Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Aun%C3%B8y

2023-02-04

Aunøy

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Feltflyplasser i Norge', 'Kategori:Sjøforsvaret', 'Kategori:Øyer i Hitra']

Aunøy er en øy i Hitra kommune. Øyen ligger på innsiden av Hitra i Trondheimsleia.

Aunøy er en øy i Hitra kommune. Øyen ligger på innsiden av Hitra i Trondheimsleia. == Historie == Aunøy flystasjon var base for Marinens provisoriske flyavdeling Trøndelag. Den 8. april 1940 hadde Marinens flyvåpen et M.F.11 speiderfly stasjonert på Aunøy. Skoleskipet «Tordenskiold» var rekvirert som depotskip for avdelingen . == Referanser == == Eksterne lenker == Historien om skoleskipene

Aunøy er en øy i Hitra kommune. Øyen ligger på innsiden av Hitra i Trondheimsleia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Langfjordelva_(S%C3%B8r-Varanger)

2023-02-04

Langfjordelva (Sør-Varanger)

['Kategori:29°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sør-Varanger', 'Kategori:Langfjordvassdraget (Sør-Varanger)']

Langfjordelva er ei elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den renner mot nord fra Langfjordvatnet til den munner ut ved Langfjordeid innerst i Langfjorden. Selve Langfjordelva er bare 0,56 km lang, mens hele vassdraget er på 20,5 km. Ovenfor Langfjordvatnet består vassdraget av to hoveddeler. Fra sør kommer Storelva, som har utspring fra Trillinghaugan sørvest for Svanvik, og fra vest kommer Sagelva, som drenerer områdene vest for Langfjordvatnet. Vassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.

Langfjordelva er ei elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den renner mot nord fra Langfjordvatnet til den munner ut ved Langfjordeid innerst i Langfjorden. Selve Langfjordelva er bare 0,56 km lang, mens hele vassdraget er på 20,5 km. Ovenfor Langfjordvatnet består vassdraget av to hoveddeler. Fra sør kommer Storelva, som har utspring fra Trillinghaugan sørvest for Svanvik, og fra vest kommer Sagelva, som drenerer områdene vest for Langfjordvatnet. Vassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag. == Referanser ==

| fjerneste_kilde = Trillinghaugan

https://no.wikipedia.org/wiki/Ringstadbakken

2023-02-04

Ringstadbakken

['Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lillestrøm kommune', 'Kategori:Hoppbakker i Norge', 'Kategori:Sport i Lillestrøm kommune']

Ringstadbakken, populær hoppbakke i Blaker i Sørum kommune. Bakken ble bygget i 1931 og var i bruk til og med 1959. Eier var Blaker IL, som tilhører Aurskog og Høland skikrets. Ringstadbakken var arena for landsrenn, distriktsrenn, kretsrenn, inkl. kretsmesterskap og klubbrenn. Landsrennene ble alle avviklet i 1930-årene, og med følgende vinnere: 1933 og 1937: Alf Andersen, Sandaker, 1934: Sverre Ruud, Strømmen og Lillestrøm, 1935 og 1936: Sverre Henriksrud, BUL og 1939: Svenn Berg, Skansen. Bakkerekorden var på 47 meter. Den ble satt av Arnfinn Bergmann, Lyn i vårhopprennet 1958. Hoppbakken, som utenom konkurranserennene ble meget flittig brukt til trening, må antas å ha utgjort et viktig bidrag til utviklingen av hoppsporten på Romerike i tretti-, førti- og femtiårene.

Ringstadbakken, populær hoppbakke i Blaker i Sørum kommune. Bakken ble bygget i 1931 og var i bruk til og med 1959. Eier var Blaker IL, som tilhører Aurskog og Høland skikrets. Ringstadbakken var arena for landsrenn, distriktsrenn, kretsrenn, inkl. kretsmesterskap og klubbrenn. Landsrennene ble alle avviklet i 1930-årene, og med følgende vinnere: 1933 og 1937: Alf Andersen, Sandaker, 1934: Sverre Ruud, Strømmen og Lillestrøm, 1935 og 1936: Sverre Henriksrud, BUL og 1939: Svenn Berg, Skansen. Bakkerekorden var på 47 meter. Den ble satt av Arnfinn Bergmann, Lyn i vårhopprennet 1958. Hoppbakken, som utenom konkurranserennene ble meget flittig brukt til trening, må antas å ha utgjort et viktig bidrag til utviklingen av hoppsporten på Romerike i tretti-, førti- og femtiårene.

Ringstadbakken, populær hoppbakke i Blaker i Sørum kommune. Bakken ble bygget i 1931 og var i bruk til og med 1959.

https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_%C3%96rebro

2023-02-04

Freden i Örebro

['Kategori:15°Ø', 'Kategori:1812 i Sverige', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Britiske traktater', 'Kategori:Napoleonskrigene', 'Kategori:Politikk i 1812', 'Kategori:Russiske fredsavtaler', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1812']

Freden i Örebro ble inngått mellom Sverige og Storbritannia etter den krigen de to land formelt utkjempet i perioden 1810–1812. Fredsavtalen ble undertegnet i Örebro den 18. juli 1812 i det såkalte fredshuset i samband med riksdagen av 1812 som også fant sted i byen. Samme dag og på samme sted ble det også inngått en fredsavtale mellom Storbritannia og Russland. De to fredsavtalene var en forutsetning for at Frankrike under Napoléon Bonaparte etterhvert kunne beseires.

Freden i Örebro ble inngått mellom Sverige og Storbritannia etter den krigen de to land formelt utkjempet i perioden 1810–1812. Fredsavtalen ble undertegnet i Örebro den 18. juli 1812 i det såkalte fredshuset i samband med riksdagen av 1812 som også fant sted i byen. Samme dag og på samme sted ble det også inngått en fredsavtale mellom Storbritannia og Russland. De to fredsavtalene var en forutsetning for at Frankrike under Napoléon Bonaparte etterhvert kunne beseires. == Bakgrunn == Ved Parisfreden i 1810 ble Sverige tvunget inn i den franske keiser Napoléons handelsblokade - Fastlandssperringen - mot Storbritannia. Ettersom Storbritannia var Sveriges største handelspartner ble den franske handelsblokaden et stort økonomisk problem, som man løste gjennom en omfattende smughandel. Napoléon gjennomskuet snart det svenske dobbelspillet og overleverte gjennom den franske ministeren i Stockholm, baron Charles Jean Marie Alquier, et ultimatum til den svenske regjeringen. Kravet bestod i at Sverige innen fem dager skulle erklære Storbritannia krig og konfiskere alla britiske fartøy i svenske havner. Etter et par dager føyde den svenske regjeringen seg for de franske kravene og erklærte Storbritannia krig. I januar 1812 besatte franske tropper uten forutgående krigserklæring de svenska besittelsene i Pommern og Rügen, noe som førte til at Sverige definitivt orienterte seg mot Frankrikes motstandere. Det britiske sendebudet Edward Thornton fikk i oppgave å inngå en fredsavtale med Sverige, men forhandlingene dro ut i tid ettersom kronprins Karl Johan ville ha britisk støtte for en svensk erobring av Norge, noe Thornton ikke hadde mandat til å gi. For å få til en fredsavtale måtte kronprins Karl Johan gi avkall på sine krav. Avtalen ble til sist undertegnet den 18. juli 1812 i Örebro, hvorpå allianser mot Frankrike ble inngått den 3. mars 1813 i Stockholm (da også med Preussen og Spania). == Minnehøytidelighet == Den 18. juli 2012 ble 200-årsjubileet for undertegningen av fredsavtalen markert. Med en seremoni ved Örebro slott og avdekning av en minneplakett over freden, plasert på det sted der huset en gang i tiden sto. == Referanser == == Eksterne lenker == Om freden i Örebro, fra nettstedet historiesajten.se (svensk)

Freden i Örebro ble inngått mellom Sverige og Storbritannia etter den krigen de to land formelt utkjempet i perioden 1810–1812. Fredsavtalen ble undertegnet i Örebro den 18.

https://no.wikipedia.org/wiki/Osmanthus_fragrans

2023-02-04

Osmanthus fragrans

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Osmanthus fragrans er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien. Den er som regel 3–5 m høy, men kan bli opptil 10 m. Bladene er elliptiske til linjeformede. Blomsterstanden er en kvast som sitter i bladhjørnene. Blomstene er hvite eller oransje og dufter. Blomstringstiden er i september–oktober samtidig som den kinesiske månefesten. Frukten er en purpursvart steinfrukt som er avlang og 1–1,5 cm lang. Arten er utbredt i Asia fra østlige Himalaya, østover gjennom nordlige Burma og Thailand og de kinesiske provinsene Guizhou, Sichuan og Yunnan til Kyushu i Japan. Planten dyrkes i mange land på grunn av de duftende blomstene. Arten er viktig i kinesisk kultur, og her brukes den som smakstilsetning i te, vinen guihua jiu og mange matretter. Uttrekk fra blomstene brukes til parfyme.

Osmanthus fragrans er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien. Den er som regel 3–5 m høy, men kan bli opptil 10 m. Bladene er elliptiske til linjeformede. Blomsterstanden er en kvast som sitter i bladhjørnene. Blomstene er hvite eller oransje og dufter. Blomstringstiden er i september–oktober samtidig som den kinesiske månefesten. Frukten er en purpursvart steinfrukt som er avlang og 1–1,5 cm lang. Arten er utbredt i Asia fra østlige Himalaya, østover gjennom nordlige Burma og Thailand og de kinesiske provinsene Guizhou, Sichuan og Yunnan til Kyushu i Japan. Planten dyrkes i mange land på grunn av de duftende blomstene. Arten er viktig i kinesisk kultur, og her brukes den som smakstilsetning i te, vinen guihua jiu og mange matretter. Uttrekk fra blomstene brukes til parfyme. == Galleri == == Litteratur == «Osmanthus fragrans». Flora of China. Besøkt 22. februar 2015. == Eksterne lenker == (en) Osmanthus fragrans i Encyclopedia of Life (en) Osmanthus fragrans i Global Biodiversity Information Facility (en) Osmanthus fragrans hos ITIS (en) Osmanthus fragrans hos NCBI (en) Osmanthus fragrans hos The International Plant Names Index (en) Osmanthus fragrans hos Tropicos (en) Kategori:Osmanthus fragrans – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Osmanthus fragrans – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Osmanthus fragrans – detaljert informasjon på Wikispecies

Osmanthus fragrans er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Niklas_Gudmundsson

2023-02-04

Niklas Gudmundsson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Fotballspillere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Halmstads BK', 'Kategori:Fotballspillere for IF Elfsborg', 'Kategori:Fotballspillere for Ipswich Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske landslagsspillere i fotball']

Niklas Lars Roger Gudmundsson (født 29. februar 1972 i Trönninge) er en svensk tidligere fotballspiller. Gudmundsson, som var spiss, har spilt for Blackburn Rovers i Premier League, Ipswich Town i Division 1, samt for Halmstads BK, Malmö FF og IF Elfsborg i Allsvenskan. Gudmundsson spilte første kamp i Allsvenskan juni 1989, da han kom inn som innbytter for Halmstads BK mot IK Brage.Gudmundsson har også spilt sju kamper for Sveriges herrelandslag i fotball, samt deltatt for Sverige i sommer-OL 1992. Han spilte for Sverige i Ungdoms-VM i 1991.

Niklas Lars Roger Gudmundsson (født 29. februar 1972 i Trönninge) er en svensk tidligere fotballspiller. Gudmundsson, som var spiss, har spilt for Blackburn Rovers i Premier League, Ipswich Town i Division 1, samt for Halmstads BK, Malmö FF og IF Elfsborg i Allsvenskan. Gudmundsson spilte første kamp i Allsvenskan juni 1989, da han kom inn som innbytter for Halmstads BK mot IK Brage.Gudmundsson har også spilt sju kamper for Sveriges herrelandslag i fotball, samt deltatt for Sverige i sommer-OL 1992. Han spilte for Sverige i Ungdoms-VM i 1991. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Niklas Gudmundsson – Olympedia (en) Niklas Gudmundsson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (sv) Niklas Gudmundsson – Sveriges olympiske komité (en) Niklas Gudmundsson – FIFA (en) Niklas Gudmundsson – Transfermarkt (en) Niklas Gudmundsson – national-football-teams.com (en) Niklas Gudmundsson – WorldFootball.net (en) Niklas Gudmundsson – Soccerbase.com (en) Niklas Gudmundsson – FBref «Niklas Gudmundsson», profil på SvFFs hjemmeside (sv) «HBK 100 år: Niklas Gudmundsson», fotballbiografi på Halmstads BKs hjemmeside (sv)

| fsted = Trönninge, Halmstad, Sverige

https://no.wikipedia.org/wiki/Ljabrubakken_(Oslo)

2023-02-04

Ljabrubakken (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Ljabrubakken (1–19, 2A–50) er en vei på Ljabru i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Ljabruveien. Den ble tidligere regnet som en del av Ekebergveien (og var en del av den fredrikshaldske kongevei), men Ekebergveiens løp er lagt om helt i sør. Veien fikk navn i 1924 etter Ljabru hovedgård, som ligger nederst i bakken. I nr. 7 er Nordstrandhjemmet (kommunalt fra 2003).

Ljabrubakken (1–19, 2A–50) er en vei på Ljabru i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Ljabruveien. Den ble tidligere regnet som en del av Ekebergveien (og var en del av den fredrikshaldske kongevei), men Ekebergveiens løp er lagt om helt i sør. Veien fikk navn i 1924 etter Ljabru hovedgård, som ligger nederst i bakken. I nr. 7 er Nordstrandhjemmet (kommunalt fra 2003). == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ljabrubakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 338. ISBN 978-82-573-1760-7.

Ljabrubakken (1–19, 2A–50) er en vei på Ljabru i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Ljabruveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Linjeveien_(Oslo)

2023-02-04

Linjeveien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Linjeveien (1–65, 2–82B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går omtrent parallelt med Hovedbanen på sørsiden, fra Hesjeveien i vest til Høybråtenveien i øst. Veien ble anlagt i privat regi til Høybråten stasjon i 1921 og videre østover i kommunal regi i 1927–36. Navnet er fra 1925.

Linjeveien (1–65, 2–82B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går omtrent parallelt med Hovedbanen på sørsiden, fra Hesjeveien i vest til Høybråtenveien i øst. Veien ble anlagt i privat regi til Høybråten stasjon i 1921 og videre østover i kommunal regi i 1927–36. Navnet er fra 1925. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Linjeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 337. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Linjeveien (1–65, 2–82B) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går omtrent parallelt med Hovedbanen på sørsiden, fra Hesjeveien i vest til Høybråtenveien i øst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Linneaveien_(Oslo)

2023-02-04

Linneaveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Simensbråten']

Linneaveien (1–23, 2A–22) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Simensbråtveien til Vårveien. Navnet ble vedtatt i 1915.

Linneaveien (1–23, 2A–22) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Simensbråtveien til Vårveien. Navnet ble vedtatt i 1915. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Linneaveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 337. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

| navn = Linneaveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Ljabrukollen_terrasse_(Oslo)

2023-02-04

Ljabrukollen terrasse (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Ljabrukollen terrasse (1–55; ingen partallsadresser) er en vei på Ljabru i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Ljabrubakken. Navnet ble vedtatt i 1986.

Ljabrukollen terrasse (1–55; ingen partallsadresser) er en vei på Ljabru i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Ljabrubakken. Navnet ble vedtatt i 1986. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ljabrukollen terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 338. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Ljabrukollen terrasse (1–55; ingen partallsadresser) er en vei på Ljabru i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Ljabrubakken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lofsrudh%C3%B8gda_(Oslo)

2023-02-04

Lofsrudhøgda (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Lofsrudhøgda (1A–283, 210–212) er en vei på Lofsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går vestover og deretter sørover fra Lofsrudveien og ender i en snuplass. Navnet brukes også om boligområdet omkring veien, som for en sto del har adresse til den. Navnet ble vedtatt i 1986 og viser til at veien ligger i det høyeste terrenget av det som var gårdens Lofsruds grunn. Det meste av bebyggelsen er boligblokker tilknyttet borettslag som Lofsrudhøgda og Revetunet. Mortensrud skole er i nr. 195 og Lofsrud skole i nr. 210. Lofsrud barnehage er i nr. 212 og Rudshøgda Kanvas-naturbarnehage i nr. 201.

Lofsrudhøgda (1A–283, 210–212) er en vei på Lofsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går vestover og deretter sørover fra Lofsrudveien og ender i en snuplass. Navnet brukes også om boligområdet omkring veien, som for en sto del har adresse til den. Navnet ble vedtatt i 1986 og viser til at veien ligger i det høyeste terrenget av det som var gårdens Lofsruds grunn. Det meste av bebyggelsen er boligblokker tilknyttet borettslag som Lofsrudhøgda og Revetunet. Mortensrud skole er i nr. 195 og Lofsrud skole i nr. 210. Lofsrud barnehage er i nr. 212 og Rudshøgda Kanvas-naturbarnehage i nr. 201. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lofsrudhøgda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 340. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Lofsrudhøgda (1A–283, 210–212) er en vei på Lofsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går vestover og deretter sørover fra Lofsrudveien og ender i en snuplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lofsrudveien_(Oslo)

2023-02-04

Lofsrudveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Lofsrudveien (1, 6–282) er en vei på Lofsrud/Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Mortensrudveien til Klemetsrudveien. Navnet ble vedtatt i 1985. Senter Syd (Mortensrud senter) er i nr. 6, like ved siden av Mortensrud stasjon på Østensjøbanen.

Lofsrudveien (1, 6–282) er en vei på Lofsrud/Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Mortensrudveien til Klemetsrudveien. Navnet ble vedtatt i 1985. Senter Syd (Mortensrud senter) er i nr. 6, like ved siden av Mortensrud stasjon på Østensjøbanen. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lofsrudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

| navn = Lofsrudveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Ljansbakken_(Oslo)

2023-02-04

Ljansbakken (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan']

Ljansbakken (1–21, 2–12) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Mosseveien til von Øtkens vei. Navnet ble vedtatt i 1952.

Ljansbakken (1–21, 2–12) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Mosseveien til von Øtkens vei. Navnet ble vedtatt i 1952. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ljansbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Ljansbakken (1–21, 2–12) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Mosseveien til von Øtkens vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ljan_terrasse_(Oslo)

2023-02-04

Ljan terrasse (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Ljan']

Ljan terrasse (1–5, 2–8) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Mosseveien. Navnet ble vedtatt i 1957. Veien har blokkbebyggelse.

Ljan terrasse (1–5, 2–8) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Mosseveien. Navnet ble vedtatt i 1957. Veien har blokkbebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ljan terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 339. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Ljan terrasse (1–5, 2–8) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Mosseveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Benjamin_Aall

2023-02-04

Nicolai Benjamin Aall

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1798', 'Kategori:Fødsler i 1739', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Slekten Aall']

Nicolai Benjamin Aall (født 1739 i Porsgrund, død 1798 samme by) var en av Norges ledende godseiere og trelasthandlere på 1700-tallet. Han var sønn av trelasthandler og skipsreder Niels Jacobsen Aall (1702–84) og dennes andre ektefelle Benedicta Henrica Bergh (1714–48), datter av lagmannen Nicolas Bergh og ektefelle Constance Henck (1672-1718). Ni år gammel mistet Nicolai Benjamin sin mor, men fem år senere giftet faren seg med Fredrikke Sophie Rasch (1726-1760). Under sitt studieopphold i København bodde Nicolai Benjamin på Regensen, hvor Johan Ernst Gunnerus var forstander. I 1739 ble Aall utdannet cand. theol ved Københavns Universitet. Etter å ha vært i tjeneste hos Gunnerus i en kortere periode, oppga han dog sin geistlige karriere da storebroren i 1760 omkom. Han gikk deretter inn i farens virksomhet. I 1769 giftet han seg med Amborg Wesseltoft, datter av Skiens rike kjøpmann Jørgen Simonsen Wesseltoft. Hun bragte dermed sin ikke uanselige arvedel etter faren med inn i ekteskapet. Paret flyttet inn i Aallgården. Den 22. mars 1772 løste Aall borgerbrev som kjøpmann i Porsgrund. Fra 1775 var han medeier i Ulefos Jernværk, hvoretter han i 1782 kjøpte hele værket med tilhørende eiendommer. Sammen med Didrich von Cappelen anla han i 1796 en reperbane i Vestre Porsgrund.

Nicolai Benjamin Aall (født 1739 i Porsgrund, død 1798 samme by) var en av Norges ledende godseiere og trelasthandlere på 1700-tallet. Han var sønn av trelasthandler og skipsreder Niels Jacobsen Aall (1702–84) og dennes andre ektefelle Benedicta Henrica Bergh (1714–48), datter av lagmannen Nicolas Bergh og ektefelle Constance Henck (1672-1718). Ni år gammel mistet Nicolai Benjamin sin mor, men fem år senere giftet faren seg med Fredrikke Sophie Rasch (1726-1760). Under sitt studieopphold i København bodde Nicolai Benjamin på Regensen, hvor Johan Ernst Gunnerus var forstander. I 1739 ble Aall utdannet cand. theol ved Københavns Universitet. Etter å ha vært i tjeneste hos Gunnerus i en kortere periode, oppga han dog sin geistlige karriere da storebroren i 1760 omkom. Han gikk deretter inn i farens virksomhet. I 1769 giftet han seg med Amborg Wesseltoft, datter av Skiens rike kjøpmann Jørgen Simonsen Wesseltoft. Hun bragte dermed sin ikke uanselige arvedel etter faren med inn i ekteskapet. Paret flyttet inn i Aallgården. Den 22. mars 1772 løste Aall borgerbrev som kjøpmann i Porsgrund. Fra 1775 var han medeier i Ulefos Jernværk, hvoretter han i 1782 kjøpte hele værket med tilhørende eiendommer. Sammen med Didrich von Cappelen anla han i 1796 en reperbane i Vestre Porsgrund. == Familieliv == Aall førte, som det sømmet seg for en velstående familie med en fremtredende posisjon, et stort og selskapelig hus i Aallgården. Til hverdags levde de dog relativt nøkterne liv. Husets sønner gikk som andre barn med lapper på knær og albuer, uvitende om sin rike bakgrunn. I 1780 hadde Aall kjøpt Gaasegrund (Roligheden) etter Carl Deichman, hvor han i 1783 oppførte et landsted med have og parkanlegg. Her bodde familien om sommeren omgitt av påfugler, perlehøns og andre sjeldne dyr, som Aall smykket sitt yndlingsoppholdssted med. Mens han i 1798 var i gang med oppførelsen av en herskapelig bygning på Bjørntvedt, døde han i Aallgården. Hustruen overlevde ham med 17 år. De ligger begge begravet på Østre Porsgrunn kirkes kirkegård. == Barn == Niels Aall (1769–1854), statsråd, trelastgrosserer og eier av Ulefos Hovedgaard Jørgen Aall (1771–1833), eidsvollsmann og stortingsrepresentant Benedicta Henrikka Aall (1772–1812), gift med Ulrich Fredrich von Cappelen Jacob Aall (1773–1844), eidsvollsmann og jernverkseier Inger Aall (1774–1856), gift med Hans E. Møller Nicolai Benjamin Aall (1776–1811), gift med Anna Cathrine Iversen Constance Aall (1778–1842), gift med statshauptmann Peder D.S. Herlofson == Referanser == == Litteratur == Haagen Krog Steffens: Slægten Aall, Kristiania 1908, med senere tilleggsbind

Nicolai Benjamin Aall (født 1739 i Porsgrund, død 1798 samme by) var en av Norges ledende godseiere og trelasthandlere på 1700-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lofotgata_(Oslo)

2023-02-04

Lofotgata (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene']

Lofotgata (1, 4A–4C) er en gate på Iladalen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Vøyensvingen til Maridalsveien. Navnet ble vedtatt i 1901. Bebyggelsen er for det meste fireetasjers bygårder. Nr. 1 er en verneverdig gård fra begynnelsen av 1900-tallet som er oppført på Byantikvarens gule liste. Leiegården i nr. 4 (på hjørnet mot Maridalsveien) ble tegnet av Carl Konopka og oppført i 1899–1900. Den er vernet etter Plan- og bygningsloven. Det brant i denne gården 24. april 2006. De andre husene langs gaten har adresser knyttet til nabogatene (Vøyensvingen 7, Maridalsveien 60).

