Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Ringerike

2023-02-04

Ringerike

['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Ringerike', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Ringerike er en norsk kommune som ligger i tidligere Buskerud, nå Viken fylke. Administrasjonssenteret er Hønefoss. Kommunen grenser i nord til Sør-Aurdal og Søndre Land, i øst til Gran, Jevnaker, Lunner og Oslo, i sør til Bærum og Hole, og i vest til Modum, Krødsherad og Flå. Ringerike har dermed elleve nabokommuner. Kommunen hadde 30 442 innbyggere per 1. januar 2019.Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Hole trakk seg ut av storkommunen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen. Ringerike er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives imidlertid også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende. Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap), og ble opprinnelig brukt om et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre.

Ringerike er en norsk kommune som ligger i tidligere Buskerud, nå Viken fylke. Administrasjonssenteret er Hønefoss. Kommunen grenser i nord til Sør-Aurdal og Søndre Land, i øst til Gran, Jevnaker, Lunner og Oslo, i sør til Bærum og Hole, og i vest til Modum, Krødsherad og Flå. Ringerike har dermed elleve nabokommuner. Kommunen hadde 30 442 innbyggere per 1. januar 2019.Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Hole trakk seg ut av storkommunen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen. Ringerike er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives imidlertid også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende. Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap), og ble opprinnelig brukt om et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre. == Nøkkeldata == Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom de tidligere kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen. Kommunen ligger ca. 50 km nordvest for hovedstaden Oslo og innbefatter ca. 1 552 km² landmasse. Talemålet i kommunen er normalt enten ringeriksmål, ådalsmål eller hønefossdialekt. Kommunen er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives imidlertid også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende. Hønefoss fungerer som kommunesentrum og tettstedet fikk bystatus i 1852. Byen har per i dag (2019) ca. 16 000 innbyggere. Den er et viktig trafikk-knutepunkt for bil, tog og buss. Her møtes Europavei 16 (stamveien til Bergen gjennom Valdres), Rv7 (Hallingdal) og Rv35, Bergensbanen, Randsfjordbanen og Roalinjen. Større tettsteder i kommunen er Tyristrand (Rv35), Sokna (Rv7), Hallingby (E16) og Nes i Ådal (E16). Mindre tettsteder i kommunen er Ask (Rv35), Åsbygda (E16), Heradsbygda (Rv7), Nakkerud (Rv35), Haugsbygd (Fv 163), Hen (E16) og Nymoen (E16). Norges største sykkelritt, Ringerike Grand Prix, arrangeres årlig i dette området i den første halvdelen av juni. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === === Vennskapskommuner === Växjö, Sverige Aabenraa, Danmark Lojo (Lohja), Finland Skagaströnd (Höfðahreppur), Island Noordoostpolder, Nederland == Historie og kultur == === Hringariki === Hringariki eller Ringerike henspiller opprinnelig på et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen Ringerike, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Dette omfattet opprinnelig trolig området rundt Tyrifjorden. Senere også både Ringerike og Hole kommuner, samt i en periode deler av Modum, Sigdal og Krødsherad. Dette Ringerike skal ha vært en del av Hadafylke, som under tredelingstiden utgjorde en såkalt tridjung (tredjepart) av Oplandene. I dag blir imidlertid Ringerike som landskap gjerne definert som det geografiske området som omfattes av kommunene Ringerike og Hole i Buskerud fylke. Det å være ringeriking betyr altså at en kommer fra en av disse kommunene. Det er således forskjell på å bo på Ringerike (altså i det landskapet som defineres som Ringerike) og i Ringerike (i den kommunen som heter Ringerike). Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap). Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre. De første faste bosettingene her går tilbake til år 3000–2000 f.Kr. Det er imidlertid uklart om Ringerike som sådan har vært et rike, i den betydning at folket som en gang i tiden bosatte seg her var å regne som et eget stammefolk med herredømme i området. Alstadsteinen, som ble funnet på gården Nedre Alstad i Østre Toten, er en runestein der inskripsjonen Hringariki nevnes for første gang i skriflige kilder. Steinen, som også er dekorert i Ringeriksstil, en stilart man først oppdaget (ikke nødvendigvis oppsto) på Ringerike, som var i bruk i perioden 1000–1050, oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo. Steinen har følgede inskripsjon: Jórunnr reisti stein þenna eptir «au-aun-» er hana [á]tti, ok fœrði af Hringaríki útan ór Ulfeyj[u]. Ok myndasteinn [mæt]ir þessi. Terje Spurkland, som skrev boka «I begynnelsen var futhark», tolker dette slik: «Jorunn reiste denne stein til minne om ..., som var gift med henne, og hun førte den ut fra Ringerike, fra Ulvøy.» Ulvøya er forøvrig ei av øyene i Steinsfjorden. Ifølge Spurkland daterer innskriften på steinen seg til midten av 1000-tallet og er risset med en blanding av såkalte stuttruner og langkvistruner på rød ringerikssandstein. Noen amatørhistorikere har en teori om at hringar og hadar var to gæliske (keltiske) stammer som ble fordrevet fra nåværende Sentralmassivet i Frankrike av romerne og som vandret opp gjennom Europa og til slutt bosatte seg og blandet seg med germanske stammer på Ringerike og Hadeland, ref. dyrking av den gæliske guden Granum på Granvollen. Dette er det imidlertid langt igjen fra å bevise, så den offisielle versjonen står fortsatt trygt og fast. === Hønefoss === Byen Hønefoss er naturlig sentrum for kommunene Ringerike og Hole, samt store deler av Jevnaker. Byen ligger ved Hønefossen og er tuftet på sagbruksvirksomheten som oppsto langs fossen fra 1600-tallet og framover. Tanken om en by ved fossen ble lansert alt i 1839, men først i lov av 3. september 1851 ble det vedtatt at tettstedet skulle få bystatus. Offisielt ble Hønefoss by fra den 22. april i 1852, samtidig som byen ble utskilt som egen bykommune. Området hadde tidligere tilhørt Norderhov herredskommune, som etter utskillelsen omsluttet den nye bykommunen på alle kanter. Både byen og fossen har fått navn etter den gamle storgården Hønen, men opprinnelsen til dette navnet har ingen ting med hønsefugler å gjøre. Betydningen er faktisk litt uklar, men man antar at det enten har med norrøn gudetro eller elvas topografi å gjøre. Den opprinnelige bybebyggelsen blomstret til å begynne med opp på nordsiden av fossen, som i dag deler byen i to distinkte bydeler; Nordsiden og Sørsiden. På andre halvdel av 1800-tallet var det flere branner i trehusbebyggelsen på Nordsiden, og i en storbrann i 1870 brant store deler av bebyggelsen til aske i en større bybrann. Dette førte til at det ble vedtatt at byen for ettertid skulle utvikles på sørsiden av fossen. Sørsiden er i dag den mest betydningsfulle delen av byen, som fortsatt bruker begrepene Nordsiden og Sørsiden som en naturlig del av områdebeskrivelsen for byen. Disse to bydelene har hvert sitt torv (Nordre torv og Søndre torv) og hver sin park (Nordre park og Søndre park). Hønefoss bru, som løper over nedre del av Hønefossen og i dagligtale helst kalles «bybrua», forbinder bydelene Nordsiden og Sørsiden. === Tusenårsstedet === Veien kulturminnepark er både Ringerike kommunes og Buskerud fylkes tusenårssted. Kulturminneparken er anlagt ved et stort gravfelt på Veien, like vest for Hønefoss. Veien-feltet består av mer enn hundre gravhauger og flere hundre flatmarksgraver fra eldre jernalder (500 f.Kr.–550 e.Kr.), men det er også gjort betydelige funn fra bronsealder (1800–500 f.Kr.) og yngre jernalder (550–1050 e.Kr.). Den eldste graven som er påvist stammer fra ca. 900 f.Kr. Det mest oppsiktsvekkende funnet arkeologene har gjort var imidlertid funnet av stolpehull etter et ca. 8 x 47 m stort langhus, som siden er datert til ca. år 50–70 e.Kr. Det er trolig før gården Veien ble anlagt, men tidsmessig kan det passe bra med urgården Ve. Langhuset har blitt rekonstruert på nøyaktig samme plassen som arkeologene avdekket stolpehullene. Det sto ferdig våren 2005. Feltet, som har vært kjent siden 1700-tallet, har blitt utgravd flere ganger, sist i perioden 1992–2000. Det er gjort en rekke interessante funn der, blant annet ei komplett reisevekt (balansevekt) med vektlodd, leirkrukker fra eldre jernalder, gullsmykker, mynter og mye mer. De mange og rike funnene tyder på at det har vært drevet handel her gjennom flere århundrer. I tillegg til langhuset som har blitt rekonstruert, er det dessuten funnet stolpehull etter flere mindre langhus på feltet. Ale i tilknytning til det første funnet. Dateringer av disse forsterker inntrykket av stedets kontinuitet. === Andre kulturminner === Stavhella er et annet stort forhistorisk gravfelt som består av minst 25 rundhauger og en lang rekke flatmarksgraver. Området ligger på Tanbergmoen i Norderhov, like ovenfor de gamle storgårdene Tanberg, Norderhov og Hesleberg. Haugene er trolig fra eldre jernalder, men flere flatmarksgraver kan stamme fra bronsealderen. Bygdeborgene på Ringerike er befestninger fra jernalderen i Norge. De ligger på strategiske plasser i utmarka, som med dagens forflyttningsmønster kan synes merkelige. Det er fem av dem, hvorav to som ligger med kun 30–40 meters avstand til hverandre. Dette er «Ormekula» og «Slotteberget» i Raukleiva ved Kilemoen, i gangavstand nord for Veien kulturminnepark og urgården Ve. To andre har tilnærmet likelydende navn; «Tjuvenborgen» sør i Ådalsfjellene og «Tjuenbor'n» på Holleia. Begge knyttes til vandresagnet om «Tiril-Tove». Den femte bygdeborgen kalles «Fjellbråtakollen» og ligger på en kolle sør for Somdalskollen og øst for den gamle storgården Bergsund i Ådal. Til denne knytter det seg en kongssagn. I tillegg finnes Nærstad skanse, som ikke bærer preg av en bygdeborg, men hevdes å være før-reformatorisk. Galgefurua på Tanbergmoen står som et historisk vitnesbyrd over den tiden da det fortsatt var dødsstraff i Norge. Her ble den siste offentlige avrettingen utført på Ringerike. Stedet rundt furua var tidligere også kjent som Jensebråten eksersérplass. Der holdt den 2. Akershusske Infanteribrigade til i nærmere 50 år, før den ble flyttet til Helgelandsmoen i 1868. Gamla på Oppkuven er et av Norges eldste grantær. I 2003 antatt å være 458 år gammel. Sætrangfunnet er fra en dobbelgrav som ble oppdaget i 1834 og siden datert til ca. år 375 e. Kr. Tidligere sagfogd Hans. A. Ridder (1797–1865) kjøpte den ene av tre store jordhauger på gården Sætrang i Haugsbygd (tidl. Vangsfjerdingen), for å bruke den som fyllmasse på nabogården Krakstad. Haugen var ca. 20 meter i diameter og omkring 4 meter høy. Midt i haugen fant man et dobbelt gravkammer, som skulle vise seg å være svært rikt utstyrt. Deriblant 63,89 g gull i form av fem gullringer og ca. 900 perler av rav, glass og glassmosaikk, samt noen fragmenter og en sølvperle. Gjermundbufunnet består egentlig av funn fra to gravhauger som ble oppdaget i 1943. Den ene var en rik høvdingegrav fra siste halvdel av 900-tallet, der det bl.a. ble funnet ei vikinghjelm, rester av ei brynje, et praktsverd og spillebrikker. Hjelmen er den eneste i sitt slag som er funnet i en vikinggrav i Norden. Riddergården i Hønefoss er en løkkegård fra 1780-tallet. Den står den dag i dag. Det er alminnelig kjent at gården ble bygget av Fredrik Ridder (1756–1798), men på en av dørene står det Riddergaarden bygget anno domini 1732, derfor er det knyttet usikkerhet til når den egentlig ble oppført.Omvisning kan avtales i sommerhalvåret. Kjerraten i Åsa er et kjært og kjent kulturminne fra perioden 1807–1850. Den ble i sin tid anlagt av Peder Anker (1749–1824) fra Bogstad, som eide store skogområder i området. Han trengte en løsning til å frakte tømmer fra Steinsfjorden i Åsa opp til Damtjern, for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget. Kjerraten besto av tolv vannhjul med kjetting mellom og hadde en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3 900 meter. Det tok tre timer å frakte en tømmerstokk gjennom kjerraten, som hadde en kapasitet på ca. 240 stokker i døgnet. Det kostet i sin tid ca. 33 000 riksdaler å bygge anlegget, som var konstruert av den svenske ingeniøren Samuel Bagge. Ringerikes Nikkelverk ble grunnlagt av tyskeren Adolf Friedrich Roscher i 1848, og var i drift fra 1849 til 1920. Det har vært bergverksdrift i området siden 1688, etter at det ble oppdaget forekomster av kobber i 1675. Fra 1789 ble det også utvunnet kobolt. Nikkel ble påvist i 1837. I årene rundt 1870 utgjorde nikkelproduksjonen ved verket omkring 40% av den totale verdensproduksjonen. Rester av anlegget finnes ved Ertelien og Væleren. Gruver og skjerp finnes fortsatt ved Ertelien, i Langdalen, på Ask og i Soknedalen. === Ringerikinger i kongesagaene === Sigurd Hjort, hvis datter Ragnhild Sigurdsdatter iflg. sagaen ble gift med Halvdan Svarte Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre Sigurd Syr, stefar til Olav den hellige og far til Harald Hardråde Harald Hardråde, konge i Norge fra 1046 til 1066 Alv Erlingssøn av Tornberg (f. ca. 1190 – d. ca. 1240), lendmann og gift med Ingeborg Bårdsdatter av Rein, søster til Hertug Skule Filip av Veigini (død ca. 1207), baglerhøvding og gift med Margrete kongsdatter. Erling Alvsson av Tornberg, baron og sønn av Alv Erlingssøn den eldre og far til jarl Alv Erlingssøn === Kjente ringerikinger === Halsten Knudsen (1805–1855), hattemaker og radikal leder av den lokale Thranebevegelsen Leif Ragnar Dietrichson (1890–1928), marineflyver. Styrtet i havet ved Bjørnøya sammen med Roald Amundsen Harald Henschien (1902–1968), komponist, trekkspillvirtuos, trekkspillfabrikant Ståle Kyllingstad (1903–1987), billedhogger og kunstnerisk leder ved Hadeland Glassverk Elling M. Solheim (1905–1971), forfatter. Kåret til Det 20 århundreds ringeriking Trygve Brodahl (1905–1996), langrennsløper Sverre Brodahl (1909–1998), langrennsløper og kombinertløper Gerd S. Færden (1913–1989), forfatter, lyrikeren "tufse", radiomedarbeider, radiokåsør Randi Thorvaldsen (gift Nesdal) (1925–2011), skøyteløper (vant 9 NM-titler på rad) Asle Raaen (1934–2007), bildekunstner, skulptør Karsten Alnæs (1938–), forfatter, nå bosatt i Oslo Arne Kvalheim (1945–), idrettsutøver Bjørn Skogmo (1948–), forfatter, nå bosatt i Oslo Tom A. Schanke (1940–), fotballeder og idrettsarrangør Arild Hiim (1945–), tidl. stortingsrepresentant (H) 1989–1997, fylkesordfører 1980–1983 Bjørn Kjos (1946–), jurist og flyger, grunnlegger av Norwegian Air Shuttle, født på Sokna Torgeir Stensrud (1950– 2015) var en av mennene bak norgeshistoriens til da største konkurs – Finance Credit Harald Henschien jr. (1951– ), journalist og en av initiativtakerne bak Titanofestivalen Svein Engen (1953– ), skiskytter Geir Lippestad (1964–), forsvarsadvokat og politiker Sara Johnsen, (1970–) forfatter og filmregissør, oppvokst på Nes i Ådal, Kyrre Andreassen (1971–), forfatter Frode Andresen (1973– ), skiskytter Erik Hagen (1975– ), fotballspiller Frode Lafton (1976–), fotballspiller Anders Jacobsen (1985– ), skihopper og vinner av hoppuka 2006/2007 Mats Berggaard (1995– ), skihopper Emilie Marie Nereng (Voe) (1995–), kjent blogger === Kirkehistorie === Når det første kirkebygget oppsto på Ringerike er det umulig å si noe sikkert om. Det er imidlertid grunn til å tro at Ringerike som sådan var tidlig ute. På den tiden fantes det ikke noen grenser mellom kommunene Hole og Ringerike, så man må se disse samlet. Iflg. Snorre og andre kongesagaer hadde tidlig kristne konger som Olav den hellige og Harald Hardråde nær tilknytning til dette distriktet. Man må derfor kunne anta at den første kirka kan ha eksistert her alt på 1000-tallet. Om den var et nytt kirkebygg eller et ombygget hedensk hov vet man heller ingen ting om. Det er imidlertid nærliggende å skimte til Norderhov som kirkens første arnested, både fordi denne kirken siden 1100-tallet åpenbart har vært den mest betydningsfulle, men også fordi det er funnet spor av et tidligere byggverk i tre på stedet. Det er dessuten kort vei til Stein gård i Hole, som sies å ha vært kongsgård siden Halvdan Svartes tid. ==== Ringerike prosti ==== Ringerike prosti ligger i dag under Tunsberg bispedømme, men slik har det ikke alltid vært. Det har tidligere ligget under både Hamar bispedømme og Oslo bispedømme. Jan Otto Myrseth ble i statsråd fredag den 17. desember 2004 utnevnt til ny prost i Ringerike prosti, der han ble innsatt søndag 24. april 2005. Han var tidligere sogneprest i Norderhov prestegjeld. I prostiet finner man en rekke kirkebygg, bygget i både stein og tre, og de eldste byggene stammer fra middelalderen. ==== Haug prestegjeld ==== Haug prestegjeld ble opprettet 1. januar 1984. Kirka hadde egen prest i 1361, og Haug sogn omtales ofte i dokumenter fra middelalderen. Etter reformasjonen ble imidlertid Haug kirke anneks under Norderhov. Haug kirke i Haugsbygd (tidl. Vangsfjerdingen) er ei langkirke i sandstein bygget omkring 1200. Det er den nest eldste av kirkene på Ringerike, men ikke like godt bevart som Norderhov kirke. Den er også mye mindre. Også denne kirken kan være anlagt på tidligere hedensk grunn, men dette vet man mindre om. Like ved ligger imidlertid flere gamle gravhauger. Kirka ble restaurert i bl.a. 1712 og 1878, og har plass for ca. 250 personer. Ringkollkapellet er et lite rektangulært sportskapell i tre som sto ferdig i 1982. Kapellet, som står oppe på Ringkollen der den gamle Ringkollstua sto, ble tegnet av arkitekt Ivar Grev og har plass for ca. 100 personer. Det ble innviet 9. oktober 1982. Ullerål kirke er et moderne kirkebygg i mur og tre påbegynt i 1984. Den ligger i et boligfelt like nord for Hønefoss sentrum og har plass for ca. 360 personer. Kirkeanlegget omfatter også egen barnehage, prestekontor og menighetssal. Kirka ble tegnet av arkitektene Arnfinn Sæther, Reidar Gythfeldt og Erik Karlsen. Andre byggetrinn sto ferdig i 2004. ==== Hole prestegjeld ==== Hole prestegjeld ligger i Hole kommune og blir derfor ikke videre omtalt her. ==== Hønefoss prestegjeld ==== Hønefoss prestegjeld ble eget prestegjeld ved kgl. res. av 30. mai 1913, iverksatt fra 1. juli s.å. Tidligere var kirken anneks under Norderhov. Hønefoss kirke var ei langkirke i tre fra 1862. Den ble tegnet av den kjente kirkearkitekten Christian Heinrich Grosch i begynnelsen av 1859. Innvielsen tok plass 10. desember 1862. I mange år var kirka hvitmalt, slik så mange kirker var i Norge en tid, men i 1998 ble den malt tilbake i sine originale farger. Kirka ble også restaurert i 1952 og har plass for ca. 350 personer. Kirka ble prostesete 1990. Kirka brant ned 26. januar 2010. ==== Norderhov prestegjeld ==== Norderhov prestegjeld har trolig vær eget gjeld siden kirken ble bygget. Etter svartedauden i 1349 ble også Hole innlemmet som anneks under Norderhov. I 1560 ser man at presten i Norderhov fortsatt fikk tienden fra begge sognene. Hole ble imidlertid utskilt som eget prestegjeld igjen i tiden før år 1600, men anneksene i Lunder og Viker ble under Norderhov. Fram til 1857 omfattet prestegjeldet også Ådal, Hønefoss til 1913 og Haug til 1984. Fra 8. februar 1853 ble dessuten øvre og nedre Tunga, Tungeskoven og Roverud, som da lå Flå kommune, overført til tidligere Norderhov kommune etter et makeskifte mellom kommunene. Disse kom således inn under Lunder kirke da Hole ble eget gjeld. Norderhov kirke ble bygget i ca. år 1170 og ligger ved Hønen i Norderhov, like sør for Hønefoss. Det er den eldste og mest betydningsfulle av kirkene på Ringerike. Kirka er bygget av lokal sandstein og kalkstein og framstår som korskirke, etter en betydelig ombygging i 1881/1882. Den står trolig på et gammelt hedensk hov, noe også navnet indikerer. Anna Colbjørnsdatter var nært knyttet til Norderhov kirke, der ektemannen Jonas Ramus ble prest i 1690 og virket til 1717. Da overtok sønnen Daniel Ramus som sogneprest til Norderhov. Kirka har plass for ca. 550 personer og var fram til 1990 også prostesete. Ask kapell er en liten langkirke av laftet tømmer fra 1936. Kapellet har plass for ca. 150 personer og var tegnet av arkitekt L. W. Wilhelmsen. Grunnen ble avstått av godseier Løvenskiold på Ask. Tyristrand kirke er en langkirke i laftet tømmer fra 1857. Opprinnelig var den anneks under Hole kirke, men fra 1984 ble det tillagt Norderhov prestegjeld. Anetavlen ble malt av Adolph Tidemand i 1875. Kirka har plass for ca. 300 personer og ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Lunder kirke på Sokna er ei korskirke i laftet tømmer, kledd med utvendig staffpanel. Den ble innviet 14. februar 1706 under navnet «Vor Frelsers Kircke». Mot slutten av 1750-tallet ble den imidlertid revet og satt opp igjen på et nytt kirkested, der den fortsatt står. Innvielsen etter flyttingen skjedde den 23. september 1761, etter at kirken også var utbygget. Den har blitt restaurert flere ganger siden, bl.a. på 1880-tallet og i 1922–1924. Kirka var i sin tid anneks under Hole kirke og har plass for ca. 300 personer. Strømsoddbygda kapell er ei langkirke i laftet tømmer fra 1953/1957. Den har plass for ca. 110 personer. Arkitekt O. E. Slaato tegnet kirka, som også går under tilnavnet «templet i skogen» (gitt av Elling M. Solheim). Veme kirke er ei vakker lita langkirke i rød teglstein fra 1893. Den ble tegnet av arkitekt J. O. Hjorth og innviet 6. desember 1893. Kirka sorterer under Lunder kirke på Sokna og har plass for ca. 200 personer. Restaurert i 1968 og opprinnelig tegnet av arkitekt Bjarne Kvoslef. ==== Ådal prestegjeld ==== Ådal prestegjeld ble eget prestegjeld ved kgl. resolusjon i 1857, utskilt fra Norderhov, med Viker kirke som hovedkirke. Bare Viker kirke omtales i skriftlige kilder fra middelalderen, men før reformasjonen hørte Viker til Nes anneks, som da lå under Hole prestegjeld. I dag er det imidlertid Hval kirke på Hallingby som er hovedkirke i gjeldet. Viker kirke i Vestre Ådal er den eldste trekirka på Ringerike. Det er ei langkirke bygget i laftet tømmer og den sto ferdig i 1702. Det finnes også referanser til ei tidligere kirke der, blant annet fra et gammelt diplom fra 1462 (D.N.V. 610). Det var nok ei stavkirke. Viker kirke var i sin tid anneks under Hole kirke, men den ble hovedkirke da Aadalen Prestegjæld kom i stand fra 2. februar 1857. Kirka har plass til ca. 150 personer. Hval kirke i Ytre Ådal (Hallingby) er ei oktogonformet sentralkirke i laftet tømmer fra 1862. Den har plass for ca. 250 personer og ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Altertavllen er en kopi av Adolph Tidemands «Oppstandelsen» fra 1879, gitt i gave til kirka i 1890. og var klar til innvielsen. På gården Hval sto det tidligere ei lita stavkirke, men sporene etter denne er borte for lengst. Stavkirken på Hval blir imidlertid omtalt i 1744 av sorenskriver Palludan, og må trolig vært reist på 1200-tallet. Nes kirke på Nes i Ådal er ei oktogonformet sentralkirke i laftet tømmer fra 1860. Opprinnelig var den ei annekskirke til Viker kirke, som ble hovedkirke i Ådal på den tiden. Kirka har plass for ca. 250 personer og ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch, viss tegninger også ble benyttet til byggingen av Hval kirke et par år senere. ==== Andre kirkebygg ==== Sankta Theresia katolske kirke i Hønefoss er et romersk-katolsk kirkebygg oppført i mur. Det katolske kirkesognet omfatter foruten Ringerike og Hole også de nordre delene av Buskerud og de sørvestre delene av Oppland. == Natur, geologi, geografi og topografi == === Natur === Ringerike er et svært mangfoldig naturhistorisk område. Karakteristisk for distriktet er langstrakte skogkledde åser med innslag av større innsjøer. Mot sør er området relativt avslepet, og det finnes store jordbruksområder som består av løsmasser avsatt under siste istid. Mot nord hever landskapet seg med to korte fjellkjeder og får innslag av daler. ==== Naturvernområder i Ringerike ==== Ringerike kommune har en rekke naturvernområder med ulik status og størrelse. Disse fordeles som ramsarområder (internasjonalt viktige våtmarksområder), naturreservater, biotopvernområder, landskapsvernområder og naturminner. Kommunen samarbeider med sine nabokommuner om flere av disse verneområdene, så størrelsen som oppgis er ikke nødvendigvis identisk med Ringerikes andel. ===== Ramsarområder ===== Ringerike har fem ramsarområder som inngår i Tyrifjorden våtmarkssystem IBA og består av tre meandersjøer, i ulike stadier av gjengroing, og to ferskvannsdeltaer. Dette er internasjonalt svært viktige våtmarksområder for trekkfugler og hekkende standfugler, men områdene har også en unik verneverdig flora og fauna forøvrig. Ramsarområdene dekker et areal på cirka 323 hektar tilsammen, hvorav det aller meste er grunne områder med ferskvann. Restriksjonene i disse områdene er svært strenge. Averøya naturreservat (1 069 daa, deltaområde ved Storelvas utløp) Juveren naturreservat (442 daa, meandersjø i nedre del av Storelva) Karlsrudtangen naturreservat (866 daa, deltaområde ved Sognas utløp) Lamyra naturreservat (337 daa, gjengrodd meandersjø i nedre del av Storelva) Synneren naturreservat (503 daa, meandersjø i nedre del av Storelva) ===== Naturreservater ===== Nyere naturreservater er merket med dato; fire av disse inngår i Tyrifjorden våtmarkssystem IBA. Grønknuten naturreservat (cirka 10 453 daa) Gullerudtjern naturreservat (cirka 257 daa) Haverstingen naturreservat (cirka 2 572 daa) Hestebrennajuvet naturreservat (cirka 2 222 daa) (opprettet 16. desember 2016) Hovsenga naturreservat (cirka 337 daa) (opprettet 22. juni 2018) Hurum-/Burudåsen naturreservat (cirka 511 daa) Krokskogen naturreservat (cirka 12 921 daa) (opprettet 16. desember 2016) Kulpåsen naturreservat (cirka 362 daa) Mørkgonga naturreservat (cirka 1 564 daa) Oppkuven-Smeddalen naturreservat (cirka 4 105 daa) Ramberget naturreservat (cirka 2 159 daa) Rankedal naturreservat (cirka 373 daa) (opprettet 10. juni 2016) Sandvann naturreservat (cirka 453 daa) (opphørt 10. juni 2016 – se Vikerfjell naturreservat) Selsjøen naturreservat (cirka 30 100 daa) (opprettet 25. januar 2013) Solbergtjern naturreservat (cirka 48 daa) (opprettet 22. juni 2018) Spålen-Katnosa naturreservat (cirka 18 499 daa) Søndre Tyrifjorden naturreservat (cirka 5 848 daa) (opprettet 22. juni 2018) Ultvedttjern naturreservat (cirka 181 daa) Vikerfjell naturreservat (cirka 80 186 daa) (opprettet 10. juni 2016) Viulkastet naturreservat (cirka 192 daa) (opprettet 10. juni 2016) Ådalselva naturreservat (cirka 2 012 daa) (opprettet 22. juni 2018) ===== Biotopvernområder ===== Tre nye biotopvernområdene (merket med dato) ble opprettet 22. juni 2018 og inngår i Tyrifjorden våtmarkssystem IBA. Steinsfjorden biotopvernområde (cirka 3 825 daa) (opprettet 22. juni 2018) Furuøyene biotopvernområde (cirka 15 daa) (opprettet 22. juni 2018) Væleren biotopvernområde (cirka 106 daa) (opprettet 22. juni 2018) ===== Landskapsvernområder ===== Ultvedt landskapsvernområde (374 daa) ===== Naturminnevern ===== Ask gods naturminne === Geologi === Ringerikes geologi er bygget opp av grunnfjell fra Jordens urtid (prekambrium); skifer, kalkstein og sandstein fra kambrosilur, vulkaner og lava fra karbon og løsmasser fra istiden. Geologien og topografien ble skapt av et tropisk hav, supervulkaner og lavastrømmer. Berggrunnen er rik på fossiler fra kambrosilur. Funn av fossile urfisker fra dette området var viktig for forståelsen av livets utvikling på kloden i 1900-årene. Området rundt Steinsfjorden er det stedet i Norge som har flest freda lokaliteter på grunn av sin unike geologi. Åsene rundt fjordarmen består av skråstilte sedimentære kambrosilurske bergarter, som forvitrer lett. Dette gir åsene en karakteristisk form, der østsiden følger den opprinnelige havoverflaten, mens vestsiden, som peker opp, ble revet bort av isens skuringer. === Topografi === Det sies at Ringerike er som et stykke Norge i miniatyr. Her finner man blant annet Tyrifjorden med all sin prakt, men også snaufjell, åskammer, store skoger, kulturlandskap, andre innsjøer, småvann, elver og bekkefar. Området tilhører den nordlige delen av Oslofeltet og er representert ved den opptil 1 500 meter tykke ringerikssandsteinen, som ble avsatt i midten av silurtiden. Ringerikes mangfoldig topografi består av koller og åser dekket av store skogsstrekninger. Høyfjellene på Vestlandet begynner også i dette området, med snaufjell som Ådalsfjellene og Norefjell (Krødsherad). I de lavereliggende strøkene mot sør ligger Nord-Europas største løssmasseavsetninger fra istiden. Avsetningene fra da Norge var dekket av is. Disse ble vasket ut i havet og lar seg spore fra Eggemoens morenegrus til Steinsslettas leiravsetninger. Løsmassene som ble tilbake danner jordbruksarealene i Ringerike. Sperillen og Tyrifjorden er blant de største innsjøene i landet. Storelva, en av Norges mest vannrike elvestrekninger, har gjennom årtusener byttet løp, der den snor seg gjennom landskapet ned mot Tyrifjorden. Gamle elvesvinger ligger i dag som kroksjøer og er nå internasjonalt viktige våtmarksområder. Karakteristisk og unikt for Ringerike er brekkåslandskapet i og rundt Tyrifjorden. De består av kalkstein, som er dannet av rester etter sjødyr som levde i havet under kambrosilur. Brekkåsene har gjerne en trekantet form. De er langstrakte, men smale og gjerne relativt høye. === Geografi === Ringerike kommune ligger sørøst i Buskerud fylke. Kommunen strekker seg fra Oslomarka i sørøst til åsene mot nedre Hallingdal i nordvest, og til like nord for Nes i Ådal mot nord. I øst grenser kommunen mot Kroksgogen, der Ringkollen og Gyrihaugen er kjente landemerker. I sør omfatter kommunen deler av Steinsfjorden og Nordfjorden (begge inngår i Tyrifjorden) og store landområder i Holleia ned mot Drolsum i Modum. ==== Haugsbygd, Åsa og Krokskogen ==== Øst for Hønefoss stiger landskapet gjennom Haugsbygd, der utsikten over Ringerike til tider er storslått langs riksveien. Fra Klekken går det bomvei (selvbetent) op til det populære frilufts- og rekreasjonsområdet Ringkollen på Krokskogen der Ringkolltoppen (701 moh.) og Gyrihaugen (682 moh.) gir folk et storslått utsyn mot Tyrifjorden og Holleia. Litt lenger inn på Krokskogen ligger også Oppkuven (704 moh.), den høyeste toppen på ringerikssiden og den nest høyeste i hele Oslomarka. Ringkolltraktene er et yndet og vakkert turområde, sommer som vinter. Der finner man oppmerkede turstier og skiløyper i fleng, skitrekk, hoppbakke, kafé og et lite sportskapell, som også holder kafé når det ikke brukes til kirkelig aktivitet. Den vakre innsjøen Øyangen ligger også i dette området, men sine mange øyer og tettvokste granskog rundt. Innsjøen er en populær bade- og fiskeplass om sommeren, der man kan få både abbor, ørret og røye. Isfiske er også populært vinterstid. Til Ringkollen og Øyangen går det bilvei (bomvei) fra Klekken i Haugsbygd, dit man kommer via riksvei 241 fra Norderhov eller Jevnaker, eller via fylkesvei 163 fra Hønefoss. Via Hønen i Norderhov eller Sundvollen i Hole kan man ta seg inn til Åsa, der det går bilvei opp til Damtjern, der man kan parkere og ta seg videre til fots, på sykkel eller på ski vinterstid. Sommerstid tar også noen turen opp til fots via enten Kjerratstien eller Mørkgonga, men dette er en heller strabasiøs tur i et meget spesielt terreng. Kjerratstien går fra Åsa, langs de gamle vannhjulene og opp til Damtjern. Mørkgonga ble naturreservat i 2001 og turen går fra Steinsfjorden opp gjennom en bratt fjellkløft (Mørkgonga) til Migartjern på Krokskogen. ==== Åsbygda og Eggemoen ==== Fra Hønefoss går også veien til Jevnaker på Hadeland via fylkesvei 163 til Klekken og riksvei 241 gjennom Haugsbygd og Åsbygda, som ligger i åssiden opp mot Nordmarka. Fra sør kan en også ta av fra E16 ved Norderhov og kjøre riksvei 241 via Klekken til Jevnaker. Landskapet gjennom Åsbygda er prega av mindre gårdbruk og spredte privatboliger. Utsikten over fjellområdene på Ringerike er kanskje den aller beste gjennom deler av denne bygda. Fra Hønefoss kan man også kjøre til Jevnaker via riksvei 35 over Eggemoen, ei furubevokst moreneslette sør for Randsfjorden. Eggemoen ble dannet av brekanten da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 9 800 år siden. Avstanden fra er ca. 12 km. Eggemoen henger sammen med Bergermoen i nord og er faktisk Norges største sammenhengende isrand (deltaavsetning), og Norges største sand og grusforekomst. Øst og sør for Eggemoen og vest og sør for Åsbygda/Haugsbygd renner Randselva i en ravine ned mot Hvalsmoen og videre til Hønefoss, der den møter Ådalselva og danner Storelva. Randselva er kjent for sitt gode sportsfiske etter storørret. Det har vært tatt ørret der på stang som veier mer enn 13 kg. ==== Ådal og Ådalsfjella ==== Kjører man E16 nordover fra Hønefoss kjører man langs Begnavassdraget opp mot tettstedet Nes i Ådal, først via Nymoen og tettstedet Hallingby og litt lenger nord Ringmoen og innsjøen Sperillen, som er nest største innsjø i distriktet. Øst for Sperillen ligger et åsdrag som kalles Fjorda, på grensen mellom Buskerud og Oppland. Der finner man en rekke småvann som er forbundet gjennom små kanaler. Området er et meget populært frilufts- og rekreasjonsområde sommerstid, og mange tar med kano, kart og kompass for å utforske det spennende landskapet. Man kan også ta seg opp til Sperillen via fylkesveien på vestsiden av Ådalselva. Denne strekningen er preget av jordbruksområder, med småbruk og mellomstore gårdsbruk. Langs med elva er det en rekke populære fiskeplasser. Vest for Speillen stiger Ådalsfjellene bratt. Både Vikerfjell og Høgfjell er populære og naturskjønne fjellområdeer sommer som vinter. Opprinnelig er Vikerfjell navnet på et fjellområde sør for Svarttjernskollen, men i dag brukes navnet om hele det området som egentlig heter Ådalsfjella, fra Høgfjell i sør til Treknatten (1 101 moh.) i nord. Den høyeste fjelltoppen på Vikerfjell og i Ringerike heter Gyranfisen (1 127 moh.) Området har en rekke merkede løyper. Ved Ringerudsetra er det en mindre slalåmbakke med heis, der velforeningen selger kart over området hvor løypenettet er inntegnet. Fjellet strekker seg inn mot Vidalen og Vassfaret i nord og over mot Strømsoddbygda nord for Sokna i vest. Elvestrekningen fra Sperillen ned mot Hønefoss kalles forøvrig Ådalselva og er en yndet elvestrekning for sportsfiskere, og da spesielt fluefiske etter ørret. ==== Soknedalen ==== Kjører man Rv7 ut av Hønefoss nordvestover kommer man til slutt til Bergen via Hallingdal, men først etter å ha passert gjennom Soknedalen, og i det fjerne kan man se Norefjell. I bunnen av dalen renner elva Sogna ned mot Tyrifjorden, og langs denne lille elva finnes en rekke populære badeplasser. Den mest populære badeplassen (lokalt kjent som Heiernstranda) ligger ovenfor Heiernfossen ved Sandaker, som ligger kloss inntil den gamle riksveien like vest for Hønefoss. Der er det et yrende badeliv gjennom hele sommeren. Sør for elva ligger det vakre og naturskjønne høydedraget Holleia, med alle sine koller, småvann og kulturminner. Der kan man fortsatt finne spor etter gruvedriften etter nikkel på 1700-tallet. Langs veien videre opp dalen ligger en rekke små bondegårder, og landskapet består for det meste av barskog og dyrket mark. På veien passerer man småsteder som Heggen, Veme og Jonsrud før man kommer til Bårnås og snart Sokna, 23 km vest-nordvest for Hønefoss. Der deler dalføret seg i tre retninger, et som følger gamle riksvei 7 og to som fører inn i skogsbygder (hvor riksvei 7 i dag følger det ene dalføret). ===== Brekkebygda ===== Brekkebygda når en via dagens riksvei 7 fra Sokna. Nederst ved Torevannet dannes den lille elva Verkenselva, som renner sammen med Sogna ved Sokna. Begge er en del av Rudsvassdraget og Soknavassdraget. Førstnevnte omfatter også vannene Langevannet og Breivannet, samt Setertjern, Nordtjern og Vettertjern og elvene mellom, fra og med Juvdammen. Dette er et populært område for både jakt og fiske. Ørret på omring 1 kg er ikke uvanlig, men man kan også få både abbor, sik, karrus og røye der. I 2003 ble det for eksempel tatt en ørret i garn på 3,7 kg i Torevannet. I 2005 ble Haverstingen naturreservat opprettet. Bergensbanen går gjennom denne bygda, før den går inn i Haverstingtunnelen og kommer ut igjen ved Ørgenvika i Krødsherad. ===== Strømsoddbygda ===== Fra Sokna kan man ta seg med bil opp mot Strømsoddbygda, som på folkemunne lokalt også kalles «tyttebærbygda». Om man har vært der på høstparten forstår man hvorfor. De store furukledte moene strekker seg inn mot Sognevannet, der elva Sogna begynner. Nord i vannet finnes en badeplass (Understryk). Vannet er ikke lenger regulert. Øst for Strømsoddbygda ligger Ådalsfjellene, med blant annet Tjuvenborgen og Hestebrenna vest i Høgfjell. Drar man videre innover kommer man til en rekke flotte vann, og ender til sist opp ved foten av Bukollen (1 121 moh.) inn mot det mektige Vassfaret. Det er mulig å kjøre bil (bomvei) videre over Vidalen og ned til sørenden av Hedalen, noen kilometer ovenfor Nes i Ådal. Gjennom Vidalen går «den gamle kongeveien», og der renner den lille grenseelva Vidøla – fra gammelt av kjent som «den hellige Vidøla». Dit dro folk for å «vie seg til Herren», altså døpe seg (i Vidøla). I tidligere tider, da det fortsatt bodde folk der, skal det ha stått ei lite kirke i Vidalen, som det fortsatt finnes spor etter. Sagnet sier også det er nedgravd en stor sølvskatt langs den gamle kongeveien gjennom Vidalen. ==== Tyrifjorden og Holleia ==== Kjører man Rv. 35 sørvestover ut av Hønefoss kommer man til Hokksund via steder som Ask, Tyristrand og Nakkerud i Ringerike, og Drolsum, Vikersund, Geithus og Åmot i Modum. Ved Ask, like utenfor Hønefoss, når man de nordligste områdene ved Tyrifjorden. Denne fjordarmen heter egentlig Nordfjorden, men navnet er ikke mye brukt lokalt. I nordenden av denne fjordarmen renner Sogna og Storelva ut, henholdsvis ved Ask og Averøya/Onsaker. Mellom disse to elvene ligger en innenlands sandstrand, kjent som Røsholmstranda. Der yrer det av badeliv gjennom hele sommeren. Den offentlige badeplassen er svært langgrunn, så spesielt godt egnet for folk med småbarn. På hver side av dette strandområdet ligger to meget viktige naturvernområder, kalt Karlsrudtangen og Averøya. Dette er unike våtmarksområder for vadefugler under trekket vår og høst. Langs veien videre sørover mot Hokksund finner man en rekke flotte badeplasser langs med fjorden, som dessuten er svært populær blant sportsfiskere. Her finnes en rekke fiskeslag, og kjempegjedder og storørret er ikke uvanlig å få på kroken. Norgesrekorden (garn) for gjedde (19,6 kg) er forresten fra Synneren, som ligger like ved Røsholmstranda. Synneren er ei bakevje (kroksjø) langs Storelva mellom Ask og Helgelandsmoen. Langs høyre side av Rv. 35 ligger høydedraget Holleia. Det er et yndet friluftsområde sommer som vinter. Et av de mest populære områdene er ved innsjøen Aklangen, som man kan ta seg opp til via bomvei fra Ask. Ved innsjøen finnes flotte badeplasser. Holleia består av vill natur og gamle setrer og setervolder, og strekker seg fra Vikersundtraktene over mot Krøderen i Krødsherad og Sokna i Soknedalen. Fra toppene inne på Holleia kan man skue over store deler av Ringerike i alle retninger. == Klima == Ringerike har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintre, varme sommere og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Høyfjellsområdene har alpint klima. Normalverdier for Hønefoss i perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor. == Demografi == Pr. 1. januar 2004 hadde kommunen 28 060 innbyggere, hvorav 21,2 % var barn og unge under 17 år. Ca. 13 500 av disse bor enten i eller i umiddelbar nærhet av Hønefoss. Andel eldre over 80 år var 5,4 % og andelen av innvandrere 5 %, hvorav 3,3 % med ikke-vestlig bakgrunn. Barnehagedekningen var pr. 2002 54,2 % for gruppen 1–5 år. Kommunens frie inntekter pr. innbygger var samme år kr. 22 901,00. Kommunen hadde pr. 4. kvartal 2004 69 % sysselsatte i alderen 16–74 år, hvorav 3 % i primærnæring, 25,2 % i sekundærnæring og 71,8 % i tertiærnæring. 31,6 % var ansatt i offentlig forvaltning. Gjennomsnittlig brutto arbeidsinntekt pr. innbygger over 17 år var kr. 251 700,00 i 2002, hvorav 317 000,00 for menn og 190 100,00 for kvinner. Kommunen er selv den største arbeidsgiveren i kommunen, med ca. 2 200 ansatte fordelt på ca. 1 650 årsverk. Ringerike kommune hadde pr desember 2012 2,6 % arbeidsledighet, noe over gjennomsnittet for Buskerud, som var på 2,1 %.Av kommunens befolkning bor kun 0,9 % i blokk/bygård, 61 % bor i bolig bygd etter 1961, og 75,5 % av husholdningene disponerer bil. === Omsorgsområder === Kommunen er inndelt i 7 omsorgsområder, som alle tilbyr hjemmebaserte tjenester innenfor sitt området og boliger for syke, funksjons- og psykisk utviklingshemmede. Kommunen har 11 kommunale og 6 private barnehager, samt 1 statlig barnehage ved Ringerike sykehus. Kommunen har dessuten 20 kommunale barne- og ungdomsskoler. Heradsbygda omsorgsområde Hov omsorgsområde Hvelven omsorgsområde Hønefoss omsorgsområde Nes omsorgsområde Sokna omsorgsområde Tyristrand omsorgsområde == Næringsliv == Ringerike er Buskeruds største jord- og skogbrukskommune. Viktigste industrigrener har tradisjonelt vært treforedling (Norske Skog Follum og Huhtamaki), betongproduksjon (Spenncon og Unicon), mekaniske verksteder og produksjon av kart og geodata (Kartverket). Norske Skog Fullum ble besluttet nedlagt i 2011, og Viken Skog kjøpte fabrikken. Viken Skog etablerte selskapet og næringsparken «Treklyngen», som overtok Norske Skogs område og anlegg. Treklyngen er i drift med bl.a. tømmerrenseri og et datasenter, og planlegger oppstart av flere virksomheter innen bl.a. produksjon av silisum, bioetanol, biokull og annen bruk av tremasse. Det er også etablert en næringspark på Hvervenkastet, på sydsiden av E16. Noen av de største private selskapene i Ringerike i 2017, i tillegg til de nevnt over, var Ringeriks-Kraft, SpareBank 1 Ringerike Hadeland, Smurfit Kappa Norpapp, Tronrudgruppen og Leiv Vidar.Det er flere organer som jobber med næringsutvikling i Ringerike, bl.a. Ringerike Næringsforening og Ringerike Utvikling. Kommunens største arbeidsgiver er Ringerike kommune. Andre, større offentlige instanser er Statens kartverk med Tinglysingen, Ringerike sykehus og Universitetet i Sørøst-Norge, campus Ringerike. === Forsvaret === Den militære tilstedeværelsen på Ringerike forsvant med omorganiseringen av forsvaret på begynnelsen av 2000-tallet, etter mer enn 100 år. Tidligere var det militærleirer ved Helgelandsmoen leir (fra 1868), Hvalsmoen leir (fra 1893) og Eggemoen leir (fra 1951). Før dette var Jensebråten på Tanbergmoen eksersérplass for 2. Akershusske Infanteribrigade i nærmere 50 år. Til tross for avviklinger, har Forsvaret fortsatt en del sysselsatte ved Forsvarets Satellittstasjon Eggemoen og Forsvarets stasjon Ringerike. Det er etablert næringsparker på både Helgelandsmoen og Eggemoen leir, mens Hvalsmoen ble brukt asylmottak fra 2010 til 2019. == Se også == Ringerike (landskap) Ringeriksmål Liste over gårder i Ringerike Hønefoss politistasjon == Litteratur == Per H. Stubbraaten, Liv M. Skretteberg, Axel Holt, Finn Granum, Vibeke Tjørn, Kaare Fleten (2011). 40 trivelige turer på Ringerike (1 utg.). Forlaget Vigmostad & Bjørke AS. s. 254. ISBN 9788241206955. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Nils Elsrud (2015). Utvandrerhistorier fra Ringerike (1 utg.). Kolofon Forlag. s. 204. ISBN 9788230013823. Lil Gustafson (2016). Møter på Veien; et maktsenter på Ringerike i eldre jernalder, kultplass gjennom 1500 år (1 utg.). Cappelen Damm AS. s. 334. ISBN 9788283140675. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Ringerike – kategori av bilder, video eller lyd på Commons === Historie === Ringerikes Museum Arkivert 20. september 2020 hos Wayback Machine. Hringariki, Buskeruds og Ringerikes tusenårssted Ringerike Historielag Heftet «Ringerike» Fotografier fra Ringerike ca. 1880-1947 i Nasjonalbibliotekets arkiv Historiske arkiver etter Ringerike kommune (1964-) på Arkivportalen Historiske arkiver etter tidligere Hønefoss kommune (1851-1900) på Arkivportalen Historiske arkiver etter tidligere Tyristrand kommune (1916-1963) på Arkivportalen Historiske arkiver etter tidligere Norderhov kommune (1837-1963) på Arkivportalen Historiske arkiver etter tidligere Ådal kommune (1857-1963) på Arkivportalen === Idrett === Ringerike Idrettsråd er fellesorgan for all idrett i Ringerike kommune === Kommunalt og fylkeskommunalt === Ringerike kommune Ringerike sykehus HF === Kultur m.m. === Kultur i Ringerike på kart fra Kulturnett.no Den norske kirke på Ringerike DNT Ringerike Ådalsiden === Natur === Ringerike (Norsk Naturarv) Forskrift for fisket i Sperillen med Ådalselva, Begna og Urula opp til Åmundsfoss, Ringerike kommune, Buskerud. === Nyhetsmedier === Ringerikes Blad RingeriksAvisa === Annet === Rådet for Ringeriksregionen Ringerike.no - Ringeriksregionen

Ringerike er en norsk kommune som ligger i tidligere Buskerud, nå Viken fylke. Administrasjonssenteret er Hønefoss.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aluminium

2023-02-04

Aluminium

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller']

Aluminium er et grunnstoff med atomnummer 13 og kjemisk symbol Al.

Aluminium er et grunnstoff med atomnummer 13 og kjemisk symbol Al. == Historie == Oldtidens grekere og romere kjente til aluminiumsalter, men først i 1808 ble metallet aluminium identifisert av den engelske kjemikeren Humphry Davy. Friedrich Wöhler er vanligvis kreditert som stoffets oppdager da han i 1827 isolerte aluminium i ren form. Den danske fysikeren og kjemikeren Hans Christian Ørsted fremstilte aluminium 2 år tidligere, men i relativt uren form. Pierre Berthier oppdaget aluminium i bauksitt og greide å utvinne det. I 1846 forbedret franskmannen Henri Etienne Sainte-Claire Deville metoden Wöhler hadde brukt, og beskrev dette i 1859 i boken «De l'aluminium, ses propriétés, sa fabrication». Før dagens fremstillingsprosess ble utviklet, var aluminium meget vanskelig å utvinne. Dette gjorde at rent aluminium var dyrere enn gull. Aluminiumsbarrer ble utstilt sammen med de franske kronjuvelene ved verdensutstillingen Exposition Universelle, Paris i 1855, og Napoleon III av Frankrike skal etter sigende ha hatt et sett med aluminiumstallerkener reservert for sine mest betydningsfulle gjester. === Etymologi === Humphry Davy foreslo å kalle stoffet for alumium, og senere aluminum etter mineralet alumina (aluminiumoksid). I 1812 skrev en leser et innlegg i det britiske tidsskriftet «Quarterly Review» der han foreslo aluminium som hadde en mer «klassisk klang» enn aluminum. Amerikanerne innførte navnet aluminium siden det passet inn i standardformatet i periodesystemet. I «Websters Dictionary» fra 1828 heter grunnstoffet aluminium, men i 1892 brukte Charles Martin Hall navnet aluminum i en reklame for sin nye elektrolysemetode for fremstilling av aluminium, på tross av at stavemåten med -ium var brukt på patentsøknadene hans. Stavemåten aluminium blir i Nord-Amerika referert til som «britisk stavemåte». == Egenskaper == Aluminium er et metallisk grunnstoff med en sølvfarget glans. I kontakt med luft dannes et tynt oksidasjonssjikt på overflaten som forhindrer videre korrosjon. Aluminium veier omtrent en tredjedel av stål og kobber. I ren form er aluminium mykt og har lav styrke. For de fleste anvendelser benyttes derfor aluminiumlegeringer som er smibare og lette å bearbeide i maskiner og ved støpning. Aluminium har utmerket korrosjonsmotstand og holdbarhet. Det er ikke magnetisk. === Isotoper === Naturlig forekommende aluminium består utelukkende av den stabile isotopen 27Al. I tillegg er 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. Den mest stabile av disse er 26Al med halveringstid 717 000 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 5 minutter, og de fleste kortere enn 10 sekunder.CAS-nummer: 7429-90-5 == Forekomst == Aluminium finnes i en rekke mineraler, blant annet feltspat som er et av de vanligste mineralene i jordskorpen. Ren aluminium fremstilles fra jordartene bauksitt (bauxitt) og lateritt. I 2007 var verdensproduksjonen på 38 millioner tonn. De største produsentlandene var Kina (12 millioner tonn), Russland (4,2 millioner tonn), Canada (3,1 millioner tonn) og USA (2,6 millioner tonn). Norge produserte i 2007 1,1 millioner tonn, og havnet på 8.-plass på listen over verdens største aluminiumsprodusenter. Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 3,5 millioner tonn aluminium. == Fremstilling == Aluminium er et av de vanligste elementene i jordskorpa, men er likevel svært sjeldent å finne i metallisk form. Årsaken er at aluminium er et svært reaktiv grunnstoff som danner en kraftig kjemisk binding med oksygen. En eventuell direkte reduksjon av aluminiumoksid til aluminium ved hjelp av karbon (karbotermisk), som er en vanlig prosess for flere andre metaller, vil derfor ikke være mulig fordi aluminium har en sterkere oksygen-affinitet enn karbonet. Det er imidlertid en teoretisk mulighet for å utnytte at det dannes aluminiumkarbid (Al4C3) som mellomtrinn i den karbotermiske reaksjonen. Aluminiumkarbidet kan gi aluminium metall ved temperaturer på mellom 1900 og 2000 grader. Den industrielle framstillingen av aluminium foregår i dag ved elektrolyse i en flytende saltløsning, også kalt «bad» eller «smelte». Aluminiumoksid i pulverform løses da opp i et «bad» som stort sett består av kryolitt, aluminiumfluorid og kalsiumfluorid ved en temperatur på rundt 950-960°C. Kryolitt fins som et naturlig mineral i små mengder på Grønland og var i sin tid nøkkelen til Hall-Heroultprosessens suksess. Mineralet har noen svært unike egenskaper som i praksis gjør det til det eneste brukbare valget som elektrolytt i prosessen. Det er bl.a i stand til å løse opp aluminiumoksid, som er et svært stabilt keramisk materiale, det leder elektrisk strøm og har en tetthet i flytende form som er lavere enn flytende aluminium. Navnet kryolitt betyr «kald stein» fra gresk cryos = kald og lithos = stein, noe som sannsynligvis skyldes at mineralet kun finnes på Grønland. I dag er det naturlige mineralet uten betydning for prosessen fordi kryolitt i praksis dannes i dagens Al-elektrolyseceller ved at aluminiumfluorid tilsettes «badet» for å nøytralisere effekten av den natriumoksiden som kommer inn som en forurensning i aluminiumoksidet. Begge elektrodene i en elektrolysecelle består av karbon. «Anoden», som er den positive polen i elektrolysecella er imidlertid et forbruksmateriale, mens «katoden» – som er den negative polen – er et ildfast foringsmateriale av svært høy kvalitet. Katoden utgjør bunnforinga i elektrolysecella og skal helst vare i flere år før den må omfores. Når aluminiumoksidet løses opp i det flytende kryolittbadet så dannes det ioner, dvs molekyler med elektrisk ladning. Disse kan bevege seg rundt i «badet». Når man setter på et elektrisk felt mellom to elektroder vil de positivt ladede ionene bevege seg eller «migrere» mot den negative elektroden, mens de negativt ladede ionene beveger seg mot den positive elektroden. De ionene som dannes i badet ved oppløsningen kan være svært komplekse, men det viktigste er prinsippet om at negativt ladede oksygenholdige ioner trekkes mot anoden, der de reagerer med karbon og går ut av cella, mens aluminium dannes av andre ioner på katodeoverflaten, som er fysisk adskilt ifra anoden og er fritt for oksygen. På denne måten «splittes reaksjonen i to» og man omgår problemet med aluminiums enorme oksygenaffinitet. Hovedreaksjonene kan formuleres slik : På katoden : AlF3 + 3Na+ + 3e = Al + 3NaF På anoden : ½Al2O3 + ¾C + 3NaF = AlF3 + ¾CO2 + 3Na+ + 3e Totalreaksjon : ½Al2O3 + ¾C = Al + ¾CO2 === Norsk aluminiumfremstilling === Norge er blant verdens største aluminiumprodusenter på grunn av rikelig tilgang på elektrisk energi. Norsk Hydro, Alcoa og Alcan har til sammen sju smelteverk fra Lista i sør til Mosjøen i nord. Det faktum at norsk aluminium framstilles ved hjelp av miljøvennlig vannkraft gjør at CO2-utslippet per tonn Al blir bare 1/10 av utslippet ifra et smelteverk som drives med strøm ifra et kullkraftverk, noe som er vanlig i f.eks Kina. == Helsefare == Aluminiumsstøv kan føre til lungeforandringer i form av økt bindevevsdannelse og emfysem. Akutt kan man få metallfeber og irritasjon i luftveier og i øynene. Ved sveising av aluminium vil også andre legeringselement forgasses og er forbundet med betydelig helsefare hvis ikke friskluftmaske brukes. == Referanser == == Eksterne lenker == «Aluminium – en kulturhistorie», Forskningsmagasinet Apollon, UiO, 2010 Program om aluminiumsalderen sendt på NRK. Lenken åpner visning av programmet.

Aluminium er et grunnstoff med atomnummer 13 og kjemisk symbol Al.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ringerikes_Blad

2023-02-04

Ringerikes Blad

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser eid av Amedia', 'Kategori:Aviser etablert i 1845', 'Kategori:Aviser i Viken', 'Kategori:Hønefoss', 'Kategori:Kultur i Hole', 'Kategori:Kultur i Jevnaker', 'Kategori:Kultur i Ringerike', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Ringerikes Blad er en norsk dagsavis som ble etablert av Johan Jørgen Krohn i 1845 (første nummer 17. januar 1845), den gang under navnet Ringeriges Ugeblad. De første årene kom avisen ut i formatet 19,5 x 20,5 cm. Sønnen Johan Fredrik Krohn overtok bladet ved farens død i 1859, og utvidet formatet til 20x30 cm og ga avisen uten to ganger i uken. Da Johan Fredrik Krohn drev enken Antonie bladet videre med skolestyret Hans E. Woll som redaktør og bistand fra Antonies far Ole Anton Owren (pensjonert fogd). I 1895 var bladet i en vanskelig økonomisk situasjon og ble drevet videre («forpaktet») av Ingvald Helseth som kjøpet bladet med trykkeri i 1906. Bladet skiftet navn til Ringerikes Blad i 1880. Redaktør Krohn gikk på 1880-tallet inn for «Ringerikslinjen», en direkte jernbaneforbindelse mellom Sandvika over Ringerike til Hønefoss, som første ledd i anlegg av Bergensbane gjennom Hallingdal.Avisen har hovedkontor i Hønefoss og er i dag en del av Amedia. Avisen var opprinnelig Høyre-orientert, men ble kjøpt av A-pressen i 1997. Dekningsområdet er Ringeriksregionen, samt lokalstoff fra kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker. Den gis ut alle dager unntatt søndag. Avisselskapet AS Ringerikes Blad eier datterselskapet Eikerbladet som utgir avisen med samme navn. På folkemunne kalles avisen «Ring blad». Utgiver er selskapet AS Ringerikes Blad. Ansvarlig redaktør er Sissel Skjervum Bjerkehagen.

Ringerikes Blad er en norsk dagsavis som ble etablert av Johan Jørgen Krohn i 1845 (første nummer 17. januar 1845), den gang under navnet Ringeriges Ugeblad. De første årene kom avisen ut i formatet 19,5 x 20,5 cm. Sønnen Johan Fredrik Krohn overtok bladet ved farens død i 1859, og utvidet formatet til 20x30 cm og ga avisen uten to ganger i uken. Da Johan Fredrik Krohn drev enken Antonie bladet videre med skolestyret Hans E. Woll som redaktør og bistand fra Antonies far Ole Anton Owren (pensjonert fogd). I 1895 var bladet i en vanskelig økonomisk situasjon og ble drevet videre («forpaktet») av Ingvald Helseth som kjøpet bladet med trykkeri i 1906. Bladet skiftet navn til Ringerikes Blad i 1880. Redaktør Krohn gikk på 1880-tallet inn for «Ringerikslinjen», en direkte jernbaneforbindelse mellom Sandvika over Ringerike til Hønefoss, som første ledd i anlegg av Bergensbane gjennom Hallingdal.Avisen har hovedkontor i Hønefoss og er i dag en del av Amedia. Avisen var opprinnelig Høyre-orientert, men ble kjøpt av A-pressen i 1997. Dekningsområdet er Ringeriksregionen, samt lokalstoff fra kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker. Den gis ut alle dager unntatt søndag. Avisselskapet AS Ringerikes Blad eier datterselskapet Eikerbladet som utgir avisen med samme navn. På folkemunne kalles avisen «Ring blad». Utgiver er selskapet AS Ringerikes Blad. Ansvarlig redaktør er Sissel Skjervum Bjerkehagen. == Opplag == Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening: == Referanser == == Eksterne lenker == Ringerikes Blad

Ringerikes Blad er en norsk dagsavis som ble etablert av Johan Jørgen Krohn i 1845 (første nummer 17. januar 1845), den gang under navnet Ringeriges Ugeblad.

https://no.wikipedia.org/wiki/28._mai

2023-02-04

28. mai

['Kategori:Dager i mai']

28. mai er den 148. dagen i året. 149. i skuddår. Det er 217 dager igjen av året.

28. mai er den 148. dagen i året. 149. i skuddår. Det er 217 dager igjen av året. == Navnedag == Vilhelm, William, Willy. Navnedagen er etter Vilhelm av Akvitania, (Vilhelm av Gellone), han kunne gå gjennom ild uten skade, da han døde 28. mai 812 skal alle klostrets klokker ha ringt av seg selv. == Historie == 585 f.Kr. – En solformørkelse fant sted, som skal ha vært forutsagt av Tales fra Milet. Dette er en av kardinaldatoene, fra hvilke andre datoer kan kalkuleres. === Norsk historie === 1940 – Støttet av britiske, franske og polske enheter gjenerobret norske styrker, under ledelse av general Carl Gustav Fleischer, Narvik. 1941 – I London undertegnes militæravtalen mellom Norge og Storbritannia. 2006 – Den norske kortfilmen Sniffer laget av Bobbie Peers vinner Gullpalmen for beste kortfilm under filmfestivalen i Cannes. == Fødsler == Se flere som er født 28. mai i Kategori:Fødsler 28. mai. 1810 – Peter Reichensperger, tysk politiker (d. 1892) 1818 – P.G.T. Beauregard, amerikansk general, forfatter og politiker (d. 1893) 1825 – Leiv Sandsdalen, norsk spillemann (d. 1896) 1831 – Jean-Baptiste Sanfourche, fransk arkitekt (d. 1860) 1833 – Victoriano Luciano, filippinsk frihetskjemper (d. 1896) 1833 – Lucie Wolf, norsk skuespiller (d. 1902) 1839 – François-Désiré Mathieu, fransk katolsk kardinal (d. 1908) 1892 – Josef Dietrich, tysk offiser i Schutzstaffel (d. 1966) 1908 – Ian Fleming, britisk forfatter (d. 1964) 1917 – Gerald Cash, bahamansk generalguvernør (d. 2003) 1923 – György Ligeti, ungarsk komponist (d. 2006) 1924 – Gunnar Johnsen, norsk politiker (d. 2001) 1925 – Dietrich Fischer-Dieskau, tysk operasanger (d. 2012) 1926 – Mogens Glistrup, dansk politiker (d. 2008) 1940 – Maeve Binchy, irsk journalist og forfatter (d. 2012) 1944 – Rudy Giuliani, amerikansk advokat og politiker 1944 – Jean-Pierre Léaud, fransk skuespiller 1945 – John Fogerty, amerikansk musiker 1950 – Anne Margrethe Larsen, norsk politiker 1956 – Michael Musyoki, kenyansk friidrettsutøver 1968 – Kylie Minogue, australsk skuespiller og popmusiker 1969 – Pål Espen Kilstad, norsk skuespiller og filmskaper 1970 – Gry Blekastad Almås, norsk programleder 1970 – Sami Sirviö, svensk musiker 1972 – Manuel Beltran, spansk syklist 1972 – Michael Boogerd, nederlandsk syklist 1973 – Aslak Sira Myhre, norsk politiker 1974 – Hans-Jörg Butt, tysk fotballspiller 1977 – Trond Bråthen, norsk musiker (d. 2012) 1978 – Jimmy Casper, fransk syklist 1980 – Mark Feehily, irsk sanger 1980 – Jørgen Strickert, norsk journalist 1983 – Jernej Damjan, slovensk skihopper 1986 – Charles N'Zogbia, fransk fotballspiller 1999 – Cameron Boyce, amerikansk skuespiller (d. 2019) 2000 – Phil Foden, engelsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 28. mai i Kategori:Dødsfall 28. mai. 1849 – Christian August, prins, general og stattholder (f. 1768) 1849 – Anne Brontë, britisk forfatter 1895 – Walter Q. Gresham, amerikansk politiker og general (f. 1832) 1900 – George Grove, britisk musikkskribent (f. 1820) 1900 – Morten Diderik Emil Lambrechts, norsk høyesterettsjustitiarius (f. 1824) 1902 – Ingebrigt Buaas, norsk advokat, banksjef og politiker (f. 1852) 1937 – Alfred Adler, tysk lege/psykiater 1962 – Hamid Idris Awate, eritreisk opprører (f. 1911) 1972 – Kong Edward VIII av Storbritannia 1998 – Phil Hartman, amerikansk komiker (f. 1948) 2000 – Donald W. Davies, britisk informatiker (f. 1924) 2006 – Thorleif Schjelderup, norsk skihopper og forfatter (f. 1920) 2007 – David Lane, amerikansk nynazist (f. 1938) 2008 – Sven Davidson, svensk tennisspiller (f. 1928) 2009 – Terence Alexander, britisk skuespiller (f. 1923) 2010 – Gary Coleman, amerikansk skuespiller (f. 1968) 2011 – Romuald Klim, hviterussisk sleggekaster (f. 1933) 2011 – Ferenc Mádl, ungarsk politiker (f. 1931) == Referanser ==

28. mai er den 148.

https://no.wikipedia.org/wiki/30._mai

2023-02-04

30. mai

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i mai']

30. mai er den 150. dagen i året. 151. i skuddår. Det er 215 dager igjen av året.

30. mai er den 150. dagen i året. 151. i skuddår. Det er 215 dager igjen av året. == Navnedag == Gard, Geir. == Historie == 1672 – Peter den store ble født. 1941 – Tyskland erobret Kreta. 2006 – Over 300 000 chilenske skoleelever og studenter okkuperte skoler og demonstrerte i protest mot dårlig kvalitet på utdanningen og skolebygningene. 2006 – Minst 46 blir drept og 65 såret i tre separate bilbomber i Bagdad og Hilla i Irak. === Norsk historie === 1923 – Abraham Berge blir utnevnt til Norges statsminister. 1897 – Namsos brenner ned for andre gang. Årsak ukjent. 1957 – Snurperen «Sivert Maan» kjører på to notbåter. En omkommer. 1987 – Afasiforbundet i Norge etableres. == Fødsler == Se flere som er født 30. mai i Kategori:Fødsler 30. mai. 1814 – Eugène Charles Catalan, belgisk matematiker (d. 1894) 1816 – Jacob Smith Jarmann, norsk våpenkonstruktør (d. 1894) 1819 – Constant Fornerod, sveitsisk politiker (d. 1899) 1845 – Kong Amadeus I av Spania (d. 1890) 1846 – Peter Carl Fabergé, russisk juveler (d. 1920) 1891 – August Schønemann, norsk skuespiller og sanger (d. 1925) 1918 – Martin Lundström, svensk langrennsløper (d. 2016) 1920 – Olav Rasch, norsk lokalpolitiker (d. 2002) 1920 – Franklin J. Schaffner, amerikansk regissør (d. 1989) 1920 – George London, canadisk musiker (d. 1985) 1925 – Haakon Bjørklid, norsk illustratør, maler og grafiker (d. 2020) 1927 – Thor Knudsen, norsk politiker (d. 2006) 1929 – Doina Cornea, rumensk menneskerettighetsaktivist (d. 2018) 1946 – Jens Smærup Sørensen, dansk forfatter 1949 – Ove Thorsheim, norsk ambassadør 1951 – Fernando Lugo, paraguayansk president 1953 – Colm Meaney, irsk skuespiller 1955 – Topper Headon, britisk musiker 1964 – Ola Honningdal Grytten, norsk historiker 1964 – Tom Morello, amerikansk gitarist 1966 – Thomas Hässler, tysk fotballspiller 1968 – Zacarias Moussaoui, fransk–marokkansk terrorist 1970 – Espen Stueland, norsk lyriker 1972 – Tore Sandvik, norsk orienteringsløper 1974 – Big L, amerikansk Hip-Hop artist 1974 – Andry Rajoelina, madagassisk president 1978 – Heinz Müller, tysk fotballspiller 1980 – Steven Gerrard, engelsk fotballspiller 1981 – Devendra Banhart, amerikansk musiker 1981 – Ahmad Elrich, australsk fotballspiller 1988 – Kelvin Etuhu, nigeriansk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 30. mai i Kategori:Dødsfall 30. mai. 1431 – Jeanne d’Arc, fransk helgen (f. 1412) 1891 – Gaetano Alimonda, italiensk katolsk kardinal (f. 1818) 1891 – Vilhelmine Marie, dansk prinsesse (f. 1808) 1906 – Michael Davitt, irsk republikaner, nasjonalist og journalist (f. 1846) 1907 – Young John Allen, amerikansk misjonær (f. 1836) 1912 – Wilbur Wright, Amerikansk flypioner (f. 1867) 1981 – Peter Lindgren, svensk skuespiller (f. 1915) 1992 – Karl Carstens, tysk president (f. 1914) 1996 – Léon-Etienne Duval, algerisk katolsk kardinal (f. 1903) 2003 – Lars T. Platou, norsk politiker (f. 1920) 2004 – Leif Lund, norsk politiker (f. 1942) 2004 – Finn Thoresen, norsk politiker (f. 1932) 2009 – Ǧa‘far an-Numayrī, sudansk politiker og president (f. 1930) 2010 – Kristian Bergheim, norsk jazzmusiker (f. 1926) 2011 – Ricky Bruch, svensk friidrettsutøver (f. 1946) 2011 – Rosalyn Yallow, amerikansk fysiker og nobelprisvinner (f. 1921) 2012 – Edi Federer, østerriksk skihopper (f. 1955) 2012 – Andrew Huxley, britisk fysiolog og nobelprisvinner (f. 1917)

30. mai er den 150.

https://no.wikipedia.org/wiki/31._mai

2023-02-04

31. mai

['Kategori:Dager i mai']

31. mai er den 151. dagen i året. 152. i skuddår. Det er 214 dager igjen av året.

31. mai er den 151. dagen i året. 152. i skuddår. Det er 214 dager igjen av året. == Navnedag == Pernille, Preben. == Historie == 1911 – RMS «Titanic» blir sjøsatt. 2006 – Raidet på The Pirate Bay. === Norsk historie === 1940 – Nattruteskipet DS «Jadarland» går på en mine på Slettå nord for Haugesund. 24 mennesker omkommer. 1954 – Den offisielle åpningen av Solobservatoriet på Harestua. 1963 – Gjennom kongelig resolusjon proklamert Norge overherredømme over kontinentalsokkelen utenfor Norges kyst. Dette var en viktig begivenhet i forbindelse med fremtidig utvikling av petroleumsvirksomhet i Norge. 2004 – Den siste dagen det var tillatt å røyke på utesteder i Norge. Dagen etter ble røykeloven utvidet til å gjelde uten unntak på utesteder. 2006 – Den tredje store streiken i NRK siden 1990 bryter ut. Over 2000 NRK-ansatte gikk av jobb kl. 15.01 og streiken ser ut til å bli langvarig. == Fødsler == Se flere som er født 31. mai i Kategori:Fødsler 31. mai. 1817 – Carl Wilhelm Tölcke, tysk politiker (d. 1893) 1819 – Walt Whitman, amerikansk dikter (d. 1892) 1825 – Domenico Agostini, italiensk katolsk kardinal (d. 1891) 1829 – Andreas Isachsen, norsk skuespiller og dramatiker (d. 1903) 1914 – Alfred Dahlqvist, svensk langrennsløper (d. 1983) 1930 – Clint Eastwood, amerikansk skuespiller og regissør 1931 – Johanna Schwarz, norsk forfatter (d. 1996) 1935 – Liv Thorsen, norsk skuespiller (d. 2021) 1938 – John Prescott, britisk politiker og visestatsminister 1940 – Michael Frede, tysk filosof (d. 2007) 1942 – Olav Skjevesland, norsk biskop (d. 2019) 1945 – Laurent Gbagbo, ivoriansk president 1945 – Rainer Werner Fassbinder, tysk regissør og skuespiller (d. 1982) 1946 – Iyad Allawi, irakisk statsminister 1948 – John Bonham, britisk musiker (Led Zeppelin) (d. 1980) 1949 – Pål Steigan, tidligere leder i AKP (m-l) og kulturarbeider 1951 – Tom Colbjørnsen, norsk rektor ved Handelshøyskolen BI 1952 – Frank Ulrich Montgomery, tysk lege 1954 – Arne Larsen Økland, norsk fotballspiller 1957 – Ole Christian Bach, norsk forretningsmann (d. 2005) 1960 – Marco Albarello, italiensk langrennsløper 1960 – Chris Elliott, amerikansk komiker og skuespiller 1962 – Børge Ousland, norsk polfarer 1963 – Viktor Orbán, ungarsk politiker 1964 – Billy Davies, skotsk fotballspiller 1965 – Brooke Shields, amerikansk skuespiller og modell 1967 – Stig Elvis Furset, norsk forfatter og Elvis-imitator 1968 – Jørn Lande, norsk musiker 1971 – Irene Dalby, norsk svømmer 1972 – Frode Estil, norsk langrennsløper 1974 – Chad Campbell, amerikansk golfspiller 1975 – Toni Nieminen, finsk skihopper 1976 – Roar Ljøkelsøy, norsk skihopper 1976 – Colin Farrell, irsk skuespiller 1978 – Éric Moussambani, ekvatorialguineansk svømmer 1979 – Webjørn S. Espeland, norsk radiounderholder 1981 – Daniele Bonera, italiensk fotballspiller 1989 – Marco Reus, tysk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 31. mai i Kategori:Dødsfall 31. mai. 1875 – Eliphas Levi, fransk magiker og forfatter (f. 1810) 1891 – Olaf Skavlan, norsk litteraturhistoriker (f. 1838) 1891 – Anton Springer, tysk-østerriksk kunsthistoriker og forfatter (f. 1825) 1983 – Jack Dempsey, amerikansk bokser (f. 1895) 1986 – James Rainwater, amerikansk fysiker og nobelprisvinner i fysikk (f. 1917) 1996 – Timothy Leary, amerikansk psykolog (f. 1920) 2003 – Francesco Colasuonno, italiensk kardinal (f. 1925) 2010 – Louise Bourgeois, fransk-amerikansk kunstner (f. 1911) 2011 – Pauline Betz, amerikansk tennisspiller (f. 1919) 2011 – Sølvi Wang, sanger, komiker og skuespiller (f. 1929) 2020 – Christo, bulgarsk-amerikansk installasjonskunstner (f. 1935) == Markeringer == Verdens tobakksfrie dag

31. mai er den 151.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristelig_Folkeparti

2023-02-04

Kristelig Folkeparti

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kristelig Folkeparti', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933']

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Selv om det ofte omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk». Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i Erna Solbergs regjering fra 2019 til 2021. Partiet har hatt statsministeren i tre av dem: Lars Korvalds regjering 1972–1973, Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 og Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2021 det dårligste, med en oppslutning på 3,8 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier. Olaug Bollestad ble 13. november 2021 ble valgt til partileder og Dag-Inge Ulstein til første nestleder. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Hadle Rasmus Bjuland. Fra 2021 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av tre representanter. Olaug Bollestad og Dag-Inge Ulstein er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Selv om det ofte omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk». Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i Erna Solbergs regjering fra 2019 til 2021. Partiet har hatt statsministeren i tre av dem: Lars Korvalds regjering 1972–1973, Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 og Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005. Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2021 det dårligste, med en oppslutning på 3,8 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier. Olaug Bollestad ble 13. november 2021 ble valgt til partileder og Dag-Inge Ulstein til første nestleder. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Hadle Rasmus Bjuland. Fra 2021 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av tre representanter. Olaug Bollestad og Dag-Inge Ulstein er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder. == Politisk plattform == Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, ønsker å lovfeste retten til liv og gikk i mot en felles ekteskapslov. De er også engasjert i oppvekst- og skolepolitikk, og særlig opptatt av velferdsordninger for foreldre og lærertetthet i skolen. Svært mange i KrF har et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land. Dette har særlig fått utslag for bistands- og utviklingspolitikken, som er et av KrFs viktigste politikkområder. Deres hovedsaker: Valgfrihet for småbarnsfamiliene Verdighet i eldreomsorgen Vern om miljøet og klimaet Kamp mot fattigdom i Norge og verden == Historie == Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at bibelskolelæreren og redaktøren Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Han hadde tidligere vært vararepresentant for dette partiet, og hadde også møtt på Stortinget. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen. Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 prosent av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant. I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsing på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til stortingsvalget i oktober 1973. I 1980-årene deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer: Sentrumsregjeringen (1997–2000) og Samarbeidsregjeringen 2001–2005. Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet. Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode, og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7 prosent på en meningsmåling utført av Norsk Gallup. Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3 prosent oppslutning, landets tredje største parti. Partiet fikk 15,5 prosent oppslutning på en meningsmåling i april 2000, cirka én måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av. === Avskaffelsen av «bekjennelsesparagrafen» === Fram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet, måtte være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn. Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt, og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den. Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegatene på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig. Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at «alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1».I partiets nåværende paragraf 1 heter det: �«KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.» === Landsmøtet i 2018 === Den 2. november 2018 besluttet landsmøtet å starte regjeringsforhandlinger med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet til tross for anbefaling fra partileder Knut Arild Hareide om å samarbeide med opposisjonspartiene. I forkant av beslutningen var det en tildels opprivende prosess i partiet om samarbeid og retningsvalg. Som følge av nederlaget valgte Hareide å trekke seg som partileder, hvis regjeringsforhandlingene med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre endte med at KrF ble med i regjeringen. Det avgjørende landsmøtet ble av presse og kommentatorer omtalt som et «skjebnelandsmøte», og dette ble av Språkrådet kåret til «Årets ord» i 2018.Fra 22. januar 2019 deltok partiet i Erna Solbergs regjering, som var åttende gang partiet deltok i en norsk regjering. Partiet hadde først tre statsråder, og etter at FrP forlot regjeringen 24. januar 2020, fire statsråder: barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, landbruksminister Olaug Bollestad, samferdselsminister Knut Arild Hareide og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein. På landsmøtet 27. april 2019 ble Kjell Ingolf Ropstad valgt til partileder. Olaug Vervik Bollestad og Ingelin Noresjø ble valgt som henholdsvis første og andre nestleder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg som partileder 24. september 2021 og ble erstattet av Olaug Bollestad som fungerende partileder. 13. november 2021 ble Bollestad valgt til ny leder av KrF og Dag-Inge Ulstein som første nestleder. Noresjø trakk seg som andre nestleder i februar 2022. == Regjeringer == Partiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer: John Lyngs regjering H, KrF, Sp, V (28. august 1963–25. september 1963) Per Bortens regjering H, KrF, Sp, V (12. oktober 1965–17. mars 1971) Lars Korvalds regjering KrF, Sp, V (18. oktober 1972–16. oktober 1973) Kåre Willochs regjering H, KrF, Sp (8. juni 1983–9. mai 1986) Jan P. Syses regjering H, KrF, Sp (16. oktober 1989–3. november 1990) Kjell Magne Bondeviks første regjering KrF, Sp, V (17. oktober 1997–17. mars 2000) Kjell Magne Bondeviks andre regjering H, KrF, V (19. oktober 2001–17. oktober 2005) Erna Solbergs regjering H, FrP, V, KrF (22. januar 2019–24. januar 2020), H, V, KrF (24. januar 2020–14. oktober 2021) == Stortingsrepresentanter == Kristelig Folkeparti har tre stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025: == Ordførere == Kristelig Folkeparti har ti ordførere i perioden 2019–2023. I perioden 2015–2019 hadde KrF ordføreren i 17 kommuner og fylkesordføreren i Rogaland. == Partiledelse == == Valghistorikk == Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat. == Medlemmer == Kristelig Folkeparti hadde 25 939 medlemmer 31. desember 2017 som fordeler seg slik på fylkeslagene: == Referanser == == Litteratur == Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09071-7. Lomeland, Arne R. (1971). Kristelig Folkeparti blir til. Oslo: Universitetsforlaget. Rovde, Olav (2016). «Kristelig Folkeparti – mellom kristen tradisjonalitet og velferdsmodernitet». I Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn. Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget. s. 125–140. ISBN 978-82-450-1900-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933–2008. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7237-9. Sæter, Odd Jostein (red.) (1985). Kristelig Folkepartis historie 1933–1983. Samling om verdier. Oslo: Valo. ISBN 82-991256-1-8. == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Kristelig Folkeparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Kristelig Folkepartis Ungdom (no) Kristelig Folkeparti på Twitter (no) Kristelig Folkeparti på Facebook (no) Kristelig Folkeparti på Instagram

| navn = Kristelig Folkeparti

https://no.wikipedia.org/wiki/Algebra

2023-02-04

Algebra

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Algebra', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Matematikkens historie']

Algebra (fra arabisk: al-jabr «forening, kombinasjon») er en gren innen matematikken som kan beskrives som en generalisering og utvidelse av aritmetikken. Ordet ble først brukt av den persiske matematikeren al-Khwârizmî, som brukte ordet for å beskrive den handlingen han gjorde når han forenklet en ligning. I moderne tid betegner ordet algebra blant annet abstrakt algebra og kommutativ algebra.

Algebra (fra arabisk: al-jabr «forening, kombinasjon») er en gren innen matematikken som kan beskrives som en generalisering og utvidelse av aritmetikken. Ordet ble først brukt av den persiske matematikeren al-Khwârizmî, som brukte ordet for å beskrive den handlingen han gjorde når han forenklet en ligning. I moderne tid betegner ordet algebra blant annet abstrakt algebra og kommutativ algebra. == Algebraens historie == Algebraen utviklet seg ut fra et ønske om å løse ligninger, og fra gammelt av har ordet blitt oversatt med «læren om ligninger». I skolens algebra er fokus stadig på manipulasjon av bokstavuttrykk og løsning av ligninger. Det er vanlig å skille mellom tre ulike stadier i algebraens historie: retorisk algebra, synkopert algebra og symbolsk algebra. === Retorisk algebra === Den perioden hvor vi snakker om retorisk algebra regner vi gjerne går fram til den greske matematikeren Diofant omkring 250 e.Kr., men i mange kulturer går det enda lenger. På denne tiden ble alle matematiske oppgaver skrevet med vanlige ord, og der vi ville brukt x {\displaystyle x} -er og y {\displaystyle y} -er brukte de fulle setninger for å forklare sammenhengene. Retorisk algebra stammer fra Egypt og Mesopotamia for omkring 4000 år siden. Hovedkildene fra den egyptiske matematikken er Moskva-papyrusen og Rhind-papyrusen. Mange av de praktiske problemene fra denne papyrusen leder til enkle lineære ligninger. Egypterne hadde metoder for å løse både lineære ligninger og andregradsligninger. Vår kunnskap om matematikk i det gamle Mesopotamia har vi hovedsakelig fra funn av en rekke leirtavler. Omkring 2000 f.Kr. hadde babylonerne utviklet en retorisk algebra. De kunne blant annet løse andregradsligninger ved å lage et fullstendig kvadrat. Ellers brukte de en metode som besto av gjentatte gjetninger og justeringer. Også i andre kulturer, som Kina og antikkens Hellas, finner vi retorisk algebra. Al-Khwârismî og andre matematikere fra "Den islamske gullalderen" regnes også til den retoriske tradisjonen, og de skrev heller ikke bokstavsymboler i sin matematikk. Også hos Leonardo av Pisa var stilen retorisk. === Synkopert algebra === Den perioden som vi betegner som synkopert algebra går fra Diofant til François Viète på slutten av 1500-tallet. Diofant var den første som brukte symboler for ukjente størrelser, og disse var en slags forkortelser i en ellers retorisk framstilling av de matematiske problemene. Fra Diofant og fram mot Viète var det en forsiktig utvikling av symbolbruk blant matematikerne. I Europa i renessansen begynte utviklingen av symbolbruk å gå noe raskere, og de italienske regnemestrene begynte å ta i bruk forkortelser for ukjente. På slutten av 1500-tallet var bokstavene p {\displaystyle p} og m {\displaystyle m} begynt å bli vanlig i bruk som symboler for pluss og minus, mens tyskeren Johannes Müller Regiomontanus sannsynligvis var den første som brukte symbolene + {\displaystyle +} og − {\displaystyle -} i en tekst fra 1456. Likhetstegnet ( = {\displaystyle =} ) ble innført i 1557 av Robert Recorde, og Gottfried Leibniz innførte prikksymbolet ( ⋅ {\displaystyle \cdot } ) for multiplikasjon i 1686. I 1659 ble det første divisjonstegnet trykt i en bok av Johann Henrich Rahn. === Symbolsk algebra === Interessen for matematikk vokste i Europa mot slutten av middelalderen, og sakte, men sikkert ble verkene til de gamle mesterne gjenoppdaget. I renessansen blomstret så den europeiske matematikken opp, blant annet med de italienske regnemestrene som kunne løse ligninger av både tredje og fjerde grad. Det var i denne perioden den algebraiske symbolbruken begynte å utvikle seg fram mot vår "moderne" notasjon. Vi regner med at det var den franske matematikeren François Viète som innledet den perioden som vi kaller for symbolsk algebra, og hans abstraksjon, symbolbruk og notasjon gjorde algebraen mye lettere tilgjengelig for de matematikerne som fulgte etter. Den symbolske algebraen la også grunnlaget for store framskritt i utviklingen av funksjonsbegrepet og analytisk geometri. På 1600-tallet grunnla René Descartes analytisk geometri, som vi kan se på som anvendelse av algebra på geometrien. I samme århundre gjorde Pierre de Fermat flere oppdagelser innenfor tallteorien, og dette kan vi se på som anvendelse av algebra på studiene av egenskapene til de hele tallene. I det påfølgende århundret finner vi blant annet arbeidene til Isaac Newton og Leonhard Euler, og i 1799 offentliggjorde Carl Friedrich Gauss sitt berømte bevis for algebraens fundamentalteorem. Så, i 1824, offentliggjorde den norske matematikeren Niels Henrik Abel det første av sine banebrytende arbeider innenfor algebra: beviset for at det er umulig å løse allmenne ligninger av høyere enn 4. grad gjennom rotutdragning. Senere kjente navn innenfor algebraen er Évariste Galois, Charles Hermite og Leopold Kronecker. == Hovedområder i algebra == Algebra omfatter blant annet følgende temaer: Elementær algebra, hvor ligninger blir studert. Lineær algebra, hvor den delen av matematikken som omhandler vektorer og lineære transformasjoner blir studert. Abstrakt algebra, hvor algebraiske strukturer som grupper, ringer, og kropper blir studert. Kommutativ algebra, hvor man ser på egenskaper knyttet til ringer, idealer og moduler. Universell algebra, hvor man ser på egenskaper som er felles for alle algebraiske strukturer. == Anvendelser av algebra == I moderne matematikk danner kommutativ algebra et redskap for blant annet algebraisk geometri, algebraisk tallteori og algebraisk topologi. == Eksterne lenker == Algebraens historie – Av Elna Svege (Høgskolen i Agder) og Steinar Thorvaldsen (Høgskolen i Tromsø) Enkel algebra, video fra Khan Academy (engelsk)

Abstrakt algebra er en gren innen matematikken der man studerer algebraiske strukturer, som blant annet grupper, ringer, moduler, kropper, vektorrom og algebraer. I universell algebra og kategoriteori studeres fellestrekk ved mange forskjellige matematiske strukturer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Matematikk

2023-02-04

Matematikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Matematikk']

Matematikk kan beskrives som en gruppe relaterte emner der en studerer objekter karakterisert med størrelse, orientering og/eller form, og også relasjoner mellom disse objektene. Det finnes imidlertid ingen allment anerkjent definisjon av matematikk. Faget kan også omtales som en vitenskap som undersøker abstrakte strukturer, deres egenskaper og mønstre. Studiet av tall og bruk av tall er sentralt i all matematikk. Matematikk kan også betraktes som et formelt språk, med egne symboler, tegn og terminologi, der formalismen blir brukt til å beskrive abstrakte objekter, relasjoner og strukturer. En matematisk teori er en noenlunde helhetlig kunnskapsmengde, basert på matematiske begrep og uttrykt i et matematisk språk. Matematiske teorier blir verifisert i en streng deduksjonsprosess, ut fra spesifiserte aksiomer og definisjoner.Bruken og studiet av matematikk har dype historiske røtter, og spor kan føres langt tilbake i tid til oldtidens Babylon, Egypt, Kina og India. Fra et praktisk behov for å kunne telle, måle og sammenligne størrelser, har faget utviklet seg gradvis i mer og mer abstrakt retning. Mange store vitenskapsmenn gjennom historien har beskjeftiget seg med matematiske problemstillinger, som Euklid, Pytagoras, Galileo Galilei og Isaac Newton. Utviklingen av matematikk har vært gjensidig påvirket av utviklingen av fag der en har brukt matematikk som hjelpemiddel og verktøy. Faget har også alltid fascinert i kraft av seg selv og vært studert uten tanke på anvendelser. Matematikk inngår som verktøy i nær sagt alle former for vitenskap: naturvitenskap, samfunnsfag, medisin og musikk. Som verktøy kan matematikk brukes til å lage ideelle beskrivelser av deler av det virkelige liv, og fra en matematisk teori vil en være i stand til å trekke matematiske slutninger om fenomenet eller objektet som studeres. Også industrien bruker mange matematiske modeller, som ledd i design, produksjon og i beslutningsanalyse. Faget matematikk undervises på alle trinn i utdanningssystemet, fra barn begynner å lære å telle og legge sammen, og videre til universitetsnivå. En matematiker er en person med utdanning i matematikk eller som arbeider med matematiske problemstillinger. Undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. På universitetsnivå er matematikkundervisningen nær knyttet til forskning i faget. Forskning i matematikk utføres i Norge også ved forskningsinstitutter som SINTEF, NORCE og Norsk Regnesentral, samt i flere industribedrifter. Matematisk forskning forsøker å bevise hypoteser og formodninger, utvikle matematiske arbeidsmetoder og å bygge nye matematiske teorier. En lang rekke emner og disipliner inngår i matematikk, og grenser mellom de ulike disiplinene er ikke alltid presis. Grunnleggende matematiske emner er algebra, aritmetikk, geometri og matematisk analyse. I anvendt matematikk studerer en bruk av matematikk i andre fag, mens ren matematikk arbeider med faget uten tanke på anvendelser. Statistikk behandler fordelinger og variasjon i numeriske datamengder, og også tilfeldige prosesser. I numerisk matematikk studerer en metoder for beregninger med tall, ofte for å finne tilnærmede løsninger på matematiske problemstillinger. På norsk brukes både «matematikk» og det uformelle kortordet «matte». Begrepet «regning» brukes gjerne om elementær aritmetikk, men også om kunnskap til «å bruke matematikk på en rekke livsområder».

Matematikk kan beskrives som en gruppe relaterte emner der en studerer objekter karakterisert med størrelse, orientering og/eller form, og også relasjoner mellom disse objektene. Det finnes imidlertid ingen allment anerkjent definisjon av matematikk. Faget kan også omtales som en vitenskap som undersøker abstrakte strukturer, deres egenskaper og mønstre. Studiet av tall og bruk av tall er sentralt i all matematikk. Matematikk kan også betraktes som et formelt språk, med egne symboler, tegn og terminologi, der formalismen blir brukt til å beskrive abstrakte objekter, relasjoner og strukturer. En matematisk teori er en noenlunde helhetlig kunnskapsmengde, basert på matematiske begrep og uttrykt i et matematisk språk. Matematiske teorier blir verifisert i en streng deduksjonsprosess, ut fra spesifiserte aksiomer og definisjoner.Bruken og studiet av matematikk har dype historiske røtter, og spor kan føres langt tilbake i tid til oldtidens Babylon, Egypt, Kina og India. Fra et praktisk behov for å kunne telle, måle og sammenligne størrelser, har faget utviklet seg gradvis i mer og mer abstrakt retning. Mange store vitenskapsmenn gjennom historien har beskjeftiget seg med matematiske problemstillinger, som Euklid, Pytagoras, Galileo Galilei og Isaac Newton. Utviklingen av matematikk har vært gjensidig påvirket av utviklingen av fag der en har brukt matematikk som hjelpemiddel og verktøy. Faget har også alltid fascinert i kraft av seg selv og vært studert uten tanke på anvendelser. Matematikk inngår som verktøy i nær sagt alle former for vitenskap: naturvitenskap, samfunnsfag, medisin og musikk. Som verktøy kan matematikk brukes til å lage ideelle beskrivelser av deler av det virkelige liv, og fra en matematisk teori vil en være i stand til å trekke matematiske slutninger om fenomenet eller objektet som studeres. Også industrien bruker mange matematiske modeller, som ledd i design, produksjon og i beslutningsanalyse. Faget matematikk undervises på alle trinn i utdanningssystemet, fra barn begynner å lære å telle og legge sammen, og videre til universitetsnivå. En matematiker er en person med utdanning i matematikk eller som arbeider med matematiske problemstillinger. Undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. På universitetsnivå er matematikkundervisningen nær knyttet til forskning i faget. Forskning i matematikk utføres i Norge også ved forskningsinstitutter som SINTEF, NORCE og Norsk Regnesentral, samt i flere industribedrifter. Matematisk forskning forsøker å bevise hypoteser og formodninger, utvikle matematiske arbeidsmetoder og å bygge nye matematiske teorier. En lang rekke emner og disipliner inngår i matematikk, og grenser mellom de ulike disiplinene er ikke alltid presis. Grunnleggende matematiske emner er algebra, aritmetikk, geometri og matematisk analyse. I anvendt matematikk studerer en bruk av matematikk i andre fag, mens ren matematikk arbeider med faget uten tanke på anvendelser. Statistikk behandler fordelinger og variasjon i numeriske datamengder, og også tilfeldige prosesser. I numerisk matematikk studerer en metoder for beregninger med tall, ofte for å finne tilnærmede løsninger på matematiske problemstillinger. På norsk brukes både «matematikk» og det uformelle kortordet «matte». Begrepet «regning» brukes gjerne om elementær aritmetikk, men også om kunnskap til «å bruke matematikk på en rekke livsområder». == Definisjon av matematikk == Mange forsøk er blitt gjort på å favne begrepet matematikk i en enkel, men samtidig presis definisjon. Det eksisterer imidlertid ingen allment akseptert definisjon av faget. Selv ikke en kjent bok som «What is Mathematics» gir noen presis definisjon, men hevder at spørsmålet stilt i boktittelen kun kan besvares gjennom lang erfaring med faget. == Matematikk som vitenskapsdisiplin == Carl Friedrich Gauss har omtalt matematikk som dronningen av vitenskap. Det har imidlertid i lang tid vært store diskusjon om hvilken kategori innenfor vitenskapene matematikken tilhører. I den engelsk- og fransktalende verden har man ofte ganske enkelt definert matematikk som vitenskap og man har som regel ikke gjort noen videre differensiering utover dette. Mange matematiske problemstillinger og begreper er motivert ut fra spørsmål knyttet til naturen, for eksempel relatert til fysikk og ingeniørvitenskaper. På mange måter fungerer matematikken som en slags hjelpevitenskap for andre naturvitenskaper, men matematikk er ikke selv en naturvitenskap i egentlig forstand: Utsagn i matematikk er ikke avhengig av eksperimenter og observasjoner, slik som i de andre naturvitenskapene. Likevel blir det – for eksempel i tilknytning til Imre Lakatos' teorier – antydet en slags «renessanse for empirismen», hvor matematikerne setter opp hypoteser som de undersøker.Ved norske universiteter er det vanlig at matematikk organiseres i samme fakultet som naturvitenskapene, i et matematisk-naturvitenskapelig fakultet eller teknisk-naturvitenskapelig fakultet. I den videregående skolen står matematikk sentralt i realfagene. Historisk ble disse fagene oppfattet som eksakte vitenskaper. Matematikken har også både metodiske og innholdsmessige fellestrekk med filosofien, og faget logikk hører hjemme i begge vitenskapene. Dermed kan en også argumentere for at matematikk hører med til de humanistiske vitenskapene. == Matematisk arbeidsform og formalisme == Matematikkens grunnlag er basert på definisjoner og aksiomer. En definisjon tilordner et begrep til et ord, for eksempel ordet «kvadratrot» og begrepet «tallet som ganget med seg selv blir radikanden». Et aksiom eller postulat er et grunnleggende utsagn som godtas uten bevis, som Euklids aksiomer for geometri og Peanos aksiomer for de naturlige tallene. Fra definisjonene og aksiomene kan man ved hjelp av logiske slutninger utlede ytterligere resultat, i en strengt deduktiv prosess. Et resultat er gjerne uttrykt i form av et teorem, også kalt en «sats» eller «setning». Et velkjent eksempel er den pytagoreiske læresetningen. Et matematisk bevis er et logisk resonnement som bekrefter at et utsagn er «sant», i samsvar med og utledet fra forutsetningene. Bevisteori studeres som en del av matematisk logikk. Et lemma er i matematikk en mindre hjelpesetning som brukes til å bevise en større setning. Et matematisk korrolar er en slutning som kan trekkes fra en større setning. Med sin aksiomatiske basis og deduktive arbeidsform er matematikk et aksiomatisk-deduktivt system. I oppbyggingen av matematikk spiller matematisk objekt en viktig rolle. Dette er abstrakte elementer som er formelt og presis definert, og ofte karakterisert ved egenskaper som størrelse, orientering, form og struktur. Et av de enkleste og mest grunnlegende matematiske objektene er tall, men listen av definerte objekter er svært stor: vektorer, matriser, tensorer, funksjoner, distribusjoner, punkt, linjestykker, kurver, polygon, mengder, grupper, vektorrom osv. Mellom matematiske objekt kan en definere mange typer relasjoner, for eksempel at tall A er større en tall B eller at trekant A er formlik med trekant B. Noen relasjoner kan generaliseres til svært mange typer objekter (som likhet og identitet), mens andre er mer spesifikt knyttet til et begrenset antall typer objekter (som formlikhet). En funksjon er en viktig form for relasjon mellom to mengder, som til et hver objekt i den ene mengden knytter et objekt i den andre mengden. Nært knyttet til funksjoner er også matematisk operasjoner - framgangsmåter som fra ett eller et endelig antall objekter definerer et nytt objekt. Matematisk abstraksjon er en prosess der en beskriver objekter og relasjoner løsrevet fra den virkelige verden og også løsrevet fra spesifikke anvendelser. Et tall er i matematikk et abstrakt konsept eller objekt, løsrevet fra telling av fingre, sauer og andre gjenstander i det virkelige liv. Det er et grunnleggende mål i matematikk å kartlegge egenskaper og relasjoner og som gjelder for så stor klasse av objekter som mulig. Dette kan gjøres gjennom studiet av matematiske strukturer, som er mengder av abstrakte objekter utstyrt med et sett av relasjoner og operasjoner. Viktige matematiske strukturer er grupper, kropper, ringer, topologiske rom og vektorrom. Matematiske symboler blir brukt til å representere matematiske objekter og relasjoner, inkludert operasjoner. Slik sett kan matematikk karakteriseres som et formelt språk. Det meste av matematisk notasjon som er i bruk i dag er innført etter 1600-tallet.En matematisk teori er en noenlunde helhetlig kunnskapsmengde om et gitt emne, uttrykt i et matematisk språk. Eksempler kan være «funksjonsteori» og «gruppeteori». == Matematisk forskning == === Forskningsmiljøer === Matematisk forskning utføres ved universiteter og høyskoler, ved frittstående forskningsinstitusjoner og i industrien. I Norge utføre forskning i matematikk ved universitetene i Agder, Bergen, Oslo, Stavanger og Tromsø. Både SINTEF, NORCE og Norsk Regnesentral er frittstående institusjoner med aktiviteter i matematikk. === Forskningspriser === Det eksisterer mange forskningspriser særskilt rettet mot matematikk, og både Fieldsmedaljen og Abelprisen er blir kalt «nobelprisen i matematikk». Fieldsmedaljen er oppkalt etter den amerikanske matematikeren John Charles Fields, og prisen deles ut hvert fjerde år av den frittstående organisasjonen International Mathematical Union. Abelprisen er oppkalt etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel og deles ut årlig av Det Norske Videnskaps-Akademi. Andre kjente priser som deles ut spesifikt i matematikk er Leroy P. Steele-prisen, Shawprisen og Wolfprisen. Mer generelle vitenskapspriser er også tildelt matematikere, slik som Balzanprisen og Crafoordprisen. Viggo Brun-prisen tildeles yngre norske forskere for fremragende bidrag i matematikk. Prisen er oppkalt etter den norske talteoretikeren Viggo Brun og deles ut av Norsk matematisk forening.Nobelprisen deles ikke ut i matematikk. Spekulasjoner om at dette skyldes rivalisering mellom Alfred Nobel og den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler kan ikke underbygges av historiske fakta. Flere matematikere har mottatt nobelprisen i andre fag: John Nash, Leonid Hurwicz og Clive Granger fikk hver for seg prisen i økonomi, mens Max Born har fått prisen i fysikk. Matematikeren Bertrand Russell fikk nobelprisen i litteratur, men i hovedsak for ikke-matematisk arbeid. === Forskningsutfordringer === Matematisk forskning er like vanskelig å karakterisere som begrepet «matematikk», og forskningen spenner over et svært vidt felt av emner. I det følgende er noen former for problemstillinger i matematisk forskning skissemessig omtalt, uten krav på å være systematisk, ikke-overlappende eller fullstendig. Kjente hypoteser og problemGjennom historien har det vært framsatt mange hypoteser og formodninger (antagelser, påstander, engelsk: conjectures), der en formulert mer eller mindre presise matematiske utsagn uten bevis. Noen av disse påstandene og hypotesene har vist seg å ikke være riktige, for eksempel Marin Mersennes berømte antagelse om primtall. Andre hypoteser har vært mulig å bevise: Fermats siste teorem ble skrevet som en merknad i 1637 og ble bevist først i 1995, av Andrew Wiles. Slike formodninger er ofte så mye omtalt og studert at de blir gitt egne navn, og mange står fremdeles uten falsifikasjon eller bevis, for eksempel Goldbachs formodning og Riemann-hypotesen. En hypotese innebærer en gjetning om problemløsningen; en påstand om at det eksisterer en løsning eller et utsagn om formen på løsningen. Kjente problemstillinger kan imidlertid være formulert mer åpent, uten å si noe om løsningen, og også slike problemstillinger utfordrer forskningen. Hilbertproblemene er en liste på 23 matematiske problem publisert av David Hilbert i 1900, problem som da de ble publiserte var uten kjent løsning. Noen av problemene var formulert som formodninger, andre som åpne problem. Millenniumprisproblemene er en lignende liste, framsatt i år 2000. Forskning kan også resultere i en påvisning av at et formulert problem ikke har en løsning, slik som Leonhard Euler viste for problemet kalt «Broene i Königsberg». Matematisk teoribyggingMange av de vitenskapelige prisene er de siste årene er begrunnet med utsagn av typen «har gitt viktige bidrag til teorien om ...». Målet for slik forskning er å bygge opp en så helhetlig kunnskap som mulig om et valgt område. Dette gjøres på mange måter, ved å kartlege strukturer, undersøke relasjoner til andre grener av matematikk og ved å utlede konsekvenser av en kjent teori. Ofte bygges en teori stein på stein, som en lang følge av teorem og beviser. En oversikt publisert i 2005 anslo at databasen Mathemathical Reviews, en database over vitenskapelige matematiske artikler publisert siden 1940, inneholdt over 1,9 million artikler, og storparten av disse presenterte teorem og tilhørende bevis.I samsvar med ønsket om abstraksjon kan generaliseringer og sammenknytninger av ulike teorier være viktige resultat. Akshay Venkatesh fikk Fieldsmedaljen i 2018 for «syntese av analytisk tallteori, homogen dynamikk, topologi og representasjonsteori». Utvikling av matematiske arbeidsmetoderTil hjelp i problemløsning blir det utviklet stadig nye matematiske arbeidsmetoder. Dette kan være analysemetoder, algoritmer og løsningsmetoder, modelleringsmetoder, beregningsmetoder osv; alt som utvider den matematiske verktøykassen. Effektiv bruk av ny datamaskin-teknologi kan for eksempel stille andre og nye krav til metodene som blir benyttet, som krav til å kunne paralleliseres på en effektiv måte. Forbedring av metoder for å løse svært store lineære ligningssystem er svært viktig for mange praktiske anvendelser. Kartlegging av egenskaper kan være viktige bidrag til forståelsen av en matematiske metode, for eksempel en undersøking av stabilitet til en numerisk metode. LigningsløsningMatematisk teori inneholder svært mange typer av ligninger, og beskrivelse av eksakte og tilnærmede løsninger av ligninger er et utømmelig område for matematisk arbeid. Differensialligninger er svært viktig i all anvendt matematikk. I ren matematikk studeres blant annet algebraiske ligninger og diofantiske ligninger. Matematikere kan være beryktet for tilsynelatende å være fornøyd med å vise eksistens og entydighet for løsningen til en ligning: Selv om ikke greier å vise hva løsningen er, så kan en vise at det eksisterer en og kun en løsning. Kartleging av matematiske egenskaperKartlegging og beskrivelse av matematiske egenskaper til definerte objekter og strukturer er en viktig del av matematisk forskning. Da nordmannen Atle Selberg i 1950 fikk Fieldsmedaljen for fremragende matematisk forskning, var dette delvis begrunnet i en karakterisering av nullpunkt i Riemanns zetafunksjon. Nye områder og anvendelserFaget matematikk blir stadig utvidet til nye felt og tatt i bruk i nye sammenhenger. Spillteori, der matematisk teori brukes til å undersøke adferd og valgsituasjoner, er en relativt ny vitenskapsgrein, utviklet etter andre verdenskrig. == Matematikk som verktøy == Matematikk blir brukt som hjelpemiddel og verktøy innenfor alle de formaliserte vitenskapene. I empiriske og eksperimentelle fag er ofte tallbehandling og statistikk grunnleggende viktig. Matematiske modeller kan også utledes fra fundamentale prinsipp i en deduktiv prosess og brukes til å trekke matematiske slutninger om det fenomenet eller objektet som studeres. Værmelding er et kjent område der bruken av matematikk er svært viktig. Industrien benytter mye matematikk til design og konstruksjon, for eksempel gjennom dataassistert konstruksjon og programvare for modellsimuleringer. Beslutningsprosesser i industrien kan også benytte matematiske metoder, for eksempel gjennom risikoanalyse. Undervisningsfaget industriell matematikk er laget for å studere matematikk ut fra industriens behov. I flere århundrer har matematikken blitt utviklet gjennom fremskritt innenfor blant annet astronomi, fysikk og økonomi. Samtidig har matematikken hatt betydning for fremskritt gjort innenfor disse fagområdene: Isaac Newton utviklet infinitesimalregningen for å få en bedre forståelse av forholdet mellom krefter og endring av krefter. Joseph Fourier la grunnlaget for det moderne funksjonsbegrepet gjennom studier av varmeledning. Friedrich Gauss utviklet den såkalte minste kvadraters metode og systematiserte løsning av lineære ligninger i forbindelse med landmåling omkring Hannover. Motsatt finner vi også flere eksempler på at matematikere har utviklet teorier som man først senere har funnet til dels overraskende praktiske anvendelser for. Eksempelvis har boolsk algebra funnet anvendelser innen digitalteknikk og elektrisk styringsteknikk. Tallteori var i lang tid en slags intellektuell lek uten praktisk nytte, men spiller i vår tid en viktig rolle i kryptografi – et fagfelt som er avgjørende for bruken av internett. == Matematikk i utdanning == Matematikk har i alle år vært et av de mest sentrale fagene i norsk skole. Matematikk er eget fagområde i planene for både barnehage, grunnskole og videregående skole. De aller fleste høgskoler og universiteter i Norge tilbyr kurs i matematikk. I skolen skal faget medvirke til å utvikle den matematiske kompetansen som samfunnet og den enkelte trenger. Emner og problemstillinger knyttet til undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. Mange elever har vansker med matematikkfaget, og studiet av matematikkvansker er et sentralt felt som ligger i skjæringspunktet mellom matematikkdidaktikk og spesialpedagogikk. == Matematikk som rekreasjon == Mange finner glede og hjernetrim i matematikk som rekreasjon, ved å løse matematiske nøtter og puslespill og ved å fundere på matematiske paradokser.Sudoku og kakuro er en kjente former for tallspill. I mange dataspill er deloppgaver av matematisk karakter, ofte gitt en billedmessig innpakning. == Matematiske fagområder == Se også: Liste over fagområder i matematikkFaget matematikk kan deles opp i svært mange delemner, som til dels er overlappende. Viktige hovedkategorier er ren matematikk, anvendt matematikk, statistikk og numerisk matematikk. Grunnleggende emner er felles for alle disse fire områdene. === Matematisk basis === Matematikk kan grovt deles inn i studier av størrelser, struktur, form og endring, svarende til de fire grunnleggende områdene aritmetikk, algebra, geometri og analyse. Aritmetikk er et delemne i tallteori og studerer tall og grunnleggende operasjoner på disse. De grunnleggende aritmetiske operasjonene er addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon, og kvadrering regnes også ofte med blant disse.Algebra er studiet av matematiske symbol og regler for behandling av disse. Mange assosierer algebra med «bokstavregning», selv om dette bare i begrenset omfang beskriver emnet. Elementær algebra omfatter bruk av symboler og variabler, blant annet i ligninger. En viktig bestanddel i mange teorier og anvendelser er lineær algebra. I vid forstand omfatter algebra alt fra ligningsløsning til studiet av abstrakte strukturer som grupper og ringer. Geometri behandler figurer og form, både i det todimensjonale planet, i det tredimensjonale rommet og også i mer abstrakte rom. Klassisk geometri studerer konstruksjoner utført med passer og linjal i planet, i euklidsk geometri. Ved å bruke alternative aksiomer kan en også utvikle ikke-euklidsk geometri, av og til omtalt som geometri for ikke-plane flater. I differensialgeometri brukes teknikker fra matematisk analyse til studiet av geometriske former, inkludert differensial- og integralregning. Matematisk analyse behandler uendelige prosesser, grenser og grenseverdier, spesielt i forbindelse med integrasjon og derivasjon av funksjoner. Her studeres også følger og rekker med uendelig mange ledd. Analysen kan videre deles i reell analyse og kompleks analyse, avhengig av om en studerer mengde an reelle tall eller komplekse tall. Målteori er en grein av analysen som tar utgangspunkt i grunnleggende begreper for lengde, areal og volum, og som på den måten danner basis for integralteori. === Ren matematikk === I ren matematikk studeres faget som verdifullt i seg selv, uten tanke på anvendelser i den virkelige verden. Motivasjonen for faget ligger i nysgjerrighet og i den intellektuelle utfordringen som problemløsningen gir samt estetikken i de teoriene som skapes, «matematikk som kunst».De fire grunnleggende områdene aritmetikk, algebra, geometri og analyse videreføres i ren matematikk, ofte til en svært abstrakt form. I abstrakt algebra videreføres kjente resultat fra aritmetikk og elementær algebra. Matematiske strukturer som grupper, kropper og ringer danner basis for en abstrakt beskrivelse av objekter og relasjoner. Algebraisk geometri bruker teknikker fra abstrakt algebra for å løse geometriske problemer. I topologi studeres geometriske egenskaper som bevares under kontinuerlige transformasjoner. === Anvendt matematikk === Anvendt matematikk studerer metoder og teori som kan brukes som hjelpemiddel i andre fag. Særlig nær tilknytning og symbiose har det vært mellom matematikk og fysikk, der anvendt matematikk inkluderer emner som aerodynamikk, akustikk, klassisk mekanikk og væskemekanikk. Anvendelser kan også hentes fra økonomifag, i matematisk økonomi. Spesielt er samfunnsøkonomi sterkt preget av matematiske modeller. === Statistikk === I statistikk undersøker en egenskaper til tallfordelinger og også tilfeldige prosesser. Det er ulike syn på hvordan statistikk forholder seg til matematikk, om dette er et delemne under matematikk (for eksempel under anvendt matematikk) eller om det skal betraktes som et uavhengig matematisk fag.Statistikk er et viktig i alle empiriske og eksperimentelle fag, med systematiske metoder for datainnsamling, databeskrivelse, håndtering av usikkerhet og hypotesetesting. Den mer teoretiske delen av statistikken er basert på sannsynlighetsteori. === Numerisk matematikk === Numerisk analyse studerer metoder og algoritmer for å utføre beregninger med tall. Algoritmene er ofte konstruert for å finne tilnærmede løsninger på matematiske problemstillinger som vanskelig lar seg løse eksakt. Dette omfatter for eksempel numerisk løsning av differensialligninger og numerisk løsning av svært store lineære ligningssystemer. Numerisk analyse kan betraktes som en del av matematisk analyse eller som et delemne under anvendt matematikk, men også som en selvstendig matematisk disiplin. Numerisk matematikk har hatt en eksplosiv utvikling parallelt med utviklingen av datateknologi og med industrielle behov for å utføre svært store beregningsoppgaver. == Historie == Hovedartikkel: Matematikkens historie === Etymologi === Ordet «matematikk» (gresk: μαθηματικά eller mathēmatiká) kommer fra det greske ordet μάθημα (máthēma), som betyr læring, studie og vitenskap. Filosofen Platon hevdet at en person ikke kunne være lærd uten å kjenne til matematikk. Ordet polymath ble brukt av grekerne for å betegne en person med stor kunnskap, ikke bare i matematikk. Alt i klassisk tid fikk ordet máthēma etter hvert en mer avgrenset og teknisk betydning, som «matematisk studie». Adjektivet μαθηματικός (mathēmatikós) er også relatert til læring, med gradvis utvikling til betydningen «matematisk». Uttrykket μαθηματικὴ τέχνη (mathēmatikḗ tékhnē), på latin ars mathematica, betyr matematisk kunst. === Historisk oversikt === Matematikk er en av de eldste vitenskapene vi har. De eldste matematiske skriftene er funnet fra oldtidens Mesopotamia fra ca 1800 f.Kr. og fra Egypt, ca 1300 f.Kr. Den pytagoreiske læresetning var kjent i Mesopotamia lenge før Pytagoras levde. Tidlige tekster er også funnet i India, de eldste fra omkring 800 f.Kr. Blant de eldste kinesiske verkene er boka Zhoubi Suanjing tidfestet til omkring 300 f.Kr. En tidlig blomstringstid fant sted i antikkens Hellas. Pytagoras dannet sin skole som blandet matematikk, filosofi og mystikk i sydspissen av Italia omkring 500 før Kristus. I gresk matematikk finner vi de første seriøse forsøk på logiske beviser og aksiomatisering, særlig gjennom den euklidske geometrien. Euklid fra Alexandria (født omkring 300 f.Kr) skrev verket Elementer, som har fungert som lærebok i over 2000 år. Gresk og indisk matematikk ble videreutviklet først og fremst av matematikere fra den islamske verden, i Arabia og Persia. Perseren Al-Khwârizmî (født omkring 790 e.Kr) regnes som algebraens far, med sin systematiske lærebok om løsning av ligninger. Han skrev også tekster om de hindu-arabiske tallene. I tidlig middelalder ble verk fra den islamske verden oversatt til latin, og en fikk på den måten overført både arabisk, gresk, indisk og persisk kunnskap til Europa. Adelard fra Bath (født omkring 1080) og Leonardo Fibonacci (født omkring 1170) var begge med på å introdusere de hindu-arabiske tallene til Europa, og disse fortrengte etter hvert de upraktiske romertallene. Renessansen i Italia var også en revitalisering av vitenskapene. Da universitetene ble gradvis utviklet i europeisk middelalder, var aritmetikk og geometri blant de syv frie kunstene som ble undervist. Innføring av boktrykkerkunsten på 1400-tallet var viktig for spredning av matematisk kunnskap og for en langsom etablering av en felles symbolbruk. Den første bruken av pluss- og minus-tegn kom på trykk i tyske læreverk i algebra omkring 1500. Bruken av symboler for variabler ble introdusert av franskmannen François Viète (født 1540). Galileo Galilei (1564-1642) og Johannes Kepler (1571-1630) var begge viktige for bruken av matematikk i andre vitenskaper, i astronomi og fysikk. René Descartes (1596-1650) var både filosof og matematiker, og han la grunnlaget for moderne matematikk med innføringen av koordinater og kombinasjonen av algebra og geometri i analytisk geometri. Andvendelser i naturvitenskapene var også viktig for Gottfried Leibniz og Isaac Newton. Uavhengig av hverandre la de begge grunnlaget for matematisk analyse, gjennom undersøkelsen av tangenter og flateinnhold, og ved innføring av infinitesimalregningen omkring århundreskiftet 1700. Newtons mekanikk og loven om tyngdekraft ble i de følgende århundrene kilder til mange ulike matematiske problemer. Leonhard Euler (1707-1783) ga også viktige bidrag til matematisk analyse. Han arbeidet i nesten alle kjente områder av matematikk, samt la grunnlaget for nye retninger. Carl Friedrich Gauss (1777-1855) er rangert blant de mest innflytelsesrike matematikere gjennom tidene. I doktorarbeidet sitt ga han et bevis for algebraens fundamentalteorem, knyttet til løsning av algebraiske ligninger. Gauss ga store bidrag til algebra, analyse og geometri. Som del av studiet av algebraiske ligninger utviklet Niels Henrik Abel og Évariste Galois det abstrakte begrepet «gruppe» og teori for slike strukturer. I den videre fordypningen av disse problemstillingene ble algebraen og den algebraiske geometrien utviklet. I løpet av 1800-tallet ble infinitesimalregningen utviklet mot den formen den har i dag, særlig påvirket av Cauchy og Karl Weierstrass' arbeider. Mot slutten av århundret ble mengdelæren utviklet av Georg Cantor. Utviklingen i første halvdel av det 20. århundret ble særlig påvirket av David Hilberts liste over 23 matematiske problemer. Ett av disse problemene var forsøket på en fullstendig aksiomatisering av matematikken, og det var samtidig sterke forsøk på å abstrahere matematikken ytterligere. Videre utviklet Emmy Noether grunnlaget for moderne algebra, Felix Hausdorff utviklet topologien, og Stefan Banach innførte et svært viktig begrep innenfor funksjonsanalysen, i ettertid kalt Banachrom. === Innhold og områder === Følgende oversikt er ment å gi et første kronologisk overblikk over den store bredden av matematiske emner og delemner: regning med tall (aritmetikk), undersøkelse av figurer (geometri – de klassiske kulturene, Euklid), undersøkelse av korrekte slutninger (logikk – Aristoteles), trigonometri, geometrien og vinklene til en trekant, problemløsning (George Pólya) løsing av ligninger (algebra – Tartaglia, middelalderen og renessansen), undersøkelse av delelighet (tallteori – Euklid, Diofant, Fermat, Leonhard Euler, Carl Friedrich Gauss, Bernhard Riemann), regning på forhold i rommet (analytisk geometri – René Descartes, 1600-tallet), regning med sannsynligheter (sannsynlighetsregning – Blaise Pascal, Jakob Bernoulli, Pierre-Simon Laplace, 1600-tallet til 1800-tallet), undersøkelse av funksjoner, særlig vekst, krumming, forhold nær uendeligheten og flateinnhold under kurver (analyse – Isaac Newton, Gottfried Wilhelm Leibniz, slutten av 1600-tallet), beskrivelsen av fysiske størrelser (differensialligninger, partielle differensialligninger, vektoranalyse – Leonhard Euler, Bernoulli-brødrene, Pierre-Simon Laplace, Carl Friedrich Gauss, Siméon Denis Poisson, Jean Baptiste Joseph Fourier, George Green, George Gabriel Stokes, David Hilbert, 1700-tallet til 1800-tallet), perfeksjoneringen av analysen ved innføringen av komplekse tall (funksjonsteori – Carl Friedrich Gauss, Cauchy, Karl Weierstrass, 1800-tallet), beregninger av krummede flater og rom (differensialgeometri – Carl Friedrich Gauss, Bernhard Riemann, Tullio Levi-Civita, 1800-tallet), statistikk og dataanalyse – Ronald Fisher, Karl Pearson, 1900- og 2000-tall. det systematiske studiet av symmetrier (gruppeteori – Évariste Galois, Niels Henrik Abel, Felix Klein, Sophus Lie, 1800-tallet), oppklaringer av uendelighetsparadoksene (mengdelære og logikk – Georg Cantor, Gottlob Frege, Bertrand Russell, Ernst Zermelo, Abraham Adolf Fraenkel, begynnelsen av 1900-tallet), undersøkelse av strukturer og teorier approksimative løsninger og beregning med datamaskiner (numerisk analyse - John von Neumann, fra 1945 ) == Se også == Ugyldige bevis Liste over uløste matematiske gåter Liste over viktige matematiske tidsskrift == Referanser == == Litteratur == Jourdain, Philip E.B. (2003). «The Nature of Mathematics». I James R. Newman. The World of Mathematics. Dover. ISBN 0-486-43268-8. R.Courant, H.Robbins (1941). What is Mathematics?. Oxford University Press. ISBN 0-19-502517-2. Peterson, Ivars (2001). Mathematical Tourist, New and Updated Snapshots of Modern Mathematics. Owl Books. ISBN 0-8050-7159-8. Thorvaldsen, Steinar (2002). Matematisk kulturhistorie. (PDF). Tromsø: Eureka. ISBN 82-7389-045-7. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Steven Schwartzman (1994). The words of mathematics. An etymological dictionary of mathematical terms used in English. Washington, DC: The Mathematical Association of America. ISBN 0-88385-511-9. C.B.Boyer (1968). A history of mathematics. Princeton, USA: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-691-02391-3. == Eksterne lenker == (en) Mathematics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av matematiker Matematikkforum med regelbøker E-læring i matematikk Matematikkoppgaver Det nasjonale nettstedet for matematikk Norsk matematisk forening Matte.no Læreplan i matematikk, 1.-10. årstrinn, VG1P, VG1T, VG2P og VG2T Mathematica Scandinavica (tidsskrift) Normat – Nordisk matematisk tidsskrift Wolfram MathWorld (engelsk) Wolfram Integrals (engelsk) Slik har matematikken utviklet seg - artikkel fra forskning.no 27.4.05

En gruppe i matematikken er en mengde elementer sammen med en binæroperasjon. Den må være slik at fire aksiomer er oppfylt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mengde

2023-02-04

Mengde

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mengdelære', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker et utdatert format for mattetagger']

En mengde er i matematikk en veldefinert samling ulike objekter, betraktet som en helhet. Begrepet er et av de viktigste og mest grunnleggende i moderne matematikk, og teori for mengder kalles mengdelære. Mange andre matematiske størrelser blir definert ved hjelp av mengder. Mengdelæren går tilbake til slutten av 1800-tallet, med Georg Cantor som en viktig bidragsyter. Hans definisjon av en mengde er «en samling av bestemte, forskjellige objekter, betraktet som et hele». Intuitive definisjoner av mengder fører imidlertid til uløselige paradokser, som for eksempel Cantors paradoks og Russells paradoks. Av den grunn lar man i aksiomatisk mengdelære være å definere begrepet mengde, men anser det som et udefinerbart grunnbegrep. I stedet brukes aksiomer til å beskrive hvilke egenskaper mengder har.

