Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Yehiel_Yativ

2023-02-04

Yehiel Yativ

['Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jerusalem']

Yehiel Yativ (hebraisk: יחיאל יטיב, født 1936 i Jerusalem) er en israelsk diplomat. Hun var Israels ambassadør i Norge fra 1987 til 1990. Yativ var stasjonert i Oslo (1975–79), India, Sierra Leone og Tyrkia før hun ble ambassadør i Norge. Hun har også tjenestegjort i det israelske utenriksdepartementet i Jerusalem, og var engasjert i forhandlingsprosessen mellom Israel og Libanon i 1982-83.

Yehiel Yativ (hebraisk: יחיאל יטיב, født 1936 i Jerusalem) er en israelsk diplomat. Hun var Israels ambassadør i Norge fra 1987 til 1990. Yativ var stasjonert i Oslo (1975–79), India, Sierra Leone og Tyrkia før hun ble ambassadør i Norge. Hun har også tjenestegjort i det israelske utenriksdepartementet i Jerusalem, og var engasjert i forhandlingsprosessen mellom Israel og Libanon i 1982-83. == Referanser ==

Yehiel Yativ (hebraisk: , født 1936 i Jerusalem) er en israelsk diplomat. Hun var Israels ambassadør i Norge fra 1987 til 1990.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hamlet

2023-02-04

Hamlet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Hamlet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:William Shakespeares skuespill']

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1. Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud. Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere.

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1. Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud. Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere. == Sammendrag == Hovedrollen i Hamlet er prins Hamlet av Danmark, sønn av den nylig avdøde kong Hamlet. Etter dødsfallet går kongens bror Claudius hen og raskt ekter den døde kongens enke Gjertrud (og prins Hamlets mor). Samtidig pågår Danmarks langvarige strid med nabolandet Norge, og det forventes at den norske prinsen Fortinbras skal lede an en invasjon. Handlingen tar til en kald kveld på Kronborg Slott i Helsingør (kalt Elsinore), ved det kongelige danske slott. Skiltvakten Francisco blir avløst fra arbeid av kollegaen Bernardo og forlater slottet. En tredje vakt, Marcellus, ankommer med Horatio, som er prins Hamlets beste venn. Skiltvaktene forsøker å overbevise Horatio om at de har sett Kong Hamlets gjenferd. Etter å ha blitt fortalt om Gjenferdets tilsynekomst av Horatio, beslutter Hamlet seg for å se Gjenferdet selv. Samme kveld kommer Gjenferdet til syne foran øynene på Hamlet. Han forteller Hamlet at han er ånden til hans far, og røper at Claudius myrdet kong Hamlet ved å helle gift i hans øre. Gjenferdet forlanger at Hamlet hevner seg; Hamlet samtykker og beslutter å spille gal for å unngå mistanke. Han er derimot usikker på Gjenferdets pålitelighet. Claudius og Gjertrud er opptatt med å forhindre en invasjon av den norske prinsen Fortinbras. Plaget av Hamlets vedvarende sorg over sin far og hans stadig mer uberegnelige oppførsel, blir to av hans studentvenner – Rosenkrantz og Gyldenstern – sendt for å avdekke årsaken til Hamlets endrede atferd. Hamlet ønsker sine venner varmt velkommen, men oppfatter raskt at de har blitt sendt ut for å spionere på ham. Polonius er Claudius' fremste rådgiver; hans sønn, Laertes, skal tilbake til Frankrike, og datteren Ofelia har Hamlets oppmerksomhet. Hverken Polonius eller Laertes tror at Hamlet har alvorlige hensikter med Ofelia, og begge råder henne til å avstå fra noen romanse. Like etter blir Ofelia urolig av Hamlets merkelige oppførsel og forteller sin far om hvordan Hamlet stormet inn på rommet hennes og stirret, uten å si et ord. Polonius antar at det er «kjærlighetens begeistring» som er årsaken til Hamlets galskap, og han informerer Claudius og Gjertrud. Ofelia blir satt til å spionere på ham av Claudius og Polonius. Når hun leverer tilbake brevene hans og han stille forstår hva som er på gang, skriker han rasende mot henne og insisterer at hun kan gå til et «kvinnehus». Hamlet er ikke overbevist om at Gjenferdet har fortalt ham sannheten, men når en gruppe omreisende skuespillere ankommer Kronborg, får han en idé til en løsning. Han vil sette opp et skuespill hvor han gjenskaper farens død, og avgjøre hvorvidt Claudius er skyldig ved å observere hans reaksjon. Hoffet samles for å se på skuespillet; Hamlet gir løpende kommentarer gjennom hele stykket. Scenens andre viktige hendelse er skuespillernes inntreden. Når mordscenen presenteres, reiser Claudius seg umiddelbart opp og forlater rommet, noe Hamlet anser som bevis nok for at onkelen er skyldig. Claudius, som frykter for sitt liv, forviser Hamlet til England ved et påskudd, nøye overvåket av Rosenkrantz og Gyldenstern, med et brev som instruerer at ihendehaveren skal bli drept. Gjertrud kaller inn Hamlet på teppet for å forlange en forklaring. På vei bort passerer Hamlet en Claudius i bønn, men nøler med å drepe ham, da han mener at man vil bli sendt til himmelen hvis man dør under en bønn. På soverommet til dronningen utspiller det seg en krangel mellom Hamlet og Gjertrud. Polonius, som spionerer bak et veggteppe, gjør en lyd; og Hamlet, som tror det er Claudius, dolker vilt gjennom teppet og dreper Polonius. Gjenferdet kommer til syne og oppfordrer Hamlet til å behandle Gjertrud forsiktig, men minner ham om å drepe Claudius. Gjertrud er ikke i stand til å se eller høre Gjenferdet selv, og tolker Hamlets samtale som nok et bevis på galskap. Før avreisen til England skjuler Hamlet liket av Polonius, før han deretter røper skjulestedet for kongen. I en blanding av sorg og sinne etter Polonius' død, vandrer Ofelia rundt i Helsingør og synger uanstendige sanger. Hennes bror, Laertes, kommer tilbake fra Frankrike på grunn av farens død og søsterens galskap. Ofelia begynner å dele ut urter og blomster. Claudius overbeviser Laertes om at Hamlet har skylden for død og galskap; deretter kommer nyheten om at Hamlet fortsatt er til stede – hans skip ble angrepet av pirater på turen til England, og han har seilt tilbake til Danmark. Raskt klekker Claudius ut en sammensvergelse. Han foreslår en fektekamp mellom Laertes og Hamlet, hvor tuppen av Laertes’ sverd skal være giftig. Som reserveplan planlegger han å tilby Hamlet forgiftet vin dersom fekteplanen mislykkes. Gjertrud avbryter fektekampen for å fortelle at Ofelia har druknet. I neste scene ser vi to gravere diskutere Ofelias tilsynelatende selvmord mens de graver hennes grav. Hamlet kommer med Horatio og spøker med en graver som avdekker hodeskallen av hoffnarren Yorick fra Hamlets barndom. Ofelias gravprosesjon følger, ledet av Laertes. Hamlet erklærer at han alltid har elsket Ofelia, og han og Laertes kommer i klammeri, men de blir atskilt. Tilbake på slottet forteller Hamlet til Horatio hvordan han unnslapp, og at Rosenkrantz og Gyldenstern har blitt sendt til sine endelikt. Hoffmannen Osric avbryter for å invitere Hamlet til å fekte med Laertes. Fektekampen påbegynnes mens Fortinbras' hær nærmer seg Helsingør. Laertes stikker Hamlet med den forgiftede klingen, men blir dødelig såret av det selv. Gjertrud drikker den forgiftede vinen og dør. I sitt siste levende øyeblikk blir Laertes forsonet med Hamlet og avslører Claudius' morderiske sammensvergelse. I sitt eget siste øyeblikk greier Hamlet å drepe Claudius og navngir deretter Fortinbras som sin arving. Når Fortinbras dukker opp, gjenforteller Horatio fortellingen og Fortinbras befaler at Hamlets lik skal bli begravd med ære. == Inspirasjon og kilder == Hamlet-liknende legender går igjen såpass ofte (for eksempel i Italia, Spania, Skandinavia, Bysants og Arabia, samt Orestessagnet) at det sentrale temaet om en «toskete helt» muligens er av et felles indoeuropeisk opphav. Flere urgamle forløpere til Hamlet kan identifiseres. Den første er sagaen om Rolf Krake. Her har den myrdede kongen to sønner (Roar og Helge) som tilbringer mesteparten av historien i forkledning og under falske navn, snarere enn som Hamlet i påtatt galskap. Hendelsesforløpet avviker også fra Shakespeares. Den andre er den romerske legenden om Brutus, bevart i to separate latinske verker. Helten Lucius endrer navn og person til Brutus (navnet Brutus betyr nærmest «fjolset») som spiller rollen som en tosk for å unngå farens og brødrenes skjebne, og omsider dreper kong Tarquinius, som står bak mordene. 1600-tallshistorikeren Tormod Torfæus sammenlignet den islandske helten Amled og den spanske helten prins Ambales (fra sagaen om Ambales) med Shakespeares Hamlet. Han viste til likheter som for eksempel prinsens falske galskap, hans spontane drap av kongens rådgiver på morens soverom, og til slutt drapet på sin fars bror.Flere av de eldre legendene er sammenflettet i Vita Amlethi (Amleds liv) fra 1200-tallet av Saxo Grammaticus, som en del av Gesta Danorum. Teksten, som er på latin, skildrer de klassiske, romerske idealene for dyder og heltedåd, og var lett tilgjengelig på Shakespeares tid. Her fremkommer tydelige paralleller: prinsens falske galskap, hans mors snarlige ekteskap med den nye kongen, prinsen som dreper en skjult spion, og prinsen som erstatter sin egen henrettelse med to tjeneres. Saxos krønike ble oversatt til fransk i 1570 av François de Belleforest, i hans Histoires tragiques. Belleforest forskjønnet Saxos tekst betraktelig, med en tilnærmet dobling av tekstens lengde, og introduserte heltens melankoli. Det finnes ikke noe tydelig bevis for at Shakespeare kjente Saxos versjon. Derimot forekommer visse elementer fra Belleforests versjon i Shakespeares skuespill, selv om disse ikke er i Saxos fortelling. Hvorvidt Shakespeare tok disse fra Belleforest direkte, eller gjennom Ur-Hamlet, forblir uvisst. En kjent teori er at Shakespeares stykke bygger på et tidligere skuespill – kalt Ur-Hamlet – som anses tapt. Det ble muligens skrevet av Thomas Kyd eller kanskje av Shakespeare selv. Ur-Hamlet ble etter denne teorien skrevet før 1589 og var den første versjonen av fortellingen som inkluderte et gjenferd. Denne første versjonen ble oppført i London i 1594, men ingenting er kjent om den, annet enn gjenferdet. Shakespeares teatertrupp Lord Chamberlain's Men kan ha kjøpt dette stykket og fremført den første versjonen i en periode, før Shakespeare bearbeidet den. Teorien om Ur-Hamlet daterer Hamlet mye tidligere enn andre antagelser, og med en mye lengre utviklingsperiode. Den har fått noe støtte, men blir av flere avfeid som spekulasjon.De fleste litteraturvitere forkaster ideen om at Hamlet på noen måte har tilknytning til Shakespeares eneste sønn, Hamnet Shakespeare, som døde 11 år gammel i 1596. Den konvensjonelle oppfatningen er at handlingen i Hamlet ligger altfor nært opp til kjente legende- og sagamotiver, og navnet Hamnet var nokså populært på den tiden. == Tekstversjoner og datering == Man regner med at Hamlet hadde premiere mellom 1599 og 1601, men «enhver datering av Hamlet må være foreløpig» Den tidligste dateringen bygger på stykkets hyppige hentydninger til et annet av Shakespeares stykker: Julius Cæsar, som dateres til midten av 1599. Det seneste tidsanslaget baseres på en registerinnførsel 26. juli 1602 i registeret til Stationers' Company, som vitner om at Hamlet ble «latelie Acted by the Lo: Chamberleyne his servantes». I 1598 gav Francis Meres ut sin bok Palladis Tamia med en oversikt over engelsk litteratur fra Geoffrey Chaucer til daværende tidspunkt, hvor tolv av Shakespeares skuespill er nevnt. Hamlet er ikke blant dem. Med tanke på populariteten til Hamlet, hevder redaktør Bernard Lott i New Swan, at det er «usannsynlig at han [Meres] ville ha oversett ... et slikt betydningsfullt stykke».Uttrykket «little eyases» som brukes i First Folio kan vise til det konkurrerende teaterselskapet Children of the Chapel, hvis popularitet i London tvang Globe-gruppen til å turnere i utkantene og de ulike provinsene. Dette ble kjent som den såkalte «Teaterkrigen», og hentydningen regnes som et argument for å tidfeste stykket til 1601. Tre ulike tekstutgaverTre ulike utgaver av teksten har blitt bevart fra Shakespeares tid, noe som vanskeliggjør arbeidet med å etablere én enkelt autentisk tekstutgave; ettersom hver av dem er ulike i noen henseende. Første quarto (Q1) ble utgitt i 1603 av bokhandlerne Nicholas Ling og John Trundell; denne såkalte «bad first quarto» ble trykket av Valentine Simmes. Q1 inneholder like over halvparten av teksten i den senere, andre quarto. Andre quarto (Q2) ble utgitt i 1604 av Nicholas Ling. Noen eksemplarer er datert til 1605, noe som kan tyde på et nytt opplag; som en konsekvens er Q2 ofte datert «1604/5». Q2 er den lengste tidlige utgaven, selv om den utelater 85 av linjene i F1 (mest sannsynlig for å unngå å fornærme dronningen til Jakob I, Anna av Danmark). First Folio (F1) ble utgitt i 1623 av Edward Blount og William og Isaac Jaggard, som den første utgaven av Shakespeares Samlede verker.Andre folioer og quartoer ble deretter publisert, men disse anses å bygge på de første tre utgavene. Tidlige utgivere av Shakespeares verker, innledet av Nicholas Rowe (1709) og Lewis Theobald (1733), kombinerte materiale fra de to eldste versjonene: Q2 og F1. Hver tekst inneholder materiale som de andre mangler, med mange mindre forskjeller i ordlyden: Snaut 200 linjer er identiske i de to. Utgivere har kombinert dem i et forsøk på å lage en «inklusiv» tekst som gjenspeiler en ideell versjon av Shakespeares original. Theobalds versjon ble standardutgaven i lengre tid, og hans «fulltekstmetode» er fortsatt innflytelsesrik i forhold til dagens forlagspraksis. Nyere forskere er derimot kritiske til denne metoden, og forslår heller å se på «et autentisk Hamlet som et urealiserbart ideal. ... det finnes tekster av dette skuespillet men ingen tekst». Utgaven fra 2006 av Arden Shakespeare med ulike versjoner av Hamlet i separate bind, er muligens det beste beviset på dette skiftende fokus i arbeidet med kritiske utgaver og teksthistorisks forskningstrender.Utgivere av Shakespeares stykker har tradisjonelt delt dem inn i fem akter. Ingen av de tidlige tekstene av Hamlet var derimot satt opp slik, og skuespillets inndeling i akter og scener stammer fra en quarto fra 1676. Nyere tids utgivere følger vanligvis denne tradisjonelle akt-inndelingen, men anser den for å være utilfredsstillende.Q1 ble ikke gjenfunnet før i 1823, og den førte til betydelig interesse og begeistring, og vakte mange spørsmål om forlagspraksis og tolkning. Litteraturvitere påpekte raskt mangler ved Q1-versjonen, og dette bidro til å utvikle tesen om en shakespearsk «bad quarto». Q1 var likevel av stor verdi: den inneholder sceneanvisninger som avslører faktiske scenepraksiser på en annerledes måte enn Q2 og F1; den inneholder en fullstendig scene (normalt merket 4.6) som hverken forekommer i Q2 eller F1; og den er nyttig for sammenligning med senere utgaver. Q1 er betraktelig kortere enn Q2 og F1, og kan være en rekonstruksjon basert på skuespillet slik Shakespeares teatergruppe fremførte det, av en skuespiller som besatt en mindre rolle (mest sannsynlig Marcellus). De lærde strides om hvorvidt utgaven var godkjent av forfatteren eller ikket. En annen teori er at Q1 er en forkortet versjon, spesielt beregnet på turneoppsetninger. Den teorien at Q1 ikke er ufullstendig, men derimot høyst egnet til scenebruk, har ført til minst 28 ulike oppsetninger av Q1 siden 1881. == Språk og stil == Hamlet skilte seg fra det engelske renessanseteaterets konvensjoner på flere måter. For det første var det vanlig - slik det ble anbefalt i Aristoteles' Poetikken - at et drama skulle vektlegge handlingen. I Hamlet vender Shakespeare på dette: det er gjennom monologene, ikke utfra handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Til forskjell fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelige bimotiv i stykket; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedtemaet: Hamlets jakt etter hevn. Handlingen synes full av tilsynelatende ufullstendige og ulogiske element. På et punkt, som i gravlegger-scenen, synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han passiv når Claudius dukker opp. Man er uenige om hvorvidt disse vendingene er feiltakelser eller bevisste utdypninger av Hamlets forvirring.Dertil tar Hamlet påfallende lang tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4 042 linjer, med totalt 29 551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling, mens konvensjonene i samtiden var et to timers stykke. Hamlet inneholder også et grep som forekommer i flere av Shakespeares stykker: et skuespill i skuespillet, noe som også finnes i Kjært besvær forgjeves og En midtsommernattsdrøm. === Språk === Stykket foregår for det meste ved hoffet, og språket preges av dette. Høfligheten kan være inspiret av Baldassare Castigliones håndbok i etikette fra 1528, The Courtier. Her rådes spesielt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med velformede, vittige replikker. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius språkføring er full av retoriske virkemidler – det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias; mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius' retorikk utfolder seg med anaforer blandet med metaforer, som for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.Hamlets replikker er en oppvisning av retoriske virkemidler. Han bruker avanserte metaforer, stikomyti, og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både anafori og asyndeton: «å dø og sove— / sove og kanskje drømme?». Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: «But I have that within which passes show, / These but the trappings and the suits of woe». Tidvis tyr han til ordspill for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem. Hans bemerkninger «get thee to a nunnery» («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden nunnery i elisabethansk tid var slang for bordell. Hamlets aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som «my cousin Hamlet, and my son», svarer Hamlet: «A little more than kin, and less than kind». Et uvanlig retorisk virkemiddel, hendiadyoin, forekommer flere steder. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av «kloster-scenen»: «Th'expectancy and rose of the fair state» og «And I, of ladies most deject and wretched». Hamlets monologer har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, uttrykker enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Først mot slutten av skuespillet, etter scenen med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser. == Tema og tolkning gjennom tidene == På 1600-tallet var skuespillet mest bemerket fordi kongens gjenferd opptrer i stykket; og fordi det tematiserer melankoli og galskap. Dette skapte mote, og det ble etterhvert flere gale hoffmenn og -damer på scenen i den jakobittiske og karolinske dramatikken. Hamlet forble populært blant massene, men under restaurasjonen sent på 1600-tallet anså kritikerne at Hamlet var primitivt ettersom det avvek fra den klassiske dramatikkens idealer. Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt – en renhjertet og edel ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter. Ved midten av 1700-tallet førte den gotiske litteraturen med seg en interesse for psykologi og mystisisme, slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset. Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirret og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting. Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling. Romantikkens kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter. Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep. Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger. === Religiøst === Skuespillet ble skrevet i en religiøs brytningstid, i kjølvannet av reformasjonen i England, og er dermed vekslende katolsk (eller fromt middelaldersk) og protestantisk (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i skjærsilden, og at han døde uten den siste olje. Sammen med Ofelias begravelse, som er etter katolsk skikk, er dette de mest åpenbare katolske koblinger. Når Hamlet snakker om «the special providence in the fall of a sparrow», representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje – Guds vilje kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: «There's a predestinate providence in the fall of a sparrow» noe som understreker en kobling til Jean Calvins lære om predestinasjon. Lærde spekulerer i at Hamlet kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen. === Filosofisk === Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som relativistiske, eksistensialistiske og skeptiske. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: «there is nothing either good or bad but thinking makes it so». Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske sofistene, som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene – og siden alle individer sanser og tolker ting forskjellig – finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet. Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «å være, eller ikke være», hvor Hamlet bruker «å være» for å henspiller til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.Litteraturvitere enes om at Hamlet gjenspeiler den samtidige skeptisismen som rådet under renessansehumanismen. Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds fremste skapning, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i Michel de Montaignes bok Essais fra 1590. Hamlets ord «For et stykke arbeid mennesket er» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge fanget opp identiske tankestrømninger i tiden. === Politisk === På starten av 1700-tallet ble politisk satire motarbeidet og dramatikere ble straffet for «krenkende» arbeider. I 1597 ble Ben Jonson fengslet for sin deltakelse i skuespillet The Isle of Dogs. Thomas Middleton ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans A Game at Chess etter ni forestillinger. Flere litteraturforskere har antydet at Shakespeare med rollefiguren Polonius drev gjøn med den nylig avdøde William Cecil, riksskattmester fra 1572 og den viktigste rådgiver for dronning Elizabeth. Flere besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde; Polonius' råd til Laertes kan være et ekko av Cecils råd til sin sønn Robert; og Polonius' langtekkelige ordflom kan være en satire på Cecils egen. I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som kan leses som et satirisk ordspill til Cecils motto Cor unum, via una («Et hjerte, en vei») Ofelias forhold til Hamlet kan bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, Edward de Vere. Disse samme argumentene blir forsåvidt også nevnt for å gi vekt til teorien om at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap. Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk Hamlet kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om. === Psykoanalytisk === Siden psykoanalysen ble introdusert sist på 1800-tallet, har Hamlet vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av Sigmund Freud, Ernest Jones og Jacques Lacan, og disse har påvirket oppsetninger i ettertid. I Freuds Drømmetydning (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen». Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «ødipalt begjær for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre». Konfrontert med sitt undertrykte begjær, innser Hamlet at han «litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe». Freud mener at Hamlets tilsynelatende «avsmak for seksualitet» – som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia – samsvarer med denne tolkningen. John Barrymore introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad. På 1940-tallet førte psykoanalytikeren Ernest Jones Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken Hamlet and Oedipus (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer, i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette. I 1937 regisserte Tyrone Guthrie en oppsetning med Laurence Olivier i en Jones-inspirert forestilling på Old Vic.På 1950-tallet ble Jacques Lacans strukturalistiske teorier om Hamlet for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet. Lacan hevdet at den menneskelige psyke styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i Hamlet satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den psykoanalytiske definisjon av en fallos – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «ved sorg, fantasering, narsissisme, og psykose», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av Hamlet på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av semantikk for å utforske stykkets psykologiske landskap. === Feministisk === 1900-tallets feministiske litteraturkritikk åpnet for nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen nyhistorisme og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø. De fokuserte på kjønnssystemet i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru og enke med den prostituerte, som falt utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast mot Gamle Hamlet. Som følge av dette mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk. Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe belegg for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død, til beste for kongeriket.Ofelia har også blitt belyst av feministiske kritikere som Elaine Showalter. Ofelia er omgitt av mektige menn: faren, broren og Hamlet. Alle tre forsvinner: Polonius dør, Laertes drar og Hamlet unngår henne. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne. Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur. == Fremføringenes historie == Det er bortimot sikkert at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller Richard Burbage. Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register. I henhold til antallet opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i hans levetid. Kun Henrik IV Del 1, Richard III og Perikles var mer populære. Shakespeares egne nedtegnelser har ikke bidratt med opplysninger om når hans stykker ble oppført. Det er således lite kunnskap om tidlige oppføringer av stykket. Det er kjent er at mannskapet på skipet «Red Dragon», oppankret utenfor kysten av Sierra Leone, fremførte Hamlet i september 1607; stykket turnerte i Tyskland mindre enn fem år etter at Shakespeare døde; og det ble fremført for kong Jakob I i 1619 og for kong Karl I i 1637. George Hibbard har argumentert for at ettersom samtidslitteraturen har så mange referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som ikke gjenspeiles i de få opptegnelsene fra samtiden som man kjenner i dag.Alle teatre ble stengt under Cromwells regjeringen (Interregnumet), men i selv i denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for The Grave-Makers som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket. === Restaureringen og 1700-tallet === Skuespillet ble fornyet tidlig i restaurasjonen. Da det eksisterende repertoaret av skuespill fra før borgerkrigen ble delt mellom de to nyskapte patent theatre-selskapene, var Hamlet det eneste av Shakespeares beste som ble forbehold Sir William Davenants teatergruppe Duke's Company. Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare kulisser i Lincoln's Inn Fields Theatre. Dette nye scenografikonseptet bidro til å fremheve Shakespeares hyppige skifte av scener, noe som igjen forsterket kritikken av hans brudd med det nyklassisistiske prinsippet om stedets enhet. David Garrick ved Drury Lane satte opp en kraftig omarbeidet versjon: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».Den første kjente oppsetningen i Nord-Amerika er med Lewis Hallam. Jr. i tittelrollen, i American Companys produksjon i Philadelphia i 1759. I 1748 skrev Alexander Sumarokov en russisk versjon som vektla prins Hamlets rolle som motstander av Claudius' tyranni – en tolkning som vedble i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet. === 1800-tallet === I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London – inkludert George Frederick Cooke, Junius Brutus Booth, Edmund Kean, William Charles Macready og Charles Kemble. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, John Wilkes Booth (Lincolns morder), og dets mest kjente Hamlet, Edwin Booth. Edwin Booths utførelse av rollen som Hamlet ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig». Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved Winter Garden Theatre, noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.I Storbritannia satte viktoriatidens kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, Samuel Phelps, Macready, og Henry Irving opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer. Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet. I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var William Poels produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner. Sarah Bernhardt spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som Victor Hugo og Alexandre Dumas så hans opptreden i Hamlet i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for Harriet Smithsons Ofelia og hennes galskap. I Tyskland hadde Hamlet blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet». Fra 1850-tallet ble Hamlet endret av den parsiske teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger. === 1900-tallet === Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av Hamlet i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon Shimpa («nytt skoleteater») fra 1903. Shoyo Tsubouchi oversatte Hamlet og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene shingeki («nytt drama») og kabuki. Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med Fukuda Tsunearis Hamlet i 1955. I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av Hamlet i den japanske teaterformen Nō, som han tok med til London.Konstantin Stanislavskij og Edward Gordon Craig – to av 1900-tallets mest innflytelsesrike teaterpraktikere – samarbeidet om Moskva kunstnerteaters viktige oppsetning i 1911–12. Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavskij, med sitt «system», utforsket psykologisk motivasjon. Craig formet skuespillet som et symbolistisk monodrama, med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne. Dette kom best til syne gjennom sceneoppsettet i første hoffscene. Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere dramaturgisk progresjon. Oppsetningen gav teateret verdensvid oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».Hamlet blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. Leopold Jessners produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til Keiser Vilhelm. I Polen har antallet produksjoner av Hamlet sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å belyse samtidige diskusjoner. På samme måte har tsjekkiske regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved Vinohrady teater «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å holde seg opp i ubarmhjertige omgivelser». I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis Angrepet mot statsmakten fra 1916, en sammenblanding av Hamlet og Macbeth, var et angrep på Yuan Shikais forsøk på å styrte republikken. I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et konfusiansk tempel i Sichuan, hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne. I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot protestene på Den himmelske freds plass, satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av Hamlet hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. I denne scenen falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved Haymarket Theatre, som påvirket senere forestillinger av John Gielgud og Laurence Olivier. Oliviers forestilling på Old Vic i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere. I 1963 regisserte Olivier åpningsforestillingen ved det nye Royal National Theatre med Peter O'Toole som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og John Osbornes helt, Jimmy Porter, fra Look Back in Anger.Hamlet er det mest oppførte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall Off Broadway. Nyere New York-oppsetninger av Hamlet inkluderer Ralph Fiennes' versjon i 1995, som gav ham Tony Award for «beste skuespiller». Stephen Langs Hamlet for Roundabout Theatre Company i 1992 høstet positiv kritikk; også Sam Waterstons for New York Shakespeare Festival ved Vivian Beaumont Theatre i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. Riverside Shakespeare Company satte opp en uredigert versjon av Hamlets første folio i 1978 ved Columbia University, såkalt Off Broadway, med en spilletid på under tre timer. == Sitater, versjoner og filmatiseringer == Hamlet er et av det engelske språks mest siterte verker, og er ofte å finne på lister over verdens beste litteratur, og har slik på flere måter påvirket de senere århundrers litteratur. Forskeren Laurie Osborne har studert hvordan historien om Hamlets gjenskapes i moderne fortellinger, og har delt disse inn i fire hovedkategorier: nyfortellinger av stykkets intrige, forenklede versjoner for unge lesere, fortellinger som ser handlingen fra en eller flere av de andre karakterenes synsvinkel, og fortellinger som handler om oppsetningen av stykket.Henry Fieldings roman Tom Jones, utgitt i 1749, beskriver et besøk til Hamlet av romanens figurer Tom Jones og herr Partridge, med likhetstrekk til et «skuespill i skuespillet». Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår, skrevet mellom 1776 og 1796, handler ikke bare om en oppsetning av Hamlet, men trekker også paralleller mellom Gjenferdet og Wilhelm Meisters døde far. På begynnelsen av 1850-tallet, i Pierre, fokuserer Herman Melville på en Hamlet-liknende rollefigurs langvarige utvikling som forfatter. Ti år senere gir Dickens ut Store forventninger, som inneholder mange Hamlet-liknende handlingstrekk: den drives av hevnmotiverte handlinger, skilter med gjenferdliknende rollefigurer (Abel Magwich og Miss Havisham), og fokuserer på heltens skyld. Akademikeren Alexander Welsh legger til at Store forventninger er en «selvbiografisk roman» og foregriper en psykoanalytiske lesning av Hamlet i seg selv. På samme tid ble George Eliots Møllen ved Floss utgitt; her opptrer Maggie Tulliver, en karakter «som eksplisitt sammenlignes med Hamlet», om enn «med et rykte for tilregnelighet».På 1920-tallet jobbet James Joyce med «en mer livlig versjon» av Hamlet i romanen Ulysses – blottet for tvangstanker og hevn – selv om dens hovedparalleller trekkes til Homers Odysseen. På 1990-tallet ble to kvinnelige romanforfattere tydelig influert av Hamlet; I Angela Carters Kloke barn blir Å være eller ikke være omarbeidet til en sang og dansenummer, og i Iris Murdochs Den sorte prins blir ødipale temaer og mord flettet sammen med en kjærlighetsaffære mellom den Hamlet-besatte forfatteren Bradley Pearson og datteren til hans rival.Hamlet har blitt refortolket som en historie om korrupsjon av den vesttyske regissøren Helmut Käutner i Der Rest ist Schweigen («Resten er stillhet») og av den japanske regissøren Akira Kurosawa i Warui Yatsu Hodo Yoku Nemuru (The Bad Sleep Well). I Claude Chabrols Ophélia (Frankrike, 1962) ser hovedrollefiguren, Yvan, på Oliviers Hamlet og overbeviser seg selv – feilaktig og med tragiske resultater – om at han er i Hamlets situasjon.Tom Stoppards skuespill, Guildenstern og Rosencrantz er døde (som ble filmet i 1990), skisserer hendelsene rundt Hamlet fra perspektivet til Hamlets to studiekamerater, og omgjør det til en tragedie hvor to mindre rollefigurer må dø for å fullføre sin rolle i et drama de ikke selv forstår. En parodi av Hamlet kalt Rosenkrantz og Gyldenstern hadde blitt skrevet av W. S. Gilbert i 1874. I 1977 skrev den østtyske skuespillforfatteren Heiner Müller dramaet Die Hamletmaschine (Hamletmachine), en postmodernistisk, tettpakket versjon av Hamlet; denne tilpasningen ble siden innlemmet i hans oversettelse av Shakespeares skuespill i hans produksjon Hamlet/Maschine fra 1989/1990. === Film og tv === Den første filmatiseringen av Hamlet var Sarah Bernhardts fem minutter lange film om fektescenen, fra 1900. Det var en enkel «lydfilm»; musikk og tale ble spilt inn på grammofonplater, som ble avspilt samtidig med filmen. Stumfilmversjoner ble laget i 1907, 1908, 1910, 1913 og 1917. I 1920 spilte Asta Nielsen rollen som en kvinnelig Hamlet som går gjennom livet forkledd som en mann. Laurence Oliviers film noir Hamlet fra 1948 vant Oscar-priser for beste film og beste hovedrolle. Hans tolkning la fokus på stykkets ødipale overtoner, i en slik grad at den 28-årige Eileen Herlie ble satt til å spille Hamlets mor, mens han selv, i en alder av 41, tok rollen som Hamlet.Gamlet (russisk: Гамлет) er en filmtolkning fra 1964 på russisk, basert på en oversettelse av Boris Pasternak og regissert av Grigorij Kozintsev, med partitur av Dmitrij Sjostakovitsj. Innokenti Smoktunovskij fikk spille Hamlet, en rolle som skaffet ham lovord fra Laurence Olivier. Shakespeare-ekspertene John Gielgud og Kenneth Branagh anser dette verket som den komplette gjengivelsen av Shakespeares tragiske fortelling.John Gielgud brukte Richard Burton i hovedrollen ved Lunt-Fontanne Theatre i 1964–5, og en filmatisert direkteopptreden ble produsert i ELECTRONOVISION. Tony Richardson brukte Nicol Williamson som Hamlet og Marianne Faithfull som Ofelia i sin versjon fra 1969. Franco Zeffirellis Shakespeare-filmer har blitt beskrevet som «sensuelle snarere enn intellektuelle»: hans mål var å gjøre Shakespeare «enda mer populær». Mot slutten satte han Mel Gibson – på den tiden kjent for filmene Mad Max og Dødelig våpen – i tittelrollen i sin versjon fra 1990, og Glenn Close – da kjent som den psykotiske andre kvinnen i Farlig begjær – som Gjertrud.I motsetning til Zeffirellis sterkt forkortede versjon av Hamlet, inneholdt Kenneth Branaghs versjon fra 1996, som han selv adapterte, regisserte og spilte i, hvert eneste ord fra Shakespeares skuespill, og kombinerte materialet fra de to tekstversjonene F1 og Q2. Branaghs Hamlet varer i omtrent fire timer. Branagh benyttet kostymer og innredning tilpasset 1800-tallet; og Blenheim Palace, som ble bygget sent på 1700-tallet, ble benyttet som Kronborg Slott. Filmen er episk oppbygget og bruker hyppige tilbakeblikk for å rette fokus mot stykkets mindre åpenbare elementer: Hamlets seksuelle forhold til Kate Winslets Ofelia, for eksempel, eller hans barndomsforelskelse i Yorick (spilt av Ken Dodd).I 2000 ble handlingen i Michael Almereydas Hamlet satt til samtidens Manhattan, med den daværende filmstudenten Ethan Hawke i rollen som Hamlet. Claudius ble adm. dir. i «Denmark Corporation», etter å ha tatt over selskapet ved å drepe sin bror.Den mestselgende versjonen av Hamlet til dags dato er Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Løvenes konge, som bruker elementer fra Shakespeares plot i en flokk afrikanske løver. == I Norge == Hamlet var det første av Shakespeares skuespill som ble oversatt til et nordisk språk, og i Norge ble stykket tilgjengelig med Johannes Boyes prosa-versjon Hamlet, Prins af Dannemark anonymt i 1777. Peter Foersom oversatte stykket i vers-form i 1807.Den første utgivelsen i Norge var på Nordisk forlag i 1901, i Niels Møllers oversettelse. Ivar Aasen oversatte deler av stykket til landsmål, men den første komplette norske oversettelsen kom først i 1912 på Aschehoug. Rolf Hiorth Schøyens oversettelse utkom på Somes forlag i 1923, i første av i alt åtte bind med Dramatiske verker. Henrik Rytters oversettelse fra 1933, som bind 8 i Samlagets 10-bindsutgave, var den første nynorskutgaven. André Bjerkes oversettelse fra 1959 ble brukt på Nationaltheatret allerede samme år, og var i flere år den mest brukte utgaven, revidert av Håvard Rem til en oppsetning ved Rogaland teater i 1986. Hartvig Kirans oversettelse til nynorsk utkom i 1967. Øyvind Bergs oversettelse utkom i 1998 og har blitt den foretrukne sceneutgaven. En oversettelse ved professor Kristian Smidt utkom i 2007. Edvard Hoem lagde en nynorsk oversettelse i 2013. André Bjerke kom i løpet av sitt oversetterarbeid over en feil som løp som en rød tråd gjennom en rekke utgaver. Da Hamlet gjennomskuer sine falske venner, Rosenkrantz og Gyldenstern, kaller han dem adders fang'd (= «giftslanger med hoggtenner»). Men Schlegel (1767-1845) oversatte i sin tyske utgave adders fang'd med «fangne slanger», uten å sjekke at fang betyr «hoggtann», ikke «fange». Denne feilen ble gjentatt av Edvard Christian Lembcke i hans danske Hamlet fra 1864, og Bjerke oppdaget at Rolf Hiorth-Schøyen hadde skrevet rett av etter Lembcke i setningen «mine gamle skolekamerater, paa hvem jeg stoler som paa fangne slanger», når det skulle vært «som paa giftslanger».Flere kjente norske skuespillere har spilt rollen som Hamlet, blant dem Bjørn Sundquist på Det norske teatret i 1987, Aksel Hennie ved Oslo Nye Teater i 2006, Torbjørn Eriksen ved Rogaland Teater i 2014 og Espen Klouman Høiner ved Trøndelag Teater i 2015. == Se også == Engelsk renessanseteater Engelsk litteratur == Referanser == Alle henvisninger til Hamlet, hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare Q2 (Thompson and Taylor, 2006a). I deres referansesystem betyr 3.1.55 akt 3, scene 1, linje 55. Henvisninger til First Quarto og First Folio er merket Hamlet Q1 og Hamlet F1, respektivt, og er hentet fra Arden Shakespeare "Hamlet: the texts of 1603 and 1623" (Thompson and Taylor, 2006b). Deres referansesystem for Q1 har ikke noen brudd mellom akter, så 7.115 betyr scene 7, linje 115. == Litteratur == Alexander, Peter. 1964. Alexander's Introductions to Shakespeare. London: Collins. Banham, Martin, red. 1998. The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378. Bate, Jonathan og Rasmussen, Eric, red. 2007. Complete Works. By William Shakespeare. The RSC Shakespeare. New York: Modern Library. ISBN 0679642951. Baskerville, Charles Read. red. 1934. Elizabethan and Stuart Plays. New York: Henry Holt and Company. Benedetti, Jean. 1999. Stanislavski: His Life and Art. Revised edition. Original edition published in 1988. London: Methuen. ISBN 0413525201. Blits, Jan H. 2001. «Introduction». I: Deadly Thought: "Hamlet" and the Human Soul: 3–22. Langham, MD: Lexington Books. ISBN 0739102141. Bloom, Harold. 2001. Shakespeare: The Invention of the Human. Open Market utg. Harlow, Essex: Longman. ISBN 157322751X. Bloom, Harold. 2003. Hamlet: Poem Unlimited. Edinburgh: Cannongate. ISBN 1841954616. Britton, Celia. 1995. «Structuralist and poststructuralist psychoanalytic and Marxist theories». I: Cambridge History of Literary Criticism: From Formalism to Poststructuralism (Vol 8). Redigert av Raman Seldon. Cambridge: Cambridge University Press 1995. ISBN 978-0521300131. Brode, Douglas. 2001. Shakespeare in the Movies: From the Silent Era to Today. New York: Berkley Boulevard Books. ISBN 0425181766. Brown, John Russell. 2006. Hamlet: A Guide to the Text and its Theatrical Life. Shakespeare Handbooks ser. Basingstoke, Hampshire og New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1403920923. Burian, Jarka. 1993. «Hamlet in Postwar Czech Theatre». I: Foreign Shakespeare: Contemporary Performance. Redigert av Dennis Kennedy. Ny utgave. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521617081. Burnett, Mark Thornton. 2000. « 'To Hear and See the Matter': Communicating Technology in Michael Almereyda's Hamlet (2000)». Cinema Journal 42.3: 48–69. Carincross, Andrew S. 1936. The Problem of Hamlet: A Solution. Oppdatert utg. Norwood, PA.: Norwood Editions, 1975. ISBN 0883051303. Cartmell, Deborah. 2000. «Franco Zeffirelli and Shakespeare». I: Jackson (2000, 212–221). Chambers, Edmund Kerchever. 1923. The Elizabethan Stage. 4 bind. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198115113. Chambers, Edmund Kerchever. 1930. William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press, 1988. ISBN 0198117744. Crowl, Samuel. 2000. "Flamboyant Realist: Kenneth Branagh". I: Jackson (2000, 222–240). Crystal, David, og Crystal, Ben. 2005. The Shakespeare Miscellany. New York: Penguin. ISBN 0140515550. Davies, Anthony. 2000. «The Shakespeare films of Laurence Olivier». I: Jackson (2000, 163–182). Dawson, Anthony B. 1995. Hamlet. Shakespeare in Performance ser. Ny utg. Manchester: Manchester University Press, 1997. ISBN 0719046254. Dawson, Anthony B. 2002. «International Shakespeare». In Wells and Stanton (2002, 174–193). Edwards, Phillip, red. 1985. Hamlet, Prince of Denmark. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521293669. Eliot, T. S. 1920. "Hamlet and his Problems". In The Sacred Wood: Essays in Poetry and Criticism. London: Faber & Gwyer. ISBN 0416374107. Foakes, R. A. 1993. Hamlet versus Lear: Cultural Politics and Shakespeare's Art. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521607051. French, George Russell. 1869. Shakspeareana Geologica. London: Macmillan. Reprinted New York: AMS, 1975. ISBN 0404025757. Freud, Sigmund. 1900. The Interpretation of Dreams. Oversatt av James Strachey, redigert av Angela Richards. The Penguin Freud Library, bind 4. London: Penguin, 1991. ISBN 0140137947. Gay, Penny. 2002. «Women and Shakespearean Performance». I: Wells and Stanton (2002, 155–173). Gillies, John, Ryuta Minami, Ruru Li, og Trivedi, Poonam. 2002. «Shakespeare on the Stages of Asia». I: Wells and Stanton (2002, 259–283). Greenblatt, Stephen. 2004a. Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare. New York: W.W. Norton & Co. ISBN 0393050572. Greenblatt, Stephen. 2004b. «The Death of Hamnet and the Making of Hamlet». N.Y. Review of Books 51.16 (21. oktober 2004). Greg, Walter Wilson. 1955. The Shakespeare First Folio, its Bibliographical and Textual History. Oxford: Clarendon Press. ISBN 115185459X. Guntner, J. Lawrence. 2000. «Hamlet, Macbeth and King Lear on film». I: Jackson (2000, 117–134). Halliday, F. E. 1964. A Shakespeare Companion 1564–1964. Shakespeare Library ser. Baltimore, Penguin, 1969. ISBN 0140530118. Hattaway, Michael. 1982. Elizabethan Popular Theatre: Plays in Performance. Theatre Production ser. London og Boston: Routledge and Kegan Paul. ISBN 0710090528. Hattaway, Michael. 1987. Hamlet. The Critics Debate ser. Basingstoke, Hampshire: Macmillan. ISBN 0333385241. Hibbard, G. R., red. 1987. Hamlet. Oxford World's Classics ser. Oxford. ISBN 0192834169. Holland, Peter. 2002. «Touring Shakespeare». I: Wells and Stanton (2002, 194–211). Holland, Peter. 2007. «Shakespeare Abbreviated». I: Shaughnessy (2007, 26–45). Hortmann, Wilhelm. 2002. «Shakespeare on the Political Stage in the Twentieth Century». I: Wells and Stanton (2002, 212–229). Howard, Jean E. 2003. «Feminist Criticism». I: Shakespeare: An Oxford Guide: 411–423. Redigert av Stanley Wells og Lena Orlin. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199245223. Howard, Tony. 2000. «Shakespeare's Cinematic Offshoots». I: Jackson (2000, 303–323). Hoy, Cyrus, red. 1992. Hamlet. Norton Critical Edition ser. 2. utg. New York: Norton. ISBN 9780393956634. Hurstfield, Joel, og Sutherland, James. 1964. Shakespeare's World. New York: St. Martin's Press. Innes, Christopher. 1983. Edward Gordon Craig. Directors in Perspective ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521273838. Irace, Kathleen O. 1998. The First Quarto of Hamlet. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521653908. Jackson, MacDonald P. 1986. «The Transmission of Shakespeare's Text». I: The Cambridge Companion to Shakespeare Studies Ed. Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521318416. 163–185. Jackson, MacDonald P. 1991. «Editions and Textual Studies Reviewed». I: Shakespeare Survey 43, The Tempest and After: 255–270. Redigert av Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521395291. Jackson, Russell, red. 2000. The Cambridge Companion to Shakespeare on Film. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521639751. Jenkins, Harold. 1955. «The Relation Between the Second Quarto and the Folio Text of Hamlet». Studies in Bibliography 7: 69–83. Jenkins, Harold, red. 1982. Hamlet. The Arden Shakespeare, second ser. London: Methuen. ISBN 1903436672. Jones, Gwilym. 2007. Thomas Middleton at the Globe. London: Globe Theatre education resource centre. Besøkt 30. desember 2007. Kermode, Frank. 2000. Shakespeare's Language. London: Penguin. ISBN 0-14-028592-X. Keyishian, Harry. 2000. «Shakespeare and Movie Genre: The Case of Hamlet». I: Jackson (2000, 72–84). Kirsch, A. C. 1968. «A Caroline Commentary on the Drama». Modern Philology 66: 256–261. Knowles, Ronald. 1999. «Hamlet and Counter-Humanism» Renaissance Quarterly 52.4: 1046–1069. Lacan, Jacques. 1959. «Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet». I: Literature and Psychoanalysis: The Question of Reading Otherwise. Redigert av Shoshana Felman. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1982. Opprinnelig utgitt som en dobbeltutgave av Yale French Studies, nos. 55/56 (1977). ISBN 080182754X. Lennard, John. 2007. William Shakespeare: Hamlet. Literature Insights ser. Humanities-Ebooks, 2007. ISBN 184760028X. Lott, Bernard, red. 1970. Hamlet. New Swan Shakespeare Advanced ser. New ed. London: Longman. ISBN 0582527422. MacCary, W. Thomas. 1998. "Hamlet": A Guide to the Play. Greenwood Guides to Shakespeare ser. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0313300828. Marsden, Jean I. 2002. «Improving Shakespeare: from the Restoration to Garrick». I: Wells og Stanton (2002, 21–36). Matheson, Mark. 1995. «Hamlet and 'A Matter Tender and Dangerous'». Shakespeare Quarterly 46.4: 383–397. Matus, Irvin Leigh. 1994. Shakespeare, in Fact. Ny utg. New York: Continuum International Publishing, 1999. ISBN 0826409288. Moody, Jane. 2002. «Romantic Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 37–57). Morrison, Michael A. 2002. "Shakespeare in North America". I: Wells og Stanton (2002, 230–258). Novy, Marianne. 1994. Engaging with Shakespeare: Responses of George Eliot and Other Women Novelists. (Athens, Georgia) i Thompson og Taylor (2006a, 127). O'Connor, Marion. 2002. «Reconstructive Shakespeare: Reproducing Elizabethan and Jacobean Stages». I: Wells og Stanton (2002, 76–97). Osborne, Laurie. 2007. «Narration and Staging in Hamlet and its afternovels». I: Shaughnessy (2007, 114–133). Oxford English Dictionary (andre utgave) på CD-ROM versjon 3.1. 2004. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861016-8. Ogburn, Charlton. 1984. The Mystery of William Shakespeare. New York: Dodd, Mead & Company. ISBN 0396084419. Ogburn, Charlton. 1988. The Mystery of William Shakespeare. London: Cardinal. ISBN 0747402558. Pennington, Michael. 1996. "Hamlet": A User's Guide. London: Nick Hern. ISBN 185459284X. Pitcher, John, og Woudhuysen, Henry. 1969. Shakespeare Companion, 1564–1964. London: Penguin. ISBN 0140530118. Quillian, William H. 1983. Hamlet and the New Poetic: James Joyce and T. S. Eliot. Ann Arbor, MI:UMI Research Press. Rosenberg, Marvin. 1992. The Masks of Hamlet. London: Associated University Presses. ISBN 0874134803. Rowse, Alfred Leslie. 1963. William Shakespeare: A Biography. New York: Harper & Row. Opptrykk. New York: Barnes & Noble Books, 1995. ISBN 1566198046. Saxo, og Hansen, William. 1983. Saxo Grammaticus & the Life of Hamlet. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 0803223188. Schoch, Richard W. 2002. «Pictorial Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 58–75). Shapiro, James. 2005. 1599: A Year in the Life of William Shakespeare. London: Faber, 2006. ISBN 0571214819. Shaughnessy, Robert. 2007. The Cambridge Companion to Shakespeare and Popular Culture. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521605809. Shaw, George Bernard. 1961. Shaw on Shakespeare. Redigert av Edwin Wilson. New York: Applause. ISBN 1557835616. Showalter, Elaine. 1985. «Representing Ophelia: Women, Madness, and the Responsibilities of Feminist Criticism». I: Shakespeare and the Question of Theory: 77–94. Redigert av Patricia Parker og Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308. Smallwood, Robert. 2002. «Twentieth-century Performance: The Stratford and London Companies». I: Wells og Stanton (2002, 98–117). Spencer, T. J. B., red. 1980. Hamlet. New Penguin Shakespeare ser. London: Penguin. ISBN 0140707344. Starks, Lisa S. 1999. «The Displaced Body of Desire: Sexuality in Kenneth Branagh's Hamlet». I: Shakespeare and Appropriation: 160–178. Redigert av Christy Desmet and Robert Sawyer. Accents on Shakespeare ser. London: Routledge. ISBN 0415207258. Taxidou, Olga. 1998. The Mask: A Periodical Performance by Edward Gordon Craig. Contemporary Theatre Studies ser. Bind 30. Amsterdam: Harwood Academic Publishers. ISBN 9057550466. Taylor, Gary. 1989. Reinventing Shakespeare: A Cultural History from the Restoration to the Present. London: Hogarth Press. ISBN 0701208880. Taylor, Gary. 2002. «Shakespeare Plays on Renaissance Stages». I: Wells og Stanton (2002, 1–20). Teraoka, Arlene Akiko. 1985. The Silence of Entropy or Universal Discourse : the Postmodernist Poetics of Heiner Müller. New York: Peter Lang. ISBN 0820401900. Thompson, Ann. 2001. «Shakespeare and sexuality». I: Catherine M S Alexander og Stanley Wells Shakespeare and Sexuality: 1–13. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521804752. Thompson, Ann og Taylor, Neil. red. 1996. William Shakespeare, "Hamlet". Plymouth, UK: Northcote House. ISBN 0746307659. Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006a. Hamlet. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind en. London: Arden. ISBN 1904271332. Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006b. Hamlet: The Texts of 1603 and 1623. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind to. London: Arden. ISBN 1904271804. Thomson, Peter. 1983. Shakespeare's Theatre. Theatre Production ser. London and Boston: Routledge og Kegan Paul. ISBN 0710094809. Uglow, Jenny. 1977. Hogarth: A Life and a World. Ny utg. London: Faber and Faber, 2002. ISBN 0571193765. Vickers, Brian, red. 1974a. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind en (1623–1692). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134048. Vickers, Brian, red. 1974b. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fire (1753–1765). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134072. Vickers, Brian, red. 1974c. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fem (1765–1774). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134080. Vogler, Christopher. 1992. The Writer's Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters. Revidert opptrykk. London: Pan Books, 1999. ISBN 0330375911. Ward, David. 1992. «The King and 'Hamlet'». Shakespeare Quarterly 43.3: 280–302. Weimann, Robert. 1985. «Mimesis in Hamlet». I: Shakespeare and the Question of Theory: 275–291. Redigert av Patricia Parker and Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308. Wells, Stanley, og Stanton, Sarah, red. 2002. The Cambridge Companion to Shakespeare on Stage. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052179711X. Wilson, John Dover. 1932. The Essential Shakespeare: A Biographical Adventure. Cambridge: Cambridge University Press. Wilson, John Dover. 1934. The Manuscript of Shakespeare's "Hamlet" and the Problems of its Transmission: An Essay in Critical Bibliography. 2 bind. Cambridge: The University Press. Wilson, John Dover. 1935. What Happens in Hamlet. Cambridge: Cambridge University Press, 1959. ISBN 0521068355. Wells, Stanley, og Taylor, Gary, red. 1988. The Complete Works. Av William Shakespeare. The Oxford Shakespeare. Komprimert ed. Oxford: Clarendon Press; New York: Oxford University Press. ISBN 0198711905. Welsh, Alexander. 2001. Hamlet in his Modern Guises (New Jersey: Princeton) i Thompson og Taylor (2006a, 125). Winstanley, Lilian. 1921. Hamlet and the Scottish succession, Being an Examination of the Relations of the Play of Hamlet to the Scottish Succession and the Essex Conspiracy. London: Cambridge University Press. Reprinted Philadelphia: R. West, 1977. ISBN 084922912X. Wofford, Susanne L. 1994. «A Critical History of Hamlet». I: Hamlet: Complete, Authoritative Text with Biographical and Historical Contexts, Critical History, and Essays from Five Contemporary Critical Perspectives: 181–207. Boston: Bedford Books of St. Martins Press. ISBN 0312089864. == Eksterne lenker == HyperHamlet – forskningsprosjekt ved University of Basel (engelsk) Finnes det en virkelig Hamlet? – Om Laurence Oliviers Hamlet-film fra 1948. (norsk)

