url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Ed%C3%B8ya%E2%80%93Sandvika | 2023-02-04 | Ferjesambandet Edøya–Sandvika | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Møre og Romsdal', 'Kategori:Møre og Romsdalstubber', 'Kategori:Samferdsel i Aure', 'Kategori:Samferdsel i Smøla', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veistubber'] | Edøya–Sandvika er et fergesamband på fylkesvei 669 over Edøyfjorden i Trondheimsleia på Nordmøre, mellom Edøya ferjekai på Edøya i Smøla kommune og Sandvika ferjekai på Tustna i Aure. Strekningen drives av Fjord1.Ferjestrekningen er 6,1 km, overfartstiden 20 minutter, og den blir betjent av MF «Edøyfjord», med 17 avganger daglig i hver retning om hverdagen. 2014 var årsdøgntrafikken 294 kjøretøyer. | Edøya–Sandvika er et fergesamband på fylkesvei 669 over Edøyfjorden i Trondheimsleia på Nordmøre, mellom Edøya ferjekai på Edøya i Smøla kommune og Sandvika ferjekai på Tustna i Aure. Strekningen drives av Fjord1.Ferjestrekningen er 6,1 km, overfartstiden 20 minutter, og den blir betjent av MF «Edøyfjord», med 17 avganger daglig i hver retning om hverdagen. 2014 var årsdøgntrafikken 294 kjøretøyer.
== Ferger ==
== Referanser == | }} | 600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jurij_Rudyk | 2023-02-04 | Jurij Rudyk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ukraina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Ukrainske kunstløpere'] | Yuri Rudyk (født 11. november 1991) er en ukrainsk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 20 i parløp.
| Yuri Rudyk (født 11. november 1991) er en ukrainsk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 20 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jurij Rudyk – Olympedia
(en) Jurij Rudyk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jurij Rudyk – ISU | Ukraina | 601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julija_Lavrentjeva | 2023-02-04 | Julija Lavrentjeva | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ukraina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Ukrainske kunstløpere'] | Julia Lavrentieva (født 11. juni 1997) er en ukrainsk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 20 i parløp.
| Julia Lavrentieva (født 11. juni 1997) er en ukrainsk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 20 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julija Lavrentjeva – Olympedia
(en) Julija Lavrentjeva – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Julija Lavrentjeva – ISU | | fødested = Ukraina | 602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_T%C3%B8njum | 2023-02-04 | Tone Tønjum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med forskerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tone Tønjum (født 16. september 1958 i Bergen) er en norsk professor i medisin ved Universitetet i Oslo og overlege ved Mikrobiologisk avdeling på Rikshospitalet. Hun er i dag gruppeleder for Enhet for genomdynamikk ved UiO og leder av Oslo-noden i NORBRAIN - et storskala nasjonalt infrastrukturprosjekt for nevrovitenskapelig forskning. Tønjum har tidligere ledet et av Universitetet i Oslos Sentre for Fremragende Forskning; Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap (CMBN), og er medlem av Det norske vitenskapsakademi.
| Tone Tønjum (født 16. september 1958 i Bergen) er en norsk professor i medisin ved Universitetet i Oslo og overlege ved Mikrobiologisk avdeling på Rikshospitalet. Hun er i dag gruppeleder for Enhet for genomdynamikk ved UiO og leder av Oslo-noden i NORBRAIN - et storskala nasjonalt infrastrukturprosjekt for nevrovitenskapelig forskning. Tønjum har tidligere ledet et av Universitetet i Oslos Sentre for Fremragende Forskning; Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap (CMBN), og er medlem av Det norske vitenskapsakademi.
== Forskning ==
Tønjum er kjent for foskning på mekanismer involvert i endring og vedlikehold av genomer i både bakterier og mennesker, herunder DNA-reparasjon. Forskergruppen hennes fokuserer i dag på disse effektene hos neisseria meningitidis (meningokokker) og mycobacterium tuberculosis (tuberkulose-basillen), samt normale aldringsprosesser hos mennesker og alders-relaterte sykdommer, herunder Alzheimers sykdom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Tone Tønjum i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Tone Tønjum (født 16. september 1958 i Bergen) er en norsk professor i medisin ved Universitetet i Oslo og overlege ved Mikrobiologisk avdeling på Rikshospitalet. | 603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_King_(kunstl%C3%B8per) | 2023-02-04 | David King (kunstløper) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kunstløpere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | David King (født 8. mai 1984) er en britisk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 19 i parløp.
| David King (født 8. mai 1984) er en britisk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 19 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David King – Olympedia
(en) David King – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David King – Storbritannias olympiske komité
(en) David King – ISU | David King (født 8. mai 1984) er en britisk kunstløper. | 604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stacey_Kemp | 2023-02-04 | Stacey Kemp | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kunstløpere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Stacey Kemp (født 25. juli 1988) er en britisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 19 i parløp.
| Stacey Kemp (født 25. juli 1988) er en britisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 19 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stacey Kemp – Olympedia
(en) Stacey Kemp – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stacey Kemp – Storbritannias olympiske komité
(en) Stacey Kemp – ISU | | fødested = Storbritannia | 605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryuichi_Kihara | 2023-02-04 | Ryuichi Kihara | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Japanske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Ryuichi Kihara (født 22. august 1992) er en japansk kunstløper. Han konkurrerer i parløp med Riku Miura. Han konkurrerte tidligere med Miu Suzaki. Han og Suzaki representerte Japan under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 18.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok han bronse i lagkonkurransen.
| Ryuichi Kihara (født 22. august 1992) er en japansk kunstløper. Han konkurrerer i parløp med Riku Miura. Han konkurrerte tidligere med Miu Suzaki. Han og Suzaki representerte Japan under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 18.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok han bronse i lagkonkurransen.
== OL-medaljer ==
2022 Beijing - Bronse i kunstløp, lagkonkurranse Japan
== VM-medaljer ==
VM 2022 Montpellier - Sølv i kunstløp, parløp
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ryuichi Kihara – Olympedia
(en) Ryuichi Kihara – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ryuichi Kihara – ISU
(en) Ryuichi Kihara – ISU
(en) Ryuichi Kihara – ISU
(en) Ryuichi Kihara – ISU | Ryuichi Kihara (født 22. august 1992) er en japansk kunstløper. | 606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Hofles%E2%80%93Geisnes%E2%80%93Lund | 2023-02-04 | Ferjesambandet Hofles–Geisnes–Lund | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1967 i Norge', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Fergesamband i Trøndelag', 'Kategori:Samferdsel i Namsos', 'Kategori:Samferdsel i Nærøysund', 'Kategori:Sider med kart'] | Ferjesambandet Hofles–Geisnes–Lund krysser Foldafjorden like vest for munningen av Innerfolda i Nord-Trøndelag. Det betjener ferjekaiene Hofles og Geisnes i Nærøysund kommune og Lund i Namsos kommune. Alle ferjestedene lå før 2020 i Nærøy kommune. Sambandet drives av Torghatten Midt, tidligere FosenNamsos Sjø.Begge strekningene blir betjent av MF «Olav Duun» 11 ganger daglig om hverdagen.Sambandet Hofles–Geisnes–Smines ble opprettet 1967 med Namdalens Trafikkselskap som operatør, MF «Geisnes» som betjente sambandet. I løpet av 1970-årene ble ferjeleiet flyttet fra Smines til Haranes og øya Øksninga ble også betjent en tid. 1986 ble ferjeleiet flyttet fra Haranes til dagens ferjeleie Lund. 2008 ble sambandet overtatt av FosenNamsos Sjø. | Ferjesambandet Hofles–Geisnes–Lund krysser Foldafjorden like vest for munningen av Innerfolda i Nord-Trøndelag. Det betjener ferjekaiene Hofles og Geisnes i Nærøysund kommune og Lund i Namsos kommune. Alle ferjestedene lå før 2020 i Nærøy kommune. Sambandet drives av Torghatten Midt, tidligere FosenNamsos Sjø.Begge strekningene blir betjent av MF «Olav Duun» 11 ganger daglig om hverdagen.Sambandet Hofles–Geisnes–Smines ble opprettet 1967 med Namdalens Trafikkselskap som operatør, MF «Geisnes» som betjente sambandet. I løpet av 1970-årene ble ferjeleiet flyttet fra Smines til Haranes og øya Øksninga ble også betjent en tid. 1986 ble ferjeleiet flyttet fra Haranes til dagens ferjeleie Lund. 2008 ble sambandet overtatt av FosenNamsos Sjø.
== Referanser == | Ferjesambandet Hofles–Geisnes–Lund krysser Foldafjorden like vest for munningen av Innerfolda i Nord-Trøndelag. Det betjener ferjekaiene Hofles og Geisnes i Nærøysund kommune og Lund i Namsos kommune. | 607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narumi_Takahashi | 2023-02-04 | Narumi Takahashi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Japanske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Narumi Takahashi (født 15. januar 1992) er en japansk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 18 i parløp.
| Narumi Takahashi (født 15. januar 1992) er en japansk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 18 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Narumi Takahashi – Olympics.com
(en) Narumi Takahashi – Olympic.org
(en) Narumi Takahashi – Olympedia
(en) Narumi Takahashi – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Narumi Takahashi – ISU
(en) Narumi Takahashi – ISU
(en) Narumi Takahashi – ISU
(en) Narumi Takahashi – ISU | | fødested = Japan | 608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Severin_Kiefer | 2023-02-04 | Severin Kiefer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Østerrikske kunstløpere'] | Severin Kiefer (født 11. oktober 1990) er en østerriksk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 17 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 18.
| Severin Kiefer (født 11. oktober 1990) er en østerriksk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 17 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 18.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Severin Kiefer – Olympics.com
(en) Severin Kiefer – Olympic.org
(en) Severin Kiefer – Olympedia
(en) Severin Kiefer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Severin Kiefer – ISU
(en) Severin Kiefer – ISU
(en) Severin Kiefer – ISU | | fnavn = | 609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABAtl%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Atløy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens mekaniske verksted', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Hjemmeflåten', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Motorskip', 'Kategori:Norske lokalbåter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1931', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | MS «Atløy» er en lokalrutebåt bygget i 1931 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen i oktober 1931. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1974. Atløy har nå status som veteranskip. Det eies av Veteranbåtlaget Atløy og driftet av Atløys Venner. Dette er sannsynligvis det eldste fortsatt bevarte skip bygget ved Bergens Mekaniske Verksted.
| MS «Atløy» er en lokalrutebåt bygget i 1931 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen i oktober 1931. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1974. Atløy har nå status som veteranskip. Det eies av Veteranbåtlaget Atløy og driftet av Atløys Venner. Dette er sannsynligvis det eldste fortsatt bevarte skip bygget ved Bergens Mekaniske Verksted.
== «Atløy» ==
1931: Bygget ved Bergen Mekaniske Verksted som byggenummer 216.
1931: oktober: Levert til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen. Døpt «Atløy»
1940 - 1945: Hjemmeflåten. Primært brukt i ruten Bergen-Gulen-Solund-Hyllestad. Lå også i opplag på grunn av drivstoffmangel
1963: installert en Wichmann 2tev 4 sylinder motor på 240 BHK. Farten økte med dette til 10,5 knop
== «Latøy» ==
1974: juli: Solgt til Hans Petter Ous, Ålesund. Omdøpt «Latøy»
1974: Solgt til Brødrene Klovning A/S, Hareid
1982: Solgt til A/L Atløy ved Jostein Eldøy, Hardbakke
1983: Tilbake til Florø
== «Atløy» ==
1984: august: omdøpt «Atløy»
1996: Vernet av Riksantikvaren
2015: Fremdeles i fart som veteranskip
== Atløys Venner ==
I 1995 ble venneforeningen Atløys Venner stiftet i Florø med formål å restaurere, drifte og vedlikeholde veteranmotorskipet MS «Atløy». Skipet eies av Andelslaget Atløy, mens Kystmuseet i Sogn og Fjordane i samarbeid med Riksantikvaren har det faglige ansvaret for restaureringsarbeidet. Foreningen legger ned mellom 10 000 og 15 000 arbeidstimer årlig i drift og vedlikehold av MS «Atløy».
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 30. desember 2015.
«Atløy» www.sjohistorie.no
«Atløy» www.warsailors.com
«M/S Atløy historia om ein fjordabåt», Magnus Helge Torvanger, ISBN 9788291722238
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Atløy (ship, 1931) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IMO 5030048 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Atløy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
«MS «Atløy»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. . | | navn = MS «Atløy» | 610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miriam_Ziegler | 2023-02-04 | Miriam Ziegler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Østerrikske kunstløpere'] | Miriam Ziegler (født 19. mars 1994) er en østerriksk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 17 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 18.
| Miriam Ziegler (født 19. mars 1994) er en østerriksk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 17 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 18.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miriam Ziegler – Olympedia
(en) Miriam Ziegler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Miriam Ziegler – ISU
(en) Miriam Ziegler – ISU | | fnavn = | 611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matteo_Guarise | 2023-02-04 | Matteo Guarise | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Italienske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rimini', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Matteo Guarise (født 15. september 1988) er en italiensk kunstløper. Han konkurrerer i parløp sammen med Nicole Della Monica. De representerte Italia under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 16. Under Vinter-OL 2018 ble de nummer 10.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 13.
| Matteo Guarise (født 15. september 1988) er en italiensk kunstløper. Han konkurrerer i parløp sammen med Nicole Della Monica. De representerte Italia under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 16. Under Vinter-OL 2018 ble de nummer 10.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 13.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matteo Guarise – Olympics.com
(en) Matteo Guarise – Olympic.org
(en) Matteo Guarise – Olympedia
(en) Matteo Guarise – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Matteo Guarise – ISU | }} | 612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicole_Della_Monica | 2023-02-04 | Nicole Della Monica | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Italienske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra provinsen Bergamo', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Nicole Della Monica (født 3. juni 1989) er en italiensk kunstløper. Hun konkurrerer i parløp sammen med Matteo Guarise. De representerte Italia under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 16. Under Vinter-OL 2018 ble de nummer 10.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 13.
| Nicole Della Monica (født 3. juni 1989) er en italiensk kunstløper. Hun konkurrerer i parløp sammen med Matteo Guarise. De representerte Italia under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 16. Under Vinter-OL 2018 ble de nummer 10.
Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 13.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nicole Della Monica – Olympics.com
(en) Nicole Della Monica – Olympic.org
(en) Nicole Della Monica – Olympedia
(en) Nicole Della Monica – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nicole Della Monica – ISU
(en) Nicole Della Monica – ISU
(en) Nicole Della Monica – ISU | Nicole Della Monica (født 3. juni 1989) er en italiensk kunstløper. | 613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sif_Atlad%C3%B3ttir | 2023-02-04 | Sif Atladóttir | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Islandske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2009', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2013', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2017', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2022'] | Sif Atladóttir (født 15. juli 1985 i Düsseldorf) er en islandsk fotballspiller. Atladóttir, som er frsvarsspiller, spiller for Kristianstads DFF i Damallsvenskan, samt for Islands kvinnelandslag i fotball.
| Sif Atladóttir (født 15. juli 1985 i Düsseldorf) er en islandsk fotballspiller. Atladóttir, som er frsvarsspiller, spiller for Kristianstads DFF i Damallsvenskan, samt for Islands kvinnelandslag i fotball.
== Karriere som klubbspiller ==
Atladóttir startet karrieren som spiss, men ble senere omskolert til midtstopper. Hun startet karrieren på Island, men gikk fra Valur til tyske 1. FC Saarbrücken i forbindelse med overgangsvinduet vinteren 2009/10. Etter at Saarbrücken rykket ned, gikk hun i 2011 til svenske Kristianstads DFF.
== Landslagskarriere ==
Atladóttir spilte sin første kamp for det islandske landslaget 7. mars 2007, da Island tapte 1–2 for Italia. Atladóttir var en del av Islands tropp til EM i 2009 og 2013.
== Privat ==
Atladóttir er datter av Atli Eðvaldsson, tidligere landslagsspiller, kaptein og trener for Islands herrelandslag i fotball. Hun ble født i Vest-Tyskland da faren spilte profesjonell fotball for Fortuna Düsseldorf.Atladóttirs bror, Emil Atlason, spiller for KR og Islands U21-lag, mens søsteren Sara Atladóttir har spilt for FH og Islands U17- og U19-lag. Atladóttirs onkel, Jóhannes Eðvaldsson, har spilt for Celtic.
== Meritter ==
Úrvalsdeild: 2007, 2008, 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sif Atladóttir – UEFA
(en) Sif Atladóttir – WorldFootball.net
(en) Sif Atladóttir – Soccerway
(sv) Sif Atladóttir – Sveriges fotballforbund
(de) Sif Atladóttir – Tysklands fotballforbund
(de) Sif Atladóttir – Soccerdonna
(en) Sif Atladóttir – FBref
(is) «Sif Atladóttir», profil på KSÍs hjemmeside | Sif Atladóttir (født 15. juli 1985 i Düsseldorf) er en islandsk fotballspiller. | 614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evgeni_Krasnopolski | 2023-02-04 | Evgeni Krasnopolski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Israel under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Israel under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Israel under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Israelske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kyiv', 'Kategori:Personer fra Norddistriktet i Israel', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Evgeni Krasnopolski (født 4. oktober 1988) er en israelsk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 15 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 15.
| Evgeni Krasnopolski (født 4. oktober 1988) er en israelsk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 15 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble han nummer 15.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Evgeni Krasnopolski – Olympics.com
(en) Evgeni Krasnopolski – Olympedia
(en) Evgeni Krasnopolski – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU
(en) Evgeni Krasnopolski – ISU | | fødested = Israel | 615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrea_Davidovich | 2023-02-04 | Andrea Davidovich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Israel under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Israelske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Burlington', 'Kategori:Personer fra Essex County i New Jersey', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Andrea Davidovich (født 24. mars 1997) er en israelsk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 15 i parløp.
| Andrea Davidovich (født 24. mars 1997) er en israelsk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 15 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrea Davidovich – Olympedia
(en) Andrea Davidovich – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andrea Davidovich – ISU
(en) Andrea Davidovich – ISU
(en) Andrea Davidovich – ISU | | fødested = Israel | 616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harpa_%C3%9Eorsteinsd%C3%B3ttir | 2023-02-04 | Harpa Þorsteinsdóttir | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. juni', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Islandske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2013'] | Harpa Þorsteinsdóttir (født 27. mars 1986) er en islandsk fotballspiller. Þorsteinsdóttir, som er spiss, spiller for Stjarnan i Úrvalsdeild, samt for Islands kvinnelandslag i fotball.
| Harpa Þorsteinsdóttir (født 27. mars 1986) er en islandsk fotballspiller. Þorsteinsdóttir, som er spiss, spiller for Stjarnan i Úrvalsdeild, samt for Islands kvinnelandslag i fotball.
== Klubbkarriere ==
Þorsteinsdóttir spilte for Stjarnan fra 2002 til 2007, før hun gikk til Breiðablik. I 2011 var hun tilbake til Stjarnan. I 2013 ble Þorsteinsdóttir toppscorer i Úrvalsdeild, med 28 scoringer på 18 kamper.
== Landslagskarriere ==
Þorsteinsdóttir spilte sin første kamp for det islandske landslaget 9. mars 2006, da Island tapte 0–1 for England. På grunn av beinbrudd hun pådro seg 26. juli 2009, ble hun erstattet av Kristín Ýr Bjarnadóttir i Islands tropp til EM i 2009. Hun var imidlertid med i troppen til EM i 2013, hvor Island tok seg til kvartfinalen.
== Privat ==
Þorsteinsdóttir har en sønn fra april 2011, Steinar Karl. Hun vendte tilbake til full aktivitet som fotballspiller tre måneder etter fødselen.
== Meritter ==
=== Stjarnan ===
Úrvalsdeild: 2011
Bikarkeppni kvenna: 2012
Islandsk ligacup: 2013
Islandsk supercup: 2012
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harpa Þorsteinsdóttir – UEFA
(en) Harpa Þorsteinsdóttir – WorldFootball.net
(en) Harpa Þorsteinsdóttir – Soccerway
(de) Harpa Þorsteinsdóttir – Soccerdonna
(en) Harpa Þorsteinsdóttir – FBref
«Harpa Þorsteinsdóttir», profil på KSÍs hjemmeside (is) | Harpa Þorsteinsdóttir (født 27. mars 1986) er en islandsk fotballspiller. | 617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudi_Swiegers | 2023-02-04 | Rudi Swiegers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske kunstløpere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Rudi Swiegers (født 31. august 1987) er en canadisk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 14 i parløp.
| Rudi Swiegers (født 31. august 1987) er en canadisk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 14 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rudi Swiegers – Olympedia
(en) Rudi Swiegers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rudi Swiegers – ISU
(en) Rudi Swiegers – ISU
(en) Rudi Swiegers – ISU | | fnavn = | 618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paige_Lawrence | 2023-02-04 | Paige Lawrence | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske kunstløpere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Paige Lawrence (født 22. februar 1990) er en canadisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 14 i parløp.
| Paige Lawrence (født 22. februar 1990) er en canadisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 14 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paige Lawrence – Olympedia
(en) Paige Lawrence – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Paige Lawrence – ISU | | fnavn = | 619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Wende | 2023-02-04 | Daniel Wende | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tyske kunstløpere'] | Daniel Wende (født 24. juli 1984) er en tysk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 13 i parløp. | Daniel Wende (født 24. juli 1984) er en tysk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 13 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel Wende – Olympics.com
(en) Daniel Wende – Olympic.org
(en) Daniel Wende – Olympedia
(en) Daniel Wende – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Daniel Wende – Tysklands olympiske komité
(en) Daniel Wende – ISU
(en) Daniel Wende – ISU
(en) Daniel Wende – ISU | | fødested = Tyskland | 620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maylin_Wende | 2023-02-04 | Maylin Wende | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Tyske kunstløpere'] | Maylin Wende (født 22. september 1988) er en tysk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 13 i parløp.
| Maylin Wende (født 22. september 1988) er en tysk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 13 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maylin Wende – Olympedia
(en) Maylin Wende – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Maylin Wende – Tysklands olympiske komité
(en) Maylin Wende – ISU | | fnavn = | 621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nathan_Bartholomay | 2023-02-04 | Nathan Bartholomay | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kunstløpere fra USA', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Nathan Bartholomay (født 18. mai 1989) er en amerikansk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 12 i parløp.
| Nathan Bartholomay (født 18. mai 1989) er en amerikansk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 12 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nathan Bartholomay – Olympedia
(en) Nathan Bartholomay – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nathan Bartholomay – ISU
(en) Nathan Bartholomay – ISU
(en) Nathan Bartholomay – ISU
(en) Nathan Bartholomay – ISU
(en) Nathan Bartholomay – ISU | | fødested = USA | 622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Felicia_Zhang | 2023-02-04 | Felicia Zhang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kunstløpere fra USA', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Felicia Zhang (født 22. september 1993) er en amerikansk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 12 i parløp.
| Felicia Zhang (født 22. september 1993) er en amerikansk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 12 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Felicia Zhang – Olympedia
(en) Felicia Zhang – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Felicia Zhang – ISU
(en) Felicia Zhang – ISU
(en) Felicia Zhang – ISU | | fødested = USA | 623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narve_(navn) | 2023-02-04 | Narve (navn) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Navn med norrøn opprinnelse'] | Narve er et sjeldent norsk mannsnavn med norrøn opprinnelse. Navnet betyr «smal». I norrøn mytologi var Narve sønnen til Loke og Sigyn.
| Narve er et sjeldent norsk mannsnavn med norrøn opprinnelse. Navnet betyr «smal». I norrøn mytologi var Narve sønnen til Loke og Sigyn.
== Etymologi ==
Narve har opprinnelse i det norrøne navnet Narfi, dannet av urnordiske *nǫrr, «smal».
Narfi er en islandsk form av navnet, og Narvi en færøysk form. Narvid er en variant av navnet kjent brukt i Norge.
== Utbredelse ==
Narve er kjent brukt i kun én nordisk runeinnskrift fra vikingtiden (i formen nairbis), så navnet var neppe vanlig på den tiden. Narve var et vanlig navn i Norge i middelalderen, ofte skrevet Narue. Over 70 forskjellige personer med navnet er nevnt i Regesta Norvegica. Navnet har siden ikke vært mye utbredt. Formen Narfi var i middelalderen mest brukt på Østlandet. På 1600-tallet var Narve mest brukt i Buskerud og Sogn. Fra slutten av 1800-tallet har navnet vært mest brukt i Buskerud, spesielt i Rollag og Sigdal. Formen Narvid er kjent brukt i Norge fra 1906.
Narve har navnedag i Norge:
Narve er i dag et sjeldent navn. Det er mest brukt i Norge.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Narve og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Narve (biskop) (død 1304), biskop i Bergen
Narve Skarpmoen (1868–1930), norsk fotograf
Narve Bonna (1901–1976), norsk skihopper
Narve Bjørgo (født 1936), norsk middelalderhistoriker
Narve Trædal (født 1949), norsk soldat og politiker
Narve Fulsås (født 1953), norsk historiker
Narve Opheim (født 1953), norsk styrkeløfter
Narve Reiten (født 1961), norsk forretningsmann
Svein Narve Veshovda (født 1961), norsk bonde og gründer
Narve Læret (født 1966), norsk kampsportutøver
Narve Hovdenakk (født 1971), norsk kunstner
== Annen bruk av navnet ==
Ekstremværet Narve, et ekstremvær som rammet Norge i januar 2006.
Narve, sønnen til Loke og Sigyn i norrøn mytologi. Det er også en jotne som heter Narve.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Narve
(en) Think Baby Names: Narve | Narve er et sjeldent norsk mannsnavn med norrøn opprinnelse. Navnet betyr «smal». | 624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hestestridsvogn | 2023-02-04 | Hestestridsvogn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bronsealderen', 'Kategori:Jeremias bok', 'Kategori:Jernalderen', 'Kategori:Josvas bok', 'Kategori:Militære dyr', 'Kategori:Militære kjøretøyer', 'Kategori:Militærhistorie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.
Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn, mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk. I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.
Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side. Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i hesteveddeløp.
Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintasjtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen. I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.
| Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.
Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn, mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk. I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.
Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side. Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i hesteveddeløp.
Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintasjtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen. I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.
== Historie ==
=== Stridsvognens opprinnelse ===
Domestisering av hesten var et viktig skritt mot sivilisasjon. Det er økende mengde bevis (som ved det arkeologiske stedet Dereivka i dagens Ukraina) som støtter hypotesen at hester ble først domestisert på den eurasiske steppe for omtrentlig 4000-3500 f.Kr.Oppfinnelsen av hjulet for bruk ved transport var en annen betydningsfull oppfinnelse. Det skjedde sannsynligvis i sen neolittisk tid. Kjøretøyer med hjul (i motsetningen til slede) synes å opptre fra midten av 3000-tallet f.Kr. i både cucuteni-kulturen i Sentral-Europa og i majkopkulturen i Kaukasia. De eldste kjøretøyer med solide tømmerhjul var tunge kjerrer trukket av okser. Disse dukket opp relativt samtidig mellom 3 400 og 3100 f.Kr. over et meget stort område, fra Mesopotamia i sør til de russiske steppene og Sentral-Europa i nord. De var tunge kjøretøyer hvor kun okser, ikke hester, kunne benyttes. Problemet var seletøy, først da kineserne en gang mellom 200- og 400-tallet e.Kr. utviklet bogtre som seletøy som tilpasset for hesters anatomi, fikk okser konkurranse. Fordelene var åpenbare: oksekjerrene kunne reise rundt 3,2 km/t under gode forhold, men straks eikehjul ble oppfunnet, var det mulig å bygge en lett vogn med to hjul, trukket av hester. Den kunne oppnå en hastighet på 10 til 14 km/t ved trav, kanskje opptil 30 km/t ved galopp.Den eldste sikre datering av kjøretøy med hjul, en vogn med to aksler og fire hjul, er en primitiv tegning på et keramikkbolle, kalt for Bronocicebollen, navngitt etter et distrikt i sørlige Polen hvor det ble avdekket. Den er datert til omtrentlig 3635–3370 f.Kr. ved karbondatering. Den ble avdekket i den arkeologiske traktbegerkulturen. Det eldste sikkert daterte kombinasjonen av hjul-aksel er Ljubljanamarskhjulet, avdekket i et marsklandområde sør for Ljubljana i Slovenia, og datert til ca. 3150 f.Kr. Det gjør det til det eldste solide trehjul som er funnet, og tilhørte en håndkjerre med to hjul.Gravhaugen Starokorsunskaya kurga i regionen Kuban i sørlige Russland inneholdt en vogngrav tilhørende majkopkulturen (som hadde hester). To faste hjul av tre fra denne gravhaugen har blitt datert til andre halvdel av 3000-tallet f.Kr. I tiden etter denne graven ble gjort tallrike tilsvarende gravhauger i den nordlige regionen av Kaukasia. Disse gravene gjør det mulig å tolke et klassesamfunn hvor den hestetrukne stridsvognen var et statussymbol for mektige krigerhøvdinger. Det var en todeling mellom «den pragmatiske, oksetrukne vognen til bonden og byfolket, og stridsvognen, prosesjonen til de vellykte krigere og konger.»
=== Det nære østen ===
Etter at praksisen med hjulbaserte vogner spredte seg blant sivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris utviklet Sumer i sørlige Mesopotamia en lettere utgave av en vogn med to solide hjul, trukket av fire esler. Eikehjul kom ikke til Mesopotamia før på midten av 2000-tallet f.Kr.De eldste funnene av hjul i Mesopotamia er fra første halvdel av 2000-tallet f.Kr., mer enn 500 år etter de funnene fra Kuban-regionen i nord. Det finnes dog en del piktogrammer av sleder som synes å støtte seg på tømmerruller eller hjul. De er datert til omtrent samme tid som de eldste funnene av hjul i Europa, og kan antyde at kunnskapen om hjul ikke var ukjent. De eldste beskrivelsene av vogner i forbindelse med krigføring er avdekket i sørlige Mesopotamia på Urs krigspanel, en hellig boks fra rundt 2500 f.Kr., framstilt av tre og med innlagte mosaikkbilder på begge sider med scener fra krig og fred, nå oppbevart ved British Museum. Disse synes heller å være kjerrer, og ble trukket av okser eller en hybrid av afrikansk villesel og asiatisk villesel, kalt kunga i byen Nagar som var kjent for å avle dem. Disse hybridene ble benyttet i hærstyrkene til eblaittene, tidlige sumere (tidlige dynastiske periode), akkadere, og tredje dynati i Ur. Selv om det tidvis ble fraktet en spydmann med vognføreren, kan slike tunge vogner på solide trehjul og dekket med skinn, ha vært en del av bagasjetoget (eksempelvis under kongelige gravprosesjoner) framfor særskilte kjøretøyer i krig.
=== Indoeuropeisk spredning ===
Det eldste fullt utviklede hestetrukne stridsvogner med eikehjul er bevitnet sintasjtakulturens i gravhauger i sørlige Russland og Kasakhstan i tiden ca. 2000 f.Kr. Den avdøde er lagt i graven med sin stridsvogn, og tidvis også med sine hester og andre eiendeler. Etter treverket råtnet etterlot den levninger og merker i bakken som bevarte formen av en vogn med to hjul, inkludert eikene på hjulene. Så langt er minst 16 slike graver funnet. De er datert til 2100-1700 f.Kr., eldre enn noen andre stridsvogner andre steder. Fra steppene spredte stridsvognene seg til det nære østen sammen med steppehestene og beslåtte kroneskafter. Denne arkeologiske kulturen er delvis utviklet fra den eldre jamnakulturen på den pontisk-kaspiske steppe i løpet av 3500-tallet og 2200-tallet f.Kr. Denne kulturen var overveiende nomadisk, men en del jordbruk ble drevet i nærheten av elver og ved noe få bygdeborger. De var også engasjert i bronsemetallurgi og praktiserte komplekse gravritualer som minner om hinduritualer kjent fra oldtidstekstene Rigveda og Avesta.