En mengde er i matematikk en veldefinert samling ulike objekter, betraktet som en helhet. Begrepet er et av de viktigste og mest grunnleggende i moderne matematikk, og teori for mengder kalles mengdelære. Mange andre matematiske størrelser blir definert ved hjelp av mengder. Mengdelæren går tilbake til slutten av 1800-tallet, med Georg Cantor som en viktig bidragsyter. Hans definisjon av en mengde er «en samling av bestemte, forskjellige objekter, betraktet som et hele». Intuitive definisjoner av mengder fører imidlertid til uløselige paradokser, som for eksempel Cantors paradoks og Russells paradoks. Av den grunn lar man i aksiomatisk mengdelære være å definere begrepet mengde, men anser det som et udefinerbart grunnbegrep. I stedet brukes aksiomer til å beskrive hvilke egenskaper mengder har. == Elementene i en mengde == En mengde inneholder visse objekter, kalt elementer. Elementene kan i prinsippet være hva som helst, for eksempel tall, personer, biler, eller andre mengder. En mengde må være veldefinert: for ethvert objekt må det være mulig å avgjøre om objektet er med i mengden eller ikke. Hvis x er et element i mengden M, skriver man x ∈ M {\displaystyle x\in M} At x ikke er et element i M kan skrives som x ∉ M {\displaystyle x\notin M} En mengde kan inneholde mer enn ett eksemplar av et element, men det andre eksemplaret vil være overflødig. Altså vil {a, b, b} være den samme mengden som {a, b}. Mengden kan inneholde et endelig eller et uendelig antall elementer. Definisjonen av en mengde skrives ofte som et sett av klammeparenteser {}, med en beskrivelse av mengden mellom parentesene. Beskrivelse kan være en opplisting av elementene i mengden: M = { 1 , 2 , 3 , 4 } {\displaystyle M=\lbrace 1,2,3,4\rbrace } Flere etterfølgende punktum kan brukes istedenfor å liste alle elementene: M = { 1 , 2 , 3 , . . . , 100 } {\displaystyle M=\lbrace 1,2,3,...,100\rbrace } Alternativ kan mengden beskrives ved en regel P(x) som definerer elementene x: M = { x | P ( x ) } {\displaystyle M=\lbrace x\,|\,P(x)\rbrace } Definisjonen kan leses som «Mengden M består av elementene x som oppfyller P». Et kolon blir også brukt som alternativ til den vertikale streken. Dersom en vil spesifisere en større mengde A som elementene tilhører, så kan definisjonen skrives som M = { x ∈ A | P ( x ) } {\displaystyle M=\lbrace x\in A\,|\,P(x)\rbrace } Eksempler på regeldefinisjoner: Naturlige tall mindre enn 100: M = { n ∈ N | n < 100 } {\displaystyle M=\lbrace n\in N\,|\,n<100\rbrace } Rasjonale tall: Q = { m n | m , n ∈ Z , n ≠ 0 } {\displaystyle Q=\lbrace {\frac {m}{n}}\,|\,m,n\in Z,n\neq 0\rbrace } Definisjon ved operasjon mellom mengder: M = { x | x ∈ A ∪ B } {\displaystyle M=\lbrace x\,|\,x\in A\cup B\rbrace } En mengde kan også defineres rekursivt: 0 ∈ M, og hvis x ∈ M, så er x+1 ∈ M. Mengden som ikke inneholder noen elementer, kalles den tomme mengden eller nullmengden og blir betegnet med ∅. En mengde som inneholder minst ett element er ikketom. == Delmengder == Hvis A og B er mengder, og ethvert element i A også er et element i B, så kalles A en delmengde eller en undermengde av B, og man skriver A ⊂ B. Dersom B i tillegg inneholder elementer som ikke er i A og A er ikke-tom, så er A er en ekte delmengde. Mengden {1, 2} har fire delmengder, den tomme mengden, {1}, {2} og {1, 2}. Bare {1} og {2} er ekte delmengder. Hvis B også er en delmengde av A, må begge mengdene inneholde nøyaktig de samme elementene. Per definisjon er da A lik B, og man skriver A = B. To delmengder er disjunkte dersom de ikke inneholder felles element. Mengdene {1,2} og {3,4} er disjunkte. Mengder er ofte betraktet som elementer av en større fast mengde, kalt universalmengden.En partisjon av en mengde M er en oppdeling av mengden i disjunkte ikke-tomme delmengder, slik at alle elementene i M er medlem av én og kun én delmengde. == Operasjoner på mengder == Flere binære operasjoner kan defineres for mengder: Snitt, union, komplement og kartesisk produkt. === Snitt === Mengden av elementer som er felles for A og B kalles snittet av A og B og betegnes A ∩ B. A ∩ B = { x | x ∈ A ∧ x ∈ B } {\displaystyle A\cap B=\lbrace x\,|\,x\in A\land x\in B\rbrace } Symbolet ∧ {\displaystyle \land } betegner «og». Snittet av mengdene {1,2,3} og {2,3,4} er lik {2,3}. Snittet er en assosiativ og kommutativ operasjon: ( A ∩ B ) ∩ C = A ∩ ( B ∩ C ) A ∩ B = B ∩ A {\displaystyle {\begin{alignedat}{2}(A\cap B)\cap C&=A\cap (B\cap C)\\A\cap B&=B\cap A\\\end{alignedat}}} Dersom A og B er disjunkte, så er snittet lik den tomme mengden. === Union === Mengden av elementer som enten er med i A eller i B (eller i begge) kalles unionen av A og B og betegnes A ∪ B: A ∪ B = { x | x ∈ A ∨ x ∈ B } {\displaystyle A\cup B=\lbrace x\,|\,x\in A\lor x\in B\rbrace } Symbolet ∨ {\displaystyle \lor } betegner «eller». Unionen av mengdene {1,2,3} og {3,4} er lik {1,2,3,4}. Unionen er en assosiativ og kommutativ operasjon: ( A ∪ B ) ∩ C = A ∪ ( B ∪ C ) A ∪ B = B ∪ A {\displaystyle {\begin{alignedat}{2}(A\cup B)\cap C&=A\cup (B\cup C)\\A\cup B&=B\cup A\\\end{alignedat}}} === Komplement === Komplementet til mengden A refererer til elementer som ikke er med i A. Det relative komplementet til mengden A i B er mengden av elementer i B som ikke tilhører A: B ∖ A = { x ∈ B | x ∉ A } . {\displaystyle B\smallsetminus A=\{x\in B\,|\,x\notin A\}.} Komplementoperasjonen kan betraktes som en differanseoperasjon for mengder. Det relative komplementet til mengden {1,2,3} i {3,4,5} er mengden {4,5}. Mengden av irrasjonelle tall er det relative komplementet til mengden av rasjonale tall i mengden av reelle tall: J = R ∖ Q . {\displaystyle J=R\smallsetminus Q.} Dersom A tilhører en universalmengde M, så er det absolutte komplementet - eller bare komplementet - alle elementer som ligger i M, men ikke i A. Komplementet til A kan skrives AC eller A'. === Kartesisk produkt === Produktmengden eller det kartesiske produktet av to mengder A og B er mengden av alle ordnede par av elementer, (a,b), der a ∈ A og b ∈ B. Produktet skrives A × B: A × B = { ( a , b ) | a ∈ A , b ∈ B } . {\displaystyle A\times B=\{(a,b)\,|\,a\in A,b\in B\}.} Definisjonen kan generaliseres til et endelig antall mengder: A × B × C × D. Det todimensjonale rommet R2 kan defineres som det kartesisiske produktet av de reelle tallene R med seg selv: R2 = R × R. Det kartesiske produktet er ikke kommutativt, det vil si at A × B generelt ikke er lik B × A. Det kartesiske produktet er oppkalt etter den franske matematikeren René Descartes (1596-1650). === Relasjon mellom operasjoner === Det finnes mange satser og teorem som sier hvordan operasjonene relaterer seg til hverandre. Dersom A, B og C alle er mengder, så gjelder distributive lover: A ∩ ( B ∪ C ) = ( A ∩ B ) ∪ ( A ∩ C ) A ∪ ( B ∩ C ) = ( A ∪ B ) ∩ ( A ∪ C ) {\displaystyle {\begin{alignedat}{2}A\cap (B\cup C)&=(A\cap B)\cup (A\cap C)\\A\cup (B\cap C)&=(A\cup B)\cap (A\cup C)\\\end{alignedat}}} Dersom M også er en mengde, så gjelder også De Morgans lover: M ∖ ( A ∪ B ) = ( M ∖ A ) ∪ ( M ∖ B ) M ∖ ( A ∩ B ) = ( M ∖ A ) ∩ ( M ∖ B ) {\displaystyle {\begin{alignedat}{2}M\smallsetminus (A\cup B)&=(M\smallsetminus A)\cup (M\smallsetminus B)\\M\smallsetminus (A\cap B)&=(M\smallsetminus A)\cap (M\smallsetminus B)\\\end{alignedat}}} == Ordnede mengder == I en ordnet mengde M er det definert en binær relasjon betegnet med < , med de to følgende egenskapene: Dersom både x ogy er elementer i M, så er ett og kun ett av de følgende utsagnene riktige: x < y x = y x > y {\displaystyle x<y\qquad x=y\qquad x>y} Dersom x, y og z alle er elementer i M, og i tillegg x < y og y < z, da er x < z.Mengden av rasjonale tall Q er en ordnet mengde, der relasjonen x < y er definert til å bety at differansen ( y - x ) er positiv. == Venndiagram == Mengder og deres egenskaper kan også illustreres ved et såkalt Venndiagram. I dette blir universalmengden illustrert med en firkant, men denne blir også ofte utelatt. Ulike mengder og forholdet mellom disse blir illustrert ved areal innenfor universalmengden. Venndiagram har blitt brukt over til å illustrere union, snitt og komplement. Illustrasjonsmåten ble introdusert omkring 1880 av engelskmannen John Venn (1834-1923). == Tallmengder == De viktigste tallmengdene er N {\displaystyle \mathbb {N} } , mengden av naturlige tall Z {\displaystyle \mathbb {Z} } , mengden av hele tall Q {\displaystyle \mathbb {Q} } , mengden av rasjonale tall R {\displaystyle \mathbb {R} } , mengden av reelle tall C {\displaystyle \mathbb {C} } , mengden av komplekse tall H {\displaystyle \mathbb {H} } , mengden av kvaternioner O {\displaystyle \mathbb {O} } , mengden av oktonionerDersom elementene i en tallmengde kan kombineres ved multiplikasjon og divisjon, og resultatet er definert i samme mengden, så danner mengden en tallkropp. Mengden av reelle tall er en tallkropp. Mengden av naturlige tall er derimot ikke en kropp, da man ikke generelt kan dividere to hele tall med hverandre slik at resultatet også er et helt tall. == Se også == Relasjonsalgebra == Referanser == == Litteratur == Walter Rudin (1953, 1964, 1976). Principles of mathematical analysis. Singapore: McGraw-Hill International Book Co. ISBN 0-07-085613-3. Hans Fredrik AAs (1974). Forelesningsreferater i matematisk analyse. I. Bergen: Matematisk Institutt, Universitetet i Bergen. Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6.

En mengde er i matematikk en veldefinert samling ulike objekter, betraktet som en helhet. Begrepet er et av de viktigste og mest grunnleggende i moderne matematikk, og teori for mengder kalles mengdelære.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bin%C3%A6r_operasjon

2023-02-04

Binær operasjon

['Kategori:Algebra', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Binære operasjoner']

En binær operasjon eller en binæroperasjon er i matematikk en operasjon som har to argumenter fra samme mengde og der også resultatet tilhører samme mengde. De grunnleggende aritmetiske regneartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon for reelle tall er alle binære. Den vanligste definisjonen av en binæroperasjon krever at resultatet ligger i samme mengde som argumentene. En del forfattere vil likevel bruke begrepet mer generelt om operasjoner som involverer to argument, uten hensyn til resultatet. Ifølge den første definisjonen vil indreproduktet mellom to vektorer ikke være en binær operasjon, mens den vil være det ifølge den mer generelle definisjonen.

En binær operasjon eller en binæroperasjon er i matematikk en operasjon som har to argumenter fra samme mengde og der også resultatet tilhører samme mengde. De grunnleggende aritmetiske regneartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon for reelle tall er alle binære. Den vanligste definisjonen av en binæroperasjon krever at resultatet ligger i samme mengde som argumentene. En del forfattere vil likevel bruke begrepet mer generelt om operasjoner som involverer to argument, uten hensyn til resultatet. Ifølge den første definisjonen vil indreproduktet mellom to vektorer ikke være en binær operasjon, mens den vil være det ifølge den mer generelle definisjonen. == Formell definisjon == Formelt kan en definere en binær operasjon som en funksjon f: M × M → M. Denne funksjonen har aritet lik 2, det vil si at den tar to argument. Mengden M kalles definisjonsmengden. === Notasjon === Dersom (a,b) er et ordnet par i det kartesiske produktet M × M kan en skrive en generell binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } på formen a ∗ b = ∗ ( a , b ) ∈ M ∀ a , b ∈ M . {\displaystyle a\ast b=\ast (a,b)\in M\quad \forall a,b\in M.\,} Når operatorsymbolet ∗ {\displaystyle \ast } i en binær operasjon plasseres mellom argumentene kalles notasjonen for infiks, og dette er den vanligste skriveformen. En prefiks- og en postfiks notasjon er også mulig, med operatorsymbolet plassert henholdsvis før eller etter det ordnede paret. Polsk notasjon bruker prefiks notasjon, mens omvendt polsk notasjon er basert på postfiks. === Veldefinerte binære operasjoner === En binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } er veldefinert dersom a = b og c = d medfører at ∗ {\displaystyle \ast } (a,c) = ∗ {\displaystyle \ast } (b,d). All vanlige binære operasjoner er veldefinerte. Et eksempel på en binær operasjon som ikke er veldefinert er gitt ved det følgende definisjonen av en addisjonsoperasjon i mengden av rasjonale tall: x y + a b = x + a y + b . {\displaystyle {\frac {x}{y}}+{\frac {a}{b}}={\frac {x+a}{y+b}}.\,} At definisjonen ikke er veldefinert ser en ved å bruke x/y = 1/3 = 2/6 og a/b = 1/2 = 7/14. == Egenskaper til binære operasjoner == === Kommutativitet === En binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } er kommutativ i M dersom den følgende relasjonen er oppfylt: ∗ ( a , b ) = ∗ ( b , a ) ∀ a , b ∈ M . {\displaystyle \ast (a,b)=\ast (b,a)\quad \forall a,b\in M.\,} Addisjon av reelle tall er kommutativ, mens divisjon ikke er det. === Assosiativitet === En binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } er assosiativ i M dersom ∗ ( a , ∗ ( b , c ) ) = ∗ ( ∗ ( a , b ) , c ) ∀ a , b , c ∈ M . {\displaystyle \ast (a,\ast (b,c))=\ast (\ast (a,b),c)\quad \forall a,b,c\in M.\,} Addisjon av reelle tall er assosiativ, mens subtraksjon ikke er assosiativ. === Enhetselement === En binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } har et enhetselement dersom det eksisterer et element e i M, slik at ∗ ( a , e ) = ∗ ( e , a ) = a ∀ a ∈ M . {\displaystyle \ast (a,e)=\ast (e,a)=a\quad \forall a\in M.\,} Addisjon av reelle tall har enhetselementet 0. Subtraksjon har ikke noe enhetselement. Enhetselement kalles også for nøytralelement. === Invers === Dersom en binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } har enhetselement e, så kan et element a i M ha en invers betegnet med a-1, dersom ∗ ( a , a − 1 ) = ∗ ( a − 1 , a ) = e . {\displaystyle \ast (a,a^{-1})=\ast (a^{-1},a)=e.} Det er mulig at enkelte element i M har en invers, mens andre ikke har det. === Idempotens === En binær operasjon ∗ {\displaystyle \ast } er idempotent dersom ∗ ( a , a ) = a ∀ a ∈ M . {\displaystyle \ast (a,a)=a\quad \forall a\in M.\,} Operasjonen som tar maksimumsverdien av to reelle tall er idempotent, da max(a,a) = a. == Regnearter i aritmetikk == I aritmetikk regner man med fire grunnleggende regnearter, som alle er binære operasjoner: AddisjonAddend + addend = sumAddisjon i mengden av reelle tall R er kommutativ, assosiativ og har enhetselementet 0. SubtraksjonMinuend − subtrahend = differanseSubtraksjon i R er hverken kommutativ eller assosiativ, og operasjonen har ikke enhetselement. MultiplikasjonFaktor × faktor = produktMultiplikasjon i R er kommutativ og assosiativ, med enhetselement 1. DivisjonDividend / divisor = kvotientDivisjon i R er hverken kommutativ eller assosiativ, og operasjonen har ikke enhetselement. == Referanser ==

En binær operasjon eller en binæroperasjon er i matematikk en operasjon som har to argumenter fra samme mengde og der også resultatet tilhører samme mengde. De grunnleggende aritmetiske regneartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon for reelle tall er alle binære.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvantemekanikk

2023-02-04

Kvantemekanikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvantemekanikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Kvantemekanikk er den grenen av fysikken som beskriver atomer, molekyler, og oppbygningen av disse. I sin mest komplette form prøver den å beskrive oppbygningen av all materie og stråling. Alle naturkrefter unntatt gravitasjon og energier som vakuum har i dag en kvantemekanisk beskrivelse. Kvantemekanikk startet med Max Plancks forklaring av strålingsspekteret fra solen i 1900, og er i dag en hovedgren av fysikken med mange undergrener. All fundamental forskning i fysikk i dag kan sies å videreføre kvantemekanikken.

Kvantemekanikk er den grenen av fysikken som beskriver atomer, molekyler, og oppbygningen av disse. I sin mest komplette form prøver den å beskrive oppbygningen av all materie og stråling. Alle naturkrefter unntatt gravitasjon og energier som vakuum har i dag en kvantemekanisk beskrivelse. Kvantemekanikk startet med Max Plancks forklaring av strålingsspekteret fra solen i 1900, og er i dag en hovedgren av fysikken med mange undergrener. All fundamental forskning i fysikk i dag kan sies å videreføre kvantemekanikken. == Teori == Plancks konstant er en fundamental fysisk konstant som ligger til grunn for all kvantemekanikk. Alle resultater i kvantemekanikken inneholder Plancks konstant, for eksempel verdien til energinivåene i et atom. Bølge-partikkel-dualiteten sier at kvantemekaniske partikler kan oppføre seg både som partikler og bølger. For eksempel kan man observere bølgefenomenet interferens når man sender elektroner gjennom en dobbeltspalte mens man i andre tilfeller kan måle elektronets posisjon, altså en partikkelegenskap. Kvantisering vil si begrensing av hvilke verdier en størrelse kan ha og de mulige verdiene er gitt av et kvantetall, som ofte er et heltall, men ikke trenger å være det. Med en tilstand menes alle egenskaper en partikkel har til enhver tid og tilstander er ofte formulert som en liste med kvantetall. I et atom kommer kvantisering som resultat av at elektronene er bundet av et potensial fra atomkjernen. Avstanden mellom energinivåene blir mindre jo større område en partikkel kan bevege seg på. For store systemer, for eksempel over 100 nm, er avstanden mellom energinivåene så liten at klassisk fysikk igjen er en god beskrivelse. Heisenbergs uskarphetsrelasjon sier at noen kvantemekaniske variabler avhenger gjensidig av hverandre, slik at hvis den ene bestemmes skarpt (presist) blir den andre uskarp (omtrentlig). Uskarpheten har en nær sammenheng med bølge-partikkel-dualiteten, siden en må velge i hvilken grad en skal se på partikkelegenskaper, eller bølgeegenskaper. Denne uskarpheten er en fundamental bit av kvantemekanikken og kan ikke fjernes på noen måte. Eksempler på variable som følger Heisenbergs uskarphetsrelasjon er posisjon og impuls eller energi og tid. Spinn er en fundamental egenskap ved alle kvantemekaniske partikler. Spinnet gir de statistiske egenskapene til partiklene, det vil si hvordan partikler oppfører seg sammen med andre partikler. Det finnes to typer oppførsel, Fermioner med halvtallig spinn og Bosoner med heltallig spinn. Bosoner, for eksempel fotoner, er sosiale partikler som tillater andre partikler å være i samme tilstand som dem selv. Fermioner, for eksempel elektroner og protoner, er asosiale partikler som adlyder Pauliprinsippet. Pauliprinsippet sier at to Fermioner ikke kan okkupere samme tilstand. Det periodiske system er et resultat av dette prinsippet, siden elektroner blir nødt til å spre seg over ulike tilstander i et atom med mange elektroner. Schrödingerteori formulerer kvantemekanikken ved hjelp av en bølgefunksjon, som inneholder tilstanden til en partikkel. Kvadratet av bølgefunksjonen gir sannsynligheten for at en partikkel er på et gitt sted til en gitt tid og beskriver både bølge- og partikkelegenskaper. Alle felter, inkludert selve bølgefunksjonen, er i Schrödingerteorien klassiske, kontinuerlige, funksjoner, mens tilstandene, slik som posisjon og energi er kvantisert. Kvantefeltteorier er generaliseringer av Schrödingerteorien hvor alle felter, også selve bølgefunksjonen, er kvantisert. Felter og vekselvirkninger beskrives da som utveksling av partikler, for eksempel er elektrisk vekselvirkning utveksling av fotoner. Standardmodellen for elementærpartikkelfysikk er en kvantefeltteori. Kvantefeltteorier brukes også mye i statistisk fysikk. == Historisk utvikling == Kvantemekanikkens begynnelse ligger ved Max Plancks innføring av virkningskvantum h for å forklare egenskapene ved varmestrålingen i 1900. Deretter i 1905 kom Einsteins tolkning av den Fotoelektriske effekt, som resultat av at elektromagnetiske bølger nå ikke lenger bare skulle oppfattes som en ren bølgebevegelse, men også som en partikkelstrøm, der partikkel- eller foton-energien skulle settes proporsjonal med bølgens frekvens, og der proporsjonalitetskonstanten nettopp var den 5 år tidligere oppdagede Plancks konstant h. Neste skille settes ved Niels Bohrs oppdagelse av at Plancks konstant også kunne benyttes til å kvantisere atomenes dreieimpuls. Han krevde da at atomets elektroner skulle gå i baner rundt atomkjernen med en dreieimpuls som kun kunne ha bestemte diskrete verdier, og at disse skulle settes like et heltallig multiplum av virkningskvantet, dvs Plancks konstant 'h'. Han hadde dermed kommet frem til en atommodell som ga et diskret energispektrum, og hadde dermed greid å forklare de velkjente linjespektra fra glødende gasser. Videre viste det seg at den formelen han fant for atomets energinivåer, var i full overensstemmelse med de eksperimentelle resultatene som allerede var blitt oppnådd av Balmer. Bohrs teori var dermed en stor suksess. Likevel vet vi i dag at den kun var halvt på vei til den egentlige kvantemekanikken. For Bohrs kvantemekanikk er egentlig en klassisk mekanisk teori, der en enkel kvantiseringsregel er føyd til som et ekstra prinsipp, uten noen særlig annen begrunnelse enn at man da får en teori hvis forutsigelser stemmer overens med visse eksperimenter. Den avgjørende overgangen til en fullstendig kvantemekanisk teori kom så med Erwin Schrödinger og hans bølgeligning, nemlig Schrödingerligningen. For i denne ligningen ligger Plancks konstant og dermed virkningskvantumet, innebygd som en integrert del av teorien, og ikke lenger et utenpåklistret ekstraprinsipp, som hos Bohr. Deretter nevnes Dirac-teorien som det neste avgjørende gjennombrudd. Med denne nyvinningen, matematisk uttrykt gjennom Diracligningen, hadde han greid å kombinere Schrödingers bølgeteori for materien med relativitetsteorien. Men det betydde at man nå også var i stand til å anvende kvantemekanikk på partikler som gikk i veldig høye hastigheter, helt opp til lysets. Videre forutsa Diracs teori antimaterien, ved at hans ligning viste seg å inneholde løsninger med negativ energi, dvs. partikler med negativ masse, som Dirac, gjennom sin hullteori greide å tolke som antipartikler med positiv masse. Ifølge denne teorien vil elektronet ha en partner som består av antimaterie, og denne partneren er da også en partikkel med nøyaktig den samme massen som elektronet, men med motsatt ladning. Et slikt anti-elektron kalles et positron. I tillegg til antimaterien inneholdt Dirac-ligningen også beskrivelsen av elektronet som en partikkel med spinn, dvs. at elektronet hele tiden spinner om sin egen akse, og fordi det har elektrisk ladning, blir det dermed en magnet. Dirac-teorien inneholder derfor opplysninger også om elektronets magnetiske moment. Ved å benytte Diracs ligning til å beskrive atomet, viste det seg at man hadde kommet frem til en relativistisk atommodell, der elektronets spinn kom med «på kjøpet», helt av seg selv. Innenfor rammen av denne modellen kunne man beregne atomets spektrallinjer med veldig stor nøyaktighet, som ga en uventet god overensstemmelse med eksperimentelle spektralverdier. (dvs. spektralinjenes bølgelengder slik de blev målt med spektroskop). Men det manglet en beskrivelse av mangepartikkelsystemer. For i virkelige systemer er det ikke bare ett elektron, men myriader av dem, som alle vekselvirker med hverandre gjennom Coulombkraften. Det neste målet bestod derfor i å komme frem til en kvantemekanisk mangepartikkelteori. Det viste seg da at Diracligningen dannet et ypperlig utgangspunkt for nettopp dette. Men man måtte bare ikke nøye seg med teorien slik den stod: teorien måtte kvantiseres en gang til. Dette førte til den beryktede annenkvantiseringen. I praksis betydde dette at man måtte gå bort fra Schrödingers enkle tankegang om en enkel bølgefunksjon Ψ {\displaystyle \Psi } som en funksjon av rom- og tidskoordinater og istedenfor betrakte størrelsen Ψ {\displaystyle \Psi } som en operator som inneholder muligheten til å skape og destruere partikler i et punkt (x,y,z) ved tiden t. Schrödinger-bølgefunksjon må altså erstattes av en bølgeoperator, noe som er et langt mer abstrakt begrep enn den nå, sett med litt etterpåklokskap, så enfoldige bølgefunksjon à la Schrödinger. En slik bølgeoperator Ψ {\displaystyle \Psi } betraktet som en funksjon av x, y, z og t, kaller man idag gjerne et kvantefelt Det siste og dermed avgjørende skritt i kvanteteoriens utviklingshistorie, består dermed i at kvantefeltene entrer scenen. Og dermed også kvantefeltteorien som er det siste og avgjørende skritt i kvantemekanikkens utvikling. Merk også: Kvanteelektrodynamikken (QED), som gir en fullstendig kvantemekanisk teori av den elektromagnetiske vekselvirkningen mellom ladde partikler. Richard Feynmans diagrammatiske metode, som tillater en å visualisere kvantemekaniske prosesser i mangepartikkelsystemer som utvikling av virtuelle feltkvanter, samtidig som hvert diagram står for et nøyaktig definert matematisk uttrykk i en perturbasjonsrekke, hvis sum forteller oss helt nøyaktig hva sannsynligheten er for at en gitt kvantemekanisk prosess skal finne sted. S-matriseteorien, som danner et viktig mellomstadium i utviklingen av kvantemekanikk frem til idag. Selv om S-matriseteorien stort sett ikke brukes mye i dag, da en heller arbeider direkte med kvantefeltene, og så beregner de S-matriseelementene man trenger å regne ut for å kunne sammenligne teori med eksperiment ved å ta utgangspunkt direkte i kvantefeltene.Teorien for de elektrosvake vekselvirkninger, samt teorien for de sterke vekselvirkningene og dermed også standardmodellen, er alle kvantefeltteorier. Noen kjente kvantefysikere er Max Planck, Erwin Schrödinger, Werner Heisenberg, Albert Einstein, Niels Bohr, Wolfgang Pauli, John von Neumann, Max Born og Paul Dirac. == Aksiomatisk formulering == Kvantemekanikken baserer seg på fire grunnleggende postulater: Tilstanden til et fysisk system kan beskrives fullstendig ved en tilstandsfunksjon | Ψ ⟩ {\displaystyle |\Psi \rangle } . Denne funksjonen må oppfylle Schrödingerlikningen. Til enhver observerbar fysisk størrelse A {\displaystyle A\ } hører det i kvantemekanikken en lineær operator A ^ {\displaystyle {\hat {A}}} . Forventningsverdien av en observerbar størrelse A {\displaystyle A\ } er gitt ved ⟨ A ⟩ = ⟨ Ψ | A ^ | Ψ ⟩ . {\displaystyle \langle A\rangle =\langle \Psi |{\hat {A}}|\Psi \rangle .} Teorien forutsier da hva gjennomsnittsverdien av flere målinger vil bli. Her lar man operatoren A ^ {\displaystyle {\hat {A}}} virke på tilstandsfunksjonen | Ψ ⟩ {\displaystyle |\Psi \rangle } og beregner så indreproduktet med den duale tilstandsfunksjonen ⟨ Ψ | {\displaystyle \langle \Psi |} . I enkel Schrödingerteori er sistnevnte identisk med den komplekskonjungerte bølgefunksjon. Men i kvantefeltteori benytter man helst ikke vanlige (komplekse) funksjoner, men foretrekker å se på tilstandene Ψ {\displaystyle \Psi \ } som vektorer i et abstrakt Hilbertrom. En måling av en observerbar størrelse A {\displaystyle A\ } kan kun gi én av egenverdiene a n {\displaystyle a_{n}\ } til operatoren A ^ {\displaystyle {\hat {A}}} som resultat. Like etter målingen er systemet i tilstanden | Ψ n ⟩ {\displaystyle |\Psi _{n}\rangle } som er den egenfunksjonen til operatoren A ^ {\displaystyle {\hat {A}}} , som innehar den målte egenverdien. Men etter hvert kan systemet gli over i mer kompliserte tilstander, som man ofte betrakter som lineærkombinasjoner av egentilstandene til en av de operatoren man benytter seg av. == Skrivemåte == Skrivemåten med å benytte spisse parenteser til å angi kvantetilstandene, var det Dirac som fant opp. Det symbolet som har en høyrevendt spiss parentes kalte han en K e t {\displaystyle Ket\ } , mens det duale symbol som har en venstrepekende spiss parentes kalte han for en B r a {\displaystyle Bra\ } . Når bølgefunksjonen | Ψ ⟩ {\displaystyle |\Psi \rangle } så ble satt sammen med den duale ⟨ Ψ | {\displaystyle \langle \Psi |} ved hjelp av indreproduktet, fikk man så en B r a K e t {\displaystyle BraKet\ } , eller b r a c k e t {\displaystyle bracket\ } på engelsk. Et slikt ordspill gjorde teorien litt morsommere og mer talende til intuisjonen, og kvantemekanikerne har stort sett holdt seg til Diracs formulering siden. == Bølge eller partikkel? == Det at man benytter lineærkombinasjoner av tilstander er noe helt ukjent i den klassiske mekanikken som omhandler partitiklers bevegelse og dynamikk, men er velkjent fra de klassiske teoriene man kjenner fra optikken og akustikken, der man har gått bort fra det å betrakte materien som sammensatt av adskilte partikler, og istenfor ser på materien som kontinuerlig. Det at kvantemekanikken har mer samhørighet med de klassiske bølgeteorier enn med partikkelteoriene, er grunnen til at kvantemekanikken ofte også kalles for bølgemekanikk. Men likevel gir kvanteteorien oss utsagn og forutsigelser om partikler, men da ikke lenger med presise opplysninger om partiklenes bevegelse og posisjon, men den er kun kapabel til å gi oss statistiske utsagn om partiklenes oppførsel. Dette fører da til at fysikerne oppfatter kvantemekanikken som en dual teori, som på et vis sier at materien er både bølge og partikkel. Man omtaler dette som materiebølger. Men dette duale bildet som kvantemekanikken gir oss av materien, er nettopp den tingen som gjør kvantemekanikken så vanskelig å fatte. For selv om alt følger bestemte regler, og dens forutsigelseskraft står uomtvistelig fast, er det meget vanskelig å danne seg et intuitivt lettfattelig bilde av dens vesen. Når vi så tenker på at kvantemekanikken av de fleste fagfolk betraktes som materiens grunnleggende teori, som inneholder både fysikk, kjemi, biologi og astronomi i sin ytterste konsekvens, så forstår vi at virkeligheten nok ikke er så lettfattelig som det virkelighetsbildet vi kjenner fra klassisk mekanikk gir inntrykk av. == Anvendelsesområder == Kvantemekanikken i vid forstand er ikke én enkelt teori, men en klasse av teorier som opererer på ulike lengde- og energiskalaer. Disse teoriene er i et hierarki, hvor egenskapene til en teori kan utledes fra en underliggende teori. Den mest fundamentale teorien som eksisterer i dag, standardmodellen, beskriver elementærpartikler, slik som elektroner og kvarker, men selv denne teorien antas å ha teorier under seg. Strengteorier og andre multidimensjonale teorier har lenge vært kandidater, men disse mangler fortsatt eksperimentell støtte. Alle systemer under 10 nm må som regel beskrives kvantemekanisk, men lengdeskalaen avhenger av temperatur, og ned mot det absolutte nullpunktet blir kvanteeffekter viktige, selv på store systemer. Dette kalles makroskopiske kvantesystemer, slik som kvantisert Hall-effekt. Supraledning, superfluiditet og Bose-Einstein-kondensasjon kommer også inn under makroskopiske kvantesystemer. Vekselvirkning mellom stråling og materie har helt siden starten vært sentralt i kvantemekanikken. Strålingsspekteret fra solen ble forklart av Max Planck i 1900 og den fotoelektriske effekten av Albert Einstein i 1905. Bohrs atommodell er sentral i kvantemekanikken, og den sier at atomer har en positivt ladd kjerne med negativt ladde elektroner rundt. Elektronenes energi er kvantisert, det vil si at de bare kan ha visse spesielle verdier. Kvantemekanikk er også sentralt i å forstå elektriske egenskaper til metaller og halvledere. Klassiske elektroner ville ha vanskelighet med å bevege seg i et krystallgitter og metaller ville ikke lede strøm. Kvantemekaniske elektroner kan bevege seg som bølger og går faktisk uten motstand i et ideelt gitter (Bloch-bølger). All motstand i en leder er derfor på grunn av gitterfeil, det vil si atomer er av feil type eller på feil plass, og termiske gitterbevegelser. Egenskapene til halvledere forstås ved at elektronene i utgangspunktet er bundet til atomene, men kan frigjøres og bevege seg omkring. === Målingsteori === Et av de områdene der kvantemekanikken har hatt størst betydning utenfor fysikerkretser er målingsteori. Kort fortalt postulerer kvantemekanikken at man ikke kan adskille personen som foretar en måling fra det som blir målt. Det betyr ofte at man vil endre en partikkels tilstand når man måler den. ==== Superposisjon ==== Når man i kvantemekanikken gir avkall på de klassiske begrepene som posisjon, fart og impuls, åpner man muligheten for å ha partikler som ikke er i en definert tilstand (eller egentilstand) av f.eks. impuls. Man sier at en slik partikkel er i en superposisjon av impuls, hvor den populært sagt er i flere tilstander samtidig uten ennå å ha valgt hvilken. Partikkelen blir så å si først nødt til å velge i det øyeblikket man måler på den, og den antar så straks en definert tilstand. Når en partikkel ikke er i en defineret tilstand kan man som sagt ikke bruke det klassiske begrep lenger, og man er nødt til å arbeide med forventningsverdier. Forventningsverdien er i bunn og grunn bare middelverdien av de tilstandene som partikkelen kan være i. Det er partiklers superposisjonsegenskaper som gir anledning til mange av de fenomener som kvantemekanikken er berømt for. F.eks. danner superposisjon grunnlaget for kvantedatamaskinen og for paradokset om Schrödingers katt. Ofte er man også interessert i å ha en partikkel i en superposisjon for å kunne foreta en annen måling presist, fordi Heisenbergs usikkerhetsrelasjoner ikke tillater at man vet begge deler samtidig. ==== Stern-Gerlach-eksperimentet ==== Et av kvantemekanikkens mest bisarre resultater kan vises i en tenkt utgave av forsøket som Otto Stern og Walther Gerlach gjorde i 1922. I det opprinnelige eksperimentet ble en stråle av sølvatomer sendt gjennom et inhomogent magnetfelt som avbøyer atomene forskjellig alt etter elektronenes spinn. Når strålen treffer en skjerm vil man se to adskilte stråler fordi elektronene kan ha to spinntilstander. Dette var i strid med den klassiske teorien, og eksperimentet dannet et fundamentalt bevis for partiklers spinn. For å forstå spinns bisarre egenskaper helt kan man tenke seg tre Stern-Gerlach-apparater (S-G) satt etter hverandre. For hvert apparat deler strålen seg i to, og kun den ene fortsetter videre til neste apparat. Det første S-G virker langs z-aksen og deler strålen i to, z+ og z-, hvilket betyr at de henholdsvis har spinn opp og spinn ned. Den ene strålen (z+) fortsetter nå inn i det neste S-G, som virker langs x-aksen. Strålen deles igjen i to, men denne gangen er det etter spinn i x-aksens retning: x+ og x- (vi kan kalle det henholdsvis spinn høyre og spinn venstre). Til sist fortsetter kun x+ inn i det siste S-G, som igjen virker langs z-aksen. Overraskende nok kommer det igjen to stråler ut av det siste S-G, som igjen er oppdelt etter spinn opp og spinn ned. Klassisk sett ville man forvente at det kun kom én stråle med spinn opp ut til sist, for alle partikler med spinn ned ble frasortert allerede i første trinn. Kvantemekanikkens resultat kan kun tolkes slik at man endrer på partiklens tilstand når man foretar en måling. Matematisk sett betyr det at man setter partikkelen i en superposisjon (se ovenfor) av spinn opp og spinn ned når man foretar målingen i x-aksens retning. ==== Schrödingers katt ==== Et av de mest kjente paradokser innenfor den moderne fysikken handler om Schrödingers katt. Det er et tankeeksperiment som Erwin Schrödinger fremsatte i 1935. Man forestiller seg at man har en lukket kasse med en katt, et radioaktivt materiale, en geigerteller og en beholder med giftgass. Geigertelleren er forbundet med giftgasbeholderen på en slik måte at hvis den gir utslag så sendes giftgassen ut. Innenfor et gitt tidsintervall er det altså en viss sannsynlighet for at der skjer et henfald i det radioaktive materiale så katten drepes. Men hvorvidt katten er levende eller død vil man ikke kunne avgjøre før man åpner kassen, og dermed kan man betrakte katten som værende i en superposisjon mellom levende og død. === Matematikk === ==== Schrödinger-ligningen ==== Den utvilsomt viktigste ligningen innenfor kvantemekanikken er Schrödinger-ligningen. For én partikkel antar ligningen formen − ℏ 2 2 m ∇ 2 Ψ ( r , t ) + U ( r , t ) Ψ ( r , t ) = i ℏ ∂ ∂ t Ψ ( r , t ) {\displaystyle -{\frac {\hbar ^{2}}{2m}}\nabla ^{2}\Psi \left(\mathbf {r} ,t\right)+U\left(\mathbf {r} ,t\right)\Psi \left(\mathbf {r} ,t\right)=i\hbar {\frac {\partial }{\partial t}}\Psi \left(\mathbf {r} ,t\right)} ,hvor m {\displaystyle m} er partikkelens masse, r {\displaystyle \mathbf {r} } er stedvektor for partikkelen og ℏ {\displaystyle \hbar } er Plancks konstant dividert med 2π. Ligningen uttrykker energibevarelse for et kvantemekanisk system - første ledd på venstre side er det kvantemekaniske uttrykket for kinetisk energi, det andre leddet er den potensielle energien, og høyre side angir den samlede energien for systemet. Schrödingerligningen er en differensialligning der løsninger er funksjoner. Man kan bruke den til å finne bølgefunksjoner Ψ {\displaystyle \Psi } som er løsninger til et gitt potensial U ( r , t ) {\displaystyle U\left(\mathbf {r} ,t\right)} . Ligningen finnes også i en tidsuavhengig utgave, hvor man kan finne stasjonære tilstander (eller bundne tilstander) som ikke endrer seg over tid. Slike tilstander er blant annet elektroner som er bundet til en atomkjerne, eller andre partikler som på andre måter er fanget i et elektrisk felt. I den tidsuavhengige utgaven erstattes energioperatoren i ℏ ∂ ∂ t {\displaystyle i\hbar {\frac {\partial }{\partial t}}} på høyre side med den samlede energien for systemet E {\displaystyle E} og de tidsuavhengige løsningene betegnes ofte med en liten psi ( ψ ( r ) {\displaystyle \psi \left(\mathbf {r} \right)} ). Ligningen er ikke-relativistisk, dvs. den gjelder kun for partikler hvis hastighet ikke er sammenlignbare med lysets hastighet (299 792 458 m/s). For relativistiske partikler må man bruke den mer avanserte Dirac-ligningen eller kvantefeltteorien. ==== Dirac-ligningen ==== Dirac-ligningen er en fusjon mellom Schrödinger-ligningen og den spesielle relativitetsteorien. Ligningen er − i ℏ c ( α ⋅ ∇ ) ψ + β m c 2 ψ = i ℏ ∂ ψ ∂ t {\displaystyle -i\hbar c\left({\boldsymbol {\alpha }}\cdot \nabla \right)\psi +\beta mc^{2}\psi =i\hbar {\frac {\partial \psi }{\partial t}}} ,hvor m {\displaystyle m} er partikkelens masse, r {\displaystyle \mathbf {r} } er stedvektor for partikkelen, c {\displaystyle c} er lysets hastighet og ℏ {\displaystyle \hbar } er Plancks konstant. β {\displaystyle \beta } er en 4x4 matrise og α {\displaystyle {\boldsymbol {\alpha }}} består av 3 forskjellige 4x4 matriser - en for hver dimensjon. I denne modellen er ψ {\displaystyle \psi } ikke bare en funksjon, men en «spinorfunksjon» med fire komponenter. En av de ting som Dirac-ligningen kan forklare er betydningen av spinn. Spinn inngår ikke i Schrödinger-ligningen, men i Dirac-ligningen dukker det opp som en konsekvens av møtet mellom kvantemekanikk og relativitetsteori. Dirac-ligningen kan forklare ting som finstruktur i atomspektre, men kommer til kort ved for eksempel det gyromagnetiske spinnforholdet g s {\displaystyle g_{s}} . Diracs teori forutsier verdien av g s {\displaystyle g_{s}} til å være presis 2, men målinger viser at den er litt høyere enn 2. Dette kan forklares innenfor kvantefeltteori. ==== Heisenbergs usikkerhetsrelasjoner ==== Heisenbergs usikkerhetsrelasjoner er et sett ulikheter som er av stor betydning innenfor kvantemekanikken. De uttrykker fundamentale grenser for hvor presise målinger det er mulig å oppnå på samme tid. Mest berømt er ulikheten Δ x ⋅ Δ p x ≥ ℏ 2 {\displaystyle \Delta x\cdot \Delta p_{x}\geq {\frac {\hbar }{2}}} ,som uttrykker at man ikke kan vite en partikkels posisjon og impuls uendelig presist på samme tid fordi de to størrelsene er konjugerte variabler. Dette skal ikke ses som en begrensning ved måleutstyret, men en fundamental egenskap ved naturen. Det finnes tilsvarende relasjoner mellom andre variabler. Matematisk kan usikkerhetsprinsippet bevises med Fourier-analyse. ==== Perturbasjonsteori ==== Én av Schrödingerligningens store ulemper er at den kun kan løses eksakt for noen ganske enkle tilfeller. F.eks. kan man ikke finne analytiske bundne tilstander for andre atomer enn hydrogen. Man er derfor nødt til å gjøre forskjellige forenklinger av de kvantemekaniske problemene for å kunne løse dem. Et av de viktigste verktøyene til dette er perturbasjonsteori. Selv om Schrödingerligningen ikke kan løses eksakt har den en fordel i at den er lineær. Det betyr at en liten endring (perturbasjon) i potensialet U {\displaystyle U} vil gi en liten endring i bølgefunksjonen og dens energi. Dermed kan man lage tilnærmede løsninger til avanserte problemer ut fra simple problemer som man kan løse eksakt. == Sentrale begreper == Tilstand. Det sentrale begrepet i kvantemekanikken er et systems kvantetilstand, som ofte identifiseres med systemets bølgefunksjon. Tilstandsfunksjon er et annet navn. Den inneholder all informasjon som det overhodet er mulig å kjenne om det systemet det gjelder. Skillet mellom klassisk mekanikk og kvantemekanikk ligger i det at dersom man har nøyaktig kjennskap til alle posisjoner og hastigheter som beskriver et isolert klassisk system ved et gitt tidspunkt, så er dets oppførsel i prinsippet kjent for all fremtid i alle detaljer. Man sier at klassiske systeme er deterministiske. Kvantemekaniske systemer er derimot kjennetegnet ved en iboende uskarphet, som innebærer at man kun kan gi probablistiske utsagn om et systems framtidige oppførsel, selv om systemets tilstand er nøyaktig kjent. Teorien er dermed probabilistisk. Her må man imidlertid skille mellom resultatet av målinger foretatt på systemet, og systemets tilstandsfunksjon. For systemets tilstandsfunksjons tidsutvikling viser seg å være 100% deterministisk i isolerte kvantesystemer. Et systems tilstandsfunksjon gir oss nemlig alle mulige opplysninger om sannsynlighetene for de diverse måleresultater som det er mulig å oppnå, man aldri noe utover det. Operator. En kvantemekanisk tilstand er i seg selv uten mening. Tilstandene er avhengige av operatorer som binder forskjellige tilstander sammen. Ved hjelp av operatorene beskriver man hvordan forskjellige systemers tilstander påvirker og gjensidig forandrer hverandre. Hamiltonoperatoren står sentralt. Det er den som bestemmer et kvantesystems tidsutvikling. I kvantemekanikken spiller Hamiltonoperatoren den samme rollen som Hamiltonfunksjonen i klassisk mekanikk. Ved siden av å bestemme et systems tidsutvikling er Hamiltonoperatoren også energioperator. Det vil si at det er hamiltonoperatorens egenverdier som bestemmer systemets energinivåer. Samlingen av de ulike energinivåer som et system har tilgang til, kalles ofte for systemets spektrum. Andre operatorer av grunnleggende betydning i kvantemekanikken er impulsoperatoren, som er en vektoroperator. Den såkalte dreieimpulsoperatoren (Eng. Angular momenum operator) spiller også en avgjørende rolle. Paritetsoperatoren er en annen. Den avgjør om et system er speilsymmetrisk eller ikke. Kommutator. En kommutator angir forskjellen man får når man bytter to operatorers rekkefølge. Av grunnleggende betydning er kommutatoren mellom posisjons- og impulsoperatoren. Den skal nemlig alltid settes lik kvadratroten av minus en, multiplisert med Plancks konstant dividert på 2 pi. Denne regelen er kvantemekanikkens grunnleggende kvantiseringsregel. Men den viser seg å inneholde hele kvantemekanikken i et nøtteskall. Kvantisering. En prosedyre for hvordan man definerer et kvantemekanisk system. Ulike skjemaer finnes for hvordan dette gjøres, for eksempel kanonisk kvantisering og veiintegralkvantisering. Kvantiseringen gir begrensinger for hvilke tilstander som er tillatt. Pauliprinsippet sier at to Fermioner ikke kan være i samme kvantetilstand. Det periodiske system er et resultat av dette prinsippet. Bølgefunksjon. Bølgefunksjonen gir systemets tilstand. Bølgefunksjon er en kompleks funksjon av posisjon og tid og gir sannsynligheten for at en partikkel er på et gitt sted til en gitt tid. Kvantesammenfiltring (Eng.: entanglement). Sammenfiltring vil si at to adskilte kvantesystemer framviser statistiske korrelasjoner. En slik tilstand kan også eksistere mellom partikler på ulike steder i rommet. Kvantetunnelering. Tunnelering vil si at en partikkel trenger gjennom et hinder som er ugjennomtrengelig i klassisk fysikk. Konjugert impuls. Kvantemekaniske variable henger sammen to og to, de kalles for variabel og tilhørende konjugert impuls. Det mest typiske eksemplet er posisjon og impuls (bevegelsesmengde). Et annet er dreieimpuls og vinkel. Heisenbergs uskarphetsrelasjon sier at Plancks konstant setter begrensning på hvor presist størrelser som henger sammen kan bestemmes. Eksempler på slike størrelser som henger sammen er posisjon og impuls eller energi og tid. Bølge-partikkel-dualitet. Kvantemekaniske partikler kan oppføre seg både som partikler og som bølger. Bølgenaturen kommer for eksempel frem i dobbelspalteforsøk hvor partikler, slik som elektroner, opplever interferens. Schrödingerteori. Erwin Schrödingers formulering av kvantemekanikken med bølgefunksjonen som klassisk, kompleks, kontinuerlig funksjon. Matrisemekanikk. Werner Heisenbergs abstrakte formulering av kvantemekanikken ved hjelp av matriser. Kvantefeltteori. En teori hvor også bølgefunksjonen er kvantisert. Eksempler på slike teorier er elektronteorien kvanteelektrodynamikk og kvarkteorien kvantekromodynamikk. Veiintegralformalisme. Richard P. Feynmanns formulering av kvantemekanikken som sier at en partikkel beveger alle mulige veier mellom to punkter A og B. Standardmodellen. En modell for alle elementærpartikler, slik som elektroner, kvarker, nøytrinoer, fotoner, m.m. Symmetri. En matematisk egenskap i systemet. F.eks. har Dirac-ligningen to symmetriske løsninger som tilsvarer elektroner og positroner (anti-elektroner). Effektiv teori. Hvis teori B er avledet av teori A er teori B en effektiv teori. Spontane symmetribrudd. Betyr at en effektiv teori ikke har de samme symmetriene som teorien den er avledet av. Spinn. I kvantemekanikken benyttes ordet spinn til å beskrive en elementærpartikkels 'indre dreieimpuls' (eng. spin angular momentum), som må betraktes som grunnleggende forskjellig fra en partikkels 'banedreieimpuls' (eng. orbital angular momentum). Sistnevnte skyldes at partikkelens posisjon og impuls er beskrevet ved dens posisjons- og impulsoperator, og at dens banedreieimpuls da er gitt ved vektorkryssproduktet av disse to, i analogi med klassisk mekanikk. Men den samme elementærpartikkelen har ingen indre posisjon og heller ingen indre impuls. Likevel viser det seg at den har en indre dreieimpuls, slik det ble påvist av Goudsmit og Uhlenbeck i deres velkjente eksperiment med avbøyning av elektronstråler i inhomogene magnetfelt. Det var Wolfgang Pauli som da fant fram til den gjeldende teorien for dette fenomenet. Elektronets spinn beskrives da ved de såkalte Paulimatrisene eller spinnmatriser. Bølgefunksjon består da av 'to' komponenter, én komponent for 'spinn opp' og en annen for 'spinn ned'. En slik bølgefunksjon kalles for spinor. Paulimatrisene er da et sett av 3 stk. 2x2 komplekse matriser. Det er 3 stk. fordi spinn er en vektor, og således må ha 3 komponenter. == Teorier som kommer inn under kvantemekanikken == Schrödingerteori Kanonisk kvantemekanikk Veiintegralformalisme Atomfysikk Kjernefysikk Partikkelfysikk Kvantekjemi Mesoskopisk fysikk Kvantefeltteori Relativistisk kvantemekanikk Kvanteelektrodynamikk Kvantekromodynamikk Standardmodellen Kvantekosmologi Strengteori M-teori == Se også == Fotoelektrisk effekt Plancks strålingslov == Referanser == == Eksterne lenker == Innføring i kvantemekanikk Kvantefysisk abrakadabra - artikkel fra forskning.no 5.10.05 Den knøttlille fysikken- artikkel fra forskning.no 20.4.13

Kvantemekanikk er den grenen av fysikken som beskriver atomer, molekyler, og oppbygningen av disse. I sin mest komplette form prøver den å beskrive oppbygningen av all materie og stråling.

https://no.wikipedia.org/wiki/1._juni

2023-02-04

1. juni

['Kategori:Dager i juni']

1. juni er den 152. dagen i året. 153. i skuddår. Det er 213 dager igjen av året.

1. juni er den 152. dagen i året. 153. i skuddår. Det er 213 dager igjen av året. == Navnedag == June, Juni. == Historie == 1912 – Første flygning av en nordmann i Norge gjennomføres når Hans Fleischer Dons flyr «Start» fra et jorde i Borre. 1973 – Militærjuntaen i Hellas avskaffer kongedømmet og innfører republikk. 2005 – En folkeavstemning i Nederland gir stort flertall mot ratifikasjon av EUs nye grunnlov 2006 – I Kina åpner vannmagasinet Tre kløfter, som er ett av verdens største vannmagasin. == Kultur == 1967 – The Beatles gir ut Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. === Norsk historie === 1953 – De første Festspillene i Bergen åpner. 1973 – Lieråsen jernbanetunnel, 10,7 km og på dette tidspunktet Nord-Europas lengste, åpnes. 1995 – NRK Klassisk startet sendingene som verdens første heldigitale radiokanal i 24 timers drift. 2004 – En endring i lov om vern mot tobakksskader som totalforbyr røyking på spisesteder trer i kraft. == Fødsler == Se flere som er født 1. juni i Kategori:Fødsler 1. juni. === 18. århundre === 1780 – Carl von Clausewitz, prøyssisk militær tenker og general (d. 1831) 1796 – Nicolas Léonard Sadi Carnot, fransk matematiker (d. 1832) === 19. århundre === 1801 – Brigham Young, mormonsk kirkeleder (d. 1877) 1820 – Adolf Ebert, tysk romanist og litteraturhistoriker (d. 1890) 1873 – Ada Jones, amerikansk sanger (d. 1922) 1886 – Gunnar Graarud, norsk operasanger (d. 1960) 1892 – Amanullah Khan, afghansk konge (d. 1960) === 20. århundre === 1901 – Fritz von der Lippe, norsk teatersjef (d. 1988) 1915 – Hans Hansen, norsk roer (d. 2005) 1917 – William Standish Knowles, amerikansk kjemiker og nobelprisvinner (d. 2012) 1922 – Povel Ramel, svensk musiker, komponist, forfatter, revyartist og skuespiller (d. 2007) 1926 – Johnny Berry, engelsk fotballspiller (d. 1994) 1926 – Marilyn Monroe, amerikansk skuespiller (d. 1962) 1930 – Edward Woodward, britisk skuespiller (d. 2009) 1935 – Norman Foster, britisk arkitekt 1935 – Percy Adlon, tysk regissør 1937 – Morgan Freeman, amerikansk skuespiller 1938 – Carlo Caffarra, italiensk kardinal (d. 2017) 1947 – Jan Petter Rasmussen, norsk politiker 1947 – Ron Wood, britisk musiker (Rolling Stones) 1949 – Ola D. Gløtvold, norsk politiker 1953 – Liv Arnesen, norsk polfarer 1955 – Tony Snow, amerikansk journalist (d. 2008) 1961 – Gabi Zange, tysk skøyteløper 1961 – John Huston, amerikansk golfspiller 1964 – Greve Gottfried von der Goltz, tysk-norsk musiker 1965 – Larisa Lazutina, russisk langrennsløper 1968 – Jason Donovan, australsk skuespiller og musiker 1969 – Siv Jensen, norsk politiker 1973 – Heidi Klum, tysk modell og skuespiller 1974 – Alanis Morissette, kanadisk musiker 1974 – Michael Rasmussen, dansk syklist 1976 – Henrik Horge, norsk skuespiller og artist 1976 – Marlon Devonish, britisk friidrettsutøver 1977 – Sarah Wayne Callies, amerikansk skuespiller 1979 – Markus Persson, svensk grunnlegger av Mojang og Minecraft 1980 – Arne Dankers, kanadisk skøyteløper 1982 – Justine Henin-Hardenne, belgisk tennisspiller 1983 – Jette F. Christensen, norsk politiker (Ap) 1984 – Jean Beausejour, chilensk fotballspiller 1985 – Kjell Ingolf Ropstad, norsk politiker 1985 – Tirunesh Dibaba, etiopisk friidrettsutøver 1986 – Moses Ndiema Masai, kenyansk friidrettsutøver 1986 – Chinedu Ogbuke, nigeriansk fotballspiller 1988 – Javier Hernández, mexicansk fotballspiller 1988 – Michal Ďuriš, slovakisk fotballspiller 1989 – Kjell Rune Sellin, norsk fotballspiller 1989 – Sammy Alex Mutahi, kenyansk friidrettsutøver 1989 – Natalija Gontsjarova, russisk volleyballspiller 1990 – Bianca Perie, rumensk friidrettsutøver 1990 – Carlota Ciganda, spansk profesjonell golfspiller 1990 – Erick Rodríguez, nicaraguansk friidrettsutøver 1990 – Marino Marić, kroatisk håndballspiller 1990 – Paola Mautino, peruansk friidrettsutøver 1990 – Roman Josi, sveitsisk ishockeyspiller 1990 – Simen Melhus, norsk fotballspiller 1999 – Hulda Holtvedt, norsk politiker (MDG) == Dødsfall == Se flere som døde 1. juni i Kategori:Dødsfall 1. juni. 1660 – Mary Dyer, engelsk kveker 1841 – David Wilkie, britisk maler (f. 1785) 1868 – James Buchanan, USAs 15. president (f. 1791) 1907 – Richard Mühlfeld, tysk musiker (f. 1856) 1925 – Thomas R. Marshall, USAs 28. visepresident (f. 1854) 1941 – Hans Berger, tysk nevrolog (f. 1873) 1946 – Ion Antonescu, rumensk statsminister (f. 1882) 1946 – Gheorghe Alexianu, rumensk akademiker og politiker (f. 1897) 1954 – Martin Andersen Nexø, dansk forfatter (f. 1869) 1962 – Adolf Eichmann, tysk nazistisk embetsmann (f. 1906) 1968 – Helen Keller, amerikansk forfatter (f. 1880) 1969 – Ivar Ballangrud, norsk skøyteløper (f. 1904) 1983 – Arnt Pedersen, norsk sanger og eventyrer (f. 1892) 2001 – Kong Birendra Bir Bikram Shah Dev av Nepal (f. 1945) 2006 – Kristian Ottosen, norsk motstandsmann (f. 2001) 2007 – Billy Johansson, norsk musiker (f. 1948) 2008 – Tommy Lapid, israelsk journalist og politiker (f. 1931) 2008 – Yves Saint-Laurent, fransk motedesigner (f. 1936) 2010 – Andrej Voznesenskij, russisk poet (f. 1933) == Merkedager == Nikomedes dag. Han skal ha vært en romersk kristen soldat, som ble pisket til døde, ca. år 100 e.Kr. FNs internasjonale dag for foreldre. Verdens melkedag == Referanser ==

1. juni er den 152.

https://no.wikipedia.org/wiki/2._juni

2023-02-04

2. juni

['Kategori:Dager i juni']

2. juni er den 153. dagen i året. 154. i skuddår. Det er 212 dager igjen av året.

2. juni er den 153. dagen i året. 154. i skuddår. Det er 212 dager igjen av året. == Navnedag == Runar, Rune, Runa. == Historie == 455 – Vandalene erobrer Roma, plyndringen pågår i to uker. 575 – Pave Benedikt I blir innsatt som pave. 657 – Pave Eugenius I blir gravlagt i Peterskirken. 1953 – I Storbritannia krones Elisabeth II til dronning. 1974 – Jigme Singye Wangchuck blir kronet til konge i Bhutan. 2003 – ESAs første Mars-sonde Mars Express skytes opp. 2008 – Bilbombe ved den danske ambassade i Islamabad drepte minst åtte mennesker. === Norsk historie === 1958 – Demonstrasjon mot atomvåpen i Oslo. 1981 – Gerhard Schwenzer utnevnes til koadjutor-biskop av Oslo. 1995 – Vesleofsen kulminerer i Glomma. I Gudbrandsdalen finner Moksa nytt løp gjennom tettbebyggelsen i Tretten. == Fødsler == Se flere som er født 2. juni i Kategori:Fødsler 2. juni. 1767 – Gaetano Marma Trigona e Parisi, kardinal i den katolske kirke (d. 1837) 1804 – Gregor von Scherr, erkebiskop av München og Freising (d. 1877) 1807 – Nils Weyer Arveschoug, norsk amtmann og politiker (d. 1894) 1827 – Konstantin Pobedonostsev, russisk statsmann og jurist (d. 1907) 1835 – Pave Pius X (d. 1914) 1851 – Sophus Tromholt, dansk meteorolog og fotograf (d. 1896) 1857 – Urban Jacob Rasmus Børresen, norsk kontreadmiral (d. 1943) 1857 – Karl Adolph Gjellerup, dansk forfatter, nobelprismottaker i litteratur (d. 1919) 1866 – Cassian Spiss, østerriksk misjonær (d. 1905) 1902 – Michael Staksrud, norsk skøyteløper (d. 1940) 1904 – Johnny Weissmuller, amerikansk svømmer og skuespiller (d. 1984) 1920 – Marcel Reich-Ranicki, tysk litteraturkritiker (d. 2013) 1921 – Gyrd Løfqvist, dansk skuespiller (d. 2012) 1926 – Raul Hilberg, amerikansk forfatter og professor i historie (d. 2007) 1930 – Pete Conrad, amerikansk astronaut (d. 1999) 1937 – Geir Kjetsaa, norsk professor (d. 2008) 1938 – Prinsesse Désirée av Sverige 1940 – Kong Konstantin II av Hellas (d. 2023) 1941 – Charlie Watts, britisk musiker (Rolling Stones) (d. 2021) 1941 – Stacy Keach, amerikansk skuespiller og forfatter 1942 – Muammar al-Gaddafi, libysk statsleder (d. 2011) 1943 – Crescenzio Sepe, kardinal i Den katolske kirke 1945 – Signe Øye, norsk politiker 1947 – Mads Gilbert, norsk lege og politiker 1948 – Jørgen Gunnerud, norsk forfatter 1955 – Dana Carvey, amerikansk skuespiller 1964 – Caroline Link, tysk regissør 1968 – Flemming Andersen, dansk tegneserieskaper 1971 – Anthony Hamilton, britisk snookerspiller 1972 – Wentworth Miller, amerikansk skuespiller 1980 – Ane Stangeland, norsk fotballspiller 1980 – Fabrizio Moretti, amerikansk musiker 1986 – Lars Berrum, norsk komiker 1988 – Sergio Agüero, argentinsk fotballspiller 1989 – Freddy Adu, ghanesisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 2. juni i Kategori:Dødsfall 2. juni. 1374 – Pedro Gómez de Barroso Albornoz, kardinal i Den katolske kirke 1519 – Philippe de Luxembourg, kardinal i Den katolske kirke 1585 – Georges d'Armagnac, kardinal i Den katolske kirke (f. 1501) 1882 – Giuseppe Garibaldi, italiensk geriljaleder og nasjonalist (f. 1807) 1893 – Walter Emmerson, amerikansk kornettist (f. 1856) 1895 – Heinrich von Friedberg, tysk jurist og politiker (f. 1813) 1901 – Franz August Schenk von Stauffenberg, tysk jurist og politiker (f. 1834) 1902 – Axel Olof Freudenthal, finsk filolog og politiker (f. 1836) 1908 – Redvers Henry Buller, britisk general (f. 1839) 1908 – Aimar Sørenssen, norsk jurist og politiker (f. 1823) 1937 – Louis Vierne, fransk organist og komponist (f. 1870) 1967 – Benno Ohnesorg, tysk student (f. 1940) 1983 – Julio Rosales, kardinal i den katolske kirke (f. 1906) 2004 – Egil Tynæs, norsk lege (Leger Uten Grenser) (f. 1941) 2005 – Gunder Gundersen, norsk kombinertløper (f. 1930) 2006 – Vince Welnick, amerikansk musiker (f. 1951) 2007 – Huang Ju, kinesisk politiker (f. 1938) 2008 – Bo Diddley, amerikansk musiker (f. 1928) 2008 – Mel Ferrer, cubansk-amerikansk skuespiller (f. 1917) 2008 – Geir Kjetsaa, norsk professor (f. 1937) 2009 – David Eddings, amerikansk forfatter (f. 1931) 2010 – Ole Jacob Bangstad, norsk offiser og idrettsleder (f. 1917) 2011 – Albertina Sisulu, sørafrikansk aktivist (f. 1918) 2012 – Soini Nikkinen, finsk spydkaster (f. 1923) == Merkedager == Italias nasjonaldag. == Idrett == 1993 – Øyvind Leonhardsen og Lars Bohinen sørger for at Norge vinner 2-0 over England på Ullevaal Stadion i VM-kvalifiseringen.

2. juni er den 153.

https://no.wikipedia.org/wiki/3._juni

2023-02-04

3. juni

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dager i juni']

3. juni er den 154. dagen i året. 155. i skuddår. Det er 211 dager igjen av året.

3. juni er den 154. dagen i året. 155. i skuddår. Det er 211 dager igjen av året. == Navnedag == Rasmus, Rakel. Navnedagen er etter biskop Erasmus som døde i år 303, som har Sankt Elms-ild, et varsel i mastetoppene når et skip ventet uvær, oppkalt etter seg. I Norge ble dagen tidligere kalt rasmusdagen, eller skoklefall, datoen har variert mellom 2. og 3. juni. == Historie == 1083 – Tysklands Henrik IV stormer Roma og tar Peterskirken 1098 – Etter fem måneders beleiring under det første korstoget, tok korsfarerne Antiokia i Det bysantiske riket 1620 – Byggingen av den eldste kirken i franske deler av Nord-Amerika, Notre-Dame-des-Anges, starter i Quebec 1621 – Det nederlandske vestindiske kompaniet (nederlandsk: West-Indische Compagnie eller WIC) får handelsmonopol med nederlandske områder i Nord-Amerika 1769 – Ett år ut i sin jordomseiling ser James Cook endelig at Venus passerer solen, som var hovedhensikten med reisen 1818 – Storbritannia sikrer seg makten i India, når den siste krigen mellom Storbritannia og marathaene 1937 – Hertugen av Windsor (tidligere kong Edvard VIII) giftet seg med Wallis Simpson i Frankrike 1940 – Andre verdenskrig, evakueringen av allierte tropper fra Dunkerque er fullført. Over 335 000 britiske, franske og belgiske soldater ble reddet. 1950 – Første franske ekspedisjon til fjellet Annapurna i Himalaya i Nepal 1962 – 130 mennesker omkommer da et Air France Boeing 707 styrter like etter avgang fra Orly Airport i Paris. 1965 – Edward White blir den første amerikanske astronauten som går i rommet, ved å gå ut av romskipet Gemini 4 1973 – Det sovjetiske overlydsflyet flyet Tupolev 144 krasjer på et flystevne i Paris, og tar livet av 15 mennesker 1979 – En av de største oljeutslippene noensinne skjer under en utblåsning fra oljeriggen Ixtoc 1 i Mexicogulfen 1982 – Israels ambassadør i London, Shlomo Argov blir skutt og alvorlig såret 1989 – Kinas restriksjoner mot pro-demokratiske dissidenter begynner, på Tiananmen-plassen 1990 – Presidentene George Bush og Mikhail Gorbatsjov har et toppmøte der de blant annet blir enige om våpenkontroll og en del handelsavtaler 1992 – Riokonferansen i Rio de Janeiro i Brasil, verdens største miljøtoppmøte, åpner. 178 land deltar. 1998 – Et tysk ekspresstog sporer av ved Eschelde, 102 mennesker omkommer. 2006 – Montenegro erklærer seg som uavhengig nasjon. 2006 – En russisk diplomat ble drept, og fire kidnappet i Bagdad. 2006 – Det blir kjent at tolv menn er arrestert i søndre Ontario i Canada. Ifølge kanadisk politi var de tolv i ferd med å planlegge al-Qaida-inspirerte terrorhandlinger. 2006 – Minst 28 blir drept og 62 såret av bilbombe i Basra i Irak. 2017 – Terrorangrepet i London 3. juni 2017: Åtte mennesker ble drept, og tre terrorister ble skutt av politiet. == Norsk historie == 2006 – I Norge blir det funnet salmonella i First Price-salami. Pålegget kan være kilden til bakterien Salmonella Kedougou, som de siste ukene har smittet 35 og muligens forårsaket et dødsfall. == Fødsler == Se flere som er født 3. juni i Kategori:Fødsler 3. juni. 1819 – Anton Anderledy, sveitsisk generalsuperior for jesuittordenen (d. 1892) 1819 – Magdalene Thoresen, norsk-dansk forfatter (d. 1903) 1831 – Max Abraham, tysk forlegger (d. 1900) 1843 – Frederik VIII, dansk konge (d. 1912) 1844 – Garret Hobart, USAs 24. visepresident (d. 1899) 1876 – Jose Palma, filippinsk dikter (d. 1903) 1924 – Ingrid Espelid Hovig, norsk programleder og forfatter (d. 2018) 1925 – Tony Curtis, amerikansk skuespiller (d. 2010) 1925 – Thomas Joseph Winning, britisk kardinal (d. 2001) 1926 – Allen Ginsberg, amerikansk forfatter (d. 1997) 1928 – Donald Judd, amerikansk kunstner (d. 1994) 1931 – Raúl Castro, cubansk politiker og revolusjonær 1932 – Tor Torkildsen, norsk forfatter (d. 2006) 1935 – Anne-Lise Steinbach, norsk politiker 1938 – Thor Listau, norsk politiker og fiskeriminister (d. 2014) 1938 – Turid Dørumsgaard Varsi, norsk politiker 1942 – Curtis Mayfield, amerikansk musiker (d. 1999) 1945 – Bjørn Alterhaug, norsk jazzmusiker 1946 – Michael Clarke, amerikansk musiker (d. 1993) 1946 – Penelope Wilton, britisk skuespiller 1951 – Jill Biden 1956 – George Burley, skotsk fotballspiller og trener 1961 – Lawrence Lessig, amerikansk professor 1964 – Kerry King, amerikansk gitarist 1972 – Paul Trollope, britisk fotballspiller og manager 1974 – Peter Werni, norsk fotballspiller 1978 – Yosef Wolde-Mariam, norsk programleder og rapper (Madcon) 1981 – Kristoffer Paulsen Vatshaug, norsk fotballspiller 1982 – Jelena Isinbajeva, russisk stavhopper 1983 – Jan Petter Solberg, norsk snøbrettkjører 1984 – Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, norsk-egyptisk rapper 1985 – Samwel Mwera, tanzaniansk friidrettsutøver 1985 – Steffen Thoresen, norsk ishockeyspiller 1986 – Micah Kogo, kenyansk friidrettsutøver 1986 – Rafael Nadal, spansk tennisspiller == Dødsfall == Se flere som døde 3. juni i Kategori:Dødsfall 3. juni. 1832 – Hudson Taylor, britisk misjonær (f. 1832) 1898 – Samuel Plimsoll, britisk politiker (f. 1824) 1899 – Johann Strauss d.y., østerriksk komponist (f. 1825) 1900 – Mary Kingsley, britisk oppdager og etnolog (f. 1862) 1906 – John Maxwell, amerikansk golfspiller (f. 1871) 1959 – Ole Windingstad, norsk komponist bosatt i USA (f. 1886) 1987 – Andrés Segovia, spansk klassisk gitarist (f. 1893) 1989 – Ayatollah Khomeini, iransk leder 1995 – J. Presper Eckert, amerikansk informatiker (f. 1919) 1998 – Poul Bundgaard, dansk skuespiller og sanger (f. 1922) 2001 – Anthony Quinn, amerikansk skuespiller (f. 1915) 2009 – David Carradine, amerikansk skuespiller (f. 1936) 2009 – Geir Høgsnes, norsk sosiolog (f. 1950) 2010 – Rue McClanahan, amerikansk skuespiller (f. 1934) 2011 – James Arness, amerikansk skuespiller (f. 1923) 2011 – Jack Kevorkian, amerikansk lege og aktivist (f. 1928) == Referanser ==

3. juni er den 154.

https://no.wikipedia.org/wiki/4._juni

2023-02-04

4. juni

['Kategori:Dager i juni']

4. juni er den 155. dagen i året, 156. i skuddår. Det er 210 dager igjen av året.

4. juni er den 155. dagen i året, 156. i skuddår. Det er 210 dager igjen av året. == Navnedag == Heidi, Heid. == Historie == 1920 – Fredsavtalen i Trianon. 1979 – Jerry Rawlings ledet et militærkupp i Ghana og ble innsatt som president. 1984 – Bruce Springsteen gir ut albumet Born in the U.S.A., det selger 15 000 000 eksemplarer bare i USA og kommer som nummer 1 på norske, amerikanske og britiske lister. 1989 – I Beijing, Kina stormer hæren Den himmelske freds plass, hvor flere hundre tusen demonstrerende ungdommer har samlet seg. Et ukjent antall demonstranter blir massakrert. 1989 – Ayatollah Ali Khamenei bli valgt til øverste leder i Iran. 2002 – Quaoar, et Kuiper-legeme, ble oppdaget. == Fødsler == Se flere som er født 4. juni i Kategori:Fødsler 4. juni. 1798 – Niels Laurits Høyen, dansk kunsthistoriker (d. 1883) 1867 – Carl Gustaf Mannerheim, finsk offiser og politiker (d. 1951) 1904 – Aase Bye, norsk skuespiller (d. 1991) 1912 – Robert Jacobsen, dansk billedhugger (d. 1993) 1924 – Dennis Weaver, amerikansk skuespiller (d. 2006) 1927 – Henning Carlsen, dansk filmregissør (d. 2014) 1927 – Sigurd Verdal, norsk politiker (d. 2010) 1929 – Karolos Papoulias, gresk president (d. 2021) 1932 – Torstein Tynning, norsk politiker (d. 2000) 1933 – Godfried Danneels, belgisk kardinal (d. 2019) 1934 – Pierre Étienne Louis Eyt, fransk kardinal (d. 2001) 1937 – Freddy Fender, amerikansk musiker (d. 2006) 1942 – Terje Johanssen, norsk lyriker (d. 2005) 1944 – Eddie Skoller, dansk entertainer 1947 – Viktor Klima, østerriksk kansler 1949 – Gwendolyn von Ambesser, tysk forfatter, regissør og skuespiller 1952 – Stein Rosenlund, norsk skuespiller og regissør (d. 2007) 1952 – Bronisław Komorowski, polsk president 1953 – Paul Samson, britisk gitarist (d. 2002) 1954 – Luc-Adolphe Tiao, burkinsk statsminister 1955 – Val McDermid, britisk forfatter 1956 – Reeves Gabrels, amerikansk gitarist 1956 – Bernd Posselt, tysk politiker 1960 – Åse Schmidt, norsk politiker 1961 – Ferenc Gyurcsány, ungarsk statsminister 1963 – Elin Brodin, norsk forfatter 1964 – Sean Pertwee, britisk skuespiller 1966 – Cecilia Bartoli, italiensk mezzosopran 1968 – Ian Taylor, engelsk fotballspiller 1970 – Deborah Compagnoni, italiensk alpinist 1970 – Mark Kirchner, tysk skiskytter 1971 – Joseph Kabila, kongolesisk president 1971 – Peter Jöback, svensk musiker 1975 – Angelina Jolie, amerikansk skuespiller 1975 – Russell Brand, britisk komiker og programleder 1981 – Giourkas Seitaridis, gresk fotballspiller 1982 – Abel Kirui, kenyansk friidrettsutøver 1983 – Emmanuel Eboué, ivoriansk fotballspiller 1983 – Koffi Ndri Romaric, ivoriansk fotballspiller 1985 – Lukas Podolski, tysk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 4. juni i Kategori:Dødsfall 4. juni. 1872 – Stanisław Moniuszko, polsk komponist (f. 1819) 1887 – William A. Wheeler, USAs 19. visepresident (f. 1819) 1895 – Sultan Abu Bakar av Johor (f. 1833) 1907 – Agathe Backer-Grøndahl, norsk komponist (f. 1847) 1918 – Charles W. Fairbanks, USAs 26. visepresident (f. 1852) 1937 – Helmut Hirsch, tysk opposisjonell (f. 1916) 1941 – Vilhelm II av Tyskland, tysk keiser (f. 1859) 1997 – Ronnie Lane, britisk musiker (f. 1946) 2000 – Paul Zoungrana, burkinsk kardinal (f. 1917) 2001 – Dipendra Bir Bikram Shah Dev, konge i Nepal (f. 1972) 2011 – Lawrence Eagleburger, amerikansk politiker (f. 1930) 2011 – Donald Hewlett, britisk skuespiller (f. 1920) 2012 – Ljubiša Rajić, serbisk professor (f. 1947) 2012 – Per Sunderland, norsk skuespiller (f. 1924) 2012 – Rodolfo Quezada Toruño, guatemalansk katolsk kardinal (f. 1932) 2012 – Eduard Khil, russisk sanger (f. 1934)

4. juni er den 155.

https://no.wikipedia.org/wiki/26._juli

2023-02-04

26. juli

['Kategori:Dager i juli']

26. juli er den 207. dagen i året (den 208. i skuddår). Det er 158 dager igjen av året.

26. juli er den 207. dagen i året (den 208. i skuddår). Det er 158 dager igjen av året. == Navnedag == Anna, Anne, Ane. – se helligdager nedenfor. == Historie == 1705 – Slaget ved Gemauerthof mellom svenske og russiske tropper. 1887 – Unua libro ble utgitt. 1953 – Den cubanske revolusjon innledes med et mislykket angrep på Moncada-forlegningen fra cubanske revolusjonære. 1956 – Suezkrisen: Egypt nasjonaliserer Suezkanalen. 1963 – Jordskjelvet i Skopje i Jugoslavia tar livet av over tusen mennesker og skader 3–4 000. 1965 – Maldivene blir selvstendig. === Norsk historie === 1714 – Trefningen ved Lindesnes der dansk-norske sjøstridskrefter under ledelse av kapteinløytnant Peter Wessel slåss mot svenske marinestyrker innledes. 1808 – Det allminnelige revisjonskontor blir opprettet. 1849 – Det kongelige slott innvies i Oslo. 1942 – Det kunngjøres i kirkene at Den norske kirke har brutt med Quisling-staten og heretter står under ledelse av Den midlertidige kirkeledelse. 1972 – Fiskeskøyte «Rossøy» fra Hidra er på vei inn fra Lille Fiskebank til Abelsnes da den synker sørvest av Lista som følge av eksplosjon ombord. Besetningen på fire omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 26. juli i Kategori:Fødsler 26. juli. 1822 – C.C. Peters, dansk billedhugger (d. 1899) 1833 – Luigi Rotelli, italiensk katolsk kardinal (d. 1891) 1842 – Alfred Marshall, britisk økonom (d. 1924) 1845 – Anna Rogstad, norsk lærer, kvinnesakskvinne og politiker (d. 1938) 1856 – William Rainey Harper, amerikansk akademiker (d. 1906) 1856 – George Bernard Shaw, irsk-britisk dramatiker, litteratur- og musikkritiker (d. 1950) 1896 – Alfred Maurstad, norsk skuespiller (d. 1967) 1900 – Aage Storstein, norsk kunstmaler (d. 1983) 1914 – Juan Francisco Fresno Larraín, chilensk kardinal (d. 2004) 1919 – Angelo Felici, italiensk kardinal (d. 2007) 1919 – Elinborg Lützen, færøysk grafiker (d. 1995) 1921 – Arne Steigen, norsk gårdbruker (d. 2007) 1922 – Gilberto Agustoni, sveitsisk kardinal (d. 2017) 1922 – Jason Robards, amerikansk skuespiller (d. 2000) 1923 – Ole Frithjof Klemsdal, norsk politiker (d. 2008) 1928 – Stanley Kubrick, amerikansk filmregissør (d. 1999) 1932 – Knut Bjørnsen, norsk skøyteløper, skøytekommentator og programleder (d. 2008) 1932 – James Francis Stafford, amerikansk kardinal 1933 – Edmund Phelps, amerikansk professor i økonomi 1934 – Jean Balland, fransk kardinal (d. 1998) 1936 – Tsutomu Koyama, japansk volleyballspiller (d. 2012) 1939 – John Howard, australsk statsminister 1940 – Anna Abdallah, tanzaniansk politiker 1941 – Darlene Love, amerikansk sanger og skuespiller 1943 – Mick Jagger, britisk musiker (Rolling Stones) 1944 – Louise Lake-Tack, antiguansk generalguvernør 1945 – Helen Mirren, britisk skuespiller 1948 – Annelise Høegh, norsk politiker (d. 2015) 1949 – Roger Taylor, britisk musiker (Queen) 1949 – Thaksin Shinawatra, thailandsk statsminister 1951 – Sabine Leutheusser-Schnarrenberger, tysk politiker 1954 – Kjell E. Midthun, norsk tegner og illustratør 1955 – Asif Ali Zardari, pakistansk president 1957 – Nick de Firmian, amerikansk sjakkspiller 1959 – Kevin Spacey, amerikansk regissør 1963 – Torgny Mogren, svensk langrennsløper 1964 – Sandra Bullock, amerikansk skuespiller 1964 – Anne Provoost, belgisk forfatter 1965 – Frøydis Arnesen, norsk forfatter (Villa Morgenstjerne) 1965 – Andrea Tofanelli, italiensk trompetist 1965 – Håkon Wium Lie, norsk ingeniør 1967 – Gunn Karin Gjul, norsk politiker 1967 – Bjarte Tjøstheim, norsk radioprofil 1971 – Asgeir Borgemoen, norsk skuespiller og programleder 1973 – Kate Beckinsale, britisk skuespiller 1974 – Håvard Flatmo, norsk musiker 1975 – Liz Truss, britisk statsminister 1975 – Karl Oskar Fjørtoft, norsk fotballspiller 1976 – Diaz, norsk rapartist 1977 – Atle Roar Håland, norsk fotballspiller 1984 – Sabri Sarıoğlu, tyrkisk fotballspiller 1985 – Gaël Clichy, fransk fotballspiller 1989 – Issah Samir, ghanesisk bokser == Dødsfall == Se flere som døde 26. juli i Kategori:Dødsfall 26. juli. 1816 – Johan Nordahl Brun, norsk dikter (f. 1745) 1892 – Vilhelm Birkedal, dansk prest og salmedikter (f. 1809) 1894 – Anton Christian Houen, norsk lærer, filantrop og forretningsmann (f. 1823) 1900 – Albert Bonnier, svensk forlegger (f. 1820) 1903 – Lina Sandell-Berg, svensk salmedikter (f. 1832) 1944 – Reza Pahlavi, persisk/iransk sjah (f. 1877) 1971 – Diane Arbus, amerikansk fotograf (f. 1923) 2006 – Rolf Hansen, norsk politiker (f. 1920) 2006 – Tatiana von Metternich-Winneburg, russisk-tysk fyrstinne, maler og forfatter (f. 1915) 2007 – Lars Forssell, svensk forfatter (f. 1928) 2009 – Merce Cunningham, amerikansk danser og koreograf (f. 1919) 2011 – Frank Foster, amerikansk musiker (f. 1928) 2012 – Mary Tamm, britisk skuespiller (f. 1950) 2012 – Franz West, østerriksk kunstner (f. 1947) 2013 – J.J. Cale, amerikansk musiker (f. 1938) == Helligdager == Katolsk festdag for jomfru Marias foreldre, som etter tradisjonen het Anna og Joakim Nasjonaldag for Liberia og Maldivene, tidligere også for Cuba, se 26. juli-bevegelsen == Referanser ==

26. juli er den 207.

https://no.wikipedia.org/wiki/5._juni

2023-02-04

5. juni

['Kategori:Dager i juni']

5. juni er den 156. dagen i året (den 157. i skuddår). Det er 209 dager igjen av året.

5. juni er den 156. dagen i året (den 157. i skuddår). Det er 209 dager igjen av året. == Navnedag == Torbjørg, Torbjørn, Torben. == Historie == 1849 – Danmarks nasjonaldag: Danmark vedtar sin grunnlov. 1945 – Berlin-erklæringen undertegnes, og Tyskland inndeles i fire okkupasjonssoner. 1967 – Seksdagerskrigen: Krig bryter ut mellom Israel og Egypt. Jordan og Syria går med i krigen på Egypts side. 1968 – Robert F. Kennedy skytes ned i Los Angeles i USA. Han dør neste dag. 1975 – Folkeavstemning om Storbritannias medlemskap i EF === Norsk historie === 1940 – Nordnes i Bergen bombes av britiske fly klokken 03:00. Bombene er ment mot skip i havnen, men treffer også hus på Nordnes, Den Nationale Scene og rådhuset. 113 hus brenner ned, 4 mennesker omkommer. 1957 – Fraktefartøy «Ueland» fra Storfosna er på reise Honningsvåg-Ålesund med fisk og tran da synker etter kollisjon med hurtigruteskip «Sigurd Jarl» i Stigfjorden ved Lurøy. 1 mann omkommer. 1965 – De første Festspillene i Nord-Norge blir åpnet. == Fødsler == Se flere som er født 5. juni i Kategori:Fødsler 5. juni. 1819 – John Couch Adams, britisk astronom (d. 1892) 1828 – Otto Torell, svensk geolog, zoolog og polfarer (d. 1900) 1848 – Hans Peter Jenssen, norsk forretningsmann og politiker (d. 1902) 1879 – René Pottier, fransk syklist (d. 1907) 1898 – Federico García Lorca, spansk poet (d. 1936) 1900 – Dennis Gabor, ungarsk-britisk fysiker og nobelprisvinner (d. 1979) 1913 – Peter Doherty, nordirsk fotballspiller og trener (d. 1990) 1915 – John Engh, norsk arkitekt (d. 1996) 1917 – Maurice Duverger, fransk statsviter (d. 2014) 1925 – Arne Skjølsvold, norsk arkeolog (d. 2007) 1928 – Tony Richardson, britisk regissør (d. 1991) 1931 – Ellen Einan, norsk lyriker (d. 2013) 1931 – Jacques Demy, fransk regissør (d. 1990) 1932 – Helga Haugen, norsk politiker 1933 – Per Ung, norsk billedhugger og grafiker (d. 2013) 1937 – Kari Simonsen, norsk skuespiller 1941 – Gjermund Eggen, norsk langrennsløper (d. 2019) 1941 – Jo Eggen, norsk langrennsløper, tvillingbror av Gjermund Eggen 1949 – Ken Follett, britisk forfatter 1949 – Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, ekvatorialguineansk president 1951 – Sigrun Eng, norsk politiker 1952 – Thor-Inge Gullvåg, norsk skuespiller 1952 – Nicko McBrain, britisk trommeslager 1952 – Siri Meyer, norsk professor i kunsthistorie 1956 – Kenny G, amerikansk musiker 1961 – Kjetil Osvold, norsk fotballspiller 1962 – Prinsesse Astrid av Belgia 1964 – Augustin Matata Ponyo, kongolesisk statsminister 1970 – Leah Remini, amerikansk skuespiller 1971 – Mark Wahlberg, amerikansk skuespiller 1974 – Lionel Baguissi, gabonsk taekwondoutøver 1978 – Suleiman Bilali, kenyansk bokser 1978 – Fernando Meira, portugisisk fotballspiller 1982 – Achille Emana, kamerunsk fotballspiller 1984 – Trond Erik Bertelsen, norsk fotballspiller 1995 – Troye Sivan, Australsk sanger, youtuber og skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 5. juni i Kategori:Dødsfall 5. juni. 1826 – Carl Maria von Weber, tysk komponist (f. 1786) 1873 – Peder Carl Lasson, norsk høyesterettsjustitiarius (f. 1798) 1893 – Louis Delasiauve, fransk psykiater (f. 1804) 1900 – Stephen Crane, amerikansk forfatter, poet og journalist (f. 1871) 1901 – Dagny Juel, norsk forfatter (f. 1867) 1975 – Paul Keres, estisk sjakkspiller (f. 1916) 2003 – Jürgen Möllemann, tysk visekansler og minister (f. 1945) 2004 – Ronald Reagan, amerikansk president (f. 1911) 2007 – Povel Ramel, svensk musiker, komponist, forfatter, revyartist og skuespiller (f. 1922) 2010 – Arne Nordheim, norsk komponist og musikkritiker (f. 1931) 2012 – Ray Bradbury, amerikansk forfatter (f. 1920) 2012 – Barry Unsworth, britisk forfatter (f. 1930) == Markeringer == Verdens miljødag Danmarks grunnlovsdag farsdag i Danmark

5. juni er den 156.

https://no.wikipedia.org/wiki/6._juni

2023-02-04

6. juni

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juni']

6. juni er den 157. dagen i året, 158. i skuddår. Det er 208 dager igjen av året.

6. juni er den 157. dagen i året, 158. i skuddår. Det er 208 dager igjen av året. == Navnedag == Gustav, Gyda (tidligere hadde Robert navnedag, nå flyttet til 7. juni) == Historie == 1523 – Gustav Vasa blir konge av Sverige, noe som markerer slutten på Kalmarunionen. 1654 – Dronning Christina av Sverige abdiserer og konverterer i hemmelighet til katolisismen. Hennes fetter blir kong Karl X Gustav av Sverige. 1660 – Freden i København blir inngått. 1944 – Andre verdenskrig: Slaget om Normandie innledes under kodenavnet D-dagen – Operasjon Overlord begynner med landingen av 155 000 allierte soldater på strendene i Normandie i Frankrike. 1982 – Israelske styrker invaderer de sørlige delene av Libanon. 1983 – Sverige feirer nasjonaldagen (tidligere svenska flaggans dag) for første gang. 2008 – En veikantbombe sprenger en buss i Colombo på Sri Lanka, dreper 20 og sårer 40 mennesker. 2012 – En venuspassasje fant sted. === Norsk historie === 1857 – Sofia av Nassau gifter seg med den fremtidige kong Oscar II av Sverige og Norge. 1896 – Stortinget vedtar å heve den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år, lovendringen trådte i kraft i 1900. 1992 – Fantoft stavkirke blir totalskadet i en brann. == Fødsler == Se flere som er født 6. juni i Kategori:Fødsler 6. juni. 1599 – Diego Velázquez, spansk maler (d. 1660) 1755 – Nathan Hale, amerikansk spion (d. 1776) 1808 – Luigi Serafini, italiensk katolsk kardinal (d. 1894) 1818 – Carl Peter Parelius Essendrop, norsk biskop og politiker (d. 1893) 1844 – Konstantin Savitskij, russisk maler (d. 1905) 1916 – Torstein Eckhoff, norsk professor i rettsvitenskap (d. 1993) 1919 – Ørnulf Ranheimsæter, norsk tegner, grafiker og illustratør (d. 2007) 1919 – Peter Carington, britisk politiker og generalsekretær i NATO (d. 2018) 1922 – Donald Keene, amerikansk-født japanolog (d. 2019) 1931 – Rolf Bengtson, svensk skuespiller (d. 1976) 1932 – David R. Scott, amerikansk astronaut 1934 – Albert II av Belgia, Belgias konge 1993-2013 1936 – Mompati Merafhe, botswansk politiker (d. 2015) 1936 – Levi Stubbs, amerikansk musiker (d. 2008) 1942 – Norberto Rivera Carrera, mexicansk kardinal 1944 – Tommie Smith, amerikansk friidrettsutøver 1945 – Sasha Gabor, norsk-amerikansk pornostjerne (d. 2008) 1945 – Jan Harry Teigland, norsk lokalpolitiker 1947 – Bjørn Bauck Erring, norsk professor i sosialantropologi 1947 – Tore Hay, norsk forfatter 1948 – Rocco Buttiglione, italiensk politiker 1948 – Knut Kjeldstadli, norsk historiker 1949 – Sonja Irene Sjøli, norsk politiker 1954 – Miroslav Deronjić, serbisk offiser (d. 2007) 1956 – Björn Borg, svensk tennisspiller 1960 – Steve Vai, amerikansk gitarist, låtskriver og plateprodusent 1961 – Tom Araya, amerikansk musiker 1964 – Jay Bentley, amerikansk musiker 1965 – Erik Fosnes Hansen, norsk forfatter 1966 – Faure Gnassingbé, togolesisk president 1966 – Tony Yeboah, ghanesisk fotballspiller 1972 – Noriaki Kasai, japansk skihopper 1975 – Steinar Pedersen, norsk fotballspiller 1976 – Ola Borten Moe, norsk politiker 1977 – Trude Gundersen, norsk taekwondoutøver 1978 – Aslak Borgersrud, norsk rapper 1979 – Jacinta Stapleton, australsk skuespiller 1985 – Sebastian Larsson, svensk fotballspiller 1987 – Ruddy Zang Milama, gabonsk friidrettsutøver == Dødsfall == Se flere som døde 6. juni i Kategori:Dødsfall 6. juni. 1861 – Camillo Benso di Cavour, italiensk politiker (f. 1810) 1891 – John Macdonald, kanadisk statsminister (f. 1815) 1897 – Oscar Dickson, svensk friherre og forretningsmann (f. 1823) 1899 – Jacob Sverdrup Smitt, norsk biskop og politiker (f. 1835) 1900 – Johannes Westergaard, norsk skipsreder og politiker (f. 1814) 1902 – Johan Peter Qvarme, norsk lærer og politiker (f. 1829) 1905 – Jacques Picard, kanadisk politiker (f. 1828) 1907 – Malcolm McVean, skotsk fotballspiller (f. 1871) 1948 – Louis Lumière, fransk oppfinner (f. 1854) 1962 – Yves Klein, fransk kunstner (f. 1928) 1968 – Robert F. Kennedy, amerikansk politiker (f. 1925) 1974 – Ed Sullivan, amerikansk programleder (f. 1901) 1976 – Ragnar Danielsen, norsk komponist, pianist og dirigent (f. 1917) 2000 – Håkan Lidman, svensk friidrettsutøver (f. 1915) 2005 – Dana Elcar, amerikansk skuespiller (f. 1927) 2006 – Billy Preston, amerikansk musiker (f. 1946) 2009 – Jean Dausset, fransk immunolog og nobelprisvinner (f. 1916) 2012 – Vladimir Krutov, russisk ishockeyspiller (f. 1960) == Helligdager == Sveriges nasjonaldag, tidligere flaggdagen (Svenska flaggans dag)

6. juni er den 157.

https://no.wikipedia.org/wiki/7._juni

2023-02-04

7. juni

['Kategori:Dager i juni']

7. juni er den 158. dagen i året, den 159. i skuddår. Det er 207 dager igjen av året.

7. juni er den 158. dagen i året, den 159. i skuddår. Det er 207 dager igjen av året. == Navnedag == Robert, Robin. == Historie == 1494 – Tordesillastraktaten blir inngått, hvor Spania og Portugal blir enig om å dele den nye verden mellom seg. 1654 – Ludvig XIV av Frankrike krones til konge av Frankrike. 1692 – Et jordskjelv ødelegger den daværende hovedstaden Port Royal på Jamaica. 1796 – Ragundasjön i Sverige med 300 millioner m³ vann ble tømt på fire timer. 1863 – Mexico by blir erobret av franske tropper. 1881 – Den sosialdemokratiske føderasjon grunnlegges som det første organiserte sosialistiske politiske partiet i Storbritannia. 1914 – Panamakanalen åpnes. 1929 – Vatikanstaten får suverenitet over eget landområde etter at Lateranoverenskomsten ble ratifisert av det italienske parlamentet. 1929 – Youngplanen for Tysklands nedbetaling av krigsskadeserstatning ble lansert. 1935 – Pierre Laval blir fransk statsminister. 1967 – Seksdagerskrigen: Israel inntar Jerusalem 1967 – Seksdagerskrigen: Våpenhvile mellom Israel og Jordan 1968 – Den første Legoland-parken åpner i Billund i Danmark. 1981 – Osirak-angrepet: Israelske jagerfly angriper og ødelegger den irakiske atomreaktoren Osirak. 1982 – Borgerkrigen i Tsjad nærmer seg avgjørelsen når opprørslederen Hissène Habré erobrer hovedstaden N'Djamena. 1989 – Et DC-8 styrter ikke langt fra Paramaribo lufthavn i Surinam. 168 mennesker omkommer. 2006 – Terroristen Abu Musab al-Zarqawi blir drept i et amerikansk angrep på en bygning i Bagdad. === Norsk historie === 1895 – Stortinget gir opp saken om egne norske konsulat, da Sverige setter hardt mot hardt. En opprusting av det norske forsvaret begynner samtidig. 1904 – Åsane Musikklag blir stiftet under navnet Eidsvåg Musikklag. 1905 – Stortinget erklærer at Unionen mellom Norge og Sverige er oppløst som følge av at kong Oscar II har erklært seg ute av stand til å danne regjering og derfor har opphørt å fungere som norsk konge. 1912 – Kristiansund Fotballklubb blir stiftet. 1913 – Den norske Amerikalinjes første skip DS «Kristianiafjord» gikk fra Bergen mot New York. 1940 – Andre verdenskrig: Kong Haakon VII, kronprins Olav og den norske regjeringen forlater Tromsø og drar i eksil til London. 1945 – Andre verdenskrig: Kong Haakon VII, kronprinsesse Märtha og de tre barna vender tilbake til Oslo fra sitt eksil i London og USA. 1948 – Kong Haakon VII mottar kongeskipet «Norge» som gave av folket. 1949 – Skøyta «Hernes» forsvinner utenfor Hammerfest. Fire omkommer. 1962 – Bodø stasjon og Nordlandsbanen til Bodø blir offisielt åpnet av kong Olav V. 1980 – Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) blir stiftet. 2006 – En meteoritt slår ned i Reisadalen i Nord-Troms. Det er det voldsomste meteorittnedslag i moderne tid i Norge. == Fødsler == Se flere som er født 7. juni i Kategori:Fødsler 7. juni. 1491 – Jacques Cartier, fransk oppdager (d. 1557) 1809 – William Forbes Skene, britisk historiker og antikvariat (d. 1892) 1823 – Jørgen Breder Faye, norsk handelsmann, bankmann og politiker (d. 1908) 1837 – Alois Hitler, Adolf Hitlers far (d. 1903) 1848 – Paul Gauguin, fransk kunstmaler (d. 1903) 1875 – Emil Abrahamsen, norsk kunstmaler (d. 1964) 1893 – Erling Johnson, norsk kjemiingeniør, utvikler av oddaprosessen (d. 1967) 1896 – Imre Nagy, ungarsk politiker (d. 1958) 1917 – Dean Martin, amerikansk skuespiller, musiker og sanger (d. 1995) 1921 – Guillermo Silva Sanz de Santamaría, colombiansk kunstner (d. 2007) 1922 – Vilhelm Aubert, norsk sosiolog (d. 1988) 1924 – Donald W. Davies, britisk informatiker (d. 2000) 1932 – Per Maurseth, norsk historiker (d. 2013) 1938 – Ian St John, skotsk fotballspiller og trener (d. 2021) 1940 – Tom Jones, britisk sanger 1943 – Jakob Margido Esp, norsk skuespiller 1944 – Kjartan Fløgstad, norsk forfatter 1944 – Erling Wicklund, norsk jazzmusiker (d. 2019) 1945 – Wolfgang Schüssel, østerriksk kansler 1946 – Knut Fægri jr., norsk professor 1947 – Pan Guang, kinesisk forfatter 1948 – Sondre Kåfjord, tidligere president i Norges Fotballforbund 1951 – Hans-Tore Bjerkaas, norsk kringkastingssjef 1951 – Georg Müller, tysk katolsk biskop (d. 2015) 1952 – Orhan Pamuk, tyrkisk forfatter 1952 – Liam Neeson, irsk skuespiller 1955 – Bill Koch, amerikansk langrennsløper 1957 – Frédérique Audouin-Rouzeau, fransk arkeolog og forfatter, skriver som Fred Vargas 1958 – Prince, amerikansk musiker (d. 2016) 1969 – Joachim av Danmark, dansk prins 1970 – Cafu, brasiliansk fotballspiller 1974 – Bear Grylls, britisk eventyrer, skribent, programleder og tidligere militær 1974 – Per-Anders Elvertrø, norsk gitarist 1975 – Allen Iverson, amerikansk basketballspiller 1979 – Kevin Hofland, nederlandsk fotballspiller 1981 – Anna Kournikova, russisk tennisspiller 1984 – Thomas Gjørtz, norsk fotballspiller 1986 – José Garro, kostarikansk fotballspiller 1988 – Godwin Antwi, ghanesisk-spansk fotballspiller 1989 – Nicky Kuiper, nederlandsk fotballspiller 1990 – Iggy Azalea, australsk musiker == Dødsfall == Se flere som døde 7. juni i Kategori:Dødsfall 7. juni. 1329 – Kong Robert I av Skottland (f. 1274) 1843 – Friedrich Hölderlin, tysk lyriker (f. 1770) 1863 – Franz Xaver Gruber, østerriksk komponist (f. 1787) 1893 – Edwin Booth, amerikansk skuespiller (f. 1833) 1894 – William Dwight Whitney, amerikansk språkforsker og redaktør (f. 1827) 1937 – Jean Harlow, amerikansk skuespiller (f. 1911) 1954 – Alan Turing, britisk matematiker og datapioner (f. 1912) 1961 – Harald Gram, byfogd i Oslo, stortingsrepresentant (H), motstandsorganisator under andre verdenskrig (f. 1887) 1965 – Judy Holliday, amerikansk skuespiller (f. 1921) 1971 – Matilda Ksjesinskaja, polsk-russisk prima ballerina assoluta (f. 1872) 2006 – Abu Musab al-Zarqawi, jordansk terrorist 2008 – Dino Risi, italiensk filmregissør 2013 – Pierre Mauroy, fransk statsminister 1981-84 (f. 1928) == Markeringer == Norge – unionsoppløsningsdagen == Referanser ==

7. juni er den 158.

https://no.wikipedia.org/wiki/8._juni

2023-02-04

8. juni

['Kategori:Dager i juni']

8. juni er den 159. dagen i året (den 160. i skuddår). Det er 206 dager igjen av året. Dagen er valgt til merkedag for verdenshavene.

8. juni er den 159. dagen i året (den 160. i skuddår). Det er 206 dager igjen av året. Dagen er valgt til merkedag for verdenshavene. == Navnedag == Renate, René. == Historie == 68 – Galba blir utropt til romersk keiser. 793 – Norske vikinger plyndrer klosteret på Lindisfarne i Øst-England og innleder vikingtiden. 1776 – Slaget ved Trois-Riviéres i den amerikanske uavhengighetskrigen utkjempes og ender med britisk seier. 1783 – Vulkanen Laki på Island får et utbrudd som varer i åtte måneder. Mer enn 9 000 mennesker omkommer. 1967 – Seksdagerskrigen: Israelske styrker inntar Sinaihalvøya. Seksdagerskrigen: Våpenhvile mellom Israel og Egypt. Seksdagerskrigen: Det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty angripes av israelske fly. 1982 – Falklandskrigen: Argentinske Skyhawks fly angriper det britiske skipet HMS «Sir Galahad», som tar fyr. Minst 50 britiske soldater omkommer. 1982 – Israelske og syriske styrker i kamper øst for Beirut. 2004 – En venuspassasje fant sted. 2004 - Game Boy Advance lanseres i Kina utenom Hong Kong, om lag tre år etter resten av verdens lanseringer 2006 – Opptil 70 er omkommet etter at en båt kantrer i dårlig vær utenfor Chittagong i Bangladesh. 2006 – Minst 25 blir drept og 55 såret av to bilbomber i Bagdad i Irak. === Norsk historie === 1804 – Canaldirectionen, en forløper for Norges vassdrags- og energidirektorat, etableres. 1931 – En arbeidskonflikt ved Norsk Hydros anlegg på Menstad fører til menstadslaget. 1961 – Essos oljeraffineri på Slagentangen åpnes. Dette er Norges første raffineri. 2004 – Venuspassasje, Venus passerer Solen, for første gang synlig fra jorda siden 1882 (i Norge 1769). 2005 – Smittekilden for en epidemi av legionærsyke som denne sommeren krevde minst ti dødsofre på Østlandet lokaliseres til et renseanlegg på Borregaards anlegg i Sarpsborg. == Fødsler == Se flere som er født 8. juni i Kategori:Fødsler 8. juni. 1745 – Caspar Wessel, norsk matematiker (d. 1818) 1810 – Robert Schumann, tysk komponist, (d. 1856) 1811 – Carl Johan Thyselius, svensk statsminister (d. 1891) 1811 – George Wallis, britisk kunstner (d. 1891) 1825 – Charles Chaplin, fransk maler og grafiker (d. 1891) 1829 – Guillaume-René Meignan, britisk kunstner og illustratør (d. 1896) 1830 – Francesco Ricci Paracciani, italiensk katolsk kardinal (d. 1894) 1847 – Camillo Siciliano di Rende, italiensk katolsk kardinal (d. 1897) 1867 – Dagny Juel, norsk forfatter (d. 1901) 1914 – Kåre Siem, norsk musiker og forfatter (d. 1986) 1915 – Knut Haus, norsk politiker (d. 2006) 1916 – Francis Crick, britisk vitenskapsmann, vant nobelprisen i fysiologi eller medisin (d. 2004) 1924 – Dagfinn Vårvik, norsk minister (d. 2018) 1927 – Jerry Stiller, amerikansk skuespiller (d. 2020) 1930 – Robert Aumann, amerikansk matematiker 1936 – Karin Hafstad, norsk politiker (d. 2019) 1941 – George Pell, australsk kardinal (d. 2023) 1942 – Doug Mountjoy, britisk snookerspiller 1943 – Colin Baker, britisk skuespiller 1943 – William Calley, amerikansk offiser 1944 – Marc Ouellet, canadisk kardinal 1944 – Babik Reinhardt, fransk jazzmusiker (d. 2001) 1944 – Knut Erik Andersen, norsk lege (d. 2007) 1946 – Pearlette Louisy, sanktlusiansk generalguvernør 1947 – Sara Paretsky, amerikansk forfatter 1951 – Bonnie Tyler, britisk sanger 1952 – Håvard Vikhagen, norsk maler 1953 – Ivo Sanader, kroatisk statsminister 1957 – Scott Adams, amerikansk forfatter og tegneserieskaper 1963 – Anja Hajduk, tysk politiker 1963 – Toru Kamikawa, japansk fotballdommer 1964 – Butch Reynolds, amerikansk friidrettsutøver 1965 – Karin Alvtegen, svensk forfatter 1967 – Jasmin Tabatabai, iransk–tysk skuespiller 1971 – Chris Estes, amerikansk bassist 1972 – Roosevelt Skerrit, dominikisk politiker 1972 – Boris Floricic, tysk hacker (d. 1998) 1974 – Pål Arne Fagernes, norsk spydkaster (d. 2003) 1977 – Kanye West, amerikansk artist, klesdesigner, gründer, arkitekt, filmregissør og politiker 1979 – Lars Petter Brovold, norsk golfspiller 1984 – Javier Mascherano, argentinsk fotballspiller 1984 – Maxi Pereira, uruguayansk fotballspiller 1990 – Marcus Pedersen, norsk fotballspiller 2002 – Eloise av Oranien-Nassau, nederlandsk grevinne == Dødsfall == Se flere som døde 8. juni i Kategori:Dødsfall 8. juni. 62 – Claudia Octavia, kone av den romerske keiseren Nero (f. 40) 632 – Muhammed, islams profet 1809 – Thomas Paine – britisk intellektuell 1845 – Andrew Jackson, amerikansk president (f. 1767) 1846 – Rodolphe Töpffer, sveitsisk maler, forfatter og en av de første tegneserieskaperne 1895 – Wilhelm von Lindenschmit den yngre, tysk maler (f. 1829) 1896 – Jacques Berthieu, fransk misjonær (f. 1838) 1896 – Johan Frederik Schlegel, dansk advokat og embetsmann (f. 1817) 1902 – Charles Ingalls, far til forfatter Laura Ingalls Wilder (f. 1836) 1905 – Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen, tysk adelig (f. 1835) 1905 – Kurt Wachsmuth, tysk filolog og arkeolog (f. 1837) 1906 – Christian Frederik Emil Horneman, dansk komponist og musiker (f. 1906) 1913 – Emily Davison, britisk suffragette (f. 1872) 1924 – George Mallory, britisk fjellklatrer 1970 – Abraham Maslow, amerikansk psykolog 1992 – Teddy Nelson, norsk countrymusiker (f. 1939) 1998 – Sani Abacha, nigeriansk president og offiser (f. 1943) 1998 – Eva R. Finstad, norsk politiker (f. 1933) 2007 – Aden Abdullah Osman Daar, somalisk president (f. 1908) 2007 – Richard Rorty, amerikansk filosof (f. 1931) 2009 – Omar Bongo, gabonsk president (f. 1935) 2011 – Alan Rubin, amerikansk musiker (f. 1943) == Merkedager == FNs internasjonale dag for verdens hav er ment å skulle skape oppmerksomhet rundt havene og det marine økosystemet.

8. juni er den 159.

https://no.wikipedia.org/wiki/9._juni

2023-02-04

9. juni

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juni']

9. juni er den 160. dagen i året. 161. i skuddår. Det er 205 dager igjen av året.

9. juni er den 160. dagen i året. 161. i skuddår. Det er 205 dager igjen av året. == Navnedag == Kolbein, Kolbjørn. Opphavet til navnedagen er Columba av Iona, en irsk klostergrunnlegger og skribent, en av Irlands nasjonalhelgener. Han døde 9. juni 597, og denne dagen sto avmerket med en laks på den norske primstaven, for dagen ble i norsk folketradisjon kalt Kolbjørn med laksen. Kolbjørn er en fornorskning av helgenens navn. == Historie == 0721 – Odo den store beseirer maurerne i slaget ved Toulouse. 1934 – Donald Duck dukker for første gang opp i filmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen). 1967 – Seksdagerskrigen: Israelske styrker inntar Golanhøyden. 1970 – Jordans kong Hussein overlever et attentat. 1982 – Iran–Irak-krigen: Irak tilbyr øyeblikkelig våpenhvile og tilbaketrekning fra alt iransk territorium. 1982 – Israel angriper og ødelegger Syrias batterier av sovjetiske SAM-raketter i Øst-Libanon. 2006 – Angrepet mot stranden i Gaza: Syv sivile blir drept når israelske granater treffer stranden i Gaza. === Norsk historie === 1940 – Hurtigruteskipene DS «Prins Olav» og DS «Ariadne» blir senket av tyske fly. Ni omkommer. 1971 – Ekofiskfeltet ble offisielt åpnet av statsminister Trygve Bratteli. == Fødsler == Se flere som er født 9. juni i Kategori:Fødsler 9. juni. 1640 – Keiser Leopold I av det tysk-romerske rike (d. 1705) 1672 – Peter den store (d. 1725) 1809 – Ludvig Müller, dansk teolog og numismatiker (d. 1891) 1833 – Olaus Olsen Eskeland, norsk politiker (d. 1903) 1835 – Karl Maria Schilling, norsk katolsk prest (d. 1907) 1837 – Edvard Skari, norsk maler (d. 1903) 1849 – Michael Ancher, dansk maler (d. 1927) 1865 – Carl Nielsen, dansk komponist (d. 1931) 1891 – Cole Porter, amerikansk komponist og låtskriver (d. 1964) 1915 – Les Paul, amerikansk gitarist (d. 2009) 1917 – Eric Hobsbawm, britisk historiker (d. 2012) 1930 – Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, norsk prinsesse (d. 2012) 1930 – Bernard Blatch, britisk illustratør (d. 2019) 1934 – Helga Haase, tysk skøyteløper (d. 1989) 1938 – Eje Thelin, svensk jazzmusiker (d. 1990) 1941 – Jon Lord, britisk musiker (d. 2012) 1944 – Christine Goitschel, fransk alpinist 1945 – Folke Hermansen, investor og høyrepolitiker (d. 2006) 1947 – Ragnhild Sælthun Fjørtoft, norsk kanalvert i NRK 1948 – Gudrun Schyman, svensk politiker 1950 – Trevor Bolder, britisk musiker (Uriah Heep) (d. 2013) 1951 – James Newton Howard, amerikansk filmkomponist 1951 – Bendiks H. Arnesen, norsk politiker 1951 – Geir Bøhren, norsk musiker og komponist 1955 – Tor Ole Kværner, norsk forfatter 1956 – Berit Aunli, norsk skiløper 1958 – Inghill Johansen, norsk forfatter 1961 – Michael J. Fox, amerikansk skuespiller 1963 – Gilad Atzmon, israelsk saksofonist 1963 – Johnny Depp, amerikansk skuespiller 1963 – Gisle Fenne, norsk skiskytter 1975 – Tommy Karlsen, norsk skuespiller 1978 – Dirk Nowitzki, tysk basketballspiller 1978 – Matthew Bellamy, vokalist og sangskriver i MUSE 1978 – Miroslav Klose, polskfødt tysk fotballspiller 1980 – Jouni Kaitainen, finsk kombinertløper 1980 – Marcin Wasilewski, polsk fotballspiller 1981 – Natalie Portman, amerikansk skuespiller 1981 – Uruha, japansk gitarist i The Gazette 1982 – Sindre Marøy, norsk fotballspiller 1984 – Wesley Sneijder, nederlandsk fotballspiller 1988 – Sokratis Papastathopoulos, gresk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 9. juni i Kategori:Dødsfall 9. juni. 0068 – Nero, romersk keiser (f. 37) 0597 – Columba av Iona, munk og helgen 0630 – Shahrbaraz, persisk general og konge 1865 – Charles Dickens, britisk forfatter (f. 1812) 1901 – Walter Besant, britisk forfatter (f. 1836) 1998 – Agostino Casaroli, italiensk kardinal (f. 1914) 2008 – Algis Budrys, amerikansk forfatter (f. 1931) 2010 – Alf Bøe, norsk kunsthistoriker (f. 1927) 2010 – Lars Lie, norsk politiker (f. 1947) 2010 – Gudrun Omdahl Onshuus, siste gjenlevende norske født på 1800-tallet (f. 1899) 2011 – Maqbool Fida Husain, indisk maler (f. 1915) 2012 – Hans Abramson, svensk regissør og manusforfatter (f. 1930) 2012 – Ba Børresen, norsk teolog (f. 1918) 2022 – Matt Zimmerman, kanadisk skuespiller (f. 1934) == Helligdager == Katolsk kristendom – Columba av Iona, munk og helgen Ålands nasjonaldag. == Referanser ==

9. juni er den 160.

https://no.wikipedia.org/wiki/10._juni

2023-02-04

10. juni

['Kategori:Dager i juni']

10. juni er den 161. dagen i året. 162. i skuddår. Det er 204 dager igjen av året.

10. juni er den 161. dagen i året. 162. i skuddår. Det er 204 dager igjen av året. == Navnedag == Ingolf, Ingunn. == Historie == 1940 – Annen verdenskrig: Italia erklærer krig mot Frankrike og Storbritannia. 1940 – Annen verdenskrig: Canada erklærer krig mot Italia. 1947 – Saab produserer sin første bil. 1967 – Krigshandlingene i seksdagerskrigen tok slutt. 1987 – Den sørkoreanske Junidemokratibevegelsen starter. 1997 – Pol Pot, leder av Røde Khmer beordrer drapet på sin forsvarssjef Son Sen og 11 av Sens familiemedlemmer. 2009 – Manchester United selger Cristiano Ronaldo til Real Madrid for 835 millioner kroner, og han blir da tidenes dyreste fotballspiller. 2016 – Frankrike vinner 2-1 mot Romania i åpningskampen i Europamesterskapet i fotball. === Norsk historie === 1940 – Annen verdenskrig: Norge kapitulerer for Tyskland. 1940 – Tyske Atlantis kaprer norske «Tirranna» i Det indiske hav. 2005 – Offisiell åpning av den nye Svinesundsbrua. == Fødsler == Se flere som er født 10. juni i Kategori:Fødsler 10. juni. 1803 – Henry Darcy, fransk ingeniør (d. 1858) 1808 – Heinrich Arnold Thaulow, norsk lege (d. 1894) 1811 – Even Saxlund, norsk jurist, politiker og embetsmann (d. 1902) 1819 – Gustave Courbet, fransk maler (d. 1877) 1825 – Sondre Norheim, norsk skipioner (d. 1897) 1858 – Hans Christian Ørsted Hambro, norsk skolebestyrer (d. 1900) 1913 – Tikhon Khrennikov, russisk komponist (d. 2007) 1915 – Saul Bellow, amerikansk forfatter og nobelprisvinner i litteratur (d. 2005) 1918 – Gerd Kirste, norsk politiker (d. 2014) 1920 – Ruth Graham, amerikansk forfatter (d. 2007) 1921 – Philip, hertug av Edinburgh, britisk kongelig (d. 2021) 1922 – Edvard Hagerup Bull, norsk komponist (d. 2012) 1923 – Aase Nordmo Løvberg, norsk operasanger (d. 2013) 1925 – Lennart Bergelin, svensk tennisspiller (d. 2008) 1926 – Arnold Eidslott, norsk lyriker (d. 2018) 1926 – Brita Borg, svensk sanger og skuespiller (d. 2010) 1927 – László Kubala, ungarsk-spansk fotballspiller og -trener (d. 2002) 1928 – Maurice Sendak, amerikansk forfatter og illustratør (d. 2012) 1929 – James McDivitt, amerikansk astronaut (d. 2022) 1931 – João Gilberto, brasiliansk musiker (d. 2019) 1932 – Philipp Jenninger, tysk politiker (d. 2018) 1938 – Alexander von Stahl, tysk politiker og riksadvokat 1941 – Jürgen Prochnow, tysk skuespiller 1946 – Sverre J. Hoddevik, norsk politiker 1946 – Bård Isdahl, norsk forfatter og arkitekt 1949 – Ivar Dyrhaug, norsk programleder 1950 – Mimmi Bæivi, norsk politiker 1955 – Annette Schavan, tysk politiker 1956 – Rolandas Paksas, litauisk president 1959 – Bent Hegna, norsk politiker 1959 – Carlo Ancelotti, italiensk fotballtrener og spiller 1960 – Scott McCloud, amerikansk tegneserieskaper 1962 – Gina Gershon, amerikansk skuespiller 1965 – Terry Fator, amerikansk buktaler og vinner av andre sesong av America's Got Talent 1968 – Bill Burr, amerikansk stand-up-komiker, skuespiller og podcaster 1969 – Ronny Johnsen, norsk fotballspiller 1970 – Reidar Kjelsen, norsk illustratør og forfatter 1971 – Solveig Kloppen, norsk skuespiller og programleder 1975 – Risto Jussilainen, finsk skihopper 1975 – Henrik Pedersen, dansk fotballspiller 1976 – Prins Georg Friedrich av Preussen, tysk overhode for huset Hohenzollern 1978 – Marek Saganowski, Polsk fotballspiller 1978 – Brian West, amerikansk fotballspiller 1982 – Madeleine av Sverige, svensk prinsesse 1983 – Steve von Bergen, sveitsisk fotballspiller 1985 – Fatmata Fofanah, guineansk friidrettsutøver == Dødsfall == Se flere som døde 10. juni i Kategori:Dødsfall 10. juni. 323 f.Kr. – Aleksander den store, konge (trad. dato) (f. 356 f.Kr.) 1190 – Fredrik I av Det tysk-romerske rike, tysk-romersk konge (f. 1122) 1836 – André-Marie Ampère, fransk fysiker og matematiker (f. 1775) 1891 – Halvor Christensen, norsk embetsmann og politiker (f. 1800) 1899 – Ernest Chausson, fransk komponist (f. 1855) 1949 – Sigrid Undset, norsk forfatter (f. 1882) 1982 – Rainer Werner Fassbinder, tysk regissør og skuespiller (f. 1945) 1988 – Odd Eidem, norsk forfatter (f. 1913) 1996 – Jo Van Fleet, amerikansk skuespiller (f. 1914) 1998 – Hammond Innes, britisk forfatter (f. 1914) 2000 – Hafez al-Assad, syrisk president (f. 1930) 2004 – Ray Charles, amerikansk musiker (f. 1930) 2008 – Tsjingiz Ajmatov, kirgisisk forfatter (f. 1928) 2009 – Helle Virkner, dansk skuespiller (f. 1925) 2012 – Eivind Bolle, norsk politiker og statsråd (f. 1923) 2012 – Arnfinn Haram, norsk prest (f. 1948) 2012 – Sixten Isberg, svensk alpinist (f. 1921) 2012 – George Saitoti, kenyansk politiker (f. 1945) == Helligdager == Portugal – nasjonaldag

10. juni er den 161.

https://no.wikipedia.org/wiki/11._juni

2023-02-04

11. juni

['Kategori:Dager i juni']

11. juni er den 162. dagen i året. 163. i skuddår. Det er 203 dager igjen av året. Ifølge gammel overtro er denne dagen fandens fødselsdag for det var den ene forfallsdagen for lån, den andre var 11. desember, ifølge lov av 1643.

11. juni er den 162. dagen i året. 163. i skuddår. Det er 203 dager igjen av året. Ifølge gammel overtro er denne dagen fandens fødselsdag for det var den ene forfallsdagen for lån, den andre var 11. desember, ifølge lov av 1643. == Navnedag == Borgar, Bjørg og Bjørge == Historie == 1808 – Kampene ved Prestebakke i Enningdal i Østfold. 1903 – Alexander Obrenovic, konge av Serbia, myrdes i Beograd. 1982 – Premiere på Steven Spielbergs film «E.T.» 2001 – Timothy McVeigh henrettes for sin rolle i bombeangrepet mot Oklahoma City. 2001 – Game Boy Advance lanseres i Nord Amerika === Norsk historie === 1899 – Kristianiakrakket 1913 – Alminnelig stemmerett for kvinner vedtatt. 2008 – Felles ekteskapslov vedtatt av Odelstinget. == Fødsler == Se flere som er født 11. juni i Kategori:Fødsler 11. juni. 1815 – Otto von Böhtlingk, russisk-tysk indolog og filolog (d. 1904) 1851 – Oscar Borg, norsk komponist (d. 1930) 1859 – Franz Xaver Nies, tysk misjonær (d. 1897) 1864 – Richard Strauss, tysk komponist (d. 1949) 1865 – Pierre Georget la Chesnais, fransk kritiker (d. 1946) 1910 – Jacques-Yves Cousteau, fransk filmregissør og havforsker (1997) 1920 – Mahendra Bir Bikram Shah, nepalsk konge (d. 1972) 1921 – Einar Hole Moxnes, norsk minister (d. 2006) 1921 – Ib Spang Olsen, dansk tegner og forfatter (d. 2012) 1922 – Alberto Bovone, italiensk kardinal (d. 1998) 1925 – Halvor Heyerdahl, norsk ingeniør (d. 1900) 1925 – Emanuel Minos, norsk teolog (d. 2014) 1929 – Per Almar Aas, norsk politiker (d. 2014) 1931 – Ray Wood, engelsk fotballspiller (d. 2002) 1934 – Prins Henrik av Danmark (d. 2018) 1937 – Robin Warren, australsk lege og nobelprisvinner (medisin) 1942 – Per Willy Guttormsen, norsk skøyteløper 1943 – Sven Kærup Bjørneboe, norsk forfatter 1946 – Jan Petersen, norsk politiker 1947 – Svein Erik Bakke, norsk finansmann (d. 2006) 1949 – Frank Beard, amerikansk musiker 1951 – Erik Vea, norsk skøyteløper 1952 – Trond Halle, norsk musiker 1952 – Anote Tong, kiribatisk president 1956 – Joe Montana, amerikansk NFL–spiller 1956 – Ray Nagin, amerikansk borgermester 1960 – Bjørn Jacobsen, norsk politiker 1964 – Peter Finestone, amerikansk musiker 1964 – Karen Ramstead, canadisk hundekjører 1968 – Alois av Liechtenstein, arveprins 1970 – Hilde Magnusson Lydvo, norsk politiker 1977 – Geoff Ogilvy, australsk golfspiller 1981 – Emiliano Moretti, italiensk fotballspiller 1982 – Håkon Opdal, norsk fotballspiller 1982 – Eldar Rønning, norsk langrennsløper 1985 – Petter Tande, norsk kombinertløper 1987 – Didrik Solli-Tangen, norsk sanger == Dødsfall == Se flere som døde 11. juni i Kategori:Dødsfall 11. juni. 1825 – Daniel D. Tompkins, USAs 6. visepresident (f. 1774) 1895 – Daniel Kirkwood, amerikansk astronom (f. 1814) 1897 – Henry Ayers, australsk politiker (f. 1821) 1899 – Jakob Sverdrup, norsk teolog og politiker (f. 1845) 1902 – Henry Appenzeller, amerikansk misjonær (f. 1858) 1903 – Draga av Serbia, serbisk gemalinne (f. 1864) 1903 – Aleksandar Obrenović, serbisk konge (f. 1876) 1906 – Jacob Bratland, norsk forretningsmann (f. 1859) 1934 – Lev Vygotskij, russisk psykolog (f. 1896) 1999 – DeForest Kelley, amerikansk skuespiller (f. 1920) 2001 – Pierre Étienne Louis Eyt, fransk kardinal (f. 1934) 2001 – Adolf Bjerke, norsk skuespiller (f. 1914) 2005 – Vasco Goncalves, portugisisk politiker (f. 1921) 2008 – Ove Andersson, svensk rallyfører (d. 2008) 2010 – Sigmar Polke, tysk maler og fotograf (f. 1941) 2011 – Seth Putnam, amerikansk musiker (f. 1968) 2012 – Hector Bianciotti, argentinsk-fransk forfatter og journalist (f. 1930) 2012 – Ann Rutherford, canadisk-amerikansk skuespiller (f. 1917) 2012 – William Standish Knowles, amerikansk kjemiker og nobelprisvinner (f. 1917) 2012 – Teófilo Stevenson, kubansk bokser (f. 1952)

11. juni er den 162.

https://no.wikipedia.org/wiki/12._juni

2023-02-04

12. juni

['Kategori:Dager i juni']

12. juni er den 163. dagen i året. 164. i skuddår. Det er 202 dager igjen av året.

12. juni er den 163. dagen i året. 164. i skuddår. Det er 202 dager igjen av året. == Navnedag == Sigfrid, Sigrid, Siri. == Historie == 1898 – Filippinene blir erklært uavhengig fra Spania. 1964 – I Sør-Afrika dømmes Nelson Mandela, som allerede har sittet fengslet siden 1961, til fengsel på livstid for forræderi og spionasje. 1975 – Hellas søker om medlemskap i EF. 1982 – Falklandskrigen: Flere slag raser: Slaget ved Mount Harriet, ved Two Sisters og ved Mount Longdon. 1982 – Over 500 000 mennesker demonstrerer i New York mot atomvåpen og opprustning. === Norsk historie === 1970 – Reketråleren «Veiflu» forsvinner i Nordsjøen. To omkommer. 1987 – Lov om Sametinget sanksjoneres. 2005 – Den nye brua på Svinesund åpner for biltrafikk. 2012 – Telenor annonserte at fasttelefoni over kobbernettet som hadde vært i bruk i over 100 år skulle fases ut frem mot 2017. 2022 – Dennis Hauger vinner hovedløpet i Formel 2 under Aserbajdsjans Grand Prix. == Fødsler == Se flere som er født 12. juni i Kategori:Fødsler 12. juni. 1815 – Mariana Grajales, kubansk frihetskjemper (d. 1893) 1827 – Johanna Spyri, sveitsisk forfatter (d. 1901) 1842 – Rikard Nordraak, norsk komponist (d. 1866) 1845 – Herbert Burrows, britisk sosialistisk aktivist og pasifist (d. 1922) 1871 – Mamerto Natividad, filippinsk frihetskjemper (d. 1897) 1889 – Julius Skutnabb, finsk skøyteløper (d. 1965) 1890 – Egon Schiele, østerriksk maler (d. 1918) 1913 – Helge Sivertsen, norsk friidrettsutøver og kirke- og undervisningsminister (d. 1986) 1924 – George H. W. Bush, amerikansk president (d. 2018) 1929 – Anne Frank, nederlandsk forfatter (d. 1945) 1930 – Adolf Born, tsjekkisk maler, illustratør, karikaturtegner og animatør (d. 2016) 1931 – Sigmund Lillebjerka, norsk komponist (d. 2015) 1932 – Per Ditlev-Simonsen, norsk skipsreder, politiker og tidligere ordfører i Oslo 1941 – Chick Corea, amerikansk jazzmusiker (d. 2021) 1945 – Pat Jennings, nordirsk fotballspiller 1945 – Signe Helene Mæland, offiser i Frelsesarméen 1949 – John Wetton, britisk musiker (King Crimson, Asia) (d. 2017) 1949 – Jens Böhrnsen, tysk politiker 1951 – Andranik Margarjan, armensk statsminister (d. 2007) 1954 – Jesper Lundgaard, dansk musiker 1960 – Mark Calcavecchia, amerikansk golfspiller 1961 – Julius Kariuki, kenyansk friidrettsutøver 1971 – Mark Henry, amerikansk fribryter 1973 – Daron Rahlves, amerikansk alpinist 1973 – Thomas Pereira, norsk fotballspiller 1973 – Thomas Sørensen, dansk fotballspiller 1977 – Idrissa Sanou, burkinsk friidrettsutøver 1979 – Robin Miriam Carlsson, svensk sanger og låtskriver 1979 – Seth Johnson, engelsk fotballspiller 1979 – Diego Milito, argentinsk fotballspiller 1980 – Håkon Nystedt, norsk dirigent 1984 – James Kwalia C'Kurui, kenyansk friidrettsutøver 1988 – Mauricio Isla, chilensk fotballspiller 1988 – Eren Derdiyok, sveitsisk fotballspiller 1992 – Philippe Coutinho, brasiliansk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 12. juni i Kategori:Dødsfall 12. juni. 816 – pave Leo III, italiensk helgen og pave 1897 – Gregers Joensen, færøysk lærer og politiker (f. 1835) 1899 – Lars Flegstad, norsk politiker (f. 1840) 1902 – Jimmy Ross, skotsk fotballspiller (f. 1866) 1904 – Henri Lachambre, fransk luftballongprodusent (f. 1846) 1912 – Frédéric Passy, fransk vinner av Nobels fredspris (f. 1822) 1935 – Arne Hovde, norsk skihopper (f. 1914) 1993 – Wilhelm Gliese, tysk astronom (f. 1915) 1999 – Ola Bauer, norsk forfatter (f. 1943) 2003 – Gregory Peck, amerikansk skuespiller (f. 1916) 2005 – Scott Young, canadisk forfatter og sportsjournalist (f. 1918) 2006 – György Ligeti, ungarsk komponist (f. 1923) 2007 – Ingolf Håkon Teigene, norsk journalist (f. 1949) 2007 – Jo Tenfjord, norsk forfatter (f. 1918) 2011 – Carl Gardner, amerikansk musiker (f. 1928) 2011 – Laura Ziskin, amerikansk filmprodusent (f. 1950) 2012 – Elinor Ostrom, amerikansk statsviter og nobelprisvinner (f. 1933) == Helligdager == Katolsk kristendom – minnedag for den hellige Eskil av Strängnäs, martyr drept i Sverige i år 1080, begravet i Eskilstuna == Markeringer == Verdens dag mot barnearbeidFilippinenes nasjonaldag.Russlands nasjonaldag, den var tidligere 25. oktober, og før det 7. november. == Referanser ==

12. juni er den 163.

https://no.wikipedia.org/wiki/13._juni

2023-02-04

13. juni

['Kategori:Dager i juni']

13. juni er den 164. dagen i året, den 165. i skuddår. Det er 201 dager igjen av året.

