Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Japan_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Japan under Sommer-OL 1912

['Kategori:1912 i Japan', 'Kategori:Japan under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912']

Japan under Sommer-OL 1912. To sportsutøvere, begge menn, fra Japan deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det var første gang Japan deltok i et OL, de vant ikke noen medalje.

Japan under Sommer-OL 1912. To sportsutøvere, begge menn, fra Japan deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det var første gang Japan deltok i et OL, de vant ikke noen medalje. == Medaljer == == Eksterne lenker == OL-resultater på Sports-reference.com Arkivert 19. mai 2009 hos Wayback Machine.

Japan under Sommer-OL 1912. To sportsutøvere, begge menn, fra Japan deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Portugal_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Portugal under Sommer-OL 1912

['Kategori:1910-årene i Portugal', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Portugal under de olympiske leker']

Portugal under Sommer-OL 1912. Seks sportsutøvere fra Portugal, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det var første gang Portugal deltok i et OL, de vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av tre friidrettsutøvere to brytere og en fekter.

Portugal under Sommer-OL 1912. Seks sportsutøvere fra Portugal, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det var første gang Portugal deltok i et OL, de vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av tre friidrettsutøvere to brytere og en fekter. == Medaljer == == Eksterne lenker == OL-resultater på Sports-reference.com Arkivert 13. desember 2012 hos Wayback Machine.

Portugal under Sommer-OL 1912. Seks sportsutøvere fra Portugal, alle menn, deltok i tre sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8dsentral

2023-02-04

Nødsentral

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nødkommunikasjon', 'Kategori:Rom']

En nødsentral eller nødmeldesentral er en kommunikasjonssentral som tar imot, tolker og iverksetter utrykning på bakgrunn av nødmeldinger fra publikum via nødnummer. Sentralene bemannes av nød- eller beredskapsfaglig personell, og foretar en faglig vurdering av hver nødmelding. Nødsentralen kan ha utrykningsmannskaper direkte tilknyttet sentralen, men de fleste dekker et større geografisk område med flere utrykningsstasjoner.

En nødsentral eller nødmeldesentral er en kommunikasjonssentral som tar imot, tolker og iverksetter utrykning på bakgrunn av nødmeldinger fra publikum via nødnummer. Sentralene bemannes av nød- eller beredskapsfaglig personell, og foretar en faglig vurdering av hver nødmelding. Nødsentralen kan ha utrykningsmannskaper direkte tilknyttet sentralen, men de fleste dekker et større geografisk område med flere utrykningsstasjoner. == Finland == I Finland drives nødsentralene av etaten Hätäkeskuslaitos (svensk: Nödcentralsverket), som ble opprettet i 2001. Finland har ialt seks nødsentraler. (Åland har sin egen organisasjon, Landskapsalarmcentralen, som er underlagt Ålands polismyndighet.) Nødsentralene varsler de myndigheter som behøves for å ta hånd om den akutte nødsituasjonen. På denne måten fungerer Hätäkeskuslaitos som den første unsettende og beskyttende myndighetslenken i den hjelpende kjeden. == Norge == I Norge ligger forvaltningsansvaret for nødmeldesentralene under Justis- og beredskapsdepartementet (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Politidirektoratet) og Sosial og Helsedepartementet (Helsedirektoratet). Det er tre typer nødmeldesentraler med nødnummer i parentes: Brannvesenets nødmeldesentraler (110) Politiets nødmeldesentraler (112) Helsevesenets nødmeldesentraler, akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (113)Operativ drift ligger under henholdsvis (inter)kommunalt brannvesen, politidistrikt, og ulike helseforetak. Nødmeldesentralene har avansert digitalt utstyr som kan ta imot og lagre nødmeldinger, og brann-, politi- eller helsepersonell på døgnkontinuerlig vakt som tolker og bedømmer meldingene. Utrykningene kan styres underveis fra nødmeldesentralen ved hjelp av flåtestyring, basert på ytterligere meldinger eller korreksjoner underveis i nødoppdraget. Opprinnelig er opprettelse og drift av nødmeldesentraler et (inter)-kommunalt ansvar i Norge, og i dag faller nødsentralene normalt sammen med politidistriktene og enheter under helseregionene. Det ble diskutert (2008) i Norge hvorvidt de tre typene fagsentraler skulle slås sammen i Norge med opprettelse av ett, felles nødnummer, men dette er frafalt. Det er vedtatt at nødsentralene for brann og politi skal samlokaliseres, men beholde sine respektive nødnummer. Fra 2009 er det driftsatt et eget digitalt nødnett for nødetatene - et radiobasert, lukket kommunikasjonsnett som er direkte knyttet til nødmeldesentralene og muliggjøre direkte flåtestyring og beskjedtjeneste mellom nødmeldesentral og nødmannskaper. Dette vil utvikles, anskaffes og driftes av Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK). == Se også == Redningssentral == Referanser == == Eksterne lenker == Forskrift om organisering, bemanning og utrustning av brann- og redningsvesen og nødmeldesentralene (brann- og redningsvesenforskriften) DSB - omtale av DSB sitt forvaltningsansvar

thumb|upright=1.2|Nødsentral i [[Kraków, Polen]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Loff

2023-02-04

Loff

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brød']

Loff er et lyst fint brød som ikke inneholder andre typer mel enn finsiktet hvete.

Loff er et lyst fint brød som ikke inneholder andre typer mel enn finsiktet hvete. == Næring == Loff har færre næringstoffer en grovbrød og er dermed det minst sunne brødet vi har. Den groveste type brød gir to til tre ganger så mye kostfiber som fint brød. Loff gir også mindre metthetsfølelse enn grovere brød. Loff fordøyes raskere enn grovere brød og gir raskere økning av blodsukker og fall av insulin enn grovere brødtyper. == Servering == Loff serveres ofte når man ønsker brød til middagsretter, og som vanlig brød med smør og pålegg. == Annet bruk == Fettfri loff anbefales til rengjøring der man ikke kan bruke væsker, og har blant annet blitt brukt for å rengjøre kirker. Slik loffdeig brukes også til rensing av eldre kunstverker der overflaten er dekket av støv og skitt fra luften, og en er usikker på om malemidlene som er brukt vil tåle kraftigere rens. == Referanser ==

Loff er et lyst fint brød som ikke inneholder andre typer mel enn finsiktet hvete.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_Guldbaggen_i_kategorien_Beste_film

2023-02-04

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste film

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Guldbagge']

Vinnere av filmprisen Guldbagge i kategorien Beste film vises nedenfor: 2021 – Clara Sola 2020 – Spring Uje spring 2019 – And Then We Danced 2018 – Gräns 2017 – The Nile Hilton Incident 2016 – Jätten 2015 – Efterskalv 2014 – Turist 2013 – Återträffen 2012 – Äta sova dö 2011 – Apflickorna 2010 – Sebbe 2009 – Menn som hater kvinner 2008 – Maria Larssons evige øyeblikk 2007 – Du levande 2006 – Förortsungar 2005 – Ninas resa 2004 – Masjävlar 2003 – Ondskan 2002 – Lilja 4-ever 2001 – Så vit som en snö 2000 – Sånger från andra våningen 1999 – Tsatsiki, morsan och polisen 1998 – Fucking Åmål 1997 – Tic Tac 1996 – Hamsun 1995 – Lust och fägring stor 1994 – En pizza i Jordbro 1993 – Kådisbellan 1992 – Änglagård 1991 – Il Capitano 1990 – God aften, herr Wallenberg 1989 – Miraklet i Valby 1988 – Vid vägen og Tillbaka till Ararat 1987 – Pelle Erobreren 1986 – Offret 1985 – Mitt liv som hund 1984 – Smärtgränsen 1982/1983 – Fanny og Alexander 1981/1982 – Den enfaldige mördaren 1980/1981 – Barnens ö 1979/1980 – Mannen som blev miljonär 1978/1979 – Ett anständigt liv 1977/1978 – Picassos eventyr 1976/1977 – Mannen på taket 1975/1976 – Släpp fångarne loss – det är vår! 1974/1975 – Det sista äventyret 1973/1974 – En handfull kärlek 1972/1973 – Viskningar och rop 1971/1972 – Äppelkriget 1970/1971 – Utvandrerne 1969/1970 – En kärlekshistoria og Misshandlingen 1968/1969 – Den vita sporten 1967/1968 – Hugo och Josefin 1966/1967 – Persona 1965/1966 – Heja Roland! 1964/1965 – Bröllopsbesvär 1963/1964 – Tystnaden

Vinnere av filmprisen Guldbagge i kategorien Beste film vises nedenfor: 2021 – Clara Sola 2020 – Spring Uje spring 2019 – And Then We Danced 2018 – Gräns 2017 – The Nile Hilton Incident 2016 – Jätten 2015 – Efterskalv 2014 – Turist 2013 – Återträffen 2012 – Äta sova dö 2011 – Apflickorna 2010 – Sebbe 2009 – Menn som hater kvinner 2008 – Maria Larssons evige øyeblikk 2007 – Du levande 2006 – Förortsungar 2005 – Ninas resa 2004 – Masjävlar 2003 – Ondskan 2002 – Lilja 4-ever 2001 – Så vit som en snö 2000 – Sånger från andra våningen 1999 – Tsatsiki, morsan och polisen 1998 – Fucking Åmål 1997 – Tic Tac 1996 – Hamsun 1995 – Lust och fägring stor 1994 – En pizza i Jordbro 1993 – Kådisbellan 1992 – Änglagård 1991 – Il Capitano 1990 – God aften, herr Wallenberg 1989 – Miraklet i Valby 1988 – Vid vägen og Tillbaka till Ararat 1987 – Pelle Erobreren 1986 – Offret 1985 – Mitt liv som hund 1984 – Smärtgränsen 1982/1983 – Fanny og Alexander 1981/1982 – Den enfaldige mördaren 1980/1981 – Barnens ö 1979/1980 – Mannen som blev miljonär 1978/1979 – Ett anständigt liv 1977/1978 – Picassos eventyr 1976/1977 – Mannen på taket 1975/1976 – Släpp fångarne loss – det är vår! 1974/1975 – Det sista äventyret 1973/1974 – En handfull kärlek 1972/1973 – Viskningar och rop 1971/1972 – Äppelkriget 1970/1971 – Utvandrerne 1969/1970 – En kärlekshistoria og Misshandlingen 1968/1969 – Den vita sporten 1967/1968 – Hugo och Josefin 1966/1967 – Persona 1965/1966 – Heja Roland! 1964/1965 – Bröllopsbesvär 1963/1964 – Tystnaden == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Vinnere av filmprisen Guldbagge i kategorien Beste film vises nedenfor:

https://no.wikipedia.org/wiki/Nathilde_Overrein_Rapp

2023-02-04

Nathilde Overrein Rapp

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske filmregissører']

Nathilde Overrein Rapp (født 10. juni 1969) er en norsk regissør med blant annet utdanning fra filmskolen i Łódź, Polen. Hun vant pris for avgangsfilmen Tidewater på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Hun bor og jobber i London.

Nathilde Overrein Rapp (født 10. juni 1969) er en norsk regissør med blant annet utdanning fra filmskolen i Łódź, Polen. Hun vant pris for avgangsfilmen Tidewater på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Hun bor og jobber i London. == Eksterne lenker == (en) Nathilde Overrein Rapp på Internet Movie Database (en) Nathilde Overrein Rapp hos The Movie Database

Nathilde Overrein Rapp (født 10. juni 1969) er en norsk regissør med blant annet utdanning fra filmskolen i Łódź, Polen.

https://no.wikipedia.org/wiki/You_Can%E2%80%99t_Imagine_How_Much_Fun_We%E2%80%99re_Having

2023-02-04

You Can’t Imagine How Much Fun We’re Having

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosphere-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005']

You Can't Imagine How Much Fun We're Having er Atmospheres fjerde studioalbum, utgitt 4. oktober 2005.

You Can't Imagine How Much Fun We're Having er Atmospheres fjerde studioalbum, utgitt 4. oktober 2005. == Sporliste == «The Arrival» – 4:27 «Panic Attack» – 4:37 «Watch Out» – 4:14 «Musical Chairs» – 3:52 «Say Hey There» – 4:29 «Hockey Hair» – 2:53 «Bam» – 2:12 «Pour Me Another» – 4:49 «Smart Went Crazy» – 3:38 «Angelface» – 4:00 «That Night» – 2:41 «Get Fly» – 4:45 «Little Man» – 4:14 == Eksterne lenker == (en) You Can't Imagine How Much Fun We're Having på Discogs (en) You Can't Imagine How Much Fun We're Having på MusicBrainz (en) You Can't Imagine How Much Fun We're Having på AllMusic Rhymesayers Entertainment Amazon

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Margaret_Atwood

2023-02-04

Margaret Atwood

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske forfattere', 'Kategori:Canadiske novellister', 'Kategori:Canadiske science fiction-forfattere', 'Kategori:Friedenspreis des Deutschen Buchhandels', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Personer fra Ottawa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Margaret Eleanor «Peggy» Atwood (født 18. november 1939 i Ottawa i Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist. Hun nevnes ofte som kandidat til Nobels litteraturpris. Attwood ble for 2017 tildelt de tyske bokhandlernes fredspris.

Margaret Eleanor «Peggy» Atwood (født 18. november 1939 i Ottawa i Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist. Hun nevnes ofte som kandidat til Nobels litteraturpris. Attwood ble for 2017 tildelt de tyske bokhandlernes fredspris. == Liv og virke == === Bakgrunn === Margaret Atwoods foreldre møttes da Carl Edmund Atwood studerte entomologi og Margaret Dorothy Killam studerte for å bli nutrisjonist. Begge var fra Nova Scotia. De fikk tre barn: Harold Leslie i 1937, Margaret i 1939 og Ruth i 1951. I og med farens viktige arbeide for å trygge skogbruket, som styrket Canadas økonomi under andre verdenskrig, da han studerte insekter i nordlige Quebec, reiste familien til villmarken, der de to eldre søsknene vokste opp om somrene. Vintrene ble tilbagt i forskjellige byer. I denne periode ble bøker en av de få fritidssyslene. Søsknene begynte også å tegne egne serier, men hun lærte seg også å padle og svømme, og hun lærte seg å nyte villmarken. Hennes tilnavn var Peggy.Atwood begynte på skolen i Toronto da hun var åtte år. Hennes store utfordring var ikke mobbing (trass i skildringen i romanen Cat's Eye), men møtet med jevnaldrende jenter som var mer snobbete og mindre vant med skogslivet. På grunn av vanene fra sin hjemmeskolering avanserte hun raskere i klassene. Men hun hadde arvet en et hjertefeil som gjorde at hun ofte var trett.Det var i den perioden at hun bestemte seg for å bli forfatter, men ettersom foreldrene var forskere ville de at hun skulle lese videre og hun var forberedt på å ha et arbeide for å forsørge seg. Derfor studerte hun botanikk, zoologi og kjemi. Dessuten studerte hun ved University of Toronto, og tok bachelor i engelsk, samtidig som hun fortsatte å skrive – «tvangsmessig, dårlig, håpefullt». Professor Northrop Frye overbeviste Atwood om å studere videre ved Harvard-universitetet, snarere enn å bli i Canada. === Forfatterinne === I Harvard-tiden forlovet hun seg med poeten David Donnell, som hjalp med å utgi hennes første diktsamling, Double Persephone (1961), men forlovelsen ble brutt allerede året derpå. Hun studerte den tidlige nordamerikanske litteraturs utvikling. Hun var sammenlagt ved Harvard i fire år, med ett års pause, da hun arbeidet med markedsføring. De fire årene sluttet ikke men noen eksamen, men hun skrev og fikk flere dikt publisert. Etter fem års forhold giftet hun seg i 1967 i Montréal med den amerikanske forfatteren Jim Polk. Selve brullupet sies å ha lignet den komiske bryllupsscenen i Lady Oracle (1976).I 1969 kom hennes første roman, The Edible Woman, som blant annet bygger på hennes periode med markedsføring. Den kom til i kjølvannet av den pris hun fikk for diktsamlingen The Circle Game (1966). Polk var engasjert i et forlag, og Atwood arbeidet også der. Men hans arbeidsbyrde var så stor at paret gled fra hverandre, og Atwood innledet et forhold med forfatteren Graeme Gibson, som hun flyttet ut på landet med i 1973. Paret fikk i 1976 datteren Eleanor «Jess» Atwood Gibson, noe som fikk familien til å avslutte bondelivet. Paret var svært lykkelig.Fra 1980-årene klarte Atwood å leve av sitt forfatterskap, og fikk internasjonal berømmelse. Utover det engasjerte hun seg for menneskerettigheter og i sosiale anliggender. Hun ble medlem i Amnesty International og var medgrunnlegger av den kanadiske gren av PEN. Hun engasjerte seg også for privatlivets fred i den digitale era.I 1980-årene bodde Atwood en tid i Berlin, der hun skrev den dystopiske romanen The Handmaid's Tale i håp om at dystopien ikke skulle bli virkelighet. Boken ble film i 1990 og er senere blitt overført til blant annet opera (The Handmaid's Tale) og TV-serie (The Handmaid's Tale). Under Donald Trumps tid som USAs president har Atwoods forfatterskap og særlig The Handmaid's Tale fått ny oppmerksomhet. === Om forfatterskapet === Atwood fokuserer ofte på kvinners kår, som hun berører i flere litterære sjangere, science fiction, gotiske fortellinger eller spøkelseshistorier. Hun påpeker at hun ikke oppfant feminismen, men at den på den annen side ikke skapte henne. Hun skrev likevel om mange feministiske saker innen de ble åpent drøftet, som spiseforstyrrelser. De kvinnelige rollefigurene er ofte lidende, men ikke passive. I et intervju sa hun: «Jeg begynte som en helt og holdent upolitisk forfatter, men begynte så å gjøre det alle romanforfattere og noen poeter gjør: jeg begynte å beskrive verden omkring meg.»Et særlig kjent verk er The Edible Woman (1969), som er et tragikomisk oppgjør med forbrukersamfunnet, den feministiske dannelsesromanen Surfacing (1972) og den science fiction-lignende The Handmaid's Tale (1985) som handler om et fundamentalistisk samfunn der kvinnen lenkes til kjøkkenbenken og er anvist til å ta hånd om barna (noe hun ble inspirert til etter et besøk i Iran). Blant senere romaner kan nevnes den Bookerprisbelønnede The Blind Assassin (2000) og den dystopiske fremtidsvisjonen Oryx and Crake (2003). Atwood har stor interesse for Canada, noe som merkes både når hun benytter dets miljø og atmosfære i det hun skriver, både innen fiksjon og annet. Hennes poesi kretser ofte rundt skillet mellom livet og kunsten, og mellom menneskelige og naturens skapelser. Forskere har beskrevet at dualiteten mellom livet og konsten har ført til at menneskene er isolerte fra hverandre og fra naturen. Bøker som Oryx and Crake og The year of the flood kretser rundt store økologiske katastrofer.Hun knyttes til kanadisk nasjonalisme på 1960- og 1970-tallene. I 2002 ble hennes forelesninger publisert under tittelen Negotiating with the Dead: A Writer on Writing. Hun har også skrevet om å skrive.Blant Atwoods favorittforfattere er William Shakespeare. Ved Shakespeares 400-årsjubileum skrev Atwood en versjon av hans stykke Stormen. Hun har også uttrykt beundring for blant andre Karin Blixen og Doris Lessing, samt TV-serien Game of Thrones.I 2014 gjennomførte Atwood et intervju med nobelpristakeren i litteratur, Alice Munro.Atwood har publisert flere tekster på nettstedet Wattpad, innen de så gikk til publisering, som en måte å motta feedback fra sine lesere. == Bibliografi == === Romaner === === Novellesamlinger === === Diktsamlinger === == Utmerkelser, priser og nominasjoner (utvalg) == 2018 – Order of the Companions of Honour 2017 – De tyske bokhandlernes fredspris. 2015 – Arthur Ellis Award for novellen Stone Mattress 2010 – Nelly Sachs Pris 2008 – Fyrsten av Asturias' pris for litteratur 2002 – Kortlistet til The International IMPAC Dublin Literary Award for Den blinde morderen (The Blind Assassin) 2000 – Bookerprisen for romanen Den blinde morderen (The Blind Assassin) 2000 – Hammett-prisen for Den blinde morderen (The Blind Assassin) 1998 – Kortlistet til The International IMPAC Dublin Literary Award for Alias Grace Bjørnsonordenen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Margaret Atwood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Margaret Atwood på Internet Movie Database (sv) Margaret Atwood i Svensk Filmdatabas (fr) Margaret Atwood på Allociné (en) Margaret Atwood på AllMovie (en) Margaret Atwood hos The Movie Database (en) Margaret Atwood på Discogs (en) Margaret Atwood på MusicBrainz (en) Margaret Atwood på Songkick (en) Margaret Atwood på Genius — sangtekster (en) Margaret Atwood på Twitter (en) Margaret Atwood på Facebook (en) Margaret Atwood på Instagram

Margaret Eleanor «Peggy» Atwood (født 18. november 1939 i Ottawa i Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Strictly_Leakage

2023-02-04

Strictly Leakage

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosphere-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2007']

Strictly Leakage er et uoffisielt album utgitt av hiphop-duoen Atmosphere, utgitt i desember 2007.

Strictly Leakage er et uoffisielt album utgitt av hiphop-duoen Atmosphere, utgitt i desember 2007. == Sporliste == «YGM» – 4:10 «Little Math You» – 2:46 «Full Moon» – 3:45 «The Things That Hate Us» – 2:54 «Jewelry» – 1:33 «Get It To Get Her» – 2:42 «Domestic Dog» – 3:13 «Crewed Up» – 4:31 «What They Sittin For?» – 1:17 «That's Not Beef, That's Pork» – 3:48 «The Old Style» – 2:51 «You Played Yourself» – 4:27 «Road to the Riches» – 4:44 == Eksterne lenker == Rhymesayers Entertainment Nedlastning

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Lundman

2023-02-04

Bertil Lundman

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Malmö', 'Kategori:Raseteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske antropologer']

Bertil Lundman (født 28. september 1899 i Malmö, død 5. november 1993 i Uppsala) var en svensk antropolog. Han arbeidet mye med forskning på menneskeraser.

Bertil Lundman (født 28. september 1899 i Malmö, død 5. november 1993 i Uppsala) var en svensk antropolog. Han arbeidet mye med forskning på menneskeraser. == Liv og virke == === Bakgrunn, utdannelse === Bertil Lundman var sønn av postmesteren i Malmö Fredrik Lundman og hustruen Elin, født Björkman. Han studerte ved Uppsala universitet og tok på 1920-tallet eksamener i botanikk, geografi og meteorologi. I 1935 avla han også kandidateksamen i teologi, før han i 1945 disputerte til dr.philos på avhandlinga Dalaallmogens antropologi. === Karriere, forskning === Fra 1947 til 1970 hadde han stilling i Uppsala som dosent i fysisk antropologi. Lundman gjorde modifikasjoner i datidas tradisjonelle inndeling av menneskene i raser. Under arbeidet med doktoravhandlinga, som omfatta en antropologisk undersøkelse av befolkninga i Dalarna, «oppdaga» han det han mente var en rase som hittil var ukjent i Sverige, med sannsynlig avstamming fra Cro Magnon-kulturen. Dette var den såkalte tydalsrasen, som tidligere var studert av norske antropologer. Lundman kritiserte eldre forskning basert på skallemålinger, men var likevel sjøl ikke fremmed for å benytte denne metoden. Ved undersøkelsen i Dalarna skal han – etter eget utsagn – ha brukt tall fra over 11000 målinger. Gjennom dette mente han å påvise en annen Cro Magnon-basert rase, den blonde västmanlandstypen. Med utgangspunkt i kjent materiale beskreiv Lundman Sveriges antropologiske forhold, og han søkte å spore ulike typer utseende hos samtidas befolkning bakover i tid. Han mente også å konstatere ulik skallehøyde mellom vesteuropeiske (atlantiske) og østeuropeiske (kaspiske) populasjoner. Mot slutten av karrieren interesserte Lundman seg for blodtyper og forsøkte seg på ei populasjonsinndeling basert på blodalleler. Fra 1950-tallet ble det mer og mer klart at rasebegrepet hadde lite vitenskapelig grunnlag, og Lundmans forskning ble kritisert. Han regnes som den siste svenske antropologen som baserte sine arbeider på rasisme. Etter hvert anså studentene ham mest som en original. Likevel utgav Lundman så seint som i 1977 boka The Races And Peoples Of Europe med en raseklassifikasjon av europeerne. Han delte da verdensdelens befolkning inn i disse typene (eldre betegnelser i parentes): nordid (nordisk), inkludert underrasene falid, nord-atlantid (nord-oksidental) og skandid paleo-atlantid vest-alpin øst-alpin (gorid) vest-middelhavsk (ibero-insular) berid øst-middelhavsk, inkludert underrasene saharid og pontid arabid, inkludert den syride underrasen dinarid (dinarisk), inkludert underrasene armenid og karpatid (litoral) volgid, inkludert underrasene sudetisk og pre-pontid øst-baltisk, inkludert underrasene tavastid (sub-nordid) og savolaksid skando-lappid (sør-lappid, samid) med mongoloide trekk: kumid og taigidLundman var kritisk til rasebiologen Herman Lundborg («entusiastisk men korttänkt person utan större vetenskaplig förmåga») og sin samtidige kollega, den amerikanske antropologen Carleton S. Coon («förvirrad systematik»). == Bibliografi i utvalg == Västmanlandstyper, Julläsning, Västmanlands läns tidning (1931) Folktypsundersökningar i Dalarna I-IX, Dalarnas hembygsbok (1932–38, 1940, 1946) Nordens rastyper, (1940) Jordens människoraser och folkstammar, (1943–44) Dalaallmogens antropologi (doktoravhandling), (1945) On the Origin of the Lapps, Ethnos (1946) Nutidens människoraser (1946) Raser och folkstockar i Baltoskandia (1946, 1967) Ergebnisse der anthropologischen Lappenforchung, Anthropos (1952) Umriss der Rassenkunde des Menschen in geschichtlicher Zeit (1952) Stammeskunde der Völker (1961) Blutgruppenforschung und geograpische Anthropologie (1967) The Races and Peoples of Europe (oversatt) (1977) Minnen (memoarer) (1987) Jordens folkstammar (1988) == Referanser ==

Bertil Lundman (født 28. september 1899 i Malmö, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Natalie_Wood

2023-02-04

Natalie Wood

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Oscar-nominerte skuespillere', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Natalie Wood (født Natalia Nikolaevna Zakharenko 20. juli 1938, død 29. november 1981) var en amerikansk skuespillerinne.

Natalie Wood (født Natalia Nikolaevna Zakharenko 20. juli 1938, død 29. november 1981) var en amerikansk skuespillerinne. == Tidlig liv == Natalia Nikolaevna Zakharenko ble født i San Francisco. Hennes foreldre, Maria (født Zudilova i 1912) og Nikolai Zakharenko, emigrerte fra Russland under Den russiske revolusjonen. Foreldrene møttes i San Francisco og giftet seg i den russisk-ortodokse kirken der. Moren var gravid i fjerde måned med Natalie da de giftet seg. Morfaren var en velstående fabrikkeier og familien ble av bolsjevikene ansett som landeiere og derfor suspekte. Moren og hennes familie flyktet i 1918 fra boligen i Barnaul til Harbin i dagens Kina. Morens halvbror ble myrdet av bolsjevikene. I Harbin fikk Maria i 1928 datteren Olga med en russisk-armensk offiser og utvandret til USA der hun blant annet var barnepike for den ti år yngre halvsøsteren. Morens familie skiftet navn til Gurdin. Faren Nikolai kom fra enkle kår. Farfaren var anti-bolsjevik og da han døde flyktet moren fra Vladivostok med barna til Shanghai. Fra Shanghai kom faren Nikolai seg med båt til Vancouver og videre til Montreal. Nikolai tok seg arbeid her og der, og endte til slutt i San Francisco.Moren Maria var svært ambisiøs på datterens vegne og var bestemt på at Natalie skulle bli stjerne. Natalie fikk beskjed om å sette seg på fanget til Irving Pichel som da laget film i Santa Rosa. Deretter flyttet moren familien til Hollywood. Natalie Wood ble kjent som en svært dyktig skuespiller som bare trengte ett forsøk for å spille inn en scene, one-take Natalie. Hun snakket russisk flytende.Natalie ble ofte kalt «Natasha» blant familie og venner, derav navnet Natasha Gurdin. Like etter at Natalie kom til verden, flyttet familien til nærliggende Santa Rosa i California. Det var her hun ble oppdaget, noe som førte til at familien på ny flyttet, denne gangen til Los Angeles, i håp om å sette fart på en eventuell filmkarriere for vesle Natalie. Søsteren Lana Wood (født 1946) er skuespiller og filmprodusent, og medvirket blant annet i Diamanter varer evig. == Karriere == Natalie Wood hadde sin første statistrolle bare fem år gammel i filmen Happy Land (1943). Hennes store gjennombrudd kom imidlertid med juleklassikeren Mirakelet på Manhattan (1947), og rollen ga Natalie stjernestatus over natten. Hun medvirket i over 20 filmer som barnestjerne, deriblant Tomorrow Is Forever (1946), The Ghost and Mrs. Muir (1947), The Jackpot (1950), The Star (1952) samt Just for You (1952). Som barneskuespiller ble hun kalt Wonder Child.Hun fikk arbeide med stjerner som Orson Welles, Gene Tierney, Maureen O'Hara, James Stewart, Bing Crosby og sist, men ikke minst Bette Davis. Med filmen Rotløs ungdom (1955) kom status som tenåringsidol for en ny generasjon på midten av 50-tallet, og den signaliserte et skift i Natalie sin karriere. Hun var ikke lenger den søte, uskyldige barnestjernen hun en gang hadde vært. Hun var blitt voksen og ønsket å bli behandlet deretter, noe som gjenspeilet seg i de rollene hun valgte. Filmer som På sporet (1956) med ikonet John Wayne i hovedrollen, Marjorie Morningstar (1958) med Gene Kelly i spissen samt All The Fine Young Cannibals (1960), med hennes daværende ektemann Robert Wagner som makker, var med på å gi henne et mer voksent image. Rollen som Maria i den nå velkjente klassikeren West Side Story (1961) som ble det endelige beviset på at hun hadde lagt barnestjernekarrieren på hyllen. Året etter hadde hun også hovedrollen i storfilmen Feber i blodet (1961), hvor hennes motspiller var en ung og lovende Warren Beatty. Flere store roller fulgte, som Gypsy – Stripteasedronningen (1962), Love with the Proper Stranger (1963), The Great Race (1965) og Alva – Hele byens pike (1966), før hun til slutt bestemte seg for å ta en pause fra rampelyset. Det skulle gå tre år før hun medvirket i en film igjen. Bob & Carol & Ted & Alice (1969) ble hennes comeback, og filmen ble en stor suksess. I 1970 fødte hun sin første datter, og denne begivenheten markerte begynnelsen på slutten av Natalie Wood sin lange karriere. Hun ønsket å tilbringe mer tid med sin familie, og spilte kun i et knippe filmer fra den dagen datteren ble født til den dagen hun døde i 1981. Hun var i gang med innspillingen av filmen som skulle vise seg å bli hennes siste, Prosjekt Brainstorm (1983), da hun mistet livet utenfor kysten av Santa Catalina Island, California. Filmen ble dedikert "To Natalie" til ære for henne. == Privat == Wood var gift med skuespilleren Robert Wagner i perioden 1957 til 1961, og 1972 til hun døde i 1981. Fra 1969 og frem til deres separasjon i 1971 var hun gift med britisk produsent Richard Gregson, de ble offisielt skilt i april 1972. Sammen fikk de datteren Natasha Gregson Wagner. Den 16 juli 1972 giftet hun seg på ny med Robert Wagner, hennes store kjærlighet. Ekteskapet varte frem til hun døde 29. november 1981. Sammen fikk de datteren Courtney Wagner. == Død == Wood døde i forbindelse med en tur med yachten «Splendour» der Wood, Wagner og Christopher Walken var passasjerer i tillegg til båtens kaptein. Hun forsvant fra båten 28. november og ble funnet av kystvakten død dagen etter. Dødsfallet ble opprinnelig klassifisert som en ulykke, undersøkelser over 20 år senere endret dødsfallet til «mistenkelig». Hun havnet i vannet på enn eller annen måte, men trolig ikke på egen hånd, uttalte sheriffen i Los Angeles i januar 2018. Båtens kaptein skal ha vitnet om at paret var beruset og kranglet heftig like før hun forsvant. == Filmografi == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Natalie Wood på Internet Movie Database (sv) Natalie Wood i Svensk Filmdatabas (da) Natalie Wood på Filmdatabasen (da) Natalie Wood på Scope (fr) Natalie Wood på Allociné (en) Natalie Wood på AllMovie (en) Natalie Wood hos Turner Classic Movies (en) Natalie Wood hos Rotten Tomatoes (en) Natalie Wood hos TV Guide (en) Natalie Wood hos The Movie Database

Natalie Wood (født Natalia Nikolaevna Zakharenko 20. juli 1938, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/When_Life_Gives_You_Lemons,_You_Paint_That_Shit_Gold

2023-02-04

When Life Gives You Lemons, You Paint That Shit Gold

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosphere-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008']

When Life Gives You Lemons, You Paint That Shit Gold er Atmospheres femte studioalbum, utgitt 22. april 2008 på Rhymesayers Entertainment.

When Life Gives You Lemons, You Paint That Shit Gold er Atmospheres femte studioalbum, utgitt 22. april 2008 på Rhymesayers Entertainment. == Sporliste == «Like the Rest of Us» – 3:20 «Puppets» – 3:41 «The Skinny» – 3:36 «Dreamer» – 4:04 «Shoulda Known» – 3:06 «You» – 3:14 «Painting» – 3:00 «Your Glasshouse» – 3:58 «Yesterday» – 3:23 «Guarantees» – 4:32 «Me» – 3:40 «Wild Wild Horses» – 4:14 «Can't Break» – 3:33 «The Waitress» – 3:00 «In Her Music Box» – 4:20 == Eksterne lenker == (en) When Life Gives You Lemons på Discogs (en) When Life Gives You Lemons på MusicBrainz (en) When Life Gives You Lemons på Spotify (en) When Life Gives You Lemons på AllMusic Rhymesayers Entertainment Amazon

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_Guldbaggen_i_kategorien_Beste_regi

2023-02-04

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste regi

['Kategori:Guldbagge']

Liste over vinnere av Guldbagge i kategorien Beste regi (Øvrige nominerte listes opp fra 1991) 2010. Pernilla August (Svinalängorna) Lisa Langseth (Till det som är vackert) Babak Najafi (Sebbe) 2009. Lisa Siwe (I taket lyser stjärnorna) Teresa Fabik (Prinsessa) Fredrik Edfeldt (Flickan) 2008. Tomas Alfredson (Låt den rätte komma in) Jan Troell (Maria Larssons evige øyeblikk) Ruben Östlund (De ofrivilliga) 2007. Roy Andersson (Du levande) Josef Fares (Leo) Johan Kling (Darling) 2006. Ylva Gustavsson & Catti Edfeldt (Förortsungar) Jesper Ganslandt (Farväl Falkenberg) Anders Nilsson (När mörkret faller) 2005. Ulf Malmros (Tjenare kungen) Josef Fares (Zozo) Björn Runge (Mun mot mun) 2004. Tomas Alfredson (Fyra nyanser av brunt) Maria Blom (Masjävlar) Kay Pollak (Så som i himmelen) 2003. Björn Runge (Om jag vänder mig om) Mikael Håfström (Ondskan) Kristian Petri (Detaljer) 2002. Lukas Moodysson (Lilja 4-ever) Ulf Malmros (Bäst i Sverige!) Kjell Sundvall (Grabben i graven bredvid) 2001. Jan Troell (Så vit som en snö) Mikael Håfström (Leva livet) Bille August (En sang for Martin) 2000. Roy Andersson (Sånger från andra våningen) Geir Hansteen Jörgensen (Det nya landet) Lukas Moodysson (Tillsammans) 1999. Ella Lemhagen (Tsatsiki, morsan och polisen) Anders Nilsson (Noll tolerans) Kjell Sundvall (Tomten är far till alla barnen) 1998. Lukas Moodysson (Fucking Åmål) Solveig Nordlund (Comédia Infantil) Lisa Ohlin (Veranda för en tenor) 1997. Daniel Alfredson (Tic Tac) Måns Herngren & Hannes Holm (Adam & Eva) Christina Olofson (Sanning eller konsekvens) 1996. Kjell Sundvall (Jägarna) Kjell-Åke Andersson (Juloratoriet) Ella Lemhagen (Drömprinsen - filmen om Em) 1995. Bo Widerberg (Lust och fägring stor) Kristian Petri (Sommaren) Tomas Alfredson (Bert – den siste oskulden) 1994. Ulf Hultberg & Åsa Faringer (Pumans dotter) Catti Edfeldt (Sixten) Rainer Hartleb (En pizza i Jordbro) 1993. Clas Lindberg (Pariserhjulet) Daniel Alfredson (Mannen på balkongen) Åke Sandgren (Kådisbellan) 1992. Colin Nutley (Änglagård) Kjell-Åke Andersson (Min store tjukke far) Bille August (Den goda viljan) 1991. Anders Grönros (Agnes Cecilia - en sällsam historia) Susanne Bier (Freud flyttar hemifrån...) Clas Lindberg (Underjordens hemlighet) 1990. Kjell Grede (God aften, herr Wallenberg) 1989. Åke Sandgren (Miraklet i Valby) 1988. Max von Sydow (Vid vägen) 1987. Kjell Grede (Hip Hip Hurra!) 1986. Suzanne Osten (Bröderna Mozart) 1985. Hasse Alfredson (Falsk som vatten) 1984. Hrafn Gunnlaugsson (Korpen flyger) 1982/83. Ingmar Bergman (Fanny og Alexander) 1981/82. Hasse Alfredson (Den enfaldige mördaren) 1980/81. Kay Pollak (Barnens ö) 1979/80. 1978/79. Stefan Jarl (Ett anständigt liv) 1977/78. Olle Hellbom (Bröderna Lejonhjärta) 1976/77. Marianne Ahrne (Långt borta och nära) 1975/76. Jan Halldoff (Polare) 1974/75. Hasse Alfredson (Ägget är löst!) 1973/74. Vilgot Sjöman (En handfull kärlek) 1972/73. Johan Bergenstråhle (Jag heter Stelios) 1971/72. Tage Danielsson (Äppelkriget) 1970/71. 1969/70. Lars Lennart Forsberg (Misshandlingen) 1968/69. Bo Widerberg (Ådalen 31) 1967/68. Kjell Grede (Hugo och Josefin) 1966/67. Jan Troell (Här har du ditt liv) 1965/66. Alf Sjöberg (Ön) 1964/65. Arne Sucksdorff (Mitt hem är Copacabana) 1963/64. Ingmar Bergman (Tystnaden)

Liste over vinnere av Guldbagge i kategorien Beste regi (Øvrige nominerte listes opp fra 1991) 2010. Pernilla August (Svinalängorna) Lisa Langseth (Till det som är vackert) Babak Najafi (Sebbe) 2009. Lisa Siwe (I taket lyser stjärnorna) Teresa Fabik (Prinsessa) Fredrik Edfeldt (Flickan) 2008. Tomas Alfredson (Låt den rätte komma in) Jan Troell (Maria Larssons evige øyeblikk) Ruben Östlund (De ofrivilliga) 2007. Roy Andersson (Du levande) Josef Fares (Leo) Johan Kling (Darling) 2006. Ylva Gustavsson & Catti Edfeldt (Förortsungar) Jesper Ganslandt (Farväl Falkenberg) Anders Nilsson (När mörkret faller) 2005. Ulf Malmros (Tjenare kungen) Josef Fares (Zozo) Björn Runge (Mun mot mun) 2004. Tomas Alfredson (Fyra nyanser av brunt) Maria Blom (Masjävlar) Kay Pollak (Så som i himmelen) 2003. Björn Runge (Om jag vänder mig om) Mikael Håfström (Ondskan) Kristian Petri (Detaljer) 2002. Lukas Moodysson (Lilja 4-ever) Ulf Malmros (Bäst i Sverige!) Kjell Sundvall (Grabben i graven bredvid) 2001. Jan Troell (Så vit som en snö) Mikael Håfström (Leva livet) Bille August (En sang for Martin) 2000. Roy Andersson (Sånger från andra våningen) Geir Hansteen Jörgensen (Det nya landet) Lukas Moodysson (Tillsammans) 1999. Ella Lemhagen (Tsatsiki, morsan och polisen) Anders Nilsson (Noll tolerans) Kjell Sundvall (Tomten är far till alla barnen) 1998. Lukas Moodysson (Fucking Åmål) Solveig Nordlund (Comédia Infantil) Lisa Ohlin (Veranda för en tenor) 1997. Daniel Alfredson (Tic Tac) Måns Herngren & Hannes Holm (Adam & Eva) Christina Olofson (Sanning eller konsekvens) 1996. Kjell Sundvall (Jägarna) Kjell-Åke Andersson (Juloratoriet) Ella Lemhagen (Drömprinsen - filmen om Em) 1995. Bo Widerberg (Lust och fägring stor) Kristian Petri (Sommaren) Tomas Alfredson (Bert – den siste oskulden) 1994. Ulf Hultberg & Åsa Faringer (Pumans dotter) Catti Edfeldt (Sixten) Rainer Hartleb (En pizza i Jordbro) 1993. Clas Lindberg (Pariserhjulet) Daniel Alfredson (Mannen på balkongen) Åke Sandgren (Kådisbellan) 1992. Colin Nutley (Änglagård) Kjell-Åke Andersson (Min store tjukke far) Bille August (Den goda viljan) 1991. Anders Grönros (Agnes Cecilia - en sällsam historia) Susanne Bier (Freud flyttar hemifrån...) Clas Lindberg (Underjordens hemlighet) 1990. Kjell Grede (God aften, herr Wallenberg) 1989. Åke Sandgren (Miraklet i Valby) 1988. Max von Sydow (Vid vägen) 1987. Kjell Grede (Hip Hip Hurra!) 1986. Suzanne Osten (Bröderna Mozart) 1985. Hasse Alfredson (Falsk som vatten) 1984. Hrafn Gunnlaugsson (Korpen flyger) 1982/83. Ingmar Bergman (Fanny og Alexander) 1981/82. Hasse Alfredson (Den enfaldige mördaren) 1980/81. Kay Pollak (Barnens ö) 1979/80. 1978/79. Stefan Jarl (Ett anständigt liv) 1977/78. Olle Hellbom (Bröderna Lejonhjärta) 1976/77. Marianne Ahrne (Långt borta och nära) 1975/76. Jan Halldoff (Polare) 1974/75. Hasse Alfredson (Ägget är löst!) 1973/74. Vilgot Sjöman (En handfull kärlek) 1972/73. Johan Bergenstråhle (Jag heter Stelios) 1971/72. Tage Danielsson (Äppelkriget) 1970/71. 1969/70. Lars Lennart Forsberg (Misshandlingen) 1968/69. Bo Widerberg (Ådalen 31) 1967/68. Kjell Grede (Hugo och Josefin) 1966/67. Jan Troell (Här har du ditt liv) 1965/66. Alf Sjöberg (Ön) 1964/65. Arne Sucksdorff (Mitt hem är Copacabana) 1963/64. Ingmar Bergman (Tystnaden) == Eksterne lenker == Svenska Filminstitutet

Liste over vinnere av Guldbagge i kategorien Beste regi

https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Juslenius

2023-02-04

Daniel Juslenius

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1752', 'Kategori:Finske forfattere', 'Kategori:Finske leksikografer', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1676', 'Kategori:Lutherske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Virmo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Daniel Juslenius (født 1676 i Virmo, død 1752 i Skara) var en finsk luthersk biskop og forfatter. Han er kjent for å ha gitt ut den første større ordbok på finsk i 1745. Fra han var i tenårene tok han flere former for utdannelse. Han begynte på en læreanstalt i Åbo. I en tid var han også med og seilte på brorens skute. I 1700 utgav han et verk som tok for seg lokalhistorie. Siden ble han kjent for sine historiske beretninger om finnene.