Prins Hamlet er hovedpersonen i William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er prins av Danmark, nevø av tronraneren Claudius og sønn av den avdøde Kong Hamlet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Huallaga_(elv)

2023-02-04

Huallaga (elv)

["Kategori:Amazonas' vassdragsområde", 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Peru']

Huallaga er ei elv i Peru. Den er ei sideelv til Marañón, som er en av Amazonas' tilløpselver. Blant de tidligere navnene på denne elva er Guallaga og Rio de los Motilones. Huallaga har utspring på østsiden av Andesfjellene i det sentrale Peru, og munner ut i Marañón før denne løper sammen med Ucayali og danner elva Amazonas. De største sideelvene er Monzón, Mayo, Biabo, Abiseo og Tocache. Over nesten hele sin lengde er Huallaga ei stri elv som renner gjennom en rekke dype kløfter og juv. Nedbørfeltet er om lag 85 000 km².

Huallaga er ei elv i Peru. Den er ei sideelv til Marañón, som er en av Amazonas' tilløpselver. Blant de tidligere navnene på denne elva er Guallaga og Rio de los Motilones. Huallaga har utspring på østsiden av Andesfjellene i det sentrale Peru, og munner ut i Marañón før denne løper sammen med Ucayali og danner elva Amazonas. De største sideelvene er Monzón, Mayo, Biabo, Abiseo og Tocache. Over nesten hele sin lengde er Huallaga ei stri elv som renner gjennom en rekke dype kløfter og juv. Nedbørfeltet er om lag 85 000 km².

Huallaga er ei elv i Peru. Den er ei sideelv til Marañón, som er en av Amazonas' tilløpselver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Romundstad

2023-02-04

Lars Romundstad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Straumsnes', 'Kategori:Personer fra Tingvoll kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1934–1936', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Møre og Romsdal', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Sp']

Lars Sverkeson Romundstad (1885–1961) var en norsk gårdbruker og politiker (Bondepartiet). Han var stortingsrepresentant fra 1928 til 1949. Romundstad var utdannet fra Møre fylkes landbruksskule 1905–1906. Han arbeidet som gårdbruker hele sitt yrkesaktive liv, og var også kasserer i Straumsnes sparebank 1921–1928. Romundstad satt i kommunestyret i Straumsnes fra 1919 til 1934, og i periodene 1922–1925, 1925–1928 og 1931–1934 var han ordfører. Han var også kretssekretær i Norges bondelag fra 1919 til 1928, formann i Møre og Romsdal Bondeparti fra 1939 til 1949, formann i Skog- og vassdragskomiteen på Stortinget fra 1945 til 1950, og styremedlem i Norges Bank, avdeling Kristiansund fra 1945 til 1959. Han falt ut av Stortinget ved valget i 1949 etter at sekretæren i Møre og Romsdal Bondeparti glemte å levere inn valglisten i tide, slik at partiet ikke fikk stille til valg i denne valgkretsen.

Lars Sverkeson Romundstad (1885–1961) var en norsk gårdbruker og politiker (Bondepartiet). Han var stortingsrepresentant fra 1928 til 1949. Romundstad var utdannet fra Møre fylkes landbruksskule 1905–1906. Han arbeidet som gårdbruker hele sitt yrkesaktive liv, og var også kasserer i Straumsnes sparebank 1921–1928. Romundstad satt i kommunestyret i Straumsnes fra 1919 til 1934, og i periodene 1922–1925, 1925–1928 og 1931–1934 var han ordfører. Han var også kretssekretær i Norges bondelag fra 1919 til 1928, formann i Møre og Romsdal Bondeparti fra 1939 til 1949, formann i Skog- og vassdragskomiteen på Stortinget fra 1945 til 1950, og styremedlem i Norges Bank, avdeling Kristiansund fra 1945 til 1959. Han falt ut av Stortinget ved valget i 1949 etter at sekretæren i Møre og Romsdal Bondeparti glemte å levere inn valglisten i tide, slik at partiet ikke fikk stille til valg i denne valgkretsen. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Lars Sverkeson Romundstad hos Stortinget (no) Lars Sverkeson Romundstad hos Norsk senter for forskningsdata

Lars Sverkeson Romundstad (1885–1961) var en norsk gårdbruker og politiker (Bondepartiet). Han var stortingsrepresentant fra 1928 til 1949.

https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Br%C3%B8rs

2023-02-04

Morten Brørs

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Langrennstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04']

Morten Brørs (født 28. juli 1973 i Beitstad) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Steinkjer Skiklubb. Brørs oppnådde sine beste resultater i sprintlangrenn. Han vant sitt første renn i verdenscuprenn i Kitzbühel i sesongen 1999/2000, og gikk samme sesong til topps sammenlagt i sprintverdenscupen. Året etter vant han sin andre og siste verdenscupseier i tsjekkiske Nové Město. Denne sesongen endte han på fjerdeplass sammenlagt i verdenscupen. Morten Brørs la opp etter sesongen 2003/2004.

Morten Brørs (født 28. juli 1973 i Beitstad) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Steinkjer Skiklubb. Brørs oppnådde sine beste resultater i sprintlangrenn. Han vant sitt første renn i verdenscuprenn i Kitzbühel i sesongen 1999/2000, og gikk samme sesong til topps sammenlagt i sprintverdenscupen. Året etter vant han sin andre og siste verdenscupseier i tsjekkiske Nové Město. Denne sesongen endte han på fjerdeplass sammenlagt i verdenscupen. Morten Brørs la opp etter sesongen 2003/2004. == Verdenscupseire == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Morten Brørs – FIS (langrenn)

Morten Brørs (født 28. juli 1973 i Beitstad) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Steinkjer Skiklubb.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nov%C3%A9_M%C4%9Bsto_na_Morav%C4%9B

2023-02-04

Nové Město na Moravě

['Kategori:16°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Mähren', 'Kategori:Byer i Vysočina (region)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vintersportssteder i Tsjekkia', 'Kategori:Žďár nad Sázavou (distrikt)']

Nové Město na Moravě (utt: Nåve Mnjestå; IPA: [ˈnovɛ: ˈmɲɛsto ˈnamoravjɛ]; tysk: Neustadt in Mähren) er en by som ligger 600 m over havet og ca. 170 km sørøst for Praha, i regionen Vysočina midt i Tsjekkia. Byen har ca. 10 500 innbyggere og er det ledende vintersportsstedet i landet. De har en lang skitradisjon i området med konkurranser fra 1934. Området brukes også til sykling og turgåing om sommeren.

Nové Město na Moravě (utt: Nåve Mnjestå; IPA: [ˈnovɛ: ˈmɲɛsto ˈnamoravjɛ]; tysk: Neustadt in Mähren) er en by som ligger 600 m over havet og ca. 170 km sørøst for Praha, i regionen Vysočina midt i Tsjekkia. Byen har ca. 10 500 innbyggere og er det ledende vintersportsstedet i landet. De har en lang skitradisjon i området med konkurranser fra 1934. Området brukes også til sykling og turgåing om sommeren. == Referanser == == Eksterne lenker == (cs) Offisielt nettsted (en) Nové Město na Moravě – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Nové Město na Moravě (utt: Nåve Mnjestå; ; tysk: Neustadt in Mähren) er en by som ligger 600 m over havet og ca. 170 km sørøst for Praha, i regionen Vysočina midt i Tsjekkia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Morsmelk

2023-02-04

Morsmelk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ernæring', 'Kategori:Kroppsvæsker']

Morsmelk er den melken pattedyr av hunnkjønn produserer i en periode etter en fødsel. Det utgjør den primære næringskilde for nyfødte inntil de blir i stand til å innta fast føde og fordøye et bredere spekter av matprodukter. Sammensetningen av morsmelk kan variere noe fra individ til individ, men morsmelken gir nok energi og næringsstoffer til avkommet (unntatt vitamin D) frem til seks måneders alder. Et spedbarn kan drikke mye morsmelk, over en liter per døgn, men dette varierer både fra spedbarn til spedbarn og i løpet av spedbarnsperioden.

Morsmelk er den melken pattedyr av hunnkjønn produserer i en periode etter en fødsel. Det utgjør den primære næringskilde for nyfødte inntil de blir i stand til å innta fast føde og fordøye et bredere spekter av matprodukter. Sammensetningen av morsmelk kan variere noe fra individ til individ, men morsmelken gir nok energi og næringsstoffer til avkommet (unntatt vitamin D) frem til seks måneders alder. Et spedbarn kan drikke mye morsmelk, over en liter per døgn, men dette varierer både fra spedbarn til spedbarn og i løpet av spedbarnsperioden. == Beskyttende egenskaper == I tillegg til næringsstoffer inneholder morsmelk en rekke stoffer som beskytter barnet mot infeksjoner og styrker immunforsvaret. Morsmelk inneholder også stoffer som bidrar til utvikling av barnets nervesystem og beskytter mot utvikling av overvekt og fedme. Trolig beskytter morsmelk også mot utvikling av diabetes og høyt blodtrykk hos mennesker. Det er indikasjoner på at morsmelk kan redusere risikoen for cøliaki, barnekreft, krybbedød, Krohns sykdom og ulcerøs kolitt. Grunnlaget for å vurdere om morsmelk beskytter mot utvikling av lidelser som allergi, astma eller hjerte- og karsykdommer er for usikkert til å kunne konkludere. Norske helsemyndigheter anbefaler at spedbarn fullammes i seks måneder og ammes videre til de er minst ett år. == Miljøgifter i morsmelk == Morsmelk virker beskyttende på avkommets helse. Men morsmelk kan inneholde miljøgifter mora har fått i seg gjennom mat, luft, vann og hud. Vitenskapskomiteen for mattrygghet publiserte 12. desember 2013 rapporten Nytte- og risikovurdering av morsmelk for barns helse i Norge Arkivert 20. februar 2017 hos Wayback Machine.. Her vurderte man forskning om morsmelkens positive egenskaper opp mot mulige negative effekter som miljøgifter i morsmelk kan ha. Vitenskapskomiteen konkluderte at nåværende nivåer av miljøgifter i morsmelk innebærer liten risiko for barnets helse, og fordelene med morsmelk er langt større for barnet enn risikoen fra miljøforurensninger. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Human milk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Morsmelk er den melken pattedyr av hunnkjønn produserer i en periode etter en fødsel. Det utgjør den primære næringskilde for nyfødte inntil de blir i stand til å innta fast føde og fordøye et bredere spekter av matprodukter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hamlet

2023-02-04

Hamlet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Hamlet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:William Shakespeares skuespill']

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1. Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud. Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere.