13. juni er den 164. dagen i året, den 165. i skuddår. Det er 201 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Tone, Tonje, Tanja. Sverige: Aina og Aino. Danmark: Cyrillus. == Historie == 1774 – Rhode Island blir den første av de britiske statene i Nord-Amerika som forbyr innføring av slaver. 1950 – Den hvite regjeringen i Sør-Afrika beslutter å dele landet i hvite og svarte soner. 1966 – I saken Miranda v. Arizona avgjør USAs høyesterett at politiet må informere mistenkte om deres rettigheter før de kan bli avhørt. Se mirandaadvarsel. 1969 – Ny skattelov med innføring av merverdiavgift vedtas av Stortinget. 1970 – «The Long and Winding Road» blir The Beatles' siste nummer én-hit. 1971 – The New York Times starter publiseringen av The Pentagon Papers. 1975 – Norge får ny abortlov, som tillater abort på sosiale indikasjoner, sanksjoneres. 1981 – En tenåring skyter seks blanke skudd mot Elizabeth II under militærparaden Trooping the Colour. 1982 – Argentinske tropper overgir seg til de britiske under Falklandskrigen. 1989 – Sprinteren Ben Johnson innrømmer å ha brukt anabole steroider. 1997 – Timothy McVeigh dømmes til døden for bombeattentatet i Oklahoma City i 1995. 2000 – For første gang på 50 år møtes lederne for Nord-Korea og Sør-Korea. 2005 – Michael Jackson ble frikjent på alle anklager i sin 134 dager lange rettssak om overgrep mot barn. 2008 – I en folkeavstemning stemmer irene nei til Lisboa-traktaten. Irland avholdt en ny folkeavstemning i oktober hvor de stemte for traktaten. == Fødsler == Se flere som er født 13. juni i Kategori:Fødsler 13. juni. 1809 – Heinrich Hoffmann, tysk psykiater og forfatter (d. 1894) 1831 – James Clerk Maxwell, britisk matematiker og fysiker (d. 1879) 1851 – Domenico Svampa, italiensk katolsk kardinal (d. 1907) 1854 – Charles Algernon Parsons, oppfinner av dampturbinen (d. 1931) 1897 – Paavo Nurmi, finsk mellom- og langdistanseløper (d. 1973) 1901 – Tage Erlander svensk statsminister (d. 1985) 1918 – Ben Johnson, amerikansk skuespiller (d. 1996) 1923 – Mia Berner, norsk–svensk sosiolog, filosof og forfatter (d. 2009) 1927 – Franco Maria Malfatti, italiensk president i EU–kommisjonen (d. 1991) 1928 – Giacomo Biffi, italiensk kardinal (d. 2015) 1928 – John Forbes Nash jr., amerikansk matematiker (d. 2015) 1928 – Li Ka Shing, hongkongkinesisk forretningsmann 1931 – Georges Arvanitas, fransk jazzmusiker (d. 2005) 1935 – Christo og Jeanne-Claude, amerikanske kunstnere (d. henholdsvis 2020 og 2009) 1944 – Ban Ki-moon, sørkoreansk politiker og FNs generalsekretær 1945 – Tillman Thomas, grenadisk statsminister 1946 – Rune Gerhardsen, norsk politiker (d. 2021) 1946 – Sher Bahadur Deuba, nepalsk statsminister 1953 – Susanne Fuhr, norsk jazzmusiker 1955 – Tony Knowles, britisk snookerspiller 1959 – Boǐko Borisov, bulgarsk statsminister 1961 – Kjetil Rolness, norsk musiker, sosiolog og forfatter 1964 – Tamara Tikhonova, sovjetisk langrennsløper 1965 – Prinsesse Cristina av Spania 1968 – David Gray, britisk sanger og låtskriver 1969 – Joseph Keter, kenyansk friidrettsutøver 1970 – Rivers Cuomo, amerikansk musiker 1972 – Stig Johansen, norsk fotballspiller 1977 – Rainer Schönfelder, østerriksk alpinist 1978 – Richard Kingson, ghanesisk fotballspiller 1979 – Gustave Baheten Bahoken, kamerunsk fotballspiller 1979 – Nila Håkedal, norsk sandvolleyballspiller 1980 – Morten Moldskred, norsk fotballspiller 1980 – Florent Malouda, fransk fotballspiller 1981 – Guy Demel, ivoriansk fotballspiller 1982 – Kenenisa Bekele, etiopisk friidrettsutøver 1984 – Anna-Kristin Ljunggren, norsk politiker 1986 – Mary-Kate og Ashley Olsen, amerikanske skuespillere og tvillingsøstre == Dødsfall == Se flere som døde 13. juni i Kategori:Dødsfall 13. juni. 1837 – Tippu Tip, zanzibarsk handelsmann (f. 1837) 1894 – Nikolaj Ge, russisk maler (f. 1831) 1901 – Leopoldo Alas y Ureña, spansk forfatter og journalist (f. 1852) 1987 – Geraldine Page, amerikansk skuespiller (f. 1924) 1993 – Deke Slayton, amerikansk astronaut (f. 1924) 1998 – Birger Ruud, norsk skihopper (f. 1911) 2003 – Henry Robin Ian Russell, britisk hertug (f. 1940) 2003 – Tor Stokke, norsk skuespiller (f. 1928) 2006 – Charles J. Haughey, irsk statsminister (f. 1925) 2008 – Tim Russert, amerikansk journalist (f. 1950) 2020 – Jean Raspail, fransk forfatter (f. 1925) == Helligdager == Katolsk kristendom – minnedag for den hellige Antonius av Padova

13. juni er den 164.

https://no.wikipedia.org/wiki/14._juni

2023-02-04

14. juni

['Kategori:Dager i juni']

14. juni er den 165. dagen i året (den 166. i skuddår). Det er 200 dager igjen av året.

14. juni er den 165. dagen i året (den 166. i skuddår). Det er 200 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Erlend og Erland. Sverige: Håkan og Håkon. Danmark: Rufinus. == Historie == 1777 – Den amerikanske kongressen vedtar å gjøre Stars and Stripes til USAs flagg. 14. juni er kjent som Flag Day i USA. 1789 – Overlevende etter mytteriet på Bounty når øya Timor etter en 640-mils ferd i åpen båt. 1807 – Napoleonskrigene: Slaget ved Friedland. 1816 – Norges Bank opprettes ved stortingsvedtak. 1940 – Tyske tropper inntar Paris. 1947 – En ufo lander angivelig i Roswell i New Mexico. Se Roswell-saken. 1964 – Nelson Mandela blir dømt til livstid i fengsel. 1967 – København feirer sin 800-årsdag med verdens lengste kaffebord. Det serveres 80 000 kopper kaffe og 100 000 rådhuspannekaker i Strøget. 1982 – Falklandskrigen: Slaget ved Mount Tumbledown. 1982 – Falklandskrigen avsluttes når det inngåes våpenhvile mellom Argentina og Storbritannia. 1985 – Ahmadiyya-muslimenes Nor moské på Frogner i Oslo blir sprengt med dynamitt. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader under terrorattentatet, som ble utført av Nasjonalt Folkeparti. 1987 – Norge vinner EM i fotball for kvinner. 1994 – Stanley Cup-opptøyene: Etter at Vancouver Canucks taper den siste finalekampen mot New York Rangers blir det opptøyer i Vancouver. 200 personer blir skadet. 1998 – Storebæltsbroen åpnes for biltrafikk. Brua går mellom Fyn og Sjælland. 2001 – Store demonstrasjoner i Göteborg mot EU-toppmøtet som avholdes i byen. 2005 – Asafa Powell setter ny verdensrekord på 100 meter med 9,77 sekunder. 2017 – Brannen i Grenfell Tower: 72 mennesker omkom da en boligblokk brant i Kensington i London. == Fødsler == Se flere som er født 14. juni i Kategori:Fødsler 14. juni. 1801 – P.W. Lund, dansk naturforsker (d. 1880) 1811 – Harriet Beecher Stowe, amerikansk forfatter og slaverimotstander (d. 1896) 1848 – Antonio Maceo, kubansk offiser (d. 1896) 1852 – Carlos Ezeta, salvadoransk president (d. 1903) 1865 – Alois Alzheimer, tysk lege (d. 1915) 1868 – Vilhelm Dons, norsk jurist (d. 1908) 1868 – Gilbert Thomas Walker, britisk fysiker og meteorolog (d. 1958) 1902 – Elisabeth Reiss, norsk klassisk pianist og kabaretartist (d. 1970) 1904 – Marion Yorck von Wartenburg, tysk jurist og dommer (d. 2007) 1916 – Georg Henrik von Wright, finsk-svensk filosof (d. 2003) 1917 – Lise Nørgaard, dansk journalist og forfatter (d. 2023) 1917 – Atle Selberg, norsk matematiker (d. 2007) 1920 – Aboud Jumbe, tanzaniansk visepresident og president på Zanzibar (d. 2016) 1923 – Jakob Weidemann, norsk kunstner (d. 2001) 1926 – Hanna Kvanmo, norsk politiker (SV) (d. 2005) 1928 – Che Guevara, cubansk geriljaleder (d. 1967) 1931 – Michael Grundt Spang, norsk journalist og forfatter (d. 2003) 1932 – Henri Schwery, sveitsisk kardinal (d. 2021) 1946 – Donald Trump, amerikansk forretningsmann og president 1950 – Rowan Douglas Williams, britisk erkebiskop av Canterbury 1952 – Trond-Viggo Torgersen, norsk komiker og lege 1954 – Andrej Nebb, polsk musiker og kunstner 1956 – Fred Funk, amerikansk golfspiller 1958 – Eric Heiden, amerikansk skøyteløper 1961 – Boy George, britisk sanger 1963 – Chris DeGarmo, amerikansk gitarist 1965 – Hanne Opdan, norsk lokalpolitiker 1966 – Hans Petter Laberg, norsk forfatter 1969 – Steffi Graf, tysk tennisspiller 1976 – Igor Lukšić, montenegrinsk statsminister 1976 – Massimo Oddo, italiensk fotballspiller 1981 – Elano, brasiliansk fotballspiller 1981 – Domingas Togna, bissauguineansk friidrettsutøver 1988 – John Sompol, kenyansk motbakkeløper 1990 – Paul Addo, ghanesisk fotballspiller 1994 – Romain Habran, fransk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 14. juni i Kategori:Dødsfall 14. juni. 1890 – Christian Holst, norsk kammerherre (f. 1809) 1905 – Edvard Schønberg, norsk lege og professor (f. 1831) 1907 – Bartolomé Masó, kubansk president (f. 1830) 1908 – Frederick Stanley, britisk politiker, Canadas generalguvernør og ishockeyentusiast (f. 1841) 1914 – Adlai E. Stevenson, USAs 23. visepresident (f. 1835) 1981 – Henry Imsland, norsk tegner og illustratør (f. 1900) 1989 – Joseph Albert Malula, kongolesisk kardinal (f. 1917) 1994 – Henry Mancini, amerikansk komponist (f. 1924) 1994 – Denys Hay, britisk historiker (f. 1915) 2006 – Knut Wigert, norsk skuespiller (f. 1916) 2007 – Ruth Graham, amerikansk forfatter (f. 1920) 2007 – Kurt Waldheim, østerriksk president og generalsekretær i FN (f. 1918) 2008 – Esbjörn Svensson, svensk musiker (f. 1964) 2010 – Richard Herrmann, norsk journalist (f. 1919) 2012 – Gitta Sereny, britisk forfatter (f. 1921) == Markeringer == Verdens blodgiverdag (fødselsdagen til Karl Landsteiner som oppdaget blodtypene) Villblomstens dag == Referanser ==

14. juni er den 165.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Bleken

2023-02-04

Håkon Bleken

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Gunnerusmedaljen', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Trondheim bys hederspris', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Håkon Ingvald Bleken (født 9. januar 1929 i Trondheim) er en norsk maler.

Håkon Ingvald Bleken (født 9. januar 1929 i Trondheim) er en norsk maler. == Familie, utdannelse og kunstfaglig virke == Han er sønn av arkitekt Håkon Andreas Bleken og hustru Brynhild Ribsskog. Farfaren var rektor og ordfører i Levanger Ingvald Bleken, og morfaren var overlærer, stortingsmann og ordfører i Trondheim Ole Konrad Ribsskog. Bleken er utdannet fra Statens kunstakademi (1949–53), der han studerte under professor Jean Heiberg. I 1950 deltok han i radér-klassen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Chrix Dahl. Bleken arbeidet fra 1960 til 1972 som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH. I deler av denne perioden, 1961 til 1970, var han medlem av Gruppe 5, sammen med Ramon Isern, Halvdan Ljøsne, Lars Tiller og Roar Wold, alle ansatt ved Arkitektavdelingen på NTH. == Om Blekens produksjon == Hans definitive gjennombrudd som kunstner kom i 1971 med en serie kulltegninger kalt Fragmenter av et diktatur. Videre er Bleken kjent for å bruke litterære verker som utgangspunkt for sine bilder. Doktor Faustus av Thomas Mann, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Prosessen av Franz Kafka er verker som han stadig vender tilbake til i sin produksjon. Menneskelig lidelse og samfunnsengasjement er sentrale temaer hos Bleken. Han vant konkurransen om det offisielle signingsbildet av Kong Harald V og Dronning Sonja, bildet henger i dag i Stiftsgården i Trondheim. Bleken har portrettert flere kjente skikkelser, blant andre Kong Olav V og Wenche Foss. Bleken har også gjort seg sterkt bemerket som illustratør til flere skjønnlitterære verker. Han har illustrert sentrale verker som Hedda Gabler av Henrik Ibsen, Haugtussa av Arne Garborg, Mysterier av Knut Hamsun, Babettes Gjestebud av Karen Blixen og Dalen Portland av Kjartan Fløgstad. Han laget illustrasjoner (i form av malerier) til plateomslaget til Åge Aleksandersens utgivelse Snöharpan. == Utstillinger og utsmykningsoppdrag (i utvalg) == Som en av Norges fremste samtidskunstnere har han siden debuten i 1951 hatt en lang rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier, blant annet Nasjonalgalleriet og Henie-Onstad Kunstsenter, samt i Galleri Ismene i Trondheim, Galleri Haaken, og Galleri Brandstrup i Oslo. Han er også innkjøpt til en rekke kunstsamlinger i Norge, blant annet til Nasjonalmuseet, Norsk Hydro og Statoil. Bleken var festspillutstiller i Bergens Kunstforening i 1978, og i 1991 hadde han retrospektive utstillinger i Kunstnernes Hus i Oslo og i Trondhjems Kunstforening. Den store utstillingen i forbindelse med hans 70-årsdag ble vist i Trondheim kunstmuseum, i Christiansand Kunstforening og i Ålesund Kunstforening. Han har flere betydelige utsmykningsoppgaver bak seg, blant annet i den nå revne St. Olav katolske kirke (reist i 1973 og revet i 2014) og i Olavshallen i Trondheim, i Spjelkavik kirke, og i Oslo Konserthus og på Sentralstasjonen i Oslo. Sommeren 2021 hadde Bleken en ustilling i Nidarosdomen og erkebispegården i Trondheim under tittelen Fragmenter av et livssyn og i oktober 2021 en separatutstlling på Tjuvholmen i Oslo med 53 verker. == Dokumentarfilmer == I 2009 ble dokumentarfilmen Håkon Bleken, maler lansert. Regien var ved Hallvard Bræin og manus ved Christopher Grøndahl. Filmen tar for seg Bleken på reise i Europa for å oppleve sine forbilder, samt Blekens barndom, som fikk stor betydning for hans kunstnerskap. Filmen hadde premiere under Kosmorama i Trondheim i mars 2009. I 1995 laget Erik Solbakken og Trygve Hagen et filmportrett med tittel Fragmenter av et liv - maleren Håkon Bleken. Filmen hadde støtte fra blant andre Norsk filminstitutt. Bleken var årets utstiller under Filmfestivalen i Haugesund i 1995, og dokumentaren hadde urpremiere på festivalens åpningsdag. I samme anledning viste også NRK filmen på TV 18. august 1995. Denne dokumentarfilmen vant en førstepris på en kunstfilmfestival i Frankrike samme år. == Priser og utmerkelser == Bleken har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt kunstneriske virke. I 1999 ble Bleken utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det kongelige hoff kunngjorde 4. september 2009 at kongen har forfremmet Bleken til kommandør av St. Olavs Orden «for hans virke som billedkunstner». Bleken ble i 2012 tildelt Gunnerusmedaljen.I 2005 ble han tildelt Anders Jahres kulturpris. Adresseavisen utropte i 2003 Bleken til Årets trønder. I 2012 ble han hedret med Neshornet, Klassekampens kulturpris. I 2018 fikk han Trondheim kommunes hederspris. == Referanser == == Litteratur == Wangen, Stein Slettebakk: «Håkon Bleken. Fragmenter». Kom Forlag, 2003. Tom Egil Hverven Lyset i støvsøylen - en samtale med Håkon Bleken Gyldendal 2019 ISBN 9788205520677 == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Håkon Bleken – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Håkon Bleken på Internet Movie Database (no) Håkon Bleken om Gruppe 5 og sin egen utvikling som maler, i NRK-programmet Kulturoperatørene fra 1994

| utmerkelse = Trondheim bys hederspris (2018)

https://no.wikipedia.org/wiki/CV90

2023-02-04

CV90

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hägglunds', 'Kategori:Militære kjøretøyer', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Stormpanservogner']

Combat Vehicle 90 eller CV 90 (Stridsfordon 90) er et svensk pansret kjøretøy produsert av BAE Systems Hägglunds, tidligere Hägglunds. Det finnes i utførelser som blant annet stormpanservogn, ambulanse, lett stridsvogn (med 105 og 120mm kanon ), kommandovogn, bergingsvogn, ildledningsvogn, mobil luftvernsvogn og våpenbærer for 120mm bombekaster.

Combat Vehicle 90 eller CV 90 (Stridsfordon 90) er et svensk pansret kjøretøy produsert av BAE Systems Hägglunds, tidligere Hägglunds. Det finnes i utførelser som blant annet stormpanservogn, ambulanse, lett stridsvogn (med 105 og 120mm kanon ), kommandovogn, bergingsvogn, ildledningsvogn, mobil luftvernsvogn og våpenbærer for 120mm bombekaster. == Historie == På midten av 1980-tallet begynte Hägglunds på en familie av kampkjøretøyer for den svenske hæren. Fem prototyper ble levert i 1988. I mars 1991 bestilte den svenske hæren de første serieproduserte kjøretøyene. Leveranser av CV 90 begynte i 1993, og godt over 1000 stykker er blitt bestilt. Pressemeldingen om kontrakten om levering av CV9030N til Norge gikk ut 21. april 1994 da ordren ble undertegnet. Den første ordren var på 104 kjøretøyer, en kontrakt på nesten 2 milliarder svenske 1994-kroner. Dette kom etter mer enn to år med utprøvninger av kjøretøyer fra fem ulike leverandører.24. februar 2015 ankom den første av 41 helt nye vogner Panserbataljonen i Brigade Nord fra BAE Systems Hägglunds AB. Disse 41 supplerer Hærens eksisterende flåte på 103 stk CV9030 kampvogner, som skal oppgraderes. == Oppbygging == Karosseriet til CV90 beskytter mot 14,5mm panserbrytende ammunisjon. Den norske versjonen er i tillegg utstyrt med IBD Deisenroth MEXAS integrert, keramisk panserpakke. Denne beskytter typisk mot 30 mm APFSDS eller panserbrytende, finnestabiliserte prosjektiler og pilammunisjon. Kevlarduk beskytter indre rom. == Varianter == === I tjeneste === CV9030 Mk1 - 104 i bruk av Norge fra 90-tallet (senere oppgradert, se under). Eksportversjon med 30 mm Bushmaster II automatkanon. BAE Systems Hägglunds bruker betegnelsene CV90 Mk I for den norske versjonen. CV9030NF1 - Noen av de norske vognene er oppgraderte med klimakontroll for bruk i internasjonale operasjoner. De har også kamera som vender bakover og bedre beskyttelse mot miner. CV9030 Mk II - Brukt av Sveits og Finland. De finske CV9030FIN og sveitsiske CV9030CH er betegnet CV90 MK II. Bruker samme automatkanon som MkI. CV9035 Mk III – Med 35 mm/L50 Bushmaster III automatkanon Brukt av Danmark og Nederland CV9030 Mk IIIb – 110 i bruk i Norge pr 2021. Norge har i tillegg 32 (+ 20 i bestilling) støttevogner, samt 2 treningsvogner, med CV90 Mk I skrog. Disse 54 vognene er gjenbruk av skrogene fra CV9030 Mk1 som ble bestilt på 90-tallet, men kanontårnet på dem er fjernet. CV9040 – I bruk i den svenske hæren. Har en 40 mm Bofors kanon CV9040C – klimakontroll og kraftigere panser mot landminer, beregnet for svensk utenlandstjeneste. CV9040 AAV – Anti Aircraft Vehicle Luftvernversjon, utstyrt med radar og en Bofors L70 40 mm luftvernkanon. CV90 FOV – Forward Observation Vehicle, ildledning for artilleriet CV90 ARV – Armored Recovery Vehicle bergepanser CV90 FCV – Forward Command Vehicle, kommandovognDet finnes også egne kommando- og oppklaringsvogner med annen bestykning. Det finnes også egne vogner for opplæring av vognførere. === Prototyper === CV90105 – Lett stridsvogn med 105 mm glattboret kanon. CV90120-T – Lett stridsvogn med 120 mm glattboret kanon.CV90 er også blitt utstyrt med AMOS (Advanced Mortar System), et samarbeidsprosjekt mellom Patria og Hägglunds. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hägglunds Combat Vehicle 90 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons BAE Systems Land Systems Hägglunds Arkivert 20. februar 2007 hos Wayback Machine. Army Technology Combat Vehicle 90 Patria Hägglunds, samarbeidsprosjektet om AMOS Soldf.com – CV90-familien ( svensk side)

Combat Vehicle 90 eller CV 90 (Stridsfordon 90) er et svensk pansret kjøretøy produsert av BAE Systems Hägglunds, tidligere Hägglunds. Det finnes i utførelser som blant annet stormpanservogn, ambulanse, lett stridsvogn (med 105 og 120mm kanon ), kommandovogn, bergingsvogn, ildledningsvogn, mobil luftvernsvogn og våpenbærer for 120mm bombekaster.

https://no.wikipedia.org/wiki/Heimevernet

2023-02-04

Heimevernet

['Kategori:Artikler hvor kommandert av,kommandant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1946', 'Kategori:Heimevernet', 'Kategori:Militser']

Heimevernet (HV) er en forsvarsgren i det norske Forsvaret som fungerer som en hurtig mobiliseringsstyrke. HV består hovedsakelig av sivilister som har gjennomført førstegangstjeneste og deretter er overført til HV. HV ble opprettet etter modell fra Hjemmefronten, med et stort antall soldater spredt over hele landet, som oppbevarer utrustningen sin hjemme. Heimevernet ledes av sjef Heimevernet gjennom Territorielt operasjonssenter.Heimevernet har nær kontakt med det sivile samfunn, da mannskapene og de fleste offiserene er sivilister til daglig. I tillegg er det også formell kontakt med det sivile samfunn ved at hvert distrikt har et råd hvor også sivile organisasjoner er representert. Dette samarbeidet finnes også på landsbasis. Et annet organ er heimevernsnemndene, hvor lokale politikere sammen med politirepresentanter er med på å avgjøre hvem som er skikket for tjeneste i Heimevernet.

Heimevernet (HV) er en forsvarsgren i det norske Forsvaret som fungerer som en hurtig mobiliseringsstyrke. HV består hovedsakelig av sivilister som har gjennomført førstegangstjeneste og deretter er overført til HV. HV ble opprettet etter modell fra Hjemmefronten, med et stort antall soldater spredt over hele landet, som oppbevarer utrustningen sin hjemme. Heimevernet ledes av sjef Heimevernet gjennom Territorielt operasjonssenter.Heimevernet har nær kontakt med det sivile samfunn, da mannskapene og de fleste offiserene er sivilister til daglig. I tillegg er det også formell kontakt med det sivile samfunn ved at hvert distrikt har et råd hvor også sivile organisasjoner er representert. Dette samarbeidet finnes også på landsbasis. Et annet organ er heimevernsnemndene, hvor lokale politikere sammen med politirepresentanter er med på å avgjøre hvem som er skikket for tjeneste i Heimevernet. == Historie == Kort tid etter okkupasjonen av Norge i 1940 oppsto de første tankene om å organisere et heimevern. Tyske styrker hadde spredd seg over hele landet i løpet av kort tid, og var blitt møtt med liten motstand de fleste steder. Kommandørkaptein Gunnar Hovdenak fikk 18. september 1941 ansvaret for et utvalg som skulle vurdere tiltak for å gjenreise Forsvaret. Den 15. april 1944 la Forsvarets overkommando fram en plan om «Forberedelse for reisning av Norges nye forsvar» for den norske regjeringen i London. I den sto det blant annet at «under moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet og når som helst på korteste varsel kunne tre i aksjon til forsvar av sin egen by, bygd eller grend. Det skal først og fremst holde fienden stangen inntil ordinære stridskrefter kan komme til». Man ønsket også å ha et heimevern for å kanalisere noe av tiltakslysten fra Milorg og andre organisasjoner som hadde vært aktive under krigen. Forsvarsviljen var høy i befolkningen, og det var mye både militær trening og personlige nettverk som man fryktet kunne gi grobunn for paramilitære organisasjoner utenfor regjeringens kontroll. Den første generalinspektør for Heimevernet var generalløytnant Wilhelm Hansteen. Han ble utnevnt 7. september 1945, og HV besto på det tidspunktet utelukkende av ham. Man jobbet videre med å ta fram HVs struktur, og først var tanken at det skulle basere seg på frivillighet. Hansteen fikk også instruks om å knytte kontakt med de tidligere hjemmestyrkene og andre med forsvarsinteresse rundt om i landet. HV ble etablert i stortingsmelding nr. 32 som ble lagt fram og vedtatt av Stortinget 6. desember 1946. Denne siste datoen regner HV selv som sin grunnleggelsesdato. Den andre generalinspektøren ble Mons Haukeland, som tiltrådte 11. august 1946. Hans tidligere stilling som sjef for Milorg i Bergen bidro til tettere knytning mellom HV og tidligere Milorg-personell, og la grobunn for en uformell doktrine innad i HV om å drive geriljakrigføring. Da HV åpnet for vernepliktige og frivillige, var mengden mannskaper over enhver forventning. Rundt 40 000 vernepliktige ble innrullert, ikke 20 000 som man hadde regnet med. Antallet frivillige var også mange ganger de 10 000 det var regnet med. Da de første øvelsene dro i gang ut på høsten 1946 besto den totale styrken av omtrent 100 000 mann. === Utrustning og tidlig organisering === De første årene ble HV dårlig utrustet, mest på grunn av at Hæren var høyere prioritert. Det var mangel på både uniformer og våpen, og det første året besto utrustningen av 50 000 Krag-Jørgensen-rifler av varierende kvalitet, samt 3 100 uniformer. Mange av HVs befal de første årene var utdannet ved Kompani Linge. Disse var ofte trent i gerilja- og sabotasjeaksjoner. Sammen med Milorg-folkene bidro det til at HV opererte med to skilte taktiske retningslinjer. Den ene var utarbeidet i Storbritannia, og slo fast at HV skulle beskytte mot kupp og overraskelsesangrep, og den andre var uoffisiell og gikk ut på at HV skulle kunne drive geriljakrigføring. Etter hvert ble mengden våpen i HV, også støttevåpen, økende. I 1969 ble det besluttet av HV skulle bruke samme gevær som Hæren, nemlig automatgeværet AG-3. Etter 1970 forsvant en del av støttevåpnene igjen, og selv om HV fikk mer ildkraft hos enkeltmannen og større interoperabilitet med Hæren, fikk HV-avdelinger mindre ildkraft enn tilsvarende hæravdelinger. Blant annet ble de tunge maskingeværene borte, to av troppens maskingeværer forsvant og det gjorde også geværgranater til bruk mot panservogner. Etter hvert som krigsgenerasjonen ble eldre, økte også gjennomsnittsalderen til HV-befal. Veien opp gjennom befalsutdannelsen i HV var svært kort, og man kunne for eksempel bli sersjant etter tre måneders rekruttskole, 24 dagers repetisjonstjeneste og 28 dagers kursing. Dette minimumsløpet var nok uvanlig, men tolv måneders førstegangstjeneste som lagfører og et 14 dagers troppssjefskurs var relativt vanlig.I begynnelsen hadde ofte et område en spesialgruppe, ofte ledet av tidligere befal fra Kompani Linge. Disse videreførte på mange måter den taktiske arven fra Milorg, og på øvelser opererte de på siden av fiendens framrykningsakser. Heimevernsskolen på Dombås opprettet egne geriljakurs, som rask ble populære. I motsetning til Hæren utarbeidet Heimevernet egne instrukser på området, og ledende offiserer var talsmenn for stridsformen. Heimevernets soldater er delt inn i elleve distrikter og 200 områder landet over. I tillegg kommer tolv innsatsstyrker, som utgjør spydspissen av kampkraft i Heimevernet. Disse styrkene består av spesielt utvalgt, utdannet og utrustet personell som kan mobiliseres hurtig og bidrar til nasjonal sikkerhet. Innsatssoldatene kommer ofte fra operative avdelinger i Forsvaret, og kan bli beordret på skarpe oppdrag i Norge. === Lovfesting av oppdrag === Fram til rundt 1963 produserte HV en stor mengde egne trykksaker og instrukser. Dette var for å bøte på den store mangelen på instrukser etter krigen, og mange av disse var i bruk fram mot 1970-årene. Selv om de offisielt ikke dukket opp på leselister, ble de aldri tatt ut av sirkulasjon gjennom makuleringsordrer. Heimevernsbladet ble også en viktig kanal for instruks- og doktrinearbeidet, men dette dabbet også av fram mot 1970. De offisielle oppdragene til Heimevernet ble formulert i stortingspreposisjon 90 i 1953 og av Eriksen-utvalget i 1964. Begge konkluderte med at landforsvarets mobile oppgaver burde bli ivaretatt av Hæren, mens HV sørget for stasjonære oppgaver som vakt, sikring, trafikkregulering, grensevakt og lignende. De forskjellige distriktskommandoene hadde forskjellige praksis på dette. Grovt sett var det slik at jo lenger nord i landet man kom, jo mer mobile oppgaver og tettere samarbeid med Hæren på øvelser hadde man. === 1970-årene === I 1970 ble Heimevernsstaben omorganisert og lagt under Forsvarets overkommando. Den tette knytningen til Forsvarsdepartementet forsvant, og saksbehandlingsgangen ble mer formell.Fram mot slutten av 1970-årene gikk diskusjonen om Heimevernets rolle som geriljakrigere for fullt. Venstresiden i norsk politikk var positive til HV som en slags folkemilits og motvekt til militarismen i resten av Forsvaret. De ønsket å overføre mer ressurser til HV, og organisere dette mer på linje med de vellykkede partisanene i Kina og Jugoslavia. De mer radikale argumenterte for å bruke alle forsvarsressursene på gerilja. Dette synspunktet tapte støtte etter hvert som diskusjonene gikk i militære og politiske fora, og rundt 1980 var saken lagt død. === 1980-årene === I 1980-årene hadde HV fått en oppsetting som i stor grad lignet Hæren. Personellet hadde mer erfaring og høyere utdanning enn tidligere år, og HV var organisert i større avdelinger. Fokus var på å stå i mot angrep fra regulære sovjetiske hæravdelinger, marineinfanteri og luftlandsettingsavdelinger. På troppsnivå bedrev man fremdeles objektsikring, men både angrep og dybdeforsvar ble øvet. Nytt, tyngre utstyr kom også inn, slik som 106 mm rekylfri kanon. Problemet med mye av det tunge utstyret var at Heimevernet ikke var satt opp verken for å transportere eller vedlikeholde det, oppgaver som ofte falt på Hæren. På samme tid økte skepsisen fra Hærens side, og argumentasjonen gikk på at HV tok seg vann over hodet ved å organisere større avdelinger. Dette synes ble også delt av forsvarssjefen, som i 1982 slo fast at Heimevernet skulle være organisert på troppsnivå. Fra rundt 1984 til rundt 1992 var på mange måter en mellomperiode for HV. Man hadde, blant annet gjennom analyser av krigen i Afghanistan, fått en forståelse av at den største trusselen var fra sovjetiske Spetsnaz, spesialtrente sabotasjegrupper som kunne ventes å operere bak norske linjer. Også i opptakten til en krig ville disse infiltrere bak egne linjer og ligge klare til aksjon, gjerne før krig formelt var erklært. I 1987 ble spesialstyrken HV SPES opprettet for å imøtekomme trusselen. Styrkene fantes i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og kalles for 016-avdelinger. I september 2010 ble styrken lagt ned. === HV-skolen === Gjennom 1980-årene ble også Heimevernets våpenskole (HVVS) en mer aktiv spiller når det gjaldt utvikling av doktrine. Grasrotinitiativene fra 1970-årene skulle kanaliseres inn i mer strukturerte former, og tyngre avdelinger krevde andre ferdigheter blant personellet, blant annet mer stabsarbeid. I 1987 sto også det nye undervisningsbygget på Dombås ferdig, og skolen fikk en fysisk kapasitet som var større enn den hadde hadde forlagt i gamle tyske brakker. I 1992 ble HVS våpenskole, og produksjonen av elever hadde gått opp fra 300 årlig til 1250, samtidig som antall direktiver også økte. HVSKD ble et senter for doktrineutviklingen i HV. === Nytt fokus === Under Sovjetunionens sammenbrudd og de påfølgende omveltninger i utenrikspolitikken ble HVs fokus flyttet. Tidligere hadde man nesten utelukkende konsentrert seg om krigsoppgaver, men både trusselen fra spesialstyrker, som formelt sett kunne ventes å operere i en fredstilstand, og den nye verdenssituasjonen, gjorde at man måtte gjøre en del avklaringer om HVs opptreden i fred. Nødretten ble i stor grad drillet inn i mannskapene, og politi og fylkesmann ble trukket inn i planleggingen av objektsikringen i fredstid. I begynnelsen av 1990-årene kom også direktiver for utrykningsstyrker i Heimevernet. Det ble et ønske om å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer, og der inngikk å kunne sende HV-styrker over tidligere administrative grenser. Dette hadde skjedd også tidligere, men med uklare kommandolinjer som resultat. Men etablerte den såkalte Utrykningsstyrken, som var motorisert og hadde egne oppklaringsstyrker. Direktivet kom i 1998, men den nye utrykningsstyrken hadde kontinuitet tilbake til de tidligere spesialstyrkene fra 1980-årene. Utrykningsstyrken skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet. === Omorganisering === I 2005 ble HV omorganisert med et mindre antall distrikter, samt en tredelt struktur med innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad. I april 2010 ble det foreslått fra to forskere ved Institutt for Forsvarsstudier å slå sammen Heimevernet og Hæren til «Landforsvaret».I budsjettet for 2017 var det kuttet 50 millioner til Sjøheimevernet (SHV). Det som var igjen skulle brukes til avvikling. Derfor startet HV-distriktene og SHV-skolen avviklingen av Sjøheimevernet etter ordre fra Forsvarsstaben. === 75-årsjubileum === Den 6. desember 2021 skulle 75-årdagen egentlig markeres med jubileum og mange gjester i Oslo, men dette ble kansellert på grunn av smitteverntiltak i byen. HV-soldater ble sterkt oppfordret til å stille på jobben i HV-uniform. Med «Uniform på jobben-dagen» vil vi hedre arbeidsgiverne, sa forsvarssjef Eirik Kristoffersen. == Heimevernets hovedoppgaver == Heimevernet er Norges territorialforsvar, og har ansvar for å forsvare 97 prosent av fastlands-Norge ved krise/krig Å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner, herunder: Styrkebeskyttelse Uttak/rullering av forhåndslagret materiell Besøk og alliert trening Sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell Overvåkning og kontroll Heimevernet skal støtte totalforsvaret i fred, krise og krig Heimevernet skal bidra med støtte til det sivile samfunn (§17-operasjoner) == Organisering == Soldatmassen i Heimevernet består av soldater som har avtjent et 3–6 måneders grunnkurs, eller full førstegangstjeneste før de ble overført til Heimevernet. I tillegg er det mulig å søke seg til Heimevernet som frivillig. HV består av ca. 40 000 soldater fordelt på to styrker: Innsatsstyrker og områdestrukturen. Tidligere var styrken ca. 83 000 soldater, men ifølge med omorganisering av Heimevernet er dette redusert. Sjef Heimevernet er øverste sjef i HV. Generalmajor Elisabeth Gifstad Michelsen overtok som midlertidig sjef august 2019, før hun ble innsatt i oktober 2019. Sjef HV har også en egen stab. Heimevernet er inndelt i 11 HV-distrikter. Distriktene har det territorielle ansvaret for beskyttelse av viktige militære og sivile installasjoner. Heimevernet utdanner en rekke spesialister og befal ved Heimevernets våpenskole (HVVS) på Dombås og gjennom ulike kurs i regi av Heimevernets regioner. Mannskaper blir tilført HV fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret etter avsluttet førstegangstjeneste i Forsvaret. Flere og flere offiserer med Krigsskolen gjør nå tjeneste i HV. === Landsrådet for Heimevernet === Består av 13 sivile organisasjoner og arbeider blant annet for å fremme samarbeidet mellom Heimevernet og det sivile samfunn. Dette er et historisk organ som ble etablert før selve Heimevernet, for å skape forankring i hele Det norske samfunn og kunne samle alle 'motstandsfolkene' fra blant andre Milorg og Kompani Linge i en og samme organisasjon etter krigen. Man ønsket å samle alle i en stor og landsdekkende organisasjon med lokal forankring og unngå en rekke militære og paramilitære organisasjoner som levde videre etter krigen.Fra opprettelsen hadde Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Det frivillige skyttervesen, Det offentlige sivile luftvern, Norges Røde Kors, Norsk folkehjelp, Arbeidernes faglige landsorganisasjon, Norges Industriforbund, Norges Bondelag og Norges fiskarlag plass der. De samme organisasjonene, og i tillegg Ungdommens fellesnemnd, hadde deltagelsesrett i Landsrådet. Senere kom også Norges Lotteforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Norges Reindriftssamers Landsforbund med. I tillegg til Landrådet er det egne råd for distriktene og områdene. === HV-nemnd === I tillegg til rådene er heimevernsnemndene kontaktorgan med det sivile. Disse nemndene avgjør hvem som er skikket til å tjeneste som HV-soldat. Heimevernsnemndene oppnevnes av Heimevernet, og det skal minimum opprettes en HV-nemnd i hvert distrikt med en representant fra distriktsstaben og en representant fra politiet. I tillegg skal kommunen gis mulighet til å stille med inntil to representanter. === Kommandostruktur === Heimevernsstaben Distrikt Kommando (Område- eller Innsats-) Tropp LagHV-distriktene har klare, definerte, geografiske ansvarsområder. De tidligere HV-avsnittene (350–960 mann) hadde også fra 1970–2004 sine geografiske områder. === Heimevernsdistriktene (før omorganiseringen i 2005) === HV-01 Østfold heimevernsdistrikt – Ravneberget fort, Sarpsborg HV-02 Stor-Oslo – Lutvann leir, Oslo HV-03 Telemark og Buskerud – Heistadmoen, Kongsberg HV-04 Kongsvinger HV-05 Opplandske – Terningmoen, Elverum HV-06 Hønefoss HV-07 Agder – Kristiansand HV-08 Rogaland – Vatneleiren, Sandnes HV-09 Bergenhus – Ulven leir, Os (Hordaland) HV-10 Sogn og Fjorande – Firda kaserne HV-11 Møre og Romsdal – Setnesmoen (hovedsete), HV-12 Sør-Trøndelag – Persaunet leir, Trondheim HV-13 Nord-Trøndelag – Steinkjersannan, Steinkjer HV-14 Sør-Hålogaland – Mosjøen, Vefsn HV-15 Nord-Hålogaland – Elvegårdsmoen, Bjerkvik HV-16 Troms – Bardu HV-17 Vest-Finnmark – Alta HV-18 Øst-Finnmark – Høybuktmoen, Sør-Varanger === Heimevernsdistriktene (etter omorganiseringen i 2005) === Oslofjord Heimevernsdistrikt 01 – Rygge Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02 – Lutvann Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 – Heistadmoen Opplandske Heimevernsdistrikt 05 – Terningmoen Rogaland Heimevernsdistrikt 08 – Vatneleiren Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 – Bergenhus, Ulven leir, Bømoen Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt 11 – Setnesmoen (hovedsete), Firda kaserne (øvings- og øvelsesområde) Trøndelag Heimevernsdistrikt 12 – Værnes Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14 – Drevjamoen Nord-Hålogaland Heimevernsdistrikt 16 – Elvegårdsmoen Vest-Finnmark Heimevernsdistrikt 17 – Porsangmoen === Heimevernsdistriktene (etter omorganiseringen i 2009) === Oslofjord Heimevernsdistrikt 01 – Rygge flystasjon Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02 – Lutvann leir Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 – Heistadmoen Opplandske Heimevernsdistrikt 05 – Terningmoen Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 – Vatneleiren Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 – Bergenhus (øvingsområde er Ulven leir) Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt 11 – Setnesmoen (øvingsområde er Firda kaserne) Trøndelag Heimevernsdistrikt 12 – Værnes garnison Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14 – Drevjamoen Nord-Hålogaland Heimevernsdistrikt 16 – Elvegårdsmoen Finnmark Heimevernsdistrikt 17 – Porsangmoen === Innsatsstyrkene === Innsatsstyrken ble etablert i løpet av 2005 og 2006. Innsatsstyrken er sammensatt av frivillige som tas inn etter opptak. For å bli tatt opp må man bestå fysiske tester og være sikkerhetsklarert. Det er en styrke per distrikt, med unntak av HV-08 og HV-16, som til sammen utgjør om lag 3000 mannskaper og befal. Innsatsstyrken er Heimevernets spydspiss og settes sammen av mobile og fleksible enheter. Styrken har førsteprioritet på treningsressurser og materiell. De skal være klare til å løse oppdrag innen 24 timer. Mannskaper og befal tjenestegjør inntil 30 dager i året og har skrevet kontrakt med Heimevernet. Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene utgjør cirka 90 % av Heimevernet. Disse styrkene har fått oppgradert mye av sitt utstyr, men en del materielloppgradering gjenstår fremdeles. Styrkenes oppgaver er å forsterke, støtte og avløse Innsatsstyrken og derigjennom sørge for nødvendig utholdenhet i oppdragsløsningen samt frigjøring av denne til nye oppdrag. Alle styrkene har fått navn etter operasjoner Kompani Linge gjennomførte under 2. verdenskrig. Navnene er valgt i samråd med Lingeklubben HV01 – Polar Bear VI HV02 – Derby HV03 – Gunnerside HV05 – Grebe HV08 – Osprey og Varg HV09 – Bjørn West HV11 – Archery HV12 – Rype HV14 – Heron HV16 – Claymore HV17 – Ida & Lyra === Heimevernsungdommen === Heimevernsungdommen (HVU) er et gratis tilbud til ungdom mellom 16 og 21 år, og bedriver organisert militær feltsport. Selv om dette er en militær avdeling underlagt Heimevernet, legges det ikke vekt på stridstrening, og HV-ungdommene har ikke mulighet til å oppbevare våpen hjemme. Målet med opplæringen i HVU er Lære ungdommen betydningen av orden, ansvarsfølelse og godt kameratskap. Aktivisere dem gjennom opplæring, øvinger, konkurranser og samlinger. Gi dem saklig orientering om forsvaret og dets plass i samfunnet Trening på opptakskrav til befalsutdannelse === HV-016 === HV-016 hadde som oppgave å sikre nøkkelpersonell og installasjoner. Styrken ble opprettet i 1987 som «HV SPES» for å imøtekomme trusselen fra KGBs Spetsnaz. Styrken fantes i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Høsten 2010 besluttet daværende forsvarssjef Harald Sunde å legge ned HV-016. == Utrustning == Fram til slutten av 1960-årene brukte Heimevernet utrangerte våpen fra Hæren. På slutten av perioden ble de satt opp til større avdelinger og fikk overført stadig mer moderne og tyngre våpen. I dag er det færre tunge våpen i HV-avdelinger, men man har det mest moderne tilgjengelig i Forsvaret. Heimevernet bruker i dag håndvåpen som maskinpistolene MP-5 og MP-7, automatgeværene AG-3 og HK416, maskingeværene MG-3 og FN Minimi. Samt 12,7 mm materiellødeleggelsesrifle og P-80. HV-områdene blir omvæpnet til HK 416, fortløpende etterhvert som de blir kalt inn til trening. Kjøretøyparken består hovedsakelig av Mercedes-Benz Geländewagen feltvogner, ambulanser og Scania lastevogner. Innsatsstyrkene mottok i løpet av 2019 og 2020 360 nye Volkswagen Amarok, for å erstatte de gamle feltvognene.Uniformene er med unntak av avdelings- og bransjemerker i all hovedsak lik Hærens uniformer. Heimevernets beretfarge er ulvegrå, og benyttes av alt HV-personell, bortsett fra stadig tjenestegjørende personell fra Hæren. Tidligere hadde HV lysegrå beret. == Uniform på jobben-dagen == I 2020 opprettet Heimevernet den årlige Uniform på jobben-dagen 6. desember, der alt personell i HV oppfordres til å gå i uniform på sin sivile arbeidsplass. Bakgrunnen for dette er å skape stolthet og anerkjennelse for den innsatsen heimevernssoldatene legger ned, og vise hvor viktig HV er for den lokale beredskapen i alle landets kommuner. == Litteratur == Stig Jarle Hansen, "Doktrineutforming i Heimevernet 1970-2000, Abstrakt forlag 2007. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Home Guard (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Heimevernet (HV) er en forsvarsgren i det norske Forsvaret som fungerer som en hurtig mobiliseringsstyrke. HV består hovedsakelig av sivilister som har gjennomført førstegangstjeneste og deretter er overført til HV.

https://no.wikipedia.org/wiki/15._juni

2023-02-04

15. juni

['Kategori:Dager i juni']

15. juni er den 166. dagen i året (167. i skuddår). Det er 199 dager igjen av året.

15. juni er den 166. dagen i året (167. i skuddår). Det er 199 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Vigdis og Viggo. Sverige: Margit og Margot. Danmark: Vitus. == Historie == 1215 – Magna Carta ble undertegnet 1219 – Slaget ved Lyndanisse, hvor det danske flagget Dannebrog falt ned under himmelen og Tallinn ble underlagt Danmark 1982 – Israelske styrker omringer Vest-Beirut. 2001 – Shanghaigruppen ble opprettet. === Norsk historie === 1184 – Slaget ved Fimreite mellom styrkene til kong Sverre og Magnus V Erlingsson, der kong Sverre vinner og trygger sin makt over landet. 2004 – Utdanningsdirektoratet ble opprettet. == Fødsler == Se flere som er født 15. juni i Kategori:Fødsler 15. juni. 1476 – Lisa del Giocondo, modell til maleriet Mona Lisa (d. ca. 1551) 1823 – Augusto Carlos Teixeira de Aragão, portugisisk lege, numismatiker, arkeolog og historiker (d. 1903) 1843 – Edvard Grieg, norsk komponist (d. 1907) 1865 – Bernard Lazare, fransk litteraturkritiker, journalist og anarkist (d. 1903) 1885 – Ole Landmark, norsk arkitekt (d. 1970) 1894 – Trygve Gulbranssen, norsk forfatter (d. 1962) 1902 – Erik Erikson, tysk psykolog (d. 1994) 1914 – Jurij Andropov, sovjetisk president og generalsekretær (d. 1984) 1914 – Saul Steinberg, rumensk-amerikansk illustratør (d. 1999) 1915 – Thomas Huckle Weller, amerikansk virolog og nobelprisvinner (d. 2008) 1916 – Horacio Salgán, argentinsk musiker (d. 2016) 1919 – Paul Joseph Pham Đình Tung, vietnamesisk kardinal (d. 2009) 1924 – Ezer Weizman, israelsk president (d. 2005) 1933 – Mark Jones, engelsk fotballspiller (d. 1958) 1936 – Reidun Andreassen, norsk politiker 1936 – William Joseph Levada, amerikansk kardinal (d. 2019) 1937 – Waylon Jennings, amerikansk musiker (d. 2002) 1938 – Roger Gudmundseth, norsk politiker 1939 – Brian Jacques, britisk forfatter (d. 2011) 1939 – Steinar Supphellen, norsk professor 1941 – Harry Nilsson, amerikansk låtskriver og sanger (d. 1994) 1942 – Peter Norman, australsk friidrettsutøver (d. 2006) 1943 – Poul Nyrup Rasmussen, dansk statsminister 1948 – Henry McLeish, førsteminister i Skottland 1949 – Erling Folkvord, norsk politiker 1951 – Ada Einmo Jürgensen, norsk kunstner 1953 – Gro Isachsen, norsk sexolog og forfatter 1954 – James Belushi, amerikansk skuespiller 1956 – Linda Haglund, svensk friidrettsutøver (d. 2015) 1959 – Eileen Davidson, amerikansk skuespiller 1961 – Halvor Asphol, norsk skihopper 1963 – Helen Hunt, amerikansk skuespiller 1963 – Scott Rockenfield, amerikansk trommeslager 1964 – Michael Laudrup, dansk fotballspiller 1964 – Courteney Cox, amerikansk skuespiller 1965 – Karim Massimov, kasakhstansk statsminister 1969 – Oliver Kahn, tysk fotballspiller 1969 – Ice Cube, amerikansk musiker og skuespiller 1972 – Hans-Erik Dyvik Husby, norsk musiker (d. 2021) 1972 – Justin Leonard, amerikansk golfspiller 1973 – Tore André Flo, norsk fotballspiller 1976 – Øystein Greni, norsk musiker 1978 – Siri Kristiansen, norsk komiker og radiopersonlighet 1980 – Nafa Urbach, indonesisk sanger 1981 – John Paintsil, ghanesisk fotballspiller 1990 – Martin Hansen, dansk fotballspiller 1996 – Aurora Aksnes, norsk sanger og låtskriver == Dødsfall == Se flere som døde 15. juni i Kategori:Dødsfall 15. juni. 1905 – Carl Wernicke, tysk lege og psykiater (f. 1848) 1905 – Hermann von Wissmann, tysk oppdager (f. 1853) 1986 – Willie Hoel, norsk skuespiller (f. 1920) 1996 – Ella Fitzgerald, amerikansk jazzmusiker (f. 1917) 1998 – Erik Øksnes, norsk skuespiller (f. 1930) 2002 – Sverre Ødegaard, norsk kulturverner (f. 1947) 2002 – Choi Hong-hi, sørkoreansk kampsportutøver (f. 1918) 2008 – Ole Jørgen Nilsen, norsk skuespiller (f. 1936) 2008 – Stan Winston, amerikansk spesialeffekttekniker og sminkør (f. 1946) 2012 – Rune Gustafsson, svensk musiker (f. 1933) 2012 – Carl Julius Norstrøm, norsk bedriftsøkonom (f. 1936) == Musikk == 2009 — AC/DC spilte på Valle Hovin stadion som en del av Black Ice World Tour 2011 — Bon Jovi spilte på Ullevaal Stadion på Greatest Hits turneen 2011 — In Flames utgir sitt 10. studioalbum Sounds of a Playground Fading

15. juni er den 166.

https://no.wikipedia.org/wiki/16._juni

2023-02-04

16. juni

['Kategori:Dager i juni']

16. juni er den 167. dagen i året. 168. i skuddår. Det er 198 dager igjen av året.

16. juni er den 167. dagen i året. 168. i skuddår. Det er 198 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Torhild, Toril, Torill og Tiril. Sverige: Axel og Axelina. Danmark: Tycho. == Historie == 1958 – Ungarns tidligere statsminister Imre Nagy henrettes for forræderi. 1963 – Første kvinne i verdensrommet, Valentina Tereshkova, skytes opp med Vostok 6. 1976 – Soweto-oppstanden. Skolebarn i Soweto Sør-Afrika begynner et opprør mot skolemyndighetene som vil tvangsinnføre afrikaans på skolen. Flere hundre blir drept, og det blir ikke fred før apartheidsstaten går i oppløsning. 2012 – Aung San Suu Kyi holdt sitt nobelforedrag i Oslo rådhus, over tjue år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris. === Norsk historie === 1903 – «Gjøa» legger ut fra Kristiania for, som første skip, å seile gjennom Nordvestpassasjen. == Fødsler == Se flere som er født 16. juni i Kategori:Fødsler 16. juni. 1821 – Tom Morris sr., britisk golfpioner (d. 1908) 1828 – Lev Lagorio, russisk maler (d. 1905) 1840 – Christian Christophersen, norsk forretningsmann (d. 1900) 1917 – Odd Solumsmoen, norsk forfatter (d. 1986) 1919 – Finn Hodt, norsk skøyteløper og -trener (d. 2016) 1920 – Willie Hoel, norsk skuespiller (d. 1986) 1920 – José López Portillo, mexicansk president (d. 2004) 1921 – Olav Hodne, norsk misjonær (d. 2009) 1929 – Sabah al-Amhad al-Jabir as-Sabah, kuwaitisk emir (d. 2020) 1936 – Anthony Olubunmi Okogie, nigeriansk kardinal 1937 – Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha, bulgarsk tsar og statsminister 1940 – Carole Ann Ford, britisk skuespiller 1941 – Aldrich Ames, amerikansk CIA-agent og spion 1944 – Annie Famose, fransk alpinist 1945 – Jannik Bonnevie, norsk skuespiller 1946 – Junn Paasche-Aasen, norsk grafisk designer 1947 – Tom Malone, amerikansk musiker 1948 – Bjørn Sundquist, norsk skuespiller 1952 – Georgios Papandreou (den yngre), amerikanskfødt gresk politiker og statsminister 1954 – Stein Erik Johansen, norsk filosof 1955 – Grete Faremo, norsk justisminister 1956 – Martin Jol, nederlandsk fotballspiller og trener 1964 – Marianne Røhme, norsk redaktør 1966 – Jan Železný, tsjekkisk spydkaster 1967 – Jürgen Klopp, tysk fotballtrener 1970 – Phil Mickelson, amerikansk golfspiller 1971 – Tupac Shakur, amerikansk musiker (d. 1996) 1972 – Synnøve Konglevoll, norsk politiker 1978 – Daniel Brühl, tysk skuespiller 1980 – Adam Scott, australsk golfspiller 1981 – Ben Kweller, amerikansk musiker 1981 – Knut Walde, norsk fotballspiller 1984 – Steven Whittaker, skotsk fotballspiller 1987 – Per Ciljan Skjelbred, norsk fotballspiller 1987 – Abby Elliott, amerikansk skuespiller og komiker 1988 – Patrick Langat, kenyansk friidrettsutøver 1990 – Sanna Solberg, norsk håndballspiller 1990 – Silje Solberg, norsk håndballmålvakt 1997 – Tamanna Agnihotri, norsk skuespiller og programleder == Dødsfall == Se flere som døde 16. juni i Kategori:Dødsfall 16. juni. 1216 – Pave Innocens III 1890 – Emil Hornemann, dansk lege (f. 1810) 1892 – Christian Severin Bloch Wille, norsk teolog og politiker (f. 1809) 1899 – Guillaume-Marie-Romain Sourrieu, fransk katolsk kardinal (f. 1825) 1901 – Herman Grimm, tysk kunsthistoriker og skribent (f. 1828) 1904 – Eugen Schauman, finsk adelsmann og aktivist (f. 1875) 1944 – Karl Rasmussen, dør under avhør av Gestapo (f. 1916) 1849 – Wilhelm Martin Leberecht de Wette, tysk teolog (f. 1780) 1958 – Imre Nagy, ungarsk politiker (f. 1896; henrettet) 1959 – George Reeves, amerikansk skuespiller (f. 1914) 1979 – Ignatius Kutu Acheamphong, ghanesisk president (f. 1931) 1989 – Helga Haase, tysk skøyteløper (f. 1934) 1999 – Thor Lund, norsk politiker (f. 1921) 2003 – Georg Henrik von Wright, finsk-svensk filosof (f. 1916) 2010 – Marc Bazin, president i Haiti (f. 1932) 2010 – Bill Dixon, amerikansk jazzmusiker (f. 1925) 2010 – Peter Lødrup, norsk jurist (f. 1932) 2012 – Nils Karlsson, svensk langrennsløper (f. 1917) 2014 – Thore Heramb, norsk maler (f. 1916) 2017 – Helmut Kohl, tysk politiker (f. 1930)

16. juni er den 167.

https://no.wikipedia.org/wiki/17._juni

2023-02-04

17. juni

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dager i juni']

17. juni er den 168. dagen i året. 169. i skuddår. Det er 197 dager igjen av året.

17. juni er den 168. dagen i året. 169. i skuddår. Det er 197 dager igjen av året. == Nasjonaldag == Island. == Navnedag == Norge: Botolv og Bodil. Navnedagen er etter gammel norsk botolvsmesse (også kalt botolsvake eller bolsok), som var minnedag for Botolf av Icanho (i Suffolk), en lærd klostergrunnlegger i Botolphs Town (= Boston) England, han døde i 680. Sverige: Torborg og Torvald. Danmark: Botholphus. == Markeringer == Verdens dag for å bekjempe ørkenspredning og tørke. == Historie == 1397 – Erik av Pommern krones til konge over Norden, og Kalmarunionen blir opprettet. 1523 – Gustav Vasa og hans svenske styrker erobrer Stockholm. 1775 – Britene vinner en pyrrhosseier over opprørerne i slaget ved Bunker Hill i den amerikanske uavhengighetskrigen. 1789 – Den franske revolusjonens fødsel. Under stenderforsamlingen 1789 erklærer tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling. 1885 – Frihetsgudinnen, som er en gave fra Frankrike, ankommer havnen i New York. 1910 – Alberti-skandalen avsluttes i Danmark med en bot til innenriksminister Sigurd Berg. Tidligere statsminister Jens Christian Christensen blir frikjent. 1924 – Hurtigruteskipene DS «Haakon Jarl» og DS «Kong Harald» kolliderer nord for Landegode i Vestfjorden. DS «Haakon Jarl» synker, og 17 mennesker omkommer. 1933 – Kansas City-massakren: Fire FBI-tjenestemenn og fangen Frank Nash blir drept av gangstere som prøver å frigjøre Nash. 1936 – Havørn-ulykken: Norges til da største flyulykke inntreffer idet passasjerflyet Havørn flyr inn i en fjellvegg i Sognefjorden. Ni omkommer. 1939 – Den siste offentlige giljotineringen finner sted i Frankrike. 1940 - RMS «Lancastria» blir senket av tyske fly. Mer enn 4 000 personer dør. 1944 – Island blir selvstendig republikk. Allierte styrker erobrer Elba. 1953 – Oppstand mot okkupasjonen i Øst-Berlin blir knust av sovjetiske stridsvogner. 1966 – Stortinget vedtar lov om folketrygd. 1967 – Kina sprenger sin første hydrogenbombe. Jens Bjørneboe dømmes for utuktige skriverier (romanen Uten en tråd). 1972 – Tjue personer arresteres i Watergate-bygningen i Washington, D.C.. 1982 – Falklandskrigen: Argentinas president Leopold Galtieri går av som statsoverhode og øverstkommanderende for de argentinske styrkene. Israelske styrker melder at de har tatt minst 6 000 PLO-fanger i Libanon. 1991 – Det sørafrikanske parlamentet avskaffer folkeregistreringsloven, som deler befolkningen i fire hovedgrupper etter rase. 1995 – Cliff Richard slås til ridder. 2008 – En bilbombe detonerer i Bagdad, Irak, dreper 51 mennesker og sårer 75. Felles ekteskapslov bifalt av Lagtinget. 2012 – En kvinne blir drept av ulver i Kolmårdens djurpark i Sverige. Det er første gang siden 1881 at et menneske blir drept av ulv i Skandinavia. == Fødsler == Se flere som er født 17. juni i Kategori:Fødsler 17. juni. 1808 – Henrik Wergeland, norsk dikter og riksarkivar (d. 1845) 1818 – Charles Gounod, fransk komponist (d. 1893) 1819 – Hermann Delius, tysk gründer (d. 1894) 1822 – Erik Bøgh, dansk dikter og komponist (d. 1899) 1838 – Bankim Chandra Chattopadhyay, indisk forfatter (d. 1894) 1849 – Andrea Aiuti, italiensk katolsk kardinal (d. 1905) 1867 – Ludvig Johnsen, norsk misjonær (d. 1893) 1888 – Heinz Guderian, tysk general (d. 1954) 1898 – Maurits Cornelis Escher, nederlandsk grafisk kunstner (d. 1972) 1923 – Anthony Joseph Bevilacqua, amerikansk kardinal (d. 2012) 1923 – Adolfo Antonio Suárez Rivera, mexicansk kardinal (d. 2008) 1927 – Lucio Fulci, italiensk regissør (d. 1996) 1928 – Peter Seiichi Shirayanagi, japansk kardinal (d. 2009) 1929 – Tigran Petrosjan, sovjetisk sjakkspiller (d. 1984) 1936 – Ken Loach, britisk regissør 1936 – Thomas McMahon, britisk katolsk biskop 1936 – Georg Maximilian Sterzinsky, tysk kardinal (d. 2011) 1939 – Lise Fjeldstad, norsk skuespiller 1942 – Mohamed ElBaradei, egyptisk generaldirektør i IAEA og nobelprisvinner (fred) 1942 – Torgrim Sollid, norsk musiker 1943 – Vibeke Sæther, tidligere barne-TV-programleder 1945 – Ken Livingstone, britisk borgermester 1945 – Eddy Merckx, belgisk syklist 1954 – Per Egil Nygård, norsk fotballspiller 1957 – Joachim Król, tysk skuespiller 1958 – Mohammed Abdi Abdulaziz, tanzaniansk politiker 1959 – Mark Williams britisk skuespiller 1960 – Thomas Haden Church, amerikansk skuespiller 1963 – Rolf Woods, norsk 1965 – Dan Jansen, amerikansk skøyteløper 1965 – Linda Medalen, norsk fotballspiller 1968 – Bård Jørgen Elden, norsk kombinertløper 1969 – Paul Tergat, kenyansk friidrettsutøver 1972 – Bjørn Tore Kvarme, norsk fotballspiller 1973 – Jan Fredrik Karlsen, norsk dommer i Idol 1973 – Paulina Rubio, meksikansk sanger og skuespiller 1976 – Pjotr Svidler, russisk sjakkspiller 1980 – Venus Williams, amerikansk tennisspiller 1982 – Alex, brasiliansk fotballspiller 1987 – Kendrick Lamar, amerikansk rapper 1988 – Demba Savage, gambisk fotballspiller 1990 – Jordan Henderson, engelsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 17. juni i Kategori:Dødsfall 17. juni. 1893 – Tellef Dahll, norsk geolog (f. 1825) 1897 – Sebastian Kneipp, tysk prest og professor (f. 1821) 1898 – Edward Burne-Jones, britisk maler (f. 1833) 1901 – Cornelius Gurlitt, tysk komponist (f. 1820) 1904 – Nikolaj Bobrikov, russisk offiser og politiker (f. 1839) 1905 – Hartvig Andreas Munthe, norsk oberst, ingeniør og slektsforsker (f. 1845) 1999 – George Basil Hume, britisk kardinal (f. 1923) 2001 – Thomas Joseph Winning, britisk kardinal (f. 1925) 2002 – Stein Ove Berg, norsk musiker (f. 1948) 2004 – Sara Lidman, svensk forfatter (f. 1923) 2006 – Abraham Afewerki, eritreisk musiker (f. 1966) 2007 – Angelo Felici, italiensk kardinal (f. 1919) 2007 – Bjarne A. Waaler, norsk professor i medisin (f. 1925) 2008 – Cyd Charisse, amerikansk skuespiller (f. 1922) 2009 – Ralf Dahrendorf, tysk-britisk sosiolog og politiker (f. 1929) 2020 – Astrid Gjertsen, norsk politiker (f. 1928)

17. juni er den 168.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Afrika

2023-02-04

Sør-Afrika

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:29°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1910', 'Kategori:Sør-Afrika']

«Sørafrikansk» omdirigeres hit, se også oversikt over språk i Sør-AfrikaRepublikken Sør-Afrika er et land i det sørlige Afrika som grenser til Botswana, Lesotho, Mosambik, Namibia, Eswatini og Zimbabwe. Teknologisk og økonomisk er landet et av de mest utviklede i Afrika, og politisk et av de mest innflytelsesrike. Sør-Afrika er kjent for store innbyrdes motsetninger, både innen natur, økonomi, politikk og i forhold mellom folkegrupper. Mest kom motsetningene til syne i apartheid, som var det hvite mindretallstyrets offisielle rasepolitikk gjennom nesten femti år, hvor det hvite mindretallet undertrykket det svarte flertallet. Samtidig er Sør-Afrika kjent for å løse disse problemene. Nelson Mandelas pragmatiske holdning bidro til å avslutte apartheid på en fredelig måte.

«Sørafrikansk» omdirigeres hit, se også oversikt over språk i Sør-AfrikaRepublikken Sør-Afrika er et land i det sørlige Afrika som grenser til Botswana, Lesotho, Mosambik, Namibia, Eswatini og Zimbabwe. Teknologisk og økonomisk er landet et av de mest utviklede i Afrika, og politisk et av de mest innflytelsesrike. Sør-Afrika er kjent for store innbyrdes motsetninger, både innen natur, økonomi, politikk og i forhold mellom folkegrupper. Mest kom motsetningene til syne i apartheid, som var det hvite mindretallstyrets offisielle rasepolitikk gjennom nesten femti år, hvor det hvite mindretallet undertrykket det svarte flertallet. Samtidig er Sør-Afrika kjent for å løse disse problemene. Nelson Mandelas pragmatiske holdning bidro til å avslutte apartheid på en fredelig måte. == Naturgeografi == Republikken Sør-Afrika omfatter store geografiske områder i det sørlige Afrika, med en over 2500 kilometer lang kystlinje som fra det sørligste punktet Kapp Agulhas strekker seg nordover langs Det indiske hav i øst og Atlanterhavet i vest. Sør-Afrika har et areal på 1 219 912 km². Hele innlandet ligger på mellom 900 og 2000 moh., og kalles Highveld. Innlandet er stort sett tørt, og går fra ørken til semiørken. Langs kysten utenfor innlandet ligger nesten uavbrutte fjellkjeder. Høyest er disse i øst ved Drakensberg-platået som går fra iMpumalanga i nordøst ned mot sørspissen av Lesotho. Høyeste topp er Thabana Ntlenyana på 3482 moh., som ligger inne i Lesotho. Høyeste topp på sørafrikansk side er Njesuthi på 3446 moh. Langs kysten utenfor denne fjellkjeden går en smal stripe med land som kalles Groot Randkant (afrikaans for Store Randkanten). Østkysten er svært frodig og mottar nok av regn. I nordøst er landet subtropisk. Vestkysten består stort sett av ørken og strekker seg oppover mot Namibia og Namibørkenen. Sør-Afrika har ingen naturlige innsjøer. De fleste elvene går fra Drakensberg-fjellene, den lengste av disse Oranje på 1860 km renner ut i Atlanteren i vest, der den utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Den nest lengste elven er Limpopo på ca. 1600 km. Den renner fra vest til øst, utgjør en stund grensen mellom Sør-Afrika og Zimbabwe før den renner ut i Det indiske hav i Mosambik. Tilhørende Sør-Afrikas territorium er også en liten semiarktisk øygruppe i Sørishavet, Prince Edwardøyene, bestående av Marion (290 km²) og den egentlige Prince Edward Island (45 km²). === Klima === Klimaet er halvtørt i størstedelen av landet, men subtropisk langs østkysten. Iblant forekommer lengre tørkeperioder. Mangel på store elver og innsjøer gjør at man må begrense anvendelsen av ferskvannet, og man har problemer med å få vannet til å strekke til. Alt vann i de store byene i Gauteng importeres for eksempel fra Lesotho, mange hundre kilometer unna. Andre miljøproblemer er vann- og luftforurensning og jorderosjon. 93 % av elektrisiteten fremstilles av fossilt brensel, 6 % av kjernekraft og 1 % av vannkraft. == Demografi == I 2011 hadde Sør-Afrika en befolkning på 51 770 560 personer.. Det er en økning fra forrige telling i 2001 som var på 44 819 778 mennesker. === Folkegrupper === Apartheidstaten kategoriserte befolkningen i fire forskjellige rasegrupper, hvite, svarte, fargede og indere, og i mange år var det strenge restriksjoner på kontakt mellom dem. Disse gruppene har videre forholdt seg forholdsvis homogene, og skillelinjene er til dels både språklige, etniske og kulturelle. Om enn kategoriene dekker over store interne motsetninger, er de dermed fortsatt en målestokk som folk definerer seg i forhold til. Folketellingen i 2011 viste at av landets innbyggere definerte 41 000 938 seg som svarte, 4 615 401 som fargede, 4 586 8384 som hvite og 1 286 930 som indiske eller asiatiske. Utover dette definerer 280 454 seg ikke inn i noen av disse kategoriene. De prosentvise forholdene mellom gruppene endrer seg ganske fort. Kategorien svarte er eksempelvis i sterk vekst med en utpreget ung befolkning, mens den hvite andelen stadig minker grunnet lave fødselsrater og emigrasjon. Kategorien svarte er den største og politisk dominerende befolkningsgruppen i dagens Sør-Afrika. Denne gruppen består av mange forskjellige bantutalende språkgrupper. Noen av disse er svært opptatt av sin etniske bakgrunn, andre er mer urbaniserte og opptatt av en felles sørafrikansk identitet. De største etniske gruppene her er zulu- og xhosa-folkene. Kategorien hvite kan deles inn i to hovedgrupper: afrikaans- og engelsk-talende. Disse nedstammer hovedsakelig fra to forskjellige innvandringsbølger til landet, den første i den nederlandske koloniepoken, den andre i den britiske. Innvandring fra andre europeiske land har foregått i mindre grad de siste 400 årene. I denne gruppen er også en andel norske immigranter. Kategorien fargede er en blanding av flere forskjellige etniske grupper. Felles for dem er at de stort sett er etterkommere etter slaver fra den nederlandske koloniepoken. Dermed er de også stort sett afrikaans-talende, og dominerer de delene av landet som kolonien dekket, særlig Cape Town og Wes-Kaap. En etnisk hovedkomponent i denne gruppen er khoisan, rester etter de opprinnelige folkegruppene som bodde i Sør-Afrika før både bantutalende og hvite: khoikhoi og buskmennene eller san. En annen gruppe er kappmalayene (Cape Malays), som er etterkommere etter slaver tatt hovedsakelig fra Java i Indonesia. De har bevart sin islamske tro og har en egen kultur som har sitt sentrum i det malayiske kvartalet i Cape Town. Kategorien indisk stammer i stor grad fra en indisk innvandringsbølge på slutten av 1800-tallet. Disse er særlig dominerende i områder rundt Durban og i iKwaZulu-Natali, og også rundt Johannesburg. Den indiske befolkningen i Sør-Afrika er en av de største indiske befolkningsgruppene i verden, utenfor India. Det er også betydelige grupper av kinesiske (ca. 100 000 personer) og vietnamesiske sørafrikanere (ca. 50 000 personer). I 2008 avgjorde Pretoria Høyesterett at kinesiske sørafrikanere som ankom landet før 1994, skulle bli regnet som fargede. Dette gjelder rundt 12 000–15 000 etnisk kinesiske innbyggere som ankom før 1994, ca. 3–5 % av den totale kinesiske befolkningen i landet, og som et resultat av denne klassifiseringen vil disse falle inn under regjeringens BEE-politikk.Det er en større flyktning- og asylsøkergruppe i landet. Ifølge World Refugee Survey 2008 gjaldt dette rundt 144 700 i 2007. De største gruppene er folk fra Zimbabwe (48 400), Den demokratiske republikk Kongo (24 800) og Somalia (12 900). Disse er for det meste bosatt i Johannesburg, Pretoria, Durban, Cape Town og Port Elizabeth. === Språk === Sør-Afrika har elleve offisielle språk. Afrikaans og engelsk var de to språkene som var anerkjent av apartheidstaten, og i tillegg kommer zulu, xhosa, nordsotho, setswana (som man også snakker i Botswana), sørsotho (som også snakkes i Lesotho), tsonga (som også snakkes i Mosambik), svati (som man også snakker i Eswatini), venda og sør-ndebele. Av disse språkene tilhører afrikaans og engelsk den indoeuropeiske språkfamilien, mens resten er bantuspråk. I praksis fungerer engelsk som viktigste administrative språk, supplert med et av de andre språkene, avhengig av hvilken sammenheng eller landsdel man befinner seg i. De fleste innbyggerne i landet er dermed tospråklige, og lærer både engelsk og et morsmål på skolen. De tre største språkgruppene er zulu, xhosa og afrikaans. Engelsken som snakkes i Sør-Afrika, blir omtalt som sørafrikansk engelsk. Sør-Afrika har også en rekke «semi-offisielle» språk som også har en særegen stilling i grunnloven. Herav er de viktigste forskjellige khoisan-språk; en rekke asiatiske språk som brukes for eksempel av Sør-Afrikas store indiske minoritet: urdu, hindi, tamil, arabisk og også en rekke europeiske språk som portugisisk, tysk og gresk. Hebraisk er også med i denne gruppen. Ved siden av de offisielle og de halvoffisielle språkene har Sør-Afrika en rekke kreol- og blandingsspråk. I Soweto/Johannesburg snakkes det for eksempel et språk som ofte går under navnet isiCamtho eller tsotsitaal, og som er dominert av en forenklet zulu og xhosa, ispedd en rekke uttrykk og talemåter fra afrikaans og engelsk. Dette språket er ikke bare livskraftig, men dominerende innen populærkulturen; musikk, filmer og ikke minst i Sør-Afrikas mange såpeoperaer på TV. Et annet kreolspråk er det såkalte fanegalo, som først og fremst er i bruk i gruvene. Dette er en kombinasjon av sørafrikanske bantuspråk, blandet opp med afrikaans, portugisisk og også til dels swahili. Fanegalo er også i bruk i andre land i det sørlige Afrika, for eksempel i gruvesamfunnene i Zambia. === Religion === Ifølge folketellingen i 2001 utgjorde kristne 79,7 % av befolkningen. Dette inkluderer medlemmer av Zion Christian Church 11,1 %, pinsevenner 8,2 %, romersk-katolske 7,1 %, metodister 6,8 %, nederlandske reformerte 6,7 %, den anglikanske kirke 3,8 %, og andre kristne 36 %. Islam utgjorde 1,5 % av befolkningen, hinduisme om lag 1,3 %, og jødedommen 0,2 %. 15,1 % hadde ingen religiøs tilknytning, 2,3 % tilhørte andre religioner og 1,4 % var uspesifiserte.African Indigenous-kirkene er den største av de kristne gruppene. Man antar at mange av de personene som ikke oppga noen tilknytning til noen organisert religion, faller inn under tradisjonelle afrikanske religioner (TAR). Mange har en synkretistisk religionsutøvelse påvirket av kristne dogmer og TAR.Det er ingen bevis for at islam var kjent for zuluene, swaziene eller xhosaene på østkysten før kolonitiden. Mange sørafrikanske muslimer blir beskrevet som fargede, spesielt gruppen av Kappmalayene i provinsen Wes-Kaap. Andre er beskrevet som indere, eksempelvis i iKwaZulu-Natali, blant annet når forfedre kom som handelsmenn fra Sør-Asia. Det anslås at islam er den raskest voksende religionen, [108] med seksdoblet antall svarte muslimer fra 12000 i 1991 til 74700 i 2004.Hinduismen dateres tilbake til den britiske kolonitiden primært, men senere bølger med innvandrere fra India har bidratt til en betydelig hinduistisk befolkning. De fleste hinduer er etnisk sørasiatiske, men det er mange som kommer fra blandet rase, samt mange regner også med at innsatsen til hinduistiske misjonærer som ISKCON har gitt utslag. Andre religioner i mindre tall er sikhismen, jainisme og bahai. == Historie == Sør-Afrika har en svært sammensatt, komplisert og blodig historie, preget av forskjellige folkegruppers migrasjoner og en derav følgende kamp for plass og økonomiske ressurser mellom ulike etniske og kulturelle grupper. === Førhistorisk tid === Noen av de eldste arkeologiske sporene i verden har blitt funnet i Sør-Afrika. Beinrester etter Australopithecus Africanus er rundt 2,5 millioner år gamle. Spor etter Homo sapiens er datert tilbake til 100 000 f.Kr. San-folket (tidligere kalt buskmenn) er den eldste fortsatt eksisterende folkegruppen i Sør-Afrika. San-folket var et jeger-samler-folk. Spor etter dem i form av hulemalerier er funnet over hele landet, de eldste datert tilbake til 20 000 år f.Kr. Noen få san holder fortsatt til i Kalahari-ørkenen. Senere skilte khoikhoi-folket (nedsettende kalt «hottentotter») seg ut fra san. Khoikhoi-folket var pastauralister, og holdt til i området rundt nåværende Cape Town og i Cape. De ble nesten utryddet av europeerne, men restene av dem ble inkorporert i den såkalte «fargede» befolkningen. Et ofte brukt fellesnavn for disse to folkegruppene er khoisan. Bantu-talende folkegrupper kom inn i Sør-Afrika nordfra ca. 500 år e.Kr. Bantuene var jernalderfolk som drev med kvegdrift og jordbruk, de var til å begynne med nomadiske, men slo seg etter hvert ned. En sivilisasjons-topp oppsto ved Mapungubwe, helt nord i Sør-Afrika rundt 1300 e.Kr. hvor man har gjort funn av både ganske avanserte arkitektoniske strukturer, kinesiske handelsgjenstander og penger. Mest kjent er en forgylt nesehornsfigur. Mapunguwe-sivilisasjonen flyttet seg senere opp til Great Zimbabwe. Bantufolkene migrerte i flere puljer, og etter hvert befolket de store deler av Sør-Afrika. Den sist ankommende gruppen, nguni-gruppen, som også innbefatter zulu- og xhosa-folket kom helt ned mot Fish River, hvor de etter hvert traff på europeere på vei østover. === Kolonitid === Sør-Afrikas moderne historie startet i 1652, da det nederlandske ostindia-kompaniet grunnla en forsyningsstasjon for skip som dro mellom Europa og Asia ved Kapp det gode håp. Stasjonen utviklet seg snart til byen Kappstaden eller Cape Town, og ekspanderte, og ble til Kappkolonien, som strakk seg lenger og lenger østover i landet. Khoi- og san-folkene ble raskt enten utryddet eller assimilert blant europeernes slaver, som stort sett ble importert fra de asiatiske koloniene. Rundt 1700 rakk koloniene helt frem til Fish River, hvor de traff på bantutalende xhosaer på vei sørover. Krig om land og kveg oppsto, og varte i hvert fall de neste hundre årene. Da Storbritannia besatte Kappkolonien i 1806, oppsto det uro mellom administrasjonen og de nederlandske settlerne (etter hvert kalt boere). Da England i 1833 forbød slaveri i sine kolonier, så boerne dette som en fornærmelse mot en gudegitt orden, store grupper av boerne migrerte derfor nordover gjennom ørkenen på jakt etter bedre land og for å grunnlegge en egen republikk. Denne utvandringen har siden blitt legendarisk i boernes nasjonsbyggingsprosjekt under betegnelsen det store trekket. Den mest kjente av boerrepublikkene var Transvaal eller de Zuid-Afrikaansche Republiek. Boerne traff på flere bantutalende folkegrupper, og konflikten mellom hvit og svart fortsatte. Oppdagelsen av diamanter (1867) og gull (1886) i boerrepublikkene skapte velstand, og førte til massiv emigrasjon fra Europa, også nordmenn dro til Sør-Afrika. Men rikdommen førte også til splid mellom boerne og de nye settlerne samtidig som britene gjorde flere forsøk på å annektere landet. Det hele kulminerte i to kriger: Transvaalkrigen, også kalt 1. boerkrig 1880–1881, hvor boerne beholdt retten til å styre i Transvaal. Den store boerkrigen 1899–1902 tapte imidlertid boerne. I årene etter den siste boerkrigen kom det til en gradvis forsoning mellom briter og boere, og i 1910 ble Unionen Sør-Afrika dannet som et selvstyrende dominion i Det britiske samveldet. Dette forbedret imidlertid ikke forholdene for de svarte, som stadig ble mer undertrykket. I 1913 ble den såkalte landact innført, som forbød svarte jordeierskap utenfor noen små reservater. Disse reservatene ble under apartheidstaten gjort autonome, til såkalte bantustaner. ==== Norsk innvandring og misjonsvirksomhet ==== Marburg-settlementet var en av de få norske bosettingene i Sør-Afrika. De var 34 norske familier, hovedsakelig fra Ålesund og Sunnmøre, som i 1882 bosatte seg på tildelt jord i den britiske Natal-kolonien. Dette skal ha vært den første norske kolonien utenfor Amerika, og det eneste vellykkede skandinaviske bosettingsopplegget i Sør-Afrika.Hans Schreuder innledet norsk misjonsvirksomhet i 1844 i Natal. Han fikk i 1850 slippe inn i Zululand og innledet misjonsarbeid der. Schreuder drev kartla zuluspråket og ga ut en grammatikk, og en ordbok med oversettelse mellom norsk og zulu. Han skrev også salmer på zulu. Nils Astrup overtok da Schreuder døde. Dette var en av de få stedene der de norske misjonærene bosatte i landet.Etter 1910 kom mange norske hvalfangere til Sør-Afrika, særlig havnbyen Durban, og på denne tiden ble det registrert 1600 norskfødte. Durban og omland er fortsatt det området med flest norskættede i Afrika. Den norske skolen i Durban ble avviklet i 1939 på grunn av mangel på elever (nye generasjoner var assimilert). De fleste norske og norskættede i Natal giftet seg med briter, sjelden med boere. Den radikale britiske forfatteren William Plomer angrep i romanen Turbott Wolfe nordmennene i Natal og Zululand, presten Schreuder og Astrup kom heldigst ut.I Knysna hadde familien Thesen slått seg ned i 1869 og satte med sin forretningsvirksomhet preg på byen. Arnt Leonard Thesen var Francis William Reitz' svigerfar. F.W. Reitz var en av de sentrale boer-politikerne i Oranjefristaten og i forbindelse med boerkrigen. === Apartheid-staten (1948–1990) === Etter at det boer-dominerte Nasjonalistpartiet tok regjeringsmakten i 1948 ble diskrimineringen av svarte og andre ikke-hvite systematisert og forsterket gjennom den såkalte apartheid-politikken, som i praksis innebar at den svarte majoriteten ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. I 1961 ble Sør-Afrika republikk etter en folkeavstemning blant landets hvite innbyggere. De fleste svarte opposisjonspartier, blant andre ANC og PAC, ble forbudt på begynnelsen av 1960-tallet og flesteparten av lederne deres fengslet. ANC og tilsvarende partier flyttet hovedkvarterene sine ut av landet. Heretter fulgte et tiår hvor all motstand mot regimet lå nede. På 70-tallet kom en ny og mye mer militant generasjon av apartheidmotstandere. Denne bevegelsen var ledet av den unge aktivisten Steve Biko, som ble drept av politiet i 1977. 16. juni 1976 startet et massivt opprør blant skolebarn i Johannesburg-townshipen Soweto. Dette innledet stadig eskalerende protestbølger, unntakstilstand og vold inntil Nelson Mandela kom til makten i 1994. Sør-Afrika hadde fra 1970-tallet og framover et fåtall egenkonstruerte kjernefysiske våpen, men ødela dem frivillig og ratifiserte ikke-spredningsavtalen i 1991. Sør-Afrika er det eneste landet som har utviklet kjernefysiske våpen og i ettertid gitt avkall på dem. === Slutten på apartheid (1990–1994) === Krefter i den hvite mindretallsregjeringen begynte å innse i løpet av 80-tallet at apartheid måtte oppgis på sikt. Dette førte bl.a. til kontakter mellom Mandela og National Intelligence Service (NIS) fra 1985. I august 1989 trakk landets president Pieter Willem Botha seg, og Frederik Willem de Klerk, som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC, IFP og 31 andre organisasjoner lovlige. De Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt 11. februar 1990 fra Pollsmoor Prison i Paarl i en alder av 71, og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel. Mandelas løslatelse ble sendt direkte på TV og radio over hele verden og ble ansett som vendepunktet i landets historie. Forhandlingenen mellom alle partier for å forberede det første frie valget fant sted mellom desember 1992 og november 1993 med NP og ANC som hovedaktører. Ulike løsninger for overgangen til flertallsstyre ble diskutert, der De Klerk favoriserte en løsning med en koalisjonsregjering mellom NP og ANC i fem år før fullt demokrati, mens Mandela krevde en direkte overgang til demokratisk styre etter prinsippet én person én stemme. Den skjøre tilliten mellom partene og mellom De Klerk og Mandela ble hele tiden satt på prøve særlig gjennom terroraksjoner fra høyreorienterte hvite organisasjoner, men også væpnete aksjoner fra politiet. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14 000 antas å ha blitt drept mellom 1990 og 1994, flere personer enn som ble drept under det hvite styret.I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk over 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarte rundt 91 % av alle stemmeberettigede. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nationalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene. Nelson Mandela ble landets første svarte president 9. mai 1994, De Klerk ble en av to visepresidenter, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg og ny provinsinndeling. === Dagens Sør-Afrika (1994–) === Mandela trakk seg som president i 1999, og Thabo Mbeki ble innsatt som president, et embete han beholdt til september 2008, da han ble tvunget til å gå av til fordel for overgangspresident (Kgalema Motlanthe). Han ble satt inn i påvente av neste valg, som ble gjennomført i april 2009. Jacob Zuma var på den tiden allerede partileder for ANC og designert presidentkandidat, og ble så valgt inn under parlamentsvalget i 2009. == Politikk og administrasjon == Sør-Afrika er det eneste landet i verden som styres fra tre hovedsteder: I byen Cape Town ligger parlamentet og dermed den lovgivende makt, i Pretoria holder regjeringen til og dermed den utøvende makt, og i Bloemfontein ligger høyesterett og dermed den dømmende makt. Dette bildet har imidlertid blitt forskjøvet de siste årene, da en ny høyesterett som kun tar seg av grunnlovsspørsmål, den såkalte konstitusjonelle rett (Constitutional Court), har fått sete i enda en by, Johannesburg. Sør-Afrikas grunnlov ble vedtatt av Sør-Afrikas parlament og undertegnet av president Nelson Mandela den 4. desember 1996. I to år før dette gjaldt en overgangsgrunnlov vedtatt i forhandlingene som førte fram til valget i 1994. Grunnloven regnes internasjonalt som svært liberal og inneholder blant annet en omfattende menneskerettighetserklæring som skal hindre diskriminering og overgrep. === Statsoverhode og regjering === Sør-Afrikas regjering har sete i Union Buildings, Pretoria. Landets president er på samme tid regjeringssjef og statsoverhode og velges av parlamentet. Grunnloven forhindrer en president å sitte mer enn to perioder. === Parlament === Sør-Afrika har et tokamret parlament som møtes hver sommer, fra oktober til mars. National Council of Provinces er et slags overhus, og består av 90 medlemmer, uavhengig av folketall har hver provins ti representanter hver. Nasjonalforsamlingen (National Assembly) er underhuset. Medlemmene teller mellom 350 og 400 medlemmer, og disse velges proporsjonalt ut fra befolkningen, halvparten nasjonalt og halvparten fra provinsielle lister. Valg holdes hvert femte år samtidig for hvert kammer. Lederen av majoritetspartiet er også landets president. === Politiske partier === Sør-Afrikas politikk domineres i dag av ANC, som har ledet frigjøringskampen og har ved alle fire valgene siden 1994 hatt resultater rundt 2/3-dels flertall. Ved valget i mai 2009 fikk den 65,9 % av stemmene i Nasjonalforsamlingen, to plasser mindre enn 2/3-dels flertall som ville gi makt til å endre grunnloven alene. ANC er i dag i praksis et veldig liberalt parti, men er også preget av en retorikk og arv fra antiapartheid-kampen da partiet lente seg mer i en sosialistisk retning. Det største opposisjonspartiet i dag er det liberale Democratic Alliance (DA), som har klart å få omtrent halvparten av stemmene som ikke går til ANC, altså 16,7 % ved valget i 2009. Partiet har mest støtte i den hvite og «fargede» delen av befolkningen og har dermed også sitt tyngdepunkt i provinsen Wes-Kaap. Denne delstaten er den eneste som ikke ledes av ANC. DAs profilerte formann Helen Zille er førsteminister her. Congress of the People (COPE) ble grunnlagt i 2008 av utbrytere fra ANC. ANCs interne behandling av overgangen fra president Mbeki til Zuma og stadige korrupsjonssaker ga grunnlag til det. Som nystartet parti ble den tredje størst med 7,4 %. Deretter kommer zulupartiet Inkatha Freedom Party som har mistet mye av sin betydning over de siste 15 år, også i sitt opprinnelige hovedområde iKwaZulu-Natali. Den oppnådde 4,55 % i mai 2009. Independent Democrats, United Democratic Movement og Freedom Front Plus og African Christian Democratic Party har alle fått under 1 % av stemmene og har dermed ingen stor betydning. Ytterlige fem partier har tilsammen fått seks seter i Nasjonalforsamlingen. Boerregimets Nasjonalistpartiet har blitt del av ANC. === Administrativ inndeling === Sør-Afrika har ni provinser. Disse ble etablert ved apartheidstatens fall i 1994. Før 1994 hadde Sør-Afrika fire provinser og en mengde mer eller mindre autonome reservater for svarte, såkalte bantustaner. De ni provinsene er igjen er inndelt i 52 distrikter (6 metropoliske og 46 distrikts-kommuner), der distriktskommunene enda en gang er inndelt i 231 lokale kommuner. == Næringsliv == Sør-Afrika er et mellominntektsland med rike naturressurser, velutviklet økonomi, lovgivning, kommunikasjonssektor, energiforsyning og transportsektor. Den sørafrikanske finanssektoren er velutviklet og børsen er den viktigste i Afrika, infrastrukturen i landet er moderne. Landets jevne økonomiske vekst har ført til økende behov for elekrisitet, mens kraftverkskapasiteten ikke har vært økt. Det har ført til en elektisitetskrise som fører til planlagte og uplanlagte brudd i strømforsyningen over store deler av landet. Landets økonomiske sentrum er Gauteng-provinsen med Johannesburg. Her bor 20 % av landets befolkning som står for en tredjedel av landets verdiskapning, noe som tilsvarer ca. 10 % av Afrikas totale verdiskapning. === Naturressurser === Økonomiens viktigste gren er fortsatt gruvedrift til utvinning av naturressursene. Landet har betydelige andeler av noen av verdens viktigste mineraler. Det er anslått at det har 88 % av all platina på jorden, 80 % av all mangan, 72 % av krom, 40 % av gull og 45 % av vanadium (2007). Landet er en av de ledende produsenter av edelmetaller som gull og platina, dessuten andre metaller og kull. Sør-Afrika er verdens fjerde største produsent av diamanter. Den var i 2007 verdens største produsent for aluminium-silikat, platina, vanadium og vermikulitt og andre største produsent for gull, mangan, titanium og zirkonium. Gruvedriftsektoren er fortsatt landets største arbeidsgiver med 460.000 direkte ansatte og ytterlige 400.000 ansatte i avhenigige bedrifter. === Fattigdom === Inntekter og formue er svært ulikt fordelt i Sør-Afrika. Sammen med blant annet Brasil og India har Sør-Afrika en av de største forskjellene mellom rik og fattig, ifølge UNDP (se også Demografi). Store deler av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense, og arbeidsledigheten ligger på rundt 30 %. De fattige kommer nesten utelukkende fra de fargede og svarte befolkningsdelene som følge forfordeling av disse gruppene under apartheidstiden. Den høye andelen med hiv-infiserte(aids)syke har vært en tilleggsbelastning for landet i form av uførhet og behandlingskostnader. For å bedre svarte og fargedes vilkår fører regjeringen en politikk under navnet «Black Economic Empowerment» som gjør det enklere for disse å få utdannelse og arbeid. Politikken pålegger høyskoler og bedrifter å kvotere inn fargede etter et poengsystem. === Norges bistand === Norge har gitt bistand til den sørafrikanske økonomien siden 1994. I 2006 var Norges økonomiske bistand 90 millioner kroner. === Nøkkeltall === == Samfunn == === Kalender og helligdager === Nasjonaldag: Frihetsdagen 27. april og 31. mai === Forskning === Flere viktige vitenskapelige og teknologiske bidrag har sin opprinnelse fra Sør-Afrika. Den første menneske-til-menneske-hjertetransplantasjonen ble utført av hjertekirurgen Christiaan Barnard ved Groote Schuur Hospital i desember 1967. Max Theiler utviklet en vaksine mot gulfeber, Allan McLeod Cormack var en pioneer innen computertomografi (CT), og Aaron Klug utviklet krystallografiske elektronmikroskopteknologi. Disse fremstegene ble alle anerkjent ved nobelpriser. Sydney Brenner var den som sist mottok denne, i 2002, for hans pioneerarbeid innen molekylær biologi. Mark Shuttleworth grunnla et tidlig internettsikkerhetsselskap, Thawte, som så ble kjøpt ut av det verdensledende VeriSign. Han er senere kjent som grunnlegger av Linux-varianten Ubuntu. Til tross for regjeringens arbeid for å oppmuntre til entreprenørskap innen bioteknologi, IT og andre høytekonologiske felt, har ingen banebrytende selskaper blitt grunnlagt i Sør-Afrika. Imidlertid er det et uttrykt mål fra regjeringens side at økonomien baseres mer på avansert teknologi, ettersom man har innsett at sørafrikanere ikke kan konkurrere med selskaper i Det fjerne østen innen produsering, og heller ikke kan basere seg på mineralinntekter i det uendelige. Sør-Afrika har dyrket frem et spirende astronomifellesskap. Southern African Large Telescope, det største optiske teleskopet på den sørlige halvkule, er plassert her. Sør-Afrika holder med på bygningen av Karoo Array Telescope, som en del av Square Kilometer Array-prosjektet (SKA), hvor Sør-Afrika er finalist sammen Australia for å bli vert for prosjektet. === Utdanning === Analfabetisme: I 2003 var 17,6 % av den voksne befolkningen (15 år og eldre) analfabeter. === Kriminalitet === Kriminalitet er et stort problem i Sør-Afrika. Ifølge FN-statistikk for tidsrommet 1998-2002 ligger Sør-Afrika på annen plass internasjonalt i kategoriene overfall og voldtekt. Kriminalitet har ført til at den rikere delen av befolkningen i stor grad har flyttet inn i egne boligfelt beskyttet av elektriske gjerder og bom-kontrollerte innganger. Kriminalitet nevnes også svært ofte som motivasjon for fraflytting blant sørafrikanske emigranter. Turismen blir også helt klart negativt berørt av kriminaliteten i landet. === Metropoliske områder og største byer === Største metropoliske områder i Sør-Afrika == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Menneskehetens vugge – funnsteder for fossile hominider iSimangaliso våtmarksområde – brakkvannsområde med flodhest, fugler, fisk Robben Island – fengsel uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark – alpin flora, landskapsvern Mapungubwes kulturlandskap Cape floraregions botaniske verneområder Vredefort-krateret – meteoritt Richtersveld – landskapsvern, endemisk flora ǂKhomanifolkets kulturlandskap Barberton Makhonjwa fjellene == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 75. ISBN 8251607450. Tore Linné Eriksen (2016). Sør-Afrikas historie - Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 84. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Sør-Afrikas nasjonalsang Sør-Afrika på www.afrika.no En samleside over informasjon om Sør-Afrika på www.afrika.no, Fellesrådet for Afrika. Index on Africa – Lenkesamling for Sør-Afrika En stor lenkesamling for nettsider om Sør-Afrika på Index on Africa, Fellesrådet for Afrika. (no) Statistikk og andre data om Sør-Afrika i FN-sambandets nettsted Globalis.no

iRiphabliki yomZantsi Afrika Republiek van Suid-Afrika Republic of South Africa Repabliki ya Afrika-Borwa Rephaboliki ya Aforika Borwa Rephaboliki ya Afrika Borwa Riphabliki ra Afrika Dzonga iRiphabhulikhi yeNingizimu Afrika Riphabuḽiki ya Afurika Tshipembe iRiphabliki yeSewula Afrika

https://no.wikipedia.org/wiki/Jemen

2023-02-04

Jemen

['Kategori:15°N', 'Kategori:47°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jemen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990']

Jemen (arabisk: اليَمَن‎ al-Yaman), offisielt Republikken Jemen (arabisk: الجمهورية اليمنية‎ Al-Jumhūriyyah al-Yamaniyyah), tidligere skrevet Yemen, er en republikk sørvest på Den arabiske halvøy. Landet grenser til Saudi-Arabia, Rødehavet i vest, Oman i nordøst og Adenbukta i sør. Grensen mot Saudi-Arabia er ikke endelig fastlagt, mens grensen mot Oman ble fastlagt i 1995. Jemens status som flerpartistat er mer nominell enn reell. Partiet Den allmenne folkekongressen (arabisk: المؤتمر الشعبي العام) har full kontroll over både regjering og lovgivende forsamling. Statsministeren velges av presidenten, som har stor politisk makt. Jemens første president, Ali Abdullah Saleh, var president fra Jemen ble slått sammen og fram til opprøret i Jemen i 2011-2012, og i tolv år før det i Nord-Jemen. Jemen rangerer på 133.-plass i FNs rangering av land etter menneskelig utvikling. De rangerer som nummer 129. mest fredelige landet av 149 land i Global Peace Index. Landet ligger også på en delt 146.-plass (av 167 land) i The Economists rangering av de mest demokratiske land, og sorterer under autoritære regimer. Ifølge World Economic Forum er Jemen verdens minst likestilte land blant de 134 land som er blitt undersøkt. Jemen er også det fattigste landet på Den arabiske halvøya.

Jemen (arabisk: اليَمَن‎ al-Yaman), offisielt Republikken Jemen (arabisk: الجمهورية اليمنية‎ Al-Jumhūriyyah al-Yamaniyyah), tidligere skrevet Yemen, er en republikk sørvest på Den arabiske halvøy. Landet grenser til Saudi-Arabia, Rødehavet i vest, Oman i nordøst og Adenbukta i sør. Grensen mot Saudi-Arabia er ikke endelig fastlagt, mens grensen mot Oman ble fastlagt i 1995. Jemens status som flerpartistat er mer nominell enn reell. Partiet Den allmenne folkekongressen (arabisk: المؤتمر الشعبي العام) har full kontroll over både regjering og lovgivende forsamling. Statsministeren velges av presidenten, som har stor politisk makt. Jemens første president, Ali Abdullah Saleh, var president fra Jemen ble slått sammen og fram til opprøret i Jemen i 2011-2012, og i tolv år før det i Nord-Jemen. Jemen rangerer på 133.-plass i FNs rangering av land etter menneskelig utvikling. De rangerer som nummer 129. mest fredelige landet av 149 land i Global Peace Index. Landet ligger også på en delt 146.-plass (av 167 land) i The Economists rangering av de mest demokratiske land, og sorterer under autoritære regimer. Ifølge World Economic Forum er Jemen verdens minst likestilte land blant de 134 land som er blitt undersøkt. Jemen er også det fattigste landet på Den arabiske halvøya. == Etymologi == En gammelt latinsk betegnelse for dette området er Arabia Felix («Det lykkelige Arabia»). == Naturgeografi == Jemen er det nest største landet i utstrekning på Den arabiske halvøy. Landet er noe større enn Spania, og er nummer 50 på en liste over verdens stater etter areal (om enn denne opererer med EU og Grønland, begge er foran Jemen). Jemen ligger i det sørlige hjørnet av Den arabiske halvøy, og grenser til Saudi-Arabia i nord, Oman i øst, Rødehavet i vest og Adenbukta i sør. Det er også kort avstand til land på andre siden av Rødehavet, da Djibouti, Somalia og Eritrea. På det trangeste, ved Bab el-Mandeb, eller «Tåreporten», skiller det bare 30 kilometer mellom Jemen og Djibouti. Jemen har en kystlinje på 1 906 kilometer. Jemens største øy er Sokotra (3 796 km², litt mindre enn Østfold), som ligger utenfor østkysten av Afrika, 350 kilometer sør for Jemens fastland. Øya har vært isolert fra resten av verden i lang nok tid til at den har sitt helt unike dyre- og planteliv, noe som har medført at øya står på UNESCOs verdensarvliste. Øyas dyre- og planteliv kan minne om Galápagos i det at den har utviklet seg uavhengig av resten av verden, og for eksempel Kanariøyene i at den geografisk tilhører Afrika, men politisk ikke gjør det. Hanish-øyene i Rødehavet, mellom Jemen og Eritrea, tilhører for det meste Jemen. Landskapet i Jemen er kontrastfylt, fra det fruktbare høylandet i vest til den golde kysten og det fjellrike innlandet i øst. Det dominerende klimaet er varmt, tørt ørkenklima, bortsett fra høylandet i vest, hvor det er litt kjøligere. Langs kysten til Rødehavet kommer temperaturen opp i 40 grader, mens de gjennomsnittstemperaturen er omtrent 21 grader i høylandet. Jemens høyeste punkt over havet er fjellet Jabal an Nabi Shu'aib (Fjellet til profeten Shu'aib), som strekker seg 3 666 meter over havet. Fjellandene har flere V-daler som ligger tørre om sommeren. Jemen har ingen permanente elver, men når snøen på de høyeste fjellene smelter, oppstår noen kortvarige elver. Den nordøstre del av Jemen tilhører Rub al Khali, eller «den tomme fjerdedel», en av verdens største sandørkener. Svært få mennesker bor der, og det er heller ikke noe særlig planteliv. I høylandet er det ofte steppevegetasjon, med forskjellig vegetasjon, blant annet akasietrær, tamarind og skruepalmer. I de mer fruktbare områdene av Jemen finnes det blant annet fiken og sitrontrær. Biogeografisk sett hører Jemen sammen med Afrika, ikke med Asia, det er den store arabiske ørkenen som danner en grense mot den palearktiske sone. Jemen har 69 pattedyr, inkludert klippegrevling, kappebavian (Papio hamadryas), ørkenrotter, mus, flere arter av flaggermus, småhvaler, karakaler og gaseller. Det antas at Blandfords rev også finnes i Jemen, men den er ikke påvist. Ulv, gullsjakal og steinbukk er ofte å se. I tillegg til pattedyr har Jemen 20 rovfuglarter, blant annet flere gribber, og også gjøglerørn (Terathopius ecaudatus) og klippeørn (Aquila verreauxii). Det er over 100 reptiler, men bare 7 amfibier, som gitt Jemens tørre klima med svært få permanente våtområder ikke er så rart. Jemengaselle («Dronningen av Sabas gaselle», Gazella bilkis) er ikke observert siden 1951, og anses som utryddet. == Demografi == Jemen har en av de høyeste fødselsratene i verden, og i snitt føder en jemenittisk mor seks barn. Man regner med at Jemens befolkning øker med 700 000 mennesker hvert år. Befolkningen har de siste årene økt, fra 4,3 millioner i 1949 til rundt 19 millioner i 2004. Det er blitt antatt at befolkningen i 2010 er på 23,4 millioner. Regjeringen sa i 2008 at det skulle igangsettes en plan for reduksjon av fødselsraten, i hovedsak en holdningskampanje. Som resultat av befolkningsveksten, er Jemens befolkning ung. Så mye som 43,9 % av befolkningen er under 15, mens 53,5 % er mellom 15 og 64 år. Gjennomsnittsalderen ligger på rett under 18 år.Jemen er hovedsakelig bebodd av sunnimuslimer, men en betydelig minoritet hører til den sjiamuslimske zaidiretningen. Små grupper med jøder, kristne samt hinduer er også bosatt i Jemen, men disse utgjør mindre enn 1 % av befolkningen. Den jødiske bosetningen hadde en distinkt kultur og flere dyktige håndverkere. På begynnelsen av 1900-tallet var det over 50 000 jøder i Jemen. Dette tallet var nede i 2000 i 1994. På 16 år har det blitt redusert med mellom 80 og 90 %, og det er per 2011 er mindre enn 300 jøder i Jemen, de aller fleste i nord. Flesteparten av jødene har emigrert til Israel. Det er i og for seg like rettigheter for alle religioner, men bare Islam undervises på offentlige skoler, og ikke-muslimer har ikke lov til å ha offentlige verv.I tillegg til den arabiske majoritetsgruppen, finnes det flere somaliske flyktninger, tallet varierer mellom 91 000 og 300 000. Motsatt har flesteparten av jemenittene som har forlatt Jemen dratt til Storbritannia. Det er imidlertid også flere arabere av jemenittisk opprinnelse i Sørøst-Asia, som oftest i tilknytning til krydderhandel. == Historie == Jemens historie har i hovedsak vært delt, begrepet Jemen som samlet land har hatt liten betydning før 1918. === Antikken === Allerede 1200 f.kr var Jemen et stort kulturrike. Man antar at Jemen ble styrt i flere århundrer av Qahtaniene, men det var med innføringen av alfabetet, med det sabeiske skriftspråket, at Jemen ble hurtig utviklet. Sabeerne greide å utnytte både Jemens geografiske plassering i forhold til den lukrative krydderhandelen og Jemens relativt fuktige og dermed dyrkbare område. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios beskrev i det første århundret etter vår tidsregning landet som «Eudaimon Arabia» (=lykkelige Arabia), eller «Arabia Felix» på latin. Området var på den tiden blant verdens rikeste. Gitt navnelikheten og den store formuen har flere argumentert for at Saba er det samme som det kongeriket som er beskrevet i Bibelen. Sabeerne hadde kontakt med det etiopiske D'mt-dynastiet, og ifølge skrifter, var det immigranter fra Saba til D'mt. Det fantes også andre riker i nærheten. Ma'in (også kalt mineerne) holdt til noe sørvest for Saba. De hadde også et eget skriftspråk, og var etter Saba det mest avanserte rike. I tillegg fantes Qataban og Hadhramaut lenger til øst. I utgangspunktet var de tre landene vasallstater for sabeerne, men på 400-tallet ble mineerne selvstendige, fulgt av Qataban og Hadhramaut. Etter flere kamper med dem og med romerne, greide Saba etter hvert å få tilbake en slags dominans i det første århundre før Kristus. Imidlertid ble de kort tid etter invadert av himjaritene, og var lagt under det himjaritiske rike. Dette varte til omtrent 200-tallet, da Saba ble selvstendig igjen, men kort tid etter ble Saba oppløst. Mineerne forsvant mer eller mindre da de ble erobret av sabeerne. Qataban hadde en kort stortidsperiode fra 200-tallet før Kristus da de erobret Hadhramaut, og etter hvert fikk innflytelse over mineerne. De var da maktsentrum til det gikk nedover, og 150 e.Kr. ble de selv erobret av Hadhramaut. Hadhramaut ble selv ikke invadert av himjarittene på en stund. Saba greide imidlertid å få stor innflytelse over himjarittene i deres nedgangsperiode, og de sabeisk-himatittiske styrkene greide til slutt på 340-tallet å erobre Hadhramaut. I 525 e.kr ble Jemen erobret av etiopiere. Kun 50 år senere ble de fortrengt av persere. === Islams inntog === På 600-tallet ble hele den arabiske øya forent og Jemen gikk over til religionen Islam. Nord-Jemen ble etterhvert et imamat med Al-Hadi ila'l-Haqq Yahya som den første lederen i 897. Hans Rassid-dynasti varte helt til 1962. Imidlertid med opphold. Jemen ble okkupert av Egypt i det 11. århundre, av Saladin i 1173, og det lokale Rasul-dynastiet fra omtrent 1230-1442.Yahya-dynastiet var zaidiya-sjiamuslimsk, det vil si at de i motsetning til vanlig sjiaislam ikke så på imamene etter Ali som fullt så guddommelige i sin person.I 1516 erobret mamelukkene Jemen, og året etter overga de seg til Det osmanske rike. I 1517 ble Jemen dermed del av Det osmanske rike. Imidlertid lyktes det Al-Mansur al-Qasim å kjempe mot osmanene, og ti år etter dennes død, i 1630, mistet osmanene kontrollen over mesteparten av Jemen, og beholdt bare enklaver langs kysten. Qasim startet sitt eget dynasti, men det regnes også som del av Rassid-dynastiet. === 1800-tallet fram til første verdenskrig === Etter to hundre år med selvstendighet, begynte Jemen å få interne problemer, og på 1870-tallet lyktes det osmanene å gjenerobre Sana og dermed få kontroll over Nord-Jemen. Samtidig hadde Storbritannia interesser i Aden, og Det britiske ostindiske kompani erobret byen. Aden ble en viktig havn for transport av krydder fra India, og det var også et godt utgangspunkt for beseiring av de mange piratene som herjet der. Etter at Suez-kanalen ble åpnet i 1869 fikk Aden økt betydning. I 1904 ble en grense mellom det tyrkiske nord og det britiske sør godkjent, og etter et opprør av lokale stammer, forhandlet britene med de lokale stammene og skapte sjeikdømmer, sultanater og andre inndelinger, samt delte sitt område inn i Vest- og Øst-Aden. === 1918-1962 === Etter første verdenskrig ble i 1918 Nord-Jemen selvstendig. Nord-Jemen fortsatte med imamstyre, som hadde vært de facto styrende i deler av landet en stund uansett. Imamen Hamidaddin Yahya satt uavbrutt helt til 1948, da han ble drept i et kuppforsøk. I sør var Aden blitt en kronkoloni, og dermed ikke underlagt Britisk India. Imidlertid var all fokus sentrert rundt byen Aden, og resten av landet stagnerte mens byen ble utviklet. Misnøye med britene økte, og utover på 1950-tallet hadde jemenittene, inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og dennes panarabiske tanker, begynt å kjempe mot britene. Dette ble støttet av Nord-Jemen. Hamidaddin Yahyas sønn, Ahmad bin Yahya, tok over styringen i 1948, og flere sammenstøt mellom britene og folket i Jemen kom i årene som fulgte, for eksempel i 1953 og 1958. Etter sammenstøtet i 1958 gikk landet inn i den føderasjonen "De forente arabiske stater" sammen med Egypt og Syria. Samarbeidet gikk dårlig og unionen ble oppløst i 1961. Imamatet, i praksis et monarki, ble stadig mindre populært, og det ble gjennomført forsøk på å styrte imamen i 1955 og 1961. Begge ble mislykket, men Ahmad bin Yahya døde i 1962. === 1962-1990 === I Nord-Jemen ble Ahmad bin Yahyas sønn, Muhammad al-Badr, ny konge, men svært kort tid etter kroningen ble han avsatt i et kupp støttet av Egypt. Kort tid etter ble Den arabiske republikken Jemen dannet. Republikken erklærte sharia-lov som lov, og denne hadde som hensikt å gjøre slutt på konflikten mellom zaidittene (altså zaidiya-sjiaislam) og shafitter (da shafi-sunniislam). Imidlertid var de lojalistiske troppene støttet av Saudi-Arabia og Jordan, og ledet av briter, og de fortsatte som gerilja-styrker. Disse styrkene ble vanskelige å slå, og Egypt beholdt tropper inne i Nord-Jemen til 1967. I 1962 ble Den sørarabiske føderasjonen dannet etter initiativ fra britene. Mens britene forsøkte å bekjempe Den arabiske republikken Jemen i nord, dukket frihetsbevegelsen National Liberation Front (NLF) opp. De kjempet mot britene, både i nord og i sør, og allierte seg fort med de egyptiske styrkene i nord. Britene beseiret i stor grad gruppene i 1964, og gruppene gikk dermed over til rene terrorhandlinger, som oftest rettet mot britiske militære på permisjon. Samtidig erklærte britenes statsminister Harold Wilson at britene skulle gi makt over til Den sørarabiske føderasjonen i 1968, med britisk militært nærvær. Dette medførte økte terrorhandlinger, delvis fordi Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY) blandet seg inn i kampen, med det resultat at de to frigjøringsbevegelsene bekjempet hverandre i like stor grad som de bekjempet britisk nærvær. Resultatet ble terrorvirksomhet i så stor grad at britene i 1967 valgte å trekke seg ut. Sør-Jemen ble dermed selvstendig under navnet «Folkerepublikken Sør-Jemen». I 1969 ble landets leder avsatt ved et kupp, og landet dreide til venstre I 1970 fikk en marxistisk fløy i NLF kontroll i det nye landet, og forandret navnet på landet til «Den demokratiske folkerepublikken Jemen». Navnet har flere interessante aspekter. Betegnelsen «Folkerepublikk» er som oftest forbundet med marxist-leninistiske trekk, og dobbelttittelen demokratisk folkerepublikk var unik for Sør-Jemen og Nord-Korea, om Etiopia brukte tittelen i en kort periode på 80-tallet. I tillegg mangler den ellers så hyppig brukte betegnelsen «arabiske», og «Sør-Jemen» ble erstattet med bare «Jemen». Landet i sør knyttet tette bånd til Kina, Cuba, Sovjetunionen og til radikale palestinske bevegelser. Disse, især Sovjetunionen, hjalp til med å bygge opp Sør-Jemens militære styrke. I Sør-Jemen var de mange politiske konfliktene ødeleggende for en allerede slitt økonomi, og Jemen ble holdt oppe i hovedsak av Sovjetunionen. Landet var en sosialistisk ettpartistat til landet opphørte å eksistere, i hovedsak som følge av at Sovjetunionen forsvant. Nord- og Sør-Jemen hadde relativt gode forbindelser, og i 1972 ble det planlagt en sammenslåing. Imidlertid var interne problemer i landene, særlig i sør, og trefninger langs grensen, og til og med trussel om krig, hindret en effektiv sammenslåing. I 1973 brøt det ut nye kamper, og et nytt militærkupp fant sted i 1974. Samarbeidet brøt sammen og de ble nærmest skilt igjen. To oberstløytnanter prøvde å kontrollere Jemen, men de ble drept i 1977 og 1978. Sør-Jemen ble beskyldt for å stå bak, og i februar 1979 ble den såkalte tidagerskrigen utkjempet. I juni 1978 kom det første ordentlige valget i Nord-Jemen, og Ali Abdullah Saleh ble valgt til president. Han ble sittende som president så lenge staten Nord-Jemen eksisterte. === Sammenslåing og tiden etter === I 1989 utarbeidet Sør-Jemen og Jemen en ny grunnlov, som ble ferdig i 1991. I 1990 ble de to områdene forent til en stat. Like etter ble den anerkjent som en stat av FN. Sana ble valgt som hovedstad og Saleh ble president. De første årene var preget både av økonomisk oppgang og av kriger. Jemen startet eksport av olje, som var svært innbringende, og demokratiske reformer ble begynt. Imidlertid inntok Jemen en irakiskvennlig nøytralitet under den irakiske invasjonen av Kuwait under Saddam Hussein, noe som medførte at 800 000 jemenittiske fremmedarbeidere ble eksportert fra Saudi-Arabia. Det ble også store konflikter mellom Jemens to deler, og i 1994 brøt det ut borgerkrig mellom Nord- og Sør-Jemen. Nord-Jemen vant, og unionen besto. I 1995 kom Jemen til væpnet konflikt med Eritrea om Hanishøyene. Konflikten var kortvarig, og krevde et dusin menneskeliv fra begge sider. Øygruppen hadde tilhørt Jemen, men hadde, blant annet av britiske kolonister, blitt knyttet til Eritrea, og etter hvert Etiopia. En internasjonal domstol ledet av Jemens utenriksminister Dr. Abdul Karim Aleryani kom fram til at de større øyene tilfalt Jemen, mens de mindre tilfalt Eritrea. I 2004 brøt det ut et opprør blant Zaidiyyah-sjiamuslimene i nord, kalt houthi-krigere, og regjeringen. Regjeringen har stort sett greid å bekjempe dem, men med mange dødsfall og med store materielle skader. I tillegg har opprørene startet igjen kort tid etterpå, og det har mellom 2004 og 2010 vært seks opprør. Konflikten har en internasjonal dimensjon, da Iran er blitt anklaget av Jemens styre for å støtte houthiene, mens Saudi-Arabia antas å støtte Jemens regjering. === Opprørene i den arabiske verden === Opprøret i den arabiske verden i 2011 som startet i Tunisia har spredt seg til Jemen, og det er til dels store protester mot Salehs autoritære styre. Protestene begynte midt i januar, og omhandlet både den økonomiske situasjonen og de begrensede tiltakene og også krav om en lov som forbyr at presidenten kan sitte på ubestemt tid, og at han kan overføre makt til sin sønn. Søndag den 23. januar 2011 ble 19 demonstranter arrestert, inkludert den kvinnelige journalisten Tawakkul Karman, som ble et symbol på kampen mot myndighetene. Karman ble imidlertid frigitt to dager etter arrestasjonen. Saleh kunngjorde at han ikke kom til å stille til neste valg, og at han skulle skrinlegge planer om å sitte permanent som president. Dette roet imidlertid ikke demonstrantene nok, og de har ropt slagord som «En revolusjon for frie meninger», «Etter Mubarak, Ali» og «Ingen korrupsjon etter i dag». 21. februar 2012 overtok ʿAbd Rabuh Mansur Hadi som Jemens president etter å vunnet et valg uten motkandidat, mens Saleh ble gitt immunitet og dro til Amerikas forente stater, noe det har vært nye protester mot. Tawakkul Karman mottok Nobels fredspris for 2011 for sitt engasjement, sammen med to afrikanske kvinner.Siden 2015 har det vært ny borgerkrig. == Politikk og administrasjon == Jemen er delt inn i 20 guvernementer i tillegg til hovedstaden Sana som blir behandlet som et eget guvernement. Dette er en økning på fem guvernementer fra sammenslåingen, som opererte med 15, 8 fra nord og 7 fra sør. I 1991 fikk Jemen ratifisert en grunnlov. Jemen er en representativ demokratisk republikk, med en president som statsoverhode og statsminister som regjeringsoverhode. Jemens lovgivende forsamling består av to kamre. Shurarådet består av 111 seter og blir utpekt av presidenten. Shura spiller på et krav fra 30-tallet fra Det muslimske brorskapet om at den ideelle regjeringen skulle ha et råd av representanter fra folket, «Shura», som hadde mer religiøse enn politisk-administrative plikter. Representantenes hus består av 301 seter og blir valgt på grunnlag av en folkeavstemning med enkeltmannskretser. Originalt var det 309 medlemmer av det samlede jemenittiske parlamentet. Bakgrunnen for det var at det var en sammenslåing av de 159 og 111 setene i de to tidligere landenes respektive parlamenter, pluss 39 seter reservert tidligere forbudte partier. Senere ble tallet redusert med åtte plasser til 301. Representantene sitter i en seksårsperiode. Presidentvalg avholdes hvert 7. år. Statsminister og regjering blir utpekt av presidenten. Jemen har allmenn stemmerett for alle over 18 år. Ali Abdullah Saleh satt t uavbrutt fra 1990 til 2012, da han tok over som president for et samlet Jemen. Ideen var opprinnelig at presidenten i Nord-Jemen ble president i et samlet Jemen, mens Sør-Jemens president ble visepresident. Selv om presidentperioden fra begynnelsen av varte i fem år ventet Saleh til 1999 med å skrive ut valg. Etter at Saleh vant med 91,2% av stemmene, forandret han lengden på presidentvalg fra fem til syv år, og tiden de folkevalgte satt fra fire til seks år. Både i presidentvalg og i valg av folkevalgte, dominerer Salehs parti Det allmenne folkekongressen stort, i alle fall før opprøret - landets politiske fremtid er usikker. Valgene har av internasjonale observatører blitt sett på som «delvis frie». Statsministrene byttes imidlertid ut. Abdul Qadir Bajamal satt mellom 2001 og 2007, og ble deretter erstattet av Ali Mohammed Mujur. Statsministrene pekes ut av presidenten. I tillegg til GPC, finnes også en rekke andre partier, men de har liten faktisk makt. De har samlet 63 av de 301 setene. Stammene i Jemen er lite samarbeidsvillige med regjeringen, og er i liten grad hjelpsom og som oftest direkte hindrer staten i å gjennomføre flere oppgaver. Som oftest gjøres dette indirekte ved å knytte opp ressurser med å prøve å få kontroll over stammene. Stammetenkningen bidrar til at det allerede fragmenterte landet er enda vanskeligere å styre, og det er blitt påpekt at dette har skapt en god base for trening og rekruttering av Al-Qaida-terrorister. === Utenrikspolitikk === I 1990-91 valgte Jemen å stille seg på Irak og Saddam Husseins side i Gulfkrigen, i stor grad fordi president Saleh var en alliert av Hussein. Dette medførte at 800 000 fremmedarbeidere ble deportert fra Saudi-Arabia. Et mislykket forsøk på å jevne ut det dårlige forholdet til andre arabiske stater i 1993 kan ha forverret situasjonen, og i 1994 hjalp enkelte land separatistene i Sør-Jemen. I 1998 ble Eritrea og Jemen enige om eierskap til Hanish-øyene, men det hadde vært en trefning i 1995 som krevte mellom 20 og 30 menneskeliv. I 2002 inngikk Jemen avtaler med Etiopia og Sudan, som begge hadde et anstrengt forhold til Eritrea, men ikke med Eritrea. Jemen hadde også en grensekonflikt med Saudi-Arabia, men denne ble løst fredelig i 2000 ved inngåelsen av Jiddah-avtalen. Imidlertid er fortsatt forholdet mellom Saudi-Arabia og Jemen noe anstrengt. Den 25. desember 2009 ble det oppdaget at en nigerianer trent i Jemen av Al-Qaida hadde gjennomført et mislykket forsøk på å sprenge et amerikansk fly, og i oktober i 2010 ble det oppdaget at medlemmer av Al-Qaida hadde prøvd å smugle eksplosiver inn i USA fra Jemen. Dette har gitt amerikanerne ekstra fokus på Jemen.Jemen har imidlertid gode forbindelser til flere land. Især Djibouti, Pakistan, India og Somalia har Jemen gode forhold til. Forholdet til USA er anstrengt både med tanke på Jemens rolle i Al-Qaidas terrorplaner og i at USA ikke har noen militære eller kommersielle bånd til landet, og ettersom USA har liten støtte til Jemens president. Forholdet til Saudi-Arabia har stabilisert seg til en viss grad, men er fortsatt relativt anstrengt. Forholdet til Eritrea er også anstrengt. Jemens forhold til nabolandet Oman er godt etter at de to landene markerte grensene fort etter at Jemen ble samlet. === Lover og rettigheter === Jemens lover er basert på islamsk, tyrkisk og engelsk lovsystem, men også på stammelover. Landet er et av 58 land som praktiserer dødsstraff per desember 2010. Imidlertid er ikke Jemen forskjellig fra naboene sine; samtlige land på Den arabiske halvøy med unntak av Israel praktiserer dødsstraff.Den dømmende makt, da Høyesterett, kan ofte bruke Sharia i tillegg til eller som alternativ til lovsystemet som var en sammenfletting av det verdslige nord og det sosialistiske sør. Det amerikanske utenriksdepartement anser Høyesterett som svakt, korrupt og uselvstendig. De viser tilMenneskerettighetene anses å være i relativt dårlig forfatning i Jemen, og det har kommet fram bevis om tortur og mishandling av fanger. Jemen rangerer på 170.-plass av 178 land i Reportere uten grensers oversikt. Jemen anklages for vilkårlige arrestasjoner på pressefolk og menneskerettighetsforkjempere. Vilkårlige arrestasjoner eller forsvinninger av politiske dissidenter er også vanlig, og presse- og talefrihet er sterkt begrenset.Jemen har dødsstraff for homofili.Jemen anerkjenner ikke Den internasjonale domstolens obligatoriske jurisdiksjon i Jemen. Dette ble spesielt betent i etterforskningen av Farouk Abdulhak i forbindelse med drapet på Martine Vik Magnussen. == Næringsliv == Jemen har et stort underskudd på sin utenrikshandel, i stor grad fordi de importerer mye mat fra andre land. Jemens næringsliv etter sammenslåingen bar preg av en sammenslåing av de to ulike systemene; i Nord-Jemen var det i hovedsak vestlig og privatisert, i Sør-Jemen var det sosialistisk og statsstyrt. Den økonomiske utviklingen ble i begynnelsen også hemmet av at Jemen ble med på FNs sanksjoner mot Irak, som var Jemens klart største handelspartner. Ettersom Jemen støttet Irak politisk, greide de dermed også å fremmedgjøre seg fra andre potensielle samarbeidspartnere. Dette hadde også direkte følger i at 800 000 jemenitter, som vanligvis sendte hjem større summer fra arbeid i Saudi-Arabia, ble hjemsendt som følge av Jemens politiske allianse. Deretter ble borgerkriger ytterligende ødeleggende for landet. Rundt tusenårsskiftet normaliserte Jemen forholdet til Saudi-Arabia.Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden. Landet er avhengig av oljereservene, som er avtagende. Oljen er tykk, noe som ved siden av politisk usikkerhet medfører høy risiko for virksomheten. DNO driver omfattende leting og produksjon av olje i Jemen. På grunn av avhengighet til oljen, har Jemens myndigheter igangsatt et reformprogram fra 2006 for å tiltrekke utenlandske investorer til ikke-oljerelaterte prosjekter. Dette har vært delvis vellykket, men Jemens politisk ustabile situasjon vanskeliggjør situasjonen. I senere tid har Jemen også begynt eksport av flytende naturgass (LNG). Andre naturressurser inkluderer hydrokarboner, gull, uran, bauxitt, kull, jern, fosfat, wolfram, sink, sølv og kobber. Over halvparten av arbeidsstyrken er sysselsatt i landbruket, men som tilfellet er med de fleste land i Midtøsten, er heller ikke Jemen selvforsynt med mat. Omkring 6% av Jemens landområde er dyrkbar jord, og av denne er 30% beitemark. Dyrking til eget forbruk dominerer jordbruket. De viktigste kornproduktene er hirse og durra. Det dyrkes også frukt, nøtter, kaffe og bomull. Kameler, sauer og geiter gir kjøtt, melk og skinn. Kaffe eksporteres i stor grad. Imidlertid er med god margin den mest dyrkede planten khat, som gir stor avkastning. På grunn av den stort utbredte khat-tyggingen (se Kultur) er også den narkotiske planten svært dominerende i landets økonomi, og det anses at 25% av bruttonasjonalprodukt er salg av khat. I tillegg til den negative påvirkningen dette har på befolkningen, knytter khat-dyrkingen opp mye av den begrensede vanntilførselen og den fruktbare jorda. Særlig har dyrking av khat ødelagt for kaffeproduksjonen.Fiske er viktig særlig i Adenbukta. Andre næringsveier er bomullstekstiler samt lærvarer. Jemen produserer også sement. Jemens nasjonale flyselskap er Yemenia Airways. Jemen har imidlertid stor arbeidsledighet, i 2003 var den så høy som 35%. Nesten halvparten av befolkningen, da omtrent 45%, regnes som under fattigdomsgrensen. Jemen er på 177.-plass i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Dette er riktignok en oversikt med ikke-selvstendige øyer som Caymanøyene og Jersey, men Jemen er det klart fattigste av landene på Den arabiske halvøy.På tross av en lang og kulturelt avansert historie, fire steder på UNESCOs verdensarv og gode bademuligheter, har ikke Jemen fått igang turisme å snakke om. Dette skyldes i stor grad de mange interne konfliktene, og at disse i senere tid har ført til at opprørere har tatt vestlige turister som gisler. I begynnelsen greide turistene seg uten å bli skadet, men i senere tid har dette forandret seg, og siden 2007 har 20 turister blitt drept av opprørere. I tillegg har pirater gjort reiser til Socotra vanskelig. Den 25. februar 2010 advarte Utenriksdepartementet mot å reise til Jemen med mindre det var strengt nødvendig, og denne advarselen er fortsatt, per februar 2011, gjeldende. Norge er ikke alene, blant annet har det amerikanske, det tyske og det britiske utenriksdepartement samme advarsel. Sverige advarer også mot strengt nødvendige reiser. == Samfunn == === Samferdsel === Jemens infrastruktur er i hovedsak sterkt redusert som følge av indre stridigheter og piratvirksomhet. Landet har ikke et velutviklet transportsystem, ser man bort fra flyplassene. Jemen har 17 asfalterte flyplasser, av hvilke fire kan kategoriseres som store (over 3047 meter med landingsplass). Av de over 70 000 kilometrene med veier, er under en tiendedel asfaltert. Jemen har ingen jernbane. Jemens handelsmarine består per 2011 av seks skip, i tillegg til 14 som er registrert utenfor landets grenser. Jemen har tre store havner, Aden, Al Hudaydah og Al Mukalla. Imidlertid er shipping svært farlig gitt de mange piratene i Adenbukta og Rødehavet. Innen kommunikasjon har mobiltelefoner en sterk dominans. Det er under en million fasttelefoner, mens det er godt over 8 millioner mobiltelefoner. I underkant av to og en halv million innbyggere er brukere av internett. Det er bare statlig TV med to kanaler, men også omanske og saudiarabiske kanaler kan tas inn. === Helse === I 1996 hadde 38 % av Jemens befolkning tilgang til helsetjenester, og 55 % hadde tilgang til rent vann. Jemens barnedødelighet lå på 5,5 % i 1996, og Jemen er dermed på 38.-plass på listen over høyest barnedødelighet.Gjennomsnittsalderen i Jemen var på 63,36 år – med noe høyere for kvinner enn for menn. Jemens gjennomsnittsalder var den 174. høyeste, igjen inkludert ikke-selvstendige områder. Per 2022 er forventet levealder for befolkningen i Jemen på 67,51 år; for menn er den på 65,19 år, og for kvinner på 69,94 år.Smittefaren i Jemen har vært høy, særlig for flekktyfus, Hepatitt A-virus og diaré, og slik var det fortsatt per 2020. Per 2020 var det også høy risiko for denguefeber, malaria, schistosomiasis (det vil si bilharzia) og polio. === Utdannelse === Jemen har et universitet i Sana i tillegg til flere tekniske høyskoler. Av Jemens skolebarn var det 29% som kom til femteklasse i perioden 1986–1993. Dette har utviklet seg, og forventet skolealder ligger på 11 år hos menn og 7 hos kvinner. Man antar at omtrent halvparten av befolkningen er lesekyndig, med en sterk overvekt (70 %) av menn. == Kultur == Jemen har en rik historie med mange sivilisasjoner som har satt sitt merke på området. Ettersom alfabetet kom til Jemen ca. 800 f.Kr., har landet flere gamle skriftlige kilder og gjenstander. Dette, kombinert med de lange strendene, kunne ha vært et glimrende utgangspunkt for turisme, men på grunn av de stadige trefningene med separatistgrupper har dette vanskelig latt seg gjøre. Jemen har fire steder som har kommet på Unescos verdensarvliste. I tillegg til øya Socotra (se geografi), er byen Shibam, med høyhus fra 1600-tallet og tidligere, gamlebyen i Sana med 1400 år gamle bygninger og den gamle byen Zahid på listen. Sana har vært den arabiske kulturhovedstaden, og er et kulturelt sentrum i regionen. Byens poetiske sanger, al-Ghina al-San'ani, med tilhørende ritualer og seremonier, ble utnevnt av UNESCO til Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. Jemenittisk diett består i stor grad av kylling og lam, og langt mindre av storfe. Nasjonalretten er Saltah, en slags gryterett med kylling, lam eller av og til biff som base, og med diverse ingredienser, som varierer fra hushold til hushold. Matrettene er som oftest forskjellige gryteretter.Fotball er populært, men landslaget har en svært beskjeden innsats. Sør-Jemen kvalifiserte seg én gang til Asiamesterskapet i fotball, men de tapte begge kampene. Dette er den eneste gangen Jemen har vært i et kontinentalmesterskap. Jemen har ikke et kvinnelandslag i fotball, i likhet med Saudi-Arabia og Oman, men i motsetning til resten av Den arabiske halvøy. === Khat === Forekomsten av tygging av det mildt narkotiske stoffet khat (Catha edulis) er svært hyppig i Jemen. Så mange som opp til tre fjerdedeler av voksne jemenitter tygger khat. Fattige jemenitter kan finne på å velge khat foran mat om de ikke har råd til begge deler, og store summer brukes på khat. Saften fra khat gir en amfetaminaktig opplevelse, og brukes av jemenittiske forretningsfolk, om enn det ikke forventes at utlendinger deltar i dette. === Kultur === Pier Paolo Pasolinis filmatisering av Dekameronen ble spilt inn i Jemen. Den jemenittiske forfatteren og opposisjonspolitikeren Mansur Rajih kom til Norge i 1998, og har vært fribyforfatter i Stavanger. Diktene hans er oversatt til norsk av blant andre Tor Obrestad. == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Den gamle bymuren Shibam Gamlebyen i Sanaa Den historiske byen Zabid Sokotra øygruppenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Sanger fra Sanaa (med tilhørende seremonier og ritualer) 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis == Referanser == == Litteratur på norsk == Tomm Kristiansen. Langs myrraveien. Cappelen forlag, 2002. ISBN 82-02-22074-2. Reiseskildring fra landene som dyrker og bruker røkelse og myrra Kjetil Selvik og Stig Stenslie. Stabilitetens pris : stat og politikk i Midtøsten. Bergen, Fagbokforlaget, 2007. ISBN 978-82-450-0547-9. Særskilt kapittel om interne etniske konflikter i Jemen side 67-76 Lidal, Raymond. «Sana'a : våpen, fattigdom og kjærleik». Syn og segn, nummer 3 i 2013. Om byen Sana Martiniussen, Erik. «Jemen etter revolusjonen» Verdensmagasinet X, nummer 1 i 2014 Artikkelen «Jemens stille krig» av Kåre Annaniassen. Babylon nummer 2, 2010. I det samme nummeret står det også en artikkel «Bilder fra Jemen, fotodokumentar» Artikkelen «Den makeløse øya» av Mel White; National Geographic Norge, nr 6, 2012. Om øya Sokotra Artikkelen «De unge brudene : småjenter frarøves barndommen og tvinges inn i ekteskap» av Gorney, Cynthia; National Geographic Norge, nr 6, 2011. Annaniassen, Kåre Sikkerhet og sosial kontroll i en svak stat : en analyse av stammers betydning for samfunnssikkerhet i Jemen. Masteroppgave 2008, Digitale utgivelser ved UiO flere artikler om Jemen fra Nasjonalbiblioteket == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Yemen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) اليمن – galleri av bilder, video eller lyd på Commons www.yemenic.net Stig Jarle Hansen: Jemen, eit stammesamfunn med problem; nupi.no. 22.3.2010 Jemen i Landinfo, med mange lenker og korte rapporter om enkeltspørsmål (no) Statistikk og andre data om Jemen i FN-sambandets nettsted Globalis.no

(arabisk)"Allah, al-Watan, ath-Thawra, al-Wehda"(translitterasjon)"Gud, fedreland, revolusjon, enhet"

https://no.wikipedia.org/wiki/Amerika

2023-02-04

Amerika

['Kategori:Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Verdensregioner']

Amerika er landmassene mellom Atlanterhavet i øst og Stillehavet i vest inndelt i 35 selvstendige stater og 25 avhengige territorier. FN deler verdensdelen inn i fire subregioner: Nordlige Amerika, Sentrale Amerika, Karibia og Sørlige Amerika.

