Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Liechtenstein

2023-02-04

Liechtenstein

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Liechtenstein']

Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette er ikke landet veldig urbanisert, det finnes ennå mange små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden.

Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette er ikke landet veldig urbanisert, det finnes ennå mange små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden. == Geografi og klima == Utdypende artikkel: Liechtensteins geografi Liechtenstein består for det meste av fjellandskap (Alpene), men det er også noe lavland der. Til tross for at landet er et fjelland, er klimaet i landet forholdsvis mildt og tilsvarer omtrent klimaet i Sør-Norge. Fønvinden fører til tidlig vår og lang høst. Om sommeren ligger temperaturene gjerne mellom 20 og 28 grader, mens de om vinteren sjelden går under 15 minusgrader. Liechtenstein er sammen med Usbekistan det eneste landet i verden som verken grenser til hav eller grenser til land som grenser til hav. == Demografi == Utdypende artikkel: Liechtensteins demografiVed utgangen av 2012 hadde Liechtenstein en folkemengde på 36 838 innbyggere.Mindre enn to tredjedeler av befolkningen (65,8 %) er liechtensteinske statsborgere. Den utenlandske befolkningen er med 20,1 % overveiende tyskspråklig (10,8 % sveitsere, 5,9 % østerrikere, 3,4 % rikstyskere). Andre folkegrupper inkluderer italienere (3,3 %), innbyggere fra det tidligere Jugoslavia (3,3 %), Tyrkia (2,6 %), og andre utgjør 4,8 %. 75,7 % (2003) er katolikker, 10,9 % har ingen religiøs tilhørighet, 7,0 % er protestanter og 4,2 % er muslimer. Fra 1997 eksisterer det katolske erkebispedømmet Vaduz, som utgjør hele Liechtenstein. == Historie == Utdypende artikkel: Liechtensteins historie Fyrstedømmet er utgått fra Liechtenstein-slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). Den tyske keiser Karl VI opphøyet grevskapet og liechtensteinerne i riksfyrstestanden. Navnet Liechtenstein stammer fra Borgen Liechtenstein ved Mödling. Da Det tysk-romerske rike ble oppløst trådte fyrstedømmet Liechtenstein som suveren stat inn i Rhinkonføderasjonen og fra 1815 i det tyske forbund. Da dette ble oppløst 1866 forble det en uavhengig tysk stat, og var en av få tyske stater som ikke ble en del av den føderale staten kalt Det tyske rike i 1871. Inntil første verdenskrig var Liechtenstein sterkt forbundet med dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter at dette ble oppløst knyttet Liechtenstein seg sterkere til Sveits, tok i bruk deres valuta og inngikk en tollunion. Landet ble spart for annen verdenskrig på grunn av sin politiske nøytralitet. Landet har siden opplevet stor næringsmessig vekst. == Politikk == Utdypende artikkel: Liechtensteins politikk Liechtenstein er et konstitusjonelt monarki, styrt av en fyrste. Den nåværende fyrsten, Hans Adam II, etterfulgte sin far i 1989. I 2004 overlot han regjeringen av landet til sin sønn Alois, fyrstetittelen får Alois imidlertid først etter farens død. Landets parlament kalles landdagen, og består av 25 representanter valgt av folket (15 fra Oberland og ti fra Unterland). Regjeringen består av fem medlemmer. I en folkeavstemning 1. juli 1984 gav Liechtensteins mannlige velgere med knepent flertall kvinner stemmerett i nasjonale (men ikke lokale) valg. 2 370 stemte for (51.3 %), mens 2 251 stemte mot. På kommunenivå fikk kvinnene stemmerett mellom 1976 og 1986, som det siste landet i Europa. De tre siste kommunene, Balzers, Triesen og Triesenberg gav kvinnene stemmerett i 1986. I motsetning til de fleste andre konstitusjonelle monarkier, har fyrsten betydelig makt, noe som har vært gjenstand for debatt i senere år. En folkeavstemning om ny forfatning i mars 2003 gav fyrsten enda større fullmakter. Hans Adam, som bor i et stort slott på det man kan kalle en fjellknaus ovenfor hovedstaden Vaduz, hadde truet med at han og fyrstefamilien ville flytte sin residens til Wien (der fyrstefamilien bodde frem til 1938) hvis folket ikke stemte ja til den nye forfatningen. Avstemningen gav et stort flertall for, og bekreftet i alle fall tilsynelatende fyrstefamiliens brede popularitet i Liechtenstein. === Kommuner === Liechtenstein består av to landskap (Landschaften) – Oberland og Unterland – som igjen er delt inn i elleve kommuner (Gemeinden). Oberland har totalt 23 678 innbyggere, mens Unterland har 13 160 totalt (til sammen 36 838). === Forsvar === Liechtenstein avskaffet militæret i 1868, men har likevel en allmenn verneplikt i sin grunnlov (§ 44). I katastrofer er militæret av Øst-Sveits (Territorialregion 4) ansvarlig. === Utenrikspolitikk === Liechtenstein ble medlem av FN i 1990, og er sammen med Sveits, Norge og Island et av de fire medlemmene i EFTA. Landet er også tilsluttet EØS. Det er en konflikt mellom Liechtenstein på den ene siden og Den tsjekkiske republikk og Slovakia på den andre siden. Konflikten vedrører konfiskasjon av jord- og skogeiendommer på rundt 1 600 km², slottseiendommer, kunstsamlinger og andre verdier tilhørende fyrstefamilien og rundt 30 andre liechtensteinere av daværende Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig som følge av Beneš-dekretene. Som følge av at Liechtenstein var nøytral under andre verdenskrig, har Liechtenstein alltid hevdet denne konfiskeringen som rettsstridig. Beneš-dekretene er fra et folkerettslig synspunkt også ugyldige. For å hindre at Liechtenstein søker erstatning som følge av forholdet, har ikke Tsjekkia og Slovakia ønsket å gi en anerkjennelse av Liechtenstein som suveren stat med tilbakevirkende kraft. Liechtenstein anerkjenner derfor heller ikke de to andre statene, noe som skapte problemer i forbindelse med EØS-utvidelsen. Tvistesaken vedrørende konfiskeringen forberedes nå, ifølge liechtensteinske myndigheter, for en behandling i Den internasjonale domstolen. == Økonomi == Utdypende artikkel: Liechtensteins økonomi Fyrsten av Liechtenstein er blant verdens rikeste statsoverhoder, og befolkningen i landet har en av de høyeste levestandarder i verden. Liechtenstein har en viktig finanssektor. De fem største liechtensteinske bankene har omkring 1 400 ansatte, og mange internasjonale banker har også etablert seg i Liechtenstein. LGT Bank eies av fyrstefamilien. Som i Sveits beskytter landets lover bankenes rett til ikke å utlevere informasjon om sine kunder. Mange selskaper er registrert i landet av skattemessige årsaker. Faktisk er det flere selskaper enn mennesker i Liechtenstein. Landets industri produserer en stor del dyre spesialprodukter. Liechtensteins økonomi er i tillegg til finanssektoren også sterkt fokusert på industri, produksjon og turistsektoren. Landbruk, som en gang var den viktigste økonomiske sektoren i Liechtenstein, spiller en marginal rolle i dag. Rundt 40% av arbeidsstyrken i Liechtenstein er ansatt i industrisektoren, som genererer ikke mindre enn 40% av landets årlige bruttoverdi. Mange industribedrifter er høyt spesialiserte og jobber i nisjemarkeder. Gjennom intensiv forskning og utvikling har et betydelig antall av dem blitt verdensledende. Optiske instrumenter, elektronikk, spesialmaskiner, legemiddel, kunstige tenner, keramikk og ikke minst frimerker som står for rundt 3% av statens inntekter. En av de kjente firmaene fra Liechtenstein er verktøyprodusenten HILTI. Liechtenstein benytter sveitsiske franc, men preger også egne mynter ved særlige anledninger. Liechtenstein er et skatteparadis, hvor det hersker full taushetsplikt om samtlige bankinnskudd samt skatteforhold. == Samfunn == === Høytider og fridager === Det er 18 offentlige helligdager. De fleste er hentet fra kirkeåret. Unntak fra dette er første nyttårsdag, arbeidets dag 1. mai og nasjonaldagen 15. august. De kirkelige helligdagene er helligtrekongersdag 6. januar, kyndelsmesse 2. februar, den hellige Josefs dag 19. mars, langfredag, andre påskedag, Kristi himmelfartsdag, andre pinsedag, Kristi legemsfest, jomfru Marias fødselsdag 8. september, allehelgensdag 1. november, Maria unnfangelsesdag 8. desember, julaften, første juledag, sankt Stefans dag (andre juledag) og sylvesteraften (nyttårsaften).Nasjonaldagen, Staatsfeiertag, er 15. august. Den ble innført i 1940. Datoen ble valgt delvis fordi den allerede var fridag i anledning feiringen av jomfru Marias himmelfart og delvis fordi den regjerende fyrst Franz Josef II hadde fødselsdag dagen etter. Dagen kalles også Fürstenfest. Etter at fyrst Franz Josef II døde i 1989 ble det bestemt å beholde datoen. Nasjonaldagen ble fastsatt ved lov i 1990. == Kultur og turisme == Utdypende artikkel: Liechtensteins kultur === Kultur === Til å være et så lite land har Liechtenstein et imponerende antall kunstneriske og kulturelle aktiviteter, og en blomstrende ungdomskultur. I tillegg til forskjellige kulturorganisasjoner finnes det et nytt landsmuseum, åpnet i november 2003. Det finnes også kunstmuseum, skimuseum, postmuseum, flere lokalmuseer, og i Schaan Theater am Kirchplatz. I oktober 2003 ble Kleintheater Schlösslekeller (småteateret Slottskjelleren) åpnet i Vaduz. Liechtenstein Museum of Fine Arts er et statlig museum for moderne kunst i sentrum av Vaduz. Liechtenstein National Museum viser fyrstedømmets historie og dens flora, fauna og kultur. Det er også en rekke mindre museer som fokuserer på lokale tradisjoner og en rekke andre temaerBandet Elis kommer fra Liechtenstein. === Turisme === Turismen er viktig for Liechtenstein, å i tillegg til museum og teater er det også slott og fotturer populært for turistene. Vaduz Castle ligger på en åsside med utsikt over hovedstaden Vaduz. En sti fører fra sentrum av byen opp til slottet 120 vertikale meter over. Slottet er symbolet på Vaduz og residensen til Prinsfamilien. Det er ikke åpent for besøkende. Symbol til landets sørligste kommune, Balzers, Gutenberg slott kan sees mange kilometer unna. Denne middelalderske festningen er gratis for besøkende hele året. St. Nikolaus sognekirke er den romersk-katolske sognekirken til Balzers kommune i fyrstedømmet Liechtenstein. Kirken viet til Nicholas av Myra ble bygget mellom 1909 og 1912. Det er mange fine fotturer å velge mellom, både med og uten guide. Princes Way Hike er det klassiske vandringstur i høy høyde i Liechtenstein. Den starter ved Alpe Gaflei 1400 meter over havet og gir fantastisk utsikt når den krysser en rekke seksjoner sikret med ståltau og håndtak på vei opp over Three Sisters-fjellene, forbi Alpe Gafadura og tilbake til Gaflei. Den historiske Eschnerberg-stien mellom Bendern og Schellenberg lar besøkende oppdage den gamle opprinnelsen til Liechtenstein og fører opp til de forhistoriske bosetningene Lutzengütle og Malanser. Et annet populært turområde er Malbun, fjellandsbyen ligger i Liechtenstein-Alpene 1600 meter over havet. Det spesialiserer seg på familievennlige aktiviteter, både sommer og vinter. Grossabünt Outdoor Leisure Centre i Gamprin er Liechtensteins nyeste svømme- og fritidsanlegg og dekker et samlet areal på 4,5 hektar.Det er selvfølgelig også en rekke vingårder i fyrstedømmet hvor gjestene kan smake et utvalg av viner. Den mest kjente av disse er prinsen av Liechtenstein vingård og dens "Herawingert" vingård med en førsteklasses beliggenhet i Vaduz. == Sport == Fotballag fra Liechtenstein spiller i sveitsiske ligaer. FC Vaduz er landets mestvinnende fotballklubb, og har ved flere anledninger spilt i den den høyeste ligaen i Sveits, Axpo Super League. Gjennom å ha vunnet den hjemlige cupturneringen i fotball en rekke ganger har FC Vaduz vært et vanlig innslag i europaligaen og dens forløpere. FC Vaduz spiller i likhet med landets fotballandslag sine hjemmekamper på Rheinpark Stadion. Alpin skiidrett er vanlig i Liechtenstein, og er en idrett landet har hevdet seg i utenfor egne grenser. Hanni Wenzel har blant annet vunnet en bronsemedalje under de olympiske vinterleker i 1976, samt to gullmedaljer og en sølvmedalje under de olympiske leker i 1980. Hennes bror Andreas Wenzel har blant annet vunnet en olympisk bronsemedalje fra vinterlekene i 1980, i tillegg til en bronsemedalje i 1984. Landet har tilsammen tatt ti olympiske medaljer, alle i alpint. Den siste kom i 2018, hvor Tina Weirather tok bronse i Super-G. Dette gjør Liechtenstein til det landet i verden som har flest olympiske medaljer per innbygger. Liechtenstein er også det eneste landet som kun har tatt olympiske medaljer i et vinter-OL og ikke i et sommer-OL. Andre kjente idrettsutøvere er Marco Büchel, Ursula Konzett, Paul Frommelt, Willi Frommelt, Birgit Heeb-Batliner, Mario Frick, Stephanie Vogt, Marina Nigg og Tina Weirather. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Liechtenstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Liechtenstein – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Liechtenstein i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_Holberg

2023-02-04

Ludvig Holberg

['Kategori:Adelige nordmenn', 'Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Ansatte ved Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dansker født i Norge', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1754', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1684', 'Kategori:Ludvig Holberg', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dansketidshistorikere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske humanister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Ludvig Holberg (født 3. desemberjul./ 13. desember 1684greg. i Bergen, død 28. januar 1754 i København) var en norsk-dansk forfatter og historiker som levde det meste av sitt voksne liv i Danmark. Holberg var preget av humanismen, opplysningstiden og barokken. Han var filosof og historiker, men det er hans skjønnlitterære forfatterskap som rager høyest. Han skrev satirer, blant annet parodien på antikkens og renessansens helteepos, i Peder Paars, en utopisk roman i Nils Klims underjordiske reise som gjorde ham berømt. Men hovedvekten ligger på hans 26 komedier. De kan deles i to grupper: intrigekomedier i en eller tre akter, og de store komediene i fem akter. I de store komediene ligger hovedvekten på satiren. Blant disse finner vi Den politiske Kandestøper, Den stundesløse og Erasmus Montanus. Hans verker ble tidlig oversatt til flere europeiske språk.

Ludvig Holberg (født 3. desemberjul./ 13. desember 1684greg. i Bergen, død 28. januar 1754 i København) var en norsk-dansk forfatter og historiker som levde det meste av sitt voksne liv i Danmark. Holberg var preget av humanismen, opplysningstiden og barokken. Han var filosof og historiker, men det er hans skjønnlitterære forfatterskap som rager høyest. Han skrev satirer, blant annet parodien på antikkens og renessansens helteepos, i Peder Paars, en utopisk roman i Nils Klims underjordiske reise som gjorde ham berømt. Men hovedvekten ligger på hans 26 komedier. De kan deles i to grupper: intrigekomedier i en eller tre akter, og de store komediene i fem akter. I de store komediene ligger hovedvekten på satiren. Blant disse finner vi Den politiske Kandestøper, Den stundesløse og Erasmus Montanus. Hans verker ble tidlig oversatt til flere europeiske språk. == Biografi == === Oppvekst og utdanning === Ludvig Holberg ble født i Bergen som sønn av oberstløytnant Christian Nielsen Holberg og Karen Lem. Moren var datter av magister Peder Nielsøn Lem, lector theol. ved Katedralskolen og Abel Munthe, datter av biskop Ludvig Munthe. Holberg ble døpt i Nykirken. Ettersom Nykirkens ministerialbøker mangler for perioden 1677–1700, var man frem til 1862 ukjent med fødselsdatoen. Holberg selv visste ikke engang hvilket år han var født, før han som eldre mann fikk det undersøkt: «Jeg haver selv paa et Haar ikke vidst det rette Datum, men alleeneste sat det Aar 1685, hvorudi jeg meenede at være kommen til Verden. Men da jeg for kort Tid siden lod mig tilskikke Udskrift af Kirke-Bogen i Bergen udi Norge, merkede jeg Vildfarelse, og fandt at jeg er fød Ao. 1684, saa at jeg nu ikke er langt fra 70 Aar.» Welhavens bok om Holberg, som ble utgitt i 1854, hevdet at han var født i juli.Begge foreldrene døde i løpet av barndommen hans, først faren, som etterlot seg en betydelig formue, og da Holberg var ti år gammel, mistet han også moren. Før morens død hadde familien også mistet store rikdommer i en brann som herjet flere bygninger i Bergen, men moren etterlot seg allikevel en liten formue bestående av jordegods til sine seks barn. I 1695 flyttet Holberg inn hos sin formynder, onkelen Peder Lem, som sendte ham på latinskolen (Katedralskolen). Holberg ble værende i Bergen og han studerte ved katedralskolen fra 1695 til byen brant ned i 1702. Han ble da sendt til Københavns Universitet. Men han brukte raskt opp sine midler, og flyttet tilbake til Norge, hvor han tok imot en stilling som huslærer hos en prost på Voss. Jobben på Voss besto i å «piske barn og omvende bønder» skrev han. Han reiste snart tilbake til København, hvor han i 1704 tok teologisk embedseksamen, og samtidig lærte seg engelsk, fransk og italiensk. Han tok igjen imot en huslærerstilling, denne gang hos den senere biskop Niels Smed i Bergen. === Videre studier og undervisning === På slutten av året 1704 gikk han med små midler om bord på et skip som skulle til Nederland. Han kom så langt som til Aachen, hvor han fikk en febersykdom, og reiste tilbake til Norge. På vei til Bergen stanset han i Christiansand, hvor han bodde gjennom vinteren og levde av å undervise i fransk. Våren 1706 reiste han sammen med en student som het Brix, via London til Oxford, hvor han studerte i to år og tjente til livets opphold ved å undervise i fiolin- og fløytespill. Han nevner bibliotekene i Oxford: «hvor utmerket og strålende ville det ikke vært å ta plass blant disse forfatterne». Via London og Helsingør reiste han omsider til København for tredje gang, og han begynte å forelese ved universitetet, men han fikk ingen betaling. === De første arbeidene === I 1709 ble Holberg spurt om å følge en rik ung mann til Dresden, og på hjemreisen foreleste han i Leipzig, Halle og Hamburg. Han besøkte da blant annet Glücksburg og Altona. I København begynte han å skrive og i 1711 kom hans første arbeid, En introduksjon til historien til Europas nasjoner. Han fikk tillatelse til å presentere to essaymanuskripter for kong Fredrik IV — om Kristian IV og Fredrik III. Kongen utnevnte ham like etter til professor, og han mottok dessuten et reisestipend. «Den Udtale man haver faaet i Barndommen, forgaar ikke,» hevdet Holberg, og hans aksent fra Bergen medvirket nok da han på sin fottur til Helsingør rundt 1712 ble satt fast, mistenkt for å være svensk spion. I 1714 besøkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Han lånte passet til sin venn Mikkel Røg, og reiste under navnet Michel Recco. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en båt til Brussel, gikk videre til fots til Paris, Marseille, og tok så sjøveien til Genova. På den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall. Under rekonvalesensen reiste han videre til Civitavecchia og Roma. Inspirert av Romas syv høyder skal han ha vært den første som snakket om «Bergens syv fjell». Da våren kom, var han fortsatt svært fattig og ved dårlig helse, men han tok fatt på hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphiné til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med utmerket helse. Etter å ha tilbrakt en måned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom så tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to årene i ekstrem fattigdom, og i 1716 utga han sin Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab. Denne boken ble meget populær, og kom i 1763 i sin sjette utgave. Gjennom mange år var dette verket det viktigste faglitterære hjelpemidlet en dommer hadde.I 1717 ble Holberg utnevnt til professor i metafysikk og logikk ved universitetet i København, i 1720 i latinsk litteratur, i 1730-36 i historie og geografi. I 1737-51 var han også universitetets kvestor (leder av den økonomiske administrasjonen). I 1720 fikk han det attraktive vervet som folkets talerør i kirkerådet. Derved var tiden med pengeproblemer over. === «Den poetiske raptus», 1722–1727 === Hittil hadde Holberg kun skrevet om rettsvitenskap, historie og filologi, men i en uoverensstemmelse med juristen Anders Højer fra Flensborg tydde han til satire. Fram til 1728 skrev han verk som var en ny stil av humoristisk litteratur, under pseudonymet Hans Mikkelsen. Det komisk-episke diktet Peder Paars, den første av de dansk-norske verkene, kom i 1719. Dette diktet var en satire på datidens manerer, og det nøt betydelig suksess. De neste to årene skrev han fem kortere satirer som alle ble vel mottatt av publikum. I 1722 ble Danmarks første offentlige teater i Grønnegade i København opprettet. Holberg ble teaterets første husdikter. Enkeltstående verk, som for eksempel Karrig Niding av Hieronimus Justesen Ranch forekommer, men i hovedsak kjente danskene teateret gjennom kontinentale teatertrupper som spilte på fransk eller tysk. Holberg begynte å bygge opp en egen dansk komedie. Det første av stykkene hans som ble framført, var Den politiske Kandestøber. Han skrev nå en rekke komedier, og før utgangen av 1722 hadde teateret med suksess oppført bl.a. Den Vægelsindede, Jean de France, Jeppe paa Bierget og Gert Westphaler. I løpet av 1723 fulgte så Barselstuen, Den ellevte Juli, Jacob von Thyboe, Den Stundesløse, Erasmus Montanus, Don Ranudo, Ulysses av Ithaca, Uden Hoved eller Hale og flere. Det mest kjente stykket fra 1724 er Henrik og Pernille. Til tross for oppblomstringen havnet teateret i økonomiske vanskeligheter og måtte stenge. Perioden hadde også tatt på Holbergs helse, og han la ut på en ny utenlandstur. Han vandret gjennom Belgia til Paris, hvor han tilbrakte vinteren. Våren 1726 vendte han tilbake til København, legemlig og åndelig restituert.Den store bybrannen i København i 1728 tok ikke bare Holbergs hus og det meste av hans eiendeler, men den førte også landet ut i en nasjonal fattigdom og depresjon. En følge av krisen var at pietismen vant fotfeste ved hoffet og i befolkningen. Pietistene var lite sympatisk innstilt til komedier. Holberg avsluttet brorparten av sin skjønnlitterære karriere med en samleutgave av sine dramatiske verk i 1731, med et tillegg av fem stykker som aldri ble oppført i hans levetid. === «Den historiske raptus», 1730–1745 === I de følgende femten årene henga Holberg seg så til verker av historisk, filosofisk og statistisk art. I denne perioden publiserte han en politisk satire kalt Metamorphosis (1726), en Beskrivelse av Danmark og Norge (1729), Danmarks Historie, en kirkehistorie, biografier om berømte menn, Moralske Tanker, en Beskrivelse af Bergen (1737), en Jødenes Historie, og andre lærde og tidkrevende arbeider. Holbergs eneste skjønnlitterære verk fra denne perioden var Nicolai Klimii iter subterraneum (1741), senere oversatt av Baggesen til Niels Klims underjordiske Rejse. Etter Kristian VIs død i 1747 tapte pietismen fotfeste ved hoffet, og teateret ble gjenåpnet med Holberg som direktør, men han trakk seg snart tilbake fra stillingen. Hans siste verk var fem bind med Epistler, det siste utgitt posthumt i 1754. I 1747 ble han utnevnt til Baron af Holberg. Om somrene levde han ofte tilbaketrukket på godset sitt Tersløsegård på Sjælland, og døde i København den 28. januar 1754, i sitt syttiende år. Han er gravlagt i Sorø klosterkirke. == Våpenskjold == Før utnevnelsen til baron brukte Holberg segl med blant annet en fjelltopp (berg) som figur. Komponeringen av våpenskjoldet han ble tildelt som baron skal han selv ha hatt en viss innflytelse på. Våpenet har skjoldet firedelt av sølv og rødt, med et grønt grantre i 1. og 4. felt (symbol for norsk opprinnelse) og en lyre under en stjerne i 2. og 3. felt (symbol for diktning), begge av gull. Midt på er det et blått hjerteskjold med et sølv fjell med åpent rom midt på (symbol for navnet, «hult berg»). Våpenet har to hjelmer hver med en rangkrone for friherre, den 1. har hjelmtegn med et grønt grantre, og den 2. med lyren under stjernen, begge gull . Som en form for skjoldholdere er det på hver side av skjoldet en framkommende og liggende sølv sfinx. Våpenet er et såkalt talende våpen, der figuren i hjerteskjoldet henspiller på navnet. == Forfatterskap == Holbergs reiser preget det senere forfatterskapet – de mange inntrykkene modnet ham også kunstnerisk og moralsk. Holberg lot seg inspirere av de gamle latinske komediene og franske komedier han hadde sett i Paris. Forfatterskapet kan deles opp i tre perioder; den historiske, den poetisk/komiske og den filosofiske. Den poetiske raptus var da han i samtiden satte produksjonsrekord med de komiske dramaene. De er samtidig også det han i ettertiden er blitt mest kjent for. == Ideologi == Holberg traff under et opphold i Paris den danske vitenskapsmannen Jacob Winsløw som var katolikk. Winsløw prøvde å omvende Holberg, men dette resulterte bare i at Holberg fikk en antikatolsk holdning. Han var forankret i den lutherske tro. Holberg kritiserte skolenes undervisning i kristendom: «Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne» og «hvis een lærer Theologie, førend han lærer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske». Holberg trodde på fornuftens guddommelige lys i vårt indre, og for ham var undervisningens første mål at elevene lærte å bruke sine sanser og sin forstand i stedet for nytteløs terping av en lærebok. Dette var en ny oppfatning av religiøsitet, og det kjennetegner Holberg som en mann av sin tid, opplysningstiden. Holberg var for øvrig interessert i fornuften fordi han mente at det var denne som bandt samfunnet sammen. Han undret seg over hvorfor det fantes så mye ondskap i samtiden når man jo bare kunne la fornuften råde i stedet. Man kan altså si at han beveget seg bort fra en religiøs forklaring på ondskap henimot en rasjonalistisk/empirisk tenkemåte. Holberg hadde en positiv holdning til bibelkritikken. Han ble heller ikke foruroliget av det nye heliosentriske verdensbildet som står i kontrast til Bibelens omtale av jorden som ubevegelig, og skrev i en av sine epistler om dette: «de hellige Bøger ere ikke skrevne for at oplyse Mennesker udi Astronomie, men for at veyvise dem udi Saligheds Sager.» Holbergs religiøsitet representerte i det store og hele det man kaller deisme. Han forholdt seg kritisk til forestillingen om arvesynden, og nærte tillit til menneskets frie vilje. Holbergs erklærte hensikt med sin forfattervirksomhet var for øvrig å spre opplysning til gagn for allmennheten og til nytte for samfunnet. Dette stemmer overens med bildet av Holberg som framskrittets og opplysningstidens mann. Det er verdt å notere seg at Holberg fant seg best til rette i storbyer med et vidt kulturtilbud. Småbyer interesserte ham ikke og naturen fant han heslig. Holbergs ideal for vitenskap var at den skulle gå induktivt fram, det vil si gjennom erfaring bygd på observasjoner og således være til praktisk nytte, noe vi ser et artig eksempel på i hans Betænkning over den nu regierende Qvæg-Syge (1745). === Antisemittisme === Holberg tilhørte den evangilsk-lutherske kirken. Han ga uttrykk for antisemittiske holdninger og ideer, og skrev blant annet at det ikke finnes større løgnere enn jøden og at de lyver bare for å lyve. Holberg baserte seg blant annet på Johann Andreas Eisenmengers Entdecktes Judenthum (utgitt posthumt 1711) som senere ble et antisemittisk standardverk. == Arven etter Holberg == Holberg regnes som en av de viktigste forfatterne og dramatikerne i både norsk og dansk historie. Da Nasjonalteateret i Oslo åpnet i 1899 var det et stykke av Holberg som ble vist under åpningsforestillingen. «Holberg» er innskrevet i bygningens fasade sammen med «Ibsen» og «Bjørnson». I forbindelse med Holbergs 250-årsjubileum i 1934 startet Dansk Forfatterforening utdelingen av Holberg-medaljen. Medaljen blir hvert år på Holbergs bursdag den 3. desember for å hedre en dansk skjønnlitterær eller vitenskapelig forfatter. I forbindelse med 250-årsjubileet ble det også tatt initiativ til å reise en statue i Oslo til minne om Holberg. Resultatet ble Holbergmonumentet utført av Dyre Vaa, som ble avduket i Studenterlunden foran Nasjonalteateret i 1939. Monumentet avbilder Holberg flankert av karakterene Henrik og Pernille fra teaterstykket av samme navn.I 2003 vedtok Stortinget å opprette Holbergprisen. Prisen er en internasjonal forskningspris med formål å «øke den sosiale bevissthet om ånds- og sosialvitenskapenes betydning» og deles hvert år ut som en anerkjennelse for særlig viktig og betydningsfull vitenskapelig forskning innen humaniora, samfunnsvitenskaper, jus eller teologi. Holbergprisen finansieres over statsbudsjettet og deles ut av Holbergkomitéen som administreres av Universitetet i Bergen. Komitéen deler også ut «Holbergprisen i skolen» for forskingsprosjekter i videregående skole. === Slavehandel og kolonitid === Siden slutten av 1960-tallet har det vært ulike grader av debatt om Holberg og hans forhold til slavehandelen. I 1967 utga den danske forfatteren Thorkild Hansen første bind, "Slavenes kyst", av sin trilogi om den dansk-norske slavehandelen, en serie som han vant Nordisk råds Litteraturpris for. Hansen siterer handelsjournalen til slavehandelsselskapet Det Vestindisk-guineiske Kompagni fra 13. desember 1730, der det står at 600 riksdaler ble investert (annammet) fra "Hr. Assessor Ludvig Holberg".Dette kompaniet hadde monopol og hovedansvaret for dansk-norsk slavehandel fra Gullkysten (dagens Ghana) til Vestindia (øyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix i Karibia) fram til 1754. Hansen skriver: "Ludvig Holberg har altså på et bestemt tidspunkt vært med på å finansiere den danske slavehandelen, og beløpet var ikke ubetydelig." VGs anmelder av "Slavenes kyst", Jan Andrew Nilsen, skrev i sin omtale 13. desember 1967: "En av dem som tjente sitt daglige brød på denne omskoleringsprosess, fra barbarisme og hedendom til sivilisasjon og et sedelig liv (…) var vår nasjonale stolthet Ludvig Holberg".Høsten 2019 utga Bergens Sjøfartsmuseum en ny mobilapp, der Holbergs fødested i Strandgaten omtales i museets byvandring «Bergen og slaveriets historie» under tittelen «Investeringer i Det Vestindisk-Guineisk Kompagni». Sjøfartsmuseet opplyser at «Holberg var blant dem i hovedstadens øvre sjikt som gjennom et lån investerte i Det Vestindisk-Guineisk Kompagni som drev med slavehandel».Sommeren 2020 oppsto det ny debatt om Holberg, slavehandelen og kolonitiden, der Holberg ble omtalt som en med med økonomiske interesser i den transatlantiske slavehandelen. I juni skrev Gunnstein Akselberg i Khrono at Holberg "var verken slavehandlar eller rasist". Om aksjeposten fra 1730 skrev han: "Dette var ein liten og kortvarig økonomisk transaksjon i Holbergs 70 år lange liv, men hendinga har lagt grunnlaget for den altoverskyggande myten om Holberg som slavehandlar, ein myte som sindige debattantar dei siste dagane ukritisk har slått stort opp i ei mengd norske aviser og media." I et intervju uttalte Jørgen Sejersted at Holberg var en "kritiker av slave- og rasetenkningen", og også han mente at investeringen var ubetydelig. Som et svar argumenterte Dag Herbjørnsrud i "Holbergs ukjente forhold til slavehandelen" for at Holberg var involvert i slavehandelen gjennom fire ulike investeringer, flere omtalt i Holbergs Aarbog fra 1921, og originaldokumenter fra 1730 og 1731 ble publisert i Khrono. I et påfølgende innlegg gjennomgikk Herbjørnsrud hva Holberg skrev om både afrikanere, indere, samer og grønlendere i lys av koloniseringsepoke. Det kom så innlegg fra Sejersted og så et avsluttende svar fra Herbjørnsrud.I Norges byer og kommuner er det et ukjent antall statuer av Holberg og et hundretalls gater og veier bærer hans navn. == Holbergs legat for brudeutstyr == Holberg bestemte i sitt testamente fra 28. desember 1753 at rentene av Holbergs brudeudstyrslegat kapital skulle gis til en «fornemme og skikkelig Jomfrues Udstyr, naar hun træder i Ægtestand». Han ønsket at legatet skulle tildeles unge piker, som ønsket å bli gift, men som ikke hadde råd til sitt utstyr. Københavns Universitet, der Holberg var professor fra 1714 til sin død, skulle fastsette de nærmere reglene for utdeling av legatet. === Bakgrunn for legatet === Holberg var ugift livet igjennom, men likevel dommer i tamperretten, en domstol som etter reformasjonen behandlet ekteskapssaker. Ekteskapet var i det 18. århundre et juridisk og praktisk arrangement, en kontrakt mellom ektefellene om gjensidig forsørgelse av hverandre og av felles barn, der kvinnen bidro med sitt utstyr og eventuell medgift. På Holbergs tid var konsistoriet ved Københavns Universitet tamperret for Sjælland.Han fikk her et grundig innsyn i sosiale, økonomiske og juridiske problemer som kunne oppstå i forbindelse med forlovelse og ekteskap. Derfor valgte han å gi en betydelig del av sin formue. === Legatet i bruk === Universitetet vedtok i 1984, at legatet skulle averteres i pressen i Danmark og Norge. Det førte til et meget stort antall søkere, og i Norge til en betydelig interesse for og omtale av legatet. Men da en endring av den danske lovgivningen forandret vilkårene for forvaltningen av slike legater, bestemte universitetet i 1988 å dele ut hele kapitalen i andeler på kr 10.000 til kvalifiserte søkere, etter loddtrekning. === Regler for legatets utdeling === 1. Søkeren måtte være dansk, det vil si født i Danmark eller Norge, av danske eller norske foreldre, i det minste på den ene av sidene. Spørsmålet om adgangen for norske kvinner til å søke ble etter 1814 reist overfor universitetet i 1862, 1890 og 1908. Resultatet ble hver gang at selv om begrepet «dansk født» i alminnelighet etter 1814 normalt bare kunne sies å omfatte personer, som er født i kongeriket Danmark, måtte statuttene kunne fortolkes slik, at også norske kvinner kunne tildeles legatet. I 1908 blev det endelig vedtatt, at norske kvinner kunne konkurrere på like vilkår med danske. 2. Søkerens herkomst skulle være «fornemme og reputerlig», selv om «endskjøndt den ei var saa høi af Rang». 3. Søkeren skulle ha levd anstendig og ordentlig - og ha et ustraffet navn og plettfritt rykte. Efter dagens oppfatning må dette bety, at alle kvinner med ren straffeattest, som ellers fylte betingelsene, hadde adgang til å få fra legatet. 4. At hun ikke var så velstående, at hun hadde nok i sine egne midler. Der skulle derfor ved tildelingen være et behovskriterium. 5. Legatet skulle utdeles annethvert år «idet to Aars Rente og indkomst af Capitalen sammenlægges, paa det at hendes Udstyr kan blive desto tilstrækkeligere». Bestemmelsen om at legatet kun skulle utdeles hvert annet år kan tolkes som at Holberg har ønsket, at legatutdelingen skulle være av en rimelig størrelse. Dette synes likevel å utelukke muligheten for å dele utdelingene mellom flere kvalifiserte søkere. Helt frem til 1980-årene var det stadig mulig å utdele legatet i beløp på omkring 20 000 kr. === Slektskap === Spørsmålet om slektskap med Holberg ga noen en fortrinnsrett til å få midler fra legatet har ofte vært reist. Ikke minst flere norske søkere har påberopt seg dette. En grunn til dette kan være at Holberg som den eneste begrensning skriver i stitt testamenet at «Dette allene eragtes for billigt, at om min afdøde Broder eller Søster skulle have efterladt sig giftefærdige Døttre, som er mig uvitterligt, bør de for det første til Udstyrets Nydelse af dette legato, frem for andre være berettigede». Teksten kan tolkes, som at Holberg kun har ønsket å sikre, at eventuelle ukjente nieser ble forbigått. Men det kan ikke nødvendigvis oppfattes som at Holberg har ønsket å sikre sine søskens etterkommere en evig fortrinnsrett. == Bibliografi == === Komedier === 1722 Den politiske Kandstøber 1722 Den Vægelsindede 1722 Jean de France eller Hans Frandsen 1722 Jeppe paa Bierget eller den forvandlede Bonde 1722 Mester Gert Westphaler 1723 Barselstuen 1723 Den ellefte Junii 1723 Jacob von Tyboe eller den stortalende Soldat 1723 Ulysses von Ithacia 1723 Erasmus Montanus eller Rasmus Berg 1723 Don Ranudo de Colibrados 1723 Uden Hoved og Hale 1723 Den Stundesløse 1723 Hexerie eller Blind Allarm 1723 Melampe 1724 Det lykkelige Skibbrud 1724 Det Arabiske Pulver 1724 Mascarade 1724 Julestuen 1724 De Usynlige 1725 Kildereisen 1724–1726 Henrich og Pernille 1726 Den pantsatte Bondedreng 1727 Pernilles korte Frøkenstand 1727 Den Danske Comoedies Liigbiængelse 1731 Den honette Ambition 1753 (utgivelsesår) Plutus eller Proces imellem Fattigdom og Riigdom 1753 (utgivelsesår) Husspøgelse eller Abracadabra 1754 (utgivelsesår) Philosophus udi egen Indbildning 1754 (utgivelsesår) Republiqven eller det gemeene Bedste 1754 (utgivelsesår) Sganarels Rejse til det philosophiske Land === Dikt === 1720 Peder Paars 1722 4re Skæmtedigte 1726 Metamorphosis eller Forvandlinger === Romaner === 1741 Nicolai Klimii iter subterraneum (skrevet og utgitt på latin. Oversatt til dansk av Hans Hagerup, 1742: Niels Klims underjordiske Rejse. Til norsk ved Kjell Heggelund, 1984: Nils Klims reise til den underjordiske verden.) === Essayistikk === 1744 Moralske Tanker 1748–1754 Epistler 1751 Moralske Fabler === Vitenskapelige verk === 1711 Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier 1716 Morals Kierne eller Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab 1729 Dannemarks og Norges Beskrivelse 1732–1735 Dannemarks Riges Historie 1737 Den berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse 1738 Almindelig Kirke-Historie 1742 Den jødiske Historie fra Verdens Begyndelse, fortsat til disse Tider 1739–1753 Adskillige store Helte og berømmelige Mænds sammenlignede Historier 1745 Adskillige Heltinders og navnkundige Damers sammenlignede Historier 1746 Korte Betænkning over den nu regierende Qvæg-Syge 1747 Danmarks og Norges Søe-Historie 1749 Dannemarks og Norges Geistlige og Verdslige Staat == Noter == == Referanser == == Litteratur == Ludvig Daae: Ludvig Holberg. Kristiania: Grøndahl & Søn, 1886. Erling T. Gjelsvik, Ludvig Holberg den flygende bergenser : en biografi og en antologi, Grieg bok (2004) ISBN 9788281200012 Gunilla Dahlberg, Peter Christensen Teilmann, Frode Thorsen (red.). Holberg i Norden, om Ludvig Holbergs författarskap och dess kulturhistoriska betydelse, Makadam förlag (2004), ISBN 9789170610110 Carl Fredrik Engelstad: Ludvig Holberg. Gjøgleren, granskeren, gåten. Oslo: Aschehoug, 1984. Eivind Tjønneland (redaktør), Den mangfoldige Holberg, Aschehoug forlag (2005), ISBN 9788203190346 Lars Roar Langslet, Den store ensomme, en biografi om Ludvig Holberg, Forlaget press (2005), ISBN 9788275471985 Viljam Olsvig: Det store Vendepunkt i Holbergs Liv. Bergen: Nygaard, 1895. – I fulltekst Viljam Olsvig: Holbergs unge dage. Kristiania: Gyldendal, 1912. Viljam Olsvig: Holberg og England. Oslo: Aschehoug, 1913. Viljam Olsvig: Ludvig Holberg i Danmark og Tyskland 1708–1714. Oslo: Cappelen, 1927. Kåre Foss: Ludvig Holbergs naturrett. På idéhistorisk bakgrunn. Oslo, 1934. == Eksterne lenker == (en) Ludvig Holberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ludvig Holberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ludvig Holberg på Internet Movie Database (no) Ludvig Holberg hos Sceneweb (sv) Ludvig Holberg i Svensk Filmdatabas (da) Ludvig Holberg på Scope (en) Ludvig Holberg på AllMovie (da) ABRACADABRA: Digital Holberg (da) Seks komedier i fulltekst (Det Kongelige Bibliotek i København) (da) Biografi i Dansk biografisk leksikon fra 1887-1905 (da) Biografi og litteraturliste (no) Ludvig Holberg i NRK Forfatter (no) Digitalt tilgjengelig arkivmateriale, Digitaliserte bøker av Holberg og om Holberg hos Nasjonalbiblioteket. (no) Ludvig Holbergs samlede skrifter – et norsk-dansk nettsted under oppbygning Wikiquote: Ludvig Holberg – sitater

Ludvig Holberg (født i Bergen,Fødselsdatoen er oppgitt i skiftet etter moren, datert april 1701, se: J. Nordahl-Olsen, Ludvig Holberg i Bergen, J.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dagbladet

2023-02-04

Dagbladet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1869', 'Kategori:Dagbladet', 'Kategori:Norske nettaviser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Dagbladet er en norsk dagsavis som utgis på bokmål, grunnlagt i 1869. Avisens journalistiske kjerneområder er nyheter, sport, kultur og underholdning. Avisen har sterke tradisjoner innen feature og gravejournalistikk, og har høstet mange priser for sine avsløringer. Den er en av Norges største aviser og har 1,4 millioner daglige lesere på mobil, nett og papir. Dagbladet var i mange år kjent som den fremste, norske radikale kulturavis. Dagbladet var den første riksavisen i Norge som begynte på nett i 1995 og er i dag et multimedialt mediehus. Papiravisen Dagbladet gikk over til tabloidformat i 1983. På tross av at de to avisene har forskjellig profil på enkelte områder, ansees i dag VG for å være Dagbladets hovedkonkurrent.Den 20. juni 2013 ble det kjent at Aller Media overtar 100 prosent eierskap i Dagbladet fra Berner Gruppen.

Dagbladet er en norsk dagsavis som utgis på bokmål, grunnlagt i 1869. Avisens journalistiske kjerneområder er nyheter, sport, kultur og underholdning. Avisen har sterke tradisjoner innen feature og gravejournalistikk, og har høstet mange priser for sine avsløringer. Den er en av Norges største aviser og har 1,4 millioner daglige lesere på mobil, nett og papir. Dagbladet var i mange år kjent som den fremste, norske radikale kulturavis. Dagbladet var den første riksavisen i Norge som begynte på nett i 1995 og er i dag et multimedialt mediehus. Papiravisen Dagbladet gikk over til tabloidformat i 1983. På tross av at de to avisene har forskjellig profil på enkelte områder, ansees i dag VG for å være Dagbladets hovedkonkurrent.Den 20. juni 2013 ble det kjent at Aller Media overtar 100 prosent eierskap i Dagbladet fra Berner Gruppen. == Nettutgave == Dagbladet.no ble den første riksdekkende nyhetsavisen som lanserte egen nettutgave, 8. mars 1995. Det er blant Norges største nettsteder, med 3,6 millioner unike brukere i måneden. == Historie == Avisen ble grunnlagt i 1869 av Anthon Bang, med Hagbard Emanuel Berner som avisens første redaktør. Første utgave kom ut 2. januar. I Bangs subskripsjonsinnbydelse heter det: Vi ønsker et nytt frisinnet Dagbladet i overensstemmelse med Grunnlovens ånd, et sant demokratisk blad hvor det er anledning til fritt å uttale seg uten persons anseelse – men uten personligheter – ene og alene søkende det rette i fedrelandets interesse, skrevet i en anstendig tone og i et forståelig sprog for både leg og lærd. Fra etableringen i 1869 var Dagbladet en toneangivende liberal avis, og avisen engasjerte seg i en rekke progressive saker slik som kvinnesaken; avisens første redaktør Hagbart Berner grunnla i 1884 Norsk Kvinnesaksforening som han også ledet, og også daværende sjefredaktør Lars Holst var blant stifterne.Historisk var avisen hovedorgan for partiet Venstre fra 1884. En større uavhengighet kom gradvis fra begynnelsen av 1970-årene, før det endelige bruddet fra tilværelsen som partiorgan fulgte i 1977. Dagbladet ble fra 1983 trykket i tablodiformat, tidligere i fullformat. Med ansettelsen av John Arne Markussen i 2011 som den sjette redaktøren fra egne rekker siden 2000, markerte avisen en fortsettelse av den redaksjonelle linjen som bremset det store opplagsfallet og den dramatiske inntektsvikten det siste tiåret. Dagbladet valgte da en fortsatt satsing på en rendyrket tabloidavis med nyheter, underholdning og nyttestoff («Dagbladet hjelper deg»). Fornyelser skal være forsiktige, og håpet settes på digital betaling på nettplater og lignende. === Dagbladet under andre verdenskrig === Dagbladet har en todelt okkupasjonshistorie under andre verdenskrig. Avisen ble utgitt frem til april 1943 mens trykkeriet og teknisk avdeling var intakt helt til krigens slutt. Dagbladet hadde i årene før krigen vært frittalende og tydelig i sitt språk mot Hitler-Tyskland og det fascistiske Italia. Under okkupasjonen ble avisen og dens skribenter utsatt for nidkjær overvåking, sensur, pålegg, bøter og trusler. Dagbladets redaksjon ønsket å vise at de ikke hadde endret grunnleggende holdninger selv om en politisk profilering for Venstre nå var forbudt. Avisen og dens medarbeidere dyrket derfor antydningens kunst, slik mange aviser gjorde i disse årene. Mellom linjene kunne en lese hva meningen var; f.eks. hadde Johan Borgens petiter i Dagbladet, under signaturen Mumle Gåsegg, et velutviklet kodespråk. Sjefredaktør Einar Skavlan prøvde å motstå påbudte formuleringer i lederspalter, men ble overprøvet. Fire fra styret og en rekke medarbeidere fra redaksjonen ble arrestert, noen ble satt på Grini og andre ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Avisen ble forsøkt stoppet av styret flere ganger, og da det nazistiske Pressedirektoratet ville slå sammen avisene Dagbladet, Morgenbladet og Norges Handels- og Sjøfartstidende til én avis, lyktes de. Dette utløste kraftige protester. Morgenbladet og Dagbladet måtte gå inn i april 1943, og Sjøfarten fortsatte som selvstendig ukeavis. Dagbladet hadde stiftet A/S Avistrykkeriet, og dette holdt avisens tekniske avdeling i gang fra april 1943 til 7. mai 1945. Dette selskapet utførte store trykkeoppdrag for okkupasjonsmakten, noe som skulle vise seg som en vanskelig dobbeltrolle da rettsoppgjøret kom. Siden avisens produksjonsutstyr var intakt, kunne avisen på ny gå i trykken allerede 14. mai 1945. De personlige og sivile omkostninger som denne trykkeberedskap medførte under rettsoppgjøret, for dem hadde hatt i oppdrag å holde trykkeriet parat for Dagbladets redaksjon, omtaler Arne Skouen i sine memoarer En journalists erindringer som et av de mindre stolte øyeblikk i Dagbladets historie. === Magasinet === Dagbladet var den første av de store norske aviser som lanserte et eget feature-bilag. Dette skjedde med lørdagsbilaget Magasinet i 1999, og senere har en rekke andre større og mindre aviser fulgt etter. Blant de viktigste er VG Helg og Aftenpostens relansering av A-magasinet (som i virkeligheten var det første, norske feature-bilag gjennom et utall år, til det ble nedlagt som utidsmessig, kun få år før Dagbladet lanserte sitt Magasinet). Lørdagsutgaven av Dagbladet, med Magasinet, er den utgaven i uka som har høyest salgstall for avisen. === MEMO === Var et kortlivet norsk aktualitetsmagasin utgitt i 2006. Redaktør var Kristine Moody, som tidligere hadde vært journalist og redaksjonssjef i Kapital. Første nummer kom i salg 16. mars 2006. Styret i Avishuset Dagbladet vedtok å legge ned MEMO med øyeblikkelig virkning torsdag den 21. september 2006, samme dag som utgivelse nummer 24 ble lagt ut for salg. Moody hadde allerede trukket seg som redaktør, og Mads Ektvedt satt som konstituert redaktør. Bladets korte levetid skyldtes blant annet lave salgstall, men mest av alt en rekke kontroversielle utsagn og artikler av redaktør Kristine Moody som gikk på tema som Irak-krigen, Muhammed-karikaturene, innvandring og TV-programmet Skaperen. Bladet ble felt av PFU etter et oppslag på forsida i første nummer der de kalte en tilfeldig deltaker fra en demonstrasjon mot publisering av Muhammed-karikaturene for en «sosial bombe». Bladet ble trukket for retten anklaget for krenkelse av retten til eget bilde. Saken gikk helt til Høyesterett, hvor bladet Memo ved Moody ble dømt til å betale erstatning på 100 000 til fornærmede. Moody og bladet ble på nytt truet med søksmål da hun forsvarte en artikkel i bladet som hevdet at vinneren av TV 2s Skaperen, ikke var oppfinneren av produktet hun vant serien med, men bare var importør av et koreansk produkt. Advokat John Christian Elden og PR-byrået JKL Oslo, som jobbet for vinneren av «Skaperen» på TV 2, mente Memos sak om juks var en plantet «drittpakke», noe redaktøren nektet for. Memo ble klaget inn for PFU, men det ble ikke funnet brudd på god presseskikk.De to tidligere MEMO-journalistene Reidar Mide Solberg og Sigurd Smidesang Rønningen ga i april 2007 ut boken Kaptein MEMO – En beretning om visjoner, konflikter og nederlag i Avishuset Dagbladet. === Fredag === Fredag var et ungdomsmagasin som kom ut hver fredag som et bilag til Dagbladet. Målgruppen var unge mellom 15 og 35 år. De viktigste stoffområdene var musikk, uteliv, film, reiseliv, mote, teknologi, spill, sex og ungdomskultur. Siste redaksjonelle leder i bilaget var Pål Nordseth. Fredag gjennomgikk en totalomfattende redesign i mars 2009, og kom med sin siste utgave fredag 30. mars 2012. === Søndagsavisen === Dagbladet overrasket andre aviser da de 26. august 1990 lanserte avisutgave på søndager og dermed kom ut på alle ukens dager. Søndag 6. desember 2009 la Dagbladet om formatet på nyhetsdelen av søndagsavisen til å være det samme som magasindelen. Siste papirutgave av Dagbladets søndagsavis utkom 30. mars 2014. === Tore Tønne-saken === Særlig Dagbladet ble etter Tore Tønnes selvmord i 2002 kritisert av Norsk Presseforbunds granskningskommisjon for at avisens journalistikk var for overdimensjonert, personfokusert og delvis preget av manglende presisjon og nøyaktighet. Dagbladets egen granskningskommisjon i Tønne-saken konkluderte med at «mengde, presentasjon, billedbruk og typografi var i overensstemmelse med slik Dagbladet ønsker å fremstå i en løpende nyhetssak». === Schjenken-saken === I 2011 ble ambulansesjåfør Erik Schjenken tilkjent en oppreisning på en million kroner av Oslo tingrett. Dommen konkluderer med at Dagbladet trykket flere rettsstridige ærekrenkelser. Bakgrunnen for dommen er flere utsagn som sto på trykk i Dagbladet i 2007 i forbindelse med den såkalte ambulansesaken der Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken og ikke fikk transport i ambulanse fra stedet. Etter anke fra Dagbladet ble saken behandlet i først Borgarting lagmannsrett og deretter i Høyesterett. I Høyesterett ble Dagbladet dømt til å betale Schjenken 200 000 kr i oppreisning. === Carsten Thomassen === Dagblad-journalisten Carsten Thomassen var en av flere norske journalister og fotografer som var med på den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støres besøk i Afghanistan i januar 2008. Thomassen og en ansatt i Utenriksdepartementet ble skutt på av en terrorist kledd i politiuniform da de kom ut av heisen på hotellet. De to norske ble fraktet videre til et tsjekkisk ISAF-feltsykehus i Kabul, der Thomassen døde senere på operasjonsbordet, som følge av skuddskadene han fikk. === Redaksjonslokaler i Havnelageret (2008–2015) === Dagbladet.no flyttet 2. mai 2008 ut av Akersgata 49, til Havnelageret i Oslo, der nettavisens redaksjon og papirutgavens redaksjon ble samlokalisert. Resten av avisas avdelinger flyttet 13. mai 2008. Cappelen Damm overtok lokalene i Akersgata 49 i mars 2009.Etter at Aller-konsernet kjøpte Dagbladet, flyttet avisen i 2015 til et bygg på Hasle, der resten av Aller-publikasjonene holdt til. Dagbladet har beholdt lokaler for nyhetsredaksjonen i Pilestredet 8 i sentrum. === Teknologi i Dagbladet === Dagbladet drifter en rekke teknologiske nettsider. Nettsamfunnet Blink var stor en periode på 2000-tallet, før det ble lagt ned. Dagbladet drifter også Start.no og 123spill.no, men begge har vært inaktive siden 2016. Tidligere hadde også Dagbladet Nordens største spillnettside, PressFire.no, men nettsiden gikk ut av mediehuset i 2016. I 2018 startet Dagbladet en gaming-kanal på YouTube, Dagbladet Spill, men denne ble lagt ned etter et år. == Politikk == I Dagbladets leder 10. september 2011 slo avisen fast sin holdning mot Fremskrittspartiet: «Helt siden Anders Langes Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.» == Redaktører == Alexandra Beverfjord 2018– John Arne Markussen 3. november 2011–2018 Lars Helle 14. mai 2010–3. november 2011 Lars Helle (konstituert) 21. januar 2010–14. mai 2010 Anne Aasheim 14. august 2006–21. januar 2010 Lars Helle (konstituert) 8. mars–14. august 2006 Thor Gjermund Eriksen 2003–14. august 2006 John Olav Egeland 2000–2003 Harald Stanghelle 1995–2000 Bjørn Simensen 1990–1995 Jahn Otto Johansen 1977–1984 (sammen med Arve Solstad) Arve Solstad 1973–1990 Roald Storsletten 1959–1980 Helge Seip 1954–1965 Gunnar Larsen 1954–1958 Einar Skavlan 1945–1954 Birger H. Andersen 1940–1943 Einar Skavlan 1930–1940 Olav Røgeberg 1928–1929 Bernt A. Nissen 1928–1930 Einar Skavlan 1915–1928 Hans Volckmar 1907–1915 Olaf Thommesen 1902–1907 Anton Th. Omholt 1899–1902 Harald Kristoffersen 1898–1899 Lars Holst 1883–1898 Frederik Bætzmann 1883 Nicolai A. Grevstad 1880–1883 Hagbard E. Berner 1869–1879 Anthon Bang 1869 Hagbard Emanuel Berner 1869 == Opplag == Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening: == Se også == Liste over norske riksdekkende aviser DB Medialab FireFireTo Memo == Referanser == == Eksterne lenker == Dagbladet.no Småbilder av Dagbladets avissider Aftenposten: «Gir redaktører skylden for opplagsfall», 16. august 2010 Dagbladet-fotografier fra Norsk Folkemuseum på Digitalt Museum

(2019)Hvorav papiropplag

https://no.wikipedia.org/wiki/Bybranner_i_Bergen

2023-02-04

Bybranner i Bergen

['Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Bybranner i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bybranner i Bergen er en oversikt over de mange storbranner som har herjet Bergen opp gjennom historien siden Olav Kyrre grunnla byen i 1070. Her følger en kronologisk oversikt over de mest ødeleggende.

Bybranner i Bergen er en oversikt over de mange storbranner som har herjet Bergen opp gjennom historien siden Olav Kyrre grunnla byen i 1070. Her følger en kronologisk oversikt over de mest ødeleggende. == Ulike bybranner sortert etter dato == === 1170 === Den første kjente store bybrannen fant sted på Bryggen. === 1198 === Baglerne brente ned hele Bryggesiden som hevn etter et mislykket forsøk på å erobre Sverresborg fra Birkebeinerne. === 1248 === Storbrann som omfattet Bergenhus, Sverresborg, Bryggen, Vågsbunnen og 11 kirker. === 1332 === Ny storbrann på Bryggen. === 1393 === Tyske sjørøvere (Vitaliebrødrene) plyndret byen og satte fyr på engelskmennenes handelsgårder i Vågsbunnen. 23 av engelskmennenes hus brant ned. === 1413 === I oktober ny storbrann langs Øvregaten. Etter denne brannen forsvant avtredene fra Bergens smug, og gjenfinnes ikke i arkeologisk materiale. Ifølge Asbjørn Herteig hadde avtreder på Bryggen i Bergen hatt adkomst mellom to stuer i en husrekke. Enten er de etter 1413 blitt flyttet utendørs eller opp i andre etasje, kanskje som følge av en holdningsendring innført av hanseatene lokalt, eller en holdningsendring i det norske samfunn generelt. 14 kirker skal ha gått med i denne brannen. === 1429 === Vitaliebrødrene satte fyr på kongsgården og bispegården etter å ha beseiret Norges siste leidangsflåte og plyndret byen. === 1439 === Vitaliebrødrene kommer for tredje gang med 47 skip, de inntok byen og "grummeligen huserte". === 1455 === Hanseatene i byen stormet og brant ned Munkeliv kloster, samt drepte både høvedsmann Olav Nilsson og biskop Torleiv. === 1476 === En brann som la Bryggen i aske. Den startet hos en full kjøpmann i gården Vetrliden, beliggende omtrent der Vetrlidsallmenningen ligger i dag. === 1489 === Hele området mellom Skostredet i Vågsbunnen og Munkeliv kloster på Strandsiden ble rasert av en storbrann. === 1527 === Flere av de nordligste handelsgårdene på Bryggen brant ned. Nok en gang grunnet berusede personer, denne gangen i Gullskogården. === 1561 === Brannen 19. desember 1561 la totalt 86 gårder og varelagre på Strandsiden i aske. Muren ble reist av lensherre Erik Rosenkrantz i 1562 etter denne brannen, delvis med stein fra det forfalne Munkeliv kloster. Absalon Pederssøn Beyer omtaler brannen der hele området mellom Rådstuen og Murallmenningen brant ned, på begge sider av Strandgaten. Byrådet ba kong Frederik 2. sikre at gater og allmenninger ble gjort bredere for å hindre flere storbranner, og at grunneierne fikk gjenreise husene sine på vilkår som nevnt i de gamle grunnbrevene. Lensherre Erik Rosenkrantz støttet dem i dette og ledet nyreguleringen, der en ny allmenning ble anlagt midt på Stranden (senere kalt Murallmenningen), og Smørsallmenningen og Strandgaten ble trolig utvidet. Murallmenningen ble anlagt delvis på tomter tilhørende Trond Benkestok, delvis på Rosenkrantz' eiendom. I første omgang ble den kalt Rosenkrantzallmenningen. Det var lysthagen sin han mistet ved anleggelsen av denne branngaten, men til gjengjeld fikk han området mellom Mulelven og Hellen, et område Bergen kommune først fikk tilbake i 1877. Dette makeskiftet med kong Frederik, der lensherrens lysthage ble den nåværende Østre Murallmenning, gjorde Rosenkrantz til eier av det som nå er bydelen Sandviken. === 1582 === Vågsbunnen og Strandsiden brant. Christen Jenssøn Schriffuer (d. 1609 i Kvinnherad) kom sent hjem denne kvelden og la seg uten å slukke talglyset. Han var rådmann i Bergen, en tid også prest. Det ble brann, og Schriffuer (dvs. Skriver) reddet seg ut; men konen Magdalena og tre av barna brant inne. Store deler av Bergen brant ned, og Schiffuer ble lagt for hat og måtte bytte kall med presten i Kvinnherad. Magdalena ble gravlagt under bispens stol inne i Bergen domkirke. I 1593 ble hennes svigerdatter Elisabeth Krag lagt til hvile samme sted, «under den blaa Sten» i domkirken. Ekteparet Schriffuers sønn, Jens Christenssøn Doll, ble prest som sin far, og sammen med magister Hans Jørgensen gikk han sammen om å støtte Anne Pedersdotter under hekseprosessen mot henne. === 1589 === Storbrann i området mellom Murallmenningen og Erkebispegården ved Nykirkeallmenningen på Strandsiden. Vågen var frosset, så folk fraktet sine verdisaker i sikkerhet ute på isen. Skattefrihet i tre år for Bergens-borgere som led skade i bybrannen og gjennoppbygget på sin eiendom. === 1623 === Storbrann langs hele Strandsiden og i Vågsbunnen, fra Nordnes til Bergen domkirke i Vågsbunnen. Tyskerne på Bryggen tok inn mange husløse etter brannen. === 1640 === Storbrann i hele området mellom Murallmenningen og Vetrlidsallmenningen og sørover til St. Jørgen hospital i Marken, etter at to gutter drev med pistolskyting. === 1660 === Området mellom Murallmenningen og Nykirkeallmenningen på Strandsiden helt opp til Klosteret herjet av storbrann. === 1675 === 104 bygninger brant ned i Øvregaten. === 1686 === Storbrann på Strandsiden ødela mandag 27. september 1686 231 bygårder og 218 sjøboder mellom Murallmenningen og Nykirkeallmenningen. Brannen skyldtes at en pike glemte igjen et levende lys i et kammers i Brandanus Wegeners hus ved Nykirken. Både bolighus og sjøboder langs Strandgaten gikk tapt, samt en del hus i smugene. Som følge av brannen ble Holbergsallmenningen anlagt etter kongelig påbud samme år, og het opprinnelig Nyallmenningen. Den er rundt 40 meter bred og var til stor hjelp under neste bybrann i 1702, for da stanset brannen her. === 1702 === Den aller største bybrannen i Bergens historie la 7/8 av byen i aske. Brannen startet fredag 19. mai 1702 i nærheten av Manufakturhuset ved Lille Lungegårdsvannet og kom ut av kontroll. Den gang var bydelen Marken nærmest en forstad til Bergen, med mange håndverkere blant beboerne. På tomten til hjørnehuset i Marken, skrått overfor dagens politikammer, lå Oluff salmakers hus, der salmakeren bodde med sin kone Margaret, datteren Kirsten og en sønn, i tillegg til leieboeren Jan Wesselmann som var tilknyttet Manufakturhuset. Denne dagen var ekteparet gått hjemmefra. Tjenestepiken Johanne Kristendatter tok klesvasken og hadde tilsyn med barna som lekte på loftet. Plutselig ropte gutten at det brant. Tjenestepiken styrtet opp, lettet på loftsluken og så at det brant. Hun fikk vekket Wesselmann og sprang bort til naboen for å varsle. I Bergen bytings protokoll fra rettsmøtet tirsdag 23. mai 1702 ble vitneforklaringene nedskrevet, men det står ingenting om brannens årsak, og den trenger ikke å ha startet hos Oluff.Ilden spredte seg i retning av Vågen og ødela bebyggelsen helt ut til Holbergsallmenningen på Strandsiden og til Mariakirken på østsiden av Vågen, og sørover i Marken. Ilden brant i 12-13 timer. Blant andre Holbergs familie tapte mange penger på brannen. Petter Dass beskrev brannen slik: «Om morgenen var du som svanen saa hvid; om aftenen sorter' end ravne» og om byen som brant: «Naar bierge forsvinder og klipper forgaar, saa skal òg dit rygte forsvinde. Far, Bergen, far vel!» Det hevdes at folk stjal mer enn det som ble reddet. Det ble nå innført nye reguleringsplaner hvor allmenningene ble utvidet, nye anlagt og murtvang for alle hus langs allmenninger og hovedgater. I 1702 var Frederik von Gabel visestattholder, ettersom stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve hadde liten interesse av det som foregikk i Norge. von Gabel var en mann i femtiårene med lang erfaring som diplomat i Paris og ved tsarens hoff i Russland, og sommeren 1702 dro han på rundreise på Vestlandet som kongens stedfortreder. Han og følget hans var på vei mot Nordhordland da de så røyk fra brannen, men tenkte først at det var en lyngbrann. Etter hvert ble det for mye røyk til at det kunne stemme, og de hørte brakene fra hus som ble sprengt i luften for å skape branngater. Kl 18 var følget tilbake i Bergen og kastet seg inn i slukningsarbeidet, men byen var utbrent. 23. mai skrev von Gabel en beretning om dette til kongen. På Nordnes hadde det ikke brent, men der fantes det heller ikke annet enn ubebodde tomter etter brannen i 1686 som var opphavet til Holbergsallmenningen. For Bergens allmue var brannen i 1702 Guds straff over de griske kjøpmennene og byens ledelse. Jørgen Thormøhlen var i København under brannen i 1702, men hans kone Gjertrud var hjemme, og da brannen nærmet seg hjemmet deres i Muren, ropte hun fortvilt at hun ville betale tusen riksdaler til fordeling blant dem som hjalp henne å redde huset, men allmuen bare lo henne ut. Derimot stilte de opp for å redde «det tyske kontor», for det var viktig for alle som tjente sitt brød der. Like fullt brant også Bryggen ned, for vinden blåste nordover fra Marken. === 1751 === Storbrann i Vågsbunnen, men denne ble begrenset av allmenningene rundt. === 1756 === Storbrann på Strandsiden ødela 1 500 bygninger fra Torget til Nordnes. Etter dette ble Tollbodallmenningen anlagt. === 1771 === Ny storbrann på Strandsiden mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen, kalt «påskebrannen» fordi den startet natt til 2. april (3. påskedag) 1771 og la verdier for rundt 200.000 riksdaler i aske. Sogneprest Nicolai Christian Friis i Korskirken la skylden på soldatene fra delmenhorstiske regiment som var stasjonert på Bergenhus. I løpet av noen timer var 106 hus, gårder, pakkhus og sjøboder nedbrent på strandsiden og begge sider av Markeveien. Brannen startet i Skrivergården i tretiden om natten, og et kvarter etter brannvarslingsskuddet stod fire toetasjes hus i flammer. Brannslukking viste seg praktisk umulig, siden gatepartiet var svært trangt, og tømmerlagrene ga næring til ilden. Ettersom brannårsaken aldri ble klarlagt, ble både det tyske regimentet og tyske innflyttere mistenkt for brannstiftelse, og det måtte innføres portforbud etter halv ett om natten. Skatter fra byens rikeste hadde driftet Bergens fattigvesen. Men byens rikeste mistet varelager og levebrød i flammene, og dermed brøt byens fattigvesen fullstendig sammen. Bare foreldreløse barn og sengeliggende fikk hjelp. Tiggerflokker streife rundt, uten at noen grep inn. Byadministrasjonen falt fra hverandre, og skattene ble stående utbetalte. Stiftamtmann Christian Petersen (1701–75) måtte til sist betale ansatte av egen lomme. Politiet fikk bare lønn hver tredje måned, og de som fikk betalt i form av klær, lignet tiggere. Vekterne klaget over at de var «færdige at crepere fordi de ikke faae dere Løn udbetalt». I februar 1773 skrev stiftamtmann Albrecht Philip von Leventzau (1744-1817) til København at det var hungersnød i Bergen, og vedla prøver av barkemelet og barkebrødet befolkningen levde av. Da det tyske regimentet forlot Bergen i løpet av 1773, tiltok både smugling og annen kriminalitet, slik at myndighetene i København i desember 1773 skrev om Bergen «at denne Bye er opfyldt med en ligesaa ryggesløs og til voldsomhed disponeret som talrig Almue». === 1780 === 40 hus brant ned i Strangehagen på Verftet. En gatevekter ble mistenkt og dømt for brannstiftelse. === 1795 === 50 bygninger mellom Nykirkesmuget og Holbergsallmenningen på Strandsiden gikk tapt i brann. I nummer 3 for 1795 omtalte Den snaksomme Bergenser på lederplass at «et af vor Byes beste Quarterer ble et Rov for Ildens Ødeleggelser». Det stod en takk til «de Franske», dvs militære som hjalp til med slukningsarbeidet, men selve brannen stod det ingenting om. Bergens andre ukeavis, Bergen Adressecontoirs Efterretninger, omtalte ikke brannen overhodet. === 1800 === Nykirken og 23 omliggende bygninger ble herjet av brann. Nykirken ble senere gjenreist med innsamlede midler. === 1830 === Hele området mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen brant. Byen innførte da en egen bygningslov. === 1855 === Natt til 30. mai 1855 brøt det ut en brann hos kjøpmannen Christoffer Lorentz Lossius Brandt ved Torget. Han handlet på Brasil, trolig kaffe. 1840-årene hadde vært en tung tid for Bergens handelsstand med mange konkurser, selv om det tok seg opp utover 1850-tallet med etableringen av BMV og vannverket. Det oppstod derfor rykter om at brannen var påsatt, og i brannforhøret samme ettermiddag kom det for dagen at Brandt bare få dager tidligere hadde overtalt venner til å forsikre husene sine bedre. Selv var han godt forsikret. Denne bybrannen er beskrevet av lensmannssønnen Adolph Nitter (1832-1901) fra Dale i Sunnfjord. Han var i Bergen med sild og bodde da hos sin søster og svoger, malermester Wilhelm Hansen Heibert Schreuder. Schreuder var også brannoffiser, og Nitter hjalp til ved utrykningen og slukningsarbeidet. Hans dagbok med beretning om bybrannen er skrevet med gotisk skrift, men transkribert og utgjør nærmere 600 sider.En ny reguleringsplan anla blant annet Byparken, Olav Kyrres gate og Christies gate. 182 bygninger brant ned mellom Torget og Lille Lungegårdsvannet. === 1901 === De gamle sjøbodene av tre mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen brant ned, og ble erstattet av forretningsgårder oppført i mur. C. Sundts gate ble anlagt. === 1916 === Brannen 15. januar 1916 brøt ut i Berstads sjøgård ved Murallmenningen. Blåsten spredte den raskt sørover, og la hele området fra Vågen til Engen, og fra Murallmenningen til Rådhuset, i aske. Brannen brøt ut kl. 17:15 og raste hele natten. 380 bygninger med 612 leiligheter, 388 butikker, 242 verksteder, 42 fabrikker, 219 kontorer og 288 lagerrom gikk tapt. Brannen rammet 3 aviser, 4 hoteller, 6 forsikringsselskaper og 2 skoler, og ca. 1.000 arbeidsplasser gikk tapt. Rundt 2.700 mennesker ble husløse. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse om regulering av brannstrøket. Dette endret bybildet totalt. Smørsallmenningen forsvant, det samme gjorde en rekke andre gater og smug. Strandgaten ble rettet ut og utvidet, og nye gater ble anlagt, som Christian Michelsens gate. Fra bybrannen i 1916 er det bevart filmopptak. === 1925 === «Langfredagsbrannen» 10. april brøt ut i Tonninggården på Strandsiden, og det meste av bebyggelsen på nedsiden av Strandgaten mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen ble ødelagt. I alt ble 20 familier husløse. Lite ble gjenreist før krigen. === 1930 === Den 16. mai oppsto det brann i noen boder på Nøstet, og brannen bredte seg østover til kvartalene rundt Skottegaten. 60 bygninger gikk tapt, og 188 familier ble husløse. Reguleringsplanen ønsket å rive store deler av den gamle trebebyggelsen langs Nøstegaten og Skottegaten. Dette ble bare delvis gjennomført, og det meste beholdt som før. På branntomtene kom det opp en del funksjonalistiske bygninger. === 1940 === Et bombenedslag natt til 15. juni i Nagelgården like ved Tollboden førte til en brann som ødela en rekke gårder på Nordnes. Det brant både i Sparres gate, Nordnesgaten, Nagelgaten og Tollbodallmenningen. 108 hus og sjøboder ble ødelagt. I etterkant ble det utlyst en reguleringskonkurranse, men ingenting ble gjort under krigen === 1944 === Eksplosjonen på Vågen: Kl. 8 om morgenen på Hitlers fødselsdag 20. april eksploderte det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved Festningskaien, lastet med 120 tonn dynamitt bestilt av den tyske okkupasjonsmakten. I tillegg til de mange skadene eksplosjonen forårsaket i sentrum, oppsto en rekke branner som ødela et stort område i Dreggen, samt store deler av den gamle bebyggelsen mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen på Nordnes. Bergenhus festning ble sterkt skadet, og den nyrestaurerte Håkonshallen helt utbrent. Personskadene var store. Omtrent 100 mennesker omkom, mens mange tusen ble skadet. 29. oktober samme år brøt det ut brann etter bombeeksplosjoner på Nøstet, og en rekke hus i Baneveien, Komediebakken og omkringliggende smug ble ødelagt, deriblant Komediehuset på Engen. 42 mennesker omkom. I 1946 ble det utarbeidet en reguleringsplan for østre Nordnes, i 1948 for vestre Nordnes og Nøstet. Den vedtatte planen tok sikte på å rive det meste av den gamle bebyggelsen, men ble aldri gjennomført i sin helhet. Det nedbrente området ble gjenreist i 1950- og 60-årene. === 1955 === Mandag 4. juli brøt det ut brann i Søstergården på Bryggen. De fem nordligste gårdene ble totalskadet. Brannen førte til store diskusjoner om hva som skulle skje med området. Til slutt ble det vedtatt å bevare den gjenstående delen av Bryggen, og bygge ut brannområdet. Dette førte til nye diskusjoner om hva som skulle bygges der. I 1970-årene ble det til slutt bestemt å bygge et hotell på tomten, der de gamle fasadene mot Vågen ble gjenskapt. De arkeologiske utgravningene førte til en rekke interessante funn som ga ny viten om Bergens historie. I 1976 ble Bryggens Museum åpnet i nordre del av branntomten. == Referanser == == Eksterne lenker == Bergen byleksikon på nett, om brann i Bergen Bergen byleksikon på nett, om Bergens branner (oversikt) Kart over brannene Digitalarkivet Gjenreisningen etter Bergensbrannen i 1916, byplan og byggestil pdf Bergensbrannen 1916 og prosessene som fulgte gjenreisningen av brannstrøket

__notoc__

https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_%C3%85ge_Bringsv%C3%A6rd

2023-02-04

Tor Åge Bringsværd

['Kategori:Anarkister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. november', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Ibsenprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Norske science fiction-forfattere', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Rivertonprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser']

Tor Åge Bringsværd (født 16. november 1939 i Skien) er en norsk forfatter kjent for romaner, barnebøker og fabelprosa, og som i samarbeid med Jon Bing også er kjent for en rekke sciencefictionbøker og TV-produksjoner under det kollektive forfatternavnet Bing & Bringsværd. Bringsværd arbeidet mye sammen med Jon Bing. Sammen er Bing & Bringsværd opphavsmenn til ordet fabelprosa, som han bruker om skjønnlitteraturen han skriver. Begrepet innbefatter både science fiction og fantastiske fortellinger. I 1967 debuterte de begge med Rundt solen i ring. Året etter kom Bringsværd ut med Probok, sin egen samling sciencefictionnoveller. Samlingen markerte i større grad den samfunnskritiske siden ved ham enn hva han fikk frem i Rundt solen i ring, selv om den helt klart var til stede der også. At han gav den ut alene kan nok bety at dette er noveller som Bringsværd personlig syntes han kunne stå mye sterkere for. Men Bing har helt klart innvirket mye i skriveprosessen. I starten av boken står det «Til Jon – Selvfølgelig». De har arbeidet mye sammen, eller som Bringsværd skriver på sine nettsider «Jon Bing og jeg har lekt sammen (nesten) hver tirsdag siden 1966.» Bringsværd regner seg som anarkist, og det er kanskje ikke uten grunn at han har valgt science fiction som sin sjanger. Mange av bøkene hans har et kritisk blikk på bioteknologi og måten vi forvalter naturen vår på. Bringsværd har en spesiell skrivestil. I flere noveller hopper han vekk fra historien og beskriver noe som tilsynelatende ikke har noe med resten av historien. Plutselig kan han finne på å hoppe inn i et radioprogram eller et oppslag i et leksikon. Bøkene hans inkluderer titler som; barnebøkene om Ruffen, Bazar, Bløtkakemannen, Apachepiken, Pudder? Pudder!, de fem bøkene i Gobi-serien og Karsten og Petra. I tillegg har han vært aktiv i den norske Brumm-foreningen. Han er også en av tre generalsekretærer i Norsk Kartozoologisk Forening.

Tor Åge Bringsværd (født 16. november 1939 i Skien) er en norsk forfatter kjent for romaner, barnebøker og fabelprosa, og som i samarbeid med Jon Bing også er kjent for en rekke sciencefictionbøker og TV-produksjoner under det kollektive forfatternavnet Bing & Bringsværd. Bringsværd arbeidet mye sammen med Jon Bing. Sammen er Bing & Bringsværd opphavsmenn til ordet fabelprosa, som han bruker om skjønnlitteraturen han skriver. Begrepet innbefatter både science fiction og fantastiske fortellinger. I 1967 debuterte de begge med Rundt solen i ring. Året etter kom Bringsværd ut med Probok, sin egen samling sciencefictionnoveller. Samlingen markerte i større grad den samfunnskritiske siden ved ham enn hva han fikk frem i Rundt solen i ring, selv om den helt klart var til stede der også. At han gav den ut alene kan nok bety at dette er noveller som Bringsværd personlig syntes han kunne stå mye sterkere for. Men Bing har helt klart innvirket mye i skriveprosessen. I starten av boken står det «Til Jon – Selvfølgelig». De har arbeidet mye sammen, eller som Bringsværd skriver på sine nettsider «Jon Bing og jeg har lekt sammen (nesten) hver tirsdag siden 1966.» Bringsværd regner seg som anarkist, og det er kanskje ikke uten grunn at han har valgt science fiction som sin sjanger. Mange av bøkene hans har et kritisk blikk på bioteknologi og måten vi forvalter naturen vår på. Bringsværd har en spesiell skrivestil. I flere noveller hopper han vekk fra historien og beskriver noe som tilsynelatende ikke har noe med resten av historien. Plutselig kan han finne på å hoppe inn i et radioprogram eller et oppslag i et leksikon. Bøkene hans inkluderer titler som; barnebøkene om Ruffen, Bazar, Bløtkakemannen, Apachepiken, Pudder? Pudder!, de fem bøkene i Gobi-serien og Karsten og Petra. I tillegg har han vært aktiv i den norske Brumm-foreningen. Han er også en av tre generalsekretærer i Norsk Kartozoologisk Forening. == Fjernsynsproduksjoner == Innen TV er han og makkeren Jon Bing mest kjent som skaperne av Norges første sciencefictionproduksjon for TV, miniserien Blindpassasjer, som var en blanding av thriller og science fiction. De har også skrevet to av miniseriene, samt tre episoder om etterforskerne Helmer & Sigurdson som gikk på NRK 1975–1981. I 1982 var de aktuelle med sciencefictionserien Ta den ring, som i motsetning til Blindpassasjer foregikk på jorden. Han skrev også den norrøne serien Vår gamle gudelære, fra 1982, for NRK. == Annet == Han er også aktiv som oversetter og har blant annet oversatt Albert Åberg-bøkene til norsk. Bringsværd er siden 1990 bosatt i Hølen sammen med sin kone, forfatteren Else Færden. == Bibliografi == === Romaner === 1970 – Bazar 1974 – Den som har begge beina på jorda står stille 1976 – Syvsoverskens dystre frokost 1978 – Pinocchio-papirene 1980 – Minotauros 1983 – Ker Shus 1985 – Gobi: Barndommens måne 1987 – Gobi: Djengis Khan 1989 – Gobi: Djevelens skinn og ben 1994 – Gobi: Min prins 1996 – Den enøyde 1997 – Gobi: Baghdad 2001 – Pudder? Pudder! eller: Sleeping Beauty in the Valley of the Wild, Wild Pigs 2005 – Web 2009 – Kvinnen som var et helt bord alene 2011 – Slipp håndtaket når du vrir 2013 – Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang 2014 – London 2084 (sammen med Jon Bing) 2014 – Vår verden er dugg 2015 – Kalifens gave 2018 – Når du minst venter det 2021 – Kintsugi === Novellesamlinger === 1967 – Rundt solen i ring (sammen med Jon Bing) 1968 – Probok 1971 – Sesam 71 (sammen med Jon Bing) 1972 – Bløtkakemannen & Apachepikene 1974 – Karavane 1976 – Apachepikene farer frem over sletten. Blondt hår. Vinden (noveller i utvalg) 1991 – Tvilstilfeller (sammen med Jon Bing) 1991 – Motgift (Fabelprosa I, noveller i utvalg. Sammen med Jon Bing) 1993 – IOFORSEG 1999 – Sf (Samlede fortellinger) 2004 – Bløtkakemannen (samlede noveller om Bløtkakemannen) 2004 – Oslo 2084 (sammen med Jon Bing) === Antologier redigert sammen med Bing === 1967 – Og jorden skal beve (sciencefictionantologi) 1968 – Tider skal komme (sciencefictionantologi) 1969 – Østenfor sol (sciencefictionantologi) 1969 – Lunarium: boken om månen 1970 – Rød planet (sciencefictionantologi) 1971 – Malstrøm (sciencefictionantologi) 1972 – Vestenfor måne (sciencefictionantologi) 1972 – Elektriske eventyr (barnebok) 1973 – Jeg – en maskin: kybernetiske fabler (sciencefictionantologi) 1974 – Himmelstorm (sciencefictionantologi) 1975 – Nazar 1: Timeglass (sciencefictionantologi) 1976 – Nazar 2: Åndeskrift (sciencefictionantologi) 1976 – Nazar 3: Den gale professor (sciencefictionantologi) 1977 – Nazar 4: Dragsug (sciencefictionantologi) 1980 – Nazar 5: Stjerneskudd (sciencefictionantologi) 1982 – Stella Polaris (sciencefictionantologi) 1991 – Fabelprosa II, Minner om fremtiden (noveller) 1992 – Fabelprosa III, Bakkekontakt (noveller) 1992 – Fabelprosa IV, Drager og datamaskiner (noveller) === Sakprosa / Essay === 1966 – Det står skrevet 1968 – Det kuriøse apotek (folkloristikk) 1969 – Svarteboka (folkloristikk) 1969 – Lunarium – sammen med Jon Bing 1970 – Phantoms and fairies (folkloristikk) 1989 – Pustehull. 1. Råk 1991 – Det eventyrlige 1991 – Tigergutt kommer til skogen og spiser frokost 1996 – Den enøyde 2003 – Samtaler med svart hund 2003 – London 2004 – Jesus elsker ikke griser 2004 – Håndbok i Kartzoologi – sammen med Eilert Sundt (d.y.) og Roger Pihl 2008 – Jentekraft – sammen med Roger Pihl og Eilert Sundt (d.y.) 2009 – Rekkverk (3. råk) 2013 – Jesus 2013 – Merlin === Billedbøker === 1969 – T-bane-trollet Knerten Gundersen – illustret av Ulf Aas 1973 – Jørgen Moes vei nr 13 – illustrert av Thore Hansen 1973 – Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme – illustrert av Thore Hansen 1975 – Det blå folket og karamellfabrikken – illustrert av Thore Hansen 1975 – Ruffen på nye eventyr – illustrert av Thore Hansen 1975 – Det blå folket og Hurrikan – illustrert av Thore Hansen 1976 – Det blå folket og det ensomme dyret – illustrert av Thore Hansen 1982 – Ruffen og den flyvende hollender – illustrert av Thore Hansen 1983 – Alice lengter tilbake – illustrert av Judith Allan 1985 – En kjempe så stor som hele verden – illustrert av Dagny Hald; bind 1 i Vår gamle gudelære 1985 – Gudenes krig – illustrert av Thorstein Rittun; bind 2 i Vår gamle gudelære 1986 – Den enøyde kongen – illustrert av Finn Graff; bind 3 i Vår gamle gudelære 1987 – Heimdalls sønner – illustrert av Stella East; bind 4 i Vår gamle gudelære 1988 – Tordenguden – illustrert av Ingunn van Etten; bind 5 i Vår gamle gudelære 1989 – Reisen til verdens ende – illustrert av Jan Baker; bind 6 i Vår gamle gudelære 1989 – Ridder Thea og de to dragene – illustrert av Judith Allan 1990 – En skjeggete brud – illustrert av Gino Scarpa; bind 7 i Vår gamle gudelære 1991 – Gud og troll i samme kropp – illustrert av Johanne Marie Hansen-Krone; bind 8 i Vår gamle gudelære 1992 – Balder – illustrert av Hilde Kramer; bind 9 i Vår gamle gudelære 1992 – Alfa finner noe rart – illustrert av Egil Nyhus 1992 – Karsten og Petra er bestevenner – illustrert av Anne G. Holt 1992 – Karsten og Petra. Karsten får ikke sove – illustrert av Anne G. Holt 1992 – Karsten og Petra. Petra begynner i barnehaven – illustrert av Anne G. Holt 1993 – Ulvetid – illustrert av Fam Ekman; bind 10 i Vår gamle gudelære 1993 – Jeg var med Marco Polo! – illustrert av Gino Scarpa 1993 – Max i Mekkeland – illustrert av Egil Nyhus 1993 – Max Mekker redder en venn – illustrert av Egil Nyhus 1993 – Bjarne finner en katt – illustrert av Egil Nyhus 1993 – Karsten og Petra. Karsten hjelper pappa – illustrert av Anne G. Holt 1993 – Karsten og Petra. Petra vil bli dyrlege – illustrert av Anne G. Holt 1993 – Karsten og Petra har Lucia-fest – illustrert av Anne G. Holt 1994 – Loke – illustrert av Arne Samuelsen; bind 11 i Vår gamle gudelære 1994 – Karsten og Petra. Petra får besøk – illustrert av Anne G. Holt 1994 – Karsten og Petra. Karsten har bursdag – illustrert av Anne G. Holt 1994 – Karsten og Petra kjører brannbil – illustrert av Anne G. Holt 1995 – Hvem er hvem i Vår gamle gudelære? – illustrert av Finn Hald 1995 – Ragnarok – illustrert av Therese Nortvedt; bind 12 i Vår gamle gudelære 1995 – Karsten og Petra. Karsten drar på sydenferie – illustrert av Anne G. Holt 1995 – Karsten og Petra på teater – illustrert av Anne G. Holt 1995 – Karsten og Petra. Petra og morfar – illustrert av Anne G. Holt 1996 – De hellige tre narrer – illustrert av Hilde Kramer 1996 – Karsten og Petra. Karsten må på sykehus – illustrert av Anne G. Holt 1996 – Karsten og Petra på bondegård – illustrert av Anne G. Holt 1996 – Karsten og Petra. Petra vil at alle skal ha en venn – illustrert av Anne G. Holt 1997 – Noa – illustrert av Akin Düzakin 1997 – Lilletrollet – illustrert av Ingerlise Karlsen Kongsgaard 1998 – Medusa – illustrert av Sissel Gjersum 1998 – Fellini og konsertmysteriet – illustrert av Iben Sandemose 1998 – Fellini og sirkusmysteriet – illustrert av Iben Sandemose 1998 – Fellini og grevlingmysteriet – illustrert av Iben Sandemose 1999 – Beowulf – illustrert av Arne Samuelsen 1999 – Den store boken om Ruffen (samleutgave) – illustrert av Thore Hansen 1999 – Det blå folket (samleutgave) – illustrert av Thore Hansen 1999 – Karsten og Petras trøstebok – illustrert av Anne G. Holt 2000 – Guds klovn – illustrert av Akin Düzakin 2000 – Hanuman – illustrert av Annette Halvorsen 2001 – Karsten og Petras julebok – illustrert av Anne G. Holt 2001 – Karsten og Petra. Petra får en hund – illustrert av Anne G. Holt 2001 – Karsten og Petra. Karsten liker å danse – illustrert av Anne G. Holt 2002 – Golem – illustrert av Hilde Kramer 2002 – Når to sier godnatt – illustrert av Tina Soli 2002 – Når to skal stå opp – illustrert av Tina Soli 2002 – Når to går på tur – illustrert av Tina Soli 2002 – Karsten og Petra. To gode venner (samleutgave) – illustrert av Anne G. Holt 2002 – Karsten og Petras bursdagsbok – illustrert av Anne G. Holt 2003 – Buddha – illustrert av Stella East 2003 – Løveungen og Frøken Kanin på eventyr i Afrika – illustrert av Anne G. Holt 2003 – Når to skal besøke bestemor – illustrert av Tina Soli 2003 – Når to vil bli kjent med hverandre – illustrert av Tina Soli 2004 – Mesterdetektiven Fellini med rett til makrell i tomat – illustrert av Iben Sandemose 2004 – Kaptein Puma. Den gule planet – illustrert av Einar Lunden 2004 – Kaptein Puma og den skrekkelige snødragen – illustrert av Einar Lunden 2004 – Karsten og Petra hilser på kongen – illustrert av Anne G. Holt 2004 – Når to er sinte på hverandre – illustrert av Tina Soli 2004 – Løveungen og Frøken Kanin. Sjørøverøya – illustrert av Anne G. Holt 2004 – Pix på sporet av troll – illustrert av Kjell E. Midthun 2005 – Ruffen og det mystiske hullet – illustrert av Thore Hansen 2005 – Kaptein Puma og det farlige romuhyret – illustrert av Einar Lunden 2005 – Karsten og Petras ABC – illustrert av Anne G. Holt 2005 – Når to skal bade – illustrert av Tina Soli 2006 – Kaptein Puma i kattepine! – illustrert av Einar Lunden 2006 – Ruffen og drageslottet – illustrert av Thore Hansen 2006 – Karsten og Petra vil lære å svømme – illustrert av Anne G. Holt 2006 – Karsten og Petra får sykkel – illustrert av Anne G. Holt 2006 – Løveungen og Frøken Kanin : eventyr i verdensrommet – illustrert av Anne G. Holt 2006 – Når to skal rydde – illustrert av Tina Soli 2006 – Da Jesusbarnet kom til prærien – illustrert av Akin Düzakin 2007 – Ruffen og det hemmelige havfolket – illustrert av Thore Hansen 2007 – Karsten og Petra i Tivoli – illustrert av Anne G. Holt 2007 – Når to vil kose seg – illustrert av Tina Soli 2007 – Kaptein Puma og den store kometen – illustrert av Einar Lunden 2008 – Når to skal på ferie – illustrert av Tina Soli 2008 – Kokos : verdens minste elefant – illustrert av Tina Soli 2008 – Klabert – illustrert av Thore Hansen 2008 – Karsten og Petra går på skøyter – illustrert av Anne G. Holt 2008 – Karsten og Petra på skiskole – illustrert av Anne G. Holt 2009 – Når to vil kle seg ut – illustrert av Tina Soli 2010 – Tambar er et troll – illustrert av Lisa Aisato 2010 – Tambar og harepusene – illustrert av Lisa Aisato 2011 – Karsten og Petra kler seg ut – illustrert av Anne G. Holt 2011 – Karsten og Petra på biblioteket – illustrert av Anne G. Holt 2011 – Mira mister matlysten – illustrert av Egil Nyhus 2016 – Havgudens datter – illustrert av Haakon Lie === Høre- og skuespill === 1969 – Å miste et romskip – sammen med Jon Bing 1974 – Jungelens herre 1975 – Glassberget 1976 – Den store farveslukeren 1978 – Tor med hammer'n 1978 – Rutine for ukjent planet (hørespill) (Bing & Bringsværd) 1978 – Rutine for Nemesis (Bing & Bringsværd) 1979 – Landet hvor alt er annerledes 1980 – Marco Polos nye eventyr (TV-serie og hørespill) – sammen med Jon Bing 1980 – Da er jeg en klingende bjelle 1981 – Landet hvor alt er annerledes (fire skuespill i samling) 1982 – Balladen om Robin Hood og Richard Løvehjerte (sammen med Tine Thomassen) 1984 – Mowgli 1986 – Ruffen og den flyvende hollender 1987 – Alice lengter tilbake 1988 – Pimpernell 1989 – Fosterhjem (hørespill) (produsert 1989, reprise 1990) 1989 – Den himmelske stresskoffert (hørespill) (produsert 1979, reprise 1989, 1990 og 1991) 1990 – Av støv er du kommet (skuespill) – sammen med Jon Bing 1990 – Sangen om Rama 1991 – Odin 1993 – Nesegrevet 1997 – Frikk – et syngespill 1998 – Snipp, snapp, snute! 1999 – Lilletrollet 2000 – Bursdagsbarnet 2000 – Gullhjelmen 2009 – Knut Gribb : Dragens hale (hørespill sendt på NRK) – sammen med Jon BingDen himmelske stresskoffert var NRKs bidrag til Prix Italia i 1990, og fikk samme år den norsk-nordiske hørespillprisen. Nils Nordberg reiste også til Budapest for å instruere stykket for ungarsk radio. === Oversetter og redaktør === Bringsværd har helt siden debuten med den religionshistoriske tekstantologien Det står skrevet i 1966 gjort en betydelig innsats som oversetter, antologiredaktør og formidler. Dette arbeidet omfatter blant annet oversettelse av Albert Åberg-bøkene og nyoversettelse av Ole Brumm og Huset på Bjørnehjørnet sammen med Marianne Koch Knudsen. Som redaktør har han hatt medansvar for blant annet seriene Barnas første, Det store barnebokverket Hugin og Munin, fem bind med Lanterne science fiction med serietittelen «Nazar» på 1970-tallet, tre sciencefictionantologier for Bokklubben (Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris, 1969-1982) Brummboken på 1990-tallet og Verdens Hellige Skrifter fra 2000. I den siste serien har han bidratt til en nyoversettelse av Gilgamesh sammen med Jens Braarvig og redigert antologien I begynnelsen og Jorden – vår mor. == TV-produksjoner == 1971: Kodémus (NRK TV-Fjernsynsteatret) 1975: Nitimemordet (mini-serie) Helmer & Sigurdson 1977: Lykkespill (mini-serie) Helmer & Sigurdson 1978: Blindpassasjer (mini-serie) 1980: Mareritt ved midtsommer (episode) Helmer & Sigurdson 1981: Septembermordet (episode) Helmer & Sigurdson 1981: Spøkelsesbussen (episode) Helmer & Sigurdson 1982: Ta den ring (mini-serie) == Priser == Gyldendals legat 1974 Svensk Akademi For Science Fictions pris 1975 Rivertonprisen 1978, for tv-serien Blindpassasjer (sammen med Jon Bing) Aschehougprisen 1979 Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur 1979, for Paradox (sammen med Jon Bing og Rune Johan Andersson) Kultur- og kirkedepartementets billedbokpris for barne- og ungdomslitteratur 1982, for Ruffen og Den flyvende hollender (sammen med Thore Hansen) Kritikerprisen 1985, for Gobi: Barndommens måne Kultur- og kirkedepartementets billedbokpris for barne- og ungdomslitteratur 1985, for En kjempe så stor som hele verden (sammen med Dagny Hald) Sarpsborgprisen 1985, for Gobi: Barndommens måne Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 1986, for Den enøyde kongen Skolebibliotekarforeningens litteraturpris 1986, for samlede barne- og ungdomsbøker Kultur- og kirkedepartementets billedbokpris for barne- og ungdomslitteratur 1989, for Ridder Thea og de to dragene (sammen med Judith Allan) Den nordiske hørespillprisen 1990, for Den himmelske stresskoffert Riksmålsforbundets litteraturpris 1994, for Gobi: Min prins Ole Brumm-prisen 1993 Doblougprisen 1994 Kultur- og kirkedepartementets fagbokpris for barne- og undomslitteratur 1995, for serien Vår gamle gudelære Norsk Amatørteaterråd / Innkjøpsfondets ærespris for Ny Norsk Dramatikk 1995 Fortunas ærespris for barne-og ungdomsbøker 1997 Kultur- og kirkedepartementets fagbokpris for barne- og undomslitteratur 1997, for Noa Nasses stafettpinne 1998 Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl 1999 Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 1999, for Beowulf Ibsenprisen 2000 Ord & Bilde-prisen 2001 Kultur- og kirkedepartementets spesialpris for barne- og undomslitteratur 2003, for Mime-serien NÆ!-prisen (Nøffs Ærespris) 2005 Alf Prøysens Ærespris i 2008 Brages hederspris i 2009 Norsk kulturråds ærespris i 2010 Anders Jahres kulturpris i 2019 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tor Åge Bringsværd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Tor Åge Bringsværd på Internet Movie Database (en) Tor Åge Bringsværd hos The Movie Database (no) Tor Åge Bringsværd hos Gyldendal (no) NRK: Lydfiler med Tor Åge Bringsværd (no) Tor Åge Bringsværd i Cappelen Forlag (no) Tor Åge Bringsværd i NRK Forfatter (no) Digitaliserte bøker av Bringsværd og om Bringsværd hos Nasjonalbiblioteket.

Tor Åge Bringsværd (født 16. november 1939 i Skien) er en norsk forfatter kjent for romaner, barnebøker og fabelprosa, og som i samarbeid med Jon Bing også er kjent for en rekke sciencefictionbøker og TV-produksjoner under det kollektive forfatternavnet Bing & Bringsværd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Bing

2023-02-04

Jon Bing

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fridtjof Nansens belønning for yngre forskere', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Telenors forsknings- og innovasjonspris', 'Kategori:Nordmenn i databransjen', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske science fiction-forfattere', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Rivertonprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser', 'Kategori:Æresdoktorer ved Københavns Universitet', 'Kategori:Æresdoktorer ved Stockholms universitet']

Jon Bing (født 30. april 1944 i Tønsberg, død 14. januar 2014 i Oslo) var en norsk forfatter, dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Bing ble regnet som en foregangsmann innenfor internasjonal rettsinformatikk. Han var æresdoktor ved Stockholms universitet og Københavns Universitet, og Visiting Professor ved King's College, University of London.

Jon Bing (født 30. april 1944 i Tønsberg, død 14. januar 2014 i Oslo) var en norsk forfatter, dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Bing ble regnet som en foregangsmann innenfor internasjonal rettsinformatikk. Han var æresdoktor ved Stockholms universitet og Københavns Universitet, og Visiting Professor ved King's College, University of London. == Biografi == Bing flyttet til Trondheim tre år gammel og vokste opp der. Faren var politiadjutant og moren lærer. Etter examen artium ved Trondheim katedralskole begynte Bing å studere ved Universitetet i Oslo.Sammen med Tor Åge Bringsværd og noen andre studenter ved Universitetet i Oslo startet Bing opp foreningen Aniara, en klubb for sciencefiction-interesserte, og var ofte ute i media med utspill om science fiction. Han gav ut flere bøker, både skjønnlitterære og faglitterære. Han dobbeltdebuterte sammen med Bringsværd i 1967 med novellesamlingen Rundt solen i ring. De samarbeidet siden om flere skjønnlitterære bøker og antologier og gjorde fabelprosa og «Bing & Bringsværd» til kjente begreper i norsk litteratur.. Bing ble dr. juris i 1982 på emnet jus og kommunikasjon, og dette var temaer han var opptatt av i hele den juridiske karrieren. I 1983 ble han tildelt prisen Fridtjof Nansens belønning for yngre forskere for utvikling av fagområdet rettsinformatikk. I senere tid var Bing engasjert i samfunnsdebatten på en rekke områder. Man kunne se ham på TV når det var jubileum for den første personlige datamaskinen i Norge, lese hans svar på spørsmål om opphavsrett vedrørende digitale media, og støte på ham på den årlige sciencefiction-festivalen ShadowCon i Oslo. Han uttalte seg ofte i media i saker som omhandlet etikk innen teknologi, opphavsrett, og fremtiden generelt. Han var også kjent for sin omfattende samling av elefant-relaterte produkter.Han var gift to ganger, fra 1972 til 1980 med Liv Marthe Hartviksen, og fra 1986 til 1997 med forfatter Toril Brekke, men hadde ingen barn. Bing var leder av Personvernnemnda frem til 2009. Han var formann i Norsk filmråd 1979–81, formann i Europarådets Committee on Legal Data Processing 1981–82, formann i Norsk kassettavgiftsfond 1983–85 og leder av Norsk kulturråd 1993–2000. 6. november 2006 ble Bing innvalgt som medlem i ICANNs råd for globale toppnivå-domener (GNSO Council). == Verk == === Som forfatter === ==== Skjønnlitteratur ==== ===== Prosa ===== 1967 – Rundt Solen i ring (noveller) (som Bing & Bringsværd, altså sammen med Tor Åge Bringsværd) 1969 – Komplex (novelle-roman) 1970 – Det myke landskapet (roman) 1972 – Sesam 71 (noveller) (Bing & Bringsværd) 1972 – Scenario (roman) 1974 – Knuteskrift (noveller) 1975 – Azur – kapteinenes planet (barnebok, første bind i krøniken om stjerneskipet Alexandria) 1976 – Zalt – dampherrenes planet (barnebok, andre bind i krøniken om stjerneskipet Alexandria) 1982 – Mizt – gjenferdenes planet (barnebok, tredje bind i krøniken om stjerneskipet Alexandria) 1984 – Flod (barnebok) 1984 – Dobbeltgjengere (roman) 1984 – Boken er død! Leve boken! (essay) 1985 – Tanz – gåtenes planet (barnebok, fjerde og siste bind i krøniken om stjerneskipet Alexandria) 1986 – Hvadata? Lesestykker for informasjonssamfunnet (noveller) 1988 – Skyggene fra månen (barnebok) 1991 – Fabelprosa I, Motgift (noveller) (Bing & Bringsværd) 1991 – Tvilstilfeller (noveller) (Bing & Bringsværd) 1992 – En gammel romfarers beretninger (roman) 1992 – Rosenvy og bedriften som visste for mye (krim) 1995 – Piken som ble borte (barnebok) 2004 – Oslo 2084: fire fortellinger om fremtidige forbrytelser (noveller) (Bing & Bringsværd) 2007 – Nidarholm – Den hvite munkens briller (barnebok) 2014 – London 2084 (roman) (Bing & Bringsværd) ===== Drama ===== 1969 – Å miste et romskip: et sjansespill (skuespill) (Bing & Bringsværd) 1976 - Helmer & Sigurdson: Nitimemordet (TV-serie) (Bing & Bringsværd) 1977 - Helmer & Sigurdson: Lykkespill (TV-serie) (Bing & Bringsværd) 1978 - Rutine for ukjent planet (hørespill) (Bing & Bringsværd) 1978 - Rutine for Nemesis (hørespill) (Bing & Bringsværd) 1978 - Blindpassasjer (TV-serie) (Bing & Bringsværd) 1979 - Helmer & Sigurdson: Mareritt ved midtsommer (TV-film) (Bing & Bringsværd) 1980 – Marco Polos nye eventyr (hørespill og manus til TV-serie) (Bing & Bringsværd) 1981 - Helmer & Sigurdson: Septembermordet (TV-film) (Bing & Bringsværd) 1981 - Helmer & Sigurdson: Spøkelsesbussen (TV-film) (Bing & Bringsværd) 1981 - Rutine for Terra Nova (hørespill) (Bing & Bringsværd) 1982 – Ta den ring (TV-serie) (Bing & Bringsværd) 1988 – Av støv er du kommet (skuespill) (Bing & Bringsværd) ==== Faglitteratur ==== 1975 – Forlagsavtalen 1977 – Legal Decisions and Information Systems (sammen med Trygve Harvold) (tilgjengelig på nett) 1982 – Kvartsbrikker: tekster til edb, individ og samfunn 1982 – Rettskildebruk: analyse av et utvalg brukerundersøkelser (med Dag Frøystad) CompLex 3/82 1982 – Rettslige kommunikasjonsprosesser: bidrag til en generell teori (doktoravhandling) (tilgjengelig på nett) 1982 – Informasjonssystemer for Trygderettens kjennelser (doktoravhandling) CompLex nr 7/82 1982 – Utfordringen: en bok om edb, individ og samfunn 1988 – Visse rettslige aspekter ved reklamefinansiert satellittfjernsyn (med Anne Kirsti Brække) CompLex 3/88 1991 – Personvern i faresonen 1994 – Offentlige informasjonstjenester: rettslige aspekter CompLex 6/94 1995 – Rettslige konsekvenser av digitalisering: Rettighetsadministrasjon og redaktøransvar i digitale nett CompLex 1/95 1996 – Elektronisk publisering: utvalgte rettslige aspekter (med Ole E. Tokvam) 1998 – Landskap med tegn: en liten bok om informasjonsteknologi og informasjonspolitikk 2006 – Norsk skribentrett (sammen med Hans Marius Graasvold og Eirik Djønne) 2008 – Ansvar for ytringer på nett : særlig om formidlerens ansvar 2009 – Internet governance: infrastructure and institutions (redigert med Lee A. Bygrave), Oxford University Press 2016 – Fremtidens fortid. Fortellinger om jus og informasjonsteknologi. ISBN 9788205494459. === Som redaktør === 1988 – Sikkert som data ==== Som redaktør sammen med Bringsværd ==== 1967 – Og jorden skal beve (sciencefictionantologi) 1968 – Tider skal komme (sciencefictionantologi) 1969 – Østenfor sol (sciencefictionantologi) 1969 – Lunarium: boken om månen 1970 – Rød planet (sciencefictionantologi) 1971 – Malstrøm (sciencefictionantologi) 1972 – Vestenfor måne (sciencefictionantologi) 1972 – Elektriske eventyr (barnebok) 1973 – Jeg – en maskin: kybernetiske fabler (sciencefictionantologi) 1974 – Himmelstorm (sciencefictionantologi) 1975 – Nazar 1: Timeglass (sciencefictionantologi) 1976 – Nazar 2: Åndeskrift (sciencefictionantologi) 1976 – Nazar 3: Den gale professor (sciencefictionantologi) 1977 – Nazar 4: Dragsug (sciencefictionantologi) 1980 – Nazar 5: Stjerneskudd (sciencefictionantologi) 1982 – Stella Polaris (sciencefictionantologi) 1991 – Fabelprosa II, Minner om fremtiden (noveller) 1992 – Fabelprosa III, Bakkekontakt (noveller) 1992 – Fabelprosa IV, Drager og datamaskiner (noveller) == Priser og utmerkelser == 2013 Hans Heibergs Minnestipend 2006 Rosings hederspris 2001 Brages hederspris 2001 Telenors forskningspris for «fremragende pionerarbeid og internasjonale bidrag for å etablere et akademisk fagområde knyttet til data, telekommunikasjon og jus» 1999 St. Olavs Orden, Ridder av første klasse 1993 «Gullmusa» 1993 «Computer Law Pioneer Award», under World Computer Law Congress 1985 Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for Bings samlede barne- og ungdomsbøker 1980 Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur 1978 Rivertonprisen for TV-serien Blindpassasjer), sammen med Tor Åge Bringsværd 1977 H.M. Kongens gullmedalje for Legal Decisions and Information Systems, sammen med Trygve Harvold 1979 Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur for Paradox, sammen med Rune Johan Andersson og Tor Åge Bringsværd 1975 Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur for Azur – kapteinenes planet == Fjernsynsproduksjoner == Innen tv er han og makkeren Tor Åge Bringsværd mest kjent som skaperne av Norges første sciencefictionproduksjon for TV, miniserien Blindpassasjer, som var en blanding av thriller og science fiction. De har også skrevet to av miniseriene, samt tre episoder om etterforskerne Helmer & Sigurdson som gikk på NRK 1975–1981. I 1982 var de aktuelle med sciencefictionserien Ta den ring, som i motsetning til Blindpassasjer foregikk på jorden. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jon Bing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jon Bing på Internet Movie Database (no) Publikasjoner av Jon Bing i BIBSYS (no) Publikasjoner av Jon Bing i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin (no) Jon Bing, Universitetet i Oslo (no) Mr. Bing – portrett i Dagbladet Magasinet 13. august 2005 (no) NRK: Lydfiler med Jon Bing (no) Jon Bing i Norske Dramatikeres Forbund (no) Jon Bing i NRK Forfatter

Jon Bing (født 30. april 1944 i Tønsberg, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Philip_Newth

2023-02-04

Philip Newth

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Personer fra Worcester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser']

Philip Newth (født 20. januar 1939 i Worcester, England) er en britisk norskspråklig forfatter og illustratør som har skrevet mer enn 50 barne- og ungdomsbøker. Han har også skrevet flere hørespill. Newth debuterte med billedboken Den aller største kanonen i 1969. Mange lesere vil forbinde ham med serien av barnebøker om roboten Matilda. Newth er vinner av en rekke priser og utmerkelser, blant annet Skolebibliotekarforeningens litteraturpris og fyrstedømmet Monacos ærespris. Newth er bosatt på Rykkinn i Bærum kommune. Han er gift med forfatteren Mette Newth, som han også har samarbeidet med om en rekke prosjekter. Forfatteren Eirik Newth er deres eldste sønn, datter Hege Newth er generalsekretær i NORSK PEN og tømmermester Torstein Newth er yngste sønn.

Philip Newth (født 20. januar 1939 i Worcester, England) er en britisk norskspråklig forfatter og illustratør som har skrevet mer enn 50 barne- og ungdomsbøker. Han har også skrevet flere hørespill. Newth debuterte med billedboken Den aller største kanonen i 1969. Mange lesere vil forbinde ham med serien av barnebøker om roboten Matilda. Newth er vinner av en rekke priser og utmerkelser, blant annet Skolebibliotekarforeningens litteraturpris og fyrstedømmet Monacos ærespris. Newth er bosatt på Rykkinn i Bærum kommune. Han er gift med forfatteren Mette Newth, som han også har samarbeidet med om en rekke prosjekter. Forfatteren Eirik Newth er deres eldste sønn, datter Hege Newth er generalsekretær i NORSK PEN og tømmermester Torstein Newth er yngste sønn. == Bibliografi == Den aller største kanonen – barnebok (1970) Stories from Norway – (1974) (illustrert av Mette Newth) Benjamins borg – barnebok (1976) (sammen med Mette Newth) Massemediene og vi – lærebok (1976) (sammen med Mette Newth) Rulle på eventyr – billedbok for blinde (1977) Beano, Fatty, Ludo og jeg – barnebok (1979) Verdens viktigste O – billedbok for blinde (1980) Mammaen min er så høy som stjernene – barnebok (1980) (sammen med Mette Newth) Ball-sprett – barnebok (1980) (sammen med Mette Newth) Røtter i Kastanjegata – barnebok (1980) Opp mot veggen – barnebok (1981) Roboten er løs! – barnebok (1982) Fy katte! – barnebok (1982) I bakgården til Rosa og Fred – barnebok (1983) (sammen med Mette Newth) Robot i rommet – barnebok (1984) Pass på Lillebror! – barnebok (1984) Soldreperen – barnebok (1985) (sammen med Mette Newth) Ettersøkt: Roboten Matilda – barnebok (1986) Turen til Kathmandu – sakprosa (1987) Voooosj! Matildas bok – barnebok (1987) UFO – barnebok (1987) Stemmen – barnebok (1987) Huset som ikke ville dø! – barnebok (1987) For et svin! – barnebok (1988) Bacon og Egg mot tegneserieheltene – barnebok (1988) Mamma! Mia! – barnebok (1989) (sammen med (Hege Newth) Drusilde – barnebok (1990) Ikaros igjen – barnebok (1991) Hmm? Agenten fra SKuRRk – barnebok (1992) Legg bi og plystre etter vinden – barnebok (1993) Robinson Crusoe Larsen – barnebok (1994) Gjengen fra Kastanjegata – barnebok (1994) Bedre å bo under en stein i skogen – barnebok (1994) Min venn Kong – barnebok (1995) Roboten Matilda og Camillamysteriet – barnebok (1995) Barn av Universet – barnebok (1995) Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Matens historie – sakprosa (1996) Som ingenting på denne jord – barnebok (1997) Spook : en spøkelseshistorie – barnebok (1998) Flammenes herre – sakprosa (1998) (sammen med Iraj Nouri) Kjeltringer på klosteret – barnebok (1999) Den utvalgte – barnebok (2000) Matilda, litt av en robot – (2002) Så kom englene – barnebok (2004) Fra margbein til spretne tomater – sakprosa (2005) Hannah Snell – historisk roman, lettlestbok (2006) Barnesoldatene – historisk roman, lettlestbok (2008) == Priser (utvalg) == Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris 1976, for Bruse (sammen med Mette Newth) Kultur- og kirkedepartementets pris for pionerarbeid innen barne- og undomslitteratur 1977 Prix Amade 1980 Skolebibliotekarforeningens litteraturpris 1983, for samlet forfatterskap Sarpsborgprisen 1983 (sammen med Mette Newth) Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1985, for Soldreperen (sammen med Mette Newth) Aschehougs reisestipend 2000 == Referanser == == Kilder == Presentasjon av Philip Newth i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider == Eksterne lenker == Philip Newths hjemmeside (no) Philip Newth hos Sceneweb

Philip Newth (født 20. januar 1939 i Worcester, England) er en britisk norskspråklig forfatter og illustratør som har skrevet mer enn 50 barne- og ungdomsbøker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Science_fiction

2023-02-04

Science fiction

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Science fiction', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verifiserbarhet']

Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.

Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener. == Definisjon == Begrepet skal først ha blitt brukt av den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback i 1929, i det første nummeret av hans magasin Science Wonder Stories. Som definisjon på hva science fiction egentlig betyr, viste Gernsback selv senere til 1959-utgaven av Webster's New World Dictionary: «SCIENCE FICTION: Fantasirike romaner og historier sentrert om en eller annen påstått, ofte utrolig, vitenskapelig nyvinning.»Tidligere hadde Gernsback introdusert begrepet «scientifiction» (1926), som han beskrev som «(...) historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev ... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskapelige fakta og profetiske visjoner (...) ». Gernsback og andre mente i senere år at begrepet science fiction ble utvannet ved at det også brukes om historier som inneholdt pseudovitenskap og fantasi. Dette førte til en lang og resultatløs debatt om avgrensningen mellom science fiction og fantasy, og forsøk på å introdusere nye begreper som «speculative fiction», «science fantasy», «fabelprosa» og så videre. == Historie == === Forløpere === Den egentlige science fiction kunne først oppstå med utviklingen i vitenskap og teknikk. I alle kulturer har det eksistert sagaer, eventyr og fantastiske overleveringer. Med disse som bakgrunn oppsto det i Europa i opplysningstiden litterære verker som fritt spekulerte omkring hvilken ny viten, hvilke oppdagelser mennesker kunne komme til å gjøre på jorden eller i himmelrommet, hvilke nye samfunnsformer som kunne finnes i fjerne strøk eller tenkes i fremtiden. Etter at teleskopet ble oppfunnet, ble det kjent at månen er et utstrakt himmellegeme, og i oppdagelsesreisenes tidsalder drømte man derfor straks om å reise dit. Slike historier ga rike muligheter for satire over forhold i samtiden, slik det først ses hos den romerske forfatteren Lukian (ca 120 - ca 190). I En sannferdig historie parodierte han noen underlige historier hos Homer i Odysseen og noen fantasier populære i Lukians samtid. Han foregriper her nyere fiktive temaer som reiser til månen, utenomjordisk liv og krig mellom planetene. Lukian kan dermed kalles far til science fiction, selv om han ikke gjør noe forsøk på å forklare sine flygende skip vitenskapelig.Andre forløpere for science fiction: Thomas More: Utopia (1516) Johannes Kepler: Somnium, (1634, norsk tittel: Drømmen) Cyrano de Bergerac: L’histoire comique contenant les états et empires de la lune (1656) Margaret Cavendish: The Blazing World (1666) Daniel Defoe: The Consilidator (1705) Jonathan Swift: Gullivers reiser (1726) Ludvig Holberg: Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) Voltaire: Micromégas (1752) === Tidlige verk === I 1593 skrev Johannes Kepler med hjelp fra sin venn Christoph Besold en kort avhandling, der han forestilte seg hvordan jorden ville ta seg ut for mennesker bosatt på månen. Den ble revidert flere ganger i løpet av Keplers liv, og til sist utgitt posthumt under titelen Somninum. Avhandlingen var ment å skulle forklare Kopernikus' idé om at jorden beveger seg raskt, og at den roterer mens den sirkler rundt solen, uten at menneskene på jorden merker noe til alt dette. Fra jorden ser vi månen og dens bevegelser, så sett fra månen ville vel jordens bevegelser være synlige på samme vis? Kepler ønsket å forsvare avhandlingen i en disputas, men dette ble forhindret av overordnede.Mary Shelley betraktes av mange som grunnleggeren av science fiction. Hennes roman Frankenstein (1818) hevdes av blant andre Brian Aldiss å være den første spekulative roman som ikke kunne ha eksistert uten den industrielle revolusjon og vitenskapelig metode. Fra midten av det 19. århundre finnes det elementer fra science fiction også hos Edgar Allan Poe og E.T.A. Hoffmann. I Nathaniel Hawthornes «Dr Heideggers eksperiment» fra 1837 byr hovedpersonen på en smak av vannet fra ungdomskilden (nevnt allerede av Herodot) som viser seg bare å ha midlertidig effekt.I siste halvdel av århundret oppsto den egentlige science fiction som sjanger. Jules Verne begynte fra 1860-tallet å publisere sine vitenskapelig-romantiske eventyrromaner. H. G. Wells publiserte fra 1890-årene det han kalte «vitenskapelige romanser», teknisk-samfunnskritiske verk. Rundt århundreskiftet var verden i omveltning både teknologisk og sosialt. Uroen som kulminerte i den russiske revolusjon og truende stormaktskonflikter satte sitt preg også på litteraturen om fremtiden. Advarende romaner om fryktelige truende kriger florerte. I 1907 publiserte Jack London sin krasse dystopi The Iron Heel om en kommende konflikt mellom kapitalister og arbeidere i USA. Karel Čapek introduserte i 1920 ordet «robot» i sitt skuespill R.U.R., hvor menneskene skaper en underklasse av mekaniske arbeidere som senere gjør opprør og utrydder dem. Parallelt med at science fiction utviklet seg som et redskap for samfunnskommentarer, ble den også for alvor et medium for eskapisme. Edgar Rice Burroughs publiserte i 1912 A Princess of Mars, fremdeles av mange regnet som den ultimate dagdrømsromanen med sine fantastiske landskaper, lettkledde («oviparøse»!) prinsesser i fare, sverdsvingende helter og skumle marsboere. Også velkjente forfattere som Rudyard Kipling og C. S. Lewis bidro til sjangeren. Andre eksempler som tidlig bidro til å definere sjangeren: Restif de la Bretonne, franskmann og opphav til Les Posthumes (1802), hvor skikkelsen grev de Multipliandre er i stand til å overføre sitt sinn til andre mennesker, andre planeter og fremtiden, et konsept som også ble benyttet av H.P. Lovecraft i The Shadow Out of Time. Jean-Baptiste Cousin de Grainville, en annen fransk forfatter som skrev Le Dernier Homme («Det siste mennesket») i 1805. Handlingen utspiller seg blant Palmyras ruiner ved en avsides hule, sterkt fryktet av den syriske befolkningen som kaller den «dødens hule». Jane C. Loudon, engelsk forfatterinne som med boka The Mummy!: Or a Tale of the Twenty-Second Century (1827) forestilte seg England i år 2126. Louis Geoffroy (1803–58) presenterte et tidlig eksempel på kontrafaktisk historie med It Histoire de la Monarchie universelle: Napoléon et la conquête du monde (1812–1832) (1836), hvor Napoleon Bonaparte invaderer og erobrer både Russland og Storbritannia. Fitz-James O'Brien (1828-62) er kjent for novellen «The Diamond Lens» der en vitenskapsmann finner opp et supermikroskop, og oppslukes av en vakker kvinne han får øye på i en bitteliten verden synlig i mikroskopet; og «The Wondersmith», trykt i oktober 1859 i Atlantic Monthly, der han beskriver en hær bestående av miniatyr-roboter. Charlemagne-Ischir Defontenay, en fransk lege som har vært beskrevet som oppfinneren av plastisk kirurgi, lagde en tidlig versjon av space opera med verket Star ou Psi de Cassiopée (1854). Et objekt fra himmelen som lander i Himalaya, viser seg å inneholde et metallskrin med papirmanuskripter som beskriver fremmede samfunn og humanoide raser i stjernebildet Kassiopeia. Edward S. Ellis skapte i 1868 historien The Steam Man of the Prairies, en tidlig forløper for roboter, idet en av hovedpersonene bygger en mekanisk mann. Edward Everett Hale utgav i 1869 novellen The Brick Moon, det første litterære eksempelet på utskytingen av en satellitt i bane rundt jorda. Edward Bulwer-Lytton, en engelskmann som forfattet boken The Coming Race (1871), om en åndelig og teknologisk høyt utviklet underjordisk sivilisasjon og deres mystiske energikilde kalt Vril. Edward Page Mitchell (1852–1927), en amerikansk forfatter som blant annet skrev fortellinger om cyborger, teleportering, usynlighet og tidsreiser. Edward Bellamy, amerikaneren bak den populære romanen Looking Backward (1888), om en mann som våkner opp til en utopisk verden i år 2000. Edwin A. Abbott, skaperen av Flatland (1884), en roman om oppdagelsen av en todimensjonal verden og dens innbyggere. Percy Greg, forfatter av romanen Across the Zodiac (1880), om interplanetariske reiser i romskip, antigravitasjon, giftgasspistoler og elektriske traktorer. Camille Flammarion, astronom som var lidenskapelig opptatt av liv på andre planeter. I Les Terres du Ciel (1884) dør en mann og en kvinne på toppen av et fjell, bare for å finne seg selv reinkarnert på Mars, hvor planetens flora og fauna deretter skildres. J.-H. Rosny aîné, som blant annet står bak novellen «Les Xipehuz» (1887), hvor jorden får besøk av uorganiske og ikke-menneskelige romvesener det viser seg å være umulig å kommunisere med, og «Le Cataclysme» (1896), der et område av Frankrike opplever at naturlovene endrer seg. Robert Potter, irsk-australier som stod bak The Germ Growers (1892), en fortelling om invasjon fra rommet, bortføring av romvesener og biologisk krigføring. Kurd Lasswitz (1848-1910), tysk forfatter av Auf zwei Planeten (1897), en fortelling hvor mennesker oppdager en base på Nordpolen, bebodd av marsboere. Lasswitz har fått en pris oppkalt etter seg. E. M. Forster forutså med The Machine Stops (1909) en verden hvor alle var forbundet via et nettverk, og levde og jobbet hele livet inne i små leiligheter. William Hope Hodgson, en engelsk horror-forfatter som beskrev livet i en fjern fremtid på en døende jord, med fremmed teknologi og nye arter mennesker, i boka The Night Land (1912) E. E. Smith, kjemiker og innflytelsesrik pulp-forfatter og skaper av The Skylark of Space, skrevet mellom 1915 og 1921, en klassiker innen stjernekrigssjangeren. Milo Hastings, forfatter Children of Kultur (1919), som var den opprinnelige inspirasjonen til Fritz Langs Metropolis. David Lindsay, en skotte som stod bak den kjente og filosofiske sci-fi-romanen A Voyage to Arcturus (1920), der en mann havner på en fremmed planet med eksotiske skapninger og det er vanlig å gro og kvitte seg med indre organer. Ray Cummings (1887–1957) omtales som en av grunnleggerne av pulp science fiction-sjangeren, og kjent for sine historier om mikroskopiske verdener, særlig The Girl in the Golden Atom (1922), der en vitenskapsmann studerer sin mors giftering under mikroskopet og krymper seg selv for å kunne besøke en slik mini-verden. Olaf Stapledon (1886 – 1950), en britisk filosof og forfatter som med utgivelser som Star Maker, Last and First Men og Odd John hadde en stor innflytelse på senere forfattere. Philip Gordon Wylie (1902-71) var skaper av Gladiator (1930), en roman som skulle vise seg å være en forløper for superheltsjangeren. Wylie var skeptisk til å fremstille en moralsk overlegen skikkelse som kontrast til vanlige mennesker, og introduserte derfor den høyst menneskelige skikkelsen Clark Kent som motvekt til Supermann. === Science fiction som triviallitteratur === I 1926 startet amerikaneren Hugo Gernsback publisering av science fiction i magasinform med sitt Amazing Stories. Dette var det amerikanerne kaller et pulp eller «billig»-magasin – etter den dårlige papirkvaliteten, ansett som et kjennetegn på at innholdet var masseprodusert og av dårlig kvalitet. Publiseringsformatet sammen med Amazing Stories og dets etterfølgeres suksess gjorde at science fiction snart ble assosiert med «dårlig litteratur», og har medvirket til at det har vært vanskelig for sjangeren å bli akseptert som seriøs litteratur. === USAs Golden Age === SF ble oppgradert da John W. Campbell, Jr. ble utgiver av Astounding Science Fiction. Han gav ut noveller av forfattere (Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Robert Heinlein) som senere ble verdenskjente. Alt i alt ble sjangeren sterkt påvirket av amerikanske forfattere på denne tiden. En hel rekke forfattere som egentlig ikke skrev science fiction, eksperimenterte med sjangeren og ga på den måten SF et mer seriøst image (Karel Čapek, Aldous Huxley, Karin Boye, Clive Staples Lewis, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut, George Orwell, Gore Vidal, Doris Lessing, Margaret Atwood). === Den nye bølgen === Begrepet new wave ble fra slutten av 60-tallet brukt av litteraturkritikere som en fellesnevner for en «bølge» av science fiction-forfattere som søkte bort fra idélitteraturen i retning skjønnlitteratur. Den nye bølgen ble kjennetegnet av litterære eksperimenter og en affinitet med 70-årenes «motkultur». Bøker assosiert med denne retningen befatter seg gjerne med den nære framtid, er dystopiske, har et desillusjonert menneskesyn, men er ikke sjelden gjennomført med adskillig fandenivoldskhet. Den nye bølgen ble en parentes i science fictions historie, men førte til at sjangeren fikk en viss positiv oppmerksomhet fra skjønnlitterære miljøer. Den hadde også en fornyende effekt på sjangeren, som ved midten av 60-tallet hadde vist tegn til å stivne i form så vel som idé. Noen forfattere som gjerne assosieres med denne perioden – med eller mot eget ønske – er J.G. Ballard, Frank Herbert, Michael Moorcock, Thomas M. Dish, Harlan Ellison, Samuel R. Delany, Joanna Russ og Norman Spinrad. I Norge var særlig Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på 70-tallet entusiastiske eksponenter for den nye retningen. == Science fiction i Norge == Det har alltid vært noe oversatt science fiction på det norske markedet. H. G. Wells, Jules Verne og Edgar Rice Burroughs' fantasier ble alle tidlig oversatt – Den Hemmelighedsfulde Ø (1876), Den usynlige Mand (1901) og Prinsessen av Mars (1924) – og har etter alle solemerker hatt gode salgstall. Allers Familie-Journal publiserte føljetonger om blant annet ballongreiser til månen, på sider man kunne ta ut og selv binde inn til bøker. Det har imidlertid vært påfallende liten interesse for science fiction eller «fremtidsromaner» som sjanger. Dette til tross for at science fiction utgjør en meget vesentlig andel av salget av fremmedspråklig litteratur solgt i Norge. I våre naboland Sverige og Danmark er forholdet et helt annet, med et betydelig antall oversettelser hvert år foruten innenlandsk produksjon. I første halvdel av femtitallet var det et blaff av forlagsmessig interesse for sjangeren. En del ble utgitt som guttebøker for aldersgruppen 12–16 år, mellom dem noen av Robert Heinleins juveniles. Gyldendal startet i 1954 pocketbok-serien Gyldendals fremtidsromaner som introduserte Heinlein, Isaac Asimov, A.E. van Vogt, og John Wyndham for mer voksne lesere. Serien ble lagt ned etter fem utgivelser, men er i ettertid blitt ettertraktet blant nostalgiske samlere. Fire år etter, i 1958, prøvde billigbokforlaget Romanforlaget seg med serien Science Fiction. For sikkerhets skyld med forklarende lydskrift på baksiden («uttales saiens fiksjen»). Kjente science fiction-forfattere som Poul Anderson og Arthur C. Clarke ble presentert. Men igjen – etter tre utgivelser var det slutt. Samme forlag hadde forøvrig tidligere utgitt to romaner av A.E. van Vogt i en mer generelt innsiktet billigbokserie (Kronebøkene, 1954). Utover dette har det stort sett vært tale om spredte utgivelser som ikke først og fremst henvendte seg til sjanger-publikumet i annonsering eller innpakning. Falken Forlag gjorde for eksempel på 1980-tallet en prisverdig innsats ved å oversette bøker av Strugatskij-brødrene og Ivan Jefremov, men da ut fra det perspektiv at dette var sovjetiske forfattere. Men med unntak av en kort periode fra siste halvdel av 1960-årene og ut i 1970-årene, har det sjelden vært noe som kan minne om en bevisst forlagssatsing på science fiction som sjanger i Norge. Aventura prøvde seg med to titler av Asimov: Keiserrikets fall (Foundation) i 1985, oversatt av Arne Treholt 34 år etter den amerikanske utgaven. Erobreren (Foundation and Empire) kom året etter – men siste bind i trilogien lar fortsatt vente på aeg. Våren 1965 ble studentenes science fiction-forening, Aniara, stiftet på Universitetet i Oslo. På dette stiftelsesmøtet møttes Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som skulle vise seg å bli noen av de viktigste personlighetene innen norsk science fiction. B&B greide kunststykket å introdusere sjangeren på bred front for det norske publikumet på slutten av 60-tallet til starten av 70-tallet. De fikk utgitt en rikt utstyrt og mye omtalt tre-binds antologi/innføring i sjangeren i «kaffebord-format» på Den norske Bokklubben (Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris). De fulgte opp med en serie lange temaprogrammer om science fiction i beste sendetid lørdag kveld på NRK tv. Disse programmene omfattet også dramatiseringer av klassiske noveller. Bing & Bringsværd debuterte som dramatikere på Det Norske Teateret med et science fiction-skuespill, Å miste et romskip. De tok også initiativet til en rekke oversettelser i Gyldendals serie Lanterne science fiction. Denne billigbokserien introduserte også nye, norske forfattere som Ingar Knudtsen og Åsmund Forfang. Noen mindre forlag hadde i mellomtiden kastet seg på med utgivelser av mer tradisjonell science fiction. Billigbokforlaget Fredhøis Forlag utga i perioden 1971–1974 hele 41 science fiction-bøker. Utvalget var hummer og kanari, men omfattet også klassikere som Ray Bradbury og Robert Bloch, samt oversettelser av relativt ferske romaner fra Poul Anderson, Philip K. Dick, Harlan Ellison og svensken Sam Lundwall. Også en ny norsk forfatter, Dag Ove Johansen, fikk slippe til. Fan-forlaget STOWA utga bøker av nye norske skribenter, blant dem Øyvind Myhre og Per G. Olsen som senere fikk slippe til på Cappelen og Gyldendal. I en kort periode var interessen for science fiction påtagelig blant litteraturinteresserte nordmenn, men det hele dabbet av utover 70-tallet. For det store publikum ble science fiction i denne perioden synonymt med Bing & Bringsværd og den såkalte «nye bølgen» i britisk/amerikansk science fiction. Denne vinklingen var trolig i lengden ikke nok til å holde på en bred interesse. Bing og Bringsværd har selv vært produktive som forfattere av noveller, romaner, hørespill og tv-serier innen SF-sjangeren – sammen og hver for seg. Totalt sett er det imidlertid gitt ut forholdsvis lite norsk science fiction. Blant unntakene er nevnte Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen og Dag Ove Johansen. Disse tre forfatterne har alle omfattende forfatterskap bak seg, og deler en bakgrunn i SF-magasinet Nova på 1970-tallet. En del forfattere har gitt ut noen få lovende bøker, i de fleste tilfellene novellesamlinger med både science fiction og annen fantastisk litteratur. Her kan Trond Buland, Einar Gjærevold, Reidar Jensen og Erik Braathen nevnes. Flere av disse debuterte på enmannsforlaget Bok og Magasinforlaget, som mot alle odds holdt det gående fra slutten av 1970-tallet inntil eieren Terje Wanberg døde i 2006. En del mainstream-forfattere med mer eller mindre uttalt interesse for science fiction har også hatt gjestespill innen sjangeren, som Axel Jensen, Elin Brodin og Eirik Austey (Tron Øgrim). === Se også === Liste over norske science fiction-bøker == Kjente science fiction-filmer == Sciencefictionfilmer har en lang og rik tradisjon i populærkulturen: Fritz Lang: Metropolis (1927) Ettore Scola: Terrassen (1963) Stanley Kubrick: Dr. Strangelove (1964) Roger Vadim: Barbarella (1968) Franklin J. Schaffner: Apeplaneten (1968) Stanley Kubrick: 2001: En romodysse (1968) Stanley Kubrick: A Clockwork Orange (1971) Andrej Tarkovskij: Solaris (1972) Steven Spielberg: Nærkontakt av 3. grad (1977) George Lucas og andre: Star Wars (1977) Ridley Scott: Alien (1979) Ridley Scott: Blade Runner (1982) Steven Spielberg: E.T. (1982) James Cameron: Terminator (1984) Terry Gilliam: Brazil (1985) James Cameron: Aliens (1986) Paul Verhoeven: Total Recall (1990) James Cameron: Terminator II - Dommens dag (1991) Kenneth Branagh: Mary Shelley's Frankenstein (1994) Terry Gilliam: Twelve Monkeys (1995) Andy Wachowski og Larry Wachowski: The Matrix (1999) Richard Kelly: Donnie Darko (2001) Steven Spielberg: A.I.: kunstig intelligens (2001) Steven Spielberg: Minority Report (2002) Suzanne Collins: The Hunger Games (2012) == Fotnoter == == Eksterne lenker == Fabelprosa Fandom.no Oslo Science Fiction-Festival sf.kjempekjekt.com – norsk blog dedikert til science fiction Science fiction-litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Science fiction-film; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_tyske_universiteter

2023-02-04

Liste over tyske universiteter

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over skoler', 'Kategori:Tyskland-relaterte lister', 'Kategori:Universiteter i Tyskland', 'Kategori:Vitenskap og teknologi i Tyskland']

Liste over tyske universiteter og høyskoler

Liste over tyske universiteter og høyskoler == De største universitetene etter antall studenter == Ludwig-Maximilians-Universität, München: 44.211 studenter (2003) Westfälische Wilhelms-Universität, Münster: 44 000 studenter (2003/2004) Universität zu Köln: 43 655 studenter (2007) Freie Universität Berlin: 42 700 studenter (2003/2004) Universität Hamburg: 39 900 studenter (2003/2004) == A-B == Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule, Aachen (NRW) Fachhochschule Aachen, Aachen (NRW) Fachhochschule Aalen, Aalen Fachhochschule Albstadt-Sigmaringen, Albstadt Fachhochschule Ansbach, Ansbach Fachhochschule Aschaffenburg, Aschaffenburg (Bayern) Fachhochschule Augsburg, Augsburg (Bayern) Universität Augsburg, Augsburg (Bayern) Otto-Friedrich-Universität, Bamberg (Bayern) Alice-Salomon-Fachhochschule für Sozialarbeit und Sozialpädagogik, Berlin E.A.P. Europäische Wirtschaftshochschule, Berlin Evangelische Fachhochschule für Sozialarbeit und Sozialpädagogik, Berlin Fachhochschule für Technik und Wirtschaft, Berlin Fachhochschule für Verwaltung und Rechtspflege, Berlin Fachhochschule für Wirtschaft, Berlin Katholische Fachhochschule, Berlin Hertie School of Governance, Berlin Hochschule für Musik Hanns Eisler, Berlin Humboldt-Universität zu Berlin Kunsthochschule Berlin-Weißensee Hochschule für Gestaltung, Berlin Freie Universität, Berlin Technische Fachhochschule Berlin, Berlin Technische Universität Berlin, Berlin Hochschule für Schauspielkunst Ernst Busch, Berlin Universität der Künste Berlin, Berlin Fachhochschule Biberach, Biberach Fachhochschule Bielefeld, Bielefeld (NRW) Universität Bielefeld, Bielefeld (NRW) Evangelische Fachhochschule Bochum, Bochum (NRW) Fachhochschule Bochum, Bochum (NRW) Ruhr-Universität, Bochum (NRW) Technische Fachhochschule Georg Agricola, Bochum (NRW) Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Bonn (NRW) Fachhochschule Bonn-Rhein-Sieg, Bonn (NRW) Universität Bremen, Bremen Hochschule Bremen, Bremen Hochschule für Nautik, Bremerhaven (Bremen) Technische Universität Braunschweig, Braunschweig (Niedersachsen) Fachhochschule Buxtehude, Buxtehude == C-D == Technische Universität Chemnitz, Chemnitz (Sachsen) Technische Universität Clausthal, Clausthal-Zellerfeld (Niedersachsen) Brandenburgische Technische Universität, Cottbus (Brandenburg)Evangelische Fachhochschule Darmstadt, Darmstadt (Hessen) Fachhochschule Darmstadt, Darmstadt (Hessen) Technische Universität Darmstadt, Darmstadt (Hessen) Fachhochschule Deggendorf, Deggendorf Fachhochschule Dortmund, Dortmund (NRW) International School of Management, Dortmund (NRW) Universität Dortmund, Dortmund (NRW) Evangelische Hochschule für soziale Arbeit Dresden, Dresden (Sachsen) Hochschule für Bildende Künste Dresden, Dresden (Sachsen) Hochschule für Kirchenmusik Dresden, Dresden (Sachsen) Hochschule für Musik Dresden, Dresden (Sachsen) Hochschule für Technik und Wirtschaft Dresden, Dresden (Sachsen) Palucca Schule Dresden, Dresden (Sachsen) Technische Universität Dresden, Dresden (Sachsen) Heinrich-Heine-Universität, Düsseldorf (NRW) Kunstakademie Düsseldorf, Düsseldorf (NRW) Universität Duisburg-Essen, Duisburg (NRW) == E-F == Fachhochschule Erfurt, Erfurt (Thüringen) Universität Erfurt, Erfurt (Thüringen) Friedrich-Alexander-Universität, Erlangen-Nürnberg (Bayern) Universität Duisburg-Essen, Essen (NRW) Folkwang Hochschule, Essen (NRW) Fachhochschule für Sozialwesen Esslingen, Esslingen am Neckar FHT Esslingen, Esslingen am Neckar ESCP Europe Wirtschaftshochschule Berlin Johann-Wolfgang-Goethe-Universität, Frankfurt am Main (Hessen) Fachhochschule Frankfurt am Main, Frankfurt am Main (Hessen) Hochschule für Bankwirtschaft, Frankfurt am Main (Hessen) Hochschule für Musik und Darstellende Kunst, Frankfurt am Main (Hessen) Staatliche Hochschule für bildende Künste, Frankfurt am Main (Hessen) Europa-Universität Viadrina, Frankfurt (Oder) (Brandenburg) Technische Universität Bergakademie Freiberg, Freiberg (Sachsen) Albert-Ludwigs-Universität, Freiburg im Breisgau (Baden-Württemberg) Evangelische Fachhochschule Freiburg, Freiburg im Breisgau (Baden-Württemberg) Hochschule für Musik Freiburg, Freiburg im Breisgau (Baden-Württemberg) Katholische Fachhochschule Freiburg, Freiburg im Breisgau (Baden-Württemberg) Philosophisch-theologische Hochschule Sankt Georgen, Frankfurt am Main, (Hessen) Pädagogische Hochschule Freiburg, Freiburg im Breisgau (BW) Fachhochschule Weihenstephan, Freising und Triesdorf (Bayern) Fachhochschule Furtwangen, Furtwangen == G-H == Technische Universität Garching, Garching: se Technische Universität München Staatliche Studienakademie, Gera (Thüringen) Fachhochschule Gelsenkirchen, Gelsenkirchen (NRW) Fachhochschule Giessen-Friedberg,Gießen (Stadt) (Hessen) Justus Liebig Universität Giessen, Gießen (Stadt) (Hessen) Georg-August-Universität, Göttingen (Niedersachsen) Thüringer Fachhochschule für öffentliche Verwaltung Gotha, Gotha (Thüringen) Ernst-Moritz-Arndt-Universität, Greifswald (MVP) Fernuniversität in Hagen, Hagen (Westfalen) (NRW) Universitetet i Wittenberg, Halle (Saale)-Wittenberg (Sachsen-Anhalt) Burg Giebichenstein Hochschule für Kunst und Design, Halle (Saale) (Sachsen-Anhalt) Universität Hamburg, Hamburg Technische Universität Hamburg-Harburg Hochschule für Bildende Künste, Hamburg Hochschule für Musik und Theater Hamburg Fachhochschule Hamburg Helmut-Schmidt-Universität - Universität der Bundeswehr Hamburg Medizinische Hochschule Hannover, Hannover (Stadt) (Niedersachsen) Universität Hannover, Hannover (Stadt) (Niedersachsen) Tierärztliche Hochschule, Hannover (Stadt) (Niedersachsen) Hochschule für Musik und Kunst Hannover (Niedersachsen) Fachhochschule Hannover (Niedersachsen) Evangelische Fachhochschule Hannover (Niedersachsen) Fachhochschule Heidelberg, Heidelberg (Baden-Württemberg) Hochschule für Jüdische Studien, Heidelberg (Baden-Württemberg) Pädagogische Hochschule Heidelberg, Heidelberg (BW) Ruprecht-Karls-Universität, Heidelberg (Baden-Württemberg) Berufsakademie Heidenheim, Heidenheim Fachhochschule Heilbronn, Heilbronn (Baden-Württemberg) Hochschule für Kirchenmusik, Herford (NRW) Universität Hildesheim, Hildesheim (Niedersachsen) == I-J == Technische Universität Ilmenau, Ilmenau Fachhochschule Ingolstadt, Ingolstadt (Bayern) Business and Information Technology School, Iserlohn Fachhochschule Südwestfalen, Iserlohn Naturwissenschaftlich-Technische Akademie Isny, Isny Fachhochschule Jena, Jena (Thüringen) Friedrich-Schiller-Universität Jena, Jena (Thüringen) == K-L == Fachhochschule Kaiserslautern, Kaiserslautern (Rheinland-Pfalz) Universität Kaiserslautern, Kaiserslautern (Rheinland-Pfalz) Berufsakademie Karlsruhe, Karlsruhe (Baden-Württemberg) Fachhochschule Karlsruhe, Karlsruhe (Baden-Württemberg) Hochschule für Gestaltung Karlsruhe, Karlsruhe (Baden-Württemberg) Hochschule für Musik Karlsruhe, Karlsruhe (Baden-Württemberg) Universität Karlsruhe, Karlsruhe (Baden-Württemberg) Universität Kassel, Kassel (Hessen) Fachhochschule für öffentliche Verwaltung Kehl, Kehl (Baden-Württemberg) Fachhochschule Kempten, Kempten Christian-Albrechts-Universität, Kiel (Schleswig-Holstein) Fachhochschule Kiel, Kiel (Schleswig-Holstein) Muthesius Hochschule Kiel, Kiel (Schleswig-Holstein) Multimedia Campus Kiel, Kiel (Schleswig-Holstein) Universität Koblenz-Landau, Koblenz (Rheinland-Pfalz) WHU – Otto Beisheim School of Management, Koblenz, (Rheinland-Pfalz) Universität zu Köln, Köln (NRW) Fachhochschule Köln, Köln (NRW) Hochschule für Musik, Köln (NRW) Fachhochschule Konstanz, Konstanz (Baden-Württemberg) Universität Konstanz, Konstanz (Baden-Württemberg) Universität Koblenz-Landau, Landau (RLP) Fachhochschule Landshut, Landshut (Bayern) Fachhochschule Telekom, Leipzig (Sachsen) Hochschule für Grafik und Buchkunst, Leipzig (Sachsen) Hochschule für Musik und Theater, Leipzig (Sachsen) Hochschule für Technik, Wirtschaft und Kultur, Leipzig (Sachsen) Universität Leipzig, Leipzig (Sachsen) Berufsakademie Lörrach, Lörrach (BW) Universität zu Lübeck, Lübeck (SH) Musikhochschule Lübeck, Lübeck (SH) Evangelische Fachhochschule Reutlingen-Ludwigsburg, Ludwigsburg (BW) Fachhochschule für öffentliche Verwaltung Ludwigsburg, Ludwigsburg (BW) Filmakademie Baden-Württemberg, Ludwigsburg (BW) Pädagogische Hochschule Ludwigsburg, Ludwigsburg (BW) Universität Lüneburg, Lüneburg (Niedersachsen) == M-N == Otto-von-Guericke-Universität, Magdeburg (Sachsen-Anhalt) Berufsakademie Mannheim, Mannheim (BW) Bundesakademie für Wehrverwaltung und Wehrtechnik Mannheim, Mannheim (BW) Fachhochschule des Bundes für öffentliche Verwaltung Mannheim, Mannheim (BW) Fachhochschule für Technik und Gestaltung Mannheim, Mannheim (BW) Fachhochschule für Sozialwesen Mannheim, Mannheim (BW) Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Mannheim, Mannheim (BW) Universität Mannheim, Mannheim (BW) Philipps-Universität Marburg, Marburg (Lahn) (Hessen) Johannes-Gutenberg-Universität, Mainz (RLP) Fachhochschule Minden, Minden (NRW) Hochschule Mittweida, Mittweida Berufsakademie Mosbach, Mosbach Akademie der Bildenden Künste München, München, (Bayern) Fachhochschule München, München (Bayern) Hochschule für Fernsehen und Film München, München, Bayern Ludwig-Maximilians-Universität, München (Bayern) Technische Universität München, München (Bayern) Westfälische Wilhelms-Universität, Münster (NRW) Fachhochschule Münster, Münster (NRW) Katholische Fachhochschule Münster, Münster (NRW) Fachhochschule Neubrandenburg, Neubrandenburg (MVP) Fachhochschule Neu-Ulm, Neu-Ulm (Bayern) Fachhochschule Nordhausen, Nordhausen Fachhochschule Nürtingen, Nürtingen Fachhochschule für Kunsttherapie Nürtingen, Nürtingen == O-P == Fachhochschule Offenburg, Offenburg Carl-von-Ossietzky-Universität, Oldenburg (Oldb.) (Niedersachsen) Universität Osnabrück, Osnabrück (Niedersachsen) Fachhochschule Oldenburg/Ostfriesland/Wilhelmshaven (Niedersachsen) Universität Paderborn, Paderborn (NRW) Universität Passau, Passau (Bayern) Fachhochschule Pforzheim, Pforzheim (BW) Universität Potsdam, Potsdam (Brandenburg) == R-S == Berufsakademie Ravensburg, Ravensburg Fachhochschule Regensburg, Regensburg (Bayern) Universität Regensburg, Regensburg (Bayern) Fachhochschule für Technik und Wirtschaft Reutlingen, Reutlingen (BW) Fachhochschule Rosenheim, Rosenheim (Bayern) Hochschule für Musik und Theater Rostock, Rostock (MVP) Universität Rostock, Rostock (MVP) Fachhochschule Rottenburg, Rottenburg (BW) Universität des Saarlandes, Saarbrücken (Saarland) Fachhochschule Schmalkalden, Schmalkalden Universität Siege, Siegen Fachhochschule für Verwaltungswissenschaften, Speyer (RLP) Fachhochschule Stralsund, Stralsund (MVP) Akademie der Bildenenden Künste Stuttgart, Stuttgart (BW) Berufsakademie Stuttgart, Stuttgart (BW) Fachhochschule für Druck, Stuttgart (BW) Fachhochschule für Technik Stuttgart, Stuttgart (BW) Hochschule für Bibliotheks- und Informationswesen, Stuttgart (BW) Merz Akademie, Stuttgart (BW) Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart (BW) Universität Hohenheim, Stuttgart (BW) Universität Stuttgart, Stuttgart (BW) Fachhochschule Schwäbisch Gmünd, Schwäbisch Gmünd (BW) Pädagogische Hochschule Schwäbisch Gmünd, Schwäbisch Gmünd (BW) == T-U == Universität Trier, Trier (RLP) Hochschule für Musik Trossingen, Trossingen Eberhard-Karls-Universität, Tübingen (BW) Fachhochschule Ulm, Ulm (BW) Universität Ulm, Ulm (BW) == V-Z == Hochschule Vechta, Vechta (Niedersachsen) Technische Universität Weihenstephan, Freising: siehe Technische Universität München Bauhaus-Universität Weimar, Weimar, Thüringen Hochschule für Musik Franz Liszt Weimar, Weimar, Thüringen Fachhochschule Westküste, Heide (Holstein) (Schleswig-Holstein) Technische Fachhochschule Wildau, Wildau (Brandenburg) Hochschule Wismar, Wismar (MVP) Universität Witten/Herdecke, Witten (NRW) Bergische Universität Wuppertal, Wuppertal (NRW) Bayerische Julius-Maximilians-Universität Würzburg, Würzburg (Bayern) Hochschule Zittau/Görlitz, Zittau Fachhochschule Kaiserslautern, Zweibrücken (RLP)

Liste over tyske universiteter og høyskoler

https://no.wikipedia.org/wiki/Jotun_(konsern)

2023-02-04

Jotun (konsern)

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Sandefjord', 'Kategori:Selskaper etablert i 1920', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jotun er en industribedrift som produserer maling og pulverlakk. Konsernet har hovedkontor i Sandefjord og ble kåret til Årets Vestfoldbedrift i 1990 og i 2007. I Norge har Jotun to produksjonsanlegg i Sandefjord. Tidligere lå det fabrikker i Larvik, Fredrikstad, Oslo, Bergen og Manger. Konsernet har ca 10 000 ansatte, hvorav nær 1000 ansatte i Norge. Konsernet har 38 fabrikker i 23 land, og totalt har Jotun-konsernet 67 selskaper i 47 land. Tar man med agenter, salgskontorer, distributører etc. er konsernet representert i over 120 land på alle kontinent. Konsernet er eid av familien Gleditsch med 53,7 % og Orkla med 42,5 %.

Jotun er en industribedrift som produserer maling og pulverlakk. Konsernet har hovedkontor i Sandefjord og ble kåret til Årets Vestfoldbedrift i 1990 og i 2007. I Norge har Jotun to produksjonsanlegg i Sandefjord. Tidligere lå det fabrikker i Larvik, Fredrikstad, Oslo, Bergen og Manger. Konsernet har ca 10 000 ansatte, hvorav nær 1000 ansatte i Norge. Konsernet har 38 fabrikker i 23 land, og totalt har Jotun-konsernet 67 selskaper i 47 land. Tar man med agenter, salgskontorer, distributører etc. er konsernet representert i over 120 land på alle kontinent. Konsernet er eid av familien Gleditsch med 53,7 % og Orkla med 42,5 %. == Historie == Odd Gleditsch startet en farvehandel og skipsrekvisitaforretning i 1920, og ble raskt leverandør for den lokale hvalfangst-flåten. Jotun Kemiske Fabrik ble etablert i 1926 med Odd Gleditsch som første disponent. De fire største produsentene av maling i Norge (Alf Bjercke AS, Fleichers Kjemiske Fabrikker AS, De-No-Fa Lilleborg Fabrikker og Jotun AS) fusjonerte i 1971 for å etablere Jotunkonsernet og siden den gang har Jotun vært i rask utvikling og ekspanderer stadig i nye internasjonale markeder. Av nyere dato er det åpnet flere fabrikker i utlandet: Jotun åpnet 5. mars 2008 sitt første produksjonsanlegg i India. Fabrikken, som ligger i Ranjangaon utenfor Pune, utgjør en investering på cirka USD 25 millioner og vil ha en produksjonskapasitet på 50 millioner liter maling og 5000 tonn pulverlakk. India ventes å bli det neste store markedet i Asia-Stillehavsregionen for malingssektoren. Økonomisk oppgang, byggevekst og lavt malingforbruk per innbygger vil bidra til veksten. Jotun har operert i India gjennom lisensvirksomhet og har aktivt overvåket sektoren og styrket sitt nærvær i de siste to årene. Mars 2009 var det åpning av ny fabrikk i Busan i Sør-Korea. Jotun har vært etablert i Sør-Korea siden slutten av 1970-tallet og dagens anlegg erstatter et produksjonsanlegg hvor kapasiteten var blitt for liten. Den årlige produksjonskapasiteten vil være på 37 millioner liter maling. == Jotun i dag == Bedriften er delt inn i fire divisjoner; Jotun Marine Coatings; Jotun Protective Coatings; Jotun Decorative og Jotun Powder Coatings. === Fabrikker og regioner === Jotun er organisert i sju regioner: SCA (Scandivania): To fabrikker, begge i Sandefjord. WE (Western Europe): Tre fabrikker i regionen for våtmaling, disse ligger i Storbritannia, Spania og Finland. For pulverlakk er det en fabrikk i Tsjekkia. EECA (Eastern Europe and Central Asia): To fabrikker for våtmaling og to fabrikker for pulverlakk i regionen, disse ligger i Russland og i Tyrkia. SEAP (South East Asia and Pacific): Åtte fabrikker for våtmaling: Australia, Indonesia, Malaysia (2), Myanmar, Filippinene, Vietnam og Thailand. Tre fabrikker for pulverlakk: Malaysia, Thailand og Indonesia. NEA (North East Asia): Tre fabrikker for våtmaling: Kina (2) og Sør-Korea. En fabrikk for pulverlakk i Kina MEIA (Middle East, Africa and India): Ti fabrikker for våtmaling: Abu Dhabi, Dubai, Egypt, India, Oman, Saudi-Arabia (2), Sør-Afrika, Bangladesh og Pakistan. Tre fabrikker for pulverlakk: Pakistan, Dubai og Saudi-Arabia. AM (Americas): En farikk i Brasil. === Jotun Marine Coatings === Jotun Marine Coatings har et globalt ansvar for utvikling, produksjon og salg av malingssystemer for skip. Produkter: Bunnstoff og skipsmalinger. Avansert korrosjonsbeskyttelse for skip.Eksempel på produktnavn SeaQuantum, Jotacote Universal, Balloxy, Tankguard, Jotamastic, Penguard og Hardtop. === Jotun Protective Coatings === Jotun Protective Coatings leverer korrosjonsbeskyttende maling for industri, infrastruktur og offshoreinstallasjoner. === Jotun Decorative === Jotun Decorative leverer dekorative malinger til "do-it-yorself"-markedet, håndverkere, prosjekter og nybygging. === Jotun Powder Coatings === Jotun Powder Coatings utvikler, produserer og selger pulverlakker for industriell overflatebehandling. Produkter: Dekorative pulverlakker leveres til en rekke bruksområder, blant annet ventilasjon, hvitevarer, aluminiumsprofiler til byggfasader, møbler til kontorer, arkiv og hage samt innredning som lysarmatur og reoler til butikk og lager. Funksjonelle pulverlakker leveres til overflatebehandling av olje- og gassrør samt armeringsstål. Eksempel på produktnavn er «Corro-Coat», «J-trac», «Era-Coat MDF» og «Colourbeat colour collection». Produksjon De forente arabiske emirater, Den tsjekkiske republikk, India, Indonesia, Malaysia, Pakistan, Saudi Arabia, Thailand, Tyrkia. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Jotun (company) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Jotun Norge

En jotun eller jotne (flertall jotner), også kalt turse, rimturse, jutul, jøtul og gyger (kvinnelig jotne), er en kjempemessig skapning i norrøn mytologi som holder til i Jotunheim, der borgen eller stedet Utgard ligger. Jotnene er i noen sammenhenger æsenes fiender, i andre sammenhenger æsenes seksualpartnere.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%86ge

2023-02-04

Æge

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hav- og elveguder', 'Kategori:Jotner']

Æge (norrønt: Ægir) er i den norrøne mytologien en jotun som rår over havet. Han er gift med Rån (Ran) og har ni døtre som er bølgene. Rån fisker opp druknede sjømenn i garnet sitt. Æge kalles også Hlér og Gyme (Gymir). Æge er bror av Vinden og Ilden.Æge har to tjenere; Fimafeng og Elde. Boligen hans lyses ikke opp med vanlig ild, men av skinnende gull. Lys stråler også fra mjøden, som for øvrig bar seg selv rundt til gjestene.

Æge (norrønt: Ægir) er i den norrøne mytologien en jotun som rår over havet. Han er gift med Rån (Ran) og har ni døtre som er bølgene. Rån fisker opp druknede sjømenn i garnet sitt. Æge kalles også Hlér og Gyme (Gymir). Æge er bror av Vinden og Ilden.Æge har to tjenere; Fimafeng og Elde. Boligen hans lyses ikke opp med vanlig ild, men av skinnende gull. Lys stråler også fra mjøden, som for øvrig bar seg selv rundt til gjestene. == Æges fest == Æge ber hvert år æsene sammen til ete- og drikkegilde. Ved en anledning har ikke Tor kommet enda, han er ute i østerveg. Æsene skryter veldig av tjenernes innsats. Loke blir så misunnelig av at andre får skryt, og plutselig slår han Fimafeng ihjel. Æsene blir rasende, og jager Loke langt til skogs. Loke føler seg urettferdig behandlet, siden han hadde blitt jagd på grunn av en ussel tjener. Han vil tilbake til festen, men blir stanset i døren av Æges andre tjener, Elde. Han råder Loke til ikke å gå inn, siden æsene er så sinte på ham, men Loke baner seg vei inn. Æsene sier at han ikke er velkommen, men listige Loke minner (som mange ganger tidligere) Odin på at de er blodsbrødre, og at han har lovet å alltid stå på Lokes side. Odin befaler derfor at de skal gi plass til Loke.Loke setter seg og drikker, og fornærmer æsene en etter en. Æges hall er et fredlyst sted, så æsene vil ikke la seg hisse opp av det han sier. Men når Tor endelig kommer, og hører Loke, finner han seg ikke i dette, og ble så sint at Loke finner det best å stikke av. Han drar til Jotunheim, og bygger seg der en hytte med fire dører slik at han kan stikke av alle veier. Ofte skaper han seg om til en laks, og gjemmer seg i elven.Æsene greier likevel å fange ham, og tvinger ham til å gå inn i sin vanlige kropp. De tar med seg Loke og hans sønner, Vale og Narve, til en hule. Vale føler seg fanget, så han gjør seg om til en ulv, angriper Narve og river over strupen hans før han rømmer. Æsene tar så Narves tarmer og binder Loke med dem. De blir øyeblikkelig til kaldt og hardt jern. Lokes hustru Sigyn fortviler over mannens skjebne, men får ingen nåde. Skade henger en orm over hodet til Loke slik at giftig eiter (gift eller syre) drypper ned på ham. Sigyn finner en skål som hun holder under ormens hode, men hver gang hun må tømme den, drypper eiteren på Loke, og da vrenger Loke slik på seg at det blir jordskjelv. Slik skal Loke ligge helt til Ragnarok.Mineralet ægirin er oppkalt etter Æge. == Referanser ==

Æge (norrønt: Ægir) er i den norrøne mytologien en jotun som rår over havet. Han er gift med Rån (Ran) og har ni døtre som er bølgene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Narve_Tr%C3%A6dal

2023-02-04

Narve Trædal

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Narve Erling Trædal (født 25. august 1949 i Høyanger i Sogn) ble kjent gjennom den såkalte «Trædal-saken» i 1970-årene, da han var soldat og aktiv i politikken på venstresiden. Trædal sørget for at hemmelige NATO-telegrammer ble avslørt i avisen Klassekampen, og ble fengslet og rettsforfulgt for dette. Senere var han blant annet leder for Rød Front-styret i Det Norske Studentersamfund.

Narve Erling Trædal (født 25. august 1949 i Høyanger i Sogn) ble kjent gjennom den såkalte «Trædal-saken» i 1970-årene, da han var soldat og aktiv i politikken på venstresiden. Trædal sørget for at hemmelige NATO-telegrammer ble avslørt i avisen Klassekampen, og ble fengslet og rettsforfulgt for dette. Senere var han blant annet leder for Rød Front-styret i Det Norske Studentersamfund. == Bakgrunn == Trædal kommer fra en småbrukerfamilie i Ikjefjord i Sogn. Hans bestefar Lasse Trædal var en av pionerene i den norske folkehøgskolebevegelsen, stortingsmann for Venstre og en periode sentral i dette partiet. Trædal selv engasjerte seg i politikken allerede på Firda Gymnas, på slutten av 1960-årene. Der deltok han i et miljø som spente fra avholdslaget til Unge Venstre. Senere dro han til Oslo, begynte psykologistudier ved Universitetet i Oslo og ble aktiv i studentpolitikken. Han kom i kontakt med den voksende ml-bevegelsen, og ble i 1971 medlem i SUF(m-l).Han er far til journalisten Mari Skurdal og onkel til politikeren Eivind Trædal. == Trædal-saken == Trædal avtjente verneplikten som sambandssoldat. I 1973 hadde han tjeneste ved Forsvarskommando Nord-Norge, på Reitan utenfor Bodø. På denne tiden hadde avisen Klassekampen avslørt hemmelige NATO-telegrammer som dokumenterte at militæret drev øvelser rettet mot indre opposisjon, som organisasjoner på venstresiden eller fagorganiserte ved nøkkelbedrifter. Dette hadde blitt en stor politisk sak, og skapt reaksjoner. Nå reagerte Trædal på et par lignede telegrammer. Han sørget for å få levert kopier til avisen, som slo telegrammene stort opp. Denne avsløringen resulterte i etterforskning i det militære, der Trædal var en av flere mistenkt for lekkasjen. Han ble fengslet, satt i tre uker med brev- og besøksforbud, og tilsto etter flere avhør. Trædalsaken fikk etter hvert store dimensjoner, både politisk og juridisk. Mens saken vokste, dukket det dessuten opp nye telegram-lekkasjer i Klassekampen. I disse var telegramtekstene enda mer graverende. Dette førte både til mer skepsis mot forsvaret og mer støtte til Trædal. Det ble opprettet støttekomiteer for Trædal over hele landet, gjennomført demonstrasjoner og spredt informasjonsmateriell. Denne aktiviteten var i stor grad initiert av hans meningsfeller i ml-bevegelsen, men støttearbeidet samlet langt flere. Det kom støtte fra soldattillitsmenn, elev- og studentorganisasjoner, samt politiske organisasjoner. Fagforeninger som representerte om lag 100 000 medlemmer, protesterte mot forsvarets øvingspraksis og mot rettsforfølgelsen av Trædal. Etter at Trædalsaken hadde vært gjennom den første runden i rettsapparatet, ble det utgitt bok om den: Soldaten som ikkje ville teie. Undertittelen var Trædal-saka: Norsk militærmakt – retta mot kven? Han skrev selv deler av boka.Trædal ble stilt overfor anklager der strafferammen lå på fem års fengsel, men ble i 1974 dømt til 60 dagers betinget fengsel. Senere ble denne dommen opphevet av Høyesterett, dit den ble anket på grunn av saksbehandlingsfeil. Saken ble deretter tatt opp til ny behandling i Bodø byrett, og dommen ble den samme som sist, to måneder betinget fengsel, som ble stående som den endelige dommen. == Leder i Rød Front == I 1974 stilte Trædal som formannskandidat i DNS i Oslo, der Rød Front nå møtte konkurranse fra et SV-dominert alternativ. Trædal var et kjent og samlende navn for venstresiden, hadde gode evner på en talerstol, og Rød Front vant valget. Men formannsjobben ble større enn noen hadde tenkt, for nettopp i dette semesteret lanserte de konservative en massiv valgkampanje. Under parolen «Fei dem ut!» mobiliserte Den Konservative Studenterforening for å velte Rød Front. Utspillet kom overraskende for venstresiden, og ble opptakten til den største mobiliseringen i DNS’ nærmere 200-årige historie. For å ha stemmerett i DNS, måtte man ha deltatt på minst to møter, ha «to klipp» i medlemskortet. Trædal kom derfor til å lede et studentersamfunn med lange køer ved inngangene, konstant fullsatte saler og intense debatter mellom de ulike politiske konstellasjonene. Han måtte arrangere generalforsamling med plass til mer enn 5 500 deltagere, noe man klarte ved å dele arrangementet på lokaler både i Chateau Neuf og på Blindern. Rød Front vant med 3245 stemmer. «En imponerende aktivitet», oppsummerte Trædal i ettertid. == Lokalt engasjement == Trædal arbeidet senere som valgkampsekretær i Oslo RV, og etter det i fem år i Klassekampens distribusjon. Senere har han arbeidet administrativt ved Universitetet i Oslo, det meste av tiden som kontorsjef ved Institutt for informatikk. Han er bosatt i Nittedal kommune utenfor Oslo. Han har vært aktiv i lokalsamfunnet både politisk og i kulturlivet, blant annet som leder av Nittedal Bygdekor og medlem av kommunens Kulturpriskomite. I kommunestyret i Nittedal var han i perioden 2007 til 2011 vararepresentant for Senterpartiet. == Referanser ==

Narve (Nare) er i den norrøne mytologien sønn av Loke og Sigyn. Loke og Sigyn fikk to sønner, NarveSnorre Sturlasson, Den yngre Edda, Det norske samlaget, 1973, s 49 og ValeIbid.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Kilde

2023-02-04

Aleksander Kilde

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Artikler med sportslenker og uten kobling til Wikidata', 'Kategori:Artikler som ikke er koblet til Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2015', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2017', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2019', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Norgesmestere i alpint', 'Kategori:Norske alpinister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune']

Aleksander Aamodt Kilde (født 21. september 1992 på Jar i Bærum) er en norsk alpinist som representerer Lommedalens Idrettslag. Han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2019/20.

Aleksander Aamodt Kilde (født 21. september 1992 på Jar i Bærum) er en norsk alpinist som representerer Lommedalens Idrettslag. Han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2019/20. == Karriere == Kilde var i ungdomsårene elev ved NTG-U, før han for alvor startet sin alpint-karriere på alpint-linjen på Dønski videregående skole i Bærum. Kilde vant gullmedaljen i storslalåm i junior-VM i alpint 2013 i Québec i Canada. Resultatet kvalifiserte Kilde til det norske laget til verdenscupen for seniorutøvere.. Han vant også E-cupen sammenlagt i 2012/13 og ble tatt opp på World Cup-laget foran 2013/14-sesongen. Han fikk sin første pallplassering i verdenscupen da han ble nummer tre i super-G i Val Gardena 18. desember 2015. Det ble tredobbelt norsk, Aksel Lund Svindal vant, og Kjetil Jansrud ble nummer to. Han vant sitt første verdenscuprenn da han vant utfor i Garmisch-Partenkirchen 30. januar 2016. Den 27. februar 2016 vant han sitt første super-G-renn i verdenscupen. I verdenscupavslutningen i St. Moritz i Sveits sikret han sammenlagtseieren i super-G-cupen for 2015/16-sesongen foran lagkameratene Jansrud og Svindal da han ble nummer to i avslutningsrennet bak sveitsiske Beat Feuz.Sesongen 2019/20 knivet Kilde med Alexis Pinturault og Henrik Kristoffersen om sammenlagtseieren i verdenscupen. Da Kilde ble nummer to i utforrennet i Kvitfjell 7. mars, gikk han forbi Pinturault i sammendraget. Det skulle vise seg å bli det siste rennet denne sesongen. Super-G-rennet dagen etter ble kansellert på grunn av værforholdene, og rennene i Kranjska Gora og Cortina ble avlyst på grunn av koronavirusutbruddet. Kilde vant bronsemedalje i super-G og sølv i kombinasjonen under vinter-olympiaden i Beijing 2022. Kilde vant sju renn i verdenscupen 2021/22, fire i super-G og fire i utfor, deriblant utfor både under Lauberhornrennene i Wengen og Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Kilde vant både utfor- og super-G-cupen denne sesongen. Han er ikke i slekt med Kjetil André Aamodt.Han regnes som en av Norges fysisk sterkeste idrettsutøvere. == Verdensmesterskap == == Olympiske leker == == Verdenscupoversikt == === Titler === === Podium === 20 seire – (11 i utfor, 9 i super-G) 39 pallplasseringer – (20 super-G, 16 utfor, 3 kombinasjon)per 28. januar 2023 == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Vale (norrønt Váli) er i den norrøne mytologien sønn av Loke og Sigyn. Loke og Sigyn får to sønner, Vale og Narve.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigyn

2023-02-04

Sigyn

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Åsynjer']

Se også Sigyn (roman), av Olav Duun Sigyn er i norrøn mytologi gift med Loke. Sammen får de sønnene Narve og Vale. Som straff for Balders død og fordi han fornærmet alle gudene på Æges fest, straffet æsene Loke ved å lenke ham til en stein med en eiterorm over hodet, slik at etsende gift dryppet ned på hodet hans. Sigyn forsøket da å samle opp giften i et beger, men hver gang hun måtte tømme begeret, fikk han gift ned på hodet, vred seg i smerte og rykket i lenkene. Slik forklartes fenomenet jordskjelv.

Se også Sigyn (roman), av Olav Duun Sigyn er i norrøn mytologi gift med Loke. Sammen får de sønnene Narve og Vale. Som straff for Balders død og fordi han fornærmet alle gudene på Æges fest, straffet æsene Loke ved å lenke ham til en stein med en eiterorm over hodet, slik at etsende gift dryppet ned på hodet hans. Sigyn forsøket da å samle opp giften i et beger, men hver gang hun måtte tømme begeret, fikk han gift ned på hodet, vred seg i smerte og rykket i lenkene. Slik forklartes fenomenet jordskjelv.

Sigyn er i norrøn mytologi gift med Loke. Sammen får de sønnene Narve og Vale.

https://no.wikipedia.org/wiki/Frigg_(gudinne)

2023-02-04

Frigg (gudinne)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fruktbarhetsgudinner', 'Kategori:Himmel- og værgudinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Åsynjer']

Frigg (Frigga) er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen.

Frigg (Frigga) er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn. Frigg var svært vakker og den mektigste av gudinnene. Hun er kjærlighets- og skjebnegudinnen. == Bakgrunn == Frigg kjenner menneskers skjebne like godt som Odin selv. Hun er også gudinne over ekteskapet. Hun har sin egen hall, Fensalir («Vannhallen»). Hun blandes ofte sammen med Frøya. Sammen med Odin får Frigg sønnen Balder, som blir drept når Loke lurer Hod til å skyte en misteltein på ham etter at Loke får nyss om at mistelteinen er den eneste skapningen på jorda som kan skade Balder. Frigg får veldig skyldfølelse etter denne hendelsen, siden hun ikke ba mistelteinen om å love å aldri skade Balder. Hennes sendebud er åsynjen Gnå, som rir over himmelen på hesten Hofvarpnir. Andre åsynjer Frigg knyttes til er Lin, som verner alle mennesker som Frigg ønsker å gi beskyttelse, og Fulla, som bærer Friggs eske, passer hennes sko, og kjenner alle hennes hemmeligheter. I Snorres Ynglingesaga blir Frigg kjent for blant annet å ha vært utro mot Odin, med hans brødre Vilje og Ve, en gang Odin var på reise så lenge at de trodde han var død. De tre stjernene i Orions belte i stjernebildet Orion ble i norrøn mytologi kalt «Friggs rokk». == Litteratur == Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7 == Eksterne lenker == (en) Frigg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Esoterisk portrett av Frigg Oppslagsordet «Frigg» i Salmonsens konversationsleksikon (dansk leksikon fra 1915-1930) Oppslagsordet «Frigg» i Nordisk familjebok (svensk leksikon fra 1908)

Frigg (Frigga) er i norrøn mytologi Odins kone. Hun er datter av Fjòrgyn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fjorgyn

2023-02-04

Fjorgyn

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Åsynjer']

Fjorgyn eller Fjorgvin (norrønt Fjörgyn, «jord») er beskrevet i Voluspå og Hårbardsljod som moren til guden Tor, sønn av Odin. Tor blir også nevnt som sønn av Lodyn (Hlóðyn) og av Jord (Jörð). Filologene har som regel tolket dette som at Fjorgyn og Lodyn er andre navn på Jord. Men mytologi er sjelden konsekvent og ikke alltid sammenhengende: I Loketretten blir Frigg, Odins hustru nevnt som «Fjörgyns mær», noe som kan tolkes som både «datter» og «møy». Snorre Sturlason nevner at Frigg er Fjorgyns datter, men dette kan være en misforståelse.Fjorgyn er et hunkjønns navn, men det finnes også et hankjønns navn, Fjorgynn (eller Fjorgvin). Om disse er bror og søster (tilsvarende Frøy og Frøya), eller ektefeller, eller begge deler, er dog usikkert og har gitt store diskusjoner i forskningsverden. De opptrer uansett tidvis som mor til Frigg. En annen tolkning er at Fjorgyn også er et annet navn på Odin. En tredje tolkning at Fjorgyn og Lodyn (og kanskje også Jord) er et annet navn på Frigg. 'Fjör' er et gammelt ord for 'liv', og 'gyn' kan bety kvinne, eller mor. Om fellesnevneren er Jord (Jörð) opptrer hun som en gudinne, åsynje, og i henhold til Snorre som både datter av og gift med Odin, og nevnes flere steder også som mor til Tor. Navnet gir assosiasjon til en fruktbarhetsgudinne som personifiseringen av jorden og den fruktbare jorden, og er kanskje svært gammel og går tilbake til en kult rundt modergudinnen.

Fjorgyn eller Fjorgvin (norrønt Fjörgyn, «jord») er beskrevet i Voluspå og Hårbardsljod som moren til guden Tor, sønn av Odin. Tor blir også nevnt som sønn av Lodyn (Hlóðyn) og av Jord (Jörð). Filologene har som regel tolket dette som at Fjorgyn og Lodyn er andre navn på Jord. Men mytologi er sjelden konsekvent og ikke alltid sammenhengende: I Loketretten blir Frigg, Odins hustru nevnt som «Fjörgyns mær», noe som kan tolkes som både «datter» og «møy». Snorre Sturlason nevner at Frigg er Fjorgyns datter, men dette kan være en misforståelse.Fjorgyn er et hunkjønns navn, men det finnes også et hankjønns navn, Fjorgynn (eller Fjorgvin). Om disse er bror og søster (tilsvarende Frøy og Frøya), eller ektefeller, eller begge deler, er dog usikkert og har gitt store diskusjoner i forskningsverden. De opptrer uansett tidvis som mor til Frigg. En annen tolkning er at Fjorgyn også er et annet navn på Odin. En tredje tolkning at Fjorgyn og Lodyn (og kanskje også Jord) er et annet navn på Frigg. 'Fjör' er et gammelt ord for 'liv', og 'gyn' kan bety kvinne, eller mor. Om fellesnevneren er Jord (Jörð) opptrer hun som en gudinne, åsynje, og i henhold til Snorre som både datter av og gift med Odin, og nevnes flere steder også som mor til Tor. Navnet gir assosiasjon til en fruktbarhetsgudinne som personifiseringen av jorden og den fruktbare jorden, og er kanskje svært gammel og går tilbake til en kult rundt modergudinnen. == Skriftlige kilder == Fjorgyn er attestert i Den eldre Edda og i Eddadiktet Hårbardsljod, vers 56, og i Voluspå, vers 56. I Loketretten i vers 26 er også nevnt. Hun nevnes også i Gylvaginning (kapittel 9) og Skaldskaparmål (kapittel 19) i Den yngre Edda. I kvadene nevnes Fjorgyn tidvis som kjenning for «jord» eller «land». == Teorier == === Guddommelig par === Hilda Ellis Davidson har teoretisert at Fjorgyn og Fjorgynn kan ha representert et guddommelig par hvor lite informasjon har blitt bevart for ettertiden, tilsvarende med andre mytologiske figurer som Ull og (teoretiserte) Ullin, Njord og Nerthus, og attesterte Frøy og Frøya. === Fjorgyn og Jord === Rudolf Simek har hevdet at Fjorgyn er ganske enkelt et annet navn for Jord ettersom hun ikke opptrer i Den yngre Edda som en særskilt gudinne. At hun heller ikke opptrer andre steder i skaldekvadene «som vil være forventet som et rent litterært alternativ til Jord kan man merke seg.» === Indoeuropeisk opprinnelse === Det har blitt fremmet teorier om at Fjorgyn kan representere en forlengelse av en tidligere ureuropeisk gud/gudinne for torden eller regn grunnet indoeuropeiske lingvistisk forbindelse mellom norrøne Fjorgyn, den hinduistiske regnguden Parjanya, den litauisk guden Perkūnas, og den slaviske guden Perun. == Referanser ==

Fjorgyn eller Fjorgvin (norrønt Fjörgyn, «jord») er beskrevet i Voluspå og Hårbardsljod som moren til guden Tor, sønn av Odin. Tor blir også nevnt som sønn av Lodyn (Hlóðyn) og av Jord (Jörð).

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_personer_i_norr%C3%B8n_mytologi

2023-02-04

Liste over personer i norrøn mytologi

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over personer', 'Kategori:Personer fra norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Liste over personer i norrøn mytologi inneholder navn på personifiserte figurer som omtales i den norrøne mytologien. Persongalleriet i åsatroen består av ulike ætter og vesener som delvis flyter over i hverandre. Det finnes æser (guder) og åsynjer (gudinner), vaner (vaneguder), jotner og gygrer, norner, valkyrjer, diser, dverger, alver og volver. Kildetilfanget er stort og navnene er mange. Mange av personene opptrer under ulike navn, og mange skifter karakter gjennom århundrene. Lista blir derfor ikke uttømmende, men omfatter de fleste navn som nevnes i de sentrale kildene.

Liste over personer i norrøn mytologi inneholder navn på personifiserte figurer som omtales i den norrøne mytologien. Persongalleriet i åsatroen består av ulike ætter og vesener som delvis flyter over i hverandre. Det finnes æser (guder) og åsynjer (gudinner), vaner (vaneguder), jotner og gygrer, norner, valkyrjer, diser, dverger, alver og volver. Kildetilfanget er stort og navnene er mange. Mange av personene opptrer under ulike navn, og mange skifter karakter gjennom århundrene. Lista blir derfor ikke uttømmende, men omfatter de fleste navn som nevnes i de sentrale kildene. == Mytologiens primærkilder == De tidligste kildene for det mytologiske persongalleriet er skaldediktene, som Ynglingatal og Haustlong av Tjodolv den kvinværske og Håkonarmål av Øyvind Skaldespiller. Viktigere for å se sammenheng i det mytologiske bildet er de to samlingene av eddadikt Den eldre Edda og Den yngre Edda. Gylvaginning, første del av Snorre Sturlasons Den yngre Edda gir oversikten, og lista er supplert noe med andre kilder. En del opplysninger kan også hentes fra sagalitteraturen, særlig Snorres Ynglingesagaen og enkelte av fornaldersagaene som Hervors saga. == Avgrensing av lista == Lista omfatter de norrøne gudefigurer som omtales i kildene Den eldre Edda, Den yngre Edda og fornaldersagaene. Enkelte oppramsinger av navn på figurer som ikke er omtalt andre steder, er ikke tatt med. Dette gjelder for eksempel en oppramsing av 70–75 dverger som nevnes i Voluspå, vers 11–16. Enkelte av personene kan opptre under forskjellige navn, ut fra forskjellige tolkninger. Begrepet «personer» er ment å avgrense lista mot rene dyreskikkelser som omfattes av Liste over dyr i norrøn mytologi. Mytiske menneskefigurer er ikke tatt med, men det er i noen tilfeller vanskelig å skille mellom menneskeskapninger og mytologiske vesener, ettersom mytologien også omtaler menneskeskapninger som er født av guder uten klart å si om de er guder eller mennesker. I flere av fornaldersagaene opptrer sagahelter og mytiske konger sammen med gudeskikkelser som også er kjent fra Edda-diktningen. == Liste == == Litteratur == Primære kilderEddakvede (Den eldre Edda). Oversatt av Ivar Mortensson-Egnund. Samlaget, 1974. (Norrøne bokverk; 21) ISBN 82-521-0385-5 Den yngre Edda. Oversatt av Erik Eggen ; innleiing av Hallvard Magerøy. Samlaget, 1974. (Norrøne bokverk; 42) ISBN 82-521-0163-1 Voluspå. Oversatt av Gro Steinsland og Preben Meulengracht Sørensen. PAX forlag. ISBN 82-530-2136-4Sekundære kilderBæksted, Anders (2002): Nordiske guder og helter. Aschehoug. ISBN 82-03-22632-9 Davidson, H.R. Ellis (1984): Nordisk mytologi. Bokklubben. ISBN 82-525-1089-2 Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi. Frå A til Å. 2. utg. Det norske samlaget. ISBN 978-82-251-7141-9 Henriksen, Vera (1984): Verdenstreet, mennesker og makter i Odins tid. Aschehoug forlag. ISBN 82-03-11374-5 (ebok av 1993-utgaven fra bokhylla.no) Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. PAX forlag, ISBN 82-530-2607-2

Magne (Magni) er i den norrøne mytologien sønn av Tor og jotunkvinnen (gygren) JernsaksaSnorre Sturlasson, Den yngre Edda, Det norske samlaget, 1973, s 93.

https://no.wikipedia.org/wiki/Magni

2023-02-04

Magni

['Kategori:Pekere']

Magni kan referere til: Magni (mannsnavn), et færøysk og islandsk mannsnavn Magni (kvinnenavn), et norsk kvinnenavn Magne (norrøn mytologi), en person i norrøn mytologi, også kalt Magni

Magni kan referere til: Magni (mannsnavn), et færøysk og islandsk mannsnavn Magni (kvinnenavn), et norsk kvinnenavn Magne (norrøn mytologi), en person i norrøn mytologi, også kalt Magni

Magni kan referere til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Meile

2023-02-04

Meile

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Æser']

Meile (gammelnorsk: [ˈmɛile], «den vakre») er i den norrøne mytologien en av Odins seks sønner og bror av Tor. Meile er nevnt i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder, og Den yngre Edda, skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason. Bortsett fra Meiles forhold til Odin og Thor, er det ikke gitt ytterligere opplysninger om guddommen i noen av kildene. Meile nevnes i Hårbardsljod der Tor kvad: «Eg er Odins son og bror til Meile». Siden Odin hadde seks sønner og Tor spesifikt bare nevnte Meile, kan man kanskje gå ut ifra at de også hadde samme mor, nemlig Fjorgyn. Meile får fire omtaler i Den yngre Edda-fortellingen Skáldskaparmál. Kapittel 17 inneholder vers fra diktet Haustlöng (tilskrevet 1000-tallets skald Þjóðólfr av Hvinir), der Thor omtales som «Meiles bror». I kapittel 22 er det gitt ytterligere sitater fra Haustlöng, hvor det brukes en kenning for åsen Hœnir som refererer til Meile («step-Meile»). Kapittel 23 inneholder et sitat fra et verk av Þjóðólfr av Hvinir som omtaler Thor som «Meiles bror». I kapittel 75 er Meile oppført blant navn på æsene og som en sønn av Odin (mellom gudene Balder og Víðarr).

Meile (gammelnorsk: [ˈmɛile], «den vakre») er i den norrøne mytologien en av Odins seks sønner og bror av Tor. Meile er nevnt i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder, og Den yngre Edda, skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason. Bortsett fra Meiles forhold til Odin og Thor, er det ikke gitt ytterligere opplysninger om guddommen i noen av kildene. Meile nevnes i Hårbardsljod der Tor kvad: «Eg er Odins son og bror til Meile». Siden Odin hadde seks sønner og Tor spesifikt bare nevnte Meile, kan man kanskje gå ut ifra at de også hadde samme mor, nemlig Fjorgyn. Meile får fire omtaler i Den yngre Edda-fortellingen Skáldskaparmál. Kapittel 17 inneholder vers fra diktet Haustlöng (tilskrevet 1000-tallets skald Þjóðólfr av Hvinir), der Thor omtales som «Meiles bror». I kapittel 22 er det gitt ytterligere sitater fra Haustlöng, hvor det brukes en kenning for åsen Hœnir som refererer til Meile («step-Meile»). Kapittel 23 inneholder et sitat fra et verk av Þjóðólfr av Hvinir som omtaler Thor som «Meiles bror». I kapittel 75 er Meile oppført blant navn på æsene og som en sønn av Odin (mellom gudene Balder og Víðarr). == Eksterne lenker == Edda ([Reprint edition] utg.). London. 1995. ISBN 0-460-87616-3. OCLC 33898288. Hårbardsljod Hárbarðsljóð

Meile (gammelnorsk: [ˈmɛile], «den vakre») er i den norrøne mytologien en av Odins seks sønner og bror av Tor. Meile er nevnt i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra tidligere tradisjonelle kilder, og Den yngre Edda, skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sgard

2023-02-04

Åsgard

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiktive steder', 'Kategori:Norrøn mytologi']

For det norske oljefeltet med samme navn, se Åsgardfeltet; se også andre betydninger under oppslaget Åsgård.Åsgard (norr. Ásgarðr) er i norrøn mytologi plassen som æsene bygget til seg selv, midt i Midgard, for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt. Her bodde også åsynjer. Åsgard er en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuebroen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen. Midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå. Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.

For det norske oljefeltet med samme navn, se Åsgardfeltet; se også andre betydninger under oppslaget Åsgård.Åsgard (norr. Ásgarðr) er i norrøn mytologi plassen som æsene bygget til seg selv, midt i Midgard, for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt. Her bodde også åsynjer. Åsgard er en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuebroen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen. Midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå. Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle. == Se også == Norrøn kosmologi

Åsgard (norr. Ásgarðr) er i norrøn mytologi plassen som æsene bygget til seg selv, midt i Midgard, for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85synjer

2023-02-04

Åsynjer

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Åsynjer']

Åsynjer er i den norrøne mytologien gudinner, det vil si kvinnelige æser. De bor i Åsgard sammen med de andre æsene. Norrøn stavemåte står i parentes. De viktigste åsynjene: Frigg (Frigga)– Odins hustru, og mor til Balder. Den viktigste åsynjen Såga (Saga) – opprinnelig identisk med Frigg Frøya (Freyja) – Fruktbarhetsgudinne, opptatt i æsene etter fredspakten etter Vanekrigen Siv (Sif)– Tors hustru, mor til Mode og Trud Nanna – Balders hustru, mor til Forsete Idunn (Iðunn)– Ungdomsgudinne, Brages hustru Gjevjon (Gevjon, Gefion) – Skjolds hustruAndre åsynjer: Eir – legekunstens gudinne Fulla – Friggs tjener som kjenner alle Friggs hemmeligheter Sjavn (Sjovn) – Elskovsgudinne Lovn (Lofn) – hjelper mennesker til å få tillatelse fra Odin eller Frigg til å bo sammen Val (Vår) – overvåker menneskers edsavlegging Syn – Lin (Hlin) – Friggs tjener, som passer på mennesker som Frigg ønsker beskyttet Snotra (Snotr) – «Den vise» – den mest dannede og grasiøse av åsynjene Gnå (Gna) – Friggs sendebud som rir over himmelen på hesten Hofvarpnir Sol (Sól)– styrer vognen som drar sola over himmelen Bil – søster av Hjuke som ledsager månen rundt jorda Jord (Fjorgyn) – jordens gudinne, datter til Natt, og mor til Tor Rind (Rindr) – en av Odins medhustruer, mor til Våle (Vale)

Åsynjer er i den norrøne mytologien gudinner, det vil si kvinnelige æser. De bor i Åsgard sammen med de andre æsene. Norrøn stavemåte står i parentes. De viktigste åsynjene: Frigg (Frigga)– Odins hustru, og mor til Balder. Den viktigste åsynjen Såga (Saga) – opprinnelig identisk med Frigg Frøya (Freyja) – Fruktbarhetsgudinne, opptatt i æsene etter fredspakten etter Vanekrigen Siv (Sif)– Tors hustru, mor til Mode og Trud Nanna – Balders hustru, mor til Forsete Idunn (Iðunn)– Ungdomsgudinne, Brages hustru Gjevjon (Gevjon, Gefion) – Skjolds hustruAndre åsynjer: Eir – legekunstens gudinne Fulla – Friggs tjener som kjenner alle Friggs hemmeligheter Sjavn (Sjovn) – Elskovsgudinne Lovn (Lofn) – hjelper mennesker til å få tillatelse fra Odin eller Frigg til å bo sammen Val (Vår) – overvåker menneskers edsavlegging Syn – Lin (Hlin) – Friggs tjener, som passer på mennesker som Frigg ønsker beskyttet Snotra (Snotr) – «Den vise» – den mest dannede og grasiøse av åsynjene Gnå (Gna) – Friggs sendebud som rir over himmelen på hesten Hofvarpnir Sol (Sól)– styrer vognen som drar sola over himmelen Bil – søster av Hjuke som ledsager månen rundt jorda Jord (Fjorgyn) – jordens gudinne, datter til Natt, og mor til Tor Rind (Rindr) – en av Odins medhustruer, mor til Våle (Vale)

Åsynjer er i den norrøne mytologien gudinner, det vil si kvinnelige æser. De bor i Åsgard sammen med de andre æsene.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A5ga

2023-02-04

Såga

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Visdomsgudinner', 'Kategori:Åsynjer']

Såga (norrønt Sága, «hun som ser alt») er en av de mange gudinnene eller åsynjer som er nevnt i Den yngre Edda og hvor hun står nest etter Frigg. Hennes hus er Søkkvabekk (fra søkkr eller søkkvi, «en tilstand av tungsinn» som i talemåten liggja í søkk eller í søkkva, skjønt som stedsnavn peker nok navnet på vann eller bekk under bakken). Svalende bølger stryker over hennes hus. Etter sigende, slik det er nevnt i Eddakvadet Grimnismål skal hun bo der sammen med Odin, og tilfreds drikke av gullbegre. Søkkvabekk nevnes også som et annet navn på Friggs bolig Fensal (eller i flertall Fensaler, «myrsalene») noe som kan tyde på at Såga opprinnelig er Frigg selv. Som selvstendig gudinne er Såga dog ubetydelig i kildene og det er heller ingen egen myte knyttet til hennes navn.

Såga (norrønt Sága, «hun som ser alt») er en av de mange gudinnene eller åsynjer som er nevnt i Den yngre Edda og hvor hun står nest etter Frigg. Hennes hus er Søkkvabekk (fra søkkr eller søkkvi, «en tilstand av tungsinn» som i talemåten liggja í søkk eller í søkkva, skjønt som stedsnavn peker nok navnet på vann eller bekk under bakken). Svalende bølger stryker over hennes hus. Etter sigende, slik det er nevnt i Eddakvadet Grimnismål skal hun bo der sammen med Odin, og tilfreds drikke av gullbegre. Søkkvabekk nevnes også som et annet navn på Friggs bolig Fensal (eller i flertall Fensaler, «myrsalene») noe som kan tyde på at Såga opprinnelig er Frigg selv. Som selvstendig gudinne er Såga dog ubetydelig i kildene og det er heller ingen egen myte knyttet til hennes navn. == Etymologi == På 1800-tallet ble Såga oppfattet Saga og derav oppfattet som en gudinne for historieskrivningen, se sagalitteratur, men det er nå sikkert at hennes navn er Såga (Sága) med en lang vokal. Navnet kan være dannet fra et rotord som er funnet i sjá, urgermansk saihwan, og således har meningen «den som ser» – og vet – alle ting. Det er således et fellestrekk med Odin. Navnet kan likeledes bety at hun ble oppfattet som en form for profet, «seersken», og ettersom Frigg blir omtalt som en seerske i diktet Loketretten har denne etymologien også understøttet teorien at Såga er identisk med Frigg. == Skriftlige kilder == I Grimnismål i Den eldre Edda er Søkkvabekk presentert blant en rekke av vers som beskriver boligene til ulike guder. I diktet forteller Odin (forkledd som Grimne) til den unge Agnar at Odin og Såga drakk lykkelig fra gullbegre her mens svale bårer bruste over: Søkkvabekk heiter den fjorde, og der dei svale båror brusar over; der Odin og Såga drikk alle dagar glade or gullkjeri. Grimnismål (7)I Det første kvadet om Helge Hundingsbane, som også finnes i Den eldre Edda, viser helten Sinfjotle til Såga i et stedsnavn funnet i et vers hvor Sinfjotle flyter med Gudmund. Stedsnavnet har blitt ulikt oversatt som «Sågas odde», «Sågas nes», Deler av verset mangler og på grunn av det har en del redaktører slått det sammen med verset som kom forut.Såga er nevnt en gang i Gylvaginning og Skaldskaparmål, også finnes i Den eldre Edda, mens Søkkvabekk er nevnt kun en gang mer i Gylvaginning. I kapittelet om «Åsynjene» forteller Den høye (Odin) til Ganglere (kong Gylve i forkledning) om åsynjene. Den høye følger en beskrivelse av Frigg og hennes bolig Fensal med «Den andre er Såga. Ho bur på Søkkvabekk; det er óg ein stor gard.»I Skaldskaparmål er Såga i enkelte utgaver nevnt i en liste på 27 åsynjer, men det finnes ingen ytterligere informasjon om henne. == Teorier == John Lindow mener at grunnet likhetene mellom Søkkvabekk og Fensal, og «Odin som åpent drikker med Såga», og den mulige etymologiske grunnlag for Såga som seerske «har ført til at de fleste forskere forstår Såga som et annet navn for Frigg». Stephan Grundy har hevdet at ordene Såga og Søkkvabekk kan være henholdsvis biformer av Frigg og Fensal, benyttet som litterære virkemiddel når skalden har komponere stavrim.Britt-Mari Näsström har grublet på om «Friggs rolle som fruktbarhetsgudinne er avslørt i navnet på hennes bolig, Fensal [...]», at Frigg er identisk med Såga, og at begge navnene Fensal og Søkkvabekk «innebærer en gudinne som lever i vann og er et minne om fruktbarhetsgudinnen Nerthus». Näsström legger til at «Søkkvabekk, underjordiske vann, gir hentydninger til Urdarbrønnen», («Skjebnebrønnen») som ligger skjult under røttene til Yggdrasil og har en ktonisk funksjon, «er et manifestasjon av Frøyas karakter».Rudolf Simek mener at Såga bør bli betraktet som «en av de ikke nærmere definerte åsynjer» sammen med Lin, Sjovn, Vår, og Vor, og at de «burde bli betraktet som kvinnelige skytsgudinner». Simek legger til at «disse gudinnene var alle ansvarlige for særskilte områder i den private sfære og likevel ble det skilt klart mellom dem slik at de på mange måter tilsvarer matronguddommer.»Den tyske filologen fra 1800-tallet, Jacob Grimm, har kommentert at «gudene deler deres makt og innflytelse med gudinnene, heltene og prestene med kloke kvinner». Grimm merker seg at Søkkvabekk er «beskrevet som et sted hvor kaldt vann renner» og at Odin og Såga «daglig drikker gladlynte fra gullkopper». == Referanser == == Litteratur == Grimm, Jacob (oversatt av James Steven Stallybrass) (1888): Teutonic Mythology: Translated from the Fourth Edition with Notes and Appendix by James Stallybrass. Volume III. London: George Bell and Sons. Grundy, Stephan (1999): «Freyja and Frigg» i Billington, Sandra & Green, Miranda: The Concept of the Goddess. Routledge. ISBN 0415197899 Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0 Näsström, Britt-Mari (1996): «Freyja and Frigg – two aspects of the Great Goddess» presentert i Shamanism and Northern Ecology: Papers presented at the Regional Conference on Circumpolar and Northern Religion, Helsinki, May 1990. Walter de Gruyter. ISBN 3110141868 Orchard, Andy (1997). Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell. ISBN 0 304 34520 2 Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. ISBN 0-85991-513-1

Såga (norrønt Sága, «hun som ser alt»Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nederland

2023-02-04

Nederland

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Nederland', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Nederland (nederlandsk: Nederland; frisisk: Nederlân) er et land i Vest-Europa, i tillegg til tre øyer i Karibia som ofte blir beskrevet som Karibisk Nederland. Landet er det største konstituerende landet i Kongeriket Nederlandene, både i areal og befolkning. Nederland er et lite og tettbefolket land. Landet grenser til Nordsjøen i vest og nord, Belgia i sør og Tyskland i øst. I landets grunnlov er Amsterdam, den største byen, fastlagt som hovedstad, mens Haag huser regjeringen og parlamentet. I tillegg er Rotterdam en av de viktigste byene i Nederland, med den største havnen i Europa, tre ganger så stor som den nest største. Byen Utrecht sentralt i landet fungerer som et viktig knutepunkt, og er byen de fleste jernbanelinjer og motorveier passerer gjennom eller langs. Andre store byer er Groningen i nord, som er landets åttende største by, og Eindhoven i sør, som er landets femte største by, og huser blant annet elektronikkfirmaet Philips. Kommunen med flest innbyggere er Amsterdam. Nederland tar navnet sitt fra landets flate og lave geografi, med kun 50 % av arealet høyere enn én meter over havnivå. De fleste områdene under havnivå er gjenvunnet land - såkalte poldere - og disse områdene utgjør ca. 17 % av Nederlands totale areal. Med en befolkningstetthet på 406 mennesker per kvadratkilometer - 497 uten vann - er Nederland et av de tettest befolkede landene i verden. Kun Bangladesh, Sør-Korea, og Taiwan har både større befolkning og større befolkningstetthet. Hvis Norge hadde vært like tett befolket, ville det bodd ca 150 millioner mennesker i Norge. Hvis befolkningstettheten i Nederland hadde vært den samme som i Norge, ville det bare bodd ca 550 000 mennesker i Nederland. Nederland er uansett verdens nest største mat- og agrikultureksportør, kun slått av USA, grunnet sitt milde klima og rike jordsmonn.Nederland er en av grunnleggerne av EU, eurosonen, G-10, NATO, OECD, WTO og er en del av Beneluxlandenes økonomiske union. I tillegg til å være setet til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen er landet og vertskap for flere internasjonale domstoler, blant annet; Den faste voldgiftsdomstolen, den internasjonale domstolen, den internasjonale straffedomstolen, og det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. De tre første holder til i Haag, sammen med EUs kriminaletterretningsbyrå Europol og Eurojust, noe som har gitt navnet «verdens lovhovedstad» til byen. Politisk er også Nederland medlem av Schengenområdet. Nederland har en markedsbasert blandingsøkonomi, rangert som nummer 17 av 177 land ifølge Index of Economic Freedom. Landet hadde det trettende høyeste bruttonasjonalproduktet per innbygger, og ble i 2013 rangert som det fjerde mest lykkelige landet i verden, som gjenspeiler landets høye levestandard. Nederland var og et av de første landene i verden til å ha et valgt parlament, og har siden 1848 vært et parlamentarisk demokrati, og et konstitusjonelt monarki. Nederland blir ofte ansett som et veldig liberalt land, med abort, prostitusjon, og aktiv dødshjelp lovlig, mens de opprettholder en liberal narkotikapolitikk. I 2001 ble Nederland det første landet til å tillate likekjønnet ekteskap. Nederland er som Aruba, Curaçao og Sint Maarten, ett av fire konstituerende land i Kongeriket Nederlandene (Koninkrijk der Nederlanden). Forholdene mellom disse statene ble fastlagt i Statutter for Kongeriket Nederlandene (Statuut voor het Koninkrijk der Nederlanden) fra 15. desember 1954 til 10. oktober 2010, da De nederlandske Antiller ble oppløst og Curaçao og Sint Maarten ble nye konstituerende land, mens Aruba gikk ut i 1986 som et eget konstituerende land. Selv om de forskjellige konstituerende landene formelt er like, domineres fellesskapssakene (blant annet utenrikspolitikk, forsvar) av Nederland. 98 % av den totale befolkningen bor i Nederland. Nederland ble tidligere kalt Holland, men dette er egentlig kun navnet på provinsene Noord- og Zuid-Holland, som ligger i området ved kysten mellom IJsselmeer og Zeeland. Disse var i en periode det dominerende området i de nordlige Nederlandene.

Nederland (nederlandsk: Nederland; frisisk: Nederlân) er et land i Vest-Europa, i tillegg til tre øyer i Karibia som ofte blir beskrevet som Karibisk Nederland. Landet er det største konstituerende landet i Kongeriket Nederlandene, både i areal og befolkning. Nederland er et lite og tettbefolket land. Landet grenser til Nordsjøen i vest og nord, Belgia i sør og Tyskland i øst. I landets grunnlov er Amsterdam, den største byen, fastlagt som hovedstad, mens Haag huser regjeringen og parlamentet. I tillegg er Rotterdam en av de viktigste byene i Nederland, med den største havnen i Europa, tre ganger så stor som den nest største. Byen Utrecht sentralt i landet fungerer som et viktig knutepunkt, og er byen de fleste jernbanelinjer og motorveier passerer gjennom eller langs. Andre store byer er Groningen i nord, som er landets åttende største by, og Eindhoven i sør, som er landets femte største by, og huser blant annet elektronikkfirmaet Philips. Kommunen med flest innbyggere er Amsterdam. Nederland tar navnet sitt fra landets flate og lave geografi, med kun 50 % av arealet høyere enn én meter over havnivå. De fleste områdene under havnivå er gjenvunnet land - såkalte poldere - og disse områdene utgjør ca. 17 % av Nederlands totale areal. Med en befolkningstetthet på 406 mennesker per kvadratkilometer - 497 uten vann - er Nederland et av de tettest befolkede landene i verden. Kun Bangladesh, Sør-Korea, og Taiwan har både større befolkning og større befolkningstetthet. Hvis Norge hadde vært like tett befolket, ville det bodd ca 150 millioner mennesker i Norge. Hvis befolkningstettheten i Nederland hadde vært den samme som i Norge, ville det bare bodd ca 550 000 mennesker i Nederland. Nederland er uansett verdens nest største mat- og agrikultureksportør, kun slått av USA, grunnet sitt milde klima og rike jordsmonn.Nederland er en av grunnleggerne av EU, eurosonen, G-10, NATO, OECD, WTO og er en del av Beneluxlandenes økonomiske union. I tillegg til å være setet til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen er landet og vertskap for flere internasjonale domstoler, blant annet; Den faste voldgiftsdomstolen, den internasjonale domstolen, den internasjonale straffedomstolen, og det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. De tre første holder til i Haag, sammen med EUs kriminaletterretningsbyrå Europol og Eurojust, noe som har gitt navnet «verdens lovhovedstad» til byen. Politisk er også Nederland medlem av Schengenområdet. Nederland har en markedsbasert blandingsøkonomi, rangert som nummer 17 av 177 land ifølge Index of Economic Freedom. Landet hadde det trettende høyeste bruttonasjonalproduktet per innbygger, og ble i 2013 rangert som det fjerde mest lykkelige landet i verden, som gjenspeiler landets høye levestandard. Nederland var og et av de første landene i verden til å ha et valgt parlament, og har siden 1848 vært et parlamentarisk demokrati, og et konstitusjonelt monarki. Nederland blir ofte ansett som et veldig liberalt land, med abort, prostitusjon, og aktiv dødshjelp lovlig, mens de opprettholder en liberal narkotikapolitikk. I 2001 ble Nederland det første landet til å tillate likekjønnet ekteskap. Nederland er som Aruba, Curaçao og Sint Maarten, ett av fire konstituerende land i Kongeriket Nederlandene (Koninkrijk der Nederlanden). Forholdene mellom disse statene ble fastlagt i Statutter for Kongeriket Nederlandene (Statuut voor het Koninkrijk der Nederlanden) fra 15. desember 1954 til 10. oktober 2010, da De nederlandske Antiller ble oppløst og Curaçao og Sint Maarten ble nye konstituerende land, mens Aruba gikk ut i 1986 som et eget konstituerende land. Selv om de forskjellige konstituerende landene formelt er like, domineres fellesskapssakene (blant annet utenrikspolitikk, forsvar) av Nederland. 98 % av den totale befolkningen bor i Nederland. Nederland ble tidligere kalt Holland, men dette er egentlig kun navnet på provinsene Noord- og Zuid-Holland, som ligger i området ved kysten mellom IJsselmeer og Zeeland. Disse var i en periode det dominerende området i de nordlige Nederlandene. == Naturgeografi == Nederland er et særdeles flatt land der bare de sørøstligste områdene, som strekker seg sørover langs grensen mellom Belgia og Tyskland mot Ardennene, har åser høyere enn 100 meter. Høyeste punkt i den europeiske delen av landet er på 322,7 meter over havet ved Vaalserberg, på grensen mot Tyskland og Belgia (Drielandenpunt, trelandspunktet). Den vestlige halvdelen av landet ligger i gjennomsnitt én meter over havet. Mange områder ligger under havnivå og er vernet av diker langs kysten og langs de mange elvene og kanalene. Toppen av Mount Scenery på øya Saba i Karibia er med 877 m. det høyeste punktet i Nederland som helhet.En rekke elver renner gjennom Nederland til sitt utløp i Nordsjøen. De største av disse er Waal (hovedløpet til Rhinen) og Maas. Begge disse har sitt utløp ved Rotterdam. En annen arm av Rhinen, IJssel, renner nordover ut i IJsselmeer. Elvene, kanalene og det flate landskapet kan sies å utgjøre hoveddelen av naturgeografien i Nederland. === Klima === Den dominerende vindretningen i Nederland er sørvest, noe som fører til et moderat maritimt klima med kjølige somre og milde vintre, og vanligvis høy luftfuktighet. Dette gjelder spesielt nær den nederlandske kysten, hvor temperaturen kan være mer enn 10° høyere (om vinteren) eller lavere (om sommeren) enn sørøst i landet. Det er hovedsakelig kystområdene som har noe særlig vind å snakke om, og de kan om vinteren få storm når lavtrykkene går inn over Nordsjøen. De indre områdene har derimot lite vind, og i gjennomsnitt har Utrecht mindre vind enn Paris. Vinden merker man likevel mest om vinteren når temperaturene ligger like over frysepunktet. Den fuktige luften gjør sitt til at det kjennes enda kaldere ut enn det er. Siden Nederland er flatt og ikke har store fjellkjeder øst eller sør for seg er landet også utsatt for den kalde Sibirluften fra øst om vinteren. Disse kuldeperiodene kan vare flere uker, og kanalene kan fryse til. De er vanligst i nordøstlige deler av landet, mot grensen til Tyskland. Deler av Nederland ligger lavere enn havoverflaten, og er bare beskyttet av dikene på kysten og i kanalene. Ved spesielt kraftig uvær i Nordsjøen har dette tidligere ført til stormflo og store flomkatastrofer, den siste var Watersnood, en stor oversvømmelse som rammet områder i Belgia, England og Nederland i 1953. == Historie == Under den tysk-romerske keiseren og spanske kongen Karl V var området en del av De sytten nederlandske provinsene, der også mesteparten av dagens Belgia var med. 23. januar 1579, etter at åttiårskrigen hadde holdt på i ti år, inngikk fem av de nordlige provinsene overenskomsten som ble kalt unionen i Utrecht. Senere samme år sluttet tre andre provinser og åtte byer til seg til unionen. Av mange betraktes dette som grunnlaget for det moderne landet Nederland, noe som ikke er helt korrekt. Unionen i Utrecht la grunnlaget for republikken De forente Nederlandene, som ikke ble en enhetsstat før Den bataviske republikk oppstod to hundre år senere. Filip II, Karls sønn, hadde ikke tenkt å la landet slippe så lett, og Spania godkjente ikke nederlandsk selvstendighet før Filip IV gjorde det i 1648. Etter hvert vokste landet til å bli en av de største maktene innen sjøfart og handel i det 17. århundre. Landet etablerte kolonier og handelsstasjoner over hele verden i denne perioden, som blir kalt den nederlandske gullalderen. I noen år var Nederland en del av Napoleons franske keiserdømme, men i 1815 ble Kongeriket Nederlandene, som inneholdt alle de tre Benelux-landene, dannet. Belgia gjorde opprør og fikk selvstendighet i 1830, mens Luxembourg trakk seg ut da Wilhelmina II ble dronning i 1890, på grunn av ulike tronarvelover. Nederland hadde flere kolonier, som Nederlands Oostindië (det moderne Indonesia), det som ble kalt De nederlandske Antiller og Surinam. Innvandrere fra disse landene har satt sitt preg på landet, blant annet med spisesteder som serverer europeisert mat fra hjemlandet deres i de fleste nederlandske byer og landsbyer. Under den første verdenskrig var Nederland nøytralt, mens det under den andre verdenskrig var okkupert av Tyskland fra 15. mai 1940 frem til den tyske kapitulasjonen 5. mai 1945. Under det tyske angrepet på Nederland, ble Rotterdam bombet. Byens sentrum ble da nesten helt ødelagt. Under det tyske styret ble mer enn 100 000 nederlandske jøder drept. Etter krigen begynte gjenoppbyggingen av landet, med hjelp av Marshallhjelpen fra USA. Dette ga velferd og gjorde Nederland til et moderne, industrialisert land. Samtidig med dette ble Nederlands epoke som kolonimakt langsomt avsluttet. I 1951 var landet et av landene som opprettet det europeiske kull- og stålfellesskap, som vokste til Den europeiske union. Landet ble i 1953 truffet av en katastrofe som ble hetende watersnood. Store deler av Zeeland og Nordsjøkysten ble ramponert av springflo og ekstremt høyvann. For å forhindre en gjentagelse av dette ble Deltaprosjektet satt i gang. Dette ble ferdigstilt da Maeslantkeringen ble åpnet i 1997. I 2002 ble gylden, Nederlands egen valuta, byttet ut mot den nye europeiske valutaen euro samtidig som de fleste andre EU-landene gjorde det samme. == Politikk og administrasjon == Nederland er et konstitusjonelt monarki. Det politiske systemet har i hovedsak sin opprinnelse i grunnloven av 1815, da landet igjen ble selvstendig i kjølvannet av Napoleonskrigene. Landet har hatt et demokratisk system siden 1848, da revolusjonene i Europa tvang kongen til å gjøre ministerne ansvarlige overfor et folkevalgt parlament. Nederland er en desentralisert enhetsstat, men er samtidig også en del av føderasjonen Kongeriket Nederlandene (sammen med Aruba, Curaçao og Sint Maarten). De tre medlemslandene i føderasjonen deler statsoverhode og overordnede statutter, og Nederlands grunnlov er underordnet statuttene i føderasjonen. === Statsoverhode og regjering === Nederland har vært et monarki siden 1815, og har i hele denne tiden hatt en monark fra Huset Oranien-Nassau. Siden 2013 har kong Willem-Alexander vært monark og dermed landets statsoverhode. Monarken har i hovedsak en seremoniell rolle, og deltar blant annet i statsråd og undertegner nye lover. Den nederlandske regjeringen kalles «ministerrådet» (Ministerraad) og ledes av en ministerpresident (Minister-president, vanligvis omtalt som «statsminister» på norsk). Statsministeren utpekes formelt sett av monarken, men vervet går typisk til lederen for det største partiet i parlamentet. Nederland har negativ parlamentarisme, selv om det eksisterer en sterk uformell norm om at regjeringer bør ha flertall bak seg i parlamentet. Siden 2010 har Mark Rutte (VVD) vært Nederlands statsminister. === Parlament === Parlamentet består av Eerste Kamer og Tweede Kamer som sammen kalles De Staten-Generaal. Generelt sett har Staten-Generaal kun ett møte i året, i forbindelse med prinsjesdag som finner sted tredje tirsdag i september. Unntaket som bekrefter denne regelen er dersom et medlem av kongehuset søker tillatelse til å gifte seg, da samles også Staten-Generaal for å vedta en lov som tillater dette. Tweede Kamer vedtar lover og kontrollerer regjeringen, mens Eerste Kamer foretar en ekstra kontroll av vedtak gjort av Regjeringen og Tweede Kamer. 150 folkevalgte representanter møter i Tweede Kamer. Ved valget den 17. mars 2021 ble det konservative partiet VVD (Volkspartij voor Vrijheid en Democratie) størst, med 34 seter. (Fremmøte : 78,7%) === Administrativ inndeling === Nederland er delt inn i 12 provinser. De fleste av disse har sin opprinnelse i grevskap eller hertugdømmer fra middelalderen, og de syv provinsene som dannet republikken De forente Nederlandene i 1581 eksisterer fortsatt. Hver provins har sitt eget valgte provinsråd, kalt Provinciale Staten. Disse sitter i fireårsperioder. Fra hvert provinsråd velges det en provinsregjering, kalt Gedeputeerde Staten. Denne står for den utøvende makten på regionalnivå, og ledes av en kommissær utpekt av monarken (Commissaris van de Koning). I Limburg kalles Kongens kommissær for guvernøren. Provinsene deles igjen inn i kommuner, og pr. 1. januar 2018 har landet totalt 380 av disse. Også kommunene har et visst selvstyre, blant annet med valgte kommunestyrer (Gemeenteraad). Hver kommune ledes av en borgermester (Burgemeester), som enten velges direkte eller utpekes sentralt på anbefaling fra kommunestyret. ==== Provinser ==== Kommunene Saba, Sint Eustatius og Bonaire tilhører ikke noen provins, men er spesielle kommuner i Nederland. Disse øyene har totalt omtrent 12 000 innbyggere. == Næringsliv == I 1960- og 1970-årene hadde den nederlandske stat betraktelige inntekter fra petroleumsforekomster ved kysten utenfor Nederland. Det som i dag heter det nederlandske pensjonsfondet, er et fond som er lagt til grunn for olje- og naturgassinntekter. Fondet er i dag verdt rundt 1500 milliarder NOK, og hjelper Nederland til å holde på den godt utbygde velferdsstaten. Sosialomsorgen er godt utbygd. Landet har et statlig finansiert helsevesen. Tross dette har ikke Nederland like bra offentlige velferdsordninger som de skandinaviske landene.Nederland er storeksportør av landbruksprodukter: i 2019 eksporterte de slike varer verdt 94,5 milliarder euro. De største importørene var Tyskland, Belgia og Storbritannia. == Kultur == Nederland har en historie med mange fremstående malere. På 1600-tallet var den nederlandske republikken på sitt mektigste, og i denne perioden virket de «hollandske mesterne» som Rembrandt van Rijn, Johannes Vermeer, Jan Steen og mange andre. Blant berømte nederlandske malere på 1800-tallet og 1900-tallet finner vi Vincent van Gogh og Piet Mondriaan. M.C. Escher er en velkjent grafisk kunstner. Nederland er hjemlandet til filosofene Erasmus av Rotterdam og Baruch Spinoza, og hovedarbeidene til René Descartes ble utført der. I storhetstiden blomstret også nederlandsk litteratur, med Joost van den Vondel og P.C. Hooft som de mest kjente navnene. På 1800-tallet skrev Multatuli om de innfødtes dårlige forhold i den nederlandske koloniene. Viktige 1900-talls forfattere er Harry Mulisch, Jan Wolkers, Simon Vestdijk, Cees Nooteboom, Gerard van het Reve og Willem Frederik Hermans. Anne Franks dagbok ble skrevet under nazistenes okkupasjon av Nederland. Replikaer av nederlandske bygninger finnes i Huis ten Bosch, Nagasaki, Japan. En lignende nederlandsk by finnes i Shenyang, Kina. Nederlands landskode for telefoni er 31. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Polderlandskapet Schokland Nederlands vannforsvarslinjer Vindmøllene i Kinderdijk-Elshout Pumpestasjonen Ir.D.F. Woudagemaal i Friesland Beemster-Polder Villa Rietveld-Schröder i Utrecht Vadehavet Historiske området rundt Willemstad, Indre by og havn, De nederlandske Antiller Kanalsystemet Singelgracht fra 1700-tallet Van Nelle-fabrikken Colonies of Benevolence Romerrikets grenser – Nedre Germanias limes - grenseoverskridene oppføring som også omfatter TysklandMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Corso, blomster og frukt parader med båter == Se også == Portal:Nederland Utdanning i Nederland == Referanser == == Eksterne lenker == Nederland på EU-online (no) Statistikk og andre data om Nederland i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| hovedstad = Amsterdam

https://no.wikipedia.org/wiki/Stereofoni

2023-02-04

Stereofoni

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lydteknikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber']

Stereofoni, eller bare stereo er en lydgjengivelse som har to eller flere lydkanaler som er ment å avspilles samtidig gjennom separate høyttalere. I generell bruk av ordet «stereo» menes det som regel å bety «to kanaler», men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Tidligere ble lyden gjerne delt i to, men i dag innebærer bruken av stereo at lydbildet generelt tilføres en dybde og mulighet til å retningsbestemme hvor lyden kommer fra. Ordet stereofoni er avledet fra greske στερεός (stereos), «fast», «solid» + φωνή (phōnē), «lyd», «tone», «stemme» og ordet ble først benyttet i 1927 av selskapet Western Electric som analogt til ordet «stereoskopisk».

Stereofoni, eller bare stereo er en lydgjengivelse som har to eller flere lydkanaler som er ment å avspilles samtidig gjennom separate høyttalere. I generell bruk av ordet «stereo» menes det som regel å bety «to kanaler», men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Tidligere ble lyden gjerne delt i to, men i dag innebærer bruken av stereo at lydbildet generelt tilføres en dybde og mulighet til å retningsbestemme hvor lyden kommer fra. Ordet stereofoni er avledet fra greske στερεός (stereos), «fast», «solid» + φωνή (phōnē), «lyd», «tone», «stemme» og ordet ble først benyttet i 1927 av selskapet Western Electric som analogt til ordet «stereoskopisk». == Referanser == == Se også == Lydopptak Monofoni (lydteknikk) Stereoanlegg Surround-lyd

Stereofoni, eller bare stereo er en lydgjengivelse som har to eller flere lydkanaler som er ment å avspilles samtidig gjennom separate høyttalere. I generell bruk av ordet «stereo» menes det som regel å bety «to kanaler», men det er ikke nødvendigvis tilfelle.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gere_og_Freke

2023-02-04

Gere og Freke

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi']

Gere og Freke er i den norrøne mytologien Odins to ulver. Navnene betyr "den grådige" og "den glupske". De nevnes i Grimnismål («Grimnnes tale»): Gere og Freke metter den kampvante, stolte Seiersfader Av vin alene den våpensmykkede Odin alltid lever Ulvene får all mat som Odin serveres i Valhall, siden han lever av vin alene. Odin sender dem ut i verden for å hente nytt til ham.

Gere og Freke er i den norrøne mytologien Odins to ulver. Navnene betyr "den grådige" og "den glupske". De nevnes i Grimnismål («Grimnnes tale»): Gere og Freke metter den kampvante, stolte Seiersfader Av vin alene den våpensmykkede Odin alltid lever Ulvene får all mat som Odin serveres i Valhall, siden han lever av vin alene. Odin sender dem ut i verden for å hente nytt til ham. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Geri and Freki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Gere og Freke, Store norske leksikon Freke og Gere, Den store danske Grimnismål, til norsk ved G. A. Gjessing, heimskringla.no

thumb|«Odhin» tegnet av Johannes Gehrts (1855–1921) til Walhall: Germanische Götter- und Heldensagen utgitt 1901. Den [[norrøn mytologi|norrøne guden Odin sitter på trona Lidskjalv med ulvene Gere og Freke og ravnene Hugin og Munin.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ja,_vi_elsker_dette_landet

2023-02-04

Ja, vi elsker dette landet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nasjonalsanger', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norges nasjonaldag', 'Kategori:Sanger av Bjørnstjerne Bjørnson', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

«Ja, vi elsker dette landet» er en patriotisk sang skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og tonesatt av Rikard Nordraak (1842–66). Fra midten av 1860-tallet til begynnelsen av 1900-tallet overtok denne sangen gradvis som den mest anerkjente norske nasjonalsangen. Stortinget vedtok onsdag 11. desember 2019 enstemmig å anerkjenne den som Norges offisielle nasjonalsang. Tidligere har flere andre sanger vært regnet som nasjonalsanger i Norge og på det meste av 1800-tallet var det andre sanger som var mest anerkjent, først og fremst «Norges Skaal» og «Sønner av Norge». Første versjon av teksten ble trykt anonymt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften «Norsk Fædrelandssang». Den var tilegnet kong Karl IV i anledning Stortingets åpning. I 1863 ble en omarbeidet versjon trykt i Illustreret Nyhedsblad. Da var den signert og kong Karl ute av bildet både i tilegnelsen og i selve diktet. Den utforming diktet fikk i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige. Den har da åtte strofer og heter rett og slett «Ja, vi elsker». Bjørnstjerne Bjørnsons fetter Rikard Nordraak tonesatte «Ja, vi elsker» for mannskor, 21 år gammel. Melodien ble antakelig til høsten 1863 mens Nordraak studerte i Berlin. Den 17. mai 1864 ble sangen sunget offentlig for første gang av 24 mannssangere på Eidsvoll i forbindelse med Grunnlovens femtiårsjubileum: tolv sangere fra Norges nest eldste kor, Den norske studentersangforening, åtte fra Handelsstandens Sangforening og fire fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere samme dag ble den gjentatt i Christiania av et mannskor på vel 200 sangere. Dermed var tradisjonen med korsang fra hovedtrappa foran universitetet i hovedstaden på 17. mai innledet. Konserten skal ha hatt flere tusen tilhørere. Frem til tidlig på 1900-tallet ble både «Sønner av Norge» og «Ja, vi elsker dette landet» brukt som nasjonalsang, men «Sønner av Norge» ble brukt i offisielle sammenhenger. Stortingets kulturkomité gikk 14. november 2019 inn for at «Ja, vi elsker dette landet» skulle bli Norges nasjonalsang.

«Ja, vi elsker dette landet» er en patriotisk sang skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og tonesatt av Rikard Nordraak (1842–66). Fra midten av 1860-tallet til begynnelsen av 1900-tallet overtok denne sangen gradvis som den mest anerkjente norske nasjonalsangen. Stortinget vedtok onsdag 11. desember 2019 enstemmig å anerkjenne den som Norges offisielle nasjonalsang. Tidligere har flere andre sanger vært regnet som nasjonalsanger i Norge og på det meste av 1800-tallet var det andre sanger som var mest anerkjent, først og fremst «Norges Skaal» og «Sønner av Norge». Første versjon av teksten ble trykt anonymt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften «Norsk Fædrelandssang». Den var tilegnet kong Karl IV i anledning Stortingets åpning. I 1863 ble en omarbeidet versjon trykt i Illustreret Nyhedsblad. Da var den signert og kong Karl ute av bildet både i tilegnelsen og i selve diktet. Den utforming diktet fikk i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige. Den har da åtte strofer og heter rett og slett «Ja, vi elsker». Bjørnstjerne Bjørnsons fetter Rikard Nordraak tonesatte «Ja, vi elsker» for mannskor, 21 år gammel. Melodien ble antakelig til høsten 1863 mens Nordraak studerte i Berlin. Den 17. mai 1864 ble sangen sunget offentlig for første gang av 24 mannssangere på Eidsvoll i forbindelse med Grunnlovens femtiårsjubileum: tolv sangere fra Norges nest eldste kor, Den norske studentersangforening, åtte fra Handelsstandens Sangforening og fire fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere samme dag ble den gjentatt i Christiania av et mannskor på vel 200 sangere. Dermed var tradisjonen med korsang fra hovedtrappa foran universitetet i hovedstaden på 17. mai innledet. Konserten skal ha hatt flere tusen tilhørere. Frem til tidlig på 1900-tallet ble både «Sønner av Norge» og «Ja, vi elsker dette landet» brukt som nasjonalsang, men «Sønner av Norge» ble brukt i offisielle sammenhenger. Stortingets kulturkomité gikk 14. november 2019 inn for at «Ja, vi elsker dette landet» skulle bli Norges nasjonalsang. == Historikk == Bjørnson var sommeren 1859 et par måneder på Wernersholm hos sin venn Georg Krohn. Blant annet skrev han «Ja, vi elsker dette landet» der og fullførte Arne mens han var der. Diktet «Ja, vi elsker dette landet» var opprinnelig tiltenkt Arne.Bjørnstjerne Bjørnsons fedrelandsdikt ble til i flere trinn, i takt med utviklingen av norsk nasjonal- og selvstendighetsfølelse i løpet av 1800-tallet. Den tidligste versjonen av diktet fra 1859 sprang ut av en krise i forholdet mellom Norge og unionspartneren Sverige. Det rådet usikkerhet rundt den norsk-svenske kong Karl IVs utnevning av ny stattholder for Norge. Nordmennene ønsket ikke noe slikt embete, som de mente understreket Norges underlegenhet i unionen. Bjørnson var på denne tid politisk redaktør av den liberale avisen Aftenbladet. Da unionskongen Karl høsten 1859 kom til hovedstaden Christiania for å åpne det nyvalgte Stortinget, publiserte Bjørnson anonymt 1. oktober på avisens forside diktet «Norsk Fædrelandssang tilegnet Norges Konge Hans Majestæt Kong Karl». Han sier altså ikke Norges og Sveriges konge, noe som understreket dikterens syn på fedrelandets selvstendighet. I denne form inneholdt diktet en strofe der Bjørnson bad kongen om å verne norsk selvstendighet innenfor unionen. Få år senere blusset den gamle konflikten mellom Danmark og Tyskland om de danske hertugdømmene Slesvig og Holsten opp på ny. Bjørnson omarbeidet nå diktet og gjorde det til et innlegg i striden. Han fjernet blant annet strofen om kong Karl, endret tittelen til «Fædrelandssang» og la til to nye strofer om betydningen av skandinavisk samhold, forlik og forsoning. Diktet ble 20. desember 1863 trykt i Illustreret Nyhedsblad, der man kunne lese at «nu vi staa tre Brødre sammen / og skal saadan staa!» Med det siktet Bjørnson til at de tre skandinaviske land måtte stå samlet og støtte hverandre. Manuskriptet som ligger til grunn for denne versjonen, er det eneste man kjenner til nasjonalsangen. Det tilhører i dag Gunnerusbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Trondheim. Enda en gang omarbeidet dikteren sin fedrelandshyllest. I løpet av 1860-årene hadde konflikten innenfor den norsk-svenske unionen blusset opp på ny, knyttet til både svenske og norske forsøk på revisjon av den norske grunnloven i mer unionsvennlig retning. Bjørnsons protest mot slike tendenser kom blant annet i dikts form. Da han i 1870 utgav sin eneste diktsamling, Digte og Sange, inneholdt boken også det tidligere fedrelandsdiktet i ny versjon, nå under tittelen «Sang for Norge». Her understreker Bjørnson på ny nordmennenes vilje til forsvar av landets fred og frihet, samtidig som han sier at «vi heller landet brænte / end det kom til fald». Det er denne tredje hovedversjon av diktet, med åtte strofer, som er blitt stående som Norges nasjonalsang. == Originalmanuskript == Et manuskript håndskrevet av Bjørnstjerne Bjørnsons fra 1863 er den eldste bevarte utgaven. Det eies av NTNU Universitetsbiblioteket i Trondheim. Manuskripet ble i 2012 innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Det er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World). == Moderne perspektiver på teksten == Teksten har vært gjenstand for ulike tolkninger. En omfattende presentasjon av tekst og musikk foreligger i boken Historien om ja, vi elsker. Teksten handler om norsk historie frem til 1864, men har også et framtidsperspektiv. Andre syn på teksten er fremmet av blant andre førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap Roger Lockertsen. Ifølge ham formidler teksten «et gammeldags innhold med et totalt utdatert kvinnesyn, og syn på krig og fred». Han bruker blant annet som eksempel uttrykket «også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir», som «handler om å lage en militærleir. Det høres fredelig ut, men er det ikke». Som eksempel på sangens kvinnesyn trekker han frem linjene «alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett» og «kvinner selv sto opp og strede som de var menn». Lockertsen peker på at sangen i dag svært sjelden synges i sin helhet, og uttaler at «jeg tror ikke folk vet hva sangen handler om».I boken Bjørnsons sangskatt fremmes imidlertid et annet syn: «Forbilder finnes selvsagt i andre nordiske nasjonalsanger, men «Ja, vi elsker» skiller seg ut gjennom sine pregnante bilder, sitt enkle ordvalg og sin prunkløshet. De tre første strofene uttrykker kjærlighet til land og folk og minner om hvordan historiens konger og hærførere, og likedan menige kvinner og menn i bygd og by har beskyttet sitt fedreland. Ikke bare vinnerne er i fokus, men like mye, eller mer, de mange fra de «tusen hjem». Det er disse som har bidratt til å bygge Norge, også med sine tårer. Selv om krise og krig danner bakteppe for de ulike tekstversjonene av «Ja, vi elsker», betoner de åtte strofene etiske verdier som ansvarlighet, samhold, trofasthet, historisk bevissthet, fredsvilje, forlik, utholdenhet, tillitsfullhet, forsakelse, skamfølelse og gudstro. Det må være unikt at en nasjonalsang nevner ordet skam og streifer tanken om at man kan ha sviktet noen. Å spore internasjonal empati i en nasjonalsang er usedvanlig.» == Nordraaks komposisjon == Teksten ble tonesatt for mannskor av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard Nordraak. Nordraaks renskrevne manuskript tilhører Nasjonalbiblioteket og stammer trolig fra høsten 1863. Komponisten har brukt den opprinnelige tekstversjonen fra 1859 som grunnlag. Sangen lød første gang offentlig 17. mai 1864 ved femtiårsjubileet for den norske grunnloven av 1814. 24 sangere fra hovedstadens tre største og eldste mannskor, Den norske studentersangforening, Kristiania Haandverker Sangforening og Handelsstandens Sangforening, fremførte den på Eidsvoll hvor grunnloven var undertegnet. Senere på dagen lød sangen i reprise i Christiania fra et utvidet kor på 200 sangere, nå også fra turnernes sangforening. Sangen slo straks an og ble allerede fra høsten 1864 brukt ved offentlige markeringer og omtalt som selve fedrelandssangen. Både dikt og melodi kom raskt inn i allsangbøker og skolesanghefter. Da de første lydopptak ble gjort tidlig på 1900-tallet, ble sangen spilt inn, både her til lands og i utlandet. == Utgitt som mannskorsang i 1864 == Mannskordirigenten Johan Diederich Behrens har eid musikkmanuskriptet og har notert i det både med penn og blyant. I andre halvdel av 1800-tallet ga Behrens ut serier med mannskorsanger, de fleste publisert i hans Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. «Ja, vi elsker» (med tittelen Fædrelandssang) var den første av Nordraaks mannskorsanger som ble trykt i denne samlingen, som utkom heftevis. Det skjedde høsten 1864. Behrens la Nordraaks manuskript til grunn, tok delvis hensyn til Bjørnsons tekstrevisjon fra 1863 og lot endringer han selv innførte i manuskriptets notebilde, komme med i den trykte utgaven. Nordraak har ikke gitt «Ja, vi elsker» noen tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks manuskript og i den første trykte versjon av melodien. Bjørnson selv kalte sin fedrelandssang en hymne, og skal flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke skulle synges for hurtig og bastant. Det kan tyde på at komponisten har villet understreke ettertanke snarere enn selvhevdelse. == Tekst == Bjørnson skrev diktet med datidens norske rettskrivning. Moderne versjoner følger ikke alltid Bjørnsons stavemåte og rim og rytme i diktet. Tegnsettingen varierer også noe mellom de forskjellige utgivelsene, hovedsakelig bruken av tankestrek, komma og punktum. Samlet betyr alle slike endringer at det finnes flere versjoner av diktet, spesielt vers 1, 7 og 8 som blir sunget og reprodusert mest. Ved sang gjentas de to siste linjene, og ved andre repetisjon gjentas også ett eller to av ordene. === Verset om Karl IV === Bjørnsons første versjon av diktet inneholdt, som tidligere nevnt, seks vers: de fem ovenstående vers 1-4 og 7. Det sjette verset, som Bjørnson senere fjernet, kom mellom ovenstående vers 4 og 7. «Broderpakten» som det her blir referert til var en militær allianse mellom Norge, Sverige og Danmark om å hjelpe hverandre hvis et av landene skulle komme under militært angrep. Nettopp dette skjedde da prøyssiske tropper invaderte Sønderjylland i februar 1864. Likevel fikk Danmark ingen hjelp fra sine allierte partnere. Dette bruddet på «broderpakten» knuste en gang for alle manges drøm om et samlet Skandinavia. === Fotnoter til teksten === == Innspillinger (i utvalg) == 1ste Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på de akustiske 78-platene 80109 og Zonophone 70078 Kvartetten Klang/Jens Berntsen. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på den akustiske 78-platen Zonophone 74009. Hans Hedemark. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 2-82409 og Gramophone 282218. Medlemmer av 2:den Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania cirka oktober 1907. Utgitt på den akustiske 78-platen Zonophone X-70039. Medlemmer av 2:den Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania cirka oktober 1907. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 80356, Gramophone 280043 samt Gramophone 580094. Halfdan Rode med orgel. Innspilt i Kristiania i september 1909. Utgitt på den akustiske 78-platen Gramophone 2-82806. Kvartetten Klang/Jens Berntsen. Innspilt i Kristiania 6. september 1911. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 284127 og Gramophone X 1467. Hans Hedemark med orgel. Innspilt i Kristiania 4. september 1912. Utgitt på den akustiske 78-platen Gramophone 282218X. 2den Divisions Musikkorps. Innspilt i Kristiania 9. august 1919. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 7-280143, Gramophone X 97, His Master's Voice A.L. 327 samt His Master's Voice A.L. 654. Herman Ivarson med akk. (trp., vln. og hammondorgel). Arr.: Herman Ivarson. Utgitt på 78-platen Victor V-15066 i 1941. Sangselskapet «A Capella» Dir.: Hans Solum. Innspilt i Oslo 26. mars 1943. Utgitt på 78-platen Telefunken T-8476. Bjølsen Ungdomskorps Dir.: Musikkløytnant Lorang Andresen. Unnspilt i Oslo i april i 1949. Utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 2989. Den norske studentersangforening Dir.: Sigurd Torkildsen. Utgitt på 78-platen Musica A 3085. Akademisk korforening. Dirigent: A. Hegstad. Innspilt i Universitetets Aula, Oslo, 18. mars 1956. Utgitt på 78-platen His Master's Voice AL 6013 og på EP-platen HMV 7EGN 2. Kampen Janitsjar. Innspilt 22. april 1968. Utgitt på EP-platen RCA REP 414. Det Norske Solistkor. Dirigent Grete Pedersen. Innspilt i Oslo rådhus 29. november 2005. Brukes av NRK og TV2 etter nyttårstalene. Opptak tilgjengelig på YouTube. == Litteratur == Jørgensen, Jon Gunnar; Lysdahl, Anne Jorunn Kydland; Ystad, Vigdis (2002). Historien om «Ja, vi elsker». Oslo: Pax. ISBN 9788253023762. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kydland, Anne Jorunn; Norheim, Øyvind; Ystad, Vigdis (2010). Bjørnsons sangskatt: 15 bjørnsonsanger: tekstene og de mest brukte melodiene. Oslo: Messel. ISBN 9788276311150. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Referanser == == Eksterne lenker == Teksten er oversatt til engelsk, tysk og andre språk; noen av lenkene øverst til venstre inneholder oversettelser. Instrumental versjon United States Navy Band: Norway (National Anthem).mp3 (lydfil) Originalmanuskriptet ved Gunnerusbiblioteket

| alt_tittel = «Ja, vi elsker»

https://no.wikipedia.org/wiki/Valaskjalv

2023-02-04

Valaskjalv

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norrøn mytologi']

Valaskjalv er i den norrøne mytologien Odins bolig i Åsgard. Det er den øverste gården i Åsgard. Her sitter Odin i sitt høysete, Lidskjalv. Herfra ser han ut over hele verden. Grimne omtaler Valaskjalv slik i Grimnismål (Grimnes tale): Der er en tredje Gård; de gode Guder har trukket dens Saler med Sølv Valaskjalv heter Borgen den, som seg bygget, en As i årle dager

Valaskjalv er i den norrøne mytologien Odins bolig i Åsgard. Det er den øverste gården i Åsgard. Her sitter Odin i sitt høysete, Lidskjalv. Herfra ser han ut over hele verden. Grimne omtaler Valaskjalv slik i Grimnismål (Grimnes tale): Der er en tredje Gård; de gode Guder har trukket dens Saler med Sølv Valaskjalv heter Borgen den, som seg bygget, en As i årle dager

Valaskjalv er i den norrøne mytologien Odins bolig i Åsgard. Det er den øverste gården i Åsgard.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lidskjalv

2023-02-04

Lidskjalv

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi']

Hliðskjálf omdirigerer hit. For musikkalbumet av Burzum med samme navn, se Hliðskjálf (album). Lidskjalv (norrønt: Hliðskjálf) er i den norrøne mytologien Odins høysete i borgen Valaskjalv i Åsgard. Herfra ser Odin ut over hele verden og vet hva hver mann gjør. Lidskjalv er omtalt i Den yngre Edda (Gylvaginning), og nevnes også i de eldre eddadiktene Grimnesmål og Skirnesmål. Snorre Sturlason skriver i Edda: «Þar er einn staðr, er Hliðskjálf heitir, ok þá er Óðinn settist þar í hásæti, þá sá hann of alla heima ok hvers manns athæfi ok vissi alla hluti þá er hann sá.»

Hliðskjálf omdirigerer hit. For musikkalbumet av Burzum med samme navn, se Hliðskjálf (album). Lidskjalv (norrønt: Hliðskjálf) er i den norrøne mytologien Odins høysete i borgen Valaskjalv i Åsgard. Herfra ser Odin ut over hele verden og vet hva hver mann gjør. Lidskjalv er omtalt i Den yngre Edda (Gylvaginning), og nevnes også i de eldre eddadiktene Grimnesmål og Skirnesmål. Snorre Sturlason skriver i Edda: «Þar er einn staðr, er Hliðskjálf heitir, ok þá er Óðinn settist þar í hásæti, þá sá hann of alla heima ok hvers manns athæfi ok vissi alla hluti þá er hann sá.» == Referanser == == Eksterne lenker == Store norske leksikon, Lidskjalv Heimskringla.no, Gylvaginning

thumb|Miniatyrfigur i [[sølv fra omkring 900 som trolig forestiller Odin på trona Lidskjalv med ulvene Gere og Freke og ravnene Hugin og Munin. Funnet ved Lejre i Danmark 2009, utstilt i Roskilde Museum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Solen

2023-02-04

Solen

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Solen', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Solen eller sola (astronomisk symbol: ) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.Med en effektiv overflatetemperatur på 5 778 K (5 505 °C) har solen en tilnærmet hvit farge, men fra jordoverflaten fremstår den som gul på grunn av atmosfærisk spredning av blått lys. Solen er en hovedseriestjerne som genererer energi ved kjernefysisk fusjon av atomkjerner av hydrogen til helium. I kjernen fusjoneres 620 millioner tonn hydrogen per sekund, mens 4,26 millioner tonn omdannes til strålingsenergi per sekund. Solens absolutte størrelsesklasse er +4,83; som nærmeste stjerne er imidlertid solen det lyseste objektet på himmelen med en tilsynelatende størrelsesklasse på –26,74. Solens varme korona danner solvind, en strøm av ladde partikler som strekker seg utover til heliopausen ved ca. 100 AE. Boblen som dannes i den interstellare materien, kalles heliosfæren og er den største kontinuerlige strukturen i solsystemet.Gjennomsnittsavstanden fra jorden er ca. 149,6 millioner kilometer (1 AE), og lyset bruker ca. 8 minutter og 19 sekunder til jorden (8 min 19,011886416437 sekunder). Avstanden varierer mellom jordens perihelium i januar og aphelium i juli. Energien fra sollyset driver jordens klima og vær og er opphavet til nesten alt liv på jorden ved hjelp av fotosyntese,.