Lofotgata (1, 4A–4C) er en gate på Iladalen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Vøyensvingen til Maridalsveien. Navnet ble vedtatt i 1901. Bebyggelsen er for det meste fireetasjers bygårder. Nr. 1 er en verneverdig gård fra begynnelsen av 1900-tallet som er oppført på Byantikvarens gule liste. Leiegården i nr. 4 (på hjørnet mot Maridalsveien) ble tegnet av Carl Konopka og oppført i 1899–1900. Den er vernet etter Plan- og bygningsloven. Det brant i denne gården 24. april 2006. De andre husene langs gaten har adresser knyttet til nabogatene (Vøyensvingen 7, Maridalsveien 60). == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lofotgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 340. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Lofotgata (1, 4A–4C) er en gate på Iladalen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Vøyensvingen til Maridalsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Sverige debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Stoppa mig!», framført på svensk av gruppen The Honeypies.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lofthus_terrasse_(Oslo)

2023-02-04

Lofthus terrasse (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker']

Lofthus terrasse (1–19, 2A–16) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Christian Schous vei til Frennings vei. Navnet ble vedtatt i 1935.

Lofthus terrasse (1–19, 2A–16) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Christian Schous vei til Frennings vei. Navnet ble vedtatt i 1935. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lofthus terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Lofthus terrasse (1–19, 2A–16) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Christian Schous vei til Frennings vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Echosmith

2023-02-04

Echosmith

['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2009', 'Kategori:Popgrupper fra USA', 'Kategori:Rockegrupper fra USA']

Echosmith er et amerikansk indiepop/rock-band, stiftet i Chino, California i februar 2009. Bandet er en søskenflokk på fire: Graham, Sydney, Noah og Jamie Sierota. Echosmith ble signert til Warner Bros. Records i mai 2012. De er mest kjent får låten «Cool Kids», som nådde 13.-plass på den amerikanske topplisten. Foreløpig har sangen nådd en 37.-plass på norske VG-lista. I tillegg til «Cool Kids», har musikkgruppen gitt ut singlene «I Heard the Bells on Christmas Day», «Bright», «Come Together» og «Let's Love», tre EP-er og debutalbumet Talking Dreams. Søskenflokken vokste opp i en musikalsk familie, og samtlige medlemmer ble opplært i flere instrumenter. Echosmith har latt seg påvirke av flere rockeartister gjennom barndommen, blant andre Coldplay, Echo & the Bunnymen, The Smiths, U2, Joy Division og Fleetwood Mac. Disse gruppene oppfordret dem også til å lage musikk sammen. Echosmiths yngste medlem, Graham (23 år), spiller trommer. Sydney (25 år) er det eneste kvinnelige bandmedlemmet, og vokalisten i gruppen. Hun kan også spille keyboard, tamburin og gitar. Noah (27 år) spiller bass, mens Jamie (29 år) spiller gitar. Både Noah og Jamie synger også i bakgrunnen. Navnet kommer fra det engelske ordet for smed (blacksmith). De ville forme musikk på samme måte som smedene former metall.

Echosmith er et amerikansk indiepop/rock-band, stiftet i Chino, California i februar 2009. Bandet er en søskenflokk på fire: Graham, Sydney, Noah og Jamie Sierota. Echosmith ble signert til Warner Bros. Records i mai 2012. De er mest kjent får låten «Cool Kids», som nådde 13.-plass på den amerikanske topplisten. Foreløpig har sangen nådd en 37.-plass på norske VG-lista. I tillegg til «Cool Kids», har musikkgruppen gitt ut singlene «I Heard the Bells on Christmas Day», «Bright», «Come Together» og «Let's Love», tre EP-er og debutalbumet Talking Dreams. Søskenflokken vokste opp i en musikalsk familie, og samtlige medlemmer ble opplært i flere instrumenter. Echosmith har latt seg påvirke av flere rockeartister gjennom barndommen, blant andre Coldplay, Echo & the Bunnymen, The Smiths, U2, Joy Division og Fleetwood Mac. Disse gruppene oppfordret dem også til å lage musikk sammen. Echosmiths yngste medlem, Graham (23 år), spiller trommer. Sydney (25 år) er det eneste kvinnelige bandmedlemmet, og vokalisten i gruppen. Hun kan også spille keyboard, tamburin og gitar. Noah (27 år) spiller bass, mens Jamie (29 år) spiller gitar. Både Noah og Jamie synger også i bakgrunnen. Navnet kommer fra det engelske ordet for smed (blacksmith). De ville forme musikk på samme måte som smedene former metall. == Referanser == == Eksterne lenker == (en-US) Offisielt nettsted (en) Echosmith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Echosmith på Internet Movie Database (en) Echosmith på Apple Music (en) Echosmith på Discogs (en) Echosmith på MusicBrainz (en) Echosmith på SoundCloud (en) Echosmith på Spotify (en) Echosmith på Songkick (en) Echosmith på Last.fm (en) Echosmith på Genius — sangtekster (en) Echosmith på AllMusic (en) Sydney Sierota på Internet Movie Database (en) Jamie Sierota på Internet Movie Database (en) Noah Sierota på Internet Movie Database (en) Graham Sierota på Internet Movie Database

Chino, California

https://no.wikipedia.org/wiki/Lofthusveien_(Oslo)

2023-02-04

Lofthusveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker']

Lofthusveien (1–45, 2A–48) er en vei på Lofthus i bydelene Nordre Aker og Bjerke i Oslo. Den går mer eller mindre østover fra Kjelsåsveien. Et stykke øst for Christian Schous vei er en snuplass, og veien er stengt med bom. Veien fortsetter østover forbi Årrundveien til Årvollveien.

Lofthusveien (1–45, 2A–48) er en vei på Lofthus i bydelene Nordre Aker og Bjerke i Oslo. Den går mer eller mindre østover fra Kjelsåsveien. Et stykke øst for Christian Schous vei er en snuplass, og veien er stengt med bom. Veien fortsetter østover forbi Årrundveien til Årvollveien. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lofthusveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 340. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

| navn = Lofthusveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Roland_L%C3%B6wegren

2023-02-04

Roland Löwegren

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Roland Löwegren er en svensk tidligere fotballspiller. Löwegren, som var forsvarsspiller, spilte 44 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1962 til 1968.

Roland Löwegren er en svensk tidligere fotballspiller. Löwegren, som var forsvarsspiller, spilte 44 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1962 til 1968. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.

Roland Löwegren er en svensk tidligere fotballspiller. Löwegren, som var forsvarsspiller, spilte 44 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1962 til 1968.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lokkeberget_(Oslo)

2023-02-04

Lokkeberget (Oslo)

['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Sørkedalen']

Lokkeberget (1–5, 2–6) betegner dels et område mellom Nordre Lyse og Bergendal i Sørkedalen (bydel Vestre Aker i Oslo), dels en kort sidevei til Bergendalsveien i Bergendal. Veinavnet ble vedtatt i 2000 og henger sammen med at dette ble ansett som et passende sted å lokke på buskapen. Navnet må ikke forveksles med Låkeberget i Maridalen.

Lokkeberget (1–5, 2–6) betegner dels et område mellom Nordre Lyse og Bergendal i Sørkedalen (bydel Vestre Aker i Oslo), dels en kort sidevei til Bergendalsveien i Bergendal. Veinavnet ble vedtatt i 2000 og henger sammen med at dette ble ansett som et passende sted å lokke på buskapen. Navnet må ikke forveksles med Låkeberget i Maridalen. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lokkeberget». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 341. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Lokkeberget (1–5, 2–6) betegner dels et område mellom Nordre Lyse og Bergendal i Sørkedalen (bydel Vestre Aker i Oslo), dels en kort sidevei til Bergendalsveien i Bergendal. Veinavnet ble vedtatt i 2000 og henger sammen med at dette ble ansett som et passende sted å lokke på buskapen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_Karstens_vei_(Oslo)

2023-02-04

Ludvig Karstens vei (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Ludvig Karstens vei (1–17, 4–14) er en vei på Karihaugen i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Henrik Sørensens vei. Veien fikk navn i 1968 etter maleren Ludvig Karsten. I området er også en rekke andre veier med navn etter norske malere. Bebyggelsen er OBOS-blokker fra første halvdel av 1970-årene i Karihaugen borettslag.

Ludvig Karstens vei (1–17, 4–14) er en vei på Karihaugen i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Henrik Sørensens vei. Veien fikk navn i 1968 etter maleren Ludvig Karsten. I området er også en rekke andre veier med navn etter norske malere. Bebyggelsen er OBOS-blokker fra første halvdel av 1970-årene i Karihaugen borettslag. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ludvig Karstens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Ludvig Karstens vei (1–17, 4–14) er en vei på Karihaugen i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Henrik Sørensens vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Andersson

2023-02-04

John Andersson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

John Andersson var en svensk fotballspiller. Andersson, som var forsvarsspiller, spilte 43 kamper og scoret elleve mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1934 til 1940.

John Andersson var en svensk fotballspiller. Andersson, som var forsvarsspiller, spilte 43 kamper og scoret elleve mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1934 til 1940. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.

John Andersson var en svensk fotballspiller. Andersson, som var forsvarsspiller, spilte 43 kamper og scoret elleve mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1934 til 1940.

https://no.wikipedia.org/wiki/Luftfartsveien_(Oslo)

2023-02-04

Luftfartsveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)']

Luftfartsveien (2–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på nordsiden av Stasjonsveien. Navnet ble vedtatt i 1954. I området finnes også flere andre veier med navn knyttet til luftfart, da Luftforsvarets boligbyggelag stod bak utbyggingen i området i 1949–52.

Luftfartsveien (2–18; ingen oddetallsadresser) er en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på nordsiden av Stasjonsveien. Navnet ble vedtatt i 1954. I området finnes også flere andre veier med navn knyttet til luftfart, da Luftforsvarets boligbyggelag stod bak utbyggingen i området i 1949–52. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Luftfartsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

| navn = Luftfartsveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Lundliveien_(Oslo)

2023-02-04

Lundliveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke']

Lundliveien (1–33B, 2–34B) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Økernveien og ender som blindvei litt nordøst for Økernliveien. Derfra er det gangveiforbindelse videre rundt bebyggelsen og til Krokliveien. Navnet ble vedtatt i 1927.

Lundliveien (1–33B, 2–34B) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Økernveien og ender som blindvei litt nordøst for Økernliveien. Derfra er det gangveiforbindelse videre rundt bebyggelsen og til Krokliveien. Navnet ble vedtatt i 1927. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lundliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 342. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Lundliveien (1–33B, 2–34B) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Økernveien og ender som blindvei litt nordøst for Økernliveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Christer_Malmberg

2023-02-04

Christer Malmberg

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Christer Malmberg er en svensk tidligere fotballspiller. Malmberg, som var midtbanespiller, spilte 43 kamper og scoret fem mål for Malmö FF fra 1966 til 1975.

Christer Malmberg er en svensk tidligere fotballspiller. Malmberg, som var midtbanespiller, spilte 43 kamper og scoret fem mål for Malmö FF fra 1966 til 1975. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.

Christer Malmberg er en svensk tidligere fotballspiller. Malmberg, som var midtbanespiller, spilte 43 kamper og scoret fem mål for Malmö FF fra 1966 til 1975.

https://no.wikipedia.org/wiki/Euphratensis

2023-02-04

Euphratensis

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Romerske provinser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Syria']

Euphratensis eller Augusta Euphratensis (Euphratesia; Εὑφρατησία) var en romersk provins i Storsyria. En gang mellom 330 og 350 (sannsynligvis ca. 341) ble provinsen Euphratensis utskilt fra Syria Coele langs øvre Eufrats vestre bredd. Den omfattet blant annet områdene Commagene og Cyrrhestice. Hovedstad var Cyrrus eller muligens Hierapolis Bambyce.

Euphratensis eller Augusta Euphratensis (Euphratesia; Εὑφρατησία) var en romersk provins i Storsyria. En gang mellom 330 og 350 (sannsynligvis ca. 341) ble provinsen Euphratensis utskilt fra Syria Coele langs øvre Eufrats vestre bredd. Den omfattet blant annet områdene Commagene og Cyrrhestice. Hovedstad var Cyrrus eller muligens Hierapolis Bambyce. == Bispeseter i oldtiden == Følgende gamle bispeseter i den romerske provins Syria Euphratensis I er oppført i Annuario Pontificio som titularbispedømmer: Barbalissus Cyrrhus Doliche Europus Germanicia Hierapolis in Syria Neocaesarea in Syria Perrhe Samosata Sura Urima Zeugma in SyriaFølgende gamle bispeseter i den romerske provins Syria Euphratensis II er oppført i Annuario Pontificio. Agrippias (ruiner, Saliliyé) Orisa (Tayibe) Sergiopolis Serigene (Isriyë) Zenobias (ruiner, Halabiyé) == Referanser ==

thumb|Diocoesis Oriens ca 400 e.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lunhvileveien_(Oslo)

2023-02-04

Lunhvileveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Lunhvileveien er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra der Lofsrudveien går over i Klemetsrudveien. Litt lenger sør har den gangveiforbindelse med Blakkens vei. Etter et godt stykke gjennom skogen går den på bro over Ljabruveien og ender i Slimeveien. Veien fikk navn i 1985 etter husmannsplassen Lunhvile (under Klemetsrud), som lå ved Ljabruveien. Ingen hus har adresse til veien.

Lunhvileveien er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra der Lofsrudveien går over i Klemetsrudveien. Litt lenger sør har den gangveiforbindelse med Blakkens vei. Etter et godt stykke gjennom skogen går den på bro over Ljabruveien og ender i Slimeveien. Veien fikk navn i 1985 etter husmannsplassen Lunhvile (under Klemetsrud), som lå ved Ljabruveien. Ingen hus har adresse til veien. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lunhvileveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 342. ISBN 978-82-573-1760-7.

Lunhvileveien er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra der Lofsrudveien går over i Klemetsrudveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Shelley_Rhead-Skarvan

2023-02-04

Shelley Rhead-Skarvan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske kortbaneløpere', 'Kategori:Canadiske skøyteløpere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Saskatchewan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992']

Shelley Rhead-Skarvan (tidligere Shelley Rhead; født 16. februar 1965 i Moose Jaw i Saskatchewan) er en canadisk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Canada og Moose Jaw Kiwanis Speed Skating Club.

Shelley Rhead-Skarvan (tidligere Shelley Rhead; født 16. februar 1965 i Moose Jaw i Saskatchewan) er en canadisk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Canada og Moose Jaw Kiwanis Speed Skating Club. == Personlige rekorder == == Sammenlagt i Verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Shelley Rhead-Skarvan – Olympics.com (en) Shelley Rhead-Skarvan – Olympic.org (en) Shelley Rhead-Skarvan – Olympedia (en) Shelley Rhead-Skarvan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Shelley Rhead-Skarvan – Canadian Olympic Committee (en) Shelley Rhead-Skarvan – Saskatchewan Sports Hall of Fame (en) Shelley Rhead-Skarvan – Speedskatingbase.eu (en) Shelley Rhead-Skarvan – SpeedSkatingNews.info (en) Shelley Rhead-Skarvan – SpeedSkatingStats.com (en) Shelley Rhead-Skarvan – TheSports.org (en) Profil på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt) (en) Profil på ISU sine nettsider. (noen resultater) (en) Skater of the Year - Long Track (prisvinnerliste) på Speed Skating CanadaBilder3 bilder av Shelley Rhead-Skarvan i Albertville-OL 1992.YouTube-videoerWinter Olympic Games Calgary 1988 : 500 m Rhead - Shive (lengde; 1 minutter 47 sekunder) 1000 m Toda - Rhead (lengde; 3 minutter 7 sekunder) World Championships Sprint Heerenveen 1989 : 500 m Rhead - Aaftink (lengde; 2 minutter 20 sekunder) 1000 m Pöhland - Rhead + final results (lengde; 3 minutter 32 sekunder)

| vekt =

https://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Pode

2023-02-04

Marcus Pode

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FC Nordsjælland', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Mjällby AIF', 'Kategori:Fotballspillere for Trelleborgs FF', 'Kategori:Fotballspillere for Örebro SK', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Marcus Alexander Pode (født 27. mars 1986 i Malmö) er en svensk fotballspiller. Pode, som er spiss, spiller for Örebro SK i Allsvenskan.

Marcus Alexander Pode (født 27. mars 1986 i Malmö) er en svensk fotballspiller. Pode, som er spiss, spiller for Örebro SK i Allsvenskan. == Karriere som klubbspiller == Pode startet karrieren i Malmö FF, hvor han også fikk sin profesjonelle debut i 2005. Pode gikk i 2007 til danske FC Nordsjælland, to år senere til Trelleborgs FF. Det ble 4. februar 2012 klart at han ville spille for Mjällby AIF. Han ble fra juli 2013 lånt ut til Örebro SK, med opsjon om forlengelse av avtalen, og ble november samme år klar for klubben på mer permanent basis. == Landslagskarriere == Pode har spilt fem kamper og scoret ett mål for Sverige U19, samt spilt ti kamper for Sveriges U21-lag. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Marcus Pode – Transfermarkt (en) Marcus Pode – WorldFootball.net (en) Marcus Pode – Soccerway (en) Marcus Pode – FBref «Marcus Pode», profil på Örebro SKs hjemmeside (sv) «Marcus Pode», profil på SvFFs hjemmeside (sv)

| fsted = Malmö, Sverige

https://no.wikipedia.org/wiki/Colinas_de_Solymar

2023-02-04

Colinas de Solymar

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Ciudad de la Costa', 'Kategori:Sider med kart']

Colinas de Solymar er en bydel (barrio) i Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Bydelen har 2 813 innbyggere.

Colinas de Solymar er en bydel (barrio) i Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Bydelen har 2 813 innbyggere. == Geografi == Colinas de Solymar ligger sør i Canelones i kommunen Ciudad de la Costa, ut mot Río de la Plata. == Befolkning == Colinas de Solymar har 2 813 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Colinas de Solymar

| kommune = Ciudad de la Costa

https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_y_Guillam%C3%B3n

2023-02-04

Costa y Guillamón

['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Costa y Guillamón er en by i kommunen La Paz i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 550 innbyggere.

Costa y Guillamón er en by i kommunen La Paz i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 550 innbyggere. == Befolkning == Costa y Guillamón har 550 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Costa y Guillamón

| kommune = La Paz

https://no.wikipedia.org/wiki/Esther_Liebmann

2023-02-04

Esther Liebmann

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1714', 'Kategori:Fødsler i 1649', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske forretningsfolk', 'Kategori:Tyske forretningsfolk']

Esther Liebmann (født Schulhoff i 1649 i Prag, død 15. april 1714 i Berlin) var en tysk bankier som hadde en fremtredende posisjon ved det tyske hoffet. I Berlin tjente hun som hoffjøde og myntmester hos Fredrik I av Preussen. Tittelen og myntregale hadde hun, sammen med en masse andre kongelige privilegier, arvet fra sin ektemann Jost Liebmann. Da soldatkongen Fredrik Vilhelm I av Preussen i 1713 overtok kongemakten etter sin far, ble Esther Liebmann satt i husarrest og ble først frigitt etter at hun hadde betalt en større sum penger. Hennes rikdom og posisjon var for nedadgående, og hun døde det etterfølgende år. Hennes to sønner Isaac Liebmann og Liebmann Jost handlet også med hoffet, men oppnådde aldri fordeldrenes rikdom og posisjoner.

Esther Liebmann (født Schulhoff i 1649 i Prag, død 15. april 1714 i Berlin) var en tysk bankier som hadde en fremtredende posisjon ved det tyske hoffet. I Berlin tjente hun som hoffjøde og myntmester hos Fredrik I av Preussen. Tittelen og myntregale hadde hun, sammen med en masse andre kongelige privilegier, arvet fra sin ektemann Jost Liebmann. Da soldatkongen Fredrik Vilhelm I av Preussen i 1713 overtok kongemakten etter sin far, ble Esther Liebmann satt i husarrest og ble først frigitt etter at hun hadde betalt en større sum penger. Hennes rikdom og posisjon var for nedadgående, og hun døde det etterfølgende år. Hennes to sønner Isaac Liebmann og Liebmann Jost handlet også med hoffet, men oppnådde aldri fordeldrenes rikdom og posisjoner. == Referanser ==

Esther Liebmann (født Schulhoff i 1649 i Prag, død 15. april 1714 i Berlin) var en tysk bankier som hadde en fremtredende posisjon ved det tyske hoffet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Country_Villa_Juana

2023-02-04

Country Villa Juana

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Country Villa Juana er en by i kommunen Salinas i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 44 innbyggere.

Country Villa Juana er en by i kommunen Salinas i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 44 innbyggere. == Befolkning == Country Villa Juana har 44 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Country Villa Juana

| kommune = Salinas

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Belgia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «De vriendschapsband», framført på nederlandsk av gruppen X!NK.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Kombinert normalbakke/4 x 5 kilometer stafett ble holdt den 22. februar.

https://no.wikipedia.org/wiki/Adrianopel-traktaten_(1713)

2023-02-04

Adrianopel-traktaten (1713)

['Kategori:1710-årene i Det osmanske riket', 'Kategori:1710-årene i Russland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Osmanske traktater', 'Kategori:Russiske traktater', 'Kategori:Store nordiske krig', 'Kategori:Traktater av 1713']

Adrianopel-traktaten ble undertegnet i 1713 under den store nordiske krigen. Den russiske tsaren Peter den store fulgte etter Karl XII av Sverige etter det svenske nederlaget i slaget ved Poltava. Karl XII rømte inn i Det osmanske riket, men Peter den store krevde å få ham utlevert. Da sultanen nektet, sendte russerne inn en styrke i Det osmanske riket, men ble fanget av en langt større osmansk styrke ved elven Prut. Peter den store klarte å forhandle fram denne avtalen om tilbaketrekking, med enkelte territoriale konsesjoner og lovnad om å trekke styrkene sine ut av Det tysk-romerske riket og la Karl XII vende tilbake til Sverige i fred. Vilkårene ble fremforhandlet i Adrianopel.