Amerika er landmassene mellom Atlanterhavet i øst og Stillehavet i vest inndelt i 35 selvstendige stater og 25 avhengige territorier. FN deler verdensdelen inn i fire subregioner: Nordlige Amerika, Sentrale Amerika, Karibia og Sørlige Amerika. == Historie == En regner med at menneskene kom fra nord over Beringstredet til den nordlige delen av det nordamerikanske kontinentet og deretter spredte seg sørover. Islendingen Leiv Eriksson er den første kjente europeeren som reiste til Nord-Amerika (L'Anse aux Meadows i provinsen Newfoundland og Labrador i Canada). Det skjedde rundt år 998. I 1492 «oppdaget» Christofer Columbus Bahamasøyene og De karibiske øyer, og den spanske koloniseringa begynte. Kolonimaktene og innvandrerne omtalte gjerne Amerika som Den nye verden. De opprinnelige urfolkene (på 2000-tallet ofte omtalt som first nations) ble på spansk kalt indios fordi Columbus trodde at De karibiske øyer var en del av India som han opprinnelig skulle finne sjøveien til. De karibiske øyer, også omtalt som Karibia blir også kalt De vestindiske øyer. Amerika ble oppkalt til ære for den italienske oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci (1451–1512) i 1507, men det var først på 1600-tallet at «America» ble allment brukt ved omtale av landmassene. == Selvstendige land == Tabellen viser CIAs estimater for 2022. == Avhengige landområder == == Største byer == Amerikas største byområder (urban agglomerations), folketall i 2022: São Paulo, Brasil 22 430 000 Mexico by, Mexico 22 085 000 New York, USA 18 867 000 Buenos Aires, Argentina 15 370 000 Rio de Janeiro, Brasil 13 634 000 Los Angeles, USA 12 488 000 Bogotá, Colombia 11 344 000 Lima, Peru 11 045 000 Chicago, USA 8 901 000 Santiago, Chile 6 857 000 Houston, USA 6 603 000 Toronto, Canada 6 313 000 Dallas-Fort Worth, USA 6 488 000 Belo Horizonte, Brasil 6 194 000 Washington, D.C., USA 5 434 000 000 == Demografi == Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Amerika og verden: I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika. == Oppdeling av Amerika == Det er vanlig å dele Amerikas landområder opp i 2 kontinenter. I mange land deles Amerika også opp i 2 verdensdeler. Nord-Amerika Sør-AmerikaI de spansktalende delene av Amerika regnes hele Amerika som én verdensdel. Amerika deles da opp i følgende subkontinenter (eller regioner) Sør-Amerika Sudamérica Nord-Amerika Norteamérica Sentral-Amerika Centroamérica Antillene AntillasFN deler Amerika inn geopolitisk i følgende regioner. Det nordlige Amerika Sentral-Amerika (inkludert Mexico) og Karibia Sør-Amerika === Kulturell oppdeling === Amerika deles også opp kulturelt Anglo-Amerika Latin-Amerika == Største gjenlevende språk i bruk i Amerika == Spansk – brukt av omtrent 320 millioner innbyggere over hele Amerika. Engelsk – brukt av omtrent 300 millioner i USA, Canada, Jamaica, Trinidad og Tobago, Bahamas, Bermuda, Belize, Guyana, Falklandsøyene samt mange øyer i Karibia. Portugisisk – brukt av omtrent 185 millioner i Sør-Amerika, flesteparten i Brasil. Fransk – brukt av omtrent 12 millioner i og rundt Canada, noen øyer i Karibia samt i Fransk Guyana i Sør-Amerika. Quechua – brukt blant 10–13 millioner i Ecuador, Peru, Bolivia, nordlige Chile og nordvest i Argentina. Haitisk – brukt av omtrent 6 millioner i Haiti, Canada og USA. Guaraní – brukt av omtrent 6 millioner i Paraguay og enkelte regioner i Argentina, Bolivia og Brasil. Italiensk – brukt av omtrent 4 millioner, mest i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil. Tysk – brukt av omtrent 2,2 millioner. 1,1 millioner i USA og resten i deler av Latin-Amerika, som Brasil, Argentina, Chile og Paraguay. Aymara – brukt av omtrent 2,2 millioner i Andesfjellene i Bolivia og Peru. Quiché og andre mayiske språk – brukt av omtrent 1,9 millioner i Guatemala og sørlige deler av Mexico. Nahuatl – brukt i sentrale deler av Mexico av omtrent 1,5 millioner. Dette var også språket til aztekerne. == «Amerika» på norsk, engelsk, fransk, spansk og portugisisk == Da den tyske kartografen Martin Waldseemüller utformet et stort verdenskart i 1507, oppkalte han «Den nye verden» etter Amerigo Vespucci. Den italienske oppdagelsesreisende hadde besøkt kontinentet 1501-1502 og beskrevet geografien i to bøker som var godt kjent og dannet grunnlag for utformingen av deler av kartet. Fordi landområder ble omtalt med hunkjønnsnavn, skrev Waldseemüller America, en latinisert, feminin form av Amerigo. Veggkartet ble trykt som tresnitt i tolv blad i et opplag på angivelig tusen eksemplarer. Det ble siden kopiert av andre som dermed etablerte navnet. Waldseemüllers ambisiøse Universalis Cosmographia var lenge ansett som tapt, men ett eksemplar ble gjenfunnet i 1901 og kjøpt av det amerikanske kongressbiblioteket for ti millioner dollar i 2001.Ordet «America» brukes ofte på engelsk, stort sett av folk fra USA, Canada, Australia og Storbritannia som et synonym for USA, og folk derfra kalles amerikanere, i motsetning til for eksempel kanadiere, meksikanere og andre innbyggere i Nord- og Sør-Amerika. Dette kan skape forvirring for europeere og andre som ofte beskriver alle innbyggere i hele Amerika for amerikanere. På engelsk (hele engelsktalende verden) kalles de to verdensdelene Nord-Amerika og Sør-Amerika «Americas», og alle folkene som bor i Sør-Amerika kalles for søramerikanere, og alle folkene som bor i Nord-Amerika kalles for nordamerikanere. På fransk (først og fremst i Frankrike) blir Amerika (Amérique) delt opp i 4 regioner, Amérique du Nord, Amérique Centrale, Antilles og Amérique du Sud. På spansk kalles landområdet Amerika for «América» men subkontinentene Nord-Amerika, Antillene, Sentral-Amerika og Sør-Amerika blir omtalt som henholdsvis «Norteamérica» (tilsvarende norsk, Nord-Amerika), «Las Antillas» (Tilsvarende norsk, Antillene), «Centroamérica» (tilsvarende norsk, Sentral-Amerika) og «América del Sur» (tilsvarende norsk, Sør-Amerika). På portugisisk kalles hele landområdet også for «América» mens subkontinententene Nord-Amerika, Sentral-Amerika og Syd-Amerika blir omtalt som henholdsvis «América do Norte», «América Central» og «América do Sul». Karibia blir omtalt som «Caribe». === Nord-Amerika === I de fransk-talende deler av Canada (11 millioner av Canadas 33 millioner innbyggere i de kanadiske provinsene Québec, New Brunswick, Ontario, Nova Scotia, Manitoba og Saskatchewan), kalles kontinentet Nord-Amerika for «L'Amérique du nord» (tilsvarende norsk: Nord-Amerika). == Se også == Kontinentet Nord-Amerika Kontinentet Sør-Amerika Subkontinentet Nord-Amerika Subkontinentet Mellom-Amerika Subkontinentet Antillene FN-regionen, det nordlige Amerika Karibia Anglo-Amerika Franco-Amerika Latin-Amerika Iberoamerika Hispanoamerika Mesoamerika == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Americas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) America – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Amerika

https://no.wikipedia.org/wiki/18._juni

2023-02-04

18. juni

['Kategori:Dager i juni']

18. juni er den 169. dagen i året. 170. i skuddår. Det er 196 dager igjen av året.

18. juni er den 169. dagen i året. 170. i skuddår. Det er 196 dager igjen av året. == Nasjonaldag == Seychellene. == Navnedag == Norge: Bjarne og Bjørn. Sverige: Bjarne og Björn. Danmark: Leontius. == Historie == 1782 – Den siste kjente heksebrenning i Europa: Anne Göldi fra Glarus i Sveits blir brent på bålet. Minst 40 000 kvinner ble brent på bål i det 16. og 17. århundre. 1812 – USA erklærer krig mot Storbritannia, noe som resulterer i 1812-krigen. 1815 – Napoléon Bonaparte lider nederlag i slaget ved Waterloo. 1908 – Den japanske immigrasjonen til Brasil begynner når skipet Kasato-Maru ankommer Santos. Brasil har i dag den største japanske befolkningen utenfor Japan. 1953 – Egypt blir republikk. Landets diktator, general Mohammed Naguib, blir president. 1989 – Solidaritet befester sin posisjon under andre valgomgang i parlamentsvalget i Polen, ved å ta 99 av 100 seter i Polens senat. 2001 – Statoil introduseres på børsen i New York (NYSE). == Fødsler == Se flere som er født 18. juni i Kategori:Fødsler 18. juni. 1794 – Jean-Louis Taberd, fransk misjonær (d. 1840) 1804 – Peter Parker, amerikansk lege (d. 1888) 1817 – Hans Schreuder, norsk teolog (d. 1882) 1820 – Martin Andreas Udbye, norsk komponist (d. 1899) 1831 – Peter Nicolai Arbo, norsk maler (d. 1892) 1833 – Manuel González, meksikansk offiser og president (d. 1893) 1845 – Gustav Storm, norsk historiker (d. 1903) 1847 – Boye Strøm, norsk statistiker (d. 1930) 1849 – Arthur Bigge, privatsekretær til dronning Victoria (d. 1931) 1855 – Theodor Reuss, tysk aktivist (d. 1923) 1864 – Eivind Nielsen, norsk kunstmaler, tegner og illustratør (d. 1939) 1872 – Matti Aikio, norsk samisk forfatter (d. 1929) 1876 – Sigurd Frosterus, finsk arkitekt (d. 1956) 1882 – Einar Kristiansen, norsk kombinertløper (d. 1965) 1882 – Georgi Dimitrov, bulgarsk kommunistleder (d. 1949 1882 – Richard Johansson, svensk kunstløper (d. 1952) 1886 – George Mallory, britisk fjellklatrer (d. 1924) 1887 – George de Relwyskow, britisk bryter (d. 1943 1891 – Grace Thaxton, amerikansk superhundreåring (d. 2005) 1892 – Nils Karleby, svensk sosialdemokratisk politiker (d. 1926 1901 – Anastasia Nikolajevna av Russland, russisk storfyrstinne (d. 1918) 1902 – Paavo Yrjölä, finsk friidrettsutøver (d. 1980) 1903 – Felix von Eckardt, tysk journalist, manusforfatter, politiker og diplomat (d. 1979) 1903 – George Garbutt, canadisk ishockeyspiller (d. 1967) 1904 – Jomar Brun, norsk kjemiker (f. 1993) 1912 – Friedrich Maurer, østerriksk håndballspiller (d. 1958) 1912 – Glenn Morris, amerikansk friidrettsutøver (d. 1974) 1915 – Paul «Red» Adair, amerikansk «brønndreper» (d. 2004) 1920 – Knut Yran, norsk illustratør, designer og forfatter (d. 1998) 1925 – Arnold Weiberg-Aurdal, norsk politiker (d. 2016) 1926 – Sverre Stenersen, norsk kombinertløper (d. 2005) 1927 – Kjell Lund, norsk arkitekt (d. 2013) 1929 – Jürgen Habermas, tysk filosof og sosiolog 1931 – Eigil Nansen, norsk arkitekt og menneskerettighetsforkjemper (d. 2017) 1931 – Fernando Henrique Cardoso, brasiliansk president 1936 – Denny Hulme, newzealandsk formel 1-fører (d. 1992) 1936 – Reidar Thomassen, norsk forfatter 1936 – Ronald Venetiaan, surinamsk president 1938 – Marit Tingelstad, norsk politiker 1941 – Delia Smith, britisk kokk, forfatter og programvert 1942 – Ivan Wernisch, tsjekkisk dikter, redaktør og kollasjkunstner 1942 – Paul McCartney, britisk musiker 1942 – Roger Ebert, amerikansk forfatter (d. 2013) 1942 – Thabo Mbeki, president i republikken Sør-Afrika 1944 – Ailo Gaup, samisk forfatter (d. 2014) 1944 – Torstein Bugge Høverstad, norsk forfatter 1945 – Jostein Helge Bernhardsen, norsk diplomat 1946 – Fabio Capello, italiensk fotballspiller og trener 1947 – Britt Krohg Ramstad, norsk friidrettsutøver 1947 – Godelieve Quisthoudt-Rowohl, tysk politiker 1947 – Hanns Zischler, tysk skuespiller 1947 – Jan Arvid Johansen, norsk musiker (d. 2017) 1947 – Terje Methi, norsk musiker 1948 – Audun Briseid, norsk forfatter 1949 – Jarosław Kaczyński, polsk statsminister 1949 – Lech Kaczyński, polsk president (d. 2010) 1951 – Arne Ruset, norsk forfatter 1952 – Isabella Rossellini, svensk-italiensk skuespiller 1952 – Lasse Wellander, svensk musiker 1955 – Torstein Hilt, norsk forfatter og forlegger (d. 2018) 1959 – Christian Rynning-Tønnesen, norsk konsernsjef 1960 – Terje H. Tretnes, samisk politiker 1961 – Pål A. Pedersen, norsk rektor 1963 – Bent Stiansen, norsk kokk og kokebokforfatter 1963 – Dizzy Reed, amerikansk musiker 1964 – Harald Furre, norsk siviløkonom og ordfører 1964 – Uday Hussein, irakisk presidentsønn (d. 2003) 1969 – Anne Marit Bjørnflaten, norsk politiker 1970 – Cathrine Knudsen, norsk forfatter 1971 – Kjersti Bronken Senderud, norsk forfatter 1973 – Alexandra Meissnitzer, østerriksk alpinist 1975 – Félix Heredia, dominikansk baseballspiller 1975 – Stine Larsen, norsk friidrettsutøver 1976 – Per Håvarstein, norsk black metal-trommeslager 1977 – John Ertzgaard, norsk friidrettsutøver 1978 – Wang Liqin, kinesisk bordtennisspiller 1982 – Bettina Hauert, tysk golfspiller 1982 – Marco Borriello, italiensk fotballspiller 1982 – Nadir Belhadj, algerisk fotballspiller 1983 – Vadim Pruzhanov, ukrainsk keyboardist 1984 – Janne Happonen, finsk skihopper 1987 – Christina Vukicevic Demidov, norsk friidrettsutøver 1989 – Anna Veith, østerriksk alpinist 1989 – Ondřej Čelůstka, tsjekkisk fotballspiller 2002 – Chevel Shepherd, amerikansk country-sanger 2003 – Alireza Firouzja, iransk stormester i sjakk == Dødsfall == Se flere som døde 18. juni i Kategori:Dødsfall 18. juni. 741 – Leo III, bysantinsk hersker (f. 680) 1037 – Avicenna, persisk astronom, filosof og poet (f. 980) 1865 – Antoine Wiertz, belgisk maler og billedhuger (f. 1806) 1894 – Albin Dunajewski, polsk katolsk kardinal (f. 1817) 1897 – Reinholdt Boll, norsk maler (f. 1825) 1905 – Per Teodor Cleve, svensk kjemiker og geolog (f. 1840) 1916 – Guido Romano, italiensk turner (f. 1888) 1916 – Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, tysk general (f. 1848) 1928 – Roald Amundsen, norsk polfarer og forsker (f. 1872) 1928 – Leif Dietrichson, norsk marineflyger (f. 1890) 1933 – Olaf Krohn, norsk tegner (f. 1863) 1953 – Thomas Thorstensen, norsk sportsutøver (f. 1880) 1956 – Niels Christian Ditleff, norsk diplomat og forfatter (f. 1881) 1959 – Ethel Barrymore, amerikansk teater- og filmskuespiller (f. 1879) 1959 – Rolf Lie, norsk sportsutøver (f. 1889) 1964 – Egil Rasmussen, norsk forfatter (f. 1903) 1964 – Egil Sætren, norsk filmdekoratør (f. 1894) 1964 – Per Nilsson, svensk sportsutøver (f. 1890) 1966 – Einar Skjæraasen, norsk dikter (f. 1900) 1971 – Libby Holman, amerikansk sanger og scenekunstner (f. 1904) 1974 – Georgij Zjukov, sovjetisk marskalk (f. 1896) 1978 – Edgar Willems, belgisk kunstner (f. 1890) 1985 – Axel Strøm, norsk lege og pionér (f. 1901) 1987 – Bruce Marshall, britisk forfatter (f. 1899) 1989 – Jan Garwick, norsk matematiker og informatiker (f. 1916) 1991 – Selmer Nilsen, norsk spion (f. 1931) 2000 – Nancy Marchand, amerikansk skuespiller (f. 1928) 2002 – Henry Oddlo Erichsen, norsk forfatter og kunstner (f. 1921) 2003 – Gunnar Knudsen, norsk fiolinist og kapellmester (f. 1907) 2003 – Kenneth Cross, britisk flyger og offiser (f. 1911) 2003 – Larry Doby, amerikansk baseballspiller (f. 1923) 2008 – Jean Delannoy, fransk regissør (f. 1908) 2010 – José Saramago, portugisisk forfatter og nobelprisvinner (f. 1922) 2010 – Ronnie Lee Gardner, amerikansk kriminell (f. 1961) 2011 – Clarence Clemons, amerikansk musiker (f. 1942) 2011 – Frederick Chiluba, zambisk politiker (f. 1943) 2011 – Jelena Bonner, sovjetisk aktivist (f. 1923) 2011 – Karl Frei, sveitsisk turner (f. 1917) 2016 – Sverre Kjelsberg, norsk musiker og skuespiller (f. 1946) 2016 – Väinö Huhtala, finsk langrennsløper (f. 1935) 2018 – XXXTentacion, amerikansk rapper (f. 1998) 2020 – Vera Lynn, britisk sangerinne (f. 1917) == Merkedager == Den internasjonale panikkdagen (se liste over merkedager)

18. juni er den 169.

https://no.wikipedia.org/wiki/De_forente_nasjoner

2023-02-04

De forente nasjoner

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA. FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF). FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. I 2001 ble Nobels fredspris tildelt FN og mottatt av daværende generalsekretær Kofi Annan. Den nåværende generalsekretæren (per 2023) er portugiseren António Guterres, som tiltrådte den 1. januar 2017. Guterres etterfulgte Ban Ki-moon. FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA. FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF). FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. I 2001 ble Nobels fredspris tildelt FN og mottatt av daværende generalsekretær Kofi Annan. Den nåværende generalsekretæren (per 2023) er portugiseren António Guterres, som tiltrådte den 1. januar 2017. Guterres etterfulgte Ban Ki-moon. FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. == Historie == === Navn === Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i Childe Harold's Pilgrimage, da det ble brukt om de allierte i slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte. === Grunnleggelse === FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år. FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden. 25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsettinger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene. === Aktiviteter === FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel. De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN. == Medlemsland == Det er 193 medlemsland i FN. De 51 statene som grunnla FN i 1945 var:Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay, USA og Venezuela. Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina har status som observatørstater uten medlemskap. == Hovedkvarter == FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montréal, København, Bonn med flere. == Språk == FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk. Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (United Nations Editorial Manual) følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn. == Finansiering == FN er finansiert gjennom bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår beløpet hvert medlem skal bidra med. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra bruttonasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger.Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar (beregnet ut fra de største bidragsyterne). En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden. FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea.FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper. == Arbeidsområder og mål == === Arbeid for fred === Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper. FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene. FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid. ==== Fredsbevarende styrker ==== FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær. FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter. Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar. === Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet === Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk. Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer. === Arbeidet mot fattigdom og for utvikling === Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning. Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien. I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015. FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse. Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006. === Andre aktiviteter === ==== Avkoloniseringen ==== I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet. Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs spesialkomité for avkolonisering, opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara. ==== Konferanser ==== FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. På konferansene samles statsledere og ministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er: 1984: Den internasjonale konferansen for flyktninghjelp i Afrika (ICARA 2); 1992: FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i Brasil (Rio-konferansen), hvor det ble behandlet saker som klimaforandringer, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling; konferansen førte til at Kommisjonen for bærekraftig utvikling ble opprettet; 1993: FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien; på denne konferansen ble etableringen av FNs permanente forum for urfolk diskutert, og Wien-erklæringen ble vedtatt; 1994: Befolkningskonferansen som ble avholdt i Kairo, Egypt; målet med denne konferansen var å etablere et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene; 1995: Den Fjerde verdenskonferanse for kvinner ble avholdt i Beijing, Kina for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten som var blitt oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner; 1996: Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt i Istanbul, Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre; 1996: konferanse om ernæring; 1998: en konferanse i Roma hvor Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol ble vedtatt. Den internasjonale straffedomstolen ble deretter etablert i 2002, og startet sin første sak i 2006. 2001: konferanse om rasisme 2002: konferanse om miljø 2002: konferanse om finansiering for utvikling 2005: konferanse om oppfølging av tusenårsmålene ==== Temaperioder ==== FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten i 2008. ==== FN-dagen 24. oktober ==== FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål. == Organisasjon == FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, Tilsynsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen. === Generalforsamlingen === Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder. Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det ⅔ flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har én stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område. === Sikkerhetsrådet === Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred. === Det økonomiske og sosiale råd === Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt. === Sekretariatet === FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn. Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg. Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter vedkommendes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet. === Den internasjonale domstolen === Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De forente nasjoners pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig. == Generalsekretæren == Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. António Guterres, Portugals tidligere statsminister er FNs generalsekretær fra januar 2017. === Liste over generalsekretærer === == Organisasjoner under FN == Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland. === Særorganisasjoner === FN har totalt 17 særorganisasjoner. Disse er: Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD) Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD) Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD) Det internasjonale pengefondet (IMF) Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO) FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO) Verdenspostforeningen (UPU) Verdens helseorganisasjon (WHO) Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) Verdens turismeorganisasjon (UNWTO)I tillegg finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet: Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) Verdens handelsorganisasjon (WTO). === Underorganisasjoner === == FN-organisasjoner i Norge == FN har ikke et eget kontor i Norge, men noen FN-organisasjoner har tilstedeværelse her i landet. UNDP og UNICEF har kontorer i Oslo og GRID Arendal er en gren av UNEP. Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål er den norske grenen (nasjonalkomité) av FNs kvinneorganisasjon UN Women. == FN-sambandet == I over 100 land finnes det såkalte FN-forbund, uavhengige ikke-statlige organisasjoner, som er organisert under paraplyen World Federation of United Nations Associations (WFUNA).Den norske grenen av denne verdensorganisasjonen heter FN-sambandet, som er et uavhengig informasjonssenter, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig. == Viktige saker == FN har mange ganger kritisert Israel for okkupasjon av deler av Palestina og for undertrykking av palestinere. FN har med overveldende flertall fordømt Russlands invasjon av Ukraina 2022. == Se også == FN-sambandet FN-dagen UNRIC == Referanser == == Eksterne lenker == (ar) Offisielt nettsted (en) Mate-URL (fr) Mate-URL (en) United Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) United Nations – Nations Unies – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Den norske FN-delegasjonen i New York FN-sambandet

FN-dagen markeres 24. oktober hvert år med møter, diskusjoner, utstillinger og kulturarrangementer i forbindelse med etableringen av FN i 1945.

https://no.wikipedia.org/wiki/19._juni

2023-02-04

19. juni

['Kategori:Dager i juni']

19. juni er den 170. dagen i året. 171. i skuddår. Det er 195 dager igjen av året.

19. juni er den 170. dagen i året. 171. i skuddår. Det er 195 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Erling og Elling. Sverige: Germund og Görel. Danmark: Gervasius. == Historie == 0325 – Kristendom: Den nikenske trosbekjennelse vedtas under konsilet i Nikea. 1179 – Slaget på Kalvskinnet der birkebeinerflokken under Sverre Sigurdsson seirer over styrker lojale til Magnus Erlingsson. 1269 – Ludvig IX av Frankrike innfører bot for alle jøder som går uten gult identifikasjonsmerke. 1867 – Mexicos keiser Maximilian av Mexico blir arkebusert. 1911 – Molde Fotballklubb stiftes 1961 – Kuwait blir selvstendig. 1970 – Naturvernloven vedtas av Stortinget. 1976 – Kong Karl XVI Gustaf av Sverige gifter seg med dronning Silvia av Sverige. 1977 – SI-systemet blir innført i Norge. 1978 – Tegneseriestripen Pusur debuterer i 41 amerikanske aviser. 1987 – ETA gjennomfører et bombeangrep i Barcelona. 18 personer blir drept. 1999 – Sjarken «Kai Frode» grunnstøter ved Nordkyn. To omkommer. 2009 – Pakistanske styrker starter operasjon Rah-e-Nijat, hvor de prøver å ta kontroll over regionen Sør-Waziristan. 2010 – Kronprinsesse Victoria av Sverige gifter seg med Daniel Westling. 2014 – På grunn av enorme regnmasser blir det storflom i Bulgaria. == Fødsler == Se flere som er født 19. juni i Kategori:Fødsler 19. juni. 1566 – Jakob I av England og VI av Skottland (d. 1625) 1623 – Blaise Pascal, fransk matematiker (d. 1662) 1834 – Charles Spurgeon, britisk predikant (d. 1892) 1861 – José Rizal, filippinsk frihetskjemper (d. 1896) 1874 – Peder Oluf Pedersen, dansk ingeniør og fysiker (d. 1941) 1917 – Karl Viktor Hall, norsk lege (d. 2001) 1922 – Aage Niels Bohr, dansk fysiker og nobelprisvinner (fysikk) (d. 2009) 1925 – Arnstein Johansen, norsk musiker (d. 2013) 1926 – Josef Nesvadba, tsjekkisk forfatter (d. 2005) 1928 – Nancy Marchand, amerikansk skuespiller (d. 2000) 1935 – Arne Haugestad, norsk høyesterettsadvokat (d. 2008) 1936 – Peter Corterier, tysk politiker (d. 2017) 1939 – Manuel Vázquez Montalbán, spansk forfatter (d. 2003) 1940 – Tor Røste Fossen, norsk fotballspiller og landslagstrener (d. 2017) 1941 – Magnus Härenstam, svensk skuespiller (d. 2015) 1941 – Václav Klaus, tsjekkisk president 1941 – Finn Wagle, norsk biskop 1945 – Aung San Suu Kyi, burmesisk politiker og nobelprisvinner 1945 – Radovan Karadžić eller på serbisk kyrillisk: Радован Караџић, bosnisk politiker og krigsforbryter 1947 – Salman Rushdie, indisk forfatter 1947 – Agnethe Davidsen, grønlandsk politiker (d. 2007) 1948 – Nick Drake, britisk sanger (d. 1974) 1948 – Erik Schinegger, østerriksk alpinist 1950 – Elisabeth Rue Strencbo, norsk politiker 1952 – Sidsel Endresen, norsk jazzmusiker 1954 – Jon Jæger Gåsvatn, norsk politiker 1956 – Nils Johnson, norsk skuespiller 1957 – Anna Lindh, svensk politiker (d. 2003) 1958 – Espen Gangvik, norsk billedhugger 1958 – Siri Bjerke, norsk politikker 1959 – Christian Wulff, tysk politiker 1962 – Paula Abdul, amerikansk musiker 1964 – Boris Johnson, britisk politiker 1967 – Bjørn Dæhlie, norsk langrennsløper 1969 – Bård Tufte Johansen, norsk komiker 1978 – Dagny Mellgren, norsk fotballspiller 1983 – Mark Selby, britisk snookerspiller 1985 – José Ernesto Sosa, argentinsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 19. juni i Kategori:Dødsfall 19. juni. 1786 – Nathanael Greene, amerikansk general (f. 1742) 1902 – Kong Albert I av Sachsen (f. 1828) 1974 – Aasmund Brynildsen, norsk forfatter og oversetter (f. 1917) 1993 – William Golding, britisk forfatter (f. 1911) 1997 – Franco Scaglione, italiensk bildesigner (f. 1916) 2007 – Antonio Aguilar, mexicansk skuespiller, sanger og forfatter (f. 1919) 2008 – Antonio Bibalo, italiensk-norsk komponist (f. 1922) 2009 – Karyn de Laine Bennett-Lund, norsk-amerikansk journalist (f. 1952) 2012 – Richard Lynch, amerikansk skuespiller (f. 1936) 2013 – Gyula Horn, ungarsk politiker, statsminister 1994-98 (f. 1928) == Helligdager == Island: Kvinnenes «uavhengighetsdag». USA: Juneteenth, markering av avviklingen av slaveriet i Texas og dermed hele USA.

19. juni er den 170.

https://no.wikipedia.org/wiki/20._juni

2023-02-04

20. juni

['Kategori:Dager i juni']

20. juni er den 171. dagen i året, den 172. i skuddår. Det er 194 dager igjen av året.

20. juni er den 171. dagen i året, den 172. i skuddår. Det er 194 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Salve, Sølve og Sølvi. Navnedagen skyldes pave Sylverius som ble erklært helgen etter sin død i 537. Sverige: Linda Danmark: Sylverius == Markeringer == Verdens flyktningdag. Sommersolverv i 2020, 2024 osv. == Historie == 0451 – Slaget på De katalauniske marker: Romerrikets styrker slåss mot styrkene til huneren Attila i Frankrike. 1788 – Stavnsbåndet oppheves i Danmark. 1791 – Den franske revolusjon: Ludvig XVI og Marie Antoinette forsøker å rømme fra Frankrike. 1794 – Tromsø får byprivilegier. 1837 – Kong Vilhelm IV av Storbritannia dør og etterfølges av sin niese Victoria av Storbritannia, av huset Hannover. 1863 – Vest-Virginia blir USAs 35. delstat. 1887 – Indias travleste jernbanestasjon, Chhatrapati Shivaji Terminus, åpner i Bombay. 1903 – Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund, en forløper til Arbeidernes ungdomsfylking, stiftes. 1955 – Den lengste solformørkelsen i nyere tid finner sted på Filippinene og varer i 7 minutter og 8 sekunder. En solformørkelse kan vare i maks 7 minutter og 31 sekunder. 1960 – Mali og Senegal blir uavhengige. 1970 – Norsk varmerekord: 35,6 °C på Nesbyen i Buskerud, etter at den gamle rekorden på 35,0 °C fra 1901 var slått med 0,2 °C dagen før. 1985 – Arne Treholt dømmes til 20 års fengsel for spionasje. 1991 – Det tyske parlament beslutter å flytte hovedstaden tilbake fra Bonn til Berlin. 2001 – Pervez Musharraf blir president i Pakistan etter å ha begått statskupp. 2003 – Wikimedia-stiftelsen blir offentlig annonsert. Den norske ansatteide IT-selskapet Kantega blir stiftet. 2004 – Den norske Linux-distribusjonen Skolelinux når sin første offisielle utgivelse. 2008 – De forente arabiske emirater vinner det første arabiske mesterskapet i ishockey, som avholdes i Abu Dhabi. De slår Kuwait 4-1 i finalen. 2010 – Juan Manuel Santos vinner andre valgomgang i presidentvalget i Colombia 2010 med 69 % av stemmene. 2014 – Bergen Handelsgymnasium legges ned etter 110 år i drift. == Fødsler == Se flere som er født 20. juni i Kategori:Fødsler 20. juni. 1566 – Sigismund III av Polen, konge av Sverige (d. 1632) 1694 – Hans Adolph Brorson, dansk biskop og salmedikter (d. 1764) 1811 – Niels Matthias Aalholm, norsk skolemann og forfatter (d. 1894) 1819 – Jacques Offenbach, tyskfødt fransk komponist (d. 1880) 1829 – Wilhelm von Lindenschmit den yngre, tysk maler (d. 1895) 1832 – Benjamin Bristow, amerikansk advokat, offiser og politiker (d. 1896) 1847 – Gina Krog, norsk politiker og kvinnesaksaktivist (d. 1916) 1870 – Georges Dufrénoy, fransk post-impresjonistisk maler (d. 1943) 1909 – Errol Flynn, australsk skuespiller (d. 1959) 1915 – Paul Castellano, amerikansk mafialeder (d. 1985) 1924 – Chet Atkins, amerikansk musiker (d. 2001) 1924 – Rainer Barzel, tysk politiker (d. 2006) 1928 – Jean-Marie Le Pen, fransk politiker 1928 – Martin Landau, amerikansk skuespiller (d. 2017) 1931 – Arne Nordheim, norsk komponist og musikkritiker (d. 2010) 1931 – Olympia Dukakis, amerikansk skuespiller (d. 2021) 1934 – Sergio Balanzino, italiensk generalsekretær i NATO (d. 2018) 1941 – Odd Bondevik, norsk biskop (d. 2014) 1946 – Xanana Gusmão, østtimoresisk president 1947 – Josef Clemens, tysk katolsk biskop 1948 – Ludwig Scotty, naurisk president 1949 – Lionel Richie, amerikansk musiker 1951 – Billy McEwan, skotsk fotballspiller (d. 2022) 1953 – Ulrich Mühe, tysk skuespiller (d. 2007) 1954 – Michael Anthony, amerikansk bassist 1961 – Karin Enke, tysk skøyteløper 1963 – Anne Jahren, norsk langrennsløper 1967 – Grunde Njøs, norsk skøyteløper 1967 – Nicole Kidman, amerikansk-australsk skuespiller 1972 – Hanne Hoftun, norsk radiopersonlighet 1978 – Frank Lampard, engelsk fotballspiller 1981 – Ardian Gashi, norsk fotballspiller 1981 – Brede Hangeland, norsk fotballspiller 1983 – Gitte Witt, norsk skuespiller 1985 – Aurélien Chedjou, kamerunsk fotballspiller 1987 – Asmir Begović, bosnisk-kanadisk fotballspiller 1987 – Joseph Ebuya, kenyansk friidrettsutøver 1989 – Javier Pastore, argentinsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 20. juni i Kategori:Dødsfall 20. juni. 1597 – Willem Barents, nederlandsk oppdager (f. ca. 1550) 1787 – Karl Friedrich Abel, tysk komponist (f. 1723) 1837 – Vilhelm IV av Storbritannia (f. 1765) 1892 – Fredrik Christian Schübeler, norsk botaniker (f. 1815) 1900 – Klemens von Ketteler, tysk diplomat (f. 1853) 1900 – Henry Brougham Loch, britisk offiser (f. 1827) 1902 – Caspar Joseph Brambach, tysk dirigent og komponist (f. 1833) 1906 – Ernst Schultz, dansk friidrettsutøver (f. 1879) 1933 – Clara Zetkin, tysk marxist og kommunist (f. 1857) 1973 – Robert Smithson, amerikansk kunstner (f. 1938) 1980 – Jijé, belgisk tegneserieskaper (f. 1914) 1998 – Conrad Schumann, østtysk soldat og avhopper (f. 1942) 2005 – Jack Kilby, amerikansk fysiker og nobelprisvinner i fysikk (f. 1923) 2005 – Charles David Keeling, amerikansk oseanograf kjent for Keeling-kurven, (f. 1928) 2008 – Antonio Bibalo, italiensk-norsk musiker (f. 1922) 2008 – Jean-Pierre Thystère Tchicaya, brazzavillekongolesisk president (f. 1936) 2011 – Ryan Dunn, amerikansk skuespiller (f. 1977) == Referanser ==

20. juni er den 171.

https://no.wikipedia.org/wiki/21._juni

2023-02-04

21. juni

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juni']

21. juni er den 172. dagen i året, 173. i skuddår. Det er 193 dager igjen av året.

21. juni er den 172. dagen i året, 173. i skuddår. Det er 193 dager igjen av året. == Nasjonaldag == Grønland == Navnedag == Norge: Agnar, Annar og Ahmed. Sverige: Alf og Alvar. Danmark: Albanus. == Merkedager == Humanister feirer Verdens humanistdag. == Historie == 1859 – Den fransk-østerrikske krig: Slaget om Solférino utkjempes, bevitnet av Henri Dunant, resultatet blir Genevekonvensjonen og Røde Kors. 1907 – Nordmanns-Forbundet blir stiftet. 1919 – Admiral Ludvig von Reuter senker den tyske keiserlige flåte, som er internert i Scapa Flow. 1940 – Andre verdenskrig: Frankrike overgir seg til Tyskland. 1940 – Andre verdenskrig: En polsk eksilregjering konstitueres i London. 1942 – Andre verdenskrig: Tobruk inntas av tyske styrker. Andre verdenskrig: En japansk ubåt angriper Fort Stevens i Oregon. Det er et av få angrep på det amerikanske fastlandet. 1945 – Andre verdenskrig: slaget om Okinawa avsluttes. 1964 - Tre borgerrettighetsforkjempere blir drept i Nescoba County i Mississippi av Ku Klux Klan-medlemmer. Filmen Mississippi i flammer er løst basert på hendelsen. 1982 – Diana og prins Charles får en sønn, prins William. John Hinckley blir ikke funnet skyldig i drapsforsøket på USAs president Ronald Reagan. Grunnen er at Hinckley var sinnssyk. Dommen ble ikke godt mottatt i befolkningen, og førte til loven Insanity Defense Reform Act i 1984, som gjorde det vanskeligere å få denne typen dommer. 1991 – Sulitjelma Bergverk A/S legges ned. 1993 – Andrew Wiles kunngjør et bevis på Fermats siste teorem ved Isaac Newton Institute. Beviset er ikke fullstendig riktig, men Wiles kunngjør revidert bevis de påfølgende årene. 2004 – Verdens første privatfinansierte romfartøy, SpaceShipOne, gjennomfører sin første utskytning. 2009 – Grønland får utvidet selvstyre. 2010 – Kristendemokraterne i Danmark ble etter fem års fravær igjen representert i Folketinget etter at Per Ørum Jørgensen meldte seg inn i partiet. 2021 – Sveriges riksdag vedtok mistillit til Stefan Löfvens andre regjering. === Norsk historie === 1920 – Otto B. Halvorsen blir utnevnt til Norges statsminister. 1963 – Lov om Norges overherredømme over kontinentalsokkelen utenfor Norges kyst. Dette var en viktig begivenhet i forbindelse med fremtidig utvikling av petroleumsvirksomhet i Norge. 1985 – Norges første flykapring skjedde på Braathen SAFE flight 139 mellom Værnes og Fornebu. 2017 – NRK slukket sine FM-signaler i Hordaland, Rogaland, Sogn og Fjordane og Agder-fylkene. == Fødsler == Se flere som er født 21. juni i Kategori:Fødsler 21. juni. 1732 – Johann Christoph Friedrich Bach, tysk komponist (d. 1795) 1774 – Daniel D. Tompkins, USAs 6. visepresident (d. 1825) 1818 – Hertug Ernst II av Sachsen-Coburg-Gotha (d. 1893) 1825 – William Stubbs, britisk historiker og biskop (d. 1901) 1836 – Luigi Tripepi, italiensk katolsk kardinal (d. 1906) 1837 – Wilhelm von Bezold, tysk kjemiker og meteorolog (d. 1907) 1866 – Lena Rice, irsk tennisspiller (d. 1907) 1905 – Jean-Paul Sartre, fransk filosof (d. 1980) 1915 – Wilhelm Gliese, tysk astronom (d. 1993) 1921 – Judy Holliday, amerikansk skuespiller (d. 1965) 1921 – Sten Nilsen, norsk illustratør (d. 1994) 1921 – Jane Russell, amerikansk skuespiller og sanger (d. 2011) 1924 – Pontus Hultén, svensk kurator og museumsdirektør (d. 2006) 1925 – Maureen Stapleton, amerikansk skuespiller (d. 2006) 1928 – Anna-Lisa Eriksson, svensk langrennsløper (d. 2012) 1928 – Per Lillo-Stenberg, norsk skuespiller (d. 2014) 1932 – Antti Hyvärinen, finsk skihopper (d. 2000) 1934 – Bente Børsum, norsk skuespiller 1936 – Kjell Furnes, norsk politiker 1941 – Even Hovdhaugen, norsk professor i lingvistikk (d. 2018) 1944 – Tony Scott, britisk regissør og produsent (d. 2012) 1945 – Carsten Andreas Deberitz, norsk rockemusiker (d. 2006) 1946 – Trond Kirkvaag, norsk komiker (d. 2007) 1946 – Harald Norvik, norsk industrimann 1947 – Shirin Ebadi, iransk advokat og Nobels fredsprisvinner 1948 – Ian McEwan, britisk forfatter 1948 – Inge Myrvoll, norsk politiker (d. 2020) 1953 – Benazir Bhutto, pakistansk politiker og statsminister (d. 2007) 1955 – Michel Platini, fransk fotballspiller 1957 – Tor Weibye, norsk journalist 1961 – Kip Winger, amerikansk musiker 1961 – Manu Chao, fransk musiker 1962 – Viktor Tsoj, sovjetisk popmusiker (d. 1990) 1965 – Yang Liwei, kinesisk taikonaut 1966 – Rune Borvik, norsk illustratør og tegneserieskaper 1967 – Yingluck Shinawatra, thailandsk statsminister 1968 – Tore André Dahlum, norsk fotballspiller 1968 – Chris Gueffroy, tysk flyktning (d. 1989) 1969 – Gabriella Paruzzi, italiensk langrennsløper 1971 – Anette Olzon, svensk sanger 1973 – Juliette Lewis, amerikansk skuespiller 1976 – Jarle Bernhoft, norsk musiker 1979 – Chris Pratt, norsk-amerikansk skuespiller 1980 – Pål Hovengen Plassen, programleder for Norgesglasset 1982 – Prins William, hertug av Cambridge, britisk tronarving 1983 – Bjørn Helge Riise, norsk fotballspiller 1985 – Lana Del Rey, amerikansk sanger 1986 – Cheick Tioté, ivoriansk fotballspiller (d. 2017) 1987 – Pablo Barrera, mexicansk fotballspiller 1988 – Isaac Vorsah, ghanesisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 21. juni i Kategori:Dødsfall 21. juni. 1527 – Niccolo Machiavelli, italiensk forfatter 1734 – Marie-Joseph Angélique, portugisisk-født slave 1897 – Georg E.W. Møller, dansk arkitekt (f. 1840) 1907 – Lena Rice, irsk tennisspiller (f. 1866) 1908 – Nikolaj Rimskij-Korsakov, russisk komponist (f. 1844) 1914 – Bertha von Suttner, østerriksk pasifist og nobelprismottaker. 1940 – Sam Eyde, norsk industriherre (f. 1866). 1985 – Tage Erlander, svensk statsminister 1988 – Sverre Riisnæs, norsk jurist, justisminister under krigen (f. 1897) 1989 – Bjørn Skaare, norsk ishockeyspiller (f. 1958) 2001 – John Lee Hooker, amerikansk musiker (f. 1917) 2005 – Jaime Lachica Sin, filippinsk kardinal (f. 1928) 2007 – Arnt Aamodt, norsk geolog (f. 1923) 2012 – Anna Schwartz, amerikansk økonom (f. 1915) == Referanser ==

21. juni er den 172.

https://no.wikipedia.org/wiki/22._juni

2023-02-04

22. juni

['Kategori:Dager i juni']

22. juni er den 173. dagen i året, den 174. i skuddår. Det er 192 dager igjen av året.

22. juni er den 173. dagen i året, den 174. i skuddår. Det er 192 dager igjen av året. == Navnedag == Håkon, Maud. == Historie == 168 f.Kr. – Den romerske republikk beseirer kongeriket Makedonia i slaget ved Pydna. 1941 – Tyskland invaderer Sovjetunionen. 1941 – USA okkuperer Island etter en avtale med den tidligere okkupanten, Storbritannia. 1944 – Sovjetunionen starter etter grundige forberedelser en stor sommeroffensiv i Hviterussland, Operasjon Bagration, som fører til et knusende tysk nederlag. 1950 – Den svenske vikingskipkopien «Ormen Friske» havarerte ved Helgoland. Hele mannskapet på 15 omkom. 2006 – IAU gir navnene Hydra og Nix til de to nyoppdagede månene til Pluto. === Norsk historie === 1906 – Kong Håkon og dronning Maud krones i Nidarosdomen. 1921 – Otto Blehr blir utnevnt til Norges statsminister, for andre gang. 1941 – I Ålesund forsøker en folkemengde å stanse en fangetransport med 70 gisler. De blir drevet bort av soldater med bajonetter. 1990 – Statens petroleumsfond blir opprettet. 2007 – Spangereidkanalen ble åpnet for båttrafikk. 2010 – Bybanen i Bergen ble innviet av dronning Sonja. == Fødsler == Se flere som er født 22. juni i Kategori:Fødsler 22. juni. 1821 – August Theodor Möbius, tysk professor (d. 1890) 1827 – Robert Eduard von Hagemeister, tysk jurist og politiker (d. 1902) 1863 – Gottlieb von Jagow, tysk diplomat og politiker (d. 1935) 1903 – John Dillinger, amerikansk bankraner (d. 1934) 1913 – Esther-Marie Wiig, norsk journalist (d. 2007) 1925 – Peter Seeberg, dansk forfatter (d. 1999) 1920 – Hillary Waugh, amerikansk forfatter (d. 2008) 1923 – Frank Frantzen, norsk grafiker og maler (d. 2011) 1930 – Walter Bonatti, italiensk fjellklatrer (d. 2011) 1936 – Hermeto Pascoal, brasiliansk jazzmusiker 1936 – Kris Kristofferson, amerikansk musiker og skuespiller 1940 – Abbas Kiarostami, iransk regissør (d. 2016) 1940 – Solrun Williksen, norsk professor i sosialantropologi 1941 – Ed Bradley, amerikansk journalist (d. 2006) 1942 – Laila Freivalds, svensk statsråd 1943 – Gordon Matta-Clark, amerikansk kunstner (d. 1978) 1946 – Ian J. Macfarlane, australsk sentralbanksjef 1947 – Jerry Rawlings, ghanesisk president (d. 2020) 1949 – Meryl Streep, amerikansk skuespiller 1950 – Helga Haugland Byfuglien, norsk biskop 1954 – Wolfgang Becker, tysk regissør 1957 – Atle Torbjørn Karlsvik, norsk kontreadmiral 1958 – Bruce Campbell, amerikansk skuespiller, regissør og produsent 1959 – Sverre Brandhaug, norsk fotballspiller 1964 – Henrik Mestad, norsk skuespiller og forfatter 1966 – Sigurd Sollien, norsk programleder 1970 – Kim Kolstad, norsk skuespiller og musiker 1973 – Carson Daly, amerikansk programleder 1975 – Andreas Klöden, tysk syklist 1976 – Silja Ekeland Bjørkly, norsk politiker 1979 – Joey Cheek, amerikansk skøyteløper 1979 – Thomas Voeckler, fransk syklist == Dødsfall == Se flere som døde 22. juni i Kategori:Dødsfall 22. juni. 1890 – Francisco Menéndez, salvadoransk general og president (f. 1830) 1895 – Amilcare Malagola, italiensk katolsk kardinal (f. 1840) 1896 – Benjamin Bristow, amerikansk advokat, offiser og politiker (f. 1832) 1975 – Per Wahlöö, svensk forfatter (f. 1926) 1978 – Jens Otto Krag, dansk statsminister (f. 1914) 1999 – Petter Furberg, norsk politiker (f. 1923) 2008 – George Carlin, amerikansk komiker (f. 1937) 2008 – Albert Cossery, fransk forfatter (f. 1913) 2008 – Jens Petter Ekornes, norsk forretningsmann (f. 1942) 2008 – Hans Haga, norsk bondelagsleder (f. 1924) 2022 – Jonny Nilsson, svensk skøyteløper (f. 1943) == Referanser ==

22. juni er den 173.

https://no.wikipedia.org/wiki/23._juni

2023-02-04

23. juni

['Kategori:Dager i juni']

23. juni er den 174. dagen i året (175. i skuddår). Det er 191 dager igjen av året.

23. juni er den 174. dagen i året (175. i skuddår). Det er 191 dager igjen av året. == Navnedag == Elfrid, Eldrid. Navnedagen er etter Ethelreda (Audrey, Edelrida) dronning av Northumbria England død 679, grunnla dobbeltklosteret på øya Ely Island i 672, jfr. 10. mars. == Historie == 1758 – Syvårskrigen: I slaget ved Krefeld seiret Preussen over Frankrike 1760 – Syvårskrigen: I slaget ved Landshut ble Preussen beseiret av Østerrike. 1915 – Den italienske fronten under første verdenskrig ble åpnet ved en italiensk offensiv over Isonzo. 2006 – Den svenske kameramannen Martin Adler blir skutt og drept under en reportasje av en demonstrasjon i Mogadishu. 2016 – Folkeavstemning i Storbritannia om fortsatt EU-medlemskap. === Norsk historie === 1941 – Omkring 60 jøder arresteres i Oslo. 1945 – Første nummer av VG kom ut. 1991 – Kong Harald V og dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen i Trondheim. 1998 – Norge slår Brasil 2–1 i Fotball-VM i Frankrike, og går videre fra gruppespillet. Målscorere er Tore André Flo og Kjetil Rekdal. 2000 – Frøyatunnelen, en undersjøisk tunnel mellom øyene Hitra og Frøya ble åpnet. 2000 – Entra eiendom ble etablert. == Fødsler == Se flere som er født 23. juni i Kategori:Fødsler 23. juni. 47 f.Kr. – Cæsarion, farao i Egypt (d. 30 f.Kr.) 1836 – Annie Louise Coghill, britisk lærer og salmedikter (d. 1907) 1912 – Alan Turing, britisk informatiker (d. 1954) 1919 – Mohamed Boudiaf, algerisk politiker (d. 1992) 1921 – Paul Findley, amerikansk politiker (d. 2019) 1923 – George Russell, amerikansk jazzmusiker (d. 2009) 1927 – Bob Fosse, amerikansk regissør (d. 1987) 1928 – Klaus von Dohnanyi, tysk politiker 1929 – June Carter Cash, amerikansk musiker (d. 2003) 1930 – Annasif Døhlen, norsk billedhugger (d. 2021) 1931 – Ola Ullsten, svensk statsminister (d. 2018) 1937 – Martti Ahtisaari, finsk president 1938 – Unn Aarrestad, norsk politiker 1940 – Stuart Sutcliffe, britisk kunstmaler og bassist i The Beatles fra 1959 til 1961 (d. 1962) 1940 – Wilma Rudolph, amerikansk friidrettsutøver (d. 1994) 1941 – Thor Otto Steen, norsk lokalpolitiker 1943 – Wenche Blomberg, norsk forfatter 1943 – Vinton G. Cerf, amerikansk forsker 1945 – Kim Småge, norsk forfatter 1945 – John Garang, sudansk visepresident og opprørsleder (d. 2005) 1946 – Trygve Tamburstuen, norsk næringslivsleder, politiker og leder i Norges Friidrettsforbund 1951 – Borghild Tenden, norsk politiker 1953 – Nicola Calipari, italiensk agent (d. 2005) 1953 – Eva Bratholm, norsk journalist og informasjonssjef 1954 – Herman Willis, norsk forfatter 1956 – Randy Jackson, amerikansk musiker og plateprodusent 1957 – Frances McDormand, amerikansk skuespiller 1963 – Atle Hamar, norsk politiker 1963 – Colin Montgomerie, britisk golfspiller 1967 – Boris Aljinovic, tysk skuespiller 1967 – Jenista Mhagama, tanzaniansk politiker 1972 – Zinedine Zidane, fransk fotballspiller 1975 – David Howell, britisk golfspiller 1975 – Chris Witty, amerikansk skøyteløper og syklist 1976 – Patrick Vieira, fransk fotballspiller 1978 – Memphis Bleek, amerikansk rapper 1980 – Daniel Örlund, svensk fotballspiller 1982 – Einar Tørnquist, norsk trommeslager 1987 – Truls Jevne Hagen, norsk fotballspiller 1988 – Isabell Herlovsen, norsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 23. juni i Kategori:Dødsfall 23. juni. 1890 – Christian Zeuthen, dansk maler (f. 1812) 1891 – Wilhelm Eduard Weber, tysk fysiker (f. 1804) 1895 – Rudolf von Roth, tysk indolog og filolog (f. 1895) 1986 – Kåre Siem, norsk musiker og forfatter (f. 1914) 1996 – Andreas Georgios Papandreou, gresk politiker (f. 1919) 2000 – Jim Roper, amerikansk NASCAR-fører (f. 1916) 2004 – Tor Aspengren, norsk fagforeningsleder (f. 1917) 2005 – Hanna Kvanmo, norsk politiker (f. 1926) 2006 – Martin Adler, svensk journalist (f. 1958) 2006 – Aaron Spelling, amerikansk film- og TV-produsent (f. 1923) 2008 – Arthur Chung, guyansk president (f. 1918) 2009 – Ed McMahon, amerikansk tv-personlighet (f. 1923) 2011 – Peter Falk, amerikansk skuespiller (f. 1927) 2021 – Brian London, britisk tungvektsbokser (f. 1934) == Helligdager == Sankthansaften, feires dagen før Johannes døperens fødselsdag 24. juni, blant annet med å brenne bål. Luxemburg har nasjonaldag == Markeringer == FNs dag for offentlige tjenester == Referanser ==

23. juni er den 174.

https://no.wikipedia.org/wiki/24._juni

2023-02-04

24. juni

['Kategori:Dager i juni']

24. juni er den 175. dagen i året. 176. i skuddår. Det er 190 dager igjen av året.

24. juni er den 175. dagen i året. 176. i skuddår. Det er 190 dager igjen av året. == Navnedag == Johannes, Jon, Hans (etter døperen Johannes' fødselsdag) == Historie == 217 f.Kr. – Slaget ved Trasimene. Hannibal slår romerne i et angrep som regnes som et av militærhistoriens mest vellykkede bakholdsangrep. 1509 – Henrik VIII ble kronet til konge av England. 1597 – Den første nederlandske ekspedisjon til Øst-India nådde Bantam på Java. 1859 – Slaget ved Solferino. 1948 – Berlinblokaden innledes. === Norsk historie === 1881 – Under «torvslaget» på Bragernes torg i Drammen ble 15 år gamle Martinius Tømmeraas drept da militære styrker åpnet ild mot demonstrerende streikende arbeidere. 1893 – Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon forlot Kristiania. 1919 – Norges Landsforbund for Idrett ble stiftet. 1938 – Lov om arbeidsløshetstrygd vedtas av Stortinget. 1938 – Kvinner kunne bli ansatt i statens embeter. == Fødsler == Se flere som er født 24. juni i Kategori:Fødsler 24. juni. 1 f.Kr. – Johannes døperen 1532 – Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, engelsk aristokrat (d. 1588) 1542 – Johannes av Korset, spansk munk (d. 1591) 1801 – Jørgen Valentin Sonne, dansk maler (d. 1890) 1831 – Henry Howard Molyneux Herbert, britisk politiker (d. 1890) 1833 – Gustaf Åkerhielm, svensk statsminister (d. 1900) 1842 – Torkild Valand, norsk predikant (d. 1892) 1895 – Jack Dempsey, amerikansk bokser (d. 1983) 1833 – Gustaf Åkerhielm, svensk statsminister (d. 1900) 1911 – Juan Manuel Fangio, argentinsk formel 1-fører (d. 1995) 1914 – Kari Diesen, norsk skuespiller (d. 1987) 1914 – Myroslav Ivan Lubachivsky, ukrainsk kardinal (d. 2000) 1914 – Olaf T. Ranum, norsk musikkvelgjører (d. 2004) 1915 – Fred Hoyle, britisk astronom og forfatter (d. 2001) 1928 – Jan Voigt, norsk skuespiller og museumsdirektør (d. 1997) 1929 – Mona Hofland, norsk skuespiller (d. 2010) 1935 – Terry Riley, amerikansk komponist 1939 – Michael Gothard, britisk skuespiller (d. 1992) 1940 – Oddvard Nilsen, norsk politiker 1945 – Colin Blunstone, britisk musiker 1949 – Toril Brekke, norsk forfatter 1949 – Brigitte Mohnhaupt, tysk terrorist 1951 – Willy B., norsk kulturhistoriker (d. 2010) 1951 – Ivar Formo, norsk OL-vinner (d. 2006) 1955 – Lars Gule, norsk filosof, tidligere generalsekretær i Human–Etisk Forbund 1955 – Loren Roberts, amerikansk golfspiller 1960 – Bård Ose, norsk journalist, forfatter og NRK-programleder 1967 – Richard Z. Kruspe, tysk musiker 1968 – Torgeir Bjarmann, norsk fotballspiller 1968 – Boris Gelfand, hviterussisk sjakkspiller 1969 – Sissel Kyrkjebø, norsk sanger 1972 – Robbie McEwen, australsk syklist 1973 – Alexander Beyer, tysk skuespiller 1977 – Rune Lange, norsk fotballspiller 1978 – Luis García, spansk fotballspiller 1978 – Juan Román Riquelme, argentinsk fotballspiller 1978 – Emppu Vuorinen, finsk gitarist 1979 – Eskil Rønningsbakken norsk balansekunstner 1980 – Cicinho, brasiliansk fotballspiller 1982 – Kevin Nolan, engelsk fotballspiller 1983 – Jan Kjell Larsen, norsk fotballspiller 1987 – Lionel Messi, argentinsk fotballspiller 1988 – Micah Richards, engelsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 24. juni i Kategori:Dødsfall 24. juni. 1902 – Carl Frederik Motzfeldt, norsk jurist, politiker og embetsmann (f. 1808) 1908 – Grover Cleveland, amerikansk president (f. 1837) 1923 – Edith Södergran, finsk poet (f. 1982) 1993 – Archie Williams, amerikansk friidrettsutøver (f. 1915) 2003 – Vladimir Garin, russisk skuespiller (f. 1987) 2006 – Gunnar Skaug, norsk politiker (f. 1940) 2007 – Chris Benoit, amerikansk fribryter (f. 1967) 2007 – Derek Dougan, nordirsk fotballspiller (f. 1938) 2008 – Odd Aukrust, norsk sosialøkonom (f. 1915) 2008 – Leonid Hurwicz, amerikansk matematiker og nobelprisvinner (f. 1917) 2010 – Mohammed Mzali, tunisisk politiker og statsminister (f. 1925) 2010 – Pete Quaife, britisk rockemusiker (f. 1943) 2010 – Egil Johan Ree, norsk journalist og oversetter (f. 1936) 2011 – Tomislav Ivić, kroatisk fotballspiller og manager (f. 1933) 2012 – Heino Kruus, estisk basketballspiller (f. 1926) 2012 – Miki Roqué, spansk fotballspiller (f. 1988) 2014 – Eli Wallach, amerikansk skuespiller (f. 1915) == Helligdager == Minnedag for døperen Johannes' fødsel: Sankthans-dagen (Jonsok), helligdag i Sverige og Danmark, også enkelte steder rundt Oslofjorden er dette fridag.

24. juni er den 175.

https://no.wikipedia.org/wiki/25._juni

2023-02-04

25. juni

['Kategori:Dager i juni']

25. juni er den 176. dagen i året. 177. i skuddår. Det er 189 dager igjen av året.

25. juni er den 176. dagen i året. 177. i skuddår. Det er 189 dager igjen av året. == Navnedag == Norge: Jorunn og Jørund. Sverige: David og Salomon. Danmark: Prosper. == Nasjonaldager == Kroatia Mosambik Slovenia == Historie == 1389 – Osmanene (tyrkere) beseirer serbiske styrker i slaget ved Kosovo Polje. 1876 – Slaget ved Little Bighorn starter. 1941 – Finland erklærer krig mot Sovjetunionen i det som kalles fortsettelseskrigen. 1945 – Einar Gerhardsens samlingsregjering tiltrer. 1950 – Koreakrigen starter. 1957 – Fjernsynet blir vedtatt innført av Stortinget. 1960 – Kraftig uvær på Fladengrunn i Nordsjøen. En brottsjø feier bort hele styrhuset til reketråleren «Platina», men mannskapet blir berget. 1970 – Stortinget vedtar at Norge opptar forhandlinger om medlemskap i EF. 1975 – Unntakstilstanden i India starter. Mosambik erklærer seg selvstendig. 1977 – Roy C. Sullivan fra Virginia, USA, blir for syvende gang i sitt liv rammet av et lyn – og overlever. 1991 – Kroatia og Slovenia erklærer seg selvstendige. 1993 – Kim Campbell blir Canadas første kvinnelige statsminister. 2009 – Christiano Ronaldo selges fra Manchester United til Real Madrid for 80 millioner pund, cirka 750 millioner kroner. == Fødsler == Se flere som er født 25. juni i Kategori:Fødsler 25. juni. 1816 – Victor-Félix Bernadou, fransk katolsk kardinal (d. 1891) 1836 – Berit Hansdatter Gaup, samisk deltaker i Kautokeino-opprøret (d. 1890) 1836 – Pierre Marie Heude, fransk misjonær (d. 1902) 1877 – Haakon Shetelig, norsk arkeolog (d. 1955) 1900 – Lord Mountbatten, britisk forsvarssjef (d. 1979) 1903 – George Orwell, britisk forfatter (d. 1950) 1911 – Nils Alstrup Dahl, norsk teolog (d. 2001) 1917 – Nils Karlsson, svensk langrennsløper (d. 2012) 1921 – Heinrich Windelen, tysk politiker (d. 2015) 1923 – Sam Francis, amerikansk kunstner (d. 1994) 1923 – Tønnes Madsson Andenæs, norsk politiker (d. 1975) 1925 – Robert Venturi, amerikansk arkitekt (d. 2018) 1926 – Ingeborg Bachmann, østerriksk forfatter (d. 1973) 1929 – Eric Carle, amerikansk forfatter og illustratør (d. 2021) 1929 – Francesco Marchisano, italiensk kardinal (d. 2014) 1939 – Ernst Ulrich von Weizsäcker, tysk politiker 1943 – Sture Janson, norsk jazzmusiker 1945 – Carly Simon, amerikansk sanger og låtskriver 1946 – Allen Lanier, amerikansk musiker (d. 2013) 1950 – Tatjana Averina, sovjetisk skøyteløper (d. 2001) 1952 – Péter Erdő, ungarsk kardinal 1952 – Radka Toneff, norsk jazzmusiker og komponist (d. 1982) 1953 – Svein Tindberg, norsk skuespiller 1959 – Jari Puikkonen, finsk skihopper 1960 – Randi Karlstrøm, norsk politiker 1961 – Ricky Gervais, britisk skuespiller 1964 – Ernst Vettori, østerriksk skihopper 1975 – Morten Bisgaard, dansk fotballspiller 1975 – Susan Chepkemei, kenyansk friidrettsutøver 1975 – Vladimir Kramnik, russisk sjakkspiller 1979 – Daniel Jensen, dansk fotballspiller 1981 – Simon Ammann, sveitsisk skihopper 1982 – Fernando Navarro, spansk fotballspiller 1983 – Magnus Lund, britisk–norsk rugbyspiller 1984 – Michael Røn, norsk fotballspiller 1985 – Scott Brown, skotsk fotballspiller 1985 – Karim Matmour, algerisk fotballspiller 1985 – Tomasz Sokołowski, norsk–polsk fotballspiller 1985 – Børre Steenslid, norsk fotballspiller 1986 – Lee Ho-suk, sørkoreansk kortbaneløper på skøyter 1988 – Therese Johaug, norsk langrennsutøver 1991 – Victor Wanyama, kenyansk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 25. juni i Kategori:Dødsfall 25. juni. 1767 – Georg Philipp Telemann, tysk komponist (f. 1681) 1894 – Marie François Sadi Carnot, fransk president (f. 1837) 1899 – Franziskus von Paula Schönborn, bøhmisk katolsk kardinal (f. 1844) 1900 – Flora Fallesen, dansk skuespiller og oversetter (f. 1832) 1904 – Frederick Sandys, britisk maler og illustratør (f. 1829) 1988 – Hillel Slovak, amerikansk gitarist (f. 1962) 2007 – Jan Herman Linge, norsk motstandsmann og ingeniør (f. 1922) 2008 – Gerard Batliner, liechtensteinsk politiker (f. 1928) 2009 – Farrah Fawcett, amerikansk skuespiller (f. 1947) 2009 – Michael Jackson, amerikansk artist (f. 1958) 2012 – Ove Conrad Hanssen, norsk teolog (f. 1942)

25. juni er den 176.

https://no.wikipedia.org/wiki/26._juni

2023-02-04

26. juni

['Kategori:Dager i juni']

26. juni er den 177. dagen i året. 178. i skuddår. Det er 188 dager igjen av året.

26. juni er den 177. dagen i året. 178. i skuddår. Det er 188 dager igjen av året. == Navnedag == Jenny, Jonny. == Historie == 1541 – Den spanske conquistadoren Francisco Pizarro ble myrdet i sitt hjem i Lima. 1819 – Sykkelen ble patentert. 1830 – Vilhelm IV ble konge av Det forente kongerike Storbritannia og Irland. 1886 – Den franske kjemikeren Henri Moissan klarte å isolere grunnstoffet fluor. 1897 – «Turbinia», verdens første skip med dampturbiner ble demonstrert og oppnådde en fart på 34 knop. Til da verdens raskeste skip. Dampturbinene var konstruert av Charles Algernon Parsons. 1918 – Første verdenskrig: Slaget i Bois Belleau endte etter 236 dagers kamper med alliert seier. 1924 – USAs åtte år lange okkupasjon av Den dominikanske republikk tok slutt. 1936 – Focke-Wulf Fw 61, verdens første kontrollerbare helikopter, fløy for første gang. 1945 – De forente nasjoners pakt ble undertegnet i San Francisco. 1948 – Den kalde krigen: Vestmaktene startet luftbroen til Berlin etter at Sovjetunionen hadde innledet Berlinblokaden. 1959 – Den svenske bokseren Ingemar Johansson ble verdensmester etter at han slo amerikaneren Floyd Patterson i New York. 1963 – Den amerikanske presidenten John F. Kennedy holdt en tale i Vest-Berlin der han framførte det berømte sitatet «Ich bin ein Berliner». 1977 – Elvis Presley holdt sin siste konsert. 1991 – Slovenia-krigen brøt ut mellom Slovenia og Jugoslavia. Kampene varer i ti dager og endte med slovensk seier og selvstendighet. 2015 – Homofilt ekteskap ble vedtatt lovlig i alle stater i USA. === Norsk historie === 1884 – Johan Sverdrup blir utnevnt til Norges statsminister. 2001 – Danskebåten «Pearl of Scandinavia» har sin første tur mellom Oslo og København. == Fødsler == Se flere som er født 26. juni i Kategori:Fødsler 26. juni. 1816 – Martin Christian Restorff, dansk baker og brygger (d. 1897) 1821 – Bartolomé Mitre, argentinsk offiser, journalist og forfatter (d. 1906) 1824 – William Thomson Kelvin, britisk fysiker (d. 1907) 1826 – Adolf Bastian, tysk forfatter og filosof (d. 1905) 1836 – Suzannah Ibsen, norsk dikterhustru (d. 1914) 1845 – Benjamin Sewell, norsk-britisk forretningsmann og konsul (d. 1895) 1915 – Walter Farley, amerikansk forfatter (d. 1989) 1936 – Jean-Claude Turcotte, canadisk kardinal (d. 2015) 1941 – Omar Ali Juma, tanzaniansk visepresident (d. 2001) 1942 – Gilberto Gil, brasiliansk musiker og statsråd 1945 – Claus Ryskjær, dansk skuespiller og forfatter (d. 2016) 1947 – Per Olav Kaldestad, norsk forfatter 1949 – Sissel Gjersum, norsk illustratør og maler 1950 – Makgatho Mandela, sørafrikansk advokat (d. 2005) 1951 – Jürgen Rüttgers, tysk politiker 1955 – Mick Jones, britisk gitarist 1955 – Mervyn Day, engelsk fotballspiller 1957 – Jan-Aage Torp, norsk pastor 1959 – Wenche Elizabeth Arntzen, norsk jurist 1960 – Vilde Bjerke, norsk musiker 1961 – Greg LeMond, amerikansk syklist 1962 – Hubert Strolz, østerriksk alpinist 1966 – Tom Henning Øvrebø, norsk fotballdommer 1968 – Paolo Maldini, italiensk fotballspiller 1969 – Geir Moen, norsk friidrettsutøver 1972 – Marius Røvde, norsk fotballspiller 1974 – Thomas Hansvoll, norsk bokser 1974 – Rodney Omdal Karlsen, norsk programleder og realitydeltaker 1976 – Bård Steine, norsk skuespiller 1979 – Mathias Eick, norsk jazztrompetist 1979 – Kjetil Almenning, norsk kordirigent og sanger. Domkantor i Bergen fra 2009. 1979 – Njogu Demba-Nyrén, svensk-gambisk fotballspiller 1983 – Felipe Melo, brasiliansk fotballspiller 1986 – Rasmus Bengtsson, svensk fotballspiller 1987 – Samir Nasri, fransk fotballspiller 1993 – Ariana Grande, amerikansk skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 26. juni i Kategori:Dødsfall 26. juni. 1892 – Augusto Theodoli, italiensk katolsk kardinal (f. 1819) 1956 – Clifford Brown, amerikansk jazzmusiker (f. 1930) 1979 – Fred Akuffo, ghanesisk president (f. 1937) 1983 – James Robert Knox, australsk kardinal (f. 1914) 1984 – Michel Foucault, fransk filosof (f. 1926) 1990 – Joseph Licklider, amerikansk informatiker (f. 1915) 1992 – Harald Sverdrup, norsk lyriker (f. 1923) 1996 – Veronica Guerin, irsk journalist (f. 1958) 1997 – Israel Kamakawiwo'ole, kjent musiker fra Hawaii (f. 1959) 2002 – Arnold Brown, canadisk frelsesarmégeneral (f. 1913) 2003 – Marc-Vivien Foé, kamerunsk fotballspiller (f. 1975) 2008 – Asbjørn Haugstvedt, norsk politiker (f. 1926) 2010 – Algirdas Brazauskas, president i Litauen (f. 1932) 2012 – Ann Curtis, amerikansk svømmer (f. 1926) 2012 – Nora Ephron, amerikansk regissør (f. 1941) 2012 – Harry Kvebæk, norsk trompetist (f. 1925) == Markeringer == Internasjonal dag mot misbruk av og handel med narkotika Internasjonal dag til støtte for torturofre Nasjonaldag for Madagaskar == Referanser ==

26. juni er den 177.

https://no.wikipedia.org/wiki/4._juli

2023-02-04

4. juli

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juli']

4. juli er den 185. dagen i året. 186. i skuddår. Det er 180 dager igjen av året.

4. juli er den 185. dagen i året. 186. i skuddår. Det er 180 dager igjen av året. == Navnedag == Ulrik, Ulla. == Historie == 1054 – Kinesiske astronomer oppdager supernovaen som senere gir opphav til Krabbetåken. 1187 – Slaget ved Hattin: Saladin slår de kristne styrkene. 1716 – Slaget om Halden: et mislykket svensk angrep på Fredriksten festning. 1776 – Den amerikanske kongressen vedtar den amerikanske uavhengighetserklæringen. 1946 – Filippinene blir anerkjent som selvstendig stat av USA. 1943 – Slaget ved Kursk: Historiens største panserslag mellom Tyskland og Sovjetunionen innledes. Den sovjetiske seieren kommer etter nesten to uker og er ødeleggende for tyskernes stilling på østfronten. 1948 – Northwood-ulykken i London. To fly kolliderte i luften og 39 personer omkom. 2004 – Hellas vinner EM i fotball ved å slå Portugal 1-0 i finalen. 2007 – Den britiske journalisten Alan Johnston blir løslatt etter 16 ukers fangenskap i Gaza. === Norsk historie === 1716 – Fredrikshald brenner under den store nordiske krig. 1825 – Sluppen «Restaurationen» legger ut fra Stavanger med den første gruppen med emigranter til USA, ledet av Cleng Peerson. 1952 – Thor Heyerdahl mottok Oscar for Kon-Tiki-filmen. 1955 – Bryggen i Bergen ble brannherjet. 1961 - Norge ble medlem av OECD 2003 – Den nye hundeloven blir kunngjort. == Fødsler == Se flere som er født 4. juli i Kategori:Fødsler 4. juli. 1813 – Haagen Einersen, norsk lærer og politiker (d. 1902) 1815 – Daniel Cornelius Danielssen, norsk lege og politiker (d. 1894) 1817 – Eleonore Tscherning, dansk maler (d. 1890) 1833 – Emil Bretschneider, baltertysk russisk lege, sinolog og botaniker (d. 1901) 1850 – Ole Olsen, norsk komponist (d. 1927) 1870 – Oscar F. Fredriksen, norsk skøyteløper (d. 1920) 1913 – Ulderico Sergo, italiensk bokser (d. 1967) 1914 – Nuccio Bertone, italiensk bildesigner (d. 1997) 1916 – Iva Ikoku Toguri D'Aquino, japansk-amerikansk programleder (d. 2006) 1917 – Captain America (Steve Rogers), tegneseriehelt 1918 – Rolf Søder, norsk skuespiller (d. 1998) 1921 – Stein Rokkan, norsk statsviter (d. 1979) 1924 – Julius Paltiel, norsk fange i Auschwitz under andre verdenskrig (d. 2008) 1924 – Eva Marie Saint, amerikansk skuespiller 1926 – Alfredo Di Stéfano, argentinsk–spansk fotballspiller (d. 2014) 1928 – Nils Ellingsgard, norsk dekorasjonsmaler (d. 2021) 1929 – Darío Castrillón Hoyos, colombiansk kardinal (d. 2018) 1930 – Thea Knutzen, norsk politiker (d. 2016) 1936 – Zdzisława Donat, polsk operasanger 1937 – Dronning Sonja 1939 – Thea Stabell, norsk skuespiller, instruktør og pedagog 1943 – Mary Kvidal, norsk politiker og statsråd 1943 – Heide Simonis, tysk politiker 1947 – Ingerlise Karlsen Kongsgaard, norsk illustratør 1948 – Andreas von Schoeler, tysk politiker 1949 – Horst Seehofer, tysk politiker 1950 – Torbjørn Pluggen Johansen, norsk trommeslager (d. 2009) 1952 – Álvaro Uribe Vélez, colombiansk president 1956 – Rita H. Roaldsen, norsk politiker 1961 – Valentin Ivanov, russisk fotballdommer 1961 – Ferenc Gyurcsány, ungarsk statsminister 1965 – Erik Johnsen, norsk skihopper 1971 – Thomas Giertsen, norsk komiker 1973 – Michael Johnson, engelsk–jamaicansk fotballspiller 1976 – Jevgenija Medvedeva-Abruzova, russisk langrennsløper 1977 – Allan Kierstein Jepsen, dansk fotballspiller 1977 – Balázs Nikolov, ungarsk fotballspiller 1978 – Olga Moskalenko-Rotsjeva, russisk langrennsløper 1980 – Rune Bolseth, norsk fotballspiller 1983 – Amantle Montsho, botswansk friidrettsutøver 1988 – Gert Dockx, belgisk landeveissyklist 1994 – Agnete Saba, norsk artist 1995 – Johann André Forfang, norsk skihopper 1995 – Post Malone, amerikansk rapper og sanger == Dødsfall == Se flere som døde 4. juli i Kategori:Dødsfall 4. juli. 1826 – John Adams, USAs andre president (f. 1735) 1826 – Thomas Jefferson, USAs tredje president (f. 1743) 1891 – Hannibal Hamlin, USAs 15. visepresident (f. 1809) 1891 – Lajos Haynald, ungarsk katolsk kardinal (f. 1816) 1894 – J.P. Holan, norsk bonde og politiker (f. 1825) 1901 – Johannes Schmidt, tysk språkforsker (f. 1843) 1934 – Maria Skłodowska-Curie, polsk kjemiker og fysiker, nobelprisvinner (f. 1867) 1967 – Stieg Trenter, svensk forfatter (f. 1914) 1970 – Barnett Newman, amerikansk kunstner (f. 1905) 1976 – Jonathan Netanyahu, israelsk offiser (f. 1946) 1978 – Carola Braunbock, tysk skuespiller (f. 1924) 1995 – Bob Ross, amerikansk kunstner (f. 1942) 1998 – Kurt Franz, tysk visekommandant i Treblinka (f. 1914) 2001 – Omar Ali Juma, tanzaniansk visepresident (f. 1941) 2006 – Lars Korvald, norsk statsminister (f. 1916) 2008 – Jesse Helms, amerikansk politiker (f. 1921) 2008 – Agneta Prytz, svensk skuespiller (f. 1916) 2008 – Janwillem van de Wetering, nederlandsk-amerikansk forfatter (f. 1931) 2009 – Allen Klein, amerikansk advokat, forretningsmann og plateselskapdirektør (f. 1931) 2010 – Beryl Bainbridge, britisk forfatter (f. 1932) 2011 – Otto von Habsburg, europeisk politiker, kronprins av Østerrike-Ungarn (f. 1912) == Merkedager == Uavhengighetsdagen (USA) – USAs nasjonaldag Nasjonaldag for Puerto Rico

4. juli er den 185.

https://no.wikipedia.org/wiki/5._juli

2023-02-04

5. juli

['Kategori:Dager i juli']

5. juli er den 186. dagen i året. 187. i skuddår. Det er 179 dager igjen av året.

5. juli er den 186. dagen i året. 187. i skuddår. Det er 179 dager igjen av året. == Navnedag == Mirjam, Mina. == Historie == 1811 – Francisco de Miranda erklærer Venezuelas uavhengighet fra spansk styre. 1920 – Sønderjylland ble igjen dansk. 1946 – Den franske moteskaperen Louis Reard lanserte bikinien. 1962 – Algerie blir selvstendig etter å ha vært fransk koloni. 1962 – Oversvømmelse i Sør-Kina. 1975 – Kapp Verde blir selvstendig etter å ha ligget under portugisisk styre. 2007 – Over en million Apple iPhone aktivert. === Norsk historie === 1813 – Undervisninga starter ved Universitetet i Oslo. 1948 – Dunderlandsdalen-ulykken var en bussulykke hvor 16 sørsamer mistet livet. 1979 – Alta-aksjonen – demonstranter mot kraftutbyggingen i Alta- og Kautokeino-vassdragene oppretter leir i Stilla, lenker seg sammen og stanser anleggsmaskinene. == Fødsler == Se flere som er født 5. juli i Kategori:Fødsler 5. juli. 182 – Sun Quan, kinesiske krigsherre (d. 252) 1182 – Frans av Assisi, italiensk ordensgrunnlegger, (d. 1226) 1755 – Sarah Siddons, britisk skuespiller (d. 1831) 1810 – P.T. Barnum, amerikansk forretningsmann, forfatter og politiker (d. 1891) 1819 – Carl Christian Wischmann, norsk fotograf (d. 1894) 1820 – William John Macquorn Rankine, skotsk ingeniør og fysiker (d. 1872) 1828 – Jacques Picard, kanadisk politiker (d. 1905) 1846 – Numeriano Adriano, filippinsk opprørsleder (d. 1897) 1853 – Cecil Rhodes, britisk imperialist (d. 1902) 1857 – Clara Zetkin, tysk marxist og kommunist (d. 1933) 1889 – Jean Cocteau, fransk multikunstner (d. 1963) 1904 – Ernst Mayr, tysk biologer (d. 2005) 1911 – Georges Pompidou, president i Frankrike (d. 1974) 1914 – Toralf Westermoen, norsk forretningsmann og politiker (d. 1986) 1915 – John Woodruff, amerikansk friidrettsutøver (d. 2007) 1923 – Gustaaf Joos, belgisk kardinal (d. 2004) 1924 – Edward Idris Cassidy, australsk kardinal (d. 2021) 1925 – Olaf Øen, norsk politiker (d. 2009) 1925 – Jean Raspail, fransk forfatter (d. 2020) 1928 – Pierre Mauroy, fransk statsminister 1981-84 (d. 2013) 1932 – Gyula Horn, ungarsk politiker, statsminister 1994-98 (d. 2013) 1936 – Frederick Ballantyne, sanktvinsentisk generalguvernør (d. 2020) 1940 – Arthur Blythe, amerikansk jazzmusiker (d. 2017) 1942 – Roald Bergsaker, norsk fylkesordfører 1943 – Ivar Skei, norsk ordfører 1945 – Stein Ringen, norsk professor i sosiologi 1947 – Sigurd Frisvold, norsk general og forsvarssjef (d. 2022) 1948 – Julie Nixon Eisenhower, amerikansk presidentdatter 1951 – Brad Daugherty, amerikansk pokerspiller 1955 – Arne Hugo Stølan, norsk lyriker 1957 – Tom Levorstad, norsk skihopper 1958 – Bill Watterson, amerikansk tegneserietegner 1958 – Veronica Guerin, irsk journalist (d. 1996) 1963 – Edie Falco, amerikansk skuespiller 1965 – Małgorzata Walewska, polsk operasanger 1966 – Siri Dokken, norsk avistegner og illustratør 1966 – Gianfranco Zola, italiensk fotballspiller 1971 – Denis Clement, kanadisk musiker 1975 – Jens Kristensen, norsk illustratør 1975 – Hernán Crespo, argentinsk fotballspiller 1975 – Ai Sugiyama, japansk tennisspiller 1976 – Nuno Gomes, portugisisk fotballspiller 1978 – Miika Koppinen, finsk fotballspiller 1979 – Amélie Mauresmo, fransk tennisspiller 1979 – Shane Filan, irsk musiker 1979 – Stilijan Petrov, bulgarsk fotballspiller 1980 – Jason Wade, amerikansk musiker 1980 – Eva Green, fransk skuespiller 1980 – David Rozehnal, tsjekkisk fotballspiller 1982 – Alberto Gilardino, italiensk fotballspiller 1983 – Jonás Gutiérrez, argentinsk fotballspiller 1983 – Zheng Jie, kinesisk tennisspiller 1983 – Samuel Kotey Neequaye, ghanesisk bokser 1989 – Dejan Lovren, kroatisk fotballspiller 1992 – Alberto Moreno, spansk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 5. juli i Kategori:Dødsfall 5. juli. 1902 – Geskel Saloman, svensk maler og kunstprofessor (f. 1821) 1905 – Deen Dayal, indisk fotograf (f. 1844) 1908 – Jonas Lie, norsk forfatter (f. 1833) 1969 – Walter Gropius, tysk arkitekt (f. 1883) 1969 – Tom Mboya, kenyansk politiker (f. 1930) 1979 – Rolf Holmberg, norsk fotballspiller (f. 1914) 2001 – Hannelore Kohl, tysk kanslerfrue (f. 1933) 2008 – René Harris, naurisk president (f. 1947) 2011 – Mika Myllylä, finsk skiløper (f. 1969) 2011 – Cy Twombly, amerikansk kunstner (f. 1928) == Helligdager == Nasjonaldag i Kapp Verde Nasjonaldag i Venezuela

5. juli er den 186.

https://no.wikipedia.org/wiki/6._juli

2023-02-04

6. juli

['Kategori:Dager i juli']

6. juli er den 187. dagen i året. 188. i skuddår. Det er 178 dager igjen av året.

6. juli er den 187. dagen i året. 188. i skuddår. Det er 178 dager igjen av året. == Navnedag == Torgrim, Torunn. == Historie == 1415 – Jan Hus, tsjekkisk religiøs reformator, forfatter og predikant brennes på kjetterbålet i Konstanz. 1685 – I slaget ved Sedgemoor seiret Jakob II av Englands styrker over James Scott, 1. hertug av Monmouth. 2013 – Et godstog lastet med råolje sporet av i den canadiske byen Lac-Mégantic. Flere tanker med olje eksploderte, og 47 mennesker omkom. 2013 – Asiana Airlines Flight 214 kræsjet ved innflygning til San Francisco internasjonale lufthavn. Tre mennesker omkom, og 49 ble alvorlig skadet. === Norsk historie === 1812 – Skipet «Najaden» senkes i slaget ved Lyngør. 1945 – Norge erklærer krig mot Japan. 1994 – Kystvaktskipet KV «Andenes» ble pårent i Vestfjorden av skipet «Whales Forever», ført av hvalfangstmotstanderen Paul Watson. == Fødsler == Se flere som er født 6. juli i Kategori:Fødsler 6. juli. 1598 – Kirsten Munk, Christian IVs hustru «til venstre hånd» (d. 1658) 1747 – John Paul Jones, amerikansk admiral (d. 1792) 1871 – Gabriel Kielland, norsk maler, glassarbeider og arkitekt (d. 1960) 1878 – Marcello Haugen, norsk skipsreder, «synsk», «helbreder» (d. 1967) 1882 – Arnstein Arneberg, norsk arkitekt (d. 1961) 1887 – Marc Chagall, maler (d. 1985) 1907 – Frida Kahlo, artist (d, 1954) 1913 – Jiří Hájek, tsjekkoslovakisk utenriksminister (d. 1993) 1917 – Charlotte Blindheim, norsk arkeolog (d. 2005) 1922 – Thorolf Rafto, norsk professor i økonomisk historie (d. 1986) 1923 – Wojciech Jaruzelski, polsk statsminister (d. 2014) 1925 – Bill Haley, amerikansk musiker (d. 1981) 1925 – Merv Griffin, amerikansk programleder (d. 2007) 1935 – Tenzin Gyatso, tibetansk Dalai Lama; politisk og religiøs leder 1937 – Inger-Lise Skarstein, norsk politiker og hallodame 1937 – Vladimir Ashkenazy, russisk–islandsk musiker 1940 – Nursultan Nazarbajev, kasakhstansk president 1940 – Kristine Rusten, norsk politiker (d. 2003) 1943 – Trond Nordby, norsk professor i statsvitenskap 1943 – Jan Fridthjof Bernt, norsk professor i juss 1946 – Peter Singer, australsk filosof 1946 – George W. Bush, amerikansk president 1946 – Sylvester Stallone, amerikansk skuespiller 1948 – Inger S. Enger, norsk politiker 1951 – Geoffrey Rush, australsk skuespiller 1953 – Nanci Griffith, amerikansk musiker (d. 2021) 1954 – Einar O. Risa, norsk forfatter 1956 – Dag Olav Hessen, norsk biolog 1958 – Jennifer Saunders, britisk komiker, skuespiller og komedieforfatter 1963 – Rolf Terje Klungland, norsk politiker 1971 – Sune Wentzel, norsk frisbeeutøver 1974 – Zé Roberto, brasiliansk fotballspiller 1975 – 50 Cent, amerikansk musiker 1976 – Rory Delap, irsk fotballspiller 1980 – Kristian Hammerstad, norsk illustratør, tegneserieskaper og animatør == Dødsfall == Se flere som døde 6. juli i Kategori:Dødsfall 6. juli. 1189 – Kong Henrik II av England (f. 1133) 1415 – Jan Hus blir brent på bålet for kjetteri 1483 – Kong Edvard V av England (f. 1470) 1535 – Thomas More, engelsk advokat, forfatter og statsmann (f. 1478) 1553 – Kong Edvard VI av England (f. 1537) 1835 – John Marshall, amerikansk politiker og jurist (f. 1755) 1854 – Georg Simon Ohm, tysk matematiker og fysiker (f. 1789) 1893 – Guy de Maupassant, fransk forfatter (f. 1850) 1895 – Stefan Stambolov, bulgarsk statsminister (f. 1854) 1901 – Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst, tysk statsmann og kansler (d. 1819) 1904 – Abaj Qunanbajulij, kasakhisk poet, komponist og filosof (f. 1845) 1934 – Nestor Makhno, ukrainsk anarkokommunistisk revolusjonær (f. 1888) 1950 – Fats Navarro, amerikansk jazzmusiker (f. 1950) 1962 – William Faulkner, amerikansk forfatter (f. 1897) 1971 – Louis Armstrong, amerikansk jazzmusiker (f. 1901) 1979 – Van McCoy, amerikansk musiker og plateprodusent (f. 1940) 1987 – Halvard Grude Forfang, norsk pedagog (f. 1914) 2003 – Arne Kielland, norsk politiker og redaktør (f. 1939) 2003 – Antonio Ignacio Velasco García, venezuelansk kardinal (f. 1929) 2004 – Thomas Klestil, østerriksk diplomat og politiker (f. 1932) 2005 – Ed McBain, amerikansk forfatter (f. 1926) 2005 – Claude Simon, fransk forfatter og nobelprisvinner i litteratur (f. 1913) 2009 – Marius Eriksen, norsk alpinist og jagerflyger (f. 1922) 2009 – Robert McNamara, amerikansk forretningsmann og forsvarsminister (f. 1916) 2019 – Cameron Boyce, amerikansk skuespiller, danser og modell (f. 1999) 2020 – Ennio Morricone, italiensk komponist (f. 1928) == Merkedager == Nasjonaldag for Komorene og for Malawi == Referanser ==

6. juli er den 187.

https://no.wikipedia.org/wiki/Terrorangrepet_i_London_7._juli_2005

2023-02-04

Terrorangrepet i London 7. juli 2005

['Kategori:0°V', 'Kategori:2005 i Storbritannia', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Selvmordsbombing', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Terroraksjoner i 2005', 'Kategori:Terroraksjoner i London', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Terrorangrepet i London 7. juli 2005 var flere bombeangrep rettet mot Londons kollektivtransportsystem. Tre undergrunnsbaner og en buss ble rammet av bomber på morgenen 7. juli 2005. Metropolitan Police Service bekreftet at det dreide seg om fire bomber, og etterforskningen viste at det dreide seg om selvmordsbomber. Tidlige rapporter om flere bomber skyldes antagelig at personer som ringte var forvirret omkring tid og sted. Angrepet kom på et tidspunkt hvor verdens øyne var rettet mot London, som dagen før ble tildelt Sommer-OL 2012. Det falt også sammen med forberedelsene for rettssaken mot Abu Hamza al-Masri, som var varetektsfengslet i England, og G8s toppmøte i Skottland. I en erklæring hvis ekthet foreløpig ikke er verifisert, påtok al-Qaida seg ansvaret for «det velsignede raidet» i London. I den offisielle rapporten fra Home Office til Det britiske parlamentet ble det ikke trukket noen klar konklusjon på spørsmålet om hvorvidt utenlandske organisasjoner, herunder al-Qaida, stod bak, da man ikke har bevis som kan avgjøre dette.

Terrorangrepet i London 7. juli 2005 var flere bombeangrep rettet mot Londons kollektivtransportsystem. Tre undergrunnsbaner og en buss ble rammet av bomber på morgenen 7. juli 2005. Metropolitan Police Service bekreftet at det dreide seg om fire bomber, og etterforskningen viste at det dreide seg om selvmordsbomber. Tidlige rapporter om flere bomber skyldes antagelig at personer som ringte var forvirret omkring tid og sted. Angrepet kom på et tidspunkt hvor verdens øyne var rettet mot London, som dagen før ble tildelt Sommer-OL 2012. Det falt også sammen med forberedelsene for rettssaken mot Abu Hamza al-Masri, som var varetektsfengslet i England, og G8s toppmøte i Skottland. I en erklæring hvis ekthet foreløpig ikke er verifisert, påtok al-Qaida seg ansvaret for «det velsignede raidet» i London. I den offisielle rapporten fra Home Office til Det britiske parlamentet ble det ikke trukket noen klar konklusjon på spørsmålet om hvorvidt utenlandske organisasjoner, herunder al-Qaida, stod bak, da man ikke har bevis som kan avgjøre dette. == Innledning == Den første bomben gikk av ved Aldgate undergrunnsstasjon. Det ble først meldt om en kollisjon mellom to tog på strekningen mellom Liverpool Street stasjon og Aldgate, og en eksplosjon som fulgte kollisjonen. De første rapportene meldte om åtte alvorlig skadede og fjorten lettere skadede som fikk medisinsk behandling. Senere er det meldt om over 100 skadede og to døde. Andre bomber har gått av ved Edgware Road undergrunnsstasjon, King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon, Moorgate undergrunnsstasjon, Russell Square undergrunnsstasjon og Liverpool Street stasjon, men det er pr. kl 13.15 den 7. juli 2005 uklart om dette er korrekt. Bombene mot undergrunnen skal ha vært plassert i togvognene. En bombe på en dobbeltdekkerbuss gikk av på Tavistock Square. Turister ble bedt om å forlate området rundt Russell Square, der blant annet British Museum ligger. Militære styrker ble etter angrepet satt inn i området ved Covent Garden, som på denne tiden av året er fullpakket av turister. Kollektivsystemet i det sentrale London ble fullstendig stengt etter at det ble klart at det var rammet av terrorhandlinger. Det var 4 menn som utførte terroraksjonen. Etterforskning gjort av britisk etterretning MI5 og MI6 kunne ikke knytte dem til en større terrororganisasjon. == Målet == Undergrunnsnettet har lenge blitt ansett som et av de mest sentrale terrormål i London. Med fem millioner passasjerer, og fulle tog i rushtiden, er den både et attraktivt mål i seg selv, og et mål hvor det er lett for terrorister å blande seg inn i folkemengden slik at det er mulig å plassere eksplosiver. På grunn av at undergrunnsbanen lenge har vært et potensielt mål for Det provisoriske IRA og andre grupper har man lenge arbeidet med å gjøre passasjerer oppmerksomme på faresignaler. De reisende har f.eks. i mange år blitt oppfordret til ikke å la deres bagasje stå uten tilsyn på stasjonene og om å melde fra umiddelbart dersom man ser slik bagasje. I 2004 ble det holdt en større antiterrorøvelse der politi, brannvesen, ambulansetjenesten og andre var involvert, og undergrunnsbanen var et av de simulerte målene. == Bombene == Det ble først kunngjort at de tre bombene på undergrunnsbanen gikk av i løpet av et tidsrom på omkring 25 minutter. Senere undersøkelser har vist at dette ikke er korrekt, og at alle tre gikk av innenfor et tidsrom på omkring 50 sekunder ca. kl. 08.50 lokal tid. Årsaken til at man først oppgav andre tidspunkter var at man hadde registrert når første nødtelefon kom inn. På grunn av den enorme pågangen, og forvirringen rundt hvor eksplosjonene hadde funnet sted – man trodde lenge det dreide seg om opptil syv bomber fordi samme bombe ble rapportert fra flere stasjoner – lå disse tidspunktene langt etter det reelle. Bombene bestod av høyeksplosiver, og materialet var dermed høyst sannsynlig ikke hjemmelaget. Det at tre av bombene gikk av i løpet av mindre enn ett minutt peker i retning av at det ble brukt tidsutløsere. Det er anslått at det var mindre enn 4,5 kg sprengstoff i hver bombe, noe som gjorde det mulig å plassere dem i små ryggsekker. === Bomben mellom Aldgate og Liverpool Street undergrunnsstasjoner === Den første eksplosjonen som ble meldt inntraff ca. kl. 08.50 lokal tid på et undergrunnstog på Circle-linjen mellom Aldgate undergrunnsstasjon og Liverpool Street undergrunnsstasjon. Åstedet ligger mellom Liverpool Street og Aldgate East undergrunnsstasjon, men Circle-linjen svinger av på et annet spor rett før Aldgate East og går rett til Aldgate. Tidlige rapporter gikk ut på at bomben lå på skinnegangen, men det ble senere bekreftet at den befant seg på gulvet i tredje vogn. Toget sto nær Liverpool Street, men passasjerer ble evakuert via begge stasjoner. Syv mennesker er bekreftet omkommet. Mer enn 100 ble skadet, ti av dem alvorlig. === Bomben mellom Russell Square og King's Cross undergrunnsstasjoner === Bomben gikk av på et tog på Piccadilly-linjen mellom Russell Square undergrunnsstasjon og King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon ca. kl. 08.50 lokal tid. Bomben var plassert på gulvet i første vogn. Redningsarbeidet på stedet var svært vanskelig. Tunnelen ligger på 21 meters dyp, og før man kunne starte gjennomgangen av vognene måtte taket støttes opp i tilfelle bomben hadde forårsaket strukturelle skader. 21 mennesker er bekreftet omkommet. === Bomben ved Edgware Road undergrunnsstasjon === Også ved Edgware Road undergrunnsstasjon var det Circle-linjen som ble rammet. Bomben gikk av ca. kl. 08.50. Den var plassert på gulvet i andre vogn. Eksplosjonen lagde hull i en vegg, slik at det også ble skader på et tog på et annet spor. Syv mennesker er bekreftet omkommet. === Bomben på Tavistock Square === En av bombene gikk av på en toetasjers buss i krysset mellom Tavistock Square og Upper Woburn Place ca. kl. 09.47. Vitner fortalte etter angrepet at det kan ha vært snakk om en selvmordsbomber. Det ble tidlig spekulert i at denne bomben kan ha gått av ved et uhell under transport til et planlagt attentatsted på undergrunnen, blant annet på bakgrunn av at ingen av de fire eksplosjonene skjedde i Sør-London til tross for slike hentydninger i meldingen fra den antatte terroristorganisasjonen som stod bak. En person med asiatisk utseende var synlig nervøs og romsterte i en bag kort tid før eksplosjonen. Senere undersøkelser har vist at han befant seg øyensynlig i sentrum av eksplosjonen, og rettsmedisinere gransker levningene for å finne ut om han kan ha vært involvert i angrepet. Etter det politiet senere offentliggjorde, var denne personen Hasib Husain, men det er vanskelig å avgjøre om han hadde planlagt å utløse bomben på bussen, eller om bomben gikk av for tidlig ved et uhell. Det spekuleres i at bomben kunne ha vært ment for undergrunnens Northern Line, som løper gjennom King's Cross, men som ikke var i drift denne dagen. Tretten personer på eller ved bussen omkom. == Virkninger == === Ofre === Britiske myndigheter har foreløpig bekreftet at 52 personer har omkommet, og at over 700 er skadd. Det er også kunngjort at man mener at det endelige antall omkomne vil bli noe i overkant av 50, og maksimalt 75. De 49 som først ble erklært omkommet var uformelt identifisert i løpet av 11. juni, mens tre av dem ble formelt identifisert i løpet av samme dag. Tallene nedenfor er bekreftet av Metropolitan Police Casualty Bureau === Omkomne === På undergrunnen: Mellom Aldgate og Liverpool Street: 7 Mellom Russell Square og King' Cross St. Pancras: 26 Ved Edgware Road: 6På buss På Tavistock Square: 13På sykehus Uklart hvor skaden oppsto: 4Totalt 56 === Skadede === Totalt Over 700 Politiet har opplyst at omkring 300 av de skadede ble ført til sykehus i ambulanser, mens resten var i stand til å oppsøke hjelp på egen hånd. Omkring 100 var alvorlig eller livstruende. 22 personer var på formiddagen 8. juli oppgitt å fortsatt være i kritisk situasjon. === Materielle skader === De materielle skadene det er meldt om på ettermiddagen 7. juli er begrenset til tog, skinnegang og stasjoner på undergrunnsbanen, samt busser. Det er ikke meldt om skader på andre bygninger, men eksplosjonen på bussen har antagelig forårsaket mindre skader på enkelte fasader. Flere biler ble også skadet i busseksplosjonen. === Forstyrrelse av kommunikasjon og tjenester === Utenom skadede og drepte førte angrepet til at hele kollektivnettet i det sentrale London (kollektivsone 1) måtte stenges. I tillegg ble store områder i byen avsperret; blant annet ble det meste av Charing Cross Road stengt på grunn av en mistenkelig pakke. Biltrafikken ble også sterkt begrenset, slik at man på innfartsveiene ble møtt med skilt som viste at sentrum var stengt og en oppfordring til å skru på radio. Vodafone, en av de største mobiltelefonoperatørene i London, fikk i løpet av få timer så stor belastning på nettet at de måtte omprioritere celler for å sikre at oppringninger til nødtelefoner fikk prioritet. Andre mobilselskaper opplevde lignende problemer. Først 9. juli begynte nettet å komme i mer normal drift igjen etter at mengden samtaler begynte å falle. FTSE 100-indeksen og børsene i flere land falt flere prosent etter at nyheten om angrepet ble kjent. City of London er et viktig finansielt sentrum, og man regner med store forstyrrelser av driften på grunn av mangel på transportmuligheter og avsperrede veier. I andre storbyer ble det umiddelbart innført strengere sikkerhetstiltak på kollektivnettet og på flyplasser. I West End stengte alle teatre, noe som utenom dager hvor det er statsbegravelser ikke har skjedd siden andre verdenskrig. Flytrafikken til og fra London ble ikke stengt etter angrepet, men Gatwick Express og andre kollektivtilbud måtte stenges. Etter noen timer ble bussene satt igang igjen, og togtrafikken ble satt igang i begrenset omfang. Undergrunnen forblir stengt i minst 24 timer. Biltrafikk slipper igjen inn i London, men noen gjennomfartsårer, som Edgware Road, er stengt. Rushtrafikkavgiften ble suspendert hele dagen 7. og 8. juli. Transport for London har satt opp en nettside for formidling av ledige plasser i bilen, slik at antall biler kan begrenses ved at folk kjører sammen. Passasjerbåtene på Themsen satte igang en gratisservice. Docklands Light Railway ble også satt i drift igjen på ettermiddagen, men stopper foreløpig ikke på Bank undergrunnsstasjon. Politiet oppfordret alle som arbeider i London om å vurdere om de trengte å komme på jobb 8. juli, ettersom det fortsatt vil være store forsinkelser i transportsystemet. I løpet av morgenen 8. juli ble alle undergrunnslinjer unntatt Circle og Hammersmith & City satt igang igjen. På flere av linjene ble passasjerene på deler av strekningen befordret med buss. === Reaksjoner mot muslimer === En konsekvens av angrep som dette er at mange retter sitt sinne mot muslimer generelt. Muslim Council of Britain mottok i løpet av de første timene etter angrepet mer enn 30 000 hatske e-post-meldinger, hvorav de fleste ser ut til å ha blitt sendt av en liten gruppe mennesker. Det forekom også brannstiftelser i flere moskéer i London og andre britiske byer i de første dagene etter angrepet. I Belvedere ble et sikhtempel forsøkt brent ned, antagelig i den tro at det var en moské. Muslimske ledere arbeidet sammen med andre religiøse ledere og politiet med å forebygge diskriminering av muslimer i Storbritannia, og politiet gjorde det klart at de ville slå hardt ned på rasistiske angrep på muslimer. == Redningsarbeidet == Redningsarbeidet startet umiddelbart etter eksplosjonene. Passasjerer begynte raskt å hjelpe hverandre, og flere har fortalt at man bruke paraplyer og andre gjenstander for å slå ut vinduer på togene. Det var ikke bare passasjerene på togene hvor det var plassert bomber som måtte evakueres; også andre tog stanset og flere passasjerer på disse fikk problemer på grunn av røyk i tunnelene. Et stort antall ambulanser og andre utrykningskjøretøy ble dirigert til eksplosjonsstedene så snart meldingene kom inn. Det var en tid forvirring omkring hvor de skulle, ettersom det ble meldt om eksplosjoner ved flere stasjoner som en følge av at to av bombene gikk av i tunnelene mellom stasjoner. Det viste seg at man uansett evakuerte overlevende gjennom flere stasjoner, slik at de gale meldingene faktisk førte til at redningspersonell befant seg på de steder hvor de trengtes. Arbeidet i undergrunnsbanen var det mest krevende i forhold til redningspersonellets sikkerhet. Det hadde oppstått strukturelle skader, som spesielt var alvorlige på Piccadilly-linjen. Taket måtte derfor sikres før man kunne sette igang det omfattende arbeidet. Pr. 11. juli var fortsatt 25 personer savnet. På Tavistock Square eksploderte bomben på bussen ved en skjebnens ironi rett utenfor hovedkvarteret til British Medical Association, den britiske legeforeningen. Dette betydde at et betydelig antall leger umiddelbart kom til stedet og begynte med førstehjelp og med vurdering av pasientene slik at de hardest skadede kunne evakueres først. Mer enn 115 000 samtaler ble ringt inn til informasjonslinjen for pårørende. Disse resulterte i registrering av mer enn 4000 savnede. Disse ble delt i tre kategorier: De som med stor sikkerhet var på togene eller bussen; de som med rimelig sannsynlighet var i området hvor eksplosjonene skjedde, og de som var et eller annet sted i London da angrepet fant sted. Politiet hadde problemer med å finne frem til en endelig liste over savnede, fordi svært mange ikke ringte tilbake når noen kom til rette. Langt de fleste av dem som ble meldt savnet, var bare ute av stand til å komme i kontakt med familie eller venner fordi det var vanskelig å komme gjennom på telefon og fordi det var vanskelig å komme seg ut av London før kollektivtrafikken ble åpnet igjen. === Identifisering av ofrene === Identifiseringen av de omkomne ble startet 9. juli, og det første navnet ble offentliggjort 11. juli. Enkelte av de omkomne var meget sterkt skadet; spesielt gjelder dette noen av de omkomne på bussen. Det var derfor et vanskelig arbeid, som også ble forsinket av at man måtte lete etter tekniske spor som kunne bidra til en oppklaring av saken. Et midlertidig bårehus ble reist i City of London, slik at man kunne utføre det vanskelige arbeidet med identifisering på ett sted fremfor å måtte fordele det på flere sykehus. Dette var en stor fordel i forhold til sikring av eventuelle beviser. == Mulig advarsel == Det ble etter angrepet hevdet av Scotland Yard hadde fortalt Israel at man fryktet terrorangrep like før bombene gikk av, men London-politiet benektet dette. Ifølge en israelsk tjenestemann unnlot tidligere statsminister Benjamin Netanjahu å gå på et møte på et hotell nær åstedet for en av bombene. == Mulige årsaker == London har lenge vært regnet som et av de mest utsatte terrormål i Europa, og har også lang erfaring med terrorisme (særlig irsk), men det er særlig tre ting som utpeker seg som mulige årsaker til at London ble rammet akkurat i juli 2005. Man kan selvsagt tenke seg at årsaken ligger lenger tilbake i tid, nemlig den britiske deltagelsen i krigføring i Afghanistan og Irak, og at det er tilfeldig at angrepet kommer nå, eller at det er en aksjon som har vært planlagt lenge og at man bare har valgt et tidspunkt hvor den vil få maksimal effekt. Under en «Irak-høring» i juli 2010 uttalte den tidligere sjefen for den britiske etterretningsorganisasjonen MI5 at invasjonene av Irak og Afghanistan uten tvil hadde økt terrortrusselen mot Storbritannia. === Sommer-OL 2012 === London ble tildelt Sommer-OL 2012 dagen før angrepet. Dette betyr at verdens øyne var rettet mot byen. Terrorister ville på denne måten kunne vise at de ikke har problemer med å operere i den blivende OL-byen. === G8-toppmøtet === G8-landene var på samme tid samlet til toppmøte i Gleneagles i Skottland. Sikkerheten omkring selve møtet er meget streng, og Storbritannias hovedstad kan derfor ha vært et alternativt mål for terrorister som ønsket å markere seg overfor de samlede statslederne. === Rettssaken mot Abu Hamza al-Masri === Abu Hamza al-Masri, en britisk fundamentalistisk islamist, var på tidspunktet for terroraksjonen varetektsfengslet i påvente av en rettssak hvor han er tiltalt for 16 forbrytelser, noe som har vakt sinne i fundamentalistiske kretser. == Minutt for minutt 7. juli == Tidsangivelsene er lokal tid, dvs. britisk sommertid. 08.50: I løpet av 50 sekunder eksploderer tre bomber på tre forskjellige undergrunnsbaner. Meldingene om eksplosjonene kommer etterhvert, og gir til å begynne med inntrykk av at eksplosjonene ikke var samtidige. 08.51: Første meldinger om en hendelse mellom Liverpool Street og Aldgate East undergrunnsbanestasjoner, enten en eksplosjon eller en kollisjon mellom tog. Opprinnelig ble meldingene fra de to stasjonene antatt å gjelde to atskilte hendelser. Metropolitan Police Service ble tilkalt, men man visste enda ikke at det dreide seg om en eksplosjon. 08.52: Det ble bekreftet at det hadde vært en eksplosjon, men den ble tilskrevet overspenning i strømtilførselen. 08.53: Nødplaner ble satt i gang på grunn av den antatte overspenningen, som er et betydelig sikkerhetsproblem. 08.56: Melding om eksplosjon på et tog mellom Kings' Cross og Russell Square. Øyenvitner mener eksplosjonen skjedde utenfor toget. 08.59: Melding om togkollisjon på Edgware Road-stasjonen. Det fortelles at passasjerer på et togsett rammet av en eksplosjon prøvde å knuse vinduer med paraplyer for å berge seg unna. 09.15: Det var klart at flere alvorlige hendelser hadde inntruffet, og det ble slått alarm med gul kode. Dette betyr at alle tog skal evakueres ved nærmeste stasjon. 09.17: Den første meldingen som nevner en eksplosjon på Edgware Road kommer til Metropolitan Police Service. Det blir feilaktig antatt at eksplosjonen fant sted på det tidspunktet. 09.28: Undergrunnsselskapet Metronet sier episoden skyldtes overspenning i strømnettet på undergrunnen. 09.46: British Transport Police rapporterer at det hadde skjedd flere eksplosjoner på stasjonene Kings' Cross, Old Street, Moorgate og Russell Square. 09.47: Eksplosjon på buss i rute 30 mellom Hackney og Marble Arch ved Upper Woburn Place/Tavistock Square. 09.49: Hele London Underground-systemet stanses. 10.00: De nasjonale kraftmyndigheter kunngjør at det ikke hadde vært noen uregelmessigheter knyttet til strømtilførselen. 10.40: Første melding om dødsofre, regjeringskilde snakker om 20 døde. 11.08: Rutebusstrafikken innstilles i det sentrale London. 11.10: Metropolitan Police-kommissær sir Ian Blair bekrefter at det ser ut til å ha vært et koordinert terrorangrep, men oppfordrer til sindighet, og ber folk om ikke å reise til London eller ringe nødhjelpstjenestene unødvendig. 12.05: Statsminister Tony Blair kaller angrepene «barbariske». 17.30: Etter å ha fløyet inn fra Skottland kommer statsminister Tony Blair ut fra et møte i Downing Street og oppfordre folk til ikke å «la seg terrorisere». 18.13: Deputert assisterende politikommissær Brian Paddick bekrefter 37 omkomne: to i busseksplosjonen ved Upper Woburn Place/Tavistock Square, syv fra Liverpool Street/Aldgate East, syv fra Edgware Road, og 21 fra Kings Cross/Russell Square-eksplosjonen, og dessuten omkring 700 sårede. Omkring 300 av disse var bragt med ambulanser til forskjellige sykehus i London. 21.40: Politiet kunngjør at nok en såret fra en av eksplosjonene har avgått med døden på sykehus, slik at antallet bekreftet omkomne er oppe i 38. == Erklæring fra noen som påstår seg ansvarlige for angrepene == Den 7. juli posterte «Nur al-Iman» (identifisert som «new guest» på internettforumet) på jihadistwebstedet Al-Qal'ah (Festningen, se qal3ah.net/vb), en erklæring fra «Den hemmelige organisasjonsgruppe for Al-Qa'ida av Jihad sin organisasjon i Europa». I erklæringen påstår gruppen seg ansvarlig for «det velsignede raidet» i London. Det følgende er en oversettelse til engelsk av erklæringen: In the name of God, the merciful, the compassionate may peace be upon the cheerful one and undaunted fighter, Prophet Muhammad, God's peace be upon him. Nation of Islam and Arab nation: Rejoice for it is time to take revenge against the British Zionist crusader government in retaliation for the massacres Britain is committing in Iraq and Afghanistan. The heroic mujahideen have carried out a blessed raid (ghazw) in London. Britain is now burning with fear, terror and panic in its northern, southern, eastern, and western quarters. We have repeatedly warned the British government and people. We have fulfilled our promise and carried out our blessed military raid in Britain after our mujahideen exerted strenuous efforts over a long period of time to ensure the success of the raid. We continue to warn the governments of Denmark and Italy and all the crusader governments that they will be punished in the same way if they do not withdraw their troops from Iraq and Afghanistan. He who warns is excused. God says: «You who believe: If ye will aid (the cause of) Allah, He will aid you, and plant your feet firmly.»Sitatet til sist er fra sure 47:7 i Koranen ([1]). Uttrykket ghazw, oversatt til engelsk her til «raid», har historisk ofte blitt benyttet i islamsk sammenheng som et fortjenstfullt angrep på fiender av en islamsk stat. De som utøver et slikt angrep (ghazawāt) kalles ghāzī. Det norske ordet razzia kommer via fransk razzie som en lydlig gjengivelse av maghreb-arabisk uttale av ghazw. Fra saudiarabisk hold er det kommet en kommentar om at den arabiske grammatikk i erklæringen er svak, og at koransitatet inneholder feil. Dertil må det sies at skriftlig høyarabisk er så komplisert at vanlige arabisktalende sliter med det, det skal mer enn vanlig dannelse til å beherske det. Det er flere ting som peker i retning av at det er en gruppe tilknyttet Al-Qaida som står bak: Det ble utløst flere bomber i en koordinert aksjon, som i New York/Washington, DC og i Madrid. Det kom ingen advarsel på forhånd. Målet var kollektivnettet i rushtiden, det vil si et ønske om å drepe og skade flest mulig.I tillegg kommer at det ikke er kjent noen andre terrororganisasjoner med interesse av å operere i Storbritannia som har interesse av, vilje til og styrke til å utføre en slik aksjon. == Britiske og internasjonale reaksjoner == Dronningen sa i en offisiell uttalelse:«The dreadful events in London this morning have deeply shocked us all. I know I speak for the whole nation in expressing my sympathy to all those affected and the relatives of the killed and injured. I have nothing but admiration for the emergency services as they go about their work.» [2] (De forferdelige hendelsene i London har sjokkert oss alle dypt. Jeg vet at jeg taler for hele nasjonen når jeg gir uttrykk for min medfølelse for alle de rammede og for de dreptes og såredes slektninger. Jeg har innet annet enn beundring for nødhjelpstjenestene som nå utfører sitt arbeide.) Sir Iqbal Sacranie, generalsekretæren i Muslim Council of Britain sluttet seg til andre religiøse ledere som fordømte angrepet. Han uttalte at «som alle andre mennesker i samfunnet, fordømmer vi fullstendig de som står bak det som ser ut til å være en serie koordinerte angrep i London, som tragisk har ført til flere dødsfall og et stort antall personskader». Norges statsminister Kjell Magne Bondevik sa på vegne av regjeringen i et budskap til Tony Blair «I wish to express my deepest condolences and sympathy. My thoughts are with all those who were injured and the bereaved families, and with the people of the United Kingdom. We are mourning with you in this time of grief.»[3] (Jeg vil uttrykke min mest dypfølte kondolanser og min medfølelse. Mine tanker går til alle de sårede og de rammede familier, og til det britiske folk. Vi sørger med dere i denne stund.) På vegne av Paven sendte Vatikanets kardinalstatssekretær Angelo Sodano det følgende telegram til kardinal Murphy-O'Connor i London: «Deeply saddened by the news of the terrorist attacks in central London, the Holy Father offers fervent prayers for the victims and for all those who mourn. While he deplores these barbaric acts against humanity, he asks you to convey to the families of the injured his spiritual closeness at this time of grief. Upon the people of Great Britain he invokes the consolation that only God can give in such circumstances.» (I dyp sorg over meldingene om terrorangrepene i det sentrale London frembærer Den hellige far inntrengende bønner for ofrene og for alle dem som sørger. Idet han beklager disse barbariske handlinger mot menneskeheten ber han Dem om å overbringe de såredes familier hans åndelige nærhet i denne sorgens stund. Over hele det britiske folk påkaller han den trøst som bare Gud kan gi under slike omstendigheter.) USAs president George W. Bush sa, «Vi vil ikke gi etter for terrorister, vi vil finne dem og sette dem til rette.» == Sikkerhetstiltak etter angrepet == Det ble umiddelbart etter angrepet satt igang sikkerhetstiltak i London og andre britiske byer. Omkring 1500 tjenestefolk fra Metropolitan Police Service var utlånt til Edinburgh i forbindelse med G8-toppmøtet, og mange av disse ble raskt sendt til London for å delta i arbeidet. Britisk politi er normalt ubevæpnet, men det ble gitt ordre om bevæpning av store deler av politistyrken. At ikke alle umiddelbart ble bevæpnet skyldes erfaringer fra Nord-Irland, der man har funnet at selv i ekstreme situasjoner kan ubevæpnet politi være mer effektivt i forhold til å holde orden blant sivile som er forvirrede og redde. Den første oppgaven politiet sto ovenfor var evakuering av utsatte områder. Mens evakueringen av de undergrunnsstasjonene som var direkte rammet, i stor grad ble styrt av brannvesen og ambulansepersonell, evakuerte politiet Edgware Road, Russell Square og andre området. Soldater ble satt inn i området rundt Covent Garden. Dette er et meget travelt område, som kunne være et attraktivt mål for terrorister. Bussene i London mottok fem beskjeder med instruksjoner etter angrepet. Den første ba sjåførene plukke opp passasjerer utenom ruten ved enkelte undergrunnsstasjoner, på grunn av strømfeil. Den andre ba dem plukke opp passasjerer ved andre stasjoner. Tredje beskjed gjorde det klart at hele undergrunnen var stengt og at det ikke skulle kreves inn betaling på bussene. På dette tidspunktet ser det ut til å ha blitt klart at også minst en buss var rammet (man trodde lenge at det kunne være flere). Den fjerde meldingen ga derfor beskjed om å ikke kjøre inn i kollektivsone 1, det vil si det sentrale London. Alle busser i den retningen skulle stoppe ved grensen mellom sonene 1 og 2. Da den siste meldingen kom var det klart at omfanget av angrepet var stort, og man ba derfor sjåførene om å kjøre til side, evakuere passasjerene med alle deres personlige eiendeler, se etter om det sto igjen bagasje og sørge for at alle kunne gjøre rede for sine eiendeler. De skulle så ringe sentralen, og fikk spesifikt beskjed om å gjøre dette via en vanlig telefonlinje da ma fryktet av bruk av radio eller mobiltelefon kunne utløse en eventuell fjernstyrt sprengladning. På Londons flyplasser ble det innført strengere sikkerhetstiltak umiddelbart etter angrepet. Dette dreier seg dels om en styrking av vanlige tiltak for å styrke flysikkerheten, men også om økt beredskap i forhold til identifisering av mulige mistenkte. Jernbanen ble også underlagt ekstra sikkerhetstiltak, først og fremst i form av økt nærvær av politi. På en rekke steder i England, blant annet Poole, Coventry og Brighton, ble mistenkelige pakker og vesker sprengt i kontrollerte eksplosjoner av frykt for at de inneholdt bomber. Ingen av dem viste seg å inneholde eksplosiver. 10. juli ble 20 000 mennesker evakuert i Birmingham, på grunn av en mistenkelig koffert. Samme dag ble fire vesker eller pakker funnet på en buss i byen ødelagt i kontrollerte sprengninger. Det var ikke sprengstoff i noen av funnene. 11. juli ble Whitehall og Parliament Square i London avstengt, og fotgjengere ble evakuert. Husene i området ble ikke evakuert. Årsaken skal ha vært en mistenkelig pakke i nærheten av Downing Street, der den britiske statsministeren bor. == Etterforskning == Britisk etterretning har sammen med politiet satt igang en massiv etterforskning for å finne de skyldige. Blant de første oppgavene er analyser av sprenglegemene. Et sentralt spørsmål er om det dreide seg om selvmordsbomber eller andre typer bomber. Dette vil påvirke etterforskningen; dersom det dreier seg om selvmordsbomber kan det i enkelte tilfeller være mulig å finne DNA fra gjerningsmannen. Det er også viktig å identifisere sprengstoffet og utløsermekanismen, da dette kan gi gode indikasjoner på hvem som står bak. Det er også mer enn 10 000 overvåkningskameraer på undergrunnsbanen, og svært mange i gatene i London. Politiet har startet det enorme arbeidet med å gå gjennom materialet fra disse kameraene i håp om å finne bilder som kan bidra til en oppklaring. Mer enn 2500 filmer ble samlet inn fra kameraene i løpet av de første dagene etter angrepet. Det ble i løpet av de første fire dagene ringt inn 2000 tips til etterforskernes tipstelefon. Flere land, blant annet Israel og USA, har tilbudt assistanse til etterforskningen. I første omgang vil Metropolitan Police Service, som har stor erfaring med bomber fra tidligere terroraksjoner, utføre arbeidet sammen med britiske etterretningstjeneste. Senere, dersom det viser seg at det er personer bosatt i andre land som står bak angrepet, kan det forventes at Interpols nettverk vil bli tatt i bruk. === 10. juli === 10. juli ble tre personer pågrepet med henvisning anti-terrorlover på Heathrow. De tre skal ha blitt pågrepet i forbindelse med en annen etterforskning, og det er mulig at de forsøkte å komme seg ut av Storbritannia fordi man forventer en opprulling av miljøer knyttet til terrororganisasjoner. === 11. juli === 11. juli ble et hus i Lublin i Polen, som eies av en britisk statsborger av pakistansk opprinnelse, gjennomsøkt av polske spesialstyrker. Dette skal ha skjedd som et ledd i etterforskningen. Mannen ble ikke pågrepet. === 12. juli === 12. juli ransaket britisk antiterrorpoliti seks hus i Leeds-området i West Yorkshire. Sir Ian Blair fra Metropolitan Police Service bekreftet at dette skjedde i forbindelse med etterforskningen, og var utløst av funn gjort på åstedet. Han sa samtidig at man mente det var sannsynlig at det kunne komme ytterligere angrep i London eller andre steder i England. I første omgang ble ingen pågrepet, men i et av husene skal politiet ha utført en kontrollert sprengning. Bevæpnet politi tok stilling utenfor et hus i Burley i Leeds, og omkring 500 mennesker ble evakuert fra området. Politiet annonserte etterpå at betydelige mengder sprengstoff og utstyr hadde blitt beslaglagt. En teori som ble offentliggjort var at personer fra Leeds kunne ha utført angrepet og deretter forlatt byen. Politiet hadde allerede begynt å fokusere på King's Cross stasjon som et mulig sted hvor aksjonen ble innledet, ettersom alle de tre togene og bussen hadde vært innom denne stasjonen. Togene fra Leeds kommer også inn på King's Cross. Det ble også bekreftet at britisk politi hadde vært i kontakt med sine spanske kolleger, som har erfaring med denne typen etterforskning etter terrorangrepet i Madrid mars 2004. På ettermiddagen annonserte politiet at minst en av gjerningsmennene omkom under angrepet, at det var sannsynlig at to til også hadde blitt drept av bombene, og at status for en fjerde mistenkt var usikker. Dokumenter tilhærende tre av dem ble funnet på åstedene. En slektning av en av de mistenkte ble arrestert i Leeds. Politiet hadde identifisert de mistenkte ved hjelp av opptak fra et overvåkingskamera. Det som ble offentliggjort om de fire mistenkte var: Alle var britiske statsborgere, og tre var bosatt i West Yorkshire. Alle fire ble filmet av overvåkingskameraer på King's Cross ca. kl. 08.30 den 7. juli. En av de fire ble meldt savnet av sin familie, og noen av hans eiendeler ble funnet på bussen på Tavistock Square Gjenstander tilhørende en annen mistenkt ble funnet på åstedet for Aldgate/Liverpool Street-bomben Gjenstander tilhørende en tredje mistenkt ble funnet på åstedene for Aldgate/Liverpool Street-bomben og Edgware Road-bomben Den fjerde mistenkte var ikke sikkert identifisert De mistenkte tok toget fra Luton til King's Cross. To biler funnet ved stasjonen i Luton antas å ha blitt brukt av dem.I Luton ble store deler av sentrum omkring stasjonen stengt av, og all togtrafikk forbi byen ble stanset i en periode. Det ble utført fem kontrollerte sprengninger av gjenstander i eller omkring den ene bilen, hvor man fant en betydelig mengde eksplosiver. Den andre bilen inneholdt ikke eksposiver, og ble tauet til Leighton Buzzard for tekniske undersøkelser. Det ble i løpet av dagen klart at det dreide seg om selvmordsbomber. === 13. juli === Navn på fire som skulle ha utløst selvmordsbombene, samt en person som er mistenkt for å planlegge angrepet, kom ut i pressen. Det viste seg etter noen dager at listen var stort sett sammenfallende med politiets konklusjoner. === 16. juli === Politiet bekreftet at det anså det som sikret at de følgende fire hadde foretatt angrepene: Hasib Hussain – selvmordsbomber på buss 30, 18 år gammel, fra Colenso Mount i Leeds. Shahzad Tanweer – selvmordsbomber på Aldgate/Liverpool Street-toget, 22 år gammel, fra Colwyn Road, Leeds. Mohammed Sadique Khan – selvmordsbomber, 30 år gammel, gift og ble nylig far, fra Dewsbury ved Leeds. Jamal (Germaine) Lindsay: – selvmordsbomber på Piccadilly-linjen, 19 år gammel, innvandrer fra Jamaica bosatt i Aylesbury, konvertitt til islam. == Angrepet i historisk kontekst == Man må tilbake til da V2-rakett drepte 131 mennesker i Stepney den 27. mars 1945 for å finne et bombeangrep i London som har krevd flere menneskeliv. Tar man med ulykker må man tilbake til 1952, da 112 omkom i en togkollisjon ved Harrow & Wealdstone stasjon. For Storbritannia som helhet var angrepet det nest verste i antall ofre, etter Lockerbiebomben i Skottland, som krevde 270 menneskeliv. De neste i rekken er Omaghbomben i Nord-Irland 1998 (29 døde) og Birminghambombene i 1974 (21 døde). Aksjonen er den første koordinerte aksjon utført av islamister i London. Den er også den hendelse som har krevd flest menneskeliv på Londons undergrunnsbane noensinne; de neste i rekken er Moorgate-ulykken i 1975 (43 døde) og brannen på King's Cross i 1987 (31 døde). Det har blitt utløst bomber mot kollektivtrafikken i London tidligere. 10. september 1973 utløste IRA to bomber; en på King's Cross stasjon og en på Euston stasjon. I februar og mars 1976 plasserte IRA flere sprenglegemer i undergrunnsnettet. 4. mars 1976 ble åtte mennesker skadet av en bombe på Cannon Street undergrunnsstasjon, og 11 dager senere ble ni skadet på West Ham stasjon. Noen sekunder etter at den andre bomben gikk av ble togføreren skutt ned og drept mens han forsøkte å følge etter en av terroristene. To bomber ble uskadeliggjort ved Oxford Circus undergrunnsstasjon og Wood Green undergrunnsstasjon. I nyere tid har det bare vært én annen bombe på en buss i London. Den 18. februar 1996 gikk en bombe av på en buss på Wellington Street ved Aldwych. Det eneste offeret var et IRA-medlem som fraktet bomben. Etterforskningen viste at den ikke var ment som en selvmordsbombe, men at den gikk av ved et uhell under transport til et annet sted. Angrepet hadde også, med fire bomber, det høyeste antall eksplosjoner i et enkelt terrorangrep i Storbritannia siden Blodige fredag i Belfast 1972, da 22 bomber gikk av. Det krevde det høyeste antall dødsofre i et angrep på kollektivsystemer på verdensbasis siden angrepet i Madrid i 2004. Angrepet var den første terroraksjon i London som krevde menneskeliv siden 30. april 1999, da nynazisten David Copeland utløste en bombe på Admiral Duncan pub i Soho som drepte tre mennesker. == Se også == Transport for London Londons undergrunnsbane Terrorangrepet i London 21. juli 2005 == Referanser == == Litteratur == Nafeez Ahmed: The London Bombings: An Independent Inquiry. Gerald Duckworth, 2006, ISBN 0-7156-3583-2 == Eksterne lenker == (en) London bombing, July 2005 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons J7 | The July Seventh Truth Campaign Aol.co.uk Manchesteronline.co.uk bbc.co.uk

7. juli er den 188.

https://no.wikipedia.org/wiki/8._juli

2023-02-04

8. juli

['Kategori:Dager i juli']

8. juli er den 189. dagen i året. 190. i skuddår. Det er 176 dager igjen av året.