Solen eller sola (astronomisk symbol: ) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.Med en effektiv overflatetemperatur på 5 778 K (5 505 °C) har solen en tilnærmet hvit farge, men fra jordoverflaten fremstår den som gul på grunn av atmosfærisk spredning av blått lys. Solen er en hovedseriestjerne som genererer energi ved kjernefysisk fusjon av atomkjerner av hydrogen til helium. I kjernen fusjoneres 620 millioner tonn hydrogen per sekund, mens 4,26 millioner tonn omdannes til strålingsenergi per sekund. Solens absolutte størrelsesklasse er +4,83; som nærmeste stjerne er imidlertid solen det lyseste objektet på himmelen med en tilsynelatende størrelsesklasse på –26,74. Solens varme korona danner solvind, en strøm av ladde partikler som strekker seg utover til heliopausen ved ca. 100 AE. Boblen som dannes i den interstellare materien, kalles heliosfæren og er den største kontinuerlige strukturen i solsystemet.Gjennomsnittsavstanden fra jorden er ca. 149,6 millioner kilometer (1 AE), og lyset bruker ca. 8 minutter og 19 sekunder til jorden (8 min 19,011886416437 sekunder). Avstanden varierer mellom jordens perihelium i januar og aphelium i juli. Energien fra sollyset driver jordens klima og vær og er opphavet til nesten alt liv på jorden ved hjelp av fotosyntese,. == Etymologi == Det norske, svenske og danske navnet Sol, såvel som islandsk og færøysk Sól, er avledet av norrønt sunna, og synes å være beslektet med ordet sør. Kognater er gammelengelsk sunne (ca. 725 e.Kr. i Beowulf) og swegl, moderne engelsk sun, gammelfrisisk sunne, sonne, vestfrisisk Sinne, gammelsaksisk sunna, middelnedertysk sonne, moderne nederlandsk og limburgisk zon, vallonsk Solea, luxembourgsk Sonn, afrikaans Son, gammelhøytysk sunna og suhil, moderne høytysk Sonne, kölsch Sunn, alemannisk Sunne, lavtysk Sünn, jiddisch Zun og gotisk sunnō og sauil. Alle germanske navn for solen stammer fra urgermansk *sunnōn eller *sōwul. Gammelengelsk sunne var femininum; det feminine pronomenet var i bruk frem til 1600-tallet, da grammatisk kjønn utenom pronomen for lengst var borte fra det engelske språket og maskulinumspronomenet overtok.I germansk religion er solen personifisert som gudinnen Sól/Sunna, og representerer muligens fortsettelsen av en eldre urindoeuropeisk solgud med indoeuropeiske språkforbindelser mellom norrønt Sól, sanskrit, gujarati og bengali Surya, gallisk Sulis, gammelirsk Suil, litauisk Saulė, urbaltisk *Sauliā > *Saulē, gammelkirkeslavisk Slunice og slavisk Solntse. Det urindoeuropeiske navnet var *s(e)wol-, av roten *saewel-, «å skinne», «solen». Elementet *el- i roten var opprinnelig et suffiks og hadde den alternative formen *en-, som gir *s(u)wen-, kilden til gammelengelsk sunne, norrønt sunna, avestisk xueng og gammelirsk fur-sunnud («lyse opp»).Fra latin sol stammer italiensk sole, spansk, katalansk og portugisisk sol, fransk soleil, jèrriais solé, provençalsk solely, ligurisk sô, venetiansk sołe og rumensk soare. Det greske navnet på solen var hḗlios (ἥλιος), herav navn som heliosentrisme, men etymologien er ukjent. Andre indoeuropeiske former er albansk dielli, avestisk hwar, walisisk haul, gammelkornisk heuul og bretonsk heol.I den uralske språkgruppen finner vi finsk aurinko, estisk päike og ungarsk nap. I det isolerte språket baskisk heter solen eguzkia. På khalkisk mongolsk, som er hovedspråket i Mongolia og som tilhører den mongolske språkgruppen, heter solen naran. På det oghuztyrkiske språket tyrkisk, som er hovedspråket i Tyrkia og som tilhører den tyrkiske språkgruppen, kalles solen for güneş; herav güneşten («fra solen»). I Kina omtales solen som «det store lyset» (kinesisk: 太阳, pinyin: tàiyáng, kantonesisk: taiyeung). Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 태양, revidert romanisering: taeyang) og på japansk (kanji: 太陽, hiragana: たいよう、, taiyou). På tibetansk heter solen nyima (ཉི་ཟླ་, wylie: nyi zla). Uttrykket imperiet hvor solen aldri går ned, ble brukt fra 1630 om det spanske imperiet, men ble senere brukt om det britiske. Idiomet «(å leve) på solsiden» (attestert fra 1680-årene) stammer fra verket Tanker (Pensées, 1669) av Blaise Pascal. Uttrykket solbading er attestert siden ca. 1600.Ukedagen søndag (gammelengelsk Sunnandæg før 700) er en germansk adopsjon og oversettelse av latin dies solis, som i seg selv er en oversettelse av gresk heméra helíou. Det latinske navnet på stjerne, Sol, tilsvarer det norske navnet på solen, og brukes også i adjektivformen solar. Astronomer bruker også benevnelsen sol om en soltid på en annen planet. == Egenskaper == Solen er en hovedseriestjerne av klasse G og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. Den er nesten perfekt sfærisk med en estimert flattrykthet på ca. én 9 milliondel. Forskjellen på diameteren mellom polene og diameteren ved ekvator er bare rundt 10 km. Solen består av plasma og er ikke et fast legeme. Den har en differensiell rotasjon (roterer raskere ved ekvator enn ved polene), fordi konveksjon i massen drives av bratte temperaturgradienter fra kjernen og utover. Vinkelmomentet har en retning mot klokken, sett fra den ekliptiske nordpolen. Perioden til den faktiske rotasjonen er ca. 25,6 dager ved ekvator og 33,5 dager ved polene. Fordi vårt utsiktspunkt går i bane rundt solen, er den tilsynelatende rotasjonen ved ekvator ca. 28 dager. Rotasjonens sentrifugaleffekt er én 18 milliondel av overflategravitasjonen ved ekvator og påvirker ikke formen på solen nevneverdig. Den differensielle rotasjonen er mulig fordi solen består av ionisert gass. Tidevannseffekten fra planetene er enda svakere.Solens rotasjon ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Med sitt nykonstruerte teleskop kunne han se solflekkene flytte seg fra dag til dag, fra øst mot vest på solskiven. Solen er en stjerne av typen populasjon I. Det vil si at den er relativt ung og relativt rik på tunge grunnstoffer. Dannelsen av solen kan ha blitt utløst av sjokkbølger fra en eller flere nærliggende supernovaer. Et tegn på dette er den store forekomsten av tyngre grunnstoffer, slik som gull og uran, i solsystemet vårt sett i forhold til ved stjerner av typen populasjon II, som er eldre og fattige på disse stoffene. Den store forekomsten kan skyldes endergone reaksjoner fra en supernova. Den kan også skyldes overgang fra et grunnstoff til et annet og tyngre på grunn av nøytronabsorpsjon i en massiv andregenerasjons stjerne.Et annet tegn på tilførsler fra mer enn én supernova, er at molekylskyen som solsystemet ble dannet av, rommet forskjellige generasjoner av stjernestøv. Inklusjonen i Allende-meteoritten inneholder langt mindre magnesium-26 enn det normale i meteoritter. Dette betyr at deler av skyen var uten radioisotopet aluminium-26, som er råstoff til dannelsen av magnesium-26, mens en annen del av skyen ble tilført dette stoffet.Solen har ingen klar grense slik steinplanetene har, og i de ytre delene faller tettheten av gassen eksponentielt med økende avstand fra sentrum. Likevel har solen en veldefinert indre struktur. Dens radius måles fra sentrum til kanten av fotosfæren. Utenfor dette laget er gassene for kjølige eller tynne til å stråle noen betydelig mengde lys, og derfor er denne overflaten det som er lettest synlig for det blotte øye.Solens indre er ikke direkte observerbar og kan ikke fotograferes med elektromagnetisk stråling. Liksom seismologi bruker bølger generert av jordskjelv for å avsløre jordens indre strukturer, bruker helioseismologien trykkbølger (infralyd) som går gjennom solens indre for å måle og visualisere stjernens indre struktur. Datamodellering blir også brukt som et verktøy på de dypere lagene. === Kjernen === En regner at kjernen strekker seg fra sentrum og ut til om lag 20–25 prosent av solens radius. Tettheten i kjernen er opp til 150 g/cm³ (ca. 150 ganger tettheten av vann), og temperaturen er opp mot 15,7 millioner kelvin (K). Til sammenligning er overflatetemperaturen omtrent 5 778 K. Analyser av data fra romfartøyet SOHO bekrefter en raskere rotasjonshastighet i kjernen enn i strålingssonen. I det meste av solens liv produseres det energi ved kjernefysisk fusjon gjennom proton-protonkjeden, en prosess som omdanner hydrogen til helium. Bare 0,8 prosent av energien genereres i CNO-syklusen.Kjernen produserer en betydelig mengde termisk energi ved fusjon. 99 prosent av energien genereres innenfor de innerste 24 prosent av solens radius. Ved 30 prosent av radien har fusjonen stoppet nesten helt opp. Resten av stjernen varmes opp av energi som føres utover fra kjernen og lagene like utenfor. Energien som produseres av fusjon i kjernen, beveger seg utover gjennom solens ulike lag til fotosfæren, før den slipper ut i rommet som sollys eller partiklers kinetiske energi.Proton-proton-kjeden foregår ca. 9,2×1037 ganger per sekund i kjernen. Reaksjonen bruker fire frie protoner (hydrogenkjerner), og konverterer ca. 3,7×1038 protoner til alfapartikler (heliumkjerner) hvert sekund (av totalt ~8,9×1056 frie protoner i solen), eller ca. 6,2×1011 kg per sekund. Fusjon av hydrogen til helium frigjør ca. 0,7 % av massen som energi. 4,26 millioner tonn masse omdannes til 384,6 yottawatt (3,846×1026 W, eller 9,192×1010 megatonn TNT) per sekund. Denne massen blir ikke ødelagt ved at energi dannes. En kan heller si at den transporteres bort i den utstrålte energien, slik det beskrives i masseenergiloven. Energiproduksjonen varierer med avstanden fra sentrum. I sentrum anslår modeller at den er ca. 276,5 watt/m³, en tetthet som tilnærmer seg mer reptil metabolisme enn en kjernefysisk bombe. Maksimal energiproduksjon blir sammenlignet med volumetrisk varme som genereres i en aktiv komposthaug. Det enorme mengden energi som sendes ut, skyldes ikke høy effekt per volum, men den enorme størrelsen. Fusjonshastigheten i kjernen er i en selvkorrigerende likevekt; en liten økning vil gjøre at kjernen varmes ytterligere opp og ekspanderer noe mot vekten av de ytre lagene. Dette reduserer fusjonshastigheten og korrigerer perturbasjonen. En liten senking i hastigheten vil avkjøle og krympe kjernen, slik at fusjonshastigheten reverseres.Gammastrålingen (høyenergi-fotoner) fra fusjonsreaksjoner absorberes i bare et par millimeter av solplasma og blir utstrålet igjen i vilkårlige retninger ved noe lavere energi. Derfor tar det lang tid før strålingen når solens overflate. Estimater av ferdstiden for fotonene varierer fra 10 000 til 170 000 år. Nøytrinoene, som står for ca. 2 % av energiproduksjonen, tar bare 2,3 sekunder for å nå overflaten. Energitransporten involverer fotoner i termodynamisk likevekt med materie, med en periode på 30 000 000 år. Dette er også tiden solen vil bruke på å stabiliseres hvis hastigheten på energigenereringen i kjernen plutselig skulle endres.Etter en siste ferd gjennom det konvektive ytre laget til fotosfæren, unnslipper fotonene som synlig lys. Hver gammastråling i kjernen konverteres til flere millioner fotoner av synlig lys før de forsvinner ut i rommet. Nøytrinoer frigjøres også av fusjonsreaksjonene i kjernen. I motsetning til fotoner vekselvirker de sjelden med materie, og nesten alle forlater solen umiddelbart. I mange år var nøytrinomålingene tre faktorer lavere enn teorier forutsa. Avviket ble løst i 2001 gjennom oppdagelsen av effekten av nøytrinosvingninger: Solen stråler antallet nøytrinoer forutsagt av teorien, men nøytrinodetektorer manglet 2/3 av dem fordi de hadde endret arom. === Strålingssonen === Fra ca. 0,25 til ca. 0,7 solradier er materien varm og tett nok til at varme i kjernen kan overføres utover (varmestråling). Denne sonen er uten varmekonveksjon. Materien avkjøles fra 7 til ca. 2 millioner kelvin med økende høyde, men denne temperaturgradienten er mindre enn verdien til den adiabatiske temperaturendringen, og kan derfor ikke drive konveksjon. Energi fra kjernen føres utover av lys (fotoner) som reflekteres fra partikkel til partikkel. Fotonene beveger seg med lysets hastighet, men reflekteres så mange ganger at et enkelt foton kan bruke en million år på å passere strålingssonen. Tettheten faller fra 22 g/cm³ til 0,20 g/cm³ fra bunnen til toppen av strålingssonen.Det finnes et overgangslag (tachocline) mellom den jevne rotasjonen i strålingssonen og den differensielle rotasjonen i konveksjonene, hvor flere påfølgende horisontale lag glir forbi hverandre. Væskebevegelsene i konveksjonssonen forsvinner sakte nedover fra toppen av dette laget og tilpasser seg den roligere strålingssonen under. For tiden er det en hypotese om at en magnetisk dynamo i dette laget genererer solens magnetfelt. === Konveksjonssonen === Fra overflaten og ned til ca. 200 000 km (de ytterste 3/10 av radiusen), er ikke plasmaet tett eller varm nok til å overføre varmeenergi innenfra og utover gjennom stråling. Dermed oppstår varmekonveksjon, hvor varmekolonner frakter varmt materiale til overflaten (fotosfæren). Idet materialet avkjøles ved overflaten, faller det til bunnen av konveksjonssonen, og mottar mer varme fra toppen av strålingssonen. På den synlige soloverflaten er temperaturen 5 778 K, og tettheten er sunket til 0,0000002 g/cm³ (ca. 1/10 000 av tettheten til luft ved havnivå).Varmekolonnene i konveksjonssonen danner skiftende mønster på overflaten, kalt granuler og supergranuler. Den turbulente konveksjonen i denne ytre delen av solens indre fungerer som en dynamo som produserer magnetiske nord- og sørpoler over hele solens overflate. Solens varmekolonner er Bénard-celler som tenderer mot å være sekskantede prismer. === Fotosfæren === Den synlige overflaten – fotosfæren – er laget under hvor solen blir opakt for synlig lys. Over fotosfæren er sollyset fritt til å forplante seg ut i rommet, og energien forsvinner fullstendig fra solen. Endringen i opasitet skyldes en synkende mengde H−-ioner som lett absorberer synlig lys. Motsatt dannes det synlige lyset når elektroner reagerer med hydrogenatomer og produserer H−-ioner. Fotosfæren er flere titalls til hundrevis av kilometer tykk og er til dels ugjennomsiktig. Siden den øvre delen er kjøligere enn den nedre, fremstår et bilde av solen lysere i sentrum enn ved ytterkantene av solskiven (kantformørkelse). Sollys har omtrent et spektrum som et sort legeme som indikerer at temperaturen er ca. 5 800 K, ispedd med atomiske absorpsjonslinjer fra tynne lag over fotosfæren. Fotosfæren har en partikkeltetthet på ~1023 m−3 (ca. 0,5 % av partikkelantallet per volum i jordens atmosfære ved havnivå; partikler i fotosfæren er imidlertid elektroner og protoner, så den gjennomsnittlige partikkelen i luft er 58 ganger tyngre).Tidlige studier av det optiske spekteret av fotosfæren avdekket absorpsjonslinjer som ikke samsvarte med kjente grunnstoffer. I 1868 utarbeidet Norman Lockyer en hypotese om at de skyldtes et grunnstoff som han kalte helium, etter den greske solguden Helios. 25 år senere ble helium isolert på jorden. === Atmosfæren === Over fotosfæren ligger solens atmosfære. Den kan ses med teleskoper som opererer på tvers av det elektromagnetiske spekteret, fra radiobølger via synlig lys til gammastråler, og består av fem soner: Minimumstemperaturens region, kromosfæren, overgangsregionen, koronaen og heliosfæren. Kromosfæren, overgangsregionen og koronaen er mye varmere enn overflaten. Årsaken er ikke kjent; bevis antyder at Alfvénbølger har tilstrekkelig energi til å varme opp koronaen. Heliosfæren strekker seg utover forbi banen til Pluto til heliopausen hvor den danner en skarp sjokkfrontgrense med den interstellare materien. Temperaturminimumsregionen ca. 500 km over fotosfæren, med en temperatur på ca. 4 100 K, er kjølig nok til å støtte enkle molekyler som karbonmonoksid og vann, som kan oppdages av absorpsjonsspektrene.Over denne er et ca. 2 000 km tykt lag dominert av et spektrum av stråling av absorpsjonslinjer. Dette kalles kromosfæren fra den greske roten chroma, som betyr farge, fordi kromosfæren er synlig som et farget glimt ved begynnelsen og slutten av totale solformørkelser Temperaturen øker gradvis med høyden, og strekker seg opp til ca. 20 000 K nær toppen. I den øvre delen av kromosfæren blir helium delvis ionisert. Over kromosfæren, i en ca. 200 km overgangsregion, stiger temperaturen raskt fra ca. 20 000 K i den øvre kromosfæren til koronatemperaturer nærmere 1 000 000 K. Temperaturøkningen lettes av den fulle ioniseringen av helium i overgangsregionen, som reduserer strålingskjølingen av plasma betydelig. Overgangsregionen oppstår ikke ved noen veldefinerte høyder, men danner en nimbus rundt kromosfæriske formasjoner som spikuler og glødetråder. Den er ikke lett synlig fra jorden, men kan observeres fra rommet med instrumenter sensitive for ekstreme ultrafiolette deler av spekteret.Koronaen er den utvidede ytre atmosfæren, som er mye større i volum enn selve solen. Koronaen utvider seg kontinuerlig ut i rommet og danner solvinden som fyller hele solsystemet. Den lave koronaen, nær overflaten, har en partikkeltetthet på ca. 1015–1016 m−3. Gjennomsnittstemperaturen i koronaen og solvinden er ca. 1 000 000–2 000 000 K; i de varmeste regionene er det imidlertid 8 000 000–20 000 000 K. Ingen komplett teori gjør per dato rede for temperaturen, men noe av varmen kommer fra magnetisk omkobling.Heliosfæren – rommet som er fylt med solvindens plasma, strekker seg fra ca. 20 solradier (0,1 AE) til de ytre utkantene av solsystemet. Den starter der hvor strømmen av solvinden blir superalfvénisk – raskere enn hastigheten til Alfvénbølger. Heliosfærens turbulens og dynamiske krefter kan ikke påvirke koronaen, som kun formes ved hastigheter tilsvarende Alfvénbølger. Solvinden ferdes kontinuerlig utover gjennom heliosfæren, og gir magnetfeltet en sprialform før den treffer heliopausen mer enn 50 AE fra solen. I desember 2004 passerte Voyager 1-sonden gjennom sjokkfronten som antas å være en del av heliopausen. Begge Voyager-sondene registrerte høyere nivåer av energipartikler da de nærmet seg grensen. === Magnetfeltet === Solen er magnetisk aktiv. Magnetfeltets retning reverseres omtrent hvert ellevte år rundt solmaksimum, og fører til solaktivitet, deriblant solflekker på overflaten, solstormer og variasjoner i solvinden som frakter materialer gjennom solsystemet. Dette har flere effekter på jorden, blant annet polarlys ved moderat til høye breddegrader, og forstyrrelser av radiokommunikasjoner og elektrisk kraft. Solaktiviteten endrer strukturen til jordens ytre atmosfære og antas å ha spilt en stor rolle i solsystemets opprinnelse og utvikling. Gass- eller plasmaformen gjør at solen roterer raskere ved ekvator (ca. 25 dager) enn ved høyere breddegrader (ca. 35 dager nær polene). Differensiell rotasjon mellom breddegradene vrir magnetfeltlinjene sammen over tid, og forårsaker at magnetfelt-looper skytes ut fra solens overflate og trigger dannelsen av solflekker og fakler (se magnetisk omkobling). Denne vridningen danner soldynamoen og en elleveårig solsyklus med magnetisk aktivitet mellom hver gang solens magnetfelt blir reversert.Magnetfeltet strekker seg godt utenfor solen. Den magnetiserte solvindplasmaet frakter magnetfeltet ut i rommet og danner det interplanetariske magnetfeltet. Siden plasmaet kun kan bevege seg langs magnetfeltlinjene, er det interplanetariske magnetfeltet i utgangspunktet strukket radialt bort fra solen. Fordi feltene over og under ekvator har ulike polariteter som peker bort fra solen, finnes det et tynt lag i ekvatorplanet som kalles det heliosfæriske strømningssjiktet. Ved større avstander vrir rotasjonen magnetfeltlinjene og strømningssjiktet inn i arkimediske spiraler som kalles Parkerspiraler. Det interplanetariske magnetfeltet er mye sterkere enn den dipole komponenten i solens magnetfelt. Solens magnetiske dipolfelt på 50–400 μT (i fotosfæren) reduseres med tredje potens av avstanden til ca. 0,1 nT ved avstanden av jorden. Ifølge observasjoner med romfartøy er imidlertid det interplanetariske feltet ved jordens plassering omtrent 100 ganger større ved ca. 5 nT. == Kjemisk sammensetning == Grunnstoffene hydrogen og helium utgjør henholdsvis 74,9 % og 23,8 % av massen i fotosfæren. Alle tyngre grunnstoffer, i astronomien kalt metaller, utgjør mindre enn 2 % av massen. De mest rikelige metallene er oksygen (omtrent 1 %), karbon (0,3 %), neon (0,2 %) og jern (0,2 %).Solen arvet den kjemiske sammensetningen fra den interstellare materien som den er dannet fra: hydrogenet og heliumet ble dannet av Big Bang-nukleosyntese. Metallene ble produsert av stjernenukleosynteser i generasjoner av stjerner som fullførte stjerneutviklingen og returnerte materialet til det interstellare materiet før dannelsen av solen. Den kjemiske sammensetningen av fotosfæren blir vanligvis ansett som representativ for sammensetningen av det opprinnelige solsystemet. Siden solens dannelse har noe av heliumet og de tyngre grunnstoffer forflyttet seg ut av fotosfæren. Derfor inneholder fotosfæren noe mindre helium og kun 84 % av de tyngre grunnstoffene som solen hadde som protostjerne – 71,1 % hydrogen, 27,4 % helium og 1,5 % metaller.I den indre delen har kjernefysisk fusjon endret sammensetningen ved å konvertere hydrogen til helium, så den innerste delen består nå av omtrent 60 % helium, mens metallforekomsten er uendret. Siden det indre av solen er strålingsdrevet og ikke konvektiv (se egenskaper over), har ingen av fusjonsproduktene fra kjernen steget til fotosfæren.Mengden av tunge grunnstoffer måles vanligvis både ved bruk av spektroskopi av fotosfæren og ved måling av mengde i meteoritter som aldri har vært oppvarmet til smeltetemperaturer. Disse meteorittene antas å ha beholdt sammensetningen til solen fra den var en protostjerne og er ikke påvirket av nye tunge grunnstoffer. Målingene fra de to metodene stemmer generelt sett overens. === Enkeltioniserte jerngruppeelementer === På 1970-tallet fokuserte forskningen på mengden av jerngruppeelementer i solen. Det ble gjennomført betydelige undersøkelser, men å fastsette mengden på blant annet kobolt og mangan var vanskelig før 1978 på grunn av deres hyperfinstrukturer.Den første i hovedsak komplette oscillatorstyrken for enkeltioniserte jerngruppeelementer ble tilgjengelig på 1960-tallet, og forbedrede oscillatorstyrker ble kalkulert i 1976. I 1978 ble mengden av enkeltioniserte elementer i jerngruppen avledet. === Solens og planetenes massefordelingsforhold === Ulike forfattere har vurdert et massefraksjoneringsforhold mellom den isotopiske sammensetningen av solens og planetenes edelgasser, deriblant neon og xenon. Troen på at hele solen hadde samme sammensetning som atmosfæren, var likevel utbredt frem til 1983.I 1983 ble det hevdet at det var fraksjonering i solen selv som forårsaket fraksjoneringsforholdet mellom den isotopiske sammensetningen av planetare og solare edelgassene brakt dit av solvinden. == Solsykluser == === Solflekker og solflekksyklus === Ved observasjon av solen med riktig filtrering er solflekkene vanligvis de mest umiddelbare synlige formasjonene. De er veldefinerte flater som fremstår mørkere enn omgivelsene grunnet lavere temperaturer, og er områder med intens magnetisk aktivitet hvor konveksjon hemmes av sterke magnetfelt som reduserer energioverføringen fra det varme indre til overflaten. De magnetiske feltene oppvarmer koronaen og danner aktive regioner som er kilden til intense solstormer og koronamasseutbrudd. De største solflekkene kan være titusenvis av kilometer på tvers.Antall synlige solflekker varierer med en syklus på elleve år (solflekksyklusen). Ved et solminimum er det få eller ingen synlige solflekker. De som viser seg befinner seg ved høye breddegrader. Når solflekksyklusen utvikler seg, øker antallet og beveger seg nærmere ekvator (Spörers lov). Solflekkene eksisterer vanligvis i par med motsatt magnetisk polaritet. Den magnetiske polariteten til den ledende solflekken veksler; den er magnetisk nordpol i én solsyklus og magnetisk sørpol i den neste. Solflekksyklusen påvirker romvær og solens klima siden luminositet har direkte sammenheng med magnetisk aktivitet. Solens aktivitetsminimum synes å korrelere med lavere temperaturer, og lengre enn gjennomsnittlige solflekksykluser synes å korrelere med høyere temperaturer. Fra 1400-tallet frem mot rundt 1850 var solflekksyklusen sterkt redusert. Perioden 1645–1715 er kjent som Maunder Minimum eller den lille istid, og Europa opplevde uvanlig lave temperaturer. Tidligere utvidede minimum har blitt oppdaget gjennom analyser av treringer og synes å ha sammenfalt med globalt lavere temperaturer enn gjennomsnittet. === Mulig langtidssyklus === En nyere teori hevder at tre magnetiske ustabiliteter i solens kjerne forårsaker svingninger med perioder på enten 41 000 eller 100 000 år. Disse kan gi en bedre forklaring på istidene enn Milanković-syklusene. == Livssyklus == === Protostjerne === Solen ble dannet for ca. 4,57 milliarder år siden fra kollapsen av en del av en gigantisk molekylsky som for det meste bestod av hydrogen og helium og som sannsynligvis ga grunnlag for mange andre stjerner. Alderen er estimert av datasimulering av stjerneutviklingen og nukleokosmokronologi. Det eldste materialet i solsystemet er radiometrisk datert til 4,567 milliarder år gammelt. Meteoritter med spor av stabile datterkjerner av kortlevde isotoper – deriblant jern-60 (60Fe), som kun dannes i eksploderende kortlevde stjerner – indikerer at en eller flere supernovaer har funnet sted nær stedet hvor solen ble dannet. En sjokkbølge fra en nærliggende supernova utløste komprimering av gasser i molekylskyen. En del av skyen kollapset under sin egen gravitasjon, begynte å rotere på grunn av bevaring av drivmoment og ble varmet opp med et økende trykk. Mye av massen ble samlet i sentrum mens det resterende flatet ut til en skive som ble planeter og andre solsystemlegemer. Gravitasjon og trykk i kjernen av skyen genererte varme når den samlet mer gass fra den omkringliggende skiven. Til slutt ble kjernefysisk fusjon satt i gang og vår sol ble født. === Hovedseriestjerne === Solen er om lag halvveis i sin hovedserieutvikling hvor kjernefysiske fusjonsreaksjoner i kjernen fusjonerer hydrogen til helium. Hvert sekund omdannes 4,26 millioner tonn materie til energi i kjernen, og produserer nøytrinoer og solstråling. Med denne hastigheten har solen så langt omgjort omkring 100 jordmasser med materie til energi, og vil tilbringe ca. 10 milliarder år som en hovedseriestjerne. === Rød kjempe === Solen har ikke nok masse til å eksplodere som en supernova, men vil om ca. fem milliarder år bli en rød kjempe. Når hydrogenet i kjernen er oppbrukt, vil de ytre lagene utvides og kjernen trekke seg sammen og varmes ytterligere opp. Hydrogenfusjonen vil fortsette langs et skall som omgir en kjerne av helium som vil utvide seg jevnt og trutt etter hvert som mer helium produseres. Når kjernetemperaturen når ca. 100 millioner kelvin, vil heliumfusjonen i kjernen begynne å produsere karbon, og solen vil gå inn i en AGB-fase. === Planetarisk tåke === Etter den røde kjempefasen vil intense varmepulseringer gjøre at solen kaster de ytre lagene og danner en planetarisk tåke. Det eneste som blir igjen etter at de ytre lagene er kastet, vil være den ekstremt varme kjernen som sakte nedkjøles og falmer som en hvit dverg over flere milliarder år. Dette stjerneutviklingsscenarioet er typisk for stjerner med liten til middels stor masse. === Jordens skjebne === Som rød kjempe vil solen ha en maksimal radius utenfor jordens nåværende bane, 1 AE (1,5×1011 m), 250 ganger sin nåværende radius. Innen den blir en AGB-stjerne, vil den miste omtrent 30 % av sin nåværende masse på grunn av stjernevinden, som igjen vil skyve planetenes baner utover. Nyere forskning antyder at jorden vil svelges av solens tidevannskrefter. Selv om jorden unnslipper forbrenning, vil alt vann koke bort og det meste av atmosfæren vil forsvinne ut i rommet. Selv under sin nåværende fase i hovedserien blir solen gradvis mer lyssterk (ca. 10 % for hver milliard år), og overflatetemperaturen stiger sakte. Solen var svakere i fortiden, noe som muligvis er grunnen til at liv på jorden kun har eksistert på land i ca. 1 milliard år. Økningen i solens temperatur er slik at om ca. ytterligere én milliard år vil overflaten på jorden sannsynligvis bli for varm til at det kan forekomme flytende vann, noe som vil bety slutten for alt jordisk liv. == Sollys == Sollys er jordens primærkilde til energi. Solkonstanten er den mengden energi som solen utgjør per enhet areal som er direkte utsatt for sollys, og tilsvarer omtrent 1 368 W/m² ved en avstand på én astronomisk enhet (AE) fra solen (på eller nær jorden). Sollyset på jordens overflate dempes av jordens atmosfære slik at mindre effekt treffer overflaten – nærmere 1 000 W/m² ved klar himmel når solen er nær senit.Solenergien brukes til mange naturlige og syntetiske prosesser. Fotosyntese i planter gjør den om til oksygen og reduserer karbonsammensetningen. Direkte oppvarminger eller elektrisk konvertering ved solceller brukes av solkraftutstyr for å generere elektrisitet eller utføre annet nyttig arbeid, for eksempel konsentrert solkraft. Energien i petroleum og andre fossile brensler ble omgjort fra sollys av fotosyntesen i en fjern fortid. == Bevegelse og beliggenhet i galaksen == Solen ligger nær den indre kanten av Melkeveigalaksens Orion-arm i det lokale dunet eller Gould-beltet i en hypotetisk avstand på 7,5–8,4 kpc (25 000–28 000 lysår fra det galaktiske sentrum, beliggende i den lokale boblen, et glissent område med varm gass, muligvis produsert av supernovaresten Geminga. Avstanden mellom den lokale armen og den neste armen ut, Persevs-armen, er på ca. 6 500 lysår. Solen, og dermed solsystemet, ligger i en galaktisk beboelig sone. Retningen som solen ferdes i gjennom rommet i Melkeveien relativt til andre nærliggende stjerner (Solapex), er mot stjernen Vega i stjernebildet Lyren. Den holder en vinkel på ca. 60 grader mot retningen til det galaktiske sentrumet. Banen rundt galaksen forventes å være grovt elliptisk med tillegg av perturbasjoner på grunn av de galaktiske spiralarmene og ikke-ensrettede massefordelinger. I tillegg oscillerer solen opp og ned relativt til det galaktiske planet ca. 2,7 ganger per bane. Det har blitt argumentert med at solens passering gjennom spiralarmene med høyere tetthet ofte sammenfaller med masseutryddelser på jorden, muligvis på grunn av økte nedslag. Solsystemet bruker mellom 225 og 250 millioner år på en bane rundt galaksen (et galaktisk år), og det antas dermed at solen vil fullføre 20–25 omløp i løpet av sin levetid. Omløpshastigheten rundt det galaktiske senteret er 251 km/s, og solsystemet bruker omkring 1 190 år på å ferdes ett lysår, eller syv dager på å ferdes én AE.Solens bevegelse om massefellespunktet i solsystemet kompliseres av perturbasjoner fra planeter. Hvert par hundre år bytter bevegelsen mellom prograd og retrograd. == Teoretiske problemer == === Solnøytrinoene === Antallet elektronnøytrinoer fra solen oppdaget på jorden var i mange år 1⁄3–1⁄2 av antallet forutsagt av standard solmodellen. Avviket ble kalt solnøytrinoproblemet. Teorier forsøkte å redusere temperaturen i solens indre for å forklare den lavere nøytrinofluksen, eller hevde at elektronnøytrinoer kunne oscillere – forandres til ikke-sporbare tau og myonnøytrino på vei fra solen til jorden. Flere nøytrinoobservatorier ble bygget på 1980-tallet for å måle fluksen fra solnøytrinoene så nøyaktig som mulig, deriblant Sudbury Neutrino Observatory i Canada og Kamiokande-laboratoriet i Japan.Observasjonene førte til oppdagelsen av at nøytrinoer har en svært lav hvilemasse og at de oscillerer. Sudbury Neutrino Observatory oppdaget i 2001 alle tre typene av nøytrinoer direkte, og fant at solens totale nøytrinoutstråling stemte overens med standard solmodellen. Avhengig av nøytrinoenergien er bare en tredjedel av nøytrinoene sett på jorden av elektrontypen. Andelen er forutsagt av Mikheyev–Smirnov–Wolfenstein-effekten (materieeffekten) som beskriver nøytrinooscillasjon i materie, og anses som et løst problem. === Oppvarmingen av koronaen === Den optiske overflaten (fotosfæren) har en temperatur på omtrent 6 000 K. Over den ligger koronaen, hvor temperaturen stiger opp til 1 000 000–2 000 000 K. Koronaens høye temperatur viser at den varmes opp av noe annet enn direkte varmekonduksjon fra fotosfæren.Energien som varmer opp koronaen, antas å komme fra turbulent bevegelse i konveksjonssonen under fotosfæren, og to mekanismer kan forklare oppvarmingen av koronaen. Den første er bølgeoppvarming, hvor lyd-, gravitasjonelle eller magnetohydrodynamiske bølger dannes av turbulens i konveksjonssonen, forflytter seg oppover og spres i koronaen hvor de overfører energien til den omkringliggende gassen i form av varme. Den andre er magnetisk oppvarming, hvor den magnetiske energien kontinuerlig bygges opp av fotosfærens bevegelser og frigjøres gjennom magnetisk omkobling i form av store solstormer og utallige lignende, men mindre hendelser – nanostormer.Det er uklart om bølger er effektive til oppvarming. Alle bølger unntatt Alfvénbølger spres eller brytes opp før de når koronaen, og Alfvénbølger spres ikke lett i koronaen. Dagens forskning fokuserer på stormer som varmemekanismer. === Den svake unge solen === Modeller antyder at solen for 3,8–2,5 milliarder år siden, under den arkeiske perioden, bare var ca. 75 % så lyssterk som i dag. En så svak stjerne ville ikke kunne holde vann flytende på jordens overflate, og dermed skulle ikke liv kunne utvikle seg. Geologiske registreringer viser imidlertid at jorden har opprettholdt en relativt konstant temperatur gjennom hele sin historie, og at den unge jorden endog var noe varmere enn i dag. Atmosfæren til den unge jorden inneholdt en mye større mengde drivhusgasser (som karbondioksid, metan og/eller ammoniakk) enn i dag. De fanget tilstrekkelig varme for å kompensere for den mindre mengden solenergi som nådde planeten. === Nåværende anomalier === Solen oppfører seg for tiden unormalt på en rekke måter. Den er i midten av et uvanlig solflekkminimum som varer mye lengre og med en høyere prosentandel av flekkfrie dager enn normalt; siden mai 2008. Den blir målbart svakere; utstrålingen har sunket 0,02 % ved synlige bølgelengder og 6 % ved ekstreme ultrafiolette bølgelengder sammenlignet med det forrige solminimum. Over de siste to tiårene har hastigheten på solvinden sunket med 3 %, temperaturen med 13 % og intensiteten med 20 %. Magnetfeltet har mindre enn halvparten av styrken sammenlignet med minimumet for 22 år siden. Heliosfæren, som fyller hele solsystemet, har derfor krympet, og dermed øker nivået på den kosmiske strålingen som treffer jorden og dens atmosfære. == Observasjonshistorie == === Tidlig forståelse === Solen har vært gjenstand for ærefrykt i mange kulturer. Menneskehetens mest grunnleggende forståelse av solen er som en lyssterk skive på himmelen, hvis tilstedeværelse over horisonten utgjør dagen og fraværet utgjør natten. I mange forhistoriske og gamle kulturer var solen tenkt å være en solar guddom eller annet overnaturlig fenomen. Dyrkningen av solen var sentral i sivilisasjoner som Inkariket i Sør-Amerika og blant aztekerne i dagens Mexico. Mange fornminner ble konstruert med solfenomener i tankene; deriblant markerte megalittiske monumenter av stein sommer- og vintersolverv nøyaktig (noen av monumentene ligger i Nabta Playa, Egypt, Mnajdra, Malta, og ved Stonehenge, England); Newgrange, et forhistorisk menneskebygd fjell i Irland, ble utformet for å oppdage vintersolverv; den mayiske pyramiden El Castillo i Chichén Itzá i Mexico er utformet for å kaste skygger i form av slanger som kveiler seg nedover pyramiden ved vår- og høstjevndøgn. I det sene romerriket ble solens fødselsdag feiret som Sol Invictus («ubeseiret sol») rett etter vintersolverv, noe som kan ha vært en forløper til julen. I forhold til fiksstjernene ser solen sett fra jorden ut til å rotere én gang per år langs ekliptikken langs Dyrekretsen, og greske astronomer betraktet den som en av de syv planetene (gresk planetes, «vandrere»), hvoretter de syv ukedagene har fått navn i noen språk. === Vitenskapelig forståelse === Tidlig i det første årtusen f.Kr. observerte babylonske astronomer at solens bevegelse langs ekliptikken ikke var uniform. Dette skyldes jordens elliptiske bane rundt solen, der jorden beveger seg raskere når den er nær solen ved perihel og langsommere når den er lengre unna ved aphel.Den greske filosofen Anaxagoras resonnerte at solen var en gigantisk flammende ball av metaller, til og med større enn Peloponnesus snarere enn Helios' vogn, og at månen reflekterte solens lys. Han ble fengslet og dømt til døden for heresi, men ble løslatt etter intervensjon fra Perikles. Eratosthenes anslo avstanden mellom jorden og solen i det tredje århundre f.Kr. som «av stadier myriader 400 og 80000». En oversettelse kan implisere 4 080 000 stadia (755 000 km) eller 804 000 000 stadia (148–153 millioner kilometer, eller 0,99–1,02 AE); sistnevnte verdi er riktig innenfor noen få prosent. I det første århundret e.Kr. anslo Ptolemaios avstanden til 1 210 ganger jordens radius, omtrent 7,71 millioner kilometer (0,0515 AE).Teorien om at solen var sentrum som planetene beveget seg rundt (heliosentrisme), ble foreslått av greske Aristarkhos av Samos i det tredje århundre f.Kr., og senere adoptert av Selevkos av Seleukia. Den ble utviklet til en fullt prediktiv matematisk modell om et heliosentrisk system i det 16. århundre av Nikolaus Kopernikus. Tidlig på 1600-tallet gjorde teleskopet det mulig for Thomas Harriot, Galileo Galilei og andre astronomer å observere solflekker i detalj. Galilei hevdet at de befant seg på solens overflate, og ikke var små objekter som passerte mellom jorden og solen. Solflekker ble også observert siden Han-dynastiet (206 f.Kr – 220 e.Kr.) av kinesiske astronomer som vedlikeholdt registreringer av disse observasjonene i århundrer. På 1100-tallet ga den spansk-marokkanske filosofen Averroës en beskrivelse av solflekker.Arabiske astronomiske bidrag omfatter blant annet Al-Battanis oppdagelse av at retningen til solens eksentrisitet endres, og Ibn Yunus' observasjon av mer enn 10 000 oppføringer av solens posisjon over mange år ved bruk av store astrolabium Venuspassasjen ble først observert i 1032 av den persiske astronomen og universalgeniet Avicenna, som konkluderte med at Venus er nærmere jorden enn solen. En Merkurpassasje ble observert av Ibn Bajjah i det 12. århundre.I 1672 fastsatte Giovanni Cassini og Jean Richer avstanden til Mars og var dermed i stand til å kalkulere avstanden til solen. Isaac Newton observerte solens lys ved bruk av prisme og viste at det bestod av lys i mange farger. William Herschel oppdaget infrarød stråling forbi den røde delen av solens spektrum i 1800. I 1814 oppfant den tyske optikeren Joseph von Fraunhofer spektroskopet, og innledet spektroskopiske studier av solen; han registrerte 574 mørke linjer i spektrumet, som ble kjent som Fraunhoferlinjer. I 1852 påviste den tyske fysikeren Gustav Kirchhoff og den tyske kjemikeren Robert Wilhelm Bunsen at dette var atomiske absorpsjonslinjer som skyldtes eksistensen av ulike grunnstoffer i solen. I de tidlige årene av den moderne vitenskapelige æraen var kilden til solens energi et betydelig puslespill. William Thomson Kelvin foreslo at solen var et gradvis avkjølende flytende legeme som strålte ut et indre lager av varme. Kelvin og Hermann von Helmholtz foreslo en gravitasjonsammentrekningsmekanisme for å forklare energiproduksjonen. Aldersestimatet ble dessverre på bare 20 millioner år, mye kortere enn de minst 300 millioner år som geologiske oppdagelser antydet. I 1890 foreslo Joseph Norman Lockyer, som oppdaget helium i solens spektrum, en meteorittisk hypotese for solens dannelse og utvikling.I 1904 foreslo Ernest Rutherford at solens produksjon kunne opprettholdes med radioaktivitet som en indre kilde til varme. Albert Einstein ga i 1905 essensielle ledetråder til solens energiproduksjon med masse-energi-ekvivalensrelasjonen E = mc².I 1920 foreslo Arthur Eddington (1882–1944) at trykket og temperaturen i solens kjerne kunne produsere kjernefysiske fusjonsreaksjoner som slo sammen hydrogener (protoner) til heliumkjerner, og dermed produsere energi ut av nettoendringen i massen. Overvekten av hydrogen i solen ble bekreftet av Cecilia Payne (1900–1979) i 1925. Det teoretiske konseptet med fusjon ble utviklet i 1930-årene av astrofysikerne Subramanyan Chandrasekhar (1910–1995) og Hans Bethe (1906–2005). Hans Bethe kalkulerte detaljene for de to viktigste energiproduserende kjernefysiske reaksjonene som driver solen.En artikkel fra 1957 av Margaret Burbidge (1919–2020) med tittelen «Synthesis of the Elements in Stars» demonstrerte at det meste av grunnstoffene i universet hadde blitt syntetisert av kjernefysiske reaksjoner i stjerner, som vår sol. === Romfartsoppdrag === De første satellittene som observerte solen, var NASAs Pioneer 5, 6, 7, 8 og 9, som ble skutt opp mellom 1959 og 1968. Sondene gikk i bane rundt solen i omtrent samme avstand som jorden, og utførte de første detaljerte målingene av solvinden og solens magnetfelt. Pioneer 9 overførte data frem til mai 1983.Orbiting Solar Observatory (OSO) var en serie på ni sonder, hvorav de åtte første ble skutt opp av NASA mellom 1962 og 1975. Deres primære oppgave var å observere en 11-årig solflekksyklus gjennom ultrafiolett lys og røngtenstråler. Den niende sonden (Solwind) ble skutt opp 24. februar 1979 og var ment å gi større innsikt i solvindene. Sonden var aktiv frem til 13. september 1985, men returnerte begrensede data grunnet tekniske feil. HeliosPå 1970-tallet ga de to Helios-sondene og Skylabs Apollo Telescope Mount betydelige nye data om solvinden og solens korona. Helios-sondene var et samarbeid mellom USA og Tyskland, og studerte solvinden fra en bane som ved perihelium førte sondene på innsiden av banen til Merkur. De ble skutt opp 14. desember 1974 (Helios A) og 15. januar 1976 (Helios B), og returnerte data frem til henholdsvis 23. desember 1979 (Helios B) og 18. februar 1985 (Helios A). SkylabRomstasjonen Skylab, som ble skutt opp av NASA 14. mai 1973, hadde en solar observatoriemodul (Apollo Telescope Mount) som ble operert av astronauter bosatt på stasjonen. Skylab utførte de første tidsbestemte observasjonene av solens overføringsregion og av ultrafiolette utslipp fra solens korona. Dette ga blant annet de første observasjonene av koronamasse-utbrudd («koronatransienter») og av koronahull, nå kjent å være direkte tilknyttet solvinden. International Cometary ExplorerInternational Cometary Explorer ble skutt opp 12. august 1978 som et samarbeidsprosjekt mellom NASA og ESA. Den var den første sonden som ble plassert i en halobane ved Lagrange-punktet L1. Den ble senere sendt mot kometen 21P/Giacobini–Zinner, og ble den første sonden til å passere gjennom en komets hale i en avstand av rundt 7800 km. Sonden undersøkte grensene til jordens ytterste magnetosfære og solvindenes struktur rundt denne, mekanismene rundt jordens plasmaskjold, kosmisk stråling og solstormene i den interplanetariske regionen nær 1 AU, og var aktiv frem til mai 1997. Solar Maximum MissionDe 14. februar 1980 ble Solar Maximum Mission sendt opp av NASA. Romfartøyet var konstruert for å observere gammastråling, røntgenstråling og ultrafiolett stråling fra solstormer i løpet av en periode med høy aktivitet og høy lysstyrke fra solen. Bare et par måneder etter oppskytning førte en elektronikkfeil til at sonden gikk inn i hvilemodus, og de neste tre årene forble den inaktiv. I 1984 hentet Challenger-oppdraget sonden og reparerte feilen før den ble sendt tilbake i bane. Solar Maximum Mission tok senere tusenvis av bilder av solens korona før den gikk inn i jordens atmosfære igjen og brant opp 2. desember 1989. YokhohI 1991 observerte Japans Yohkoh («Solstråle») solstormer ved røntgenbølgelengder. Sonden identifiserte flere typer stormer, og viste at koronaen i områder hvor aktiviteten ikke var på topp var mye mer dynamisk og aktiv enn tidligere antatt. Yohkoh observerte hele solsyklusen, men gikk inn i hvilemodus da en ringformet formørkelse i 2001 gjorde at den mistet låsingen mot solen. Sonden ble ødelagt da den gikk inn i atmosfæren igjen i 2005. SOHOSolar and Heliospheric Observatory (SOHO) ble skutt opp 2. desember 1995 som et fellesprosjekt mellom Den europeiske romfartsorganisasjon og NASA, og ble operativ i mai 1996. Opprinnelig var oppdraget planlagt å vare i to år, men sonden har vært operativ i 22 år. Den 2. oktober 2009 godkjente man en forlengelse til 31. desember 2012, den 29. november 2012 ble oppdraget utvidet til 31. desember 2014, den 19. juni 2013 ble det utvidet til desember 2016, den 22. november 2016 ble oppdraget utvidet til 31. desember 2018,den 7. desember 2017 ble oppdraget utvidet til slutten av 2020, og den 13. oktober 2020 ble oppdraget utvidet til 31. desember 2025.. SOHO befinner seg ved Lagrange-punktet mellom solen og jorden (hvor tyngdekraften er lik fra begge), og har dermed gitt en konstant visning av solen ved mange ulike bølgelengder. Dens hovedoppgave har vært å forsyne sanntids informasjon om romvær. Den 1. mai 2019 hadde SOHO også oppdaget 3 729 kometer, hovedsakelig små kometer som passerer så nær solen at de brenner opp. Solar Dynamics ObservatorySonden Solar Dynamics Observatory (SDO) ble skutt opp 11. februar 2010, med en oppdragslengde på fra 5 til 10 år. Oppdragets formål er å øke forståelsen av solens påvirkning på jorden og området nær jorden, ved å studere solens atmosfære i mange bølgelengder samtidig over små tidsskalaer og områder. SDO studerer hvordan solens magnetfelt genereres og er strukturert, hvordan den lagrede magnetiske energien konverteres og frigjøres i heliosfæren og i georommet i form av solvind, og studerer energetiske partikler og variasjoner i sollyset. UlyssesUlysses-sonden ble skutt opp 6. oktober 1990 for å studere polområdene, mens andre satellitter hittil bare hadde observert ekvatoriale regioner i detalj fra ekliptikken. Sonden dro først til Jupiter for å «slynge» seg rundt planeten og inn i en bane som ville ta den høyt over ekliptikken. Den var godt plassert for å observere kollisjonen mellom kometen Shoemaker-Levy 9 og Jupiter i 1994. Så snart Ulysses gikk inn i den planlagte banen, begynte den å observere solvinden og styrken på magnetfeltet fra høye breddegrader. Den fant at solvinden ved høye breddegrader beveget seg med ca. 750 km/s – lavere enn forventet, og at store magnetiske bølger slapp ut fra høyere breddegrader og spredte galaktisk kosmisk stråling. Sonden var operativ frem til 30. juni 2009. WINDNASAs WIND ble skutt opp 1. november 1994 for å studere radio og plasma i solvinden og i jordens magnetosfære før solvinden når jorden. Sonden har kretset rundt solen i Lagrange-punktet L1 siden mai 2004, og gjør dette fortsatt per 12. juli 2022. ACENASAs Advanced Composition Explorer (ACE) ble oppskutt 25. august 1997 for å studere energipartikler fra solvindene, interplanetarisk materie og andre kilder. Romsonden har nok drivstoff til å være aktiv frem til 2024. Sanntidsdata fra ACE brukes av Space Weather Prediction Center for å forbedre varsler om solstormer. TRACE NASAs romteleskop TRACE (Transition Region and Coronal Explorer) ble skutt opp 2. april 1998 for å undersøke forbindelser mellom finskalede magnetfelt og plasmastrukturer ved å observere fotosfæren og overgangsregion til koronaen. Sonden returnerte sitt siste vitenskapelige bilde den 21. juni 2010. Mengden av grunnstoffer i fotosfæren er godt kjent fra spektroskopiske studier, men sammensetningen av solens indre er dårligere forstått. GenesisGenesis-sonden, som skulle samle prøver av solvinden, var konstruert for å måle sammensetningene av metallene direkte. Den ble sendt opp 3. august 2001 og returnerte til jorden i 2004, men ble skadet da fallskjermen feilet under åpning da sonden gikk inn i jordatmosfæren igjen. Enkelte brukbare data ble likevel hentet ut fra sonden for analyser. RHESSIReuven Ramaty High Energy Solar Spectroscopic Imager (RHESSI) ble skutt opp av NASA 5. februar 2002, og studerte hovedsakelig de fysiske egenskapene til partikkelakselerasjon og eksplosive energiutløsninger i solstormene. Oppdraget var opprinnelig ment å vare i 2 år, men var aktiv frem til 2018. På grunn av kommunikasjonsvanskeligheter med sonden, opphørte det vitenskapelige oppdraget den 11. april 2018 Kl 01:50 GMT. Sonden ble utrangert den 16. august 2018. Sonden vil fortsette i sin bane inntil den kommer inn igjen i Jordens atmosfære, sannsynligvis så tidlig som i 2022. STEREOSolar Terrestrial Relations Observatory (STEREO) ble skutt opp 22. oktober 2006. To identiske romsonder ble skutt opp i bane, hvilket gjorde at de (henholdsvis) dras lengre foran og faller gradvis bak jorden. Dette gjør det mulig å stereografisk fotografere solen og fenomener på solen, som for eksempel koronamasseutbrudd. Sondene har også oppdaget 122 dobbeltstjerner og blitt brukt til å observere flere hundre variable stjerner. Da de passerte jordens Lagrange-punkter L4 og L5 i slutten av 2009, letet de etter trojanske asteroider. Den 6. februar 2011 var de to sondene nøyaktig 180° fra hverandre, og tillot for første gang hele solen å bli sett samtidig. HinodeHinode (japansk: ひので, «soloppgang») ble skutt opp 22. september 2006 som et fellesprosjekt mellom Japan Aerospace Exploration Agency, USA og Storbritannia, og den tok sine første bilder 28. oktober 2006. Dataene lastes ned til Svalbard satellittstasjon, derifra overføres dataene med fiberoptisk sjøkabel til Harstad og videre til resten av verden. Oppdraget er å studere magnetosfæren og interaksjonen mellom magnetfeltet og koronaen med optiske instrumenter i områdene ekstremt ultrafiolett og røngten, for å øke vår forståelse av mekanismene bak atmosfæren og solens plasmautbrudd. Oppdraget vil vare til 2020, med en mulig forlengelse til 2022. Solar Monitoring ObservatoryESAs Solar Monitoring Observatory ble skutt opp 7. februar 2008, og ble tilkoblet Den internasjonale romstasjonen den 11. februar 2008. Sonden har en planlagt levetid på 10 år. I 2012 roterte stasjonen slik at sonden kunne observere solen gjennom en full solrotasjon. Sonden har som oppgave å studere solens irradians. Sonden Koronas-Foton ble skutt opp fra Plesetsk kosmodrom i Russland den 30. januar 2009, for å utforske akkumuleringen av fri energi i solens atmosfære, akselrerte partikkelfenomener og solstormer, og korrelasjonen mellom solaktiviteten og magnetiske stormer på jorden. Den 5. juli 2009 registrerte sonden det mektigste utbruddet på solen dette året, som varte i 11 minutter fra 06:07 til 06:18 GMT. Røngtenstråleintensiteten nådde С2.7 på en 5-graders skala. Den 1. desember 2009 fikk sonden problemer med strømforsyningen. PICARDDen russiske satellitten PICARD ble skutt opp 15. juni 2010 for å måle solens irradians, diameter og form, samt solens indre ved bruk av helioseismologi. Målingene vil kunne brukes til å studere variasjonene deres som en funksjon av solaktiviteten. Siste kontakt med sonden var 4. april 2014. IRISNASAs Interface Region Imaging Spectrograph (IRIS) ble skutt opp 28. juni 2013 fra Vandenberg Air Force Base i California. IRIS returnerte sine første bilder av solens atmosfære den 17. juli 2013. Sonden skal studere hvilken ikke-termisk energi som dominerer kromosfæren, overgangsregionen, koronaen og heliosfæren, hvordan kromosfæren regulerer overføring av masse og energi til koronaen og heliosfæren, hvordan magnetiske utbrudd oppstår i den lavere delen av atmosfæren og deres rolle i solstormer og koronamasseutbrudd. Data fra IRIS har vist at overgangsregionen er mer kompleks enn hittil antatt. Det er blitt oppdaget hetebomber, høyhastighets jetstrømmer av plasma, nano-solstormer og mini-tornadoer, som har økt forståelsen av hvordan varme overføres til koronaen. I februar 2019 oppdaget IRIS rumpetroll-lignende jetstrømmer som kom ut fra Solen. Solar Probe PlusSolar Probe Plus er en NASA-sonde som ble skutt opp fra Cape Canaveral den 18. august 2018. Den 6. november 2018 begynte sonden sitt første omløp rundt solen, den 4. april 2019 begynte den sitt andre omløp, og den 1. september 2019 begynte den sitt tredje omløp. De tre første omløpene fant sted i en avstand av 24.8 solradier. Sonden begynte sitt fjerde omløp den 29. januar 2020, og sitt femte omløp den 7. juni 2020, i en avstand av 19.4 solradier. Sonden begynte sitt sjette omløp den 27. september 2020, og sitt syvende omløp den 17. januar 2021 i en avstand av 14.2 solradier. Den 29. april 2021 begynte den sitt åttende og den 9. august 2021 sitt niende omløp i en avstand av 11.1 solradier. Den 21. november 2021 startet den sitt tiende omløp, den 25. februar 2022 sitt ellevte omløp, den 1. juni 2022 sitt tolvte omløp, og den 6. september 2022 i sitt trettende omløp i en avstand av 9.2 solradier. Den vil etter hvert nærme seg solen i en avstand av 6,9 solradier. Sondens hensikt er å studere solens fotosfære, måle energimengden som heter opp koronaen og akselerer solvinden, undersøke strukturen og dynamikken i magnetfeltene som skaper solvinden og bestemme hvilke mekanismer som akselrerer og transporterer magnetiske partikler. Solar OrbiterSolar Orbiter er en satellitt fra ESA som ble oppskutt 10. februar 2020. Sonden har til formål å utføre detaljerte målinger av den indre heliosfæren, påbegynnende solvinder og polområdene for å besvare spørsmål om hvordan solen skaper og regulerer heliosfæren. Aditya-L1Indian Space Research Organisation har planlagt en oppskytning av en 100 kg tung satellitt kalt Aditya-L1. Satellitten er forventet skutt opp i januar 2023 og vil studere den dynamiske koronaen på solen. Solar SentinelsSolar Sentinels var en foreslått serie på seks romsonder som skulle studere solen under dens solmaksimum. Prosjektet ble foreslått i 2006 og i februar 2008. Målsetningen var å øke forståelsen av akselrasjonen og transitten til solens energetiske partikler, koronamasseutbrudd og interplanetariske energisjokk i den nedre heliosfæren. Det ble foreslått oppskytninger i 2014, 2015 og 2017, men prosjektet ble kansellert. == Observasjon og medisinske virkninger == Sollyset er så sterkt at det kan forårsake smerter hvis man ser direkte på den med det blotte øye, selv om det vanligvis ikke er skadelig for pupiller som allerede er tilpasset et skarpt lys å se på den i en kort periode. Å se direkte på solen kan forårsake fosfene synsforstyrrelser, temporært også delvis blindhet. Den gir også ca. 4 milliwatt med sollys til netthinnen, som varmes opp noe, og kan skade øyne som ikke reagerer skikkelig på lysstyrke.Ultrafiolett stråling gjør øynenes linser gradvis gulere over en periode på år og antas å bidra til dannelsen av grå stær, men dette avhenger av generell eksponering for ultrafiolett stråling og ikke om man ser direkte på solen. Å se direkte på solen med det blotte øye over lengre tid kan forårsake UV-indusert solbrenhet-lignende skader på netthinnen etter ca. 100 sekunder, spesielt hvis UV-lyset fra solen er intenst og godt fokusert; forholdene forverrer seg av unge øyer eller nye linseimplantater (som tar mer UV enn aldrende øyner), solvinkler nær senit, og observasjoner fra større høyder. Å se på solen gjennom lyskonsentrerende optikk som kikkerter kan føre til permanent skade på netthinnen uten et filter som blokkerer ultrafiolett stråling og demper sollyset tilstrekkelig. Et nøytralt tetthetsfilter vil muligens ikke filtrere ultrafiolett stråling, og kan fremdeles være farlig. Dempefiltre bør være spesielt designet: Noen improviserte filtre slipper gjennom ultrafiolett og infrarød stråling som kan skade øyet ved høye lysstyrker. Kikkerter uten filter kan gi over 500 ganger så mye energi til netthinnen enn ved bruk av det blotte øye, og kan drepe netthinnecellene nesten umiddelbart. Midt på dagen kan selv korte blikk mot solen gjennom en uflitrert kikkert forårsake permanent blindhet.Delvis solformørkelse er skadelig å se på fordi øyets pupill ikke er tilpasset den høye visuelle kontrasten: pupillen utvides i forhold til den totale mengden lys i synsfeltet, ikke etter det lyseste objektet i feltet. Under partielle solformørkelser blokkeres det meste av sollyset av månen som passerer foran solen, men de udekte delene av fotosfæren har samme overflatelysstyrke som under en normal dag. I det totale mørket utvides pupillene fra ~2 mm til ~6 mm, og hver netthinnecelle som utsettes for sollyset mottar om lag ti ganger mer lys enn den ville gjøre ved å se på en ikke-formørket sol. Dette kan skade eller ødelegge cellene og føre til små permanente blindflekker. Faren for uerfarne observatører og barn er manglende smerte; det er ikke umiddelbart opplagt at synet blir ødelagt. Sollyset spres og dempes under soloppgang og solnedgang (og på høye breddegrader) siden lyset da har en lengre vei gjennom atmosfæren (Rayleigh-spredningen og Mie-spredningen). Solen er noen ganger svak nok til å kunne ses trygt på med det blotte øyet eller med optikk (gitt at ikke skarpt sollys plutselig dukker opp mellom skyer). Dis, atmosfærisk støv og høy luftfuktighet bidrar til atmosfærisk demping.Grønne flekker er et sjeldent optisk fenomen, som kan oppstå like etter solnedgang eller før soloppgang. De skyldes at lyset fra solen like under horisonten bøyes (vanligvis gjennom en temperaturinversjon) mot observatøren. Lys med kortere bølgelengder (fiolett, blått, grønt) bøyes mer enn de med lengre bølgelengder (gult, oransje, rødt), men fiolett og blått lys spres mer slik at lyset oppfattes som grønt.Ultrafiolett lys fra solen har antiseptiske egenskaper som kan desinfisere redskaper og vann. Det fører også til solbrenthet, og har andre medisinske virkninger, som produksjon av vitamin D. Det ultrafiolette lyset svekkes betydelig av ozonlaget. Derfor varierer UV-lys sterkt med breddegradene og har delvis forårsaket mange biologiske tilpasninger, deriblant variasjoner i menneskets hudfarge i ulike regioner på jorden. == Noter == == Referanser == === Litteraturhenvisninger === === Øvrige referanser === == Litteratur == === Artikler === Abhyankar, K.D. (1977). «A Survey of the Solar Atmospheric Models». Bull. Astr. Soc. India (engelsk). 5. Bibcode:1977BASI....5...40A. Adams, F.C. (2004). «Red Dwarfs and the End of the Main Sequence» (PDF). Revista Mexicana de Astronomía y Astrofísica (engelsk). 22. Bibcode:2004RMxAC..22...46A. Arkivert fra originalen (PDF) 26. juli 2011. Ahmad, QR (25. juli 2001). «Measurement of the Rate of νe + d → p + p + e– Interactions Produced by 8B Solar Neutrinos at the Sudbury Neutrino Observatory». Physical Review Letters (engelsk). 87 (7). Bibcode:2001PhRvL..87g1301A. arXiv:nucl-ex/0106015 . doi:10.1103/PhysRevLett.87.071301. Aller, L.H. (1968). «The chemical composition of the Sun and the solar system». Proceedings of the Astronomical Society of Australia (engelsk). 1. Bibcode:1968PASAu...1..133A. Alfvén, H. (1947). «Magneto-hydrodynamic waves, and the heating of the solar corona». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 107 (2). Bibcode:1947MNRAS.107..211A. Amelin, Y.; Krot, A.; Hutcheon, I.; Ulyanov, A. (2002). «Lead isotopic ages of chondrules and calcium-aluminum-rich inclusions.». Science (engelsk). 297 (5587). Bibcode:2002Sci...297.1678A. PMID 12215641. doi:10.1126/science.1073950. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Asplund, M.N. Grevesse and A. J. Sauval (2006). «The new solar abundances - Part I: the observations». Communications in Asteroseismology (engelsk). 147. Bibcode:2006CoAst.147...76A. doi:10.1553/cia147s76. Baker, J. (2005). «Early planetesimal melting from an age of 4.5662 Gyr for differentiated meteorites». Nature (engelsk). 436 (7054). Bibcode:2005Natur.436.1127B. PMID 16121173. doi:10.1038/nature03882. Barsh, G.S. (2003). «What Controls Variation in Human Skin Color?». PLoS Biology (engelsk). 1 (1). PMID 14551921. doi:10.1371/journal.pbio.0000027. Basu, S.; Antia, H.M (2008). «Helioseismology and Solar Abundances». Physics Reports (engelsk). 457 (5–6). Bibcode:2008PhR...457..217B. arXiv:0711.4590 . doi:10.1016/j.physrep.2007.12.002. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Basu, S.; Chaplin, William J.; Elsworth, Yvonne; New, Roger; Serenelli, Aldo M. (2009). «Fresh insights on the structure of the solar core». The Astrophysical Journal (engelsk). 699 (699). Bibcode:2009ApJ...699.1403B. doi:10.1088/0004-637X/699/2/1403. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Bessell, M.S.; Castelli, F.; Plez, B., (1998). «Model atmospheres broad-band colors, bolometric corrections and temperature calibrations for O–M stars». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 333. Bibcode:1998A&A...333..231B. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Bethe, H. (1938). «On the Formation of Deuterons by Proton Combination». Physical Review (engelsk). 54 (10). Bibcode:1938PhRv...54Q.862B. doi:10.1103/PhysRev.54.862.2. Bethe, H. (1939). «Energy Production in Stars». Physical Review (engelsk). 55 (1). Bibcode:1939PhRv...55..434B. doi:10.1103/PhysRev.55.434. Biemont, E. (1978). «Abundances of singly ionized elements of the iron group in the Sun» (PDF). Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 184. Bibcode:1978MNRAS.184..683B. Broggini, Carlo (26.–28. juni 2003). «Nuclear Processes at Solar Energy». Physics in Collision (engelsk). Bibcode:2003phco.conf...21B. arXiv:astro-ph/0308537 . Burlaga, L.F. (2001). «Magnetic Fields and plasmas in the inner heliosphere: Helios results». Planetary and Space Science (engelsk). 49 (14–15). Bibcode:2001P&SS...49.1619B. doi:10.1016/S0032-0633(01)00098-8. Burton, W.B. (1986). «Stellar parameters». Space Science Reviews (engelsk). 43 (3–4). Bibcode:1986SSRv...43..244.. doi:10.1007/BF00190626. Bonanno, A.; Schlattl, H.; Paternò, L. (2008). «The age of the Sun and the relativistic corrections in the EOS». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 390 (3). Bibcode:2002A&A...390.1115B. arXiv:astro-ph/0204331 . doi:10.1051/0004-6361:20020749. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Burbidge, E.M.; Burbidge, G.R.; Fowler, W.A; Hoyle, F. (1957). «Synthesis of the Elements in Stars». Reviews of Modern Physics (engelsk). 29 (4). Bibcode:1957RvMP...29..547B. doi:10.1103/RevModPhys.29.547. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Calaway, M.J.; Stansbery, Eileen K.; Keller, Lindsay P. (2009). «Genesis capturing the Sun: Solar wind irradiation at Lagrange 1». Nuclear Instruments and Methods in Physics Research B (engelsk). 267 (7). Bibcode:2009NIMPB.267.1101C. doi:10.1016/j.nimb.2009.01.132. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Clark, S. (2007). «Sun's fickle heart may leave us cold». New Scientist (engelsk). 193 (2588). doi:10.1016/S0262-4079(07)60196-1. Arkivert fra originalen 6. september 2008. Besøkt 20. mai 2012. Croswell, K. (2008). «Milky Way keeps tight grip on its neighbor». New Scientist (engelsk) (2669). Arkivert fra originalen 17. september 2008. Besøkt 20. mai 2012. De Pontieu, B.; m.fl. (2007). «Chromospheric Alfvénic Waves Strong Enough to Power the Solar Wind». Science (engelsk). 318 (5856). Bibcode:2007Sci...318.1574D. PMID 18063784. doi:10.1126/science.1151747. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link) Dwivedi, Bhola N. (2006). «Our ultraviolet Sun» (PDF). Current Science (engelsk). 91 (5). Eisenhauer, F. (2003). «A Geometric Determination of the Distance to the Galactic Center». Astrophysical Journal (engelsk). 597 (2). Bibcode:2003ApJ...597L.121E. arXiv:astro-ph/0306220 . doi:10.1086/380188. Eisenhauer, F.; m.fl. (2005). «SINFONI in the Galactic Center: Young Stars and Infrared Flares in the Central Light-Month». Astrophysical Journal (engelsk). 628 (1). Bibcode:2005ApJ...628..246E. arXiv:astro-ph/0502129 . doi:10.1086/430667. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link) Erdèlyi, R.Ballai, I. (2007). «Heating of the solar and stellar coronae: a review». Astron. Nachr. (engelsk). 328 (8). Bibcode:2007AN....328..726E. doi:10.1002/asna.200710803. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ehrlich, R. (2007). «Solar Resonant Diffusion Waves as a Driver of Terrestrial Climate Change». Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics (engelsk). 69 (7). Bibcode:2007JASTP..69..759E. arXiv:astro-ph/0701117 . doi:10.1016/j.jastp.2007.01.005. Falk, S. W. (1977). «Are supernovae sources of presolar grains?». Nature (engelsk). 270 (5639). Bibcode:1977Natur.270..700F. doi:10.1038/270700a0. García, R.; m.fl. (2007). «Tracking solar gravity modes: the dynamics of the solar core». Science (engelsk). 316 (5831). Bibcode:2007Sci...316.1591G. PMID 17478682. doi:10.1126/science.1140598. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link) Gehrels, Neil; Chen, Wan; Mereghetti, S. (25. februar 1993). «The Geminga supernova as a possible cause of the local interstellar bubble». Nature (engelsk). 361 (6414). Bibcode:1993Natur.361..704B. doi:10.1038/361704a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Gibson, Sarah; Kozyra, Janet; de Toma, Giuliana; Emery, Barbara; Onsager, Terry Onsager; Thompson, Barbara (2009). «Current solar minimum: “wimpy” solar wind?...» (PDF). WHI vs WSM and comparative solar minima: If the Sun is so quiet, why is the Earth still ringing? (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 25. april 2012. Besøkt 20. mai 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Gillman, M. (2008). «The galactic cycle of extinction». International Journal of Astrobiology (engelsk). 7 (1). Bibcode:2008IJAsB...7...17G. doi:10.1017/S1473550408004047. Godier, S.; Rozelot, J.-P. (2000). «The solar oblateness and its relationship with the structure of the tachocline and of the Sun's subsurface» (PDF). Astronomy and Astrophysics (engelsk). 355. Bibcode:2000A&A...355..365G. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Goldstein, B.R. (1967). «The Arabic Version of Ptolemy's Planetary Hypotheses». Transactions of the American Philosophical Society (engelsk). 57 (4). doi:10.2307/1006040. Goldstein, Bernard R. (mars 1972). «Theory and Observation in Medieval Astronomy». Isis (engelsk). 63 (1). doi:10.1086/350839. Goldstein, Bernard R. (1997). «Saving the phenomena : the background to Ptolemy's planetary theory». Journal for the History of Astronomy (engelsk). 28 (1). Bibcode:1997JHA....28....1G. Goupil, M.J.; Lebreton, Y.; Marques, J.P.; Samadi, R.; Baudin, F. (2011). «Open issues in probing interiors of solar-like oscillating main sequence stars 1. From the Sun to nearly suns». Journal of Physics: Conference Series (engelsk). 271 (1). Bibcode:2011JPhCS.271a2031G. doi:10.1088/1742-6596/271/1/012031. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Haber, Jorg; Magnor, Marcus; Seidel, Hans-Peter (2005). «Physically based Simulation of Twilight Phenomena» (PDF). ACM Transactions on Graphics (TOG) (engelsk). 24 (4). doi:10.1145/1095878.1095884. Arkivert fra originalen (PDF) 17. mai 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ham, W.T. Jr.; Mueller, H.A.; Sliney, D.H. (1976). «Retinal sensitivity to damage from short wavelength light». Nature (engelsk). 260 (5547). Bibcode:1976Natur.260..153H. doi:10.1038/260153a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hansteen, V.H.; Leer, E. (1997). «The role of helium in the outer solar atmosphere». The Astrophysical Journal (engelsk). 482 (1). Bibcode:1997ApJ...482..498H. doi:10.1086/304111. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Haubold, H.J.; Mathai, A.M (18. mai 1994). «Solar Nuclear Energy Generation & The Chlorine Solar Neutrino Experiment». Basic space science. AIP Conference Proceedings (engelsk). 320. Bibcode:1995AIPC..320..102H. arXiv:astro-ph/9405040 . doi:10.1063/1.47009. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Haxton, W.C. (1995). «The Solar Neutrino Problem». Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 33 (1). Bibcode:1995ARA&A..33..459H. arXiv:hep-ph/9503430 . doi:10.1146/annurev.aa.33.090195.002331. Hinshaw, G. (2009). «Five-year Wilkinson Microwave Anisotropy Probe observations: data processing, sky maps, and basic results». The Astrophysical Journal Supplement Series (engelsk). 180 (2). Bibcode:2009ApJS..180..225H. doi:10.1088/0067-0049/180/2/225. Holst, Jesper; Olsen, Mia B. et. al. (2013). «182Hf–182W age dating of a 26Al-poor inclusion and implications for the origin of short-lived radioisotopes in the early Solar System». PNAS (engelsk). PMID 23671077. doi:10.1073/pnas.1300383110. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hope-Ross, M.W.; Mahon, G.J.; Gardiner, T.A.; Archer, D.B. (1993). «Ultrastructural findings in solar retinopathy». Eye (engelsk). 7 (4). PMID 8325420. doi:10.1038/eye.1993.7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Horrobin, M. (2004). «First results from SPIFFI. I: The Galactic Center» (PDF). Astronomische Nachrichten (engelsk). 325 (2). Bibcode:2004AN....325...88H. doi:10.1002/asna.200310181. Arkivert fra originalen (PDF) 21. juni 2007. Howard R.A., Moses J.D., Socker D.G., Dere K.P., Cook J.W. (2002). «Sun Earth Connection Coronal and Heliospheric Investigation (SECCHI)». Solar Variability and Solar Physics Missions Advances in Space Research (engelsk). 29 (12). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Javaraiah (2005). «Sun's retrograde motion and violation of even-odd cycle rule in sunspot activity». Mon.Not.Roy.Astron.Soc.362:1311–1318,2005 (engelsk). 362 (4). Bibcode:2005MNRAS.362.1311J. arXiv:astro-ph/0507269 . doi:10.1111/j.1365-2966.2005.09403.x. Kasting, J.F.; Ackerman, T.P. (1986). «Climatic Consequences of Very High Carbon Dioxide Levels in the Earth’s Early Atmosphere». Science (engelsk). 234 (4782). PMID 11539665. doi:10.1126/science.11539665. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kogut, A. (1993). «Dipole Anisotropy in the COBE Differential Microwave Radiometers First-Year Sky Maps». Astrophysical Journal (engelsk). 419. Bibcode:1993ApJ...419....1K. arXiv:astro-ph/9312056 . doi:10.1086/173453. Lada, C.J. (2006). «Stellar multiplicity and the initial mass function: Most stars are single». Astrophysical Journal Letters (engelsk). 640 (1). Bibcode:2006ApJ...640L..63L. arXiv:astro-ph/0601375 . doi:10.1086/503158. Langsrud, Erlend (mai 2003). «Medlemsblad for Trondheim Astronomiske Forening og Autronica Astronomiske Forening» (PDF). CORONA (engelsk) (2). Lean, J.; Skumanich, A.; White, O. (1992). «Estimating the Sun's radiative output during the Maunder Minimum». Geophysical Research Letters (engelsk). 19 (15). Bibcode:1992GeoRL..19.1591L. doi:10.1029/92GL01578. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Lockyer, J.N. (1890). The meteoritic hypothesis; a statement of the results of a spectroscopic inquiry into the origin of cosmical systems (engelsk). Macmillan and Co. Lodders, Katharina (10. juli 2003). «Solar System Abundances & Condensation Temperatures of the Elements» (PDF). The Astrophysical Journal (engelsk). 591 (2). Bibcode:2003ApJ...591.1220L. doi:10.1086/375492. Arkivert fra originalen (PDF) 7. november 2015. Besøkt 20. mai 2012. Lodders, K. (2003). «Abundances and Condensation Temperatures of the Elements» (PDF). Meteoritics and Planetary Science (engelsk). 38 (suppl.). Bibcode:2003M&PSA..38.5272L. MacDonald, A.B. (2004). «Solar neutrinos». New Journal of Physics (engelsk). 6 (1). Bibcode:2004NJPh....6..121M. arXiv:astro-ph/0406253 . doi:10.1088/1367-2630/6/1/121. Manuel, O.K.; Hwaung, G. (1983). «Solar abundances of the elements». Meteoritics (engelsk). 18 (3). Bibcode:1983Metic..18..209M. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Parker, E.N. (1988). «Nanoflares and the solar X-ray corona». Astrophysical Journal (engelsk). 330 (1). Bibcode:1988ApJ...330..474P. doi:10.1086/166485. Piggin, I.G. (1972). «Diurnal asymmetries in global radiation». Springer (engelsk). 20 (1). Bibcode:1972AMGBB..20...41P. doi:10.1007/BF02243313. Reid, M.J. (1993). «The distance to the center of the Galaxy». Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 31 (1). Bibcode:1993ARA&A..31..345R. doi:10.1146/annurev.aa.31.090193.002021. Ribas, Ignasi (2010). «Solar and Stellar Variability: Impact on Earth and Planets, Proceedings of the International Astronomical Union, IAU Symposium». The Sun and stars as the primary energy input in planetary atmospheres (engelsk). 264. Bibcode:2010IAUS..264....3R. doi:10.1017/S1743921309992298. Riley, P. (2002). «Modeling the heliospheric current sheet: Solar cycle variations» (PDF). Journal of Geophysical Research (engelsk). 107 (A7). Bibcode:2002JGRA.107g.SSH8R. doi:10.1029/2001JA000299. Arkivert fra originalen (PDF) 14. august 2009. Sackmann, I.-J.; Boothroyd, A.I; Kraemer, K.E. (1993). «Our Sun. III. Present and Future». Astrophysical Journal (engelsk). 418. Bibcode:1993ApJ...418..457S. doi:10.1086/173407. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Schlattl, H. (2001). «Three-flavor oscillation solutions for the solar neutrino problem». Physical Review D (engelsk). 64 (1). Bibcode:2001PhRvD..64a3009S. arXiv:hep-ph/0102063 . doi:10.1103/PhysRevD.64.013009. Schatz, H.; Mendelblatt, F. (1973). «Solar Retinopathy from Sun-Gazing Under Influence of LSD». British Journal of Ophthalmology (engelsk). 57 (4). PMID 4707624. doi:10.1136/bjo.57.4.270. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Schröder, K.-P.; Smith, R.C. (2008). «Distant future of the Sun and Earth revisited». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 386 (1). Bibcode:2008MNRAS.386..155S. arXiv:0801.4031 . doi:10.1111/j.1365-2966.2008.13022.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Sider, D. (1973). «Anaxagoras on the Size of the Sun». Classical Philology (engelsk). 68 (2). doi:10.1086/365951. Solanki, S.K. (1994). «New Light on the Heart of Darkness of the Solar Chromosphere». Science (engelsk). 263 (5143). Bibcode:1994Sci...263...64S. PMID 17748350. doi:10.1126/science.263.5143.64. Stix, Michael (2003). «On the time scale of energy transport in the sun». Solar Physics (engelsk). 212 (1). Bibcode:2003SoPh..212....3S. doi:10.1023/A:1022952621810. Sturrock, P.A.; Uchida, Y. (1981). «Coronal heating by stochastic magnetic pumping». Astrophysical Journal (engelsk). 246 (1). Bibcode:1981ApJ...246..331S. doi:10.1086/158926. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Thomson, W. (1862). «On the Age of the Sun's Heat». Macmillan's Magazine (engelsk). 5. Tso, M.O.M.; La Piana, F.G. (1975). «The Human Fovea After Sungazing». Transactions of the American Academy of Ophthalmology and Otolaryngology (engelsk). 79 (6). PMID 1209815. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Wang, Y.-M.Sheeley, N.R. (2003). «Modeling the Sun's Large-Scale Magnetic Field during the Maunder Minimum». The Astrophysical Journal (engelsk). 591 (2). Bibcode:2003ApJ...591.1248W. doi:10.1086/375449. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) White, T.J.; Mainster, M.A.; Wilson, P.W.; Tips, J.H. (1971). «Chorioretinal temperature increases from solar observation». Bulletin of Mathematical Biophysics (engelsk). 33 (1). doi:10.1007/BF02476660. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Wilk, S.R. (2009). «The Yellow Sun Paradox». Optics & Photonics News (engelsk). Arkivert fra originalen 18. juni 2012. Williams, J. (2010). «The astrophysical environment of the solar birthplace». Contemporary Physics (engelsk). 51 (5). Bibcode:2010ConPh..51..381W. doi:10.1080/00107511003764725. Willson, R.C.; Hudson, H.S. (1991). «The Sun's luminosity over a complete solar cycle». Nature (engelsk). 351 (6321). Bibcode:1991Natur.351...42W. doi:10.1038/351042a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Woolfson, M. (2000). «The origin and evolution of the solar system». Astronomy & Geophysics (engelsk). 41 (1). doi:10.1046/j.1468-4004.2000.00012.x. Zimmerman, Robert (august 2009). «What's Wrong with Our Sun?». Sky and Telescope (engelsk). === Bøker === Ead, Hamed A. (1998). Averroes As A Physician (engelsk). Universitetet i Kairo. Eddy, J. (1979). A New Sun: The Solar Results From Skylab (engelsk). NASA. NASA SP-402. El-Sharkawi, Mohamed A. (2005). Electric energy (engelsk). CRC Press. ISBN 9780849330780. Emslie, A.G ; Miller, J.A. (2003). Dwivedi, B.N., red. Dynamic Sun (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521810579. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Garlick, M.A. (2002). The Story of the Solar System (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521803365. Gibson, E.G. (1973). The Quiet Sun (engelsk). NASA. Goldsmith, D.; Owen, T. (2001). The search for life in the universe (engelsk). University Science Books. ISBN 9781891389160. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ham, W.T. Jr.; Mueller, H.A.; Ruffolo, J.J. Jr.; Guerry, D. III. (1980). Williams, T.P.; Baker, B.N., red. The Effects of Constant Light on Visual Processes (engelsk). Plenum Press. ISBN 0306403285. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hansen, C.J.; Kawaler, S.A.; Trimble, V. (2004). Stellar Interiors: Physical Principles, Structure, and Evolution (engelsk) (2 utg.). Springer. ISBN 0387200894. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hawking, S.W. (2001). The Universe in a Nutshell (engelsk). Bantam Books. ISBN 0-55-380202-X. Kardos, T. (2003). Earth science (engelsk). J.W. Walch. ISBN 9780825145001. Kivelson, Margaret G.; Russell, Christopher T. (1995). Introduction to Space Physics (engelsk). Cambridge University Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Leverington, David (2003). Babylon to Voyager and beyond: a history of planetary astronomy (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521808405. Mackay, R.M.; Khalil, M.A.K. (2000). Singh, S. N., red. Trace Gas Emissions and Plants (engelsk). Springer. ISBN 9780792365457. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Mullan, D.J (2000). Page, D., Hirsch, J.G., red. From the Sun to the Great Attractor (engelsk). Springer. ISBN 9783540410645. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) Phillips, Kenneth J. H. (1995). Guide to the Sun (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521397889. Ptolemaios; Toomer, G. J. (1998). Ptolemy's Almagest (engelsk). Princeton University Press. ISBN 9780691002606. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Razaullah Ansari, S.M. (2002). History of oriental astronomy: proceedings of the joint discussion-17 at the 23rd General Assembly of the International Astronomical Union, organised by the Commission 41 (History of Astronomy), held in Kyoto, August 25–26, 1997 (engelsk). Springer. ISBN 1402006578. Ronan, C. (1983). The Cambridge Illustrated History of the World's Science (engelsk). Cambridge University Press. Russell, C.T. (2001). Song, Paul; Singer, Howard J.; Siscoe, George L., red. Space Weather (Geophysical Monograph) (PDF) (engelsk). American Geophysical Union. ISBN 978-0875909844. Arkivert fra originalen (PDF) 1. oktober 2018. Besøkt 20. mai 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) Schutz, Bernard F. (2003). Gravity from the ground up (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521455060. Shu, Frank H. (1982). The physical universe: an introduction to astronomy (engelsk). University Science Books. ISBN 0-935702-05-9. Shu, F.H. (1991). The Physics of Astrophysics (engelsk). University Science Books. ISBN 0935702644. Simon, A. (2001). The Real Science Behind the X-Files : Microbes, meteorites, and mutants (engelsk). Simon & Schuster. ISBN 0684856182. Singer, C. (1959). A short History of scientific ideas to 1900 (engelsk). Oxford University Press. Tobias, S.M. (2005). Soward, Andrew M., red. Fluid dynamics and dynamos in astrophysics and geophysics reviews emerging from the Durham Symposium on Astrophysical Fluid Mechanics, July 29 to August 8, 2002 (engelsk). Boca Raton: CRC Press. ISBN 9780849333552. Zeilik, M.A. (1998). Introductory Astronomy & Astrophysics (engelsk) (4 utg.). Saunders College Publishing. ISBN 0030062284. Zirker, Jack B. (2002). Journey from the Center of the Sun (engelsk). Princeton University Press. ISBN 9780691057811. === Videre lesning === Thompson, M.J. (2004). «Solar interior: Helioseismology and the Sun's interior». Astronomy and Geophysics. 45 (4). Cohen, Richard (2010). Chasing the Sun: the Epic Story of the Star that Gives us Life. Simon & Schuster. ISBN 1400068754. == Eksterne lenker == (en) Sun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Sun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) solen i Unified Astronomy Thesaurus (en) Nasa SOHO (Solar & Heliospheric Observatory) satellite (en) National Solar Observatory (en) Astronomy Cast: The Sun (en) A collection of spectacular images of the sun from various institutions (The Boston Globe) (en) Satellite observations of solar luminosity (en) Sun|Trek, an educational website about the Sun (en) The Swedish 1-meter Solar Telescope, SST (en) An animated explanation of the structure of the Sun Arkivert 10. august 2011 hos Wayback Machine. (University of Glamorgan) (en) The Future of our sun (en) Solar Conveyor Belt Speeds Up – NASA – bilder, lenke til rapport hos Science (no) Kan sola hindre kreftdød? - artikkel fra forskning.no 29.11.04

Solen eller sola (astronomisk symbol: 16px|☉) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sola

2023-02-04

Sola

['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sola']

Sola er en kommune i Rogaland med 27 457 innbyggere, og 22 522 av disse bor i Solas andel av tettstedet Stavanger/Sandnes (som totalt har 231 693 innbyggere). Øvrige tettsteder er Hålandsmarka (904) og Stenebyen (1 004). Det er syv valgkretser i Sola kommune: Tananger, Sola, Håland, Dysjaland, Stangeland, Røyneberg og Grannes.

Sola er en kommune i Rogaland med 27 457 innbyggere, og 22 522 av disse bor i Solas andel av tettstedet Stavanger/Sandnes (som totalt har 231 693 innbyggere). Øvrige tettsteder er Hålandsmarka (904) og Stenebyen (1 004). Det er syv valgkretser i Sola kommune: Tananger, Sola, Håland, Dysjaland, Stangeland, Røyneberg og Grannes. == Navnet == Navnet Sola har trolig samme opphav som Solund. Navnet har neppe noe med sola eller skosåle å gjøre, men menes å stamme fra det gamle ordet sólh (= fure, fordypning), i slekt med angelsaksisk sulh (= plog, plogfure). Det bakkete landskapet på Sola kan ha blitt oppfattet som furer. == Natur og geografi == Hovedsakelig dekkes kommunen av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum. Kommunen grenser bare helt i sørøst mot det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, med gotisk, 1 800 - 1 550 millioner år gammel. granittisk til diorittisk gneis. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.Sola kommune ligger nord på Jæren, ved Hafrsfjord. Kommunen grenser til Klepp i sør, Sandnes i øst og Stavanger i øst og nord. I vest grenser kommunen til Nordsjøen som har skapt livsgrunnlag for utallige generasjoner. I Sola finnes mange fine sandstrender, blant annet Solastranden. Strendene er en del av landskapsvernsområdet Jærstrendene, og de strekker seg fra Kolnes i nord via Solastranden, Ølbergstranden, Vigdelstranden, Hellestøstranden, Bybergstranden og til grensen mot Klepp kommune i sør. Kommunens høyeste punkt er Kjerrberget (101 moh.). Sola er en ganske liten kommune i areal, arealet er bare 69 km². Størstedelen er fruktbart sletteland. Jordbruksarealet er 41 km². Øya Rott er kjent for sitt fugleliv. Her lå tidligere Norges sørligste fuglevær. NRK vurderte å spille inn serien Himmelblå på Rott. I dag har øyriket Kjørholmane, litt lenger sørvest, overtatt denne tittelen. Kjørholmane er et sjøfuglreservat. Dette er det sørligste området i landet for arter som blant annet lundefugl og krykkje, og området har også den største toppskarvkolonien i Norge sør for Runde. Sola sentrum kalles for Solakrossen, som ligger litt vest for kommunens midtpunkt. Det er her det meste av kommuens handelsstand holder til og flere bedrifter har etablert seg i området rund Solakrossen, særlig i sør og øst for Solakrossen mellom denne og Flyplassen. I Solakrossen er kommunesentrum og her ligger Rådhuset, Lensmannskontoret, kulturhuset og Sola Handelslag. == Historie == Sola kommune er rik på spor etter menneskers virksomhet, fra steinalder via bronsealder, vikingtid og frem til i dag. Rike gravfunn, mange fornminner og spor etter store gårder forteller om en storhetstid helt tilbake til bronsealderen. Gravhaugene på Rege er det rikeste gravfunnet i Norge fra bronsealderen. Kjente navn fra vikingtiden er Harald Hårfagre (ca. 865 – ca. 933) og Erling Skjalgsson (født ca. 975). Begge ruver som markante skikkelser i Norgeshistorien. Sistnevnte er også kalt Rygekongen eller Rygenes konge. En kald ettermiddag før jul i 1028 ble han felt av Aslak Fitjaskalles stridsøks i et slag oppe ved Bokn, hvor Erlings styrker ble slått av Olav Haraldsson og hans folk. Ved 1000-årsjubileumet i 1996 over Erling Skalgssons bryllup med Astrid Tryggvadotter, søster av kong Olav Tryggvason, ble monumentet "Verna & Pilhær" av kunstneren Elisabeth Jarstø avduket. Monumentet er plassert i Kulturhusparken / Solakrossen. Samlingen av Norge til ett rike skjedde trolig rett ved Ytraberget i Sola kommune. En bautastein med Kong Olavs signatur ble reist nær toppen av Ytraberget ved 1100-årsjubileet i 1972. Monumentet «Sverd i fjell» av kunstneren Fritz Røed ble avduket i 1983. Det ligger i Møllebukta (ved den delen av Hafrsfjord som tilhører Stavanger kommune). Det første herredsstyret i Håland (daværende skrivemåte Haaland) ble kalt sammen i 1837 og valgte losoldermann Gabriel Monsen som sin første ordfører. Dagens Sola kommune tilsvarer det som fra 1840 het Sola sogn i Håland herred. Den tidligere kommunen Håland ble i 1930 delt mellom Sola og daværende Madla kommune (som i 1965 ble sammenslått med Stavanger). Ved inngangen til 1980 var folkemengden i kommunen 12 323. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Kultur == Sola kulturhus ligger i Solakrossen, og har konsertsal, bibliotek, kulturskole og ungdomsklubb. 15. mai 2007 valgte fylkeskommunen å legge ned Vigdel skytebane, en bane som ble brukt av militæret og til feltstevne to ganger i året. Forsvaret valgte å gi området tilbake til grunneierne. Stedet er verneverdig. === Kirker i Sola === Kristendommen kom tidlig til Rogaland og Sola. Det er funnet relativt få hedenske gravhauger fra 900-tallet i området, noe som kan tyde på at de gamle seder og skikker måtte vike for kristendommen. Flere store steinkors fra denne perioden står ennå, blant annet to kors på Tjora, hvor det største er 2,2 meter høyt. Disse ble antakeligvis satt opp på 900-tallet. Erling Skjalgsson, som var herse fra Lindesnes til Stad, måtte konvertere for å få gifte seg med Astrid Tryggvesdatter, søster til Olav Tryggvason. Ifølge sagaen skal Olav ha lyst til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt ett ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum, og den siste så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Så ble alle på tinget døpt før de dro sin vei. Skjalgsson skal ha oppført en egen kirke på slutten av 900-tallet, som man antar ble bygget der hvor Sola Ruinkirke ligger i dag. Selv ble Erling drept under et slag i Soknasundet mellom ham og Olav den hellige i 1028. Alt på 1200-tallet var Sola delt i tre sogn med hver sin kirke, en på Håland, en på Sola og en på Tjora. Det var disse tre sognene som i 1842 ble slått sammen til ett. Sola Ruinkirke fra 1120–1150 er restaurert og ble gjenåpnet i 1995. Det er også spor etter Tjora gamle kirkegård som hadde en stavkirke ved siden av seg frem til 1842. Tjora gamle kirkegård er kanskje best kjent for sine store steinkors. I tidlig kristen tid, 1000- og 1100-årene, ble det reist fire store steinkors på Tjora, men i dag er det kun to igjen på Tjora, mens de andre to ble fraktet til Bergen. De mange steinkors, kirker og kirkegårder i Sola-bygda vitner ikke bare om tett bosetning og om storfolk som kunne samle befolkningen til fellestiltak, men også om rikdommen i dette området – både det flotte jordbrukslandet, og ikke minst beliggenheten til Nordsjøen og handel og vikingtokt med kontinentet. Nåværende Sola Kirke ble bygget i 1955. Arkitekt var Gustav Helland. == Kommunevåpen == Kommunevåpenet til Sola blir fra riksarkivhold betegnet som et sjeldent heraldisk motiv. Det er tegnet av kunstneren Roald Kyllingstad og ble godkjent i statsråd 12. februar 1982. Fargene er i blått og sølv. Det har en enkel formgivning med god symbolikk. Blåfargen er hovedelement i motivet og illustrerer havet og Hafrsfjord, mens sølvfargen symboliserer Solas mange strender. == Næringsliv == Stavanger lufthavn ligger på Sola. Antall passasjerer var 3 528 426 i 2007. Også Hovedredningssentralen Sør-Norge er lokalisert her, med 330 skvadron (137 Luftving avdeling Sola). Norwegian Air Shuttle har sin tekniske base på Sola, som de overtok etter at Braathens S·A·F·E i sin tid hadde sin tekniske hovedbase her. I Risavika ved Tananger ligger et av Nord-Jærens største næringsområder, med regionens største havneanlegg, Risavika havn. Havnen er en betydelig base for aktivitet i Nordsjøen, og sør i vika bygges det per 2008 nytt havneavsnitt som bl.a vil utgjøre en av landets største containerhavner. Lyse har en terminal i Risavika for naturgass som kommer fra Kårstø. Flere oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Tananger, blant annet Schlumberger, ConocoPhillips og A/S Norske Shell. Flere selskaper med tilknytning til leverandør- og offshoreindustrien er også lokalisert i Sola kommune. Sola er en viktig jordbrukskommune, med produksjon av blant annet meieriprodukter, kjøtt, grønnsaker, korn, jordbær og agurker. TINE Meieriet Sør har sitt hovedkontor i Sola. == Tusenårssted == Kommunens tusenårssted er kulturhusparken. I tillegg valgte kommunen Tananger kirke, også kalt Nordsjøkatedralen, til tusenårsbygg. Det ble også plantet en rekke tusenårstrær ved institusjoner i kommunen, som alle er utstyrt med skilt som forteller at de er tusenårstrær. == Delområder og grunnkretser == Sola er inndelt i 6 delområder og 26 grunnkretser. Folkemengde den 1. januar 2005 : Tananger: 6 321 Rott: 13 Jåsund: 214 Storevarden: 2 880 Meling/Mæland: 1 971 Snøde/Haga: 1 240 Sola: 950 Tjora: 201 Kolnes: 203 Sømme/Utsola: 546 Håland: 1 332 Solamarka: 107 Ølberg: 294 Håland: 769 Rege: 162 Dysjaland : 1 320 Tjelta: 845 Helleland: 173 Dysjaland: 302 Stangeland: 5 016 Gimra: 75 Solakrossen: 1 009 Sande/Skadberg: 3 785 Stangeland: 147 Røyneberg/Grannes: 4 866 Sande: 808 Joa: 1 068 Sørnes/Røyneberg: 1 227 Sørnes/Grannes: 735 Grannes: 1 028 Uoppgitt/uten bosted: 27Totalt: 21 074 (pr. 01.01.07) == Severdigheter == Flyhistorisk Museum, Sola Kystkultursamlingen i Tananger Tjora gamle kirkegård Rogaland Krigshistoriske Museum (RKM) Sola ruinkirke Solastranden Ytraberget == Kjente solabuer == Erling Skjalgsson (ca. 960–ca. 1027), høvding fra vikingtiden Gabriel Monsen (1798–1882), losoldermann, ordfører og stortingsmann Rasmus Sørnes (1893–1967), oppfinner og klokkemaker Ingolf Johannesen (1915–1998), motstandsmann Bjørn Bue (1934–1997), misjonær og biskop i Stavanger bispedømme John Skien (f. 1944), programleder/reporter NRK Rogaland Håkon Rege, (f. 1955), ordfører May Britt Hartwell (f. 1968), syklist Gunnar Aase (f. 1971), fotballspiller Asle Andersen, (f. 1972), fotballtrener Vegar Hoel (1973–2021), skuespiller Pia Tjelta (f. 1977), skuespiller Kathrine Sørland (f. 1980), Miss Norway, programleder Camilla Herrem (f. 1986), håndballspiller Stian Skjerahaug (f. 1992), turner == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Sola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Sola i Store norske leksikon (no) Solabladet (no) Sola kommune: Eirik Raude fra Sola?

Sola er en kommune i Rogaland med }} innbyggere, og av disse bor i Solas andel av tettstedet Stavanger/Sandnes (som totalt har innbyggere). Øvrige tettsteder er Hålandsmarka () og Stenebyen ().

https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5nen

2023-02-04

Månen

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Månen', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Månen (astronomisk symbol: ) er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden, og den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen. Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene. Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen under fullstendige solformørkelser. Månen er det eneste himmellegemet utenom jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologisk forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorien. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet.Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdagelsen av vannis i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål.

Månen (astronomisk symbol: ) er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden, og den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen. Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene. Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen under fullstendige solformørkelser. Månen er det eneste himmellegemet utenom jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologisk forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorien. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet.Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdagelsen av vannis i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål. == Etymologi == Det norske ordet måne er avledet av norrønt mani, og betyr måned. Kognater er gammelengelsk mōna (ca. 725 e.Kr. i Beowulf), mone (1135), moone (1380), moderne engelsk moon, dansk maane, gammelfrisisk mona, gammelsaksisk og gammelhøytysk mano, moderne nederlandsk maan, moderne tysk Mond og gotisk mena. Alle germanske navn for månen stammer fra urgermansk *mǣnōn-.I germansk mytologi er månen personifisert med måneguden Máni som muligens har et språklig slektskap med den samiske månegudinnen Mano og den litauiske måneguden Meness. Det urindoeuropeiske navnet var *me(n)ses-, som betyr «måne» og «måned», muligens av roten *me, «å måle», som hentyder til bruken av månefasene til å måle tid. Herav sanskrit masah (måne, måned), avestisk ma, persisk mah, armensk mis (måned), aiolisk gresk meis (μείς, måne) og mens (μηνς, måned), gresk mene (μήνη, måne) og men (μήν, måned), latin mensis (måned), gammelkirkeslavisk meseci, litauisk menesis, gammelirsk mi, walisisk mis og bretonsk miz. == Dannelse == Flere mekanismer har blitt foreslått å ha ført til dannelsen av månen for 4,527 ± 0,010 milliarder år siden, omtrent 30–50 millioner år etter solsystemets opprinnelse. Disse inkluderer fisjonen av månen fra jordens skorpe gjennom sentrifugalkraft, som ville kreve et for stort opprinnelig spinn for jorden, den gravitasjonelle innfangingen av en pre-formet måne, som ville kreve en utvidet atmosfære for jorden som ville være umulig for å spre energien til den passerende månen, og dannelsen av jorden og månen samtidig i den opprinnelige akkresjonsskiven, noe som ikke forklarer uttømmingen av metallisk jern i månen. Disse hypotesene kan heller ikke gjøre rede for det høye drivmomentet til jorden-månen-systemet.Den rådende hypotesen i dag er at jorden-månen-systemet ble dannet som et resultat av et gigantisk nedslag: En protoplanet kalt Theia på størrelse med Mars traff den nylig dannede protojorden, materialer ble blåst ut i bane rundt den og disse ble akkrert til å danne månen. Gigantiske nedslag antas å ha vært vanlig i det tidlige solsystemet. Datasimuleringer som modellerer et gigantisk nedslag er konsistent med målinger av drivmomentet til jorden-månen-systemet og den lille størrelsen på månekjernen; de viser også at det meste av månen kom fra nedslagsobjektet og ikke fra protojorden. Nyere tester antyder at mer av månen kom fra jorden og ikke nedslagsobjektet.Meteoritter viser at andre objekter i det indre solsystemet – slik som Mars og Vesta – har svært ulike isotopiske sammensetninger av oksygen og wolfram sammenlignet med jorden, mens jorden og månen har nesten identiske isotopiske sammensetninger. Senere nedslag som blandet de fordampede materialene mellom den dannende jorden og månen kan ha utlignet de isotopiske sammensetningene, selv om dette er debattert.Den store mengden energi som ble frigjort i det gigantiske nedslaget og de etterfølgende reaksjonene av materialer i jordens bane ville ha smeltet det ytre skallet på jorden og dannet et magmahav. Den nylig dannede månen ville også hatt sitt eget magmahav; estimater for dybden varierer mellom 500 km og hele radiusen av månen.En analyse av titanisotoper i prøver fra Apollo i 2012 viste at månen har den samme sammensetningen som jorden, noe som stemmer dårlig med nedslagshypotesen som dannelse. == Månen og himmelkulen == I forhold til fiksstjernehimmelen foretar månen et fullt omløp på omkring fire uker – dette kalles månens sideriske omløpstid. I løpet av en time flytter månen seg et stykke på himmelen svarende til dens vinkelutstrekning sett fra jorden på omkring 0,5°. Månen forblir alltid innenfor et bånd som kalles Dyrekretsen, som strekker seg omkring 8º på begge sider av ekliptikken. Månen krysser ekliptikken omtrent annenhver uke, dette skjer i månebanens såkalte knutepunkter. En betingelse for at sol- eller måneformørkelse kan inntreffe, er at månen befinner seg i nærheten av et knutepunkt. Tiden som forløper mellom to påfølgende passasjer av det oppstigende knutepunktet, kalles månens drakoniske omløpstid. == Formørkelser == Formørkelser kan bare skje når solen, jorden og månen står på rett linje. Solformørkelser inntreffer nær en nymåne, når månen er mellom solen og jorden. Måneformørkelser inntreffer nær en fullmåne, når jorden er mellom solen og månen. Fordi månens bane rundt jorden heller omtrent 5° i forhold til jordens bane rundt solen, oppstår det ikke formørkelser ved hver fullmåne og nymåne. For at en formørkelse skal oppstå, må månen være nær skjæringen mellom de to baneplanene. Ved de nymånene det ikke oppstår solformørkelse, passerer månen sett fra jorden over eller under solen. På samme måte blir det ikke måneformørkelse ved hver fullmåne fordi månen kan passere over eller under jordskyggen. Periodisiteten og gjentagelsen av solformørkelser og måneformørkelser beskrives av saros-syklusen, som har en periode på omtrent 6 585,3 dager (18 år 11 dager 8 timer).Månen og solens vinkeldiametre sett fra jorden varierer, og variasjonsområdene deres overlapper hverandre, så både totale og ringformede solformørkelser er mulige. Under en total formørkelse dekker månen solskiven fullstendig, og koronaen blir synlig for det blotte øye. Siden avstanden mellom månen og jorden øker meget svakt over tid, er månens vinkeldiameter avtagende. Dette betyr at for hundrevis av millioner av år siden kunne månen alltid dekke solen fullstendig ved formørkelser slik at ingen ringformede formørkelser var mulige. På samme måte vil månen om omtrent 600 millioner år fra nå (under forutsetning av at solens vinkeldiameter ikke endrer seg) ikke lenger dekke solen fullstendig, og bare ringformede formørkelser vil oppstå.En begivenhet som er beslektet med formørkelse, er okkultasjon. Månen blokkerer utsikten vår mot himmelen med et 1/2 grad stort sirkelformet område. Når en klar stjerne eller planet passerer bak månen, blir den okkultert eller skjult. En solformørkelse er en okkultasjon av solen. Fordi månen er nær jorden er ikke okkultasjoner av stjerner synlige overalt, og fra forskjellige steder er de heller ikke synlige til samme tid. På grunn av månebanens presesjon blir forskjellige stjerner okkultert hvert år. == Fysiske egenskaper == === Månens to sider === Månen har bundet rotasjon og vender alltid samme side mot jorden. Den siden som kan ses fra jorden kalles «forsiden», mens den siden som vender bort kalles «baksiden». På grunn av små variasjoner i banen rundt jorden vil månen likevel vri seg litt frem og tilbake; dette kalles månens librasjon. Derfor kan ca. 59 % av månens overflate ses fra jorden. Den resterende delen av månens bakside var ikke sett før den ble fotografert for første gang av en russisk satellitt i 1959. === Overflaten === Et iøynefallende trekk på månens forside er de store mørke slettene. De kalles maria (entallsform: mare), som er latin og betyr «hav», siden man en gang tenkte seg at de virkelig var hav. Den dag i dag omtaler man dem gjerne som «Månehavene», og er langt mer dominerende enn månekratrene. Disse slettene utgjør den viktigste delen av måneoverflatens utseende sett med det blotte øyet. Månehavene er blitt navngitt på latin av selenografene. Man finner navn som Mare Imbrium («Regnets hav»), Mare Tranquillitatis («Stillhetens hav»), Oceanus Procellarum («Stormenes osean»), Mare Serenitatis («Sinnsroens hav»), Mare Fecunditatis («Fruktbarhetens hav»), Mare Australe («Det sørlige hav»), Mare Crisium («Det farefulle hav» eller «Dommens hav») og Lacus Somniorum («Drømmenes sjø»). Månens bakside er på mange måter annerledes. Den består stort sett av lyse områder og har et ujevnt terreng med mange flere kratere. Bare noen områder er mørke, som Mare Moscoviense og Mare Orientale. Baksidens høydeforskjeller er mindre enn høydeforskjellene på forsiden. Månens overflate er dekket av omkring 50 000 kratere med en diameter på over 1,6 kilometer. Månens største krater, og det nest største kjente krateret i solsystemet, er Sydpol-Aitkenbassenget. Dette krateret ligger på baksiden, nær Månens sydpol, og er omtrent 2240 km i diameter og 13 km dypt. Mange av forsidens overflatetrekk ble navngitt på 1600-tallet av jesuitten Giovanni Battista Riccioli. Mange av månekraterne er oppkalt etter astronomer og andre vitenskapsmenn, blant annet kraterne Copernicus og Ptolemaeus. I annen halvdel av 1900-tallet godkjente International Astronomical Union en rekke navn på formasjoner på Månens bakside. Av kraterne på baksiden er flere navngitt etter russere. Men man finner også blant annet Nansens og Amundsens navn. === Atmosfære og skorpe === == Hva vi vet om månen == I oldtiden var det i mange kulturer alminnelig å tro at månen døde hver natt og steg ned i underverdenen. I andre kulturer trodde man at månen jaget solen og omvendt. I middelalderen mente noen at den var en «perfekt kule», og andre at det var hav på månen. Så sent som på 1200-tallet mente man at månen hadde en atmosfære, i det minste i populære science fiction-fortellinger. Som paralleller til betegnelsene geografi og geologi for studiet og beskrivelsen av jorden, snakker man om månens selenografi og selenologi (dannet av Selene, den greske månegudinnen). == Fakta om månen == Månen er en nesten perfekt kule. Lokale topografiske variasjoner er større enn flattrykning ved polene eller elliptisitet av ekvator Avstanden mellom månen og jorden øker med 3,8 centimeter i året. Da månen ble skapt skal avstanden til jorden ha vært bare 22 530 kilometer, mens i dag er gjennomsnittlig avstand 384 400 kilometer. Det er beregnet at månen vil slutte å drive vekk fra jorden om omtrent 50 milliarder år. Den vil da ende i en stabil bane, og bruke omtrent 47 dager for å runde jorda. I dag bruker den litt over 27. Tidevannet skyldes at månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg. På grunn av månens lavere gravitasjon, er vekten av et objekt ca. en sjettedel av jordens, vil objekter falle langsommere på månen enn på jorden. Argon og helium er to av bestanddelene i månens ytterst tynne atmosfære. Tettheten i atmosfæren er så lav at enkelte «vakuum» på jorden inneholder flere partikler pr. romenhet. Apollo-ferdene førte med til Jorden i alt 2196 prøver fra Månen med en samlet vekt på 382 kg. Alan Sheppard slo flere golfslag på Månen. Men romdrakten var så stiv at astronauten måtte slå med én hånd. Månen har 500 000 kratre med en diameter på over en kilometer. Hvis man tenkte seg Månen lagt på Europa, ville den strukket seg fra Madrid til Moskva. Hubble-teleskopet kan se detaljer på Månen ned til en størrelse på cirka 85 meter – og dermed verken flagg eller månekjøretøyer. De mørke skyggene vi ser som et ansikt, blir av kineserne oppfattet som en padde. Andre kulturer ser en kanin. == Astronomi fra månen == I mange år har månen blitt anerkjent som et utmerket sted for teleskoper. Den ligger relativt nær, seeing er ikke noen bekymring, visse kratere nær polene er permanent mørke og kalde og dermed spesielt nyttige for infrarøde teleskoper, og radioteleskoper på baksiden kunne være beskyttet fra radiostøyen fra jorden. Månejorden kan, selv om den er et potensielt problem for alle bevegelige deler på teleskopene, blandes med karbonnanorør og epoxyer i konstruksjonen av speil opp mot 50 m i diameter. Et senit-teleskop kan konstrueres billig ved bruk av ionevæske. == Rettslig status == Selv om Luna-landere spredte sovjetiske vimpler på månen, og amerikanske flagg symbolsk ble plantet på månen ved landingsstedene av Apollo-astronautene, hevder ingen land noe eierskap over noen deler av månens overflate. Russland og USA er parter i romtraktaten som definerer månen og det ytre rom som «provinsen for allmennheten». Denne traktaten begrenser bruken av månen til fredelige formål, og forbyr eksplisitt militærinstallasjoner og masseødeleggelsesvåpen. Månetraktaten i 1979 ble opprettet for å begrense utnyttelsen av månens ressurser av en enkelt nasjon, men den har ikke blitt undertegnet av noen av de romfarende nasjonene. Flere enkeltpersoner har gjort krav på månen, enten i sin helhet eller deler av den, men ingen av disse anses troverdige. == Myter == Tidligere trodde man at fullmånen kunne forårsake såkalt månesyke, og at følsomme mennesker lettere kunne tippe over i denne perioden (jevnfør engelsk «lunacy», «lunatic» og «moonstruck»). En stund var man overbevist om at månens bakside var befolket av måneboere.Kilder: SPACE.com, NASA og Illustrert Vitenskap == Se også == Månelanding Måne (andre betydninger) Tidevann Luna 2 Apollo-programmet Månemeteoritter == Noter og referanser == Noter Litteraturhenvisninger Øvrige referanser == Litteratur == ArtiklerBinder, A.B. (1974). «On the origin of the Moon by rotational fission». The Moon (engelsk). 11 (2). Bibcode:1974Moon...11...53B. doi:10.1007/BF01877794. Canup, R.; Asphaug, E. (2001). «Origin of the Moon in a giant impact near the end of the Earth's formation». Nature (engelsk). 412 (6848). Bibcode:2001Natur.412..708C. PMID 11507633. doi:10.1038/35089010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kleine, T.Palme, H.; Mezger, K.; Halliday, A.N. (2005). «Hf–W Chronometry of Lunar Metals and the Age and Early Differentiation of the Moon». Science (engelsk). 310 (5754). Bibcode:2005Sci...310.1671K. PMID 16308422. doi:10.1126/science.1118842. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Lucey, P; Korotev, Randy L. (2006). «Understanding the lunar surface and space-Moon interactions». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Mitler, H.E. (1975). «Formation of an iron-poor moon by partial capture, or: Yet another exotic theory of lunar origin». Icarus (engelsk). 24 (2). Bibcode:1975Icar...24..256M. doi:10.1016/0019-1035(75)90102-5. Morais, M.H.M.; Morbidelli, A. (2002). «The Population of Near-Earth Asteroids in Coorbital Motion with the Earth». Icarus (engelsk). 160 (1). Bibcode:2002Icar..160....1M. doi:10.1006/icar.2002.6937. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Matthews, Grant (2008). «Celestial body irradiance determination from an underfilled satellite radiometer: application to albedo and thermal emission measurements of the Moon using CERES». Applied Optics (engelsk). 47 (27). Bibcode:2008ApOpt..47.4981M. PMID 18806861. doi:10.1364/AO.47.004981. Nemchin, A.; Timms, N.; Pidgeon, R.; Geisler, T.; Reddy, S.; Meyer, C. (2009). «Timing of crystallization of the lunar magma ocean constrained by the oldest zircon». Nature Geoscience (engelsk). 2 (2). Bibcode:2009NatGe...2..133N. doi:10.1038/ngeo417. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Nield, Ted (2009). «Moonwalk (summary of meeting at Meteoritical Society's 72nd Annual Meeting, Nancy, France)». Geoscientist (engelsk). 19. Arkivert fra originalen 27. september 2012. Pahlevan, KavehStevenson, David J. (2007). «Equilibration in the aftermath of the lunar-forming giant impact». Earth and Planetary Science Letters (engelsk). 262 (3–4). Bibcode:2007E&PSL.262..438P. arXiv:1012.5323 . doi:10.1016/j.epsl.2007.07.055. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Shearer, C. (2006). «Thermal and magmatic evolution of the Moon». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.4. Stevenson, D.J. (1987). «Origin of the moon–The collision hypothesis». Annual Review of Earth and Planetary Sciences (engelsk). 15 (1). Bibcode:1987AREPS..15..271S. doi:10.1146/annurev.ea.15.050187.001415. Tonks, W. Brian; Melosh, H. Jay (1993). «Magma ocean formation due to giant impacts». Journal of Geophysical Research (engelsk). 98 (E3). Bibcode:1993JGR....98.5319T. doi:10.1029/92JE02726. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Touboul, M.; Kleine, T.; Bourdon, B.; Palme, H.; Wieler, R. (2007). «Late formation and prolonged differentiation of the Moon inferred from W isotopes in lunar metals». Nature (engelsk). 450 (7173). Bibcode:2007Natur.450.1206T. PMID 18097403. doi:10.1038/nature06428. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Vasavada, A.R.; Paige, D.A.; Wood, S.E. (1999). «Near-Surface Temperatures on Mercury and the Moon and the Stability of Polar Ice Deposits». Icarus (engelsk). 141 (2). Bibcode:1999Icar..141..179V. doi:10.1006/icar.1999.6175. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Warren, P.H. (1985). «The magma ocean concept and lunar evolution». Annual review of earth and planetary sciences. (engelsk). 13 (1). Bibcode:1985AREPS..13..201W. doi:10.1146/annurev.ea.13.050185.001221. Wieczorek, M. (2006). «The constitution and structure of the lunar interior». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.3. BøkerLang, Kenneth R. (2011). The Cambridge Guide to the Solar System (engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press. Stroud, Rick (2009). The Book of the Moon (engelsk). Walken and Company. ISBN 978-0-8027-1734-4. Taylor, Stuart Ross (1975). Lunar science: A post-Apollo view (engelsk). New York, Pergamon Press, Inc. == Eksterne lenker == (en) Moon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Moon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Friluftsliv på månenGoogle: Astronomy Google: School time: Astronomy and Space 22 April, 1999, BBC News: Prehistoric Moon map unearthed NASA The Moon Månefasekalkulator (U.S. Naval Observatory) Arkivert 30. september 2016 hos Wayback Machine.

Månen (astronomisk symbol: 16px|☾) er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden, og den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6rimne

2023-02-04

Særimne

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Særimne (norrønt Sæhrímnir, «sotet sjødyr») er i norrøn mytologi den galten som hver dag spises i Valhall, når Odin ber sammen til etegilde. Snorre Sturlasons Edda forteller at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel, og levende om kvelden. Kvadet Gylvaginning (Gylves synkverving) i den første delen av Snorres Den yngre Edda lyder: Andhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn «Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen».

Særimne (norrønt Sæhrímnir, «sotet sjødyr») er i norrøn mytologi den galten som hver dag spises i Valhall, når Odin ber sammen til etegilde. Snorre Sturlasons Edda forteller at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel, og levende om kvelden. Kvadet Gylvaginning (Gylves synkverving) i den første delen av Snorres Den yngre Edda lyder: Andhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn «Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen». == Referanser ==

Særimne (norrønt Sæhrímnir, «sotet sjødyr»Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrimne

2023-02-04

Andrimne

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Æser']

Andrimne (Andrimner) er i den norrøne mytologien kokken som hver dag koker galten Særimne i gryta Eldrimne, når det er etegilde i Valhall: «Endhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn» (Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen).Snorres Edda forteller at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel og levende om kvelden. Kvadet Gylfaginning lyder:

Andrimne (Andrimner) er i den norrøne mytologien kokken som hver dag koker galten Særimne i gryta Eldrimne, når det er etegilde i Valhall: «Endhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn» (Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen).Snorres Edda forteller at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel og levende om kvelden. Kvadet Gylfaginning lyder: == Referanser ==

Andrimne (Andrimner) er i den norrøne mytologien kokken som hver dag koker galten Særimne i gryta Eldrimne, når det er etegilde i Valhall:

https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjekkoslovakia

2023-02-04

Tsjekkoslovakia

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1992', 'Kategori:Tidligere republikker', 'Kategori:Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Warszawapakten']

Tsjekkoslovakia (tsjekkisk: Československo, slovakisk: Československo, tysk: Tschechoslowakei) var en stat i Europa som eksisterte i to perioder; fra 1918 til 1939 og fra 1945 til 1992. Tsjekkoslovakia ble dannet i oktober 1918. Republikken ble dannet av de tidligere østerrikske landskapene Böhmen og Mähren og det tidligere ungarske landskapet Slovakia etter oppløsingen av Østerrike-Ungarn. Landet hadde flere store folkegrupper, hvor tsjekkere, tyskere, slovaker og ungarere var de største. Like før andre verdenskrig ble landet delt: landskapene Böhmen og Mähren ble gjort til et tysk protektorat, mens Slovakia ble en egen stat under tysk innflytelse. I 1945 kom eksilregjeringen under Edvard Beneš tilbake og Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet. Nær tre millioner etniske tyskere og etniske ungarere ble i den første etterkrigstiden fordrevet fra landet. Omkring 75 % av de døde under krigen var jøder drept i holocaust. Etter andre verdenskrig havnet landet i den sovjetiske innflytelsessfæren, og ble fra 1948 et kommunistisk diktatur og en del av østblokken som fulgte en strengt stalinistisk politikk. Landet ble medlem av Warszawapakten i 1955. Fra 1960 var landets offisielle navn Den tsjekkoslovakiske sosialistiske republikk (Československá socialistická republika, ČSR), en navneendring som ble presentert som «sosialismens endelige seier» av kommunistregimet, og mange av statssymbolene ble også endret. I 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen og landets øvrige vasallstater Bulgaria, DDR, Ungarn og Polen for å stanse politiske reformer. Etter kommunismens fall i 1989 ble Tsjekkoslovakia bestemt oppløst, og ble delt i de nåværende statene Tsjekkia og Slovakia. Hovedstaden i Tsjekkoslovakia var Praha og myntenheten var tsjekkoslovakisk koruna.

Tsjekkoslovakia (tsjekkisk: Československo, slovakisk: Československo, tysk: Tschechoslowakei) var en stat i Europa som eksisterte i to perioder; fra 1918 til 1939 og fra 1945 til 1992. Tsjekkoslovakia ble dannet i oktober 1918. Republikken ble dannet av de tidligere østerrikske landskapene Böhmen og Mähren og det tidligere ungarske landskapet Slovakia etter oppløsingen av Østerrike-Ungarn. Landet hadde flere store folkegrupper, hvor tsjekkere, tyskere, slovaker og ungarere var de største. Like før andre verdenskrig ble landet delt: landskapene Böhmen og Mähren ble gjort til et tysk protektorat, mens Slovakia ble en egen stat under tysk innflytelse. I 1945 kom eksilregjeringen under Edvard Beneš tilbake og Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet. Nær tre millioner etniske tyskere og etniske ungarere ble i den første etterkrigstiden fordrevet fra landet. Omkring 75 % av de døde under krigen var jøder drept i holocaust. Etter andre verdenskrig havnet landet i den sovjetiske innflytelsessfæren, og ble fra 1948 et kommunistisk diktatur og en del av østblokken som fulgte en strengt stalinistisk politikk. Landet ble medlem av Warszawapakten i 1955. Fra 1960 var landets offisielle navn Den tsjekkoslovakiske sosialistiske republikk (Československá socialistická republika, ČSR), en navneendring som ble presentert som «sosialismens endelige seier» av kommunistregimet, og mange av statssymbolene ble også endret. I 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen og landets øvrige vasallstater Bulgaria, DDR, Ungarn og Polen for å stanse politiske reformer. Etter kommunismens fall i 1989 ble Tsjekkoslovakia bestemt oppløst, og ble delt i de nåværende statene Tsjekkia og Slovakia. Hovedstaden i Tsjekkoslovakia var Praha og myntenheten var tsjekkoslovakisk koruna. == Generelt == === Offisielle navn === 1918–1920: Republikken Tsjekko-Slovakia (RČS); kort form Tsjekko-Slovakia 1920–1938: Tsjekkoslovakiske republikk (ČSR); kort form Tsjekkoslovakia 1938–1939: Republikken Tsjekko-Slovakia; kort form Tsjekko-Slovakia 1945–1960: Tsjekkoslovakiske republikk (ČSR); kort form Tsjekkoslovakia 1960–1990: Sosialistiske republikken Tsjekkoslovakia (ČSSR); Tsjekkoslovakia April 1990: Føderale republikken Tsjekkoslovakia (tsjekkisk) og Føderale republikken Tsjekko-Slovakia (slovakisk) April 1990–1993: Tsjekkiske og slovakiske føderale republikk (ČSFR) === Naboland === Østerrike, 1918–1938, 1945- Tyskland, 1918–1945, 1990- Vest- og Øst-Tyskland 1945 – 1990 Polen Sovjetunionen 1945 – 1991 Ukraina (1992) Romania (fram til 1939) Ungarn === Topografi === Landet som utgjorde Tsjekkoslovakia var generelt av ujevnt terreng og svært forskjellig i de østlige og vestlige områdene. Den vestlige delen var en del av de nordlige og midtre europeiske opplandene mens de østlige delene besto av de nordlige områdene av fjellkjeden Karpatene og de fruktbare områdene langs elven Donau. == Historie == === Opprinnelse === Området tilhørte lenge det østerriksk-ungarske rike inntil dette riket kollapset ved slutten av den første verdenskrig. Den nye staten ble grunnlagt av Tomáš Garrigue Masaryk (1850–1937), som tjenestegjorde som det nye landets første president fra 14. november 1918 og fram til 14. desember 1935. Han ble etterfulgt av sin nære alliert Edvard Beneš (1884–1948). Røttene til tsjekkisk nasjonalisme går tilbake til 1800-tallet da filologer og skolefolk, påvirket av romantikken, fremmet tsjekkisk språk og stolthet i det tsjekkiske folk. Nasjonalisme ble en massebevegelse som varte fram til midten av århundret. Ved å dra fordel av mulighetene for begrenset deltagelse i det politiske liv som var tillatt under det østerrikske styret, grunnla tsjekkiske ledere som historikeren František Palacký (1798–1876) mange patriotiske selvhjelporganisasjoner som ga en sjanse til mange av deres tilhengere og landsmenn å delta i det kommunale liv i tiden forut uavhengigheten. I begynnelsen støttet Palacký austroslavismen og arbeidet for å omforme det slavisk dominerte østerriksk-ungarske rike til å beskytte de slaviske folkene mot trusler fra Tyskland og Russland. Da revolusjonene i 1848 feilet, gikk også alle hans håp for den slaviske politikken tapt. Som en talsmann for demokratiske reformer og tsjekkisk selvstyre innenfor Østerrike-Ungarn ble Masaryk valgt to ganger til Reichsrat (det østerrikske parlamentet), første gangen fra 1891 til 1893 i Det unge tsjekkiske partiet, og på nytt fra 1907 til 1914 for Tsjekkisk realistpartiet, som han selv hadde opprettet i 1889 sammen med Karel Kramář og Josef Kaizl. Med utbruddet av den første verdenskrig begynte Masaryk igjen å arbeide for tsjekkisk uavhengighet i union med Slovakia. Sammen med Edvard Beneš og Milan Rastislav Štefánik, besøkte Masaryk en rekke vesteuropeiske land og fikk støtte fra innflytelsesrike skribenter.Böhmen og Mähren, som var under østerriksk styre, var tsjekkisktalende industrielle sentra mens Slovakia, som var en den av Ungarn, var hovedsakelig et eldre jordbrukssamfunn. Forholdene var langt bedre for å utvikle en nasjonal bevegelse på tsjekkiske områder enn i slovakiske. Uansett ble de to regionene forent og opprettet som en ny nasjon i Europa. === Opprettelse og utvikling === Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet den 28. oktober 1918 av Tomáš Garrigue Masaryk som en konsekvens etter den første verdenskrigen og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Masaryk hadde etablert et tsjekkoslovakisk nasjonalråd i Paris i 1916 med Edvard Beneš som sekretær. Tsjekkoslovakia ble sommeren 1918 anerkjent som selvstendig stat alliert med Ententen i kamp mot Sentralmaktene. En slovakisk nasjonalkomite sluttet seg 30. oktober 1918 til opprettelsen av republikken. Nasjonalforsamlingen møttes første gang 14. november i Praha og valgte Masaryk til president. Beneš ble utenriksminister. Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen på 55000 km2 og Mähren på 22 000 km2, foruten en liten del av Schlesien kjent som Østerriksk Schlesien på 4 400 km2) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia 490 km2, samt Rutenia på 13 000 km2 som i dag er en del av Ukraina). I områdene avstått fra Østerrike var det 6,5 millioner tsjekkere og 3 millioner etnisk tyske, og de fleste tyske bodde konsentrert i grenseområdene og arbeidet særlig i industrien. Våren 1919 ble en sudettysk bevegelse slått ned av tsjekkiske styrker. Republikkens grenser ble fastsatt i Saint-Germain-traktaten i september 1919. De sudettyske områdene av Böhmen, som overveiende hadde tysk befolkning, ønsket å fortsette å være en del av Østerrike, som Deutschösterreich,men ble besatt av tsjekkoslovakiske tropper i 1918, selv om tyskerne enkelte steder gjorde militær motstand. 10. september 1919 underskrev Karl Renner Saint-Germain-traktaten og de tysktalende områdene i Böhmen og Mähren tilfalt Tsjekkoslovakia. Tsjekkoslovakia ble da det åttende mest folkerike land i Europa med nesten like mange innbyggere som de nye landene Ungarn og Østerrike til sammen.Den nye republikken førte en anti-sovjetisk politikk og støttet den vestlige intervensjonen i Russland etter revolusjonen der. Landets store våpenindustri (særlig i Pilsen og Brno) forsynte Sovjetunionens naboland med våpen utover på 1920-tallet. I 1934 anerkjente Tsjekkoslovakia som det siste landet i Europa Sovjetunionen. Størstedelen av tungindustrien i Østerrike-Ungarn befant seg på det området som ble Tsjekkoslovakia og i mellomkrigstiden var landets maskinindustri blant de fremste i Europa. === Etnisitet === Da Tsjekkoslovakia ble et selvstendig land var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), slovaker (2 millioner eller 16 prosent), tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), ungarere (745.000 eller 5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Minoritetene bodde hovedsakelig i konsentrerte områder der de utgjorde flertallet. Etniske ungarere bodde hovedsakelig i Slovakia der de utgjorde en 22 % av befolkning og grenseområdene mot Ungarn var dominert av etniske ungarere. I Bratislava var opp mot en tredjedel av befolkningen etnisk ungarsk på det meste. Etnisk tyske (tysktalende) dominerte grenseområdene mot Østerrike og Tyskland i det sørlige Mähren, Šumava (Böhmerwald), Chebsko (Egerland) og deler av Slezsko (Schlesien) – disse etnisk tyske gikk under fellesbetegnelsen sudettyskere og dominerte et område på 27 000 km2. De sudettyske områdene utgjorde ikke et geografisk eller økonomisk sammenhengende område og var heller ikke økonomisk adskilt fra resten av Böhmen. De sudettyske områdene var topografisk skilt fra det tyske riket av fjellområder. Innenfor de sudettyske områdene bodde det i mellomkrigstiden om lag ½ million etniske tsjekkere og det bodde ½ million tyske i språkøyer innenfor tsjekkiske områder. Rutenerne utgjorde flertallet i Karpato-Ukraina som ifølge Elster var preget av utbredt fattigdom og til dels hungersnød i mellomkrigstiden delvis som følge av adskillelsen fra Ungarn.Mange av tyskerne, ungarerne, østslaverne og polakkene og en del slovaker mente seg undertrykket ved at de mente den politiske elite ikke ga politisk selvstyre for etniske grupper. Denne politikken, kombinert med en økende nasjonalsosialistisk propaganda, særlig i det industrialiserte, tysktalende Sudetenland, ført til uro blant den ikke-tsjekkiske befolkningen. a)Rutenere, russere og ukrainere. b)Elster oppgir sigøynere, rumenere, jugoslaver og andre. Det levet også en polsk minoritet sammen med tyskerne i Sudetenland som utgjorde en total befolkningsandel på 0,7 prosent. Den sørlige delen av Slovakia hadde delvis ungarsk majoritet. Etniske ungarerne utgjorde 4,9 prosent av Tsjekkoslovakias befolkning. I de østlige Karpatene levet ruterne, særlig i den delen som i 1938 ble avstått til dagens Ukraina. === Sudetenland og mellomkrigstiden === Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og staten Tsjekkoslovakia ble dannet. Tsjekkoslovakia signerte traktaten av 10. september 1919 om minoritetenes rettigheter og behandlet minoritetene bedre en de fleste nye statene etter første verdenskrig. De etniske tyskerne ble utsatt for å diskriminerende tiltak (blant annet når det gjaldt språk) som var utformet for å holde dem borte fra makten. De fleste etniske tyskere stemte ved valgene i 1920, 1925 og 1929 på partier som arbeidet innenfor Tsjekkoslovakias demokratiske system.Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende. Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha. I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de sterkt industrialiserte sudettske områdene sammenlignet med de landbruksdominerte tsjekkiske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige. En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober. I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.I Slovakia var den ungarske minoritet i konflikt med det slovakiske flertallet blant fordi de etniske ungarerne mente de ble diskriminert og de var misfornøyd med at den administrative inndelingen av 1927 var lagt slikt at minoritetene hadde flertall i færrest mulig distrikter. Den ungarske minoriteten dannet ikke en bevegelse på samme måte som Henlein i den tysktalende minoriteten. === Valgene i Sudetenland og Münchenavtalen === Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938. Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland. Hitler krevde også at sudettyskerne og deres land skulle tilbake til de tyske riket, Heim ins Reich. Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland. Like etter Anschluss ble Tyskland mer aktive i Tsjekkoslovakia. Ambassadøren i Praha hadde fire dager etter innmarsjen i Østerrike møte med Henlein. De avtalte at Henleins sudettyske parti skulle følge Tysklands linje og ta ordre fra Berlin. Hitler hadde selv møte med Henlein 28. mars der Hitler la opp retningslinjene for det sudettyske partiet. Henlein skulle blant annet fremme krav som regjeringen i Praha ikke kunne godta og stadig skjerpe kravene slik at de ikke kunne oppfylles. Henlein la i Karlsbad 24. april frem krev i tråd med Hitlers instrukser. På grunn av rykter om tyske styrkesamlinger mobiliserte Tsjekkoslovakia 20. mai deler av hæren langs grensen.Münchenavtalen av 29. september 1938 er karakterisert som andre verdenskrigs begynnelse for Tsjekkoslovakia. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter), hadde 3,5 millioner innbyggere. Denne befolkningen besto av 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering. Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere. Hitler ble av mange sudettyskere hyllet som frigjører fra «det tsjekkiske åk». Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte området, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte. === Andre verdenskrig === ==== Oppløsningen av Tsjekkoslovakia ==== I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Enkelte mindre områder ble dessuten innlemmet i Polen og Ungarn høsten 1938. Fra Slovakia ble 11 900 km2 langs grensen i sør overført til Ungarn – området hadde 870 000 innbyggere hvorav 87 % etniske ungarere. I forbindelse med München-avtalen hadde Ungarn i utgangspunktet krevd å få overført hele Slovakia. Polen (støttet av Italia) forlangte at Karpato-Ukraina skulle overføres til Ungarn slik at landene fikk felles grense. Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ukraina inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939. Etter München-avtalen og avståelsene ved Wien-avtalen 2. november 1938 («den første Wien-tildelingen») var Tsjekkoslovakia redusert til 70 % av det opprinnelige landområdet.Planene for oppløsning («likvidering») av resten av Tsjekkoslovakia ble lagt i Berlin 21. oktober 1938. Innenfor den delen av landet som ikke var overført til Tyskland var det en etnisk tysk minoritet på 500 000. Hitler ønsket at oppløsningen av Tsjekkoslovakia skulle skje på en tilsynelatende lovlig måte.Polske styrker krysset 1. oktober 1938 grenseelven Olza og tok kontroll over et området på vel 1000 km2 inkludert byen Český Těšín (polsk: Cieszyn), jernbaneknutepunktet Bohumín og en viktig tungindustri. Det annekterte området hadde 240 000 innbyggere hvorav 75 000 etnisk polske og 25 000 etnisk tyske.President Hácha avsatte 10. mars selvstyreregjeringen i Slovakia. Tiso, Tuka og Durchansky ble satt i husarrest 11. mars og Hácha erklærte unntakstilstand i Slovakia. Jozef Tiso anmodet straks Tyskland om hjelp via radiosenderen i Wien og Hlinkagarden og den tyske minoriteten innledet kamper. Karol Sidor ble utnevnt til ny statsminister for Slovakia. Mens Sidors kabinett hadde regjeringsmøte i Bratislava kvelden 11. mars trengte Arthur Seyss-Inquart, Josef Bürckel og fem tyske generaler inn i rommet og krevde at Slovakia erklærte uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. Tiso reiste 13. mars til Berlin for å konferere med Hitler. Tiso erklærte Slovakia uavhengig av Tsjekkoslovakia 14. mars etter presse fra Hitler og basert på en tekst forfattet av Ribbentrop. Slovakia kom i praksis under tysk kontroll og forble formelt en selvstendig stat. Dette skapte stor bekymring i Polen der Slovakia ble betraktet som polsk interessesfære og Polen ble med dette omgitt av tyskkontrollerte områder på tre kanter. Før oppstanden i 1944 blandet ikke Tyskland seg direkte inn i Republikken Slovakias indre forhold.Tyske styrker ble 7. mars konsentrert langs grensen og den tsjekkoslovakiske regjeringen skal ha vært orientert om at okkupasjonen skulle skje natt til 15. mars. I begynnelsen av mars var det uroligheter i Karpato-Ukraina og general Prchala fikk all diktatoriske fullmakter i området. Hitler truet 15. mars 1939 med at Praha ville bli bombet om president Emil Hácha ikke gikk med på tyske krav. Hacha aksepterte da at Böhmen og Mähren skulle bli tysk protektorat. Da Hácha og hans delegasjon i Berlin undertegnet avtalen klokken 5 om morgenen hadde tyske styrker allerede i flere timer beveget seg over grensen fra nord (Breslau) og sør (Wien). Den 16. mars kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren. Storbritannia protesterte mot denne disse endringene. USA avviste at opprettelsen av Riksprotektoratet hadde noen juridisk grunnlag. Tsjekkoslovakias representant i Paris fikk tillatelse av franske myndigheter til å opprette eksilhær på fransk territorium. I desember 1939 anerkjente Storbritannia den tsjekkoslovakiske «nasjonalkomite» under ledelse av Beneš som representanter for det tsjekkoslovakiske folk.Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Etter å ha tatt kontroll over Praha og hele Böhmen/Mähren gikk tyske styrker videre inn i Slovakia og tok full militær kontroll i august 1939. Slovakiske soldater ble innrullert i den tyske hæren og 250000 tyske soldater ble utplassert ved grensen til Polen. Tyskland lot Ungarn beholde Karpato-Ukraina.Fra 1939 til slutten av annen verdenskrig utgjorde den historisk østerrikske delen av området det tyske protektoratet Böhmen-Mähren, mens Republikken Slovakia ble en egen stat i allianse med Hitler. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend. Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn». Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord. Etter opprettelsen av protektoratet tillot Storbritannia at Tsjekkoslovakias gullbeholdning i Bank of England ble overført til protektoratet og marionettregjeringen i Slovakia fikk etablere et konsulat i London.Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for Adolf Hitlers krigføring, og han var misfornøyd med at daværende riksprotektor Konstantin von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1939 tiltrådte derfor Reinhard Heydrich som stedfortredende riksprotektor. Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten i Det tredje riket. Han sørget dels for at levekårene ble forbedret, dels ble voldsutøvelsen intensivert. Det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet. Reinhard Heydrich ble 27. mai 1942 utsatt for et attentat i Praha, og døde 4. juli. Drapet medførte storstilte represalier, under ledelse av Kurt Daluege. Henrettelser skjedde uten lov og dom, og herjingene kulminerte med utslettelsen av to landsbyer, Lidice og Lezaky. Lidices 192 voksne menn ble henrettet, mens kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre. ==== Republikken Slovakia ==== Jozef Tiso, leder av selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte, med tysk støtte, Republikken Slovakias uavhengighet fra Tsjekkoslovakia 14. mars 1939. Hitler påtok seg 16. mars å beskytte den nye staten Slovakia, og Ribbentrop undertegnet traktat om dette med Vojtech Tuka 23. mars. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv. Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat. Tyskland intervenerte i innenrikspolitiske saker i Slovakia via Tysklands ambassadør. USA anerkjente ikke Republikken Slovakia og betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte Slovakias krigserklæring i desember 1941.Republikken gikk i 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia. Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Tiso var arvtaker etter Andrej Hlinkas katolsk-nasjonalistiske politikk, også kalt klerikal fascisme. Regimet hadde nær forbindelse med Vatikanet. Jødiske slovaker ble utsatt for forfølgelse straks republikken Slovakia var opprettet. Fra april 1939 ble jøder i stadig større grad utestengt fra skoler, forretningsliv og offentlig administrasjon.Under et møte i Salzburg i slutten av juli 1940 strammet Hitler opp det slovakiske regimet fordi Hitler mente de opptrådte for selvstendig. Hitler krevde opptrapping av de anti-jødiske tiltakene etter mønster av Det tredje riket. Ribbentrop beordret sine folk til å sørge for tyske rådgivere i den slovakiske regjeringene på områdene politi, propaganda, økonomi og jødesaker. I august 1940 kom hauptsturmführer Dieter Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker. Jundekodex av 9. september 1941 hadde 270 paragrafer hvorav mange allerede var trådt i kraft. Etter Salzburg-møtet forsøkte Tuka og Mach en radikal nazifisering av Slovakia. I september 1941 innførte de antijødiske bestemmelser etter mønster av Nürnberglovene og innen mars 1942 hadde de sikret seg den jødiske befolkningens eiendeler. Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering landet slik Tuka og Alexander Mach ønsket. Tuka representerte den ytterliggående og aggressive slovakiske nasjonalismen, mens Tiso hadde en viss modererende innflytelse. Den politiske situasjonen i Slovakia lignet på den politiske situasjonen i Romania. ==== Holocaust ==== Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder. I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75-80 % av alle ofre. Flere tusen sigøynere ble deportert til Auschwitz eller drept på annen måte, opptil 7000 ifølge Sniegon. I Karpato-Ruthenia var det 110 000 jødiske innbyggere og disse utgjorde over 15 % av befolkningen i regionen. I dette området arbeidet en firedel av jødene i landbruket noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området. I Košice, som ble overført til Ungarn i 1938, bodde det omkring 12000 jøder og disse utgjorde 20 % byens befolkning.Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble først 70 000 fra Böhmen-Mähren og etter hvert 60 000 jøder fra det Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark deportert til Theresienstadt. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. I realiteten var forholden i Theresienstadt ille og mange døde før de ble deportert. De fleste ble sendt videre til andre leirer og færre enn 20 000 overlevde.En folketelling i desember 1940 oppga at Republikken Slovakia hadde 88 951 jødiske borgere. Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til Polen etter en avtale med Tyskland signert mars 1942. Hlinkagarden og slovakisk frivillig SS internerte 57 000 jøder i leirer før de ble fraktet til grensen til Generalguvernementet og overlatt til tysk SS. Da president Jozef Tiso fikk kjennskap til at de deporterte jødiske slovakene ble utryddet holdte han igjen videre deportasjoner. Fra mars til oktober 1942 ble to tredjedeler av landets 90 000 jøder deportert. Ytterligere 13 000 etter den mislykkede oppstanden høsten 1944, om lag halvparten av disse overlevde.Fire dager etter at Reinhard Heydrich døde etter attentat gikk en togtransport fra Praha merket «AaH» (Attentat auf Heydrich). På toget var 1000 jøder som straks ble drept i Belzec.Omkring 20 000 deporterte jøder kom tilbake i 1945, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere». Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.I 1938–1939 kom det tsjekkoslovakiske jøder som flyktninger til Norge, blant andre legen Leo Eitinger som overlevde både Auschwitz og Buchenwald. Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939. ==== Holocaust i Slovakia og Ungarn ==== Fra mars til oktober 1942 ble 57 628 to tredjedeler av Republikken Slovakias omkring 90 000 jøder deportert, omkring 300 av disse overlevde. Transporten gikk til tilintetgjørelsesleirer (særlig Majdanek, Auschwitz og Sobibór) i Generalguvernementet i det okkuperte Polen. Blant de overlevende var Rudolf Vrba som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene. Omkring 6000 flyktet over grensen til Ungarn. Deportasjonene ble utført av den tyskvennlige regjeringen under Jozef Tiso og Vojtech Tuka. Da tyske styrker tok kontroll over Slovakia etter oppstanden høsten 1944 ble ytterligere 13 000 deportert, om lag halvparten av disse overlevde. Det totale tallet på drepte kan være så høyt som 71000. Pressac oppgir at 27 000 av de jødiske slovakene ble deportert til Auschwitz.Republikken Slovakia var det første landet som i stor skala sendte sine egne innbyggere til dødsleirene. I Slovakia ble ikke jødene samlet i ghettoer som i Polen og de baltiske landene og holocaust artet seg mer som i de okkuperte landene i Vest-Europa. Republikken Slovakia var det eneste landet som betalte Tyskland for å ta i mot de deporterte jødene.De tsjekkoslovakiske områdene som Ungarn erobret eller annekterte 1938–1939 var omfattet av holocaust i Ungarn. Medregnet det sørlige Slovakia annektert av Ungarn i 1938 er det samlede antall drepte om lag 110 000 av i alt 135 737 jøder som bodde i denne delen av Tsjekkoslovakia før krigen. I Karpato-Ruthenia erobret av Ungarn i 1939 ble 80 000 jødiske innbyggere drept. Etter krigen ble Karpato-Ruthenia avstått til Sovjetunionen Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder. Jøder fra Slovakia var blant de første som ble avlivet i Auschwitz og Majdanek. ==== Praha-offensiven ==== Praha-offensiven var det siste store slaget som ble utkjempet under andre verdenskrig i Europa. Kampen om Praha fant sted på Østfronten i dagene 6. mai til 11. mai 1945, og er særlig bemerkelsesverdig fordi den siste delen foregikk etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven. Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av tyske styrker. Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland, og 17. april krysset amerikanske patruljer grensen til Tsjekkoslovakia. General Patton overlot frigjøringen av den vestlige delen av Tsjekkoslovakia til Sovjetunion som avtalt.De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater (med blant annet blant annet 1 800 stridsvogner og 2 900 kampfly) fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. De sovjetiske styrkene hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket gjennom Mähren mot Praha.Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad. Tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tok kontroll over sentrale deler av Praha og ble 6. mai angrepet av tyske styrker. De sovjetiske styrkene angrep for å bistå partisanene. En divisjon (omkring 25 000 soldater) av Den russiske frigjøringsarméen (ROA i tyske uniformer) som befant seg i Tsjekkoslovakia hadde skiftet side og rykket inn i Praha og kjempet mot sine tidligere allierte.ROAs styrke forlot Praha for å overgi seg til amerikanske styrker 9. mai, men ble drept eller tatt til fange av den røde arme. Den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen ga de tyske styrkene fritt leide vestover der de skulle overgi seg til amerikanerne. Noen tusen tyske soldatene nådde de amerikanske sperringene, og de fleste ble senere overlatt til den røde armé. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Pilsen 11. mai og da var de siste store kampene i Europa over. Omkring 11 000 sovjetiske soldater falt. ==== Etterspill ==== Politikken for tiden etter frigjøringen ble formulert i det såkalte Košice-programmet i april 1945. Dette var utformet av landets første etterkrigsregjering under ledelse av president Beneš. Košice ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad. Programmet ble utformet uten mandat fra befolkningen og uten en lovgivende forsamling. Programmet anerkjente slovakene som en etnisk særegen folkegruppe og la retningslinjer for likebehandling av tsjekkere og slovaker, noe som ble tatt dårlig mot blant mange tsjekkere. Slovakenes erfaring med en egen statsutdannelse under krigen hadde styrket den slovakiske nasjonalismen, en nasjonalisme som i Stalin-tiden ble karakterisert som «bourgeois nasjonalisme».Den etniske rensningen – som skjedde i samsvar med Beneš-dekretene – av de tyske og ungarske minoritetsbefolkningene etter andre verdenskrig førte til at store områder ble tømt for sine befolkninger og etter hvert tvangskolonisert av tsjekkere. Dette fikk nokså varige demografiske og sosiale virkninger. Statspropagandaen proklamerte uansett en offisiell ideologi om at det ikke eksisterte noen tsjekkere eller slovaker, men en nasjon med tsjekkoslovaker, noe som ikke ble tatt godt imot av slovaker og andre etniske grupper. Straks et forent Tsjekkoslovakia var forent etter den andre verdenskrigen (etter at landet hadde blitt delt under krigen) kom motsetningen mellom tsjekkere og slovaker til overflaten igjen. I 1945 ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia (Karpato-Ukraina) ble avgitt til Sovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.De fleste sudettyskere og mange etniske ungarere (madjarer) ble fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen. Omkring tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Beneš-dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien. Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen. I løpet av våren og sommeren 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet i den som kalles «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). I siste halvår 1945 (etter Potsdam-konferansen) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former og under tilsyn av de allierte. Omkring 2,1-2,3 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter Potsdam. Fordrivelsene sprang også ut av ambisjonen om å gjøre Tsjekkoslovakia til en etnisk basert nasjonalstat av slaviske folk. Zdeněk Fierlinger sa i en tale til nasjonalforsamlingen 30. oktober 1945 at Potsdamkonferansen «ga oss muligheten til å fullføre vår historiske oppgave med å skape en tsjekkisk og slovakisk nasjonalstat». De fleste innbyggerne i Karpato-Ruthenia ble ukrainske borgere etter krigen.Sommeren 1945 kom jøder deportert av nazi-regimet tilbake til landet. Omkring 20.000 jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Deres eiendom var beslaglagt av nazistene. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport fra hjemlandet til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere». Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen. ===== Demografiske og etniske endringer ===== Tsjekkoslovakiske myndigheter hadde planlagt å utvise 200 000 borgere av ungarsk etnisitet fra Slovakia, men fra motstand fra regjeringene i Ungarn, Storbritannia og USA førte til at bare 80 000 ble tvangsflyttet over grensen til Ungarn. I tillegg ble 44 000 tvangsflyttet til Sudetenland. Omkring 50 000 ukrainere måtte forlate Tsjekkoslovakia og omkring 115 000 tsjekkere og slovaker ble flyttet fra Ruthenia og Ungarn hovedsakelig til Sudetenland.Tsjekkoslovakia hadde før krigen vært en multietnisk stat. Holocaust og jødisk utvandring, avståelse av territorium (Karpato-Ruthenia) til Sovjetunionen og fordrivelsen av etnisk tyske fra de tsjekkiske områdene og madjarer fra de slovakiske områdene, etterlot landet etnisk mer homogent. Etter krigen ble Tsjekkoslovakia et land hovedsakelig av tsjekkere og slovaker. Jøder ble ikke lenger anerkjent som en etnisk gruppe og måtte enten bekjenne seg som tsjekkere eller slovaker. Edvard Beneš var varm tilhenger av sionismen og mente jødene måtte velge mellom å emigrere til Palestina eller la seg assimilere. Mange holocaust-overlevende fra Øst-Europa brukte Tsjekkoslovakia som springbrett for utvandring til PalestinaFordrivelsene endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet. Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene. Også en del etniske ungarere, roma og etniske tsjekkere fra Wien samt fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina) og fra Volhynia ble tvunget eller oppfordret til å flytte til områdene tømt for etniske tyskere.Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur. Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet. Myndighetene arbeidet med å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkisk. For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk. ==== Rettsoppgjør ==== Beneš-dekretene var grunnlag for straffeforfølgelse av nazistiske forbrytere, forrædere og deres medhjelpere. Herunder forbrytelser mot staten, forbrytelser mot personer, forbrytelser mot eiendom, angiveri og berikelse i forbindelse med rasebasert forfølgelse (i praksis nazistenes beslag og fordeling av jødenes eiendeler). Det var ikke særskilte bestemmelser for medvirkning til holocaust. Dekretene la opp til strengere straffer enn landets ordinære straffelov og introduserte beslag av eiendom og tvangsarbeid som straff. Angiveri kunne resultere i dødsstraff i de mest alvorlige tilfellene. Til oktober 1945 ble 97 % av tiltalte dømt og en av åtte fikk dødsstraff. Josef Pfitzner, nazistenes borgermester i Praha under okkupasjon, ble etter en to dagers rettssak dømt til døden og hengt på plassen for Pankrác-fengselet med 30 000 tilskuere. Før kommunistenes maktovertakelse i 1948 hadde 723 personer blitt dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %) som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkigstidens rettsoppgjør. I Norge ble 22 av 25 dødsdommer fullbyrdet, i Frankrike 791 av 7037 (11 %). I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. Domstolsordningen i Tsjekkoslovakia lignet på den man hadde i andre lands rettsoppgjør blant annet Frankrike (der det også vare fire lekdommere og en fagdommer), Nederland og Danmark. Over 100 000 straffesaker ble ført på grunnlag av nummer 16. I tillegg ble 180 000 saker reist for forbrytelser mot den nasjonale ære på grunnlag av dekret nummer 138 («det lille dekret»), av disse ble 46 422 dømt. Dekret nummer 138 ble iverksatt administrativt av de nasjonale komiteene i hvert distrikt og disse komiteene kunne dømme til inntil ett år i fengsel eller 1 million tsjekkoslovakiske kroner. Omkring 700 personer ble henrettet fra slutten av krigen i 1945 til kommunistene tok makten i 1948.Mange saker som gikk for lavere domstoler hadde ofte bakgrunn i nabokrangler eller skilsmisser. Etter hvert oppsto en viss utmattelse eller trøtthet i befolkningen og i domstolene, iveren etter straff og gjengjeldelse ebbet ut særlig etter at de fleste etniske tyskere var fordrevet, slik at straffene ble mildere og flere ble frikjent. Først i 1946 innledet den nasjonale domstolen i Praha saker mot ledende figurer noe som endte i dødsstraff for tre generaler, syv journalister og mange ledende tsjekkiske nazister. Den gamle eliten slapp lettere unna og mange ledende tjenestemenn i protektoratet unnslapp dødsstraff.Vojtech Tuka og Jozef Tiso ble etter krigen dømt til døden for landsforræderi og henrettet. Mange slovaker, også hans politiske motstander, opplevde henrettelsen av Tiso som en urimelig straff. Sett fra Böhmen og Mähren var Tiso en quisling. Edvard Beneš nektet å benåde Tiso ved å omgjøre straffen til livsvarig fengsel. Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i et en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn. Alois Brunner flyktet til Syria og levde der under regimets beskyttelse.Det tsjekkoslovakiske parlamentet vedtok i 1946 en lov som gjorde ellers straffbare handlinger, begått mellom 30. september 1938 og 28. oktober 1945, frie for straff. Vilkåret var at handlingene enten var utført for å forsvare tsjekkiske eller slovakiske interesser, eller at de var uttrykk for en rettferdig gjengjeldelse av okkupasjonsmaktens eller dens alliertes handlinger. === Etterkrigstiden === Tsjekkoslovakia var den eneste demokratiske staten i sentral- og Øst-Europa gjennom mellomkrigstiden. Også det første valget etter andre verdenskrig var demokratisk. Kommunistpartiet ble det klart største partiet ved valget i mai 1946 (40 % i den tsjekkiske delen og 30 % i den slovakiske delen), mye takket være partiets aktive motstandskamp mot tyskerne under krigen. Det sto ikke sovjetiske styrker i landet på dette tidspunktet. I 1948 grep kommunistene makten i landet fullt og helt etter at sosialdemokratene ble presset til å akseptere en sammenslåing av de to partiene. Tsjekkoslovakia ble erklært å være en sosialistisk republikk, og de øvrige partiene måtte akseptere å underordne seg kommunistpartiets lederskap i en Nasjonal Front som stilte felles liste ved alle senere valg fram til 1989. Tsjekkoslovakia ble på denne måten reelt sett en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Landet ble medlem av Warszawapakten da denne ble opprettet i 1955. For å legitimere den tsjekkoslovakiske staten etter krigen arbeidet regjeringen for å styrke relasjonen mellom tsjekkere og slovaker. Masaryks ide om at slovaker og tsjekkere var grener av samme slaviske folkegruppe ble styrket og tilpasset, en variant av denne ideen var at slovakisk språk og folk var en gren av den tsjekkiske – etter krigen ble til «tsjekkoslovakisk» og «tsjekkisk» til dels brukt om hverandre. Denne tilnærmingen ble komplisert av den lange tysk-tsjekkiske felles historien, mens Slovakia hadde vært del av kongedømmet Ungarn i 1000 år.Fra midten av 1960-tallet slo Tsjekkoslovakia under ledelse av Alexander Dubček, inn på en politisk reformkurs som fikk navnet Prahavåren. Dette ble ikke positivt mottatt av Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev som fryktet at Tsjekkoslovakia ville gli ut av Sovjetunionens kontroll. I august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av andre Warszawapaktland. Dubček ble avsatt og de politiske reformene ble reversert. === Fløyelsrevolusjon og oppdeling === I 1988 ble det arrangert flere demonstrasjoner på merkedager. Den største var 21. august, 20 år etter Warszawapaktens innmarsj. Demonstrasjonen begynt smått ved at noen samlet seg ved Vaclav-momunentet på Václavplassen i Praha. Tusenvis av løpesedler var på forhånd delt ut med oppfordring om å delta og til slutt deltok omkring titusen i marsj nedover plassen inntil politiet kom og løste opp forsamlingen. På syttiårsdagen 28. oktober for etableringen av Tsjekkoslovakia hadde flere tusen samlet seg på plassen og ble jaget av politiet som brukte tåregass og vannkanoner. Havel informerte myndighetene om at han 11. november skulle avholde et symposium, alle de tsjekkiske deltakerne ble arrestert. Ny demonstrasjon var tillyst 15. januar 1989 ved tyveårsdagen for Jan Palachs død, 3500 politifolk møtte opp for å hindre demonstrasjonen. Markeringene fortsatte til 19. januar.I den såkalte fløyelsrevolusjonen fra 16. november til 29. desember 1989 ble det kommunistiske styret tvunget til å gå av etter fredelige massedemonstrasjoner, og Václav Havel ble valgt til president. I november 1989 sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsen av sudettyskerne som «dypt umoralske» handlinger. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne. Han ville ikke gå med på at nazistenes større overgrep rettferdiggjorde behandlingen av sudettyskerne. Havel sammenlignet senere overgrepene mot sudettyskerne med Hitlers og Stalins overgrep, og insisterte på at tsjekkerne lot seg konfrontere med denne uhyggelige delen av landets fortid. Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale.Relasjonen mellom tsjekkere og slovaker forble et tema fra gjenoppretting av republikken etter andre verdenskrigs til den fredelige oppløsningen. Demokratiske valg ble avholdt i 1990. Valgene viste en splittelse mellom den tsjekkiske og den slovakiske delen av landet, og 1. januar 1993 ble Tsjekkoslovakia oppløst og delt mellom den nye staten Tsjekkia og det gjenopprettede Slovakia. Delingen av Tsjekkoslovakia er ofte blitt kalt en «fredelig skilsmisse» fordi begge parter var enige om delingen. == Se også == Liste over historiske stater == Referanser == == Litteratur == Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005. ISBN 0521810671. Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001. Magnusson, Thomas mfl. (1986). Tragediens annen akt. Cappelens verdenshistorie, bind 17. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049601. Preclík, Vratislav. Masaryk a legie (Masaryk and legions), váz. kniha, 219 pages, first issue vydalo nakladatelství Paris Karviná, Žižkova 2379 (734 01 Karvina, Czech Republic) ve spolupráci s Masarykovým demokratickým hnutím (Masaryk Democratic Movement, Prague), 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, pages 35–53, 106–107, 111–112, 124–125, 128, 129, 132, 140–148, 184–199. == Eksterne lenker == Bohemia and the Čechs, Professor Will Seymour Monroe. 1910, Boston Bohemia under hapsburg misrule, Čapek, 1915, New York Potsdam-avtalen 1945 Den tysk-tsjekkiske erklæringen 1997 Benes-dekretene

Tsjekkoslovakia (tsjekkisk: Československo, slovakisk: Československo, tysk: Tschechoslowakei) var en stat i Europa som eksisterte i to perioder; fra 1918 til 1939 og fra 1945 til 1992.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mette-Marit_av_Norge

2023-02-04

Mette-Marit av Norge

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske prinsesser', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Vinnere av Petter Dass-prisen', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Mette-Marit (født Mette-Marit Tjessem Høiby; 19. august 1973 i Kristiansand) er Norges kronprinsesse. Hun er datter av journalist Sven Olaf Bjarte Høiby (1936–2007) og bankfunksjonær Marit Tjessem (født 1937). Mette-Marit ble gift med kronprins Haakon 25. august 2001. Kronprinsessen har tre barn: Marius Borg Høiby (født 1997), prinsesse Ingrid Alexandra (født 2004) og prins Sverre Magnus (født 2005).