Adrianopel-traktaten ble undertegnet i 1713 under den store nordiske krigen. Den russiske tsaren Peter den store fulgte etter Karl XII av Sverige etter det svenske nederlaget i slaget ved Poltava. Karl XII rømte inn i Det osmanske riket, men Peter den store krevde å få ham utlevert. Da sultanen nektet, sendte russerne inn en styrke i Det osmanske riket, men ble fanget av en langt større osmansk styrke ved elven Prut. Peter den store klarte å forhandle fram denne avtalen om tilbaketrekking, med enkelte territoriale konsesjoner og lovnad om å trekke styrkene sine ut av Det tysk-romerske riket og la Karl XII vende tilbake til Sverige i fred. Vilkårene ble fremforhandlet i Adrianopel. == Referanser ==

Adrianopel-traktaten ble undertegnet i 1713 under den store nordiske krigen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cruz_de_los_Caminos

2023-02-04

Cruz de los Caminos

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Cruz de los Caminos er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 279 innbyggere.

Cruz de los Caminos er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 279 innbyggere. == Befolkning == Cruz de los Caminos har 279 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Transport == Ruta 7 forbinder Cruz de los Caminos med Totoral del Sauce, Migues, Casupá og Melo. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Cruz de los Caminos

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Ernest_Renan

2023-02-04

Ernest Renan

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Franske arkeologer', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske katolske teologer', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1823', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra departementet Côtes-d'Armor", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Joseph Ernest Renan (født 28. februar 1823 i Tréguier i Frankrike, død 12. oktober 1892 i Paris) var en fransk filosof som ble svært berømt for sin bok Vie de Jésus (Jesu liv) fra 1863.

Joseph Ernest Renan (født 28. februar 1823 i Tréguier i Frankrike, død 12. oktober 1892 i Paris) var en fransk filosof som ble svært berømt for sin bok Vie de Jésus (Jesu liv) fra 1863. == Liv og virke == === Bakgrunn og utdannelse === Renan kom fra en slekt av republikanske fiskere som blitt formuende, og hans mor tilhørte en slekt av rojalistiske handelsfolk. Denne sterke kontrast skulle sette sitt preg på gutten. Han fikk sin utdannelse på en katolsk skole, der han utmerket seg som elev, og dermed fikk han femten år gammel muligheten til fortsette sine studier ved et læreverk for katolsk adel i Paris. Deretter fortsatte han med filosofistudier i Issy-les-Moulineaux, og under disse ble interessen for skolastikk vekket, men også interessen for Friedrich Hegel, Immanuel Kant og Herder. Renan begynte å betrakte metafysikken og troen som uforenlige, og i denne sammenheng ble han vitenskapspositivist. Han tok eksamen i filosofi og fortsatte deretter studier i hebraisk i den hensikt å bli katolsk prest. I 1845 avsluttet han presteutdannelsen og tok ansettelse som vaktmester ved en gutteskole med kveldstjenestegjøring, slik at han på dagtid studerte semittisk filologi. I 1846 ble Renan kjent med den blivende kjemikeren Marcellin Berthelot som var elev på skolen. Deres vennskap skulle vare livet ut, og Berthelots kunnskaper i naturvitenskapene utøvet stor innflytelse på Renans forestillingsverden. Etter et prisbelønnet arbeide i 1846 tok Renan eksamen som Agrégé de Philosophie i 1847, og fikk en lektorstilling i Vendôme. === Karriere === Inspirert av Heinrich Schliemann reiste Renan i 1860 til det gamle Fønikia (deler av datidens Palestina og Syria) for å lede arkeologiske utgravninger. Det var den franske regjering som hadde gitt ham ledelsen av denne vitenskapelige ekspedisjonen - resultatene ble ikke presentert før i 1874.Erfaringene fra dette oppdraget skulle bli en viktig bakgrunn for hans verk Vie de Jésus ( Jesu liv), som ble oversatt til en rekke språk. Første bind kom i 1863, og slo ned med stor kraft. Fra tidligere hadde han satt spørsmålstegn ved bokstavelig bibeltolkning, og i denne boken skildres Jesus som et helt alminnelig menneske, og ikke som guddommelig. Boken foranlediget den såkalte modernistiske bevegelse i katolisismen, og på et vis ble også sekulærhumanismen, som tok et direkte inntrykk fra Renan, påvirket.Ved siden av den akademiske karriere forsøkte Renan seg i 1869 på en politisk karriere, som representant for den liberale opposisjon. Han klarte aldri å bli innvalgt i parlamentet. I La Réforme intellectuelle et morale (1871) forsøkte Renan å gjenoppbygge Frankrike, skjønt han ikke hadde klart å løsrive seg fra den tyske innflytelse. Boken hadde sin bakgrunn i Pariskommunens forfall, og han gikk nå inn for et føydalt samfunn med et styrende monarki som på elitistisk grunn hegnet om heder og plikt. På samme gang var boken gjennomsyret av den ironi som tiltok i takt med hans bitterhet.Året deretter deltok han i opprettelsen av Institut d'études politiques de Paris der fremtidens politikere skulle utdannes etter de krav og behov som fantes. Hans Dialogues philosophiques, skrevet 1871, Ecclesiastes (1882) samt Antichrist (1876, den fjerde delen av Histoire des origines du Christianisme som behandler Neros regenttid) er uforlignelige i litterær forstand, men de bærer også spor av et misnøyd og skeptisk sinnelag. Forgjeves hadde han forsøkt å få sitt land til å følge hans utstakede veier. Derfor resignerte han og inntok tilskuerens rolle til den tilstundende undergang.For hver dag ble det imidlertid klarere at Frankrike tvert i mot ble noe sterkere, noe som løftet ham ut av mistrøstelsen, og med stor interesse fulgte han prosessen når lov og orden ble etablert i det demokratiske samfunn. I den femte og sjette delen av Histoire des origines du Christianisme har hans tro på demokratiet vendt tilbake, ved en fortrøstning på menneskets gradvise forbedring samt fornektelsen at katastrofer skulle utgjøre noen virkelige trusler mot verden eller det forutbestemte. Til dette kom også en fornyet tro på katolisismen. På eldre dager vendte filosofen seg mot sin egen barndom. Han var i sekstiårsalderen da han i 1883 utgav Souvenirs d'enfance et de jeunesse, den biografi ved hvilken hans levnet er best kjent. Renans litterære produksjon er omfattende. Etter Histoire des origines du Christianisme ga han seg i kast med fembindsverket Histoire du peuple d'Israël (1887-1893) som utgår fra livslange studier i Det gamle testamente og av Corpus Inscriptionum Semiticarum som ble utgitt gjennom Renans forsorg fra 1881. De to siste delene av Histoire du peuple d'Israël ble utgitt posthumt. Dens verdi som historieskrivning er blitt vesentlig svekket med tiden, men den gir et temmelig godt innblikk i tidligere historisk tenkning og et bilde av Renan selv.Mot slutten av sitt liv fikk han flere utmerkelser. Han ble leder for Collège de France og mottok Æreslegionen. I årene 1878-1892 var han medlem av det franske akademi, stol 29. Hen ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris. == Bibliografi == Histoire générale et systèmes comparés des langues sémitiques (1845) Études d'histoire religieuse (1857) De l'origine du langage (1858) Essais de morale et de critique (1859) Le Cantique des cantiques (1860) Vie de Jésus (1863) Prière sur l'Acropole - Prayer on the Acropolis (1865) Mission de Phénicie (1865-1874) L'Antéchrist (1873) Caliban (1878) Histoire des origines du Christianisme (1866-1881) Histoire du peuple d'Israël (1887-1893) Eau de Jouvence (1880) Souvenirs d'enfance et de jeunesse (1884) Le Prêtre de Némi (1885) Examen de conscience philosophique (1889) La Réforme intellectuelle et morale (1871) Qu'est-ce qu'une nation? (forelesning 11. mars 1882 ved Sorbonne) L'avenir de la science (1890) == Referanser == == Litteratur == François Bourgade: Lettre à M. E. Renan à l’Occasion de Son Ouvrage Intitulé Vie de Jésus, Martin-Beaupré Frères (1864) Joxe Azurmendi: Humboldt eta Renanen nazio kontzeptua, RIEV, Jg. 48, 2003, H. 1, ISSN 0212-7016 S. 91–124 Joxe Azurmendi: Historia, arraza, nazioa. Renan eta nazionalismoaren inguruko topiko batzuk. Elkar, Donostia 2014, ISBN 978-84-9027-297-8 (de) Hans-Otto Binder: «Ernest Renan» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 8, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-053-0, sp. 23–27. Wolfgang Geiger: Ernest Renan und der Ursprung des modernen Rassismus. In: Wolfgang Geiger: Geschichte und Weltbild. Plädoyer für eine interkulturelle Hermeneutik. Humanities Online, Frankfurt 2002, S. 307–333 == Eksterne lenker == (en) Ernest Renan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Joseph Ernest Renan (født 28. februar 1823 i Tréguier i Frankrike, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Totoral_del_Sauce

2023-02-04

Totoral del Sauce

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Totoral del Sauce er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 746 innbyggere.

Totoral del Sauce er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 746 innbyggere. == Befolkning == Totoral del Sauce har 746 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Transport == Ruta 7 forbinder Totoral del Sauce (km. 34.500-37) med Migues, Casupá og Melo. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Totoral del Sauce

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Lagsprint kvinner ble avholdt i Falun i Sverige 22. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Schwedt-traktaten

2023-02-04

Schwedt-traktaten

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Brandenburg-prøyssiske trakter', 'Kategori:Russiske traktater', 'Kategori:Store nordiske krig', 'Kategori:Traktater av 1713']

Schwedt-traktaten ble underskrevet den 6. oktober 1713, under den store nordiske krigen mellom Det russiske tsardømmet og Brandenburg-Preussen i Schwedt. Brandenburg-Preussen ble lovd det sørlige Svensk Pommern opp til elven Peene, som nettopp hadde blitt erobret av Russland. Til gjengjeld skulle Brandenburg-Preussen akseptere de russiske annekteringer av svenske Ingermanland, Estland og Karelia, og betale 400 000 thaler til Russland. Det sørlige Svenske Pommern skulle administreres av Brandenburg-Preussen fram til en kom fram til en endelig fredsavtale.

Schwedt-traktaten ble underskrevet den 6. oktober 1713, under den store nordiske krigen mellom Det russiske tsardømmet og Brandenburg-Preussen i Schwedt. Brandenburg-Preussen ble lovd det sørlige Svensk Pommern opp til elven Peene, som nettopp hadde blitt erobret av Russland. Til gjengjeld skulle Brandenburg-Preussen akseptere de russiske annekteringer av svenske Ingermanland, Estland og Karelia, og betale 400 000 thaler til Russland. Det sørlige Svenske Pommern skulle administreres av Brandenburg-Preussen fram til en kom fram til en endelig fredsavtale. == Referanser == == Eksterne lenker == Fotokopi av avtalen på IEG Mainz

Schwedt-traktaten ble underskrevet den 6. oktober 1713, under den store nordiske krigen mellom Det russiske tsardømmet og Brandenburg-Preussen i Schwedt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Konisk_str%C3%A5hatt

2023-02-04

Konisk stråhatt

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hodeplagg']

Konisk stråhatt, på norsk kalt kulihatt (etter kuliene), kinahatt, kjeglehatt, bambushatt, rishatt og annet, er et enkelt, kjegleformet hodeplagg som blir båret av kvinner og menn i Øst- og Sørøst-Asia. I disse områdene har ulike varianter av stive stråhatter med mer eller mindre konisk fasong lange tradisjoner. De brukes i arbeid og fritid til beskyttelse mot sol og regn, omtrent som en liten paraply. Hattene er flettet av plantefibre, er gjerne formet som vide, flate kjegler og holdes på hodet ved hjelp av en hakereim av tekstil, for eksempel silke. Hattene kan også brukes som bæreredskap og som vifter når det er veldig varmt. Nasjonale varianter og navn er blant annet nón lá i Vietnam, dǒulì i Kina og Taiwan, kasa (sugegasa, jingasa) i Japan, satgat i Korea, caping i Indonesia, salakot (saklat) i Filippinene, sabah i Malaysia og jaapi i Assam i India. Kjegleformede stråhatter har for mange i Vesten blitt et ikonisk kjennetegn på folk i regionen, og hodeplagget er mange steder en populær turistsuvenir.

Konisk stråhatt, på norsk kalt kulihatt (etter kuliene), kinahatt, kjeglehatt, bambushatt, rishatt og annet, er et enkelt, kjegleformet hodeplagg som blir båret av kvinner og menn i Øst- og Sørøst-Asia. I disse områdene har ulike varianter av stive stråhatter med mer eller mindre konisk fasong lange tradisjoner. De brukes i arbeid og fritid til beskyttelse mot sol og regn, omtrent som en liten paraply. Hattene er flettet av plantefibre, er gjerne formet som vide, flate kjegler og holdes på hodet ved hjelp av en hakereim av tekstil, for eksempel silke. Hattene kan også brukes som bæreredskap og som vifter når det er veldig varmt. Nasjonale varianter og navn er blant annet nón lá i Vietnam, dǒulì i Kina og Taiwan, kasa (sugegasa, jingasa) i Japan, satgat i Korea, caping i Indonesia, salakot (saklat) i Filippinene, sabah i Malaysia og jaapi i Assam i India. Kjegleformede stråhatter har for mange i Vesten blitt et ikonisk kjennetegn på folk i regionen, og hodeplagget er mange steder en populær turistsuvenir. == Se også == Stråhatt Sombrero == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Conical straw hats – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Hvordan flette en kulihatt i bast (søkbar bokkopi av Bast, 1958, side 24)

thumb|Landbruksarbeider med tradisjonell nón lá plukker [[risskudd fra en åker i Kambodsja 2002.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Lagsprint menn ble avholdt i Falun i Sverige 22. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jardines_de_Pando

2023-02-04

Jardines de Pando

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Jardines de Pando er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 756 innbyggere.

Jardines de Pando er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 756 innbyggere. == Befolkning == Jardines de Pando har 756 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Jardines de Pando Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Estanque_de_Pando

2023-02-04

Estanque de Pando

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Estanque de Pando er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 770 innbyggere.

Estanque de Pando er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 770 innbyggere. == Befolkning == Estanque de Pando har 770 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Estanque de Pando

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Estaci%C3%B3n_Migues

2023-02-04

Estación Migues

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Estación Migues er en by i kommunen Migues i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 144 innbyggere.

Estación Migues er en by i kommunen Migues i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 144 innbyggere. == Befolkning == Estación Migues har 144 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Estación Migues

| kommune = Migues

https://no.wikipedia.org/wiki/Estaci%C3%B3n_Pedrera

2023-02-04

Estación Pedrera

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Estación Pedrera er en by i kommunen San Jacinto i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 140 innbyggere.

Estación Pedrera er en by i kommunen San Jacinto i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 140 innbyggere. == Befolkning == Estación Pedrera har 140 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Transport == Ruta 11 forbinder Estación Pedrera med San José og Atlántida. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Estación Pedrera

| kommune = San Jacinto

https://no.wikipedia.org/wiki/Estaci%C3%B3n_Tapia

2023-02-04

Estación Tapia

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Estación Tapia eller Tapia er en by i kommunen San Jacinto i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 213 innbyggere.

Estación Tapia eller Tapia er en by i kommunen San Jacinto i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 213 innbyggere. == Befolkning == Estación Tapia har 213 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Estación Tapia

| kommune = San Jacinto

https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Nordstr%C3%B6m

2023-02-04

Jens Nordström

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Klagshamn', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Malmö', 'Kategori:Fotballspillere for IF Limhamn Bunkeflo', 'Kategori:Fotballspillere for Landskrona BoIS', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Jens Nordström (født 12. september 1976) er en svensk tidligere fotballspiller. Nordström, som var forsvarsspiller, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt en rekke svenske klubber i Superettan.

Jens Nordström (født 12. september 1976) er en svensk tidligere fotballspiller. Nordström, som var forsvarsspiller, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt en rekke svenske klubber i Superettan. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. == Eksterne lenker == (en) Jens Nordström – Transfermarkt (en) Jens Nordström – FBref «Jens Nordström», profil på SvFFs hjemmeside (sv)

| fsted =

https://no.wikipedia.org/wiki/El_Bosque_(Uruguay)

2023-02-04

El Bosque (Uruguay)

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Ciudad de la Costa', 'Kategori:Sider med kart']

El Bosque er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 988 innbyggere.

El Bosque er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 988 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Ciudad de la Costa, ut mot Río de la Plata. == Befolkning == El Bosque har 988 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over El Bosque Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine.

| kommune = Ciudad de la Costa

https://no.wikipedia.org/wiki/El_Gale%C3%B3n

2023-02-04

El Galeón

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

El Galeón er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 192 innbyggere.

El Galeón er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 192 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == El Galeón har 192 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over El Galeón

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Tormod_Storvoll

2023-02-04

Tormod Storvoll

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Osen', 'Kategori:Personer fra Osen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-ordførere i Sør-Trøndelag']

Tormod Selvin Storvoll (født 25. oktober 1918 i Osen i Sør-Trøndelag, død 27. desember 1996) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Han var sønn av gårdbruker Sivert Jenssen Storvoll og Tella Karoline Kristiansdatter Sitter. Tormod Storvoll giftet seg i 1946 med Borghild Osen, som han fikk fire barn med. Han drev slektsgården på Storvoll i Osen. Mellom 1940 og 1972 opererte gårdsfolket også en telefonsentral.Tormod Storvoll var som ung aktiv i avholdsbevegelsen, senere i Norges Bondelag. Han bidro til det lokale musikklivet som sanger og kordirigent. Storvoll ble første gang innvalgt i Osen kommunestyre i 1951, og satt seks perioder i kommunestyret, i perioden 1980–1983 som ordfører.

Tormod Selvin Storvoll (født 25. oktober 1918 i Osen i Sør-Trøndelag, død 27. desember 1996) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Han var sønn av gårdbruker Sivert Jenssen Storvoll og Tella Karoline Kristiansdatter Sitter. Tormod Storvoll giftet seg i 1946 med Borghild Osen, som han fikk fire barn med. Han drev slektsgården på Storvoll i Osen. Mellom 1940 og 1972 opererte gårdsfolket også en telefonsentral.Tormod Storvoll var som ung aktiv i avholdsbevegelsen, senere i Norges Bondelag. Han bidro til det lokale musikklivet som sanger og kordirigent. Storvoll ble første gang innvalgt i Osen kommunestyre i 1951, og satt seks perioder i kommunestyret, i perioden 1980–1983 som ordfører. == Referanser ==

Tormod Selvin Storvoll (født 25. oktober 1918 i Osen i Sør-Trøndelag, død 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/Masdar

2023-02-04

Masdar

['Kategori:24°N', 'Kategori:54°Ø', 'Kategori:Abu Dhabi', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i De forente arabiske emirater', 'Kategori:Sider med kart']

Masdar er et byprosjekt i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Masdar er en planlagt by med et sterkt fokus på bærekraftig utvikling/økoby med fornybar energi slik som solcellepaneler og nullenergi-bygninger. Masdar blir bygget 17 kilometer sørøst for Abu Dhabi, ikke langt fra Abu Dhabi internasjonale lufthavn Byggingen av prosjektet begynte i 2006 og var planlagt å stå ferdig i 2016, men som følge av finanskrisen har prosjektets ferdigstillingen blitt skjøvet frem til 2020–2025.

Masdar er et byprosjekt i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Masdar er en planlagt by med et sterkt fokus på bærekraftig utvikling/økoby med fornybar energi slik som solcellepaneler og nullenergi-bygninger. Masdar blir bygget 17 kilometer sørøst for Abu Dhabi, ikke langt fra Abu Dhabi internasjonale lufthavn Byggingen av prosjektet begynte i 2006 og var planlagt å stå ferdig i 2016, men som følge av finanskrisen har prosjektets ferdigstillingen blitt skjøvet frem til 2020–2025. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Masdar City, Abu Dhabi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Masdar er et byprosjekt i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Masdar er en planlagt by med et sterkt fokus på bærekraftig utvikling/økoby med fornybar energi slik som solcellepaneler og nullenergi-bygninger.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hit40.no

2023-02-04

Hit40.no

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske filmprogrammer på TV', 'Kategori:Norske hitlister', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2']

Hit40.no er et norsk musikk- og filmprogram for ungdom som gikk på TV 2 fra 1997 til 2000. Programmet ble ledet av Gunilla Holm og var i starten en presentasjon av ukas mest spilte låter, med utgangspunkt i Hit40-lista. Fra 1998 ble programmet utvidet med en egen ukentlig filmsending som gikk separat fra musikkprogrammene. Filmprogrammet fikk samme form som musikkprogrammet, og var i hovedsak en presentasjon over ukas mest leide videofilmer - og etterhvert også mest sette kinofilmer. Musikkprogrammene kan best beskrives som et listepop-program.Hit40.no startet sine sendinger i januar 1997 og var en slags videreføring av det direktesendte Metro, som gikk høsten 1996. Til tross for endret konsept så gikk også Hit40.no i starten under navnet Metro (med undertittelen Hit40.no). Etter drøyt to måneder endret det navn til Metro Hit 40.no, og kort tid etter ble det bare hetende Hit40.no.Programmet ble i august 2000 erstattet at ungdomsprogrammet Sone 2.