8. juli er den 189. dagen i året. 190. i skuddår. Det er 176 dager igjen av året. == Navnedag == Sunniva, Synnøve, Synne. == Historie == 1709 – Slaget ved Poltava – Peter I av Russland seirer over Karl XII av Sverige. Slaget markerer slutten på Sveriges tid som europeisk stormakt. 1716 – Slaget i Dynekilen – Peter Wessel «Tordenskjold»s seier over en svensk flåte ved Dynekilen i Sverige. === Norsk historie === 1859 – Oscar I dør og hans sønn Karl IV blir ny konge (Karl XV i Sverige) 1911 – Tragisk ulykke i Saltdalselva der 14 konfirmanter og foreldre drukner. == Fødsler == Se flere som er født 8. juli i Kategori:Fødsler 8. juli. 1819 – Francis Leopold McClintock, irsk oppdager (d. 1907) 1838 – Ferdinand von Zeppelin, tysk oppfinner (d. 1917) 1839 – John D. Rockefeller, amerikansk kapitalist (d. 1937) 1908 – Nelson Rockefeller, USAs 41. visepresident (d. 1979) 1914 – Billy Eckstine, amerikansk jazzmusiker (d. 1993) 1915 – Johan Øian, norsk musiker og komponist (d. 1978) 1919 – Walter Scheel, tysk president (d. 2016) 1922 – Torodd Hauer, norsk skøyteløper (d. 2010) 1923 – Olaf Hillestad, norsk prest og salmedikter (d. 1974) 1925 – Bjørn Lyng, norsk gründer (d. 2006) 1925 – Marco Cé, italiensk kardinal (d. 2014) 1929 – Finn Hald, norsk grafiker og forfatter (d. 2010) 1931 – Thorvald Stoltenberg, norsk politiker og diplomat (d. 2018) 1932 – Jerry Vale, amerikansk sanger (d. 2014) 1934 – Ole Lund, norsk høyesterettsadvokat 1935 – Roar Johansen, norsk fotballspiller (d. 2015) 1945 – Micheline Calmy-Rey, sveitsisk utenriksminister 1949 – Jan Elvheim, norsk politiker (d. 2019) 1951 – Anjelica Huston, amerikansk skuespiller og regissør 1952 – Ahmed Nazif, egyptisk politiker 1952 – Ulrich Wehling, østtysk kombinertløper 1953 – Terje Nyberget, norsk politiker 1954 – Hallstein Bøgseth, norsk kombinertløper 1959 – Pauline Quirke, britisk skuespiller 1961 – Mark Halsey, engelsk fotballdommer 1967 – Klaus Tschütscher, liechtensteinsk statsminister 1968 – Billy Crudup, amerikansk skuespiller 1970 – Beck, amerikansk musiker 1975 – Ole Tobiasen, dansk fotballspiller 1977 – Christian Abbiati, italiensk fotballspiller 1980 – Robbie Keane, irsk fotballspiller 1980 – Torkil Risan, norsk radioprogramleder 1982 – Jonas Krogstad, norsk fotballspiller 1982 – Sophia Bush, amerikansk skuespiller 1985 – Vivian Sørmeland, norsk idoldeltaker 1988 – Miki Roqué, spansk fotballspiller (d. 2012) 1990 – Vebjørn Varlid, norsk vektløfter 1998 – Jaden Smith, amerikansk skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 8. juli i Kategori:Dødsfall 8. juli. 0975 – Kong Edgar av England (f. ca. 942) 1695 – Christiaan Huygens, nederlandsk matematiker (f. 1629) 1859 – Kong Oscar I av Norge (f. 1799) 1892 – Francesco Battaglini, italiensk katolsk kardinal (f. 1823) 1898 – Peter Birch-Reichenwald, norsk politiker (f. 1843) 1904 – Ole Anton Qvam, norsk jurist og politiker (f. 1834) 1907 – Sophus Bugge, norsk språkforsker og folklorist (f. 1833) 1981 – Joe McDonnell, nordirsk medlem av PIRA (f. 1951) 1991 – Sigvald Bernhard Refsum, norsk lege (f. 1907) 1994 – Kim Il-sung, nordkoreansk leder (f. 1912) 1999 – Pete Conrad, amerikansk astronaut (f. 1930) 2001 – Christl Haas, østerriksk alpinist (f. 1943) 2006 – Tor Torkildsen, norsk forfatter (f. 1932) 2006 – Sabine Duenser, liechtensteinsk musiker (f. 1977) 2010 – Anders Bratholm, norsk jurist (f. 1920) 2010 – Willi Railo, norsk forfatter (f. 1941) 2011 – Betty Ford, amerikansk presidentfrue (f. 1918) 2012 – Lionel Batiste, amerikansk jazzmusiker (f. 1931) 2012 – Ernest Borgnine, amerikansk skuespiller (f. 1917) 2020 – Finn Christian Jagge, norsk alpinist (f. 1966) == Merkedager == Seljumannamesse – St. Sunniva, Bergens skytshelgen, kom fra Irland, rømte fra hedensk tvangsgiftemål og drev i land på Selje ca. 950

8. juli er den 189.

https://no.wikipedia.org/wiki/9._juli

2023-02-04

9. juli

['Kategori:Dager i juli']

9. juli er den 190. dagen i året. 191. i skuddår. Det er 175 dager igjen av året.

9. juli er den 190. dagen i året. 191. i skuddår. Det er 175 dager igjen av året. == Navnedag == Gøran, Ørjan. == Historie == 1357 – Keiser Karl IV av Det tysk-romerske rike legger ned grunnstenen for Karlsbroen i Praha i Böhmen. 1790 – Den russisk-svenske krig (1788–1790): Den svenske flåten erobrer en tredjedel av den russiske flåten under det andre slaget ved Svensksund. 1816 – Rio de la Platas forente stater (nåværende Argentina) erklærer seg selvstendig 1943 – Operasjon Husky, den allierte invasjonen av Sicilia innledes. 1979 – Den amerikanske romsonden Voyager 2 passerer Jupiter. 1990 – Den aller første forestillingen med Kaptein Sabeltann spilles i Kristiansand Dyrepark kl. 16:00. 2006 – S7 Airlines Flight 778, flystyrt i Irkutsk i Russland. 2011 – Sør-Sudan erklærer seg selvstendig. == Fødsler == Se flere som er født 9. juli i Kategori:Fødsler 9. juli. 1766 – Johanna Schopenhauer, tysk forfatter (d. 1839) 1809 – Svend Foyn, norsk hvalfanger (d. 1894) 1835 – Tomás Estrada Palma, kubansk general (d. 1908) 1836 – Sofia av Nassau, norsk og svensk dronning (d. 1913) 1902 – Frank Wathne, norsk kunstmaler, tegner og glasskunstner (d. 1991) 1914 – Willi Stoph, østtysk statssjef (d. 1999) 1915 – Arvid Storsveen, norsk motstandsmann (d. 1943) 1916 – Edward Heath, britisk statsminister (d. 2005) 1920 – Ragnhild Magerøy, norsk forfatter (d. 2010) 1921 – Trygve Lange-Nielsen, norsk jurist og dommer (d. 2014) 1929 – Lee Hazlewood, amerikansk countrymusiker (d. 2007) 1930 – Elsa Lystad, norsk skuespiller 1930 – Håkon Randal, norsk politiker (d. 2012) 1932 – Donald Rumsfeld, amerikansk politiker (d. 2021) 1932 – Ola Jonsmoen, norsk forfatter 1935 – Wim Duisenberg, nederlandsk president i Den europeiske sentralbanken (d. 2005) 1937 – David Hockney, britisk maler 1945 – Dean Koontz, amerikansk forfatter 1946 – Bon Scott, britisk musiker (d. 1980) 1947 – Mitch Mitchell, britisk musiker (d. 2008) 1947 – O.J. Simpson, amerikansk NFL–spiller og skuespiller 1950 – Viktor Janukovytsj, ukrainsk statsminister 1951 – Chris Cooper, amerikansk skuespiller 1954 – Herodes Falsk, norsk komiker 1956 – Tom Hanks, amerikansk filmskuespiller 1956 – Anne Bøe, norsk lyriker 1964 – Linda Lillevik, norsk barnebokforfatter 1964 – Courtney Love, amerikansk musiker 1964 – Gianluca Vialli, italiensk fotballspiller (d. 2023) 1964 – Arne Fagerholt, norsk ballettdanser 1965 – Valdemar av Rosenborg, dansk greve 1967 – Erik Aasheim, radio- og tv-journalist, NRK 1968 – Paolo Di Canio, italiensk fotballspiller 1975 – Shelton Benjamin, amerikansk fribryter 1975 – Jack White, amerikansk musiker 1976 – Jochem Uytdehaage, nederlandsk skøyteløper 1984 – Dag-Erik Kleven, norsk skøyteløper 1985 – Ashley Young, engelsk fotballspiller 1986 – Sébastien Bassong, kamerunsk fotballspiller 1990 – Fábio da Silva, brasiliansk fotballspiller 1990 – Rafael da Silva, brasiliansk fotballspiller 1995 – Georgie Henley, britisk skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 9. juli i Kategori:Dødsfall 9. juli. 1900 – Gregorio Maria Grassi, italiensk misjonær (f. 1833) 1981 – John Franklin Bardin, amerikansk forfatter (f. 1916) 1986 – Karl Heinz Beckurts, tysk fysiker (f. 1930) 1992 – Bertil Wilhelmsson, svensk tegneserieskaper (f. 1926) 2002 – Rod Steiger, amerikansk skuespiller (f. 1925) 2005 – Jevgenij Grisjin, sovjetisk skøyteløper (f. 1931) 2009 – Stein Håland, norsk politiker (f. 1952) 2011 – Michael Burston, britisk musiker (f. 1949) 2012 – Jacqueline Mazéas, fransk friidrettsutøver (f. 1920) 2012 – Eugênio de Araújo Sales, brasiliansk katolsk kardinal (f. 1920) == Helligdager == Argentina – uavhengighetsdag Bábs martyrdød år 1850, (bahaitroen) == Festdager == Festdagen til Sankt Villehad av Danmark

9. juli er den 190.

https://no.wikipedia.org/wiki/10._juli

2023-02-04

10. juli

['Kategori:Dager i juli']

10. juli er den 191. dagen i året. 192. i skuddår. Det er 174 dager igjen av året.

10. juli er den 191. dagen i året. 192. i skuddår. Det er 174 dager igjen av året. == Navnedag == Anita, Anja og Amina == Historie == 1460 – Rosekrigene: Slaget ved Northampton blir utkjempet; huset York seirer. 1778 – Frankrike erklærer krig mot Storbritannia. 1951 – Koreakrigen: Fredsforhandlinger innledes i Kaesong. 1973 – Bahamas blir uavhengig fra Storbritannia. 1991 – Boris Jeltsin ble Russlands første president. 2003 – Wikipedias søsterprosjekt Wikibooks blir opprettet. 2010 – Den europeiske romsonden Rosetta passerer asteroiden 21 Lutetia på sin ferd mot kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko. 2016 – Portugal vinner Europamesterskapet i fotball etter å ha slått Frankrike 1-0 i finalen. === Norsk historie === 1844 – Kong Oscar I fastsetter Norges riksvåpen. 1945 – Motorkutteren «Fanny» går på ei mine i Varangerfjorden. Fem personer omkommer. 2007 – Heavy metal-bandet Metallica holder konsert for 40 000 tilskuere på Valle Hovin stadion i Oslo. == Fødsler == Se flere som er født 10. juli i Kategori:Fødsler 10. juli. 1509 – Jean Calvin, sveitsisk kirkereformator (d. 1564) 1606 – Corfitz Ulfeldt, dansk politiker (d. 1664) 1824 – Rudolf von Bennigsen, prøyssisk politiker (d. 1902) 1827 – Rasmus Berthelsen, grønlandsk lærer, dikter, komponist og redaktør (d. 1901) 1827 – Torstein Reinholdtsen, norsk fisker (d. 1907) 1830 – Camille Pissarro, fransk maler (d. 1903) 1835 – Henryk Wieniawski, polsk komponist (d. 1880) 1852 – Adolf Thomsen, norsk komponist og musiker (d. 1903) 1856 – Nikola Tesla, serbisk oppfinner (d. 1943) 1871 – Marcel Proust, fransk forfatter (d. 1922) 1895 – Carl Orff, tysk komponist (d. 1982) 1904 – Lily Damita, fransk skuespiller (d. 1994) 1914 – Henrik Schildt, finsk-svensk skuespiller (d. 1997) 1920 – Owen Chamberlain, amerikansk fysiker og nobelprisvinner i fysikk (d. 2006) 1921 – Eunice Kennedy Shriver, amerikansk medlem av Kennedy-slekten (d. 2009) 1937 – Luciano Moggi, italiensk generalsekretær i Juventus 1942 – Ronnie James Dio, amerikansk musiker (d. 2010) 1947 – Arlo Guthrie, amerikansk musiker 1947 – Tor Morisse, norsk illustratør og tegneserieskaper (d. 2017) 1951 – Peter Engelbrektsson, svensk fotballtrener 1953 – Lasse Myrvold, norsk musiker (d. 2006) 1957 – Narve Hoff, norsk friidrettsutøver 1958 – Fiona Shaw, irsk skuespiller 1962 – Trond Helleland, norsk politiker 1964 – Marit Synnøve Berg, norsk skuespiller 1965 – Paul Chaffey, norsk politiker 1966 – Geir Emanuelsen, norsk bassist 1967 – Arne Svingen, norsk forfatter 1968 – Hassiba Boulmerka, algerisk friidrettsutøver 1968 – David Gald, norsk jazzmusiker 1972 – Peter Serafinowicz, britisk skuespiller 1980 – Jessica Simpson, amerikansk sanger 1982 – Tom Richard Tokle, norsk tegneserieskaper 1984 – Mark González, chilensk fotballspiller 1985 – Tom Erik Nordberg, norsk fotballspiller 1985 – Mario Gómez, tysk fotballspiller 1986 – Tom Soares, engelsk fotballspiller 1989 – Dominic Adiyiah, ghanesisk fotballspiller 1995 – Ada Hegerberg, norsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 10. juli i Kategori:Dødsfall 10. juli. 138 – Hadrian, romersk keiser (f. 76) 1086 – Knut den hellige, dansk konge 1584 – Vilhelm I av Oranien, prins i Nederland (f. 1533) 1896 – Joseph-Chrétien-Ernest Bourret, fransk katolsk kardinal (f. 1827) 1902 – Lőrinc Schlauch, ungarsk katolsk kardinal (f. 1824) 1941 – Jelly Roll Morton, amerikansk jazzpianist (f. 1885) 1998 – Oliver Schjerven Steigan, norsk botaniker og filmprodusent (f. 1914) 2006 – Sjamil Basajev, tsjetsjensk terroristleder (f. 1965) 2007 – Emma Carroll, amerikaner (f. 1895) 2007 – Abdul Rashid Ghazi, pakistansk islamistleder (f. 1964) 2009 – Ebba Haslund, norsk forfatter (f. 1917) 2011 – Terje Grøstad, norsk grafiker (f. 1925) == Helligdager == Bahamas – frigjøringsdag == Referanser ==

10. juli er den 191.

https://no.wikipedia.org/wiki/11._juli

2023-02-04

11. juli

['Kategori:Dager i juli']

11. juli er den 192. dagen i året, 193. i skuddår. Det er 173 dager igjen av året.

11. juli er den 192. dagen i året, 193. i skuddår. Det er 173 dager igjen av året. == Navnedag == Kjetil, Kjell. == Historie == 1302 – De gylne sporer-slaget ble utkjempet i nærheten av Kortrijk i Flandern mellom grevskapet Flandern og Frankrike. 1346 – Karl IV ble valgt til keiser av Det tysk-romerske rike. 1897 – Salomon Andrée forlot Danskøya i sitt mislykkede forsøk på å nå Nordpolen med luftballong. 1960 – Niger og Benin ble uavhengige. 1978 – En tankbil med ca. 23 tonn propylen eksploderte nær en campingplass mellom Barcelona og Valencia i Spania. 215 mennesker døde og 67 ble skadet. 1995 – Srebrenica-massakren, serbiske styrker tar systematisk livet av rundt 8000 sivile bosnjaker i Bosnia. 2004 – Cassini-Huygens-sonden tar opp merkelige lyder i det den passerer ringene på Saturn. 2006 – Terrorangrep mot flere toglinjer i Mumbai i India. 2007 – Harry Potter og Føniksordenen vises på franske kinoer. === Norsk historie === 1883 – Vossebanen ble åpnet. Den skulle senere utgjøre første del av Bergensbanen. 1919 – Åttetimersdagen lovfestes. == Fødsler == Se flere som er født 11. juli i Kategori:Fødsler 11. juli. 1767 – John Quincy Adams, amerikansk president (d. 1848) 1811 – William Robert Grove, britisk jurist og vitenskapsmann (d. 1896) 1821 – Andreas Nordvi, norsk kjøpmann og arkeolog (d. 1892) 1832 – Kharilaos Trikoupis, gresk statsminister (d. 1896) 1891 – Herbert Olivecrona, svensk lege (d. 1980) 1913 – Kofi Busia, ghanesisk statsminister (d. 1978) 1913 – Christopher Ironside, britisk kunstner (d. 1992) 1914 – Gøril Havrevold, norsk skuespiller (d. 1992) 1916 – George Fant, svensk skuespiller (d. 1998) 1916 – Gough Whitlam, australsk statsminister (d. 2014) 1921 – Petter Hugsted, norsk skihopper (d. 2000) 1923 – Arnt Aamodt, norsk geolog (d. 2007) 1924 – Eleonore Bjartveit, norsk lege og politiker (d. 2002) 1927 – Herbert Blomstedt, svensk dirigent 1930 – Harold Bloom, amerikansk litteraturprofessor og kritiker (d. 2019) 1933 – Else Kveine, norsk forfatter (d. 2013) 1934 – Giorgio Armani, italiensk motedesigner 1947 – Richard Chartres, britisk biskop 1947 – Bo Lundgren, svensk politiker 1949 – Petter Løvik, norsk politiker (d. 2007) 1953 – Leon Spinks, amerikansk bokser (d. 2021) 1970 – Justin Chambers, amerikansk skuespiller 1972 – Jens Kjartan Styve, norsk forfatter, tegneserieskaper og illustratør 1974 – Hermann Hreiðarsson, islandsk fotballspiller 1974 – André Ooijer, nederlandsk fotballspiller 1979 – Raio Piiroja, estisk fotballspiller 1979 – Éric Abidal, fransk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 11. juli i Kategori:Dødsfall 11. juli. 1896 – Ernst Curtius, tysk arkeolog og historiker (f. 1814) 1899 – Teodolfo Mertel, italiensk katolsk kardinal (f. 1806) 1902 – Absalon Guttormsen, færøysk bonde, lærer og politiker (f. 1830) 1903 – William Ernest Henley, britisk poet og redaktør (f. 1849) 1905 – Muhammad Abduh, egyptisk jurist og islamreformator (f. 1849) 1906 – Tomás Regalado, salvadoransk offiser og politiker (f. 1861) 1908 – Friedrich Adolph Traun, tysk tennisspiller (f. 1876) 1970 – Agustín Muñoz Grandes, spansk general (f. 1896) 1974 – Pär Lagerkvist, svensk forfatter (f. 1891) 1983 – Kenneth Millar, amerikansk forfatter, best kjent under forfatternavnet Ross Macdonald (f. 1915) 2000 – Robert Runcie, britisk erkebiskop (f. 1921) 2005 – Ole Christian Bach, norsk forretningsmann (f. 1957) 2006 – John Spencer, britisk snookerspiller (f. 1935) 2007 – Lady Bird Johnson, amerikansk førstedame (f. 1912) 2008 – Michael E. DeBakey, amerikansk kirurg (f. 1908) 2008 – Anatolij Pristavkin, russisk forfatter (f. 1933) 2009 – Sigmund B. Strømme, norsk professor (f. 1933) == Helligdager == Den katolske kirke – minnedag for Benedikt av Nursia, en av Europas vernehelgener.

11. juli er den 192.

https://no.wikipedia.org/wiki/12._juli

2023-02-04

12. juli

['Kategori:Dager i juli']

12. juli er den 193. dagen i året. 194. i skuddår. Det er 172 dager igjen av året.

12. juli er den 193. dagen i året. 194. i skuddår. Det er 172 dager igjen av året. == Navnedag == Elias, Eldar. == Historie == 1690 – Slaget ved Boyne der Vilhelm III av England beseiret Jakob II av England. 1998 – KDE 1.0 blir offentliggjort 2004 – Valdas Adamkus tar fatt på sin 2. periode som Litauens president 2006 – Israel–Libanon-krisen starter: Hizbollah tar til fange tre israelske soldater og Israel svarer med å angripe Libanon. 2007 – Nelson Mandela offentliggjorde etableringen av gruppen The Elders. === Norsk historie === 1908 – Norge spiller sin første landskamp i fotball, og taper 11-3 mot Sverige. 1970 – Ra II ankommer Barbados. == Fødsler == Se flere som er født 12. juli i Kategori:Fødsler 12. juli. 100 f.Kr. – Julius Cæsar, romersk militær leder, forfatter og diktator (d. 44 f.Kr.) 1816 – Giovanni Simeoni, italiensk katolsk kardinal (d. 1892) 1837 – Jacob Jonathan Aars, norsk språk- og skolemann (d. 1908) 1854 – George Eastman, amerikansk oppfinner (d. 1932) 1895 – Kirsten Flagstad, norsk operasanger (d. 1962) 1904 – Pablo Neruda, chilensk forfatter og politiker (d. 1973) 1912 – Laurean Rugambwa, tanzaniansk katolsk kardinal (d. 1997) 1913 – Willis Eugene Lamb, amerikansk fysiker og nobelprisvinner i fysikk (d. 2008) 1919 – Jon Otnes, norsk operasanger (d. 2004) 1920 – Keith Andes, amerikansk skuespiller (d. 2005) 1922 – Michael Ventris, britisk filolog (d. 1956) 1936 – Otto Hageberg, professor i nordisk litteratur (d. 2014) 1937 – Lionel Jospin, fransk sosialdemokratisk politiker 1940 – Anja Breien, norsk regissør 1942 – Steve Young, amerikansk countrymusiker (d. 2016) 1944 – Mercedes Bresso, italiensk politiker 1944 – Kjell Kristian Rike, norsk sportsjournalist (d. 2008) 1950 – Eric Carr, amerikansk musiker (d. 1991) 1959 – Kong Tupou VI av Tonga 1962 – John-Anker Zwart, nederlandsk lege 1971 – Robert Allenby, australsk golfspiller 1971 – Unni Wilhelmsen, norsk musiker 1973 – Christian Vieri, italiensk fotballspiller 1974 – Sharon den Adel, nederlandsk sanger 1974 – Axel Smeets, belgisk fotballspiller 1977 – Ørjan Låstad, norsk fotballspiller 1977 – Clayton Zane, australsk fotballspiller 1978 – Michelle Rodríguez, amerikansk skuespiller 1982 – Antonio Cassano, italiensk fotballspiller 1985 – Emil Hegle Svendsen, norsk skiskytter 1990 – Mathias Blix, norsk fotograf 1990 – Bebé, portugisisk fotballspiller 1991 – Shane Ferguson, nordirsk fotballspiller 1995 – Luke Shaw, engelsk fotballspiller 1997 – Malala Yousafzai, kvinnerettsforkjemper og blogger == Dødsfall == Se flere som døde 12. juli i Kategori:Dødsfall 12. juli. 1814 – William Howe, britisk general (f. 1729) 1845 – Henrik Wergeland, norsk dikter (f. 1808) 1897 – Jens T. Thommesen, norsk forretningsmann og skipsreder (f. 1835) 1905 – Willem Christiaan van Manen, nederlandsk teolog (f. 1842) 1968 – Ada Sari, polsk operasanger (f. 1886) 1974 – Sonja Aase Ludvigsen, norsk politiker (f. 1928) 2000 – Prins Tomislav av Jugoslavia (f. 1928) 2007 – Robert Burås, norsk gitarist og låtskriver (f. 1975) 2008 – Tony Snow, amerikansk journalist (f. 1955) 2010 – Harvey Pekar, amerikansk tegneserieforfatter (f. 1939) 2011 – Ahmed Wali Karzai, afghansk politiker (f. 1961) 2012 – Alf Haugland, norsk dikter (f. 1924) == Merkedager == Kiribati har nasjonaldag

12. juli er den 193.

https://no.wikipedia.org/wiki/13._juli

2023-02-04

13. juli

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juli']

13. juli er den 194. dagen i året, den 195. i skuddår. Det er 171 dager igjen av året.

13. juli er den 194. dagen i året, den 195. i skuddår. Det er 171 dager igjen av året. == Navnedag == Mildrid, Mia, Melissa. == Historie == 1900 – Bokseropprøret: En flernasjonal europeisk styrke tar tilbake Tientsin fra bokserne. 1908 – På havnen i Malmö i Sverige sprenges fartøyet «Amalthea» som benyttes som herberge for britiske streikebrytere. En omkommer og 23 kommer til skade. Senere dømmes en ungsosialist til døden og to til livsvarig straffearbeide for attentatet. Dødsstraffen omgjøres til slutt til livsvarig straffearbeid. 1985 – Live Aid arrangeres i London og Philadelphia (JFK Stadium) til inntekt for sultrammede i Etiopia. === Norsk historie === 1889 – Emil Stang d.e. blir utnevnt til Norges statsminister. 2009 – Reformpartiet ble oppløst. == Fødsler == Se flere som er født 13. juli i Kategori:Fødsler 13. juli. 100 f.Kr. – Julius Cæsar, en mulig fødselsdato (d. 44 f.Kr.) 1527 – John Dee, hoffastrolog og planlegger i England (d. 1608) 1808 – Patrice Mac-Mahon, fransk offiser og politiker (d. 1893) 1813 – Theophilus Hansen, dansk-østerriksk arkitekt (d. 1891) 1825 – Anton Springer, tysk-østerriksk kunsthistoriker og forfatter (d. 1891) 1849 – Johannes Heftye, norsk jurist og fjellklatrer (d. 1907) 1921 – Friedrich Peter, østerriksk politiker (d. 2005) 1928 – Sven Davidson, svensk tennisspiller (d. 2008) 1929 – Svein Ellingsen, norsk billedhugger og salmedikter (d. 2020) 1932 – Carsten Smith, norsk høyesterettsjustitiarius 1933 – Piero Manzoni, italiensk kunstner (d. 1963) 1934 – Wole Soyinka, nigeriansk forfatter, nobelprisvinner 1936 – Albert Ayler, amerikansk jazzmusiker (d. 1970) 1938 – Yngve Hågensen, norsk leder for LO 1938 – Michael Verhoeven, tysk regissør 1940 – Patrick Stewart, britisk skuespiller 1942 – Sigrid Sundby, norsk skøyteløper (d. 1977) 1942 – Harrison Ford, amerikansk skuespiller 1950 – Ma Ying-jeou, taiwansk president 1950 – Iben Sandemose, norsk billedkunstner, tegner, illustratør og forfatter 1953 – Sigurd Ulveseth, norsk jazzmusiker 1956 – Michael Spinks, amerikansk bokser 1970 – Roman Dostal, tsjekkisk skiskytter 1974 – Jarno Trulli, italiensk Formel 1-fører 1975 – Vegard Heggem, norsk fotballspiller 1978 – Marcus Andreasson, svensk fotballspiller 1983 – Liu Xiang, kinesisk friidrettsutøver 1984 – Ida Maria, norsk pop-rock-musiker og politiker 1986 – Mokdad El-Yamine, algerisk taekwondoutøver 1990 – Jonathan Mensah, ghanesisk fotballspiller 1995 – Ulrikke Brandstorp, norsk sanger == Dødsfall == Se flere som døde 13. juli i Kategori:Dødsfall 13. juli. 1299 – Eirik II Magnusson (f. 1268) 1817 – Karađorđe Petrović, grunnlegger av Huset Karađorđević (f. 1768) 1890 – Johann Voldemar Jannsen, estisk journalist og lyriker (f. 1819) 1894 – Daniel Cornelius Danielssen, norsk lege og politiker (f. 1815) 1896 – Friedrich August Kekulé von Stradonitz, tysk kjemiker (f. 1829) 1900 – Ditmar Meidell, norsk redaktør (f. 1826) 1903 – Benjamin von Kalláy, østerriksk-ungarsk embetsmann (f. 1839) 1907 – Henrik Sillem, nederlandsk skytter (f. 1866) 1924 – Alfred Marshall, britisk økonom (f. 1842) 1939 – Eivind Nielsen, norsk kunstmaler, tegner og illustratør (f. 1864) 1943 – Alexander Schmorell, tysk motstandsmann (f. 1917) 1951 – Arnold Schönberg, østerriksk/amerikansk komponist (f. 1874) 1953 – Nils Tveranger, norsk skomakermester (f. 1874) 1960 – Joy Gresham, amerikansk forfatter (f. 1915) 1976 – Joachim Peiper, tysk SS-offiser (f. 1915) 1989 – Appapillai Amirthalingam, srilankisk politiker (f. 1927) 1992 – Christopher Ironside, britisk kunstner (f. 1913) 1997 – Lillemor Johnsen, norsk fysioterapeut (f. 1920) 2001 – Åse-Marie Nesse, norsk lyriker (f. 1934) 2004 – Tore A. Liltved, norsk politiker (f. 1939) 2005 – Ingeborg Bertea Thuen, Norges eldste kvinne (f. 1897) 2006 – Red Buttons, amerikansk skuespiller (f. 1919) 2007 – Otto von der Gablentz, tysk diplomat (f. 1930) 2007 – Frank Robert, norsk skuespiller (f. 1918) 2008 – Bronisław Geremek, polsk historiker og utenriksminister (f. 1932) 2011 – Per-Erik Burud, norsk forretningsmann, leder av Kiwi Norge (f. 1962) 2011 – Jerry Ragovoy, amerikansk plateprodusent og låtskriver (f. 1930) 2012 – Richard D. Zanuck, amerikansk filmprodusent (f. 1934) 2013 – Cory Monteith, kanadisk skuespiller (f. 1982) 2018 – Thorvald Stoltenberg, norsk politiker og diplomat (f. 1931) 2020 – Borghild Røyseland, norsk politiker (f. 1926) 2020 – Grant Imahara, amerikansk ingeniør og tv-stjerne (f. 1970) == Merkedager == Montenegros nasjonaldag

13. juli er den 194.

https://no.wikipedia.org/wiki/15._juli

2023-02-04

15. juli

['Kategori:Dager i juli']

15. juli er den 196. dagen i året. 197. i skuddår. Det er 169 dager igjen av året.

15. juli er den 196. dagen i året. 197. i skuddår. Det er 169 dager igjen av året. == Navnedag == Oddmund, Oddrun. == Historie == 1410 – Slaget ved Tannenberg. 1965 – Den amerikanske romsonden Mariner IV passerer Mars. 1799 – Rosettasteinen ble funnet av den franske kapteinen Pierre-François Bouchard i havnebyen Rosetta i Egypt. 1992 – Michael Jackson holder sin første konsert i Norge, på Valle Hovin stadion. Konserten var en del av Dangerous-turnéen. == Fødsler == Se flere som er født 15. juli i Kategori:Fødsler 15. juli. 1606 – Rembrandt van Rijn, nederlandsk billedmaler (d. 1669) 1808 – Henry Edward Manning, britisk katolsk kardinal (d. 1892) 1871 – Gjendine Slålien, norsk seterjente som inspirerte Edvard Grieg (d. 1972) 1913 – Darrell Huff, amerikansk forfatter og matematiker (d. 2001) 1913 – Noor Mohammed Taraki, afghansk president (d. 1979) 1914 – Hammond Innes, britisk forfatter (d. 1998) 1914 – Unni Lund, norsk maler (d. 2007) 1914 – Jérôme Rakotomalala, madagassisk kardinal (d. 1975) 1915 – Reidar Godø, norsk admiral (d. 2007) 1917 – Reidar Liaklev, norsk skøyteløper (d. 2006) 1917 – Reidar Andresen, norsk musiker (d. 2000) 1920 – Gudmund Grytøyr, norsk politiker (d. 2001) 1924 – Marianne Lindberg, svensk skuespiller 1927 – Håkon Brusveen, norsk langrennsløper (d. 2021) 1931 – Clive Cussler, amerikansk forfatter (d. 2020) 1939 – Aníbal Cavaco Silva, portugisisk statsminister og president 1939 – Eilert Stang Lund, norsk høyesterettsdommer 1940 – Thor-Eirik Gulbrandsen, norsk politiker (d. 2014) 1945 – Jürgen Möllemann, tysk visekansler og minister (d. 2003) 1946 – Hassanal Bolkiah, sultan av Brunei 1946 – Linda Ronstadt, amerikansk sanger 1947 – Roky Erickson, amerikansk musiker (d. 2019) 1949 – Carl Bildt, svensk politiker 1950 – Geoff Richardson, britisk musiker 1952 – Pierluigi Pairetto, italiensk fotballdommer 1953 – Jostein Wilmann, norsk syklist 1956 – Joe Satriani, amerikansk gitarist 1960 – Stig Hvalryg, norsk jazzmusiker 1965 – Alistair Carmichael, britisk politiker 1973 – John Dolmayan, amerikansk musiker 1976 – Fredrick Canon, naurisk friidrettsutøver 1976 – Diane Kruger, tysk skuespiller 1976 – Guri Solberg, norsk journalist og programleder 1977 – Mads Eriksen, norsk tegneserieskaper 1977 – Ray Toro, hovedgitarist i My Chemical Romance 1978 – Odd Henning Skyllingstad, norsk tegneserieskaper, illustratør og animatør 1979 – Lila Latrous, algerisk judoka 1981 – Peter Odemwingie, nigeriansk-russisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 15. juli i Kategori:Dødsfall 15. juli. 1685 – James Scott, 1. hertug av Monmouth (f. 1649) 1857 – Carl Czerny, østerriksk pianist, komponist og musikklærer (f. 1791) 1890 – Gottfried Keller, sveitsisk forfatter (f. 1819) 1904 – Anton Tsjekhov, russisk dramatiker (f. 1860) 1907 – Qiu Jin, kinesisk forfatter, feminist og revolusjonær (f. 1875) 1908 – Olav Hurum, norsk lyriker (f. 1884) 1991 – Roger Revelle, amerikansk klimaforsker, statsviter og universitetsadministrator (f. 1909) 1992 – Hammer DeRoburt, naurisk politiker (f. 1922) 1995 – Robert Coffy, fransk kardinal (f. 1920) 1996 – Hans Svendsgård, norsk politiker (f. 1937) 1997 – Gianni Versace, italiensk moteskaper (f. 1946) 2003 – Rubina Rana, norsk politiker (f. 1956) 2009 – Natalja Estemirova, russisk menneskerettighetsaktivist (f. 1958) 2010 – Knut Stensholm, norsk trommeslager (f. 1954) 2012 – Celeste Holm, amerikansk skuespiller (f. 1917) == Helligdager == St. Svithuns dag

15. juli er den 196.

https://no.wikipedia.org/wiki/16._juli

2023-02-04

16. juli

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juli']

16. juli er den 197. dagen i året. 198. i skuddår. Det er 168 dager igjen av året.

16. juli er den 197. dagen i året. 198. i skuddår. Det er 168 dager igjen av året. == Navnedag == Susanne, Sanna, Susan. == Historie == 1945 – Trinityprøvesprengningen: Verdens første atombombe blir prøvesprengt i ørkenen ved Alamogordo i New Mexico i USA. 1951 – Baudouin I av Belgia overtar den belgiske tronen. 1965 – Etter seks års arbeid åpnes den 11,6 km lange Mont Blanc-tunnelen mellom Frankrike og Italia. 1969 – Apollo 11 skytes opp på vei mot den første månelandingen. 1993 – Første versjon av linuxdistribusjonen Slackware ble lansert. == Norsk historie == 2001 – Den ideelle organisasjonen Linux i skolen blir stiftet. == Fødsler == Se flere som er født 16. juli i Kategori:Fødsler 16. juli. 1194 – Klara av Assisi, italiensk helgen og ordensgrunnlegger (d. 1253) 1795 – John Francis Davis, britisk sinolog (d. 1890) 1831 – Naser ad-Din Shah Qajar, iransk sjah (d. 1896) 1871 – John Maxwell, amerikansk golfspiller (d. 1906) 1872 – Roald Amundsen, norsk polfarer og forsker (d. 1928) 1896 – Trygve Lie, norsk politiker og generalsekretær i FN (d. 1968) 1926 – Irwin Rose, amerikansk biokjemiker og nobelprisvinner (kjemi) (d. 2015) 1927 – Leif Egil Reitan, norsk billedkunstner (d. 1990) 1932 – Christian Eduard Valdemar Jean Frederik Peter av Rosenborg, dansk adelsmann (d. 1997) 1941 – Dag Solstad, norsk forfatter 1941 – Desmond Dekker, jamaicansk musiker (d. 2006) 1942 – Jens Ulltveit-Moe, norsk skipsreder 1946 – Louise Fréchette, canadisk diplomat og visegeneralsekretær i FN 1955 – Knut Westad, norsk tegneserietegner 1956 – Rupert Jee, amerikansk forretningsmann 1959 – Kari Härkönen, finsk langrennsløper 1962 – Gøran Sørloth, norsk fotballspiller 1964 – Miguel Indurain, spansk syklist 1964 – Phil Hellmuth, amerikansk pokerspiller 1965 – Morten Høglund, norsk politiker 1968 – Larry Sanger, amerikansk forretningsmann 1971 – Mark Anthony Awere, ghanesisk friidrettsutøver 1976 – Bobby Lashley, amerikansk fribryter 1978 – Morten Ramm, norsk komiker 1979 – Enrique Ortiz, argentinsk–spansk fotballspiller 1979 – Robbie Russell, amerikansk fotballspiller 1986 – Bernard Kipyego, kenyansk friidrettsutøver 1988 – Sergio Busquets, spansk fotballspiller 1989 – Gareth Frank Bale, walisisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 16. juli i Kategori:Dødsfall 16. juli. 1896 – Edmond de Goncourt, fransk forfatter (f. 1822) 1905 – Mauro Fernández Acuña, kostarikansk advokat og politiker (f. 1843) 1906 – Alfred Beit, britisk gull- og diamantmagnat (f. 1853) 1962 – Sverre Brandt, norsk dramatiker og teatermann (f. 1880) 1990 – Miguel Muñoz, spansk fotballspiller og -trener (f. 1922) 1984 – Simon Spies, dansk forretningsmann (f. 1921) 1985 – Heinrich Böll, tysk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur i 1972 (f. 1917) 1989 – Herbert von Karajan, tysk dirigent (f. 1908) 1998 – Mahbub ul Haq, pakistansk økonom (f. 1934) 2001 – Morris, belgisk tegneserieskaper (f. 1923) 2001 – Beate Uhse, tysk pilot og forretningskvinne (f. 1919) 2006 – Ossi Reichert, tysk alpinist (f. 1925) 2009 – Gordon Waller, britisk musiker og skuespiller (f. 1945) 2012 – Jon Lord, britisk musiker (f. 1941)

16. juli er den 197.

https://no.wikipedia.org/wiki/17._juli

2023-02-04

17. juli

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juli']

17. juli er den 198. dagen i året, 199. i skuddår. Det er 167 dager igjen av året.

17. juli er den 198. dagen i året, 199. i skuddår. Det er 167 dager igjen av året. == Navnedag == Guttorm, Gorm. == Historie == 1918 – Tsar Nikolaj II, sammen med resten av familien, blir myrdet av bolsjevikene etter ordre fra Lenin. De blir gravlagt samme dato i 1998 i St. Petersburg. 1936 – Den spanske borgerkrigen bryter ut etter et mislykket forsøk på statskupp. 1973 – Statskupp i Afghanistan: Mohammed Daoud Khan tar makten fra kong Zahir Shah. 1992 – Lov om barneverntjenester (barnevernloven) vedtas i Stortinget. 2006 – En tsunami rammer kysten av Indonesia på øya Java. 2007 – TAM Linhas Aéreas Flight 3054 sklir av rullebanen på Congonhas lufthavn i São Paulo, krasjer og eksploderer med 186 personer ombord. === Norsk historie === 1789 – Hammerfest og Vardø blir kjøpstader. 1953 – Lov om barnevern vedtatt i Stortinget (erstattet i 1992 av lov om barneverntjenester). 1984 – Det første barnet unnfanget i Norge ved kunstig befruktning blir født på Regionsykehuset i Trondheim 2003 – Immortal splittes opp. 2021 – Renate Reinsve vinner prisen for beste kvinnelige hovedrolle på Filmfestivalen i Cannes for rollen som «Julie» i filmkomedien Verdens verste menneske == Fødsler == Se flere som er født 17. juli i Kategori:Fødsler 17. juli. 1744 – Elbridge Gerry, USAs femte visepresident (d. 1814) 1787 – Friedrich Krupp, tysk industrigrunnlegger (d. 1826) 1862 – Oscar Levertin, svensk forfatter (d. 1906) 1882 – James Sommerville, britisk admiral (d. 1949) 1912 – Michael Gilbert, britisk forfatter (d. 2006) 1920 – Juan Antonio Samaranch, spansk president i IOK (d. 2010) 1930 – Sigvard Ericsson, svensk skøyteløper (d. 2019) 1935 – Donald Sutherland, canadisk skuespiller 1937 – Andreas von Bülow, tysk politiker 1939 – Ayatollah Ali Khamenei, øverste leder i Iran 1943 – Shlomo Ben-Ami, israelsk politiker og statsråd 1943 – Ola Solum, norsk regissør (d. 1996) 1945 – Kronprins Aleksandar Karađorđević av Jugoslavia 1946 – Rolf Kirschner, norsk lege 1947 – Camilla Parker Bowles, britisk dronning 1952 – David Hasselhoff, amerikansk skuespiller 1954 – Angela Merkel, tysk kansler 1954 – J. Michael Straczynski, amerikansk forfatter 1957 – Peter Almqvist, svensk musiker (d. 2015) 1958 – Wong Kar-wai, kinesisk regissør 1960 – Toril Marie Øie, norsk høyesterettsdommer 1962 – Øystein Stray Spetalen, norsk forretningsmann 1963 – Anne Bjørkedal, norsk forfatter 1963 – Letsie III, konge av Lesotho 1963 – Matti Nykänen, finsk skihopper (d. 2019) 1966 – Lou Barlow, amerikansk musiker 1967 – Peter Lonard, australsk golfspiller 1968 – Tor Eystein Øverås, norsk forfatter 1969 – Jaan Kirsipuu, estisk syklist 1975 – Arild Berg, norsk fotballspiller (d. 2019) 1975 – Hege Woxen, norsk lyriker 1975 – Vincent Vittoz, fransk langrennsløper 1976 – Marcos Senna, spansk-brasiliansk fotballspiller 1980 – Rashid Ramzi, marokkansk–bahrainsk friidrettsutøver 1983 – Christian Grindheim, norsk fotballspiller 1985 – Knut Olav Rindarøy, norsk fotballspiller 1985 – Henning Hauger, norsk fotballspiller 1996 – Ulrikke Falch, norsk skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 17. juli i Kategori:Dødsfall 17. juli. 855 – Pave Leo IV (ukjent fødselsår) 924 – Kong Edvard den eldre av England (f. ca. 871) 1571 – Georg Fabricius, tysk dikter, historiker og arkeolog (f. 1516) 1892 – Giuseppe d'Annibale, italiensk katolsk kardinal (f. 1815) 1894 – Gisle Johnson, norsk teolog (f. 1822) 1894 – Leconte de Lisle, fransk dikter (f. 1818) 1899 – Frithjof M. Plahte, norsk kjøpmann (f. 1836) 1903 – James McNeill Whistler, amerikansk kunstner (f. 1834) 1904 – Wilhelm Marr, tysk agitator og publisist (f. 1819) 1907 – Hector Malot, fransk forfatter (f. 1830) 1918 – Nikolaj II av Russland (f. 1868) 1920 – Christopher Arnt Bruun, norsk prest (f. 1839) 1939 – Oskar Braaten, norsk forfatter (f. 1881) 1967 – John Coltrane, amerikansk jazzmusiker (f. 1926) 1995 – Juan Manuel Fangio, argentinsk formel 1-fører (f. 1911) 2005 – Tommy Johnson, svensk skuespiller (f. 1931) 2005 – Hans Hansen, norsk roer (f. 1915) 2005 – Edward Heath, britisk statsminister (f. 1916) 2006 – Mickey Spillane, amerikanske krimforfatter (f. 1918) 2009 – Walter Cronkite, amerikansk radio og fjernsynsjournalist (f. 1916) 2009 – Leszek Kołakowski, polsk filosof og idehistoriker (f. 1927) 2011 – Juan María Bordaberry, uruguayansk politiker (f. 1928) == Merkedager == Iraks nasjonaldag == Referanser ==

17. juli er den 198.

https://no.wikipedia.org/wiki/18._juli

2023-02-04

18. juli

['Kategori:Dager i juli']

18. juli er den 199. dagen i året. 200. i skuddår. Det er 166 dager igjen av året.

18. juli er den 199. dagen i året. 200. i skuddår. Det er 166 dager igjen av året. == Navnedag == Arnulf, Ørnulf. == Historie == 1925 – Adolf Hitler publiserte Mein Kampf. 1942 – Verdens første jetdrevne operative jagerfly, Messerschmitt Me 262 tok til vingene. 1957 – Den situasjonistiske internasjonale ble dannet i den italienske landsbyen Cosio d'Arroscia. === Norsk historie === 0872 – Minnedag i forbindelse med slaget i Hafrsfjord der Harald Hårfagre ifølge sagatradisjonen samlet Norge til ett rike. 1872 – Avdukingen av Riksmonumentet Haraldshaugen i Haugesund i forbindelse med 1000-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord. 1873 – Oscar II ble kronet konge av Norge i Nidarosdomen i Trondheim. 1887 – Vidkun Quisling (1887-1945) ble født. 1997 – Regjeringen Jagland vedtar provisorisk anordning om oppholdsforbud i forbindelse med den såkalte MC-krigen. == Fødsler == Se flere som er født 18. juli i Kategori:Fødsler 18. juli. 1815 – Ludvig Holstein-Holsteinborg, dansk statsminister (d. 1892) 1818 – Louis Gerhard De Geer, svensk statsminister (d. 1896) 1827 – Pierre-Lambert Goosens, belgisk katolsk kardinal (d. 1906) 1853 – Hendrik Antoon Lorentz, nederlandsk fysiker og matematiker (d. 1928) 1887 – Vidkun Quisling, norsk politiker og offiser (d. 1945) 1909 – Mohammed Daoud Khan, afghansk statsmann og president (d. 1978) 1914 – Gino Bartali, italiensk syklist (d. 2000) 1916 – Bjørn Balstad, norsk forretningsmann (d. 2007) 1917 – Hans Raustøl, norsk prost (d. 2007) 1918 – Nelson Mandela, sørafrikansk politiker (d. 2013) 1921 – Heinz Bennent, tysk skuespiller (d. 2011) 1921 – Dorothy Letterman, amerikansk TV-personlighet (d. 2017) 1926 – Ernst Larsen, norsk friidrettsutøver (d. 2015) 1929 – Franca Rame, italiensk skuespiller (d. 2013) 1934 – Per Christensen, norsk skuespiller (d. 2009) 1936 – Knut Rose, norsk maler og professor (d. 2002) 1937 – Hunter S. Thompson, amerikansk forfatter og journalist (d. 2005) 1938 – Bjørn Myhre, norsk professor i arkeologi (d. 2015) 1938 – Ian Stewart, britisk musiker (d. 1985) 1939 – Kåre Svebak, norsk teolog og kirkehistoriker 1939 – Dion, amerikansk musiker 1943 – Per Malde, norsk forfatter (d. 2001) 1944 – Sverre Anker Ousdal, norsk skuespiller 1945 – Bjørn Engkrog, norsk illustratør og billedkunstner 1946 – Bjørn Kjos, norsk forretningsmann 1946 – Svein Ludvigsen, norsk minister og fylkesmann 1946 – Victor Norman, norsk minister og professor i samfunnsøkonomi 1951 – Elio Di Rupo, belgisk statsminister 1952 – Per Petterson, norsk forfatter 1957 – Nick Faldo, britisk golfspiller 1961 – Eindride Eidsvold, norsk skuespiller 1963 – Marc Girardelli, luxemburgsk alpinist 1969 – Hege Riise, norsk fotballspiller 1975 – Daron Malakian, amerikansk gitarist 1977 – Aleksandr Morozevitsj, russisk sjakkspiller 1980 – Else Kåss Furuseth, norsk komiker og programleder 1980 – Kristen Bell, amerikansk skuespiller 1982 – Samir Bouguerra, algerisk bryter 1983 – Hadia Tajik, norsk politiker 1983 – Jan Schlaudraff, tysk fotballspiller 1989 – Jørgen Foss, norsk skuespiller 1990 – Anders Konradsen, norsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 18. juli i Kategori:Dødsfall 18. juli. 1792 – John Paul Jones, amerikansk admiral (f. 1747) 1868 – Emanuel Leutze, tysk–amerikansk maler (f. 1816) 1890 – Christian Heinrich Friedrich Peters, tysk astronom (f. 1813) 1891 – Guo Songtao, kinesisk diplomat og statsmann (f. 1818) 1892 – Thomas Cook, britisk reisebyrågrunnlegger (f. 1808) 1898 – Axel Gudbrand Blytt, norsk botaniker (f. 1843) 1900 – Johan Kjeldahl, dansk kjemiker (f. 1849) 1902 – Sultan Hamud bin Muhammad av Zanzibar (f. 1853) 1993 – Jean Negulesco, rumensk-amerikansk filmregissør og manusforfatter (f. 1900) 1995 – Fabio Casartelli, italiensk syklist. Døde i en utforkjøring i Tour de France. (f. 1970) 2003 – David Kelly, britisk vitenskapsmann (selvmord) (f. 1944) 2004 – Paul Foot, amerikansk journalist og politiker (f. 1937) 2005 – William Westmoreland, amerikansk general (f. 1914) 2007 – Kjell Johnsen, norsk fysiker (f. 1921) 2009 – Henry Allingham, britisk superhundreåring og veteran fra første verdenskrig (f. 1896) 2011 – Magnus Malan, sørafrikansk politiker (f. 1930) 2011 – Ludvik Zajc, slovensk skihopper (f. 1943) 2017 – Shigeaki Hinohara, japansk lege (f. 1911) == Referanser ==

18. juli er den 199.

https://no.wikipedia.org/wiki/19._juli

2023-02-04

19. juli

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dager i juli']

19. juli er den 200. dagen i året. 201. i skuddår. Det er 165 dager igjen av året. Den 19. juli 4241 f.Kr. er kalt «verdens første dag» etter den gamle egyptiske kalender.

19. juli er den 200. dagen i året. 201. i skuddår. Det er 165 dager igjen av året. Den 19. juli 4241 f.Kr. er kalt «verdens første dag» etter den gamle egyptiske kalender. == Navnedag == Gerhard, Gjert. == Historie == 0064 – En brann bryter ut ved Circus Maximus i Roma og utvikler seg til den enorme brannen i Roma år 64. 1333 – Slaget ved Halidon Hill utkjempes mellom engelskmenn og skotter. 1759 – Mariabrannen i Stockholm; utenfor Sverige mest kjent fordi det hevdes at Emanuel Swedenborg «så» brannen fra Göteborg og følgelig var «synsk». 1870 – Den tysk-franske krigen starter. 1900 – Paris Métropolitain – Nummer 4, åpnes. 1937 – Konsentrasjonsleiren Buchenwald åpnes. 1943 – Roma bombes av de allierte for første gang. 1950 – Zentralrat der Juden in Deutschland opprettes i Tyskland. 1951 – Den første Miss World-konkurransen arrangeres i London. Svenske Kerstin Håkansson blir kåret til Miss World. 1980 – De olympiske leker i Moskva åpnes. 2019 - Kyoto Animasjon bygning blir brent ned. Minst 36 mennesker omkom og 33 ble skadet. === Norsk historie === 1814 – Svenske styrker invaderer Norge ved Halden. 1966 – Norsk oljeboring begynte i Nordsjøen. == Fødsler == Se flere som er født 19. juli i Kategori:Fødsler 19. juli. 1814 – Samuel Colt, amerikansk våpenmaker (d. 1862) 1819 – Gottfried Keller, sveitsisk forfatter (d. 1890) 1823 – Julie Sødring, dansk skuespiller (d. 1894) 1834 – Edgar Degas, fransk maler (d. 1917) 1849 – Ferdinand Brunetière, fransk kritiker og litteraturhistoriker (d. 1906) 1849 – Gerhard Munthe, norsk maler (d. 1929) 1898 – Herbert Marcuse, tyskfødt filosof (d. 1979) 1900 – Arno Breker, tysk skulptør (d. 1991) 1906 – Klaus Egge, norsk komponist (d. 1979) 1921 – Rosalyn Yalow, amerikansk fysiker (d. 2011) 1922 – George McGovern, amerikansk politiker (d. 2012) 1923 – Soini Nikkinen, finsk spydkaster (d. 2012) 1927 – Jan Myrdal, svensk forfatter (d. 2020) 1935 – Magne Sandøy, norsk maler (d. 2012) 1937 – Hans Svendsgård, norsk politiker (d. 1996) 1939 – Ketil Hvoslef, norsk komponist 1946 – Dorte Karrebæk, dansk illustratør og forfatter 1947 – Brian May, britisk musiker (Queen) 1949 – Solveig Aareskjold, norsk forfatter 1950 – Per-Kristian Foss, norsk finansminister 1954 – Cecilie Ore, norsk komponist 1956 – Marit Sandvik, norsk jazzmusiker 1963 – Geir Overskeid, norsk psykolog 1970 – Nicola Sturgeon, Skottlands førsteminister 1974 – Ole Martin Årst, norsk fotballspiller 1976 – Benedict Cumberbatch, engelsk skuespiller 1979 – Luke Young, engelsk fotballspiller 1982 – Jared Padalecki, amerikansk skuespiller 1988 – Kaveh Rashidi, norsk lege == Dødsfall == Se flere som døde 19. juli i Kategori:Dødsfall 19. juli. 711 – Roderik, vestgotisk konge 1374 – Francesco Petrarca, italiensk humanist og dikter 1399 – Bonifacio Ammanati, italiensk kardinal 1895 – Carl Warmuth, norsk musikkforlegger og -handler (f. 1844) 1940 – Jacob Kielland Sømme, norsk billedkunstner (f. 1862) 1947 – Aung San, burmesisk general (f. 1915) 1980 – Nihat Erim, tyrkisk statsminister (f. 1912) 1988 – Erland Asdahl, norsk politiker (f. 1921) 1989 – Kazimierz Sabbat, polsk eksilpresident (f. 1913) 1992 – Paolo Borsellino, italiensk dommer (f. 1940) 1996 – Sverre Wilberg, norsk skuespiller (f. 1929) 2002 – Alan Lomax, amerikansk folklorist (f. 1915) 2006 – Odd With, norsk politiker og fylkesmann (f. 1921) 2009 – Frank McCourt, irsk-amerikansk lærer og forfatter (f. 1930) 2012 – Omar Suleiman, egyptisk politiker og offiser (f. 1936) == Helligdager == St. Rufina og St. Justa av Sevillas dag. Skytshelgener for Sevilla og Burgos og for pottemakere.

19. juli er den 200.

https://no.wikipedia.org/wiki/20._juli

2023-02-04

20. juli

['Kategori:Dager i juli']

20. juli er den 201. dagen i året. 202. i skuddår. Det er 164 dager igjen av året.

20. juli er den 201. dagen i året. 202. i skuddår. Det er 164 dager igjen av året. == Navnedag == Margareta, Margit, Marit. (se Merkedager nedenfor) == Historie == 1944 – 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler. 1947 – Snorremonumentet over Snorre Sturlason ble avduket på Reykholt på Island. 1969 – Neil Armstrong og Buzz Aldrin blir de første mennesker som, ombord på Apollo 11, lander på Månen. 1969 – Våpenhvile i fotballkrigen mellom Honduras og El Salvador. 1974 – Tyrkia invaderer Kypros. == Fødsler == Se flere som er født 20. juli i Kategori:Fødsler 20. juli. 356 f.kr - Aleksander den store, makedonsk konge og erobrer (d. 323 f.kr) 1804 – Richard Owen, britisk biolog og paleontolog (d. 1892) 1816 – William Bowman, britisk lege (d. 1892) 1817 – Johan Henrik Nebelong, dansk arkitekt (d. 1871) 1823 – Jacob Dybwad, norsk bokhandler og forlegger (d. 1899) 1835 – Adelheid av Hohenlohe-Langenburg, tysk kongelig (d. 1900) 1844 – John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry (d. 1900) 1885 – Herman Wildenvey, norsk dikter (d. 1959) 1914 – Ersilio Tonini, italiensk kardinal (d. 2013) 1919 – Edmund Hillary, newzealandsk fjellklatrer (d. 2008) 1925 – Jacques Delors, fransk president i EU-kommisjonen 1925 – Frantz Fanon, fransk forfatter (d. 1961) 1927 – Knut Andersen, norsk fotballspiller 1927 – Michael Gielen, østerriksk dirigent og komponist (d. 2019) 1927 – Asbjørn Sjøthun, norsk politiker (d. 2010) 1932 – Otto Schily, tysk politiker 1932 – Nam June Paik, amerikansk kunstner (d. 2006) 1933 – Trygve Lund Guttormsen, samisk billedkunstner og lokalpolitiker (d. 2012) 1934 – Uwe Johnson, tysk forfatter (d. 1984) 1938 – Roger Hunt, engelsk fotballspiller (d. 2021) 1945 – Kim Carnes, amerikansk musiker 1945 – Åse Wisløff Nilssen, norsk politiker 1947 – Sylvi Penne, norsk forfatter 1947 – Carlos Santana, mexicansk–amerikansk musiker 1950 – Nouri al-Maliki, irakisk statsminister 1964 – Chris Cornell, amerikansk musiker (Soundgarden, Audioslave) (d. 2017) 1964 – Martin Engeset, norsk politiker 1966 – Stone Gossard, amerikansk musiker (Pearl Jam) 1968 – Mikal Olsen Lerøen, norsk programleder 1969 – Josh Holloway, amerikansk skuespiller 1972 – Ken Anderson, amerikansk hundekjører 1973 – Kronprins Haakon Magnus 1973 – Peter Forsberg, svensk ishockeyspiller 1975 – Erik Hagen, norsk fotballspiller 1980 – Dag Roar Ørsal, norsk fotballspiller 1980 – Gisele Bündchen, brasiliansk supermodell 1983 – Ignisious Gaisah, ghanesisk friidrettsutøver 1991 – Heidi Weng, norsk langrennsløper == Dødsfall == Se flere som døde 20. juli i Kategori:Dødsfall 20. juli. 1900 – Paul Denn, fransk misjonær (f. 1857) 1900 – Léon-Ignace Mangin, fransk misjonær (f. 1857) 1908 – Demetrius Vikelas, gresk forretningsmann (f. 1835) 1937 – Guglielmo Marconi, italiensk fysiker og ingeniør (f. 1874) 1961 – Wilson McCoy, amerikansk tegneserieskaper (f. 1902) 1973 – Bruce Lee, kinesisk-amerikansk skuespiller og kampsportutøver (f. 1940) 1987 – Margit Johnsen, «Malta-Margit», høyt dekorert norsk krigsseiler (f. 1913) 1998 – Arthur Berg, norsk redaktør og teolog (f. 1916) 2005 – Finn Gustavsen, norsk politiker (f. 1926) 2005 – James Doohan, irsk–canadisk skuespiller (f. 1920) 2006 – Philipp von Bismarck, tysk politiker (f. 1913) 2007 – Aslaug Høydal, norsk forfatter (f. 1916) 2011 – Lucian Freud, britisk kunstner (f. 1922) 2012 – Hanne Marthe Narud, norsk statsviter og professor (f. 1958) 2017 – Chester Bennington, amerikansk sanger og sangskriver (Linkin Park) (f. 1976) == Merkedager == Maritmesse eller Marit Vassause, (ev. Mari -), til minne om St. Margareta av Antiokia (ca. år 300). Regner det denne dagen, blir det dårlig vær mange uker denne høsten, derav navnet vassause. Flaggdag i Norge for kronprins Haakon Magnus Colombia har nasjonaldag == Referanser ==

20. juli er den 201.

https://no.wikipedia.org/wiki/21._juli

2023-02-04

21. juli

['Kategori:Dager i juli']

21. juli er den 202. dagen i året. 203. i skuddår. Det er 163 dager igjen av året.

21. juli er den 202. dagen i året. 203. i skuddår. Det er 163 dager igjen av året. == Navnedag == Johanne, Janne, Jane. == Historie == 1774 – Russland og Det osmanske riket signerer Kuchuk-Kainarji-avtalen som gjør slutt på den russisk-tyrkiske krig 1768-1774. 1820 – Hans Christian Ørsted publiserer sin oppdagelse av sammenheng mellom elektrisk strøm og magnetiske felter. 1861 – Det første store slaget i den amerikanske borgerkrigen finner sted ved Bull Run. 1925 – I Dayton i Tennessee blir biologilæreren John T. Scopes dømt for å ha undervist om evolusjon, noe han får 100 dollar i bot for. 1944 – Andre verdenskrig: Slaget ved Guam starter. 1954 – Genève-konferansen deler Vietnam i et Sør-Vietnam og et Nord-Vietnam. 1969 – Neil Armstrong blir det første mennesket som setter sin fot på månen (03:56 norsk tid). 1983 – Offisiell kulderekord: −89.2 ºC i Vostok i Antarktis. Denne er senere slått. 1984 – I Michigan blir en arbeider klemt i hjel av en industrirobot. 1999 – Apple lanserer den første utgaven av iBook. 2005 – Et nytt terrorangrep i London slår feil da fire selvmordsbombere mislykkes i å utløse bomber på undergrunnsbane og buss. 2007 – Den syvende og siste Harry Potter-boken, Harry Potter og dødstalismanene, blir lansert. === Norsk historie === 1699 – Kingos salmebok autoriseres av kongen. 1789 – Et voldsomt regnvær den 21. og 22. førte til flom- og skredkatastrofen ved navn Storofsen på Østlandet og i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. 1851 – «Jødeparagrafen» i Grunnloven, avsnittet i paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket, blir avskaffet. 1873 – Frederik Stang blir utnevnt til Norges statsminister. == Fødsler == Se flere som er født 21. juli i Kategori:Fødsler 21. juli. 1816 – Paul Julius von Reuter, tysk journalist (d. 1899) 1821 – Bernard Bernard, fransk katolsk biskop i Norge (d. 1895) 1826 – Edward Henry Stanley, 15. jarl av Derby (d. 1893) 1846 – Thorvald Bindesbøll, dansk arkitekt (d. 1908) 1854 – Albert Edelfelt, finsk maler (d. 1905) 1863 – Richard Henle, tysk misjonær (d. 1897) 1866 – Valentin Kielland, norsk billedhugger og designer (d. 1944) 1890 – Eduard Dietl, tysk generaloberst under andre verdenskrig (d. 1944) 1893 – Hans Fallada, tysk skribent (d. 1947) 1899 – Ernest Hemingway, amerikansk forfatter (d. 1961) 1904 – Henry «Tippen» Johansen, norsk fotballspiller (d. 1988) 1918 – Elsa Kobberstad, norsk politiker (d. 2007) 1920 – Gunnar Thoresen, norsk fotballspiller (d. 2017) 1923 – Oskar Bodøgaard, norsk kunstner (d. 2011) 1939 – John Negroponte, amerikansk etterretningsdirektør 1939 – Magnar Norderhaug, norsk ornitolog (d. 2006) 1944 – John Atta Mills, ghanesisk president (d. 2012) 1947 – Johannes Weinrich, tysk terrorist 1948 – Cat Stevens (Yusuf Islam), britisk sanger og musiker 1951 – Robin Williams, amerikansk komiker (d. 2014) 1954 – Otto Jespersen, norsk komiker og satiriker 1956 – Michael Connelly, amerikansk kriminalforfatter 1960 – Brynjar Aa, norsk forfatter og dramatiker 1961 – Morris Iemma, australsk politiker 1963 – Kevin Poole, engelsk fotballspiller 1964 – Jens Weißflog, tysk skihopper 1966 – Lars Fiske, norsk tegneserieskaper og illustratør 1971 – Roy Søbstad, norsk illustratør, tegneserieskaper og skribent 1971 – Erik Mykland, norsk fotballspiller 1976 – Tatjana Lebedeva, russisk friidrettsutøver 1978 – Josh Hartnett, amerikansk skuespiller 1979 – Sveinung Sundli, norsk musiker 1980 – Sandra Laoura, fransk freestyleutøver 1986 – Anthony Annan, ghanesisk fotballspiller 2000 – Erling Braut Haaland, norsk fotballspiller 2000 – Jens Lurås Oftebro, norsk kombinertløper == Dødsfall == Se flere som døde 21. juli i Kategori:Dødsfall 21. juli. 1796 – Robert Burns, skotsk poet (f. 1759) 1890 – Carl Emil Dahlerup, dansk embetsmann (f. 1813) 1892 – Hilary Majewski, polsk arkitekt (f. 1838) 1893 – Henrik Johan Paus, norsk jurist og embetsmann (f. 1799) 1904 – Arthur McEvoy, fransk cricketspiller (f. 1871) 1905 – Heinrich Podeus, tysk gründer (f. 1832) 1907 – Nicolae Grigorescu, rumensk maler (f. 1838) 1944 – Claus von Stauffenberg, tysk offiser og motstandsmann mot Hitler (f. 1907) 1973 – Ahmed Bouchikhi, marokkansk drapsoffer (f. 1943) 1980 – Øistein Strømnæs, norsk motstandsmann (f. 1914) 1982 – Bishweshwar Prasad Koirala, nepalsk politiker (f. 1914) 1998 – Alan Shepard, amerikansk astronaut (f. 1923) 2001 – Gudmund Grytøyr, norsk politiker (f. 1920) 2004 – Oddbjørn Sverre Langlo, norsk politiker (f. 1935) 2008 – Knut Boye, norsk økonom (f. 1937) 2012 – Ali Podrimja, kosovoalbansk lyriker (f. 1942) == Helligdager == Belgias nasjonaldag. == Referanser ==

21. juli er den 202.

https://no.wikipedia.org/wiki/23._juli

2023-02-04

23. juli

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juli']

23. juli er den 204. dagen i året. 205. i skuddår. Det er 161 dager igjen av året.

23. juli er den 204. dagen i året. 205. i skuddår. Det er 161 dager igjen av året. == Navnedag == Brita, Britt, Brit. Navnedagen er etter den hellige Birgitta av Vadstena, dette er hennes dødsdag i 1373. == Historie == 1944 – Sovjetiske styrker befrir konsentrasjonsleiren Majdanek 1978 – Den 23 år gamle debutanten Bernhard Hinault vinner Tour de France 1985 – Serhij Bubka setter ny verdensrekord i stavsprang på 6 meter 2005 – Sharm el-Sheikh i Egypt utsettes for terrorangrep. Minst 90 drepte 2010 – det britisk-irske boybandet One Direction blir formet. === Norsk historie === 1965 – Trollveggen ble første gang besteget da et norsk klatrelag som bestod av Leif-Norman Patterson, Ole Daniel Enersen, Jon Teigland og Odd Eliassen nådde toppen. 1966 – En rutebuss kjørte av veien i Gaupne i Luster. Fire ble drept og fem skadd. 1993 – Statoil kjøper BPs 240 bensinstasjoner i Sverige og får en markedsandel på 26 prosent. 2007 – En norsk soldat blir drept under en skuddveksling ved Kabul i Afghanistan. == Fødsler == Se flere som er født 23. juli i Kategori:Fødsler 23. juli. 1746 – Bernardo de Gálvez, spansk general, guvernør og visekonge (d. 1786) 1796 – Franz Berwald svensk komponist (d. 1868) 1815 – Johan Christian Johnsen, norsk journalist og politiker (d. 1898) 1817 – Johan Christian Collett, norsk amtmann (d. 1895) 1823 – Coventry Patmore, britisk lyriker (d. 1896) 1840 – Louis Hornbeck, dansk musiker (d. 1906) 1851 – Peder Severin Krøyer, norsk maler (d. 1909) 1864 – Apolinario Mabini, filippinsk nasjonalhelt (d. 1903) 1872 – Edward Adrian Wilson, britisk polfarer (d. 1912) 1888 – Raymond Chandler, amerikansk forfatter (d. 1959) 1891 – Harry Cohn, amerikansk filmprodusent og studiosjef (d. 1958) 1892 – Haile Selassie, etiopisk keiser (d. 1975) 1899 – Henrik Samuel Conrad Sjögren, svensk lege (d. 1986) 1913 – Michael Foot, britisk politiker (d. 2010) 1914 – Alf Prøysen, norsk visesanger og forfatter (d. 1970) 1914 – Reidar Kvammen, norsk fotballspiller og trener (d. 1998) 1917 – Knut Brynildsen, norsk fotballspiller (d. 1986) 1920 – Rolf Hansen, norsk minister (d. 2006) 1921 – Calvert DeForest, skuespiller og komiker fra USA (d. 2007) 1928 – Luigi Locati, italiensk katolsk biskop (d. 2005) 1936 – Christian Tomuschat, tysk jurist 1938 – Götz George, tysk skuespiller (d. 2016) 1941 – Jan Johnsen, norsk politiker (d. 2000) 1943 – Tony Joe White, musiker fra USA (d. 2018) 1948 – Steinar Tjomsland, norsk høyesterettsdommer 1952 – John Rutsey, kanadisk musiker (d. 2008) 1953 – Nikolaj Bazjukov, sovjetisk langrennsløper 1953 – Therese Nortvedt, norsk billedkunstner 1953 – Najib Razak, malaysisk statsminister 1957 – Theo van Gogh, nederlandsk filmregissør (d. 2004) 1957 – Olav Hansson, norsk skihopper 1961 – Woody Harrelson, amerikansk skuespiller 1965 – Slash, britisk musiker Guns N' Roses Velvet Revolver 1967 – Philip Seymour Hoffman, skuespiller fra USA (d. 2014) 1968 – Runo Isaksen, norsk forfatter 1969 - Lise Askvik, grunnlegger av Helsepartiet 1973 – Gunn Margit Andreassen, norsk skiskytter 1973 – Monica Lewinsky, amerikansk kvinne 1974 – Maurice Greene, friidrettsutøver fra USA 1976 – Judit Polgar, ungarsk sjakkspiller 1976 – Juan Gutiérrez Moreno, spansk fotballspiller 1982 – Gökhan Ünal, tyrkisk fotballspiller 1984 – Walter Gargano, uruguayansk fotballspiller 1988 – Paul Anderson, engelsk fotballspiller 1989 – Daniel Radcliffe, britisk skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 23. juli i Kategori:Dødsfall 23. juli. 1373 – Birgitta av Vadstena, en av Europas vernehelger (f. 1303) 1757 – Domenico Giuseppe Scarlatti, italiensk komponist (f. 1685) 1890 – Hans Jacob Jensen, norsk boktrykker og forlegger (f. 1824) 1894 – Heinrich Brunn, tysk arkeolog og kunsthistoriker (f. 1822) 1906 – Kodama Gentarō, japansk general og politiker (f. 1852) 1908 – Wernher von Quistorp, prøyssisk jurist og politiker (f. 1856) 1966 – Montgomery Clift, amerikansk skuespiller (f. 1920) 2006 – Wolfgang Pintzka, tysk regissør (f. 1928) 2007 – Zahir Shah, afghansk konge (f. 1914) 2010 – Willy B., norsk kulturhistoriker og forfatter (f. 1951) 2010 – Jan Halldoff, svensk regissør (f. 1939) 2011 – Nguyen Cao Ky, vietnamesisk politiker (f. 1930) 2011 – John Shalikashvili, amerikansk general (f. 1936) 2011 – Amy Winehouse, britisk artist (f. 1983) 2012 – Margaret Mahy, nyzealandsk forfatter (f. 1936) 2012 – Sally Ride, amerikansk astronaut (f. 1951) == Helligdager == Katolsk festdag for den hellige Birgitta av Vadstena som døde 23.juli 1373, skytshelgen for Sverige og en av Europas vernehelgener

23. juli er den 204.

https://no.wikipedia.org/wiki/24._juli

2023-02-04

24. juli

['Kategori:Dager i juli']

24. juli er den 205. dagen i året. 206. i skuddår. Det er 160 dager igjen av året.

24. juli er den 205. dagen i året. 206. i skuddår. Det er 160 dager igjen av året. == Navnedag == Kristine, Kristin, Kristi. Navnedagen er etter Kristina av Bolsena, ble martyr som ungjente år 304 fordi hun knuste avgudsbilder og delte ut gullet til fattige. == Historie == 1911 – Machu Picchu blir gjenoppdaget av Hiram Bingham. 1943 – Operasjon Gomorrah: De allierte innleder kontinuerlig bombing dag og natt av Hamburg. 1984 – Sangeren Nana Mouskouri gjør sin berømte konsert i det antikke utendørsteateret Herod Atticus i Athen. 1993 – I Russland byttes sovjetisk rubel ut med russisk rubel. === Norsk historie === 1406 – 96 engelske fiskere ble drept av hanseater ved Fedafjorden etter at 500 hanseater hadde ligget i bakhold ved Hidra. 1943 – Amerikanske B-17 bomber Norsk Hydros anlegg på Herøya og ubåtbasen Dora i Trondheim. 64 sivile omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 24. juli i Kategori:Fødsler 24. juli. 1807 – Karl Konstanz Viktor Fellner, tysk politiker (d. 1866) 1817 – Storhertug Adolf av Luxembourg (d. 1905) 1825 – Fredrik Peter Brandt, norsk historiker og professor (d. 1891) 1829 – Nils Gabriel Djurklou, svensk friherre og arkeolog (d. 1904) 1870 – Harry Storer, engelsk fotball- og cricketspiller (d. 1908) 1877 – Ole Frøvig, norsk kunstmaler (d. 1951) 1897 – Amelia Earhart, amerikansk flypioner (d. 1937?) 1916 – John D. MacDonald, amerikansk forfatter (d. 1986) 1922 – Bernard Ładysz, polsk operasanger (d. 2020) 1922 – Hans-Jürgen Wischnewski, tysk politiker (d. 2005) 1923 – Albert Vanhoye, belgisk kardinal (d. 2021) 1929 – Oriana Fallaci, italiensk forfatter og journalist (d. 2006) 1931 – Sverre Holm, norsk skuespiller (d. 2005) 1934 – Declan Kennedy, irsk–tysk arkitekt 1934 – Lino Vombömmel, brasiliansk biskop (d. 2007) 1936 – Finn Kristensen, norsk politiker og statsråd 1937 – John Aniston, gresk-amerikansk skuespiller 1939 – Robert Trent Jones jr., amerikansk arkitekt 1940 – Wolfgang Clement, tysk politiker (d. 2020) 1941 – Julia Kristeva, bulgarsk lingvist, psykoanalytiker, filosof, feminist og forfatter 1942 – Bengt Johansson, svensk håndballspiller og trener (d. 2022) 1944 – Jan-Carl Raspe, tysk terrorist (d. 1977) 1945 – Gunnar Halvorsen, norsk politiker (d. 2006) 1949 – Michael Richards, amerikansk komiker og skuespiller 1963 – Karl Malone, amerikansk basketballspiller 1964 – Pedro Passos Coelho, portugisisk statsminister 1965 – Merete Morken Andersen, norsk forfatter 1966 – Jørn Jamtfall, norsk fotballspiller og keepertrener 1969 – Jennifer Lopez, amerikansk sanger og skuespiller 1970 – Christian Freiherr von Stetten, tysk politiker 1972 – Stian Grimseth, norsk vektløfter 1980 – Wilfred Bungei, kenyansk friidrettsutøver 1981 – Oddbjørn By, norsk «hukommelsesutøver» 1983 – Daniele De Rossi, italiensk fotballspiller 1991 – Even Barli, norsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 24. juli i Kategori:Dødsfall 24. juli. 1866 – Karl Konstanz Viktor Fellner, tysk politiker (f. 1807) 1897 – Martin Christian Restorff, dansk baker og brygger (f. 1816) 1902 – Johan C. Bugge, norsk politiker og lege (f. 1847) 1902 – Hans Peter Jenssen, norsk forretningsmann og politiker (f. 1848) 1903 – Adolf Thomsen, norsk komponist og musiker (f. 1852) 1907 – Lars Otto Roll Grundt, norsk jurist og embetsmann (f. 1843) 1965 – Constance Bennett, amerikansk skuespiller og filmprodusent (f. 1904) 1976 – Julius Döpfner, tysk kardinal (f. 1913) 1977 – Sigrid Sundby, norsk skøyteløper (f. 1942) 1980 – Peter Sellers, britisk skuespiller (f. 1925) 1981 – Gabriel Hauge, amerikansk økonom (f. 1914) 2007 – Albert Ellis, amerikansk psykolog (f. 1913) 2007 – Abdullah Mehsud, pakistansk talibanmedlem (f. 1978?) 2007 – Thorstein Aaby, norsk musiker (f. 1971) 2009 – Terje Moe, norsk arkitekt og professor (f. 1933) 2010 – Alex Higgins, nordirsk snookerspiller (f. 1949) 2012 – John Atta Mills, ghanesisk president (f. 1944) 2017 – Jørgen Kosmo, norsk politiker (f. 1947) 2020 – Benjamin Mkapa, Tanzanias tredje president (f. 1938) == Referanser ==

24. juli er den 205.

https://no.wikipedia.org/wiki/25._juli

2023-02-04

25. juli

['Kategori:Dager i juli']

25. juli er den 206. dagen i året. 207. i skuddår. Det er 159 dager igjen av året.

25. juli er den 206. dagen i året. 207. i skuddår. Det er 159 dager igjen av året. == Navnedag == Jakob, Jack, Jim. Navnedag etter apostelen Jakob. == Historie == 306 – Konstantin den store blir proklamert romersk keiser av sine tropper. 1427 – Styrker fra Kalmarunionen slår styrker fra Hansaforbundet i slaget ved København. 1554 – Maria I av England og Filip II av Spania giftet seg i Winchesterkatedralen. 1934 – Nasjonalsosialistiske kuppmakere myrder Østerrikes kansler og fascistiske diktator Engelbert Dollfuß. 1936 – Bolivar, kjent som hunden til Donald, opptrer første gang på film 25. juli i 1936. 1943 – I Italia blir Benito Mussolini avsatt og arrestert. 2000 – Air France Concorde forulykker i Paris. 113 omkommer. 2006 – Israelske kampfly bomber en FN-stilling i Sør-Libanon. 4 FN-observatører fra Østerrike, Canada, Kina og Finland, samt seks libanesere mistet livet i angrepet. === Norsk historie === 1852 – Det som trolig var den første bemannede ballongferd i Norge fant sted da Ignatz Lassé tok av fra Bygdøy med gassballongen «Samson» og landet ved Dønski i Bærum etter cirka en times ballongferd. 1924 – Johan Ludwig Mowinckel blir utnevnt til Norges statsminister. 1955 – Det oppstår brann i maskinrommet til snurperen «Risfjord» utenfor Magerøya. Tre omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 25. juli i Kategori:Fødsler 25. juli. 1825 – Reinholdt Boll, norsk maler (d. 1897) 1826 – Carl Johan Michelet, norsk jurist, politiker og embetsmann (d. 1902) 1847 – Paul Langerhans, tysk lege og patolog (d. 1888) 1894 – Gavrilo Princip, bosnisk-serbisk nasjonalist som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand (d. 1918) 1923 – Estelle Getty, amerikansk skuespiller (d. 2008) 1923 – Maria Gripe, svensk forfatter (d. 2007) 1926 – Arne Rettedal, norsk politiker (d. 2001) 1930 – Jurij Mikhajlov, sovjetisk skøyteløper (d. 2008) 1939 – Arne L. Haugen, norsk politiker 1943 – Erika Steinbach, tysk politiker 1944 – Caio Koch-Weser, tysk forfatter 1947 – Rolf Hovden, norsk sportsjournalist (d. 1996) 1950 – Leif Davidsen, dansk forfatter 1954 – Walter Payton, amerikansk NFL–spiller (d. 1999) 1962 – Sabina Guzzanti, italiensk skuespiller 1964 – Siv Kristin Rotevatn, norsk forfatter 1967 – Magdalena Forsberg, svensk skiskytter 1967 – Matt LeBlanc, amerikansk skuespiller 1970 – Stein Arne Ingelstad, norsk fotballspiller 1972 – Espen Myrvang, norsk musiker 1973 – Kevin Phillips, engelsk fotballspiller 1977 – Ibrahim Tanko, ghanesisk fotballspiller 1979 – Allister Carter, engelsk snookerspiller 1980 – Cha Du-ri, tyskfødt sørkoreansk fotballspiller 1985 – Nelson Piquet jr., brasiliansk Formel 1-fører 1985 – Hugo Rodallega, colombiansk fotballspiller 1988 – Anthony Stokes, irsk fotballspiller 1990 – Stefan Strandberg, norsk fotballspiller 1991 – Amanda Kurtović, norsk håndballspiller 1992 – Markus Henriksen, norsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 25. juli i Kategori:Dødsfall 25. juli. 1539 – Lorenzo Campeggio, kardinal, pavelig diplomat, kanoniker og kirkelig reformator (f. 1472 eller 1474) 1894 – Per Hasselberg, svensk skulptør (f. 1850) 1903 – Willie Park sr., britisk golfpioner (f. 1833) 1934 – Engelbert Dollfuß, østerriksk diktator 1984 – Big Mama Thornton, amerikansk sanger (f. 1926) 2002 – Johannes Joachim Degenhardt, tysk kardinal (f. 1926) 2002 – Idrees Sulieman, amerikansk jazzmusiker (f. 1923) 2003 – John Schlesinger, britisk regissør (f. 1926) 2005 – Albert Mangelsdorff, tysk jazzmusiker (f. 5. september 1928) 2007 – Svein Byhring, norsk skuespiller (f. 1932) 2007 – Bjørn Egge, norsk offiser (f. 1918) 2008 – Randy Pausch, amerikansk informatikkprofessor (f. 1960) 2020 – Olivia de Havilland, amerikansk skuespillerinne (f. 1916) 2020 – Bernard Ładysz, polsk operasanger (f. 1922) 2020 – Steve dePyssler, amerikansk offiser (f. 1919) == Helligdager == Katolsk minnedag for St. KristofferJakob Våthatt – I katolsk tradisjon markeres denne dagen til minne om apostelen Jakob. == Referanser ==

25. juli er den 206.

https://no.wikipedia.org/wiki/Barokken_(musikk)

2023-02-04

Barokken (musikk)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokken', 'Kategori:Klassisk musikk', 'Kategori:Musikkhistorie', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Barokken i europeisk musikkhistorie var en periode fra omtrent 1600 til rundt 1750. Allerede fra tidlig av var musikken i barokken dreid vekk fra renessansemusikk. Ved å erstatte polyfoni (flere melodier samtidig) i sang med homofoni (en hovedstemme) for å la teksten dominere, å skape operaer, oratorier, kantater og monodier, utviklet vokalmusikken seg kraftig. Tidlig i barokken ble også de modale skalaene mest assosiert med kirkemusikk byttet med tonal musikk. Dette gjorde store forskjeller både i klang og i mulighet til å kunne komponere mer avanserte stykker. Instrumentalstykker for bruk utenfor kirken var en nyskapning i barokken. Det var en stor variasjon mellom disse, fra toccataer, fuger, preludier, ricercarer og capriccioer til canzonaer, suiter, sonater og concertoer. Orkesteret utviklet seg markant i barokken, og ettersom instrumentene ble stadig bedre, ble flere tatt i bruk. Instrumenter som slo gjennom i barokken er fiolin, cello, tverrfløyte, klarinett, fagott, obo, engelsk horn og tidlige versjoner av horn, trompet og trombone. Nytt både i vokal- og instrumentalmusikk var utviklingen av generalbassen, et av de første tilfellene av å overlate rytmeholdingen til et instrument. Der vokalmusikken var homofon, forble instrumentalmusikken polyfon, og kontrapunkt ble ofte brukt. I begynnelsen var barokkmusikk dominert av italienske komponister; Claudio Monteverdi var en av de mest kjente av dem. Etter hvert kom nederlandske, tyske, franske og engelske komponister mer med. Musikkulturen i de enkelte land varierte fra tid til annen mellom å bare bruke italiensk musikk, å la seg inspirere av den eller å skape eller ta vare på egen musikk. Operaen, for eksempel, ble i Tyskland først forsøkt skapt gjennom syngespill før italiensk opera tok over. Engelsk opera ble en blanding av italiensk opera og masque-fremføringer og fransk opera var preget av mye ballett og egne teknikker, i lang tid styrt totalt av Jean-Baptiste Lully. Italiensk opera ble imidlertid mer folkelig og publikumsvennlig via utvikling i Venezia og Napoli. Instrumentalmusikken utviklet seg også forskjellig. I Italia ble fiolinen svært populær, og sonaten ble nær oppfunnet for å kunne vise fram instrumentets egenskaper. Arcangelo Corelli var avgjørende for sonatens suksess. I Frankrike skapte komponister som Marc-Antoine Charpentier franske messer og oratorier, mens vidunderbarnet Élisabeth Jacquet de La Guerre skrev utfordrende cembalostykker. I Tyskland hadde Heinrich Schütz og Johann Hermann Schein introdusert en rekke nye musikkstiler. Samuel Scheidt, og senere Johann Pachelbel og Dietrich Buxtehude hadde stor suksess med orgelmusikk, både messer til kirkens bruk og verdslige toccataer og fantasiaer. Senbarokken hadde en enorm utvikling av særlig instrumentalmusikken. Under Johann Sebastian Bach fikk både toccataen, fugen og til dels fantasiaen en markant utvikling og popularitet. Georg Friedrich Händel utviklet især operaen og oratoriene, Georg Philipp Telemann utviklet konserter, komisk opera og en rekke andre temaer, Antonio Vivaldi og Tomaso Albinoni var avgjørende for videreutviklingen av sonaten og solokonserten, Jean-Philippe Rameau utviklet operaen i Frankrike og Italia og Domenico Scarlatti og François Couperin var, sammen med Telemann, med på å legge grunnlaget for den galante stilen som etterfulgte barokken. Den galante stilen og klassisismen gjorde opprør mot barokkens kompliserte stil, og ønsket homofon musikk med enkel bassgang og et mer verdslig fokus.