Mette-Marit (født Mette-Marit Tjessem Høiby; 19. august 1973 i Kristiansand) er Norges kronprinsesse. Hun er datter av journalist Sven Olaf Bjarte Høiby (1936–2007) og bankfunksjonær Marit Tjessem (født 1937). Mette-Marit ble gift med kronprins Haakon 25. august 2001. Kronprinsessen har tre barn: Marius Borg Høiby (født 1997), prinsesse Ingrid Alexandra (født 2004) og prins Sverre Magnus (født 2005). == Oppvekst == I oppveksten tilbrakte hun mange helger og ferier i Setesdalen og ved kysten, hvor hun lærte å seile. I tenårene var hun aktiv i den lokale ungdomsklubben Slettheia, hvor hun var aktivitetsleder. Som tenåring spilte hun volleyball, og var kvalifisert som dommer og trener. Hun danset også ballett, sang i jentekoret Benedictus, var speider og gikk på søndagsskole. Da hun var elleve år ble hennes foreldre skilt, og Mette-Marit ble boende hos sin mor. == Utdannelse == Etter å ha påbegynt videregående skole ved Oddernes gymnas i 1989, tilbragte hun seks måneder ved Wangaratta High School i Australia som utvekslingselev. Senere var hun elev ved Kristiansand katedralskole, hvor hun fullførte videregående skole i 1994. Som deltidsstudent brukte hun lengre tid på dette enn et normert studieløp tilsier. Etter et avbrudd fra skolegang gikk hun et år som elev ved Bjørknes Privatskole i Oslo, deretter avla hun examen philosophicum og eksamener i kjemi og IKT ved Høgskolen i Agder (nå Universitetet i Agder). I 2000-2002 fulgte kronprinsessen fag på Universitetet i Oslo der hun tok eksamen i livssyn og etikk og anvendt etikk. Hun avla i 2002 og 2003 eksamener innen bistands- og utviklingsspørsmål ved School of Oriental and African Studies ved University of London. Hun ble også tatt opp som hospitant i Norad hvor «undringskompetanse og evnen til å se fordomsfritt» ble anført av Norad som hennes fremste kompetanse. Kronprinsessen deltok ikke i Norad-traineenes opplærings- og arbeidsprogram, men hospiterte to dager per uke høsten 2003.Høsten 2008 startet kronprinsessen med deltidsstudier på BI. Der har hun gått på kursene ledelse, makt og mening (2008/2009) og consulting (2009/2010) og teamledelse og lederteam (2010/2011). == Forlovelse og ekteskap == Den 13. januar 1997 fikk hun sitt første barn, Marius, med Morten Borg. I 1999 møtte hun kronprinsen på en konsert på Quart-festivalen i Kristiansand. Et år senere ble paret samboere, og 1. desember 2000 ble paret forlovet. Hun har selv sagt at hun tidligere hadde levd et «utagerende liv». På denne bakgrunn ble det en del debatt i mediene da det var klart at hun skulle forloves med kronprinsen. Enkelte mente at Mette-Marits bakgrunn og omgangskrets gjorde henne uegnet som kronprinsesse, og politiet foretok en rutinemessig vurdering om hennes omgangskrets var en sikkerhetsrisiko for de kongelige.Paret ble gift 25. august 2001 i Oslo domkirke. I forbindelse med vielsen ble hun også tildelt storkorset av St. Olavs Orden. == Offisielle oppgaver == Kronprinsessen har mange offisielle oppdrag, alene eller i følge med kronprins Haakon, i inn- og utland. Hun har engasjert seg spesielt i spørsmål som gjelder barn og ungdom, rusomsorg, inkludering og arbeid mot hiv og aids. I 2006 ble kronprinsessen utnevnt til spesialutsending for FNs organisasjon for arbeid med hiv og aids – UNAIDS – og har foretatt aids-relaterte reiser til for eksempel Nicaragua og Ukraina. Hun har særlig jobbet med behovet for ungt lederskap i arbeidet mot spredningen av hiv og aids. I desember 2007 ble Mette-Marit styremedlem i stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo. 16. februar 2008 ble hun tildelt Fredrikkeprisen 2008, som er Norske Kvinners Sanitetsforenings hederspris. Generalsekretær Anne-Karin Nygård i Norske Kvinners Sanitetsforening mente kronprinsessen har vært en pådriver for åpenhet, inkludering og toleranse, med evne til å mennesker i en sårbar livssituasjon. Prisen på 100 000 kr. ble gitt til Kronprinsparets humanitære fond. Dette fondet ble opprettet av kronprinsparet da de giftet seg den 25. august 2001. I januar 2010 ble Kronprinsessen utnevnt til Young Global Leader av World Economic Forum. Kronprinsessen er opptatt av kultur, i særlig grad litteratur. Den 28. februar 2008 ble albumet Sorgen - og gleden - H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Albumet inneholdt salmer som hadde betydd mye for henne, og hun hadde selv valgt ut salmene og artistene som fremførte dem. Kronprinsessen leste også inn tekst på albumets siste spor Gud signe vårt dyre fedreland. Hun mottok 7. mars 2008 gullplate for 16 000 solgte eksemplarer i løpet av én uke og ble nominert til Spellemannprisen 2008 i åpen klasse for albumet. Overskuddet av salget går til Kirkens Bymisjon. == Beskytterskap == Kronprinsessen er fast beskytter for Det finnes også midlertidige beskytterskap, og der har kronprinsessen vært beskytter for TV-aksjonen Hjerterom i 2004, Hamsunåret i 2009 og The Tall Ships' Races i Kristiansand i 2010. == Barn == Marius Borg Høiby, født 13. januar 1997 (med Morten Borg) Prinsesse Ingrid Alexandra, født 21. januar 2004 (med kronprins Haakon) Prins Sverre Magnus, født 3. desember 2005 (med kronprins Haakon). === Marius Borg Høiby === Marius Borg Høiby (født 13. januar 1997) er sønn av kronprinsesse Mette-Marit og Morten Borg. Marius er en del av kronprinsfamilien og bor sammen med kronprinsparet, prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus på Skaugum i Asker. Han var elev ved Wang videregående skole i Oslo. Marius er sju år eldre enn sin halvsøster. Han er ikke en del av det norske kongehuset, ei heller arverekken, men er en del av kongefamilien. Marius ble konfirmert søndag 2. september 2012 i Asker kirke. == Dekorasjoner == Kronprinsessen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner.Norske dekorasjoner Storkors med kjede av St. Olavs Orden Kongehusets 100-årsmedalje Kong Olav Vs 100-årsmedalje Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016 Kong Harald Vs portrettnålUtenlandske dekorasjoner Storkors av Sydkorsordenen, Brasil Storkors av Stara Planina-ordenen, Bulgaria Ridder av Elefantordenen, Danmark 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden, Estland 1. klasse av Den hvite stjernes orden, Estland Storkors av Finlands hvite roses orden Storkors av Den islandske falkeorden Storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Italia Storkors av Den kostbare krones orden, Japan Storkors av Anerkjennelseskorset, Latvia Storkors av Vytautas den stores orden, Litauen Storkors av Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden, Luxembourg Storkors av Oranje-Nassau-ordenen, Nederland Kong Willem-Alexanders innsettelsesmedalje, Nederland Storkors av Republikken Polens fortjenstorden, Polen Storkors av Infante Dom Henriks orden, Portugal Storkors av Isabella den katolskes orden, Spania Storkors av Nordstjerneordenen, Sverige Storkors av Den tyske fortjenstorden, Tyskland Storstjerne av Ærestegnet for fortjenester, Østerrike == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mette-Marit, Crown Princess of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mette-Marit, Crown Princess of Norway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mette-Marit av Norge på Internet Movie Database Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata (en) Mette-Marit av Norge hos The Peerage (no) Kongehuset.no om Kronprinsesse Mette-Marit (no) Politiske taler av Mette-Marit, virksommeord.uib.no

Mette-Marit (født Mette-Marit Tjessem Høiby; 19. august 1973 i Kristiansand) er Norges kronprinsesse. Hun er datter av journalist Sven Olaf Bjarte Høiby (1936–2007) og bankfunksjonær Marit Tjessem (født 1937). Mette-Marit ble gift med kronprins Haakon 25. august 2001. Kronprinsessen har tre barn: Marius Borg Høiby (født 1997), prinsesse Ingrid Alexandra (født 2004) og prins Sverre Magnus (født 2005).

https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Ebers

2023-02-04

Georg Ebers

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 1898', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1837', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arkeologer', 'Kategori:Tyske egyptologer', 'Kategori:Tyske professorer']

Georg Moritz Ebers (født 1. mars 1837 i Berlin, død 7. august 1898 i Tutzing) var en tysk egyptolog og forfatter.

Georg Moritz Ebers (født 1. mars 1837 i Berlin, død 7. august 1898 i Tutzing) var en tysk egyptolog og forfatter. == Liv og virke == === Bakgrunn === Ebers stammet fra det berlinske jødiske storborgerskap. Begge foreldre var konvertert til kristendommen. Georg ble av sin mor sendt til Keilhau ved Rudolstadt til en oppdragelsesanstalt for gutter. Ettersom man der ikke kunne avlegge Abitur, gikk han fra 1852 på gymnasiet i Cottbus. På grunn av en forbindelse han hadde til en skuespillerinne måtte han forlate gymnaset og fikk ikke tatt Abitur før i 1857 i Quedlinburg.Ebers studerte så rettsvitenskap ved Georg-August-Universität i Göttingen. Snart ble han mer og mer opptatt av oldtidens Egypt. Hans lærer i studiet av hieroglyfene var Richard Lepsius. === Forsker === I 1865 ble Egert habilitert doktor ved universitetet i Jena og ble privatdosent, i 1869 ekstraordinær professor for Egyptologi.Ebers var 1870-89 full professor i Leipzig. Han har gitt navn til den såkalte Papyrus Ebers, som han kom over under reiser i Egypt og Nubia. Ebers kjøpte papyrusrullen i Egypt i 1872 av en araber som påstod seg å ha funnet den mellom knærne på en mumie fra nekropolen utenfor byen Teben. Man anser at Papyrus Ebers er fra omkring 1550 f.Kr.Av Ebers vitenskapelige arbeider er Ägypten und die Bücher Moses (2 bind, 1868), Sinnbildliches. Die koptische Kunst (1892), Antike Portraits. Die hellenistische Bildnisse aus dem Fajjûm (1893), samt en monografi om hans lærer Karl Richard Lepsius (1885). Blant populærvitenskaplige arbeider var Durch Gosen zum Sinai (2. opplag 1889), Aegypten in Bild und Wort (2. opplag, to bind 1879). Ebers skrev flere romaner med handling som utspilte seg i oldtidens Egypt. Eine ägyptische Königstochter, publisert 1864, fikk stor popularitet. Blant hans andre verk i samme sjanger var Uarda (3 band, 1877), Homo sum (1878), Der Kaiser (2 bind, 1881) og Kleopatra (1894). Ebers valgtee også ember fra den tyske historie, som Die Frau Bürgmeisterin (1882), Ein Wort (1882). Hans Gesammelte Werke ble utgitt 1893-97 i 32 bind. == Referanser == == Litteratur == Svensk uppslagsbok. Malmö 1931. == Eksterne lenker == Ebers, Georg i Nordisk familjebok (2. utgave, 1907)

Georg-August-Universität ligger i Göttingen, og ble grunnlagt 1734 av Georg II, kurfyrste av Hannover og konge av Storbritannia. Det fikk fort en ledende posisjon, startet med fire fakulteter og ble et av de største og mest populære universitetene i Europa etter studenttall.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ingrid_Alexandra_av_Norge

2023-02-04

Ingrid Alexandra av Norge

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 2004', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske prinsesser', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden']

Ingrid Alexandra av Norge (født 21. januar 2004) er en norsk prinsesse som er nummer to i arvefølgen til den norske tronen. Hun er det eldste felles barnet til kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Dersom hun blir dronning, blir hun Norges andre kvinnelige monark, etter dronning Margrete I. Prinsessen er den første kvinnen som er født med arverett til tronen etter at lik arverett for kvinner og menn ble innført ved en grunnlovsendring i 1990. Grunnlovsendringen i 1990 ble ikke gjort gjeldende for de medlemmer av kongehuset som allerede var født da endringen trådte i kraft.Til daglig benyttes bare det første av prinsessens fornavn som tiltalenavn.

Ingrid Alexandra av Norge (født 21. januar 2004) er en norsk prinsesse som er nummer to i arvefølgen til den norske tronen. Hun er det eldste felles barnet til kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Dersom hun blir dronning, blir hun Norges andre kvinnelige monark, etter dronning Margrete I. Prinsessen er den første kvinnen som er født med arverett til tronen etter at lik arverett for kvinner og menn ble innført ved en grunnlovsendring i 1990. Grunnlovsendringen i 1990 ble ikke gjort gjeldende for de medlemmer av kongehuset som allerede var født da endringen trådte i kraft.Til daglig benyttes bare det første av prinsessens fornavn som tiltalenavn. == Fødsel, dåp og konfirmasjon == Ingrid Alexandra ble født 21. januar 2004 klokken 09:13 på Rikshospitalet i Oslo. Etter Ingrid Alexandras fødsel opplevde den allerede velrenommerte kongefamilien en økning i popularitet.Hun ble døpt 17. april 2004 i Slottskapellet av biskop Gunnar Stålsett, og ble båret til dåpen av sin farfar, kong Harald V. De øvrige fadderne var kronprins Frederik av Danmark, kronprinsesse Victoria av Sverige, Felipe VI av Spania, prinsesse Märtha Louise og Marit Tjessem. Kronprins Felipe av Spania og kronprins Frederik av Danmark kunne ikke delta. Begge forberedte seg til bryllupet deres måneden etter dåpen.I anledning dåpen utga Posten Norge et spesielt jubileumsfrimerke. Hun begynte januar 2006 i den privateide Sem barnehage.Prinsessen ble konfirmert 31. august 2019 i Slottskapellet, og da var alle fadderne til stede. Konfirmasjonen og seremonien etterpå ble sendt direkte på riksdekkende fjernsyn. == Skolegang == 19. august 2010 begynte hun på Jansløkka barneskole i Asker, en offentlig skole som hennes halvbror gikk på. Foreldrene hennes valgte skolen fordi de ønsket at hun skulle få en så vanlig barndom som mulig. Skolens ansatte håpet å gjøre skolen til et sted hvor prinsessen kunne få venner og nyte litt lettelse fra offentlig søkelys.I august 2014 byttet hun til Oslo Internasjonale Skole på Bekkestua, angivelig fordi foreldrene hennes ønsket at hun skulle kunne lære flytende engelsk. Skoleåret 2019/2020 gikk hun på Uranienborg skole i Oslo. Høsten 2020 begynte hun på studiespesialiserende utdanning på Elvebakken videregående skole i Oslo. == Offentlige opptredener == Prinsesse Ingrid har gjennom oppveksten deltatt på tradisjonelle markeringer av Grunnlovsdagen, samt den tradisjonelle hoppturneringen i Holmenkollen i Oslo.Den 19. juni 2010 var prinsesse Ingrid Alexandra brudepike i bryllupet til sin gudmor, kronprinsessen av Sverige.I desember 2012 deltok prinsessen sammen med sin far i barneprogrammet Julemorgen på NRK Fjernsyn. Hun skulle etter planen stilt i studio sammen med sin mor, men kronprinsessen måtte melde sykdomsforfall. I programmet svarte de på spørsmål som seerne hadde stilt og delte ut penger til Miljøagentene.Prinsesse Ingrid Alexandra døpte 4. mai 2015 Redningsselskapets nye redningsskøyte, RS 159 «Elias», i sitt første kongelige oppdrag. Hun var da i følge med sin bestefar. RS «Elias» skulle etter planen stasjoneres i Moss, men har siden 2019 ligget i Fuglevik lenger syd, der et frivillig sjøredningskorps står for bemanningen. I 2023 ble redningsskøyta flyttet fra basen på Fuglevik i Moss til Noatun i Horten, og ble midlertidig tatt ut av drift grunnet splid innad i det frivillige lokallaget som drifter skøyta.Under Vinter-OL for ungdom i 2016 tente Ingrid Alexandra OL-ilden under åpningsseremonien på Lillehammer, som faren hadde gjort 22 år tidligere under Vinter-OL i 1994.I 2016 åpnet Prinsesse Ingrid Alexandras Skulpturpark i den nordlige delen av Slottsparken. Målet med parken var å lage «en park med skulpturer av og for barn»; parken var et resultat av en landsomfattende idékonkurranse blant 5.- og 6. klassinger hvor vinnerne fikk sjansen til å realisere skulpturutkastene sine i samarbeid med profesjonelle kunstnere. Prinsessen deltok selv i arbeidet med å velge blant bidragene til skulpturparken fra skolebarn over hele Norge. Parken ble gitt til kongefamilien som en gave fra Sparebankstiftelsen DNB i forbindelse med kongeparets 25-årsjubileum. I 2018 ga prinsessen en guidet omvisning i parken til hertugen og hertuginnen av Cambridge, i anledning deres offisielle besøk i Norge.Prinsesse Ingrid Alexandra var gudmor på nytt den 17. november 2018, da hun døpte forskningsfartøyet FF «Kronprins Haakon». Skipet ble oppkalt etter hennes far, og ble døpt i sin hjemmehavn i Tromsø. Prinsessen fortalte om sin interesse for havet og klimaendringer, noe som motiverte henne til å døpe skipet. Hun uttalte at skipet vil bringe «ny og avgjørende kunnskap om polområdene, om havene og om klimaendringer.»Prinsessen tok gull i junior-NM i surfing i oktober 2020. Hun er en ivrig surfer, og driver (pr. oktober 2020) også med kickboksing og ski.I konfirmasjonsgave fra Forsvaret fikk prinsessen et besøk hos spesialsoldater i jegertroppen. Dette var hennes første oppdrag alene.Ved årsskiftet 2022 fikk prinsessen egen adjutant. Kapteinløytnant Fredrik Ness Engh fra Sjøforsvaret.Den 20. januar 2022, dagen før myndighetsdagen sin, besøkte prinsessen de tre statsmaktene. Først fikk hun en innføring i Stortinget sammen med stortingspresident Masud Gharakhani, deretter beså hun Høyesterett sammen med høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie, og til slutt besøkte hun Statsministerens kontor der hun ble tatt imot av statsminister Jonas Gahr Støre. Faren hennes, kronprins Haakon, foretok tilsvarende besøk på sin attenårsdag i 1991. == Myndighetsdag == På myndighetsdagen 21. januar 2022 salutterte Forsvaret fra alle saluttstasjoner, som en gave til prinsessen. Prinsessens første store intervju ble offentliggjort på myndighetsdagen av NRK. Prinsessen deltok i statsrådet klokken 11 på myndighetsdagen. Grunnloven sier at tronfølgeren har rett til å møte i statsrådet etter fylte 18 år. «Tronefølgeren» betyr kun den første i rekken til tronen og gjelder derfor ikke prinsesse Ingrid Alexandra som er nummer to. Hun var imidlertid invitert til å møte i statsrådet på engangsbasis, da Grunnlovens § 12 gir Kongen rett til å innkalle andre norske statsborgere enn statsrådsmedlemmene (unntatt stortingsrepresentanter) til å møte i statsrådet ved ekstraordinære anledninger. Denne paragrafen ble sist brukt i 1932. Deretter fulgte en rekke gratulasjonsdeputasjoner fra norske embetsmenn ved Slottet. Prinsessen mottok gratulasjoner fra representanter for myndighetene samt Sametinget, statsforvaltere, det diplomatiske korpset og Den norske kirke.Den offisielle feiringen av myndighetsdagen ble utsatt til juni 2022 på grunn av koronapandemien. Torsdag 16. juni gav regjeringen sin gave til arveprinsessen i form av en festmiddag på Deichman bibliotek med statsminister Jonas Gahr Støre som vert. Fredag 17. juni var kongeparet vertskap for en gallamiddag på Det kongelige slott. == Konstitusjonell status == Norges Grunnlov ble endret i 1990 for å innføre absolutt primogenitur, og sikret at kronen skulle gå over til det eldste barnet uavhengig av kjønn, men holde kronprinsen foran sin storesøster, prinsesse Märtha Louise; endringen skulle først gjelde barna deres. Tronfølgen var altså mannlig-primogenitur frem til 1990. Prinsesse Ingrid Alexandra har dermed vært nummer to i rekkefølgen siden fødselen, kun med faren foran. På grunn av reformen ble hennes status ikke påvirket av fødselen til hennes bror, prins Sverre Magnus, i 2005. Prinsessen forventes å bli Norges første kvinnelige monark siden dronning Margrete, som regjerte over Kalmarunionen fra slutten av 1380-tallet til hennes død i 1412.Sammen med sine foreldre og besteforeldre – men i motsetning til sin bror, mors halvbror Marius og andre slektninger – er prinsesse Ingrid Alexandra medlem av det norske kongehuset. Kongehuset tilhører fyrstehuset Glücksburg. == Titler og dekorasjoner == === Titulering === 21. januar 2004 – nå: Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandra === Norske dekorasjoner === Norge: Storkors av St. Olavs Orden (tildelt av Harald V) Norge: Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016 Norge: Kong Harald Vs portrettnål Norge: Kongehusets 100-årsmedalje === Utenlandske dekorasjoner === Danmark: Ridder av Elefantordenen (Tildelt 17. juni 2022) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Princess Ingrid Alexandra of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ingrid Alexandra av Norge på Internet Movie Database (en) Ingrid Alexandra av Norge hos The Peerage (en) Ingrid Alexandra av Norge – Olympedia (no) Kongehuset.no om Prinsesse Ingrid Alexandra (no) Intervju med NRK

Ingrid Alexandra av Norge (født 21. januar 2004) er en norsk prinsesse som er nummer to i arvefølgen til den norske tronen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Draupne

2023-02-04

Draupne

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi']

Draupne (Draupnir, Drypner) er i den norrøne mytologien ringen til Odin. Ringen er smidd av dvergen Sindre og hans bror Brokk. Hver niende natt drypper den åtte like praktfulle ringer. Den ble gitt som én av tre gaver til gudene den gangen Loke hadde veddet hodet sitt på at Sindre ikke greide å smi like prektige gaver som han hadde. Loke hadde klippet av håret til Siv, Tors kone, og for å bøte på dette hadde han fått sønnene til mestersmeden Ivalde og fått dem til å lage tre gaver. Lokes gaver var magisk gullhår til Siv (og Tor), båten Skibladner til Frøy og spydet Gungne til Odin. Sindre og Brokk lagde Draupne til Odin, grisen Gyllenbuste til Frøy og hammeren Mjølner til Tor, og med disse gavene vant de veddemålet. I Gylfaginning kan vi lese om Balders død. Under Balders bålferd la Odin Draupne på bålet. Hermod dro til Hel for å hente Balder tilbake, og da han dro tilbake for å undersøke om alt og alle i hele verden sørget over Balder, tok han Draupne med seg tilbake, og ga den til Odin. I Skirnesmål tilbyr Skirne (Frøys tjener) Draupne til Gerd Gymesdatter for å få Gerd til å gifte seg med Frøy. Da byr jeg deg ringen som på bål ble lagt med Odins unge sønn; åtte jevntunge drypper av den, hver niende natt. Frøy hadde sett Gerd, og hadde stor hjertesorg fordi han trodde han ikke kunne få henne. Skirne får Gerd til slutt til å gi Frøy «noen ømme favntak»... Barre heter som vi begge vet, en lun og stille lund; der vil Gerd unne ham ømme favntak når ni netter er gått Draupne er også navnet på en dverg som nevnes i Voluspå (Volvens fortelling om fortid og framtid).

Draupne (Draupnir, Drypner) er i den norrøne mytologien ringen til Odin. Ringen er smidd av dvergen Sindre og hans bror Brokk. Hver niende natt drypper den åtte like praktfulle ringer. Den ble gitt som én av tre gaver til gudene den gangen Loke hadde veddet hodet sitt på at Sindre ikke greide å smi like prektige gaver som han hadde. Loke hadde klippet av håret til Siv, Tors kone, og for å bøte på dette hadde han fått sønnene til mestersmeden Ivalde og fått dem til å lage tre gaver. Lokes gaver var magisk gullhår til Siv (og Tor), båten Skibladner til Frøy og spydet Gungne til Odin. Sindre og Brokk lagde Draupne til Odin, grisen Gyllenbuste til Frøy og hammeren Mjølner til Tor, og med disse gavene vant de veddemålet. I Gylfaginning kan vi lese om Balders død. Under Balders bålferd la Odin Draupne på bålet. Hermod dro til Hel for å hente Balder tilbake, og da han dro tilbake for å undersøke om alt og alle i hele verden sørget over Balder, tok han Draupne med seg tilbake, og ga den til Odin. I Skirnesmål tilbyr Skirne (Frøys tjener) Draupne til Gerd Gymesdatter for å få Gerd til å gifte seg med Frøy. Da byr jeg deg ringen som på bål ble lagt med Odins unge sønn; åtte jevntunge drypper av den, hver niende natt. Frøy hadde sett Gerd, og hadde stor hjertesorg fordi han trodde han ikke kunne få henne. Skirne får Gerd til slutt til å gi Frøy «noen ømme favntak»... Barre heter som vi begge vet, en lun og stille lund; der vil Gerd unne ham ømme favntak når ni netter er gått Draupne er også navnet på en dverg som nevnes i Voluspå (Volvens fortelling om fortid og framtid). == Referanser ==

Draupne (Draupnir, Drypner) er i den norrøne mytologien ringen til Odin. Ringen er smidd av dvergen Sindre og hans bror Brokk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Napol%C3%A9on_Bonaparte

2023-02-04

Napoléon Bonaparte

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1821', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Franske keisere', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Huset Bonaparte', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ajaccio', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Napoléon Bonaparte (født 15. august 1769 i Ajaccio, Korsika, død 5. mai 1821 på St. Helena i Sør-Atlanteren) var en fransk militær og politisk leder som ved slutten av den franske revolusjon ble Frankrikes mektigste politiker, og som er husket for sitt lederskap av Frankrike under Napoleonskrigene. Han utropte seg selv til keiser av Frankrike under navnet Napoléon I den 18. mai 1804, og hans regime varte til han ble tvunget til å gå av 6. april 1814 etter å ha lidd nederlag i Napoleonskrigene. Hans juridiske reform, Code civil des français eller populært Code Napoléon, har hatt en betydelig innflytelse på sivile lovsystemer verden over, men han er best husket for sin rolle i de kriger som ble ledet mot Frankrike av en rekke forbund hvor særlig Storbritannia sto sentralt, de såkalte Napoleonskrigene. Han etablerte sitt hegemoni over det meste av det kontinentale Europa og søkte å spre idealene til den franske revolusjon, samtidig som han konsoliderte et keiserlig monarki med restaurerte aspekter av Ancien Régime. Grunnet hans suksess i disse krigene, ofte mot tallmessig overlegne motstandere, er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over det meste av verden.Napoléon ble født på Korsika og hans foreldre nedstammet fra genovesisk adel. Han var utdannet artillerioffiser på det franske fastlandet. Han kom seg opp og fram under den første franske republikk og ledet vellykkede felttog under den første og andre koalisjonskrigen mot Frankrike. Han gikk også seirende ut av et felttog på Den italienske halvøya. I 1799 ledet han et statskupp og installerte seg selv som førstekonsul. Fem år senere ble han formelt erklært som landets keiser av det franske senatet, da en forsamling helt dominert av ham selv. I det første tiåret av 1800-tallet var Frankrike under Napoléon engasjert i en rekke konflikter – Napoleonskrigene – som involverte nær sagt alle statsmakter i Europa. Etter en rekke militære seire sikret Frankrike seg en dominerende posisjon på det europeiske fastlandet og Napoléon opprettholdt en fransk innflytelsessfære gjennom en rekke omfattende allianser og ved å utnevne venner og familiemedlemmer til å styre andre europeiske stater som franske klientstater. Den spanske selvstendighetskrigen og den franske invasjonen av Russland i 1812 ble vendepunktet for Napoléon. Hans Grande Armée ble hardt svekket under felttoget mot Russland og av den russiske vinteren og kom seg aldri helt. I 1813 beseiret den sjette koalisjonen hans styrker ved Leipzig; det påfølgende året invaderte koalisjonen Frankrike og tvang Napoléon til å abdisere. Han ble sendt i landsforvisning på øya Elba 20 km utenfor Toscana i Italia. Mindre enn et år senere rømte han fra Elba og grep makten på nytt i Frankrike, men han ble beseiret i slaget ved Waterloo i juni 1815. Napoleon tilbrakte de neste seks årene av sitt liv i britisk fangenskap på øya St. Helena sør i Atlanterhavet. En obduksjon konkluderte med at han døde av magekreft, men det har vært debatt om hans død; blant annet har det vært hevdet at han var offer for en bevisst arsenikkforgiftning. Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, og de ulike syn på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt og fremheves da gjerne først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg. Andre ser ham hovedsakelig som politiker og samfunnsreformator. Av andre blir han betraktet som en stor despot, tyrann eller usurpator.

Napoléon Bonaparte (født 15. august 1769 i Ajaccio, Korsika, død 5. mai 1821 på St. Helena i Sør-Atlanteren) var en fransk militær og politisk leder som ved slutten av den franske revolusjon ble Frankrikes mektigste politiker, og som er husket for sitt lederskap av Frankrike under Napoleonskrigene. Han utropte seg selv til keiser av Frankrike under navnet Napoléon I den 18. mai 1804, og hans regime varte til han ble tvunget til å gå av 6. april 1814 etter å ha lidd nederlag i Napoleonskrigene. Hans juridiske reform, Code civil des français eller populært Code Napoléon, har hatt en betydelig innflytelse på sivile lovsystemer verden over, men han er best husket for sin rolle i de kriger som ble ledet mot Frankrike av en rekke forbund hvor særlig Storbritannia sto sentralt, de såkalte Napoleonskrigene. Han etablerte sitt hegemoni over det meste av det kontinentale Europa og søkte å spre idealene til den franske revolusjon, samtidig som han konsoliderte et keiserlig monarki med restaurerte aspekter av Ancien Régime. Grunnet hans suksess i disse krigene, ofte mot tallmessig overlegne motstandere, er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over det meste av verden.Napoléon ble født på Korsika og hans foreldre nedstammet fra genovesisk adel. Han var utdannet artillerioffiser på det franske fastlandet. Han kom seg opp og fram under den første franske republikk og ledet vellykkede felttog under den første og andre koalisjonskrigen mot Frankrike. Han gikk også seirende ut av et felttog på Den italienske halvøya. I 1799 ledet han et statskupp og installerte seg selv som førstekonsul. Fem år senere ble han formelt erklært som landets keiser av det franske senatet, da en forsamling helt dominert av ham selv. I det første tiåret av 1800-tallet var Frankrike under Napoléon engasjert i en rekke konflikter – Napoleonskrigene – som involverte nær sagt alle statsmakter i Europa. Etter en rekke militære seire sikret Frankrike seg en dominerende posisjon på det europeiske fastlandet og Napoléon opprettholdt en fransk innflytelsessfære gjennom en rekke omfattende allianser og ved å utnevne venner og familiemedlemmer til å styre andre europeiske stater som franske klientstater. Den spanske selvstendighetskrigen og den franske invasjonen av Russland i 1812 ble vendepunktet for Napoléon. Hans Grande Armée ble hardt svekket under felttoget mot Russland og av den russiske vinteren og kom seg aldri helt. I 1813 beseiret den sjette koalisjonen hans styrker ved Leipzig; det påfølgende året invaderte koalisjonen Frankrike og tvang Napoléon til å abdisere. Han ble sendt i landsforvisning på øya Elba 20 km utenfor Toscana i Italia. Mindre enn et år senere rømte han fra Elba og grep makten på nytt i Frankrike, men han ble beseiret i slaget ved Waterloo i juni 1815. Napoleon tilbrakte de neste seks årene av sitt liv i britisk fangenskap på øya St. Helena sør i Atlanterhavet. En obduksjon konkluderte med at han døde av magekreft, men det har vært debatt om hans død; blant annet har det vært hevdet at han var offer for en bevisst arsenikkforgiftning. Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, og de ulike syn på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt og fremheves da gjerne først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg. Andre ser ham hovedsakelig som politiker og samfunnsreformator. Av andre blir han betraktet som en stor despot, tyrann eller usurpator. == Oppvekst, utdannelse og tidlig militær karriere == Napoleon ble født 15. august 1769, som det andre av åtte barn, på familiens gods Casa Buonaparte i byen Ajaccio på Korsika. Foreldrene, Carlo Buonaparte og Letizia Ramolino, fikk til sammen 13 barn, men bare åtte av dem overlevde de første barneårene. Napoleon ble født året før øya ble innlemmet i Frankrike, etter at den uavhengige og italienskkulturelle Republikken Korsika hadde blitt nedkjempet av franske styrker. Han ble døpt Napoleone di Buonaparte, antagelig oppkalt etter en onkel (en eldre bror som døde som barn, var den første av sønnene som ble kalt Napoleone). Da han kom i tyveårene, tilpasset han seg til en mer franskklingende utgave av navnet som Napoléon Bonaparte. Før den tid kunne hans navn også bli stavet som Nabulione, Nabulio, Napolionne, og Napulione.Buonaparte-familien nedstammet fra italiensk lavadel fra Toscana av langobardisk opprinnelse, som hadde kommet til Korsika fra Liguria en gang på 1500-tallet. DNA-prøver som ble gjort i 2012 av en del av familiens etterkommere tyder på eldre nedstamning fra Kaukasia. Forskningen fant haplogruppe type E1b1c1*, som hadde sin opprinnelse tilbake til Nord-Afrika en gang rundt 1200 f.Kr. hos et folk som utvandret til Kaukasia og inn i Europa.Napoleons far, Nobile Carlo di Buonaparte, var advokat med doktorgrad i jus fra i Universitetet i Pisa og fikk stilling som assesor (dommer) i Ajaccio. I 1776 var Carlo di Buonaparte blant de tre korsikanske adelsmenn som reiste til Versailles for å erklære troskap til den nye kongen Ludvig XVI. Han ble senere valgt til Korsikas representant til generalstendene i Versailles og var borte to år. Han hadde nå begynt å kalle seg Charles di Bunoaparte. Tidligere hadde Carlo di Buonaparte vært involvert i den korsikanske motstandsbevegelsen, men skjønte at karrieremulighetene lå i å bli en del av den franske administrasjonen. Den dominerende innflytelse i Napoleons barndom var hans mor, Letizia Ramolino, og hennes faste og bestemte disiplin sørget for å begrense et aktivt og larmende barn. Faren døde da Napoleon var 16 år gammel, og grandonkelen Luciano Buonaparte (1718–1791), som var erkediakon i Ajaccio, ble familiens forsørger og beskytter. Da han døde i 1791 overtok Napoleons onkel (Letizias bror) Joseph Fesch, som også var erkediakon i Ajaccio, denne rollen. I britisk presse skulle Napoleon senere beskrives som kortvokst. I virkeligheten var han 1,7 meter høy, noe som var normal høyde på den tid. Bortsett fra den rene propagandahensikten fra britene ved å fremstille ham som en liten mann, kan det også ha vært misforståelse gående med den franske måleenhet pouce som var litt lengre enn den britiske inch — henholdsvis 2,71 og 2,54 cm.Napoleons adelige, moderat velstående bakgrunn og familieforbindelser gjorde det lettere for ham å studere enn hva som var tilgjengelig for en typisk korsikaner på denne tiden. I desember 1778 ble både Nabullione og Giuseppe di Buonaparte sendt til Frankrike for utdannelse, blant annet for å lære fransk. De ble skrevet inn på skolen i Autun i januar 1779. Fornavnene ble endret til Napoleon og Joseph, men det italienske etternavnet ble beholdt. Allerede i april ble imidlertid Napoleon sendt videre til militærskolen i Brienne-le-Château. Han snakket fransk med en markant korsikansk aksent og lærte seg aldri å stave skikkelig. Han ble ertet av de andre studentene for sin måte å snakke på, men en eksaminator merket seg at Napoleon «hadde alltid utmerket seg for sin matematikk. Han var rimelig godt kjent med historie og geografi... Denne gutten kunne bli en utmerket sjømann.» Da han hadde fullført sine studier ved Brienne i 1784 kom han inn på militærakademiet École militaire i Paris, landets fremste krigsskole. Det fikk han til å oppgi en karriere til havs, noe som hadde fått ham til å vurdere en søknad til britiske Royal Navy. Han trente for å bli en artillerioffiser, og da hans inntekter sank ved farens død, ble han tvunget til å gjennomføre to års skolegang i løpet av et år. Han var dessuten den første fra Korsika som tok eksamen ved École militaire. Han hadde blitt prøvd av den berømte vitenskapsmannen Pierre-Simon Laplace som Napoleon senere utpekte til senatet. === Løytnant ved artilleriet === I 1786 ble han sekondløytnant i et kongelig artilleriregiment og begynte med det sin praktiske militære karriere. På grunn av hans forholdsvis lave byrd var imidlertid hans utsikter til forfremmelse i hæren heller begrenset. Derfor viet han seg mer og mer til forfatterskap. Jean-Jacques Rousseau var hans store forbilde. Han hadde dårlig råd, og måtte dessuten bidra til å forsørge sin bror, Louis. === I revolusjonens tjeneste === Etter at den franske revolusjonen startet i 1789, vendte Napoléon tilbake til Korsika, der det brøt ut et nasjonalistisk opprør mot Frankrike. Det ble borgerkrig, og Napoléons familie flyktet i 1793 over til det franske fastlandet.Napoléon støttet revolusjonen, og steg raskt i gradene. I 1793 var han med på å kjempe fri Toulon fra rojalistene og fra de britiske styrkene som støttet dem. Til alt hell for Bonaparte var det i Toulon en mann med stor innflytelse som visste å rapportere til Paris om Napoleons bragder. Det var Augustin Robespierre, bror av revolusjonslederen Maximilien Robespierre. Resultatet lot ikke vente lenge på seg: 22. desember 1793 fikk Napoléon Bonaparte brigadegenerals rang.Etter at Robespierre ble styrtet og henrettet 27.–28. juli 1794, falt Napoleon i unåde, og ble for en kort tid arrestert som «robespierrianer». Men noe senere ble han kommandør for vestarmeen mot rojalistene i Normandie. I oktober 1795 slo han på oppdrag av direktoriet og den nye revolusjonslederen Paul Barras ned et rojalistisk opprør i Paris. I den forbindelse satte han for første gang inn artilleri inne i selve byen. === Felttoget i Nord-Italia === Det var i 1796 at Napoleon for alvor ble en aktør i første koalisjonskrig. Da fikk han kommandoen over de franske styrkene i Nord-Italia, og i 1796 – 1797 seiret «den lille korporalen», som han ble kalt, med dårlig utrustede franske styrker over Kirkestatens og Østerrikes hærer ved flere sammenstøt. Mantua kapitulerte raskt. I Tolentino ble pave Pius VI med Kirkestaten i februar 1797 nødt til å undertegne fredsavtale på franske premisser. Østerrikerne måtte under erkehertug Karls lederskap inngå en ufordelaktig fredsavtale ved Campo-Formio i oktober 1797. Østerrikerne måtte gå med på å avstå alle besittelser vest for Rhinen (områder på 63 000 km² og med 3,5 mill. innbyggere). For tapet av Belgia og Milano fikk Østerrike overta Republikken Venezia, og slik gikk denne over tusen år gamle republikken under. Av de erobrede områdene i Italia dannet franskmennene datterrepublikker. I Den cisalpinske republikk inngikk store deler av Lombardia med Milano, og dessuten blant annet Modena og Bologna. Også Den liguriske republikk ble opprettet i (Liguria med Genova). I 1802 ble Napoleons italienske republikk ved at Den cisalpinske republikk endret konstitusjon slik at Napoleon ble president. Noe av seieren må absolutt tilskrives Napoleons bruk av det nye kommunikasjonssystemet klaffetelegrafen, som få år tidligere var blitt oppfunnet av Claude Chappe. «Bidrag» fra «de befridde italienere» støttet det nær bankerotte revolusjonære Directoire, og fremmet fremveksten av «Napoleon-myten». Italienske kunstskatter ble bragt til Louvre-museet. === Innledende oversikt over koalisjonskrigene === Napoléon ble fra denne tiden mer og mer engasjert i det som skulle komme til å bli betegnet som koalisjonskrigene, en serie på seks kriger mellom Frankrike (og allierte) og koalisjoner av vekslende sammensetning. Med unntak av den første, som brøt ut før Napoléon var kommet til makt, blir disse krigene også gjerne kalt Napoleonskrigene. 1. koalisjonskrig 1792–1797 (Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania og Piemonte – mot Frankrike) 2. koalisjonskrig 1798–1801/1802 (Russland, Storbritannia, Østerrike, Det osmanske rike, Portugal, Napoli og Kirkestaten – mot Frankrike) 3. koalisjonskrig 1805 (Østerrike, Storbritannia, Russland og Sverige – mot Frankrike) 4. koalisjonskrig 1806/1807 (Preussen, Sachsen og Russland – mot Frankrike) 5. koalisjonskrig 1809 (Østerrike og Storbritannia – mot Frankrike) 6. koalisjonskrig 1812-1814 (Storbritannia, Russland, Preussen, Sverige, Østerrike og tallrike tyske småstater – mot Frankrike)Napoléons siste felttog, som han tapte i slaget ved Waterloo i 1815, regnes i historieskrivningen ikke med som en koalisjonskrig, selv om han kjempet mot en koalisjon av motstandere (Storbritannia og Preussen, dessuten styrker fra Holland og tyske småstater). Men Napoleonskrig må det i alle fall regnes som. === Napoleon bortfører paven === Under et forsøk på å revolusjonere Roma ble den franske general Duphot skutt og drept i byen sent i 1797. Dette benyttet franskmennene som foranledning til å innta Roma den 10. februar 1798. Fem dager etter proklamerte de Den romerske republikk. Fordi pave Pius VI nektet å underkaste seg, ble han den 20. februar tatt med makt og ført til Siena og deretter til Firenze. Mot slutten av mars 1799 ble han trass i alvorlig sykdom så ført til Parma, Piacenza, Torino, over Alpene til Briançon og Grenoble, og til slutt til Valence, der sykdommen seiret den 29. august. Paven ble begravet der, og levningene kunne ikke bringes til Roma før i 1802. === Felttoget mot Egypt === Imens hadde en rekke europeiske land i løpet av 1798 slått seg sammen i en ny koalisjon mot Frankrike, og kamphandlinger brutt ut (begynnelsen på annen koalisjonskrig). Det var til å begynne med ikke verre på kontinentet enn at Napoléon bega seg ut på et dristig vågestykke. Den 19. mai 1798 seilte Napoleons flåte ut fra Toulon på et felttog mot Egypt. Ekspedisjonen omfattet 232 transportskip, 2 000 kanoner, 32 300 soldater og 175 ingeniører og lærde. Hans mål var å omgjøre Middelhavet til et fransk hav og forstyrre Storbritannias forbindelse til India. Erobringen av Malta (10. juni) og Alexandria (2. juli), og seieren over mamelukkene i slaget ved pyramidene (21. juli) gav Bonaparte kontroll over Kairo. Det var før dette slaget han uttalte de berømte ord: «Soldater, glem ikke at fra toppen av disse monumentene stirrer førti århundrer ned på dere !» (Soldats, songez que du haut de ces monuments quarante siècles ont les yeux fixés sur vous !)I Kairo viste han stor respekt for islam. Han skrev et brev til egyptiske befolkningen og fikk brevet oversatt til arabisk. Her erklærte han seg selv som en troende muslim og at han faktisk var mer troende enn de tyrkiske mamelukkene. «In the name of God, the Merciful, the Compassionate. There is no god but God. He has no son, nor has He an associate in His domain....Peoples of Egypt, you will be told that I have come to destroy your religion; do not believe it! Answer that I have come to restore your rights and punish the usurpers, and that, more than the Mamluks, I respect God, his prophet and the Koran...Qadis, sheiks, imams, [In the French version] tell the people that we are friends of the true Muslims. [In the Arabic version] tell the people that the French are also faithul Muslims, and in confirmation of this, we have destroyed the Pope, who called for war against the Muslims.»Da han senere ble klandret for det, svarte han: «Det var nødvendig for general Bonaparte å kjenne islams prinsipper og styresett, de fire sektenes oppfatninger, og deres relasjoner til Konstantinopel og Mekka. Det var nødvendig for ham å bli godt kjent med begge religioner, for det hjalp ham til å vinne det italienske kleresis såvel som de egyptiske ulemaers gunst.» De franske flåtestyrker på sin side ble nesten fullstendig knust av den britiske flåte under admiral Horatio Nelson i sjøslaget ved Abukir (1.-2. august 1798), også kalt slaget ved Nilen. Bare to av de 15 franske skipene kom seg unna, og kunne ikke lenger støtte Napoleon med beskyttelse av hans troppetransportskip. Britene fikk på nytt kontrollen over Middelhavet, og gjenerobret Malta. Nå var de franske invasjonsstyrkene henvist til fremrykning kun over land. Et fremstøt mot Syria slo feil ved Akko, og ettersom det også var brutt ut pest blant troppene (mai 1799) måtte Napoleon retirere til Egypt. Russland og Det ottomanske rike allierte seg nå mot franskmennene. I Egypt gjenvant Napoleon ved slaget ved Abukir den 25. juli 1799 mye av Frankrikes tapte ære.Imens hadde kamphandlingene blitt heftigere på det europeiske kontinent. I Frankrike hadde samtidig rojalistene vokst seg sterkere. Da bestemte Napoleon seg for å vende tilbake til Paris, i 1799 – uten sine styrker. Bonaparte overlot kommandoen til general Kléber. Denne arméen kapitulerte til slutt den 31. august 1801 etter å ha lidd store tap – 13 500 døde, for det meste på grunn av en sykdomsepidemi. Tross den forholdsvis korte tiden Napoleon hadde kontrollen i Egypt, rakk han å gjennomføre en rekke reformer i landet. Han grunnla Egypts første postvesen, opprettet et eget egyptisk myntverk, fikk bygget møller til å male korn og pumpe vann, innførte renovasjon i byene, installerte Kairos første gatebelysning, påbegynte et sykehus for fattige, fikk trykket de første bøkene på arabisk i Egypt (småskrifter om hvordan beskytte seg mot pest), og igangsatte karttegning av Kairo og resten av landet. Han grunnla også en vitenskapelig publikasjon, La Decáde Égyptienne, og dagsavisen Le Courrier de l’Égypte. Det ble åpnet handelskontorer i alle de store egyptiske byene, etablert en offentlig instans for registrering av jordeiendommer og et folkeregister. Napoleon fikk påbudt at egyptiske forretninger, restauranter og kaféer måtte ha bevilling. Videre fikk han opprettet politistasjoner og lot bygge veier og kanaler. Napoleon var lidenskapelig opptatt av Egypts rike fortid. På denne tiden var den i stor grad uutforsket. Napoleons planmessige kartlegging av Egypts fornminner gjør at han i ettertid fremstår som grunnleggeren av egyptologien. Han etablerte Det egyptiske institutt etter fransk forbilde med avdelinger for matematikk, fysikk, politisk økonomi, litteratur og kunst. Dette instituttet gjennomførte flere banebrytende vitenskapelige undersøkelser, blant annet matematiske beregninger av pyramidene og Nilens oversvømmelser. Franskmennene lokaliserte dessuten restene etter faraoenes forsøk på bygging av en Suezkanal. Napoleons vitenskapsmenn beskrev, tegnet og undersøkte det de kom over av templer og ruinbyer. Det mest spektakulære funnet de gjorde var Rosettasteinen som ble gravd frem i 1799. Innskriften på steinen inneholdt koden for å kunne lese gammelegyptisk (hieroglyfer) og gjorde det senere mulig for forskeren Jean-François Champollion å begynne den første inngående forståelsen av gammelegyptisk historie og kultur. Det egyptiske instituttets samlede arbeide var så omfattende at det tok 20 år før alt var publisert i verket Description de l’Égypte (en beskrivelse av Egypt) som kom i 28 bind. == Førstekonsul == Ved et statskupp i 1799, 18 brumaire-kuppet (18. brumaire tilsvarer den 9. november), opprettet han en ny styreform for Frankrike, «Konsulatet» (Le Consulat), med ham selv som førstekonsul og to andre konsuler som i praksis hadde liten makt. Den nye forfatningen ble lagt ut til folkeavstemning og fikk overveldende flertall (omtrent 3 millioner ja mot 1 562 nei). Bonaparte ble valgt til førstekonsul for en periode på 10 år. Forfatningen trådte offisielt i kraft 14. desember 1799. Napoleon var i praksis blitt tilnærmet enerådig. === «Code Napoléon» === Han gjennomførte raskt flere varige reformer innen utdannelsesvesenet, forvaltningen og i retts- og finansvesenet. Hans lovsamling, redigert av Jean-Jacques Régis de Cambacérès (annenkonsul fra 1799 til 1804) og kalt Code civil eller Code Napoléon (1804), har den dag i dag en viss betydning i en rekke land. Code civil garanterte personlig frihet, likhet for loven, retten til privat eiendom, sivil ekteskapsinngåelse, og skilsmisse på visse betingelser som var betydelig lettere for menn enn for kvinner. Den siste rettigheten skulle Napoleon selv benytte seg av i 1809; hans hustru hadde ikke født ham noen etterkommere. === Østerrike betvinges, fred med Storbritannia === I 1800 dro Napoleon med sin hær over Alpene og slo den østerrikske hæren igjen, særlig ettertrykkelig den 14. juni 1800 i slaget ved Marengo. Deretter undertegnet også britene en fredsavtale. === Konkordatet med Pavestolen === Etter lange forhandlinger undertegnet Frankrike og Pavestolen et konkordat den 15. juli 1801, som bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør. Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjering forsøkte å ta kontrollen med å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil. Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen og erklærte katolisismen som den religion som det store flertall av alle franskmenn tilhørte (men ikke som statens religion, som tidligere). Biskopene skulle utnevnes av Bonaparte, men vigslet av paven. Prestene ble statslønnede tjenestemenn. === Salget av Louisiana til Amerikas forente stater === I 1802 var den amerikanske president Thomas Jefferson beredt til å kjøpe Nouvelle-Orléans fra Frankrike. Napoleon hadde kort tid før ervervet Fransk Louisiana (som var et område vesentlig større en dagens amerikanske delstat Louisiana) fra Spania. Jefferson sendte James Monroe til Paris for at forhandlingene skulle gå bedre. Napoleon visste at det ikke var til å unngå at krigen mot Storbritannia ville blusse opp igjen. Frankrike hadde nettopp lidd et tungt nederlag da hans hær hadde forsøkt å erobre Santo Domingo på øya Hispaniola i Vestindia. En kombinasjon av gulsott og slavenes frihetskjemper Toussaint L'Ouverture gjorde at Frankrike mislyktes. Napoleon forstod at hans svekkede styrker ikke ville makte å forsvare Louisiana, og bestemte seg for å selge det til amerikanerne. De amerikanske forhandlerne var forbløffet over at deres tilbud på 2 mill. dollar for New Orleans ikke bare ble godtatt, men at de for under 15 mill. dollar dessuten fikk på kjøpet et langt større område enn det de opprinnelig hadde vært ute etter – de fikk hele området langs Mexicogulfen opp til Canada i hele bredden mellom Mississippi-floden og Rocky Mountains. Dette var et kjøp som fordoblet USAs størrelse.Dette salget kom sjokkerende på Jean Baptiste Bernadotte som i utgangspunktet var lovt en plass i Napoleons styre i Amerika. === Storbritannia erklærer krig === Uenighet om øya Malta i Middelhavet ga Storbritannia foranledning til å trekke seg fra fredstraktaten i Amiens og erklære Frankrike krig 18. mai 1803. Engelskmennene hadde aldri betraktet fredstraktaten som annet enn en midlertidig våpenhvile og var grunnleggende skeptisk til den økende franske innflytelsen på kontinentet. På samme tid begynte franske rojalister som hadde hovedbase i London å sende agenter med planer om å medvirke til å drepe Napoloen mot Paris. Britene hjalp til med overfarten. Mange av agentene ble oppdaget og drept av fransk politi allerede på kanalstrendene, andre ble tatt i Paris. Fransk politi fikk gjennom avhør vite at den legendariske opprørslederen fra Bretagne George Cadoudal og general Jean-Charles Pichegru var blant konspiratørene som befant seg i Frankrike. Charles Pichegru ble tatt vinteren 1804 og døde senere på cella. George Cadoual ble også arrestert og henrettet ved giljotin i juni 1804. Under avhør hadde Cadoul fortalt at han hadde ordre om å vente på en bourbonsk prins. Napoleon og hans politifolk falt etterhvert ned på at denne prinsen måtte være Louis Antoine, hertug av Enghien som holdt til i Baden, Tyskland, like ved den franske grense. Han ble pågrepet av franske spesialstyrker og ført til Paris hvor han ble dømt og skutt. Henrettelsen vakte indignasjon i utlandet, men mange franskmenn støttet den. De rojalistiske agentene hadde ikke hatt folkelig støtte, og avsløringen av attentatplanene bidro til å styrke Napoleons stilling og medvirket til at Frankrike 18. mai 1804 vedtok en lov om at Napoleon skulle bli «franskmennenes keiser». En folkeavstemning ble avholdt i november. Over 3,5 millioner stemte ja til loven, og færre enn 3 000 stemte nei. == Napoleon I, franskmennenes keiser == === Keiserkroning i Paris og kongekroning i Milano === Napoleon opprettet nå det franske arvekeiserdømme, og kronte seg selv til keiser den 2. desember 1804 i Notre-Dame-katedralen i Paris. Han satte så keiserinnekronen på sin hustru Josephines hode. Pave Pius VII var til stede, men ikke selvvalgt. Han hadde til og med undertegnet en betinget abdikasjon fra pavestolen som kardinalene skulle offentliggjøre dersom Napoleon nektet å la ham vende tilbake til Roma.Noen måneder senere, den 26. mai 1805 i Milano, lot Napoleon seg krone med den lombardiske jernkrone til konge av Italia. === Tredje koalisjonskrig === På det europeiske kontinent ble det nå organisert en ny koalisjon mot Napoleon. Koalisjonen bestod av Napoli, Russland, Storbritannia, Sverige (fra 31. oktober 1805) og Østerrike. Krigen som så brøt ut, går under navnet tredje koalisjonskrig. Den begynte med seire for Napoleon mot østerrikerne: Den østerrikske hær ble tvunget til kapitulasjon ved Ulm den 20. oktober 1805. Den 30. oktober slo en annen fransk styrke den østerrikske sørflankens styrke i slaget ved Caldiero i Nord-Italia. Napoleons hær marsjerte inn i Wien. === Slaget ved Trafalgar === På fransk side hadde samtidig nå utviklet planer om en invasjon av England. Invasjonsstyrker på 150 000 mann ble konsentrert ved Boulogne. Men for å kunne gjennomføre en trygg overfart over Den engelske kanal, måtte den britiske flåte beseires eller svekkes vesentlig. Men den franske plan om sammen med spanjolene å beseire Storbritannia til sjøs, slo feil. Den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve seilte på Napoleons befaling ut fra Cádiz for å bryte den britiske blokade. Ved slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 (dagen etter de østerrikske hovedstyrkers kapitulasjon ved Ulm) seiret britene under admiral Horatio Nelson, som imidlertid selv ble såret og døde av sine sår. Trafalgar er et kapp på den spanske sørkyst, omtrent midtveis mellom Cádiz og Gibraltarstredet. Sjøslaget ble utkjempet i Atlanterhavet vest for dette kappet. Den fransk-spanske flåten mistet 20 skip, som enten ble erobret eller senket (blant dem flaggskipet, det uforlignelige «Santissima Trinidad», det eneste firedekks skip som noensinne var blitt bygd, med 116 kanoner og rundt 1 000 manns besetning). Britene tapte ikke ett eneste kampskip. Britenes tap var 449 døde og 1 241 sårede; den fransk-spanske side 4 408 døde og 2 545 sårede. Nelsons seier hadde til følge at Napoleons planer om en invasjon av England ble ugjenkallelig lagt i grus. Etter dette dominerte britene verdenshavene de neste 100 år Det var ved begynnelsen av Slaget ved Trafalgar at det vidgjetne flaggsignalet «England expects that every man will do his duty» (England forventer at hver mann vil gjøre sin plikt) ble gitt av admiral Nelson. Dette signalet ble senere imitert av andre flåter. Napoleon forordnet kort tid etter at den franske oversettelse ble satt opp på franske farkoster, «La France compte que chacun fera son devoir». === Krigen fortsetter mot Østerrike, Russland og Preussen === Napoleon gikk til angrep på sine fiender på det europeiske kontinent. I det såkalte trekeiserslaget, eller slaget ved Austerlitz, vant han den 2. desember 1805 en stor seier over Østerrike og Russland. Dette slaget demonstrerte Napoleons evner som taktiker på en lysende måte. Vel var han ved hjelp av spioner blitt kjent med sine fienders hemmelige trompetsignaler slik at han selv kunne fingere deres ordregivning slik at de rykket frem på tider og steder som passet franskmennene best. Men hovedgrunnen til seieren lå i hvordan han forordnet sin høyre (sørlige) flanke til å late som om panikk hadde brutt ut blant dem og dermed lokke fienden ut i et åpent lende og inn i en felle. Napoleons 68 000 mann nedkjempet østerriksk-russiske hærs 90 000. Østerrikerne beregnet etterpå sine tap til 6 000, russerne mistet 21 000 mann, og franskmennene 1 290 døde (6 943 sårede).Resultatet ble blant annet freden i Pressburg (nå Bratislava) den 26. desember 1805 mellom Østerrike og Frankrike. Østerrike måtte avstå en rekke territorier, og med dette var den tredje koalisjonskrig over. === Den fjerde koalisjonskrig fører til Preussens sammenbrudd === Napoleon hersket nå over størstedelen av det kontinentale Vest-Europa. Men igjen ble det inngått en militær koalisjon mot Frankrike, og denne gang var det Preussen og Sachsen som grep til våpen (Den fjerde koalisjonskrigen; russerne var også med). Den 14. oktober 1806 kom det til dobbeltslaget ved Jena og Auerstedt – egentlig to atskilte slag – , og her knuste Napoleon de prøyssisk-saksiske styrker.De franske styrkene marsjerte inn i Berlin. Preussen forble okkupert i mange år og måtte betale høye «bidrag» til Frankrike. Napoleon marsjerte også gjennom Polen, og tok opp kampen mot russerne. Slaget ved Pultusk 26. desember 1806 brakte ingen avklaring. Så fulgte slagene ved Eylau (8. februar 1807) og Heilsberg (10. juni), men det var ikke før den 14. juni 1807 at franskmennene vant noen avgjørende seier. Etter dette kunne Napoleon fremtvinge en avtale med tsar Aleksander I av Russland der de delte Europa mellom seg (freden i Tilsit, 7. juli 1807). Russerne gikk også med på den franskstyrte kontinentalblokaden som tok sikte på å utestenge Storbritannia fra all handel med det europeiske kontinent. === Kontinentalblokaden === Denne blokaden, i England kalt «det kontinentale system», var en politikk Napoleon hadde slått inn på etter Trafalgar. Ettersom han ikke hadde klart å beseire Storbritannia militært, ville han ramme landet økonomisk. Men også dette sviktet – det viste seg at det kontinentale Europa selv var mer avhengig av Storbritannia, enn omvendt. === Krigen i Spania === Napoleon invaderte tidlig i 1808 dernest Spania og innsatte sin bror Joseph Bonaparte som konge der. Spanjolene gjorde opprør, og Napoleon var ikke i stand til å nedkjempe opprørerne. Uttrykket «gerilja» (spansk: guerilla, en diminutivform av guerra, «krig») kom i bruk etter denne tid; det beskrev den kampform som spanjolene tok i bruk mot de franske tropper. Britene invaderte Spania gjennom Portugal i august 1808, og sammen med de spanske nasjonalistiske geriljastyrkene drev de sakte, men sikkert franskmennene tilbake. Napoleons samtidige okkupasjon av Kirkestaten og senere behandling av pave Pius VII bidro til å styrke de katolske spanjoler i motstanden mot franskmennene. === Kirkestaten innlemmes, paven bortføres igjen === Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under Joachim Murat paveflagget over Castel Sant'Angelo fire for godt; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele Roma der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat: Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal Pacca og de andre av pavens tilhengere.Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle. === Femte koalisjonskrig: Østerrike og Storbritannia går til angrep === Mens Frankrike var engasjert på den spanske halvøy, gikk Østerrike til angrep på det franskallierte/kontrollerte Tyskland. Nå led Napoleon sitt første virkelig sviende nederlag på det europeiske kontinent, ved Aspern utenfor Wien den 22. mai 1809. Men østerrikerne hadde ikke krefter til å utnytte seieren, og ble til slutt beseiret i slaget ved Wagram den 6. juli 1809. Britene vant bare noen mindre seire i den store sammenheng, blant annet i de franske kolonier. En britisk ekspedisjon mot Walcheren i 1809 slo feil. For østerrikerne ble nederlaget ved Wagram skjebnesvangert: Ved freden i Schönbrunn i oktober 1809 måtte de avstå viktige områder til Frankrikes allierte stater eller lydriker. Bayern fikk bl.a. Salzburg og Nord-Tirol; Italia fikk Sør-Tirol; Frankrike fikk de illyriske provinser (ved Adriaterhavet); hertugdømmet Warszawa fikk Vest-Galisia og Kraków, og Russland fikk Tarnopol. === Striden mot kirken tiltar === Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men bannbullen ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene Fesch, Caprara og Maury at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia. I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bli boende i Paris. Han tvang alle de kardinaler som fremdeles var i Roma til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal Consalvi nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter. Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Keiseren prøvde da gjennom kardinal Cambacérès til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel kardinal Fesch og andre avla meget tvilsomme vitnesbyrd ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter (de «sorte kardinaler», så kalt ettersom de gikk i vanlige presteklær). === Felttoget mot Russland === Tsar Aleksander mistrodde Napoleon mer og mer, og nektet etterhvert å samarbeide med ham i blokaden mot britene. Det begynte å bane seg frem en ny antifransk koalisjon, og de stridigheter som så fulgte blir gjerne kalt den sjette koalisjonskrig. Stilt overfor den nye koalisjonen, bestemte Napoleon seg for å angripe Russland. I forkant fordypet han seg i Voltaires bok om krigerkongen Karl XII som hadde invadert landet drøyt hundre år tidligere. Napoleon håpet å unngå de feil som den gangen hadde ført til at Karl XII mislyktes i å erobre Russland. Med den største hæren han noensinne hadde samlet begynte Napoleon felttoget på sensommeren 1812. Polakkene hadde advart ham om at det kunne bli et langvarig prosjekt. De foreslo at han først burde nøye seg med å gjenerobre områder russerne hadde tatt fra Polen, og så bygge opp til nytt angrep derfra. Men Napoleon hørte ikke på det. Akkurat som polakkene hadde forutsagt og Karl XII hadde opplevd det, trakk russerne seg tilbake uten at det kom til noen avgjørende slag. Napoleon fulgte etter; russerne brukte den brente jords taktikk. Nesten overalt hvor soldatene rykket frem fant de rykende ruiner. Ved Borodino utenfor Moskva den 7. september, kom det endelig til et større slag. Russerne trakk seg på nytt tilbake etterpå, og Napoleon presset på i forventningen om at den flyktende tsaren nå ville forhandle. De franske troppene rykket inn i Moskva og Napoleon innkvarterte seg i et av tsarens slott. Napoleon fryktet at byen skulle være tom for mat, men til sin forbløffelse oppdaget soldatene hans snart at det fantes store mengder mat og drikkevarer i Moskvas kjellere, selv mesteparten av tsarens eget forråd var intakt. Men så begynte byen å brenne, trolig påsatt av russiske patrioter. Etter en desperat kamp mot flammene, lyktes det franskmennene å redde såpass med bygninger at soldatene ennå hadde steder å sove. Situasjonen var imidlertid uholdbar. Lagrene av mat, brensel og ammunisjon var begrenset. Dessuten nektet tsaren å forhandle. Den enorme avstanden til Frankrike gjorde det umulig å opprettholde stabile forsynings- og kommunikasjonslinjer. Dessuten kunne Napoleon av politiske årsaker ikke bli for lenge borte fra Paris. Etter å ha nølt alt for lenge besluttet han så å trekke styrkene ut. Han trakk seg vestover, og vinteren kom. Tilbaketoget ble en katastrofe. Den tidlige vinteren kombinert med de franske soldatenes sommeruniformer, og mangel på mat og overnattingssteder, gjorde den franske hæren svak overfor stadige russiske angrep. Av de over 600 000 menn som hadde rykket inn i Russland var det færre enn 40 000 som kom seg i sikkerhet. Flesteparten av soldatene frøs ihjel eller døde som følge av skader fra stadige russiske bakholdsangrep. Mange døde av utmattelse og sult fordi mangelen på hester innebar at soldatene måtte gå. === Folkeslaget ved Leipzig og abdikasjonen i Fontainebleau === Da de så hvor svekket Napoleon nå var, tok flere land på nytt til våpen mot franskmennene. I slaget ved Vitoria den 21. juni 1813 ble det franske herredømmet over Spania brutt. Franskmennene måtte trekke seg tilbake over Pyreneene. Alvorligere var nederlaget ved folkeslaget i Leipzig (16-19. oktober 1813): ca. 195 000 franskmenn mot inntil 350 000 allierte; 110 000 døde. Så fulgte slaget ved Arcis-sur-Aube 20.-21. mars. Imens angrep britene under Wellington i Sør-Frankrike. Den 31. mars 1814 inntok de allierte Paris. Napoleon abdiserte den 6. april, og mer formelt i Fontainebleau den 11. april 1814. Det siste slaget fant sted i Sør-Frankrike den 10. april (Slaget ved Toulouse); nyheten om at Napoleon i virkeligheten hadde gått av, hadde ikke nådd frem. === Fangenskapet på Elba === Etter Fontainebleau tvang de allierte ham til å dra i eksil til Elba, en liten øy i Middelhavet øst for Korsika og rett utenfor Italias vestkyst. De lot ham beholde keisertittelen, men hans keiserdømme var avgrenset til denne lille øya. Napoleon forsøkte å begå selvmord med gift, men det slo feil. Mytene sier at han inntok ca. 12 ganger «anbefalt» dose for menneskelig selvmord, og kroppen hans avviste stoffet (han kastet opp) før den hadde rukket å ta til seg noe som helst av giften. Han fikk da et psykisk løft og følte antagelig at han ikke kunne dø, utenom i kamp. På vei til Elba ble han utsatt for et mordforsøk som mislyktes. Den eneste av hans søsken som besøkte ham på Elba, var lillesøsteren Pauline Bonaparte, hengiven og tro som alltid. I Frankrike hadde nå rojalistene overtatt og innsatt kong Ludvig XVIII. På Elba ble Napoleon bekymret over sin kones og sin sønns skjebne – de var falt i østerrikernes hender. Den franske regjering nektet å betale noe for Napoleons underhold, og han snappet opp rykter om at han snart skulle forvises til en fjern øy i Atlanterhavet. Dessuten var han vel orientert om franskmennenes økende misnøye med den nyinnsatte rojalistiske regjeringen. Ludvig XVIII var ingen populær konge. Basert på sin antagelse om at folket ønsket ham tilbake, flyktet han fra Elba den 26. februar 1815 og var tilbake på fastlandet den 1. mars. Kongen sendte tropper for å stanse ham. Napoleon gikk rett og slett ut av sin vogn, gikk soldatene i møte og sa: «Dersom noen mann skulle ønske å skyte sin keiser, la ham gjøre så». Soldatene fulgte ham så til Fontainebleau. Her ble han den 20. mars mottatt av enorme folkemengder som hilste hans gjenkomst med begeistring. Hans triumfferd mot hovedstaden ble ledsaget av en regulær hær som var vokst til 140 000 mann og en styrke frivillige med om lag 200 000 mann. == Det endelige nederlag == Han tok suverent kommandoen for de tropper som var sendt ut for å fange ham. I løpet av kort tid tok han igjen makten i Frankrike og reiste en ny hær som kunne gjenoppta en krig mot de andre landene i Europa. Ved slaget ved Waterloo i det som i dag er Belgia led Napoléon det endelige nederlag 18. juni 1815. Napoléon hadde der angrepet britene under hertugen av Wellington, og var nær ved å seire da prøyssiske tropper under marskalk Blücher ankom slagmarken. Dette forandret alt: Napoleon led et ettertrykkelig nederlag, og flyktet med sin livgarde til Paris. Slaget ved Waterloo var imidlertid ikke det siste slaget under Napoleonskrigene. Samme dag begynte slaget ved Wavre, der tre franske korps kjempet mot elementer tilhørende general Blüchers styrker. Kampene fortsatte morgenen etter, den 19. juni 1815, og endte med en fransk seier. Men det var en hul seier. For prøysserne var det hele en strategisk seier fordi de ved å engasjere disse franske styrkene forhindret deres deltakelse ved Waterloo, der de kanskje kunne ha vært tungen på vektskålen og sikret Napoléon seieren. Utenfor havnen i Rochefort overgav han seg formelt den 15. juli 1815 om bord på det britiske krigsskipet HMS Bellerophon.Nederlaget var definitivt: Han måtte gå i britisk fangenskap og ble deportert til øya St. Helena i det sørlige Atlanterhavet. == Forvist til St. Helena == Napoleon ble fengslet og deretter forvist til den 16 km brede og 8 km lange øya St. Helena midt i Atlanterhavet, 1 870 km fra vestkysten av Afrika. I hans første to måneder her, levde han i en paviljong på Briars-eiendommen som tilhørte en William Balcombe. Napoleon kom på vennskapelig fot med familien, særlig Balcombes 14 år gamle datter Lucia Elizabeth, den eneste som snakket fransk, og som senere skrev Recollections of the Emperor Napoleon (Erindringer om keiser Napoleon). Dette vennskapet ble avsluttet i 1818 da britiske myndigheter ble mistenksomme på om Balcombe hadde fungert som mellommann mellom Napoleon og Paris, og forviste sistnevnte fra øya.Napoleon flyttet til Longwood-huset i desember. Det hadde forfalt og stedet var fuktig, forblåst og usunt. Avisen The Times publiserte artikler som antydet at de britiske myndighetene forsøkte å framskynde hans død, og han klagde ofte på levevilkårene i brev til guvernøren og sin oppsynsmann.Med en liten kjerne med tilhengere dikterte Napoleon sine memoarer og kritiserte sine britiske fangevoktere, særlig Lowe. Historikerne har bedømt Lowes behandling av Napoleon som dårlig, eksempelvis av Frank McLynn. Lowe forverret en vanskelig situasjon, blant annet ved å redusere Napoleons forbruk, innføre en forordning om at ingen gaver kunne bli gitt til ham om de nevnte hans keiserlige status, som et dokument hans tilhengere hadde signert som garanterte at de vil bli værende sammen med Napoleon i det uendelige.I 1818 rapporterte The Times et falskt rykte om at Napoleon hadde rømt og uttalte at nyheten hadde blitt møtt med spontan lyssetting i London (i henhold til en skikk hvor huseieren satte et stearinlys i vinduet ut mot gaten for å bebude gode nyheter). Det var også sympati for ham i det britiske parlamentet: Lord Holland ga en tale hvor han krevde at fangen ble behandlet uten unødvendig strenghet. Napoleon holdt seg informert om hendelsene via The Times og håpet på frigivelse i påvente av Holland ble statsminister. Han fikk også støtte fra lord Cochrane som var involvert i Chiles og Brasils kamp for uavhengighet og ønsket å redde Napoleon for å hjelpe ham å opprette en nytt rike i Sør-Amerika, et opplegg som ble umuliggjort ved Napoleons død i 1821.Det var også andre konspirasjoner på å redde Napoleon fra fangenskapet, inkludert et fra Texas hvor soldater i landflyktighet fra Grande Armée ønsket en form for gjenoppstandelse av Napoleons keiserrike i Amerika. Det var faktisk også en plan om redde ham ved hjelp av en primitiv ubåt. For Lord Byron var Napoleon kroneksempelet på en romantisk helt, den forfulgte, ensomme og ufullkomne geni. Nyheten om at Napoleon hadde begynt med hagearbeid ved Longwood bidro også positivt for hjemmekjære britiske følelser. === Død === Napoleons personlige lege, Barry O'Meara, advarte autoritetene om hans minskende helse, hovedsakelig grunnet den tøffe behandlingen han fikk ved hans fangevokter Lowe, hevdet O'Meara, og som førte til at Napoleon i månedsvis var innesperret på det fuktige og falleferdige boligen på Longwood. O'Meara holdt en hemmelig brevveksling med en sekretær ved admiralitet i London, og visste at hans brev ble lest av folk høyere oppe i systemet. Han håpet at på denne måten ville myndighetene bli alarmert, men det skjedde ikke.I februar 1821 begynte Napoleons helse raskt å svikte, og den 3. mai ble han sett til av to nylig ankomne britiske leger, men de kunne bare anordne lindrende legemidler. Han døde to dager senere etter å ha skriftet i nærvær av fader Ange Vignali. Han siste ord var «France, armée, tête d'armée, Joséphine». («Frankrike, hær, hærens hode, Joséphine»).Napoleons opprinnelige dødsmaske ble gjort en gang den 6. mai, skjønt det er ikke klart hvilken lege som opprettet den. I Napoleons testamente hadde han bedt om bli gravlagt ved bredden av Seinen, men den britiske guvernøren beordret at han skulle gravlegges på St. Helena. Hudson Lowe insisterte på at inskripsjonen skulle lyde «Napoleon Bonaparte»; Montholon og Bertrand ønsket den keiserlige tiltalen «Napoleon» ettersom kongelige signerte med kun deres fornavn. Som et resultat ble gravstein etterlatt uten noe som helst navn. I 1840 fikk Ludvig Filip av Frankrike tillatelse fra britene for å returnere Napoleons levninger til Frankrike. Legningene ble transportert ombord på fregatten «Belle-Poule» som var blitt malt svart for anledningen. Den 29. november kom skipet fram til Cherbourg i Frankrike. Levningene ble deretter overført til dampskipet «Normandie» som transporterte dem til Le Havre, oppover Seinen til Rouen og videre til Paris.Den 15. desember ble det holdt en statsbegravelse. Likfølget gikk fra triumfbuen, Arc de Triomphe, nedover Champs-Élysées, over Place de la Concorde og til Esplanade des Invalides og deretter til Sankt Jérômes kapell, hvor det ble værende inntil gravkisten formgitt av Louis Visconti var fullført. I 1861 ble Napoleons levninger gravlagt i sarkofag av porfyr i krypten under kuppelen på Les Invalides. === Dødsårsaken === Napoleons lege, François Carlo Antommarchi, ledet obduksjonen som slo fast at dødsårsaken var kreft i magesekken. Antommarchi signerte imidlertid ikke den offisielle rapporten. Napoleons far hadde dødd av magekreft, skjønt det var tilsynelatende ukjent på den tiden da obduksjonen ble utført. Antommarchi fant bevis på kronisk sår i magen, og det var den mest passende forklaringen for britene ettersom de ville unngå kritikk over deres behandling av keiseren. I 1955 ble dagbøkene over Napoleons pleie utgitt. Beskrivelser av Napoleon i månedene før hans død fikk Sten Forshufvud til å fremme andre årsaker til hans død, inkludert bevisst forgiftning ved arsenikk, i en artikkel i vitenskapstidsskriftet Nature i 1961. Arsenikk ble benyttet som en gift i den aktuelle perioden ettersom det ikke var mulig å etterspore om det ble gitt over et lengre tidsrom. Forshufvud sammen Ben Weider bemerket i en bok fra 1978 at keiserens legeme var funnet i bemerkelsesverdig god tilstand da det ble flyttet i 1840. Arsenikk har en sterk bevarende effekt, og derfor støttet dette hypotesen om forgiftning. Forshufvud og Weider observerte at Napoleon hadde forsøkt å slukke en unormal tørst ved drikke store mengder med orgeat (en søt sirup framstilt av blant annet mandel og sukker) som inneholdt forbindelser av cyanid som smakstilsetning.De opprettholdt at det kaliumtartrat som ble benyttet i hans behandling forhindret at maven fordrev disse sammensetningene og at tørst var et symptom på forgiftning. Deres hypotese var at kalomel (en kvikksølvklorid) som ble gitt til Napoleon ble en overdose som drepte ham og etterlot betydelige vevskader. En artikkel fra 2007 hevdet at denne formen for arsenikk som ble funnet i Napoleons hårrøtter var av en mineralsk type, den mest giftige, og i henhold til teksologen Patrick Kintz, støttet dette konklusjonen om at hans død var mord. Tapetet som ble brukt i Longwood inneholdt store nivåer av arsenikk som var benyttet som fargestoff av britiske fabrikanter. Limet, som var uskyldig i et kjølig britisk miljø, kan ha fått mugg i et langt mer fuktig klima og avgitt giftig arsingass. Denne teorien har dog blitt utelukket da den ikke forklarer oppsugingsmønstre av arsenikk funnet i andre analyser. Det har vært moderne analyser som har støttet den opprinnelige obduksjonen. Forskere har analysert prøver av Napoleons hår fra hele hans liv, og fra hans familie og andre samtidige. Forskningen som ble utgitt i 2008, viste at alle prøvene hadde høye nivåer av arsenikk, rundt regnet 100 ganger høyere enn nåværende gjennomsnitt. I henhold til disse forskerne var Napoleons legeme allerede meget kontaminert med arsenikk som en gutt, og den høye konsentrasjonen av arsenikk som ble avdekket i hans hår hadde ikke sin årsak i bevist forgiftning. Folk var jevnt utsatt for arsenikk fra lim og fargestoffer hele deres liv. Forskning publisert i 2007 og 2008 har avvist bevisene på arsenikkforgiftning, og bekreftet bevis på kronisk magesår og gastrisk kreft som årsaken for hans død. == Napoléon som samfunnsreformator == I sine år ved makten fikk Napoléon planlagt og igangsatt en rekke reformer innen lovgivning, statsorganisering og offentlige velferdsordninger, og i tillegg en mengde byggeprosjekter. Dette gjaldt ikke bare for Frankrike, men også de land og folk som etter hvert kom under fransk kontroll. I ungdommen var Napoléon spesielt opptatt av Rousseau og Montesquieu. Hans politikk var tildels influert av deres tanker, han hadde sympati for idéene som ledet til revolusjonen i 1789. Napoléon var imidlertid skeptisk til tankene om en fullstendig demokratisering av statsmakten. Hans ideal var en hierarkisk samfunnsmodell, med et kompetent forvaltningsapparat styrt av én sterk og dyktig leder på toppen. Han innså likefullt at en statsmakt kun kan overleve i lengden hvis den har folkets sympati. Det grunnleggende prinsippet for Napoléons makt og styre kan derfor beskrives som autoritet ovenfra basert på tillit nedenfra. === Statsapparat og innenrikspolitikk === Under Napoléon ble Frankrikes offentlige forvaltningssystem modernisert og sterkt sentralisert. Landet ble oppdelt i departementer (fylker). Det ble etablert en ny stilling kalt prefekt. Dette var en representant for statsmakten som fantes i hvert departement. Prefektene rådde over et generalråd; en forsamling ansvarlig for departementets budsjett, og dessuten et administrasjonsråd med 3 til 5 medlemmer. Prefektenes oppgave var så raskt som mulig å sørge for at statens lover og direktiver ble oppfulgt overalt i samfunnet. Prefektene rapporterte til Napoléon om stemningen i departementet og ute blant folk. Napoléon utnevnte selv prefektene, som ikke måtte være fra de områdene de skulle virke i. Dette for å hindre korrupsjon og forutinntatthet. I kommunene ble det innført et tilsvarende forvaltningssystem. Det fremheves ofte av Napoléons kritikere at han avslørte sine despotiske trekk ved at han begrenset trykkefrihet og møtefrihet, samt bygget opp et effektivt politi- og spionvesen for å beskytte sitt regime. Selv om dette langt på vei medfører riktighet, må det understrekes at de landene som kjempet mot Napoléon benyttet seg av minst like harde metoder. Datidens Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia var alle det man i våre dager ville karakterisere som politistater, hvor myndighetene styrte diktatorisk og ikke nølte med å knuse enhver politisk og sosial motstand med vold. Selv om han styrte diktatorisk, skilte Napoléon seg fra samtidens andre statsoverhoder ved at han forstod nytten han og Frankrike ville ha av å tilstrebe fred, stabilitet og indre harmoni. Han innså at den mest effektive måten å gjøre dette på ikke alene gikk gjennom voldsbruk mot fiender, men fortrinnsvis ved reformer som kunne endre folks mentalitet og emosjonelle innstilling til hans regime. Napoléon åpnet derfor for religionsfrihet, og sluttet følgelig fred med katolikkene og Paven med konkordatet av 1801. Dette bidrog sterkt til å få en slutt på geriljaen i Vest-Frankrike, og det innvarslet Napoléons amnesti i 1802 som tillot alle landsforviste, og emigrerte politiske flyktninger i utlandet å vende hjem til Frankrike uten frykt for represalier. Forutsetningen var at de lovte Napoléons regime troskap og sluttet å bekjempe det. For en angrende synder fantes det hos Napoléon nesten alltid tilgivelse. Han var åpen for å hente sine medarbeidere fra hvor som helst, enten de før hadde vært rojalister eller hebertister, eller var av rik eller fattig slekt. Det eneste kravet han stilte til dem var at de var lojale og dyktige. På denne måten dukket det etter hvert opp mange kjente navn fra revolusjonene i 1789 og 1793 i de sentrale styringsorganene, og blant de 83 prefektene som ble utnevnt i 1800. Denne politikken bidrog sterkt til å pulverisere mye av den franske opposisjonen som i utgangspunktet fantes mot Napoléon. === Lovgivning (Code Napoléon) === Da Napoléon kom til makten hadde ikke Frankrike noe enhetlig samlet lovverk, men isteden et utall selvstendige spesialdomstoler som dømte ut ifra 360 forskjellige lovbøker. Siden 1789 var det blitt utferdiget over 14 000 nye, tildels motstridende dekreter. I Sør-Frankrike gjaldt romerrett, i nord sedvanerett. Napoléon gav to eksperter oppgaven å utarbeide et nytt sivilrettslig lovverk som skulle gjelde hele landet. Han gransket resultatet nøye paragraf for paragraf, og ledet selv nesten halvparten av de drøyt hundre møtene som ledet frem til det endelige lovverket i 1804. Lovene ble gitt en moderne, lett forståelig språkdrakt. Lovene, som den dag i dag bærer navnet Code Napoléon, var inspirert av menneskerettighetserklæringen fra 1789, og inneholdt de juridiske rammene for økonomisk og samfunnsmessig virksomhet, avtalerett, personlig frihet, ekteskapsinngåelse og skilsmisse, familierett, og lov om arv. Avskaffelsen av rojalistenes føydale privilegiesamfunn ble fastslått en gang for alle. Privat eiendomsrett som et ukrenkelig prinsipp stod helt sentralt. Det samme gjorde religionsfrihet. Alle sønner fikk heretter lik arverett. Med enkelte begrensninger, blant annet ved at gifte kvinner ikke på egen hånd kunne inngå rettsgyldige avtaler, var nå lovene de samme for alle borgere. Riktignok ble ikke fransk adel helt avskaffet; i 1802 opprettet Napoléon ordenen Æreslegionen for borgere som hadde ytt en spesielt fortjenestefull innsats, og den keiserlige adel ble opprettet fra 1808 (generaler, marskalker og høyere embetsmenn kunne utnevnes til hertuger, baroner og grever). Men også for denne nye adelen gjaldt Code Napoléon, medlemmene hadde ikke egne rettslige privilegier slik adelen før 1789 hadde hatt. === Økonomiske reformer === En viktig årsak til revolusjonen i 1789 hadde vært en feilslått økonomisk politikk som hadde gjort Frankrike nærmest bankerott. For å unngå at noe lignende skulle gjenta seg, gjaldt det å skape et fast grunnlag for økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Noe av det første Napoléon gjorde da han kom til makten var å effektivisere skattesystemet. I stedet for å øke inntektsskatten, fikk han innført avgifter på vin, spillekort, salt, vogner og tobakk. Salget av sistnevnte ble underlagt statsmonopol, og den dag i dag kan man i Frankrike bare få kjøpt tobakk i forretninger med spesiell bevilling. I 1800 etablertes den franske statsbanken, Banque de France, som fikk monopol på å utstede gangbare penger. Banken sørget for at revolusjonsårenes verdiløse papirvaluta ble inndratt og erstattet med gull- og sølvmynter. Napoléon påla personlig alle ministerier og statlige etater å holde budsjettene. Med sin sans for matematikk og tall gransket han på egen hånd departementenes regnskaper og påpekte nådeløst alle feil han fant. Frankrikes handelspolitikk under Napoléon var preget av en sterk grad av proteksjonisme overfor utlandet, men innenlands var holdningen mer Laissez faire. Nasjonalbankens faste finans- og pengepolitikk gjorde hverdagen mer forutsigbar for investorer og vanlige borgere. Dette bidrog til at både den private og offentlige økonomien kom på fote igjen. Den tidligere så forhatte ordningen med at privatpersoner kunne bli pålagt tvangslån til staten, ble avskaffet. Organiseringen av en mer effektiv statsadministrasjon sørget for en jevnere skatteinngang. Napoléon fikk stablet på bena Frankrikes første statistiske sentralbyrå, som i 1805 kunne rapportere at produkter som smør, ost og matolje, som før var blitt importert, nå ble eksportert. Eksporten av silkestoffer steg fra 26 millioner franc årlig til 64 millioner franc i 1812. Før revolusjonen i 1789 var det blitt importert bomull for 24 millioner, nå ble det eksportert bomull for 17 millioner. I 1802 arrangertes den første franske og internasjonal industriutstilling i Paris, og samme år påbegyntes byggingen av en ny børsbygning. Napoleon satte også igang et storstilt arbeid med registrering og kartlegging av eiendommer og eiendomsgrenser, kalt «le Cadastre Napoleonic», noe som også senere ble et mønster for andre land i Europa. === Utdanningssystemet === Napoléon var preget av å være oppvokst i opplysningstiden. Helt fra barnsben av hadde han en enorm kunnskapstørst, og ble tidlig fortrolig med de klassiske verkene og de store tenkerne. Han var lidenskapelig opptatt av geografi, matematikk og historie. Napoléon hadde derfor fra første stund ved makten en klar oppfatning av at kunnskap og fornuftstenkning er nøkler til menneskelig velstand. Imidlertid hadde han et elitistisk syn på karriere og personlig utvikling. Hans filosofi var at et samfunns optimale velstand avhenger av at det klarer å plukke ut og forme fremtidens enere, uansett hvilket sosialt skikt de måtte komme fra. Napoléon sørget derfor for å virkeliggjøre sin idé om egne eliteskoler for spesielt evnerike elever. For å klare dette måtte han reorganisere det franske skolesystemet. Revolusjonsårene hadde ødelagt landets utdanningssystem, mange skoler var stengt. Under Napoléon kom universitetene i gang igjen, skoler ble gjenåpnet og nye kom til. Styringen av grunnskolene overlot han til kommunene, kirken og private aktører. Han grunnla lycéene som var videregående skoler der elevene skulle undervises i latin og matematikk, i tillegg til religion to timer i uken. Filosofi, med vekt på Descartes og Locke, ble obligatorisk. Slik er det fremdeles i Frankrike, uansett utdanningslinje. Det ble etablert nye, prestisjefulle høyskoler for jus og administrasjon; ’’École normale supérieur’’. Alle de statlige skolene skulle være gratis eller ikke koste mer enn at selv de fattigste barna kunne få god utdannelse. De skulle i prinsippet være åpne for alle, men bare de dyktigste elevene fikk slippe inn på høyskolene. Napoléon reformerte den franske krigsskolen ved å avskaffe det franske eneveldets tidligere tradisjon med at kun medlemmer av adelen og velstående familier hadde forrang til spesielle titler og utdanninger. === Sosialpolitikk === Foruten å legge til rette for at selv de fattigste kunne komme seg frem ved å få gratis høyere utdannelse, stimulerte Napoléon vanlige folks sosiale velferd på flere områder. Dette forklarer hvorfor han helt til det siste hadde bred oppslutning blant Frankrikes fattigste. Av eksempler på hans sosialpolitikk må særlig nevnes statssubsidieringen av brødprisene. Han overvåket selv den daglige utviklingen i brødprisene og grep inn straks han merket at prisene begynte å stige. Dette forhindret at vanlige folk risikerte å sulte selv i tider med tilløp til inflasjon og uro. Han fikk satt i gang massevaksinering mot kopper (sykdom), og bygging av flere offentlige sykehus og barnehjem. Enker til falne soldater fikk rett på gunstige pensjonsordninger. I Code Napoléon kom det inn en bestemmelse som påla alle foreldre en plikt til å forsørge de av sine barn som ikke kunne forsørge seg selv, også etter at barna var blitt voksne. === Infrastruktur og kommunikasjon === Napoléon igangsatte en rekke byggeprosjekter i sin regjeringstid, mange av dem ble først ferdige etter hans død. Han fikk startet bygging av nye havner, og tre store kanaler som fremdeles er i bruk. Én av dem forbinder Rhône med Rhinen. Kanalene gjorde det mulig å transportere varer fra Marseille til Amsterdam, og fra Lyon til Brest uten at fiendtlige britiske skip kunne angripe. Under Napoléon fikk Frankrike det første telegrafsystemet i Europa; en optisk telegraf som ved hjelp av signaler i klart vær og på få timer kunne sende meldinger fra kystene og grensene til Paris. Det ble anlagt veier over hele landet, blant annet over Alpene hvilket gjorde det mulig å reise landeveien mellom Frankrike, Sveits og Italia også vinterstid. Det var Napoléons personlige idé å få plantet trær langs alle offentlige veier for å gi de reisende skygge mot solen, han fant også på systemet med odde husnumre på den ene siden av gaten og like på motsatt side. Napoléon arbeidet bevisst med å gjøre Paris til en vakker by. Han sørget for å få laget bredere gater med fortau, bygde ut gatebelysningen og igangsatte oppførelsen av et utall monumentale praktbygg. Rue de Rivoli, triumfbuen ved Louvre og Champs-Élysées skyldes Napoléons innflytelse. Han fikk ombygget det gamle kongeslottet Louvre til verdens kanskje største og fineste kunstmuseum, og fylte det med mengder av malerier og kunstgjenstander som de franske hærene brakte hjem til Frankrike som krigsbytte. Da Paris fikk sin første jernbanebro, ’’Pont des Arts’’, krevde Napoléon at den ble bygget i jern. Han gav byen sitt første profesjonelle brannkorps og fikk anlagt en seks mil lang kanal for å forsyne Paris med drikkevann. == Annet == === Napoleons kvinner og ekteskap === Ekteskap: Napoleon var gift to ganger. Fra 9. mars 1796 var han gift med Joséphine de Beauharnais. Det var henne han i 1804 kronet til keiserinne. De fikk ingen barn, og dette førte til skilsmisse i 1809. Etterpå fra 11. mars 1810 (selve bryllupet ved stedfortreder) med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, som ble hans annen keiserinne. At paven og de pavetro kirkeledere nektet å ha noe å gjøre med bryllupet men holdt seg unna, førte til skjerpede antiklerikale tiltak fra Napoleons side.De fikk ett barn:Napoléon Francis Joseph Charles Bonaparte (født 20. mars 1811, død 22. juli 1832), konge av Roma. Han er kjent i historien som Napoleon II av Frankrike, skjønt han aldri regjerte.Andre kvinneforbindelser førte til i det minste to uekte barn, som begge fikk sine egne etterkommere: Charles, grev Léon (1806–1881), som han fikk med Louise Catherine Eléonore Denuelle de la Plaigne (1787–1868). Alexandre Joseph Colonna, grev Walewski, (1810–1868), som han fikk med grevinne Marie av Walewski (1789–1817).Annen informasjon peker mot at han fikk barn med flere andre kvinner: Émilie Louise Marie Françoise Joséphine Pellapra (1808–1871), hvis mor var Françoise-Marie LeRoy. Karl Eugin von Mühlfeld, hvis mor var Victoria Kraus. Hélène Napoleone Bonaparte (1816 – ca. 1910), hvis mor var grevinnen av Montholon. Jules Barthélemy-Saint-Hilaire (9. august 1805 – 24. november 1895), hvis mor er ukjent. === Napoleons brødre og søstre (Napoleonidene) === Joseph Bonaparte (1768–1844), ble konge av Napoli i 1806, deretter konge av Spania i 1808 Lucien Bonaparte (1775–1840), dro i eksil i 1804, til Roma og så til USA Elisa Bonaparte (1777–1820), ble fyrstinne av Piombino og Lucca i 1805 Louis Bonaparte (1778–1846), ble konge av Holland i 1806 Pauline Bonaparte (1780–1825), fyrstinne av Guastalla Marie-Annonciade (Caroline) Bonaparte (1782–1839), ble storhertuginne av Berg i 1806, deretter dronning av Napoli i 1808 Jérôme Bonaparte (1784 -1860), ble konge av Westfalen i 1807 == Referanser == == Litteratur == Roberts, Andrew (2014): Napoleon The Great ISBN 9780141032016 Dwyer, Philip (2008): Napoleon:The Path to Power 1769–1799. Bloomsbury. ISBN 978-0-7475-6677-9. Lindqvist, Herman (2008): Napoleon, Oslo: Schibsted, ISBN 9788251623957, OCLC 789908139 Roberts, Chris (2004): Heavy Words Lightly Thrown. Granta. ISBN 1-86207-765-7. Johnson, Paul (2002): Napoleon: A life, New York: Penguin Books, ISBN 9780670030781 McLynn, Frank (1998): Napoleon: a biography, London: Cape, ISBN 9780712662475, OCLC 43179264 Schom, Alan (1998): Napoleon Bonaparte, New York: HarperPerennial, ISBN 9780060929589, OCLC 40505590 Mohr, Anton (1965): Keiseren av Elba, Oslo: H. Ascehoug & Co. Mohr, Anton (1966): De hundre dager, Oslo: H. Ascehoug & Co. Mohr, Anton (1967): Mot Sankt Helena, Oslo: H. Ascehoug & Co. == Eksterne lenker == (en) Napoleon I of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Napoléon Bonaparte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Napoléon Bonaparte (født 15. august 1769 i Ajaccio, Korsika, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Napoleonskrigene

2023-02-04

Napoleonskrigene

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1800', 'Kategori:Konflikter i 1800-årene', 'Kategori:Konflikter i 1810-årene', 'Kategori:Konflikter i 1815', 'Kategori:Napoleonskrigene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Napoleonskrigene (1803–1815) er betegnelsen på en serie store globale konflikter i kjølvannet av den franske revolusjon som satte det franske imperiet og dets allierte, ledet av Napoléon Bonaparte, opp mot en varierende rekke europeiske stater dannet i forskjellige koalisjoner. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléons Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Det russiske keiserdømmet på den andre. Det var en periode med fransk herredømme over det meste av det kontinentale Europa. Krigene hadde sitt opphav i de uløste tvistene knyttet til den franske revolusjonen og de franske revolusjonskrigene bestående av krigen mot den første koalisjonen (1792–1797) og krigen mot den andre koalisjonen (1798–1802). Napoleonskrigene kan beskrives som fem konflikter, hver kalt etter koalisjonen som kjempet mot Napoleon: den tredje koalisjonen (1803–1806), den fjerde (1806–1807), den femte (1809), den sjette (1813–1814), og den syvende (1815) pluss den spanske selvstendighetskrigen (1807–1814) og den franske invasjonen av Russland (1812). Da Napoleon ble Frankrikes første konsul i 1799, hadde han arvet en republikk i kaos; han opprettet deretter en stat med stabile finanser, et sterkt byråkrati og en veltrent hær. I desember 1805 oppnådde Napoleon det som regnes som hans største seier, ved å beseire den allierte russisk-østerrikske hæren ved Austerlitz. Til sjøs knuste den britiske flåten under admiral Horatio Nelson den felles fransk-spanske flåten i slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805. Denne seieren sikret britisk kontroll over havet og forhindret invasjonen av Storbritannia. Bekymret for å øke fransk makt, fikk Preussen opprettelsen av den fjerde koalisjonen med Russland, Sachsen og Sverige, som gjenopptok krigen i oktober 1806. Napoleon beseiret raskt prøysserne ved Jena og russerne ved Friedland, og brakte en urolig fred til kontinentet. Freden mislyktes imidlertid da krigen brøt ut i 1809, med den dårlig forberedte femte koalisjonen, ledet av Østerrike. Først vant østerrikerne en enestående seier på Aspern-Essling, men ble raskt beseiret på Wagram. I håp om å isolere og svekke Storbritannia økonomisk gjennom sitt kontinentale system fastlandssperringen, startet Napoleon en invasjon av Portugal, den eneste gjenværende britiske allierte på det kontinentale Europa. Etter å ha okkupert Lisboa i november 1807, og med hovedtyngden av franske tropper til stede i Spania, grep Napoleon muligheten til å vende seg mot sin tidligere allierte, avsette den regjerende spanske kongefamilien og erklære sin egen bror til konge av Spania i 1808 som José I. Spanjolene og portugisere gjorde opprør med britisk støtte og forviste franskmennene fra Den iberiske halvøy i 1814 etter seks års kamp. Samtidig brøt Russland, som ikke var villig til å bære de økonomiske konsekvensene av redusert handel, rutinemessig fastlandssperringen, noe som fikk Napoleon til å starte en massiv invasjon av Russland i 1812. Den resulterende militære kampanjen endte i katastrofe for Frankrike og nesten utslettelse av Napoleons grande armée. Oppmuntret av dette nederlaget dannet Østerrike, Preussen, Sverige og Russland den sjette koalisjonen og begynte en ny krigføring mot Frankrike, og etter flere sammenstøt hvor ingen av partene gikk seirende ut av, ble Napoleon avgjørende beseiret ved Leipzig i oktober 1813. De allierte invaderte deretter Frankrike fra øst, mens krigen på den iberiske halvøya gikk over i det sørvestlige Frankrike. Koalisjonstropper erobret Paris i slutten av mars 1814 og tvang Napoleon til å abdisere i april ved Fontainebleau-traktaten. Han ble forvist til øya Elba, og huset Bourbon ble gjeninnsatt til makten. Men Napoleon rømte i februar 1815, og tok tilbake kontrollen over Frankrike i rundt hundre dager. Etter å ha dannet den syvende koalisjonen, beseiret de allierte ham ved Waterloo i juni 1815 og forviste ham til øya St. Helena, hvor han døde seks år senere.Wienerkongressen tegnet om grensene til Europa og brakte en periode med relativ fred. Krigene hadde dyptgripende konsekvenser for verdenshistorien, inkludert spredningen av nasjonalisme og liberalisme, framveksten av Storbritannia som verdens fremste maritime og økonomiske makt, framkomsten av uavhengighetsbevegelser i Latin-Amerika og påfølgende tilbakegang av de spanske og portugisiske imperiene, den grunnleggende omorganisering av tyske og italienske territorier til større stater, og innføring av radikalt nye metoder for å føre krigføring, samt sivilrett. Etter slutten av Napoleonskrigene var det en periode med relativ fred på det kontinentale Europa, som varte til Krimkrigen i 1853.

Napoleonskrigene (1803–1815) er betegnelsen på en serie store globale konflikter i kjølvannet av den franske revolusjon som satte det franske imperiet og dets allierte, ledet av Napoléon Bonaparte, opp mot en varierende rekke europeiske stater dannet i forskjellige koalisjoner. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléons Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Det russiske keiserdømmet på den andre. Det var en periode med fransk herredømme over det meste av det kontinentale Europa. Krigene hadde sitt opphav i de uløste tvistene knyttet til den franske revolusjonen og de franske revolusjonskrigene bestående av krigen mot den første koalisjonen (1792–1797) og krigen mot den andre koalisjonen (1798–1802). Napoleonskrigene kan beskrives som fem konflikter, hver kalt etter koalisjonen som kjempet mot Napoleon: den tredje koalisjonen (1803–1806), den fjerde (1806–1807), den femte (1809), den sjette (1813–1814), og den syvende (1815) pluss den spanske selvstendighetskrigen (1807–1814) og den franske invasjonen av Russland (1812). Da Napoleon ble Frankrikes første konsul i 1799, hadde han arvet en republikk i kaos; han opprettet deretter en stat med stabile finanser, et sterkt byråkrati og en veltrent hær. I desember 1805 oppnådde Napoleon det som regnes som hans største seier, ved å beseire den allierte russisk-østerrikske hæren ved Austerlitz. Til sjøs knuste den britiske flåten under admiral Horatio Nelson den felles fransk-spanske flåten i slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805. Denne seieren sikret britisk kontroll over havet og forhindret invasjonen av Storbritannia. Bekymret for å øke fransk makt, fikk Preussen opprettelsen av den fjerde koalisjonen med Russland, Sachsen og Sverige, som gjenopptok krigen i oktober 1806. Napoleon beseiret raskt prøysserne ved Jena og russerne ved Friedland, og brakte en urolig fred til kontinentet. Freden mislyktes imidlertid da krigen brøt ut i 1809, med den dårlig forberedte femte koalisjonen, ledet av Østerrike. Først vant østerrikerne en enestående seier på Aspern-Essling, men ble raskt beseiret på Wagram. I håp om å isolere og svekke Storbritannia økonomisk gjennom sitt kontinentale system fastlandssperringen, startet Napoleon en invasjon av Portugal, den eneste gjenværende britiske allierte på det kontinentale Europa. Etter å ha okkupert Lisboa i november 1807, og med hovedtyngden av franske tropper til stede i Spania, grep Napoleon muligheten til å vende seg mot sin tidligere allierte, avsette den regjerende spanske kongefamilien og erklære sin egen bror til konge av Spania i 1808 som José I. Spanjolene og portugisere gjorde opprør med britisk støtte og forviste franskmennene fra Den iberiske halvøy i 1814 etter seks års kamp. Samtidig brøt Russland, som ikke var villig til å bære de økonomiske konsekvensene av redusert handel, rutinemessig fastlandssperringen, noe som fikk Napoleon til å starte en massiv invasjon av Russland i 1812. Den resulterende militære kampanjen endte i katastrofe for Frankrike og nesten utslettelse av Napoleons grande armée. Oppmuntret av dette nederlaget dannet Østerrike, Preussen, Sverige og Russland den sjette koalisjonen og begynte en ny krigføring mot Frankrike, og etter flere sammenstøt hvor ingen av partene gikk seirende ut av, ble Napoleon avgjørende beseiret ved Leipzig i oktober 1813. De allierte invaderte deretter Frankrike fra øst, mens krigen på den iberiske halvøya gikk over i det sørvestlige Frankrike. Koalisjonstropper erobret Paris i slutten av mars 1814 og tvang Napoleon til å abdisere i april ved Fontainebleau-traktaten. Han ble forvist til øya Elba, og huset Bourbon ble gjeninnsatt til makten. Men Napoleon rømte i februar 1815, og tok tilbake kontrollen over Frankrike i rundt hundre dager. Etter å ha dannet den syvende koalisjonen, beseiret de allierte ham ved Waterloo i juni 1815 og forviste ham til øya St. Helena, hvor han døde seks år senere.Wienerkongressen tegnet om grensene til Europa og brakte en periode med relativ fred. Krigene hadde dyptgripende konsekvenser for verdenshistorien, inkludert spredningen av nasjonalisme og liberalisme, framveksten av Storbritannia som verdens fremste maritime og økonomiske makt, framkomsten av uavhengighetsbevegelser i Latin-Amerika og påfølgende tilbakegang av de spanske og portugisiske imperiene, den grunnleggende omorganisering av tyske og italienske territorier til større stater, og innføring av radikalt nye metoder for å føre krigføring, samt sivilrett. Etter slutten av Napoleonskrigene var det en periode med relativ fred på det kontinentale Europa, som varte til Krimkrigen i 1853. == Oversikt == Napoléon Bonaparte tok makten i 1799 og opprettet et militærdiktatur. Det er en rekke meninger om datoen som skal brukes som den formelle begynnelsen av napoleonskrigene; 18. mai 1803 brukes ofte, da Storbritannia og Frankrike avsluttet den eneste korte fredsperioden mellom 1792 og 1814. Napoleonskrigene begynte med krigen om den tredje koalisjonen, som var den første av koalisjonskrigene mot den første franske republikk etter Napoleons tiltredelse som leder av Frankrike. Storbritannia avsluttet Amiens-traktaten og erklærte Frankrike krig i mai 1803. Blant årsakene var Napoleons endringer i det internasjonale systemet i Vest-Europa, spesielt i Sveits, Tyskland, Italia og Nederland. Historikeren Frederick Kagan hevder at Storbritannia ble irritert særskilt over Napoleons krav om kontroll over Sveits. Videre følte briter seg fornærmet da Napoleon uttalte at deres land ikke fortjente noen stemme i europeiske anliggender, selv om kong Georg III var en kurfyrste for Det tysk-romerske rike. Russland bestemte på sin side at intervensjonen i Sveits indikerte at Napoleon ikke var ute etter en fredelig løsning med de andre europeiske statene.Britene opprettet raskt en marineblokade av Frankrike for å sulte landet for ressurser. Napoleon svarte med økonomiske embargoer mot Storbritannia, og forsøkte å eliminere Storbritannias kontinentale allierte for å bryte koalisjonene som var stilt mot ham. Den såkalte fastlandssperringen opprettet en liga av væpnet nøytralitet for å forstyrre blokaden og håndheve frihandel med Frankrike. Britene svarte med å erobre den danske flåten i et uprovosert angrep på nøytrale Danmark-Norge, bryte opp ligaen og sikret seg senere dominans over havet, slik at den fritt kunne fortsette sin strategi. Men Napoleon vant krigen i den tredje koalisjonen i slaget ved Austerlitz, og tvang Det østerrikske keiserrike ut av krigen og formelt oppløste det tysk-romerske rike. I løpet av måneder erklærte Preussen krig, og utløste krigen med den fjerde koalisjonen. Denne krigen endte katastrofalt for Preussen, beseiret i slaget ved Jena-Auerstedt og okkupert innen 19 dager etter begynnelsen av kampanjen. Napoleon beseiret deretter Russland ved Friedland, skapte mektige klientstater i Øst-Europa og avsluttet den fjerde koalisjonen. Samtidig førte Portugals avslag til å forplikte seg til den fransk fastlandssperringen, og Spanias unnlatelse av å opprettholde det, til den iberiske krigen og utbruddet av den femte koalisjonskrigen. Franskmennene okkuperte Spania og dannet et spansk klientrike under Joseph Bonaparte. Tungt britisk militær deltagelse på den iberiske halvøy fulgte snart mens en britisk innsats for å erobre Antwerpen mislyktes. Napoleon hadde tilsyn med situasjonen i den iberiske halvøy, beseiret spanjolene og forviste britene fra halvøya. Østerrike, ivrig etter å gjenopprette territorium tapt under krigen mot den tredje koalisjonen, invaderte Frankrikes klientstater i Øst-Europa. Napoleon beseiret den femte koalisjonen ved Wagram i juli 1809.Britiske flåteaksjoner bidro til å presse USA til å erklære krig mot Storbritannia i krigen i 1812, men landet ble ikke en alliert av Frankrike. Klager over kontrollen over Polen, og Russlands tilbaketrekning fra det kontinentale systemet, førte til at Napoleon invaderte Russland i juni 1812. Invasjonen var en uforløst katastrofe for Napoleon; brent jords taktikk, desertering, fransk strategisk fiasko som slaget om Moskva og den russiske vinteren tvang Napoleon til å trekke seg tilbake med enorme tap. Napoleon led ytterligere tilbakeslag; Den franske makten på den iberiske halvøy ble brutt i slaget ved Vitoria sommeren etter, og en ny koalisjon begynte ufortrødent den sjette koalisjonskrigen. Koalisjonen beseiret Napoleon i slaget ved Leipzig i oktober 1813, og utløste hans fall fra makten og til slutt abdikasjon den 6. april 1814. Seierherrene forviste Napoleon i eksil til den lille øya Elba utenfor kysten av Italia og gjenopprettet Bourbon-monarkiet på tronen i Frankrike. Napoleon rømte fra Elba i 1815, og samlet nok støtte til å styrte monarkiet til Ludvig XVIII. Det utløste en syvende og siste koalisjon mot ham. Napoleon ble avgjørende beseiret i slaget ved Waterloo, og han abdiserte igjen 22. juni. Den 15. juli overga han seg til britene ved den franske kystbyen Rochefort, og ble permanent forvist til avsidesliggende St. Helena, en britisk øy i Søratlanteren. Paris-traktaten, undertegnet 20. november 1815, avsluttet krigen formelt.Bourbon-monarkiet ble gjenopprettet nok en gang, og seierherrene gjennomførte Wienerkongressen oktober 1814 til juni 1815 for å gjenopprette freden på kontinentet, og for å regulere og restaurere (gjenopprette) Europas politiske forhold til fra før krigene. Som et direkte resultat av krigen reiste kongeriket Preussen seg til å bli en stormakt i Europa, mens Storbritannia, med sin enestående Royal Navy og voksende imperium, ble en verdens dominerende supermakt, og startet Pax Britannica. Det tysk-romerske rike ble oppløst, og nasjonalismens filosofi som dukket opp tidlig i krigen bidro sterkt til den senere foreningen av de tyske statene, og de på den italienske halvøya. Krigen på Den iberiske halvøy svekket den spanske makten kraftig, og det spanske imperiet begynte å gå i oppløsningen; Spania kom miste nesten alle sine amerikanske besittelser innen 1833. Det portugisiske imperiet krympet, med at Brasil erklærte sin uavhengighet i 1822.Krigene revolusjonerte europeisk krigføring; bruken av masseverneplikt (fransk: Levée en masse) og total krig førte til kampanjer av enestående skala, da hele nasjoner forpliktet alle sine økonomiske og industrielle ressurser til en kollektiv krigsinnsats. Taktisk omdefinerte den franske hæren rollen til artilleri, mens Napoleon la vekt på mobilitet for å oppveie numeriske ulemper,[36] og luftovervåking ble brukt for første gang i krigføring.Den svært vellykkede spanske geriljaen demonstrerte evnen til et folk drevet av inderlig nasjonalisme mot en okkupasjonsmakt. På grunn av krigens lange levetid, omfanget av Napoleons erobringer og populariteten til idealene fra den franske revolusjonen, fikk idealene en dyp innvirkning på europeisk samfunnskultur. Mange påfølgende revolusjoner, som den russiske revolusjon, så på franskmennene som sin inspirasjonskilde, mens dens grunnleggende prinsipper utvidet arenaen for menneskerettigheter i stor grad og formet moderne politiske filosofier som er virksomme den dag i dag. == Napoleons erobringskrig 1800–1806 == Etter å ha kommet tilbake fra sitt felttog i Egypt grep general Napoleon Bonaparte makten i Frankrike gjennom et statskupp i 1799 og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I 1800 marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-Italia, i ryggen mot de østerrikske troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved Marengo den 14. juni 1800 ble Østerrike tvunget til å inngå fred ved Lunéville. Det ble også inngått fredsavtale med Storbritannia i Amiens i 1802. Freden ble kortvarig, da det allerede i 1803 brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved Den engelske kanal, den såkalte La grande armée, den store hæren. Den 2. desember 1804 lot Napoleon seg krone til Frankrikes keiser, en handling som ble ansett som en provokasjon mot Europas etablerte stormakter. Planen om å invadere Storbritannia måtte imidlertid skrinlegges etter at både Russland og Østerrike hadde sluttet seg til den tredje koalisjon; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant også slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 under kommando av admiral Nelson og ødela ved det store deler av den franske flåten. Den 2. desember 1805 befestet dog Napoleon sin makt på kontinentet gjennom å vinne sin mest imponerende seier ved Austerlitz i det såkalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede året etter, i 1806 hadde turen kommet til Preussen. Napoleon marsjerte i ilfart mot Berlin og brøt gjennom prøyssernes forsvar i dobbeltslaget ved Jena-Auerstädt den 14. oktober 1806. Den 11. desember 1806 ble det undertegnet en fredsavtale (Freden i Poznań) mellom Frankrike og Preussens allierte Sachsen i byen Poznań. == Europas herre 1806–1812 == Fra Berlin erklærte Napoleon kontinentalblokaden, som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. På denne måten håpet den franske keiseren å tvinge britene i kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av kontinentalblokaden ble fra og med nå Napoleons viktigste utenrikspolitiske mål. Russland ble tvunget til fred ved Tilsit etter krigføring i Polen 1806-1807 (slaget ved Eylau 7.–8. februar og slaget ved Friedland 14. juni 1807). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon å inkludere Spania i sin interessesfære, og da Portugal nektet å gå med i kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn på spansk jord for å kjempe mot portugiserne. I mars 1808 abdiserte den spanske kong Karl IV, og Napoleon ga sin egen bror, Joseph Bonaparte, den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkereisning mot det franske styret og den såkalte geriljaen tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til 1813 og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker (hertugen av Wellington) steg i land i Spania for å støtte den spanske reisningen. Ansporet av geriljaen i Spania, gikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den 6. juli 1809 lyktes Napoleon å beseire østerrikerne utenfor Wien, i Slaget om Wagram, og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale. I perioden 1811–1812 ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne åpnet sine grenser for handel med britene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den 24. juni 1812 gikk Napoleon over grenseelven Njemen og førte 600 000 mann store franske og allierte tropper i et felttog inn på russisk område. De russiske arméene trakk seg gradvis tilbake østover. Under Kutuzov stoppet russerne ved Borodino, der et blodig slag ble utkjempet den 7. september 1812. Napoleon inntok Moskva den 14. september. == Napoleons fall 1812–1815 == Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til å trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde områder. I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidlig og ble spesielt kald og bitter. Den franske arméen ble beseiret av general vinter. Av de 600 000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10 000 hjem. Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt på bena igjen. En ny fransk armé ble utrustet og i 1813 kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den 16.-19. oktober 1813 sto folkeslaget ved Leipzig, der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten. I 1814 ble krigen ført inn på fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over Pyreneene. Utenfor Paris' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til å se nederlaget i øynene. Den 31. mars 1814 marsjerte de allierte med tsar Alexander i spissen inn i Paris, og den 6. april abdiserte Napoleon i Fontainebleau. Napoleon ble landsforvist til øya Elba utenfor Italias kyst. Den 1. mars 1815 steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet de hundre dagene. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny armé. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815, lyktes britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher å beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdikasjon og ble sendt i fangenskap til øya St. Helena i Atlanterhavet. Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigene hører blant annet den britisk-amerikanske 1812-krigen og den russisk-svenske krigen i 1808–1809, den såkalte finskekrigen og den siste norsk-svenske krigen i 1814. Nevnes kan også slaveopprøret på Haiti i 1802–1804, inspirert av den franske revolusjon. == Napoleonskrigenes innvirkning på Norge og Skandinavia == === Bakgrunn === Danmark-Norge var sammen med Portugal de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser og den norske eksporten økte. Storbritannia forsøkte å avgrense den nøytrale handelen med Frankrike, mens Danmark-Norge lot franske kapere bruke norske havner som baser for angrep på britiske handelsskip. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene. I desember 1800 dannet den dansk-norske regenten, kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI av Danmark og Norge) et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige. Dette førte til at britene våren 1801 sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i slaget på Københavns red. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra 1805 oppholdt kronprinsen seg i Kiel, der den danske hæren var på grensevakt for å opprettholde nøytraliteten. Sommeren 1807 så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun Storbritannia, Napoli og Sverige var nå de eneste motstanderne etter at Russland hadde måttet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia København og konfiskerte flåten. Kronprinsen allierte seg derfor med Napoleon, og erklærte først Storbritannia og deretter Sverige krig. === Krigen i 1808–1809 === Danmark-Norge ble altså med i Napoleonskrigene, og var nå i krig med både Storbritannia og Sverige. Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. I februar 1808 invaderte Russland Finland, som da var en del av Sverige. Danske og franske soldater ble imidlertid stoppet fra å invadere Sør-Sverige av britene, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å brukes. Sverige invaderte Norge i april 1808, men kom bare til Østlandet. Nordmennene greide til en viss grad å stoppe svenskene, og det var også mangel på transportmuligheter og mat for de svenske soldatene. For svenskene var det viktigst å beholde Finland, så det ble ikke satt inn så store ressurser mot Danmark-Norge. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping.Napoleonskrigene hadde under Danmark-Norges nøytrale periode gitt store inntekter til norske handelsmenn, og den norske eksporten, hovedsakelig trelast og fisk, økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Da krigen brøt ut også i Norge snudde det. Danmark-Norge måtte nå bli med i en gjensidig blokade av Storbritannia, som var Norges største handelspartner. Norges viktigste importvare var korn, og dette fikk man nå ikke tak i. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult. Dette førte til stor misnøye med krigen i Norge. Mange nordmenn mente danskene hadde ansvaret for krigen, ettersom det var den danske regenten som hadde alliert seg med Napoleon, og dermed trukket også Norge inn i krigen. Med unntak av noen lettelser i blokaden i 1810-1812, var Norge blokkert helt frem til krigene var over i 1814.Napoleonskrigene førte til indirekte til store endringer i alle de skandinaviske landene. I Norge bidro den til Norges frigjøring fra Danmark i 1814. Alle de negative følgene krigen fikk for nordmennene, hadde gjort mange mer negative til den danske kongen. For Sveriges del bidro krigen til revolusjonen i mars 1809, da kong Gustav IV Adolf ble avsatt. Avsettingen kunne ha ført til en forening av hele Skandinavia, da Frederik, som nå var blitt konge, ble tilbudt også den svenske tronen, noe han avslo. Dette gjorde ham upopulær blant en del nordmenn, og mange så nå muligheter for en union mellom Norge og Sverige. Konspirasjoner mellom nordmenn og svensker i 1809 førte ikke til noe da, men skulle bli et grunnlag for det som skulle komme; bruddet mellom Norge og Danmark. === Minnesmerker i Norge === Det finnes flere minnesmerker i Norge over menn som deltok i Napoleonskrigene. På Refsnes i Rissa ble det i 1914 satt opp en bauta til minne om menn fra Stjørna som deltok i Napoleonskrigene 1801–1814.På Askerøya i Lyngør ved Tvedestrand er det reist et minnesmerke over alle sjøfolkene som omkom da det britiske linjeskipet HMS «Dictator» senket den dansk-norske fregatten «Najaden» den 6. juli 1812 under slaget ved Lyngør. == Se også == Europas historie 1789–1914 Den franske hæren under Napoleonskrigene == Referanser == == Litteratur == Bell, David Avrom (2007): The First Total War: Napoleon's Europe and the Birth of Warfare as We Know it. Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 978-0-618-34965-4. Desan, Suzanne; Hunt, Lynn; Nelson, William Max (2013): The French Revolution in Global Perspective. Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-6747-9. Jones, Colin (1994): The Cambridge Illustrated History of France. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-66992-4. Kagan, Frederick (2007): The End of the Old Order: Napoleon and Europe, 1801–1805. Hachette Books. ISBN 978-0-306-81645-1. Keen, Benjamin; Haynes, Keith (2012): A History of Latin America. Cengage Learning. ISBN 978-1-133-70932-9. Palmer, R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2013): A History of the Modern World: 11th Edition. McGraw-Hill Higher Education. ISBN 978-0-07-759962-1. Shlapentokh, Dmitry (1997): The French Revolution and the Russian Anti-Democratic Tradition: A Case of False Consciousness. Transaction Publishers. ISBN 978-1-4128-2397-5. Tone, John Lawrence (2010): «Partisan Warfare in Spain and Total War», i: Chickering, Roger; Förster, Stig, red.: War in an Age of Revolution, 1775–1815. Cambridge UP. ISBN 9780521899963. s. 243. == Annen litteratur == Chandler, David (1979): Dictionary of the Napoleonic Wars, New York Elting, John (1988): Swords around a Throne, Napoleon's Grande Armée, New York Nafziger, George (1988): Napoleon's invasion of Russia, Novato Boudet, Jacques red. (1968): Arméernas världshistoria, Stockholm Schenid, Frederick, (2002): Napoleon's Italian Campaigns == Eksterne lenker == The Napoleon Series Kart over Napoleonskrigene, fra United States Military Academy The Legend of Bonaparte The Napoleonic Wars Exhibition held by The European Library

Storbritannia

https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ttingen

2023-02-04

Göttingen

['Kategori:51°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Göttingen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Göttingen (plattysk Chöttingen) er en by i Regierungsbezirk Braunschweig i det sydlige Niedersachsen.