Hit40.no er et norsk musikk- og filmprogram for ungdom som gikk på TV 2 fra 1997 til 2000. Programmet ble ledet av Gunilla Holm og var i starten en presentasjon av ukas mest spilte låter, med utgangspunkt i Hit40-lista. Fra 1998 ble programmet utvidet med en egen ukentlig filmsending som gikk separat fra musikkprogrammene. Filmprogrammet fikk samme form som musikkprogrammet, og var i hovedsak en presentasjon over ukas mest leide videofilmer - og etterhvert også mest sette kinofilmer. Musikkprogrammene kan best beskrives som et listepop-program.Hit40.no startet sine sendinger i januar 1997 og var en slags videreføring av det direktesendte Metro, som gikk høsten 1996. Til tross for endret konsept så gikk også Hit40.no i starten under navnet Metro (med undertittelen Hit40.no). Etter drøyt to måneder endret det navn til Metro Hit 40.no, og kort tid etter ble det bare hetende Hit40.no.Programmet ble i august 2000 erstattet at ungdomsprogrammet Sone 2. == Sendinger == Programmet gikk en gang i uka det første året, på tirsdager (med reprise på fredager) og var viet popmusikk. I 1998 ble det utvidet til to programmer i uka (tirsdager og onsdager) der det ene tok for seg ukas mest spilte låter og det andre ukes mest leide filmer på video. Fra april 1999 omfattet sistnevnte program også ukas mest sette kinofilmer.I 2000 gikk de atter tilbake til ett program i uka, som tok for seg ukas mest spilte låter. Dette var programmets siste sesong og ble sendt uten programleder. == Seertall == I første halvår av 1998 hadde programmet en seeroppslutning på 66 000, med 81 000 som det høyeste. Programmets konkurrent, VG-lista Top 20, hadde i samme periode en gjennomsnittlig seeroppslutning på 50 000. == Hit 40-lista == Hit 40-lista, som var utgangspunktet for TV-programet, var et samarbeidsprosjekt mellom Dagbladet, TV 2 og P4 og skulle speile de låtene som er mest spilt på radio. Lista baserte seg på elektronisk monitoring av radiostasjoner i Norge og var rangert ved hjelp av et lyttervektet poengsystem. Lyttertall ble levert av Norsk Gallup. Lista ble presentert ukentlig i Dagbladet, P4 og i TV 2-programmet med samme navn. Lista og programmet dannet også utgangspunktet for HitAwards. En prisutdeling som ble arrangert årlig fra 1998 til 2002. Gunilla Holm ledet flere av dem.Lista har møtte en del kritikk som gikk på at den ikke var representativ for hva som spiltes på radio og at den inneholdt lite norsk musikk. Kritikken var særlig sterk i 2004 og kom fra daværende musikksjef i P1, Per Ole Hagen og daværende musikksjef i P3, Håkon Moslet. Allerede i 2002 gikk NRKs radiosjef Nils Heldal, ut og kalte lista for «en manipulering av den norske radiovirkeligheten». Den har også blitt kritisert for å ha et innfløkt vektingssystem radiostasjonene i mellom. Noe som var hovedgrunnen til at Dagbladet sluttet å publisere den. == Referanser ==

Hit40.no er et norsk musikk- og filmprogram for ungdom som gikk på TV 2 fra 1997 til 2000.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Hopp normalbakke mikslag ble holdt den 22. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kardiotokografi

2023-02-04

Kardiotokografi

['Kategori:Angiologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gynekologi']

Kardiotokografi (CTG, etter engelsk cardiotocography) er en teknisk undersøkelse til bruk i svangerskap og fødsel som registrerer fosterhjerteaktivitet (kardio-) og livmorsammentrekninger (-toko).

Kardiotokografi (CTG, etter engelsk cardiotocography) er en teknisk undersøkelse til bruk i svangerskap og fødsel som registrerer fosterhjerteaktivitet (kardio-) og livmorsammentrekninger (-toko). == Bruk == === Under fødsel === CTG benyttes under fødsel dersom man behøver kontinuerlig overvåking av fosterets hjerteaktivitet. Under sterke rier blir oksygentilførselen til fosteret redusert fordi livmorsammentrekningene klemmer på karene i placenta. Dersom placenta har nedsatt funksjon, for eksempel som følge av sykdom hos mor, er fosteret ekstra utsatt for oksygenmangel. Målsettingen med kontinuerlig CTG-overvåkning er å oppdage oksygenmangel hos foster og om nødvendig sette i verk relevante tiltak.CTG registrerer også riaktivitet under fødsel. Dersom det er for få eller for svake rier kan de stimuleres med oksytocin. For kraftige rier kan også behandles medikamentelt. === Før fødsel === CTG kan i spesielle tilfeller benyttes før fødsel for å undersøke fosterets tilstand. Det kalles antenatal CTG, "non-stresstest" eller sparketest. Eksempler på tilfeller der slik testing er nødvendig er veksthemming hos fosteret, sykdom hos mor, risiko for anemi hos fosteret, flerlingsvangerskap, overtidighet eller prematur vannavgang. Ved en normal antenatal CTG av minst 20 minutters varighet vil man se at fosteret har forbigående episoder med økt puls (se under akselerasjoner). Det tyder på at fosteret har det bra. Noen ganger må fosteret vekkes ved berøring eller vibroakustisk stimulering for at testen lar seg gjennomføre. Antenatal CTG registrerer også normale, svake livmorsammentrekninger som ikke alltid merkes av mor. En medisinsk undersøkelse vil se om disse kontraksjonene har innvirkning på fosterets hjerteaktivitet. Noen ganger er det nødvendig å kunstig stimulere livmoraktivitet ved hjelp av oksytocin. En unormal CTG-registrering vil føre til videre utredning av bakenforliggende årsaker. == Metode == == Tolkning == Norsk gynekologisk forening anbefaler at CTG tolkes etter FIGO sine retningslinjer. Fosterets hjerteaksjon ligger normalt mellom 110 og 150 slag per minutt. Det skal normalt være en viss variasjon som gjør at CTG-kurven ser taggete ut. Det kalles variabilitet. Fosterets puls skal også øke når fosteret beveger seg. Ved oksygenmangel forandrer mønsteret til hjerteaksjonen og dermed utseendet til CTG-kurven seg. === Variabilitet === Variabilitet er betegnelsen på den stadige endring i fosterets hjerteaktivitet (ikke medregnet akselerasjoner og deselerasjoner). Variabilitet påvirkes av nevrologiske og hormonelle forhold, og deles inn i korttids- og langtidsvariabilitet. Begge er normalt til stede på en CTG-registrering, og gjør at kurven er bølgete og takkete. Mangel på variabilitet gir en flat kurve, og er den viktigste indikatoren på at fosteret lider av kritisk oksygenmangel (hypoksi). Dette sees hyppigst i siste del av fødselen, som kalles utdrivingsfasen. Nedsatt variabilitet er ikke unormalt i kortere perioder når fosteret sover. En antenatal CTG-registrering må derfor være av en viss lengde for at man ikke skal mistolke registreringen. Ved behov vekkes fosteret med vibroakustisk stimulering. === Basalfrekvens === Basalfrekvens defineres som fosterhjertets snittfrekvens målt over minst 10 minutter, der man ser bort fra akselerasjoner og deselerasjoner. Normalt skal denne ligge mellom 110 og 160 slag i minuttet. Hjertefrekvens på over 170 defineres som uttalt takykardi, og frekvens lavere enn 100 som uttalt bradykardi. Takykardi kan være et tegn på oksygenmangel hos fosteret, men sees også ved mye fosterbevegelser, prematuritet, medfødt hjertefeil, feber hos mor, blødning hos mor, bivirkning av enkelte medikamenter med mer. Bradykardi kan oppstå ved oksygenmangel hos fosteret, eller ved unormalt sterk livmoraktivitet, lavt blodtrykk hos mor, eller det kan forekomme uten noen spesiell årsak. === Akselerasjoner === Akselerasjoner defineres som frekvensøkning fra basalfrekvens på minst 15 slag og med varighet i minst 15 sekunder. En akselerasjon sees som uttrykk for et velfungerende hjerte og nervesystem, og er derfor et viktig tegn på at fosteret har det bra. Sporadiske akselerasjoner utløses av fosterbevegelser, mens periodiske akselerasjoner utløses av livmorsammentrekninger. Et foster som beveger seg mye under en CTG-registrering, kan utløse en serie av akselerasjoner som til sammen varer i flere minutter, og dette kan gjøre det vanskelig å bedømme basalfrekvens. Serier av akselerasjoner kan også utløses av livmorsammentrekninger. For å få en brukbar CTG-registrering må registreringen vare lenge nok til at slike faser kan passere, og basalfrekvens kan bedømmes. Sporadiske akselerasjoner kan også utløses ved manipulasjon av livmor eller foster, smertereaksjon hos foster ved påsetting av skalpelektrode eller blodprøvetaking, vekkingsforsøk med ulike stimuli som for eksempel vibroakustisk stimulering, med mer. === Deselerasjoner === En deselerasjon er en kortvarig bradykardi av varighet under 2 minutter. Den ses nesten bestandig i sammenheng med en livmorsammentrekning, og oppstår av ulike årsaker. Deselerasjoner klassifiseres i uniforme (tidlige og sene) og variable. De ulike typene skilles fra hverandre basert på utseende og sammenheng i tid med livmorsammentrekninger. ==== Uniforme deselerasjoner ==== Uniforme deselerasjoner har vanligvis en myk start og avslutning som gir et rundt utseende. Dypet av deselerasjonen er ofte korrelert til styrken på livmorsammentrekningen. Uniforme deselerasjoner har sjelden tilknytning til en akselerasjon. De deles inn i deres forhold i tid til livmorsammentrekning. Starter deselerasjonen tidlig i en sammentrekning, kalles den tidlig. Starter den sent, kalles den sen. Tidlige deselerasjoner opphører samtidig som livmorsammentrekningen. De skyldes oftest at omgivende vev trykker på fosterhodet under livmorsammentrekningen. Det påvirker blodstrømmen i fosterets hjerne, og det utløses en refleks som senker hjertefrekvensen til sammentrekningen er over. Tidlige deselerasjoner anses som godartete. Sene deselerasjoner starter når sammentrekningen er på topp eller kort tid etter, og blir værende en viss tid selv etter at sammentrekningen er over. De er potensielt alvorlige, fordi de kan tyde på oksygenmangel hos fosteret. Det er nødvendig å samtidig vurdere akselerasjoner, variabilitet og basalfrekvens, og dersom disse er normale, er det et godt tegn. Foreligger tegn på takykardi og nedsatt variabilitet, bør forløsning skje omgående. ==== Variable deselerasjoner ==== Variable deselerasjoner har et skiftende utseende som kan variere fra en livmorsammentrekning til den neste. Typisk er at hjertefrekvensen faller svært raskt og mye, og henter seg inn igjen like raskt. Det gir et skarpere utseende enn for uniforme deselerasjoner. Variable deselerasjoner har ofte tilknytning til en akselerasjon, som kan komme i forkant og/eller følge etterpå. Variable deselerasjoner er den vanligste form for deselerasjoner under fødsel. De forekommer både hos friske fostre og hos fostre som har oksygenmangel. De kan være vanskelige å tolke, og må tolkes i sammenheng med basalfrekvens og variabilitet. Leieforandring hos mor kan virke inn på variable deselerasjoner. ==== Kombinerte deselerasjoner ==== En kombinert deselerasjon er en kombinasjon av en tidlig eller variabel og en sen deselerasjon. De kan tyde på abnorm livmoraktivitet, som ved overdreven effekt av oksytocin i forbindelse med ristimulering. === Livmoraktivitet === Tokografi er den delen av kardiotokografi som registrerer livmorsammentrekninger. Sammentrekningene fremkommer som en egen kurve der man kan avlese intensitet (målt i mmHg), frekvens, varighet, basaltonus og utseende. Utseendet har stor betydning, i det en normal ri vil starte fra basaltonus, øke raskt i intensitet, ha et rundet utseende ved kontraksjonstoppen og deretter raskt synke til basaltonus. == Betydning i klinisk praksis == Tolkning av CTG er et viktig hjelpemiddel ved vurdering av fosterets tilstand. Håndtering av en risikofødsel bestemmes i stor grad ut fra CTG, blodprøver fra fosteret (pH og laktat) og analyse av fosterets EKG (STAN). En metaanalyse av 13 studier der fødende kvinner enten ble lyttet på regelmessig med jordmorstetoskop (føtoskop) eller kontinuerlig overvåket med CTG, viste at CTG-overvåking ga mindre forekomst av kramper hos det nyfødte barnet, men ingen effekt på sykdom eller dødelighet. Andre studier har vist at CTG-registrering kan bidra til lavere dødelighet hos det nyfødte barnet. CTG-overvåking gir økt antall operative forløsninger, det vil si keisersnitt eller forløsning med tang eller vakuum, som utgjør en viss risiko for helsen til mor og barn. == Referanser ==

Kardiotokografi (CTG, etter engelsk cardiotocography) er en teknisk undersøkelse til bruk i svangerskap og fødsel som registrerer fosterhjerteaktivitet (kardio-) og livmorsammentrekninger (-toko).

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_H%C3%A9liodore_Sagesse_Vertu_Garcin_de_Tassy

2023-02-04

Joseph Héliodore Sagesse Vertu Garcin de Tassy

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1878', 'Kategori:Franske indologer', 'Kategori:Franske orientalister', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1794', 'Kategori:Iranister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Marseille', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Joseph Héliodore Sagesse Vertu Garcin de Tassy (født 25. januar 1797 i Marseille, død 2. september 1878 samme sted) var en fransk orientalist.

Joseph Héliodore Sagesse Vertu Garcin de Tassy (født 25. januar 1797 i Marseille, død 2. september 1878 samme sted) var en fransk orientalist. == Verker == Allégories. Récits poétiques et chants populaires. Lerroux, Paris 1877. Les aventures de Kamrup. Paris 1834 Chrestomathie hindie et hindouie. Paris 1849. Cours d'hindoustani. Paris 1870. La doctrine de l'amour. Paris 1859. Histoire de la littérature hindouie e hindoustanie Dupont, Paris 1871 (3 bd.) L'islamisme d'aprés le Coran. Sciences des religions. Biblio-Verlag, Osnabrück 1978, ISBN 3-7648-0340-1 (reproduksjon av Paris 1874). La langue et la littérature hindoustanies 1850-69. Paris 1874. Mémoires sur les particularités de la religion musulmane dans l'Inde. Paris 1832. Oeuvre de Wali. Paris 1834 La poésie philosophique et religieuse chez les Persans d'après le Mantic Uttar, ou le langue des oiseaux de Farid-Uddin Attar. 4. oppl. Dupont, Paris 1864 (3 bd.). Rhétorique et prosodie des langues de l'Orient musulman. 1873. Rudiments de la langue hindouie. Paris 1847. == Referanser == == Kilder == Garcin de Tassy i Christian Blangstrup, Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1920)

Joseph Héliodore Sagesse Vertu Garcin de Tassy (født 25. januar 1797 i Marseille, død 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Russland debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2005 i Hasselt i Belgia, med sangen «Doroga k solntsu», framført på russisk av Vladislav Krutskikh. Bidragene blir valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den russiske kringkasteren Rossija 1, med unntak i 2014, da bidraget ble valgt internt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ooststellingwerf

2023-02-04

Ooststellingwerf

['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Ooststellingwerf er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. I Ooststellingwerf og området rundt snakkes det stellingwerfsk, et regionale språk med røtter i nedersaksisk og som er i slekt med blant annet drentsk og sallandsk.

Ooststellingwerf er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. I Ooststellingwerf og området rundt snakkes det stellingwerfsk, et regionale språk med røtter i nedersaksisk og som er i slekt med blant annet drentsk og sallandsk. == Kjente personer fra Ooststellingwerf == Elma de Vries, skøyteløper == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Ooststellingwerf er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. I Ooststellingwerf og området rundt snakkes det stellingwerfsk, et regionale språk med røtter i nedersaksisk og som er i slekt med blant annet drentsk og sallandsk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dioecesis

2023-02-04

Dioecesis

['Kategori:Antikkens Roma']

Dioecesis (latin, fra gresk: Dioikesis, διοίκησις, «administrasjon») i sin opprinnelige betydning er ordet for den offentlige forvaltning - særlig for den statlige finansforvaltning. I Athen er embedsbetegnelsen epi tei dioikesei («om forvaltningen») dokumentert fra annen halvdel av 300-tallet f.Kr. Her kan det ha dreiet seg om enten en enkelt høyeste forvaltningsembedsmann, eller et gremium. I Romerriket ble uttrykket til tider benyttet om forvaltningsområder (territorielle), som hos Marcus Tullius Cicero i en omtale av lilleasiatiske områder.

Dioecesis (latin, fra gresk: Dioikesis, διοίκησις, «administrasjon») i sin opprinnelige betydning er ordet for den offentlige forvaltning - særlig for den statlige finansforvaltning. I Athen er embedsbetegnelsen epi tei dioikesei («om forvaltningen») dokumentert fra annen halvdel av 300-tallet f.Kr. Her kan det ha dreiet seg om enten en enkelt høyeste forvaltningsembedsmann, eller et gremium. I Romerriket ble uttrykket til tider benyttet om forvaltningsområder (territorielle), som hos Marcus Tullius Cicero i en omtale av lilleasiatiske områder. == Dioceses som forvaltningsenhet i Romerriket == === Riksinndeling === Bredere bruk fikk begrepet først i senantikken: Romerriket var først inndelt i 46 provinser. Keiser Diokletian delte i år 300 e.Kr. disse opp i mindre provinser, slik at det så var så mange som 101 provinser. Disse ble i sin tid sammenfattet/underordnet under dioceses. Toppledelsen for diøsesene (og provinsene) besto av var en vicarius [dioeceseos]. Laterculus Veronensis, som gjengir den diokletianske inndeling, oppgir de følgende tolv diøseser: Dioecesis Africae (7 provinser) Dioecesis Asiana (9) Dioecesis Britanniae (4) Dioecesis Galliae (8) Dioecesis Hispaniae (6) Dioecesis Italiae (12) Dioecesis Moesiae (11) Dioecesis Orientis (17) Dioecesis Pannoniarum (7) Dioecesis Pontica (7) Dioecesis Thraciarum (6) Dioecesis Viennensis (7)Etter rikets deling i 395 så strukturen med fire prefekturer, 15 diøseser og 119 provinser slik ut: Det østromerske rike Prafectus praetorio per Orientem Dioecesis Aegypti (6 provinser) Dioecesis Orientis (15) Dioecesis Pontica (13) Dioecesis Asiana (9) Dioecesis Thraciarum (6) Praefectus praetorio per Illyricum Dioecesis Macedoniae (7) Dioecesis Daciae (5) Det vestromerske rike Praefectus praetorio per Italiam et Africam / Italiae et Africae Dioecesis Pannoniarum (7) Dioecesis Italiae Annonariae (7) Dioecesis Italiae Suburbicariae (10) Dioecesis Africae (6) Praefectus praetorio Galliarum Dioecesis Britanniae (4) Dioecesis Galliae (10) Dioecesis Septem Provinciarum (7) Dioecesis Hispaniae (7)Endringer: Oriens (den romerske prefektur Orientis) var blitt delt i Orientis og Aegyptus. Moesia i Macedonia og Dacia. Italia i Italia Annonariae og Italia Suburbicariae. Viennensis fikk som nytt navn Septem Provinciae. I Østromerriket ble den senantikke diøsesanstruktur først oppgitt til gunst for forvaltningsenheten thema, og etter den islamske ekspansjon (ca 630). I Vestromerriket var diøsesestrukturen oppgitt tidligere. Andre kirkder til riksinndelingen i dioceses er Polemius Silvius' Laterculus, Notitia Dignitatum, og Hierokles' Synekdemos. === Diøcesens funksjoner === Mellomstillingen fremgår av Prefektur – Diøsese – Provins-strukturen. Fuknsjonene var: rettslig førsteinstans i saker som har betydning for provinsnivået Oppsyn og kontroll over provinsene Klageinstans == Litteratur == Noethlichs, Karl Leo (1982): Zur Entstehung der Diözese als Mittelinstanz des spätrömischen Verwaltungssystems. I: Historia. bind 31, s. 70–81. == Referanser ==

Dioecesis (latin, fra gresk: Dioikesis, διοίκησις, «administrasjon»)«diocese (n.)», Online Etymology Dictionary i sin opprinnelige betydning er ordet for den offentlige forvaltning - særlig for den statlige finansforvaltning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Menameradiel

2023-02-04

Menameradiel

['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Friesland']

Menameradiel (nederlandsk: Menaldumadeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Menameradiel (nederlandsk: Menaldumadeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Menameradiel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Menameradiel (nederlandsk: Menaldumadeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Littenseradiel

2023-02-04

Littenseradiel

['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Friesland']

Littenseradiel (nederlandsk: Littenseradeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Littenseradiel (nederlandsk: Littenseradeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Littenseradiel (nederlandsk: Littenseradeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Leeuwarderadeel

2023-02-04

Leeuwarderadeel

['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Friesland']

Leeuwarderadeel (vestfrisisk: Ljouwerteradiel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Leeuwarderadeel (vestfrisisk: Ljouwerteradiel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Leeuwarderadeel (vestfrisisk: Ljouwerteradiel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ligustrum_obtusifolium

2023-02-04

Ligustrum obtusifolium

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Ligustrum obtusifolium er løvfellende busk i oljetrefamilien. Den er tett forgrenet og 0,5–3 m høy. Bladene er avlange og butte. Blomstene sitter i endestilte kvaster, og frukten er purpursvart. Arten er utbredt i de kinesiske provinsene Heilongjiang, Jiangsu, Liaoning, Shandong og Zhejiang, samt i Korea og Japan. Ligustrum obtusifolium brukes som hageplante i mange land og betraktes som en invaderende art i deler av USA.

Ligustrum obtusifolium er løvfellende busk i oljetrefamilien. Den er tett forgrenet og 0,5–3 m høy. Bladene er avlange og butte. Blomstene sitter i endestilte kvaster, og frukten er purpursvart. Arten er utbredt i de kinesiske provinsene Heilongjiang, Jiangsu, Liaoning, Shandong og Zhejiang, samt i Korea og Japan. Ligustrum obtusifolium brukes som hageplante i mange land og betraktes som en invaderende art i deler av USA. == Litteratur == «Ligustrum obtusifolium». Flora of China. Besøkt 23. mars 2018. «Ligustrum obtusifolium». Missouri Botanical Garden. Besøkt 23. mars 2018. «Ligustrum obtusifolium (border privet)». Invasive Species Compendium. Besøkt 22. januar 2020. == Eksterne lenker == (en) Ligustrum obtusifolium i Encyclopedia of Life (en) Ligustrum obtusifolium i Global Biodiversity Information Facility (sv) Ligustrum obtusifolium hos Dyntaxa (en) Ligustrum obtusifolium hos ITIS (en) Ligustrum obtusifolium hos NCBI (en) Ligustrum obtusifolium hos The International Plant Names Index (en) Ligustrum obtusifolium hos Tropicos (en) Kategori:Ligustrum obtusifolium – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Ligustrum obtusifolium – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Ligustrum obtusifolium – detaljert informasjon på Wikispecies

Ligustrum obtusifolium er løvfellende busk i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Nord-Makedonia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Ti ne me poznavaš», framført på makedonsk av duoen Marija & Viktorija. Bidragene ble valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den makedonske kringkasteren MRT.

https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Heps%C3%B8

2023-02-04

Einar Hepsø

['Kategori:Ap-ordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Norske sjøfolk', 'Kategori:Ordførere i Osen', 'Kategori:Personer fra Osen kommune', 'Kategori:Vararepresentanter til Stortinget']

Einar Jakob Hepsø (født 25. desember 1926 i Osen i Sør-Trøndelag, død 27. oktober 2005) var en norsk politiker (Ap). Han vokste opp i beskjedne kår i en fiskerfamilie på Hepsøya. Etter handelsskolen i Trondheim arbeidet han en tid i en bank i byen, deretter som lærer i Osen i to år. I 1950-årene kjøpte han sin første fiskebåt sammen med en bror.Hepsø var medlem av Osen kommunestyre 1952–1955, 1972–1979, 1984–1991 og 1995–2003, varaordfører 1972–1977 og 1985–1986 samt ordfører 1984–1985 og 1995–2003. Han var vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 1977–1985 og formann i Norges Fiskarlag 1984–1994. Av offentlige verv kan nevnes medlem av sentralstyret i Norges fiskeriforskningsråd 1984–1992 og nestleder i styret i Garantikassen for fiskere 1988–1995.Hepsø ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1998. Han ble æresmedlem av Norges Fiskarlag i 1996.