En videreføring av sintasjtakulturen var andronovokulturen som spredte seg over steppene fra Uralfjellene og østover til fjellkjeden Tian Shan som en del av den indoeuropeiske folkevandringen, og korresponderte med de tidlige indoiranske kulturer. Stridsvogner figurer framtredende i indoiransk mytologi. De spilte også en viktig del i både persisk og hindumytologi, hvor de fleste gudene i deres gudeverden ble framstilt som herskere som red på dem. Sanskritordet for en stridsvogn er hankjønnsordet rátha-, noe som er beslektet med avestisk raθa- (også hankjønnsord), og i sin opprinnelse en bekreftelse av det urindoeuropeiske adjektivet *rot-h₂-ó- i betydningen «har hjul», med det karakteristiske aksentskiftet som er funnet i indoiranske substantiviseringen. Dette adjektivet på sin side avledet fra det kollektive substantivet *rot-eh₂-, «hjul», fortsatte i latinske rota, som tilhørte substantivet *rót-o- for «hjul» (fra *ret-, å løpe») som også er funnet i germansk, keltisk og baltisk (gammelhøytysk rad, gammelirsk roth, litauisk rãtas).I nordlige Mesopotamia var mitanniene berømte førere av stridsvogner. navnene på deres konger opptrer i nedtegnelser fra rundt 1500 f.Kr. deres navn var indiske, og et av dem hadde betydningen «har angripende stridsvogn». Deres folk snakket ikke et indoeuropeisk språk, men hurrittisk (beslektet med urartisk), men deres aristokrati hadde sin opprinnelse i førere av stridsvogner. Det er da mulig at indoeuropeere med stridsvogner nordfra hadde grepet makten i landet. Med stridsvognens mobilitet kom streben etter makt, etter kveg og erobringer. Hestekulturen på steppene var avhengig av og underlagt endrede beiteland, klimatiske endringer som endret beitebetingelsene, og suksess i krig. Flyktige og drevet av stadig endrede lojalitetskultur til de ulike kongedømmer på steppene, var de helt avhengig av sine hester. Til sist endret steppenomadene og deres hester historien, veltet sivilisasjoner og skapte selv mektige riker.Så tidlig som 5000 f.Kr. la folk gravgods i gravene med den avdøde. Foruten redskaper, våpen, verdisaker ble også tamdyr og selv folk i gravene. I løpet av noen århundrer ble også hester en del av gravgodset. Denne praksisen med hestegraver, som arkeologene kaller dem, er funnet blant mange indoeuropeiske folk, og andre folk, inkludert kinesere og tyrkiske folk. Handlingen indikerer hvilken høy verdi som hester hadde fått i særskilte kulturer og gir bevis på folkevandringer av folk med en hestekultur. Menneskegraver som inneholder andre tamdyr er sjeldne, selv de finnes; eksempelvis er det i Storbritannia funnet 31 hestergraver, men kun en kugrav, unik i Europa. Denne praksisen med hestegraver er en del av en bredere tradisjon med hesteofring. En tilknyttet prosess er gravlegging med stridsvogner hvor hele vognen, med eller uten en hest, legges i graven til den avdøde. Det er også funnet hestehoder og hover i graver dynket med rød oker. Disse funnene synes å være forløpere til tradisjoner med hesteofringer hvor hestekjøtt ble spist, mens skinnet, skallen og hovene ble lagt til side.Hester og vogner med hjul åpnet opp for å tilbakelegge store strekninger på steppene. En del av årsakene for ekspansjoner vestover mot Uralfjellene var behovet for metaller. Etter 2000 f.Kr. var ekspansjonene så mange og i så ulike retninger, og ført teknologien med hestestridsvogner vidt av sted, blant annet helt til Kina. På 2000-tallet f.Kr. førte steppesamfunnene bestående av hester og kveg inn i Sentral-Asia. Høvdingene utgjorde en elite som skaffet seg rikdom og prestisje via handel og krig, eller ved plyndring. I Mesopotamia var hesten ikke vanlig hvor frakt skjedde via elvene eller ved eselkaravaner, og hesten var kjent som «eselet fra utenlandske fjelland». I løpet av 3000-tallet f.Kr. infiltrerte nomadefolk fra steppene med sine hester og stridsvogner de fastboende sivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris. Disse infiltrasjonene som økte i antall og brede, hadde sin årsak i den miljømessige virkeligheten på steppene. Ved å leve på delvis tørre sletter med ujevnt nedbør var nomadene med sine kvegflokker avhengig av stadig å finne nye beiteområder. I tider med godt nedbør spredte de seg ut over steppene, men i tider med tørke søkte de mot faste vannhull. Således bevegde seg mot utkanten av steppene og mot områder med mer vann og fruktbart land hvor det hadde vært fastboende bønder i århundrer. Tørke kombinert med voksende befolkning og hesteflokker i nord krevde stadig søken etter beitemarker. Landene i sør mellom Eufrat og Tigris må ha fortont seg som lett bytte. Med seg førte de nye militære teknologier og metalluri.
=== Hettittene ===
Hettittene i Anatolia var et indoeuropeisk folk som tidlig hadde utvandret fra steppene. De opprettet en stat ved Hattusa, den gamle hovedstaden til hattianere, et opprinnelig folk i Anatolia som hettittene etterfulgte og samtidig overtok deler av deres kultur, som blant annet skriftspråket. Det hettittiske riket sto på høyden av sin makt under kong Suppiluliuma (1344-1333 f.Kr.) og omfattet da mye av sørvestlige Asia, likestilt stormakt med Assyria i øst og Egypt i sør. Det eldste vitnesbyrd om krigføring med stridsvogn er en gammelhettittisk Anitta-tekst (1700-tallet f.Kr.). Teksten nevner 40 spann med hester (i den opprinnelige kileskrift stavet 40 ṢÍ-IM-TI ANŠE.KUR.RAḪI.A) ved beleiringen av Salatiwara (et sted i Anatolia). Ettersom teksten nevner et spann av hester framfor stridsvogner er tekstens faktiske betydning usikker. Den første sikre bevitnelse av hettittiske stridsvogner er datert til slutten av 1600-tallet f.Kr. (Hattusili I). En annen hettittisk tekst om å trene hester som er tilskrevet Kikkuli fra Mitanni er fra 1400-tallet f.Kr.
Den hettittiske krigsmaskinen besto av esler og tunge oksekjerrer som fraktet nødvendige forskninger, men det viktigste angrepsvåpenet var lette hestetrukne vogner. Det var ikke en ny våpenteknologi. Hettittenes fiender, blant dem egypterne, hadde benyttet dem som mobile plattformer for sine bueskyttere. Deres stridsvogner var langdistansevåpen som kunne avfyre skyer med piler mot fienden. Hettittene hadde en annen tilnærming, og utviklet en stridsvogn som var lengre og dypere, og vognhjulene hadde fire eiker framfor åtte, og fraktet 3 menn framfor 2. Vognen kunne klare den ekstra tyngden ved at hjulene var plassert midt under vognen og ikke bak som på de egyptiske. De tre var en fører, en soldat, og en skjoldmann som hadde som oppgave å beskytte de andre to med sitt skjold. Mannskapet bar rustning, og det gjorde også hestene på sine flanker, bakside og nakker. Soldaten hadde en bue og piler foruten et kort sverd. Høyden på plattformen ga ham en fordel i nærkamp, og til sammen var dette våpenet velegnet til å overvinne fiendens stridsvogner og mot uerfarent infanteri.
Hettittenes framgang var i stor grad avhengig av deres kontroll over handelsrutene og naturressurser, særlig metaller. Etter hvert som hettittene fikk kontroll over Mesopotamia økte spenningene mot naborikene som assyrerne, hurrittere og egyptere. Under Suppiluliuma erobret hettittene byen Kadesj, lokalisert ved elven Orontes i det som i dag er Syria. Byen ble lokalitet for et av de best dokumenterte slag i oldtiden, slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr., utkjempet mellom datidens supermakter, hettittene og egypterne, på 1200-tallet f.Kr. Slaget ved Kadesj var kanskje det største slaget mellom stridsvogner som noen gang ble utkjempet, og involverte over 5 000 stridsvogner. Farao Ramses II ledet de egyptiske styrkene og hettittene ved deres konge, Muwatalli II. Det er dog ingen enighet i ettertiden om resultatet eller hva som skjedde. Synspunktene strekker seg fra en egyptisk seier, en uavgjort kamp, og et egyptisk nederlag (hvor de egyptiske rapporteringen er kun propaganda). Slaget ga antagelig ikke avgjørende seier til noen av partene, til tross for store tap. Begge sider trakk seg tilbake og krevde seieren overfor sine egne.
Hettittene benyttet mye tid på å forbedre sine stridsvogner, særlig treningen av hester i spann. Så viktig var treningen av hestene at et arkiv i kileskrifter har nedtegnet dette. Særlig en tekst av nevnte Kikkuli. Ikke mye er kjent om denne hestetreneren, bortsett fra at han var en utlending som kom fra Mitanni, et kongerike fra hva som nå er nordlige Syria. Allerede i første setning presenterte han seg selv: «Således taler Kikkuli, hestetrener fra landet til mitanniene.» I henhold til hans treningsmanual fremmet han en streng og hard opplæring av hestene. Han var nådeløs i sitt opplegg som begynte om høsten og varte i 148 dager. Han bygde styrke og forberedelse på tøffe forhold, og presset hestene til ytterpunktene av hva de maktet. Kikkuli og de andre hettittiske hestetrenerne fikk til sist meget kondisjonssterke og veltrente hester, og det var antagelig årsaken til hvorfor den hettittiske hæren var så suksessfulle.Hester var både sjeldne og kostbare. En hest hadde samme verdi som sju okser, eller ti esler, eller tretti slaver. De ble benyttet til stridsvogner, men også ridende speidere og voktere som patruljerte og kontrollerte store områder med erobret land og folk. Storstilt krigføring ved kavaleri var ikke aktuelt før skyterne og deres effektive kavaleri fra steppen revolusjonerte militær strategi.Krigføring med stridsvogner avtok med sammenbruddet av det hettittiske riket på 1100-tallet f.Kr. Endringen av den etablerte orden førte til et paradigmeskifte for krig med hester. I århundrer betraktet eliten i Mesopotamia det som uverdig å ri hester. I henhold til en berømt brevutveksling hadde kong Zimri-Lim av Mari planlagt å besøke byer i Akkad. Han ble rådet til å kjøre en stridsvogn, «eller om du må ride, ri et muldyr. For kun da vil du bevare din verdighet for din kongelige posisjon.» Hva kongen gjorde er ikke bevart.
=== Oldtidens Egypt ===
Både hester og stridsvognen ble innført til oldtidens Egypt av de invaderende semittiske hyksos (egyptisk: heqa khaseshet, «hersker(e) fra fremmede land») i andre mellomepoke. De erobret og bosatte seg på østlige Nildeltaet en tid før 1650 f.Kr. og førte til slutten på 13. egyptiske dynasti. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogn bidro siden til egypternes militære suksess. I egyptisk og assyrisk kunst er det tallrike representasjoner av stridsvogner som viser at de var rikt dekorert. Egypterne utviklet deres egen formgivning til stridsvognen, som teknologiske forbedringer til strukturen med en tverrstang på hjulkonstruksjonen som reduserte vekten. De oppfattet også den T-formede kravesalen til sine hester en gang rundt 1500 f.Kr. De best bevarte eksemplene på egyptiske stridsvogner er fire stykker i graven til Tutankhamon.
Stridsvognene var effektive ved deres store hastighet og styrke som overgikk infanteriet, og ble raskt det nye mektige våpenet i Midtøsten. De var bemannet med en fører og en bueskytter. De ble trukket av to eller fire hester. De var dog kostbare, tunge og utsatt for å bryte sammen, men i kontrast til tidligere kavaleri ga de en mer stabil plattform for bueskyttere. Ulempene var deres størrelse og avhengigheten av flatt terreng. I kamp ble stridsvognene benyttet i det første angrepet for å bryte gjennom en kompakt forsvarslinje og ble tett fulgt av infanteriet. I en annen rolle ble stridsvognen benyttet til å forfølge og nedlegge flyktende fiender etter at seieren var klar.
Medlemmene av stridsvognenhetene utgjorde deres egen aristokratiske klasse kjent som maryannu («unge helter»). Den heroiske symbolisme kan bli sett i samtidige avbildninger hvor farao er framstilt ridende i sin stridsvogn med eliten og skyter piler mot fienden. Denne framstilling ble typisk for kongelig makt i ikonografien i det nye rike.
=== Persia ===
Perserriket etterfulgte Elam rundt 500 f.Kr. Perserne kan ha vært de første som spente fire hester foran sine stridsvogner. De benyttet også stridsvogn med ljå, det vil si kniver montert på begge sider av akslingen. Bladene gikk horisontalt ut en meter på sidene av vognen og roterte etter som vognen ble trukket. Kyros den yngre (død 401 f.Kr.) er tilskrevet denne nyvinningen, og benyttet disse stridsvognene i stort antall. Den greske hærføreren Xenofon (430−354 f.Kr.), som var vitne til slaget ved Kunaxa, fortalte om dem: «Disse hadde tynne ljåblader som strakte seg ut i vinkle fra akslene og dessuten ut under førerens sete, vendt mot bakken.»Herodotos nevner at libyere og indiske satraper sendte kavaleri og stridsvogner til Xerxes den stores hær. Imidlertid hadde kavaleri allerede blitt langt mer effektiv og raskere enn stridsvognene, og nederlaget til Dareios III av Persia i slaget ved Gaugamela (331 f.Kr.), hvor hæren til Aleksander den store ganske enkelt åpnet sine linjer og lot de persiske stridsvognene passere og deretter angripe dem bakfra, markerte slutten på stridsvognenes militære betydning. I senere kulturer var dog stridsvognen fortsatt til en viss grad aktuell, som hos Selevkideriket og pontiere, i India, Kina og blant keltiske folk.
=== I Bibelen ===
Stridsvogner er jevnlig omtalt i Den hebraiske Bibelen (Tanákh og Septuaginta), særskilt i tekstene om profetene som instrumenter for krig eller som symboler på makt eller ære. De er først gang omtalt i fortellingen om Josef (Første Mosebok 50:9). «Jernvogner» er også omtalt hos Josva (Josvas bok 17:16,18) og Dommernes bok (1:19,4:3,13) som kanaanittenes våpen. Første Samuelsbok (13:5) nevner stridsvognene til filisterne, som er forsøksvis identifisert med havfolkene eller mykenske grekere.
Andre eksempler fra Den hebraiske Bibelen:
Jesajaboken 2:7: «Landet er fullt av hester, overalt er det vogner.»
Jeremias bok 4:13: «Se, som skyer drar han fram, som stormen er vognene hans, hestene er raskere enn ørner. Ve oss, for vi blir ødelagt!»
Esekiels bok 26:10: «Han har så mange hester at støvet fra dem dekker deg. Ved larmen fra ryttere, hjul og vogner rister murene dine…»
Salmenes bok 20:8: «Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud.»
Høysangen 1:9: «Jeg vil ligne deg med en hoppe mellom faraos vogner, min elskede.»Byen Jisre'el har blitt identifisert som base for stridsvognene til kong Akab av Israel. Den dekorerte akselnaglen til Sisera, hærfører av den kanaanittiske hæren, ble identifisert ved det sted som er gjenkjent som hans festning Harosjet-Haggojim.
=== Det indiske subkontinent ===
Stridsvogner er framstående omtalt i Rigveda, noe som viser at de var i bruk i India på 1000-tallet f.Kr. Blant guddommene i Rigveda er Usjas («Morgenrøden») framstilt kjørende i en stridsvogn. Det samme er Agni i hans funksjon som budbringer mellom guder og mennesker.
Det er en del beskrivelser av stridsvogner blant helleristningene og bergkunsten i Vindhyafjellene. To avbildninger av stridsvogner er funnet i Morhana Pahar i distriktet Mirzapur. Den ene viser en biga og hodet på føreren. Den andre viser en quadriga med hjul som har seks eiker, og en fører som står høyreist i en stor vognboks. Denne vognen er angrepet. En figur, som er væpnet med et skjold og stridskølle, står i vognens vei; en annen figur som er bevæpnet med pil og bue, og truer den høyre flanken. Det har blitt spekulert om avbildningen refererer til en særskilt fortelling. Den er antagelig datert til de første århundrene f.Kr. De meget realistiske framstillingene ved buddhistsenteret Sanchi i distriktet Raisen er datert omtrentlig til 100-tallet e.Kr.
Kong Ajatashatru av Magadha (død ca. 460 f.Kr.) hadde stridsvogner med ljåer som ble benyttet i krigen mot stammen Licchavi. Det er utstilt stridsvogner og palassvogner ved Telanganas statlige arkeologiske museum i Hyderabad.
=== Kina ===
De eldste arkeologiske bevis på stridsvogner i Kina, en stridsvogngrav oppdaget i 1933 ved Hougang, Anyang i provinsen Henan, er datert til styret til kong Wu Ding av det sene Shang-dynastiet (ca 1200 f.Kr.). Orakelbeininskripsjoner antyder at de vestlige fiendene til Shang-dynastiet begrenset antallet stridsvogner i kamp, men herskerne selv benyttet dem kun som mobile kommandokjøretøyer og i til kongelig jakt.Stridsvognene kom plutselig til Kina under styret til Wu Ding, en gang rundt 1180 f.Kr. Disse var avanserte vogner, konstruert med omfattende teknologi med bøyd treverk og lær tilsvarende til hva som ble utviklet i Vesten. Den militære vognteknologien kom fra steppene og erobret enorme områder av mogulenes land. Hesten var ikke ukjent i Kina på denne tiden. Tamhester hadde blitt spredt raskt over steppene og nådd Kina på 2000-tallet f.Kr. Først ble de benyttet som pakkhester, deretter for å trekke adelens vogner. Da stridsvognen kom ble de overtatt av adelen som mobile kommandoposter i utkanten av en militær konflikt. De var vogner med høy prestisje, og fulgte herskeren i graven. Shang-dynastiets stridsvogner ble trukket av to hester, men tidvis ble også fire hester funnet i gravene. Det samme gjorde dusinvis av ofre, fanger som var bundet, enten halshogd eller gravlagt levende.
Shang-dynastiet utkjempet tallrike kriger i de nordvestlige steppene. De var gevinster i form av fanger og hester. Over tid ble noen av stammene langs grensen allierte som de fikk hestetrenere fra, foruten kunnskap om hjulvekt, veterinærer og andre nødvendigheter om de nye teknologien. Kineserne hadde vært bønder i hundrevis av år og å behandle hester krevde kunnskaper som til da var ukjente.Zhou-dynastiet veltet Shang-dynastiet i 1045 f.Kr. og ble de føreste kineserne som benyttet lette stridsvogner på slagmarken. De benyttet 300 stridsvogner og bueskyttere mot sine fiender i slaget ved Muye, og til tross for være tallmessige underlegne, sto seirende igjen etter slaget. Wen, grunnleggeren av Zhou-dynastiet, ble sagt var en «barbar», en mann fra steppene, noe som kan redegjøre for hans mobile strategi, og oppfant en ny form for harnisk og seletøy med fire hester i bredden. Mannskapet besto av en bueskytter, en vognfører, og tidvis en tredje soldat som var bevæpnet med et spyd eller øks. Fra 700- til 400-tallet f.Kr. benyttet kineserne stridsvogner i kamp. Krig førte med seg teknologiske nyvinninger til Kina. Jernmetallurgien kom fra steppene på 700-tallet f.Kr.Storstilt krigføring med stridsvogner ble helt foreldet etter de stridende staters tid (476–221 f.Kr.). Hovedårsakene var økende bruk av armbrøst, innføring av standardiserte kavalerienheter, og tilpassingen av bueskyttere fra steppene som var langt mer effektiv. Stridsvogner fortsatte å fungere som kommandoposter for offiserer under Qin-dynastiet (221-206 f.Kr.) og Han-dynastiet (202 f.Kr.-220 e.Kr.), mens bevæpnede stridsvogner ble også benyttet under Han-dynastiet mot føderasjonen av nordlige nomader, Xiongnu i Han-Xiongnu-krigen (133 f.Kr. til 89 e.Kr.), særskilt i slaget ved Mobei (119 f.Kr.).
Før Han-dynastiet ble ofte makten til kinesiske stater og dynastier målt i antallet stridsvogner som de hadde. Et land med et tusen stridsvogner ble rangert som et middels land, og et land med ti tusen stridsvogner ble rangert som et stor og mektig land.Hester spilte en avgjørende rolle i foreningen av de kinesiske statene. Å føre krig med hester, enten stridsvogner eller kavaleri, hadde store fordeler, men Kina hadde mangel på tilgang på store hester, som måtte innføres over distanser fra Sentral-Asia. Behovet for hester førte til bitre kriger i nord i flere århundrer. Han-keiser Wudi, som styrte i tiden 140-87 f.Kr., la slikt vekt på hester at han organiserte kostbare krigstokt for å øke Kinas grenser mot vest. De kjøpte også hester i bytte med silke, noe som førte til opprettelsen av Silkeveien. «Hester er grunnlaget for militær makt, den største ressursen til staten,» skrev Ma Yuan, Han-general fra nordlige Kina, i det første århundret e.Kr. Han sendte 60 000 soldater vestover i jakt på hester, og skaffet 3 000, men kun en tredjedel trygt til Kina. Tang-dynastiet (618-907 e.Kr.) begynte sitt styre med 5 000 hester, men i løpet av noen få tiår hadde de økt antallet til 700 000 med aggressiv avl, og selv da var det behov for flere, som ble kjøpt dyrt med silke, og senere med te. Til sist førte den kroniske mangelen på hester til katastrofer, utløst av erobringene til Djengis Khan, men da var stridsvognene for lengst blitt utdatert for kavaleri.
== Senere utvikling i Europa ==
=== Hellas ===
Linear B-tavlene i de mykenske palassene, datert til 1400-1300-tallet f.Kr., hadde innholdsfortegnelser over stridsvogner, tidvis også med særskilte detaljer om hvor mange som var «monterte» og «demonterte». Homer beskrev i eposet Iliaden hvordan Akilles trakk Hektors lik etter sin stridsvogn foran Trojas porter, men synes ellers å framstille Trojakrigen som infanteristyrker som braker sammen mann-mot-mann. Etterkommerne av disse grekere på 1000-tallet f.Kr. hadde et kavaleri, men det var aristokratiet som red hester og var mer preget av status enn som et aktivt våpen. Det berglendt terrenget i Hellas var heller ikke velegnet for stridsvogner. Følgelig var stridsvognen aldri benyttet i større grad i krig, men hadde likevel beholdt sin høye status og minner om dens tid ble videreformidlet i episk poesi.
Senere stridsvogner ble benyttet i leker og prosesjoner, som i kappløp med stridsvogner i de olympiske leker og Panathenaia («den all-athensk festival»), og andre offentlige festivaler i antikkens Hellas; i hippodromer og i tevlinger kalt for agoner. De ble også benyttet i seremonielle funksjoner, som da en paranymf, eller en venn av brudgommen, dro sammen med ham i en hestetrukket vogn for å kjøre bruden hjem.
Greske stridsvogner ble framstilt for å bli trukket av to hester festet til en midtre påle. Om ytterligere to hester ble benyttet, ble disse festet på hver side av hovedparet ved en enkel, slik som sett på to greske vaser i British Museum fra de all-athenske leker i Athen hvor føreren sitter med føttene hvilende på et brett som henger ned foran nær beina til hestene. Tospannet selv besto av et sete hvilende på akselen med en tverrstang på hver side for å beskytte føreren fra hjulene. Greske stridsvogner synes å ha manglet andre fester til hestene, noe som ville ha gjort vending vanskelig.
Kurven eller vognhuset til stridsvognen hvilte direkte på akselen som knyttet de to hjulene sammen. Det var ingen form for hjuloppheng, noe som gjorde det til en ukomfortabel form for transport. Foran og på siden av kurven var det en delvis rund beskyttelse på rundt 1 meter høy. Bak var kurven åpen, noe som gjorde det lett å gå på og av vognen. Det var ikke noe sete og generelt var det kun nok plass for en fører og en passasjer. Tøylene var omtrentlig de samme som ble benyttet på 1800-tallet, framstilt av lær og beslått med elfenbein eller metall. Tøylene gikk gjennom ringer knyttet til klaven eller åket, og de var lange nok til å bli knyttet rundt livet på føreren når han trengte å frigjøre hendene.
Hjulene og kurven på vognen var vanligvis gjort av treverk, forsterket enkelte steder med bronse eller jern. Hjulene var framstilt av bronse eller jern og hadde fire til åtte eiker. Grunnet avstanden mellom eikene, ble felgene holdt i spenning over forholdsvis lange spenn. Mens det ga bidro til å dempe støtene, måtte også hjulene fjernes når vognen ikke var i bruk for å forhindre at hjulene slo seg når vognen ikke var i bruk. Stridsvogner i andre land hadde lignende utforming som de greske, de fremste forskjellene var i innfatningen.
I henhold til gresk mytologi ble stridsvognen oppfunnet av Erikhthonios av Athen. Det var sagt at han var lam i føttene og oppfant hestestridsvognen med fire hester (quadriga) for å kunne reise rundt. Han deltok også i kappløp og Zevs ble så imponert over hans dyktighet at han etter hans død løftet ham opp til himmelen hvor han ble stjernebildet Kusken (Auriga).Den mest kjente opptreden av en stridsvogn i gresk mytologi skjedde da Faethon, sønn av Helios, forsøkte å kjøre sin solstridsvogn, og endte opp med å sette jorden i brann. Denne fortellingen førte til den arkaiske betydningen av faethon som en særlig uvøren vognfører. Platon i hans stridsvognallegori for å forklare sin teori om den menneskelige sjel. Han framstilte en vogn trukket av to hester, en godt dressert mens den andre var vanskelig, således representerte motstridende menneskelige innskytelser; vognførerens oppgave, som her representerte fornuften, var å forhindre hestene å løpe i hver sin retning og isteden rettleide dem mot innsikt.
Det greske ordet for stridsvogn, ἅρμα, hárma, er også i dag benyttet for å henvise til en stridsvogn (tank), da som άρμα μάχης, árma mákhēs.
=== Nordlige Europa ===
Trundholmsvognen (Solvognen) er et dansk nasjonalklenodium fra bronsealderen. Hesten, på fire hjul, som trekker en soldisk på to hjul er datert til ca. 1400 f.Kr. Alle hjulene har fire eiker. Det er uvisst om vognen med soldisken kan bli forstått som en passasjer, men uansett viser denne kunstferdige modellen i gull og bronse at stridsvognen med to hjul var tilstede i Nord-Europa på et tidlig tidspunkt. Solvognen illustrerer tanken at solen ble trukket på sin evige reise av en guddommelig hest, og solbildet og hesten har hjul for symbolisere solens bevegelse.På et antall nordiske helleristninger fra bronsealderen er det framstilt vogner med to hjul med rund front, åpen bak og trukket av to hester. Ved Gryt i nordøstlige Skåne i Sverige finnes det 17 bilder av stridsvogner, oppstilt på rad. En lignende vogn finnes i et av billedsteinmotivene i kongegraven i Kivik, også i sørlige Skåne. Forskningen har påpekt likheter mellom disse og samtidens stridsvognbilder i middelhavsområdet, skjønt en forsker har stilt spørsmål om disse motiv faktisk gjengir stridsvogner.
=== Etruria ===
Den eneste intakte etruskiske stridsvognen er datert til rundt 530 f.Kr. og ble avdekket som en del av stridsvogngrav ved Monteleone di Spoleto i sørøstlige Umbria i Italia. Den er nå i samlingen til Metropolitan Museum of Art i New York. Selv om rundt 300 stridsvogner fra antikken er kjent for fortsatt å eksistere, kun seks av disse rimelige fullstendige, og Monteleone-stridsvognen er den som er best bevart. Den er dekket med elfenbein og bronseplater som er dekorert med billeder framstilt i lavt relieff. Disse framstiller hva som tolkes som scener fra livet til Akilles.
=== Urartu i Kaukasia ===
I oldtidsriket Urartu (860–590 f.Kr.) ble stridsvognen benyttet både av adelen og militæret. I Erebuni (Jerevan i dagens Armenia) er kong Argishti av Urartu avbildet mens han fører en stridsvogn som er trukket av to hester. Stridsvognen har to hjul og hvert hjul har rundt åtte eiker. Denne typen ble benyttet i tiden rundt 800 f.Kr. i Kaukasia og sørover.
=== Vest-Europa og de britiske øyer ===
Kelterne var kjente for sine stridsvogner og de moderne engelske ordene som car, carriage og carry er avledet fra gallisk karros for vogn, beslektet med norske kjerre, tilsvarende med gammelirske og walisiske carr, latinske carrum, og gammelfranske carre. Det engelske ordet for stridsvogn, chariot, er avledet fra normannisk-fransk charriote, men deler en gallisk rot i nevnte karros. Den galliske/keltiske stridsvogn, som kan også ha blitt kalt karbantos på gallisk (sammenlign med latinsk carpentum) var en biga (tospann) som målte omtrentlig 2 meter i bredden og 4 meter i lengden.Rundt 20 stridsvogngraver fra jernalderen har blitt utforsket i England, omtrentlig fra mellom 500 f.Kr. til 100 e.Kr. Bortimot alle av dem har blitt funnet i East Yorkshire. En av disse er fra 300- eller 200-tallet f.Kr. Blant funnene var dekorerte stykker fra seletøy og harnisk, deler av stridsvognens hjul og et skjelett, muligens en keltisk adelskvinne av gallisk opphav. Trestrukturen av vognen, som målte 1,5 km2, hadde råtnet bort, men etterlot jernbindinger og hjul, bronsebiter og tøyleringer. Hjulene, som målte rundt 89 cm i diameter, hadde blitt demontert og lagt flatt i graven.Julius Cæsar har gitt den eneste betydelig rapport som øyenvitne til keltisk krigføring med stridsvogn i Commentarii de Bello Gallico hvor han forteller at deres måte var først kjøre i alle retninger og kaste våpen i et forsøk på å bryte fiendens geledd ved å spre redsel for deres hester og bråket fra hjulene. Når de har kommet seg mellom kavaleriet, hopper de av stridsvognene og angriper til fots, mens vognførerne trekker seg tilbake fra kampen.Stridsvognen har en framtredende rolle i irsk mytologi ved helten Cú Chulainn.Stridsvognene ble også benyttet i seremonielle hendelser for å understreke posisjon. I henhold til Tacitus ledet Boudicca, dronning av ikenerne, en keltisk stamme i dagens Norfolk i England, et stort opprør mot romerne. Hun talte til sine tropper fra en stridsvogn:
Boudicca curru filias prae se vehens, ut quamque nationem accesserat, solitum quidem Britannis feminarum ductu bellare testabatur. Boudicca, sammen med sine døtre foran seg i en stridsvogn, dro ut til stamme etter stemme, protesterte at det var faktisk var vanlig for britene å slåss under lederskap av kvinner.
Siste gangen stridsvogn ble benyttet i kamp synes å ha vært i slaget ved Mons Graupius et sted i dagens Skottland i 84 e.Kr. I henhold til Tacitus: «Sletten mellom rungende med støy og med raske bevegelser fra stridsvognene og kavaleriet.» Stridsvognene vant dog ikke deres innledende sammenstøt med de romerske støttetroppene: «I mellomtiden hadde fiendens kavaleri flyktet, og vognførerne hadde blandet seg inn i infanteriets angrep.»
I århundrene senere ble stridsvognen under middelalderen utviklet videre til slags panseret vogn, kalt for «krigsvogn», for å angripe opprørstyrker på slagmarken. Krigsvognen var dekket med plater på begge sider med skyteskår for bueskyttere, støttet av soldater med spyd. Etter oppfinnelsen av skytevåpen, ble også disse benyttet. Den var særlig nyttig under husittkrigene rundt 1420 av husittenes opprørstyrker i Bøhmen. Grupper av disse krigsvognene kunne danne forsvarslinjer, men de fungerte også som stasjon for troppene for ammunisjon og andre forsyninger, eller som ildkraft i krabbebevegelser. Denne tidlige bruken av skytevåpen og innovative taktikker bidro i stor grad til bondehæren greide å slå tilbake angrepene fra langt større tysk-romerske styrkene med riddere.
=== Roma ===
I Romerriket ble stridsvogner ikke benyttet i krigføring, men i prosesjoner og i kappløp for forlystelser, særskilt i triumftog og i sirkus (circus). De kunne da bli trukket av så mange som ti hester, og i sjeldne tilfeller også av hunder, tigre eller strutser. De var fire divisjoner, eller factiones, av vognførere, adskilt av fargen på deres klesdrakter: røde, blå, grønne og hvite team. Det fremste senteret for kappløp var ved Circus Maximus, beliggende i dalen mellom Palatinerhøyden og Aventinerhøyden i Roma. Banen kunne ha 12 stridsvogner, og de to sidene av banen ble holdt adskilt av en midtre, opphøyd plattform kalt spina. Kappløp med stridsvogner fortsatte å beholde sin folkelige popularitet inn i bysantinsk tid på hippodromen i Konstantinopel, selv etter at antikkens olympiske leker hadde blitt nedlagt. Kappløpene i det bysantinske rike fortsatte fram til deres nedgang etter Nikaopprøret på 500-tallet hvor det meste av byen ble brent ned.