Göttingen (plattysk Chöttingen) er en by i Regierungsbezirk Braunschweig i det sydlige Niedersachsen. == Historie == Göttingen nevnes første gang 953 under navnet Gutingi. Omkring 1200 får stedet byprivilegier. I årene 1351 til 1572 tilhørte Göttingen Hansaforbundet. 1737 ble Georg-August-Universität åpnet, og i 1854 ble byen tilsluttet jernbanenettet: Sydbanen. == Kjente personer == Arthur Auwers, astronom Carl Friedrich Gauß, matematiker og astronom Adolf Wilhelm Hermann Kolbe, kjemiker Georg Christoph Lichtenberg, matematiker, eksperimentell fysiker og aforismeforfattere == Universitet == Georg-August-Universität == Referanser == == Litteratur == Saathoff, Albrecht (1937): Geschichte der Universitätsstadt Göttingen == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Göttingen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Göttingen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Die Geschichte der Stadt Göttingen und der Universität Arkivert 9. oktober 2007 hos Wayback Machine.

Göttingen (plattysk Chöttingen) er en by i Regierungsbezirk Braunschweig i det sydlige Niedersachsen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Regierungsbezirk_Braunschweig

2023-02-04

Regierungsbezirk Braunschweig

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Niedersachsen', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1978', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 2004']

Regierungsbezirk Braunschweig er den minste av de fire regionene i delstaten Niedersachsen. Den omfatter 8 099,08 km² og har 1 664 019 (2003) millioner innbyggere.

Regierungsbezirk Braunschweig er den minste av de fire regionene i delstaten Niedersachsen. Den omfatter 8 099,08 km² og har 1 664 019 (2003) millioner innbyggere. == Administrativ inndeling == == Eksterne lenker == Bezirksregierung Braunschweig Regioner i Niedersachsen:Braunschweig | Hannover | Lüneburg | Weser-Ems

Regierungsbezirk Braunschweig er den minste av de fire regionene i delstaten Niedersachsen. Den omfatter 8 099,08 km² og har 1 664 019 (2003) millioner innbyggere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Galakse

2023-02-04

Galakse

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Galakser', 'Kategori:Himmellegemer', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler']

En galakse er et massivt gravitasjonelt bundet system som består av stjerner og stjernerester, en interstellar materie av gass og støv, og en viktig, men dårlig forstått, komponent som forsøksvis er kalt mørk materie.Galakser varierer i størrelse fra dverger med ti millioner (107) stjerner til gigantgalakser med hundre billioner (1014) stjerner, som alle går i bane rundt galaksens massesentrum. Ordet galakse kommer fra gresk galaxias (γαλαξίας), bokstavelig «melkeaktig», og er en referanse til vår egen galakse Melkeveien. Galakser inneholder varierende mengder stjernesystemer, stjernehoper og typer av interstellare skyer. Mellom disse objektene er det en spredt interstellar materie av gass, støv og kosmisk stråling. Mørk materie ser ut til å utgjøre ca. 90 % av massen i de fleste av galaksene. Observasjonsdata antyder at supermassive sorte hull eksisterer i sentrum av mange, om ikke alle, galakser. De antas å være den primære drivkraften til aktive galaksekjerner i noen galakser. Melkeveien synes å inneha minst ett slikt objekt.Galakser har opp gjennom historien blitt kategorisert etter sin tilsynelatende form, vanligvis referert til som den synlige morfologien. En vanlig form er den elliptiske galaksen, som har en ellipseformet, lys profil. Spiralgalakser er skiveformede med støvete og buete armer. De med irregulære eller uvanlige former er kjent som irregulære galakser og kommer typisk av forstyrrelser fra gravitasjonskraften fra nærliggende galakser. Slike vekselvirkninger mellom nærliggende galakser, som til slutt kan resultere i en sammenslåing, forårsaker i noen tilfeller økte forekomster av stjernedannelser som fører til starburstgalakser. Mindre galakser som mangler en sammenhengende struktur, regnes som irregulære galakser.Sannsynligvis finnes det mer enn 170 milliarder (1,7×1011) galakser i det observerbare universet. De fleste er 1 000–100 000 parsec i diameter og er vanligvis adskilt med avstander i størrelsesorden millioner av parsec (eller megaparsec). Rommet mellom galaksene (det intergalaktiske rommet) er fylt med en tynn gass med en gjennomsnittlig tetthet på mindre enn ett atom per kubikkmeter. Hoveddelen av galaksene er organisert i et hierarki av galaksehoper, som i sin tur vanligvis danner større superhoper. Ved de største skalaene er disse forbindelsene generelt arrangert i sjikt og filamenter som er omgitt av enorme tomrom.

En galakse er et massivt gravitasjonelt bundet system som består av stjerner og stjernerester, en interstellar materie av gass og støv, og en viktig, men dårlig forstått, komponent som forsøksvis er kalt mørk materie.Galakser varierer i størrelse fra dverger med ti millioner (107) stjerner til gigantgalakser med hundre billioner (1014) stjerner, som alle går i bane rundt galaksens massesentrum. Ordet galakse kommer fra gresk galaxias (γαλαξίας), bokstavelig «melkeaktig», og er en referanse til vår egen galakse Melkeveien. Galakser inneholder varierende mengder stjernesystemer, stjernehoper og typer av interstellare skyer. Mellom disse objektene er det en spredt interstellar materie av gass, støv og kosmisk stråling. Mørk materie ser ut til å utgjøre ca. 90 % av massen i de fleste av galaksene. Observasjonsdata antyder at supermassive sorte hull eksisterer i sentrum av mange, om ikke alle, galakser. De antas å være den primære drivkraften til aktive galaksekjerner i noen galakser. Melkeveien synes å inneha minst ett slikt objekt.Galakser har opp gjennom historien blitt kategorisert etter sin tilsynelatende form, vanligvis referert til som den synlige morfologien. En vanlig form er den elliptiske galaksen, som har en ellipseformet, lys profil. Spiralgalakser er skiveformede med støvete og buete armer. De med irregulære eller uvanlige former er kjent som irregulære galakser og kommer typisk av forstyrrelser fra gravitasjonskraften fra nærliggende galakser. Slike vekselvirkninger mellom nærliggende galakser, som til slutt kan resultere i en sammenslåing, forårsaker i noen tilfeller økte forekomster av stjernedannelser som fører til starburstgalakser. Mindre galakser som mangler en sammenhengende struktur, regnes som irregulære galakser.Sannsynligvis finnes det mer enn 170 milliarder (1,7×1011) galakser i det observerbare universet. De fleste er 1 000–100 000 parsec i diameter og er vanligvis adskilt med avstander i størrelsesorden millioner av parsec (eller megaparsec). Rommet mellom galaksene (det intergalaktiske rommet) er fylt med en tynn gass med en gjennomsnittlig tetthet på mindre enn ett atom per kubikkmeter. Hoveddelen av galaksene er organisert i et hierarki av galaksehoper, som i sin tur vanligvis danner større superhoper. Ved de største skalaene er disse forbindelsene generelt arrangert i sjikt og filamenter som er omgitt av enorme tomrom. == Etymologi == Ordet galakse kommer fra det greske begrepet for vår egen galakse, galaxias (γαλαξίας), «den melkeaktige»), eller kyklos («sirkel») galaktikos («melkeaktig») på grunn av dens utseende på himmelen. I gresk mytologi plasserer Zevs sin sønn født av en jordisk kvinne, spedbarnet Herakles, på Heras bryst mens hun sover slik at barnet kan drikke hennes gudommelige melk og dermed bli udødelig. Hera våkner mens hun ammer og innser da at hun pleier et ukjent barn. Hun skyver barnet unna, og en stråle av melken hennes sprutes over nattehimmelen og fører til den svake stripen av lys som kalles Melkeveien.I den astronomiske litteraturen blir ordet Galakse med stor forbokstav brukt til å henvise til vår galakse, Melkeveien, for å skille den fra de andre milliardene av galakser. Da William Herschel utarbeidet sin katalog over fjerne himmelobjekter i 1786, brukte han navnet spiraltåke for enkelte objekter, som M31. Da avstanden til disse objektene ble forstått, ble de anerkjent som enorme ansamlinger av stjerner, og fikk betegnelsen øyuniverser. Siden univers betyr «eksistensens helhet» falt uttrykket ut av bruk, og objektene ble i stedet kjent som galakser. == Observasjonshistorie == Erkjennelsen av at vi lever i en galakse, og at det fantes mange andre galakser, går parallelt med funn som ble gjort om Melkeveien og andre stjernetåker på nattehimmelen. === Melkeveien === Den greske filosofen Demokrit (450–370 f.Kr.) foreslo at den lyse stripen på natthimmelen kjent som Melkeveien kunne bestå av fjerne stjerner. Aristoteles (384–322 f.Kr.) trodde imidlertid at Melkeveien var forårsaket av «tenningen av den brennende utpusten til noen stjerner som var store, mange og nær hverandre» og at «tenningen fant sted i den øvre delen av atmosfæren i den regionen av verden som henger sammen med de himmelske bevegelsene.» Den nyplatonistiske filosofen Olympiodoros (ca. 495–570) var vitenskapelig kritisk til dette: Hvis Melkeveien var mellom jorden og månen, ville den fremstå ulikt til ulike tider og steder på jorden, og den ville hatt en parallakse, noe den ikke har. I hans syn var Melkeveien himmelsk. Dette synet ble senere innflytelsesrikt i den islamske verden.Ifølge Mohani Mohamed gjorde den arabiske astronomen Alhazen (965–1037) det første forsøket på å observere og måle Melkeveiens parallakse. Han fastslo at «siden Melkeveien ikke hadde noen parallakse, befant den seg svært langt unna jorden og tilhørte ikke atmosfæren.» Den persiske astronomen Abū Rayhān al-Bīrūnī (973–1048) foreslo at Melkeveien var en «samling av utallige fragmenter fra opprinnelsen av de tåkete stjernene». Den andalusiske astronomen Ibn Bajjah («Avempace», død 1138) foreslo at Melkeveien bestod av mange stjerner som nesten berørte hverandre og fremsto som et kontinuerlig bilde på grunn av effekten med lysbrytning fra materialer mellom jorden og månen. Han siterte sine observasjoner av konjunksjonen mellom Jupiter og Mars som bevis på at dette skjer når to objekter er nær hverandre. Den syrisk-fødte Ibn Qayyim al-Jawziyyah (1292–1350) foreslo at Melkeveien var «en myriade av små stjerner pakket sammen i sfæren til fiksstjernene».Bevis for at Melkeveien består av mange stjerner kom i 1610, da Galileo Galilei studerte Melkeveien med et teleskop og observerte et stort antall svake stjerner. I 1750 spekulerte Thomas Wright i verket An original theory or new hypothesis of the Universe i at galaksen kunne være et roterende legeme med en stor mengde stjerner, holdt sammen av gravitasjonskrefter tilsvarende solsystemet, men i en mye større skala. Den resulterende skiven med stjerner kan sees som en stripe på himmelen fra vårt perspektiv på innsiden av skiven. I sin avhandling Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels fra 1755 utdypet Immanuel Kant Wrights ide om Melkeveiens struktur. Det første forsøket på å beskrive Melkeveiens form og plasseringen av solen i galaksen ble utført av William Herschel i 1785 ved nøye telling av antall stjerner i de ulike himmelregionene. Han utarbeidet et diagram over formen på galaksen med solsystemet nær sentrum. Ved hjelp av en forbedret tilnærming kom Kapteyn i 1920 over bildet av en liten (diameter på ca. 15 kiloparsec) ellipsoidegalakse med solen nær sentrum. En annen metode av Harlow Shapley, basert på katalogen for kulehoper, førte til et radikalt annerledes bilde: En flat skive med diameter på ca. 70 kiloparsec og solen langt fra sentrum. Ingen av analysene tok hensyn til absorpsjonen av lys av interstellart støv som finnes i det galaktiske planet. Etter at Robert Julius Trumpler kvantifiserte effekten i 1930 ved å studere åpne stjernehoper dukket det nåværende bildet av vår galakse Melkeveien opp. === Forskjell fra andre tåker === Den persiske astronomen Abd al-Rahman al-Sufi (903–986), kjent i vesten som Azophi, gjorde de første registrerte observasjonene av Andromedagalaksen, og beskrev den som en «liten sky» i Boken om fiksstjerner (arabisk: : كتاب صور الكواكب /kitab suwar al kawakib/) i år 964. Den ble uavhengig oppdaget av Simon Marius i 1612. Al-Sufi identifiserte også den store magellanske skyen, som er synlig fra Jemen, dog ikke fra Isfahan – den ble ikke sett av europeere før Magellans ferd på 1600-tallet. Dette var de første galaksene utenom Melkeveien som ble observert fra jorden. I 1750 spekulerte Thomas Wright i sitt verk An original theory or new hypothesis of the Universe i at galaksen var en flat skive av stjerner, og at noe av stjernetåken som var synlig på himmelen kunne være separate Melkeveier. I 1755 brukte Immanuel Kant begrepet «øyunivers» om disse fjerne tåkene. I 1781 sammenstilte Charles Messier en katalog over de 109 mest lyssterke tåkene (himmellegemer med et tåkete utseende). Denne ble i 1786 fulgt opp med en større katalog på 5 000 tåker sammensatt av William Herschel. I 1845 konstruerte Lord Rosse et teleskop som kunne skille mellom elliptiske tåker og spiraltåker. Funnet av punktkilder i noen av stjernetåkene ga tiltro til Kants tidligere antakelser.I 1912 utførte Vesto Slipher spektrografiske studier av de mest lyssterke spiraltåkene for å fastslå om de besto av kjemikalier som kunne forventes i et planetsystem. Deres høye rødforskyvning indikerte at de beveger seg bort med hastigheter høyere enn Melkeveiens unnslipningshastighet. De var dermed ikke gravitasjonelt bundet til Melkeveien, og kunne ikke være en del av den.I 1917 observerte Heber Curtis novaen S Andromedae innenfor den «store Andromedatåken» (siden Andromedagalaksen, messierobjektet M31, var kjent). På leting etter fotografiske registreringer fant han ytterligere 11 novaer, som i snitt var 10 størrelsesklasser svakere enn de som oppstod innenfor vår galakse. Han estimerte avstanden til 150 000 parsec, og ble en talsmann for hypotesen om «øyuniverser», som hevdet at spiraltåker er uavhengige galakser. I 1920 fant den «store debatten» sted mellom Harlow Shapley og Heber Curtis om Melkeveiens natur, spiraltåker og dimensjonene på universet. For å støtte sitt syn om at Andromedatåken var en ekstern galakse, bemerket Curtis forekomsten av mørke stier som minner om støvskyene i Melkeveien så vel som den betydelige dopplerforskyvningen.Saken ble avgjort i 1922. Da kom astronomen Ernst Öpik opp med en fastsettelse av avstanden som støttet teorien om at Andromedatåken er et fjernt ekstragalaktisk objekt. Med det nye 100-tommers teleskopet ved Mount Wilson Observatory var Edwin Hubble i stand til å identifisere de ytre delene av noen spiraltåker som samlinger av individuelle stjerner, og han identifiserte noen kefeider. Dette gjorde det mulig å estimere avstanden til tåkene, og de var for langt unna til å være en del av Melkeveien. I 1936 utarbeidet Hubble klassifikasjonssystemet for galakser som brukes i dag. === Moderne forskning === I 1944 forutsa Henrik van de Hulst mikrobølgestråling med bølgelengde på 21 cm som kom fra interstellar atomisk hydrogengass; denne strålingen ble observert i 1951. Strålingen muliggjorde forbedret studie av Melkeveien siden den ikke påvirkes av støvabsorpsjon og dopplerforskyvningen kan brukes for å kartlegge gassens bevegelse i galaksen. Disse observasjonene førte til en postulering av en roterende stavstruktur i sentrum av galaksen. Med forbedrede radioteleskop kunne hydrogengass også spores i andre galakser. På 1970-tallet ble det oppdaget i Vera Rubins studie av rotasjonshastigheten til gassen i galakser at den totale synlige massen (fra stjernene og gassen) ikke tar tilstrekkelig høyde for hastigheten til den roterende gassen. Problemet med galakserotasjonen antas å skyldes store mengder usett mørk materie.Fra 1990 har Hubble-teleskopet gitt forbedrede observasjoner. Blant annet ble det fastslått at den manglende mørke materien i vår galakse ikke utelukkende kan bestå av iboende svake og små stjerner. Hubble Deep Field, en ekstremt lang eksponering av en relativt tom del av himmelen, ga bevis for at det finnes ca. 125 milliarder (1,25×1011) galakser i universet. Forbedret teknologi innen påvisning av spekter usynlige for mennesker (radioteleskop, infrarøde kameraer og røntgenteleskop) tillot påvisning av andre galakser som ikke var oppdaget av Hubble. Spesielt galaksemålinger i Zone of Avoidance (regionen på nattehimmelen som blokkeres av Melkeveien) har gitt en rekke nye galakser. == Typer og morfologi == Galaksene deles inn i tre hovedtyper: elliptiske, spiraler og irregulære. En noe mer utvidet beskrivelse av galaksetypene er gitt av Hubble-serien. Hubble-serien er utelukkende basert på den visuelle morfologitypen, og tar ikke hensyn til visse viktige egenskaper som antall stjernedannelser (i starburstgalakser) og aktivitet i kjernen (aktive galakser). === Elliptiske === Hubble-serien rangerer elliptiske galakser med utgangspunkt i elliptisiteten. Skalaen går fra E0, som er nesten sfærisk, og opp til E7, som er svært langstrakt. Galaksene har en ellipsoidisk profil, som gir dem en elliptisk fremtoning uavhengig av hvilken vinkel man ser dem fra. Utseende viser lite strukturer og de har typisk relativt lite interstellar materie. Følgelig har de også en lav andel av åpne stjernehoper og en redusert mengde med dannelse av nye stjerner. De domineres av generelt eldre og mer utviklede stjerner som går i bane rundt massefellespunktet i tilfeldige retninger. I denne forstand har de en viss likhet med de mye mindre kulehopene.De største galaksene er gigantiske elliptiske. Mange elliptiske galakser antas å formes på grunn av vekselvirkning mellom galakser med kollisjon og sammenslåing som resultat. De kan vokse til enorme størrelser (sammenlignet med spiralgalakser, for eksempel), og gigantiske elliptiske galakser er ofte funnet nær kjernen av store galaksehoper. Starburstgalakser er resultatet av en slik galaktisk kollisjon og kan resultere i dannelsen av en elliptisk galakse. === Spiraler === Spiralgalakser består av en roterende skive av stjerner og interstellar materie sammen med en sentral bul av generelt eldre stjerner. Ut fra bulen strekker det seg relativt lyse armer. I Hubble-serien er de listet som type S, etterfulgt av en bokstav (a, b, eller c) som indikerer graden av tetthet i spiralarmene og størrelsen på den sentrale bulen. En Sa-galakse har tette sammenbundne og dårlig definerte armer, og en relativt stor kjerneregion. I den andre enden har en Sc-galakse åpne og godt definerte armer med en liten kjerneregion. En galakse med dårlig definerte armer blir noen ganger referert til som en flokkulent spiralgalakse, i motsetning til en veldefinert spiralgalakse som har fremtredende og veldefinerte spiralarmer.I spiralgalakser har spiralarmene den omtrentlige formen til logaritmisk spiraler. Mønsteret kan skyldes en forstyrrelse i en ensartet roterende masse av stjerner. Liksom stjernene roterer spiralarmene rundt sentrum, men de gjør det med en konstant vinkelhastighet. Spiralarmene antas å bestå av materie med høy tetthet eller «tetthetsbølger». Når stjerner beveger seg gjennom en arm, endres romhastigheten for hvert stjernesystem av gravitasjonskraften av den høyere tettheten – hastigheten går tilbake til normalen når stjernene kommer til den andre siden av armen. Effekten ligner «bølgen» av forsinkelser som beveger seg langs en motorvei full av biler i bevegelse. Armene er synlige fordi den høye tettheten forenkler stjernenes formasjon, og derfor har de mange lyssterke og unge stjerner. Majoriteten av spiralgalaksene har en lineær, stavformet stripe av stjerner som strekker seg utover mot hver side av kjernen før den slår seg sammen med en spiralarmstruktur. I Hubble-serien betegnes disse med SB etterfulgt av en liten bokstav (a, b eller c), som indikerer formen til spiralarmene (liksom kategoriseringen av normale spiralgalakser). Staver antas å være midlertidige strukturer som kan oppstå som et resultat av tetthetsbølger som stråler utover fra kjernen, eller på grunn av tidevannspåvirkning fra en annen galakse. Mange stavspiralgalakser er aktive, muligens som et resultat av at gass blir kanalisert inn i kjernen langs armene.Vår egen galakse er en skiveformet stavspiralgalakse, ca. 30 kiloparsec i diameter og en kiloparsec i tykkelse. Den inneholder om lag to hundre milliarder (2×1011) stjerner og har en masse på omtrent seks hundre milliarder (6×1011) ganger massen til solen. === Andre morfologier === Særegne galakser utvikler uvanlige egenskaper på grunn av tidevannspåvirkning med andre galakser. Ringgalakser innhar en ringlignende struktur av stjerner og interstellar materie som omgir en naken kjerne. En ringgalakse antas å oppstå når en mindre galakse passerer gjennom kjernen til en spiralgalakse. En slik hendelse kan ha påvirket Andromedagalaksen ettersom dens struktur ligner på flere ringer når den ses i infrarød stråling.En linseformet galakse (Hubble-type S0) er en mellomform som har egenskapene til både elliptiske og spiralgalakser. De har dårlig definerte spiralarmer med en elliptisk halo av stjerner. (Stavlinsegalakser har Hubbleklassifiseringen SB0). Det finnes også irregulære galakser som ikke enkelt kan bli klassifisert i en elliptisk eller spiralmorfologi. En Irr-I-galakse har noen strukturer, men kan ikke plasseres helt i Hubble-serien. Irr-II galakser har ingen strukturer som passer en Hubble-klassifisering, og kan ha blitt forstyrret. Nærliggende eksempler på (dverg-)irregulære galakser inkluderer de magellanske skyer. === Dverger === Til tross for at de store elliptiske og spiralgalaksene er fremtredende, ser de fleste galaksene ut til å være dverggalakser. De er relativt små sammenlignet med andre galakseformasjoner – om lag én hundredel av størrelsen til Melkeveien, og inneholder kun et par milliarder stjerner. Ultrakompakte dverggalakser som bare er 100 parsec på tvers har nylig blitt oppdaget.Mange dverggalakser kan gå i bane rundt en enkelt større galakse; Melkeveien har minst 14 slike satellitter, og det anslås at 300–500 ennå ikke er oppdaget. Dverggalakser kan også klassifiseres som elliptiske, sprialformede eller irregulære. Små elliptiske dverggalakser har få likheter med de store elliptiske galaksene, og blir ofte kalt sfæriske dverggalakser. I en studie av 27 av Melkeveiens naboer fant man ut at i alle dverggalakser var den sentrale massen ca. 10 millioner solmasser, uavhengig av om galaksen hadde tusener eller millioner av stjerner. Dette førte til en hypotese om at galakser hovedsakelig består av mørk materie, og at minimumstørrelsen kan indikere en form for varm mørk materie uten mulighet for gravitasjonell koalesens i en mindre skala. == Uvanlig dynamikk og aktiviteter == === Påvirkning === Den gjennomsnittlige avstanden mellom galakser innenfor en hop er litt over en størrelsesorden større enn diameteren deres. Derfor er vekselvirkninger mellom dem relativt hyppige og spiller en viktig rolle i utviklingen av galaksene. Nesten-kollisjoner mellom galakser resulterer i forstyrrende fordreininger på grunn av tidevannskrefter og kan gi noe utveksling av gass og støv. Kollisjoner oppstår når to galakser passerer direkte gjennom hverandre og har tilstrekkelig relativt moment til at de ikke slår seg sammen. Stjernene innenfor disse vekselvirkende galaksene vil typisk passere rett gjennom uten å kollidere. Gassen og støvet innenfor de to formene vil imidlertid vekselvirke. Dette kan føre til utbrudd av stjernedannelser når den interstellare materien blir forstyrret og komprimert. En kollisjon kan sterkt forvrenge formen til en eller begge galaksene og danne staver, ringer eller halelignende strukturer.Det ekstreme innen vekselvirkninger er galaktiske sammenslåinger. I disse tilfellene er det relative momentet til de to galaksene utilstrekkelig til at de kan passere gjennom hverandre. I stedet smelter de gradvis sammen til en større galakse. Sammenslåtte galakser kan medføre betydelige endringer i morfologien sammenlignet med de opprinnelige galaksene. I tilfeller hvor en av galaksene er veldig mye mer massiv er resultatet kjent som kannibalisme. I disse tilfellene vil den største galaksen forbli relativt uforstyrret, mens den mindre galaksen blir revet fra hverandre. Melkeveien er i ferd med å spise opp den elliptiske dverggalaksen Skytten og dverggalaksen Store hund. === Starburst === Stjerner dannes innenfor galakser fra en reserve av kald gass som blir til gigantiske molekylskyer. I noen galakser er det observert eksepsjonelt hyppige stjernedannelser, kjent som starburst. Skulle de fortsette å gjøre dette, vil de imidlertid konsumere gassreservene innenfor en tidsramme som er mindre enn livstiden til galaksen. Derfor varer vanligvis denne hyppige stjernedannelsen rundt ti millioner år, en relativt kort periode i en galakses historie. Starburstgalakser var vanligere i universets tidlige historie, og utgjør i dag anslagsvis 15 % av den totale stjernedannelsen.Starburstgalakser karakteriseres av støvete konsentrasjoner av gass og tilsynekomsten av nydannete stjerner, deriblant massive stjerner som ioniserer de omkringliggende skyene og danner H II-regioner. Disse massive stjernene fører til supernovaeksplosjoner som resulterer i utvidende rester som vekselvirker kraftig med den omkringliggende gassen. Disse utbruddene starter en kjernereaksjon av stjernedannelser som sprer seg gjennom gassregionen, og den pågår helt til den tilgjengelige gassen er konsumert eller dispergert.Starburstgalakser forbindes ofte med sammenslående eller vekselvirkende galakser. Et eksempel på en prototype av en slik vekselvirkning er M82, som gjennomgikk et nært møte med den større M81. Irregulære galakser har ofte fordelte knuter med stjernedannelsesaktivitet. === Aktive kjerner === En del av galaksene klassifiseres som aktive. En betydelig del av deres totale energiproduksjon kommer fra andre kilder enn stjernene, støv og interstellar materie. Standardmodellen for en aktiv galaksekjerne er basert på en akkresjonsskive som dannes rundt et supermassivt sort hull i kjerneregionen. Strålingen fra en aktiv galaksekjerne kommer fra gravitasjonell energi av materie som faller fra skiven i retning det sorte hullet. I ca. 10 % av disse objektene sender diametrale motsatte par av energetiske jetstråler partikler ut fra kjernen i hastigheter nær lysets hastighet. Mekanismen som produserer disse jetstrålene er lite forstått. Aktive galakser som avgir høyenergetisk røntgenstråling, klassifiseres som Seyfert-galakser eller kvasarer, avhengig av luminositet. Blazarer antas å være en aktiv galakse med en relativistisk jet som peker i retning av jorden. En radiogalakse sender ut radiofrekvenser fra relativistiske jet. En enhetlig modell av disse aktive galaksetypene forklarer forskjellene basert på synsvinkelen til observatøren.LINER, fra engelsk low-ionization nuclear emission-line region, er muligens relatert til aktive galaksekjerner (og stjernedannelsesregioner). Utstrålingen av LINER-type-galakser domineres svakt av ioniserte elementer. Omtrent en tredjedel av nærliggende galakser er klassifisert som innehavere av LINER-kjerner. == Dannelse og utvikling == Studier prøver å gi svar på spørsmål om hvordan galakser ble dannet og hvordan de har utviklet seg gjennom universets historie. Noen teorier har blitt bredt aksepterte, men det er fremdeles et aktivt område innen astrofysikken. === Dannelse === Nåværende kosmologiske modeller av det tidlige universet bygger på Big Bang-teorien. Ca. 300 000 år etter denne hendelsen begynte atomer av hydrogen og helium å dannes i en hendelse kalt rekombinasjon. Nesten alt hydrogenet var nøytralt (ikke-ionisert) og lett absorbert, og ingen stjerner hadde til da blitt dannet. Derfor har denne perioden blitt kalt den «mørke tiden». Det var fra tetthetssvingninger (eller anisotropisk uregelmessigheter) i denne opprinnelige materien at større strukturer begynte å oppstå. Dermed startet masser fra baryonsk materie å kondensere innenfor haloer av kald mørk materie. Disse opprinnelige strukturene ble til slutt det vi i dag ser som galakser. I 2006 ble det oppdaget at galaksen IOK-1 har en rødforskyvning på 6,96, som tilsvarer 750 millioner år etter Big Bang. Den er dermed den fjerneste og eldste galaksen som har blitt observert. Noen vitenskapsmenn har hevdet at andre objekter (som Abell 1835 IR1916) har høyere rødforskyvning (og derfor ses i et tidligere stadium av universets utvikling), men IOK-1s alder og sammensetning er mer pålitelig etablert. Slike tidlige protogalakser må ha vokst fram i den såkalte «mørke tiden».Den detaljerte prosessen under en slik tidlig dannelse av galakser er et stort åpent spørsmål. Teoriene kan deles inn i to kategorier: ovenfra og ned og nedenfra og opp. I ovenfra og ned-teorien (slik som Eggen-Lynden-Bell-Sandage-modellen [ELS]) dannes protogalakser i en enorm kollaps som varer omtrent hundre millioner år. I nedenfra og opp-teorien (slik som Searle-Zinn-modellen [SZ]) dannes mindre strukturer som kulehoper først, og deretter akkreterer en rekke slike legemer til å bli en større galakse.Så snart protogalaksene begynte å dannes og trekke seg sammen dukket de første halo-stjernene (kalt populasjon III-stjerner) opp i dem. De var sammensatt nesten utelukkende av hydrogen og helium, og kan ha vært massive. I så fall ville disse stjernene raskt ha konsumert tilførselen av brennstoff og blitt supernovaer som frigjorde tunge grunnstoffer inn i den interstellare materien. Denne første generasjonen av stjerner re-ioniserte det omkringliggende nøytrale hydrogenet og skapte ekspansjonsbobler av rom som lys lett kunne ferdes gjennom. === Utvikling === Innen en milliard år etter en galakses dannelse begynte nøkkelstrukturer å oppstå. Kulehoper, det sentrale supermassive sorte hullet og en galaktisk bul av metallfattig populasjon II-stjerner ble dannet. Dannelsen av et supermassivt sort hull synes å spille en nøkkelrolle i aktiv regulering av galaksens vekst, ved at den begrenser den totale mengden tilleggsmaterie som blir lagt til. Under denne tidlige epoken gjennomgikk galaksene en stor økning i stjernedannelser.I løpet av de neste to milliarder år slår den akkumulerte massen seg ned i en galaktisk skive. En galakse vil fortsette å absorbere innfallende materie, hovedsakelig hydrogen og helium, fra høyhastighetsskyer og dverggalakser gjennom hele livstiden. Syklusen med stjerners fødsler og død øker sakte ved fraværet av tyngre grunnstoff, og tillater til slutt dannelsen av planeter.Utviklingen av galakser kan bli betydelig påvirket av vekselvirkninger og kollisjoner. Sammenslåing av galakser var vanlig i den tidlige epoken, og hoveddelen av galaksene var særegne i morfologi. Gitt avstanden mellom stjernene vil hoveddelen av stjernesystemene i kolliderende galakser forbli upåvirket. Gravitasjonell fjerning av interstellar gass og støv som utgjør spiralarmene produserer imidlertid et langt tog av stjerner («tidevannshaler»). Eksempler kan ses i Musegalaksene eller Antennegalaksene.Melkeveien og den nærliggende Andromedagalaksen beveger seg mot hverandre med ca. 130 km/s, og kan – avhengig av bevegelsen sideveis – kollidere om fem eller seks milliarder år. Melkeveien har aldri kollidert med en galakse så stor som Andromeda tidligere, men det legges stadig fram nye beviser for tidligere kollisjoner med mindre dverggalakser.Slike store vekselvirkninger er sjeldne. Etter som tiden går blir sammenslåinger av to slike systemer med like størrelser mindre vanlige. De fleste lyse galaksene har vært fundamentalt uendret de siste par milliarder år, og nettohyppigheten av stjernedannelser nådde trolig også toppen for omtrent 10 milliarder år siden. === Fremtidige trender === I dag oppstår de fleste stjernedannelsene i mindre galakser hvor kald gass ikke er så utarmet. Spiralgalakser, som Melkeveien, produserer bare nye generasjoner med stjerner så lenge de har tette molekylskyer av interstellar hydrogen i spiralarmene. Elliptiske galakser er allerede i stor grad blottet for denne gassen, og danner derfor ingen nye stjerner. Tilgangen til stjernedannende materialer er endelig; så snart stjerner har konvertert tilgjengelig tilførsel av hydrogen til tyngre grunnstoffer vil dannelsen av nye stjerner ta slutt.Den nåværende æraen med stjernedannelser ventes å fortsette i opptil hundre milliarder år, og deretter vil «stjernealderen» trappe ned etter ca. ti til hundre billioner år (10×1013–10×1014 år) etter hvert som de minste og lengstlevende stjernene i vår astrosfære, små røde dverger, begynner å falme. Mot slutten av stjernealderen vil galakser bestå av kompakte objekter: brune dverger, hvite dverger som avkjøles, eller kalde («sorte dverger»), nøytronstjerner og sorte hull. Som et resultat av at gravitasjonen avtar vil alle stjerner enten falle inn mot det supermassive sorte hullet eller bli kastet ut i det intergalaktiske rommet på grunn av kollisjoner. == Storskalastrukturer == Dypromsundersøkelser viser at galakser ofte finnes i relativt nære forbindelser med andre galakser. Ensomme galakser som ikke har vekselvirket vesentlig med en annen galakse med sammenlignbar masse de siste milliarder år er relativt sjeldne. Bare 5 % av galaksene er virkelig isolerte; de kan imidlertid ha vekselvirket og til og med slått seg sammen med andre galakser i fortiden, og mindre satellittgalakser kan fremdeles gå i bane rundt dem. Isolerte galakser kan produsere stjerner med en høyere frekvens enn normalt siden gassen i galaksen ikke fjernes av noen nærliggende galakse.I største skala er universet stadig voksende, med en gjennomsnittlig økning av avstanden mellom galaksene (Hubbles lov). Galaksekoalisjoner kan overvinne utvidelsen i en lokal skala gjennom deres felles gravitasjonstiltrekning. Koalisjonene ble dannet tidlig i universet som klumper av mørk materie som trakk sine respektive galakser sammen. Nærliggende grupper slo seg senere sammen med disse storskalaklyngene. Denne pågående fusjonsprosessen (samt en strøm av innfallende gass) varmer opp den intergalaktiske gassen innenfor en hop til svært høye temperaturer, opp mot 30–100 megakelvin. Om lag 70–80 % av massen i en hop er mørk materie, 10–30 % består av denne oppvarmede gassen og de resterende få prosentene av materien i form av galakser.De fleste galaksene er gravitasjonelt bundet til mange andre galakser. De danner fraktallignende hierarkier av samlede strukturer, hvor de minste strukturene kalles grupper. En gruppe galakser er den vanligste typen av galaksehoper, og inneholder flertallet av galaksene (i tillegg til det meste av den baryonske massen) i universet. For å forbli gravitasjonelt bundet til en gruppe, må hvert galaksemedlem ha tilstrekkelig lav hastighet for å forhindre at den flykter (se Viralteoremet). Hvis der er tilstrekkelig kinetisk energi, kan gruppen utvikle seg til et mindre antall galakser gjennom sammenslåinger.Større strukturer med flere tusen galakser pakket inn i et område noen få megaparsec på tvers, kalles klynger. Klynger domineres ofte av en enkelt gigantisk elliptisk galakse, kjent som cD-galakse, som over tid tidevannsknuser satellittgalaksene og legger deres masse til sin egen.Superhoper inneholder titusenvis av galakser som finnes i hoper, grupper og noen ganger enkeltvis. I superhopskala er galakser ordnet i sjikt og filamenter som omgir et stort tomt hullrom. Over denne skalaen synes universet å være isotropisk og homogent.Melkeveien er medlem av en koalisjon som kalles den lokale gruppen. En relativt liten gruppe galakser som har en diameter på ca. én megaparsec. Melkeveien og Andromedagalaksen er de to lyssterkeste galaksene i gruppen; mange av de andre er dverggalakser omkring disse to galaksene. Den lokale gruppen er en del av en skylignende struktur innenfor den lokale superhopen, en stor, utvidende struktur av grupper og hoper av galakser sentrert rundt Virgohopen. == Multi-bølgelengdeobservasjon == Etter at man fant ut at det eksisterer galakser utenom melkeveien, ble innledende observasjoner hovedsakelig utført ved bruk av synlig lys. Strålingstoppene til de fleste stjernene ligger her, og observasjon av stjernene i galakser har vært en viktig del av den optiske astronomien. Det er også en gunstig del av spektret for observasjon av ioniserte H II-regioner og for undersøkelser av fordelingen av støvarmene. Støvet i den interstellare materien er skjult i synlig lys. Det er mer gjennomsiktig for fjern-infrarød, som kan brukes til detaljobservasjon av de indre regionene av gigantiske molekylskyer og galaktiske kjerner. Infrarød brukes også til å observere fjerne, rødforskjøvne galakser som ble dannet mye tidligere i universets historie. Vanndamp og karbondioksid absorberer en rekke nyttige deler av det infrarøde spekteret, så det brukes høytliggende eller rombaserte teleskoper for infrarød astronomi. De første ikke-visuelle studiene av galakser, spesielt aktive galakser, ble utført ved bruk av radiofrekvenser. Atmosfæren er nesten transparent til radiobølger mellom 5 MHz og 30 GHz – ionosfæren blokkerer signaler under dette området. Det har blitt brukt store radiointerferometere for å kartlegge aktive jetstråler fra aktive kjerner. Radioteleskoper kan også brukes for å observere nøytralt hydrogen (via 21 cm stråling), inkludert den ikke-ioniserte materien i det tidlige universet som senere kollapset for å danne galakser.Ultrafiolette- og røntgenteleskoper kan observere høyenergetiske galaksefenomener. En ultrafiolett fakkel ble observert da en stjerne i en fjern galakse ble revet i stykker av tidevannskreftene fra et sort hull. Fordelingen av varm gass i galaktiske hoper kan kartlegges ved røntgen, og eksistensen av supermassive sorte hull i kjernen av galakser ble bekreftet gjennom røntgenastronomi. == Noter og referanser == Noter Litteraturhenvisninger Øvrige referanser == Litteratur == Litteratur til artikkelenAl-Biruni (2004). The Book of Instruction in the Elements of the Art of Astrology (engelsk). Oversatt av R. Ramsay Wright. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-9307-1. Alard, C. (2001). «Another bar in the Bulge». Astronomy and Astrophysics Letters (engelsk). 379 (2). Bibcode:2001A&A...379L..44A. arXiv:astro-ph/0110491 . doi:10.1051/0004-6361:20011487. Bahcall, N.A. (1988). «Large-scale structure in the universe indicated by galaxy clusters». Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 26 (1). Bibcode:1988ARA&A..26..631B. doi:10.1146/annurev.aa.26.090188.003215. Barkana, R.; Loeb, A. (1999). «In the beginning: the first sources of light and the reionization of the universe». Physics Reports (engelsk). 349 (2). Bibcode:2001PhR...349..125B. arXiv:astro-ph/0010468 . doi:10.1016/S0370-1573(01)00019-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Belkora, L. (2003). Minding the Heavens: the Story of our Discovery of the Milky Way (engelsk). CRC Press. ISBN 0-7503-0730-7. Bell, G. R. (1997). «Mass of the Milky Way and Dwarf Spheroidal Stream Membership». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 29 (2). Bibcode:1997AAS...19110806B. Bertin, G.; Lin, C.C. (1996). Spiral Structure in Galaxies: a Density Wave Theory (engelsk). MIT Press. ISBN 0-262-02396-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Bournaud, F (2002). «Gas accretion on spiral galaxies: Bar formation and renewal». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 392 (1). Bibcode:2002A&A...392...83B. arXiv:astro-ph/0206273 . doi:10.1051/0004-6361:20020920. Conselice, C.J. (2007). «The Universe's Invisible Hand». Scientific American (engelsk). 296 (2). Curtis, H.D. (1988). «Novae in Spiral Nebulae and the Island Universe Theory». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 100. Bibcode:1988PASP..100....6C. doi:10.1086/132128. Dubinski, J. (1998). «The Origin of the Brightest Cluster Galaxies». Astrophysical Journal (engelsk). 502 (2). Bibcode:1998ApJ...502..141D. arXiv:astro-ph/9709102 . doi:10.1086/305901. Arkivert fra originalen 14. mai 2011. Besøkt 1. april 2012. Dyson, F. (1979). Disturbing the Universe (engelsk). Pan Books. ISBN 0-330-26324-2. Eggen, O.J.; Lynden-Bell, D.; Sandage, A.R. (1962). «Evidence from the motions of old stars that the Galaxy collapsed». Reports on Progress in Physics (engelsk). 136. Bibcode:1962ApJ...136..748E. doi:10.1086/147433. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Eskridge, P.B.; Frogel, J.A. (1999). «What is the True Fraction of Barred Spiral Galaxies?». Astrophysics and Space Science (engelsk). 269/270. Bibcode:1999Ap&SS.269..427E. doi:10.1023/A:1017025820201. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Firmani, C.; Avila-Reese, V. (2003). «Physical processes behind the morphological Hubble sequence». Revista Mexicana de Astronomía y Astrofísica (engelsk). 17. Bibcode:2003RMxAC..17..107F. arXiv:astro-ph/0303543 . CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Gerber, R.A.; Lamb, S.A.; Balsara, D.S. (1994). «Ring Galaxy Evolution as a Function of "Intruder" Mass». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 26. Bibcode:1994AAS...184.3204G. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Girardi, M.; Giuricin, G. (2000). «The Observational Mass Function of Loose Galaxy Groups». Astrophysical Journal (engelsk). 540 (1). Bibcode:2000ApJ...540...45G. arXiv:astro-ph/0004149 . doi:10.1086/309314. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Gonzalez, G. (1998). «The Stellar Metallicity — Planet Connection». Proceedings of a workshop on brown dwarfs and extrasolar planets (engelsk). Bibcode:1998bdep.conf..431G. Heckman, T. M. (1980). «An optical and radio survey of the nuclei of bright galaxies — Activity in normal galactic nuclei». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 87. Bibcode:1980A&A....87..152H. Heger, A.; Woosley, S.E. (2002). «The Nucleosynthetic Signature of Population III». Astrophysical Journal (engelsk). 567 (1). Bibcode:2002ApJ...567..532H. arXiv:astro-ph/0107037 . doi:10.1086/338487. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Heidarzadeh, T. (2008). A History of Physical Theories of Comets, from Aristotle to Whipple (engelsk). Springer. ISBN 1-4020-8322-X. Ho, L.C.; Filippenko; A.V.; Sargent, W.L.W. (1997). «A Search for "Dwarf" Seyfert Nuclei. V. Demographics of Nuclear Activity in Nearby Galaxies». Astrophysical Journal (engelsk). 487 (2). Bibcode:1997ApJ...487..568H. arXiv:astro-ph/9704108 . doi:10.1086/304638. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hubble, E.P. (1929). «A spiral nebula as a stellar system, Messier 31». Astrophysical Journal (engelsk). 69. Bibcode:1929ApJ....69..103H. doi:10.1086/143167. Gott III, J.R. (2005). «A Map of the Universe». Astrophysical Journal (engelsk). 624 (2). Bibcode:2005ApJ...624..463G. doi:10.1086/428890. Graham, A.W.; Guzmán, R. (2003). «HST Photometry of Dwarf Elliptical Galaxies in Coma, and an Explanation for the Alleged Structural Dichotomy between Dwarf and Bright Elliptical Galaxies». Astronomical Journal (engelsk). 125 (6). Bibcode:2003AJ....125.2936G. doi:10.1086/374992. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kennicutt Jr., R.C.; Tamblyn, P.; Congdon, C.E. (1994). «Past and future star formation in disk galaxies». Astrophysical Journal (engelsk). 435 (1). Bibcode:1994ApJ...435...22K. doi:10.1086/174790. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kennicutt Jr., R.C. (2005). «Demographics and Host Galaxies of Starbursts» (engelsk). Bibcode:2005sdlb.proc..187K. Kepple, G.R.; Sanner, G.W. (1998). The Night Sky Observer's Guide, Volume 1 (engelsk). Willmann-Bell. ISBN 0-943396-58-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Knapen, J.H.; Pérez-Ramírez, D.; Laine, S. (2002). «Circumnuclear regions in barred spiral galaxies — II. Relations to host galaxies». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 337 (3). Bibcode:2002MNRAS.337..808K. arXiv:astro-ph/0207258 . doi:10.1046/j.1365-8711.2002.05840.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Knapp, G.R. (1999). Star Formation in Early Type Galaxies (engelsk). Astronomical Society of the Pacific. Bibcode:1998astro.ph..8266K. ISBN 1-886733-84-8. OCLC 41302839. Kraan-Korteweg, R.C.; Juraszek, S. (2000). «Mapping the hidden universe: The galaxy distribution in the Zone of Avoidance». Publications of the Astronomical Society of Australia (engelsk). 17 (1). Bibcode:1999astro.ph.10572K. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Livingston, J.W. (1971). «Ibn Qayyim al-Jawziyyah: A Fourteenth Century Defense against Astrological Divination and Alchemical Transmutation». Journal of the American Oriental Society (engelsk). 91 (1). doi:10.2307/600445. López-Corredoira, M (2001). «Searching for the in-plane Galactic bar and ring in DENIS». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 373 (1). Bibcode:2001A&A...373..139L. doi:10.1051/0004-6361:20010560. Mandolesi, N.; m.fl. (1986). «Large-scale homogeneity of the Universe measured by the microwave background». Letters to Nature (engelsk). 319 (6056). Bibcode:1986Natur.319..751M. doi:10.1038/319751a0. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link) McMahon, R. (2006). «Journey to the birth of the Universe». Nature (engelsk). 443 (7108). Bibcode:2006Natur.443..151M. PMID 16971933. doi:10.1038/443151a. Mohamed, M. (2000). Great Muslim Mathematicians (engelsk). Penerbit UTM. ISBN 983-52-0157-9. OCLC 48759017. Noguchi, M. (1999). «Early Evolution of Disk Galaxies: Formation of Bulges in Clumpy Young Galactic Disks». Astrophysical Journal (engelsk). 514 (1). Bibcode:1999ApJ...514...77N. arXiv:astro-ph/9806355 . doi:10.1086/306932. Panter, B.; Jimenez, R.; Heavens, A. F.; Charlot, S (2007). «The star formation histories of galaxies in the Sloan Digital Sky Survey». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 378 (4). Bibcode:2007MNRAS.378.1550P. arXiv:astro-ph/0608531 . doi:10.1111/j.1365-2966.2007.11909.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Paul, E.R. (1993). The Milky Way Galaxy and Statistical Cosmology, 1890–1924 (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-35363-7. Phillipps, S.; Drinkwater, M. J.; Gregg, M. D.; Jones, J. B. (2001). «Ultracompact Dwarf Galaxies in the Fornax Cluster». Astrophysical Journal (engelsk). 560 (1). Bibcode:2001ApJ...560..201P. arXiv:astro-ph/0106377 . doi:10.1086/322517. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Plutark (2006). The Complete Works Volume 3: Essays and Miscellanies (engelsk). kapittel 3: Echo Library. ISBN 978-1-4068-3224-2. Rubin, V.C. (1983). «Dark matter in spiral galaxies». Scientific American (engelsk). 248 (6). Bibcode:1983SciAm.248...96R. doi:10.1038/scientificamerican0683-96. Rubin, V.C. (2000). «One Hundred Years of Rotating Galaxies». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 112 (772). Bibcode:2000PASP..112..747R. doi:10.1086/316573. Searle, L.; Zinn, R. (1978). «Compositions of halo clusters and the formation of the galactic halo». Astrophysical Journal (engelsk). 225 (1). Bibcode:1978ApJ...225..357S. doi:10.1086/156499. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Slipher, V.M. (1913). «The radial velocity of the Andromeda Nebula». Lowell Observatory Bulletin (engelsk). 1. Bibcode:1913LowOB...2...56S. Slipher, V.M. (1915). «Spectrographic Observations of Nebulae». Popular Astronomy (engelsk). 23. Bibcode:1915PA.....23...21S. Sparke, L.S.; Gallagher III, J.S (2000). Galaxies in the Universe: An Introduction (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521597404. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Struck, C. (1999). «Galaxy Collisions». Physics Reports (engelsk). Trimble, V. (1999). «Robert Trumpler and the (Non)transparency of Space». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 31 (31). Bibcode:1999AAS...195.7409T. Tully, R. B. (1982). «The Local Supercluster». Astrophysical Journal (engelsk). 257. Bibcode:1982ApJ...257..389T. doi:10.1086/159999. Uson, J.M.; Boughn, S.P.; Kuhn, J.R. (1990). «The central galaxy in Abell 2029 – An old supergiant». Science (engelsk). 250 (4980). Bibcode:1990Sci...250..539U. doi:10.1126/science.250.4980.539. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Van den Bergh, S. (1998). Galaxy Morphology and Classification (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-62335-9. van den Bergh, S. (2000). «Updated Information on the Local Group». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 112 (770). Bibcode:2000PASP..112..529V. arXiv:astro-ph/0001040 . doi:10.1086/316548. Waller, W.H.; Hodge, P.W. (2003). Galaxies and the Cosmic Frontier (engelsk). Harvard University Press. ISBN 0-674-01079-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Öpik, E. (1922). «An estimate of the distance of the Andromeda Nebula». Astrophysical Journal (engelsk). 55. Bibcode:1922ApJ....55..406O. doi:10.1086/142680. Videre lesningBinney, J.; Merrifield, M (1998). Galactic Astronomy (engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-00402-1. OCLC 39108765. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Dickinson, T. (2004). The Universe and Beyond (engelsk) (4 utg.). Firefly Books. ISBN 1-55297-901-6. OCLC 55596414. == Eksterne lenker == (en) Galaxies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) galakse i Unified Astronomy Thesaurus (en) Galaxies, SEDS Messier pages (en) An Atlas of The Universe (en) Galaxies — Information and amateur observations (en) The Oldest Galaxy Yet Found (en) Galaxy classification project, harnessing the power of the internet and the human brain (en) How many galaxies are in our universe? Arkivert 21. august 2015 hos Wayback Machine. (en) The most beautiful galaxies on Astronoo

En galakse er et massivt gravitasjonelt bundet system som består av stjerner og stjernerester, en interstellar materie av gass og støv, og en viktig, men dårlig forstått, komponent som forsøksvis er kalt mørk materie.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andromedagalaksen

2023-02-04

Andromedagalaksen

['Kategori:Andromeda (stjernebilde)', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med type forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: vis-forfattere', 'Kategori:Den lokale gruppen', 'Kategori:Messierobjekter', 'Kategori:NGC-objekter', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Spiralgalakser']

Andromedagalaksen er en spiralgalakse omtrent 780 kiloparsec (2 500 000 lysår; 2,4×1019 kilometer) fra jorden. Galaksen går også under navnene Messier 31, M31 eller NGC 224, og omtales ofte som Den store andromedatåken i eldre tekster. Av de større galaksene er Andromedagalaksen den som ligger nærmest Melkeveien. Navnet kommer fra området på himmelen den befinner seg i – Andromeda, som ble oppkalt etter den mytologiske prinsessen Andromeda. Galaksen er den største galaksen i den lokale gruppen, som også inneholder Melkeveien, Triangelgalaksen og rundt 44 andre mindre galakser. Andromedagalaksen er også den mest massive galaksen i den lokale gruppen. Selv om tidligere funn antydet at Melkeveien inneholder mer mørk materie og kunne være den mest massive i grupperingen, avslørte observasjoner gjort av Spitzer-teleskopet i 2006 at Andromeda inneholder en billion (1012) stjerner: minst dobbelt så mange stjerner som estimatene på 200 – 400 milliarder stjerner for Melkeveien.Andromeda er estimert til å være 1,5×1012 solmasser, mens massen til Melkeveien er estimert til å være 8,5×1011 solmasser. Til sammenligning anslo en studie fra 2009 at Melkeveien og M31 omtrent er like i masse, mens en studie fra 2006 anslo at Melkeveien hadde omtrent 80 % av massen til Andromedagalaksen. Melkeveien og Andromeda forventes å kollidere med hverandre om ca. 3,75 milliarder år, hvor de muligens vil flettes sammen og danne en gigantisk elliptisk galakse eller kanskje en stor skivegalakse.Med sin tilsynelatende størrelsesklasse på 3,4 er Andromedagalaksen en av de mest lyssterke av alle Messierobjektene, og den er synlig for det blotte øye på månefrie nattehimler selv om man befinner seg i områder med moderat lysforurensning. Når man fotograferer gjennom et større teleskop, synes Andromeda å være mer enn seks ganger så bred som fullmånen, men det er kun den lyse sentralregionen som er synlig for det blotte øye eller når man bruker kikkerter eller mindre teleskop.

Andromedagalaksen er en spiralgalakse omtrent 780 kiloparsec (2 500 000 lysår; 2,4×1019 kilometer) fra jorden. Galaksen går også under navnene Messier 31, M31 eller NGC 224, og omtales ofte som Den store andromedatåken i eldre tekster. Av de større galaksene er Andromedagalaksen den som ligger nærmest Melkeveien. Navnet kommer fra området på himmelen den befinner seg i – Andromeda, som ble oppkalt etter den mytologiske prinsessen Andromeda. Galaksen er den største galaksen i den lokale gruppen, som også inneholder Melkeveien, Triangelgalaksen og rundt 44 andre mindre galakser. Andromedagalaksen er også den mest massive galaksen i den lokale gruppen. Selv om tidligere funn antydet at Melkeveien inneholder mer mørk materie og kunne være den mest massive i grupperingen, avslørte observasjoner gjort av Spitzer-teleskopet i 2006 at Andromeda inneholder en billion (1012) stjerner: minst dobbelt så mange stjerner som estimatene på 200 – 400 milliarder stjerner for Melkeveien.Andromeda er estimert til å være 1,5×1012 solmasser, mens massen til Melkeveien er estimert til å være 8,5×1011 solmasser. Til sammenligning anslo en studie fra 2009 at Melkeveien og M31 omtrent er like i masse, mens en studie fra 2006 anslo at Melkeveien hadde omtrent 80 % av massen til Andromedagalaksen. Melkeveien og Andromeda forventes å kollidere med hverandre om ca. 3,75 milliarder år, hvor de muligens vil flettes sammen og danne en gigantisk elliptisk galakse eller kanskje en stor skivegalakse.Med sin tilsynelatende størrelsesklasse på 3,4 er Andromedagalaksen en av de mest lyssterke av alle Messierobjektene, og den er synlig for det blotte øye på månefrie nattehimler selv om man befinner seg i områder med moderat lysforurensning. Når man fotograferer gjennom et større teleskop, synes Andromeda å være mer enn seks ganger så bred som fullmånen, men det er kun den lyse sentralregionen som er synlig for det blotte øye eller når man bruker kikkerter eller mindre teleskop. == Observasjonshistorie == Den persiske astronomen Abd al-Rahman al-Sufi skrev en linje om det kjedete stjernebildet i sin bok Boken om fiksstjerner rundt 964, hvor han beskrev Andromedagalaksen som en «liten sky». Stjernekart fra denne perioden markerte den også som den lille skyen. Den første beskrivelsen av Andromedagalaksen basert på teleskopisk observasjon ble gitt av den tyske astronomen Simon Marius 15. desember 1612. Charles Messier katalogiserte Andromeda som M31 i 1764 og krediterte feilaktig Marius som oppdager, selv om den kan ses med det blotte øye. I 1785 bemerket astronomen William Herschel en svak rødaktig fargetone i kjerneregionen av M31. Han anslo at M31 var den nærmeste av alle de «store tåkene» og basert på fargen og størrelsesklassen til tåken, antok han feilaktig at den ikke lå lenger unna enn 2 000 ganger avstanden til Sirius.William Huggins observerte spekteret av M31 i 1864, og oppdaget at det avvek fra en gasståke. Spektret av M31 viser et kontinuum av frekvenser, overlagt av mørke absorpsjonslinjer som benyttes ved identifisering av den kjemiske sammensetningen av et objekt. M31s spektrum er svært likt spektrum av mange individuelle stjerner, og av dette ble det utledet at M31 har et stjerneopphav. I 1885 ble det observert en supernova (kjent som S Andromedae) i M31, den første og så langt den eneste som er observert i denne galaksen. På den tiden var M31 ansett å være et nærliggende objekt, og dermed ble denne hendelsen antatt å være en mye mindre lyssterk hendelse kalt nova, og gitt navnet «Nova 1885». De første bildene av M31 ble tatt i 1887 av Isaac Roberts fra hans private observatorium i Sussex i England. Den lange eksponeringstiden gjorde det mulig å se spiralstrukturen til galaksen for første gang. På den tiden var imidlertid M31 fortsatt antatt å være en stjernetåke innenfor vår egen galakse, og Roberts trodde da feilaktig at M31 og lignende spiraltåker faktisk var solsystemer som ble dannet, sammen med gryende planeter. I 1912 målte Vesto Slipher ved Lowell-observatoriet radialhastigheten til M31 sammenlignet med vårt solsystem ved bruk av spektroskopi. Resultatet ble den største radialhastigheten registrert på den tiden, med en hastighet på 300 kilometer per sekund (190 mi/s) i retning av solen. === Øy-univers === I 1917 observerte den amerikanske astronomen Heber Curtis en nova i M31. Under en gjennomgang av de fotografiske opptakene, ble ytterligere 11 novaer oppdaget. Kurtis merket seg at disse novaene i gjennomsnitt var 10 størrelsesklasser svakere enn de som fant sted andre steder på himmelen. Som et resultat, kom han frem til en estimert avstand på 500 000 lysår (3,2×1010 AE). Han ble en talsmann for hypotesen om det såkalte «øy-universet», som fremhevet at spiraltåker var uavhengige galakser.I 1920 frant den store debatten mellom Harlow Shapley og Curtis sted, en debatt som omhandlet opphavet til Melkeveien, spiraltåker, og dimensjonene til universet. For å støtte sine påstander om at den store Andromedaskyen er en ekstern galakse, bemerket Curtis også tilstedeværelsen av mørke baner som ligner støvskyer i vår egen galakse, i tillegg til den betydelige Dopplerforskyvningen. I 1922 presenterte Ernst Öpik en metode for å estimere avstanden til M31 ved å bruke de målte hastighetene til stjernene. Resultatene han kom frem til plasserte Andromedagalaksen langt på utsiden av vår egen galakse, i en avstand av ca. 450 000 parsec (1 500 000 ly). Edwin Hubble avsluttet denne debatten i 1925, da han identifiserte ekstragalaktiske kefeider for første gang på astronomiske bilder av M31. Disse bildene ble tatt ved bruk av det 2,5 m (98 ") store Hooker-teleskopet, og de gjorde det mulig å fastslå avstanden til den store Andromedatåken. Hubbles målinger viste tydelig at denne formasjonen ikke er en samling av gass og stjerner innenfor vår egen galakse, men en helt separat galakse beliggende i en betydelig avstand fra vår egen.Siden M31 er den nærmeste store galaksen – dog ikke den nærmeste galaksen – spiller den en viktig rolle i galaktiske studier. Walter Baade var i 1943 den første personen som identifisere stjerner i den sentrale regionen av Andromedagalaksen. Baade identifiserte to forskjellige populasjoner av stjerner basert på metallisitet. Han ga de unge stjernene med høye hastigheter kallenavnet Type I og de eldre, røde stjernene i bulen for Type II. Denne nomenklaturen ble senere også tilegnet stjerner innenfor vår egen galakse, Melkeveien, og ellers i andre galakser. Eksistensen av to ulike populasjoner hadde tidligere også blitt nevnt av Jan Oort. Baade oppdaget også at der var to typer av Kefeide-variabler, noe som resulterte i en dobling av estimatene for avstanden til M31, samt for resten av universet.Hanbury Brown og Cyril Hazard var de første til å oppdage radiostråling fra Andromedagalaksen, da de brukte det 218 fot (66 m) store transitteleskopet ved Jodrell Bank Observatory. Oppdagelsen ble kunngjort i 1950. Tidligere observasjoner ble gjort av radioastronomi-pioneren Grote Reber i 1940, men observasjonene var ikke av en art man kunne trekke konklusjoner av, og senere ble de funnet å være en størrelsesklasse for høye. De første radiokartene av galaksen ble utarbeidet på 1950-tallet av John Baldwin og samarbeidspartnere ved Cambridge Radio Astronomy Group. Kjernen av Andromedagalaksen går under navnet 2C 56 i radioastronomiens katalog 2C. I 2009 kan den første planeten ha blitt oppdaget i Andromedagalaksen. Kandidaten ble oppdaget med en teknikk kalt mikrolinsing, som forårsakes av avbøyningen av lyset av et massivt objekt. == Generelt == Den estimerte avstanden til Andromedagalaksen ble doblet i 1953 da det ble oppdaget at det finnes en annen, svakere type kefeider. På 1990-tallet brukte man Hipparcos-målinger av både røde kjempstjerner og røde klumpstjerner til å kalibrere kefeideavstander. === Dannelse og historie === Ifølge en rapport fra 2010, ble M31 dannet som følge av en kollisjon mellom to mindre galakser for 5 – 9 milliarder år siden. En annen publikasjon fra 2012 har tatt for seg M31s grunnleggende historie helt siden galaksen ble dannet. Ifølge denne ble Andromeda til for omtrent 10 milliarder år siden etter en sammenslåing av mange mindre protogalakser. Andromeda var også mindre enn den vi ser i dag. Den viktigste hendelsen i M31s historie er den sammenslåingen nevnt ovenfor som fant sted for 8 milliarder år siden. Denne voldsomme kollisjonen dannet det meste av den (metallrike) galaktiske haloen og den utvidete skiven, og i denne epoken var Andromedas stjernedannelse svært høy, på grensen til å bli en luminøs infrarød galakse i omtrent 100 millioner år. M31 og Triangelgalaksen (M33) hadde en svært nær passering av hverandre for 2 – 4 milliarder år siden. Denne hendelsen førte til massiv stjernedannelser langs Andromedagalaksens skive – til og med noen kulehoper – og forstyrret M33s ytre skive. Selv om det har vært aktivitet i løpet av de siste to milliarder år, har denne vært langt lavere enn tidligere. I løpet av denne perioden falt dannelsen av nye stjerner i M31s skive så mye at den nesten stoppet opp, før den relativt nylig tok seg opp igjen. Der har vært vekselvirkninger med andre satellittgalakser, slik som M32, M110 eller andre som allerede har blitt absorbert av M31. Disse vekselvirkningene har dannet strukturer som Andromedas gigantiske stjernestrøm. En sammenslåing for omtrent 100 millioner år siden antas å være årsaken til den motroterende skiven av gass funnet i sentrum av M31, i tillegg til tilstedeværelsen av en relativt ung (100 millioner år gammel) stjernepopulasjon. === Nyere avstandsestimater === Minst fire forskjellige metoder har blitt brukt for å estimere avstander til Andromedagalaksen. Ved bruk av infrarød surface brightness fluctuation (I-SBF) med justering for den nye periodeluminositetsverdien til Freedman m.fl. 2001 og en metallisitetkorreksjon på −0,2 mag dex-1 i (O/H), kom man i 2003 fram til et estimat på 2,57 ± 0,06 megalysår (788 ± 18 kpc). Ved bruk av Kefeidevariabelmetoden kom man i 2004 fram til et estimat på 2,51 ± 0,13 Mly (770 ± 40 kpc).I 2005 annonserte Ignasi Ribas (CSIC, Catalonias institutt for romforskning (IEEC)) og kolleger oppdagelsen av en dobbeltstjerneformørkelse i Andromedagalaksen. Dobbeltstjernen, betegnet M31VJ00443799+4129236, har to lyssterke og varme blå stjerner av type O og B. Ved å studere formørkelsen av stjernene, noe som inntreffer hver 3,54969 dag, kunne astronomene måle størrelsene. Ved å vite størrelsene og temperaturene til stjernene, kunne de også måle absolutt størrelsesklasse. Når de synlige og absolutte størrelsesklassene var kjent, kunne også avstanden til stjenen måles. Stjernene ligger ved en avstand på 2,52 ± 0,14 Mly (773 ± 43 kpc) og hele Andromedagalaksen ved omtrent 2,5 Mly (770 kpc). Denne nye verdien stemmer godt overens med den tidligere, uavhengige Kefeide-baserte avstandsveerdien. M31 er tilstrekkelig nære til at Tip of the Red Giant Branch-metoden (TRGB) også kan benyttes til å estimere avstander. Ved bruk av denne metoden kom man i 2005 frem til en avstand på 2,56 ± 0,08 Mly (785 ± 25 kpc)Tar man alle disse estimatene, får man et estimert gjennomsnitt på 2,54 ± 0,11 Mly (779 ± 34 kpc). Fra dette er diameteren til det ytterste punktet av M31 estimert til å være 220 ± 3 kly (67 450 ± 920 pc). Ved å bruke trigonometri (vinkeldiameter), gir dette en tilsynelatende vinkel på 4,96° på himmelen. === Masse og luminositetestimater === ==== Masse ==== Masseestimater for Andromedagalaksens halo (inkludert mørk materie) gir en verdi på omtrent 1,5×1012 M☉. (eller 1,5 billioner solmasser) sammenslignet med 8×1011 M☉ for Melkeveien. Dette motsier tidligere målinger, som indikerte at Melkeveien og Andromeda nesten har lik størrelse. Likevel har M31s kuleform faktisk høyre tetthet av stjerner enn Melkeveiens og den galaktiske stjerneskiven er omtrent av dobbel størrelse sammenlignet med Melkeveiens. Den totale stjernemassen til Andromeda er estimert til 1,1×1011 M☉, eller opp mot 1,5×1011 M☉ ifølge andre estimater, med rundt 30 % av den massen i den sentrale galaktiske bulen, 56 % i skiven og de resterende 14 % i haloen.I tillegg inneholder M31s interstellare medium minimum 7,2×109 M☉ i form av nøytralt hydrogen, minst 3,4×108 M☉ som molekylært hydrogen (innenfor de innerste 10 kiloparsec) og 5,4×107 M☉ med støv.Studier publisert i 2015, utført med Hubble-teleskopet, har avdekket en stor og massiv halo med varm gass som omgir M31. Denne haloen er estimert å inneholde masse tilsvarende halvparten av stjernene i Andromedagalaksen. Pr. 7. mai 2015 er denne haloen omtrent seks ganger større og 1 000 ganger mer massiv enn tidligere målinger tilsa. Den nesten usynlige haloen strekker seg omtrent en million lysår fra vertsgalaksen, halvveis mot vår egen galakse. Simuleringer antyder at haloen ble dannet på samme tid som Andromedagalaksen. Haloen er beriket med grunnstoffer tyngre enn hydrogen og helium, dannet fra en supernova, og egenskapene er de forventede for en galakse som ligger i den grønne dal av farge-størrelsesklasse-diagrammet (se under). Supernovaen brøt ut i Andromedas stjernefylte skive og slynget disse tyngre grunnstoffene ut i rommet. I løpet av Andromedas levetid har nesten halvparten av de tyngre grunnstoffene produsert av stjernene blitt slynget ut i rommet, langt forbi stjerneskivens diameter på 200 000 lysår. ==== Luminositet ==== M31 synes å ha betydelig mer vanlige stjerner enn Melkeveien, hvor eldre stjerner eldre enn 7×109 år dominerer, og den estimerte lysstyrken til M31, ~2,6×1010 L☉, er omtrent 25 % høyere enn for vår egen galakse. Galaksen har imidlertid en høy inklinasjon sett fra jorden, og det interstellare støvet absorberer en ukjent mengde lys, så det er vanskelig å estimere den nøyaktige lysstyrken. Andre forfattere har gitt andre verdier for lysstyrken til Andromeda, inkludert forslag om at den er den nest lyseste galaksen innenfor en radius på 10 Mpc (33 Mly) fra Melkeveien (Sombrerogalaksen er den lyseste med en absolutt størrelsesklasse på −22,21). De nyeste estimatene (fra 2010, utført ved hjelp av Spitzer-teleskopet) antyder en absolutt størrelsesklasse (i blått) på -20,89 (det med en fargeindeks på +0,63 oversatt til en absolutt visuell størrelsesklasse på -21,52, sammenlignet med -20,9 for Melkeveien), og en total luminositet på 3,64×1010 L☉ i den bølgelengden.Frekvensen av stjernedannelse i Melkeveien er mye høyere, der M31 bare produserer om lag én solmasse pr. år sammenlignet med 3 – 5 solmasser for Melkeveien. Frekvensen av supernovaer i Melkeveien er også det dobbelte av M31. Dette tyder på at M31 en gang i tiden hadde en fase med høy stjernedannelse, men at den nå befinner seg i en relativt stillestående fase, samtidig som Melkeveien gjennomgår en mer aktiv fase av stjernedannelse. Hvis dette fortsetter, kan lysstyrken til Melkeveien etter hvert overgå Andromedas lysstyrke. Nyere studier viser at Andromedagalaksen, akkurat som Melkeveien, ligger i det som i galaksers farge–størrelsesklasse–diagram er kjent som den grønne dal – en region av galakser som er i overgang fra den blå skyen (galakser som aktivt danner nye stjerner) til den røde sekvens (galakser som ikke danner stjerner). Aktiviteten av stjernedannelser i den grønne dal avtar etter hvert som galaksene går tomme for gass i det interstellare materie. I simulerte galakser med tilsvarende egenskaper, vil stjernedannelsen typisk opphøre innen fem milliarder år fra nå, da også hensyntatt den forventede, kortvarige økningen på grunn av kollisjonen mellom Andromeda og Melkeveien. == Struktur == Basert på hvordan galaksen ser ut i synlig lys, klassifiseres Andromedagalaksen som en SA(s)b-galakse i de Vaucouleurs–Sandage utvidete klassifiseringssystem for spiralgalakser. Data fra 2MASS-målinger viste imidlertid at bulen til M31 hadde en bokslignende form, noe som indikerer at galaksen faktisk er en stavspiralgalakse som Melkeveien. Staven til Andromedagalaksen kan ses omtrent direkte langs den lange aksen.I 2005 brukte astronomer Keck-teleskoper for å vise at de spinkle dryssene av stjerner som strekker seg utover fra galaksen faktisk er en del av selve hovedskiven. Dette betyr at sprialskiven med stjerner i M31 er tre ganger større i diameter enn tidligere anslått, og det beviser at det finnes en stor, utvidet stjerneskive som gjør galaksen over 220 000 lysår (67 000 parsec) i diameter. Tidligere estimater av Andromedas størrelse gikk fra 70 000–120 000 lysår (21 000–37 000 parsec) på tvers. Galaksens inklinasjon er estimert til 77° i forhold til jorden, der en vinkel på 90° ville være å ha sett den rett fra siden. Analyser av tverrsnittsformen til galaksen viser at den ser ut som en markant, forvrengt S-form snarere enn en flat skive. En mulig årsak til en slik form kan være gravitasjonell vekselvirkning med satellittgalakser nær M31. Galaksen M33 kan være årsaken til noe forvrengning i M31s armer, men mer nøyaktige avstander og radialhastigheter er nødvendig for å kunne fastslå dette. Spektroskopiske studier har gitt detaljerte målinger av rotasjonshastigheten til M31 ved ulike radier fra kjernen. I nærheten av kjernen når rotasjonshastigheten topper på 225 km/s ved en radius på 1 300 ly, mens den faller til et minimum ved 7 000 ly hvor rotasjonshastigheten kan være så lav som 50 km/s. Deretter stiger hastigehten jevnt utover til en radius på 33 000 ly hvor den når en topp på 250 km/s. Etter det avtar hastigheten sakte til rundt 200 km/s 80 000 ly unna kjernen. Hastighetsmålingene antyder en konsentrert masse på 6×109 M☉ i galaksekjernen. Totalmassen til galaksen øker lineært ut til 45 000 ly, deretter noe saktere utenfor den radiusen.Spiralarmene til M31 inneholder en rekke H II-regioner, først studert i detalj av Walter Baade og beskrevet av ham som «perler på en snor». Hans studie viser to spiralarmer som fremstår som tett sammenbundne, selv om de er har mer rom i seg enn i vår galakse. Hans beskrivelse av spiralstrukturen, der hver arm krysser hovedaksen til M31, er som følger: == Kjernen == Det er kjent at M31 innehar en tett og kompakt stjernehop i sentrum. I et større teleskop ser det ut som en stjerne omgitt av en mer diffus bul. Lysstyrken til kjernen overstiger de fleste luminøse kulehopene. I 1991 brukte Tod R. Lauer WFPC, som da var ombord på Hubble-teleskopet, til å fotografere M31s indre kjerne. Kjernen består av to konsentrasjoner 1,5 pc (4,9 ly) unna hverandre. Den lyseste konsentrasjonen, betegnet P1, er forskjøvet fra sentrum av galaksen. Den svakere konsentrasjonen, P2, ligger ved det sanne sentrum av galaksen og inneholder et sort hull målt til å være 3 – 5×107 M☉ i 1993, og til 1,1 – 2,3×108 M☉ i 2005. Hastighetsdispersjonen til materialet rundt den er målt til å være ≈ 160 km/s.Scott Tremaine har foreslått at den observerte doble kjernen kan forklares dersom P1 er projeksjonen av en stjerneskive i en eksentrisk bane rundt et sort hull. Eksentrisiteten er slik at stjerner «henger» ved banens aposenter og danner en konsentrasjon av stjerner. P2 inneholder også en kompakt skive av varme stjerner av spektralklasse A. Disse stjernene (A-stjerner) er ikke synlige med røde filtre, men med blått og ultrafiolett lys dominerer de kjernen og gjør at P2 fremstår som mer prominent enn P1.Ved tidspunktet for oppdagelsen ble det fremlagt en hypotese om at den lyseste delen av den doble kjernen var en rest etter en mindre galakse som var blitt «spist opp» av M31. Denne hypotesen anses ikke lenger som en gyldig forklaring, hovedsakelig på grunn av at en slik kjerne ville hatt en svært kort levetid på grunn av tidevannskreftene fra det sentrale sorte hullet. Dette kunne ha vært mulig hvis P1 hadde hatt et eget sort hull for å stabilisere, men fordelingen av stjerner i P1 antyder ikke at det finnes noe sort hull i sentrum. == Satellitter == Akkurat som Melkeveien har Andromeda satellittgalakser, bestående av 14 kjente dverggalakser. De mest kjente, og de letteste å observere, er de elliptiske galaksene M32 og M110. Basert på nåværende kunnskap, ser det ut til at M32 hadde et nærmøte med M31 (Andromeda) en gang i fortiden. Den kan en gang ha vært en større galakse som fikk stjerneskiven fjernet av M31, og deretter fikk en markant økning i stjernedannelse i kjerneregionen, helt fram til relativt nylig fortid.M110 synes også å vekselvirke med M31, og i haloen til M31 har astronomer funnet en strøm av metallrike stjerner som synes å ha blitt strippet fra disse satellittgalaksene. M110 innehar en støvete bane, som kan indikere nylig eller pågående stjernedannelse.I 2006 ble det oppdaget at ni av disse galaksene ligger langs et plan som skjærer gjennom kjernen av Andromedagalaksen, og ikke tilfeldig plassert slik som man kunne forvente av uavhengige vekselvirkninger. Dette kan indikere at disse satellittene har et felles opphav. == Fremtidig kollisjon med Melkeveien == Andromedagalaksen nærmer seg Melkeveien med omtrent 110 kilometer per sekund (68 mi/s). Målinger viser at galaksen beveger seg med 300 kilometer per sekund (190 mi/s) i forhold til vår egen sol, siden solen beveger med 225 kilometer per sekund (140 mi/s) rundt sentrum av vår galakse. Dette gjør at Andromeda er en av de få blåforskjøvede galaksene vi ser. Andromedas tangentielle hastighet i forhold til Melkeveien er relativt mye mindre enn hastigheten mot Melkeveien, og det forventes derfor at disse galaksene vil kollidere med hverandre omtrent 4 milliarder år fra nå. Et sannsynlig utfall av en slik kollisjon er at galaksene slås sammen og danner en gigantisk elliptisk galakse eller kanskje også en stor skivegalakse. Slike hendelser er vanlige blant glakser i galaksegrupperinger. Skjebnen til jorden og solsystemet ved en slik kollisjon er ikke kjent. Før galaksene slår seg sammen, er det en liten sjanse for at solsystemet «kastes» ut av Melkeveien eller blir en del av M31. == Se også == Liste over messierobjekter Liste over galakser NGC-katalogen NGC 206 – den lyseste stjernehopen i Andromedagalaksen == Fotnoter og litteraturhenvisninger == === Fotnoter === === Litteraturhenvisninger === == Litteratur == === Trykt litteratur === Armando, G.P.; Boissier, Samuel; Madore, Barry F.; Seibert, Mark; Joe, Young H.; Boselli, Alessandro; Wyder, Ted K.; Thilker, David; Bianchi, Luciana; Rey, Soo‐Chang; Rich, R. Michael; Barlow, Tom A.; Conrow, Tim; Forster, Karl; Friedman, Peter G.; Martin, D. Christopher; Morrissey, Patrick; Neff, Susan G.; Schiminovich, David; Small, Todd; Donas, Jose; Heckman, Timothy M.; Lee, Young‐Wook; Milliard, Bruno; Szalay, Alex S.; Yi, Sukyoung (2007). «The GALEX Ultraviolet Atlas of Nearby Galaxies». The Astrophysical Journal (engelsk). 173 (2): 185 – 255. Bibcode:2007ApJS..173..185G. arXiv:astro-ph/0606440 . doi:10.1086/516636. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Arp, H. (1964). «Andromeda Nebula from a Spectroscopic Survey of Emission». The Astrophysical Journal (engelsk). 139: 1045. Bibcode:1964ApJ...139.1045A. doi:10.1086/147844. Backhouse, T. W. (1888). «nebula in Andromeda and Nova, 1885». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 48. Bibcode:1888MNRAS..48..108B. doi:10.1093/mnras/48.3.108. Baade, W. (1944). «The Resolution of Messier 32, NGC 205, and the Central Region of the Andromeda Nebula». The Astrophysical Journal (engelsk). 100: 137. Bibcode:1944ApJ...100..137B. doi:10.1086/144650. Barmby, P.; Ashby, M.L.N.; Bianchi, L.; Engelbracht, C.W.; Gehrz, R.D.; Gordon, K.D.; Hinz, J.L.; Huchra, J.P.; Humphreys, R.M.; Pahre, M.A.; Pérez-González, P.G.; Polomski, E.F.; Rieke, G.H.; Thilker, D.A.; Willner, S.P.; Woodward, C.E. (2006). «Dusty Waves on a Starry Sea: The Mid-Infrared View of M31». The Astrophysical Journal (engelsk). 650 (1): L45-L49. Bibcode:2006ApJ...650L..45B. arXiv:astro-ph/0608593 . doi:10.1086/508626. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Barmby, P.; Ashby, M.L.N.; Bianchi, L.; Engelbracht, C.W.; Gehrz, R.D.; Gordon, K.D.; Hinz, J.L.; Huchra, J.P.; Humphreys, R.M.; Pahre, M.A.; Pérez-González, P.G.; Polomski, E.F.; Rieke, G.H.; Thilker, D.A.; Willner, S.P.; Woodward, C.E. (2007). «Erratum: Dusty Waves on a Starry Sea: The Mid-Infrared View of M31». The Astrophysical Journal (engelsk). 655 (1): L61-L61. Bibcode:2007ApJ...655L..61B. doi:10.1086/511682. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Barnard, R.; Kolb, U.; Osborne, J. P. (2005). «Timing the bright X-ray population of the core of M31 with XMM-Newton» (engelsk). arXiv:astro-ph/0508284 . Beaton, R.L.; Majewski, Steven R.; Guhathakurta, Puragra; Skrutskie, Michael F.; Cutri, Roc M.; Good, John; Patterson, Richard J.; Athanassoula, E.; Bureau, Martin (2006). «Unveiling the Boxy Bulge and Bar of the Andromeda Spiral Galaxy». The Astrophysical Journal Letters (engelsk). 658 (2): L91. Bibcode:2006astro.ph..5239B. arXiv:astro-ph/0605239 . doi:10.1086/514333. CS1-vedlikehold: vis-forfattere (link)Bekki, K.; Couch, Warrick J.; Drinkwater, Michael J.; Gregg, Michael D. (2001). «A New Formation Model for M32: A Threshed Early-type Spiral?». The Astrophysical Journal Letters (engelsk). 557 (1): L39 – L42. Bibcode:2001ApJ...557L..39B. arXiv:astro-ph/0107117 . doi:10.1086/323075. Bender, Ralf; Kormendy, John; Bower, Gary; Green, Richard; Thomas, Jens; Danks, Anthony C.; Gull, Theodore; Hutchings, J.B.; Joseph, C.L.; Kaiser, M.E.; Lauer, Tod R.; Nelson, Charles H.; Richstone, Douglas; Weistrop, Donna; Woodgate, Bruce (2005). «HST STIS Spectroscopy of the Triple Nucleus of M31: Two Nested Disks in Keplerian Rotation around a Supermassive Black Hole». The Astrophysical Journal (engelsk). 631 (1): 280 – 300. Bibcode:2005ApJ...631..280B. arXiv:astro-ph/0509839 . doi:10.1086/432434. CS1-vedlikehold: vis-forfattere (link)Brown, R. Hanbury; Hazard, C. (1950). «Radio-frequency Radiation from the Great Nebula in Andromeda (M.31)». Nature (engelsk). 166 (4230): 901. Bibcode:1950Natur.166..901B. doi:10.1038/166901a0. Braun, R.; Thilker, D.A.; Walterbos, R.A.M.; Corbelli, E. (2009). «A Wide-Field High-Resolution H I Mosaic of Messier 31. I. Opaque Atomic Gas and Star Formation Rate Density». The Astrophysical Journal (engelsk). 695 (2): 937 – 953. Bibcode:2009ApJ...695..937B. arXiv:0901.4154 . doi:10.1088/0004-637X/695/2/937. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Brown, R. Hanbury; Hazard, C. (1951). «Radio emission from the Andromeda nebula». MNRAS (engelsk). 111: 357. Bibcode:1951MNRAS.111..357B. doi:10.1093/mnras/111.4.357. Chapman, S.C.; Ibata, R.; Lewis, G.F.; Ferguson, A.M.N.; Irwin, M.; McConnachie, A.; Tanvir, N. (2006). «A kinematically selected, metal-poor spheroid in the outskirts of M31». The Astrophysical Journal (engelsk). 653 (1): 255. Bibcode:2006ApJ...653..255C. arXiv:astro-ph/0602604 . doi:10.1086/508599. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Cox, T.J.; Loeb, A. (2008). «The collision between the Milky Way and Andromeda». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 386 (1): 461 – 474. Bibcode:2008MNRAS.tmp..333C. doi:10.1111/j.1365-2966.2008.13048.x. Curtis, H.D. (1988). «Novae in Spiral Nebulae and the Island Universe Theory». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 100: 6. Bibcode:1988PASP..100....6C. doi:10.1086/132128. Davidge, T.J.; McConnachie, A.W.; Fardal, M.A.; Fliri, J.; Valls-Gabaud, D.; Chapman, S.C.; Lewis, G.F.; Rich, R.M. (2012). «The Recent Stellar Archeology of M31 – The Nearest Red Disk Galaxy». The Astrophysical Journal (engelsk). 751 (1): 74. Bibcode:2012ApJ...751...74D. arXiv:1203.6081 . doi:10.1088/0004-637X/751/1/74. Davidson, Norman (1985). Astronomy and the imagination: a new approach to man's experience of the stars (engelsk). Routledge Kegan & Paul. ISBN 978-0-7102-0371-7. Draine, B. T.; Aniano, G.; Krause, Oliver; Groves, Brent; Sandstrom, Karin; Braun, Robert; Leroy, Adam; Klaas, Ulrich; Linz, Hendrik; Rix, Hans-Walter; Schinnerer, Eva; Schmiedeke, Anika; Walter, Fabian (2014). «Andromeda's Dust». The Astrophysical Journal. 780 (2). Bibcode:2014ApJ...780..172D. arXiv:1306.2304 . doi:10.1088/0004-637X/780/2/172. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Fujimoto, M.; Hayakawa, S.; Kato, T. (1969). «Correlation between the Densities of X-Ray Sources and Interstellar Gas». Astrophysics and Space Science (engelsk). 4 (1): 64 – 83. Bibcode:1969Ap&SS...4...64F. doi:10.1007/BF00651263. Gebhardt, Karl; Bender, Ralf; Bower, Gary; Dressler, Alan; Faber, S. M.; Filippenko, Alexei V.; Green, Richard; Grillmair, Carl; Ho, Luis C.; Kormendy, John; Lauer, Tod R.; Magorrian, John; Pinkney, Jason; Richstone, Douglas; Tremaine, Scott (juni 2000). «A Relationship between Nuclear Black Hole Mass and Galaxy Velocity Dispersion» (PDF). The Astrophysical Journal (engelsk). Chicago, Illinois, USA: The University of Chicago Press. 539 (1): L13 – L16. Bibcode:2000ApJ...539L..13G. arXiv:astro-ph/0006289 . doi:10.1086/312840. Gribbin, J.R. (2001). The Birth of Time: How Astronomers Measure the Age of the Universe (engelsk). Yale University Press. s. 151. ISBN 978-0-300-08914-1. Henbest, N.; Couper, H. (1994). The guide to the galaxy (engelsk). ISBN 978-0-521-45882-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Herschel, W. (1785). «On the Construction of the Heavens». Philosophical Transactions of the Royal Society of London (engelsk). 75 (0): 213 – 266. doi:10.1098/rstl.1785.0012. Hodge, P.W. (1966). Galaxies and Cosmology (engelsk). McGraw Hill. s. 92. Holland, S. (1998). «The Distance to the M31 Globular Cluster System». Astronomical Journal (engelsk). 115 (5): 1916 – 1920. Bibcode:1998astro.ph..2088H. arXiv:astro-ph/9802088 . doi:10.1086/300348. Hubble, E.P. (1929). «A spiral nebula as a stellar system, Messier 31». The Astrophysical Journal (engelsk). 69: 103 – 158. Bibcode:1929ApJ....69..103H. doi:10.1086/143167. Barmby, P.; Huchra, J. P. (2001). «M31 Globular Clusters in the Hubble Space Telescope Archive. I. Cluster Detection and Completeness». Astronomical Journal (engelsk). 122 (5): 2458 – 2468. Bibcode:2001AJ....122.2458B. arXiv:astro-ph/0107401 . doi:10.1086/323457. Huggins, W.; Miller, W.A. (1864). «On the Spectra of Some of the Nebulae». Philosophical Transactions of the Royal Society of London (engelsk). 154 (0): 437 – 444. Bibcode:1864RSPT..154..437H. doi:10.1098/rstl.1864.0013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Ibata, R.; Irwin, Michael; Lewis, Geraint; Ferguson, Annette M.N.; Tanvir, Nial (2001). «A giant stream of metal-rich stars in the halo of the galaxy M31». Nature (engelsk). 412 (6842): 49 – 52. PMID 11452300. doi:10.1038/35083506. Ingrosso, G.; Novati, S. Calchi; De Paolis, F.; Jetzer, Ph.; Nucita, A.A.; Zakharov, A.F. (2009). «Pixel-lensing as a way to detect extrasolar planets in M31». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 399 (1): 219 – 228. Bibcode:2009MNRAS.399..219I. arXiv:0906.1050 . doi:10.1111/j.1365-2966.2009.15184.x. Huxor, A.P.; Tanvir, N.R.; Irwin, M.J.; Ibata, R.; Collett, J.L.; Ferguson, A.M.N.; Bridges, T.; Lewis, G.F. (2005). «A new population of extended, luminous, star clusters in the halo of M31». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 360 (3): 993 – 1006. Bibcode:2005MNRAS.360.1007H. arXiv:astro-ph/0412223 . doi:10.1111/j.1365-2966.2005.09086.x. Jensen, J.B.; Tonry, John L.; Barris, Brian J.; Thompson, Rodger I.; Liu, Michael C.; Rieke, Marcia J.; Ajhar, Edward A.; Blakeslee, John P. (2003). «Measuring Distances and Probing the Unresolved Stellar Populations of Galaxies Using Infrared Surface Brightness Fluctuations». The Astrophysical Journal (engelsk). 583 (2): 712 – 726. Bibcode:2003ApJ...583..712J. arXiv:astro-ph/0210129 . doi:10.1086/345430. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Kalirai, J.S.; Gilbert, Karoline M.; Guhathakurta, Puragra; Majewski, Steven R.; Ostheimer, James C.; Rich, R. Michael; Cooper, Michael C.; Reitzel, David B.; Patterson, Richard J. (2006). «The Metal-Poor Halo of the Andromeda Spiral Galaxy (M31)». The Astrophysical Journal (engelsk). 648 (1): 389 – 404. Bibcode:2006astro.ph..5170K. arXiv:astro-ph/0605170 . doi:10.1086/505697. CS1-vedlikehold: vis-forfattere (link)Karachentsev, I.D.; Kashibadze, O.G. (2006). «Masses of the local group and of the M81 group estimated from distortions in the local velocity field». Astrophysics (engelsk). 49 (1). Bibcode:2006Ap.....49....3K. doi:10.1007/s10511-006-0002-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Karachentsev, I.D.; Karachentseva, Valentina E.; Huchtmeier, Walter K.; Makarov, Dmitry I. (2004). «A Catalog of Neighboring Galaxies». Astronomical Journal (engelsk). 127 (4): 2031 – 2068. Bibcode:2004AJ....127.2031K. doi:10.1086/382905. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Kepple, G.R.; Sanner, G.W. (1998). The Night Sky Observer's Guide (engelsk). Vol. 1. Willmann-Bell. ISBN 978-0-943396-58-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Koch, A.; Grebel, E.K. (mars 2006). «The Anisotropic Distribution of M31 Satellite Galaxies: A Polar Great Plane of Early-type Companions». Astronomical Journal (engelsk). 131 (3): 1405 – 1415. Bibcode:2005astro.ph..9258K. arXiv:astro-ph/0509258 . doi:10.1086/499534. Lauer, T.R.; Faber, S.M.; Groth, E.J.; Shaya, E.J.; Campbell, B.; Code, A.; Currie, D.G.; Baum, W.A.; Ewald, S.P. (1993). «Planetary camera observations of the double nucleus of M31». Astronomical Journal (engelsk). 106 (4): 1436 – 1447, 1710 – 1712. Bibcode:1993AJ....106.1436L. doi:10.1086/116737. CS1-vedlikehold: vis-forfattere (link)Lehner, Nicolas; Howk, Chris; Wakker, Bart (25. april 2014). «Evidence for a Massive, Extended Circumgalactic Medium Around the Andromeda Galaxy». arXiv:1404.6540 [astro-ph] (engelsk). Besøkt 7. mai 2015. Liller, W.; Mayer, B. (1987). «The Rate of Nova Production in the Galaxy». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 99: 606 – 609. Bibcode:1987PASP...99..606L. doi:10.1086/132021. McConnachie, A. W.; Irwin, M.J.; Ferguson, A.M.N.; Ibata, R.A.; Lewis, G.F.; Tanvir, N. (2005). «Distances and metallicities for 17 Local Group galaxies». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 356 (4): 979 – 997. Bibcode:2005MNRAS.356..979M. arXiv:astro-ph/0410489 . doi:10.1111/j.1365-2966.2004.08514.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Meylan, G.; Sarajedini, A.; Jablonka, P.; Djorgovski, S.G.; Bridges, T.; Rich, R.M. (2001). «G1 in M31 – Giant Globular Cluster or Core of a Dwarf Elliptical Galaxy?». Astronomical Journal (engelsk). 122 (2): 830 – 841. Bibcode:2001AJ....122..830M. arXiv:astro-ph/0105013 . doi:10.1086/321166. Mutch, S.J.; Croton, D.J.; Poole, G.B. (2011). «The Mid-life Crisis of the Milky Way and M31». The Astrophysical Journal (engelsk). 736 (2): 84. Bibcode:2011ApJ...736...84M. arXiv:1105.2564 . doi:10.1088/0004-637X/736/2/84. Peñarrubia, Jorge; Ma, Yin-Zhe; Walker, Matthew G.;McConnachie, Alan. «A dynamical model of the local cosmic expansion». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 433 (3): 2204 – 2022. Bibcode:2014MNRAS.443.2204P. arXiv:1405.0306 . doi:10.1093/mnras/stu879. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Peterson, L. E. (1973). «Hard Cosmic X-Ray Sources». X- and Gamma-Ray Astronomy, Proceedings of IAU Symposium no. 55 held in Madrid, Spain, 11 – 13 May 1972 (engelsk). Den internasjonale astronomiske union. s. 51 – 73. Bibcode:1973IAUS...55...51P. Ribas, I.; Jordi, Carme; Vilardell, Francesc; Fitzpatrick, Edward L.; Hilditch, Ron W.; Guinan, Edward F. (2005). «First Determination of the Distance and Fundamental Properties of an Eclipsing Binary in the Andromeda Galaxy». The Astrophysical Journal Letters (engelsk). 635 (1): L37 – L40. Bibcode:2005ApJ...635L..37R. arXiv:astro-ph/0511045 . doi:10.1086/499161. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Roberts, I. (1899). A Selection of Photographs of Stars, Star-clusters and Nebulae (engelsk). II. London: Universal Press. Rubin, V.C.; Ford, W.K.J. (1970). «Rotation of the Andromeda Nebula from a Spectroscopic Survey of Emission». The Astrophysical Journal (engelsk). 159: 379. Bibcode:1970ApJ...159..379R. doi:10.1086/150317. Schewe, Phillip F.; Stein, Ben (26. juli 1993). «The Andromeda Galaxy has a Double Nucleus». Physics News Update (engelsk). American Institute of Physics. Arkivert fra originalen 11. april 2013. Besøkt 10. juli 2009. Slipher, V.M. (1913). «The Radial Velocity of the Andromeda Nebula». Lowell Observatory Bulletin (engelsk). 1: 56 – 57. Bibcode:1913LowOB...1b..56S. Stanek, K.Z.; Garnavich, P.M. (1998). «Distance to M31 With the HST and Hipparcos Red Clump Stars». The Astrophysical Journal Letters (engelsk). 503 (2): 131 – 141. Bibcode:1998ApJ...503L.131S. arXiv:astro-ph/9802121 . doi:10.1086/311539. Tamm, A.; Tempel, E.; Tenjes, P.; Tihhonova, O.; Tuvikene, T. (2012). «Stellar mass map and dark matter distribution in M 31». Astronomy & Astrophysics (engelsk). 546. Bibcode:2012A&A...546A...4T. arXiv:1208.5712 . doi:10.1051/0004-6361/201220065. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Tempel, E.; Tamm, A.; Tenjes, P. (2010). «Dust-corrected surface photometry of M 31 from Spitzer far-infrared observations». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 509: A91. Bibcode:2010A&A...509A..91T. arXiv:0912.0124 . doi:10.1051/0004-6361/200912186. wA91. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Tremaine, S. (1995). «An Eccentric-Disk Model for the Nucleus of M31». Astronomical Journal (engelsk). 110: 628 – 633. Bibcode:1995AJ....110..628T. arXiv:astro-ph/9502065 . doi:10.1086/117548. Junko Ueda. «Cold molecular gas in merger remnants. I. Formation of molecular gas disks». The Astrophysical Journal Supplement Series (engelsk). 214 (1). Bibcode:2014ApJS..214....1U. arXiv:1407.6873 . doi:10.1088/0067-0049/214/1/1. van den Bergh, Sidney (1991). «The stellar populations of M31». Astronomical Society of the Pacific (engelsk). 103: 1053 – 1068 (1062). Bibcode:1991PASP..103.1053V. doi:10.1086/132925. van den Bergh, S. (1999). «The local group of galaxies». Astronomy and Astrophysics Review (engelsk). 9 (3 – 4): 273 – 318. Bibcode:1999A&ARv...9..273V. doi:10.1007/s001590050019. van der Kruit, P.C.; Allen, R.J. (1976). «The Radio Continuum Morphology of Spiral Galaxies». Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 14 (1): 417 – 445. Bibcode:1976ARA&A..14..417V. doi:10.1146/annurev.aa.14.090176.002221. Young, L.M. (2000). «Properties of the Molecular Clouds in NGC 205». Astronomical Journal (engelsk). 120 (5): 2460 – 2470. Bibcode:2000AJ....120.2460Y. arXiv:astro-ph/0007169 . doi:10.1086/316806. Öpik, E. (1922). «An estimate of the distance of the Andromeda Nebula». The Astrophysical Journal (engelsk). 55: 406 – 410. Bibcode:1922ApJ....55..406O. doi:10.1086/142680. === Litteratur på nett === Amos, J. (5. februar 2006). «Dark matter comes out of the cold». — (engelsk). BBC News. Arkivert fra originalen 21. juni 2006. Besøkt 24. mai 2006. Cain, F. (2007). «When Our Galaxy Smashes Into Andromeda, What Happens to the Sun?». Universe Today (engelsk). Arkivert fra originalen 17. mai 2007. Besøkt 16. mai 2007. «Andromeda's Stellar Halo Shows Galaxy's Origin to Be Similar to That of Milky Way» (pressemelding) (engelsk). Caltech Media Relations. 27. februar 2006. Arkivert fra originalen 9. mai 2006. Besøkt 24. mai 2006. Cowen, Ron (2012). «Andromeda on collision course with the Milky Way». Nature International Weekly Journal of Science (engelsk). Nature. Besøkt 6. oktober 2014. Frommert, H.; Kronberg, C. (25. august 2005). «The Milky Way Galaxy» (engelsk). SEDS. Arkivert fra originalen 12. mai 2007. Besøkt 9. mai 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Frommert, H.; Kronberg, C. (22. august 2007). «Messier Object Data, sorted by Apparent Visual Magnitude» (engelsk). SEDS. Arkivert fra originalen 12. juli 2007. Besøkt 27. august 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Gebhard, Marissa (7. mai 2007). «Hubble finds massive halo around the Andromeda Galaxy // News // Notre Dame News // University of Notre Dame». news.nd.edu (engelsk). Besøkt 7. mai 2015. «Milky Way a Swifter Spinner, More Massive, New Measurements Show». CfA Press Release No. 2009-03 (engelsk). Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics. 5. januar 2009. Arkivert fra originalen 8. oktober 2014. Besøkt 6. oktober 2014. «Hubble Space Telescope Finds a Double Nucleus in the Andromeda Galaxy» (pressemelding) (engelsk). Hubble News Desk. 20. juli 1993. Besøkt 26. mai 2006. «Hubble Spies Globular Cluster in Neighboring Galaxy» (pressemelding) (engelsk). Hubble news desk STSci-1996-11. 24. april 1996. Arkivert fra originalen 1. juli 2006. Besøkt 26. mai 2006. «HubbleSite - NewsCenter - Hubble Finds Giant Halo Around the Andromeda Galaxy (05/07/2015) - The Full Story». hubblesite.org (engelsk). Besøkt 7. mai 2015. «NASA’s Hubble Finds Giant Halo Around the Andromeda Galaxy» (engelsk). Besøkt 7. mai 2015. Moskvitch, Katia (25. november 2010). «Andromeda 'born in a collision'». — (engelsk). BBC News. Arkivert fra originalen 26. november 2010. Besøkt 25. november 2010. «NASA's Hubble Shows Milky Way is Destined for Head-On Collision» (engelsk). NASA. 31. mai 2012. Arkivert fra originalen 4. juni 2014. Besøkt 12. juli 2012. «Results for Messier 31». NASA/IPAC Extragalactic Database (engelsk). NASA/IPAC. Besøkt 1. november 2006. «Hubble Finds Giant Halo Around the Andromeda Galaxy». Besøkt 14. juni 2015. «Isaac Roberts (January 27, 1829 - July 17, 1904)». messier.seds.org (engelsk). Besøkt 31. august 2015. «SIMBAD-M31» (engelsk). SIMBAD Astronomical Database. Besøkt 29. november 2009. Tafreshi, B. «Two naked-eye galaxies above the VLT». ESO Picture of the Week (engelsk). ESO. Besøkt 22. oktober 2013. «Astronomers Find Evidence of an Extreme Warp in the Stellar Disk of the Andromeda Galaxy» (pressemelding) (engelsk). UC Santa Cruz. 9. januar 2001. Arkivert fra originalen 19. mai 2006. Besøkt 24. mai 2006. Young, K. (6. juni 2006). «The Andromeda galaxy hosts a trillion stars» (engelsk). New Scientist. Besøkt 6. oktober 2014. == Eksterne lenker == (en) Andromeda Galaxy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Andromeda Galaxy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Andromedagalaksen i SIMBAD (en) Andromedagalaksen i Unified Astronomy Thesaurus (en) StarDate: M31 Fact Sheet (en) Simbad data on M31 (en) Messier 31, SEDS Messier pages (en) M31 and its central Nuclear Spiral (en) Amateur photography – M31 (en) Globular Clusters in M31 (en) First direct distance to Andromeda (en) Andromeda Galaxy (en) Andromeda Galaxy at The Encyclopedia of Astrobiology, Astronomy, & Spaceflight (en) M31, the Andromeda Galaxy

| dek =

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85ttetallsystemet

2023-02-04

Åttetallsystemet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tallsystemer']

Åttetallsystemet eller det oktale tallsystemet har åtte som grunntall, slik at begynnelsen på rekken med naturlige tall skrives som 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 30, … I titallsystemet (desimaltallsystemet) er grunntallet 10, og verdien et siffer representerer på dens plassering gis som et multiplum av 10. Dvs. første siffer har verdien x·100, andre siffer har verdien x·101 osv., der x er et siffer mellom 0 og 9. I åttetallsystemet kan første siffer skrives som x·80, andre siffer som x·81 osv. der x er et tall mellom 0 og 7. De første 16 positive heltallene skrives på følgende måte: Yukienes språk i California og pameanske språk i Mexico har åttetallssystemer. I disse språkene brukes mellomrommene mellom fingrene til å telle med, ikke fingrene selv. Oktalsystemet var tidligere mye brukt i datateknikken, men er etter hvert blitt avløst av sekstentallsystemet. Levninger av denne bruken finnes for eksempel i rettighetssystemet i Unix.

Åttetallsystemet eller det oktale tallsystemet har åtte som grunntall, slik at begynnelsen på rekken med naturlige tall skrives som 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 30, … I titallsystemet (desimaltallsystemet) er grunntallet 10, og verdien et siffer representerer på dens plassering gis som et multiplum av 10. Dvs. første siffer har verdien x·100, andre siffer har verdien x·101 osv., der x er et siffer mellom 0 og 9. I åttetallsystemet kan første siffer skrives som x·80, andre siffer som x·81 osv. der x er et tall mellom 0 og 7. De første 16 positive heltallene skrives på følgende måte: Yukienes språk i California og pameanske språk i Mexico har åttetallssystemer. I disse språkene brukes mellomrommene mellom fingrene til å telle med, ikke fingrene selv. Oktalsystemet var tidligere mye brukt i datateknikken, men er etter hvert blitt avløst av sekstentallsystemet. Levninger av denne bruken finnes for eksempel i rettighetssystemet i Unix. == Omregninger == For å konvertere et tall fra åttetallsystemet til titallsystemet multipliserer man hvert siffer med en potens av åtte og adderer, som vist i eksempelet med tallet 3148 nedenfor: 3×82 + 1×81 + 4×80 = 3×64 + 1×8 + 4×1 = 204. Tallet 3148 i åttetallsystemet blir altså 204 i titallsystemet. For å konvertere et tall fra titallsystemet til åttetallsystemet må man gjentatte ganger utføre heltallsdivisjon med grunntallet 8 og merke seg resten, som vist i eksempelet med tallet 204 nedenfor: Så begynner man med restene nedenfra. Tallet 204 blir dermed 3148 i åttetallsystemet. == Referanser ==

Åttetallsystemet eller det oktale tallsystemet har åtte som grunntall, slik at begynnelsen på rekken med naturlige tall skrives som 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 30, …

https://no.wikipedia.org/wiki/Sekstentallsystemet

2023-02-04

Sekstentallsystemet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tallsystemer']

Sekstentallsystemet, bedre kjent som det heksadesimale tallsystemet, forkortet hex, er et tallsystem med grunntall eller base 16. Navnet «heksadesimal» er en hybrid sammensatt av det greske hexa (έξι (exi)) for «seks» og decimal fra det latinske ordet for «ti». Tallsystemet har 16 ulike siffer: 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, A, B, C, D, E og F. Det tallsystemet vi bruker til vanlig kalles titallsystemet eller det desimale system. De heksadesimale sifrene A, B, C, D, E og F representerer titallsystemets verdier 10, 11, 12, 13, 14 og 15. Når det er tale om ulike tallsystemer, bruker matematikere grunntallet (tallbasen) i senket skrift (subskript) etter tallet. Forrige setning kan da skrives slik: A16 = 1010, B16 = 1110, C16 = 1210, D16 = 1310, E16 = 1410, F16 = 1510. Grunntallet kan eventuelt skrives med bokstaver, på denne formen: Ahex = 10dec. De første 32 positive heltallene skrives på følgende måte: Det heksadesimale tallsystemet er meget nyttig i arbeid med datamaskiner. Årsaken er at det er nært forbundet med totallsystemet, bedre kjent som det binære tallsystemet, som datamaskiner er basert på. Sammenhengen er slik: Siden 16 = 24, kan ethvert firesifret binært tall skrives som et ensifret heksadesimalt tall og omvendt. Fire bit (fire binære siffer) kan altså uttrykkes ved ett enkelt heksadesimalt siffer. (Se tabellen nedenfor.) En byte som består av 8 bit kan da kompakt angis med et tosifret heksadesimalt tall. Dette er en stor fordel for mennesker, som leser for eksempel «B4» mye lettere enn byten «10110100».

Sekstentallsystemet, bedre kjent som det heksadesimale tallsystemet, forkortet hex, er et tallsystem med grunntall eller base 16. Navnet «heksadesimal» er en hybrid sammensatt av det greske hexa (έξι (exi)) for «seks» og decimal fra det latinske ordet for «ti». Tallsystemet har 16 ulike siffer: 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, A, B, C, D, E og F. Det tallsystemet vi bruker til vanlig kalles titallsystemet eller det desimale system. De heksadesimale sifrene A, B, C, D, E og F representerer titallsystemets verdier 10, 11, 12, 13, 14 og 15. Når det er tale om ulike tallsystemer, bruker matematikere grunntallet (tallbasen) i senket skrift (subskript) etter tallet. Forrige setning kan da skrives slik: A16 = 1010, B16 = 1110, C16 = 1210, D16 = 1310, E16 = 1410, F16 = 1510. Grunntallet kan eventuelt skrives med bokstaver, på denne formen: Ahex = 10dec. De første 32 positive heltallene skrives på følgende måte: Det heksadesimale tallsystemet er meget nyttig i arbeid med datamaskiner. Årsaken er at det er nært forbundet med totallsystemet, bedre kjent som det binære tallsystemet, som datamaskiner er basert på. Sammenhengen er slik: Siden 16 = 24, kan ethvert firesifret binært tall skrives som et ensifret heksadesimalt tall og omvendt. Fire bit (fire binære siffer) kan altså uttrykkes ved ett enkelt heksadesimalt siffer. (Se tabellen nedenfor.) En byte som består av 8 bit kan da kompakt angis med et tosifret heksadesimalt tall. Dette er en stor fordel for mennesker, som leser for eksempel «B4» mye lettere enn byten «10110100». == Titallsystemets 0–15 i fire ulike tallsystem == Tabellen nedenfor viser titallsystemets verdier 0–15 uttrykt i henholdsvis sekstentall-, titall-, åttetall- og totallsystemet. == Omregning fra heksadesimalt til desimalt og omvendt == Vi vet fra vanlig titallsmatematikk at et flersifret tall, for eksempel 273, har følgende betydning: 27310 = 2·102 + 7·101 + 3·100 = 200 + 70 + 3 = 273 Når man skal regne om (konvertere) et tall fra heksadesimalt til desimalt går man ut fra samme prinsipp: siffer nr. 1 bakfra skal multipliseres med grunntallet i nullte potens (160=1), siffer nr. 2 med grunntallet i første potens (161=16) osv. Å konvertere det heksadesimale 2D4 til desimalt blir da slik: 2D416 = (2·162 + 13·161 + 4·160)10 = 51210 + 20810 + 410 = 72410For å konvertere et tall fra titallsystemet til sekstentallsystemet må man gjentatte ganger utføre heltallsdivisjon med grunntallet 16 og merke seg resten, som vist i eksempelet med tallet 724 nedenfor: Så begynner man med restene nedenfra. Tallet 724 blir dermed 2D416 i sekstentallsystemet. == Notasjon i ulike programmeringsspråk == Det er mange måter å betegne heksadesimale tall i ulike programmeringsspråk: Ada og VHDL omslutter heksadesimale tall med «numeriske tegn», f.eks. «16#5A3#». (Merk: Ada godtar denne notasjonen for alle tallsystemer fra 2 til 16, for både heltall (integer) og flyttall.) C, C++ og andre språk med tilsvarende syntaks (sånn som Java) prefikser heksadesimale tall med «0x», f.eks. «0x5A3». 0-tallet i startet blir brukt fordi tall må starte med et numerisk tegn, og «x» står for heksadesimal. Pascal og noen Assembler-kompilatorer indikerer heksadesimaler med en tilføyd «h» (hvis noen av tallene starter med en bokstav, så tilføyer man også «0» i starten), f.eks. «0A3Ch», «5A3h». Andre assembler-kompilatorer (AT&T, Motorola) og noen versjoner av BASIC bruker prefikset «$», f.eks. «$5A3». Noen versjoner av BASIC prefikserer heksadesimale tall med «&h», f.eks. «&h5A3». ActionScript, programmeringsspråket til Adobe Flash, omtaler heksadesimale tall med 0x, eks. 0xFFFFFF.Det finnes ingen enighet om en felles notasjonsstandard, så alle konvensjonene over er i bruk, noen ganger også i samme fremstillng. Forøvrig, siden det er få andre bruksområder for disse, byr dette på lite problemer. == Brøker == Sekstentallsystemet er bra til å lage brøker med (begge sider heksadesimaltallsuttrykk): 1/2 = 0,8 1/3 = 0,5555... 1/4 = 0,4 1/5 = 0,3333... 1/6 = 0,2AAAA... 1/8 = 0,2 1/A = 0,19999... 1/C = 0,15555... 1/F = 0,1111...Fordi tallbasen er kvadratisk, danner heksadesimaler oftere uløselige brøker enn titallsystemet. Repeterende desimaler oppstår når nevneren har en primfaktor som ikke finnes i telleren. I sammenheng med heksadesimale tall, gjelder dette hvis og bare hvis nevneren ikke er en toer-potens. Se tallsystemer for en oversikt over systemer med andre tallbaser. == Se også == Webfarger, også kalt heksadesimalfarger == Referanser ==

Sekstentallsystemet, bedre kjent som det heksadesimale tallsystemet, forkortet hex, er et tallsystem med grunntall eller base 16. Navnet «heksadesimal» er en hybrid sammensatt av det greske hexa (έξι (exi)) for «seks» og decimal fra det latinske ordet for «ti».

https://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Duck

2023-02-04

Donald Duck

['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den danske kulturkanonen', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Tegneserier fra USA']

Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg. I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge. Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger.

Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg. I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge. Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger. == Fødselen på tegnebordet == Bakgrunnen for Donalds tilkomst som figur, strekker seg etter legenden tilbake til året 1931, da Disney var på jakt etter artige stemmer til tegnefilmene sine. Ved en tilfeldighet kom han over en reklame for melk, der en kvekkende stemme plutselig slo gjennom. Disney ringte radioselskapet og ble satt i forbindelse med skuespilleren Clarence Nash, som senere ga stemme til Donald. Han ble ansatt av Disney omgående, men det oppsto snart et problem fordi de ikke hadde noen figur som passet til stemmen hans. Nash var dermed ansatt et års tid uten egentlige gjøremål. Våren 1932 fant tegnerne ut at stemmen hans passet best til en and, og den første skissen til Donald skal ha kommet ned på tegnebrettet den 13. mai 1932, en dag som lenge ble regnet som Donalds fødselsdag. Arbeidet med Den kloke lille høna tok til snart etter, og filmen hadde premiere 9. juni 1934. == Utseendemessig utvikling == Et av Donalds viktigste kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress. Donalds nebb har endret seg med årene. På 1930-tallet var det noe lengre enn i dag. Dette og andre fascinerende fakta om Donalds univers er utredet i norske Jon Gisles bok Donaldismen (1973). == Donalds norske stemmer == Frank Robert var den første som ga stemmen til Donald, det var i filmen «Gøy og gammen», tidligere kjent som «Bongo og Mikke og Bønnestengelen». På den tiden var det få nordmenn som kunne snakke Donald-språk, ikke en gang de mest kjente skuespillerne kunne snakke Donald-språk. I den opprinnelige norske versjonen av «Gøy og gammen» kan man høre Frank Robert, som Donald Duck, snakke med en tynn og svak stemme, som er en god del forståelig enn vanlig, i tillegg var språket en smule lespende. I den samme versjonen kan man også høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. I den opprinnelige norske versjonen av Mikkes juleeventyr var det Helge Reiss som er stemmen til Donald, den er også tynn og svak, men forstålig. Det er lettere å forstå Donald der, siden man ikke kan høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. Fra slutten av 80-tallet til 2006 var det Rune Alstedt som ga stemmen til Donald Duck, og denne gangen med ekte Donald-språk. Fra 2006 til 2015 var det Nickolas Henriksen som var stemmen til Donald. I dag er det Ståle Dammen Ek som er Donalds norske stemme. == Biografi == Ifølge Carl Barks' versjon av Donald Ducks familietre (senere videreutviklet av Don Rosa for forlaget Egmont), er Donalds foreldre Lillegull McDuck og Didrik Duck. Donalds søster heter Della Duck, men hverken foreldrene eller søsteren er med i tegneserien, unntatt i spesielle tilfeller, som i Skrues liv og levnet. Ifølge Rosa er Donald og Della tvillinger. Det var ikke Carl Barks som tegnet den første skissen av Donald Duck, det var Walt Disney selv, men det var Barks som videreutviklet Donald Duck. I sine personlige notater har Don Rosa satt Donald Ducks fødsel til rundt 1920, fordi han setter historiene sine til å skje på 1950-tallet. Donald vokste opp på gården til Anna Duck, og mye tyder på at han også hadde ungdomsåra i Andeby, selv om kildene forteller lite om disse årene. Men både Carl Barks og Don Rosa forteller om Donalds forsøk på å bli med i speidergruppa Friskusene, og viser også til at de fleste av Donalds venner kommer fra og bor i Andeby, så mye tyder på at han bodde der også i denne perioden. Donald var også ute og reiste i ungdomsåra, blant annet i Latin-Amerika og Mexico hvor han var sammen med José Carioca og Panchito Pistoles. Sammen dannet disse tre vennene gruppa De tre caballeros, som det finnes både film og tegneseriehistorier om. I kortfilmen Donald gets drafted (1942) har han mellomnavnet Fauntleroy.Da han senere slo seg ned i Andeby fikk Donald forsørgeransvaret for de tre nevøene sine Ole, Dole og Doffen, etter at faren deres hadde blitt skadet av en kinaputt som hadde eksplodert under stolen hans. Som forsørger ble det viktig for Donald å prøve å få seg fast jobb, men det ender opp med at han tar diverse strøjobber for sin rike onkel, Skrue McDuck, og har ansettelser på Margarinfabrikken av kortere varighet. I noen historier har han også en hund ved navn Bolivar. I tegneseriehistoriene til Tony Strobl jobber Donald og fetteren Klodrik ofte som journalister i en avis hvor onkel Skrue er redaktør, og Dolly er parkometervakt. I tillegg eier Donald en hvit katt som heter Mons, iblant også Truls (Tabby på originalspråket). Katten ble skapt av Dick Kinney and Al Hubbard, og via tankebobler ser leserne hva katten tenker selv om han ikke kan snakke. Donald Duck har ennå ikke giftet seg, men det er ingen hemmelighet at han har et godt øye til Dolly Duck og de to er ofte sett på stevnemøter sammen. Den strake motsetningen til Donalds uflaks er hans fetter Antons flaks, og de to slåss stadig vekk om Dollys gunst. Som regel er det Donald som til slutt trekker det lengste strået når det gjelder Dolly. == Donaldisme == I Norge fikk den store interessen for Donald Duck på 1970-tallet som resultat at enkelte begynte å studere Donald-bladene etter en mer intellektuell modell kalt donaldisme. Spesielt har den svært kjente historien om Donald Duck og firkantfolket vært grundig undersøkt vitenskapelig. Norske Jon Gisle utga i 1973 boken Donaldismen, som dannet grunnlaget for en delvis seriøs, delvis humoristisk vitenskapsgren. == Tegnefilmserier == I USA har Donald vært best kjent som tegnefilmfigur. Han er sentral i tegnefilmseriene Kvakkpakket og Disneys Musehus, men gjorde også noen få opptredener i klassikeren Ole, Dole og Doffen på eventyr. Av andre TV-serieopptredener kan nevnes Bonkers, Mikkes morromaskin og Mikkes Klubbhus. == Referanser == == Eksterne lenker == Donald Ducks offisielle hjemmesider på norsk Andeby online Andeby I Dag AndebyNett Donald Duck i Inducks «Donald Duck & Co, faktasider». Arkivert fra originalen 4. august 2008. Besøkt 18. desember 2009. Digital faksimileutgave av åtte klassiske Donald-historier på norsk, av Carl Barks 1949-1964

Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9.

https://no.wikipedia.org/wiki/Slovakia

2023-02-04

Slovakia

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovakia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1993']

Slovakia (slovakisk: Slovensko), offisielt Den slovakiske republikk (slovakisk: Slovenská republika), er en innlandsstat i Sentral-Europa. Landet har omtrent 5,4 millioner innbyggere og dekker et areal på 49 035 km². Hovedstaden er Bratislava. Innbyggerne i landet er for det meste slovaker som taler det slaviske språket slovakisk, men det finnes en ungarsk minoritet sør i landet langs grensen til Ungarn. Slovakisk er offisielt språk. Slovakia er relativt ung som selvstendig stat. Landet ble uavhengig i 1993 da Tsjekkoslovakia ble oppløst. Opp igjennom historien har området stort sett vært underlagt mektigere naboriker, slik som Stormähren, Kongedømmet Ungarn og Østerrike-Ungarn. Siden uavhengigheten har Slovakia vært et stabilt demokrati med stor økonomisk vekst. Landet sluttet seg til Den europeiske union og NATO i 2004 og har tatt i bruk euro som sin valuta. Slovakia er en del av Schengenområdet.

Slovakia (slovakisk: Slovensko), offisielt Den slovakiske republikk (slovakisk: Slovenská republika), er en innlandsstat i Sentral-Europa. Landet har omtrent 5,4 millioner innbyggere og dekker et areal på 49 035 km². Hovedstaden er Bratislava. Innbyggerne i landet er for det meste slovaker som taler det slaviske språket slovakisk, men det finnes en ungarsk minoritet sør i landet langs grensen til Ungarn. Slovakisk er offisielt språk. Slovakia er relativt ung som selvstendig stat. Landet ble uavhengig i 1993 da Tsjekkoslovakia ble oppløst. Opp igjennom historien har området stort sett vært underlagt mektigere naboriker, slik som Stormähren, Kongedømmet Ungarn og Østerrike-Ungarn. Siden uavhengigheten har Slovakia vært et stabilt demokrati med stor økonomisk vekst. Landet sluttet seg til Den europeiske union og NATO i 2004 og har tatt i bruk euro som sin valuta. Slovakia er en del av Schengenområdet. == Naturgeografi == Slovakia er en innlandsstat i Sentral-Europa. Arealet er på 49 035 km². I nord grenser landet til Polen, i øst til Ukraina, i sør til Ungarn, i vest til Østerrike og i nordvest til Tsjekkia. Landet ligger mellom 47° og 50° nordlig bredde og 16° og 23° østlig lengde. Avstanden fra ytterpunktene i øst og vest er rundt 416 km, fra nord til sør 208 km.Landskapet domineres av Vest-Karpatene med skogkledde fjell, åser og daler over mye av landet, særlig i nord og nordvest. Her finnes Lillekarpatene, De hvite Karpatene og Tatra. Fjellene er høyest i nord, der Gerlachovský štít i Høye Tatra er landets høyeste punkt med 2655 moh. Midt i landet ligger Lave Tatra, mens Malá Fatra (Lille Fatra) og Veľká Fatra (Store Fatra) preger landskapet i sentrale og vestlige deler av landet. De slovakiske malmfjellene øst i landet vitner om mineralforekomster. Her finnes også den 800 km² store Slovenský kras som er Europas største karstformasjon. Formasjonen er utgravd med kløfter, huler og grotter. Her finnes isgrotten Dobšinská, som har et 20 meter tykt isgulv. Høyden på fjellene avtar jo lenger sør man kommer. Ved Donau i sørvest strekker Den pannoniske slette seg med fruktbart slettelandskap inn i Slovakia. Også ved og Tisza sørøst i landet er det fruktbart slettelandskap. 40 % av landet er dekket av skog, 11 % er grasland og 29 % av arealet er dyrkbar jord.I fjellområdene er furu og gran de vanligste treslagene, mens lavlandet har eik, bjørk og lind. I skogene finnes rødrev, hare, hjort, bjørn, gaupe, ekorn, villkatt og bisam. Villsvin og ulv lever i fjellområdene.96 % av arealet ligger i Donau-bassenget, de øvrige 4 % i Wisła-bassenget. Donau og sideelva Ipeľ utgjør grensen til Ungarn. Váh, Hron, Nitra, Ondava, Laborec og Hornád er andre viktige elver. === Klima === Slovakia har kontinentalt klima. Det innebærer varme somre med høy luftfuktighet og kalde og tørre vintre. Årsnedbøren er på 800 mm. == Befolkning == Ved folketellingen i 2011 hadde Slovakia en folkemengde på 5 397 036. === Språk === Grunnloven gjør slovakisk til offisielt språk. I områder sør i landet, langs grensen til Ungarn, benyttes også ungarsk. === Folkegrupper === Majoriteten av Slovakias befolkning er slovaker (80,7 %), mens en litt lavere andel (78,6 %) oppgir å ha slovakisk som morsmål. Ungarerne er den største minoriteten. 9,4 % har ungarsk som morsmål (2011). Romene er den nest største minoriteten med 2 % av befolkningen ved folketellingen i 2011. Andre nasjonale minoriteter er tsjekkere (0,6 %), rutenere (0,6 %), moravere (0,1 %), tyskere (0,1 %), ukrainere (0,1 %) og polakker (0,1 %) (folketelling, 2011). === Religion === Grunnloven erklærer at staten ikke er knyttet til noen ideologi eller religion (§ 1). Den garanterer tros- og religionsfrihet (§ 24, § 13).Befolkningen er for det meste kristne. 62 % tilhører Den katolske kirke (folketellingen i 2011) og 3,8 % tilhører Den slovakiske gresk-katolske kirke. 5,9 % er protestanter tilhørende Den evangeliske kirke av den augsburgske bekjennelse i Slovakia (Evanjelická cirkev augsburského vyznania na Slovensku, ECAV), mens 1,8 % tilhører Den reformerte kirke i Slovakia (Reformovaná kresťanská cirkev na Slovensku). De jødiske samfunnene utgjorde i 2011 0,1 % av befolkningen. Ved folketellingen i 2011 oppga 13,4 % at de ikke hadde noen religiøs tilhørighet. == Historie == Det nåværende Slovakia var en del av kongeriket Ungarn, og av det forente keiserlige og kongelige monarkiet Østerrike-Ungarn frem til 1918, da det ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Slovakia ble opprettet som egen stat første gang i 1939 som følge av Münchenavtalen, og landet var alliert med Tyskland under krigen og var en satellittstat av Nazi-Tyskland som eksisterte fra 14. mars 1939 til 4. april 1945. Republikken Slovakia dekket mesteparten av landområdet som er kontrollert av dagens Slovakia, bortsett fra noen områder sør og øst i landet som da var en del av Kongedømmet Ungarn. Republikken grenset til Tyskland, Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Polen (senere Generalguvernementet) og Ungarn. Flere land anerkjente staten Slovakia, inkludert Tyskland, Kinas provisoriske regjering, Italia, Ungarn, Japan, Litauen, Sovjetunionen, Romania, Spania og Vatikanstaten. Etter andre verdenskrig oppløste de allierte Republikken Slovakia i henhold til Münchenavtalen fra 1938 og landet ble innlemmet i Tsjekkoslovakia. I 1945 ble landet igjen en del av det gjenopprettede Tsjekkoslovakia, som var kommunistisk styrt og under sterk innflytelse fra Sovjetunionen frem til 1989. Etter Sovjetunionens fall ble staten Slovakia gjenopprettet 1. januar 1993. Slovakia ble medlem av den europeiske union i mai 2004. == Politikk og administrasjon == Slovakia er en demokratisk republikk med et parlamentarisk flerpartisystem. Mesteparten av den utøvende makten ligger hos lederen av regjeringen, statsministeren, vanligvis lederen for det største partiet i nasjonalforsamlingen. Statsministeren utpekes av presidenten, men trenger parlamentarisk flertall. Resten av regjeringen utnevnes av presidenten på anbefaling ifra statsministeren. === President === Presidenten velges i direkte valg for en periode på fem år. Det kreves absolutt flertall for å bli valgt og om nødvendig avholdes to valgomganger. For å stille som kandidat i presidentvalg kreves det nominasjon støttet av minst 15 medlemmer av Nasjonalrådet eller minst 15000 underskrifter fra stemmeberettigete. En president kan sitte i maksimalt to perioder. === Lovgivende forsamling === Den lovgivende makten ligger hos Nasjonalrådet for Den slovakiske republikken (Národná Rada Slovenskej Republiky). Nasjonalrådet har ett kammer med 150 representanter. Nasjonalrådet velges for en periode på fire år. Valgordningen forholdstallsvalg basert på partilister. Sperregrensen er 5 %. Hele landet er én valgkrets. === Partisystem === Slovakia har flerpartisystem. Det sosialdemokratiske partiet Smer – sociálna demokracia dominerte ved valget i 2014. Andre partier er de kristendemokratiske Krest'ansko-demokraticke hnutie (KDH) og Slovenská Demokratická a Kresťanská Únia - Demokratická strana, det konservative Obycajní Ludia a nezávislé osobnosti, det liberale Sloboda a Solidarita og det nasjonalistiske Slovenská národná strana. Most–Híd er et interetnisk parti som søker samarbeid mellom folkegruppene i landet. === Dømmende makt === Den dømmende makten er hos høyesterett (Ústavný súd), de 13 medlemmene blir valgt av presidenten etter å ha blitt nominert av Nasjonalrådet. === Utenrikspolitikk === Slovakia har vært medlem av EU siden 1. mai 2004 og NATO siden 29. mars samme år. Landet er også medlem av FN, og satt i sikkerhetsrådet i perioden 2006-07. === Administrativ inndeling === Slovakia er delt inn i 8 regioner eller fylker (slovakisk: kraj, flertall kraje). Disse har navn etter regionens hovedsete. Regionene har siden 2002 hatt en viss grad av selvstyre. Bratislava-regionen (Bratislavský kraj), hovedstad Bratislava Trnava-regionen (Trnavský kraj), hovedstad Trnava Trenčín-regionen (Trenčiansky kraj), hovedstad Trenčín Nitra-regionen (Nitriansky kraj), hovedstad Nitra Žilina-regionen (Žilinský kraj), hovedstad Žilina Banská Bystrica-regionen (Banskobystrický kraj), hovedstad Banská Bystrica Prešov-regionen (Prešovský kraj), hovedstad Prešov Košice-regionen (Košický kraj), hovedstad KošiceHver av regionene er også delt opp i distrikter (okresy, entall okres). Det er tilsammen 79 distrikter i Slovakia. Distriktene er videre delt inn i kommuner, totalt 2 891. Av disse har 141 bystatus. === Nasjonalsymboler === Flagget er en vannrett delt trikolor i fargene hvitt, blått og rødt med riksvåpenet plassert mot stangsiden av flaggduken. Riksvåpenet har rødt skjold med et sølv dobbeltkors på et blått treberg. Motivet fra riksvåpenet går igjen i statsseglet der det er omgitt av omskriften «SLOVENSKÁ REPUBLIKA» med et lindeblad nederst.Nasjonalsangen er «Nad Tatrou sa blýska» («Lyn over Tatra»). Den har tekst av Janko Matúška til melodi fra en folketone. == Økonomi og næringsliv == Slovakia har etter kommunismens fall gjennomført den vanskelige overgangen ifra planøkonomi til en moderne markedsøkonomi. Den store privatiseringsreformen er nesten ferdig, banksektoren er nesten utelukkende på utenlandske hender og utenlandske investeringer har økt. Slovakia har de siste årene hatt en stor økonomisk vekst. Med en vekst i BNP på 8,9 % i 2006 plasserer Slovakia seg helt i toppen i OECD. Arbeidsløsheten nådde en topp på 19,8 % i 2001, men har falt betraktelig siden 2003. I mars 2007 var den på 8,9 %. Økonomisk fremgang og eksport av arbeidskraft har bidratt til nedgangen, men den er fortsatt blant de høyere i EU. Inflasjonen har svingt kraftig på 2000-tallet, og gikk fra 12,0 % i 2000 ned til 3,3 % i 2002. Den gikk deretter noe opp og var på 3,7 % i 2005. === Valuta og sentralbank === Etter at landet ble selvstendig i 1993 ble Slovakias nasjonalbank opprettet som landets sentralbank og koruna innført som pengeenhet. Vekslingskursen var fram til 2. oktober 1998 knyttet til en valutakurv med fluktuasjonsintervall. Etter dette var vekslingskursen flytende. Fra 1. januar 1999 var euroen referansevaluta for korunaen. Slovakia innførte euro den 1. januar 2009. == Samfunn == === Største byer === Bratislava er Slovakias hovedstad og største by. Ved utgangen av 2013 hadde Bratislava 417 389 innbyggere. Bratislava ligger sørvest i landet, ikke langt fra grensen til Østerrike og nabolandets hovedstad Wien. Det er 64 km mellom de to hovedstedene.Nest største by er Košice med 239 797 innbyggere. Košice ligger øst i landet. Andre større byer er Prešov, Žilina, Nitra, Banská Bystrica og Trnava. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Byen Vlkolinec Spišské hrad og tilhørende kulturelle monumenter Byen Banska Štiavnica Grottene i Slovensky karst (delvis i Ungarn) Historisk sentrum i Bardejov Isgrotten i Dobschau Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i Europa Trekirkene i KarpateneMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Fujara-fløyten, både selve instrumentet og dets musikk 2005 – Dukketeater. (Sammen med Tsjekkia) 2013 – Musikk fra Terchová 2015 – Sekkepipe 2018 – Blaudruck/Modrotisk/Kékfestés/Modrotlač, farging/trykking med indigofarge 2019 – Drotárstvo, trådhåndverk == Referanser == == Eksterne lenker == The Slovak Republic Government Office (no) Statistikk og andre data om Slovakia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = Tsjekkoslovakia

https://no.wikipedia.org/wiki/Luxembourg

2023-02-04

Luxembourg

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den burgundiske rikskrets', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Luxembourg', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1815']

Storhertugdømmet Luxembourg (eller Luxemburg) er et land i Vest-Europa. Det grenser til Belgia i vest, til Tyskland i øst og til Frankrike i sør.