Einar Jakob Hepsø (født 25. desember 1926 i Osen i Sør-Trøndelag, død 27. oktober 2005) var en norsk politiker (Ap). Han vokste opp i beskjedne kår i en fiskerfamilie på Hepsøya. Etter handelsskolen i Trondheim arbeidet han en tid i en bank i byen, deretter som lærer i Osen i to år. I 1950-årene kjøpte han sin første fiskebåt sammen med en bror.Hepsø var medlem av Osen kommunestyre 1952–1955, 1972–1979, 1984–1991 og 1995–2003, varaordfører 1972–1977 og 1985–1986 samt ordfører 1984–1985 og 1995–2003. Han var vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 1977–1985 og formann i Norges Fiskarlag 1984–1994. Av offentlige verv kan nevnes medlem av sentralstyret i Norges fiskeriforskningsråd 1984–1992 og nestleder i styret i Garantikassen for fiskere 1988–1995.Hepsø ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1998. Han ble æresmedlem av Norges Fiskarlag i 1996. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Einar Hepsø hos Stortinget (no) Einar Hepsø hos Norsk senter for forskningsdata

Einar Jakob Hepsø (født 25. desember 1926 i Osen i Sør-Trøndelag, død 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/Enebostubben_(Oslo)

2023-02-04

Enebostubben (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Enebostubben (1–9, 2–16) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Stovnerveien. Navnet ble vedtatt i 2005. Tidligere var det to sideveier til Stovnerveien kalt Eneboveien, og det var behov for å skille de to.

Enebostubben (1–9, 2–16) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Stovnerveien. Navnet ble vedtatt i 2005. Tidligere var det to sideveier til Stovnerveien kalt Eneboveien, og det var behov for å skille de to. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 155. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. «Stovnerporten – Veier i Stovner bydel». Arkivert fra originalen 17. januar 2015. Besøkt 24. oktober 2015.

Enebostubben (1–9, 2–16) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Stovnerveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ellefs_vei_(Oslo)

2023-02-04

Ellefs vei (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Ellefs vei er en vei på Rommen i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Haavard Martinsens vei til Ringnesveien. Veien fikk navn i 1968 etter Ellef Ringnes, som grunnla Ringnes Bryggeri sammen med broren Amund og Axel Heiberg. Rester av en vei oppkalt etter broren er ikke langt unna.

Ellefs vei er en vei på Rommen i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Haavard Martinsens vei til Ringnesveien. Veien fikk navn i 1968 etter Ellef Ringnes, som grunnla Ringnes Bryggeri sammen med broren Amund og Axel Heiberg. Rester av en vei oppkalt etter broren er ikke langt unna. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ellefs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 152. ISBN 978-82-573-1760-7.

Ellefs vei er en vei på Rommen i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Haavard Martinsens vei til Ringnesveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amunds_vei_(Oslo)

2023-02-04

Amunds vei (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Amunds vei var en vei på Rommen i bydel Stovner i Oslo. Den gikk fra Ringnesveien til Haavard Martinsens vei. Veien ble oppkalt i 1968 etter Amund Ringnes, som grunnla Ringnes Bryggeri sammen med broren Ellef og Axel Heiberg. Noe av veien forsvant ved utvidelsen av Jordans bygg i Haavard Martinsens vei. Det som gjenstår, er innkjøring til parkeringsplassen nordøst for Jordan-bygget.

Amunds vei var en vei på Rommen i bydel Stovner i Oslo. Den gikk fra Ringnesveien til Haavard Martinsens vei. Veien ble oppkalt i 1968 etter Amund Ringnes, som grunnla Ringnes Bryggeri sammen med broren Ellef og Axel Heiberg. Noe av veien forsvant ved utvidelsen av Jordans bygg i Haavard Martinsens vei. Det som gjenstår, er innkjøring til parkeringsplassen nordøst for Jordan-bygget. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Amunds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 53-54. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Stovnerporten – Veier i Stovner bydel». Arkivert fra originalen 17. januar 2015. Besøkt 24. oktober 2015.

Amunds vei var en vei på Rommen i bydel Stovner i Oslo. Den gikk fra Ringnesveien til Haavard Martinsens vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kungliga_Musikaliska_Akademien

2023-02-04

Kungliga Musikaliska Akademien

['Kategori:1771 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1771', 'Kategori:Kongelige svenske vitenskapsakademier', 'Kategori:Kungliga Musikaliska Akademien', 'Kategori:Svensk musikk']

Kungliga Musikaliska Akademien er et svensk akademi grunnlagt av Gustav III i 1771. Akademiet har som formål å fremme tonekunsten og musikklivet. Det er i dag (2015) det eldste musikkakademi nord for alpene. Akademiet har lokaler i Utrikesministerhotellet på Blasieholmen i Stockholm.

Kungliga Musikaliska Akademien er et svensk akademi grunnlagt av Gustav III i 1771. Akademiet har som formål å fremme tonekunsten og musikklivet. Det er i dag (2015) det eldste musikkakademi nord for alpene. Akademiet har lokaler i Utrikesministerhotellet på Blasieholmen i Stockholm. == Referanser == == Eksterne lenker == (sv) Offisielt nettsted (en) Royal Swedish Academy of Music – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Kungliga Musikaliska Akademien er et svensk akademi grunnlagt av Gustav III i 1771.Musikakademiens internettside lest 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_E._Stenersens_all%C3%A9_(Oslo)

2023-02-04

Rolf E. Stenersens allé (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)']

Rolf E. Stenersens allé (5–27, 2A–48; ikke alle numre er i bruk) er en vei inne på området til Sogn studentby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien og inn på studentbyområdet, der den forgrener seg. Veien arter seg kun som allé i klassisk forstand i et lite strekke fra nummer 9 til nummer 34. Her er det plantet bjørketrær på begge side av veien. De resterende delene av Rolf E. Stenersens allé er normale gateløp. Veien fikk navn i 1992 etter Rolf Stenersen. Deler av Stenersens kunstsamling befant seg på Sogn studentby i 1953–73 før den ble overført til Stenersenmuseet ved Konserthuset. Nummereringen til husene på studentbyen ble endret da det nye gatenavnet ble innført.

Rolf E. Stenersens allé (5–27, 2A–48; ikke alle numre er i bruk) er en vei inne på området til Sogn studentby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien og inn på studentbyområdet, der den forgrener seg. Veien arter seg kun som allé i klassisk forstand i et lite strekke fra nummer 9 til nummer 34. Her er det plantet bjørketrær på begge side av veien. De resterende delene av Rolf E. Stenersens allé er normale gateløp. Veien fikk navn i 1992 etter Rolf Stenersen. Deler av Stenersens kunstsamling befant seg på Sogn studentby i 1953–73 før den ble overført til Stenersenmuseet ved Konserthuset. Nummereringen til husene på studentbyen ble endret da det nye gatenavnet ble innført. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rolf E. Stenersens allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 469. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (R)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Rolf E. Stenersens allé (5–27, 2A–48; ikke alle numre er i bruk) er en vei inne på området til Sogn studentby i bydel Nordre Aker i Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sol%C3%B8rgata

2023-02-04

Solørgata

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Vålerenga']

Solørgata (1–9; ingen partallsadresser) er en gate på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går fra Odalsgata til Strømsveien. Gaten er imdilertid for gangvei å regne, og ut mot Strømsveien går den over fortauet. Mange av gatene i området fikk navn etter steder på Østlandet i 1879, året etter byutvidelsen. Dette gjelder også Solørgata.

Solørgata (1–9; ingen partallsadresser) er en gate på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går fra Odalsgata til Strømsveien. Gaten er imdilertid for gangvei å regne, og ut mot Strømsveien går den over fortauet. Mange av gatene i området fikk navn etter steder på Østlandet i 1879, året etter byutvidelsen. Dette gjelder også Solørgata. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solørgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 527. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Solørgata (1–9; ingen partallsadresser) er en gate på Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Den går fra Odalsgata til Strømsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Hagerup

2023-02-04

Inger Hagerup

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser']

Inger Hagerup (født 12. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker og oversetter. Hun regnes som en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939.

Inger Hagerup (født 12. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker og oversetter. Hun regnes som en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939. == Liv og virke == === Bakgrunn === Hun ble født Inger Johanne Halsør og giftet seg med lektor Anders Hagerup i Bergen i 1931, og ble kjent under dette etternavn. Begge hadde røtter til Sogn og Fjordane. Familien, med sønnen Helge flyktet i 1943 til Sverige. Inger Hagerup er mest kjent som lyriker, men har også utgitt skuespill og hørespill. Hun utgav sin første diktsamling, Jeg gikk meg vill i skogene, i 1939. Hun bodde i Fredrikstad i en vesentlig del av sitt liv. Hun var en overbevist sosialist, og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden. Som voksen bodde hun på Haugerud i Oslo. Hun var mor til forfatterne Klaus Hagerup og Helge Hagerup. Flere av Inger Hagerups dikt er tonesatt, blant annet Våre små søsken med musikk av Tore Magnus Pettersson og Den korsfestede sier med musikk av Finn Kalvik. === Forfatterskap === Hun fikk et gjennombrudd med diktet «Aust-Vågøy. Mars 1941», med de rytmisk slagkraftige linjene «De brente våre gårder/ de drepte våre menn». Om diktet Den korsfestede sier (1947) «har ho skrive at ho tenkte så verdsleg at ho lét Kristus erkjenne at hans eiga liding ikkje har hjelpt mot nauda i verda.»; diktet er i jeg-form, og nevner eksplisitt Dachau, Buchenwald og Belsen. I kjølvannet av den andre verdenskrigen var det mange intellektuelle som følte at det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. Litteraturforskeren Unni Langås «leser «Den korsfestede sier» som et uttrykk for at Inger Hagerup formulerer denne krisen, men at hun finner en løsning i det melodramatiske». Diktet ble i 1975 brukt i en markering mot kirken.Med diktsamlingene Så rart! (1950) Lille Persille (1961) skrev hun seg inn i en tradisjon av nonsensdikt for barn, som også André Bjerke arbeidet med i den samme perioden. Hagerup har oversatt romanen Fluenes herre fra engelsk til norsk. Selvbiografien i tre deler, Det kommer en pike gående, Hva skal du her nede? og Ut og søke tjeneste kom i årene 1965, 1966 og 1968. Den behandler barndommen og oppveksten fram til 1931, det året hun giftet seg. == Bibliografi == Jeg gikk meg vill i skogene, 1939 Aust-Vågøy, 1941 Flukten til Amerika, 1942 Videre, Stockholm 1944, Oslo 1945 Den syvende natt, 1947 Sånn vil du ha meg. 30 utvalgte dikt om kjærlighet, 1949 Så rart (barnevers), 1950 Mitt skip seiler, 1951 Hilsen fra Katarina (hørespill), 1953 Den tredje utvei (hørespill), 1953 En te med sitron (hørespill), 1953 Drømmeboken, 1955 Den tredje utvei (drama), 1956 Strofe med vinden, 1958 Lille Persille (barnevers), 1961 Fra hjertets krater, 1964 Dikt i utvalg, 1965 Det kommer en pike gående (erindringsbok), 1965 Hva skal du her nede? (erindringsbok), 1966 Trekkfuglene og skjæra, 1967 Ut og søke tjeneste (erindringsbok), 1968 Den sommeren (barnevers), 1971 Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm (noveller, ved Karin Beate Vold), 1977 Lykke, 1985 Februarrevolusjonen 1848 (sammen med Anders Hagerup, produsert 1948) Hilsen fra Katarina (produsert 1948, reprise 1949, produsert 1959, reprise 1960, 1973 og 1984) Eldre velsituert ektepar (produsert 1949) Kabalen (produsert 1950) Togstans (produsert 1952, reprise 1952, produsert 1959, reprise 1962) Skål for Astrid (produsert 1956, reprise 1957 og 1975) En te med sitron (produsert 1959, reprise 1980 og 1984) Den tredje utvei (produsert 1959, reprise 1980) På trappen til Eidsvoll-bygningen (sammen med Anders Hagerup, produsert 1964) Jeg kom først pappa (produsert 1968, reprise 1968 og 1980) En spøkelseshistrorie (produsert 1968, reprise 1968) AlbumInger Hagerup leser egne dikt (1969)Deltar påBibbi Styve & Lulle Kristoffersens orkester: Så rart (1958) Aase Nordmo Løvberg & Robert Levin: Hear Norway My Way (1960) Aschehoug: Barnas verden (1962) Birgitte Grimstad: Birgitte Grimstad synger barnerim av Halfdan Rasmussen (1966) Kvintetten Olsson & Håkan Sunds Trio: Farbror Olsson (1968) Birgitte Grimstad: Posemannens bil m. m. m. (1970) To + To: Tusen plommer/Pinnsvinsskinnet/Blomar Drys or Heggen (1970) Flora: Norske favoritter (1970) Fontana: Barnas store ønskeplate nr. 2 (1970) To + To: Vi har ikke drept noen (1970) Finn Kalvik: En tur rundt i byen/Min onkel triller piller (1971) Tore Magnus Pettersson: Våre små søsken/Kjerringa mot strømmen (1971) Finn Kalvik: Tusenfryd og grå hverdag (1971) Polydor: Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund 1971 (1971) Tore Magnus Pettersson: Bare vi to/Den underlige sykdommen (1972) Tore Magnus Pettersson: Drypp (1972) Hege Tunaal: Olje, brød og vin (1972) Flora: Viser i trengsel (1972) Finn Kalvik: Finn (1972) Fred Åkerström: Två tungor (1973) Åse Kleveland: Vær velkommen (1974) Kjetil Kjelle: En liten vise/Barnet (1974) Lars Klevstrand: Twostep og blå ballader (1974) Finn Kalvik: Nøkkelen ligger under matta (1974) Harald Gundhus: Syng, klapp & swing – Grammofonplate med barn og Harald Gundhus (1974) Stein Lunde: I gården hvor jeg bor (1974) Os Ungdomsskule: Jentekoret ved Os Ungdomsskule (1975) Hege Tunaal: Roser og tistler (1975) MAI: Det e her æ høre tel/Æ e ikkje aleina (1975) Polydor/Den Norske Bokklubben: Norske viseprofiler (1976) Finn Kalvik: To tunger (1976) Visvas: Maleri av Visvas (1976) Kristin Berglund: I blåtimen (1976) Eddie Skoller: En aften med Eddie Skoller (1977) Talent: Barnas viser 2 (1977) Polydor: 10 lyrikere leser egne dikt (1977) Finn Kalvik: Finn Kalviks beste (1978) Åse og Magni Wentzel: Jeg synger for min lille venn (1978) Ballade!: Ballade! På turné (1978) Talent: Barnas viser 3 (1978) Finn Zetterholm: Raj-tan taj-tan (1979) Finn Kalvik: Kom ut kom fram (1979) Sverre Kjelsberg & Tage Löf: Kära Syster (1980) Anne Lise Gjøstøl: Kom kom skal jeg si deg no (1980) Finn Kalvik: Finns beste (1980) Wenche Foss: Wenche Foss (1980) Finn Kalvik: Nærbilde av Finn Kalvik (1980) Talent: Barnas viser 4 (1980) Norges Røde Kors: Lytt til Norge – 1905–1980 (1980) Barnas verden: I barnas verden (1980) Talent: Barnas viser og vers av Inger Hagerup (1980) Olle Widestrand: Låteri låtera (1981) Ewert Ljusberg: Guds bästa barn (1981) Eva von Hanno: Byssan lull – Sovesanger for barn og voksne (1981) Margot Rödin, Carl Johan Falkman & Lennart Hedwall: 50 år svenska romanser (1981) Magni Wentzel: Sofies plass (1983) Finn Kalvik: Det søte liv (1984) Lillemor Planck: Aftonunderhållning med ord och visor (1984) Finn Kalvik: Sommerøya/Lille persille (1985) VG: På gang 18 (1985) Britt Ling, Birgitta Skagius & Härryda kommunala musikskolas barnkör: Gungan... och 16 andra svängiga barnvisor. (1985) Finn Kalvik: Lille persille (1986) Bokklubben Nye Bøker: Norske barnesanger (1987) Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 1 (1988) Kurt Larsen: Gyngen Solen – Sange af Kurt Larsen (1988) Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 2 (1988) Folkeskolens Musikklæræerforening: Se og syng 2 (1988) Jan Erik Vold & Chet Baker: Blåmann! Blåmann! (1988) Fred Åkerström: Freds klassiker vol. 1 – Jag ger dig min morgon (1988) Adrian Cox: Akustisk Cox (1988) Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 6 (1989) Kulturinstutisjonen Piivv: Souvenirs Novelties Partytrix (1989) Kirsten Taranger: Liten Kirsten (1989) Olle Widestrand: Olles låtar (1989) Finn Kalvik: Spotlight Finn Kalvik (1990) Lars Klevstrand, Egil Kapstad & Arild Andersen: I fløyterens hjerte (1990) Trondhjems Studentersangforening med dirigent Oddbjørn Indrebø: Vegmerker (1990) Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen (1990) Tove Hovland: Livets karusell (1991) Karen Blixen, lest av Mona Hofland: Babettes gjestebud (1991) Kirsten Siggaard: Glædelig jul (1991) Jannicke Abrahamsen: Jannicke 3 – Ring ring (1992) Marit Mathiesen: Speilets tale – dikt av Inger Hagerup (1992) Lillibeth Lunde Elgstøen: Kjære lille ungen min (1992) Gustav Lorentzen: 1. klasse (1992) Finn Kalvik: Kom ut kom fram/To tunger (1993) Finn Kalvik: Fra A til nÅ – 40 beste (1993) Morten Harket: Poetenes Evangelium (1993) Birgitte Grimstad: Ord over grind (1994) Maria Vocalis, Lise Fjeldstad, Per Sunderland, Sverre Hansen, Sebastian Blum, Kåre R. Sedal, Helge Haukås, Atle Halstensen og Dag Fluge: Norge 1940–1945: Fra krig til fred (1994) Marianne & Tone Heidi Borhaug: Norsk på nytt (1994) Finn Kalvik: Lån meg lykka di (1995) Maria Vocalis, Dale Mannskor, Postkoret, Bergen, Lise Fjeldstad, Per Sunderland, Sverre Hansen, Lars Ragnvaldsen, Jan Hovden, Marianne Juvik Sæbø, Helge Haukås, Kåre R. Sedal og Dag Fluge: Europa–Norge 1940–1945: Fra krig til fred II (1995) Finn Kalvik: Fatboy/Oslo sommer (1995) Tett på: Tett på (1995) Jannicke Abrahamsen: Jannicke 6 (1995) Finn Kalvik: I egne hender (1995) Farmen: Hjertet er en ensom sjåfør (1996) Marit & Marion: Marit & Marion synger kjente barnesanger (1996) Trond Kirkvaag & Knut Lystad: Min første CD (1996) Finn Kalvik: Oslo-sommer (1996) Espen Hana: Tunge kyss (1996) Finn Kalvik: Broer (1996) Hum-Koret: Frodige fragmenter... (1996) Lars Lillo-Stenberg: Å, var jeg en sangfugl (1996) Grappa/Barneselskapet: Regn med oss (1996) Bjørn Willadsen & Siri Nordli Leirvik: Julesong (1996) Lillebror Vasaasen & Tove Brovold Vasaasen: Julekveld i bygda (1996) Den Norske Jazzscene: Turnéer vår/vinter 1997 (1997) Frode Barth: Cumulus (1997) Krøyt: Sub (1997) Musikkmanesjen: Eplemann! (1997) Mari Maurstad & Kari Stokke: I barneværelset med Inger Hagerup (1997) Grappa: Våre vakreste vuggesanger – Byssan lull (1997) Vamp: Hei på deg/Sirkus av lys (1998) Vamp: Flua på veggen (1998) Anita Skorgan & Odd Børretzen: Våre beste barnesanger (1998) Triola: Pepinos perler 2 (1998) Jan Erik Vold & Egil Kapstad: Storytellers (1998) Kristin Skaare: Amoraroma (1999) Vamp: Ei med alt (1999) Tove Hovland: Hottentott og Selbuvott (1999) Mari Maurstad & Kari Stokke: De gode, gamle godnattsangene (1999) Eldbjørg Raknes: Det bor en gammel baker... (1999) Siri Gellein & Bjørn Willadsen Band: Sånn vil du ha meg (1999) Klangs Musikkverksted: ......danser klango (2000) Wärme-Quartet: Mater Mea (2000) Gatesangerne: Oslo-viser (2000) DumDum Boys: Schlägers (2001) Lars Klevstrand: Vinternatt (2001) Scream Music Entertainment: Mørketid (2001) Finn Kalvik: 71 81 (2001) Terje Formoe: Umaskert (2001) Barnas musikkforlag: Barnas beste viser (2001) Barnas musikkforlag: Barnas beste viser 2 (2001) Fete Hits: Reiseradioens sommerklassikere (2001) Barnas musikkforlag: Barnas beste viser 3 (2001) Barnas musikkforlag: Pappas barneviser (2001) Barnas musikkforlag: Morfars og farfars barneviser (2001) William Golding: Lest av Nicolai Cleve Broch: Fluenes herre (2001) Finn Kalvik & Praha Filharmoniske Orkester: To tunger (2002) Tore Magnus Pettersson: Våre små søsken (2002) Finn Kalvik: Klassisk Kalvik (2002) Lars Amundsen: Sommerparadis (2002) Elisabeth Lindland, Nissa Nyberget og Glenn Gulli: Våre beste viser og barnesanger (2002) Anne Frank: Anne Franks dagbok (2002) Lynor: Ved sengekanten (2002) Barneselskapet: Barnas beste (2002) Camilla Johansen: Du og jeg og vi to.. (2003) Tone Krohn: Ula (2003) Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger: Sange fra DGI børnesangbog (2003) Riksteatret: Glassmenasjeriet (2004) Martin Hederos & Nina Ramsby: Visorna (2004) Andreas Friis Jørgensen: Berøringer (2004) Lydbokforlaget: Kjærlighetsmøte (2004) Barneselskapet: Barna synger 1 (2004) NRK/Universal Music: Norsk Rocks Historie Vol. 5: Fra viserock til rock på norsk 1969-1977 (2004) Barneselskapet: Barna synger 2 (2004) DumDum Boys: DumDum Boys i dødens dal (2004) IKO: Klapp. alle hender, i glede (2004) Barneselskapet: Barnas viser 5–6 (2005) Jannike Kruse og Forsvarets Musikkorps Trøndelag: Kjente, kjære og noen glemte barnesanger (2005) Klovner i kamp: Vekk meg (2005) Ballade!: Ballade!s samlede (2005) Barneselskapet: Barnas viser 7–8 (2005) Lynor: Alle mann på dekk (2005) Barneselskapet: Barna synger barnesangene (2005) Lydbokforlaget: Barnas lydbokfavoritter (2005) Kvindelige Studenters Sangforening: Aglaria (2005) Cajsa Stina Åkerström: De vackraste orden – Tio visor (2005) Lise Knudsen: En som het Inger: Kjærlighetsdikt av Inger Hagerup (2005) Klovner i kamp: Ørnen tek ikkje unga (2005) Vamp: Siste stikk (2005) Lene Siel: De stille timer (2005) Finn Kalvik: Klassisk Kalvik II (2005) Blikkboks LTD: Mine første barnesanger (2005) Guren Hagen: Dine fotefar (2006) Kristin Folkvord Pedersen: Godnattasanger – De viktigste barnesangene (2006) Yr: Morgen (2006) Anne Lande & Per Husby: Sakte sanger (2006) Norsk fakta: Min egen musikkbarnehage (2006) Camilla Susann Haug: Noen ganger blått (2007) Yr: Alt er så nær meg (2007) Magnar Birkeland, Jan Toft, Kristian Valen og Vigdis Eidsvåg: Min elskede kom hjem igår (2007) Sofia Karlsson: Visor från vinden (2007) Hagelangs: Sånn vil du ha meg (2007) Finn Kalvik: Komplett klassisk Kalvik (2007) Frelsesarmeen: Dirridam (2007) Finn Kalvik: Den ene dagen (2007) Barneselskapet: Jippi! Det er sommer! (2007) Jon Faukstad: Accordion Chamber (2007) Finn Kalvik: Bjerke/Hagerup/Kalvik (2007) Barneselskapet: Klin kokos bananas – En helsprø fantasigryte for store og små (2007) Dansk sang: Dansk sang 1 (2007) Elsa Beskow: Puttes eventyr i blåbærskogen (2007) Barneselskapet: Barnesangskatten (2008) Euridice: Norwegian Neoclassical Music (2008) Anne Brændeland & Kristin Folkvord Pedersen: De 24 mest kjente barnevisene (2008) Ole Edvard Antonsen/Bjarne Brøndbo: Sommer i lufta (2008) Leif Bjarte Rolfsjord: Fugl & fisk (2008) Tom Næss: Syng og lær matematikk (2008) Trondheim Sinfonietta: Så rart...! (2008) Pinocchio: Ai-ai-ai Pinocchio er her (2009) Helene Bøksle: Morild (2009) Anita Skorgan: Hele veien (2009) Kurt Ravn: Jeg gi'r dig min morgen (2009) Pust: Kry (2009) Jonas Fjeld & Henning Kvitnes: Den gamle veien (2009) Beate S. Lech, Live Maria Roggen, Kari Bremnes, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard & Torun Eriksen: Go' natt (2009) Schola Cantorum, Nordic Voices & Tone Bianca Dahl: Audiens (2009) Sofia Karlsson: Det allra bästa 1999–2009 (2009) Kersti Ala-Murr, Lilian Jõesaar, Jaak Lutsoja & Tõnu Jõesaar: Vaikimine oleks vale.../Å tie ville være galt... (2010) Heidi Gjermundsen Broch & Terje Norum: Tidevann – Tekster av Inger Hagerup (2010) Michelle McKenzie, Marcin Paczkowski, Steven Luksan, Yiğit Kolat & Richard Johnson: The Composers' Workshop (2010) Kristin Folkvord Pedersen: Godnattasanger – Barnesanger (2010) Barneselskapet: Barnas sommer (2010) Jan Toft: Alle e aleina (2010) Sangtimekoret: Sangtimen 4 – Sangskatter frå NRKs populære radioprogram (2010) Barneselskapet: Barnas viser (2010) Zenobia: I vintermørkets hal (2010) Tore Johansen: Natt, stille (2010) Sweet Lips & Soft Guitars: Julefred og stjerneskud (2010) Hallvard Birkeland: Til fremtiden – Tekster av Inger Hagerup (2011) Nordicae: Drammens hjerte (2011) Barneselskapet: Barnas feriefavoritter (2011) Randi Kveine & Gisle Erlien: Fiolette morgentimer (2011) Terje Formoe: Et sted under stjernene (2011) Valkyrien Allstars: Ingen hverdag (2011) DaWorks: Sanger til trøst og glede 2 (2011) DaWorks: Sanger til trøst og glede 4 (2011) Birgitte Grimstad: Vi må bli gode mot menneskenes jord (2011) Finn Kalvik: 5 beste 2 (2012) Harald Nesse: Ute blant folk (2012) Finn Kalvik: Sommersangeren (2012) Vamp: To me alt (2013) Grammofon: Godnattsanger for de minste (2013) Finn Kalvik: 50 favoritter (2013) Magnus Grønneberg & Hanna-Maria Grønneberg: I skyggen av en engel (2013) Dansk sang: Se og syng 2: 149 sange for børn (2013) Uranienborg Vokalensemble & Elisabeth Holte: Song (2013) Lise Fjeldstad & Håvard Gimse: Blomster og blod (2013) Morten Chr. Groth & Caroline Groth: Norsk poesi (2014) Marthe Belsvik Stavrum: Speilets tale (2014) Jan Erik Vold: ta VARE (2014) Helene Bøksle: Godnatt, min skatt (2014) Syverland: Adventslysene (2014) Syng og lær-koret: Syng og lær naturfag (2015) Hekla Stålstrenga: Akk o ve (2015) Finn Coren: Det är vackrast när det skymmer (2015) Norsk Poesi: Svanen (2015) Finn Coren: På jorden et sted (2015) Tone Ophus: Sang, spill og sprell 2 (2015) DaWorks: Våre vakreste viser & ballader 2 (2015) Finn Kalvik-hyllest: Nære deg – Sanger av Finn Kalvik (2015) DaWorks: Våre vakreste vakre viser & ballader 2 (2015) Rana Kormakeri under ledelse av Tor Halvard Nilsen: Et lys i mørketida (2015) Terje Formoe: Timeglass (2015) Hekla Stålstrenga: Ventetid (2016) Jarle Aabø: Lille Persille (2016) Solfrid Molland: Forvandling (2016) Kathleen Pettersson, Solfrid Gavang & Robert Alan Morley: Absolutt barnas lollipop (2016) 1816: The Message (2016) Don Martin: Løvehjerter blant slagene i en tigerstad (2016) MAI/Universal Music: MAI 1973–1983 (2016) Siri Gellein & Bjørn Willadsen Band: Jeg gikk meg vill i skogene (2016) Blest: Blest (2017) Talent: Sommer for store og små (2017) Sangfoni: Sangfoni (2017) Åslaug Berre: Seidamadei musikk med de minste (2017) Haakon Ellingsen: Kjærligheten skal også dø (2018) 1816: 1816 (2018) Haakon Ellingsen: Det var noe som hendte en gang (2018) == Priser og utmerkelser == Gyldendals legat 1944 Doblougprisen 1962 == Gate- og stedsnavn == Inger Hagerup er hedret med Inger Hagerups plass i Bydel Alna i Oslo og Inger Hagerups gate på Madla bydel i Stavanger. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Inger Hagerup på Internet Movie Database (no) Inger Hagerup hos Sceneweb (no) NRK: Lydfiler med Inger Hagerup (no) Inger Hagerup i NRK Forfatter (no) Digitaliserte bøker av Inger Hagerup og om Inger Hagerup i Nasjonalbiblioteket. (no) Om Inger Hagerup i Norsk biografisk leksikon (no) Hagerup, Inger Johanne i Bjørn Steenstrup, Hvem er Hvem? (11. utgave, 1973)