Antikkens romerske stridsvogn trukket av fire hester ved siden av hverandre ble kalt for quadriga, fra latinske quadriugi (av en gruppe på fire). Betegnelsen hadde tidvis betydning fire hester uten en stridsvogn eller kun en stridsvogn. En vogn trukket av tre hester ble kalt for en triga, fra triugi (av en gruppe på tre). Et tospann, en vogn trukket av to hester, ble kalt for en biga, fra biugi.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anthony, David W. (2007): The Horse, The Wheel and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World, Princeton: Princeton University Press, ISBN 9780691058870.
Chamberlin, J. Edward (2006): Horse: How the horse has shaped civilizations. N.Y.: United Tribes Media Inc., ISBN 0-9742405-9-1.
Cotterell, Arthur (2005): Chariot: From chariot to tank, the astounding rise and fall of the world's first war machine. Woodstock & New York: The Overlook Press, ISBN 1-58567-667-5.
Crouwel, Joost H. (1981): Chariots and other means of land transport in Bronze Age Greece (Allard Pierson Series, 3). Amsterdam: Allard Pierson Museum, ISBN 90-71211-03-7.
Crouwel, Joost H. (1993): Chariots and other wheeled vehicles in Iron Age Greece (Allard Pierson Series, 9). Amsterdam: Allard Pierson Museum, ISBN 90-71211-21-5.
Drews, Robert (1988): The coming of the Greeks: Indo-European conquests in the Aegean and the Near East. Princeton: Princeton University Press, ISBN 0-691-03592-X.
Fagan, Brian (2015): The Intimate Bond. How Animals Shaped Human History, New York, London: Bloomsbury Press, ISBN 978-1-62040-572-7.
Fields, Nic; Brian Delf, illustratør (2006): Bronze Age War Chariots, New Vanguard. Oxford; New York: Osprey Publishing, ISBN 978-1841769448.
Greenhalg, P A L. (1973): Early Greek warfare; horsemen and chariots in the Homeric and Archaic Ages. Cambridge University Press, ISBN 9780521200561.
Kulkarni, Raghunatha Purushottama. Visvakarmiya Rathalaksanam (1994): Study of Ancient Indian Chariots: with a historical note, references, Sanskrit text, and translation in English. Delhi: Kanishka Publishing House, ISBN 978-8173-91004-3.
Lee-Stecum, Parshia (2006): «Dangerous Reputations: Charioteers and Magic in Fourth-Century Rome» i: Greece & Rome 53 (2), s. 224–234. doi:10.1017/S0017383506000295. ISSN 0017-3835.
Littauer, Mary A.; Crouwel, Joost H. (1985): Chariots and related equipment from the tomb of Tutankhamun (Tutankhamun's Tomb Series, 8). Oxford: The Griffith Institute, ISBN 0-900416-39-4.
Littauer, Mary A.; Crouwel, Joost H.; Raulwing, Peter, red. (2002): Selected writings on chariots and other early vehicles, riding and harness (Culture and history of the ancient Near East, 6). Leiden: Brill Academic Publishers, ISBN 90-04-11799-7.
Hamblin, William J, (2006): Warfare in the Ancient Near East to 1600 BC, London: Routledge
Manco, Jean (2013): Ancestral Journeys: The Peopling of Europe from the First Venturers to the Vikings, Thames and Hudson Ltd., ISBN 978-0-500-05178-8.
Moorey, P.R.S. (1986): «The Emergence of the Light, Horse-Drawn Chariot in the Near-East c. 2000–1500 B.C.» i: World Archaeology 18(2), s. 196–215.
Piggot, Stuart (1983): The earliest wheeled transport from the Atlantic Coast to the Caspian Sea. Ithaca, New York: Cornell University Press, ISBN 0-8014-1604-3.
Piggot, Stuart (1992): Wagon, chariot and carriage: Symbol and status in the history of transport. London: Thames & Hudson, ISBN 0-500-25114-2.
Pogrebova M. (November 2003): «The emergence of chariots and riding in the South Caucasus» i: Oxford Journal of Archaeology 22(4), s. 397–409.
Raulwing, Peter (2000): Horses, Chariots and Indo-Europeans: Foundations and Methods of Chariotry Research from the Viewpoint of Comparative Indo-European Linguistics. Budapest: Archaeolingua, ISBN 9638046260.
Sandor, Bela I. (Mai 2004): «The rise and decline of the Tutankhamun-class chariot» i: Oxford Journal of Archaeology 23(2), s. 153–175.
Sandor, Bela I. (Juli 2004): «Tutankhamun's chariots: Secret treasures of engineering mechanics» i: Fatigue & Fracture of Engineering Materials & Structures 27(7), s. 637–646.
Sparreboom M. (1985): Chariots in the Veda (Memoirs of the Kern Institute, Leiden, 3). Leiden: Brill Academic Publishers, ISBN 90-04-07590-9.
Wilford, John Noble (22. februar 1994): «Remaking the Wheel: Evolution of the Chariot» i: The New York Times. The New York Times Company.
== Eksterne lenker ==
Stridsvagnar i Nordisk familjebok (2. utgave, 1918)
«Chariot», Encyclopædia Britannica. 5, 11. utg., 1911.
«Ancient Egyptian chariots: history, design, use», Ancient Egypt: an introduction to its history and culture.
«Chariots in Greece», ved Michael Lahanas, Hellenica
«Kamat Research Database – Prehistoric Carts», Varieties of Carts and Chariots in prehistoric cave shelter paintings found in Central India. Kamat's Potpourri – The History, Mystery, and Diversity of India.
«Ludi circenses» (longer version), ved P. Dionysius Mus, SocietasViaRomana.net. | Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. | 625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_f%C3%B8rste_marokkokrisen | 2023-02-04 | Den første marokkokrisen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1905', 'Kategori:Marokkos historie', 'Kategori:Opptakten til første verdenskrig'] | Den første marokkokrisen, også kalt Tangerkrisen, var en internasjonal krise fra mars 1905 til mai 1906, og omhandlet Frankrikes ønske om økt innflytelse i Marokko. Konflikten fikk internasjonal betydning fordi den var med å påvirke alliansepolitikken frem mot første verdenskrig. Tyskland gikk inn i konflikten på marokkansk side, i håp om å svekke entente cordiale, men endte i stedet opp med å styrke den og å forverre forholdet til Frankrike og Storbritannia.
| Den første marokkokrisen, også kalt Tangerkrisen, var en internasjonal krise fra mars 1905 til mai 1906, og omhandlet Frankrikes ønske om økt innflytelse i Marokko. Konflikten fikk internasjonal betydning fordi den var med å påvirke alliansepolitikken frem mot første verdenskrig. Tyskland gikk inn i konflikten på marokkansk side, i håp om å svekke entente cordiale, men endte i stedet opp med å styrke den og å forverre forholdet til Frankrike og Storbritannia.
== Bakgrunn ==
Den diplomatiske og politiske situasjonen i Marokko før 1903 var svært kompleks, da flere ulike stormakter hadde interesser i landet. Den marokkanske regjeringen, makhzanen, hadde lenge kunnet spille stormaktene opp mot hverandre til sin egen fordel. Etter 1903 skulle dette derimot ta en ny vending, da Frankrike viste større interesse for Marokko enn de tidligere hadde gjort, og der det langsiktige målet var å gjøre Marokko til et fransk protektorat.
Storbritannia, Spania og Italia hadde interesser i Marokko så vel som Frankrike, både når det kom til handel og til politikk. Etter mislykkede reformer under initiativ fra Storbritannia, åpnet det seg en mulighet for økt fransk innflytelse i Marokko. Den franske utenriksministeren Théophile Delcassé ønsket å gå fredelig inn i Marokko heller enn militært, da hans politiske posisjon var svak og støtten fra det franske folk avhang av at Frankrike ikke gikk inn i en ny krig eller krise.I 1903 presenterte Delcassé en todelt løsning: Frankrike skulle inngå avtaler med de andre stormaktene om å forlate sine interesser, mens Frankrike på samme tid bygget opp sine interesser i Marokko. Frankrike introduserte en låneavtale for Marokko, som i realiteten ville gjøre Marokko finansielt avhengige av Frankrike i fremtiden. I tillegg ville Frankrike gjennomføre reformene som tidligere hadde mislyktes under Storbritannia, men med et større arsenal av ressurser og innsats. Samtidig som forhandlinger mellom Marokko og Frankrike fant sted, foregikk også hemmelige forhandlinger mellom Frankrike og Spania, Italia og Storbritannia.
=== Hemmelige forhandlinger 1900 - 1904 ===
I perioden mellom 1900 og 1904 pågikk hemmelige forhandlinger om Marokko mellom stormaktene, og det ledet til fransk hegemoni i Marokko i 1904. Forhandlinger med Italia begynte allerede i 1899, og i 1901 var Italia presset ut av Marokko i bytte mot at Italia fikk fritt leide i Libya. I 1902 og 1904 ble avtaler gjort mellom Spania og Frankrike, der Spania også ble presset ut av Marokko. Forhandlinger med Storbritannia kulminerte i den anglo-franske Cambon-Landsowne-avtalen i 1904, som ledet til det som ble kalt entente cordiale. Entente cordiale skulle senere vise seg å lede til en stor omorganisering av det europeiske alliansesystemet.
=== Marokkansk misnøye og motstand ===
Forhandlinger om den franske låneavtalen og andre franske interesser med makhzanen i Marokko gikk først svært godt, men da makhzanen fikk høre om avtalen mellom Frankrike og Storbritannia spredte misnøyen seg i Marokko. Det hadde tidligere vært mulig for makhzanen å spille stormaktene opp mot hverandre for å beskytte sine egne interesser, men det var ikke lenger mulig. Marokkansk motstand begynte å fylle luften, og forhandlingene mellom Frankrike og Marokko ble vanskeligere å gjennomføre. Det endte med at makhzanen så på den franske låneavtalen som en trussel, og begynte å motarbeide fransk innflytelse.
Den franske låneavtalen, de hemmelige avtalene med stormaktene, samt den udefinerte og skiftende grensen mellom Marokko og Algerie, gjorde marokkansk motstand desto sterkere. Til slutt skulle denne motstanden tiltrekke seg tysk innblanding.
== Krisen 1905 - 1906 ==
Marokko og den marokkanske makhzan hadde aldri klart å stå i mot Frankrike alene. Dette åpnet for tysk innblanding i konflikten. Utenriksdepartementet i Tyskland hadde vært uvillige til å støtte Marokkos motstand mot Frankrike
høsten 1904, men i januar 1905 ble de plutselig forkjempere for marokkansk
uavhengighet. Den franske låneavtalen av 1903/1904 og økende franske arrogante
holdninger hadde igjen økt presset og muligheten for tysk innblanding -
spesielt interessert i å blande seg inn var tyske koloniforkjempere og industrialister.
2. januar 1905 sendte den tyske utenriksministeren et telegram til sultanen der
han kommuniserte tysk støtte for fortsettende marokkansk motstand mot Frankrike.
Grunnlaget og betingelsen for tysk
innblanding var den allerede eksisterende motstanden mot fransk styre i Marokko.
Det dukket blant annet opp en anti-fransk gruppe i makhzanen som tillot
Tyskland å handle uten å direkte utfordre Frankrike og risikere en europeisk
krig. Kommunikasjonen mellom Marokko og Tyskland var i begynnelsen forsiktig
fra begge sider, da Tyskland ikke visste hvor seriøse Marokko var i sin
motstand, og der Marokko ikke var sikre på støtten fra Tyskland. Forhandlinger
fant sted som diskret diplomati, og foreløpig var Frankrike utvitende om kontakten
mellom de to landene. Mens samtalene mellom Tyskland og Marokko fant sted, slet Frankrikes delegater med å få forhandlingene med Marokko til å komme i havn.Gjennom en rekke samtaler med den tyske ambassadøren i Fez, ble den
marokkanske regjeringen overbevist om at de ville motta tysk støtte i motstanden mot de andre
stormaktenes avtaler, samt marokkansk uavhengighet. I leting etter en måte å
vise sin støtte til Marokko offentlig, kom ideen om at keiser Vilhelm skulle
besøke Tanger.
Madrid-konvensjonen fra 1880 hadde garantert for marokkansk
uavhengighet. Den tyske keiserens intensjon ved reisen til Tanger 31. mars
1905 var å støtte den marokkanske sultanens forsøk på å opprettholde uavhengighet
fra fransk innflytelse. Til tross for reisens provoserende natur, mente både
det franske folk og statsministeren at keiserens reise var berettiget. Den
franske utenriksministeren Delcassé, med en klar aggressiv utenrikspolitisk
holdning til Marokko og Tyskland, gikk av i juni det samme året. Dermed lå forholdene nå
til rette for tysk suksess i Marokko, men mangel på sentralisert kontroll i
Tyskland snudde suksess til ydmykelse.
Keiser Vilhelm mente at tysk handel var avhengig av en fredelig
tilnærming til Marokko. Andre sentrale skikkelser mente at døren nå var åpen
for tysk anskaffelse av franske rettigheter. Friedrich von Holstein, som satt i det tyske utenriksdepartementet, ønsket å demonstrere ovenfor Frankrike at de
måtte regne med Tyskland i kampen om Marokko. Utenriksdepartementet støttet von Holstein, og mente at militarisering av krisen og å true med krig kunne være behjelpelig for å nå tyske målsetninger. Følgelig krevde Tyskland en konferanse i Algeciras i januar 1906 for å diskutere det marokkanske spørsmålet, men på samme tid erklærte keiseren at Tyskland ikke var villig til å bruke militær
makt. I de følgende forhandlingene fikk Tyskland dermed utrettet svært lite, og
satt igjen uten noen av rettighetene og privilegiene som tidligere var blitt planlagt. Storbritannia ble i etterkant av konferansen i Algeciras provosert inn i et tettere samarbeid med Frankrike. I tillegg viste trippelalliansen seg fra en svakere side; Italia støttet ententen, og Østerrike-Ungarn ønsket en mer forsonlig tysk utenrikspolitikk.
== Algeciras-konferansen ==
Algeciras-konferansen åpnet 16. januar 1906 og varte til 7. april samme
år. Det var tilsammen 13 nasjoner samlet i den spanske byen. Av de landene som
var representert, støttet de fleste Frankrikes side i krisen. Tysklands
tilsynelatende eneste støttespiller var Østerrike-Ungarn. Frankrike hadde i
motsetning Storbritannia, Russland, Italia, Spania og USA på sin side. For å
vise hvilken støtte Storbritannia kunne stille med plasserte de en flåte
utenfor Gibraltar 28. februar. Tyskland hadde i utgangspunktet regnet med
Russland på sin side, men av økonomiske grunner valgte Russland å støtte
Frankrike.
Marokko ønsket med konferansen å hindre europeisk innflytelse i landet
ved å sette det i et internasjonalt fokus, men det ble raskt klart at dette
ikke ble tilfellet. Frankrike ønsket kontroll over det marokkanske politiet
og statsbanken. Tyskland ønsket å forhindre dette, men i mangel på
støttespillere ble Tyskland den tapende part, og den 27. mars 1906 kom partene
til enighet, da til Frankrikes fordel. Det ble bestemt at Frankrike måtte gi
opp håpet om kontroll over politiet, men gjennom Banque de Paris et des Pays-Bas
fikk de kontroll over den Marokkanske statsbanken. Dette førte til at Marokko
ble økonomisk avhengig av Frankrike. Konferansen ble avsluttet 7. april
1906.
Den britiske utenriksministeren, Edward Grey, uttalte i forkant av konferansen at:“The Morocco Conference is going to be difficult if not critical. As far as I can discover the Germans will refuse altogether to concede to France the special position in Morocco, which we have promised France not only to concede to her but to help her by diplomatic methods to obtain. If she can succeed in getting tis with our help it will be a great success for the Anglo-French Entente; if she fails the prestige of the Entente will suffer and its vitality will be diminished. Our main object therefore must be to help France to carry her point at the Conference.” Dette viser at det var mye som sto på spill for begge sider av krisen.
== Konfliktens etterspill ==
På kort sikt førte Algeciras-konferansen til en løsning på Den første marokkokrisen. Frankrikes innflytelse i Marokko ble stadfestet og Tyskland led et diplomatisk nederlag. Likevel klarte de to landene å samarbeide i enkelte økonomiske foretak i Marokko de neste årene, inntil den andre marokkokrisen i 1911.På lang sikt bidro konflikten til å styrke entente cordiale, samtidig som den bidro med å forverre spenningen mellom trippelalliansen og det som senere ble trippelententen. Storbritannia hadde på 1800-tallet søkt å bevare sin splendid isolation, der de stilte seg skeptiske til å inngå langvarige allianser eller forpliktelser. Denne politikken tok Storbritannia likevel et skritt vekk fra da de underskrev entente cordiale med Frankrike i 1904, en avtale som i all hovedsak omhandlet kolonispørsmål. Etter Algeciras-konferansen gikk derimot Storbritannia med på en type militært samarbeid med en kontinentalmakt som de hadde søkt å unngå i lang tid, og det ble satt i gang konsultasjoner for samarbeid mellom ledere for den franske og den britiske marinen.Gjennom den første marokkokrisen forsøkte Tyskland å ødelegge den skjøre alliansen mellom Frankrike og Storbritannia, i stedet endte det med at Storbritannia valgte å støtte Frankrike og alliansepartene utviklet et nærmere samarbeid. Marokkokrisen viste tydelig at Tyskland hadde et stort potensial til å true andres interesser, og krisen førte tidligere konkurrenter sammen. Dette bidro blant annet til at Storbritannia og Russland i 1907 signerte en avtale om nærmere samarbeid. Europa etter Den første marokkokrisen ble tydeligere inndelt i to blokker, med dannelsen av trippelententen og et Tyskland som knyttet seg tettere til Østerrike. Disse blokkene ble styrket gjennom en rekke kommende konflikter, og kulminerte ved utbruddet av første verdenskrig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Burke, Edmund: Prelude to Protectorate in Morocco: Precolonial Protest and Resistance, 1860 - 1912, Chicago 1976
Joll, James, Gordon Martel, The origins of the first world war, Harlow 2007
Kissinger, Henry, Diplomacy, New York 1994
Macmillan, Margaret, The war that ended peace, Storbritannia 2013
Starchan, Hew, The outbreak of the first world war, Oxford 2004 | Den første marokkokrisen, også kalt Tangerkrisen, var en internasjonal krise fra mars 1905 til mai 1906, og omhandlet Frankrikes ønske om økt innflytelse i Marokko. Konflikten fikk internasjonal betydning fordi den var med å påvirke alliansepolitikken frem mot første verdenskrig. | 626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingunn_Hoffstad_Gjone | 2023-02-04 | Ingunn Hoffstad Gjone | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske glasskunstnere', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere'] | Ingunn Margit Hoffstad Gjone (født 1972 i Lågendalen i Vestfold) er en norsk tekstilkunstner og glasskunstner, bosatt på Vestre Sandøya utenfor Tvedestrand. Hun er utdannet i folkekunst fra Høgskolen i Telemark,avd. Rauland, med hovedvekt på tekstil og symbolbruk. (1998-2001). Hun er også utdannet glasskunstner ved Riksglasskolan i Orrefors i Sverige (2011-2012)..
Siden 2001 har Gjone arbeidet med glasskunst, og hun har eget verksted på Vestre Sandøya. I tillegg har hun eget utsalg på Galleri Glasshytta i den gamla Steinbrakka på Fredriksvern Verft i Stavern..
Hun arbeider i teknikker som kaldtglass(fusing) og varmtglass. Det tekstile er fortsatt sterkt tilstede i Gjones kunst, og hun legger vekt på bruk av tråd og glasstråd i uttrykket. Hun bruker også mye aluminium og pleksiglass i arbeidene.
Ingunn Hoffstad Gjone deltok på Sørlandsutstillingen i 2007 og Nøstetangen norsk glassmuseum i 2008. Hun har stilt ut på Rådhusgalleriet i Oslo og i Larvik kunstforening. Hun står for utstmykningen på lesesalen ved høgskolen i Telemark. I 2013 var hun festilvalutstiller på «Gladmat 2013» i Stavanger, sammen med glasskunstner Kai Hoffstad.. De deltok også begge som festivalutstillere under litteraturfestivalen «Bokstavelig talt» i Bokbyen ved Skagerrak i april 2014..
| Ingunn Margit Hoffstad Gjone (født 1972 i Lågendalen i Vestfold) er en norsk tekstilkunstner og glasskunstner, bosatt på Vestre Sandøya utenfor Tvedestrand. Hun er utdannet i folkekunst fra Høgskolen i Telemark,avd. Rauland, med hovedvekt på tekstil og symbolbruk. (1998-2001). Hun er også utdannet glasskunstner ved Riksglasskolan i Orrefors i Sverige (2011-2012)..
Siden 2001 har Gjone arbeidet med glasskunst, og hun har eget verksted på Vestre Sandøya. I tillegg har hun eget utsalg på Galleri Glasshytta i den gamla Steinbrakka på Fredriksvern Verft i Stavern..
Hun arbeider i teknikker som kaldtglass(fusing) og varmtglass. Det tekstile er fortsatt sterkt tilstede i Gjones kunst, og hun legger vekt på bruk av tråd og glasstråd i uttrykket. Hun bruker også mye aluminium og pleksiglass i arbeidene.
Ingunn Hoffstad Gjone deltok på Sørlandsutstillingen i 2007 og Nøstetangen norsk glassmuseum i 2008. Hun har stilt ut på Rådhusgalleriet i Oslo og i Larvik kunstforening. Hun står for utstmykningen på lesesalen ved høgskolen i Telemark. I 2013 var hun festilvalutstiller på «Gladmat 2013» i Stavanger, sammen med glasskunstner Kai Hoffstad.. De deltok også begge som festivalutstillere under litteraturfestivalen «Bokstavelig talt» i Bokbyen ved Skagerrak i april 2014..
== Referanser == | Ingunn Margit Hoffstad Gjone (født 1972 i Lågendalen i Vestfold) er en norsk tekstilkunstner og glasskunstner, bosatt på Vestre Sandøya utenfor Tvedestrand. Hun er utdannet i folkekunst fra Høgskolen i Telemark,avd. | 627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergsfjordelva | 2023-02-04 | Bergsfjordelva | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Bergsfjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring fra Svartfjelljøkelen og renner derfra mot vest ned til Bergsfjordvatnet (97 moh.) og videre ned til munningen i Bergsfjorden ved Bergsfjord. Fallet fra Bergsfjordvatnet til fjorden er utbygd til kraftproduksjon i Bergsfjord kraftverk.
Elva er 5,3 km lang, og har et nedbørfelt på 16,35 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,82 m³/s.
| Bergsfjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring fra Svartfjelljøkelen og renner derfra mot vest ned til Bergsfjordvatnet (97 moh.) og videre ned til munningen i Bergsfjorden ved Bergsfjord. Fallet fra Bergsfjordvatnet til fjorden er utbygd til kraftproduksjon i Bergsfjord kraftverk.
Elva er 5,3 km lang, og har et nedbørfelt på 16,35 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,82 m³/s.
== Referanser == | | munning = Bergsfjorden | 628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empower_Field_at_Mile_High | 2023-02-04 | Empower Field at Mile High | ['Kategori:105°V', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Colorado', 'Kategori:Fotballstadioner i USA', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Denver'] | Sports Authority Field at Mile High, tidligere kjent som Invesco Field at Mile High, og vanligvis kjent som Mile High eller Mile High Stadium, er et amerikansk fotballstadion i Denver i Colorado. Banen er hjemmebanen til det amerikanske profflaget Denver Broncos i NFL. Den åpnet i 2001 for å erstatte Mile High Stadium. Stadionet ble i stor grad betalt av skattebetalerne i Denver. Tittelsponsor er Sports Authority. | Sports Authority Field at Mile High, tidligere kjent som Invesco Field at Mile High, og vanligvis kjent som Mile High eller Mile High Stadium, er et amerikansk fotballstadion i Denver i Colorado. Banen er hjemmebanen til det amerikanske profflaget Denver Broncos i NFL. Den åpnet i 2001 for å erstatte Mile High Stadium. Stadionet ble i stor grad betalt av skattebetalerne i Denver. Tittelsponsor er Sports Authority. | Sports Authority Field at Mile High, tidligere kjent som Invesco Field at Mile High, og vanligvis kjent som Mile High eller Mile High Stadium, er et amerikansk fotballstadion i Denver i Colorado. Banen er hjemmebanen til det amerikanske profflaget Denver Broncos i NFL. | 629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergsfjordvatnet | 2023-02-04 | Bergsfjordvatnet | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Loppa', 'Kategori:Reservoarer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart'] | Bergsfjordvatnet er en innsjø i Loppa kommune i Troms og Finnmark. Den er regulert som magasin for Bergsfjord kraftverk.
| Bergsfjordvatnet er en innsjø i Loppa kommune i Troms og Finnmark. Den er regulert som magasin for Bergsfjord kraftverk.
== Referanser == | Bergsfjordvatnet er en innsjø i Loppa kommune i Troms og Finnmark. Den er regulert som magasin for Bergsfjord kraftverk. | 630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vitalitetsenteret_Frivilligsentral | 2023-02-04 | Vitalitetsenteret Frivilligsentral | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergen', 'Kategori:Etableringer i 2003', 'Kategori:Ideelle organisasjoner'] | Vitalitetsenteret Frivilligsentral SA er en privat politisk og religiøs uavhengig interesseorganisasjon som ble opprettet i Bergen i 2003. Frivilligsentralen ligger inne på Vitalitetssenteret som ligger i Wolffsgate 12, 5006 Bergen.
Organisasjonen jobber for å stimulere til økt frivillig innsats og å skape flere møtepunkter mellom mennesker i lokalsamfunnet. Målet er å initiere og følge opp prosjekter som oppstår fra grasrota, og som er til lokalsamfunnets beste. De jobber med å bygge ned fordommer, øke mangfoldet og å øke deltakelsen til ekskluderte og passive grupper i befolkningen. Sentralen er en arena for lokalt utviklings-og nærmiljøarbeid, og en møteplass og brobygger mellom enkeltmennesker, frivillige lag, organisasjoner, og det offentlige.
| Vitalitetsenteret Frivilligsentral SA er en privat politisk og religiøs uavhengig interesseorganisasjon som ble opprettet i Bergen i 2003. Frivilligsentralen ligger inne på Vitalitetssenteret som ligger i Wolffsgate 12, 5006 Bergen.
Organisasjonen jobber for å stimulere til økt frivillig innsats og å skape flere møtepunkter mellom mennesker i lokalsamfunnet. Målet er å initiere og følge opp prosjekter som oppstår fra grasrota, og som er til lokalsamfunnets beste. De jobber med å bygge ned fordommer, øke mangfoldet og å øke deltakelsen til ekskluderte og passive grupper i befolkningen. Sentralen er en arena for lokalt utviklings-og nærmiljøarbeid, og en møteplass og brobygger mellom enkeltmennesker, frivillige lag, organisasjoner, og det offentlige.
== Organisering ==
Vitalitetsenteret Frivilligsentral SA er organisert som en livssynsnøytral sammenslutning av organisasjoner med vekslende medlemstall, vekslende kapital og begrenset ansvar. Årsmøtet er Frivilligsentralens øverste organ.
Årsmøtene arrangeres innen 15. mars hvert år og er åpne for alle interesserte. Eierne av Frivilligsentralen har stemmerett.
Årsmøtet velger styre. Styret består av fem faste medlemmer, fire varamedlemmer og en sekretær.
== Eiere ==
Sentralen har 6 eiere med like eierandeler:
Møhlenpris Velforening,
Nygård Velforening,
Nygårdshøyden Velforening,
Nygårdsparkens Venner,
Sydnes og Nøstet Velforening,
Sportsklubben Djerv
== Kilder ==
Offisielt nettsted Besøkt 11.03.2015
== Eksterne lenker ==
Artikkel i Bergensavisen
Reportasje i BT | Vitalitetsenteret Frivilligsentral SA er en privat politisk og religiøs uavhengig interesseorganisasjon som ble opprettet i Bergen i 2003. Frivilligsentralen ligger inne på Vitalitetssenteret som ligger i Wolffsgate 12, 5006 Bergen. | 631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svartfjellj%C3%B8kelen | 2023-02-04 | Svartfjelljøkelen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Loppas geografi'] | Svartfjelljøkelen er en isbre i Loppa kommune i Finnmark. Den ligger mellom Langfjorden i vest og Nuvsfjorden i øst og har et areal på 4,13 km². Det høyeste punktet på breen er 1 082 meter over havet, og det laveste punktet er 414 moh. Breen har navn etter Svartfjellet, som ligger øst for breen.
| Svartfjelljøkelen er en isbre i Loppa kommune i Finnmark. Den ligger mellom Langfjorden i vest og Nuvsfjorden i øst og har et areal på 4,13 km². Det høyeste punktet på breen er 1 082 meter over havet, og det laveste punktet er 414 moh. Breen har navn etter Svartfjellet, som ligger øst for breen.
== Referanser == | Svartfjelljøkelen er en isbre i Loppa kommune i Finnmark. Den ligger mellom Langfjorden i vest og Nuvsfjorden i øst og har et areal på . | 632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Lindeberg | 2023-02-04 | Anders Lindeberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Fødsler i 1789', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske oversettere'] | Anders Lindeberg (fød 8. november 1789 i Stockholm, død 12. desember 1849) var en svensk forfatter, militær, teatermann, journalist, avisutgiver og politisk skribent samt grunnlegger av et i Stockholm. Lindeberg er for ettertiden mest kjent for at han i 1834 gjorde seg skyldig majestetsfornærmelse mot kong Karl XIV Johan og ble dømt til døden. Lindeberg nektet å be om nåde og myndighetene som ikke ville gjennomføre dommen ble tvunget til å kunngjøre et allment amnesti for politiske forbrytere.
| Anders Lindeberg (fød 8. november 1789 i Stockholm, død 12. desember 1849) var en svensk forfatter, militær, teatermann, journalist, avisutgiver og politisk skribent samt grunnlegger av et i Stockholm. Lindeberg er for ettertiden mest kjent for at han i 1834 gjorde seg skyldig majestetsfornærmelse mot kong Karl XIV Johan og ble dømt til døden. Lindeberg nektet å be om nåde og myndighetene som ikke ville gjennomføre dommen ble tvunget til å kunngjøre et allment amnesti for politiske forbrytere.
== Militær karrière ==
Lindeberg ble født i Stockholm og ble student ved Uppsala universitet i 1806. Ved det russiske keiserdømmets angrep på Sverige og den påfølgende finskekrigen i 1808 gikk Lindeberg inn i det svenske forsvaret. Han ble utnevnt til fenrik ved Västmanlands landforsvar (svensk: lantvärn), ble beordret til skärgårdsflottan og deltok på kanonsluppene i en rekke trefninger (som ved Bockholmssund, i Grönvikssund) samt i landstigningen ved Kimito. Etter hjemkomsten ble han beordret til å tjenestegjøre ved Gotlands hjemmevern (svensk: Gotlands nationalbeväring) og deltok i årene 1813-1814 med Skaraborgs regiment i felttoget mot Napoléon Bonapartes franske styrker i Tyskland i 1813 og i invasjonen av Norge i 1814.
== Arbeid som forlegger og journalist ==
Etter at Sverige og Norge inngikk Mossekonvensjonen i august 1814 ble Lindeberg dimmitert som «övertalig officer» og begynte å forsøke å skaffe seg et levebrød som skribent. I 1808 hadde han fått erkjennelse for et par poetiske stykker han hadde sendt til Svenska Akademien. Han kastet seg også inn i de politiske feidene, blant annet med to politisk brosjyrer i anledning av Napoléon Bonapartes tilbakekomst fra Elba i 1815, den ene av dem ble inndratt av styresmaktene, uten at han ble tiltalt. Han gjorde også innlegg diskusjonene rundt Carl August Grevesmöhlen, som tilhørte kronprins Karl Johans hemmelige «litterære stab» og ble stevnet for retten av Grevesmöhlen.
Lindeberg fikk i 1816 ansettelse som medarbeider i den av kongelige bibliotekar Per Adam Wallmarks Allmänna journalen. Samtidig forfattet Lindeberg en brosjyre, Några tankar om en svensk tronföljares uppfostran, som boktrykkeren viste for hovkansleren for å forsikre seg mot uønskede følger. Hovkansleren forhørte seg hos kronprins Karl Johan, som tilbød Lindeberg en passende kompensasjon om han avstod fra utgivelsen. Lindeberg føyde seg, mottok den utlovte kompensasjon og fikk tillike en pensjon på 400 riksdaler banco.