Daniel Juslenius (født 1676 i Virmo, død 1752 i Skara) var en finsk luthersk biskop og forfatter. Han er kjent for å ha gitt ut den første større ordbok på finsk i 1745. Fra han var i tenårene tok han flere former for utdannelse. Han begynte på en læreanstalt i Åbo. I en tid var han også med og seilte på brorens skute. I 1700 utgav han et verk som tok for seg lokalhistorie. Siden ble han kjent for sine historiske beretninger om finnene. == Referanser == == Kilder == «Daniel Juslenius». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4474-1416928957080.

Daniel Juslenius (født 1676 i Virmo, død 1752 i Skara) var en finsk luthersk biskop og forfatter. Han er kjent for å ha gitt ut den første større ordbok på finsk i 1745.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_kuhli%C3%A5l

2023-02-04

Svart kuhliål

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1822', 'Kategori:Iktyologistubber', 'Kategori:Sandsmetter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Svart kuhliål er en art i gruppen smerlinger. Det er en liten, avlang fisk som er beslektet med kuhliål. Den blir ca. 5,9 cm lang. Den finnes i Bangladesh, Burma og India, hvor den lever i sakteflytende elver med sandbunn.

Svart kuhliål er en art i gruppen smerlinger. Det er en liten, avlang fisk som er beslektet med kuhliål. Den blir ca. 5,9 cm lang. Den finnes i Bangladesh, Burma og India, hvor den lever i sakteflytende elver med sandbunn. == Eksterne lenker == (en) Svart kuhliål – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Svart kuhliål i Encyclopedia of Life (en) Svart kuhliål i Global Biodiversity Information Facility (en) Svart kuhliål hos FishBase (en) Svart kuhliål hos ITIS (en) Svart kuhliål hos NCBI (en) Kategori:Pangio pangia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Pangio pangia – detaljert informasjon på Wikispecies (no) Svart Kuhliiål - akvaforum.no (en) Pangio pangia (Hamilton, 1822) - FishBase

Svart kuhliål er en art i gruppen smerlinger.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Corneille

2023-02-04

Pierre Corneille

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Medlemmer av Académie française', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rouen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Pierre Corneille (født 6. juni 1606, død 1. oktober 1684) var en av de tre store franske dramatikere på 1600-tallet, sammen med Molière og Racine. Han er blitt vurdert som grunnleggeren av den franske klassiske tragedien. Han produserte skuespill i bortimot 40 år, og hans kanskje mest fremstående verk er tragikomedien Le Cid fra 1636. Allerede i dette dramaet utformet Corneille den psykologiske konflikttype som han siden benyttet til fulle: kollisjonen mellom erotisk lidenskap og tyngende plikt.

Pierre Corneille (født 6. juni 1606, død 1. oktober 1684) var en av de tre store franske dramatikere på 1600-tallet, sammen med Molière og Racine. Han er blitt vurdert som grunnleggeren av den franske klassiske tragedien. Han produserte skuespill i bortimot 40 år, og hans kanskje mest fremstående verk er tragikomedien Le Cid fra 1636. Allerede i dette dramaet utformet Corneille den psykologiske konflikttype som han siden benyttet til fulle: kollisjonen mellom erotisk lidenskap og tyngende plikt. == Liv og virke == Corneille var advokat av yrke, og levde som embetsmann i Rouen til 1662, da han flyttet til Paris. I 1647 ble han medlem av Académie française. Virksomheten som dramatiker innledet Corneille med en rekke komedier, hvorav den første, Melite, ble oppført i 1629. I valg av temaer skiller han seg ikke særlig fra sine forgjengere, men utmerker seg fremfor disse med en mer sinnrikt spunnet intrige. Fram til sitt førte mesterverk, dramaet Le Cid i 1936, skrev han minst et drama i året innenfor ulike sjangre, men kun en av dem var en tragedie, Médée. Etter mønster fra spansk dramatisk litteratur skrev Corneille i 1636 dramaet Le Cid, inspirert av et verk av Guillén de Castro, som ble epokegjørende for utviklingen av det franske dramaet. Stykket ble satt opp i 1637 med den store skuespilleren Montdory hovedrollen. Stykket er bygd rundt et spansk drama om den spanske nasjonalheltens kamp mot muslimene. Emnet er romantisk slik tragikomedien var. Det ble også svært godt mottatt blant publikum, og stykket popularitet fikk forfatteren til å kreve høyere andel av inntektene. Det ble tatt ille opp av skuespillerne. Den i utgangspunktet banale feiden ble løftet opp til et litterært og prinsipielt plan av en bror av romanforfatterinnen Madeleine de Scudéry, som gransket dramaet i henhold den strenge, aristoteliske estetikken. Corneille svarte arrogant, og fikk opinionen mot seg. Pamflettkrigen raste, og Scudéry appellerte til kardinal Richelieu. Den mektige kardinalen oppfattet Corneille som en bråkmaker; han forbød videre polemikk og krevde at det nylig (1635) stiftede Académie française skulle gi ham en irettesettelse. Akademiet fordømte således stykkets regelbrudd; tidens enhet var bare formelt og tilsynelatende overholdt, og lignende «feil».Etter akademiets dom holdt Corneille seg krenket taus i tre år før han vendte tilbake. Han viste at han hadde lært sin lekse ved å dedikere sitt neste stykke til Richelieu, som nådig tok imot unnskyldningen. Dette dramaet, Horace (1640), var en nesten regelbundet, og hadde handling fra Romas historie. Suksessen var like stor som tidligere. Med Cinna (1640-1641) overvant tidligere motstandere, og etter martyrdramaet Polyeucte (1641-1642) ble han anerkjent som Frankrikes største dramatiker. Disse fire dramaene tilhører i dag det stående repertoar på den nasjonale franske scene og studeres i skolene.Han skrev også om teaterets teori og teknikk, blant annet i verk som Les trois Discours sur le poème dramatique (1660). == Bibliografi == Mélite (1629) Clitandre (1630–31) La Veuve (1631) La Galerie du Palais (1631–32) La Suivante (1634) La Place royale (1633–34) Médée (1635) L'Illusion comique (1636) Le Cid (1637) Horace (1640) Cinna (1640-41) Polyeucte (1642) La Mort de Pompée (1643) Le Menteur (1643) Rodogune (1644) La Suite du Menteur (1645) Théodore (1645) Héraclius (1647) Don Sanche d'Aragon (1650) Andromède (1650) Nicomède (1651) Pertharite (1651) L'Imitation de Jésus-Christ (1656) Oedipe (1659) Trois Discours sur le poème dramatique (1660) La Toison d'or (1660) Sertorius (1662) Othon (1664) Agésilas (1666) Attila (1667) Tite et Bérénice (1670) Psyché (sammen med Molière og Philippe Quinault, 1671) Pulchérie (1672) Suréna (1674) == Referanser == == Litteratur == Ekstein, Nina (2007): Corneille's Irony. Charlottesville: Rookwood Press. Harrison, Helen (1996): Pistoles/Paroles: Money and Language in Seventeenth-Century French Comedy. Charlottesville: Rookwood Press. Hubert, J. D. (1997): Corneille's Performative Metaphors. Charlottesville: Rookwood Press. Nelson, Robert J. (1963): Corneille: His Heroes and Their Worlds. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. == Eksterne lenker == (en) Pierre Corneille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Pierre Corneille – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Pierre Corneille på Internet Movie Database (fr) Pierre Corneille på Allociné (en) Pierre Corneille hos The Movie Database (en) Pierre Corneille hos Internet Broadway Database (en) Pierre Corneille på Discogs (en) Pierre Corneille på MusicBrainz (en) Monologer fra Corneilles skuespill (en) Biografisk informasjon (fr) Bibliografi, biografi, analyser, handling

| fsted = Rouen

https://no.wikipedia.org/wiki/Etterstad_videreg%C3%A5ende_skole

2023-02-04

Etterstad videregående skole

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1890 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1964', 'Kategori:Fagopplæring', 'Kategori:Platou arkitekter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i bydel Gamle Oslo', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1890', 'Kategori:Videregående skoler i Oslo']

Etterstad videregående skole er en videregående skole på Etterstad i bydel Gamle Oslo i Oslo. Skolen ble etablert som Christiania maritime skole i 1890, da beliggende på Grünerløkka. Skolen fikk senere navnet Oslo maskinistskole, før den ble Oslo teknisk-maritime skole (OTMS) i 1957. 1. januar 2001 ble Oslo kokk- og stuertskole (OKSS) slått sammen med OTMS, og den nye skolen fikk da dagens navn, Etterstad videregående skole. Dagens bygninger er tegnet av Frithjof Stoud Platou og oppført i 1964. Skolen fikk i 2004 et tilbygg med blant annet et nytt bibliotek. Skolen fikk også rehabilitering av de gamle lokalene i 2007. Skolen tilbyr programfagene elektrofag, restaurant- og matfag, service og samferdsel og teknikk og industriell produksjon. Skolen har lang historie med tilbud innen de maritime og tekniske fagene, samt restaurant- og matfag. Skolen driver restauranten «Neptun» og en delikatessebutikk, «Skolens delikatesseutsalg», i Biskop Jens Nielssøns gate 10, ved krysset til Etterstadsletta og en rundkjøring som leder til Strømsveien. Det første OBOS borettslaget Etterstad 1 ligger like over gaten, Etterstadsletta. Det er kort avstand til Helsfyr stasjon. Fra 2014 fikk skolen en avdeling på Sogn, i verkstedsbygget til nedlagte Sogn videregående skole under navnet Etterstad videregående skole, avdeling Ullevål.

Etterstad videregående skole er en videregående skole på Etterstad i bydel Gamle Oslo i Oslo. Skolen ble etablert som Christiania maritime skole i 1890, da beliggende på Grünerløkka. Skolen fikk senere navnet Oslo maskinistskole, før den ble Oslo teknisk-maritime skole (OTMS) i 1957. 1. januar 2001 ble Oslo kokk- og stuertskole (OKSS) slått sammen med OTMS, og den nye skolen fikk da dagens navn, Etterstad videregående skole. Dagens bygninger er tegnet av Frithjof Stoud Platou og oppført i 1964. Skolen fikk i 2004 et tilbygg med blant annet et nytt bibliotek. Skolen fikk også rehabilitering av de gamle lokalene i 2007. Skolen tilbyr programfagene elektrofag, restaurant- og matfag, service og samferdsel og teknikk og industriell produksjon. Skolen har lang historie med tilbud innen de maritime og tekniske fagene, samt restaurant- og matfag. Skolen driver restauranten «Neptun» og en delikatessebutikk, «Skolens delikatesseutsalg», i Biskop Jens Nielssøns gate 10, ved krysset til Etterstadsletta og en rundkjøring som leder til Strømsveien. Det første OBOS borettslaget Etterstad 1 ligger like over gaten, Etterstadsletta. Det er kort avstand til Helsfyr stasjon. Fra 2014 fikk skolen en avdeling på Sogn, i verkstedsbygget til nedlagte Sogn videregående skole under navnet Etterstad videregående skole, avdeling Ullevål. == Oslo kokk- og stuertskole == Oslo kokk- og stuertskole (OKSS) ble etablert i 1957, og slått sammen med OTMS til Etterstad vgs i 2001. == Rektorer == Bjarne Asgrimplass (2002-2018 til Stovner videregående skole) Elin Stavrum (2018- fra Persbråten videregående skole) == Eksterne lenker == Skolens nettsider

| type=Videregående skole

https://no.wikipedia.org/wiki/Pangio

2023-02-04

Pangio

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias fisker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Edward Blyth', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Sandsmetter', 'Kategori:Sør-Asias fauna', 'Kategori:Sørøst-Asias fauna', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Pangio er en gruppe smerlinger. I eldre litteratur går gruppen under navnet Acanthophthalmus. De er små ferskvannsfisker med en ormeformet kropp. De fleste artene er utbredt i Indokina og på Sundaøyene vest for Wallacelinjen, men det er også fire arter i India.Den mest kjente arten er kuhliål, som er en populær akvariefisk. Det er imidlertid flere av Pangio-artene som selges under dette navnet.

Pangio er en gruppe smerlinger. I eldre litteratur går gruppen under navnet Acanthophthalmus. De er små ferskvannsfisker med en ormeformet kropp. De fleste artene er utbredt i Indokina og på Sundaøyene vest for Wallacelinjen, men det er også fire arter i India.Den mest kjente arten er kuhliål, som er en populær akvariefisk. Det er imidlertid flere av Pangio-artene som selges under dette navnet. == Arter == Det er nå 32 anerkjente arter i slekten: Kuhliål (Pangio kuhlii) Svart kuhliål (Pangio pangia) Pangio agma Pangio alcoides Pangio alternans Pangio ammophila Pangio anguillaris Pangio apoda Pangio atactos Pangio bitaimac Pangio cuneovirgata Pangio doriae Pangio elongata Pangio filinaris Pangio fusca Pangio goaensis Pangio incognito Pangio lidi Pangio longimanus Pangio lumbriciformis Pangio malayana Pangio mariarum Pangio muraeniformis Pangio myersi Pangio oblonga Pangio piperata Pangio pulla Pangio robiginosa Pangio semicincta Pangio shelfordii Pangio signicauda Pangio superba == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Pangio – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Pangio i Encyclopedia of Life (en) Pangio i Global Biodiversity Information Facility (en) Pangio hos ITIS (en) Pangio hos NCBI (en) Kategori:Pangio – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Pangio – detaljert informasjon på Wikispecies «Pangio». FishBase. Four new kuhli loaches described - Practical Fishkeeping

se teksten

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_Guldbaggen_i_kategorien_Beste_kvinnelige_hovedrolle

2023-02-04

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste kvinnelige hovedrolle

['Kategori:Guldbagge']

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste kvinnelige hovedrolle (Øvrige nominerte listes opp fra 1991) 2013. Edda Magnason (Monica Z) Anna Odell (Återträffen) Gunilla Röör (En gång om året) 2012. Nermina Lukac (Äta sova dö) Pernilla August (Call Girl) Linda Molin (Bitchkram) 2011. Ann Petrén (Happy End) Helen Sjöholm (Simon och ekarna) Magdalena Poplawska (Between 2 Fires) 2010. Alicia Vikander (Till det som är vackert) Noomi Rapace (Skyggesiden) Pernilla August (Miss Kicki) 2009. Noomi Rapace (Menn som hater kvinner) Malin Crépin (I skuggan av värmen) Stina Ekblad (Det enda rationella) 2008. Maria Heiskanen (Maria Larssons evige øyeblikk) Lena Endre (Himmelens hjerte) Cecilia Milocco (De ofrivilliga) 2007. Sofia Ledarp (Den man älskar) Julia Högberg (Den nya människan) Michelle Meadows (Darling) 2006. Haddy Jallow (Säg att du älskar mig) Oldoz Javidi (När mörkret faller) Amanda Ooms (Sök) 2005. Maria Lundqvist (Den beste av mødre) Tuva Novotny (Fyra veckor i juli) Amanda Ooms (Harrys döttrar) 2004. Maria Kulle (Fyra nyanser av brunt) Frida Hallgren (Så som i himmelen) Sofia Helin (Masjävlar) 2003. Ann Petrén (Om jag vänder mig om) Pernilla August (Detaljer) Livia Millhagen (Miffo) 2002. Oksana Akinsjina (Lilja 4-ever) Elisabet Carlsson (Grabben i graven bredvid) Tuva Novotny (Den osynlige) 2001. Viveka Seldahl (En sang for Martin) Maria Lundqvist (Familjehemligheter) Helena Bergström (Sprängaren) 2000. Lena Endre (Trolösa) Sara Sommerfeld (Vingar av glas) Lia Boysen (Det nya landet) 1999. Katarina Ewerlöf (Tomten är far till alla barnen) Harriet Andersson (Happy End) Regina Lund (Sjön) 1998. Alexandra Dahlström & Rebecka Liljeberg (Fucking Åmål) Lena Endre (Sanna ögonblick) Anna Wallander (Hela härligheten) 1997. Johanna Sällström (Under ytan) Camilla Lundén (Spring för livet) Lena Endre (Spring för livet) 1996. Ghita Nørby (Hamsun) Gunilla Nyroos (Rusar i hans famn) Lina Englund (Vinterviken) 1995. Gunilla Röör (Sommaren) Marika Lagercrantz (Lust och fägring stor) Stina Ekblad (Pensionat Oskar) 1994. Suzanne Reuter (Yrrol) Angeles Cruz (Pumans dotter) Viveka Seldahl (Änglagård – sommeren etter) 1993. Helena Bergström (Pariserhjulet & Sista dansen) Basia Frydman (Kådisbellan) Marika Lagercrantz (Drømmen om Rita og Morfars resa) 1992. Pernilla August (Den goda viljan) Helena Bergström (Änglagård) Tova Magnusson Norling (Svart Lucia) 1991. Gunilla Röör (Freud flyttar hemifrån...) Ghita Nørby (Freud flyttar hemifrån) Gloria Tapia (Agnes Cecilia - en sällsam historia) 1990. Malin Ek (Skyddsängeln) 1989. Viveka Seldahl (S/Y Glädjen) 1988. Lena T. Hansson (Livsfarlig glädje) 1987. Lene Brøndum (Hip hip hurra!) 1986. Stina Ekblad (Amorosa & Ormens väg på hälleberget) 1985. Malin Ek (Falsk som vatten) 1984. Gunilla Nyroos (Berget på månens baksida) 1982/83. Malin Ek (Mamma) & Kim Anderzon (Andra dansen) 1981/82. Sunniva Lindekleiv, Lise Fjeldstad & Rønnaug Alten (Liten Ida) 1980/81. Gunn Wållgren (Sally och friheten) 1979/80. 1978/79. Sif Ruud (En vandring i solen) 1977/78. Lil Terselius (Den allvarsamma leken) 1976/77. Birgitta Valberg (Paradistorg) 1975/76. Margaretha Krook (Släpp fångarne loss – det är vår!) 1974/75. Lis Nilheim (Maria) 1973/74. Inga Tidblad (Pistolen) 1972/73. Harriet Andersson (Viskningar och rop) 1971/72. Monica Zetterlund (Äppelkriget & Nybyggarna) 1970/71. 1969/70. Anita Ekström (Jänken) 1968/69. Liv Ullmann (Skammen) 1967/68. Lena Nyman (Jag är nyfiken - gul & Jag är nyfiken - blå) 1966/67. Bibi Andersson (Persona) 1965/66. Christina Schollin (Ormen) 1964/65. Eva Dahlbeck (Kattorna) 1963/64. Ingrid Thulin (Tystnaden)

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste kvinnelige hovedrolle (Øvrige nominerte listes opp fra 1991) 2013. Edda Magnason (Monica Z) Anna Odell (Återträffen) Gunilla Röör (En gång om året) 2012. Nermina Lukac (Äta sova dö) Pernilla August (Call Girl) Linda Molin (Bitchkram) 2011. Ann Petrén (Happy End) Helen Sjöholm (Simon och ekarna) Magdalena Poplawska (Between 2 Fires) 2010. Alicia Vikander (Till det som är vackert) Noomi Rapace (Skyggesiden) Pernilla August (Miss Kicki) 2009. Noomi Rapace (Menn som hater kvinner) Malin Crépin (I skuggan av värmen) Stina Ekblad (Det enda rationella) 2008. Maria Heiskanen (Maria Larssons evige øyeblikk) Lena Endre (Himmelens hjerte) Cecilia Milocco (De ofrivilliga) 2007. Sofia Ledarp (Den man älskar) Julia Högberg (Den nya människan) Michelle Meadows (Darling) 2006. Haddy Jallow (Säg att du älskar mig) Oldoz Javidi (När mörkret faller) Amanda Ooms (Sök) 2005. Maria Lundqvist (Den beste av mødre) Tuva Novotny (Fyra veckor i juli) Amanda Ooms (Harrys döttrar) 2004. Maria Kulle (Fyra nyanser av brunt) Frida Hallgren (Så som i himmelen) Sofia Helin (Masjävlar) 2003. Ann Petrén (Om jag vänder mig om) Pernilla August (Detaljer) Livia Millhagen (Miffo) 2002. Oksana Akinsjina (Lilja 4-ever) Elisabet Carlsson (Grabben i graven bredvid) Tuva Novotny (Den osynlige) 2001. Viveka Seldahl (En sang for Martin) Maria Lundqvist (Familjehemligheter) Helena Bergström (Sprängaren) 2000. Lena Endre (Trolösa) Sara Sommerfeld (Vingar av glas) Lia Boysen (Det nya landet) 1999. Katarina Ewerlöf (Tomten är far till alla barnen) Harriet Andersson (Happy End) Regina Lund (Sjön) 1998. Alexandra Dahlström & Rebecka Liljeberg (Fucking Åmål) Lena Endre (Sanna ögonblick) Anna Wallander (Hela härligheten) 1997. Johanna Sällström (Under ytan) Camilla Lundén (Spring för livet) Lena Endre (Spring för livet) 1996. Ghita Nørby (Hamsun) Gunilla Nyroos (Rusar i hans famn) Lina Englund (Vinterviken) 1995. Gunilla Röör (Sommaren) Marika Lagercrantz (Lust och fägring stor) Stina Ekblad (Pensionat Oskar) 1994. Suzanne Reuter (Yrrol) Angeles Cruz (Pumans dotter) Viveka Seldahl (Änglagård – sommeren etter) 1993. Helena Bergström (Pariserhjulet & Sista dansen) Basia Frydman (Kådisbellan) Marika Lagercrantz (Drømmen om Rita og Morfars resa) 1992. Pernilla August (Den goda viljan) Helena Bergström (Änglagård) Tova Magnusson Norling (Svart Lucia) 1991. Gunilla Röör (Freud flyttar hemifrån...) Ghita Nørby (Freud flyttar hemifrån) Gloria Tapia (Agnes Cecilia - en sällsam historia) 1990. Malin Ek (Skyddsängeln) 1989. Viveka Seldahl (S/Y Glädjen) 1988. Lena T. Hansson (Livsfarlig glädje) 1987. Lene Brøndum (Hip hip hurra!) 1986. Stina Ekblad (Amorosa & Ormens väg på hälleberget) 1985. Malin Ek (Falsk som vatten) 1984. Gunilla Nyroos (Berget på månens baksida) 1982/83. Malin Ek (Mamma) & Kim Anderzon (Andra dansen) 1981/82. Sunniva Lindekleiv, Lise Fjeldstad & Rønnaug Alten (Liten Ida) 1980/81. Gunn Wållgren (Sally och friheten) 1979/80. 1978/79. Sif Ruud (En vandring i solen) 1977/78. Lil Terselius (Den allvarsamma leken) 1976/77. Birgitta Valberg (Paradistorg) 1975/76. Margaretha Krook (Släpp fångarne loss – det är vår!) 1974/75. Lis Nilheim (Maria) 1973/74. Inga Tidblad (Pistolen) 1972/73. Harriet Andersson (Viskningar och rop) 1971/72. Monica Zetterlund (Äppelkriget & Nybyggarna) 1970/71. 1969/70. Anita Ekström (Jänken) 1968/69. Liv Ullmann (Skammen) 1967/68. Lena Nyman (Jag är nyfiken - gul & Jag är nyfiken - blå) 1966/67. Bibi Andersson (Persona) 1965/66. Christina Schollin (Ormen) 1964/65. Eva Dahlbeck (Kattorna) 1963/64. Ingrid Thulin (Tystnaden) == Eksterne lenker == Svenska Filminstitutet

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste kvinnelige hovedrolle

https://no.wikipedia.org/wiki/Geoffrey_Kirk

2023-02-04

Geoffrey Kirk

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Engelske klassiske filologer', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Geoffrey Stephen Kirk (født 3. desember 1921, død 10. mars 2003) var en britisk klassiske filolog og er kjent for sine bøker om antikkens greske litteratur og mytologi. Kirk ble utdannet ved Rossall School i Lancashire og ved Clare College ved University of Cambridge. Hans tid ved Cambridge ble avbrutt av militærtjeneste i Royal Navy ved utbruddet av den andre verdenskrig, en god del av tiden tjenestegjorde han i Egeerhavet, noe som førte til en militær dekorasjon, DSC. Han kom tilbake til universitet og tok eksamen i 1946. Han fikk en forskningsposisjon ved Trinity Hall i Cambridge og ble senere foreleser og fikk den akademiske posisjonen som «reader», en posisjon under professor. I 1974 ble han den 35. regius professor i gresk, et av de eldste og mest prestisjetunge professorat ved Cambridge. Han gikk av for pensjon i 1982.

Geoffrey Stephen Kirk (født 3. desember 1921, død 10. mars 2003) var en britisk klassiske filolog og er kjent for sine bøker om antikkens greske litteratur og mytologi. Kirk ble utdannet ved Rossall School i Lancashire og ved Clare College ved University of Cambridge. Hans tid ved Cambridge ble avbrutt av militærtjeneste i Royal Navy ved utbruddet av den andre verdenskrig, en god del av tiden tjenestegjorde han i Egeerhavet, noe som førte til en militær dekorasjon, DSC. Han kom tilbake til universitet og tok eksamen i 1946. Han fikk en forskningsposisjon ved Trinity Hall i Cambridge og ble senere foreleser og fikk den akademiske posisjonen som «reader», en posisjon under professor. I 1974 ble han den 35. regius professor i gresk, et av de eldste og mest prestisjetunge professorat ved Cambridge. Han gikk av for pensjon i 1982. == Utvalgte verker == Heraclitus, The Cosmic Fragments (1954) The Presocratic Philosophers: A Critical History with a Selection of Texts (1957), sammen med J. E. Raven; en revidert 2. ugave ble utgitt i 1983 med hjelp fra Malcolm Schofield. The Songs of Homer (1962), senere redigert som Homer and the Epic (1965) The Language and Background of Homer – Some Recent Studies and Controversies (1964), redaktør Myth: Its Meaning and Functions in Ancient and Other Cultures (1970) Homer and the Oral Tradition (1976) Archilochos (1977), sammen med Michael Ayrton The Nature of Greek Myths (1980) The Iliad: A Commentary (1990-3) seks bind, redaktør == Referanser == == Eksterne lenker == Minneord i avisen The Guardian

Geoffrey Stephen Kirk (født 3. desember 1921, død 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Golma

2023-02-04

Golma

['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Aure kommune']

Golma er en øy i Aure kommune i Møre og Romsdal. Øyen ligger helt vest i kommunen, den har broforbindelse til øyen Tustna. I mellom Tustna og Golma ligger Kråksundet, innerst i sundet holder Kråksundet notnaust og sjøbruksmuseum til. Over Talgsjøen i sørvest ligger Nordlandsøya i Kristiansund kommune.Golma var en del av tidligere Tustna kommune, ble en del av nye Aure kommune etter sammenslåingen 1. januar 2006. Den lokale uttalen for Golma er /"gåłmå/, dativ /"gåłmåinn/ el. /"gåłmainn/.

Golma er en øy i Aure kommune i Møre og Romsdal. Øyen ligger helt vest i kommunen, den har broforbindelse til øyen Tustna. I mellom Tustna og Golma ligger Kråksundet, innerst i sundet holder Kråksundet notnaust og sjøbruksmuseum til. Over Talgsjøen i sørvest ligger Nordlandsøya i Kristiansund kommune.Golma var en del av tidligere Tustna kommune, ble en del av nye Aure kommune etter sammenslåingen 1. januar 2006. Den lokale uttalen for Golma er /"gåłmå/, dativ /"gåłmåinn/ el. /"gåłmainn/. == Referanser ==

|landregiontittel = Fylke

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stre_Halsen

2023-02-04

Østre Halsen

['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Larvik']

Østre Halsen er et tettsted i Larvik kommune i Vestfold. Østre Halsen ligger på østsiden av Numedalslågens utløp i Larviksfjorden. Fram til kommunesammenslåingen 1. januar 1988 lå Østre Halsen i Tjølling kommune. Den kjente hvalfangeren, sydhavsfareren og oppdageren Carl Anton Larsen, ble født på Østre Halsen. Han har fått en egen gate på Østre Halsen oppkalt etter seg, C A Larsens vei. Bokseren Magnus Larsen kom også fra Østre Halsen. Østre Halsen har egen kirke (Østre Halsen kirke) og barneskole (Østre Halsen skole). Metodistkirkens Wesley kapell ble revet.

Østre Halsen er et tettsted i Larvik kommune i Vestfold. Østre Halsen ligger på østsiden av Numedalslågens utløp i Larviksfjorden. Fram til kommunesammenslåingen 1. januar 1988 lå Østre Halsen i Tjølling kommune. Den kjente hvalfangeren, sydhavsfareren og oppdageren Carl Anton Larsen, ble født på Østre Halsen. Han har fått en egen gate på Østre Halsen oppkalt etter seg, C A Larsens vei. Bokseren Magnus Larsen kom også fra Østre Halsen. Østre Halsen har egen kirke (Østre Halsen kirke) og barneskole (Østre Halsen skole). Metodistkirkens Wesley kapell ble revet. == Historie == I 1630 anla Ove Gjedde Halsen hovedgård på en grunn som var utskilt fra Gloppe (antageligvis på Kirkeløkka). Så tidlig som i 1661 ble det sagt at gårdshusene hadde falt sammen, ettersom mennesker ikke hadde bodd der på flere år, kun en husmann i ei hytte. De første ti, tolv husene ble bygget mellom 1670 og 1700. Rundt 1860 startet skipsbyggingen for alvor i Hølen og folketallet økte. == Institusjoner == == Østre Halsen bygningskommune == Østre Halsen bygningskommune ble opprettet ved kongelig resolusjon 12. august 1870. Egentlig hørte bare tettbegyggelsen inn under bygningskommunen. I 1875 ble den utvidet med samme grenser som Østre Halsens Fattigdistrikt. I 1946 kom det til en ytterligere utvidelse. Huseierne valgte representanter til bygningskommuestyret bestående av fem personer. De valgte deretter sin formann (ordføreren i bygningskommunestyret). Bygningskommunen ble opphevet 1. oktober 1960. == Ordførere i Østre Halsen bygningskommune == == Flyfoto fra 1960 == Galleriet viser Widerøes flyfoto av Østre Halsen like øst for Numedalslågen og Larvik sentrum. Bildene er tatt sommeren 1960. == Kilder == Krohn-Holm, Jan W.: Tjølling bygdebok bind III Gårder og slekter, s. 1106-1111

thumb|Østre Halsen i [[Larvik i Vestfold ]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Stesikhoros

2023-02-04

Stesikhoros

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:De ni lyriske poeter', 'Kategori:Dødsfall i 555 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 630-årene f.Kr.', 'Kategori:Magna Graecia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Stesikhoros (gresk: Στησίχορος, Stēsikhoros, født ca. 630, død 555 f.Kr.) var en gresk dikter i antikken og den første store lyriske poet i Vesten. Han er best kjent for å fortelle episke historier i lyrisk form, men han er også kjent for en del tradisjoner om sitt eget liv, som hans motstand mot tyrannen Falaris. Dessuten at det ble sagt han ble blind og deretter helbredet seg ved å komponere lyrikk som først fornærmet Helena av Troja og deretter smigret henne. Han ble rangert blant de ni lyriske poeter som ble høyaktet av de lærde i hellenistiske Alexandria i oldtidens Egypt, og dog har hans verk tiltrukket seg relativ liten interesse blant antikkens kommentatorer. Kanskje grunnet det siste er årsaken til at svært få fragmenter av hans poesi har overlevd. Som en forsker observerte i 1967: «Tiden har fart hardere med Stesikhoros enn med noen annen betydelig [gresk] lyrisk poet.» Nyere oppdagelser, nedtegnet på egyptisk papyrus (særlig og kontroversielle Lille-Stesikhoros), har ført til en del forbedringer av ettertidens forståelse av hans verker, og bekreftet hans rolle som et forbindelsesledd mellom Homers episke fortellinger og den lyriske fortellende poeter som Pindaros.

Stesikhoros (gresk: Στησίχορος, Stēsikhoros, født ca. 630, død 555 f.Kr.) var en gresk dikter i antikken og den første store lyriske poet i Vesten. Han er best kjent for å fortelle episke historier i lyrisk form, men han er også kjent for en del tradisjoner om sitt eget liv, som hans motstand mot tyrannen Falaris. Dessuten at det ble sagt han ble blind og deretter helbredet seg ved å komponere lyrikk som først fornærmet Helena av Troja og deretter smigret henne. Han ble rangert blant de ni lyriske poeter som ble høyaktet av de lærde i hellenistiske Alexandria i oldtidens Egypt, og dog har hans verk tiltrukket seg relativ liten interesse blant antikkens kommentatorer. Kanskje grunnet det siste er årsaken til at svært få fragmenter av hans poesi har overlevd. Som en forsker observerte i 1967: «Tiden har fart hardere med Stesikhoros enn med noen annen betydelig [gresk] lyrisk poet.» Nyere oppdagelser, nedtegnet på egyptisk papyrus (særlig og kontroversielle Lille-Stesikhoros), har ført til en del forbedringer av ettertidens forståelse av hans verker, og bekreftet hans rolle som et forbindelsesledd mellom Homers episke fortellinger og den lyriske fortellende poeter som Pindaros. == Liv og virke == Stesikhoros ble født i Metauros (dagens Gioia Tauro) i Calabria i sørlige Italia. en gang rundt 630 f.Kr. og døde i Katane (dagens Catania) på Sicilia i 555 f.Kr. Det har vært hevdet at han kom fra Himera på Sicilia, men det hadde sin årsak i at flyttet fra Metauros til Himera senere i livet. Da han var forvist fra byen Pallantium ved elven Tiber dro han til Katane og da han døde ble han begravd for byporten som er oppkalt etter ham. Han var yngre en den lyriske poeten Alkman ettersom han ble født i tidspunktet for den 37. olympiade, det vil si en gang rundt 632/628 f.Kr. Han døde i den 56. olympiade (556/552 f.Kr.). Han hadde en bror ved navn Mamertinos som var en lærd i geometri og en annen bror, Helianaks, som var lovgiver. Stesikhoros skrev lyrisk poesi i dorisk gresk. De ble samlet i 26 bøker (bokruller). Det ble sagt at han ble blindet for å skrive fornærmelser av Helena av Troja, men fikk tilbake synet etter å ha skrevet lovprisning av henne i Palinoden, som resultat av en drøm. Han ble kalt for Stesikhoros kanskje for at han var den første som etablerte (stesai) et kor av sangere til en kithara (antikk strengeinstruement). Hans egentlige navn var Tisias. === Kronologi === De særskilte datoene som er gitt av Suda, et bysantinsk oppslagsverk, for Stesikhoros av en moderne forsker som «mistenkelig presis». Dens datoer for Alkmans virketid (den 27. olympiade), livet til Stesikhoros (37. til 56. olympiade) og fødselen til Simonides (56. olympiade) legger disse poetene fra dør-til-dør, en tilfeldighet som synes å framheve et beleilig skille mellom gammel og ny stil i poesien. Uansett passer Sudas dateringer «rimelig godt» med andre indikasjoner i Stesikhoros' livsløp. Eksempelvis er de i overensstemmelse med en påstand andre steder i Suda at poeten Sapfo var hans samtidige, sammen med Alkaios og Pittakos. Også med på påstanden, bevitnet av andre kilder, at Falaris var hans samtidige. Aristoteles siterte en tale som poeten etter sigende skal ha gitt til folket i Himera for å advare dem mot de tyranniske ambisjonene til Falaris. Den bysantinske lærde Johannes Tzetzes listet Stesikhoros som en samtidig med tyrannen og dog gjorde ham til en samtidig også med filosofen Pythagoras. I henhold til Lukian levde han til han ble 85 år gammel. Hieronymus erklærte at hans dikt ble søtere og mer svanelignende etter hvert som han nærmet seg døden, og Cicero visste av en bronsestatue som representerte ham, buet som en gammel mann som holder en bok. Eusebius daterte hans virkeperiode i olympiade 42.2 (611/10 f.Kr.) og hans død i olympiade 55.1 (560/59 f.Kr.). === Familie === Sudas påstand om at Hesiod var far til Stesikhoros kan bli avvist som ren «fantasi», skjønt det ble gjentatt av Johannes Tzetzes og skolia på Hesiod av (den ene av dem nevnte mor til Stesikhoros med Hesiod som Ktimene og den andre som Klymene). I henhold til en annen tradisjon kjent av Cicero var Stesikhoros barnebarn av Hesiod, dog grenser dette til anakronisme da Hesiod skrev dikt en gang rundt 700 f.Kr. Stesikhoros kan bli betraktet som Hesiods litterære arving (hans behandling av Helena i Palinoden synes å hvile på Hesiods Kvinnekatalogen) og kanskje dette var kilden til forvirringen om hans påståtte slektskap. I henhold til Stefan fra Bysants og filosofen Platon var poetens far kalt Eufemos, men en inskripsjon på en herme fra Tivoli lister ham som Euklides. Suda navngir hans bror som matematikeren Mamertinos, men en skolia på Euklid kaller ham for Mamerkos. === Lyrisk bakgrunn === Stesikhoros' lyriske behandling av episke temaer var velegnet for et gresk publikum. Gresk mytologi og heltekulter hadde stor popularitet i sørlige Italia og Magna Graecia, eksempelvis kulten til Filoktetes ved Sybaris, Diomedes ved Thurioi, og Atrevs ved Tarentum. Det var også et vennlig innstilt miljø for hans mest berømte dikt, Palinoden, komponert som en lovprisning av den vakre Helena, en viktig kultfigur i doriske utlendighet. På den annen side var en dorisk/jonisk smak fasjonabelt blant senere poeter — det er funnet i korlyrikk hos de joniske poetene Simonides fra Keos og Bakkhylides — og det kan ha vært på moten selv på Stesikhoros' tid. Hans poesi omfattet en beskrivelse av den sicilianske elven Himera, foruten også en lovprisning av byen som var oppkalt etter elven. Hans dikt Geryoneis inkluderte en beskrivelse av Pallantium i Arkadia. Hans mulige forvisning fra Arkadia er tolket av en moderne historiker som rivaliseringen mellom byene Tegea og Sparta. Tradisjonelle redegjørelser indikerer at han var politisk aktiv i Magna Graecia. Aristoteles nevner to offentlige taler av Stesikhoros: en til folket i Himera hvor han advarte dem mot Falaris, og en annen til folket i Lokroi hvor han advarte dem mot innbilskhet (muligens med henvisning til deres krig mot Rhegiom). Filodemos mente at poeten en gang sto mellom to hærer (hvilke to nevner han ikke) og formildet dem med en sang. Det er dog en lignende fortelling om Terpandros, noe som antyder at begge fortellingene er oppdiktede. I henhold til den lærde Fotios I av Konstantinopel på 800-tallet e.Kr., er begrepet «åtte hele veien rundt» (benyttet av hasardspillere med terninger) er avledet fra en kostbar begravelse som poeten fikk utenfor Katana og som omfattet et gravmonument med åtte søyler, åtte trapper og åtte hjørner. Når spillerne fikk åtte med et terningkast kunne kalle det for «en Stesikhoros». Julius Pollux, en grammatiker fra 300-tallet, har gjentatt denne fortellingen, men sier at graven var utenfor byen Himera. === Karriere === Mange moderne forskere har ikke akseptert Sudas påstand om at Stesikhoros ble navngitt for sine nyvinninger innen korpoesi. Det er gode grunner til å tro at hans lyriske fortellinger var komponert for soloframføringer. I tillegg var hans navn ikke unikt, og det synes å ha vært mer enn én poet med dette navnet. Suda i et annet oppslag viser til det faktum, nå verifisert av papyrusfragmenter, at Stesikhoros skrev poesi i enheter av tre vers (strofe, antistrofe og epode), et format som ble fulgt av senere poeter som Bakkhylides og Pindaros. Suda hevder at dette formatet ble populært referert til som «de tre til Stesikhoros» i et fast uttrykk med en gåte for å slå tilbake kulturelle bajaser: «Du kjenner ikke en gang de tre til Stesikhoros!» I henhold til en moderne forsker kan dog dette ordtaket isteden referere til tre linjer av hans dikt Palinoden adressert til Helena av Troja. Det er ingen sannhet i den fortellingen Du red ikke i velrodde galleier, Du nådde ikke Trojas murer.Helenas dårlige personlighet var et vanlig tema blant poeter som Sapfo og Alkaios og i henhold til ulike antikke redegjørelser vurderte Stesikhoros henne på samme vis inntil hun på magisk vis straffet ham med å ta fra ham synet grunnet hans vanhelligelse av henne i sine dikt. I henhold til en fargerik redegjørelse nedtegnet av Pausanias sendte hun senere en forklaring til Stesikhoros via en mann fra Kroton som var på pilegrimsreise til Det hvite øy i Svartehavet, og det var som svar på dette at Stesikhoros skrev Palinoden. Diktet frikjente Helena for all skyld for Trojakrigen og han fikk således synet tilbake. == Verker == I antikken ble de lyriske kvalitetene til Stesikhoros sammenlignet med sangen til nattergalen, som i dette sitatet fra Anthologia Palatina: «... ved sin fødsel, da han hadde akkurat nådd lysets dag, reiste en nattergal gjennom luften fra et sted til et annet, høyt opp, umerkbart på hans lepper og kom med sin klare sang.» Denne fortellingen er gjentatt av Plinius den eldre men det var de episke kvalitetene av Stesikhoros' verker som imponerte de antikke kommentatorer mest, skjønt Quintilianus hadde en del reservasjoner: Storhet i Stesikhoros' geni er vist blant annet i hans valg av emner: han synger om de viktigste kriger og de mest kjente hærførere og hjelper sin lyre med tyngden av episk poesi. I både handling og tale ga han med rettet verdighet til sine figurer, og om han bare hadde vist beherskelse kunne han mulig ha blitt vurdert som en nær rival av Homer; men han er ordrik og vidløftig, en feil uten tvil forklart av den overflod av hva han hadde å si. Quintilianus I en tilsvarende retning roste Dionysios fra Halikarnassos for «... den storslagenhet i iscenesettingen av hans emnevalg; i dem bevarte han trekkene og omdømmet til sine figurer», og Longinos plasserte ham i et utvalgt selskap med Herodotos, Arkhilokhos, og Platon som de «mest homeriske» av forfattere.Moderne forskere tenderer til å akseptere vurderingene fra antikken, selv «feil» merket av Quintilianus får støtte, «omstendelig», som en moderne forsker kaller det, siterer som bevis mellomrommet på 400 linjer som skiller Geryons død fra hans utsmykkende foregripelse av det. Tilsvarende, «gjentagelsene og slapphet i stilen» av de nylig oppdagede Lille-Stesikhoros har blitt tolket av en moderne forsker som bevis på at Stesikhoros er den faktiske forfatteren, mens andre har benyttet det som det motsatte argument. Det er mulig at Stesikhoros var faktisk mer homerisk enn antikkens kommentatorer innså; de antok at han skrev poesi for framføring av kor (den tredelte struktur av strofer), men et dikt som Geryoneis besto av rundt 1500 linjer og ville kreve rundt fire timer å framføre, lengre enn man kan forvente at et kor kan danse. I tillegg er allsidigheten i poesien mer egnet for framføring alene akkompagnert med en lyre, tilsvarende slik Homer eller en homerisk skald selv ville ha framført sin poesi. Om det var eller ikke var en korteknikk, førte hans poesi til nyvinning av daktylsk versefot, hans mest benyttete poetisk form, tilsvarende også med homerisk epos, således tillot det homerisk fraser og uttrykk til å bli tilpasset nye settinger. Imidlertid gjorde Stesikhoros mer enn støpe om formen på episk poesi, verker som Palinoden var også omstøping av episk material. I versjonen av Trojakrigen, kjempet de stridende over en fantom-Helena mens den virkelige Helena var enten hjemme eller dro til Egypt. Den lyriske tid i Hellas var i seg selv en oppdagelse av seg selv og individets eget uttrykk, som hos Sapfo og Alkaios, men man var fortsatt opptatt av heroiske verdier og episke temaer. Forskeren Charles Seagal sammenfattet tendens i følgende: «Stesikhoros' kithariske fortellinger peker mot en sameksistens av ulike litterære sjangre og strømninger i en tidsalder av stor kunstneriske energi og eksperimentering. Det er en av de spennende kvaliteter av tidlig gresk kultur at former fortsatte å utvikle seg, men at de gamle tradisjoner fortsatte å være sterke, noe som peker mot stabilitet og et stolt samfunn, forent, men ikke kvelende.» == Bibliografi == === Hovedverker === Stesikhoros' verker i henhold til Suda ble samlet i 26 bøker, men hver av disse var antagelig et langt, fortellende dikt. Titlene til mer enn halvparten av dem er nedtegnet av antikke kilder: Helena; dette kan ha vært det dikt hvor han portretterte Helena av Troja etter sigende som en dårlig personlighet. Hans interesse i den trojanske episke syklus er påvist i en rekke verker. Helena: Palinoden; i en innledning av et dikt ved Theokritos refererer han til «den første boken av Stesikhoros' Helena,» indikerer at det var minst to bøker med denne tittelen. Tilsvarende, en kommentar nedtegnet på en papyrus, indikerer at det var to Palinoder, en som kritiserte Homer, og en annen som kritiserte Hesiod for den falske fortellingen om at Helena dro til Troja. Dion Chrysostomos skrev to sammendrag av Palinodene, en hvor Helena aldri seilte til Troja, og en andre hvor hun endte opp i Egypt. Kun hennes bilde kom til Troja. Det er ikke kjent om noen av de to Palinodene ble adskilt fra Helena-bøkene. Herjingen av Troja; en del forskere tror at innholdet av dette diktet kan ble dedusert fra et relieff innrisset i et monument i nærheten av Roma, men det er omtvistet. Se seksjonen nedenfor: Tabula Iliaca. Trehesten; tittelen ble nedtegnet i en fragmentert form på en papyrusrull: Στη...Ίππ.. ~ Ste(sikhoros' tre) hes(t). Muligens kun en alternativ tittel for Herjingen av Troja. Nostoi («De tilbakevendte»); dette handler om de greske krigerne som kom tilbake fra Troja. Geryoneis; om Herakles' tyveri av krøtteret til Geryon. Flere fragmenter oppdaget i moderne tid har gitt et glimt poetens arbeid over diktets helhet. Det består av: Romantisk geografi; beskrivelser av Solens reise i en gullkopp under havet, av Eurytions hjemland, de «gylne» hesperidene, og av Pallanteum i Arkadia som muligens omhandlet hjemmet til kentauren Folos; Gripende taler basert på homeriske modeller; en stolt tale av Geryon til Herakules som ga ekko til Sarpedons tale til Glaukos, og en utveksling mellom Geryon og hans mor Kallirhoe som minnet om utvekslingen mellom Akilles og Tetis og Hektor og Hekabe; Heroiske handlinger, igjen farget av Homer, en beskrivelse av den døende Geryon som gir klang av Gorgythions død. Kerberos; tittelen er nevnt av Julius Pollux kun ettersom det inkluderer det greske ordet for en pung/håndveske, men handler åpenbart om Herakles' nedstigning til Hades for å ta Kerberos til fange. Kyknos; en skolia som kommenterte et dikt av Pindaros ga et sammendrag av fortellingen: Herakles siste triumf over Kyknos etter et innledende nederlag. Skylla; tittelen er nevnt av skolia på Apollonios Rhodios i en referanse i forbifarten til Skyllas herkomst og muligens involverte det Herakles. Thebaiden', de sju mot Theben?; disse to titlene er foreslått av en moderne forsker som egnet for det lengste fragmentet tilskrevet Stesikhoros, oppdaget i 1974 i innpakningen av en mumie fra 100-tallet f.Kr. lagret på Universitetet i Lille, generelt kjent som Lille-Stesikhoros. Det har en tale av en dronning i Theben, muligens Iokaste (Jokasta), og en del forskere har avvist tilskrivelse til Stesikhoros på grunnlag av dets «sjusk, gjentatt slapphet». Men meningene er blandet og en forsker ser i det som «... Stesikhoros' fulle beherskelse av sin teknikk i å håndtere episke situasjoner og figurer med lyrisk bøyelighet og skarphet.» Erifyle; tittelen er nevnt av Sextus Empiricus i sammenheng med tenkt redegjørelse av legeguden Asklepios som vekket de døde i Theben. Angivelig handler det om Erfyles rollen i den thebanske episke syklus, men med en fantasirik vending. Europa; tittelen er nevnt av skolia på Evripides' skuespill Fønikerinner i tilknytning til Stesikhoros' fantasirike variasjon på den tradisjonelle fortelling om Kadmos, bror av Europa, såingen av dragens tenner. Stesikhoros presenterte Athene i denne rollen. Oresteia; det kommer i to deler. Tittelen er nevnt av en skolia på Freden, et skuespill av Aristofanes, tilskriver en del av lyrikken til et lån fra Stesikhoros' dikt. Det «andre» Oresteia er nevnt i en skolia på Dionysos fra Trakia (Dionysius Thrax) hvor Stesikhoros har tilskrevet oppdagelsen av det greske alfabetet til Palamedes. Villsvinjegerne; tittelen ble nevnt av Athenaios da han siterte en beskrivelse av et villsvin som rotet rundt i jorden og diktet handlet øyensynlig om Meleagros og det kalydonske villsvin. Pelias' gravleker; tittelen er nedtegnet av sofisten Zenobios, Athenaios, og Etymologicum Magnum, de siste to inkluderte også en håndfull med sitater. === Uekte verker === En del dikt har blitt feilaktig tilskrevet Stesikhoros av antikke kilder, inkludert pastorale dikt (hyrdediktning) og en del kjærlighetssanger som Kalyke og Radine. Det er mulig at disse er verker av den andre Stesikhoros som var virksom på 300-tallet f.Kr., nevnt på den pariske krønike (latin: Marmor Parium), det vil si en gresk kronologi innrisset på et marmorstykke fra øya Paros. == Tabula Iliaca == Bovillae, en antikk by i Latium (italiensk: Lazio), rundt 32 km utenfor Roma, var opprinnelig stedet for et monument fra tiden til Augustus og er i dag lokalisert i Kapitolmuseene i Roma. Steinmonumentet har scener som handler om Trojas fall, framstilt i lavt relieff og med en inskripsjon på gresk: Ιλίου Πέρσις κατα Στησίχορον («Herjingen av Troja i henhold til Stesikhoros»). Forskere er delt i spørsmålet om monumentet faktisk skildrer hendelser beskrevet av Stesikhoros i hans dikt Herjingen av Troja. Det er eksempelvis en scene som viser avreisen til Aineias og hans far Ankises «for Hesperia» med «hellige objekter», noe som har langt mer til felles med eposet til Vergil enn poesien til Stesikhoros. == Referanser == == Litteratur == Barrett, W. S. (2007): Greek Lyric, Tragedy, and Textual Criticism: Collected Papers, red M. L. West, Oxford & New York Carson, Anne (1998): Autobiography of Red. Modern retelling of Stesichoros' fragments, Alfred A. Knopf. ISBN 0-375-40133-4 Platon: Faidros. Davies, M. (1991): Poetarum Melicorum Graecorum Fragmenta (PMGF) vol. 1, Oxford: testimonies of his life and works s. 134–151, fragments s. 152–234 (tidligere D. L. Page, Poetae Melici Graeci (PMG), Oxford 1962, and Supplementum Lyricis Graecis (SLG), Oxford 1974). Campbell, David A. (1991): Greek Lyric III: Stesichorus, Ibycus, Simonides and Others, Loeb Classical Library. Campbell, David (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classical Press (opptrykk fra Macmillans utgave i 1967) Hutchinson, G. O. (2001): Greek Lyric Poetry: A Commentary on Selected Larger Pieces (Alcman, Stesichorus, Sappho, Alcaeus, Ibycus, Anacreon, Simonides, Bacchylides, Pindar, Sophocles, Euripides), Oxford Edmonds, J. M. (1958): Lyra Graeca II, s. 23, Loeb Classical Library, Harvard University Press. Seagal, Charles (1985): «Archaic Choral Lyric» i: Easterling, P. & Kenney, E., red.: The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature, Cambridge University Press. == Eksterne lenker == Στησίχορος, originaltekster på gresk hos Wikisource