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1. Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud. Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere. == Sammendrag == Hovedrollen i Hamlet er prins Hamlet av Danmark, sønn av den nylig avdøde kong Hamlet. Etter dødsfallet går kongens bror Claudius hen og raskt ekter den døde kongens enke Gjertrud (og prins Hamlets mor). Samtidig pågår Danmarks langvarige strid med nabolandet Norge, og det forventes at den norske prinsen Fortinbras skal lede an en invasjon. Handlingen tar til en kald kveld på Kronborg Slott i Helsingør (kalt Elsinore), ved det kongelige danske slott. Skiltvakten Francisco blir avløst fra arbeid av kollegaen Bernardo og forlater slottet. En tredje vakt, Marcellus, ankommer med Horatio, som er prins Hamlets beste venn. Skiltvaktene forsøker å overbevise Horatio om at de har sett Kong Hamlets gjenferd. Etter å ha blitt fortalt om Gjenferdets tilsynekomst av Horatio, beslutter Hamlet seg for å se Gjenferdet selv. Samme kveld kommer Gjenferdet til syne foran øynene på Hamlet. Han forteller Hamlet at han er ånden til hans far, og røper at Claudius myrdet kong Hamlet ved å helle gift i hans øre. Gjenferdet forlanger at Hamlet hevner seg; Hamlet samtykker og beslutter å spille gal for å unngå mistanke. Han er derimot usikker på Gjenferdets pålitelighet. Claudius og Gjertrud er opptatt med å forhindre en invasjon av den norske prinsen Fortinbras. Plaget av Hamlets vedvarende sorg over sin far og hans stadig mer uberegnelige oppførsel, blir to av hans studentvenner – Rosenkrantz og Gyldenstern – sendt for å avdekke årsaken til Hamlets endrede atferd. Hamlet ønsker sine venner varmt velkommen, men oppfatter raskt at de har blitt sendt ut for å spionere på ham. Polonius er Claudius' fremste rådgiver; hans sønn, Laertes, skal tilbake til Frankrike, og datteren Ofelia har Hamlets oppmerksomhet. Hverken Polonius eller Laertes tror at Hamlet har alvorlige hensikter med Ofelia, og begge råder henne til å avstå fra noen romanse. Like etter blir Ofelia urolig av Hamlets merkelige oppførsel og forteller sin far om hvordan Hamlet stormet inn på rommet hennes og stirret, uten å si et ord. Polonius antar at det er «kjærlighetens begeistring» som er årsaken til Hamlets galskap, og han informerer Claudius og Gjertrud. Ofelia blir satt til å spionere på ham av Claudius og Polonius. Når hun leverer tilbake brevene hans og han stille forstår hva som er på gang, skriker han rasende mot henne og insisterer at hun kan gå til et «kvinnehus». Hamlet er ikke overbevist om at Gjenferdet har fortalt ham sannheten, men når en gruppe omreisende skuespillere ankommer Kronborg, får han en idé til en løsning. Han vil sette opp et skuespill hvor han gjenskaper farens død, og avgjøre hvorvidt Claudius er skyldig ved å observere hans reaksjon. Hoffet samles for å se på skuespillet; Hamlet gir løpende kommentarer gjennom hele stykket. Scenens andre viktige hendelse er skuespillernes inntreden. Når mordscenen presenteres, reiser Claudius seg umiddelbart opp og forlater rommet, noe Hamlet anser som bevis nok for at onkelen er skyldig. Claudius, som frykter for sitt liv, forviser Hamlet til England ved et påskudd, nøye overvåket av Rosenkrantz og Gyldenstern, med et brev som instruerer at ihendehaveren skal bli drept. Gjertrud kaller inn Hamlet på teppet for å forlange en forklaring. På vei bort passerer Hamlet en Claudius i bønn, men nøler med å drepe ham, da han mener at man vil bli sendt til himmelen hvis man dør under en bønn. På soverommet til dronningen utspiller det seg en krangel mellom Hamlet og Gjertrud. Polonius, som spionerer bak et veggteppe, gjør en lyd; og Hamlet, som tror det er Claudius, dolker vilt gjennom teppet og dreper Polonius. Gjenferdet kommer til syne og oppfordrer Hamlet til å behandle Gjertrud forsiktig, men minner ham om å drepe Claudius. Gjertrud er ikke i stand til å se eller høre Gjenferdet selv, og tolker Hamlets samtale som nok et bevis på galskap. Før avreisen til England skjuler Hamlet liket av Polonius, før han deretter røper skjulestedet for kongen. I en blanding av sorg og sinne etter Polonius' død, vandrer Ofelia rundt i Helsingør og synger uanstendige sanger. Hennes bror, Laertes, kommer tilbake fra Frankrike på grunn av farens død og søsterens galskap. Ofelia begynner å dele ut urter og blomster. Claudius overbeviser Laertes om at Hamlet har skylden for død og galskap; deretter kommer nyheten om at Hamlet fortsatt er til stede – hans skip ble angrepet av pirater på turen til England, og han har seilt tilbake til Danmark. Raskt klekker Claudius ut en sammensvergelse. Han foreslår en fektekamp mellom Laertes og Hamlet, hvor tuppen av Laertes’ sverd skal være giftig. Som reserveplan planlegger han å tilby Hamlet forgiftet vin dersom fekteplanen mislykkes. Gjertrud avbryter fektekampen for å fortelle at Ofelia har druknet. I neste scene ser vi to gravere diskutere Ofelias tilsynelatende selvmord mens de graver hennes grav. Hamlet kommer med Horatio og spøker med en graver som avdekker hodeskallen av hoffnarren Yorick fra Hamlets barndom. Ofelias gravprosesjon følger, ledet av Laertes. Hamlet erklærer at han alltid har elsket Ofelia, og han og Laertes kommer i klammeri, men de blir atskilt. Tilbake på slottet forteller Hamlet til Horatio hvordan han unnslapp, og at Rosenkrantz og Gyldenstern har blitt sendt til sine endelikt. Hoffmannen Osric avbryter for å invitere Hamlet til å fekte med Laertes. Fektekampen påbegynnes mens Fortinbras' hær nærmer seg Helsingør. Laertes stikker Hamlet med den forgiftede klingen, men blir dødelig såret av det selv. Gjertrud drikker den forgiftede vinen og dør. I sitt siste levende øyeblikk blir Laertes forsonet med Hamlet og avslører Claudius' morderiske sammensvergelse. I sitt eget siste øyeblikk greier Hamlet å drepe Claudius og navngir deretter Fortinbras som sin arving. Når Fortinbras dukker opp, gjenforteller Horatio fortellingen og Fortinbras befaler at Hamlets lik skal bli begravd med ære. == Inspirasjon og kilder == Hamlet-liknende legender går igjen såpass ofte (for eksempel i Italia, Spania, Skandinavia, Bysants og Arabia, samt Orestessagnet) at det sentrale temaet om en «toskete helt» muligens er av et felles indoeuropeisk opphav. Flere urgamle forløpere til Hamlet kan identifiseres. Den første er sagaen om Rolf Krake. Her har den myrdede kongen to sønner (Roar og Helge) som tilbringer mesteparten av historien i forkledning og under falske navn, snarere enn som Hamlet i påtatt galskap. Hendelsesforløpet avviker også fra Shakespeares. Den andre er den romerske legenden om Brutus, bevart i to separate latinske verker. Helten Lucius endrer navn og person til Brutus (navnet Brutus betyr nærmest «fjolset») som spiller rollen som en tosk for å unngå farens og brødrenes skjebne, og omsider dreper kong Tarquinius, som står bak mordene. 1600-tallshistorikeren Tormod Torfæus sammenlignet den islandske helten Amled og den spanske helten prins Ambales (fra sagaen om Ambales) med Shakespeares Hamlet. Han viste til likheter som for eksempel prinsens falske galskap, hans spontane drap av kongens rådgiver på morens soverom, og til slutt drapet på sin fars bror.Flere av de eldre legendene er sammenflettet i Vita Amlethi (Amleds liv) fra 1200-tallet av Saxo Grammaticus, som en del av Gesta Danorum. Teksten, som er på latin, skildrer de klassiske, romerske idealene for dyder og heltedåd, og var lett tilgjengelig på Shakespeares tid. Her fremkommer tydelige paralleller: prinsens falske galskap, hans mors snarlige ekteskap med den nye kongen, prinsen som dreper en skjult spion, og prinsen som erstatter sin egen henrettelse med to tjeneres. Saxos krønike ble oversatt til fransk i 1570 av François de Belleforest, i hans Histoires tragiques. Belleforest forskjønnet Saxos tekst betraktelig, med en tilnærmet dobling av tekstens lengde, og introduserte heltens melankoli. Det finnes ikke noe tydelig bevis for at Shakespeare kjente Saxos versjon. Derimot forekommer visse elementer fra Belleforests versjon i Shakespeares skuespill, selv om disse ikke er i Saxos fortelling. Hvorvidt Shakespeare tok disse fra Belleforest direkte, eller gjennom Ur-Hamlet, forblir uvisst. En kjent teori er at Shakespeares stykke bygger på et tidligere skuespill – kalt Ur-Hamlet – som anses tapt. Det ble muligens skrevet av Thomas Kyd eller kanskje av Shakespeare selv. Ur-Hamlet ble etter denne teorien skrevet før 1589 og var den første versjonen av fortellingen som inkluderte et gjenferd. Denne første versjonen ble oppført i London i 1594, men ingenting er kjent om den, annet enn gjenferdet. Shakespeares teatertrupp Lord Chamberlain's Men kan ha kjøpt dette stykket og fremført den første versjonen i en periode, før Shakespeare bearbeidet den. Teorien om Ur-Hamlet daterer Hamlet mye tidligere enn andre antagelser, og med en mye lengre utviklingsperiode. Den har fått noe støtte, men blir av flere avfeid som spekulasjon.De fleste litteraturvitere forkaster ideen om at Hamlet på noen måte har tilknytning til Shakespeares eneste sønn, Hamnet Shakespeare, som døde 11 år gammel i 1596. Den konvensjonelle oppfatningen er at handlingen i Hamlet ligger altfor nært opp til kjente legende- og sagamotiver, og navnet Hamnet var nokså populært på den tiden. == Tekstversjoner og datering == Man regner med at Hamlet hadde premiere mellom 1599 og 1601, men «enhver datering av Hamlet må være foreløpig» Den tidligste dateringen bygger på stykkets hyppige hentydninger til et annet av Shakespeares stykker: Julius Cæsar, som dateres til midten av 1599. Det seneste tidsanslaget baseres på en registerinnførsel 26. juli 1602 i registeret til Stationers' Company, som vitner om at Hamlet ble «latelie Acted by the Lo: Chamberleyne his servantes». I 1598 gav Francis Meres ut sin bok Palladis Tamia med en oversikt over engelsk litteratur fra Geoffrey Chaucer til daværende tidspunkt, hvor tolv av Shakespeares skuespill er nevnt. Hamlet er ikke blant dem. Med tanke på populariteten til Hamlet, hevder redaktør Bernard Lott i New Swan, at det er «usannsynlig at han [Meres] ville ha oversett ... et slikt betydningsfullt stykke».Uttrykket «little eyases» som brukes i First Folio kan vise til det konkurrerende teaterselskapet Children of the Chapel, hvis popularitet i London tvang Globe-gruppen til å turnere i utkantene og de ulike provinsene. Dette ble kjent som den såkalte «Teaterkrigen», og hentydningen regnes som et argument for å tidfeste stykket til 1601. Tre ulike tekstutgaverTre ulike utgaver av teksten har blitt bevart fra Shakespeares tid, noe som vanskeliggjør arbeidet med å etablere én enkelt autentisk tekstutgave; ettersom hver av dem er ulike i noen henseende. Første quarto (Q1) ble utgitt i 1603 av bokhandlerne Nicholas Ling og John Trundell; denne såkalte «bad first quarto» ble trykket av Valentine Simmes. Q1 inneholder like over halvparten av teksten i den senere, andre quarto. Andre quarto (Q2) ble utgitt i 1604 av Nicholas Ling. Noen eksemplarer er datert til 1605, noe som kan tyde på et nytt opplag; som en konsekvens er Q2 ofte datert «1604/5». Q2 er den lengste tidlige utgaven, selv om den utelater 85 av linjene i F1 (mest sannsynlig for å unngå å fornærme dronningen til Jakob I, Anna av Danmark). First Folio (F1) ble utgitt i 1623 av Edward Blount og William og Isaac Jaggard, som den første utgaven av Shakespeares Samlede verker.Andre folioer og quartoer ble deretter publisert, men disse anses å bygge på de første tre utgavene. Tidlige utgivere av Shakespeares verker, innledet av Nicholas Rowe (1709) og Lewis Theobald (1733), kombinerte materiale fra de to eldste versjonene: Q2 og F1. Hver tekst inneholder materiale som de andre mangler, med mange mindre forskjeller i ordlyden: Snaut 200 linjer er identiske i de to. Utgivere har kombinert dem i et forsøk på å lage en «inklusiv» tekst som gjenspeiler en ideell versjon av Shakespeares original. Theobalds versjon ble standardutgaven i lengre tid, og hans «fulltekstmetode» er fortsatt innflytelsesrik i forhold til dagens forlagspraksis. Nyere forskere er derimot kritiske til denne metoden, og forslår heller å se på «et autentisk Hamlet som et urealiserbart ideal. ... det finnes tekster av dette skuespillet men ingen tekst». Utgaven fra 2006 av Arden Shakespeare med ulike versjoner av Hamlet i separate bind, er muligens det beste beviset på dette skiftende fokus i arbeidet med kritiske utgaver og teksthistorisks forskningstrender.Utgivere av Shakespeares stykker har tradisjonelt delt dem inn i fem akter. Ingen av de tidlige tekstene av Hamlet var derimot satt opp slik, og skuespillets inndeling i akter og scener stammer fra en quarto fra 1676. Nyere tids utgivere følger vanligvis denne tradisjonelle akt-inndelingen, men anser den for å være utilfredsstillende.Q1 ble ikke gjenfunnet før i 1823, og den førte til betydelig interesse og begeistring, og vakte mange spørsmål om forlagspraksis og tolkning. Litteraturvitere påpekte raskt mangler ved Q1-versjonen, og dette bidro til å utvikle tesen om en shakespearsk «bad quarto». Q1 var likevel av stor verdi: den inneholder sceneanvisninger som avslører faktiske scenepraksiser på en annerledes måte enn Q2 og F1; den inneholder en fullstendig scene (normalt merket 4.6) som hverken forekommer i Q2 eller F1; og den er nyttig for sammenligning med senere utgaver. Q1 er betraktelig kortere enn Q2 og F1, og kan være en rekonstruksjon basert på skuespillet slik Shakespeares teatergruppe fremførte det, av en skuespiller som besatt en mindre rolle (mest sannsynlig Marcellus). De lærde strides om hvorvidt utgaven var godkjent av forfatteren eller ikket. En annen teori er at Q1 er en forkortet versjon, spesielt beregnet på turneoppsetninger. Den teorien at Q1 ikke er ufullstendig, men derimot høyst egnet til scenebruk, har ført til minst 28 ulike oppsetninger av Q1 siden 1881. == Språk og stil == Hamlet skilte seg fra det engelske renessanseteaterets konvensjoner på flere måter. For det første var det vanlig - slik det ble anbefalt i Aristoteles' Poetikken - at et drama skulle vektlegge handlingen. I Hamlet vender Shakespeare på dette: det er gjennom monologene, ikke utfra handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Til forskjell fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelige bimotiv i stykket; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedtemaet: Hamlets jakt etter hevn. Handlingen synes full av tilsynelatende ufullstendige og ulogiske element. På et punkt, som i gravlegger-scenen, synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han passiv når Claudius dukker opp. Man er uenige om hvorvidt disse vendingene er feiltakelser eller bevisste utdypninger av Hamlets forvirring.Dertil tar Hamlet påfallende lang tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4 042 linjer, med totalt 29 551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling, mens konvensjonene i samtiden var et to timers stykke. Hamlet inneholder også et grep som forekommer i flere av Shakespeares stykker: et skuespill i skuespillet, noe som også finnes i Kjært besvær forgjeves og En midtsommernattsdrøm. === Språk === Stykket foregår for det meste ved hoffet, og språket preges av dette. Høfligheten kan være inspiret av Baldassare Castigliones håndbok i etikette fra 1528, The Courtier. Her rådes spesielt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med velformede, vittige replikker. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius språkføring er full av retoriske virkemidler – det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias; mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius' retorikk utfolder seg med anaforer blandet med metaforer, som for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.Hamlets replikker er en oppvisning av retoriske virkemidler. Han bruker avanserte metaforer, stikomyti, og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både anafori og asyndeton: «å dø og sove— / sove og kanskje drømme?». Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: «But I have that within which passes show, / These but the trappings and the suits of woe». Tidvis tyr han til ordspill for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem. Hans bemerkninger «get thee to a nunnery» («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden nunnery i elisabethansk tid var slang for bordell. Hamlets aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som «my cousin Hamlet, and my son», svarer Hamlet: «A little more than kin, and less than kind». Et uvanlig retorisk virkemiddel, hendiadyoin, forekommer flere steder. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av «kloster-scenen»: «Th'expectancy and rose of the fair state» og «And I, of ladies most deject and wretched». Hamlets monologer har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, uttrykker enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Først mot slutten av skuespillet, etter scenen med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser. == Tema og tolkning gjennom tidene == På 1600-tallet var skuespillet mest bemerket fordi kongens gjenferd opptrer i stykket; og fordi det tematiserer melankoli og galskap. Dette skapte mote, og det ble etterhvert flere gale hoffmenn og -damer på scenen i den jakobittiske og karolinske dramatikken. Hamlet forble populært blant massene, men under restaurasjonen sent på 1600-tallet anså kritikerne at Hamlet var primitivt ettersom det avvek fra den klassiske dramatikkens idealer. Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt – en renhjertet og edel ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter. Ved midten av 1700-tallet førte den gotiske litteraturen med seg en interesse for psykologi og mystisisme, slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset. Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirret og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting. Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling. Romantikkens kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter. Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep. Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger. === Religiøst === Skuespillet ble skrevet i en religiøs brytningstid, i kjølvannet av reformasjonen i England, og er dermed vekslende katolsk (eller fromt middelaldersk) og protestantisk (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i skjærsilden, og at han døde uten den siste olje. Sammen med Ofelias begravelse, som er etter katolsk skikk, er dette de mest åpenbare katolske koblinger. Når Hamlet snakker om «the special providence in the fall of a sparrow», representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje – Guds vilje kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: «There's a predestinate providence in the fall of a sparrow» noe som understreker en kobling til Jean Calvins lære om predestinasjon. Lærde spekulerer i at Hamlet kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen. === Filosofisk === Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som relativistiske, eksistensialistiske og skeptiske. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: «there is nothing either good or bad but thinking makes it so». Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske sofistene, som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene – og siden alle individer sanser og tolker ting forskjellig – finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet. Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «å være, eller ikke være», hvor Hamlet bruker «å være» for å henspiller til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.Litteraturvitere enes om at Hamlet gjenspeiler den samtidige skeptisismen som rådet under renessansehumanismen. Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds fremste skapning, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i Michel de Montaignes bok Essais fra 1590. Hamlets ord «For et stykke arbeid mennesket er» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge fanget opp identiske tankestrømninger i tiden. === Politisk === På starten av 1700-tallet ble politisk satire motarbeidet og dramatikere ble straffet for «krenkende» arbeider. I 1597 ble Ben Jonson fengslet for sin deltakelse i skuespillet The Isle of Dogs. Thomas Middleton ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans A Game at Chess etter ni forestillinger. Flere litteraturforskere har antydet at Shakespeare med rollefiguren Polonius drev gjøn med den nylig avdøde William Cecil, riksskattmester fra 1572 og den viktigste rådgiver for dronning Elizabeth. Flere besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde; Polonius' råd til Laertes kan være et ekko av Cecils råd til sin sønn Robert; og Polonius' langtekkelige ordflom kan være en satire på Cecils egen. I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som kan leses som et satirisk ordspill til Cecils motto Cor unum, via una («Et hjerte, en vei») Ofelias forhold til Hamlet kan bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, Edward de Vere. Disse samme argumentene blir forsåvidt også nevnt for å gi vekt til teorien om at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap. Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk Hamlet kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om. === Psykoanalytisk === Siden psykoanalysen ble introdusert sist på 1800-tallet, har Hamlet vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av Sigmund Freud, Ernest Jones og Jacques Lacan, og disse har påvirket oppsetninger i ettertid. I Freuds Drømmetydning (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen». Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «ødipalt begjær for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre». Konfrontert med sitt undertrykte begjær, innser Hamlet at han «litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe». Freud mener at Hamlets tilsynelatende «avsmak for seksualitet» – som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia – samsvarer med denne tolkningen. John Barrymore introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad. På 1940-tallet førte psykoanalytikeren Ernest Jones Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken Hamlet and Oedipus (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer, i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette. I 1937 regisserte Tyrone Guthrie en oppsetning med Laurence Olivier i en Jones-inspirert forestilling på Old Vic.På 1950-tallet ble Jacques Lacans strukturalistiske teorier om Hamlet for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet. Lacan hevdet at den menneskelige psyke styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i Hamlet satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den psykoanalytiske definisjon av en fallos – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «ved sorg, fantasering, narsissisme, og psykose», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av Hamlet på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av semantikk for å utforske stykkets psykologiske landskap. === Feministisk === 1900-tallets feministiske litteraturkritikk åpnet for nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen nyhistorisme og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø. De fokuserte på kjønnssystemet i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru og enke med den prostituerte, som falt utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast mot Gamle Hamlet. Som følge av dette mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk. Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe belegg for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død, til beste for kongeriket.Ofelia har også blitt belyst av feministiske kritikere som Elaine Showalter. Ofelia er omgitt av mektige menn: faren, broren og Hamlet. Alle tre forsvinner: Polonius dør, Laertes drar og Hamlet unngår henne. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne. Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur. == Fremføringenes historie == Det er bortimot sikkert at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller Richard Burbage. Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register. I henhold til antallet opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i hans levetid. Kun Henrik IV Del 1, Richard III og Perikles var mer populære. Shakespeares egne nedtegnelser har ikke bidratt med opplysninger om når hans stykker ble oppført. Det er således lite kunnskap om tidlige oppføringer av stykket. Det er kjent er at mannskapet på skipet «Red Dragon», oppankret utenfor kysten av Sierra Leone, fremførte Hamlet i september 1607; stykket turnerte i Tyskland mindre enn fem år etter at Shakespeare døde; og det ble fremført for kong Jakob I i 1619 og for kong Karl I i 1637. George Hibbard har argumentert for at ettersom samtidslitteraturen har så mange referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som ikke gjenspeiles i de få opptegnelsene fra samtiden som man kjenner i dag.Alle teatre ble stengt under Cromwells regjeringen (Interregnumet), men i selv i denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for The Grave-Makers som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket. === Restaureringen og 1700-tallet === Skuespillet ble fornyet tidlig i restaurasjonen. Da det eksisterende repertoaret av skuespill fra før borgerkrigen ble delt mellom de to nyskapte patent theatre-selskapene, var Hamlet det eneste av Shakespeares beste som ble forbehold Sir William Davenants teatergruppe Duke's Company. Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare kulisser i Lincoln's Inn Fields Theatre. Dette nye scenografikonseptet bidro til å fremheve Shakespeares hyppige skifte av scener, noe som igjen forsterket kritikken av hans brudd med det nyklassisistiske prinsippet om stedets enhet. David Garrick ved Drury Lane satte opp en kraftig omarbeidet versjon: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».Den første kjente oppsetningen i Nord-Amerika er med Lewis Hallam. Jr. i tittelrollen, i American Companys produksjon i Philadelphia i 1759. I 1748 skrev Alexander Sumarokov en russisk versjon som vektla prins Hamlets rolle som motstander av Claudius' tyranni – en tolkning som vedble i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet. === 1800-tallet === I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London – inkludert George Frederick Cooke, Junius Brutus Booth, Edmund Kean, William Charles Macready og Charles Kemble. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, John Wilkes Booth (Lincolns morder), og dets mest kjente Hamlet, Edwin Booth. Edwin Booths utførelse av rollen som Hamlet ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig». Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved Winter Garden Theatre, noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.I Storbritannia satte viktoriatidens kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, Samuel Phelps, Macready, og Henry Irving opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer. Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet. I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var William Poels produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner. Sarah Bernhardt spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som Victor Hugo og Alexandre Dumas så hans opptreden i Hamlet i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for Harriet Smithsons Ofelia og hennes galskap. I Tyskland hadde Hamlet blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet». Fra 1850-tallet ble Hamlet endret av den parsiske teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger. === 1900-tallet === Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av Hamlet i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon Shimpa («nytt skoleteater») fra 1903. Shoyo Tsubouchi oversatte Hamlet og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene shingeki («nytt drama») og kabuki. Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med Fukuda Tsunearis Hamlet i 1955. I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av Hamlet i den japanske teaterformen Nō, som han tok med til London.Konstantin Stanislavskij og Edward Gordon Craig – to av 1900-tallets mest innflytelsesrike teaterpraktikere – samarbeidet om Moskva kunstnerteaters viktige oppsetning i 1911–12. Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavskij, med sitt «system», utforsket psykologisk motivasjon. Craig formet skuespillet som et symbolistisk monodrama, med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne. Dette kom best til syne gjennom sceneoppsettet i første hoffscene. Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere dramaturgisk progresjon. Oppsetningen gav teateret verdensvid oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».Hamlet blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. Leopold Jessners produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til Keiser Vilhelm. I Polen har antallet produksjoner av Hamlet sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å belyse samtidige diskusjoner. På samme måte har tsjekkiske regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved Vinohrady teater «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å holde seg opp i ubarmhjertige omgivelser». I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis Angrepet mot statsmakten fra 1916, en sammenblanding av Hamlet og Macbeth, var et angrep på Yuan Shikais forsøk på å styrte republikken. I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et konfusiansk tempel i Sichuan, hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne. I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot protestene på Den himmelske freds plass, satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av Hamlet hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. I denne scenen falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved Haymarket Theatre, som påvirket senere forestillinger av John Gielgud og Laurence Olivier. Oliviers forestilling på Old Vic i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere. I 1963 regisserte Olivier åpningsforestillingen ved det nye Royal National Theatre med Peter O'Toole som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og John Osbornes helt, Jimmy Porter, fra Look Back in Anger.Hamlet er det mest oppførte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall Off Broadway. Nyere New York-oppsetninger av Hamlet inkluderer Ralph Fiennes' versjon i 1995, som gav ham Tony Award for «beste skuespiller». Stephen Langs Hamlet for Roundabout Theatre Company i 1992 høstet positiv kritikk; også Sam Waterstons for New York Shakespeare Festival ved Vivian Beaumont Theatre i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. Riverside Shakespeare Company satte opp en uredigert versjon av Hamlets første folio i 1978 ved Columbia University, såkalt Off Broadway, med en spilletid på under tre timer. == Sitater, versjoner og filmatiseringer == Hamlet er et av det engelske språks mest siterte verker, og er ofte å finne på lister over verdens beste litteratur, og har slik på flere måter påvirket de senere århundrers litteratur. Forskeren Laurie Osborne har studert hvordan historien om Hamlets gjenskapes i moderne fortellinger, og har delt disse inn i fire hovedkategorier: nyfortellinger av stykkets intrige, forenklede versjoner for unge lesere, fortellinger som ser handlingen fra en eller flere av de andre karakterenes synsvinkel, og fortellinger som handler om oppsetningen av stykket.Henry Fieldings roman Tom Jones, utgitt i 1749, beskriver et besøk til Hamlet av romanens figurer Tom Jones og herr Partridge, med likhetstrekk til et «skuespill i skuespillet». Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår, skrevet mellom 1776 og 1796, handler ikke bare om en oppsetning av Hamlet, men trekker også paralleller mellom Gjenferdet og Wilhelm Meisters døde far. På begynnelsen av 1850-tallet, i Pierre, fokuserer Herman Melville på en Hamlet-liknende rollefigurs langvarige utvikling som forfatter. Ti år senere gir Dickens ut Store forventninger, som inneholder mange Hamlet-liknende handlingstrekk: den drives av hevnmotiverte handlinger, skilter med gjenferdliknende rollefigurer (Abel Magwich og Miss Havisham), og fokuserer på heltens skyld. Akademikeren Alexander Welsh legger til at Store forventninger er en «selvbiografisk roman» og foregriper en psykoanalytiske lesning av Hamlet i seg selv. På samme tid ble George Eliots Møllen ved Floss utgitt; her opptrer Maggie Tulliver, en karakter «som eksplisitt sammenlignes med Hamlet», om enn «med et rykte for tilregnelighet».På 1920-tallet jobbet James Joyce med «en mer livlig versjon» av Hamlet i romanen Ulysses – blottet for tvangstanker og hevn – selv om dens hovedparalleller trekkes til Homers Odysseen. På 1990-tallet ble to kvinnelige romanforfattere tydelig influert av Hamlet; I Angela Carters Kloke barn blir Å være eller ikke være omarbeidet til en sang og dansenummer, og i Iris Murdochs Den sorte prins blir ødipale temaer og mord flettet sammen med en kjærlighetsaffære mellom den Hamlet-besatte forfatteren Bradley Pearson og datteren til hans rival.Hamlet har blitt refortolket som en historie om korrupsjon av den vesttyske regissøren Helmut Käutner i Der Rest ist Schweigen («Resten er stillhet») og av den japanske regissøren Akira Kurosawa i Warui Yatsu Hodo Yoku Nemuru (The Bad Sleep Well). I Claude Chabrols Ophélia (Frankrike, 1962) ser hovedrollefiguren, Yvan, på Oliviers Hamlet og overbeviser seg selv – feilaktig og med tragiske resultater – om at han er i Hamlets situasjon.Tom Stoppards skuespill, Guildenstern og Rosencrantz er døde (som ble filmet i 1990), skisserer hendelsene rundt Hamlet fra perspektivet til Hamlets to studiekamerater, og omgjør det til en tragedie hvor to mindre rollefigurer må dø for å fullføre sin rolle i et drama de ikke selv forstår. En parodi av Hamlet kalt Rosenkrantz og Gyldenstern hadde blitt skrevet av W. S. Gilbert i 1874. I 1977 skrev den østtyske skuespillforfatteren Heiner Müller dramaet Die Hamletmaschine (Hamletmachine), en postmodernistisk, tettpakket versjon av Hamlet; denne tilpasningen ble siden innlemmet i hans oversettelse av Shakespeares skuespill i hans produksjon Hamlet/Maschine fra 1989/1990. === Film og tv === Den første filmatiseringen av Hamlet var Sarah Bernhardts fem minutter lange film om fektescenen, fra 1900. Det var en enkel «lydfilm»; musikk og tale ble spilt inn på grammofonplater, som ble avspilt samtidig med filmen. Stumfilmversjoner ble laget i 1907, 1908, 1910, 1913 og 1917. I 1920 spilte Asta Nielsen rollen som en kvinnelig Hamlet som går gjennom livet forkledd som en mann. Laurence Oliviers film noir Hamlet fra 1948 vant Oscar-priser for beste film og beste hovedrolle. Hans tolkning la fokus på stykkets ødipale overtoner, i en slik grad at den 28-årige Eileen Herlie ble satt til å spille Hamlets mor, mens han selv, i en alder av 41, tok rollen som Hamlet.Gamlet (russisk: Гамлет) er en filmtolkning fra 1964 på russisk, basert på en oversettelse av Boris Pasternak og regissert av Grigorij Kozintsev, med partitur av Dmitrij Sjostakovitsj. Innokenti Smoktunovskij fikk spille Hamlet, en rolle som skaffet ham lovord fra Laurence Olivier. Shakespeare-ekspertene John Gielgud og Kenneth Branagh anser dette verket som den komplette gjengivelsen av Shakespeares tragiske fortelling.John Gielgud brukte Richard Burton i hovedrollen ved Lunt-Fontanne Theatre i 1964–5, og en filmatisert direkteopptreden ble produsert i ELECTRONOVISION. Tony Richardson brukte Nicol Williamson som Hamlet og Marianne Faithfull som Ofelia i sin versjon fra 1969. Franco Zeffirellis Shakespeare-filmer har blitt beskrevet som «sensuelle snarere enn intellektuelle»: hans mål var å gjøre Shakespeare «enda mer populær». Mot slutten satte han Mel Gibson – på den tiden kjent for filmene Mad Max og Dødelig våpen – i tittelrollen i sin versjon fra 1990, og Glenn Close – da kjent som den psykotiske andre kvinnen i Farlig begjær – som Gjertrud.I motsetning til Zeffirellis sterkt forkortede versjon av Hamlet, inneholdt Kenneth Branaghs versjon fra 1996, som han selv adapterte, regisserte og spilte i, hvert eneste ord fra Shakespeares skuespill, og kombinerte materialet fra de to tekstversjonene F1 og Q2. Branaghs Hamlet varer i omtrent fire timer. Branagh benyttet kostymer og innredning tilpasset 1800-tallet; og Blenheim Palace, som ble bygget sent på 1700-tallet, ble benyttet som Kronborg Slott. Filmen er episk oppbygget og bruker hyppige tilbakeblikk for å rette fokus mot stykkets mindre åpenbare elementer: Hamlets seksuelle forhold til Kate Winslets Ofelia, for eksempel, eller hans barndomsforelskelse i Yorick (spilt av Ken Dodd).I 2000 ble handlingen i Michael Almereydas Hamlet satt til samtidens Manhattan, med den daværende filmstudenten Ethan Hawke i rollen som Hamlet. Claudius ble adm. dir. i «Denmark Corporation», etter å ha tatt over selskapet ved å drepe sin bror.Den mestselgende versjonen av Hamlet til dags dato er Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Løvenes konge, som bruker elementer fra Shakespeares plot i en flokk afrikanske løver. == I Norge == Hamlet var det første av Shakespeares skuespill som ble oversatt til et nordisk språk, og i Norge ble stykket tilgjengelig med Johannes Boyes prosa-versjon Hamlet, Prins af Dannemark anonymt i 1777. Peter Foersom oversatte stykket i vers-form i 1807.Den første utgivelsen i Norge var på Nordisk forlag i 1901, i Niels Møllers oversettelse. Ivar Aasen oversatte deler av stykket til landsmål, men den første komplette norske oversettelsen kom først i 1912 på Aschehoug. Rolf Hiorth Schøyens oversettelse utkom på Somes forlag i 1923, i første av i alt åtte bind med Dramatiske verker. Henrik Rytters oversettelse fra 1933, som bind 8 i Samlagets 10-bindsutgave, var den første nynorskutgaven. André Bjerkes oversettelse fra 1959 ble brukt på Nationaltheatret allerede samme år, og var i flere år den mest brukte utgaven, revidert av Håvard Rem til en oppsetning ved Rogaland teater i 1986. Hartvig Kirans oversettelse til nynorsk utkom i 1967. Øyvind Bergs oversettelse utkom i 1998 og har blitt den foretrukne sceneutgaven. En oversettelse ved professor Kristian Smidt utkom i 2007. Edvard Hoem lagde en nynorsk oversettelse i 2013. André Bjerke kom i løpet av sitt oversetterarbeid over en feil som løp som en rød tråd gjennom en rekke utgaver. Da Hamlet gjennomskuer sine falske venner, Rosenkrantz og Gyldenstern, kaller han dem adders fang'd (= «giftslanger med hoggtenner»). Men Schlegel (1767-1845) oversatte i sin tyske utgave adders fang'd med «fangne slanger», uten å sjekke at fang betyr «hoggtann», ikke «fange». Denne feilen ble gjentatt av Edvard Christian Lembcke i hans danske Hamlet fra 1864, og Bjerke oppdaget at Rolf Hiorth-Schøyen hadde skrevet rett av etter Lembcke i setningen «mine gamle skolekamerater, paa hvem jeg stoler som paa fangne slanger», når det skulle vært «som paa giftslanger».Flere kjente norske skuespillere har spilt rollen som Hamlet, blant dem Bjørn Sundquist på Det norske teatret i 1987, Aksel Hennie ved Oslo Nye Teater i 2006, Torbjørn Eriksen ved Rogaland Teater i 2014 og Espen Klouman Høiner ved Trøndelag Teater i 2015. == Se også == Engelsk renessanseteater Engelsk litteratur == Referanser == Alle henvisninger til Hamlet, hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare Q2 (Thompson and Taylor, 2006a). I deres referansesystem betyr 3.1.55 akt 3, scene 1, linje 55. Henvisninger til First Quarto og First Folio er merket Hamlet Q1 og Hamlet F1, respektivt, og er hentet fra Arden Shakespeare "Hamlet: the texts of 1603 and 1623" (Thompson and Taylor, 2006b). Deres referansesystem for Q1 har ikke noen brudd mellom akter, så 7.115 betyr scene 7, linje 115. == Litteratur == Alexander, Peter. 1964. Alexander's Introductions to Shakespeare. London: Collins. Banham, Martin, red. 1998. The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378. Bate, Jonathan og Rasmussen, Eric, red. 2007. Complete Works. By William Shakespeare. The RSC Shakespeare. New York: Modern Library. ISBN 0679642951. Baskerville, Charles Read. red. 1934. Elizabethan and Stuart Plays. New York: Henry Holt and Company. Benedetti, Jean. 1999. Stanislavski: His Life and Art. Revised edition. Original edition published in 1988. London: Methuen. ISBN 0413525201. Blits, Jan H. 2001. «Introduction». I: Deadly Thought: "Hamlet" and the Human Soul: 3–22. Langham, MD: Lexington Books. ISBN 0739102141. Bloom, Harold. 2001. Shakespeare: The Invention of the Human. Open Market utg. Harlow, Essex: Longman. ISBN 157322751X. Bloom, Harold. 2003. Hamlet: Poem Unlimited. Edinburgh: Cannongate. ISBN 1841954616. Britton, Celia. 1995. «Structuralist and poststructuralist psychoanalytic and Marxist theories». I: Cambridge History of Literary Criticism: From Formalism to Poststructuralism (Vol 8). Redigert av Raman Seldon. Cambridge: Cambridge University Press 1995. ISBN 978-0521300131. Brode, Douglas. 2001. Shakespeare in the Movies: From the Silent Era to Today. New York: Berkley Boulevard Books. ISBN 0425181766. Brown, John Russell. 2006. Hamlet: A Guide to the Text and its Theatrical Life. Shakespeare Handbooks ser. Basingstoke, Hampshire og New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1403920923. Burian, Jarka. 1993. «Hamlet in Postwar Czech Theatre». I: Foreign Shakespeare: Contemporary Performance. Redigert av Dennis Kennedy. Ny utgave. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521617081. Burnett, Mark Thornton. 2000. « 'To Hear and See the Matter': Communicating Technology in Michael Almereyda's Hamlet (2000)». Cinema Journal 42.3: 48–69. Carincross, Andrew S. 1936. The Problem of Hamlet: A Solution. Oppdatert utg. Norwood, PA.: Norwood Editions, 1975. ISBN 0883051303. Cartmell, Deborah. 2000. «Franco Zeffirelli and Shakespeare». I: Jackson (2000, 212–221). Chambers, Edmund Kerchever. 1923. The Elizabethan Stage. 4 bind. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198115113. Chambers, Edmund Kerchever. 1930. William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press, 1988. ISBN 0198117744. Crowl, Samuel. 2000. "Flamboyant Realist: Kenneth Branagh". I: Jackson (2000, 222–240). Crystal, David, og Crystal, Ben. 2005. The Shakespeare Miscellany. New York: Penguin. ISBN 0140515550. Davies, Anthony. 2000. «The Shakespeare films of Laurence Olivier». I: Jackson (2000, 163–182). Dawson, Anthony B. 1995. Hamlet. Shakespeare in Performance ser. Ny utg. Manchester: Manchester University Press, 1997. ISBN 0719046254. Dawson, Anthony B. 2002. «International Shakespeare». In Wells and Stanton (2002, 174–193). Edwards, Phillip, red. 1985. Hamlet, Prince of Denmark. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521293669. Eliot, T. S. 1920. "Hamlet and his Problems". In The Sacred Wood: Essays in Poetry and Criticism. London: Faber & Gwyer. ISBN 0416374107. Foakes, R. A. 1993. Hamlet versus Lear: Cultural Politics and Shakespeare's Art. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521607051. French, George Russell. 1869. Shakspeareana Geologica. London: Macmillan. Reprinted New York: AMS, 1975. ISBN 0404025757. Freud, Sigmund. 1900. The Interpretation of Dreams. Oversatt av James Strachey, redigert av Angela Richards. The Penguin Freud Library, bind 4. London: Penguin, 1991. ISBN 0140137947. Gay, Penny. 2002. «Women and Shakespearean Performance». I: Wells and Stanton (2002, 155–173). Gillies, John, Ryuta Minami, Ruru Li, og Trivedi, Poonam. 2002. «Shakespeare on the Stages of Asia». I: Wells and Stanton (2002, 259–283). Greenblatt, Stephen. 2004a. Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare. New York: W.W. Norton & Co. ISBN 0393050572. Greenblatt, Stephen. 2004b. «The Death of Hamnet and the Making of Hamlet». N.Y. Review of Books 51.16 (21. oktober 2004). Greg, Walter Wilson. 1955. The Shakespeare First Folio, its Bibliographical and Textual History. Oxford: Clarendon Press. ISBN 115185459X. Guntner, J. Lawrence. 2000. «Hamlet, Macbeth and King Lear on film». I: Jackson (2000, 117–134). Halliday, F. E. 1964. A Shakespeare Companion 1564–1964. Shakespeare Library ser. Baltimore, Penguin, 1969. ISBN 0140530118. Hattaway, Michael. 1982. Elizabethan Popular Theatre: Plays in Performance. Theatre Production ser. London og Boston: Routledge and Kegan Paul. ISBN 0710090528. Hattaway, Michael. 1987. Hamlet. The Critics Debate ser. Basingstoke, Hampshire: Macmillan. ISBN 0333385241. Hibbard, G. R., red. 1987. Hamlet. Oxford World's Classics ser. Oxford. ISBN 0192834169. Holland, Peter. 2002. «Touring Shakespeare». I: Wells and Stanton (2002, 194–211). Holland, Peter. 2007. «Shakespeare Abbreviated». I: Shaughnessy (2007, 26–45). Hortmann, Wilhelm. 2002. «Shakespeare on the Political Stage in the Twentieth Century». I: Wells and Stanton (2002, 212–229). Howard, Jean E. 2003. «Feminist Criticism». I: Shakespeare: An Oxford Guide: 411–423. Redigert av Stanley Wells og Lena Orlin. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199245223. Howard, Tony. 2000. «Shakespeare's Cinematic Offshoots». I: Jackson (2000, 303–323). Hoy, Cyrus, red. 1992. Hamlet. Norton Critical Edition ser. 2. utg. New York: Norton. ISBN 9780393956634. Hurstfield, Joel, og Sutherland, James. 1964. Shakespeare's World. New York: St. Martin's Press. Innes, Christopher. 1983. Edward Gordon Craig. Directors in Perspective ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521273838. Irace, Kathleen O. 1998. The First Quarto of Hamlet. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521653908. Jackson, MacDonald P. 1986. «The Transmission of Shakespeare's Text». I: The Cambridge Companion to Shakespeare Studies Ed. Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521318416. 163–185. Jackson, MacDonald P. 1991. «Editions and Textual Studies Reviewed». I: Shakespeare Survey 43, The Tempest and After: 255–270. Redigert av Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521395291. Jackson, Russell, red. 2000. The Cambridge Companion to Shakespeare on Film. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521639751. Jenkins, Harold. 1955. «The Relation Between the Second Quarto and the Folio Text of Hamlet». Studies in Bibliography 7: 69–83. Jenkins, Harold, red. 1982. Hamlet. The Arden Shakespeare, second ser. London: Methuen. ISBN 1903436672. Jones, Gwilym. 2007. Thomas Middleton at the Globe. London: Globe Theatre education resource centre. Besøkt 30. desember 2007. Kermode, Frank. 2000. Shakespeare's Language. London: Penguin. ISBN 0-14-028592-X. Keyishian, Harry. 2000. «Shakespeare and Movie Genre: The Case of Hamlet». I: Jackson (2000, 72–84). Kirsch, A. C. 1968. «A Caroline Commentary on the Drama». Modern Philology 66: 256–261. Knowles, Ronald. 1999. «Hamlet and Counter-Humanism» Renaissance Quarterly 52.4: 1046–1069. Lacan, Jacques. 1959. «Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet». I: Literature and Psychoanalysis: The Question of Reading Otherwise. Redigert av Shoshana Felman. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1982. Opprinnelig utgitt som en dobbeltutgave av Yale French Studies, nos. 55/56 (1977). ISBN 080182754X. Lennard, John. 2007. William Shakespeare: Hamlet. Literature Insights ser. Humanities-Ebooks, 2007. ISBN 184760028X. Lott, Bernard, red. 1970. Hamlet. New Swan Shakespeare Advanced ser. New ed. London: Longman. ISBN 0582527422. MacCary, W. Thomas. 1998. "Hamlet": A Guide to the Play. Greenwood Guides to Shakespeare ser. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0313300828. Marsden, Jean I. 2002. «Improving Shakespeare: from the Restoration to Garrick». I: Wells og Stanton (2002, 21–36). Matheson, Mark. 1995. «Hamlet and 'A Matter Tender and Dangerous'». Shakespeare Quarterly 46.4: 383–397. Matus, Irvin Leigh. 1994. Shakespeare, in Fact. Ny utg. New York: Continuum International Publishing, 1999. ISBN 0826409288. Moody, Jane. 2002. «Romantic Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 37–57). Morrison, Michael A. 2002. "Shakespeare in North America". I: Wells og Stanton (2002, 230–258). Novy, Marianne. 1994. Engaging with Shakespeare: Responses of George Eliot and Other Women Novelists. (Athens, Georgia) i Thompson og Taylor (2006a, 127). O'Connor, Marion. 2002. «Reconstructive Shakespeare: Reproducing Elizabethan and Jacobean Stages». I: Wells og Stanton (2002, 76–97). Osborne, Laurie. 2007. «Narration and Staging in Hamlet and its afternovels». I: Shaughnessy (2007, 114–133). Oxford English Dictionary (andre utgave) på CD-ROM versjon 3.1. 2004. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861016-8. Ogburn, Charlton. 1984. The Mystery of William Shakespeare. New York: Dodd, Mead & Company. ISBN 0396084419. Ogburn, Charlton. 1988. The Mystery of William Shakespeare. London: Cardinal. ISBN 0747402558. Pennington, Michael. 1996. "Hamlet": A User's Guide. London: Nick Hern. ISBN 185459284X. Pitcher, John, og Woudhuysen, Henry. 1969. Shakespeare Companion, 1564–1964. London: Penguin. ISBN 0140530118. Quillian, William H. 1983. Hamlet and the New Poetic: James Joyce and T. S. Eliot. Ann Arbor, MI:UMI Research Press. Rosenberg, Marvin. 1992. The Masks of Hamlet. London: Associated University Presses. ISBN 0874134803. Rowse, Alfred Leslie. 1963. William Shakespeare: A Biography. New York: Harper & Row. Opptrykk. New York: Barnes & Noble Books, 1995. ISBN 1566198046. Saxo, og Hansen, William. 1983. Saxo Grammaticus & the Life of Hamlet. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 0803223188. Schoch, Richard W. 2002. «Pictorial Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 58–75). Shapiro, James. 2005. 1599: A Year in the Life of William Shakespeare. London: Faber, 2006. ISBN 0571214819. Shaughnessy, Robert. 2007. The Cambridge Companion to Shakespeare and Popular Culture. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521605809. Shaw, George Bernard. 1961. Shaw on Shakespeare. Redigert av Edwin Wilson. New York: Applause. ISBN 1557835616. Showalter, Elaine. 1985. «Representing Ophelia: Women, Madness, and the Responsibilities of Feminist Criticism». I: Shakespeare and the Question of Theory: 77–94. Redigert av Patricia Parker og Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308. Smallwood, Robert. 2002. «Twentieth-century Performance: The Stratford and London Companies». I: Wells og Stanton (2002, 98–117). Spencer, T. J. B., red. 1980. Hamlet. New Penguin Shakespeare ser. London: Penguin. ISBN 0140707344. Starks, Lisa S. 1999. «The Displaced Body of Desire: Sexuality in Kenneth Branagh's Hamlet». I: Shakespeare and Appropriation: 160–178. Redigert av Christy Desmet and Robert Sawyer. Accents on Shakespeare ser. London: Routledge. ISBN 0415207258. Taxidou, Olga. 1998. The Mask: A Periodical Performance by Edward Gordon Craig. Contemporary Theatre Studies ser. Bind 30. Amsterdam: Harwood Academic Publishers. ISBN 9057550466. Taylor, Gary. 1989. Reinventing Shakespeare: A Cultural History from the Restoration to the Present. London: Hogarth Press. ISBN 0701208880. Taylor, Gary. 2002. «Shakespeare Plays on Renaissance Stages». I: Wells og Stanton (2002, 1–20). Teraoka, Arlene Akiko. 1985. The Silence of Entropy or Universal Discourse : the Postmodernist Poetics of Heiner Müller. New York: Peter Lang. ISBN 0820401900. Thompson, Ann. 2001. «Shakespeare and sexuality». I: Catherine M S Alexander og Stanley Wells Shakespeare and Sexuality: 1–13. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521804752. Thompson, Ann og Taylor, Neil. red. 1996. William Shakespeare, "Hamlet". Plymouth, UK: Northcote House. ISBN 0746307659. Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006a. Hamlet. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind en. London: Arden. ISBN 1904271332. Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006b. Hamlet: The Texts of 1603 and 1623. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind to. London: Arden. ISBN 1904271804. Thomson, Peter. 1983. Shakespeare's Theatre. Theatre Production ser. London and Boston: Routledge og Kegan Paul. ISBN 0710094809. Uglow, Jenny. 1977. Hogarth: A Life and a World. Ny utg. London: Faber and Faber, 2002. ISBN 0571193765. Vickers, Brian, red. 1974a. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind en (1623–1692). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134048. Vickers, Brian, red. 1974b. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fire (1753–1765). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134072. Vickers, Brian, red. 1974c. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fem (1765–1774). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134080. Vogler, Christopher. 1992. The Writer's Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters. Revidert opptrykk. London: Pan Books, 1999. ISBN 0330375911. Ward, David. 1992. «The King and 'Hamlet'». Shakespeare Quarterly 43.3: 280–302. Weimann, Robert. 1985. «Mimesis in Hamlet». I: Shakespeare and the Question of Theory: 275–291. Redigert av Patricia Parker and Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308. Wells, Stanley, og Stanton, Sarah, red. 2002. The Cambridge Companion to Shakespeare on Stage. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052179711X. Wilson, John Dover. 1932. The Essential Shakespeare: A Biographical Adventure. Cambridge: Cambridge University Press. Wilson, John Dover. 1934. The Manuscript of Shakespeare's "Hamlet" and the Problems of its Transmission: An Essay in Critical Bibliography. 2 bind. Cambridge: The University Press. Wilson, John Dover. 1935. What Happens in Hamlet. Cambridge: Cambridge University Press, 1959. ISBN 0521068355. Wells, Stanley, og Taylor, Gary, red. 1988. The Complete Works. Av William Shakespeare. The Oxford Shakespeare. Komprimert ed. Oxford: Clarendon Press; New York: Oxford University Press. ISBN 0198711905. Welsh, Alexander. 2001. Hamlet in his Modern Guises (New Jersey: Princeton) i Thompson og Taylor (2006a, 125). Winstanley, Lilian. 1921. Hamlet and the Scottish succession, Being an Examination of the Relations of the Play of Hamlet to the Scottish Succession and the Essex Conspiracy. London: Cambridge University Press. Reprinted Philadelphia: R. West, 1977. ISBN 084922912X. Wofford, Susanne L. 1994. «A Critical History of Hamlet». I: Hamlet: Complete, Authoritative Text with Biographical and Historical Contexts, Critical History, and Essays from Five Contemporary Critical Perspectives: 181–207. Boston: Bedford Books of St. Martins Press. ISBN 0312089864. == Eksterne lenker == HyperHamlet – forskningsprosjekt ved University of Basel (engelsk) Finnes det en virkelig Hamlet? – Om Laurence Oliviers Hamlet-film fra 1948. (norsk)