Lindeberg kjøpte våren 1821 avisen Stockholms-Posten, i sin tid opprettet av Johan Henric Kellgren. Karl Johan forsynte avisen med artikler som interesserte han, for det meste oversettelser fra franske blad. I den gryende striden om svensk innenrikspolitikk i 1820-årene deltok Stockholms-Posten så godt som ikke. Det var først stridene med Kungliga Teatern om oppføring av hans skuespill og Lindebergs ønske om å opprette et egen teater i Stockholm som førte han til den politiske opposisjonen.
== Forfatterskap ==
Lindeberg hadde i 1818 fått fullmakt som løytnant og i 1821 avskjed fra krigstjenesten med kapteins grad, heder og verdighet. Han forsøkte seg deretter som dikter og skrev i en stil som den mer kjente samtidige svenske dikteren Carl Gustaf af Leopold. Lindeberg fikk i 1819 Svenska Akademiens store pris for poemet Mina drömmar, i 1820 fikk han andreplass for en estetisk avhandling, Några idéer om förståndets och fantasiens förhållande till varandra i skaldekonsten, og i 1827 samme pris for poemet Lifvet. Hans tragedie i fem akter, Blanka, ble satt opp på Kungliga Teatern i 1822 men hadde lite suksess. Han oversatte adskillige stykker for operan (Vestalen av de Jouy, 1822, Friskytten av Kind, 1823, Titus av Metastasio samme år, alle oppført 1823, Jessonda av Gehe, 1826, oppført samme år) samt utgav flere oversettelser og egne arbeider. Hans drama i tre akter, Toni (etter Heinrich von Kleists novell Die Verlobung in St. Domingo) ble satt opp på Kungliga Teatern i 1832.
Lindeberg mistet sin pensjon, da han både klaget til justitieombudsmannen og trykket det i Stockholms-Posten. Han hadde fått avslag på å opprettet et eget teater og mente regjeringens motiv for avslaget var mot loven. Regjeringens avslag gjorde Lindeberg mer kritisk til landets styringsform. Han skrev i sin avis en over Sveriges utvikling fra 1809 og trykket også artikkelserien i bokform samt fortsatte den med et blikk på fremtiden.
== Påtale for majestetsfornærmelse ==
Fornyet avslag på søknad om tillatelse til å opprette et teater i Stockholm førte til en ny klage til justitieombudsmannen av Lindeberg i mars 1834. Han krevde at justitieombudsmannen skulle undersøke om det var lover som kunne nekte han å opprette et teater i hovedstaden. I så fall oppfordret Lindeberg han å ta tiltak for å avskaffa dem, ettersom de ikke var i samsvar med den svenske grunnloven.Under sin fremstilling av hvordan han mente kongen for egen vinning opprettholdt et ulovlig monopol på teater kom Lindeberg med sterke ytringer. Dette førte til at han ble tiltalt for majestetsfornærmelse. For å unngå at Lindeberg ble frikjent av en jury ble tiltalen ikke tatt ut mot den trykte publikasjonen men mot selve klagen til justitieombudsmannen. Lindeberg ble stevnet for Svea hovrätt den 11. april 1834 og ble umiddelbart satt i varetekt.
Rettssaken mot Lindeberg ble fulgt med stor oppmerksomhet i Sverige og aktor krevde halshugging, det eneste straff som da kunne kreves ved tiltale for majestetsfornærmelse. Dommen ble også døden ved halshugging. Lindeberg hadde i et brev fra fengselet forsikret at om han ble dømt så ville han ikke søke om nåde.
om rättegången afgöres till mitt fall, så skall mitt hufvud falla, ty nåd skall jag hvarken begära eller mottaga. Jag har visserligen hos E. M. begärt tillåtelse att anlägga en teater för att på den uppföra skådespel, men med min person och min heder skall intet skådespel drivas, och lag och domarmakt ej genom mig förvandlas till en fars.
Da dommen ble forkynt den 19. juni sa Lindeberg kun at han beklaget den. Dommen ble stadfestet av Högsta domstolen den 10. september og Lindeberg nektet å motta den foreslåtte benådningen til tre års fengsel på festning. I et brev til överståthållarämbetet ba han om snarest å få vite når han skulle henrettes. Lindeberg ønske om å bli henrettet på sin fødselsdag ble innvilget og en sjelesørger ble sendt for å forberede han på døden. Under tiden i fengselet var han populær og omskrevet og hans verk solgte godt. Det hadde aldri vært regjeringens hensikt å henrette Lindeberg og hans standhaftighet ga styresmaktene mye bryderi. Det endte med at kong Karl Johan den 20. oktober utlyste et amnesti til minne om sin landstigning i Sverige for 24 år siden. Amnestiet var for alle som etter 1810 hadde blitt dømt for politiske lovbrudd eller majestetsfornærmelse. Lindeberg motsatte seg å ta imot amnestiet og han måtte tvinges ut fra forvaringen på Vaxholms fästning og så stenge han ute.
== Fortsatt teaterverksamhet ==
Etter å ha blitt kastet ut av fengselet fortsatte Lindeberg med sine opposisjonelle skrifter og planer om et eget teater og han var medarbeider i avisen Aftonbladet til 1842. Etter nye avslag på søknader om tillatelse til å etablere et teater i Stockholm åpnet Lindeberg til sist, i 1842, et teater uten at det ble noen reaksjon fra myndighetene.
Ved den høytidelige åpningen av Nya teatern den l. november 1842 var selve direktøren ved Kungliga Teaterns til stede, og Lindeberg hadde nådd sitt etterlengtede mål. De økonomiske og kunstneriske ressursene han hadde var ikke nok til å holde foretaket oppe og han måtte gi opp allerede i 1844.
Etter å ha avsluttet teatervirksomheten tilhørte Lindeberg fra desember 1845 til april 1846 redaksjonen i avisen Dagen og markerte seg som en sterk motstander av kong Oscar I. Han vendte i 1847 tilbake til Aftonbladet. Hans litterære produksjon tok de senere årene form av romaner (Junker Carl, 1847, Halfbrodern, 1848, Den oskärade helgedomen, 1849), og hans penn var virksom på mange hold, nesten like til hans dødsdag.
Han er gravlagt på Hedvig-Eleonora kirkegård i Stockholm.
== Bibliografi ==
Svensk Biografi (1818)
Ephemerider (1820)
Blanka, tragedi i fem akter (1822)
Toni, drama i tre akter (1832)
Bidrag til Sveriges historia efter den 5 november 1810 (1839)
Betraktelser under en resa i Danmark, Tyskland och Ungern (1844)
Junker Carl, historisk roman från Birger Jarls tidehvarf (1847)
Halfbrodern, en tidsbild från början af nittonde seklet (1848)
Den oskärade helgedomen (1849)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Heroer på offentlighetens scen: politiker och publicister i Sverige. Stockholm: Tidens förlag. 1987. s. 35-47. ISBN 91-550-3290-7.
Lönnroth, Ami och Per Eric Mattsson (1996). Tidningskungen: Lars Johan Hierta: den förste moderne svensken. Stockholm: Wahlström & Widstrand. s. 78-84. ISBN 91-46-16938-5.
== Eksterne lenker ==
Om Anders Lindeberg, fra Svenskt biografiskt handlexicon
Om Anders Lindeberg, Nordisk familjebok | | dsted = Stockholm | 633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Martens_Meyer | 2023-02-04 | Herman Martens Meyer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Personer fra Sørum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Herman Martens Meyer (født 12. januar 1997) er en norsk langrennsløper fra Frogner i Sørum i Akershus.
| Herman Martens Meyer (født 12. januar 1997) er en norsk langrennsløper fra Frogner i Sørum i Akershus.
== Idrettskarriere ==
I Europeisk Ungdoms-OL 2015 avholdt i Steg i Liechtenstein og Vorarlberg i Østerrike tok han sølvmedalje på 10 km klassisk. Petter Stakston vant samme løp.
I mars 2015 vant han både 10 km klassisk og 15 km fristil i Junior-NM på ski 2015, i klassen M 18.
I Junior-VM på ski 2017 fikk han bronse på sprinten, bak henholdsvis Janosch Brugger og Petter Stakston.
== Referanser == | | sport = Langrenn | 634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steenwijkerland | 2023-02-04 | Steenwijkerland | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Overijssel', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Steenwijkerland er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. Steenwijkerland ble til i 2001 og består av de tidligere kommunene Brederwiede, Steenwijk og IJsselham. Den nederlandske seilbåttypen giethoornse punter også kjent som gieterse punter (en lokal variant av den nederlandske punteren), kommer fra landsbyen Giethoorn i Steenwijkerland.
| Steenwijkerland er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. Steenwijkerland ble til i 2001 og består av de tidligere kommunene Brederwiede, Steenwijk og IJsselham. Den nederlandske seilbåttypen giethoornse punter også kjent som gieterse punter (en lokal variant av den nederlandske punteren), kommer fra landsbyen Giethoorn i Steenwijkerland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Steenwijkerland er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. Steenwijkerland ble til i 2001 og består av de tidligere kommunene Brederwiede, Steenwijk og IJsselham. | 635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tubbergen | 2023-02-04 | Tubbergen | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Overijssel', 'Kategori:Kommuner i Overijssel', 'Kategori:Sider med kart'] | Tubbergen er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
| Tubbergen er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(en) Tubbergen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tubbergen er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. | 636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Twenterand | 2023-02-04 | Twenterand | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Overijssel', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Twenterand er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
| Twenterand er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Twenterand er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. | 637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wierden | 2023-02-04 | Wierden | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Overijssel', 'Kategori:Kommuner i Overijssel', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Wierden er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
| Wierden er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
== Kjente personer fra Wierden ==
Marieke van den Ham, profesjonell vannpolospiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Wierden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Wierden er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. | 638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frances_Sternhagen | 2023-02-04 | Frances Sternhagen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra New Rochelle', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Tony Award-vinnere'] | Frances Hussey Sternhagen (født 13. januar 1930 i Washington, D.C., USA) er en amerikansk skuespillerinne. Sternhagen har dukket opp i mange teateroppsetninger, filmer, og TV-serier siden 1950-tallet. Hun vant en Saturn Award for beste kvinnelige birolle i 1981 for filmen Outland.
| Frances Hussey Sternhagen (født 13. januar 1930 i Washington, D.C., USA) er en amerikansk skuespillerinne. Sternhagen har dukket opp i mange teateroppsetninger, filmer, og TV-serier siden 1950-tallet. Hun vant en Saturn Award for beste kvinnelige birolle i 1981 for filmen Outland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frances Sternhagen på Internet Movie Database
(sv) Frances Sternhagen i Svensk Filmdatabas
(da) Frances Sternhagen på Filmdatabasen
(da) Frances Sternhagen på Scope
(fr) Frances Sternhagen på Allociné
(en) Frances Sternhagen på AllMovie
(en) Frances Sternhagen hos The Movie Database
(en) Frances Sternhagen hos Internet Broadway Database
(en) Frances Sternhagen på Internet Broadway Database
(en) Frances Sternhagen på Internet Off-Broadway Database | | fsted = Washington, D.C. | 639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Ramsey | 2023-02-04 | Anne Ramsey | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 11. august', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Omaha', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Anne Ramsey (født 27. mars 1929 i Omaha, Nebraska, død 11. august 1988 i Hollywood, California) var en amerikansk film- og TV-skuespillerinne. Hun er mest kjent for å ha spilte rollene som Mama Fratelli i The Goonies og Mrs. Lift, Danny DeVitos rollefigurs mor, i Kast mamma av toget.
Foreldrene hennes er Eleanor (født Smith) og Nathan Mobley. Hun giftet seg med skuespilleren Logan Ramsey i 1954. Ramsey fikk sitt gjennombrudd på 1970-tallet, og ble Oscarnominert i 1988 til beste kvinnelige birolle for Kast mamma av toget. Hun ble også nominert til Golden Globe og vant en Saturn Award for beste kvinnelige birolle for innsatsen sin i denne filmen. Skuespilleren vant også Saturn Award-prisen bare et par år tidligere; denne gangen for prestasjonen i The Goonies. Hun døde av spiserørskreft i 1988.
| Anne Ramsey (født 27. mars 1929 i Omaha, Nebraska, død 11. august 1988 i Hollywood, California) var en amerikansk film- og TV-skuespillerinne. Hun er mest kjent for å ha spilte rollene som Mama Fratelli i The Goonies og Mrs. Lift, Danny DeVitos rollefigurs mor, i Kast mamma av toget.
Foreldrene hennes er Eleanor (født Smith) og Nathan Mobley. Hun giftet seg med skuespilleren Logan Ramsey i 1954. Ramsey fikk sitt gjennombrudd på 1970-tallet, og ble Oscarnominert i 1988 til beste kvinnelige birolle for Kast mamma av toget. Hun ble også nominert til Golden Globe og vant en Saturn Award for beste kvinnelige birolle for innsatsen sin i denne filmen. Skuespilleren vant også Saturn Award-prisen bare et par år tidligere; denne gangen for prestasjonen i The Goonies. Hun døde av spiserørskreft i 1988.
== Filmografi ==
(utvalg)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Ramsey på Internet Movie Database
(sv) Anne Ramsey i Svensk Filmdatabas
(da) Anne Ramsey på Filmdatabasen
(fr) Anne Ramsey på Allociné
(en) Anne Ramsey på AllMovie
(en) Anne Ramsey hos Turner Classic Movies
(en) Anne Ramsey hos Rotten Tomatoes
(en) Anne Ramsey hos The Movie Database
(en) Anne Ramsey hos Internet Broadway Database | Anne Ramsey (født 27. mars 1929 i Omaha, Nebraska, død 11. | 640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senkingen_av_%C2%ABBl%C3%BCcher%C2%BB | 2023-02-04 | Senkingen av «Blücher» | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Hendelser i 1940', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag under felttoget i Norge'] | Senkingen av «Blücher» skjedde den 9. april 1940 i Oslofjorden, nær Drøbak under den tyske invasjonen av Norge, med tysk kodenavn Weserübung.
Oscarsborg festning åpnet ild mot en tysk flåtestyrke ledet av admiral Oskar Kummetz, som seilte mørklagt opp Oslofjorden. Flåtestyrken hadde til hensikt å sikre Oslo og ta regjering, stortinget og kongefamilien til fange. Ved senkingen var festningenes våpen over 40 år gamle, og bemannet av uerfarne rekrutter. Tyskerne anså dermed ikke festningen som en trussel, og kun Norges militære visste om det kraftige torpedobatteriet.Oscarsborg festnings våpen virket feilfritt, og ved å senke flaggskipet til den tyske invasjonsflåten, krysseren «Blücher», ble den tyske invasjonsstyrken forsinket nok til at kongen og regjeringen fikk tid til å flykte lengre nord.
| Senkingen av «Blücher» skjedde den 9. april 1940 i Oslofjorden, nær Drøbak under den tyske invasjonen av Norge, med tysk kodenavn Weserübung.
Oscarsborg festning åpnet ild mot en tysk flåtestyrke ledet av admiral Oskar Kummetz, som seilte mørklagt opp Oslofjorden. Flåtestyrken hadde til hensikt å sikre Oslo og ta regjering, stortinget og kongefamilien til fange. Ved senkingen var festningenes våpen over 40 år gamle, og bemannet av uerfarne rekrutter. Tyskerne anså dermed ikke festningen som en trussel, og kun Norges militære visste om det kraftige torpedobatteriet.Oscarsborg festnings våpen virket feilfritt, og ved å senke flaggskipet til den tyske invasjonsflåten, krysseren «Blücher», ble den tyske invasjonsstyrken forsinket nok til at kongen og regjeringen fikk tid til å flykte lengre nord.
== Forløp ==
Situasjonen i Norge var kaotisk og forvirring rådet da rapporter om angrep fra en fremmed militær makt strømmet inn fra forskjellige områder i landet. Den aldrende obersten Birger Eriksen hadde ikke fått klare ordre om de innkommende krigsskipene var tyske eller allierte. Eriksen var innforstått med at selv om Norge var nøytralt, ville regjeringen gå inn på britisk side hvis Norge ble involvert i krigen.
Bortsett fra offiserer og underoffiserer var nesten alle soldatene ferske rekrutter, og ble innkalt 2. april, syv dager før. Grunnet antallet ferske rekrutter ble ikke et minefelt lagt ut, da dette var planlagt å bli gjennomgått noen dager senere.
Oberst Eriksen og hans mannskap hadde ventet uvisse om hva som ville skje siden midnatt etter beskjeden om ukjente mørkelagte krigsskip i Oslofjorden. Han ga sin lille gruppe menn løyve til å spise på skift, mens han gikk til kommandantboligen for å hvile. I kommandantboligen befant hans datter Borghild seg med hushjelpen Ellen, som hvilte i lenestolen fullt bekledd i håp om litt søvn i kaoset. Tre kvarter senere, rundt kvart på fire, ble Eriksen vekket av en telefon fra sambandssentralen. Det kom rapport om at vaktbåtene ved Filtvet hadde møtt den tyske skvadronen, som ikke bestod av to jagere som tidligere meldt, men sju fartøy – hvorav tre var tungt bevæpnede kryssere.
=== Torpedobatteriet ===
Kommandanten ved torpedobatteriet på Oscarborg festning hadde gått ut med sykemelding i mars 1940 og var fraværende da de tyske skipene i Kampfgruppe 5 seilet opp Oslofjorden. Grunnet dette overtok kommandørkaptein Andreas Anderssen fra Drøbak midlertidig kontrollen over batteriet. Anderssen, som hadde gått ut med pensjon og vært pensjonist i 13 år, ble kalt inn én måned før slaget.
Sent natten 8. april ble en uidentifisert flåte oppdaget mens den tvang seg forbi de andre befestningene i Oslofjorden. Oberst Eriksen kontaktet Anderssen og fikk ham til å bemanne torpedobatteriet. Ikledd sin gamle uniform ble Anderssen transportert over fjorden til det hemmelige våpenet. Anderssen, som først hadde blitt kjent med batteriet i 1909, kjente det aldrende våpensystemet godt, selv om han hadde trukket seg fra sin post ved torpedobatteriet i 1927.
Batteriet hadde tre torpedoløp som hver kunne avfyre seks torpedoer uten å lade om. I tillegg var ni torpedoer lagret og klar for bruk.
== Senkingen av «Blücher» ==
Selv om hovedkampstasjonen for hovedbatteriet og øverstkommanderende ved Oscarsborg festning var på Håøya – nordvest for Søndre Kaholmen – valgte oberst Birger Eriksen å innta kampposisjon i reservestasjonen ved den østre flanken til hovedbatteriet.
Klokken 04:21 den 9. april ga Eriksen ordre om å åpne ild mot flaggskipet til den uidentifiserte flåten som presset seg mot hovedstaden.
Eriksen ble spurt om de skulle virkelig skyte med skarp ammunisjon. Eriksen svarte ja, før han føyde til en nå velkjent setning: «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!».
To granater fra de 28 centimeter Kruppkanonene «Moses» og «Aron» ble avfyrt mot den tyske krysseren «Blücher» på en avstand av rundt 1400 meter. «Moses» og «Aron» var ladet med 255 kilos høyeksplosivsgranater, og å avfyre dem i aggresjon brøt med daværende regler om at varselskudd skulle utsendes først, slik befestningene lengre syd hadde gjort. Eriksen forklarte senere sin handling ved at det hadde blitt utstedt varselskudd, til og med skarpladede skudd, lengre syd i Oslofjorden;
siden de tyske krigsskipene fortsatte å presse seg nordover, og nektet å svare på anrop, kunne han anse dem som fiendtlige skip.
Den første salven traff «Blücher» rett foran aktermasten, og satt fyr på midten av skipet helt frem til fremre mast. Det andre skuddet i salven traff fremre våpentårn – noe som satt videre fyr på skipet og sendte store deler av tårnet i fjorden. Hovedbatteriet rakk kun disse to skuddene, da omladningstiden med 30 ferske rekrutter ikke tillot flere skudd. Kun en gruppe trente artillerimenn var til stede, men disse ble splittet opp mellom de to kanonene, med ferske rekrutter og annet personell til å assistere. Blant personellet var Oscarsborgs kokker, som ble vekket for å hjelpe til ved batteriene. Det ble heller ikke tid til å avfyre den tredje kanonen, «Josva», som var ladet, men ubemannet.
Grunnen til at de to avfyrte skuddene gjorde så stor skade på «Blücher», var at den første granaten penetrerte siden av skipet og eksploderte i et ammunisjonslager. Ammunisjonslageret inneholdt oljekanner, røykdispensere, brannbomber, synkeminer og bomber for skipets Arado Ar 196 vannfly. Skottene rundt ammunisjonslageret ble ødelagt, og oljen ble antent – noe som førte til en stor ildutvikling. Den andre granaten slo ut elektronikken til skipets hovedvåpen, noe som gjorde dem ute av stand til å svare på beskytningen.
=== Kopås og Husvik batteri ===
Mens ild tæret på «Blücher» åpnet de sekundære våpnene ild. De tre 15 cm kanonene ved Kopås batteri på østsiden av fjorden rev gjennom skipet. Skipet ble også beskutt med de mindre 57 mm maskinkanonene ved Husvik, som opprinnelig skulle beskytte de da fraværende minefeltene utenfor festningen. Maskinkanonsalvene ble konsentrert rundt skipets overbygning og luftvernsvåpen og stagget «Blüchers» lettartilleri fra å svare ilden mens skipet seilet forbi.
Husvik batteri ble forlatt da «Blücher» seilte foran befestningen og åpnet ild fra sine mindre luftvernkanoner. Batteriet tok fyr, men ingen nordmenn døde. Til sammen traff ca. tretten 15 cm granater og tretti 57 mm granater krysseren. Et av skuddene fra Kopås ødela skipets styresystemer, og skipet måtte styres gjennom motor- og propellkontroll. «Blüchers» brannslokningsapparater ble også ødelagt av de to batteriene, og brannslokningarbeidet ble kraftig svekket som følge av dette.
=== Angripernes identitet blir kjent ===
En nå sterkt lammet «Blücher» passerte festningens våpen, og man hørte utbrudd av sang fra tyskerne. Norske kilder hevder at mannskapet brøt ut i å synge «Deutschland, Deutschland über alles». Ved dette tidspunktet ble mannskapet ved Oscarsborg festning sikre på hvem de sloss mot. Eriksen mottok senere en melding fra minesveiperen «Otra» som kunne bekrefte at skipene var tyske. Denne meldingen hadde allerede vært mottatt hos marinebasen i Horten kl. 04.10, men alvorlige kommunikasjonsproblemer hindret Oscarsborg i å motta beskjeden i tide.
«Blüchers» svar på angrepet var ikke effektivt på grunn av at de mindre kanonene siktet for høyt, og av at hovedkanonene var blitt slått ut av hovedbatteriene ved Oscarsborg festning. Kryssilden hadde vart i fem til syv minutter, og da kanonene stilnet ble ingen bevegelse oppdaget på dekk av skipet.
=== Kommandørkaptein Anderssen avfyrer torpedoene ===
Etter salvene fra kanonene var «Blücher» i full fyr og alvorlig lammet. Kapteinen håpet uansett å kunne redde skipet. På dette tidspunktet drev «Blücher» forbi Anderssens torpedobatterier, Oscarsborgs hemmelige våpen. På en avstand av 500 meter åpnet den pensjonerte kommandørkapteinen Anderssen ild med førti år gamle østerriksk-ungarske Whitehead torpedoer.
Selv om torpedoene hadde blitt prøveskutt over 200 ganger før, var ingen sikre på om våpnene ville fungere. Da kommandørkaptein Anderssen trykket på avtrekkeren rundt klokken 04.30, fungerte våpnene feilfritt, og to torpedoer raste etter hverandre mot «Blücher» tre meter under vannoverflaten. Anderssen hadde overvurdert skipets fart, og den første torpedoen traff nær «Blüchers» fremre våpentårn, «Anton», med kun mindre påfølgende skade. Siktet ble rettet, og den andre torpedoen traff «Blücher» midtskips, samme område som Oscarsborgs 28 cm kanoner hadde truffet. Resultatet av den andre torpedoen var katastrofal for «Blücher», og mange av skipets skott ble sprengt åpne. Vann fosset inn samtidig som brann raserte skipet. Det tredje torpedoløpet forble ladet, og de to andre ladet om i tilfelle flere skip fulgte etter «Blücher».
=== «Blücher» synker ===
Med alle motorer ødelagt av den andre torpedoen ankret krysseren opp nær Askholmene for å prøve å slokke de katastrofale brannene som herjet skipet. «Blüchers» torpedoer ble skutt mot land for å unngå at de eksploderte på grunn av brannen ombord. Mannskapets desperate brannslokningsarbeid endte da brannen nådde skipets ammunisjonslager for flak-kanoner rundt kl 05:30. Eksplosjonen rev et stort hull i skipets side og flerret opp skottene mellom fyrerommene og brennstofflagrene, noe som førte til flere branner. «Blücher» var på dette tidspunktet fortapt.
Kl 06:22 rullet «Blücher» over på babord side, før skipet rullet opp-ned og til slutt sank med baugen først ned i Oslofjorden. Etter at skipet sank, fløt store mengden olje opp fra dypet og la seg som en hinne rundt mannskapet, som sloss for livet i Oslofjorden. Oljen ble antent, og flere hundre tyskere omkom. William L. Shirer som var utenlandskorrespondent i Berlin, noterte i sin dagbok 18. april 1940 at en del overlevende fra «Blücher» kom hjem fryktelig forbrent på ansikt og hals. En del av de som svømte omkring, ble skoldet i hjel. Noen av dem døde delvis ved drukning, delvis ved å brenne i hjel. Tysk presse omtalte ikke dette med et ord.Obergefreiter Günther Morgalla — som overlevde senkingen — fortalte senere at han hørte noen synge halsstarrig på Deutschlandlied, etterfulgt av linjen «Das kann doch einen Seemann nicht erschüttern» («det kan likevel ikke ryste en sjømann»).Totalt omkom mellom 650 og 1 000 tyskere – 576 fra besetningen og rundt 400 av troppene. Rundt 550 av de 1 400 overlevende ble fanget av soldater fra Kompani nr. 4 av Garden, under kaptein A.J.T. Petersson. Mangelen på redningsvester om bord på skipet skyldtes hemmeligholdet rundt oppdraget. Brannen midtskips ødela også mye livreddende utstyr, som redningsbåter og -vester. Mange av marinebesetningen ga sine redningsvester til soldatene fra hæren om bord, da svømmekunnskaper var påkrevd i Kriegsmarine. Mange marineoffiserer omkom likevel, siden vannet var så iskaldt. Deres offervillighet ble berømmet av generalmajor Erwin Engelbrecht. Enda en viktig bidragsfaktor var den ro og orden utvist av de som var om bord i «Blücher»s siste øyeblikk. Dødstallene kunne vært enda høyere uten dette.Totalt kom rundt 1 200 av de overlevende seg til land ved Frogn, og Garden hadde som oppdrag å ta alle til fange. I stedet fokuserte mange på å ta seg av de skadde, noe som førte til at mange tyske offiserer unnslapp, blant andre generalmajor Erwin Engelbrecht, som med våpen kapret en lastebil. Mange av offiserene nådde Hotel Continental i Oslo kun to timer senere enn planlagt, dog uten sine soldater ment for å sikre hovedstaden. Mange av de tyske sårede ble fraktet til Åsgården sommerhotell i Åsgårdstrand for medisinsk pleie. Hotellet var blitt et midlertidig sykehus for Sjøforsvaret, hvis sykehus var evakuert fra Horten midnatt den 8. april.
== Tyske skip slår retrett ==
Innen «Blücher» hadde sunket hadde de andre skipene i invasjonsstyrken for lengst snudd og slått retrett. Kapteinen ved «Lützow» hadde sett vannspruten fra torpedoene som traff «Blücher» og antok at sjøveien var minelagt. Klokken 04.40 ble avgjørelsen tatt om å snu invasjonsstyrken og landsette utenfor Oscarsborgs rekkevidde. Det planlagte «kuppet» for å tvinge Norges administrasjon til å overgi seg ble erstattet med en plan om å avansere landveien mot Oslo.Mens styrken slo retrett klarte Oscarsborg å skade «Lützow», med Kopås batteri som hadde notert tre treff, og slått skipets 28 cm akterut våpentårn, «Bruno», ut av stand.
Kopås fortsatte å skyte helt til skipene forsvant i tåken rundt 3000 meter fra batteriet. Etter å ha trukket seg ut av batteriets rekkevidde brukte «Lützow» sitt gjenværende våpentårn, «Anton», til å bombardere fortet på en avstand av rundt ni til ti kilometer unna.
Under slaget ble enda et skip oppdaget å være truffet fra Oscarsborg, noe som fikk forsvarerne til å tro at de hadde senket enda et skip i tillegg til «Blücher». En stund etter slaget var det trodd at skoleskipet «Brummer» hadde blitt senket. I virkeligheten var det det 107-tonns sivile handelsskipet MS «Sørland» som hadde befunnet seg midt i trefningene på vei fra Moss til Oslo med en papirlast. «Sørland» hadde trodd at krigshandlingene var en militærøvelse, og fortsatte til det ble senket av krysserne «Lützow» og «Emden». To av mannskapet på seks døde, og skipet sank nær Skiphelle som det første sivile skipet senket under invasjonen. «Brummer» hadde blitt senket i tilknytning til invasjonen – men det var den 15. april – på vei tilbake til Tyskland, etter den britiske ubåten HMS «Sterlet» hadde angrepet skipet dagen før. «Brummer» sank dagen etter angrepet.
== Luftwaffe bomber festningen ==
Samme dag opplevde Oscarsborg festning et kraftig og konsentrert bombeangrep utført av 42 fly fra Luftwaffe. Festningen forsøkte å besvare bombetokten med sine to Bofors 40 mm L/60 luftvernkanoner, og sine syv Colt m/29 7,92 mm mitraljøser – tre ved Seiersten, fire ved Håøya. I starten av angrepet var også fire maskingevær på taket til hovedbatteriet med i å besvare angrepet, men disse måtte evakuere tidlig i angrepet.En av de to 40 mm luftvernkanonene gikk ut av drift etter kun 22 avfyrte skudd. Den andre fortsatte å skyte til kl 12:00, dog uten stor effekt. Etter en pause i angrepene mellom kl 12:00 og 13:30, da «Lützow» bombarderte Hovedøya, returnerte bombeflyene fra Luftwaffe og beskjøt luftvernkanonene, noe som tvang mannskapet til å søke dekning rundt kl 14:00. Totalt gjennomgikk fortet ni timer med luftangrep, med 500 bomber – mellom 50–200 kg i størrelse – sluppet over Oscarsborg. Blant luftstyrken som angrep Oscarsborg, var 22 Junkers Ju 87R «Stuka» stupbombere fra Sturzkampfgeschwader 1, under ledelse av Hauptmann Paul-Werner Hozzel, fra Kiel-Holtenau lufthavn i Nord-Tyskland.Av angrepsstyrken på totalt 42 fly ble ett skutt ned og flere skadet.
== Oscarsborg festning overgir seg ==
Selv om det tyske marineangrepet på Oslo hadde blitt stanset ved Oscarsborg falt hovedstaden dagen deretter av styrker flydd inn til Fornebu lufthavn. Etter tysk besetning av Kopås batteri klokken 17.30, hovedstadens fall, og nyhetene om tyske landsettinger ved Son i Vestby, bestemte oberst Eriksen at videre kamphandlinger ville være meningsløse uten infanteristøtte. Fortet inngikk forhandlinger med tyskerne, og bombingen stanset. Fortet overga seg dagen etterpå, intakt, klokken 9.00 morgenen den 10. april.
== Etterspill ==
Med over hundre år gamle befestninger, bemannet av rekrutter og pensjonister med 40–50 år gamle våpen, ble et moderne og nytt krigsskip, med mannskap fortsatt under opplæring, senket. Ved å forsinke invasjonsstyrkens adgang til hovedstaden vannveien, fikk den norske administrasjonen tid til å flykte lengre nord, sammen med gullbeholdningen i Norges bank. Senere kunne stortinget samles ved Elverum og gi regjeringen fullmakt, noe som var essensielt for å fortsette kampen fra England. Samtidig kunne kampen fortsette i Norge, helt til våpnene ble lagt ned den 10. juni. I dag ses slaget ved Oscarsborg festning som den største enkeltbragden av Norge under andre verdenskrig, og at ingen annen hendelse har hatt så mye å si militært og politisk.Kapteinen på «Blücher», Heinrich Woldag, overlevde senkingen kun for å dø i en mystisk flyulykke 16. april – syv dager etter senkingen – på vei fra Berlin i en Ju 52 etter å ha gjennomgått høringer for å forklare tapet av «Blücher». Mesteparten av «Blücher»s stab deltok videre i invasjonen av Norge, bortsett fra et par som ble beordret tilbake til Tyskland. Mange av «Blücher»s mannskap ble brukt til å bemanne batteriene i Oslofjorden grunnet frykt for eventuelle britiske angrep.Wehrmacht tok over festningen og brukte den som en del av Oslos forsvar. Den tyske okkupasjonsmakten la ut ubåtnett i fjorden som hadde mulighet til å åpnes når tyske konvoier skulle passere.