Stesikhoros (gresk: Στησίχορος, Stēsikhoros, født ca. 630, død 555 f.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn-Inge_Larsen

2023-02-04

Bjørn-Inge Larsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske departementsråder', 'Kategori:Norske leger']

Bjørn-Inge Larsen (født 28. februar 1961) er en norsk lege og statstjenestemann. I fra 2013 til 2021 var han departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet. Han var helsedirektør (direktør for Sosial- og helsedirektoratet og siden for Helsedirektoratet) i perioden 2001–2012. Larsen satt i Verdens helseorganisasjons globale styre fra 2010 til 2013.

Bjørn-Inge Larsen (født 28. februar 1961) er en norsk lege og statstjenestemann. I fra 2013 til 2021 var han departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet. Han var helsedirektør (direktør for Sosial- og helsedirektoratet og siden for Helsedirektoratet) i perioden 2001–2012. Larsen satt i Verdens helseorganisasjons globale styre fra 2010 til 2013. == Biografi == Larsen er utdannet cand.med. ved Universitetet i Oslo fra 1986. I tillegg er han bedriftsøkonom fra Handelshøyskolen BI og har to mastergrader (i økonomi og samfunnsmedisin) fra University of California, Berkeley. Larsen har lang erfaring i helseforvaltningen, blant annet som spesiallege i Helsedirektoratet fra 1988 til 1989, assisterende fylkeslege i Buskerud fra 1990 til 1993, fylkeslege i Finnmark fra 1994 til 1997, fylkeslege i Vestfold fra 1997 til 2000 og assisterende direktør i Helsetilsynet fra 2000 til 2001.I perioden 2001–2012 var han direktør for Sosial- og helsedirektoratet og fra 2008 for Helsedirektoratet med arbeidstittel helsedirektør. Han ledet Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, Pandemikomiteen (mot influensa), Pasientsikkerhetskampanjen og Helseberedskapsrådet.Internasjonalt har Larsen engasjert seg i arbeidet i Verdens helseorganisasjon og hadde styreverv i perioden 2010-2013. I 2014 ble Larsen leder for helsekomiteen i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).Han er gift med Oona Dunlop. == Referanser ==

Bjørn-Inge Larsen (født 28. februar 1961) er en norsk lege og statstjenestemann.

https://no.wikipedia.org/wiki/US_Airways_Flight_1549

2023-02-04

US Airways Flight 1549

['Kategori:2009 i USA', 'Kategori:40°N', 'Kategori:74°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2009', 'Kategori:Flyulykker i USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Airbus A320']

US Airways Flight 1549 var en ruteflygning mellom LaGuardia lufthavn og Charlotte/Douglas International Airport. 15. januar 2009 ble flyet, en Airbus A320, tvunget å nødlande i Hudsonelva like etter takeoff. Alle 155 ombord overlevde. Et sammenstøt mellom fugler og fly, et såkalt bird strike, ødela begge flyets motorer slik at det ble tvunget til å nødlande.Flykapteinen vurderte øyensynlig først nødlanding på Teterboro Airport i New Jersey, men kan ha konkludert med at flyet lå for lavt til å nå frem dit. Det lå bare ca. 300 meter nesten rett over George Washington Bridge og fulgte da en kurs langs elveløpet, ikke svakt skrått i retning Teterboro. Buklandingen skjedde mellom Weehawken i New Jersey og Midtown på Manhattan, på høyde med 48th Street. Tre fergeterminaler lå tett ved nedslagspunktet, og den første fergen kom til unnsetning etter ca. tre minutter. Bare én person fikk større skader – begge bena brukket. Mange hadde stått en stund med bena i iskaldt vann, og noen ble fortrinnsvis av den grunn bragt til Saint Vincent's Catholic Medical Center i Greenwich Village eller til St. Luke's-Roosevelt Hospital Center lengre nord på Manhattan. Ulykkesflyet er overtatt av Carolinas Aviation Museum i Charlotte, North Carolina for utstilling i museets samlinger

US Airways Flight 1549 var en ruteflygning mellom LaGuardia lufthavn og Charlotte/Douglas International Airport. 15. januar 2009 ble flyet, en Airbus A320, tvunget å nødlande i Hudsonelva like etter takeoff. Alle 155 ombord overlevde. Et sammenstøt mellom fugler og fly, et såkalt bird strike, ødela begge flyets motorer slik at det ble tvunget til å nødlande.Flykapteinen vurderte øyensynlig først nødlanding på Teterboro Airport i New Jersey, men kan ha konkludert med at flyet lå for lavt til å nå frem dit. Det lå bare ca. 300 meter nesten rett over George Washington Bridge og fulgte da en kurs langs elveløpet, ikke svakt skrått i retning Teterboro. Buklandingen skjedde mellom Weehawken i New Jersey og Midtown på Manhattan, på høyde med 48th Street. Tre fergeterminaler lå tett ved nedslagspunktet, og den første fergen kom til unnsetning etter ca. tre minutter. Bare én person fikk større skader – begge bena brukket. Mange hadde stått en stund med bena i iskaldt vann, og noen ble fortrinnsvis av den grunn bragt til Saint Vincent's Catholic Medical Center i Greenwich Village eller til St. Luke's-Roosevelt Hospital Center lengre nord på Manhattan. Ulykkesflyet er overtatt av Carolinas Aviation Museum i Charlotte, North Carolina for utstilling i museets samlinger == Flyet == US Airlines Flight 1549 ble 15. januar 2009 operert av en Airbus A320-214-maskin, registrert N106US. Den var en av 74 A320-maskiner i US Airways flåte på den tiden. Flyet er bygget av den franske produsenten Airbus, med siste montering på Toulouse-Blagnac lufthavn i juni 1999. Flyet ble overlevert den 2. august 1999. Flyet hadde fløyet 16 299 turer, på totalt 25 241,08 timer. Venstre motor (nummer 1) hadde kjørt i totalt 19 182 timer, og høyre motor (nummer 2) hadde kjørt i 26 466 timer. Flyets siste A-check, en vedlikeholdsundersøkelse gjennomført for hver 550 flytime, ble gjennomført 6. desember 2008, og siste C-check, en årlig, omfattende inspeksjon, ble gjennomført 19. april 2008. Flyets kaptein på denne flyvningen var 57 år gamle Chesley Sullenberger. Han hadde med seg den 49 år gamle co-piloten Jeffery B. Skiles. Kaptein Sullenberger var frem til 1980 jagerflypilot i Det amerikanske flyvåpenet, og hadde tilsammen 19 663 flytimer, hvor 4 765 timer var i en A320. Skiles hadde 15 643 timer flyerfaring. == Transkripsjon fra taleregistratoren == Et utdrag av taleregistratoren ombord. Transkripsjonen er ikke komplett. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) US Airways Flight 1549 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hudsonelva, New York, USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Toufic

2023-02-04

Toufic

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn']

Toufic (arabisk: توفيق DIN: Taufīq) er et arabisk mannsnavn. Det er utledet fra roten w-f-q (و-ف-ق), som betyr enighet eller forsoning, og er også brukt som etternavn. Navnet har blitt transkribert på en rekke måter til det latinske alfabet, inkludert Toufik, Toufick, Tofik, Tofic, Tofick, Tovik, Tovic, Tovick, Touvik, Toviq, Tufic, Tufik, Tufick, Tuvik, Tuvic, Tuvick, Tuviq, Taufic, Taufik, Taufick , Tawfiq, Tawfik, Tawfic, Tawfick, Tewfik og Tefik. Tilsvarende navn finnes på tyrkisk (Tevfik), albansk (Teufik) og hebraisk (תוביק: Tovik eller Tuvik). Navnet er også beslektet med greske Tobias (Τοβίας).

Toufic (arabisk: توفيق DIN: Taufīq) er et arabisk mannsnavn. Det er utledet fra roten w-f-q (و-ف-ق), som betyr enighet eller forsoning, og er også brukt som etternavn. Navnet har blitt transkribert på en rekke måter til det latinske alfabet, inkludert Toufik, Toufick, Tofik, Tofic, Tofick, Tovik, Tovic, Tovick, Touvik, Toviq, Tufic, Tufik, Tufick, Tuvik, Tuvic, Tuvick, Tuviq, Taufic, Taufik, Taufick , Tawfiq, Tawfik, Tawfic, Tawfick, Tewfik og Tefik. Tilsvarende navn finnes på tyrkisk (Tevfik), albansk (Teufik) og hebraisk (תוביק: Tovik eller Tuvik). Navnet er også beslektet med greske Tobias (Τοβίας). == Personer navngitt Toufic eller variantene == Toufik Benedictus "Benny" Hinn Joseph Toufik Merhi Walid Toufic Tufi Duek Toufik Zerara Jalal Toufic Toufic Farroukh L’Emir Mageed Toufic Arslan Tefik Osmani Tawfiq Canaan Tovik Liberman Tuvik Beker

Toufic (arabisk: ) er et arabisk mannsnavn. Det er utledet fra roten w-f-q (), som betyr enighet eller forsoning, og er også brukt som etternavn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Todor_Zjivkov

2023-02-04

Todor Zjivkov

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarske presidenter', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Sofia', 'Kategori:Personer fra Sofia oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Todor Hristov Zjivkov (bulgarsk: Toдор Xpиcтoв Живков; født 7. september 1911 i Pravets, død 5. august 1998 i Sofia, Bulgaria, av lungebetennelse) var en bulgarsk politiker. Han var førstesekretær i Bulgarias kommunistiske parti i 35 år mellom 1954 og 1989, noe som gjorde ham til en av de lengst sittende statslederne i Østblokken.

Todor Hristov Zjivkov (bulgarsk: Toдор Xpиcтoв Живков; født 7. september 1911 i Pravets, død 5. august 1998 i Sofia, Bulgaria, av lungebetennelse) var en bulgarsk politiker. Han var førstesekretær i Bulgarias kommunistiske parti i 35 år mellom 1954 og 1989, noe som gjorde ham til en av de lengst sittende statslederne i Østblokken. == Liv og virke == === Bakgrunn === Zhivkov ble født i den bulgarske landsbyen Pravets, inn i en fattig bondefamilie. I 1928 ble han med i den bulgarske Nasjonale ungdomsunion (BSNM), en organisasjon som var nært knyttet til den bulgarske arbeiderparti (BRP) – senere det bulgarske kommunistpartiet (BKP). === Politiker === I 1932 sluttet han seg til BRP og tjenestegjorde senere som sekretær for diverse politiske komiteer og for fylkesnemnda i Sofia. Selv om kommunistpartiet BRP ble forbudt ved lov sammen med alle andre politiske partier etter opprøret 19. mai 1934, fortsatte flere av vararepresentantene og deres støttespillere, deriblant Zhivkov å holde taler og kommunistiske møter. Under den andre verdenskrig deltok Todor Zhivkov i motstandskampen for Bulgaria mot det nasjonalsosialistiske Tyskland. I 1943 var han involvert i organiseringen av en partisan-avdeling i og rundt hans fødested, og han ble utnevnt til nestkommanderende i partisanenes operasjoner i Sofia og området rundt i løpet av sommeren 1944. Etter 9. september 1944 ble Zhivkov leder for politiet i Sofia, og han var medlem av Narodna Militsiya (People's milits). Han ble valgt inn i sentralkomiteen til det bulgarske kommunistpartiet som kandidat-medlem i 1945 og som fullt medlem i 1948. Han ble landets president fra 1971 til 1989. Zhivkov ble utnevnt til Helt av Sovjetunionen i 1977. En heroisk statue av ham ble reist på hans fødested, men Zjuivkov fikk den behørig tatt ned igjen for å hindre at en personlig kult ble voksende rundt ham. Statuen ble gjenreist igjen etter hans død. I 1992 ble han dømt for underslag av statlige midler og dømt til syv års fengsel. På grunn av alderdom og skrøpelig helse, fikk han lov til å sitte hans periode i husarrest. Han ble til slutt frikjent av den bulgarske høyesterett i 1996. Zhivkov beholdt sin interesse i politikk og offentlige anliggender frem til sin død i august 1998, i en alder av 86 år. Etter hans død ble alle tiltalepunkter mot ham henlagt. == Referanser ==

Todor Hristov Zjivkov (bulgarsk: Toдор Xpиcтoв Живков; født 7. september 1911 i Pravets, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98kotoksikologi

2023-02-04

Økotoksikologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Toksikologi', 'Kategori:Økologi']

Økotoksikologi er vitenskapen om hvordan fremmedstoffer og miljøgifter spres i og påvirker naturen. Faget er i skjæringspunktet mellom økologi og toksikologi.

Økotoksikologi er vitenskapen om hvordan fremmedstoffer og miljøgifter spres i og påvirker naturen. Faget er i skjæringspunktet mellom økologi og toksikologi. == Eksterne lenker == Artikler om miljøgifter på Forskning.no Forskningspublikasjoner i NORA om økotoksikologi

Økotoksikologi er vitenskapen om hvordan fremmedstoffer og miljøgifter spres i og påvirker naturen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_fotball_for_kvinner

2023-02-04

Verdensmesterskapet i fotball for kvinner

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1991', 'Kategori:VM i fotball for kvinner']

VM i fotball for kvinner er den viktigste turneringen i internasjonal kvinnefotball. Verdensmesterskapet arrangeres hvert fjerde år av FIFA, idrettens øverste organ, og ble første gang arrangert i 1991.

VM i fotball for kvinner er den viktigste turneringen i internasjonal kvinnefotball. Verdensmesterskapet arrangeres hvert fjerde år av FIFA, idrettens øverste organ, og ble første gang arrangert i 1991. == Historie == VM i fotball for kvinner er en av de seneste tilskuddene til internasjonale fotballturneringer. Da det endelig ble arrangert, hadde allerede EM, Asiamesterskapet og Oseaniamesterskapet for kvinner blitt arrangert. Tidligere på året i 1991 ble også både Sudamericano Femenino og Asiamesterskapet blitt arrangert. Imidlertid var det gjennomført gjentatte uoffisielle mesterskap og turneringer, fra 1970 til det siste i 1988. Alle var basert på invitasjon, og det var dermed ingen kvalifisering. I de tidligere var det med ikke-FIFA-godkjente land, som Polynesia/Hawaii, og B-lag. I det siste mesterskapet for inviterte lag var det 12 lag, alle medlemmer av FIFA, og ingen B-lag. Denne turneringen ble vunnet av Norge i finalen mot Sverige. I motsetning til UEFA, valgte ikke FIFA å godkjenne noen av de uoffisielle VM. Det offisielle VM i fotball for kvinner var pådrevet av daværende FIFA-sjef Joao Havelange, og første offisielle VM ble arrangert i Kina i 1991. Til dette mesterskapet kvalifiserte tolv lag seg, basert på resultatene i de respektive kontinentale mesterskapene: Fra UEFA deltok fem lag, de fire semifinalistene fra EM samme år pluss det beste laget som ble slått ut i kvartfinalen. Fra CONCACAF deltok ett lag, vinneren av CONCACAF-mesterskapet Fra CONMEBOL deltok ett lag, vinneren av Sudamericano Femenino 1991 Fra CAF deltok ett lag, vinneren av Afrikamesterskapet Fra AFC deltok to lag, de to best plasserte lagene i Asiamesterskapet Fra OFC deltok ett lag, vinneren av Oseaniamesterskapet,i tillegg til vertslandet, Kina Mesterskapet ble gjennomført etter samme mønster som VM for menn, med innledende puljer. Derfra gikk åtte lag videre til kvartfinaler, så fire lag til semifinaler og finaler. I den første finalen møttes USA og Norge, og USA ble den første verdensmesteren i fotball for kvinner. Neste mesterskap ble gjennomført i 1995 i Sverige. Fordelingen i forhold til de overnasjonale særforbundene var den samme, bortsett fra at UEFA-landene fikk en færre, mens CONCACAF fikk en mer. Ettersom Sverige var vert, fikk likevel UEFA med fem land i sluttspillet. Denne gangen var det Norge som vant, etter å ha slått Tyskland med 2–0 i finalen. VM i 1999 ble utvidet til 16 lag; UEFA fikk to ekstra plasser, til seks, mens CAF økte sin kvote fra én to to og AFC fra to til tre. Mesterskapet gikk i USA, en tilskuermessig storsuksess: over 35 000 tilskuere i snitt så kampene, og finalen mellom USA og Kina hadde over 90 000 tilskuere. USA vant kampen på straffesparkkonkurranse etter at lagene hadde spilt 120 målløse minutter. VM 2003 skulle vært arrangert i Kina, men på grunn av frykt for SARS i landet, ble mesterskapet flyttet til USA fire måneder før avspark, og Kina ble derfor gitt 2007-mesterskapet som kompensasjon. Utsettelsen skjedde så sent at det ikke var mulig å gi USA en friplass som vertsnasjon, men USA hadde allerede kvalifisert seg. Likevel ble ikke tilskuertallene i nærheten av 1999-mesterskapet, noe på grunn av at mindre stadioner ble bukt. Kina fikk sin friplass, men ville uansett vært gode nok i Asiamesterskapet til å nå turneringen. Ellers fikk CONMEBOL to deltakere for første gang; plassen deres ble tatt fra UEFA. USA startet igjen turneringen med fire seire, men tapte semifinalen 0–3 for Tyskland, som også hadde vunnet fire kamper på rad og blant annet slått Russland 7–1 i kvartfinalen. På den andre halvdelen av tablået slo Sverige og Canada ut gruppevinnerne Brasil og Kina. Sverige snudde 0–1 til 2–1 i semifinalen, men tapte mot Tyskland i finalen på golden goal. Golden goal-regelen ble avskaffet året etter, og dette var siste gang regelen ble brukt på seniornivå. VM i 2007 ble dermed arrangert i Kina. Lagfordelingen mellom forbundene var nesten identisk med 2003, men Japan, som tredje beste lag i AFC utenom vertsnasjonen, måtte ut i en utslagskamp mot Mexico fra CONCACAF. Dette var første gang det spiltes en interkontinental kamp i VM-kvalifiseringen. Brasil nådde finalen for første gang etter å ha slått USA 4–0 i semifinalen. I den andre semifinalen møttes Norge og Tyskland, begge lag som hadde klart å nå semifinalen for fjerde gang av fem mulige, og de regjerende mestrene Tyskland vant 3–0. Finalen var lagt til det mindre Hongkou Stadion og bare 31 000 så Tyskland forsvare sin tittel ved å slå Brasil 2–0. Tilskuersnittet for hele turneringen var, som i 1999, over 35 000. Mesterskapet i Tyskland i 2011 var det sjette i rekken, men bare det andre VM arrangert i Europa. Japan vant mesterskapet som første asiatiske lag da de slo USA på straffesparkkonkurranse i finalen. Canada var vertskap for mesterskapet i 2015. USA ble mestre for tredje gang da de slo Japan 5-2 i finalen. I 2019 var Frankrike vertsnasjon og USA vant for andre gang på rad da de vant 2-0 over Nederland. USA har da vunnet fire av åtte mesterskap. == Format == I 1999 ble antall lag økt fra 12 til 16. Det var snakk om å øke antall lag fra 16 til 24 etter VM i 2007, men FIFA-sjef Sepp Blatter gikk sterkt ut mot det etter at Tyskland slo Argentina 11-0. Derfor er det også 16 plasser å spille om til VM i Tyskland i 2011. De 16 plassene ble fordelt som i 2007, men med det unntak at UEFA nå må spille kvalifiseringen som AFC måtte igjennom i 2007, mot CONCACAFs 3. beste lag. Tross at ni av de beste 16 lagene på FIFAs verdensranking for kvinner er UEFA-medlemmer, kan UEFA altså maksimalt få seks lag i VM. Tilsvarende er fire av de beste 14 lagene på rankingen AFC-medlemmer, men AFC kan maksimalt få tre lag i VM. Lagene blir fordelt i fire grupper á fire lag, der de to beste i hver gruppe går videre til kvartfinale. Deretter blir taperne i hver kamp slått ut av mesterskapet. Om det er uavgjort etter 90 minutter, spilles det ekstraomganger, og om det fortsatt ikke er noen avgjørelse kåres vinneren i straffesparkkonkurranse. Lag som møtes i gruppespillet kan ikke møtes igjen før i finalen. V - Vertsland M - Regjerende verdensmesterAntall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off.1Amerika nord for Panamakanalen, de karibiske øyer, og Guyana og Surinam.2Sør-Amerika unntatt Guyana og Surinam.. == Arrangerte/planlagte verdensmesterskap == == Medaljefordeling == == Deltakelser == == Tilskuerrekord == De 10 kampene med flest tilskuere == Se også == Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) FIFA Women's World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Historikk - VM i fotball for kvinner på FIFA.com Arkivert 8. februar 2013 hos Wayback Machine.

Denne artikkelen fokuserer på turneringer, mesterskap og andre, mer uformelle, konkurranser for landslag i fotball for kvinner. Internasjonale klubblagskonkurranser tas ikke med, og heller ikke kvalifiseringer til mesterskap som ikke i seg selv er et mesterskap (for eksempel tas ikke kvalifiseringen til VM med for europeiske lag, siden det er en separat kvalifisering, mens de andre verdensdelene kvalifiserer seg gjennom hovedturneringen i sitt område).

https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Eisen%C3%B6e

2023-02-04

Fritz Eisenöe

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske turnere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Danmark']

Fritz Eisenöe var en dansk turner som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Marcussen ble olympisk mester i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som vant lagkonkurransen i fritt system med 51,35 poeng foran Norge med 48,55. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen.

Fritz Eisenöe var en dansk turner som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen. Marcussen ble olympisk mester i turn under sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det danske laget som vant lagkonkurransen i fritt system med 51,35 poeng foran Norge med 48,55. Det var kun de to lagene som deltok i konkurransen. == OL-medaljer == 1920 Antwerpen - Gull i turn, lagkonkurranse fritt system Danmark == Eksterne lenker == IOCs lagoversikt over det danske laget i 1920

Fritz Eisenöe var en dansk turner som deltok under de olympiske leker 1920 i Antwerpen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Moissan

2023-02-04

Henri Moissan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Franske kjemikere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler i 1852', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Paris']

Ferdinand Frederick Henri Moissan (født 28. september 1852 i Paris, død 20. februar 1907 samme sted) var en fransk kjemiker som i 1906 ble tildelt Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid med å isolere fluor fra dets sammensetninger. Selv om man visste at fluor eksisterte, hadde tidligere forsøk på å isolere fluor mislyktes, og forsøket hadde til og med forårsaket dødsfall.

Ferdinand Frederick Henri Moissan (født 28. september 1852 i Paris, død 20. februar 1907 samme sted) var en fransk kjemiker som i 1906 ble tildelt Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid med å isolere fluor fra dets sammensetninger. Selv om man visste at fluor eksisterte, hadde tidligere forsøk på å isolere fluor mislyktes, og forsøket hadde til og med forårsaket dødsfall. == Priser og utmerkelser (utvalg) == 1896 – Davymedaljen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Nobelprisen i kjemi 1906 hos Nobelprize.org (en) Henri Moissan hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1906

|fødested = Paris, Frankrike

https://no.wikipedia.org/wiki/Edsger_Dijkstra

2023-02-04

Edsger Dijkstra

['Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Informatikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottagere av Turing-prisen', 'Kategori:Nederlandske fysikere', 'Kategori:Personer fra Rotterdam', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Edsger Wybe Dijkstra (født 11. mai 1930 i Rotterdam i Nederland, død 6. august 2002 i Nuenen) var en nederlandsk fysiker og informatiker. Han var med på å grunnlegge informatikk som vitenskap.

Edsger Wybe Dijkstra (født 11. mai 1930 i Rotterdam i Nederland, død 6. august 2002 i Nuenen) var en nederlandsk fysiker og informatiker. Han var med på å grunnlegge informatikk som vitenskap. == Liv og virke == === Bakgrunn === I 1945 begynte Edsger Dijkstra på Universitetet i Leiden, der han studerte teoretisk fysikk. Sommeren 1951 lærte han seg programmering på et sommerkurs. Han begynte å arbeide deltid for Det matematiske senter i Amsterdam i mars 1952, noe som gjorde ham enda mer interessert i programmering. Edsger tok sin grad i fysikk så raskt som mulig, og konsentrerte seg deretter om programmeringen. === Karriere === I 1973 fikk Edsger Dijkstra en forskerstilling ved Burroughs Corporation i USA. Han mottok Turingprisen i 1972. Han flyttet til Austin i Texas i 1984. Samme år fikk han en stilling på universitetet i Austin i informatikkavdelingen. Denne stillingen beholdt han inntil han gikk av med pensjon i 2000. ==== Vitenskapelige resultater ==== I 1956 utarbeidet Edsger Dijkstra en algoritme for å finne korteste veier fra et utgangspunkt til alle andre knutepunkter i en retningsbestemt graf. Algoritmen er kjent som Dijkstras algoritme. I 1960-årene begynte han å bruke ideen om gjensidig utelukkelse i kommunikasjonen mellom en datamaskin og dens tastatur. Denne teknikken er brukt i stort sett alle CPUer og RAM-moduler, siden IBM begynte å bruke den i 1964. Senere formulerte og løste han problemet med de spisende filosofer, som viser hva som skjer når mange programmer skal dele få ressurser. Han var videre med på å designe programmeringsspråket ALGOL, som var et av de første høynivåprogrammeringsspråkene. Edsger Dijkstras mest kjente uttalelse er tittelen på artikkelen «Go To Statement Considered Harmful» («Go To-instruksjoner betraktes som skadelig»). Dijkstras budskap var at det er vanskelig å beholde oversikten i programmer som bruker kommandoer av typen «gå til sted-i-programmet», og det er dermed større risiko for at de inneholder feil. Gjennom hele sin karriere som forsker produserte Dijkstra nummererte notater om sine ideer og resultater. Disse er senere blitt kjent som EWD-dokumenter. Notatene ble distribuert som fotokopier, og kopier av kopier, som en type vitenskapelige kjedebrev. == Kjente sitater == «En test kan påvise tilstedeværelsen av feil i et program; aldri deres fravær.» «Å spørre om en datamaskin kan tenke er som å spørre om ubåter kan svømme.» «Informatikk handler ikke mer om datamaskiner enn astronomi handler om teleskoper.» == Referanser == == Eksterne lenker == Biografi Arkivert 15. mars 2005 hos Wayback Machine. EWD-arkivet

Edsger Wybe Dijkstra (født 11. mai 1930 i Rotterdam i Nederland, død 6.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kaspar_Capparoni

2023-02-04

Kaspar Capparoni

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Italienske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Roma']

Kaspar Capparoni (født 1. august 1964 i Roma) er en italiensk TV- og filmskuespiller. Han spiller rollen som «Lorenzo Fabbri» i TV-serien Rex.

Kaspar Capparoni (født 1. august 1964 i Roma) er en italiensk TV- og filmskuespiller. Han spiller rollen som «Lorenzo Fabbri» i TV-serien Rex. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kaspar Capparoni – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kaspar Capparoni – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kaspar Capparoni på Internet Movie Database (fr) Kaspar Capparoni på Allociné (en) Kaspar Capparoni hos The Movie Database

Kaspar Capparoni (født 1. august 1964 i Roma) er en italiensk TV- og filmskuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Kirchhoff

2023-02-04

Gustav Kirchhoff

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1824', 'Kategori:Medlemmer av Det russiske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Königsberg', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske fysikere']

Gustav Robert Kirchhoff (født 12. mars 1824 i Königsberg, død 17. oktober 1887 i Berlin) var en tysk fysiker. Han ga flere bidrag av fundamental betydning for moderne naturvitenskap. Hans elektriske lover benyttes i all moderne elektroteknikk og elektronikk, mens hans innføring av spektroskopiske metoder gjør det mulig å utforske alt fra atomer i materialer til stjerner og galakser i Universet. Sammen med sin kollega Robert Bunsen oppdaget han på denne måten de to nye grunnstoffene cesium og rubidium. Et annet resultat av de samme studiene var formuleringen av Kirchhoffs strålingslov for varmestråling og dens sammenheng med sorte legemer. Han bidro også til utvikling av termodynamikk for kjemiske reaksjoner og viste hvordan diffraksjon av lys kan forklares matematisk direkte fra Maxwells ligninger for elektromagnetiske bølger. Gjennom sin undervisning og lærebøker bidro han til å bygge opp en sterk tradisjon innen teoretisk fysikk i Tyskland på slutten av det 19. århundret.