| navn = Inger Hagerups plass

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Armenia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2007 i Rotterdam i Nederland, med sangen «Erazanq», framført på armensk av Arevik. Bidragene blir valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den armenske kringkasteren ARMTV, med unntak i 2007 og 2015, da bidragene ble valgt internt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Georgia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2007 i Rotterdam i Nederland, med sangen «Odelia Ranuni», framført på georgisk av Mariam Romelashvili. Bidragene ble fram til 2011 valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den georgiske kringkasteren GPB.

https://no.wikipedia.org/wiki/Campolieto

2023-02-04

Campolieto

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Molise', 'Kategori:Kommuner i provinsen Campobasso', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Campolieto er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omkring 11 km nordøst for Campobasso. Campolieto grenser til følgende kommuner: Castellino del Biferno, Matrice, Monacilioni, Morrone del Sannio, Ripabottoni og San Giovanni in Galdo.

Campolieto er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omkring 11 km nordøst for Campobasso. Campolieto grenser til følgende kommuner: Castellino del Biferno, Matrice, Monacilioni, Morrone del Sannio, Ripabottoni og San Giovanni in Galdo. == Vennskapsby == Campolieto er vennskapsby med: Arese, Italia (2006) == Demografisk utvikling == Tall fra ISTAT == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Campolieto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Campolieto er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omkring 11 km nordøst for Campobasso.

https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8de_Kors

2023-02-04

Røde Kors

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1864', 'Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Røde Kors']

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett. Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall. Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer. Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022.