Barokken i europeisk musikkhistorie var en periode fra omtrent 1600 til rundt 1750. Allerede fra tidlig av var musikken i barokken dreid vekk fra renessansemusikk. Ved å erstatte polyfoni (flere melodier samtidig) i sang med homofoni (en hovedstemme) for å la teksten dominere, å skape operaer, oratorier, kantater og monodier, utviklet vokalmusikken seg kraftig. Tidlig i barokken ble også de modale skalaene mest assosiert med kirkemusikk byttet med tonal musikk. Dette gjorde store forskjeller både i klang og i mulighet til å kunne komponere mer avanserte stykker. Instrumentalstykker for bruk utenfor kirken var en nyskapning i barokken. Det var en stor variasjon mellom disse, fra toccataer, fuger, preludier, ricercarer og capriccioer til canzonaer, suiter, sonater og concertoer. Orkesteret utviklet seg markant i barokken, og ettersom instrumentene ble stadig bedre, ble flere tatt i bruk. Instrumenter som slo gjennom i barokken er fiolin, cello, tverrfløyte, klarinett, fagott, obo, engelsk horn og tidlige versjoner av horn, trompet og trombone. Nytt både i vokal- og instrumentalmusikk var utviklingen av generalbassen, et av de første tilfellene av å overlate rytmeholdingen til et instrument. Der vokalmusikken var homofon, forble instrumentalmusikken polyfon, og kontrapunkt ble ofte brukt. I begynnelsen var barokkmusikk dominert av italienske komponister; Claudio Monteverdi var en av de mest kjente av dem. Etter hvert kom nederlandske, tyske, franske og engelske komponister mer med. Musikkulturen i de enkelte land varierte fra tid til annen mellom å bare bruke italiensk musikk, å la seg inspirere av den eller å skape eller ta vare på egen musikk. Operaen, for eksempel, ble i Tyskland først forsøkt skapt gjennom syngespill før italiensk opera tok over. Engelsk opera ble en blanding av italiensk opera og masque-fremføringer og fransk opera var preget av mye ballett og egne teknikker, i lang tid styrt totalt av Jean-Baptiste Lully. Italiensk opera ble imidlertid mer folkelig og publikumsvennlig via utvikling i Venezia og Napoli. Instrumentalmusikken utviklet seg også forskjellig. I Italia ble fiolinen svært populær, og sonaten ble nær oppfunnet for å kunne vise fram instrumentets egenskaper. Arcangelo Corelli var avgjørende for sonatens suksess. I Frankrike skapte komponister som Marc-Antoine Charpentier franske messer og oratorier, mens vidunderbarnet Élisabeth Jacquet de La Guerre skrev utfordrende cembalostykker. I Tyskland hadde Heinrich Schütz og Johann Hermann Schein introdusert en rekke nye musikkstiler. Samuel Scheidt, og senere Johann Pachelbel og Dietrich Buxtehude hadde stor suksess med orgelmusikk, både messer til kirkens bruk og verdslige toccataer og fantasiaer. Senbarokken hadde en enorm utvikling av særlig instrumentalmusikken. Under Johann Sebastian Bach fikk både toccataen, fugen og til dels fantasiaen en markant utvikling og popularitet. Georg Friedrich Händel utviklet især operaen og oratoriene, Georg Philipp Telemann utviklet konserter, komisk opera og en rekke andre temaer, Antonio Vivaldi og Tomaso Albinoni var avgjørende for videreutviklingen av sonaten og solokonserten, Jean-Philippe Rameau utviklet operaen i Frankrike og Italia og Domenico Scarlatti og François Couperin var, sammen med Telemann, med på å legge grunnlaget for den galante stilen som etterfulgte barokken. Den galante stilen og klassisismen gjorde opprør mot barokkens kompliserte stil, og ønsket homofon musikk med enkel bassgang og et mer verdslig fokus. == Etymologi og definisjon == Ordet «barokk» er en fornorsking av det franske «baroque», som igjen stammer fra det portugisiske «barroco» eller det spanske «barrueco», begge betyr en feilformet, det vil si ikke-kuleformet perle. I motsetning til flere andre navn på perioder, kom navnet temmelig raskt etter at perioden var over, men brukt som en nedsettende betegnelse. Begrepet ble brukt mer positivt på 1800-tallet, og fra 1950-årene var uttrykket etablert som en samlebetegnelse på musikkens utvikling mellom 1600 og 1750 i musikksammenheng.Barokken var imidlertid ikke begrenset til musikken. Innen andre kunstformer var barokken gjerne lagt til mellom slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og preget av religion og religiøs splittelse. Motivene var ofte dramatiske av natur. Det passet godt med bølgen av dramatikere som dominerte tidlig i perioden, som William Shakespeare, Ben Johnson, Jean Racine, Jean Baptiste Molière og Lope de Vega. Innen arkitekturen ble rette linjer ofte erstattet av buer, mens ornamentering ble langt mer fremtredende. Også dette skapte illusjonen av bevegelse. Både innen kunst og arkitektur fikk det frodige, store, mektige og pompøse mer plass.Barokkens inndeling er som oftest 1600 til 1750. Start- og sluttpunkt kan virke tilfeldig, og det er ikke uvanlig at perioden beskrives vagere med «fra slutten av 1500-tallet og frem til midten av 1700-tallet». Begynnelsen av barokken som musikk kan passe med at barokken innen kunst og arkitektur ofte legges til rundt 1600.Litt av problematikken ligger i overgangen mellom barokken og klassisismen. Overgangsperioden kalles tidvis den galante stilen eller rokkokomusikk. Denne perioden er enten samkjørende med eller separat fra de to periodene. Professor ved Norges musikkhøgskole Elef Nesheim beskriver det slik: «Overgangen fra barokk til klassisisme, settes oftest til 1750, det året J.S. Bach døde. Men stilovergangen var slett ikke slik at den kan tidfestes til et bestemt årstall. Året 1750 angir bare et «gjennomsnittsår» - som dessuten er relativt lett å huske. I virkeligheten hadde nye stiltendenser begynt å gjøre seg gjeldende allerede tidlig på 1700-tallet»Hans kollega Harald Herresthal mener at det er vanskelig å fremstille årene før og etter 1750 som en selvstendig periode. I Cappelens musikkleksikon defineres den galante stilen som en periode fra 1720-årene og frem til 1760, samtidig som de altså definerer barokkens slutt til midten av 1700-tallet. Slik kan 1750 anses som et tilfeldig avslutningspunkt, men samtidig ble ikke barokken avsluttet det øyeblikket en ny stilart ble utviklet. Denne artikkelen vil operere med perioden 1600 til 1750 som ytre grenser med de unøyaktighetene det medfører. Samtidig er Johann Sebastian Bach for ettertiden blitt så dominerende at i en stund het musikk fra før hans debut «Før-Bach-musikk».En utfordring med barokken er at det er mindre bevart musikk fra denne musikkperioden enn fra senere tider. I tillegg er det en rekke underforståtte regler etablert i barokken som trenger forklaring. Professor Thurston Dart ved King's College London kommenterte om musikken fra siste del av barokken at den blant annet inneholdt valgfri instrumentering fordi blåseinstrumenter, bratsj, slagverk med mer ofte kostet mye og orkestreringene hadde så få stemmer som mulig av økonomiske hensyn. Det finnes imidlertid flere musikkteoretiske samtidige skrifter som kan kaste noe lys på barokkens egenart. Fortellingen om barokken blir også preget av komponister som er kjent i ettertiden mer enn i samtiden eller tiden rett etter. Det betyr at komponister som Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi, Tomaso Albinoni og Domenico Scarlatti får en større plass på grunn av betydningen for ettertiden, til tross for at de raskt ble glemt da de døde. De regnes på linje med Georg Friedrich Händel, som var populær både gjennom sin levetid og siden. == Musikken i den tidlige barokken (1600-1630) == Den tidlige barokken opplevde en rekke musikalske forandringer. Overgangen fra renessansen skjedde raskt i og med fokus på en homofon sangstil der man lettere kunne høre sangteksten. Det var også da operaen ble skapt, og dermed ble sang og teater for første gang knyttet sammen. I denne perioden var operaen i hovedsak for adelige, mens den i den neste barokkperioden ble fremført stadig oftere for folk flest. Kort tid etter operaen kom også oratoriet. Det liknet opera, men hadde langt færre teatralske trekk. En tredje sangstil var kantaten, også den i hovedsak en barokk skapning. Den inneholdt opprinnelig ikke skuespill, men var et korverk med solister og noe forklaring mellom stykkene. En annen viktig forskjell mellom tidligbarokk og renessanse var også at i barokken begynte fremveksten av instrumentalmusikk og økningen av antallet musikere i et musikalsk ensemble. Dette igjen medførte store endringer i musikken, inkludert etableringen av generalbass, en improvisert bassgang med visse akkorder på spesielle steder, og overgangen fra modal til tonal musikk. I Nederland og Tyskland utviklet også orgelmusikk seg klart vekk fra renessansen. Barokkens musikk stilte dermed større krav til instrumenter, musikere og orkestre. Den var også mer avansert enn tidligere musikk med hensyn til kromatikk, samklang, kontrapunkt og en rekke andre teknikker enn renessansemusikk. Instrumentene var i hovedsak som under renessansen, men flere av dem, som fiolinen, fikk en større rolle. Instrumentenes særegne klang ble også tatt hensyn til, slik at man gjerne skrev melodier beregnet på hvordan instrumentet låt, og brukte instrumentets særegne klang for å skildre stemninger eller hendelser. I tillegg ble musikken også skrevet i stadig større grad i rytmer med taktart og takstreker, slik at man fikk en mer forutsigbar spillestil. === Instrumenter i tidligbarokk === Mens fiolinen hadde eksistert i lang tid, var det på begynnelsen av 1600-tallet at den ble brukt i «seriøs» musikk som i operaer og balletter. Slik kom den i konkurranse med gamben som hittil hadde vært foretrukket. Gamben tilhørte en familie som også inkluderte bassviol og kontrabassviol. de to sistnevnte kan ha vært forgjengeren til dagens kontrabass. Andre instrumenter i strengefamilien inkluderte den franske pochette, en slags «lommefiolin» uten former og dreielire ble brukt i begynnelsen.Det var flere strengeinstrumenter, gjerne i variasjon over hverandre, som harpe, lutt, mandolin og cister. Innen blåserinstrumenter ble sackbut, en forgjenger for trombonen, mye brukt. Lutten var i hovedsak forbeholdt fransk musikk, mens teorbe tok mer over i Italia. Skalmeien, som hadde vært utviklet siden den kom til Europa på 700-tallet, fikk i løpet av de neste ni hundre årene både en alt-, tenor- og bassversjon. Skalmeien var et dobbeltrørbladinstrument, og dermed mer i slekt med oboen enn klarinetten. Den var utgangspunktet for barokkoboen som kom på midten av 1600-tallet. I tillegg var både krumhorn, zink, tverrfløyte og blokkfløyte i bruk. Slagverkinstrumenter som pauke og tabor ble også brukt. Et av de mest brukte insturmentene, især i basstemmen, var klavikord for små rom og cembalo for mellomstore rom. Store rom var i hovedsak kirker, der man benyttet seg av pipeorgel. === Musikalsk utvikling === Overgangen fra renessanse til barokkmusikk var et av de store bruddene innen vestlig musikk. Den tradisjonelle stilarten innen sang, prima pratica, var renessansens vokale polyfoni (mange melodier samtidig) med sammenvevde melodilinjer. Den nye stilen, seconda pratica, hadde vekt på solostemme, tydelig tekst, skille mellom melodi og basslinje og interesse i uttrykksfull harmoni. Imidlertid var overgangen fra polyfoni til homofoni vesentlig i sang, men ikke i instrumentalmusikk, der polyfoni var viktig gjennom hele barokken. Skillet mellom den første og den andre praksisen ble definert av Claudio Monteverdi og hans bror Giulio Cesare mellom 1605 til 1607, som et svar på kritikken fra Giovanni Maria Artusi fra 1600 om Monteverdis «unødvendige» brudd med regelen om consonnans og dissonans. Monteverdis svar var at i den første stilen var det musikken som dominerte over teksten, mens i den andre var det omvendt. Monteverdi var klar på at den andre praksisen ikke erstattet den første, men var et alternativ.En av de muligens viktigste introduksjonene i tidlig barokk var generalbassen. Generalbassen var en basstemme ofte spilt av to instrumenter, som cembalo og cello. Noteringen for generalbassen var begrenset til akkorder som måtte spilles fra tid til annen, men mellom akkordene var det fri melodisk improvisasjon. Ved at man hadde en generalbass som holdt seg noenlunde på plass, ga dette også større mulighet til improvisasjon for melodiinstrumentene.Tonaliteten ble også viktig. Renessansen hadde stort sett benyttet seg av modal skala, basert på middelalderens kirkemusikk. Imidlertid ble barokkens utvikling innen musikk så krevende at den modale skalaen i seg selv ikke var god nok. Kort tid etter 1600 kom overgangen til tonal musikk, noe som åpnet for større melodisk frihet, inkludert dissonans.En annen av de musikalske utviklingene som skjedde i tidligbarokk, var affektlæren, ideen at musikk kunne gjenskape følelser. Her var noen av affektene stilisert, slik at dur, høyt toneleie og høyt tempo symboliserte glede, mens sorg var dypt toneleie. Sakte tempo og moll, gjerne med dissonanser og andre følelser ble symbolisert med kombinasjoner av melodikk, tempo, instrumentering og toneleie. Det var særlig Monteverdi som utviklet dette i sine operaer og madrigaler. Allerede på midten av 1500-tallet ble romklangen utnyttet godt i Venezia, men det var særlig i barokkens begynnelse, med Giovanni Gabrieli med flere, at den virkelig begynte å utvikle seg. Gabrieli skrev særlig sonater, og var den første som konsekvent brukte betegnelsen om musikkstykker uten sang. Enda sonatene var langt fra så utviklede som de ble i klassisismen, åpnet de for at komponisten kunne bestemme styrkegraden på instrumentene. Gabrieli eksperimenterte særlig med at instrumenter spilte i dialog med hverandre, både instrumentgrupper mot hverandre, som strykere mot messingblåsere, og interne blåsergrupper eller strykere mot hverandre. === Utviklingen av opera === Operaen ble funnet opp tidlig i barokken, men kan ha vært inspirert av pastoraldramaer, madrigaler og intermedio-stykker, alle tre en blanding av drama og musikk. I tillegg var humanister som Girolamo Mei, som forsto det slik at greske teaterstykker ble sunget i sin helhet, viktige for ideen bak opera. Meis ideer ble diskutert i sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt Camerata Fiorentina.Diskusjonen gikk gjerne rundt hvordan man skulle fremføre dikt, taler og teaterstykker melodisk. I renessansen hadde man som tidligere nevnt madrigaler, men disse sangene var polyfone, og det gjorde det vanskelig for lyttere å følge handlingen. I Camerata Fiorentina ble monodier, sanger skrevet for en sangstemme med enkelt akkompagnement, ofte på lutt, gitar, cembalo eller orgel, skapt. Med bare en sangstemme ble det lettere å følge handlingen. I tillegg skulle fraseringen følge tekstens innhold, slik at korte noter og høye toner karakteriserte opprømthet og lange toner og lavt stemmeleie en mer rolig sinnsstemning. Først var det særlig Vincenzo Galilei og Giulio Caccini som skrev monodier, og sistnevnte utviklet dem i stor grad. Monodiene forsvant gradivs i slutten av den tidligbarokke perioden, men etter å ha spredd seg til mange andre europeiske land og inspirert liknende sanger der.Imidlertid var monodiene enkeltstående sanger, og musikkinteresserte florentinere diskuterte muligheten for å gjennomføre et helt stykke med sammenhengende monodier. Selv etter at Bardi flyttet til Roma fortsatte diskusjonen. Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600. Peri oppfant også resitativ, snakkesynging som fortalte historien og bandt sammen monodiene (etter hvert «ariene»). Bakgrunnen for resitativene lå i en allment akseptert teori at de gamle grekerne fremførte diktene sine halvveis syngende. Operaen begynte eksperimenterende, men det var med Claudio Monteverdi at operaen fant sin plass. I hans opera L'Orfeo viste Monteverdis forståelse av balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen. Han plasserte musikerne både bak og foran scenen, og også på siden. I tillegg til å ha et så stort orkester, med opptil 40 musikere, var musikken preget delvis av dissonans, overraskende akkordforbindelser og bevisst bruk av klangfarger. Monteverdi benyttet seg av tromboner, noe som var uvanlig i verdslig musikk på den tiden, for å skape følelsen av det underjordiske, mens fløytene skapte et mer pastoralt tema. Orkesteret spilte også en mer aktiv rolle under resitativene, der de akkompagnerte med hele orkesteret, ofte dramatisk, for å forsterke følelser.Monteverdi skrev flere operaer. Allerede året etter kom L'Arianna, som nesten ikke er bevart. Deretter er det ikke kjent noen operaer fra ham før Il ritorno d'Ulisse i 1640. I Firenze var det heller ingen operaer i den tidlige barokken, om enn enkelte stykker var operaer i fremføringen. Francesca Caccinis La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina, fra 1625, hadde en rekke av de musikalske kjennetegnene til operaene til Monteverdi og hans samtidige, inkludert arier, resitativ, kor og åpningssinfonia, men ble omtalt som en ballett. Noe senere tok Roma over som operaens hovedstad, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at kastratsangere sang kvinnerollene. I Roma var blant annet Stefano Landi en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i Il Sant' Alessio eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved La morte d'Orfeo.Mot slutten av perioden kom også en form for opera til Tyskland. Akkurat som i Italia, het den første operaen Dafne (1627), men den kan ha vært en verdslig kantate. Den antas å ha vært skrevet av Heinrich Schütz, men bare librettoen er ivaretatt. === Oratorier og kantater === Noe etter at operaen begynte å spre seg, spredte også oriatoriene seg. Oratoriene var inspirert av religiøse madrigaler og laudi, religiøse tekster på dagligtale. Et oratorium (=bedehus) var en framføring av en kristen tekst eller et budskap, som oftest lik en opera i det at den hadde resitativ, korsatser og danser, men den hadde i tillegg en forteller som leste opp bibeltekstene handlingen var basert på. Oratoriene ble imidlertid påvirket av verdslig musikk, og ettersom operaer også hadde religiøse temaer, ble forskjellen til tider nesten bare at oratorier ikke hadde scenografi. Emilio de' Cavalieri, som også var aktiv i fremveksten av opera, skrev det som regnes som det første oratorium, La rappresentazione di anima e di corpo («Fremstillingen av sjel og legeme»). Akkurat som med operaene, dukket også varianter av oratoriene opp i Tyskland. Det var igjen Heinrich Schütz som skrev det første tyske tilfellet, Oppstandelseshistorie, i 1623. I Tyskland bruktes «historie» om musikkformen, og begrepet «oratorium» er ikke funnet før 1640.Kantatene kom også tidlig. De var som oftest korverk og basert på enten verdslige eller religiøse tekster. De verdslige kantatene utviklet seg vekk fra de religiøse. De religiøse inneholdt en instrumentalintroduksjon, separate arier og resitativ, koralseksjoner og deler der menigheten skulle delta i sangen. Denne kantaten ble den som senere slo an blant tyske komponister som Johann Sebastian Bach. === Annen kirkemusikk === I tillegg til kantater, madrigaler og oratorier, fantes det også andre religiøse melodiske sjangre. En av dem var de franske motettene. Motettene var gjerne del prima pratica, og dermed inspirert av renessansen, først og fremst Giovanni Pierluigi da Palestrina, Josquin des Prez og Orlando di Lasso. De hadde derfor musikken som dominerende over teksten. Alessandro Grandi benyttet seg av motetter inspirert av monodiene, og dermed ble motettene nærmere til secondo prattico siden melodien ble mindre dominant og stemmen kom mer i forsetet. Denne blandingen viste Grandi spesielt da han lot seg inspirere av solomadrigaler, resitativ og lyriske arier.Girolamo Frescobaldi var dominant innen instrumentalmusikk. Han ble organist i St. Peterskirken som 25-åring, og skapte en rekke verk for klaverinstrumenter, gjerne orgel. Han skrev toccataer, capricioer og ricercaroer for cembalo og orgel, som oftest i kirkesammenheng. Frescobaldi var mest kjent for sitt tonespråk, som var preget av spenning mellom modaliteten og dur/moll-toneartene som tok over. Dette betydde blant annet at han spilte mye kromatisk, men han var også opptatt av harmoniske virkemidler.Også i Tyskland var det musikalsk utvikling, og blant annet Michael Praetorius hadde med sine koraler og særlig sin musikkteorietiske Syntagma Musicum definert en musikalsk overgang. Det var særlig tre av hans etterkommere, Heinrich Schütze, Johann Hermann Schein og Samuel Scheidt, som i stor grad introduserte barokkmusikk i Tyskland. De tre, ofte kalt «de tre S-er» kjente til hverandre og til Praetorius.Av disse var det særlig Samuel Scheidt som skrev orgelmusikk. Scheidt studerte orgelteknikk under den etablerte orgelmester Jan Pieterszoon Sweelinck. Scheidts Tabulatura nova fra 1624 regnes som den første viktige tyske orgelsamlingen. Scheidt benyttet seg særlig av generalbass og klangutvikling, og i tillegg skrev han kontrapunktisk i melodien. Scheidt var spesielt aktiv innen fantasia-stykker, og hans orgelmusikk hadde stor betydning for utviklingen av den nordtyske orgelmusikken i den tiden.Johann Hermann Schein lyktes i å blande det moderne og italienske med tysk koraltradisjon. Blant annet la han til dekorativ sang i sangstemmene og delte inn fraser i de forskjellige stemmene slik at den lutherske kirkemusikken utviklet seg. Han la også i senere verk med soloinstrumenter og kontrasterte mellom solodeler og deler med alle i. Disse verkene, begge med navn Opella nova, satte standarden for kirkemusikk blant protestantiske komponister i lang tid.Heinrich Schütz var nok likevel den mest innflytelsesrike av de tre. Som student av Giovanni Gabrieli og besøker av Monteverdi, hadde han lært seg mye om bruk av klang og stemme for å få til det beste budskapet. Han lånte Gabrielis store orkestreringer, for eksempel i Psalmen Davids og cantiones sacrae, begge religiøse sanger på respektive tysk og latin. Schütz skrev også operaer og oratorier, men holdt seg unna ren instrumentalmusikk. Schütz fortsatte å utvikle kirkemusikken langt utover denne perioden. Schütz ble særlig kjent for sin evne til å benytte flere kor, som Gabrielli gjorde, og å sette opp korene mot hverandre eller solister mot koret. Dette gjorde at han skapte dramatiske opplevelser for å fremhevet teksten. Slik kan Schütz trygt plasseres i den andre praksisen. == Musikken i midtbarokken (1630-1700) == Den italienske musikken dominerte kraftig i begynnelsen av barokken, men snart fikk tyske, franske og britiske komponister utviklet seg på egen hånd. Instrumentalt var det i ferd med å utvikle seg en kamp mellom den bredskuldrede fiolinfamilien og den spisskuldrede gambefamilien. Blåserinstrumentene utviklet seg også, spesielt treblåserne, mer i retning av slik en kjenner dem i dag. Ettersom musikken utviklet seg, ble det klarere at det ble et skille mellom verdslig og kirkelig musikk. Den verdslige musikken kunne for eksempel være beregnet for rom («camera») i huset, og ordet «kammermusikk» kommer derfra. Den vokste fram forskjellig fra både kirke- og teatermusikk, inkludert opera. Mens fuge, preludium og toccata fortsatte å være populære ble riccercarer og capriccioer mindre vanlige stykker for tangeninstrumenter. Sonaten utviklet seg kraftig, spesielt under Arcangelo Corelli, og ble en av de dominerende musikksjangrene. Instrumentalmusikk ble stort sett delt inn i to grupper: Sonater og beslektede sjangre eller suiter og beslektede sjangre. Sonatene hadde mindre besetning, mens suiter – stiliserte danser, concertoer og sinfoniaer – nært beslektet med overtyrer, hadde langt større orkestre.Operaen ble også mer tilgjengelig for et større publikum i og med utviklingen i Venezia og senere Napoli. Fokus ble i stadig større grad lagt på sangene og til dels scenografien, gjerne på bekostning av historien. I Frankrike hadde ballett lenge vært dominerende, men også opera kom inn via balletten. Fransk opera var tungt dominert av Jean Baptiste Lully, og etter hans død ble det en dødperiode innen fransk opera. England opplevde noe av det samme; engelsk opera kom sent i perioden, hadde en kort, men stor blomstringstid under særlig Henry Purcell, og forsvant igjen ved hans død. Tysk opera var mer beskjeden, men Reinhard Keiser greide å skape noe entusiasme for sjangeren. Innen kirkemusikk kom pasjonen også til protestantiske land, særlig med Schütz som bidragsyter. Pasjonen ble et alternativ til oratoriet og kantatene, og slik utviklet den vokale kirkemusikken seg klart. Rent historisk hadde britiske og tyske komponister en vanskelig bakgrunn. Det blivende Tyskland var et lappeteppe av mer eller mindre uavhengige tyske stater, delt i protestantiske og katolske områder som begge ble hardt skadet i tredveårskrigen. For Storbritannia ble Oliver Cromwells pietistiske periode og den relativt beskjedne tilbakekomsten av kunst og musikk under Karl II en alvorlig svekkelse. === Instrumenter === Utviklingen av instrumenter fortsatte med en rekke nyvinninger. I kampen mellom gambe og fiolin hadde mellomløsningen viola d'amore sin storhetstid. Den var del av gambefamilien, men ble ikke spilt mellom bena, som tradisjonelle gamber, men under haken, som en fiolin. Den hadde som oftest syv overstrenger og syv understrenger. Viola d'amore kjempet lenge med fiolinen om oppmerksomheten, men tendensen gikk i fordel av fiolinen. En av grunnene til at fiolinen vant var nyvinningene i italiensk instrumentproduksjon. Særlig ble Stradivarius-fiolinen populær, men før den var også Nicolò Amatis fioliner i stor etterspørsel. Fiolinens popularitet medførte at italienske komponister skapte solosonater, triosonater og concerto, alle for å fremvise fiolinens egenskaper. En annen kamp i strykerfamilien var mellom gamben og celloen. Etter 1680 var celloen i hovedsak dominerende i orkestre, om enn gamben fortsatt ble brukt som soloinstrument til langt inn på 1700-tallet. Imidlertid vant gambefamilien kampen om bassinstrumentet, da kontrabassen ble blant de ledende instrumentene til generalbass sammen med cembalo. Innen blåseinstrumenter skjedde det også en utvikling. Skalmeien ble erstattet av en barokkobo, som hadde større leie. I tillegg fikke treblåserfamilien et nytt instrument, chalumeauen. Denne forløperen til klarinetten introduserte enkelflis mot munnstykke i motsetning til oboens dobbeltrør. Også fagotten ble utviklet omtrent samtidig fra dulsianen i Amsterdam, Paris og Nürnberg. === Opera === Operaen hadde en enorm utvikling utover 1600-tallet. Variasjon i resitativ og arier på den ene siden og scenografi og dramatikk på den andre gjorde at mange konkurrerende skoler valgte sine egne løsninger. Av disse var det den napolitanske skole som dominerte. Italia var ledende i utviklingen, men også fransk og engelsk opera gjorde seg gjeldende. Det var også i noen grad tyske operaer mot slutten av perioden. ==== Italiensk opera ==== I 1637 åpnet det første operahus i Venezia, Teatro San Cassiano. Det ble fulgt av flere operahus. Operaen ble dermed tilgjengelig for allmennheten. Dette medførte også at operaene måtte passe til publikums smak. En av forandringene ble derfor at den venetianske operaen satset mye på scenografi, med flyvende engler og kavaleri ridende på scenen. En annen forandring var at ariene fikk mer oppmerksomhet, og kom i sentrum. Til en viss grad medførte dette også at operaens drama kom i bakgrunnen. Ledende operakomponister var Antonio Cesti og Francesco Cavalli, begge med særlig gresk mytologi som hovedtema. Operaen hadde dermed beveget seg i klar retning vekk fra utgangspunktet i og med den romerske og den venetianske skolen. Ariene var i forsetet, restitativene ble viktige, orkesteret ble brukt til å skape stemning, scenografien var vesentlig og temaet var som oftest hentet fra antikken. I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av Alessandro Scarlatti. I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen ble videreutviklet. Sangen kom i forsetet, men i tillegg ble også melodien viktig, slik at fortellingen av historien ble tilsidesatt noe. Slik hadde den napolitanske operaen beveget seg vekk fra Monteverdis andre prinsipp. Dramaet, som allerede var i bakgrunnen i Venezia, ble enda mer tilsidesatt, og var mer eller mindre en løs måte å komme seg fra sangnummer til sangnummer. Nå hadde også kvinner fått muligheten til å synge, uten at det gikk utover kastratsangernes popularitet. Man fikk primadonnaer og primo uomoer som ble dyrket, og ofte kunne operaets dramatiske handling bli avbrutt av at en primadonna sang en sang hun eller han var spesielt berømt for midt inne i en annen opera, noe som gjorde dramaet enda vanskeligere å følge. Det var også her tendensen med å synge teksten flere ganger ble etablert. Napoliskolen holdt helt til Christoph Willibald Gluck tok et oppgjør mot oppstykket handling, fremmede arier, dramaet i bakgrunnen og særbehandling av primadonnaer. ==== Fransk opera ==== I Frankrike var opera ingen større suksess til tross for iherdige forsøk fra blant andre kardinal Mazarin. Det ble imidlertid forandret av Jean Baptiste Lully, som gikk bakveien via ballett. Lully var opprinnelig fra Firenze, men flyttet som ung gutt til Paris. Der var han med på å bygge opp både ballett og opera. Lully ble etter hvert ansatt av kong Ludvig XIV etter at hans søster hadde brukt ham som fiolonist. Lully vokste med utfordringene, og skrev mange humoristiske stykker og balletter. Etter hvert samarbeidet Lully med Molière, og de lagde komiske balletter, med blanding av dans, skuespill og syngespill som ble kjent som tragédie lyrique. Ettersom disse i utgangspunktet intermezzoene – stykker plassert mellom aktene i for eksempel et teaterstykke – økte i popularitet, ble de også større og mer gjennomarbeidet. Ettersom Lully hadde svært stor suksess med kongen og også på egen hånd med sitt kammerorkester, kjøpte han seg eneretten til operaer. Dermed var det ingen konkurrenter til ham i perioden. I 1673 oppførte han sin første opera.Lullys franske opera var preget av nøye utskrevede arier og resitativ, noe som ikke tillot mye improvisasjon. Han skrev operaene slik at de passet med fransk dagligtale. Enda operaene virket adskilt fra napolitansk opera, var det klart at de også var inspirert av dem. Lully la også mer vekt på den instrumentale åpningen til en opera, som han omdøpte fra sinfonia til overture. Han hadde en langsom-hurtig-langsom-inndeling der den første langsomme inndelingen hadde et melodisk, enstemmig tema, den hurtige delen en rask, kontrapunktisk melodi og den siste, og valgfrie, delen ofte gikk tilbake til første del igjen.Fransk opera etter Lully fikk det vanskelig. Til tross for at Lully var død, fantes det grupper som helst så for seg at hans operaer skulle oppføres. Dette medførte at det ble svært blandet mottakelse for operaene til etterkommerne, som André Campra, Pascal Collasse, Henri Desmarets, Louis Lully, André Cardinal Destouches, Marin Marais og Élisabeth Jacquet de La Guerre. Det hjalp heller ikke for franske komponister at Ludvig XIV var påvirket av marquise de Maintenon, og kuttet ut opera i denne perioden. I tillegg hadde italiensk musikk tatt mer over i perioden etter Lullys død da han ikke lenger kontrollerte musikken som kom inn i landet. ==== Engelsk opera ==== I England slo ikke opera særlig godt an i begynnelsen. For det første hadde landet allerede en egen sjanger kalt masque, en form for syngespill med dikt, hvor dans, sang og instrumentalmusikk kom sammen. Denne hadde lange tradisjoner i England. For det andre var opera italiensk og katolsk, mens England var anglikansk og hadde pietistiske trekk. For det tredje ble all form for offentlig underholdning stengt i 15 år under Oliver Cromwells puritanisme. Enda 15 år virket beskjedent i den store sammenhengen, hentet aldri masquen seg inn, og mange komponister forsvant. Karl II tok over, men han brukte lang tid på å få tilbake teater og musikkspill for ikke å fornærme noen. Derfor ble det ingen øyeblikkelig tilbakekomst av masque eller andre operaaktige stiler heller.Da nye engelske komponister kom, var operaen tema, og John Blow ble den første som skrev en engelsk opera, da han i 1682 komponerte Venus and Adonis. Blow ble imidlertid raskt overgått av sin læregutt Henry Purcell. Purcells første opera, Dido og Aeneas, ble hans mest populære, men han hadde også suksess med The Fairy-Queen og Kong Arthur.Purcell hadde lært en del av sin lærer Blow, blant annet at han benyttet seg av en begrenset besetning på fire. Ellers er Purcells første opera inspirert både av masque og Lullys opera, som ble introdusert i England via Karl II i eksil. Det sistnevnte kunne man se i tilstedeværelsen av dans. Til gjengjeld hadde Purcell også elementer fra italiensk opera, som mange arier. Samtidig var han også inspirert av John Blow og tidligere engelske tradisjoner. Det gjelder blant annet ved tilstedeværelsen av modus-stil i stedet for dur, diatonisk skala, og ved Purcells resitativ, som likner på Blows. ==== Opera i tysktalende land ==== Mens Wien blomstret som operasenter, var det i lengre tid å regne som en filial av den venetianske operaen. Resten av de tysktalende områdene var preget både av Tredveårskrigen og av religiøst alvor. Det var få operaer, og de som eksisterte var syngespill med religiøs karakter, ofte med dialog i stedet for resitativ. Den dominerende operakomponist i de nordtyske områdene var Reinhard Keiser. Keiser skrev imidlertid flesteparten av operaene sine i den neste perioden, som også ble dominert av operaer av Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann. Også Johann Mattheson skrev operaer, men hans teoretiske skrifter er mer kjent enn hans komposisjoner. === Kammermusikk og orkestermusikk === Kammermusikken var den verdslige musikken beregnet spilt for et relativt stort rom, gjerne hos en adelig familie. I denne perioden gjaldt dette særlig sonater, kantater og concertoer. For å skille mellom religiøs og verdslig musikk, omtales ofte sonatene og kantatene som kammersonater og kammerkantater. Utover på 1600-tallet ble det klarere skille mellom forskjellige sonater. En sonate var i begynnelsen av århundret bare definert som «noe som spilles», i motsetning til kantate, som synges. Etter hvert ble det en betegnelse på en gruppe smådeler, gjerne danser, som ble skilt fra hverandre med musikksjanger, tekstur, stemning, karakter og fra tid til annen tempo og taktart. Etter hvert som komponister utviklet sjangeren, ble de delt inn i spesifikke satser, slik at sonaten etterhvert ble et mangesatsersverk med klare forskjeller i tråd med affeksjonslæren. Rundt 1660 hadde man også skilt mellom kammersonate og kirkesonaten. Arcangelo Corelli var en av de ledende sonatekomponistene i perioden. Som den rake motsetningen til Schütz, etterlot ikke Corelli seg noe vokalmusikk, mens hans instrumentalmusikk muligens er høydepunktet i italiensk kammermusikk mot slutten av 1600-tallet. Corelli var en svært dyktig fiolinist, og han utnyttet fiolinens muligheter til det fulle uten at det av den grunn ble overdrevent virtuost. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister. Generelt besto Corellis kammersonater av preludium, fulgt av to eller tre danser. Ofte var dansene bundet sammen i binær form, det vil si at første del går fra tonika til dominant, mens den andre gikk fra dominant og ned til tonika igjen. Basslinjen var nesten bare akkompagnement, og spiller dermed ikke en likeverdig del, i motsetning til kirkesonatene hans. Corellis triosonater var for det meste skrevet for å tilpasses lyrisk musikkbilde fremfor virtuositet. Han hadde de fleste sangene i midtleiet uten høye eller lave noter, raske partier eller andre utfordringer. Ingen av fiolinene har en større rolle enn den andre. Solosonatene åpnet i langt større grad for virtuos improvisasjon, men fulgte ellers Corellis sonateform. Det var mindre forskjell mellom kirke – og kammersonater i solosonatene.Kantaten hadde utviklet seg til den ledende kammermusikken for sang i Italia, og særlig i Roma. Kantatene, ofte skrevet for anledningen og for et kritisk publikum, var beregnet på et relativt lite rom uten scenografi, og dermed ble det en intimitet som inviterte til vittigheter og eleganse. Den økte etterspørselen etter kantater som kom som følge av det sikret oppdrag for både komponister og diktere, særlig fordi flere kantater var verdslige, gjerne med pastoral kjærlighet fremført etter dramatiske teknikker. Musikken var som oftest for to eller noen flere sangere med continuo, gjerne da cembalo. Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng. I Frankrike tok særlig Marc-Antoine Charpentier og Jacquet de la Guerre seg av kantatene, og forandret dem delvis slik at de fikk en mer «fransk» stil. For sistnevntes del betydde det blant annet at hun lånte overturen, fortsatt flere steder kalt sinfonia, fra operaen. Hun hadde langt større suksess med sine operatiske kantater enn med sin opera. Jaquet de la Guerre bidro også med noen av de svært få tilfellene av franske kirkekantater. En mellomting mellom kantaten og operaen var serenaden, som var halvveis dramatisk, for flere sangere og et lite orkester, og dermed for stor for kammer og for liten for store konsertsaler.Concertoene skilte seg fra typisk kammermusikk i og med at de var beregnet for et større ensemble, der flere musikere spilte samme stemme. Denne besetningen hadde i begynnelsen beskjedent med musikk skrevet for seg, for det meste overturer skrevet av for eksempel Lully, men mot slutten av 1600-tallet ble stadig flere stykker beregnet for orkester skrevet. De fikk fellesnavnet concerto, som tidligere ble brukt på vokalmusikk. Av de tre hovedtypene ble orkesterconcerto – med vekt på førstefiolin og basslinjen – av mindre betydning, mens de to andre, som spilte på klangforskjell og brukte orkesteret mer bevisst, ble langt mer populære. Det inkluderte concerto grosso, der et lite ensemble ble satt opp mot et stort, og soloconcerto, med et soloinstrument mot resten av orkesteret. Til tross for at Corelli var en fiolinist, valgte han ikke soloconcerto med fiolin og orkester, men heller concerto grosso, som best passet med musikkstilen i Roma. Hans teknikk der det store orkesteret nærmest kopierer det lille, ble mye etterlignet rundt om i Europa. Viktigst for concertoen var muligens Giuseppe Torelli, som kanskje skrev de første concertoene, og som definerte hurtig-langsom-hurtig-temaet som ble hentet fra operaoverturer. Hans norditalienske stil ble videreført av Tomaso Albinoni fra Venezia.Élisabeth-Claude Jacquet de la Guerre var selv en av de tidligste vidunderbarnene, og allerede svært ung opptrådte hun i Paris og omegn på cembalo. Hun ble anerkjent både som musiker og komponist. I tillegg til å ha fulgt i Francesca Caccinis fotspor og blitt den første kvinnelige operakomponisten i Frankrike – om enn langt fra like heldig med suksessen – ble hun også svært kjent for sine stykker for cembalo. Hun skrev også sonater og kantater, som oftest med religiøst innhold. Jacquet de la Guerres cembalostykker var i hovedsak suiter, en ny stilart med stiliserte danser, altså musikkstykker skrevet i dansetempo, men som oftest ikke brukt til dans. Forskjellen mellom suiter og sonater på dette tidspunktet var fraværet av fuger og innledning, i tillegg til at rytme- og tempovariasjonen var større. Imidlertid innledet de la Guerre med toccata, omdøpt til tocade i enkelte av sine suiter, og hun var den første som skrev toccata for cembalo. === Kirkemusikk === Fransk kirkemusikk var påvirket, som så mye annet i Frankrike, av Ludvig XIV. Han var imot messer, og ville ikke at noen i hans hoff skulle skrive dem. Marc-Antoine Charpentier tilhørte imidlertid ikke hoffet, og skrev messer med stor suksess. Charpentier brukte et bredt spekter av instrumenter i messene, og siden han ikke hadde særlig mange franske messer å kopiere, hadde han også stor frihet i å utvikle dem slik han selv ønsket. Charpentier utviklet seg også utover årene, og lyktes i å skape en balanse mellom polyfoni og homofoni, kor og orkester og introspektiv bønn og dramatisk sang. Charpentier skrev også oratorier, gjerne like inspirert av italiensk og fransk musikk. Imidlertid brukte ikke franskmenn begrepet oratorium, men i stedet motett, dialog eller canticum. Dette medførte igjen at Charpentier hadde stor frihet i utformingen av oratorier. Charpentiers mest kjente stykke kommer fra en motett som godt kan ha vært et oratorium, Te Deum. Den tyske kirkekantaten var inspirert av den italienske kantaten, men også av Heinrich Schütz' verk. Den fant veien utenom skeptikere som var imot operaaktige elementer i kirken. Kirkekantatene hadde derfor mer lyriske og mindre dramatiske sanger. En særegen form for kirkekantate er koralkantaten. Den tok utgangspunkt i en salme, og bearbeidet alle versene. Ofte var koralmelodien utgangspunkt for variasjonssatser.I de tysktalende områder var kirkemusikken varierende mellom katolsk og protestantisk musikk og internt i protestantiske områder. Innen katolisismen ble det ikke spart på mye til Guds ære, og til store anledninger, som Heinrich Ignaz Bibers messe til Salzburgs 1100-årsjubileum som erkebispesete, var det seksten sangere og trettisju musikere, hver med sin egen stemme. I protestantismen var det to hovedretninger, den ortodokse, som ønsket å bruke ressurser som katolikkene, og den pietistiske, som ville spare på slike utgifter. Det var derfor i protestantiske sammenhenger de ortodokse protestantene som hadde den største utviklingen.Heinrich Schütz hadde tidligere vist seg som en dyktig musikalsk dramatiker, og i senere tid spilte han en vesentlig rolle både i oratoriene og i pasjonene han skrev, ett hver i ånden til evangeliet etter Matteus, Lukas og Johannes.Den dansk-tyske komponisten Dietrich Buxtehude briljerte på orgel, og etterlot seg en stor mengde orgelverker innenfor toccata, preludium, fuger med mer. Han hadde fantasi, virtuositet og klangsans, og hadde sans for improvisasjon. Buxtehude fikk både Georg Friedrich Händel og Johann Sebastian Bach på besøk på sine eldre dager. De fleste av hans store orgelverker er skrevet i toccataform. En toccataform var et femsatsers verk med preludium fulgt av fuge nummer 1 fulgt av mellomspill fulgt av fuge nummer 2 og avslutningsvis en toccata. Buxtehude benyttet seg også godt av pause som musikalsk redskap. Buxtehude skrev også 120 kirkekantater som er bevart. Disse varierte fra solo og generallbass til seksstemmige med stort orkester. Imidlertid er kantatene mest preget av en tidligbarokk stil i tråd med Cavalli og Monteverdi. De har en forenklet harmonikk og sangbare motiver i tråd med det andre prinsipp. Også Scheidt og Schütz har hatt innflytelse på Buxtehude.Der Buxtehude tilhørte den nordtyske, protestantiske skolen, tilhørte Johann Pachelbel den sydtyske og katolske. Pachelbel var særlig aktiv i Nürnberg. Hans orgelmusikk var inspirert av italiensk musikk, men samtidig også den melodiøse sydtyske orgelstilen med myke harmonier og sangbare melodier. Hovedvekten til Pachelbel lå på toccataer og fantasier, men han skrev også kammermusikk, deriblant hans berømte kanon i D. == Musikken i senbarokken (1700-1750) == Enda det ikke er det samme generasjonsskiftet i overgangen fra mellom- til senbarokken som det er i flere andre inndelinger, som i romantikken, er det gode musikalske grunner til å sette skillet mellom de to periodene til 1700. Instrumentalmusikk, som hadde utviklet seg gjennom hele sekstenhundretallet, var rundt århundreskiftet så sofistikert at den hadde stor innflytelse på musikkens fremtid. Albinoni og Vivaldi utviklet concertoen, spesielt soloconcertoen, så kraftig at denne tok over som dominerende musikkstil. Sonaten ble introdusert til tysktalende land rundt århundreskiftet. Rundt da begynte også tysk vokal kirkemusikk å bli stadig likere opera, slik den hadde beveget seg mange år tidligere i Italia. Operaen gikk mer i retning av alvorlige, ofte tragiske, temaer, og med mindre dansing. Handlingen kom igjen i sentrum av operaen. Mens det engelske operapublikum stort sett levde på opera skrevet av italienere, var fransk opera fortsatt mest opptatt av Lully og enkelte av hans arvtakere, for det meste de som kopierte hans stil. I 1711 fikk England sin første opera for den engelske scene skrevet av Händel, og han fortsatte å dominere der i de neste 20 årene. Frankrike fikk sin neste store operakomponist først på 1730-tallet med Rameau. Italia begynte med concertoer og sonater, og Frankrike hadde lenge dominert innen suiter, men utover i perioden ble tysk musikk, både i Tyskland og England, dominerende i det meste av instrumentalmusikk. En av grunnene til at tysk musikk dominerte i senbarokken, var at den hadde hatt en lang tradisjon med å hente inspirasjon av sine naboland og utvikle en stil som lød kjent både i Italia, England, Frankrike og Nederland. I tillegg utviklet også tysk musikk seg ved å lage egne og nye versjoner av nederlandsk og britisk tangentmusikk, flamsk polyfoni, italiensk concerto, opera og madrigal og fransk opera, cembalomusikk, motett og orkestersuite. De komponistene som særlig lot seg påvirke av, og senere påvirket musikken i nabolandet, var Georg Philipp Telemann, Georg Friedrich Händel og ikke minst Johann Sebastian Bach. Samtidig ble nettopp den fullendte musikken til Händel og Bach også begynnelsen på slutten. I og med framveksten av offentlige konserter og borgerlige patroner, ble komplisert polyfoni erstattet av enkel homofoni. Den muligens beste til både å tilpasse seg andre kulturer og samtidens musikksmak var Georg Philipp Telemann, som foretrakk enklere musikk enn Bach, og som var en av de komponistene som var med på å starte overgangen til den galante stilen og klassisismen. === Instrumenter === Den musikalske utviklingen fortsatte i senbarokken, særlig innen treblåserfamilien. Perioden så to nye instrumenter. Chalmeauen ble erstattet av klarinetten. Mye av fordelen med klarinetten lå i mulighetene med munnstykket, som hjalp til med klang, presisjon og volumkontroll. Tenoroboen, (senere «engelsk horn») som hadde vært under stadig forandring, fikk sin mer endelige form i 1720-årene. Imidlertid var det først på slutten av barokken at tenoroboen fikk plass i orkesteret. Blant eksisterende instrumenter skjedde det også forandringer. Oboen fikk utvidet klang og register, noe som kan ha medført at den ble hyppigere brukt som soloinstrument i perioden. Fagotten fikk også utvidet registeret sitt på starten av denne perioden. Også tverrfløyten hadde en stor utvikling fra 1660 til 1720-årene.Det var også utvikling innen tangentinstrumenter, og en forløper til pianoet ble laget rundt 1700, men denne var for dyr og uferdig til å settes i produksjon. Hornet var et naturhorn uten hull og klaffer, men ble på begynnelsen av 1700-tallet utvidet med flere bøyler slik at klangen varierte mer. Dette medførte også at hornet ble oftere brukt i musikk, blant annet av Händel og Bach.Strykerfamilien befant seg i en overgangsfase, der gamben begynte å miste taket. Mens gambe og cello fortsatt levde samtidig, ble celloen i 1710 definert størrelsesmessig av Stradivarius, og kort tid etter fulgte andre instrumentdesignere. Dette medførte at celloen fikk større popularitet. Det eneste instrumentet i gambefamilien som overlevde, kontrabassen, fikk sin plass i orkesteret rundt århundreskiftet. Fiolinen på sin side hadde bare mindre justeringer, særlig ved Guarnieris fiolin, som var gode på vedvarende toner. === Opera === I og med at både engelsk og fransk opera haddet stoppet opp etter respektive Purcells og Lullys død, var det italiensk opera som igjen dominerte. Den italienske operaen ble imidlertid stadig utviklet, for eksempel ble handlingen, rollefigurene og konfliktene mellom rollefigurene vektlagt i større grad, slik at det dramatiske fikk mer plass. Et annet aspekt med operaens utvikling på 1700-tallet var at instrumentene spilte en stadig større rolle. Mens de før kunne ha hatt som funksjon å spille mellom resitativ og arie, deltok de nå også i begge, gjerne opp mot solisten. Noen ganger førte det til en konkurranse, som det ble mellom kastratsangeren Farinelli og en trompetvirtuos, en konkurranse publikum kastet seg inn i.Også i Tyskland var det en utvikling med utgangspunkt i italiensk opera. Særlig var komponister i Hamburg og Leipzig aktive i å skape operaer, og enda flere av disse sannsynligvis var inspirert av italiensk opera, hadde de tidlig satt sitt eget preg på sjangeren. Enkelte, og spesielt de av Telemann, hadde et humoristisk preg, og flere av dem ble sunget på tysk, inspirert av syngespill. ==== Italiensk opera ==== Italiensk opera dominerte ikke bare i Italia, men også i mange flere land. Både Wien og London hadde latt seg inspirere kraftig av den italienske operaen, da særlig den fra Napoli. Etter at den napolitanske skole hadde tatt over, var Napoli også langt på vei dominerende innen produksjon av opera. Byen hadde også klart klassedelte operaer. For adelen var opera assosiert med fester, som navnedager, bryllup eller andre omstendigheter. Operaene benyttet seg ofte av venetianske librettoer. Librettoene hadde i tidligere tider ofte hatt en blanding av romantikk, drama og komedie, men ved århundreskiftet ble komediedelen fjernet og plassert som et nummer mellom aktene i den mer tragiske opera seria. Napolitansk opera seria ble definert av Apostolo Zeno og Pietro Metastasio (se Wien), og vektleggingen av den dramatiske fortellingen ble viktigere. Musikalsk var det store variasjoner i instrumenteringen, blant annet kunne generalbassen spilles av erkelutt, lutt, kontrabass og gambe i tillegg til cembalo. Til tider fikk blåserinstrumenter som trompet, obo og horn, gjerne to av hver, slippe til sammen med strykere. I tillegg var den musikalske stilen også annerledes enn tradisjonell barokkmusikk, i stedet for å gjenta små motiver var napolitansk musikk opptatt av ikke å gjenta dem, men heller å strekke ut ikke-gjentatte motiver til strofer. Bruk av pauser som dramatisk effekt hjalp til med å skape en lettere og mer bevegelige melodier. I tillegg var det ofte svært virtuose vokaldeler.Mer folkelig opera hadde tatt tak i den komiske operaen redusert til pausemusikk hos adelen og satset på den. Det hadde vært en lang tradisjon i Napoli for humor i musikken, og flere operaer ble oppført både i napolitansk dialekt og med humor. Der den seriøse operaen gjerne valgte overnaturlige og kompliserte verdener, var de komiske operaene som oftest lagt til dagligdagse temaer og historisk nærliggende hendelser, og med spøker på den seriøse operaens bekostning. Fra 1710-årene ble imidlertid seriøse komponister mer opptatt av å levere gode komiske operaer, delvis på grunn av kunstneriske friheten. De komiske operaene ble laget både for folk flest og som intermezzoer for adelen. I tillegg til å bruke dagligdagse temaer, ble latinske komedier erstattet med commedia dell'arte-komedier med de dertil hørende forutsigbare figurene og motsetningene: ung mot gammel, mann mot kvinne, rikdom mot fattigdom og godtroende mot kløktige. Populariteten økte, og i 1733 nådde Giovanni Battista Pergolesis La serva padrona internasjonal oppmerksomhet.Etter Napoli var sannsynligvis Wien en av de største sentrene for italiensk opera. Mange av operaene ble komponert av kapellmester Antonio Caldara og med libretto av Pietro Metastasio, om enn begge samarbeidet med andre. I Wien var librettistene Metastasio og hans forgjenger Apostolo Zeno ansvarlige for en reform av operaen slik at historien, plottet og rollefigurene passet mer sammen. Slik fikk dramaet en bedre effekt, og i tillegg ble ariaene det emosjonelle fokuset mens resitativene fortalte handlingen. Et annet karakteristikk ved operaen i Wien var fokuset på instrumentalmusikk, og særlig klangen, noe som medførte at instrumentalsoloer ble skrevet inn både i overturen, i ballettene og av og til også i ariaene. Enda dette i og for seg var vanlig i operaer andre steder, var det spesielt mye bruk av kontrapunkt i melodistemmen, i tråd med smaken til de østerrikske keiserne, og fordi de var sterkt inspirert av Händel.I Roma var operatradisjonen oppstykket som resultat av den sittende pavens meninger og innfall. I tillegg satte konflikter som den spanske arvefølgekrigen begrensninger på operaen, slik at Roma var uten opera mellom 1698 og 1711. Til gjengjeld kom da operaer fra Alessandro Scarlatti, Antonio Caldara og Antonio Vivaldi, blant flere. Det var også her librettoene til Metastasio debuterte i 1724. Dette var året før Scarlatti døde, noe som i første omgang medførte at Leonardo Vinci samarbeidet med Metastasio helt til Vinci dødde i 1730. Vinci var fra Napoli, og den napolitanske skole fikk også godt tak på operaen i Roma – når den var tillatt. I Venezia var det mindre lokal nyskapning i perioden. Først var det etablerte operakomponister som Francesco Gasparini og Carlo Francesco Pollarolo, og senere var det napolitanske komponister som Leonardo Vinci. Unntaket fra denne regelen var Antonio Vivaldi, som skrev flere operaer og oratorier, og sannsynligvis var byens mest populære operakomponist. ==== Tysk opera ==== Opera hadde slått an i Tyskland, og i siste del av barokken ble det fremført stadig flere operastykker i forskjellige operahus rundt om i landet. I Leipzig var det allerede et etablert operahus, og det var flere bidrag. Tysk opera hadde ofte komiske trekk, så også her. Bortsett fra at Telemann hadde skrevet og ettersendt til sammen 20 operaer, er det ingen av komponistene som ble satt opp som er blitt kjent for ettertiden.Det var også opera i Hamurg, i hovedsak komponert av Keiser. Keisers evne til å skrive vakre melodier og å forstå stemmen og dens evner var en direkte inspirasjon for Händel. I sin samtid var også Keiser regnet som den ledende komponisten i begynnelsen av århundret. Händel kom til byen i 1704, og enda han ble der i kort tid, lærte han flere ting om operakomposisjon i byen. Keiser dominerte fram til 1721, da Telemann kom til byen. Hans opera var fortsatt både komisk og seriøs. Telemanns komiske opera ble altså skrevet mange år før opera buffa slo gjennom med La serva padrona. ==== Fransk opera ==== Fransk opera hadde problemer med å komme seg ut av skyggen til Lully. Den første store kandidaten – Pascal Collasse – skrev operaer som liknet for mye på Lullys, og hadde størst suksess når han skrev ut ufullendte, gjerne forkastede verk. Familien Lully saksøkte ham, og hans rykte var svekket allerede rundt århundreskiftet. Henri Desmarets ble knyttet til en omvendt skandale, det var han som skrev en rekke motetter som ble utgitt av kormester Nicolas Goupillet. Deretter rømte han med en ung kvinne til Brussel, og ble dømt til døden in absentia. Han dro deretter til Spania, men kom tilbake da dødsdommen ble opphevet. Hans operaer hadde da bare beskjeden suksess. André Cardinal Destouches hadde noe suksess med opera, men det ble også beskjedent med det etter at han fikk den nyoppnevnte tittelen som generalinspektør for Académie Royale de Musique.Den store revolusjonen innen fransk opera kom først mot slutten av barokken, med Jean-Philippe Rameau. Til tross for at han var en svært dyktig orgelspiller, ble Rameau kjent først som musikkteoretiker da han var 39. Hans ideer om musikk handlet blant annet om akustikk og akkorder, der han foretrekk treklang og septimakkord, introduserte basstone og var opptatt av dissonans som fremdriver av musikk og av akkorders effekt. Det var også Rameau som definerte begrepene tonika (grunntonen), dominant (tonen – og akkorden – en kvint over tonika) og subdominant (tonen – og akkorden – en kvint under tonika).Som komponist ble Rameau først oppdaget i 1730-årene, da han var i femtiårene. Hans første opera, Hippolyte et Aricie, ble oppført i 1733, da han var 50 år gammel. Rameau beveget seg mellom Lullys tragédies en musique-operaer til Opéra-ballet, for eksempel Les Indes galantes, som var friere i formen. Deretter beveget han seg til mer tradisjonelle operaer, og hadde spesiell suksess med Castor et Pollux, som var langt friere fra Lullys stil. Rameaus nye musikkstil, basert på hans musikkteori, provoserte tilhengerne av Lully så mye at det ble en form for kamp innen Paris' intelligentsia mellom lullistene og ramistene. Uavhengig av kampen og anklagen om at Rameaus musikk var vanskelig, grotesk, mekanisk og unaturlig, ble Rameau populær, og fikk fransk opera på fote igjen. Han var dermed også den første franskfødte komponist som hadde større suksess med opera. ==== England og Händel ==== I mangelen på egne operkomponister etter at Purcell døde, ble England mest opptatt av italiensk opera. Operaen var i hovedsak offentlig, og allerede i 1705 fikk man det første eksempelet på italienskinspirert opera, om enn på engelsk. Arsinoe, Queen of Cyprus, var en oppdatering av et eldre italiensk stykke. Nettopp tendensen til å låne av italiensk opera, gjerne av Alessandro Scarlatti, og oversette til engelsk, slo an, og flere operaer med varierende kvalitet ble satt opp. Det var også i den tiden kastratsangere ble lansert for et britisk publikum. Et kortlivet eksperiment med å ha deler på engelsk og deler på italiensk ble avsluttet da publikum ble lei av å forstå bare halve operaen, og de fleste ble deretter sunget på italiensk. Særlig ble Hydaspes av Francesco Mancini en relativt stor suksess i 1710.1710 var også tidspunktet Händel begynte sin musikerkarrière i Halle, men beveget seg innom tysk-, italiensk- og engelsktalende byer og plukket opp mye fra de forskjellige kulturene. Hans første opera, Almira, Königin von Castilien kom i 1705, da han var i Hamburg, og var klart inspirert av Reinhard Keiser, og med dansemelodier etter fransk manér, arier etter italiensk og tyske kontrapunkter og orkestrering. Hans sjette, Agrippina, fra 1709, var inspirert av Alessandro Scarlatti, og viste evnen til å ha elegante melodier med lange deler uten pustepause, og med rytmisk variasjon i melodiene. Hans første opera oppført i London, Rinaldo, ble en stor suksess, og han ble oppført nesten hver operasesong det tiåret.Etter at Händel fikk en fast stilling og penger til å finne dyktige sangere som Faustina Bordoni, ble hans operaer mer heroiske og mer utfordrende. Særlig Giulio Cesare in Egitto (1724), men også Tamerlano (samme år) og Rodelinda (1725) er gode eksempler på den nye operaen. Händel benyttet seg av overført betydning, for eksempel at han skapte følelsen av sniking og jakt for å understreke Ptolemaus' forræderi. På denne tiden var det gjerne to hovedtyper av resitativer, det «tørre» med nesten bare generalbass og samtalelik sang, og «akkompagnert» resitativ med langt mer instrumenter. Händel benyttet seg særlig av den sistnevnte. Også ariene var spesielle for Händel. Han skrev dem for de enkelte sangerne, og derfor kunne enkelte arier være ornamentale og gå høyt, mens andre kunne være sakte og vektlegge følelser. Samtidig var Händel opptatt av å benytte ariene til i større grad enn tidligere videreformidle handlingen, og han brøt dermed noe med den napolitanske skole. Kontrapunkt og majestetisk musikk kunne veies opp med enkle pastorale hymner. Händel benyttet seg mer av orkester, og han benyttet seg også mer aktivt av blåserinstrumenter enn flere av sine kontemporære. === Religiøs vokalmusikk === Rundt århundreskiftet ble den lutherske vokale kirkemusikken stadig mer lik opera. Deler av dette skyldtes Erdmann Neumeister, en poet og teolog som kombinerte opera og luthersk kirkemusikk. Inspirert av ham begynte også Bach å benytte teknikker fra opera, som resitativ og arier, men også kor, koralmusikk og orkesterakkompagnement. Fra han ble utnevnt til Thomaskantor, altså mer eller mindre musikalsk ansvarlig for alle kirkene, til han mistet interessen for kirkemusikk, utviklet Bach kirkemusikken kraftig. Man la særlig merke til dette i hans to pasjoner. Bach hadde ingen erfaring som operakomponist utover et par kaffehus-dramma per musica uten nevneverdig suksess, men likevel er særlig Johannespasjonen lik operaene, blant annet med dramatiske trekk mellom Pontus Pilatus og koret som insisterer på at Jesus skal korsfestes. I tillegg benyttet Bach seg også av koret som kommentarer til handlingen som i gresk drama. Matteuspasjonen er mer kompletativ, og kordelene spiller en større rolle i fremføringen.Bach mistet interessen for kirkemusikk rundt 1730, men i løpet av hans siste leveår fullførte han Messe i h-moll, em slags antologi over kirkemusikkens utvikling. Verket ble til over 20 år og antatt gjenbruk (kalt parodier) av tidligere verk eller ufullstendige verk. Blandingen gjør at messen varierer fra gammelbarokk til galant i framføring. Også i kantatene hadde Bach lånt fra opera, men det var ellers stor variasjon mellom dem. Kantatene var, som Matteuspasjonen, reflektive og kompletative, og derfor fremført med stemmer uten at det foregikk skuespill i noen større grad, og kan heller forstås som en musikalsk preken. Kantatene spredte seg også utover 1730, men gikk kraftig ned i antall. Rundt da Bach forlot vokal kirkemusikk, begynte Händel virkelig å interessere seg for dem. Rundt 1730 begynte han også å skrive oratorier. Han forandret imidlertid på de tradisjonelle italienske oratoriene ved å legge inn store kor, inspirert både av tysk og engelsk kormusikk. Han ga dem forskjellige roller, fra å fortelle historien videre til å kommentere den, også han inspirert av gresk drama. Også den tyske pasjonen og den engelske masque spilte en rolle i Händels nye oratorier. Dette understøttet at kirken var en fellesopplevelse og ikke en individuell en. Händel benyttet seg sterkt av operateknikken, og kunne derfor låne resitativ-teknikker fra opera og følge dem opp, ikke av en arie, men av et korverk. Likevel dukker det også opp arier og dramatiske scener i oratoriene. I tillegg lagde Händel også oratorier som ikke var kristne, men hørte til gresk mytologi, deriblant Semele og Hercules. === Concertoer og suiter === Concertoen var en genuint italiensk affære før århundreskiftet, og det fortsatte også slik en god stund. Tomaso Albinoni ga ut sine første konserter allerede i år 1700. Ettersom Albinoni var en bemidlet mann, var han fri fra formaninger fra velgjørere. Han definerte raskt concertoene sine som tre satser, og han benyttet seg flittig av kontrapunkt. I tillegg eksperimenterte han med formen i den sakte andresatsen. Det var også Albinoni som introduserte obo som soloinstrument for et italiensk publikum.I 1702, to år etter at Albinoni ga ut sine første concertoer, ble Antonio Vivaldi den som definerte concertoen. Han var lærer ved den kristne jenteskolen for foreldreløse, hittebarn og uekte døtre, og lærte dem opp i musikkspill med stor suksess. Både hans og jentenes spill fikk nok oppmerksomhet til at det ble en severdighet i Venezia. Av de 500 av Vivaldis concertoer som har overlevd var 350, omtrent tre fjerdedeler, for soloinstrument, og 230 av dem for fiolin. Fiolin var ikke bare Vivaldis instrument, men også instrumentet flesteparten av de kvinnelige studentene lærte seg. I tillegg skrev han 37 for fagott, og ellers for fløyte, obo, blokkfløyte, viola d'amore, cello og mandolin. Vivaldis concertoer skilte seg ut på grunn av friske melodier, en livlig rytme, dyktig behandling av solopartier og formklarhet. I tillegg hadde Vivaldi dyktige musikere i skolejentene, og han fikk mulighet til å eksperimentere med concertoen. Nettopp fordi han hadde en enkel grunnoppskrift som han kunne være fleksibel med, hadde han stor suksess med utviklingen av concertoen. Blant annet hadde Vivaldi stykker der flere solister spilte mot resten av orkesteret, men i motsetning til Corellis concerto grosso, kopierte ikke det store orkesteret det lille, men spilte opp mot dem akkurat som i en soloconcerto. Vivaldi brukte også bevisst både pizzicato og sordin for effekt. Vivaldi brukte nesten konsekvent tresatsersconcertoer i formen hurtig-langsom-hurtig introdusert av Tomaso Albononi. Blant de mest kjente er De fire årstidene. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.Han brukte også nesten konsekvent ritornello, det vil si et refreng, og utformet også en egen ritornelloform. Refrenget kommer allerede i begynnelsen, delvis for å bekrefte tonestrukturen, hvilken toneart som brukes. Hele orkesteret er med, med deler for soloinstrumentet. Dette består som oftest av små deler som gjentas eller varieres. Når refrenget gjentas, er det oftest bare delvis. Refrengene deles opp av soloepisoder, stort sett virtuose og karakteristiske. Deler av refrenget kan gjentas og varieres med, men Vivaldi brukte oftere skalaer, arpeggioer og andre musikalske uttrykk. Tonearten kunne byttes ut via modulering. Dette skapte en ritornelloform som var svært variert fra standard ritornello. I tillegg var Vivaldi avgjørende i å løfte den sakte delen fram til å være like viktig som de raske, blant annet ved å ha uttrykksfulle og sangbare melodier (lytteeksempel). I tillegg skulle gjerne virtuosene legge på litt ekstra ornamentering. Vivaldis evne til å gi soloisten en egen stemme og en egen personlighet ble avgjørende for concertoen. Bach ble inspirert av Vivaldi både i concertoene og i klavermusikken. Han lærte blant å gjøre temaene og den harmoniske planen klarere, og å jobbe med formelle strukturer basert på ritornello-effekten. I konsertsammenheng var Bach som i alt annet variert, og lot seg påvirke av annen musikk. Dette ser man i Brandenburgkonsertene, som varierer stort, fra den concerto grosso (1, 2, 4) til konsertoverturer (3, 6) og 5, som minner mest om en solokonsert for cembalo og orkester. Muligens inspirert av Vivaldi, hadde han flere soloinstrumenter i concertoene. Han skrev også to rene soloconcertoer for fiolin og til sammen 13 for fra en og opp til fire tangentinstrumenter - stort sett cembalo i samtiden. Bach plasserte ofte fuger i concertoene. Händel skrev også concertoer, men langt færre. Han skrev obokonserter og tolv concerti grossi i tillegg til 14 orgelconcertoer.Orkestersuiter hadde vært i økende popularitet siden midten av 1600-tallet. Fra 1690 til 1740 var imidlertid suitene i Tyskland forskjellige fra de tradisjonelle franske blant annet i at de brøt med ideen om en fast rekkefølge, og dermed kunne dansene komme når det passet komponisten. Händels to mest kjente stykker – Water Music og Music for the Royal Fireworks – var begge tyske orkestersuiter, komponert med omtrent 30 års mellomrom. Også François Couperin skrev orkestersuiter – han kalte dem concertes royaux, men det framstår mer som en samling løselig sammenbundne danser spilt av et relativt lite ensemble. Suitene hans var også sterkt inspirert av italiensk musikk. === Klavermusikk og sonater === Klavermusikken, da for det meste enten orgel- eller cembalomusikk, besto i hovedsak av suiter, toccataer eller preludier med fuge eller sonater. Toccata eller preludium med påfølgende fuge ble brukt av flere komponister, men Johann Sebastian Bach dominerte kategorien. I sonaten spilte tangentinstrumentet enten hovedrollen som soloinstrument eller en mer tilbaketrukken rolle som generalbassinstrument. De som fulgte Corellis stil, særlig preget av fiolinsonater, brukte klavermusikken mest som generalbassinstrument, mens de som løsrev seg fra ham – og spesielt Johann Sebastian Bach – plasserte tangentinstrumentet i en langt mer dominerende rolle. I tillegg til orkestersuiter, var det også flere komponister som skrev suiter for mer beskjeden besetning, som da ville plasseres inn sammen med sonatene. Av disse var særlig cembalosuitene populære. François Couperin skrev særlig cembalosuiter beregnet på adelige han var lærer for. Disse var franske i oppsetning, og dermed holdt de seg mer til tradisjonell inndeling av sanger. Bachs cembalosuiter var ikke bare inspirert av italiensk, men også av fransk og tysk musikk. Bach valgte å følge tradisjonen med allemande, courante, sarabande og gigue, og med en prelude der han arrangerte et italiensk ensembleorkester over til cembalo. Händel på sin side benyttet seg av en mer direkte italiensk innflytelse på sine cembalosuiter. Mer løsrevede klaverstykker var gjerne typiske preluder eller toccataer fulgt av fuger. Dette var spesielt Bachs område. Et eksempel på Bachs variasjon er Toccata & Fuge d-moll BWV 565, der toccataen både innleder og på sett og vis avslutter, og også dukker opp. Hans Preludium og fuge i A-moll BWV 543 har stor variasjon i musikkstil, sekvenser, dominantprogresjoner, en klar tonestruktur og en form for ritornello som alt minner om Vivaldis concertoideer. Begge eksemplene er typiske også i at de er virtuose og at tempoet er omtrent som hurtigdelene i en concerto – altså første – eller tredjesatsen. En av Bachs mest kjente samlinger var Das Wohltemperierte Klavier, en samling med preludier og fuger i alle tonearter beregnet på barn eller nybegynnere på tangentinstrument. Noe av hensikten var å vise rekkevidden til cembalo i forhold til å spille både de nye toneartene – altså dur og moll – og den gamle modale skalaen. Første bind kom i 1724, den andre 20 år senere. Sonaten i Italia var lenge sterkt preget av Corelli. Den første komponisten som brøt ut av Corellis stil var Tomaso Albinoni, som selv var rik nok til at han kunne reise omkring og la seg inspirere blant annet av Napoli, bruk av den kromatiske skalaen og store hopp, pluss svært ornamenttell stil. I motsetning til Albinonis concertoer, som var mer progressive, var sonatene hans mer konservative, til tross for brudd med Corelli. Vivaldi skrev 73 sonater, av hvilke nesten tre fjerdedeler var solosonater, de fleste andre er triosonater og et par er for mange stemmer. Vivaldi brøt løs fra Corellis og Albinonis fokus på fiolin og strykere, og skrev blant annet for fløyter og andre blåserinstrumenter i tillegg. Der Albinoni var mer tradisjonell, eksperimenterte Vivaldi like mye i sonatene som i concertoene, blant annet i rytmisk driv og enhet i form, i tillegg til de gode melodiene som var hans varemerke. Vivaldi hadde i sin landsmann Domenico Scarlatti, sønn av Alessandro, en likesinnet. Scarlattis sonater, stort sett for cembalo, var sjelden så like at det i det hele tatt kan vises til en «typisk» Scarlatti-sonate. Han lekte med toneklang, med variasjon i kadens, en rekke arpeggioer, kromatiske skaleringer, vanskelige håndbevegelser, synkopering, dissonans og en rik variasjon med mer. Scarlatti var imidlertid for det meste i Madrid, og ble i stor grad oppdaget etter barokkens slutt. Blant de tysktalende landene var det først Johann Joseph Fux som ved århundreskiftet introduserte sonater, da til Wien. Som kapellmester ved Stefansdomen var Fux aktiv i en rekke sjangre, deriblant sonater. Hans sonater var imidlertid mer polyfone enn de typiske italienske sonater, men til gjengjeld var fugeformen godt representert. Det var også flere andre tyske komponister som tok tak i sonateformen. Sonatene representerte imidlertid ikke et stort utvalg av komposisjonene til verken Händel eller Bach. Fra Corellis tid til Bach og Händel begynte å skrive sonater, var klaversonaten kommet inn som en tredje sonateform i tillegg til solo- og triosonaten. Dette markerte også at fiolinen ikke lenger hadde like stor dominans i sonatene.Akkurat som Albinoni, var også Bachs sonater i hovedsak kirkesonater, og i likhet med Albinoni var Bach relativt konservativ i musikkutvikling innen disse numrene. Han arrangerte, av det som er tilgjengelig, bare tre fløytesonater og tre gambesonater i tillegg til sonater for klaver eller fiolin, de sistnevnte av svært høy vanskelighetsgrad. Händels sonater er i form imidlertid så varierte og oppfinnsomme at de ofte beveget seg langt unna den mer tradisjonelle sonateoppbyggingen, blant annet eksperimenterte han med rekkefølgen og innholdet. Også Georg Philipp Telemann skrev en rekke sonater, og for en rekke instrumenter. Hans verk er langt nærmere Bach og Corelli i at han stort sett fulgte reglene for sonate uten å omskape den slik Händel gjorde, men Telemanns dyktighet innen å komponere fengende melodier og å gjennomføre godt skrevne, om ikke originale, verk var spesielt tydelige også i sonatene. == Overgang til galant stil == Barokken ble ikke plutselig erstattet av en ny stil slik den selv relativt raskt hadde erstattet renessansemusikken. Man kan se 1700-tallet som en lang debatt om musikkstil og musikksmak.Det var i hovedsak to grunner til at den galante stilen og senere klassisismen tok over for barokken. For det første ble både publikum og lokalene forandret. Allerede fra 1720-årene av ble det laget lokaler til offentlige konserter i stadig større grad i London og Paris, og spredte seg utover Europa på 1700-tallet. Slik ble musikken stadig mer tilgjengelig for borgerskapet. Dette hadde skjedd allerede for operaen, og den hadde vært i stor utvikling på tidlig 1700-tall. Særlig var det den komiske, og ofte satiriske, operaen som spente ben på opera seria. For Händels og Londons del ble særlig Tiggeroperaen et angrep på forfinet opera, og var med på å få Händel over til oratorier. Dessverre for ham og for Bach, som også skrev mye kirkemusikk, ble den fremvoksende middelklassen dominerende på midten av 1700-tallet. Deres syn, preget av opplysningstiden, utfordret kirkens politiske og kulturelle maktposisjon. Dette var med på å «verdsliggjøre» musikken i større grad. Kirkemusikken ble konservativ og tilbakeskuende i denne sammenhengen. Samtidig var optimismen stor med tanke på at menneskelig intellekt kunne mestre alle utfordringer.Et annet problem ble at en rekke etablerte komponister døde utover midten av 1700-tallet. Couperin døde i 1733, Pergolesi i 1736, Vivaldi og Fux i 1741, Bach i 1750, Albinoni i 1751, Domenico Scarlatti i 1757 og Händel i 1759. Av disse hadde Scarlatti, Couperin og Pergolesi allerede beveget musikken vekk tra det strengt barokke. Og mens Bach forble en perifer figur mot slutten av sitt, liv, greide Telemann overgangen bedre. Han forlot relativt tidlig den kontrapunktiske og polyfone stilen, og ble stadig mer homofon og galant. Klassisismen er gjerne sett på som et motsvar til den tyngre og mer komplekse barokkmusikken, der enklere musikkuttrykk tok over. Nye komponister skilte klart mellom den barokke polyfone stilen med kontrapunkter og den galante mer sangbare homofone stil. Generalbassen ble erstattet av andre løsninger, som for eksempel alberti-bassen.Enda den galante stilen var å foretrekke for de kommende komponistene, var kunsten å skrive fuge langt fra glemt, noe som blir klart både i Haydns, Mozarts og Beethovens senere komposisjoner. == Tidslinje komponister i barokken == == Referanser == == Kilder == Cappelens musikkleksikon. Oslo, 1980 (Bind 1: a-Cambert, bind 2: Cambiata-Frosini, bind 3: Frostman-Jolson, bind 4: Jommelli-Music Hall, bind 5: Musikalier-Schwegel, bind 6: Schweitzer-Åvik Nicholas Anderson: Baroque Music From Monteverdi to Handel, Thames and Hudson, London, 1994 George J. Buelow (red.) The Late Baroque Era From the 1680s to 1740, MacMillan, London, 1993 J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: A History of Western Music, 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006 Harald Herresthal: Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie, Aschehoug, Oslo, 2007 Elef Nesheim: Musikkhistorie, Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004 William S. Newman: The Sonata in the Baroque Era, Chapel Hill, University of North Carolina Press, 1959 Richard Taruskin: The Oxford History of Western Music - Volume 2: The Seventeenth and Eighteenth Centuries, Oxford University Press, Oxford, 2005

thumb|Instrumenter brukt i barokken; [[Dreielire, gambe, lutt, fiolin og gitar liggende på en cembalo ]]

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrike-Ungarn

2023-02-04

Østerrike-Ungarn

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1867', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1918', 'Kategori:Østerrike-Ungarn']

Det østerriksk-ungarske monarki, kort Østerrike-Ungarn, uformelt også kalt det keiserlige og kongelige dobbeltmonarki, var en realunion i Habsburg-rikets siste fase i Mellom- og Sørøst-Europa i tidsrommet mellom 1867 og 1918. Det besto fra og med omdannelsen av keiserriket Østerrike til et statsforbund på grunnlag av Den østerriksk-ungarske utligning av den 8. juni 1867 (implementert i Østerrikes forfatning den 21. desember 1867) og inntil Ungarn trådte ut av realunionen den 31. oktober 1918. Monarkiet var en sammensetning av to stater: De i Riksrådet representerte kongeriker og land, uoffisielt Cisleithania (først fra 1915 offisielt kalt Østerrike), og Den hellige ungarske Stefanskrones land, uoffisielt Transleithania, ellers Ungarn. Hertil kom området Bosnia og Hercegovina, som Østerrike besatte i 1878, og som etter lange forhandlinger ble innforlivet monarkiet som kondominium i 1908. De forfatningsrettslige utligningsavtalene sikret begge delstatene likeberettigelse i deres forhold til hverandre, i form av en realunion. Felles statsoverhode var keiseren av Østerrike og den apostoliske konge av Ungarn av Huset Habsburg-Lothringen. Fra 1867 til 1916 hersket Frans Joseph I, deretter hans grandnevø Karl I/IV til 1918. Riket besto av dagens Østerrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania og mindre deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina.

Det østerriksk-ungarske monarki, kort Østerrike-Ungarn, uformelt også kalt det keiserlige og kongelige dobbeltmonarki, var en realunion i Habsburg-rikets siste fase i Mellom- og Sørøst-Europa i tidsrommet mellom 1867 og 1918. Det besto fra og med omdannelsen av keiserriket Østerrike til et statsforbund på grunnlag av Den østerriksk-ungarske utligning av den 8. juni 1867 (implementert i Østerrikes forfatning den 21. desember 1867) og inntil Ungarn trådte ut av realunionen den 31. oktober 1918. Monarkiet var en sammensetning av to stater: De i Riksrådet representerte kongeriker og land, uoffisielt Cisleithania (først fra 1915 offisielt kalt Østerrike), og Den hellige ungarske Stefanskrones land, uoffisielt Transleithania, ellers Ungarn. Hertil kom området Bosnia og Hercegovina, som Østerrike besatte i 1878, og som etter lange forhandlinger ble innforlivet monarkiet som kondominium i 1908. De forfatningsrettslige utligningsavtalene sikret begge delstatene likeberettigelse i deres forhold til hverandre, i form av en realunion. Felles statsoverhode var keiseren av Østerrike og den apostoliske konge av Ungarn av Huset Habsburg-Lothringen. Fra 1867 til 1916 hersket Frans Joseph I, deretter hans grandnevø Karl I/IV til 1918. Riket besto av dagens Østerrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania og mindre deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina. == Opprettelsen == === Opptakt === Den østerriksk-prøyssiske krig, også kalt den tyske krig, den tyske broderkrig eller samlingskrigen, ble utkjempet i 1866 mellom Keiserriket Østerrike og kongeriket Preussen om lederskapet i Det tyske forbund. Den endte med Preussen og dennes alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnla Det nordtyske forbund. Året etter ble Østerrike-Ungarn opprettet. For de andre tysktalende statene ble det dermed den «lilletyske løsning» som ble valgt da Tyskland ble samlet som nasjonalstat under den fransk-prøyssiske krig få år senere, altså uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn. Mot den andre grensen på Den italienske halvøy hadde også Østerrike mistet innflytelse. Den generelle nedgangen i innflytelse i Europa for Østerrike ga derfor grunnlaget for at radikale grep måtte tas. === Avtalen === Bakgrunnen for dannelsen av denne realunionen var et kompromiss mellom tyskerne i Østerrike-Böhmen og madjarene i Ungarn. Selv om tyskerne utgjorde mindre enn halvparten av befolkningen i Østerrike og madjarene tilsvarende i Ungarn, hadde de to gruppene kontroll over de andre folkeslagene i områdene, nemlig i Østerrike italienere, slovenere, tsjekkere, polakker og rutenere (dagens vest-ukrainere) og i Ungarn slovaker, kroater, bosniere, serbere og transsilvanere (rumenere). Den østerrikske og ungarske delen av realunionen var ellers likestilt, de hadde sine egne parlamenter og forfatninger og brukte sine egne språk, og blandet seg ikke i hverandres anliggender. De var knyttet sammen kun gjennom sin felles hersker. == Landområder == Østerrike-Ungarn var veldig dominerende i Sentral-Europa og på det nordvestlige Balkan. Det var regnet som en av Europas fem stormakter mens det eksisterte, men var i motsetning til de fire andre (Storbritannia, Frankrike, Det tyske keiserdømmet og Det russiske keiserdømmet) et multietnisk lappeteppe uten noen klar etnisk majoritet, og ble derfor oppløst etter første verdenskrig, da seierherrene mente at hvert folkeslag i størst mulig grad skulle ha sin egen nasjonalstat. Til den østerrikske delen, Cisleithania, hørte de habsburgske arvelandene, Böhmen, Mähren, syd-Schlesien, Galicia og Lodomeria, Bukovina, Salzburg, Istria og Dalmatia. Det egentlige Ungarn, som inkluderte det nåværende Slovakia, utgjorde sammen med Siebenbürgen (Transilvania), Slovenia og Kroatia den ungarske delen av riket. Bosnia-Hercegovina var fra 1908 et felles område, et såkalt kondominium, for Østerrike og Ungarn. Imperiet hadde i motsetning til de andre stormaktene nesten ingen landområder/kolonier utenfor Europa, kun en garnison i Tianjin i Kina som det fikk som en del av Åttenasjonsalliansen som slo ned bokseropprøret. === Kronland === Etter omorganiseringen av det østerrikske keiserriket i 1867 fikk den ungarske riksdelen (Transleithania) større selvstendighet. Den østerrikske riksdelen (Cisleithania) bestod av femten såkalte Kronländer («kronland»). Selv om disse ikke var autonome, hadde mange av disse rettslige særtrekk og var derfor heller ikke rene forvaltningsdistrikter. Østerrikes kronland før første verdenskrig var: == Utenrikspolitikk == På slutten av 1860-årene hadde ambisjonene Østerrike-Ungarn hadde i Italia og Tyskland blitt kvalt av ved fremveksten av nye nasjonale krefter. Samtidig førte nedgangen og mislykkede reformer av Det ottomanske riket til voksende slavisk motstand i det okkuperte Balkan, og Russland og Østerrike-Ungarn så dermed en mulighet til å utvide i denne regionen. I 1876 tilbød Russland ovenfor Østerrike-Ungarn at man delte Balkan mellom seg, men Andrássy mente for Østerrike-Ungarn allerede var en «mettet» stat og at de ikke kunne takle flere områder. Hele monarkiet ble dermed trukket inn i en vanskelig posisjon med tanke på diplomatisk balansegang. Dette startet først under Andrássy, med tanke på provinsen Bosnia og Hercegovina, en overveiende slavisk område av Det ottomanske riket, som ble overført til østerriksk-ungarsk kontroll i 1878, av Berlin-kongressen. Ustabiliteten dette medførte endte til slutt opp med krig etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike ved Sarajevo i 1914. === Første verdenskrig === Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: På Balkanfronten, østfronten og Italiafronten var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalp Keiserriket Tyskland på vestfronten etter man (som del av Sentralmaktene) hadde vunnet på østfronten. Resultatet av seieren i øst var en skuffelse: freden i Brest-Litovsk gav Tyskland kontroll over enorme områder, mens Østerrike-Ungarn ble innsnevret. Før krigens avslutning i november 1918 ble det også klart at man hadde tapt både Italia- og Balkan-fronten. == Oppløsningen == Etter første verdenskrig, der Østerrike-Ungarn var på den tapende side, ble keiserriket splittet opp. Dette ble regulert i Saint-Germain-traktaten (1919) for Østerrike og Trianon-traktaten (1920) for Ungarn. Østerrike, Ungarn, og Tsjekkoslovakia ble nye stater bestående utelukkende av det gamle territoriet til Østerrike-Ungarn, mens resterende ex-områder kom under Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia), Romania og den nyopprettede Andre polske republikk. == Datidens og ettertidens vurdering == I årene før første verdenskrig var datidens vurdering, både internt i Østerrike-Ungarn, men også blant land ellers i Europa, at Østerrike-Ungarns var en konstruksjon som ikke passet i den moderne verden. Denne oppfatningen har endret seg over tid, ikke minst etter andre verdenskrig og de brutale etniske rensingene i Sentral- og Øst-Europa både under og etter krigen. At Østerrike-Ungarn som multinasjonal stat hadde en sentral posisjon for hvordan europeisk politisk historie utviklet seg i perioden mellom revolusjonene i 1848 og avslutningen på andre verdenskrig i 1945. == Se også == Liste over historiske stater == Fotnoter == == Referanser == == Kilder == Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

Det østerriksk-ungarske monarki, kort Østerrike-Ungarn, uformelt også kalt det keiserlige og kongelige dobbeltmonarki, var en realunion i Habsburg-rikets siste fase i Mellom- og Sørøst-Europa i tidsrommet mellom 1867 og 1918. Det besto fra og med omda

https://no.wikipedia.org/wiki/Heckler_%26_Koch_MP5

2023-02-04

Heckler & Koch MP5

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Heckler & Koch', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Tyske skytevåpen']

MP5 er en maskinpistol fra den tyske fabrikanten Heckler & Koch. Mekanismen er basert på den benyttet av Heckler & Koch G3, og er nedskalert fra 7,62x51mm til 9x19mm. Våpenet er kamret for 9 x 19 mm Luger-ammunisjon, og leveres med våpenmagasiner for 15 og 30 patroner. Våpenet er tilgjengelig med både fast, foldbar og innskyvbar kolbe. Det brukes hovedsakelig til SIBO, eskorte og andre situasjoner der større våpen er upraktisk. For politistyrker kan den svake gjennomtrengningskraften være en fordel, spesielt i gisselsituasjoner og andre scenarier der en person må uskadeliggjøres mens det er uskyldige til stede. MP5 regnes som et særdeles nøyaktig våpen, som det også er lett å lære seg å mestre. Avfyringssystemet gjør at våpenet er nøyaktig fra første skudd, og våpenet har svært liten rekyl såfremt man ikke avfyrer det fullautomatisk. Det er fire skytemoduser: Enkeltskudd, dobbeltskudd, tre skudd (burst) eller fullautomatisk. Hvilke alternativer som er tilgjengelige, varierer mellom de forskjellige modellene.

MP5 er en maskinpistol fra den tyske fabrikanten Heckler & Koch. Mekanismen er basert på den benyttet av Heckler & Koch G3, og er nedskalert fra 7,62x51mm til 9x19mm. Våpenet er kamret for 9 x 19 mm Luger-ammunisjon, og leveres med våpenmagasiner for 15 og 30 patroner. Våpenet er tilgjengelig med både fast, foldbar og innskyvbar kolbe. Det brukes hovedsakelig til SIBO, eskorte og andre situasjoner der større våpen er upraktisk. For politistyrker kan den svake gjennomtrengningskraften være en fordel, spesielt i gisselsituasjoner og andre scenarier der en person må uskadeliggjøres mens det er uskyldige til stede. MP5 regnes som et særdeles nøyaktig våpen, som det også er lett å lære seg å mestre. Avfyringssystemet gjør at våpenet er nøyaktig fra første skudd, og våpenet har svært liten rekyl såfremt man ikke avfyrer det fullautomatisk. Det er fire skytemoduser: Enkeltskudd, dobbeltskudd, tre skudd (burst) eller fullautomatisk. Hvilke alternativer som er tilgjengelige, varierer mellom de forskjellige modellene. == Historie == Opprinnelig het våpenet HK54 og fikk navnet MP5 etter at den tyske hæren tok det i bruk som «Maschinenpistole 5» i 1966. Det har siden blitt tatt i bruk av en rekke lands militær- og politistyrker. == I norsk tjeneste == I det norske forsvaret ble MP5 tatt i bruk på 80-tallet.Våpenet erstattet MP40, som hadde blitt beslaglagt fra tyske okkupasjonstropper etter krigen. Forsvaret startet utfasingen til fordel for MP7 i 2008, men MP5 benyttes fortsatt av heimevernet. Politiet erstattet sine M1 karabinere (SLK) med MP5 på begynnelsen av 90-tallet. MP5 er fortsatt i bruk i politiet. == Varianter == MP5 finnes i 120 forskjellige varianter, blant annet: MP5K («Kurz»), forkortet versjon uten kolbe. MP5K-PDW (Personal Defense Weapon), MP-5K med innslåbar kolbe. MP5SD, versjon med lyddemper. MP5-10mm, versjon som tar 10 mm Auto ammunisjon.MP5A2 (fast kolbe), MP5A3 (innskyvbar kolbe) og MP-5K er i bruk i det norske forsvaret. === Oversikt over hovedvariantene === == Referanser == https://www.heckler-koch.com/en/products/military/submachine-guns/mp5/mp5/overview.html == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) HK MP5 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) MP5 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Tyskland

https://no.wikipedia.org/wiki/Brigade_12

2023-02-04

Brigade 12

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Avdelinger og forband i Hæren (Norge)', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger']

Brigade 12 (også kjent som «trønderbrigaden») var en mobiliseringsbrigade i det norske forsvaret. Før krigen gikk Brigade 12 under navnet Brigade 5. Den ble ikke mobilisert ved krigsutbruddet. Etter krigen ble den hetende Kombinert regiment 12. Navnet Brigade 12 kom til i 1980. Forsvarets innsatsstyrke/Hær inngikk i brigaden da styrken var oppsatt på begynnelsen av 2000-tallet. Dette ble vedtatt i stortingspreposisjon 55. Fra iverksettingsbrevet: «Juster dagens Brigade 12 når det gjelder organisasjon og materielloppsett slik at Hærens del av Forsvarets innsatsstyrker (FIST-H) inngår som en del av brigaden. Brigade 12 skal utvikles som en selvstendig brigade.»

Brigade 12 (også kjent som «trønderbrigaden») var en mobiliseringsbrigade i det norske forsvaret. Før krigen gikk Brigade 12 under navnet Brigade 5. Den ble ikke mobilisert ved krigsutbruddet. Etter krigen ble den hetende Kombinert regiment 12. Navnet Brigade 12 kom til i 1980. Forsvarets innsatsstyrke/Hær inngikk i brigaden da styrken var oppsatt på begynnelsen av 2000-tallet. Dette ble vedtatt i stortingspreposisjon 55. Fra iverksettingsbrevet: «Juster dagens Brigade 12 når det gjelder organisasjon og materielloppsett slik at Hærens del av Forsvarets innsatsstyrker (FIST-H) inngår som en del av brigaden. Brigade 12 skal utvikles som en selvstendig brigade.» == Se også == Hærens nummersystem under 5. divisjon

Brigade 12 (også kjent som «trønderbrigaden») var en mobiliseringsbrigade i det norske forsvaret.

https://no.wikipedia.org/wiki/Leopard_2

2023-02-04

Leopard 2

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kavaleriet i Norge', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner']

Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1. Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.

Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1. Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland. == Historie og utvikling == Leopard 2 kan spores tilbake til et prosjekt som startet på 1960-tallet. På denne tiden jobbet USA og Tyskland fremdeles sammen på MBT-70-programmet, så Tyskland kunne ikke ifølge kontrakten selv ha et nasjonalt stridsvognprogram. Da Leopard 1 kom i tjeneste i 1965, fikk Porsche en kontrakt for å forbedre vognen opp til MBT/PKz-70-standard. Da MBT-70-samarbeidet begynte å gå trått, fortsatte den tyske regjeringen dette arbeidet, etter hvert kalt Keiler (tysk: villsvin). Krauss-Maffei ble hovedleverandør for det nye prosjektet, med Wegmann som underleverandør av tårn og Porsche som underleverandør av chassis. De første to prototypene, kalt ET 01 og ET 02, kom i 1969 og 1970. Da MBT-70-prosjektet ble skrinlagt, forsøkte det tyske forsvarets innkjøpsorganisasjon å integrere komponenter fra dette prosjektet inn i Keiler, men det kom aldri så langt som til prototypestadiet. Da erfaringene fra Jom kippur-krigen ble kjent, mente analytikere at mye kraftigere pansring var nødvendig. Prosjektet ble oppgradert noen vektklasser for å tillate dette. === Brukerland === Leopard 2 ble produsert fra 1979 og er i bruk i Østerrike, Tyskland, Nederland, Norge, Spania, Sveits, Finland, Polen, Canada, Hellas og Sverige. Finland, Polen, Canada og Sverige har kjøpt brukte tyske Leopard 2A4. Dessuten har Hellas, Spania, Canada, Nederland og Tyskland gått til innkjøp av nye Leopard 2A6. Sverige har 160 Leopard 2A4 (stridsvagn 121) og 120 modifiserte Leopard 2A5 (stridsvagn 122/122B). Stridsvogn 121-vognene er nå levert tilbake til Tyskland for mulig videre salg. Danmark skal oppgradere sine vogner fra A5 til A7 versjon.I januar 2023 ble det estimert at det var over 2000 Leopard 2 vogner i Europa, der mer enn halvparten var eldre A4 og A5 modeller. == Norske forhold == Norge har 52 brukte vogner fra Nederland, som etter modifikasjoner ble levert Hæren fra 2002 som Leopard 2A4NO.Stridsvognene blir benyttet av Panserbataljonen, Porsanger bataljon og Telemark bataljon og er utstyrt med maskingeværet FN MAG som sekunderbevæpning.På bakgrunn av den russisk-ukrainske krigen bekreftet Regjeringen i januar 2023 at Norge vil donere Leopard 2 til Ukraina, sammen med andre land.I februar 2023 ble det kunngjort at Norge skal kjøpe inn 54 nye vogner av A7 modell, med opsjon på 18 til. Forventet levering er i 2026. == Teknisk == Leopard 2 har et mannskap på fire. Vognføreren sitter framme i skroget på høyre side. Skytteren og vognkommandøren sitter i høyre side av tårnet, og laderen på venstre side. Pansringen har blitt oppgradert flere ganger i løpet av tjenesten, og består på tårnet av en spesiell løsning med flere lag. Denne pansringen er spesielt effektiv mot hulladninger. Leopard 2 har såkalt "Hunter-Killer"-kapasitet. Dette vil si at vognkommandøren har sitt eget uavhengige, gyrostabiliserte panoramaperiskop. Med dette periskopet kan man observere etter andre mål mens skytteren beskyter sitt opprinnelige mål. Idet vognkommandøren har funnet et nytt mål, legges siktekors over målet, og trykker så på en bryter som dreier tårnet mot målet. Målet kan da overføres til skytteren, eller kommandøren kan beskyte målet selv. På Leopard 2A4 kalles dette periskopet PERI, og har kun en optisk kanal med to og åtte gangers forstørrelse. Fra og med A5 og oppover er PERI erstattet med TIM, som også har et termisk kamera og en laser avstandsmåler. TIM er også flyttet bak vognkommandørens luke for å bedre vognkommandørens utsyn når vedkommende har hodet over luken. Både PERI og TIM er dreibare 360 grader. Leopard 2 tom. A5 har en 120 mm L44 fra Rheinmetall, mens A6 har en L55 kanon fra samme produsent. L44 var den kraftigste stridsvognkanonen i tjeneste da Leopard 2 kom i tjeneste i 1979. Motoren er en MTU MB 873 Ka-501 vannkjølt 47,6 liter V12 dieselmotor med turbo som yter 1 104 kW (1 500 hk) ved 2 600 omdreininger i minuttet. Drivstofforbruket er ca 30 l/mil på vei og 50 l/mil i terreng. Vognen har drivstoffkapasitet på 1 200 liter og 24 volts elektrisk system. Girkassen er en automatisk Renk HSWL 354 med fire gir framover og to bakover. == Varianter == Leopard 2A4 Produsert mellom 1985 og 1992, med vesentlige forbedringer på ildledning og brannslukking. Et bedre pansret tårn med titan- og wolfram-legeringer kom også på denne modellen, som ble tatt i utstrakt bruk. Er i bruk av Norge. Leopard 2A5 Med vektbesparende hult panser for å virke mot hulladninger. Også bedre siktemidler og større utvalg ammunisjon for kanonen. Har en 120 mm L44 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH. Leopard 2A6 120 mm L55 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH. Leopard 2(S) (Strv 122) Svensk variant for den svenske hæren, som er en oppgradert Leopard 2A5, levert av BAE Systems Hägglunds. Oppgraderingen er blant annet gjort i kommando- og kontrollsystemene og ny passiv pansring. Et visst antall Strv 122 har blitt oppgradert til Strv122b, oppgraderingen innebærer bl.a. bedre beskyttelse mot stridsvognsminer. Pz87 Sveitsisk variant for den sveitsiske hæren, basert på A4. Har sveitsisk-produserte løsninger for mitraljøse og radio, og forbedret ABC-beskyttelse. Leopard 2 PSO PSO står for Peace Support Operations, altså fredsbevarende oppdrag. Tilpasninger inkluderer bedre pansring, to våpenstasjoner på tårntaket, søkelys og annet. Leopard 2 A7+ Et konsept lansert på våpenmessen Eurosatory 2010. Forbedringer inkluderer bedre pansring og sensorer, samt en fjernstyrt våpenstasjon (Krauss-Maffei FLW 200) på tårntaket. 50 tyske vogner skal oppgraderes til denne standarden. == Referanser == == Litteratur == Foss, Christopher F. (1987): Jane's AFV Recognition Handbook, ISBN 0-7106-1043-2 Jerchel, Michael; Schnellbacher, Uwe (1998): Leopard 2 Main Battle Tank 1979–1998. London: Osprey Publishing. ISBN 978-1-85532-691-0. OCLC 40544103. Krapke, Paul W. (2004): Leopard 2 sein Werden und seine Leistung. Books on Demand. ISBN 978-3-83341425-1. Scheibert, Michael (1996): Leopard 2 A5 Euro-Leopard, Wölfersheim-Berstadt: Pudzun-Pallas-Verlag. ISBN 3-7909-0576-3. == Eksterne lenker == (en) Leopard 2 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Leopard 2 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Armorsite Army-Guide.com Stridsvagn 122, Soldf.com Army Technology: Leopard 2 Main Battle Tank

Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bouvet%C3%B8ya

2023-02-04

Bouvetøya

['Kategori:3°Ø', 'Kategori:54°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bouvetøya', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh. Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal. Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya. Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.

Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh. Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal. Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya. Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya. == Naturgeografi == Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93 % av øya er dekket av isbreer og det er dermed få isfrie steder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca. 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999.Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen. Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh), Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh). Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Utenfor nordkysten ligger to mindre holmer, Store-Kari og Litle-Kari, og vest av Norvegiaodden, Bennskjera. Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Sør-Atlanteren nær det sørligste punktet for Den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25 °C 30 cm nede i bakken.Det opprinnelige navnet, Cap de la Circoncision, brukes nå om den nordvestlige odden på øya. Av andre kapp kan nevnes øyas nordkapp, Kapp Valdivia, mot øst ligger, Kapp Meteor, mot sør, Selodden, mot sørvest Catoodden, og mot vest Norvegiaodden. === Dyreliv === Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet.Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sørlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»). === Fugler === Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, oseanstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell.Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium.Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell (Macronectes giganteus) har vært registrert hekkende på øya.. Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1 % eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart). === Seler === Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten.Selarter: antarktisk pelssel og sørlig sjøelefant === Planter === Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa. === Klima === Bouvetøya ligger nord for den sørlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya. Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnitts­temperaturen ved havnivået ligger rundt −1 ℃, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1 ℃ og −3 ℃ i henholdsvis januar og september. 14 ℃ er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20 ℃. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse.En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i en kort periode at Bouvetøya var helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya. == Naturvern == Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953.Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet.Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen. Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år.1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km². Naturreservatet ble utvidet tilsvarende. == Historie == === Oppdagelsen av øya === Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet Cap de la Circoncision (norsk: Omskjærelsens forberg - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag. Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon. Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og - hvis så var - annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot. James Cook klarte ikke å finne øya, men beviste at Bouvet de Loziers oppdagelse ikke kunne være en del av det antarktiske kontinent. 17. januar 1773 ble han den første til å krysse den sørlige polarsirkel. 10. desember 1825 oppdaget kaptein George Norris to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han tok i besittelse for den britiske kongen Georg IV seks dager senere. Ingen nasjoner hadde gjort krav på øya før Storbritannia.På grunn av de mange sprikende observasjoner trodde man lenge det var snakk om en øygruppe. Den tyske Valdiviaekspedisjonen under ledelse av Carl Chun i 1898-99 kartla området og satt riktige koordinater. === Norsk annektering av øya === I perioden 1927-30 ble det utført tre norske ekspedisjoner til Antarktis, hvor alle var finansiert av Lars Christensen. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført med kaptein Harald Horntvedt som ekspedisjonsleder for Norvegia-ekspedisjonen med den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen på land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandsstigningen på øya noensinne. Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige obervasjoner og kartla, i havet rundt øya ble det foretatt oceanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord. Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet. Britene bestred kravet, under henvisning til at kaptein Norris i 1825 hadde oppdaget to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han hadde tatt i besittelse for den britiske monarken. Den ene øya hadde han også besøkt. Den ene øya, mest sannsynlig Thompson Island, fantes ikke lengre og posisjonen til Liverpool Island stemte ikke med posisjonen til Bouvetøya. Etter diplomatiske forhandlinger ga britene opp sitt krav i 1929 og en norsk lov ble 27. februar 1930 vedtatt som definerte Bouvetøya som norsk biland.Den andre Norvegia-ekspedisjonen med kaptein Nils Larsen og Ola Olstad hadde til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på øya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya. Den andre Norvegiaekspedisjonen gjennomførte den første landingen på Peter I Øy.Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ble utført i 1929-1930 hvor øya ble kartlagt og fotografert fra luften med Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter. Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål. Også denne gangen ble det satt opp to hytter, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya. En sørafrikansk forskningsekspedisjon med skipet HMSAS «Transvaal» besøkte i 1955 øya og meldte at lite var igjen av hytta, kun noen kabler, sement og deler av en ovn. === Velasaken === Den amerikanske Vela-satellitten som overvåkte Den delvise prøvestansavtalen observerte 22. september 1979 et dobbelt lysglimt som ble antatt å ha vært en atombombesprengning mellom Bouvetøya og Marionøya. === Naturreservat og forskning === I 1964 ble det funnet en forlatt livbåt på øya sammen med diverse forsyninger. Passasjerene fra livbåten har aldri blitt funnet.På 1960-tallet undersøkte Sør-Afrika muligheten for å sette opp en værstasjon, men fant ikke noe egnet sted. En rasmorene dannet senere en ny kyststripe, Nyrøysa, hvor Norsk Polarinstitutt i 1977 satte opp en automatisk værstasjon. I 1978-79 var stasjonen bemannet i to måneder.17. desember 1971 ble Bouvetøya naturreservat opprettet og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya, hvor landskapet ble fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert fuglereir og -egg, ble fredet hele året og plantelivet ble fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel. === Krillfangst === På grunn av sin høye biomasse og rike innhold av proteiner, fargestoffer (karotenoider), naturlige antioksidanter og Omega-3-fettsyrer, kan krill være en viktig art for fiskerinæringen med stort potensielt omfang. Kunnskapen om denne ressursen er minimal og i denne sammenheng ble konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) inngått mellom 25 stater, for å koordinere forskningsaktiviteter som skal gi grunnlag for retningslinjer for fangstmetodikk og sette kvoter for uttak av krill i Sørishavet. Fiskeridirektoratet utlyste de første fire krillkonsesjonene 16. mars 2007, som ga tillatelse til å fiske krill med trål innenfor CCAMLR-området i Sørishavet. Fiskeridirektoratet mottok tolv søknader og fire båter fra tre selskaper ble tildelt konsesjon 31. mai 2007. Det var ikke tilknyttet noen kvote til konsesjonene, da det er Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som er ansvarlig for regulering av uttak av krillen. Området rundt Bouvetøya har aldri vært undersøkt for marine ressurser i det åpne hav, før Antarctic Krill and Ecosystem Studies (AKES) gjorde dette i desember 2007 til februar 2008. AKES brukte forskningsskipet «G.O. Sars» som er spesialutstyrt for å gjøre akustiske og biologiske undersøkelser. Krillen rundt øya er større og i bedre hold enn andre steder som er undersøkt. == Forskning == Bouvetøya inngår i det internasjonale miljøovervåkingsprogramet CCAMLR Ecosystem Monitoring System (CEMP) under ledelse av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya, hvor næringsstrategier hos og utbredelse av pelssel- og pingvinbestandene blir studert. Overvåkingen inngår også i en forskningsavtale mellom Norge og Sør-Afrika. Sist forskere fra Norsk Polarinstitutt besøkte Bouvetøya var i 2001, men i forbindelse med Antarktisekspedisjonen i 2003-2004 var ekspedisjonsmedlemmer fra Norsk Polarinstitutt i land på øya. Alle forskningstokt til Bouvetøya i senere tid har vært basert på Nyrøysa, siden dette området er den mest tilgjengelige delen av øya. Norsk Polarinstitutt satte i 1996 opp en feltstasjon på 36m² på i Nyrøysa. 19. oktober 2007 meldte Norsk Polarinstitutt at den norske feltstasjonen på Bouvetøya var forsvunnet, mens den automatiske værstasjonen fortsatt stod der. I 2006 var det et jordskjelv i havet utenfor som ble registrert til 5,5 på Richters skala av European-Mediterranean Seismological Centre i Essonne i Frankrike. En mulig årsak til at feltstasjonen og en mindre container ble borte er at jordskjelvet har svekket barduneringen og fundamenteringen og at ekstreme vinterstormer kan ha blåst feltstasjonen på havet. En ny prefabrikkert forskningsstasjon på 40m² skal settes opp på øya. Denne koster fire millioner kroner, eksklusiv transportkostnader, og har blant annet laboratorium, oppholdsrom, kjøkken, lager og to soverom, samt en vindmølle i hvert hjørne som vil sørge for elektrisitet. Bygget vil bli stående på en plattform halvannen meter over bakken, av hensyn til vær og vind, men også for å slippe å stå midt i illeluktende ekskrementer. == Suverenitet == Bouvetøya har status som norsk biland, en status øya deler med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Et norsk biland betyr at territoriet er under norsk overhøyhet, uten å være en del av Kongeriket Norge og kan dermed avgis uten at det kommer i strid med Grunnloven § 1. Ingen stater bestrider Norges suverenitet over Bouvetøya. Forskriften om Bouvet-øya, fastsatt 19. september 1930, gir regler for norske myndigheters administrasjon av øya. Oslo tingrett er gitt domsmyndighet for Bouvetøya.I 2009 fremmet Norge krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon om å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer rundt øya, tilsvarende tre ganger større enn den norske delen av Nordsjøen. Det norske kravet rundt Bouvetøya består av kontinentalsokkelen som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten, og om utgjør 430 000 kvadratkilometer. I tillegg ble det krevet et område på 110 000 kvadratkilometer, i nordøstlig retning fra øya, basert på topografiske og geologiske egenskaper ved havbunnen. Kommisjonen støttet det norske kravet i 2019. == Annet == En norsk avis meldte i 1986 at siden 1959 hadde 60 kvinner og 26 menn immigrert til USA fra Bouvetøya, med henvisning fra tall fra Bureau of the Census.Handlingen i hollywoodfilmen Alien vs. Predator fra 2004 er satt til Bouvetøya, og er i filmen kalt «Bouvetoya Island». Filmen ble ikke filmet på øya, og i praksis er det kun navnet og til dels klimaet som stemmer overens med virkeligheten. Bouvetoya Island inneholder flere momenter som ikke finnes i virkeligheten, deriblant en nedlagt fangststasjon. Filmen nevner heller ikke at øya er norsk territorium..bv er Bouvetøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet er ikke åpent for registrering. I 2014 søkte Norid om dispensasjon fra domeneforskriften for å kunne åpne .bv for bruk i Nederland (hvor BV er forkortelsen for et aksjeselskap). Søknaden ble avslått av Samferdselsdepartementet i 2016.De subantarktiske øyenes spesielle status har vært søkt utnyttet kommersielt ved å være hjemsted for internasjonale skipsregistre. På den franske ubebodde øya Kerguelen er det et internasjonalt skipsregister med over sytti franske og utenlandske skip registrert. Bouvetøya, Jan Mayen og Svalbard ble vurdert som hjemsted for Norsk internasjonalt skipsregister (NIS), men beslutningen falt til slutt på Bergen. == Tidslinje == 1739 – Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier oppdaget øya 1. januar. 1825 – Storbritannia gjorde krav på øya 1901 – Den tyske ekspedisjonen under ledelse av Erich von Drygalski kartla øya i perioden 1901-03 1927 – Den første Norvegiaekspedisjonen gikk i land og erklærte øya for norsk territorium 1. desember. 1929 – Storbritannia frafalt sitt krav på øya 1930 – Bouvetøya ble norsk biland ved lov 27. februar 1953 – Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar. 1971 – Øya ble erklært som naturreservat 17. desember. 1996 – Norsk Polarinstitutt satte opp en feltstasjon i Nyrøysa. 2005 – Restriksjoner på ferdsel i Nyrøysa ble innført 24. juni. 2007 – Bouvetøya ble oppført på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007 – Feltstasjonen i Nyrøysa blåste på havet. 2008 – 1. april ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. == Referanser == == Litteratur == Vidar Bakken (1991). Fugle-og selundersøkelser på Bouvetøya i desember/januar 1989/90. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-93-4. [Meddelelser; 115] Susan Barr (1987). Norway's Polar Territories. Aschehoug. s. 58-64. ISBN 82-03-15689-4. Flere forfattere (1981). Bouvetøya, South Atlantic Ocean : results from the Norwegian Antarctic Research Expeditions 1976/77 and 1978/79. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-16-0. [Skrifter; 175] Flere forfattere (1986). Botany of Bouvetøya, South Atlantic Ocean. I, Cryptogamic taxonomy and phytogeography. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-40-3. [Skrifter; 185] Bjørn Geirr Harsson (2011). «Norske grunnlinjer, sjøgrenser og FNs Havrettskonvensjon». Kart og plan. 71 (1). ISSN 0047-3278. Kjell Isaksen, mfl (2000). Studies of seabirds and seals on Bouvetøya 1998/99. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-7666-171-8. [Internrapport; 2] Tore Prestvik (1999). «Petrogenesis of the volcanic suite of Bouvetøya (Bouvet Island), South Atlantic». Norsk geologisk tidsskrift. 79 (4). ISSN 0029-196X. Jeff Rubin (2000). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 238-240. ISBN 0-86442-772-7. Lauritz Sømme (1992). «Bouvetøya - et norsk naturreservat». Fauna. 45 (4). ISSN 0014-8881. Bjarne Aagaard (1928). The "Norvegia"-expedition and Bouvet Island (engelsk). Norges Handels og Sjøfartstidende. [Særtrykk av NHST mars-april 1928] == Eksterne lenker == (en) Bouvet Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Atlas of Bouvet Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Meldinger til Stortinget 33 (2014–2015) - Norske interesser og politikk for Bouvetøya 12.06.2015 Bouvetøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt

Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island.

https://no.wikipedia.org/wiki/Staatsoper_Berlin

2023-02-04

Staatsoper Berlin

['Kategori:13°Ø', 'Kategori:1742 i Preussen', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1742', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Musikk i Berlin', 'Kategori:Operahus i Tyskland']

Staatsoper Berlin (offisielt også Deutsche Staatsoper) er et berømt tysk operahus. Det holder til i Berlins paradegate Unter den Linden, og er også kjent som Staatsoper Unter den Linden.

Staatsoper Berlin (offisielt også Deutsche Staatsoper) er et berømt tysk operahus. Det holder til i Berlins paradegate Unter den Linden, og er også kjent som Staatsoper Unter den Linden. == Historie == Staatsoper Berlin ble grunnlagt som den kongelige prøyssiske hoffoperaen i første halvdel av 1700-tallet. Operaens første bygning, tegnet av Wenzeslaus von Knobelsdorff, ble bygget 1741-43 av kong Fredrik den store, som en del av Forum Fredericianum. Den første oppføringen var Carl Heinrich Grauns Cleopatra e Cesare 7. desember 1742, og denne begivenheten markerte starten på et suksessrikt 250 år langt samarbeide mellom statsoperaen og Königliche Kapelle (Staatskapelle), det statlige prøyssiske konsertorkesteret, opprinnelig grunnlagt allerede på 1400-tallet. I 1842 innførte Gottfried Wilhelm Taubert tradisjonen med regulære symfoniske konserter. Samme år etterfulgte Giacomo Meyerbeer Gaspare Spontini som sjefdirigent. Også Felix Mendelssohn var tilknyttet operaen som dirigent et års tid. 18. august 1843 ble operabygningen ødelagt av brann, og en ny bygning, med Carl Ferdinand Langhans som arkitekt, ble innviet året etter med oppføringen av Meyerbeers Ein Feldlager in Schlesien. 1849 hadde Otto Nicolais Die Lustigen Weiber von Windsor premiere, dirigert av komponisten selv. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tiltrakk operahuset seg mange av tidens største dirigenter, som Felix von Weingartner, Karl Muck, Richard Strauss og Leo Blech. Etter det tyske keiserrikets fall i 1918 ble operaen omdøpt Staatsoper Unter den Linden, og Königliche Kapelle ble Kapelle der Staatsoper. I 1920-årene var blant annet Wilhelm Furtwängler, Erich Kleiber, Otto Klemperer, Alexander von Zemlinsky og Bruno Walter virksomme som dirigenter ved operahuset. I 1925 hadde Alban Bergs Wozzeck premiere, dirigert av Erich Kleiber. Etter å ha blitt renovert gjenåpnet operaen i april 1928 med en ny produksjon av Die Zauberflöte (Tryllefløyten), og samme år hadde den fremtredende russiske bassen Fjodor Sjaliapin og Sergej Djaghilevs russiske ballett gjesteopptredener. På 30-tallet ble Herbert von Karajan Staatskapellmeister, og i 1944 ble de første lydopptak gjort ved operaen. Under annen verdenskrig ble operabygningen sterkt skadet. Den åpnet igjen i 1955 med Wagners Die Meistersinger von Nürnberg. I DDR var operaen noe isolert, selv om den opprettholdt et omfattende klassisk og romantisk repertoar såvel som samtidsballett og -opera. Etter gjenforeningen har Staatsoper under den Linden igjen inntatt plass i den internasjonale operaverden. Viktige verker som hadde vært oppført tidligere, ble gjenoppdaget og diskutert i rammene av Berlin Dramaturgie. Barokkoperaer har vekket særlig oppmerksomhet, med Cleopatra e Cesare, Croesus, L'Opera seria og Griselda. Disse og andre verker har blitt produsert av dirigenten René Jacobs sammen med Akademie für Alte Musik Berlin og Freiburger Barockorchester, og det legges stor vekt på tidsriktig (autentisk) instrumentbruk. I 1992 ble den israelske dirigenten Daniel Barenboim ansatt som sjefdirigent. Under Festtage i 2002 ledet han en stor Wagnersyklus i ti deler, en produksjon skapt sammen med Harry Kupfer. == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Staatsoper Unter den Linden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Staatsoper Unter den Linden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Staatsoper Berlin (offisielt også Deutsche Staatsoper) er et berømt tysk operahus. Det holder til i Berlins paradegate Unter den Linden, og er også kjent som Staatsoper Unter den Linden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Etna

2023-02-04

Etna

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dekadevulkaner', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Geologistubber', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sicilia', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Vulkaner i Italia']

Denne artikkelen omhandler vulkanen Etna. For den norske elven av samme navn, se Etna (elv).Etna, som også er kjent som Mongibello lokalt, er en aktiv vulkan på østkysten av Sicilia i Italia, tett ved byen Catania, som har mer enn 300 000 innbyggere. Høyden over havet varierer med utbruddene. Nordøstkrateret er høyest og målte ca. 3 315 moh. tidlig i 2004, etter at den i 1980 hadde vært oppe i en høyde av 3 350 m. Siden da har den gradvis minket, inntil den i september 2004 til mars 2005 hadde et større utbrudd som førte høyden opp i 3 350 m igjen. Sørøstkrateret, som formet seg i 1978 og vokste dramatisk i perioden 1998–2001, men den er fortsatt noen titalls meter lavere enn toppen på nordøstkrateret. Foruten de distinkte nordøst- og sørøstkratrene finnes også et sentralkrater. Utbruddet den 3. desember 2015 skjedde mellom klokken 03:20 og 04:10. Lavafontenen sto rundt en kilometer høyt, med asken i en høyde av tre kilometer. Aktiviteten fortsatte de kommende dagene og asken nådde en høyde på syv kilometer, noe som medførte at flyplassen i Catania måtte stenge i noen få timer. Utbruddet den 26. desember 2018 ble fulgt av et jordskjelv med magnitude 4,8. Det seneste utbruddet begynte den 16. februar 2021.Etna er den vulkanen i verden som lengst har fått dokumentert sine utbrudd, faktisk helt tilbake til 1500-tallet f.Kr.Etna er en av de mest aktive vulkaner i verden, men anses til tross for at den leilighetsvis gjør stor skade likevel ikke for å være spesielt farlig, ettersom lavaen på Etna flyter for sakte til å kunne gjøre skade på mennesker. Utbruddene forhindrer derfor ikke blomstrende aktivitet på og rundt vulkanen. Foruten stor turisme drives det utstrakt jordbruk i det fruktbare vulkanske jordsmonnet, og i vinterhalvåret gir flere skianlegg mulighet for å bedrive skisport med havutsikt. Etna er kalt «dronningen» av europeiske vulkaner, både på grunn av sin spektakulære beliggenhet og størrelse, og dens aktivitetsnivå. I gresk mytologi skal Zevs, kongen av gudene, ha beseiret monsteret Tyfon, kalt far av alle monstre og holdt ham fanget under vulkanen. I tillegg skal smia til guden Hefaistos, guden over blant annet teknologi, smeder, metall og metallurgi, og ild, også ligge under vulkanen. Hans romersk ekvivalent var forøvrig Vulkan

Denne artikkelen omhandler vulkanen Etna. For den norske elven av samme navn, se Etna (elv).Etna, som også er kjent som Mongibello lokalt, er en aktiv vulkan på østkysten av Sicilia i Italia, tett ved byen Catania, som har mer enn 300 000 innbyggere. Høyden over havet varierer med utbruddene. Nordøstkrateret er høyest og målte ca. 3 315 moh. tidlig i 2004, etter at den i 1980 hadde vært oppe i en høyde av 3 350 m. Siden da har den gradvis minket, inntil den i september 2004 til mars 2005 hadde et større utbrudd som førte høyden opp i 3 350 m igjen. Sørøstkrateret, som formet seg i 1978 og vokste dramatisk i perioden 1998–2001, men den er fortsatt noen titalls meter lavere enn toppen på nordøstkrateret. Foruten de distinkte nordøst- og sørøstkratrene finnes også et sentralkrater. Utbruddet den 3. desember 2015 skjedde mellom klokken 03:20 og 04:10. Lavafontenen sto rundt en kilometer høyt, med asken i en høyde av tre kilometer. Aktiviteten fortsatte de kommende dagene og asken nådde en høyde på syv kilometer, noe som medførte at flyplassen i Catania måtte stenge i noen få timer. Utbruddet den 26. desember 2018 ble fulgt av et jordskjelv med magnitude 4,8. Det seneste utbruddet begynte den 16. februar 2021.Etna er den vulkanen i verden som lengst har fått dokumentert sine utbrudd, faktisk helt tilbake til 1500-tallet f.Kr.Etna er en av de mest aktive vulkaner i verden, men anses til tross for at den leilighetsvis gjør stor skade likevel ikke for å være spesielt farlig, ettersom lavaen på Etna flyter for sakte til å kunne gjøre skade på mennesker. Utbruddene forhindrer derfor ikke blomstrende aktivitet på og rundt vulkanen. Foruten stor turisme drives det utstrakt jordbruk i det fruktbare vulkanske jordsmonnet, og i vinterhalvåret gir flere skianlegg mulighet for å bedrive skisport med havutsikt. Etna er kalt «dronningen» av europeiske vulkaner, både på grunn av sin spektakulære beliggenhet og størrelse, og dens aktivitetsnivå. I gresk mytologi skal Zevs, kongen av gudene, ha beseiret monsteret Tyfon, kalt far av alle monstre og holdt ham fanget under vulkanen. I tillegg skal smia til guden Hefaistos, guden over blant annet teknologi, smeder, metall og metallurgi, og ild, også ligge under vulkanen. Hans romersk ekvivalent var forøvrig Vulkan == Se også == Etnahund == Referanser ==

Etna, som også er kjent som Mongibello lokalt, er en aktiv vulkan på østkysten av Sicilia i Italia, tett ved byen Catania, som har mer enn 300 000 innbyggere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Uruguay

2023-02-04

Uruguay

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1825', 'Kategori:Uruguay']

Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km². Landets hovedstad og største by er Montevideo (deretter følger Salto og Ciudad de la Costa), hvis forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av landets befolkning. Spansk er de facto språk i landet. Uruguay er et demokrati organisert som en enhetsstatlig presidentiell republikk. Uruguay er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: departementer (departamentos) og kommuner (municipios). Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Uruguay er rangert som nr. 1 blant de latinamerikanske landene i livskvalitet, demokrati-indeksen, mangel på korrupsjon, fredsindeks, pressefrihet og e-regjeringen. Uruguay er også det tredje beste landet i Latin-Amerika i menneskelig utvikling.Uruguay er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Uruguay er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, Mercosur, ALADI, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Verdens handelsorganisasjon og De søramerikanske lands union.

Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km². Landets hovedstad og største by er Montevideo (deretter følger Salto og Ciudad de la Costa), hvis forsteder og omkringliggende områder på sørvestkysten er hjemsted til to tredjedeler av landets befolkning. Spansk er de facto språk i landet. Uruguay er et demokrati organisert som en enhetsstatlig presidentiell republikk. Uruguay er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: departementer (departamentos) og kommuner (municipios). Landet var en del av det spanske koloniriket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay ble selvstendig i 1828. Uruguay er rangert som nr. 1 blant de latinamerikanske landene i livskvalitet, demokrati-indeksen, mangel på korrupsjon, fredsindeks, pressefrihet og e-regjeringen. Uruguay er også det tredje beste landet i Latin-Amerika i menneskelig utvikling.Uruguay er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Uruguay er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, Mercosur, ALADI, Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Verdens handelsorganisasjon og De søramerikanske lands union. == Etymologi == Navnet Uruguay kan være satt sammen av de tupianske ordene uru, som betyr fugl, og guay, som betyr hale, som også er navnet på en fugleart som var svært vanlig i landet. I kolonitiden ble området kalt Banda Oriental del Uruguay, det vil si østbredden av elva Uruguay. Det offisielle spanske navnet på republikken, República Oriental del Uruguay, kan bli oversatt med både Den orientalske republikken Uruguay, Den østlige republikken Uruguay og Republikken øst for Uruguay, skjønt det kun er Republikken øst for Uruguay som er betydningsmessig korrekt, da det fremdeles refereres til beliggenheten øst for Uruguay-elva. == Naturgeografi == Hele den sørlige delen av Uruguay består av lavland. Innlandet består for det meste av småkupert bakkeland som ligger 200–300 meter over havet. Den høyeste toppen ligger 540 meter over havet. Det meste av landet er dekket av gresslette, som også kalles pampas. Langs elvebreddene vokser spredt skog, og i de sørligste områdene finnes enkelte områder med savanne.Uruguay har et mildt og fuktig subtropisk klima med nedbør i alle årstider. Den kaldeste måneden er juli, med en gjennomsnittstemperatur på 10–13 grader, mens den varmeste er januar med en gjennomsnittstemperatur på 22–25 grader. Årsnedbøren varierer mellom 900 og 1300 millimeter. == Demografi == Uruguays folketall var 3 286 314 i 2011, med en årlig befolkningsvekst på 0,8 % fra 1994 til 1999. Gjennomsnittlig levealder er 79,2 år for kvinner og 72,7 år for menn (1999). Det er tettest bosetning omkring Montevideo.I 1995 kunne 97,3 % av befolkningen over 15 år lese og skrive. 90 % av befolkningen er av europeisk, mest spansk og italiensk herkomst. === Språk === Spansk (Español rioplatense eller «Rioplatense spansk») er det offisielle (de facto) språket i Uruguay. Uruguayanske spansk er påvirket av italiensk språk på grunn av tidlig innvandring i det 20. århundre. Det er noen lyder og ord hentet fra italiensk. Det spanske språket som snakkes i Uruguay er lik den spansk som snakkes i Buenos Aires, Argentina. Det er bare små forskjeller mellom argentinsk spansk og uruguayansk spansk. Begge varianter bruker voseo og yeísmo. Det er mange forskjeller mellom uruguayansk spansk og spansk som snakkes i Spania. Portugisisk er det andre språket i landet og blir undervist i skolen. En blanding av spansk og portugisisk (portuñol riverense eller misturado) snakkes i nord, øst og nordøst, nær grensen til Brasil.Engelsk er obligatorisk i videregående skoler. Fransk og italiensk er også viktige språk. === Religion === Uruguay har ingen offisiell religion; kirke og stat er offisielt skilt. Religionsfrihet er garantert. Uruguay ble en sekulær nasjon i 1903 etter reformer av president José Batlle y Ordóñez (1903-1911). Skilsmisse ble legalisert i 1907 og religion ble forbudt i offentlige skoler i 1909. Fullstendig skille mellom kirke og stat skjedde i 1917. Senatet i Uruguay legaliserte likekjønnet ekteskap den 12. desember 2012. Abort ble lovlig samme år.Per 1. januar 2011 er 45,3 % av befolkningen medlemmer i den katolske kirken. Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 10 %. 14 % av befolkningen er ateist eller agnostiker, 0,6 % er umbander og 0,4 % er jøder. === Største tettsteder === Uruguay er i dag et urbant land, der nærmere 80 % av Uruguays befolkning bor i tettsteder. == Historie == === Kolonisering === Spanjolene var de første europeerne som kom til området som i dag heter Uruguay i 1516. Indianere som bodde der fra før motsatte seg spansk erobring, og kombinert med at det var lite gull og sølv å finne i området, begrenset spanjolenes interesse for området seg i løpet av det 16. og 17. århundre. Uruguay ble midtpunktet for en rekke stridigheter mellom det spanske og det portugisiske imperiet. I 1603 begynte spanjolene å innføre storfe til området, som ble en kilde til rikdom i regionen. Byen Montevideo ble grunnlagt av spanjolene på begynnelsen av det 18. århundre som en militær festning som skulle hindre inntrengere og fiender fra å komme til området. I 1806 og 1807, forsøkte den britiske hæren å ta kontroll over Buenos Aires og Montevideo som en del av Napoleonskrigene. Som et resultat av dette ble Montevideo okkupert av britiske soldater fra februar til september 1807. I 1811 lanserte José Gervasio Artigas, som ble utnevnt til Uruguays nasjonalhelt, en vellykket revolusjon mot de spanske myndighetene og beseiret de spanske styrkene den 18. mai 1811 i slaget ved Las Piedras. I 1816 ble området angrepet fra Portugal som invaderte Banda Oriental fra Brasil; de tok kontroll over Montevideo i januar 1817. Uruguay forble en del av det spanske koloni-riket frem til 1821, da Brasil annekterte landet. Uruguay fikk sin selvstendighet i 1828. === Uavhengighetskrig (1811-1830) === I andre halvdel av 1800-tallet var det stor innvandring til Uruguay. Flertallet av innvandrerne kom fra Italia og Spania. I 1857 ble Uruguays første bank åpnet. Mellom 1860 og 1868 økte antallet sauer fra tre millioner til sytten millioner. Hovedgrunnen til denne økningen i antall sauer lå fremfor alt i de forbedrede metodene for husdyrhold som ble introdusert i Uruguay av de mange europeiske innvandrerne. Montevideo ble et økonomisk sentrum i området. På grunn av en store havn i Montevideo ble byen brukt som base for handel som Uruguay hadde med naboland som Argentina, Brasil og Paraguay. === 20. århundre === Rundt 1900 var barnedødeligheten i Uruguay blant verdens laveste, noe som indikerer en meget sunn befolkning på denne tiden. Men dette tallet har steget mer i den senere tid. Under første verdenskrig, tok Uruguay parti mot Tyskland og brøt alle diplomatiske forbindelser med landet. Uruguay spilte ingen stor rolle i kamphandlinger på noe tidspunkt under første verdenskrig. I 1930 ble Uruguay valgt som vertsland for verdens aller første fotball-VM. Selv om dette arrangementet var mye mindre den gang enn konkurransene som avholdes i dag, førte arrangementet til en enorm nasjonal stolthet da hjemmelaget vant turneringen over nabolandet Argentina. Slaget ved Río de la Plata var det første større sjøslaget under den andre verdenskrig og fant sted utenfor kysten av Argentina og Uruguay mellom britiske krigsskip og det tyske Admiral Graf Spee. I kampen ble det britiske skipet HMS Exeter alvorlig skadet og måtte trekke seg vekk fra kampen, mens to andre britiske skip fikk mindre skader. Den tyske kapteinen Hans Langsdorff, som styrte skipet, valgte å senke Admiral Graf Spee i stedet for å seile ut av havnen i Montevideo og møte det han feilaktig antok var en fullstendig overlegen alliert styrke. Få dager senere begikk kapteinen selvmord i Buenos Aires. På slutten av 1950-tallet, delvis på grunn av en nedgang i etterspørselen etter landbruksprodukter på verdensmarkedet, begynte Uruguay å få store økonomiske problemer, som inkluderte inflasjon, voksende arbeidsledighet, og en bratt nedgang i levestandarden for Uruguays befolkning. Dette førte til store militante grupperinger som Tupamaros-geriljaen og uro blant arbeidere og studenter. Tupamaros-geriljaen ble grunnlagt på begynnelsen av 1960-tallet; først ranet de banker og butikker for så å distribuere mat og penger i fattige nabolag. Deretter begynte de med politiske kidnappinger, attentat og angrep på militæret og sikkerhetsstyrker. Uruguays daværende president, Jorge Pacheco Areco, erklærte unntakstilstand i 1968, og dette ble etterfulgt av ytterligere svekkelse av borgerrettighetene i 1972 av hans etterfølger, president Juan María Bordaberry. President Juan Bordaberry beordret hæren til å bekjempe Tupamaros-geriljaen som lenge ble ledet av Raúl Sendic. Etter å i stor grad ha beseiret Tupamaros-geriljaen, grep de militære makten i Uruguay i 1973. Tortur og terror mot egne borgere var utbredt praksis under det uruguayanske diktaturet på 1980-tallet. Uruguay hadde på et tidspunkt det høyeste antallet politiske fanger per innbygger i hele verden. Bordaberry ble fjernet som president i 1976. Et nytt formannskap bestående av militære ledere ble snart innsatt. I 1984 brøt det ut massive protester mot militærdiktaturet. Etter en 24 timers generalstreik begynte forhandlingene, og de væpnede styrkene kunngjorde en plan for å innføre et sivilt demokratisk styre i landet. Nøyaktig hvor mange sivile som ble drept under det tolv år lange militærstyret i Uruguay mellom 1973 og 1985 er ikke gjort offentlig kjent. Et stort antall av de drepte er aldri blitt funnet igjen. Nye økonomiske reformer som ble innført, med fokus på å få inn utenlandsk handel og kapital, oppnådde en viss suksess og stabiliserte økonomien på 1970-og 1980-tallet. Luis Alberto Lacalle vant presidentvalget i 1989 og satt ved makten frem til 1995. President Lacalle innførte blant annet store økonomiske strukturelle reformer, og var en forkjemper for liberalisering av tidligere handelsreformer. Til tross for større økonomisk vekst i løpet av Lacalle sitt presidentskap, provoserte de store justeringene det private næringslivet og den politiske opposisjonen, og noen reformer ble veltet gjennom folkeavstemninger. === 21. århundre === José Mujica, tidligere gerilja-kriger i Tupamaros, ble valgt til president i Uruguay og innsatt i embetet 1. mars 2010. I 2012 legaliserte Uruguay abort og likekjønnet ekteskap. I 2013 ble Uruguay det første landet i verden som legaliserte marihuana.I 2014 ble den sosialistiske kandidaten Tabaré Vázquez (2005-2010) valgt til president for en 5-års periode, fra 2015 til 2020. Han ble i 2020 etterfulgt av Luis Alberto Lacalle Pou. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Uruguay er delt inn i 19 departementer (spansk: departamentos), som fungerer som landets nest øverste forvaltningsenheter. === Rettsvesen === Som førsteinstansrett fungerer en fredsdommer i hver av de 224 lokale domsområdene. Videre er det separate sivil- og strafferettslige domstoler, ungdomsdomstoler og arbeidsretter. Hvert departements hovedstad, samt noen andre byer, har en egen departements-domstol. Det er sju apellretter, alle med tre dommere. Den øverste justisdomstol er den høyeste allmenne domstol. Den har original jurisdiksjon i blant annet forfatningsrettslige saker, og hører ellers appeller fra appelldomstolene. Den har fem dommere, alle er valgt for ti år av kongressen. En egen valgkomite presenterer en liste over kandidater kongressen kan vurdere. Den øverste justisdomstols dommere utpeker dommere til appellrettene, senatet må godkjenne alle valgene. Det er egne forvaltningsdomstoler, med den øverste administrative domstol som sisteinstans. Det er også en egen valgdomstol. I 1980 ble det åpnet adgang til fri advokathjelp for dem som selv ikke kan betale for advokattjenester. == Næringsliv == I Uruguay var det 3004 km med jernbanespor i 1993. Veinettets totale lengde var på 52 000 km, hvorav 23 % er asfaltert. Handelsflåten består av 88 skip. Og det finnes en flyplass med regulær trafikk. Næringslivet består hovedsakelig av jordbruk med stort husdyrhold i tillegg til en del fiske. Det dyrkes korn, mais, ris, linfrø, tobakk og sitrusfrukter. Viktige eksportvarer er levende dyr og matvarer, tekstiler, klær, gummivarer og plastvarer. Viktige importvarer er petroleum, maskiner, transportutstyr, kjemikalier, metaller og metallvarer. Viktige handelspartnere er Brasil, Argentina, USA og Tyskland. == Kultur == Uruguayanske kultur blander søreuropeiske (spansk og italiensk), afrikanske og søramerikanske elementer. Gaucho er en viktig del av folklore i både Uruguay og Argentina. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Historiske deler av byen Colonia del Sacramento Atlántida-kirkenFray BentosMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2009 – Candombe, trommeorkestre som har gitt opphavet til musikalsk sjanger == Referanser == == Eksterne lenker == (es) Offisielt nettsted (en) Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Uruguay – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Uruguay i FN-sambandets nettsted Globalis.no The World Factbook om Uruguay

Uruguay, offisielt Republikken øst for Uruguay (på spansk: República Oriental del Uruguay), er en republikk i den sørlige kjegle i Sør-Amerika, og grenser til Brasil i nord, Atlanterhavet i sør og sørøst, og Argentina i vest. Landet har omtrent 3 415 920 innbyggere, og et areal på 176 220 km².

https://no.wikipedia.org/wiki/William_Herschel

2023-02-04

William Herschel

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske astronomer', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1822', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1738', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske astronomer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Uranus']

William Herschel (født 15. november 1738, død 25. august 1822) var en tysk-britisk astronom og komponist. Han ble født i Hannover i Tyskland under navnet Friedrich Wilhelm Herschel, og endret navn etter at han flyttet til Storbritannia. Den britiske kongen stammet fra Hannover, som han også hersket over, og mange av kongens landsmenn fra Hannover dro til hoffet i Storbritannia. I 1782 ble han utnevnt til Astronomer Royal. Herschel er kjent for oppdagelsen av planeten Uranus i 1781, to av månene til Uranus i 1787 (Titania og Oberon), samt infrarød stråling (ca. 1800).

William Herschel (født 15. november 1738, død 25. august 1822) var en tysk-britisk astronom og komponist. Han ble født i Hannover i Tyskland under navnet Friedrich Wilhelm Herschel, og endret navn etter at han flyttet til Storbritannia. Den britiske kongen stammet fra Hannover, som han også hersket over, og mange av kongens landsmenn fra Hannover dro til hoffet i Storbritannia. I 1782 ble han utnevnt til Astronomer Royal. Herschel er kjent for oppdagelsen av planeten Uranus i 1781, to av månene til Uranus i 1787 (Titania og Oberon), samt infrarød stråling (ca. 1800). == Priser og utmerkelser (utvalg) == 1781 – Copleymedaljen == Referanser ==

William Herschel (født 15. november 1738, død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Gutenberg

2023-02-04

Johann Gutenberg

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Bokkunst', 'Kategori:Dødsfall i 1468', 'Kategori:Fødsler i 1400', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mainz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Typografi', 'Kategori:Tyske oppfinnere', 'Kategori:Viktige stubber']

Johann Gutenberg (født ca. 1400 i Mainz, død der 3. februar 1468) var en tysk gullsmed og metallurg som regnes som oppfinneren av boktrykkerkunsten, det vil si masseframstilling av bøker trykt med løse (enkeltvise) bokstavtyper. I Kina ble det trykt blokkbøker allerede på 500-tallet og brukt løse typer fra 1000-tallet. Kineserne var også de første til å lage papir. I Europa ble det lagd noen få bøker med blokksats først fra 1430-tallet. Gutenberg videreutviklet imidlertid teknikkene, han forbedret trykkpressen og fant fram til bedre trykkfarger og blylegeringer for støping av typer. På 1450-tallet etablerte han en trykkemetode for bøker som ble enerådende fram til slutten av 1800-tallet og i bruk til 1950-tallet. Muligheten for å masseprodusere bøker dannet grunnlaget for det moderne informasjonssamfunnet.

Johann Gutenberg (født ca. 1400 i Mainz, død der 3. februar 1468) var en tysk gullsmed og metallurg som regnes som oppfinneren av boktrykkerkunsten, det vil si masseframstilling av bøker trykt med løse (enkeltvise) bokstavtyper. I Kina ble det trykt blokkbøker allerede på 500-tallet og brukt løse typer fra 1000-tallet. Kineserne var også de første til å lage papir. I Europa ble det lagd noen få bøker med blokksats først fra 1430-tallet. Gutenberg videreutviklet imidlertid teknikkene, han forbedret trykkpressen og fant fram til bedre trykkfarger og blylegeringer for støping av typer. På 1450-tallet etablerte han en trykkemetode for bøker som ble enerådende fram til slutten av 1800-tallet og i bruk til 1950-tallet. Muligheten for å masseprodusere bøker dannet grunnlaget for det moderne informasjonssamfunnet. == Liv og virke == === Bakgrunn === Johannes Gensfleisch (Gutenberg) ble født i en patrisierfamilie. Hans far het Friele Gensfleisch zur Laden og var trolig tekstilhandler. Moren het Else Wyrich og var Frieles annen kone. Johann var deres tredje barn. Da det ikke er mulig å fastlegge hans nøyaktige fødselstidspunkt fastsatte Det internasjonale Gutenbergselskap i Mainz i slutten av 1800-tallet hans fødselsår til 1400 og kunne dermed feire hans 500 års fødselsdag i år 1900. Johann Gensfleisch var opprinnelig kjent som zur Laden etter sin far, men endret etternavnssuffiks i 1420-årene til zum Gutenberg etter familiens nye bosted. === Utdannelse === Ut fra hans gode kunnskaper i latin har man alltid antatt at han fikk en god utdannelse ved en klosterskole. Familien hadde tette forbindelser til kirken Stift St. Viktor vor Mainz, og Gutenberg trådte senere inn i St. Viktor-brorskabet. Med viten om hans senere gjøremål kan man anta at Gutenberg studerte på universitetet. På Universitetet i Erfurt finnes i matrikkelboken en opptegnelse om en Johannes de Alta Villa som ble immatrikulert i sommersemesteret 1418. Dette kunne være Johann Gutenberg, men det kan ikke sies med sikkerhet. === Virke === Et første dokument som nevner Gutenberg ved navn, stammer fra 1420. Notatet forteller om arvestridigheter mellom Gutenberg-søsknene og en halvsøster etter Friele Gensfleisch' død. Utgangen på striden vites ikke, men kilden påviser at Gutenberg på det tidspunkt var myndig (eldre enn 14 år), ettersom han ikke er representert av en formynder. Hvor han oppholdt seg i 1420, og hva han gjorde på det tidspunkt, er ikke kjent. Gjennom andre kilder ved man at han ikke befant seg i Mainz i 1429. Fra 1434 til 1444 oppholdt Gutenberg seg i Strasbourg, hvor han hadde familie på sin mors side. Det er gjennom rettsaktene fra den såkalte Dritzehn-prosess mulig å utlede noe om Gutenbergs forretnings- og håndverksmessige virke. I 1437 tok han Andreas Dritzehn i lære for å lære ham polering av edelsteiner. Samtidig etablerte han et finansieringsselskap med flere partnere for å forhåndsbetale en ny teknisk metode. Han hadde en avtale med fogd Hans Riffe von Lichtenau om produksjon av pilegrimssouvenirer. Sammen med Andreas Dritzehn skulle han fremstille pilegrimsspeil av en bly-tinn-legering til Aachen-pilegrimsferden i 1439. På grunn av en pestepidemi fant pilegrimsferden imidlertid først sted i 1440. Andreas Dritzehn døde i 1439 før produksjonen var ferdig, og hans brødre forsøkte å saksøke firmaet for å få en del av den investerte kapital tilbake. Av rettsdokumentene fremgår det at et nytt prosjekt var under forberedelse med fremstilling av aventur og kunst. Med datidens språkbruk betyr kunst «håndverksmessig kunnskap». Johann Gutenberg, Hans Riffe, Andreas Dritzehn og Andreas Heilmann hadde laget en supplerende kontrakt om dette. I protokollen for vitneutsagn finnes blant annet utsagn om innkjøp av bly og bygging av en presse. Dette kan være de første skritt til Gutenbergs senere produktutvikling. Fra 1441 til 1444 opptrer Gutenberg flere ganger på Strasbourgs skattelister. Deretter er hans oppholdssted ukjent. Gjennom kilder vet man at Gutenberg oppholdt seg i Mainz fra 1448. Han inngikk en kredittavtale på 150 gylden med sin fetter Arnold Gelthus. Formodentlig investerte Gutenberg de lånte pengene i et trykkeverksted i Humbrechthof, som lå i Mainz' gamle bydel. Han søkte kontakt med flere utlånere, for eksempel mainzerkjøpmannen Johannes Fust. Han gav Gutenberg en rentefri kreditt på 800 gylden i 1449 og fikk til gjengjeld pant i de anskaffede apparatene. Omkring 1450 var Gutenbergs eksperimenter kommet så langt at han begynte med sats og trykk av enkeltbladtrykk og bøker. De tidligste trykk som kan henføres til Gutenberg, kan oppdeles i to grupper. Til den første gruppe teller småtrykk som ordbøker, små grammatikkbøker, avlatsbrev og kalendere. Til den annen gruppe hører latinske bibler. Han utviklet en metode for å støpe løse typer, og sette tekst med disse. Gutenberg støpte typene i en blylegering han selv utviklet (rent bly er for mykt), trykte med oljebasert trykkfarge, og fant opp en egen presse til denne prosessen. Blylegeringen består av bly, tinn og antimon, og kalles for grafisk bly. Den første masseproduserte boken som ble trykket i Gutenbergs trykkeri, var Bibelen på latin (ca. 1455) – kjent under navn som Biblia Latina, «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen». Borgeren Johan Meijdenbach, gullsmeden Johann Fust (død 1466) og gravøren Peter Schöffer var noen viktige medarbeidere. Man kjenner til et titall bøker som Gutenberg lot lage sammen dem, blant annet en ABC-bok, en ordbok, og et par bibler. Selv tapte Johann rettighetene til en misfornøyd kreditor, men grunnprinsippene i Gutenberg-prosessen forble normen helt til digital setting overtok i siste del av 1900-tallet. == Referanser == == Litteratur == John Man: The Gutenberg Revolution: The Story of a Genius and an Invention That Changed the World, 2003 == Se også == Gutenbergs bibel Sekularfest for Gutenberg Boktrykkerkunst Inkunabel, «vuggetrykk», trykt bok (eller bilde) fra før 1501 Bokpresse Gotisk skrift == Eksterne lenker == Omfattende presentasjon av Gutenbergs liv og boktrykkerkunst med avfotograferte bøker (på engelsk) Bartleby.com: Gutenberg, Johann fra The Columbia Encyclopedia (6. utgave, Columbia University Press 2004)

Mainz, Tyskland

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Treholt

2023-02-04

Arne Treholt

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Journalister i Dagsavisen eller forløpere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bedriftsledere', 'Kategori:Norske diplomater', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske spioner under den kalde krigen', 'Kategori:Personer dømt for spionasje', 'Kategori:Personer fra Gran kommune', 'Kategori:Personer som har blitt benådet', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Arbeiderpartiet', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spioner for Irak', 'Kategori:Spioner for Sovjetunionen', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap', 'Kategori:Treholt-saken']

Arne Treholt (født 13. desember 1942) er en norsk tidligere embedsmann og politiker (Ap) som i 1985 ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken. I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ifølge forsvarssjefen ville koste «flere års forsvarsbudsjetter». Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet da han ble arrestert.Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak, som til dels ble plassert på en hemmelig konto i Sveits. Treholt gav Sovjetunionen opplysninger om forsvarsplanene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliseringstider, soldater på vakt, norske angrepsalternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskapslagre, møtereferatene til statsministeren og utenriksministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt utstyr i Norge. Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok Gråsoner fra 2004 innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap» og mente at KGB hadde startet såkalt grooming med sikte på å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet. I interne KGB-dokumenter som ble kjent i 2022 het det at Treholt «samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp Sovjetunionens sikkerhetstjeneste» [KGB] og systematisk motarbeidet den vestlige forsvarsalliansen NATO, og at han «var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål» for Sovjetunionen. Ifølge KGB-dokumentene var Treholts samarbeid med KGB bygget på «et ideologisk-politisk grunnlag, understøttet av materielle goder». I dokumentene ba KGB Stasi om hjelp til å befri Treholt fra fengselet i en mulig fangeutveksling.Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992. Etter løslatelsen flyttet Treholt til Russland og etablerte firmaet Ismos Trading sammen med en tidligere KGB-general; Treholt har senere spesialisert seg på å handle med russiske verdipapirer via internett. Han har tidvis også oppholdt seg på Kypros, der det bor mange russiske forretningsmenn, men har hatt Moskva som hovedbase. Treholt har begjært straffesaken sin gjenopptatt flere ganger. I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker engasjert av Treholt, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker festet ikke lit til påstandene og avslo begjæring om gjenopptagelse for fjerde gang 9. juni 2011. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt og ble i 2018 dømt til tre års fengsel for omfattende bedrageri og dokumentfalsk i flere saker. Etter løslatelsen har Treholt tidvis vært aktiv i norsk offentlig debatt, og har blitt kritisert for å fremme russisk propaganda.

Arne Treholt (født 13. desember 1942) er en norsk tidligere embedsmann og politiker (Ap) som i 1985 ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken. I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ifølge forsvarssjefen ville koste «flere års forsvarsbudsjetter». Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet da han ble arrestert.Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak, som til dels ble plassert på en hemmelig konto i Sveits. Treholt gav Sovjetunionen opplysninger om forsvarsplanene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliseringstider, soldater på vakt, norske angrepsalternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskapslagre, møtereferatene til statsministeren og utenriksministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt utstyr i Norge. Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok Gråsoner fra 2004 innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap» og mente at KGB hadde startet såkalt grooming med sikte på å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet. I interne KGB-dokumenter som ble kjent i 2022 het det at Treholt «samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp Sovjetunionens sikkerhetstjeneste» [KGB] og systematisk motarbeidet den vestlige forsvarsalliansen NATO, og at han «var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål» for Sovjetunionen. Ifølge KGB-dokumentene var Treholts samarbeid med KGB bygget på «et ideologisk-politisk grunnlag, understøttet av materielle goder». I dokumentene ba KGB Stasi om hjelp til å befri Treholt fra fengselet i en mulig fangeutveksling.Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992. Etter løslatelsen flyttet Treholt til Russland og etablerte firmaet Ismos Trading sammen med en tidligere KGB-general; Treholt har senere spesialisert seg på å handle med russiske verdipapirer via internett. Han har tidvis også oppholdt seg på Kypros, der det bor mange russiske forretningsmenn, men har hatt Moskva som hovedbase. Treholt har begjært straffesaken sin gjenopptatt flere ganger. I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker engasjert av Treholt, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker festet ikke lit til påstandene og avslo begjæring om gjenopptagelse for fjerde gang 9. juni 2011. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt og ble i 2018 dømt til tre års fengsel for omfattende bedrageri og dokumentfalsk i flere saker. Etter løslatelsen har Treholt tidvis vært aktiv i norsk offentlig debatt, og har blitt kritisert for å fremme russisk propaganda. == Bakgrunn og utdanning == Treholt er sønn av tidligere landbruksminister Thorstein Treholt (Ap). Som ung flyttet han til Oslo for å ta artium ved Oslo katedralskole. Deretter studerte han sosialøkonomi, politisk historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Treholt var gift første gang med Brit Treholt og deretter med fjernsynsjournalisten Kari Storækre, som han møtte på pølsefest hos Jens Evensen. De ble separert etter at Treholt ble fengslet i 1984 og er senere skilt. Han oversatte den første boka i Isaac Asimovs trilogi «Foundation» til norsk, kalt Keiserrikets fall (Stiftelsen). == Karriere == === Tidlig karriere === Fra 1965 til 1970 arbeidet han som journalist i Arbeiderbladet og engasjerte seg mot den greske militærjuntaen. Han var også med på å grunnlegge Den norske komité for Demokrati i Hellas. Hans bok Marketakis og juntaen er fra denne emojken av hans liv. === Politisk karriere === Mens Treholt jobbet som journalist i Arbeiderbladet ble han oppdaget av Jens Evensen, og de innledet et nært politisk samarbeid og personlig vennskap. Treholt var mellom 1972 og 1976 politisk sekretær for handels- og sjøfartsministeren (som var Evensen mellom 1973 og 1974), og fra 1976 til 1978 var han statssekretær for Evensen, som da var havrettsminister. Politisk ble Treholt regnet for å tilhøre venstresiden i Arbeiderpartiet, og Jens Evensen blir beskrevet som hans politiske mentor. Den senere avsløringen av Treholt som sovjetisk spion virket knusende på Evensen både personlig og karrieremessig og førte til et fullstendig brudd mellom dem. I en høring i Stortinget sammenlignet Jens Evensen Treholt med Vidkun Quisling i 1989 (Evensen deltok i rettssaken mot Quisling tidlig i sin karriere). === «Gråsoneavtalen» === Som statssekretær deltok Treholt i fremforhandlingen av den omstridte Gråsoneavtalen. Det har blitt hevdet at Treholt fremmet sovjetiske interesser under disse forhandlingene. Sigurd Allern mente i Klassekampen: «I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser». Også Kåre Willoch mener avtalen var sterkt skadelig for Norge og at hele det politiske miljøet var sjokkert over den. Treholt ble ikke tiltalt for spionasje for sin rolle under Gråsoneforhandlingene, men i et intervju med Danmarks Radio i 1990 innrømmet han at han hadde latt en representant for KGB få se de norske møteprotokollene. === Karriere i utenrikstjenesten === Fra 1979 til 1982 tjenestegjorde Treholt som ambassaderåd med ansvar for økonomiske og sosiale saker utvikling ved den norske FN-delegasjonen i New York, og fra 1983 og frem til arrestasjonen var han byråsjef i presse- og kulturavdelingen og fungerende pressetalsmann i Utenriksdepartementet. Treholt var avsettelig embedsmann og ble avskjediget av Kongen i statsråd 6. april 1984. I medhold av Grunnloven § 22 beholdt han imidlertid 2/3 av lønnen frem til Stortinget tok stilling til om han skulle fratas lønnen. Stortinget vedtok 4. juni 1984 å frata Treholt resten av lønnen. == Spionsaken == Den 20. januar 1984 ble Treholt arrestert på Oslo lufthavn av politiinspektør Ørnulf Tofte med ordene «Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss». Treholt var på vei ut til et fly som skulle til Wien, hvor han hadde avtalt å møte den utviste KGB-agenten Gennadij Titov, og hadde 65 graderte dokumenter i kofferten. I politiavhøret erkjente Treholt at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter og at han hadde mottatt penger fra dem. Ifølge avhøret hadde Treholt havnet i en «orgie» på en privatfest i Moskva, hvor det var blitt tatt kompromitterende bilder, og deretter blitt presset av KGB med disse bildene. Treholt undertegnet avhørsprotokollen, men valgte senere å trekke alle uttalelsene. Hans senere forklaring avviker betydelig fra det han sa i dette avhøret, og han mener han led av «tilståelsessyndrom» på avhørstidspunktet.Treholt-saken ble møtt med voldsom interesse, og rettssaken i 1985 ble gjennomført med et stort sikkerhetsoppbud. Den 20. juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel (med fradrag av 518 dager for utholdt varetektsarrest) for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, samt inndragning av 700.000 kroner og 52.000 amerikanske dollar. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter til den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB.Treholt hadde hatt flere møter, som han ikke hadde fortalt noen om, med sovjetiske KGB-folk med diplomatstatus i Helsingfors og Wien, blant annet med Gennadij Titov som var utvist fra Norge etter at han i slutten av 1970-årene var blitt mistenkt for å være føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik.Treholt ble blant annet dømt for å ha gitt KGB detaljert informasjon om organiseringen av det norske invasjonsforsvaret ved sovjetisk invasjon.Retten fant det bevist at Treholt hadde mottatt store pengebeløp, tilsvarende flere årslønner på den tiden, både fra KGB og fra Iraks etterretningstjeneste. Arne Treholt, født 13.12.1942, dømmes for forbrytelser mot Straffelovens § 90, tredje ledd, til en straff av fengsel i tyve - tyve - år, med fradrag av femhundrede-og-atten dager for utholdt varetektsarrest Under rettssaken i 1985 utgav Treholt den selvbiografiske boken Alene. Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt av Cappelen. Til tross for at en rekke offentlige personer som Gunnar Sønsteby og Gerhard Heiberg oppfordret til boikott av boken, solgte den i et betydelig opplag. Treholt fikk likevel ingen glede av pengene, som ble beslaglagt av retten. Hans kone utgav samme år boken God tur til Paris (tittelen henspilte på at Treholt hadde sagt at han skulle til Paris da han i virkeligheten skulle til Wien for å møte KGB-agenter), som var sterkt kritisk til Treholt, og som også fikk stor oppmerksomhet.Nestsjefen i KGBs utenlandsspionasje uttalte i 1992 at arrestasjonen av Treholt ble sett på som tapet av en KGB-agent fra KGBs side.Tidligere forsvarssjef Sverre Hamre uttalte i intervju med NRK at Treholt var «den største landsforræder Norge har hatt i fredstid». I et leserinnlegg skrev Treholt selv fra fengselscellen i 1985 at «jeg er hengt ut for det norske folk som en simpel landsforræder, den største siden Quisling». === Soning === Treholt satt i varetekt på politihuset i Oslo fra arrestasjonen til 5. mars, da han ble overført til kvinneavdelingen ved Drammen kretsfengsel.29. juli 1985 ble han overført til Ila landsfengsel. Hans planer om å organisere en flukt fra fengselet natt til søndag 22. juni 1986 ble avdekket, og han ble derfor overført til Ullersmo landsfengsel. Sikkerhetstiltakene var preget av kontroll under det meste av soningen. De bestod blant annet i forholdsvis omfattende bruk av nakenstripping, isolat og bevæpnede vakter. Forholdet mellom Treholt og fengselspersonalet var også tildels konfliktfylt.Om soningsforholdene uttalte daværende direktør i Fengselsstyret Rolf B. Wegner: «En spiondømt kan representere en særlig risiko for samfunnet dersom han kommer i forbindelse med sine gamle oppdragsgivere. Det måtte vi forhindre».Arne Treholt har skildret livet i fengsel i tre ulike bøker: Den første boken Alene kom ut i 1985 og fokuserte på tiden etter arrestasjonen. I 1991 utgav han Avdeling K om livet i fengselet. Han tok opp tråden i den senere selvbiografien Gråsoner (2004). Treholt har fortalt at han under soningen fattet interesse for skjebnen til de som ble dømt for landssvik etter andre verdenskrig, og at han leste alle landssvikdommene og «reagerte på hvor løsaktige mange av disse dommene var. Seierherrens logikk og oppgjør preget dommene».I Drammen kretsfengsel møtte Treholt 17-åringen Renee Michelle («Shelly») Steele (1968–1992), som han kom til å fungere som støttekontakt for i lekselesning. I 1987 giftet Treholt og Steele seg uten at foreldrene hennes var klar over det, og etter at Steele ble løslatt engasjerte hun seg for mannens sak. Ekteskapet fikk kritikk i media, og etter Shelly Steeles død og benådningen av Treholt anklaget hennes mor Treholt for å ha brukt hennes dødssyke datter som et «redskap for å komme seg ut av fengselet». Hun stilte seg også «uforstående til at en voksen mann gifter seg med en 18-årig pike som han visste ville komme til å dø av AIDS», og spurte hvordan det kunne henge sammen at Treholt disponerte en leilighet på Oslos vestkant full av verdifulle møbler samtidig som han skyldte Staten store pengesummer. === Benådning og løslatelse === Den 8. august 1988 ble han igjen overført til Ila, og 8. juli 1990 hadde han sin første permisjon fra fengselet i tolv timer. Etter at Gro Harlem Brundtlands tredje regjering tiltrådte i november 1990, søkte Treholt om benådning av helsegrunner 26. november 1990, men fikk avslag. 28. mai 1992 døde hans kone, Shelly Steele Treholt, av Aids etter å ha vært syk i flere år, og Treholt fikk permisjon for å delta i begravelsen. 3. juli samme år ble han benådet av Kongen i statsråd av helsegrunner og slapp å returnere til fengselet. Han hadde da sonet 8,5 år av straffen på 20 år. Den tidlige benådningen fikk kritikk fra blant andre jusprofessor Carl August Fleischer, som mente det var særbehandling av en tidligere Ap-politiker fra Ap-regjeringens side og at «signaleffekten er meget uheldig». Fleischer mente Treholt burde sonet ytterligere to-tre år etter vanlig praksis før en benådning kunne komme på tale. Det ble pekt på at flere av statsrådene som stemte for avgjørelsen «var i et slikt vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte at det kan stilles spørsmål om deres habilitet». Det ble også pekt på at begge legene som anbefalte benådningen, enten kjente Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five uttalte at hun var «rystet over det hun mener ser ut som en særbehandling av Arne Treholt i forhold til lignende saker der fanger søker om benådning på grunn av helse». Sjefredaktør Norulv Øvrebotten i Ap-avisen Rogalands Avis mente benådningen var «en skandale», uttalte at det fantes «ingen saklig grunn til å benåde Treholt» og at regjeringen hadde blitt «kraftig manipulert». Etter initiativ fra Høyre ble benådningen senere i 1992 tatt opp i Stortingets kontrollkomité fordi det var «skjedd ulik behandling av fanger [og] at Arne Treholt har fått gunstigere behandling enn andre». På lederplass uttalte VG: Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn. === Arbeid for gjenopptagelse === Treholt har forsøkt å få tatt opp saken sin flere ganger. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet begjæringer om gjenopptagelse i 1988 og 1992.I 2005 begjærte Treholt saken gjenopptatt gjennom den uavhengige Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Påtalemyndigheten ved statsadvokat Stein Vale innstilte på at saken ikke blir gjenopptatt. Mandag 15. desember 2008 avgjorde kommisjonen at saken ikke blir tatt opp. I begrunnelsen het det at det «ikke foreligger nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse».Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse ble truffet under dissens. Ett av medlemmene, psykologiprofessor Svein Magnussen, anførte at «den samlede kommisjon har kommet til at det er flere svake ledd i beviskjeden. Mindretallet mener at disse omstendighetene må tillegges avgjørende vekt til fordel for gjenåpning».Treholt gav i intervjuer etter avgjørelsen uttrykk for at «tidspunktet er kommet for å sette punktum» og at han ikke vil prøve å få gjenopptatt straffesaken sin flere ganger. Han begrunnet det med at det var belastende for hans familie og venner at det ble rippet opp i saken. Statsadvokat Stein Vale, som representerte påtalemyndigheten i saken, uttalte at «en liten krets rundt Arne Treholt har valgt å holde liv i saken, men de bør nå slå seg til ro med at den opprinnelige dommen var riktig».Treholt-saken ble debattert i media fra september 2010 etter at det kom en ny bok om saken av den tidligere journalisten Geir Selvik Malthe-Sørenssen med påstander om fabrikasjon av det såkalte pengebeviset. Det ble fremlagt gamle bilder tatt av Politiets overvåkingstjeneste (POT), som Malthe-Sørenssen mente dokumenterte at POT måtte ha forfalsket et pengebeviset i Treholt-saken. I artikler i Aftenposten ble det hevdet at en ikke navngitt angivelig tidligere POT-tjenestemann uttalte at dette beviset skal ha blitt fabrikkert. 24. september 2010 bestemte Gjenopptakelseskommisjonen seg for å vurdere Treholts tredje begjæring om gjenopptagelse på nytt. 16. mars 2011 var det klart at påtalemyndigheten for fjerde gang innstiller på at søknaden om gjenopptagelse blir avslått. 9. juni 2011 avgjorde Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker at det ikke var grunnlag for påstandene om bevisfabrikkering og avgjorde at straffesaken til Treholt ikke blir gjenopptatt. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig.I 2016 avslørte VG at Geir Selvik Malthe-Sørenssen hadde fabrikkert en ny kilde i Treholt-saken. Overfor advokat Harald Stabell og Arne Treholt hadde Malthe-Sørenssen fortalt at en agent i Forsvarets etterretningstjeneste skulle kaste nytt lys over Treholt-saken. VG avslørte at hans kilde ikke var en agent i Forsvarets etterretningstjeneste, men en draps- og bedrageridømt bruktbilselger som Malthe-Sørensen betalte for å utgi seg for å være agent. Malthe-Sørensen ble i 2015 også siktet for grov korrupsjon. Det er bildene som er det bærende beviset i boka. Men selvfølgelig, når hovedforfatteren har fått en knekk i sin troverdighet, er det uheldig for boka, og også for Treholt-saken. Medforfatter Kjetil Bortelid Mæland sa til NRK at han etter VG-avsløringen ikke har grunn til å tro at kilden i boka ikke eksisterer, men sa at det er grunn til å stille spørsmål ved om den anonyme kilden i boka er ekte. Han presiserte også at det var POT-bildene, og ikke en anonym kilde, som var det bærende elementet i boken. == Livet etter soningen == Etter benådningen stod Treholt på bar bakke i tillegg til at han hadde en betydelig gjeld. Etter eget utsagn måtte han i flere måneder stille seg i kø på sosialkontoret. Han fikk en halv million kroner av en anonym giver, som gjorde det mulig for ham å flytte til Moskva i 1993. Der startet han et firma, Ismos Trading, sammen med en tidligere KGB-general, som han var sjef for til 1995. KGBs tidligere formann Vladimir Krjutsjkov har uttalt at KGB hjalp Treholt med de rette kontaktene for å starte forretninger i Russland, men ifølge Treholt har Krytsjkov sagt i samtale med Treholt, etter at Treholt tok det opp med ham, at han ble feilsitert på dette.Fra 1995 til 1997 ledet han et annet Moskva-basert firma, START-gruppen. I 1997 startet han og tre partnere investeringsselskapet RIM Investment Management, hvor han også ble administrerende direktør. Han har i lengre perioder vært bosatt på Kypros. I begynnelsen av 2004 var Treholt aktuell med en ny selvbiografi: Gråsoner. I oktober 2004 ble RIM oppkjøpt av FMC Securities, og Treholt fulgte med selskapet videre som administrerende direktør.Våren 2006 ble det kjent gjennom Treholts forsvarer at han var svært syk etter en blodforgiftning. Han ble flyttet i respirator fra Kypros til Norge. Treholt overlevde sykdommen og uttalte i NRK at han fortsatte kampen for å få saken sin gjenopptatt.Treholt deltok under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007, der han snakket om svik. «Treholt ble dømt for å være utro mot oss alle, og derfor ble han et naturlig og svært spennende valg til åpningen», ifølge festivalsjef Randi Skeie.Treholt ble i 2020 kritisert av Aftenpostens Moskva-korrespondent Kjell Dragnes for å spre russisk propaganda «som hentet rett ut av propagandakanalen Russia Today eller en håndbok for web-brigadene eller russiske påvirkningsagenter i trollfabrikker». I 2022 publiserte Dagbladet en artikkel med opplysninger om at blant andre Treholt eide en mindre aksjepost i Pål Steigans nettsted steigan.no. Han har også bidratt gjentatte ganger som skribent i Steigans nettsted. == Treholt i fiksjon == I 2006 utgav Thomas Cappelen Malling boken Ninjateknikk II. Usynlighet i strid. Av Arne Treholt, som gir seg ut for å være en manual i ninjateknikker fra 1978, skrevet av «kommandør Arne Treholt». Boken ble filmatisert under tittelen Kommandør Treholt & Ninjatroppen med Mads Ousdal i rollen som «kommandør Arne Treholt». Malling sier om prosjektet: «All historieskriving er alternativ; all historie skrives med et formål av den historiens seierherrer som skriver den». == Dokumentarer == Dokumentarfilmen Et svik mot oss alle (2009) følger Arne Treholt og advokat Harald Stabell i deres arbeid med å få Treholt-saken gjenopptatt.NRK-podkasten Hele historien viet høsten 2019 seks episoder til Treholt-saken, under navnet Spionen Treholt. == Bibliografi == 1969 – Marketakis og juntaen 1976 – Norges havretts- og ressurspolitikk 1985 – Alene 1991 – Avdeling K 2004 – Gråsoner == Litteratur == Kari Storækre: God tur til Paris, Gyldendal 1985, ISBN 82-05-16307-3 Ørnulf Tofte: Spaneren: Overvåkning for rikets sikkerhet, Gyldendal 1987 ISBN 82-05-17390-7 Kari Storækre: I søkelyset, Curious 1993, ISBN 91-630-2241-9 Arne Haugestad: Kappefall – Et varslet justismord, 397 s., Aschehoug forlag 2004, ISBN 82-03-18219-4 Berit Ruud Retzer: Jens Evensen: Makten, myten og mennesket, ISBN 82-995068-0-8, [1] Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken, Cappelen Damm 2009, ISBN 978-82-02-29988-0 Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland: Forfalskningen - Politiets løgn i Treholt-saken, Publicom 2010, ISBN 9788292526446 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Arne Treholt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arne Treholt på Internet Movie Database (no) Arne Treholt hos Norsk senter for forskningsdata Wikiquote: Arne Treholt – sitater

Arne Treholt (født 13. desember 1942) er en norsk tidligere embedsmann og politiker (Ap) som i 1985 ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Oslo

2023-02-04

Universitetet i Oslo

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1811 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karl Friedrich Schinkel', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universitetet i Oslo', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1811']

Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er et norsk forskningsintensivt statlig universitet. Det er det eldste og gjennomgående høyest rangerte universitet i Norge; frem til 1946 var det Norges eneste universitet og det beholdt sin posisjon som landets største universitet til 2016 da det ble nest størst. Universitetet har over 27 000 studenter og 6 600 ansatte. Professor Svein Stølen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2017. Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. I tillegg til fakultetene består UiO i bred forstand av flere museer og andre enheter, og av flere formelt selvstendige tilknyttede institutter. Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, som fakultetet delte med Det medisinske fakultet til 1985. Den største delen av universitetet holder til på Blindern–Gaustad universitetsområde, der den første bygningen stod ferdig i 1932. I 1950- og 1960-årene ble Blindern–Gaustad-området bygget betydelig ut og betegnet som Forskningsbyen. Det medisinske fakultet ligger på Gaustad og universitetssykehusene i Oslo-området. Universitetet ble grunnlagt på slutten av den dansk–norske unionstiden i 1811 på grunnlag av universitetstradisjonen fra helstatens eneste universitet, Københavns Universitet, og i praksis som en norsk delvis videreføring av dette. Dets opprinnelige navn var Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter den siste dansk-norske unionskongen Frederik VI. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946. Universitetet i Oslo er ved siden av universitetene i København, Uppsala og Lund et av Nordens største universiteter, og ble i 2020 bl.a. rangert som nr. 60 blant verdens fremste universiteter av Academic Ranking of World Universities.

Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er et norsk forskningsintensivt statlig universitet. Det er det eldste og gjennomgående høyest rangerte universitet i Norge; frem til 1946 var det Norges eneste universitet og det beholdt sin posisjon som landets største universitet til 2016 da det ble nest størst. Universitetet har over 27 000 studenter og 6 600 ansatte. Professor Svein Stølen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2017. Universitetet består av åtte fakulteter som driver forskning i og tilbyr undervisning i teologi, jus, medisin, humanistiske fag, matematisk-naturvitenskapelige fag, odontologi, samfunnsvitenskaper og utdanningsvitenskap. I tillegg til fakultetene består UiO i bred forstand av flere museer og andre enheter, og av flere formelt selvstendige tilknyttede institutter. Det juridiske fakultet holder til i de opprinnelige universitetsbygningene ved Karl Johans gate, som fakultetet delte med Det medisinske fakultet til 1985. Den største delen av universitetet holder til på Blindern–Gaustad universitetsområde, der den første bygningen stod ferdig i 1932. I 1950- og 1960-årene ble Blindern–Gaustad-området bygget betydelig ut og betegnet som Forskningsbyen. Det medisinske fakultet ligger på Gaustad og universitetssykehusene i Oslo-området. Universitetet ble grunnlagt på slutten av den dansk–norske unionstiden i 1811 på grunnlag av universitetstradisjonen fra helstatens eneste universitet, Københavns Universitet, og i praksis som en norsk delvis videreføring av dette. Dets opprinnelige navn var Det Kongelige Frederiks Universitet, oppkalt etter den siste dansk-norske unionskongen Frederik VI. Navnet ble endret til Universitetet i Oslo i 1939. Universitetet ble frem til 1939 ofte kalt «Det Kgl. Frederiks», og ofte også bare kalt «Universitetet», ettersom det var det eneste universitetet i Norge frem til 1946. Universitetet i Oslo er ved siden av universitetene i København, Uppsala og Lund et av Nordens største universiteter, og ble i 2020 bl.a. rangert som nr. 60 blant verdens fremste universiteter av Academic Ranking of World Universities. == Organisering == === Universitetsledelsen === Universitetets øverste styringsorgan er Universitetsstyret, frem til 2003 Det akademiske kollegium. Opprinnelig bestod Det akademiske kollegium av alle professorene, som kollektivt ledet universitetet. I dag er det et representativt organ valgt blant vitenskapelig ansatte, studenter og teknisk-administrativt ansatte. Alle vitenskapelig ansatte og studentene fikk stemmerett i 1955 og de teknisk-administrativt ansatte i 1975. Universitetets øverste daglige ledelse består av en valgt rektor og dennes valgte stedfortreder, prorektor. De siste rektorene har også utnevnt viserektorer. I perioden 1814–1844/45 var universitetets to høyeste verv universitetets kansler og prokansler. Prokansleren var også titulær formann for Det akademiske kollegium. Kanslervervet ble innehatt av svenske statsmenn og kongelige, mens prokanslervervet ble innehatt av prominente nordmenn primært med virke utenfor universitetet. I 1845 fikk universitetet fullt selvstyre og Det akademiske kollegium valgte frem til 1907 hvert år en formann i sin midte som øverste leder. I 1907 ble vervet som rektor innført, og rektor var ex officio også kollegiets formann. Rektoratet fikk administrativ bistand av universitetssekretæren, mens kvestor hadde ansvar for økonomien. I 1962 ble stillingene som universitetssekretær og kvestor slått sammen til stillingen universitetsdirektør som fikk ansvar for både administrasjon og økonomiforvaltning. === Fakulteter === Hoveddelen av universitetets kjernevirksomhet er delt inn i åtte fakulteter som igjen er delt inn i institutter eller avdelinger. Fakultetene er: Det teologiske fakultet (TF) Det juridiske fakultet (JF) Det medisinske fakultet (MED) Det humanistiske fakultet (til 2005: Det historisk-filosofiske fakultet) (HF) Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat) Det odontologiske fakultet Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UV) === Andre enheter === Universitetet i Oslo består i tillegg til fakultetene av en del andre enheter uten fakultetstilknytning som driver med forskning, undervisning, formidling og annen vitenskapelig virksomhet. Disse består av to museer (Kulturhistorisk museum og Naturhistorisk museum), Universitetsbiblioteket i Oslo og noen tverrfaglige forskningssentre. Universitetet i Oslo eier også Baroniet i Rosendal og Det norske institutt i Roma og driver flere forskningssentre i utlandet. === Tilknyttede institutter === Tilknyttede institutter ved Universitetet i Oslo, internt ved universitetet også omtalt som «universitetets randsone», er formelt selvstendige institutter som universitetet har en formell samarbeidsavtale med og som har nære faglige bånd til universitetet, til tross for at de ikke direkte er en del av eller eid av UiO. Disse defineres derfor også som enheter ved UiO i bred forstand. De fleste av de tilknyttede instituttene er etablert av eller med medvirkning fra UiO, gjerne med utspring i forskningsmiljøer ved UiO. De kan være organisert som selveiende stiftelser eller aksjeselskaper, med eller uten UiO-(med)eierskap; UiO har i hovedsak solgt sine aksjer i de selskapene som er organisert som aksjeselskaper. Enkelte av randsoneinstituttene var tidligere eid av UiO-datterselskapet UniRand AS, men randsonen er ikke identisk med UniRand og de fleste inngikk ikke i dette datterselskapet. Instituttene skiller seg fra klassiske universitetsinstitutter ved at de som regel primært er forskningsinstitutter med begrenset utdanningsvirksomhet, og gjerne i spissede eller tverrfaglige felt. I mange tilfeller er samarbeidet også formalisert ved bruk av professor II-stillinger ved universitetet. De viktigste randsoneinstituttene er CICERO Senter for klimaforskning Frischsenteret Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter Simula Research Laboratory == Studietilbudet == Universitetet i Oslo tilbyr over 220 studieprogrammer. == Forskning == Universitetet driver forskning både som en del av den løpende virksomheten, og gjennom ulike forskningsprogram og forskningssentre. Universitetet i Oslo har ni sentre for fremragende forskning (SFF), og ett desentralisert senter med noder i Tromsø og Oslo: Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap, Senter for geologiske prosessers fysikk, Senter for matematikk for anvendelser, Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling, Senter for økologisk og evolusjonær syntese, Senter for kreftbiomedisin, Senter for immunregulering og Senter for teoretisk og beregningsorientert kjemi. UiO har seks senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Siden 2008 har UiO bygget opp syv tverrfakultære forskningsområder. Alle fakultetene og museene og UiOs to institusjonelle sentre er involvert i disse forskningsområdene. En viktig dimensjon ved forskningsvirksomheten ved UiO er samarbeidet med Oslo universitetssykehus (OUS) og med instituttsektoren. UiO har flere hundre eksternfinansierte professor II-stillinger for å styrke faglig samarbeid med andre institusjoner. UiO har også vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved kallelser av kvinner. == Historie == === Etableringen === Ønsket om et eget norsk universitet ble fremsatt allerede i 1661, da Norge var en del av unionen Danmark-Norge. På 1600-tallet ble en universitetseksamen obligatorisk for å kunne få en stilling som prest eller jurist. Uten et eget universitet måtte nordmenn som ønsket en slik karriere til Københavns Universitet for å studere. Dette hevdet mange nordmenn at diskriminerte dem, fordi den lange avstanden gjorde det vanskeligere for nordmenn å studere og dermed få en stilling i staten. At så få nordmenn hadde mulighet til å studere, bidro til at embetsmenn i Norge ofte var dansker som var ukjent med de lokale norske forholdene. Det ble forsøkt å etablere et norsk universitet i 1772 og 1794, men mangel på finansiering stanset planene. Det kongelige selskap for Norges vel, stiftet i 1809, hadde etablering av et norsk universitet som en av sine hovedsaker, og satte i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon. En rekke av landets ledende borgere samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. Innsamlingen ble en suksess, og selskapet fikk inn nesten en million riksdaler, noe som tilsvarer 1,5 milliarder kroner i dagens verdi. I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter at kong Frederik VI ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen Grunnlov. Det nye universitetet bygget på den felles universitetstradisjonen fra København, og universitetet fulgte de første årene, også etter unionsoppløsningen i 1814, forskriftene for Københavns Universitet frem til det ble vedtatt egne norske universitetsforskrifter. I praksis beholdt universitetet et nært forhold til Københavns Universitet med studier og grader som i stor grad var felles eller nokså like gjennom 1800- og 1900-tallet. Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet i unionen. Mens Norge i de første tiårene opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som et kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og strategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som naturforskning, medisin, filosofi og teologi, som ikke er særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som geografi, historie, språkstudier, oeconomie og jus. === Embetsmannstatens nasjonsbygging === Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn til kirke og statsapparat. Den selvstendige staten – om enn i union med Sverige – trengte utdannede folk til stadig flere ekspert- og lederfunksjoner. Universitetet ble sentrum for kartleggingen av landets kultur, språk, historie og naturressurser. Det ble gjennom 1800-tallet satset sterkt på utviklingen av slike kartleggingsdisipliner som økonomi og statistikk (Schweigaard), botanikk (Blytt), geologi (Keilhau, Brøgger), geografi og historie P.A. Munch og zoologi. I politisk forstand utmerket særlig den juridiske og økonomiske tenkingen til Schweigaard som svært innflytelsesrik midt i århundret. Men ingeniørutdanning manglet - den viktige oppgaven med å bygge ut veinett og jernbane ble ivaretatt av offiserer utdannet ved Hærens ingeniørkorps eller ved de tekniske høyskolene hovedsakelig i Tyskland. Selv om universitetet ble opprettet av en eneveldig monark, fikk det etter 1814 stadig mer karakter av nasjonens og det norske folks universitet, og ikke kongens universitet. Riktignok var det Kongen i statsråd som i starten tillot (eller nektet) opprettelsen av professorater, men litt utpå 1800-tallet ble denne retten overført til Stortinget. En viktig tanke var tidlig å åpne universitetet for praktisk orientert undervisning for begavede og ikke bare bemidlede menn. Universitetets var inntil 1946 det eneste i landet, men fikk allerede fra 1859 sterk konkurranse på enkelte felt fra Norges landbrukshøyskole på Ås, og fra 1910 også fra Norges tekniske høgskole i Trondheim. Landbrukshøyskolen fikk landets andre professorat i økonomi, og utfordret forøvrig universitetet innen naturfagene. Den tekniske høyskolen i Trondheim ble helt enerådende innen ingeniørfagene, og spesielt viktig etter at USA stengte for norske studenter midt i 1920-årene. Fram mot første verdenskrig ble det stadig tydeligere at Det Kongelige Frederiks Universitet distanserte seg fra de mer praktisk orienterte fagutdanningene, og overlot dette til andre læresteder. === Faglig vekst og nye forskningsidealer === Gjennom 1800-tallet definerte universitetet seg selv gjennom vitenskapelige disipliner, i motsetning til de tidligere brede utdanningsområdene, og gradvis ble professoren en forsker som foreleste – og ikke en foreleser som også skrev bøker. Flere av universitetets hovedoppgaver har vært mer eller mindre uforanderlige: Å tilby landets høyeste utdanning innen ulike vitenskapsgrener. Universitetet skulle tilby og formidle allmenndanning, det vil si å være kilden til grunnleggende dannelsesideal i samfunn og skole. Den siste oppgaven var å fornye kunnskapsbasen – altså drive original forskning. En av universitetets store endringer kom i 1870-årene idet forskningen ble tillagt større vekt. Styringen av universitetet ble mer profesjonalisert, studiefagene ble lagt om og undervisningsformene endret. Forskningen ble mer spesialisert, disiplinene differensiert og den klassiske dannelse med tverrfaglige studier kom under økt press. Forskningen endret seg rundt århundreskiftet kvalitativt – med nye metoder, vitenskapsteoretiske ideer, og praksisformer. Universitetets lærere skulle være høyt kvalifiserte vitenskapsmenn ved utnevnelsen, og fortsette å arbeide vitenskapelig ved siden av lærergjerningen. Vitenskapelig virksomhet med å fremsette og prøve nye teorier, åpne for nye erkjennelser, gjøre nye oppdagelser – inngikk også etter hvert i samfunnets forventninger til universitetet. Samfunnsutviklingen forutsatte mer og mer spesialisert kunnskap, ikke bare moralsk og juridisk dømmekraft. Dette satte universitetet seg fore å levere gjennom økt faglig spesialisering. === Universitetet i mellomkrigstiden === W.C. Brøgger var professor i geologi og ble universitetets første rektor, da rektorstillingen ble opprettet av Stortinget i 1905 etter Unionsoppløsningen. I sin festtale i anledning hundreårsjubileet presenterte han Universitetet først og fremst som en internasjonal institusjon i en større familie av universiteter. Det var de vitenskapelige, erkjennelsesfremmende, grensesprengende funksjoner som skulle bringe Norge ut i verden og opp på høyde med andre kulturnasjoner. Brøgger viste en energisk holdning til det å skaffe penger til forskningen. Utfordringen lå i evnen til å tilby praktisk og anvendt forskning og undervisning. Da Norge opprettet et eget ingeniørstudium i mellomkrigstiden skjedde det i Trondheim, og ikke i Oslo. Universitetet i Oslo utviklet en sterk fagtradisjon innenfor økonomifaget, men etter eksperimenter med kortere utdanningsløp kom undervisningen i mellomkrigstiden inn i et stadig mer teoretisk spor under ledelse av Frisch. Næringslivets behov for en mer praktisk orientert høyere handelsutdanning kulminerte med opprettelsen av Norges handelshøyskole i 1936, som etterhvert vokste fram som en faglig utfordrer også innen teoretisk økonomi. Universitetets navnebytte fra Det Kongelige Frederiks Universitet til Universitetet i Oslo skjedde i 1939. På to fagfelt ble det i mellomkrigstiden lagt grunnlag for nobelpriser, nærmere bestemt innen sosialøkonomi, anført av Ragnar Frisch, og innenfor kjemi, hvor nobelprisen etter krigen ble tildelt Odd Hassel. Innenfor lingvistikk oppnådde flere forskere verdensry. Den økende forskningsaktiviteten i første halvdel av 1900-tallet var del av en internasjonal utvikling som også omfattet Norge. Studenttallet doblet seg fra 1911 til 1940, og rekrutteringen skjedde fra en stadig bredere geografisk, kjønnsmessig og sosial basis, men arbeiderklassen var fortsatt ikke med. === Andre verdenskrig og etterkrigstiden === Under okkupasjonen 1940–1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektoren, polarforsker Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til krigens slutt. Flere årskull av studenter mistet undervisningen under krigen, og dette førte til at uvanlig store kull startet på Universitetet i 1946, med dertil betydelig nyansettelse av vitenskapelig personale. En av dem som fikk sjansen som ung foreleser dette året var filosofen Arne Næss. Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i velferdsstaten. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe studielån til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom Statens lånekasse for studerende ungdom, opprettet i 1947. Etterkrigsårene medførte rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiene sine eller var ikke kommet i gang på grunn av krigen og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5951 studenter. Det høyeste studenttallet gjennom hele UiOs historie til da. I 1947 var tallet over 6000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn det hadde vært før krigen. Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter andre verdenskrig, ble Brøggers visjon i stor grad realisert, på den måten at forskning fikk en finansiering som var uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter i 1960-årene, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning. === Studenteksplosjon og studentopprør === Ikke i noen tidligere epoke har et tiår medført så store forandringer for universitetet som 1960-årene. Fra 1960 til 1970 ble studenttallet tredoblet, fra 5600 til 16 800. Denne veldige tilstrømningen var i seg selv nok til å endre bildet av universitetet slik det ble oppfattet innad og utad. Endringene var imidlertid enda mer omfattende. Universitetsområdet på Blindern ble bygget ut, og staben av vitenskapelig og administrativt ansatte økte sterkt. Antallet vitenskapelige stillinger ble fordoblet, fra under 500 til omtrent 1200. Økningen i antallet studenter og ansatte sprengte etablerte arbeidsmåter og organisasjonsformer. Blindern-utbyggingen skulle gi plass til 7000 studenter. Studenteksplosjonen i 1960-årene ble særlig et Blindernfenomen. Fakultetene i sentrum, jus og medisin, opplevde bare en dobling av studenttallet gjennom 1960-årene, mens humaniora og samfunnsvitenskap fikk en tredobling. Politisk revolusjonære synspunkter hadde for alvor slått inn over universitetet fra 1968. «Studentopprøret» ble stående som et vendepunkt i universitetenes historie over hele den vestlige verden. Fremtidsutsiktene for 1960-årenes studenter var usikre. Flere studenter enn tidligere kom fra miljøer uten akademiske tradisjoner og hadde få rollebilder å forholde seg til. Masseuniversitetet kunne ikke føre alle studentene til en eliteposisjon tilsvarende tidligere tiders akademikere, og mange studenter tok avstand fra etablerte eliter og måten de fungerte på. Mange var utålmodige med å få brukt sin kunnskap til å forandre samfunnet. Akademikerne skulle være solidariske med de underprivilegerte. Det mest grunnleggende endringstrekket i studentbefolkningen var den økende kvinneandelen. Gjennom 1970-årene økte kvinnene til et flertall av studentene. Samtidig ble universitetet et sentrum for den organiserte kvinnebevegelsen, som vokste frem fra 1970-årene. Foran tusenårsskiftet vokste studenttallet med eksplosiv kraft. I 1992 måtte UiO for første gang håndheve adgangsbegrensning ved alle sine fakulteter. Mye av forklaringen på det høye studenttallet lå i et dårlig arbeidsmarked. I 1996 var det 38 265 studenter ved UiO. Nivået lå cirka 75 prosent over gjennomsnittet i 1970- og 1980-årene. == Segl == Universitetets segl viser Apollon med lyren. Apollon var i gresk og romersk mytologi gud for bl.a. musikk, poesi og kunstartene. Seglet ble vedtatt i 1828 og tatt i bruk i 1835. Universitetet har brukt flere ulike design av seglet gjennom historien, og det ble senest nytegnet i 2009. Frem til 2009 brukte universitetet et design fra 1980-årene. == Bygningene == I begynnelsen måtte universitetet leie bygninger i sentrum av byen, blant annet de samme lokaler som Stortinget brukte under sine tidlige samlinger (Stortinget kom kun sammen hvert tredje år). De fleste er i dag revet, men ved Christiania torv står i dag to bygninger som har huset deler av universitetet. I 1833 ble Observatoriet ferdigstil, etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Det er den eldste universitetsbygningen oppført for vitenskapelige formål som fremdeles eksisterer. === Bygningene på Karl Johan === I 1852 stod de nye universitetsbygninger endelig klare øverst på Karl Johans gate, også de etter tegninger av Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk en egen bygning i 1866. Bygningene er regnet som selve hovedverket til arkitekt Grosch. Groschs tegninger ble vesentlig modifisert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel og preget av hans klassisistiske bygninger i Berlin. Universitetets aula, senere med malerier av Edvard Munch, ble bygget til i 1911. I 1914 ble det nye Universitetsbiblioteket i Oslo på Solli plass innviet. === Museumsbygningene på Tøyen === I de første to tiårene etter århundreskiftet ble de tre museumsbygningene i Botanisk hage på Tøyen reist, og de naturhistoriske samlingene flyttet dit. Zoologisk museum stod ferdig i 1908, Botanisk museum i 1913 og Geologisk museum i 1917. I Botanisk hage var fra før veksthusene, Palmehuset (1868) og Victoriahuset (1876) bygget for vitenskapelige formål. === De første spadestikk på Blindern === I 1920 begynte planleggingen av utbyggingen på Blindern, men disse planene gikk sakte fremover grunnet dårlig økonomi og en komplisert planprosess. Den første bygningen, Farmasøytisk institutt, stod klar først tidlig i 1932, og er bygget i funksjonalistisk stil. === Krigsårene === Under okkupasjonen 1940–1945 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektor Adolf Hoel, mens den valgte rektoren Didrik Arup Seip ble fengslet. En rekke studenter deltok i motstandsarbeid, og etter et branntilløp i Aulaen, beordret den tyske rikskommissær Terboven universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk fangenskap til oppimot krigsslutt. === Campus Blindern === I 1960-årene begynte utbyggingen av Øvre Blindern, med de firkantede og høye murbygningene som preger Blindern campus i dag. Også ved Rikshospitalet på Gaustad er det oppført bygninger for å huse administrasjon og de prekliniske deler av Det medisinske fakultet, og flere bygninger er oppført i Gaustadbekkdalen, like ved Blindern. Fra og med 1991 var det bare Det juridiske fakultet som var igjen i sentrumsbygningene fra 1852. En ny bygning for blant annet Bibliotek for humaniora og samfunnsfag, Georg Sverdrups hus, ble ferdigstilt på Blindern i 1999. I 2004 ble arbeidet med oppussingen av Urbygningen (Domus Academica) ferdigstilt. Bygget inneholder både kontorer, undervisningsrom, og representasjonsrom som rektors gamle kontor, og Gamle festsal, som brukes ved høytidelige anledninger. Aulaen er ferdig rehabilitert i 2011. Arbeidet på et nytt informatikkbygg, Ole-Johan Dahls hus, ble startet i 2006 med en budsjettramme på omtrent en milliard kroner. Det er det største prosjektet i Norges IT-historie. Bygget ble tatt i bruk i 2011. Parkanleggene på Blindern ble kåret til Årets grønne park for 2011. Hoveddelen av universitet holder til i Campus Blindern, altså det sammenhengende området på Blindern og Gaustadbekkdalen (Gaustadbekkdalen ligger på andre siden av Sognsvannsbanen). Blindern ble som nevnt utbygget fra 1930-årene, mens de første byggene i Gaustadbekkdalen stod ferdig på slutten av 1980-årene, og har fremdeles store planlagte byggeprosjekter i seg. Anleggene har følgende fasiliteter: === Campus i Oslo sentrum === Det juridiske fakultet holder til i de gamle universitetsbygningene ved Karl Johans gate og nærliggende bygninger, men også mange andre steder, til sammen 17 forskjellige lokaliteter rundt om i Oslo. Nybygde Domus Juridica på 17 000 kvadratmeter og ti etasjer åpnet i 2020 i Kristian Augusts gate 17 ved Tullinløkka. === Universitetssykehusene (MED) og Geitmyrsveien (OD) === Det medisinske fakultet holder til på Gaustad og på universitetssykehusene i Oslo-området. De odontologiske fagene holder hus i Geitmyrsveien på Lindern. == Nobelprisvinnere == Tre forskere ansatt ved Universitetet i Oslo har mottatt nobelprisen for forskning utført ved institusjonen: Ragnar Frisch (1895–1973) fikk i 1969 Nobels minnepris i økonomi. Odd Hassel (1897–1981) fikk i 1969 nobelprisen i kjemi. Trygve Haavelmo (1911–1999) fikk i 1989 Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel|Nobels minnepris i økonomi.I tillegg kommer Fridtjof Nansen, som fikk Nobels fredspris for sin innsats under sult- og flyktningekatastrofen i Sovjetunionen i 1920-årene. == Fakultetenes rang == Fakultetetene rangeres på en bestemt måte, i tråd med den tradisjonelle fakultetsinndelingen ved europeiske universiteter og forøvrig etter opprettelsesår. De teologiske, juridiske og medisinske fakultetene, dvs. de tradisjonelle høyere fakultetene, rangerer øverst. Det filosofiske fakultet, som siden er delt opp i en rekke andre fakulteter, rangerer tradisjonelt nederst. Rangeringen av fakultetene ved UiO blir da: Det teologiske fakultet (1811) Det juridiske fakultet (1811) Det medisinske fakultet (1811) Det humanistiske fakultet (1811/1861) Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (1811/1861) Det odontologiske fakultet (1959) Det samfunnsvitenskapelige fakultet (1963) Det utdanningsvitenskapelige fakultet (1990)Rangeringen av fakultetene innebærer at de korrekt skal nevnes i denne rekkefølgen og at professorene har sete og gang i tråd med rangeringen. == Rangeringer == Universitetet i Oslo er rangert slik på forskjellige internasjonale universitetsrangeringer: • = Undersøkelsen ikke utført dette året. THE-QS World University Rankings publisert av tidsskriftet Times Higher Education (THE) er fra 2010 delt i to separate rangeringer, der QS World University Rankings viderefører metoden som tidligere er benyttet, mens THE World University Rankings baserer seg på ny metode. THE-QS-studien fra før 2010 bygger på intervju med 6-7.000 forskere over hele verden, samt rangering etter indikatorer som lærertetthet, publisering, og opplevd forskningskvalitet (peer review). Det gjøres separate analyser innen fagområdene teknologi, naturfag, helsefag, og humaniora. == Studentliv == Studentdemokratiet er organisert i Studentparlamentet og Velferdstinget i Oslo og Akershus. I nærheten av Blindern, på Majorstuen, ligger studenthuset Chateau Neuf hvor forskjellige studentaktiviteter finner sted, og er tilholdssted for Det Norske Studentersamfund og konsertscenen Betong. I tillegg finnes det fakultetsforeninger, studentforeninger som har ansvar for studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved det enkelte fakultet. Universitetet har også et symfoniorkester og fem kor. Studentavisen til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus heter Universitas. == Publikasjoner == Universitetet utgir internavisen Uniforum og det populærvitenskapelige tidsskiftet Apollon. == Annet == Liste over professorer ved Universitetet i Oslo Blindern Studenterhjem Bjølsen Studentby UiO Alumnus Historisk oversikt over studenttillitsvalgte ved Universitetet i Oslo == Litteratur == Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch: Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år, Aschehoug 1984 John Peter Collett: Historien om Universitetet i Oslo, Universitetsforlaget 1999 Jorunn Sem Fure: Forskningsuniversitetet - retorisk ideal eller realitet? i John Peter Collett, Jan Eivind Myhre og Jon Skeie (red): Kunnskapens betingelser, Vidarforlaget 2009 Kunnskapsdepartementets rapport desember 2010: Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020 Aslaksby, Truls: «Hvem tegnet Universitetet - Grosch eller Schinkel?». I Byminner nr.3-2011, s.22-27 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Universitetet i Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Universitetet i Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Oversikt over universitetets enheter Det Norske Studentersamfund Studentparlamentet Det kongelige norske Frederiks Universitets Stiftelse (1861) av M. J. Monrad Kong Fredrik 6. resolusjon av 2. september 1811 Kunstvandring på Universitet i Oslo

Universitetet i Oslo (forkortet UiO) er et norsk forskningsintensivt statlig universitet. Det er det eldste og gjennomgående høyest rangerte universitet i Norge; frem til 1946 var det Norges eneste universitet og det beholdt sin posisjon som landets største universitet til 2016 da det ble nest størst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_historiske_stater

2023-02-04

Liste over historiske stater

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Lister over land', 'Kategori:Ufullstendige lister']

Liste over stater som ikke lenger eksisterer:

Liste over stater som ikke lenger eksisterer: == Historiske sivilisasjoner == Se Oldtidsriker == Oppløste land == Historiske stater etter Romerrikets fall † = Historisk stat med selvstyrte områder === Europa: === ==== Norden: ==== Det svenske imperiet Norgesveldet Kongeriket Finland Storfyrstedømmet Finland † Kongeriket Island † Hertugdømmet Slesvig (1058–1866) ==== De britiske øyer: ==== Det britiske imperiet Lord av Irland (1171–1542) Kongeriket England (927–1707) Kongeriket Irland † (1542–1800) Kongeriket Storbritannia (1707–1801) Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801 – 1922) Den irske republikk (1919-1920) Sør-Irland (1921-1922) Den irske fristaten (1922 – 1937) ==== Den iberiske halvøy: ==== Det spanske imperiet Kongedømmet Asturias (718/720-924) Kongedømmet Navarra (824–1620) Córdoba-kalifatet (929–1031) Almoravidene (1040-1147) Almohadene (1121-1269) Emirate av Granada (1238–1492) Kongedømmet Galicia (410–1833) Kongedømmet Aragón (1162–1716) Kongedømmet Valencia (1238–1707) Kongedømmet León (910-1230) Kongedømmet Castilla (1065-1230) Kronemakten Castilla 1230-1715 Den andre spanske republikken (1931-1939) Det portugisiske imperiet Kongerike Portugal (1139–1910) Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve (1815–1822/1825) Den første portugisiske republikk (1910–1926) Estado Novo (den nye stat) (1926/1933-1974) ==== Frankrike og Benelux: ==== Det franske koloniriket Frankerriket Vestfrankerriket Østfrankerriket Lotharingia Kongeriket Frankrike (843–1792) (1814/15–1848) Kongeriket Frankrike (1791–1792) Den første franske republikk (1792–1804) Det første franske keiserdømme (1804–1814/15) Restaurasjonen i Frankrike (1814-1830) Julimonarkiet (1830-1948) Den andre franske republikk (1848–1852) Det andre franske keiserdømme (1852–1870) Den tredje franske republikk (1870–1940) Frankrikes provisoriske regjering (1944-1946) Den fjerde franske republikk (1946–1958) Det nederlandske imperiet De forente Nederlandene Den bataviske republikk ==== Sentral Europa: ==== Sveits Den helvetiske republikk Tysk-romerske rike (bare delvis) Kongeriket Preussen Kongeriket Bayern Kongeriket Württemberg Kongeriket Sachsen Kongeriket Hannover Erkehertugdømmet Baden Kurfyrstedømmet Hessen-Kassel Storhertugdømmet Hessen-Darmstadt Hertugdømmet Holstein Hertugdømmet Slesvig Hertugdømmet Limburg Hertugdømmet Braunschweig Erkehertugdømmet Mecklenburg-Schwerin Hertugdømmet Nassau Erkehertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach Hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg Hertugdømmet Sachsen-Coburg-Saalfeld (Sachsen-Coburg-Gotha fra 1826) Hertugdømmet Sachsen-Meiningen Hertugdømmet Sachsen-Hildburghausen (Sachsen-Altenburg fra 1826) Hertugdømmet Mecklenburg-Strelitz Hertugdømmet Oldenburg (erkehertugdømme fra 1829) Hertugdømmet Anhalt-Dessau (Hertugdømmet Anhalt fra 1863) Hertugdømmet Anhalt-Bernburg Hertugdømmet Anhalt-Köthen Fyrstedømmet Schwarzburg-Sondershausen Fyrstedømmet Schwarzburg-Rudolstadt Fyrstedømmet Hohenzollern-Hechingen Fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen (to 1850) Fyrstedømmet Waldeck Fyrstedømmet Reuß (eldre linje) Fyrstedømmet Reuß (yngre linje) Fyrstedømmet Schaumburg-Lippe Fyrstedømmet Lippe Landgrevskapet Hessen-Homburg Hertugdømmet Lauenburg Den frie staden Lübeck Den frie staden Frankfurt am Main Den frie staden Bremen Den frie staden Hamburg Kongeriket Böhmen( En del av det Tysk-romerske rike, senere en del av Det østerriksk-ungarske monarki) Tyske forbund Det nordtyske forbund Den allierte okkupasjonen av Tyskland Vest-Tyskland Øst-Tyskland Det østerriksk-ungarske monarki Kongeriket Kroatia og Slavonia Stormähren Tsjekkoslovakia Det tyske keiserrike ==== Øst Europa ==== Terra Mariana De tyske riddernes ordensstat Kievriket Fyrstedømme Galitsj-Volynia Fyrstedømme Polotsk Republikken Pskov Republikken Novgorod Fyrstedømme Store Perm Fyrstedømme Vladimir-Suzdal Fyrstedømmet Rjazan Storfyrstedømmet Moskva Tsar-Russland Kongedømmet Livland † (Vasallstat av Tsar-Russland) Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen Kongedømmet Polen (1025–1385) Kongedømmet Polen (1385–1569) Storfyrstedømmet Litauen Polen-Litauen Hertugdømmet Warszawa Det storbulgarske rike Volga-Bulgaria Det første bulgarske riket Kongedømmet Romania ==== Balkan ==== Territorio libero di Trieste † (Det frie området Trieste, Under De forente nasjoner) Republikken Ragusa Kongedømmet Bosnia Serbia og Montenegro Kongeriket Hellas Jugoslavia: Kongeriket av serbere, kroater og slovenere ble etablert 1. desember 1918. Det ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia 6. januar 1929. Landet opphørte etter aksemaktenes invasjon og etterfølgende kapitulasjon 17. april 1941. Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia ble etablert 29. november 1945 og senere omdøpt til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Den føderale republikken Jugoslavia ble dannet 1992. Navnet ble offisielt avskaffet i 2001. ==== Tidligere suverene stater som nå er del av Italia (ufullstendig) ==== Det langobardiske kongerike Hertugdømmet Benevento Republikken Genova Republikken Venezia Kongeriket Sardinia Kongeriket De to Sicilier Storhertugdømmet Toscana Hertugdømmet Parma Hertugdømmet Modena Den italienske sosialrepublikk Kirkestaten === Asia === Republikken Kina (1912-1949) Folkerepublikken Mongolia (1924-1992) Kongedømmet Balhae (698–926) Kongedømmet Goryeo (918–1392) Kongedømmet Joseon (1392–1897) Keiserdømmet Korea (1897–1910) Mogulriket (1526-1857) Mongolriket (1206-1370) Tsjagatai-khanatet (1225-1680) Ilkhanatet (1256-1336) Den gylne horde (1242-1502) Timuridriket (1369-1507) Ak Koyunlu (1378-1501) Kara Koyunlu (1407-1468) Bukhara-khanatet (1506–1785) Sikhriket (1799–1849) Marathariket (1645–1818) Kongedømmet Mysore (1399–1948) Delhi-sultanatet (1206–1526) Sultanatet Bijapur (1490–1686) Bahmani-sultanatet (1347–1527) Fyrstedømme Hyderabad (1724–1948) Kongedømmet Mataram (732-1006) Sultanatet Mataram (1587-1755) De forente stater av Indonesia (1949-1950) ==== Vest-Asia/ Midtøsten ==== Det osmanske riket Kongeriket Irak Emiratet Darayeh Kongedømmet Kypros Kongeriket Jerusalem Det store seldsjukkriket Rum-sultanatet De anatoliske beyliker Khoresm-riket Ajjubide-dynastiet Fatimidekalifatet ===== Sentral-Asia ===== === Afrika: === Mamelukksultanatet Rhodesia og Nyasaland Den sydafrikanske republikk Oranjefristaten Zuluriket === Amerika: === Den sentralamerikanske føderasjon Gran Colombia Republikken Vermont Californiarepublikken Republikken Texas Republikken Vest-Florida Fristaten Franklin Kongeriket Chimor Republikken Acre Inkariket Peru-Bolivia-konføderasjonen === Oseania/Stillehavet: === Kongeriket Hawaii (1795–1893) Republikken Hawaii (1894 – 1898) == Historiske kolonier og protektorater == === Afrika === Sør-Rhodesia (Britisk koloni) (1923-1965/1979-1980) Nord-Rhodesia (Britisk koloni) (1924-1964) Rhodesia (Britisk koloni) (1965-1970) Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland) (Britisk koloni (1953-1963) Tysk Øst-Afrika (Tysk koloni) (1885-1919) Spansk Marokko Fristaten Kongo, belgisk koloni Øvre Volta Ruanda-Urundi Republikken Maryland (USA) (1834-1857) === Amerika === Dansk Vestindia, dansk koloni fra 1754 til 1917, deretter underlagt De forente stater som De amerikanske Jomfruøyer. Spansk Guinea, spansk koloni fra 1778 til 1968. Fransk Louisiana De tretten kolonier, britisk koloni Ny-Nederland Ny-Granada Visekongedømmet Ny-Granada Visekongedømmet Río de la Plata === Asia === Dansk Estland Dansk India Serampore Trankebar Nikobarene Fransk Indokina === Oseania === == Oppløste personalunioner == Nordsjørike Kalmarunionen Danmark-Norge Sverige-Norge Kongeriket Island-Kongeriket Danmark Polen-Litauen Østerrike-Ungarn Angevin-riket (England-Frankrike) Aragóns krone Kronmakten Castilla (Kongedømme Castilla/Kongedømmet León) Unionen mellom Kroatia og Ungarn == Sammenslåtte stater == Nord-Jemen og Sør-Jemen → Jemen Nord-Vietnam og Sør-Vietnam → Vietnam Vest-Tyskland og Øst-Tyskland → Tyskland == Liste over historiske lydriker == Se Lydrike (Satellittstat/ Vasallstat/ Marionettestat/ Søsterstat/ Klientstat) === Det tredje riket === Reichskommissariat Norwegen Quisling-regimet Vichy-regimet Böhmen-Mähren Den hellenske stat Den uavhengige staten Kroatia Den italienske sosialrepublikk Republikken Slovakia (1939-1940) Reichskommissariat Niederlande Reichskommissariat Ostland Reichskommissariat Ukraina Reichskommissariat Belgien-Nordfrankreich Reichskommissariat Burgund Reichskommissariat Don-Wolga Reichskommissariat Moskowien Reichskommissariat Kaukasus Reichskommissariat Turkestan Reichskommissariat Ural === Sovjetunionen === Den fjernøstlige republikk Den tyske demokratiske republikk Folkerepublikken Polen Den finske demokratiske republikk Den annen østturkestanske republikk Den tuvinske folkerepublikk Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk Den tsjekkoslovakiske sosialistrepublikk Den sosialistiske folkerepublikken Albania === Det franske keiserriket === (Napoleonskrigene) Rhinkonføderasjonen (1806–1813) Den bataviske republikk (1795-1806) Den transpadanske republikk (1796–1797) Den cispadanske republikk (1796–1797) Den cisalpinske republikk (1797-1802) Den liguriske republikk (1797-1805) Napoleons italienske republikk (1802-1805) Napoleons italienske kongedømme (1805-1814) Republikken Alba (1796) Republikken Pescara (1799) Den partenopeiske republikk (1799) Den romerske republikk (1798–1800) Republikken Ancona (1797–1798) Republikken Tiberina (1798–1799) Republikken Lémanique (1798) Den subalpinske republikk (1802) Republikken Bologna (1796) Republikken Bergamo (1797) Republikken Crema (1797) Republikken Brescia (1797) Republikken Bouillon (1794–1795) Republikken Raurakia (1792–1793) Mainzrepublikken (1793) Cisrhenianske republikk (1797) Republikken Connacht (1798) Den helvetiske republikk (1798–1803) Republikken Danzig (1807–1814) De illyriske provinser (1809) === Andre === Mandsjukuo (Keiserriket Japan) Mengjiang (Keiserriket Japan) Keiserriket Vietnam (Keiserriket Japan) Saarland (Den franske republikk) Nøytrale Moresnet Kongeriket Barotseland Republikken Kuwait (1990) (Ba'athist Irak) Kongeriket Irak (1941-1958) (Storbritannia) Ober Ost (Det tyske keiserrike) Kongeriket Polen (1917–1918) Kongeriket Litauen (1918) == Land som har nytt navn == Persia → Iran (1935) Siam → Thailand (1938) Kongo → Zaire (1965) → Kongo¹ (1997) Kambodsja → Kampuchea (1970) → Kambodsja (1989) Ceylon → Sri Lanka (1972) Dahomey → Benin (1975) Burma → Myanmar (1989) Swaziland → Eswatini (2018) Makedonia → Nord-Makedonia (2019)¹ Den demokratiske republikk Kongo == Territorier som ble utskilt fra Sør-Afrika == «Bantustans» som for svarte, som ble gitt uavhengighet fra Sør-Afrika, men som ble lagt under Sør-Afrika igjen i 1994. Bophuthatswana erklært uavhengig 6. desember 1977 Ciskei erklært uavhengig 4. desember 1981 Transkei erklært uavhengig 26. oktober 1976 Venda erklært uavhengig 13. september 1979 == Løsrivelsesland == Nasjoner som har erklært seg som selvstendig, men som har mislyktes i å holde seg selvstendig == Se også == Avskaffede monarkier Liste over stater Liste over regioner med selvstyre

Liste over stater som ikke lenger eksisterer:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina

2023-02-04

Bosnia-Hercegovina

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-04', 'Kategori:Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Forbundsstater']

Bosnia-Hercegovina (bosnisk og kroatisk: Bosna i Hercegovina, serbisk: Босна и Херцеговина) er en parlamentarisk republikk og en forbundsstat. Forbundsstaten består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover. Landet er omgitt av andre land på alle sider, med unntak av en kyststripe på 26 km i sør imot Adriaterhavet. Landet grenser til Kroatia i vest og Serbia og Montenegro i øst. Fram til 1992 var landet en republikk i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Bosnia er at av de få landene i Europa der flertallet av befolkningen er muslimsk; Kosovo og Albania er andre europeiske land med muslimsk flertall. I dag er Bosnia-Hercegovina et av de fattigste landene i Europa.

Bosnia-Hercegovina (bosnisk og kroatisk: Bosna i Hercegovina, serbisk: Босна и Херцеговина) er en parlamentarisk republikk og en forbundsstat. Forbundsstaten består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover. Landet er omgitt av andre land på alle sider, med unntak av en kyststripe på 26 km i sør imot Adriaterhavet. Landet grenser til Kroatia i vest og Serbia og Montenegro i øst. Fram til 1992 var landet en republikk i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Bosnia er at av de få landene i Europa der flertallet av befolkningen er muslimsk; Kosovo og Albania er andre europeiske land med muslimsk flertall. I dag er Bosnia-Hercegovina et av de fattigste landene i Europa. == Naturgeografi == Landet har stort sett fjellandskap og ligger sentralt i De dinariske alper. Den nordøstlige delen av landet strekker seg inn i de sørlige områdene av Den pannoniske slette, mens sørlige deler av landet grenser til Adriaterhavet. Landet har bare 20 km kystlinje rundt byen i Neum i Hercegovina-Neretva kommune, og er innelåst mellom kroatiske landområder og territorialfarvann. Store byer er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka, Prijedor, Bihać, Tuzla, Zenica og Mostar Nær 50 % av Bosnia-Hercegovina er dekket av skog. De største skogene finnes sentralt og i østlige og vestlige deler av Bosnia. De nordlige områdene av Bosnia har svært fruktbare jordbruksområder langs elven Sava. === Klima === Bosnia-Hercegovina har et variert klima der værforholdene kan endre seg mye over korte avstander. Lavtrykk i Middelhavet pøser mild og fuktig luft inn mot fjellene om vinteren, og vestsiden er et av de våteste områdene av Europa. Enkelte steder langs vestsiden av De dinariske alper kan få 4 000 mm nedbør i løpet av et år, mens kystbyene bare får omtrent 1 000 mm. Midtsommers er det stort sett bare sol, og de indre områdene kan få svært høye temperaturer. Mostar, ved Neretva, er en av de varmeste byene i Europa. De lavereliggende områdene i nord har et klima som er mer likt Sentral-Europa. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10 °C, eller kald luft (kalt kosavavind) fra Karpatene kan strømme sørover. Fjellene i vest verner disse områdene fra den kjøligere havluften, så temperaturene om sommeren kan bli svært høye. == Demografi == Befolkningen ble i 2022 anslått til å bestå av ca. 50,7 % muslimer som i det vesentlige vil være bosnjaker, 30,7 % ortodokse som tilhører den serbiske folkegruppe og 15,2 % romersk-katolske som i stor utstrekning er kroater. Av befolkningen er 0,8 % ateister. == Historie == Bosnia var en del av Illyria i oldtiden. Fra 600-tallet ble Bosnia erobret av slaviske stammer, og på 1400-tallet kom området under tyrkisk kontroll. Kort etter at tyrkerne overtok herredømmet over Bosnia, antok det tidligere kristne folket islamsk trosbekjennelse. I likhet med albanerne, og i motsetning til for eksempel serbere, montenegrinere og grekere, lot bosnierne seg i likhet med andre folkegrupper med liten innflytelse massekonvertere til islam, som var okkupasjonsmaktens religion. Majoriteten av bosnierne holder fortsatt (2006) fast på denne religionen som ble påført dem av okkupanter fra Tyrkia/Det osmanske riket for 500 år siden. I 1878 okkuperte Østerrike-Ungarn Bosnia, og etter første verdenskrig ble Bosnia en del av Jugoslavia. Etter andre verdenskrig ble Bosnia en delrepublikk av Jugoslavia, noe som varte helt til landet erklærte seg selvstendig i 1991. I oktober 1991 erklærte Bosnia seg selvstendig, etter en demokratisk valgstemning, men dette ville ikke de omtrent 32 % serberne i landet gå med på. Det oppstod derfor kamper mellom den bosnisk bosnjak-dominerte regjeringen og serbiske separatister som ble støttet av Jugoslavia og Slobodan Milošević. Krigen, som etter hvert involverte både bosniske bosnjaker, serbere og kroater, ble ført med stor grusomhet fra serbisk side. Milosevic startet en etnisk rensing, som resulterte i rundt 100 000 ble drept. I tillegg medførte det flere tusen bosniske flyktninger. FN og EU, som i starten var lite villig til å gripe aktivt inn i konflikten, stasjonerte senere fredsbevarende styrker i landet. FN ble likevel sterkt kritisert for at FN-soldatene ikke tok parti med bosniske-muslimer, som var de største ofrene i krigen. At FN vedtok våpensanksjoner for å hjelpe Bosnia, hadde bare gitt flere fordeler for Milosevic. I mars 1994 inngikk bosniske kroater og den bosnisk bosnjakiske regjeringen i Sarajevo en avtale om føderasjon, slik at kampene mellom Bosniske bosnjaker og kroater tok slutt. Etter hvert så NATO seg nødt til å gripe inn, og startet med å bombe serbiske stillinger på oppdrag fra FN. I juli 1995 rykket serbiske styrker inn i Srebrenica, som egentlig var blitt erklært en sikker sone av FN, og drepte 8 000 sivile muslimer. Kroater og bosniske regjeringsstyrker utførte flere offensiver og klarte etter hvert å drive serberne tilbake fra områder som de hadde holdt i flere år. Totalt kostet krigen 100 000 mennesker livet, og rundt 2,5 millioner mennesker fra alle parter ble drevet på flukt. === Statsministre siden 1992 === Jure Pelivan: 3. mars 1992 - 9. november 1992 Mile Akmadžić: 9. november 1992 - 25. oktober 1993 Haris Silajdžić: 25. oktober 1993 - 30. januar 1996 Hasan Muratović: 30. januar 1996 - 3. januar 1997 Haris Silajdžić: 3. januar 1997 - 6. juni 2000 Spasoje Tuševljak: 6. juni 2000 - 18. oktober 2000 Martin Raguž: 18. oktober 2000 - 22. februar 2001 Božidar Matić: 22. februar 2001 - 18. juli 2001 Zlatko Lagumdžija: 18. juli 2001 - 15. mars 2002 Dragan Mikerević: 15. mars 2002 - 23. desember 2002 Adnan Terzić: 23. desember 2002 - 11. januar 2007 Nikola Špirić: 11. januar 2007 - 12. januar 2012 Vjekoslav Bevanda: 12. januar 2012 - 31. mars 2015 Denis Zvizdić: 31. mars 2015 - 23. desember 2019 Zoran Tegeltija: 23. desember 2019 - == Politikk == === Politisk system === Bosnia-Hercegovina er en republikk og forbundsstat. Den er inndelt i to enheter, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Den myndighet som grunnloven ikke uttrykkelig tillegger staten, ligger hos disse to enhetene.I tillegg til entitetene finnes det selvstyrte Brcko-distriktet. Distriktets selvstyre er styrket siden grunnloven av 1995. === Landets statsoverhode og regjering === Bosnia-Hercegovinas presidentskap utøver funksjonen som landets statsoverhode. Presidentskapet har ansvaret for utenrikspolitikken og de væpnede styrker. Det utnevner dessuten regjeringen, som må godkjennes av parlamentet. Entitetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har også valgte presidenter. === Parlamentet === Parlamentet i Bosnia-Hercegovina består av to kamre, det folkevalgte Representantenes hus som velges ved direkte valg av folket, og Folkenes hus som velges av delstatenes parlamenter. De to entitetene og Brčko-distriktet har egne parlamenter og lovgivningsmyndighet. I Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har dessuten kantonenes parlamenter lovgivningsmyndighet. === Domstolssystemet === Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina består av ni dommere. Fire av dommerne oppnevnes av parlamentet i entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og to av parlamentet i Republika Srpska. De resterende tre dommere oppnevnes av Den europeiske menneskerettsdomstol etter konsultasjoner med Bosnia-Hercegovinas presidentskap. Domstolen i Bosnia-Hercegovina (Državni sud BiH) ble opprettet i 2002. Den er en domstol som dømmer på øverste føderale nivå, det vil si staten Bosnia-Hercegovina. Domstolen har en avdeling for strafferett og en avdeling for forvaltningsrett, samt en ankeavdeling. Strafferettsavdelingen behandler større saker som krigsforbrytersaker, korrupsjonssaker og organisert kriminalitet. Forvaltningsavdelingen behandler saker i tvistespørsmål mellom entitetene og i saker etter valglovene. Ankeavdelingen behandler anker over dommer avgjort i de to øvrige avdelingene. Domstolen behandler ikke anker over dommer avsagt i entitetene. Hver av de to entitetene og dessuten Brčko-distriktet, har sine egne domstolssystemer. De to entitetene har dessuten egne forfatningsdomstoler. === Administrativ inndeling === Bosnia-Hercegovinas øverste forvaltningsorgan etter staten, er de to enhetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, og i tillegg til disse, det autonome Brčko-distriktet. Republika Srpska er en sentralisert enhet, med entiteten og kommunene som de eneste administrative forvaltningsnivåer. Enheten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, har tre forvaltningsnivåer: entiteten, kantonene og endelig kommunene som det laveste nivå. Brčko-distriktet har bare ett administrativt nivå. == Nasjonaldager == Offisielle nasjonaldager er 1. mars, kalt Uavhengighetsdagen etter folkeavstemningen i 1992, og 25. november, kalt Statens dag etter kunngjøringen av Folkerepublikken Bosnia-Hercegovina i Mrkonjić Grad i 1943. I Republika Srpska blir 1. mars og 25. november ikke feiret. Serberne boikottet folkeavstemningen i 1992. Derimot feires 21. november til minne om signeringen av Daytonavtalen. Bosniske kroater feirer dessuten den kroatiske nasjonaldag 25. juni. == Næringsliv == Før 1990 var Bosnia vertsrepublikken for fem av de største konsernene i tidligere Jugoslavia. Landet har potensial til å bli en blomstrende markedsøkonomi med en sterk industriell base. Landet er fullt av naturlige ressurser som dessverre blir lite utnyttet. I 1990, mens Bosnia fortsatt var en del av Jugoslavia, var dens valuta, dinar, like sterk som den tyske mark. Dette var Bosnias økonomiske høydepunkt. Den nærmest ti år lange krigen har påført landet store økonomiske tap. Landets valuta er Konvertibilna mark. Sentralbanken kalles Centralna Banka Bosne i Hercegovine. == Oppføring på UNESCO sine lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Stari Most (den gamle bro) i Mostar – 2005 Mehmed Paša Sokolović-broen i Višegrad – 2007 Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa Stećci middelalderske gravsteinskirkegårderMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2014 – Zmijanje broderi 2018 – Sanking av iva-gress i Ozren-fjellene 2021 – Grasslåing konkurranse i Kupres == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Bosnia and Herzegovina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bosna i Hercegovina / Босна и Херцеговина – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Bosnia-Hercegovina i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bosnia-Hercegovina

lest 17. februar 2015Željko Komšić1 (bosnisk-kroatisk)februar 2015 B92 nyhetskanal lest 17.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits

2023-02-04

Sveits

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits, er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat. Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi. Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.

Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits, er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat. Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi. Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten. == Naturgeografi == Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits. === Landskap === Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene. Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen. === Plante- og dyreliv === Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde. De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik. Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid. Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige. === Klima === Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre. Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger. == Demografi == Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen. Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia. Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk. De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by. Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn. === Statsborgerskap === Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges. Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke. === Religion === Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke. I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern. Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken. == Historie == === Før konføderasjonen === Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus. Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området. Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette. === 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft === I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd. Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen. I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk. Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446. === Reformasjonen === Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære. I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken. Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling. Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623. === Ancien Régime === Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike. I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer. I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene. Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet. === Den helvetiske republikk === På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen. Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé. Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet. === Det moderne Sveits oppstår === Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia. 1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk. I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig. === Verdenskrigene === Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør. I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem. Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland. Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet. Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger. === Etterkrigstiden === Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet. I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden. Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner. Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden. == Politikk og administrasjon == Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven. På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre: Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode. Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode. Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover. === Politiske partier === Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei. Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti. Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse. === Administrativ inndeling === Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999. Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne. Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert. Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann. Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP. Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert. Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen. == Næringsliv == Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007. Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis. Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits. De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse. Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick. === Samferdsel === ==== Jernbaner ==== Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km. Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006. Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett). Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner. To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt». Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030. Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg. Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere. Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner. ==== Veitrafikk ==== På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene. Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene. For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen. Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge). ==== Skipstrafikk ==== Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje. ==== Flytrafikk ==== Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno. Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa. === Turisme === Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere. == Samfunn == === Massemedia === Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon. Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene. Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern. === Kriminalitet === Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene. == Kultur == Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse. Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse. === Musikk === Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst. Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni. === Litteratur === Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978. Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804. Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer. Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël. To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur. === Mat og drikke === Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke. Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz. Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker. Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe. Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot. Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits. Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte. === Idrett === Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola. Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere. De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950. Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert. For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz. === Arkitektur === Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden. På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva. I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. St. Johannes benediktinerkloster i Müstair Klostret i St. Gallen Gamlebyen i Bern De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn Monte San Giorgio Lavaux – vingårdterrasser Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap Glarusforkastningen i Sardona Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2016 – Vinprodusent festival i Vevey 2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike) 2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio 2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike) == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7 Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8 Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2 Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991. Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0 == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (it) Offisielt nettsted (rm) Offisielt nettsted (en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter Wikimedia-atlas over Sveits

Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,Det norske utenriksdepartementet angir «Konføderasjonen Sveits» som offisielt navn, mens Språkrådet angir «Det sveitsiske edsforbund»

https://no.wikipedia.org/wiki/Virus

2023-02-04

Virus

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Virus']

Virus (Viruses) er ei stor urangert biologisk gruppe som består av seks overriker med tilsammen elleve riker, samt en bolk av diverse biologiske grupper som ikke har fått et overrike å tilhøre, enda. Det knytter seg altså fortsatt stor usikkerhet til den biologiske klassifiseringen av virus. To av de mest kjente virusene i dag er trolig den historiske influensapandemien vi kaller spanskesyken (1918–1920) og den pågående (fra 2019–d.d.) koronapandemien som forårsakes av viruset SARS-CoV-2. Virus står også bak alvorlige sykdommer som meslinger, polio og humant immunsviktvirus (hiv), og mindre alvorlige sykdommer som en alminnelig forkjølelse. I motsetning til mye annet så er ikke virus levende organismer, men snarere litt arvestoff pakket inn i en proteinkappe. Virus må imidlertid formere seg for å ikke forsvinne. For å lage flere nye viruskopier må virus trenge inn i levende celler. Til det bruker det proteinkappen. Og virusets gener er alt det trenger for å få cellen til å lage kopier av seg selv.

Virus (Viruses) er ei stor urangert biologisk gruppe som består av seks overriker med tilsammen elleve riker, samt en bolk av diverse biologiske grupper som ikke har fått et overrike å tilhøre, enda. Det knytter seg altså fortsatt stor usikkerhet til den biologiske klassifiseringen av virus. To av de mest kjente virusene i dag er trolig den historiske influensapandemien vi kaller spanskesyken (1918–1920) og den pågående (fra 2019–d.d.) koronapandemien som forårsakes av viruset SARS-CoV-2. Virus står også bak alvorlige sykdommer som meslinger, polio og humant immunsviktvirus (hiv), og mindre alvorlige sykdommer som en alminnelig forkjølelse. I motsetning til mye annet så er ikke virus levende organismer, men snarere litt arvestoff pakket inn i en proteinkappe. Virus må imidlertid formere seg for å ikke forsvinne. For å lage flere nye viruskopier må virus trenge inn i levende celler. Til det bruker det proteinkappen. Og virusets gener er alt det trenger for å få cellen til å lage kopier av seg selv. == Taksonomi == Nomenklaturen for virus er uavhengig av andre biologiske nomenklaturer, og den er anerkjent som et unntak i den foreslåtte International Code of Bionomenclature (BioCode). Den internasjonale koden for virusklassifisering og nomenklatur (ICVCN) bestemmes av International Committee on Taxonomy of Viruses (ICTV). Et særtrekk er at ICTV ikke angir nivåer i klassifiseringen lavere enn på artsnivå (species).ICTV fører tilsyn med taksonomien og organiserer virus på basalnivå rangert i riker. Virusriker tilsvarer rangeringen av domene som brukes for cellulært liv, men skiller seg ved at virus innenfor et rike ikke nødvendigvis deler felles aner, og heller ikke deler rikene felles aner med hverandre. Som sådan representerer hvert virusrike minst én forekomst av virus. Innenfor hvert rike er virus gruppert sammen, basert på felles egenskaper som er bevart over tid. Tre riker med DNA-virus aksepteres: Duplodnaviria, Monodnaviria, og Varidnaviria. Klassifiseringen av RNA-virus er lang mer kompleks og skjer hovedsakelig basert på typen genom, gennummer og organisering. For øyeblikket regner man med 5 ordener og 47 familier med RNA-virus, men det finnes også mange ikke-tilordnede arter og slekter. Også viroider og RNA satelittvirus er beslektet, men forskjellig fra RNA-virus og de er heller ikke klassifisert som dette. == Biologi == Virus (latin slim, gift) er genetiske elementer som kan reprodusere seg uavhengig av cellenes kromosomer, men er avhengig av selve cellen. Dette er fordi virus ikke har en egen metabolisme. En del forskere regner virus blant de mest tallrike «mikroorganismer» på vår planet som kan infisere alle typer av cellulære organismer. Det er et spørsmål om virus egentlig skal regnes som levende organismer eller ikke. Virologer i dag vil gjerne si at de ikke oppfyller alle kravene til mikrorganismer, siden de ikke har egen metabolisme. Formering av virus skjer via den lytiske syklus eller den lysogene syklus. I ekstracellulær form kalles virus for viron. I denne formen er de i stand til å trenge inn i vertscellene, for reproduksjon. Dette ødelegger cellene, og det er dette som forårsaker sykdommer. Virusskapte sykdommer eller forandringer i genene avhenger ofte av vertscellen og hvilket miljø den er i. Virus er hovedårsak til mange sykdommer hos mennesker, fra influensa til kopper og aids. Blant de verste virussykdommene i dag, finner man sykdommene forårsaket av hiv (aids) og Ebola. Antibiotika hjelper ikke mot virussykdommer, bare mot sykdommer som skyldes bakterier. Vanlige virussykdommer vil man vanligvis overlate til kroppen selv å arbeide med. Mange virussykdommer kan man vaksineres mot. Det finnes noen typer legemidler mot virus, såkalte antivirale midler. Men fortsatt har man ikke kommet så langt på dette området sammenlignet med legemidler mot bakterier. De antivirale legemidlene må enten påvirke reseptorer på utsiden av vertscellen eller trenge inn i cellen for å kunne bekjempe det sykdomsfremkallende virus, noe som har vært vanskelig å få til. Antivirale midler har i mange tilfelle flere og mer alvorlige bivirkninger enn midler mot bakterier. Resistens mot antivirale midler kan dessuten utvikles. Virus har vanligvis en negativ effekt på cellene de invaderer, men det har blitt påvist at bakterier som lever rundt varme kilder på havbunnen har inngått symbiose med noen virus. == Inndeling == Inndelingen følger Catalogue of Life Checklist versjon 2022-06-23. Det er tatt med et eksempel, som viser kompleksiteten i inndelingen av virus, i kraft av såkalte SARS-virus. Det er verd å merke seg at ICTV ikke angir nivåer i klassifiseringen lavere enn på artsnivå (species). De som vises i eksemplet her er altså ikke offisielle med hensyn til klassifisering og nomenklatur. Virus (urangert takson) Adnaviria (overrike) Zilligvirae (rike) Duplodnaviria (overrike) Heunggongvirae (rike) Monodnaviria (overrike) Loebvirae (rike) Sangervirae (rike) Shotokuvirae (rike) Trapavirae (rike) Riboviria (overrike) Orthornavirae (rike) Pisuviricota (rekke) Pisoniviricetes (klasse) Nidovirales (orden) Cornidovirineae (underorden) Coronaviridae (familie) Orthocoronavirinae (underfamilie) Betacoronavirus (slekt) Sarbecovirus (underslekt) Severe acute respiratory syndrome-related coronavirus (SARSr-CoV) (art) Severe acute respiratory syndrome coronavirus 1 (SARS-CoV-1) Severe acute respiratory syndrome coronavirus 2 (SARS-CoV-2) Bat SARS-like coronavirus WIV1 Bat coronavirus RaTG13 Pararnavirae (rike) Virus som ikke er tildelt et rike Ribozyviria (overrike) Kolmioviridae (rike) Varidnaviria (overrike) Bamfordvirae (rike) Helvetiavirae (rike) Virus som ikke er tildelt et overrike Naldaviricetes (klasse) Virus som ikke er tildelt en klasse == Statistikk == Statistikken følger GBIF og Catalogue of Life Checklist 2022-06-23. == Se også == Baltimoreklassifiseringen DNA-virus dsDNA-virus ssDNA-virus RNA-virus dsRNA-virus ssRNA-virus Retrovirus Liste over virus == Fotnoter og referanser == == Eksterne lenker == (en) virus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) virus i Encyclopedia of Life (en) virus i Global Biodiversity Information Facility (no) virus hos Artsdatabanken (en) virus hos NCBI (en) Kategori:Viruses – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Virus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Virus – detaljert informasjon på Wikispecies Hva er virus? - artikkel fra forskning.no 7.8.02

| utbredelse = global

https://no.wikipedia.org/wiki/Spionasje

2023-02-04

Spionasje

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Spionasje']

Spionasje er informasjonsinnsamling fra åpne og lukkede kilder uten tillatelse, og utføres som regel i hemmelighet. Spionasje kan være ulovlig og straffbart, og dermed ikke det samme som etterretning. Den norske sikkerhetsloven definerer i § 3 spionasje som «innsamling av informasjon ved hjelp av fordekte midler i etterretningsmessig hensikt.» I Norge er det også straffeloven § 121 (etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter) som gjelder generelt, men en rekke andre paragrafer og bestemmelser regulerer slike forhold. Den strengeste er § 90: «Den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets […]». Spionasje utføres på mange forskjellige måter og av mange entiteter. Spionasje utføres av både stater, selskaper, organisasjoner av ulike slag og av enkeltpersoner.

Spionasje er informasjonsinnsamling fra åpne og lukkede kilder uten tillatelse, og utføres som regel i hemmelighet. Spionasje kan være ulovlig og straffbart, og dermed ikke det samme som etterretning. Den norske sikkerhetsloven definerer i § 3 spionasje som «innsamling av informasjon ved hjelp av fordekte midler i etterretningsmessig hensikt.» I Norge er det også straffeloven § 121 (etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter) som gjelder generelt, men en rekke andre paragrafer og bestemmelser regulerer slike forhold. Den strengeste er § 90: «Den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets […]». Spionasje utføres på mange forskjellige måter og av mange entiteter. Spionasje utføres av både stater, selskaper, organisasjoner av ulike slag og av enkeltpersoner. == Menneskelig spionasje == Menneskelig spionasje utføres av personer (HUMINT) som enten utfører spionasjen selv eller ved bruk andre til å gjøre spionasjen. Infiltrasjon foregår ved at en eller flere personer jobber seg inn i motstanderens organisasjon for å hente ut informasjon som ellers ikke er lett tilgjengelig. Dette er en tidkrevende operasjon som ikke vil gi noe resultat på kort sikt. Dette er nok i mindre militær bruk idag enn under den kalde krigen, men er fortsatt aktuelt innen spionasje på bedrifter og organisasjoner. Den mest kjente infiltratøren under den kalde krigen var Günter Guillaume. Rekruttering er en annen form for menneskelig spionasje. Spionorganisasjonen rekrutterer en eller flere personer som arbeider innen et felt man ønsker informasjon om. I Norge er det tre kjente spioner som faller inn i denne kategorien; Asbjørn Sunde, Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. De fire hovedmotivene for at personer lar seg verve som spioner er løfte om penger (bestikkelser), ideologisk overbevisning, trusler om kompromittering (utpressing) og/eller dyrking av spionens ego. Innbrudd kan også benyttes for å stjele eller kopiere informasjonen. Dette er mest aktuelt når det er snakk om informasjon i konkret form, i form av skrevne dokumenter, fotografier, datafiler ol. Tyvlytting eller Avlytting av muntlig informasjon. Dette kan gjøres ved at man gjemmer seg på steder der slik informasjon diskuteres, eller rett og slett overhøring av personers uforsiktighet med informasjon på offentlig sted, som for eksempel på utesteder, under fester eller lignende. Åpne kilder kan også resultere i at noen finner informasjon i åpne forum som man ikke i utgangspunktet ønsket at en motstander skulle ha tilgang til. Et eksempel på dette var da Sovjetunionens etterretningsvesen fant all informasjon om romfergen i USAs Library of Congress. Fra Norge har man dommen mot forskerne Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch som sammenfattet informasjon fra åpne kilder i boken Onkel Sams kaniner. I 2018 publiserte NSM et kart som viser områder hvor det er forbudt å bruke droner, og høstet massiv kritikk fra flere eksperter, som mener at publiseringen av disse posisjonene har satt Norges forsvarsevne og sikkerhet i fare, nøyaktig det kartbasen var ment å beskytte. == Teknisk spionasje == Teknisk spionasje er på mange måter kostbart å utføre da det kreves spesialutstyr for å samle inn informasjonen. Slikt utstyr er vanligvis dyrt å anskaffe, tidskrevende å installere og krever spesialkompetanse for å benyttes. Likevel har slik spionasje sine fordeler – moderne teknisk spionutstyr kan etter installasjon utføre spionasjen kontinuerlig uten hvile og mye mer diskret enn en fysisk spion. Elektronisk avlytting utføres ved å installere mikrofoner eller tilsvarende for å ta opp samtaler i telefon, rom eller utendørs. Man kan også tappe kommunikasjonslinjer ved å koble noe inn på linjen eller samle informasjon fra strålingen til utstyr. Fotografisk spionasje utføres som oftest med fly, satellitter eller vanlige kameraer med kraftige objektiver. Cracking via internett eller Cyberspionasje er også en måte å hente ut informasjon fra andres datasystemer. == Militær spionasje == Militær spionasje utøves av organisasjoner prøver å få tak informasjon som vil være til nytte for deres eget lands militære styrker og samarbeidende lands styrker. == Sivil spionasje == Sivil spionasje kan utføres av offentlige organisasjoner, men også selskaper kan foreta spionasje mot sine konkurrenter. Industriell og politisk spionasje faller inn i denne kategorien. == Privat spionasje == Også privat spionasje forekommer; å avdekke privat informasjon om en person som denne finner pinlig eller som kan få konsekvenser for dennes karriere eller privatliv. Motivasjonen bak denne type spionasje er vanligvis utpressing eller en personlig vendetta mot vedkommende. == Etterbehandling == Etterbehandlingen av den innsamlede informasjonen kan være den viktigste delen av spionasjen. Informasjonen kan komme i små biter som så må settes sammen til et helhetsbilde. == Referanser == == Eksterne lenker == «Spion søkes. Bill.mrk: Diskresjon og gode sosiale ferdigheter», Aftenposten 13. februar 2012

Spionasje er informasjonsinnsamling fra åpne og lukkede kilder uten tillatelse, og utføres som regel i hemmelighet. Spionasje kan være ulovlig og straffbart, og dermed ikke det samme som etterretning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skytshelgen

2023-02-04

Skytshelgen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Skytshelgen eller vernehelgen er en helgen som sies å beskytte et land, område/sted, håndverk, aktivitet, klasse, familie eller person. En helgen (gammelsaksisk (thie) helagon, «(de) hellige», svakt bøyd flertall av helag, «hellig») er himmelsk beskytter innenfor kristen tro, hovedsakelig katolisismen, men også innenfor islam hinduisme (hos en del sekter) og buddhisme, er det tro på særskilte guddommelige talsmenn. En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Protestantismen har derimot ingen tro på helgener, men av tradisjonelle årsaker er gamle helgener likevel æret på verdslig vis, slik Olav den hellige er en nasjonal helgen for Norge. Den største og viktigste forskjellen mellom katolisisme og protestantisme er at protestantismen avviser tankene om at kirken eller en helgen er et mellomledd mellom Gud og menneskene.Flere land har en særskilt nasjonal helgen fra en tidligere konge: I Sverige fikk Erik den hellige denne posisjonen, og i Danmark var det Knut den hellige. For en kongefamilie i middelalderen ble viktig å ha en helgen i slekten, men under det eneveldige kongedømme (det absolutte monarki) sto kongen direkte under Gud, og opprør mot kongen var da opprør mot Gud. Kongens rett til å herske var hans guddommelig rett.Skytshelgener tilknyttet Norge er Olva den hellige for hele landet og for Trondheim (hvor Nidarosdomen står), sankt Hallvard for Oslo, sankt Svithun for Stavanger. I Finland er Henrik den hellige den nasjonale beskytter. Den hellige Birgitta av Vadstena har en sterk posisjon i Sverige, mens nasjonalhelgenen Erik også er en særskilt beskytter av hovedstaden Stockholm. Ansgar, erkebiskop av Hamburg-Bremen, har fått tilnavnet Nordens apostel og har i sin særskilte posisjon for den danske kirke blitt opphøyd som skytshelgen for hele Skandinavia. En opplisting av skytshelgener (virkelige personer og tidvis de som historikerne har avvist som oppdiktede) vil bestå av hundrevis av navn, og det finnes egne leksikon for disse. Eksempelvis er den hellige Arnold av Arnoldsweiler vernehelgen for organister og musikere, den hellige Adam av Fermo er vernehelgen for epileptikere, Frans av Assisi er vernehelgen for en rekke områder: Italia, byen Assisi, bispedømmet Basel, for fransiskanerordenen, de fattige, sosialarbeid, miljøvern og økologer, kjøpmenn, skreddere, veverere, tøyhandlere, linhandlere, tapethandlere, skipsbrudne og straffanger; for lamme og blinde; mot hodesmerter og pest; for dyrevernorganisasjoner og dyr. Den hellige Martin av Vertou, som ellers får lite oppmerksomhet, har en særskilt posisjon for de ulykkelig gifte, men var selv en eremitt.

Skytshelgen eller vernehelgen er en helgen som sies å beskytte et land, område/sted, håndverk, aktivitet, klasse, familie eller person. En helgen (gammelsaksisk (thie) helagon, «(de) hellige», svakt bøyd flertall av helag, «hellig») er himmelsk beskytter innenfor kristen tro, hovedsakelig katolisismen, men også innenfor islam hinduisme (hos en del sekter) og buddhisme, er det tro på særskilte guddommelige talsmenn. En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Protestantismen har derimot ingen tro på helgener, men av tradisjonelle årsaker er gamle helgener likevel æret på verdslig vis, slik Olav den hellige er en nasjonal helgen for Norge. Den største og viktigste forskjellen mellom katolisisme og protestantisme er at protestantismen avviser tankene om at kirken eller en helgen er et mellomledd mellom Gud og menneskene.Flere land har en særskilt nasjonal helgen fra en tidligere konge: I Sverige fikk Erik den hellige denne posisjonen, og i Danmark var det Knut den hellige. For en kongefamilie i middelalderen ble viktig å ha en helgen i slekten, men under det eneveldige kongedømme (det absolutte monarki) sto kongen direkte under Gud, og opprør mot kongen var da opprør mot Gud. Kongens rett til å herske var hans guddommelig rett.Skytshelgener tilknyttet Norge er Olva den hellige for hele landet og for Trondheim (hvor Nidarosdomen står), sankt Hallvard for Oslo, sankt Svithun for Stavanger. I Finland er Henrik den hellige den nasjonale beskytter. Den hellige Birgitta av Vadstena har en sterk posisjon i Sverige, mens nasjonalhelgenen Erik også er en særskilt beskytter av hovedstaden Stockholm. Ansgar, erkebiskop av Hamburg-Bremen, har fått tilnavnet Nordens apostel og har i sin særskilte posisjon for den danske kirke blitt opphøyd som skytshelgen for hele Skandinavia. En opplisting av skytshelgener (virkelige personer og tidvis de som historikerne har avvist som oppdiktede) vil bestå av hundrevis av navn, og det finnes egne leksikon for disse. Eksempelvis er den hellige Arnold av Arnoldsweiler vernehelgen for organister og musikere, den hellige Adam av Fermo er vernehelgen for epileptikere, Frans av Assisi er vernehelgen for en rekke områder: Italia, byen Assisi, bispedømmet Basel, for fransiskanerordenen, de fattige, sosialarbeid, miljøvern og økologer, kjøpmenn, skreddere, veverere, tøyhandlere, linhandlere, tapethandlere, skipsbrudne og straffanger; for lamme og blinde; mot hodesmerter og pest; for dyrevernorganisasjoner og dyr. Den hellige Martin av Vertou, som ellers får lite oppmerksomhet, har en særskilt posisjon for de ulykkelig gifte, men var selv en eremitt. == Kjente skytshelgener == St. Olav, skytshelgen for Trondheim St. Hallvard, skytshelgen for Oslo St. Sunniva skytshelgen for Bergen St. Svithun, skytshelgen for Stavanger St. Birgitta, skytshelgen for Sverige og birgittinere, samt for Europa (1999) St. Erik, skytshelgen for Sverige St. Helena, skytshelgen for Russland St. Václav, skytshelgen for Tsjekkia St. Kasimir, skytshelgen for Litauen St. Lucia, skytshelgen for Siracusa, byen hun kom fra St. Magnus, skytshelgen for Orknøyene St. Maughold, skytshelgen for Man St. Mikael, skytshelgen for Brussel, Tenerife og Kyiv St. Patrick, skytshelgen for Irland St. Georg, skytshelgen for England, Catalonia, Etiopia, Genova, Moskva, Litauen, soldater og speiderbevegelsen St. Andreas, skytshelgen for Skottland, Hellas, Russland og Romania St. David, skytshelgen for Wales St. Joseph av Anchieta, skytshelgen for Brasil Stanislaus av Kraków, skytshelgen for Polen St. Thomas, skytshelgen for blant annet India og Pakistan, Portugal, Saint Thomas-øyene St. Peter, skytshelgen for Roma og fiskere St. Nikolas, skytshelgen for Portsmouth, Russland, barn, pilegrimer, poeter, advokater, farmasøyter og pantelånere St. Katarina, skytshelgen for lærere, studenter, skoleelever, teologer, filosofer, jurister, advokater, pottemakere og spinnere == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Patron saints – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Skytshelgen eller vernehelgen er en helgen som sies å beskytte et land, område/sted, håndverk, aktivitet, klasse, familie eller person. Slocum, Robert Boak; Armentrout, Donald S.

https://no.wikipedia.org/wiki/Apostelen_Tomas

2023-02-04

Apostelen Tomas

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nytestamentlige helgener']

Tomas, også skrevet Thomas og ofte omtalt som apostelen Tomas, var en av Jesu tolv disipler eller apostler. Toma betyr «tvilling» på arameisk, og navnet er også blitt oversatt med det greske Didymos.

Tomas, også skrevet Thomas og ofte omtalt som apostelen Tomas, var en av Jesu tolv disipler eller apostler. Toma betyr «tvilling» på arameisk, og navnet er også blitt oversatt med det greske Didymos. == Liv og betydning == I Bibelen fortelles det at Tomas tvilte da de andre disiplene sa de hadde sett den oppstandne Jesus. Tomas måtte se Jesus selv for å kunne tro. Da Jesus, åtte dager senere, viste ham sårene på hendene og føttene, ble han overbevist. Tradisjonen forteller at han virket som forkynner og apostel i Persia og India. Den gamle ortodokse Malankarakirken i Kerala i India regner således apostelen som sin apostel, og de kristne der kalles gjerne tomaskristne. Hans relikvier skal befinne seg i St. Thomas-katedralen i Mylapore utenfor Madras i India, et sted som i lang tid har vært pilegrimsmål for kristne. Også i Den syriske ortodokse kirke spiller apostelen Tomas en viktig rolle. Ifølge gammel muntlig tradisjon ble Tomas drept 3. juli år 72, ved å bli stukket ned med en lanse eller et spyd fra bakhold av en hedning. I kirkekunsten blir apostlene tradisjonelt framstilt med hvert sitt attributt, en gjenstand som vanligvis viser til måten de døde på. Apostelen Thomas' attributt er vinkelhake eller lanse. === Skytshelgen === I katolsk tradisjon er Thomas skytshelgen for India og Pakistan, Portugal, St. Thomas, Goa, Kirkestaten, Urbino, Parma og Riga, arkitekter, bygningsarbeidere, landmålere, tømmermenn, murere, steinhoggere og teologer; mot blindhet; ved ryggsmerter; for et godt ekteskap. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Saint Thomas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons St. Apostelen Tomas (engelsk) Biografi på engelsk

Tomas, også skrevet Thomas og ofte omtalt som apostelen Tomas, var en av Jesu tolv disipler eller apostler. Toma betyr «tvilling» på arameisk, og navnet er også blitt oversatt med det greske Didymos.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ateistene

2023-02-04

Ateistene

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Livssyn', 'Kategori:Norske livssynsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1974', 'Kategori:Religionskritikk', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ubenevnte parametre']

Ateistene, inntil 2017 Hedningsamfunnet og før dette Det norske Hedningsamfunn, er en partipolitisk uavhengig bevegelse som har som mål å styrke sekulære menneskers interesser, og redusere religionenes innflytelse i Norge. Organisasjonen har hatt som mål å skille stat og kirke. Bevegelsen ble stiftet i 1974. Organisasjonen kaller seg selv et livssynssamfunn som arbeider for et sekulært samfunn med klart skille mellom religion og stat. De har i 2021 vedtatt et program hvor de sier blant annet: Vi i Ateistene tror ikke på Gud. Guds eksistens har ikke latt seg bevise gjennom mange tusen år av menneskenes kjente historie. Religion bør derfor ikke spille noen rolle i styringen av samfunnet. All offentlig virksomhet bør skje på et ikke-religiøst grunnlag. Ateistenes grunnsyn har arven etter opplysningstidens filosofi som fundament. Grunnlaget for ateistenes syn på hvordan samfunnet bør organiseres bygger på maktfordelingsprinsippet slik dette kommer til uttrykk i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Ateistene har et humanistisk livssyn der menneskeverdet står i sentrum. Ateistenes syn på hvordan livet på jorden ble til bygger utelukkende på anerkjent naturvitenskap, herunder evolusjonslæren, slik denne er utviklet fra Charles Darwins teorier fram til vår tid. Ateistene anerkjenner likevel tanke- samvittighets- og religionsfrihet som en del av menneskerettighetene, slik dette kommer til uttrykk i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 9.

Ateistene, inntil 2017 Hedningsamfunnet og før dette Det norske Hedningsamfunn, er en partipolitisk uavhengig bevegelse som har som mål å styrke sekulære menneskers interesser, og redusere religionenes innflytelse i Norge. Organisasjonen har hatt som mål å skille stat og kirke. Bevegelsen ble stiftet i 1974. Organisasjonen kaller seg selv et livssynssamfunn som arbeider for et sekulært samfunn med klart skille mellom religion og stat. De har i 2021 vedtatt et program hvor de sier blant annet: Vi i Ateistene tror ikke på Gud. Guds eksistens har ikke latt seg bevise gjennom mange tusen år av menneskenes kjente historie. Religion bør derfor ikke spille noen rolle i styringen av samfunnet. All offentlig virksomhet bør skje på et ikke-religiøst grunnlag. Ateistenes grunnsyn har arven etter opplysningstidens filosofi som fundament. Grunnlaget for ateistenes syn på hvordan samfunnet bør organiseres bygger på maktfordelingsprinsippet slik dette kommer til uttrykk i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Ateistene har et humanistisk livssyn der menneskeverdet står i sentrum. Ateistenes syn på hvordan livet på jorden ble til bygger utelukkende på anerkjent naturvitenskap, herunder evolusjonslæren, slik denne er utviklet fra Charles Darwins teorier fram til vår tid. Ateistene anerkjenner likevel tanke- samvittighets- og religionsfrihet som en del av menneskerettighetene, slik dette kommer til uttrykk i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 9. == Formål == «Ateistene er en organisasjon for mennesker som ikke tror på guder eller bekjenner seg til noen religion. Vi arbeider for å fremme toleranse og menneskeverd, og kjemper mot religiøs intoleranse. Vi arbeider for å fremme menneskers mulighet for livsutfoldelse, og stimulerer den frie tanke. Vi arbeider for livssynsfrihet, som omfatter så vel religionsfrihet som frihet fra religion. Gjennom å appellere til medmenneskelighet og sunn fornuft, ved å kritisere religiøse vrangforestillinger og å fremme læren om evolusjon og vitenskap generelt, vil vi bidra til et bedre samfunn og lykkeligere mennesker.» == Historikk == === Oppstarten === De første som tok opp idéen om Hedningsamfunnet var Sigurd Hasle og Espen S. Ore, medarbeidere i det motkulturelle tidsskriftet ett blad i Oslo. 20. januar 1973 ble det avsendt en søknad til Justis- og beredskapsdepartementet. De ønsket å få navnet godkjent, noe som var første steg i retning av å bli godkjent som trossamfunn. Departementet svarte at de først ville ha oppgitt medlemstall og trosbeskjennelse, og Hedningsamfunnet hadde ingen av delene. Arbeidet gikk så inn i en dødfase som varte frem til våren 1974. Aktiviteten fikk da et oppsving, og det ble sendt ut en pressemelding våren 1974 om at Hedningsamfunnet var stiftet, selv om samfunnet ennå ikke var blitt formelt stiftet. 2. november 1974 ble det konstituerende møtet avholdt, og man var cirka 60 medlemmer i starten. De tre som stiftet Hedningsamfunnet i 1974, var Terje Olerud (nå Emberland) Audun Eckhoff og Knut Ås. Senere også Kjetil Wiedswang. Hedningsamfunnets første leder var Auduns bror, arkitekten Dagfinn Eckhoff. Auduns og Dagfinns far, oversetteren og NRK-mannen Erik Eckhoff, var Hedningsamfunnets informasjonssekretær fra 1974 til 2000. Virksomheten ble fra starten av drevet med utgangspunkt i familien Eckhoffs leilighet i Collettsgate, og da de flyttet, ble det innredet kontor i kjelleren av det samme huset. === Aksjoner i regi av Hedningsamfunnet === 1975: Aksjoner og protester mot Den norske kirke etter at det ble avslørt at det ble utført eksorsisme i Dnk.1977: Aksjon mot politikermøte i Sarons Dal. DnH ville protestere mot Aril Edvardsen og politikere som stilte opp for ham.1978: Aksjon mot en gudstjeneste i Slottskapellet. Dette ble gjort for å konfrontere studentprest Jan P. Hagberg med uttalelser han hadde kommet med i Universitas.1980 og 81: Undersøkelse i regi av DnH for å vise lave gudstjenestebesøk i Dnk.1989: I sammenheng med Pavens besøk i Oslo arrangerte DnH «Katolsk varemesse» med salg av hjemmelagde relikvier, blant annet «Hellig Ånd på flaske».1995: I forbindelse med feiringen av 1000-års jubileet for kristningen av Norge aksjonerte DnH på Moster. De brøt inn i seremonien med et banner med påskriften «1000 år er mer enn nok!» Aksjonen fikk stor oppmerksomhet.2000: I forbindelse med at World Islamic Mission søkte om å få rope ut bønnerop fra minareten, søkte DnH om å få kalle inn til sine møter på samme måte. Begge søknadene ble innvilget. Aksjonen fikk stor oppmerksomhet, både i Norge og i utlandet. == Publikasjoner == Medlemsbladet het Oss hedninger imellom. Fra 1975 til 1987 ga de også ut et eksternt blad – Tro DET. Senere ga de, sammen med Religionskritisk Forlag, ut fire nummer av tegneseriebladet Jesus Kristus & Co. Det første nummeret ble anmeldt for blasfemi av Kristelig Folkepartis Kvinner. Riksadvokaten innhentet en teologisk ekspertuttalelse fra professor, dr. theol. Inge Lønning, som ga bladet attest for å inneholde «uvanlig ondartede» gudsbespottelser. Lønning innså imidlertid at en straffesak ville gi utgiveren hjelp «til å distribuere sine hånlige og krenkende ytringer» og ville derfor ikke anbefale tiltale. Anmeldelsen ble henlagt. I 2011 utga det daværende Hedningsamfunnet med et nytt eksternt blad – "Holy Crap". Styreledere Betegnelsen på foreningens styreleder var i perioden 1974–1983, i likestillingens navn, forkvann. Årsmøtet holdes i oktober/november. Fra 2021 vil årsmøtet avholdes i mars. Dermed følger regnskapsåret kalenderåret. 1974–78: Dagfinn Eckhoff 1978–79: Terje Sværd 1979–80: Tom Egil Berland 1980–83: Harald Fagerhus 1983–91: Dagfinn Eckhoff 1991–92: (ingen leder) 1992–93: Erlend Bronken (nestleder) 1993–94: Harald Fagerhus 1994–97: Halvor Raknes Johansen 1997–99: Harald Fagerhus 1999–2002: Alastair Grant Mackenzie 2002–03: (ingen leder) 2003–07: Harald Fagerhus 2007–08: Morten Rølling 2008: Dagfinn Eckhoff (Ekstraordinært årsmøte i mai) 2008–12: Dagfinn Eckhoff 2012–14: Eystein Emberland 2014–15: Siv Sinober 2015–16: Torleif Werenskiold 2016–17: Morten Guldberg 2017– : Dagfinn Eckhoff == Æresmedlemmer == Følgende er æresmedlemmer: Dagfinn Eckhoff Ronnie Johanson Harald Fagerhus === Aktiviteter etter etablering av organisasjonen Ateistene === 2018: Debattmøte - Kritisk tenkning – Ateismens fundament. Innledere: Erik Thunstad, Anders Torp og Cecilie Erland. Anders Torp legger fram sin bok om personlige erfaringer med overgrep i en pinsekarismatisk bevegelse 2019: Ateistenes Dag - verdenspremière. Ateistene arrangerte appell om menneskerettigheter for ikke-troende. Styreleder fra Human-Etisk Forbund deltok med appell. Arrangementer fant sted samtidig i 12 land. 2020: "Den utrolige ateismen" - Debattmøte i samarbeid med Human-Etisk Forbund: Maryam Namazie, Council of ex-muslims of Britain, Sarah Haider, Ex-muslims of North America, Shabana Rehman, Født Fri Norge. 2020: Anders Torp - Årets Ateist - ateistprisen. Som pastorsønn i en pinsekarismatisk menighet ble hans barndom preget av grove krenkelser av både fysisk og psykisk art, i Guds navn (djevelutdrivelser). Han brøt med menigheten, sto offentlig frem med sin historie i en biografi. == Publikasjoner == Ateistenes medlemsblad heter "Oss Ateister imellom". Ateistene har nyutgitt boka "Lungefisken Darwin", på eget forlag "Ateistene". Dette er den danske perlen av en barnebok – ”Lungefisken Darwin”, tegnet og skrevet av forfatteren og illustratøren Erik Hjorth Nielsen. I samarbeid med Human-Etisk Forbund trykkes boka opp for salg samt spredning i skoler og barnehager for å undervise om utviklingslæren og utvikle barnas evne til kritisk tenkning. De vil utvikle barnas evne til kritisk tenkning. == Kåringer == Ateistene har ulike kåringer der de gir oppmerksomhet til dem de mener fortjener det. «Kristendummen» er en nidpris, men de kårer også «Årets ateist». Initiativtager til prisen Kristendummen i 1994 var Ronnie Johanson, som også har stått for senere utdelinger. Prisen går til kulturpersonligheter som Ateistene mener har gjort seg negativt bemerket innenfor kristendommen. Prisen «Æreshedning» ble innstiftet i 2007 som en utmerkelse til personer som stod for religionskritikk. Samme år utnevnte de Kristopher Schau, Øystein Karlsen og Morten Ståle Nilsen, personene bak TV-serien «De syv dødssyndene» til «Æreshedninger».I 2020 opprettet Ateistene prisen «Årets Ateist». «Gjennom prisen Årets Ateist ønsker organisasjonen Ateistene å hedre mennesker som har gjort en særlig innsats for ateisme, rasjonalitet og menneskerettigheter.» Prisvinner i 2020 var Anders Torp, «... en modig og ærlig talsmann for alle de barn som lider under fundamentalistisk religion». == Referanser == == Kilder == Kort om Hedningsamfunnets historie 1974-2004 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted I 2020 ga Even Gran ut boken «Hedningsamfunnets historie. Et halvt århundre med rabalder» på Humanist Forlag. Hedningsamfunnets historie: Et halvt århundre med rabalder

Ateistene, inntil 2017 Hedningsamfunnet og før dette Det norske Hedningsamfunn, er en partipolitisk uavhengig bevegelse som har som mål å styrke sekulære menneskers interesser, og redusere religionenes innflytelse i Norge. Organisasjonen har hatt som mål å skille stat og kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Helgen

2023-02-04

Helgen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helgener', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Se også: Helg, SkytshelgenEn helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer kan skrives med tittelen «Sankt» (hellig) foran fornavnet, mens etternavnet da gjerne sløyfes. Den katolske tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 10 «norske»: Den hellige Olav Den hellige Sunniva Den hellige Hallvard Den hellige Eystein av Nidaros Den hellige Magnus Orknøyjarl Den hellige Torfinn av Hamar Den hellige Ragnvald Orknøyjarl Den hellige Håkon V Magnusson Den hellige Gudmund Den hellige ThorlakDe to sistnevnte er riktignok islandske, men kan likevel regnes med i den norske helgenrekken, da Island jo var bosatt av nordmenn og en integrert del av kongeriket Norge på denne tiden; de to helgenene var med andre ord av norsk ætt og var norske borgere. Foruten disse mest kjente fantes det også et vell av lokale helgener, såkalte bygdehelgener, deriblant St. Gudmund fra Romerike, St. Tarald av Seljord, Sta. Tove av Tuddal, St. Tollef Saleman fra Tinn, St. Lidvor fra Setesdalen, «Helligtøri» fra Skjelsø ved Risør, Sta. Margaretha («falske Margrethe»), St. Even og St. Thorleif. I tillegg til de ovennevnte førreformatoriske helgener har man dessuten Karl Schilling, som ennå ikke har blitt fullt ut helligkåret, men som har en pågående (skjønt muligens ikke veldig aktiv) kanoniseringsprosess. Han har hittil fått tittelen «ærverdig», steget før saligkåring. Den ortodokse tradisjon regner også med tusenvis av helgener, hvorav 4 «norske»: Den hellige Olav Den hellige Sunniva Den hellige Hallvard Den hellige Trifon av PetsamoSnorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å ære dem.

Se også: Helg, SkytshelgenEn helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer kan skrives med tittelen «Sankt» (hellig) foran fornavnet, mens etternavnet da gjerne sløyfes. Den katolske tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 10 «norske»: Den hellige Olav Den hellige Sunniva Den hellige Hallvard Den hellige Eystein av Nidaros Den hellige Magnus Orknøyjarl Den hellige Torfinn av Hamar Den hellige Ragnvald Orknøyjarl Den hellige Håkon V Magnusson Den hellige Gudmund Den hellige ThorlakDe to sistnevnte er riktignok islandske, men kan likevel regnes med i den norske helgenrekken, da Island jo var bosatt av nordmenn og en integrert del av kongeriket Norge på denne tiden; de to helgenene var med andre ord av norsk ætt og var norske borgere. Foruten disse mest kjente fantes det også et vell av lokale helgener, såkalte bygdehelgener, deriblant St. Gudmund fra Romerike, St. Tarald av Seljord, Sta. Tove av Tuddal, St. Tollef Saleman fra Tinn, St. Lidvor fra Setesdalen, «Helligtøri» fra Skjelsø ved Risør, Sta. Margaretha («falske Margrethe»), St. Even og St. Thorleif. I tillegg til de ovennevnte førreformatoriske helgener har man dessuten Karl Schilling, som ennå ikke har blitt fullt ut helligkåret, men som har en pågående (skjønt muligens ikke veldig aktiv) kanoniseringsprosess. Han har hittil fått tittelen «ærverdig», steget før saligkåring. Den ortodokse tradisjon regner også med tusenvis av helgener, hvorav 4 «norske»: Den hellige Olav Den hellige Sunniva Den hellige Hallvard Den hellige Trifon av PetsamoSnorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å ære dem. == Referanser == == Eksterne lenker == Helgen, artikkel hos Store norske leksikon Hjelp fra oven: helgener i middelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no Virket helgener?, artikkel hos Norgeshistorie.no Helgener og kirkededikasjoner i middelalderen av Pernille H. Fredriksen, hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo høsten 2004

En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen.

https://no.wikipedia.org/wiki/De_hellige_syv_sovere

2023-02-04

De hellige syv sovere

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske helgener', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Kristne martyrer', 'Kategori:Personer fra Efesos', 'Kategori:Syriske helgener']

De hellige syv sovere eller de syv sovere fra Efesos (på latin Septem dormientium, «syvsoverne») var ifølge en populær legende syv unge menn som ble murt inne i en grotte i Efesos vest i Tyrkia på grunn av sin kristne tro i år 249 e.Kr. Der falt martyrene i søvn og våknet ikke før nesten 200 år senere da grotten ble åpnet i 447. Mennene er siden blitt feiret som helgener både i østlig og vestlig kristendom, og er også kjent i islam. Navn, steder og andre detaljer varierer i ulike tradisjoner, men helgendagen til minne om de hellige syv sovere er i vest 27. juli. Legenden er opphavet til begrepet «syvsover» om en person som sover tungt og lenge.

De hellige syv sovere eller de syv sovere fra Efesos (på latin Septem dormientium, «syvsoverne») var ifølge en populær legende syv unge menn som ble murt inne i en grotte i Efesos vest i Tyrkia på grunn av sin kristne tro i år 249 e.Kr. Der falt martyrene i søvn og våknet ikke før nesten 200 år senere da grotten ble åpnet i 447. Mennene er siden blitt feiret som helgener både i østlig og vestlig kristendom, og er også kjent i islam. Navn, steder og andre detaljer varierer i ulike tradisjoner, men helgendagen til minne om de hellige syv sovere er i vest 27. juli. Legenden er opphavet til begrepet «syvsover» om en person som sover tungt og lenge. == Legenden og tradisjoner knyttet til den == Legenden forteller at under keiser Decius' (249–51) forfølgelse i år 250 nektet syv unge kristne menn fra Efesos å ofre til «gudekeiseren», og derfor ble det sendt soldater for å arrestere dem. De gjemte seg da i en hule på nordvestsiden av fjellet Kalion (i dag Panayirdag) i Efesos. Forfølgerne fant gjemmestedet, og murte de flyktende inne i hulen for at de skulle dø. Nesten 200 år senere, i 447, trengte noen hyrder seg tilfeldigvis inn i hulen, og de syv mennene våknet til nytt liv av den friske luften. Undrende gikk de inn i en ny tid. De ble ført for den kristne keiser Theodosios II (408–50) og biskopen av Efesos og vitnet om sin oppstandelse fra de døde. Folk undret seg over dette miraklet, og de syv soverne la seg trygt ned for å dø, og de ble æret som martyrer. De syv ble skytshelgener mot søvnløshet og feber. Minnedagen deres er i vest 27. juli, med unntak av i Tyskland der den er 27. juni. Dagen er ikke lenger med i den romerske helgenkalender. I øst feires de 23. oktober, unntatt i den gresk-ortodokse kirke, der de feires 2. august. På norske primstaver var dagen merket som Syvsoverdagen, og i folketroen mente man at man kunne spå været for syv uker fremover denne dagen. Navnene på de hellige «syvsoverne» varierer i ulike versjoner av legenden: Syrisk tradisjon: Achillides, Diomedes, Eugenios, Kyriakos, Probatos, Sabbatios og Stefanos Latinsk tradisjon: Johannes, Maximian, Konstantin, Martinian, Malchus, Serapion og Dionysius Ortodoks tradisjon: Antoninos, Dionysios, Exakostodianos (Konstantin), Jamblikos, Johannes, Martinian og Maximilian == Referanser == == Kilder == «Den katolske kirke, De hellige syv sovere av Efesos». Besøkt 04.02.2019.

De hellige syv sovere eller de syv sovere fra Efesos (på latin Septem dormientium, «syvsoverne») var ifølge en populær legende

https://no.wikipedia.org/wiki/Bern

2023-02-04

Bern

['Kategori:46°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bern', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1191', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1208', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Sveitsstubber']

Bern (tysk Bern, [b̥ɛrn], fransk Berne, [bɛʀn], italiensk Berna, [ˈbɛrna], retoromansk: Berna [ˈbɛrnə], bernsk tysk: Bärn [b̥æːrn]) er forbundsstaden (Bundesstadt) (de facto hovedstad) i Sveits og er, med 140 288 mennesker (agglomerasjon 390 000), den fjerde mest befolkede byen i Sveits (etter Zürich, Genève og Basel). Byen ble grunnlagt i 1191. Elven Aare deler byen. Brorparten av Berns innbyggere snakker tysk, eller mer spesifikt bernsk tysk, som er en alemannisk dialekt. Kantonen Bern har en fransktalende del. Bern fungerer også som hovedstaden i kantonen Bern, den nest mest befolkede av Sveits' kantoner. Kjente bernere er blant annet reformatoren Albrecht von Haller, poeten Albert Bitzius og malerne Hans Fries, Ferdinand Hodler og Paul Klee. Den tyskfødte fysikeren Albert Einstein arbeidet frem sin relativitetsteori samtidig som han var ansatt ved Berns patentkontor. En kulturelt viktig person var Mani Matter, en tekstforfatter som opptrådte på bernsk tysk.

Bern (tysk Bern, [b̥ɛrn], fransk Berne, [bɛʀn], italiensk Berna, [ˈbɛrna], retoromansk: Berna [ˈbɛrnə], bernsk tysk: Bärn [b̥æːrn]) er forbundsstaden (Bundesstadt) (de facto hovedstad) i Sveits og er, med 140 288 mennesker (agglomerasjon 390 000), den fjerde mest befolkede byen i Sveits (etter Zürich, Genève og Basel). Byen ble grunnlagt i 1191. Elven Aare deler byen. Brorparten av Berns innbyggere snakker tysk, eller mer spesifikt bernsk tysk, som er en alemannisk dialekt. Kantonen Bern har en fransktalende del. Bern fungerer også som hovedstaden i kantonen Bern, den nest mest befolkede av Sveits' kantoner. Kjente bernere er blant annet reformatoren Albrecht von Haller, poeten Albert Bitzius og malerne Hans Fries, Ferdinand Hodler og Paul Klee. Den tyskfødte fysikeren Albert Einstein arbeidet frem sin relativitetsteori samtidig som han var ansatt ved Berns patentkontor. En kulturelt viktig person var Mani Matter, en tekstforfatter som opptrådte på bernsk tysk. == Historie == Etter de første bosetningene på Engehalbinsel nord for Bern under La Tène-tiden ble byen i 1191 erobret av hertug Berthold V av Zähringen. Ifølge legenden kalte han byen Bern, fordi han skulle ha fanget en bjørn på dette stedet. Mer sannsynlig er imidlertid at Berchthold oppkalte byen til ære for sagnhelten Dietrich von bern, som han beundret (Bern er et gammelt tysk ord for Verona). Berchthold bygde byen på landtungen i Aare, så den var naturlig beskyttet på tre sider. På den fjerde siden mot land ble det ført opp en bymur med vakttårn. Byens beskyttede plassering muliggjorde en hurtig vekst i retning mot vest. Etter at Zährunger-slekten døde ut i 1218 ble Bern en fri riksstad. Berns endelige uavhengighet kom med slaget ved Dornbühl (1298) og Laupenkrigen (1339). I sistnevnte slag fikk Bern støtte fra kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, som Bern hadde dannet forbund med i 1323. I 1353 inntrådte Bern som det åttende området i det gamle edsforbundet. Etter en stor bybrann i 1405 gjenoppbygde man byen i sandstein der hvor bygningene tidligere var av tre. Det middelalderlige bybilde som oppsto da er i store trekk bevart til i dag. I 1439 og 1565 hadde man to utbrudd av pest i byen, hvor den siste varte i nesten to år og kostet 5000 bernere livet. Mellom 1622 og 1646 bygde man Grosse Schanze, som var en forsvarsskanse mot vest. Skansen ble brutt ned mellom 1834 og 1846 for å gjøre plass til en byutvidelse. Hovedbygningen av Berns universitet er bygget på de siste restene av skansen. I det 18. århundre var innbyggertallet svakt fallende, men på midten av 1800-tallet steg befolkningstallet merkbart, og den første sveitsiske forbundssamlings utpekning av Bern som sete for forbundsmyndighetene i 1848 forsterket ytterligere befolkningsveksten, som i stor utstrekning skjedde ved vandring fra landsby til by. Med det stigende antallet borgere ble også den politiske styreformen i Bern endret, som hittil hadde bestått av et antall råd understøttet av rikmannsfamilier. Deretter ble det innført en Gemeindeversamlung, hvor det direkte demokrati ble utøvd i folkeforsamlingene, hvor det ble stemt ved håndsopprekning. Disse ble i 1887 avløst av hemmelige avstemninger, hvor det ble valgt en borgermester og et antall delegasjoner. I 1894 oppnådde partiet absolutt flertall, og i årene frem til 1920 fikk Bern dermed den første sosialdemokratiske borgermesteren. Det politiske bilde i Bern byråd har fra 1950-tallet vært preget av mange små partier. I 1968 oppnådde kvinnene politisk likerett i Bern. == Geografi == Byen Bern ligger i det sveitsiske Mittelland ved elven Aare. Berns gamle bydel ligger ved en elvehøyde, og bydelen ligger derfor som en tange med vann på tre sider. Fra den gamle bydelen brer byen seg ut i en tolv kilometers radius. Byen er omgitt av høydedrag og store skogområder. Selve hovedstaden utgjøres utover Bern av en rekke omegnskommuner, og området har i alt omkring 350 000 innbyggere. Selve den bebyggede hovedstaden utgjøres av kommunene Bern, Bremgarten bei Bern, Köniz, Muri, Ostermundigen, Ittigen, Bolligen og Zollikofen, som tilsammen har omkring 200 000 innbyggere. == Demografi == Befolkningstallet i Bern kommune utgjorde 127 882 ved utgangen av 2006, herav er 21 % utlendinger. De største utenlandske befolkningsgruppene i Bern kommer fra Italia, Tyskland, tidligere Jugoslavia og Spania. Tysk er offisielt språk i Bern. Det tales spesielt en dialekt som kalles Berndeutsch eller bernsk tysk, som er en høyalemannisk dialekt og en variant av sveitsertysk. 41 % av bernerne tilhører Den reformerte kirke, 25 % tilhører den romersk-katolske kirke (2005), omtrent 3,8 % er muslimer og omtrent 1,5 % tilhører den ortodokse kirke (2000). Bern er sete for den kristenkatolske biskopen i Sveits, og synagogen i Bern er midtpunkt for det jødiske samfunnet, som har omtrent 340 medlemmer. == Samferdsel == Sveits har stort sett godt utbygget kollektivtransport, og kollektivtransporten i Bern er bedre utbygget og mer brukt enn i de fleste andre byer på samme størrelse. Byen har tre trikkeruter, tre trolleybussruter og 12 bussruter foruten S-bane og andre jernbaneforbindelser. I 2008 hadde byen hele 482 kollektivreiser pr. innbygger. (Göbel 2011) Det gode kollektivtilbudet kan ha bidratt til at biltettheten i 2009 avtok for fjerde år på rad og sank under 400 pr. 1000 innbyggere, mot 409 året før. Berns flyplass Belp ligger sør i byen. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (it) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Bern – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bern – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bern hos Wikivoyage Stefan Göbel 2011: Tram Bern West in Betrieb. Stadtverkehr 3/2011.

| areal = 51.6

https://no.wikipedia.org/wiki/Kroatia

2023-02-04

Kroatia

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Kroatia', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1991']

Kroatia, offisielt Republikken Kroatia, er et land i Europa som grenser mot Adriaterhavet i sørvest, Slovenia i nordvest, Ungarn i nord samt Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro i øst. Hovedstaden og det økonomiske senter er Zagreb. Landet er en tidligere jugoslavisk republikk og består av 21 fylker. Landskapet domineres av en lavslette i øst (Slavonia og et sørgående fjellandskap langs havet i vest (Dalmatia). Kysten i vest har siden omkring 2000 hatt et kraftig oppsving i turisme, landets nye hovednæring. Kroatene vandret inn østfra på 500-tallet og dannet en selvstendig kroatisk stat i høymiddelalderen, fra 910 til 1091. Deretter var området i 827 år en del av Ungarn eller Østerrike, med korte unntak da tyrkerne la under seg Nord-Balkan på 1500-tallet. Under andre verdenskrig oppstod en kroatisk stat som samarbeidet med det nasjonalsosialistiske Tyskland og dominerte det okkuperte jugoslaviske territoriet. Kroatia var sammen med Slovenia den rikeste og mest industrialiserte delen av Jugoslavia, og rev seg i 1991 løs fra unionen. Det endte med en blodig krig mot det serbisk-dominerte Jugoslavia, den startet med jugoslavisk angrep på Vukovar helt i øst og Knin i vest. Kroatias ledende politiker siden 1960-tallet var Frano Tudjman, som ble landets første president. Kroatia er medlem av NATO og ble medlem av EU 1. juli 2013. Om lag 90 % av befolkningen er kroater og stort sett katolikker, resten er slovenere, serbere, ungarere og andre minoriteter.

Kroatia, offisielt Republikken Kroatia, er et land i Europa som grenser mot Adriaterhavet i sørvest, Slovenia i nordvest, Ungarn i nord samt Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro i øst. Hovedstaden og det økonomiske senter er Zagreb. Landet er en tidligere jugoslavisk republikk og består av 21 fylker. Landskapet domineres av en lavslette i øst (Slavonia og et sørgående fjellandskap langs havet i vest (Dalmatia). Kysten i vest har siden omkring 2000 hatt et kraftig oppsving i turisme, landets nye hovednæring. Kroatene vandret inn østfra på 500-tallet og dannet en selvstendig kroatisk stat i høymiddelalderen, fra 910 til 1091. Deretter var området i 827 år en del av Ungarn eller Østerrike, med korte unntak da tyrkerne la under seg Nord-Balkan på 1500-tallet. Under andre verdenskrig oppstod en kroatisk stat som samarbeidet med det nasjonalsosialistiske Tyskland og dominerte det okkuperte jugoslaviske territoriet. Kroatia var sammen med Slovenia den rikeste og mest industrialiserte delen av Jugoslavia, og rev seg i 1991 løs fra unionen. Det endte med en blodig krig mot det serbisk-dominerte Jugoslavia, den startet med jugoslavisk angrep på Vukovar helt i øst og Knin i vest. Kroatias ledende politiker siden 1960-tallet var Frano Tudjman, som ble landets første president. Kroatia er medlem av NATO og ble medlem av EU 1. juli 2013. Om lag 90 % av befolkningen er kroater og stort sett katolikker, resten er slovenere, serbere, ungarere og andre minoriteter. == Naturgeografi == Landet omfatter landskapene (det egentlige) Kroatia, Slavonia, Dalmatia og det sørlige Istria. Den nordøstlige delen av landet er flatt og fruktbart (Den pannoniske slette), områdene i nordvest og vest tilhører De dinariske alper. Det er flere karstlandskap i Kroatia. Det største av disse områdene er Ličko polje (465 km²) Naturen i Kroatia er variert med fjell- og strandområder, eviggrønne pinjeskoger og en skjærgård med middelhavsklima, varm, tørr sommer og mild, regnfull vinter, mens innlandet har et mer kontinentalt klima. === Areal, landegrenser og kystlinje === Kroatias areal består av 56 594 km² landareal og 31 067 km² havområder. Om lag 53 % av landarealet er lavland under 200 moh., mens 4 % ligger over 1 000 moh. Høyest beliggende bosetning er Begovo Razdolje (1 060 moh.), med 48 innbyggere i 2001. Kystlinjen er 5 835 kilometer lang, herav 1 777 langs fastlandet og 4 058 langs øyer. Samlet lengde av landegrensene er 2 028 kilometer, den mot Slovenia på 501, Serbia på 241, Bosnia-Hercegovina på 932, mot Montenegro på 25 og mot Ungarn 329 kilometer. === Geografiske ytterpunkt === Nordligste punkt: Žabnik, Općina Sveti Martin na Muri (som ligger i Međimurska županija), – 46°33′n.br. 16°22′ø.l. Sørligste punkt: Galijula (som er en liten øy i Palagruški otoci), Grad Komiža (som ligger i Splitsko-dalmatinska županija), – 42°22'40"n.br. 16°20'20"ø.l. På fastlandet: Rt Oštra (i Općina Cavtat), 42°24′ n. br. 18°32′ ø.l. Østligste punkt: Rađevac (som er en del av Ilok), Grad Ilok (som ligger i Vukovarsko-srijemska županija), – 45°12′n.br. 19°27′ø.l. Vestligste punkt: Rt Lako, Bašanija, Grad Umag (som ligger i Istarska županija), – 45°29′n.br. 13°30′ø.l.På kart i liten målestokk er informasjonen konsolidert, slik at det vestligste punktet ofte angis å være Savudrija Point ved bosetningen Savudrija. === Øyer === Landet omfatter tilsammen 1 185 øyer, holmer og skjær. 47 av øynene er bebodd (med tilsammen 121 606 innbyggere iht. folketellingen 2001). Det er 651 ubebodde øyer og 467 holmer og skjær. De største øyene er i Kroatia er Krk (410 km²), Cres (404 km²), Brač (396 km²), Hvar (298 km²), Pag (287 km²) og Korčula (273 km²). Se også liste over kroatiske øyer og liste over bebodde øyer i Kroatia. === Elver === Landets lengste elver er Sava som løper 562 kilometer gjennom Kroatia (total lengde er 947 kilometer), Drava på 505 (med en total lengde på 707 kilometer), Mura 438 kilometer, Kupa 296 kilometer og Donau (kroatisk Dunav) som løper 188 kilometer gjennom Kroatia (elvens totale lengde er 2 857 km) Una er grenseelv mellom Bosnia-Hercegovina og Kroatia. === Innsjøer === De to største innsjøene er Vransko jezero (30,7 km²) og Dubravsko jezero (17,1 km²) === Fjelltopper === De høyeste toppene er Dinara – 1831 moh. Kamešnica – 1809 moh. Sveti Jure – 1762 moh Vaganski vrh – 1757 moh. Ozeblin – 1657 moh. == Demografi == Kroatia er bebodd i hovedsak av kroater (89,6 %). De viktigste minoritetsgruppene er serbere, bosniere, ungarere og italienere. De største religionene i Kroatia er Den romersk-katolske kirke (86,28 %), ortodoks kristendom (4,44 %), protestantisme (0,34 %), andre kristne retninger (0,30 %) og islam (1,47 %). == Historie == På 300-tallet f. Kr. koloniserte grekere kystområdet og keltere de nordlige områdene. Til 168 f.Kr. var Illyria et eget kongerike som romerne la under seg og omdannet til provinsen Illyricum. I år 10 ble denne provinsen delt i to : provinsene Pannonia og Dalmatia. Ved Romerrikets deling i 395 havnet det som i dag er Kroatia i Det vestromerske rike Landet ble befolket av de slavisktalende kroater, som innvandret på 500-tallet e.Kr. De ble omvendt til romersk-katolsk kristendom på 600-tallet. Fra 910 til 1091 var Kroatia et selvstendig kongerike. Tomislav, som regjerte fra 910, forente pannoniske og dalmatiske hertugdømmer og ble kronet til den første konge i Kroatia i 925 (kildene varierer mellom 923 og 928). 1102 kom det under Ungarn (personalunion 1102–1536, styrt av habsburgerne 1537–1866, underlagt dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn 1867–1918). Slavonia i øst var 1526–1699 underlagt osmanske tyrkere som følge av De osmansk-habsburgske krigene, mens serbere i 1578 ble invitert av Østerrike til å bosette seg i grenseområdene til Det osmanske riket, i Vojna Krajina. Kroatia ble 1. desember 1918 en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme (fra 1929 kalt Kongeriket Jugoslavia). Den nye statsdannelsen var meget dominert av serberne, og forholdet mellom dem og kroatene var forholdsvis dårlig. Kroatene ble undertrykket og deres kroatiske kultur bekjempet. Kroatiske flagg og sang var forbudt i Jugoslavia. Serberne ville at kroatene skulle miste sin identitet, men i stedet økte patriotismen. === Den uavhengige staten Kroatia (1941) === Da aksemaktene Tyskland og Italia okkuperte Jugoslavia i 1941, så mange kroater sjansen til å oppnå uavhengighet fra serberne. Det ble derfor opprettet en kroatisk fascist-stat, kalt Den uavhengige staten Kroatia (kroatisk Nezavisna Država Hrvatska, NDH), under ledelse av Ante Pavelić og hans Ustaša-bevegelse. Ustaša-regimet forfulgte serbere, sigøynere og jøder, og det fantes den beryktede kroatiske Jasenovac konsentrasjonsleir. === Del av Jugoslavia (1945–1991) === Etter 1945 ble Kroatia en av de seks delrepublikkene i det kommuniststyrte, føderative Jugoslavia. Kroatiske patrioter og den katolske kirken ble forfulgt av kommunistmyndighetene, og mange reiste i eksil. Konfliktene ble synlige igjen i Kroatia 1971 da Kroatia søkte å skaffe seg større selvstyre, bl.a. for å kunne få mer kontroll med sine økonomiske ressurser. Dette førte til utrenskninger i både partiledelse og regjering etter det som ble kalt Den kroatiske våren (Hrvatsko proljeće eller masovni pokret (MASPOK), «massebevegelsen». === Uavhengighet fra Jugoslavia (1991–) === Parallelt med en økende serbisk nasjonalisme i Beograd fra slutten av 1980-tallet, økte også den kroatiske nasjonalismen. Etter å ha avholdt folkeavstemning 19. mai 1991, erklærte Kroatia seg som uavhengig stat den 25. juni 1991. Serbia og den jugoslaviske hæren JNA svarte med militær intervensjon for å sikre kontrollen over serbisk-befolkede områder i landet. Det ble ført harde kamper mellom serbiske separatister; militsstyrker støttet av den føderale hæren, og kroatiske styrker. Særlig gjaldt dette i Slavonia i nordøst, hvor byen Vukovar etter å ha blitt beleiret, bombardert og beskutt i 87 døgn nærmest ble helt ødelagt og i Krajina-regionen, områder hvor befolkningen delvis var etniske serbere. I 1991 var 59,7 % av befolkningen i Krajina og Slavonia etniske serbere (331 619 personer i henhold til folketellingen 1991), 30,2 % kroater (168 026) og 10,1 % andre (55 895). Også byen Dubrovnik i sør og andre byer langs Adriaterhavskysten var en tid beleiret og ble bombardert. En egen republikk for serberne i Krajina (og Slavonia), Republika Srpska Krajina – forkortet RSK, ble proklamert den 19. desember 1991, med hovedstad i Knin. På sitt største omfattet RSK 17 028 km², dvs. 1/3 av Kroatias territorium. Rundt 80 000 kroater og muslimer ble fordrevet fra området. Det var våpenhvile fra februar 1992 og FN-styrker (UNPROFOR) ble utplassert i området mens den jugoslaviske hæren JNA ble trukket ut. Serbiske styrker holdt Krajina-området besatt inntil kroatiske styrker i august 1995 rykket inn ("Operasjon Storm", kroatisk "Operacije Oluja" ledet av Ante Gotovina) og 150-200 000 serberne flyktet eller ble fordrevet. Kirker, landsbyer og kulturminner ble ødelagt og titusener av hjem ble brent. Øst-Slavonia ble inkorporert i Kroatia igjen den 15. januar 1998. Kroatia ble, etter å ha blitt internasjonalt anerkjent, medlem av FN 1992 og av Europarådet i 1996. Landet søkte i 2003 om medlemskap i Den europeiske union (EU) og ble tatt opp som medlem 1. juli 2013. Nasjonalistlederen Franjo Tudjman (kroatisk Franjo Tuđman) var landets president fra 1990 fram til sin død 10. desember 1999. I januar 2000 vant en allianse av sosialdemokrater og sosialliberale valget på nytt parlament, og i februar samme år ble Stipe Mesić valgt til president. General Ante Gotovina, anklaget for krigsforbrytelser og ettersøkt av ICTY (International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia) i Haag, ble arrestert på Kanariøyene den 8. desember 2005. == Politikk og administrasjon == Kroatias parlament kalles Sabor og denne reguleres av landets grunnlov vedtatt i 1990. === Administrativ inndeling === Kroatia er delt inn i 21 fylker (Kroatisk: županija), hovedstadsområdet regnes som eget fylke. Zagreb fylke (Zagrebačka županija) Krapina-Zagorje fylke (Krapinsko-zagorska županija) Sisak-Moslavina fylke (Sisačko-moslavačka županija) Karlovac fylke (Karlovačka županija) Varaždin fylke (Varaždinska županija) Koprivnica-Križevci fylke (Koprivničko-križevačka županija) Bjelovar-Bilogora fylke (Bjelovarsko-bilogorska županija) Primorje-Gorski Kotar fylke (Primorsko-goranska županija) Lika-Senj fylke (Ličko-senjska županija) Virovitica-Podravina fylke (Virovitičko-podravska županija) Požega-Slavonia fylke (Požeško-slavonska županija) Brod-Posavina fylke (Brodsko-posavska županija) Zadar fylke (Zadarska županija) Osijek-Baranja fylke (Osječko-baranjska županija) Šibenik-Knin fylke (Šibensko-kninska županija) Vukovar-Srijem fylke (Vukovarsko-srijemska županija) Split-Dalmatia fylke (Splitsko-dalmatinska županija) Istria fylke (Istarska županija) Dubrovnik-Neretva fylke (Dubrovačko-neretvanska županija) Međimurje fylke (Međimurska županija) Zagreb (Grad Zagreb) == Næringsliv == Et omfattende økonomisk reformprogram de seneste årene har bidratt til økonomisk vekst og utvikling, samt et relativt lavt inflasjonsnivå og et stabilt rentenivå. Budsjett- og valutaunderskudd er redusert, og reformer er iverksatt for å få kontroll med utgifter blant annet til pensjoner og helsevesen. Den kroatiske økonomien er åpen, og dette har medført en rekke utenlandske investeringer og eierskap innen energi, eiendom, bank, finans og transport. Utenlandsgjelden er relativt høy (30 mrd euro). === Turisme === Populære turistmål er i tillegg til hovedstaden Zagreb også kystbyene Pula, Šibenik, Vodice, Zadar, Baška Voda, Makarska, Hvar, Opatija, Poreč, Rovinj, Split, Pag og middelalderbyen Dubrovnik. Den mest besøkte delen er Dalmatia, som utgjør den sørlige delen av Kroatias kyst mot Adriaterhavet. Ved kysten finnes også mange godt besøkte øyer, som blant annet Krk, Kroatias største øy, sammen med nasjonalparken Kornati og øya Hvar. Også Istria er velbesøkt, for eksempel det romerske amfiteateret i Pula og de pittoreske stedene Rovinj og Poreč. I Istria finnes også verdens minste by, Hum, med bare 23 innbyggere. Istria bærer også i dag starke italienske kulturbidrag og i en del kommuner er blant annet vegskilter skrevet på både kroatisk og italiensk; italiensk snakkes fortsatt som førstespråk blant et fåtall innvandrere og det finnes også italienske skoler. Kysten var populær blant turister frem til 1980-tallet, men i den første delen av 1990-tallet var det knapt noen turister som reiste til Kroatia mens krigen pågikk. Etter fredsavtalen i Dayton i 1995 har turismen hatt en oppsving og blomstret i de første årene på 2000-tallet. Kroatia har også et fotballandslag som er et av verdens beste og har også deltatt i VM flere ganger, senest sommeren 2018 da VM ble arrangert i Russland, der de tapte 4-2 i finalen mot Frankrike. == Samfunn == === Største byer === De største byene er Zagreb, 779 145 innbyggere Split, 188 694 Rijeka, 144 043 Osijek, 114 616 Zadar, 72 718 Slavonski Brod, 64 612 Velika Gorica, 63 517 Karlovac, 59 395 Pula, 58 594 Sisak, 52 236 Šibenik, 51 553 Varaždin, 49 075 Dubrovnik, 43 770 Bjelovar, 41 869Befolkningstallene er fra folketellingen i 2001. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. St. Jakobkatedralen i Šibenik Den anglikanske basilikaen i Poreč' gamleby Gamlebyen i Dubrovnik Plitvice nasjonalpark Gamlebyen i Split med Diocletians slott Gamlebyen i Trogir Stari Grad-sletten på øya HvarMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2009 – Festiviteten for Saint Blaise, Dubrovnik 2009 – Hekle-håndarbeid 2009 – Prosesjon Za Krizen på øya Hvar 2009 – Ljelje/Kraljice vårprosesjon fra Gorjani 2009 – Tradisjonell produksjon av treleker for barn i Hrvatsko Zagorje 2009 – Tostemmig sang og spill i Istria 2010 – Zvončari, karneval fra Kastav-området 2010 – Pepperkake 2010 – Sinjska Alka, ridderturnering i Sinj 2012 – Klapa flerstemmig sang fra Dalmatia 2013 – Middelhavskjøkkenet 2018 – Kunst av tørr steinmur, kunnskap og teknikker. (Sammen med Kypros, Frankrike, Hellas, Italia, Slovenia, Spania og Sveits) 2018 – Međimurska popevka, folkesang fra Međimurje == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (hr) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Croatia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Hrvatska – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Om Kroatia Det nasjonale turistbyrået(no) Statistikk og andre data om Kroatia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = Jugoslavia

https://no.wikipedia.org/wiki/Polen

2023-02-04

Polen

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Polen', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Polen (polsk Polska), offisielt Republikken Polen (polsk Rzeczpospolita Polska) er et land i Sentral-Europa, og grenser i vest mot Tyskland, i sør mot Tsjekkia og Slovakia, i øst mot Ukraina og Belarus, og i nord mot Østersjøen, Litauen og Russland (i form av Kaliningrad-enklaven). Polen deler også sjøgrenser med Danmark og Sverige. Med et areal på 312 696 km² er Polen verdens 69. største land. Polens befolkning utgjør 38 485 779 (2014) mennesker, for det meste bosatt i store byer som Łódź, landets historiske hovedstad Kraków eller nåværende hovedstad Warszawa. Polen et parlamentarisk demokrati bestående av seksten voivodskap, og er det sjette mest befolkede medlemsland i Den europeiske union. Landet er blant annet medlem i NATO, FN, OECD og WTO. Den første polske staten oppstod i 966, med et territorium som ligner på Polens moderne grenser. Polen ble et kongedømme i 1025, og gikk i 1569 inn i en langvarig union med Storhertugdømmet Litauen og dannet Det polsk-litauiske samvelde. Samveldet ble oppløst i 1795, og Polen ble delt mellom sine naboland Russland, Preussen og Østerrike. Polen ble en selvstendig republikk (andre polske republikk) i 1918 etter første verdenskrig. Under andre verdenskrig ble landet okkupert av Tyskland og Sovjetunionen. Områdene øst for Curzonlinjen (polsk: Kresy) forble en del av Sovjetunionen (senere Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig, og samtidig ble Polens grense mot Tyskland flyttet vestover til Oder–Neisse. Etter krigen ble Polen omdannet til et kommunistisk «østblokkland» under sovjetisk kontroll. I 1989 ble det slutt på kommuniststyret og landet ble uformelt kjent som «Den tredje polske republikk».