Gustav Robert Kirchhoff (født 12. mars 1824 i Königsberg, død 17. oktober 1887 i Berlin) var en tysk fysiker. Han ga flere bidrag av fundamental betydning for moderne naturvitenskap. Hans elektriske lover benyttes i all moderne elektroteknikk og elektronikk, mens hans innføring av spektroskopiske metoder gjør det mulig å utforske alt fra atomer i materialer til stjerner og galakser i Universet. Sammen med sin kollega Robert Bunsen oppdaget han på denne måten de to nye grunnstoffene cesium og rubidium. Et annet resultat av de samme studiene var formuleringen av Kirchhoffs strålingslov for varmestråling og dens sammenheng med sorte legemer. Han bidro også til utvikling av termodynamikk for kjemiske reaksjoner og viste hvordan diffraksjon av lys kan forklares matematisk direkte fra Maxwells ligninger for elektromagnetiske bølger. Gjennom sin undervisning og lærebøker bidro han til å bygge opp en sterk tradisjon innen teoretisk fysikk i Tyskland på slutten av det 19. århundret. == Biografi == Etter å ha gjort seg ferdig med sin gymnasutdannelse i 1842, begynte Kirchhoff samme år studier i matematikk ved Universitetet i Köningsberg. Her kunne han delta i det berømte matematisk-fysiske seminaret til Jacob Jacobi og Franz Ernst Neumann. Spesielt hadde Neumann en sterk innflytele på den unge Kirchhoff og fikk han mer interessert i fysikk enn ren matematikk. Det var også under dennes inspirasjon han skrev sitt første vitenskapelige arbeid om elektriske kretser. Kirchhoff mottok sin doktorgrad der i 1847 og habiliterte seg i Berlin året etter. Han ble da Privatdozent slik at han hadde lov til å forelese. Etter å ha undervist i Berlin i to år, fikk Kirchhoff i 1850 en fast stilling i Breslau som professor extraordinarius i fysikk. Der ble året etter også kjemikeren Robert Bunsen ansatt og tok opp et tett samarbeid med Kirchhoff. De ble gode venner slik at da Bunsen i 1852 ble tilbudt en ny stilling i Heidelberg, så anstrengte han seg for å få Kirchhoff med seg. Det lyktes i 1854 da det ble en ledig stilling der og Kirchhoff ble ansatt som professor ordinarius (full professor) og leder for fysikklaboratoriet. Han giftet seg i 1857 med Clara Richelot som var datter til Friedrich Richelot som i 1843 hadde overtatt professoratet i Königsberg etter Jacobi og vært Kirchhoffs lærer i matematikk. De fikk i alt fem barn. I 1857 ble også Hermann von Helmholtz ansatt i Heidelberg, noe som gjorde universitetet til et av de ledende innen naturvitenskap i hele Europa.Bunsen var kjemiker og hadde sammen med en assistent utviklet bunsenbrenneren. Denne brukte han til å studere fargene til flammene fra forskjellige kjemiske element. Kirchhoff forslo å studere disse med et prismespektroskop hvor det fikk frem tydelige spektrallinjer som tilsvarte Fraunhoferlinjer i spekteret fra Solen. På den måten hadde de i 1859 sammen skapt begynnelsen til moderne spektralanalyse. De samme undersøkelsene fikk også Kirchhoff til å formulere sin lov for sort stråling som førti år senere ble fullført med Plancks strålingsformel. Disse oppdagelsene medførte at han i 1861 ble innvalgt som korresponderende medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet i Berlin. Disse årene i Heidelberg var kanske hans mest lykkelige og produktive i hele hans forskningskarriere. Sammen med Bunsen og Helmholtz var han midtpunkt i et rikt sosialt og kulturelt liv som satte sitt preg på byen. Ved siden av sin faste undervisning fortsatte han sitt arbeid med spektralanalyse, men tok etter hvert også opp studier av elastisitetsteori og hydrodynamikk. Men i 1866 ble hans innsats redusert etter et fall i en trapp som var så alvorlig at han ble avhengig av både rullestol og krykker de følgende årene. Situasjonen ble ikke bedre etter at hans kone døde i 1869 og han fikk aleneansvaret for de fem barna deres. I tillegg hadde han pådratt seg en øyenlidelse som sannsynligvis skyldes overanstrengelse ved observasjoner av svake spektrallinjer. Men på en klinikk hvor han søkte behandling, traff han Luise Brömmel som han giftet seg med i 1872. Flere andre universiteter prøvde å få Kirchhoff ansatt. Men han trivdes så godt i Heidelberg at han avslo alle tilbud. Men etter hvert ble vanskelighetene med å bevege seg så store at han måtte slutte sine eksperimentelle arbeider. Så da Universitetet i Berlin i 1874 kunne tilby han en stilling som professor i matematisk fysikk, takket han ja. Samme år ble også Kirchhoff utnevnt til fullt medlem av Vitenskapsakademiet med lønn. Dette skyldes delvis også at Helmholtz hadde begynt der i 1870. Berlin var da blitt hovedstad i et forent Tyskland og universitet hadde store planer om å bli det ledende i landet. Den nyopprettete stillingen var det første professoratet i teoretisk fysikk i Berlin. Tidligere var fysikk alltid forbundet med en eksperimentell aktivitet.Selv om Kirchhoff engasjerte seg på mange fronter i Berlin, ble livet i storbyen delvis en nedtur. Han måtte føre et stillere liv og hans kone trivdes ikke. Det var i denne perioden Kirchhoff konsentrerte seg om sin undervisning som etter hvert ble utgitt i fire bind som Vorlesungen über mathematische Physik. De fikk stor betydning for kommende generasjoner av studenter. Fra 1880 fikk han stadig større problemer med sin helse og måtte i 1884 innstille forelesningene og si fra seg valget til rektor ved universitetet. På tross av flere følgende kuropphold ble han ikke mye bedre og døde i 1887. Kirchhoff er begravet på Alter St.-Matthäus-Kirchhof i Berlin, ikke langt unna graven til matematiker Leopold Kronecker. Litt lengre unna ligger også graven til Heinrich Rubens som gjorde de avgjørende målingene på varmestråling som førte Max Planck i 1900 til den endelige forståelse av hva Kirchhoff hadde påbegynt. == Vitenskapelige bidrag == Kirchoff begynte å studere matematikk ved universitetet i Königsberg, men skiftet raskt sin interesse mot mer praktiske problem han lærte om i fysikk. Dette skyldes i stor grad hans lærer Franz Neumann som på den tiden arbeidet med å forstå elektriske og magnetiske fenomen. Hans første, vitenskapelige arbeider handler også om elektriske strømmer og spenninger. I denne forbindelsen utførte han også målinger for å bekrefte sine beregninger. Denne koblingen mellom teoretiske og eksperimentelle problemstillinger, skulle karakterisere resten av Kirchhoffs vitenskapelige virke. Men de viste også at han forble en matematiker av første rang. === Strøm og spenning === Georg Ohm hadde i 1827 beregnet strømmen i en lang ledning som var koblet til polene på en spenningskilde og dermed utledet Ohms lov for sammenheng mellom strøm og spenning i en slik enkel, elektrisk krets. Da Kirchhoff i 1845 var en 21 år gammel student, publiserte han en mye mer komplisert beregning for hvordan den elektriske strømmen fordeler seg i en metallskive som er tilkoblet forskjellige, eksterne strømskilder. Han generaliserte Ohms lov ved å si at strømmen alltid må være proporsjonal med gradienten til spenningen. Da strømmen er stasjonær, må den ha null divergens. Bortsett fra i tilkoblingspunktene, vil derfor spenningen overalt i platen oppfylle Laplaces ligning. Kirchhoff kunne løse denne for et vilkårlig antall slike kontaktpunkt.I det enkleste tilfellet betraktet han en sirkulær skive med to kontaktpunkt på omkretsen. Gjennom det ene kommer det like mye strøm inn som det går ut gjennom det andre. Gjennom skiven fordeler strømmen seg slik at den overalt har en retning som er vinkelrett på linjer med samme potensial. Disse viste Kirchhoff ville være deler av sirkelbuer. Da ingen strøm kan gå ut gjennom omkretsen til sirkelen, må disse buene stå vinkelrett på denne. Etter å ha beregnet det elektriske potensialet i hvert punkt på skiven, viser Kirchhoff i det samme arbeidet hvordan resultatet kan veriferes ved direkte målinger. Da potensialforskjellene er små og derfor vanskelig å måle, foreslo han enkel oppstilling av apparatur og ledninger som kan gi bedre nøyaktighet. Det er i forbindelse med denne eksperimentelle oppstillingen som tilsvarer en Wheatstone-bro, at han beviste hvordan strøm og spenning kan beregnes i en slik mer komplisert, elektrisk krets. Et punkt i kretsen hvor flere ledninger møtes, kalles vanligvis for et knutepunkt eller node. I et slikt punkt må like mye strøm gå inn som ut igjen. Dette er Kirchhoffs strømlov. Den kan uttrykkes på en annen måte ved å regne alle inngående strømmer Ik  som positive og utgående som negative. Da vil summen av alle strømmene som møtes i en node, være null slik at ∑ k I k = 0 {\displaystyle \sum _{k}I_{k}=0} Kirchhoffs spenningslov kommer frem ved å betrakte en lukket sløyfe i dette nettverket. Den går da gjennom et visst antall noder som hver har en viss spenning. Kalles spenningsforskjellen mellom to nærliggende noder på sløyfen for Uk , så må summen av alle disse rundt sløyfen være null slik at ∑ k U k = 0 {\displaystyle \sum _{k}U_{k}=0} Dette følger direkte fra definisjonen, men er mer grunnleggende en konsekvens av at energien til en elektrisk ladning som går rundt sløyfen, forblir uforandret. Målingene til Kirchhoff ga god overensstemmelse med hans matematiske resultat. Året etter foreslo han en annen, eksperimentell undersøkelse av strømfordelingen i skiven. Etter å ha beregnet hvordan denne ville gi utslag på en kompassnål som ble holdt over skiven i forskjellige posisjoner, gjennomførte han også disse målingene og fant igjen at de stemte med hans teoretiske utledninger. === Elastisitetsteori === Da Kirchhoff kom til Berlin i 1848, hadde han fattet interesse for å forstå Chladnis klangfigurer som han hadde hørt om i Königsberg. Disse figurene kommer frem når fin sand strøs på en plate som utsettes for svingninger, for eksempel fra et musikalsk instrument. Sanden vil da ordne seg i et bestemt mønster som avhenger av hvordan platen holdes fast og hvordan den blir satt til å vibrerere. Napoleon hadde i sin tid utlovet en belønning til den som kunne komme med en vitenskapelig forklaring. Etter mye diskusjon, ble prisen gitt til den franske matematiker Sophie Germain som ga den første, matematiske beskrivelse av fenomenet. Hennes resultat ble i de følgende årene forbedret av Lagrange, mens Poisson og andre prøvde å løse de nye ligningene som derved ble etablert. Da det på den tiden ikke fantes en helhetlig teori for elastiske deformasjoner, forble situasjonen likevel uklar. Det var først da Kirchhoff i 1850 publiserte sitt matematiske arbeid om svingninger av tynne plater, at dette problemet fikk en konsistent beskrivelse. Spesielt viste han hvor viktig det var å gi grensebetingelsene på platens rand en korrekt behandling. Han hadde selv planer om å gjøre eksperimenter for å teste sine nye beregninger, men så langt kom han ikke. Denne delen av elastisk teori bærer i dag Kirchhoffs navn. === Spektralanalyse === I Heidelberg tok Kirchhoff først opp igjen det teoretiske arbeide med å undersøke hvordan strømmer og spenninger kunne spre seg langs en elektrisk ledning. Dette var blitt viktig å forstå i forbindelse med kablene som på den tiden ble lagt gjennom verdenshavene for å telegrafere. Noen få år tidligere var dette problemet blitt studert av William Thomson. Ved å ta hensyn til induksjon viste Kirchhoff i 1857 at man måtte forvente en utbredelseshastighet som var tett opp til lyshastigheten. Dette var et overraskende resultat som først ble forstått vel ti år senere da Maxwell viste at det var en direkte konsekvens av hans elektromagnetiske ligninger som inneholdt en forskyvningsstrøm. På den tiden var hans kollega Bunsen opptatt med å benytte sin nylig utviklete bunsenbrenner til å studere forskjellige, kjemiske forbindelser. Denne brenneren var konstruert slik at den kan en flamme med høy temperatur, men liten lysstyrke. Ved å plassere et stoff i flammen, vil den da lyse med en typisk farge som kunne brukes til å bestemme hva stoffet besto av. Kirchhoff foreslo at en mer nøyaktig bestemmelse av den kjemiske sammensetningen ville være mulig hvis man analyserte lyset med et spektrometer. Sammen med den samme assistenten som hadde vært med å konstruere bunsenbrenneren, fikk de bygd deres første med et prisme som splittet lyset i linjer og band med forskjellige farger. For nesten alle stoff de plasserte i flammen, opptrådte den gule D-linjen fra natrium. Ofte skyldes det en liten forurensning av det analyserte stoffet. Den hadde fått sitt navn fra den tilsvarende Fraunhoferlinjen i solspektret. Ved å ha natrium i brenneren samtidig som man slapp sollys gjennom spektroskopet, forventet de at den mørke D-linjen i solspektret ville forsvinne på grunn av lyset som ble sendt ut fra flammen. Men i stedet ble linjen enda mørkere. Dette var en total overraskelse for Kirchhoff. Men han kom raskt til den forklaringen at natriumet i flammen også kunne absorberere det samme, gule lyset som det emitterte. Han verifiserte denne antagelsen ved å erstatte sollyset med en annen lyskilde uten noen D-linje i utgangspunktet. Ble det sendt gjennom natriumflammen, fremkom igjen en mørk absorpsjonslinje i spektroskopet på samme sted som D-linjen. Denne oppdagelsen betydde at det på Solen måtte finnes natrium. Tilsvarende måtte de andre Fraunhoferlinjene skyldes element man kunne bestemme ved å sammenligne med spektra i laboratoriet. På den måten kunne man finne ut hva både Solen og andre stjerner besto av. Kirchhoff skrev sammen en slik konklusjon og sendte den til Vitenskapsakademiet i Berlin. Der ble oppdagelsen fremført den 27. oktober, 1859. Denne dato kan da regnes som fødselsdagen for moderne spektroskopi. Bunsen og Kirchhoff publiserte sine første oppdagelser året etterpå. Snart skaffet de seg et større og mer nøyaktig spektroskop som kunne fremvise flere og svakere spektrallinjer. Hvert grunnstoff hadde sitt karakteristiske spektrum. Ved å analysere på denne måten forskjellige jord og vannprøver fra omegnen, oppdaget de også de to nye alkalimetallene cesium og rubidium. I de følgende årene benyttet de denne nye spektralanalysen til å kartlegge spektrene til et stort antall kjemiske grunnstoff. === Varmestråling === Allerede om høsten 1859 da de skjønte at de mørke absorpsjonslinjene i solspektret tilsvarte tilsvarende emisjonslinjer for forskjellige grunnstoff, begynte Kirchhoff å tenke grundigere igjennom hva dette kunne bety. På den tiden fantes det ingen atomær forståelse av disse prosessene. Det kom først med Bohrs atommodell vel femti år senere. Men denne oppdagelsen viste at det måtte eksistere en direkte sammenheng mellom et stoffs evne til å sende ut stråling med en bestemt bølgelengde og dets evne til å absorbere stråling med den samme bølgelengden. Desto sterkere et legeme kan absorbere en bestemt stråling, desto kraftigere vil den emittere denne strålingen. Dette måtte også gjelde for varmestråling som var antatt å være som lys, men med lengre bølgelenger. Hvilke bølgelenger som opptrådte, avhang av temperaturen til stoffet eller legemet som sender ut strålingen. Ved romtemperatur sender ingen stoff ut synlig lys. Men varmes det opp til flere tusen grader, begynner det å lyse. Kirchhoff definerte en emisjonsfunksjon Eiλ(T)  som sier hvor mye stråling et legeme av typen i  sender ut med bølgelengde λ  og temperatur T. Likedan innførte han en absorpsjonskoeffisient aiλ(T)  som sier hvor stor del av den innkommende strålingen dette legemet absorberer for denne bølgelengde og temperatur. Disse funksjonene er forskjellige fra stoff til stoff. Men ved bruk av termodynamiske argument, kom han frem til at forholdet E i λ ( T ) a i λ ( T ) = B λ ( T ) {\displaystyle {E_{i\lambda }(T) \over a_{i\lambda }(T)}=B_{\lambda }(T)} er uavhengig av stoffets egenskaper og er en universell funksjon. Dette er Kirchhoffs strålingslov. Den nye funksjonen Bλ(T) beskriver egenskaper ved selve strålingen og ble snart omtalt som Kirchhoffs funksjon. Han gjorde ikke selv noe forsøk på å beregne den. Mange andre prøvde dette i årene som fulgte, men det lyktes først for Max Planck i 1900. Hans strålingsformel representerte begynnelsen til den nye kvantefysikken. Etter å ha presentert dette i en kort innberetning til Videnskapsselskapet i Berlin, skrev Kirchhoff noen måneder senere en mer utfyllende artikkel om disse egenskapene ved varmestrålingen. Her påpekte han også at man kan tenke seg et svart legeme som absorberer all stråling 100%. Det vil si at for alle bølgelengder fra varmestråling til ultraviolett lys vil det ha en absorpsjonskoeffisienten aλ(T) = 1. Emisjonen Eλ(T)  fra et slikt svart legeme er derfor gitt ved den universelle funksjonen Bλ(T). Da alle andre stoff har aiλ(T) ≤ 1, betyr det at Ikke noe legeme kan emittere mer stråling enn et svart legeme. === Optikk === Etter at Kirchhoff hadde flyttet til Berlin, inntok etter hvert undervisningen en stadig større del av hans virke. Forskningsmessig bidro han likevel med flere viktige arbeid. Av disse fikk spesielt hans matematisk utledning av Huygens' prinsipp for bevegelse av lys i optikken stor betydning. Huygens hadde foreslått at dette skjedde ved at hvert punkt på en bølgefront kunne sende ut nye bølger som kun beveget seg fremover. Adskillig mange år senere kunne Fresnel forbedre dette prinsippet slik at han kunne forklare en stor mengde forskjellige, optiske fenomen. Men det var uklart hvorfor denne beskrivelsen fungerte så godt da det var klart at punktene på en lysfront ikke kunne være fysiske kilder for nye bølger. Denne vanskeligheten ble først tatt opp av Helmholtz i 1860 mens han ennå var i Heidelberg. Sannsynligvis var det da Kirchhoff fattet interesse for problemet. I 1882 kunne han så vise at ved å løse Maxwells ligninger ved hjelp av det ny-utviklete Greens teorem, ville lyset i laveste approksimasjon bevege seg på den måten Huygens og Fresnel hadde antatt. Dette arbeidet skulle i årene som fulgte danne grunnlaget for stadig mer nøyaktige beregninger innen optikken og for utbredelse av annen stråling. == Referanser == == Eksterne lenker == G. Kirchhoff, Gesammelte Abhandlungen, Johan Ambrosius Barth, Leipzig (1882). Google Books. G. Kirchhoff, Vorlesungen über Mechanik, Verlag B.G. Teubner, Leipzig (1897). Digitalisert utgave. G. Kirchhoff und R. Bunsen, Chemische Analyse durch Spectralbeobachtungen, Annalen der Physik 110(6), 161–189 (1860). Engelsk oversettelse. University of St. Andrews, Gustav Robert Kirchhoff Arkivert 15. oktober 2009 hos Wayback Machine., engelsk biografi. L. Rosenfeld, Gustav Robert Kirchhoff, engelsk biografi. New World Encyclopedia, Gustav Kirchhoff, engelsk biografi.

Gustav Robert Kirchhoff (født 12. mars 1824 i Königsberg, død 17.

https://no.wikipedia.org/wiki/Am%C3%A9lie_Nothomb

2023-02-04

Amélie Nothomb

['Kategori:Adelige belgiere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske forfattere', 'Kategori:Franskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Etterbeek', 'Kategori:Personer fra Kobe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Amélie Nothomb (egentlig Fabienne Claire, født 9. juli 1966 i Etterbeek) er en franskspråklig belgisk forfatter. Siden debuten i 1992 har Nothomb utgitt en roman per år, men har også skrevet dramatikk og noveller, samt sangtekster for den franske sangeren Robert. Hun har mottatt Académie françaises store romanpris (Grand prix du roman de l'Académie française) for Stupeur et Tremblement. Mange av Nothombs bøker basert på dialoger med to eller tre personer i fokus. En annen stor del av produksjonen er selvbiografiske romaner, hvorav flere beskriver hennes barndom som datter av en belgisk diplomat i Asia. Én av hennes er bøker er oversatt til norsk, Antéchrista (norsk tittel Antichrista). Nothomb fikk i 2015 den adelige tittelen baronesse. Tittelen er ikke arvelig. Hun hadde før hun ble baronesse tittelen jonkvrouw.

Amélie Nothomb (egentlig Fabienne Claire, født 9. juli 1966 i Etterbeek) er en franskspråklig belgisk forfatter. Siden debuten i 1992 har Nothomb utgitt en roman per år, men har også skrevet dramatikk og noveller, samt sangtekster for den franske sangeren Robert. Hun har mottatt Académie françaises store romanpris (Grand prix du roman de l'Académie française) for Stupeur et Tremblement. Mange av Nothombs bøker basert på dialoger med to eller tre personer i fokus. En annen stor del av produksjonen er selvbiografiske romaner, hvorav flere beskriver hennes barndom som datter av en belgisk diplomat i Asia. Én av hennes er bøker er oversatt til norsk, Antéchrista (norsk tittel Antichrista). Nothomb fikk i 2015 den adelige tittelen baronesse. Tittelen er ikke arvelig. Hun hadde før hun ble baronesse tittelen jonkvrouw. == Bibliografi == Hygiène de l’assassin, 1992 Le Sabotage amoureux, 1993 Légende un peu chinoise, 1993 Les Combustibles, 1994 Les Catilinaires, 1995 Péplum, 1996 Attentat, 1997 Mercure, 1998 Stupeur et tremblements, 1999 (Underkastelsens sötma) Le Mystère par excellence, 1999 Métaphysique des tubes, 2000 Brillant comme une casserole, 2000 Cosmétique de l’ennemi, 2001 Aspirine, 2001 Sans nom, 2001 Robert des noms propres,2002 Antéchrista, 2003 L’Entrée du Christ à Bruxelles, 2004 Biographie de la faim, 2004 Acide sulfurique, 2005 Journal d’Hirondelle, 2006 Ni d'Eve ni d'Adam, 2007 Le fait du prince, 2008 Le Voyage d'Hiver, 2009 Une forme de vie, 2010 Tuer le père, 2011 Barbe-Bleue, 2012 La Nostalgie heureuse, Albin Michel, 2013 Pétronille, Albin Michel, 2014 Le Crime du comte Neville, Albin Michel, 2015 Riquet à la houppe, Albin Michel, 2016 Frappe-toi le cœur, Albin Michel, 2017. Les Prénoms épicènes, Albin Michel, 2018. == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) Amélie Nothomb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Amélie Nothomb – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Amélie Nothomb på Internet Movie Database (en) Amélie Nothomb på AllMovie (en) Amélie Nothomb hos The Movie Database (en) Amélie Nothomb på Discogs (en) Amélie Nothomb på MusicBrainz (fr) Om Amélie Nothomb på biblioweb (fr) Antéchrista, franskspråklig nettsted om Amélie Nothomb (fr) Forum Amelie Nothomb, franskspråklig nettsted om Amélie Nothomb

Amélie Nothomb (egentlig Fabienne Claire, født 9. juli 1966 i Etterbeek) er en franskspråklig belgisk forfatter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Grand_Prix_du_roman_de_l%E2%80%99Acad%C3%A9mie_fran%C3%A7aise

2023-02-04

Grand Prix du roman de l’Académie française

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1918']

Grand Prix du roman de l'Académie française er en fransk litterær pris, opprettet i 1918, som årlig blir utdelt av Académie française.

Grand Prix du roman de l'Académie française er en fransk litterær pris, opprettet i 1918, som årlig blir utdelt av Académie française. == Liste over prisvinnere == 2017: Daniel Rondeau, for Mécaniques du chaos 2016: Adélaïde de Clermont-Tonnerre, for Le Dernier des nôtres 2015: Hédi Kaddour, for Les Prépondérants og Boualem Sansal for 2084 : la fin du monde 2014: Adrien Bosc, for Constellation 2013: Christophe Ono-dit-Biot, for Plonger 2012: Joël Dicker for La Vérité sur l'affaire Harry Quebert 2011: Sorj Chalandon for Retour à Killybegs 2010: Éric Faye for Nagasaki 2009: Pierre Michon for Les Onze 2008: Marc Bressant for La Dernière Conférence 2007: Vassilis Alexakis for Ap. J.-C. 2006: Jonathan Littell for Les Bienveillantes 2005: Henriette Jelinek for Le Destin de Iouri Voronine 2004: Bernard du Boucheron for Court serpent 2003: Jean-Noël Pancrazi for Tout est passé si vite 2002: Marie Ferranti for La Princesse de Mantoue 2001: Éric Neuhoff for Un bien fou 2000: Pascal Quignard for Terrasse à Rome 1999: François Taillandier for Anielka 1998: Amélie Nothomb for Stupeur et tremblements 1998: Anne Wiazemsky for Une poignée de gens 1997: Patrick Rambaud for La Bataille |La Bataille 1996: Calixthe Beyala for Les Honneurs perdus 1995: Alphonse Boudard for Mourir d'enfance 1994: Frédéric Vitoux for La Comédie de Terracina 1993: Philippe Beaussant for Héloïse 1992: Franz-Olivier Giesbert for L'Affreux 1991: François Sureau for L'Infortune 1990: Paule Constant for White Spirit 1989: Geneviève Dormann, Le Bal du dodo 1988: François-Olivier Rousseau for La Gare de Wannsee 1987: Frédérique Hébrard for Le Harem 1986: Pierre-Jean Rémy for Une ville immortelle 1985: Patrick Besson for Dara 1984: Jacques-Francis Rolland for Un dimanche inoubliable près des casernes 1983: Liliane Guignabodet for Natalia 1982: Vladimir Volkoff for Le Montage 1981: Jean Raspail for Moi, Antoine de Tounens, roi de Patagonie 1980: Louis Gardel for Fort Saganne 1979: Henri Coulonges for L'Adieu à la femme sauvage 1978: Pascal Jardin for Le Nain jaune 1977: Camille Bourniquel for Tempo 1976: Pierre Schoendoerffer for Le Crabe-tambour 1975: ikke utdelt 1974: Kléber Haedens for Adios 1973: Michel Déon for Un taxi mauve 1972: Patrick Modiano for Les Boulevards de ceinture 1971: Jean d'Ormesson for La Gloire de l'Empire 1970: Bertrand Poirot-Delpech for La Folle de Lituanie 1969: Pierre Moustiers for La Paroi . 1968: Albert Cohen for Belle du Seigneur 1967: Michel Tournier for Vendredi ou les Limbes du Pacifique 1966: François Nourissier for Une histoire française 1965: Jean Husson for Le Cheval d'Herbeleau 1964: Michel Droit for Le Retour 1963: Robert Margerit for La Révolution 1962: Michel Mohrt for La Prison maritime 1961: Pham Van Ky for Perdre la demeure 1960: Christian Murciaux for Notre-Dame des désemparés 1959: Gabriel d'Aubarède for La Foi de notre enfance 1958: Henri Queffélec for Un royaume sous la mer 1957: Jacques de Bourbon Busset for Le Silence et la Joie 1956: Paul Guth for Le Naïf Locataire 1955: Michel de Saint-Pierre for Les Aristocrates 1954: Paul Mousset for Neige sur un amour nippon 1954: Pierre Moinot for La Chasse royale 1953: Jean Hougron for Mort en fraude 1952: Henri Castillou for Le Feu de l'Etna 1951: Bernard Barbey for Chevaux abandonnés sur le champ de bataille 1950: Joseph Jolinon for Les Provinciaux 1949: Yvonne Pagniez for Évasion 44 1948: Yves Gandon for Ginèvre 1947: Philippe Hériat for Famille Boussardel 1946: Jean Orieux for Fontagre 1945: Marc Blancpain for Le Solitaire 1944: Pierre de Lagarde for Valmaurie 1943: Joseph-Henri Louwyck for Danse pour ton ombre ! 1942: Jean Blanzat for L'Orage du matin 1941: Roger Bourget-Pailleron for La Folie Hubert 1940: Édouard Peisson for Le Voyage d'Edgar 1939: Antoine de Saint-Exupéry for Terre des hommes 1938: Jean de La Varende for Le Centaure de Dieu 1937: Guy de Pourtalès for La Pêche miraculeuse 1936: Georges Bernanos for Journal d'un curé de campagne 1935: Albert Touchard for La Guêpe 1934: Paule Régnier for L'Abbaye d'Évolayne 1933: Roger Chauviré for Mademoiselle de Bois-Dauphin 1932: Jacques Chardonne for Claire 1931: Henri Pourrat for Gaspard des montagnes 1930: Jacques de Lacretelle for Amour nuptial 1929: André Demaison for Le Livre des bêtes qu'on appelle sauvages 1928: Jean Balde for Reine d'Arbieux 1927: Joseph Kessel for Les Captifs 1926: François Mauriac for Le Désert de l'amour 1925: François Duhourcau for L'Enfant de la victoire 1924: Émile Henriot for Aricie Brun ou les Vertus bourgeoises 1923: Alphonse de Châteaubriant for La Brière 1922: Francis Carco for L'Homme traqué 1921: Pierre Villetard for Monsieur Bille dans la tourmente 1920: André Corthis for Pour moi seule 1919: Pierre Benoit for L'Atlantide 1918: Camille Mayran for Histoire de Gotton Connixloo == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Grand Prix du roman de l'Académie française er en fransk litterær pris, opprettet i 1918, som årlig blir utdelt av Académie française.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kbal_Spean

2023-02-04

Kbal Spean

['Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Kbal Spean (khmer: ក្បាលស្ពាន hovedbroen) er et område i de sørvestre skråningene av Kulenfjellene i Kambodsja, 25 km fra hovedgruppen av Angkorianske templer og 13 km forbi Banteay Srei. Området er også kjent som dalen med de 1000 lingaer. Det består av en rekke utskjæringer i stein i og rundt Stung Kbal Spean-elven. Motivene for utskjæringene kan grovt deles inn i tre grupper: myriader av lingaer, avbildet som sirlig arrangerte forhøyninger som dekker overflaten av en stein; lingam – yoni-design og ulike hinduistiske mytologiske motiver, inkludert avbildninger av guder og dyr.

Kbal Spean (khmer: ក្បាលស្ពាន hovedbroen) er et område i de sørvestre skråningene av Kulenfjellene i Kambodsja, 25 km fra hovedgruppen av Angkorianske templer og 13 km forbi Banteay Srei. Området er også kjent som dalen med de 1000 lingaer. Det består av en rekke utskjæringer i stein i og rundt Stung Kbal Spean-elven. Motivene for utskjæringene kan grovt deles inn i tre grupper: myriader av lingaer, avbildet som sirlig arrangerte forhøyninger som dekker overflaten av en stein; lingam – yoni-design og ulike hinduistiske mytologiske motiver, inkludert avbildninger av guder og dyr. == Historie == Flertallet av Kbal Speans arkeologiske funn kan dateres til 11- til 1300-tallet. Byggingen av Kbal Spean ble igangsatt av kong Suryavarman I og senere avsluttet av kong Udayadityavarman II.Begrepet dalen med de 1000 lingaer skyldes tilstedeværelse av de anslagsvis tusen lingaene, i form av skulpturer gravd ut i Siem Reap-elvens bredder. Lingaene skulle gjøre vannet i Østre Baray fruktbart og vanne rismarkene i Kambodsja. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kbal Spean – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Foto fra Kbal Spean ngoforum.org.kh Current situation of the Kbal Spean community

Kbal Spean (khmer: ក្បាលស្ពាន hovedbroen) er et område i de sørvestre skråningene av Kulenfjellene i Kambodsja, 25 km fra hovedgruppen av Angkorianske templer og 13 km forbi Banteay Srei. Området er også kjent som dalen med de 1000 lingaer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Konrad_Rokstad

2023-02-04

Konrad Rokstad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03']

Konrad Rokstad (født 11. februar 1946 i Kristiansund) er en norsk filosof. Han er professor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen.I 1975 tok han magistergraden i filosofi. Siden da har han vært ansatt som amanuensis og filosofilærer ved Universitetet i Bergen. Fra 1993 og frem til 1996 var han Prodekanus for undervisning ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB, og har hatt en rekke andre verv ved dem samme universitet. Han er pr 2009 leder av Nasjonalt fagråd for filosofi, og leder for et nasjonalt prosjekt som utvikler Examen philosophicum som fjernundervisning.

Konrad Rokstad (født 11. februar 1946 i Kristiansund) er en norsk filosof. Han er professor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen.I 1975 tok han magistergraden i filosofi. Siden da har han vært ansatt som amanuensis og filosofilærer ved Universitetet i Bergen. Fra 1993 og frem til 1996 var han Prodekanus for undervisning ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB, og har hatt en rekke andre verv ved dem samme universitet. Han er pr 2009 leder av Nasjonalt fagråd for filosofi, og leder for et nasjonalt prosjekt som utvikler Examen philosophicum som fjernundervisning. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Konrad Rokstad i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin (no) Publikasjoner av Konrad Rokstad i BIBSYS

Konrad Rokstad (født 11. februar 1946 i Kristiansund) er en norsk filosof.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_Guldbaggen_i_kategorien_Beste_mannlige_hovedrolle

2023-02-04

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste mannlige hovedrolle

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Guldbagge']

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste mannlige hovedrolle (Øvrige nominerte listes opp fra 1991) 2008. Mikael Persbrandt (Maria Larssons evige øyeblikk) Gustaf Skarsgård (Patrik 1,5) Peter Stormare (Varg) 2007. Michael Segerström (Darling) Jonas Karlsson (Den man älskar) Leonard Terfelt (Leo) 2006. Gustaf Skarsgård (Förortsungar) Jonas Karlsson (Offside) Anastasios Soulis (Underbara älskade) 2005. Krister Henriksson (Sex, hopp & kärlek) Peter Andersson (Mun mot mun) Mikael Persbrandt (Bang Bang Orangutang) 2004. Robert Gustafsson (Fyra nyanser av brunt) Michael Nyqvist (Så som i himmelen) Johan Rheborg (Fyra nyanser av brunt) 2003. Jonas Karlsson (Detaljer) Jakob Eklund (Om jag vänder mig om) Andreas Wilson (Ondskan) 2002. Michael Nyqvist (Grabben i graven bredvid) Artiom Bogucharskij (Lilja 4-ever) Mikael Persbrandt (Alla älskar Alice) 2001. Sven Wollter (En sang for Martin) Örjan Ramberg (Puder) Kjell Bergqvist (Leva livet) 2000. Kjell Bergqvist (Den bästa sommaren) Per Graffman (Före stormen) Michalis Koutsogiannakis (Det nya landet) 1999. Björn Kjellman (Vägen ut) Mikael Persbrandt (Dödlig drift) Jakob Eklund (Noll tolerans) 1998. Krister Henriksson (Veranda för en tenor) Johan H:son Kjellgren (Veranda för en tenor) Rolf Lassgård (Under solen) 1997. Göran Stangertz (Spring för livet) Björn Kjellman (Adam & Eva) Jakob Eklund (Spring för livet) 1996. Max von Sydow (Hamsun) Rolf Lassgård (Jägarna) Gösta Ekman (Nu är pappa trött igen) 1995. Loa Falkman (Pensionat Oskar) Peter Haber (Vita lögner) Johan Widerberg (Lust och fägring stor) 1994. Sven-Bertil Taube (Händerna) Peter Haber (Sommarmord) Tord Peterson (Änglagård - andra sommaren) 1993. Sven Lindberg (Glädjekällan) Peter Haber (Sunes sommar) Simon Norrthon (Tala! Det är så mörkt) 1992. Rolf Lassgård (Min store tjukke far) Thommy Berggren (Söndagsbarn) Samuel Fröler (Den goda viljan) 1991. Lasse Åberg (Den ofrivillige golfaren) Antti Reini (Il Capitano) Rolf Lassgård (Önskas) 1990. Börje Ahlstedt (Kaninmannen) 1989. Stellan Skarsgård (Täcknamn Coq Rouge & Kvinnorna på taket) 1988. Tomas Bolme (Fordringsägare) 1987. Max von Sydow (Pelle erövraren) 1986. Erland Josephson (Amorosa & Offret) 1985. Anton Glanzelius (Mitt liv som hund) 1984. Sven Wollter (Mannen från Mallorca & Sista leken) 1982/83. Jarl Kulle (Fanny og Alexander) 1981/82. Stellan Skarsgård (Den enfaldige mördaren) 1980/81. Ingvar Hirdwall (Barnens ö) 1979/80. Peter Lindgren (Jag är Maria) 1978/79. Anders Åberg (Kejsaren) 1977/78. Anders Lönnbro (Lyftet) 1976/77. Håkan Serner (Mannen på taket & Bang!) 1975/76. Toivo Pawlo (Hallo Baby) 1974/75. Göran Stangertz (Det sista äventyret) 1973/74. Allan Edwall (Emil och griseknoen) 1972/73. Gösta Ekman (Mannen som slutade röka) 1971/72. Eddie Axberg (Utvandrarna & Nybyggarna) 1970/71. 1969/70. Carl-Gustaf Lindstedt (Harry Munter) 1968/69. Roland Hedlund (Ådalen 31) 1967/68. Halvar Björk (Badarna) 1966/67. Per Oscarsson (Sult) 1965/66. Thommy Berggren (Heja Roland!) 1964/65. Jarl Kulle (Bröllopsbesvär) 1963/64. Keve Hjelm (Kvarteret Korpen)

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste mannlige hovedrolle (Øvrige nominerte listes opp fra 1991) 2008. Mikael Persbrandt (Maria Larssons evige øyeblikk) Gustaf Skarsgård (Patrik 1,5) Peter Stormare (Varg) 2007. Michael Segerström (Darling) Jonas Karlsson (Den man älskar) Leonard Terfelt (Leo) 2006. Gustaf Skarsgård (Förortsungar) Jonas Karlsson (Offside) Anastasios Soulis (Underbara älskade) 2005. Krister Henriksson (Sex, hopp & kärlek) Peter Andersson (Mun mot mun) Mikael Persbrandt (Bang Bang Orangutang) 2004. Robert Gustafsson (Fyra nyanser av brunt) Michael Nyqvist (Så som i himmelen) Johan Rheborg (Fyra nyanser av brunt) 2003. Jonas Karlsson (Detaljer) Jakob Eklund (Om jag vänder mig om) Andreas Wilson (Ondskan) 2002. Michael Nyqvist (Grabben i graven bredvid) Artiom Bogucharskij (Lilja 4-ever) Mikael Persbrandt (Alla älskar Alice) 2001. Sven Wollter (En sang for Martin) Örjan Ramberg (Puder) Kjell Bergqvist (Leva livet) 2000. Kjell Bergqvist (Den bästa sommaren) Per Graffman (Före stormen) Michalis Koutsogiannakis (Det nya landet) 1999. Björn Kjellman (Vägen ut) Mikael Persbrandt (Dödlig drift) Jakob Eklund (Noll tolerans) 1998. Krister Henriksson (Veranda för en tenor) Johan H:son Kjellgren (Veranda för en tenor) Rolf Lassgård (Under solen) 1997. Göran Stangertz (Spring för livet) Björn Kjellman (Adam & Eva) Jakob Eklund (Spring för livet) 1996. Max von Sydow (Hamsun) Rolf Lassgård (Jägarna) Gösta Ekman (Nu är pappa trött igen) 1995. Loa Falkman (Pensionat Oskar) Peter Haber (Vita lögner) Johan Widerberg (Lust och fägring stor) 1994. Sven-Bertil Taube (Händerna) Peter Haber (Sommarmord) Tord Peterson (Änglagård - andra sommaren) 1993. Sven Lindberg (Glädjekällan) Peter Haber (Sunes sommar) Simon Norrthon (Tala! Det är så mörkt) 1992. Rolf Lassgård (Min store tjukke far) Thommy Berggren (Söndagsbarn) Samuel Fröler (Den goda viljan) 1991. Lasse Åberg (Den ofrivillige golfaren) Antti Reini (Il Capitano) Rolf Lassgård (Önskas) 1990. Börje Ahlstedt (Kaninmannen) 1989. Stellan Skarsgård (Täcknamn Coq Rouge & Kvinnorna på taket) 1988. Tomas Bolme (Fordringsägare) 1987. Max von Sydow (Pelle erövraren) 1986. Erland Josephson (Amorosa & Offret) 1985. Anton Glanzelius (Mitt liv som hund) 1984. Sven Wollter (Mannen från Mallorca & Sista leken) 1982/83. Jarl Kulle (Fanny og Alexander) 1981/82. Stellan Skarsgård (Den enfaldige mördaren) 1980/81. Ingvar Hirdwall (Barnens ö) 1979/80. Peter Lindgren (Jag är Maria) 1978/79. Anders Åberg (Kejsaren) 1977/78. Anders Lönnbro (Lyftet) 1976/77. Håkan Serner (Mannen på taket & Bang!) 1975/76. Toivo Pawlo (Hallo Baby) 1974/75. Göran Stangertz (Det sista äventyret) 1973/74. Allan Edwall (Emil och griseknoen) 1972/73. Gösta Ekman (Mannen som slutade röka) 1971/72. Eddie Axberg (Utvandrarna & Nybyggarna) 1970/71. 1969/70. Carl-Gustaf Lindstedt (Harry Munter) 1968/69. Roland Hedlund (Ådalen 31) 1967/68. Halvar Björk (Badarna) 1966/67. Per Oscarsson (Sult) 1965/66. Thommy Berggren (Heja Roland!) 1964/65. Jarl Kulle (Bröllopsbesvär) 1963/64. Keve Hjelm (Kvarteret Korpen) == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (sv) Offisielt nettsted Svenska Filminstitutet

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste mannlige hovedrolle

https://no.wikipedia.org/wiki/Sabrina_Carpenter

2023-02-04

Sabrina Carpenter

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Pennsylvania', 'Kategori:Personer fra USA', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Sabrina Annlynn Carpenter (født 11. mai 1999 i Lehigh Valley i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller, sanger og låtskriver.

Sabrina Annlynn Carpenter (født 11. mai 1999 i Lehigh Valley i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller, sanger og låtskriver. == Karriere == Sabrina Carpenter er best kjent for å spille Maya Hart, hovedkarakter Riley Matthews' rebelske bestevenninne, i Disney Channel-serien Girl Meets World. Hun har også spilt en liten rolle i filmen Horns (2013),og en rolle i filmen Adventures In Babysitting samt gjestespilt i serier som Law & Order: Special Victims Unit, Phineas and Ferb, Orange Is the New Black og Austin & Ally. Hun er også kjent for å ha en av hovedrollene i Oppdrag barnevakt, som er en Disney Channel-film. Hun har også jobbet sammen med Alan Walker, de ga ut On My Way Som artist ga hun ut debutalbumet Eyes Wide Open i april 2015. Albumet solgte 12 000 eksemplarer første uke og var som høyest nummer 43 på Billboard Hot 200-listen og 31 på Billboard Digital Albums-listen. Hun ga også ut Can't Blame a Girl for Trying som et extended play. Det har solgt 17 000 eksemplarer og vært nummer 16 som høyest på Top Heatseekers-listen. Hun ga også ut albumet Evolution i 2016. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Sabrina Carpenter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Sabrina Carpenter på Internet Movie Database (en) Sabrina Carpenter på AllMovie (en) Sabrina Carpenter hos Rotten Tomatoes (en) Sabrina Carpenter hos The Movie Database (en) Sabrina Carpenter hos Behind The Voice Actors (en) Sabrina Carpenter på Apple Music (en) Sabrina Carpenter på Discogs (en) Sabrina Carpenter på MusicBrainz (en) Sabrina Carpenter på SoundCloud (en) Sabrina Carpenter på Spotify (en) Sabrina Carpenter på Songkick (en) Sabrina Carpenter på Last.fm (en) Sabrina Carpenter på Genius — sangtekster (en) Sabrina Carpenter på AllMusic Sabrina Carpenter på Twitter Sabrina Carpenter på Facebook Sabrina Carpenter på Instagram Sabrina Carpenter på YouTube Sabrina Carpenter på TikTok

Sabrina er et kvinnenavn med opprinnelse i navnet på elven Severn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Avfallsforbrenning

2023-02-04

Avfallsforbrenning

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avfallsforbrenning']

Avfallsforbrenning innebærer å brenne avfall i forbrenningsanlegg for å gjenvinne varme. Den produserte varmen benyttes som regel i et fjernvarmenett for å varme opp bygg. Forbrenning av avfall startet på slutten av 1800-tallet i Europa, først og fremst som et helsetiltak for å drepe bakterier som ellers florerte på søppelfyllingene. Energigjenvinning fra avfall skriver seg tilbake til 1910 da et av de første moderne søppelforbrenningsanlegget åpnet i København. Anlegget produserte elektrisitet og leverte varme til et nærliggende sykehus, riktignok med god hjelp fra kull på grunn av lav brennverdi i avfallet. Større utbredelse av avfallsforbrenning førte til høye utslipp av partikler og tungmetaller, og folkelig motstand gjorde at avfallsforbrenning fikk en svak utbredelse. Økende avfallsmengder og bedre rensemetoder førte til økende avfallsforbrenning fra 1960-tallet. I dag er utslippene fra avfallsforbrenning veldig lave sammenlignet med annen industri som en følge av gode rensemetoder.