Storhertugdømmet Luxembourg (eller Luxemburg) er et land i Vest-Europa. Det grenser til Belgia i vest, til Tyskland i øst og til Frankrike i sør. == Geografi == Luxembourg er en av de minste statene i Europa. Det er rangert som land nr. 176 på listen over verdens stater etter areal. Landets areal er på ca. 2 586 km². Den nordlige delen av landet, som utgjør deler av Ardennene, består av åser og lave fjell, der Buurgplaatz ofte er ansett som det høyeste punktet med sine 559 meter. Kneiff er imidlertid høyere, med 560 meter. Resten av landet er også åslendt. Luxembourgs østre grenser formes av elvene Mosel, Sûre og Our. Hovedstaden Luxembourg er den største byen i landet. Andre viktige byer er Esch-sur-Alzette (eller ganske enkelt Esch), sørvest for hovedstaden, og Echternach, som ligger ved den tyske grensen i øst. == Demografi == Per 1. januar 2016 hadde landet en befolkning på 576 000. Noe over halvdelen av befolkningen (53,3 %) er luxemburgske statsborgere. 46,7 % av befolkningen er utlendinger, de fleste fra andre EU-land. De største gruppene av utlendinger er portugisere (16,2 %), franskmenn (7,2 %), italienere (3,5 %), belgiere (3,4 %) og tyskere (2,2 %). === Språk === Det tales tre språk, tysk og fransk samt det lokale luxembourgsk. Luxembourgsk ble offisielt språk ved siden av fransk og høytysk i 1984. Luxembourgsk blir talt av 55,8 % av befolkningen, 15,7 % taler portugisisk, 12,1 % fransk, 3,1 % tysk, 2,9 % italiensk, 2,1 % engelsk og de siste 8,4 % taler andre språk. Luxembourgs befolkning er meget språkmektig. De som har fransk som morsmål lærer også flytende tysk, og omvendt. Det finnes også portugisisk- og italienskspråklige minoriteter i landet. Tysk er pressens primære språk, mens fransk tradisjonelt har blitt brukt av statsadministrasjonen. Offentlig informasjon er tilgjengelig på fransk og tysk. === Religion === De fleste luxembourgere er katolikker (70,4 %). == Historie == Den nedskrevne historien til Luxembourg begynner med byggingen av borgen Luxembourg i middelalderen. Rundt denne borgen utviklet det seg etter hvert et bysamfunn. Dette bysamfunnet ble senere sentrum for et lite, men strategisk viktig land i skjæringspunktet mellom Tyskland, Frankrike og Belgia. Wienerkongressen i 1815 gjorde formelt Luxembourg til et selvstendig storhertugdømme, i personalunion med Nederlandene under Huset Oranien-Nassau. Luxembourg var del av Det tyske forbund fra 1815, og fra 1842 av den tyske tollunionen. Som forbundsfestning fikk storhertugdømmet en prøyssisk garnison. Da Belgia løsrev seg fra Nederland, mistet Luxembourg mer enn halvparten av sitt territorium, men fikk til gjengjeld en mer selvstendig stilling. Etter den prøyssiske seier i den østerriksk-prøyssiske krig ble Det tyske forbund oppløst i 1866. Under ledelse av Preussen ble Det nordtyske forbund grunnlagt som en forbundsstat. Selv om dette ikke omfattet Luxembourg forble prøyssiske tropper stasjonert der. Før krigen hadde den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck signalisert overfor Napoleon III at Frankrike kunne annektere Luxembourg dersom de ikke blandet seg inn i krigen mellom Preussen og Østerrike. Etter krigen klarte han likevel å forhindre dette, da London-protokollen erklærte Luxembourg som nøytralt i 1867. Luxembourg oppnådde full uavhengighet i 1890 da den nederlandske konge Vilhelm III døde. Ettersom hans datter Wilhelmina etterfulgte ham som monark i Nederland, ble personalunionen oppløst, da kun mannlig arvefølgerett gjaldt i Luxembourg. Luxembourg var besatt av Tyskland under både første og andre verdenskrig. Dette førte til at Luxembourg forlot sitt nøytralitetsprinsipp og ble en av grunnleggerstatene i internasjonale og regionale organisasjoner som FN, EU og NATO. Luxembourg er et av EUs seks grunnleggende medlemsland. == Politikk == Luxembourg er et konstitusjonelt monarki. Etter grunnloven fra 1868 er den utøvende makt tillagt storhertugen og hans regjering. Etter andre verdenskrig har landets kristelig-sosiale folkeparti vært dominerende i koalisjonsregjeringer. Den lovgivende forsamlingen er Luxembourgs deputertkammer, bestående av 60 folkevalgte medlemmer Hovedstaden Luxembourg var europeisk kulturhovedstad i 2007. Luxembourgs folk ble i 1986 tildelt Karlsprisen for sine bidrag til europeisk integrasjon.Per 2019 er Xavier Bettel statsminister, en posisjon han har hatt siden 2013. Ved valget i desember 2018 fikk han fornyet tillit med sin koalisjonsregjering bestående av det Demokratiske parti, Luxembourgs sosialistiske arbeiderparti og De grønne. Étienne Schneider og Félix Braz som visestatsminister. == Økonomi == Utdypende artikkel: Luxembourgs økonomi Luxembourgs økonomi er veldig avhengig av bank- og stål-sektorene og har verdens høyeste BNP per innbygger, ifølge IMFs oversikt for 2011. Luxembourg har også en meget avansert IKT-sektor, med hele fire GSM mobiltelefoni-nett og hovedkvarter for verdens nest største private TV- og kommunikasjonssatellittoperatør - SES. Mellom 1970 og 1990 ble antall banker og bankansatte firedoblet. Landets finanssektor opererer verden over, med sterkt lovverk mot hvitvasking av penger, og bidrar til om lag 15 % av BNP. Luxembourgs geografiske plassering og den ivrige etablererånden til regjeringen har også tiltrukket seg investorer. === Transport === Alle offentlige transportmidler i landet er gratis fra 1. mars 2020. == Samfunn == === Kalender og helligdager === Det er ti offisielle helligdager. De fleste av disse er knyttet til religiøse festdager: andre påskedag, Kristi himmelfartsdag, andre pinsedag, jomfru Marias himmelfart (15. august), allehelgensdag, første og andre juledag. I tillegg er nyttårsdag og 1. mai offentlige fridager. Nasjonaldagen er 23. juni. Dagen har sitt utspring i feiringen av monarkens fødselsdag. Fordi storhertuginne Charlotte var født 23. januar, ble festdagen i 1962 flyttet til sommeren. Det har blitt videreført i etterfølgende storhertugers regjeringstid. == Annet == Den kriminelle lavalderen i Luxembourg er 18 år. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Gamlebyen i Luxembourg byMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2010 – Danseprosesjon i Echternach == Se også == Luxembourgs forsvar Byer i Luxembourg Luxembourgs kantoner == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Luxembourg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lëtzebuerg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Luxembourg i FN-sambandets nettsted Globalis.no

thumb|upright|Luxembourgs tre distrikter

https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_%C3%98st-Afrika

2023-02-04

Tysk Øst-Afrika

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Burundis historie', 'Kategori:Rwandas historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1885', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1919', 'Kategori:Tanzanias historie', 'Kategori:Tidligere protektorater', 'Kategori:Tysklands kolonihistorie']

Tysk Øst-Afrika, på tysk Deutsch-Ostafrika, var en tysk koloni i Afrika fra 1884 til 1918. Den omfattet 958 300 km², og utgjorde det området som er dagens Tanzania (unntatt Zanzibar), Rwanda og Burundi.

Tysk Øst-Afrika, på tysk Deutsch-Ostafrika, var en tysk koloni i Afrika fra 1884 til 1918. Den omfattet 958 300 km², og utgjorde det området som er dagens Tanzania (unntatt Zanzibar), Rwanda og Burundi. == Se også == Liste over tidligere tyske kolonier Felttoget i Øst-Afrika == Eksterne lenker == (en) German East Africa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| lokalt navn språk = tysk

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85fjord

2023-02-04

Åfjord

['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åfjord']

Åfjord kommune ligger på Fosenhalvøya i Trøndelag. Kommunen grenser i nord til Osen, i sør til Ørland og Indre Fosen, og i øst til Steinkjer og Namsos kommuner. I havet utenfor kysten ligger øygruppa Froan med Halten fyr i Frøya kommune. 1. januar 2020 ble Åfjord og Roan kommuner slått sammen til én kommune under navnet Åfjord.

Åfjord kommune ligger på Fosenhalvøya i Trøndelag. Kommunen grenser i nord til Osen, i sør til Ørland og Indre Fosen, og i øst til Steinkjer og Namsos kommuner. I havet utenfor kysten ligger øygruppa Froan med Halten fyr i Frøya kommune. 1. januar 2020 ble Åfjord og Roan kommuner slått sammen til én kommune under navnet Åfjord. == Natur og geografi == Åfjord ligger ut mot kysten, og de ytre delene av kommunen er preget av fjorder med mellomliggende halvøyer, og øyer. Åfjorden, ca. 15 km lang, og Skråfjorden skjærer inn i landet mot nordøst, og innløpet av Åfjorden skiller Åfjord og Bjugn kommuner. Det meste av fjorden ligger i kommunen, som den har gitt navnet til. Sørjerfjorden og Dyderskardet markerer skillet mot Osen i nord. Ved kysten ligger de to store øyene Stokkøya og Linesøya, begge ca. 17 km², samt Lauvøya og en rekke mindre øyer og holmer. Kommunen strekker seg ca. 30 km innover i landet, og landet er her preget av de tre store dalene Norddalen, Stordalen og Sørdalen, med omkringliggende fjell og heier. Åfjord har to større lakseelver: Norddalselva og Stordalselva. Det finnes også fisk i mer enn tusen vann og innsjøer, totalt er det 57 km² ferskvann i kommunen. De største innsjøene er Stordalsvatnet i Stordalen og Storvatnet i Sørdalen. === Geologi === Berggrunnen er hovedsakelig gneis, med striper av kambrosiluriske bergarter som følger Åfjorden og dalene Stordalen og Norddalen nordøst. Også lenger øst er det nordøstgående striper med kambrosiluriske bergarter som dels følger Sørdalen, samt en stripe med dioritt. === Høyeste fjell === Finnvollheia (sørsamisk: Raassje, 675 moh). Toppunktet markerer grensen mellom kommunene Åfjord og Namsos, og er også det høyeste punktet på Fosen. Haravassheia (666 moh) Storfjellet (650 moh) Dåapma (644 moh) Kastbotnheia (610 moh) === Verneområder === Følgende områder er vernet etter naturvernloven: Bingsholmsråsa dyrefredningsområde – fjærelandskap Grønlia naturreservat – bakkemyr Sekken naturreservat – blandingsskog Hosensand landskapsvernområde med plantelivsfredning Momyra naturreservat – myrlandskap Madsøya naturreservat – kalkvegetasjon Høydalmoan naturreservat – kystskog Kariholet naturreservat – boreal regnskog Skjerva naturreservat – boreal regnskog === Kommuneblomst === I mai 2000 vedtok kommunestyret at bekkeblom skulle være Åfjords kommuneblomst. Kommunenavnet var sammensatt av to naturnavn å (elv) og fjord, og det ble da naturlig å velge en plante med tilknytning til vassdrag eller strand. I forbindelse med kommunesammenslåingen i 2019 skulle det velges kommuneblomst for den nye kommunen. I 2019 ble røsslyng valgt til kommuneblomst for nye Åfjord kommune. == Samfunn == Størstedelen av Åfjords befolkning bor i tettstedet Å og tettbebyggelsen Revsnes, disse har dannet seg ved trafikk-knutepunktene for henholdsvis vei- og sjøtrafikk. Bebodde øyer er Stokkøya, Linesøya og Lauvøya, andre grender er Amunddal, Sørdalen, Stordalen, Stoksund, Momyr, Roan og Bessaker. Åfjord videregående skole tilbyr utdanning i allmenne, økonomiske og administrative fag, elektrofag, byggfag, tømrerfag, betongfag, hotell- og næringsmiddelfag, helse- og sosialfag, barne- og ungdomsarbeiderfag. Næringslivet i kommunen har gitt bidrag til å etablere egen linje for utdanning som anleggsmaskinfører. === Politikk === Se også utfyllende artikler: Kommunestyrevalg i Åfjord og Liste over ordførere i Åfjord ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== == Samferdsel == === Veinett === Åfjord er knyttet til det norske veinettet gjennom fylkesvei 715 som forbinder kommunen med Trondheim og med Namdalseid. Fylkesvei 723 forbinder kommunesentret med Stoksund. Fylkesvei 6330 går mellom Mørreaunet og Verran og forbinder beboelsen i Sørdalen med kommunesenteret, fylkesvei 6326 mellom Mørre og Kroken, fylkesvei 6328 mellom Årnes og Stjern med sideveier til Ugedal og Rømma, fylkesvei 6324 mellom Vassnes og Langstrand, fylkesvei 6336 mellom Eide og Rånes, fylkesvei 6334 mellom Humstad og Dragseid, fylkesvei 6332 mellom Morkamoen og Ratvika og videre til Tårnes og Grøttingen, fylkesvei 6318 mellom Revsnes og Harbakk, på Stokkøya fylkesvei 6320 mellom Stokkneset og Speilbakkan på Linesøya, og på Linesøya også fylkesvei 6322 mellom Moen og Tørrvika. === Kollektivtrafikk === Det er bussforbindelse til Trondheim to ganger daglig og til Osen én gang daglig. Nærmeste større lufthavn er Trondheim lufthavn, Værnes, dessuten er det direkte fly mellom Ørland lufthavn og Oslo lufthavn daglig unntatt lørdag. Nærmeste jernbanestasjon er Trondheim sentralstasjon. === Frønes bru === Frønes bru er en gang- og sykkelbru i Åfjord som åpnet i 2022. Ifølge Veier24 er dette verdens første bru der brudekket er produsert ved hjelp av robotsveising. == Næringsliv == Åfjords næringsliv er preget av flere store entreprenørbedrifter, med mange oppdrag utenfor kommunen. Andre næringer er landbruk, skogbruk, fiskeri og tjenester (inkl. transport). Tidligere var bygging av Åfjordsbåten et viktig håndverk, ved siden av annen snekkervirksomhet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd bortimot 1 000 båter i året. == Historie == Åfjord prestegjeld besto i 1589 av Å hovedsokn og annekset Jøssund. 1892 - Bjørnør (naboherredet i nord) ble delt opp i herredene Stoksund, Roan og Osen. 1896 - Jøssund ble eget herred. 13. juli 1934 ble det bestemt ved kongelig resolusjon at navnet Å skulle endres til Åfjord. Navnet Å, som opprinnelig var prestegjeldets navn, blir siden brukt om tettstedene og gårdene rundt Åfjord kirke. 1950 - Åfjord fikk fast veiforbindelse med nabokommunene i sør. Årnes ble etablert som kommunesenter. 1955 - veien til Stoksund ble åpnet. 1. januar 1964 ble Åfjord herred og Stoksund herred slått sammen til Åfjord kommune. 1. november 1980 endret postverket stedsnavnet fra Å i Åfjord til Åfjord. 1. januar 2020 ble Åfjord kommune og Roan kommune slått sammen == Kultur == === Tusenårssted === Dragseid med Norges største samling av gravhauger og bautasteiner fra folkevandringstiden, 400–600 e.Kr., er Åfjords tusenårssted. Stedet har informasjonstavle om gravfeltet, åfjordsbåten og klippfiskarbeidet. === Severdigheter === Fredmoen, tidligere lakselordstue, nå museum for laks og elv Gildesseteren, restaurert seter Harbakshola, en naturlig hule Kulturtunet, bygdemuseum med trønderlån (Naustanstua), et stabbur og et båtskott Melanakken, utsiktspunkt Roan kirke Stokkøybrua, med Sør-Trøndelags lengste bruspenn Stoksund kirke Støvelfossen, foss med laksevandring Sørdalskverna, historisk bekkekvern Åfjord kirke Laksvatnet, gapahuk kåret til Fosens flotteste == Kjente åfjordinger == Holger Arctander (cirka 1600–1625), forfatter Milla Clementsdotter (1812–1892), inspirasjonskilde til Lars Levi Læstadius Karl Seip (1850–1909), ordfører, statsråd (V), prest og skoledirektør Henrik Rytter (1877-1950), lyriker, Shakespeare oversetter Carl Gustav Fleischer (1883–1942), norsk generalmajor i andre verdenskrig Johan Strand Johansen (1903–1970), stortingsrepresentant (NKP) og statsråd 1945 Nils Berdahl (1905–1944), motstandsmann under andre verdenskrig Einar Moxnes (1921–2006), ordfører, stortingsrepresentant (Sp), statsråd og fylkesmann i Sør-Trøndelag 1974–1986 Hermund Eian (1927–1983), stortingsrepresentant (H) 1969-1983 Hans B. Skaset (f. 1935), idrettsleder Johan Moan (f. 1944), kreftforsker, professor (fysikk) ved UiO Ellinor Flor, (f. 1946), tekstilkunstner Ole Torberg Bjørnevik (f. 1954), skipsreder og investor Agnes Moxnes (f. 1954), tidligere programleder og kulturkommentator i NRK Michael Momyr (f. 1956), ordfører og stortingsrepresentant (H) 2001–2005 Ivar Koteng (f. 1959), eiendomsinvestor og styreleder i Rosenborg Ballklub Idar Vollvik (f. 1967), forretningsmann og gründer == Referanser == == Litteratur == Bueng, Helge. En samfunnsbygger runder hundre : Åfjord sparebank 1902-2002. En omfattende og lettlest skildring av økonomi og samfunnsutvikling i kommunen. Bueng, Helge. Åfjord gårds- og slektshistorie 1875 - 2000. Gård- og slekshistorie med alle eiendommer og bosetting i Åfjord kirkesogn i perioden. Sigurd Bratgjerd: Bjørnørfolket V. Gård- og slekshistorie med alle eiendommer og bosetting i Stoksund kirkesogn. Lenke til ferdig utfylt søk i Norsk samkatalog for bøker == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Åfjord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Åfjord i Store norske leksikon Statistikk: Statistisk sentralbyrå (no) Visit Åfjord (no) Åfjord turistinformasjon

| url = www.afjord.

https://no.wikipedia.org/wiki/Colombia

2023-02-04

Colombia

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Colombia', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1810']

Republikken Colombia (spansk: República de Colombia) er et land nordvest i Sør-Amerika. Colombia grenser mot Panama i nordvest, mot Det karibiske hav i nord, mot Venezuela i øst, mot Brasil, Peru og Ecuador i sør og mot Stillehavet i vest. Hovedstaden er Bogotá. Med rundt 47 millioner innbyggere er Colombia Amerikas fjerde mest folkerike land. Det har stort kulturelt og etnisk mangfold. Colombia er det eneste landet i Sør-Amerika som grenser til både Stillehavet og Det karibiske hav. Det totale arealet er på 1 141 748 km², hvilket gjør det til det fjerde største landet i Sør-Amerika og det 26. største i verden. Det er det landet i verden med nest størst biologisk mangfold, etter Brasil. Colombia er en av verdens viktigste eksportører av kaffe, blomster, smaragder, kull og petroleum. Landets økonomi har vært prega av sterk vekst i det 21. århundret, og var i 2011 den 31. største i verden og den fjerde største i Latin-Amerika.

Republikken Colombia (spansk: República de Colombia) er et land nordvest i Sør-Amerika. Colombia grenser mot Panama i nordvest, mot Det karibiske hav i nord, mot Venezuela i øst, mot Brasil, Peru og Ecuador i sør og mot Stillehavet i vest. Hovedstaden er Bogotá. Med rundt 47 millioner innbyggere er Colombia Amerikas fjerde mest folkerike land. Det har stort kulturelt og etnisk mangfold. Colombia er det eneste landet i Sør-Amerika som grenser til både Stillehavet og Det karibiske hav. Det totale arealet er på 1 141 748 km², hvilket gjør det til det fjerde største landet i Sør-Amerika og det 26. største i verden. Det er det landet i verden med nest størst biologisk mangfold, etter Brasil. Colombia er en av verdens viktigste eksportører av kaffe, blomster, smaragder, kull og petroleum. Landets økonomi har vært prega av sterk vekst i det 21. århundret, og var i 2011 den 31. største i verden og den fjerde største i Latin-Amerika. == Etymologi == Navnet Colombia kommer fra oppdageren Christofer Columbus. Det ble brukt av den venezuelanske revolusjonære Francisco de Miranda som referanse til hele Den nye verden, men særlig til de områdene under spansk og portugisisk styre. Navnet ble seinere tatt i bruk som navn på Republikken Colombia (i dag omtalt som Gran Colombia), som ble grunnlagt 1819. Da Venezuela og Ecuador løsrev seg i 1835, ble det gjenværende området et nytt land: Republikken Ny-Granada. I 1858 endra det offisielt navn til Den granadinske konføderasjonen, og igjen i 1863 til Colombias forente stater, før det i 1886 fikk navnet det har i dag, Republikken Colombia. Landets regjering benytter navna Colombia og República de Colombia. == Naturgeografi == Utdypende artikkel: Colombias geografiNaturgeografisk er Colombia dominert av Andesfjellene, som grovt sett deler landet i et østlig lavlandsområde og et høyland i vest. Lavlandet i øst, som hører til Orinocos og Amazonas' nedbørsfelt utgjør 3/5 av samlet areal, og er tynt befolket. Det vestlige høylandet består av tre sørvest-nordøst-orienterte, parallelt løpende fjellkjeder, to fruktbare elvedaler og noen høyfjellsplatåer. Dette området er det mest folkerike. Colombia har kyst både mot Atlanterhavet og Stillehavet. Río Magdalena er den viktigste elva og renner sør-nord i den vestlige delen av landet. Pico Cristóbal Colón og Pico Simón Bolívar er de to høyeste fjellene og ligger i fjellområdet Sierra Nevada de Santa Marta nord i Colombia. == Demografi == Om lag 92 % av den colombianske befolkningen består av katolikker. Det finnes også mindre grupper av blant annet jøder, muslimer, anglikanere og protestanter. == Historie == Før Spanias kolonisering av Colombia var området for det meste bebodd av indianere som da hadde en befolkning på mellom tre og fire millioner fordelt på flere hundre forskjellige stammer. Mange av disse indianerne drev med jordbruk, var jegere og levde som nomader. Columbias karibiske nordkyst ble besøkt og utforsket av en spansk ekspedisjon ledet av Rodrigo de Bastidas i år 1500. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525 av den samme Rodrigo de Bastidas. Dette var den første permanente spanske bosetningen i Colombia. Fram til da hadde en rekke forsøk på å etablere en koloni langs Colombias nordkyst mislyktes pga. indianernes fiendtlighet og styrke. Spesielt i området rundt Turbaco, der det lå en stor indianerby, var indianernes motstandsevne sterk, og en hel spansk slave-ekspedisjon ble nærmest utslettet i 1509. Dette fikk alvorlige konsekvenser for innbyggerne, da en spansk straffe-ekspedisjon vendte tilbake allerede året etter og nærmest utryddet befolkningen. Den samme skjebnen led resten av urbefolkningen over tid gjennom spanjolenes herjinger, sykdommer og tvangsarbeid, først langs den karibiske kysten, senere også langs stillehavskysten og innover i landet. På 1600- og 1700-tallet var Latin-Amerika hovedsakelig spanske kolonier. Colombia var en sentral del av Visekongedømmet Ny-Granada, som også besto av Venezuela og Ecuador. Den spanske dominansen i Latin-Amerika gikk mot sin slutt da Símon Bolívar og andre startet en frigjøringskamp i Venezuela i 1811. En kongress i Cartagena erklærte Colombia som selvstendig 11. november samme år,men forsøket ble begge steder stanset av spanske tropper. Bolivar kom sterkere tilbake i de påfølgende årene. Han frigjorde først provinsen Venezuela, før han gikk over fjellene og frigjorde resten av Ny-Granada, hvoretter han proklamerte det frie Gran Colombia i 1819. Provinsene Venezuela og Ecuador brøt ut, straks etter Bolívars død, i 1831 . Landet fikk sitt nåværende navn i 1863. Colombias historie gjennom det 19. århundre var preget av en rekke voldelige konflikter mellom de konservative og de liberale, som i vekslet med å ha makten. I 1886, mens de konservative regjerte i Colombia, ble det formelt vedtatt en lov om at Colombia skulle styres mer sentralt fra hovedstaden Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen fra 1899 til 1902 var et uttrykk for den politiske rivaliseringen som har fortsatt fram til i dag. Konflikten har ført til en ekstremt voldelig kultur, og det er fortsatt vanskelig å få til en konstruktiv utvikling i Colombia. I 1903 støttet USA meget aktivt opp om et opprør som førte til at Panama rev seg løs fra Colombia og ble selvstendig. Som takk for støtten fikk USA lov til å bygge og ha full kontroll over Panamá-kanalen. USA fortsatte sitt militære samarbeid med Colombia for å beholde et vennskapelig forhold til Panamakanalens sterkeste nabo. Det var først på 1900-tallet at Colombia fikk igang sin egen industri med eksport av banan, kaffe og sukker. På 1920-tallet var det flere streiker og opprør, og et parti bestående av sosialister og kommunister vokste frem. I 1948 brøt det ut borgerkrig mellom det liberale bondesamfunnet og de mer konservative jordeierne. I 1953 grep militæret makten. General Gustavo Rojas Pinilla klarte til en viss grad å bringe den blodige borgerkrigen under kontroll ved hjelp av militær makt. Men i 1957 hadde de konservative og liberale politikerne inngått en avtale som gikk ut på at de skulle bytte på å inneha presidentembetet, og alle de viktige stillingene i regjeringen skulle fordeles helt likt mellom dem. Hæren ble ansett som en uavhengig maktfaktor og flere militære ledere fikk fremtredende maktstillinger i forsvarsdepartementet. Ved valget i 1974 stilte de konservative og liberale partiene igjen opp mot hverandre på nesten tjue år, og den liberale Alfonso López Michelsen vant overlegent over de konservative, og han tok deretter over som Colombias president. Men han fikk ingen fredelig presidentperiode, og han måtte ved flere anledninger kreve unntakstilstand. Narkotikasmugling, korrupsjonsskandaler og gerilja spilte en stadige større og viktigere rolle. Belisario Betancur var en konservativ politiker som ble valgt til president i 1982. Han satte seg som hovedmål å skape fredelige tilstander i Colombia igjen. Han tok blant annet initiativet til omfattende fredsforhandlinger med geriljaen. Han fikk i stand en avtale med geriljaen, men flere av gerilja-grupperingene trakk seg fra fredsavtalen etter få år. == Politikk og administrasjon == I likhet med mange latinamerikanske land har colombiansk politikk blitt dominert av to partier: De liberale parti og det konservative parti. Disse to partiene delte makten mellom seg, noe som til og med var nedfelt i grunnloven. Landet kan politisk sett anses som å ha meget sterke oligarkiske trekk, hvor et lite mindretall besitter nesten all politisk makt.Landet er videre en av USAs største støttespillere i regionen (de mottar betydelig militær hjelp fra dem). Colombia er kjent for å ha en lang voldelig politisk historie. Disse voldsomhetene fortsetter med flere venstreradikale geriljagrupper som slåss mot både regjeringsstyrker og høyremilits. Regjeringen blir beskyldt for å ha tette forbindelser med denne høyremilitsen. === Administrativ inndeling === Colombia er inndelt i et hovedstadsdistrikt (distrito capital), Distrito Capital de Bogotá, samt i 32 departamentos: Amazonas Antioquia Arauca Atlántico Bolívar Boyacá Caldas Caquetá Casanare Cauca Cesar Chocó Cordoba Cundinamarca Guainía Guaviare Huila La Guajira Magdalena Meta Nariño Norte de Santander Putumayo Quindío Risaralda San Andrés y Providencia Santander Sucre Tolima Valle del Cauca Vaupés Vichada == Næringsliv == Colombia preges av et stramt offentlig budsjett og store innenrikskonflikter. Andre økonomiske problemer er høy arbeidsledighet og en stor andel av fattige. Colombias største offisielle eksportvarer er olje og kaffe, i tillegg kommer en betydelig mengde ulovlig eksport av narkotika. Turisme har også blitt en viktig inntektskilde de siste åra. President Álvaro Uribe gjennomførte en rekke økonomiske reformer, en linje som har blitt fulgt opp av president Santos. Flere internasjonale finansinstitusjoner har ikke stilt seg positive til disse reformene. Bancolombia er landets største bank. == Kultur == Matretten Bandeja paisa har vært foreslått som Colombias nasjonalrett. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Havnen, befestninger og monumenter i Cartagena Los Katíos nasjonalpark Det historiske senter i Santa Cruz de Mompox Den nasjonale arkeologiske parken i Tierradentro Den nasjonale arkeologiske parken i San Agustín Fauna og flora på øya Malpelo Kaffeplanter kulturlandskap Qhapaq Ñan, veisystem i Andes Chiribiquete nasjonalpark - "The Maloca of the Jaguar"Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Karnevalet i Barranquilla 2005 – Kulturområdet Palenque de San Basilio 2009 – Carnaval de Negros y Blancos 2009 – Prosesjoner i Popayán 2010 – Wayuu-samfunnet fra Guajirahalvøya sitt lovgivningssystem Pütchipü’üi består av en samling prinsipper, prosedyrer og ritualer 2012 – Quibdó, festival for Frans av Assisi 2015 – Marimba-musikk, tradisjonelle sang og danser. (Sammen med Equador) 2017 – Colombiansk-venezuelanske llano-arbeidssanger. (Sammen med Venezuela) 2020 – Tradisjonell kunnskap knyttet til mopa-mopa i Putumayo og Nariño == Se også == Colombias forsvar Liste over kriger Colombia har deltatt i == Referanser == == Eksterne lenker == Human Rights Watch: Breaking the Grip? Obstacles to Justice for Paramilitary Mafias in Colombia Amnesty International: Colombia: Human rights and USA Military Aid to Colombia III (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Colombia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Colombia

Republikken Colombia (spansk: República de Colombia) er et land nordvest i Sør-Amerika. Colombia grenser mot Panama i nordvest, mot Det karibiske hav i nord, mot Venezuela i øst, mot Brasil, Peru og Ecuador i sør og mot Stillehavet i vest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_tidligere_tyske_kolonier

2023-02-04

Liste over tidligere tyske kolonier

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister med tilknytning til historie', 'Kategori:Tyskland-relaterte lister', 'Kategori:Tysklands kolonihistorie']

Tyske kolonier omfattet flere kolonier som Tyskland som europeisk stormakt skaffet seg i den tredje verden fra 1880-tallet. Ved Berlin-konferansen i 1884 ble landområdene i Afrika fordelt mellom europeiske nasjoner, og landegrensene, som fremdeles gjelder for dagens afrikanske stater, ble tegnet opp. Tyskland kom sent inn i kappløpet, og måtte nøye seg med færre og mindre kolonier enn Storbritannia og Frankrike. Tysklands viktigste kolonier lå likevel i Afrika, mens de øvrige, blant annet i Stillehavet, var av mindre størrelse. Tyskland mistet koloniene sine etter nederlaget i første verdenskrig i 1918. I fredsavtalen etter krigen, Versaillestraktaten, ble de tyske koloniene delt mellom seierherrene som mandatområder under tilsyn av Folkeforbundet. Under andre verdenskrig kjempet Tyskland og Storbritannia om herredømmet i deler av Nord-Afrika. De tyske styrkene ble mottatt som befriere av mange arabere, særlig i den daværende britiske kolonien Egypt. Ingen nordafrikanske områder fikk imidlertid status som tyske kolonier i den tiden de var under tysk kontroll.

Tyske kolonier omfattet flere kolonier som Tyskland som europeisk stormakt skaffet seg i den tredje verden fra 1880-tallet. Ved Berlin-konferansen i 1884 ble landområdene i Afrika fordelt mellom europeiske nasjoner, og landegrensene, som fremdeles gjelder for dagens afrikanske stater, ble tegnet opp. Tyskland kom sent inn i kappløpet, og måtte nøye seg med færre og mindre kolonier enn Storbritannia og Frankrike. Tysklands viktigste kolonier lå likevel i Afrika, mens de øvrige, blant annet i Stillehavet, var av mindre størrelse. Tyskland mistet koloniene sine etter nederlaget i første verdenskrig i 1918. I fredsavtalen etter krigen, Versaillestraktaten, ble de tyske koloniene delt mellom seierherrene som mandatområder under tilsyn av Folkeforbundet. Under andre verdenskrig kjempet Tyskland og Storbritannia om herredømmet i deler av Nord-Afrika. De tyske styrkene ble mottatt som befriere av mange arabere, særlig i den daværende britiske kolonien Egypt. Ingen nordafrikanske områder fikk imidlertid status som tyske kolonier i den tiden de var under tysk kontroll. == Tyske kolonier == Av Det tyske rikets flateinnhold utgjorde det egentlige Tyskland i Europa bare 17 %, mens koloniene stod for de prosenttall som angis i parentes. === I Afrika === Tysk Sydvest-Afrika (26 %) Tysk Østafrika (31 %) Kamerun (15 %) Togoland (3 %) === I Kina === Kiautschou (Jiaozhou) === I Stillehavet === Keiser Wilhelms land (Ny-Guinea) (8 %) Bismarckøyene Samoa (tysk del) Salomonøyene (tysk del) Nauru Karolinene (i dag Mikronesiaføderasjonen og Palau) Marianene Marshalløyene == Etter første verdenskrig == I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk betydelige områder i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator. ==== Afrika ==== ==== Stillehavet og Kina ==== == Eksterne lenker == (en) Former colonies of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Tyske koloniflagg

Tyske kolonier omfattet flere kolonier som Tyskland som europeisk stormakt skaffet seg i den tredje verden fra 1880-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hellas

2023-02-04

Hellas

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Hellas', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1821']

Hellas (gresk: Ελλάδα (Elláda) eller Ἑλλάς (Hellás)), offisielt Den hellenske republikk, er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan. Landet grenser til Albania, Nord-Makedonia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst, Egeerhavet i øst, det joniske hav i vest, og Middelhavet i sør. Hellas består foruten fastlandet av over 2000 øyer og har dermed verdens 12. lengste kystlinje. De fleste øyene er delt inn i øygrupper, men den største, Kreta, ligger ikke i en øygruppe. Hellas har vært medlem av Den europeiske union siden 1981, NATO siden 1952, OECD siden 1961 og ESA siden 2005. Ifølge Det internasjonale pengefondet var gjennomsnittlig inntekt i Hellas for året 2007 35 166, tilsvarende 245 458 norske kroner. Dette tilsvarte omtrent den gjennomsnittlige inntekten i Tyskland, Frankrike eller Italia. Athen er hovedstad. Thessaloniki, Pireus, Patras, Kalamata, Iraklio, Larisa, Volos, Ioannina, Kavala, Rhodos og Serres er noen av landets større byer.

Hellas (gresk: Ελλάδα (Elláda) eller Ἑλλάς (Hellás)), offisielt Den hellenske republikk, er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan. Landet grenser til Albania, Nord-Makedonia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst, Egeerhavet i øst, det joniske hav i vest, og Middelhavet i sør. Hellas består foruten fastlandet av over 2000 øyer og har dermed verdens 12. lengste kystlinje. De fleste øyene er delt inn i øygrupper, men den største, Kreta, ligger ikke i en øygruppe. Hellas har vært medlem av Den europeiske union siden 1981, NATO siden 1952, OECD siden 1961 og ESA siden 2005. Ifølge Det internasjonale pengefondet var gjennomsnittlig inntekt i Hellas for året 2007 35 166, tilsvarende 245 458 norske kroner. Dette tilsvarte omtrent den gjennomsnittlige inntekten i Tyskland, Frankrike eller Italia. Athen er hovedstad. Thessaloniki, Pireus, Patras, Kalamata, Iraklio, Larisa, Volos, Ioannina, Kavala, Rhodos og Serres er noen av landets større byer. == Navn == På norsk het landet Grekenland inntil 1932, da nynorsk- og samnorsk-krefter vant fram med sitt krav om at dette navnet skulle avskaffes. Det kunne ikke aksepteres fordi det var importert fra det tyske ordet Griechenland via det danske språk. Siden den gang har det offisielle landsnavnet vært Hellas på norsk. == Naturgeografi == Hellas grenser til Albania, Nord-Makedonia, Bulgaria og Tyrkia. Fastlands-Hellas består av den sørligste delen av Balkan, (også kalt det greske fastlandet) og halvøya Peloponnes. Hellas' to største byer, Athen og Thessaloniki, ligger her. I tillegg består Hellas av 1425 store og små øyer, hvorav 166 er bebodd. Øyene er delt inn i øygrupper slik som Kykladene, Dodekanesene, Sporadene, De joniske øyer, de nordøstlige egeiske øyer og De saroniske øyer. Øya Kreta ligger ikke i noen øygruppe. Det gjør heller ikke Kypros, som er nært knyttet til den greske interessesfæren, men som er eget land og geografisk ligger nærmere Tyrkia. === Klima === Klimaet i Hellas er et typisk middelhavsklima. I Nord-Hellas kan vinteren sammenlignes med norske vinterforhold. Det kan være kalde vinterdager, og det hender ofte at temperaturen kryper under minus på gradestokken. Det er heller ikke uvanlig at det er større mengder snø i fjellene. Dette er noe som gjør denne delen av landet populært for skientusiaster. Det forekommer også av og til snø i lavlandet, men den blir bare liggende i kortere perioder. Men størstedelen av landet har forholdsvis mild, fuktig vinter og tørr varm sommer. Gjennomsnittstemperaturen i Hellas om sommeren er 28 grader, men det er ofte mye varmere. Juli og august er såkalte «røde måneder», da er det slett ikke uvanlig at temperaturen stiger over 40 grader. Det er varmt i Hellas fra april til oktober, og det er på denne tiden at det er mest ideelt å reise dit. Det mest ustabile været i Hellas er tidlig på våren eller seint på høsten, da kan kraftig vind og regnvær holde på i flere dager. === Øyer === Kykladene består av Mykonos, Delos, Paros, Antiparos, Naxos, Koufonisia, Keros, Skhinousa, Iraklia, Donousa, Amorgos, Ios, Folegandros, Santorini, Thirasia, Anafi, Milos, Sifnos, Serifos, Syros, Tinos, Kythnos, Kea og Andros. Dodekanesene består av Astypalaia, Rhodos, Khalki, Kastellorizo, Kos, Pserimos, Kalimnos, Tilos, Telendos, Nisyros, Leros, Patmos, Lipsi, Symi, Kárpathos og Kasos. Sporadene består av Skiathos, Skopelos, Alonnisos og Skiros. De joniske øyer består av Korfu, Paxos, Antipaxos, Lefkada, Ithaka, Kefalonia, Zakynthos og Kythira. De nordøstlige øyene i Egeerhavet består av Samos, Ikaria, Khíos, Psará, Inousses, Lésvos, Limnos, Agios Efstratios, Thasos og Samothraki. De saroniske øyer består av Egina, Poros, Hydra og Spetses. == Demografi == 14,3% av befolkningen er fra 0-14 år. 66,6% av befolkningen er fra 15-64 år. 19,1 % av befolkningen er over 65 år. Levealder for kvinner er 82,21 år. Levealder for menn er 76,98 år. === Religion === Den gresk-ortodokse kirken er landets offisielle religion, men det er likevel full religionsfrihet. Hellas er et av Europas mest religiøse land. 81 % av befolkningen oppgir at de tror på en Gud, som er det tredje høyeste av alle EU-land, etter Malta og Kypros. 98 % av befolkningen definerer seg som kristne (97 % gresk-ortodokse). Det er svært få ikke-ortodokse kristne i Hellas. De utgjør om lag 1 % av den totale befolkningen. Det er 50 000 registrerte katolikker, men den katolske innvandrerbefolkningen er så høy som 200 000. De protestantiske kirkene har 30 000 medlemmer, pinsevenner har 12 000 medlemmer, og Jehovas vitner har 28 243 aktive medlemmer. Andre trosretninger finnes, men utgjør svært lite av totalen: 653 mormonere, 501 adventister, og 30 metodister. 0,95 % av befolkningen sier ifølge folketellingen i 1991 at de følger islam, men totalt er det rundt 3 % av befolkningen som har muslimsk bakgrunn. Den muslimske minoriteten er hovedsakelig lokalisert helt øst i Trakia, ikke langt fra Tyrkia. Athen er det eneste EU-hovedstaden uten et særskilt gudshus (moske) og dets kriterier for den muslimske befolkning. Hellas' historiske og tradisjonelle kamp mot tyrkere, samt folke-utvekslingen mellom Hellas og Tyrkia etter første verdenskrig og de påfølgende årene, er de historiske årsakene til det lille antallet muslimer i Hellas. De siste årene har muslimene vært stadig mer utsatt for hets, angrep og forfølgelse fra høyre-ekstreme grupperinger og politiske partier, som har fått mer oppslutning siste årene . Ved valget i 2012 var oppslutningen til det mest høyre-ekstreme partiet i Hellas, Gyllent daggry, økt til 7 %. Jødedom har eksistert i Hellas i mer enn 2 000 år. I år 1900 var over halvparten av Thessalonikis befolkning jøder, eller 80 000. I dag har derimot Hellas ikke mer enn 5 500 jøder. == Historie == I den greske bronsealderen vokste det frem sivilisasjoner rundt Egeerhavet. Fra 3600 til 1000 f.Kr. var det rike kulturer knyttet til minoiske Kreta og det mykenske Peloponnes. Rundt 800 f.Kr. oppstod flere bystater. Polisene grunnla flere kolonier rundt Middelhavet. De stod mot flere persiske invasjonsforsøk og la grunnlaget for den hellenistiske sivilisasjonen. Aleksander den store spredte hellenismen over store deler av den da kjente verdenen. Romerriket erobret Hellas i 168 f.Kr. Gresk kultur hadde da lenge hatt innflytelse på romerne. De østlige delene av det romerske imperiet ble dominert av gresk kultur. Da det romerske riket ble delt i to, havnet Hellas i sentrum for de østlige delene. Med Konstantinopel som sentrum spredte Østromerriket gresk kultur. Konstantinopel falt i 1453, og området ble dominert av Det osmanske riket. Hellas var del av Det osmanske riket frem til 1820-tallet. Grekerne gjorde da opprør og etter undertegnelsen av Konstantinopel-traktaten i 1832 ble Hellas anerkjent som selvstendig stat. Etter andre verdenskrig brøt det ut en borgerkrig som varte i to år. Det ble gjennomført militærkupp i 1967, og monarkiet ble avskaffet i 1973. I 1974, etter å ha stått bak et statskupp på Kypros, brøt militærjuntaen sammen. Året etter ble Hellas erklært som republikk, med et demokratisk styresett. Hellas ble medlem av EU i 1981. == Næringsliv == === Utenrikshandel === Viktige varer som blir eksportert fra Hellas er mat- og drikkevarer, petroleum, stål, olivenolje og tobakk. Viktige importvarer er olje, forskjellige maskiner blant annet til industri og transport, plastprodukter. Viktige handelspartnere er Frankrike, Tyskland og Italia. == Kultur == === Litteratur === Gresk litteratur er litteratur skrevet på gresk språk. Man skiller mellom litteraturen i antikken (inntil 300-tallet e. Kr.), i bysantinsk (300-1100-tallet) og i moderne tid (etter 1100-tallet). Gresk litteratur refererer også til de litterære skrifter av innfødte i områder under gresk innflytelse, og til hele perioden hvor gresktalende mennesker har eksistert. Gresk litteratur representerer den første betydelige litteratur i Europa, og dens forfattere, verker, poetikk og sjangrer har vært dominerende for europeisk litteratur opp til moderne tid. === Matkunst === Det greske kjøkken er karakterisert av sunn middelhavsmat, noe som er særlig framhevet av deres velkjente matretter. Gresk kjøkken benytter friske ingredienser i et mangfold av lokale matretter som moussaka, stifado, gresk salat, fasolada, spanakopita og souvlaki. En del matretter har historie som går tilbake til antikkens Hellas, som skordalia (en tykk puré bestående valnøtter, mandel, opphakket løk og olivenolje), linsesuppe, retsina (hvitvin eller rosévin forseglet med furuharpiks) og pasteli (en dessert med sesamfrø bakt med honning). Gjennomgående liker grekere ofte småretter som meze med ulike former for dip som tzatziki, grillet blekksprut og små fisker, fetaost, dolma (grønnsaksrett med ris, solbær, og pinjekjerner pakket inn i vinblader), poltos, med oliven og ost. Olivenolje benyttes til nær enhver rett. Søte desserter som galaktoboureko (pudding gjort av semule og filodeig), og drikke som ouzo, metaxa og et mangfold av viner, inkludert retsina (en særegen gresk harpikssmakende hvit- eller rosévin). Gresk kjøkken varierer stort mellom det greske fastlandet og fra øy til øy. Den bruker ofte mer smakstilsetninger enn andre kjøkken langs Middelhavet: bergmynte (oregano), mynte, hvitløk, løk, dill, og laurbærblader. Andre vanlige urter og krydder er basilikum, timian, og fennikelfrø. Mange greske matretter, særlig i de nordlige delene av landet benyttet såkalte ‘søte’ kryddersorter i kombinasjon med kjøtt, eksempelvis kanel og kryddernellik i sine matretter. === Sport === Et av de største øyeblikkene i gresk idrettshistorie kom i 2004 da Hellas mot alle odds ble europamestere i fotball. Per juli 2008 ligger de på en 18.-plass på FIFAs verdensranking. Olympiakos er den mest suksessrike fotballklubben i Hellas og har 37 seriemesterskap (de resterende klubbene har 36 til sammen), 24 cuptitler, har vunnet the double 14 ganger og spiller i år (2009–2010) for sitt sjette strake seriemesterskap. Klubben hører til Pireus, og hjemmebanen Georgios Karaiskakis Stadion, som klubben selv eier, har 33.334 sitteplasser og ble rekonstruert til OL i Athen i 2004, og har siden den gang stått i sin nåværende form. AEK står for Athlitiki Enosis Konstantinoupoleos, og ble dannet i 1924 av greske flyktninger fra Istanbul, som den gang het Konstantinopel. Det er nå en av Hellas mest suksessrike fotballklubber, med 11 greske serietitler, 13 cupmesterskap og stadige opptredener i Champions League. De spiller sine hjemmekamper på 71000-seteren Olympic Stadion, hvor Champions League-finalen i 2007 ble spilt. Panathinaikos' hjemmebane er til sammenligning et lite stadion. Den heter Apostolos Nikolaidis og tar 16620 tilskuere, men dette var i mange år det greske fotballandslagets hjemmebane. Panathinaikos har 19 seriemesterskap og 16 cuptitler å slå i bordet med, og har vært i kvartfinalen i Champions League. Panionios FC er den eldste av alle greske toppfotballklubber, og ble dannet i Izmir i Tyrkia i 1890. Sammenlignet med de andre to, har ikke Panionios vunnet stort. Men de har vært i toppserien gjennom nesten hele sin eksistens. Deres hjemmekamper er på Panionios Stadion i bydelen Nea Smyrni (Nye Izmir), som tar 11700 tilskuere. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Akropolis med Parthenon i Athen (1987) De arkeologiske utgravningene i Delfi (1987) De arkeologiske utgravningene i Epidauros (1988) De arkeologiske utgravningene i Olympia (1988) De arkeologiske utgravningene i Vergina (1996) De arkeologiske utgravningene i Mykene og Tiryns (1999) Delos (1990) Kloster og grotte på øya Patmos (1999) Gamlebyen på Rhodos (1988) Meteora (1988) Klostrene i Dafni (Athen), Hossios Luckas (Delfi) og Nea Moni på øya Khíos (1990) Athos (1988) Mistrá (1989) Tidlig kristne og bysantiske monumenter i Thessaloniki (1988) Pythagoreion og Heraion på Samos (1992) Apollon Epikourios-templet i Bassae (1986) Gamlebyen i Korfu (2007) Det arkeologiske stedet Filippi (2016)Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2013 – Middelhavskjøkkenet 2014 – Mastikk, aromatiske harpiksen fra busken pistacia lentiscus, på øya Khios 2015 – Tinian marmor håndverk 2016 – Momoeria, nyttårsfeiring i åtte landsbyer i Kozani-området, Vest-Makedonia2019 – Transhumance, sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene2020 – Polyphonic Caravan, polyfoniske Epirus-sangen2021 – Bysantinsk sang == Se også == Agiorgitiko stedstypisk vindrue == Referanser == == Eksterne lenker == UDs land- og reiseinformasjon: Hellas (no) Statistikk og andre data om Hellas i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Hellas (gresk: Ελλάδα (Elláda) eller Ἑλλάς (Hellás)), offisielt Den hellenske republikk, er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan. Landet grenser til Albania, Nord-Makedonia og Bulgaria i nord, Tyrkia i nordøst, Egeerhavet i øst, det joniske hav i vest, og Middelhavet i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Naturlig_tall

2023-02-04

Naturlig tall

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Naturlige tall']

Et naturlig tall er i matematikken enten et positivt heltall (1, 2, 3,...) eller ikkenegativt heltall (0, 1, 2,...). Den første definisjonen brukes oftest i tallteorien mens den siste brukes innenfor predikatlogikk, mengdelære og datateknologi.

Et naturlig tall er i matematikken enten et positivt heltall (1, 2, 3,...) eller ikkenegativt heltall (0, 1, 2,...). Den første definisjonen brukes oftest i tallteorien mens den siste brukes innenfor predikatlogikk, mengdelære og datateknologi. == Notasjon == Mengden av naturlige tall noteres N {\displaystyle \mathbb {N} } eller N. For å unngå misforståelse om hvorvidt null er inkludert, brukes ofte følgende notasjon for å betegne henholdsvis mengden av ikkenegative tall og mengden av positive tall: N 0 = { 0 , 1 , 2 , … } ; N ∗ = N 1 = { 1 , 2 , … } . {\displaystyle \mathbb {N} _{0}=\{0,1,2,\ldots \};\quad \mathbb {N} ^{*}=\mathbb {N} _{1}=\{1,2,\ldots \}.} == Litteratur == Adams, Robert (2003). Calculus : a complete course (english). Toronto, Ont. Addison-Wesley. ISBN 0-201-79131-5. Clapham, C.; Nicholson, J. (2009). The Concise Oxford Dictionary of Mathematics. Oxford Quick Reference. OUP Oxford. ISBN 978-0-19-157976-9. Besøkt 30. august 2016. Lindstrøm, T. (2006). Kalkulus (norsk). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00977-3. Besøkt 30. august 2016. Lindström, S.B. (2013). Matematisk ordbok för högskolan: engelsk-svensk, svensk-engelsk: (svensk). Stefan B. Lindström. ISBN 978-91-981287-0-3. Besøkt 30. august 2016. == Eksterne lenker == (en) Eric W. Weisstein, Natural Number i MathWorld.

Et naturlig tall er i matematikken enten et positivt heltall (1, 2, 3,...) eller ikkenegativt heltall (0, 1, 2,...

https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre

2023-02-04

Harald Hårfagre

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 930-årene', 'Kategori:Fødsler i 850-årene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ynglingeætten']

Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen over deler av Norge. Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre med sitt utgangspunkt i Sogn gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet fra en gang i perioden 872–900 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige.

Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen over deler av Norge. Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre med sitt utgangspunkt i Sogn gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet fra en gang i perioden 872–900 til sin død. Det eldre synspunktet om at Harald var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Årstall fra denne perioden er basert på usikre kilder og er derfor ikke nødvendigvis helt nøyaktige. == Middelalderkilder == Harald er kjent i en rekke kilder. Noen gangen er han bare omtalt, i andre kilder er han mer utførlig beskrevet. Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger av ham er preget av sagaenes fortellinger. Sagaene er skrevet på 1100-tallet eller senere, og brukes av forskerne med varsomhet og vurdert opp mot andre kilder. I tillegg er det et problem at det er de yngste kildene synes å vite mer enn kildene som er nærmest begivenhetene. Således inneholder sagaene fra 1200-tallet utførlige beretning og en mengde detaljer som ikke står i de eldre sagaene, og de er uten henvisninger til hvor de har opplysningene fra. Mye av dette kan være oppdiktet, eller en sammenblanding av opplysninger om andre personer. Sagaene bygger i stor grad på hverandre. Blant annet antas at Fagrskinna og Nóregs konungatal trolig bygde på Sæmund Frodes tapte skrifter. Heimskringla og Egils saga har trolig bygd på Are Frodes tapte skrifter.Kildene er blant annet: === Skaldekvad === Vi kjenner om lag 11 diktfragmenter som omtaler Harald på i alt bortimot femti strofer, spredd over åtte norrøne verk. Bjarne Fidjestøl vektla ikke kvadene Sendibit og Oddmjor, som han mener er underholdningsdikt med anekdotisk innhold. Som de mest sentrale, og som kan være fra 900-tallet, regnes: Glymsdråpa forteller at kong Harald kjempet først til lands, og vant så et sjøslag mot en konge sørpå. Det er trolig tale om flere seiere. Blant kongens fiender er skotter og gauter nevnt. Kongen var ung ved det første slaget. Han var vred mot seidmenn og straffet tyver. Skalden mente han sto under vern av guder. Harald er kun nevnt i den aller siste strofen, og uten tilnavn. Det er imidlertid usikkert om denne kilder omtaler slaget i Hafrsfjord - se artikkelen om Glymdråpa. Haraldskvedet (også kjent som Ravnsmål) forteller at kongen som kjempet i Hafrsfjord var Luva, og bodde «í Útsteini». Mens Harald Halvdansson i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget, bodde «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald Halvdansson omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er kun Luva omtalt, men ikke Harald. Ludvig Holm-Olsen hevdet at det er tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt. === Norske kilder === Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet. Den forteller kort at Harald Hårfagre var sønn av Halvdan Svarte, og ble konge i år 852. Han fordrev småkonger og ble enekonge over Norge i 70 år til han døde. Han fortalte at dette var bygd på islandske kilder. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet. Den forteller at han opprinnelig ble kalt Harald Luva, og så Harald Hårfagre. Han var sønn av Halvdan (uten tilnavn). Han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år. Det gjengis også flere eventyraktige fortellinger. Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235. Denne forteller at han var den første kongen over sjølandet, mens det var småkonger på Østlandet. Han styrte i 73 år. Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220. Denne har en lengre fortelling med gjengiving av flere skaldekvad. === Islandske kilder === Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet har fem strofer om Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Det fortelles at Halvdan hadde en tapper sønn som tok kongenavn og farsarven da Halvdan druknet i Ringerike. Sogningenes konge la så under seg alt land mellom Gøtaelven og Finnmark. Harald Hårfagre regnes til skjoldungenes ætt. Snorre Sturlason regnes som regel å ha lav kildeverdi, da han ikke skilte mellom det han visste og det han diktet:I Egils saga om Egil Skallagrimson (ca. 1215) fortelles detaljert om Harald Hårfagre. I den yngre Edda (omkring 1220) gjenfortelles to vers av Haraldskvedet, som Snorre da mente er laget av Tjodolf fra Kvine. I Heimskringla (1220-tallet). Han har også en masse detaljer og omtale av personer som ikke finnes i eldre kilder. En rimelig tolkning er at dette er oppdiktet. I de islandske annalene Annales vetustissimi (fra ca. 1310) og Skálholts annáll (fra ca. 1362) omtaler for året 862: Opphavet til Harald Hårfagres rike. Sloss Hårek og Guttorm Iota-konger (Gøtakonger eller Jyllandskonger). Der falt alle de nevnte kongene, (og) sveinen Hårek. Det er usikkert om setningene beskriver en eller flere hendelser. I Landnåmabok (etter Hauksbók fra ca. 1310) omtales slaget i samsvar med Heimskringla. Grettes saga bygger på beretningene i Heimskringla. Denne sagaen er muligens skrevet så sent som 1320-1330, og er regnet å ha lav kildeverdi. === Andre kilder === Harald er ikke omtalt av Ottar eller Adam av Bremen. Han er heller ikke omtalt i de anglosaksiske krønikene. Saxo Grammaticus omtaler Håkon Adalsteinsfostre, men ikke hans far, bortsett fra at han skal ha vært norsk konge (Norvagiærex). William av Malmesbury skrev omkring 1125 at en norsk konge kalt Haraldus sendte et skip til kong Adalstein (Æthelstan) av England (konge 927–939). Den walisiske krøniken Vita Griffini Filii Conani fra 1137 omtaler Harald Hårfagre (harald harfagyr) i forbindelse med Irland. Den forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge; som ikke navngis. Han hadde brødrene Rollo og Torkill (Turgesius). Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og "de danske øyer". == Familie og opphav == === Halvdan - far til Harald === Haraldskvedet (vers 4) fra 900-tallet omtaler Harald som sønn av Halvdan. Halvdan er bare angitt med fornavn.Men unntak av Ågrip, er kildene fra andre halvdel av 1100-tallet og fra 1200-tallet er samstemte om at Halvdan var Halvdan Svarte, men uten at det kan knyttes mot eldre kilder. Sagaene gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han kontrollerte. Han framstilles både som en rikskonge, vestlandskonge, østlandskonge og dansk: Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235 mente at Harald var fra Opplandene. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet anga at Halvdan Svarte druknet i Ringerike, men uten opplysninger om bosted. Etter Egils saga fra omkring 1215 kan Harald være fra «øst i Viken» (Østfold?), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området. Ifølge Heimskringla fra 1230-tallet bodde Halvdan Svarte på Ringerike eller Hadeland. Fagrskinna gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt. Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge, som ikke navngis. Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at far til Harald het Halvdan. Hvor han var fra er derimot usikkert. === Ragnhild - mor til Harald === Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med både med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. De eldre sagaene forteller ikke om hvem Haralds mor var, så hvorfor disse opplysningene dukker opp på 1200-tallet er uvisst. Forskerne anser oftest Haralds mor som enten Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var moren, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten. Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av en konge i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor. Diktet Nóregs konungatal fra 1100-tallet slår fast at Harald var en Sognekonge.Halvdan Koht mente Ragnhild på ett eller annet vis, stammet fra de jyllandsk kongene.Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at mor til Harald het Ragnhild. === Skjoldung eller Yngling? === Ordet yngling blir brukt om den svenske Ynglingeætten. Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten. Skaldekvadene knytter da ikke Harald mot ynglingene. Ifølge Snorre Sturlason var farsslekten fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten. Ordet skjoldung brukes om de danske kongeslektene. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet Oddmjor. Det er i oversettelse: "Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...". Ordet Skjoldungen viser til Harald, og at han var av den danske Skjoldung-ætten. Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre. Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet regnet også Harald Hårfagre til skjoldungenes ætt. Fornavnene Harald og Halvdan er fremmede i vestnorrøne språk. Den svenske navneforskeren Erik Henrik Lind viste at navnet Harald ikke er kjent utenfor kongeslekten i Norge. På Island er den første som bar navnet en høvdingen som døde i 1251, og en ukjent landnåmsmann. Linds konklusjon var at navnet aldeles overveiende hørte hjemme på Østlandet. I kongeætten på Man og Suderøyene var det flere bærere av navnet. Sverrir Jakobsson påpekte at den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge på 900-tallet var dansk, Harald Blåtand (død 987), som på Jellingsteinen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge. Jakobsson spør også om hvorfor de norske kongene skulle bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formålet, og ære nabolandet på denne måten? Han mente at om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Danmark, ville det kanskje være tenkelig, men neppe ellers. Navnet Halvdan er ikke kjent i Norge eller Island før på 1200-tallet, når en ser bort fra kongeslekten. Men navnet var alminnelig i Danmark og i Danelagen i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925.Forskningsstatus er at ættetilhørigheten til Harald fortsatt er uviss. === Søsken === Vita Griffini Filii Conani fra 1137 hevder at Rollo (ca. 860–928) og Torkill (Turgesius) var brødre av Harald Hårfagre. Det er ikke bekreftet i andre kilder. Dudo av Saint-Quentin skrev at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik». Noen dansk kong Erik er ikke kjent. Haraldskvedet (vers 14) fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter. Om det vises til den samme Erik, kan Harald og Rollo i stedet ha vært svogere. Snorre Sturlason skrev på 1230-tallet at Harald hadde en bror som også het Harald, og som døde ti år gammel. Det blir regnet som oppdiktet. === Ektefeller og etterkommere === Haraldskvadet (vers 14) fra 900-tallet fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne. Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter.Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste og Håkon den gode blant de yngste. Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre.Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre. Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson. Snorre hevder i Harald Hårfagres saga at kong Haralds sønner Torgils og Frode «var de første nordmenn som tok Dublin» og identifiserer dermed Turgeis som Torgils Haraldsson. Harald Hårfagre levde imidlertid nesten et århundre senere enn Turgeis. og hans bror Frode nevnes ikke i noen irsk kilde.Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson. Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks. Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel. Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor) Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre). == Bosted == Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde. Haraldskvedet (vers 5) forteller at Harald sønn av Halvdan bodde på Kvinnum. Stedsnavnet har vært diskutert, siden vi ikke kjenner noe slikt gårdsnavn. Den mest brukte tolkningen er Kvinnherrad. Hallvard Lie mente det kunne være feillesing for Knuum som betyr skip. Magnus Olsen mente kunne være Kormt(u) i Avaldsnes på Karmøy. Diskusjonen om Kvinnum er da fortsatt uavklart. Haraldskvadet (vers 9) forteller videre at Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy i Stavanger. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein».Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Ifølge Heimskringla og Egils saga begge fra 1200-tallet styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om dette er baserte på kilder eller diktning vet vi ikke. Kildene spriker altså en god del. Haraldskvedet fra 900-tallet forteller altså at Harald Halvdansson bodde på Kvinnum, og at Luva holdt til på Utstein. Forfatteren av Fagerskinna og Snorre Sturlasson begge fra 1200-tallet hadde andre oppfatninger. Det kan være at kildene omtaler flere personer. == Tilnavnene == I Flóamanna saga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefostre», deretter «Luva» og til slutt «Hårfagre».Tilnavnet «Dovrefostre» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det var en egen saga om Harald Dovrefostre fra 1100-tallet, som nå er tapt. Fragmenter av sagaen er bevart i Flatøybok. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet Fagrskinna og Heimskringla skal ha hentet stoff fra. .Tilnavnet «Luva» er brukt i Haraldskvadet om slaget ved Hafrsfjord. Men Harald Luva dukker ikke opp før i kildene på 1100-tallet. Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvadet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at oversettelsen med ”hårfagre” (enum harfagra), trolig er feil. Det stemmer ikke med rimene i diktet. Den andre varianten (enum afarauðga) som betyr den svært lykkelige eller rike, stemmer derimot med rimet. Fidjestøl regnet derfor dette som den originale teksten. Det var også en annen kong Harald med tilnavnet ”Hårfagre”, nemlig Harald Hardråde. Han er kjent som Harald Hårfagre i samtidskilder. De første islandske historieskriverne kan på grunn av likheten med Luva som betyr lurvehodet, ha overført tilnavnet ”Hårfagre” fra Harald Hardråde til ”Harald Luva”. Konsekvensen er at ingen av skaldene fra 900-tallet ser ut til å ha kjent til noen Harald Hårfagre. Den eldste kilden til bruken av Hårfagre-tilnavnet er Vita Griffini Filii Conani fra 1137.Ifølge et opphavssagn for Hårfagre-navnet, gjengitt blant annet i Heimskringla, lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd. Allerede for 200 år siden vurderte historikerne dette som et rent sagn. Forskningsstatus er at tilnavnet: Dovrefostre er eventyr. Luva er bevart i ett skaldekvad fra 900-tallet. Hårfagre er ikke brukt i skaldekvadene, men dukker opp i skriftlige kilder på 1100-tallet - kanskje som en misforståelse. == Konge på Vestlandet == På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge. Den mest aksepterte begivenhetsrekken har i mange år vært at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar. Med basis i Sogn kan han så ha erobret Hordaland og Rogaland. For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon jarl tok over styringen av Sogn etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland.Trolig med Glymdråpa som eneste kilde, diktet Snorre Sturlason en fortelling om Harald Hårfagres slag mot orkdalingene ved Oppdal (Uppdalsskógr), og de to slagene ved Solskjel. Det først var mot mørekongen Huntjov, hans sønn Solve Klove og hans svigerfar kong Nokkve i Romsdal, den andre mot Sølve og hans allierte kong Arnviðr på Sunnmøre, og Auðbjørn, som hersket over Fjordane. Kildene er motstridende om Harald erobret Trøndelag, eller om det ble inngått allianser. Jarlene kan ha anerkjent Harald som overkonge, men denne oppfatningen kom først ved sagaene på 1200-tallet og trenger ikke være rett. I så fall la Snorre teksten i Glymdråpa inn i feil sammenheng. Harald skal, ifølge kvadet Glymsdråpa, ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til slaget i Hafrsfjord fra skaldekvad. Haraldskvedet forteller at motstanderne var kongen Kjøtve den rike og Haklang. Se egen artikkel om slaget. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike.Flere sagaer mente at Harald var den første kongen som styrte over hele Norge, men det er ikke i samsvar med at samtidskilder forteller at de danske kongene hadde kontroll over Viken fra tidlig 800-tall. Så sent som i 1204 var det danske kongen Valdemar Seier i Vestfold for å kontrollere kongevalget av baglernes konge Erling Steinvegg. Ikke før Valdemars død i 1241 sluttet danske konger – for en periode – å gjøre krav på Viken. Det flere oppfatninger av hvor lenge Harald styrte: Theodoricus forteller at Harald Hårfagre var enekonge over Norge i 70 år til han døde. Ågrip forteller at han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år. Forfatteren av Historia Norvegiæ mente Harald styrte i 73 år. Snorre mente at Harald regjerte i 60 år.Kronologiene her er i stor grad bygd på at slaget i Hafrsfjord sto i 872, og Haralds kongeperiode ble beregnet ut fra det. Claus Krag mente at Halvdan Koht godt kan ha vurdert riktig da han anslo at slaget sto omkring år 900. Haralds kongeperiode blir da også vesentlig kortere, og Harald trenger ikke å ha levd så lenge som sagaene hevder. == Islands landnåm == Etter Heimskringla, styrte Harald landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i de islandske sagaene forklart med Harald Hårfagres «overstyre», eller harde styre. Heimskringla forteller at Harald tok odelsretten fra bøndene. For en del var alternativet å rømme landet. Andre ser på koblingene mellom landnåmet og Hararld Hårfagre som en opphavsmyte for landnåmet, som ikke nødvendigvis er rett. == De britiske øyene == === Irland, Orknøyene, Hebridene og Shetland === Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og "de danske øyene". De danske øyene kan ha vært Orknøyene, Hebridene og Shetland. Orknøyingenes saga (fra omkring 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at etter slaget i Hafrsfjord ble Orknøyene, Hebridene (Hjaltland) og Shetland (Suderøyene) tilfluktssted for vikinger som bodde på øyene om vinteren og herjet i Norge om sommeren. Harald Hårfagre seilte da til Orknøyene og rensket helt for vikinger der.. Under felttoget ble Ragnvald Mørejarls sønn Ivar drept, og i vederlag fikk Ragnvald Orknøyene og Hebridene. Disse øyene ga han videre til sin bror Sigurd Øysteinsson, som fikk tittelen jarl av kongen. Harald Hårfagres reise og herredømme over øyene er blitt trukket i tvil: I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald. Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her. Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene. Sagaskriverne kan i såfall ha blandet personene med Hårfagre-tilnavnene (se over under tilnavn). === Skottland og Man === Glymsdråpa forteller at Harald vant mot skotter. Det framgår ikke hvor dette foregikk. Snorre Sturlason tolker dette sammen med angrepene i Orknøyene, og at at Harald også var på Man. === England === Harald hadde sønnen Håkon den gode som ble fostret opp hos kong Adalstein, som var engelsk konge i perioden 927–939. Forfatteren av Fagrskinna forteller at Håkon ble sendt til England med sendebud. Harald var også i England og besøkte kong Adalstein. Dette kan tyde på at han sto på vennskapelig fot med de engelske kongene. == Siste leveår og død == Theodoricus fortalte på slutten av 1100-tallet, at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene. Historien om de gamle norske kongene og Ågrip begge fra slutten av 1100-tallet, forteller at sønnen Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde, mens Heimskringla fra 1200-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.Harald døde sottedød (av sykdom). Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip som: Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund.I Heimskringla fortelles det: Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert. Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932. == Noter == == Eksterne lenker == (no) Harald Hårfagre i Norsk biografisk leksikon Soga um Harald Haarfagre i Heimskringla på norsk fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad» «Haralds saga Hárfagra» i Heimskringla på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad» «Fagrskinna» (PDF), Finnur Jónssons utgave «Ågrip», Sagnanet.is Harald Hårfagre - en vestlandskonge, artikkel hos Norgeshistorie.no

Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850-870 og død ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Irland

2023-02-04

Irland

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Irland', 'Kategori:Republikken Irland', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Øystater']

For øya Irland, se Irland (øy). For den historiske republikken, se Den irske republikk.Irland (irsk: Éire; engelsk: Ireland) er en stat på øya Irland, utenfor den nordvestlige kysten av Europa. Staten dekker 5⁄6 av øya og grenser til Nord-Irland, som er en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Landet er en republikk. Det har 4,9 millioner innbyggere. Hovedstaden er Dublin.

For øya Irland, se Irland (øy). For den historiske republikken, se Den irske republikk.Irland (irsk: Éire; engelsk: Ireland) er en stat på øya Irland, utenfor den nordvestlige kysten av Europa. Staten dekker 5⁄6 av øya og grenser til Nord-Irland, som er en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Landet er en republikk. Det har 4,9 millioner innbyggere. Hovedstaden er Dublin. == Navn == Irland er navn på staten og på øya der den ligger. Statens navn har to former: Éire og Irland. Navnet Éire kan komme fra keltisk for «godt land». Romerne kalte landet Hibernia. Irland kom i bruk på 1100-tallet i forbindelse med normannernes erobring.Statens navn er i grunnloven fastsatt til «Éire» eller på engelsk «Ireland». Da det i 1948 ble vedtatt å gjøre landet til republikk, ble loven om dette kalt The Republic of Ireland Act, 1948. «Republic of Ireland» («republikken Irland») er her en beskrivelse av statsformen og ikke et offisielt navn på landet. Endring av statens navn krever grunnlovsendring godkjent i folkeavstemning. Betegnelsen «Republikken Irland» har vært benyttet av Storbritannia, som ikke har villet anerkjenne navnet Irland fordi det kan ses på som å omfatte hele øya, inkludert det britiske Nord-Irland.Irske myndigheter aksepterer bare navnene Éire og Irland. Internasjonalt gjenspeiles dette i at FN benytter Irland som offisielt navn. Også i Den europeiske union benyttes Irland som kortform (geografisk navn) og protokollært navn. Ifølge det norske Utenriksdepartementet er landets offisielle navn og kortnavn på norsk det samme: Irland. == Naturgeografi == Øya Irland har et areal på 84 421 km², hvorav 83 % (cirka 5/6 av øya) av øya tilhører republikken Irland. Øya er avgrenset av Atlanterhavet i vest. I nordøst er øya avgrenset av North Channel og mot øst Irskesjøen. I sørøst ligger St. George's Channel og i sørvest ligger Det keltiske havet. Den vestlige kysten av Irland består for en stor del av klipper, bakker og små fjell (det høyeste punktet er Carrauntuohill, 1 038 meter høyt). I nord og vest er det forrevne odder og bratte klipper som stuper i havet. Utenfor kysten ligger en rekke øyer hvorav noen er bebodd eller har gamle festninger og klostre. Noen øyer er vernet som fuglereservat. Bergrunnen har en god del kalkstein og med store grottesystemer. Forhistoriske vulkaner har blant annet dannet de uvanlige krystallinske formasjonene på Giant's Causeway i Antrim county. Øya har spor etter istid i form av blant annet U-daler, jettegrytter og morener. I midten av Irland er terrenget relativt flatt. Irland har en del elver som Shannon og en del store sjøer. Den største byen i Irland er hovedstaden Dublin med 1 045 769 innbyggere og ligger ved østkysten; Cork med 190 384 innbyggere ligger i den sørlige delen; Limerick med 90 757 innbyggere ligger vest i landet; Galway 72 729 med innbyggere ligger ved vestkysten, og Waterford med 49 213 ligger ved den sørøstlige kysten. === Skog og myrer === Irland hadde tidligere betydelige eikeskoger som er forsvunnet på grunn av overbeskatning. Planting av nåletrær (som ikke finnes naturlig) og løvtrær har til dels erstattet forsvunnet skog. Landets torvmyrer har lenge vært kilde til brensel i til dels stor skala. På 2000-tallet begynte myndighetene å stenge myrene for uttak av brensel fordi det antas at myrer som utnyttes avgir store mengder drivhusgass. Etter istiden var store deler av Midland dekket av innsjøer som gradvis ble fylt av rester av vegetasjon som ble omdannet til torv (peat) i de våte omgivelsene. Torvlagene har vært 5 til 12 meter tykke. På grunn av omfattende utnyttelse er store deler av torvmyrene forsvunnet. Irland har ikke kull eller olje, og torv har vært brukt i stedet. Tidligere ble torv skåret for hånd med spade og toppsjiktet med levende vegetasjon ble lagt tilbake. I 1946 begynte Bord na Mona (torvutviklingsetaten) med maskinell utvinning og områdene ble etterlatt som sorte våtmarker. De øverste lagene ble solgt gjennom hagesentrene mens dypere lag ble brukt til brensel blant annet til produksjon av elektrisk strøm. Omkring 10 % landets areal er torvmyrer og bare Canada og Finland har større andel av landet som torvmyrer. === Klima === Irland har et maritimt klima, og er kraftig påvirket av Atlanterhavet og Golfstrømmen i vest. Klimaet er ganske likt Storbritannias, men har mindre temperaturvariasjoner og over 50 % mer nedbør. Sommertemperaturen kommer normalt opp over 30 ℃. Om vinteren er temperaturen av og til under frysepunktet, men det er sjelden at temperaturen kommer under −6 ℃. Kulda fra nord eller øst har som regel dempet seg på vei over sjøen til Irland, og det kaldeste som noen gang er målt er −19 ℃. Om vinteren er det i snitt bare rundt én uke med snø totalt, men litt flere dager i høyereliggende strøk som i Wicklowfjella like sør for Dublin. Atlanterhavskysten har derimot så godt som ingen dager med snø. Sommeren er forholdsvis kjølig med ca. samme temperaturer som i Skottland, og i de nordligste områdene stiger temperaturen sjelden over 20 ℃ om sommeren. Derimot er nedbør normalt i Irland, ofte som yr. I noen områder er det målt opp til 275 regnværsdager i året. Klimaet er relativt fuktig. Nedbøren fordeler seg relativt jevnt over hele øya, men de vestlige områdene får likevel de største mengdene. I tillegg er områdene på vestkysten, sammen med de nordlige områdene, utsatt for kraftig vind når vinterstormene fra vest passerer. Den tørreste perioden av året er sent på våren og tidlig om sommeren, spesielt i nordlige og østlige strøk. Dublin ligger i det tørreste området av Irland og har en årlig nedbørsnormal på 762 mm, mens vestkysten av Irland har rundt 1 400–1 500 mm. Det er sjelden tordenvær i Irland. De nordvestlige områdene har tordenvær rundt ti ganger i året, oftest om vinteren. == Demografi == Befolkningen ble i april 2018 beregnet til 4 857 000. De fleste irer tilhører den katolske kirke og noen få prosent tilhører den protestaniske irske kirke. Paven og den katolske kirken har betydelig sosial og politiske innflytelse blant i spørsmål om abort. == Historie == Irlands historie begynner i førhistorisk tid, omkring 7000 f.Kr., da de første menneskene kom til Irland særlig fra Skottland. Det er mulig at det på dette tidspunkt var landforbindelse til Irland, da antagelig mellom dagens Skottland og Nord-Irland hvor avstanden er kortest. Det er få spor etter de tidligste innbyggerne, men deres etterkommere og andre som ankom til øya etterlot seg store neolittiske funnsteder som Newgrange. === Kelterne === Kelterne var en uensartet gruppe som kom til øya fra omkring år 700 f.Kr.. De ble kalt galli av romerne og romerrikets vekst kan ha bidratt til keltisk innvandring. Det keltiske samfunnet var basert på en løs klanstruktur av selvstendige klaner med en høvding i spissen. Irland ble ikke erobret av romerne som holdt seg på en andre siden av Irskesjøen. Keltere fra Irland medvirket i kamp mot romerne i Skottland nord for Hadrians mur. === Kristning === Etter år 300 e.Kr. begynte kristningen av Irland, blant annet gjennom St. Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som først inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. === Vikingtid og middelalder === Det første angrepet av skandinaviske vikinger skjedde i år 795. Fra 837 pågikk en regulær innvandring. Dublin antas å være grunnlagt av norske vikinger. Den norrøne bosetningen på Shetland og Orknøyene var trolig et utgangspunkt for ekspansjonen i Irland. Vikingene tok seg innover i landet langs elvene. Irske annaler fra 841 forteller at de fremmede holdt til i den befestede byen Dyflinn (Dublin). Rundt 850 var det strid mellom danske og norske styrker om herredømmet. Nordmenn under Olav Hvite seiret i 853 og etablerte Dublin-riket. Det norsk-irske borgerskapet i Dublin holdt stillingen og bevarte byens selvstendighet til 1170 da engelske normannere begynte erobringen av øya. Det norrøne riket i Irland var i liten grad knyttet til jordbruk men handel med irske bønder og øvrige Europa og var geografisk knyttet til elvemunner og byer. Fra omkring 800 fulgte mer enn et århundre med vikinginvasjoner, som forårsaket stor skade på den monastiske kulturen og på de regionale dynastiene. Etter hvert oppstod ble nordboerne assimilert eller opprettet egne kongeriker. I 1169 kom normannerne og en periode på over 800 år begynte hvor England var sterkt involvert i styret av øya. I 1177 erobret John de Courcy Ulster. Kirkens posisjon ble styrket og den irske kirken ble organisert etter retningslinjer fra Roma. Den normanniske innflytelsen viste seg blant annet ved overgang fra enkle romanske kirkebygg til høyreiste gotiske. Kilkenny-vedtektene av 1366 forbød irer å gifte seg med normannere; irsk klesdrakt, språk, navn og skikker ble forbudt. Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare gjorde opprør mot Henrik VIII av England og ble henrettet. Henrik beslagla eiendommene til de opprørske adelsmennene i Irland og delte dem ut til protestantiske tilflyttere fra England og Skottland. Fra 1541 tok den engelske monarken direkte kontroll, og et betydelig antall nybyggere fra England og Skottland reiste over. Dette førte til at den gamle adelen ble presset ut, og til at det oppstod en religiøs konflikt mellom de protestantiske nybyggerne og de katolske irene. Denne konflikten har siden vært et gjennomgangstema i irsk historie. === Engelsk styre og uavhengighet === Irland fikk sitt eget parlament, og hadde et begrenset selvstyre, men makten lå i anglo-irske, protestantiske hender, mens den katolske majoriteten ikke hadde stemmerett. I 1801 ble øya innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og det irske parlamentet ble avskaffet. På begynnelsen av det 20. århundre skjøt uavhengighetskampen på ny fart. Under første verdenskrig benyttet de irske frivillige muligheten til et forsøk på løsrivelse fra britisk styre. Hovedorganisatorene tilknyttet Irish Republican Brotherhood, med støtte fra de irske frivillige ledet av læreren og advokaten Pádraig Pearse, og med støtte fra den mindre gruppen Irish Citizen Army ledet av James Connolly, tok kontroll over nøkkelposisjoner i Dublin. De proklamerte opprettelsen av en uavhengig irsk republikk. I Dublin, annen påskedag, mandag 24. april, i 1916, på en tid da britene satte alt av ressurser inn i første verdenskrig samlet gruppene seg til opprør. Handlingene har siden fått navnet Påskeopprøret. Britiske styrker ble raskt satt inn og opprøret ble slått ned etter seks dager. Den irske republikk, som ble opprettet i 1919, tilbakedaterte sin proklamasjon til påskeopprøret. I 1922, etter den irske uavhengighetskrig, ble øya delt i to. I nord oppstod Nord-Irland, en britisk provins som med unntak av perioden 1971–1998 har hatt begrenset selvstyre. Området har hele tiden hatt politiske og religiøse konflikter, og spesielt i perioden 1968–1997 var det omfattende voldsbruk som også spredte seg til Storbritannia og den sørlige delen av øya. I sør opprettet britene Sør-Irland, mens irene opprettet Den irske republikk. Med den anglo-irske traktat ble den sørirske staten så til Den irske fristat, som deretter ble dagens republikk. == Politikk og administrasjon == Irland er en republikk med parlamentarisk regjeringssystem. Presidenten (Uachtarán na hÉireann), som velges for 7 år, er republikkens statssjef. Statsministeren (taoiseach) utnevnes av presidenten etter nominasjon fra parlamentet. Statsministeren er vanligvis lederen for det politiske partiet eller koalisjonen som vinner flest seter i parlamentsvalget. Parlamentet består av to kamre; Senatet (Seanad Éireann) med 60 medlemmer, og Representantenes hus (Dáil Éireann) med 166 medlemmer.De viktigste partiene ble etablert under kampen for uavhengighet tidlig på 1900-tallet. Fianna Fáil (Skjebnens soldater) stiftet av Eamon de Valera i 1926 har vært det dominerende partiet. Det moderate Fine Gael ble etablert i 1933. Sinn Fein ble etablert i 1908 og har vært regnet som den politiske grenen av IRA.Den 12. juni 2008 avholdt Irland, som det eneste landet i EU, folkeavstemning om Lisboa-traktaten. 53,4 % stemte «nei». === Administrativ inndeling === Irland har tradisjonelt hatt 32 grevskap (fylker), hvorav 6 ligger i Nord-Irland. De blir fremdeles brukt kulturelt, historisk og i organiseringen av idrett. Etter reorganiseringer er Dublin delt i 4 grevskapsdistrikter. Fire andre byer er blitt selvstyrte, og Tipperary har de facto vært todelt i årtier. Totalt har Irland dermed 34 enheter på grevskapsnivå. == Næringsliv == Økonomien i Irland har i de siste årene utviklet seg fra å være basert på landbruk til moderne service- og teknologiindustri, avhengig av handel, industri og investering. Veksten i Irland har gjennomsnittlig fra 1995–2000 vært 10 % (relativt høy), og fra 2001–2004 har den gjennomsnittlig ligget på 7 % per år. Industri, som svarer til 46 % av BNP, omkring 80 % eksport, og 29 % arbeidskraft, har overtatt plassen fra landbruket som landets ledende sektor. I januar 1999 skiftet Irland myntenhet fra irske pund til euro da euroen ble lansert. Det gjorde de sammen med elleve andre EU-land. Den høye økonomiske veksten fra 1995 til 2000 gjorde at mange kalte landet den keltiske tiger. I 2001 fikk den globale økonomiske nedgangsperioden innflytelse på Irlands økonomi. Spesielt rammet dette den høyteknologiske eksportsektoren, hvor veksten nesten ble halvert. BNP-veksten fortsatte likevel å være relativ solid, med en gjennomsnittlig vekst på cirka 7 % fra 2001–2004. === Transport === Det er tre store internasjonale lufthavner i Irland: Dublin, Shannon og Cork. Det nasjonale flyselskapet er Aer Lingus, mens det største flyselskapet er lavkostflyselskapet Ryanair. Ruten mellom London og Dublin er den mest brukte internasjonale ruten i Europa, med 4,5 millioner passasjerer (2006). Det er spesielt gode forbindelse mellom Irland og USA, med ti byer direkte betjent fra Dublin og Shannon. Alle større amerikanske flyselskaper samt Air Canada og Aer Lingus har ruter mellom Irland og Nord-Amerika.Det statlige jernbaneselskapet er Iarnród Éireann. Dublin er senteret for nettverket, med to hovedstasjoner (Heuston og Connolly) med linjer ut til andre større byer. Enterprise er en samarbeidslinje mellom Translink i Nord-Irland og Iarnród Éireann, og binder Dublin sammen med Belfast. I tillegg til jernbaneforbindelsene er andre byer og tettsteder bundet sammen av det nasjonale busselskapet Bus Eireann, som også driver mange lokale linjer utenfor Dublin. Dublin har nylig forbedret det offentlige transportnettverket, som i dag består av forstadsjernbanen DART, trikkenettverket Luas i sør og vest, samt et godt utbygd busstilbud og et utbredt tognettverk til omkringliggende byer i nord og vest. DART-systemet er under utvidelse og oppgradering, Luas-nettverket skal utvides med flere linjer i tillegg til byggingen av en ny Metro, som inkluderer en linje til flyplassen. Alt dette foregår i regi av prosjektet Transport 21.Motorveiene og andre større veier blir styrt av National Roads Authority. Resten av veinettet blir styrt av fylkes- og kommuneråd i sine respektive områder. Det er en rekke fergeforbindelser mellom Irland og Storbritannia, samt Isle of Man i Irskesjøen og Frankrike. == Kultur == Keltisk harpe er Irlands nasjonalemblem og inngår blant annet i Irlands riksvåpen og på logoen til St. James's Gate Brewery (som produserer Guinness). Uilleann pipes er en tradisjonell irsk sekkepipe med mye til felles med den skotske. Fiolin (fiddle, fele) er utbredt. Bodhrán er den irske varianten av rammetromme. Blikkfløyte er også typsik for tradisjonell irsk musikk. På 1900-tallet spilte musikk en viktig rolle i fornyelse av den irske nasjonalfølelsen. Musikken har til dels vært tilpasset et internasjonalt marked og turister som oppsøker landets puber.Riverdance og Lord of the Dance er populære danseshow. Irland er også kjent for ølet Guinness. Irlands filmindustri får statsstøtte fra Bord Scannán na hÉireann, hvilket har hjulpet regissører som Neil Jordan og Jim Sheridan, og støttet irske filmer som John Crowleys Intermission, Neil Jordans Breakfast on Pluto med flere. En politikk med skattelette og andre initiativ har også ført til at internasjonal film har kommet til Irland, blant annet Mel Gibsons Braveheart og Steven Spielbergs Saving Private Ryan. Irlands viktigste bidrag til matkulturen er Irish stew. Irland hadde sitt eget alfabet, ogham, som ble gradvis ble avløst av det latinske som ble bragt til landet rundt år 400 av kristne misjonærer. === Litteratur === Irland er også kjent for sine mange diktere og landet har gitt et stort bidrag til engelsk litteratur relativt til landets folketall. Fire av landets forfattere har blitt tildels nobelprisen i litteratur W.B Yeats, George Bernhard Shaw, Samuel Beckett og Seamus Heaney. Fra den engelsk perioden er Jonathan Swift kjent. Den konservative filosofen Edmund Burke var av irsk opphav. Forfatteren Oscar Wilde var født og oppvokst i Dublin i en anglo-irsk familie. Bram Stoker, kjent for Dracula, ble født i utkanten av Dublin. A nation of poets er landet også blitt kalt. === Musikk === Irland er kjent for sin tradisjonelle musikk, The Chieftains (etablert 1963) var de første som på 1900-tallet nådde ut til et yngre og et internasjonalt publikum. The Clancy Brothers og The Dubliners ble etablert på omtrent samme tid. The Clancy Brothers virket blant annet i folk-miljøet i New York da den unge Bob Dylan dukket opp. Dylan var en ivrig fan og elev av de litt eldre irene.Mange innflytelsesrike band og artister kommer fra landet, blant andre Flogging Molly med sin blanding av Irsk folkemusikk og Punk rock, U2, Niall Horan, Thin Lizzy, The Pogues, Andrew Strong, My Bloody Valentine, Rory Gallagher, Sinéad O'Connor, Boomtown Rats, The Corrs, Horslips, Boyzone, Ronan Keating, The Cranberries, Clannad, Waterboys, Gilbert O'Sullivan, Westlife, Enya og The Script. Mary Black er kjent for fremføring av både tradisjonell irsk musikk og nyere popmusikk, og var en av Irlands ledende sangere på slutten av 1900-tallet. I begynnelsen av det 21. århundre ble Damien Rice og The Thrills berømte internasjonalt. The Frames er et populært band i Irland, som også er blitt kjent internasjonalt, men konkurrerer med nyere band som Bell X1 om plassen som det best likte rockebandet i Irland. Irland har vunnet Eurovision Song Contest 7 ganger. Irland er også stort innen klassisk musikk; komponister som Turlough O'Carolan, John Field Gerald Barry, Michael William Balfe, Charles Villiers Stanford og Charles Wood kommer herfra. === Mat og drikke === Kostholdet har tradisjonelt vært dominert av kjøtt, fisk, poteter, grønnsaker og kraftige meieriprodukter. På 1900-tallet ble internasjonale retter og ingredienser introdusert, blant annet i tilknytning til turismen. Guinness, et ølmerke av typen stout, er stort eksportprodukt. Irland produserer sin egen variant av whiskey. === Sport === Konkurransesporten hurling har trolig førkristen opprinnelse. Gælisk fotball er populært og ligner dels på rugby, dels på fotball. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. To steder i Irland er med på UNESCOs verdensarvliste: Brú na Bóinne er det største megalittisk monumentet i Europa, mens øya Skellig Michael blant annet har restene etter et kloster fra mellom det sjette og åttende århundre. Andre steder som er foreslått til verdensarvlisten: Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2018 – Hurling 2019 – Irsk harpe == Referanser == == Eksterne lenker == Gazetteer of Ireland (detaljert, geografisk register) Irlands regjering Uachtarán na hÉireann (Irlands president) Oireachtas (Irlands parlament) Taoiseach (Irlands statsminister) (no) Statistikk og andre data om Irland i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = Storbritannia

https://no.wikipedia.org/wiki/Vestre_Toten

2023-02-04

Vestre Toten

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vestre Toten']

Vestre Toten er en kommune som ligger i Innlandet fylkeskommune og grenser til Østre Toten, Gjøvik, Gran, Søndre Land og Hurdal. Kommunen hører til landskapet Toten.

Vestre Toten er en kommune som ligger i Innlandet fylkeskommune og grenser til Østre Toten, Gjøvik, Gran, Søndre Land og Hurdal. Kommunen hører til landskapet Toten. == Historikk == Toten prestegjeld ble i 1826 delt i to, Østre og Vestre Toten. 1. januar 1875 ble det foretatt grensereguleringer mellom Vestre Toten og Østre Toten da «endel Gaarde» ble flyttet den ene eller andre veien. Vestre Toten kommune ble delt i tre 1. januar 1908. Da ble Eina og Kolbu skilt ut som egne kommuner. Gjenværende del av Vestre Toten hadde 4 027 innbyggere. 1. januar 1964 ble Vestre Toten med 9 113 innbyggere slått sammen med Eina kommune, inkludert et område ved sørenden av Einafjorden som tidligere tilhørte Brandbu samt Sørligrenda fra Vardal kommune, til den nye Vestre Toten kommune. Det meste av Kolbu ble slått sammen med Østre Toten kommune. I 2000 måtte Vestre Toten avstå sin del av tettstedet Kolbu (som tidligere var en egen kommune) til Østre Toten etter en folkeavstemning. Kolbu har derfor gått fra å i sin helhet tilhøre Vestre Toten kommune, via å være selvstendig kommune, til i dag å i sin helhet tilhøre Østre Toten kommune. Mange gårder i Kolbu har fra gammelt av soknet til Ås kirke i Vestre Toten. == Areal og befolkning == Pr. 4. kvartal 2021 hadde Vestre Toten 13 572 innbyggere. Litt over halvparten av befolkningen er bosatt i kommunesenteret Raufoss. Andre tettsteder er Reinsvoll, Bøverbru og Eina. Vestre Toten er den tettest befolkede herredskommunen i Oppland, med ca. 50 personer per km². == Næringsveier == Vestre Toten har en variert næringsstruktur med mye industri, jordbruk og offentlig tjenestyting. Industriparken på Raufoss er en av landet største industriområder med 40 bedrifter og 3000 ansatte. Blant de største bedriftene er Hydro Aluminium og NAMMO. Industriområdet kan føre sin historie tilbake til etableringen av en fyrstikkfabrikk på stedet i 1873. Fyrstikkproduksjonen fortsatte frem til midten av 1890-tallet, da flere større branner ble denne produksjonen avviklet. Etter dette var det etableringen av en statlig patronfabrikk i 1895 som førte industritradijsonene videre. I bygdelaget Ihle finnes flere store arbeidsplasser. Tokvam AS er norges ledende produsent av utstyr for vintervegvedlikehold. Steffensrud rehabiliteringssenter AS har avtale med Helse Sør-Øst RHF og er en del av spesialist-helsetjenesten i denne regionen. Toten Hotell ligger idyllisk til ved Sillongen. Toten Golf holder til der. I tillegg har bygda mange store husdyrprodusenter innen melk og kjøttproduksjon. På Ihle finnes også Totens eneste butikk som ikke ligger i et tettsted. I bygda ligger også amtmannsgården Stenberg som nå er friluftsmuseum. Lauritz Weidemann som var på Eidsvoll i 1814 bodde og er begravet her. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Utdanning == Kommunen har flere skoler. Kommunens barneskoler er Bøverbru skole, Ihle, Thune, Reinsvoll skole og Raufoss skole samt Korta skole. Per 2020 har Vestre Toten kommune også én ungdomsskole samt en videregående skole på Raufoss. == Samferdsel == Riksvei 4 går i nordover i kommunen fra Einavoll i sør til Breiskallen i nord. Sommeren 2006 ble ny riksvei 4 åpnet mellom Reinsvoll og Hunndalen langs østsiden av kommunesenteret Raufoss. Fra Mjørlund like ved Eina kirke går riksvei 244 via Tandsætra i Østre Toten til Lena. Fra Reinsvoll går riksvei 246 via Bøverbru til Lillo. Kommunen har togforbindelse til Oslo og Gjøvik med Gjøvikbanen som har ubemannede stasjoner på Eina, Reinsvoll og Raufoss stasjon. == Kjente vestretotninger == Lauritz Weidemann (1775-1856), eidsvollsmann og amtmann Kristian Fjeld (1887-1976), stortingsrepresentant (Ap), landbruksminister Julius Blegen (1890-1942), norskamerikansk skiløper Halfdan Hegtun (1918-2012), programdirektør i NRK-Radio, kommentator og programleder (NRK), politiker V Ingvar Heggsum (1918-2008), kunstmaler fra Bøverbru Aud Blegen Svindland (1928-2019), lege, politiker og foregangskvinne for selvbestemt abort Trond Markestad (f. 1945), lege og professor, Bøverbru Sveinung Hovensjø (f. 1950), musiker Ronni Le Tekrø (f. 1963), musiker i bl.a. TNT Ola Elvestuen (f. 1967), politiker (V) fra Eina, stortingsrepresentant, klima- og miljøminister 2018-2020 Kjetil Skogrand (f. 1967), statssekretær i Utenriksdepartementet 2005–2006 Bente Nordby (f. 1974), fotballspiller, OL-gull i 2000 Geir Stian Orsten Ulstein (f. 1982), forfatter Maren Lundby (f. 1994), skihopper og OL-mester fra Bøverbru == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Vestre Toten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Vestre Toten i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Vestre Toten - Statistisk sentralbyrå (no) Raufoss industriparks hjemmeside (no) Historiske kilder for Vestre Toten (no) Toten historielag

Vestre Toten er en kommune som ligger i Innlandet fylkeskommune og grenser til Østre Toten, Gjøvik, Gran, Søndre Land og Hurdal. Kommunen hører til landskapet Toten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnhild_Sigurdsdatter

2023-02-04

Ragnhild Sigurdsdatter

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mødre', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Ragnhild Sigurdsdatter (Ragnhildr Sigurðardóttir) var gift med Halvdan Svarte. Hun var barn av Sigurd Hjort Helgesson (ca. 810 -) og Tyrne Haraldsdotter (ca. 822 -). Hun ble født ca. år 840, på Ringerike, død ca. 858. Sammen med Halvdan Svarte fikk hun Harald Hårfagre, ca. år 850.Snorre forteller i Heimskringla om Ragnhilds drøm før Harald ble født: «Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn (en nål i en spenne) ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.»Denne drømmen ble tolket som et forvarsel om sønnen hennes; den grønne stammen som tegn på at hans rike skulle blomstre. Øverst var treet hvitt, noe som angivelig tydet på at han ville bli gammel og hvithåret. Mange kvister og greiner på treet varslet om at han ville få mange etterkommere spredd utover hele landet. Denne «drømmen» er et vandresagn som kjennes fra andre kilder. Om Kyros den stores mor, Mandane, fortelles det at hennes far, kong Astyages av Media, drømte om datteren at en plante vokste ut av livmoren hennes og bredde seg over hele verden. En drøm skal ifølge Herodot også ha advart kong Astyages om at hans ufødte dattersønn kom til å true hans eget liv.

Ragnhild Sigurdsdatter (Ragnhildr Sigurðardóttir) var gift med Halvdan Svarte. Hun var barn av Sigurd Hjort Helgesson (ca. 810 -) og Tyrne Haraldsdotter (ca. 822 -). Hun ble født ca. år 840, på Ringerike, død ca. 858. Sammen med Halvdan Svarte fikk hun Harald Hårfagre, ca. år 850.Snorre forteller i Heimskringla om Ragnhilds drøm før Harald ble født: «Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn (en nål i en spenne) ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.»Denne drømmen ble tolket som et forvarsel om sønnen hennes; den grønne stammen som tegn på at hans rike skulle blomstre. Øverst var treet hvitt, noe som angivelig tydet på at han ville bli gammel og hvithåret. Mange kvister og greiner på treet varslet om at han ville få mange etterkommere spredd utover hele landet. Denne «drømmen» er et vandresagn som kjennes fra andre kilder. Om Kyros den stores mor, Mandane, fortelles det at hennes far, kong Astyages av Media, drømte om datteren at en plante vokste ut av livmoren hennes og bredde seg over hele verden. En drøm skal ifølge Herodot også ha advart kong Astyages om at hans ufødte dattersønn kom til å true hans eget liv. == Referanser ==

Ragnhild Sigurdsdatter (Ragnhildr Sigurðardóttir) var gift med Halvdan Svarte. Hun var barn av Sigurd Hjort Helgesson (ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Blod%C3%B8ks

2023-02-04

Eirik Blodøks

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 954', 'Kategori:Fødsler i 885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra Flora kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Eirik I Blodøks Haraldsson (norrønt: Eiríkr blóðøxe), født ca. 885 på Harald Hårfagre sin kongsgård på Avaldsnes, død 954, var Norges konge ca. 930–935. Han var en av de eldste sønnene av kong Harald Hårfagre. Han var den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han ble fostret opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane fra han var 3 år.

Eirik I Blodøks Haraldsson (norrønt: Eiríkr blóðøxe), født ca. 885 på Harald Hårfagre sin kongsgård på Avaldsnes, død 954, var Norges konge ca. 930–935. Han var en av de eldste sønnene av kong Harald Hårfagre. Han var den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han ble fostret opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane fra han var 3 år. == Blodøks-navnet == Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag. Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.«Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her. Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig. == Eirik som overkonge == Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Snorre forteller at Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, blant annet Bjørn Farmann; ifølge Heimskringla drepte Eirik i alt fem brødre.Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet. == Eirik i England == Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og hendelsene og tidspunktene i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker. Historia Norvegiæ forteller at han dro til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av beboerne og dro til Spania hvor han ble drept. Theodricus forteller bare at han dro til England og døde der. Ågrip forteller at han for til Danmark og så til England. Han ble så jarl i Northumberland. Han dro på tokt flere steder i Vest-Europa og falt i England. Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge. Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var på tokt i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland.Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 tok i mot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954. En yngre kilde forteller at Eirik falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred i 954.Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan hans liv i England beskrives forskjellig. Noen mener at Eirik var hersker i Jorvik (York), men det er ikke stadfestet i engelske kilder. Det er uvisst når han kom til England, og om han var i Northumberland i én lang periode, to perioder eller en kort periode. Fra Eiriks tid som hersker i Northumberland , er det funnet mynter med innskriften «Eric Rex». == Familie == Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene. Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halvdan Koht skriver om kvadet: Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, og ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme. Gunnhild og barna ble tvunget til å søke tilflukt hos kong Harald Blåtann i Danmark. Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de tok over makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend som var blitt drept sammen med Erik. Der ble de noen vintre, og herjet derfra Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunnhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre Sturlason har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellom den og Orknøyingenes saga. Ifølge sagaene kom Gunnhild og sønnene til Danmark mens Harald Blåtann var konge, og det ble han i 958, fire år etter Eriks død. Med hans hjelp iverksatte erikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd Sleva ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone. == Referanser ==

Eirik I Blodøks Haraldsson (norrønt: Eiríkr blóðøxe), født ca. 885 på Harald Hårfagre sin kongsgård på Avaldsnes, død 954, var Norges konge ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_I_den_gode_Adalsteinsfostre

2023-02-04

Håkon I den gode Adalsteinsfostre

['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 959', 'Kategori:Fødsler i 918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Håkon I den gode Adalsteinsfostre (norrønt: Hákon Aðalstein, Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri), født ca. 918, død 961 var Norges konge fra ca. 933 til 961. Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd Håkonsson Ladejarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.

Håkon I den gode Adalsteinsfostre (norrønt: Hákon Aðalstein, Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri), født ca. 918, død 961 var Norges konge fra ca. 933 til 961. Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd Håkonsson Ladejarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag. == Oppfostring i England == Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins. Da Håkon var omtrent 15 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom. == Gjenoppretter kongedømmet == Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde, var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk. Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950–54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir tolket ulikt av historikerne. Noen oppfatter det som om han gikk bort fra sin kristne tro, mens andre har ment at han bevarte troen, men valgte å holde den for seg selv. Uansett var det politiske nederlaget stort. Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen. == Dansk aggresjon == Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Øst-Norge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med. Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjells år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte. Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark. I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. Håkon ble rodd i land i Håkonsund, men man klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde. Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode. == Reformatoren == Håkon den gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene. Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som i sagatekstene kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv. Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes – bortsett fra en mindre livvakt – måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys. En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan. En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen). == Referanser == == Litteratur == Fridtjov Birkeli (1979). Norge møter kristendommen: Fra Vikingetid til ca. 1050. Oslo: Aschehoug. Fridtjov Birkeli: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge. Verbum forlag, 1995 Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre. Kolofon forlag, 2008 Claus Krag (1995). Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2). Oslo: Aschehoug. == Eksterne lenker == Saga Hákonar góða på norrønt. Håkon den godes saga

Håkon I den gode Adalsteinsfostre (norrønt: Hákon Aðalstein, Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri), født ca. 918, død 961 var Norges konge fra ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/1999

2023-02-04

1999

['Kategori:1999']

1999 (MCMXCIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.Weimar ble valgt til europeisk kulturhovedstad for 1999.

1999 (MCMXCIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.Weimar ble valgt til europeisk kulturhovedstad for 1999. == Hendelser == Det Kongelige Bibliotek i Danmark innvier sitt nybygg David Kelly, tidligere rådgiver i biologiske stridsmidler i Irak for FN blir medlem av International Bahai Community i England. === Første kvartal === 8. januar – Kosmologer avslører at universet utvider seg stadig raskere. 16. januar – Snurperen «Borgøygutt» forliser i Vestfjorden. Tre omkommer. 25. januar – Et jordskjelv (6.0 på Richters skala) slår til i vestlige Colombia, mer enn 1 000 mennesker omkommer. 28. januar – Ford Motor Company kjøper Volvo Personvagnar for 6,45 milliarder dollar. 1. februar – Kystpartiet blir stiftet. 10. februar – Et snøskred i de franske alpene tar livet av ti mennesker i nærheten av Genève. 23. februar – Et snøskred ødelegger den østerrikske landsbyen Galtür. 31 mennesker omkommer. 24. februar – Et China Southern Airlines Tupolev Tu-154 krasjer ved innflyvning til Wenzhou-flyplassen øst i Kina. 61 personer omkommer. 27. februar – Olusegun Obasanjo blir Nigerias første valgte president siden 1983. 1. mars – En bombe ødelegger den angolanske ambassaden i Lusaka, Zambia Hutu opprørere dreper åtte turister i Uganda. 3. mars – Lanseringen av versjon 1.0 av skrivebordsmiljøet GNOME 12. mars – De tidligere Warszawapaktlandene Tsjekkia, Ungarn og Polen blir medlem av NATO. 21. mars – Bertrand Piccard og Brian Jones blir de første til å fly jorden rundt i en varmluftsballong. 23. mars – Paraguays visepresident Luis María Argaña blir drept i et attentat. 24. mars – Kosovokrigen: NATO går til krig mot Jugoslavia. === Andre kvartal === 7. april – Krigen i Kosovo: Kosovos grense blir stengt av serbiske styrker for å forhindre at albanere skal få forlate landet. 9. april – Den nigerianske presidenten Ibrahim Baré Maïnassara blir drept i et attentat. 20. april – To studenter begår massedrap på Columbine High School 23. april – Arve Beheim Karlsen drukner i Sogndalselven. 7. mai – Guinea-Bissaus president João Bernardo Vieira blir avsatt i et militærkupp. 19. juni – Sjarken «Kai Frode» grunnstøter ved Nordkyn. To omkommer. === Tredje kvartal === 21. juli – Apple lanserer den første utgaven av iBook. 17. august – En 7,4-jordskjelvet slår Izmit, Tyrkia, drepte mer enn 17 000 og skadet 44 000. 30. august – Folket på Øst-Timor stemmer for uavhengighet i en folkeavstemning. === Fjerde kvartal === 26. november – Hurtigbåten MS «Sleipner» forliser. 16 omkommer. 20. desember – Macao ble gitt tilbake til Folkerepublikken Kina fra Portugal. 31. desember – Boris Jeltsin går av som russisk president, Vladimir Putin blir utnevnt til ny russisk president. Panama overtar formelt Panamakanalen fra amerikanske myndigheter. == Fødsler == 8. januar – Damiano David, italiensk sanger 10. januar – Mason Mount, engelsk fotballspiller 14. januar – Declan Rice, engelsk fotballspiller 19. januar – Donyell Malen, nederlandsk fotballspiller 16. februar – Girl in Red, norsk musiker 25. februar – Gianluigi Donnarumma, italiensk fotballspiller 9. april – Lil Nas X, amerikansk rapper og sanger 28. april – Silje Opseth, norsk skihopper 11. juni – Kai Havertz, tysk fotballspiller 20. juli – Pop Smoke, amerikansk rapper (d. 2020) 28. august – Nikolai av Danmark, dansk prins 21. september – Alexander Isak, svensk fotballspiller 12. oktober – Jens Petter Hauge, norsk fotballspiller 10. november – João Félix, portugisisk fotballspiller 13. november – Lando Norris, britisk Formel 1-fører 22. november – Nicolas av Hohenzollern, tysk prins 9. desember – Linn Svahn, svensk langrennsløper == Dødsfall == 2. januar – Aase Lionæs, norsk politiker og Nobelkomiteformann (f. 1907) 8. januar – Peter Seeberg, dansk forfatter (f. 1925) 14. januar – Jerzy Grotowski, polsk regissør (f. 1933) 19. januar – Odd Vigestad, norsk politiker (f. 1915) 21. januar – Susan Strasberg, amerikansk skuespillerinne (f. 1938) 25. januar – Norihei Miki, japansk skuespiller (f. 1924) 6. februar – Gunnar Ohlund, svensk skuespiller (f. 1929) 7. februar – Hussein av Jordan, jordansk konge (f. 1935) 8. februar – Øistein Parmann, norsk forfatter og forlegger (f. 1921) 9. februar – Bernhard Paus, norsk overlege og stormester i den norske Frimurerorden (f. 1910) 16. februar – Björn Afzelius, svensk musiker (f. 1947) 6. mars – Dennis Viollet, engelsk fotballspiller (f. 1933) 7. mars – Stanley Kubrick, filmregissør (f. 1928) 7. mars – Antônio Houaiss, brasiliansk forfatter og kulturminister (f. 1915) 8. mars – Joe DiMaggio, amerikansk baseballspiller (f. 1914) 12. mars – Yehudi Menuhin, amerikansk musiker (f. 1916) 13. mars – Lee Falk, amerikansk tegneserieskaper (f. 1911) 26. mars – Nils O. Golten, norsk politiker (f. 1936) 13. april – Willi Stoph, østtysk statssjef (f. 1914) 16. april – Osmund Faremo, norsk politiker (f. 1921) 28. april – Alf Ramsey, engelsk fotballspiller og trener (f. 1920) 2. mai – Oliver Reed, engelsk skuespiller (f. 1938) 8. mai – Dirk Bogarde, britisk skuespiller (f. 1921) 21. mai – Saul Steinberg, rumensk-amerikansk illustratør (f. 1914) 11. juni – DeForest Kelley, amerikansk skuespiller (f. 1920) 12. juni – Ola Bauer, norsk forfatter (f. 1943) 16. juni – Thor Lund, norsk politiker (f. 1921) 17. juni – George Basil Hume, britisk kardinal (f. 1923) 22. juni – Petter Furberg, norsk politiker (f. 1923) 2. juli – Mario Puzo, amerikansk forfatter (f. 1920) 6. juli – Jaoquín Rodrigo, spansk komponist (f. 1901) 8. juli – Pete Conrad, amerikansk astronaut (f. 1930) 23. juli – Hassan II av Marokko, marokkansk konge (f. 1929) 4. august – Victor Mature, amerikansk skuespiller (f. 1913) 8. september – Lagumot Harris, naurisk politiker (f. 1938) 22. september – George C. Scott, amerikansk skuespiller (f. 1927) 12. oktober – Wilt Chamberlain, amerikansk basketballspiller (f. 1936) 14. oktober – Julius Nyerere, Tanzanias første president (f. 1922) 15. oktober – Torsten Lilliecrona, svensk skuespiller (f. 1921) 25. oktober – Payne Stewart, amerikansk golfspiller (f. 1957) 1. november – Walter Payton, amerikansk NFL–spiller (f. 1954) 17. november – Leif «Smoke Rings» Anderson, svensk jazzjournalist (f. 1925) 22. november – Ibrahim Böhme, tysk politiker (f. 1944) 30. november – Charlie Byrd, amerikansk komponist og jazzmusiker (f. 1925) 10. desember – Franjo Tudjman, kroatisk president (f. 1922) 19. desember – Desmond Llewelyn, walisisk skuespiller (f. 1914) 21. desember – Johan Castricum, nederlandsk fransiskanerprest (f. 1915) 22. desember – Per Aabel, norsk skuespiller (f. 1902) 23. desember – Valter Gabrielsen, norsk politiker (f. 1921) 26. desember – Curtis Mayfield, amerikansk musiker (f. 1942) 31. desember – Ferdinand Finne, norsk maler, grafiker, scenekunstner og forfatter (f. 1910) == Idrett == Thomas Stangassinger, Østerrike, vinner verdenscupen i alpint. Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Brann 2–0 i finalen. Rosenborg blir også seriemester i fotball for menn. Trondheims-Ørn blir Norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Athene Moss 1–0 i finalen. Asker blir seriemester i fotball for kvinner. Curling-VM for herrer og damer arrangeres i Saint John i Canada; For herrer vinner Skottland foran Canada. For damer vinner Sverige foran USA. VM i Orientering arrangeres utenfor Inverness i Skottland. Norske vinnere med Bjørnar Valstad på klassisk distanse og Jørgen Rostrup på kortdistanse. Damelaget og Herrelaget tar gull i stafetten. Stephen Hendry vinner verdensmesterskapet i snooker etter å ha slått Mark Williams 18–12 i finalen. 16. mai – Manchester United vinner Premier League etter 2-1-seier over Tottenham 22. mai – Manchester United vinner FA-cupen etter en 2-0 over Newcastle United FC 26. mai – Manchester United vinner Mesterligaen etter 2-1-seier over Bayern München, og tar dermed the Treble denne sesongen. Mika Häkkinen vinner førermesterskapet i Formel 1 for McLaren, Ferrari vinner konstruktørmesterskapet. == Musikk == === Konserter === Sverige (Charlotte Nilsson) vinner Eurovision Song Contest Spellemannprisen 1999 (utdelt februar 2000) – Lene Marlin vant fire prisen, Ole Ivars ble Årets spellemann og folkemusikeren Sven Nyhus ble tildelt Juryens hederspris. === Utgivelser === November – 1. november – Tina Turner gir ut albumet Twenty Four Seven i Europa Supertramp – It Was The Best Of Times Camel – Rajaz Blur – 13 Eiffel 65 Europop (Im Blue) Marillion – marillion.com Mike Oldfield – Guitars Mike Oldfield – The Millennium Bell Alan Parsons – The Time Machine Dimmu Borgir – Spiritual Black Dimensions. In Flames – Colony Metallica – S&M (live) deLillos – Kast alle papirene Øystein Sunde – Nå er begeret nådd 50 Cent gir ut albumet Power Of The Dollar Eminem/M&M/Slim Shady, gir ut albumet The Slim Shady LP Muse – Showbiz (bandets debutalbum) == Litteratur == Bret Easton Ellis – Glamorama Lars Saabye Christensen – Noen som elsker hverandre Lars Saabye Christensen – Pasninger Lars Saabye Christensen – Falleferdig himmel Lars Saabye Christensen – Kongen som ville ha mer enn en krone (medf.) Lars Saabye Christensen – Under en sort paraply Karin Fossum – De gales hus Frode Grytten – Bikubesong Frode Grytten – Frosken Vertigo og det store spranget Anne Holt – Død joker Jan Kjærstad – Oppdageren Britt Karin Larsen – Sangen om løpende hester Erlend Loe – L Dag Solstad – T. Singer == Nobelprisvinnere == Fysikk – Gerardus 't Hooft, Martinus J G Veltman Kjemi – Ahmed Zewail Medisin – Günter Blobel Litteratur – Günter Grass Fred – Leger Uten Grenser Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Robert Mundell == Referanser ==

1999 (MCMXCIX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.Kalender 1999 med svenske helligdager (besøkt 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_flagg

2023-02-04

Tysklands flagg

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske flagg', 'Kategori:Tyske flagg']

Tysklands flagg er en vannrett delt trikolor i fargene svart over rødt over gult. Den gule fargen omtales ofte på tysk som «gull» (i heraldisk forstand er gul og gull samme farge) og skal være en mørk gul-gyllen fargetone. Flagget ble tatt i bruk som nasjonalflagg i Tyskland i 1919 og igjen i 1949. Det er i størrelsesforholdet 3:5.

Tysklands flagg er en vannrett delt trikolor i fargene svart over rødt over gult. Den gule fargen omtales ofte på tysk som «gull» (i heraldisk forstand er gul og gull samme farge) og skal være en mørk gul-gyllen fargetone. Flagget ble tatt i bruk som nasjonalflagg i Tyskland i 1919 og igjen i 1949. Det er i størrelsesforholdet 3:5. == Statsflagg == Statsflagget har Tysklands riksvåpen, en svart ørn med rødt nebb og røde klør mot gult felt, på et skjold i duken. Flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Statsflagget ble innført 7. juni 1950 ved en forordning som også fastsatte presidentflagget og postflagget. Det tilsvarer statsflagget som ble benyttet som statsflagg på land i mellomkrigstiden, fra 1921 til 1933.Tysklands statsflagg følger et kontinentalt mønster der nasjonalflagget benyttes som utgangspunkt, med tillegg av riksvåpenet. Østerrike og Ungarn følger samme mønster. De tyske delstatene Baden-Württemberg, Hessen, Nordrhein-Westfalen, Sachsen, Sachsen-Anhalt, Schleswig-Holstein og Thüringen har statsflagg etter samme mønster. Det samme gjelder forbundslandene i Østerrike. Denne måten skiller seg fra andre måter å lage statsflagg på, slik som i de nordiske land, der statsflaggene er splittflagg, eller den britiske modellen, der blåfargen på flaggduken indikerer statusen som statsflagg (Blue Ensign). == Orlogsflagg == Orlogsflagget er basert på statsflagget, og har i tillegg splitt. Også dette flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Tysklands orlogsflagg ble innført i 25. mai 1956. Orlogsflagget benyttes også som orlogsgjøs, da i mindre format. I offisiell sammenheng omtales det tyske orlogsflagget som «tjenesteflagg for sjøstridskreftene». Det tyske orlogsflaggets splitt føyer seg inn i rekken av flagg for sjøforsvaret i stater rundt Østersjøen. Det er der vanlig at orlogsflaggene har splitt, som i Danmarks og Polens orlogsflagg, eller både splitt og tunge, som i Sveriges, Finlands og Estlands orlogsflagg. == Militære faner == Nasjonalfargene svart, rødt og gult legges også til grunn for fanene som benyttes av Tysklands forsvarsstyrker. Fanene er utformet med stripete duk som har riksvåpenet i midten. Duken er kvadratisk (1 x 1 m), besatt med frynser og er festet til stang. Fanespydet inneholder et Jernkors i en laurbærkrans. Alle regimentsfaner er av samme modell, men avdelingenes navn påføres et bånd som festes til stangen like under fanspydet.Fanene ble innført i 1965 og ble første gang gitt til Vaktbataljonen, en avdeling som sorterer under Forsvarsdepartementet og som utfører seremonielle oppdrag og har til oppgave å beskytte sentrale personer og bygninger knyttet til Forbundsregjeringen. Senere, under forbundspresident Heinrich Lübke, fikk alle avdelinger tildelt faner. == Presidentflagg == Forbundsrepublikkens president fører et kvadratisk flagg basert på Tysklands riksvåpen: Den svarte ørnen med rødt nebb og røde klør på en gul duk omgitt av røde kanter. Presidentflagget ble innført i 1950. Bortsett fra detaljer i tegningen av ørnen tilsvarer Tysklands presidentflagg av i dag det som ble benyttet i Weimar-republikken fra 1921 til 1933. Presidentflagget benyttes på presidentens residens Schloss Bellevue i Berlin og ellers for å indikere forbundspresidentens nærvær, på kjøretøyer eller i ombord i sjøforsvaret. Dets anvendelse og funksjon tilsvarer kongeflagget i monarkier. == Fargenes opprinnelse == Tysklands flagg skriver seg fra tiden omkring frihetskrigen mot Frankrike under Napoleon. Flere muligheter angis som opphav til flaggets farger. En teori viser til at fargene i flagget er de samme som gjennom århundrene har vært benyttet i våpenet for Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, på gull felt en svart ørn med rødt nebb og røde klør. Dette er våpenfarger som også ble benyttet av Habsburgerne, da svart og gult. En annen teori viser til uniformsfargene til Lützower Jäger, et frikorps som ble stiftet i 1813 til kamp mot Napoleon. En tredje teori viser til at studentforeningen i Jena i 1816 fikk ny fane i fargene rødt over svart over rødt og med en gul eikekvist i midten. En nasjonal sammenslutning av studentforeninger tok den 19. oktober 1818 fargene svart, rødt og gult som sine farger. Fargekombinasjonen svart, rødt og gult ble benyttet av den liberale og radikale bevegelsen på 1800-tallet og fargene ble forbundet med kamp for demokrati og nasjonal enhet mot den konservative orden som var etablert i Europa etter Wienerkongressen. Fargene svart, rødt og gult ble også benyttet av mindre tyske stater. Fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont førte fargene i vannrette striper som sitt flagg fra 1814 til 1918, deretter ble samme flagg ført av Fristaten Waldeck-Pyrmont fra 1918 til 1929. Fram til 1918 førte også de to linjene av Fyrstedømmet Reuss flagg i fargene svart, rødt og gult, den eldre linje i vannrette striper, den yngre linje i vertikale. Fargene er i disse tilfellene avledet av hovedfargene i de respektive fyrstehusenes våpen. == Det tyske forbund, 1848 == Flagget i svart, rødt og gult ble antatt som Det tyske forbunds flagg 9. mars 1848 og ble benyttet fram til 1867. Fra 1848 og fram til 1852 ble flagget, med tillegg av en gul kanton med svart dobbeltørn, benyttet som orlogsflagg for den felles-tyske marinen. Et eget handelsflagg i fargene svart, rødt og gult, men uten kantonen med riksvåpenet, ble innført ved lov av 12. november 1848.Fordi flagget ble benyttet av den liberale og radikale bevegelsen på 1800-tallet ble det avvist av det konservative Preussen og da Det nordtyske forbund ble stiftet i 1867 fikk dette fargene svart, hvitt og rødt i flagget. Dette ble i 1871 også keiserrikets flagg. Det ble dermed etablert to konkurrerende fargetradisjoner i Tyskland, der fargekombinasjonen var knyttet til ulike politiske programmer. Svart, hvitt og rødt ble knyttet til monarki og konservatisme, mens svart, rødt og gult ble forbundet med liberale og republikanske programmer. == Det nordtyske forbund 1867–1871 og Keiserriket 1871–1919 == Det nordtyske forbund under ledelse av Preussen valgte i 1867 fargene svart, hvitt og rødt (Schwarz-Weiß-Rot) for sitt flagg. Flagget var nedfelt i artikkel 55 i grunnloven for Det nordtyske forbund. Handelsflagget ble regulert ved lov av 25. oktober 1867, der størrelsesforholdet ble fastsatt til 2:3.Det er to oppfatninger av opphavet til fargekombinasjonen svart, hvitt og rødt. Den vanligste oppfatning forklarer dem som kombinasjonen av Preussens svart-hvite flagg og hansastadenes tradisjonelle røde og hvite flagg. Forbundets ledende skikkelse Bismarck forklarte imidlertid flaggfargene som en kombinasjon av Preussens svart og hvitt og Brandenburgs rødt og hvitt. Det nordtyske forbund førte et eget orlogsflagg som hadde hvit flaggduk med et svart og hvitkantet svart skandinavisk kors og en kanton i nasjonalfargene svart, hvitt og rødt besatt med et svart og hvitkantet kors med utbøyde armer. I korsmidten av hovedkorset befant det seg en svartkantet hvit skive der den svarte prøyssiske ørnen var plassert. Både hovedkorset og korset i kantonen er basert på Jernkorset, den militære utmerkelsen som ble etablert i Preussen i 1813 for å hedre innsats i den tyske frihetskrigen mot Frankrike. Korsmerket har siden i ulike epoker gått igjen i mange tyske flagg. Orlogsflagget ble innført 4. juli 1867. Det er kjent som Reichskriegsflagge, en betegnelse som egentlig også beskriver orlogsflagg med andre utseender. Samtidig med fastsettelsen av orlogsflagget ble det også innført en serie flagg for statstjenesten, nærmere bestemt tollflagg, postflagg, losflagg og flagg for regjeringsskip tilhørende handelsdepartementet og flåtens støtteskip. Disse var alle basert på orlogsflagget og hadde et særlig tegn for den enkelte statstjeneste i det nedre feltet ved stangen. Som gjøs førte fartøyene tilhørende de ulike etatene de respektive merkene i midten av handelsflagget. Da det nordtyske forbund etter Preussens seier i den fransk-prøyssiske krig ble avløst av Det tyske keiserrike fortsatte dette bruken av svart, hvitt og rødt i sine flagg inntil 1918. Orlogsflagget ble også beholdt under keiserriket, da i noe modifisert utgave med endringer i 1892 og 1903. I 1892 fikk riksvåpenet endret utseende, mens endringen i 1903 gjorde det svarte korset betydelig bredere for å unngå forveksling med det britiske orlogsflagget. Keiserflagget ble innført av keiser Vilhelm I 15. oktober 1871. Det besto av en kvadratisk gul duk bestrødd med ørner og keiserkroner og besatt med et Jernkors der riksvåpenet, kronet med Tysklands keiserkrone og omgitt av ordenskjeden for Den svarte ørns orden, var plassert over korset i midten av duken. På korsets armer var det prøyssiske kongehusets valgspråk «Gott mit uns» og årstallet «1870» påskrevet. Lignende flagg fantes for keiserinnen og kronprinsen. Keiserflagget var modellert etter Preussens kongeflagg, der duken var rødlig (purpur). Den gule fargen i keiserflagget går tilbake til fargen i skjoldet i riksvåpenet, og knytter derved an til den historiske tyske keiserfargen. Ved keiser Fredrik IIIs død og Vilhelm IIs tronbestigelse, ble utførelsen av Tysklands riksvåpen endret 6. desember 1888. Dette fikk også konsekvenser for keiserflagget, der den nye tegningen av riksvåpenet ble innlemmet.En serie statsflagg for ulike etater ble innført i 1882. Disse var basert på handelsflagget og hadde egne merker for hver etat i midten av den hvite stripen. Tilsvarende statsflagg, men med forbundsstatenes heraldiske merke i kantonen, ble innført for sjøfartsmyndighetene i Preussen, Mecklenburg, Oldenburg og i Hansabyene Bremen, Hamburg og Lübeck.I 1896 ble det innført et særlig handelsflagg for skip som ble ført av reserveoffiserer eller tidligere offiserer i den keiserlige marine. Dette var handelsflagget med Jernkorset ved stangsiden.Tyskland skaffet seg fra midten av 1880-tallet kolonier i Afrika, Stillehavet og Kina. Myndighetene i koloniene benyttet orlogsflagget. Guvernørene i Tysk Østafrika og Kiautschou hadde egne flagg med riksvåpenet i midten av det tyske nasjonalflagget. Tidlig i 1914 ble det utarbeidet planer om å innføre egne flagg for seks av koloniene. Flaggene var basert på nasjonalflagget i svart, hvitt og rødt og skulle ha den enkelte kolonis våpen i midten av den hvite stripen. Planene ble avbrutt av den første verdenskrig og ble aldri offisielt vedtatt.Etter keiserrikets fall ble flagget i svart, hvitt og rødt, men også orlogsflagget, brukt av konservative og monarkister, blant andre av Frikorpsene, i den politiske kampen i Tyskland i 1920-årene. == Weimar-republikken 1919–1933 == Etter keiserens abdikasjon ble flagget i svart, rødt og gult gjeninnført som nasjonalflagg i 1919. Flagget ble i grunnloven av 1919 omtalt under betegnelsen «riksfarger». Selv om fargene svart, rødt og gult var Tysklands nasjonalflagg i Weimar-tiden, ble de aldri enerådende da andre offisielle flagg hadde keisertidens farger. Etter keiserrikets fall og etablering av et republikansk tysk rike i 1919 maktet en ikke å etablere et entydig flaggsystem. I Weimar-republikkens forfatning av 11. august 1919 ble de liberale og radikale fargene svart, rødt og gult valgt for nasjonalflagget, mens svart, hvitt og rødt ble gjeldende for handelsflagget, dog slik at nasjonalflagget i miniatyr ble satt inn øverst ved stangen. I september 1919 ble det vedtatt en serie flagg for president og forsvarsminister, orlogsflagg, orlogsgjøs og postflagg. Presidentflagget ble bestemt til å være svart, rødt og gult med et firkantet riksvåpen i midten. Forsvarsministeren fikk et flagg i de samme farger og med Jernkorset i midten. Orlogsgjøsen skulle være svart, hvitt og rødt med riksfargene i kantonen og Jernkorset i midten. Postflagget hadde et hvitt posthorn i midten av riksfargene svart, rødt og gult. Orlogsflagget ble skapt etter modell av keisertidens orlogsflagg, hvitt med svart og hvit-kantet svart kors og med nasjonalflaggets svart, rødt, gult i kantonen belagt med et Jernkors. Selv om dette flagget ble vedtatt, kom det aldri i bruk. Situasjonen medførte vedvarende strid om nasjonalsymbolene. Det keiserlige flagget var populært blant monarkister og konservative. Det ble også benyttet av Frikorpsene og av veteranorganisasjoner som Reichskriegsflagge. Konservative krefter fikk igjennom at dette flagget skulle kunnes brukes ved siden av det andre i den tyske utenrikstjenesten. Blant liberale og radikale sto fargene svart, rødt og gult sterkt, noe som blant annet fant uttrykk i dannelsen av sammenslutningen Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold. Striden om flaggets utforming og bruk var meget bitter i Tyskland på hele 1920-tallet og ledet til flere regjeringskriser. I 1921 kom en fram til et kompromiss der nasjonalflagget ble uforandret, mens statsflagget var basert på nasjonalflagget med riksvåpenet i midten. Flaggene til bruk til sjøs ble endret og ble basert på svart, hvitt og rødt. Statsflagget til sjøs fikk riksvåpenet i midten av et flagg i fargene svart, hvitt og rødt, mens orlogsflagget hadde samme form, med tillegg av et Jernkorset i midten og nasjonalflagget i kantonen. Statsflagget på land ble svart, rødt og gult med riksvåpenet i midten. Forsvarsministerens flagg ble beholdt, men med et noe større Jernkors i midten. Posthornet i midten av postflagget skiftet farge til gult. Handelsflagget ble uforandret. Det ble samtidig innført et kvadratisk presidentflagg basert på riksvåpenet, det vil si en svart ørn på gult felt, det hele omgitt av røde kanter. Flaggene fra 1921 ble imidlertid ikke stående uforandret. I 1926 ble statsflagget til sjøs endret til fargekombinasjonen svart, hvitt og rødt, med riksfargene svart, rødt, gult i lite format i kantonen og med riksvåpenet i midten av flaggduken. == Det tredje rike 1933–1945 == Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble fargene svart over rødt over gult fortrengt. Nasjonalsosialistene foretrakk fargene svart, hvitt og rødt, da i eget arrangement med partimerket hakekorset i svart på hvit skive i rød flaggduk. Siden 1920 hadde dette vært partiflagg for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti. Hitler hadde selv valgt hakekorset, et merke han oppfattet som særegent for den ariske rase, som symbol for partiet. Fargene ble utlagt som rødt for den nasjonalsosialistiske bevegelsen, hvitt for bevegelsens ideologi og for den ariske rases renhet, mens svart skulle stå for kampen for den ariske rase. Weimar-republikkens flagg i svart, rødt og gult ble avskaffet 12. mars 1933 og i første omgang erstattet med trikoloren i svart, hvitt og rødt som nasjonalflagg. Samtidig ble partiflagget med svastikaen innført som offisielt flagg, i første omgang til bruk parallelt med nasjonalflagget. Øvrige flagg ble i mars-april samme år endret i samme fargeoppsett. Orlogsflagget ble svart, hvitt og rødt med Jernkorset i midten. Statsflagget fikk riksørnen i midten av den hvite stripen. Orlogsgjøsen ble en kvadratisk utgave av orlogsflagget med svarte og hvite kanter. Presidentflagget ble endret slik at kantene fikk fargene svart, hvitt og rødt. Nasjonal- og orlogsflagget av 1933, som hadde keiserrikets flaggfarger som forbilde, fikk kort levetid. Hakekorsflagget ble gjort til eneste nasjonalflagg 15. september 1935 ved hjelp av en egen flagglov. Trikoloren i svart, hvitt og rødt ble da erklært som reaksjonær og forbudt. Flagg avledet av den svart-hvit-røde trikoloren ble i oktober 1935 erstattet med flagg basert på hakekorset. Hakekorsflagget ble gjort til handelsflagg til sjøs. Det ble innført et eget statsflagg med hakekorset i en annen variant enn den som er kjent fra nasjonalflagget. Dette hadde også i kantonen Tysklands nye riksvåpen, en ørn med utstrakte vinger som holder en krans med hakekorset i. Det nye orlogsflagget var rødt og hadde hakekorset i midten av et svart kors med hvite og svarte kanter. Jernkorset satt i kantonen av orlogsflagget. Hakekorsflagget er i dag forbudt i Tyskland og det er forbundet med straff å benytte det i annet enn undervisnings- og opplysningssammenheng. Det samme gjelder andre nasjonalsosialistiske symboler. == Okkupasjon 1945–1949 == Etter Det tredje rikes fall forbød den allierte militærregjeringen alle flagg og symboler forbundet med nasjonalsosialistene. Dette skjedde formelt ved forordning nummer 1 innført av de allierte etter den betingelsesløse kapitulasjonen 7. mai 1945, der besittelse eller framvisning av nasjonalsosialistiske symboler ble gjort straffbart. Formelt ble dette fulgt opp av det allierte kontrollrådets lov nummer 1, datert 20. september 1945, som opphevde lovene om nasjonalsymbolene fra 1933 og 1935.I en situasjon der alle flagg var avskaffet var tysk skipsfart flaggløst. Selv om det var begrenset tonnasje igjen, oppsto det behov for å identifisere tyske fartøyer. 12. november 1946 innførte derfor det allierte kontrollrådet gjennom lov nummer 39 et identifikasjonsflagg for tysk skipsfart. Dette besto av det internasjonale maritime signalflagget for bokstav C (for capitulation) med splitt i flaggets frie ende. Flagget var i praksis Tysklands handelsflagg i årene 1946–1950, men skulle ikke forbindes med seremoniell eller æresbevisninger av noe slag. == To tyske stater == Utdypende artikkel: Den tyske demokratiske republikks flaggWeimarrepublikkens flagg, med de liberale og demokratiske fargene svart, rødt og gult, ble tatt i bruk igjen da Tyskland i 1949 de facto ble organisert i to separate stater. Gjeninnføringen av svart, rødt og gult skjedde først i de nyorganiserte delstatene. Disse ble etablert og fikk sine forfatninger før de to tyske statene. Delstaten Rheinland-Pfalz antok et flagg med fargene svart, rødt og gult 10. mai 1948. Delstaten Württemberg-Baden, forløperen for dagens Baden-Württemberg, nedfelte flagget i svart, rødt og gult i forfatningen vedtatt 28. november 1946. Niedersachsens flagg og Saarlands flagg gjør også bruk av de tyske fargene. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble fargene svart, rødt og gult vedtatt 19. mars 1949 og nedfelt i grunnloven for Den tyske demokratiske republikk av 7. oktober samme år.Grunnlovsforsamingen i Vest-Tyskland kom raskt til enighet om at svart, rødt og gult skulle være Forbundsrepublikkens farger, men det fantes ulike oppfatninger om utformingen av flagget. Fra partiet CDU ble det framsatt forslag om et korsflagg etter skandinavisk mønster, da med gulkantet svart kors på rød duk. Flere andre forslag ble også forelagt forsamlingen, som likevel sluttet seg til tradisjonene fra 1848 og 1919 og dermed valgte å nedfelle trikoloren i svart over rødt over gult i grunnlovens paragraf 22. Da grunnloven ble undertegnet 23. mai 1949 skjedde det under en særlig utformet «Forbundsstandart» i de tyske fargene. De to tyske statene hadde da i praksis samme nasjonalflagg. Denne situasjonen vedvarte inntil 1. oktober 1959 da DDR satte sitt riksvåpen i midten av flagget. Vest-Tysklands flagg forble uforandret. Til tross for splittelsen ble det under OL i Roma i 1960 og OL i Tokyo i 1964 benyttet et felles flagg for den samlede tyske kontingenten av utøvere. Dette hadde de olympiske ringene i hvitt i den midtre stripen. == Tysk enhet == I DDRs siste dager kunne man i demonstrasjoner mot kommunistregimet se landets flagg med riksvåpenet utskåret, slik at det etterlot et hull, en symbolsk parallell til oppstanden i Ungarn i 1956 og til Ceauşescus fall i Romania i julen 1989.Med gjeninnlemmelsen av territoriet til det tidligere DDR i det demokratiske Tyskland i 1990 ble flagget i svart, rødt og gult uten emblemer igjen nasjonalflagg også for områdene i øst. DDR-flagget med emblemet skåret ut ble tatt i bruk etter gjenforeningen, blant annet som symbol for den føderale Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur. == Flaggbruk == Som følge av nasjonalsosialistenes omfattende bruk av flagg og symboler i sin agitasjon og propaganda, og Øst-Tysklands tilsvarende praksis i etterkrigstiden, har flaggbruk vært sett på med en viss skepsis i Forbundsrepublikken. I etterkrigstiden har flagg derfor vært benyttet i begrenset grad i Tyskland, og da først og fremst vært i offisiell sammenheng. Dette endret seg i forbindelse med VM i fotball 2006 da tyskere i Forbundsrepublikken for første gang tok i bruk flagget i et omfang og på en måte som tilsvarer det som er kjent fra de skandinaviske land.Flagg og flaggbruk i dagens Tyskland reguleres gjennom en forordning av 1996, sist endret i 2005. Offentlige myndigheters anvendelse av flagget er regulert gjennom Forbundsregjeringens dekret av 22. mars 2005. Her fastsettes følgende offentlige flaggdager: 27. januar: Minnedag for nasjonalsosialismens ofre, halv stang 1. mai: Arbeidets dag 9. mai: Europadagen 23. mai: Årsdagen for kunngjøring av Grunnloven 17. juni: Årsdagen for 17. juni 1953 20. juli: Årsdagen for 20. juli 1944 3. oktober: Dagen for tysk enhet, Tysklands nasjonaldag To søndager før Advent: Nasjonal sørgedag («Volkstrauertag»), halv stang Valgdager ved Forbundsdagsvalg (ikke i alle av forbundslandene) Valgdager ved valg til Europaparlamentet (ikke i alle av forbundslandene)Fra bygninger tilhørende statstjenesten i Berlin og Bonn flagges det daglig. == Bannerflagg == I tillegg til vanlige rektangulære er det i Tyskland, særlig i innlandet og i sørlige deler av landet, vanlig å benytte hengende bannerflagg festet til en stang i øvre kant. Dette gjelder flagg for delstater, byer og kommuner, såvel som for nasjonalflagget. Når nasjonalflagget utformes som hengende banner, gis stripene loddrett orientering, med den svarte stripen til venstre. Slike varianter av flagget kan benyttes også i offisiell sammenheng. Også statsflagget med riksvåpenet kan utformes som hengende banner. Dette har vært offisielt godkjent og regulert siden november 1996. Når statsflagget utformes som hengende banner snus også riksvåpenet, slik at det framstår som opprett. Riksvåpenet skal i hengende bannere plasseres i øvre del av duken. Størrelsesforholdet for hengende bannerflagg kan variere, blant annet avhengig av flaggstangens lengde, men 5:2 er vanlig. == Flaggforbud == Hakekorsflagget og andre nasjonalsosialistiske symboler er forbudt i Tyskland. Dette har medført at høyreekstremister og nynazister i stedet har benyttet flagg fra keiserrikets tid. I noen delstater anses derfor også bruken av keisertidens rikskrigsflagg som forstyrrelse av den offentlige ro og orden. DDRs flagg var forbudt i Vest-Tyskland frem til 1969. Flagget ble ansett både som forfatningsstridig og som forstyrrelse av offentlig ro og orden, og offentlig bruk av flagget ble forhindret av politiet. Bruk av DDRs flagg utenfor Tyskland ble møtt med offisielle protester fra den vesttyske regjeringen, som ønsket å forhindre internasjonal anerkjennelse av DDR og dets flagg. DDRs flagg er i dag ikke forbudt i Tyskland. == Referanser == == Litteratur == Berndt Guben: Schwarz, Rot und Gold: Biographie einer Fahne, 1991 Hans Hattenhauer, Deutsche Nationalsymbole: Geschichte und Bedeutung, 4. utgave, 2006 Jörg-M. Hormann og Dominik Plaschke: Deutsche Flaggen. Geschichte – Tradition – Verwendung, 2006 Jörg M. Karaschewski: Flaggen im deutschen Kaiserreich, 2008 Ekkehard Kuhn: Einigkeit und Recht und Freiheit. Die nationalen Symbole der Deutschen, 1991 Peter Reichel: Kleine Geschichte Deutscher Nationalsymbole nach 1945, 2005 Petra Rösgen (red.): Flagge zeigen?: Die Deutschen und ihre Nationalsymbole, 2008 Harry D. Schurdel: Flaggen und Wappen Deutschland, 1995 D. Vorsteher (red.): Parteiauftrag: Ein neues Deutschland, 1997

Tysklands flagg er en vannrett delt trikolor i fargene svart over rødt over gult. Den gule fargen omtales ofte på tysk som «gull» (i heraldisk forstand er gul og gull samme farge) og skal være en mørk gul-gyllen fargetone.

https://no.wikipedia.org/wiki/Milit%C3%A6re_grader_i_Norge

2023-02-04

Militære grader i Norge

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære grader i Norge']

Militære grader i Norge er systemet uniformert militært personell bruker for ranginndeling i Forsvaret og i andre etater der militært personell tjenestegjør.