Polen (polsk Polska), offisielt Republikken Polen (polsk Rzeczpospolita Polska) er et land i Sentral-Europa, og grenser i vest mot Tyskland, i sør mot Tsjekkia og Slovakia, i øst mot Ukraina og Belarus, og i nord mot Østersjøen, Litauen og Russland (i form av Kaliningrad-enklaven). Polen deler også sjøgrenser med Danmark og Sverige. Med et areal på 312 696 km² er Polen verdens 69. største land. Polens befolkning utgjør 38 485 779 (2014) mennesker, for det meste bosatt i store byer som Łódź, landets historiske hovedstad Kraków eller nåværende hovedstad Warszawa. Polen et parlamentarisk demokrati bestående av seksten voivodskap, og er det sjette mest befolkede medlemsland i Den europeiske union. Landet er blant annet medlem i NATO, FN, OECD og WTO. Den første polske staten oppstod i 966, med et territorium som ligner på Polens moderne grenser. Polen ble et kongedømme i 1025, og gikk i 1569 inn i en langvarig union med Storhertugdømmet Litauen og dannet Det polsk-litauiske samvelde. Samveldet ble oppløst i 1795, og Polen ble delt mellom sine naboland Russland, Preussen og Østerrike. Polen ble en selvstendig republikk (andre polske republikk) i 1918 etter første verdenskrig. Under andre verdenskrig ble landet okkupert av Tyskland og Sovjetunionen. Områdene øst for Curzonlinjen (polsk: Kresy) forble en del av Sovjetunionen (senere Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig, og samtidig ble Polens grense mot Tyskland flyttet vestover til Oder–Neisse. Etter krigen ble Polen omdannet til et kommunistisk «østblokkland» under sovjetisk kontroll. I 1989 ble det slutt på kommuniststyret og landet ble uformelt kjent som «Den tredje polske republikk». == Etymologi == Det finnes flere teorier om opphavet til det polske navnet Polska. Ifølge den mest utbredte teorien skal navnet komme fra polanerstammen (polsk Polanie), som bebodde dagens Stor-Polen. Ordet Polanie derimot, kommer ifølge én teori fra ordet plemię (folkestamme), mens andre mener å se en sammenheng med ordet pole (sletteland, flatland – derav Polanie – sletteboere), da man antar at polanerne drev hovedsakelig med jordbruk. I fortiden var Polen kjent med de latinske begrepene Terra Poloniae (landet Polen) eller Regnum Poloniae (riket Polen). Navnet Polska ble brukt om hele riket først i det 11. århundre. Polanernes land ble fra 14. århundre kalt for Staropolska (Gammel-Polen), men senere ble navnet forandret til Wielkopolska (Stor-Polen). Til avveksling ble jordene i sør kalt for Małopolska (Lille-Polen). Andre navn på Polen (persiske Lahestān, litauiske Lenkija) og på polakker (tyrkiske Lehce, russiske Ljakh, ungarske Lengyel) kommer fra navnet til lędzianerstammen, som antagelig bebodde nåværende sørøstlige deler av Polen. Det polske ordet rzeczpospolita (som sett i Rzeczpospolita Polska) betyr republikk (egentlig «samvelde») og brukes vanligvis særegent om Polen. Ordet republika (republikk) brukes derimot om andre land, som i Republika Czeska (Den tsjekkiske republikk). == Naturgeografi == Polen kan beskrives som et ubrutt flatland som strekker seg fra Østersjøen i nord til Karpatene i sør. Innenfor flatlandet brer terrengvariasjoner seg fra øst til vest. Østersjøkysten mangler naturhavner med unntak av Gdańsk-Gdynia-regionen i nord og Szczecin-området i nordvest. Den nordøstlige regionen (innsjøområdene) er ikke særlig befolket og brukes ikke som jordbruks- og industriområde, da regionen ikke er rik på naturressurser. I sør og i vest for innsjøområdene finnes de sentrale slettene, som strekker seg sørvestover til Sudetene ved grensen med Tsjekkia og Slovakia og sørøstover til Karpatene ved grensen med Tsjekkia, Slovakia og Ukraina. Lengden av Polens grenser utgjør 3 511 km, hvorav 440 km er kystgrense (Østersjøkysten, som ikke er Polens egentlige kystgrense, utgjør 788 km). Medregnet innlandsvann utgjør Polens areal 312 683 km². Landet strekker seg 649 kilometer fra nord til sør og 689 kilometer fra øst til vest. Polen grenser med følgende land: I vest med Tyskland (467 km) I sør med Tsjekkia (796 km) og Slovakia (541 km) I øst med Ukraina (535 km) og Belarus (418 km) I nord med Litauen (104 km) og Russland (Kaliningrad-enklaven) (210 km).Arealmessig er Polen Europas niende største land, og plasserer seg folketallmessig på åttendeplass. Landets geometriske midtpunkt befinner seg i landsbygden Piątek ved Łęczyca. Europas eldste beregnede geometriske midtpunkt (fra 1775) befinner seg i Suchowola ved Sokółka, i Podlasie voivodskap. Polens moderne grenser ble til i 1945, etter at andre verdenskrig var slutt. Sammenliknet med situasjonen i 1939 ble landets grenser skjøvet vestover inn i tidligere tyske områder, på bekostning av de østlige områdene som ble avgitt til Sovjetunionen. === Geologi === Polens geologiske struktur er skapt av kontinentalkollisjonen mellom Europa og Afrika de siste 60 millioner år, samt kvartenær isbreaktivitet. Begge prosessene formet Sudetene og Karpatene. Morenelandskapet i nordlige Polen inneholder jord bygd hovedsakelig opp av sand eller leirjord, mens elvedalene i sør fra istiden inneholder ofte løss. Kraków-Częstochowa-høylandet, Pieniny-fjellene og Vest-Tatra består av kalkstein, mens Høy-Tatra, Beskidene og Karkonosze består hovedsakelig av granitt og basalter. Kraków-Częstochowa-høylandet er en av verdens eldste fjellkjeder. === Klima === Klimaet i Polen er temperert. I øst er det innlandsklima, i vest er klimaet derimot et mer maritimt preget regnklima. Om sommeren ligger middeltemperaturen mellom 16,5 °C og 20 °C, om vinteren mellom -6 °C og 0 °C. Den gjennomsnittlige årlige middeltemperaturen i Polen ligger på 7–9,5 °C (utenom fjellområdene). Den varmeste regionen i Polen er Lille-Polen i den sørlige del av landet, hvor maksimumstemperaturene om sommeren ligger mellom 23 °C og 30 °C, men kan også gå så høyt som 32 °C-38 °C. Den varmeste byen i Polen er Tarnów, med en middel maksimumstemperatur på 25 °C i varmeste måned, juli, og 1,4 °C i middel maksimumstemperatur i kaldeste måned, januar. Den har også den lengste sommeren og den korteste vinteren i landet. Den kaldeste regionen i Polen ligger i nordøst i Podlasie voivodskap nær grensen mot Belarus. Middeltemperaturen om vinteren ligger der mellom -15 °C og -4 °C, forårsaket av kalde luftmasser fra Skandinavia og Sibir. I Warszawa er middeltemperaturen for varmeste og kaldeste måned henholdsvis +18,0 °C (juli) og -3,3 °C (januar). Den årlige gjennomsnittsnedbøren ligger rundt 600 mm. Nedbøren er relativt jevnt fordelt over hele landet, i motsetning til dens noe ujevne årlige sammensetning, der 2/3 av nedbøren faller i sommerhalvåret. Polen ligger i vestavindsbeltet og har en overvekt (60 %) av vestlige vinder (nordvestlige til sørvestlige). Østlige vinder blåser først om fremst om vinteren. Sjeldnere er sørlige og nordlige vinder. === Topografi === Gjennomsnittshøyden i det polske landskapet er 173 moh. Kun 3 % av Polen overstiger 500 moh., dette gjelder områdene langs grensen i sør. Det høyeste punktet er fjellet Rysy, som reiser seg 2 499 moh. Det laveste punktet ligger 2 muh. i nærheten av Elbląg. Langs Gdańskbukten finnes et område på omtrent 60 km² som ligger under havnivået. Størstedelen av Polen består av lavland, som er en del av det nordeuropeiske lavlandet. Lavlandet strekker seg fra Østersjøkysten i nord til fjellområdene i sør. Tradisjonelt sett er det vanlig å dele Polen inn i fem topografiske områder fra nord til sør; kystslettene, innsjøområdene, de sentrale slettene, dalførene og lavlandsområdene i sør og fjellområdene. ==== Kystslettene ==== Kystslettene er en lavtliggende region formet av sedimentavleiringer fra sjøen. Kystlinjen ble skapt gjennom sjøens aktivitet etter at isbreene trakk seg unna, og av den kontinuerlige bevegelsen av sand gjennom vestlige og østlige vinder. Den kontinuerlige erosjonen og avsettelsen har skapt klipper, sandbanker og odder. Mange av disse har beveget seg mot land og begrenset tidligere laguner, slik som innsjøen Łebsko i Słowiński nasjonalpark. Østersjøkysten er hovedsakelig en utligningskyst, men kantes av Pommernbukten i nordvest (ved den tyske grensen) og Gdańskbukten i øst. Her munner to store elver ut, Odra i den førstnevnte og Wisła, som danner et stort delta i den sistnevnte. ==== Innsjøområdene ==== Sør for kystslettene ligger innsjøområdene, hvor man finner noen av Europas best bevarte urskoger. Innsjøområdene deles hovedsakelig i to deler av en rekke elver. De nordvestlige områdene, sør for Østersjøkysten og nord for elvene Warta og Noteć, samt vest for elven Wisła, kalles for det pommerske innsjøplatå. Resten av innsjøområdene, som hovedsakelig er området øst for Wisła, kalles for de masuriske sjøer, og utgjør den største delen av innsjøområdene. Det masuriske sjøer består av en rekke større innsjøer, deriblant Polens to største, Śniardwy (113,8 km²) og Mamry (104,4 km²). Den dypeste innsjøen (108,5 meter) er Hańcza i østlige Masuria. Mesteparten av Polens 9 300 innsjøer som overstiger 10 000 m² befinner seg i den nordlige delen av innsjøområdene, hvor de utgjør cirka 10 % av landarealet. Med dette har Polen et av de høyeste antall innsjøer i verden. I Europa har kun Finland en større forekomst av innsjøer. ==== Det sentrale slettelandet ==== Sør for innsjøområdene ligger det sentrale slettelandet, som strekker seg i hele landets bredde. Terrenget er for det meste flatland, men brytes enkelte steder av nederoderte morener eller smeltevannsdaler. Det sentrale slettelandet deles av en rekke større elver, som Bug, Wisła, Noteć, Warta eller Odra. Odra avtegner de schlesiske lavlandene i sørvest, mens Wisła definerer lavlandene i de østlig-sentrale delene av Polen. ==== Dalførene ==== Sør for det sentrale slettelandet finnes dalførene, et belte 90 til 200 km bredt, hvor landet hever seg i et løsdekket platå i 300–500 meters høyde. Topografien til dette området er inndelt transversalt i høyere og lavere høyder, og i den øvre del av Schlesien finnes store kullfelter. ==== Fjellområdene ==== Det sørligste topografiske området (fjellområdene) befinner seg øst langs Polens sørlige grense, og formes hovedsakelig i sørvest av Sudetene og i sørøst av Karpatene. Høyest i Sudetene er fjellkjeden Karkonosze med toppen Śnieżka (1602 moh.). De polske Karpatene, eller Vest-Karpatene, omfatter først og fremst kalksteinsformasjonene Beskidene, som er Polens nest høyeste fjellgruppe, med Babia Góra som høyeste punkt (1725 moh.). De polske Karpatene er landets høyeste og mest maleriske fjell. De er den nordligste delen av en mye større fjellkjede som strekker seg langs Østerrike, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina, Ungarn, Serbia og Romania. I sørlig retning av de polske Karpatene går den polske delen av Tatrafjellene, med landets høyeste fjell, Rysy, på 2499 moh. Polen har 21 fjell med høyde over 2 000 meter, alle i Tatraområdet. Andre kjente fjellområder er Bieszczady (del av Beskidene med Tarnica som høyeste fjell, 1346 moh.)., Pieniny (1000 moh.) og Gorce (del av Beskidene, 1300 moh.). I tillegg til innsjøområdene i nord finnes også et stort antall fjellinnsjøer i Tatrafjellene, hvor Morskie Oko («Sjøøyet»), som befinner seg like ved foten av Rysy, er den største. === Ørken === Błędów-ørkenen er Polens eneste ørken og én av fem naturlige ørkener i Europa. Den ligger i sørlige Polen i det schlesiske voivodskap og strekker seg over regionen Zagłębie Dąbrowskie med et areal på 32 km². Den er den varmeste ørkenen på denne breddegraden. Den gjennomsnittlige dybden til sandlaget ligger rundt 40 meter (70 meter på sitt dypeste). === Drenering === Nesten hele Polen dreneres av elvene Wisła, Odra og deres bielver nordover til Østersjøen. Omtrent halvparten av landet dreneres av Polens lengste elv Wisła, som kommer fra Tatrafjellene sør i Polen. Wisła-bassenget utgjør mesteparten av den østlige halvdel av landet og dreneres av et system av elver som hovedsakelig slutter seg til Wisła østfra. En av bielvene, Bug, danner 280 kilometer av Polens østlige grense med Ukraina og Belarus. Elven Odra og dens hovedbielv Warta danner et basseng som drenerer den vestlige tredjedel av Polen inn mot havnene nord for Szczecin. Dreneringen er imidlertid svak i store deler av Polens landområder. Dette gjelder hovedsakelig innsjøområdet i nord og innlandsområdene sør for dette, der overvekten av sumpland, flatt terreng og små, grunne innsjøer hindrer vannbevegelsen. Elvene har to flomperioder i året. Den første forårsakes av smeltende snø og is om våren, den andre av kraftig regn i juli. Fra tidlig av har elvene i Polen vært brukt som transportårer. Eksempelvis seilte vikingene sine langskip langs Wisła og Odra. I middelalderen og i tidlige moderne tider, da Polen-Litauen var storeksportør av korn og andre landbruksprodukter, spilte skipingen av disse varene langs Wisła mot Gdańsk og videre til Øst-Europa en viktig rolle. === Vegetasjon === Mer enn en 25 % av Polen er dekket av barskog, hovedsakelig furu, gran, vanlig edelgran og europalerk. I den næringsrike jorden i lavlandsområder vokser løvskog, med arter som bøk, eik, osp, ask og or. I Polen finnes noen av Europas eldste og best bevarte skoger, og det er opprettet flere naturreservater med bevart urskog. Den mest berømte er Białowieżaskogen, som er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv. === Fauna === Antall kjente arter i Polens fauna er som følger: Over 90 pattedyr, 444 fugler (hvorav cirka 220 er funnet rugende), 9 øgler, 18 krypdyr, 119 fisk (herav 55 ferskvannsfisk, hvorav ca. 25 i karpefamilien), 5 rundmunner, om lag 260 bløtdyr, 25–30 tusen insekter, om lag 1 400 edderkoppdyr, 240 leddormer, 1 500 mark, 5 nesledyr, 8 svamper og om lag 4 protozoer. Flere pattedyr som for det meste har dødd ut i andre deler av Europa er fremdeles bevart i polske naturreservater, slik som visent i Białowieża-skogen, som ligger ved grensen mellom Polen og Belarus. Andre eksempler er brunbjørn i Białowieża-skogen, Tatrafjellene og Beskidene, ulv og gaupe i forskjellige skoger, elg i nordlige Polen, bever i Masuria, Pommern og Podlasie, samt murmeldyr og gemse i Tatraområdet. I polske skoger finnes også viltdyr som hjort, rådyr og villsvin. Polen regnes for å være det viktigste avlestedet for europeiske trekkfugler. Av alle trekkfuglene som kommer til Europa om sommeren, hekker en fjerdedel i Polen, særlig i innsjøområdene og våtmarkene langs Biebrza, Narew og Warta, som utgjør deler av naturreservater eller nasjonalparker. I forhold til utbredelsen av dyrearter kan Polen deles inn i syv zoogeografiske områder: det sørbaltiske, schlesiske, karpatosudetiske, subalpine og polskjuratiske område, samt områdene Opole og Kielce. == Demografi == Polen har tidligere vært en møteplass for mange språk, kulturer og religioner. Særlig fantes det et rikt jødisk liv i Polen før de tyske nasjonalsosialistene iverksatte holocaust, da Polens jødiske befolkning på tre millioner ble redusert til 300 000 overlevende. Følgene av andre verdenskrig, særlig forskyvningen av Polens grenser vestover til området mellom Curzon-linjen og Oder-Neisse-linjen og den etterfølgende migrasjonen av millioner av mennesker, ga Polen for første gang i landets flerkulturelle historie en etnisk ensartet befolkningssammensetning. En polsk minoritet er fremdeles å finne i nabolandene Ukraina, Belarus og Litauen, samt i andre land. Tilsammen lever 20 millioner polakker i utlandet. Den største gruppen etniske polakker som lever utenfor Polen er å finne i USA. Ifølge det statistiske sentralbyrået i Polen lå Polens innbyggertall mot slutten av 2005 på 38 635 144, noe som gav en befolkningstetthet på 122 personer per km² (i byer om lag 1 105/km², på landsbygden 50/km²). Den naturlige tilveksten var negativ og lå på -0,04 %. Gjennomsnittlig levealder var 70,5 år for menn og 78,9 år for kvinner. 61,5 % av befolkningen bodde i byer, de fleste i byområdene rundt Katowice (Øverschlesiske industriområde), Warszawa (Storbyområdet Warszawa), Łódź (Storbyområdet Łódź), Gdańsk (Trippelbyen) og Kraków (Storbyområdet Kraków). I forhold til innbyggertall lå Polen på 30.-plass i verden (omtrent 0,7 % av verdens befolkning) og på 9.-plass i Europa (omtrent 5,4 % av Europas befolkning). === Folkegrupper === Av Polens befolkning i 2002 anså 96,75 % seg som polakker, mens 1,23 % erklærte en annen nasjonalitet. 2,03 % av befolkningen erklærte ikke noen nasjonal tilhørighet. De største minoritetene er schlesiere (173 200), tyskere (152 900), belarusere (48 700), ukrainere (31 000), sigøynere (12 900), russere (6 100), lemkere (5 900) og litauere (5 800). Det finnes også mindre grupper kasjubere, slovaker, vietnamesere, franskmenn, amerikanere, grekere, italienere, bulgarere, israelere, armenere, tsjekkere, engelskmenn, tatarer og karaitter. === Språk === Det polske språk, som tilhører den vestlige gren av de slaviske språkene, er landets offisielle språk. I 15 gminaer er dessuten tysk, kasjubisk og litauisk hjelpespråk. De mest populære fremmedspråkene som læres i Polen er engelsk og tysk. === Religion === Ifølge en undersøkelse utført av Det polske senter for meningsmålinger var 97 % av befolkningen katolsk i 2005. Ifølge en annen undersøkelse, publisert i Den polske statistiske årbok, var derimot 34 millioner polakker døpt i Den romersk-katolske kirke av latinsk ritus, noe som utgjorde nesten 90 % av befolkningen. Ifølge den sistnevnte undersøkelsen hadde Den gresk-katolske kirke samme år 53 000 troende og Den armensk-katolske fem tusen troende. Gammelkatolisismen, som utgår fra den katolske tradisjon, hadde om lag 45 000 troende. De ortodokse kirker bestod av over 500 000 troende, de protestantiske av nesten 150 000, mens andre trossamfunn bestod sammenlagt av omtrent 150 000 troende, hvorav Jehovas vitner utgjorde størsteparten med over 127 000 troende. Tre av de kristne konfesjonene har sine røtter i Polen, det vil si at de har oppstått i Polen eller i polske miljøer i utlandet – dette er den katolske og gammelkatolske Mariaviteskirken samt Den polsk-katolske kirke. Den katolske kirke i Polen er delt i 14 erkebispedømmer og 27 bispedømmer. Den polske kirkes primas er Józef Kowalczyk. Helt siden kristningen av Polen i 966 har Den romersk-katolske kirke spilt en betydelig religiøs, kulturell, sosial og politisk rolle i landet. I dag er Polen et av de mest religiøse kristne landene i verden. Polen har vært et romersk-katolsk land i århundrer, og for de fleste polakker er identitet en kombinasjon av nasjonal og religiøs tilhørighet. I tider da landet var okkupert forble Den katolske kirke hovedkilden til moralske verdier og var den siste støttespiller i kampen for selvstendighet og overlevelse for mange polakker. Innføringen av kommunismen hadde liten effekt på religiøs praksis og tro i Polen. Kommunistregimet klarte ikke å undertvinge seg Kirken, som bevarte sin selvstendighet og ble den største uavhengige polske nasjonalorganisasjon. På 1970-tallet ble den en megler mellom regimet og befolkningen. Valget av den polske kardinal Karol Wojtyła i 1978 til pave bidrog sterkt til kommunismens fall i Polen og senere også i hele den såkalte østblokken. === Demografisk utvikling === Under den polske statsdannelsen omfattet Polen landområder med et areal på over 250 000 km² med om lag én million innbyggere. På Kasimir III den stores tid var landet (ca. 270 000 km²) bebodd av over 2,5 millioner mennesker. Det var først unionen med Litauen som førte med seg en radikal demografisk og territoriell vekst. Under Stefan Báthory omfattet landområdene over 1 million km², mens befolkningen mot slutten av det 16. århundre var sannsynligvis på 9 millioner. Da Polen mistet sin selvstendighet under landets delinger telte den multietniske staten minst 13–14 millioner innbyggere, samtidig som en betydelig del av befolkningen brukte et annet språk enn polsk (mot slutten av det 18. århundre utgjorde denne gruppen om lag 60 % av befolkningen). Etter at Polen gjenvant sin selvstendighet etter første verdenskrig bodde noen millioner mennesker med ikke-polsk etnisitet innenfor landets grenser. Før andre verdenskrig var Polen derfor en multietnisk stat hvor minoritetene utgjorde en tredjedel av befolkningen. I mellomkrigstiden økte folketallet fra 27,2 millioner til 35,2 millioner. Etter krigen gjorde imidlertid grenseforskyvningen og forflytningen av millioner av mennesker Polen om til en etnisk enhetlig stat for første gang i landets historie. Minoritetene utgjør pr. 2007 ikke mer enn 3 % av befolkningen. De siste årene har Polens befolkning minket på grunn av økt emigrasjon og senket fødselsrate. Etter at landet ble medlem i Den europeiske union, har et stort antall polakker immigrert til vesteuropeiske land som Storbritannia, Tyskland og Irland for å finne jobb. Noen organisasjoner har påpekt at den polske emigrasjonen i hovedsak skyldes høy arbeidsløshet i Polen (rundt 11 % i 2007). Den polske befolkningen utgjorde i april 2007 300 000 i Storbritannia, og 65 000 i Irland. Norge er også en av de mest populære immigrasjonsmålene. Ifølge SSB, ved årsskiftet 2012/13 var det 77 100 polakker boende i Norge. Den siste tiden er det imidlertid blitt meldt at et stort antall av polakkene som tidligere hadde emigrert til andre deler av Den europeiske union, nå kommer tilbake på grunn av bedre levekår, synkende arbeidsløshet og skarp lønnsøkning. Ifølge det statistiske sentralbyrå opplever Polen nå netto immigrasjon (2008). == Historie == === Forhistorisk tid === Arkeologiske utgravninger viser at områdene i dagens Polen i den senere oldtid var befolket av mange forskjellige kulturer, skjønt den etniske eller språklige tilhørigheten til flere av disse er usikker. Slaviske, keltiske, germanske og baltiske folkeslag var blant de betydeligste gruppene. Det mest berømte arkeologiske funn fra Polens forhistoriske tid er den befestede Biskupin-bosetningen som dateres tilbake til Lausitzkulturen fra den yngre jernalderen. === Det piastiske dynasti === Polen ble opprettet som et selvstendig rike under Piast-dynastiet på midten av 900-tallet. Polens første historiske hersker, Mieszko I, lot seg kristne i 966, og gjorde kristendommen til rikets offisielle religion. I løpet av det neste århundret ble størsteparten av befolkningen romersk-katolsk. I det 12. århundre ble Polen delt i flere mindre deler som følge av Bolesław IIIs arvefølgeregler. Disse nærmest uavhengige statene ble senere herjet av mongolske hærer fra Den gylne horde i 1241, 1259 og 1287. Oppgangstiden begynte med Władysław I, som i 1320 ble konge i et riksenhetlig Polen. Sønnen hans, Kasimir III, utviklet næringslivet, oppførte nye slott, og erobret Galicia. Riket ble også et viktig sentrum for migrasjon, og jødiske samfunn begynte å vokse frem og blomstre opp i Polen på denne tiden. Svartedauden, som rammet de fleste områdene i Europa mellom 1346 og 1351, nådde aldri Polen. === Det jagellonske dynasti === Under Det jagellonske dynasti kom Polen i 1385 i personalunion med Litauen, og ble for de neste tre århundrer et av Europas største og mektigste riker. I 1410 slo en kombinert polsk-litauisk hærstyrke Den tyske orden, begge nasjonenes hovedfiende, i slaget ved Grünwald. Etter trettenårskrigen ble ordenens områder omgjort til en polsk vasallstat. Polsk kultur og økonomi blomstret under Jagellonerne, og landet fostret slike personligheter som astronomen Nikolaus Kopernikus og poeten Jan Kochanowski. Sammenlignet med andre europeiske nasjoner hadde Polen en uvanlig stor grad av religiøs toleranse, og unngikk på den måten de religiøse konfliktene som spredte seg over Vest-Europa på den tiden. Den polske gullalderen kom på 1500-tallet, da personalunionen i 1569 ble utvidet til en realunion, med dannelsen av «Tonasjonsrepublikken». Den polske adelen, som var mye mer tallrik enn i vesteuropeiske land, var særlig stolt av sine friheter og sitt parlamentariske system, Sejmen. I denne tiden utvidet Polen sine grenser til å bli det største landet i Europa. === Slutten på gullalderen og Polens delinger === På midten av 1600-tallet ble landet rammet av en svensk invasjon i den turbulente tiden kjent som «Syndefloden», etterfulgt av en bølge av tyrkiske angrep. En periode med stabilisering ble innledet under Polens berømte konge Jan III Sobieski, som seiret over tyrkerne ved Wien i 1683, og reddet slik kristenheten fra Det osmanske rikets invasjon. Tallrike kriger mot Russland og Polen-Litauens styringsvansker grunnet «Det frie veto» (liberum veto), ledet til at samveldet gikk fra å være en europeisk stormakt til å bli nærmest et anarki kontrollert av nabolandene. Sejmreformene, som Grunnloven av 3. mai 1791, Europas første og verdens andre moderne grunnlov, ble avskaffet med landets tre delinger (1772, 1793 og 1795). Polen endte opp med å bli annektert av og delt mellom Russland, Preussen og Østerrike, og forsvant fra det europeiske kart som selvstendig stat i over 100 år. For å sikre friheten gjorde polakkene flere nasjonale opprør, men disse ble brutalt slått ned av okkupasjonsmaktene. I 1807 gjenopprettet Napoleon en polsk stat, kjent som Storhertugdømmet Warszawa, men etter Napoleonskrigene ble Polen igjen delt av seiersherrene ved Wienerkongressen i 1815. Den østlige delen av landet kom under Russland som Kongress-Polen, med en liberal forfatning og den russiske tsar som konge. Imidlertid ble friheten snart begrenset av tsarene og landet de facto annektert av Russland. (Se Novemberoppstanden). Senere i det 19. århundre ble det østerrikskstyrte Galicia, og særlig Fristaden Kraków, senteret for polsk kulturliv. === Den andre polske republikk === Under første verdenskrig var alle de allierte enige i konstitueringen av Polen slik USAs president Woodrow Wilson proklamerte i punkt 13 av sine «14 punkter». Kort etter Tysklands overgivelse i 1918 ble Polen for første gang på over 100 år en selvstendig stat, i form av «Den andre polske republikk», og bekreftet sin uavhengighet etter en serie militære konflikter, hvor den betydeligste var den polsk-sovjetiske krig (1919–1921), da Polen tilføyde Den røde armé et knusende nederlag. Det tyske sammenbruddet var Polens hell, basert på Versaillestraktaten fra 1919. Da tyske tropper trakk seg tilbake, vokste en polsk hær frem som med hell ekspanderte østover. fredsslutningen fastla Polens østgrense, og Polen fikk en del av Belarus og Ukraina. Landet var en ny stat med territorier fra tre tidligere keiserdømmer: Det russiske, det tyske og Habsburgernes. De fleste polakker var den gang bønder, og arbeidsledigheten i landsbyene var enorm. Jordreformene var utilstrekkelige, ettersom den polske staten, i stedet for å stykke ut jord fra de store godsene, opptrådte som megler ved oppkjøp og lån til disse. Bøndene gikk lei av de langtekkelige prosessene, og lån ble også trukket tilbake pga depresjonen. De fleste bønder håpet på et eget jordstykke, samt den hevdvundne retten til fellesområder, selv om hevd bortfalt da jord og skog ble privat eiendom. Polske bønder hadde i stor udstrekning utvandret til USA, men fra 1920-tallet innførte USA strengere regler for innvandring. Det nye Polen slet derfor med stor misnøye på landsbygda. Mai-kuppet i 1926 overførte ledelsen av Den andre polske republikk til Sanacja-bevegelsen under Józef Piłsudski. De fleste av Polens leger, advokater og kjøpmenn var jøder, og jøder betalte mer enn en tredjedel av all skatt i Polen. Jødiskeide virksomheter stod for rundt halvparten av landets utenrikshandel. Der var omtrent like mange assimilerte jøder i Polen som i Tyskland. Men for hver assimilerte polske jøde var det ti jiddischtalende med et mer ortodokst forhold til religion. Jøder i Polen hadde et parallelt skolesystem, partisystem og en parallell presse. === Andre verdenskrig === Sanacja-bevegelsen kontrollerte Polen frem til begynnelsen av andre verdenskrig i 1939, da Polen ble invadert av og delt mellom Tyskland og Sovjetunionen, ifølge de hemmelige klausulene i Molotov–Ribbentrop-pakten. Det polske territoriet var okkupert av Sovjet og Tyskland frem til juni 1941. I denne perioden drev både tyskerne og sovjetere forfølgelse av lokalbefolkningen, med særlig fokus på å ramme den polske eliten. Rundt 200 000 ble henrettet eller døde i fangenskap, med de to regimene ansvarlig for omtrent halvparten hver. Disse tallene inkluderer ca. 50 000 mennesker som ble henrettet av tyskerne høsten 1939, massemordet på den polske offiserseliten i Katyn våren 1940 og nesten 10 000 som ble skutt i en hasteaksjon av NKVD etter at Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941, samt personer som døde som følge av sovjeternes deportasjon av ca. 315 000 mennesker til arbeidsleirer Sibir og Kasakhstan.Etter annektering av det vestlige Polen, «Reichsgau Wartheland», begynte Tyskland en «germanisering» av området. Tilflyttere kom fra det egentlige Tyskland for å medvirke til germanisering av området. Fra Romania, de baltiske landene og fra det østlige Polen (okkupert av Sovjetunionen) flyttet etniske tyskere (Volksdeutsche) til. Overføring av etniske tyskere fra områder i øst til tysk-kontrollerte områder begynte høsten 1939. Himmler fikk ansvar for kolonnisering av annekterte områder og ble 9. oktober 1939 utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums.I juni 1941 invaderte Tyskland Sovjetunionen. Hitlers regime var spesielt hard mot den polske sivilbefolkningen. Av alle land som var med i andre verdenskrig, mistet Polen den høyeste prosentandelen av sin befolkning. Den tyske okkupasjonen krevde livet til 6 millioner polakker, halvparten av dem polske jøder. Jødene utgjorde ved invasjonens start ca. 10 % av Polens befolkning, og rundt 90 % av dem ble utryddet (se holocaust). I tillegg kom enorme materielle ødeleggelser, der blant annet Warszawa ble jevnet med jorden. Polen mottok flest israelske æresdekorasjoner (Rettskaffen blant nasjonene) i verden for å redde jøder under holocaust. ==== Etter andre verdenskrig ==== Etter krigen måtte Polen, som følge av sovjetisk-britisk-amerikanske avtaler, avstå store områder i øst til Sovjetunionen, mens landets grenser ble forskjøvet vestover. Polen avsto det østlige området Kresy til Sovjetunionen og fikk tildelt nye områder, «De gjenvunnede områder», avstått fra Tyskland øst for Oder-Neisse-linjen. De gjenvunnede områdene var i stor grad tømt for tyskere som ble fordrevet vestover i krigens sluttfase. Omkring 1 million polakker i Kresy ble tvangsflyttet vestover til de i stor grad folketomme tidligere tyske områdene. I alt ble 2,1 millioner polakker tvunget til å flytte vestover for å være innenfor Polens nye grenser. De tvangsflyttede måtte etterlate mesteparten av sine eiendommer, hver familie fikk bare ta med seg 2 tonn baggasje. Polens nye østgrense fulgte i grove trekk Curzonlinjen skissert etter første verdenskrig. Grensen ble trukket nokså tilfeldig og fulgte i liten grad befolkningens ønsker. Etniske ukrainere, belarusere og litauere vest for grensen ble tvunget til å bosette seg i Sovjetunionen. Folkeflyttingen var stort sett fullført i 1948. De skriftlige avtalene om grenseendringer spesifiserte ikke tydelig at befolkningen ville ble forflyttet. Sovjetisk og polske myndigheter ønsket å gjennomføre flyttingen så raskt som mulig for å konsolidere de nye grensene. Noen av de gjenværende polakkene i Kresy flyttet i 1955–1959 den «andre repatrieringen». Det nye Polen ble 20 % mindre enn før krigen, og grenseforandringene fremtvang migrasjonen av millioner av mennesker – polakker, tyskere, ukrainere og jøder. Som følge av disse hendelsene ble Polen for første gang i sin flerkulturelle historie en etnisk enhetlig stat. En polsk minoritet finnes fremdeles i nabolandene Ukraina, Belarus og Litauen, så vel som i flere andre land. === Kommunisttiden === Etter krigen ble Polen i praksis styrt av Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur i 1948. Med forfatningen av 1952 ble landet kjent som Folkerepublikken Polen. I 1956 ble regimet til Władysław Gomułka midlertidig mer liberalt, og mange personer ble sluppet ut av fengsel og de personlige friheter ble noe utvidet. En lignende situasjon gjentok seg på 1970-årene under Edward Gierek, men i det meste av tiden var opposisjonen undertrykt. I 1980-årene kjempet polakkene seg til større selvstendighet gjennom den første frie fagforeningen Solidaritet, noe som etter hvert ledet til at Polen som første kommunistland bak jernteppet utlyste frie valg og dermed kvittet seg med det kommunistiske styret i 1989. Fagforeningens egen kandidat, Lech Wałęsa, vant presidentvalget i 1990. Solidaritetsbevegelsen medvirket også til kommunismens sammenbrudd i hele den såkalte østblokken. === Et demokratisk Polen === En økonomisk sjokkterapi under Leszek Balcerowicz tidlig på 1990-tallet fikk landet til å omforme sin økonomi til en av de mest robuste i Sentral-Europa. Polen var det første postkommunistiske land som nådde sitt pre-1989 BNP-nivå. I 1991 ble Polen medlem av Visegrádgruppen og sluttet seg til NATO i 1999. I et referendum i 2003 stemte polakkene så for medlemskap i EU, som Polen ble et fullverdig medlem av 1. mai 2004. Den 10. april 2010 omkom den polske presidenten Lech Kaczyński og flere høytstående polske tjenestemenn i en flyulykke i Russland. I valget som fulgte ble Bronisław Komorowski valgt til ny president etter å ha beseiret den avdøde presidentens bror Jarosław Kaczyński. == Politikk og administrasjon == Polen er en demokratisk republikk, med presidenten, som velges ved frie valg for en periode på fem år, som statsoverhode. Regjeringsstrukturen konsentrerer seg om Ministerrådet ledet av statsministeren. Presidenten utnevner kabinettet etter statsministerens forslag, vanligvis fra flertallskoalisjonen i tokammerunderhuset Sejmen. Sammen med ministerrådet utgjør presidenten landets utøvende makt. Polen har et tokammerparlament som består av Sejmen (som velges gjennom proporsjonale valg og har 460 representanter) og Senatet (som velges gjennom et blokkvalgssystem og har 100 senatorer). Sejmen har en sperregrense på fem prosent, som imidlertid ikke gjelder for etniske partier. Den nåværende grunnloven ble skrevet i 1997 (Polens første grunnlov av 1791 er verdens nest eldste). Når Sejmen og Senatet avholder fellessesjon danner de Nasjonalforsamlingen (Zgromadzenie Narodowe). Tokammerparlamentet utgjør den lovgivende makten i landet. Den dømmende makt utøves av domstolene Høyesterett (Sąd Najwyższy), Den øverste forvaltningsdomstol (Naczelny Sąd Administracyjny), Konstitusjonsdomstolen (Trybunał Konstytucyjny) og Statsdomstolen (Trybunał Stanu). Etter godkjenning av Senatet utpeker også Sejmen Ombudsmannen (Rzecznik Praw Obywatelskich) for en periode på fem år. Etter valget i 2007 er partiet Platforma Obywatelska i regjeringsposisjon, men har ikke majoritet på egen hånd, og har derfor gått i koalisjon med partiet Polskie Stronnictwo Ludowe. Blant de øvrige partier i parlamentet finnes Prawo i Sprawiedliwość og Sojusz Lewicy Demokratycznej. === Administrativ inndeling === Polens nåværende inndeling i voivodskap (tilsvarende norske fylker) samsvarer for det meste med landets historiske regioner, mens inndelingen fra de to siste tiårene (fra 1975 frem til 1998) var sentrert rundt og navngitt etter individuelle byer. De nye voivodskapene varierer i areal fra under 10 000 km² (Opole voivodskap) til over 35 000 km² (Masoviske voivodskap), og i befolkning fra én million (Lubusz voivodskap) til over fem millioner innbyggere (Masoviske voivodskap). Det administrative styret av voivodskapene deles mellom en statsinnsatt voivod (guvernør), en valgt regional samling (sejmik) og en internvalgt leder for denne samlingen. Voivodskapene deles ytterligere inn i powiater (distrikter) og disse igjen i gminaer (kommuner). Storbyer har vanligvis status som både gmina og powiat. Per 2008 har Polen 16 voivodskap, 379 powiater (hvorav 65 er byer) og 2 478 gminaer. == Næringsliv == Polens økonomi er stabil, og siden kommunismens fall har landet gått inn for en liberalisering av økonomien. Polen var en av de sovjetiske lydstatene som hadde sterkest økonomi, og ble samtidig det første landet i Sentral- og Øst-Europa som gikk over fra planøkonomi til markedsøkonomi. Privatiseringen av små og større statsselskap samt en liberal lov for markedsetablering har ført til en stor utvikling i den offentlige sektor og forbrukerrettigheter. Restruktureringen og privatiseringen av kull-, stål-, jernbane- og energisektoren har pågått siden 1990. Mellom 2007 og 2010 planlegger den polske regjeringen å føre inn 20 offentlige selskap på det polske aksjemarkedet, inkludert deler av kullindustrien. Frem til i dag (2007) har de største privatiseringene vært salget av det nasjonale telekommunikasjonsfirmaet Telekomunikacja Polska til France Telecom i 2000, og innføringen av 30 % av andelene til Polens største bank – PKO Bank Polski – på det polske aksjemarkedet i 2004. Statssektoren bidrar i dag til 25 % av landets BNP. I 2002 var 16,1 % av befolkningen sysselsatt i jordbrukssektoren, 29 % i industrien og 54,9 % i tjenesteytende sektor. Polen har et stort antall private gårdsbruk i jordbrukssektoren, med et potensial til å bli den ledende produsenten av matvarer i EU. Hovedindustriene er maskinbygging, jern og stål, kull, kjemikalier, skipsbygging, næringsmiddelprosessering samt produksjon av drikke, glass og tekstiler. Landets hovedstad og økonomiske sentrum Warszawa ligger på førsteplass i Sentral-Europa med hensyn til utenlandske investeringer. BNP-veksten har vært stor og holdt seg stødig fra 1993 til 2000 med en kort nedgangsperiode fra 2001 til 2002. Integrasjonen med EU har gitt et positivt utslag på økonomien, med en årlig vekst på 3,7 % i 2003, i forhold til 1,4 % i 2002. I 2004 lå BNP-veksten på 5,4 %, i 2005 3,3 % og i 2006 5,8 %. Den polske regjeringen har satt som mål å øke BNP til 6,5-7,0 % i 2007. I dag er Polen EUs sjette største økonomi og den 23. største i verden. Landet har blitt et attraktivt investeringssted for utenlandske firmaer fra hele verden. Dette skyldes i stor grad Polens gunstige geografiske plassering, en indre sosialøkonomisk stabilitet og EU-medlemskapet. Samlet utgjorde utenlandske investeringer i årene 1990–2006 over 87 milliarder dollar. Bare i 2006 utgjorde de over 10 milliarder dollar. Polens største handelspartnere er Tyskland, Italia, Russland, Frankrike og Kina. Den største utfordringen den polske økonomien står overfor i dag er overgangen til eurosonen, og dermed valutabyttet fra złoty til euro. Overgangen planlegges mellom 2009 og 2013. Etter Polens medlemskap i EU har det pågått en arbeidskraftsutvandring til andre EU-land (særlig Irland og Storbritannia) men også Norge på grunn av høy arbeidsledighet, som var den nest høyeste i Den europeiske union (14,2 % i mai 2006). På grunn av rask lønnsvekst, økonomisk utvikling, sterk valuta og raskt synkende arbeidsledighet (8 % i mars 2008) synes imidlertid den store utvandringen å være over. I 2008 var tallet på personer som kom tilbake til Polen større enn tallet på personer som forlot landet. Gjennomsnittslønningen i bedriftssektoren lå i april 2008 på 3 137 PLN (925 EUR eller 1 434 USD) og vokser raskt. Lønningene varierer imidlertid mellom regionene: i Warszawa lå gjennomsnittslønningen på 4 600 PLN (1 200 EUR eller 2 000 USD), mens den i Białystok utgjorde kun 2 400 PLN (670 EUR eller 1 000 USD). De mest utviklede regionene økonomisk sett er det masoviske og schlesiske voivodskap. Nederst på listen ligger derimot det subkarpatiske voivodskap samt voivodskapene Lublin og Opole. Varer produsert i Polen omfatter elektronikk, biler, busser, helikoptre, transportutstyr, tog, skip, militærutstyr, medisiner, mat, klær, glass, keramikk, kjemikalier og andre. === Samferdsel === ==== Telekommunikasjon ==== I 2019 fantes det 52,2 millioner mobiltelefoner og 3,5 millioner stasjonære telefoner i Polen. Fasttelefonsektoren fortsetter å krympe til fordel for mobiltelefoni. Det er fire store (Plus, Orange, T-Mobile, P4) og flere mindre mobilnettoperatører i Polen, og det meste av infrastrukturen er tredje og fjerde generasjons nettverk. Dekningen for mobiltelefoner dekker nesten 100% av landets territorium. 54% av innbyggerne har tilgang til faste nettverk med en hastighet på minst 100 MB/s, og dekningen med mobile internettjenester når 183%. ==== Jernbanetransport ==== Polen har et av Europas tetteste jernbanenett. Sporvidden er 1435 mm (mens nabolandene i øst har 1524 mm), og mesteparten av nettet er elektrifisert med 3 kV likestrøm. Maksfarten på polske jernbaner er 200 km/t, selv om et Pendolino-tog alt i 2013 ble kjørt i 293 km/t.. Kjøretiden Warszawa–Poznań (274 km) er ca. 3 timer med de raskeste togene. Polen planla lenge en høyhastighetsbane Warszawa–Łódź–Poznań/Kraków for 350 km/t, men i 2011 ble denne planen droppet til fordel for oppgradering av det eksisterende nett. I 2009 utførte jernbanene et transportarbeid på 18,0 milliarder personkm og 30,0 mrd. tonn/km. Det største firmaet som driver togtrafikken er statsdrevne PKP (Polskie Koleje Państwowe), bestående av en rekke selskap. Blant disse er: PKP Polskie Linie Kolejowe (infrastruktur) PKP Przewozy Regionalne (regional persontransport) PKP Cargo (godstransport) PKP Intercity (persontransport)I 2004 utgjorde den totale jernbanelengden 23 852 km. ==== Biltransport ==== Mot slutten av 2005 fantes 16 millioner registrerte biler i Polen, hvorav 12 millioner var personbiler. Massebilismen kom til Polen etter jernteppets fall. Antall personbiler pr. 1000 innbyggere økte fra 138 i 1990 til 432 i 2009 og nærmer seg nivået i Vest-Europa. Polske motorveier har en fartsgrense på opptil 140 km/t; ingen europeiske land har høyere fartsgrense eller anbefalt fartsgrense. I 2009 omkom 5583 mennesker på veiene. Det tilsvarer 14,7 pr. 100 000 (mot 5,0 i Norge).Frem til 2006 var det 382 000 km veier. Mot slutten av juli 2006 fantes 665 km motorveier og per desember 2005 257 km ekspressveier. De polske veiene er i relativt bra forfatning og spiller en betydelig transportrolle, da 85 % av alle varer transporteres med lastebiler. Dessuten krysses Polen av mange lastebiler som driver godstransport fra den østlige del av kontinentet (Estland, Belarus, Litauen, Latvia, Russland, Ukraina og andre) til Vest-Europa. De viktigere Europaveiene som krysser Polen er blant annet E40 (Tyskland – Wrocław – Kraków – Ukraina), E30 (Tyskland – Poznań – Warszawa – Belarus) og E75 (Tsjekkia – Katowice – Łódź – Gdańsk ... Finland). ==== Lufttransport ==== Polens statsdrevne flyselskap heter Polskie Linie Lotnicze LOT og er et av verdens eldste, grunnlagt 1. januar 1929. LOT er siden 2003 med i Star Alliance. Det flyr både innenlandske og utenlandske ruter. Flere utenlandske flyselskap har ruter til og fra Polen, blant annet Air France, British Airways, Germanwings, Lufthansa, Norwegian, Ryanair, SAS, Wizz Air og andre. De største flyplassene befinner seg i Warszawa (Okęcie), Kraków (Balice), Katowice (Pyrzowice), Gdańsk (Rębiechowo), Poznań (Ławica), Wrocław (Strachowice), Szczecin (Goleniów), Łódź (im. Władysława Reymonta), Rzeszów (Jasionka) og Bydgoszcz (Szwederowo). De fleste av flyforbindelsene i Polen går via Okęcie. LOT har 53 fly fordelt på ti modeller. ==== Bytransport ==== Særlig Warszawa, Wrocław og Kraków har forsøkt å satse på kollektivtrafikk, syklister og fotgjengere. Som i de fleste land domineres kollektivtrafikken av skinnegående transportmidler i de største byene, mens den ellers avvikles med busser og i noen grad lokaltog. I polske byer finnes 14 sporveissystemer, hvorav Tramwaje Slaski (de schlesiske trikkene) og Łódź’ sporveis- eller bybanenett dekker flere byer. Sporveisnettene i Poznań og Łódź er delvis oppgradert til bybanestandard.. Også flere andre sporveinett er under oppgradering, men noen systemer er temmelig nedslitt. Sammen med bilkøer og manglende signalprioritering fører dette til treg trafikkavvikling i flere byer. De siste årene har flere polske byer fått busser og trikker med lavgulv. Fem sporveisnett er smalsporet (1000 mm); resten har normalspor (1435 mm). 15 sporveier ble nedlagt i perioden 1921–1971, dvs. før massebilismen kom til Polen. Flere byer planlegger å (gjen)innføre trikk eller bybane. Siden 1998 har Warszawa også hatt tunnelbane. Trolleybusser finnes i Lublin, Gdynia og Tychy – men er mindre utbredt i Polen enn i enkelte andre tidligere østblokkland. Enkelte byer har kjøpt trikker fra Alstom eller brukte trikker fra Tyskland. Polen har også en betydelig egenproduksjon av trikker og busser. Solaris, som holder til utenfor Poznań, er blant Europas største buss- og trolleybussprodusenter og har siden 2011 også produsert trikker. ==== Vannveier ==== Den totale lengden navigerbare elver og kanaler i Polen er 3 812 km. De viktigste sjøhavnene befinner seg i Gdańsk, Gdynia, Świnoujście og Szczecin. De viktigste fergerutene er: Gdańsk – Nynäshamn Gdańsk – Klaipėda Gdynia – Helsingfors Gdynia – Karlskrona Świnoujście – København Świnoujście – Ystad === Turisme === Polen er et populært feriemål, og har opplevd et kraftig oppsving for turismen, dels på grunn av åpningen av det polske luftrommet for lavprisflyselskap samt utbyggingen av motorveier, og dels på grunn av gjenoppdagelsen av Polen blant turister over hele verden. De lave prisene, sammenlignet med andre europeiske land, kan også tenkes å ha spilt en viktig rolle. I 2006 besøkte 16 millioner turister landet. Polen er en interessant destinasjon for alle som ønsker å besøke gamle byer, oppleve rik kultur og tradisjoner, eller beundre maleriske landskap. Hovedattraksjonene i Polen er badestedene langs Østersjøkysten, feriestedene i Karpatene og Sudetene, samt landets utallige historiske og kulturhistorisk viktige steder. Flest turister drar til store og gamle byer som Warszawa, Kraków eller Gdańsk. Andre kjente steder omfatter blant annet saltgruven Wieliczka, renessansebyen Zamość, gamlebyen i Wrocław, Poznań og Lublin, eller middelalderbyen Toruń, fødestedet til astronomen Nikolaus Kopernikus. Av interesse er også konsentrasjonsleiren Auschwitz i Oświęcim, og andre steder relatert til de tyske nasjonalsosialistenes holocaust. Innsjøområdet Masuria nordøst i Polen med dets maleriske landsbyer og den tyske ordens slott i Malbork og pommerske Hertugslottene i Szczecin, Darłowo og Słupsk er også blitt et populært reisemål. Sør for Białystok ligger den kjente Białowieżaskogen, hvor man finner sjeldne pattedyrarter som for eksempel visent. Rekreasjonsområder og spa finnes i sør og nord i Polen, i voivodskapene Warmia-Mazury, Pomorze Zachodnie, Pomorze, Kujawy-Pomorze, Małopolska, Podkarpacie og Dolny Śląsk. Flere attraktive naturområder er samlet i 23 nasjonalparker. ==== Badesteder ==== Nesten hele kysten av Østersjøen fra Świnoujście til Krynica Morska er tilgjengelig for turister. Det finnes en rekke badesteder på Østersjøkysten eller med andre ord kysten av Pommern, som blant annet Wolin-øyen nært den tyske grensen. Andre populære badesteder er Świnoujście, Kołobrzeg, Darłowo, Hel, Jurata, Sopot og Krynica Morska. Vannsport bedrives også i innsjøområdene og enkelte fjellelver, blant annet Dunajec, San, Poprad, Bóbr, og i elver i lavlandet som f.eks Warta, Pilica, Drawa, Rega, Brda, Myśla og Ina og dessuten Stettiner Haff. ==== Fjellheimen ==== Sør i Polen finnes gode muligheter for ski- og fjellturer. Eksempler er Tatrafjellene (Karpatene), Kraków-Częstochowa-høylandet, Helligkorsfjellene og Sudetene. I Karkonosze, som utgjør en del av Sudetene, finnes en rekke turistsentre som for eksempel Karpacz eller Szklarska Poręba. Andre kjente vintersportssteder er Zakopane i Tatrafjellene, samt Szczyrk, Krynica-Zdrój eller Szczawnica og Krościenko nad Dunajcem i Pieniny. == Samfunn == === Utdanning === Det offentlige skolevesenet i Polen er gratis, og omfatter barnehage (przedszkole), grunnskole (szkoła podstawowa), videregående skole (liceum), teknisk skole (technikum), yrkesskole (szkoła zawodowa), artistisk skole (szkoła artystyczna) og andre. Systemet omfatter ikke høyere utdanning, som utgjør en egen statlig administrasjonssektor og har en grunnlovsgarantert selvstendighet. Grunnloven gir alle retten til utdanning. Skolegang er obligatorisk frem til attenårsalderen, men det er kun grunnskolen og ungdomsskolen som har status som obligatoriske institusjoner. Grunnskolen varer seks år fra syv- til trettenårsalderen. Ungdomsskolen varer tre år og avsluttes med en eksamen. Den videre utdanningen omfatter hovedsakelig vanlig og profilert videregående skole (treårig) eller teknisk skole (fire år), den sistnevnte en kombinasjon av praktisk og teoretisk utdanning. Begge ender i examen artium (matura), og kan etterfølges av ulike former for høyere utdanning, som bachelorgrad (licencjat), mastergrad (inżynier og magister), doktorgrad (doktor) og habilitasjon (doktor habilitowany), som så kan krones med en professortittel. I dag har Polen mer enn 500 institusjoner for høyere utdanning, blant annet 18 tradisjonelle universiteter i storbyene Gdańsk, Bydgoszcz, Katowice, Kraków, Lublin, Łódź, Białystok, Olsztyn, Opole, Poznań, Rzeszów, Toruń, Szczecin, Warszawa, Wrocław og Zielona Góra samt 16 tekniske, 10 medisinske og 9 landbruksuniversiteter og tallrike høyskoler for kunst, musikk, teater, økonomi og flere andre fagfelt. ==== Polsk utdanningshistorie ==== Utdanningen av det polske samfunn var et mål for rikets monarker siden begynnelsen av det 12. århundre. I 1364 ble Det jagellonske universitet grunnlagt av Kasimir III den store som et av Europas eldste. Senere ble Universitetet i Wrocław grunnlagt i 1505 av polske Władysław II av Böhmen og Ungarn, Universitetet i Wilno (nå Vilnius) i 1579 av Stefan Báthory, Universitetet i Poznań i 1611 av Sigismund III Vasa og Universitetet i Lwów (nå Lviv) i 1661 av Jan II Kasimir. Senere opplevde polsk vitenskap en viss stagnasjon på grunn av at landet ble sterkt svekket og ødelagt etter en rekke kriger i det 17. og begynnelsen av det 18. århundre. Under Polens kunstelskende konge Stanisław August Poniatowski begynte den imidlertid å blomstre opp igjen. Blant annet ble verdens første utdanningsdepartement opprettet i 1773 (Komisja Edukacji Narodowej). Under Polens delinger og andre verdenskrig virket utdanningsinstitusjonene som undergrunnsinstitusjoner i skjul for okkupasjonsmaktene. Det polske skolesystemet ble reformert i 1999. Grunnskolen ble da kortet ned fra åtte til seks år, mens den fireårige overgrunnskolen ble delt i en treårig ungdomsskole og en treårig videregående skole. Den gamle karakterskalaen (2, 3, 4, 5) ble utvidet med to nye karakterer; 1 og 6. === Største byer === Per 1. januar 2007 finnes det 891 byer i Polen. Den minste av byene, Wyśmierzyce, teller bare 884 innbyggere, mens den største, Warszawa, med sin befolkning på 1 700 000 er to tusen ganger større. Listen viser de største polske byer med over 300 000 innbyggere: De fleste av de store byene er hovedstedene i provinsene (voivodskaper). Foruten de to store byer, Gdańsk og Szczecin, de fleste av dem ligger i de sentrale og sørlige deler av landet. Gdynia, Częstochowa, Radom og Sosnowiec er de store byene som er ikke setene av provinsielle myndigheter. Disse og mellomstore byer er setene av autoriteter av fylker (powiat), for eksempel Gniezno, Piotrków Trybunalski, Augustów, Police og Wadowice. Små byer, eksempelvis Kazimierz Dolny og Nowe Warpno, er sete for urbane og rurale kommuner. Øverschlesiske industriområde med sentrum av agglomerasjon i Katowice er den mest befolkede samling av byer i Polen (over 2,8 millioner mennesker). Antall av byer i intervallene i henhold til antall av innbyggere. Storbyområder med over én million innbyggere: == Kultur == Polsk kultur har en rik tusenårig historie, med påvirkning fra både vest og øst. I dag kan man se disse påvirkningene i polsk arkitektur, folklore og kunst. Verdenskjente polakker inkluderer Pave Johannes Paul II, Marie Curie, Kazimierz Pułaski, Tadeusz Kościuszko, Nikolaus Kopernikus, Frédéric Chopin og mange andre. === Litteratur og skriftkultur === Polsk litteratur daterer tilbake til 1100-tallet, med berømte diktere som Mikołaj Rej, Jan Kochanowski, Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki, Zygmunt Krasiński, Cyprian Kamil Norwid, Stanisław Wyspiański, Czesław Miłosz, Wisława Szymborska og forfattere som Henryk Sienkiewicz, Bolesław Prus, Władysław Reymont, Witold Gombrowicz, Joseph Conrad, Stanisław Lem og Ryszard Kapuściński, for å nevne noen få. Den eldste kjente diktteksten på polsk er salmen Bogurodzica. Den eldste nedskrivne versjonen av sangen er fra 1407, men opprinnelsen er eldre. === Billedkunst, byggekunst og museer === Den polske kunsten har med sin unike karakter alltid gjenspeilet verdensmoter. Polens uskrevne nasjonalmaler Jan Matejko brukte mange viktige historiske hendelser i maleriene sine. 13 steder i Polen er ført opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv: 1978 – Krakóws historiske sentrum 1978 – Saltgruven Wieliczka 1979 – Konsentrasjonsleiren Auschwitz 1980 – Warszawas historiske sentrum 1979, 1992 – Białowieża-skogen 1992 – Gamlebyen i Zamość 1997 – Middelalderbyen Toruń 1997 – Den tyske ordens slott i Malbork 1999 – Kulturlandskapet Kalwaria Zebrzydowska 2001 – Fredskirkene i Jawor og Świdnica 2003 – Trekirker i sørlige Lille-Polen 2004 – Mużakowski-parken 2006 – Folkehallen i Wrocław === Film og musikk === Av berømte polske filmregissører kan nevnes Oscar-vinnende Roman Polański, Andrzej Wajda, Zbigniew Rybczyński, Janusz Kamiński og Oscar-nominerte Krzysztof Kieślowski, i tillegg til verdenskjente skuespillere som Pola Negri og Helena Modrzejewska. Store navn i musikkhistorien er polske Frédéric Chopin og Henryk Wieniawski, så vel som Krzysztof Penderecki, Witold Lutosławski og Karol Szymanowski. === Mat og drikke === Berømte retter fra det polske kjøkken, som er en blanding av slaviske, jødiske og utenlandske kulinariske tradisjoner, er blant annet kiełbasa (polsk pølse), barszcz (rødbetesuppe), pierogi (piroger), gołąbki (kålruller), kotlety schabowe (polske svinekoteletter) og bigos (tradisjonell polsk stuing). Blant tradisjonelle polske desserter finnes pączki (polske smultringer, berlinerboller) og pierniki (polske pepperkaker), for å nevne noen få. === Polske nobelprisvinnere === 1903 – Maria Skłodowska-Curie (fysikk) 1905 – Henryk Sienkiewicz (litteratur) 1911 – Maria Skłodowska-Curie (kjemi) 1924 – Władysław Reymont (litteratur) 1980 – Czesław Miłosz (litteratur) 1983 – Lech Wałęsa (fredsprisen) 1995 – Józef Rotblat (fredsprisen) 1996 – Wisława Szymborska (litteratur) 2007 – Leonid Hurwicz (økonomi) 2018 – Olga Tokarczuk (litteratur) === Idrett === Den mest populære sporten i Polen er fotball, skjønt det er speedway som trekker til seg flest tilskuere på tribunene. Polske utøvere av denne sportsdisiplinen som Tomasz Gollob, Jarosław Hampel og Rune Holta oppnår stadig internasjonal suksess. I nyere tid har også Robert Lewandowski oppnådd store suksesser i Europa. Andre populære sporter er volleyball (særlig etter at Polen sikret seg gull i Europamesterskapet 2003 og 2005, sølv i Verdensmesterskapet 2006 og vant Verdensmesterskapet i 2014) og basketball. I det siste har også tre andre sporter kommet i søkelyset – skihopp etter Adam Małysz’ og Kamil Stoch suksesser, Formel 1 takket være Robert Kubica og svømming som følge av blant annet Otylia Jędrzejczaks medaljer. EM i fotball 2012 ble arrangert i Polen og Ukraina. De polske vertsbyene var Warszawa, Gdańsk, Wrocław og Poznań. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Gamlebyen i Kraków Saltgruven Wieliczka Nazi-Tysklands konsentrasjonsleir Auschwitz-Birkenau Gamlebyen i Warszawa Białowieżaskogen (delvis i Hviterussland, hvor den er kjent som Belaveskaja pusjtsja) Gamlebyen i Zamość Gamlebyen i Toruń Den tyske ordens slott i Malbork Kulturlandskapet Kalwaria Zebrzydowska Fredskirkene i Jawor og Świdnica Trekirker i sørlige Lille-Polen Park Mużakowski (delvis i Tyskland, hvor den er kjent som Fürst-Pückler-Park) Folkehallen i WrocławUrbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa Tserkvas kirkene av tre i Karpatene i Polen og Ukraina Tarnowskie Góry, bly-sølv-sinkgruve og det underjordiske vannstyringssystem Krzemionki forhistorisk stripet flintgruveregionMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Blomstertepper tradisjon for Corpus Christi prosesjoner 2018 – Julekrybbe tradisjonen (szopka) i Krakow 2020 – Trebirøktkulturen (Sammen med Belarus) == Se også == Liste over polske flyplasser Liste over polske skulptører Liste over kriger Polen har deltatt i == Referanser == == Litteratur == Abrahamson, Kjell Albin, Polen: diamant i aska, Fischer & Co, Stockholm 1997, ISBN 91-7054-850-1 Davies, Norman, God’s Playground. A History of Poland. Vol. 1: The Origins to 1795, Vol. 2: 1795 to the Present., Oxford University Press, Oxford, 1981 ISBN 0-19-925339-0, ISBN 0-19-925340-4 Davies, Norman, Heart of Europe: The Past in Poland’s Present, Oxford University Press, USA 2001, ISBN 0-19-280126-0 Davies, Norman, Warszawa ’44, oversatt av Bertil Knudsen og Gunnar Nyquist, Gyldendal, Oslo 2005, ISBN 82-05-33087-5 == Eksterne lenker == Polen Polsk kultur (pl) / Polsk kultur (en) Den polske republikkens ambassade i Oslo Polens nasjonale turistbyrå Polens statistiske sentralbyrå Sejmen Senatet Polens president Polens statsminister Høyesterett (no) Statistikk og andre data om Polen i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = Tyskland, Østerrike, Russland

https://no.wikipedia.org/wiki/Skald_forlag

2023-02-04

Skald forlag

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 1991', 'Kategori:Kultur i Sogndal', 'Kategori:Leikanger Nord', 'Kategori:Norske forlag']

Skald forlag er et norsk forlag med kontor i Leikanger ved Sognefjorden. Det ble etablert i 1991 av Lars Nes og Jon Skjerdal. Forlaget gir ut blant annet foto-, kunst-, barne- og oppdragsbøker ofte i praktbokformat, for det meste på nynorsk men også på bokmål og andre språk (turistbøker engelsk, tysk, spansk, russisk, kinesisk, japansk). Forlaget utgir ca. 15 bøker i året. Navnet Skald kommer fra de norrøne skaldene som diktet og fortalte historier.

Skald forlag er et norsk forlag med kontor i Leikanger ved Sognefjorden. Det ble etablert i 1991 av Lars Nes og Jon Skjerdal. Forlaget gir ut blant annet foto-, kunst-, barne- og oppdragsbøker ofte i praktbokformat, for det meste på nynorsk men også på bokmål og andre språk (turistbøker engelsk, tysk, spansk, russisk, kinesisk, japansk). Forlaget utgir ca. 15 bøker i året. Navnet Skald kommer fra de norrøne skaldene som diktet og fortalte historier. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Skald forlag er et norsk forlag med kontor i Leikanger ved Sognefjorden. Det ble etablert i 1991 av Lars Nes og Jon Skjerdal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skald

2023-02-04

Skald

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn litteratur', 'Kategori:Skalder']

En skald var en norrøn dikter, poet og historieforteller. Skaldene arbeidet ofte for konger og høvdinger med å kvede skaldekvad og således dekorere, dokumentere og gjenfortelle historier om tidligere tiders stordåder. Kvadene handlet ofte om guder og helter, og gjerne om vikingkongene. Skaldekvad er betraktet som kunstart og de beste skaldene var meget anerkjent og fikk god betaling. Det kunne være et flott sverd, en svær armring i ekte gull, eller et helt skip. Skaldene skrev ikke ned kvadene. De ble enten fortalt eller kanskje sunget ut til forsamlingen. Kvadene gikk inn i denne muntlige historietradisjonen. Noen kvad ble husket og gjenfortalt i så mange generasjoner at de ble skrevet ned, omtrent fra 1100-tallet og utover etter at alfabetet kom med kristendommen. Vi kjenner til rundt 250 skalder. Noen av disse er Øyvind Skaldespiller, Torbjørn Hornkløve, Jorunn Skaldemøy, Tormod Kolbrunarskald, Eyjolv Dådaskald og Egil Skallagrimson som er den største av skaldene. Skaldene var som oftest menn, men det var også kvinner som kunne kvede. Mest kjent av de som skrev ned norrøn diktning, er nok Snorre Sturlason med Heimskringla, Den yngre Edda og Egils saga.

En skald var en norrøn dikter, poet og historieforteller. Skaldene arbeidet ofte for konger og høvdinger med å kvede skaldekvad og således dekorere, dokumentere og gjenfortelle historier om tidligere tiders stordåder. Kvadene handlet ofte om guder og helter, og gjerne om vikingkongene. Skaldekvad er betraktet som kunstart og de beste skaldene var meget anerkjent og fikk god betaling. Det kunne være et flott sverd, en svær armring i ekte gull, eller et helt skip. Skaldene skrev ikke ned kvadene. De ble enten fortalt eller kanskje sunget ut til forsamlingen. Kvadene gikk inn i denne muntlige historietradisjonen. Noen kvad ble husket og gjenfortalt i så mange generasjoner at de ble skrevet ned, omtrent fra 1100-tallet og utover etter at alfabetet kom med kristendommen. Vi kjenner til rundt 250 skalder. Noen av disse er Øyvind Skaldespiller, Torbjørn Hornkløve, Jorunn Skaldemøy, Tormod Kolbrunarskald, Eyjolv Dådaskald og Egil Skallagrimson som er den største av skaldene. Skaldene var som oftest menn, men det var også kvinner som kunne kvede. Mest kjent av de som skrev ned norrøn diktning, er nok Snorre Sturlason med Heimskringla, Den yngre Edda og Egils saga. == Eksterne lenker == Skaldekvad på norrønt fra prosjektet «Norrøne tekster og kvad»

En skald var en norrøn dikter, poet og historieforteller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Snorre_Sturlason

2023-02-04

Snorre Sturlason

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1241', 'Kategori:Fødsler i 1179', 'Kategori:Historikere fra middelalderen', 'Kategori:Islandske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norrøne sagaforfattere', 'Kategori:Personer fra norrøn tid', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Snorre Sturlason eller Sturluson (norrønt: Snorri Sturluson; født 1178/79, død 23. september 1241) var en islandsk høvding, forfatter og skald. Han er mest kjent som forfatter av Den yngre Edda og Heimskringla (Snorres kongesagaer), et av Norges viktigste bokverk. Snorre medvirket også til at Island kom under den norske kongen i 1262.

Snorre Sturlason eller Sturluson (norrønt: Snorri Sturluson; født 1178/79, død 23. september 1241) var en islandsk høvding, forfatter og skald. Han er mest kjent som forfatter av Den yngre Edda og Heimskringla (Snorres kongesagaer), et av Norges viktigste bokverk. Snorre medvirket også til at Island kom under den norske kongen i 1262. == Oppvekst og familie == Snorre ble født på Hvamm (Kvam) på Island 1178/79. Foreldrene var Sturla Þórðarson og Guðný Böðvarsdóttir, men Snorre ble oppfostret i lærdom hos sin fosterfar Jón Loftsson (1124–97) – datidens fremste høvding, og omtalt som Islands klokeste mann. Han kom fra en mektig familie som stammer tilbake til Halvdan Svarte, og bodde da på gården Odde, som var et kultursentrum på Island. Der lærte Snorre å lese og skrive, og fikk opplæring i latin, teologi, geografi og islandske lover. Hans fostermor var norsk dronningdatter. Det kan spekuleres i at det var av betydning når han siden samlet de norske kongesager. I 1206 flyttet han til gården Reykholt. == Snorre på Island == Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske Alltinget i periodene 1215–18 og 1222–31. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene 1218–20 og 1237–39, da han var i Norge. Gjennom sitt ekteskap med Hallveig Ormsdatter, enke etter Bjørn Torvaldsson, ble Snorre en av Islands rikeste menn. Som høvding brukte han systematisk sine tre døtre Hallbera, Tordis og Ingebjørg til å underbygge sin maktposisjon. Uten dem er det vanskelig å tro at han kunne blitt så mektig. Hallbera ble gift med Arne Magnusson i 1218. Seks år senere ble Tordis gift med Torvald Vatnsfjording og Ingebjørg med Gissur Þorvaldsson, den svigersønnen som senere utførte kongens ordre om å få Snorre drept. Hallbera ble samme året skilt fra Arne, men bortgiftet på nytt vinteren 1227/8, denne gang til høvdingen Kolbein unge, og i en slik hast at etter bryllupet, som ble holdt på Snorres gård, dro svigersønnen hjem til gården sin uten å få med seg sin nye kone. Snorre måtte selv på et senere tidspunkt få sendt henne etter. En viktig grunn til Snorres reduserte maktstilling på Island omkring 1230, var nettopp at døtrenes ekteskaper sluttet å fungere til hans fordel, som pant på hans vennskaper med andre høvdinger. Hallbera døde i 1231, samme året ble Ingebjørg skilt, og Tordis, som var blitt enke i 1228, nektet å gi etter for sin fars krav om gjengifte. == Snorre i Norge == Snorre var i Norge to ganger. Første gang var i 1218–1220 da kong Inge (Inge Bårdsson 1185–1217) var død, og hans halvbror Skule jarl (Skule Bårdsson, 1188–1240) regnet med å overta tittelen. Imidlertid hadde birkebeinerne i 1217 valgt Håkon 4 Håkonsson («Håkon den gamle») som konge, bare 13 år gammel. Senere ble det til en kamp mellom Skule og Håkon om hvem som skulle være konge. Snorre støttet Skule, og gikk også i all hemmelighet inn i hirden hans som lendmann. Andre gang han var i Norge var i 1237–39. Dette var delvis for å komme unna Island, på grunn av forholdene der under Sturlingtida. Snorre hadde mange fiender på Island på grunn av sin makt og rikdom. Han oppsøkte sin venn Skule, men siden sist hadde Håkon formelt blitt valgt til konge, på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule planla et opprør mot Håkon, og siden Snorre støttet Skule, ble han stemplet som forræder. Snorre forlot Norge i 1239, mot kongens forbud. Året etter gikk Skule til åpent opprør mot kongen, men tapte og ble drept. Deretter ga kong Håkon Snorres uvenn og tidligere svigersønn Gissur Þorvaldsson i oppdrag å drepe Snorre. Gissur og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241. == Diktning == Snorre Sturlassons mest kjente verker er Heimskringla og (den yngre) Edda, og det er spekulert på om han også skrev Egils saga. Heimskringla (ca. 1220–35) er en samling av kongesagaer – en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til kong Sverre (1177). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, Kringla Heimsins (= den runde jordskiva). Heimskringla har vært av avgjørende betydning for fremveksten av en norsk nasjonalfølelse og byggingen av et selvstendig Norge.Snorres Edda (ca. 1220–30), også kalt den yngre Edda, er en lærebok eller håndbok i diktekunst (må ikke forveksles med Den eldre Edda). Den handler om de norrøne gudemytene rundt blant andre Odin og Tor. Boka starter med en prolog hvor verdens skapelse beskrives sammen med religionens opphav og tilblivelsen av de gamle gudene, æsene.I tillegg er det blitt fremmet som en teori at Egils saga (1226) også er skrevet av Snorre, men det er ennå ikke bevist. Det er en saga om Egil Skallagrimson. Handlingen foregår i årene 850–1000, for det meste i Norge og på Island. Jon Gunnar Jørgensen mener Edda er Snorres viktigste verk fordi det til forskjell fra Heimskringla (som er et flere verk med kongesagaer) er enestående. Edda gir en innføring i den norrøne gudlæren og skaldekunsten som ellers hadde manglet.Det skal sies at det finnes ingen originale manuskripter av Snorres verker, men kun senere avskrifter. Det står heller ingen steder at det faktisk er Snorre som har forfattet verkene som er tiltenkt ham, men han fremstår allikevel som den mest sannsynlige kandidaten. == Ettermæle == Snorres gate i Oslo fikk sitt navn i 1896 og er oppkalt etter Snorre Sturlason. Gustav Vigelands statue av Snorre ble reist i Bergen i 1948. En kopi ble reist på gården Reykholt i 1947. Snorremonumentet i Slottsparken i Oslo var en åtte meter høy bauta i granitt som ble satt opp av NS-regjeringa i 1941, men revet ved frigjøringa i 1945. I 1941 innførte NS-myndighetene Snorredagen, som skulle være offisiell flaggdag 23. september. == Se også == Heimskringla, også kalt Snorres kongesagaer skrevet etter 1230 Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, lærebok i skaldskap og norrøn mytologi, skrevet ca. 1220 Egils saga == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Snorri Sturluson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Snorri Sturluson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Snorre Sturlason i Norsk biografisk leksikon heimskringla.no Leksikonartikkel om Snorre Sturlasson i Nordisk Familjebok fra 1917 (på svensk)

Snorre Sturlason eller Sturlusonhttps://www.sprakradet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mellom-Amerika

2023-02-04

Mellom-Amerika

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mellom-Amerika', 'Kategori:Nord-Amerika', 'Kategori:Subregioner']

Mellom-Amerika (også kalt Sentral-Amerika) er området mellom den sørlige grensen av Mexico i Nord-Amerika, og den nordvestlige grensen av Colombia i Sør-Amerika. Geografisk betraktes ikke Mellom-Amerika som et kontinent, men som en del av Nord-Amerika, og en region (også kalt subkontinent) på det nordamerikanske kontinentet. Geografisk grenser Mellom-Amerika i nord til Tehuantepeceidet. I sør grenser det til Panamaeidet, der Panamakanalen befinner seg. Normalt blir hele Panama regnet med i Mellom-Amerika, selv om landet politisk sett tidligere var en del av Sør-Amerika. Det totale innbyggertallet for Mellom-Amerika er ca. 42 millioner. De meksikanske delstatene Campeche, Chiapas, Tabasco, Yucatán og Quintana Roo regnes geografisk som en del av Mellom-Amerika. Geopolitisk hører imidlertid ikke de fem meksikanske delstatene med i Mellom-Amerika, og folketallet blir da ca. 41,5 millioner. Området har et areal på 550 000 km², og en bredde mellom Stillehavet og Det karibiske hav på fra 560 km til rundt 50 km.

Mellom-Amerika (også kalt Sentral-Amerika) er området mellom den sørlige grensen av Mexico i Nord-Amerika, og den nordvestlige grensen av Colombia i Sør-Amerika. Geografisk betraktes ikke Mellom-Amerika som et kontinent, men som en del av Nord-Amerika, og en region (også kalt subkontinent) på det nordamerikanske kontinentet. Geografisk grenser Mellom-Amerika i nord til Tehuantepeceidet. I sør grenser det til Panamaeidet, der Panamakanalen befinner seg. Normalt blir hele Panama regnet med i Mellom-Amerika, selv om landet politisk sett tidligere var en del av Sør-Amerika. Det totale innbyggertallet for Mellom-Amerika er ca. 42 millioner. De meksikanske delstatene Campeche, Chiapas, Tabasco, Yucatán og Quintana Roo regnes geografisk som en del av Mellom-Amerika. Geopolitisk hører imidlertid ikke de fem meksikanske delstatene med i Mellom-Amerika, og folketallet blir da ca. 41,5 millioner. Området har et areal på 550 000 km², og en bredde mellom Stillehavet og Det karibiske hav på fra 560 km til rundt 50 km. == Geografi == Geopolitisk består Mellom-Amerika tradisjonelt av følgende stater. == Selvstendige land etter avkoloniseringen == Før regionen ble kolonisert, var deler av området en del av det som senere ble kjent som Mesoamerika. Nesten alt i Mellom-Amerika var i år 1800 en del av Det spanske imperiet, med navn Ny-Spania, med unntak av dagens Belize som var kjent som Britisk Honduras inntil 1973. I forbindelse med uavhengigheten fra Spania (se Mexicos uavhengighetskrig) ble så mesteparten av området en del av Det første meksikanske keiserriket (1822-23) og deretter Den mellomamerikanske føderasjon (1823-1840), som bestod av Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica. Panama var ikke en del av keiserriket eller føderasjonen, men var en del av Colombia fra 1821 til 1903. == Se også == Mesoamerika Antillene Nord-Amerika Sør-Amerika Latin-Amerika == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Central America – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Central America – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Mellom-Amerika

https://no.wikipedia.org/wiki/Burkina_Faso

2023-02-04

Burkina Faso

['Kategori:12°N', 'Kategori:1°V', 'Kategori:Alternative nynorskartikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Burkina Faso', 'Kategori:Burkina Fasostubber', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber']

Burkina Faso er en innlandsstat i Vest-Afrika. Det grenser til Mali i nord, Niger i øst, Benin i sørøst, Elfenbenskysten, Ghana og Togo i sør. Landet het tidligere Øvre Volta, men skiftet navn i 1984. Burkina Faso betyr de oppreistes land eller de ærliges land på mossi og dyula, de to dominerende afrikanske språkene i landet. Det var en fransk koloni til 1960. Gjennom tre tiår var landet svært ustabilt, men tidlig på 1990-tallet ble det avholdt demokratiske valg, og til i 2010-årene framsto det politiske klimaet som nokså stabilt. I 2022 skjedde to statskupp. Landet fikk sitt nåværende navn av den tidligere presidenten Thomas Sankara etter maktovertagelsen i 1983 fra de tidligere kolonimaktvennlige regimer i landet. Hovedstaden er Ouagadougou (uttales wagadougou), på folkemunne kjent som Ouaga (wagá). Innbyggerne kaller seg burkinabé. Det er rundt 20,5 millioner innbyggere i Burkina Faso.

Burkina Faso er en innlandsstat i Vest-Afrika. Det grenser til Mali i nord, Niger i øst, Benin i sørøst, Elfenbenskysten, Ghana og Togo i sør. Landet het tidligere Øvre Volta, men skiftet navn i 1984. Burkina Faso betyr de oppreistes land eller de ærliges land på mossi og dyula, de to dominerende afrikanske språkene i landet. Det var en fransk koloni til 1960. Gjennom tre tiår var landet svært ustabilt, men tidlig på 1990-tallet ble det avholdt demokratiske valg, og til i 2010-årene framsto det politiske klimaet som nokså stabilt. I 2022 skjedde to statskupp. Landet fikk sitt nåværende navn av den tidligere presidenten Thomas Sankara etter maktovertagelsen i 1983 fra de tidligere kolonimaktvennlige regimer i landet. Hovedstaden er Ouagadougou (uttales wagadougou), på folkemunne kjent som Ouaga (wagá). Innbyggerne kaller seg burkinabé. Det er rundt 20,5 millioner innbyggere i Burkina Faso. == Naturgeografi == Burkina Faso ligger i Vest-Afrika. Kun en liten del av landet har dyrkingsmuligheter, og det meste av landskapet består stort sett av skogkledde sletter på et 200–300 meter høyt grunnfjellsplatå med en svak helning mot sør, gjennomskåret av elvene Nakambé (Hvite Volta), Nazinon (Røde Volta) og Mouhoun (Svarte Volta). Det tropiske klimaet med den varme ørkenvinden fremhever tørrheten i terrenget. Tørketiden går som regel fra desember til februar i den sørlige delen av landet, og den årlige nedbørmengde der ligger på omtrent 1200 mm. Lenger mot nord varer tørketiden helt fra november til april, og årsnedbøren er lavere enn i sør. Regntiden varer som regel fra juni til september. Manglende regn er generelt et stort problem. I sørvest består landet av opptil 700 meter høye sandsteinsplatåer som avgrenses av en 150 meter høy brattkant ved navn Falaise de Banfora mot øst og sørøst. Landets høyeste fjell er Tena Kourou, 747 moh. Den nordlige delen av landet inngår i Sahel-beltet og består stort sett av halvørken og tørr savanne. == Demografi == Ved folketellingen i 2019 hadde landet et innbyggertall på 20 487 979. 73,7 % av befolkningen bodde i rurale strøk, 26,3 % i urbane strøk.Burkina Fasos befolkning består av et stort antall etniske grupper. Den største gruppen er mossi-folket, som utgjør over 40% av befolkningen, og holder til i de sentrale og nordlige landsdelene. Mossi-folket er språklig og kulturelt beslektet med blant annet lobi og bobo (begge utgjør rundt 7 % av befolkningen) samt gurma (gourmantche, 5 %). Fulani (peul) utgjør omkring en tiendedel av befolkningen og lever særlig i de nordlige grensestrøkene som kvegnomader. 3 % av befolkningen er tuareger. == Historie == Hovedartikkel: Burkina Fasos historieBurkina Faso, kjent som Øvre Volta frem til 1984, har en turbulent politisk historie. Rundt 1300-tallet var det kongedømmet Mossi som regjerte og forsvarte landet fra krigende stammer ifra sør. Fra 1300- til 1600-tallet fantes en høykultur i Loropeni. Mot slutten av 1800-tallet startet franskmennene å kolonisere området. Ouagadougou ble overtatt i 1897 og fra nå av var Øvre Volta et fransk koloniområde. Landet ble erklært uavhengig fra Frankrike i 1960. I dag er landet konfrontert med økonomiske, sosiale og kulturelle vanskeligheter, som har ført til en rekke statskupp. Bare en liten del av befolkningen med høyere utdanning deltar aktivt i det politiske liv. President fra 1987 var Blaise Compaore. Statsminister fra 18. april 2011 var Luc-Adolphe Tiao. Den 29. desember 2015 ble Roch Marc Christian Kaboré innsatt som president.24. januar 2022 ble president Roch Kaboré avsatt i et militærkupp. Oberstløytnant Paul-Henri Sandaogo Damiba var leder for Patriotic Movement for Safeguard and Restoration (MPSR), som inkluderte alle seksjoner av hæren. MPSR kunngjorde at de hadde bestemt seg for å avslutte president Kabores stilling. 31. januar utnevnte den regjerende militære regjeringen kuppleder Paul-Henri Sandaogo Damiba til midlertidig president. Den afrikanske union (AU) suspenderte medlemskapet i Burkina Faso.30. september 2022 skjedde et nytt statskupp. En av juntalederen Damibas kolleger, kaptein Ibrahim Traore, hadde uttrykt misnøye med Damibas håndtering av det islamistiske jihadistopprøret i den nordlige delen av landet og overtok makten gjennom et nytt statskupp. Traore har vært leder for spesialstyrken Cobra i byen Kaya i det nordlige Burkina Faso hvor det har vært harde kamper mellom opprørere og militæret. == Politikk og administrasjon == === Provinser === Hovedartikkel: Burkina Fasos provinserBurkina Faso er inndelt i 45 provinser som styres av statlig utnevnte guvernører. Liste over Burkina Fasos provinser med hovedstad i parentes: === Forholdet til Norge === Det er ingen norsk utenriksstasjon i Burkina Faso, men fra september 2017 er Norge representert ved sin ambassade i Bamako i Mali. == Økonomi == Hovednæring er husdyrhold; dessuten dyrkes hirse, ris, jordnøtter og bomull. Burkina Faso er et overbefolket og meget fattig land med få ressurser. Mange unge menn drar periodevis som gjestearbeidere til kystlandene ved Guineabukta. Landet er rammet av tørke og mottar betydelig internasjonal hjelp, mest fra Frankrike. == Oppføring på UNESCO sine liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Loropéni-ruinene – festning fra transsaharisk handelW-Arly-Pendjari Gamle jernutvinnings ovnerMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2012 – Balafonen fra Senufo-samfunnene == Se også == Liste over byer i Burkina Faso Verdensarvstedene Loropéni-ruinene, W-Arly-Pendjari og Gamle jernutvinningssteder i Burkina Faso == Referanser == == Litteratur == Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 69. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Burkina Fasos historie (kun på fransk) Fotografier fra Burkina Faso OuagaNet.com: En nettportal på engelsk/fransk om Burkina Faso Offisielt nettsted (fransk)(no) Statistikk og andre data om Burkina Faso i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Burkina Faso

Burkina Faso er en innlandsstat i Vest-Afrika. Det grenser til Mali i nord, Niger i øst, Benin i sørøst, Elfenbenskysten, Ghana og Togo i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_%C3%98vre_Volta

2023-02-04

Republikken Øvre Volta

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Burkina Fasos historie', 'Kategori:Opphør i 1984', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1958', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1980-årene']

Republikken Øvre Volta (fransk: République de Haute-Volta) var navnet til Burkina Faso fra 1958, da den franske kolonien Fransk Øvre Volta ble en selvstendig stat. Fra 1958 frem til 1960 var republikken en selvstyrt republikk innen Det franske fellesskapet. Fra 1960 har Republikken Øvre Volta vært en selvstendig stat. Etter statskuppet 4. august 1984 byttet landet navn til Burkina Faso. Navnet (Fransk) Øvre Volta ble gitt av de franske koloniherrene siden de tre elvene som utgjør de øvre kildene til elven Volta har sitt utspring her.

Republikken Øvre Volta (fransk: République de Haute-Volta) var navnet til Burkina Faso fra 1958, da den franske kolonien Fransk Øvre Volta ble en selvstendig stat. Fra 1958 frem til 1960 var republikken en selvstyrt republikk innen Det franske fellesskapet. Fra 1960 har Republikken Øvre Volta vært en selvstendig stat. Etter statskuppet 4. august 1984 byttet landet navn til Burkina Faso. Navnet (Fransk) Øvre Volta ble gitt av de franske koloniherrene siden de tre elvene som utgjør de øvre kildene til elven Volta har sitt utspring her. == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607450.

Republikken Øvre Volta (fransk: République de Haute-Volta) var navnet til Burkina Faso fra 1958, da den franske kolonien Fransk Øvre Volta ble en selvstendig stat. Fra 1958 frem til 1960 var republikken en selvstyrt republikk innen Det franske fellesskapet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Australia

2023-02-04

Australia

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australia', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1901']

Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk».

Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk». == Etymologi == Navnet Australia kommer av det latinske ordet australis, som betyr «sørlig». Legender om et ukjent sørlig land, Terra Australis, sirkulerte allerede under Romerriket, og var vanlig i middelalderens geografi, men de var ikke basert på noen faktisk kunnskap om dette kontinentet. Det nederlandske adjektivet australische, i betydningen «sørlig», ble først brukt av nederlandske politikere i Batavia som en referanse til det nyoppdagede landet i sør så tidlig som i 1638. Den første skribenten som brukte ordet «Australia» på engelsk var Alexander Dalrymple i An Historical Collection of Voyages and Discoveries in the South Pacific Ocean, som ble utgitt i 1771. Med begrepet mente han hele det sørlige stillehavsområdet, ikke spesifikt kontinentet Australia. I 1793 utga zoologen George Shaw og botanikeren James Edward Smith Zoology and Botany of New Holland, der de skrev om «den store øya, eller egentlig kontinentet, Australia, Australasia eller Nye Holland». Navnet «Australia» ble popularisert i boken A Voyage to Terra Australis av Matthew Flinders (1814). Guvernør Lachlan Macquarie for New South Wales brukte senere ordet i sine rapporter til Storbritannia. I 1817 anbefalte han at ordet skulle bli offisielt, og i 1824 gikk forslaget gjennom. == Geografi == Australias 7 686 850 km² store landmasse ligger på den Indo-Australske plate, og er omgitt av Det indiske hav, Sørishavet og Stillehavet. Det er separert fra Asia av Arafurasjøen og Timorsjøen, har en kystlinje på 25 760 km, og gjør krav på en økonomisk sone på 8 148 250 km², ikke inkludert det australske antarktiske territoriet. Verdens største korallrev, Great Barrier Reef, strekker seg 2 000 km langs den nordøstre kysten. Verdens største monolitt, Mount Augustus, ligger i Vest-Australia. Det høyeste punktet i Australia er Mount Kosciuszko på 2228 meter. === Klima === Australia er det tørreste bebodde kontinentet, det flateste, og har den eldste og minst fruktbare jorden. Kun det sørøstre hjørnet av kontinentet har et temperert klima, og mesteparten av befolkningen bor langs den tempererte og subtropiske kysten i sørøst. Den nordlige delen av landet har et tropisk klima, og vegetasjon som består av regnskog, skog, slettelandskap, mangrove sumper, og ørken. Klimaet er sterkt påvirket av havstrømmer, og spesielt El Niño-fenomenet som fører til periodisk tørke, og tropiske lavtrykkssystemer som lager sykloner i det nordlige Australia. Selv om Australia er tørr på overflaten er det enorme vannansamlinger i grunnen. Under den uttørkede jordskorpen finnes 19 store grunnvannsmagasiner. Det største, Det store artesiske basseng, ligger under en femtedel av kontinentet og dekker et areal på 1,7 millioner kvadratkilometer. Det strekker seg fra spissen av Kapp York-halvøya i nord til Eyresjøen i Sør-Australia og rommer 8 700 kubikkilometer vann. === Tidssoner === Australia har tre tidssoner: «Eastern Standard Time» er UTC pluss 10 timer, «Central Time» er UTC pluss 9,5 timer, og «Western Time» er UTC pluss 8 timer. === Flora og fauna === De mest utbredde naturtypene i Australia er savanne og ørken. Utover dette finnes også en stor variasjon av ulike naturtyper av mindre omfang, alt fra alpine sletter til tropiske regnskoger. På grunn av kontinentets høye alder, dets svært varierende værmønster, og dets lange geografiske isolering er mye av Australias flora og fauna unik og inneholder mange svært ulike organismer. Rundt 85 prosent av plantene, 84 prosent av pattedyrene, mer enn 45 prosent av fuglene og 89 prosent av de kystnære fiskene er endemiske. Australia har blant annet flest reptilarter av alle verdens land med totalt 765 arter. Mange av Australias økologiske regioner, og artene innen disse regionene, trues av menneskelig aktivitet og importerte plante og dyr. Den føderale Environment Protection and Biodiversity Conservation Act 1999 er et sett lover som er vedtatt for å beskytte truede arter. Mange naturreservater og beskyttede områder har blitt laget for å beskytte og bevare Australias flora og fauna. De fleste av de australske plantene er grønne året gjennom og mange er tilpasset ild og tørke, inklusive eukalyptusen og akasien. Australia har et stort antall endemiske belgvekster som kan vokse i næringsfattig jord takket være deres symbiose med rhiozobiabakterien og mykorrhizasopper. Velkjent australsk fauna inkluderer koalaen, kenguruen, vombaten og fugler som emuen, kakaduen og andre fugler samt kookaburraen. Australia er hjem til flere av jordens giftigste ormer. Dingoen ble introdusert av austronesiske folkeslag som handlet med aboriginene rundt 4000 f.Kr. Mange planter og dyr døde ut etter at menneskene slo seg ned i Australia, inklusive den australske megafaunaen, og mange flere døde ut etter at europeerne slo seg ned i Australia, for eksempel pungulven. == Demografi == Hoveddelen av Australias 24,6 millioner innbyggere stammer fra kolonitidens bosettere og den etterfølgende immigrasjonen fra Europa, først og fremst fra Storbritannia og Irland. Befolkningen har firedoblet seg siden slutten av andre verdenskrig, godt hjulpet av et ambisiøst immigrasjonsprogram, noe som har innebåret at nesten hver fjerde australier (23,1 prosent) ikke er født i Australia. De fleste immigrantene er godt utdannet, men til innvandrerne hører også familiemedlemmer til arbeidsinnvandrere samt flyktninger. Av den fjerdedelen som er født i andre land kommer de fem største gruppene fra Storbritannia, New Zealand, Italia, Vietnam og Kina. Siden politikken White Australia ble avskaffet 1973 har flere initiativ av staten blitt gjennomført for å oppmuntre sameksistens mellom ulike raser i samfunnet i en ny policy basert på multikulturalisme. I 2008–2009 økte Australia kraftig sin innvandring til omtrent 300 000 per år, det høyeste nivået siden immigrasjonsmyndighetene ble dannet etter andre verdenskrig. Tilsvarende tall for 2006-2007 var 131 000 invandrere.Urbefolkningen, aboriginene fra fastlandet og øyboere på Torres Strait Islands, var i 2001 på totalt 410 000(2,2 prosent av den totale befolkningen), noe som er en kraftig økning fra folketellingen i 1976 som viste på en urbefolkning på cirka 116 000. Urbefolkningen har blitt rammet av en høyere andel arbeidsløshet og fengselsdommer, lavere utdanningsnivå og en forventet levealder som er omtrent 17 år kortere enn den øvrige befolkningen.På samme måte som i mange andre utviklede industriland, opplever Australia en dreining mot en stadig eldre befolkning, med flere pensjonister og færre i arbeidsfør alder. I 2004 var snittalderen i befolkningen 38,8 år. En stor del av australierne (759 849 under 2002–2003) bor utenfor Australia. === Urbanisering === Australia er i dag et av de mest urbaniserte land i verden – omkring 75 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Flesteparten av disse bor i de 8 største byene: Sydney, Melbourne, Brisbane, Perth, Adelaide, Gold Coast, Newcastle og Canberra. === Språk === Australia har ikke et offisielt språk de jure, men engelsk anses for å være det de facto offisielle og nasjonale språket. Australsk engelsk er den lokale varianten av det engelske språket med en egen uttale og vokabular (noen særaustralske ord har senere blitt overført til andre varianter av det engelske språket). Lokale forskjeller innen den australske engelsken er likevel mindre enn for både britisk og amerikansk engelsk. Grammatikk og staving bygger for en stor del på den britiske engelsken. Ifølge folketellingen i 2001, er engelsk det eneste språket som tales i hjemmet for 80 prosent av befolkningen. De vanligste språkene etter dette er kinesisk (2,1 prosent), italiensk (1,9 prosent) og gresk (1,4 prosent). En stor del av de senere innvandrerne er tospråklige. Det anses å ha vært mellom 200 og 300 australske språk før den europeiske koloniseringen. Bare omkring 70 av disse språkene har overlevd, og samtlige, unntatt 20, anses for å være truet. Ulike australske språk er i dag første språk for omtrent 50 000 (0,25 prosent) av befolkningen. Australia har et eget tegnspråk kalt auslan som er førstespråk for omkring 6 500 døve. === Religion === Australia har ingen statsreligion. Ifølge folketellingen i 2016 var rundt 52,1 % av befolkningen kristne. Av disse var 22,6 % katolikker og 13,3 % anglikanere. 30,1 % oppgav at de ikke tilhørte noen religion, mens 9,6 % ikke svarte på spørsmålet. Bare rundt 8,2 % tilhørte ikke-kristne trossamfunn. Den raskest voksende og nest største religionen i Australia er buddhisme, etterfulgt av islam og hinduisme. Totalt bekjente knapt 8,2 prosent seg til ikke-kristne religioner.Undersøkelser har vist at Australia er et av de minst religiøse landene, og religion anses ikke som en viktig del av mange australiernes liv. Som i mange vestlige land besøker få innbyggere gudstjenester og denne andelen minker. I 2004 besøkte i gjennomsnitt 1,5 millioner (7,5 prosent av befolkningen) gudstjenester ukentlig. === Utdanning === Skolebarn begynner sin utdanning når de er 5-6 år gamle. Australia har en allmenn skoleplikt på totalt 11 år, med unntak av South Australia og Tasmania som har 10 år, etterfulgt av 2 valgfrie år. Dette har ført til en andel lese- og skrivedyktige på 99 prosent. PISA (Programme for International Student Assessment), koordinert av OECD, har rangert Australias utdanning som den åttende beste av de 30 medlemmene i OECD. Staten har bidratt økonomisk til opprettelsen av Australias 38 universiteter og også flere av de private universitetene som har blitt etablert mottar statlig finansiering. Det finnes også et system av yrkes- og fagutdanninger kalt TAFE Institutes. Rundt 58 prosent av australierne i alderen 25 til 64 år har en aller annen form for yrkes- eller universitetsutdanning. Andelen utenlandske studenter i australske universiteter og høgskoler er den høysete av alle OECD-land. == Historie == Det er antatt at de første innbyggerne i Australia kom fra Indonesia for mer enn 50 000 år siden, og spredde seg ut over hele kontinentet. Den første europeer til å utforske litt av Australia var nok den spanske kapteinen Luis Vaez de Torres som seilte gjennom stredet som ligger mellom Australia og Papua Ny-Guinea. Dette heter nå Torresstredet og har fått navn etter han. Deretter dukket nederlandske oppdagere og navigatører som Abel Janszoon Tasman opp og kartla nesten hele den lange nordkysten. Første engelskmann var eventyreren og piraten William Dampier som utforsket Australias kyster i 1699. 71 år etter kom James Cook som erklærte at det nye landet tilhørte Storbritannia og at det skulle hete New South Wales. === Kolonisering === Den europeiske koloniseringen startet for fullt i 1787 da elleve skip fulle av fanger forlot Storbritannia med kurs sydover. Det var en av deltagerne på James Cooks ekspedisjon som hadde foreslått at det nyoppdagete landet kunne bli et avlastingssted for de overfylte britiske fengslene. Etter den første tvungne koloniseringen kom det også flere og flere frie mennesker til Australia, men det var først etter det ble oppdaget gull i 1850 at strømmen av immigranter økte for alvor. Import av sauer fra Storbritannia og Sør-Afrika la et mer solid grunnlag for den økonomiske utviklingen, og Australia utviklet seg til å bli en nasjon. Transport av fanger fra Storbritannia sluttet i 1868, da hadde totalt mer enn 160 000 kriminelle funnet veien over havet til den andre siden av kloden. === Selvstyre === Siden Australia var så enormt stort og Storbritannia lå så langt unna gikk det ikke så lang tid før immigrantene følte et behov for lokalt selvstyre. New South Wales var den første kolonien i Australia som fikk en viss grad av selvstyre i 1823 og laget i 1855 sin egen grunnlov. I 1859 hadde alle koloniene/områdene, bortsett fra Vest-Australia, selvstyre. Australia ble en nasjon 1. januar 1901, da alle koloniene slo seg sammen. Landet var fortsatt en del av Det britiske samveldet, og beholdt mange kulturelle og rettslige bånd til Storbritannia, men var nå et selvstendig land med eget styre. Australia hadde på dette tidspunkt en befolkning på 1 795 873 mennesker. Den voldsomme tilstrømming av folk til Australia, og behovet for jordbruksprodukter og mineraler i Storbritannia gikk sterkt ut over den opprinnelige aboriginale befolkningen, som ofte ble drept eller fortrengt fra sine boplasser og sitt land. === Verdenskrigene og etterkrigstiden === Under både den første og den andre verdenskrig kjempet Australia sammen med de allierte, men det at USA beskyttet landet mot japansk invasjon under den siste krigen, kom til å bety at Australia endret politisk kurs og fulgte USA både i Koreakrigen og Vietnamkrigen. De to byene Darwin og Broome, nord i landet, var de eneste byene i Australia som ble bombet (av japanerne) under andre verdenskrig. Immigrasjonen til landet etter verdenskrigene økte nesten proporsjonalt med behovet på verdensmarkedet etter råvarer. Etter andre verdenskrig ble det et emigrasjonsprogram etablert og administrert av den australske regjeringen. Programmet omfattet over en million britiske emigranter (kalt Ten Pound Poms) og var det siste store systematiske migrasjonsprogrammet fra Storbritannia til Australia. I 1980-årene opplevde man nesten en befolkningseksplosjon hvor man tok i mot store mengder flyktninger fra Asia, spesielt Vietnam. I dag er flyktningpolitikken langt mer restriktiv og det å søke lykken «down under» er ikke lenger lett. == Politikk og administrasjon == === Styresett === Australia er et selvstendig land, som deler statsoverhode med en rekke andre såkalte samvelderiker, medlemsland i Samveldet av nasjoner som har felles statsoverhode med Storbritannia. Kong Charles III har tittelen konge av Australia. Landet er også delt inn i 6 delstater og 10 territorier. Alle delstatene og de to folkerikeste territoriene er selvstyrte, mens de øvrige territoriene administreres av den føderale regjeringen. Australia har parlamentarisme, med «House of Representatives (Lower House)» og «Senate (Upper House)». Antall seter i «House of Representatives» er 150, og de er delt mellom statene etter befolkningstall: 50 fra New South Wales 37 fra Victoria 26 fra Queensland 14 fra Vest-Australia 12 fra Sør-Australia 5 fra Tasmania 3 fra Australian Capital Territory (ACT) 2 fra Nordterritoriet (NT).Representantene velges hvert tredje år. === Monarkiet i Australia === Den 6. november 1999 gikk Australias 12,5 millioner stemmeberettigede til urnene i en folkeavstemning som i praksis ville avgjøre om landet skulle fortsette å være et monarki med Dronning Elisabeth 2 som overhode eller om det skulle bli en republikk. Opptellingene viste at 55 % av velgerne stemte mot å endre statsformen til republikk. Det ble flertall mot republikken i alle delstater og i Nordterritoriet, men flertall for å skifte statsform i Australian Capital Territory rundt hovedstaden Canberra. Folkeavstemningen var en betydelig seier for statsminister John Howard, som hadde engasjert seg sterkt på monarkistenes side. Republikanerne erklærte med en gang at de ville fortsette kampen og mente at de tapte på grunn av spørsmålsstillinga. Et klart flertall av befolkningen ønsket direkte valg på president, ikke at valget skulle foretas av nasjonalforsamlingen. === Internasjonale relasjoner og forsvar === I de siste tiårene har Australias internasjonale relasjoner vært preget av et nært samarbeid med USA gjennom ANZUS-pakten og av et sterkt ønske om å utvikle relasjonene med Asia og stillehavslandene, først og fremst gjennom ASEAN og Pacific Islands Forum. I 2005 fikk Australia et gjestemedlemskap i East Asia Summit (EAS) og siden er det undertegnet en avtale om vennskap og samarbeid. Australia er medlem av Commonwealth (tidligere Det britiske samveldet) der møtene mellom medlemsstatenes ledere skaper et forum for samarbeid. Det har blitt arbeidet intensivt for en økt liberalisering innen internasjonal handel og Australia ledet dannelsen av Cairnsgruppen samt Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC). Australia er medlem av OECD og WTO og har der arbeidet for opprettelsen av flere frihandelsavtaler, sist en frihandelsavtale mellom USA og Australia (AUSTFA) samt en avtale om nærmere økonomiske relasjoner med New Zealand. Australia forhandler også om en frihandelsavtale med Japan som de har nære økonomiske forbindelser med.Som et av de grunnleggende medlemmene av FN har Australia arbeidet energisk for multilateralisme sammen med blant andre Canada og de nordiske statene, samtidig som man opprettholder et internasjonalt hjelpeprogram til om lag 60 ulike land. I budsjettet for 2005-06 lå 2,5 milliarder dollar avsatt til hjelpeinnsatser. Regnet i prosent av BNP er dette mindre enn det som er anbefalt i FNs tusenårsmål. Australias forsvarsmakt, Australian Defence Force (ADF) består av Royal Australian Navy (RAN), Australian Army og Royal Australian Air Force (RAAF), med totalt omkring 51 000 ansatte. Alle deler av Australias forsvarsmakt har deltatt i ulike fredsinnsatser i FNs regi og regionalt (sist i Øst-Timor, Salomonøyene og Sudan), katastrofeinnsatser og væpnede konflikter, inklusive invasjonen av Irak 2003. Regjeringen utnevner en forsvarssjef, Chief of the Defence Force, fra en av de tre forsvarsgrenene. Mens generalguvernøren teknisk sett er øverstkommanderende for forsvaret har han eller hun ingen aktiv rolle i praksis. Isteden kontrolleres forsvaret av den valgte australske regjeringen. I budsjettet for 2006-07 ble det brukt 22 milliarder dollar på forsvaret. Australia fikk i 2008 27.-plass på fredsindeksen, først og fremst på grunn av nærværet i krigen i Afghanistan. === Administrativ inndeling === Australia er en forbundsstat som består av seks delstater og diverse territorier. Delstatene er New South Wales, Queensland, Sør-Australia, Tasmania, Vest-Australia og Victoria. De to største territoriene er Nordterritoriet og Australian Capital Territory. Australia har også flere befolkede eksterne territorier (Norfolkøya, Christmasøya og Kokosøyene) og diverse ubebodde eksterne territorier (Coral Sea Islands Territory, Heard Island and McDonald Islands og Australian Antarctic Territory). == Økonomi == Australia benytter seg av en fremgangsrik vestlig markedsøkonomi, med en BNP per capita noe høyere enn i Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Landets BNP var 795 milliarder USD i 2008, som tilsvarer 37 300 USD per capita. Landet lå på andreplass på FNs HDI-liste for 2016, og på sjetteplass i The Economists indeks over livskvalitet, også denne fra 2005. Den australske økonomien har ikke lidt av resesjon siden det tidlige 1990-tallet. Den økonomiske veksten har i snitt vært 3-4 % per år. Under den internasjonale finanskrisen i 2008-2009 var det bare Australia av OECD-landene som kom seg igjennom krisen uten å havne i resesjon. === Australias økonomiske utvikling === Mye av Australias økonomiske forandring og utvikling har skjedd etter andre verdenskrig. Under krigen ble handelen avbrutt over havet og Australia behøvde å skaffe seg et selvstendig næringsliv. Industrien i landet vokste og ble mangfoldig samtidig som industrialiseringen ble framskyndet da Australia hadde behov for krigsmateriell. Etter krigen kom den internasjonale handelen igang igjen og Australias handelsmønster og dets rolle i det globale næringslivet forandret seg. I begynnelsen av 1970-tallet gikk Storbritannia inn i det vesteuropeiske handelssamarbeidet og Australias handel med Storbritannia ble svekket. USA ble i stedet Australias viktigste handelspartner blant industrilandene og når land i Øst- og Sørøst-Asia begynte sin industrielle gjenoppbygging etter krigen ble Australias markeder ytterligere utvidet.På 1980-tallet startet arbeiderpartiet, ledet av Australias statsminister Bob Hawke, en reform som gikk ut på å la den australske dollaren flyte fritt fra og med 1983, sammen med en avregulering av det finansielle systemet. Handelshindrene ble minsket ettersom man ville at industrien skulle få konkurranse utenfra for å kunne utvikles og bli mer effektiv og senere kunne konkurrere globalt. Howard-regjeringen fulgte opp med mikroøkonomiske reformer, inklusive en avregulering av arbeidsmarkedet og en privatisering av statlig eide foretak, noe som først og fremst gjorde utslag innen den australske telekombransjen. Skattesystemet ble reformert i juli 2000 med innføringen av en skatt på varer og tjenester på 10 prosent. Etter reformene på 1980-tallet ble industrien i landet omstrukturert og enklere produksjoner ble flyttet til land i Sørøst-Asia og Kina med lavere lønninger og dermed ble produksjonskostnadene lavere. Når produksjonen ble flyttet økte importen av halvfabrikater.Eksporten av mineraler og energiråvarer vokste i raskt tempo og på midten av 2000-tallet sto denne varegruppen for litt i overkant av 35 % av hele landets vareeksport. Vekten av gruveindustrien har fortsatt å øke. Budsjettåret 2010/11 sto industrien for cirka 55 % av hele landets eksportverdi.I januar 2007 var 10 033 480 mennesker i arbeid med en åpen arbeidsløshet på 4,6 prosent. Økonomines tjenestesektor, inklusive turisme, utdanning og finansielle tjenester, utgjør 69 prosent av landets BNP, mens jordbruket og ulike naturresurser bare utgjør tre respektive fem prosent av BNP, men står for en stor del av landets eksport.Den australske dollaren er valutaen i Australia, inklusive Christmasøya, Kokosøyene og Norfolkøya, samt i de uavhengige statene Kiribati, Nauru og Tuvalu. De største aksjebørsene i Australia er Australian Securities Exchange og Sydney Futures Exchange. Den australske dollaren har vært svært sterk de siste årene og ettersom den australske dollaren står høyt i kurs har landets varer blitt dyrere på verdensmarkedet og det har også blitt dyrere for turister å besøke landet. Samtidig er det en konkurranse fra nyere industriland med lavere produksjonskostnader. === Mineraler, energi, fiske og skogbruk === Mineraler og energiråvarer er viktig for Australias eksport og står for drøyt halvparten av den. Jernmalmeksporten til Kina er veldig viktig og har blitt motoren for landets økonomiske vekst og stabilitet. I Australia er de fleste energiråvarene tilgjengelige og to tredjedeler av de energiråvarene som utvinnes eksporteres. Hverken skogsindustrien eller fiske spiller noen større rolle for landets økonomi. Sysselsettingen innen de to områdene er lav. Importen av skogsprodukter er betydelig større enn eksporten === Eksport og import === Australia er et eksportinnrettet land og landets viktigste eksportvarer er jernmalm (cirka 24 % av eksportinntektene), kull (cirka 18 %), gull, naturgass, bauxitt, aluminium og råolje. Tidligere var jordbrukets råvarer viktigst i landets eksport. Eksportinntektene fra mineraler og energiråvarer har økt mens industriproduktene har minket. Australias største eksportmarknader inkluderar Japan, Kina, USA, Sør-Korea og New Zealand.De viktigste importvarene er råolje (cirka 9 % av importkostnadene), personbiler (cirka 7 %), telekomutrustning og legemidler. De viktigste importmarkedene er Kina, USA, Japan, Singapore og Thailand (DFTA).82 % av utenrikshandelen omfatter handel med varer og 18 % omfatter handel med tjenester. Penger fra utenlandske studenter, forretningsfolk og turister som besøker landet er det som står for de fremste inntektene fra tjenestehandelen. Utgiftene i tjenestehandelen er fremfor alt kostnader for utenlandsreiser og godstransporter samt kjøp av forretningstjenester. I de siste årene har tjenestehandelen hatt et underskudd mens varehandelen i årene 2012-12 hadde et overskudd, mest på grunn av at mineralprisene steg på verdensmarkedet. Da hadde Australia en positiv handelsbalanse. == Kultur == Hulemalerier som minst er 30 000 år gamle tyder på at aboriginene sto for verdens eldste sivilisasjon. Det er i dag kun 380 000 aboriginer og Torresstred-øyboere igjen, og selv om lovvedtaket av 1993, Native Title Act, ble vedtatt, kjemper Australias opprinnelige innbyggere i dag for sin identitet og sitt levebrød. Den opprinnelige kulturen er så godt som død, på grunn av innflytelsen fra de europeiske immigrantene og britisk styre, bare noen slangord og -vendinger har blitt overtatt. Sport og utendørsaktiviteter er i dag veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Videre gjenspeiler matkulturen det kulturelle mangfoldet landet har fått ved de ulike kulturene tatt med av immigranter fra ulike deler av verden. === Sport === Sport og utendørsaktiviteter er veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Store sporter i Australia er hestekappløp, surfing, australsk fotball og rugby, hvor det australske landslaget er et av de mest fremgangsrike i verden. Også cricket og svømming er populære sporter. Siden 1996 har Formel 1-sesongen begynt i Australia, med unntak av i 2006, da den begynte i Bahrain. Innen tennis holdes turneringen Australian Open i begynnelsen av hvert år i Melbourne. === Musikk === Musikken i Australia er, med unntak for urbefolkningen, klassifisert som vestlig. Band og artister som AC/DC, Architecture in Helsinki, Cut Copy, INXS, Men at Work, John Farnham, Bee Gees, Nick Cave, S.P.K., Midnight Oil, Savage Garden, Wolfmother, 5 Seconds of Summer, Natalie Imbruglia og Kylie Minogue, Tina Arena og Olivia Newton-John, kommer fra Australia. Australia har også en folkemusikkarv, med kjente sanger som «Waltzing Matilda» som til og med ble foreslått som nasjonalsang. Australias nasjonalsang er «Advance Australia Fair». === Verdensarven === Kakadu nasjonalpark Great Barrier Reef Willandrasjøene Den tasmanske villmark Lord Howe-øyene Gondwana-regnskogen Uluru-Kata Tjuta nasjonalpark Tropeområdene i Queensland Shark Bay i Vest-Australia Fraser Island 1992 De australske funnsteder for fossiler av pattedyr (Riversleigh/ Naracote) Heard- og McDonaldøyene Macquarieøya Blue Mountains området Purnululu nasjonalpark Royal Exhibition Building og Carlton Gardens Operahuset i Sydney Australske fangeleireNingaloo Coast Budj Bim kulturlandskap == Annet == Den kriminelle lavalderen i Australia er ti år, med unntak av Australian Capital Territory, der den er 14 år. == Se også == Oseania Aboriginer Liste over flyplasser i Australia Den katolske kirke i Australia == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Australia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Om Australia (Australias UD) (no) Statistikk og andre data om Australia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Australia

Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av.

https://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svarte

2023-02-04

Halvdan Svarte

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ukjent', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske småkonger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ynglingeætten']

Halvdan Svarte (norrønt: Hálfdan svarti), født ca. 810, død ca. 860 (fødsels- og dødsår er svært usikre), var en norsk småkonge, som regjerte over store deler av Østlandet. Han kan ha regjert fra en gang mellom 825 og 835, Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår. Tradisjonene om Halvdan Svarte er usikre, men han nevnes i mange historiske verk; blant annet i Historia Norvegiæ (ca. 1170), Ågrip (skrevet i Trondheim, ca. 1190), Halvdan Svartes saga i Heimskringla (Snorre Sturlason på 1220-tallet), og Fagrskinna (trolig skrevet i Trondheim ca. 1220).

Halvdan Svarte (norrønt: Hálfdan svarti), født ca. 810, død ca. 860 (fødsels- og dødsår er svært usikre), var en norsk småkonge, som regjerte over store deler av Østlandet. Han kan ha regjert fra en gang mellom 825 og 835, Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår. Tradisjonene om Halvdan Svarte er usikre, men han nevnes i mange historiske verk; blant annet i Historia Norvegiæ (ca. 1170), Ågrip (skrevet i Trondheim, ca. 1190), Halvdan Svartes saga i Heimskringla (Snorre Sturlason på 1220-tallet), og Fagrskinna (trolig skrevet i Trondheim ca. 1220). == Familie == Ifølge Are Frode, som ble gjengitt av Snorre, kan han ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kan stamme fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten, eller til noe bestemt geografisk område. Snorre angir at Halvdan Svarte var sønn av Gudrød Halvdansson Veidekonge den gjeve og Åsa Haraldsdatter, og bror til Olav Geirstadalv Gudrødsson.Med hensyn til hvem som var hans kone er kildene ikke samstemte. De som oftest anføres som hans kone er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Arkeologen Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget ettersom kong Håkon Håkonsson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sygnafylke (Sogn). En egen tått (korthistorie) om Halvdan Svarte finnes også i Flatøybok. Sønnen var Harald Halvdansson Hårfagre (Luva), som samlet det meste av Norge (ca. 872–931). == Halvdan Svartes liv == Halvdan Svarte vokste ifølge Snorre opp i Agder, der morens slekt kom fra. Han kan ha hersket over deler av Østlandet. Noen tenker seg Halvdan Svarte som konge av Opplandene, kanskje bestående av Romerike, Ringerike, Hadeland, Land, Toten, Hedmark, Solør, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Dette er svært usikkert. I Kvadet Nóregs konungatal kalles Halvdan «herska Hringariki» («Ringerikes hersker»). Ifølge Historia Norvegiæ fikk han riket på Opplandene av faren. Han skal etter Snorre ha arvet det nordlige Vestfold og la under seg Opplandene og Viken.Ifølge et av sagnene som trolig kommer fra den tapte sagaen om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, og som også er gjengitt av Snorre, var Ragnhild Sigurdsdatters far, Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter Ragnhild. Halvdan Svarte sendte ut folk som fikk reddet Ragnhild. Halvdan giftet seg så med henne. Det er neppe noen historisk kjerne i denne beretningen. Halvdan utgjør en av de fire kongene i kommunevåpenet til Hole kommune. == Halvdan Svartes død og begravelse == Den første beretningen om Halfdans død finnes i Historia Norvegiæ, som nevner at han var på vei hjem fra gjestebud og druknet i en råk i isen på en sjø som kalles Rand, og etter alt å dømme siktes det til Randsfjorden. Ågrip (ca. 1190) er litt mer utfyllende. Her fortelles at kongen hadde vært på Hadeland i gjestebud, og var på vei over isen på Randsfjorden. I Røykenvik gikk hestene gjennom isen og kongen druknet. Denne versjonen gjentas i Heimskringla (ca. 1230), der Snorre legger til at kongen rakk å bli 40 år gammel.Historia Norvegiæ forteller ingen ting om gravleggingen. Nóregs konungatal forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ågrip og Fagrskinna B (ca. 1220) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike. Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke. Alle disse gravhaugene ble kalt Halvdanshaug.I Fagrskinna A, som er skrevet en gang på begynnelsen av 1300-tallet, fortelles det at innvollene ble hauglagt ved Tingelstad på Hadeland, kroppen ble gravlagt på Stein, og hodet ble ført til Skiringssal og hauglagt der. Flateyjarbók (ca. 1390) sier at kongens hode ble begravet på Stein, mens Vestfold, Vingulmork og Romerike fikk hver sin del av kroppen. En ser at de eldste kildene er ganske knappe på opplysninger, og at beretningen blir mer og mer detaljert i de yngre kildene. Dette har fått forskere til å utvise en viss skepsis til framstillingen. Om dette var sant, ville det være det eneste eksempel på slik praksis i førkristen tid. Professor A.W. Brøgger argumenterte i 1916 mot at historien om parteringen gjenspeiler et historisk faktum. Han mener at ideen om parteringen må være kommet inn gjennom katolsk tankegang, med ideen om at man ved fordeling av helgeners kroppsdeler skulle fordele vedkommende ut over et større område. Dette forhindrer ikke at det opp gjennom årene har vokst fram lokale oppfatninger om at bestemte større gravhauger inneholder større eller mindre deler av Halvdan Svarte. == Halvdanshaugene == Halvdanshaugen på Stein, Hole kommune, Ringerike. Haugen er 55 m i diameter og 5,5 m høy. Arkeologiske prøveundersøkelser kan tyde på at haugen er anlagt en gang på 400-tallet, men det er også påvist dateringer fra vikingtiden; 700–900 e.Kr. Halvdanshaugen på Tingelstad, Gran kommune, Hadeland. Haugen ligger på Grimshaugen, en høyderygg på toppen av Tingelstadplatået, i dag inne på området til Hadeland Folkemuseum. Den er middels stor, med diameter 16 m, og 1,6 m høy. I 1789 skriver Christopher Hammer at den rommer en del av Halfdan Svartes legeme. Flere kilder utover på 1800-tallet beskriver haugen, og kommer til dels med opplysninger som ikke kan verifiseres fra sagalitteraturen. Haugen har ikke vært arkeologisk undersøkt. Halvdanshaugen på Hovinsholm på Helgøya, Ringsaker kommune, Hedmark. Haugen ligger på Holmen utenfor sørspissen av Helgøya, på det høyeste punktet. Den er 35 meter i diameter og seks meter høy, og er nå skjult av skog. Med åpent terreng har den sikkert vært et landemerke for store deler av Mjøsa. Haugen er første gang beskrevet av Gerhard Schøning i 1775, men da gjengir han tradisjon om at haugen var reist over Guttorm, sønn av Dale-Gudbrand. Han skal ifølge Heimskringla ha falt i et slag mot Halfdan Svarte på Helgøya. I 1816 grov eieren av Hovinsholm i haugen, og han skal da ha funnet tømmerstokker og store mengder menneskeknokler. Fra da skal konklusjonen ha vært at haugen er reist over Halfdan. Halvdanshaugen på Hubred, Hamar kommune, Hedmark. Haugen er første gang nevnt av antikvar Nicolay Nicolaysen i 1877. Han nevner da at tradisjonen på stedet utpeker den som grav for en fjerdedel av Halfdan Svarte, men mener samtidig at dette nok er grunnløst. Senere har man konkludert med at haugen er en naturdannelse, og at den neppe inneholder noen grav. Skipsgraven på Borrefeltet, Horten kommune, Vestfold. To av ynglingeættens konger, Øystein Halfdansson og Halfdan Øysteinsson den milde og matille, skal ifølge Heimskringla være begravd i Borrefeltet. I en av haugene ble det i 1852 funnet en rik, men dessverre svært ødelagt skipsbegravelse. I Brøggers gjennomgang av mulige halfdanshauger konkluderer han med at graven tidsmessig kunne passe med Halfdan Svarte. Dette er imidlertid imøtegått av Bjørn Myhre i sammenheng med hans undersøkelser på Borre på begynnelsen av 1990-tallet. == Referanser == == Litteratur == Brøgger, A.W. (1916): «Borrefundet og Vestfoldkongernes graver». Videnskapsselskapets Skrifter II Hist.-Filos. Klasse. Kristiania. Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2007 Historia Norvegiæ, oversatt av Astrid Salvesen. Aschehoug, Oslo 1990 Larsen, J.H. og Rolfsen, P. (2005): «Er det flere Halfdanshauger?» i: Viking LXVIII, Oslo ISSN 0332-608x Myhre, Bjørn (1992): «Kronologispørsmålet og ynglingeættens gravplasser». Osebergdronningens grav, s. 272-78. Oslo «Noregs konungatal» i: Fornmanna sögur, bind 10. Hos Google Books Snorre Sturlasson: Ynglingesaga og Halvdan Svartes saga i: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979 «Ágrip af Noregs konunga sögum». i: Fornmanna sögur, bind 10. Hos Google Books == Eksterne lenker == Saga Hálfdanar svarta på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad» Halvdan Svartes saga, til norsk ved Gustav Storm

Halvdan Svarte (norrønt: Hálfdan svarti), født ca. 810, død ca.