Avfallsforbrenning innebærer å brenne avfall i forbrenningsanlegg for å gjenvinne varme. Den produserte varmen benyttes som regel i et fjernvarmenett for å varme opp bygg. Forbrenning av avfall startet på slutten av 1800-tallet i Europa, først og fremst som et helsetiltak for å drepe bakterier som ellers florerte på søppelfyllingene. Energigjenvinning fra avfall skriver seg tilbake til 1910 da et av de første moderne søppelforbrenningsanlegget åpnet i København. Anlegget produserte elektrisitet og leverte varme til et nærliggende sykehus, riktignok med god hjelp fra kull på grunn av lav brennverdi i avfallet. Større utbredelse av avfallsforbrenning førte til høye utslipp av partikler og tungmetaller, og folkelig motstand gjorde at avfallsforbrenning fikk en svak utbredelse. Økende avfallsmengder og bedre rensemetoder førte til økende avfallsforbrenning fra 1960-tallet. I dag er utslippene fra avfallsforbrenning veldig lave sammenlignet med annen industri som en følge av gode rensemetoder. == Resirkulering, energigjenvinning eller deponering == I takt med økende avfallsmengder øker også risikoen for miljøproblemer knyttet til avfallet. I norsk avfallspolitikk og EUs rammedirektiv for avfall brukes begrepet, avfallshierarkiet. Avfallshierarkiet består av følgende nivåer: Minimering Gjenbruk Resirkulering Energigjenvinning DeponeringAvfallshierarkiet anbefaler at avfall som ikke kan brukes om igjen, bør resirkuleres. Hvis dette ikke er mulig, er energigjenvinning det neste alternativet, mens deponering bare bør forekomme for restprodukter fra energigjenvinning, eventuelt det som ikke egner seg til resirkulering eller energigjenvinning. Selv om resirkulering av materialer ofte er bedre enn energigjenvinning fra et energimessig synspunkt, er ikke dette alltid tilfellet. En svensk livssyklusstudie konkluderte blant annet med at man sparer dobbelt så mye energi ved å resirkulere fremfor å energigjenvinne papir og plast, mens det motsatte var tilfelle for papp og våtorganisk avfall. Ved gjentatt resirkulering degraderes dessuten materialet, og det vil til slutt egne seg best til energiutnyttelse. En god del avfall egner seg ikke til resirkulering, og det vil i tillegg være dyrt å resirkulere alt avfallet. En stor andel av dagens avfall blir deponert på søppelfyllinger, selv i industrialiserte og rike land. Deponering på fyllinger kan medføre avrenning av miljøgifter til jord og grunnvann, metanutslipp, plassproblemer og deponering en ressurs som kan brukes til energiutnyttelse. Studier viser at avfallsforbrenning er mange ganger bedre enn deponering ut i fra et klimaperspektiv, selv om en samler inn halvparten av alt metanutslipp fra deponiene == Teknologier == Teknologiene for forbrenning, eller energigjenvinning, fra avfall benytter seg i hovedsak av de samme teknologiene som for biomasse. Men ettersom avfallet er et mer komplekst og heterogent brensel enn biomasse, fører dette til utfordringer og visse modifikasjoner av utstyr og teknologi. De vanligste teknologiene er; ristforbrenning, fluidisert sjikt-forbrenning, gassifisering og pyrolyse, hvor ristforbrenning står for 90 prosent av all avfallsforbrenning i Europa. Gassifisering og pyrolyse er i liten grad kommersielt utnyttet. For avfall med høyt fuktinnhold, som våtorganisk avfall, er det mulig å produsere biogass ved anaerob utråtning. Biogass består hovedsakelig av metan og karbondioksid, og kan benyttes til strømproduksjon i en gassmotor eller oppgraderes og benyttes som drivstoff. Liste over forbrenningsanlegg i Norge (2004) == Referanser == == Eksterne lenker == WtERT Germany

Avfallsforbrenning innebærer å brenne avfall i forbrenningsanlegg for å gjenvinne varme. Den produserte varmen benyttes som regel i et fjernvarmenett for å varme opp bygg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Monoterpen

2023-02-04

Monoterpen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Terpener og terpenoider']

Monoterpener er en klasse terpener som består av 2 isopren enheter og har den kjemiske formelen C10H16. Monoterpener kan være sykliske eller asykliske (ikke-sykliske). Biosyntetisk går reasjonene via pyrofosfater (-OPP). Biokjemiske reaksjoner som oksidasjon eller omleiringsreaksjoner danner det man kaller monoterpenoider

Monoterpener er en klasse terpener som består av 2 isopren enheter og har den kjemiske formelen C10H16. Monoterpener kan være sykliske eller asykliske (ikke-sykliske). Biosyntetisk går reasjonene via pyrofosfater (-OPP). Biokjemiske reaksjoner som oksidasjon eller omleiringsreaksjoner danner det man kaller monoterpenoider == Asyklisk == Via biosyntese kan isopentenylpyrofosfat og dimetylallylpyrofosfat danne geranylpyrofosfat. Eleminering av pyrofosfatgruppen danner asykliske monoterpener som ocimen og myrcener. Hydrolyse danner det acykliske monoterpenoidet geranoil. Videre omleiringer og oksidereinger danner forbindelser som citral, citronellol, linalool og mange andre. Mange monoterpener som finnes i marine organismer er halogenerte som halomon. == Monosyklisk == I tillegg lineære addisjoner kan isoprenenhetene danne mange sykliske (ringformede) forbindelser. Den vanligste ringstørrelsen er 6-ringer (sykloheksenderivater). Et klassisk eksempel er syklisering av geranylpyrofosfat for å danne limonen. Terpinener, fellandrener og terpinolener dannes tilsvarende. Hydrooksylering av disse forbindelsene fulgt av dehydratisering kan gi den aromatiske forbindelsen p-kumen. Viktige terpenoider derivatesert fra monosykliske terpener er mentol, thymol og carvacrol og mange andre. == Bisyklisk == Geranylpyrofosfat kan også gjøre to etterfølgende sykliseringer og danne bisykliske monoterpener, som pinen som er hovedkomponentene i harpiks og terpentin. Andre bisykliske monoterpener er caren, sabinen, camfen og thujen. Kamfer, borneol og eucalyptol er eksempler på bisykliske monoterpenoider som inneholder keto-, hydroksyl- og etergrupper == Påvirkning av klima == Monoterpener slippes ut fra trær i form av aerosoler som kan fungere som kondensasjonskjerner for skyer. Slike aerosoler øker lysheten til skyene og kjøler ned klimaet. == Referanser ==

Monoterpener er en klasse terpener som består av 2 isopren enheter og har den kjemiske formelen C10H16. Monoterpener kan være sykliske eller asykliske (ikke-sykliske).

https://no.wikipedia.org/wiki/Algarve_Cup

2023-02-04

Algarve Cup

['Kategori:1994 i Portugal', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballturneringer for landslag', 'Kategori:Fotballturneringer i Portugal', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1994']

Algarve Cup er en årlig global internasjonal turnering i fotball for kvinner, arrangert i Algarve i Portugal siden 1994. Det arrangeres alltid i mars måned, og kolliderer dermed sjelden med store mesterskap for landslag eller de nordeuropeiske eller amerikanske klubbseriene. Den tyske Bundesliga tar også pause under Algarve Cup. Algarve Cup har en høy internasjonal anseelse, ettersom den tiltrekker noen av de beste lagene i verden, inkludert USA, Sverige, Kina, Norge, Tyskland og Danmark (Brasil har imidlertid aldri deltatt). Det er ingen kvalifisering til turneringen; de 12 deltakende lagene blir invitert til å delta. Lagene deles inn i tre grupper – gruppe A, B og C. Gruppe C ble lagt til i 2002 for å gi mer erfaring til mindre gode lag. Vertslaget er som oftest å finne i gruppe C. Etter at de fire lagene i hver enkelt gruppe har møtt hverandre, spilles det om plassene: 1.-plass: Vinner av gruppe A og B møtes i ren finale. 3.-plass: Nummer 2 i gruppe A og B møtes i kamp om 3.-plassen. 5.-plass: Nummer 3 i gruppe A og B møtes i kamp om 5.-plassen. 7.-plass: Vinner av gruppe C og beste 4. lag av gruppe A og B møtes i kamp om 7.-plassen. 9.-plass: Nummer 2 i gruppe C møter det dårligste 4. lag av gruppe A og B i kamp om 9.-plassen. 11.-plass: Nummer 3 og 4 i gruppe C møtes til kamp om 4.-plassen.USA er det mestvinnende laget med ti seire, med Norge på annen plass med fem. Begge lag har vunnet serien tre år på rad. Sverige og Tyskland har vunnet fire ganger hver, Kina to ganger og Canada, Nederland og Spania har vunnet en gang. I 2015 ble USA det første laget til å vinne både Algarve Cup og fotball-VM samme år.

Algarve Cup er en årlig global internasjonal turnering i fotball for kvinner, arrangert i Algarve i Portugal siden 1994. Det arrangeres alltid i mars måned, og kolliderer dermed sjelden med store mesterskap for landslag eller de nordeuropeiske eller amerikanske klubbseriene. Den tyske Bundesliga tar også pause under Algarve Cup. Algarve Cup har en høy internasjonal anseelse, ettersom den tiltrekker noen av de beste lagene i verden, inkludert USA, Sverige, Kina, Norge, Tyskland og Danmark (Brasil har imidlertid aldri deltatt). Det er ingen kvalifisering til turneringen; de 12 deltakende lagene blir invitert til å delta. Lagene deles inn i tre grupper – gruppe A, B og C. Gruppe C ble lagt til i 2002 for å gi mer erfaring til mindre gode lag. Vertslaget er som oftest å finne i gruppe C. Etter at de fire lagene i hver enkelt gruppe har møtt hverandre, spilles det om plassene: 1.-plass: Vinner av gruppe A og B møtes i ren finale. 3.-plass: Nummer 2 i gruppe A og B møtes i kamp om 3.-plassen. 5.-plass: Nummer 3 i gruppe A og B møtes i kamp om 5.-plassen. 7.-plass: Vinner av gruppe C og beste 4. lag av gruppe A og B møtes i kamp om 7.-plassen. 9.-plass: Nummer 2 i gruppe C møter det dårligste 4. lag av gruppe A og B i kamp om 9.-plassen. 11.-plass: Nummer 3 og 4 i gruppe C møtes til kamp om 4.-plassen.USA er det mestvinnende laget med ti seire, med Norge på annen plass med fem. Begge lag har vunnet serien tre år på rad. Sverige og Tyskland har vunnet fire ganger hver, Kina to ganger og Canada, Nederland og Spania har vunnet en gang. I 2015 ble USA det første laget til å vinne både Algarve Cup og fotball-VM samme år. == Resultater == === Norge i Algarve Cup === I tidligere Algarve Cup var Norge det mestvinnende laget. Fram til og med 2000 hadde Norge bare to tredjeplasser, i tillegg til en andreplass og fire seire. I 2001 kom imidlertid Norge på tredjeplass i sin gruppe, og måtte nøye seg med kamp om femteplassen, en kamp Norge vant på straffer mot et redusert USA. De neste årene var Norge tilbake til toppen med to andreplasser og en tredjeplass. Imidlertid har Norge ikke prioritert Algarve Cup under Bjarne Berntsens ledelse. Bare i 2008 kom det norske landslaget med i kampen om de beste plassene med en tredjeplass. De andre tilfellene har Norge spilt om femteplassen, og vant alle kampene før 2010, hvor det ble tap for Danmark. I 2009 endte imidlertid det norske landslaget endt sist i sin pulje, og måtte spille om 9.-plassen mot Østerrike. Norge vant 2-0. == Referanser == == Se også == Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner == Eksterne lenker == (pt) Offisielt nettsted (en) Algarve Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Tabeller og resultater ved RSSSF.com

Algarve Cup er en årlig global internasjonal turnering i fotball for kvinner, arrangert i Algarve i Portugal siden 1994. Det arrangeres alltid i mars måned, og kolliderer dermed sjelden med store mesterskap for landslag eller de nordeuropeiske eller amerikanske klubbseriene.

https://no.wikipedia.org/wiki/ComicWiki

2023-02-04

ComicWiki

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Tegneserier i Danmark', 'Kategori:Tegneseriestubber']

ComicWiki er et dansk, fritt tilgjengelig wiki-oppslagsverk om tegneserier. Comicwiki har altså en lignende oppbygning som Wikipedia, men skiller seg fra denne gjennom tematisk avgrensning og spesialisering. En del av artiklene på ComicWiki er utdypninger av den type emner som også finnes på Wikipedia (f.eks. Donald Duck, Asterix, Lucky Luke, Tintin og Blueberry), mens andre artikler er mer spesialiserte, slik at det ikke finnes en tilsvarende artikkel på Wikipedia (f.eks. Familien Ands stamtræ, Asterix erobrer Rom, Lucky Luke 1946-50, Tintin i Sovjet og Den unge Blueberry). I Sverige er det et tilsvarende oppslagsverk i Seriewikin. I Norge finnes databasen Minetegneserier.

ComicWiki er et dansk, fritt tilgjengelig wiki-oppslagsverk om tegneserier. Comicwiki har altså en lignende oppbygning som Wikipedia, men skiller seg fra denne gjennom tematisk avgrensning og spesialisering. En del av artiklene på ComicWiki er utdypninger av den type emner som også finnes på Wikipedia (f.eks. Donald Duck, Asterix, Lucky Luke, Tintin og Blueberry), mens andre artikler er mer spesialiserte, slik at det ikke finnes en tilsvarende artikkel på Wikipedia (f.eks. Familien Ands stamtræ, Asterix erobrer Rom, Lucky Luke 1946-50, Tintin i Sovjet og Den unge Blueberry). I Sverige er det et tilsvarende oppslagsverk i Seriewikin. I Norge finnes databasen Minetegneserier. == Eksterne lenker == ComicWiki

ComicWiki er et dansk, fritt tilgjengelig wiki-oppslagsverk om tegneserier. Comicwiki har altså en lignende oppbygning som Wikipedia, men skiller seg fra denne gjennom tematisk avgrensning og spesialisering.

https://no.wikipedia.org/wiki/Baladas_En_Espa%C3%B1ol

2023-02-04

Baladas En Español

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1996', 'Kategori:Roxette-album']

Baladas En Español er et album av Roxette, utgitt i desember 1996. Albumet ble utgitt i en del spansktalende land. Alle låtene på albumet har spansk tekst, men har melodiene til tidligere utgitte Roxette-låter. «Un día sin ti », «No sé si es amor » and «Soy una mujer» ble utgitt som singler. Albumet har solgt til platinaplate i Spania, Argentina og Chile. Albumet har solgt rundt 1 millioner eksemplarer.

Baladas En Español er et album av Roxette, utgitt i desember 1996. Albumet ble utgitt i en del spansktalende land. Alle låtene på albumet har spansk tekst, men har melodiene til tidligere utgitte Roxette-låter. «Un día sin ti », «No sé si es amor » and «Soy una mujer» ble utgitt som singler. Albumet har solgt til platinaplate i Spania, Argentina og Chile. Albumet har solgt rundt 1 millioner eksemplarer. == Sporliste == «Un día sin ti» (Spending My Time) «Crash! Boom! Bang!» (Crash! Boom! Bang!) «Directamente a ti» (Run To You) «No sé si es amor» (It Must Have Been Love) «Cuanto lo siento» (I'm Sorry) «Tímida» (Vulnerable) «Habla el corazón» (Listen to Your Heart) «Como la lluvia en el cristal» (Watercolous In The Rain) «Soy una mujer» (Fading Like A Flower (Every Time You Leave)) «Quiero ser como tú» (I Don't Want To Get Hurt) «Una reina va detrás de un rey» (Queen of Rain) «El día del amor» (Perfect Day) == Eksterne lenker == (en) Baladas En Español på Discogs (en) Baladas En Español på MusicBrainz

Baladas En Español er et album av Roxette, utgitt i desember 1996.

https://no.wikipedia.org/wiki/Seriewikin

2023-02-04

Seriewikin

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Tegneserier i Sverige', 'Kategori:Tegneseriestubber']

Seriewikin er et svensk, fritt tilgjengelig wiki-oppslagsverk om tegneserier. Seriewikin blei starta i 2005 og er i dag Sveriges største oppslagsverk for tegneserier fra alle verdenshjørner. Seriewikin drives av Seriefrämjandet, som er en ideell organisasjon. I Danmark har de et tilsvarende oppslagsverk i ComicWiki. I Norge finnes databasen Minetegneserier. Seriewikin ble startet opp sommeren 2005 på initativ av Mikke Schirén. Under oppbygningsfasen ble det skrevet nesten 3500 oppslagsartikler fra ham, Ola Hellsten, David Haglund, Göran Semb og Andreas Eriksson. De åpnet porten akkurat i tide for Göteborg bokmessen i 2005 og oppslagsverket ble da tilgjengelig for allmennheten.

Seriewikin er et svensk, fritt tilgjengelig wiki-oppslagsverk om tegneserier. Seriewikin blei starta i 2005 og er i dag Sveriges største oppslagsverk for tegneserier fra alle verdenshjørner. Seriewikin drives av Seriefrämjandet, som er en ideell organisasjon. I Danmark har de et tilsvarende oppslagsverk i ComicWiki. I Norge finnes databasen Minetegneserier. Seriewikin ble startet opp sommeren 2005 på initativ av Mikke Schirén. Under oppbygningsfasen ble det skrevet nesten 3500 oppslagsartikler fra ham, Ola Hellsten, David Haglund, Göran Semb og Andreas Eriksson. De åpnet porten akkurat i tide for Göteborg bokmessen i 2005 og oppslagsverket ble da tilgjengelig for allmennheten. == Eksterne lenker == Seriewikin

Seriewikin er et svensk, fritt tilgjengelig wiki-oppslagsverk om tegneserier. Seriewikin blei starta i 2005 og er i dag Sveriges største oppslagsverk for tegneserier fra alle verdenshjørner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Have_a_Nice_Day

2023-02-04

Have a Nice Day

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Roxette-album']

Have a Nice Day er Roxettes sjette studioalbum, utgitt i mars 1999. Albumet var Roxettes første internasjonale album og studioalbum siden Crash! Boom! Bang! fra 1994. Albumet ble ikke utgitt i USA. «Wish I Could Fly», «Anyone», «Stars» og «Salvation» ble utgitt som singler. Singelen «Wish I Could Fly» ble en stor hit i Europa og kom på en 11.-plass på den engelske singelisten i tillegg til gode plasseringer i Norge, Sverige, Østerrike, Tyskland og Sveits. Albumet har solgt i overkant av 5 millioner eksemplarer, av dette er over 3 millioner solgt i Europa.

Have a Nice Day er Roxettes sjette studioalbum, utgitt i mars 1999. Albumet var Roxettes første internasjonale album og studioalbum siden Crash! Boom! Bang! fra 1994. Albumet ble ikke utgitt i USA. «Wish I Could Fly», «Anyone», «Stars» og «Salvation» ble utgitt som singler. Singelen «Wish I Could Fly» ble en stor hit i Europa og kom på en 11.-plass på den engelske singelisten i tillegg til gode plasseringer i Norge, Sverige, Østerrike, Tyskland og Sveits. Albumet har solgt i overkant av 5 millioner eksemplarer, av dette er over 3 millioner solgt i Europa. == Sporliste == «Crush on You» «Wish I Could Fly» «You Can't Put Your Arms Around What's Already Gone» «Waiting for the Rain» «Anyone» «It Will Take a Long Long Time» «7Twenty7» «I Was So Lucky» «Stars» «Salvation» «Pay the Price» «Cooper» «Staring at the Ground» «Beautiful Things» == Kilder == (en) Have a Nice Day på Discogs == Eksterne lenker == (en) Have a Nice Day på MusicBrainz

Have a Nice Day er Roxettes sjette studioalbum, utgitt i mars 1999.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tributylfosfat

2023-02-04

Tributylfosfat

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estere', 'Kategori:Løsningsmidler', 'Kategori:Organofosfater']

Tributylfosfat (TBP) er en organofosfor forbindelse med kjemisk formel (CH3CH2CH2CH2O)3PO. Det er en ester av ortofosforsyre med 1-butanol.

Tributylfosfat (TBP) er en organofosfor forbindelse med kjemisk formel (CH3CH2CH2CH2O)3PO. Det er en ester av ortofosforsyre med 1-butanol. == Egenskaper == TPB er en luktfri, fargeløs væske. Det er et løsemiddel og en mykgjører for celluloseestere. Det danner stabile hydrofobiske komplekser med en del metaller. Disse kompleksene er løselige i organiske løsemidler og i superkritisk CO2. == Fremstilling == Tributylfosfat blir fremstilt ved forestring av ortofosforsyre og 1-butanol. POCl3 + 3 C4H9OH → PO(OC4H9)3 + 3 HClProduksjonen er estimert til 3000 – 5000 tonn på verdensbasis. == Anvendelser == Hovedanvendelsene er som tilsetningsstoff i hydraulisk olje til fly og til løsemiddelekstraksjon av sjeldne jordmetaller fra malm. Disse applikasjonene står for ca. 80 % av forbruket. TPB anvendes som løsmemiddel i trykksverte, syntetiske harpikser, naturgummi, lim og biocider. Det anvendes som skumdemper eller skumdemperkomponent i vaskemiddelløsninger, emulsjoner, maling, kjølevæsker, lakk og lim. Anvendt i mineraloljebaserte smøremidler øker TBP stabiliteten på oljefilmen. TBP anvendes som fuktemiddel i merceringsvæsker (glansemidler). TBP anvendes som kjølevæske. == Referanser ==

Tributylfosfat (TBP) er en organofosfor forbindelse med kjemisk formel (CH3CH2CH2CH2O)3PO. Det er en ester av ortofosforsyre med 1-butanol.

https://no.wikipedia.org/wiki/Free_Bird

2023-02-04

Free Bird

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lynyrd Skynyrd', 'Kategori:Sanger fra 1973', 'Kategori:Sanger fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

«Free Bird» (ofte stavet «Freebird», blant annet av bandet selv på forsiden av singelen) er en sang av det amerikanske sørstatsrockbandet Lynyrd Skynyrd. Den ble første gang utgitt på bandets debutalbum (pronounced 'lĕh-'nérd 'skin-'nérd) fra 1973, og har vært med på flere påfølgende album utgitt av bandet, inkludert tidligere ikke utgitt versjon av det originale opptaket (utgitt på Skynyrd's Innyrds). Amazon.com-musikkanmelder Lorry Fleming kaller sangen «den mest etterspurte sangen i rockens historie».Da den ble gitt ut som singel i november 1974, ble «Free Bird» bandets andre Top 40-hit på Billboard Hot 100-listen tidlig i 1975, der den toppet seg på nr. 19. En liveversjon av sangen nådde også Billboard Hot 100-listen i 1977, med en topp på nr. 38. Free Bird oppnådde også 3.-plass på Guitar Worlds 100 Greatest Guitar Solos. «Free Bird» er inkludert i lister som «The Rock and Roll Hall of Fame's 500 Songs that Shaped Rock and Roll» og «Rolling Stone's 500 Greatest Songs of All Time.» Den brukes ofte som avslutning på Lynyrd Skynyrd sine live-opptredener, og er deres lengste sang, da den ofte går godt over 14 minutter når den spilles live.

«Free Bird» (ofte stavet «Freebird», blant annet av bandet selv på forsiden av singelen) er en sang av det amerikanske sørstatsrockbandet Lynyrd Skynyrd. Den ble første gang utgitt på bandets debutalbum (pronounced 'lĕh-'nérd 'skin-'nérd) fra 1973, og har vært med på flere påfølgende album utgitt av bandet, inkludert tidligere ikke utgitt versjon av det originale opptaket (utgitt på Skynyrd's Innyrds). Amazon.com-musikkanmelder Lorry Fleming kaller sangen «den mest etterspurte sangen i rockens historie».Da den ble gitt ut som singel i november 1974, ble «Free Bird» bandets andre Top 40-hit på Billboard Hot 100-listen tidlig i 1975, der den toppet seg på nr. 19. En liveversjon av sangen nådde også Billboard Hot 100-listen i 1977, med en topp på nr. 38. Free Bird oppnådde også 3.-plass på Guitar Worlds 100 Greatest Guitar Solos. «Free Bird» er inkludert i lister som «The Rock and Roll Hall of Fame's 500 Songs that Shaped Rock and Roll» og «Rolling Stone's 500 Greatest Songs of All Time.» Den brukes ofte som avslutning på Lynyrd Skynyrd sine live-opptredener, og er deres lengste sang, da den ofte går godt over 14 minutter når den spilles live. == Opphav == Den lyriske delen av sangen ble skrevet tidlig i gruppens historie. Roadie Billy Powell ble oppdaget som keyboardist i bandet da han spilte introen delen til «Free Bird» på en skolefest. Vokalist Ronnie Van Zant bemerket hans talent og inviterte ham til å delta. Allen Collins sin daværende kjæreste, Kathy, som han senere giftet seg, spurte ham: «Hvis jeg drar herfra i morgen, ville du fortsatt huske meg?» Collins noterte spørsmålet ned og det ble etter hvert åpnings linjen av «Free Bird».Den kanskje mest kjente delen av «Free Bird» er den avsluttende gitarsoloen. Opprinnelig spilte de sangen uten gitarsoloen, helt til Ronnie Van Zant ba gitarist Allen Collins om å skrive en solo slik at Van Zant kunne ta seg en pause under konsertene. Gary Rossington forklarer «Så vi begynte å spille den på klubber, men det var bare den rolige delen. (En demo av denne versjonen av sangen vises på Lynyrd Skynyrd Box Set (MCA, 1991). Da sa Ronnie: «hvorfor gjør du ikke noe på slutten av denne sangen slik at jeg kan ta en pause noen få minutter?» Så jeg kom opp med disse tre akkorder på slutten og Allen spilte over dem, så jeg spilte jeg litt solo og så spilte han litt solo ... det hele utviklet seg ut av en jam en natt. Så begynte vi å spille det på den måten, men Ronnie fortsatte å si, det er ikke lenge nok. Gjør det lenger..» == Historie == Sangen, som er en halv ballade, en halv rask gitar solo, ble fort en gjenganger for Lynyrd Skynyrd på deres live-opptredener. Mange kjenner igjen den 05:12 lange trippel gitar solo delen som avslutter sangen. Det ofte omgjort til en utvidet jam sesjon på konserter. Bandet spilte konsekvent sangen som den siste av hvert show, siden det var deres største hit. Etter flyulykken i 1977 der flere bandmedlemmer ble drept, spilte de gjenlevende medlemmene instrumentalt på Charlie Daniels Volunteer Jam V i 1979. Da «Free Bird» ble spilt ble det plassert en enslig mikrofon med et enkelt spotlight på seg på scenen. Denne tradisjonen varte til 1989, da publikum presset Rossington til å oppfordre Johnny Van Zant til å synge sangen for første gang. Sangen blir som regel introdusert ved at Johnny Van Zant spør publikum: «What song is it you wanna hear?», noe hans avdøde bror Ronnie Van Zant begynte med omkring 1976, hvorpå publikum roper: «Free bird». == Referanser ==

«Free Bird» (ofte stavet «Freebird», blant annet av bandet selv på forsiden av singelen) er en sang av det amerikanske sørstatsrockbandet Lynyrd Skynyrd. Den ble første gang utgitt på bandets debutalbum (pronounced 'lĕh-'nérd 'skin-'nérd) fra 1973, og har vært med på flere påfølgende album utgitt av bandet, inkludert tidligere ikke utgitt versjon av det originale opptaket (utgitt på Skynyrd's Innyrds).

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Chun

2023-02-04

Carl Chun

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler i 1852', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Tyske biologer']

Carl Friedrich Chun (født 1. oktober 1852 i Höchst, død 11. april 1914 i Leipzig) var en tysk marinebiolog. Chun ble født i Höchst, som i dag er en del av Frankfurt, og studerte zoologi ved Universitetet i Leipzig. Han ble professor ved samme universitet i 1892. Han tok initiativ til og ledet den tyske dyphavsekspedisjonen Valdiviaekspedisjonen som seilte ut fra Hamburg 1. august 1898. Ekspedisjonen kartla områdene rundt Bouvetøya, Kerguelen og andre subantarktiske sjøområder. Ekspedisjonen returnerte til Hamburg 30. april 1899. Chun var spesialist på blekkspruter og plankton. Han oppdaget og navnga Vampyroteuthis infernalis.

Carl Friedrich Chun (født 1. oktober 1852 i Höchst, død 11. april 1914 i Leipzig) var en tysk marinebiolog. Chun ble født i Höchst, som i dag er en del av Frankfurt, og studerte zoologi ved Universitetet i Leipzig. Han ble professor ved samme universitet i 1892. Han tok initiativ til og ledet den tyske dyphavsekspedisjonen Valdiviaekspedisjonen som seilte ut fra Hamburg 1. august 1898. Ekspedisjonen kartla områdene rundt Bouvetøya, Kerguelen og andre subantarktiske sjøområder. Ekspedisjonen returnerte til Hamburg 30. april 1899. Chun var spesialist på blekkspruter og plankton. Han oppdaget og navnga Vampyroteuthis infernalis. == Verker == Die Ctenophoren des Golfes von Neapel und der angrenzenden Meeres-Abschnitte: eine Monographie. Fauna und Flora des Golfes von Neapel und der angrenzenden Meeres-Abschnitte hrsg. von der Zoologischen Station zu Neapel, 1: XVIII, 313 S., Stazione Zoologica Napoli, Leipzig: Engelmann, 1880 Katechismus der Mikroskopie. Webers illustrierte Katechismen. 138 S., Leipzig: S.Weber, 1885 Die pelagische Thierwelt in grösseren Meerestiefen und ihre Beziehungen zu der Oberflächenfauna. Bibliotheca Zoologica 1 (1): 66 S., Cassel: Fischer, 1887 Die Beziehungen zwischen dem arktischen und antarktischen Plankton. 64 S., Stuttgart: Nägele, 1897 Aus den Tiefen des Weltmeeres. 1. Auflage, 549 S., Jena: Fischer, 1900 Aus den Tiefen des Weltmeeres. 2. Auflage, 592 S., Jena: Fischer, 1903 Die Cephalopoden T. 1: Oegopsida. Wissenschaftliche Ergebnisse der deutschen Tiefseeexpedition auf dem Dampfer Valdivia 1898–1899, 18(1), Jena: Fischer, 1910 Die Cephalopoden T. 2: Myopsida, Octopoda. Wissenschaftliche Ergebnisse der deutschen Tiefseeexpedition auf dem Dampfer Valdivia 1898–1899, 18(2), Jena: Fischer, 1910 == Eksterne lenker == (de) Liste over forelesninger ved Universitetet i Leipzig (vintersemestret 1878 til sommersemestret 1914)

Carl Friedrich Chun (født 1. oktober 1852 i Höchst, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dorothy_Crowfoot_Hodgkin

2023-02-04

Dorothy Crowfoot Hodgkin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kjemikere', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Kairo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Dorothy Mary Crowfoot Hodgkin (født 12. mai 1910 i Kairo, død 29. juni 1994 i Ilmington i Warwickshire) var en britisk kjemiker og nobelprisvinner. Crowfoot studerte kjemi ved Somerville College i Oxford fra 1928 til 1932, og fattet interesse for røntgenkrystallografi. Hun forsket senere i Cambridge sammen med John Desmond Bernal (senere professor ved University of London), som ble hennes mentor og en livslang venn. I 1934 vendte hun tilbake til Oxford, der hun kartla krystallstrukturene for insulin, penicillin og vitamin B12. Det var for disse arbeidene hun ble tildelt nobelprisen i kjemi i 1964.

Dorothy Mary Crowfoot Hodgkin (født 12. mai 1910 i Kairo, død 29. juni 1994 i Ilmington i Warwickshire) var en britisk kjemiker og nobelprisvinner. Crowfoot studerte kjemi ved Somerville College i Oxford fra 1928 til 1932, og fattet interesse for røntgenkrystallografi. Hun forsket senere i Cambridge sammen med John Desmond Bernal (senere professor ved University of London), som ble hennes mentor og en livslang venn. I 1934 vendte hun tilbake til Oxford, der hun kartla krystallstrukturene for insulin, penicillin og vitamin B12. Det var for disse arbeidene hun ble tildelt nobelprisen i kjemi i 1964. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Nobelprisen i kjemi 1964 hos Nobelprize.org (en) Dorothy Crowfoot Hodgkin hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1964

|fødested = Kairo, Egypt

https://no.wikipedia.org/wiki/Gassifisering

2023-02-04

Gassifisering

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemi']

Gassifisering innebærer å varme opp et brensel uten å tilføre tilstrekkelig oksygen for fullstendig forbrenning, og man vil få en energirik gass (syntesegass) som senere kan benyttes til energiformål. Gassifisering er en teknologi som fikk et kraftig oppsving under oljekrisa på 70-tallet. Den store pådriveren for dette var å benytte kullreserver til dieselproduksjon. Den energirike gassen fra gassifisering, kan omdannes til syntetisk diesel gjennom en såkalt Fischer-Tropsch-prosess. Syntetisk diesel er et likeverdig alternativ til vanlig petroleumsdiesel.

Gassifisering innebærer å varme opp et brensel uten å tilføre tilstrekkelig oksygen for fullstendig forbrenning, og man vil få en energirik gass (syntesegass) som senere kan benyttes til energiformål. Gassifisering er en teknologi som fikk et kraftig oppsving under oljekrisa på 70-tallet. Den store pådriveren for dette var å benytte kullreserver til dieselproduksjon. Den energirike gassen fra gassifisering, kan omdannes til syntetisk diesel gjennom en såkalt Fischer-Tropsch-prosess. Syntetisk diesel er et likeverdig alternativ til vanlig petroleumsdiesel. == Virkemåte == Når biomasse varmes opp frigis flyktige bestanddeler, og man får dannet kull og en syntesegass. Delvis forbrenning vil så forekomme når oksygen reagerer med karbonet og danner CO2 og CO. Dette gir også varme til senere gassifiseringsprosesser. Gassifiseringen foregår i temperaturområdet 800–1100 °C og gassen som dannes er hovedsakelig CO, CO2, H2O, H2, CH4 og andre hydrokarboner, avhengig av brenselsammensetning og oksidant. En rekke ulike reaksjoner forekommer i gassifiseringsprosessen, hvor de viktigste fra gassifisering av biomasse er; Reaksjon (ΔH, kJ/mol) C + H2O → CO + H2 (+131) C + CO2 → 2CO (+172) C + 2H2 → CH4 (-75) Det er aktuelt å tilføre fire oksidanter i prosessen; luft, damp, CO2 og oksygen, hvor alle gir ulikt resultat med tanke på gassammensetning, brennverdi etc. Ved å benytte oksygen som oksidant får man en gass med nedre brennverdi 10-18 MJ/Nm3, men ren oksygen er kostbart og vil som regel være et uaktuelt alternativ. Ettersom vanndamp inneholder en del hydrogenatomer, vil dette som oksidant føre til en større metanandel. Hvis syntesegassen skal omdannes til syntetisk biodiesel gjennom en såkalt Fischer- Tropsch reaktor, er det ønskelig med en lav metanandel ettersom det er hydrogen og CO som er de ønskede bestanddelene i syntesegassen. === Gassifisering av avfall === Gassifisering av avfall anses som en interessant teknologi som har en rekke fordeler. Utslippene reduseres og man kan unngå høytemperaturkorrosjon fordi mange alkaliske metaller og tungmetaller, svovel og klor forblir i asken. Dette øker anvendelsesområdene og ved rensing av syntesegassen kan denne for eksempel benyttes i en integrert, kombinert syklus (IGCC) med gass- og dampturbin. Dette vil øke elektrisitetsvirkningsgraden og er spesielt fordelaktig i sørlige land med lavt varmebehov. Gassifisering av avfall er en teknologi som til nå har hatt størst utbredelse i Japan. Disse anleggene er riktignok små, og gassifisering er ofte bare en liten del av en større energigjenvinningsprosess. Den store utbredelsen av slike anlegg i Japan har sin årsak i begrenset plass til deponering, og et ønske om å redusere dioksinutslipp. Den ekstreme graden av heterogen sammensetning for avfall kompliserer gassifiseringsteknologien. Gassifisering er følsom ovenfor endringer i avfallsammensetningen, som igjen vil føre til endrede betingelser for syntesegassen. Gassifiseringsanlegg som kun tar i mot et mer homogent avfall som bildekk eller papir er dermed vanlig. For gassifisering av husholdningsavfall er forbehandling av avfallet nødvendig. Graden av forbehandling avhenger av hvilken teknologi som benyttes, hvor gassifisering i fluidisert sjikt anlegg stiller de største kravene. For andre anlegg er kverning av de største bestanddelene i avfallet tilstrekkelig.Det finnes om lag 50 gassifiseringsanlegg for avfall med en rekke ulike utnyttelser av syntesegassen. Det er mulig å omdanne syntesegassen til kjemiske produkter eller syntetisk diesel, lage elektrisitet gjennom en gassturbin eller gassmotor. Av disse teknologiene er den siste mest aktuell, da alle de andre metodene forutsetter grundig rensing av syntesegassen. Gassmotorer er forholdsvis billige og verdien av produktet (strøm) er høyt. Det forskes mye på brenselceller for strømproduksjon fra energirike gasser som metan, syntesegass etc. Brenselceller kan produsere strøm med en effektivitet på 40–50 prosent, men det er fortsatt langt frem til dette blir aktuelt, spesielt i sammenheng med gassifisering av avfall. Tross i mangfoldige muligheter innenfor syntesegassutnyttelse, forekommer gassifisering av avfall oftest i en stegvis energigjenvinningsprosess, med pyrolyse, gassifisering og forbrenning. Dette optimaliserer prosessen, senker utslippene og det er mulig å lage mindre anlegg fordi det ikke er behov for et like omfattende rensesystem som ved vanlig forbrenning. Et anlegg i Chiba, Japan, for gassifisering av avfall. Anlegget ble konstruert i 1999 og dimensjonert for å motta 300 tonn pr. dag med FAB fra husholdninger. Avfallet gjennomgår først en tørking og pyrolyseprosess for så å bli overført til en høytemperaturreaktor på 1200 °C hvor gassen oksideres av rent oksygen til en syntesegass. For å redusere innholdet av dioksiner blir gassen raskt nedkjølt til 70 °C. Mye energi går tapt i denne nedkjølingsprosessen, men til nå er dette eneste renseteknologien som er kommersielt tilgjengelig. Syntesegassen blir så renset for svovel før den benyttes i en gassmotor. == Referanser ==

Gassifisering innebærer å varme opp et brensel uten å tilføre tilstrekkelig oksygen for fullstendig forbrenning, og man vil få en energirik gass (syntesegass) som senere kan benyttes til energiformål. Gassifisering er en teknologi som fikk et kraftig oppsving under oljekrisa på 70-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gillian_Anderson

2023-02-04

Gillian Anderson

['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Gillian Anderson (født 9. august 1968 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Anderson ble født i Chicago, men familien flyttet mye i løpet av oppveksten, og hun vokste opp på så ulike steder som Puerto Rico, London (i Storbritannia) og Grand Rapids i Michigan. Anderson er først og fremst kjent for sin rolle som FBI-agenten Dana Scully i The X-Files. Hun har også medvirket i en rekke andre filmer.

Gillian Anderson (født 9. august 1968 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Anderson ble født i Chicago, men familien flyttet mye i løpet av oppveksten, og hun vokste opp på så ulike steder som Puerto Rico, London (i Storbritannia) og Grand Rapids i Michigan. Anderson er først og fremst kjent for sin rolle som FBI-agenten Dana Scully i The X-Files. Hun har også medvirket i en rekke andre filmer. == Filmografi (utvalg) == 1986 Three at Once 1988 A Matter of Choice 1992 The Turning 1993–2002 – The X-Files (TV-serie) 1997 – Simpsons, episoden The Springfield Files (gjestestemme i TV-serie) 1998 The Mighty 1998 The X-Files 1999 Playing by Heart 2002 Glädjens hus 2006 Last King of Scotland 2008 The X-Files: I Want to Believe 2018 Sex Education == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Gillian Anderson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gillian Anderson på Internet Movie Database (sv) Gillian Anderson i Svensk Filmdatabas (da) Gillian Anderson på Filmdatabasen (da) Gillian Anderson på Scope (fr) Gillian Anderson på Allociné (en) Gillian Anderson på AllMovie (en) Gillian Anderson hos Rotten Tomatoes (en) Gillian Anderson hos TV Guide (en) Gillian Anderson hos The Movie Database (en) Gillian Anderson hos Internet Broadway Database

Gillian Anderson (født 9. august 1968 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Oseaniamesterskapet_i_fotball_for_kvinner

2023-02-04

Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner

['Kategori:1983 i Oseania', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1983', 'Kategori:Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner']

Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner(også kalt Oceania Cup) er hovedturneringen for landslag for kvinner i fotball blant medlemmene av OFC. I tillegg til å være et mesterskap som avgjør hvilket landslag som er best i fotball i Oseania, er mesterskapet en kvalifisering til VM. Fra og med 1991 ble derfor mesterskapet plassert slik at de passet med året VM ble arrangert. Imidlertid er ikke Osenaiamesterskapet kvalifisering til OL. Fra og med kvalifiseringen til 2008 var dette en separat kvalifisering. Bare vinneren av Oseaniamesterskapet går videre til VM. Oseaniamesterskapet i fotball har blitt arrangert siden 1983, og er dermed det nest eldste kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner, etter Asiamesterskapet, som for øvrig ble vunnet første gang av et land fra Oseania (New Zealand). I mesterskapet i 1986 og i 1989 deltok Taiwan, ettersom de ble overflyttet til Oseania i den perioden. Australia meldte overgang fra OFC til AFC i 2006, så mesterskapet i 2007 ble det første uten Australia.

Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner(også kalt Oceania Cup) er hovedturneringen for landslag for kvinner i fotball blant medlemmene av OFC. I tillegg til å være et mesterskap som avgjør hvilket landslag som er best i fotball i Oseania, er mesterskapet en kvalifisering til VM. Fra og med 1991 ble derfor mesterskapet plassert slik at de passet med året VM ble arrangert. Imidlertid er ikke Osenaiamesterskapet kvalifisering til OL. Fra og med kvalifiseringen til 2008 var dette en separat kvalifisering. Bare vinneren av Oseaniamesterskapet går videre til VM. Oseaniamesterskapet i fotball har blitt arrangert siden 1983, og er dermed det nest eldste kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner, etter Asiamesterskapet, som for øvrig ble vunnet første gang av et land fra Oseania (New Zealand). I mesterskapet i 1986 og i 1989 deltok Taiwan, ettersom de ble overflyttet til Oseania i den perioden. Australia meldte overgang fra OFC til AFC i 2006, så mesterskapet i 2007 ble det første uten Australia. == Turneringsoversikt == == Se også == Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner == Eksterne lenker == Tabeller og resultater ved RSSSF.com

Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner(også kalt Oceania Cup) er hovedturneringen for landslag for kvinner i fotball blant medlemmene av OFC. I tillegg til å være et mesterskap som avgjør hvilket landslag som er best i fotball i Oseania, er mesterskapet en kvalifisering til VM.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5planet

2023-02-04

Småplanet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planeter']

En småplanet er et lite himmellegeme som går i bane rundt solen, men som har betydelig mindre dimensjoner enn de vanlige planetene. Noen bestemt grense for hva som er en småplanet finnes ikke. De fleste kjente småplanetene finnes i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter og kalles asteroider. Der finnes blant annet Ceres, den første småplaneten som ble oppdaget. Trojanske asteroider kalles to grupper av småplaneter som ferdes i Jupiters bane, omtrent 60 grader før eller etter Jupiter (sett fra solen) i de såkalte lagrangepunktene. Svermen foran Jupiter (Achillesgruppen) er nesten dobbelt så stor som den bak (Patroklosgruppen). Småplaneter har nylig blitt oppdaget i Kuiperbeltet utenfor Neptun. Her finnes Quaoar og Sedna. Siden august 2006, da en internasjonal astronomkonferanse besluttet dette, har Pluto blitt regnet som en dvergplanet. Dette er en nyopprettet underkategori som er en del av kategorien småplanet. Også Ceres, Eris, Haumea og Makemake regnes som dvergplaneter.

En småplanet er et lite himmellegeme som går i bane rundt solen, men som har betydelig mindre dimensjoner enn de vanlige planetene. Noen bestemt grense for hva som er en småplanet finnes ikke. De fleste kjente småplanetene finnes i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter og kalles asteroider. Der finnes blant annet Ceres, den første småplaneten som ble oppdaget. Trojanske asteroider kalles to grupper av småplaneter som ferdes i Jupiters bane, omtrent 60 grader før eller etter Jupiter (sett fra solen) i de såkalte lagrangepunktene. Svermen foran Jupiter (Achillesgruppen) er nesten dobbelt så stor som den bak (Patroklosgruppen). Småplaneter har nylig blitt oppdaget i Kuiperbeltet utenfor Neptun. Her finnes Quaoar og Sedna. Siden august 2006, da en internasjonal astronomkonferanse besluttet dette, har Pluto blitt regnet som en dvergplanet. Dette er en nyopprettet underkategori som er en del av kategorien småplanet. Også Ceres, Eris, Haumea og Makemake regnes som dvergplaneter. == Se også == Dvergplanet

En småplanet er et lite himmellegeme som går i bane rundt solen, men som har betydelig mindre dimensjoner enn de vanlige planetene. Noen bestemt grense for hva som er en småplanet finnes ikke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Roxette

2023-02-04

Roxette

['Kategori:1986 i Sverige', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1986', 'Kategori:Halmstad', 'Kategori:Svenske popgrupper']

Roxette var en svensk popduo som bestod av Per Gessle og nå avdøde Marie Fredriksson. Duoen ble dannet i 1986 og har solgt over 75 millioner plater i hele verden. Bandet har hatt fire førsteplasser på den amerikanske Billboard-listen, med låtene «The Look», «It Must Have Been Love», «Listen to Your Heart» og «Joyride». Marie Fredriksson har i lengre tid slitt med kreft, og bandet har annonsert at de ikke kommer til å legge ut på turné eller holde flere konserter. Marie Fredriksson døde 9. desember 2019. Hun etterlater seg en ungarsk mann og to barn. Våren 2022 meddelte Per Gessle at bandet skulle gjenoppstå med nytt navn, PG Roxette, sammen med vokalistene Helena Josefsson og Dea Norberg.