Festningen var under tysk kommando til den 12. mai 1945, da den ble overlevert til Milorg.
Tysk utstyr som var i god stand forble i bruk fram til 1990-årene.Etter krigen ble Birger Eriksen dekorert med Krigskorset med sverd, Deltagermedaljen med rosett og ble av Frankrike gitt det franske Croix de guerre, i tillegg til å bli offiser av den franske Æreslegionen. Birger Eriksen blir sammen med generalløytnant Olssøn, generalmajor Holtfodt, og oberst Stang regna som en av «de fire store» i Kystartilleriet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jacobsen, Alf R. Krysseren Blücher, Vega forlag, 2010 ISBN 9788282111225
== Eksterne lenker ==
Om senkningen av Blücher Arkivert 17. august 2016 hos Wayback Machine., artikkel fra forsvaret.no | Norge | 641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Levanger%E2%80%93Hokstad | 2023-02-04 | Ferjesambandet Levanger–Hokstad | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1964 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Etableringer i 1964', 'Kategori:Fergesamband i Trøndelag', 'Kategori:Transport i Levanger', 'Kategori:Trondheimsfjorden'] | Levanger–Hokstad er et ferjesamband i Levanger kommune over den indre Trondheimsfjorden. Det er del av fylkesvei 774 og forbinder Hokstad ferjekai på Ytterøya med fastlandet. Sambandet drives av FosenNamsos Sjø.Ferjestrekningen er på 9,1 km med en overfartstid på 30 minutter, og blir betjent av MF Ytterøy, med MF Levanger som reserveferje, 12 ganger daglig om hverdagen. 2014 var årsdøgntrafikken 182 kjøretøy.Sambandet oppsto 1964 da ferjesambandet Venneshavn–Kjerringvik–Vangshylla–Hokstad–Levanger fra 1958 ble delt i to enkeltsamband, det andre sambandet ble Vangshylla–Kjerringvik.
Operatør var Innherredsferja AS og strekningen ble betjent av MF «Innherredsferja». 1981 ble MF «Ytterøy» tatt i bruk, og 2002 MF «Ytterøy II». 2005 ble sambandet overtatt av Fosen Trafikklag. Fra 2007 ble strekningen betjent av MF «Ytterøyningen», som først ble driftet av Nor-Ferjer AS, fra 2008 Tide Sjø AS og fra 2012 Norled. 1. januar 2015 overtok FosenNamsos Sjø med nye ferjer. | Levanger–Hokstad er et ferjesamband i Levanger kommune over den indre Trondheimsfjorden. Det er del av fylkesvei 774 og forbinder Hokstad ferjekai på Ytterøya med fastlandet. Sambandet drives av FosenNamsos Sjø.Ferjestrekningen er på 9,1 km med en overfartstid på 30 minutter, og blir betjent av MF Ytterøy, med MF Levanger som reserveferje, 12 ganger daglig om hverdagen. 2014 var årsdøgntrafikken 182 kjøretøy.Sambandet oppsto 1964 da ferjesambandet Venneshavn–Kjerringvik–Vangshylla–Hokstad–Levanger fra 1958 ble delt i to enkeltsamband, det andre sambandet ble Vangshylla–Kjerringvik.
Operatør var Innherredsferja AS og strekningen ble betjent av MF «Innherredsferja». 1981 ble MF «Ytterøy» tatt i bruk, og 2002 MF «Ytterøy II». 2005 ble sambandet overtatt av Fosen Trafikklag. Fra 2007 ble strekningen betjent av MF «Ytterøyningen», som først ble driftet av Nor-Ferjer AS, fra 2008 Tide Sjø AS og fra 2012 Norled. 1. januar 2015 overtok FosenNamsos Sjø med nye ferjer.
== Referanser == | Levanger–Hokstad er et ferjesamband i Levanger kommune over den indre Trondheimsfjorden. Det er del av fylkesvei 774 og forbinder Hokstad ferjekai på Ytterøya med fastlandet. | 642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jenette_Goldstein | 2023-02-04 | Jenette Goldstein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Beverly Hills', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Jenette Elise Goldstein (født 4. februar 1960 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med James Camerons Aliens (1986), i rollen som Jenette Vasquez. Til tross for at tittelen hintet om romvesener, trodde Goldstein at filmen handlet om utvandring. Hun har også spilt vampyren Diamondback i Near Dark (1987), offiser Meagan Shapiro i Dødelig våpen II (1989), Janelle Voight i Terminator 2: Judgment Day (1991), en offiser i Star Trek Generations (1994) og en irsk mor i Titanic (1997).
Goldstein ble født inn i en jødisk familie i Los Angeles i California, og vokste opp i Beverly Hills.
| Jenette Elise Goldstein (født 4. februar 1960 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med James Camerons Aliens (1986), i rollen som Jenette Vasquez. Til tross for at tittelen hintet om romvesener, trodde Goldstein at filmen handlet om utvandring. Hun har også spilt vampyren Diamondback i Near Dark (1987), offiser Meagan Shapiro i Dødelig våpen II (1989), Janelle Voight i Terminator 2: Judgment Day (1991), en offiser i Star Trek Generations (1994) og en irsk mor i Titanic (1997).
Goldstein ble født inn i en jødisk familie i Los Angeles i California, og vokste opp i Beverly Hills.
== Filmografi ==
== Utmerkelser ==
Saturn Awards
1987: Beste kvinnelige birolle—Aliens (Vant)
1988: Beste kvinnelige birolle—Near Dark (Nominert)
DVD Exclusive Awards
2003: Beste lydkommentar (DVD)—Aliens (Nominert) med James Cameron, Michael Biehn, Carrie Henn, Christopher Henn, Lance Henriksen, Gale Anne Hurd, Pat McClung, Bill Paxton, Dennis Skotak, Robert Skotak og Stan Winston
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jenette Goldstein på Internet Movie Database
(sv) Jenette Goldstein i Svensk Filmdatabas
(da) Jenette Goldstein på Scope
(fr) Jenette Goldstein på Allociné
(en) Jenette Goldstein på AllMovie
(en) Jenette Goldstein hos Rotten Tomatoes
(en) Jenette Goldstein hos The Movie Database
Jenette Goldstein Arkivert 15. oktober 2014 hos Wayback Machine. på Cinemorgue
Jenette Bras | Jenette Elise Goldstein (født 4. februar 1960 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med James Camerons Aliens (1986), i rollen som Jenette Vasquez. | 643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABS%C3%B8rland%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Sørland» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske skip', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1920', 'Kategori:Skip sluttseilt 1940'] | MS «Sørland» var det første sivile skip senket under den tyske invasjonen av Norge.
Skipet ble senket av tyske krigsskip den 9. april 1940.
Skipper Asbjørn Martinsen og mannskap var på vei fra Moss med papirlast da de plutselig befant seg midt i trefningene ved Oscarsborg festning. To av mannskapet på seks døde da skipet ble senket av tyske krigsskip. | MS «Sørland» var det første sivile skip senket under den tyske invasjonen av Norge.
Skipet ble senket av tyske krigsskip den 9. april 1940.
Skipper Asbjørn Martinsen og mannskap var på vei fra Moss med papirlast da de plutselig befant seg midt i trefningene ved Oscarsborg festning. To av mannskapet på seks døde da skipet ble senket av tyske krigsskip.
== Forhistorie ==
Skipet antas å opprinnelig ha blitt døpt «Motosa» og ble bygd av Bosvik Båtbyggeri i Risør i 1920.
== 9. april 1940 ==
MS «Sørland» fra Bud hadde forlatt Moss 03.00 morgenen den 9. april 1940. Grunnet mørkleggingen og luftvernsirenene i Moss ble skipet forsinket. Skipet var lastet med papir fra papirfabrikken Borregaard i Sarpsborg, samt annet stykkgods/boksmateriale fra Fredrikstad og en last treull plassert på dekk.
Mannskapet bestod av:
Asbjørn Martinsen fra Råde, skipper
Peder Male, fra Bud, født 1915, bestmann
Hans Martin Rishaug, fra Harøysund i Bud, født 1909, maskinist
Hans Oluf Frisnes fra Bud, født 19. desember 1908 (31 år), båtsmann
Jon Kristengård, fra Bud, født 1912, maskinistassistent
Ole Tornes fra Bud, født 12. mars 1922 (18 år), kokk.Male var ved broen og på vakt da angrepet startet og Rishaug som hadde vært i motorrommet gikk til Male ved broen. Frisnes, Kristengård og Tornes var i mannskapslugaren foran i båten, mens skipper Martinsen var i hans akterutkabin.
Etter å ha kommet ut av Mossesundet oppdaget de som var ved vakt lysglimt og skuddlyder nær Drøbaksundet. Rishaug varslet skipper Martinsen og mennene i fremre kabin, men det ble antatt at det var en militærøvelse. Mennene sakket skipets fart, og fortsatte mot østsiden av fjorden. Videre inn i fjorden oppdaget de at krigsskipene ikke var norske, og de ble møtt av krigsskip i retrett. Det ble allikevel bestemt å fortsette, da det ble antatt at en liten handelsbåt som «Sørland» ikke ville bli angrepet.Skipper Martinsen hadde akkurat stått opp rundt 04.00 da «Sørland» ble truffet av de tyske krysserne «Emden» og «Lütsow» rundt 04.30 og 05.00. Male endret kurs og forsøkte å seile ut av fjorden, men de tyske skipene fortsatte sitt angrep med maskingevær. «Sørland» ble satt fyr på av angrepet, og det ble i stede forsøkt å grunne skipet på stranden nær Elle fyr, nær Skiphelle. Rishaug ville varsle de tre av mennene som fortsatt var i sin kabin, men kunne ikke gjøre det da hele dekket var i full fyr. Rishaug hoppet overbord etterfulgt av Male, og Martinsen kastet livbøyle til de. Skipperen valgte å vente til skipet var nærmere stranden, da han ikke var god til å svømme.
Kristengård befant seg imidlertid i kabinen og hadde våknet av en del av riggen som hadde falt ned på dekk. En tysk granat traff skipet, og eksploderte i kabinen og tente på skipet. Kristengård fant to av sine skipskamerater døde i sine køyer, og forsøkte forgjeves å riste liv i de omkomne. Han kom seg ut og ble brent av ilden før han fikk hoppet av og fikk svømt i land, på tross av vanskeligheten med å svømme gjennom isflakene i Oslofjorden. De tre som hoppet kom seg alle i land, og Martinsen hoppet av nær stranden. Den dyktige svømmeren Rishaug, som hadde reddet livet til en annen mann ni år tidligere under en fiskeulykke, og Kristengård kom seg til land i sjokktilstand. De lå der helt til soldater kom for å hjelpe dem.
MS «Sørland» brant opp og sank på tre meters dyp.
== Etter senkingen ==
Rishaug mente at papirlasten fra Borregaard hadde beskyttet dem fra granatsplinter da skipet ble truffet. Tre av de overlevende fikk seg gardsarbeid i nærheten. Den 29. mai var det sjøforklaring i Oslo byrett.
Forlisstedet har i dag blitt et interessant område for dykkerinteresserte.
== Se også ==
Slaget ved Oscarsborg festning
Weserübung
== Referanser == | MS «Sørland» var det første sivile skip senket under den tyske invasjonen av Norge. | 644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treull | 2023-02-04 | Treull | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygningsmaterialer', 'Kategori:Emballasje', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Treull er et produkt lagd av treverk. Treull er smale, lange og bøyelige trespon, som ofte brukes som innpakningsmateriale.Treull brukes også ved produksjon av bygningsmaterial.
| Treull er et produkt lagd av treverk. Treull er smale, lange og bøyelige trespon, som ofte brukes som innpakningsmateriale.Treull brukes også ved produksjon av bygningsmaterial.
== Referanser == | Treull er et produkt lagd av treverk. Treull er smale, lange og bøyelige trespon, som ofte brukes som innpakningsmateriale. | 645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palestinas_herrelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Palestinas herrelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Palestina', 'Kategori:Herrelandslag i fotball'] | Palestinas herrelandslag i fotball (arabisk: منتخب فلسطين لكرة القدم) er det nasjonale fotballandslaget til den delvis anerkjente staten Palestina, som ligger i Midtøsten. Landslaget administreres av det nasjonale forbundet Palestinas fotballforbund (PFA), som ble opprettet i 1952 og som ble en del av FIFA og AFC i 1998. Laget har aldri kvalifisert seg til et verdensmesterskap, men deltok for første gang i Asiamesterskapet 2015.
| Palestinas herrelandslag i fotball (arabisk: منتخب فلسطين لكرة القدم) er det nasjonale fotballandslaget til den delvis anerkjente staten Palestina, som ligger i Midtøsten. Landslaget administreres av det nasjonale forbundet Palestinas fotballforbund (PFA), som ble opprettet i 1952 og som ble en del av FIFA og AFC i 1998. Laget har aldri kvalifisert seg til et verdensmesterskap, men deltok for første gang i Asiamesterskapet 2015.
== Historie ==
Palestina er et av de yngste landslagene i fotball for herrer i Asia og spilte sin første offisielle landskamp den 26. juli 1953 borte mot Egypt (8–1). Fordi Palestina gikk inn i konflikt med Israel ble det kun spilt sporadiske landskamper på 1960- og 1970-tallet mot andre lag i Midtøsten og fra Asia. Gjennom 1980-tallet spilte ikke Palestina en eneste offisiell landskamp. Dette endret seg på midten av 1990-tallet, da Palestinas fotballforbund omsider ble tatt med som permanent medlem av både FIFA og AFC.
Palestina deltok for første gang i kvalifisering til Asiamesterskapet i 2000, men lyktes ikke å komme videre til sluttspillet. Deres første deltagelse i Asialekene kom i 2015, da laget endte på sisteplass i sin gruppe. Palestina deltok for første gang i VM-kvalifisering i 2001 hvor laget spilte flere kamper i et innledende gruppespill, men endte på andreplass i gruppe med Qatar, Malaysia og Hongkong, og gikk derfor ikke videre. Siden Palestina ikke har kvalifisert seg til et sluttspill i verdensmesterskapet, men likevel hevdet seg i regionale turneringer som blant annet Asiamesterskapet i senere tid, regnes de derfor for å være et middels lag i henhold til FIFAs verdensranking. (126/208 per 12. februar 2015).
== Verdensmesterskapet i fotball ==
1930 til 1998 – Deltok ikke i kvalifisering
2002 til 2014 – Utslått i kvalifisering
== Asiamesterskapet i fotball ==
1956 til 1996 – Deltok ikke i kvalifisering
2000 til 2011 – Utslått i kvalifisering
2015 – Gruppespill
== Kjente spillere ==
Ismail Al-Amour
Abdelatif Bahdari
Ashraf Nu'man
Hussam Abu Saleh
Ramzi Saleh
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Palestinas profil hos FIFA.com Arkivert 5. november 2018 hos Wayback Machine. | Palestinas herrelandslag i fotball (arabisk: منتخب فلسطين لكرة القدم) er det nasjonale fotballandslaget til den delvis anerkjente staten Palestina, som ligger i Midtøsten. Landslaget administreres av det nasjonale forbundet Palestinas fotballforbund (PFA), som ble opprettet i 1952 og som ble en del av FIFA og AFC i 1998. | 646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zwartewaterland | 2023-02-04 | Zwartewaterland | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Overijssel', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Zwartewaterland er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
| Zwartewaterland er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Zwartewaterland er en kommune i den nederlandske provinsen Overijssel. | 647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiel | 2023-02-04 | Kiel | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Tyskland', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Kiel', 'Kategori:Schleswig-Holsteins historie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kiel (uttales "k-il") er en havneby nord i Tyskland med 246 306 innbyggere (2016). Det er hovedstaden og største byen i delstaten Schleswig-Holstein. Byen har et universitet med sterk tilknytning til maritime emner og var lenge vertsby for den tyske hovedmarinebasen.
| Kiel (uttales "k-il") er en havneby nord i Tyskland med 246 306 innbyggere (2016). Det er hovedstaden og største byen i delstaten Schleswig-Holstein. Byen har et universitet med sterk tilknytning til maritime emner og var lenge vertsby for den tyske hovedmarinebasen.
== Geografi ==
Kiel ligger på begge sider av Kielfjorden, som danner en naturlig havn ved Østersjøen. Vannskillet mellom Nordsjøen og Østersjøen går gjennom de sørlige bydelene, slik at de to elvene i byområdet, Schwentine og Eider, munner ut i henholdsvis Kielfjorden og Nordsjøen. I bydelen Holtenau ligger den østlige inngangen til Kielkanalen (Nord-Ostsee-Kanal). Området er preget av moreneåser, som øst for byen danner det Holsteinske Sveits.
== Historie ==
Kiel ble grunnlagt av greve Adolf IV av Holstein mellom 1233 og 1242. Kun ved Kiel berørte Sachsens territorium Østersjøen – området nord for Levensau var dansk, og øst for Schwentine, bak Limes Saxoniae, lå Wagrien, som var et slavisk område. Dermed var Kiel en av de nordligste byene i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.
Opprinnelig het byen Holstenstadt tom Kyle (Holstensk by ved fjorden). Ordet Kiel er det samme som norrønt kíll ≈ smal bukt).
1242 mottar Kiel Lübecks byrett.
1283 blir byen medlem av hansaen.
1301 er byen allerede befestet.
Fra 1329 omgis Kiel av en bymur av stein.
1469 nevnes markedet Kieler Umschlag første gang.
1518 blir Kiel utelukket fra hansaen.
1665 blir Christian-Albrechts-Universität grunnlagt av hertug Christian Albrecht av Holstein-Gottorf; CAU er dermed det nordligste universitet i tysk-romerske riket.
1773 blir byen dansk.
1813 inntar Sverige Kiel.
1814 Kielfreden: Hertugdømmet Holstein regjeres fremdeles av danske kongen.
1838 blir Schweffel und Howaldt grunnlagt, Kiels første store industribedrift som senere kommer dagens HDW ut fra.
1844 blir Kiels østersjøhavn knyttet til Elben og Nordsjøen ved jernbanelinjen til Altona. På den tiden var Kiel og Altona under den danske kongen og linjen var den første danske jernbanen.
1848 konstitueres i Kiel en provisorisk Schleswig-Holsteinsk regjering som fører begge hertugdømmer i krig mot Danmark (Første slesvigske krig), men forsøket på å løse seg fra den danske kronen mislykkes.
1850 bygges i Kiel verdens første undervannsbåt.
1864 blir Schleswig-Holstein erobret av Preußen og Østerrike i Andre slesvigske krigen; Kiel administreres av begge to.
1865 blir Østersjømarinen flyttet fra Danzig (Gdańsk) til Kiel. Kiel utvikles raskt til storby.
1866 blir Kiel definitivt prøyssisk.
1867 Kiel blir "krigshavn" av Det nordtyske forbund.
1882 finner første Kieler Woche sted.
1887 Kiel blir rikskrigshavn; befolkningstallet stiger raskt med utvikling av verftindustrien.
1895 Kaiser-Wilhelm-Kanalen (i dag Nord-Ostsee-Kanalen) åpnes, og blir snart verdens mest beferdete kunstig vannvei. Som følge blir Kiel hovedhavn til tyske flåten.
1918 fører matrosenes opprør i Kiel til første verdenskrigs slutt og novemberrevolusjonen i Tyskland, og i dens følge til Weimarrepublikken.
1936 er Kiel sted for seilkonkurranser i Olympiske leker.
1939–1945 blir Kiel på grunn av sin militære betydning på 80 % ødelagt. Samtidig flytter folk fra andre tyske Østersjø-områder inn i byen.
1945 tilhører Kiel den britiske okkupasjonssonen som danner en leir for Displaced Persons i Kiel. Mesteparten er tidligere tvangsarbeidere fra Polen og Baltikum.
1946 blir Kiel hovedstaden i Schleswig-Holstein.
1968 bygges ved HDW Tysklands eneste atomskip.
1972 er Kiel for andre gang sted for seilkonkurranser i Olympiske leker, denne gang i bydelen Schilksee.
=== Befolkningsutvikling ===
I 1885 hadde Kiel mer en 50 000 innbyggere. I 1900 var folketallet 100 000, og Kiel ble storby. Fram til 1910 ble tallet mer enn fordoblet til 211 000. Det største antallet innbyggere hadde byen i desember 1942 med 306 000. I 2006 bodde 230 918 mennesker i Kiel
=== Religion ===
==== Kristendom ====
Opprinnelig tilhørte Kiel erkebispedømmet Bremen, og lå under bispedømmet Schleswig. Etter at reformasjonen nådde byen i 1526, ble Kiel overveiende protestantisk og tilhørte Den evangelisk-lutherske landskirke i Schleswig-Holstein som i 1977 ble del av Nordelbische Evangelisch-Lutherische Kirche.
I tillegg til den Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche, finnes den Danske Kirke i Sydslesvig, den Evangelisch-Freikirchliche Gemeinde, den Evangelisch-methodistische Kirche, den Freie evangelische Gemeinde, den Pfingstkirche, den Apostolische Gemeinschaft og Adventistene.
I 1891 ble den første katolske kirken etter reformasjonen bygget. Kiel tilhører den 1993 grunnlagte erkebispedømme Hamburg.
Dessuten er Den nyapostoliske kirke, De siste dagers hellige (mormoner) og Kristensamfunnet representert i byen.
Dagens befolkningen er ca. 48 % protestantisk og 7 % katolsk.
==== Jødedom ====
Det foreligger ingen historiske bevis for at det bodde jøder i Kiel før slutten av 17. århundre. Det var
Christian VII som hjalp jøder å bosette seg i Kiel. I 1782 ble det første bedehuset grunnlagt. I 1933 hadde menigheten rundt 600 medlemmer. Under krystallnatten i 1938 ble den daværende synagogen ødelagt, men på det tidspunktet hadde allerede halveparten av byens jøder flyttet fra byen. De fleste av dem som fremdeles var i byen i 1939, ble deportert og drept av nasjonalsosialister.
I 1961 bodde bare 27 jøder fremdeles i Kiel, men etter 1989 førte innvandring fra Øst-Europa til at menigheten vokste til omtrent 400. Siden 2004 er det 2 jødiske menigheter i Kiel.
==== Islam ====
Den første muslimske menigheten i Kiel ble grunnlagt 1978. I dag har tallet vokst til 10 menigheter. Sommeren 2004 ble byens første moské ferdigstilt.
== Politikk ==
Opprinnelig var byens øverste en fogd som ble innsatt av landsherren. Ved siden av fogden hadde Kiel tidlig et bystyre som etter 1315 i større grad utøvde makt i byen. Bystyret kalles i dag Ratsversammlung og dets formann Stadtpräsident, mens Oberbürgermeister betegner rådmannen. Siden 2003 velges også denne direkte av befolkningen.
Den rådmannen Angelika Volquartz (CDU) var den første kvinnen i denne stillingen i byens historie.
Partiene i Ratsversammlung er:
SPD: 19
CDU: 17
Bündnis 90/Die Grünen: 10
Die Linke: 6
FDP: 4
SSW: 1
NPD: 1SPD og Bündnis 90/Die Grünen har avtalt å samarbeide.
=== Våpen ===
Kiels våpenskjold er det såkalte "holsteinske neslebladet" i sølv på rødt med en mørkegrå båt. Dette sølv-neslebladet på rød grunn er våpenet til grevene av Schauenburg og Holstein. Den murede båten symboliserer byrettet (ved bymuren) og beliggenheten som havneby.
=== Partnerbyer ===
Brest, siden 1964
Coventry, siden 1967
Vasa, siden 1967
Gdynia, siden 1985
Tallinn, siden 1986
Stralsund, siden 1987
Kaliningrad, siden 1992
Sovjetsk, siden 1992
=== Vennskapsbyer ===
Drammen
Göteborg
Helsingfors
Jerusalem
København
Malmö
Oslo
Riga
Rostock
Stockholm
Vilnius
== Økonomi og infrastruktur ==
Kiel er tjenesteytelsessted. 78,5 % av alle ansatte i Kiel jobber i tertiærnæringer, 21,4 % i sekundærnæringer og 0,2 % i jordbruk.
Utsikten over Kiels skyline er preget av store portalkraner, noe som vitner om at byen er en viktig verftsby. Dessuten finnes maskinfabrikker og andre industrier, for eksempel EDB- og kontormaskinfabrikasjon. Kiel er også Tysklands viktigste cruiseskiphavn. Inntil 60 meter høye ferger (bl. a. MS Color Fantasy) og cruiseskip preger byens havneområde.
=== Ferdsel ===
==== Skipsfart ====
Kiel er et viktig fergested ved Østsjøen
Passasjer/frakt-ferger seiler til
Göteborg (Stena Line, 13½ h, daglig)
Oslo (Color Line, 19½ h, daglig)
Klaipėda (DFDS, 21 h, 7x/uke)I Kiel ligger østenden av Nord-Ostsee-Kanalen (Kiel-Kanalen).
Siden Kieler fjorden skiller østlige og vestlige bydeler fra hverandre, kjøres ferger på fjorden som del av kollektivtrafikken.
==== Veier ====
Ved motorveiene A 210 og A 215 er Kiel knyttet til A 7/E 45 Hamburg–Danmark.
Andre hovedveier er B 4, B 76, B 202, B 404, B 502 og B 503.
I Kiel begynner den 2004 åpnet fergeruten Deutsche Fährstraße (Tysk fergerute) til Bremervörde som knytter sammen omtrent 50 forskjellige ferger, broer, sluser, demninger og maritime museer; kjennemerkene er svevefergene i Rendsburg og på Osten.
==== Kollektivtransport ====
Kommunal kollektivtransport betjenes av busser av Kieler Verkehrsgesellschaft (KVG) og ferger av Schlepp- und Fährgesellschaft Kiel (SFK). Regional busstrafikk betjenes av Autokraft.
Nå betraktes det som feil å ha innstilt trikken i 1985. Det finnes planer om å bygge en bybane, men uklar finansiering har forsinket dette.
==== Jernbane ====
Sentralstasjonen ble renovert 1999–2006. Det er kun strekningen mot Neumünster–Hamburg som er elektrifisert.
Som fjerntog kjøres daglige ICE mot
Dortmund–Köln–Frankfurt
Frankfurt–Stuttgart
Frankfurt–Basel–Zürich
Berlin–Leipzig–München.Regionaltog kjøres minst hver time mot
Eckernförde–Flensburg (DB)
Rendsburg–Husum (NOB)
Neumünster–Hamburg (DB)
Eutin–Lübeck (DB)
==== Flytrafikk ====
Flyplassen Kiel-Holtenau har hatt noen forbindelser en stund til oktober 2006, men fordi flyplassen Hamburg-Fuhlsbüttel ligger bare en times kjøring fra Kiel, viste de seg ikke å være rentable. Utvidelsen er blitt forkastet i mellomtiden.
=== Media ===
I Kiel ligger både NDRs og ZDFs regionalstudioene for Schleswig-Holstein. Kommersielle radiostasjoner er R.SH (Radio Schleswig-Holstein), NORA (Nord-Ostsee-Radio) og Delta Radio. Åpne kanaler er TV-stasjonen Kiel.tv og Radiostasjonen 101.2 KielFM.
Fra Kiel-Nord sender den britiske hærens radiostasjon, British Forces Broadcasting Service (BFBS).
Den lokale dagsavisen heter Kieler Nachrichten og utgis av Kieler Zeitung Verlags- und Druckerei KG-GmbH & Co.
=== Undervisning og forskning ===
Christian-Albrechts-Universität zu Kiel
== Kultur og severdigheter ==
=== Bybilde ===
Kiel er preget av nærheten til havet. Den første byen ble grunnlagt på halvøya mellom fjorden og Lille kielen. Den nordlige landtilgangen var sikret av borgen. Byen var dannet regelmessig med torget i midten og åtte veier fra dets hjørner i rett vinkel til hverandre.
I århundrer sto Kiel i skyggen av andre østersjøbyer (først og fremst Flensburg og Lübeck), men ble talt som en av Holsteins største byer og har vært medlem av hansaen lang tid. Kun ved slutten av 1700-tallet begynte byen å utbre seg ut over halvøya.
Når Kiel ble skilt fra Danmark i 1864 og ble litt senere til prøyssisk krigshavn, begynte byen å vokse i alle retninger, raskere enn de fleste byer i Tyskland. Villabydeler oppsto i nord, mens rundt sentrum ble det bygårder. På østbredden ble Europas største verft og flere arbeiderkvarterer bygd. Trangheten i sentrum førte allerede i 1920-årene til planer for å ombygge byen. Planene ble realisert etter andre verdenskrig som hadde ødelagt hele byen. I 1950- til 1970-årene ble byen omgjort til en mer moderne og åpen by. Byens sentrum ble integrert, mens man avsto fra å rekonstruere historiske bygninger. I dag betraktes oppheving av små veier og store vare-, parkerings- og kontorhus mer kritisk. En kan si at Kiel har et sentrum, men ingen gamleby.
=== Kieler Woche ===
Kieler Woche arrangeres hvert år i siste juni-uken. Det er verdens største seilarrangement og Nord-Europas største omreisende tivoli.
=== Sport ===
Kiels fotballklubb Holstein Kiel ble tysk mester i 1912, men har aldri fått fast plass i Tysklands øverste divisjoner. I 2017-18 sesongen spiller klubben i 2. Bundesliga.
Derimot har håndballklubben THW Kiel vunnet en rekke nasjonale og internasjonale titler og er per 2017 den mestvinnende klubben i Tyskland. Flere nordmenn har spilt for klubben som Steinar Ege, Frode Hagen og Børge Lund.
Ved siden av Kieler Woche finnes det flere yachtklubber omkring fjorden. Den største er Kieler Yacht Club (KYC).
Med Erste Kieler Ruder-Club von 1862 e.V. har Kiel også Tysklands eldste roklubb.