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett. Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall. Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer. Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022. == Bevegelsens historie == === Den internasjonale Røde Kors-komiteen === ==== Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC ==== Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, som på den tiden var okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino på kvelden 24. juni 1859 ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40 000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken. Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka Minner fra Solferino, som han utga for egen regning i 1862. Han sendte eksemplarer av boken til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene. 9. februar 1863 ble en fem-mannskomité stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, Gustave Moynier, advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd»; legen Louis Appia, som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega Théodore Maunoir fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon»; samt Guillaume-Maunoir, en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober 1863 ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: Baden, Bayern, Frankrike, Storbritannia, Hannover, Hessen, Italia, Nederland, Østerrike, Preussen, Sachsen, Sverige og Spania. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var: Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon. Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors. Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med USA, Brasil og Mexico. 16 land sendte 26 delegater til Genève. 22. august 1864 vedtok konferansen den første Genève-konvensjonen «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Preussen, Sveits og Württemberg. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen. Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, Oldenburg, Preussen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og Charles Van de Velde, en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i 1867, ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt. I 1867 ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i Algerie mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I 1876 tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (Den internasjonale Røde Kors-komiteen). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til Clara Barton. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid. Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901 valgte Den Norske Nobelkomite å dele prisen mellom Henri Dunant og Frederic Passy, en ledende internasjonal pasifist. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst. I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord-Amerika til Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Argentina, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, Peru, El Salvador, Uruguay, Venezuela, Asia, Kina, Japan, Korea, Siam og Sør-Afrika-republikken. ==== ICRC under første verdenskrig ==== Med utbruddet av første verdenskrig fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. 15. oktober 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1 200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner sveitsiske franc i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200 000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til 1923, hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC. Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når kjemiske våpen ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorium kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leirer besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen. Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420 000 krigsfanger. I 1920 ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede Folkeforbundet som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «Nansenpasset» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i 1922. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere. Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen. Så tidlig som i 1934 ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt. ==== ICRC under andre verdenskrig ==== Det juridiske grunnlaget for ICRCs arbeid under andre verdenskrig var revisjonen av Genève-konvensjonen i 1929. Arbeidet var likt det i under første verdenskrig: besøk av krigsfanger og overvåkning av fangeleire, organisering av hjelpearbeid til sivilbefolkningen og administrasjon av meldingsutveksling angående fanger og savnede personer. Ved slutten av krigen hadde 179 delegater foretatt 12 750 besøk til fangeleirer i 41 land. Det sentrale informasjonskontor for krigsfanger hadde en stab på 3 000 personer, kartoteket inneholdt 45 millioner kort og 120 millioner meldinger ble utvekslet av kontoret. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakten ble også Tysk Røde Kors utsatt for det såkalte Gleichschaltung og kom under ledelse av Reichsarzt-SS Ernst-Robert Grawitz fra 1936. Tysk Røde kors nektet å samarbeide til tross for vedtektene i Genèvekonvensjonen var en stor hindring. Dette gjaldt blant annet deporteringen av jøder fra Tyskland og massemordene utført i konsentrasjonsleirene av den tyske regjeringen. Dessuten hadde to andre parter i krigen, Sovjetunionen og Japan, ikke ratifisert Genève-konvensjonen og ble derfor ikke regulert av denne. Men dette førte også til at andre land ikke behøvde å følge konvensjonene for disse lands krigsfanger. Under krigen lyktes ikke ICRC i å få til en avtale med Tyskland om behandlingen av fangene i konsentrasjonsleirene. De ble nødt til å slutte å utføre press for å unngå at dette skulle føre til at alt arbeid med krigsfangene skulle bli ødelagt. ICRC lyktes heller ikke i å få frem pålitelig informasjon om utryddelsesleirene og massemordene av europeiske jøder. Dette regnes fortsatt som en av de største nederlagene i ICRCs historie. Etter november 1943 fikk ICRC tillatelse til å sende pakker til fangene i konsentrasjonsleirene med kjente navn og oppholdssted. Takket være at pakkene ble tatt i mot av andre fanger i leiren, fikk ICRC registrert identiteten til 105 000 fanger i konsentrasjonsleirene og fikk levert 1,1 millioner pakker, primært til Dachau, Buchenwald, Ravensbrück og Sachsenhausen. 12. mars 1945 fikk ICRCs president Jacob Burckhardt en melding fra SS-general Ernst Kaltenbrunner om at ICRC fikk tillatelse til å slippe inn delegater i konsentrasjonsleirene under forutsetning at de forble i leirene til krigen var over. Ti delegater, deriblant Louis Haefliger i (Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir), Paul Dunant i Theresienstadt og Victor Maurer i Dachau aksepterte tilbudet og besøkte leirene. Louis Haefliger forhindret utkastelse eller ødeleggelse av Mauthausen-Gusen ved å alarmere amerikanske tropper og reddet med dette livet til rundt 60 000 innsatte. Hans handlinger ble fordømt av ICRC på grunn av at han handlet på eget initiativ og risikerte ICRCs nøytralitet. Han fikk ikke sin oppreisning før i 1990 av ICRCs president Cornelio Sommaruga Et annet eksempel på stor humanitær ånd var Friedrich Born (1903–1963), en ICRC-delegat i Budapest som reddet livet til mellom 11 000 og 15 000 jøder i Ungarn. 5. juni 1987 ble han beæret post mortem med tittelen «Righteous Among the Nations» av Yad Vashem, Israels «Holocaust martyrs' and heroes Remembrance Authority». Marcel Junod (1904 – 1961), en lege fra Genève, var en annen berømt delegat under andre verdenskrig. En del av hans meritter, som inkluderer å være en av de første utlendinger som besøkte Hiroshima etter at atombomben ble sluppet over byen, finner man i boken Kriger uten våpen. I 1944 ble ICRC tildelt sin andre Nobels fredspris. Som i første verdenskrig ble det den eneste som ble tildelt under krigen, 1939 – 1945. Ved krigens slutt jobbet ICRC sammen med nasjonale foreninger for å organisere hjelpearbeidet til de land som var mest skadet. I 1948 skrev komiteen en rapport der den gikk gjennom sin krigsinnsats fra 1. september 1939 til 30. juni 1947. Siden Januar 1996 har arkivet for dette tidsrommet vært åpent for akademisk og offentlig forskning. ==== ICRC etter andre verdenskrig ==== 12. august i 1949 kom det flere revisjoner til de to eksisterende Genève-konvensjonene. En ny konvensjon: «For bedring av forholdene til de sårede, syke og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker til sjøs» ble navnet på den andre Genève-konvensjonen som erstattet Haag-konvensjon X. Konvensjonen fra 1929 for behandlingen av krigsfanger, som var regnet som den andre Genève-konvensjonen ble flyttet til å bli den tredje konvensjonen i 1949 revisjonen. På bakgrunn av erfaringene fra den andre verdenskrig så den fjerde Genève-konvensjon, dagens lys. «Til beskyttelse av sivile i krigstid». Også tilleggsprotokollene var ment å dekke nasjonale konflikter, så som borgerkrig. I dag er de fire protokoller og tilleggsprotokollene på over 600 artikler. En merkbar endring siden den første konvensjonens ti artikler. I anledning feiringen av organisasjonens hundreårsjubileum i 1963 ble ICRC sammen med ligaen av Røde Kors-foreninger tildelt sin tredje Nobels fredspris. Siden 1993 har det vært tillatt å rekruttere ikke-sveitsiske delegater noe som tidligere ikke var tillatt. Andelen delegater med ikke-sveitsisk bakgrunn har økt til ca. 35 % siden denne regelen ble endret. 16. oktober 1990 vedtok FNs generalforsamling at ICRC skulle få status som observatører i forsamlingen og møter i underlagte komiteer som den første observatørstatus gitt til en privat organisasjon. Resolusjonen ble foreslått av 138 medlemsland og introdusert av den italienske ambassadøren, Vieri Traxler, til minne om organisasjonens opprinnelse i slaget ved Solferino. En avtale med den sveitsiske regjering, som ble signert 19. mars 1993, bekreftet den allerede langvarige oppfattelsen av Komiteen som helt uavhengig av mulig innblanding fra Sveits. Avtalen sikrer full beskyttelse av ICRCs eiendom i Sveits inklusiv hovedkvarteret og arkivet. I tillegg sikrer avtalen medlemmene og staben juridisk immunitet, fritar ICRC for skatter og avgifter, garanterer beskyttet og tollfri transport av varer, tjenester og penger og rettigheter ved reise som utenlandske ambassader noe som gjør reise inn og ut av Sveits enklere. På slutten av den kalde krigen ble ICRCs arbeid farligere. På 1990-tallet ble flere delegater drept enn på noe annet tidspunkt, særlig under arbeid i lokale konflikter og borgerkriger. Disse hendelsene viste en manglende respekt for Genève-konvensjonene og de beskyttende symbolene. Iblant de drepte delegatene var: Frederic Maurice døde 19. mai 1992 i en alder av 39 år. Dagen etter ble en Røde Kors-transport som han hadde eskortert, angrepet i det tidligere Jugoslavia, i byen Sarajevo Fernanda Calado, (Spania), Ingeborg Foss (Norge), Nancy Malloy (Canada), Gunnhild Myklebust (Norge), Sheryl Thayer (New Zealand), og Hans Elkerbout (Nederland). De ble myrdet på kloss hold mens de sov tidlig på morgenen 17. desember 1996 i ICRCs feltsykehus den tsjetsjenske byen Nowije Atagi i nærheten av Grozny. Morderne har aldri blitt tatt og man fant aldri noe motiv for drapene. Rita Fox (Sveits), Véronique Saro (Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Zaire), Julio Delgado (Colombia), Unen Ufoirworth (DR Kongo), Aduwe Boboli (DR Kongo), and Jean Molokabonge (DR Kongo). 26. april 2001 var de på tur i to biler på et hjelpeoppdrag nordøstlige del av Kongo idet de ble beskutt av ukjente angripere. Ricardo Munguia (El Salvador). Han jobbet som vanningeniør i Afghanistan. På en reise sammen med kolleger fra det lokale Røde Kors ble bilen deres stoppet av ukjente bevæpnede menn. Han ble drept på kloss hold i noe som lignet en eksekusjons-pelotong. Han ble 39 år gammel. Vatche Arslanian (Canada). Jobbet som logistikkoordinator. Han døde mens han kjørte gjennom Bagdad sammen med medlemmer av den irakiske Røde Halvmåne og kom under kryssild under kamper i byen. Nadisha Yasassri Ranmuthu (Sri Lanka). Ble drept av ukjente angripere 22. juli 2003 idet bilen hans ble beskutt nær byen Hilla sør for Bagdad. ==== Presidenter i ICRC ==== Nåværende president I ICRC er Jakob Kellenberger, han ble valgt I 2000. Anne Petitpierre og Jacques Forster er visepresidenter. Tidligere presidenter i ICRC: 1863–1864: Henri Dufour 1864–1910: Gustave Moynier 1910–1928: Gustave Ador 1928–1944: Max Huber 1944–1948: Carl Jacob Burckhardt 1948–1955: Paul Ruegger1955–1964: Leopold Boissier 1964–1969: Samuel Gonard 1969–1973: Marcel Naville 1973–1976: Eric Martin 1976–1987: Alexandre Hay 1987–1999: Cornelio Sommaruga === Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger === ==== Historie ==== I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge den internasjonale Røde Kors ligaen. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors' leder Henry Davidson. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen. Dannelsen av en liga som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i Trippelententen eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra Trippelalliansen (sentralmaktene); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i Russland. Disse reglene stred mot Røde Kors' prinsipper om universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC. Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende tyfus i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; jordskjelv i Chile, Persia, Japan, Colombia, Ecuador, Costa Rica og Tyrkia; og flyktningstrøm i Hellas og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200 000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene. En felles operasjon av ICRC og ligaen i den russiske borgerkrigen fra 1917 til 1922 var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i Sovjetunionen og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av «standing commision». Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen. Under den andre italiensk-abessinske krig mellom Etiopia og Italia fra 1935 til 1936 bidro ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1,7 millioner sveitser franc. På grunn av at fascistregimet i Italia under Mussolini nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den italienske hæren. Under den spanske borgerkrig fra 1936 til 1939 jobbet ICRC og ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits' nøytralitet. I 1952 ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og avkoloniseringen fra 1960 til 1970 førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av 1960-tallet var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. desember 1963 mottok ligaen og ICRC Nobels fredspris. Ligaen fikk nytt navn i 1983 og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne-ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors' prinsipper tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i 1991 til dagens Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. I 1997 signerte ICRC og forbundet Sevilla-avtalen noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter Jordskjelvet i Indiahavet 2004, også kjent som tsunamien i Sørøst-Asia. Mer enn 22 000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene. ==== Forbundets presidenter ==== I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidenter er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Mamdouh Gabr (Egypt) and Massimo Barra (Italia). Tidligere presidenter (inntil 1977 kalt formann): 1919–1922: Henry Davison (USA) 1922–1935: John Barton Payne (USA) 1935–1938: Cary T. Grayson (USA) 1938–1944: Norman Davis (USA) 1944–1945: Jean de Muralt (Sveits) 1945–1950: Basil O'Connor (USA) 1950–1959: Emil Sandstrom (Sverige) 1959–1965: John MacAulay (Canada) 1965–1977: Jose Barroso (Mexico) 1977–1981: Adetunji Adefarasin (Nigeria) 1981–1987: Enrique de la Mata (Spania) 1987–1997: Mario Enrique Villarroel Lander (Venezuela) 1997–2001: Astrid Nøklebye Heiberg (Norge) 2001–2009: Juan Manuel Suárez del Toro Rivero(Spania) == Virksomhet == === Organiseringen av bevegelsen === Alt i alt er det rundt 97 millioner medlemmer i bevegelsen. I tillegg har organisasjonen 300 000 ansatte. Den internasjonale konferansen i Wien i 1965 tok opp 7 grunnprinsipper som skal være et verdigrunnlag for av alle deler av organisasjonen, grunnprinsippene ble formelt tatt inn i vedtektene i 1986. Humanitet Upartiskhet Nøytralitet Uavhengighet Frivillighet Enhet UniversalitetDen internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånekonferansen blir avholdt hvert fjerde år. Dette er den høyeste myndighet i organisasjonen. Foruten delegater fra alle nasjonale foreninger er delegater fra ICRC, forbundet og fra de nasjonene som har ratifisert Genève-konvensjonene deltakere i konferansen. I mellom konferansene er det det sittende styre som fungerer som høyeste organ og overvåker at vedtakene fra konferansen blir satt ut i livet og fulgt. I tillegg er det det sittende styre som koordinerer samarbeidet mellom ICRC og Forbundet. Det består av to representanter fra ICRC (inkludert presidenten), to fra Forbundet (inkludert presidenten) og fem medlemmer som velges av den internasjonale konferansen. Styret sammenkalles i gjennomsnitt hver 6. måned. En konferanse for Rådet for delegater i bevegelsen avholdes hvert andre år. === ICRCs virksomhet og organisering === ==== ICRCs oppdrag og dets ansvar innen bevegelsen ==== Det offisielle oppdraget til ICRC er, som en upartisk, nøytral og uavhengig organisasjon, å stå for beskyttelse av liv og verdighet for ofre av internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. I henhold til Sevilla-avtalen er det ICRC som leder bevegelsen i konflikter. Kjerneoppdraget er på grunnlag av Genève-konvensjonene: Være et nøytralt bindeledd mellom de stridende partene. Yte medisinsk og humanitær hjelp Spre kunnskap om internasjonal humanitær rett Være i kontakt med de stridende partene for å minne dem om deres forpliktelser i henhold til internasjonal humanitær rett og påvirke til at disse reglene overholdes Inspisere fange- og interneringsleirer Spore opp savnede mennesker og gjenforener familiemedlemmer som har kommet bort fra hverandre Formidle Røde Kors-beskjeder mellom familiemedlemmer ==== Juridisk status og organisering ==== ICRC har sitt hovedkvarter i den sveitsiske byen Genève og eksterne kontorer i ca. 80 land. Organisasjonen har 12 000 ansatte verden over, om lag 800 av dem jobber ved hovedkvarteret i Genève, 1200 delegater jobber med å administrere internasjonale oppdrag og omtrent 10 000 medlemmer av nasjonale foreninger jobber på konfliktstedet. I motsetning til det man kanskje tror er ikke ICRC en «ikke-statlig organisasjon» (ISO) slik uttrykket vanligvis oppfattes. Det er heller ikke en internasjonal organisasjon. På grunn av sin begrensning til kun å ha sveitsiske statsborgere i medlemsmassen har den ikke et åpent og ubegrenset medlemskap som er tilfelle hos andre ISO. Ordet internasjonal i navnet ligger ikke i medlemskapet men i organisasjonens operasjonsområde slik det er definert i Genève-konvensjonen. ICRC har spesielle privilegier og juridisk immunitet i mange land basert på nasjonal lovgivning i disse land eller gjennom avtalen mellom komiteen og den respektive nasjonale forening. I henhold til sveitsisk lovgivning er ICRC definert som en privat forening. I henhold til sine vedtekter består det av 15 til 25 sveitsiske medlemmer som velges for en periode på 4 år. Det er ingen begrensning i antall perioder et medlem kan sitte i posisjon, men det er et krav om 2/3 flertall for gjenvalg av medlemmer som har vært i sin posisjon i 3 perioder. ICRCs ledende organ er Direktoratet og forsamlingen. Direktoratet er den utøvende makt for komiteen. Den består av en generaldirektør og fem direktører i feltene; «Operasjoner», «Menneskelige ressurser», «Ressurser og operasjonell støtte» «Kommunikasjon» og «Internasjonal rett og samarbeid innad i bevegelsen». Direktoratets medlemmer er valgt av forsamlingen for en periode på 4 år. Forsamlingen består av alle komitémedlemmer, de møtes jevnlig og er ansvarlig for å definere mål, retningslinjer, strategier og å overvåke de finansielle forholdene til komiteen. Forsamlingens president er også president for komiteen i sin helhet. Forsamlingen velger også et råd bestående av fem medlemmer som har myndighet til å forplikte for Forsamlingen i enkelte saker. Forsamlingen er også ansvarlig for å organisere Forsamlingens møter og for å lette kommunikasjonen mellom Forsamlingen og Direktoratet. Ettersom ICRC har sitt hovedkvarter i Genève, i den fransktalende delen av Sveits, opptrer ICRC vanligvis under sitt franske navn Comité international de la Croix-Rouge (CICR). Det offisielle symbolet til ICRC er det røde korset på hvit bakgrunn med ordene «COMITE INTERNATIONAL GENEVE» rundt korset. ==== Finansiering og økonomi ==== ICRCs budsjett for 2005 er på om lag 970 millioner CHF. Mesteparten av pengene kommer fra Sveits som depositarstat for Genève-konvensjonene, fra nasjonale foreninger, statene som har ratifisert Genève-konvensjonene og fra internasjonale organisasjoner som for eksempel EU. All betaling til ICRC er frivillig og gis som donasjoner basert på to typer appeller utstedt av komiteen: En årlig «Hovedkvarter Appell» for drift av hovedkvarteret eller «Nødhjelpsappell» for å dekke de enkelte oppdrag. Det totale budsjettet for 2005 består av rundt 819,7 millioner CHF (85 % av totalen) for feltarbeid og 152,1 millioner CHF (15 %) for driftskostnader. I 2005 ble budsjettet for feltarbeid økt med 8,6 % og driftsbudsjettet med 1,5 % sammenlignet med 2004. === Forbundets virksomhet og organisering === ==== Forbundets oppdrag og dets ansvar innad i bevegelsen ==== Forbundet koordinerer samarbeidet mellom de nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreningene rundt om i verden og støtter opprettelsen av nye nasjonale foreninger der det ikke eksisterer et offisielt ledd. På den internasjonale arena organiserer og leder Forbundet nødhjelpsoperasjoner etter nød, menneskeskapte katastrofer, masseflukt og andre nødstilfeller. I henhold til Sevilla-avtalen er det Forbundet som leder nødhjelpsaksjoner som ikke er en del av en væpnet konflikt. Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger i de land som er rammet, disse kalles «Operativ Nasjonalforening» (ONF) og nasjonale foreninger i andre land som ønsker å hjelpe til, disse kalles «Deltakende Nasjonalforeninger» (DNF). I blant de 187 nasjonale foreninger som er opptatt av Forbundet som medlemsforbund eller observatører jobber omtrent 25-30 foreninger som DNF i andre land. De mest aktive av disse er nasjonalforeningene i USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge. Et annet betydelig oppdrag, som har fått mye oppmerksomhet i de siste år, er arbeidet for et internasjonalt forbud mot landminer og å distribuere medisinsk, psykologisk og omsorg for mennesker som er skadet av landminer. Oppdraget til Forbundet kan derfor oppsummeres som følgende: Fremme humanitære prinsipper og verdier Tilby nødhjelp i nødssituasjoner ved stort omfang Støtte til nasjonale foreninger med forebyggende arbeid gjennom opplæring av frivillig mannskap og forsyning av utstyr og nødhjelpsutstyr Støtte til lokalt helsefremmende arbeid Støtte til nasjonale foreninger med ungdomsaktiviteter ==== Juridisk status og organisering ==== Som ICRC har Forbundet sitt hovedkvarter i Genève. Det driver også 14 permanente regionale kontorer og har mer enn 60 delegasjoner rundt om i verden. Det juridiske grunnlaget for Forbundets arbeid er dets grunnlov. Den operative ledelsen av Forbundet er sekretariatet, ledet av generalsekretæren. Sekretariatet har støtte fra seks divisjoner merket: Samarbeid og utvikling, Katastrofeledelse og Koordinering, Eksterne Relasjoner, Støttetjenester, Overvåkning og Evaluering og Styring og Planlegging. Styring og Planlegging organiserer deltakelse og samarbeid med ICRC. Forbundets høyeste besluttende organ er Generalforsamlingen som finner sted annethvert år med delegater fra alle de nasjonale foreningene. En av oppgavene til Generalforsamlingen er å velge generalsekretæren. Mellom Generalforsamlingene er det styret som er organisasjonens høyeste organ. Den har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av Forbundet på en rekke områder. Styret består av Presidenten og Visepresidentene, formannen i finanskomiteen og 20 valgte representanter fra de nasjonale foreningene. Styret er støttet av de fire avdelingene: Nødhjelp, Ungdom, Helse og samfunnstjenester og Utvikling. Forbundets symbol er en kombinasjon av det røde korset og den røde halvmåne på hvit bakgrunn uten noen tekst. ==== Finansiering og økonomi ==== Det meste av Forbundets budsjett er finansiert av bidrag fra de nasjonale foreningene og gjennom avkastning på sine investeringer. Størrelsen på bidraget fra de nasjonale foreninger bestemmes av finanskomiteen og er godkjent av generalforsamlingen. Alle andre bidrag, spesielt for uforutsette utgifter til nødhjelpsoppdrag, er innsamlet av appeller gitt av Forbundet og kommer fra frivillige bidrag fra nasjonale foreninger, myndigheter, andre organisasjoner, selskaper og individuelle bidragsytere. === Bevegelsens nasjonale foreninger === ==== Norges Røde Kors ==== Se hovedartikkelen Norges Røde KorsNorges Røde Kors er en av de eldste nasjonale foreningene i Røde Kors, og ble stiftet 4. november 1865. Norges Røde Kors har om lag 133 000 medlemmer fordelt på ulike type aktiviteter. ==== Offisiell godkjenning av en nasjonalforening ==== Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger eksisterer i nesten alle verdens land. Innenfor eget land påtar de seg oppdrag og ansvar som en hjelpeorganisasjon som det er definert i Internasjonal Humanitær Rett. Innenfor bevegelsen er ICRC ansvarlig for å godkjenne en søknad fra en nasjonal hjelpeforening som ønsker å bli tatt opp som en offisiell Røde Kors- eller Røde Halvmåne-forening. De konkrete regler for å godkjenne en nasjonal forening er definert i bevegelsens vedtekter. Artikkel 4 av disse vedtektene inneholder. ==== Betingelser for anerkjennelse av nasjonale foreninger ==== For å bli anerkjent i henhold til betingelsene i Artikkel 5, paragraf 2b) Som en nasjonal forening må foreningen sørge for at følgende krav er møtt: Være konstituert på territoriet til en uavhengig stat der Genève-konvensjonen for syke og sårede i væpnede konflikter på land er trådt i kraft Være den eneste nasjonale Røde Kors- eller Røde Halvmåneforening i den nevnte stat og være styrt av en beslutningsmyndighet som alene er kompetent til å representere i forhandlinger med andre deler av bevegelsen Være anerkjent av den juridiske myndighet i sitt land på grunnlag av Genève-konvensjonene og av den nasjonale lovgivning som en frivillig hjelpeorganisasjon, og hjelp til de offisielle myndigheter på det humanitære område. Ha en uavhengig status som tillater foreningen å opptre i henhold til bevegelsens grunnprinsipper Bruke navnet og emblemet til Røde Kors og Røde halvmåne i henhold til Genève-konvensjonene Være så organisert at foreningen klarer å oppfylle oppgavene i sine egne vedtekter, inkludert beredskap i fredstid for å kunne sin lovpålagte oppgaver i tilfelle av en væpnet konflikt Utvide sin aktivitet til å gjelde på hele statens område Rekruttere frivillige og ansatte uten å ta hensyn til rase, kjønn, sosial status, religion eller politisk overbevisning Følge de gjeldende vedtekter, delta i fellesskapet som forener bevegelsens forskjellige deler og samarbeide med disse. Respektere bevegelsens grunnprinsipper og la seg lede i sitt arbeid av prinsippene i Internasjonal humanitær rettEtter at ICRC har godkjent en nasjonal forening blir foreningen medlem av Det Internasjonale Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger ==== Nasjonale foreningers virksomhet på den nasjonale og internasjonale arena ==== Til tross for formell uavhengighet med hensyn til sin organisatoriske struktur og arbeid er alle nasjonale foreninger bundet av lovverket i sitt hjemland. I mange land er nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelser spesielle privilegier på grunn av avtaler med sine myndigheter eller spesielle «Røde Kors-lover» som gir den uavhengighet som er påkrevd av den internasjonale bevegelsen. Oppgavene og ansvaret til en nasjonal forening definert av Internasjonal Humanitær rett og bevegelsens vedtekter inkluderer humanitær hjelp i væpnede konflikter og i nød som for eksempel naturkatastrofer. Avhengig av de respektive menneskelige, tekniske, økonomiske og organisatoriske ressurser tar mange nasjonale foreninger på seg flere humanitære i sitt eget land, for eksempel blodgivning eller ambulansetjeneste. ICRC og Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger på sine internasjonale oppdrag, spesielt med menneskelige, materielle og økonomiske ressurser og i organiseringen av lokal logistikk av folk som er kjent i området. == Bevegelsens symboler == === Beskyttende symbol og organisasjonens symbol === Symbolene beskrevet under har to forskjellige betydninger. På den ene side er de visuelle symbol, det røde korset, den røde halvmåne eller det røde krystall, beskyttende symboler under væpnede konflikter, en betegnelse som er definert i Genève-konvensjonene. Dette kalles beskyttende bruk. På den andre side brukes disse symbolene som kjennetegn, logoer, av de organisasjonene som er en del av bevegelsen. Dette er den «indikative» bruken av symbolene. Symbolene brukes som beskyttelse i væpnede konflikter for å merke mennesker, sykehus og objekter (bygninger, kjøretøy etc.) som opptrer i henhold til Genève-konvensjonene. Organisasjoner som ikke er en del av den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen kan også bruke symbolene til denne bruken. Dette gjelder for eksempel forsvarets sanitetsavdelinger, sivile sykehus og sivilforsvarenheter. Emblemene skal brukes uten tekst i de tilfeller der de benyttes som beskyttende symbol og på en fremstående måte som gjør dem så synlige og iøynefallende som mulig for eksempel ved å bruke store flagg med symbolet. Når emblemet er i bruk som organisatorisk logo angir disse symbolene at personene, kjøretøyene eller bygningene som bærer symbolet hører til en spesifikk organisasjon som tilhører bevegelsen. I dette tilfellet bør de brukes med tekst som angir hvilken avdeling dette er. (For eksempel Norges Røde Kors). Symbolene har en rettslig beskyttelse i den norske straffeloven § 166, med straff av bot og fengsel inntil 6 måneder, for «misbruk av internasjonalt kjennetegn». Denne rettsbeskyttelsen omfatter også forbud mot uhjemlet bruk av «en betegnelse, merke, segl eller kjennetegn som lett kan forveksles med» disse. === Symboler anerkjent av Genève-konvensjonene === ==== Det røde korset ==== Det røde korset på hvit bakgrunn, også omtalt som genferkors og genèvekors, var det originale beskyttelsessymbolet som ble vedtatt i den første Genève-konvensjonen, og er det sveitsiske flagget med omvendte farger. Sveits hadde i mange år hatt en etablert nøytralitetspolitikk i væpnede konflikter, og symbolet reflekterer sanitetspersonells nøytralitet på slagmarken. Videre er symbolet lett gjenkjennelig på avstand, og den hvite bakgrunnen har paralleller til regelen om at man ikke skal skyte på personell som viser et hvitt flagg. Ideen om å lage et enhetlig og nøytralt beskyttelsessymbol var det dr. Louis Appia og general Henri Dufour som kom med, i tillegg til dets spesifikke formgiving. Det røde korset er definert som et beskyttende symbol i den første Genève-konvensjonen kapittel VII og i artikkel 38 i revisjonen fra 1949. Det er en uoffisiell enighet innad i Røde Kors bevegelsen at korset skal være 5 like kvadrater. Men, uavhengig av form, vil ethvert rødt kors eller rød halvmåne på hvit bakgrunn være godkjent og må bli akseptert som et beskyttende symbol ved en konflikt. Av de 186 nasjonale foreningene som er godkjent av ICRC er det 151 som bruker det røde korset som det offisielle symbolet. I tillegg brukes symbolet av den nasjonale foreningen i Tuvalu, som har observatørstatus. ==== Røde Halvmåne ==== Under den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) brukte Det osmanske rike en rød halvmåne i stedet for et rødt kors på grunn av at myndighetene følte at korset kunne fremmedgjøre de muslimske soldatene. Da Russland ble forespurt av ICRC i 1877, forpliktet Russland seg til å respektere den røde halvmåne på lik linje med det røde korset. Det osmanske riket forpliktet seg også til å akseptere det røde korset. Konsekvensen av dette ble at ICRC i 1878 erklærte at det var mulig for ikke-kristne nasjoner å ta i bruk et annet godkjent symbol enn det røde korset. Den røde halvmåne ble offisielt godkjent i 1929 under revideringen av Genèvekonvensjonen (artikkel 19). Opprinnelig ble den røde halvmåne brukt av Egypt og den nyopprettede tyrkiske republikk. Den røde halvmåne ble i ettertid tatt i bruk av nesten alle nasjonale foreninger i land med flertall av muslimer. De nasjonale foreninger i noen land som Pakistan (1974), Malaysia (1975) eller Bangladesh har offisielt endret navnet og emblemet fra Røde Kors til Røde Halvmåne. Den røde halvmåne blir i dag brukt av 34 av de 186 foreningene verden over. Palestina bruker også den røde halvmåne og har søkt om offisiell godkjenning. ==== Røde Krystall (Røde diamant) ==== På grunn av uenigheten med Israels nasjonale forening Magen David Adom (Røde David-stjerne) og et visst antall andre uenigheter har innføringen av et nytt symbol vært diskutert i lang tid med det røde krystall som det mest populære forslaget. Andre forsøk inkludert Sri Lanka og India med sitt forslag om å innføre et rødt hakekors og også innsatsen fra de lokale foreningene i Kasakhstan og Eritrea for å få bruke en unik kombinasjon av begge symbolene som brukt av den nasjonale foreningen i Sovjetunionen før dets fall. Men å endre Genève-konvensjonene ved å endre emblemene krever en konferanse for alle 192 nasjoner som har ratifisert Genève-konvensjonene. De sveitsiske myndigheter organiserte en slik konferanse 5.–6. desember 2005 for å ta i bruk en tredje tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene der det Røde Krystall ble foreslått som et nytt symbol for bevegelsen. Konferansen ble utvidet til 7. desember og protokollen ble vedtatt etter to tredjedels flertall. Av de landene som deltok i konferansen stemte 98 for og 27 imot, 10 land valgte å ikke stemme. Emblemets offisielle navn er «Det tredje protokoll-emblemet». Bruken av dette symbolet basert på den tredje tilleggsprotokoll er som følger: Innen sitt eget lands territorium kan en nasjonal forening bruke et hvilket som helst av symbolene alene eller å bruke en kombinasjon av symbolene sammen med det røde krystall. I tillegg kan en nasjonal forening velge å bruke et tidligere symbol etter å kommunisert med statene som har ratifisert Genève-konvensjonene gjennom Sveits i forkant av at den nye tredje tilleggsprotokoll blir vedtatt.For indikativ bruk på fremmed territorium må en nasjon som ikke bruker et av de godkjente symbolene som sitt emblem bruke sitt symbol i kombinasjon med den røde krystall basert på kommunikasjonen av sitt unike symbol med statene i Genève-konvensjonene.For beskyttende bruk er det kun de symbolene som er godkjent av Genève-konvensjonene som kan brukes. Land som ikke bruker et av disse symbolene må ta i bruk det røde krystall uten kombinasjon med et annet symbol.14. januar 2007 ble den tredje protokollen satt i virksomhet (to måneder etter at de to første landene hadde ratifisert den). Dette førte da til at det tredje emblemet kunne brukes av myndigheter og Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen. ==== Røde Løve med sol: for tiden ikke i bruk ==== Fra 1924 til 1980 brukte Irans nasjonalforening dette symbolet med bakgrunn i flagget og emblemet til Pahlavi-dynastiet. Den Røde Løve med Sol ble formelt godkjent som et beskyttelsessymbol i 1929 sammen med den røde halvmåne. Til tross for at Iran skiftet til den røde halvmåne i 1980 hevder Iran sin rett til å bruke symbolet. Derfor er det fortsatt godkjent av Genèvekonvensjonene som et beskyttelsessymbol med samme status som det røde korset og den røde halvmåne selv om det ikke har vært i bruk av noe land siden 1980. === Andre symboler brukt av nasjonalforeninger === ==== Røde David-stjerne ==== Magen David Adom, nasjonalforeningen i Israel, har brukt Røde David-stjerne som sitt symbol helt siden grunnleggelsen. Israel prøvde å få godkjent emblemet i Genèvekonvensjonene, men forslaget ble nedstemt under revisjonen av konvensjonene i 1949. Siden Røde David-stjerne ikke er et godkjent symbol er ikke Israels nasjonalforening godkjent som nasjonalforening av ICRC. Foreningen har imidlertid observatørstatus på Generalforsamlingen og det ventes at foreningen blir godkjent i den nærmeste fremtid. Takket være enigheten om det tredje protokollemblemet; Røde Krystall. Reglene i den nye tilleggsprotokollen tillater Magen David Adom å fortsette å bruke sitt symbol nasjonalt i Israel. Skal det derimot brukes i utlandet må det kombineres med Røde Krystall. En løsning der Davidstjernen plasseres inni krystallet. Til tross for sine begrensninger i medlemskap har organisasjonen et utmerket rykte innad i bevegelsen. Foreningen har tatt del i mange internasjonale aktiviteter i samarbeid med både ICRC og Forbundet. Grunnen til at Røde Kors ikke ville anerkjenne den røde davidstjernen som symbol, er at det er et kontroversielt politisk symbol. President for det internasjonale Røde Kors Cornelio Sommaruga spurte: «hvis Røde Kors skal anerkjenne davidstjernen, hvorfor ikke også svastikaen?». Dette førte til en stor debatt, og mange i Israel hevdet at Røde Kors var antisemittisk. 21. juni 2006 ble den israelske og palestinske foreningene opptatt i Røde Kors. == Bevegelsens motto, Røde Kors-dagen og steder av interesse == === Motto og slagord === Det opprinnelige mottoet til den internasjonale komiteen var Inter Arma Caritas (I krig, nestekjærlighet). Dette kristent inspirerte slagordet ble erstattet i 1961 med den mer nøytrale mottoet Per humanitatem ad Pacem (Med humanitet mot fred). Inter Arma Caritas benyttes fortsatt av ICRC (artikkel 3 i ICRCs statutter), Per Humanitatem ad Pacem er det primære motto til Forbundet (Artikkel 1 i Forbundets grunnlov). Begge organisasjoner bruker det alternative motto og sammen brukes begge slagord som det kombinerte motto til den internasjonale bevegelsen. Formålsparagrafen til den internasjonale bevegelsen er i dag, som formulert i forbundets «Strategi 2010»-dokument, å forbedre livene til sårbare mennesker ved å mobilisere humanitetens makt. Fra 1999 til 2004 har det vanlige slagordet for alle aktivitetene til den internasjonale bevegelsen vært Humanitetens makt. I desember 2003 vedtok dog den 28. internasjonale konferansen i Genève konferansemottoet Beskyttelse av menneskelig verdighet som bevegelsens nye slagord. === Røde Kors-dagen === Den 16. internasjonale konferansen som kom sammen i London i 1938 vedtok offisielt at 8. mai, fødselsdagen til Henri Dunant, skulle være den offisielle, internasjonale merkedagen for bevegelsen. Siden 1984 har merkedagen hatt det offisielle navnet «Røde Kors-dagen». === Minnesmarkering og museer === I Solferino, Italia, beskriver et lite museum slaget ved Solferino og Risorgimento, Italias lange og blodige kamp for enhet og selvstendighet. I Ossiaro di Solferino nær museet viser en gripende utstilling krigens grusomheter. Inne i kapellet ligger 1413 hodeskaller og bein fra tusener av franske og østerrikske tropper som døde i slaget. Solferino er også vert for Det internasjonale Røde Kors-minnesmerket som ble innviet i 1959 ved hundreårsmarkering av slaget ved Solferino. Minnesmerket inneholder steinplater som representerer hvert anerkjente nasjonale forbund. I Castiglione delle Stiviere, en liten by nær Solferino, ble også Det internasjonale Røde Kors-museet åpnet i 1959. Enn videre har man et annet lignende museum, Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet, i Genève. I Heiden i Sveits har man også Henry Dunant Museet, som skal ta vare på minnet om Dunant selv. == Se også == Norges Røde Kors, den norske nasjonalforeningen Røde Kors Ungdom, den norske ungdomsforeningen til nasjonalforeningen Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), vokteren av Røde Kors-prinsippene og Genève-konvensjonene Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC), sammenslutning av alle nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger Det røde korset, symbolet == Referanser == == Eksterne lenker == International Red Cross and Red Crescent Movement Arkivert 12. august 2007 hos Wayback Machine. Den internasjonale Røde Kors-komiteen Norges Røde Kors Dansk Røde Kors Svenska Röda Korset Røde Kors Ungdom

Svensk Røde Kors (Svenska Röda Korset) er den nasjonale Røde Kors-foreningen i Sverige i henhold til Genèvekonvensjonene og en av Sveriges største frivillige organisasjoner. Den består av ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nulla_poena_sine_culpa

2023-02-04

Nulla poena sine culpa

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Brocardi', 'Kategori:Strafferett']

Nulla poena sine culpa uttrykker en av de vesentlige rettsregler som gjelder i de fleste rettssystemer. Den latinske formelen betyr «ingen straff uten skyld».