Kong Hamlet (også omtalt som Gamle Hamlet) er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Claudius

2023-02-04

Claudius

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 54', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 10 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 0-tallet', 'Kategori:Julo-claudiske dynasti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker']

Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus (Kjent som Claudius, født 1. august 10 f.Kr., død 13. oktober 54) var romersk keiser fra 24. januar 41 til sin død 13. oktober 54. Han var av det Julio-Claudiske dynasti, og var sønn av Drusus og Antonia den yngre. Han var født i Lugdunum i Gallia, og var første romerske keiser født utenfor Italia. Som ung var han sykelig, haltet og hadde dårlig hørsel. Derfor var han ekskludert fra familien og fra offisielle verv, fram til han delte stillingen som konsul med sin nevø Caligula fra år 37. Claudius' skrøpelighet berget ham trolig gjennom utrenskningene som foregikk både under Tiberius og Caligula, da hans potensielle fiender ikke anså ham som noen trussel. At han overlevde disse, muliggjorde at han ble utropt til keiser av Pretorianergarden etter at Caligula var blitt henrettet, på et tidspunkt hvor han var siste gjenlevende av voksne mannlige medlemmer av familien. Til tross for manglende erfaring, viste Claudius seg å være en dyktig og effektiv administrator. Han var også en ambisiøs byggherre som fikk bygget mange nye veier, akvedukter og kanaler over hele imperiet. I sin regjeringstid erobret Claudius Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea, og påbegynte den romerske ekspansjonen i Britannia. Hans personlige interesse for lovgivning fikk ham til å presidere ved rettssaker og til å utstede opptil tjue edikt på en dag. Han ble imidlertid ansett som sårbar gjennom hele sin regjeringstid, og da spesielt av det romerske aristokratiet. Claudius ble stadig tvunget til å befeste sin stilling med makt, noe som medførte døden for mange av senatorene. Disse hendelsene skadet hans renommé blant antikkens historieskrivere, selv om historikere i nyere tid har revurdert noe av bildet. Etter hans død i 54 etterfulgte adoptivsønnen Nero ham på tronen.

Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus (Kjent som Claudius, født 1. august 10 f.Kr., død 13. oktober 54) var romersk keiser fra 24. januar 41 til sin død 13. oktober 54. Han var av det Julio-Claudiske dynasti, og var sønn av Drusus og Antonia den yngre. Han var født i Lugdunum i Gallia, og var første romerske keiser født utenfor Italia. Som ung var han sykelig, haltet og hadde dårlig hørsel. Derfor var han ekskludert fra familien og fra offisielle verv, fram til han delte stillingen som konsul med sin nevø Caligula fra år 37. Claudius' skrøpelighet berget ham trolig gjennom utrenskningene som foregikk både under Tiberius og Caligula, da hans potensielle fiender ikke anså ham som noen trussel. At han overlevde disse, muliggjorde at han ble utropt til keiser av Pretorianergarden etter at Caligula var blitt henrettet, på et tidspunkt hvor han var siste gjenlevende av voksne mannlige medlemmer av familien. Til tross for manglende erfaring, viste Claudius seg å være en dyktig og effektiv administrator. Han var også en ambisiøs byggherre som fikk bygget mange nye veier, akvedukter og kanaler over hele imperiet. I sin regjeringstid erobret Claudius Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea, og påbegynte den romerske ekspansjonen i Britannia. Hans personlige interesse for lovgivning fikk ham til å presidere ved rettssaker og til å utstede opptil tjue edikt på en dag. Han ble imidlertid ansett som sårbar gjennom hele sin regjeringstid, og da spesielt av det romerske aristokratiet. Claudius ble stadig tvunget til å befeste sin stilling med makt, noe som medførte døden for mange av senatorene. Disse hendelsene skadet hans renommé blant antikkens historieskrivere, selv om historikere i nyere tid har revurdert noe av bildet. Etter hans død i 54 etterfulgte adoptivsønnen Nero ham på tronen. == Oppvekst og familie == Claudius ble født 1. august i år 10 f.Kr. i Lugdunum, samme dag som et alter til ære for Augustus ble innviet ved Tre galleres Valfartssted. Hans far var Nero Drusus og hans mor Antonia den yngre. Han hadde to eldre søsken, Germanicus og Livilla. Antonia kan også ha hatt to barn som døde tidlig, og som ville ha vært Claudius' halvsøsken. Hans besteforeldre på morssiden var Marcus Antonius og Octavia den yngre, Augustus søster, noe som også innebar at han var en fjernere slektning av Gaius Julius Cæsar. Hans besteforeldre på farssiden var den romerske statsmannen Tiberius Claudius Nero og Livia, som også ble Augustus tredje kone. Under sitt styre gjenopplivet Claudius ryktet om at hans far Drusus skulle være en uekte sønn av Augustus, for å gi inntrykk av at han var etterkommer av Augustus gjennom sin far. I år 9 f.Kr. døde Drusus uventet under et felttog i Germania, muligens av sykdom. Claudius vokste opp hos sin mor, som aldri giftet seg på nytt. Da Claudius' funksjonshemning kom for en dag, ble hans forhold til familien etter hvert heller dårlig. Antonia omtalte han som et monster, og brukte ham som målestokk for dumhet. Det ser ut til at hun satte sønnen bort til farmoren Livia over en periode på flere år. Livia var noe bedre når hun snakket med ham, men sendte ham likefullt korte, sinte brev hvor han ble kritisert og bebreidet. Han ble deretter satt under omsorg hos en tidligere muldyrpasser for å holde ham i aktivitet, med den begrunnelse at hans situasjon skyldtes latskap og manglende viljestyrke. Da han nådde tenårene, viste imidlertid sykdomssymptomene hans seg å være svekket, og flere innen familien hadde begynt å legge merke til hans interesse for akademiske spørsmål. I år 7 e.Kr. ble Livius ansatt for å undervise Claudius i historie, med hjelp fra Sulpicius Flavus. Han tilbragte mye tid sammen med sistnevnte, samt filosofen Athenodorus. Ifølge et brev skrevet av Augustus var han overrasket over Claudius' veltalenhet, og forventningene rundt hans framtid hadde forbedret seg. Ironisk nok var det hans arbeid som vordende historiker som ødela hans tidlige karriere. Ifølge Vincent Scramuzza med flere, begynte Claudius på et historisk verk om den romerske borgerkrigen som var enten for korrekt eller for kritisk til Octavian (senere kjent som Augustus). I begge tilfeller var det altfor tidlig å komme med en slik beretning, og den kan bare ha bidratt til å gi Augustus en påminnelse om at Claudius var etterkommer av Antonius. Hans mor og bestemor satte raskt en stopper for det som var i ferd med å skje, og så på det som et bevis på at Claudius ikke var rede for offentlige embeter. Man kunne rett og slett ikke stole på at han ville følge den etablerte linjen man fulgte i familien når det gjaldt historieskriving. Da han gjenopptok arbeidet på verket senere i livet, hoppet Claudius rett og slett over hele andre triumvirat. Men skaden var allerede skjedd, og familien påså at Claudius havnet i bakgrunnen. Da Pavias triumfbue til ære for den keiserlige familie ble reist i år 8 e.Kr., var Claudius navn risset inn lengst ut mot ene kanten, etter de avdøde prinsene Gaius og Lucius, og Germanicus barn. Det har senere vært reist spekulasjoner om inskripsjonen var lagt til av Claudius selv etter flere tiår, og at den opprinnelig ikke var der i det hele tatt. Da Augustus døde i år 14, søkte Claudius, som da var 23 år gammel, til sin onkel Tiberius om å få lov til å innlede sitt Cursus honorum. Tiberius, som nå var innsatt som den nye keiseren, svarte Claudius ved å tillate ham å bære en senators merke. Da Claudius søkte igjen, ble han avvist. Da den nye keiseren viste seg å ikke være mere generøs enn den forrige, gav Claudius opp sitt håp om karriere som offentlig embetsmann, og trakk seg tilbake for å pleie sine akademiske interesser. Til tross for forakt fra den keiserlige familien, så det ut til at Claudius fra et tidlig tidspunkt av var respektert av allmennheten. Etter Augustus' død var han delegasjonsleder for equites (lavadelen), og da huset hans brant ned ønsket senatet at det ble gjenoppbygget med offentlige midler samtidig som de ville gi ham møterett. Tiberius avviste begge forslagene, men senatets støtte til Claudius fortsatte. I perioden som fulgte etter at Tiberius sønn Drusus døde, var det enkelte som fremmet Claudius som en potensiell tronarving. Det tyder på at det at Claudius ble utestengt fra offentlige verv, kan ha hatt bakgrunn i politiske motiver. Da dette imidlertid var i en periode hvor Sejanus, som var leder for Pretorianergarden, gjorde større utrenskninger i den romerske eliten, avslo Claudius å se nærmere på denne muligheten. Etter at Tiberius var død, oppdaget imidlertid Caligula, som forøvrig var Claudius' nevø, at Claudius kunne være til nytte. Han utnevnte Claudius som medkonsul i år 37, med hensikt å fremme sin avdøde far Germanicus minne. Til tross for dette ble Claudius herjet med av sin nevø: latterliggjort, avkrevd store pengebeløp, ydmyket framfor senatet, og lignende. Ifølge Dio Cassius ble Claudius sykelig og tynn i Caligulas regjeringstid, mest sannsynlig på grunn av stress. Et portrett som muligens er av Claudius fra denne perioden, underbygger påstanden. == Styre == Den 24. januar i år 41 e.Kr. ble Caligula drept av en gruppe konspiratører under ledelse av pretorianeren Cassius Chaerea, med støtte fra flere medlemmer av senatet. Det finnes ingen bevis for at Claudius skulle ha stått bak komplottet, men det er blitt hevdet at han kjente til det på forhånd, ettersom han forlot åstedet kort tid før drapet på nevøen. Med drapene på Caligulas hustru og datter ble det tydelig at Cassius hadde planer utover konspirasjonen, og at han planla å utslette hele den keiserlige familien. I kaoset som fulgte, var Claudius øyenvitne til at Cassius hogde ned flere medlemmer av den romerske adelen, som ikke var involvert, inkludert flere av hans venner. Han flyktet til palasset og gjemte seg der. Ifølge tradisjonen ble han funnet av pretorianeren Gratus mens han gjemte seg bak en gardin, og plutselig utropt til keiser. En del av garden kan på forhånd ha besluttet å forfremme Claudius, og kan til og med ha skjedd med hans godkjennelse. Garden forsikret ham om at de ikke var ute etter å skade ham, og han ble ført til pretorianerleiren for bedre beskyttelse. Senatet ble raskt samlet og begynte å diskutere hvordan det nye styret skulle være, men dette utartet til en diskusjon om hvem den nye keiseren skulle være. Da de hørte om pretorianernes krav, forlangte de Claudius utlevert til dem for godkjennelse, men Claudius avslo da han ante uråd. Enkelte historikere, særlig Josefus, hevdet at Claudius' handlinger var kontrollert av den judeiske kongen Herodes Agrippa. I en tidligere versjon av de samme hendelsene nedtoner imidlertid Josefus Agrippas rolle, så vi vet ikke helt sikkert hvor stor rolle han hadde i hendelsene. Senatet var etter hvert nødt til å gi etter, og til gjengjeld benådet Claudius nesten alle av konspiratørene. Claudius gjorde en rekke grep for å styrke sin stilling i forhold til potensielle utfordrere om makten. De fleste gikk ut på å konsolidere hans stilling som paterfamilias innen den julisk-claudiske familien. Han antok navnet Cæsar som et cognomen, da navnet fortsatt veide tungt blant den romerske allmennheten. Ved å gjøre det, droppet han cognomenet «Nero», som han hadde adoptert som paterfamilias for Claudii-Neroene da hans bror Germanicus ble adoptert ut av familien. Til tross for at han ikke var adoptert av Augustus eller hans etterfølgere, følte han at han, som barnebarn av Octavia, Octavians søster, hadde retten til navnet. Han antok navnet Augustus ved sin tiltreden, slik også to av de tidligere keiserne hadde gjort ved tiltreden, og navnet «Germanicus» for å vise tilknytning til sin heltemodige bror, som var død. Han guddommeliggjorde også sin farmor Livia i den hensikt å fremme hennes posisjon som hustru av den guddommelige Augustus. Da han, som første keiser, var utpekt på initiativ av pretorianergarden, og ikke senatet, tapte han anseelse blant de som støttet senatets stilling, som filosofen Seneca den yngre. Videre var han den første av de romerske keiserne som gjorde utstrakt bruk av bestikkelser for å sikre hærens lojalitet. Augustus og Tiberius hadde begget etterlatt gaver til hæren og garden gjennom sine testamenter, og det samme var ventet etter Caligulas død, selv omhan ikke etterlot seg noe testamente. Claudius viste sin takknemlighet ved gjennom tidlig i sin regjeringstid å prege mynter til hyllest for pretorianergarden. == Imperiet utvides == Under Claudius gjennomgikk imperiet sin største ekspansjon siden Augustus styre. Provinsene Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea ble annektert under ulike omstendigheter i hans regjeringstid. Annekteringen av Mauretania, som ble påbegynt da Caligula styrte, ble nå fullført ved at opprørsstyrkene ble overfunnet og kongeriket ble inndelt i to provinser. En annen viktig erobring var erobringen av Britannia.Claudius sendte i år 43 Aulus Plautius og fire legioner til Britannia på oppfordring fra en av flere stridende stammer på øya. Britannia var attraktivt for romerne på grunn av dets ressurser, og da spesielt i form av gruver og slaver. Det var også et skjulested for galliske og andre opprørere, så det var et sterkt ønske om å underlegge seg området. Claudius selv reiste til Britannia, sammen med forsterkninger og elefanter, etter at de innledende offensivene var over. Han forlot Britannia etter 16 dager, men ble i provinsene en tid. Senatet avholdte en triumf for hans innsats, en ære forbeholdt medlemmer av keiserfamilien. Claudius endret senere på denne praksisen, slik at det også for enkelte av de erobrende generalene kunne avholdes triumfer. Han ble også tildelt navnet Britannicus. Han tok imidlertid i mot denne hedersbetegnelsen på vegne av sine sønner, da han aldri selv benyttet navnet. Da den britiske generalen Caratacus ble tatt til fange, ble han benådet. Han ble tildelt egen eiendom hvor han bodde resten av sin tid, noe som var en høyst uvanlig skjebne for en fiendtlig general. Claudius gjennomførte i år 48 en folketelling, hvor man kom fram til at det var 5 984 072 romerske borgere, en økning på om lag én million siden folketellingen som ble utført ved Augustus død. Claudius hadde bidratt til økt antall borgere ved å innvilge status som borger for innbyggerne i enkelte av de romerske koloniene. Tildelingen av borgerstatus for disse innbyggerne var av strategisk betydning for romerne, da dette skulle fremme innbyggernes lojalitet og bidra til at disse raskere bidro til å sikre romerske interesser. == Lovgivning == Claudius dømte selv i flere av rettssakene som pågikk i hans regjeringstid. Historikere fra antikken hadde mange beklagelser rundt dette, hvor de påpeker at hans dømmeevne kunne være variabel, og at dommene ikke alltid var i samsvar med gjeldende lover. Han var også lettpåvirkelig. Claudius viste uansett stor interesse for rettssystemet. Han forlenget periodene hvor rettssaker ble foretatt, som var vinter og sommer, og kortet ned hvileperiodene mellom disse. Claudius innførte også en lov hvor saksøker måtte bli værende i byen mens rettssaken pågikk, slik forsvarerne måtte. Disse tiltakene førte til at rettssytemet fungerte mer effektivt. Minimumsalderen for juriemedlemmer ble hevet til 25 år for å sikre jurier med større erfaring.Claudius løste også opp i konflikter som måtte oppstå i provinsene. Han friga Rhodos fra romersk styre som takk for deres lojalitet, og gav Troja skattefrihet. Tidlig under hans styre hadde grekere og jøder fra Alexandra sendt ham hver sin utsending etter at opptøyer hadde brutt ut mellom grupperingene. Dette resulterte i det berømte «Brev til Alexandrierne», hvor Claudius befestet jødenes rettigheter i byen, men også forbød en massiv jødisk innflytting. Ifølge Josefus forsterket også Claudius rettighetene til de øvrige jøder i Romerriket. En av Claudius' menn oppdaget at mange av de eldre romerske borgerne bosatt i dagens Trento i realiteten ikke var borgere. Keiseren erklærte den dagen at disse ville være å betrakte som borgere fra den dagen av, da det ville forårsake større problemer å frata dem denne statusen. Men i enkelttilfeller ble falske påstander om romersk borgerskap straffet hardt, og frigitte slaver som gav uttrykk for å tilhøre overklassen, solgt som slaver igjen.En rekke edikt ble utformet i Claudius' regjeringstid. Disse spente over en rekke områder, fra medisinske råd til moralspørsmål. To kjente medisinske eksempler er et hvor barlindjuice blir anbefalt som behandling for slangebitt, og et annet å fise offentlig for god helse. En av de mer kjente ediktene omhandlet syke slavers rettigheter. Slaveeiere hadde hatt for vane å levne de syke slavene i Asklepiostempelet for å dø, for så å kreve dem tilbake dersom de overlevde. Claudisu erklærte at slaver som kom seg etter en slik behandling, skulle frigis. Videre kunne slaveeiere som ikke ønsket å ta denne risikoen, men heller drepte slavene, tiltales for mord. == Offentlige arbeider == I sin regjeringstid sto Claudius bak byggingen av en rekke offentlig bygninger, både i hovedstaden og i provinsene. Han fullførte to akvedukter, Aqua Claudia og Anio Novus, begge påbegynt av Caligula. Disse nådde inn i byen fra år 52, hvor de møttes ved den kjente Porta Maggiore. Han restaurerte også en tredje akvedukt, Aqua Virgo. Claudius var spesielt interessert i forbedring av infrastruktur til transport, og sto bak byggingen av flere veier og kanaler i både Italia og provinsene. Blant de større prosjektene var en større kanal som gikk fra Rhinen til havet, samt en vei som gikk fra Italia til Germania, påbegynt av hans far Drusus. Nærmere Roma fikk han bygd en farbar kanal som gikk fra Tiberen til Portus, som var hans nye havn rett nord for Ostia. Denne havnen var konstruert som en halvsirkel med to moloer og et fyrtårn på dets munning. Denne konstruksjonen bidro også til å redusere oversvømmelser i Roma. Havnen ved Ostia var en del av Claudius' plan for å løse problemer med konstant kornmangel i Roma på vinterstid, etter den romerske skipssesongen. Den andre delen av løsningen var å sikre at romerske handelsmenn var villige til å ta risikoen med å reise til Egypt utenfor sesongen. Han innvilget sjømenn som var med på disse transportene, spesielle privilegier, som romersk borgerskap, og unntak fra Lex Papia Poppaea, en lov som regulerte ekteskap. I tillegg til dette, opphevet han skattene Caligula hadde innført på mat, og reduserte skattene for lokalsamfunn som var rammet av tørke eller hungersnød. En siste del av hans planer var å øke arealet for dyrkbar mark ved å drenere Fucinosjøen, noe som også ville ha medført den fordelen at elven som gikk i nærheten ville ha blitt farbar året rundt. En tunnel ble gravd gjennom bunnen av innsjøen, men planen ble en fiasko. Tunnelen var skjev og ikke stor nok til å føre vannet. Resultatet var en flodbølge som vasket bort en stor gladiatorutstilling som ble gjennomført som en feiring av åpningen, og Claudius måtte flykte sammen med de andre tilskuerne. Forsøket på å drenere innsjøen ble tatt opp igjen flere ganger senere, blant annet av keiserne Trajan og Hadrian, og av Fredrik II i middelalderen. Prosjektet ble gjennomført på 1800-tallet i regi av fyrst Alessandro Torlonia, noe som medførte at 650 km² dyrkbar mark ble tilgjengelig. Han utvidet den claudiske tunnelen til tre ganger sin opprinnelige størrelse. == Claudius og senatet == På grunn av omstendighetene rundt trontiltredelsen, var Claudius alltid nøye med å holde seg inne med senatet. Når senatet møttes, satt Claudius sammen med senatorene, og ventet på tur for å tale. Når nye lover ble foreslått, satt han mellom konsulene i kraft av sin tribunicia potestas (Folketribunets myndighet). I begynnelsen av sin regjering frasa han seg retten til en rekke av sine forgjengeres titler, blant annet tittelen imperator, og lot heller senatet suksektivt tilkjenne ham disse titlene. Han tillot senatet å prege sine egne bronsemynter for første gang siden Augustus, og tilbakeførte kontrollen over provinsene Makedonia og Achaea til senatet. Claudius omorganiserte senatet, slik at det skulle bli et mere effektivt og representativt organ. Han kritiserte også senatorene for deres motvilje mot å debattere lovforslag introdusert av ham selv, slik det kommer fram i en del av en av hans bevarte taler: Hvis dere godtar disse forlag, lovstiftende fedre, så gi uttrykk for det nå og i tråd med deres egne overbevisninger. Hvis dere ikke godtar dem, finn alternativ [til disse], men gjør det her og nå; og hvis du trenger tid til betraktning, ta [den tiden du trenger], forutsatt at du ikke glemmer at du må være klar til å presentere din mening neste gang dere kalles sammen for å møtes. Det er ikke bra for senatets verdighet at den konsulen utpeker, skal gjenta konsulen ord for ord, og alle andre bare sier: «Jeg samtykker», for så, etter å ha forlatt forsamlingen, utrope: «Vi debatterte». I år 47 overtok han som Cencor sammen med Lucius Vitellius, et embete som hadde ligget brakk en stund. Han avskjediget så flere av senatorer og equites som ikke lenger innehadde tilstrekkelige kvalifikasjoner, men viste dem repekt ved å la dem selv be om å få forlate sine stiliinger. Samtidig rekrutterte han fra provinsene. I Lyon-tableet finner vi bevart en av Claudius taler fra tiden han innsatte galliske senatorer, adressert til senatet i ærefrykt, men også med kritisk stemme, da de foraktet de nyutvalgte senatorene. Han økte også antallet patrisiere ved å legge til nye familier (gens) til det minkende antallet i det romerske aristokratiet, slik Julius Cæsar tidligere hadde gjort. Mange i senatet forble imidlertid fiendtlig innstilt til Claudius, og flere av dem deltok i komplotter som truet ham på livet. Samtidige historiske kilder er preget av dette. Som et resultat av dette reduserte Claudius senatets makt, og administrasjonen av Ostia ble overlatt til en keiserlig prokonsul like etter byggingen av den nye havnen. Administrasjonen av mange av rikets finansielle interesser ble overlatt til keiserlige tjenestemenn. Dette førte til ytterligere motvilje mot presidenten, og det kom påstander om at keiseren i realiteten ble styrt av disse tjenestemennene, flere av dem frigitte slaver. Flere kuppforsøk ble satt i livet i Claudius' regjeringstid, noe som medførte døden for mange av senatorene. Appius Junius Silanus ble henrettet tidlig i Claudius' regjeringstid under usikre omstendigheter. Kort tid etter fant et større opprør sted, under ledelse av senatoren Vinicianus og Scribonianus som var guvernør i Dalmatia, med støtte fra flere av senatorene. Kuppforsøket feilet da man ikke fikk med Scribonianus tropper på dette. Konspiratørene tok så livet sitt. Andre senatorers forsøk ble avdekket, og konspiratørene dømt. Claudius' svigersønn Pompeius Magnus ble henrettet for å ha planlagt et komplott sammen med sin far Crassus Frugi. Et annet komplott ble ledet av consulene Lusiius Saturninus, Cornelius Lupus og Pompeius Pedo. I år 46 ble to senatorer, Asinius Gallus og Statilius Corvinus sendt i eksil for et komplott hvor de forsøkte å få med seg frigitte slaver i tjeneste for Claudius. Valerius Asiaticus ble henrettet uten rettssak av ukjent årsak. Ifølge antikkens skribenter var anklagen ekteskapsbrudd, og at Claudius ble forledet til å gjennomføre straffen. Claudius peker imidlertid i en senere tale ut Asiaticus for sin særskilte ugjerning, noe som tyder på en betraktelig mer alvorlig hendelse. Asiaticus hadde vært en av de som gjorde krav på tronen i kaoset som fulgte etter Caligulas død, og han var også en medkonsul sammen med Statilius Corvinus, nevnt i forbindelse med et av de andre komplottene. De fleste av komplottene fant sted før Claudius tok embetetet som Censor, og disse kan ha ført til hans gjennomgang av senatets rolle. Ifølge Sveton ble 35 senatorer og 300 riddere henrettet for forbrytelser under Claudius' styre. Det er ikke unaturlig å trekke den slutning at komplottene ikke hadde hjulpet på forholdet mellom keiseren og senatet. == Keiserlig administrasjon og maktkonsentrasjon == Claudius var knapt første keiser som benyttet frigitte slaver i den daglige styringen av riket. Han var imidlertid presset til å øke betydningen av deres roller da hans keiserlige makt var blitt mere konsentrert, og hans byrde tyngre. Dette skyldtes delvis de pågående stridighetene med senatet, og delvis at han hadde stor respekt for senatorene. Claudius ønsket ikke at frifødte embetsmenn skulle måtte tjene under ham, som om de ikke var likemennesker. Sekretariatet ble inndelt i avdelinger, hvor hver av disse ble plassert under myndighet av en av hans frigitte slaver. Narcissus ble minister for korrespondanse (praepositus ab epistulis), Pallas finansminister (praepositus a rationibus) og Callistus justisminister (praepositus a libellis). Det var en fjerde avdeling, for øvrige saker, som var under Polybius ledelse, fram til han ble henrettet for forræderi. Disse tidligere slavene kunne også tale på vegne av keiseren, som da Narcissus holdt en tale for Claudius' tropper i hans sted, før erobringen av Britannia. Siden dette i realiteten var svært sentrale posisjoner, var senatorene forferdet over at de kunne besittes av tidligere slaver. Siden de tidligere slavene nå hadde full kontroll over penger, brev og lovutforminger, kunne det se ut til at det ville være en smal sak å manipulere keiseren, en anklage vi finner igjen hos historike fra antikken. De samme historikerne innrømmer imidlertid at keiserens menn i sekretaiatet var trofaste mot keiseren. Til gjengjeld viste han tilsvarende verdsettelse for dem, og tilskrev dem æren for det når han hadde benyttet deres råd. På den annen side ble illojal opptreden straffet hardt, som i tilfellet med Polybius og Pallas bror Felix. Det er ingen bevis for at Claudius endret politisk retning ettersom hvem som satt i sekretariatet, noe som tyder på at han hadde god kontroll tross alt. Uavhengig av deres politiske innflytelse greide imidlertid de tidligere slavene som arbeidet for Claudius, å generere store rikdommer gjennom sine stillinger. Plinius den eldre bemerket at flere av dem var rikere enn Crassus, som var Romas rikeste mann mot slutten av republikkens tid. == Religiøse reformer == Claudius hadde skrevet en avhandling om Augustus religiøse reformer, og følte at han var i en god posisjon til å gjennomføre sine egne. Han hadde sterke meninger om hva som var riktig form for statsreligion. Han avslo de alexandrinske grekernes ønske om å dedisere et eget tempel for hans guddommelighet, med den begrunnelse at bare guder kunne utpeke nye guder. Han gjeninnførte høytidsdager som var gått tapt, og avskaffet utenforliggende feiringer som var lagt til av Caligula. Han gjeninnførte også gamle skikker og arkaisk språk. Claudius var bekymret for utbredelsen av mysteriereligioner fra østlige land innenfor Romas bygrenser. Som en romersk erstatning, fremmet han de eleusinske mysterier, som hadde vært populære i republikkens dager. Han utviste også utenlandske astrologer, og gjeninnsatte romerske tegntydere, kjent som haruspex. Claudius kjørte en spesielt hard linje mot druidenes religionsutøvelse, da denne hadde dårlig match med den romerske statsreligionen, og fordi de drev forkynnende virksomhet. Det er også beskrevet tilfeller hvor han skal ha utvist kristne fra Roma, sannsynligvis som en følge av den nye kristne tro skulle ha ført til uro innen det jødiske miljøet i byen. Claudius motsatte seg misjonering, også for de religioner som var tillatte. Hans reformer ble anerkjent av Seneca, som lot en gammel latinsk gud forsvare Claudius gjennom sin satire. === Underholdning === Iføle Sveton var Claudius en usedvanlig stor tilhenger av arenakamper. Det ble sagt at han lot seg rive med av glatiatorkamper sammen med resten av publikum, og hyllet uhemmet gladiatorene etter kampen. Claudius gjennomførte også mange nye og originale arrangementer. Kort tid etter at han kom til makten, innførte Claudius kamper til ære for sin fars minne, på farens fødselsdag. Årlige kamper ble avholdt til minne om hans trontiltredelse, og disse fant sted i pretorianerleiren hvor Claudius i sin tid hadde blitt utropt til keiser. Claudius arrangerte de sekulære leker som en markering av Romas 800-årsjubileum. Augustus hadde gjennomført de samme lekene mindre enn et århundre i forveien. Augustus unnskyldning var at lekenes intervall var 110 år, ikke 100, men tidspunktet stemte ikke uansett regnemåte. Claudius innførte også sjøkamper som en markering av forsøket på å drenere Fucino-sjøen, og han innførte også en rekke andre kamper og spill. I Ostia kjempet Claudius, foran en stor folkemengde, med en spekkhogger som var fanget i havnen. Arrangementet ble beskrevet av Plinius den eldre: En spekkhogger ble faktisk sett i Ostias havn, låst [og] i kamp med Claudius, keiseren. Hun hadde kommet idet havnen ble fullført, tiltrukket et vrak av et skip som fraktet huder fra Gallia, og da hun beitet der i flere dager, hadde hun laget en fure i grunnen: bølgene hadde tilført slike mengder sand at hun ikke kunne snu på seg, og mens hun hadde jaktet på sitt festmåltid, og bølgene hadde ført dette langs kysten, hadde ryggen hennes stukket opp av overflaten som den snudde kjølen på en båt. Keiseren beordret utstrekkingen av en stor mengde nøter tvers over havnens munning, og sjøsatt sammen med en pretoriansk kohort skjenket han det romerske folk underholdning, soldater utstyrt med lanser fra angripende skip, hvorav ett av dem ble overfylt av vannsøylen fra dyret, og sank. — "Historia Naturalis" IX.14–15. Claudius restaurerte og dekorerte også mange av arenaene rundt om i Roma. Circus Maximus gamle trebarrierer ble erstattet av nye laget av gull-ornamentert marmor. En ny seksjon av arenaen ble nå forbeholdt senatorene, som tidligere hadde sittet sammen med resten av publikum. Pompeys teater, som ble totalskadd etter en brann, ble gjenreist, med påfølgende ekstra arenakamper som han kunne betrakte fra en egen plattform. == Død og ettermæle == Historikere fra antikken er gjennomgående enig om at Claudius døde etter en forgiftning, muligens fra sopp eller på ei fjær, og han døde på morgenen 13. oktober 54. Kildene varierer imidlertid på en del detaljer. Enkelte hevder Claudius var i Roma, mens andre hevder han var i Sinuessa. Enkelte indikerer at hans munnsjenk Halitus, hans doktor Xenophon eller den beryktede giftmorderen Locusta sto bak mordet. Enkelte sier han døde etter lengre lidelse etter en enkelt dose i en middag, mens andre hevder han kom seg, bare for å bli forgiftet igjen. Nesten alle historikerne impliserer at det var hans siste hustru, Agrippina, som egentlig sto bak drapet på ham. Agrippina og Claudius hadde i større grad vært uforlikte i de siste månedene før hans død. Det kom til et punkt hvor Claudius åpent beklaget sine dårlig koner, og begynte å bemerke det at Britannicus nærmet seg voksen alder, i lys av å gjenopprette sin status i den keiserlige familien. Agrippina hadde åpenbart et motiv i å sikre at Nero skulle etterfølge Claudius før Britannicus ble i stand til å gripe makten. I nyere tid har enkelte forfattere sådd tvil om hvorvidt Claudius ble drept eller om han døde av naturlige årsaker. Enkelte av vår tids forskere hevder at det universelle i de antikke tekstene underbygger påstanden om at han ble drept. Historie kunne ikke samles eller skrives objektivt i de dager, så noen ganger ble rykter som har gått fra munn til munn, festet til pergamentet først flere år etter hendelsene, når skribentene ikke lenger var i fare for å bli arrestert for det de skrev ned. Claudius aske ble gravlagt i Augustus' mausoleum 24. oktober, etter en begravelse i Augustus stil. Claudius ble guddommeliggjort av Nero og senatet nesten umiddelbart, og mange av Claudius' mindre trofaste menn ble raskt tilhengere av Nero. Claudius' testamente hadde blitt endret kort tid før hans død, hvor han utpekte enten Nero og Britannicus i fellesskap, eller Britannicus alene, som sin etterfølger på tronen. Britannicus var på det tidspunktet bare måneder fra å bli betraktet som voksen i henhold til romersk lov. Agrippina hadde sendt bort Narcissus kort tid i forveien, og fikk nå den tidligere slaven drept. Narcissus, som tjente som sekretær for Claudius, brente, som en siste handling, alt av Claudius korrespondanse, for at denne ikke skulle bli brukt mot ham eller andre i Neros nye regime. Dette gjorde at Claudius' egne tanker om sin politikk og sine motiver gikk tapt for historien. Akkurat slik Claudius hadde kritisert sine forgjengeres offisielle forordninger, kritiserte ofte Nero den avdøde keiseren, og mange av Claudius' lover og edikt ble underkjent med den begunnelse at han må ha vært for senil til å ha ment å innføre disse. Oppfatningen av Claudius som en gammel idiot forble den offisielle i hele Neros regjeringstid. Etterhvert sluttet Nero å referere til sin adoptivfar i det hele og store, og han assosierte seg igjen med sin biologiske familie. Claudius' tempel forble uferdig, og plassen ble etterhvert tatt over av Neros gyldne hus. === Flaviernes perspektiv === Flavierne, som hadde fått økt innflytelse under Claudius, hadde en annen vinkling enn Nero angående Claudius. Flavierne var i en posisjon hvor de trengte ikke bare å styrke sin egen legitimitet, men også å rettferdiggjøre det Julio-Claudiske dynastiets fall. De så tilbake på Claudius som en kontrast til Nero for å assosiere seg selv med det gode. Minnemynter av Claudius og hans sønn Britannicus ble utstedt, og da Neros gyldne hus ble brent ned, ble Claudius' tempel endelig fullført på Celiohøyden. Men da det flaviske dynasti imidlertid var etablert, og de hadde behov for egen legitimitet, opphørte referansene til Claudius. Han ble en av mange keisere fra det falne dynasti. === Historikeres perspektiv === Historikerne Tacitus, Sveton og Dio Cassius skrev alle historie etter at det Flaviske Dynasti hadde falt. Alle tre var senatorer eller equites, og de tok senatets side i de fleste konflikter med regenten, hvor regenten alltid ble framstilt som den som tok feil. Dette resulterte i subjektive framstillinger, både bevisste og ubevisste. Sveton mistet tilgang til offentlige arkiver kort tid etter at han begynte sitt arbeid, og måtte basere seg på andrehåndskilder om Claudius, og han siterte heller ikke keiseren i sine verk. Sveton framstilte Claudius som en latterlig person, nedvurderte hans handlinger og det han fikk utrettet ble tilskrevet hans omgangskrets.Tacitus skrev fortellinger for sine medsenatorer, og satte hver av keiserne i en ramme som passet ham. Han beskrev Claudius som en passiv lekmann og idiot, gikk så langt at han skjulte Claudius som kilde og utelot hans karakter i sine verk. Selv hans versjon av Claudius' tale, som senere ble funnet fragmenter av på Lyon-tableet, er redigert i den hensikt å unngå en beskrivelse av Claudius' karakter. Dio var mindre subjektiv som skribent, men ser ut til å ha brukt Sveton og Tacitus som kilder. Dermed ble oppfatningen av Claudius som en svak karakter, opprettholdt av de som regjerte, og den ble bevart gjennom tidene. Etterhvert som tiden gikk, ble Claudius for det meste glemt, og fantes bare i historikernes beretninger. Hans bøker gikk tapt, ettersom deres innhold etterhvert ble betraktet som umoderne. I det andre århundre, da Pertinax, som delte fødselsdag med Claudius, ble keiser, overskygget dette markeringen av Claudius' minne. == Giftermål og personlig liv == Claudius' kjærlighetsliv var uvanlig for en romer fra datidens overklasse. Av de 15 første keiserne «var Claudius den eneste hvis elskovspreferanser var gjennomført korrekt», ifølge historikeren Edward Gibbon, med den betydning at han var den eneste som ikke hadde gutter eller menn som elskere. Gibbon baserte dette på Svetons fastslåelse av at «[h]an hadde stor lidenskap for kvinner, men ingen interesse for menn.» Sveton og de andre av antikkens skribenter brukte dette mot Claudius. De beskyldte ham for å være dominert av de samme kvinner og hustruer, for å være pusete og kvinnegal. === Plautia Urgulanilla === Claudius giftet seg fire ganger. Hans første ekteskap ble inngått med den etruskiske kvinnen Plautia Urgulanilla omkring år 9, etter at han hadde vært gjennom to brutte trolovelser. Den første trolovelsen var med en fjernere slektning, Aemilia Lepida, men trolovelsen ble brutt av politiske årsaker. Den andre trolovelsen ble inngått med Livia Medullina, men hun døde brått dagen de skulle gifte seg. Urgulanilla var datter av Marcus Plautius Silvanus, som var konsul 2. f.Kr., og som hadde utmerket seg sammen med Tiberius på Balkan. Hennes farmor var Urgulania, som var en fortrolig venninne av keiserinnen Livia. Gjennom Urgulanilla fikk Claudius sønnen Claudius Drusus, men han døde i tenårene av kveling, kort tid etter at han ble forlovet med Junilla, datter av Lucius Aelius Seianus (Sejanus). Claudius skilte seg senere fra Urgulanilla på grunn av utuktig omgang, samt en mistanke om at hun sto bak drapet på sin svigerinne Apronia. Da Urgulanilla etter skilsmissen fødte et pikebarn, Claudis, ble barnet avvist av Claudius, da barnets far var en av de frigitte slavene som var i hans tjeneste. === Aelia Paetina === Kort tid etter skilsmissen med Urgulanilla, muligens i år 28, giftet Claudius seg med Aelia Paetina, som var en slektning av Sejanus, om ikke hans adoptivsøster. Claudius og Paetina fikk datteren Claudia Antonia. Han skilte seg senere fra henne, da ekteskapet ble en politisk belastning. Leon (1948) antyder imidlertid at ekteskapet kan ha tatt slutt som en følge av Claudius følelsesmessige og psykiske misbruk av Paetina. === Valeria Messalina === Noen år etter skilsmissen med Paetina, i år 38 eller tidlig i år 39, giftet Claudius seg igjen, med Valeria Messalina, som var farens tremenning. Ekteskapet hadde også til hensikt å styrke de keiserlige bånd. Kort tid etter fødte hun datteren Claudia Octavia. Sønnen Tiberius Claudius Germanicus, senere kjent som Britannicus, ble født like etter at Claudius hadde tiltrådt tronen. Ekteskapet endte i tragedie. Antikkens historikere hevdet at Messalina var nymfoman, og at hun jevnlig var utro mot Claudius. Tactus sa til og med at hun gikk så langt at hun konkurrerte med en prostituert om hvem som fikk de mest attraktive sexpartnerne i løpet av natten. Hun skal også ha påvirket Claudius politisk i den hensikt å berike seg selv. I år 48 giftet Masselina seg med elskeren og den romerske senatoren Gaius Silius i en offentlig seremoni, mens Claudius var i Ostia. Historikere er ikke samstemte i om hun skilte seg fra keiseren først, og om hvorvidt hensikten med ekteskapet var en tilrøvelse av tronen. Scramuzza antydet i sin biografi at Silius kan ha overbevist Masselina om at Claudius var fortapt, og at en ny allianse var hennes eneste mulighet for å opprettholde status og å gi sine barn beskyttelse. Historikeren Tacitus antydet at Claudius' oppgave som censor kan ha forhindret ham i å oppdage affæren før det var gått for langt. Resultatet ble uansett at Silius, Messalina og de fleste i hennes nærmeste krets ble henrettet. Claudius fikk pretorianerne til å love å drepe ham dersom han noengang giftet seg igjen. === Agrippina den yngre === Til tross for erklæringen, giftet Claudius seg atter en gang. Kilder fra antikken nevner tre kandidater som var foreslått av tidligere slaver i tjeneste for ham: Lollia Paulina, som også hadde vært Caligulas tredje hustru i 6 måneder i år 38; Claudius fraskilte hustru Aelia Paetina, og Claudius' niese Agrippina den yngre. Ifølge Sveton vant Agrippina frem ved hjelp av kvinnelist. Valget ble mer sannsynlig tatt ut fra politiske hensyn. Kuppforsøket som ble gjennomført av Silius og Messalina hadde sannsynligvis gjort Claudius oppmerksom på hans utsatte posisjon som medlem av den claudiske familien og ikke den juliske. Situasjonen ble forsterket av at han ikke hadde noen opplagt voksen arving. Britannicus var fortsatt bare en gutt. Agrippina var en av de få gjenlevende etterkommerne etter Augustus, og hennes sønn Lucius Domitius Ahenobarbus (den kommende keiser Nero) var en av de siste mannlige medlemmene av den keiserlige familien. Det har i nyere tid blitt antydet at senatet kan ha presset igjennom ekteskapet for å gjøre ende på feidene mellom de Claudiske og Juliske grenene. Feiden startet med Agrippinas mor handlinger mot Tiberius etter hennes ektemann Germanicus (Claudius bror) død, handlinger som Tiberius gladelig fikk henne straffet for. Claudius aksepterte sin nye hustru, og adopterte senere Nero som sin sønn. Nero ble gjort til medarving sammen med Britannicus, og giftet seg med Octavia. Det var ikke så kontroversielt å gjøre det på den måten som det ville vært i et moderne monarki med arverekkefølge. Barbara Levick har bemerket at Augustus hadde utnevnt Agrippa Postumus og sin stesønn Tiberius til medarvinger. Tiberius utnevnte Caligula som medarving sammen med sitt barnebarn Tiberius Gemellus. Adopsjon av en voksen eller nesten voksen person var gammel tradisjon i Roma dersom en egnet voksen biologisk beslektet arving ikke var tilgjengelig. Dette var her tilfellet, da Britannicus fortsatt var mindreårig. S.V. Oost har antydet at Claudius tidligere hadde vurdert å adoptere en av sine egne svigersønner for å sikre sitt eget styre. Faustus Cornelius Sulla Felix, som var gift med Claudius' datter Claudia Antonia, nedstammet fra Octavia og Antonius på bare ene siden, noe som ikke var nært nok i forhold til den keiserlige familien for å fjerne trusselen mot Claudius' styre. Han var dessuten Messalinas halvbror, og på den tiden var dette fortsatt et ømtålig emne. Nero var populær i det offentlige Roma, som barnebarn av Germanicus og direkte etterkommer av Augustus. == Helse og personlighet == Historikeren Sveton beskrev Claudius' synlige tegn på hans lidelser relativt detaljert. Hans knær var svake og gav etter, og hans hode skalv. Han stammet, og hans tale kunne være vanskelig å forstå. Han siklet, og det rant av nesen hans når han var oppskjørtet. Den stoiske dramatikeren Seneca den yngre skrev i Apocolocyntosis at Claudius stemme ikke tilhørte noe landdyr, og at hans hender også var svake. Han beskriver imidlertid ingen fysiske deformasjoner, og beskrivelsen av ham i rolig tilstand er liksom hos Sveton en høy, velbygd karakter med høy verdighet. Men i opphetet eller stresset tilstand ble symptomene hans verre. Historikere er enige om at hans tilstand ble verre etter at han besteg tronen. Claudius selv hevdet at han overdrev sine plager for å redde sitt eget liv.Claudius antatte diagnose etter moderne term har blitt endret flere ganger gjennom de siste århundrene. Under andre verdenskrig var poliomyelitt (polio) en antatt årsak til Claudius' lidelser. Diagnosen ble tatt i bruk i Robert Graves Jeg, Claudius, som ble publisert i 1934. Polio er imidlertid ingen dekkende forklaring på mange av de beskrevne symptomene. I 1948 skisserte Ernestine Leon en teori om diagnosen cerebral parese. Tourettes syndrom er også en mulig forklaring på Claudius' symptomer.Som person blir Claudius av antikkens historikere beskrevet som generøs og jordnær, en person som noen ganger spiste sammen med plebeiere. Han er også blitt beskrevet som blodtørstig og ondskapsfull, som stor tilhenger av gladiatorkamper og henrettelser, og snarsint. Claudius selv vedkjente at han hadde kort lunte, og beklaget offentlig sitt temperament. For de som var ham nær, var han svært tillitsfull, og han ble lett manipulert både av sine koner og frigitte slaver som var i hans tjeneste. Men han blir samtidig beskrevet som paranoid og apatisk, kjedelig og lettere forvirret. De verk av Claudius som er bevart, presenterer en annen vinkling av ham, som en intelligent, lærd, belest og samvittighetsfull administrator med øye for detaljer og rettferdighet. På grunn av dette framstår Claudius som en gåte. Siden oppdagelsen av hans Brev til Alexandrinerne i forrige århundre, har mye arbeid blitt lagt ned for å gjenopprette Claudius' rykte, og finne ut hvor sannheten om ham egentlig ligger. == Claudius som forfatter == Claudius skrev mange verk gjennom sitt liv. Hans forfatterskap var på sitt mest aktive i Tiberius regjeringstid. På den tiden var det, ifølge historikeren Arnaldo Momigliano, ikke politisk korrekt å skrive om den romerske republikkens tid. Trenden blant datidens yngre historikere var at de enten skildret den nyere historien, med Roma som keiserrike, eller at de skrev om obskure antikvariske emner. Claudius dekket begge. I tillegg til historie fra Augustus' regjeringstid, som hadde skaffet ham store problemer, skrev han et om etrustisk historie, et verk i åtte bind som dekket karthagisk historie, en etrustisk ordbok, og en bok om terningspill. Claudius regnes for å være den siste kjente personen som kunne lese etrustisk. Til tross for at han stort sett ikke skrev om emner fra keisertiden, skrev han et forsvar for Cicero hvor han tok opp de anklagene som Asinius Gallus hadde fremsatt mot Cicero. Moderne historikere har brukt dette verket både for å fastslå hvordan han må ha vært som politisk figur, og for å dekke de manglende kapitlene av ham fra borgerkrigstiden. Han la fram et forslag til reform av det latinske alfabetet ved å legge til de claudiske bokstavene (Ↄ, Ⅎ og Ⱶ), hvor to av dem har dekket samme funksjon som de moderne W og Y. Han gjorde endringene offisielle i sin tid som Censor i Roma, men bokstavene gikk ut av bruk etter hans egen regjeringstid. Claudius forsøkte også å gjenopplive den gamle skikken med å sette prikk mellom etterfølgende ord, da klassisk latin ble skrevet uten mellomrom mellom ordene. Til slutt skrev han også en åttebinds selvbiografi, som Sveton karakteriserte som smakløs. Å dømme etter det som i dag er kjent av Claudius' taler, må han ha kommet med harde karakteristikker av sine forgjengere og slektninger (lignende harde karakteristikker var vanlige i hans familie). Slik sett kan det ha vært hold i Svetons dom. Ingen av Claudius verker har overlevd. Men vi kjenner dem som kilder i andre beretninger fra det claudisk-juliske dynasti. Sveton siterer Claudius' selvbiografi en gang, og må ha brukt den som kilde ved flere anledninger. Tacitus brukte Claudius egne argumenter for rettskrivningsreformen som nevnt ovenfor, og kan ha brukt hans verker for enkelte av de mere antikvariske passasjene i sine annaler. Claudius er videre brukt som kilde for en rekke passasjer i Plinius' Naturalis Historia.Claudius var påviselig påvirket av de historieverkene han selv hadde lest. I sin tale til galliske senatorer, bruker han den samme versjonen av historien om Romas grunnleggelse som hans lærer Titus Livius brukte. Hans taler var detaljerte nærmest til et pedantisk nivå, noe som også er et felles kjennetegn for alle hans bevarte verker, og han lot seg gjerne avspore til lange digresjoner. Dette kan tyde på at han boblet over av kunnskap i en rekke emner som han ikke kunne gjøre annet enn å dele. Mange av de offentlige arbeider Claudius fikk gjennomført i sin regjeringstid var basert på planer utarbeidet av Julius Cæsar. Levick mener at innflytelsen fra Cæsar kan ha omfattet alle sider ved den politikken Claudius førte.Hans tid som censor ser ut til å være inspirert av hans forgjengere, og da spesielt Appius Claudius Caecus, og han benyttet sin post til å få gjennom politikk som var fundert slik det var i republikkens dager. Dette var også perioden da mange av hans religiøse reformer fant sted, og byggevirksomhet akselererte i hans tid. Hans verv som censor kan ha vært motivert av et ønske om å se sine akademiske idéer bære frukt. Han trodde for eksempel, som de fleste romerne på den tiden, at hans forfader Appius Claudius Caecus hadde brukt sitt verv som censor til å introdusere bokstaven «R», så derfor brukte han sin tid som censor til innføringen av sine egne bokstaver. == I litteratur og film == De best kjente oppdiktede fremstillingene av keiseren Claudius var i bøkene Jeg, Claudius og i Guden Claudius (utgitt i 1934 og 1935) av Robert Graves, begge skrevet i førsteperson for å gi leserne følelsen av å lese Claudius selvbiografi. Graves diktet opp en bakgrunn hvor verket ble presentert som en oversettelse fra ekte, nyoppdagede skrifter skrevet av Claudius selv. Claudius bevarte bokstaver, taler og sitater ble innlemmet i teksten, og da hovedsakelig i Guden Claudius, med den hensikt å tilføre bøkene autentisitet. I 1937 gjorde regissøren Josef von Sternberg et forsøk på en filmatisering av boken Jeg, Claudius, med Charles Laughton i rollen som Claudius. En av hovedrolleinnehaverne, Merle Oberon, ble imidlertid alvorlig skadet i en bilulykke mens innspillingen pågikk, og filmen ble aldri fullført. Filmrullene ble brukt i BBC-dokumentaren The Epic That Never Was (1965), hvor Laughtons skuespillerprestasjoner kom fram i lyset. Filmrettighetene for en eventuell nyinnspilling tilhører filmprodusenten Scott Rudin.Graves to bøker ble basis for en britisk TV-serie produsert av BBC. I serien innehar Derek Jacobi rollen som Claudius, og serien ble sendt på BBC2 i 1976. Serien var i all hovedsak kritikerrost, og den vant flere BAFTA-priser. Serien ble senere sendt i USA i Masterpiece i 1977. DVD-utgaven av serien inneholder også dokumentaren The Epic that Never Was. I Norge ble serien sendt på NRK høsten 1977, og på TVNorge høsten 1993. Claudius har blitt portrettert i filmer ved flere anledninger, blant annet i Caligula fra 1979, hvor hans karakter, framført av Giancarlo Badessi, blir framstilt som en idiot, i motsetning til Robert Graves portrett som en høyst intelligent mann som andre tror er en idiot. Barry Jones portretterer ham som sympatisk i Demetrius and the Gladiators fra 1954. Freddie Jones portretterte Claudius i 1968 i serien The Caesars, mens han rolle ble besatt av Richard Kiley i miniserien A.D. i 1985. Filmen Gladiator fra 2000 refererer til Claudius' undertrykkelse av et statskupp mot ham, men dette er uten rot i virkelige hendelser. Claudius og hans samtidige blir skildret i den historiske romanen Romeren (Ihmiskunnan viholliset, 1964) av den finske forfatteren Mika Waltari. Den kanadisk-fødte forfatteren A.E. van Vogt gjenskapte Robert Graves historie om Claudius i science fiction romanene Empire of the Atom (1957) og The Wizard of Linn (1961). == Stamtre == == Referanser == == Kilder == == Eksterne lenker == (en) Claudius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Claudius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Kilder fra antikken Sveton (en) Life of Claudius Tacitus (en) Tacitus on the second half of Claudius' reign, book 11 (en) Tacitus on Claudius' last years, book 12 Dio Cassius (en) Cassius Dio's account of Claudius' reign, part I (en) Cassius Dio's account, part II Josefus (en) The works of Josephus Seneca (en) The Apocolocyntosis of the Divine Claudius Claudius (en) Claudius' Letter to the Alexandrians Lyon-tableet (en) Second half of the Lyons Tablet (en) Tacitus' version of the Lyons Tablet speech (en) Edict confirming the rights of the people of TrentBiografier skrevet i moderne tid (en) Biography from De Imperatoribus Romanis (en) Claudius Page (en) Claudius I at BBC History