=== Kulinarisk spesialiteter ===
Kieler Sprotten (røykt brisling)
Köm (en akevitt)
== Kjente personer ==
Peter III av Russland (1728–1762), tsar av Russland, født på Kiel slott
Detlev von Liliencron (1844–1909), forfatter, født i Kiel
Maria Ney (1890–1961), revyartist, født i Kiel
Max Planck (1858–1947), fysiker, fikk nobelprisen, født i Kiel
Annik Saxegaard (1905–1990), forfatter, død i Kiel
Gerhard Stoltenberg (1928–2001), politiker, født i Kiel
Ferdinand Tönnies (1855–1936), sosiolog, død i Kiel
Carl Friedrich von Weizsäcker (1912–2007), fysiker og filosof, født i Kiel
Harald Wust (1921–2010), generalinspektør for Bundeswehr, født i Kiel
Sidney Sam (1988-), fotballspiller, født i Kiel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Kiel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kiel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kiel hos Wikivoyage
Panoramabilder over Kiel
Vis alle webkameraer i Kiel | Kieler Woche er en årlig seilregatta og sommerfest i Kiel i Tyskland. Det arrangeres den siste fulle uka i juni. | 648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylvia_Sidney | 2023-02-04 | Sylvia Sidney | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Oscar-nominerte skuespillere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Sylvia Sidney (født Sophia Kosow 8. august 1910 i The Bronx, New York, død 1. juli 1999 i New York City av spiserørskreft) var en amerikansk TV- og filmskuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med sine mange kriminalfilmer på 1930-tallet. Moren hennes, Rebecca (født Saperstein), var en jøde fra Romania, mens faren, Victor Kosow, var en russisk utvandrer som jobbet som en selger. Foreldrene skilte lag i 1915, og Sidney fikk bo hos stefaren sin Sigmund, som jobbet som tannlege. Hun ble en skuespiller i en alder av 15 år da hun spilte i teaterstykket Prunella.Hun fikk mye negativ omtale i starten av karrièren sin, og på 1930-tallet fikk hun et rykte som sa at hun var vanskelig å jobbe med. På 1940-tallet var hun rolig på filmfronten, og i 1949 ble hun kalt «box office poison» (kassagift). Karrièren nådde imidlertid et vendepunkt da hun spilte den kritikerroste rollen som Fantine i Les Misérables fra 1952. Hun ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for skildringen i Summer Wishes, Winter Dreams, og vant en Golden Globe for prestasjonen i fjernsynsprogrammet An Early Frost. I 1988 vant hun også Saturn Award for beste kvinnelige birolle for arbeidet sitt i Tim Burtons Beetlejuice.
| Sylvia Sidney (født Sophia Kosow 8. august 1910 i The Bronx, New York, død 1. juli 1999 i New York City av spiserørskreft) var en amerikansk TV- og filmskuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med sine mange kriminalfilmer på 1930-tallet. Moren hennes, Rebecca (født Saperstein), var en jøde fra Romania, mens faren, Victor Kosow, var en russisk utvandrer som jobbet som en selger. Foreldrene skilte lag i 1915, og Sidney fikk bo hos stefaren sin Sigmund, som jobbet som tannlege. Hun ble en skuespiller i en alder av 15 år da hun spilte i teaterstykket Prunella.Hun fikk mye negativ omtale i starten av karrièren sin, og på 1930-tallet fikk hun et rykte som sa at hun var vanskelig å jobbe med. På 1940-tallet var hun rolig på filmfronten, og i 1949 ble hun kalt «box office poison» (kassagift). Karrièren nådde imidlertid et vendepunkt da hun spilte den kritikerroste rollen som Fantine i Les Misérables fra 1952. Hun ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for skildringen i Summer Wishes, Winter Dreams, og vant en Golden Globe for prestasjonen i fjernsynsprogrammet An Early Frost. I 1988 vant hun også Saturn Award for beste kvinnelige birolle for arbeidet sitt i Tim Burtons Beetlejuice.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sylvia Sidney på Internet Movie Database
(sv) Sylvia Sidney i Svensk Filmdatabas
(da) Sylvia Sidney på Filmdatabasen
(da) Sylvia Sidney på Filmdatabasen
(da) Sylvia Sidney på Scope
(fr) Sylvia Sidney på Allociné
(en) Sylvia Sidney på AllMovie
(en) Sylvia Sidney hos Turner Classic Movies
(en) Sylvia Sidney hos The Movie Database
(en) Sylvia Sidney hos Internet Broadway Database | Sylvia Sidney (født Sophia Kosow 8. august 1910 i The Bronx, New York, død 1. | 649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98kososialisme | 2023-02-04 | Økososialisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Grønn politikk', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sosialisme', 'Kategori:Økologi'] | Økososialisme er en alternativ politisk retning som kombinerer sosialisme og økologi. Grunntanken er at økologiske problemer ikke kan løses uten å utfordre kapitalismen som system. I et ideelt økososialistisk system, har produsentene således gjenvunnet kontroll over produksjonsmidlene, og naturens grenser for produksjonsvekst respekteres. Naturen gis en egenverdi og respekt. Retningen hevder at sosialistisk ideologi som ikke respekterer naturen, er verdiløs.Produksjonsmåtene i et økososialistisk samfunn er utført av frie arbeidsstyrker som legger en økosentrisk bevissthet til grunn. Dette betyr at arbeideren eier sin egen arbeidskraft, og at arbeiderne selv styrer og bestemmer over arbeid og arbeidsplass, på en demokratisk måte. Dette kan gjøres gjennom for eksempel arbeiderstyrte bedrifter, eller kooperativer.
| Økososialisme er en alternativ politisk retning som kombinerer sosialisme og økologi. Grunntanken er at økologiske problemer ikke kan løses uten å utfordre kapitalismen som system. I et ideelt økososialistisk system, har produsentene således gjenvunnet kontroll over produksjonsmidlene, og naturens grenser for produksjonsvekst respekteres. Naturen gis en egenverdi og respekt. Retningen hevder at sosialistisk ideologi som ikke respekterer naturen, er verdiløs.Produksjonsmåtene i et økososialistisk samfunn er utført av frie arbeidsstyrker som legger en økosentrisk bevissthet til grunn. Dette betyr at arbeideren eier sin egen arbeidskraft, og at arbeiderne selv styrer og bestemmer over arbeid og arbeidsplass, på en demokratisk måte. Dette kan gjøres gjennom for eksempel arbeiderstyrte bedrifter, eller kooperativer.
== Referanser == | Økososialisme er en alternativ politisk retning som kombinerer sosialisme og økologi. Grunntanken er at økologiske problemer ikke kan løses uten å utfordre kapitalismen som system. | 650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yitzhak_Herzog | 2023-02-04 | Yitzhak Herzog | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Israelske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tel Aviv', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Yitzhak «Bougie» Herzog (født 22. september 1960 i Tel Aviv, også kjent som Isaac Herzog) er en israelsk politiker, som fra 7. juli 2021 er Israels president.
Fra 22. november 2013 ledet han Det israelske arbeiderpartiet. Han satt i Knesset fra 2003. I perioden 2005 til 2011 hadde han flere ministerroller i regjeringene til Ariel Sharon, Ehud Olmert og Benjamin Netanyahu. Ved valget i Israel 2015 var han statsministerkandidaten til partialliansen Sionistunionen, en allianse mellom Arbeiderpartiet og Tzipi Livnis Hatnuah.Herzog ble tatt i ed som Israels president 7. juli 2021.Han er sønnen til Israels sjette president, Chaim Herzog.
| Yitzhak «Bougie» Herzog (født 22. september 1960 i Tel Aviv, også kjent som Isaac Herzog) er en israelsk politiker, som fra 7. juli 2021 er Israels president.
Fra 22. november 2013 ledet han Det israelske arbeiderpartiet. Han satt i Knesset fra 2003. I perioden 2005 til 2011 hadde han flere ministerroller i regjeringene til Ariel Sharon, Ehud Olmert og Benjamin Netanyahu. Ved valget i Israel 2015 var han statsministerkandidaten til partialliansen Sionistunionen, en allianse mellom Arbeiderpartiet og Tzipi Livnis Hatnuah.Herzog ble tatt i ed som Israels president 7. juli 2021.Han er sønnen til Israels sjette president, Chaim Herzog.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Isaac Herzog – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yitzhak Herzog på Internet Movie Database
Yitzhak Herzog på Twitter
Yitzhak Herzog på Twitter
Yitzhak Herzog på Facebook
Yitzhak Herzog på Instagram | | nummer = | 651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Li_Qishi | 2023-02-04 | Li Qishi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina i enkeltdistanse-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kinesiske mestere', 'Kategori:Kinesiske skøyteløpere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jilin i Jilin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2022'] | Li Qishi (kinesisk: 李 奇时; født 16. august 1993 i Jilin, Jilin) er en kinesisk kvinnelig skøyteløper som representerte hjemlandet i Vinter-OL 2014 i Sotsji. Hun konkurrerte tidligere i kortbaneløp.
| Li Qishi (kinesisk: 李 奇时; født 16. august 1993 i Jilin, Jilin) er en kinesisk kvinnelig skøyteløper som representerte hjemlandet i Vinter-OL 2014 i Sotsji. Hun konkurrerte tidligere i kortbaneløp.
== Personlige rekorder ==
== Internasjonale mesterskap ==
Olympiske leker (Vinter) deltatt i ett OL (ved en konkurranse)
Sotsji 2014 på 1 500m.Beste resultat 27.-plass på 1 500m i Sotsji 2014.Allround-VM på skøyter (deltatt en gang)
Heerenveen 2014.Beste resultat 16.-plass sammenlagt i Heerenveen 2014.Sprint-VM på skøyter (deltatt en gang)
Astana 2015.Beste resultat 6.-plass sammenlagt i Astana 2015.Enkeltdistanse-VM på skøyter deltatt i ett VM (ved to konkurranser)
Heerenveen 2015 på 2x500m og 1 000m.Beste resultat er en 5.-plass på 1 000m i Heerenveen 2015.
== Sammenlagt i Verdenscupen ==
Oppdatert før verdenscupfinalen 2014/15 i Erfurt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Li Qishi – Olympics.com
(en) Li Qishi – Olympic.org
(en) Li Qishi – Olympedia
(en) Li Qishi – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cn) Li Qishi – Kinas olympiske komité
(en) Li Qishi – Speedskatingbase.eu
(en) Li Qishi – SpeedSkatingNews.info
(en) Li Qishi – SpeedSkatingStats.com
(en) Li Qishi – TheSports.org
(en) Li Qishi på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Li Qishi på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider.
(en) Li Qishi på SpeedskatingResults.com (personlige rekorder og resultater)
«Athletes : Qishi Li» (engelsk). Sochi2014.com. Arkivert fra originalen 19. mars 2014. Besøkt 11. mars 2015. Bilder(en) Li Qishi på SpeedSkatingPhotos.info/DesgPhoto.com | | fødested = Jilin, Jilin | 652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ond%C5%99ej_Hot%C3%A1rek | 2023-02-04 | Ondřej Hotárek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Italienske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Brno', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tsjekkiske kunstløpere'] | Ondřej Hotárek (født 25. januar 1984) er en tsjekkisk-italiensk kunstløper som har representert Italia siden 2006. Nå konkurrerer han i parløp sammen med Valentina Marchei. Med tidlige partner Stefania Berton har han en bronsemedalje fra EM 2013, gullmedalje fra Skate Canada 2013, og tre gull fra det italienske mesterskapet. Berton/Hotárek er første italienske par til å vinne medalje i EM og Grand Prix -konkurranser. De representerte Italia under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 11.
| Ondřej Hotárek (født 25. januar 1984) er en tsjekkisk-italiensk kunstløper som har representert Italia siden 2006. Nå konkurrerer han i parløp sammen med Valentina Marchei. Med tidlige partner Stefania Berton har han en bronsemedalje fra EM 2013, gullmedalje fra Skate Canada 2013, og tre gull fra det italienske mesterskapet. Berton/Hotárek er første italienske par til å vinne medalje i EM og Grand Prix -konkurranser. De representerte Italia under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 11.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ondřej Hotárek – Olympics.com
(en) Ondřej Hotárek – Olympic.org
(en) Ondřej Hotárek – Olympedia
(en) Ondřej Hotárek – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ondřej Hotárek – ISU
(en) Ondřej Hotárek – ISU
(en) Ondřej Hotárek – ISU
(en) Ondřej Hotárek – ISU
(en) Ondřej Hotárek – TheSports.org | | fødested = Brno | 653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefania_Berton | 2023-02-04 | Stefania Berton | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Italienske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Asiago', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Stefania Berton (født 19. juli 1990) er en italiensk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 11 i parløp.
| Stefania Berton (født 19. juli 1990) er en italiensk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 11 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefania Berton – Olympedia
(en) Stefania Berton – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stefania Berton – ISU
(en) Stefania Berton – ISU | | fødested = Italia | 654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morgan_Cipr%C3%A8s | 2023-02-04 | Morgan Ciprès | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Franske kunstløpere', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Morgan Ciprès (født 24. april 1991) er en fransk kunstløper. Han konkurrerer i parløp sammen med Vanessa James. De vant bronse under EM i kunstløp 2017 i Ostrava. De representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 10 i parløp.
| Morgan Ciprès (født 24. april 1991) er en fransk kunstløper. Han konkurrerer i parløp sammen med Vanessa James. De vant bronse under EM i kunstløp 2017 i Ostrava. De representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 10 i parløp.
== VM-medaljer ==
VM 2018 Milano - Bronse i kunstløp, parløp
== EM-medaljer ==
EM 2019 Minsk - Gull i kunstløp, parløp
EM 2017 Ostrava - Bronse i kunstløp, parløp
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Morgan Ciprès – Munzinger Sportsarchiv
(en) Morgan Ciprès – Olympics.com
(en) Morgan Ciprès – Olympic.org
(en) Morgan Ciprès – Olympedia
(en) Morgan Ciprès – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Morgan Ciprès – Frankrikes olympiske komité
(en) Morgan Ciprès – ISU
(en) Morgan Ciprès – ISU | | født = | 655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanessa_James | 2023-02-04 | Vanessa James | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Franske kunstløpere', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Vanessa James (født 27. september 1987) er en canadisk kunstløper. Hun konkurrerer i parløp sammen med Eric Radford og representerer Canada. Hun konkurrerte tidligere for Frankrike med Morgan Ciprès. Hun og Ciprès vant bronse under EM i kunstløp 2017. De respresenterte Frankrike under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 10 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 12.
| Vanessa James (født 27. september 1987) er en canadisk kunstløper. Hun konkurrerer i parløp sammen med Eric Radford og representerer Canada. Hun konkurrerte tidligere for Frankrike med Morgan Ciprès. Hun og Ciprès vant bronse under EM i kunstløp 2017. De respresenterte Frankrike under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der de ble nummer 10 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 12.
== VM-medaljer ==
VM 2022 Montpellier - Bronse i kunstløp, parløp (med Radford)
VM 2018 Milano - Bronse i kunstløp, parløp (med Ciprès)
== EM-medaljer ==
EM 2019 Minsk - Gull i kunstløp, parløp (med Ciprès)
EM 2017 Ostrava - Bronse i kunstløp, parløp (med Ciprès)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Vanessa James – Munzinger Sportsarchiv
(en) Vanessa James – Olympics.com
(en) Vanessa James – Olympic.org
(en) Vanessa James – Olympedia
(en) Vanessa James – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vanessa James – Canadian Olympic Committee
(fr) Vanessa James – Frankrikes olympiske komité
(en) Vanessa James – ISU
(en) Vanessa James – ISU
(en) Vanessa James – ISU
(en) Vanessa James – ISU | | fnavn = | 656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peng_Cheng | 2023-02-04 | Peng Cheng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Kinesiske kunstløpere', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Peng Cheng (født 23. april 1997) er en kinesisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 8 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 5.
| Peng Cheng (født 23. april 1997) er en kinesisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 8 i parløp.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 5.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peng Cheng – Olympedia
(en) Peng Cheng – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Peng Cheng – ISU
(en) Peng Cheng – ISU
(en) Peng Cheng – ISU | | fødested = Kina | 657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jurij_Larionov | 2023-02-04 | Jurij Larionov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske kunstløpere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Jurij Larionov (født 19. august 1986) er en russisk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 6 i parløp.
| Jurij Larionov (født 19. august 1986) er en russisk kunstløper. Han representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble nummer 6 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jurij Larionov – Olympedia
(en) Jurij Larionov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jurij Larionov – ISU
(en) Jurij Larionov – ISU | | fødested = Russland | 658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vera_Bazarova | 2023-02-04 | Vera Bazarova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kunstløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Russiske kunstløpere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Vera Bazarova (født 28. januar 1993) er en russisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 6 i parløp.
| Vera Bazarova (født 28. januar 1993) er en russisk kunstløper. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hun ble nummer 6 i parløp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vera Bazarova – Olympedia
(en) Vera Bazarova – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vera Bazarova – ISU
(en) Vera Bazarova – ISU | | fødested = Russland | 659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pyrrolidin | 2023-02-04 | Pyrrolidin | ['Kategori:Aminer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Løsningsmidler', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04'] | Pyrrolidin er en heterosyklisk forbindelse.
| Pyrrolidin er en heterosyklisk forbindelse.
== Referanser == | 19.56 (pKa til konjugert syre i acetonitril) | 660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tigran_L._Petrosian | 2023-02-04 | Tigran L. Petrosian | ['Kategori:Armenske sjakkspillere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jerevan', 'Kategori:Stormestere i sjakk'] | Denne artikkelen er om stormesteren født i 1984. For den tidligere verdensmesteren i sjakk, se Tigran Petrosian.Tigran L. Petrosian er en armensk stormester i sjakk.
Selv om han ikke er i slekt med den tidligere verdensmesteren Tigran Petrosian, er navnelikheten ingen ren tilfeldighet. I Armenia er etternavnet Petrosian ikke uvanlig, men at også fornavnet er sammenfallende skyldes at hans sjakkinteresserte far bevisst ønsket å oppkalle ham
etter det armenske sjakkidolet, verdensmester Tigran (som for øvrig døde én måned før Tigran L. ble født).
| Denne artikkelen er om stormesteren født i 1984. For den tidligere verdensmesteren i sjakk, se Tigran Petrosian.Tigran L. Petrosian er en armensk stormester i sjakk.
Selv om han ikke er i slekt med den tidligere verdensmesteren Tigran Petrosian, er navnelikheten ingen ren tilfeldighet. I Armenia er etternavnet Petrosian ikke uvanlig, men at også fornavnet er sammenfallende skyldes at hans sjakkinteresserte far bevisst ønsket å oppkalle ham
etter det armenske sjakkidolet, verdensmester Tigran (som for øvrig døde én måned før Tigran L. ble født).
== Karriere ==
Petrosian oppnådde stormestertittelen i 2004, etter å ha sikret seg den siste påkrevde «stormester-normen» i den åpne Aeroflot-turneringen i Moskva det året. Samme år kom han på delt 2.-plass i junior-VM i sjakk i Kochi i India.
Dette fulgte han opp med å komme på delt førsteplass i en rekke turneringer i de etterfølgende årene: I Teheran, Kish og Lausanne i 2005, i Lyon og Dubai i 2006 og i Chicago Open (i Wheeling, Illinois) og Las Vegas i 2008.
I 2008 var han også med på det armenske laget som vant gullmedaljen i sjakk-OL i Dresden.
(sammen med Levon Aronjan, Vladimir Akopian, Gabriel Sargissian og Artashes Minasian)
I Georgij Agzamovs minneturnering i Tasjkent i 2011 kom han nok en gang på delt førsteplass etter de ordinære rundene, og vant turneringen etter tie-break. Samme år vant han det første armenske mesterskapet i sjakk960 («Fischer Random Chess»).
Tigran L. Petrosian vant det armenske mesterskapet i sjakk i 2012 og 2013.
== Juks Skandale ==
1. oktober 2020, ble Tigran L. Petrosian beskyldt for juks, i semifinale- og finale-partiene sine, i Chess.com 2020 PRO Chess League-turneringen. Hans lag, the Armenia Eagles, ble diskvalifisert, og the Saint Louis Arch Bishops (som egentlig kom på 2.-plass), ble kronet som vinnerne. Chess.com og the PRO Chess League har begge forbudt Petrosian å spille i deres senere turneringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tigran L. Petrosian – FIDE
(en) Tigran L. Petrosian – chessgames.com
(en) Tigran L. Petrosian – OlimpBase
(en) Tigran L. Petrosian – 365Chess.com | Armenia | 661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rbotnelva_(Loppa) | 2023-02-04 | Sørbotnelva (Loppa) | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Sørbotnelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra nordsida av Øksfjordjøkelen til munningen i Nuvsfjorden, rundt fem kilometer sør-sørvest for Nuvsvåg. Elva er 4,8 km lang og har et nedbørfelt på 17,9 km².
| Sørbotnelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra nordsida av Øksfjordjøkelen til munningen i Nuvsfjorden, rundt fem kilometer sør-sørvest for Nuvsvåg. Elva er 4,8 km lang og har et nedbørfelt på 17,9 km².
== Referanser == | | munning = Nuvsfjorden | 662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rbotnelva | 2023-02-04 | Sørbotnelva | ['Kategori:Pekere'] | Sørbotnelva kan vise til flere elver i Norge:
Sørbotnelva (Tromsø) – i Tromsø kommune i Troms
Sørbotnelva (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Sørbotnelva (Hasvik) – i Hasvik kommune i Finnmark | Sørbotnelva kan vise til flere elver i Norge:
Sørbotnelva (Tromsø) – i Tromsø kommune i Troms
Sørbotnelva (Loppa) – i Loppa kommune i Finnmark
Sørbotnelva (Hasvik) – i Hasvik kommune i Finnmark | Sørbotnelva kan vise til flere elver i Norge: | 663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagres_gate_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Harald Hårfagres gate (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Harald Hårfagres gate (2-8, 3-7, også skrevet Harald Haarfagres gate) er en 75 meter lang gate i Tønsberg. Gaten er enveiskjørt og ender opp ved sykehuset.
Gaten er oppkalt etter Harald Hårfagre (født ca. 850 og død ca. 931-932). | Harald Hårfagres gate (2-8, 3-7, også skrevet Harald Haarfagres gate) er en 75 meter lang gate i Tønsberg. Gaten er enveiskjørt og ender opp ved sykehuset.
Gaten er oppkalt etter Harald Hårfagre (født ca. 850 og død ca. 931-932).
== Referanser == | Harald Hårfagres gate (2-8, 3-7, også skrevet Harald Haarfagres gate) er en 75 meter lang gate i Tønsberg. Gaten er enveiskjørt og ender opp ved sykehuset. | 664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jekaterina_Jurlova-Percht | 2023-02-04 | Jekaterina Jurlova-Percht | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2013', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2015', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2016', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2019', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2020', 'Kategori:Europamestere i skiskyting', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske skiskyttere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskytingstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Jekaterina Viktorovna Jurlova-Percht (russisk: Екатери́на Ви́кторовна Ю́рлова-Перхт; født 23. februar 1985 i Leningrad) er en russisk skiskytter.
Hun debuterte i Verdenscupen i skiskyting i 2008. Under VM i skiskyting 2015 i Kontiolax ble hun verdensmester på normaldistansen, noe som var hennes første internasjonale seier.
| Jekaterina Viktorovna Jurlova-Percht (russisk: Екатери́на Ви́кторовна Ю́рлова-Перхт; født 23. februar 1985 i Leningrad) er en russisk skiskytter.
Hun debuterte i Verdenscupen i skiskyting i 2008. Under VM i skiskyting 2015 i Kontiolax ble hun verdensmester på normaldistansen, noe som var hennes første internasjonale seier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jekaterina Jurlova-Percht – FIS (langrenn)
(en) Jekaterina Jurlova-Percht – IBU
(en) Jekaterina Jurlova-Percht – biathlon.com.ua
(en) Jekaterina Jurlova-Percht – TheSports.org | }} | 665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Orm-i-auga | 2023-02-04 | Sigurd Orm-i-auga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansker fra vikingtiden', 'Kategori:Nordiske sagnpersoner'] | Sigurd Orm-i-auga var en av sønnene til den legendariske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og hans hustru, den likeså legendariske Åslaug Sigurdsdatter, også kalt for Kråka. Sigurd var bror til Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Bjørn Jernside, Eirik Vindhatt og noen til, og i den grad Sigurd selv og brødrene hans var historiske skikkelser spilte de en betydelig rolle i småkongedømmene rundt Nordsjøen, det vil si Norge, Sverige, Danmark, England og til dels også Irland på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.
Sigurd Orm-i-augas betydning ligger i hans mytologiske forbindelse som mellomledd til de gamle tider for såvel det danske som det norske kongehuset. Denne forbindelsen betydde en direkte nedstamming fra Odin selv. Foruten sagaene nevnes Sigurd Orm-i-auga også i Roskilde-krøniken.
| Sigurd Orm-i-auga var en av sønnene til den legendariske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og hans hustru, den likeså legendariske Åslaug Sigurdsdatter, også kalt for Kråka. Sigurd var bror til Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Bjørn Jernside, Eirik Vindhatt og noen til, og i den grad Sigurd selv og brødrene hans var historiske skikkelser spilte de en betydelig rolle i småkongedømmene rundt Nordsjøen, det vil si Norge, Sverige, Danmark, England og til dels også Irland på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.
Sigurd Orm-i-augas betydning ligger i hans mytologiske forbindelse som mellomledd til de gamle tider for såvel det danske som det norske kongehuset. Denne forbindelsen betydde en direkte nedstamming fra Odin selv. Foruten sagaene nevnes Sigurd Orm-i-auga også i Roskilde-krøniken.
== Ormen i øyet ==
Sigurd har et av de mest beskrivende tilnavn i den norrøne sagatradisjonen, men det er samtidig noe uklart hva det innebærer. Det kan henspille på en fysisk skavank, at han hadde en misdannelse i øyet som en sirkel i iris som minnet om en slange som biter seg i halen, eller at iris var avlang som hos en katt eller slange. Det kan også ha vært en overført betydning, som at han ga noen «det onde øye» ved intens stirring, kanskje hvis han hadde en skade i øyelokket slik at det ikke lukket seg normalt.
== Mytologiske slektsbånd ==
Sigurd var sammen med brødrene det slektsmessige bindeleddet for både det norske og det danske kongehuset tilbake til rene mytologiske figurer uten historisk relevans, men som hadde relevans i den nære samtiden, blant annet at det ga nedstamming tilbake til Odin. Moren Åslaug eller Kråka var i tillegg en påstått datter av den legendariske Sigurd Fåvnesbane og valkyrjen Brynhild.
I henhold til Snorre Sturlason var moren til den norske samlingskongen Harald Hårfagre en kvinne ved navn Ragnhild som var datter av Sigurd Hjort, småkonge på Ringerike i Norge. Sigurd var sønn av Åslaug Sigurdsdatter, datter av Sigurd Fåvnesbane. Det gir fire generasjoner mellom Harald Hårfagre og Ragnar Lodbrok som herjet England på begynnelsen av 800-tallet. Flere av sønnene hans var således i live da Harald Hårfagre etter tradisjonen seiret i slaget ved Hafrsfjord i 872, noe som setter et spørsmålstegn ved denne forbindelsen.
For Danmark knytter Hardeknut den første sin ætt tilbake til Sigurd Orm-i-auga, skjønt forbindelsen synes like skrøpelig som over, men nok til at Hardeknuts sønn Gorm den gamle, og dennes sønn Harald Blåtann og videre til dennes sønn Svein Tjugeskjegg også etablerte en ætt tilbake til en mytologisk fortid og tidligere tiders helter. Hardeknut, født en gang på 880-tallet, skal ha vært sønnen til en ellers ukjent Svein (Sweyn) i henhold til Tåtten om Ragnarsønnene (Þáttr af Ragnars sonum eller Ragnarssona þáttr), og som igjen var en sønnesønn av Sigurd Orm-i-auga.
Via Sigurd Orm-i-auga og Ragnar Lodbrok stammet altså både det norske som det danske kongehuset tilbake til Odin selv.
Den samme islandske tåtten forteller at da Sigurds far Ragnar døde arvet sønnen Sjælland, Skåne, Halland (i Sverige), danske øyer og Viken i dagens Oslofjordområde. Det synes urimelig at en småkonge hadde makt over så store områder, skjønt deler av de ovennevnte er ikke usannsynlig, og Viken er minst sannsynlig, men slekts- og lojalitetsbånd via strategisk giftemål er dog sannsynlig.
== Sigurds barn og etterkommere ==
Sigurd skal ha giftet seg med en «Blaeja» eller «Blæja», datteren til angelsaksiske kongen Ælla II av Northumbria. Angelsakseren hadde drept faren Ragnar Lodbrok ved å kaste ham ned i en ormegrop. Sigurd og brødrene hans tok senere hevn ved erobre Northumbria og torturerte i hjel kong Ælla. Med sin hustru skal Sigurd ha fått barna Åslaug (gift i Norge) og muligens en Hardeknut (enten farfar til den danske kongen Hardeknut den første, eller identisk med denne)
Sigurds datter Åslaug ble gift med Helge den kvasse (Helgi hinn hvassi), som selv nedstammet fra den mytologiske kong Ring av Ringerike. Deres sønn Sigurd Hjort (Helgesson) (Sigurður hjörtur) giftet seg med Ingeborg, datteren av Harald Klakk, småkonge eller høvding av Jylland i Danmark. Sigurd og Ingeborg fikk barna Guttorm Sigurdsson og Ragnhild Sigurdsdatter (mor til Harald Hårfagre). Da deres onkel Frode, konge av Ringerike, døde etterfulgte Sigurd Hjort ham som konge.
Både Tætten om Ragnarsønnene og Halvdan Svartes saga forteller om Sigurd Orm-i-augas sønnesønn Sigurd Hjort som enestående mann, vakrere og sterkere enn noen annen mann, og allerede i tolvårsalderen skal han ha drept en berserk. Sigurd Hjort skal senere ha blitt drept av en berserk fra Hadeland ved navn Hake (Håkon?) som deretter dro til Sigurds gård og tok datteren Ragnhild og sønnen Guttorm som gisler. Han tenkte å gifte seg med Ragnhild, men såret fra en avhogd hånd fra slaget med Sigurd Hjort plagde ham slik at tvangsbryllupet ble utsatt. Halvdan Svarte, en småkonge på Romerike, hadde hørt om dette og ville erobre Hadeland og selv ekte Sigurd Hjorts datter Ragnhild og slik gikk det, i henhold til sagaen.
Snorre slår fast denne dynastiske forbindelsen: Mor til Ragnhild skal ha vært Tyrne (eller Ingeborg), datter av kong Klakk-Harald i Jylland (Harald Klakk), søster av Tyre Danmarksbot (Tyra Danebod) som var gift med kong Gorm den gamle av Danmark.
Ragnhild Sigurdsdatter blir således mor til Harald Hårfagre og drømmer Norgeshistoriens viktigste drøm: en torn som vokser seg til et tre som strekker seg over hele Norge, og spår således at hennes barn skal bli konge av hele Norge, og gir således hårfagreætten en dynastisk odelsrett til Norge.
== Referanser == | Orm er et sjeldent norsk mannsnavn med norrøn opprinnelse. Navnet betyr «slange, orm». | 666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Seierstad%E2%80%93%C3%98lhammeren | 2023-02-04 | Ferjesambandet Seierstad–Ølhammeren | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1989 i Norge', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Etableringer i 1989', 'Kategori:Fergesamband i Trøndelag', 'Kategori:Fosnes', 'Kategori:Transport i Namsos'] | Seierstad–Ølhammeren er et ferjesamband i Namsos kommune over Seierstadfjorden. Det er del av fylkesvei 777 og forbinder Seierstad ferjekai på Jøa med Ølhammeren ferjekai på Elvalandet. Sambandet drives av FosenNamsos Sjø.Sambandet er på 680 m med en overfartstid på 5 minutter, og blir betjent av MF «Geisnes» 17–25 ganger daglig, i hver retning. 2014 var årsdøgntrafikken 179 kjøretøy.Da sambandet ble tatt i bruk 1989 ble det drevet av Namsos Trafikkselskap og betjent av MF «Foldereid». Fra 1992 til 1999 ble det trafikkert av MF «Olav Duun». Dagens ferje, MF «Geisnes», ble satt inn i sambandet 1999. I 2008 overtok FosenNamsos Sjø driften. | Seierstad–Ølhammeren er et ferjesamband i Namsos kommune over Seierstadfjorden. Det er del av fylkesvei 777 og forbinder Seierstad ferjekai på Jøa med Ølhammeren ferjekai på Elvalandet. Sambandet drives av FosenNamsos Sjø.Sambandet er på 680 m med en overfartstid på 5 minutter, og blir betjent av MF «Geisnes» 17–25 ganger daglig, i hver retning. 2014 var årsdøgntrafikken 179 kjøretøy.Da sambandet ble tatt i bruk 1989 ble det drevet av Namsos Trafikkselskap og betjent av MF «Foldereid». Fra 1992 til 1999 ble det trafikkert av MF «Olav Duun». Dagens ferje, MF «Geisnes», ble satt inn i sambandet 1999. I 2008 overtok FosenNamsos Sjø driften.
== Referanser == | thumb|[[Jøa sett fra Ølhammeren på landsiden av ferjasambandet.]] | 667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Schultz_J%C3%B8rgensen | 2023-02-04 | Per Schultz Jørgensen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske pedagoger', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Per Schultz Jørgensen (1933–2022) var en dansk professor og tidligere formann for det danske Børnerådet.
Schultz Jørgensen ble utdannet folkeskolelærer i 1955, cand.psych. i 1968 og dr.phil. i 1983. Han arbeidet som adjunkt og senere lektor ved Københavns Universitet i perioden 1971-1981. I 1981 ble han forskningsleder ved Socialforskningsinstituttet og fra 1991 tilknyttet Danmarks Pædagogiske Universitet som professor i sosialpsykologi. Schultz Jørgensen har bl.a. forsket på familieforhold, barns sosiale identitet og utsatte barn og unge.
Han har vært medlem av Børnerådet siden opprettelsen i 1993 og var leder i perioden 1998-2001.
11. februar 2011 ble han av kulturminister Per Stig Møller utpekt som medlem av den danske verdikommisjonen.
| Per Schultz Jørgensen (1933–2022) var en dansk professor og tidligere formann for det danske Børnerådet.
Schultz Jørgensen ble utdannet folkeskolelærer i 1955, cand.psych. i 1968 og dr.phil. i 1983. Han arbeidet som adjunkt og senere lektor ved Københavns Universitet i perioden 1971-1981. I 1981 ble han forskningsleder ved Socialforskningsinstituttet og fra 1991 tilknyttet Danmarks Pædagogiske Universitet som professor i sosialpsykologi. Schultz Jørgensen har bl.a. forsket på familieforhold, barns sosiale identitet og utsatte barn og unge.
