Dataset Viewer
link
stringlengths 48
124
| title
stringlengths 3
83
| question
stringlengths 14
833
| answer
stringlengths 27
20.9k
| lang_type
stringclasses 2
values |
|---|---|---|---|---|
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ras-og-skred-likheter-og-forskjeller/ | Ras og skred – likheter og forskjeller | Hva er egentlig forskjellen på ras og skred? | Alt som løsner og raser ut eller ned, kan i prinsippet kalles ras. Når det raser snø fra taket, er det et snøras eller takras. Det er ikke galt å bruke ordet ras om store ras i naturen, men hovedordet for slike ras, både i fagspråket og allmennspråket, er skred. Se for eksempel nettstedet varsom.no. Substantivet skred (gammelnorsk skrið) er avledet av verbet å skri eller skride (gammelnorsk skríða), som blant annet betyr ‘å gå’. I tråd med det sier vi at det går et skred. Ordet er fellesnordisk. Danskene har det visst fra svensk. Uttalen av skred Den siste bokstaven i skrið er en stungen d, som stod for en th-lyd i gammelnorsk. Den lyden forsvant for mange hundre år siden. /Skred/ med d er bokmålsuttale. I dialektene har d-en i skred tradisjonelt vært stum, eller rettere sagt: Den har ikke vært der. Andre varianter Noen steder heter det ei skrei (av skreið), men i de fleste bygder har man heller brukt det svake hunkjønnsordet skrede (av gammelnorsk skriða). Det uttales /ei skre(e)/ eller /ei skrea/. Ordet kan vise til både om skredhendelsen og stedet der skredet har gått. Ordet finnes i mange stedsnavn. På nynorsk kan man trygt skrive ei skrede. Se ellers bolken «Hendingar med snø» på denne siden. Der er blant annet fonn nevnt. Det kan brukes slik: «Det gikk ei fonn i fjellet.» Lavine I dansk brukes ordet lavine en god del. Også på norsk (vel å merke i bokmål) har lavine vært ganske vanlig. I dag bruker vi det nesten bare i sammensetningen lavinehund. Vi avslutter med et sitat fra Knud Knudsens fornorskingsordbok Unorsk og norsk, eller Fremmedords avløsning (1881): | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ren-energi-pakke/ | Ren energi + pakke =? | Hvordan skal vi stave navnet ren energi-pakken? | Du har stavet det helt riktig. For det første har navn på lover og regelverk stort sett liten forbokstav på norsk. Det heter for eksempel jernbanepakken. Hvis vi setter sammen uttrykket ren energi med pakke uten videre, får vi * ren energipakken. Men det er ikke en god skrivemåte. Det ser ut som om ren står til helheten energipakken og ikke bare til energi! Derfor må vi sette inn en bindestrek, slik at vi lettere ser hva som hører sammen med hva. Den riktige skrivemåten er altså: ren energi-pakken Slik kan vi gjøre med de fleste uttrykk med adjektiv + substantiv + substantiv. Hvis vi vil være ekstra tydelige, kan vi også bruke to bindestreker. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/masse-lykke-til/ | Masse lykke til? | Er det språklig sett riktig å ønske noen masse lykke til? | Det kan vanskelig stemples som direkte galt. Dette er nok mest et spørsmål om smak og stil. Ifølge Bokmålsordboka brukes masse blant annet i vendinger som «det kom masse folk på festen», «å tjene masse penger» og «få masse bry med noe». Ut fra dette er kanskje også masse lykke mulig, som i for eksempel «han følte masse lykke» eller «det var masse lykke der i huset». Men vanlig er det ikke, og det er nok mange som vil reagere på det. Det spesielle med masse lykke til er at masse her er satt foran et fast hilsningsformular med flere ord. Det blir omtrent som å si «masse skål for jubilanten» eller «masse takk for maten». En mottaker som ikke selv har den utvidede hilsenen på repertoaret, kan bli usikker på om masse står til substantivet rett etter eller til hele hilsenen. I tilfelle det siste nærmer vi oss en uttrykksmåte som *masse god jul, som svært få vil godta. Vi har fått flere reaksjoner på vendingen masse lykke til de siste årene. Noen mener at den skurrer grammatisk, noen synes den er barnslig, og noen er bare forundret over at den har spredd seg så fort. Uansett er uttrykket typisk muntlig og motepreget. Det kan tale for å ikke å bruke det ukritisk, for eksempel i formelle situasjoner. Dessuten er det, satt på spissen, språklig inflasjonsdrivende. Masse lykke til bidrar til å redusere verdien av lykke til alene. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/16564/ | Unnskyldninger – til og fra hvem? | Kan man selv si at man unnskylder noe galt som man har gjort? | Det har blitt vanlig å si «Jeg unnskylder (for) at …» når man ber om unnskyldning. Politikere kan for eksempel bruke «Unnskyld», «Jeg vil unnskylde» og «Jeg vil gi en unnskyldning» om akkurat det samme. Men o pprinnelig er det å unnskylde nærmest det motsatte av å be om unnskyldning. Litt forenklet sagt er det bare den man sier «Unnskyld!» til, som kan unnskylde en. Motsatte perspektiv Vi kan si at dette er hovedsystemet: Per ber (Kari) om unnskyldning (f.eks. ved å si Unnskyld!) Kari kan «unnskylde» Per for det han har gjort Det er altså Kari som har makt til å fjerne skylda (unnskylde), ikke Per. Men vi har et tillegg til systemet, som ser ut til å stå i motsetning til det. Å unnskylde betyr her nærmest ‘å si unnskyld’: Per unnskylder til Kari. Et visst historisk grunnlag Det er ikke så underlig at den andre betydningen av unnskylde sprer seg. En del tradisjonelle uttrykksmåter med refleksivt seg og preposisjon ligger nokså nær den nye, se artikkelen om undskylde i Ordbog over det danske Sprog under betydning 3. Den skyldige Per har lenge kunnet være subjekt i uttrykk som «Per unnskyldte sin oppførsel», «Per unnskyldte seg for …», og ikke minst «Per unnskyldte seg med …». Dessuten har å unnskylde seg lenge vært brukt om å be «uspesifisert» om unnskyldning. Men merk at det her ikke vises til selve tilgivelsen. Unnskyldning forstått som fritak for skyld er og blir en sosial dom som andre enn ovennevnte Per feller. Verbalsubstantivet unnskyldning kan lette og kamuflere rollebyttet. Også eldre språkbrukere godtar jo gjerne 1) «Kari ber Per om en unnskyldning», som er noe annet enn 2) «Kari ber Per om unnskyldning». Unnskyldning (1) er her å si unnskyld, mens unnskyldning (2) er tilgivelse. Denne dobbeltbetydningen er ikke ny. Vi finner ganske tidlig uttrykk som kreve (en) unnskyldning (fra noen), komme med en unnskyldning og gi en unnskyldning. Falske og dårlige unnskyldninger er riktig gammelt i språket. Selv om NN unnskylder at (= ‘ber om unnskyldning for at’) først ble vanlig i skrift etter 1990, har uttrykksmåten altså røtter som går lenger tilbake. I Det Norske Akademis ordbok har det nye unnskylde fått en egen plass: «unnskylde 5 ‘ uttrykke at man er lei for (å ha forårsaket skade, ubehagelighet eller for å ha forsømt seg e.l.); be om unnskyldning (for); beklage’». Det samme begrepet finner vi under betydning 2 i Den Danske Ordbog. Det er likevel tryggest å si unnskyld eller be om unnskyldning Selv om utviklingen sikkert går sin gang, vil Språkrådet støtte de mange som skriver til oss og beklager seg. Vi kan hilse fra dem og oppfordre folk til å skrive «Beklager!», «Unnskyld!» eller «Jeg ber om unnskyldning!» når de vil lette samvittigheten, ikke minst den språklige. Dette er formuleringer som er felles for eldre og yngre, og som ikke skurrer for noen. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/treffe-fatte-eller-gjore-vedtak/ | Treffe, fatte eller gjøre vedtak? | Heter det å treffe, fatte eller gjøre vedtak? Og hva gjør man med avgjørelser? | Opprinnelig heter det å gjøre vedtak, men ganske tidlig begynte varianten treffe vedtak å presse seg på. I perioder har også fatte vedtak hevdet seg sterkt. Fatte er i denne sammenhengen smitte fra uttrykket fatte beslutning. Treffe skriver seg fra uttrykket treffe avgjørelse, som stammer fra kansellispråkets tid. I Ordbog over det danske Sprog står det at kombinasjoner av treffe og ord som forholdsregler, anstalter og forberedelser er «moderne Germanismer». De er typiske for embetsspråket. Til vanlig bruker de fleste heller vanligere norske verb som ta og gjøre, slik: treffe (et) valg > ta (et) valg, gjøre (et) valg treffe forberedelser > gjøre forberedelser treffe forholdsregler > ta forholdsregler treffe avgjørelser > ta avgjørelser De vanlige formuleringene med ta og gjøre er fullgode, også i forvaltningssammenheng. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hva-er-den-storste-byen/ | Hva er den største byen? | Jeg lager en del kvisser, og i det siste har jeg fått kritikk for å stille spørsmål av typen «Hva er den største byen i Brasil?» og «Hva er hovedstaden i Australia?». Er det virkelig galt å formulere det slik? Kritikerne hevder at svaret på det siste spørsmålet for eksempel kan være «en stor by». | Dette er formuleringer som trolig blir rett forstått av de fleste, og de har nok kommet for å bli. Men kritikerne har likevel et poeng. Det er først de siste tiårene at det har blitt vanlig å stille spørsmålet «Hva er …» når man er ute etter navnet på noe. Før het det i stedet: Hva heter den største byen i Brasil? Hva heter hovedstaden i Australia? Eventuelt: Hvilken by er den største i Brasil? Hvilken by er hovedstad i Australia? (Men ikke: «Hvilken er den største byen …». Det er engelsk.) Konklusjon: Hvis man ikke vil irritere noen, er det best å velge «hva heter» i stedet for «hva er». | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/monkeypox-eller-mpox-apekopper-eller-m-kopper/ | Monkeypox eller mpox, apekopper eller m-kopper? | Heter sykdommen monkeypox apekopper på norsk? Eller skal vi nå skrive mpox? | Det heter ingen av delene på norsk. I mangel av en mer beskrivende betegnelse bør vi skrive m-kopper. Bakgrunn Høsten 2022 bestemte Verdens helseorganisasjon (WHO) at betegnelsen monkeypox skulle erstattes av mpox. Meningen var å fjerne koplingen til aper og på den måten gjøre ordet mindre belastende. I kjølvannet av denne endringen vedtok Folkehelseinstituttet (FHI) å skifte ut den norske betegnelsen apekopper. Høsten 2022 ble Språkrådet spurt til råds. FHI opplyste at de vurderte alternativene a-kopper og m- kopper. Språkrådet bad FHI hente inn forslag til en mer beskrivende term fra fagmiljøene, og tilbød seg å vurdere dem. Ingen nye forslag ble lagt fram for Språkrådet. Vurdering Da andre alternativer enn mpox, a-kopper og m-kopper var utelukket, var Språkrådets primære anbefaling å unngå mpox, og det var det to grunner til: Mpox har ingen plass i rettskrivningen. Ingen norske ord begynner med mp-. En riktigere skrivemåte er m-pox, men den ville vært umulig å holde i hevd. Det er bare termene med -kopper som inneholder et kjent norsk ord for sykdom. Både a-kopper og m-kopper er derfor klart mer opplysende enn mpox. I valget mellom a-kopper og m-kopper tvilte Språkrådet seg fram til at m-kopper er å foretrekke. Det indirekte engelske innslaget i termen er et minus, men det må veies opp mot formålet med endringen. M -en gjør forbindelsen til ape mindre tydelig, og det var tross alt poenget med hele den utskiftingen som helsemyndighetene hadde tatt initiativet til. Det kan selvsagt diskuteres om m -en virkelig er tømt for mening. Alle de tre alternativene til apekopper er det vi kan kalle evfemismer, eller forskjønnende omskrivninger. I dette tilfellet går omskrivningen ut på forkorting. Alle termene har dermed det lytet at de bærer med seg noe av det som skulle skiftes ut. M står jo ikke for noe annet enn monkey ‘ape’. Konklusjon Konklusjonen er uansett at det bør hete m-kopper på norsk nå når apekopper er ute av bildet. Mpox må regnes som engelsk. Gruppe for medisinsk fagspråk har støttet denne konklusjonen i et innlegg i Tidsskrift for den norske Legeforening. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kan-dyr-vera-gravide-og-sjenerte/ | Kan dyr vera gravide og sjenerte? | I eit fjernsynsprogram for born vart ein hund omtalt som gravid og ein annan som sjenert. Det var løye å høyra. Er det rett ordbruk? | Det er terminologisk tvilsamt og eit kraftig tradisjonsbrot å snakka om gravide dyr. Fagtermen er drektig. Både graviditet og sjenanse har stort sett vore reservert for menneske. Direkte omsetjing frå engelsk fremjar einsrettinga. Shy er både blyg (sjenert) og sky. Pregnant er både gravid og drektig. Å kalla dyr gravide eller sjenerte kan vera eit døme på menneskeleggjering av dyr, men oftast er det nok berre uttrykk for manglande kjennskap til nyansar i ordtilanget. Meir om «graviditet» Veterinærane har alltid snakka om drektige dyr, og bøndene gjer det same. Men bøndene har òg brukt heilt andre ord som har lengre fartstid i norsk, mellom anna tidd og bær. Merk: Begge orda blir brukte litt annleis enn drektig. Drektigheita er underforstått i uttrykk som kua er bær i januar eller kua er vårbær. Det å bli drektig kan òg heita å ta seg. Kalvtung og føltung er ord for ku og merr som er langt på veg. Meir om «sjenanse» På bokmål seier ein (folke)sky om alle slags dyr og folk, som i dansk, og det har vorte vanleg i nynorsk òg. I tradisjonell nynorsk og mange bygdemål har det heller heitt skygg eller skjerr. Døme frå diktet «Vandring» av austlendingen Halldis Moren Vesaas: Døme frå romanen Mot stupe av vestlendingen Ragnvald Vaage: Det motsette av skjerr er spak. Ville dyr er òg var e og vake. Elles kan både menneske og dyr vera lite lagkjære utan å vera direkte skjerre eller sjenerte. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/policy-pa-norsk/ | Policy på norsk? | Har Språkrådet en policy for ordet policy på norsk? Som varamann til kommunestyret blir jeg rett som det er invitert til presentasjon av strategidokumenter og lignende. Kommunens øverste ledelse bruker stadig vekk ordet policy. « Fundament for policyområdene, kvalitetspolicyen, miljøpolicyen, informasjonspolicyen » osv. Det er ikke alle som forstår helt hva det betyr. Ledelsen hevder likevel at det ikke finnes noe alternativ. | Policy står i ordboka, så det er ikke galt å bruke det, men vi anbefaler å bruke andre ord når de fungerer greit. Det er i alle fall en «policy» Språkrådet selv følger. For eksempel kaller vi språkpolicy enten språklige retningslinjer eller språkpolitikk. Politikk er på norsk mer enn partipolitikk. Det kan brukes om nesten all slags prinsippbasert holdning eller framgangsmåte overfor omverdenen. En kan godt ha f.eks. innkjøpspolitikk, kundepolitikk, miljøpolitikk og tilsynspolitikk. Allerede Ibsen skrev om «vort danske theaters politik i de sidste tyve aar» (se Norsk Riksmålsordbok under oppslagsordet politikk, betydning 3: ‘fremgangsmåte, vei man slår inn på, griper til, benytter sig av for å fremme sine formål i det borgerlige ell. private liv’). En fast holdning kan også kalles en linje eller kurs, og grunnlaget kan være en filosofi (f.eks. bedriftsfilosofi). På kort sikt kan vi ha taktikk. Ellers har vi jo prinsipper, planer og ikke minst retningslinjer. Et eksempel kan være retningslinjer for personvern (jf. privacy policy), men her er faktisk personvernpolitikk i full bruk. (En slik politikk er ofte utformet som en personvernerklæring eller personvernfråsegn.) Det kan for øvrig være forvirrende både for publikum og de ansatte når en virksomhet opererer med både retningslinjer, policy og strategi pluss ymse andre planer. Send oss gjerne opplysninger om bruken av og samspillet mellom disse begrepene. Det er flere lesere som sender oss opplysninger om skillet mellom politics, policy og andre beslektede ord i engelsk. Det er selvsagt ikke helt irrelevant, men forholdene i andre språk er ikke fasiten. Når et ord lånes, er det sjelden med nøyaktig samme betydningsomfang som i kildespråket. Ordet (begrepet) blir formet av de mer eller mindre reelle behovene i målspråket, og av omgivelsene der. Her er et utklipp fra Oxford Dictionary of English som viser hvordan ordet har blitt formet i kildespråket, den gangen det var målspråk. Vi ser også at det første eksempelet klart svarer til norsk politikk (regjeringens politikk): policy […] a course or principle of action adopted or proposed by an organization or individual: the government's controversial economic policies [mass noun] it is not company policy to dispense with our older workers. archaic: prudent or expedient conduct or action – origin late Middle English: from Old French policie ‘civil administration’, via Latin from Greek politeia ‘citizenship’, from politēs ‘citizen’, from polis ‘city’. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/derimot-tvilsom-bruk-av-ordet/ | Derimot – tvilsom bruk av ordet | Jeg lurer på om ordet derimot er brukt på riktig måte her: 1) De dro for å filme videoer av undervannsstunt til TikTok og YouTube. Det gikk derimot ikke helt som forventet. 2) NN har lang erfaring som øre-nese-halsspesialist. Han har derimot aldri vært borti pasienter med hvitløkfedd sittende fast i nesen. 3) Jeg har hørt mangt om mye, men ørene har derimot ikke falt av. | Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler. Det som kommer etter «derimot», må stå i rak motsetning til noe som står foran «derimot» (tidligere i setningen eller i forrige setning). Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt i setningen foran. Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen i eksempel 2 stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti. Om 3: Vi har riktignok et munnhell som lyder slik: «Man skal høre mye før ørene faller av» – men det står jo ikke i første del av setningen at «jeg» har hørt så mye at ørene faktisk burde ha falt av. Det står heller ikke noe om ører eller om det å falle av. Det er altså ingenting som står i en derimot-motsetning til ører som ikke faller av. I alle eksemplene mangler en direkte motsats foran «derimot». I noen av eksemplene kan man nok tenke seg en motsetning, men det er altså ikke nok. Den må være eksplisitt formulert. Motsetningskoplinger Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid. Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid. Eksempler på riktig bruk I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Nedenfor er noen eksempler med innledende nektelse. Vi tar med tilsvarende formuleringer med men og imidlertid. Jeg er ikke sur. Jeg er derimot sint! / Derimot er jeg sint! Jeg er ikke sur, men jeg er sint! Jeg er ikke sur, imidlertid er jeg (ganske) sint! Jeg har ikke hørt mye om Ole. Kari, derimot, har jeg hørt mye om. / Derimot har jeg hørt mye om Kari. / Kari har jeg derimot hørt mye om. Jeg har ikke hørt mye om Ole, men jeg har (derimot) hørt mye om Kari. Jeg har ikke hørt mye om Ole. Jeg har imidlertid hørt mye (rart) om Kari. Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her. Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre: Jeg har ikke sett mye til Kari i det siste. Derimot har jeg hørt mye om hva hun har drevet med. Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen: 1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis. 2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis. 3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis. Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende (her settes Ola ganske enkelt i motsetning til Kari), men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/pavens-skjegg/ | Pavens skjegg | Eg veit at å stridast om pavens skjegg tyder å trette om bagatellar. Er det fordi paven ikkje har skjegg, slik at det ikkje er noko å trette om? | Kanskje, eller så er det fordi det er uråd å avgjere om paven har skjegg. For ikkje å bli råka av munnhellet nøyer vi oss med å gje att Ordbog over det danske Sprog: strides om kejserens ell. (nu l. br.) pavens […] ell. (nu næppe br.) bispens […] skæg (ty. um des kaisers bart streiten; maaske egl.: strides, om Karl den store ell. en anden for længst afdød kejser ell. pave havde skæg ell. ej (ell. om farven paa vedk.s skæg), jf. Arlaud.563; sml. udtr. af lignende art som fr. disputer de la chape de l’évêque, ty. um des Moses grab streiten, lat. de lana caprina rixari og gr. perì ónū skiâs (máchesthai)) strides om ting, forhold, der ikke lader sig afgøre ell. er uvæsentlige, ligegyldige I Danmark snakkar ein heller om keisarens skjegg, som i tysk. Men svenskane trettar gjerne om påvens skägg. Pavane skal forresten ha hatt skjegg mellom 1527 og 1700. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-eller-dem-som/ | De eller dem som? | Er det riktig å skrive «de» eller «dem» i setninger som den nedenfor? «Konferansen er for de/dem som ønsker å komme.» | I «Konferansen er for dem» (uten noe mer) skal det være objektsform, altså dem. Men når det kommer et som etter, må både de og dem godtas. Vi tilrår dem. Objektsformen dem har vært foretrukket i skrift der «de(m) som …» står som objekt eller som styring til preposisjon. Eksempler: Gi klærne til dem som trenger dem! (Styring til preposisjonen til) Kast dem som du har slitt ut! (Objekt for verbet kaste) Merk at som kan være sløyfet og underforstått uten at det har noe å si for valget av de eller dem. Altså: «Kast dem du …». Ubøyelig «de som»? For mange er nok «de som» en ubøyelig frase. Det er ikke så rart, for i de aller fleste dialektene heter jo de og dem enten bare d(e)i eller bare dem (e.l.) uavhengig av sammenhengen. Unntak fra «dem som» Det finnes flere unntak fra hovedregelen. For eksempel er det vanligst å skrive … for de av dem som … Her er det skutt inn en preposisjonsfrase mellom de og som. Subjektsformen de er også litt vanligere der ordet viser til det samme som subjektet i som-setningen: Kast de(m) som er utslitt! Jamfør: De (subjekt) er utslitt. Omtrent de samme rådene finner du under Språkhjelp på nettsidene våre. Her står det også om typen «Det var de(m) som …». Eksempler på preposisjon + «dem» Til slutt ramser vi opp flere eksempler med preposisjon slik at de som søker etter emnet, finner artikkelen: av dem som, blant dem som, for dem som, fra dem som, med dem som, til dem som | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/prosjektor-prosjektor-eller-projektor-og-uttalen/ | Prosjektør, prosjektor eller projektor – og uttalen | Heter det prosjektør, projektør, prosjektor eller projektor? Skal j-ene uttales rett fram eller med sj-lyd? | Dette var rettskrivningssituasjonen før: projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst. Her er stoda i dag: projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ prosjektør ‘lyskaster’ Uttalen Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte. Hvorfor proj- før? Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med - sj- siden 1938. De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor. Hva med prosjektør? Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj). Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’). Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene. Boksøk (nb.no) Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok. Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/radarpar/ | Radarpar | Kva er bakgrunnen for ordet radarpar? | Midt i sekstiåra vart dette ordet teke i bruk i svensk sportsjournalistikk for å karakterisere to personar som er svært samkøyrde. Seinare har det òg vore mykje brukt om tilsvarande par i underhaldningsbransjen. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner forklarer det slik: radarpar (fam.) to spillere som opererer svært godt sammen (eg. som om de ble dirigert av radar) // to personer som (samarbeider godt og) gjør seg bemerket som ‘parhester’ Tanken er altså at to personar så å seie er radarstyrte. Dette er ikkje heilt sjølvforklarande, for det seier ikkje noko om par-aspektet. Ein kunne jo tenkt seg at det handla om det fenomenet at to ting som er veldig nære kvarandre, syner seg som eitt ekko på radarskjermen, men det er ikkje noko som peikar mot at det er opphavet. I svenske ordbøker er ordet derimot forklart med at personane kommuniserer slik at andre ikkje ser eller høyrer det – telepatisk – som om dei nytta radarsignal. I bladet Språknytt 1/1976 er det lagt vekt på at ein radar er eit peileinstrument, og eit radarpar er såleis ‘to personar som lett peiler hverandre inn, som har lett for å spille sammen’. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-en-tid-siden-en-tid-tilbake/ | For en tid siden, en tid tilbake | Stadig oftere hører jeg at folk sier «for en tid tilbake», «for en uke tilbake», «for noen år tilbake». Kommer det av engelsk «some time back»? Og er «for en tid siden » blitt avleggs? | «For noen år tilbake» er en variant noen gjerne bruker for å gi talen eller teksten en mer formell eller høytidelig tone. Det skulle ikke være nødvendig. «For noen år siden» og liknende uttrykk med siden har i flere hundre år vært det naturlige førstevalget i norsk tekst og tale, og det er like godt som før. Vi anbefaler det. Det er ingen grunn til å tro at for eksempel «for så og så mange år tilbake» har rot i engelsk, til det er denne uttrykksmåten for gammel i norsk og tidligere dansk-norsk (i alle fall varianten med «for»), men den motepregede spredningen i dag har støtte i engelsk. Det er mange som reagerer på «for noen år tilbake» og lignende fordi de mener at det er en nyere sammenblanding av «noen år tilbake» + « for noen år siden». Men akkurat det er tvilsomt. I riktig gamle dager het det noe helt annet, nemlig «for noen år» og «noen år siden» (her direkte oversatt til moderne norsk). Altså: to uttrykk som er snauere enn noen av dem vi bruker i dag. Det finnes uttrykk med verb + tidsuttrykk + tilbake som er helt uproblematiske, for eksempel å gå eller å tenke seg så og så mange år tilbake. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/inntrykket-er-at/ | Inntrykket er at | Hvorfor har folk begynt å si «mitt inntrykk er at» og «vårt inntrykk er at» i stedet for «jeg/vi har inntrykk av at»? Å få et inntrykk er i utgangspunktet noe ganske passivt – er dette en måte å gjøre det enda mer passivt og uforpliktende på? | Vi vet jo ikke helt hva folk tenker, men objektivt sett blir det unektelig mer passivt og indirekte på denne måten. Muligens føles det også mindre forpliktende. Merk at vi også har tradisjonelle objektivt klingende formuleringer fra før, som «det ser ut til at», eller i stivere form: «det synes som om» og «det later til at». «Mitt inntrykk er» er mer personlig, men ikke så personlig som «jeg forstår det slik» eller «jeg tror». Vi kan se det som en substantivering av uttrykket, slik: jeg har inntrykk av at > mitt inntrykk er at Vi har da en parallell og mulig mal i jeg mener at > min mening/oppfatning er at jeg synes at > mitt syn er at Men her blir det tydeligere mer substantivisk og stivt med omskrivning. «Mitt inntrykk er at» er en gammel uttrykksmåte, det er ikke noe folk har begynt å si nå. Men du har nok rett i at uttrykket sprer seg eller styrker stillingen sin i forhold til beslektede uttrykk. Et søk i skriftlige kilder hos Nasjonalbiblioteket viser at forekomsten er mangedoblet i etterkrigstida, mens andelen «inntrykk av at» har gått ned. I nyere tid har vi forresten fått beslektede fraser som håpet er at, ønsket er at, frykten er at og bekymringen er at (for jeg/vi håper osv.). Her er påvirkningen fra engelsk tydelig. Det er i alle fall vårt bestemte inntrykk. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fair-play-skrivemate/ | Fair play-skrivemåte | Jeg vasker et manus og lurer på skrivemåten av begrepet/termen FAIR PLAY. Skal det skrives fair play, Fair play eller Fair Play? Hva med sammensetninger, som FAIR PLAY + koordinator? Fotballforbundet bruker ordet både som navn på en verdi og et virkemiddel, som kampanjenavn og generelt om begrepet ærlig spill. NFF liker store bokstaver, mens jeg heller til små i denne sammenhengen. | Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk). Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen. Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.» I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.) | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/utenlands-eller-utlands/ | Utenlands- eller utlands-? | Vi har en avdeling som tar seg av saker i utlandet, men merk at selve avdelingen ligger i Norge. Vi er usikre på om vi bør kalle den utlandsavdelingen eller utenlandsavdelingen. | Dere bør velge utenlands- i alle sammensetninger. Riktignok kan utenlandsavdelingen tolkes på to måter (i utlandet og for utlandet), men det finnes ikke noe etablert skille mellom utlands- og utenlands- i den retningen. I ordbøkene finnes det mange sammensetninger med utenlands-, blant annet utenlandsopphold, utenlandskorrespondent, utenlandsferd og utenlandsreise. Det er bare å holde seg til det mønsteret. På utenlandsområdet skiller norsk seg fra svensk og nyere dansk, som har for eksempel utlandsresa og udlandsrejse. Vi legger til flere eksempler: utenlandsbetaling, utenlandsenhet, utenlandsforbindelser, utenlandsforhold, utenlandssaker, utenlandssamtale, utenlandstjeneste, utenlandstrafikk. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skjenkebevilgning-eller-skjenkebevilling/ | Skjenkebevilgning eller skjenkebevilling? | Heter det skjenkebevilgning eller skjenkebevilling? | Svaret er skjenkebevilling, som er det samme som skjenkeløyve (nynorsk også skjenkjeløyve). bevilling = å gi lov/løyve/tillatelse bevilgning = å gi (bevilge) pen g er På nynorsk heter bevilling løyve og bevilgning løyving (man løyver penger). På nynorsk kan løyve brukes om alle slags tillatelser, særlig tillatelser fra det offentlige. På bokmål brukes ordet i praksis bare om visse typer (som drosjeløyve). Huskeregel: I bevil g- og pen g er finner vi en g! I bevi ll - og ti ll atelse har vi dobbelt l. På nettsidene våre finner du flere eksempler på ord som er til forveksling like. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fleire-hjelpemiddel-og-laekjemiddel/ | Fleire hjelpemiddel og lækjemiddel | På mange statlege nettsider kan ein lese om lækjemidlar og hjelpemidlar. Det må vel vere gale? | Ja, det er gale. Det rette er fleire hjelpemiddel og fleire lækjemiddel. Inkjekjønnsordet middel heiter middel i fleirtal: eit middel – fleire middel, nett som eit hus – fleire hus. Vi får: eit hjelpemiddel – hjelpemiddelet – fleire hjelpemiddel – alle hjelpemidla eit lækjemiddel – lækjemiddelet – fleire lækjemiddel – alle lækjemidla Ord som (eit) middel ikkje må forvekslast med Det finst to hankjønnsord som minner om inkjekjønnsordet middel. Det eine er (ein) midel ‘kapital, formue’. I fleirtal tyder det ‘pengar’. Rett nok kan midlar (pengar) vere nyttige middel, men ein må ikkje blande saman orda. Det andre er middel ‘gjennomsnitt; middeltal’, som sjeldan blir bøygt med artiklar. Det er det ordet vi har i den gamle genitiven middels. Før heitte det helst medel og medels i nynorsk. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/internett-eller-internett/ | Internett eller internett? | Må det være stor forbokstav i Internett? Og hvorfor skal det være to t -er? Er det i det hele tatt tillatt å fornorske egennavn? | Internett er navnet på et internasjonalt datanett som det bare er ett eksemplar av. Derfor har det hatt stor forbokstav i rettskrivinga: Internett (sjeldnere Internettet). Mange tenker likevel på Internett som et medium på linje med radio, film osv. Derfor åpnet Språkrådet i 2015 for å skrive navnet med liten forbokstav: internett(et). Kortvarianten nettet, som i «å være på nettet», har vi skrevet med liten n hele tida. En grundig artikkel om skrivemåten finner du i Språknytt 2/2008. Tidlig i 1990-åra var det lettere å se at Internett var navnet på et visst datanett. Den gangen var f.eks. BITNET og FidoNet synlige alternativ til Internett. Internett med -tt er det norske navnet Det skal være to t-er til slutt i navnet fordi ordet nett skrives slik på norsk. Ingen juridisk person eier Internett. Dermed kan heller ikke noen person eller organisasjon gjøre krav på internasjonal råderett over navnet, og norske myndigheter kan fastsette en norsk skrivemåte. Sammensetninger med Internett Merk at sammensetninger som skrives i ett, skal ha liten i, uansett hvordan man skriver navnet ellers. Skriver man navnet med stor forbokstav, beholder man den store forbokstaven bare hvis man bruker bindestrek, altså: internettentusiast eller Internett-entusiast. Skriver man navnet med liten forbokstav, bruker man selvsagt bare liten forbokstav i sammensetningene. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/onboarding/ | Onboarding | Vi er i gang med implementering av en ny prosess for å sikre en helhetlig mottakelse av alle nyansatte, også med sikte på å gi best mulig støtte til lederne våre. En slik prosess omtales som onboarding, men vi vil gjerne finne et godt norsk ord for dette. | Et slikt opplegg kan kalles introduksjonsprogram (for nyansatte). I ntroduksjonsprogram har blitt brukt i over seksti år i denne betydningen. Det står i Økonomisk engelsk-norsk ordbok (Kunnskapsforlaget). Det verbale uttrykket som tilsvarer onboarding, er å gå/stige om bord. Hvis man vil bruke skipsmetaforer, kan man saktens kalle programmet «Velkommen om bord» eller lignende i stedet for «Velkommen til oss». Merk at * ombordprogram ikke er en heldig konstruksjon på norsk. Ombordstigningsprogram er bedre, men unektelig langt. Påmønstring (påmønstringsprogram) er den mest treffende metaforen (å mønstre på = å ta hyre, å gå om bord). Ellers kan startpakke og mange andre ord fungere når sammenhengen (opplegg for nyansatte) er kjent. Kanskje dere kan ta kontakt med HR Norge for å diskutere alternativer til onboarding. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/marka-eller-marka/ | Marka eller marka? | Kan marka regnes som egennavn på skogen rundt Oslo? I lokalavisa jeg arbeider i, skriver vi stadig om marka i forbindelse med ny lov, hyttebygging etc. Miljøverndepartementet bruker stor og liten m om hverandre i saker om marka (Oslomarka). Hva er riktig? | Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka. Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav. Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene. Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i m arka (Oslo-marka) på linje med tur på f jorden (Oslofjorden). Flere marker, akkurat som flere fjell og flere skoger Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen. Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall. Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger. Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere. Den administrative komplikasjonen Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn. I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven). Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav. Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum, om man foretrekker det). | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/snigel-spegel-og-speilegg/ | Snigel, spegel og speilegg | Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel. | Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/. I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort. spegill > spegjel > speiel snigill > snigjel > sniel tygill > tygjel > tyel Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil]. I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-. Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oster-viner-osv-med-stor-eller-liten-forbokstav/ | Oster, viner osv. med stor eller liten forbokstav? | Hvilke regler gjelder for stor og liten forbokstav i navn på oster, viner og andre mat- og drikkevarer? | Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav. Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter. Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special. Et par eksempler kan illustrere dette: Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream. Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/holocaust-eller-holocaust/ | Holocaust eller holocaust? | Skal holocaust/Holocaust skrives med stor eller liten forbokstav? Og hva med minnedagen for denne tragedien? | Det riktige er holocaust og holocaustdagen. I Bokmålsordboka finner vi disse opplysningene: holocaust m. eller n. [altså en holocaust eller et holocaust når ordet bøyes] uttale: hål´låkåst el. hål´lokåst etymologi: gjennom engelsk, fra latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', av gresk betydning: ‘politisk motivert massedrap på folkegrupper, særlig om utryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper før og under den andre verdenskrigen’ Ordet har også blitt brukt om andre slags massedrap, som i kjernefysisk holocaust (her grenser det til både inferno og ragnarok). I 1966 kom en bok om emnet med tittelen Det store brennoffer. På den tida var ordet holocaust lite kjent i Norge. Det var først da NRK i 1979 viste tv-serien Holocaust (fra 1978), at selve ordet ble allment kjent hos oss. I hebraisk er ordet shoah brukt mer spesifikt om det jødiske holocaust, jf. Encyclopædia Britannica og denne artikkelen i The Huffington Post. Store tragedier, små forbokstaver I dag er folkemordet på jøder uten tvil det mest kjente holocaust i den moderne betydningen. Når ordet står alene, fungerer det derfor som en entydig betegnelse på dette fenomenet. Det hender at Språkrådet får henvendelser som går ut på at forbokstav i en slik betegnelse er en bagatellisering av tragedien. Vi kan forsikre om at det ikke ligger noen slik nedvurdering i rettskrivningen. Holocaust er ikke noen institusjon opprettet med det navnet, det er en hendelse. De mest omfattende og dramatiske hendelsene i verdenshistorien skrives nettopp med liten forbokstav, fra big bang (riktignok ikke normert) eller det store smellet via svartedauden og første og andre verdenskrig til ragnarok. Vi kunne hatt et system med stor forbokstav i ord som ikke består av velkjente norske element, eller i de ordene som er vanskelige å bøye, men det har vi altså aldri hatt. Vi har heller ingen regel som går ut på å skille ut det største eller viktigste fenomenet i sitt slag med stor forbokstav. I religiøst språk finnes det noen unntak fra hovedreglene (som Faderen og Sønnen), men det er ikke rimelig å legge dem til grunn. Det er riktigere å sammenligne med helvete, som skrives med liten forbokstav (i likhet med himmelen). Dagen Vi bruker generelt liten forbokstav i ord for spesielle tidsperioder (måneder, årstider, høytider, helligdager og lignende). Hvis holocaustdagen bare hadde vært navnet på et eller flere arrangement eller kulturelle begivenheter, ville det vært riktig med stor forbokstav. Men den faste internasjonale holocaustdagen er noe mer og større. Man kan sammenligne betegnelsen med ord som allehelgensdag og grunnlovsdagen. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samsvarsboying-av-svake-partisipp-av-sterke-verb-gitt-tatt-gatt-osb/ | Samsvarsbøying av svake partisipp av sterke verb (gitt, tatt, gått osb.) | Eg blir ikkje klok på om det heiter at dei er gitt eller gidd eller gitte eller gidde! I ei ordbok eg har, står det forsyne meg at bedde, tadde, slådde, stådde og gådde er moglege fleirtalsformer. Men det kan då ikkje heite at varene er gådde ut på dato? | Dei gjeldande reglane er enkle. Det heiter berre: det/han/ho/dei er gått. Som det står i punkt 3.5.2 i nynorskrettskrivinga frå 2012: «Desse supinumsformene skal ikkje ha samsvarbøying: blitt, dradd/dratt, fått, gitt, gått, latt, sett, slått, stått, tatt.» (Sett er altså her supinum av å sjå, ikkje av å setja.) Altså til dømes: Varene som vart gitt i gåve, er utgått på dato. Når partisippet står føre substantivet, lyt vi sjølvsagt setje -e etter, som i utgåtte varer. Merk at det då er -tt- som gjeld. Det tidlegare overgangssystemet Fram til 2012 kunne ein bøye slik: han/ho er utgådd − dei er utgådde og så bortetter (bortsett frå i partisipp av å bli og å la). Det stemte med samsvarsbøyinga i svake verb, som har -d(d) i hankjønn og hokjønn og -d(d)e i fleirtal: han/ho vart rodd – dei vart rodde over vatnet Men slike bøygde svake former som gidde osb. vart lite nytta i skrift. Ein grunn er nok at dei dialektane som har mest svake former som gitt, tatt og gått (i staden for dei sterke formene gjeve, teke og gjenge) statistisk har mindre samsvarsbøying i det heile. Dei bøygde formene vart aldri godt innarbeidde. Det gamle sterke systemet I meir tradisjonell nynorsk har sterke verb berre sterke partisipp, dvs. at dei sluttar på -e(n) i staden for -d eller -t. Nyttar ein slike partisipp, lyt ein samsvarsbøya: det er gjeve – han/ho er gjeven – dei er gjevne det er slege – han/ho er slegen – dei er slegne det er bede – han/ho er beden – dei er bedne før òg: det er gjenge – han/ho er gjengen – dei er gjengne Sterkt partisipp av å gå er ute av rettskrivinga og sjeldan i dialektane no. Det heiter difor: Varene som vart gjevne/gitt i gåve, er ut gått på dato. I tillegg hadde vi desse (svake) partisippformene av å sjå fram til 2012: det er sett – han/ho er sedd – dei er sedde (No heiter det berre sett – sette, som i partisipp av å setja.) Ein avgjer sjølv kva for sterke partisipp innanfor rettskrivinga ein skal nytta, men ein lyt vera konsekvent med kvart verb. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kamelsluking/ | Kamelsluking | Hvor kommer uttrykket å svelge kameler fra? | Det kommer av det bibelske å sluke kameler. I dag brukes uttrykket om det å godta noe man egentlig er imot, for å oppnå noe annet. Historisk sett er meningen en litt annen. I Matt 23,13–34 skjeller Jesus ut de skriftlærde og fariseerne. Han sier i vers 23–24: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! […] Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen! […] Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Prosaisk sagt: De rynker på nesa av uskyldige småting samtidig som de aksepterer store onder. Kamelen er ikke vond å svelge bare fordi den er stor, men også fordi den er et urent dyr, ifølge Det gamle testamentet: Av drøvtyggere eller klovdyr er det bare disse dere ikke må spise: kamelen, for den tygger drøv, men har ikke klover, den er uren for dere (3 Mos 11,4) På nynorsk heter det « Blinde rettleiarar! De siler av myggen, men svelgjer kamelen ». (Før også: «silar av myhanken ».) I ordbøker er uttrykket også oppført med betydningen ‘bite i seg en ergrelse’. I dag brukes uttrykket mest i politikken: Man går med på noe man misliker, for å få innflytelse eller holde på makta. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bjornetjeneste/ | Bjørnetjeneste | Hva betyr egentlig bjørnetjeneste? Jeg mener at det er å gjøre noen en tjeneste som viser seg å ha negative følger, mens barna mine mener at det er å gjøre noen en kjempetjeneste. Det eneste vi er enige om, er at det vil være en bjørnetjeneste om jeg gjør leksene for dem! | En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode. Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand. Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for. Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning. Lurt å kjenne og bruke uttrykket i den gamle betydningen Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste. Ordet i andre språk, og opphavet Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik: bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten. Illustrasjon av J.J. Grandville, lagt ut av Bibliothèques de Nancy på flickr.com. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spiritualitet-og-andelighet/ | Spiritualitet og åndelighet | Vi arbeider med å legge til rette omsorgstjenester for mennesker med utviklingshemming. Vi lurer på om man kan bruke spiritualitet som synonym til åndelighet. | I dag ser vi en tendens til å bruke spiritualitet mer og mer i den vide betydningen ‘åndelighet’. Dette skyldes først og fremst påvirkning fra engelsk spirituality. Vi anbefaler å bruke åndelighet om det åndelige (= sjelelige, kulturelle, religiøse) og reservere spiritualitet for det åndrike/åndfulle og vittige, slik det har vært vanlig å gjøre på norsk. Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien. Ånd(e) og spirit(us) betyr stort sett det samme. Ordene viser opprinnelig til noe luftig og gjerne hellig som kan blåses inn i mennesker (in spir asjon er opprinnelig ‘innblåsing’). Man skulle tro at de avledede ordene åndelighet og spiritualitet var like synonyme, men det er ikke fullt så enkelt. De har delvis gått sine egne veier. Spiritualitet På norsk har spiritualitet stort sett blitt brukt om det åndfulle og åndrike snarere enn det åndelige. Det spirituelle står altså i motsetning til det kjedelige (ikke til det fysiske, kroppslige og verdslige). Bokmålsordboka definerer spirituell som ‘åndfull, åndrik’ (som i «et spirituelt foredrag»), og spiritualitet som ‘åndfullhet’. En som er åndfull (eller åndrik), ‘kombinerer vektig innhold med elegant framføring’ eller er ‘vittig, fengslende’. Som plussord er spiritualitet altså omtrent det samme som ‘vidd’, som kan være helt fritt for åndelighet. Dette er i samsvar med beskrivelsen i Det Norske Akademis ordbok (NAOB): I den historiske Ordbog over det danske Sprog finnes riktignok spor av bredspektret spiritualitet som dekker det meste: ‘ det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Adjektivet s pirituell har også kunnet dekke alt dette: ‘ fuld af, præget af aand, vid; aandfuld; aandrig; vittig’. Men det er de norske ordbøkene ovenfor som viser hva som har vært gjengs bruk i norsk gjennom lange tider. Åndelighet Å være åndelig er i Bokmålsordboka forklart som: 1 ‘sjelelig, motsatt legemlig’ (som i «være godt utrustet både åndelig og kroppslig» eller «åndelig og materiell kultur») 2 ‘religiøs, motsatt verdslig’ (som i «åndelige sanger» eller «samtale om åndelige ting») Dette har vært de viktigste betydningene av åndelig i allmennspråket, og åndelighet har vært det tilhørende substantivet. Åndelighet står ikke i Bokmålsordboka, men det står i NAOB: Påvirkning fra engelsk Omtrent på samme måte har det vært skilt mellom spirituell og åndelig også på dansk og svensk. Men går vi til moderne dansk, i Den Danske Ordbog, ser vi at den brede betydningen av spirituel og spiritualitet faktisk har seilt opp på førsteplass. Også i svensk har visst vide betydninger av spirituell tidligere nærmest forsvunnet og i det siste (trolig inspirert av engelsk) kommet tilbake med litt fornyet innhold. Det nye kan være knyttet til såkalt nyåndelighet eller nyreligiøsitet. Dette feltet er for uoversiktlig til at vi tør si noe mer om det. Kanskje vil man bli nødt til å revidere de allmennspråklige ordbøkene til slutt. Rådet Det er fremdeles mange nordmenn som ikke vil gå med på at spiritualitet er fullt ut det samme som engelsk spirituality ‘åndelighet’. Vi vil nok råde dere til å bruke åndelighet hvis det gjelder det åndelige kontra det legemlige/materielle/verdslige. Det heter jo fremdeles helst åndelige behov og åndelig omsorg. Til slutt et boksøk i kilder ved nb.no som viser hvordan en fornyet interesse for åndelighet under nytt navn skjøt fart rundt 1980: | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/arhundre-eller-arhundret/ | Århundre eller århundret? | Heter det «det 20. århundre», det «20. århundret» eller «det 20. hundreåret»? | Alle variantene du nevner, er brukbare: det 20. århundre det 20. århundr et det 20. hundreår et De fleste ville vel ha sagt det 20. år et i bestemt form (altså med -t) hvis det var snakk om år i stedet for århundrer/hundreår. Men uttrykkene med århundre uten -t kan sees som faste uttrykk som har stivnet i ubestemt form i skrift. Riktignok er uttalen av bestemt og ubestemt form nøyaktig den samme, så det er egentlig umulig å fastslå hva folk faktisk sier. Men varianten uten -t er uansett fremdeles den vanligste i skrift. Den kan regnes som en viderutvikling av det dansk-norske «det … århundrede» (ofte uttalt med trykk på - hund -). Merk at skrivemåten «det 20. århundrede» ikke lenger er korrekt. Varianten hundreåret Hundreår svarer grammatisk til tiår og tusenår (for årti og årtusen). Hundreår er obligatorisk i nynorsk. I disse to eksemplene har vi harmonisert formene så langt det går: Vi lever i det tredje tiår* av det første århundre i det tredje årtusen/millennium etter Kristi fødsel (= ubestemt form) Vi lever i det tredje tiåret av det første hundreåret i det tredje tusenåret/millenniet etter Kristi fødsel (= bestemt form) (* Årti brukes sjelden.) Det neste og det forrige Bestemt form (-et) er blitt det vanligste i disse uttrykkene: i det neste/kommende århundre(t) men ennå ikke i i det forrige århundre(t) Det er fremdeles klart vanligst å bruke det faste uttrykket i forrige århundre og på nynorsk i førre hundreåret | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/droyt-vel-og-knapt-snaut/ | Drøyt/vel og knapt/snaut | Er det forskjell på drøyt hundre kroner og vel hundre kroner? Eller på knapt og snaut? Bør man skrive knapt/snaut eller knappe/snaue? | Drøyt og vel er det samme, og knapt og snaut er det samme. Man bør holde drøyt/vel klart atskilt fra knapt/snaut, men bøyningen er det ikke så nøye med. Tradisjonell betydning og bruk Dette er det tradisjonelle systemet, som de fleste fremdeles holder seg til: DRØYT/DRYGT / VEL = litt mer enn (også godt og vel) KNAPT / SNAUT = litt mindre enn (jf. en knapp time) eller akkurat så vidt nok (jf. et knapt flertall) Også svenskene bruker drøyt (dvs. drygt, som det også heter på nynorsk) og vel (väl), mens danskene heller bruker godt (og vel). Knapt er fellesnordisk. Snaut er særnorsk i nyere riksspråk, men finnes i eldre/dialektal svensk; det skrives snautt på nynorsk og uttales flere steder /snøtt/. Islandsk har rúmlega på plussida og tæplega på minussida. Her er noen mulige setninger på bokmål: Etter drøye to år hadde jeg skrevet knapt hundre sider / hadde jeg knapt nok råd til å betale husleia. Etter vel to år hadde jeg skrevet snaut hundre sider / hadde jeg snaut nok råd til å betale husleia. Etter litt over to år hadde jeg skrevet litt under hundre sider / hadde jeg bare så vidt råd til å betale husleia. Sammenhengen avgjør om snaut og knapt betyr ‘så vidt over (et visst mål)’ eller ‘like under’. Det kan være en tendens til at f.eks. et snaut/knapt år oftere enn før blir tolket som ‘så vidt over’ (slik at det faller sammen med nyansen i en snau/knapp seier); i så fall skaper det et press på drøyt. Om bøyningen: Når det etterfølgende substantivet står i flertall (som i drøyt/drøye to uk er), har det sjelden noe å si om man velger drøye eller den adverbielle formen drøyt. Det samme gjelder snaut/snaue, knapt/knappe. Den nyeste av disse variantene er knappe. Drøye var nok vanligere enn drøyt før. Uansett har det ubøyelige adverbet vel vært det vanligste i skriftmålet i forbindelse med slike overslag på plussida. Drøyt/drøye i den samme betydningen kom for alvor på banen i 1980-åra, og nå er stillinga nokså jevn. Vakling Noe som er drøyt/drygt, rekker langt, i motsetning til noe som er knapt eller snaut. De fleste med norsk som morsmål vet at noe drøyt er noe kraftig eller rikelig, og at knapphet er mer eller mindre det samme som mangel. Likevel er forståelsen i endring. Mange unge nordmenn tolker nå drøyt/drygt og vel som ‘cirka’ eller til og med ‘mindre enn’. Her er resultatet av en uformell undersøkelse Språkrådet gjorde gjennom sosiale medier i slutten av februar 2021. Spørsmålet var altså om uttrykkene drøyt 100 og vel 100 betyr ‘litt under 100’, ‘cirka 100’ eller (som før:) ‘litt over 100’. Merkelig nok er vel mindre utsatt for semantisk «nedskjæring» enn drøyt hos de yngre, men legg merke til at vel begynte å vakle først. En grunn til at vel har vaklet i norsk, kan være at vi også har et trykklett vel som signaliserer usikkerhet eller forbehold (jf. «det er vel slik»). Men det forklarer ikke hvorfor godt (også uten vel) har vært utsatt for den samme tendensen i dansk, se nedenfor. Nordisk tendens I Danmark er bruken av synonymene godt og vel og godt blitt ustø (se betydning 8.a under godt i Den Danske Ordbog). Uttrykket godt og vel er intakt i selve ordboka, men andre kilder forteller at halvparten av de unge tolket det som ‘nesten’ allerede i 1960-åra. Danskene bruker ikke ordet drøjt slik vi gjør, men svenskene bruker drygt. En undersøkelse utført av Institutionen för svenska språket ved Gøteborgs universitet kan tyde på at nordmenn ligger et drøyt eller snaut hestehode foran svensker i vaklende forståelse: (Den første søyla = folk som er født på 1940-tallet, den siste søyla = folk som er født på 1990-tallet. Blått = ‘litt mer’, oransje = ‘cirka’ og grått = ‘litt mindre’.) I den seinere tid har drøyt/vel og knapt/snaut fått kraftig konkurranse av de mindre fyndige, men unektelig lettfattelige uttrykkene i overkant og i underkant. Det kan kaste noe lys over endringer i norsk og dansk, men ikke i svensk, der disse uttrykkene ikke brukes. Vi kjenner altså ikke hovedårsaken til endringene. Det er velkjent at synonymer ikke holder seg helt synonyme lenge, men det er langt fra noen fullgod forklaring. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nar-det-kommer-til/ | Når det kommer til | Jeg er norsklærer på en videregående skole. De fleste elevene mine skriver «når det kommer til …» der jeg ville ha skrevet «med hensyn til / hva angår / når det gjelder». Det har kommet så langt at jeg har sluttet å rette. Er det riktig? | «Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette. Anbefal gjerne «når det gjelder». Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser. Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på ett eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik: Tradisjonelt: Da det endelig kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne. Nyere («when it comes to»): Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. (Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.) Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/saksområdet, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat. Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med rød penn. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klar-som-et-egg/ | Klar som et egg!? | Hvorfor snakker vi om å være klar som et egg? | Vi vet ikke. Kanskje har dette begynt som en misforståelse som er blitt spredd etter en omgang med intern humor, for eksempel i en skoleklasse. Uttrykket kan da ha blitt vrengt og vridd til noe helt annet enn det begynte med. Mange forklaringer er lansert. Vi tviler på alle. Visuelt klar? Noen har foreslått at utgangspunktet er klar som blekk, andre at det er det engelske sure as eggs are eggs. Andre viser til eggehviten og dens klarende virkning på kraft. Men spørsmålene tårner seg opp: Hvordan kan klar ‘gjennomsiktig’ ha blitt til klar ‘parat’, hvorfor skulle man omtale eggehviten som et egg, og hvorfor kaller man middelet (istedenfor produktet) rent? Parat Mest logisk er uttrykket «klar som et egg» kanskje om vi tenker på befruktningsklare egg. «Klart til klekking» er også en mulighet, selv om det strengt tatt er kyllingen som er parat. Egg kan også være klare til servering/fortæring, jf. klar som et ferdigkokt egg. Dette er ikke noe vanlig bilde, men flere av våre lesere mener vi her har den beste forklaringen. Opprinnelse Det finnes visst også noen som sier klar som en egg. Enkelte (bl.a. Finn-Erik Vinje i VG 18.8.2015) hevder at dette er mer opprinnelig, og at opphavet er skarp som en egg. Vi har ikke funnet noe godt belegg for dette. Uttrykket er kjent i skriftlig bruk siden midten av 1980-åra (vel å merke med et egg), men det hevdes å være et par tiår eldre i muntlig bruk. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/lovbrudd-forbrytelser-forseelser-o-a-pa-nynorsk/ | Lovbrudd, forbrytelser, forseelser o.a. på nynorsk | Korleis omset vi bokmål forbrytelse og forbryter til nynorsk, og kva heiter forseelse på nynorsk? | I jussen har ein skilt mellom to slags lovbrot (= bokmål lovbrudd). Den mest alvorlege forma har ein kalla brotsverk, som svarer til bokmål forbrytelse. Den andre forma er misferd, som heiter forseelse på bokmål. No heiter alt berre lovbrot. Den som gjer seg skuldig i eit brotsverk, på bokmål forbryteren, vart frå gammalt kalla brotsmann på nynorsk. I dag kan ein gjerne nytte brotsperson i staden, som ein overordna, kjønnsnøytral term. Det er òg mogleg å skilje mellom brotsmenn og brotskvinner. For folk som gjer seg skuldige i misferd, finst det ikkje noka særskild nemning (slik det heller ikkje gjer på bokmål for det tilsvarande). Den som bryt lova og gjer seg skuldig i anten brotsverk eller misferd, blir kalla gjerningsperson med ei overordna, kjønnsnøytral nemning som høver like godt på bokmål som på nynorsk. (På bokmål heiter det òg forøver.) | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/apostrof-i-toern/ | Apostrof i «Toer’n»? | Vi skal lage en spalte på en hjemmeside for en fotballspiller med drakt nummer to. Denne spilleren ønsket å kalle spalten sin for «Toern». Men hva er den rette skrivemåten? Er det Toeren, Toer’n, Toern eller kanskje Toer-en? | Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut. Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget. Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’). Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel. Se regler for bruk av apostrof. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bruk-av-stor-forbokstav-i-overskrifter-og-titler/ | Bruk av stor forbokstav i overskrifter og titler | Jeg ser at det ofte brukes stor forbokstav i alle ordene i sangtitler, kapitteloverskrifter og lignende. Er det riktig? | Nei. På norsk skal bare det første ordet i en tittel ha stor forbokstav. Unntaket er selvsagt egennavn i tittelen, det vil si personnavn, stedsnavn og andre navn som skal skrives med stor forbokstav ellers også. Den samme regelen gjelder kapitteloverskrifter og liknende i andre sjangre. Det overforbruket av store bokstaver som du har lagt merke til, kommer nok av engelskpåvirkning. (Stillingstitler, som er noe helt annet, skal ha liten forbokstav.) | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/klinten/ | Klinten | Kva er denne klinten som ein skil frå kveiten? | Klinte er eit ugras i nellikfamilien med giftige frø. Nemninga har vore nytta i omsetjing av Matt 13,24 –30, der det står om ein fiende som sår ugras i kveiten til ein mann. Men kva er dette bibelske ugraset? I dei nyare norske bibelomsetjingane har det stått ugras eller ugress, bortsett frå i 1938-bibelen på nynorsk, som hadde svimling (Lolium temulentum). Det var ei god omsetjing, og mange meiner dette er mest korrekt, jf. denne engelske Wikipedia-artikkelen. Svimling er òg giftig, som namnet tyder på, og liknar i eit stadium mykje på kveite. Men korkje nynorskomsetjinga med svimling eller bokmålsversjonen av uttrykket har det velklingande bokstavrimet vi finn i k linte og k veite. Vri på klinten Somme har falle for freistinga til å pynta på uttrykket, jamvel om meininga blir snudd på hovudet, såleis VG 20.1.1992: Meningsmålinger viser at velgerne, iallfall hittil, har skilt Clinton fra hveten blant de demokratiske kandidatene. Clinton får 23 prosents oppslutning, og slår klart sine hardeste konkurrenter (20.1.1992) For sjølv om klinte no er freda, er det å skilja klinte frå kveite unekteleg å skilja verdlaust frå verdfullt, i den rekkjefølgja. Anna relevant og verdlaust rask Hjå Matteus handlar det om å brenna klinten etter skurden. Meir relevante sorteringsprosessar i norsk landbrukssoge er på den eine sida luking og på den andre sida tresking og drøfting. Det siste er når agner og snerper blir skilde frå kornet. Dette er òg bibelsk: Minst seks stader jamfører Bibelen folk med agner som fyk for vinden, verdlause. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skambein-og-skamlepper/ | Skambein og skamlepper | Er det ikkje på tide å bli kvitt orda skambein og skamlepper? Kanskje det bør heita lystbein og lystlepper i staden? | Det kan og bør kallast underlivsbein og kjønnslepper. Blomstrande nemningar som lystbein og lystlepper kan gjerne reserverast for lyrikk og erotikk. No bør ikkje gamle ord skiftast ut berre fordi dei ikkje er heilt logiske, eller fordi vi ville valt noko anna om vi skulle starta på nytt i dag. Språk og kommunikasjon er i stor grad basert på at vi ikkje startar frå grunnen av, men byggjer på det kjende. Dersom eit ord har sterkt negative konnotasjonar som opplagt råkar meir eller mindre utsette grupper, og det finst eit praktisk alternativ som er lett å læra, bør ein likevel vurdera alternativet. Slik er det med skambein og skamlepper. Visst er det kulturhistorisk interessante ord, men det gjer dei ikkje automatisk verneverdige. Desse to orda har vi frå det språklege hopehavet med dansk, der det har heitt skamben og skamlæber. Skam er eit gammalt dansk ord for (særleg kvinnelege) kjønnsdelar (sjå tyding 1.4 her). Noko skam -ord av dette slaget finst det ikkje spor av i særnorsk tradisjon. (Derimot har konstruksjonen nårebein såvidt vore brukt i skrift, jf. det gamle ordet nåre ‘lårkrik, overgang mellom lår og underliv’.) Danskane går over til kønslæber for tida, men vi har kome lenger. Ordet kjønnslepper er innarbeidd i norsk. Det er stutt og greitt og nesten sjølvforklarande. Alternativet til skambein er ikkje like stutt, men klårt og godt: Ordet underlivsbein vart lansert i Menneskeorganismen (1919) av K.E. og Alette Schreiner, sjå utklipp nedanfor. Ordet har lenge stått i ordbøkene. Her er oppslaget i Medisinsk ordbok av Magne Nylenna (på ordnett.no): Språkrådet meiner underlivsbein er greitt, og vel så råkande som kjønnsbein, som òg har vore lansert. Ein grundigare artikkel om emnet, med den motsette konklusjonen, står i Tidsskrift for Den norske legeforening. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/mykje-ver-mye-vaer/ | Mykje vêr / mye vær | Eg høyrer no støtt at det er mykje vêr (eller på bokmål: mye vær) der eller der. Er dette rett ordbruk? | Ja, i og for seg, men oftast finst det betre alternativ. Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok. På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av dei gode uttrykka mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis i krigsåra. Det er likevel uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og i tillegg mange eller bråe vêrskifte. Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det. Om ein ikkje viser til eit samansett fenomen av det slaget som er nemnt ovanfor, kan ein heller seia uvêr, ruskevêr eller skiftande vêr. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/koppeepidemi-ikke-kopperepidemi/ | Koppeepidemi, ikke kopperepidemi | I en av våre større dagsaviser leste jeg nylig om «kopperepidemiene» som har tatt livet av så mange opp gjennom tidene. Men det heter vel fremdeles koppeepidemiene? | Ja, å skrive koppe r epidemi kan sammenlignes med å skrive meslinge r epidemi. Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-. Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!) Boler og pokker I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning. Kopper- er noe annet Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep! | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/med-samme-mynt/ | Med samme mynt | Hva er opprinnelsen til uttrykket betale med samme mynt? Og hvilken mynt er det snakk om? | Uttrykket er gammelt i norsk og dansk. Det finnes allerede i Peder Syv s ordtakssamling fra slutten av 1600-tallet. Ludvig Holberg har brukt med [ens] egen mønt, og det svarer godt til det engelske uttrykket pay back in one’s own coin, som skal være belagt enda tidligere. Det er all grunn til å tro at uttrykket er eldgammelt, og det kan godt ha oppstått flere steder uavhengig av hverandre. Uttrykket forekommer i flere varianter, bl.a.: få/gi igjen med samme mynt, betale/svare med samme mynt (og dessuten i samme/like mynt). Man kan få igjen med samme mynt mange steder, blant annet i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Russland. I en hel rekke land kan man dessuten få smake sin egen medisin på landets språk. Hvilken medisin eller mynt det opprinnelig har vært snakk om, vet vi ikke, men poenget er uansett hverken valuta eller valør, men den rene gjengjeldelsesverdien. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/talkshow/ | Talkshow? | Eg lurer på om ein skriv ordet talk show i to ord som på engelsk, eller om det er såpass fornorska at ein skriv det i eitt? Finst det forresten eit norsk ord for fenomenet? | Talkshow er teke inn i fleire norske ordbøker i denne forma, altså skrive i eitt. Eit alternativ er prateprogram. I Språknytt 2/1995 står det om ein som datagenererte 250 framlegg til avløysarord for talk show. På Språkrådet si liste « På godt norsk » står det berre eitt ord: prateprogram. Det er dessverre dobbelt så langt som det engelske, men til gjengjeld nokså lett å uttale, presist og med bokstavrim. Det har slått bra gjennom. Eit anna ord for denne typen tv- drøs er chat show (britisk-engelsk). Ein vidare kategori er samtaleprogram (frå kring 1950). | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hverken-bror-eller-soster-eller-begge-deler/ | Hverken bror eller søster, eller begge deler | I vår organisasjon har vi hatt en debatt om rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Vi vedtok å bruke ordet hen for å vise til personer som hverken definerer seg som kvinne eller mann. Men dette har gjort oss oppmerksomme på andre mangler i språket. En «hen» kan vel ikke være enten bror eller søster? Enn si sønn eller datter eller mor eller far? Hva kan vi bruke i stedet? | Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet. Fordelen med det er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer. Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt. Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/oversvommelse-pa-nynorsk/ | Oversvømmelse på nynorsk | Eg leiter etter det rette ordet for oversvømmelse på nynorsk. Det kan då ikkje heita oversvømming eller oversymjing? Somme snakkar om rare nynorskord, men kvifor heiter det eigentleg oversvømmelse? | Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn. Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til. Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming. Andre ord Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt. Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d). Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar). Überschwemmen Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘ fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/allikevel-likevel/ | Allikevel, likevel | Hva er forskjellen på ordene allikevel og likevel, og i hvilke sammenhenger er det ene å foretrekke fremfor det andre? | Det er ingen betydningsforskjell mellom allikevel og likevel. Likevel kan brukes til alt. Husk at allikevel har én l i vel og to i all. Oppslagene i Den Danske Ordbog og Ordbog over det danske Sprog (se henholdsvis alligevel og ligevel) tyder på at allikevel lenge ble brukt i danske dialekter og sosiolekter før det ble godtatt i skrift, men på nb.no ser vi at norske skribenter brukte alligevel flittig på 1800-tallet. Det har til og med oppstått norske uttaleformer som allikavel. I norsk folkemål før i tida har andre ord og uttrykk vært vanligere: likevel, lika vel, likvel og lell (ofte med æ -uttale i vel). Funksjonsdeling hos noen språkbrukere Det er neppe obligatorisk å bruke allikevel i noen sammenheng. Men selv om ordene er synonymer og bruken er mest dialektalt betinget, finnes det nok tilløp til en funksjonsdeling mellom ordene langs de linjene som er skissert nedenfor. Hos dem som har begge varianter i målet sitt, spiller nok rytmen en rolle. I norsk er det normalt at en trykksterk stavelse følges av en trykksvak, og man kan veksle mellom de to variantene slik at dette rytmemønsteret opprettholdes. Denne muligheten er ikke minst nyttig i bunden form, jamfør «Det ble jul allikevel» fra «Julekveld i skogen». Her er jul trykksterkt. Noen foretrekker allikevel når de vil framheve en motsetning. Hos dem er allikevel en forsterket variant av likevel. En ordbok sier at allikevel ofte blir brukt i slutten av en setning. Når den samme ordboka nevner eksempelet «det kan så allikevel ikke bli noe av», viser dette trolig en annen forskjell, nemlig at allikevel gjerne får så foran seg, noe som tradisjonelt sjelden er tilfellet med likevel. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/vaere-med-og-eller-a/ | Være med og eller å? | Heter det virkelig «Vil du være med å forme morgendagens løsninger?» I mine ører skurrer det kraftig! | Det er ikke galt, men vi holder en knapp på «med og», eventuelt «med på å», i alle fall når det er entydig. Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) viser at begge deler går an: 1 du var med og form et dem (samme form, nemlig preteritum, derfor «og») 2 du var med å form e dem (ulike former, derfor «å») Nedenfor følger utdyping for spesielt interesserte. «Og» til sideordning og underordning «Og» indikerer grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ofte grammatisk sideordning til å uttrykke logisk underordning. I dette tilfellet uttrykker det første verbalet et aspekt ved det andre, nærmere bestemt delaktighet i formingen. Forskjellen mellom grammatisk sideordning med og uten logisk underordning blir tydeligere med nektelse: Du var ikke med og formet det (= logisk underordning; ett «ikke» står til begge verbene) Du var ikke med og formet det (heller) ikke (= sideordning) Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på disse to tolkningene: Han var med og plaget oss a) ‘han var med (noen på) å plage oss’ b) ‘han var med (noen/oss) – og dessuten plaget han oss’ I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller». «Å» må også godtas Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise». Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har denne uttrykksmåten lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Men det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …»? Ulike råd På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (2002), s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig. Konklusjonen er uansett at «være med og» er det tryggeste valget. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/perimeter-kjonn-og-kringvern/ | Perimeter: kjønn og kringvern | Jeg har lest korrektur på en tekst for Forsvaret og rettet perimeteret til perimeteren. De sier at det er feil. Hva er riktig? | Perimeteren er riktig, selv om intetkjønnsformen er etablert i Forsvaret. I Bokmålsordboka finner vi I perimeter m3 (fra gr. av peri- og meter) omkretsen av en mangekantet figur II perimeter n. (se II - meter) apparat til å måle øyets synsfelt med Ordet for apparatet har altså intetkjønn. Det blir en parallell til termometeret (intetkjønn) og diameteren (hankjønn). I Forsvaret brukes ordet i forbindelse med kringvern (perimeter defence), og da er det opplagt betydning I ovenfor, altså hankjønnsordet, vi har med å gjøre. Jamfør også svensk perimetern og dansk perimeteren. Men de militære har nok ikke vært så opptatt av det opphavet perimeter har som hankjønnsord i plangeometrien. De har skiftet kjønn på det. Det samme ser vi hos oversettere av spenningslitteratur fra engelsk. Enkelte ordbøker har bidratt til forvirringen. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/uttale-av-k-som-i-kald-eller-som-i-kylling/ | Uttale av k som i «kald» eller som i «kylling» | Finst det faste reglar for når bokstaven k skal uttalast som i kald, og når han skal uttalast som i kylling? | K uttalar vi med kj-lyd framfor i, y, ei og øy, elles med vanleg k-lyd. Nokre lånord har unntak frå regelen. G lyder dei same reglane som k, men blir til j. Framfor i, y, ei og øy uttalar vi altså k som /kj/ og g som /j/: kime, kylling, keisam, køyre gilde, gyllen, geipe, gøyme Framfor dei same lydane uttalar vi bokstavkombinasjonen sk som /sj/: skinn, skyte, skeiv, skøyte Framfor andre vokalar uttalar vi k og g hardt, altså k som /k/ og g som /g/. Merk at vi nesten aldri skriv j mellom k/g og vokalane/diftongane ovanfor. Jamfør regla: «I-en og y-en var ute i byen. Der møtte dei ein j, han fekk ikkje vere med.» Det er litt tilfeldig at e og ø i si tid ikkje vart omfatta av denne regelen (medan ei og øy vart det). Språkhistorisk har i, e, ei, y, ø, øy mykje sams; sjå nedanfor. Unntak og årsak For mange hundre år sidan hadde vi ein periode då k og g automatisk vart til kj- og (g)j- føre alle dei såkalla fremre vokalane i, e, æ, y og ø (medrekna diftongane ei og øy). Ord med hard k og g føre desse vokalane må altså vera komne inn i nyare tid, eventuelt har dei hatt ein annan rotvokal tidlegare. Det er altså særleg blant lånorda vi finn unntak frå skrivereglane. Verbet å gøy (slik hundar gjer) er gammalt i norsk og har regelrett j-lyd, medan substantivet gøy ‘moro’ er lånt inn frå engelsk og har g-lyd. Unntaka følgjer ikkje noko greitt system. Såleis har vi kj-lyd i keramikk, men k-lyd i kiwi. Lånordet keiser har k-uttale i bokmål, medan nynorsk keisar helst skal uttalast /kjeisar/. Kynisk heiter i dag /kjynisk/, men hadde helst hard uttale før. Det er blitt betre integrert i norsk. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/a-innlede-en-setning-med-men-eller-og/ | Å innlede en setning med «men» eller «og» | På barneskolen lærte vi at man aldri skal begynne en setning med «og» eller «men». Men er dette egentlig en regel? Og hvor stammer den i så fall fra? | Dette er en gammel skoleregel med ukjent opphav. Den kan fungere greit som hovedregel, men den bør ikke følges slavisk. Finn-Erik Vinje nevner i boka Bedre norsk (Fagbokforlaget, 1998) at det kan finnes gode logiske grunner til å innlede med «og» eller «men»: Iblant har man behov for å binde sammen konkluderende setninger med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord:... dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men. Vinje kaller skoleregelen en «riktig dum regel», og det er sant, strengt tatt. Men som hovedregel er den ikke så dum. Noen peker på at Bibelen er full av setninger innledet med «og», men det er ikke noe vektig argument mot å vise måtehold i vanlig verdslig sakprosa. Å innlede setninger med «og», «men» eller «for» kan være et stilistisk virkemiddel. Vil man bevare virkningen, bør man bruke virkemiddelet med måte. Overdreven bruk kan som all repetisjon virke barnslig eller muntlig og gjøre leseren lei eller irritert. Regelen er nok ganske internasjonal, for den diskuteres flittig på nettet. Det er lett å se for seg monotone elevtekster som har fått fortvilte lærere i mange land til å ta for hardt i. At svenskene kjenner regelen godt, finner vi bevis for bl.a. i Göran Tunströms Prestungen (s. 111). | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/atkomst-og-atferd-eller-adkomst-og-adferd/ | Atkomst og atferd eller adkomst og adferd? | Heter det atkomst eller adkomst, atferd eller adferd? | Begge skrivemåter er riktige, se Bokmålsordboka, der du også finner betydningene av ordene. Vi har to ulike ad i norsk, det latinske ad (som i advent) og det opprinnelig danske ad. Til den danske preposisjonen ad svarer i særnorsk tradisjon at og åt (jf. nynorsk åtferd). Før 1938 het det ad- i bokmål. Så ble ordene delvis fornorsket. I «Ny rettskrivning 1938. Bokmål » står det på s. 16: « at- skal skrives føre ustemt kons[onant]». Foran stemt konsonant fortsatte man både å si og å skrive ad-. Preposisjonen/adverbet i fri bruk skulle hete at, som i å skille at, mens for eksempel innad og utad, som savnet et særnorsk motstykke, ble stående med -d. Vi fikk dessuten synonympar som åtvaring og advarsel (det var ingenting som het advaring fra før). I ordlista i det samme dokumentet finner vi blant annet atferd, atskillig og atspredelse, mens atkomst mangler. Men 1940-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok har med atkomst, som er den formen man skulle vente (k er jo ustemt). Variantene med ad- foran ustemt konsonant kom inn igjen i bokmål 1. juli 2005 som valgfrie former. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hannhund-annet-ord/ | Hannhund – annet ord? | Jeg lurer på om det finnes et usammensatt ord for ‘hannhund’? Altså så å si det motsatte av tispe? | Det finnes ikke noe ord som er utbredt og allment kjent i dag, men jo, rakke kan brukes slik. Der man konsekvent sier tispa eller bikkja om hunndyret, vil man kunne bruke hunden entydig om en hannhund. Når språket har ord som bukk, vær, hingst, okse, råne, men ikke noe like kjent spesialord for hannhund, kan det henge sammen med at kjønnsforskjellen hos disse andre dyreartene har vært økonomisk viktigere for folk her i landet. Men på dette området finner vi ingen klare kriterier. Hannhund er et ganske velfungerende ord. Hunnhund /hunnhunn/ kan vi derimot klare oss uten. Vi har både tispe, tik, tikse og teve, og mange steder betyr bikkje fremdeles ‘ hunnhund’, som det opprinnelig gjorde. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/de-gule-vestene/ | De gule vestene | Bør ikke dette navnet skrives med stor forbokstav? En bevegelse trenger vel ikke å ha en ledelse og en organisasjonsstruktur for å ha stor forbokstav? Dessuten betyr jo navnet noe annet enn «gule vester» i bokstavelig forstand. | Jo, det er nok nettopp en organisasjon som må til for at en bevegelse skal bli omtalt med stor forbokstav. Inntil videre bør vi skrive «de gule vestene» eller «gulvestene». Organisasjoner har vedtatte navn og stor forbokstav, mens løsere bevegelser eller grupper snarere har kallenavn eller betegnelser med liten forbokstav. Det har ingenting å si om betegnelsen er metaforisk eller (som i dette tilfellet) metonymisk. Noen litt haltende paralleller fra fransk historie er sanskulottene, jakobinerne og kommunardene. Drar vi til Thailand, finner vi gulskjortene og rødskjortene. Dersom bevegelsen stifter en vedtaksfør organisasjon med navnet «De gule vestene», og organisasjonen utvikler seg i en annen retning enn bevegelsen som helhet, kan vi i prinsippet få et språklig skille mellom «De gule vestene» og den større bevegelsen «de gule vestene». | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/misledende/ | Misledende? | Jeg benyttet meg av ordet misledende i en artikkel forleden og fikk det glatte lag i kommentarfeltet etterpå. Kan ikke ordet brukes? | Du har ikke gjort noe direkte galt, men du kunne gjerne valgt noe annet, nærmere bestemt villedende eller misvisende. Å mislede har vært i bruk i både norsk og dansk og svensk, men ble regnet som ganske litterært og foreldet i norsk for over hundre år siden. Når ordet nå sprer seg, er det i hovedsak som et nyere oversettelseslån fra engelsk (to mislead). Rent formelt glir ordet greit inn i det norske ordforrådet (igjen). Men spørsmålet er om ordet trengs. Oftest gjør det ikke det. Det tradisjonelt mest brukte på norsk er villedende og misvisende. Vi oppfordrer deg til å holde disse gode ordene i hevd der de er dekkende. Det kan tenkes at mislede dekker noen nyanser som de to synonymene ikke dekker (f.eks. når det gjelder å føre noen på moralske avveier, å «mislede» dem til noe). Men om man ikke vil risikere at det klinger av oversettelseslån, bør man oftest velge noe annet. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/statsforvalteren-stor-eller-liten-forbokstav/ | Statsforvalteren – stor eller liten forbokstav? | Vi har lært at fylkesmannen (personen) skal skrives med liten forbokstav og Fylkesmannen (kontoret) med stor. Stemmer regelen? Og gjelder den også for statsforvalteren? | Ja, regelen er den samme som før. Vi skriver Statsforvalteren (før: Fylkesmannen) med stor forbokstav når vi sikter til et visst statsforvalterembete: Jeg fikk et brev fra Statsforvalteren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket fra Statsforvalteren heter det at … Eg fekk eit brev frå Statsforvaltaren i Trøndelag (= fullstendig navn). I vedtaket frå Statsforvaltaren heiter det at … Det er ikke ofte vi har bruk for kortformen med stor forbokstav, altså Statsforvalteren med referanse til et visst embete, men uten eksplisitt stedsangivelse. Det er heller ikke noen stor feil å bruke liten forbokstav i slike tilfeller. Når vi viser til personen, bruker vi liten forbokstav: I går drakk jeg kaffe med statsforvalteren i Trøndelag. Dette følger dessuten av at titler har liten forbokstav på norsk. Også når vi viser til forvaltningsorganet generelt, bruker vi liten forbokstav: Det er statsforvalteren (= statsforvalterne) som har ansvar for forvaltningen av … Kontakt statsforvalteren i ditt fylke. (Her viser man for så vidt den enkelte borgeren til én spesifikk statsforvalter, men man viser samtidig til alle statsforvalterne.) | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/er-ho-nordmann-eller-nordkvinne/ | Er ho nordmann eller nordkvinne? | Må eg, som er kvinne, kalle meg nordmann, eller kan eg bruke nordkvinne i staden? | Tydinga til eit samansett ord er ikkje alltid summen av delane. Nordmann kan brukast om folk av begge kjønn. Ingen kan nekte deg å skrive nordkvinne, men ver klar over at det kan verke litt påfallande. Nynorskordboka definerer nordmann som ‘person frå Noreg’. Før vart ordet mann meir nytta i tydinga ‘menneske’, medan t.d. kar fungerte kjønnsspesifiserande. Etter kvart har mann vorte meir innsnevra til ‘menneske av hankjønn’, så det er ikkje rart at somme reagerer mot å bli kalla nordmann. Det er ikkje noko i vegen for å bruke ordet nordkvinne. Dette ordet er noko brukt, men ikkje så mykje at vi kan seie at det er etablert i norsk allmennspråk. Ofte kan det vere vel så naturleg å bruke uttrykket norsk kvinne. Om ein ikkje vil spesifisere kjønnet, kan ein elles bruke adjektivet norsk aleine, som i «eg er norsk». I mange dialektar har det forresten heitt ein norske, på line med danske og svenske. Du kan lese meir om kjønn og språk i rettleiinga « Kjønnsbalansert språk » på nettsidene våre. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/syklist-kolliderte-med-bil/ | Syklist kolliderte med bil | Jeg leser stadig om språklig usymmetriske kollisjoner mellom biler (i stedet for bilister) og syklister (i stedet for sykler). Her skjules bilføreren (og dennes ansvar) bak panseret. Hva er grunnen? Kan Språkrådet gjøre noe med dette? | Vi ser at det er en uheldig ubalanse her, men den kan ha gode grunner. Det spørs om det finnes noen patentløsning. Det er lite Språkrådet kan gjøre i første omgang. Vi kan gjerne anbefale kombinasjonene sykkel + bil syklist/syklende + bilist/bilfører der det passer. Vi kan likevel ikke si at syklist + bil er helt uforsvarlig. Generelt er det nok vanligere å nevne kjøretøyet i stedet for føreren når kjøretøyet er stort og føreren sitter skjult. Når en fører har større masse enn kjøretøyet sitt, driver det fram sjøl og troner på toppen av det, er det ikke så rart at føreren kommer i fokus når en kollisjon skal omtales. Det som støter sammen når en bil og en sykkel kolliderer, er i første rekke selve bilen, sykkelen og syklisten. Rent fysisk er bilisten faktisk i bakgrunnen. Det at helsa til syklisten står på spill, gjør det også naturlig å fokusere på den mjuke trafikanten og det harde kjøretøyet. Den uheldige kombinasjonen er altså godt motivert. Men journalister kan gjerne prøve å jevne ut språkbruken slik at ingen av «aktørene» blir kamuflert, eventuelt slik at de blir like godt kamuflert. Hvis bare én person nevnes, er det jo bare én mulig ansvarlig som er omtalt eksplisitt. Det finnes også alternativer til syklist. Hvis en «tretti år gammel kvinne på sykkel er påkjørt på Drammensveien», kan man jo skrive nettopp det. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sammensetninger-med-egennavn-oslofolk-ibux-tablett/ | Sammensetninger med egennavn: oslofolk, Ibux-tablett | Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd? | Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett. Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv. Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff). Bare små bokstaver Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde. Når helheten er et egennavn, eller nesten Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)! Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jernbanestasjon-eller-togstasjon/ | Jernbanestasjon eller togstasjon? | Eg er ein ihuga jarnbanemann som ergrar meg grøn når eg høyrer det nymotens og barnslege ordet togstasjon. Kva seier Språkrådet om det? | Det er ingen tvil om at jernbanestasjon (nynorsk òg jarnbanestasjon) er det tradisjonelle i både fagspråk og allmennspråk. Togstasjon er nokså nytt i ordbøkene. Rådet vårt er å halda seg til jernbanestasjon, særleg når ein skriv. Men vi trur du må venja deg til å høyra togstasjon òg, for helsa si skuld. Nedanfor er eit frekvenssøk i aviskjelder ved nb.no: Frekvenssøk i bokkjelder: | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/strategiplan-2007-2010-trearsplan-eller-firearsplan/ | Strategiplan 2007–2010: treårsplan eller fireårsplan? | Korleis skal ein forstå tittelen «Strategiplan 2007–2010»? Omfattar planen berre åra 2007, 2008 og 2009, eller gjeld han for 2010 òg? Med andre ord: Er dette ein treårsplan eller ein fireårsplan? | Vi les denne tittelen slik at planen òg dekkjer året 2010, altså at det er ein fireårsplan. Du kan samanlikne dette med uttrykk som «måndag–fredag». Når det siste ordet står for noko som har utstrekning i tid (ikkje berre eit tidspunkt), er vi vane med at ‘til’ betyr ‘til og med’. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hvorfor-er-det-stum-e-i-mange-norske-etternavn/ | Hvorfor er det stum e i mange norske etternavn? | Hvorfor har så mange vanlige norske etternavn en e som ikke uttales? Jeg tenker på navn som Bøe, Lie, Moe osv. | Bøe, Lie og Moe stammer fra den tida dansk var eneste skriftspråk i Norge. På 1700-tallet satte man på dansk inn en e etter vokaler som skulle ha lang lyd, eller man kunne fordoble vokalen og skrive f.eks. Huus for hus. Og både Bøe, Lie og Moe uttales jo med lang vokal på norsk (som /bøø/, /lii/ og /moo/). I dagens rettskrivning angir vi ikke lang vokal med en ekstra e. Likevel er disse skrivemåtene blitt stående igjen fra den tida. Av Olav Veka: Norsk etternamnleksikon (Samlaget 2000) går det fram at det i dag er flere som heter Bøe enn Bø i Norge, flere som heter Lie enn Li, og flere som heter Moe enn Mo. Mange etternavn, også disse, er gamle gårdsnavn. Som gårdsnavn kommer de inn under stedsnavnloven og skal skrives rett fram: Bø, Li, Mo. Det samme gjelder hvis de blir navn på bygder, tettsteder og byer. Men som etternavn trenger de naturligvis ikke følge denne loven. Det har altså oppstått et tydelig skille mellom gårds- og stedsnavnene på den ene siden og de etternavnene som bygger på dem, på den andre siden. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/slass-sloss-boyning-og-uttale/ | Slåss, sloss – bøyning og uttale | Vi diskuterer forskjellen på slåss og sloss. Kan dere forklare oss dette, slik at det blir slutt på slåssingen? | Kort sagt: Formen sloss er bare preteritum, akkurat som slo. Å slåss er en avledning av verbet slå. Å slåss har sin egen betydning (‘slå hverandre’), men bøyningen er helt parallell. Se på rotvokalen her: å slå – slår – sl o – har slått å slåss – slåss – sl o ss – har slåss Sloss er preteritum (fortid) av slåss, slik slo er preteritum av slå. Til slåing svarer slåssing, så det er ingenting som heter slossing. Slåsskamp kan også bare ha å, for substantiv bøyes ikke i fortid. Merk at den korte o -en i sloss i mange dialekter uttales /å/. Det er opphavet til forvirringen. Det gjøres feil i begge retninger. En feil som virkelig sprer seg fort, er o utenfor preteritum. Men merk at å -en kommer inn igjen i perfektum, slik at det rette etter hjelpeverbet har er sl å tt og sl å ss. På nynorsk heter det å slåst, og bøyningen er slik: å slåst – slåst – sl o st – har slegest/slåst | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/aten-eller-athen/ | Aten eller Athen? | Korleis skriv ein namnet på hovudstaden i Hellas på norsk? | Etter rettskrivinga kan ein velje mellom Aten og Athen. Begge desse skrivemåtane har lang tradisjon i norsk. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/grammatiske-lan-fra-engelsk/ | Grammatiske lån fra engelsk | Jeg vet at norsk importerer engelske ord og uttrykk, både i rå og oversatt form. Men påvirkes norsk av engelsk også på dypere plan – grammatisk? | Ja, det finnes visse tendenser til grammatisk, særlig syntaktisk, påvirkning. Noen av de uttrykkene vi har samlet i artikkelen Oversettelseslan (betydningslån og fraselån) fra engelsk, skiller seg også grammatisk fra de lignende norske uttrykkene. Det kan være snakk om bortfall eller tillegg av preposisjoner, ny bruk av funksjonsord eller endring av valensen til verb (eksempel: jeg forlot uten objekt, jamfør I left). Import av nye mønster for ordkombinasjon kan vi kalle grammatisk lån. Et ganske klart eksempel på grammatisk lån hos noen brukere av norsk er tillegg av ubestemt artikkel (en, ei, et) i omtale av yrke eller funksjon: hun er en lærer/lege osv. (she is a …) norsk: hun er lærer/lege Over denne lesten sys mange formuleringer. På norsk bruker vi tradisjonelt artikkel bare når substantivet har et attributt foran seg, som i «hun er en god lærer». Et annet eksempel på mer eller mindre grammatisk endring er utskifting av heller med også i nektelser (etter subjektet og verbalet): også ikke (also not), f.eks. det er også ikke slik at …, det er også ikke uvanlig at … norsk: heller ikke Merk at innlån av fraser og mønster gjerne støttes av indre krefter i språket, slik at det kan være vanskelig slå fast hva som er hoveddrivkraften. Behovet for å kunne bruke de vanligste og mest standardiserte byggesteinene når vi snakker og skriver, er en indre drivkraft. Ordet også er det vi oftest bruker om tillegg, så det vil gjerne tvinge seg fram (det tærer også på ordet dessuten, som heller ikke har en vanlig engelsk ekvivalent). En annen indre drivkraft er behovet for å kunne innlede en setning med et hvilket som helst tema-ord (som frykt og håp). De følgende overgangene kan altså ha flere årsaker: frykten er at eller vår største frykt er at (the fear is that; our greatest fear is that) før helst: vi/man/en er (mest) redde for at, vi/man/en frykter (mest av alt) at håpet er at (the hope is that) før helst: vi/man/en håper at; det er håp om at Begge uttrykksmåtene er gamle i norsk, særlig den sistnevnte, men de har blitt mye vanligere de siste åra, så vi har i det minste å gjøre med såkalte frekvenslån. Påvirkningen kan være ganske subtil, som i «Jeg har aldri hatt kaffe» (for smakt/drukket) eller økt bruk av formuleringer som «Jeg hadde kylling i går» uten utfylling med f.eks. «til middag». (Merk at «Vi hadde …» er noe litt annet; på norsk lar vi gjerne være å nevne måltidet når vi omtaler hele husstanden.) Nedenfor lister vi opp flere eksempler på grammatisk påvirkning som for så vidt godt kunne stått i artikkelen Oversettelseslån. Bortfall av seg En del norske uttrykk med refleksivpronomen svarer til engelske uten. Seg faller bort ved oversettelseslån. Eksempel: konsentrere (concentrate) for konsentrere seg Tillegg av selv (seg > seg selv) Unødvendig understreking av refleksivpronomenet ved hjelp av trykksvakt selv vitner om påvirkning fra engelsk. Eksempler: uttrykke seg selv for uttrykke seg vaske seg selv for vaske seg Der norsk bruker det refleksive pronomenet meg/deg/seg etter en del verb, har engelsk enten ingenting eller myself. Eksempel: Jeg vasker meg = 1) I wash 2) I wash myself Meg selv virker mye sterkere på norsk enn på engelsk. Vaske seg selv brukes bare i sjeldne situasjoner der det at man selv gjør vaskejobben, er litt uventet informasjon. Trykket ligger da på selv (som i å lure seg selv eller ikke kunne tilgi seg selv). Vi skiller mellom å skade seg (av vanvare, som er det vanlige) og å skade seg selv (med vilje og i motsetning til å skade andre), og vi skiller mellom å klare seg og å klare seg selv (eller på egen hånd). Men vi bruker ikke selv i utrengsmål. Det heter ikke f.eks. å ta seg selv en pause eller få seg selv en hund, men å ta (seg) en pause og å få (seg) hund. (Unntak: Hvis det like før har vært snakk om at en annen har tatt en pause eller fått hund; da kan vi bruke selv, som vi setter til slutt i setningen.) Legg også merke til utvidet bruk av som meg selv i spesielle forbindelser som sånne/folk som meg selv (i stedet for bare sånne/folk som meg). Tillegg av eiendomsord (sin, sitt...) I slekt med understreking av refleksivpronomenet er understreking av eierforhold, som i «Jeg har brukket beinet mitt» (jf. my leg) kontra vanlig norsk «Jeg har brukket beinet». Men her er det ikke bare engelsk som ligger under; det kan også være et eksempel på barnslig voksenprat, som i utsagnet: Har du vondt i magen din, du da? Oppsummering: Det trengs ikke understreking i form av selv i omtale av noe man vanligvis gjør nettopp med seg selv. Det samme gjelder bruk av sin og sitt når det ikke tilfører informasjon i sammenhengen. Hans, hennes, deres for si(n), sitt, sine Engelsk mangler et refleksivpronomen som svarer til sin osv. Det hender at norske skribenter unngår si(n), sitt og sine og skriver hans, hennes og deres i stedet. Omskrivning i flertall (deres) er det vanligste. Her kan det også være snakk om påvirkning fra dansk, der sine osv. har et mindre bruksområde enn i norsk. Eksempel: (påvirket av engelsk eller dansk:) De fortalte om *deres egne erfaringer (jf. engelsk their) (vanlig norsk:) De fortalte om sine erfaringer / erfaringene sine Noen unngår problemet ved å sløyfe pronomenet og skrive De fortalte om egne erfaringer. Det er ingen grunn til å gjøre det. Økt bruk av egne kan nesten regnes som indirekte grammatisk påvirkning. Merk det nyttige skillet mellom sine og deres på norsk: lærerne møtte elevene på sine premisser (= lærernes, for lærerne er subjekt) lærerne møtte elevene på deres premisser (= elevenes, for elevene er objekt) lærerne møtte elevene på egne premisser (=?) Merk også at det er riktig med deres når pronomenet er plassert i en leddsetning. Sin osv. kan nemlig bare vise tilbake til subjektet i samme setning. I dette eksempelet er leddsetningen understreket: De fortalte hvordan erfaringene deres hadde vært. Subjektet i oversetningen er de, men subjektet i leddsetningen er erfaringene, så sine ville ikke gitt mening der. Preposisjonsbruk Bortfall, tillegg og utskifting av preposisjoner er nokså ulike fenomen, men vi har samlet eksempler under én overskrift her. Økt bruk av preposisjon (kan også sees som betydningslån/brukslån/frekvenslån): for som diffus tekstbinder à la i forhold til (i betydningen ‘når det gjelder, med hensyn til’). Eksempel: Også for disse tallene er det liten forskjell fra i fjor over se eksemplene på lista «Enkeltord» i denne artikkelen Tillegg av preposisjon kommentere på (comment on) kommentere innrømme til (admit to) innrømme Bortfall av preposisjon skuffet at (disappointed that) skuffet over at insistere at (insist that) insistere på at usikker om (not sure whether/if/that) usikker på om ha en tendens å (tend to, have a tendency to) ha en tendens til å trykk knappen (push the button) trykk på/inn knappen Utskifting av preposisjon dekket i, dekt i (covered in) dekket/dekt av (f.eks. av blod) (men merk at full i er gammelt i mange dialekter og ikke lån) i min mening, i mitt syn (in my opinion, in my view) etter min mening, etter mitt syn, jeg mener … fra avstand (from a distance) på avstand tanken av å (the thought of) tanken på å lojal til (loyal to) lojal mot (jf. tro mot) laget/produsert fra (made from) * laget av (eller på) kjærlighet for (love for) kjærlighet til Bruk av «av» som genitivsomskrivning På norsk kan vi bruke av for å knytte et verbalsubstantiv til et logisk objekt (oppfinnelsen av Internett heller enn Internetts oppfinnelse) eller et subjekt (oppfinneren av Internett). På engelsk brukes den tilsvarende preposisjonen of mye friere, jamfør for eksempel the pioneers of the Internet. Pionerene av Internett er ikke god norsk. Vi bruker heller genitiv, sammensetning eller en annen preposisjon, i dette tilfellet kanskje helst sammensetning: Internett-pionerene. Et annet eksempel er innbyggerne av Norge for innbyggerne i Norge. Spørreord (hv-) på nye steder, særlig foran infinitivsmerket å hva å gjøre (what to do) hva jeg/man skal/bør gjøre o.a. hvordan å … (how to …) slik (blir, gjør osv.), hvordan man (blir, gjør osv.) hvem å … (who to, f.eks. who to contact) hvem kan/skal en/du … dette er hvordan, f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man (du) det, det er slik man gjør det og slik skal det gjøres grunnen til hvorfor (the reason why) grunnen til at En formulering som her er hva jeg tenker finnes i norsk fra før, men den hadde nok ikke blitt så vanlig som den er, uten engelsk innflytelse. Flere eksempler To go + adjektiv (solo, viral, native) Dette er et utbredt mønster i engelsk. I norsk er blant annet gå viralt og gå solo kommet inn ved siden av det eldre gå bananas ‘gå amok; fly i flint’. (Her har vi også eldre forbilder i norsk, som gå berserk.) Å gå viralt er å spre seg raskt og kraftig (som et virus), f.eks. på Internett, mens uttrykket gå solo ofte viser til å slutte i en gruppe og fortsette alene, altså å starte en solokarriere. Det var aldri for det har aldri vært «Det var aldri vanlig å bruke preteritum på den måten» kan vi si på norsk hvis vi legger til en innsnevring «(der og der) i den og den perioden», men hvis vi viser til all fortid, heter det tradisjonelt «Det har aldri vært vanlig å bruke preteritum på den måten». Apposisjoner med partisipp i stedet for relativsetninger med verbal Eksempel: Blant vaksinene som nå skal testes i Frankrike, er en helt fersk RNA-vaksine, aldri før gitt til fugler (jf. som aldri før er gitt til fugler). (I eldre tekster kan formuleringer som «det gjort gikk jeg videre» være påvirkning fra latin.) | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/verdiskaping-eller-verdiskapning/ | Verdiskaping eller verdiskapning? | Heter det verdiskaping eller verdiskapning? Dreier det seg om handlingen eller prosessen (verdiskaping) på den ene side og resultatet (verdiskapning) på den annen side, slik vi skiller mellom bygging og bygning? | Det kan hete både verdiskaping og verdiskapning på bokmål. Det er fritt fram for å bruke verdiskaping om prosessen og verdiskapning om resultatet, men det er altså ikke obligatorisk. Bokmålsordboka forklarer ordet verdiskaping som ‘det å skape materielle el. åndelige verdier'. Ordboka viser altså bare til handlingen eller prosessen og nevner ikke noe om hva resultatet bør kalles, eller om det i det hele tatt kan skilles klart ut. Skaping kontra skapning: obligatorisk skille og valgfritt skille Vi skiller mellom skaping (skapelse) av verden og en skapning i verden (et eksemplar av det skapte). Men det er en gråsone mellom disse begrepene. Mange vil mene at det der finnes produkter av skaping som ikke er skapninger i vanlig forstand, men som likevel kan kalles skapning. Dette ning- ordet er da et abstrakt substantiv som helst brukes i entall. Slik skapning med n finner vi helst i sammensetninger. Det må sees i sammenheng med at - ning generelt holder seg best i sammensetninger. Bare tenk på prosessen ombygning/ombygging (valgfri skrivemåte) kontra prosessen bygging (usammensatt og alltid uten n). I mediene brukes verdiskaping og verdiskapning om hverandre, og det er ofte vanskelig å si om ordet viser til prosesser eller til verdier som er blitt frambrakt. Vi kan lage et eksempel der vi prøver å skille mellom betydningene: Verdiskapingen som arbeidsstokken har stått for i flere år, har ført til stor verdiskapning for bedriften. Det blir ganske kunstig. Stillingen mellom verdiskaping og verdiskapning Verdiskaping uten n står ganske sterkt, trolig fordi ordet er mindre enn hundre år gammelt i norsk, slik at den utbredte norske tendensen til -ing har trumfet den dansk-norske tradisjonen med -ning i abstrakte ord. På dansk heter det uansett helst værdiskabelse. Litt før tusenårsskiftet fikk verdiskaping uten n overtaket i trykte kilder, og varianten holder stillingen på nettet – interessant nok i litt mindre grad i bestemt form, der verdiskapningen klorer seg godt fast. Nynorsk Ifølge Nynorskordboka er verdiskaping det eneste rette i nynorsk uavhengig av betydningen. Nå er riktignok ikke resultatbetydningen tatt med i ordbøkene, men det er nok uansett «skapinga av verdiar», ikke «skapningen», det er tale om. Skapningen er et levende vesen, og noe hunkjønnsord * skapninga finnes ikke. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/hongkong-eller-hong-kong/ | Hongkong eller Hong Kong? | Heter det Hongkong eller Hong Kong på norsk? Dagens Næringsliv skriver Hong Kong, mens de andre store avisene ser ut til å benytte Hongkong. | Det er skrivemåten Hongkong som er den rette på norsk. Denne skrivemåten har lang tradisjon i Norge og Danmark og ble blant annet brukt allerede i Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. En nordisk Encyklopædi fra 1898. Også på tysk heter det Hongkong. Engelsk og fransk har skrivemåten Hong Kong. Skrivemåten Hongkong er i tråd med hvordan vi ellers skriver kinesiske navn på norsk, jf. Beijing, Shanghai osv. I Kina brukes det som kjent et annet skriftsystem enn i Norge, og navn på kinesisk må transkriberes til det latinske alfabetet. Ifølge oppslagsverk er de kinesiske variantene Hēunggóng (kantonesisk) og Xiānggǎng (mandarin), mens Hong Kong altså er navneformen på engelsk i dag. Siden engelsk fortsatt har offisiell status i Hongkong, er det naturlig at den engelske varianten (Hong Kong) brukes i selve Hongkong; den skal ha blitt vedtatt av myndighetene der i 1926. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/huset-brant-eller-huset-brente/ | Huset brant eller huset brente? | Heter det «huset brant» eller «huset brente»? | Det heter at huset brant. Men hvis brannen var påsatt, kan vi i tillegg si at noen brente huset. Det sterke verbet brenne – brant og det svake verbet brenne – brente er det vi kaller parverb. Det sterke verbet har én staving i preteritum (brant), det svake har to (brente). Det sterke verbet er intransitivt, det vil si at det ikke tar objekt. Det betyr ‘stå i brann’, ‘være i flammer’: veden brant godt det brant i ovnen stearinlyset brant fort ned huset brant Det svake verbet er transitivt og tar objekt. Dette verbet bruker vi om å tilintetgjøre eller ødelegge noe med ild: vi brente alle papirene vi brente bråte hele kvelden sigaretten brente hull i duken Her er det altså noen som brenner noe, og dette noe kaller vi objekt. Papirene, kvelden og hull er objekt. Et eksempel kan tydeliggjøre forskjellen: Da brannvesenet brente det gamle skuret, stod mange og så på at skuret brant. Andre parverb Andre parverb som krever at vi tenker oss om, er henge, knekke, skvette, smelle og slenge. Kanskje noen huskesetninger hjelper: Jeg hengte opp medaljen så den hang på veggen. Vi satt på ei grein og knekte nøtter. Da knakk greina. Da bonden skvettet vann på gåsa, skvatt vi unna. Mannen smelte handa i bordet så det smalt. Hun slengte sekken på ryggen, og der hang den og slang. Nynorsk Nynorsk skiller tydeligere mellom svake og sterke verb enn bokmål. Vi ser forskjell også i presens og perfektum: brenne – brenn – brann – brunne (papiret brann) brenne – brenner – brende – brent (eg brende papiret) I tradisjonell nynorsk har vi dessuten i noen ord en ekstra forskjell i presens og en forskjell i infinitiv (se j-en): henge – heng – hang – hange (jakka hang på knaggen) hengje – hengjer – hengde – hengt (eg hengde henne der) knekke – knekk – knakk – knokke (greina knakk) knekkje – knekkjer – knekte – knekt (eg knekte henne) | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/trakke-i-salaten-og-trampe-i-klaveret/ | Tråkke i salaten og trampe i klaveret | Hvor skriver disse uttrykkene seg fra, og hva er verst av de to alternativene? | I Tone Trytis Norsk slangordbok finner vi både trampe i klaveret og trampe/trå/tråkke i salaten forklart som ‘gjøre noe dumt, pinlig el. taktløst’. Uttrykkene må regnes som stort sett synonyme. Hva som er det mest alvorlige, kan folk ha ulike meninger om. Noen mener nok at tramping i klaveret er noe som påkaller mer umiddelbar oppmerksomhet enn tråkking i salaten. Nordisk samklang Klaver-uttrykket skal skrive seg fra det svenske ordtaket «Det låter, sa bonden til klockaren, trampa i klaveret». På svensk dekker nok klaveret salaten, for de bruker visst ikke noe salat-uttrykk. Danskene holder seg unna klaveret, men «træder» eller «jokker» til gjengjeld «i spinaten» rett som det er. Det ser ut til at dansker og svensker oversetter det ene med det andre, så da bør det være greit å bruke uttrykkene synonymt på norsk. Det første tramp Det trampes i klaveret i norske bøker fra rett etter krigen, men neppe tidligere. I Norsk slangordbok fra 1952 er det forklart med ‘passe dårlig i selskap’. Salaten er ikke med i denne slangordboka. Tråkke i salaten finner vi første gang i en oversettelse fra 1950. Ellers tråkkes det i en del spinat i norsk litteratur før man går mer over til salat i syttiåra. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/olav-tryggvasson-eller-tryggvason/ | Olav Tryggvassøn eller Tryggvason? | Jeg legger merke til at det benyttes ulike stavemåter av denne vikingkongens navn, men mener selv at den korrekte stavemåten er «Olav Tryggvassøn», med to g-er, to s-er og søn med ø. Jeg har alltid ment at en skal skrive navnet slik vedkommende selv skrev det i sin tid. Hva mener Språkrådet? | Navnet er normert til Olav Tryggvason og har vært det i mange år. Det følger retningslinjene for normering av historiske navn slik de foreligger på Språkrådets liste over historiske navn. Navnet har vært gjennomført slik i lærebøker for skoleverket og står også slik f.eks. i Store norske leksikon. I Språkrådets liste over historiske navn står det slik: « Olav Tryggvason (968–1000) norsk konge». I lista står dessuten dette om -son, -søn, -sønn: «-son er obligatorisk form til ca. 1600. En bør således skrive Absalon Pedersson og Peder Clausson ». Det skal skrives to g-er i navnet, men det er ikke riktig med to s-er, og det var det heller ikke på Olavs tid. Den siste a-en i Tryggva- spiller nemlig samme rolle som s gjør i mange andre navn, f.eks. Knúts-. Tryggva- og Knúts- er sammensetningsformer av henholdsvis Tryggvi og Knútr. En s etter a-en ville ha vært smør på flesk. Og én n i søn må regnes som en dansk skrivemåte. Historiske navn (fra før 1700) tilpasses delvis til moderne rettskrivning. Yngre historiske navn skrives slik de ble skrevet i samtiden. Se disse retningslinjene. Se også Knut Sprauten (red.): Å kallast med sitt rette namn. Person- og stadnamn i lokalhistoria. Skrifter frå norsk lokalhistorisk institutt nr. 38, der Terje Larsen har en artikkel om «Offentleg normering av stadnamn og personnamn». | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/for-en-slikk-og-ingenting/ | For en slikk og ingenting | Hvor kommer uttrykket for en slikk og ingenting fra? | Det kommer nok fra dansk. En slikk er en ubetydelig mengde, en smule. Egentlig er det det man får med seg ved å slikke én gang. I utgangspunktet het det bare for en slik (= slikk), som det ennå heter på dansk. Det ser ut til at «og ingenting» ble lagt til etter at uttrykket kom inn i norsk. Vi finner det først i Aftenbladet fra 1856. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samling-i-bann/ | Samling i bånn | Hvor stammer uttrykket samling i bånn fra, og hvordan skal det brukes? | Det stammer fra vinter-OL i 1928 og er opprinnelig positivt. Det viste til en samling av laget etter en lang og bratt utforkjøring med sikte på å ta igjen et forsprang i innspurten. Det tok lang tid før uttrykket ble vanlig i skrift (brukt fritt og metaforisk), og betydningen ble vridd litt på veien. Mange bruker det nå om å reise seg etter et nederlag (jf. å reise kjerringa), legge hodene i bløt når stillingen er dårlig, eller i verste fall bare samles om et lavmål – men dette er langt fra det uttrykket handlet om opprinnelig! Ole Reistads kommando I Store idrettsøyeblikk. Norsk idrett gjennom 50 år kan man lese blant annet dette: Historien fortelles også på s. 292 i Norske skiløpere. Skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Østlandet Nord (1955). Om man ikke kjenner historien bak, tenker man lett at bånn er noe negativt. Det er nok derfor utforkjøringen er omtolket til en nedtur (i overført betydning). Rettskrivningen Det er korrekt å skrive bånn i dette uttrykket selv om man ellers skriver bunn eller botn. Logisk sett er bånn som å skrive fånn for fonn, og dermed nokså inkonsekvent. Men rettskrivningen godtar det; meningen er å speile det muntlige preget så direkte som mulig. På nynorsk kan man bare skrive botn, som vanligvis uttales /bått(e)n/, men det kan ikke være så farlig om man akkurat i dette uttrykket uttaler det /bånn/, siden uttrykket alltid vil ha et visst preg av sitat. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/opphaver/ | Opphaver | En kunstnerorganisasjon ønsker å få etablert ordet opphaver om den som har opphavsrett til et åndsverk. Grunnen er at det vil være kjønnsnøytralt, noe det tradisjonelle opphavsmann ikke er. Er dette et ord som bør tas i bruk i lover og forskrifter? Hva med skaper i stedet? | Etter Språkrådets syn er ordet opphaver laget på en tvilsom måte. Kort sagt: Det gir ikke helt den tilsiktede meningen å ha opp et åndsverk. Andre ord med -haver Fra før har vi ord som ihendehaver, innehaver, fordringshaver, makthaver, panthaver, patenthaver og parthaver, men merk at leddet - hav - i alle disse ordene er avledet direkte av verbet å ha (før at have og eldre at hafa). Makthaver kommer altså ikke av * makthav, men av å ha(ve) makt. På liknende vis kommer oppdrager av å oppdra(ge), ikke av oppdrag. Opphaver for opphavsperson blir litt som å kalle en oppdragsgiver eller oppdragstaker oppdrager eller en forlegger forlager. Opphavet til opphav Opphav kommer ikke av å ha(ve), men av å heve. I gammelnorsk kunne hefja bety nettopp ‘å sette i gang, å gi opphav til’, og upphefjari var det samme som en opphavsmann eller -kvinne. Man er altså opphavsmann fordi man gir opp hav til noe, ikke fordi man har noe opp. Det hører med til historien at det er en nær etymologisk sammenheng mellom hafa og hefja. I gammalnorsk og eldre dansk fantes dessuten «sideformer» som henholdsvis upphafari og ophaver til upphefjari og ophæver. De var muligens laget direkte av opphav slik dommer og sanger er avledet av substantiv, men denne ordlagingsmåten ble tidlig mindre vanlig. Upphafari døde dessuten ut sammen med upphefjari. Vurdering De gammalnorske ordene kan selvsagt gjenopplives i form av opphaver (eller opphever!), men i moderne norsk vil opphaver stå i et uklart forhold til opphav. Opphaver vil enten være en (påstått) avledning av noe man ikke vet helt hva er (ha opp), eller en utypisk substantivavledning (vi lager nå sjelden ord av typen en sanger). Slik sett er det et tilbakeskritt som lager rot i ordforrådet. Språkrådet holder derfor en knapp på opphav som grunnord i nyere norsk og dermed på gjennomsiktige sammensetninger som opphavsperson o.l. Vi skal ikke ta stilling til alternativet skaper eller verkskaper her, men det har i alle fall en mer umiddelbart forståelig oppbygning enn opphaver. Etterskrift 2017 Departementet gikk i den nye åndsverksloven mot Språkrådet og valgte opphaver. Det er grunn til å tro at ordet nå blir innarbeidet i språkbruken og tross alt vil fungere greit. Et ord trenger ikke være ideelt for å vinne fram. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spre-sine-vinger/ | Spre sine vinger? | Heter det å spre vingene på norsk, eller er det en direkte oversettelse av «spread one's wings»? I bibeloversettelsene er kapittel 39 vers 29 i Jobs bok endret slik: 1930: Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden? 1978: Er det din forstand som gjør at falken kan svinge seg opp, spile vingen og fly mot sør? 2011: Var det din forstand som lærte falken å fly, spre vingene og gli mot sør? | I bibeloversettelsene ser vi utviklingen fra et danskpreget riksmål (1930) via et bokmål har tatt opp mye norsk folkemål (1978), til et bokmål som står under mer engelsk innflytelse enn før. Både spre sine vinger og spre vingene er i stor grad oversettelseslån. Noen søk i den norske bokheimen viser at å spre sine vinger og lignende varianter er overrepresentert i litteratur som er oversatt fra engelsk i nyere tid. Uttrykket finnes riktignok også i eldre dansk; det kan være litt av bakgrunnen for at det er brukt en del i norsk poesi og religiøs litteratur. Det er ikke galt å bruke uttrykket på norsk, men det er ikke typisk, tradisjonell ordlegging. Både overført om mennesker og konkret om fugler heter det på norsk heller: 1 bre eller breie bokmål: å bre ut vingene – bredte/bredde ut vingene bokmål: å breie ut vingene – breide/breiet ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å breie ut vengene – breidde ut vengene I eldre dansk-norsk finner man dessuten at utbre(de). Men merk at det å bre/breie ut vingene ikke nødvendigvis er et tegn på nær forestående flukt. Det kan like gjerne handle om å legge vingene vernende over noe. 2 slå ut (med) bokmål: å slå ut vingene – slo ut vingene nynorsk: å slå ut vengene – slo ut vengene Å slå ut med vingene er også mulig, og å slå vingene ut. 3 løfte / spile ut bokmål: å løfte vingene – løftet/løfta vingene bokmål: å spile ut vingene – spilte ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å lyfte vengene – lyfte vengene (ev. lyfta/løfte/løfta) nynorsk med e-infinitiv: å spile ut vengene – spila ut vengene Vi nevner disse sammen fordi de kan vise til spesielle faser i «utbredelsen» av vingene, men begge kan brukes hver for seg om hele forberedelsen til flukt. Verbet å spile er litt oversett i dag, men har vært mye brukt. Å spile ut vingene er treffende når hver vinge er utspilt. Når fuglen først er oppe, seiler den gjerne på utspilte vinger. 4 folde eller falde bokmål: å folde ut vingene – foldet ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å falde ut vengene – falda ut vengene Eller: folde vingene ut. Verbet folde brukes særlig om det at vingene legges sammen: å folde vingene (eventuelt + sammen). 5 strekke eller strekkje bokmål: å strekke ut vingene – strakte ut vingene nynorsk med e-infinitiv: å strekkje ut vengene – strekte ut vengene Denne varianten står gjerne i ordbøkene for spread one's wings, men det er ikke den som har best grunnlag, hverken i litteraturen eller i tradisjonelt talemål. Faktisk er den overrepresentert i oversettelser, den også. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/spydde-eller-spoy/ | Spydde eller spøy? | I en roman av Dag Solstad heter det om et stålverk at det «spøy ut røyk». Burde forfatteren ha skrevet «spydde» her? | Det eneste riktige etter rettskrivningen er spydde på både bokmål og nynorsk. Men det er ikke avgjørende. I det sitatet du gjengir, bryter Solstad med rettskrivningen, kanskje med vilje. Det finnes ingen regel som sier at man ikke kan gjøre det i skjønnlitteratur. Med «spøy» gjengir han kanskje en vanlig uttaleform i et miljø han kjenner godt. I litteraturen er ikke formen spøy gammel. Vi finner vi den først i Den farlige veien («en gatepikes historie i etterkrigsårenes Oslo») av Georg Tveit (1950) og i Kvænnavikas beste av Olaf Berg (1951). Noen år etter dukker den opp i en undersøkelse av rettskrivningsfeil hos barn ved Oslo folkeskole (1957). Formen er kjent fra flere dialekter, jf. Sterke verb i norske målføre, s. 89. I norrønt var verbet sterkt (fortid spjó), men i de fleste dialekter er det senere blitt svakt (spydde). Den sterke formen spøy er mange steder av nyere dato og sprer seg dels fra bymål. Norsk Ordbok opplyser at spøy er «heller vanleg i yngre mål». | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/suffiksene-sjon-og-ing/ | Suffiksene «-sjon» og «-ing» | Hva er forskjellen mellom -asjon og -ering? Eksempelvis: installasjon/ installering, reservasjon/reservering og definisjon/definering. | Ofte kan disse to typene substantiver brukes om hverandre, men ordene på -ing står generelt nærmere verbet. De viser oftest til prosessen/handlingen, slik verbet gjør. Ordene på -sjon kan vise til det samme, men de har gjerne spesialbetydninger. De viser oftest til ‘produktet eller resultatet av prosessen/handlingen’. Reservering, installering og definering viser altså spesifikt til handlinger, mens reservasjon, installasjon og definisjon også kan være noe annet. Eksempel: « Definering av termer kan være tidkrevende arbeid. Det er ikke lett å komme fram til fullgode definisjoner!» Nedenfor følger en ganske detaljert artikkel om emnet for spesielt interesserte. Artikkelen tjener også som ordliste. Bruk «Ctrl + F» for å søke etter bestemte ord. For enkelhets skyld kaller vi suffiksene -sjon og -ing, selv om det handler om -(a)sjon kontra -ering. Det produktive -ing Det norske suffikset - ing er i motsetning til -sjon (som har opphav i latin) et produktivt ordlagingselement. Det vil si at det stadig lages nye ord med -ing. Til alle verb finnes det i prinsippet en avledning på -ing som betyr det samme som verbet (gåing = ‘det å gå’). Men det betyr ikke at det alltid er det ordet vi bruker (f.eks. dekker gang og gange flere nyanser av ‘det å gå’). Det er lenket til en del ordbokartikler nedenfor. Merk at vanlige ing -ord ofte med vilje er utelatt fra ordboka, fordi de er så selvsagte. Det er altså litt tilfeldig om man finner ing-varianten i ordbøkene, eller om man finner den i Bokmålsordboka, Nynorskordboka eller begge. Møtet mellom -sjon og -ing I eldre skriftspråk var det mer bruk av substantiver på - sjon, som kunne være importert sammen med verb på -ere. Når ord på -(er) ing senere har presset seg fram, har det ofte skjedd på bekostning av et eksisterende sjon -substantiv. Noen sjon -ord har fått støtte fra engelsk i nyere tid. Ofte virker det som om to synonymer er kastet inn i språket fra hver sin kant og fremdeles søker balanse seg imellom. Det er slett ikke alltid logiske krav eller praktiske behov som styrer. Men fordelingen er sjelden helt kaotisk. Hovedtendensen er som beskrevet i ingressen ovenfor: Ing -ord viser i større grad til noe som foregår eller gjøres. Særlig foretrekkes -ing hvis verbet som substantivet er avledet av, har transitiv betydning, det vil si at det tar et objekt (-ing av noe). Vil man ha greie på de finere nyansene, må man ty til ordboka. Men fullgod opplysning om brukstendensene kan man ikke regne med å få der heller. Nokså klart skille mellom betydninger eller fagområder Eksempler på tydelig skille mellom prosess- og resultatbetydning finner vi her: dekorering – dekorasjon organisering – organisasjon publisering – publikasjon redigering – redaksjon En organisasjon er et mer eller mindre konkret resultat av organisering, omtrent som en bygning (konkret) eller en oppbygning/bygnad (litt mindre konkret) er resultat av bygging. Det er ikke lenger mange som sier at det trengs bedre organisasjon av noe. Noen ganger er den ene varianten reservert for spesielle fagområder. Renovasjon er det vanligste i forbindelse med renhold, mens renovering brukes i forbindelse med rehabilitering og oppussing (jf. renovere 1 i Nynorskordboka). Et annet eksempel på at ordene har klare spesialbetydninger, finner vi i paret ekspedisjon/ekspedering. I matematikken omtales emnene derivasjon og integrasjon helst nettopp slik (-ing brukes mindre og kanskje helst om framgangsmåten), og i politikken snakkes det om europeisk integrasjon (både prosess og tilstand), men i innvandringssammenheng kalles ‘det å integrere’ nå oftest integrering. Stadig mer -ing i generell betydning, bare -sjon i spesialbetydninger (delsynonymi) Overskriften viser til et svært vanlig mønster. Bare administrasjon kan vise til en institusjon, men både administrasjon og administrering kan vise til handlingen. Delegasjon er et slags produkt av handlingen delegering, men også handlingen kalles delegasjon. Språkrådet anbefaler delegering i handlingsbetydningen. Installasjon har en konkret betydning og kompresjon en tilstandsbetydning og en medisinsk spesialbetydning, men begge brukes en del for installering og komprimering generelt. Flere eksempler er satt opp nedenfor. Ing -ordene er de mest nærliggende når vi skal omtale en prosess eller handling allment; de betyr ‘det å …’, og de følges ofte av preposisjonen av. Sjon -ordene kan ha samme betydning, men de står først og fremst for tellelige fenomener – alt fra konkrete og abstrakte produkt til enkelthandlinger. I disse særbetydningene (indikert i parentes med betydning eller fagområde) er det ofte ikke noe alternativ til sjon -ordene. illustrering – illustrasjon (om produkt) isolering – isolasjon (om materiale) kalkulering – kalkulasjon (jf. også kalkyle) kassering – kassasjon (juridisk) kvalifisering – kvalifikasjon (om egenskap) komponering – komposisjon (om produkt) konfigurering – konfigurasjon (om mønster, system) kreering – kreasjon (om produkt) legitimering – legitimasjon (om dokument) likvidering – likvidasjon (økonomisk) permittering – permisjon (om resultat) realisering – realisasjon (økonomisk, men stadig mer -ing) rekvirering – rekvisisjon (om dokument) reservering – reservasjon (om forbehold eller om noe tellelig) refundering – refusjon (om selve pengene) refusering – refusjon (om enkeltavslag) reklamering – reklamasjon (enkeltklage) revidering – revisjon (økonomisk; oftest ellers også) visitering – visitasjon (i mange betydninger, jf. også visitas) Det er dessuten en tendens til å beholde -sjon i sammensetninger uavhengig av betydning, som i isolasjonsmateriale, vaksinasjonsprogram (ev. vaksineprogram) og delegasjonsreglement. Men det heter alltid selvrealisering, helst permitteringsvarsel og stadig oftere kroppsvisitering. Om det er verdt å bruke ulike varianter for å skille mellom betydningsnyanser på et visst fagområde, er noe fagfolk bør kunne avgjøre. Bare unødvendig, lite praktisert eller utydelig skille Når sjon -ordene på lista ovenfor brukes i generell betydning, er det vanskelig å se noen betydningsforskjell mellom dem og ing -ordene. Ofte mangler det også klare spesialbetydninger. I noen tilfeller er det i virkeligheten ingen betydningsforskjell mellom -sjon og -ing-. Det gjelder for eksempel kroppsvisitasjon og permisjonsvarsel, som vi like gjerne kan klare oss uten. Andre eksempler: implementering / implementasjon inhalering/inhalasjon kastrering/ kastrasjon konfiskering/konfiskasjon lokalisering/lokalisasjon (bortsett fra en spesiell medisinsk betydning) manipulering/ manipulasjon sterilisering/sterilisasjon I disse tilfellene er -ing mest brukt, med god grunn. Videre sier vi i dag diskriminering enten vi tenker på forskjellsbehandling eller evnen til å skille (f.eks. visuell diskriminering i psykologisk fagspråk). Likeledes har stimulering vunnet fram både i allmennspråk og fagspråk. Rådet for teknisk terminologi anbefalte i 1978 termen automatisering framfor synonymet automasjon, se også Norsk teknisk fagordbok (1984). På den andre siden har vi stagnering/ stagnasjon; her er -sjon mest brukt, kanskje fordi man tenker mer på samfunnsfenomenet (jf. et ord som inflasjon) enn på selve den gradvise prosessen. Andre eksempler på at det er lite rom for ing-varianten, har vi i kommunikasjon, operasjon, reparasjon og ventilasjon. Det er sjelden man bruker addering for addisjon, argumentering for argumentasjon, instruering for instruksjon eller redusering for reduksjon, men det er fullt mulig hvis man ønsker å framheve handlingen. (Redusering har dessuten fått en spesialbetydning i ballspill.) Provosering kunne kanskje vist til noe mer kontinuerlig enn provokasjon, men det brukes lite; til gjengjeld er det enerådende i framprovosering. Rotering brukes gjerne transitivt om rotering av objekter, men rotasjon er det vanligste ellers, både om tellelige omdreininger og om fenomenet generelt. Kremasjon er mer brukt enn kremering, kanskje fordi det virker mindre handlingsorientert og dermed mer abstrakt og skånsomt. I paret eksaminasjon /eksaminering kan det være at en viss «institusjonsbetydning» gjør seg gjeldende og fremmer -sjon. I kjemien snakker man helst om oksidasjon (jf. korrosjon) og reduksjon selv om oksidering er et brukbart ord i og for seg. (Ing -ordene kunne passet om det å utsette noe for reduksjon og oksidasjon, transitivt, men noe slikt mønster er vanskelig å spore i bruken.) Destillasjon er fremdeles mer brukt enn destillering. Det er hard konkurranse mellom vaksinering og vaksinasjon (og vaksine). Selv om det ikke er noen klar betydningsforskjell, vil det skurre for mange hvis det ene eller det andre gjennomføres konsekvent. Les mer Boka Ordlaging og ordelement i norsk har mer om emnet. Her står det også om motsetningen mellom substantiver på -ering og -asje. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/leg-eller-lek/ | Leg eller lek? | Hvorfor skriver så mange nå lekmann og lekdommer når det alltid har hett legmann og legdommer? | Hovedgrunnen er at begge deler er riktig. Allment om betydningen E n lekdommer har ikke juridisk utdanning slik en fagdommer har, men kan være meddommer i det norske rettssystemet. En lekpredikant er i motsetning til en prest ikke teologisk utdannet. Generelt er lekfolk personer som ikke er spesielt faglærte eller sakkyndige på et område. Ikke alle er vant med bruken av ordet lek som frittstående adjektiv, som i leke medlemmer og leke dommere, men i kirkeloven står det vendinger som en lek kirkelig tilsatt og presten og de fem leke medlemmene. Velkjent er uttrykket lek og lærd, det vil si folk både med og uten sakkunnskap. Fra leik til læg/leg Ordet lek er kjent fra gammelnorsk, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k eller c var den vanlige. Leikr i denne betydningen var hentet via latin laicus fra det gammelgreske laikos ‘som hører til folket, lek’. Det er fra dansk læg vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikos er dannet til det greske substantivet laos, som blant annet betyr ‘folk’. Fra leg til lek I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med k, og i ordbøker fra de følgende årene står adjektivet lek med k. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde». Dette rettskrivningsstrevet preget første delen av 1900-tallet. Fra lek til lek/leg Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og stillingen er den samme i dag. På nettet er det fremdeles mer enn dobbelt så mange lekdommere som legdommere. Fare for forveksling? Noen engster seg for at lek skal forveksles med lek/leik og moro, andre for at leg skal peke mot lege eller legitimasjon. Dette er engstelse i utrengsmål. Man skal i begge tilfeller være særdeles vrangvillig for å feiltolke lek/leg på bokmål. Sammenhengen gjør det alltid entydig. Ingen kvir seg for å bruke adjektivet lik/likt/like fordi det også heter et lik og å like med k. Litt annerledes er det på nynorsk, fordi lek der også betyr ‘lekk’. Men i virkeligheten er leke tilsette eller dommarar entydig. I det eldre landsmålet var det riktignok enda tydeligere for der het det læk ‘ulærd’ i denne betydningen (med valgfri æ-/e-uttale) og lek i lekkasje-betydningen. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/traust-solid-og-palitelig/ | Traust = solid og pålitelig | Nylig snakket jeg med en som klaget over at både været og landet var traust og grått. Jeg tror han med traust mente trist eller trøstesløst. Er det riktig bruk av ordet? | Tradisjonelt sett er trausthet nærmest det motsatte av tristhet og trøstesløshet. Traust er i slekt med tro/tru og det engelske trust (jf. trofast og trustworthy). Trauste ting er sterke, solide og slitesterke. Trauste folk er støe og pålitelige. Men vi har registrert den samme tendensen til betydningsendring som du har. «En traust sliter» er altså opprinnelig en hedersbetegnelse. Den nye og negative betydningen hadde neppe oppstått hvis trausthet stod like høyt i kurs hos alle. Den negative betydningen av traust var svært uvanlig før år 2000. Det er fremdeles bare de positive betydningene som er ført opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka (per juni 2022). En avledning av traust er å trøste, som opprinnelig betyr å sette mot i og gjøre sterkere/traustere. Å trøste seg til noe = å driste seg til. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/da-eller-nar-materialane-fortel-nar-huset-vart-bygt/ | Då eller når? («Materialane fortel når huset vart bygt») | Skal det heita «Materialane fortel når huset vart bygt», eller bør ein skriva «Materialane fortel då huset vart bygt»? Eg får ikkje heilt til å nytta regelen om «den gong då, kvar gong når» her. | Det kan berre heita «Materialane fortel når huset vart bygt». Dette har ikkje noko å gjera med regelen om «den gong då, kvar gong når». Grunnen er at «når» i dette tilfellet har ein heilt annan funksjon enn å seia at noko vart teke opp att. «Når» innleier her ei indirekte spørjesetning, dvs. ei spørjesetning som er ledd i ei overordna setning. Det direkte spørsmålet var: «Når vart huset bygt?» Det er så gjort til direkte objekt i heilsetninga «Materialane fortel når huset vart bygt». Då kan for sin del ikkje nyttast til å innleia ei spørjesetning. Derimot kan det brukast i andre konstruksjonar, som i «Arkitekten fortel om (den gongen) då huset vart bygt». Då kan òg koma inn i biletet slik: «Slike materialar vart brukte (den gongen) då huset vart bygt» eller «Materialane stammar frå (den gongen) då huset vart bygt» eller «då husa vart bygde». Det kan stå i kontrast til når: «Slike materialar vart (alltid) brukte når ein bygde slike hus» (= 'kvar gong', 'dei gongene då'). Ein kan òg nytta «då» i det siste dømet, men då underforstår ein at det gjeld repetisjon innanfor éín samanhengande periode, altså eitt «då». Men dette er altså heilt andre konstruksjonar enn dømet ditt. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ae-o-og-a-i-internasjonal-sammenheng/ | Æ, ø og å i internasjonal sammenheng | Finnes det en «korrekt» erstatning for de særegne norske bokstavene æ, ø og å i internasjonal sammenheng? Jeg tenker da spesielt på navn i e-postadresser. | Det finnes en norsk standard (NS 4129:1995) «Kontordokumenter og blanketter. Utforming» der dette mønsteret er tilrådd: æ > a (Næs > Nas) ø > o (Løland > Loland) å > a (Aas > As) I 2003 tilrådde Uninett det samme for e-postadresser. Språkrådet og mange andre institusjoner praktiserer dette. Ellers er det sterk tradisjon for rekka ae, oe og aa. Ulemper med den er at oe kan forveksles med oe i navn som Hoel, mens aa i utlandet kan oppfattes som lang a i stedet for å. En annen løsning er ae, o og a. Det finnes ingen lytefri løsning. Domenenavn med særnorske tegn I dag er det mulig å ha domenenavn med særnorske tegn. Se nettsidene til Norid. Men dersom de skal erstattes med standardtegn, er tilrådingen den samme som nevnt over. Språkrådet opererer med både sprakradet.no og språkrådet.no som domenenavn. Andre sammenhenger: Bruk æ, ø og å! Hvis vi ser bort fra etablerte geografiske og historiske navn (som Gothenburg og Haakon the Good), bør norske og nordiske personer og bedrifter beholde skrivemåten i en engelsk tekst. Man kan i dag lett bytte tastatur i skriveprogrammet eller få fram de tre vokalene på annen måte. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/korona-uttale/ | Korona-uttale | Hvordan uttales koronavirus og covid? | Korona bør uttales bokstavrett, med vanlig norsk o-lyd («trang» o), som i krone. Det er rimelig å uttale o-en i covid på samme vis. Altså: kór ó na og k ó vid, med trykk på de understrekede o-ene. Noe av poenget med å skrive koronavirus med k er at vi har ordet korona ‘krone, krans’ fra før i norsk, blant annet i « solens korona ». Det ordet har alltid blitt uttalt med to «trange» o-er, en kort og en lang, se utklipp fra Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok fra 1969 nedenfor. Det gir ikke god mening å uttale korona annerledes i virussammenheng, for viruset har fått navnet på grunn av piggene som minner om den nevnte «solkronen». La oss si at ordet sjokolade for lengst var kommet inn i norsk, men uten å bli allment kjent, og så kom inn igjen i mediene med skrivemåten chokolade og den engelskinspirerte uttalen /sjåkålade/. Da ville vi hatt en slags parallell til korona -historien. Kårån(n)a -uttalen kan gjerne reserveres for ølmerket Corona og annet med den skrivemåten. Fra Norsk uttaleordbok (1969) | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fler-eller-flere-mer-eller-mere/ | Fler eller flere, mer eller mere? | Jeg har lært på skolen at det heter mer uten -e og flere med -e, men jeg ser og hører stadig flere brudd på denne regelen. Er den endret? Små barn ber gjerne om «mere». Er det der det kommer fra? | Fra 1938 het det bare mer og flere i bokmålsrettskrivningen. I 2005 ble det åpnet for både mere og fler. Det betyr at alt er lov. Fra 1907 til 1938 var mer og mere likestilte i rettskrivningen. Stadig flere valgte mer, som i 1938 altså ble eneform. Stillingen til fler(e) var uklar før 1938, men dette året ble også flere eneform. Det har likevel alltid vært noen som har skrevet mere og fler. Grunnlaget for formene Merk at variantene med og uten -e betyr nøyaktig det samme. Det er ingen forskjell i bruken. De stedene i landet der de fleste voksne bruker enstavingsformen «mer», synes mange at «mere» klinger barnslig. Men tostavingsformen «mere» har faktisk tradisjon både i dansk-norsk skriftmål og, uavhengig av det, i en del dialekter (jf. meira på det sentrale Vestlandet). «Fler» uten -e har ikke godt grunnlag i skrift, men har nok alltid vært en vanlig uttaleform. Hva bør du skrive? Du kan trygt skrive som du har lært, men i ordtaket «mye vil ha mer, fanden vil ha fler», kan du gjerne sløyfe den siste e-en for rimets skyld. (Generelt er fler relativt vanligere når det ikke kommer noe substantiv etter.) | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bakoversveis/ | Bakoversveis | Kvar kjem uttrykket «å få bakoversveis» frå? | Det er freistande å seia «frå folkedjupet». Det er tydelegvis særnorsk, i alle fall kjem det ikkje frå dansk eller svensk. Meininga er naturlegvis at noko gjer så sterkt inntrykk at det kjennest som om håret blir blåse bakover. Sjølve ordet bakoversveis er over åtti år gammalt. Det fyrste skriftlege dømet på «fikk bakoversveis» er frå 1976, men her er ordet nytta heilt bokstavleg. Metaforen kan likevel ikkje vera mykje yngre enn dette. Her er eit døme frå 1981 som handlar om musikkoppleving. Boka Norsk slang (1984) syner at uttrykket var innarbeidd i talespråket i samtida. Årsaka til bakoversveisen kunne vera alt frå promping til brølande befal. I eit belegg frå 1983 er trompetar involverte, og det er vel ikkje utenkjeleg at trykket frå blåseinstrument kan ha vore inspirasjonskjelda, eventuelt lyd frå høgtalarar. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/bekymringsverdig/ | Bekymringsverdig | Jeg har i lengre tid irritert meg over bruken av ordet bekymringsfullt. En situasjon eller tilstand kan ikke være full av bekymringer. Den kan imidlertid være vel verdt å bekymre seg over, altså bør det hete bekymringsverdig. En person, derimot, kan gjerne være full av bekymringer, altså bekymringsfull. Kan Språkrådet få bukt med denne utviklingen der bekymringene flyttes fra subjekter til objekter? | Nei, vi kan nok ikke det. Dessuten er utviklingen så å si den motsatte av den du skisserer. Det er helst slik at det er bekymringsverdig som er nytt for det som tidligere var bekymringsfullt. Helt nytt er det ikke. Det ser ut til at 1978 er året da bekymringsverdig blir tatt i bruk i skrift, i alle fall er det svært få treff på nb.no før det året. Det virker som om f.eks. bekymringsfull utvikling fremdeles er mye mer brukt enn alternativet med -verdig (ca. tre ganger så mye, viser nettsøk desember 2016). Bekymringsfulle tilstander er godt og gammelt Bekymringsfull har lenge vært brukt om tilstander. Vi har eksempler fra 1700-tallet på «bekymringsfulde Omstændigheder» og ditto «Dage», omtrent like tidlig som de eldste eksemplene på f.eks. «bekymringsfulle personer». Nå kan både dager og omstendigheter lett tenkes å være fylt eller preget av bekymringene til personen som opplever dem. Kanskje ser vi her en bro mellom betydningene, altså fra en bekymret persons tilstand til en «bekymringsfull» tilstand. I konstruerte uttrykk som «en bekymringsfull verden» eller «et bekymringsfullt liv» kan vi vel også se en dobbel mening. Men i Drammens Tidende fra 1818 står det om Sveriges bekymringsfulle indre «pengeforfatning», så den rent «objektive» beydningen er gammel. Det er den for øvrig også i svensk og dansk. (I Danmark bruker de nå det logisk uangripelige bekymrende i stedet.) Vi får mange henvendelser fra folk som oppfatter personbetydningen som ikke bare primær, men den eneste logiske. Denne logikken veier i dag tyngre for de fleste enn to hundre års tradisjon med «bekymringsfulle tilstander». Nytt ord, men riktig konstruert? Ordet bekymringsverdig er nytt, men det er vanskelig å kritisere det. Det har ingen klare formelle lyter, og det faller på plass mellom andre ord, som kritikkverdig og rosverdig. Det vil nok komme i ordbøkene, om det ikke er der allerede. Noen synes ordet skurrer fordi det meste som er verdig noe, kan sies å fortjene det, mens det er rart å si at noe «fortjener bekymring». Det kan være noe i det, men det er noen små hull denne logikken fra før, for det finnes noen sammensetninger av lignende kaliber, som avskyverdig (for avskyelig) og kritikkverdig. Velg gjerne urovekkende i stedet! De som ikke liker noen av variantene, kan godt vurdere å bruke det uangripelige ordet urovekkende mer, eller til og med friske opp med fyndige uttrykk som «en lei utvikling». Utvikling Nedenfor ser du den mer eller mindre urovekkende utviklingen av forholdet mellom uttrykkene i et utvalg av norske aviser fra de siste tiåra, fra to ulike korpus (Retriever og nb.no). Endringen er formidabel. På den siste figuren starter urovekkende med sterk dominans, men møter stadig sterkere konkurranse. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporre-sporsmal/ | Spørre spørsmål? | Jeg er blitt fortalt at jeg ikke kan skrive «å spørre et spørsmål», og at det er grammatisk feil. Når blir det eventuelt riktig? | Spørre spørsmål er nokså vanlig i talemålet, men vi tilrår å spørre om noe og å s tille spørsmål. Formuleringen spørre spørsmål er et eksempel på såkalt indre objekt eller etymologisk objekt, det vil si at objektet er av samme rot som verbet. Eksempler: synge en sang, gå sin gang, grave en grav, dø en stille død. Vanligvis har verb og substantiv ulik rot, jamfør gi et svar, avgi et løfte (ikke svare et svar eller love et løfte). Formuleringen spørre (et) spørsmål er ikke noe helt nytt i talemålet. Tilsvarende formuleringer finnes dessuten i islandsk og svensk. I svensk er det fråga en fråga som står i motsetning til ställa en fråga. I dansk og dansk-norsk var gjøre spørgsmaal mye brukt før (og gjera eit spursmaal i landsmål). I gammelnorsk tid brukte de helt andre formuleringer. Det er urimelig å kalle spørre spørsmål grammatikalsk galt. Uttrykket står likevel ikke i rettskrivningsordbøkene ennå. Hovedgrunnen er at stille spørsmål har vært det vanlige i skrift i over hundre år (til å begynne med riktignok sjelden i entall). De som bruker stille spørsmål, reagerer gjerne negativt på spørre spørsmål. Det er imidlertid få som reagerer på stille spørsmål, så det er det tryggeste valget der spørre om ikke dekker. Det er et vedvarende dilemma om man skal godta eller tilrå nye tendenser i skriftspråket, og Språkrådet har en relativt konservativ eller avventende innstilling. Den dagen flertallet eller et stort mindretall måtte skrive spørre spørsmål, vil det ikke være rimelig å avvise det lenger. At engelsk har formuleringen ask questions, er ikke egnet til å dempe «spørre»-lysten i framtida. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/samenes-nasjonaldag/ | Samenes nasjonaldag | Hva heter denne dagen? Samedagen, samefolkets dag eller samenes nasjonaldag? | Både samenes nasjonaldag og samefolkets dag må kunne brukes. Samefolkets dag er nevnt i forskrift angående bruk av statsflagget og handelsflagget. Det samiske folkets nasjonaldag er nevnt i forskrift om bruk av det samiske flagget (fastsatt av Sametinget). Både samefolkets dag og samenes nasjonaldag er brukt i nyere tekster fra regjeringa. Når vi sjøl gjerne bruker varianten samenes nasjonaldag, er det fordi Sametinget bruker det, og fordi nasjonaldag i moderne norsk er en brukbar oversettelse av nordsamisk álbmotbeaivi (folk(e) + dag). På nynorsk kan nasjonaldagen til samane brukes. En annen mulighet er den samiske nasjonaldagen. Nasjon defineres i Bokmålsordboka som 1) en gruppe mennesker som føler seg som en enhet på grunn av felles historie og kultur, oftest også felles språk 2) stat, land. Ordet brukes også som synonym for nasjonalstat. Se Store norske leksikon. Betydning 1 svarer noenlunde til en vanlig betydning av folk, se folk i Bokmålsordboka. (Folk er et mangslungende begrep, så et folk kan romme eller overlappe med et annet.) Som det går fram av betydning 1 ovenfor, er det godt mulig å bruke nasjonal- om noe som er knyttet til et folk som ikke har en egen stat. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sitat-i-sitat/ | Sitat i sitat | Korleis skal ein markere eit sitat inni eit anna sitat? | Eit sitat inni eit anna sitat bør helst markerast med enkle hermeteikn. Vanlege markerer vi til vanleg med doble hermeteikn, som « » eller “ ”. Dette er rett: Han sa: «No må de kome og ete middag.» Eit sitat som står inni eit anna sitat, blir markert med enkle hermeteikn, vanlegvis ‘ og ’. «Kven var det som sa ‘velkomen heim’?» spurde Guro. “Kven var det som sa ‘velkomen heim’?” spurde Guro. Same regelen gjeld også i andre tilfelle der noko som normalt ville stått i hermeteikn, står inni eit sitat: «Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ », sa han. “Vi skal setje opp ‘Peer Gynt’ ”, sa han. Der eit dobbelt teikn står inntil eit enkelt, bør det vera eit såkalla tynt mellomrom (skriv U+2009 og tast så Alt+x). Vinklar i staden Enkle vinklar er mindre brukt, men heng historisk og estetisk saman med dei doble og kan gjerne brukast. Merk at det ikkje er tale om dei vanlege vinklane på tastaturet, men eit anna teiknpar, som kan lagast på denne måten: venstre: Alt + 0139 høgre: Alt + 0155 Slik ser det ut: «Kven var det som sa ‹velkomen heim›?» spurde Guro. «Vi skal setje opp ‹Peer Gynt› », sa han. Les meir om bruk av hermeteikn på nettsidene til Språkrådet. Ei fyldigare framstilling finn du i artikkelen « Gåseaugo: nokre synspunkt på sitatteikn i norsk og andre språk ». Sjå òg Norsk på trykk på typografi.org. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/stemor-og-stefar-i-stedet/ | Stemor og stefar i stedet? | Jeg har i eldre tekster sett skrivemåtene stedmor, stedfar og stedbarn. Det virker mer logisk enn det som står i Bokmålsordboka, for ei stemor er jo opprinnelig i stedet for den virkelige mora. Hvorfor er ikke dette en godtatt skrivemåte? | Det er fordi Bokmålsordboka har rett; dette har ikke noe med sted å gjøre. Første ledd kommer av lavtysk stef-, jamfør også engelsk stepmother, svensk styvmor osv. Det lavtyske stef- har en parallell i gammelnorsk stjúp- (som senere ble stjúk- og stýk-, da -ps- i stjúpsonr ble til -ks-). Stjúp må opprinnelig ha betydd noe i retning av ‘som er frarøvet (foreldre/barn)’. På nynorsk kan det også hete stykmor osv. I Ivar Aasens ordbok står det f.eks. stjukbarn. Sted- i disse ordene er folkeetymologi, altså en omtolking basert på ordhistorie som virker logisk, men som ikke stemmer. Vi finner den i dansk og i dansk-norsk og riksmål fram til 1917. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/historisk-presens-bruk-og-misbruk/ | Historisk presens: bruk og misbruk | Når bør man bruke historisk presens, og hvor konsekvent må man være? | Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen. Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller dramatisk presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv. Eksempel: Preteritum: I går skulle jeg sluke fire episoder av The Walking Dead. Jeg provianterte med brus og fleskesvor og satte kursen mot godstolen. Presens: Idet jeg setter meg til rette, hører jeg en rallende lyd fra badet. Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. Eksempel: «Han kommer godt i gang, men mister piffen etter en halv runde.» Og så videre. For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa. Det er om å gjøre å finne en passende dose presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig. Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sykepleierstudent/ | Sykepleierstudent? | Jeg arbeider med å utdanne sykepleiere, og jeg ser at studentene og utdanningen benevnes på forskjellige måter. Hvilke er mest riktige? S ykepleierutdanning eller sykepleieutdanning? Sykepleierstudent eller sykepleiestudent? Sykepleierstudiet eller sykepleiestudiet? | Bokmålsordboka, med offisiell rettskrivning, har bare formene med r i sykepleierelev og sykepleierskole, ved siden av tilsvarende former med sjuke -. Også vernepleierskole er nevnt. Dette sammen med institusjonsnavnet sykepleierhøgskole taler for r i ordene du nevner, men det er rimelig med valgfrihet i sammensetninger med - student og - studium. Noen synes at former som sykepleierstudent skurrer fordi en slik student ikke er sykepleier, men studerer faget sykepleie, jamfør logikken i medisinstudent og psykologistudent. Da er det verdt å huske at det også heter f.eks. lærerstudent, journaliststudent og veterinærstudent. Historie og utbredelse Begge typene, med og uten r, går langt tilbake i historien. Det er en tendens til at r-løs form er vanligst de første tiårene av tilværelsen til disse ordene, mens r-formen blir vanligere etter hvert (se nb.no) og dominerer når vi får sykepleierhøgskolene. Det samme gjelder når yngre slektninger med forleddene hjelpepleie(r)-, vernepleie(r)- og tannpleie(r)- kommer på banen. Men de siste tiårene har tidens tann tært kraftig på r -en i noen av sammensetningene. (Likevel ikke i dem med hjelpepleier-, for hjelpepleie er i minst grad av de nevnte «pleiene» et selvstendig begrep.) Enkle søk på Google i dag på sykepleie(r)utdanning stadfester at formen med r er mest utbredt. Det samme gjelder når etterleddet er - student, mens stillingen er jevnere for sammensetningen med - studiet. Dansk har for øvrig sygeplejeelev og sygeplejeskole, sygeplejestuderende / sygeplejerskestuderende og (mest) sygeplejerskeuddannelse. Svensk har derimot både sjuksköterskeelev, - skola og - utbildning. Norsk står altså i en nordisk spagat. Råd Rådet blir r i sykepleierutdanning (og vernepleierutdanning, tannpleierutdanning osv.) sykepleierhøgskole og på grunn av rettskrivningen sykepleierskole og sykepleierelev (jf. Bokmålsordboka) men valgfri r i sykepleierstudent/sykepleiestudent sykepleierstudiet/sykepleiestudiet Merk forresten at ubestemt form av det siste er sykepleierstudium/sykepleiestudium. Det er dessuten like korrekt med sjuke- i første ledd. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/barnevernstjeneste-eller-barneverntjeneste/ | Barnevernstjeneste eller barneverntjeneste? | Heter det barnevernsnemnd eller barnevernnemnd, barnevernsbarn eller barnevernbarn, barnevernslov eller barnevernlov osv.? Altså med eller uten s? | Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensatte ord, skal det være binde-s (fuge-s) i alle sammensetninger med barnevern som førsteledd. Barnevernstjenester er altså riktig. Likevel kan barneverntjenester neppe kalles feil. I 1968 anbefalte Språkrådet benevnelsen barnevernspedagog etter en henvendelse fra Norges kommunal- og sosialskole. Malen var blant annet barnevernslinje og barnevernskurs, som man mente var vanligere enn variantene uten s. Barnevernsnemnda ble skrevet med -s-. Barneverntjenester uten s har likevel vært dominerende i skrift til nylig, og den relevante loven har hett barnevernloven. (Det er ganske vanlig å lage lovnavn uten fuge-s. Fuge-s står generelt sterkest i innarbeidede sammensetninger, svakest i ord som så å si lages på samlebånd.) Den nye loven om barnevern fra 2021 har likevel fått kortnavnet barnevernsloven. Det som står i Tanums ordbok, kan regnes som korrekt rettskrivning så sant det ikke motsies av andre normkilder. Når det gjelder fuge-s i treleddinger, må det tas et lite forbehold: Statusen til Tanums ordbok på dette området er til dels avhengig av at ordboka har fanget opp det som har vært gjengs bruk (usus). I dag har vi gjennom nb.no bedre oversikt over norsk språkbrukshistorie – vel å merke den skriftlige – enn noen ordbokredaksjon tidligere har hatt. Andre ord med - vern - + s Ser vi etter i litteraturen på nb.no, finner vi oftest -s- i sammensetninger med: ETTERVERN- (ettervernsarbeid, ettervernssenter, ettervernstilbud) HEIMEVERN- (heimevernsdistrikt, heimevernsøvelse) LANDVERN- (landvernssoldat) RETTSVERN- (rettsvernskrav, rettsvernsregel) De understrekede variantene står med s også i Tanums. Men Tanums har rettsvernregel uten s. Andre ord med - vern- mest uten s Sammensetninger med disse ordene har for det meste blitt skrevet uten s: ARBEIDERVERN- (arbeidervernlov) AUTOVERN- (autovernulykke) BRANNVERN- (brannverntiltak) DYREVERN- (dyrevernforening, dyrevernnemnd (men mer s etter 1960), dyrevernorganisasjon) GASSVERN- (gassvernkurs, gassvernmiddel) INDUSTRIVERN- (industriverntiltak) JORDVERN- (jordvernloven, jordverntiltak) LUFTVERN- (luftvernartilleri, luftvernkanon) MILJØVERN- (miljøvernarbeid, miljøvernkrav, miljøvernlov, miljøvernminister, miljøverndepartement, miljøverntiltak) MOTORVERN- (motorvernbryter) NATURVERN- (naturvernarbeid, naturverntiltak, naturvernområde) OLJEVERN- (oljevernberedskap, oljevernutstyr) PANSERVERN- (panservernkanon, panservernrakett, panservernvåpen) PLANTEVERN- (plantevernmidler, planteverntiltak, plantevernkonvensjon) SKOGVERN- (skogverntiltak) SMITTEVERN- (smittevernberedskap, smittevernloven, smitteverntiltak) STRÅLEVERN- (strålevernberedskap, strålevernloven) TANKVERN- (tankvernkanon, tankvernskyts) De understrekede ordene står slik uten s i Tanums, men Tanums har s i brannvernstiltak, dyrevernsnemnd og dyrevernsorganisasjon – og dessuten i strålevernsfysiker, enda ordet knapt er belagt i litteraturen. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/kjore-seile-eller-ga-med-bat/ | Kjøre, seile eller gå med båt? | Jeg har skrevet en artikkel om at man snart kan «gå med båt til Nordpolen». Som helt vestlending, halvt sørlending og halvt nordlending er jeg blitt opplært til at man «går med båt». Østlendingene i redaksjonen ler av meg. Jeg tyr nå til Språkrådet for å få svar på hva som er riktig. | Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile. Eksempler på å gå: Båten går til Hammerfest. Vi gikk med stykkgods til England. Båten gikk (i fart) på England. Skipet går i morgen. Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset. Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt. Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei: Hurtigruta seiler i allslags vær. I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.) Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Både små og store båter med motor kan kjøres på nærmere bestemte måter, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring. (Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.) Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer. Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»). Stilen kan lett bli flat eller stiv om man unngår gå og seile. Det kan saktens hete å dra eller reise på cruise, men det er riktigst å si at kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ga-ta-banen/ | Gå ta banen | Hvordan skriver vi «gå ta banen» på en korrekt måte? Jeg sikter til det munnhellet vi bruker for å uttrykke overraskelse. | Du kan trygt skrive det slik du har gjort det, selv om ta i denne betydningen (= av) ikke står i Bokmålsordboka eller Tanums store rettskrivningsordbok. Preposisjonen ta er en dialektvariant av ut av (= av), men det ville vært svært upraktisk å sette inn apostrofer for bokstavene u og v for å markere at de er sløyfet («gå 'ta' banen»). Skrivemåten «gåtta banen», som noen bruker, vil være uheldig fordi den tilslører den opprinnelige betydningen, altså ‘gå av banen’, uten at man får noe særlig igjen for det. Ta (altså u t a v) er egentlig ikke så mye rarere enn på, som kommer av op p + å (i eldre mål het på bare å). | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/ord-som-rimer-pa-polse/ | Ord som rimer på pølse | Er det noe norsk ord som rimer på pølse? | Nei. Det finnes ikke noe velkjent eller utbredt norsk ord som rimer på pølse, med mindre vi tar utgangspunkt i dialektuttale. [Vi ber om at lesere som ikke takler dette svaret, slutter å klage til Språkrådet.] Hvis vi går litt utenom den slagne landevei, finner vi mølse, som er dialektuttale av mylse. Ordet kan bety det samme som dravle eller gomme. Men skrivemåten i nynorsk er mylse (eller mylske), på bokmål heter det mølske. Det norrøne vǫlse gjengis av og til som vølse (og kan nok finnes igjen i den formen i dialekt også), men det teller neppe som et moderne norsk allmennord. Heller ikke eventuell dialektal ø-uttale av rylse / rolse er noe å legge vekt på i denne sammenhengen. Ellers har vi å kjølse, som er kjent blant annet i Trøndelag. Det betyr ‘å kulse’. I en eldre dansk revyvise heter det «En pølse / skal serveres med føl'lse», men følelse rimer ikke helt på pølse i vanlig norsk. Lenger kommer vi ikke, med mindre vi går til eldre nynorsk. Der finner vi pylse. En fransk hotdog kan med enderim kalles pylse i hylse! PS: Av en eller annen grunn mottar vi stadig (til dels rasende) henvendelser fra folk som hevder at pølse rimer på sølvskje, altså søllsjé. Vi minner om at pøllsjé ikke er den vanlige uttalen av pølse. Mange steder på Østlandet og i Midt-Norge heter det /pøsj/ eller /pøsje/, men bare noen få steder finner man sj-lyd sammen med l, og da neppe i kombinasjon med trykk på e-en. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/jesu-kristi-pauli-og-columbi/ | Jesu, Kristi, Pauli og Columbi | Hvorfor heter det Jesu og Kristi når det er tale om noe som er knyttet til Jesus/Kristus, som for eksempel Jesu fødsel og Kristi himmelfart? Er formene obligatoriske, eller kan man skrive Jesus', Kristus'? | Dette er genitivsformer som vi har arvet fra latin, som kristendommen kom til landet med. Kristi er en obligatorisk form. Det samme gjelder Jesu, i alle fall i faste uttrykk. I samme gate har vi det faste uttrykket et pauli ord. Men det er ikke bare ord knyttet til kristendommen som får slike former. Vi kan legge til et columbi egg. Dette er faste uttrykk der endelsen ikke kan skiftes ut med -us. Uttrykkene er så innarbeidet som helheter at navnene Paulus og Columbus er kommet i bakgrunnen og har fått liten forbokstav. Sier man i stedet Columbus' egg, går tankene i retning sjøfarerens frokost. Når det gjelder Paulus og Peter i andre sammenhenger, har de norske variantene Paulus' (uttalt /paulus/ eller /pauluses/) og Peters for lengst overtatt for Pauli og Petri, jamfør Paulus' brev, Paulus' misjonsreiser og merkedagen Peters stol (før ofte henholdsvis Pauli og Petri, sistnevnte av nominativ Petrus). I navn på kirker finner vi begge typene. Kristus er et navn som i genitiv nesten bare forekommer i faste uttrykk, og da med Kristi, jf. Kristi fødsel og Kristi himmelfartsdag. Jesus skal etter ordboka bare ha Jesu i genitiv: Jesu fødsel, Jesu oppstandelse, Jesu mor, Jesu navn. (Jesu er forresten en utypisk genitiv i latin. Det henger sammen med at navnet kom til latin via gresk.) Jesu -kravet brytes nok ofte når man omtaler mer tilfeldige ting knyttet til Jesus. Hvis det blir for stivt med f.eks. «Jesu sandaler», kan man alltid skrive det om til «sandalene til Jesus». Da slipper man også å vurdere om man skal si /jesus/ eller /jesuses/, som er de to måtene å uttale Jesus' på. Jesu samtidige, keiser Augustus, får en simpel -us med apostrof der han i gamle dager kunne få en -i. I dag behandler vi til og med Moses som folk flest. Før ble han i genitiv til Mose, som vi ser spor av i Mosebøkene. Vanlige dødelige som bærer navnet Jesus, får det bøyd på vanlig måte: «Jesus' joggesko», «Jesus sine joggesko» eller «joggeskoene til Jesus». | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/sporsmalstegn-etter-retoriske-sporsmal/ | Spørsmålstegn etter retoriske spørsmål? | Har dere noen synspunkter på tegnbruk etter retoriske spørsmål? | Hvis spørsmålet har den minste karakter av utbrudd, kan du trygt bruke utropstegn. Det er h ovedregelen for retoriske spørsmål. Men du kan også følge språkfølelsen din og sette spørsmålstegn der du finner det mest naturlig. Her er noen eksempler på retoriske spørsmål som man med fordel kan sette utropstegn etter: Kan du være så vennlig å fjerne hånden din fra låret mitt! Hvordan er dette mulig! Hvor lenge var Adam i paradis! Man kan på denne måten skille mellom Ikke sant? (mer eller mindre oppriktig spørsmål eller bønn om stadfesting) og det bekreftende og entusiastiske Ikke sant! (nyere kortvariant av Ja, ikke sant!). | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/nodt-for-og-noydd-for-eller-til/ | Nødt FOR og nøydd FOR? Eller TIL? | Fleire og fleire skriv nøydd for i staden for nøydd til. Kva bør ein bruka? | Nøydd til (og bokmål nødt til) er det tryggaste valet i skrift, det vil seia det mest nøytrale. Varianten nødt for kom inn i litteraturen frå talemålet for litt over hundre år sidan, fyrst i lokalaviser, så i romanar, særleg i replikkar. Nødt for dukkar opp i eldre kjelder frå både Trondheim, Bergen og området rundt Oslofjorden. I nynorsk kjem varianten med for til syne seinare enn i riksmål/bokmål, og han held seg lenge mest i sørvest. Mykje tyder på at han har storparten av røtene sine i norsk bymål. Før år 2020 nemnde Bokmålsordboka berre nødt til, men no har for kome med. Nynorskordboka har lenge hatt begge variantar i tillegg til berre nøydd å (litt avhengig av samanhengen). Det Norske Akademis ordbok har med nødt for, men stemplar det som «dialektalt». Norsk Ordbok, som har med mykje tilfang frå talemålet, nemner både nøydd om, nøydd for og nøydd til. I eldre nynorskordbøker finn vi berre nøydd om og nøydd til. Det er desse variantane som har vore dei vanlegaste i tradisjonelt bygdemål. I tillegg har vi altså det snaue nøydd å – og dialektalt på Vestlandet nøydd te, særleg dei stadene der å tradisjonelt heiter te. Uttrykket heng saman med seiemåten å nøyda nokon til noko, der nøyda tyder ‘tvinga’. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/skrifta-pa-veggen/ | Skrifta på veggen | Kva kjem dette uttrykket av, og kva betyr det eigentleg? | Å sjå skrifta på veggen er å sjå at det lir mot slutten, og at det er for seint å gjera noko med det. Den som ikkje ser skrifta på veggen, er blind for lagnaden og i verste fall dauv for åtvaringar. Uttrykket skriv seg frå Daniels bok kapittel 5 i Det gamle testamentet, som fortel om eit gjestebod der kong Belsasar og stormennene prisa gudane sine medan dei drakk frå kar som var bortførte frå templet i Jerusalem. I lause lufta synte det seg då ei hand som skreiv på veggen at dagane til Belsasar og det babylonske riket hans var talde. Skrifta på veggen var mene, mene, tekel, ufarsin. Korkje Belsasar eller vismennene hans kunne tyda dette. Dei laut tilkalla Daniel, ein av dei bortførde judearane. Han tydde skrifta slik: Mene: Talt har Gud dagane åt kongedømet ditt og gjort ende på det. Tekel: Vegen er du på vekta og funnen for lett. Peres (jf. ufarsin): Delt er riket ditt og gjeve til medarane og persarane. Belsasar vart drepen den natta. På engelsk Wikipedia står ei utdjuping: these words are known Aramaic names of measures of currency: MENE, a mina (from the root meaning “to count”),TEKEL, a spelling of shekel (from the root meaning “to weigh”), PERES, half a mina (from the root meaning “to divide,” but additionally resembling the word for “Persia”) I dette lagnadstunge kapittelet i Bibelen finn vi altså grunnlaget for heile fire faste uttrykk: å sjå skrifta på veggen / å se skriften på veggen å vera vegen og funnen for lett / å være veid og funnet for lett = ‘å ha blitt vurdert og avvist ’ NNs dagar er talde / NNs dager er talte = ‘NN døyr snart’ eit mene tekel / et mene tekel = ‘ulukkesvarsel eller høgtidleg åtvaring om lagnaden’ Sjå òg Wikipedia. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/fukk/ | Fukk! | Er ordet fuck eigentleg norsk? Eg las nett ein artikkel i avisa der det står at «det norrøne fokka kan bety både ‘ha sex’ og ‘ødelegge’». | Engelsk kan ha fått ordet frå gammalnorsk i si tid, men det hadde nok ikkje den påståtte dobbeltydinga den gongen. Dessutan heitte det at fukka med -u- (som rett nok hadde o-uttale). Det nedarva norske ordet heldt seg lengst i Hordaland, Telemark og Vestfold, som å fukka/ fukke (helst uttalt med trong ó). Tydinga var mellom anna å ha sex, truleg med støytinga eller skuvinga att og fram i fokus (jf. å jukka). Slang-bruken av ordet fuck med ø-, a- og å -uttale og valdelege attåttydingar (jf. to fuck up) er noko nytt som vi har frå engelsk. (På Voss kunne uttrykket det fukkar seg tyda at det lagar (= ordnar) seg; det var altså snarare eit plussord enn eit ord for skade og øydelegging.) I islandsk er interjeksjonen «fokk!» innlånt frå engelsk fuck i åttiåra og har spreidd seg kraftig. Der òg fanst eit eldre verb med fleire tydingar frå før (fokka ‘pusla; slenga’ o.a.). Det gamle ordet kan ha hatt band til fukka, men etymologien er uviss, og ordet var innlånt etter norrøn tid. Sjå elles under Aktuelt ord på nettsidene våre. | nob |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/forhandsregel-eller-forholdsregel/ | Forhåndsregel eller forholdsregel? | Jeg lurer på om ordet forhåndsregel er et egentlig ord, eller om det bare er en misforståelse av forholdsregel. | Forhåndsregel er først og fremst en misforståelse av forholdsregel. I de aller fleste tilfeller er det ordet forholdsregel som bør brukes. For å oppklare misforståelsen må vi først granske ordet forholdsregel nærmere. Norsk ordbok på ordnett.no forklarer det slik: forholdsregel forberedende skritt til å møte en vanskelig situasjon: ta sine forholdsregler / ta, treffe de nødvendige forholdsregler mot noe Synonymer: disposisjon, foranstaltning, forføyning, forsiktighetsregel, kautel, sikkerhetsforanstaltning Det handler om hvordan man skal forholde seg i framtida. Se også den opplysende ordhistorien i Ordbog over det danske Sprog. Du kan altså bruke forholdsregel i betydningen ovenfor. Forhåndsregel er det imidlertid tryggest å ligge unna. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre. Misforståelsen Forholdsregler er oftest føre-var-tiltak eller «føregjerder», som det kan hete på nynorsk. De tas med andre ord på forhånd, så det er ikke det minste rart at mange har misforstått ordet. Og det bidrar ikke til å øke oppklaringsprosenten at håndvask kanskje er vår fremste forholdsregel under pandemier (farsott). Misforståelsen er sikkert hundre år gammel, men den ble holdt i sjakk av våkne lærere, redaktører og korrekturlesere i mange år. Mens forhåndsreglene bare utgjorde et par prosent av beleggene i trykte kilder før år 2000 (jf. nb.no), er forholdet på Internett i dag (der det er relativt mindre korrektur og kvalitetskontroll) muligens minst én til tre (søk med site:no). Forhåndsregel — i nyere deskriptive ordbøker, men ikke anbefalt Det Norske Akademis ordbok har tatt inn ordet forhåndsregel i to betydninger: 1) ‘regel som er gitt på forhånd’ 2) ‘forholdsregel’ Den første betydningen er svært sjelden, og er neppe den folk flest legger i ordet. Betydning 2 (altså forhåndsregel brukt som forholdsregel) er utstyrt med advarselen «uheldig». Den er ikke oppført i vanlige rettskrivningsordbøker som Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Flere synonymer for forholdsregel På nynorsk har det før helst hett føregjerd, åtgjerd eller rådgjerd. De to siste ordene er også brukt i bokmål, særlig i lovspråk rett etter siste krig. Den mest typiske forholdsregelen er en sikkerhetsforanstaltning (trad. nynorsk føregjerd, tryggingsåtgjerd eller tryggingstiltak). I nyere tid har forberedelser og tiltak (bl.a. sikkerhetstiltak, sikringstiltak, forberedende tiltak og forebyggende tiltak) tatt over mye av plassen til forholdsregel i bokmål. Det blir nok klarere slik. | nno |
https://sprakradet.no/spraksporsmal-og-svar/steinkast/ | Steinkast | Eg har fleire gonger fundert på kor langt eit steinkast er. Veit de om det finst noko slags cirkamål for det? | I Nynorskordboka er steinkast forklart som 1 ‘steinkasting’ og 2 ‘avstand, lengd så langt som ein kan kaste ein stein’. Ordboka nemner «det ligg berre eit steinkast unna» som døme på praktisk bruk. Eit steinkast er eit særs omtrentleg mål, som berre kan sirklast varsamt inn. For kven er «ein» i definisjonen? Det er vel ofte ein sjølv. I så fall er det ikkje fritt for at somme overvurderer styrken og kasteteknikken sin noko. Eller kanskje målet nærmar seg eit gjennomsnitt av (tenkte) gjennomsnittskast hos ulike personar? Det er i så fall ikkje til mykje hjelp! Ordlaget finst i fleire språk, og det er all grunn til å tru at vi har hatt noko liknande i målet sidan steinalderen. Det eldste litterære dømet er frå Det nye testamentet: «Jesus drog seg ifrå deim (læresveinane) so langt som eit steinkast og lagde seg på kne og bad» (Luk 22,41). Det var nok ingen som tok nøyaktig mål då heller. | nno |
End of preview. Expand
in Data Studio
Norwegian Language Q&A Dataset
This Norwegian language dataset is a collection of question-and-answer entries from Språkrådet, the Language Council of Norway. The data was collected from the section of the website called Språkspørsmål og svar, which contains questions and answers on the subject of Norwegian language usage and grammar. The data contains a mix of Bokmål and Nynorsk. The data was collected on March 7, 2025.
This dataset was collected and shared with Språkrådet's permission.
Dataset Structure
The dataset consists of 1095 rows of question and answer pairs. 378 of the rows contain the word "Nynorsk". Often this means the text content for this question is all Nynorsk, but some entries are mainly in Bokmål but briefly mention Nynorsk. Depending on your use case you might need to filter these further.
The dataset contains five columns:
- link - URL for each question and answer page
- title - question title
- question - question text
- answer - answer text
- lang_type - label for Bokmål ("nob") or Nynorsk ("nno")
Using the dataset
Loading the dataset:
from datasets import load_dataset
ds = load_dataset("hhval/norwegian_qa")
- Downloads last month
- 66