Roxette var en svensk popduo som bestod av Per Gessle og nå avdøde Marie Fredriksson. Duoen ble dannet i 1986 og har solgt over 75 millioner plater i hele verden. Bandet har hatt fire førsteplasser på den amerikanske Billboard-listen, med låtene «The Look», «It Must Have Been Love», «Listen to Your Heart» og «Joyride». Marie Fredriksson har i lengre tid slitt med kreft, og bandet har annonsert at de ikke kommer til å legge ut på turné eller holde flere konserter. Marie Fredriksson døde 9. desember 2019. Hun etterlater seg en ungarsk mann og to barn. Våren 2022 meddelte Per Gessle at bandet skulle gjenoppstå med nytt navn, PG Roxette, sammen med vokalistene Helena Josefsson og Dea Norberg. == Diskografi == === Album === 1986 – Pearls of Passion 1987 – Dance Passion - The Remix Album 1988 – Look Sharp! 1991 – Joyride 1992 – Tourism 1994 – Crash! Boom! Bang! 1995 – Rarities 1995 – Don't Bore Us, Get to the Chorus! Roxette's Greatest Hits 1996 – Baladas En Español 1999 – Have a Nice Day 2001 – Room Service 2002 – The Ballad Hits 2003 – The Pop Hits 2006 – Roxette Hits 2006 – The Rox Box/Roxette 86-06 2008 – The Pop Hits & Ballad Hits & The Complete Video Collection 2011 – Charm School 2011 – Greatest Hits 2012 – Travelling 2013 – Live: Traveling the World 2014 – XXX The 30 Biggest Hits === Singler === 2015 – It Must Have Been Love 25th Anniversary Edition 2016 – It Just Happens == Turnéhistorie == XXX The 30th Anniversary Tour (2014-2016) == Roxettes konserter i Norge == 13. juni 2015, Sverresborg Arena 22. august 2015, Gamle Kirkeplass 17. august 2012, Parkenfestivalen Bodø 7. Juli 2011, Stavernfestivalen == Priser og utmerkelser (utvalg) == 2001 – Exportpriset == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Roxette – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Roxette på Internet Movie Database (en) Roxette på Apple Music (en) Roxette på Discogs (en) Roxette på MusicBrainz (en) Roxette på Spotify (en) Roxette på Songkick (en) Roxette på Last.fm (en) Roxette på Genius — sangtekster (en) Roxette på AllMusic Roxette på Twitter Roxette på Facebook Roxette på Instagram Roxette på YouTube Roxette på Myspace

Room Service er Roxettes syvende studioalbum, utgitt i april 2001.

https://no.wikipedia.org/wiki/Room_Service

2023-02-04

Room Service

['Kategori:Pekere']

Room Service (engelsk for «værelsesbetjening») kan vise til: Room Service, originaltittel på Panikk i hotellet (film 1938), amerikansk komedie fra 1938. Room Service (Bryan Adams-album), musikkalbum med Bryan Adams. Room Service (Roxette-album), musikkalbum med Roxette

Room Service (engelsk for «værelsesbetjening») kan vise til: Room Service, originaltittel på Panikk i hotellet (film 1938), amerikansk komedie fra 1938. Room Service (Bryan Adams-album), musikkalbum med Bryan Adams. Room Service (Roxette-album), musikkalbum med Roxette

Room Service (engelsk for «værelsesbetjening») kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Kalinin

2023-02-04

Dmitrij Kalinin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Ishockeyspillere for Buffalo Sabres', 'Kategori:Ishockeyspillere for New York Rangers', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tsjeljabinsk', 'Kategori:Russiske ishockeyspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske ishockeyspillere i NHL']

Dmitrij Vladimirovitsj Kalinin (russisk: Дмитрий Владимирович Калинин; født 22. juli 1980 i Tsjeljabinsk, USSR) er en russisk ishockey-back som spiller for New York Rangers i National Hockey League.

Dmitrij Vladimirovitsj Kalinin (russisk: Дмитрий Владимирович Калинин; født 22. juli 1980 i Tsjeljabinsk, USSR) er en russisk ishockey-back som spiller for New York Rangers i National Hockey League. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Dmitrij Kalinin – Olympedia (en) Dmitrij Kalinin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Dmitrij Kalinin – National Hockey League (NHL) (en) Dmitrij Kalinin – Kontinental Hockey League (KHL) (en) Dmitrij Kalinin – Eurohockey.com (en) Dmitrij Kalinin – Hockeydb.com (en) Dmitrij Kalinin – Hockey-Reference.com (en) Dmitrij Kalinin – Eliteprospects.com

Dmitrij Vladimirovitsj Kalinin (russisk: Дмитрий Владимирович Калинин; født 22. juli 1980 i Tsjeljabinsk, USSR) er en russisk ishockey-back som spiller for New York Rangers i National Hockey League.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rneg%C3%A5rd_skole

2023-02-04

Bjørnegård skole

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Bærum', 'Kategori:Ungdomsskoler i Viken']

Bjørnegård skole er en ungdomsskole i Bærum kommune. Skolen ble pusset opp i 2008, og fasaden ble endret fra hvit til svart, og ligger omtrent to kilometer fra Sandvika i Vestre Bærum. Den huser også en gymsal i to etasjer (hvor den nederste har full tilgang til håndball, basketball osv. i tillegg til en tribunesekssjon) og en fotballbane (kunstgress). Bjørnegård skole kan også relatere til idrettsklubben Jardar IL. Kjente personer som Finn Christian Jagge og Linni Meister har tidligere vært elever på Bjørnegård skole.

Bjørnegård skole er en ungdomsskole i Bærum kommune. Skolen ble pusset opp i 2008, og fasaden ble endret fra hvit til svart, og ligger omtrent to kilometer fra Sandvika i Vestre Bærum. Den huser også en gymsal i to etasjer (hvor den nederste har full tilgang til håndball, basketball osv. i tillegg til en tribunesekssjon) og en fotballbane (kunstgress). Bjørnegård skole kan også relatere til idrettsklubben Jardar IL. Kjente personer som Finn Christian Jagge og Linni Meister har tidligere vært elever på Bjørnegård skole. == Skolens visjoner == Skolen har som mål å være en institusjon som... Utvikler kunnskap i trygge omgivelser Skaper vekst gjennom deltakelse Har fokus på kultur og friluftsliv == Referanser == == Eksterne lenker == Skolens hjemmeside

Bjørnegård skole er en ungdomsskole i Bærum kommune. Skolen ble pusset opp i 2008, og fasaden ble endret fra hvit til svart, og ligger omtrent to kilometer fra Sandvika i Vestre Bærum.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Ballad_Hits

2023-02-04

The Ballad Hits

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2002', 'Kategori:Roxette-album', 'Kategori:Svenske samlealbum']

The Ballad Hits er et samlealbum av Roxette, utgitt i oktober 2002. «Breathe» og «A Thing About You» er nye låter til dette albumet. «A Thing About You» ble utgitt som singel. Albumet fikk gullplate i Sverige og Sveits og sølvplate i England, og albumet oppnådde en 11. plass på den engelske albumlista. Albumet har solgt i overkant av 1 millioner eksemplarer.

The Ballad Hits er et samlealbum av Roxette, utgitt i oktober 2002. «Breathe» og «A Thing About You» er nye låter til dette albumet. «A Thing About You» ble utgitt som singel. Albumet fikk gullplate i Sverige og Sveits og sølvplate i England, og albumet oppnådde en 11. plass på den engelske albumlista. Albumet har solgt i overkant av 1 millioner eksemplarer. == Sporliste == «A Thing About You» «It Must Have Been Love» «Listen To Your Heart» «Fading Like a Flower (Every Time You Leave)» «Spending My Time» «Queen of Rain» «Almost Unreal» «Crash! Boom! Bang!» «Vulnerable» «You Don't Understand Me» «Wish I Could Fly» «Anyone» «Salvation» «Milk and Toast and Honey» «Breathe» == Eksterne lenker == (en) The Ballad Hits på Discogs (en) The Ballad Hits på MusicBrainz

The Ballad Hits er et samlealbum av Roxette, utgitt i oktober 2002.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_dominikanske_republikks_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Den dominikanske republikks kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dominikanske landslag', 'Kategori:Fotball i Den dominikanske republikk', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Den dominikanske republikks kvinnelandslag i fotball representerer Den dominikanske republikk i internasjonal fotball. Ettersom fotball ligger langt bak baseball og boksing i Den dominikanske republikk, har landslaget lav prioritet. Den dominikanske republikk har en relativt høy rangering blant De karibiske øyer, men dette er noe flatterende. Per desember 2008 er de det fjerde beste karibiske laget, men de er sannsynligvis sjette eller sjuende best.Den dominikanske republikk debuterte i mesterskapssammenheng i 2002, da de spilte i kvalifiseringen til Gold Cup 2002. De endte på en tredjeplass, på målforskjell bak Saint Lucia. Heller ikke til Gold Cup 2006 kvalifiserte Den dominkanske republikk seg, da de tapte klart i andre kvalifiseringsrunde for Trinidad og Tobago. I kvalifiseringene til OL gikk det heller ikke bra. I 2004 tapte de mot naboen Haiti, og i 2008 tapte de mot Cuba.

Den dominikanske republikks kvinnelandslag i fotball representerer Den dominikanske republikk i internasjonal fotball. Ettersom fotball ligger langt bak baseball og boksing i Den dominikanske republikk, har landslaget lav prioritet. Den dominikanske republikk har en relativt høy rangering blant De karibiske øyer, men dette er noe flatterende. Per desember 2008 er de det fjerde beste karibiske laget, men de er sannsynligvis sjette eller sjuende best.Den dominikanske republikk debuterte i mesterskapssammenheng i 2002, da de spilte i kvalifiseringen til Gold Cup 2002. De endte på en tredjeplass, på målforskjell bak Saint Lucia. Heller ikke til Gold Cup 2006 kvalifiserte Den dominkanske republikk seg, da de tapte klart i andre kvalifiseringsrunde for Trinidad og Tobago. I kvalifiseringene til OL gikk det heller ikke bra. I 2004 tapte de mot naboen Haiti, og i 2008 tapte de mot Cuba. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Den dominikanske republikks kvinnelandslag i fotball representerer Den dominikanske republikk i internasjonal fotball. Ettersom fotball ligger langt bak baseball og boksing i Den dominikanske republikk, har landslaget lav prioritet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brunt_ringfly

2023-02-04

Brunt ringfly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Christian Friedrich Freyer', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1849']

Brunt ringfly (Cosmia contusa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare kjent fra Telemark i Norge.

Brunt ringfly (Cosmia contusa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare kjent fra Telemark i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 27 – 33 mm), middels kraftig, brunt nattfly. Forvingen har markert spiss, men ytterkanten er ikke innbuktet. Den er lys brun med utydelige tegninger – to lyse tverrlinjer er gjerne det tydeligste. Nyremerket er utydelig, nesten helt delt på midten. Bakvingen er lyst gråbrun. == Levevis == Arten finnes i solåpne, varme blandingsskoger med innslag av osp (Populus tremula), som er larvenes næringsplante. De utvikler seg på sammenspunne skudd i mai – juni. Arten overvintrer som egg. De voksne sommerfuglene flyr i juli – august. == Utbredelse == Brunt ringfly har en oppdelt utbredelse. Den finnes i Telemark og i det sørøstlige Finland, i det østlige Mellom-Europa og i et område i Øst-Asia som strekker seg fra Mongolia til Amur- og Ussuri-områdene. I Norge ble den først oppdaget i 1983, og den er bare kjent fra kommunene Porsgrunn, Drangedal og Kviteseid i Telemark. Den norske bestanden er etter all sannsynlighet en varmetidsrelikt som lever igjen fra en tidligere, varmere periode. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Brunt ringfly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 == Eksterne lenker == (en) brunt ringfly i Encyclopedia of Life (en) brunt ringfly i Global Biodiversity Information Facility (no) brunt ringfly hos Artsdatabanken (sv) brunt ringfly hos Dyntaxa (en) brunt ringfly hos Fauna Europaea (en) brunt ringfly hos NCBI (en) Kategori:Ipimorpha contusa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Artsdatabanken (2021)

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Pop_Hits

2023-02-04

The Pop Hits

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003', 'Kategori:Roxette-album', 'Kategori:Svenske samlealbum']

The Pop Hits er et samlealbum av Roxette, utgitt 24. mars 2003. «Opportunity Nox» og «Little Miss Sorrow» er nye låter til dette albumet. «Opportunity Nox» ble utgitt som singel og oppnådde en 11.-plass på den svenske singelisten. Albumet har solgt 800 000 eksemplarer.

The Pop Hits er et samlealbum av Roxette, utgitt 24. mars 2003. «Opportunity Nox» og «Little Miss Sorrow» er nye låter til dette albumet. «Opportunity Nox» ble utgitt som singel og oppnådde en 11.-plass på den svenske singelisten. Albumet har solgt 800 000 eksemplarer. == Sporliste == «Opportunity Nox» «The Look» «Dressed for Success» «Dangerous» «Joyride» «The Big L.» «Church of Your Heart» «How Do You Do!» «Sleeping in My Car» «Run to You» «June Afternoon» «Stars» «The Centre of the Heart (Is a Suburb to the Brain)» «Real Sugar» «Little Miss Sorrow» == Eksterne lenker == (en) The Pop Hits på Discogs (en) The Pop Hits på MusicBrainz

The Pop Hits er et samlealbum av Roxette, utgitt 24. mars 2003.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vinkelfly

2023-02-04

Vinkelfly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eugen Johann Christoph Esper', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1788', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Vinkelfly (Enargia paleacea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er vanlig på Sørlandet og Østlandet i Norge.

Vinkelfly (Enargia paleacea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er vanlig på Sørlandet og Østlandet i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 38 – 45 mm), kraftig nattfly. Kroppen og forvingen er brungule. Forvingen har to brune tverrlinjer, den innerste er vinklet i midten, den ytterste mer jevnt buet, men med en knekk nær fremkanten. Nyre- og rimgmerkene er tydelige, kantet med brunt, nyremerket har en uregelmessig, gråbrun flekk i den nedre delen. Bakvingen er blekgul til hvit. == Levevis == Vinkeflyet forekommer i ulike slags skog og i hager. Larvene lever på sammenspunne blader av bjørk (Betula spp.) og osp (Populus tremula) om våren. Arten overvintrer som egg. De voksne sommerfuglene flyr i august – september. == Utbredelse == Arten finnes i Europa, unntatt lengst i sør, og videre østover til Japan. I Norge er den vanlig på Sørlandet og Østlandet, mer lokalt forekommende i resten av landet nord til Rana i Nordland. == Kilder == Norges sommerfugler – Vinkelfly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Enargia paleacea på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) vinkelfly i Encyclopedia of Life (en) vinkelfly i Global Biodiversity Information Facility (no) vinkelfly hos Artsdatabanken (sv) vinkelfly hos Dyntaxa (en) vinkelfly hos Fauna Europaea (en) vinkelfly hos NCBI (en) Kategori:Enargia paleacea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Enargia paleacea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Vinkelfly (Enargia paleacea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er vanlig på Sørlandet og Østlandet i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/MAC-11

2023-02-04

MAC-11

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Ingram MAC-11 (Military Armament Corporation Model 11 Advancement 1, eller M11A1) er en amerikansk maskinpistol. Den ble designet av Gordon Ingram hos Military Armament Corporation (MAC) på 1970-tallet. Våpenet er en kompakt utgave av MAC-10, og er kamret for patroner i kaliber 9 x 17 mm Browning (.380 ACP). Våpenet har teleskopisk sluttstykke. MAC-11 er den maskinpistolen med minst suksess i MAC-familien. Dette skyldes mest kaliberet, da dette regnes som ganske svakt til å være til nytte.

Ingram MAC-11 (Military Armament Corporation Model 11 Advancement 1, eller M11A1) er en amerikansk maskinpistol. Den ble designet av Gordon Ingram hos Military Armament Corporation (MAC) på 1970-tallet. Våpenet er en kompakt utgave av MAC-10, og er kamret for patroner i kaliber 9 x 17 mm Browning (.380 ACP). Våpenet har teleskopisk sluttstykke. MAC-11 er den maskinpistolen med minst suksess i MAC-familien. Dette skyldes mest kaliberet, da dette regnes som ganske svakt til å være til nytte. == Produsenter == Military Armament Corporation, RPB Inc. Sylvia/Wayne Daniel Inc. Cobray Jersey Arms Leinad MasterPiece Arms Vulcan. == Eksterne lenker == MAC-11.NET

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Lite_l%C3%B8vfly

2023-02-04

Lite løvfly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1817', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Lite løvfly (Parastichtis suspecta) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Det er vanlig nord til Nordland i Norge.

Lite løvfly (Parastichtis suspecta) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Det er vanlig nord til Nordland i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 30 – 33 mm), litt spinkelt, gråbrunt nattfly. Forvingen er litt tilspisset og har vanligvis innslag av brunrødt, i alle fall i midtfeltet. Den har to hvite og svarte tverrlinjer som vanligvis er brutt opp i flere deler, nyremerket er tydelig, men ringmerket ofte utydelig. Ellers er vingemønsteret noe "urent" og vanskelig å beskrive. Bakvingen er grå, lysere ved roten. == Levevis == Arten kan finnes over alt det det vokser busker og løvtrær. Larven utvikler seg om våren og lever på sammenspunne skudd og nye blader av bjørk (Betula spp.) og vier (Salix spp.), kanskje også osp. Den overvintrer som egg. De voksne sommerfuglene flyr i august – september. == Utbredelse == Den finnes i hele Europa og videre østover like til Japan. I Norge er den vanlig nord til Rana i Nordland. == Kilder == Norges sommerfugler – Lite løvfly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Parastichtis suspecta på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) lite løvfly i Encyclopedia of Life (en) lite løvfly i Global Biodiversity Information Facility (no) lite løvfly hos Artsdatabanken (sv) lite løvfly hos Dyntaxa (en) lite løvfly hos Fauna Europaea (en) lite løvfly hos ITIS (en) lite løvfly hos NCBI (en) Kategori:Parastichtis suspecta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Lite løvfly (Parastichtis suspecta) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Det er vanlig nord til Nordland i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kongos_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Republikken Kongos kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Republikken Kongo', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Republikken Kongos kvinnelandslag i fotball representerer Republikken Kongo (fra nå av omtralt som Kongo, Den demokratiske republikken Kongo blir omtalt som Kongo (Dem. Rep.)) i internasjonal fotball. Kongo meldte seg på til det første Afrikamesterskapet i 1991, men meldte seg av før turneringen begynte. Deretter var Kongo borte fra mesterskap fram til 2004-turneringen, der de slo ut Ekvatorial-Guinea, men tapte for Kamerun i kvalifiseringen. I kvalifiseringen til Afrikamesterskapet i 2006 knuste de Togo over to kamper, men møtte ikke opp i andre kvalifiseringsrunde mot Ghana. Først i mesterskapet i 2008 kvalifiserte Kongo seg gjennom å slå Kongo (Dem. Rep.) i siste kvalifiseringsrunde. Kongo havnet deretter i gruppe med Ekvatorial-Guinea, Kamerun og Mali. En i utgangspunktet overkommelig oppgave viste seg å være verre etter at Ekvatorial-Guinea var langt bedre enn forventet. Kongo tapte mot dem og også knepent mot Kamerun. De slo imidlertid Mali, og kom pent fra det med tre poeng, som matematisk holdt til en sjetteplass. Tross den gode prestasjonen i 2008 har forbundet valgt å ikke melde på lag til Afrikamesterskapet 2010. Dermed kan laget heller ikke kvalifisere seg for VM i Tyskland 2011.

Republikken Kongos kvinnelandslag i fotball representerer Republikken Kongo (fra nå av omtralt som Kongo, Den demokratiske republikken Kongo blir omtalt som Kongo (Dem. Rep.)) i internasjonal fotball. Kongo meldte seg på til det første Afrikamesterskapet i 1991, men meldte seg av før turneringen begynte. Deretter var Kongo borte fra mesterskap fram til 2004-turneringen, der de slo ut Ekvatorial-Guinea, men tapte for Kamerun i kvalifiseringen. I kvalifiseringen til Afrikamesterskapet i 2006 knuste de Togo over to kamper, men møtte ikke opp i andre kvalifiseringsrunde mot Ghana. Først i mesterskapet i 2008 kvalifiserte Kongo seg gjennom å slå Kongo (Dem. Rep.) i siste kvalifiseringsrunde. Kongo havnet deretter i gruppe med Ekvatorial-Guinea, Kamerun og Mali. En i utgangspunktet overkommelig oppgave viste seg å være verre etter at Ekvatorial-Guinea var langt bedre enn forventet. Kongo tapte mot dem og også knepent mot Kamerun. De slo imidlertid Mali, og kom pent fra det med tre poeng, som matematisk holdt til en sjetteplass. Tross den gode prestasjonen i 2008 har forbundet valgt å ikke melde på lag til Afrikamesterskapet 2010. Dermed kan laget heller ikke kvalifisere seg for VM i Tyskland 2011.

Republikken Kongos kvinnelandslag i fotball representerer Republikken Kongo (fra nå av omtralt som Kongo, Den demokratiske republikken Kongo blir omtalt som Kongo (Dem. Rep.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_Guldbaggen_i_kategorien_Beste_manuskript

2023-02-04

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste manuskript

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Guldbagge']

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste manuskript (Øvrige nominerte listes opp for årene fra 1991) 2008. John Ajvide Lindqvist (Låt den rätte komma in) Niklas Rådström, Agneta Ulfsäter-Troell og Jan Troell (Maria Larssons evige øyeblikk) Ruben Östlund og Erik Hemmendorff (De ofrivilliga) 2007. Roy Andersson (Du levande) Johan Kling (Darling) Kjell Sundstedt (Den nya människan) 2006. Ylva Gustavsson og Hans Renhäll (Förortsungar) Jesper Ganslandt og Fredrik Wenzel (Farväl Falkenberg) Anders Nilsson og Joakim Hansson (När mörkret faller) 2005. Lena Einhorn (Ninas resa) Björn Runge (Mun mot mun) Josef Fares (Zozo) 2004. Maria Blom (Masjävlar) Tomas Alfredson, Robert Gustafsson, Jonas Inde, Andres Lokko, Martin Luuk, Johan Rheborg og Henrik Schyffert (Fyra nyanser av brunt) Kay Pollak, Carin Pollak og Margaretha Pollak (Så som i himmelen) 2003. Björn Runge (Om jag vänder mig om) Jonas Frykberg (Detaljer) Hans Gunnarsson og Mikael Håfström (Ondskan) 2002. Lukas Moodysson (Lilja 4-ever) Peter Birro (Bäst i Sverige!) Sara Heldt (Grabben i graven bredvid) 2001. Hans Gunnarsson og Mikael Håfström (Leva livet) Jan Troell og Jacques Werup (Så vit som en snö) Bille August (En sang for Martin) 2000. Roy Andersson (Sånger från andra våningen) Peter Birro og Lukas Moodysson (Det nya landet) (TV) Lukas Moodysson (Tillsammans) 1999. Ulf Stark (Tsatsiki, morsan och polisen) Fredrik Lindström (Vuxna människor) Malin Lind Lagerlöf (Vägen ut) 1998. Lukas Moodysson (Fucking Åmål) Anders Grönros (Glasblåsarns barn) Klas Östergren og Lisa Ohlin (Veranda för en tenor) 1997. Annika Thor (Sanning eller konsekvens) Hannes Holm og Måns Herngren (Adam & Eva) Hans Renhäll (Tic Tac) 1996. Per Olov Enquist (Hamsun) Björn Carlström og Kjell Sundvall (Jägarna) Harald Hamrell, Sara Heldt og Mats Wahl (Vinterviken) 1995. Jonas Gardell (Pensionat Oskar) Måns Herngren og Hannes Holm (En på miljonen) Stig Larsson og Kristian Petri (Sommaren) 1994. Peter Dalle og Rolf Börjlind (Yrrol) Richard Hobert (Händerna) Ulf Stark (Sixten) 1993. Jonas Cornell og Daniel Alfredson (Mannen på balkongen) Niklas Rådström (Tala! Det är så mörkt) Åke Sandgren (Kådisbellan) 1992. Ingmar Bergman (Den gode viljan) Colin Nutley (Änglagård) Magnus Nilsson og Kjell-Åke Andersson (Min store tjukke far) 1991. Clas Lindberg (Underjordens hemlighet) Per Olov Enquist (Il Capitano) Marianne Goldman (Freud flyttar hemifrån...) 1990. Kjell Grede (God aften, herr Wallenberg) 1989. Åke Sandgren og Stig Larsson (Miraklet i Valby) 1988. Bengt Danneborn og Lennart Persson (Det är långt till New York)

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste manuskript (Øvrige nominerte listes opp for årene fra 1991) 2008. John Ajvide Lindqvist (Låt den rätte komma in) Niklas Rådström, Agneta Ulfsäter-Troell og Jan Troell (Maria Larssons evige øyeblikk) Ruben Östlund og Erik Hemmendorff (De ofrivilliga) 2007. Roy Andersson (Du levande) Johan Kling (Darling) Kjell Sundstedt (Den nya människan) 2006. Ylva Gustavsson og Hans Renhäll (Förortsungar) Jesper Ganslandt og Fredrik Wenzel (Farväl Falkenberg) Anders Nilsson og Joakim Hansson (När mörkret faller) 2005. Lena Einhorn (Ninas resa) Björn Runge (Mun mot mun) Josef Fares (Zozo) 2004. Maria Blom (Masjävlar) Tomas Alfredson, Robert Gustafsson, Jonas Inde, Andres Lokko, Martin Luuk, Johan Rheborg og Henrik Schyffert (Fyra nyanser av brunt) Kay Pollak, Carin Pollak og Margaretha Pollak (Så som i himmelen) 2003. Björn Runge (Om jag vänder mig om) Jonas Frykberg (Detaljer) Hans Gunnarsson og Mikael Håfström (Ondskan) 2002. Lukas Moodysson (Lilja 4-ever) Peter Birro (Bäst i Sverige!) Sara Heldt (Grabben i graven bredvid) 2001. Hans Gunnarsson og Mikael Håfström (Leva livet) Jan Troell og Jacques Werup (Så vit som en snö) Bille August (En sang for Martin) 2000. Roy Andersson (Sånger från andra våningen) Peter Birro og Lukas Moodysson (Det nya landet) (TV) Lukas Moodysson (Tillsammans) 1999. Ulf Stark (Tsatsiki, morsan och polisen) Fredrik Lindström (Vuxna människor) Malin Lind Lagerlöf (Vägen ut) 1998. Lukas Moodysson (Fucking Åmål) Anders Grönros (Glasblåsarns barn) Klas Östergren og Lisa Ohlin (Veranda för en tenor) 1997. Annika Thor (Sanning eller konsekvens) Hannes Holm og Måns Herngren (Adam & Eva) Hans Renhäll (Tic Tac) 1996. Per Olov Enquist (Hamsun) Björn Carlström og Kjell Sundvall (Jägarna) Harald Hamrell, Sara Heldt og Mats Wahl (Vinterviken) 1995. Jonas Gardell (Pensionat Oskar) Måns Herngren og Hannes Holm (En på miljonen) Stig Larsson og Kristian Petri (Sommaren) 1994. Peter Dalle og Rolf Börjlind (Yrrol) Richard Hobert (Händerna) Ulf Stark (Sixten) 1993. Jonas Cornell og Daniel Alfredson (Mannen på balkongen) Niklas Rådström (Tala! Det är så mörkt) Åke Sandgren (Kådisbellan) 1992. Ingmar Bergman (Den gode viljan) Colin Nutley (Änglagård) Magnus Nilsson og Kjell-Åke Andersson (Min store tjukke far) 1991. Clas Lindberg (Underjordens hemlighet) Per Olov Enquist (Il Capitano) Marianne Goldman (Freud flyttar hemifrån...) 1990. Kjell Grede (God aften, herr Wallenberg) 1989. Åke Sandgren og Stig Larsson (Miraklet i Valby) 1988. Bengt Danneborn og Lennart Persson (Det är långt till New York) == Eksterne lenker == IMdb Svenska Filminstitutet

Liste over vinnere av Guldbaggen i kategorien Beste manuskript

https://no.wikipedia.org/wiki/Kinnvika

2023-02-04

Kinnvika

['Kategori:18°Ø', 'Kategori:80°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bukter på Svalbard', 'Kategori:Nordaustlandet']

Kinnvika er en vik på nordsiden av Murchisonfjorden på Storsteinhalvøya, som ligger i Gustav V Land på Svalbards nest største øy Nordaustlandet. Kinnvika ligger i Nordaust-Svalbard naturreservat. Sysselmannen foreslo 14. januar 2009 å frede forskningsstasjonen i Kinnvika fra 1957, som ble satt opp i forbindelse med det internasjonale polaråret 1957-58. Forskningsstasjonen eies av den norske stat og består av ti bygninger. Forslaget ble sent ut på høring og 29. juni 2009 kunngjorde Riksantikvaren at Kinnvika er fredet. Fredningen omfatter alle de ti bygningene med eksteriør, interiør og fast innredning. Løst inventar som har tilknytning til den opprinnelige virksomheten inngår i fredningen. Utendørs installasjoner, objekter, gjenstander og andre spor som har tilknytning til virksomheten i 1957-59 er også fredet, likeså et område omkring forskningsstasjonen. Formålet er å bevare Kinnvika som eksempel på en arktisk forskningsstasjon fra polaråret 1957-58. Fredningen skal ivareta de kulturhistoriske og vitenskapelige verdiene knyttet til anlegget som helhet, samt de arkitektoniske og opplevelsesmessige verdiene knyttet til bebyggelsen og dens virkning i landskapet. Fredningen innebærer at anlegget skal bevares uten vesentlige endringer, men det åpnes for rehabilitering av hovedbygningen. Kinnvika har fått sitt navn etter Kinneviken, en vik i den sørlige delen av den svenske innsjøen Vänern i Västergötland.

Kinnvika er en vik på nordsiden av Murchisonfjorden på Storsteinhalvøya, som ligger i Gustav V Land på Svalbards nest største øy Nordaustlandet. Kinnvika ligger i Nordaust-Svalbard naturreservat. Sysselmannen foreslo 14. januar 2009 å frede forskningsstasjonen i Kinnvika fra 1957, som ble satt opp i forbindelse med det internasjonale polaråret 1957-58. Forskningsstasjonen eies av den norske stat og består av ti bygninger. Forslaget ble sent ut på høring og 29. juni 2009 kunngjorde Riksantikvaren at Kinnvika er fredet. Fredningen omfatter alle de ti bygningene med eksteriør, interiør og fast innredning. Løst inventar som har tilknytning til den opprinnelige virksomheten inngår i fredningen. Utendørs installasjoner, objekter, gjenstander og andre spor som har tilknytning til virksomheten i 1957-59 er også fredet, likeså et område omkring forskningsstasjonen. Formålet er å bevare Kinnvika som eksempel på en arktisk forskningsstasjon fra polaråret 1957-58. Fredningen skal ivareta de kulturhistoriske og vitenskapelige verdiene knyttet til anlegget som helhet, samt de arkitektoniske og opplevelsesmessige verdiene knyttet til bebyggelsen og dens virkning i landskapet. Fredningen innebærer at anlegget skal bevares uten vesentlige endringer, men det åpnes for rehabilitering av hovedbygningen. Kinnvika har fått sitt navn etter Kinneviken, en vik i den sørlige delen av den svenske innsjøen Vänern i Västergötland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kinnvika Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt

Kinnvika er en vik på nordsiden av Murchisonfjorden på Storsteinhalvøya, som ligger i Gustav V Land på Svalbards nest største øy Nordaustlandet. Kinnvika ligger i Nordaust-Svalbard naturreservat.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wulf_Isebrand

2023-02-04

Wulf Isebrand

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bønder', 'Kategori:Dødsfall i 1506', 'Kategori:Fødsler på 1400-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kreis Dithmarschen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Wulf Isebrand var en bonde og hærfører fra Ditmarsken i det nåværende Schleswig-Holstein i Tyskland. Han ledet Ditmarskens bondehær, da den selvstyrte bonderepublikken ble angrepet av Kongeriket Danmark og Hertugdømmet Holstein i februar 1500. Wulf Isebrand ledet ditmarskerne til en overraskende seier i slaget ved Hemmingstedt, hvor de jaget en dobbelt så stor hær av leiesoldater og adelsmenn, anført av kong Hans av Danmark, Norge og Sverige og hertug Frederik av Holstein, på flukt. Seieren gjorde Isebrand til folkehelt i Ditmarsken. Han er første gang nevnt i skriftlige kilder fra Heide fra 1499, i forbindelse med en disputt mellom Ditmarsken og Hamburg. Ifølge krønikeskriveren Neocorus skal Wulf Isebrand ha dødd i 1506.

Wulf Isebrand var en bonde og hærfører fra Ditmarsken i det nåværende Schleswig-Holstein i Tyskland. Han ledet Ditmarskens bondehær, da den selvstyrte bonderepublikken ble angrepet av Kongeriket Danmark og Hertugdømmet Holstein i februar 1500. Wulf Isebrand ledet ditmarskerne til en overraskende seier i slaget ved Hemmingstedt, hvor de jaget en dobbelt så stor hær av leiesoldater og adelsmenn, anført av kong Hans av Danmark, Norge og Sverige og hertug Frederik av Holstein, på flukt. Seieren gjorde Isebrand til folkehelt i Ditmarsken. Han er første gang nevnt i skriftlige kilder fra Heide fra 1499, i forbindelse med en disputt mellom Ditmarsken og Hamburg. Ifølge krønikeskriveren Neocorus skal Wulf Isebrand ha dødd i 1506. == Referanser == == Eksterne lenker == Slaget ved Hemmingstedt (engelsk)

Wulf Isebrand var en bonde og hærfører fra Ditmarsken i det nåværende Schleswig-Holstein i Tyskland. Han ledet Ditmarskens bondehær, da den selvstyrte bonderepublikken ble angrepet av Kongeriket Danmark og Hertugdømmet Holstein i februar 1500.

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_juridiske_fakultet_ved_Universitetet_i_Beograd

2023-02-04

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Beograd

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Rettsvitenskap i 1808', 'Kategori:Rettsvitenskapelige læresteder', 'Kategori:Universitetet i Beograd']

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Beograd (serbisk Правни факултет Универзитета у Београду) er Serbies eldste, største og mest tradisjonsrike institusjon som tilbyr undervisning i og driver forskning innen rettsvitenskap. Det juridiske fakultet er opprettet samtidig med universitetet i 1808. Fakultetet har ca. 8000 studenter med studierett, og ca. 115 ansatte. Fagtilbudet består av et femårig integrert masterstudium og et treårig PhD-studium.

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Beograd (serbisk Правни факултет Универзитета у Београду) er Serbies eldste, største og mest tradisjonsrike institusjon som tilbyr undervisning i og driver forskning innen rettsvitenskap. Det juridiske fakultet er opprettet samtidig med universitetet i 1808. Fakultetet har ca. 8000 studenter med studierett, og ca. 115 ansatte. Fagtilbudet består av et femårig integrert masterstudium og et treårig PhD-studium. == Berømte alumni == Vuk Drašković, utenriksminister i Serbia og Montenegro Milovan Đilas, fremtrendende politiker i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia Kiro Gligorov, første demokratiske president av republikken Makedonia Vojislav Koštunica, idligere statsminister i Serbia Slobodan Milošević, serbisk president og president for forbundsrepublikken Jugoslavia Ivan Stambolić, leder av Jugoslavias kommunistparti og Serbias president Danilo Türk, president i Slovenia Filip Vujanović, president i Montenegro == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Faculty of Law, University of Belgrade – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Beograd (serbisk Правни факултет Универзитета у Београду) er Serbies eldste, største og mest tradisjonsrike institusjon som tilbyr undervisning i og driver forskning innen rettsvitenskap. Det juridiske fakultet er opprettet samtidig med universitetet i 1808.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Sveits under Sommer-OL 1912

['Kategori:1912 i Sveits', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sveits under de olympiske leker']

Sveits under Sommer-OL 1912. Én sportsutøver fra Sveits deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Sveits vant ikke noen medalje.

Sveits under Sommer-OL 1912. Én sportsutøver fra Sveits deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Sveits vant ikke noen medalje. == Medaljer ==

Sveits under Sommer-OL 1912. Én sportsutøver fra Sveits deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmen_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Böhmen under Sommer-OL 1912

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912']

Böhmen under Sommer-OL 1912. 39 sportsutøvere fra Böhmen, alle menn, deltok i seks sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Böhmen vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av elleve friidrettsutøvere, tretten fektere, åtte tennisspillere, fem syklister, en roer og en turner.

Böhmen under Sommer-OL 1912. 39 sportsutøvere fra Böhmen, alle menn, deltok i seks sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Böhmen vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av elleve friidrettsutøvere, tretten fektere, åtte tennisspillere, fem syklister, en roer og en turner. == Medaljer == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 7. november 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Böhmen under Sommer-OL 1912. 39 sportsutøvere fra Böhmen, alle menn, deltok i seks sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jo_Gjerstad

2023-02-04

Jo Gjerstad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-11', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune']

Jo Gjerstad (født 14. januar 1953 i Bergen) er en norsk forfatter og lokalhistoriker. Gjerstad er utdannet typograf og arbeider som forlagsredaktør ved det grafiske selskapet Bodoni i Bergen. Jo Gjerstad har forfattet en rekke lokalhistoriske bøker om Bergen og omkrets. Gjerstad er en ofte brukt foredragsholder og byvandrer. Han er også gamlekar i Dræggens Buekorps.