Han har vært medlem av Børnerådet siden opprettelsen i 1993 og var leder i perioden 1998-2001.
11. februar 2011 ble han av kulturminister Per Stig Møller utpekt som medlem av den danske verdikommisjonen.
== Referanser == | Per Schultz Jørgensen (1933–2022) var en dansk professor og tidligere formann for det danske Børnerådet. | 668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Assar_R%C3%B6nnlund | 2023-02-04 | Assar Rönnlund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 3. september', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Vasaloppet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Sverige', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske langrennsløpere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Assar Rönnlund (født 3. september 1935, død 5. januar 2011) var en svensk langrennsløper.
Rönnlunds store mesterskap var VM 1962 i Zakopane, der han vant gull på 15 km og 4 x 10 km stafett, i tillegg til sølv på femmila. For disse prestasjonene ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
I løpet av sin internasjonale karriere vant han seks VM- og OL-medaljer, tre i VM og tre i OL, tre i stafett og tre individuelt, tre i gull og tre i sølv.
I tillegg vant han fjorten SM-gull, og i 1967 vant han Vasaloppet.
| Assar Rönnlund (født 3. september 1935, død 5. januar 2011) var en svensk langrennsløper.
Rönnlunds store mesterskap var VM 1962 i Zakopane, der han vant gull på 15 km og 4 x 10 km stafett, i tillegg til sølv på femmila. For disse prestasjonene ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
I løpet av sin internasjonale karriere vant han seks VM- og OL-medaljer, tre i VM og tre i OL, tre i stafett og tre individuelt, tre i gull og tre i sølv.
I tillegg vant han fjorten SM-gull, og i 1967 vant han Vasaloppet.
== OL-medaljer ==
1964 i Innsbruck – gull (4 x 10 km stafett)
1964 i Innsbruck – sølv (50 km)
1968 i Grenoble – sølv (4 x 10 km stafett)
== VM-medaljer ==
1962 i Zakopane – gull (15 km)
1962 i Zakopane – gull (4 x 10 stafett)
1962 i Zakopane – sølv (50 km)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Assar Rönnlund – Olympedia
(en) Assar Rönnlund – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Assar Rönnlund – Sveriges olympiske komité
(en) Assar Rönnlund – FIS (langrenn) | Assar er et sjeldent svensk mannsnavn med urnordisk opprinnelse. Navnet er mest utbredt på Færøyene, i formen Øssur, og i Finland i formen Asser. | 669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marta_Kuzma | 2023-02-04 | Marta Kuzma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Kuratorer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marta Olena Kuzma (født 21. juni 1964 i New York) er en amerikansk kunstviter og kurator.
Marta Kuzma vokste opp i New York i en familie med røtter i Ukraina. Hun utdannet seg som kunstviter med en kandidateksamen i ‘Art History and Political Economy’ fra Columbia University i New York og en magistereksamen i ‘Aesthetics and Art Theory’ fra MIddlesex University i London. Hun arbeidet senere blant annet som ansvarlig for internasjonele ustillinger på International Center for Photography i New York (1991–1993), som den førsta direktøren for Soros Center for Contemporary Art i Kyiv i Ukraina (1993–?), finansiert av George Soros, og så som sjef for organisasjonen for lokal kunstnerstøtte ‘The Washington Project for the Arts’ 1999–2001.
Fra 2005 til 2013 var hun direktør for stiftelsen Office for Contemporary Art Norway (OCA) i Oslo og har deretter vært professor i kunstteori ved ‘Instituto Universitario di Venezia’ i Venezia i Italia. Hun var ansvarlig for den nordiske paviliongen under Veneziabiennalen 2009, og kurator sammen med kuratoren Pablo Lafuente og filosofiprofessoren Peter Osborne (født 1958) for Norges utstilling ved Veneziabiennalen 2011, samt kurator under Carolyn Christov-Bakargiev (født 1957) for documenta 13 i Kassel i Tyskland. Marta Kuzma, som leder for OCA, fikk hele 5 norske kunstnere med på dOCUMENTA (13) i 2012.
Marta Kuzma er siden juli 2014 rektor på Kungliga Konsthögskolan i Stockholm med ett åremål på seks år.
| Marta Olena Kuzma (født 21. juni 1964 i New York) er en amerikansk kunstviter og kurator.
Marta Kuzma vokste opp i New York i en familie med røtter i Ukraina. Hun utdannet seg som kunstviter med en kandidateksamen i ‘Art History and Political Economy’ fra Columbia University i New York og en magistereksamen i ‘Aesthetics and Art Theory’ fra MIddlesex University i London. Hun arbeidet senere blant annet som ansvarlig for internasjonele ustillinger på International Center for Photography i New York (1991–1993), som den førsta direktøren for Soros Center for Contemporary Art i Kyiv i Ukraina (1993–?), finansiert av George Soros, og så som sjef for organisasjonen for lokal kunstnerstøtte ‘The Washington Project for the Arts’ 1999–2001.
Fra 2005 til 2013 var hun direktør for stiftelsen Office for Contemporary Art Norway (OCA) i Oslo og har deretter vært professor i kunstteori ved ‘Instituto Universitario di Venezia’ i Venezia i Italia. Hun var ansvarlig for den nordiske paviliongen under Veneziabiennalen 2009, og kurator sammen med kuratoren Pablo Lafuente og filosofiprofessoren Peter Osborne (født 1958) for Norges utstilling ved Veneziabiennalen 2011, samt kurator under Carolyn Christov-Bakargiev (født 1957) for documenta 13 i Kassel i Tyskland. Marta Kuzma, som leder for OCA, fikk hele 5 norske kunstnere med på dOCUMENTA (13) i 2012.
Marta Kuzma er siden juli 2014 rektor på Kungliga Konsthögskolan i Stockholm med ett åremål på seks år.
== Bibliografi ==
Marta Kuzma: Hannah Ryggen, Hatje Cantz 2012, ISBN 978-3-7757-2916-1
Marta Kuzma og Pablo Lafuente (redaktører): Whatevr happened to Sex in Scandinavia?, Verlag der Buchhandlung Walther Konig 2011, ISBN 978-3-86335-068-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Marta Kuzma i Deh, 28. januar 2002
Kungliga Konsthögskolans nettside 10. april 2014, besøkt 2014-05-21] | Marta Olena Kuzma (født 21. juni 1964 i New York) er en amerikansk kunstviter og kurator. | 670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Stangnes%E2%80%93S%C3%B8rrollnes | 2023-02-04 | Ferjesambandet Stangnes–Sørrollnes | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Troms og Finnmark', 'Kategori:Samferdsel i Ibestad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Transport i Harstad', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber', 'Kategori:Veistubber'] | Stangnes–Sørrollnes er et ferjesamband over Vågsfjorden som del av fylkesvei 848 i Troms, mellom Stangnes ferjekai i Harstad på Hinnøya og Sørrollnes ferjeleie på Rolla i Ibestad kommune. Sambandet drives av Torghatten Nord via kontrakt fra Troms Fylkestrafikk.
Ferjestrekningen har en lengde på 13,9 km og en overfartstid på 40 minutter, og betjenes av MF «Selbjørnsfjord» 9 ganger daglig om hverdagen. I 2021 var årsdøgntrafikken 180 kjøretøy. | Stangnes–Sørrollnes er et ferjesamband over Vågsfjorden som del av fylkesvei 848 i Troms, mellom Stangnes ferjekai i Harstad på Hinnøya og Sørrollnes ferjeleie på Rolla i Ibestad kommune. Sambandet drives av Torghatten Nord via kontrakt fra Troms Fylkestrafikk.
Ferjestrekningen har en lengde på 13,9 km og en overfartstid på 40 minutter, og betjenes av MF «Selbjørnsfjord» 9 ganger daglig om hverdagen. I 2021 var årsdøgntrafikken 180 kjøretøy.
== Referanser == | Stangnes–Sørrollnes er et ferjesamband over Vågsfjorden som del av fylkesvei 848 i Troms, mellom Stangnes ferjekai i Harstad på Hinnøya og Sørrollnes ferjeleie på Rolla i Ibestad kommune. Sambandet drives av Norled via kontrakt fra Troms Fylkestrafikk. | 671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Hansnes%E2%80%93Karls%C3%B8y%E2%80%93Vann%C3%B8y | 2023-02-04 | Ferjesambandet Hansnes–Karlsøy–Vannøy | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fergesamband i Troms og Finnmark', 'Kategori:Samferdsel i Karlsøy', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber', 'Kategori:Veistubber'] | Hansnes–Karlsøy–Vannøy er et ferjesamband i Karlsøy kommune som krysser Langsundet, Karlsøysundet og Vannsundet i Troms. Det betjener ferjekaiene Hansnes på Ringvassøya, Skåningsbukt på Vanna og Karlsøya. Sambandet drives av Torghatten Nord.Sambandet blir betjent av MF «Malangen» 9 ganger daglig om hverdagen.
| Hansnes–Karlsøy–Vannøy er et ferjesamband i Karlsøy kommune som krysser Langsundet, Karlsøysundet og Vannsundet i Troms. Det betjener ferjekaiene Hansnes på Ringvassøya, Skåningsbukt på Vanna og Karlsøya. Sambandet drives av Torghatten Nord.Sambandet blir betjent av MF «Malangen» 9 ganger daglig om hverdagen.
== Referanser == | Hansnes–Karlsøy–Vannøy er et ferjesamband i Karlsøy kommune som krysser Langsundet, Karlsøysundet og Vannsundet i Troms. Det betjener ferjekaiene Hansnes på Ringvassøya, Skåningsbukt på Vanna og Karlsøya. | 672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Skudeneshavn%E2%80%93Mekjarvik | 2023-02-04 | Ferjesambandet Skudeneshavn–Mekjarvik | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samferdsel i Karmøy', 'Kategori:Samferdsel i Randaberg', 'Kategori:Tidligere fergesamband i Rogaland'] | Se også Skudeneshavn–Kvitsøy–MekjarvikSkudeneshavn–Mekjarvik var et ferjesamband på riksvei 47 og før 1992 riksvei 14 over Skudenesfjorden og Kvitsøyfjorden mellom Karmøy og Randaberg kommuner. Overfarten fra Skudeneshavn til Mekjarvik tok 70 minutter. Den siste tiden hadde sambandet avgang hver tredje time. I 2001 ble sambandet slått sammen med sambandet Kvitsøy–Mekjarvik til det nye sambandet Skudeneshavn–Kvitsøy–Mekjarvik. Sambandet var tidligere det ene av to hovedsamband på hovedveien mellom Stavanger og Bergen
| Se også Skudeneshavn–Kvitsøy–MekjarvikSkudeneshavn–Mekjarvik var et ferjesamband på riksvei 47 og før 1992 riksvei 14 over Skudenesfjorden og Kvitsøyfjorden mellom Karmøy og Randaberg kommuner. Overfarten fra Skudeneshavn til Mekjarvik tok 70 minutter. Den siste tiden hadde sambandet avgang hver tredje time. I 2001 ble sambandet slått sammen med sambandet Kvitsøy–Mekjarvik til det nye sambandet Skudeneshavn–Kvitsøy–Mekjarvik. Sambandet var tidligere det ene av to hovedsamband på hovedveien mellom Stavanger og Bergen
== Historie ==
Sambandet ble åpnet i juli 1970 mellom Skudeneshavn og Stavanger med ferja MF «Skudenes». Det tok straks mye trafikk fra sambandet mellom Stavanger og Kopervik. Rederiet som sto for driften var Det Stavangerske Dampskibsselskab. Allerede i 1973 var trafikken blitt så stor at det ble satt inn en ferje til, MF «Ulsnes». Sambandet fikk mer og mer trafikk på kort tid. I 1975 kom ferje nr. 3, MF «Tungenes», og i 1977 kom ferje nr. 4, MF «Vardenes». Sambandet ble et av de største i landet. På begynnelsen av 80-tallet var alle de fire ferjene på verksted og ble forlenget.
I 1978 var den nye ferjekaien på Mekjarvik ferdig og ferjene begynte å bruke den, noe som gjorde at reisetiden ble redusert fra 80 minutter til 70 minutter. Sambandet slet alltid med kapasitetsproblmer om somrene; køene var kilometerlange på begge sider. I 1987 ble storferja, MF «Manx» satt inn, Denne ferja hadde så mange problemer og feil at Det Stavangerske Dampskibsselskab mistet sambandet fra juli 1988 til Rogaland Kystferjer som var et datterselskap av Rutelaget Askøy-Bergen. De satte inn to storferjer, MF «Stamveien» og MF «Fjordveien».
I desember 1992 sto europavei 39 Rennfast ferdig, og det nye hovedsambandet Mortavika–Arsvågen ble åpnet og overtok trafikken på hovedveien mellom vestlandsbyene. Sambandet Skudeneshavn-Mekjarvik ble «lagt ned» og et nytt ble åpnet mellom Skudeneshavn og Mortavika. Boknafjorden Ferjeselskap drev dette sambandet med den innleide ferja MF «Skutvik», som var den tidligere MF «Tungenes». Dette utløste en proteststorm, og etter kort tid ble samabndet mellom Skudeneshavn og Mekjarvik gjenopprettet, nå med Rogaland Trafikkselskap som operatør, med ferja MF «Skutvik», som var kjøpt og gitt navnet MF «Skudenes». Sambandet hadde mistet sin viktige status til Mortavika–Arsvågen, og ble nå kun trafikkert med én ferje, og det forekom bare litt kø om sommeren. Etter en stund på overtid fordi den nye ferja til det nye sambandet Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik hadde så mange feil, ble sambandet slått sammen med sambandet Kvitsøy-Mekjarvik til det nye «trakantsambandet».
== Ferjer som har trafikkert sambandet ==
MF «Skudenes»(1) bygd: 1970, plass til 43 biler og 399 passasjerer. Etter forlengelse; plass til 57 biler. Gikk i sambandet fra 1970 til 1987.
MF «Ulsnes» bygd: 1973, plass til 55 biler og 399 passasjerer. Etter forlengelse; plass til 67 biler. Gikk i sambandet fra 1973 til 1988.
MF «Tungenes» bygd: 1975, plass til 55 biler og 399 passasjerer. Etter forlengelse; plass til 67 biler. Gikk i sambandet fra 1975 til 1987.
MF «Vardenes» bygd: 1977, plass til 64 biler og 399 passasjerer. Etter forlengelse; plass til 76 biler. Gikk i sambandet fra 1977 til 1988.
MF «Manx»/«Skudnes»(2) bygd: 1976, plass til 220 biler og 750 passasjerer. Gikk i sambandet fra 1987 til 1988.
MF «Fjordveien»(1) bygd: 1970, plass til 145 biler og 500 passasjerer. Gikk i sambandet fra 1988 til 1992.
MF «Stamveien» bygd: 1973, plass til 180 biler og 500 passasjerer. Gikk i sambandet fra 1988 til 1992.
MF «Skudenes» bygd: 1975, plass til 67 biler og 340 passasjerer. Gikk i sambandet fra 1992 til 2001. Var den siste ferja.
== Eksterne lenker ==
Fjordfaehren
Siste tur for femte gang - Artikkel fra da MF «Skudenes» tok sin siste tur for femte gang sommeren 2001 da sammenslåingen til det nye sambandet hele tiden ble utsatt. Fra Haugesunds Avis.
== Kilder ==
Fjordfaehren
Haugesunds Avis
Laugaland, Jone: Fjordabåtene, Rutebåter, ferjer og hurtigbåter i Rogaland 1955-2005, Wigestrand. | Kvitsøy–Mekjarvik er et fergesamband over Kvitsøyfjorden i Rogaland, mellom Kvitsøy ferjekai i Kvitsøy og Mekjarvik ferjekai i Randaberg. Det er del av fylkesvei 521. | 673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrfjordelva_(Loppa) | 2023-02-04 | Tverrfjordelva (Loppa) | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Tverrfjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring fra Øksfjordjøkelens nordøstligste utløpere, og renner derfra mot nord til Tverrfjordvatnet (20 moh.). Herfra fortsetter elva et kort stykke mot øst til munningen i Tverrfjorden, en vestlig arm av Øksfjorden. Elva er 5,0 km lang og har et nedbørfelt på 17,7 km².
| Tverrfjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring fra Øksfjordjøkelens nordøstligste utløpere, og renner derfra mot nord til Tverrfjordvatnet (20 moh.). Herfra fortsetter elva et kort stykke mot øst til munningen i Tverrfjorden, en vestlig arm av Øksfjorden. Elva er 5,0 km lang og har et nedbørfelt på 17,7 km².
== Referanser == | | munning = Øksfjorden | 674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosesildre | 2023-02-04 | Mosesildre | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredede arter i Norge', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Sildrefamilien', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mosesildre (Saxifraga hypnoides) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Den er lav og teppedannende og har ofte yngleknopper i bladhjørnene. Blomstene er hvite og 14–20 mm store. Planten vokser på mosedekt rasmark, gresshei og bratte berg nær havnivå. Mosesildre er endemisk for Vest-Europa og finnes i Norge, Storbritannia, Irland, Færøyene, Island, Belgia, Frankrike, Tyskland og Spania. Planten er fredet i Norge, og det er nå ca. fem kjente forekomster i Flora og Selje kommuner i Sogn og Fjordane. Den dyrkes i hager og blir av og til forvillet.
| Mosesildre (Saxifraga hypnoides) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Den er lav og teppedannende og har ofte yngleknopper i bladhjørnene. Blomstene er hvite og 14–20 mm store. Planten vokser på mosedekt rasmark, gresshei og bratte berg nær havnivå. Mosesildre er endemisk for Vest-Europa og finnes i Norge, Storbritannia, Irland, Færøyene, Island, Belgia, Frankrike, Tyskland og Spania. Planten er fredet i Norge, og det er nå ca. fem kjente forekomster i Flora og Selje kommuner i Sogn og Fjordane. Den dyrkes i hager og blir av og til forvillet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 170–171. ISBN 82-512-0355-4.
«Saxifraga hypnoides». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 13. oktober 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Mosesildre i Global Biodiversity Information Facility
(no) Mosesildre hos Artsdatabanken
(sv) Mosesildre hos Dyntaxa
(en) Mosesildre hos NCBI
(en) Mosesildre hos The International Plant Names Index
(en) Mosesildre hos Tropicos
(en) Kategori:Saxifraga hypnoides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Saxifraga hypnoides – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrsildre | 2023-02-04 | Myrsildre | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredede arter i Norge', 'Kategori:Grønlands flora', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Sildrefamilien', 'Kategori:Strengt beskyttede floraarter i Bernkonvensjonens appendiks I', 'Kategori:Svalbards flora', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Myrsildre (Saxifraga hirculus) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Den blir opptil 30 cm høy og vokser i glisne tuer. Stengelen er opprett med spredte blad og er ikke forgrenet. Det er ingen bladrosett ved basis. Bladene er lansettformede, helrandede og med brune hår nederst. Noen få blomster sitter sammen i toppen av stengelen. De er 20–30 mm store og sterkt gule, av og til med røde flekker. Planten vokser på våt grasmyr og ved kilder på kalkrik grunn.Myrsildre har en sirkumpolar utbredelse i nordlige strøk, og både utseende og kromosomtall varierer. Antall underarter er omstridt, men Panarctic Flora følger Hedberg (1992) og anerkjenner fire. Stor myrsildre (subsp. hirculus) er tetraploid og har en boreal utbredelse i Europa, Sibir, Alaska og svært spredt i Canada østover til Hudsonbukta. I Europa finnes den vestover til Irland og sørover til Alpene og Kaukasus. Polarmyrsildre (subsp. compacta) er også tetraploid og er utbredt på Øst-Grønland, Island, Svalbard, nordøst i europeisk Russland, Sibir, den russiske stillehavskysten, Alaska og lengst nordvest i Canada. Den diploide subsp. propinqua finnes i østlige Tsjukotka, Alaska, Canada og nordvestlige Grønland, og den dipolide subsp. coloradensis er begrenset til Colorado i vestlige USA.I Norge er myrsildre en rødlistet og fredet art. Den sterke tilbakegangen skyldes trolig myrgrøfting, vassdragsregulering og terrengkjøring. Planten er hovedsakelig kjent fra spredte funn i Troms og Finnmark, men er også funnet ett sted i Rogaland. Plantene på det norske fastlandet tilhører subsp. hirculus. En forekomst ved Alta tilhørte kanskje subsp. compacta, men den ble ødelagt av vegbygging i 2014. På Svalbard inkludert Bjørnøya er subsp. compacta vanlig.Arten er i tilbakegang også andre steder i Europa og er listet som strengt beskyttet planteart i Bernkonvensjonens appendiks I.
| Myrsildre (Saxifraga hirculus) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Den blir opptil 30 cm høy og vokser i glisne tuer. Stengelen er opprett med spredte blad og er ikke forgrenet. Det er ingen bladrosett ved basis. Bladene er lansettformede, helrandede og med brune hår nederst. Noen få blomster sitter sammen i toppen av stengelen. De er 20–30 mm store og sterkt gule, av og til med røde flekker. Planten vokser på våt grasmyr og ved kilder på kalkrik grunn.Myrsildre har en sirkumpolar utbredelse i nordlige strøk, og både utseende og kromosomtall varierer. Antall underarter er omstridt, men Panarctic Flora følger Hedberg (1992) og anerkjenner fire. Stor myrsildre (subsp. hirculus) er tetraploid og har en boreal utbredelse i Europa, Sibir, Alaska og svært spredt i Canada østover til Hudsonbukta. I Europa finnes den vestover til Irland og sørover til Alpene og Kaukasus. Polarmyrsildre (subsp. compacta) er også tetraploid og er utbredt på Øst-Grønland, Island, Svalbard, nordøst i europeisk Russland, Sibir, den russiske stillehavskysten, Alaska og lengst nordvest i Canada. Den diploide subsp. propinqua finnes i østlige Tsjukotka, Alaska, Canada og nordvestlige Grønland, og den dipolide subsp. coloradensis er begrenset til Colorado i vestlige USA.I Norge er myrsildre en rødlistet og fredet art. Den sterke tilbakegangen skyldes trolig myrgrøfting, vassdragsregulering og terrengkjøring. Planten er hovedsakelig kjent fra spredte funn i Troms og Finnmark, men er også funnet ett sted i Rogaland. Plantene på det norske fastlandet tilhører subsp. hirculus. En forekomst ved Alta tilhørte kanskje subsp. compacta, men den ble ødelagt av vegbygging i 2014. På Svalbard inkludert Bjørnøya er subsp. compacta vanlig.Arten er i tilbakegang også andre steder i Europa og er listet som strengt beskyttet planteart i Bernkonvensjonens appendiks I.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Myrsildre i Encyclopedia of Life
(en) Myrsildre i Global Biodiversity Information Facility
(no) Myrsildre hos Artsdatabanken
(sv) Myrsildre hos Dyntaxa
(en) Myrsildre hos ITIS
(en) Myrsildre hos NCBI
(en) Myrsildre hos Panarctic Flora
(en) Myrsildre hos The International Plant Names Index
(en) Myrsildre hos Tropicos
(en) Kategori:Saxifraga hirculus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Saxifraga hirculus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Svalbards flora - Saxifraga hirculus L. Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine. | Artsdatabanken (2021) | 676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellingsen_(slekt_fra_Mel%C3%B8y) | 2023-02-04 | Ellingsen (slekt fra Meløy) | ['Kategori:Norske slekter'] | Ellingsen er en norsk slekt fra Meløy i Nordland som stammer fra skipperen Elling Kristoffersen (1676–1730) fra Nedre Valla i Meløy. Etterkommere bodde i bl.a. Fiskevåg og Sortland og var virksomme innen bl.a. handel, fiskeri og sjøfart. Slekten har blitt beskrevet som en «nordlandsslekt». Elling Kristoffersen fikk et stort antall etterkommere.
I 1883 stiftet Christoffer Gerhard Ellingsen og sønnene Karl og Jens Ellingsen et aksjeselskap med sikte på å skaffe et større skip. Året etter fikk selskapet navnet Dampskibet Hindøs interessentskap, og i 1893 ble navnet Hindø Dampskibsselskap A/S. Selskapets kontor flyttet i 1899 fra Kvitnes til Sigerfjord i Sortland. Jens Ellingsen var far til Arne Ellingsen fra Sigerfjord (1889-1965), gift med Andrea Sofie Munch (1896–1980).
I slektsbøkene Slægten Benkestok og Slekten Ellingsen. En gren av slekten Benkestok står det at familien er en gren av Benkestokfamilien. Benkestok regnes som utdød i mannslinjen, men har svært mange etterkommere gjennom kvinneledd. Ifølge slektsbøkene var stamfaren Elling Kristoffersen på sin mors side oldebarn av Margrethe Jonsdatter Benkestok (f. 1585).
| Ellingsen er en norsk slekt fra Meløy i Nordland som stammer fra skipperen Elling Kristoffersen (1676–1730) fra Nedre Valla i Meløy. Etterkommere bodde i bl.a. Fiskevåg og Sortland og var virksomme innen bl.a. handel, fiskeri og sjøfart. Slekten har blitt beskrevet som en «nordlandsslekt». Elling Kristoffersen fikk et stort antall etterkommere.
I 1883 stiftet Christoffer Gerhard Ellingsen og sønnene Karl og Jens Ellingsen et aksjeselskap med sikte på å skaffe et større skip. Året etter fikk selskapet navnet Dampskibet Hindøs interessentskap, og i 1893 ble navnet Hindø Dampskibsselskap A/S. Selskapets kontor flyttet i 1899 fra Kvitnes til Sigerfjord i Sortland. Jens Ellingsen var far til Arne Ellingsen fra Sigerfjord (1889-1965), gift med Andrea Sofie Munch (1896–1980).
I slektsbøkene Slægten Benkestok og Slekten Ellingsen. En gren av slekten Benkestok står det at familien er en gren av Benkestokfamilien. Benkestok regnes som utdød i mannslinjen, men har svært mange etterkommere gjennom kvinneledd. Ifølge slektsbøkene var stamfaren Elling Kristoffersen på sin mors side oldebarn av Margrethe Jonsdatter Benkestok (f. 1585).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen. En gren av slekten Benkestok
Wilhelmine Brandt (1904): Slægten Benkestok. Christiania: Parmann & Co | Ellingsen er en norsk slekt fra Meløy i Nordland som stammer fra skipperen Elling Kristoffersen (1676–1730) fra Nedre Valla i Meløy. Etterkommere bodde i bl. | 677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestfoldgaten_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Vestfoldgaten (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Vestfoldgaten (1-13, 2-12) er en 440 meter lang gate i Tønsberg. Den går parallelt med Skogergaten.
Gaten har fått navn etter Vestfold fylke. Tidligere het gaten Gabriel Christiansens gate, men denne finnes nå på Nøtterøy i Færder kommune. | Vestfoldgaten (1-13, 2-12) er en 440 meter lang gate i Tønsberg. Den går parallelt med Skogergaten.
Gaten har fått navn etter Vestfold fylke. Tidligere het gaten Gabriel Christiansens gate, men denne finnes nå på Nøtterøy i Færder kommune. | thumb|Vestfoldgaten | 678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sundt_(slekt) | 2023-02-04 | Sundt (slekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Eigersund kommune', 'Kategori:Personer fra Farsund kommune'] | Sundt er norske slekter med mange kjente medlemmer. Den mest kjente har opphav i Egersund og bredt seg til Farsund som skipsførere og videre til Bergen som skipsredere. Et annet opphav var hollandsk og ga navn til Majorstuen. En tredje familie Sundt kommer fra en Sund som bodde i Romedal.
| Sundt er norske slekter med mange kjente medlemmer. Den mest kjente har opphav i Egersund og bredt seg til Farsund som skipsførere og videre til Bergen som skipsredere. Et annet opphav var hollandsk og ga navn til Majorstuen. En tredje familie Sundt kommer fra en Sund som bodde i Romedal.
== Kjente Sundter ==
Eilert Lund Sundt (1817–75), samfunnsforsker og prest,
Eivind Sundt (1918–87), godseier og entomolog (insektforsker)
Egil Sundt (1903–50) NRK-sjef
Petter C.G. Sundt (1945–2007) skipsreder
Eilert Sundt (d.y.) (født 1964), filosof
== Referanser ==
== Litteratur ==
S. H. Finne-Grønn (1916). Den vestlandske slegt Sundt: genealogisk-personalhistoriske meddelelser. Christiania: Malling.
Rolf Sundt (1953). Skipsfører og kjøpmann i Farsund Lars Mortensen Sundts og hustru Karen Bing Drejer Sundts slekt. Oslo. | Sundt er norske slekter med mange kjente medlemmer. Den mest kjente har opphav i Egersund og bredt seg til Farsund som skipsførere og videre til Bergen som skipsredere. | 679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingebj%C3%B8rg_Kosmo | 2023-02-04 | Ingebjørg Kosmo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Fauske kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ingebjørg Kosmo (født 26. november 1966) er en norsk operasanger (mezzosopran) fra Fauske. Hun studerte på Musikkonservatoriet i Trondheim og Operahøgskolen i Oslo og har vært knyttet til Den norske opera siden 1997. Hun har vært solist med Berliner Philharmoniker, festspillene i Salzburg, Proms i Royal Albert Hall og gitt stemme til Anitra i Bergen Filharmoniske Orkesters innspilling av Peer Gynt.
Hun er gift med operasjef Bjørn Simensen. Jørgen Kosmo var hennes onkel.
| Ingebjørg Kosmo (født 26. november 1966) er en norsk operasanger (mezzosopran) fra Fauske. Hun studerte på Musikkonservatoriet i Trondheim og Operahøgskolen i Oslo og har vært knyttet til Den norske opera siden 1997. Hun har vært solist med Berliner Philharmoniker, festspillene i Salzburg, Proms i Royal Albert Hall og gitt stemme til Anitra i Bergen Filharmoniske Orkesters innspilling av Peer Gynt.
Hun er gift med operasjef Bjørn Simensen. Jørgen Kosmo var hennes onkel.
== Roller ==
Noen av rollene hun har hatt
Carmen
Octavian i Rosenkavaleren
Komponisten i Ariadne auf Naxos
Idamante i Idomeneo
Donna Elvira i Don Giovanni
Dorabella i Così fan tutte
Sylva Varescu i Csardasfyrstinnen
Gudrun Skjeggesdatter i Søderlinds Olav Tryggvason
Charlotte i Werther
Sextus i Julius Cæsar
Eboli i Don Carlo
Ellida i Søderlinds opera Fruen fra havet.
Marcellina i Figaros bryllup
Bianca i The Rape of Lucretia
Antonias mor i Hoffmanns eventyr
Mor Åse/Gamle Solveig i Peer Gynt
Suzuki i Madama Butterfly
== Heder ==
Den norske Operas Venners Talentpris
Essoprisen
Flagstadprisen
== Diskografi ==
Mamma synger - sanger som går i arv 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ingebjørg Kosmo hos Operaklubben | Ingebjørg Kosmo (født 26. november 1966) er en norsk operasanger (mezzosopran) fra Fauske. | 680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_Tveit | 2023-02-04 | Kåre Tveit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kåre Tveit (født 1. mars 1921 i Arendal, død 1992) var en norsk maler, bosatt i Arendal. Han blir i boka Sørlandet og malerne av Gunvald Opstad, beskrevet som en vár kolorist, en stille dyrker av pastellfarger og jordfarger. Maleriene hans er også beskrevet som dansk-inspirerte, med store flater og myke toner i brunt og oker, grønt og grått.Tveit har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (1941-45). Etter krigen deltok han på en studietur til Danmark med akademielevene. Her lot han seg inspirere av dansk natur og kunstmiljø, og særlig kunstmaler Edward Weie og den svenske kunstneren Karl Isakson gjorde inntrykk på ham. I perioden 1947-1972 deltok han sju ganger på Høstutstillingen. Han deltok 12 ganger på Sørlandsutstillingen i årene 1969-1983, og på Unge Kunstneres Samfunns vårutstilling deltok han åtte ganger i perioden 1957-1973. Han er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo, Riksgalleriet, Norsk kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger og Trøndelag kunstgalleri. I tillegg til en rekke stipender, mottok han også Statens garantiinntekt fra 1977.Kåre Tveit har hatt stor betydning for utviklingen av kunstmiljøet på Sørlandet, og han var aktiv i Arendal malerklubb. Det ble sagt at en periode malte alle medlemmene i malerklubben som Kåre Tveit.