Kong Claudius er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er broren til Kong Hamlet, andre ektemannen til Gjertrud og onkelen til Hamlet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Israels_ambassade_i_Oslo

2023-02-04

Israels ambassade i Oslo

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Ambassadebygninger i Oslo', 'Kategori:Ambassader i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Frogner', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart']

Israels ambassade i Oslo er Staten Israels diplomatiske representasjon til Norge. Ambassaden dekker også Island. Ambassadebygningen har adresse Parkveien 35, og ligger like bak Slottet. Ambassadebygningen er fra 1892, og er under byantikvarens beskyttelse. Ambassaden holdt tidligere til i Drammensveien 82C, og flyttet til dagens lokaler i mars 2000. Ambassadør fra 22. september 2022 er Avrahaim Nir.

Israels ambassade i Oslo er Staten Israels diplomatiske representasjon til Norge. Ambassaden dekker også Island. Ambassadebygningen har adresse Parkveien 35, og ligger like bak Slottet. Ambassadebygningen er fra 1892, og er under byantikvarens beskyttelse. Ambassaden holdt tidligere til i Drammensveien 82C, og flyttet til dagens lokaler i mars 2000. Ambassadør fra 22. september 2022 er Avrahaim Nir. == Liste over israelske ambassadører til Norge == Listen er ikke komplett, og årstallene merket med «(?)» er usikre == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Israeli Embassy, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons The Oslo Diplomatic List på UDs nettside Diplomatiske forbindelser Utenriksdepartementet om bilaterale forbindelser mellom Israel og Norge (arkivert nettside) Embassypages.com om ambassaden

Israels ambassade i Oslo

https://no.wikipedia.org/wiki/Kirken%C3%A6r_skole_(Ringsaker)

2023-02-04

Kirkenær skole (Ringsaker)

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Innlandet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Ringsaker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber']

Kirkenær skole er en middels stor barneskole som ligger i Furnes, like utenfor Hamar. Kirkenær er den største barneskolen i Furnes og har 170 elever.

Kirkenær skole er en middels stor barneskole som ligger i Furnes, like utenfor Hamar. Kirkenær er den største barneskolen i Furnes og har 170 elever. == Eksterne lenker == Ringsaker kommune: Kirkenær skole Arkivert 16. januar 2016 hos Wayback Machine.

Kirkenær skole er en middels stor barneskole som ligger i Furnes, like utenfor Hamar. Kirkenær er den største barneskolen i Furnes og har 170 elever.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner

2023-02-04

Fotball for kvinner

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar. Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».

Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar. Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin». == Kvinnefotball i dag == Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino. I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt. Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid. Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner. === Kvinnefotball i Norge i dag === Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at: «Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball. For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk. == Historie == Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer. === Begynnelsen: Nord-England og London === Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896. === Bedriftsidrett for tungindustrien === Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner. Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2. === Dick, Kerr's Ladies === Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere. === Fotball frem til 1970 === I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland. Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981. I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball. === 1970–1991 === Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica. Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina. Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. === 1991– === Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag. Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015. ==== Klubbfotball ==== I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren. . I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre: Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften. Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land. Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser. ===== Ligaene i forskjellige land ===== Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen. Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö. Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby. Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990. England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal. Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak. Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona. Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm. USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten. == Utbredelse == Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media. === VM og OL === Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem. VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999. I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball. En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut: === Asia === De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund. I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet. ==== Turneringer ==== Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM. Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn. Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet. Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia. === Afrika === Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå. ==== Turneringer ==== CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM. === Nord- og Mellom-Amerika === I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende. Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett. ==== Turneringer ==== CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM. === Sør-Amerika === CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag. ==== Turneringer ==== Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM. === Oseania === Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten. ==== Turneringer ==== Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM. === Europa === Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001. I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering. Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA. ==== Turneringer ==== UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM. === Andre turneringer === Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst. For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane. == Fotball for kvinner i Norge == Se også Norges kvinnelandslag i fotball === Historie === I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor». I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland. Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie. I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen. Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire. === Anerkjennelse === I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit. ==== Media ==== Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008. === Utbredelse === Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon. I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne. Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009. == Kvinnefotball i populærkulturen == Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen: Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark. She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden. == Referanser == == Litteratur == FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?) Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8 Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0 Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5 Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9 Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling. Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1 Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave. == Eksterne lenker == (en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 1991 var den første gjennomføringen av Afrikamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble gjennomført som en ren cup, der lagene møttes hjemme og borte.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lyst_urtefly

2023-02-04

Lyst urtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1861', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Lyst urtefly (Platyperigea montana) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Lyst urtefly (Platyperigea montana) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 26 – 31 mm), kraftig, lysgrått nattfly. Forvingen er lysgrå, ofte med et litt blålig skjær, vanligvis bare med utydelig mønster. Det er gjerne 3 – 4 små, svarte flekker ved forkanten, enkelte ganger fortsetter disse som mørke siksak-tverrbånd. Nyremerket er ikke tydelig, men har 3 – 4 små, hvite flekker i bakkant. Langs ytterkanten av vingen går det en oppbrutt, svart linje, en slik finnes også i ytterkanten av den midtre del av bakvingen. Bakvingen er hvit, noen ganger med litt gråaktig bestøvning. == Levevis == Arten kan finnes i mange ulike habitater, men helst i åpne områder. Larven lever på ulike lave planter. Den overvintrer i en kokong i bakken. De voksne sommerfuglene flyr i juli – august, av og til til begynnelsen av september. == Utbredelse == Arten finnes i Nord-Europa og i noen fjellområder lenger sør (Alpene, Appenninene) og videre østover til Sentral-Asia. I Norge er den utbredt i indre strøk av Sørlandet og Østlandet, sjeldnere ved kysten, og finnes dessuten i indre Sogn. == Kilder == Norges sommerfugler – Lyst urtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] == Eksterne lenker == (en) lyst urtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) lyst urtefly hos Artsdatabanken

Lyst urtefly (Platyperigea montana) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Tangmoen_Idrettslag

2023-02-04

Tangmoen Idrettslag

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1978', 'Kategori:Fotballag i Trøndelag', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1978', 'Kategori:Idrettslag i Trøndelag', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sport i Stjørdal', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Trøndelagstubber']

Tangmoen Idrettslag (stiftet høsten 1978) er et fotball- og idrettslag fra bydelen Tangmoen på Stjørdalshalsen i Stjørdal, Trøndelag. Idrettslag rekrutterer hovedsakelig fra Kvislabakken skolekrets som starter på Tangmoen (Kvislabakken skolekrets består av; Tangmoen, Sutterøy, Kvislabakken, Vassbygda, Vikanlandet og Nordlandsfeltet), men oppover i aldersklassene kommer det spillere fra andre klubber i nærområdet til Tangmoen.

Tangmoen Idrettslag (stiftet høsten 1978) er et fotball- og idrettslag fra bydelen Tangmoen på Stjørdalshalsen i Stjørdal, Trøndelag. Idrettslag rekrutterer hovedsakelig fra Kvislabakken skolekrets som starter på Tangmoen (Kvislabakken skolekrets består av; Tangmoen, Sutterøy, Kvislabakken, Vassbygda, Vikanlandet og Nordlandsfeltet), men oppover i aldersklassene kommer det spillere fra andre klubber i nærområdet til Tangmoen. == Fotball == A-laget i fotball for menn vant sin avdeling i 4. divisjon 2008, og rykket dermed opp til 3. divisjon, der også naboklubben Stjørdals-Blink befinner seg. I 2012-sesongen spiller Tangmoen i 3. divisjon, etter å ha rykket opp fra 4. divisjon i 2011. ==== Tabellen 2012 ==== Kilde: fotball.no Kvik Trondheim trakk laget før 2013-sesongen, dermed fikk Tangmoen spille i 3. divisjon også i 2013. == Idrettsanlegg == I 2004 fikk Tangmoen sin første grusbane etter iherdig dugnadsinnsats av foreldre og andre ildsjeler som hadde lyst til å gjøre en innsats for klubben. I 2006 kom det en gjeng eksperter med kunstgress til Kvislabakken og nok en gang med litt hjelp av lokale ildsjeler så ble det lagt kunstgressdekke over grusbanen. Tangmoen har også den mest moderne garasjen på Stjørdal med kiosk og et lite oppholdsrom hvor trenerne og spiller kan ha små møter og diskutere saker og ting som angår klubben. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Tangmoen Fotball

Tangmoen Idrettslag (stiftet høsten 1978) er et fotball- og idrettslag fra bydelen Tangmoen på Stjørdalshalsen i Stjørdal, Trøndelag. Idrettslag rekrutterer hovedsakelig fra Kvislabakken skolekrets som starter på Tangmoen (Kvislabakken skolekrets består av; Tangmoen, Sutterøy, Kvislabakken, Vassbygda, Vikanlandet og Nordlandsfeltet), men oppover i aldersklassene kommer det spillere fra andre klubber i nærområdet til Tangmoen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Afrikamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1995

2023-02-04

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 1995

['Kategori:1995 i Afrika', 'Kategori:Afrikamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1995', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1995']

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 1995 var den andre gjennomføringen av Afrikamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble gjennomført som en ren cup, der lagene møttes hjemme og borte. Det var nye lag som meldte seg på, og det var bare to av de åtte påmeldte lagene som trakk seg. Vinneren kvalifiserte seg til VM.

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 1995 var den andre gjennomføringen av Afrikamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble gjennomført som en ren cup, der lagene møttes hjemme og borte. Det var nye lag som meldte seg på, og det var bare to av de åtte påmeldte lagene som trakk seg. Vinneren kvalifiserte seg til VM. == Sluttspillet == === Oversikt === Resultatene er sammenlagt etter to kamper: === Kvartfinaler === === Semifinaler === === Finale === == Eksterne lenker == Resultater fra RSSSF.com

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 1995 var den andre gjennomføringen av Afrikamesterskapet i fotball for kvinner. Mesterskapet ble gjennomført som en ren cup, der lagene møttes hjemme og borte.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A5tt_urtefly

2023-02-04

Grått urtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jean Baptiste Boisduval', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Grått urtefly (Paradrina selini) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Grått urtefly (Paradrina selini) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 27 – 32 mm), kraftig bygd, grått nattfly. Forvingen er grå med utydelige tegninger, ofte er det to diffuse, mørke tverrbånd. Ring- og nyremerke er vanligvis vanskelige å se. Bakvingen er lyst brungrå, ikke hvit som hos flere ellers svært like arter. == Levevis == Arten er mest å finne i varme, solåpne biotoper med busker. Larvene lever på ulike urter. Den overvintrer som larve. De voksne sommerfuglene flyr om natten fra mai til august, mest i juni og juli. == Utbredelse == Arten forekommer i Nord-Afrika, Europa og Midtøsten. I Norge er den vanligst på Sørlandet og det sørligste Østlandet, men den er også funnet i Gudbrandsdalen og i indre strøk på Vestlandet. == Kilder == Norges sommerfugler – Grått urtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] == Eksterne lenker == (en) grått urtefly i Encyclopedia of Life (en) grått urtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) grått urtefly hos Artsdatabanken

Grått urtefly (Paradrina selini) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Iguanodon

2023-02-04

Iguanodon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dinosaurer']

Iguanodon er typisk for de tobente planteeterne som tok over etter sauropodene i starten av Krittperioden. de var noe av de mest vellykkede dinosaurene som fantes, det er funnet fossiler av skjeletter på alle verdens kontinenter. Ungene gikk på to ben, skjelett funn av Iguanodon-unger viser at frambena er kortere i forhold til de voksne. Dette var kanskje ungenes forsvar mot rovdyr. De voksne gikk rundt på fire ben, men hadde mulighet til å gå og løpe på to ben. Iguanodon vandret i flokker, det finnes avtrykk av fotspor i bergarter fra denne tiden. Noen ganger rullet de seg rundt i gjørma blant kjerringrokk-plantene, vi har også funnet avtrykk av huden deres. Det som var spesielt for Iguanodon, var at den kunne tygge maten. De tidligere langhalsede planteeterne svelget steiner som de kunne male maten med, siden de ikke kunne tygge plantene. Iguanodon hadde et nebb som de brukte til å plukke planter og tenner bak som de malte den med før de svelget den. Magen deres var trolig også mer avansert og kunne bryte ned mat lettere. Det larakteristiske særtrekket for Iguanodon var den store kloen på den første fingeren (Tommelen). Vi vet at Iguanodon levde i flokk. I Bernissart, Belgia er det funnet en stor 'gravplass' med Iguanodon skjeletter. Kanskje ble disse tatt av en plutselig flom da de krysset et vassdrag, slik gnuene gjør den dag i dag.

Iguanodon er typisk for de tobente planteeterne som tok over etter sauropodene i starten av Krittperioden. de var noe av de mest vellykkede dinosaurene som fantes, det er funnet fossiler av skjeletter på alle verdens kontinenter. Ungene gikk på to ben, skjelett funn av Iguanodon-unger viser at frambena er kortere i forhold til de voksne. Dette var kanskje ungenes forsvar mot rovdyr. De voksne gikk rundt på fire ben, men hadde mulighet til å gå og løpe på to ben. Iguanodon vandret i flokker, det finnes avtrykk av fotspor i bergarter fra denne tiden. Noen ganger rullet de seg rundt i gjørma blant kjerringrokk-plantene, vi har også funnet avtrykk av huden deres. Det som var spesielt for Iguanodon, var at den kunne tygge maten. De tidligere langhalsede planteeterne svelget steiner som de kunne male maten med, siden de ikke kunne tygge plantene. Iguanodon hadde et nebb som de brukte til å plukke planter og tenner bak som de malte den med før de svelget den. Magen deres var trolig også mer avansert og kunne bryte ned mat lettere. Det larakteristiske særtrekket for Iguanodon var den store kloen på den første fingeren (Tommelen). Vi vet at Iguanodon levde i flokk. I Bernissart, Belgia er det funnet en stor 'gravplass' med Iguanodon skjeletter. Kanskje ble disse tatt av en plutselig flom da de krysset et vassdrag, slik gnuene gjør den dag i dag. == Brikkene faller på plass == Den belgiske gruvearbeideren Jules Creteur, som fant de merkelige klumpene i gruven i Bernissart, tok dem med seg opp til overflaten og undersøkte dem. Han fant ut at det var biter av forstenet ben. Creteur hadde gravd seg gjennom bergartene i den forhistoriske fjellskjeden og funnet gropen med Iguanodon-gravplassen som var fylt med sedimenter fra Krittperioden. Arbeidet i gruven ble stoppet. En gruppe fra Det naturhistoriske museum i Brussel ble tilkalt, og eksperter begynte å grave ut skjelettene. På tre år ble 39 Iguanodon-skjeletter fraktet opp til overflaten. Disse var for det meste komplette, i motsetning til de tidligere funnene som var gjort i England. Den forskeren som er mest kjent for arbeidet som ble gjort i Bernissart, er Louis Dollo fra Det naturhistoriske museet i Brussel. I 1882 begynte han å studere og rekonstruere skjelettene. I en bygning som en gang hadde vært et kapell, monterte han og medarbeiderne elleve av de mest komplette skjelettene i mest mulig naturlige stillinger, en jobb som tok ca. 30 år. Dollo trodde at Iguanodon gikk rundt på bakbena, til forskjell fra dagens iguana-øgle. Han fant ut at at det var Iguanodon-øgler i to forskjellige størrelser. Han trodde det kunne være to forskjellige arter, eller at det dreide seg om hanner og hunner av en og samme art. Nå tror vi at den første forklaringen er riktig: Det er flere forskjellige Iguanodon-arter. I 1960 ble det funnet fotspor av noe man trodde var Iguanodon på Svalbard. Man har i senere tid funnet ut at dette er en ennå ukjent slektning av arten.

Iguanodon er typisk for de tobente planteeterne som tok over etter sauropodene i starten av Krittperioden. de var noe av de mest vellykkede dinosaurene som fantes, det er funnet fossiler av skjeletter på alle verdens kontinenter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Husurtefly

2023-02-04

Husurtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Giovanni Antonio Scopoli', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1763', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Husurtefly (Paradrina clavipalpis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Husurtefly (Paradrina clavipalpis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 28 – 32 mm), kraftig bygd, lyst brunlig grått nattfly. Forvingen er avrundet trekantet og har gjerne 3-4 svarte flekker ved framkanten, mer eller mindre tydelige, grå, ring- og nyremerker og mer eller mindre tydelige, mørke siksak-tverrstreker. Bakvingen er hvit, årene i den ytre delen og ytterkanten er brungrått bestøvet. Den ligner mest på lyst urtefly (Platyperigea montana) men skiller seg fra denne på vingenes mer brunlige fargetone. == Levevis == Arten er vanlig i hager og i og ved bebyggelse. Den kan ofte påtreffes inne i hus, særlig i uthus. Larvene lever på visne plantedeler, og kan være tallrike i høy, både mens det fortsatt ligger til tørk og under lagring innendørs. De voksne sommerfuglene kan påtreffes hele sommeren. Den overvintrer som fullvoksen larve. == Utbredelse == Husurteflyet finnes i Nord-Afrika, i hele Europa og videre østover til Stillehavet i Øst-Sibir. I Norge er det vanlig nord til Lofoten. == Kilder == Norges sommerfugler – Husurtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Paradrina clavipalpis på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) husurtefly i Encyclopedia of Life (en) husurtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) husurtefly hos Artsdatabanken (en) husurtefly hos Fauna Europaea (en) Kategori:Caradrina clavipalpis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Caradrina clavipalpis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Caradrina (Paradrina) clavipalpis – detaljert informasjon på Wikispecies

Husurtefly (Paradrina clavipalpis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Jabalia

2023-02-04

Jabalia

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen']

Jabalia (جباليا , eller Jabalya) er en by nord på Gazastripen. I 1945 hadde byen 3500 innbyggere. Dette antallet vokste til 82.877 innbyggere i 2006 – da er ikke den inntilliggende flyktningleiren medregnet. Byen ble i 2009 hardt rammet av Israels bombing og invasjon av Gazastripen. Byen er omgitt av fruktbar jordbruksmark og rike appelsintrelunder. Byens historie går meget langt tilbake, noe utgravningsfunn fra romersk og bysantinsk tid vitner om. Vakre gulvmosaikker er funnet der en bysantinsk kirke hadde ligget. Noen mindre rester av en moske fra 1300-tallet står fremdeles. Etter Palestinakrigen i 1948 opprettet UNRWA en 1,4 km² stor flyktningleir nord i byen for om lag 35 000 mennesker; Jabalialeiren. Det fra denne flyktningleiren at den første intifadaen utgikk i desember 1987. I 2005 var det registrert 106.691 mennesker i flyktningleiren.

Jabalia (جباليا , eller Jabalya) er en by nord på Gazastripen. I 1945 hadde byen 3500 innbyggere. Dette antallet vokste til 82.877 innbyggere i 2006 – da er ikke den inntilliggende flyktningleiren medregnet. Byen ble i 2009 hardt rammet av Israels bombing og invasjon av Gazastripen. Byen er omgitt av fruktbar jordbruksmark og rike appelsintrelunder. Byens historie går meget langt tilbake, noe utgravningsfunn fra romersk og bysantinsk tid vitner om. Vakre gulvmosaikker er funnet der en bysantinsk kirke hadde ligget. Noen mindre rester av en moske fra 1300-tallet står fremdeles. Etter Palestinakrigen i 1948 opprettet UNRWA en 1,4 km² stor flyktningleir nord i byen for om lag 35 000 mennesker; Jabalialeiren. Det fra denne flyktningleiren at den første intifadaen utgikk i desember 1987. I 2005 var det registrert 106.691 mennesker i flyktningleiren. == Krigen i 2009 == Jabalia var byen som ble hardest rammet av Israels bombing og invasjon av Gazastripen i 2009. Nesten alle hus, fabrikker og oliventrær ble jevnet med jorden under krigshandlingene. I bydelene Qirem og Abed Rabbo var det like etter våpenhvilen flere hundre meter mellom hvert hus som fremdeles sto. Fabrikkene i det østlige Jabalya som produserte elektriske artikler, olivenolje og sement, ble alle lagt i grus. Jordene ble også ødelagt, dels av bomber, men mest av de israelske stridsvognenes larveføtter. Jabalya var blant byene som først ble invadert av israelske styrker i løpet av den 22 dager lange offensiven på Gazastripen. == Referanser ==

Jabalia (جباليا , eller Jabalya) er en by nord på Gazastripen. I 1945 hadde byen 3500 innbyggere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_R%C3%B8stad

2023-02-04

Bjørn Røstad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Åge Aleksandersen']

Bjørn Røstad (født 10. desember 1951) er en norsk musiker, kjent som en del av Sambandet.

Bjørn Røstad (født 10. desember 1951) er en norsk musiker, kjent som en del av Sambandet. == Karriere == Bjørn Røstad begynte sin karriere med å spille barytonsaksofon i 1966 og han ble med i sitt første band, «True», en Rhythm & blues-gruppe fra Oslo. Han var deretter med å starte soulgruppa Kropp og Sjel i 1968. Han studerte deretter musikk ved musikkfagskolen i Oslo, hvor han spilte barytonesaks. Han er også utdannet som overtrykker i litograffaget med svennebrev i 1972. Han spilte seretter et år i Gardemusikken i 1971 og var med i Universitetsstorbandet i Oslo i tre år fram til 1978. Han var i en periode med i Bjølsen Valsemølle, før han ble med i «The Hawks» i 1978. Denne gruppa reiste på norgesturné med Terje Tysland i 1979. Da gruppa kom til Trondheim, ble han igjen der sammen med keyboardist Lasse Hafreager for å bli en del av Åges Sambandet. Han var med i Sambandet til det ble oppløst etter Eldorado-turneen i 1987. Ble med da Åge Aleksandersen samlet Sambandet igjen i 2003. Han har også jobbet i flere år som faglærer og medielærer ved Brundalen videregående skole og Norges Kreative Fagskole. == Diskografi == === Åge Aleksandersen & Sambandet === Ramp (1980) Mølje og sodd (1981) Dains me mæ (1982) Levva livet! (1984) Åge Aleksandersens beste (1984) Lys og varme (1984) Ljus och värme (1985) Eldorado (1986) Sanger (1990) Åges beste 1972-1994 (1994) Mit danske eventyr (2000) Åge Original (2001) To skritt frem (2005) Gull (2005) Snöharpan (2006) Katalysator (2008) Åge-boks 1 (2009) Åge-boks 2 (2009) Levva livet – 25-års jubileum (2009) Furet værbitt (2011) Sukker og salt (2014) Det e langt å gå til Royal Albert Hall (2016) === Andre deltagelser === Sønner av Norge: Stutum hvem er han'/Lillestrøm visa (1974) Undertakers Circus: Brød & Cirkus (1975) Terje Tysland: Send mæ hjæm! (1981) Milorg Blues Band: Fred, frihet og alt gratis/Krypskyttere (1982) Bjølsen Valsemølle: Vaterlands bru (1985) Fig Leaf: Hum (1994) TBK Records: Trondheim Bluesklubb 25 år – 1981–2006 (2006) Mr. Crosten: Sea of Time (2012) Betty Stjernen, Elias Akselsen og Børge Pedersen: Levd liv (2012) Sorgenfri: The Last Waltz (2015) Terje Tysland: Terje Tysland 1977–1992 (2018)

Bjørn Røstad (født 10. desember 1951) er en norsk musiker, kjent som en del av Sambandet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jabalialeiren

2023-02-04

Jabalialeiren

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen', 'Kategori:Palestinske flyktningleirer på Gazastripen']

Jabalialeiren er en palestinsk flyktningleir på Gazastripen. Etter Palestinakrigen i 1948 opprettet UNRWA en 1,4 km² stor flyktningleir nord for den da lille byen Jabalia på Gazastripen. Leiren var beregnet for om lag 35 000 mennesker. Det var fra denne flyktningleiren at den første intifadaen utgikk i desember 1987. I 2006 bodde det rundt 93 000 mennesker i flyktningleiren.Befolkningen ble hardt rammet i forbindelse med krigen mellom Hamas og Israel i januar 2009. En stor andel av bygningene ble ødelagt eller skadet av israelske bomber. Ved en anledning skal åtte mennesker som ble antatt å være fra samme familie blitt drept av en israelsk stridsvogngranat.Hamas’ innenriksminister Saeed Seyyam befant seg i et hus i denne leiren da han ble drept i et israelsk flyangrep den 16. januar 2009.