Militære grader i Norge er systemet uniformert militært personell bruker for ranginndeling i Forsvaret og i andre etater der militært personell tjenestegjør. == Bakgrunn == Frem til 1927 hadde man i Norge et system som ligner på det man har i nesten alle andre land med to separate karriereveier: Underoffiser, som blir i det meste av karrieren som lagfører og nestkommanderende troppsbefal, og dermed er de som fører soldatene; og Offiser, som er akademisk utdannet, og som starter karrieren med noen år som troppssjef for å få praktisk erfaring, men som har fokus rettet mot kommando og stabsarbeid på høyere nivåer.I Norge var det allikevel en forskjell; underoffiserer måtte ha utdannelse i form av underoffisersskolen som var omtrent den eneste gratisutdannelsen i Norge. Dette var svært viktig for utdanning i Bygde-Norge. Det er for eksempel blitt påpekt at de fleste ordførere i perioden etter at formannskapslovene ble innført i 1837 var underoffiserer, som stort sett ble rekruttert fra det litt øvre bondesjiktet. I Norge var underoffisersgradene (etter 1800): korporal (først og fremst vernepliktige), sersjant, furér, kommandérsersjant og fanejunker. Alle kommandérsersjanter med mer enn 5 års tjeneste i stillingen fikk forfremmelse til en junkergrad. Titlene var: fanejunker i infanteriet og øvrige våpenarter/avdelinger, stykkjunker i artilleriet, standardjunker i kavaleriet, og stabsfanejunker i generalstaben, eller som rådgiver til generalitet. Junkergradene var i stor grad sett som honorærgrader. Da Hærordningen av 1927 ble innført forsvant gradene furér, kommandérsersjant og fanejunker, mens korporal og sersjant ble beholdt. I praksis ble da underoffiserskorpset avviklet. Man innførte da også en "enhetsbefalsordning" med hovedprinsipp om at befal skulle gjennomgå en felles grunnleggende befalsopplæring innenfor de enkelte våpen, og all videregående befalsopplæring bygde på denne felles grunnleggende opplæringen.Gradene oversersjant og stabssersjant (og tilsvarende i luftforsvar og sjøforsvar) ble innført etter 2. verdenskrig da erfaringene fra krigen viste at det var nødvendig med erfarne underoffiserer som ble værende på forholdsvis lavt kommandonivå. Gradene opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant.Fra 1975 og frem til 1. januar 2016 hadde Forsvaret en befalsordning, og derigjennom gradssystem for befal, som var besluttet av Stortinget igjennom St.prp. nr. 56 (1996-97) og St.prp. nr. 42 (2003-2004). Den norske befalsordningen var unik i den vestlige tradisjonen siden den savnet et underoffiserskorps, men fra 1. januar 2016 innførte Norge en ny ordning for militært personell, og gjeninnførte da et underoffiserskorps. == Ordning for militært personell (militærordningen) == Se utdypende artikkel: MilitærordningenStortinget vedtok 12. juni 2015 enstemmig den nye ordningen for militært personell, Militærordningen. Fra 2016 har Forsvaret to karrierestiger for sine militært ansatte. Det er én offisersøyle for personell med krigsskoleutdanning eller akademisk utdannelse og kvalifiseringskurs, og én spesialistsøyle for personell med befalsutdanning og/eller viktig akademisk kompetanse eller realkompetanse.Militærordning er en felles ordning for alt militært personell, bestående av fire elementer: tilsettings-, disponerings-, avansements- og utdanningsordning. 1. januar 2016 ble tilsettingsordningen implementert, hvor alle som hadde en offisersgrad ble innplassert i OF-søylen, mens sersjanter/kvartermestere og vervede (grenaderer/matroser) ble innplassert i OR-søylen. Deretter startet arbeidet med å konvertere mellom karrieresøylene basert på den enkeltes kompetanse og Forsvarets behov, noe som i all hovedsak innebærer konvertering fra OF til OR. === Andre grader (OR) 1-9 === Grenaderer og konstabler har i den nye ordningen fire grader (OR-2 til OR-4), i motsetning til to tidligere. De som er inne til førstegangstjeneste vil ikke lengre benytte visekorporal, men vil få gradene menig/flysoldat og ledende menig/ledende flysoldat.De første sersjantmajorene, flaggmesterene, kommandérsersjantene og orlogsmesterene i Forsvaret ble utnevnt tidlig i 2016. Deres rolle som de første av OR-9 og OR-8 grad var å rådgi og bistå ledelsen under innføringen av den nye ordningen, samt sikre etablering av en sunn kultur innad i korpset og i sin respektive forsvarsgren. De skulle også bidra til å motvirke at ordningen skapte et klasseskille mellom spesialist- og offiserskorpsene, men i stedet bidra til å skape en gjensidig tillit og respekt i hele organisasjonen.Under vises en tabell med gjeldende grader for OR 1 til 9. === Offiser (OF) 1-9 === == Tidligere norske militære grader == De ulike underoffisertitlene er litt forvirrende da de også må sees i sammenheng med de forskjellige hærordninger og de ulike våpenarter. Hærordningen av 1889 Hærordningen av 1909 Hærordningen av 1911 Gjenopprettet Hærens regimentstruktur med tre dragonregimenter, tre artilleriregimeter og territorielle infanteriregimenter i hele landet (også i de tre nordligste fylkene). Hvert regiment bestod av to linjebataljoner og én landvernsbataljon. I henhold til ordningen skulle Hæren administrativt deles inn i seks distriktskommandoer (D.K.), og mobilisere til sammen til seks kombinerte infanteribrigader. Fra 1916 ble brigadene utvidet til seks divisjoner underlagt hvert respektive distrikt, med to feltbrigader hver. Hærordningen av 1927 Avviklet underoffiserskorpset og underoffiserskolene, siste opptaksår var 1927 og avslutningskullet ble uteksaminert i 1931. Konseptet om "enhetsbefal" ble innført. Graden sekondløytnant ble erstattet av fenrik. Divisjonene skulle fra 1933 kun sette opp én kombinert feltbrigade. Hærordningen av 1977 Søkte å rendyrke "enhetsbefalsordningen" ved avvikling av de siste over-, stabs- og kommandersersjantsgradene, samt flaggkvartermester i Sjøforsvaret. Innførte gradene oberst I og II for å samsvare bedre med øvrig NATO-standard. Oberst I og II ble i 1997 erstattet av henholdsvis brigader og oberst. === Tidligere norske militære grader før 1930 === ==== Hæren ==== Furer Kommandérsersjant Junkergrader: Fanejunker (Infanteri, Ingeniørkorps, Signalkorps, Sanitetskorps, Transportkorps, Trenkorps, Veterinærkorps, Militærpoliti, Intendantur, og Hærens Flyvåpen) Standartjunker (kavaleri) Stykkjunker (artilleri) Stabsfanejunker (generalitetet) Sekondløytnant Premierløytnant ==== Marinen ==== Konstabel 3. klasse Konstabel 2. klasse Konstabel 1. klasse Underoffiser 5. grad Underoffiser 4. grad Underoffiser 3. grad Underoffiser 2. grad Overkanoner Høybåtsmann Musikunderoffiser av 2. grad Kompanisersjant Sanitetsunderoffiser av 2. grad Overfurer Overminør Overmaskinist Våpenhåndverker av 1. kl. Skipbygningshåndverker av 1. kl. Overfyrverker Overmekaniker Underoffiser 1. grad (ble løytnanter i 1916). Stabssersjant/Korpssersjant Artilleriassistent Mineassistent Takkelassistent Skipsbygningsassistent Sanitetsassistent Intendanturassistent === Tidligere norske militære grader mellom 1930 og 1977 === Krigsskole: KadettfenrikHæren: Menig i særklasse Oversersjant Artillerisersjant (Tilsvarte Stabssersjant i artilleriet.) StabssersjantSjøforsvaret: Menig i særklasse Kvartermester I klasse FlaggkvartermesterLuftforsvaret: Vingsersjant Stabssersjant Vingkaptein Vingløytnant === Tidligere norske militære grader mellom 1977 og 2016 === Oberst I (OF-6) Oberst II (OF-5) Grenader/visekorporal Grenader/korporal Grenader/vingsoldat == Se også == Grenader og Matros UB-korporal Utskrevet befalselev (UB) Befalsskoleelev Sivilt personell == Referanser == == Eksterne lenker == TJ 12-3-2 Bestemmelse for Hærens distinksjoner og andre uniformstegn Arkivert 17. november 2016 hos Wayback Machine.. Oversikt over gjeldende OR-grader i Hæren, tabell 3.2 på side 10. Godkjent 26. april 2016, gjeldende fra 1. juni 2016. Forsvarets distinksjoner Arkivert 24. juli 2020 hos Wayback Machine. Oppdatert 24. juli 2020 Oversikt over Hærens og gardens nye distinksjoner og titler Arkivert 11. november 2016 hos Wayback Machine.. "Gardisten" Nr. 1 2016, s. 14-20. Aftenposten artikkel om den nye ordningen.

Militære grader i Norge er systemet uniformert militært personell bruker for ranginndeling i Forsvaret og i andre etater der militært personell tjenestegjør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kings_of_Convenience

2023-02-04

Kings of Convenience

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske musikkgrupper', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Alarmprisen']

Kings of Convenience er en «folk-pop»-duo bestående av Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe fra Bergen.

Kings of Convenience er en «folk-pop»-duo bestående av Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe fra Bergen. == Historie == Øye og Bøe ble begge født i 1975, og har kjent hverandre siden de deltok i en geografikonkurranse da de var bare 10 år gamle. Da de var 16 år gamle, spilte de sammen i bandet Skog sammen med to andre venner, og utga en EP, Tom Tids Tale, før gruppen ble oppløst. Senere dannet de to duoen Kings of Convenience. De signerte kontrakt i 1999 med det amerikanske plateselskapet Kindercore Records, etter å ha deltatt på europeiske festivaler den sommeren. De gav ut debutalbumet Quiet Is The New Loud i 2001. Albumet ble produsert av Coldplay-produsenten Ken Nelson. Albumet ble svært populært, og mottok gode kritikker. Versus, et album med remixer av sangene fra Quiet Is The New Loud, kom ut kort tid etterpå. Etter gjennombruddsåret ble det ikke hørt mye fra bandet. Øye utgav solo-materiell og albumet Unrest da han bodde i Berlin, samtidig som han hadde et sideprosjekt kalt The Whitest Boy Alive. Det var ikke før i 2004 at oppfølgeren ble utgitt, Riot on an Empty Street. Musikkvideoen til I'd Rather Dance With You, den andre singelen fra albumet, toppet MTVs europeiske liste som den beste musikkvideoen i 2004, og den vant den norske Alarmprisen 2005 for beste video. Det tredje albumet, Declaration of Dependence, ble utgitt 20. oktober 2009. I 2014 ble det publisert en bok, skrevet av kulturjournalist Ørjan Nilsson, med tittel Quiet Is The New Loud som handler om Kings of Conveniences album fra 2001. Erlend og Eirik promoterte boken med en tour i 2015 hvor de spilte alle sangene fra debutalbumet. == Diskografi == Quiet Is the New Loud (2001) Versus (2001) Riot on an Empty Street (2004) Declaration of Dependence (2009) Peace or Love (2021) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Kings of Convenience – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kings of Convenience på Discogs (en) Kings of Convenience på MusicBrainz (en) Kings of Convenience på Songkick (en) Kings of Convenience på Last.fm (en) Kings of Convenience på AllMusic (en) historisk hjemmeside til 01-2012 på internet archive

Kings of Convenience er en «folk-pop»-duo bestående av Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe fra Bergen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Gr%C3%A5fell

2023-02-04

Harald Gråfell

['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 970', 'Kategori:Fødsler på 900-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Harald II Eiriksson Gråfell (norrønt: Haraldr gráfeldr), født ca. 935, død ca. 970, var Norges konge ca. år 961 – 970. Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann. Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem andre Eirikssønnene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet. I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Tryggve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasons minneord Gráfeldardrápa. Dette at kongen kontrollerte hele den norske kystlinjen var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et like utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gitt Harald hans tilnavn, ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte finneskatten, eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn. Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i Gráfeldardrápa. Man har tolket denne som at kongen selv reiste i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina, på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig. Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et innfløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon jarl som sin skattekonge. Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov.

Harald II Eiriksson Gråfell (norrønt: Haraldr gráfeldr), født ca. 935, død ca. 970, var Norges konge ca. år 961 – 970. Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann. Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem andre Eirikssønnene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet. I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Tryggve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasons minneord Gráfeldardrápa. Dette at kongen kontrollerte hele den norske kystlinjen var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et like utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gitt Harald hans tilnavn, ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte finneskatten, eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn. Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i Gráfeldardrápa. Man har tolket denne som at kongen selv reiste i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina, på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig. Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et innfløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon jarl som sin skattekonge. Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov. == Referanser == == Litteratur == Halvdan Koht: «Harald Graafeld» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 5, 1931. Claus Krag: «Harald Gråfell» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4, 2001. Lars Roar Langslet: Våre konger. En vei gjennom Norgeshistorien Cappelen forlag, 2002 Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre, Kolofon forlag, 2008

Harald II Eiriksson Gråfell (norrønt: Haraldr gráfeldr), født ca. 935, død ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Sigurdsson

2023-02-04

Håkon Sigurdsson

['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 995', 'Kategori:Fødsler i 935', 'Kategori:Håløygætten', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Håkon Sigurdsson Ladejarl (norrønt: Hákon hlaðajarl Sigurðarsun) også Håkon jarl den mektige (norrønt: Hákon jarl inn ríki), født desember ca. 935, død februar 995, var jarl av Norge og fungerte i praksis som Norges konge fra ca. 970 til 995. Håkon var sønn av Sigurd Håkonsson Ladejarl, som var gift med Tora Skagesdatter og ble far til Eirik jarl og Svein jarl. Hans regjeringstid falt sammen med ladejarlenes storhetstid i Norge i siste halvdel av det 10. århundre. I denne overgangstiden mellom norrøn gudstro og kristendom utfordret håløygen Håkon jarl hårfagreættas hegemoni som Norges fremste høvdingætt, og for en periode vippet makten mellom de hedenske håløygene og de kristne ynglingene. Mannslinjen i håløygætten døde imidlertid ut med Håkons sønnesønn Håkon Eiriksson ladejarl i 1029, omtrent samtidig med kristendommens definitive gjennombrudd i Norge etter ynglingekongen Olav den helliges fall i 1030. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre). Håkon startet sin karriere med å hevne drapet på sin far ved å ta livet av sin onkel Grjotgard. Ved hjelp av intriger, maktspill og allianse med danskekongen fikk han satt sine norske rivaler til kongemakten i Norge ut av spill. På tross av at han formelt var underlagt dansk overhøyhet ved danskekongene Harald Blåtann (Harald Gormsson) og senere sønnen Svein Tjugeskjegg, opptrådte han som en selvstendig hersker i Norge. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår ifølge sagaverket Ågrip fra 1190-årene nærmest som den ultimate vikinghøvdingen: «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.» Han framsto som en uslåelig militærstrateg som både slo den tysk-romerske keiser Otto II ved Danevirke i 970-årene og jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 980-årene.

Håkon Sigurdsson Ladejarl (norrønt: Hákon hlaðajarl Sigurðarsun) også Håkon jarl den mektige (norrønt: Hákon jarl inn ríki), født desember ca. 935, død februar 995, var jarl av Norge og fungerte i praksis som Norges konge fra ca. 970 til 995. Håkon var sønn av Sigurd Håkonsson Ladejarl, som var gift med Tora Skagesdatter og ble far til Eirik jarl og Svein jarl. Hans regjeringstid falt sammen med ladejarlenes storhetstid i Norge i siste halvdel av det 10. århundre. I denne overgangstiden mellom norrøn gudstro og kristendom utfordret håløygen Håkon jarl hårfagreættas hegemoni som Norges fremste høvdingætt, og for en periode vippet makten mellom de hedenske håløygene og de kristne ynglingene. Mannslinjen i håløygætten døde imidlertid ut med Håkons sønnesønn Håkon Eiriksson ladejarl i 1029, omtrent samtidig med kristendommens definitive gjennombrudd i Norge etter ynglingekongen Olav den helliges fall i 1030. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre). Håkon startet sin karriere med å hevne drapet på sin far ved å ta livet av sin onkel Grjotgard. Ved hjelp av intriger, maktspill og allianse med danskekongen fikk han satt sine norske rivaler til kongemakten i Norge ut av spill. På tross av at han formelt var underlagt dansk overhøyhet ved danskekongene Harald Blåtann (Harald Gormsson) og senere sønnen Svein Tjugeskjegg, opptrådte han som en selvstendig hersker i Norge. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår ifølge sagaverket Ågrip fra 1190-årene nærmest som den ultimate vikinghøvdingen: «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.» Han framsto som en uslåelig militærstrateg som både slo den tysk-romerske keiser Otto II ved Danevirke i 970-årene og jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 980-årene. == Samtid og bakgrunn == Fram til midten av 800-tallet besto «Norge» av separate småkongedømmer og høvdingsamfunn. Ansporet av rikssamlingene på kontinentet, blant annet Karl den stores Frankerrike, fikk Harald Hårfagre samlet en vesentlig del av småkongedømmene under seg til et rikskongedømme i 870-årene. Da kong Harald døde rundt 930 gikk det nye norske riket delvis i oppløsning, i noen grad som resultat av maktkamper mellom Haralds mange (angivelige) sønner som alle hevdet sin arverett til riket. I Trøndelag satt Haralds allierte Sigurd Håkonsson Ladejarl og deltok aktivt i utviklingen av kongedømmet for å styrke sin posisjon. === Ladejarlenes framvekst === På 800-tallet var det utstrakt handel med varer fra nordområdene til sørlige deler av landet og også til kontinentet, og de store handelsmennene nordpå fikk behov for å trygge sine handelsruter sørover. Det var spesielt kontrollen over finneskatten og handel med pelsverk, selskinn, hvalrosshuder til tauverk og hvalrosstenner som var ettertraktede varer lenger sør. Håløygen Grjotgard Herlaugsson etablerte et handelssenter på Selva ytterst i Trondheimsfjorden i siste halvdel av 800-tallet og fikk etter hvert også etablert handel med varer fra Trøndelag og Sverige. Hans sønn Håkon Grjotgardsson flyttet hovedsetet sitt til Lade i det nåværende Trondheim og var den første som kalte seg Ladejarl – en jarletittel han fikk av kong Harald Hårfagre sist på 800-tallet. Da Håkon døde, sannsynligvis rundt 915, overtok hans sønn Sigurd jarletittelen i allianse med Harald Hårfagre og, etter Haralds død rundt 930, med hans sønn Håkon den gode. Handelsmennene hadde behov for å kue de vestlandske sjørøverne som truet handelsrutene, og deres interesser falt sammen med Harald Hårfagres ønske om rikssamling på bekostning av småkongedømmene langs norskekysten. === Fødsel og slektsbakgrunn === Håkon ble født på jarlesetet Lade julenatta i 935 som eneste kjente sønn av Sigurd Håkonsson ladejarl og hans kone Bergljot Toresdatter. Snorre Sturlason skrev i Heimskringla: Kong Håkon [den gode] var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt. Selv om Håkon den gode (Håkon Adalsteinfostre) var kristent oppdratt og sannsynligvis selv døpt i England, der han var oppfostret hos kong Adalstein av England, er det lite som tyder på at den nyfødte jarlesønnen ble døpt i noe kristent rituale. Sigurd jarl og hans hus var solid forankret i den gamle åsatrua, og det er belegg for at også den norrøne åsatrua praktiserte en lignende dåp.Håkons mor Bergljot Toresdatter var datter av mørejarlen Tore Teiande og barnebarn av den mektige Ragnvald Mørejarl. Bergljots mor var Ålov Årbot, datter av Harald Hårfagre. Håkon var med andre ord født inn i de ledende herskerslektene i Norge. Dette ble ytterligere tydelig da Øyvind Skaldespiller i 970-årene framførte sitt genealogiske dikt Håløygjatal som i form og innhold sammenlignes med ynglingeættens hyldningsdikt Ynglingatal. Begge diktene fører slekten, henholdsvis Håkons og Harald Hårfagres, i 27 slektsledd tilbake til de norrøne gudene og legitimerer kongsslektene med å gi dem guddommelig opphav. Den tyske krønikeskriveren Adam av Bremen skriver om Håkon at: «Denne Håkon var meget grusom. Han tilhørte Yngves ætt og nedstammet fra kjemper.» == Håkons liv og virke == Håkon jarl er en hovedperson i flere av Snorres sagaer i Heimskringla, slutten av Eirikssønnenes saga, Håkon jarls saga og de første delene av Olav Tryggvasons saga. Snorre skrev Heimskringla rundt 1230, og det å anvende sagaene som kilde til forhold som ligger ca. 250–300 år tilbake i tid er omdiskutert. Snorre bygde mye av sin historieskriving på andre sagaer fra siste halvdel av 1100-tallet, og fra muntlig overleverte skaldedikt. Den følgende omtalen av Håkons liv er likevel basert på sagaenes fortellinger. === Sigurd jarls død og Eirikssønnenes fall === Den politiske situasjonen i Norge etter Harald Hårfagres død i 930 var ustabil. Sønnen Eirik Blodøks var av Harald utpekt til en slags overkonge framfor brødrene sine som alle hevdet arverett etter faren. Men da Håkon den gode kom tilbake fra England med en beskjeden styrke, måtte Eirik rømme landet og dro til England. Sannsynligvis skjedde maktskiftet i samråd med kong Adalstein som utnevnte Eirik til jarl av Northumberland etter flukten. Da han ble drept i slaget ved Stainmore i 954 dro Eiriks enke Gunhild og sønnene hans til Danmark under beskyttelse av Gunhilds (angivelige) bror, danskekongen Harald Blåtann. Disse Eirikssønnene dro flere ganger til Norge for å prøve å slå Håkon og overta makten. I 961 lyktes de da Håkon ble såret og døde etter slaget ved Fitjar på Stord. Før han døde rakk imidlertid Håkon å si til sine menn at de skulle tilby Eirikssønnene riket etter ham, ettersom han selv ikke hadde noen sønner. Understøttet av danskekongen Harald Blåtann ble dermed Harald Gråfell, den eldste av de gjenlevende brødrene, konge. Ett eller to år senere, sannsynligvis i 962, klarte Harald Gråfell og hans brødre også å snikmyrde Håkons jarls far Sigurd på Aglo (Skatval) i nåværende Stjørdal. Dette førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig. Gråfell var den noe nedlatende betegnelsen trønderne hadde på Harald, og som henspilte på det forhold at han tok kongsnavn men kledde seg i en fell av gråskinn, mens jarlene til sammenlikning bar hermelin (røyskattskinn). Harald Gråfell fikk hjelp av Sigurds svikefulle bror Grjotgard Håkonsson til å drepe jarlen. Sannsynligvis har Harald tilbudt Grjotgard jarletittelen om de fikk tatt livet av Sigurd. Grjotgard fikk uansett ikke langvarig glede av denne tittelen. I 965 ble han drept av Håkon Sigurdsson som hevnet sin far, og de trønderske stormennene utropte Håkon til jarl på Lade.Kildene spriker når de forteller om hva Håkon gjorde etter drapet på Sigurd. Ifølge Heimskringla lå Håkon i stadig strid med Eirikssønnene og holdt tilbake skattinntektene fra Trøndelag i tre år før venner på begge sider fikk i stand et forlik mellom partene. Eirikssønnene skulle ha kongsmakt slik Håkon den gode hadde hatt, og Håkon jarl skulle ha jarlemakt som Sigurd hadde hatt. I forlikets kjølvann gikk Snorre så langt at han antydet et kjærlighetsforhold mellom Håkon og Gunhild kongsmor. Andre kilder, som Fagerskinna, legger vekt på at Håkon dro i viking i østerled og skaffet seg rikdom ved herjing hos esterne og kuronierne langs østersjøkysten. Også skaldediktet Vellekla framhever Håkons bedrifter i østerled. Håkon skulle under sine vikingferder også ha sluttet vennskap med danskekongen Harald Blåtann, som han gjestet på kongsgården Jelling. Sannsynligvis har danskekongen, som nå var blitt Håkons venn, bidratt til forlik mellom Harald Gråfell og Håkon. Av Eirikssønnene var det nå heller ikke mange igjen. Erling Eiriksson var blitt drept i Trøndelag under litt hardhendt skatteinnkreving, og samme skjebne led Sigurd Sleva i Hordaland etter at han hadde bortført kona til hersen Thorkell Klypp. Men Harald Gråfell og broren Gudrød klarte å ta livet av de mest innflytelsesrike norske skattkongene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson (begge angivelig barnebarn til Harald Hårfagre). Håkon var på dette tidspunkt i Danmark og pleiet vennskapet med Harald Blåtann. Etter hvert klarte Håkon å få i stand en konspirasjon mellom danskekongen, hans brorsønn Gull-Harald (Harald Knutsson) og seg selv. De fikk lokket Harald Gråfell til Danmark med bare en liten styrke, og der ble han drept i et bakhold ved Limfjorden av Gull-Harald som trodde han skulle bli Blåtanns skattkonge i Norge. Håkon jarl konspirerte imidlertid videre, og fikk Blåtanns aksept for å gå mot og drepe Gull-Harald for selv å bli skattkonge i Norge, noe han mente seg bedre i stand til enn Gull-Harald. Dermed fikk Håkon jarl fjernet alle rivaler til lederstillingen i Norge. Etter drapet på Gull-Harald dro Håkon tilbake til Harald Blåtann og betalte bøter for å ha drept kongens brorsønn. Bøtene betalte han av gullet som han hadde ranet fra nettopp Gull-Harald. === Forholdet til Danmark === Harald Blåtann reiste så en hær med 600 skip og dro sammen med Håkon jarl til Norge. Her ble Harald først hyllet som konge i Viken, og han satte Harald Grenske, sønn av den Gudrød Bjørnsson som Harald Gråfell hadde tatt livet av, til skattkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes. Deretter innsatte han Håkon til jarl over alt land fra Rogaland til Trøndelag. Håkon forpliktet seg til å betale danskekongen årlige skatter i form av gull, jaktfalker og hester. Innsettingen av Håkon til jarl i Norge har sannsynligvis skjedd rundt 970. Omkring 973–974 dro Håkon til Danmark for å hjelpe Harald Blåtann med å forsvare Danmark mot den tysk-romerske keiseren Otto II. Danmark var blitt satt under press fra den katolske kirke i det tysk-romerske riket som ønsket å spre kristendommen til det hedenske Norden. Håkons hær ble satt til å forsvare det danske forvarsverket Danevirke som var bygd som forsvarsmur tvers over det sørlige Jylland. Otto II måtte gi tapt for Håkon her, men han dro i stedet sjøveien inn i Danmark og klarte å slå danekongen. I diktet Vellekla sier skalden Einar Skålaglam dette om Håkons innsats mot Ottos saksiske hær: I Jomsvikingenes saga og i Heimskringla fortelles det at Olav Tryggvason sloss på saksernes side mot danskene og nordmennene. Kronologisk er nok dette feil - Olav fødselsår er ikke nøyaktig kjent, men han kan neppe ha vært mer enn 10 år på dette tidspunktet. Kilder forteller også at kong Burislav av Vendland kjempet sammen med keiser Otto, og koblingen til Olav ligger sannsynligvis i at Olav (på et noe senere tidspunkt) ble gift med Burislavs datter (eller mer sannsynlig søster), dronning eller prinsesse Geira av Vendland. === Slaget ved Hjørungavåg === Etter kampen mot keiser Otto II måtte Harald Blåtann rømme og ble etterpå døpt til kristendommen av Otto og hans biskop Poppo av Slesvig. Harald innkalte så Håkon og fikk også ham tvangsdøpt. Han sendte med Håkon prester som skulle misjonere i Norge, men sagaen forteller at Håkon satte disse i land igjen da Harald Blåtann var ute av syne. Etterpå dro Håkon med sine menn østover gjennom Øresund og herjet i Gøtaland, før de brente skipene sine og dro landvegen helt til Trondheim og Lade. Håkon opptrådte etter dette enda mer egenrådig i forhold til danskekongen. Harald Blåtann sendte en hærstyrke til Norge, men de måtte returnere uten å møte Håkon i kamp. I 985 ble Harald Blåtann dødelig såret i kamp mot sin sønn Svein Tjugeskjegg, og Svein overtok makten. Presset fra den tysk-romerske keiseren mot Danmark hadde nå avtatt fordi keiser Ottos styrker hadde vært mer opptatt med å slå ned det store slaviske opprøret mot keiseren i 982. Otto II døde dessuten i 983 og etterfølgeren Otto III var en svakere barnekeiser som hadde mer interesse av den romerske (sørlige) delen av keiserriket. Etter Haralds død i 985 sendte Svein en invasjonsstyrke til Norge for å knekke ladejarlens makt. Svein deltok ikke selv i invasjonsflåten, i hovedsak var den bemannet av de beryktede Jomsvikingene ledet av Torkjell Høge, Bue Digre, Vagn Åkesson og Sigvalde jarl. Den danske flåten møtte Håkon jarls flåte på Mørekysten i slaget ved Hjørungavåg og ble der slått av nordmennene. I den sterkt mytiske beskrivelsen, spesielt i Jomsvikingenes saga, står det at danskene i begynnelsen så ut til å vinne seier, men så påkalte Håkon jarl sin (og håløygenes) skytshelgen Torgerd Holgebrud som sørget for et vanvittig uvær over kamparenaen. I haglskurene kunne jomsvikingene se at guddommene Torgerd og hennes søster Irpa sto i Håkons skip og «skjøt piler fra hver finger, og hver pil drepte en mann». Kampbildet snudde, og Håkon vant slaget. Etter å ha slått danskene og jomsvikingene befestet Håkon sin makt i Midt-Norge ytterligere. Slaget fikk imidlertid ingen varig virkning for Norges selvstendighet fra Danmark. Svein Tjugeskjegg gjenerobret overherredømmet da han slo Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i 1000. === Byframveksten og Lade som kultursentrum === Ifølge den islandske Skáldatal, oversikten over skalder hos kongene, er Håkon jarl oppført med ikke mindre enn ni hirdskalder. Dette er mange sammenlignet med andre konger og sier noe om at Håkon satte skaldekunsten høyt. Blant skaldene var Øyvind Skaldespiller, Hallfred Vandrædaskald og Einar Skålaglam og de har blant annet diktet Håløygjatal, Håkonardråpa og Vellekla som i sin opprinnelige form er samtidskilder til Håkons regjeringstid. Det fortelles også at Håkon ga sine skalder god lønn med kostbare våpen og prydgjenstander, og dette indikerer samtidig at Lade sannsynligvis var et sentrum også for smeder og håndverkere. Håkon rådde over store rikdommer fordi han styrte et rike som var større enn noen norsk konge hadde hatt før ham. Ladejarlenes makt var også bygd på en viktig handelsrute mellom Nord-Norge/Trøndelag og Danmark/Frisland som må ha gitt gode inntekter. I tillegg hjalp det også på kassabeholdningen at han hadde herjet i viking i østerled, og at han hadde beslaglagt Gull-Haralds skattkister. Kildene forteller lite om Håkon i tidsrommet mellom slaget mot jomsvikingene og hans død i 995. Det kan tyde på at det har vært et tiår uten store kamper og slag. Arkeologiske funn kan tyde på at det har vært en bymessig framvekst i Trondheim på Håkon jarls tid, noe som også underbygges av en innskutt historie (en tått) i Flatøyboken (Olav Tryggvasons saga) om Ogmund Dytt og Gunnar Helming som besøker Trondheim i 995 og beskriver et bymessig samfunn. Ifølge de historiske tradisjonene er det likevel Olav Tryggvason som har fått æren av å «grunnlegge» Trondheim i 997. === Olav Tryggvasons hjemkomst og Håkons død === I tida etter jomsvikingslaget beskrives Håkons styre som hardere mot folket. Han «tok til å bli hard mot landsfolket, og pengekjær og passet ikke loven. Men verst var det at han var usedsmann mot kvinner, og hans menn gjorde som han.» Bøndene i Trøndelag samlet seg i motstanden mot jarlen og en gang, i 995, da jarlen var i gjestebud på Melhus og krevde å få ha den vakre kona til storbonden Orm Lyrgja hos seg, gikk det for langt. Orm sendte ut hærpil til alle kanter og bøndene samlet seg og gikk mot jarlen. Han måtte flykte og gjemte seg til slutt under grisefjøset på garden til sin elskerinne Tora fra Rimol sammen skosveinen eller trellen sin Tormod Kark. Her ble han drept av trellen sin. På samme tid hadde Olav Tryggvason seilt inn Trondheimsfjorden med fem skip. Jarlens sønn Erlend Håkonsson hadde seilt mot ham med tre skip, og Olav hadde tatt ham av dage. Olav dro inn til Trondheim, og trellen Kark oppsøkte ham der og viste ham jarlens avhogne hode. Da befalte Olav at trellen skulle halshogges fordi han hadde sveket sin herre. Bøndene hyllet deretter Olav som sin nye konge. Det er pekt på sammenhengen mellom Håkons hardstyre og de helt spesielle «motstandsbestemmelsene» i den eldre Frostatingsloven. I disse lovbestemmelsene står det blant annet at dersom kongen gjør voldsverk mot noen, skal han drepes dersom noen får tak i ham. Tilsvarende gjelder for jarler og lendmenn. Det fins ikke paralleller til dette i andre germanske lover. Disse lovene kan være fra rundt 1000 og kan tolkes som en direkte reaksjon på Håkons maktmisbruk på 990-årene. === Familie og etterkommere === Ifølge sagaene fikk Håkon sønnen Eirik i 950, da han var 15 år. Årstallet trekkes i tvil, ikke fordi en femtenåring ikke kan få barn utenom ekteskap, men mer fordi kildene også gir Eirik jarl en viktig politisk og militær rolle i England rundt 1020 når han etter angitt fødselsår skulle vært 70 år. Mor til Eirik skal ha vært en tjenestejente som Håkon traff under et gilde på Opplandene. Eirik ble oppfostret hos stormannen Torleiv Spake i Meldal. Under slaget ved Hjørungavåg deltok Eirik ved sin fars side og ledet en flåte på 60 skip. Eirik og den yngre broren Svein deltok i slaget ved Svolder på danskekongens side og de to ble jarler i Norge under Svein Tjugeskjegg da Olav Tryggvason var falt. Fra 1016 var Eirik jarl av Northumbria til sin død i 1023 eller 1024. Eirik ble gift med Gyda Sveinsdatter, datter til Svein Tjugeskjegg, og fikk med henne sønnen Håkon Eiriksson, den siste ladejarlen som døde i 1029.Håkon giftet seg med Tora Skagesdatter, datter til Skage Skoftesson, og de fikk disse barna: Svein, jarl fra 1000 til 1015, død ca 1016. Skal ifølge en usikker kilde ha vært gift med Holmfrid, datter av svenskekongen Olof Skötkonung. Heming Bergljot, gift med Einar Tambarskjelve Sigurd Erling, ofret til Torgerd Holgebrud sju år gammel under slaget ved Hjørungavåg Erlend, drept i kamp mot Olav Tryggvason i 995Håkon hadde dessuten frilledatteren Ragnhild (eller Ingebjørg) som ble gift med Skofte Skagesson, bror til Håkons hustru Tora. == Håkon jarls historiske betydning == Håkon er ikke i noen kilder blitt omtalt som «konge» over Norge, men han blir likevel oppført i den norske kongerekken som Norges monark fra 970 til 995. Kildene er samstemte i at han hersket over de «syv fylkene» fra Rogaland til Møre, i tillegg til ladejarlenes gamle rike bestående av det egentlige Trøndelag, samt Namdalen og formodentlig søndre Hålogaland. I Viken og østlandsområdet hersket Tryggve Olavsson og Harald Grenske, men i motsetning til Håkon hadde de en mer underordnet stilling i forhold til danskekongen og det var ikke spor av noen nasjonal («norsk») reaksjon mot fremmedstyret. Håkon hadde tilsynelatende ingen agenda om å innlemme østlandet i sitt rike, men med basis i Trøndelag skapte han «et grunnlag for norsk nasjonalfølelse som Østlandet ikke hadde del i.» === Hersker i en religiøs brytningstid === «Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans også. Sigurd holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag.» Med dette sitatet plasserer Snorre den gamle åsatruas hovedsete nettopp på Lade. Kristendommen var godt kjent i Norge allerede på Harald Hårfagres tid, og på 900-tallet fikk den nye troen gjennomslag i deler av befolkningen, men ikke i Trøndelag. Danskekongen hadde, under sterkt press fra den tysk-romerske keiser Otto II, tvunget jarlen til å la seg døpe og sendte med ham prester til Norge. Men så snart Håkon var utenfor danskekongens rekkevidde, satte han prestene på land og sto fram som en helstøpt hedning i ladejarlenes tradisjon. I hyllingskvadet Vellekla av den islandske skalden Einar Skålaglam blir Håkon jarl omtalt som en talsmann for den gamle religionen, og han regnes blant de siste makthavere i Norge som bekjente seg til den norrøne religionen. Jarlen skal ifølge Snorre ha erklært seg som «Sæming» – det vil si en av krigerguden Odins sønner. «Han skulle aldri oppsøke striden, men heller aldri vike unna for striden.» I Vellekla hylles Håkon som den som brakte åsatrua tilbake tilbake til nordmennene etter de kristne kongene Håkon den gode og Eirikssønnene: Hærens kloke herre lot de herjede hovsland som Tor eide, atter aktes som guders templer. Sjøl en Tor bak skjoldet førte han over sjøen til jotners vei kampens ulv. Ham guder styrer.Arkeologen Frans-Arne Stylegar nyanserer bildet av den hedenske Håkon ved å vise til at Håkon under sitt raid i Gøtaland rev ned og ranet et hov som var viet til guden Tor. Odd Snorresson (Odd Munk) skriver at gautlandsjarlen Ottar fikk Håkon erklært «varg i veum» (ulv i helligdommen) på tinget etter ugjerningen. Han refererer også at Harald fra Danmark skal ha sendt tyske misjonærer til Norge. Håkons rolle i forbindelse med dette er uklar, men det er klare arkeologiske spor som tyder på at kristendommen har vunnet fotfeste i landet på denne tiden. Stylegar hevder at «trenden på denne tiden var å fylle politiske allianse- og underordningsforhold med kristent, ideologisk innhold. Slik var forholdet mellom keiser Otto og kong Harald, og slik kan det gjerne ha vært mellom Harald og Håkon jarl også.» Det kan med andre ord tenkes at Håkon jarl ble en kristen på sine eldre dager av rent politiske og opportune grunner. Et særtrekk ved Håkon jarls gudedyrkelse er forhold til gudinnen, skytsånden eller valkyrien Torgerd Holgebrud. Spesielt under slaget ved Hjørungavåg har hun en sentral rolle. Det gikk dårlig for Håkon i begynnelsen av slaget og han påkalte sin skytshelgen. Hun krevde et stort offer, og Håkon lot sin syvårige sønn Erling drepe. Deretter snudde kampen og Håkon vant med hjelp fra Torgerd og hennes søster Irpa. Også i sammenheng med Håkons hevn over Torleiv Jarleskald har Torgerd en viktig rolle. Kulten rundt Torgerd er også kjent fra islandske kilder. == Kildematerialet og deres troverdighet == Det fins ikke skriftlige norske kilder fra 900-tallet som kan gi en pålitelig førstehånds omtale av Håkons liv og virke. Av samtidige kilder er det overlevert noen skaldedikt (som er muntlig overlevert og nedskrevet først et par århundrer senere): Vellekla av Einar Skálaglam Håløygjatal av Øyvind Skaldespiller Håkonardrápa av Hallfred VandrædaskaldHan er også omtalt i alle de sentrale nordiske kongekrøniker fra 1100- og 1200-tallet: Historien om de gamle norske kongene, av Theodoricus monachus (ca. 1180) Ågrip, ukjent forfatter (ca. 1190) Odd munks saga om Olav Tryggvason av Odd Snorresson (ca. 1190) Historia Norwegiæ, ukjent forfatter (slutten av 1100-tallet) Fagerskinna, ukjent forfatter (ca. 1220) Heimskringla av Snorre Sturlason (ca. 1230)Tolkning av kildene byr på enkelte problemer. Når det gjelder skaldekvadene, er de overlevert i generasjoner i minst 200 år før de ble nedskrevet. Dette svekker troverdigheten, men samtidig har forskere pekt på at den strenge og bundne formen i diktene har gjort dem mer robuste i overleveringene enn ordinære prosafortellinger. Snorre selv påpeker også sannhetsverdien i skaldediktene i sin fortale til Heimskringla: «Alt det som fins i disse kvedene […] tok vi for sant. Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.»Heimskringla er den kilden som har samlet flest opplysninger om Håkon og Håkons tid. Selv om både Snorre og de andre kildenes pålitelighet er trukket i tvil og virker preget av den tid de er skrevet i, må man kunne stole på sagaenes hovedtrekk. Historikeren Halvdan Koht har innvendt at «Heimskringla er for seg sjølv eit uttrykk for kulturlivet i den tida ho vart skriven.» Snorre skiller seg imidlertid sterkt fra for eksempel Odd Snorressons saga ved at Odd munk har samlet en rekke (kristne) helgenlegender om Håkons motstander Olav Tryggvason og har en tydelig agenda om å forherlige Olav på bekostning av den hedenske Håkon som han refererer til som «Hakon den Onde». Snorre toner ned legendestoffet og gir en mer balansert framstilling av Håkon, ikke minst i religionsspørsmålet. Men fortsatt er, som ikke minst Koht har framhevet, Snorre preget av sin egen tid. Sprogviteren Finn Hødnebø sier at Snorres verk er «summen av hans samtids historiske viten fra skriftlig og muntlig overlevering.» Sannsynligvis har også Snorre hatt en tapt saga om ladejarlene som kilde. == Håkon jarl i nyere kultur == Historien om Håkon Sigurdsson og trellen Tormod Kark er grunnlag for sagaspillet Håkon og Kark, som har vært framført på Lade siden 1989. «Håkon og Kark» er beretningen om hvordan Olav Tryggvasson gjorde Norge til et kristent land og om ladejarlen som gjorde det han kunne for å holde fast på sin åsatro. Spillet ble første gang framført i 1989. Dessuten er Tormod Kark og Håkon jarl tema i operaen Thora paa Rimol av Hjalmar Borgstrøm (1894). Den danske forfatteren Adam Oehlenschläger utga diktet Hakon jarls død, eller christendommens indførsel i Norge i 1803, og sørgespillet Hakon Jarl hin rige i 1807. Komponisten Bedřich Smetana skrev i 1860–1861 det symfoniske diktet Hakon Jarl (opus 16) som var inspirert av Oehlenschlägers dikt. Håkon jarl har også vært emne for romaner av mindre kjente forfattere: Haakon Ladejarl, en historisk Skildring av W.S. Dahl i 1887 og Sigurd Ladejarl og kong Haakon den første av P.Z. Helbostad i 1906.Håkons banemann, Tormod Kark, har vært tema for mange forfattere: Oehlenschläger i Nordiske Digte (1807), visegruppa Isenkram med sangen «Soga om Kark» (Tekst: Sæmund Fiskvik, 1974), Peder Wright Cappelen med teaterstykket Kark (1974) og Idar Lind med romanen Kark (2000). == Se også == Ladejarlene Norrøn mytologi == Noter == == Referanser == == Litteratur == Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. Frans-Arne Stylegar (2013). Håkon jarl. Spartacus. ISBN 978-82-430-0579-2. «Håkon Sigurdsson», fra Norsk biografisk leksikon == Eksterne lenker == Korsvikaspillet

Håkon Sigurdsson Ladejarl (norrønt: Hákon hlaðajarl Sigurðarsun) også Håkon jarl den mektige (norrønt: Hákon jarl inn ríki), født desember ca. 935, død februar 995, var jarl av Norge og fungerte i praksis som Norges konge fra ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gyda_Eiriksdatter

2023-02-04

Gyda Eiriksdatter

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden']

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var datter av kong Eirik av Hordaland, og en av Harald Hårfagres hustruer. Hun ble oppfostret hos en storbonde i Valdres. Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre», men denne æren tilfaller egentlig Tore "Teiandes" far Ragnvald Mørejarl. Harald hadde forelsket seg i denne datteren av kong Eirik i Hordaland. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg. Gydas far kong Eirik av Hordaland hadde kjempet sammen med mange andre konger på Vestlandet, tapt og dødd i Slaget i Hafrsfjord i ca. 872 mot Harald Hårfagre. Da han så tok Gyda Eiriksdatter til kone var det etter å ha ført krig mot store deler av familien og lokalsamfunnet hennes. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils. Sønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils og vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845. Datteren deres Ålov Årbot ble giftet til Haralds allierte Tore "Teiande" Ragnvaldsson som ble satt som jarl på Vestlandet, i det området som i form av Hardanger og Hordaland forøvrig hadde vært kongedømmet til Hordaætten. Denne ætten i Hardanger heter Galte og var jarl og lendmann på Hatteberg i Rosendal frem til Dansketiden og Reformasjonen.

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var datter av kong Eirik av Hordaland, og en av Harald Hårfagres hustruer. Hun ble oppfostret hos en storbonde i Valdres. Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre», men denne æren tilfaller egentlig Tore "Teiandes" far Ragnvald Mørejarl. Harald hadde forelsket seg i denne datteren av kong Eirik i Hordaland. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg. Gydas far kong Eirik av Hordaland hadde kjempet sammen med mange andre konger på Vestlandet, tapt og dødd i Slaget i Hafrsfjord i ca. 872 mot Harald Hårfagre. Da han så tok Gyda Eiriksdatter til kone var det etter å ha ført krig mot store deler av familien og lokalsamfunnet hennes. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils. Sønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils og vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845. Datteren deres Ålov Årbot ble giftet til Haralds allierte Tore "Teiande" Ragnvaldsson som ble satt som jarl på Vestlandet, i det området som i form av Hardanger og Hordaland forøvrig hadde vært kongedømmet til Hordaætten. Denne ætten i Hardanger heter Galte og var jarl og lendmann på Hatteberg i Rosendal frem til Dansketiden og Reformasjonen. == Referanser ==

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var datter av kong Eirik av Hordaland, og en av Harald Hårfagres hustruer. Hun ble oppfostret hos en storbonde i ValdresSnorre Sturlason, Harald Hårfagres saga, kap.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aksemaktene

2023-02-04

Aksemaktene

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-07', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære allianser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter. Aksemaktenes allianse vokste ut av diplomatiske anstrengelser mellom Tyskland, Italia og Japan for å sikre deres egne særskilte ekspansjonistiske interesser på midten av 1930-tallet. Det første skrittet var avtalen som ble signert mellom Tyskland og Italia i oktober 1936. Mussolini erklærte den 1. november at alle andre europeiske land ville fra da av rotere om aksen Roma-Berlin, og således skrapte han begrepet «akse». Det andre skrittet, som skjedde bortimot samtidig, var å signere Antikominternpakten i november 1936, en antikommunistisk forsvarspakt mellom Tyskland og Japan. Italia ble medlem av pakten i 1937. «Roma-Berlin-aksen» ble en militær allianse i 1939 under den såkalt «Stålpakten» med Tremaktspakten i 1940 som førte til integrasjon av Nazi-Tysklands militær mål og landets to avtalefestede allierte. Da de var på høyden under den andre verdenskrig hersket aksemaktene over store deler av Europa, østlige og sørøstlige Asia, nordlige Afrika og store deler av Stillehavet. Det var ingen møter eller sentralstyrt samkjøringer mellom de tre hovedlandene i aksemaktene, og hva som var av koordinering var minimalt, men noe mer mellom Tyskland og Japan. På samme måte som alliansen mellom de allierte endret seg gjennom krigen, slik endret også alliansen av aksemakter seg. Flere nasjoner som ble med i aksemaktene tidlig i krigen, forlot alliansen senere da krigslykken endret seg. Da krigen endte i 1945 med totalt nederlag for aksemaktene ble alliansen oppløst.

Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter. Aksemaktenes allianse vokste ut av diplomatiske anstrengelser mellom Tyskland, Italia og Japan for å sikre deres egne særskilte ekspansjonistiske interesser på midten av 1930-tallet. Det første skrittet var avtalen som ble signert mellom Tyskland og Italia i oktober 1936. Mussolini erklærte den 1. november at alle andre europeiske land ville fra da av rotere om aksen Roma-Berlin, og således skrapte han begrepet «akse». Det andre skrittet, som skjedde bortimot samtidig, var å signere Antikominternpakten i november 1936, en antikommunistisk forsvarspakt mellom Tyskland og Japan. Italia ble medlem av pakten i 1937. «Roma-Berlin-aksen» ble en militær allianse i 1939 under den såkalt «Stålpakten» med Tremaktspakten i 1940 som førte til integrasjon av Nazi-Tysklands militær mål og landets to avtalefestede allierte. Da de var på høyden under den andre verdenskrig hersket aksemaktene over store deler av Europa, østlige og sørøstlige Asia, nordlige Afrika og store deler av Stillehavet. Det var ingen møter eller sentralstyrt samkjøringer mellom de tre hovedlandene i aksemaktene, og hva som var av koordinering var minimalt, men noe mer mellom Tyskland og Japan. På samme måte som alliansen mellom de allierte endret seg gjennom krigen, slik endret også alliansen av aksemakter seg. Flere nasjoner som ble med i aksemaktene tidlig i krigen, forlot alliansen senere da krigslykken endret seg. Da krigen endte i 1945 med totalt nederlag for aksemaktene ble alliansen oppløst. == Historikk == I oktober 1936 innledet Tyskland og Italia et storpolitisk samarbeid som ble kjent som Roma-Berlin-aksen. I november inngikk Japan en avtale med Tyskland om utveksling av informasjon, med videre, om den kommunistiske internasjonalens virksomhet. Denne «anti-kommitern-pakt» var således rettet mot Tysklands og Japans felles fiende: Sovjetunionen. Like etter sluttet Italia seg til pakten. Senere i november ble begrepet aksemaktene brukt for første gang, av Benito Mussolini. Først 27. september 1940 ble aksemaktene virkelig fundamentert ved at Tyskland, Italia og Japan undertegnet tremaktspakten, hvor de tre landene forpliktet seg til å gi hverandre hjelp hvis ett av dem ble angrepet av en stat som ennå ikke var involvert i krigen. Dette var fra tysk side rettet mot USA, som i den senere tid hadde gitt økende støtte til Storbritannia. Japan så pakten som en politisk forutsetning for sitt planlagte angrep på og erobring av Sørøst-Asia. Tyskland og Italia vedtok at de ville anerkjenne Japans herredømme over Øst-Asia. I tillegg håpet Japan at dette ville tvinge USA til å godta Japans erobringplaner. Sovjetunionen gjorde i november samme år forsøk på å bli med i tremaktspakten, men dette ble avvist av Tyskland, da de mente Sovjetunionen stilte for store krav. Dessuten hadde Hitler i sin ideologi bestemt seg for at «Tysklands skjebne ligger i øst» (det vil si nedkjempelsen av kommunismen og Sovjetunionen). == Medlemmer == === Store aksemakter === === Mindre aksemakter === Det var flere mindre nasjoner som gikk inn i krigen på aksemaktenes side av forskjellige grunner, blant annet at Tyskland virket uovervinnelig etter seieren over Frankrike i 1940. Republikken Slovakia: En marionettstat opprettet av tyskerne etter okkupasjonen av Böhmen og Mähren i mars 1939 under ledelse av president Josef Tiso. Utkjempet en kortvarig grensekrig med Ungarn i mars 1939 og deltok i invasjonene av Polen i 1939 og Sovjetunionen i 1941. I 1944 gjorde slovakene opprør, men ble nedkjempet av tyske SS-styrker og slovakiske styrker lojale overfor den fascistiske regjeringen. Slovakia kapitulerte den 8. mai 1945 og ble igjen innlemmet i Tsjekkoslovakia. Kongeriket Ungarn: Var et av landene som lengst var alliert med tyskerne under krigen. På tross av å være et monarki hadde landet ingen monark og var ledet av regenten admiral Miklós Horthy. Krigen startet for ungarene med invasjonen av Karpato-Ukraina og det østlige Slovakia i mars 1939. Regimet i Ungarn deltok deretter i invasjonen av Jugoslavia i april 1941 og krigen mot Sovjetunionen fra 1941-1945. Kongeriket Romania: Forholdt seg pro-vestlig og nøytral inntil 1940, etter at deres hovedallierte Frankrike hadde kapitulert for tyskerne. Kong Carol II ble tvunget til a abdisere og ble etterfulgt av sin sønn Michael I, og et fascistisk diktatur under Ion Antonescu ble opprettet. Romania ble medlem av aksemaktene samme år, men deltok ikke i invasjonen av Jugoslavia i 1941. Romania deltok i krigen mot Sovjetunionen mellom 1941 og 1944 på et høyere nivå enn de andre aksemaktene Ungarn, Italia og Slovakia. Etter at Antonescu ble styrtet av kongen og andre militære, gikk Romania inn i krigen på de alliertes side og kjempet mot tyskerne og ungarene inntil mai 1945. Keiserriket Bulgaria: Bulgaria, under tsar Boris III, signerte tremaktspakten den 1. mars 1941. Bulgaria hadde vært Tysklands allierte under den 1. verdenskrig, og som Tyskland og Ungarn ønsket de å annullere fredsavtalen, spesifikt innlemmelsen av områdene i Makedonia og ved Egeerhavet.Bulgaria knyttet tettere bånd med Tyskland og Italia på 1930-tallet. I 1940 tvang tyskerne rumenerne til å gi det sørlige Dobrudja tilbake til Bulgaria som følge av Craiova-traktaten, som Bulgaria hadde avstått i 1913.Bulgaria deltok i invasjonen på Jugoslavia og Hellas i april 1941, og annekterte Vardar Banovina (Makedonia) fra Jugoslavia og det østlige greske Makedonia og det vestlige Trakia fra Hellas. På tross av press fra tyskerne deltok Bulgaria ikke i invasjonen på Sovjetunionen i 1941 og erklærte heller aldri krig mot dem. Men den bulgarske marinen utkjempet en rekke sammenstøt med den sovjetiske marinen, som angrep bulgarske handelsskip. De utkjempet også kamper med jugoslaviske geriljastyrker i Makedonia.Den bulgarske regjeringen ble tvunget av tyskerne til å erklære krig mot USA og Storbritannia, men den 'symbolske' krigen mot vestmaktene viste seg å være en katastrofe for landet, og Sofia og andre større byer ble utsatt for voldsomme bombeangrep av både USAAF og RAF mellom 1943 og 1944.Da russerne nærmet seg den bulgarske grensen ble regjeringen styrtet i et statskupp den 2. september 1944 og søkte om fred med vestmaktene, men russerne erklærte Bulgaria krig 5. september. Russiske styrker rykket inn i landet uten å møte motstand. Den 9. september erklærte Bulgaria krig mot Tyskland. Kongeriket Jugoslavia: Kongerriket Jugoslavia, under Prins Pauls regentskap, var i en kort periode medlem av aksemaktene i mars 1941.Prins Paul sluttet seg til tremaktspakten den 25. mars 1941, men ble fjernet fra makten to dager etter av et statskupp som gjorde slutt på regentskapet hans. Han ble etterfulgt av Peter II og en ny regjering. Regjeringen erklærte at de ville holde fast ved avtalen, men Hitler mente at britene sto bak kuppet mot prins Paul og sverget på å ødelegge landet.Den tyske invasjonen begynte den 6. april 1941. Den multietniske nasjonen hadde siden opprettelsen vært under kraftig serbisk dominans og hadde flere uløste nasjonale problemer, og dette var grunnen til at den jugoslaviske hæren ikke hadde motivasjonen til å kjempe mot aksemaktenes invasjon, og motstanden kollapset etter bare to ukers kamp.Grupper av kroatiske nasjonalister kalt Ustaša kontrollert av Italia og Tyskland erklærte seg selvstendig den 10. april 1941 som Den uavhengige staten Kroatia.Serbia ble reorganisert og tok navnet Den nasjonale salighets regjering under ledelse av general Milan Nedić, men var i realiteten en tysk marionettstat.Restene av Jugoslavia ble delt opp mellom andre aksemakter. Tyskland annekterte Slovenia, Italia annekterte kroatiske kystområder og Dalmatia og Albania (under italiensk styre) annekterte Montenegro. Ungarn annekterte grenseområder i det nordlige Serbia og Bulgaria annekterte Makedonia. === Land med felles fiende === Disse landene kjempet mot samme fiende som aksemaktene, men var aldri en del av selve aksemaktene. Finland: Slåss med tysk hjelp mot Sovjetunionen fra 25. juni 1941 til 19. september 1944, da landet underskrev en fredsavtale med de allierte og vendte seg mot Tyskland. Hadde tidligere utkjempet vinterkrigen (1939–1940) mot Sovjetunionen. Thailand: Etter en meget kort forsvarskamp mot Japan, kjempet Thailand på Japans side i Stillehavskrigen fra 25. januar 1942. Irak: Slåss under et kortvarig regime mot Storbritannia fra 18. april til 30. mai 1941. Ble støttet av Tyskland og Italia. Irak tapte krigen, og måtte erklære krig mot Tyskland i 1942. Det gamle regimets leder, Rashid Ali, fortsatte deretter kampen mot Storbritannia fra Tyskland. === Marionettregimer === ==== Tyske ==== Den italienske sosialrepublikk (Salò-republikken), opprettet av tyskerne i 1943 etter Italia kapitulerte. Mussolini var statsoverhodet, og «hovedstaden» varSalò, derav det uformelle navnet. Serbia (Nedić-regimet). Montenegro (Drljević-regimet). Norge (Quisling-regimet) ==== Italienske ==== Albania Etiopia ==== Japanske ==== Mandsjukuo Indre Mongolia Kina (Nanjing-marionettregimet) Burma (Ba Maw-regimet) Filippinene (andre republikk) Den provisoriske myndighet i «frie India». == Se også == Sentralmaktene De allierte (andre verdenskrig) == Referanser == == Litteratur == Bowen, Wayne H. (2000): Spaniards and Nazi Germany: Collaboration in the New Order. Columbia, Missouri: University of Missouri Press. ISBN 978-0-8262-1300-6. Corvaja, Santi ([2001] 2008): Hitler & Mussolini: The Secret Meetings. New York: Enigma. Donaldson, Robert H.; Nogee, Joseph L. (2005): The Foreign Policy of Russia: Changing Systems, Enduring Interests. Armonk, New York: M. E. Sharpe. ISBN 978-0-7656-1568-8. Harrison, Mark ([1998] 2000): The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-78503-7. McKercher, B. J. C.; Legault, Roch ([2000] 2001): Military Planning and the Origins of the Second World War in Europe. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group. Shirer, William L. (1960): The Rise and Fall of the Third Reich. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-62420-0. Wylie, Neville (2002): European Neutrals and Non-Belligerents During the Second World War. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-64358-0. == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i WikidataAxis History Factbook Fullstendig tekst til Tremaktspakten (engelsk) Stumfilm av signeringen av Tremaktspakten

Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sentralmaktene

2023-02-04

Sentralmaktene

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Første verdenskrig', 'Kategori:Militære allianser', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1914', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1918']

Sentralmaktene er et uttrykk som brukes for å beskrive den politiske og militære alliansen mellom Tyskland (Det tyske keiserriket), Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria under første verdenskrig. Italia var også opprinnelig alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, men involverte seg ikke militært da de mente alliansen kun skulle være defensiv. De gikk så over til den andre siden i 1915.

Sentralmaktene er et uttrykk som brukes for å beskrive den politiske og militære alliansen mellom Tyskland (Det tyske keiserriket), Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria under første verdenskrig. Italia var også opprinnelig alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, men involverte seg ikke militært da de mente alliansen kun skulle være defensiv. De gikk så over til den andre siden i 1915. == Se også == Ententemaktene Første verdenskrig Aksemaktene (andre verdenskrig)

Sentralmaktene er et uttrykk som brukes for å beskrive den politiske og militære alliansen mellom Tyskland (Det tyske keiserriket), Østerrike-Ungarn, Det osmanske riket og Bulgaria under første verdenskrig. Italia var også opprinnelig alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, men involverte seg ikke militært da de mente alliansen kun skulle være defensiv.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sa_H%C3%A5konsdatter

2023-02-04

Åsa Håkonsdatter

['Kategori:800-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håløygætten', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Åsa Håkonsdatter (Ása Hákonardóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av Håkon Grjotgardsson Ladejarl, som levde fra ca 860-870 og til ca 900-920. Hun omtales i Snorres Harald Hårfagres saga; med Harald Hårfagre fikk hun fire barn: Guttorm Haraldson (Guttormur Haraldsson) – eldstemann, ble konge av Viken Halvdan Svarte Haraldson (Hálfdan svarti), konge i Trøndelagen Halvdan Hvite Haraldson (Hálfdan hvíti), tvilling til Halvdan Svarte, konge i Trøndelagen Sigfred Haraldson (Sigröður Haraldsson) – yngstemannDe skal ha vokst opp i Trondheimen alle fire, med heder og ære.

Åsa Håkonsdatter (Ása Hákonardóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av Håkon Grjotgardsson Ladejarl, som levde fra ca 860-870 og til ca 900-920. Hun omtales i Snorres Harald Hårfagres saga; med Harald Hårfagre fikk hun fire barn: Guttorm Haraldson (Guttormur Haraldsson) – eldstemann, ble konge av Viken Halvdan Svarte Haraldson (Hálfdan svarti), konge i Trøndelagen Halvdan Hvite Haraldson (Hálfdan hvíti), tvilling til Halvdan Svarte, konge i Trøndelagen Sigfred Haraldson (Sigröður Haraldsson) – yngstemannDe skal ha vokst opp i Trondheimen alle fire, med heder og ære. == Referanser ==

Åsa Håkonsdatter (Ása Hákonardóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Garnisonen_i_S%C3%B8r-Varanger

2023-02-04

Garnisonen i Sør-Varanger

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forsvaret i Troms og Finnmark', 'Kategori:Garnisoner', 'Kategori:Grenseoppsyn', 'Kategori:Hæren (Norge)', 'Kategori:Norske militærleirer', 'Kategori:Sør-Varanger']

Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) er en militær avdeling i den norske Hæren. Avdelingen, som holder til på Høybuktmoen leir og Jarfjord- og Pasvik teig i Sør-Varanger kommune i Finnmark, er underlagt Finnmark landforsvar. Den består av Utdanningskompaniet, Kampstøttekompaniet, Jegerkompaniet og de to grensevaktkompaniene Jarfjordkompaniet og Pasvikkompaniet.Avdelingens hovedoppgave er å patruljere og overvåke den norsk-russiske grensen. Garnisonen i Sør-Varanger gir ut leiravisen Grenseposten.

Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) er en militær avdeling i den norske Hæren. Avdelingen, som holder til på Høybuktmoen leir og Jarfjord- og Pasvik teig i Sør-Varanger kommune i Finnmark, er underlagt Finnmark landforsvar. Den består av Utdanningskompaniet, Kampstøttekompaniet, Jegerkompaniet og de to grensevaktkompaniene Jarfjordkompaniet og Pasvikkompaniet.Avdelingens hovedoppgave er å patruljere og overvåke den norsk-russiske grensen. Garnisonen i Sør-Varanger gir ut leiravisen Grenseposten. == Oppdrag == === Todelt hovedoppdrag === Garnisonen i Sør-Varanger har et todelt hovedoppdrag: ett militært og ett ikke-militært. Begge oppdragene er knyttet til en døgnkontinuerlig overvåking av den 196 kilometer lange riksgrensen mot Russland. Det militære oppdraget går ut på å verne om Norges suverenitet, ved å ivareta Norges interesser i grenseområdet gjennom tilstedeværelse, overvåkning og rapportering, og derigjennom utgjøre en del av det militære forsvaret av Finnmark og Norge.Det sivile oppdraget går ut på å overvåke at grenseavtalen som ble inngått i 1949 mellom Norge og Sovjetunionen, etterleves. Oppdraget inkluderer samtidig overvåking av Schengenområdets yttergrense i nord, for å forhindre brudd på grenseloven og grenseforskriften. Grensejegerne opptrer delvis på vegne av politimesteren i Finnmark politidistrikt. De kan således ivareta enkelte oppgaver som det vanligvis er politiet som har, og i så måte har garnisonen begrenset politimyndighet. === Sekundæroppdrag === I tillegg til sitt todelte hovedoppdrag skal garnisonen også støtte den norske grensekommissærens arbeid med å følge opp de bilaterale avtalene mellom Norge og Russland. == Tjenesten ved GSV == Tjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger er delt i to faser på et halvt år hver: Opplæringsfasen og tjenestefasen. Samtlige vernepliktige, unntatt jegerkompaniet, utdannes i Utdanningskompaniet. Etter opplæringsfasen overføres en del av soldatene til Kampstøttekompaniet, der de gjennomfører resten av tjenestetiden. De resterende soldatene som har blitt utdannet til grensejegere, sendes ut til grensen for å gjennomføre et halvt års tjeneste ved en av de to grensestasjonene. Her skal de overvåke og kontrollere den 197,7 km lange grensen mot Russland. === Oppdragsløsning === Over tre fjerdedeler av den norsk-russiske grensen går langs elver og vassdrag, hovedsakelig langs Pasvikelva og Grense Jakobselv. Fra Pasvik i sør til Grense Jakobselv i nord patruljerer grensejegerne dermed ofte ved bruk av båt, men også til fots, på ski eller på kjøretøy som ATV. I tillegg til de to hovedstasjonene benytter grensejegerne seg av fast bemannede observasjonstårn langs hele grensen. Fra disse utkikkspunktene kan soldatene enkelt holde oversikt over grenseområdet. === 18 måneders førstegangstjeneste === GSV tilbyr de vernepliktige å gjennomføre en 18 måneders førstegangstjeneste; hensikten med den utvidede tjenesteperioden er å løfte kompetansenivået i GSV. Dette er det behov for fordi avdelingens operative natur krever stor ressursbruk på den hektiske, oppdragsspesifikke udanningen. Tilbudet om 18-måneders tjeneste er frivillig. == Organisasjon == Avdelingen er organisert som en bataljon og består av en stab med fem underlagte kompanier. GSV utdanner rundt 600 vernepliktige mannskaper hvert år. Utdanningskompaniet (UtdKp) utdanner grensejegere for øvrige kompanier, innenfor en rekke disipliner, og i fire tropper.Kampstøttekompaniet er å anse som et stabskompani som forestår drift av leiren, med Stabstroppen, Sanitetstroppen, Ingeniørtroppen, Kommandoplasstroppen og Trentroppen. De ulike troppene i Kampstøttekompaniet utdannes til alt fra å kunne kjøre og vedlikeholde ulike kjøretøy i Trentroppen, til å beherske stridsteknikk og infanteristrid, eller drifte samband og kommandoplass i Kommandoplasstroppen .Jegerkompaniet består av to jegertropper med jegerlag på rundt ti soldater. Kompaniet ble opprettet i 2018 og erklært operativt i 2020. Det er et forholdsvis stort kompani med mellom 150–180 soldater. Jarfjordkompaniet er det ene av GSVs to grensekompanier, med ansvar for én av to hovedstasjoner. Jarfjordkompaniet har ansvaret i den nordlige delen av området – fra Elvenes til Grense-Jakobselv. Pasvikkompaniet er det andre av GSVs to grensekompanier, med ansvar for én av to hovedstasjoner. Pasvikkompaniet har ansvaret i den sørlige delen av området – fra Bjørnevatnet til Treriksrøysa. == Historie == Garnisonen i Sør-Varanger ble opprettet med virkning fra 1. juli 1921. Dette skjedde tre år etter at norske soldater først startet med militær overvåking av grensen, som nøytralitetsvakt i 1918. De første tiårene var navnet «Garnisonskompaniet i Kirkenes».Fra 1. juli 1959 overtok GSV oppsynet langs den norsk-sovjetiske grense, en oppgave som til da hadde vært tillagt en sivil politistyrke (grenseoppsynet).Fra 1. januar 2019 inngår GSV i den nye regionale kommandoen Finnmark landforsvar. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Garnisonen i Sør-Varanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons 100 år med grensevakt mot Russland GSVs offisielle hjemmeside Arkivert 23. januar 2013 hos Wayback Machine.

Sør-Varanger kommune (tidligere Sydvaranger, skoltesamisk: Saujj-Va'rjjel, nordsamisk: Mátta-Várjjat, kvensk: Etelä-Varenki) er en norsk kommune i Finnmark. Kommunen har per 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnhild_Eiriksdatter

2023-02-04

Ragnhild Eiriksdatter

['Kategori:800-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 888', 'Kategori:Dødsfall i 897', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norges dronninger']

Ragnhild Eiriksdatter (Ragnhildur Eiríksdóttir) (født ca. 870, død 897) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun kaltes Ragnhild «den mektige» Eiriksdatter eller «den rike».Snorre Sturlason forteller at Harald Hårfagre ga slipp på ni av konene sine da han fikk Ragnhild. Hun var datter av Eirik 2. («den mektige») Eriksson, konge av Jylland (ca. 840 – 890) og Gisela (f. ca. 840, datter av Harald Klakk). Sammen med Harald Hårfagre fikk hun sønnen Eirik Blodøks, ca. 895 – 954.Ragnhild levde bare tre år etter at Eirik ble født, derfor kom han til oppfostring hos Tore herse Roaldsson i Fjordane. Historikeren Claus Krag trekker Ragnhilds avstamning i tvil. Han peker på at ingen andre kilder kan dokumentere noen «kong Eirik» i Jylland, og åpner for at dette er en senere konstruksjon fra Snorre for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet.

Ragnhild Eiriksdatter (Ragnhildur Eiríksdóttir) (født ca. 870, død 897) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun kaltes Ragnhild «den mektige» Eiriksdatter eller «den rike».Snorre Sturlason forteller at Harald Hårfagre ga slipp på ni av konene sine da han fikk Ragnhild. Hun var datter av Eirik 2. («den mektige») Eriksson, konge av Jylland (ca. 840 – 890) og Gisela (f. ca. 840, datter av Harald Klakk). Sammen med Harald Hårfagre fikk hun sønnen Eirik Blodøks, ca. 895 – 954.Ragnhild levde bare tre år etter at Eirik ble født, derfor kom han til oppfostring hos Tore herse Roaldsson i Fjordane. Historikeren Claus Krag trekker Ragnhilds avstamning i tvil. Han peker på at ingen andre kilder kan dokumentere noen «kong Eirik» i Jylland, og åpner for at dette er en senere konstruksjon fra Snorre for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet. == Andre personer == Det er også en annen Ragnhild Eiriksdatter, men dette var Eirik Blodøks' datter som ble gift tre ganger, med brødrene Arnfinn, Håvard og Ljot Torfinnsson. == Referanser ==

Ragnhild Eiriksdatter (Ragnhildur Eiríksdóttir) (født ca. 870, død 897) var en av Harald Hårfagres hustruer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svanhild_%C3%98ysteinsdatter

2023-02-04

Svanhild Øysteinsdatter

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden']

Svanhild Øysteinsdotter (Svanhildi Eysteinsdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av Øystein Jarl, og sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Bjørn Farmann (Björn farmann) – ca. 900 – 927 Olav Haraldsson Geirstadalf (Ólaf Haraldsson) – f. ca. 890 Ragnar Rykkel (Ragnar rykkill)

Svanhild Øysteinsdotter (Svanhildi Eysteinsdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun var datter av Øystein Jarl, og sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Bjørn Farmann (Björn farmann) – ca. 900 – 927 Olav Haraldsson Geirstadalf (Ólaf Haraldsson) – f. ca. 890 Ragnar Rykkel (Ragnar rykkill)

Svanhild Øysteinsdotter (Svanhildi Eysteinsdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85shild_Ringsdatter

2023-02-04

Åshild Ringsdatter

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden']

Åshild Ringsdotter (Áshildi Hringsdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer. Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga var hun datter av Kong Ring Dagsson (Hring Dagsson) fra Ringerike.Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ring Haraldsson (Hringur Haraldsson) Dag Haraldsson Gudrød Skirja (Haraldsson) (Guðröður skirja) Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (Ingigerður Haraldsdóttir)

Åshild Ringsdotter (Áshildi Hringsdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer. Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga var hun datter av Kong Ring Dagsson (Hring Dagsson) fra Ringerike.Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ring Haraldsson (Hringur Haraldsson) Dag Haraldsson Gudrød Skirja (Haraldsson) (Guðröður skirja) Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (Ingigerður Haraldsdóttir) == Referanser ==

Åshild Ringsdotter (Áshildi Hringsdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sn%C3%B8frid_Sv%C3%A5sedatter

2023-02-04

Snøfrid Svåsedatter

['Kategori:800-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørsamene']

Snøfrid Svåsedotter (Snæfríðr Svásadóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer og av samisk ætt.Hennes far var samen Svåse Finnekonge, født ca. 850. Hun ble født i Tofte i Gudbrandsdalen i Oppland. Hun var ifølge beretningene den fagreste kvinnen en kunne se. Med Harald Hårfagre fikk hun barna Sigurd Haraldsson Rise (Sigurðr hrísi), født på Ringerike, død ca. 950 Halvdan Hålegg (Halfdan háleggr) Gudrød Ljome (Guðrøðr ljómi) Ragnvald Rettilbeine (Rögnvaldr réttilbeini)I Orknøyingenes saga kan vi lese om Torv-Einar (Einar Jarl) som dro til Orknøyene og ble stor høvding der. Da Harald Hårfagres sønner vokste til, ble de svære voldsmenn og ugreie å ha i landet; de gikk mot kongens jarler, drepte noen, og noen jaget de bort fra eiendommene deres. Snøfridssønnene Halvdan Hålegg ("Langbein") og Gudrød Ljome, gikk imot Ragnvald jarl og drepte ham og la hans rike under seg. Da kong Harald fikk vite det, ble han meget vred, og gikk mot sønnene sine. Halvdan løp ombord på et skip og seilte vest over havet, og Gudrød ga seg over til sin far. I bot for hans far ga kong Harald Tore sin datter Ålov (Årbot) til ekte og jarlsnavn og farsarven hans. Halvdan Hålegg kom til Orknøyene, og da det ble kjent at kong Haralds sønn var kommet dit, ble folk oppskremt, og noen ble Halvdans håndgangne menn; Einar jarl rømte fra øyene opp i Skottland. Halvdan underla seg øyene og gjorde seg til konge over dem. Einar kom tilbake samme året, og han og Halvdan møtte hverandre. Det ble en hard strid, og Einar seiret. Halvdan sprang overbord i mørket om kvelden. Om morgenen da det lysnet, fór de rundt på øyene og lette etter folk, om det var noen som hadde kommet seg unna. Da tok Einar ordet og sa: «Jeg vet ikke riktig hva jeg ser borte i Rinansøy, snart står det oppreist, snart legger det seg ned, det må enten være fugl eller folk. Jeg får dra dit bort og se etter.» Der fant de Halvdan Hålegg, og Einar lot risse ørn på ryggen hans med sverd, de skar ribbeinene fra ryggraden og dro ut lungen og ga ham til Odin for å få seier. Halvdans brødre sverget hevn over Einar Jarl, og Harald Hårfagre dro senere over til Orknøyene. Einar rømte da fra øyene over til Katanes. De kom til et forlik og Harald la skatt på øyene; 60 mark i gull. Einar bød seg til å betale hele skatten alene, men tok da som sin eiendom all odel på øyene. Bøndene samtykte i det, for de rike mente at de kunne løse inn sin odel, og de fattige hadde ingen penger til skatten. Einar betalte det hele, og jarlene eide all odel siden i lang tid, inntil Sigurd jarl Lodvesson senere ga den tilbake til orknøyingene. Kong Harald vendte tilbake til Norge, og Einar Jarl rådde for Orknøyene i et langt liv og døde sottedøden.

Snøfrid Svåsedotter (Snæfríðr Svásadóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer og av samisk ætt.Hennes far var samen Svåse Finnekonge, født ca. 850. Hun ble født i Tofte i Gudbrandsdalen i Oppland. Hun var ifølge beretningene den fagreste kvinnen en kunne se. Med Harald Hårfagre fikk hun barna Sigurd Haraldsson Rise (Sigurðr hrísi), født på Ringerike, død ca. 950 Halvdan Hålegg (Halfdan háleggr) Gudrød Ljome (Guðrøðr ljómi) Ragnvald Rettilbeine (Rögnvaldr réttilbeini)I Orknøyingenes saga kan vi lese om Torv-Einar (Einar Jarl) som dro til Orknøyene og ble stor høvding der. Da Harald Hårfagres sønner vokste til, ble de svære voldsmenn og ugreie å ha i landet; de gikk mot kongens jarler, drepte noen, og noen jaget de bort fra eiendommene deres. Snøfridssønnene Halvdan Hålegg ("Langbein") og Gudrød Ljome, gikk imot Ragnvald jarl og drepte ham og la hans rike under seg. Da kong Harald fikk vite det, ble han meget vred, og gikk mot sønnene sine. Halvdan løp ombord på et skip og seilte vest over havet, og Gudrød ga seg over til sin far. I bot for hans far ga kong Harald Tore sin datter Ålov (Årbot) til ekte og jarlsnavn og farsarven hans. Halvdan Hålegg kom til Orknøyene, og da det ble kjent at kong Haralds sønn var kommet dit, ble folk oppskremt, og noen ble Halvdans håndgangne menn; Einar jarl rømte fra øyene opp i Skottland. Halvdan underla seg øyene og gjorde seg til konge over dem. Einar kom tilbake samme året, og han og Halvdan møtte hverandre. Det ble en hard strid, og Einar seiret. Halvdan sprang overbord i mørket om kvelden. Om morgenen da det lysnet, fór de rundt på øyene og lette etter folk, om det var noen som hadde kommet seg unna. Da tok Einar ordet og sa: «Jeg vet ikke riktig hva jeg ser borte i Rinansøy, snart står det oppreist, snart legger det seg ned, det må enten være fugl eller folk. Jeg får dra dit bort og se etter.» Der fant de Halvdan Hålegg, og Einar lot risse ørn på ryggen hans med sverd, de skar ribbeinene fra ryggraden og dro ut lungen og ga ham til Odin for å få seier. Halvdans brødre sverget hevn over Einar Jarl, og Harald Hårfagre dro senere over til Orknøyene. Einar rømte da fra øyene over til Katanes. De kom til et forlik og Harald la skatt på øyene; 60 mark i gull. Einar bød seg til å betale hele skatten alene, men tok da som sin eiendom all odel på øyene. Bøndene samtykte i det, for de rike mente at de kunne løse inn sin odel, og de fattige hadde ingen penger til skatten. Einar betalte det hele, og jarlene eide all odel siden i lang tid, inntil Sigurd jarl Lodvesson senere ga den tilbake til orknøyingene. Kong Harald vendte tilbake til Norge, og Einar Jarl rådde for Orknøyene i et langt liv og døde sottedøden. == Referanser == == Eksterne lenker == Gro Steinsland om samekvinnen Snøfrid

Snøfrid Svåsedotter (Snæfríðr Svásadóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer og av samisk ætt.Snøfrid i Olavshallen, Trønder-Avisa, 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tora_Mosterstong

2023-02-04

Tora Mosterstong

['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 895', 'Kategori:Kurtisaner', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden']

Tora Mosterstong (Þóra Morstrstǫng) var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri), ca. 921 – 961, konge i Norge ca. 935 – 961. Han regnes som uekte barn, fordi Tora var Harald Hårfagres frille. Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga kommer hun fra Horda-Kåres (Hörða-Kára) ætt fra Moster:

Tora Mosterstong (Þóra Morstrstǫng) var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri), ca. 921 – 961, konge i Norge ca. 935 – 961. Han regnes som uekte barn, fordi Tora var Harald Hårfagres frille. Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga kommer hun fra Horda-Kåres (Hörða-Kára) ætt fra Moster: == Kongens tjenestejente == «Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med en kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstang, hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var en staut kvinne og svært vakker; hun ble regnet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå led mot den tid Tora ventet hun skulle føde barnet, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natten, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved langangen; det var en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte ham opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og lignet svært på sin far. Harald lot gutten følge moren, og de to var på kongsgårdene mens gutten var liten.» == Pris og bronsestatue == En bronsestatue av henne står i Mostraparken i Mosterhamn, og det er innstiftet en egen Tora Mostrastongpris som deles ut i forbindelse med Kristkongane på Moster (Mostraspelet) som har blitt satt opp av Bømloteateret i Moster Amfi siden 1984. == Eksterne lenker == «Tora Mostrastongprisen», utdelt for første gang i forbindelse med «Kristkongane på Moster», 2009

Tora Mosterstong (Þóra Morstrstǫng) var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%86ser

2023-02-04

Æser

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Æser']

For andre betydninger av ås, se: Ås (andre betydninger) Æser (norr. æsir), entallsform Ås (norr. áss) er betegnelsen på den ene hovedgruppen av guder i den norrøne mytologien. Ordet «æser» er avledet av protogermansk anzus, som betyr «guder», noe man også finner igjen i det etruskiske ordet for guder, aiser.Troen på norrøne guddommer kalles derfor ofte åsatro av nyhedenske trosretninger, selv om begrepet er en moderne konstruksjon. Dette er en polyteistisk tro, det vil si at den har mange guder. Man regner med tolv hovedguder i den norrøne mytologien: Odin, Tor, Balder, Vidar, Våle, Brage, Heimdall, Ty, Njord, Frøy, Ull og Forsete, hvorav Njord og Frøy ikke var æser, men vaner bosatt i æsenes hjem Åsgard. I tillegg regnes av og til skikkelser som Æge og Loke blant æsene. De kvinnelige guddommene i norrøn mytologi kalles åsynjer. Den viktigste åsynjen er Frigg. Det fins mange spennende og ofte morsomme fortellinger om Tor, mens Odin for det meste skildres som en vandrer på søken etter visdom og kunnskap. Dette var ikke en og samme tro. Menigmann hadde en religion der de holdt seg til Tor og ofte inkluderte navnet hans i personnavn (Torgeir, Tordis osv), mens eliten hadde en mytologi der de dyrket seg selv i fremmede guders skikkelse, æsene.Æsene lå i kamp med en annen gudeslekt, vanene. Etter vanekrigen utvekslet slektene gisler for å sikre freden. Vanene Njord, Frøy og Frøya bosatte seg i Åsgard og æsene Mime og Høne dro til vanenes rike. Striden mellom æser og vaner ligner kampen mellom de olympiske gudene og titanene, ett av mange likhetstrekk mellom de to mytologiene. I Ynglingesagaen skrev Snorre at æsene var fra Asia. På bakgrunn av Ynglingesagaen fremsatte Thor Heyerdahl en hypotese om at Odin flyktet fra Azov ved Svartehavet med sitt følge foran en fremadstormende romersk hær og slo seg ned i Norden i århundret før Kristi fødsel. Gjennom de arkeologiske utgravningene i Asov våren 2001 ville Heyerdahl - i følge med Islands president, Olafur Ragnar Grimsson og den islandske professoren Jónas Kristjánsson - finne ut om det fant sted en kulturendring der som tidsmessig falt sammen med romernes seier over det lokale kongedømmet ved Asovsjøen.

For andre betydninger av ås, se: Ås (andre betydninger) Æser (norr. æsir), entallsform Ås (norr. áss) er betegnelsen på den ene hovedgruppen av guder i den norrøne mytologien. Ordet «æser» er avledet av protogermansk anzus, som betyr «guder», noe man også finner igjen i det etruskiske ordet for guder, aiser.Troen på norrøne guddommer kalles derfor ofte åsatro av nyhedenske trosretninger, selv om begrepet er en moderne konstruksjon. Dette er en polyteistisk tro, det vil si at den har mange guder. Man regner med tolv hovedguder i den norrøne mytologien: Odin, Tor, Balder, Vidar, Våle, Brage, Heimdall, Ty, Njord, Frøy, Ull og Forsete, hvorav Njord og Frøy ikke var æser, men vaner bosatt i æsenes hjem Åsgard. I tillegg regnes av og til skikkelser som Æge og Loke blant æsene. De kvinnelige guddommene i norrøn mytologi kalles åsynjer. Den viktigste åsynjen er Frigg. Det fins mange spennende og ofte morsomme fortellinger om Tor, mens Odin for det meste skildres som en vandrer på søken etter visdom og kunnskap. Dette var ikke en og samme tro. Menigmann hadde en religion der de holdt seg til Tor og ofte inkluderte navnet hans i personnavn (Torgeir, Tordis osv), mens eliten hadde en mytologi der de dyrket seg selv i fremmede guders skikkelse, æsene.Æsene lå i kamp med en annen gudeslekt, vanene. Etter vanekrigen utvekslet slektene gisler for å sikre freden. Vanene Njord, Frøy og Frøya bosatte seg i Åsgard og æsene Mime og Høne dro til vanenes rike. Striden mellom æser og vaner ligner kampen mellom de olympiske gudene og titanene, ett av mange likhetstrekk mellom de to mytologiene. I Ynglingesagaen skrev Snorre at æsene var fra Asia. På bakgrunn av Ynglingesagaen fremsatte Thor Heyerdahl en hypotese om at Odin flyktet fra Azov ved Svartehavet med sitt følge foran en fremadstormende romersk hær og slo seg ned i Norden i århundret før Kristi fødsel. Gjennom de arkeologiske utgravningene i Asov våren 2001 ville Heyerdahl - i følge med Islands president, Olafur Ragnar Grimsson og den islandske professoren Jónas Kristjánsson - finne ut om det fant sted en kulturendring der som tidsmessig falt sammen med romernes seier over det lokale kongedømmet ved Asovsjøen. == Referanser == == Se også == Åsynjer Vaner Den eldre Edda == Eksterne lenker == Eddadiktene

Æser (norr. æsir), entallsform Ås (norr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hrist_og_Mist

2023-02-04

Hrist og Mist

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valkyrjer']

Hrist og Mist er de to valkyriene som ifølge Grimnismål (Grimnnes tale) i Snorres Den yngre Edda bringer Odin hans drikkehorn i Valhall:

Hrist og Mist er de to valkyriene som ifølge Grimnismål (Grimnnes tale) i Snorres Den yngre Edda bringer Odin hans drikkehorn i Valhall: == Referanser ==

Hrist og Mist er de to valkyriene som ifølge Grimnismål (Grimnnes tale) i Snorres Den yngre Edda bringer Odin hans drikkehorn i ValhallSnorre Sturlasson, Den yngre Edda (Norrøne bokverk 42), Det norske Samlaget (1973), s 55-56:

https://no.wikipedia.org/wiki/Eldrimne

2023-02-04

Eldrimne

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi']

Eldrimne er i den norrøn mytologien den evig fulle gryten som kokken Andrimne hver dag koker galten Særimne i, når det er etegilde i Valhall. I Snorres Edda fortelles at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel og levende om kvelden. Fra «Gylfaginning» i Den yngre Edda: Endhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn, dvs. «Andrimne heiter kokken, og Eldrimne kjelen».Vers 18 av Grimnesmål:

Eldrimne er i den norrøn mytologien den evig fulle gryten som kokken Andrimne hver dag koker galten Særimne i, når det er etegilde i Valhall. I Snorres Edda fortelles at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel og levende om kvelden. Fra «Gylfaginning» i Den yngre Edda: Endhrímnir heitir steikarinn, en Eldhrímnir ketillinn, dvs. «Andrimne heiter kokken, og Eldrimne kjelen».Vers 18 av Grimnesmål: == Litteratur == Edda. Edda-kvede. Snorre-Edda, Det norske samlaget 1961. Til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund. == Referanser ==

Eldrimne er i den norrøn mytologien den evig fulle gryten som kokken Andrimne hver dag koker galten Særimne i, når det er etegilde i Valhall. I Snorres Edda fortelles at selv om Særimne blir spist om dagen, er den like hel og levende om kvelden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_Sydvest-Afrika

2023-02-04

Tysk Sydvest-Afrika

['Kategori:17°Ø', 'Kategori:1884 i Afrika', 'Kategori:1884 i Tyskland', 'Kategori:1915 i Afrika', 'Kategori:1915 i Tyskland', 'Kategori:22°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Namibias historie', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1884', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1915', 'Kategori:Tidligere protektorater', 'Kategori:Tysklands kolonihistorie']

Tysk Sydvest-Afrika (Deutsch-Südwestafrika) var en av de større tyske koloniene i Afrika og den eneste som fikk en tallmessig betydelig innvandring fra Tyskland. Det tilsvarer dagens Namibia, hvor det fremdeles lever en tyskspråklig minoritet.

Tysk Sydvest-Afrika (Deutsch-Südwestafrika) var en av de større tyske koloniene i Afrika og den eneste som fikk en tallmessig betydelig innvandring fra Tyskland. Det tilsvarer dagens Namibia, hvor det fremdeles lever en tyskspråklig minoritet. == Historie == Tyske misjonærers aktivitet i området tok til i 1840-årene. I 1883 fikk forretningsmannen A.E. Lüderitz en landkonsesjon på Angra Pequena (senere omdøpt til Lüderitz) av den tyske regjeringen. Området ble erklært som tysk protektorat i begynnelsen av 1884 og det tyske flagget ble offisielt heist i august samme året. Ved Berlin-konferansen i 1885 ble dette utvidet til å omfatte hele dagens Namibia, bortsett fra enklaven Walvis Bay, som britene hadde okkupert fra før. Koloniens hovedstad var Otjimbingwe (fra 1885), etter 1891 Windhoek (grunnlagt 1890). I 1903 hadde byen 3700 innbyggere, mens i 1910 hadde innbyggertallet steget til 13 000. Fra 1896 var Theodor Leutwein den første tyske guvernør i området. Den sparsomt befolkede kolonien tiltrakk mange tyske nybyggere, totalt rundt 13 000 frem til 1914. I 1890 fikk den tyske utenriksministeren, grev Leo von Caprivi, overdratt fra britene en landstripe langs den angolansk-bechuanske grensen, Caprivi-stipen, for å gi Tysk Sydvest-Afrika adgang til Zambezi-elven. Forvaltningen av området var problematisk dels på grunn av afrikandere og engelskmenn som var i området, men særlig siden de innfødte herero- og namastammene kjempet aktivt og periodevis med hell mot okkupasjonen av landet. Særlig namaenes leder, Hendrik Witbooi, viste seg å være en vanskelig motstander for tyskerne. Konfliktene eskalerte til Hererokrigen eller også Hererofolkemordet i 1904. Krigen startet med angrep på tyske farmere siden disse la beslag på stadig større deler av hereroenes område. Hereroene var forholdsvis godt organisert og bevæpnet, og tyskerne måtte få forsterkninger fra Europa for å vinne krigen. Etter et avgjørende slag i august flyktet hererofolket mot sørøst til Omaheke-området, den vestlige delen av Kalahariørkenen og mange omkom av tørst og sykdom. Tyskerne satte ut militære styrker ved vannhull og skjøt alle hereroere som nærmet seg. Av i utgangspunktet ca. 80-100 000 hereroere døde sannsynligvis rundt 65 000. I oktober begynte også et opprør i Namastammen, en konflikt som fortsatte i flere år til ca. 1908. Det ble funnet diamanter i 1908. I 1915, under første verdenskrig, ble kolonien okkupert av Sør-Afrika, på vegne av Det britiske imperiet. Sør-Afrika beholdt kolonien som protektorat på mandat av folkeforbundet etter krigens slutt. Mandatet ble senere trukket tilbake, men Sør-Afrika fortsatte å okkupere området frem til selvstendigheten i 1990. De siste årene ble landet integrert inn i apartheid Sør-Afrika, da under navnet Sydvest-Afrika. == Se også == Liste over tidligere tyske kolonier == Eksterne lenker == Klaus Dierks' kronologi av Namibia Namibia, Worldstatesmen.org

| flagg = Reichskolonialflagge.svg

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A6rens_uniformer

2023-02-04

Hærens uniformer

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hæren (Norge)', 'Kategori:Militært materiell brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Uniformer']

Hærens uniformer er uniformer båret av soldater og annet personell i Hæren, en av de fire forsvarsgrenene i Forsvaret. Inndelingen av uniformer er: Feltantrekk, Tjenesteantrekk, Paradeantrekk og Messeantrekk. I tillegg har de vernepliktige en permuniform hvor det er lov å bære forgyldte tegn på Feltuniform 2 (M04/M17). Hver av antrekkene har flere utgaver som har forskjellige funksjoner i henhold til uniformsreglementene. De meste brukte uniformene til hverdags er Feltuniform 1, 2 og 3. Disse er laget primært for feltbruk hvor det stilles krav til at stoffet er slitesterk, har kamfulasjemønster og har egenskaper som er flammehemmende og gir termisk beskyttelse. F1 og F3 kalles gjerne feltuniform mens F2 populært kalles arbeidsuniform og som bæres i vanlig tjeneste i og rundt leirområdet. De tegn som bæres på Hærens uniformer skal vise militær grad, status, kvalifikasjoner og tilhørighet.

Hærens uniformer er uniformer båret av soldater og annet personell i Hæren, en av de fire forsvarsgrenene i Forsvaret. Inndelingen av uniformer er: Feltantrekk, Tjenesteantrekk, Paradeantrekk og Messeantrekk. I tillegg har de vernepliktige en permuniform hvor det er lov å bære forgyldte tegn på Feltuniform 2 (M04/M17). Hver av antrekkene har flere utgaver som har forskjellige funksjoner i henhold til uniformsreglementene. De meste brukte uniformene til hverdags er Feltuniform 1, 2 og 3. Disse er laget primært for feltbruk hvor det stilles krav til at stoffet er slitesterk, har kamfulasjemønster og har egenskaper som er flammehemmende og gir termisk beskyttelse. F1 og F3 kalles gjerne feltuniform mens F2 populært kalles arbeidsuniform og som bæres i vanlig tjeneste i og rundt leirområdet. De tegn som bæres på Hærens uniformer skal vise militær grad, status, kvalifikasjoner og tilhørighet. == Arbeidsuniform == Hæren benytter M-17 som arbeidsuniform. M-2000 Var en ren Sjøforsvarsuniform i ripstop materiale som senere også ble benyttet av de andre forsvarsgrenene. M-17 ble innfaset i 2017 som erstatter for M-04. Kontorister og liknende benytter kontoruniform i daglig tjenesten. Denne består av skjorte, slips, bukse og sko fra tjenesteuniformen, eventuelt kombinert med kontorgenser. Om sommeren benyttes kortermet skjorte. == Feltuniform == Hæren anvendte feltuniformen M-75 siden 1975. En forbedret kamuflasjefarget utgave med skulderklaffer ble utlevert til Brigaden i Nord-Norge senhøstes 1981 sammen med langskaftet marsstøvler M-77. Det ble samtidig ikke lenger anledning å bruke pistolbelte utenpå den nye uniformsjakken med mindre den var en del av grunnutrustningen. En ny membranuniform, M-02, ble innført rundt 2004. Hæren benytter også uniform med ørkenkamuflasje for bruk i sydligere strøk, og denne er i lik utforming som de vanlige uniformene. == Permuniform == Hæren benytter M-04 og M-17 som permisjonsuniform. Unntaket er Garden og Forsvarsstabens VIP-sjåfører som benytter tjenesteuniform. M-97 ble innført som en midlertidig arvtager for M-85 i 1997, inntil Hæren innstilte utdelingen av den tidlig i 1999. I mellomtiden hadde de fleste av Hærens avdelinger ingen egen permuniform frem til sommeren 2000, da M-98 ble tatt i bruk. Permuniformen skiller seg ut fra arbeidsuniformen ved at den bærer gulldistinksjoner (med unntak av garden og Krigsskolen, som benytter sølvdistiksjoner). Etter nytt reglement fra 2010 benytter nå alle forsvarsgrener sølvmerker. Dette gjelder også Kongemerket på bereten. == Tjenesteantrekk == Tjenesteantrekk har flere brukområder og inndelinger. T-1 brukes ved formelle anledninger, medaljeseremonier, offentlige opptredener, til- og fratredelse av stilling, formelle, eksterne møter, samt når sjefen ellers finner det korrekt. T-2 er et formelt antrekk, og brukes som daglig antrekk i kontortjeneste, i staber, ved militære skoler, interne og eksterne møter, reiser, permisjon og ellers når ikke annet antrekk er fastsatt. I tillegg har uniformen bruksområder for mer daglig bruk som kalles kontorantrekk og sommerantrekk. K-1 er det normale innendørs dagligantrekk for tjeneste ved stab, på kontor, på militære skoler, på interne og eksterne møter og lignende. K-2 brukes kun innendørs ved tjeneste i stab, ved skoler, på kontor, på interne og eksterne møter og lignende. Erstattes av sommerantrekk på sommeren. Sommerantrekk kan brukes i sommerperioden ved utendørs og innendørs tjeneste til erstatning for T-2. Kan også brukes på møter, tjenestereiser og ellers når ikke annet antrekk er fastsatt. Sommerantrekk kan også brukes ved mer formelle anledninger når temperatur/klima gjør det ubekvemt å benytte f eks T-1 eller T-2. == Paradeantrekk og messeantrekk == Paradeantrekk brukes ved parader og andre høytidelige offisielle anledninger, medaljeoverrekkelser, avduking av statue/minnesmerke eller lignende. Denne uniformen henter sin grunnuniform fra tjenesteantrekket men bæres med andre elementer som medaljer, hvite hansker i avdeling eller hvit skjorte. Messeantrekk er Hærens fineste uniform og tilsvarer svært formelle antrekk sivilt. Uniformene er av et mørkeblått stoff (men ser sort ut) og har en del detaljer som skiller de forskjellige troppeartene og våpenartene i Hæren. Dette er mest synlig på knapper, distinksjoner på spesialister, passepoilfarge, krage og armspeil. I tillegg så bærer generalitet og kavalerister en dobbeltspent jakke hvor kavaleristene har grønn og generalitet har mørk blå uniformsfarge. == Skotøy == Feltstøvler, M/03 - En ekstra kraftig sko, med Gore-Tex, som brukes av flere jegeravdelinger i Forsvaret. Feltstøvler, M/77 – Overmateriale i kromgarvet lær og såler av polyuretan. Innført i Forsvaret i 1977. Svarte dressko - brukes til tjenesteuniform Lakksjo - brukes til mørk uniform Joggesko – Brukes til fysisk fostring hvor feltstøvler er uegnet. Tropestøvler M/08 - Brukes i internasjonale operasjoner i varmere strøk. == Hodeplagg == Membranlue - Vann og vindtett lue med fleeceinnlegg, i norsk kamuflasje eller olivengrønn. Luen har små klaffer for ørene på siden som kan brettes opp eller ned etter behov. Luen har snor med innstramming under og strikk bak som kan brukes for tilpasning eller fastholding ved dårlig vær, samt nedfellbar brem. Patruljehatt - Bomullshatt med brem rundt hele hodet. Har halssnor med strammer. Feltlue, M51 – Skyggelue/caps med nedbrettbare ørevarmere og påsydd hærmerke. Tjenestegjørende befal i Garnisonen i Sør-Varanger kan bruke en kamuflasjefarget modell som ikke er M-51, resten av Forsvaret bruker en olivengrønn modell. Lue, ull – Tettstrikket lue i ren ull. Luen ble utviklet for bruk under stålhjelm M1, men blir også brukt til patruljetjeneste. Luen ble planlagt faset ut i forbindelse med introduksjonen av de nye kevlarhjelmene, men blir fremdeles brukt i noen avdelinger. Lue, vinter – Er beregnet for ekstreme vinterforhold og har to store nedbrettbare øreklaffer med syntetisk pels. Går populært under navnet BF. Balaklava – Er en vendbar finlandshette med både olivengrønn og hvit side avhengig av årstiden. Båtlue for HMKG: Garden bruker båtlue med dusk («Gardelue») i motsetning til resten av Hæren som benytter beret. De 3 første månedene som rekrutter/gardeaspiranter, bruker de olivengrønn beret eller feltlue (se over), før de blir gardister. Kepi – Kadetter og befal på Krigsskolen bærer kepi i stedet for beret. Hjelm - Ballistisk hjelm med festepunkter for utstyr som f. eks øreklokker og lysforsterkningsbriller Hjelmlue - Tynn olivengrønn lue i ull. Kan bæres under hjelm eller selvstendig ved kaldt vær. === Beret og beretfarger === Kornblå – Brukes av Brigade Nord, med unntak av de andre som er nevnt under. Sort – Brukes av kavalerister (Avdelingsberet i Panserbataljonen og Etterretningsbataljonen) Sandfarget – 2. bataljon Umbragrønn ("Finnmarksberet") – Avdelinger i Finnmark (Garnisonen i Sør-Varanger, Porsanger bataljon og Grensekommissariatet) Smaragdgrønn – Telemark bataljon Høyrød – Militærpoliti Fjellgrå ("Hærberet") – Øvrig personell i Hæren og hærpersonell utenfor Hæren.I Hærens uniformsreglement av 2016 ble det innført "beret-flasher". Dette er merker av filt som er våpen-, troppearts eller bransjemerker. Merkene er sirkelformet og plasseres under Kongemerket (H5) som i dag er sølvfarget for alle i Hæren. Fargen på merket tilsvarer da våpen-, troppeart, eller bransje vedkommende tilhører. Dette ble innført i Hæren fra 2011. ==== Tidligere brukte beretfarger ==== Olivengrønne – Generell "Hærberet", ble erstattet av fjellgår ifm. innfasingen av nye tjenesteuniformer. === Snorer === Snorene indikerer avdelingstilhørighet og/eller beståtte tester, man skal aldri bære mer enn én snor. Alle snorer benyttes, med noen få unntak, kun til kontor- og sommerantrekk. Fløytesnor, olivengrønn. Kan bæres til feltuniform om venstre skulder hvis fløyte skal brukes. Fløytesnor, militærpoliti – høyrød. Snoren er et kvalifiseringstegn, og bæres om venstre skulder av militærpolitiet. Snor, kavaleri – grønn og gul. Bæres om høyre skulder, og kan brukes av kavalerister i alle militære avdelinger. Snor, grensevakt – svart og gul. Snoren bæres om venstre skulder av stadig tjenestegjørende i Garnisonen i Sør-Varanger. Snor, garde – sølvfarget og sort. Blir båret om venstre skulder av personell i HM Kongens Garde. Snor, sanitet – hvit og rød. Bæres om venstre skulder. Snoren er en kompetansesnor, med egne statutter for tildeling. ==== Tidligere brukte snorer ==== Snor, grensevakt – blå og gul. Snoren ble båret om venstre skulder av Jegerbataljonen, samt personell avgitt fra Porsangmoen. Snor, grensevakt – rød og gul. Snoren ble båret om venstre skulder av personell avgitt fra 2. bataljon på Skjold. Snor, samband – blå og hvit. Snoren ble båret om venstre skulder. == Se også == Militære grader i Norge Liste over Hærens utrustning == Referanser == == Eksterne lenker == TJ 12-3-2 Bestemmelse for Hærens distinksjoner og andre uniformstegn TJ 12-3-3 Bestemmelse for Hærens uniformsantrekk– sammensetning og bruk TJ 12-3-4 Bestemmelse for Hærens hodeplagg Bestemmelse om uniformer

Hærens uniformer er uniformer båret av soldater og annet personell i Hæren, en av de fire forsvarsgrenene i Forsvaret.

https://no.wikipedia.org/wiki/NATO

2023-02-04

NATO

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:NATO', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

NATO er en forsvarsorganisasjon og allianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av tolv land i 1949, er grunnlaget for organisasjonen.Det nordatlantiske råd er organisasjonens øverste myndighet. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan.

NATO er en forsvarsorganisasjon og allianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av tolv land i 1949, er grunnlaget for organisasjonen.Det nordatlantiske råd er organisasjonens øverste myndighet. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan. == Historie == === Begynnelsen === NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av tolv vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på ett NATO-land er et angrep på hele alliansen. Norge var en av statene som var med fra starten, noe som markerte et vendepunkt for norsk utenrikspolitikk. Samtidige forhandlinger om et skandinavisk forsvarsforbund måtte vrakes på grunn av en splittelse mellom Norge og Danmark, som ønsket en vestlig sikkerhetsgaranti, og Sverige, som ville fortsette sin nøytralitetspolitikk.Med opptrappingen av den kalde krigen utover i 1950-årene og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år. === Den kalde krigen === I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommandostruktur fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike i å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsatte likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen. Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-årene ble en rekke nye medlemsland fra den tidligere østblokken med. === Etter den kalde krigen === Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt «ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner». Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN, noe som er i strid med suverenitetsprinsippet i folkeretten. === Etter 11. september === Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden ingen av kaprerne kom fra Afghanistan og Osama bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet. USA og Storbritannia valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, tok NATO kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i landet. Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot Taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra hovedstaden Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang ble styrkene utplassert i andre områder i nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene. NATO var ikke direkte involvert da USA, sammen med en «koalisjon av villige», gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia, som fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg, som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene i situasjonen som forelå. Etter invasjonen har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak. == Medlemmer == === Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949 === Belgia Canada Danmark Frankrike Island Italia Luxembourg Nederland Norge Portugal Storbritannia USA === Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen === Hellas (1952) Tyrkia (1952) Tysklanda (1955) Spania (1982)a I 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO === Utvidelse med østblokken === Flere tidligere østblokkland og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen. Polen (1999) – tidligere Warszawapakt-land Tsjekkia (1999) – tidligere Warszawapakt-land Ungarn (1999) – tidligere Warszawapakt-land Bulgaria (2004) – tidligere Warszawapakt-land Estland (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–91 Latvia (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–91 Litauen (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–90 Romania (2004) – tidligere Warszawapakt-land Slovakia (2004) – tidligere Warszawapakt-land Slovenia (2004) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991) Albania (2009) – tidligere østblokkland Kroatia (2009) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991) Montenegro (2017) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–2003, og deretter Serbia og Montenegro 2003–2006). Nord-Makedonia (2020) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991)Republikken Makedonia lå opprinnelig i navnestrid med Hellas. De to nasjonene inngikk i 2018 en forsoningsavtale. Navnestriden ble løst da Republikken Makedonias president den 12. februar 2019 kunngjorde at republikken skiftet navn til Republikken Nord-Makedonia. NATO bestemte at landet kunne inviteres til å bli medlem av alliansen etter at navnestriden var avgjort. Nord-Makedonia ble NATO-medlem den 27. mars 2020. === Fremtidig utvidelse av alliansen === ==== Sverige og Finland ==== Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap i Sverige og Finland. Meningsmålinger som ble tatt opp 5. mars viste for første gang et flertall for et medlemskap i begge land. En meningsmåling i 2017 viste at 19 % av finnene ønsket medlemskap i NATO; den 9. mai 2022 var 76 % tilhengere av NATO-medlemskap. Reservistforbundet, som er Finlands største frivillige forsvarsorganisasjon, fikk 8 000 nye medlemmer etter invasjonen.Finlands president Sauli Niinistö (f. 1948) og statsminister Sanna Marin (f. 1985), gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO. Under en pressekonferanse i Helsingfors den 15. mai 2022, med over 90 journalister tilstede, meddelte statsminister Marin at presidenten og den finske regjeringen hadde fattet en formell beslutning om å søke om medlemskap. Den 16. mai 2022 diskuterte Finlands riksdag spørsmålet i en 16 timer lang debatt; den 17. mai ble NATO-søknaden godkjent av 188 representanter. 8 representanter stemte mot, mens 3 stemte blank. Like etter kl 18 den 17. mai 2022 ble den finske NATO-søknaden undertegnet av utenriksminister Pekka Haavisto (f. 1958).Socialdemokraterna, som ledet en mindretallsregjering i Sverige under ledelse av Magdalena Andersson (f. 1967), vedtok 15. mai 2022 at landet burde søke medlemskap i NATO. Den 16. mai stemte Sveriges Riksdag for å sende en NATO-søknad, med 305 mot 44 stemmer. Socialdemokraterna, Moderaterna, Sverigedemokraterna, Centerpartiet, Kristdemokraterna og Liberalerna stemte for. Vänsterpartiet og Miljöpartiet de gröna stemte mot. Senere på dagen vedtok Sveriges regjering under et ekstraordinært møte å sende NATO-søknaden, og den 17. mai 2022 undertegnet utenriksminister Ann Linde (f. 1961) søknaden. Sverige og Finland leverte sine NATO-søknader samtidig den 18. mai 2022 kl 8:00, for å vise at de deler en felles historie, tradisjon og kultur. Sveriges NATO-ambassadør Axel Wernhoff (f. 1958) og hans finske kollega Klaus Korhonen overleverte søknadene sammen ved NATOs hovedkvarter i Brüssel under en enkel seremoni. Seremonien ble ledet av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (f. 1959).Danmark var først ute med å godkjenne NATO-utvidelsen. Den 1. juni 2022 ba Mette Frederiksens regjering fra Socialdemokratiet det danske Folketinget om å godkjenne NATO-utvidelsen før invitasjonsprotokollen var underskrevet. Forslaget ble vedtatt 2. juni (første behandling) og 7. juni 2022 (andre behandling). Vedtaket var enstemmig. Deretter fulgte Norge samme eksempel. Den 23. mai 2022 ba Jonas Gahr Støres regjering det norske Stortinget om samtykke til å godkjenne svensk og finsk NATO-medlemskap. En proposisjon ble lagt frem 24. mai 2022, og en innstilling ble lagt frem 10. juni 2022. Innstillingen ble behandlet av Stortinget (sak 8) den 16. juni 2022, og ble vedtatt med 98 mot 4 stemmer; kun partiet Rødt stemte mot. Den 13. mai skapte Tyrkia problemer i prosessen, på grunn av uenigheter om PKK, Gülen-bevegelsen, og Sveriges våpenembargo mot Tyrkia i forbindelse med landets krigføring mot kurdere i Syria. ==== Membership Action Plan ==== NATOs Membership Action Plan-program (MAP), er et stadium for land før de blir medlem av organisasjonen.Bosnia-Hercegovina ble i april 2010 invitert til å bli med i Membership Action Plan (MAP), men deretter ble det stillstand i prosessen på grunn av spørsmål knyttet til kontroll av forsvarsanlegg.På et toppmøte i București i 2008 ble det enighet om at Georgia kunne bli medlem en gang i framtiden. ==== Ukraina ==== NATO har stilt seg positivt til en søknad fra Ukraina, men fra 2010 søkte landet ikke aktivt medlemskap. Dette endret seg i 2017, da president Petro Porosjenko ytret ønske om en plan som skulle lede til medlemskap i 2020.I 2019 trådte en endring av den ukrainske grunnloven i kraft; endring åpnet for at Ukraina kunne søke om medlemskap i NATO, slik parlamentet hadde gått inn for i 2017. I september 2020 godkjente Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj landets nye sikkerhetspolitiske strategi, som omfattet et mål om å inngå partnerskap med NATO med sikte på å bli tatt opp som medlem. === Samarbeid med tredjeland === Partnership for Peace-programmet (PfP) ble etablert i 1994. Det åpner for et praktisk samarbeid mellom NATO og europeiske land på individuelt grunnlag. Det euro-atlantiske partnerskap (EAPC) er et forum for samarbeid med land som ikke er medlem av alliansen. EAPC ble opprettet i 1997 og erstattet North Atlantic Cooperation Council. == Oppbygging == === Organisasjonens ledelse === Det nordatlantiske råd er NATOs øverste organ. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret. Det har møter en gang i uken og ledes av generalsekretæren. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger. NATOs vitenskaps- og teknologiorganisasjon (NATO STO) hører inn under Det nordatlantiske råd. Organisasjonen leder forskningssamarbeid mellom NATO-nasjoner. NATOs generalsekretær – leder NATOs sekretariat og forskjellige råd. NATOs militærkomité er NATOs øverste militære organ og består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen gir sine militære vurderinger og anbefalinger til Det nordatlantiske råd. Forsvarssjefene er ofte representert i komiteen med en av sine to- eller trestjerners generaler (eller tilsvarende). Island kan ha sivil representasjon. Lederen av militærkomiteen er lederen for NATOs militære operasjoner. === Militær kommandostruktur === Allied Command Operations, ACO (norsk: Den allierte operasjonskommando) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger to operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene, i henholdsvis Brunssum i Nederland og Napoli i Italia. Allied Command Transformation, ACT (norsk: Den allierte transformasjonskommando) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia, har ansvaret for transformering og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) på Jåttå i Stavanger er en del av ACT. == Se også == EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk NATOs generalsekretær ISAF-styrken i Afghanistan Vestblokken Antikominternpakten == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (uk) Offisielt nettsted Mate-URL Mate-URL (en) North Atlantic Treaty Organization – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) North Atlantic Treaty Organization - Organisation du traité de l'Atlantique Nord – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

NATO (av engelsk North Atlantic Treaty Organization; offisielt også fransk Organisation du traité de l’Atlantique nord (OTAN); norsk: Den nordatlantiske traktats organisasjon) er en forsvarsorganisasjon og allianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Secure_Shell

2023-02-04

Secure Shell

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internettstandarder', 'Kategori:Kryptografiske algoritmer', 'Kategori:Nettverksprotokoller', 'Kategori:Sikkerhetsprogramvare']

Secure shell (SSH) er både et dataprogram og en nettverksprotokoll som befinner seg på applikasjonslaget og brukes normalt å få tilgang til en kommandolinje (shell) på en annen maskin. SSH ble designet for å ta over for telnet-, rlogin- og rsh-protokollene. Bruksområdet er stort sett det samme som for telnet, men i motsetning til telnet, som sender alt (inkludert passord) i klartekst, blir all trafikken mellom en SSH-klient og –server kryptert. SSH er i utgangspunktet en kryptert tunnel for datatrafikk, som i motsetning til VPN fungerer på applikasjonslaget. I stedet for å påvirke rutingen av nettverket kan man logge inn på en konto på en annen maskin og kjøre programmer. SSH-tjeneren oppfører seg som et hvilket som helst annet program og er bundet av rettighetene til den brukeren man logger inn som. Standard er å koble til kommandoskallet for brukeren en logger inn som, men en kan også overføre filer, opprette nettverksforbindelser (over TCP-porter) mellom klienten og tjeneren, og ellers gjøre det en vil innenfor brukerens rettigheter. SSH er derfor mer enn bare SSH-programmet, men også et rammeverk for midlertidig tilkobling til andre maskiner. En kan overføre filer med scp, sftp, rsync osv., SSH kan enkelt settes til å overføre X11-trafikk i tillegg til bare terminaldata, og det er etter hvert blitt mange programmer som bruker SSH til å overføre data. Enten det er revisjonskontroll-systemer (CVS, Subversion osv.), systemadministrasjonsverktøy (dsh, dcmd osv.) eller backup-systemer. SSH er godt egnet til systemadministrasjon og annet periodisk arbeid der faste forbindelser er unødvendige eller kanskje til og med uønsket. Å ha en ssh-port tilgjengelig for folk som vil jobbe utenfra er ikke regnet som noen stor sikkerhetsrisiko. Systemet er godt passet på, består av forskjellige moduler som ikke stoler på hverandres evne til å ivareta mer enn et minimum av sikkerhet, og selv teoretisk mulige risikoer blir slått opp i pressen. SSH er derfor blitt en av bærebjelkene for samarbeid over internett, spesielt innen fri programvare. Første versjon av protokollen kalt SSH-1 var skrevet og designet av Tatu Ylönen fra Finland i 1995. Han dannet etterpå selskapet SSH Communications Security for å videreføre arbeidet. Første versjon av SSH ble utgitt som fri programvare, men de opprinnelige utviklerne bestemte seg for å utgi senere versjoner som proprietær programvare. Folk i OpenBSD-miljøet fant imidlertid ut at dette var et viktig program, og videreutviklet den første versjonen under navnet OpenSSH. Dette tiltaket er spredd til de aller fleste plattformer, og det finnes derfor to parallelle utgaver av SSH, tilhørende hvert sitt paradigme. En senere versjon av protokollen ble utgitt under navnet SSH-2. Denne har blitt standardisert av IETF og brukes i begge miljøene. Utvalget av krypteringsprotokoller er litt forskjellig i de to SSH-variantene. OpenSSH bruker SSL til kryptering av data. Dette kan bety at de to variantene forhandler fram en krypteringsprotokoll som ikke er optimal for noen av dem, men en alminnelig bruker vil ikke oppdage noen samarbeidsproblemer. SSH kjører normalt på port 22.