Jo Gjerstad (født 14. januar 1953 i Bergen) er en norsk forfatter og lokalhistoriker. Gjerstad er utdannet typograf og arbeider som forlagsredaktør ved det grafiske selskapet Bodoni i Bergen. Jo Gjerstad har forfattet en rekke lokalhistoriske bøker om Bergen og omkrets. Gjerstad er en ofte brukt foredragsholder og byvandrer. Han er også gamlekar i Dræggens Buekorps. == Bibliografi == Det var en gang (1982) Bergen by – aldri ny (1983) Langs Storelungeren . [I] . Fra Stadsporten til Møllendal (1986) Bergen – minnenes by(1987) Gjennom Fjellveien : – i ettertanke : – historien forteller (1988) Når våren viser sine tegn. Mathismarkens bataljon 1887-1987 : strøket og bataljonen gjennom 100 år (1988) (Medvirkende: Stenseth, Helge) Nøstet – en bydel i Bergen (1988) Hilsen fra Bergen : postkortet forteller (1989) Vuggende Vågen : til lands – og til vanns i tidligere tider (1989) Langs Storelungeren . II . Fra Haukeland sykehus til Nygårdstangen (1990) Fra de gamle gater . [I] . Bradbenken, Dreggen, Kroken (1991) Bergenssangboken (1992) (sammen med Lie, Knut) Fra de gamle gater. : Sverresborg, Stølen, Steinkjelleren . II (1992) Bergenske bilder : dragere, fiskebærere og andre snurrige personer fra den gamle hansastad (1993) "Æn om vi klædde fjeldet" : glimt fra Bergens Skog- og Træplantingsselskaps virksomhet : 1868-1993 (1993) Christoffer Magnussen Vestrheim1994 Ertresvaag, Egil Redaktør: Gjerstad "Fra Muren til Slottsgaten" : passasjertrafikk på Vågen, Lungegårdsvannene, Puddefjorden og Sandviken. Jo Gjerstad (1994) (medvirkende: Virkesdal, Erling)Nostalgiske tilbakeblikk : bilder fra Prinsesommeren 1856 (1994) "Bedre frem Bergen -" : Bergens næringsliv 1845-1995 (Ertresvaag, Egil, Fossen, Anders Bjarne (redaktør) Gjerstad, Jo (redaktør)) (1995)Marken – en bydel i Bergen . I . Nygaten – Kaigaten – Marken – Grønnevold (1995) Amalie Skram Årbok 1996 er utgitt som jubileumsboken: Amalie "Silkestrilen sin datter" . – Av innholdet: Hellemyren, har den eksistert? / Jo Gjerstad (1996) Mjølfjell i fjern og nær fortid : glimt fra Mjølfjell-områdets historie og MjølfjellAndersen, Knut S.(1996) Marken – en bydel i Bergen . II . Tverrgaten – St. Jørgen – Kong Oscars gate1996 Ivar Aasen Krokvik, Jostein(1996) (Jo Gjerstad, Redaktør) Byens beste bakst : Bergens baker- og konditormesterlaug 1596-1996Strand, Odd(1996) (Jo Gjerstad, Redaktør) Klubben i våre hjerter : historien om idrettslaget Varegg (1997) Gjerstad, Jo ( redaktør) Kippenbroeck, Johanne Grieg (redaktør)Storum, Jahn (redaktør) Fra sjømannskost til hotell- og næringsmiddelfag : Bergen kokk og stuertskole 1894-1994Egil Ertresvaag (1997) Tægnemesterens by . Første del (1997) (medvirkende: Berg, Adolph) Vestlandsreise(1998) Angell, Svein Ivar-Fossen, Anders Bjarne (redaktør) Gjerstad, Jo (redaktør) Lekve, Jørn Tægnemesterens by . Andre del (1998) Bergenske glimt fra andre halvdel av det forrige århundre (1998) (sammen med Birkeland, Rasmus Johan) "The Bryggen companion" : a stroll through the old harbour quarter of Bergen (1998) (Siri Myvoll) "Bryggen rundt" : en rusletur i Bergens gamle havnekvarter (1998) (Siri Myvoll) Olav Kyrre : konge av Norge 1067-1093, Bergens grunnlegger 1070 og Knut Steens monument 1998 (1998) (Svendsen, Arnljot Strømme) medvirkende:(Gjerstad, Jo) (Steen, Knut) Stempelslag på sjø og land(1998) (Virkesdal, Erling) (Redaktør: Gjerstad) Nytte og lys – midt i Bergen : Det Nyttige Selskab 225 år(1999) (Dagsland, Sissel Hamre) (Redaktør: Gjerstad) Levande landskap : Vossebygdene-Granvin-Nærøydalen (1999) (Gjerdåker, Johannes) (Redaktør: Gjerstad) Herdla sparebank : et glimt av bankens krønike 1899-1999 (1999) "Jeg var i Bergens by" : fem klassiske Bergenssanger og historiene bak dem (1999) Tress-C. Monsen : et glimt av firmaets krønike : 1899-1999 (1999) Hundreårsboken : en håndbok til 1900 - 1950 - 1999 : fotografier, kart og slektstavler (2000) sammen med Gunnar Staalesen Nygårdsgatens krønike . I . Lindeberg og Frøysethmarken (2000) Nr 96(2001) (2001) Gjerstad, Jo Lyngvi, Arne Thorsnes, Elin Hør trompetsignaler klinge : Sandvikens ungdomskorps 1923-1998 (2001) Nygårdsgatens krønike . II . Fra den katolske kirke til Strømgaten (2001) Typebyen : A.s. Typografernes byggeselskap av 29. mai 1908 : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2001) Bergen sett gjennom fremmede øyne . I (2002) Det er landet og soga som kallar : minneskrift Conrad Clausen : 1902-2002 (2002) Askeland, Jon (redaktør) Gjerstad, Jo (redaktør)Vi bodde der : tredve stemmer fra strøkene i Bergen (2002) (Jo Gjerstad : medvirkende og redaktør) Beretning om virksomheten : 2001 BST (2002) Fra Storemøllen til Fagerdalen : en nostalgisk vandring gjennom Ytre Sandviken (2002) (Aase, Gunnar (utgiver)) Løvene og den gyldne kringle : spredte glimt fra Baker Bruns 110-årige virke : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2002) for Baker Brun (Bergen) Bergen sett gjennom fremmede øyne . II (2003) Bergen : Gamle Bergen årbok 2003 (2003) flere forfattere Et utvalg av næringsdrivende på Tyskebryggen i Bergen i perioden 1884-1938 (2003) Hilsen til Guri : en ung mann i krig (2003) (forfatter: Rathke, August) (fotogr: Jo Gjerstad) Skipsfører Nils Hjalmar Jelmert : hans bakgrunn, oppvekst, familie og skip : en kulturhistorisk reise (2004) Forfatter Dag Bakka jr. Medvirkende: Jo Gjerstad Historiske møteplasser (2004) medvirkende: Knarud, Ragnar og Sunnanå, Dag Kaptein Knut Olai Hovland : hans bakgrunn, oppvekst, familie og skip : en kulturhistorisk skisse (2004) Bergen : J.E. Mowinckel AS -med rummelige værelser og moderne hjelpemidler : Bergens kooperative byggeselskap avd. III : Sophus Pihls gate borettslag 1920-2004 : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2004) Nygårdsgatens krønike . III . Fra Strømgaten til Florida (2004) II. 1900-1945 . Knutepunkthavnen : fra bøyer og skuter til kaier og kraner (2005) (Redaktør: Jo Gjerstad) Bergenserne og 1905 (2005) (flere forfattere) Hellen skole : -spredte glimt gjennom 50 år : 1955-2005 (2005) Vilt-vått og vakkert : Bergen turlag 1890-2005 (2005) Ertresvaag, Egil Fossen, Anders Bjarne. Gjerstad, Jo (redaktør) Ulvund, FrodeNordvegen : den indre farleia fra Bergen til Nordhordland (2005) Anders Bjanrne Fossen. Redaktør: Jo Gjerstad Buekorpsene i Bergen (2005) (Losnegaard, Bjørn (redaktør)) Fra Kaien til Møllendal – og retur : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2005) Fra privilegert skibsmægler til logistikkpartner : J. Martens 1880-2005 : slekten – byen – firmaet : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2005) Mordet på Michelsen (2005) Gunnar Staalesen Redaktør: Jo Gjerstad Bergenssangene: og andre bergenske musikalske fenomen : en sangbok som kan leses (2006) utgitt også på Tysk Gammle Bergen årbok 2006 (2006) Jo Gjerstad med flere Ibsen i Bergen (2006) Flaten, Trine Kolderup (redaktør) Gjerstad, Jo (redaktør) Kroepelien, Johan Fredrik (redaktør) Meyer, Siri (redaktør) Ulvund, FrodeKongen må dø (2006) Gjelsvik, Erling T. Redaktør: Jo Gjerstad Bleken ved Fløyfjellets fot : en kulturhistorisk skisse (2006) Fra Triangelen til Hellen : en reise i Sandviksbåtens kjølvann (2006) Her bygget vi : et bidrag til Bergens kulturhistorie : Vestbo 1946 – 2006 (2006) Slottsgaten 1 : en kort historisk oversikt (2006) "Når i den lyse vår" : Dræggens buekorps 1981-2006 : tillegg til historien 1856-1981 (2006) Knutsen, Sverre Tandstad -- red Gjerstad og Losnegaard Dikterstuerne : jubileum 2007 : Holbergstuen 80 år : 1927-2007 : Wesselstuen 50 år : 1957-2007 (2007) Red. Gjerstad/Skreien Pleiestiftelsen no 1 : 1857-2007 (2007) Gjerstad, Jo--Harris, Christopher John Hundre års trygghet : Bergen kommunale pensjonskasse 1907-2007 (2007) Ertresvaag, Egil En kort beretning om Kalfaret : med hovedvekt på eiendommen Lille Kalfaret : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2007) Spredte glimt fra kjøtthandelen i Bergen : med særlig vekt på Kjøttbasaren : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2007) Reidar Radøy og den grønne redsel (2007) Pedersen, Melkior Gammle Bergen 2008 (2008) Bergen Skog og Treplantning (2008) Gjerstad, Jo Titlestad, Rune Øyen, Bernt-Håvard Bergenssangene – og andre bergenske musikalske fenomen < musikktrykk> . Del 2 . Mer enn en sangbok (2008) Du kjenner det på smaken : N. Lie Nielsen 1908-2008 (2008) Vågsbunnens krønike . I . Kiedinghjørnet – og menneskene der (2008) Hallo? (2008) Grytten, Frode Bak Blåmannen : Våkendalen – et samfunn som forsvant (2008) Sletten, Dag Fra Strømmøllen til "Ford i Strømmen" og moderne forretningseiendom : en kulturhistorisk skisse (2008) Du kjenner det på smaken : N. Lie Nielsen 1908-2008 (2008) Beretning om virksomheten : 2007 Bergens Skog- og Træplantningsselskap Gamle Bergen/2008 Bergenssangene og andre bergenske musikalske fenomen . Del 2 . Mer enn en sangbok Gjerstad, Jo Davidsen, Stein Tore Harris, Christopher John Vågsbunnens krønike : II . Tider som var (2009) På sporet i Bergen gjennom 100 år : Bergens sporveisfunksjonærers forening 1909-2009 (2009) Gjerstad, Jo Ertresvaag, Egil (redaktør) Byens barn : født i Marken på en tinntallerken : strøket og Bataljonen gjennom 150 år : 1859-2009 (2009) Gjerstad, Jo Losnegaard, Bjørn Jensen, Tony (2009) Rock & sprell mellom syv fjell Gjerstad, Jo redaktør (2009) Vågsbunnens krønike : III . Minner fra en gammel gate (2010) Gjerstad, Jo Handelens og sjøfartens hus : 1934-2009 (2010) Gjerstad, Jo Bydelen ved Damsgårdssundet Gjerstad, Jo (redaktør) Fossen, Anders Bjarne (redaktør) Stenhjem, Birthe Bratli (redaktør) (2010) Bodoni Forlag Bergen, Bull, bergenserne (2010) Gjerstad, Jo (redaktør) Kroepelien, Johan Fredrik (redaktør) Fra det gamle Bergen : August Johannessen : kunstner og xylograf (2011) Gjerstad, Jo Bokstav ved bokstav ble til levende ord : Bergens Tidendes grafiske klubb 1911-2011 : et bidrag til Bergens kulturhistorie (2011) Ytre Sandviken : fra Hellemyrsfolket til moderne bydel (2012) Gjerstad, Jo Johann Friederich Foswinckel : hans liv og levnet i Bergen (2012) Gjerstad, Jo Helt elektrisk : NELFO, Bergen og omegn 1912-2012 (2012) ( Jo Gjerstad, Egil Ertresvaag, Bjørn Losnegaard ) Bergen : slik den var : Tycho Jæger, en glemt billedkunstner (2012) Gjerstad, Jo Trygg og mektig tross storm fra syd og nord : Rothaugen skole 1912-2012 : skolen og strøket gjennom 100 år (2012) Bergenssangene : og andre bergenske musikalske fenomen . Del 3 . Her e' like tidi no (2012) Davidsen, Stein Tore (forf.) Gjerstad, Jo (forf.) Johannessen, Tore Kavli : et industrieventyr: verdiskaping til gode formål (2013) Grytten, Ola Honningdal, Gjerstad Jo, Minde Kjell Vågsbunnens krønike : IV . Minner fra en svunnen tid (2013) Gjerstad, Jo Bergens Børs : 1813-2013 (2013) Ertresvaag, Egil Gjerstad, Jo Audun Hetland : verdensstjernen som valgte hjemmebane (2013) Gjerstad, Jo (redaktør) Hetland, Kirsten Synnestvedt, Truls Handelens sete : en bok (2014) Gjerstad, Jo Gjelsvik, Erling T. Fra Store lungegårdsvann til Nordåsvannets lune havn : Bergens motorbåtforening 1914-2014 (2014) Gjerstad, Jo Ertresvaag, Egil Bodoni 1914-2014 : hundre år i ordets tjeneste (2014) Gjerstad, Jo Bergen, bergenserne og 1814 : et jubileumsskrift i anledning grunnlovsjubileet i 2014 (2014) Gjerstad, Jo Ulvund, Frode Da byen brant : historien om Bergen før brannen, Bergensbrannen 1916, byen etter brannen, gjenoppbyggingen av Jo Gjerstad (2015) Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter. II. Stølen : "Fra Munterheden til Midten og til Balaklava frem og tilbake" Jo Gjerstad· Bokmål · utgitt 2015100 år på veien for Bergen : 07000 Bergen taxi 1915-2015 Egil Ertresvaag, Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2015Vilt, vått og vakkert II : Bergen og Hordaland turlag 2006-2015 Thorbjørn Kaland, Harald Queseth ; Jo Gjerstad, redaktør Bok · Bokmål · utgitt 2016Brygget i regnet i 125 år : Hansa 125 jubileum : 1891-2016 Ola Honningdal Grytten, Jørn Lekve, Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2016Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter. III. "Skudevigs-Fjæren med deiligste minner" Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2016 ·Bergen -den gang da : gjensyn med året 1946 -sytti år etterpåWilly Dahl; [billedredaksjon, omslag og grafisk tilrettelegging: Jo Gjerstad] · Bokmål · utgitt 2016 ·1900 : morgenrød Gunnar Staalesen ; ekstramateriale ved Jo Gjerstad ; kart ved Sverre Mo 2017Til Bergen bys vel : Oluf Bjørneseth og Hustru Marie Bjørneseth Født Knudzen's Fond Til Bergen Bys Vel Jo Gjerstad · Bok · Bokmål · utgitt 2017Fløibanen 1918-2018 : historien om et bergensk ikon. Jo Gjerstad, Jørn Lekve, Ola H. Grytten ; [nye bilder er tatt av Magnus Vabø] Bok · Bokmål · utgitt 2017 ·Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter. IV. Dreggen : "... med borgerskap paa at udtappe Øll og Brændevin" Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2017 ·Skape, verne og forvalte : Bergen skog- og træplantingsselskaps virke i Bergens naturpark. Frode Ulvund ; Jo Gjerstad (redaktør) Bok · Bokmål · utgitt 2018 ·Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter. V. Rundt Nygårdsstrømmen : "... at utsælge Øl, Kaffe, Thee, Brændevin, Punch og andre stærke Drikke" Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2018Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter. VI. Rådstuplass, Logegaden og Maartmannshaven : "Fiineste Liqeuer og Aquaviter til Nutidens billigste Priser" Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2019Oppstemten : og andre nye stier og veier på Byfjellene. redaktør: Jo Gjerstad -Bokmål · utgitt 2019Lege, venn og medmenneske : et minneskrift i anledning Klaus Hanssens 175-årsdag 23. mai 2019. Jo Gjerstad, redaktør ; i redaksjonen: Erik Næsgaard, Bjørn Losnegaard Bok · Bokmål · utgitt 2019 ·Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter. VII. Fra Torget til Starvhusgaten - og en liten tur til Laksevåg : " ... en Flaske Øl - Halvflasker kjendte man ikke" Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2020Turbok Bergen : turtips for Byfjellene. Jo Gjerstad · Bokmål · utgitt 2020 Bergenske vertshus, skjenkesteder og restauranter . VII . Fra Torget til Starvhusgaten - og en liten tur til Laksevåg : " ... en Flaske Øl - Halvflasker kjendte man ikke. Jo Gjerstad- Bokmål- Bodoni 2020 Rom for alle - med Vestbo gjennom 75 år. Jo Gjerstad-Bokmål- Bodoni 2021 == Se også == Liste over kjente bergensere == Eksterne lenker == Bodoni

Jo Gjerstad (født 14. januar 1953 i Bergen) er en norsk forfatter og lokalhistoriker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Chile_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Chile under Sommer-OL 1912

['Kategori:1912 i Chile', 'Kategori:Chile under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912']

Chile under Sommer-OL 1912. Fjorten sportsutøvere fra Chile, alle menn, deltok i fire sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Chile vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av seks friidrettsutøvere, fire syklister, to ryttere og to skyttere.

Chile under Sommer-OL 1912. Fjorten sportsutøvere fra Chile, alle menn, deltok i fire sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Chile vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av seks friidrettsutøvere, fire syklister, to ryttere og to skyttere. == Medaljer == == Eksterne lenker == OL-resultater på Sports-reference.com Arkivert 23. desember 2008 hos Wayback Machine.

Chile under Sommer-OL 1912. Fjorten sportsutøvere fra Chile, alle menn, deltok i fire sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Luxembourg_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Luxembourg under Sommer-OL 1912

['Kategori:Luxembourg under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912']

Luxembourg under Sommer-OL 1912. Tjueen sportsutøvere fra Luxembourg, alle menn, deltok i to sporter, friidrett og turn under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det var andre gangen Luxembourg var med i et sommer-OL, de vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av nitten turnere og to friidrettsutøvere.

Luxembourg under Sommer-OL 1912. Tjueen sportsutøvere fra Luxembourg, alle menn, deltok i to sporter, friidrett og turn under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det var andre gangen Luxembourg var med i et sommer-OL, de vant ikke noen medalje. OL-troppen besto av nitten turnere og to friidrettsutøvere. == Medaljer == == Kilder == Luxembourg under Sommer-OL 1912: Resultater og profilside Arkivert 4. mars 2009 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Luxembourg under Sommer-OL 1912. Tjueen sportsutøvere fra Luxembourg, alle menn, deltok i to sporter, friidrett og turn under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_moldaviske_sosialistiske_sovjetrepublikk

2023-02-04

Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikk

['Kategori:1940 i Sovjetunionen', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Moldovas historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1940', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1991', 'Kategori:Tidligere sovjetrepublikker']

Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikk (moldovsk (rumensk): Република Советикэ Сочиалистэ Молдовеняскэ eller Republica Sovietică Socialistă Moldovenească; russisk: Молда́вская Сове́тская Социалисти́ческая Респу́блика Moldavskaya Sovetskaya Sotsialisticheskaya Respublika), ofte forkortet moldavisk SSR eller MSSR var en av de femten autonome republikkene som utgjorde Sovjetunionen. Republikken ble dannet 2. august 1940 ved en sammenslåing av Den moldaviske autonome sosialistiske sovjetrepublikk øst for elva Prut og hoveddelen av Bessarabia. Bessarbia var tidligere en del av Romania som var blitt tildelt Sovjetunionen ved Molotov–Ribbentrop-paktens hemmelige tilleggsprotokoll. 23. juni 1990 ble navnet offisielt endret til Sovjetsosialistrepublikken Moldova. Landet fikk selvstendighet 27. august 1991 og ble hetende Republikken Moldova.

Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikk (moldovsk (rumensk): Република Советикэ Сочиалистэ Молдовеняскэ eller Republica Sovietică Socialistă Moldovenească; russisk: Молда́вская Сове́тская Социалисти́ческая Респу́блика Moldavskaya Sovetskaya Sotsialisticheskaya Respublika), ofte forkortet moldavisk SSR eller MSSR var en av de femten autonome republikkene som utgjorde Sovjetunionen. Republikken ble dannet 2. august 1940 ved en sammenslåing av Den moldaviske autonome sosialistiske sovjetrepublikk øst for elva Prut og hoveddelen av Bessarabia. Bessarbia var tidligere en del av Romania som var blitt tildelt Sovjetunionen ved Molotov–Ribbentrop-paktens hemmelige tilleggsprotokoll. 23. juni 1990 ble navnet offisielt endret til Sovjetsosialistrepublikken Moldova. Landet fikk selvstendighet 27. august 1991 og ble hetende Republikken Moldova. == Referanser ==

Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikk (moldovsk (rumensk): Република Советикэ Сочиалистэ Молдовеняскэ eller Republica Sovietică Socialistă Moldovenească; russisk: Молда́вская Сове́тская Социалисти́ческая Респу́блика Moldavskaya Sovetskaya Sotsialisticheskaya Respublika), ofte forkortet moldavisk SSR eller MSSR var en av de femten autonome republikkene som utgjorde Sovjetunionen. Republikken ble dannet 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Etiopia%E2%80%93Adal-krigen

2023-02-04

Etiopia–Adal-krigen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etiopias historie', 'Kategori:Konflikter i 1520-årene', 'Kategori:Konflikter i 1529', 'Kategori:Konflikter i 1530', 'Kategori:Konflikter i 1530-årene', 'Kategori:Konflikter i 1531', 'Kategori:Konflikter i 1532', 'Kategori:Konflikter i 1533', 'Kategori:Konflikter i 1537', 'Kategori:Konflikter i 1538', 'Kategori:Konflikter i 1539', 'Kategori:Konflikter i 1540', 'Kategori:Konflikter i 1540-årene', 'Kategori:Konflikter i 1541', 'Kategori:Konflikter i 1543', 'Kategori:Kriger i Afrika', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Det osmanske rike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Portugal', 'Kategori:Somalias historie']

Etiopia–Adal-krigen var en militær konflikt mellom det kristne Keiserriket Etiopia og det muslimske Adal-sultanatet som varte fra 1529 til 1543. Imamen Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (kjent som Gurey på somali og Gragn/Graññ på amharisk, som begge betyr den venstrehendte) klarte nesten å utslette det eldgamle etiopiske riket og å konvertere dets undersåtter til islam. Intervensjonen til den europeiske Cristóvão da Gama, sønnen til den berømte Vasco da Gama, bidro til å forhindre dette. Begge landene ble riktignok utmattet av krigen, noe som førte til oromoenes folkevandring nordover, til deres nåværende hjemland nord og vest for Addis Abeba. Mange historikere regner denne konflikten som grunnen til fiendtligheten mellom Somalia og Etiopia. Enkelte mener også at denne konflikten beviste gjennom bruken av skytevåpen på begge sider, som musketter, kanoner og arkebuser, disse våpnenes betydning i forhold til tradisjonelle våpen.

Etiopia–Adal-krigen var en militær konflikt mellom det kristne Keiserriket Etiopia og det muslimske Adal-sultanatet som varte fra 1529 til 1543. Imamen Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (kjent som Gurey på somali og Gragn/Graññ på amharisk, som begge betyr den venstrehendte) klarte nesten å utslette det eldgamle etiopiske riket og å konvertere dets undersåtter til islam. Intervensjonen til den europeiske Cristóvão da Gama, sønnen til den berømte Vasco da Gama, bidro til å forhindre dette. Begge landene ble riktignok utmattet av krigen, noe som førte til oromoenes folkevandring nordover, til deres nåværende hjemland nord og vest for Addis Abeba. Mange historikere regner denne konflikten som grunnen til fiendtligheten mellom Somalia og Etiopia. Enkelte mener også at denne konflikten beviste gjennom bruken av skytevåpen på begge sider, som musketter, kanoner og arkebuser, disse våpnenes betydning i forhold til tradisjonelle våpen. == Bakgrunn == Da imam Ahmad fikk kontrollen over Adal-sultanatet fikk han også stammene i Somalia og afarene med seg i sin sak om å starte en jihad mot keiser Dawit II av Etiopia i 1527. Han fikk også støtte fra flere etiopiske jøder og kristne som var imot Dawits styre. == Krigens gang == I 1529 beseiret imam Ahmad en større etiopisk hær i slaget ved Shimbra Kure. Seieren ble dyr, men styrket muslimenes moral, og beviste at de kunne stå imot den større etiopiske hæren. I 1531 førte flere seiere under imam Ahmad til at tilhengerne hans fikk overtaket i krigen. Den første var slaget ved Antukyah, hvor kanonild ved begynnelsen av slaget skapte panikk hos de etiopiske soldatene. Den andre kom 28. oktober i slaget ved Amba Sel, hvor imamens tropper beseiret og splitta den etiopiske hæren, og fikk tak i deler av de etiopiske regaliene. Disse seierne gjorde at muslimene kunne trenge inn på de etiopiske høylandene, hvor de ødela mange kirker, inkludert Atronsa Maryam, hvor levningene etter flere etiopiske keisere var. Landet ble plyndra av Ahmads styrker, som ødela flere kristne monumenter, og undertrykte de ikke-muslimske amharaene og tigrayene. Dawit II døde i 1540 og hans etterfølger ble tatt til fange av muslimene. Keiserinnen kunne ikke gjøre noe, siden hun var beleiret i hovedstaden. I 1543 klarte etiopiske geriljaer å beseire muslimene med hjelp av den portugisiske marinen, som sendte 400 musketerer ledet av Cristóvão da Gama for å hjelpe etiopierne. Til tross for at da Gama ble fanget og senere drept etter slaget ved Wolfa, ble Ahmad drept i 1543 i slaget ved Wayna Daga med hjelp av de av portugiserne som hadde overlevd. Mohammed Hassan har hevdet at siden deltakerne i konflikten betydelig svekket hverandre, fikk oromoene en sjanse til å utvandre til landa sør for Den blå Nil øst til Harar og bosette seg der.

Etiopia–Adal-krigen var en militær konflikt mellom det kristne Keiserriket Etiopia og det muslimske Adal-sultanatet som varte fra 1529 til 1543. Imamen Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (kjent som Gurey på somali og Gragn/Graññ på amharisk, som begge betyr den venstrehendte) klarte nesten å utslette det eldgamle etiopiske riket og å konvertere dets undersåtter til islam.

https://no.wikipedia.org/wiki/Frustrerte_fruer

2023-02-04

Frustrerte fruer

['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Frustrerte fruer', 'Kategori:Komiserier fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA']

Frustrerte fruer (Desperate Housewives) er en amerikansk komi- og dramaserie som gikk på ABC fra 2004 til 2012. Den ble skapt av Marc Cherry. Handlingen utspiller seg i Wisteria Lane i den fiktive byen Fairview i Eagle State. Serien følger livene til fire husmødre, vist gjennom øynene til deres døde nabo. Vi følger husmødrene gjennom deres problemer, med både normale småting og mysterier som involverer mennene, vennene og naboene deres. TV-serien er, til en viss grad, inspirert av filmen American Beauty. Seriens hovedkarakterer er de fire kvinnene Susan Mayer (Teri Hatcher), Lynette Scavo (Felicity Huffman), Bree Van De Kamp (Marcia Cross) og Gabrielle Solis (Eva Longoria). Fortellerstemmen tilhører fruenes avdøde nabo, Mary Alice Young (Brenda Strong). TV-serien har vunnet flere Emmy, Golden Globe og Screen Actors Guild. Cherry lanserte i begynnelsen ideen til serien til TV-kanalene HBO, CBS, NBC, Fox, Showtime og Lifetime, men alle avslo. Til slutt ble serien kjøpt av ABC, og den ble en suksess fra første episode da denne ble sendt i 2004.

Frustrerte fruer (Desperate Housewives) er en amerikansk komi- og dramaserie som gikk på ABC fra 2004 til 2012. Den ble skapt av Marc Cherry. Handlingen utspiller seg i Wisteria Lane i den fiktive byen Fairview i Eagle State. Serien følger livene til fire husmødre, vist gjennom øynene til deres døde nabo. Vi følger husmødrene gjennom deres problemer, med både normale småting og mysterier som involverer mennene, vennene og naboene deres. TV-serien er, til en viss grad, inspirert av filmen American Beauty. Seriens hovedkarakterer er de fire kvinnene Susan Mayer (Teri Hatcher), Lynette Scavo (Felicity Huffman), Bree Van De Kamp (Marcia Cross) og Gabrielle Solis (Eva Longoria). Fortellerstemmen tilhører fruenes avdøde nabo, Mary Alice Young (Brenda Strong). TV-serien har vunnet flere Emmy, Golden Globe og Screen Actors Guild. Cherry lanserte i begynnelsen ideen til serien til TV-kanalene HBO, CBS, NBC, Fox, Showtime og Lifetime, men alle avslo. Til slutt ble serien kjøpt av ABC, og den ble en suksess fra første episode da denne ble sendt i 2004. == Rollefigurer == Se Liste over rollefigurer i TV-serien Frustrerte fruer === Oversikt over fruene === === Susan (Mayer) Delfino === Susan Delfino (Teri Hatcher) (tidligere Mayer) Susans fødenavn er Bremmer. Susan er den klønete av de fire. Hun har tidligere vært gift med Karl Mayer som er far til hennes barn Julie. Hun har også hatt et lengre forhold med naboen, rørleggeren Mike Delfino, som i slutten av sesong 3 endte med at hun giftet seg med ham. Da Mike havnet på sykehus og falt i koma, møtte hun Ian. Men når hun har mistet håpet om at Mike vil våkne fra koma igjen, gjør han det. Hun forlover seg med Ian, men fordi hun forsatt har følelser for Mike, slår Ian opp med henne. I siste episode av sesong 3 gifter Susan og Mike seg i all hemmelighet. I sesong 4 får de et barn, Maynard. I begynnelsen av sesong 5 har de hoppet 5 år frem, og et «flashback» viser at Susan og Mike var i en bilulykke for noen år siden. Damen og barnet i den andre bilen døde. De skiller seg fordi Mike får skylden for dødsfallet. Etter ekteskapet med Mike, får Susan en kjæreste som heter Jackson. I siste episode av sesong 5 gifter Susan seg med Mike igjen. Datteren Julie blir nesten kvalt av seriemorderen Eddie, som har drept mange unge kvinner i Fairview. Susan og Mike får pengeproblemer, og må flytte ut av huset og bo i en liten leilighet. De leier ut huset sitt til Paul Young, enkemannen til Mary Alice Young. Etter ett år i leiligheten flytter Susan endelig tilbake til Wisteria Lane. Susan begynner å trekke seg vekk fra venner og familie på grunn av skyldfølelse for et dødsfall hun har dekket over. Hun og Carlos finner hverandre i sin felles skyld. Når Mike mistenker at Susan og Carlos har en affære, forteller de ham sannheten om dødsfallet. Kort tid etter begynner Susan å ta kunsttimer med maleren Andre Zeller, og oppdager at skyldfølelsen har gitt henne en fornyet kunstnerisk evne. I en serie av malerier viser Susan åstedet for Alejandro død og påfølgende begravelse og vekker mistanke hos Chuck Vance, Brees bitre ekskjæreste som etterforsker Alejandros forsvinning. Susan vurderer å flytte til New York for å utforske nye karrieremuligheter, men ombestemmer seg. I et forsøk på å lette skyldfølelsen, besøker Susan Alejandros kone og stedatter og skriver ut en sjekk til dem, noe som vekker konas mistanker. Hun konfronterer Susan og Gabrielle, men går med på å legge ned saken når hun får vite at han hadde misbrukt Marisa seksuelt. Susan får vite at Julie er seks måneder på vei og ikke har kontakt med barnets far. Når hun oppdager at Lynettes sønn Porter er faren, beslutter hun å oppdra barnet selv. Mike blir myrdet av en hevngjerrig lånehai. I seriens finale føder Julie en datter, som hun nå vil beholde.Susan selger hjemmet sitt i Wisteria Lane, og hun og sønnen flytter. === Gabrielle Solis === Gabrielle (Gaby) Solis (Eva Longoria) (Tidligere Gabrielle Marquez) er gift med Carlos Solis, en vellykket forretningsmann, og har nok av penger. Hun har i sesong 1 og 2 en affære med gartneren John Rowland (Jesse Metcalfe) fordi hun føler seg ensom og ulykkelig. Carlos' mor dør i en bilulykke etter å ha tatt elskerne på fersk gjerning, og dette holder Gaby hemmelig. Senere i serien skiller hun seg fra Carlos og gifter seg med nok en vellykket forretningsmann, borgermester Victor Lang. Under bryllupet finner hun Carlos igjen, og de innleder et intenst forhold. Når ektemannen finner det ut, ender det hele med at Gabrielle nesten dreper mannen. Under orkanen blir Victor drept og Carlos blind, og Gaby og Carlos gifter seg igjen. I sesong 5 får Carlos og Gaby to barn, Juanita (oppkalt etter Carlos mor) og Celia. Carlos får også synet tilbake. Videre i sesong 5 må Gabrielle og Carlos ta hånd om Carlos' niese, Ana, som etter hvert blir ganske rebelsk. Gabrielles stefar Alejandro (Tony Plana) voldtok henne da hun var 15, og han kommer tilbake i slutten av sesong 7 for å vekke noen minner, men blir drept av Carlos. Lynette, Susan og Bree ankommer rett etter drapet, og de gjør alt de kan for å gjemme liket. Alle føler skyld etterpå. === Lynette Scavo === Lynette Scavo (Felicity Huffman), tidligere Lynette Lindquist, er den dedikerte moren som har vært (og igjen blir) forretningskvinne. Lynette og mannen er småbarnsforeldre, senere tenåringsforeldre. Lynette er eldst av tre døtre. Moren giftet seg på nytt etter farens død, men ble forlatt av den nye mannen kort tid etterpå. Lynette fullførte Northwestern University og møtte Tom Scavo (Doug Savant) på jobb i reklamebransjen. De giftet seg og flyttet til Wisteria Lane da Lynette ble gravid med det som viste seg å være tvillinger, Porter (Shane Kinsman senere Charles Carver) og Preston (Brent Kinsman senere Max Carver). Et år senere fikk hun Parker (Zane Huett senere Joshua Logan Moore), og fem år senere, Penny (Kirstin Pinkerton senere Kendall Applegate og Darcy Rose Byrnes. I Wisteria Lane er Lynette personen med flest barn. Hun er alltid villig til å gjøre hva som helst for sin familie. Når Tom får en ny jobb som krever at han er borte altfor mye, bestemmer Lynette og Tom seg for å separeres en stund. === Bree Van De Kamp === Bree Van De Kamp (Marcia Cross) (Bree Hodge) er den perfekte, konservative husmoren som gjør alt for å holde fasaden. I første sesong er hun gift med Rex Van De Kamp (Steven Culp). Bree og Rex har to barn sammen, Andrew (Shawn Pyfrom) og Danielle (Joy Lauren). Bree og Rex har problemer i ekteskapet, blant annet på grunn av Brees renhetsmani, og bestemmer seg for å skilles. Midt i skilsmissen dør Rex av en hjertesykdom. Farmasøyten George Williams, som er forelsket i Bree, har med vilje gitt ham feil medisin. Bree blir mistenkt for dødsfallet, og politiet finner etter hvert ut at George Williams har forfulgt henne i lang tid. Blant annet har han en dukke som er helt lik. Bree går selvfølgelig ut av dette med hodet hevet. Hun gjør alt for å være den perfekte mor, men når sønnen Andrew går til sengs med daten hennes, hennes sponsor gjennom AA, kaster hun ham ut og sjekker seg selv inn på psykiatrisk avdeling. Bree gifter seg senere på nytt med Orson Hodge. Når Danielle blir gravid med nevøen til naboen Edie Britt sender moren og stefaren henne til et kloster og tar til seg babyen. De kaller ham for Benjamin. Andrew har kommet tilbake med Orsons hjelp, mor og sønn har kommet overens og det går veldig bra. Bree klarer endelig å godta at hennes sønn er homofil. Andrew arbeider på pizzarestauranten til Scavo-familien og er en stor ressurs både hjemme og på jobb. I slutten av sesong 4 starter Bree og Katherine et catering-firma, noe som blir en suksess, selv om Bree og Katherine ikke kommer helt overens. Bree skriver kokebøker og bruker Katerines oppskrifter uten hennes samtykke. Senere i sesong 5 får Bree et eget TV-program om mat og blir veldig travel, med Andrew som sekretær. Danielle tar tilbake barnet sitt til Brees forskrekkelse. I sesong 6 er Bree utro med Karl Mayer, Susans eksmann. Orson vet ingenting før Karl innrømmer forholdet. Etter en flyulykke i Wisteria Lane blir Karl drept, mens Orson blir lam fra hoftene og ned. Orson prøver etterhvert å gjøre Brees liv så surt så mulig, tilgir henne etter hvert. Sam, Rex' ukjente sønn, dukker opp. Han vil ha firmaet hennes mot at han lar være å fortelle politiet at Andrew kjørte over Juanita Solis 10 år tidligere. Orson får vite om påkjørselen og blir sur på Bree fordi hun ba ham selv ta straffen for å ha kjørt over Mike Delfino. De skilles. Bree blir senere sammen med snekkeren Keith (Brian Austin Green). Men så får hun vite av Keiths eks at han har en sønn. Keith forlater Bree og drar til sønnen. Bree blir så sammen med politimannen Chuck (Jonathan Cake), som etter hvert etterforsker forsvinningen til Gabys stefar Alejandro. Bree får et mystisk brev som likner det Mary Alice Young fikk før hun begikk selvmord. Bree finner senere ut at Chuck kan ha skrevet dette, fordi han visste om brevet fra før av. Hun slår opp med ham. === Edie Britt === Edie Britt-Williams (Nicollette Sheridan) er den mest frekke og egoistiske av fruene. Hun flørter med mennene til de andre husmødrene. I sesong 1 og 3 hadde Edie et forhold til rørleggeren Mike Delfino. Hun prøvde seg også på Carlos og Orson. I sesong 4 flytter Edie fra Wisteria Lane. I sesong 5 flytter hun tilbake og er gift med Dave Williams. Dave har en hemmelighet; det var hans familiemedlemmer som kolliderte med Mike og Susan og døde. Han er ute etter hevn. Edie finner ut at Dave var gift og hadde barn. Han har også byttet etternavn. Edie leter etter informasjon om mannen. Dave drar på camping med Mike og Katherine og prøver å skyte dem, men får en sms fra Edie om at hun vet alt. Han drar hjem, og når Edie truer med å ringe til Mike, tar han kvelertak på henne. Hun slipper unna, tar bilnøklene og kjører av gårde i bilen. Hun skal akkurat til å ringe etter hjelp når Orson Hodge (Bree Van De Kamps ektemann) står rett foran bilen. Edie svinger, kjører inn i en strømledning og dør. === Katherine Mayfair === Katherine Mayfair (Dana Delany) er den mest hemmelighetsfulle. Hun var først gift med Wayne Davis, som slo henne. Datteren (Dylan) dør i en ulykke med en bokhylle. Katherine og Mrs. Sims begraver Dylan i skogen så de kan adoptere et barn som ligner på Dylan. Når Dylans far får vite sannheten angriper han Adam (Katherines nye mann) før han truer Katherine med en pistol. Adam redder henne, og hun skyter eksmannen. I sesong 5 er Katherine et helt annet menneske. Hun blir sammen med Mike Delfino. I den siste episoden av sesong 5 ser vi at Mike gifter seg, men bruden ser vi ikke før sesong 6. Bruden viser seg å være Susan, og Katherine gjør alt for å få Mike tilbake. Senere får hun et nervøst sammenbrudd og legges inn. Når Katherine kommer ut fra sykehuset møter hun den lesbiske stripperen Robin (Julie Benz). Katherine blir også til slutt lesbisk, og hun og Robin flytter sammen til Paris. === Renee Perry === Renee Perry (Vanessa L. Williams) er en gammel studievenninne av Lynette Scavo. Hun var tidligere gift med en rik NLF-stjerne, men når dette forholdet tar slutt, velger hun å reise på besøk til Lynette. Det ender med at Perry kjøper det ene huset i Wisteria Lane og bosetter seg der. == Rolleliste == Se Liste over rollefigurer i TV-serien Frustrerte fruer == Episodeguide == === Sesong 4 === Spesiell: Secrets and Lies 71. Now You Know 72. Smiles of a Summer Night 73. The Game 74. If There's Anything I Can't Stand 75. Art Isn't Easy 76. Now I Know, Don't Be Scared 77. You Can't Judge A Book By Its Cover 78. Distant Past 79. Something's Coming 80. Welcome to Kanagawa 81. Sunday 82. In Buddy's Eyes 83. Hello, Little Girl 84. Opening Doors 85. Mother Said 86. The Gun Song 87. Free === Sesong 5 === 88. You're Gonna Love Tomorrow 89. We're So Happy You're So Happy 90. Kids Ain't Like Everybody Else 91. Back in Business 92. Mirror Mirror 93. There's Always a Woman 94. What More Do I Need? 95. City on Fire 96. Me an my town 97. A Vision's Just a Vision 98. Home Is the Place 99. Connect! Connect! 100. The Best Thing That Ever Could Have Happened 101. Mama Spent Money When She Had None 102. In a World Where the Kings are 103. Crime Doesn't Pay 104. The Story of Lucy and Jessie 105. A Spark. To Pierce the Dark 106. Look Into Their Eyes and You See What They Know 107. Rose's Turn 108. Bargaining 109. Marry Me a Little 110. Everybody Says Don't 111. If It's Only In Your Head === Sesong 6 === 112. Nice Is Different Than Good 113. Being Alive 114. Never Judge a Lady By Her Lover 115. The God-Why-Don't-You-Love-Me Blues 116. Everybody Ought to Have a Maid 117. Don't Walk on the Grass 118. Careful the Things You Say 119. The Coffee Cup 120. Would i Think of Suicide? 121. Boom Crunch 122. If... 123. You Gotta Get a Gimmick 124. How About a Friendly Shrink? 125. The Glamorous Life 126. Lovely 127. The Chase 128. Chromolume No. 7 129. My Two Young Men 130. We All Deserve To Die 131. Epiphany 132. A little night music 133. The ballad of booth 134. I guess this is goodbye === Sesong 7 === 135. Remember Paul 136. You Must Meet My Wife 137. Truly Content 138. The Thing That Counts is What's Inside 139. Let Me Entertain You 140. Excited and Scared 141. A Humiliating Business 142. Sorry Grateful 143. Pleasant Little Kingdom 144. Down The Block There's a Riot 145. Assassins 146. Where Do I Belong? 147. I'm Still Here 148. Flashback 149. Farewell Letter 150. Searching 151. Everything's Different, Nothing's Changed 152. Moments in the Woods 153. The Lies Ill-Concealed 154. I'll Swallow Poison on Sunday 155. Then I Really Got Scared 156. And Lots of Security... (1) 157. Come on Over for Dinner (2) === Sesong 8 === 158. Secrets That I Never Wanna Know 159. Making the Connection 160. Watch While I Revise the World 161. School of Hard Knocks 162. The Art of Making Art 163. Witch's Lament 164. Always in Control 165. Suspicion Song 166. Putting It Together 167. What's To Discuss, Old Friend? 168. Who Can Say What's True? 169. What's the Good of Being Good? 170. Is This What You Call Love? 171. Get Out of My Life 172. She Needs Me 173. You Take for Granted 174. Women and Death 175. Any Moment 176. With So Little to Be Sure Of 177. Lost My Power (GJESTER: Doris Roberts, Andrea Parker, Tuc Watkins, Kevin Rahm, Scott Bakula, Reed Diamond, Alyson Reed, Christina Chang) 178. The People Will Hear (GJESTER: Andrea Bowen, Andrea Parker, Kevin Rahm, Max Carver, Scott Bakula, Reed Diamond, Alyson Reed, Christina Chang, Brit Morgan) 179. Give Me the Blame 180. Finishing the Hat (GJESTER: Dana Delany, Andrea Bowen, Richard Burgi, Mark Moses, Christine Estabrook, Lupe Ontiveros, Roger Bart, Steven Culp, Scott Bakula, Michael Dempsey, Jose Zuniga, Roselyn Sanchez == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Desperate Housewives – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Frustrerte fruer på Internet Movie Database (no) Frustrerte fruer hos Filmfront (en) Frustrerte fruer på AllMovie (en) Frustrerte fruer på Rotten Tomatoes (en) Frustrerte fruer på Metacritic

Liste over Frusterte fruer-episoder viser en oversikt over alle episoder i den amerikanske TV-serien Frustrerte fruer. Serien er produsert av ABC, og ble første gang sendt på amerikansk fjernsyn den 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ahmad_ibn_Ibrihim_al-Ghazi

2023-02-04

Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1543', 'Kategori:Etiopias historie', 'Kategori:Fødsler i 1506', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Somalias historie', 'Kategori:Somaliske imamer', 'Kategori:Somaliske offiserer']

Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (Erobreren; Axmed Ibraahim Garaad på somali; ca. 1506–1543), også kjent som Gurey på somali og Grang eller Graññ på amharisk; den venstrehendte, var en somalisk imam og general for Adal-sultanatet som invaderte Etiopia og beseiret flere etiopiske keisere. Med en hær som for det meste bestod av somaliere, startet han en erobring, en muslimsk jihad, som brakte tre fjerdedeler av Etiopia under det muslimske Adal fra 1529 til 1543. Etter flere store seiere mot Etiopia, ble han til slutt drept av portugisere under slaget ved Wayna Daga. I dag regner mange somaliere han som en nasjonalhelt, til tross for at en "somalinasjonalitet" ikke fantes på Ahmads tid og at somalierne som kjempet under ham gikk til krig som muslimer. I Etiopia huskes han for de store ødeleggelsene han påførte landet.

Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (Erobreren; Axmed Ibraahim Garaad på somali; ca. 1506–1543), også kjent som Gurey på somali og Grang eller Graññ på amharisk; den venstrehendte, var en somalisk imam og general for Adal-sultanatet som invaderte Etiopia og beseiret flere etiopiske keisere. Med en hær som for det meste bestod av somaliere, startet han en erobring, en muslimsk jihad, som brakte tre fjerdedeler av Etiopia under det muslimske Adal fra 1529 til 1543. Etter flere store seiere mot Etiopia, ble han til slutt drept av portugisere under slaget ved Wayna Daga. I dag regner mange somaliere han som en nasjonalhelt, til tross for at en "somalinasjonalitet" ikke fantes på Ahmads tid og at somalierne som kjempet under ham gikk til krig som muslimer. I Etiopia huskes han for de store ødeleggelsene han påførte landet. == Referanser ==

Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi (Erobreren; Axmed Ibraahim Garaad på somali; ca. 1506–1543), også kjent som Gurey på somali og Grang eller Graññ på amharisk; den venstrehendte, var en somalisk imam og general for Adal-sultanatet som invaderte Etiopia og beseiret flere etiopiske keisere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL

2023-02-04

Norge under OL

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister']

Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL. Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.

Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL. Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994. == Medaljeoversikter == === For hver sport === ==== Sommer ==== ==== Vinter ==== ██ Ledende i den idretten Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen. == Se også == Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb Liste over norske mestvinnende vinterolympiere Liste over norske mestvinnende sommerolympiere == Referanser == == Litteratur == Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.] == Eksterne lenker == Norges OL-statistikk på Olympedia.org List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com «How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 «Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018 «Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018

Norge i Sommer-OL 1912 kom på åttendeplass med medaljefordelingen fire gull-, én sølv- og fire bronsemedaljer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Rinde

2023-02-04

Erik Rinde

['Kategori:Alumni fra London School of Economics', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO)', 'Kategori:Personer tilknyttet Institutt for samfunnsforskning', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Erik Rinde (født 17. mars 1919, død 28. mai 1994) var en av de sentrale personer i opprettelsen av og driften av Institutt for samfunnsforskning (ISF) i 1950. Han var styreformann ved instituttet 1950–74 og en periode på 1980-tallet. Han var også direktør ved instituttet og styreformann for Institutt for fredsforskning (PRIO) i perioden 1966–79. Erik Rinde spilte også en helt sentral rolle i grunnleggelsen av PRIO, som i de første årene (1959–66) var organisert som en avdeling på ISF. Erik Rinde studerte sosiologi ved London School of Economics før andre verdenskrig, og ble cand.jur. ved Universitetet i Oslo i 1943. Etter krigen var han en del av kretsen rundt Arne Næss, sammen med bl.a. Vilhelm Aubert og Stein Rokkan. I 1976 ble Erik Rinde æresdoktor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Han er også tildelt St. Olavs Orden. Erik Rinde var sønn av forretningsmannen Sigurd Rinde, og økonomiske bidrag fra familien Rinde til ISF og PRIO var viktige i de første årene for begge disse uavhengige forskningsinstituttene.