Jabalialeiren er en palestinsk flyktningleir på Gazastripen. Etter Palestinakrigen i 1948 opprettet UNRWA en 1,4 km² stor flyktningleir nord for den da lille byen Jabalia på Gazastripen. Leiren var beregnet for om lag 35 000 mennesker. Det var fra denne flyktningleiren at den første intifadaen utgikk i desember 1987. I 2006 bodde det rundt 93 000 mennesker i flyktningleiren.Befolkningen ble hardt rammet i forbindelse med krigen mellom Hamas og Israel i januar 2009. En stor andel av bygningene ble ødelagt eller skadet av israelske bomber. Ved en anledning skal åtte mennesker som ble antatt å være fra samme familie blitt drept av en israelsk stridsvogngranat.Hamas’ innenriksminister Saeed Seyyam befant seg i et hus i denne leiren da han ble drept i et israelsk flyangrep den 16. januar 2009. == Referanser == == Eksterne lenker == UNRWA om flyktningleiren

Jabalialeiren er en palestinsk flyktningleir på Gazastripen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Kony

2023-02-04

Joseph Kony

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprørsledere', 'Kategori:Personer ettersøkt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Ugandere']

Joseph Kony (født ca. 1961 i Odek eller Atyak i Uganda) er leder for Lord's Resistance Army (LRA, «Herrens motstanderhær»), en geriljagruppe som deltar i et voldelig felttog for å etablere av ham selv ledet teokratisk styre i Uganda, og som fremholder at de er basert på den kristne Bibelen og De ti bud. Han hevder seg selv å være et åndemedium. LRA, som har fått et skrekkinnjagende rykte for sin brutalitet mot folket i Nord-Uganda, har kidnappet rundt 30 000 barn (som barnesoldater og sexslaver) siden opprørene startet i 1999.Hoveddelen av gruppen hans er barn, men antallet barn som har slåss for ham varierer. Når de bortfører barn, har Kony og hans hær ofte drept barnas nærmeste familie og naboer. Dermed har barna gjerne ikke noen andre valg enn å slutte seg til Kony. I 1992 omdøpte Kony gruppen sin til United Democratic Christian Army. Den 6. oktober 2008 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en arrestordre hvis hadde blitt utstedt på fem medlemmer av Herrens motstandshær -for forbrytelser mot menneskeheten. Dette etter at en lukket tiltale hadde funnet sted. Tiltaler mot Kony omfatter forbrytelser mot menneskeheten, drap, slaveri og voldtekt, plyndring og tvang av barn inn i opprørernes rekker. I november 2022 ønsker ICC-aktor å straffeforfølge Joseph Kony.[1].

Joseph Kony (født ca. 1961 i Odek eller Atyak i Uganda) er leder for Lord's Resistance Army (LRA, «Herrens motstanderhær»), en geriljagruppe som deltar i et voldelig felttog for å etablere av ham selv ledet teokratisk styre i Uganda, og som fremholder at de er basert på den kristne Bibelen og De ti bud. Han hevder seg selv å være et åndemedium. LRA, som har fått et skrekkinnjagende rykte for sin brutalitet mot folket i Nord-Uganda, har kidnappet rundt 30 000 barn (som barnesoldater og sexslaver) siden opprørene startet i 1999.Hoveddelen av gruppen hans er barn, men antallet barn som har slåss for ham varierer. Når de bortfører barn, har Kony og hans hær ofte drept barnas nærmeste familie og naboer. Dermed har barna gjerne ikke noen andre valg enn å slutte seg til Kony. I 1992 omdøpte Kony gruppen sin til United Democratic Christian Army. Den 6. oktober 2008 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en arrestordre hvis hadde blitt utstedt på fem medlemmer av Herrens motstandshær -for forbrytelser mot menneskeheten. Dette etter at en lukket tiltale hadde funnet sted. Tiltaler mot Kony omfatter forbrytelser mot menneskeheten, drap, slaveri og voldtekt, plyndring og tvang av barn inn i opprørernes rekker. I november 2022 ønsker ICC-aktor å straffeforfølge Joseph Kony.[1]. == Kony 2012 == Kony 2012 er en kampanje som har sitt utspring i USA. Invisible Children Inc. har lagt ut en kortfilm (Kony 2012) der det settes fokus på Konys handlinger de siste 26 årene. Målet med videoen er å gjøre verden oppmerksom på hva som foregår i Uganda. Formålet er at budskapet skal spre seg globalt gjennom sosiale og tradisjonelle medier. Kony mottok en bølge av oppmerksomhet i mars 2012 da en tretti minutter lang dokumentar på YouTube med tittelen Kony 2012, produsert av filmskaper Jason Russell, ble publisert. Hensikten med denne filmen var å trekke oppmerksomheten mot Kony i et forsøk på å øke omverdenens engasjement for situasjonen i Uganda. == Referanser ==

Joseph Kony (født ca. 1961 i Odek eller Atyak i Uganda) er leder for Lord's Resistance Army (LRA, «Herrens motstanderhær»), en geriljagruppe som deltar i et voldelig felttog for å etablere av ham selv ledet teokratisk styre i Uganda, og som fremholder at de er basert på den kristne Bibelen og De ti bud.

https://no.wikipedia.org/wiki/Golden_Globe

2023-02-04

Golden Globe

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Golden Globe', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1944']

Golden Globe er en amerikansk prisutdeling for film og fjernsyn, som årlig finner sted under en formell middag. Prisutdelingen har siden 1944 vært arrangert av Hollywood Foreign Press Association (HFPA), og er en viktig del av filmindustriens «prisutdelingsårstid», som hvert år toppes av Oscarutdelingen. Utdelingen av Golden Globe-prisene har siden 1996 blitt sendt på NBC, og er vanligvis den tredje mest sette fjernsynssendte prisutdelingen hvert år, bak Oscar og Grammy. Utdelingen finner sted tidlig på året, basert på stemmer fra 86 journalister bosatt i Hollywood og med tilknytning til media utenfor USA. Utvelgelsen for Golden Globe-prisene begynner 1. oktober. Cecil B. DeMille-prisen er en ærespris til spesielt talentfulle skuespillere som har utmerket seg. Cecil B. DeMille var en av de mest suksessfulle filmskaperne gjennom første delen av 1900-tallet. Han var også den første som mottok prisen i år 1952. Hvert år blir det bestemt en som skal være Miss/Mr. Golden Globe. Det er ofte døtre og sønner av godt kjente kjendiser som blir plukket ut.

Golden Globe er en amerikansk prisutdeling for film og fjernsyn, som årlig finner sted under en formell middag. Prisutdelingen har siden 1944 vært arrangert av Hollywood Foreign Press Association (HFPA), og er en viktig del av filmindustriens «prisutdelingsårstid», som hvert år toppes av Oscarutdelingen. Utdelingen av Golden Globe-prisene har siden 1996 blitt sendt på NBC, og er vanligvis den tredje mest sette fjernsynssendte prisutdelingen hvert år, bak Oscar og Grammy. Utdelingen finner sted tidlig på året, basert på stemmer fra 86 journalister bosatt i Hollywood og med tilknytning til media utenfor USA. Utvelgelsen for Golden Globe-prisene begynner 1. oktober. Cecil B. DeMille-prisen er en ærespris til spesielt talentfulle skuespillere som har utmerket seg. Cecil B. DeMille var en av de mest suksessfulle filmskaperne gjennom første delen av 1900-tallet. Han var også den første som mottok prisen i år 1952. Hvert år blir det bestemt en som skal være Miss/Mr. Golden Globe. Det er ofte døtre og sønner av godt kjente kjendiser som blir plukket ut. == Utdelinger == Den 75. Golden Globe-utdelingen for året 2017 Den 74. Golden Globe-utdelingen for året 2016 Den 73. Golden Globe-utdelingen for året 2015 Den 72. Golden Globe-utdelingen for året 2014 Den 71. Golden Globe-utdelingen for året 2013 Den 70. Golden Globe-utdelingen for året 2012 Den 69. Golden Globe-utdelingen for året 2011 Den 68. Golden Globe-utdelingen for året 2010 Den 67. Golden Globe-utdelingen for året 2009 Den 66. Golden Globe-utdelingen for året 2008 Den 65. Golden Globe-utdelingen for året 2007 Den 64. Golden Globe-utdelingen for året 2006 Den 63. Golden Globe-utdelingen for året 2005 Den 62. Golden Globe-utdelingen for året 2004 Den 61. Golden Globe-utdelingen for året 2003 Den 60. Golden Globe-utdelingen for året 2002 Den 59. Golden Globe-utdelingen for året 2001 Den 58. Golden Globe-utdelingen for året 2000 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Golden Globe Awards – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Den 66. Golden Globe-utdelingen

https://no.wikipedia.org/wiki/Rafahleiren

2023-02-04

Rafahleiren

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen', 'Kategori:Etableringer i 1949', 'Kategori:Palestinske flyktningleirer på Gazastripen']

Rafahleiren (مخيم رفح or معسكر رفح) er en palestinsk flyktningleir på Gazastripen. Den ligger rett ved grenselinjen mellom Gaza og Egypt. Den ble opprettet i 1949 og utgjør i praksis en nordlig bydel av byen Rafah. Den var en gang Gazas folkerikeste flyktningleir, men omfordelinger ha endret dette, særlig ved at folk er flyttet til den tett inntil liggende leiren Tall as-Sultan, som egentlig for det meste skulle absorbere flyktninger omplassert fra Canadaleiren. Ifølge UNRWA hadde leiren en befolkning på 95 187 innbyggere i 2005,; dette rimer ikke med det palestinske statistiske sentralbyrås tall på ca. 58 000 til samme tid. Leiren har 31 skoler (20 barneskoler, 11 ungdoms- og videregående skoler) drevet av UNRWA.

Rafahleiren (مخيم رفح or معسكر رفح) er en palestinsk flyktningleir på Gazastripen. Den ligger rett ved grenselinjen mellom Gaza og Egypt. Den ble opprettet i 1949 og utgjør i praksis en nordlig bydel av byen Rafah. Den var en gang Gazas folkerikeste flyktningleir, men omfordelinger ha endret dette, særlig ved at folk er flyttet til den tett inntil liggende leiren Tall as-Sultan, som egentlig for det meste skulle absorbere flyktninger omplassert fra Canadaleiren. Ifølge UNRWA hadde leiren en befolkning på 95 187 innbyggere i 2005,; dette rimer ikke med det palestinske statistiske sentralbyrås tall på ca. 58 000 til samme tid. Leiren har 31 skoler (20 barneskoler, 11 ungdoms- og videregående skoler) drevet av UNRWA. == Referanser ==

Rafahleiren (مخيم رفح or معسكر رفح) er en palestinsk flyktningleir på Gazastripen. Den ligger rett ved grenselinjen mellom Gaza og Egypt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lyst_ringurtefly

2023-02-04

Lyst ringurtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann August Ephraim Goeze', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1781', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Lyst ringurtefly (Hoplodrina octogenaria) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Lyst ringurtefly (Hoplodrina octogenaria) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 32 – 35 mm), kraftig bygd, gulbrunt nattfly. Forvingen er noe avrundet, lyst gulbrun med tydelige, mørke, nyre- og ringmerker som har en smal, lys kant. Vingen har også mer eller mindre tydelige, mørke tverrlinjer. Bakvingen er blekt brunlig grå. Arten ligner flere andre arter, den skiller seg fra brunt urtefly (Caradrina morpheus) på at nyre- og ringmerkene har lys kant, og fra mørkt ringurtefly (Hoplodrina blanda) på forvingenes varme brunlige fargetone. == Levevis == Arten finnes mest i åpne områder, der larvene kan leve på mange ulike urter. Den overvintrer som larve. De voksne sommerfuglene flyr i juni – august. == Utbredelse == Arten finnes i Europa og videre østover til Stillehavet i Øst-Sibir. I Norge er den vanlig på Sørlandet og den sørligste delen av Østlandet, mer lokalt utbredt på Vestlandet og det nordlige Østlandet. Nordligst er den funnet på Nordmøre. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Lyst ringurtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Hoplodrina octogenaria på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) gulbrunt urtefly i Encyclopedia of Life (en) gulbrunt urtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) gulbrunt urtefly hos Artsdatabanken (sv) gulbrunt urtefly hos Dyntaxa (en) gulbrunt urtefly hos Fauna Europaea (en) gulbrunt urtefly hos NCBI (en) Kategori:Hoplodrina octogenaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Hoplodrina octogenaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Lyst ringurtefly (Hoplodrina octogenaria) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Amman_New_Camp

2023-02-04

Amman New Camp

['Kategori:Amman', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Palestinske flyktningleirer i Jordan']

Amman New Camp, lokalt omtalt som Wihdat (مخيم الوحدات), er den nest største palestinske flyktningleiren i Jordan, med en befolkning på 49 805 registrerte flyktninger pr 2002. Den ble tidligere drevet av UNWRA, men drives nå av Department of Palestinian Affairs.

Amman New Camp, lokalt omtalt som Wihdat (مخيم الوحدات), er den nest største palestinske flyktningleiren i Jordan, med en befolkning på 49 805 registrerte flyktninger pr 2002. Den ble tidligere drevet av UNWRA, men drives nå av Department of Palestinian Affairs. == Eksterne lenker == http://www.un.org/unrwa/refugees/jordan/newamman.html Fotos fra Amman New Camp

Amman New Camp, lokalt omtalt som Wihdat (مخيم الوحدات), er den nest største palestinske flyktningleiren i Jordan, med en befolkning på 49 805 registrerte flyktninger pr 2002. Den ble tidligere drevet av UNWRA, men drives nå av Department of Palestinian Affairs.

https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8rkt_ringurtefly

2023-02-04

Mørkt ringurtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Mørkt ringurtefly (Hoplodrina blanda) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Mørkt ringurtefly (Hoplodrina blanda) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 31 – 35 mm), kraftig, lyst gråbrunt nattfly. Det kan ligne flere andre arter, men skilles fra lyst ringurtefly (Hoplodrina octogenaria) på at forvingen er nøytralt gråbrun, ikke gulaktig, og fra brunt urtefly (Caradrina morpheus) på at vingens nyre- og ringmerker har lys kant. Forvingen er lyst gråbrun, med tydelige, lyskantede nyre- og ringmerker som ellers er samme farge som resten av vingen. Ellers er tegningene ganske utydelige, men man kan ane to mørke tverrbånd som gjerne er redusert til rekker av flekker. Bakvingen er blekt gråbrunlig med mørkere årer. == Levevis == Arten finnes helst på varme, solåpne steder der larvene lever på ulike urter. Larven overvintrer. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juli – august. == Utbredelse == Arten finnes over det meste av Europa. I Norge er den vanlig på Sørlandet og på Østlandet sør for Oslo. På Vestlandet og den nordlige delen av Østlandet er den forholdsvis sjelden. Den er funnet nord til Nordmøre. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Mørkt ringurtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Hoplodrina blanda på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) gråbrunt urtefly i Encyclopedia of Life (en) gråbrunt urtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) gråbrunt urtefly hos Artsdatabanken (sv) gråbrunt urtefly hos Dyntaxa (en) gråbrunt urtefly hos Fauna Europaea (en) gråbrunt urtefly hos NCBI (en) Kategori:Hoplodrina blanda – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Hoplodrina blanda – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Mørkt ringurtefly (Hoplodrina blanda) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Linjefly

2023-02-04

Linjefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766']

Linjefly (Charanyca trigrammica) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Linjefly (Charanyca trigrammica) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 33 – 37 mm), kraftig, lyst grågult nattfly. Arten kan ikke forveksles med noen andre nordeuropeiske arter. Forvingen har fire smale, brune tverrstriper, den innerste av disse er bare tydelig i den fremre halvdelen, nummer tre er uskarp. Bakvingen er gulgrå. == Levevis == Arten kan finnes både i litt åpen skog, i skogkanter og i helt åpne områder. Larven lever mest like under jordoverflaten og gnager på rothalsene til ulike urter, blant andre groblad (Plantago major). Den overvintrer. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juni – juli og kommer gjerne til lys. == Utbredelse == Arten finnes i Europa, bortsett fra lengst i nord, og østover til Kaukasus. Det er usikkert om den har faste bestander i Norge. Den er funnet nokså få ganger langs kysten fra Oslo i øst til Søgne i vest. De siste årene er det funnet noen eksemplarer nær Kristiansand, så det er mulig at den holder på å etablere seg der. Den er listet som sårbar (V) på Norsk rødliste for arter, men det er usikkert om den hører hjemme der siden den kanskje ikke har bestander i Norge. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Linjefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Charanyca trigrammica på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) linjefly i Encyclopedia of Life (en) linjefly i Global Biodiversity Information Facility (no) linjefly hos Artsdatabanken (sv) linjefly hos Dyntaxa (en) linjefly hos Fauna Europaea (en) linjefly hos NCBI (en) Kategori:Charanyca trigrammica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Charanyca trigrammica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Artsdatabanken (2021)

https://no.wikipedia.org/wiki/Pearls_of_Passion

2023-02-04

Pearls of Passion

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1986', 'Kategori:Roxette-album']

Pearls of Passion er Roxettes debutalbum, utgitt i oktober 1986. Albumet ble relansert internasjonalt i oktober 1997. Albumet ble opprinnelig kun utgitt i Skandinavia og Canada. Albumet solgt særlig godt i Sverige, og kom på andreplass på den svenske albumlisten. «Neverending Love», «Goodbye to You», «Soul Deep» og «I Call Your Name» ble utgitt som singler. «Soul Deep» var også med på deres tredje studioalbum, Joyride i 1991 og «So Far Away» var med på Tourism i 1992. Albumet har solgt i overkant av 1 millioner eksemplarer.

Pearls of Passion er Roxettes debutalbum, utgitt i oktober 1986. Albumet ble relansert internasjonalt i oktober 1997. Albumet ble opprinnelig kun utgitt i Skandinavia og Canada. Albumet solgt særlig godt i Sverige, og kom på andreplass på den svenske albumlisten. «Neverending Love», «Goodbye to You», «Soul Deep» og «I Call Your Name» ble utgitt som singler. «Soul Deep» var også med på deres tredje studioalbum, Joyride i 1991 og «So Far Away» var med på Tourism i 1992. Albumet har solgt i overkant av 1 millioner eksemplarer. == Sporliste == «Soul Deep» «Secrets That She Keeps» «Goodbye to You» «I Call Your Name» «Surrender» «Voices» «Neverending Love» «Call of the Wild» «Joy of a Toy» «From One Heart to Another» «Like Lovers Do» «So Far Away» «Pearls of Passion» * «It Must Have Been Love (Christmas for the Broken-Hearted)» * «Turn to Me» * «Neverending Love» [Tits & Ass demo / 1986] * «Secrets That She Keeps» [Tits & Ass demo / 1986] * «I Call Your Name» [Montezuma Demo / 26.07.86] * «Neverending Love» [Frank Mono-Mix / 1987] * «I Call Your Name» [Frank Mono-Mix / 1987] **kun tilgjengelig på relanseringen fra 1997 == Eksterne lenker == (en) Pearls of Passion på Apple Music (en) Pearls of Passion på Discogs (en) Pearls of Passion på MusicBrainz (en) Pearls of Passion på Spotify (en) Pearls of Passion på Spotify (en) Pearls of Passion på AllMusic

Pearls of Passion er Roxettes debutalbum, utgitt i oktober 1986. Albumet ble relansert internasjonalt i oktober 1997.

https://no.wikipedia.org/wiki/Toppserien_2009

2023-02-04

Toppserien 2009

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Toppserien 2009']

For overganger og avsluttede karrierer, se Toppserien 2009 overganger Toppserien 2009 var den 23. sesongen av den norske øverste divisjon i fotball for kvinner. Røa var regjerende seriemester, men Stabæk var forhåndsfavoritten (se under). De to lagene som rykket opp fra 1. divisjon var Sandviken og Fortuna Ålesund. Røa ble seriemestre for tredje år på rad, Stabæk tok klubbens første sølvmedalje, og Kolbotn vant bronse. Begge de to lagene som rykket opp, rykket rett ned i 1. divisjon igjen, akkurat som i sesongen før. Fortuna Ålesund debuterte i Toppserien, men de hadde tatt over det tidligere topplaget Spjelkavik.

For overganger og avsluttede karrierer, se Toppserien 2009 overganger Toppserien 2009 var den 23. sesongen av den norske øverste divisjon i fotball for kvinner. Røa var regjerende seriemester, men Stabæk var forhåndsfavoritten (se under). De to lagene som rykket opp fra 1. divisjon var Sandviken og Fortuna Ålesund. Røa ble seriemestre for tredje år på rad, Stabæk tok klubbens første sølvmedalje, og Kolbotn vant bronse. Begge de to lagene som rykket opp, rykket rett ned i 1. divisjon igjen, akkurat som i sesongen før. Fortuna Ålesund debuterte i Toppserien, men de hadde tatt over det tidligere topplaget Spjelkavik. == Statistikk om sesongen == Ingrid Kristine Hansen fra Fløya scoret sesongens første mål hjemme mot Fortuna Ålesund i 1. serierunde. Det første gule kortet for sesongen ble tildelt Røas Caroline Knutsen etter 7 minutter i 1. serierunde. Sesongens første røde kort fikk Røas Hedda Strand Gardsjord i 1. serierunde (to gule). Sesongens første kamp der minst ett av lagene scoret et tosifret antall mål kom i sesongens andre runde i kampen Sandviken – Stabæk, der sistnevnte vant 10-1. Sesongens første hat-trick ble scoret av Stabæks Lindy Melissa Wiik i ovennevnte kamp. I samme kamp scoret Lise Klaveness det første hat-trick uten at noen andre scoret imellom, men i to omganger. Sesongens første «ekte» hat-trick scoret Lene Mykjåland for Røa mot Sandviken i 5. serierunde. Målene ble scoret i det 9., 12. og 21. minutt. Sesongens første trenerskifte kom etter at Arne Møller trakk seg som Sandviken-trener den 16. juni. Sesongens første ikke-frivillige trenerbytte kom den 4. juli, da Amazon Grimstads trener Tor Martin Hegrenes ikke lenger var ønsket. Etter sesongen trakk Fortuna Ålesunds trener seg, og Stabæks trener Jan Aksel Odden fikk også sparken. Team Strømmens trener Janne Jansson hadde bare en ettårskontrakt han ikke ønsket å fornye. Dermed hadde fem av lagene fra toppseriesesongen byttet trener i løpet av året. == Lagene == Disse lagene deltok: Trondheims-Ørn, Klepp og Team Strømmen har vært med i samtlige sesonger siden oppstarten på nasjonal serie i 1987. Kolbotn debuterte i 1995, og har holdt seg i den øverste divisjonen siden. Røa debuterte i 2001, og har holdt seg i den øverste divisjonen siden. Fløya rykket opp for fjerde gang i 2002, og har holdt seg i Toppserien siden 2003-sesongen. Amazon Grimstad debuterte i 2006. I samme år kom Arna-Bjørnar tilbake til Toppserien etter ett år i den nest øverste divisjonen, mens Kattem gjorde det samme i 2007. Stabæk hadde i oktober 2008 ingått en avtale med Asker om overdragelse av topplaget Asker til Stabæk, hvilket betydde at Stabæk tok over plassen til Askers førstelag i Toppserien, og at Asker 2 ble Askers førstelag i 2. divisjon. Dette har ikke skjedd tidligere i Toppserien, men det er andre gang i Toppseriens historie at et lag hat tatt over for et annet lag. Den første var da kvinnelaget til Sprint-Jeløy brøt ut og dannet Athene Moss. Amazon Grimstad var Aust-Agders eneste representant i den øverste divisjonen i fotball noen sinne(uansett kjønn). Fortuna Ålesund var det første laget fra Møre og Romsdal i den øverste divisjonen siden Spjelkavik rykket ned i 1992. Røa var Oslos eneste representant i den øverste divisjonen for niende sesong på rad. == Tabell == Gult symboliserer vinner og rosa nedrykksplassene. Amazon Grimstad ble innstilt på å trekkes 4 poeng for økonomisk rot, men den 3. juli ble det avgjort at det ikke kom til å skje. Imidlertid ble Fløya trukket fire poeng på grunn av rot i anledning bruk av to ikke spilleberettigede spillere. == Før seriestart == Det var flere treningskamper før seriestart, og de så ut til å peke i retning av at Stabæk ville bli en nær umulig motstander, og Kolbotn og Trondheims-Ørn kunne overraske, mens Team Strømmen, Røa og Klepp hadde et lite stykke til toppformen. Det var flere grunner til dette. Flere lag, især Team Strømmen, hadde en lang skadeliste. Trenerteamet var enten helt nytt eller ikke tilstede, som i Team Strømmens tilfelle etter at Hege Rise dro til USA. === Lagene og deres egne ambisjoner === (Kilde: Fotballbok 2009) Det er verd å merke seg at de fire lagene som satset på gull i Norgesmesterskapet alle kom til semifinalen. === Forhåndstips === Rekkefølgen er preget av når de først dukket opp. For gamblingnettstedene vil rekkefølgen variere fram til sesongstart. Siste oppdatering av oddsene er 8. april. Dagsavisen, Aftenposten, Dagbladet og Tips leverte sine tips omtrent samtidig, mellom 7. og 8. april. Fotballmagasinet ble ferdig med sine tips søndag 1. påskedag. 1 = Disse lagene er rangert likt, og plassert alfabetisk. Det er verd å merke seg at Betsafe hadde den eneste tippingen som fikk riktig vinner. De fikk også de fem første plassene riktig. Dagbladet og Aftenposten var de eneste som fikk de fem siste plassene riktig. Ingen tippet både 6.- og 7.-plass riktig, og bare ett tips fikk hver av plassene riktig (hhv. Fotballmagasinet og TV2). Dersom man rangerer tippingen etter antall feil (med 1 minuspoeng per feil uansett retning), gir det denne tabellen, med antall riktige plasser i parentes: *=Verken NordicBet eller betsafe plasserte de tre nederste. Derfor er de blitt gitt -3 poeng, som er halvveis mellom det beste og det dårligste resultatet. Her regnes tabellen før Fløya ble trukket fire poeng. == Arenaer == Hjemmebaner for 2009-sesongen (disse hjemmebanene er høyst usikre, og kan bli byttet ut dersom det blir bekreftet – plassene indikerer sitteplasser, ikke maksplass): == Dommere == Det ble tilsammen brukt 27 dommere i Toppserien 2009. Av disse var tre ikke-norske, to fra Finland og en fra Sverige. De tre dømte en kamp hver. I tillegg dømte 12 andre dommere én kamp i Toppserien. Særlig i den 14., 15., 16. og 18. serierunde var det flere dommere som dømte sin eneste kamp. Fullstendig liste her: == Toppscorer == For detaljert liste, se Toppserien 2009: ToppscorerlistenRøa ILs Lene Mykjåland ble Toppseriens toppscorer 2009 med 20 mål. == Terminliste == På grunn av EM blir det en lengre pause i midten av sesongen. == Referanser ==

Lene Mykjåland (20 mål)

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Phelps

2023-02-04

Michael Phelps

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for USA under Kortbane-VM i svømming 2004', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for USA under VM i svømmesport 2003', 'Kategori:Deltakere for USA under VM i svømmesport 2005', 'Kategori:Deltakere for USA under VM i svømmesport 2009', 'Kategori:Deltakere for USA under VM i svømmesport 2011', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for USA', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Baltimore', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere fra USA', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Verdensmestere i svømmesport for USA', 'Kategori:Årets svømmere i USA', 'Kategori:Årets svømmere i verden']

Michael Fred Phelps II (født 30. juni 1985 i Baltimore i Maryland) er en tidligere amerikansk svømmer. Han var per 2016 tidenes mestvinnende olympier med 23 gullmedaljer. Han hadde innen sommer-OL 2008 25 verdensrekorder (inklusive stafetter). Phelps' meritter inkluderer en rekord med åtte gullmedaljer i Sommer-OL 2008 i Beijing. Det er et gull mer enn den legendariske rekorden til Mark Andrew Spitz på syv gull i ett og samme OL, under OL i München i 1972. Det er også like mange medaljer i et enkelt OL som Aleksandr Ditjatin fikk i 1980. Phelps har også sytten VM-gull (langbane) samt ett VM-gull (kortbane). Hans internasjonale titler, sammen med alle hans verdensrekorder, har resultert i at han fikk tittelen World Swimmer of the Year seks ganger i 2003, 2004, 2006, 2007, 2008 og 2009. 10. august 2008 vant Phelps 400 meter individuell medley og satte ny verdensrekord i sommer-OL 2008 (4.03,84). I samme mesterskap, 11. august 2008, vant han 4 x 100 meter fri stafett og satte ny verdensrekord i det også (3.08,24). 12. august 2008 vant han 200 meter fri på ny verdensrekord (1.42,96). 13. august 2008 vant Phelps 200 meter butterfly og satte ny verdensrekord (1.52,03). Samme dag vant han 4 x 200 meter fri stafett på ny verdensrekord (6.58,06). 15. august 2008 vant Phelps gull på 200 meter medley og satte ny verdensrekord (1.54,23). Den 16. august tok han sitt sjuende gull i Beijing da han vant 100 meter butterfly med 1/100 sekund på ny olympisk rekord (50,58) (Ian Crocker, USA har p.t. verdensrekorden på 50,40). Han tangerte dermed Mark Spitz rekord fra 1972 med sju gullmedaljer i ett og samme OL. Sitt åttende gull tok han 17. august 2008 på 4 x 100 meter medley stafett og satte ny verdensrekord (3.29,34) Phelps er 1,93 meter høy og veier 88 kilo. Han har kallenavnet MP.