Secure shell (SSH) er både et dataprogram og en nettverksprotokoll som befinner seg på applikasjonslaget og brukes normalt å få tilgang til en kommandolinje (shell) på en annen maskin. SSH ble designet for å ta over for telnet-, rlogin- og rsh-protokollene. Bruksområdet er stort sett det samme som for telnet, men i motsetning til telnet, som sender alt (inkludert passord) i klartekst, blir all trafikken mellom en SSH-klient og –server kryptert. SSH er i utgangspunktet en kryptert tunnel for datatrafikk, som i motsetning til VPN fungerer på applikasjonslaget. I stedet for å påvirke rutingen av nettverket kan man logge inn på en konto på en annen maskin og kjøre programmer. SSH-tjeneren oppfører seg som et hvilket som helst annet program og er bundet av rettighetene til den brukeren man logger inn som. Standard er å koble til kommandoskallet for brukeren en logger inn som, men en kan også overføre filer, opprette nettverksforbindelser (over TCP-porter) mellom klienten og tjeneren, og ellers gjøre det en vil innenfor brukerens rettigheter. SSH er derfor mer enn bare SSH-programmet, men også et rammeverk for midlertidig tilkobling til andre maskiner. En kan overføre filer med scp, sftp, rsync osv., SSH kan enkelt settes til å overføre X11-trafikk i tillegg til bare terminaldata, og det er etter hvert blitt mange programmer som bruker SSH til å overføre data. Enten det er revisjonskontroll-systemer (CVS, Subversion osv.), systemadministrasjonsverktøy (dsh, dcmd osv.) eller backup-systemer. SSH er godt egnet til systemadministrasjon og annet periodisk arbeid der faste forbindelser er unødvendige eller kanskje til og med uønsket. Å ha en ssh-port tilgjengelig for folk som vil jobbe utenfra er ikke regnet som noen stor sikkerhetsrisiko. Systemet er godt passet på, består av forskjellige moduler som ikke stoler på hverandres evne til å ivareta mer enn et minimum av sikkerhet, og selv teoretisk mulige risikoer blir slått opp i pressen. SSH er derfor blitt en av bærebjelkene for samarbeid over internett, spesielt innen fri programvare. Første versjon av protokollen kalt SSH-1 var skrevet og designet av Tatu Ylönen fra Finland i 1995. Han dannet etterpå selskapet SSH Communications Security for å videreføre arbeidet. Første versjon av SSH ble utgitt som fri programvare, men de opprinnelige utviklerne bestemte seg for å utgi senere versjoner som proprietær programvare. Folk i OpenBSD-miljøet fant imidlertid ut at dette var et viktig program, og videreutviklet den første versjonen under navnet OpenSSH. Dette tiltaket er spredd til de aller fleste plattformer, og det finnes derfor to parallelle utgaver av SSH, tilhørende hvert sitt paradigme. En senere versjon av protokollen ble utgitt under navnet SSH-2. Denne har blitt standardisert av IETF og brukes i begge miljøene. Utvalget av krypteringsprotokoller er litt forskjellig i de to SSH-variantene. OpenSSH bruker SSL til kryptering av data. Dette kan bety at de to variantene forhandler fram en krypteringsprotokoll som ikke er optimal for noen av dem, men en alminnelig bruker vil ikke oppdage noen samarbeidsproblemer. SSH kjører normalt på port 22. == Eksterne lenker == IETF arbeidsgruppe Guide til bruk av SSH nøkler WebSSH

Secure shell (SSH) er både et dataprogram og en nettverksprotokoll som befinner seg på applikasjonslaget og brukes normalt å få tilgang til en kommandolinje (shell) på en annen maskin. SSH ble designet for å ta over for telnet-, rlogin- og rsh-protokollene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Telnet

2023-02-04

Telnet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Internett-protokoller']

TELNET er en protokoll-spesifikasjon i TCP/IP-standarden. Den brukes til utveksling av 8-bits-informasjon begge veier mellom tjener og klient. Telnet brukes vanligvis på TCP/IP-port 23. Telnet har et begrenset antall funksjoner og ble opprinnelig brukt som et kommandolinjeverktøy, der man jobbet med eksterne terminaler koblet mot en stormaskin. Telnet er en gammel og velkjent standard og nesten alle systemer som kan bruke internett har også en Telnet-klient. Dette gjør det enkelt å jobbe mellom ulike systemer. Selve ordet Telnet stammer av ordet Telephone Networking da protokollen ofte ble brukt til å gi terminalfunksjoner over oppringte linjer. Dataene ble sendt rett fra den ene parten til den andre, man stolte på at ingen lyttet, og det ble ikke lagt inn større sikkerhetssperrer enn en minimal 8-bits-kryptering. I dag brukes helst SSH og andre krypterte forbindelser til det samme. Signalene sendes gjerne over Internett, og man kan sende verken passord eller annen informasjon uten å risikere at folk snapper det opp.

TELNET er en protokoll-spesifikasjon i TCP/IP-standarden. Den brukes til utveksling av 8-bits-informasjon begge veier mellom tjener og klient. Telnet brukes vanligvis på TCP/IP-port 23. Telnet har et begrenset antall funksjoner og ble opprinnelig brukt som et kommandolinjeverktøy, der man jobbet med eksterne terminaler koblet mot en stormaskin. Telnet er en gammel og velkjent standard og nesten alle systemer som kan bruke internett har også en Telnet-klient. Dette gjør det enkelt å jobbe mellom ulike systemer. Selve ordet Telnet stammer av ordet Telephone Networking da protokollen ofte ble brukt til å gi terminalfunksjoner over oppringte linjer. Dataene ble sendt rett fra den ene parten til den andre, man stolte på at ingen lyttet, og det ble ikke lagt inn større sikkerhetssperrer enn en minimal 8-bits-kryptering. I dag brukes helst SSH og andre krypterte forbindelser til det samme. Signalene sendes gjerne over Internett, og man kan sende verken passord eller annen informasjon uten å risikere at folk snapper det opp. == Sikkerhet == Telnet sender informasjon ukryptert, og er svært utsatt for avlytting. Verktøyet bør kun brukes der denne faren ikke utgjør noe problem, eller dersom sikringstiltak er iverksatt. Telnet er i stor grad erstattet av andre alternativer, og brukes relativt lite i dag. En mye brukt utgave av Telnet er Microsoft TELNET. Microsoft leverer ikke SSH på systemene sine, men Telnet får startes gjennom kommandoen «telnet» på en kommandolinje (MS-DOS ledetekst for alle versjoner av Microsoft Windows). TELNET kjører på port 23.

TELNET er en protokoll-spesifikasjon i TCP/IP-standarden. Den brukes til utveksling av 8-bits-informasjon begge veier mellom tjener og klient.

https://no.wikipedia.org/wiki/Server

2023-02-04

Server

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Servere']

En server (også kjent som en tjener) er en programvare som tilbyr («serverer») en eller flere tjenester til andre datamaskiner (klienter) over et datanettverk. Begrepet tjener/server er også ofte brukt om maskinvaren som programmet (eller programmene) kjøres fra. For eksempel kan én og samme datamaskin tilby flere tjenester samtidig, så fremt maskinen har kapasitet til å utføre alle oppgavene.

En server (også kjent som en tjener) er en programvare som tilbyr («serverer») en eller flere tjenester til andre datamaskiner (klienter) over et datanettverk. Begrepet tjener/server er også ofte brukt om maskinvaren som programmet (eller programmene) kjøres fra. For eksempel kan én og samme datamaskin tilby flere tjenester samtidig, så fremt maskinen har kapasitet til å utføre alle oppgavene. == Typer av servere == === Fysiske maskiner === Enhver datamaskin kan i prinsippet brukes som server, men server-maskiner har tradisjonelt hatt dyrere og mer holdbare komponenter, for å gi den høyere ytelse og sikkerhet mot feil i maskinvaren. Harddisker kan settes opp i forskjellige typer RAID, som gir redundans og trygghet ved datahavari, i tillegg til backupmuligheter til DVD, Tape eller nettverksdisker. ECC-RAM benyttes for å finne og korrigere feil serverens dataminne som kan føre til krasj. Nødstrøm (UPS) gir økt stabilitet i tilfelle strømutfall. I tillegg har servere ofte batterier som kobles inn ved strømbrudd eller flere strømforsyninger (PSU). Slike løsninger benyttes der et strømforsyningshavari ville være katastrofalt. En bygning som er laget med det formålet å huse fysiske servere kalles et datasenter; dette har ofte spesialbygget kjøling og strenge rutiner for fysisk tilgangskontroll. Slike bygninger kan huse tusenvis av servere. I «vanlige» bygninger kan man også snakke om serverrom, som er enkeltrom som er bygget om til å huse servere. Disse er langt mindre enn datasentre, og har kanskje et par titalls servere. === Virtuelle servere === Virtuelle maskiner (VMer) er en gammel oppfinnelse, men i årene etter årtusenskiftet tok de i stadig større grad over server-markedet. Prinsippet bak virtualisering er at servermaskiner deler en større pott maskinvare, i stedet for at hver server kjører på sin egen, dedikerte maskinvare. Datamaskinen som har fysisk maskinvare og tildeler ressurser kalles en vertsmaskin, og maskinene som får ressurser av verten kalles for gjester. Dette kan skje helt transparent for gjestene, og gjestenes operativsystemer vet ikke nødvendigvis engang at de kjører på virtuelle maskiner. De mest kjente løsningene for virtualisering er Oracle VM VirtualBox, VMware ESXi og Microsoft Hyper-V. === Servere i nettskyen === Fra 2010-årene har enda en ny trend gjort seg gjeldende i servermarkedet, med såkalte skytjenester (også kalt nettskyen). Med skytjenester har ikke lenger organisasjoner sine egne datasentre eller serverrom med egne maskiner, men leier heller kapasitet av aktører som spesialiserer seg på drift av datasystemer. Leverandørens datamaskiner er så tilgjengelig for kunden via internett. Det finnes flere former for skytjenester: Infrastruktur som tjeneste (IaaS), her tilbyr leverandøren maskinvareressurser til utleie, slik som CPU, minne og lagringsplass. Eksempler på store leverandører i dette markedet er Amazon, Rackspace, og GoGrid. Plattform som tjeneste (PaaS): Dette er programvare som hjelper kunder å utnytte IaaS-ressurser, og skalere etter behov. Eksempler på slike er Amazon Web Services, Google App Engine og Windows Azure. Programvare som tjeneste (SaaS): Her tilbyr leverandøren programvareløsninger som driftes på egen infrastruktur, slik at kunden slipper å sette opp servere og installere programvare hos seg selv. Eksempler på SaaS-løsninger er Microsoft Office 365 og Salesforce.Det er også mulig med hybrid-varianter, hvor man setter opp en løsning som delvis kjøres hos kunden og delvis som skytjeneste hos leverandøren. == Programvare == Serverprogramvare kommer fra forskjellige leverandører til forskjellige operativsystem, til forskjellige priser, lisenser og bruksområder. Noen av de vanligste tjenesteprogramvarene finnes på områder som: DHCP – tildeling av nettverksadresser. FTP – fildeling SMTP og IMAP/POP3 – sending og mottak av e-post. HTTP – levering av innhold fra nettsider. DNS – lagring og oversettelse av informasjon om domenenavn og IP-adresser. filserver – lagring av bruker- og fellesdokumenter på nettverksdisker. databaser – lagring og systematisering av data. == Operativsystem == === GNU/Linux === GNU/Linux er populært på grunn av det massive utvalget av serverprogramvare skrevet for operativsystem, samt operativsystemets frie og åpne natur. GNU/Linux tar med seg stabilitetsegenskapene fra UNIX. LAMP eller Apache står for ca. 62 % av verdens vevtjenere. === Microsoft Windows === Programvare fra Microsoft er ofte kun tilgjengelig for selskapets egne operativsystemer. Microsoft IIS brukes av ca. 18 % av verdens vevtjenere i mai 2011, med gode resultater fra driftssituasjoner. Microsoft Exchange er en utbredt e-postserver i mange bedrifter i SMB-segmentet. === UNIX === UNIX og alle derivater er historisk populære serveroperativsystem, men også ofte underlagt noen av de samme begrensningene som Microsoft. Den største leverandøren for operativsystem for servermarkedet under UNIX er Sun med sin Solaris-suite. UNIX er kjent for å være stabilt. == Referanser ==

En server (også kjent som en tjener) er en programvare som tilbyr («serverer») en eller flere tjenester til andre datamaskiner (klienter) over et datanettverk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Port_(datakommunikasjon)

2023-02-04

Port (datakommunikasjon)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Nettverksarkitektur']

En port er i datakommunikasjonsprotokollene TCP og UDP et adressepunkt i en logisk forbindelse mellom to programmer som kommuniserer. Datakommunikasjon foregår ved hjelp av pakker. En pakke inneholder data, samt metainformasjon om hvor og til hvem pakken skal. En port angis av et tall mellom 0 og 65535 i metainformasjonen, som forteller transportlaget hvilken prosess pakken er ment for. På en tjenermaskin er det typisk flere prosesser som til enhver står klar til å ta i mot forbindelser. Prosessene skaper da en socket, som identifiseres ved hjelp av kombinasjonen av en IP-adresse og et portnummer. En socket «lytter» så etter forbindelser. Transportlaget gir pakker videre til den riktige prosessen på applikasjonslaget basert på portnummeret i den innkommende forespørselen. Portnummer lavere enn 1024 følger standardiserte regler for hvilke typer tjenester som bruker dem. Dette tilordnes av Internet Assigned Numbers Authority. Etter standarden brukes alltid port 23 av telnet, port 25 av SMTP og port 80 av HTTP. Visse tjenester kan bruke flere porter; FTP bruker port 20 til datatrafikk og port 21 til kontrollmekanismer.

En port er i datakommunikasjonsprotokollene TCP og UDP et adressepunkt i en logisk forbindelse mellom to programmer som kommuniserer. Datakommunikasjon foregår ved hjelp av pakker. En pakke inneholder data, samt metainformasjon om hvor og til hvem pakken skal. En port angis av et tall mellom 0 og 65535 i metainformasjonen, som forteller transportlaget hvilken prosess pakken er ment for. På en tjenermaskin er det typisk flere prosesser som til enhver står klar til å ta i mot forbindelser. Prosessene skaper da en socket, som identifiseres ved hjelp av kombinasjonen av en IP-adresse og et portnummer. En socket «lytter» så etter forbindelser. Transportlaget gir pakker videre til den riktige prosessen på applikasjonslaget basert på portnummeret i den innkommende forespørselen. Portnummer lavere enn 1024 følger standardiserte regler for hvilke typer tjenester som bruker dem. Dette tilordnes av Internet Assigned Numbers Authority. Etter standarden brukes alltid port 23 av telnet, port 25 av SMTP og port 80 av HTTP. Visse tjenester kan bruke flere porter; FTP bruker port 20 til datatrafikk og port 21 til kontrollmekanismer. == Eksterne lenker == (en) Computer connectors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

En port er i datakommunikasjonsprotokollene TCP og UDP et adressepunkt i en logisk forbindelse mellom to programmer som kommuniserer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antroposofi

2023-02-04

Antroposofi

['Kategori:Antroposofi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Antroposofi (fra gammelgresk: ἄνθρωπος, ánthropos, «menneske» og σοφία, sophίa, «visdom») kan dels forstås som en esoterisk filosofi grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925), og dels som den bevegelse, gjerne kalt den antroposofiske bevegelse, som bygger på impulsen fra Steiner. Den antroposofiske bevegelsen har kommet til uttrykk på mange praktiske livsområder, slik som kunst og arkitektur, Steinerskoler, bio(logisk)-dynamisk jordbruk (en av de første formene for økologisk landbruk), antroposofisk medisin, etisk bankvirksomhet, Camphillandsbyer for utviklingshemmede og flere andre områder. Flere av de sosiale aktivitetene er inspirert av Steiners sosiale teori, kalt tregrening. De fleste praktiske aktivitetene forholder seg nokså løst til antroposofien som filosofi, og utgjør en løst sammensatt og uensartet bevegelse. Som filosofi bygget Steiner antroposofien på elementer fra tysk idealisme, Goethes verdensanskuelse, nyhumanismen, gnostisisme, østlig mystikk og naturvitenskapelige erkjennelser i samtiden. I arbeidet med antroposofiens praktiske anvendelser fikk antroposofien tidlig en sterk vekt på det estetiske med et særegent uttrykk på flere områder. Steiner beskrev antroposofien som «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener». Dermed uttalte han også hvilken holdning han forventet at antroposofien ble møtt med: den er ikke et ferdig og lukket «system», men en arbeidsmåte som bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker.

Antroposofi (fra gammelgresk: ἄνθρωπος, ánthropos, «menneske» og σοφία, sophίa, «visdom») kan dels forstås som en esoterisk filosofi grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925), og dels som den bevegelse, gjerne kalt den antroposofiske bevegelse, som bygger på impulsen fra Steiner. Den antroposofiske bevegelsen har kommet til uttrykk på mange praktiske livsområder, slik som kunst og arkitektur, Steinerskoler, bio(logisk)-dynamisk jordbruk (en av de første formene for økologisk landbruk), antroposofisk medisin, etisk bankvirksomhet, Camphillandsbyer for utviklingshemmede og flere andre områder. Flere av de sosiale aktivitetene er inspirert av Steiners sosiale teori, kalt tregrening. De fleste praktiske aktivitetene forholder seg nokså løst til antroposofien som filosofi, og utgjør en løst sammensatt og uensartet bevegelse. Som filosofi bygget Steiner antroposofien på elementer fra tysk idealisme, Goethes verdensanskuelse, nyhumanismen, gnostisisme, østlig mystikk og naturvitenskapelige erkjennelser i samtiden. I arbeidet med antroposofiens praktiske anvendelser fikk antroposofien tidlig en sterk vekt på det estetiske med et særegent uttrykk på flere områder. Steiner beskrev antroposofien som «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener». Dermed uttalte han også hvilken holdning han forventet at antroposofien ble møtt med: den er ikke et ferdig og lukket «system», men en arbeidsmåte som bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker. == Organisering == Antroposofien utgjør en desentralisert bevegelse bestående av et betydelig antall uavhengige organisasjoner og aktiviteter over hele verden. Antroposophische Gesellschaft – Det allmenne antroposofiske selskap – er hovedorganisasjonen og grunnlagt av Rudolf Steiner. Organisasjonen har hovedkvarter i Goetheanum, med navn etter Goethe, i Dornach i den sveitsiske kantonen Solothurn. Det allmenne antroposofiske selskap er organisert gjennom landsselskap i over 50 land i hele verden, deriblant Norge. Det er nesten 50 000 medlemmer i hele verden. I de enkelte landene slutter medlemmene seg sammen lokale og regionale arbeidsgrupper av ulik karakter. Antroposofisk Selskap i Norge er det norske landsselskapet som ble grunnlagt i 1923. Forløperen ble etablert allerede i 1911 gjennom opprettelsen av Vidarlosjen (Vidargruppen) i Kristiania. Landsselskapene har ingen direkte forbindelse til de praktiske virksomhetene som skole, bankvirksomhet, camphill-landsbyer og landbruk m.fl. Disse går gjerne under fellesbetegnelsen den antroposofiske bevegelse, og har sin oppgave i å virke ut mot samfunnet. == Historie == Det allmenne antroposofiske selskap ble opprettet i 1913 etter et brudd med Teosofisk samfunn, der Steiner hadde vært generalsekretær for den tyske seksjonen siden 1902. Rudolf Steiners ledende rolle i selskapet var ubestridt fram til hans død i 1925. Og alle skriftene etter hans virke, har satt sitt preg på bevegelsen siden. Steiner skrev et tredvetalls bøker og holdt over fem tusen foredrag. De aller fleste av disse er utgitt i bokform, på tysk og også i norsk, svensk eller dansk oversettelse. En rekke av tekstene hans er lagt ut på nettet, både bøker, foredrag og artikler, blant annet på den engelskspråklige siden The Rudolf Steiner Archive www.rsarchive.org. Antroposofien ble i det 20. århundre en avantgarde-bevegelse som hovedsakelig hadde sin oppslutning blant akademikere og kunstnere. I vår tid er antroposofien blitt mer allment kjent. == Grunntrekk == Antroposofien inneholder elementer fra klassiske humanistiske og esoteriske tradisjoner som platonisme og gnostisisme. Antroposofiens verdensbilde forutsetter at mennesket og verden eksisterer på ulike plan, sju i alt, hvorav den fysiske virkelighet bare er (deler av) det laveste nivå. Den åndelige virkelighet er det primære; de høyere, overfysiske nivåene, er altså styrende for den fysiske virkelighet.Steiner beholdt hovedtrekkene i madame Blavatskys teosofi, men mente hun etter hvert hadde kommet under innflytelse fra indiske og andre østlige åndsretninger Han mente østens åndelige disipliner er uegnet for vestens mennesker. Han hentet derfor i stedet fram vestlige esoteriske tradisjoner som rosenkreutzerne. og la også større vekt på vestlig filosofisk tradisjon og ikke minst en åndsvitenskaplig beskrivelse av kristendommen gjennom en rekke foredrag (Johannesevangeliet, Jesus og Kristus, Det femte evangelium m.fl). Steiner karakteristerte sin lære som en «åndsvitenskap», en moderne vei til utforskning av oversanselige virkelighetsområder. Tilhengerne av antroposofien mener Rudolf Steiners tanker har utvidet det de kaller naturvitenskapens reduksjonistiske og endimensjonale menneske- og verdensbilde. Antroposofien hevdes ikke å være et læresystem, men «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet». Steiner la vekt på de åndelige ulikhetene mellom ulike raser og folkegrupper. Samtidig vektla han viktigheten av å ikke bedømme et menneske ut fra folke- eller rasekjennetegn. I 1909 uttalte han at «det er nødvendig at den antroposofiske bevegelse i sin grunnkarakter kvitter seg med det rasemessige, at den søker å forene mennesker av alle raser, av alle nasjoner, og dermed slå bro over avgrunnen som finnes mellom ulike menneskegrupper». Han sa videre at i vår tid (1908) må rasebegrepet forsvinne. Vi kan, hevder han, ennå tale om raser, men bare i en betydning som innebærer at det egentlige rasebegrepet mister sin mening.Antroposofien står i stor gjeld til Goethe og hans fenomenologisk orienterte naturbetraktning. Steiner utvidet det han kalte goetheanisme til å innbefatte tilværelsens åndelige side. Han tok i sin kosmologi klart avstand fra den kartesianske dualismen til fordel for en monistisk filosofi. Han begrunner dette med at "virkeligheten ikke er annet enn innholdet av våre erfaringer, og monismen vet at tenkningen har kraft til å innestå for denne virkelighet".Som hovedregel regnet Steiner med tre bestanddeler i mennesket; sjel, ånd og legeme. Menneskets åndelige kjerne overlever den fysiske død, og inkarneres etter varierende tid i nye legemer. Steiner betraktet jorden som et livsvesen som hadde utviklet seg gjennom det han karakteriserer som planetariske tilstander. Fra en ren varmesubstans skal jorden gradvis ha fortettet seg til den nåværende mineralske jord. Mennesket skal ha gjennomgått en lignende utvikling, som henger sammen med jordens planetariske tilstander.Alt som inntreffer i fortid, nåtid og framtid lagres ifølge Steiner i en universell hukommelse, akashakrønikene. Gjennom spesielle øvelser kan mennesket erverve et høyere klarsyn og dermed bli istand til å lese disse krønikene. Steiner hevdet selv å være i besittelse av et slikt klarsyn, og kunne berette detaljert om universets og jordklodens utvikling og blant annet om menneskehetens tidligere eksistens på kontinenter som Lemuria og Atlantis. Den svenske idéhistorikeren Håkan Lejon mener antroposofien består av to idétradisjoner, som han kaller «bildningshumanism» og «antroposofisk esoterism», der den førstnevnte har sin idéhistoriske bakgrunn i nyhumanismen, mens esoterismen skal ses som en livsanskuelse med teosofiske røtter. Han mener den doble idétradisjonen har ført til langvarige motsetninger. == Praktisk virksomhet == Rudolf Steiners livsverk er et av de mest omfattende, særegne og omstridte i nyere tid. Ved siden av det som muligens kan være verdens største litterære etterlatenskap (350 bind skrifter og foredrag, eller nærmere 90 000 boksider) omfatter det også en mengde originale kunstneriske, sosiale og faglige fornyelsesimpulser. Steiner vektla alltid selv det aktive, prosessuelle aspektet ved antroposofien mer enn det innholdsmessige: «Antroposofi er bevissthet om det menneskelige i meg», var en av karakteristikkene han ga. Gjennom sin praktiske og sosiale orientering skiller antroposofien seg fra de fleste andre spirituelle retninger i samtiden. I mer enn 100 år har den foregrepet flere gryende innsikter på en rekke områder, for eksempel økologisk landbruk, miljø- og naturforståelse, pedagogikk, terapi og samfunnstenkning, og Steiners arbeid har resultert i en rekke bevegelser. Antroposofien er kjent for en rekke virksomheter, og blant disse finnes blant annet: Steinerskolebevegelsen (Die Waldorfschule), som ble grunnlagt i 1919 og har avleggere mange steder i hele verden En bevegelse for biodynamisk landbruk (Demeter) Camphill-bevegelsen – landsbystiftelser for utviklingshemmede, f.eks. Vidaråsen Banker, i Norge blant annet Cultura Sparebank En kristen kirke basert på antroposofiske idéer (i Norge Kristensamfundet) Bevegelsekunsten eurytmi En annen type farmasi og legekunst, i dag kjent gjennom varemerker som Wala og Weleda, og gjennom Vidarklinikken i Sverige. Steiner ga også impulser til ny arkitektur. Mange antroposofiske virksomheter har bidratt til å videreføre denne arkitekturen. Forlagsvirksomhet som utgir og selger Rudolf Steiners verk og bøker innenfor den antroposofiske tematikken Antropos forlag og bokhandel. == Antroposofi i Norge == Norge skiller seg ut i internasjonal sammenheng ved at antroposofien har stått usedvanlig sterkt i landets åndselite siden begynnelsen av 1900-tallet. Dette har resultert i at Norge har en rekke godt etablerte antroposofisk orienterte virksomheter, både steinerskoler, biologisk-dynamisk landbruk, bærekraftig bankvesen, arkitektur, kunst og kultur og annet. Impulsene fra bevegelsen har nådd langt ut over bevegelsen selv; dette gjelder ikke minst steinerskolene, men også andre deler av bevegelsens praktiske arbeid. Antroposofene introduserte biologisk-dynamisk landbruk i Norge allerede på 1930-tallet. Denne retningen sto lenge i motsetning til andre økologiske jordbruksmetoder, liksom antroposofien lenge var fiendtlig overfor de nye åndelige strømningene, som slo igjennom på 1970-tallet og seinere, gjerne kalt new age. Litteraturviteren Tore Rem mener Norge kan beskrives som «antroposofiens fyrtårn i Europa» utfra bevegelsens gjennomslag i forhold til folketallet. «Antroposofien representerer den viktigste alternative kulturen i Norge på 1900-tallet. Den har fremført en viktig, motkulturell modernitetskritikk», mener idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen. I tiårene etter andre verdenskrig var antroposofer svært synlige i norsk kulturoffentlighet, og markerte seg som motstandere av både samnorsk-politikken, enhetsskolen, landssvikoppgjøret, den sosialdemokratiske velferdsstaten, positivismen og teknokratiet, og som tilhengere av tysk åndsliv og klassisk diktning på rim. På denne tiden var tidsskriftene Spektrum, Horisont og Janus sentrale fora for norsk antroposofi, det samme var avisen Morgenbladet, hvor antroposofen Øistein Parmann var kulturredaktør, og tildels også Aftenposten. Antroposofene ble stort sett regnet til den politiske høyresiden på 1950-tallet og av mange kulturradikalere oppfattet som direkte reaksjonære, men den gamle kulturradikaleren Hans Fredrik Dahl åpnet i 2009 for at antroposofene snarere var avantgardister. Dahl peker i Norsk idéhistorie også på at den antroposofiske bevegelsen i Norge i stor grad har vært overlappende med riksmålsbevegelsen, og at antroposofer var spesielt aktive i riksmålsbevegelsens aktivistiske fase på 1950-tallet og kampen mot samnorsk. Ifølge Dahl var antroposofene «ideologer for riksmålsbevegelsen. En bevegelse som var veldig sammensatt og som derfor trengte en felles ideologi. Den kunne antroposofene gi dem med sin kobling mellom mytos og språk – det sentrale var skriftspråket som var overlevert fra tidligere generasjoner i diktning og eventyr. En kan si at Steiners lære passet godt med riksmålsbevegelsens metafysiske filosofi». Tore Rem mener at «det er vanskelig å tenke seg 1950-tallets riksmålskamp uten antroposofene», men nevner at antroposofene hadde sine særegne begrunnelser for sitt engasjement (bl.a. beskrevet i Ernst Sørensens bok Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn). Fetterne Jens Bjørneboe og André Bjerke var to svært synlige norske antroposofer i etterkrigstiden. Bjørneboes roman Jonas blir oppfattet som en av 1950-tallets mest sentrale norske tendensromaner, og er en sterk kritikk av den offentlige skolen og et forsvar for steinerskolene. Romanen setter antroposofien i sammenheng med klassiske dannelsesidealer, en kosmopolitisk holdning og et humanistisk menneskesyn. Av tidlige antroposofer kan nevnes forfatteren Ingeborg Møller, som tok initiativ til å invitere Steiner til Norge. Andre kjente kulturpersonligheter som sluttet seg til antroposofien tidlig på 1900-tallet var dikteren Olav Aukrust, sangeren Bokken Lasson, anarkisten og teologen Ivar Mortensson-Egnund og forfatteren Alf Larsen. Til de norske pionérene hører også Christian Smit, den første presten i Kristensamfunnet. Andre sentrale personer var Ernst Sørensen, Leif Wærenskjold, Sophus Clausen, Øistein Parmann, Sam. Ledsaak og Niels Magnus Bugge. De siste årene har Cato Schiøtz, Kaj Skagen og Peter Normann Waage gjort seg til talsmenn for antroposofiske idéer i offentligheten. == Nasjonalsosialismen og antroposofien == I 1921 beskrev Adolf Hitler «gnostikeren og antroposofen» Steiners ideer som «alle disse jødiske metoder» som «bidrar til å ødelegge folkenes normale åndsforfatning». Nasjonalsosialistene hevdet feilaktig også at Steiner var jøde, og beskrev antroposofene som del av en internasjonal konspirasjon. Nasjonalsosialistene satte antroposofene i forbindelse med sine konspirasjonsteorier om jøder og frimurere, med henvisning til at Steiner også var frimurer og at en del sentrale antroposofer hadde jødisk bakgrunn. I 1933 ble antroposofien forbudt i Tyskland.Det var også en viss overlapping mellom antroposofi og nazisme. Rudolf Hess var bl.a. en ivrig tilhenger av biodynamisk jordbruk. Etter hans flukt til Storbritannia i 1941, ble Waldorfskolene stengt og antroposofisk litteratur beslaglagt. Etterhvert ble mange antroposofer sendt til konsentrasjonsleire. == Referanser == == Eksterne lenker == Antroposofisk Selskap i Norge AntroPost nyhetsbrev Bli med på en spasertur i Det antroposofiske kvartal bak Slottet Antropos forlag og bokhandel Forum Berle er en brobygger mellom det antroposofiske miljøet og det allmenne kulturliv Forum Berle Oversikt over Rudolf Steiners foredrag i Norge Steiners foredrag Om antroposofisk medisin fra Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB) The Fifth Gospel, by Rudolf Steiner. Fem foredrag holdt i Norge i oktober 1913 Rudolf Steiner Archive Det allmenne antroposofiske selskaps arbeidssentrum i Dornach ved Basel, Sveits Goetheanum Steinerkritikk på norsk: steinerkritikk.no Steinerkritikk på dansk: steinerkritik.dk Arkivert 14. mai 2019 hos Wayback Machine. Waldorfcritics http://www.waldorfcritics.org Skepsis.no: Uten sans for sannhet? Rudolf Steiner og sansefri forskning Av Bjørn Are Davidsen National Institute for Public Health and the Environment (Nederland): Objections against vaccination F. Woonink

Antroposofi (fra , ánthropos, «menneske» og , sophίa, «visdom») kan dels forstås som en esoterisk filosofi grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925), og dels som den bevegelse, gjerne kalt den antroposofiske bevegelse, som bygger på impulsen fra Steiner. Den antroposofiske bevegelsen har kommet til uttrykk på mange praktiske livsområder, slik som kunst og arkitektur, Steinerskoler, bio(logisk)-dynamisk jordbruk (en av de første formene for økologisk landbruk), antroposofisk medisin, etisk bankvirksomhet, Camphillandsbyer for utviklingshemmede og flere andre områder.

https://no.wikipedia.org/wiki/IRC

2023-02-04

IRC

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:IRC', 'Kategori:Nettkultur']

Internet Relay Chat (IRC) er en protokoll som primært ble utviklet for kommunikasjon og fildeling på Internett. Protokollen ble skrevet av finske Jarkko «WiZ» Oikarinen i 1988.Kommunikasjonen foregår i sanntid ved at man bruker en klient som kobler brukeren opp mot ett eller flere nettverk, som består av én eller flere tjenere. Brukeren kobler seg, via nettverket, på kanaler, og kan velge å kommunisere med den gruppen brukere som befinner seg i kanalen, eller gjennom en direkte og privat kontakt med enkeltbrukere.

Internet Relay Chat (IRC) er en protokoll som primært ble utviklet for kommunikasjon og fildeling på Internett. Protokollen ble skrevet av finske Jarkko «WiZ» Oikarinen i 1988.Kommunikasjonen foregår i sanntid ved at man bruker en klient som kobler brukeren opp mot ett eller flere nettverk, som består av én eller flere tjenere. Brukeren kobler seg, via nettverket, på kanaler, og kan velge å kommunisere med den gruppen brukere som befinner seg i kanalen, eller gjennom en direkte og privat kontakt med enkeltbrukere. == IRC-klienter == Det er en rekke klienter man kan bruke for å benytte IRC. Den mest populære regnes å være mIRC, som har blitt lastet ned mer enn 150 millioner ganger. Av andre klienter er PIRCH, CGI:IRC, Pidgin, Trillian, BitchX og HydraIRC. Irssi, XChat og EPIC er utviklet for Unix-baserte systemer, mens ChatZilla er for Firefox. Det er også en egen klient for Opera og for Amiga (AmIRC). == IRC-nettverk == EFnet (Eris Free Network) regnes som det største av nettverkene med rundt 32 000 brukere, over 15 000 kanaler og 44 tjenere, hovedsakelig i EU og USA (oktober 2013). Ulemper er at nettverket regnes som det seneste med til tider har store forsinkelser, det har dårlige forbindelser og mye datasnoking.Undernet benyttes av rundt 50 000 brukere og 11 000 kanaler (2011). De rundt 19 tjenerne er plassert i EU, USA, Canada og Australia. Andre store nettverk er DALnet, IRCnet, Freenode og QuakeNet. Av mindre nettverk kan nevnes galaxynet, bestnet, AnotherNet, Red Brasil og ChatNet. == IRC-kanaler == Navnene på IRC-kanalene har formen #kanalnavn. De har et varierende antall besøkende med én eller flere moderatorer som skal passe på at kanalens regler blir etterfulgt. Kanalene kan være ment for generell snakk, for brukere fra et enkelt land eller en by eller ulike aldersgrupper. Andre kanaler tar for seg spesielle temaer (som for eksempel utdanning, politikk, religion, familie og kjeledyr) eller seksuelle preferanser og legninger. Kanaler på QuakeNet har blitt spesielt populære blant brukere av enkelte typer videospill, mens ulike språkversjoner av Wikipedia har egne kanaler på Freenode (som for eksempel #wikipedia-no og #wikipedia-en). På de fleste nettverkene kan brukere selv opprette sine egne kanaler. == Historie == Den første IRC-tjeneren, tolsun.oulu.fi, var en test-pc som ble satt opp i august 1988. Like etter ble det satt opp en tjener som senere ble kjent som irc.cs.hut.fi, som ble det første IRC-nettverket. Etter som det ble flere brukere, ble det satt opp tjenere på universitetene i Helsingfors og Tammerfors og andre. Juli 1990: IRC hadde gjennomsnittlig tolv brukere på 38 tjenere. August 1990: Uenighet på IRC førte til en splittelse. EFnet oppsto, og like etter TubNet, som ble lagt ned igjen i september samme år. Oktober 1992: Det som var ment som et test-nettverk, oppsto, og vokste raskt. Det ble senere kjent som Undernet. 15. august 1993: Antall brukere på undernet telles til 57, noe som er ny rekord. Sommeren 1994: DALnet ble grunnlagt. Mars 1996: Oz.org oppsto etter en splittelse av Undernet. Juli 1996: Uenighet om hvordan IRC skulle utvikles førte til en ny splitt, og IRCnet oppsto. 1998: Open Projects Networks, senere omdøpt til Freenode, oppsto. === Popularitet === Bruken av IRC har gått gradvis ned siden 2004/2005. De fire store nettverkene (Undernet, EFnet, IRCnet og Quakenet) hadde da over hundre tusen brukere daglig, med Quakenet som den største med over to hundre tusen brukere. I 2011 var Quakenet det eneste nettverket med over hundre tusen brukere. EFnet har i 2013 i gjennomsnitt nesten 35 000 daglige brukere. == Referanser == == Eksterne lenker == Hjemmeside Request for Comments 1459, Internet Relay Chat Protocol (mai 1993) #Beginner - Undernet. En hjelpeside for nybegynnere. Daniel's page: History of IRC (en)

Internet Relay Chat (IRC) er en protokoll som primært ble utviklet for kommunikasjon og fildeling på Internett. Protokollen ble skrevet av finske Jarkko «WiZ» Oikarinen i 1988.

https://no.wikipedia.org/wiki/1998

2023-02-04

1998

['Kategori:1998', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

1998 (MCMXCVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. Stockholm ble valgt til europeisk kulturhovedstad for 1998.

1998 (MCMXCVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. Stockholm ble valgt til europeisk kulturhovedstad for 1998. == Hendelser == === Januar === 2. januar – Russland sender ut nye rubler for å demme opp for inflasjonen i landet. 6. januar – Romsonden Lunar Prospector blir sendt i bane rundt Månen og finner senere bevis for is på Månens overflate. 12. januar – 19 europeiske nasjoner blir enige om å forby kloning av mennesker. 14. januar – Et afghansk lastefly styrter i sørvestlige Pakistan, mer enn 50 mennesker omkommer. Forskere i Dallas, Texas annonserer at de har funnet et enzym som senker aldringsprosessen og som forhindrer celledød. 22. januar - Håndballklubben Rygge blir dannet. 28. januar – Bevæpnede holder minst 400 barn og lærere som gisler i flere timer på en skole i Manila, Filippinene. 29. januar – En bombe eksploderer på en abortklinikk i Birmingham, Alabama, USA. Bomben tar livet av én person, og skader flere andre andre. Seriebomberen Eric Robert Rudolph blir utpekt som gjerningsmann. === Februar === 2. februar – Et DC-9 fly kolliderer med fjell i nærheten av Cagayan de Oro, Filippinene, 104 mennesker omkommer. 4. februar – Et jordskjelv (6,1 på Richters skala) rammer nordøstlige Afghanistan, mer enn 5,000 mennesker omkommer. 15. februar – Autolinebåten «Geir Peder» går ned utenfor Båtsfjord i Finnmark. En omkommer. 16. februar – En Airbus A300-622R styrter ved landing i Taipei, Taiwan, 203 mennesker omkommer, av disse seks mennesker på bakken. 23. februar – Flere tornadoer i det sentrale Florida tar livet av 42 mennesker og gjør mye skade. === Mars === 10. mars – Amerikanske styrker stasjonert i Persiagulfen får vaksine mot miltbrann. 11. mars – Danmark avholder folketingsvalg. 14. mars – Et jordskjelv som måler 6,9 på Richters skala rammer det sørøstlige Iran. 22. mars – Flyet på innenriksflyvningen Philippine Airlines Flight 137 fra Philippine Airlines, det nasjonale flyselskapet på Filippinene, kjørte av rullebanen ved Bacolod lufthavn, 3 omkommer på bakken 31. mars – Netscape utgir programkoden for sin nettleser som åpen kildekode, noe som fører til at Mozilla Foundation blir opprettet. === April === April – Intel lanserer mikroprosessoren Celeron. 1. april – Jørpeland i Rogaland får bystatus. 10. april – Belfastavtalen mellom Storbritannia og Irland blir undertegnet, og legger opp rammene for fredsprosessen i Nord-Irland. 15. april – Cyrix Corporation lanserer mikroprosessoren Cyrix MII. === Mai === 22. mai – Suharto trekker seg som president i Indonesia. Lewinsky-skandalen: En føderal dommer bestemte at Secret Service-agenter kan måtte vitne i saken. 28. mai – Advanced Micro Devices lanserer mikroprosessoren AMD K6-2. === Juni === 3. juni – Et tysk ekspresstog sporer av ved Eschelde, 102 mennesker omkommer. 23. juni – Eksoplaneten Gliese 876 b blir oppdaget rundt den røde dvergstjernen.Gliese 876, 15,6 lysår unna i stjernetegnet Vannmannen. 25. juni – Microsoft lanserer operativsystemet Windows 98. 27. juni – Kuala Lumpur International Airport (KLIA) i Malaysia blir åpnet. === Juli === 12. juli – KDE 1.0 blir offentliggjort. 23. juli – Mandriva Linux 1.0 blir lansert. === August === 7. august – De amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania blir ødelagt i to koordinerte terrorangrep. Al-Qaida får skylden for angrepet, som tar livet av 200 mennesker og sårer mer enn 4000. === September === 7. september – Dataselskapet Google blir grunnlagt. === Oktober === Oktober – Sony lanserer minnekortet Memory Stick 2. oktober – Pandeli Majko blir albansk statsleder. 5. oktober – IBM lanserer RISC mikroprosessoren POWER3 8. oktober – Oslo lufthavn, Gardermoen blir åpnet. 24. oktober – Såpeserien Hotel Cæsar begynner. === November === 19. november – Den potensielle dvergplaneten 19521 Chaos blir oppdaget utenfor Pluto. 24. november – Eksoplaneten Gliese 86 b blir oppdaget rundt den hvite dvergen Gliese 86, 35 lysår unna i stjernetegnet Floden. 28. november – Den norske FN-bataljonen (Norbatt) i Libanon overlater sitt område til (indiske) Indbatt. === Desember === 1. desember – Oljeprisen sank for første gang siden 1968 til under ti dollar fatet. Sauda blir offisielt erklært by. 16. desember – Den første utbetalingen av kontantstøtte finner sted. Operation Desert Fox – Storbritannia og USA starter bombing av Irak, grunnet Iraks utvisning av FNs våpeninspektører. == Fødsler == 23. januar – XXXTentacion, amerikansk rapper (d. 2018) 14. februar – Sander Berge, norsk fotballspiller 5. mars – Leif Torbjørn Næsvold, norsk kombinertløper 28. mars – Randulle, norsk youtuber 3. april – Paris Jackson, amerikansk skuespiller 17. april – Kristoffer Ajer, norsk fotballspiller 17. april – Anna Odine Strøm, norsk skihopper 20. april – Aron Dønnum, norsk fotballspiller 25. april – Ella Marie Hætta Isaksen, norsk artist 7. mai – MrBeast, amerikansk youtuber og filantrop 2. juni – Nozomi Maruyama, japansk skihopper 23. juni – Josip Brekalo, kroatisk fotballspiller 27. juni – Marius Lindvik, norsk skihopper 27. juni – Bor Pavlovčič, slovensk skihopper 17. juli – Ferdinand Dahl, norsk freestylekjører 6. august – Einar Lurås Oftebro, norsk kombinertløper 8. august – Shawn Mendes, canadisk sanger 21. august – Fredrik Bjørkan, norsk fotballspiller 10. september – Sheck Wes, amerikansk rapper 18. september – Harald Østberg Amundsen, norsk langrennsløper 21. september – Tadej Pogačar, slovensk syklist 16. oktober – Jan Hörl, østerriksk skihopper 26. oktober – Sval Rosenløw Eeg, norsk sanger 27. oktober – Dayot Upamecano, fransk fotballspiller 16. november – Sofja Tikhonova, russisk skihopper 2. desember – Juice Wrld, amerikansk rapper (d. 2019) 5. desember – Conan Gray, amerikansk sanger 17. desember – Martin Ødegaard, norsk fotballspiller 20. desember – Kylian Mbappé, fransk fotballspiller 21. desember – Luisa Görlich, tysk skihopper 22. desember – Casper Ruud, norsk tennisspiller 24. desember – Declan McKenna, britisk musiker 31. desember – Gianina Ernst, tysk skihopper == Dødsfall == === Januar === 5. – Eduardo Francisco Pironio, argentinsk kardinal (f. 1923) 19. – Carl Perkins, amerikansk musiker (f. 1932) 20. – Hermann Bongard, norsk tegner og brukskunstner (f. 1921) 23. – Hilla Limann, ghanesisk politiker (f. 1934) 27. – Ragnar Edenman, svensk politiker (f. 1914) === Februar === 8. – Halldór Kiljan Laxness, islandsk forfatter (f. 1902) 17. – Ernst Jünger, tysk forfatter (f. 1895) 18. – Rolv Ryssdal, norsk høyesterettsjustitiarius (f. 1914) 21. – George Fant, svensk skuespiller (f. 1916) 24. – Antonio Prohias, cubansk-amerikansk serietegner (f. 1921) === Mars === 1. – Jean Balland, fransk kardinal (f. 1934) 10. – Lloyd Bridges, amerikansk skuespiller (f. 1913) 15. – Pol Pot, kambodsjansk diktator (f. 1925) 16. – Derek Harold Richard Barton, britisk kjemiker og novelprisvinner i kjemi (f. 1918) 24. – Antonio Ribeiro, portugisisk kardinal (f 1928) 27. – Ferry Porsche, tysk-østerriksk industrimann og ingeniør (f. 1909) === April === 9. – John Tate, amerikansk bokser (f. 1955) 15. – Pol Pot, kambodsjansk statsminister (f. 1925) 16. – Marie-Louise Meilleur, døde som verdens eldste person (f. 1880) 17. – Alberto Bovone, italiensk kardinal (f. 1922) 17. – Linda McCartney, amerikansk musiker (f. 1941) 19. – Octavio Paz, meksikansk forfatter og ambassadør (f. 1914) 21. – Jean-François Lyotard, fransk filosof (f. 1924) === Mai === 4. – Theodor Oberländer, tysk politiker (f. 1905) 14. – Frank Sinatra, amerikansk sanger og skuespiller (f. 1915) 20. – Robert Normann, norsk jazzmusiker (f. 1916) 28. – Phil Hartman, amerikansk komiker (f. 1948) 29. – Barry Goldwater, amerikansk politiker (f. 1909) 29. – Birgit B. Wiig, norsk kvinnesakskvinne og politiker (f. 1928) === Juni === 3. – Poul Bundgaard, dansk skuespiller og sanger (f. 1922) 8. – Sani Abacha, nigeriansk president og offiser (f. 1943) 8. –Eva R. Finstad, norsk politiker (f. 1933) 9. – Agostino Casaroli, italiensk kardinal (f. 1914) 10. – Hammond Innes, britisk forfatter (f. 1914) 13. – Birger Ruud, norsk skihopper (f. 1911) 15. – Erik Øksnes, norsk skuespiller (f. 1930) 20. – Conrad Schumann, østtysk flyktning (f. 1942) 28. – Brita Collett Paus, norsk hjelpearbeider (f. 1917) === Juli === 4. – Kurt Franz, tysk visekommandant i Treblinka (f. 1914) 10. – Oliver Schjerven Steigan, norsk botaniker og filmprodusent (f. 1914) 16. – Mahbub ul Haq, pakistansk økonom (f. 1934) 17. – John Joseph Carberry, amerikansk kardinal (f. 1904) 20. – Arthur Berg, norsk redaktør og teolog (f. 1916) 21. – Alan Shepard, amerikansk astronaut (f. 1923) 30. – Laila Schou Nilsen, norsk skøyteløper, alpinist og tennisspiller (f. 1919) 31. – Arvid Hanssen, norsk forfatter (f. 1932) === August === 8. – Bjarne Bø, norsk skuespiller (f. 1907) 23. – Rolf Søder, norsk skuespiller (f. 1918) 27. – Benny Hansen, dansk skuespiller (f. 1944) === September === 2. – Jackie Blanchflower, nordirsk fotballspiller (f. 1933) 4. – Inge Aicher-Scholl, tysk forfatter (f. 1917) 6. – Ernst-Hugo Järegård, svensk skuespiller (f. 1928) 6. – Akira Kurosawa, japansk filmregissør, produsent og manusforfatter (f. 1910) 13. – Alois Grillmeier, tysk kardinal (f. 1910) 21. – Florence Griffith Joyner, amerikansk friidrettsutøver (f. 1959) === Oktober === 2. – Gene Autry, amerikansk entertainer (f. 1907) 3. – Anastasio Alberto Ballestrero, italiensk kardinal (f. 1913) 6. – Terence James Cooke, amerikansk kardinal (f. 1921) 13. – Thomas Byberg, norsk skøyteløper (f. 1916) 27. – Reidar Kvammen, norsk fotballspiller og trener (f. 1914) === November === 19. – Tetsuya Theodore Fujita, japansk forsker (f. 1920) 22. – Stu Ungar, amerikansk pokerspiller (f. 1953) 28. – Antonio Quarracino, argentinsk kardinal (f. 1923) === Desember === 4. – Egil «Bop» Johansen, svensk-norsk jazzmusiker (f. 1934) 9. – Archie Moore, amerikansk bokser (f. 1913) 10. – Max Streibl, tysk politiker (f. 1932) 10. – Trygve Haugeland, norsk miljøvernminister (f. 1914) 19. – Alf Magnus Nordhus, norsk forsvarsadvokat (f. 1919) 31. – Erling Norvik, norsk politiker og journalist (f. 1928) == Idrett == Thomas Alsgaard, Norge, vinner verdenscupen i langrenn for menn. Larisa Lazutina, Russland, vinner verdenscupen i langrenn for kvinner. Hermann Maier, Østerrike, vinner verdenscupen i alpint for menn. Katja Seizinger, Tyskland, vinner verdenscupen i alpint for kvinner. John Higgins vinner verdensmesterskapet i snooker etter å ha slått Ken Doherty 18–12 i finalen. Mika Häkkinen vinner førermesterskapet i Formel 1, McLaren vinner konstruktørmesterskapet. 7. februar – Olympiske Vinterleker åpner i Nagano, Japan. 18. april – Molde stadion blir åpnet. Motstander er Lillestrøm, som blir slått 4–0. 4.–12. april – Curling-VM for herrer og damer arrangeres i Kamloops i Canada; For herrer vinner Canada foran Sverige. For damer vinner Sverige foran Danmark. 10. juni–12. juli – VM i fotball avholdes i Frankrike. Frankrike vinner mot Brasil i finalen. Kroatia vinner bronsefinalen. November – Rosenborg blir seriemester i fotball for menn. November – Asker blir seriemester i fotball for kvinner. November – Stabæk blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Rosenborg 3–1 i finalen. November – Trondheims-Ørn blir Norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Kolbotn 4–0 i finalen. == Musikk == === Utlandet === Genesis – Archive 1967-75 (4 CD-boks) Marillion – Radiation Mike Oldfield – Tubular Bells III System Of a Down – System Of a Down Iron Maiden – Virtual XI Stratovarius – "Destiny" Metallica – Garage Inc. Deep Purple – Abandon Ann-Margret gir ut albumet 1961-1966 Opeth – My Arms, Your Hearse Slayer – Diabolus in Musica === Norge === Spellemannprisen 1998 (utdelt våren 1999) – Leif Ove Andsnes ble Årets spellemann mens Ole Paus ble tidelt Juryens hederspris. Tore Andersen gir ut albumet Tore Andersen. Turbonegro gir ut albumet Apocalypse Dudes. == Litteratur == Kjartan Fløgstad – Kron og mynt Karin Fossum – Djevelen holder lyset Erik Fosnes Hansen – Beretninger om beskyttelse Anne Holt – I hjertet av VM Axel Jensen – Jumbo Britt Karin Larsen – De usynliges by Erlend Loe – Kurt quo vadis? Anne Karin Elstad – Lenker B. Andreas Bull-Hansen – Brans Reise == Film == === Utlandet === Terrence Malick, Den tynne røde linjen (The Thin Red Line) == Nobelprisvinnere == Fysikk – Robert B Laughlin, Horst L Störmer, Daniel C Tsui Kjemi – Walter Kohn, John Pople Medisin – Robert F Furchgott, Louis J Ignarro, Ferid Murad Litteratur – José Saramago Fred – John Hume og David Trimble Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Amartya Sen

1998 (MCMXCVIII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rainer_Maria_Rilke

2023-02-04

Rainer Maria Rilke

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske forfattere']

Rainer Maria Rilke (født 4. desember 1875 i Praha i Böhmen, den gang en del av Østerrike-Ungarn, død 29. desember 1926 på sanatoriet Valmont nær Montreux i Sveits), fullt navn René Karl Wilhelm Johann Josef Maria Rilke, var en tysk lyriker.Han skrev også fortellinger, én roman og tekster om kunst og kultur, samt tallrike oversettelser av litteratur og lyrikk fra blant annet fransk til tysk. Hans omfattende brevveksling er en viktig del av hans litterære verk.

Rainer Maria Rilke (født 4. desember 1875 i Praha i Böhmen, den gang en del av Østerrike-Ungarn, død 29. desember 1926 på sanatoriet Valmont nær Montreux i Sveits), fullt navn René Karl Wilhelm Johann Josef Maria Rilke, var en tysk lyriker.Han skrev også fortellinger, én roman og tekster om kunst og kultur, samt tallrike oversettelser av litteratur og lyrikk fra blant annet fransk til tysk. Hans omfattende brevveksling er en viktig del av hans litterære verk. == Liv og virke == === Bakgrunn === Rainer Maria Rilkes far, Josef Rilke (1839–1906), var etter en mislykket militær karriere blitt jernbanemann. Familien stammet på farssiden fra Türmitz i Sudetenland. Moren Sophie «Phia» Entz (1851–1931) kom fra en velstående fabrikantfamilie i Praha. Hennes forhåpninger om et fornemt liv fant hun ikke i ekteskapet. I 1884 brøt foreldrenes ekteskap sammen.Også forholdet mellom mor og sønn var belastet, siden hun ikke kom over sin eldste datters død bare én uke etter fødselen. Ut av emosjonell hjelpeløshet bandt hun René – fransk for «den gjenfødte» – til seg og trengte ham inn den avdøde søsters rolle. Frem til sitt sjette leveår ble Rilke oppdratt som jente; tidlige fotografier viser ham med langt hår og kjole. === Dikter === Allerede som liten skrev han dikt, og i 1894 ordnet han dem til sin første diktsamling, Leben und Lieder. Senere fulgte flere, noen av de mest kjente er Das Stunden-Buch (Timenes bok, skrevet mellom 1899 og 1903) og Das Buch der Bilder (Bildenes bok, første del 1902, andre del i 1906), Neue Gedichte og Der neuen Gedichte anderer Teil (Nye dikt og Andre del av nye dikt, 1907 og 1908) og Das Marienleben (1912). Rilke møtte og arbeidet som sekretær for Auguste Rodin i 1905–1906, noe som ble av stor betydning for ham. Også hans møte med den franske maleren Paul Cézannes arbeider i 1906, rett etter malerens død, var en banebrytende opplevelse for ham. Oppholdet i Paris resulterte også i Rilkes eneste lengre prosaverk Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge (Malte Laurids Brigges opptegnelser) fra 1910. Opptegnelsene, som henter en del inspirasjon fra J.P. Jacobsen, er i noen grad selvbiografiske og består av erindringer og dagboksnotater, hvori den fiktive hovedperson, dikteren Brigge, reflekterer over sin egen moderne angst og rotløshet, samt over sitt dikteriske kall. Refleksjonene i de fragmenterte opptegnelser er en begynnende overgang fra Rilkes tidlige forfatterskap med sine konsise og elegant beskrivende dikt til de dunkle, metapoetiske overveielser som utgjør omdreiningspunktet for det senere forfatterskaps dikt.Etter Opptegnelsene følger en årelang periode med dikterisk stillstand. Den avløses av kortere perioder med manisk produktivitet i den siste del av forfatterskapet. I 1912 begynte Rilke på Duino-slottet i Italia det vanskelig tilgjengelige lyriske storverk Duineser Elegien, men skrinla arbeidet ved første verdenskrigs utbrudd. Under og etter første verdenskrig gjennomgikk Rilke en krise og fikk ikke skrevet noe.Først i 1921 gjenopptok han sin dikteriske produksjon og fullførte i løpet av få måneder Duineser Elegien (1912-1922). Innenfor samme periode og i løpet av ganske få uker frembragte Rilke enda et betydelig lyrisk verk, Sonette an Orfeus (1922). De to verkene kretser omkring dikterens kall som en overvinnelse av splittelsen mellom individ og verden; gjennom den dikteriske tolkning av tingenes vesen forvandles de ytre fenomener til indre eksistens, og den tapte sammenheng gjenetableres. De senere års metapoetiske og filosofiske overveielser henter inspirasjon i den sene tyske romantikks ideer om poesiens mulige gjenskapelse av en tapt enhet med verden og fører den over i en moderne tankegang ved å fokusere på enheten som noe internalisert menneskelig fremfor en egentlig panteistisk forbindelse.Rilke døde 1926 på sanatoriet Valmont i Sveits. Han hadde da alt i lengre tid vært plaget av leukemi, og da han stakk seg på en rosentorn, døde han av blodforgiftning som en følge av dette. == Norske gjendiktninger == André Bjerke: Jeg klinger ved timens berøring Åsmund Bjørnstad: Sonettane til Orfeus == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Rainer Maria Rilke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Rainer Maria Rilke – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Rainer Maria Rilke på Internet Movie Database (en) Rainer Maria Rilke hos Internet Broadway Database (en) Rainer Maria Rilke på Discogs (en) Rainer Maria Rilke på MusicBrainz (no) Lengre biografi på norsk (de) Internationale Rilke-Gesellschaft, rilke.chTekstsamlinger(de) Verk av Rainer Maria Rilke, zeno.org. (en) Verk av Rainer Maria Rilke. I Project Gutenberg. Verk av Rainer Maria Rilke i Projekt Gutenberg-DE

Rainer Maria Rilke (født 4. desember 1875 i Praha i Böhmen, den gang en del av Østerrike-Ungarn, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jiddisch

2023-02-04

Jiddisch

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Jiddisch', 'Kategori:Jødiske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Argentina', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i Tyskland']

Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentral-Europa i høymiddelalderen, som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr «jødisk» og er opprinnelig en kortform for ייִדיש טיַיטש «jidish taitsh», eller «jødisk tysk». Ordforrådet består av ca. 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet. Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vestjiddisch, som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land, er i dag nesten utdødd: De fleste som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust. Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte aforismen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» («Et språk er en dialekt med en armé og en flåte»).

Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentral-Europa i høymiddelalderen, som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr «jødisk» og er opprinnelig en kortform for ייִדיש טיַיטש «jidish taitsh», eller «jødisk tysk». Ordforrådet består av ca. 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet. Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vestjiddisch, som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land, er i dag nesten utdødd: De fleste som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust. Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte aforismen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» («Et språk er en dialekt med en armé og en flåte»). == Jiddisch i geografien == Tyske jøder betegnes som askenasiske, mens de sefardiske kommer fra Spania og Portugal. Forklaringen på disse betegnelsene kan hentes fra Det gamle testamente, der Asjkenas var sønnesønn av Jafet, den eldste sønnen til Noa. I 551 utga historikeren Jordanes verket Getica om goterne, der han i avsnitt 1,4 omtaler Skandinavia med betegnelsen Skandza. Likheten mellom Asjkenas og Skandza er slående når man skriver dem på hebraisk, altså uten vokaler. Avstanden mellom Skandinavia og Tyskland er heller ikke stor. Sefarad var området der jødene levde i eksil etter at babylonerne inntok Judea. Konsonantene i Sefarad og Spania minner om hverandre, siden f og p ble stavet med samme bokstav både i hebraisk og arameisk. Enda mer underfundig er forklaringen på at slaviske og baltiske områder kalles Knaan på jiddisch. Kanaan var navnet både på lavlandet ut mot Middelhavet og på en av sønnene til Kam, Noas andre sønn. 1. Moseboks 9. kapittel forteller hvordan Noa drakk seg så full at han kledde seg naken, og sønnene Sem, Kam og Jafet måtte dekke ham til. Da han våknet av rusen, ropte han i sinne: «Lovet være Herren, Sems Gud! Kanaan skal være hans slave!» Man hentet altså assosiasjonen Kanaan = slave fra Bibelen, samtidig som slaverne som bor i de baltiske land, er opphav til vårt ord slave i betydningen trell.I en folketelling i Sovjetunionen fra 1959, oppgav 470 000 at de hadde jiddisch som morsmål. == Ordbøker == Den eldste kjente ordboken der jiddisch var et av språkene ble publisert i 1542 med jiddisch, hebraisk, tysk og latin som varianter.I 1891 ble den første engelsk-jiddische ordboken publisert, av Alexander Harkavy. Denne ordboken ble stadig revidert, og den siste utgave, som også inkluderer hebraisk, er fra 1928.En nyere ordbok er Modern English-Yiddish Yiddish-English Dictionary, av Uriel Weinreich, utgitt i 1968. == Kjente forfattere og poeter == En av de første forfatterne som begynte å skrive bøker på det jiddiske språket var Salomon Abramovitsj, bedre kjent som Mendele Moicher Sforim. Andre kjente forfattere er: Sholem Ash S. Anski Sholem Aleichem Ester Kreitman I.J. Singer Isaac Bashevis Singer Chaim GradeBlant kjente jiddisch-språklige poeter kan nevnes: Mordechai Gebirtig Jacob Glatstein Hirsh Glick Abraham Goldfaden Pinchus Kahanovitsj, bedre kjent som Der Nister Itzik Manger Abraham Sutzkever == Referanser == == Litteratur == W.B. Lockwood: Lehrbuch der modernen jiddischen Sprache. Mit ausgewählten Lesestücken, Hamburg 1995. Marion Aptroot; Holger Nath: Einführung in die jiddische Sprache und Kultur, Hamburg 2002. Solomon A. Birnbaum: Yiddish. A Survey and a Grammar, Toronto 1979. Salomo A. Birnbaum: Die jiddische Sprache. Ein kurzer Überblick und Texte aus acht Jahrhunderten, Hamburg 1974, 2. Aufl. 1986. Dovid Katz: Grammar of the Yiddish Language, London 1987. Uriel Weinreich: Modern English-Yiddish Yiddish-English Dictionary, New York 1968 (seither mehrfach neu aufgelegt). Ronald Lötzsch: Jiddisches Wörterbuch, Leipzig 1990 (seither neu aufgelegt als Duden-Taschenbuch). Hans Peter Althaus: Mauscheln. Ein Wort Als Waffe, Berlin 2003. Leo Rosten: Jiddisch. Eine kleine Enzyklopädie, München 2002. Ulf Diederichs (Hrsg.): Das Ma'assebuch – Altjiddische Erzählkunst, München 2003, 848 S., ISBN 3-423-13143-8 == Eksterne lenker == https://web.archive.org/web/20040811172144/http://members.surfeu.at/veitschegger/texte/hebr..htm http://www.jiddischkurs.org/ http://www.jiddisch.org/ http://www.yiddishculture.org/basiclesson/index.html http://www.compactmemory.de/ – Online-Archiv jüdischer Zeitschriften http://hagalil.org/hagalil/jidish/cf-jid1.htm – umfangreicher Vortrag über die Entwicklung der jiddischen Sprache Di Velt fun Yidish: Audio Stories Arkivert 13. april 2009 hos Wayback Machine.

Ordet jiddisch har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/1997

2023-02-04

1997

['Kategori:1997', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

1997 (MCMXCVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Thessaloniki ble valgt til europeisk kulturhovedstad for 1997.

1997 (MCMXCVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. Thessaloniki ble valgt til europeisk kulturhovedstad for 1997. == Hendelser == === Jubileer === 50 år siden den første transistoren ble laget ved Bell-laboratoriet (16. desember). 1000 år siden Trondheim blir grunnlagt av Olav Tryggvason. === Første kvartal === 5. januar – Russland trekker sine styrker ut av Tsjetsjenia. 9. januar – Kofi Annan tiltrer som FNs generalsekretær. En Comair Embraer 120 styrter under innflyvning på Detroit Metro Airport, 29 mennesker omkommer. 18. januar – Børge Ousland blir den første som krysser Antarktis alene, uten hjelp utenfra. 22. februar – I Roslin, Skottland, annonserer en gruppe forskere at de har klonet en voksen sau ved navn «Dolly». 26. mars – Heaven's Gate kultselvmord. 27. mars – Oslo Børs faller 13,36%, noe som er det nest største fallet på den norske børsen. 1. mars – Nintendo 64 gis ut i Europa. === Andre kvartal === 29. april – Værmeldinga i Tromsø måler 240 cm snø. 3. mai – Sjarken «Havbrot» går ned utenfor Svolvær. To omkommer. 23. mai – Muhammed Khatami blir valgt til president i Iran. 10. juni – Pol Pot, leder av Røde Khmer beordrer drapet på sin forsvarssjef Son Sen og 11 av Sens familiemedlemmer. 27. juni – President Rahmonov, UTO-lederen Said Abdullah Nuri og Gerd Merrem som representant fra generalforsamlingen i USA skriver under på en fredsavtale i Tadsjikistan og avslutter med det krigen der. === Tredje kvartal === 1. juli – Hongkong ble gitt tilbake til Folkerepublikken Kina fra Storbritannia. 18. juli – Regjeringen Jagland vedtar provisorisk anordning om oppholdsforbud i forbindelse med den såkalte MC-krigen. === Oktober === 15. oktober – Det ubemannede romfartøyet Cassini-Huygens blir skutt opp mot Jupiter og Saturn. 27. oktober – Dow Jones-indeksen i New York faller med 554 poeng, hele 7,2% ned. 28. oktober – Oslo børs faller med 8%. === November === 17. november – 68 turister blir skutt og drept av terrorister i Dronningens dal i Luxor i Egypt. === Desember === 3. desember – Ottawa-avtalen mot bruk av landminer undertegnes av 122 stater. 15. desember – 85 mennesker dør i en Tajikistan Airlines-flystyrt ved Sharja, i De forente arabiske emirater. 19. desember – 104 personer omkommer da et SilkAir-fly styrter i Indonesia. 22. desember – Værøy rammes av et jordskjelv (3,3 på Richters skala). == Fødsler == 9. januar – Amanda Tenfjord, norsk-gresk sanger 13. januar – Egan Bernal, colombiansk syklist 7. februar – Nicolò Barella, italiensk fotballspiller 11. februar – Rosé, koreansk sanger og danser 3. mars – Camila Cabello, cubansk-amerikansk sanger 13. mars – Rúben Neves, portugisisk fotballspiller 14. mars – Simone Biles, amerikansk turner 1. april – Katharina Liensberger, østerriksk alpinist 4. april – Victor Leksell, svensk sanger 5. april – Ida Lien, norsk skiskytter 8. april – Keira Walsh, engelsk fotballspiller 10. mai – Richarlison, brasiliansk fotballspiller 14. mai – Rúben Dias, portugisisk fotballspiller 25. mai – Tobias Foss, norsk syklist 27. mai – Konrad Laimer, østerriksk fotballspiller 11. juni – Kodak Black, amerikansk rapper 24. juli – Vinzenz Geiger, tysk kombinertløper 7. august – Matty Cash, engelsk-polsk fotballspiller 18. august – Renato Sanches, portugisisk fotballspiller 22. august – Lautaro Martínez, argentinsk fotballspiller 24. august – Alan Walker, norsk-britisk DJ og produsent 30. september – Max Verstappen, nederlandsk formel 1-fører 2. oktober – Tammy Abraham, engelsk fotballspiller 6. oktober – Theo Hernández, fransk fotballspiller 8. oktober – Marco Odermatt, sveitsisk alpinist 16. oktober – Charles Leclerc, monegasisk formel 1-fører 25. oktober – Federico Chiesa, italiensk fotballspiller 31. oktober – Marcus Rashford, engelsk fotballspiller 14. november – Noussair Mazraoui, marokkansk fotballspiller 24. november – Patrick Berg, norsk fotballspiller 9. desember – Harvey Barnes, engelsk fotballspiller 16. desember – Zara Larsson, svensk sanger 19. desember – Fikayo Tomori, engelsk fotballspiller == Dødsfall == === Januar === 1. – Townes Van Zandt, amerikansk musiker (f. 1944) 5. – Nils Hallan, norsk historiker (f. 1926) 5. – André Franquin, belgisk tegneserieskaper (f. 1924) 10. – Tordis Maurstad, norsk skuespiller (f. 1901) 14. – Ebba Lodden, norsk politiker (f. 1913) 16. – Juan Landázuri Ricketts, peruansk kardinal (f. 1913) 25. – Lars Brandstrup, norsk gallerieier (f. 1913) === Februar === 3. – Bohumil Hrabal, tsjekkisk forfatter (f. 1914) 7. – Allan Edwall, svensk skuespiller (f. 1924) 10. – Harriet Andreassen, norsk kommunalminister (f. 1925) 19. – Deng Xiaoping, kinesisk politisk leder (f. 1904) 25. – Ugo Poletti, italiensk kardinal (f. 1914) 26. – Nuccio Bertone, italiensk bildesigner (f. 1914) === Mars === 9. – Terry Nation, britisk forfatter (f. 1930) 9. – Notorious B.I.G., amerikansk musiker (f. 1972) 9. – Ingvard Sverdrup, norsk politiker (f. 1936) 15. – Kåre Holt, norsk forfatter (f. 1916) 15. – Henrik Schildt, finsk-svensk skuespiller (f. 1914) 20. – Britt G. Hallqvist, svensk forfatter og teolog (f. 1914) 21. – Liv Andersen, norsk politiker (f. 1919) 21. – Elna Kimmestad, norsk skuespillerinne (f. 1918) 24. – Christian Eduard Valdemar Jean Frederik Peter av Rosenborg, dansk adelsmann (f. 1932) === April === 3. – John Ugelstad, norsk forsker (f. 1921) 3. – Per Laurendz, norsk fotballspiller (f. 1916) 5. – Allen Ginsberg, amerikansk forfatter (f. 1926) 15. – Einar Bergh, svensk sanger (f. 1938) 18. – Herbert Czaja, tysk politiker (f. 1914) === Mai === 8. – Kai-Uwe von Hassel, tysk føderal minister og forbundsdagspresident (f. 1913) 20. – Tony Zale, amerikansk bokser (f. 1913) 29. – Jeff Buckley, sanger/sangskriver (f. 1966) === Juni === 4. – Ronnie Lane, britisk musiker (f. 1946) 19. – Franco Scaglione, italiensk bildesigner (f. 1916) 25. – Jacques-Yves Cousteau, fransk marineoffiser (f. 1910) 26. – Israel Kamakawiwo'ole, amerikansk musiker (f. 1959) 26. – Ingemar Lindh, svensk teaterpedagog (f. 1945) 27. – Joseph Zong Huaide, kinesisk katolsk biskop (f. 1917) === Juli === 1. – Robert Mitchum, amerikansk skuespiller (f. 1917) 2. – James Stewart, amerikansk skuespiller (f. 1908) 13. – Lillemor Johnsen, norsk fysioterapeut (f. 1920) 15. – Gianni Versace, italiensk moteskaper (f. 1946) 30. – Keiser Bao Dai av Vietnam (f. 1913) === August === 1. – Svjatoslav Richter, sovjetisk pianist (f. 1915) 4. – Jeanne Louise Calment, fransk superhundreåring, verdens eldste person i historien (f. 1875) 7. – Hermod Tuft, Norsk frontkjemper under andre verdenskrig (f. 1924) 16. – Alf Malland, norsk skuespiller (f. 1917) 23. – John Kendrew, britisk biokjemkiker, krystallograf og nobelprisvinner i kjemi (f. 1917) 24. – Tete Montoliu, spansk jazzmusiker (f. 1933) 31. – Diana av Wales, britisk kongelig (f. 1961) === September === 5. – Mor Teresa, fredsprisvinner (f. 1910) 7. – Mobutu Sese Seko, president i Zaire (f. 1930) 13. – Georges Guétary, fransk skuespiller og sanger (f. 1915) 16. – Liv Stubberud, norsk politiker (f. 1930) 17. – Jan P. Syse, norsk statsminister (f. 1930) 17. – Trolle Rhodin, svensk sirkusdirektør (f. 1917) 22. – Shoichi Yokoi, japansk soldat (f. 1915) 29. – Roy Lichtenstein, amerikansk kunstner (f. 1923) === Oktober === 5. – Bernard Yago, ivoriansk kardinal (f. 1916) 12. – John Denver, amerikansk sanger (f. 1943) 13. – Ian Stuart Black, britisk manusforfatter (f. 1915) 18. – Glen Buxton, amerikansk musiker (f. 1947) 30. – Sydney Newman, canadisk produsent (f. 1917) === November === 6. – Anne Stine Ingstad, norsk arkeolog (f. 1918) === Desember === 1. – Stephane Grappelli, fransk-italiensk fiolinist (f. 1908) 5. – Jan Voigt, norsk skuespiller og museumsdirektør (f. 1928) 7. – Billy Bremner, skotsk fotballspiller (f. 1942) 7. – Carlos Oviedo Cavada, chilensk kardinal (f. 1927) 8. – Laurean Rugambwa, tanzaniansk katolsk kardinal (f. 1912) 11. – Eddie Chapman, britisk spion (f. 1914) 18. – Chris Farley, amerikansk skuespiller og komiker (f. 1964) 25. – Bjarne Slapgard, norsk forfatter (f. 1901) == Idrett == Bjørn Dæhlie, Norge, vinner verdenscupen i langrenn for menn. Jelena Välbe, Russland, vinner verdenscupen i langrenn for kvinner. Luc Alphand, Frankrike, vinner verdenscupen i alpint for menn. Pernilla Wiberg, Sverige, vinner verdenscupen i alpint for kvinner. 21. februar–1. mars – Ski-VM avholdes i Trondheim. Vålerenga blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Strømsgodset 4–2 i finalen. Rosenborg blir seriemester i fotball for menn. Trondheims-Ørn blir Norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Klepp 6–1 i finalen. Trondheims-Ørn blir også seriemester i fotball for kvinner. Curling-VM for herrer og damer arrangeres i Bern i Sveits; For herrer vinner Sverige foran Tyskland. For damer vinner Canada foran Norge. Ken Doherty vinner verdensmesterskapet i snooker etter å ha slått Stephen Hendry 18–12 i finalen. Jacques Villeneuve vinner førermesterskapet i Formel 1, Williams vinner konstuktørmesterskapet 28. mai – Mesterligaen finale: Borussia Dortmund – Juventus 3–1. == Musikk == Soundgarden blir oppløst. === Konserter === Jean-Michel Jarre avholder en konsert i Moskva med over tre og en halv millioner tilskuere. Spellemannprisen 1997 (utdelt våren 1998) – Bjørn Eidsvåg ble Årets spellemann mens Lene Nystrøm ble tildelt Juryens spesialpris. Michael Jackson spiller på Valle Hovin stadion for 32 000 fans === Utgivelser === Supertramp – Some Thing Never Change Roger Hodgson – Rites Of Passage Blur – Blur Genesis – Calling all Stations Marillion – This Strange Engine Michael Jackson – Blood On the Dancefloor – HIStory In The Mix Odd Børretzen og Lars Martin Myhre – Vintersang Paul McCartney – Flaming Pie Radiohead – OK Computer The Prodigy – The Fat of the Land deLillos – Stakkars Stratovarius – Visions Soundgarden – A-Sides Wellwater Conspiracy – Declaration of Conformity Atmosphere – Overcast! Tina Turner – Private Dancer Metallica – ReLoad David Bowie – Earthling == Litteratur == Chuck Palahaniuk – Fight Club Agatha Christie – While the Lights Last and Other Stories B. Andreas Bull-Hansen – Dragens Tårer Odd Børretzen – Min barndoms verden Lars Saabye Christensen – Den misunnelige frisøren Karin Fossum – Den som frykter ulven Frode Grytten – Heim att til 1990-åra Hans Herbjørnsrud – Blinddøra Anne Holt og Berit Reiss-Andersen – Løvens gap Britt Karin Larsen – De som ser etter tegn Herbjørg Wassmo – Karnas arv Hanne Ørstavik – Kjærlighet == Nobelprisvinnere == Fysikk – Steven Chu, Claude Cohen-Tannoudji, William D Phillips, Kjemi – Paul D Boyer, John E Walker, Jens C Skou, Medisin – Stanley B. Prusiner, Litteratur – Dario Fo, Fred – Den internasjonale kampanjen mot landminer og Jody Williams, Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Robert C. Merton, Myron Scholes. == Videospill == Fallout, Interplay, Age of Empires, Microsoft. Hattrick == Fiksjon == === Film === Handling lagt til 1997. Fremtidsfilmen Flukten fra New York, av John Carpenter. Ifølge filmene The Terminator (1984) og dens oppfølger Terminator II – Dommens dag blir verden ødelagt da dataprogrammet "Skynet" lanserer en atomkrig.

1997 (MCMXCVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en onsdag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Latvia

2023-02-04

Latvia

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Latvia', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1991']

Latvia (latvisk: Latvija, livisk: Leţmō), offisielt Republikken Latvia (latvisk: Latvijas Republika, livisk: Leţmō Vabāmō), foreldet norsk Lettland, er et land i Nord-Europa og er en av de tre baltiske statene. Republikken grenser til Østersjøen i vest, til Estland i nord, til Russland i øst, til Belarus i sørøst og til Litauen i sør. Med 1 972 000 innbyggere og et territorium på 64 589 km² er Latvia et av de minst befolkningsrike og minst tett befolkede landene i Den europeiske union. Latvias hovedstad er Riga og det offisielle språket latvisk. Euro ble i 2014 innført som valuta. Landet har et temperert klima. Latvierne er et baltisk folk, kulturelt relatert til estlenderne og litauerne. Sammen med livere er latvierne de innfødte folkene i Latvia. Språket er et indoeuropeisk språk. Landet er også hjem til baltiske russere som utgjør en stor del (27,4 % i 2011) av befolkningen, hvor det finnes en stor andel som ikke har statsborgerskap. Latvia er historisk et protestantisk land, med unntak av regionen Latgale i sørøst som i hovedsak er katolsk. Republikken Latvias grunnleggelse var den 18. november 1918. Landet var okkupert av Sovjetunionen mellom 1940 og 1941 og 1945–1991 og av Tyskland i perioden 1941-1945. Latvia erklærte gjeninnføringen av sin de facto uavhengighet den 21. august 1991. Latvia er medlem av FN, EU, Europarådet, NATO, OSSE, IMF og WTO, og er del av Schengen-traktaten.

Latvia (latvisk: Latvija, livisk: Leţmō), offisielt Republikken Latvia (latvisk: Latvijas Republika, livisk: Leţmō Vabāmō), foreldet norsk Lettland, er et land i Nord-Europa og er en av de tre baltiske statene. Republikken grenser til Østersjøen i vest, til Estland i nord, til Russland i øst, til Belarus i sørøst og til Litauen i sør. Med 1 972 000 innbyggere og et territorium på 64 589 km² er Latvia et av de minst befolkningsrike og minst tett befolkede landene i Den europeiske union. Latvias hovedstad er Riga og det offisielle språket latvisk. Euro ble i 2014 innført som valuta. Landet har et temperert klima. Latvierne er et baltisk folk, kulturelt relatert til estlenderne og litauerne. Sammen med livere er latvierne de innfødte folkene i Latvia. Språket er et indoeuropeisk språk. Landet er også hjem til baltiske russere som utgjør en stor del (27,4 % i 2011) av befolkningen, hvor det finnes en stor andel som ikke har statsborgerskap. Latvia er historisk et protestantisk land, med unntak av regionen Latgale i sørøst som i hovedsak er katolsk. Republikken Latvias grunnleggelse var den 18. november 1918. Landet var okkupert av Sovjetunionen mellom 1940 og 1941 og 1945–1991 og av Tyskland i perioden 1941-1945. Latvia erklærte gjeninnføringen av sin de facto uavhengighet den 21. august 1991. Latvia er medlem av FN, EU, Europarådet, NATO, OSSE, IMF og WTO, og er del av Schengen-traktaten. == Etymologi == Navnet er også forklart å stamme fra folkegruppen lettgallere (latvisk: latgaļi). Sammen med kurere, selere og semgallere trekker dagens latviere sine aner tilbake til disse folkegruppene, som på 1200-tallet bodde i området som utgjør dagens Latvia. Latvierne har kalt seg selv latvis på latvisk. Landets navn på norsk er Latvia, tidligere er også Lettland og Letland benyttet. == Naturgeografi == Store deler av Latvia er skogkledt, og landet har over 12 000 små elver og over 3 000 sjøer. Lubāns er Latvias største innsjø (82 km²). Daugava er den lengste elven. Elvens totale lengde er 1 020 km, hvorav 367 km i Latvia. Mesteparten av landet består av fruktbare lavlandssletter, med noen åser øst i landet. Det høyeste punktet er Gaiziņkalns (eller Gaiziņš), som er 312 moh. I nordvest ligger Rigabukta ut mot Østersjøen. Hovedstaden Riga ligger innerst i denne bukta ved utløpet til elva Daugava (tidligere Dvina eller Dyna på norsk). Andre større byer er Daugavpils lenger opp langs elva og Liepāja på vestkysten. === Klima === Latvisk klima er maritimt og temperert, med kjølige somre og moderat kalde, våte vintre. I vest, ut mot Østersjøen, har landet en lang kystlinje, mens den går i en stor bue rundt Rigabukta, med hovedstaden Riga i midten. Innlandet består av småkuperte sletter som i øst stiger til et lavt platå med en lang rekke innsjøer og myrer. Det kjølige fuktige klimaet med moderat nedbør kan vinterstid gi noen svært kalde perioder. Strekninger med furu og gran som blir brutt av beiteland og enger, dekker store områder av landet. Det rike dyrelivet omfatter både rødrev, gaupe og ekorn. Den svært sjeldne europeiske beveren er gjeninnført i mange skogområder rundt om i Latvia. == Demografi == === Folkegrupper === Latviere er de opprinnelige innbyggerne i Latvia. Bare rundt 62 % av landets innbyggere er etniske latviere. Nesten 27 % er av russisk herkomst, og de utgjør den største minoriteten i landet. I noen byer, for eksempel Daugavpils og Rēzekne, er russere til og med i majoritet. Minoriteter fra andre land slik som Belarus, Ukraina, Polen og Litauen bor også i Latvia. Denne blandingen av folkeslag er stort sett et resultat av massiv innvandring i sovjettiden, hvilket reduserte andelen etniske latviere i landet fra rundt 77 % i 1935 til 52 % i 1989. === Språk === Latvisk er et indoeuropeisk språk som tilhører den østbaltiske språkgruppe. Det skrives med latinske skrifttegn, men har egne diakritiske tegn som i hovedsak er ganske like dem som finnes i det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med samogitisk, litauisk og de nå utdødde gammelprøyssiske og seliske språkene. === Religion === De største religioner i Latvia er: den protestantiske kirke, romersk-katolske kirke og den ortodokse kirke. == Historie == Latvia er historisk oppdelt i Livland, Latgale, Zemgale og Kurland. Etter at den tyske biskop Albert gikk i land i 1201 og grunnla Riga, ble området dominert av Den tyske orden fram til 1500-tallet. Etter det fikk Storhertugdømmet Polen-Litauen større innflytelse. I 1621 ble Livland erobret av den svenske kongen Gustav II Adolf, og det ble svensk i 1629. På slutten av 1600-tallet drev Kurland gruvene på Eidsvoll og Kongsberg og forpaktet Flekkerøya ved Kristiansand. Hertugdømmet Kurland forble selvstendig. Etter slaget ved Poltava i 1709 ble Livland russisk, og Kurland fulgte etter i 1795. 18. november 1918 erklærte Latvia seg selvstendig fra Russland og fikk sin frihet 11. august 1920. 17. juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker og ble en sovjetrepublikk. 58 000 latviere ble massedeportert til Sibir i 1941 og 1949. 6. september 1991 ble Latvia selvstendig fra Sovjetunionen. I 2004 ble Latvia medlem både av EU og av NATO. == Politikk og administrasjon == Latvia har en nasjonalforsamling (Saeima) med 100 representanter som blir direkte valgt for perioder på fire år. Presidenten blir valgt av nasjonalforsamlingen for fire år. Presidenten utnevner statsministeren som utpeker sin regjering, som må bekreftes gjennom en tillitsvotering i nasjonalforsamlingen. 20. september 2003 ble det avholdt en folkeavstemning der 66,9 % av stemmene ble avgitt for at landet skulle gå inn i EU. 1. mai 2004 gikk Latvia inn i unionen. Landet har vært NATO-medlem siden 29. mars 2004. Latvia er en del av Schengen-området, og er medlem av OECD, Europarådet, OSSE, IMF og WHO. Laimdota Straujuma var landets første kvinnelige statsminister. Latvias nasjonaldag er den 18. november. === Administrativ inndeling === Latvia er inndelt i 43 kommuner, hvorav sju har status som «statsbyer». Antallet kommuner ble redusert fra 119 til 43 ved kommunereformen som trådte i kraft 1. juli 2021.Fra 2009 var landet administrativt inndelt i 110 kommuner og ni bykommuner. Kommunene og byene hadde samme status og myndighet. De 26 fylkene landet tidligere hadde ble avskaffet i 2009. De 525 kommunene som eksisterte før kommunereformen i 2009, ble slått sammen til større enheter. Byene som utgjorde egne kommuner var Daugavpils, Jēkabpils, Jelgava, Jūrmala, Liepāja, Rēzekne, Rīga, Valmiera og Ventspils. De fire historiske landskapene Kurland, Latgale, Vidzeme og Zemgale er anerkjent i grunnloven, men har ingen administrativ betydning. Latvia har fem planleggingsregioner: Riga, Kurland, Latgale, Vidzeme og Zemgale. == Næringsliv == Etter frigjøringen har Latvia avskaffet planøkonomien og gått over til privat eie av selskaper, banker og land. Staten har dog beholdt delvis eierskap i noen store selskaper. Latvia ble WTO-medlem i februar 1999 og EU-medlem i mai 2004. Overgangsøkonomien til Latvia ble hardt rammet av den russiske krisen i 1998, og etter dette har latviske myndigheter og selskaper orientert seg mer mot eksport til EU-land. Dette har minsket Latvias avhengighet av Russland. Gjenværende problemer går på budsjettunderskudd og korrupsjon. Regjeringen forsøker å effektivisere skatteinnkrevingen for å få bukt med noe av underskuddet. Bruttonasjonalproduktet var $32.4 milliarder amerikanske dollar i 2009. == Kultur == Latvisk kunsthåndverk inkluderer keramikk og lintøy. Latvisk matkultur dreier seg for en stor del om enkel bondemat. Akkurat som i landene rundt, er vanlige ingredienser poteter, hvete, bygg, kål, løk, egg og svinekjøtt. Tradisjonell latvisk mat er ofte ganske fet og uten bruk av mye krydder. Eksempler på tradisjonell mat inkluderer grå erter med løk og bacon, surkål, kald rødbetsuppe og potetsalat (rosols). Drikke er øl eller en drikk kalt kvass, laget på malt av bygg. Latvia har en spesiell tradisjon med små vers på fire linjer, kalt dainas. Mange tusen av disse versene verserer fremdeles på folkemunne. Tradisjonen gjenfinnes også til en viss grad i Litauen. I 1878 bestemte en gruppe intellektuelle latviere i Moskva seg for å samle og utgi dainas i bokform. Oppgaven var større enn de ventet, og først 40 år senere ble det siste bindet i samlingen publisert. Den mest kjente personen fra dette prosjektet var Krišjanis Barons (født 31. oktober 1835, død 8. mars 1923). Totalt ble 217 800 vers samlet inn (inkludert varianter). == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. 1997 – Gamlebyen i Riga 2005 – Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk. (Sammen med Litauen) 2009 – Suiti-kulturen == Se også == Transport i Latvia Latvias forsvar Latvisk ishockey == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Latvia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Latvija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Latvias ambassade i Norge (engelsk) Kulturlaget Norge-Latvia Latvia.no Det statlige agenturet for utvikling av turismen (no) Statistikk og andre data om Latvia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Latvia (latvisk: Latvija, livisk: Leţmō), offisielt Republikken Latvia (latvisk: Latvijas Republika, livisk: Leţmō Vabāmō), foreldet norsk Lettland, er et land i Nord-Europa og er en av de tre baltiske statene. Republikken grenser til Østersjøen i vest, til Estland i nord, til Russland i øst, til Belarus i sørøst og til Litauen i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Apple_Macintosh

2023-02-04

Apple Macintosh

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple']

Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc. Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc. De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort. Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.

Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc. Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc. De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort. Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert. == Historie == === 1979 til 1984 === Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke. Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere. Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken. Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins. Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer. Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet. Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje. === 1984: Lanseringen av Macintosh === Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen 1984 regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: «On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".» Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy». === 1985 til 1989 === I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet desktop publishing. I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PC-er også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing. Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-parallelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid. Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde. Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt Processor Direct Slot, som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere. Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt SE/30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt 32-bit clean, noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere input/output. === 1990 til 1998 === Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner. I 1991 ble System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintoshs operativsystem som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor. På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet. I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997. Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten. På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PC-er, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte desktop computer-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer. === Endringer med andre ledere (1998-) === I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt Bondi Blue, mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast. I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005), 10.5 Leopard (26. oktober 2007), 10.6 Snow leopard (28. august 2009), 10.7 Lion (1. februar 2012), 10.8 Mountain Lion (25. juli 2012), 10.9 Mavericks (22. oktober 2013), 10.10 Yosemite (16. oktober 2014), 10.11 El Capitan (30. september 2015) og 10.12 Sierra (20. september 2016). Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel. De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. En forbruker suksessè var en musikkspiller iPod. En slags smitteeffekt skapte en kjøpestrøm fra iPod-eiere som også så over annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne. == Nåværende modeller == == Maskinvare == Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet). De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utviklingen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt Rosetta, som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er. 7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor. 5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffisielt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere. Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt. == Programvare == === Operativsystem === Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for System Software eller bare System. Ved overgangen til System 7,6 ble det offisielle navnet Mac OS. Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt A/UX, men det ble ikke en stor suksess. Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion. Maskinen som ble lansert i 1984 var Macintosh 128K med daværende versjon av operativsystemet og det grafiske brukergrensesnittet Finder installert i et ROM-minne. Modellen SE med harddisk ble lansert i 1986. Pages, Keynote og Numbers En Mac maskin kommer ferdig innstallert med de vanligste programmer, blant annet produktivitetsprogrammer som Pages, Keynote og Numbers. Dette er tilsvarende programmer som Microsoft Office, som også kan installeres på en Mac. Skriveprogrammet Pages viser oppsettet med et hvitt ark, hvor en legger inn de bilder, tegninger og tekst som skal med i dokumentet. Keynote lar deg opprette presentasjoner med en rekke flotte lysbilde-typer. Numbers er dedikert til å arbeide med regneark og lage skjemaer. === Brukerprogrammer === Maskinen kunne opprinnelig brukes med programmene MacWrite og MacPaint, men Microsoft Word ble også kort etter introduksjonen av Macintosh lansert for denne. == Se også == Liste over Apple Macintosh-modeller etter prosessortype Liste over Apple Macintosh-modeller etter kabinettype == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Macintosh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Apple Macintosh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Norsk offisiell Apple side for Norge Mac1.no – Norges største Mac-portal Macintoshreklamen vist under SuperBowl i 1984

Macintosh er en produktserie fra Apple. Serien ble introdusert i januar 1984 og erstattet da Apple II-serien.

https://no.wikipedia.org/wiki/IBook

2023-02-04

IBook

['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple']

iBook er en bærbar datamaskin produsert av Apple og rettet mot forbruker- og utdanningsmarkedet. Den første versjonen ble sluppet 21. juli, 1999, alle maskinene var basert på en PowerPC 750 G3-prosessor, frem til iBook G4 ble sluppet 23. oktober, 2003. Den første generasjonen fikk et rykte på seg å være hardføre maskiner. Den andre generasjonen (sluppet 1. mai, 2001) var mer designorientert. iBook ble produsert frem til mai 2006, da den ble erstattet av MacBook.

iBook er en bærbar datamaskin produsert av Apple og rettet mot forbruker- og utdanningsmarkedet. Den første versjonen ble sluppet 21. juli, 1999, alle maskinene var basert på en PowerPC 750 G3-prosessor, frem til iBook G4 ble sluppet 23. oktober, 2003. Den første generasjonen fikk et rykte på seg å være hardføre maskiner. Den andre generasjonen (sluppet 1. mai, 2001) var mer designorientert. iBook ble produsert frem til mai 2006, da den ble erstattet av MacBook. == Versjoner == 21. juli, 1999 iBook 300 MHz prosessor 32 megabyte minne 3.2 gigabyte platelager Farger: Blueberry (blå) og Tangerine (oransje).16. februar 2000 iBook (revision B) 366 MHz prosessor 64 megabyte minne 6 gigabyte platelager iBook Special Edition 366 MHz prosessor 64 megabyte minne 6 gigabyte platelager Farge: Graphite (grå)13. september, 2000 iBook FireWire 366 MHz prosessor 64 megabyte minne 10 gigabyte platelager FireWire og TV-utgang. Farger: Indigo (blå) og Key Lime (grønn) iBook (FireWire) Special Edition 466 MHz prosessor DVD-spiller Farger: Key Lime (grønn) og Graphite (grå)5. januar, 2001 iBook Dobbel USB 500 MHz prosessor 64 megabyte minne 10 gigabyte platelager 1024/768 pixel skjermoppløsning. Farge: white (hvit). ekstra USB-utgang Brukeren hadde også valget mellom flere diskdrev (CD-ROM, CD-RW, DVD/CD-RW).16. oktober, 2001 iBook 600 MHz prosessor 128 megabyte minne 15/20 gigabyte platelager 100mhz bushastighet.7. januar, 2002 iBook 14" Større skjerm.20. mai, 2002 iBook 12" og 14" skjerm 700 MHz prosessor 20/30 gigabyte platelager ATI Radeon Mobility grafikkort5. november, 2002 iBook 800 MHz prosessor Billigere enn de foregående versjonene. 22. april, 2003 iBook 900 MHz prosessor 40 gigabyte platelager 256 megabyte minne en prossesoroppgradering rettet imot 14" versjonene.23. oktober, 2003 iBook G4 12" og 14" 800 MHz G4 prosessor på 12" versjonen 1GHz G4 prosessor på 14" versjonen Begge versjonene utstyrt med combo-enhet, som gjør at man kan brenne CD-ROM og se på DVD på samme enhet.19. april, 2004 iBook G4 12" og 14" Alle versjonene kan nå utstyres med 1.2 Gigabyte minne. 1 GHz G4 prosessor på 12" versjonen. En av 14" versjonene får en 1.2 GHz G4 prosessor. Dessuten kan man velge å få Superdrive på 14" versjonen == Se også == Apple Liste over Macintosh-modeller PowerBook MacBook == Eksterne lenker == CNN om iBook iBook-User

iBook er en bærbar datamaskin produsert av Apple og rettet mot forbruker- og utdanningsmarkedet.

https://no.wikipedia.org/wiki/PowerBook

2023-02-04

PowerBook

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple']

PowerBook er et merkenavn ifra Apple for deres serie med profesjonelle bærbare datamaskiner. iBook er PowerBooks lillebror, rettet imot hjemmebrukere og studenter. Før PowerBook hadde Apple prøvd å lage en bærbar under navnet Macintosh Portable, det var en Macintosh Plus med en LCD skjerm. Den var mer kjent som "slepbar" enn bærbar.

PowerBook er et merkenavn ifra Apple for deres serie med profesjonelle bærbare datamaskiner. iBook er PowerBooks lillebror, rettet imot hjemmebrukere og studenter. Før PowerBook hadde Apple prøvd å lage en bærbar under navnet Macintosh Portable, det var en Macintosh Plus med en LCD skjerm. Den var mer kjent som "slepbar" enn bærbar. == De første Powerbookene == I oktober 1991 ble de tre første PowerBookene sluppet. Den billige PowerBook 100, den mer kraftige PowerBook 140, og den kraftigste PowerBook 170. Disse maskinene lagde furore i dataindustrien siden de var kompakte, hadde en trackball og var konstruert med ergonomi i tankene. I 1992 slapp Apple en hybridmaskin (halvt bærbar, halvt stasjonær) PowerBook Duo det var en veldig lett maskin som kunne settes inn i en dockingstasjon som inneholdt mer minne, lagringskapasitet, utganger og skjermutgang. Denne modellen solgte ikke så godt som forventet, i ettertid plukket en del andre produsenter opp konseptet. De første utgavene av Powerbook kapret 40% av markedet for bærbare datamaskiner, noe Apple sin toppledelse ikke tok med i sine beregninger. I stedet forsvant designerne til Compaq. Arbeidet med å lage oppdaterte PowerBooks ble satt alvorlig tilbake. Flere år fremover ble nye PowerBook og PowerBook Duo maskiner lansert med små oppgraderinger. Men på midten av 90-tallet hadde Apple mistet ledelsen på markedet for bærbare datamaskiner. Apples PowerBook-produksjon gikk nedover på denne tiden. I 1994 kom PowerBook 500 serien, som var Apples bærbare datamaskiner frem til PowerBook 5300. PowerBook 5300 var beheftet med flere problemer. Det var knyttet store forventninger til maskinen siden den var den første PowerPC-baserte PowerBook. 5300 var ikke konkurransedyktig med andre bærbare datamaskiner, mange hadde fabrikasjonsfeil. På grunn av dette måtte Apple kalle tilbake alle maskinene. I 1996-1997 lanserte Apple tre nye PowerBooks: PB 1400, PB 2400 (erstatter for PowerBook Duo) og PowerBook 3400 (3400 ble senere den første PowerBook G3, sent i 1997). == PowerBook G3 == I 1998 kom de første virkelig PowerBook G3 maskinene, de ble sluppet omtrent på samme tid som iMacen. De fantes i tre varianter 12", 13" og 14" med varierende prosessor og utstyr. De hadde to rom som kunne utstyres med diskettstasjon, CD-ROM stasjon eller ekstra batterier. Maskinene var slanke, sorte og myke i formen. Dette designet fortsatte da Apple standardiserte 14" skjermer og introduserte reviderte modeller: Lombard, en slankere og lettere PowerBook med lenger levetid på batteriet og USB, og siden Pismo som innførte FireWire i denne produktlinjen. == PowerBook G4 Titanium == Den midlertidige toppsjefen Steve Jobs satte fokus på redesign av PowerBook serien i 2000. Den nye maskinen fikk et helt nytt design med chassis i titan og en stor og bred 15,2" skjerm som var egnet for visning av widescreen filmer. Med kraften i PowerPC G4 prosessoren ble den nye maskinen lansert som den første bærbare supercomputeren i verden. Den var lettere enn de fleste PC baserte bærbare, og takket være PowerPC prosessorens lave strømforbruk, var batterilevetiden flere timer lenger. Maskinene fikk etter hvert kallenavnet TiBooks og ble en del av motebildet. Spesielt ble de populære i underholdningsindustrien og de smykker mange skrivebord i Hollywood. De har også gjort enkelte innhogg i markedet for bærbare generelt, takket være den store skjermen. Mange produsenter av bærbare fulgte etter og imiterte deler av designet, som f. eks. overflatene i sølv metallic. Titanmodellene av PowerBook kom i konfigurasjoner med hastigheter på 400, 500, 550, 667, 800 og 1000 MHz. == PowerBook G4 Aluminium == I 2003 lanserte Apple Computer to bærbare modeller, den ene med den gang verdens største skjerm og den andre som den minste, komplette datamaskinen. Begge er laget av anodisert aluminium, de kan brenne DVD (tilleggsfunksjon på den minste modellen), de har Airport Extreme teknologi for trådløse nettverk, Bluetooth, og 12.1" eller 17" LCD-skjermer. Modellen med 17" skjerm har en sensor innebygd i tastaturet som sørger for trinnløs bakgrunnsbelysning i tastene tilpasset lysforholdene i omgivelsene. 12" skjermen er den samme som brukes på 12" iBook, mens 17" skjermen er den samme flatskjermen som på 17" iMac. Senere i 2003 ble også PowerBook 15" redesignet og fikk nå det samme aluminiumsskallet som sine større og mindre søsken. Men i april 2006 var det slutt for PowerBooken. Etter at utviklingen på PowerPC stoppet, måtte apple skifte format. Apple valgte da å endre navnet på flere av maskinene sine, og PowerBooken var en av dem. I dag får man PowerBook som MacBook Pro, og nå med Intel Prosessor, og ikke PowerPC. == Eksterne lenker == http://www.apple-history.com/

PowerBook er et merkenavn ifra Apple for deres serie med profesjonelle bærbare datamaskiner. iBook er PowerBooks lillebror, rettet imot hjemmebrukere og studenter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Forsvarsmuseet

2023-02-04

Forsvarsmuseet

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor direktør,museumsdirektør mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1946', 'Kategori:Forsvaret i Oslo', 'Kategori:Forsvarets museer', 'Kategori:Militærmuseum', 'Kategori:Museer etablert i 1940-årene', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Sider med kart']

Forsvarsmuseet er et norsk museum for militærhistorie. Museet er hovedmuseum i Forsvaret og har holdt til i en gammel arsenalbygning på Akershus festning i Oslo siden 1860.

Forsvarsmuseet er et norsk museum for militærhistorie. Museet er hovedmuseum i Forsvaret og har holdt til i en gammel arsenalbygning på Akershus festning i Oslo siden 1860. == Historie == Museet ble opprettet i 1946 da Artillerimuseet (opprettet i 1860) og Intendanturmuseet (opprettet i 1928) ble slått sammen under navnet Hærmuseet. Til å begynne med var museet åpent kun for militærpersonell, men ble åpnet for publikum i 1978 av Kong Olav V under navnet Forsvarsmuseet. == Utstillinger == Hovedformålet med museet er å vise norsk militærhistorie fra vikingtiden til i dag, og museet består av åtte utstillinger: De eldste tider, militærhistorien fra vikingtiden til 1814. 1814-1905, militærhistorien fra unionsoppløsningen 1814 til unionsoppløsningen 1905. 1905-1940, militærhistorien fra 1905 til 1940. 62 dager: Militærhistorien under andre verdenskrig i Norge.Krigskorset – Norges høyeste utmerkelse Sjøkrigen, militærhistorien fra 1939 til 1945 med fokus på sjøkrigen. Den kalde krigen Kong Harald V – hans arv og gjerning (åpner sommeren 2021) == Andre museer i Forsvaret == Hjemmefrontmuseet (Oslo) Oscarsborg festningsmuseum (Drøbak) Rustkammeret (Trondheim) Luftforsvarsmuseet (Bodø) Bergenhus festningsmuseum (Bergen) Marinemuseet (Horten) Forsvarets flysamling (Gardermoen) == Minnesmerker == Utenfor museet står en rekke minnesmerker over norske soldater om har mistet livet i ulike konflikter. Minnesmerket over Den norske brigade i Skottlands falne Minnesmerket over Kompani Linges og Shetlandsgjengens falne Minnesmerke over FN soldater som har gitt sitt liv i fredens tjeneste Minnesmerke over deltakerne i Normash, sanitetsstyrker i Koreakrigen Minnesmerket over polititroppenes falne Minnesmerket over Tysklandsbrigadens falne Minnesbaute over Flyvåpnets falne == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Forsvarsmuseet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Forsvarsmuseet er et norsk museum for militærhistorie. Museet er hovedmuseum i Forsvaret og har holdt til i en gammel arsenalbygning på Akershus festning i Oslo siden 1860.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8y

2023-02-04

Bygdøy

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygdøy', 'Kategori:Fredede kulturmiljøer', 'Kategori:Halvøyer i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strøk i Oslo', 'Kategori:Tidligere øyer i Norge']

Bygdøy eller Bygdø (tidligere bare Øya eller Lagårdsøya, som var det offisielle navnet frem til 1877 blant annet med skrivemåten Ladegaardsøen) er en halvøy i den vestlige delen av Oslo og en matrikkelgård, som nå er et friområde med boligbebyggelse i sør. Halvøyen ligger mellom Bestumkilen og Frognerkilen. Til Bygdøy hører også Herbern og Dyna. Bygdø kongsgård, som dekker litt mer enn halvparten av halvøyen, ligger også her. Bygdøy er et friområde og et boligstrøk på omkring 3600 mål. Det bor 3 391 personer her (over tre roder), men det er også store områder med landbruksdrift, skog og park som er kjent for sin rike flora. Halvøyen tilhørte før kommunesammenslåingen i 1948 Aker herred (kommune). Bygdøy har siden 1800-tallet vært et populært frilufts- og utfartsområde, særlig om sommeren, på grunn av de gode tur- og bademulighetene. På Bygdøy ligger Oscarshall slott. Også flere museer er beliggende på Bygdøy; Vikingskipshuset, Kon-Tiki Museet med sivbåten «Ra», Frammuseet med polarskipene «Fram» og «Gjøa», Norsk Maritimt Museum og Norsk Folkemuseum. Riksantikvaren varslet i april 2007 et forslag om å områdefrede en stor del av Bygdøy som kulturmiljø i henhold til kulturminneloven. Området omfatter blant annet kongsgården, Folkemuseet, Vikingskipshuset, Dronningberget og deler av øyen Killingen, som tilhører Bestum, samt 50 m ut i sjøen på vestsiden og østsiden. Fredningen ble vedtatt ved Kongen i statsråd 17. februar 2012. Det er også to naturreservater og flere mindre områder som er fredet etter Naturmangfoldloven. Bygdøy har bussforbindelse med Oslo gjennom buss 30 (Bygdøy–Nydalen) som har sin endeholdeplass her - på Huk. På dagtid går bussen hvert 10. minutt. Lokalt (og ellers i Bydel Frogner) er riksmålsformen Bygdø en del brukt.

Bygdøy eller Bygdø (tidligere bare Øya eller Lagårdsøya, som var det offisielle navnet frem til 1877 blant annet med skrivemåten Ladegaardsøen) er en halvøy i den vestlige delen av Oslo og en matrikkelgård, som nå er et friområde med boligbebyggelse i sør. Halvøyen ligger mellom Bestumkilen og Frognerkilen. Til Bygdøy hører også Herbern og Dyna. Bygdø kongsgård, som dekker litt mer enn halvparten av halvøyen, ligger også her. Bygdøy er et friområde og et boligstrøk på omkring 3600 mål. Det bor 3 391 personer her (over tre roder), men det er også store områder med landbruksdrift, skog og park som er kjent for sin rike flora. Halvøyen tilhørte før kommunesammenslåingen i 1948 Aker herred (kommune). Bygdøy har siden 1800-tallet vært et populært frilufts- og utfartsområde, særlig om sommeren, på grunn av de gode tur- og bademulighetene. På Bygdøy ligger Oscarshall slott. Også flere museer er beliggende på Bygdøy; Vikingskipshuset, Kon-Tiki Museet med sivbåten «Ra», Frammuseet med polarskipene «Fram» og «Gjøa», Norsk Maritimt Museum og Norsk Folkemuseum. Riksantikvaren varslet i april 2007 et forslag om å områdefrede en stor del av Bygdøy som kulturmiljø i henhold til kulturminneloven. Området omfatter blant annet kongsgården, Folkemuseet, Vikingskipshuset, Dronningberget og deler av øyen Killingen, som tilhører Bestum, samt 50 m ut i sjøen på vestsiden og østsiden. Fredningen ble vedtatt ved Kongen i statsråd 17. februar 2012. Det er også to naturreservater og flere mindre områder som er fredet etter Naturmangfoldloven. Bygdøy har bussforbindelse med Oslo gjennom buss 30 (Bygdøy–Nydalen) som har sin endeholdeplass her - på Huk. På dagtid går bussen hvert 10. minutt. Lokalt (og ellers i Bydel Frogner) er riksmålsformen Bygdø en del brukt. == Historie == Frem til en gang på 1600-tallet var Bygdøy en øy, men landheving, sedimentasjon og utfyllinger har gjort den landfast. Øya var opprinnelig klostergods under Cistercienserne på Hovedøya fra år 1147, men ble lagt inn under kongen som krongods rett før reformasjonen. Cistercienserne hadde drevet aktiv landsbruksutvikling på Bygdøy, herunder fiskeoppdrett, og gården Bygdøy ble ladegård, eller avlsgård, forsyningsgård for Akershus festning. Dette var opphavet til det tidligere navnet på halvøya. Kongen bruke også den rike naturen på Bygdøy som jaktområde, og kong Christian IV satte opp en laftet jakthytte i 1608. Det ble begynnelsen til dagens kongsgård. Gårdens hovedbygning ble oppført i 1733 som sommerresidens for stattholder Christian Rantzau. Kong Christian Frederik bodde her sommeren 1814 før han frasa seg tronen 10. oktober samme år. Kongene Haakon VII og Olav V brukte huset som sommerbolig. Etter Olav Vs død, stod hovedbygningen i mange år ubrukt. Kongsgården på Bygdøy var det første stedet i landet hvor man med sikkerhet vet at det ble avviklet en frimurerlosje sommeren 1749. St. Olai loge ble på denne dagen, sankthansaften 1749, stiftet av grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig. Fra 1775 ble det åpnet for å bygsle bort tomter, dermed oppstod en mengde løkker, dvs fritidsgårder, men kong Karl Johan kjøpte flere av dem tilbake i 1837. Han var opptatt av området, og syslet med planer om et sammenhengende parkområde fra Slottet til Bygdøy. Restene av denne planen kan fremdeles ses i Gyldenløves gate i Oslo og alléen opp til Bygdøy kongsgård. Alléen var mer eller mindre sammenhengende frem til godt inn på 1920-tallet og ble brukt av både Dronning Maud og Kong Haakon til transport og rideturer. Kong Oscar I bygde lystslottet Oscarshall i perioden 1847–1852. Kong Oscar II bygget de seks Kongevillaene ytterst i Kongeskogen mot Huk, og brukte selv Villa Victoria som sommerbolig. På Kongsgården anla han i 1881 verdens første friluftsmuseum, som skulle gi et overblikk over norsk bygningshistorie ved hjelp av 8–10 tilflyttede bygninger. Fem hus ble flyttet hit, med Gol stavkirke som midtpunkt. Samlingen ble i 1907 innlemmet i Norsk Folkemuseum. Stortinget innløste Karl Johans eiendommer i 1862–1863 og stilte kongsgården til disposisjon for den til enhver tid regjerende konge med familie. Resten av området ble offentlig friområde. Ytre del med gamle landstedseiendommer ble senere regulert til åpen villabebyggelse, ca 1600 mål. == Referanser == == Kilder == Arkadia. Drømmen om Arkadia, Byminner nr. 2-3/1994. Bygdø Vel. Jubileumshefter 1927, 1947, 1972. == Eksterne lenker == (en) Bygdøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Om Riksantikvarens fredningsforslag (no) ScenicNorway, bilder fra Bygdøy (no) Aktiviteter, attraksjoner og spisesteder på Bygdøy visitoslo.no (no) Natur- og kulturkart for Bygdøy nordøst. Norges naturvernforbund Oslo Akershus, 2013. 38 sider, pdf (besøkt 20. august 2014) Historiske turtips på Bygdøy

BygdøySentralt stedsnavnregister (vist på yr.no) om navnet på byområdet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kina_(Taiwan)

2023-02-04

Republikken Kina (Taiwan)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kina', 'Kategori:Republikken Kina', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1912', 'Kategori:Taiwan']

Taiwan (tradisjonell kinesisk: 臺灣, forenklet kinesisk: 台灣, pinyin: Táiwān), offisielt Republikken Kina (tradisjonell kinesisk: 中華民國, zhuyin: ㄓㄨㄥ ㄏㄨㄚˊ ㄇㄧㄣˊ ㄍㄨㄛˊ), er et land i Øst-Asia som grenser mot Kina i nordvest, Japan i nordøst, og Filippinene i sør. Landet består av øyen Taiwan, i tillegg til Penghu, Kinmen, Matsu og andre små øyer. Hovedstaden Taipei regnes som en verdensby. Den 2 000 år lange perioden med kinesisk keiserdømme tok slutt ved Xinhai-revolusjonen i 1911, og en republikk ble etablert året etter. Mot slutten av den andre verdenskrig oppga japanerne øya Taiwan til Kina. I løpet av den kinesiske borgerkrigen tok kommunistene kontroll over det kinesiske fastlandet, og proklamerte en folkerepublikk i 1949. Det nasjonalistiske Kuomintang videreførte sitt styre på øya Taiwan, men hevdet å være hele Kinas lovlige regjering. Republikken Kina anser seg som den samme kinesiske republikken som ble til etter Xinhai-revolusjonen. Republikken Kina var fast medlem av FNs sikkerhetsråd, men ble byttet ut til fordel for folkerepublikken i 1971. Det offisielle målet om å gjenerobre fastlandet ble forlatt i 1992. De fleste stater har anerkjent folkerepublikken som Kinas lovlige myndighet, og Republikken Kinas internasjonale anerkjennelse har derfor minket. Folkerepublikken Kina boikotter stater som anerkjenner Republikken Kina. 14 stater og Den hellige stol har formell diplomatisk kontakt med Republikken Kina. Diplomatisk kontakt med andre stater skjer uformelt. I 1980- og 1990-årene utviklet Republikken Kina seg fra en ettpartistat til et demokrati med et flerpartisystem og allmenn stemmerett. I den siste halvdelen av 1900-tallet opplevde Taiwan en rask økonomisk vekst og eksportdrevet industrialisering, og fremstår som en avansert, industrialisert økonomi. Taiwan er en av de fire tigerøkonomiene, og er medlem av WTO og APEC. Taiwan er den 19. største økonomien i verden, og kjennetegnes særlig av høyteknologisk industri. Landet har blant verdens høyest utviklede offentlige skole- og helsevesen.

Taiwan (tradisjonell kinesisk: 臺灣, forenklet kinesisk: 台灣, pinyin: Táiwān), offisielt Republikken Kina (tradisjonell kinesisk: 中華民國, zhuyin: ㄓㄨㄥ ㄏㄨㄚˊ ㄇㄧㄣˊ ㄍㄨㄛˊ), er et land i Øst-Asia som grenser mot Kina i nordvest, Japan i nordøst, og Filippinene i sør. Landet består av øyen Taiwan, i tillegg til Penghu, Kinmen, Matsu og andre små øyer. Hovedstaden Taipei regnes som en verdensby. Den 2 000 år lange perioden med kinesisk keiserdømme tok slutt ved Xinhai-revolusjonen i 1911, og en republikk ble etablert året etter. Mot slutten av den andre verdenskrig oppga japanerne øya Taiwan til Kina. I løpet av den kinesiske borgerkrigen tok kommunistene kontroll over det kinesiske fastlandet, og proklamerte en folkerepublikk i 1949. Det nasjonalistiske Kuomintang videreførte sitt styre på øya Taiwan, men hevdet å være hele Kinas lovlige regjering. Republikken Kina anser seg som den samme kinesiske republikken som ble til etter Xinhai-revolusjonen. Republikken Kina var fast medlem av FNs sikkerhetsråd, men ble byttet ut til fordel for folkerepublikken i 1971. Det offisielle målet om å gjenerobre fastlandet ble forlatt i 1992. De fleste stater har anerkjent folkerepublikken som Kinas lovlige myndighet, og Republikken Kinas internasjonale anerkjennelse har derfor minket. Folkerepublikken Kina boikotter stater som anerkjenner Republikken Kina. 14 stater og Den hellige stol har formell diplomatisk kontakt med Republikken Kina. Diplomatisk kontakt med andre stater skjer uformelt. I 1980- og 1990-årene utviklet Republikken Kina seg fra en ettpartistat til et demokrati med et flerpartisystem og allmenn stemmerett. I den siste halvdelen av 1900-tallet opplevde Taiwan en rask økonomisk vekst og eksportdrevet industrialisering, og fremstår som en avansert, industrialisert økonomi. Taiwan er en av de fire tigerøkonomiene, og er medlem av WTO og APEC. Taiwan er den 19. største økonomien i verden, og kjennetegnes særlig av høyteknologisk industri. Landet har blant verdens høyest utviklede offentlige skole- og helsevesen. == Naturgeografi == Den 35 883 km² store øya Taiwan ligger utenfor den sørøstlige kysten av det kinesiske fastlandet. Øya er 394 km lang og 144 km på det bredeste. Øya skilles fra fastlandet med det anslagsvis 180 km brede Taiwanstredet. Stredet er 220 km på sitt bredeste og 130 km på sitt smaleste, og aldri dypere enn 100 m. Omkransende hav er Østkinahavet i nord, Filippinerhavet i øst, Luzonstredet rett sør samt Sørkinahavet i sørvest, som alle er deler av Stillehavet. Taiwan har en kystlinje på 1 566,3 km. Taiwan hevder i tillegg et territorialfarvann på 12 nm (22,2 km) og en økonomisk sone på 200 nm (370,4 km). Formen på øya Taiwan kan minne om en søtpotet. Derfor har spesielt minnantalende taiwanere iblant omtalt seg selv som «barn av søtpoteten».Øya karakteriseres av kontrasten mellom de østlige og de vestlige delene. De to tredjedelene av øyas areal som utgjør den østlige delen, består for det meste av ulendt terreng med fem fjellkjeder fra nord til sør. Mesteparten av befolkningen er bosatt på den vestlige tredjedelen av øya, som er preget av slettelandskapet Chianan. Taiwans høyeste punkt er Yu Shan (3 952 moh.), og fem andre fjelltopper ligger høyere enn 3 500 moh. Med dette er Taiwan verdens fjerde høyeste øy. Fjellene er kilder til de lengste elvene på Taiwan, heriblant Zhuoshui (186 km), Gaoping (171 km), Dadu (116 km) og Xiuguluan (104 km). Mineralressurser på Taiwan omfatter små forekomster av gull, kobber, kalkstein, marmor og asbest. Mesteparten av mineralressursene er allerede utnyttet. Mens Taiwan har store kullfelt, er forekomstene av naturgass og olje ubetydelige. Anslagsvis 55 % av øya, spesielt de kuperte terrengene, er skogkledd, mens 24 % er dyrkbar mark. 15 % av arealet disponeres til andre formål, herav 5 % til beiteland og 1 % til permanente avlinger. Øygruppen Penghu, eller Pescadores, måler til sammen 126,9 km² og ligger 50 km vest for Taiwan. Mer fjerntliggende øyer som kontrolleres av Taiwan, er Kinmen, Wuchiu og Matsuøyene utenfor kysten av Fujian på fastlandet, med et samlet areal på 180,5 km². Dongshaøyene og Taiping, den største av Spratlyøyene, i Sørkinahavet måler til sammen 2,9 km² og har ingen permanent bosetning. Øyene i Sørkinahavet blir administrert sammen med Kaohsiung. === Geologi === Taiwan ligger på kontinentalsokkelen til den eurasiske kontinentalplaten. Øya befinner seg likevel i et komplekst tektonisk område mellom Yangtzeplaten i vest og nord, Okinawaplaten i nordøst og Filippinerplaten i øst og sør. Mye av det kuperte terrenget på øya er skapt gjennom kollisjoner mellom den eurasiske platen og den filippinske havbunnsplaten. Likeledes er østlige og sørlige deler av Taiwan mye formet av vulkansk aktivitet. En kjede av vulkaner strekker seg fra Taiwan til Luzon.De store forkastningene på Taiwan samsvarer med sutursonene mellom terranene. Som følge av dette har øya vært utsatt for en rekke store jordskjelv. USAs geologiske undersøkelse rangerer Taiwan som et høyrisikoområde med en score på 9/10 poeng. === Klima === Taiwan ligger på Krepsens vendekrets og har et tropisk til subtropisk monsunklima, påvirket av havet. Den nordlige delen av øya har en regnsesong som varer fra januar til slutten av mars, som en del av den asiatisk vintermonsunen. Den østasiatiske regnperioden, méiyǔ, inntreffer i mai. Hele øya har varme og fuktige somre fra juni til september. De midtre og sørlige delene av øya har ikke den forlengede monsunperioden i vintermånedene. Tyfoner er vanlige mellom juli og oktober. Gjennomsnittlig årlig nedbør er 2 500 mm, men varierer fra 1 300 mm langs vestkysten til mer enn 6 000 mm i fjellskråningene i øst. === Flora og fauna === Før Taiwan ble særlig påvirket av menneskelig bosetting, varierte vegetasjonen på øya fra tropisk regnskog i lavlandet, via tempererte skoger til boreal barskog og alpine vekster. Siden har mesteparten av slettelandet og de lave åsene i vest og nord blitt ryddet til jordbrukformål. Skogene i fjellområdene er fremdeles veldig sammensatte, med flere stedegne arter, slik som formosasypress og formosagran. Tidligere fantes også kamfertre i lavereliggende terrenger. Disse artene er alle truede. Av 4 077 plantearter er 1 067 stedegne arter.Det finnes flere stedegne dyrearter, slik som geitedyret formosaserov, formosisk sikahjort og formosisk innlandslaks. Noen av disse er sterkt utrydningstruet. Taiwan har få rovpattedyr, i alt elleve arter, og oteren og en stedegen leopardart er ansett som utryddet på øya. Det største rovpattedyret, formosisk svartbjørn, er en sjelden og truet art. Av de mange stedegne fugleartene kan nevnes taiwanblåskjære og swinhoefasan. Taiwan har siden 1972 opprettet syv nasjonalparker, hvorav seks på Taiwan. Den marine nasjonalparken på Dongshaøyene omfatter i all hovedsak atoller. Nasjonalparkene har et samlet landareal på ca. 3 124 km², og tilsvarer 8,6 % av Taiwans landareal. == Demografi == Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt 600 000 er taiwansk urbefolkning. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen. De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (keija). Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnantalende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte taiwanske kinesere for å skille dem fra de mange kinesere (kalt fastlandskinesere) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg der. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig. === Språk === Offisielt språk i Taiwan er mandarinkinesisk, men mange snakker også taiwansk, som er en variant av hokkien, og kanskje hakka. I likhet med Hongkong og Macao bruker Taiwan tradisjonell kinesisk til å skrive språket, men noen av tegnene er ikke de samme. == Historie == === Fra 1911 til 1949/50 === Xinhairevolusjonen var opprøret som styrtet Qing-dynastiet i Kina. Utfallet ble opprettelsen av Republikken Kina. Opprøret varte mellom 10. oktober 1911 og 12. februar 1912. Opprøret spredte seg først gjennom sørkinesiske provinser. Xuantong-keiseren (Puyi) abdiserte etter lange forhandlinger mellom rivaliserende keiserlige og republikanske regimer i Beijing og Nanjing. Den første regjeringen ble dannet i Nanjing den 12. mars 1912 med Sun Yatsen som president. Men han overlot etter hvert presidentvervet til Yuan Shikai, som døde i 1916. Han etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte perioden kjent som krigsherrenes tid (1916–1928), da Kina ble styrt av rivaliserende militære ledere, såkalte krigsherrer. I 1919 startet 4. mai-bevegelsen, som var imot utlendinger og for kinesisk nasjonalisme. De sådde frøene til høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for en lang tid fremover. Sun Yatsen etablerte i 1920-åra en revolusjonær base i det sørlige Kina. Med hjelp av Sovjetunionen gikk han i allianse med det kinesiske kommunistparti (KKP). I 1925 overtok Chiang Kai-shek etter Sun, som var død av kreft. Han ble leder av Kuomintang (KMT), det kinesiske nasjonalistparti. Chiang klarte å få kontroll over det meste av det sørlige og sentrale Kina. I 1927 gikk Chiang ut mot kommunistpartiet, og presset dem ut av basene sine i det sørlige og sentrale Kina. Striden mellom nasjonalistene og kommunistene fortsatte fram til den andre verdenskrigen, hvor de sloss sammen mot japanerne fra 1937 til 1945. Under Kairoavtalen av 1943, ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter annen verdenskrig skjedde dette i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.) === Fra 1949 === Etter det japanske nederlag i andre verdenskrig, fortsatte den kinesiske borgerkrigen. I 1949 måtte Chiang og nasjonalistene flykte til Taiwan, men lovet å erobre Fastlands-Kina så snart som det lot seg gjøres. Hans styrker tapte i løpet av noen måneder dominansen over de gjenværende oppråder på fastlandet som kommunistene så langt ikke var trengt frem til, skjønt geriljamotstand pågikk i noen tid. Den store øya Hainan forble under Republikkens styre til et stykke ut i 1950. Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med, hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10 000 og 30 000 døde. Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon. Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper» (三民主義, Sānmínzhǔyì). En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: En betydelig kapitalflukt fra Fastlands-Kina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfutsianismens prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971. == Statsrettslig stilling == Henvisninger til Republikken Kina som gjelder perioden 1912 til 1949, dreier seg om hele datidens Kina – for det meste av perioden eksklusive øya Taiwan, som var japansk frem til 1945, og eksklusive Macao og Hongkong. Etter 1949 ble republikken redusert til Taiwan og noen øyer nærmere det kinesiske fastland. Dermed er Republikken Kina i dag den stat som administrerer Taiwan, Penghu og en rekke øyer utenfor Fujian, som Quemoy og Matsu. På norsk brukes ofte navnet Taiwan synonymt med Republikken Kina, mens betegnelsen «Kina» vanligvis viser til Folkerepublikken Kina, som kontrollerer Fastlands-Kina, Hongkong og Macao. Republikken Kina ble opprettet etter at keiserdømmet falt i 1911, og dets nasjonalistregjering, Kuomintang-styret, beholdt kontrollen over størstedelen av Kina frem til 1949, da kommunistene under den kinesiske borgerkrigen hadde erobret det meste av landet. Kuomintang-regjeringen flyktet da til øyen Taiwan, hvor den har holdt til siden. Republikken Kina, som var en av grunnleggerne av FN, hevder aktivt å representere Kinas eneste lovlige regjering, og var internasjonalt anerkjent som sådan frem til 1971, da de mistet Kinas plass i FN og det permanente setet i FNs sikkerhetsråd til fordel for Folkerepublikken Kina. Den demokratiske Kuomintang-regjeringen holder en relativt stor hærstyrke, og har tradisjonelt vært støttet av blant annet USA. Frem til 1991 var det deres offisielle politikk å gjenerobre Kinas fastland, herunder også Tibet. I dag anses dette ikke lenger som noe reelt mål, og forsvaret mot en invasjon fra Folkerepublikken Kina, som stadig fremsetter nye trusler mot republikken, har kommet i forgrunnen. Enkelte taiwanere innen den såkalte pan-grønne koalisjonen krever også en egen taiwansk stat (noe som ikke må forveksles med den kinesiske staten som allerede eksisterer), dette er både Republikken Kinas regjering og støttespillere, den pan-blå koalisjonen og Folkerepublikken Kina, som ønsker gjenforening, imot. Republikken Kinas hovedstad var Nanjing (eller Nanking) som ligger i Fastlands-Kina fra 1928 til 1949. Republikken Kinas Grunnlov spesifiserer ikke en offisiell hovedstad, og dermed hovedstaden i ROC har alltid vært regjerings sete etter 1947, da grunnloven trådte i kraft. Hovedstaden i dag er Taipei i Republikken Kina. == Politikk og administrasjon == === Statsoverhode og regjering === Republikken Kinas regjering ble etablert på Republikken Kinas grunnlov og «Folkets tre prinsipper». Presidenten er statsoverhode og øverstkommanderende. Styringsmessig består statsledelsen av fem uavhengige myndigheter (yuan): utøvende yuan, lovgivende yuan, dømmende yuan, kontrollyuan (lik EUs Revisjonsretten) og undersøkelsesyuan. Presidenten utnevner utøvende yuans medlemmer som hans kabinett, inkludert en statsminister, som er president for utøvende yuan. Parlamentet, eller lovgivende yuan, har 113 medlemmer, som velges for fire år. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Republikken Kina har fulle diplomatiske forbindelser med 14 stater: Belize, Eswatini, Guatemala, Haiti, Honduras, Marshalløyene, Nauru, Nicaragua, Palau, Paraguay, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene og Tuvalu. Landet har også diplomatiske forbindelser med Den hellige stol. Landet hadde tidligere også diplomatisk forbindelse med Makedonia (til 2001), Liberia (til 2003), Dominica (til 2004), Grenada (til 2005) og Malawi til januar 2008. São Tomé og Príncipe brøt forbindelsene i 2016, Panama i 2017 og i 2018 byttet Den dominikanske republikk og El Salvador sin anerkjennelse til Folkerepublikken Kina. I 2019 tok de diplomatiske forbindelsene med Kiribati og Salomonøyene slutt.Fordi Folkerepublikken Kina driver en blokadepolitikk mot land som anerkjenner Republikken Kina, har mange stater gitt opp sine offisielle forbindelser med Republikken Kina. Land med interessekontor i TaiwanRepublikken Kina har ikke-diplomatiske relasjoner som heller ikke er offisielle, med flere stater. Afrikanske land med slike relasjoner er Nigeria, Somaliland, og Sør-Afrika. Land fra Asia med interessekontor i Taiwan er Brunei, Hong Kong, India, Indonesia, Israel, Japan, Jordan, Macau, Malaysia, Mongolia, Myanmar, Oman, Filippinene, Saudi-Arabia, Singapore,Sør-Korea, Thailand, Tyrkia og Vietnam. Europeiske land med interessekontor i Taiwan: Belgia, Danmark, Estland (representeres av Latvia),EU, Finland, Frankrike, Hellas, Italia, Latvia, Litauen (representeres av Latvia), Luxemburg, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, og Østerrike Nordamerikanske land med interessekontor i Taiwan: Canada, Mexico, og USA. Land fra Oseania med interessekontor i Taiwan: Australia, New Zealand, og Papua Ny-Guinea. Land fra Sør-Amerika med interessekontor i Taiwan: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, og Peru. Land som USA opprettholder et tett forhold til Republikken Kina, og diplomatisk samkvem organiseres isteden i uoffisielle former. === Administrativ inndeling === I dag er områder i praksis styrt av Republikken Kina inndelt i 2 provinser, 6 bykommuner, og 13 fylker og 3 provinsielle byer på provinsnivå. De 2 provinser blitt strømlinjeformet i 1997 for å øke effektiviteten, og i dag i praksis er alle bykommuner, fylker, og provinsielle byer under direkte kontroll av staten. Alle 3 provinsielle byer og 12 av 14 fylker består Taiwan Provins (臺灣省 eller 台灣省), Kinmen og Lienchiang fylker består Fujian Provins (福建省). Bykommuner og provinsielle byer er inndelt i distrikter (區 qū), og fylker er inndelt i fylkebyer (縣轄市 xiànxiáshì eller 鎮 zhèn eller 鄉 xiāng). == Næringsliv == == Samfunn == Taiwan var per mai 2019 det eneste landet i Asia der likekjønnet ekteskap var godkjent ved lov. == Referanser == == Eksterne lenker == (zh-Hant) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Taiwan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 中華民國 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Utenriksdepartementet Taiwans representasjonskontor i Norge Taiwan, the Heart of Asia – Taiwans turistkontor (no) Statistikk og andre data om Republikken Kina (Taiwan) i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| største_by = Ny-Taipei