Erik Rinde (født 17. mars 1919, død 28. mai 1994) var en av de sentrale personer i opprettelsen av og driften av Institutt for samfunnsforskning (ISF) i 1950. Han var styreformann ved instituttet 1950–74 og en periode på 1980-tallet. Han var også direktør ved instituttet og styreformann for Institutt for fredsforskning (PRIO) i perioden 1966–79. Erik Rinde spilte også en helt sentral rolle i grunnleggelsen av PRIO, som i de første årene (1959–66) var organisert som en avdeling på ISF. Erik Rinde studerte sosiologi ved London School of Economics før andre verdenskrig, og ble cand.jur. ved Universitetet i Oslo i 1943. Etter krigen var han en del av kretsen rundt Arne Næss, sammen med bl.a. Vilhelm Aubert og Stein Rokkan. I 1976 ble Erik Rinde æresdoktor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Han er også tildelt St. Olavs Orden. Erik Rinde var sønn av forretningsmannen Sigurd Rinde, og økonomiske bidrag fra familien Rinde til ISF og PRIO var viktige i de første årene for begge disse uavhengige forskningsinstituttene. == Referanser == == Litteratur == Stein Rokkan; Vilhelm Aubert & Tor Bjørklund (1994): Erik Rinde og Institutt for samfunnsforskning. Rapport 1994:13. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Erik Rinde (født 17. mars 1919, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Rinde

2023-02-04

Sigurd Rinde

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske industrigründere', 'Kategori:Norske konsernsjefer']

Sigurd Rinde (født 1889, død 1972) var en norsk forretningsmann og industrileder. Han bygget opp et industrikonsern innen treforedlingsindustri (Norsk Elektrokemisk A/S). Overskudd fra driften av ulike bedrifter i konsernet bidro til etablering og drift av to norske forskningsinstitutter: Institutt for samfunnsforskning og Institutt for fredsforskning (PRIO). Sigurd Rinde var sønn av venstrepolitikeren Peder Rinde, og far til Institutt for samfunnsforsknings mangeårige styreleder og direktør, Erik Rinde.

Sigurd Rinde (født 1889, død 1972) var en norsk forretningsmann og industrileder. Han bygget opp et industrikonsern innen treforedlingsindustri (Norsk Elektrokemisk A/S). Overskudd fra driften av ulike bedrifter i konsernet bidro til etablering og drift av to norske forskningsinstitutter: Institutt for samfunnsforskning og Institutt for fredsforskning (PRIO). Sigurd Rinde var sønn av venstrepolitikeren Peder Rinde, og far til Institutt for samfunnsforsknings mangeårige styreleder og direktør, Erik Rinde. == Litteratur == Stein Rokkan; Vilhelm Aubert & Tor Bjørklund (1994): Erik Rinde og Institutt for samfunnsforskning. Rapport 1994:13. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Sigurd Rinde (født 1889, død 1972) var en norsk forretningsmann og industrileder. Han bygget opp et industrikonsern innen treforedlingsindustri (Norsk Elektrokemisk A/S).

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7450

2023-02-04

Fylkesvei 7450

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Nordland', 'Kategori:Veier i Gildeskål']

Fylkesvei 7450 går mellom Følvika og Sandvika i Gildeskål kommune. Veien er 6,7 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 478.

Fylkesvei 7450 går mellom Følvika og Sandvika i Gildeskål kommune. Veien er 6,7 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 478. == Kommuner og knutepunkter == Gildeskål Fv7438Fylkesvei 7438 Følvika Kommunal vei fra Sandvika til Alsvik og Reinskårneset (2,2 km) == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7450 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7450 går mellom Følvika og Sandvika i Gildeskål kommune. Veien er 6,7 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrea_Haugen

2023-02-04

Andrea Haugen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kriminalitet i Norge', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske drapsofre', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske låtskrivere']

Andrea Meyer Haugen, artistnavn Nebel, Nebelhexë og i senere tid Andréa Nebel, (født Andréa Meyer 6. juli 1969 i Hannover i Vest-Tyskland, død 13. oktober 2021 i Kongsberg) var en tysk nyveivartist, låtskriver, forfatter og fetisjmodell. Hun befattet seg ofte med dekadente og esoteriske temaer. Haugen var i en periode gift med Tomas Thormodsæter «Samoth» Haugen fra bandet Emperor.Hun ble drept av Espen Andersen Bråthen under massedrapet på Kongsberg den 13. oktober 2021.

Andrea Meyer Haugen, artistnavn Nebel, Nebelhexë og i senere tid Andréa Nebel, (født Andréa Meyer 6. juli 1969 i Hannover i Vest-Tyskland, død 13. oktober 2021 i Kongsberg) var en tysk nyveivartist, låtskriver, forfatter og fetisjmodell. Hun befattet seg ofte med dekadente og esoteriske temaer. Haugen var i en periode gift med Tomas Thormodsæter «Samoth» Haugen fra bandet Emperor.Hun ble drept av Espen Andersen Bråthen under massedrapet på Kongsberg den 13. oktober 2021. == Liv og virke == Andrea Haugen stammet fra Nord-Tyskland. London: På grunn av sin forkjærlighet for britisk pop-, post-punk, Gothic- og New-Wave-musikk flyttet hun i 1990 til London. Der ville hun gjøre karriere som modell, men syntes modellscenen var alt for overflatisk og ombestemte seg. Hun var to år bosatt i okkuperte hus. I London studerte hun også esoteriske temaer og livets mysterier, opptok forbindelse med magiske, hedenske og heksemiljøer og ble med i esoteriske og okkulte grupper i byen, som Illuminates of Thanateros og Ordo Templi Orientis, og ble medlem av Church of Satan.Hun arbeidet en tid som fetisjmodell og begynte på en musikalsk karriere som støttevokalist i Dark-Metal-bandet Cradle of Filth. På en av bandets turneer ble hun kjent med Samoth, (Tomas Haugen) og senere giftet de seg og fikk en datter sammen. Skjønt de ble skilt, fortsatte hun å benytte hans borgerlige etternavn. Til å begynne med komponerte Haugen musikk i Death in Junes stil; så planla de å grunnlegge et Black-Metal-band, men gav opp det ettersom guttural sang ble for anstrengende. Fra 1994 hadde de fremgang med Dark-Ambient-prosjektet Aghast. Mye på grunn av hennes kontakter i Londons Neofolk-scene med personer som Ian Read (Fire + Ice), Tony Wakeford (Sol Invictus), Boyd Rice (NON) og David Tibet (Current 93), grunnla de i 1996 prosjektet Hagalaz’ Runedance, inspirert av dette miljøet og den okkulte filosofi det representerte. === Norge === Etter at hun hadde flyttet til Norge, befattet hun seg seg med nordisk, keltisk og middelalderlig musikalsk såvel som nordisk magisk tradisjon, mens hennes omgivelser fortsatt drev på med Metal og Ambient. Hun skrev da sin bok The Ancient Fires of Midgard. Hagalaz’ Runedance oppnådde internasjonal popularitet og listeplasseringer. Dessuten publiserte hun magasinet Horde of Hagalaz, som Nicholas Goodrick-Clarke betegnet som «de nordiske heksers, warlocks og krigeres stemme» for å gi uttrykk for «den kalde nordiske og hedenske grunns myter og magi, og kunnskapen om menneskenaturens mørke sider». Hun forklarte imidlertid overfor magasinet Terrorizer at hun ikke hadde sine egne røtter i den tradisjonelle musikk og ikke følte seg knyttet til disse folkene spirituelt; av samme grunn hadde hun vendt seg bort fra Åsatro-miljøet. Med Hagalaz’ Runedance ville hun vise at de gamle instrumentene ikke var bundet til fortiden, men var tidløse; for henne dreide det seg ikke om livet slik det hadde vært i den gamle fortid.Hun sluttet da med Hagalaz’ Runedance og skapte fra 2002 sin musikk under kunstnernavnet Nebelhexë. Hun arbeidet også med video- og filmmanuskripter. Hun skrev horrormanuskriptene The Grandmother og Behind the Mirrors for regissør Phil Burtham, og forfattet kortfilmen Torture Is No Culture.Andrea Haugen skrev fra 1995 surrealistiske historier, dikt og sosialkritiske artikler. Hun skrev også av og til humoristiske artikler om hverdagslivet, blant annet for det norske bladet Rimfrost. Boken Walking With the Night befatter seg med livets skyggesider, vampyrmyter, moderne spiritualitet og humørfylte episoder fra hennes uvanlige liv. Andrea Haugen drev også på med kickboxing. I 2009 sang og innspilte Andrea Haugen og den amerikanske musikeren Jarboe sammen Nina-Hagen-coveret Don’t Kill the Animals. Overskuddet skulle de la tilfalle dyrevernsgruppen PETA. Haugen så sin fremtid i å skape filmmusikk og filmmanuskripter, og håpet også å igjen stå foran kameraet. Haugen bekjentgjorde så at fremtidige albums ville komme under navnet Andréa Nebel - ikke Nebelhexë -, og at hun ville gjenopplive sitt prosjekt Aghast. Dessuten at hun skulle bidra til lydsporet til den planlagte filmatisering av Lords of Chaos, der hennes venn skuespilleren Jackson Rathbone skulle medvirke i. I 2010 lanserte Haugen et nytt Dark-Ambient-prosjekt kalt Aghast Manor. Med dette skulle hun etter eget utsagn kreere Dark-Ambient soundtracks som skulle egne seg som filmmusikk. I mai 2012 annonserte Andrea Haugen (som imens var begynt å kalle seg Andréa Nebel) at hun hadde solgt en komposisjon for filmselskapet Summit Entertainment, og at hun skulle opptre den 27. mai 2012 på det tyske Wave-Gotik-Treffen. Hun var imidlertid ikke del av WGTs regulære program. Hun opptrådte tilslørt under Hekates opptreden, og spilte DecaDemons fra Aghast-Manor-albumet Gaslights.Hun ble drept under massedrapet på Kongsberg den 13. oktober 2021. == Diskografi == === Aghast === Hexerei im Zwielicht der Finsternis (1995) === Hagalaz' Runedance === Frigga’s Web (2002) Volven (2000) On Wings of Rapture (2000) Urd – That Which Was (1999) The Winds That Sang of Midgard’s Fate (1998) When the Trees Were Silenced (1996) === Nebelhexë === Laguz – Within the Lake (2004) Essensual (2006) Dead Waters (2009) Don't Kill The Animals – With Jarboe (2009) === Gjesteopptredener === Cradle of Filth The Principle of Evil Made Flesh (1993) (under navnet «Andrea Meyer»). Satyricon Nemesis Divina (1996) == Bøker == 2000 The Ancient Fires of Midgard (ny titel Understanding the Northern Myths and Traditions, 2008) 2008 One Autumn Day 2008 The Dark Side Of Dreaming – poems 2007 spaltist hos Rimfrost avis 2009 The Way to Hysteria diverse dikt, manus og historier == Referanser == == Eksterne lenker == Nebelhexe hos MySpace Nebelhexe sin nettside Nebelhexe personal hos Myspace

Andrea Meyer Haugen, artistnavn Nebel, Nebelhexë og i senere tid Andréa Nebel, (født Andréa Meyer 6. juli 1969 i Hannover i Vest-Tyskland, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Yuan_Shao

2023-02-04

Yuan Shao

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 202', 'Kategori:Fødsler i 154', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Kinesiske krigsherrer', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Luoyang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Yuan Shao (kinesisk: 袁绍 (forenkla); 袁紹 (tradisjonell); pinyin: Yuán Shào; høflighetsnavn: Benchu (本初); født ca. 154 i Luoyang i dagens Henan i Kina, død 28. juni 202) var en mektig kinesisk krigsherre på slutten av Han-dynastiet og de tre rikers tid. Han hadde sin maktbase i det gamle Jizhou.

Yuan Shao (kinesisk: 袁绍 (forenkla); 袁紹 (tradisjonell); pinyin: Yuán Shào; høflighetsnavn: Benchu (本初); født ca. 154 i Luoyang i dagens Henan i Kina, død 28. juni 202) var en mektig kinesisk krigsherre på slutten av Han-dynastiet og de tre rikers tid. Han hadde sin maktbase i det gamle Jizhou. == Liv og virke == === Bakgrunn === Yuan Shao nedstammet fra adelsfamilien Yuan, hvis medlemmer siden det første århundre e.Kr. hadde innehatt høyere embeder i det keiserlige byråkrati. === Hærfører === I 180-årene ble han kommandant for en enhet i den keiserlige garde, og i 188 ble han en av de åtte viktigste offiserer i general He Jins hær. Han kontrollerte de nordlige territoriene av oldtidens Kina under den massive borgerkrigen mot slutten av Han og begynnelsen av de tre rikers tid. Yuan var også den eldre broren til Yuan Shu, en krigsherre som kontrollerte området rundt Huai He, selv om de to ikke hadde noe godt forhold til hverandre. Heeter keiser Lings død i året 189 ble Yuan Shao en av forbundsfellene til general He Jin i borgerkrigen som brøt ut. Etter at He Jin ble myrdet den 22. september 189 stormete Yuan Shao det keiserlige palass og massakrerte ca. 2.000 hoffolk tilhørende motfraksjonen. Yuan Shao var til denne tid blitt en de mektigste krigsherrene, og han ledet en allianse av krigsherrer mot den tyranniske Dong Zhuo, som holdt keiser Xian som gissel i Luoyang, i 190 og 191], men de mislyktes på grunn av motsetninger seg imellom. I 200 startet han et felttog mot den rivaliserende krigsherren Cao Cao, men han ble knust i slaget ved Guandu. Selv om Cao Cao først var sjanseløs mot Yuan Shaos tårn, hvorfra hans bueskyttere sendte haglestrømmer av piler over Wei-styrkene, klarte Cao Cao å fremskaffe seg artilleri i løpet av natten, og slik knude befestningene og nedkjempe Yuan Shaos styrker. Deretter kom Yuan på defensiven mot Cao Cao, og gjenvant aldri initiativet. I 201 fulgte nok et nederlag i slaget ved Cangting (i det som i dag er Yanggu fylke i Shandong). Året etter, i 202, døde an av sykdom i Ye. Yuans Shaos ubesluttsomhet og hans manglende vilje til å lytte til sine rådgiveres råd er vanligvis regnet som grunnen til at han ble beseiret til tross for hans mektige familiebakgrunn og geografiske fordeler. == Referanser == == Litteratur == Rafe de Crespigny: A biographical dictionary of Later Han to the Three Kingdoms (23–220 AD). Brill, 2007. s. 1009. ISBN 978-90-04-15605-0.

Yuan Shao (kinesisk: 袁绍 (forenkla); 袁紹 (tradisjonell); pinyin: Yuán Shào; høflighetsnavn: Benchu (本初); født ca. 154 i Luoyang i dagens Henan i Kina, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Greasy_Truckers_Live_at_Dingwalls_Dance_Hall

2023-02-04

Greasy Truckers Live at Dingwalls Dance Hall

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Camel-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1973', 'Kategori:Progressiv rock-album']

Greasy Truckers Live at Dingwalls Dance Hall er et konsertalbum utgitt av diverse britiske band og spilt inn i oktober 1973 under en Greasy Truckers–konsert ved Dingwalls Dance Hall ved Camden Town i London. Konserten hadde fire ulike band i Camel, Henry Cow, Global Village Trucking Co. samt Gong og ble spilt inn på Virgin Records mobile innspillingsenhet «Virgin Mobile». Til tross for tittelen på utgivelsen er ikke alle dens spor fra konserten ved Dingwells Dance Hall. På grunn av forsinkelser i starten av konserten og et generelt portforbud klokken to den påfølgende natten ble Henry Cows låter kun spilt ti minutter før de måtte avslutte innspillingen. Deres bidrag ble derfor spilt inn på nytt ved Virgins Manor Studio i Oxford. Den første låten av Gong spilt inn under en utendørs festival ved Tabarka i Tunisia i juni 1973, mens deres låt nummer to ble spilt inn ved Sheffield City Hall i Sheffield i oktober 1973. Greasy Truckers var for øvrig en løs organisasjon av individuelle med idealer fra de såkalte «Diggers» i San Francisco, som brukte penger på ideelle saker de mente ville tjene til noe bedre. Denne utgivelsen var det andre i serien av to album spilt inn i London av Greasy Truckers, hvor det første var Greasy Truckers Party fra 1972. Alle inntektene fra både konserten og salget av utgivelsene gikk til Greasy Truckers.

Greasy Truckers Live at Dingwalls Dance Hall er et konsertalbum utgitt av diverse britiske band og spilt inn i oktober 1973 under en Greasy Truckers–konsert ved Dingwalls Dance Hall ved Camden Town i London. Konserten hadde fire ulike band i Camel, Henry Cow, Global Village Trucking Co. samt Gong og ble spilt inn på Virgin Records mobile innspillingsenhet «Virgin Mobile». Til tross for tittelen på utgivelsen er ikke alle dens spor fra konserten ved Dingwells Dance Hall. På grunn av forsinkelser i starten av konserten og et generelt portforbud klokken to den påfølgende natten ble Henry Cows låter kun spilt ti minutter før de måtte avslutte innspillingen. Deres bidrag ble derfor spilt inn på nytt ved Virgins Manor Studio i Oxford. Den første låten av Gong spilt inn under en utendørs festival ved Tabarka i Tunisia i juni 1973, mens deres låt nummer to ble spilt inn ved Sheffield City Hall i Sheffield i oktober 1973. Greasy Truckers var for øvrig en løs organisasjon av individuelle med idealer fra de såkalte «Diggers» i San Francisco, som brukte penger på ideelle saker de mente ville tjene til noe bedre. Denne utgivelsen var det andre i serien av to album spilt inn i London av Greasy Truckers, hvor det første var Greasy Truckers Party fra 1972. Alle inntektene fra både konserten og salget av utgivelsene gikk til Greasy Truckers. == Sporliste == Side 1 (19:10) Camel – «God of Light Revisited (Parts one, two & three)»Side 2 (21:30) Henry Cow – «Off the Map» Henry Cow – «Cafe Royal» Henry Cow – «Keeping Warm in Winter» Henry Cow – «Sweet Heart of Mine»Side 3 (23:05) Global Village Trucking Co. – «Look Into Me» Global Village Trucking Co. – «Earl Stonham (The Gunslinger)» Global Village Trucking Co. – «You're a Floozy Madame Karma (But I Love Your Lowdown Ways)» Global Village Trucking Co. – «Everybody Needs a Good Friend»Side 4 (20:15) Gong – «General Flash of the United Hallucinations» Gong – «Part 32 Floating Anarchy» == Personell == Camel Peter Bardens – orgel, vokaler Doug Ferguson – bassgitar Andrew Latimer – gitar, vokaler Andy Ward – trommerHenry Cow Chris Cutler – trommer, vokaler Fred Frith – gitar, fiolin, vokaler John Greaves – bassgitar, piano, vokaler Tim Hodgkinson – orgel, klarinett, altsaksofon, vokaler Geoff Leigh – tenor– og sopranosaksofon, fløyte, klarinettGlobal Village Trucking Co. Jon Owen – vokaler, tolvstrenget gitar John Mckenzie – bassgitar Mike Medora – gitar Jimmy Lascelles – orgel, piano Simon Stewart-Richardson – trommerGong Didier Malherbe («Bloomdido Bad De Grass») – saksofon, gnomofon Steve Hillage («Stevie Hillside-Village») – kundaligitar Pierre Moerlen («Pierre De Strasbourg») – trommer Mike Howlett («Mr T Being») – bass Tim Blake («Hi T Moonweed») – tangenter Daevid Allen («Dingo Virgin») – vokaler, gitar == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Greasy Truckers Live at Dingwalls Dance Hall på Discogs (en) Greasy Truckers Live at Dingwalls Dance Hall på MusicBrainz

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Wade_Dom%C3%ADnguez

2023-02-04

Wade Domínguez

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Santa Clara County i California', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Wade Domínguez (født 10. mai 1966 i Santa Clara County i California, død 26. august 1998 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller som også jobbet som modell. Gjennombruddet fikk han i filmen Dangerous minds, der Michelle Pfeiffer hadde hovedrollen. Domínguez medvirket også i R.E.M.-videoen Losing my religion. Han ble innlagt på sykehus med lungebetennelse og døde noen dager senere av pusteproblemer, bare 32 år gammel.

Wade Domínguez (født 10. mai 1966 i Santa Clara County i California, død 26. august 1998 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller som også jobbet som modell. Gjennombruddet fikk han i filmen Dangerous minds, der Michelle Pfeiffer hadde hovedrollen. Domínguez medvirket også i R.E.M.-videoen Losing my religion. Han ble innlagt på sykehus med lungebetennelse og døde noen dager senere av pusteproblemer, bare 32 år gammel. == Eksterne lenker == (en) Wade Domínguez på Internet Movie Database (sv) Wade Domínguez i Svensk Filmdatabas (da) Wade Domínguez på Scope (fr) Wade Domínguez på Allociné (en) Wade Domínguez på AllMovie (en) Wade Domínguez hos The Movie Database

| fsted = Santa Clara County, California, USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Hellas_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Hellas under Sommer-OL 1912

['Kategori:Hellas under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912']

Hellas under Sommer-OL 1912. Tjueto sportsutøvere fra Hellas, alle menn, deltok i fem sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Hellas kom på femtendeplass med medaljefordelingen en gull- og en bronsemedalje. OL-troppen besto av ni skyttere, seks fektere, fem friidrettsutøvere en bryter og en svømmer.

Hellas under Sommer-OL 1912. Tjueto sportsutøvere fra Hellas, alle menn, deltok i fem sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Hellas kom på femtendeplass med medaljefordelingen en gull- og en bronsemedalje. OL-troppen besto av ni skyttere, seks fektere, fem friidrettsutøvere en bryter og en svømmer. == Medaljer == == Medaljevinnerne == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 8. november 2014 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Hellas under Sommer-OL 1912. Tjueto sportsutøvere fra Hellas, alle menn, deltok i fem sporter under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dave_Stewart

2023-02-04

Dave Stewart

['Kategori:Pekersider med personnavn']

Dave Stewart er navnet til flere personer: David A. Stewart, engelskfødt musiker og plateprodusent kjent fra Eurythmics. Dave Stewart (1972), skotskfødt trommeslager kjent fra Camel og Fish.

Dave Stewart er navnet til flere personer: David A. Stewart, engelskfødt musiker og plateprodusent kjent fra Eurythmics. Dave Stewart (1972), skotskfødt trommeslager kjent fra Camel og Fish.

Dave Stewart er navnet til flere personer:

https://no.wikipedia.org/wiki/Stephan_Groth

2023-02-04

Stephan Groth

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske artister innen elektronisk musikk', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12']

Stephan Leonard Groth (født 10. august 1971 i Odense, Danmark) er grunnleggeren av bandet Apoptygma Berzerk. Han blir regnet som en av pionerene innen elektronisk Gothic rock (senere kalt Futurepop). Groth har spilt i Fairlight Children, H2O (band), Acid Queen, Landskap Uten Djelver og dessuten vært gjesteartist for black metal-bandet Satyricon på EPen Megiddo. Groth ble født i Danmark, men flyttet i 1987 til farens hjemby Sarpsborg i Norge.

Stephan Leonard Groth (født 10. august 1971 i Odense, Danmark) er grunnleggeren av bandet Apoptygma Berzerk. Han blir regnet som en av pionerene innen elektronisk Gothic rock (senere kalt Futurepop). Groth har spilt i Fairlight Children, H2O (band), Acid Queen, Landskap Uten Djelver og dessuten vært gjesteartist for black metal-bandet Satyricon på EPen Megiddo. Groth ble født i Danmark, men flyttet i 1987 til farens hjemby Sarpsborg i Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Stephan Groth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Stephan Groth på Internet Movie Database (en) Stephan Groth på Discogs (en) Stephan Groth på Discogs (en) Stephan Groth på MusicBrainz Apoptygma Berzerk hos MySpace Intervju med Stephan Groth

| nasjonalitet = Norsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_tobakksfrie_dag

2023-02-04

Verdens tobakksfrie dag

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i mai', 'Kategori:FN-dager', 'Kategori:Tobakk']

Verdens tobakksfrie dag er en FN-dag som markeres 31. mai hvert år for å rette global oppmerksomhet mot tobakksrelaterte dødsfall og sykdommer. Det er Verdens helseorganisasjon (WHO) som står bak markeringen og som hvert år fastsetter tema for dagen. Organisasjonen begrunner behovet med at tobakk tar livet av 5,4 millioner mennesker hvert år på grunn av lungekreft, hjerte- og karsykdommer og andre lidelser. Hvis ingenting gjøres, vil dette tallet øke til mer enn 8 millioner innen 2030. WHOs medlemsland vedtok i 1987 at man skulle markere en World no-smoking day 7. april 1988. Senere i 1988 ble det besluttet at man fra da av skulle feire World No Tobacco Day hvert år den 31. mai. Også i Norge har Verdens tobakksfrie dag blitt markert hvert år siden 1988. Det er i dag Helsedirektoratet som organiserer den norske markeringen. Det finnes mange måter å slutte å røyke på, og fleste har flere forsøk bak seg med ulike metoder før de endelig blir røykfrie.

Verdens tobakksfrie dag er en FN-dag som markeres 31. mai hvert år for å rette global oppmerksomhet mot tobakksrelaterte dødsfall og sykdommer. Det er Verdens helseorganisasjon (WHO) som står bak markeringen og som hvert år fastsetter tema for dagen. Organisasjonen begrunner behovet med at tobakk tar livet av 5,4 millioner mennesker hvert år på grunn av lungekreft, hjerte- og karsykdommer og andre lidelser. Hvis ingenting gjøres, vil dette tallet øke til mer enn 8 millioner innen 2030. WHOs medlemsland vedtok i 1987 at man skulle markere en World no-smoking day 7. april 1988. Senere i 1988 ble det besluttet at man fra da av skulle feire World No Tobacco Day hvert år den 31. mai. Også i Norge har Verdens tobakksfrie dag blitt markert hvert år siden 1988. Det er i dag Helsedirektoratet som organiserer den norske markeringen. Det finnes mange måter å slutte å røyke på, og fleste har flere forsøk bak seg med ulike metoder før de endelig blir røykfrie. == Tema == 2018 – «Tobacco breaks hearts – choose health, not tobacco» == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) World No Tobacco Day – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) World No Tobacco Day, via Verdens helseorganisasjon Verdens tobakksfrie dag, via FN-sambandet Verdens tobakksfrie dag, via Landsforeningen for hjerte- og lungesyke Stopptober og andre tobakkskampanjer via Helsedirektoratet

thumb|[[31. mai er «verdens tobakksfrie dag»]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Canada_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Canada under Sommer-OL 1912

['Kategori:1912 i Canada', 'Kategori:Canada under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912']

Canada under Sommer-OL 1912. Trettisju sportsutøvere fra Canada, alle menn, deltok i sju grener under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Canada kom på niendeplass på den uoffisielle medaljestatistikken med tre gull-, to sølv- og tre bronsemedaljer. OL-troppen besto av atten friidrettsutøvere, ti roere, tre skyttere, to syklister, to stupere, en svømmer og en kunstner.

Canada under Sommer-OL 1912. Trettisju sportsutøvere fra Canada, alle menn, deltok i sju grener under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Canada kom på niendeplass på den uoffisielle medaljestatistikken med tre gull-, to sølv- og tre bronsemedaljer. OL-troppen besto av atten friidrettsutøvere, ti roere, tre skyttere, to syklister, to stupere, en svømmer og en kunstner. == Medaljer == == Medaljevinnerne == == Kilder == Canada under Sommer-OL 1912: Resultater og profilside Arkivert 29. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Canada under Sommer-OL 1912. Trettisju sportsutøvere fra Canada, alle menn, deltok i sju grener under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrkia_under_Sommer-OL_1912

2023-02-04

Tyrkia under Sommer-OL 1912

['Kategori:1910-årene i Tyrkia', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Tyrkia under de olympiske leker']

Tyrkia under Sommer-OL 1912. To sportsutøvere fra Tyrkia, begge menn, deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Tyrkia vant ikke noen medalje.

Tyrkia under Sommer-OL 1912. To sportsutøvere fra Tyrkia, begge menn, deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Tyrkia vant ikke noen medalje. == Medaljer ==

Tyrkia under Sommer-OL 1912. To sportsutøvere fra Tyrkia, begge menn, deltok i friidrett under Sommer-OL 1912 i Stockholm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_Smith_(fredsforsker)

2023-02-04

Dan Smith (fredsforsker)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forskere', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Ledere av Institutt for fredsforskning (PRIO)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Daniel «Dan» Wybert Mansel Smith (født 17. september 1951) er en britisk statsborger som var direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO) i perioden 1993–2001.

Daniel «Dan» Wybert Mansel Smith (født 17. september 1951) er en britisk statsborger som var direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO) i perioden 1993–2001. == Liv og virke == Dan Smith ble uteksaminert i engelsk litteratur fra Cambridge University i 1976. Smith påbegynte arbeidet som fredsforsker i 1976, da han fattet interesse for britisk forsvarspolitikk i 1976. Han kom til Norge som direktør for PRIO i 1993. I hans direktørperiode (1993–2001) ekspanderte PRIO hurtig, og instituttets virksomhet ble utvidet til å omfatte mer anvendt forskning, ikke minst gjennom postkonflikt-prosjektene Balkan Dialogue og etableringen av det som senere ble PRIO Cyprus Centre i Nikosia. Etter at han gikk av som direktør, var Smith tilknyttet Det Norske Nobelinstitutt en periode, samt Hellenic Foundation for Foreign and European Policy. Han var også leder for the Institute for War and Peace Reporting. Da Dan Smith forlot PRIO og Norge, gikk han i 2003 til stillingen som generalsekretær for International Alert i London. Fra 2015 er han direktør for Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI). Dan Smith har forfattet, medforfattet og redigert 16 bøker, blant annet flere utgaver av The Atlas of War and Peace. Han har også vært rådgiver for myndigheter og organisasjoner om fredsbygging, blant annet i egenskap av deltaker i rådgivergruppen for FNs fredsbyggingsfond, der han var leder til 2011. Dan Smith ble utnevnt til offiser (OBE) av den britiske ordenen Order of the British Empire i 2002. == Referanser == == Eksterne lenker == Dan Smith's Blog – Analysis & commentary on world issues PRIO Cyprus Centre International Alert Institute for War and Peace Reporting Atlas of War and Peace

Daniel «Dan» Wybert Mansel Smith (født 17. september 1951) er en britisk statsborger som var direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO) i perioden 1993–2001.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kine_Hult

2023-02-04

Kine Hult

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske keyboardister', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']

Kine Hult (født 1977) er en black metal artist kjent fra bandent Gehenna (2000–2005), men også som gjesteartist i bandene The Kovenant og Satyricon. Hun har også vært journalist og plateanmelder for Stavanger Aftenblad.

Kine Hult (født 1977) er en black metal artist kjent fra bandent Gehenna (2000–2005), men også som gjesteartist i bandene The Kovenant og Satyricon. Hun har også vært journalist og plateanmelder for Stavanger Aftenblad. == Diskografi == GehennaWWSatyriconTen Horns – Ten Diadems == Eksterne lenker == (en) Kine Hult på Encyclopaedia Metallum

Norge

https://no.wikipedia.org/wiki/Ingemars

2023-02-04

Ingemars

['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1986', 'Kategori:Norske danseband', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen']

Ingemars er et norsk danseband fra Hedmark startet i 1986. Bandet kalte seg i starten X-Pop og Shandys, men endret tidlig navn til Ingemars etter vokalist og gitarist Terje Ingemar Larsson. De første årene spilte bandet coverlåter, men på begynnelsen av 90-tallet begynte de å lage sine egne sanger. I 1995 ga de ut sin første singel, «Ei bygd i Hedmark» og to år senere singelen «Den gamle grinda». I 1998 vant de konkurransen årets dansebandmelodi på programmet På dansefot på NRK P1 med sangen «Bre dine vinger» av Thor Wang. Året etter kom de på andreplass med «Spellemann østpå skogen» av vokalist og bassist Steve Andersson og fikk platekontrakt med Tylden & Co.. Debutalbumet Spellemenn østpå skogen ble gitt ut samme høst og ble nominert til Spellemannprisen 1999. Bandet ble tildelt Finnskogprisen i 2005 og vant samme år for andre gang årets dansebandmelodi med «Hæffør ska vi slærve og skravle». De har dessuten vunnet dansebandprisen Gullskoen i 2005, 2006 og 2007.Høsten 2008 ga Ingemars ut sitt fjerde studioalbum, I Finnskogens rike, som solgte til gull på en uke. Albumet vant dessuten Spellemannprisen 2008 i klassen danseorkester.

Ingemars er et norsk danseband fra Hedmark startet i 1986. Bandet kalte seg i starten X-Pop og Shandys, men endret tidlig navn til Ingemars etter vokalist og gitarist Terje Ingemar Larsson. De første årene spilte bandet coverlåter, men på begynnelsen av 90-tallet begynte de å lage sine egne sanger. I 1995 ga de ut sin første singel, «Ei bygd i Hedmark» og to år senere singelen «Den gamle grinda». I 1998 vant de konkurransen årets dansebandmelodi på programmet På dansefot på NRK P1 med sangen «Bre dine vinger» av Thor Wang. Året etter kom de på andreplass med «Spellemann østpå skogen» av vokalist og bassist Steve Andersson og fikk platekontrakt med Tylden & Co.. Debutalbumet Spellemenn østpå skogen ble gitt ut samme høst og ble nominert til Spellemannprisen 1999. Bandet ble tildelt Finnskogprisen i 2005 og vant samme år for andre gang årets dansebandmelodi med «Hæffør ska vi slærve og skravle». De har dessuten vunnet dansebandprisen Gullskoen i 2005, 2006 og 2007.Høsten 2008 ga Ingemars ut sitt fjerde studioalbum, I Finnskogens rike, som solgte til gull på en uke. Albumet vant dessuten Spellemannprisen 2008 i klassen danseorkester. == Medlemmer == Terje Ingemar Larsson: vokal, gitar (1986–) Steve Andersson: vokal, bass (1986–) Odd Arne Sørensen: trekkspill, piano (1999–2010, 2013-) Geir Paulsberg:Gitar (2018-) Håkon Aasheim: trommer (2017-) Karl-Arne Sjøhaug: Piano/B3 (2018-) === Tidligere medlemmer === Bent Moen: trommer (1986–1992) Kjell Strand: gitar (1986–1988) Tor Helge Hammer : keyboard (1991–2005) Bjørn Solli: trommer (1992–1998) Dag Sand: trommer (2011-2014) Erik Andreas Langeland: keyboard, kor (2005–2013) Odd Einar Løvtjernet: gitar, trekkspill, kor (1990–2012)' Mentz Dagfinn Gressberg : gitar, trekkspill, keyboard og sang (1986-1991, 2009-2016) Tommy Hagen: trommer (1998–2011, 2014-2017) Henning Antonsen: Steelgitar, Gitar (2014-2018) == Diskografi == === Album === Spellemenn østpå skogen (Tylden & Co., 1999) Swing på høge hæler (Tylden & Co., 2001) På egne væger (Tylden & Co., 2004) Gull (Tylden & Co., 2006) samleplate I Finnskogens rike (Tylden & Co., 2008) Dætta derre derre der (Tylden & Co., 2012) === Singler/EP-er === Har jeg sagt (1995, EP) Nå er det julestri (2007) Ingemars EP (2008) I lag i fæmogtjugu år (2011) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ingemars på Discogs (en) Ingemars på MusicBrainz (no) Biografi fra Norsk pop- og rockleksikon

Ingemars er et norsk danseband fra Hedmark startet i 1986. Bandet kalte seg i starten X-Pop og Shandys, men endret tidlig navn til Ingemars etter vokalist og gitarist Terje Ingemar Larsson.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner

2023-02-04

Fotball for kvinner

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar. Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».

Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar. Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin». == Kvinnefotball i dag == Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino. I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt. Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid. Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner. === Kvinnefotball i Norge i dag === Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at: «Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball. For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk. == Historie == Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer. === Begynnelsen: Nord-England og London === Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896. === Bedriftsidrett for tungindustrien === Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner. Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2. === Dick, Kerr's Ladies === Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere. === Fotball frem til 1970 === I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland. Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981. I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball. === 1970–1991 === Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica. Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina. Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. === 1991– === Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag. Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015. ==== Klubbfotball ==== I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren. . I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre: Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften. Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land. Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser. ===== Ligaene i forskjellige land ===== Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen. Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö. Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby. Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990. England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal. Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak. Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona. Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm. USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten. == Utbredelse == Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media. === VM og OL === Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem. VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999. I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball. En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut: === Asia === De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund. I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet. ==== Turneringer ==== Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM. Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn. Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet. Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia. === Afrika === Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå. ==== Turneringer ==== CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM. === Nord- og Mellom-Amerika === I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende. Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett. ==== Turneringer ==== CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM. === Sør-Amerika === CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag. ==== Turneringer ==== Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM. === Oseania === Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten. ==== Turneringer ==== Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM. === Europa === Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001. I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering. Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA. ==== Turneringer ==== UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM. === Andre turneringer === Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst. For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane. == Fotball for kvinner i Norge == Se også Norges kvinnelandslag i fotball === Historie === I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor». I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland. Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie. I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen. Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire. === Anerkjennelse === I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit. ==== Media ==== Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008. === Utbredelse === Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon. I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne. Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009. == Kvinnefotball i populærkulturen == Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen: Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark. She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden. == Referanser == == Litteratur == FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?) Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8 Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0 Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5 Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9 Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling. Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1 Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave. == Eksterne lenker == (en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner er en turnering for landslag tilhørende West Asian Football Federation. Mesterskapet, som arrangeres hvert annet eller hvert tredje år, er relativt nytt for kvinner, med første turnering i 2005.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prostatahypertrofi

2023-02-04

Prostatahypertrofi

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Sykdommer i urin- og kjønnsorganer']

Prostatahypertrofi (Hypertrophia prostatae) er en ganske vanlig tilstand hos menn over 40 år, der prostata øker i størrelse og klemmer på urinrøret slik at urinstrålen blir svak og urinblæra ikke blir helt tømt under vannlating. Tilstanden kjennetegnes også med hyppige vannlatinger, etterdrypp av urin, nattlig vannlatningstrang og midlertidig stans i urinavløpet. Kilden til tilstanden kan være nyresvikt. Behandling kan være prostatektomi gjennom hudsnitt eller transuretal reseksjon, eventuelt behandles medikamentelt.

Prostatahypertrofi (Hypertrophia prostatae) er en ganske vanlig tilstand hos menn over 40 år, der prostata øker i størrelse og klemmer på urinrøret slik at urinstrålen blir svak og urinblæra ikke blir helt tømt under vannlating. Tilstanden kjennetegnes også med hyppige vannlatinger, etterdrypp av urin, nattlig vannlatningstrang og midlertidig stans i urinavløpet. Kilden til tilstanden kan være nyresvikt. Behandling kan være prostatektomi gjennom hudsnitt eller transuretal reseksjon, eventuelt behandles medikamentelt. == Se også == Prostata Godartet prostataforstørrelse Hypertrofi Hyperplasi

Prostatahypertrofi (Hypertrophia prostatae) er en ganske vanlig tilstand hos menn over 40 år, der prostata øker i størrelse og klemmer på urinrøret slik at urinstrålen blir svak og urinblæra ikke blir helt tømt under vannlating. Tilstanden kjennetegnes også med hyppige vannlatinger, etterdrypp av urin, nattlig vannlatningstrang og midlertidig stans i urinavløpet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aase_Str%C3%B8mstad

2023-02-04

Aase Strømstad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kokker', 'Kategori:Norske matskribenter']

Aase Strømstad (født 6. mai 1931) er en norsk hustellærer og siden 1963 forfatter av en rekke kokebøker, samt ofte brukt dommer ved NM i kjøtt. Videre startet hun tidsskrifteneAlt om mat og Mat og drikke. Hun har også hatt egen spalte i Dagbladet og Bergens Tidende. De fleste av hennes bøker er utgitt på Cappelen. I tillegg har hun samarbeidet med utgivelser av Arne Brimi såvel som Fedon Lindberg, og oversatt et titall utenlandske bøker til norsk. Strømstad spilte seg selv i TV-serien En romjulsdrøm, der hun lagde knekk. Datteren Pia Strømstad (født 1963) er også matskribent.

Aase Strømstad (født 6. mai 1931) er en norsk hustellærer og siden 1963 forfatter av en rekke kokebøker, samt ofte brukt dommer ved NM i kjøtt. Videre startet hun tidsskrifteneAlt om mat og Mat og drikke. Hun har også hatt egen spalte i Dagbladet og Bergens Tidende. De fleste av hennes bøker er utgitt på Cappelen. I tillegg har hun samarbeidet med utgivelser av Arne Brimi såvel som Fedon Lindberg, og oversatt et titall utenlandske bøker til norsk. Strømstad spilte seg selv i TV-serien En romjulsdrøm, der hun lagde knekk. Datteren Pia Strømstad (født 1963) er også matskribent. == Premier == Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris == Utgivelser == Ungdommens kokebok (1969). Ill. av Vivian Zahl Olsen Kokebok for den videregående skolen (1979). Med Anna Kirste Slank (1986) Mat på norsk (Aschehoug, 1984) Partymat og drikke for enhver anledning (1986) Kokebok. Metodisk opplæring i norsk mat (1991). Med Anna Kirste. Liten kokebok (1994). Basert på Kokebok (1991). Også med Kirste Norsk mat (1995). 47 retter, oversatt til engelsk, fransk, spansk og tysk. Spiselige gaver (1995). Med Pia Strømstad. Fisk til hverdag og fesk (1998) Fristende hjemmebakst: Med lite fett og mye sukker (Norsk diabetesforbund, 1998). 50 oppskrifter. Ill. Bengt Wilson. Mat for 2: Lett og lekkert (Norsk diabetesforbund, 1999). Ill. Bengt Wilson Kokeboka for deg som syns mat er gøy (Bokklubbens barn, 2000). Ill. Bengt Wilson. Frukt, bær og dessert (Norsk diabetesforbund, 2000). Ill. Bengt Wilson. Brød og annen gjærbakst (1999) Mine lekreste kaker (1995). 294 oppskrifter. Damms norske kokebok (2004). 1250 oppskrifter. Norsk julemat (2006). Ill. av Mona Gundersen og Astrid Hals == Referanser ==

Aase Strømstad (født 6. mai 1931) er en norsk hustellærer og siden 1963 forfatter av en rekke kokebøker, samt