Nulla poena sine culpa uttrykker en av de vesentlige rettsregler som gjelder i de fleste rettssystemer. Den latinske formelen betyr «ingen straff uten skyld».

Nulla poena sine culpa uttrykker en av de vesentlige rettsregler som gjelder i de fleste rettssystemer. Den latinske formelen betyr «ingen straff uten skyld».

https://no.wikipedia.org/wiki/Caroline_Maheux

2023-02-04

Caroline Maheux

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske skøyteløpere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sherbrooke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988']

Caroline Maheux (født 27. april 1969 i Sherbrooke, Québec) er en canadisk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Canada og CPVS fra Sherbrooke.

Caroline Maheux (født 27. april 1969 i Sherbrooke, Québec) er en canadisk tidligere skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Canada og CPVS fra Sherbrooke. == Personlige rekorder == == Sammenlagt i Verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Caroline Maheux – Olympics.com (en) Caroline Maheux – Olympic.org (en) Caroline Maheux – Olympedia (en) Caroline Maheux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Caroline Maheux – Canadian Olympic Committee (en) Caroline Maheux – Speedskatingbase.eu (en) Caroline Maheux – SpeedSkatingNews.info (en) Caroline Maheux – SpeedSkatingStats.com (en) Caroline Maheux – TheSports.org (en) Caroline Maheux på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt) (en) Caroline Maheux på ISU sine nettsider. (noen resultater)Bilder2 bilder av Caroline Maheux i Calgary-OL 1988.YouTube-videoerWinter Olympic Games Calgary 1988 : 1500 m Maheux - Kim (lengde; 3 minutter 7 sekunder)

| vekt =

https://no.wikipedia.org/wiki/Nulla_poena_sine_lege

2023-02-04

Nulla poena sine lege

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brocardi', 'Kategori:Strafferett']

Nulla poena sine lege («ingen straff uten lov») er et rettsprinsipp som fordrer at man ikke kan straffes for noe som ikke er forbudt ved lov. Dette prinsippet er akseptert og kodifisert i moderne demokratier som et grunnleggende krav til rettssamfunnet. Prinsippet kalles også lovprinsippet (legalitetsprinsippet i strafferetten), og er kodifisert i Grunnloven § 96 første ledd, samt i Straffeloven (Norge) § 14. Grunnloven § 96 første ledd hjemler dessuten domsprinsippet («nulla poena sine judicare»), som krever dom for ileggelse av straff. Det er den tyske juristen Paul Johann Anselm von Feuerbach (1775–1833) som har gitt prinsippet sin nåværende språklige utforming. Han regnes ellers som grunnleggeren av den moderne tyske strafferetten. Grunnprinsippet nulla poena sine lege fantes rett nok også i den gamle romerretten, men prinsippet fikk en strammere og fyndigere formulering av Feuerbach. Prinsippet retter seg ikke bare mot rettsvilkårlighet og maktmisbruk, men skal også forsvare innbyggerne mot tilbakevirkende lover innen strafferett (forbudet mot tilbakevirkende straff, se Grunnloven § 97).

Nulla poena sine lege («ingen straff uten lov») er et rettsprinsipp som fordrer at man ikke kan straffes for noe som ikke er forbudt ved lov. Dette prinsippet er akseptert og kodifisert i moderne demokratier som et grunnleggende krav til rettssamfunnet. Prinsippet kalles også lovprinsippet (legalitetsprinsippet i strafferetten), og er kodifisert i Grunnloven § 96 første ledd, samt i Straffeloven (Norge) § 14. Grunnloven § 96 første ledd hjemler dessuten domsprinsippet («nulla poena sine judicare»), som krever dom for ileggelse av straff. Det er den tyske juristen Paul Johann Anselm von Feuerbach (1775–1833) som har gitt prinsippet sin nåværende språklige utforming. Han regnes ellers som grunnleggeren av den moderne tyske strafferetten. Grunnprinsippet nulla poena sine lege fantes rett nok også i den gamle romerretten, men prinsippet fikk en strammere og fyndigere formulering av Feuerbach. Prinsippet retter seg ikke bare mot rettsvilkårlighet og maktmisbruk, men skal også forsvare innbyggerne mot tilbakevirkende lover innen strafferett (forbudet mot tilbakevirkende straff, se Grunnloven § 97). == Litteratur == Hans-Ludwig Schreiber (1976). Gesetz und RichterStudien zur geschichtlichen Entwicklung des Satzes «nullum crimen, nulla poena sine lege». Frankfurt am Main: Metzner. «Zugleich Habilitationsschrift an der Universität Bonn 1971» Markus Kenntner (1997). Der deutsche Sonderweg zum Rückwirkungsverbot. Plädoyer für die Aufgabe eines überholten Verweigerungsdogmas. München/Frankfurt am Main: Beck. s. 2298 ff. Friedrich-Christian Schroeder (1999). Der Bundesgerichtshof und der Grundsatz „nulla poena sine lege“. München/Frankfurt am Main: Beck. s. 89–93. Ingo Bott/Paul Krell (2010). Der Grundsatz „nulla poena sine lege“ im Lichte verfassungsgerichtlicher Entscheidungen. s. 694 ff. Hartmut Maurer (2001). Rechtsstaatliches Prozessrecht. Tübingen: Mohr Siebeck. s. 471 ff.

Nulla poena sine lege («ingen straff uten lov») er et rettsprinsipp som fordrer at man ikke kan straffes for noe som ikke er forbudt ved lov. Dette prinsippet er akseptert og kodifisert i moderne demokratier som et grunnleggende krav til rettssamfunnet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Belarus debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Tantsui», framført på belarusisk av Volha Satsiuk. Bidragene blir valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den belarusiske kringkasteren BTRC.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erol_Bekir

2023-02-04

Erol Bekir

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for BSC Young Boys', 'Kategori:Fotballspillere for FC Lugano', 'Kategori:Fotballspillere for FC Thun', 'Kategori:Fotballspillere for IF Limhamn Bunkeflo', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Reggina Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for SV Waldhof Mannheim', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Erol Bekir (tidligere Erol Bekirovski; født 25. januar 1974 i Malmö) er en svensk-makedonsk tidligere fotballspiller og fotballtrener.

Erol Bekir (tidligere Erol Bekirovski; født 25. januar 1974 i Malmö) er en svensk-makedonsk tidligere fotballspiller og fotballtrener. == Karriere som spiller == Bekir startet karrieren i Malmö FF, hvor han spilte en kamp i Allsvenskan i 1994, men søkte seg tidlig utenlands, hvor han kom til å spille for klubber som BSC Young Boys, FC Lugano, Reggina Calcio, FC Thun og SV Waldhof Mannheim. Bekir signerte for IF Bunkeflo da han returnerte til Sverige i 2004. Bekir fortsatte for klubben, som ble slått sammen med Limhamns IF i 2007, fram til han la opp som spiller i 2009. == Karriere som trener == Bekir tok over som trener for IF Limhamn Bunkeflo da han la opp som spiller i 2009. Han ga seg imidlertid i 2012. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. == Eksterne lenker == (en) Erol Bekir – Transfermarkt (en) Erol Bekir – FBref «Erol Bekir», profil på SvFFs hjemmeside (sv)

| fsted = Malmö, Sverige

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017_%E2%80%93_50_kilometer_fri_teknikk_menn

2023-02-04

Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn

['Kategori:Langrenn under Ski-VM 2017']

Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil.

Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil. == Resultat == == Referanser ==

Ski-VM 2015 – 15 kilometer fri teknikk menn med intervallstart ble avholdt 25. februar i Falun.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – 4 × 10 kilometer stafett menn ble avholdt i Falun 27. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Holisonycha

2023-02-04

Holisonycha

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Holisonycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Holisonycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Arten lever i Sør-Afrika (Kapp-provinsen). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Holisonycha Péringuey, 1904 Holisonycha mellila Péringuey, 1904 == Eksterne lenker == (en) Holisonycha i Global Biodiversity Information Facility Holisonycha – detaljert informasjon på Wikispecies

Holisonycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudoholophylla

2023-02-04

Pseudoholophylla

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1911', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Pseudoholophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Pseudoholophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Pseudoholophylla Blackburn, 1911 Pseudoholophylla castaneipennis (W.J. MacLeay, 1888) Pseudoholophylla cavifrons Lea, 1919 Pseudoholophylla furfuracea (Burmeister, 1855) Pseudoholophylla lepidoptera Blackburn, 1912 == Eksterne lenker == (en) Pseudoholophylla i Global Biodiversity Information Facility Pseudoholophylla – detaljert informasjon på Wikispecies

Pseudoholophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Tricholontha

2023-02-04

Tricholontha

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1952', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Tricholontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Tricholontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor, avlang, blank, mørkt rødbrun oldenborre. Hannen har antenner med svært lange lameller (antenneblader). Dekkvingene har noen svakt opphøyde, blanke lengderibber. == Utbredelse == Arten lever i Japan. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Tricholontha Nomura, 1952 Tricholontha papagena Nomura, 1952 == Eksterne lenker == Bilde av arten (en) Tricholontha i Encyclopedia of Life (en) Tricholontha i Global Biodiversity Information Facility Tricholontha papagena – detaljert informasjon på Wikispecies

Tricholontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Anoxioides

2023-02-04

Anoxioides

['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1971', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Anoxioides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Anoxioides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor, rødbrun oldenborre. Oversiden er spredt kledt med små, lyse skjell. "Snuten" (clypeus) er nesten kvadratisk. == Utbredelse == Arten er bare kjent fra Israel, der det er funnet noen få eksemplarer. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Anoxioides Petrovitz, 1971 Anoxioides bytinskisalzi Petrovitz, 1971 == Kilder == The Scarabs of the Levant - Anoxioides bytinskisalzi [1] == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata

Anoxioides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Globulischiza

2023-02-04

Globulischiza

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1974', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Sør-Afrikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Globulischiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Globulischiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En liten til middelsstor (8-10 millimeter), eggformet, høyt hvelvet, blankt svart oldenborre. Snuten er trapesformet med rett forkant, antennene 10-leddete, klørne kløvede. == Utbredelse == Arten er utbredt i Sør-Afrika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Globulischiza Frey, 1974 Globulischiza squamosa Frey, 1974 == Kilder == Frey, G. (1974) Eine neue Gattung der Schizonychiden aus Sudafrika (Col. Melolonthidae). Entomologische Arbeiten Museum Georg Frey 25: 141-142 [1] == Eksterne lenker == (en) Globulischiza i Global Biodiversity Information Facility Globulischiza squamosa – detaljert informasjon på Wikispecies

Globulischiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Allothnonius

2023-02-04

Allothnonius

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Allothnonius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Allothnonius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Allothnonius Britton, 1978 Allothnonius barretti Britton, 1978 Allothnonius brooksi Britton, 1978 == Eksterne lenker == (en) Allothnonius i Global Biodiversity Information Facility Allothnonius – detaljert informasjon på Wikispecies

Allothnonius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Holorhopaea

2023-02-04

Holorhopaea

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Holorhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Holorhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Arten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Holorhopaea Britton, 1978 Holorhopaea sagata Britton, 1978 == Eksterne lenker == (en) Holorhopaea i Global Biodiversity Information Facility Holorhopaea sagata – detaljert informasjon på Wikispecies

Holorhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Hypolepida

2023-02-04

Hypolepida

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Hypolepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Hypolepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Arten er bare kjent fra Queensland. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Hypolepida Britton, 1978 Hypolepida wilsoni Britton, 1978 == Eksterne lenker == (en) Hypolepida i Global Biodiversity Information Facility Hypolepida wilsoni – detaljert informasjon på Wikispecies

Hypolepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Megarhopaea

2023-02-04

Megarhopaea

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Megarhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Megarhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En stor (ca. 30 millimeter), blankt, brunrød oldenborre. Snuten er litt innbuktet i midten. Hannens antenner har ganske lange lameller. Oversiden er fint og jevnmt punktert, uten skjell og ikke påfallende hårete. Undersiden av thorax er kledt med lange, bølgete, lyse hår. == Utbredelse == Arten er utbredt i Australia (South Australia). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Megarhopaea Britton, 1978 Megarhopaea gigas (Lea, 1916) == Eksterne lenker == Bilde av arten (en) Megarhopaea i Encyclopedia of Life (en) Megarhopaea i Global Biodiversity Information Facility Megarhopaea gigas – detaljert informasjon på Wikispecies

Megarhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Lourdes_(navn)

2023-02-04

Lourdes (navn)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn']

Lourdes er et spansk kvinnenavn dannet av det franske bynavnet og pilegrimsmålet Lourdes.

Lourdes er et spansk kvinnenavn dannet av det franske bynavnet og pilegrimsmålet Lourdes. == Etymologi == Lourdes har opprinnelse i navnet på den franske byen Lourdes. Byen fikk navn etter en lokal muslimsk leder på 700-tallet, som skiftet navn fra Mirat til Lorus eller Louerda, og ga dette som navn til byen. Navnet betyr «rosa» på arabisk. Lurdes er en portugisisk form av navnet. == Utbredelse == Byen Lourdes ble et populært pilegrimsmål etter at en ung jente i 1856 hadde gjentatte visjoner av jomfru Maria i en grotte ved byen. En vannkilde i grotten sies også å ha legende egenskaper. Navnet er kjent brukt i Mexico fra 1930-tallet. I USA var navnet mest brukt på 1960-tallet. Lourdes har navnedag 11. februar i Frankrike. I dag er Maria Lurdes et svært vanlig navn i Portugal. Lourdes er ellers utbredt i mange spansktalende land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Lourdes og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. == Kjente personer med navnet == Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår. === Kvinner === Lourdes Portillo (født 1944), meksikansk filmskaper Maria de Lourdes Villiers Farrow (født 1945), amerikansk skuespiller bedre kjent som Mia Farrow Maria de Lurdes Rodrigues (født 1956), portugisisk sosiolog og politiker María Lourdes Afiuni (føct ca. 1964), venezuelansk jurist og dommer Lourdes Becerra (født 1973), spansk svømmer Lourdes Segade (født 1977), spansk fotograf Lourdes Mohedano (født 1995), spansk turner === Menn === Lourdes Gourriel (født 1967), cubansk baseballspiller == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Behind the Name: Lourdes (en) Think Baby Names: Lourdes

Lourdes er et spansk kvinnenavn dannet av det franske bynavnet og pilegrimsmålet Lourdes.

https://no.wikipedia.org/wiki/Metatrogus

2023-02-04

Metatrogus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Metatrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Metatrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Metatrogus Britton, 1978 Metatrogus burmeisteri (Brenske, 1892) Metatrogus castaneus Britton, 1978 Metatrogus lukei Allsopp, 1999 Metatrogus praeceps Britton, 1978 Metatrogus septuosus Britton, 1978 == Eksterne lenker == (en) Metatrogus i Encyclopedia of Life (en) Metatrogus i Global Biodiversity Information Facility Metatrogus – detaljert informasjon på Wikispecies

Metatrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Nanorhopaea

2023-02-04

Nanorhopaea

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Nanorhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Nanorhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En nokså liten (ca. 10 millimeter), brunrød oldenborre. Oversiden er fint og tett hårete, hårene er oppstående og middels lange. Fasettøynene er forholdsvis store og nesten sirkelrunde sett fra siden. Undersiden er tett og fint hårete. == Utbredelse == Arten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Nanorhopaea Britton, 1978 Nanorhopaea testacea Britton, 1978 == Kilder == Atlas of Living Australia - Nanorhopaea testacea [1] == Eksterne lenker == (en) Nanorhopaea i Global Biodiversity Information Facility Nanorhopaea testacaea – detaljert informasjon på Wikispecies

Nanorhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Clypeolontha

2023-02-04

Clypeolontha

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Clypeolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Clypeolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (16-21 millimeter), brune oldenborrer. Kroppen er litt over dobbelt så langs som bred. Oversiden er tett kledt med små, lyse skjell. Hver dekkvinge har to fine lengderibber. == Levevis == Artene lever i fjellområder, men ikke i svært stor høyde. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Thailand, Laos, Sikkim og Bhutan). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Clypeolontha Li & Yang, 1999 Clypeolontha alboplagiata (Brenske, 1898) Clypeolontha bertiae Li & Yang, 1999 Clypeolontha laosensis Li & Yang, 1999 Clypeolontha siamensis Li & Yang, 1999 == Kilder == Li, C.-L. og Yang, P.-S. (1999) A New genus Clypeolontha Li & Yang for the genus Melolontha Fabricius (Coleoptera: Scvarabaeoidea: Melolonthinae) from Southeastern Asia. Proceedings of the Entomological Society of Washington 101: 391-411.[1] == Eksterne lenker == (en) Clypeolontha i Encyclopedia of Life (en) Clypeolontha i Global Biodiversity Information Facility Clypeolontha – detaljert informasjon på Wikispecies

Clypeolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Amphimallon

2023-02-04

Amphimallon

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Amphimallon er en slekt biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Amphimallon er en slekt biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (10-20 millimeter), blanke, gjerne rødbrune eller gulbrune oldenborrer med avlang, nærmest sylindrisk kroppsform. Kroppen er mer eller mindre kledt med fine, lange, oppstående hår. == Levevis == Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller. De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys. De er planteetere, mange eter blader, men det er også en del som lever av pollen. == Utbredelse == Gruppen er utbredt i den palearktiske sone. I Norge forekommer sankthansoldenborren bare i de sørligste landsdelene. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855 Slekten Amphimallon Berthold, 1827 – 42 arter i Europa, i Norden: Sankthansoldenborre, Amphimallon solstitiale (Linnaeus, 1758) Amphimallon fallenii (Gyllenhal, 1817) Øvrige europeiske arter: Amphimallon altaicum (Mannerheim, 1825) Amphimallon arianae (Fairmaire, 1879) Amphimallon assimile (Herbst, 1790) Amphimallon atrum (Herbst, 1790) Amphimallon bruckii (Fairmaire, 1879) Amphimallon burmeisteri Brenske, 1886 Amphimallon cantabricum Heyden, 1870 Amphimallon evorense Reitter, 1913 Amphimallon furvum (Germar, 1817) Amphimallon fuscum (Scopoli, 1786) Amphimallon gianfranceschii Luigioni, 1931 Amphimallon javeti (Stierlin, 1864) Amphimallon jeannei (Baraud, 1971) Amphimallon jenrichi (Reitter, 1905) Amphimallon keithi Montreuil, 2002 Amphimallon krali Montreuil, 2002 Amphimallon lusitanicum (Gyllenhal, 1817) Amphimallon maevae Montreuil, 1999 Amphimallon majale (Razoumowsky, 1789) Amphimallon maniense Montreuil, 2000 Amphimallon menori Báguena, 1955 Amphimallon naceyroi Mulsant, 1859 Amphimallon nigripenne Reitter, 1902 Amphimallon nigrum Waltl, 1835 Amphimallon occidentale Petrovitz, 1964 Amphimallon ochraceum (Knoch, 1801) Amphimallon peropacum Reitter, 1911 Amphimallon pini (Olivier, 1789) Amphimallon pseudomajale Sabatinelli, 1976 Amphimallon pygiale Mulsant, 1846 Amphimallon roris Baraud, 1981 Amphimallon ruficorne (Fabricius, 1775) Amphimallon sainzi Graells, 1852 Amphimallon seidlitzi Brenske, 1891 Amphimallon spartanum Brenske, 1884 Amphimallon verticale (Burmeister, 1855) Amphimallon vitalei Luigioni, 1932 Amphimallon vivesi Baraud, 1967 Amphimallon volgense (Fischer von Röslerstamm, 1823) Øvrige arter: Amphimallon adanense Amphimallon alatavicus Amphimallon altifrons Amphimallon amphibolum Amphimallon arnoldii Amphimallon beludschistanus Amphimallon besnardi Amphimallon caucasicum Amphimallon circassicum Amphimallon circumligatum Amphimallon crinitus Amphimallon fissiceps Amphimallon galleti Amphimallon insculptus Amphimallon jeannei Amphimallon jedlickai Balthasar, 1936 - Midtøsten Amphimallon julieni Amphimallon leuthneri Reitter, 1902 - Midtøsten Amphimallon litigiosus Amphimallon melillanum Amphimallon modestus Amphimallon montanum Amphimallon mussardi Amphimallon obscurus Amphimallon pardoi Amphimallon safiense Amphimallon scutellaris Amphimallon semenovi Amphimallon sogdianum Amphimallon subcristatus Amphimallon subparallelum Amphimallon suturalis Amphimallon theryi Amphimallon variolatus Amphimallon vulpecula == Kilder == Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase for europeiske dyr The Scarabs of the Levant - tribe Rhizotrogini [1] == Eksterne lenker == Bilde av Amphimallon assimile Bilde av Amphimallon majale Bilde av Amphimallon ruficorne (en) Amphimallon i Global Biodiversity Information Facility (no) Amphimallon hos Artsdatabanken (sv) Amphimallon hos Dyntaxa (en) Amphimallon hos Fauna Europaea (en) Amphimallon hos ITIS (en) Amphimallon hos NCBI (en) Kategori:Amphimallon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Amphimallon – detaljert informasjon på Wikispecies

Amphimallon er en slekt biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).