Han malte en rekke landskaps- og strandmotiver fra Sørlandet og Tjøme. Blant mange av hans sørlandske skildringer, finnes et vinterbilde fra 1948 – et gråtonelandskap med røde og gule hus fra Songe i Arendal. Et annet stemningsfullt bilde er Nasjonalgalleriets «Sommerkveld, Vindholmen» fra 1959, som viser sjøen omkranset av grønne trær og åser.Tveit var medlem av Unge Kunstneres Samfund og Bildende Sørlandskunstnere. Han var også jurymedlem ved Sørlandsutstillingen i 1972-73, 1976-78 og varamedlem 1970-71.
| Kåre Tveit (født 1. mars 1921 i Arendal, død 1992) var en norsk maler, bosatt i Arendal. Han blir i boka Sørlandet og malerne av Gunvald Opstad, beskrevet som en vár kolorist, en stille dyrker av pastellfarger og jordfarger. Maleriene hans er også beskrevet som dansk-inspirerte, med store flater og myke toner i brunt og oker, grønt og grått.Tveit har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (1941-45). Etter krigen deltok han på en studietur til Danmark med akademielevene. Her lot han seg inspirere av dansk natur og kunstmiljø, og særlig kunstmaler Edward Weie og den svenske kunstneren Karl Isakson gjorde inntrykk på ham. I perioden 1947-1972 deltok han sju ganger på Høstutstillingen. Han deltok 12 ganger på Sørlandsutstillingen i årene 1969-1983, og på Unge Kunstneres Samfunns vårutstilling deltok han åtte ganger i perioden 1957-1973. Han er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo, Riksgalleriet, Norsk kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger og Trøndelag kunstgalleri. I tillegg til en rekke stipender, mottok han også Statens garantiinntekt fra 1977.Kåre Tveit har hatt stor betydning for utviklingen av kunstmiljøet på Sørlandet, og han var aktiv i Arendal malerklubb. Det ble sagt at en periode malte alle medlemmene i malerklubben som Kåre Tveit.
Han malte en rekke landskaps- og strandmotiver fra Sørlandet og Tjøme. Blant mange av hans sørlandske skildringer, finnes et vinterbilde fra 1948 – et gråtonelandskap med røde og gule hus fra Songe i Arendal. Et annet stemningsfullt bilde er Nasjonalgalleriets «Sommerkveld, Vindholmen» fra 1959, som viser sjøen omkranset av grønne trær og åser.Tveit var medlem av Unge Kunstneres Samfund og Bildende Sørlandskunstnere. Han var også jurymedlem ved Sørlandsutstillingen i 1972-73, 1976-78 og varamedlem 1970-71.
== Referanser == | Kåre Tveit (født 1. mars 1921 i Arendal, død 1992) var en norsk maler, bosatt i Arendal. | 681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skiphelle | 2023-02-04 | Skiphelle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frogns geografi', 'Kategori:Norges historie'] | Skiphelle er en strand nær Drøbak. Stranden ligger i det som kalles «Skiphellebukta», og befinner seg nær Elle fyr. Navnet Skiphelle betyr «flatt berg brukt som lasteplass for skip».Stranden er et populært badested, men er og et område for dykkerinteresserte. Utenfor stranden befinner det seg deler av dekklasten fra DS «Donau» - mellom åtte og ni lastebiler samt en motorsykkel med sidevogn. Litt sør for stranden ligger og restene av MS «Sørland».
| Skiphelle er en strand nær Drøbak. Stranden ligger i det som kalles «Skiphellebukta», og befinner seg nær Elle fyr. Navnet Skiphelle betyr «flatt berg brukt som lasteplass for skip».Stranden er et populært badested, men er og et område for dykkerinteresserte. Utenfor stranden befinner det seg deler av dekklasten fra DS «Donau» - mellom åtte og ni lastebiler samt en motorsykkel med sidevogn. Litt sør for stranden ligger og restene av MS «Sørland».
== Vikingfunn ==
I området rundt Skiphelle er det funnet tre nøstvetboplasser. I tillegg er det funnet en gravhaug fra vikingtiden, og et jernaldergravfelt.
Nøstvetfunnene tyder på at det har vært folk i området i over 6000 år, og funnene ligger ca. 60 meter over havet, noe som ville vært nær den daværende strandkanten.
Sør for Skiphellebukta finner man og en jernaldergravhaug som inneholder en mann begravet med blant annet jernsverd.
== Se også ==
DS «Donau»
MS «Sørland»
== Referanser == | Skiphelle er en strand nær Drøbak. Stranden ligger i det som kalles «Skiphellebukta», og befinner seg nær Elle fyr. | 682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Fogn%E2%80%93Judaberg%E2%80%93Nedstrand%E2%80%93Jelsa | 2023-02-04 | Ferjesambandet Fogn–Judaberg–Nedstrand–Jelsa | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Rogaland', 'Kategori:Samferdsel i Suldal', 'Kategori:Samferdsel i Tysvær', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Stavanger'] | Fogn–Judaberg–Nedstrand–Jelsa er et ferjesamband som krysser Finnøyfjorden, Vestre Ombofjorden, Nedstrandsfjorden og Jelsafjorden i Ryfylke. Det betjener ferjekaiene Fogn, Judaberg, Halsnøy, Eidssund og Helgøy i Finnøy kommune, Nedstrand i Tysvær, og Hebnes, Foldøy og Jelsa i Suldal. Sambandet er del av fylkesvei 519 og drives i dag av rederiet Norled.Sambandets strekninger blir betjent av MF «Sjernarøy» og MF «Foldøy». Hovedsambandet Judaberg–Helgøy med 15 avganger daglig mandag–lørdag. | Fogn–Judaberg–Nedstrand–Jelsa er et ferjesamband som krysser Finnøyfjorden, Vestre Ombofjorden, Nedstrandsfjorden og Jelsafjorden i Ryfylke. Det betjener ferjekaiene Fogn, Judaberg, Halsnøy, Eidssund og Helgøy i Finnøy kommune, Nedstrand i Tysvær, og Hebnes, Foldøy og Jelsa i Suldal. Sambandet er del av fylkesvei 519 og drives i dag av rederiet Norled.Sambandets strekninger blir betjent av MF «Sjernarøy» og MF «Foldøy». Hovedsambandet Judaberg–Helgøy med 15 avganger daglig mandag–lørdag.
== Referanser == | Fogn–Judaberg–Nedstrand–Jelsa er et ferjesamband som krysser Finnøyfjorden, Vestre Ombofjorden, Nedstrandsfjorden og Jelsafjorden i Ryfylke. Det betjener ferjekaiene Fogn, Judaberg, Halsnøy, Eidssund og Helgøy i Finnøy kommune, Nedstrand i Tysvær, og Hebnes, Foldøy og Jelsa i Suldal. | 683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volha_Talayeva | 2023-02-04 | Volha Talayeva | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belarusiske kortbaneløpere', 'Kategori:Deltakere for Belarus under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Volha Talayeva (født 6. januar 1987) er en hviterussisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 32 på 1500 meter.
| Volha Talayeva (født 6. januar 1987) er en hviterussisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt i Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 32 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Volha Talayeva – Olympedia
(en) Volha Talayeva – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | | fødested = Hviterussland | 684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kate%C5%99ina_Novotn%C3%A1 | 2023-02-04 | Kateřina Novotná | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kortbaneløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Tsjekkiastubber', 'Kategori:Tsjekkiske kortbaneløpere', 'Kategori:Tsjekkiske skøyteløpere'] | Kateřina Novotná (født 12. august 1984) er en tsjekkisk skøyteløper som konkurrerer i både kortbaneløp og langbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 31 på 1500 meter kortbane.
| Kateřina Novotná (født 12. august 1984) er en tsjekkisk skøyteløper som konkurrerer i både kortbaneløp og langbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 31 på 1500 meter kortbane.
== Personlige rekorder (langbane) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kateřina Novotná – Olympics.com
(en) Kateřina Novotná – Olympic.org
(en) Kateřina Novotná – Olympedia
(en) Kateřina Novotná – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Kateřina Novotná – Tsjekkias olympiske komité
(en) Kateřina Novotná – Speedskatingbase.eu
(en) Kateřina Novotná – SpeedSkatingNews.info
(en) Kateřina Novotná – SpeedSkatingStats.com
(en) Kateřina Novotná – ShorttrackOnLine.info
(en) Kateřina Novotná – TheSports.org | Kateřina Novotná (født 12. august 1984) er en tsjekkisk skøyteløper som konkurrerer i både kortbaneløp og langbaneløp. | 685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zs%C3%B3fia_K%C3%B3nya | 2023-02-04 | Zsófia Kónya | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Ungarn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i kortbaneløp på skøyter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Ungarske kortbaneløpere'] | Zsófia Kónya (født 6. februar 1995) er en ungarsk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 30 på 1500 meter.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok hun bronse på 2000 meter blandet stafett.
| Zsófia Kónya (født 6. februar 1995) er en ungarsk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 30 på 1500 meter.Under Vinter-OL 2022 i Beijing, tok hun bronse på 2000 meter blandet stafett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zsófia Kónya – Olympics.com
(en) Zsófia Kónya – Olympedia
(en) Zsófia Kónya – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Zsófia Kónya – ShorttrackOnLine.info | Zsófia Kónya (født 6. februar 1995) er en ungarsk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. | 686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tatiana_Bodova | 2023-02-04 | Tatiana Bodova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovakia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Slovakiske kortbaneløpere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Tatiana Bodova (født 8. mai 1991) er en slovakisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 29 på 1500 meter.
| Tatiana Bodova (født 8. mai 1991) er en slovakisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste resultat var nummer 29 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tatiana Bodova – Olympics.com
(en) Tatiana Bodova – Olympedia
(en) Tatiana Bodova – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sk) Tatiana Bodova – Slovakias olympiske komité
(en) Tatiana Bodova – ShorttrackOnLine.info
(en) Tatiana Bodova – TheSports.org | | fødested = Slovakia | 687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ayuko_Ito | 2023-02-04 | Ayuko Ito | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Japanske kortbaneløpere', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Ayuko Ito (født 29. september 1986) er en japansk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 18 på 1500 meter.
| Ayuko Ito (født 29. september 1986) er en japansk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 18 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ayuko Ito – Olympedia
(en) Ayuko Ito – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ayuko Ito – ShorttrackOnLine.info | Japan | 688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Seidel_(sk%C3%B8ytel%C3%B8per) | 2023-02-04 | Anna Seidel (skøyteløper) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2016', 'Kategori:Fødsler i 1998', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tyske kortbaneløpere'] | Anna Seidel (født 31. mars 1998) er en tysk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 17 på 1500 meter.
| Anna Seidel (født 31. mars 1998) er en tysk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 17 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Anna Seidel – Munzinger Sportsarchiv
(en) Anna Seidel – Olympics.com
(en) Anna Seidel – Olympic.org
(en) Anna Seidel – Olympedia
(en) Anna Seidel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(de) Anna Seidel – Tysklands olympiske komité
(en) Anna Seidel – ShorttrackOnLine.info | | fødested = Tyskland | 689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agn%C4%97_Sereikait%C4%97 | 2023-02-04 | Agnė Sereikaitė | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Litauen under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Litauiske kortbaneløpere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Agnė Sereikaitė (født 19. oktober 1994) er en litauisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 16 på 1500 meter.
| Agnė Sereikaitė (født 19. oktober 1994) er en litauisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 16 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Agnė Sereikaitė – Olympedia
(en) Agnė Sereikaitė – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(lt) Agnė Sereikaitė – Litauens olympiske komité
(en) Agnė Sereikaitė – TheSports.org | | fødested = Litauen | 690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Bogislaus_von_Schwerin | 2023-02-04 | Fredrik Bogislaus von Schwerin | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler i 1764', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stralsund', 'Kategori:Svensk adel', 'Kategori:Svenske lutherske prester', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer'] | Fredrik Bogislaus von Schwerin (født 6. oktober 1764 i Stralsund, død 9. april 1834 i Stockholm) var en svensk greve, prest, riksdagsmann og finansmann. Han var far til Wilhelm von Schwerin.
| Fredrik Bogislaus von Schwerin (født 6. oktober 1764 i Stralsund, død 9. april 1834 i Stockholm) var en svensk greve, prest, riksdagsmann og finansmann. Han var far til Wilhelm von Schwerin.
== Bakgrunn ==
Fredrik Bogislaus von Schwerin var sønn av grev Jacob Philip von Schwerin og grevinnen Charlotta von Bohlen, datter av Carl Julius Bernhard von Bohlen i hans andre ektenskap.
Schwerin ble allerede i 1777 utnevnt til kornett og i 1780 til sekondadjutant ved Västgöta kavaleri. Han gjennomgikk i årene 1777–1779 krigsakademiet i Berlin studerte så ved Uppsala universitet og i Universitetet i Strasbourg. Etter hjemkomsten i 1784 bestemte han seg for å vie seg til prestegjerningen, mulig grunnet på ønsket om å snarest mulig kunne skaffe et hjem til sin kommende hustru, Louise af Petersens, en av det gustavianske hoffets berømte skjønnheter.
Han tok i 1785 avskjed fra militærtjenesten, avla etter en tids teologiske studier i Uppsala presteksamen ved domkapitlet i Linköping og ble viet til prest der i 1786, men var da allerede utnevnt til prest ved hoffet i Stockholm (svensk: hovpredikant). Etter ytterligere ett års studier ved Universitetet i Göttingen, der han i 1787 ble promovert til filosofie magister, ble han i februar 1788 av kong Gustav III utnevnt til kyrkoherde i Sala og ble kort etter ordinert av biskop Lars Benzelstierna i Västerås til kontraktsprost.
Samme år fikk han befaling at som feltprest og preses i fältkonsistorium medfølge kongen til Finland under felttoget mot Russland. Han vendte tilbake kort etter, påvirket av den allmenne adelige forbitrelsen mot kongen. Denne opposisjonelle oppfatning bidro nok til, att han, tross en så lysende begynnelse av sin yrkeskarrière, ikke søkte eller fikk noen videre befordring. Etter statskuppet i 1809 ble han utnevnt til doctor theologiae (svensk: teologie doktor).
Schwering fulgte nøye opp sitt prestekall. Han var en gammeldags streng og patriarkalsk natur, noe despotisk, uberegnelig og heftig, men rettferdig og uegennyttig og derfor høyt ansett på hjemstedet. Med utpreget praktisk begavelse og stor interesse for økonomiske forhold, var Schwerin ivrig engasjert i jordbruket. Sin egen prestegård gjorde han ved anleggelse av en stor have til en mønstergård og forsøkte å påvirke allmuen til å følge hans eksempel. I tillegg til økonomi studerte han også historie og interesserte seg for utdanningsspørsmål. Resultat av disse studier publiserte han som hefter og bøker.
== Riksdagsmann ==
Fra riksdagen i 1812 deltok Schwerin som representant (svensk: ledamot) av Riddarhuset (adelens «seksjon» i den svenske riksdagen oppdelt i fire stender) i alle etterfølgende riksdagssamlinger, så lenge han levde. Allerede ved sin første riksdag gjorde han seg bemerket gjennom å tale mot indragningsmakten. Gjennom studier hadde han blitt tilhenger av den engelske parlamentarismen og ville etter mønster av den utvikle den svenske forfatningen.
Utrustad med en imponerande gestalt och en stark välljudande stämma, ägde han i hög grad förmågan att i sitt tal inlägga denna övertygande kraft, denna moraliska överlägsenhet, som icke undgå att vinna beundrare och anhängare.
Ved riksdagen i 1815 sto han frem som leder av en nyopprettet opposisjonsgruppe på Riddarhuset. Gruppen krevde at regjeringen skulle ta større hensyn til riksdagen og ville ha høy toll på landbruksvarer for å beskytte landets jordbruk mot konkurranse. von Schwerin ble leder for et eget Riksdagsutskott for å behandle den vanskelige økonomiske situasjonen i landet og avga en stor betenkning som ble lagt til grunn for utskottets anbefaling.
Misnøye med regjeringens kraftløse tiltak gjorde at von Schwerin bestemte seg for å slutte med politisk arbeide og heller bruke tid på musikk. Allerede året etter kastet han seg imidlertid i utgivelsen av et tidsskrift, Läsning till utbredande af medborgerliga kunskaper. Foretaket opphørte etter kort tid og von Schwerin utga da en bok om økonomisk historie i Sverige. Ved riksdagen i årene 1817–1818 ble von Schwerin ordfører for bevillningsutskottet.
Etter mønster av engelske diskusjonsklubber dannet von Schwering sammen med andre i 1820 Sällskapet för medborgerlig talarkonst, men det rakk bare å avholde ett møte før det ble forbudt av Överståthållarämbetet. På tross av hans opposisjonelle stilling ble von Schwerin medlem av den viktig finanskomitéen i 1822, han hadde derved funnet den politiske oppgave som ble hans livs viktigste.
Som leder (svensk: ordförande) for bankofullmäktige (den svenske riksbankens styre) egnet von Schwerin fra denne tiden det meste av sitt arbeide for å få til en revisjon av finanssystemet i Sverige. Ved riksdagen 1828–1830 var han leder for statsutskottet og hadde mye av ansvaret for at de viktige lovene angående betalingssystemet (svensk: myntbestämningen) og for Rikets ständers bank (den svenske riksbankens tidligere navn) ble vedtatt, hvorved det lenge debatterte spørsmålet om finansvesenet fikk sin prinsipielle løsning. Med stor iver arbeidet han de følgende årene for at lovverket skulle iverksettes. Selv om han var dødssyk tok han seg i mars 1834 til Riddarhuset for å argumentere mot en utsettelse av endringene i finanssystemet.
von Schwerin ble i 1804 innvalgt i Kungliga Vetenskapsakademien men frasa seg plassen i 1821 av misnøye med akademiens nye statutter.
== Bibliografi i utvalg ==
Undertecknad har författat. Stockholm. 1809.
Skrifter i upfostran och allmän cultur utgifna af gr. F.B. Schwerin .. Uppsala. 1805.
Grund-linier till staternas historia. 1-2. Af F.B. Schwerin. Uppsala: Stenhammar och Palmblad.
Om förlägenheten i den allmänna rörelsen, orsakerna dertill och botemedlen deremot, 1815).
Läsning till utbredande af medborgerliga kunskaper. Stockholm: Tryckt hos Carl Deleen. 1816.
Bidrag till kännedom af fäderneslandet. Af grefve Fr. Bogisl. v. Schwerin. Uppsala: Zeipel och Palmblad. 1817. - Nytryck utkom 1903.
Handlingar och uplysningar rörande banker i andra länder, utgifne på Banco-Styrelsens föranstaltande. 1828.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anrep, Gabriel, Svenska adelns Ättar-taflor
Heckscher, Gunnar, «Ur Fredrik Boqislaus von Schwerins papper.» Svensk tidskrift 1936
(sv) Schwerin, 4. Fredrik Bogislaus von i Nordisk familjebok (2. utgave, 1916)
== Eksterne lenker ==
Grefve Fredrik Bogislaus von Schwerin. [Strengnäs]. 1834.
En svensk storman : en bild från Karl Johans dagar. Stockholm: Hugo Geber. 1901.
Om Fredrik Bogislaus von Schwerin, fra Svenskt biografiskt handlexicon | | dsted = Stockholm | 691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonnie_Hunt | 2023-02-04 | Bonnie Hunt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av polsk opphav', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Bonnie Lynne Hunt (født 22. september 1961 i Chicago, Illinois) er en amerikansk ståoppkomiker, skuespiller, forfatter, filmregissør, filmprodusent, talk show-vert og stemmeartist. Hun har spilt i blant annet Rain Man, Beethoven, Beethovens andre, Jumanji, Jerry Maguire, Den grønne mil, Dusinet fullt og Dusinet fullt 2. Hunt har gitt stemme til ulike rollefigurer i animasjonsfilmene Småkryp, Monsterbedriften, Monsteruniversitetet, Toy Story 3, Biler og Biler 2. Hun har også hatt en rolle i Grand og Davis Rules, i tillegg til å bidratt effektivt bak kulissene til The Building, Bonnie og Emmy-nominerte Life with Bonnie. Fra 2008 til 2010 har hun vært vert i talkshowet The Bonnie Hunt Show. For rollen i Jumanji vant hun en Saturn Award for beste kvinnelige birolle.
Hunt er datteren til Robert Edward Hunt som var elektriker, og Alice E. Hunt (født Jatczak) som var husmor. Faren hennes var av irsk og belgisk opphav, mens moren hennes var av polsk herkomst. Hun vokste opp i en stor katolsk familie, og har tre eldre brødre som heter Patrick, Kevin og Tom, to eldre søstre som heter Cathy og Carol, og en yngre søster som heter Mary. Hjembyen er Chicago, og hun er en ivrig tilhenger av baseball-aktiviteten der. Hun har også blitt æresmedlem i kreftorganisasjonen Multiple Myeloma Research Foundation (MMRF).På 1990-tallet ble hun tilbudt en plass i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live, men hun takket nei. Hun takket også nei til en av rollene i situasjonskomedien Designing Women for å heller spille i Davis Rules. Ved tusenårsskiftet hadde hun regissert, skrevet og spilt en rolle i den romantiske komedien Return to Me. Filmen fikk mye ros fra kritikere, og var basert på Hunts oppvekst i Chicago.
| Bonnie Lynne Hunt (født 22. september 1961 i Chicago, Illinois) er en amerikansk ståoppkomiker, skuespiller, forfatter, filmregissør, filmprodusent, talk show-vert og stemmeartist. Hun har spilt i blant annet Rain Man, Beethoven, Beethovens andre, Jumanji, Jerry Maguire, Den grønne mil, Dusinet fullt og Dusinet fullt 2. Hunt har gitt stemme til ulike rollefigurer i animasjonsfilmene Småkryp, Monsterbedriften, Monsteruniversitetet, Toy Story 3, Biler og Biler 2. Hun har også hatt en rolle i Grand og Davis Rules, i tillegg til å bidratt effektivt bak kulissene til The Building, Bonnie og Emmy-nominerte Life with Bonnie. Fra 2008 til 2010 har hun vært vert i talkshowet The Bonnie Hunt Show. For rollen i Jumanji vant hun en Saturn Award for beste kvinnelige birolle.
Hunt er datteren til Robert Edward Hunt som var elektriker, og Alice E. Hunt (født Jatczak) som var husmor. Faren hennes var av irsk og belgisk opphav, mens moren hennes var av polsk herkomst. Hun vokste opp i en stor katolsk familie, og har tre eldre brødre som heter Patrick, Kevin og Tom, to eldre søstre som heter Cathy og Carol, og en yngre søster som heter Mary. Hjembyen er Chicago, og hun er en ivrig tilhenger av baseball-aktiviteten der. Hun har også blitt æresmedlem i kreftorganisasjonen Multiple Myeloma Research Foundation (MMRF).På 1990-tallet ble hun tilbudt en plass i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live, men hun takket nei. Hun takket også nei til en av rollene i situasjonskomedien Designing Women for å heller spille i Davis Rules. Ved tusenårsskiftet hadde hun regissert, skrevet og spilt en rolle i den romantiske komedien Return to Me. Filmen fikk mye ros fra kritikere, og var basert på Hunts oppvekst i Chicago.
== Filmografi ==
1988 - Rain Man - Sally Dibbs
1992 - Beethoven - Alice Newton
1993 - Dave - Gids Witte Huis
1993 - Beethovens andre - Alice Newton
1994 - Only You - Kate Corvatch
1995 - Now and Then - Mrs. DeWitt
1995 - Jumanji - Sarah Whittle / Mevrouw Serena
1996 - Jerry Maguire - Laurel Boyd
1999 - Random Hearts - Wendy Judd
1999 - Den grønne mil - Jan Edgecomb
2003 - Dusinet fullt - Kate Baker
2005 - Dusinet fullt 2 - Kate Baker
=== Stemme ===
1998 - Småkryp - Rosie
2001 - Monsterbedriften - Mrs. Flint
2006 - Biler - Sally Carrera
2010 - Toy Story 3 - Dolly
2011 - Biler 2 - Sally Carrera
2013 - Monsteruniversitetet - Mrs. Flint
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bonnie Hunt på Internet Movie Database
(sv) Bonnie Hunt i Svensk Filmdatabas
(da) Bonnie Hunt på Filmdatabasen
(da) Bonnie Hunt på Scope
(fr) Bonnie Hunt på Allociné
(en) Bonnie Hunt på AllMovie
(en) Bonnie Hunt hos Turner Classic Movies
(en) Bonnie Hunt hos Rotten Tomatoes
(en) Bonnie Hunt hos The Movie Database | | fsted = Chicago, Illinois, USA | 692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Love_Thing | 2023-02-04 | Love Thing | ['Kategori:Pekere'] | Love Thing kan sikte til:
«Love Thing (sang)», en sang med Tina Turner
«Love Thing (video)», en video med Tina Turner | Love Thing kan sikte til:
«Love Thing (sang)», en sang med Tina Turner
«Love Thing (video)», en video med Tina Turner | Love Thing kan sikte til: | 693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjetlein_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Skjetlein videregående skole | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Leinstrand', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Videregående skoler i Trondheim'] | Skjetlein videregående skole er en videregående landbruksskole på Leinstrand i Trøndelag. Skjetlein videregående skole er Trøndelags største videregående skole med hovedfokus på utdanning innen landbruk. Skolen består av totalt 15 forskjellige bygg og 700 mål innmark.
Den har tidligere hatt navn som Skjetlein landbruksskole og Skjetlein jordbruksskole. | Skjetlein videregående skole er en videregående landbruksskole på Leinstrand i Trøndelag. Skjetlein videregående skole er Trøndelags største videregående skole med hovedfokus på utdanning innen landbruk. Skolen består av totalt 15 forskjellige bygg og 700 mål innmark.
Den har tidligere hatt navn som Skjetlein landbruksskole og Skjetlein jordbruksskole.
== Tilbud ==
Naturbruk Bygg- og anleggsteknikk Generell studiekompetanse:
Studieforberedende Vg3 innenfor naturbruk
Påbygging til generell studiekompetanse etter yrkeskompetanse Særskilt tilrettelagt opplæring (STO)
Teknikk og industriell produksjon
== Litteratur ==
Morken, Ole (2000). 100 år på Skjetlein. Jubileumsberetning. Leinstrand: Skjetlein videregående skole. ISBN 978-82-995564-0-8.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Skjetlein videregående skole er en videregående landbruksskole på Leinstrand i Trøndelag. Skjetlein videregående skole er Trøndelags største videregående skole med hovedfokus på utdanning innen landbruk. | 694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El%C3%ADsa_Vi%C3%B0arsd%C3%B3ttir | 2023-02-04 | Elísa Viðarsdóttir | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Islandske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2013', 'Kategori:Spillere under EM i fotball for kvinner 2022'] | Elísa Viðarsdóttir (født 26. mai 1991 i Vestmannaeyjar) er en islandsk fotballspiller. Viðarsdóttir, som er forsvarsspiller, spiller for Kristianstads DFF i Damallsvenskan, samt for Islands kvinnelandslag i fotball.
| Elísa Viðarsdóttir (født 26. mai 1991 i Vestmannaeyjar) er en islandsk fotballspiller. Viðarsdóttir, som er forsvarsspiller, spiller for Kristianstads DFF i Damallsvenskan, samt for Islands kvinnelandslag i fotball.
== Klubbkarriere ==
Viðarsdóttir startet karrieren i ÍBV, og spilte sin første seriekamp for klubben i Úrvalsdeild 2011.
=== Kristianstads DFF ===
Kristianstads DFF, hvor søsteren Margrét Lára Viðarsdóttir spiller, hadde Viðarsdóttir inne til prøvespill i forkant av 2013-sesongen av Damallsvenskan. Hun spilte en vennskapskamp for klubben, men treneren gav uttrykk for at de ikke hadde planer om å gi henne fast kontrakt. Hun signerte imidlertid for klubben januar 2014, på et tidspunkt søsteren hadde fødselspermisjon.
== Landslagskarriere ==
Viðarsdóttir spilte sin første kamp for det islandske landslaget 29. februar 2012, da Island tapte 0–1 for Tyskland. Viðarsdóttir var også en del av Islands tropp til EM i 2013, hvor Island tok seg til kvartfinalen.
== Privat ==
Viðarsdóttir er fotballspilleren Margrét Lára Viðarsdóttirs yngre søster.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elísa Viðarsdóttir – UEFA
(en) Elísa Viðarsdóttir – WorldFootball.net
(en) Elísa Viðarsdóttir – Soccerway
(de) Elísa Viðarsdóttir – Soccerdonna
(en) Elísa Viðarsdóttir – FBref
(is) Elísa Viðarsdóttir på KSÍs hjemmeside | Elísa Viðarsdóttir (født 26. mai 1991 i Vestmannaeyjar) er en islandsk fotballspiller. | 695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Duesund%E2%80%93Masfjordnes | 2023-02-04 | Ferjesambandet Duesund–Masfjordnes | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Vestland', 'Kategori:Kabelferger i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Masfjorden', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Veistubber', 'Kategori:Vestlandstubber'] | Duesund–Masfjordnes er et ferjesamband i Masfjorden kommune over Sandnesosen. Det er del av fylkesvei 570 og forbinder Duesund og Masfjordnes ferjekaier med ei kabelferje. Sambandet drives av Wergelandgruppa, og er den eneste kabelferja på primær fylkesvei i Norge. Fra 1. januar 2019 benyttes den nasjonale AutoPASS for ferje ordningen som driftes av Skyttel AS til betaling.Sambandet er på 750 m og blir betjent av KF «Fjon M» 24 ganger daglig om hverdagen. 2014 var årsdøgntrafikken 152 kjøretøy. | Duesund–Masfjordnes er et ferjesamband i Masfjorden kommune over Sandnesosen. Det er del av fylkesvei 570 og forbinder Duesund og Masfjordnes ferjekaier med ei kabelferje. Sambandet drives av Wergelandgruppa, og er den eneste kabelferja på primær fylkesvei i Norge. Fra 1. januar 2019 benyttes den nasjonale AutoPASS for ferje ordningen som driftes av Skyttel AS til betaling.Sambandet er på 750 m og blir betjent av KF «Fjon M» 24 ganger daglig om hverdagen. 2014 var årsdøgntrafikken 152 kjøretøy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forbrukertest av sambandet, utført av NRK Hordaland i 2016. | Duesund–Masfjordnes er et ferjesamband i Masfjorden kommune over Sandnesosen. Det er del av fylkesvei 570 og forbinder Duesund og Masfjordnes ferjekaier med ei kabelferje. | 696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olga_Beljakova | 2023-02-04 | Olga Beljakova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Russiske kortbaneløpere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Olga Beljakova (født 26. september 1988) er en russisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 14 på 1500 meter.
| Olga Beljakova (født 26. september 1988) er en russisk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 14 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olga Beljakova – Olympics.com
(en) Olga Beljakova – Olympic.org
(en) Olga Beljakova – Olympedia
(en) Olga Beljakova – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Olga Beljakova – ShorttrackOnLine.info | | fødested = Russland | 697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veronika_Windisch | 2023-02-04 | Veronika Windisch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kortbaneløpstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Syklingstubber', 'Kategori:Østerrikske kortbaneløpere', 'Kategori:Østerrikske skøyteløpere', 'Kategori:Østerrikske syklister'] | Veronika Windisch (født 9. april 1982) er en østerriksk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 11 på 1500 meter.
| Veronika Windisch (født 9. april 1982) er en østerriksk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 11 på 1500 meter.
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Veronika Windisch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Veronika Windisch – Olympics.com
(en) Veronika Windisch – Olympic.org
(en) Veronika Windisch – Olympedia
(en) Veronika Windisch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Veronika Windisch – Speedskatingbase.eu
(en) Veronika Windisch – SpeedSkatingNews.info
(en) Veronika Windisch – SpeedSkatingStats.com
(en) Veronika Windisch – ShorttrackOnLine.info
(en) Veronika Windisch – ProCyclingStats
(en) Veronika Windisch – Cycling Archives | }} | 698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A9ronique_Pierron | 2023-02-04 | Véronique Pierron | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Franske kortbaneløpere', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Kortbaneløpere på skøyter under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Véronique Pierron (født 22. juli 1989) er en fransk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 10 på 1500 meter.
| Véronique Pierron (født 22. juli 1989) er en fransk skøyteløper som konkurrerer i kortbaneløp. Hun representerte landet sitt under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der hennes beste individuelle resultat var nummer 10 på 1500 meter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Véronique Pierron – Olympics.com
(en) Véronique Pierron – Olympic.org
(en) Véronique Pierron – Olympedia
(en) Véronique Pierron – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Véronique Pierron – Frankrikes olympiske komité
(en) Véronique Pierron – ShorttrackOnLine.info | | fødested = Frankrike | 699 |