Michael Fred Phelps II (født 30. juni 1985 i Baltimore i Maryland) er en tidligere amerikansk svømmer. Han var per 2016 tidenes mestvinnende olympier med 23 gullmedaljer. Han hadde innen sommer-OL 2008 25 verdensrekorder (inklusive stafetter). Phelps' meritter inkluderer en rekord med åtte gullmedaljer i Sommer-OL 2008 i Beijing. Det er et gull mer enn den legendariske rekorden til Mark Andrew Spitz på syv gull i ett og samme OL, under OL i München i 1972. Det er også like mange medaljer i et enkelt OL som Aleksandr Ditjatin fikk i 1980. Phelps har også sytten VM-gull (langbane) samt ett VM-gull (kortbane). Hans internasjonale titler, sammen med alle hans verdensrekorder, har resultert i at han fikk tittelen World Swimmer of the Year seks ganger i 2003, 2004, 2006, 2007, 2008 og 2009. 10. august 2008 vant Phelps 400 meter individuell medley og satte ny verdensrekord i sommer-OL 2008 (4.03,84). I samme mesterskap, 11. august 2008, vant han 4 x 100 meter fri stafett og satte ny verdensrekord i det også (3.08,24). 12. august 2008 vant han 200 meter fri på ny verdensrekord (1.42,96). 13. august 2008 vant Phelps 200 meter butterfly og satte ny verdensrekord (1.52,03). Samme dag vant han 4 x 200 meter fri stafett på ny verdensrekord (6.58,06). 15. august 2008 vant Phelps gull på 200 meter medley og satte ny verdensrekord (1.54,23). Den 16. august tok han sitt sjuende gull i Beijing da han vant 100 meter butterfly med 1/100 sekund på ny olympisk rekord (50,58) (Ian Crocker, USA har p.t. verdensrekorden på 50,40). Han tangerte dermed Mark Spitz rekord fra 1972 med sju gullmedaljer i ett og samme OL. Sitt åttende gull tok han 17. august 2008 på 4 x 100 meter medley stafett og satte ny verdensrekord (3.29,34) Phelps er 1,93 meter høy og veier 88 kilo. Han har kallenavnet MP. == Biografi == Phelps begynte å svømme da han var seks år. Han ble tatt ut til OL 2000 i Sydney som 15-åring, den yngste OL-svømmeren fra USA siden 13-årige Ralph Flanagan i Los Angeles 1932. Phelps' beste resultat under sitt første OL ble en femteplass på 200 meter butterfly. Samme år slo han verdensrekorden på samme distanse, og ble da den yngste herresvømmeren noensinne som har satt en verdensrekord. Phelps var ni år da han fikk diagnosen ADHD (attention deficit hyperactivity disorder). Han fikk behandling og medisinering med det sentralstimulerende legemiddelet ritalin, som han tok til han var 11 år.En medvirkende årsak til Phelps' suksess er treneren Robert Bowman, som trente Phelps i Baltimore allerede da han var 11 år gammel. I 1996 fulgte Phelps med til Ann Arbour da Bowman ble trener for University of Michigan.Den 4. november 2004 ble Michael Phelps arrestert i Salisbury, Maryland, for å ha kjørt forbi et stoppskilt uten å stoppe, og for å ha kjørt under påvirkning av alkohol. Han ble dømt for å ha kjørt bil påvirket av alkohol, for ikke ha stoppet ved stoppskiltet og for å ha drukket (i Maryland er det forbudt for personer under 21 år å drikke alkohol). Phelps ble bøtelagt, og ble i tillegg dømt til å måtte delta på møter med «Mothers Against Drunk Driving», samt tale for studenter på noen skoler. == Trivia == Han har i en treningsperiode et daglig inntak på 8 000-10 000 kalorier. Frokost består av tre smørbrød med speilegg, ost, tomater, salat, stekt løk og majones; tre pannekaker med sjokolade; en fem-eggs omelett; tre arme riddere med sukker; en skål med maismelsgrøt («grits») og to kopper kaffe.Til lunsj, spiser han et halvt kilo pasta; to stk. smørbrød med ost og skinke på hvitt brød med majones; og energidrikker, mens han til middag har nok et halv-kilo pasta, etterfulgt av en stor pizza og flere energidrikker. == Utmerkelser == Kilder: World Swimmer of the Year Award: 2003, 2004, 2006, 2007 American Swimmer of the Year Award: 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2007 Golden Goggle Male Performance of the Year: 2004, 2006, 2007 Golden Goggle Relay Performance of the Year: 2006, 2007 Golden Goggle Male Athlete of the Year: 2004, 2007 ESPY Best Olympic Performance: 2005 USOC Athlete of the Year Award: 2004 USSA Athlete of the Year Award: 2003 World Championships Swimmer of the Meet: 2003 James E. Sullivan Award: 2003 Teen Choice Awards – Male Athlete: 2005 Laureus World Sports Sportsman of the Year Award (Nominated): 2004, 2005, 2008 USA Olympic Team Member: 2000, 2004, 2008 Rekordholder for flest olympiske gull gjennom tidene: 14 Rekordholder for flest olympiske gull på enkeltdistanser: 9 Rekordholder for flest gull i et og samme mesterskap: 8 (Beijing 2008) En gate i hjembyen Baltimore endret navnt til 'The Michael Phelps Way': 2004 == Se også == Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Michael Phelps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Michael Phelps – Munzinger Sportsarchiv (en) Michael Phelps – Olympics.com (en) Michael Phelps – Olympic.org (en) Michael Phelps – Olympedia (en) Michael Phelps – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Michael Phelps – USAs olympiske komité (en) Michael Phelps – FINA (en) Michael Phelps – swimrankings.net

David Phelps (født 1969) er en amerikansk vokalist, sangforfatter og arrangør som er mest kjent for sitt engasjement som tenor og solist i Gaither Vocal Band. Han deltok der i åtte år, så gikk han solo, men har siden kommet tilbake til utgangspunktet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ago_Markvardt

2023-02-04

Ago Markvardt

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Estiske kombinertløpere', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tartumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske kombinertløpere']

Ago Markvardt (født 11. august 1969 i Elva) er en tidligere sovjetisk/estisk kombinertløper. Under OL 1994 på Lillehammer lå Markvardt på andreplass etter hopprennet, men falt ned på femteplassen etter langrennet. Sammen med Allar Levandi og Magnar Freimuth kom det estiske laget på fjerdeplass i lagkonkurransen. I 1997 gikk Markvardt igjen glipp av en medalje ved et internasjonalt mesterskap, da han ble nummer fire i normalprogrammet under verdensmesterskapet i Trondheim. Markvardts beste resultat i en verdenscupøvelse var en åttendeplass i 1994 i Trondheim, en plassering han tangerte i 1996 i Lahtis.

Ago Markvardt (født 11. august 1969 i Elva) er en tidligere sovjetisk/estisk kombinertløper. Under OL 1994 på Lillehammer lå Markvardt på andreplass etter hopprennet, men falt ned på femteplassen etter langrennet. Sammen med Allar Levandi og Magnar Freimuth kom det estiske laget på fjerdeplass i lagkonkurransen. I 1997 gikk Markvardt igjen glipp av en medalje ved et internasjonalt mesterskap, da han ble nummer fire i normalprogrammet under verdensmesterskapet i Trondheim. Markvardts beste resultat i en verdenscupøvelse var en åttendeplass i 1994 i Trondheim, en plassering han tangerte i 1996 i Lahtis. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ago Markvardt – Olympedia (en) Ago Markvardt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Ago Markvardt – FIS (kombinert)

Ago Markvardt (født 11. august 1969 i Elva) er en tidligere sovjetisk/estisk kombinertløper.

https://no.wikipedia.org/wiki/COP

2023-02-04

COP

['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord']

COP kan sikte til: Effekt i varmepumper ISO 4217-koden for colombiansk peso

COP kan sikte til: Effekt i varmepumper ISO 4217-koden for colombiansk peso

COP kan sikte til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Aita_Camastral

2023-02-04

Aita Camastral

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra kanton Graubünden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint']

Aita Camastral (født 9. april 1983) er en sveitsisk alpinist. Hun har spesialisert seg innen disiplinene slalåm og storslalåm. I mars 2006 ble Camastral overraskende sveitsisk mester i slalåm. Få dager senere var hun også den raskeste under det tyske mesterskapet, og hadde bedre tid enn den tyske mesteren Monika Bergmann-Schmuderer. 25. november 2006 deltok hun i sitt første verdenscuprenn, et storslalåmrenn i Aspen. 10. november 2007 tok hun sine første verdenscuppoeng ved å bli nr. 19 i slalåm i Reiteralm. To uker senere kjørte hun inn til 11.-plass i slalåm i Panorama med beste tid i finaleomgangen. I slutten av mars 2008 vant hun en ny sveitsisk mestertittel i slalåm.

Aita Camastral (født 9. april 1983) er en sveitsisk alpinist. Hun har spesialisert seg innen disiplinene slalåm og storslalåm. I mars 2006 ble Camastral overraskende sveitsisk mester i slalåm. Få dager senere var hun også den raskeste under det tyske mesterskapet, og hadde bedre tid enn den tyske mesteren Monika Bergmann-Schmuderer. 25. november 2006 deltok hun i sitt første verdenscuprenn, et storslalåmrenn i Aspen. 10. november 2007 tok hun sine første verdenscuppoeng ved å bli nr. 19 i slalåm i Reiteralm. To uker senere kjørte hun inn til 11.-plass i slalåm i Panorama med beste tid i finaleomgangen. I slutten av mars 2008 vant hun en ny sveitsisk mestertittel i slalåm. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Aita Camastral – FIS (alpint) (en) Aita Camastral – ski-db.com

Aita Camastral (født 9. april 1983) er en sveitsisk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tiergarten

2023-02-04

Tiergarten

['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1861', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere bydeler i Berlin', 'Kategori:Tysklandstubber']

Tiergarten har flere betydninger.Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag. I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanslerbygningen, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen. Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken.

Tiergarten har flere betydninger.Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag. I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanslerbygningen, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen. Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken. == Minnesmerker == Sovjetisk krigsminnesmerke Minnesmerket over sintier og romer under nasjonalsosialismen

Tiergarten har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Colt_9mm_SMG

2023-02-04

Colt 9mm SMG

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Colt 9mm SMG er en maskinpistol produsert av Colt, basert på AR-15 plattformen. Våpenet har mekanisme med masseretardert sluttstykke (i motsetning til de gassdrevne AR-15 riflene med roterende sluttstykke), og skytes med lukket sluttstykke. Våpenet er ellers stort sett likt AR-15, og bruker kopier av Uzi våpenmagasiner med modifisert låsing for å bli tilpasset AR-15 magasinutløser.

Colt 9mm SMG er en maskinpistol produsert av Colt, basert på AR-15 plattformen. Våpenet har mekanisme med masseretardert sluttstykke (i motsetning til de gassdrevne AR-15 riflene med roterende sluttstykke), og skytes med lukket sluttstykke. Våpenet er ellers stort sett likt AR-15, og bruker kopier av Uzi våpenmagasiner med modifisert låsing for å bli tilpasset AR-15 magasinutløser. == Bilder == == Eksterne lenker == (en) Colt 9mm SMG – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Colt 9mm SMG – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Chuck Taylor's rapport om Colt 9mm SMG Arkivert 23. desember 2008 hos Wayback Machine. Colt Defense Modern Firearms – Colt 9mm SMG

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Vandresteppefly

2023-02-04

Vandresteppefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1808', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Vandresteppefly (Spodoptera exigua) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den har ikke bestander i Norge, men kan av og til komme flyvende inn fra sørøst.

Vandresteppefly (Spodoptera exigua) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den har ikke bestander i Norge, men kan av og til komme flyvende inn fra sørøst. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 27 – 31 mm), slankt, mer eller mindre gråspraglete nattfly. Forvingen er forholdsvis smal, med tydelige, bleke eller rødlige, nyre- og ringmerker, ellers stort sett uten tydelige tegninger. Bakvingen er stor og bred, delvis gjennomsiktig, hvit med mørke skjell på årene og langs ytterkanten. Larven er naken, mørkgrønn på ryggen, med bred, svartgrønn sidestripe, lyst gulgrønn på buken. == Levevis == Der arten hører hjemme, forekommer den i ulike slags åpne områder, også på dyrket mark. Larven lever på ulike lave planter, både ville og dyrkede, og kan gjøre betydelig skade i jordbruket på en lang rekke forskjellige avlinger ([1]). I Nord-Europa kan den dukke opp nært sagt hvor som helst, men den formerer seg ikke her. Den kan foreta lange vandringer. De fleste nordeuropeiske eksemplarene er funnet i august og september. == Utbredelse == Vandresteppeflyet stammer trolig fra Sørøst-Asia, men i dag er den en kosmopolitt, det vil si at den forekommer over hele verden. Den har faste bestander i tropiske og subtropiske områder i alle verdensdeler, nord til Sør-Europa. I Norge er den bare påtruffet tre ganger: i Siljan i Telemark i 1964, i Arendal i 1996 og i Oslo i 2000. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Steppefly [2] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [3] Spodoptera exigua på UK moths: [4] Nettside fra University of Florida om steppefly [5] == Eksterne lenker == (en) steppefly i Encyclopedia of Life (en) steppefly i Global Biodiversity Information Facility (no) steppefly hos Artsdatabanken (sv) steppefly hos Dyntaxa (en) steppefly hos Fauna Europaea (en) steppefly hos ITIS (en) steppefly hos NCBI (en) Kategori:Spodoptera exigua – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Spodoptera exigua – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Spodoptera exigua – detaljert informasjon på Wikispecies

Vandresteppefly (Spodoptera exigua) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den har ikke bestander i Norge, men kan av og til komme flyvende inn fra sørøst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aivar_Rehemaa

2023-02-04

Aivar Rehemaa

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Estiske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tartu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Aivar Rehemaa (født 28. september 1982 i Tartu) er en estisk langrennsløper. Rehemaa kommer fra en langrennsfamilie. Tanten Rutt Šmigun er en tidligere langrennsløper, og mor til den internasjonale stjernen Kristina Šmigun-Vähi og den tidligere juniorverdensmesteren Katrin Šmigun. Rehemaa blir trent av sin onkel, den dobbelte juniorverdensmesteren fra 1972, Anatoli Šmigun. Under junior-VM 2002 i Schonach stod Rehemaa for en stor overraskelse. På 30 km klassisk fellesstart greide han å løsrive seg fra konkurrentene flere kilometer før mål, og vant med over 20 sekunders forsprang. Det var den første juniortittelen en estisk herreløper hadde vunnet. Han deltok også på 10 km fristil, der han ble nummer 27. Rehemaa fikk sin debut i verdenscupen i februar 2001 i Otepää, der han ble nr. 61 av 65 deltakere. Fra sesongen 2002/03 deltok han regelmessig i verdenscuprenn, og i januar 2003 tok han sine første poeng ved å bli nr. 27 på 30 km klassisk fellesstart i Otepää. To uker senere ble han nr. 24, igjen i klassisk fellesstart. Disse resultatene gjorde at han ble tatt ut til VM 2003 i Val di Fiemme. Der ble han nr. 19 på den klassiske tremila, som ble arrangert med fellesstart. På sprintdistansen, som ble arrangert i fristil, ble han nr. 41, og på jaktstarten ble han nr. 42. Han gikk også for det estiske stafettlaget, som ble nummer 8. I de påfølgende år stagnerte Rehemaas utvikling, og bare sjelden greide han å ta et og annet verdenscuppoeng. Han ble likevel tatt ut til OL 2006 i Torino. Der ble hans beste resultat en 32.-plass i jaktstarten. Den samme plasseringen fikk han under VM 2007 i Sapporo på 50 km klassisk. Først i sesongen 2007/08 stabiliserte han prestasjonene på et høyere nivå, og plukket jevnlig verdenscuppoeng. Hans hittil beste resultat i et verdenscuprenn er fjerdeplassen i prologen på Tour de Ski 2008/09, der han var tre tidels sekund for sent ute til å ta tredjeplassen (som gikk til Petter Northug).

Aivar Rehemaa (født 28. september 1982 i Tartu) er en estisk langrennsløper. Rehemaa kommer fra en langrennsfamilie. Tanten Rutt Šmigun er en tidligere langrennsløper, og mor til den internasjonale stjernen Kristina Šmigun-Vähi og den tidligere juniorverdensmesteren Katrin Šmigun. Rehemaa blir trent av sin onkel, den dobbelte juniorverdensmesteren fra 1972, Anatoli Šmigun. Under junior-VM 2002 i Schonach stod Rehemaa for en stor overraskelse. På 30 km klassisk fellesstart greide han å løsrive seg fra konkurrentene flere kilometer før mål, og vant med over 20 sekunders forsprang. Det var den første juniortittelen en estisk herreløper hadde vunnet. Han deltok også på 10 km fristil, der han ble nummer 27. Rehemaa fikk sin debut i verdenscupen i februar 2001 i Otepää, der han ble nr. 61 av 65 deltakere. Fra sesongen 2002/03 deltok han regelmessig i verdenscuprenn, og i januar 2003 tok han sine første poeng ved å bli nr. 27 på 30 km klassisk fellesstart i Otepää. To uker senere ble han nr. 24, igjen i klassisk fellesstart. Disse resultatene gjorde at han ble tatt ut til VM 2003 i Val di Fiemme. Der ble han nr. 19 på den klassiske tremila, som ble arrangert med fellesstart. På sprintdistansen, som ble arrangert i fristil, ble han nr. 41, og på jaktstarten ble han nr. 42. Han gikk også for det estiske stafettlaget, som ble nummer 8. I de påfølgende år stagnerte Rehemaas utvikling, og bare sjelden greide han å ta et og annet verdenscuppoeng. Han ble likevel tatt ut til OL 2006 i Torino. Der ble hans beste resultat en 32.-plass i jaktstarten. Den samme plasseringen fikk han under VM 2007 i Sapporo på 50 km klassisk. Først i sesongen 2007/08 stabiliserte han prestasjonene på et høyere nivå, og plukket jevnlig verdenscuppoeng. Hans hittil beste resultat i et verdenscuprenn er fjerdeplassen i prologen på Tour de Ski 2008/09, der han var tre tidels sekund for sent ute til å ta tredjeplassen (som gikk til Petter Northug). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Aivar Rehemaa – Olympedia (en) Aivar Rehemaa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Aivar Rehemaa – FIS (langrenn)

Aivar Rehemaa (født 28. september 1982 i Tartu) er en estisk langrennsløper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Toppserien_2009_overganger

2023-02-04

Toppserien 2009 overganger

['Kategori:Toppserien 2009']

Dette er en oversikt over spillerforandringer fra avsluttet sesong 2008 til sesongstart Toppserien 2009. Oversikten gjelder bare bekreftede overganger og nedtrappinger mellom siste kamp i 2008 og første i 2009. Det er gjort justeringer i forhold til spillere som meldte sin karriereslutt, men som gjorde comeback og spillere som avlyste sine overganger eller fikk dem avlyst, men ikke spillere som kom til klubben etter første serierunde 2009.

Dette er en oversikt over spillerforandringer fra avsluttet sesong 2008 til sesongstart Toppserien 2009. Oversikten gjelder bare bekreftede overganger og nedtrappinger mellom siste kamp i 2008 og første i 2009. Det er gjort justeringer i forhold til spillere som meldte sin karriereslutt, men som gjorde comeback og spillere som avlyste sine overganger eller fikk dem avlyst, men ikke spillere som kom til klubben etter første serierunde 2009. == Noter ==

Dette er en oversikt over spillerforandringer fra avsluttet sesong 2008 til sesongstart Toppserien 2009.Ettersom Stabæk tar over mannskapet og plassen til Asker, vil spillere som sluttet på Asker eller ikke ble med over til Stabæk regnes som "Spillere ut", mens spillere som ble med fra Asker til Stabæk ikke teller som "Nye spillere" Oversikten gjelder bare bekreftede overganger og nedtrappinger mellom siste kamp i 2008 og første i 2009.

https://no.wikipedia.org/wiki/Smalvingefly

2023-02-04

Smalvingefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1805', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Smalvingefly (Chilodes maritima) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne arten er knyttet til takrørskog ved næringsrike ferskvann.

Smalvingefly (Chilodes maritima) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne arten er knyttet til takrørskog ved næringsrike ferskvann. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 28 – 33 mm), spinkelt nattfly med smale vinger. Forkroppen og forvingen er vanligvis nokså ensfarget gulgrå, sjeldnere har forvingen markerte, mørke, nyre- og ringmerker. Bakkroppen og bakvingen er hvite. == Levevis == Arten er knyttet til takrør (Phragmites australis). Larvene lever inne i stengler av takrør som er angrepet av andre minerende insekter, og spiser disse, enten levende eller døde, også parasiterte pupper. De voksne sommerfuglene flyr i juli – august. == Utbredelse == Smalvingeflyet finnes i Europa, unntatt lengst i nord og sør, og i Lilleasia. I Norge forekommer det noen få steder mellom Oslo og Farsund i Vest-Agder. Den er listet som hensynskrevende (DC) på Norsk rødliste for arter, og kan være truet blant annet av drenering av næringsrike vann med takrør. == Kilder == Norges sommerfugler – Smalvingefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Chilodes maritima på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) smalvingefly i Global Biodiversity Information Facility (no) smalvingefly hos Artsdatabanken (sv) smalvingefly hos Dyntaxa (en) smalvingefly hos NCBI (en) Kategori:Chilodes maritimus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Smalvingefly (Chilodes maritima) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne arten er knyttet til takrørskog ved næringsrike ferskvann.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bakkeurtefly

2023-02-04

Bakkeurtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Georg Friedrich Treitschke', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1835']

Bakkeurtefly (Athetis gluteosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne arten finnes bare i Gudbrandsdalen og Ottadalen i Norge og er trolig en varmetidsrelikt, det vil si at de nåværende norske bestandene er rester etter en videre utbredelse i en varmere periode.

Bakkeurtefly (Athetis gluteosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne arten finnes bare i Gudbrandsdalen og Ottadalen i Norge og er trolig en varmetidsrelikt, det vil si at de nåværende norske bestandene er rester etter en videre utbredelse i en varmere periode. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 24 – 27 mm), forholdsvis slankt, lysgrått nattfly. Hunnen er litt mørkere på farge og mer tettbygd enn hannen. Forvingen er nesten ensfarget lysgrå, vanligvis bare med to antydete, mørke tverrstriper. Bakvingen er hvit, litt gråaktig ytterst. == Levevis == Arten finnes på varme, tørre steder, enger og tørre bakker. Larven lever på ulike urter og overvintrer. De voksne sommerfuglene fly i slutten av juni og i juli. == Utbredelse == Bakkeurteflyet finnes spredt over mye av Europa, bortsett fra lengst i sør og nord, og østover til Korea og Japan. I Norge forekommer det bare i Gudbrandsdalen opp til Otta og i Ottadalen til Lom. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Bakkeurtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] == Eksterne lenker == (en) bakkeurtefly i Encyclopedia of Life (en) bakkeurtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) bakkeurtefly hos Artsdatabanken (sv) bakkeurtefly hos Dyntaxa (en) bakkeurtefly hos Fauna Europaea (en) bakkeurtefly hos NCBI (en) Kategori:Athetis gluteosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Artsdatabanken (2021)

https://no.wikipedia.org/wiki/Cellofan

2023-02-04

Cellofan

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Emballasje', 'Kategori:Materialer', 'Kategori:Plast', 'Kategori:Polymerer']

Cellofan er en tynn gjennomsiktig, plastlignende folie lagd av regenerert cellulose. Folien har lav permeabilitet for luft, oljer og bakterier, noe som gjør den anvendelig i mange forpakningsformål. Den er 100 % bionedbrytbar.

Cellofan er en tynn gjennomsiktig, plastlignende folie lagd av regenerert cellulose. Folien har lav permeabilitet for luft, oljer og bakterier, noe som gjør den anvendelig i mange forpakningsformål. Den er 100 % bionedbrytbar. == Produksjon == Fremstillingsmåten er lik som for viskose frem til ekstruderingen, men det ektruderes gjennom en slisse i stedet for en dyse (spinrette). Cellulose blir oppløst i kaustisk soda. (C6H10O5)n + nNaOH → (C6H9O4ONa)n + nH2OLøsningen blir presset mellom valser for å få ut overskudd av væske og danner ark. Arkene hakkes eller kuttes opp til pulver. Pulveret «eldes» i kontakt med oksygen. Deretter blir pulveret blandet med karbondisulfid og temperaturen holdes på 20 – 30 °C for å få en kontrollert reaksjon. Det dannes da cellulosexantat. (C6H9O4ONa)n + nCS2 → (C6H9O4O-SC-SNa)nPulveret skifter farge til gult. Det gule pulveret blir løst i lut og det dannes viskose. Viskoseløsningen får stå å «modne». (C6H9O4O-SC-SNa)n + nH2O → (C6H10O5)n + nCS2 + nNaOHEtter modningen blir viskoseløsningen filtrert for å fjerne eventuelle forurensninger. Løsningen blir så avgasset for å fjerne luftbobler. Detter går løsningen til ekstrudering gjennom en slisse inn i et syrebad av svovelsyre. (C6H9O4O-SC-SNa)n + ½nH2SO4 → (C6H10O5)n + nCS2 + ½nNa2SO4Det dannes da en film som går videre gjennom flere bad for å vaske bort restkjemikalier, bleking og behandling med glyserol for å gjøre filmen mindre sprø. == Anvendelse == Cellofan anvendes mye til forpakninger. Særlig egnet til matvarer siden permeabiliteten er lav. Det anvendes i tape. Anvendes som et slippmiddel under produksjon av glassfiber og gummi, som halvgjennomtrenglig membran i enkelte typer batterier. Bruken av cellofan har gått ned siden 1960-årene, på grunn av at plastprodukter har overtatt applikasjonene. Siden det er 100 % biodegraderbart har det fått økt popularitet i matvareforpakninger. == Historie == Cellofan ble oppfunnet av den sveitsiske kjemikeren Jacques E. Brandenberger da han var ansatt i en restaurant. I 1900 ble han inspirert av vinsøl på en duk og fant ut at han skulle lage en duk som var væskeavstøtende i stedet for absorberende. Etter litt prøving med viskose­beleggninger på tøy kom han frem til cellofan. Det tok enda ti år innen han hadde perfeksjonert cellofanfilmen. I 1912 konstruerte han en maskin for fremstillingen og kalte produktet «Cellophane» fra cellulose og diaphane (gjennomsiktig). Året etter ble produksjonen industrialisert. == Referanser ==

Cellofan er en tynn gjennomsiktig, plastlignende folie lagd av regenerert cellulose. Folien har lav permeabilitet for luft, oljer og bakterier, noe som gjør den anvendelig i mange forpakningsformål.

https://no.wikipedia.org/wiki/Baqa%E2%80%99a

2023-02-04

Baqa’a

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1968', 'Kategori:Palestinske flyktningleirer i Jordan']

Baqa'a (البقعة) er en palestinsk flyktningleir ca. 20 km nord for Amman i Jordan. FN har registrert 80.100 palestinske flyktninger bosatt der (2008). Med dette er leiren Jordans største.

Baqa'a (البقعة) er en palestinsk flyktningleir ca. 20 km nord for Amman i Jordan. FN har registrert 80.100 palestinske flyktninger bosatt der (2008). Med dette er leiren Jordans største. == Kilder == Baqa'a refugee camp, UNRWA

Baqa'a (البقعة) er en palestinsk flyktningleir ca. 20 km nord for Amman i Jordan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jostein_Holmen

2023-02-04

Jostein Holmen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Personer fra Verdal kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03']

Jostein Holmen (født 16. august 1947 i Verdal) er en norsk professor i medisin, som blant annet har hatt en sentral rolle i opprettelsen og gjennomføringen av Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT). Han ble i 1978 gift med Turid Lingaas Hanssen.Kongen utnevnte i 2011 Holmen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for norsk folkehelse.»

Jostein Holmen (født 16. august 1947 i Verdal) er en norsk professor i medisin, som blant annet har hatt en sentral rolle i opprettelsen og gjennomføringen av Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT). Han ble i 1978 gift med Turid Lingaas Hanssen.Kongen utnevnte i 2011 Holmen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for norsk folkehelse.» == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Jostein Holmen i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin (no) Publikasjoner av Jostein Holmen i BIBSYS

Jostein Holmen (født 16. august 1947 i Verdal) er en norsk professor i medisin, som blant annet har hatt en sentral rolle i opprettelsen og gjennomføringen av Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT).

https://no.wikipedia.org/wiki/Lusaka

2023-02-04

Lusaka

['Kategori:15°S', 'Kategori:1905 i Afrika', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1905', 'Kategori:Byer i Zambia', 'Kategori:Lusaka', 'Kategori:Provinshovedsteder i Zambia', 'Kategori:Sider med kart']

Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca. 1300 meter og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (folketelling 2010). Det snakkes tre hovedspråk i Lusaka, disse er engelsk, Nyanja og Bemba (de siste to er Bantu-språk), men kun engelsk er offisielt språk. Lusaka er en av de raskest voksende byene i det sørlige Afrika. Byen fikk sitt navn etter den lokale høvdingen i området. Zambias største utdanningsinstitusjon, University of Zambia ligger i Lusaka. Den internasjonale flyplassen Lusaka internasjonale lufthavn ligger i Lusaka. Det privat eide flyselskapet Zambezi Airlines har hovedkontoret sitt i Lusaka.

Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca. 1300 meter og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (folketelling 2010). Det snakkes tre hovedspråk i Lusaka, disse er engelsk, Nyanja og Bemba (de siste to er Bantu-språk), men kun engelsk er offisielt språk. Lusaka er en av de raskest voksende byene i det sørlige Afrika. Byen fikk sitt navn etter den lokale høvdingen i området. Zambias største utdanningsinstitusjon, University of Zambia ligger i Lusaka. Den internasjonale flyplassen Lusaka internasjonale lufthavn ligger i Lusaka. Det privat eide flyselskapet Zambezi Airlines har hovedkontoret sitt i Lusaka. == Historie == Der Lusaka ligger i dag var det tidligere en landsby oppkalt etter sin høvdingen Lusaaka, som ifølge historien, var plassert ved Manda Hill, i nærheten av der Zambia nasjonalforsamling holder til i dag. I språket Nyanja, betyr Manda betyr kirkegård. Området ble utvidet av de europeiske (hovedsakelig britiske) nybyggerne i 1905 med byggingen av jernbanen. På grunn av sin relativt sentrale beliggenhet, at byen hadde jernbane og at den var plassert i skjæringspunktet mellom den Great North Road og Great East Road, ble Lusaka i 1935 valgt å erstatte Livingstone som hovedstad i den britiske kolonien Nord-Rhodesia. Etter føderasjon mellom Nord- og Sør-Rhodesia i 1953, var byen et senter for frigjøringsbevegelsen som førte til opprettelsen av republikken Zambia. I 1964 ble Lusaka hovedstaden i det nylig uavhengige Zambia. == Transport == === Luftfart === Byens flyplass er Lusaka internasjonale lufthavn, som ligger langs jernbanestrekningen fra Livingstone til Kitwe. Flyplassen er hovedbasen til Zambezi Airlines og tilbyr flyvninger til blant annet Johannesburg, Ndola og Dar-es-Salaam. Lusaka internasjonale lufthavn er både en militær og sivil lufthavn. Den gamle flyplssen ligger mye nærmere sentrum, men brukes bare sporadisk av presidenten. == Vennskapsbyer == Dusjanbe, Tadsjikistan, siden 1966 Los Angeles, USA, siden 1968 Izjevsk, Russland == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Lusaka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Zambia Tourism page on Lusaka Map of Lusaka Lusaka Social Centre Arkivert 19. mai 2009 hos Wayback Machine. Lusaka Times Zambia Online The Lowdown, "What's on?" magazine

Lusaka internasjonale lufthavn er en flyplass i Lusaka, Zambia og er hub for Zambian Airways.

https://no.wikipedia.org/wiki/Finlands_historie

2023-02-04

Finlands historie

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finlands historie']

Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120 000 til 125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppsto tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet. Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring – som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», vant til slutt de hvite. I løpet av andre verdenskrig var Finland to ganger i krig mot sin mektige nabo, Sovjetunionen, og måtte avgi sitt østligste landområde, Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas fattigste land, til gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden.

Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120 000 til 125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppsto tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet. Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring – som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», vant til slutt de hvite. I løpet av andre verdenskrig var Finland to ganger i krig mot sin mektige nabo, Sovjetunionen, og måtte avgi sitt østligste landområde, Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas fattigste land, til gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden. == Tidlig historie == Det er funnet spor etter bosetting i Finland fra siste mellomistid (om lag 120 000–125 000 år siden), i Varggrottan («Susiluola») ved Kristinestad. Pollen og redskaper stammer fra inntil 123 000 før vår tidsregning (f.Kr.), mens det også er dateringer som kan være 72 000 før vår tidsregning. Varggrottan inneholdt redskaper av rød sandstein, og beboerne var utvilsomt neandertalere. Det landområdet som i dag utgjør Finland, ble igjen bosatt rett etter istiden, fra en gang rundt 8500 f.Kr. I Karelen er det funnet fiskegarn som er mellom 8422 og 8107 år gammelt. Videre er det gjort funn av en fem meter lang slede i Lappland som er 6000 år gammel. Finland ble bosatt fra sør, og fra tiden 4200–3200 f.Kr. er det funnet kulturelle rester etter den nordøsteuropeiske Den kamkeramiske kulturen. Redskapene som er funnet, ble trolig importert, siden det ikke var noen folkevandring på den tiden. Funn av kobber ved innsjøen Onega og usikre lokasjoner i dagens Finland, daterer seg til 3000 før vår tidsregning. Det første jordbruket falt sammen med en ny innvandring fra sør omkring 2500 f.Kr. På dette tidspunktet ble båndkeramikken tydelig etablert som del av Stridsøkskulturen, med funnsteder spesielt i det sørvestre Finland. Jordbruk fra 2500 f.Kr. er nesten utelukkende avgrenset til sørvest, men fra 2000 f.Kr. finnes også jordbruk innerst i Bottenviken og lengre øst i det sørøstre av dagens Finland rundt Finskebukta. Det ble samtidig drevet jakt og fiske. Ved Vanda har man funnet graver, økser og redskaper av kvarts ved Jönsas. Bronsealderen dateres til 1500–1300 f.Kr. Omtrent på samme tid ble også Åland permanent bebodd. Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkgruppen. Urbefolkninger i Nord-Europa, hovedsakelig Russland, snakker språk av denne språkfamilien. Disse folkeslagene antas i dag å være rester av befolkningen som bebodde det nordlige Europa før den indoeuropeiske innflyttingen fra rundt år 500. Historikere regner med at jordbrukskulturen ble introdusert av indoeuropeerne, deriblant germanere og slavere. Flere finsk-ugriske folk omstilte seg til jordbrukskulturen, blant andre finner, karelere, estere, mens andre forble jegere og sankere i lang tid – som samer, komier og nenetsere. I likhet med det baskiske språk i Sørvest-Europa, har ikke finsk-ugriske språk noe felles opphav med den indoeuropeiske språkgruppen som de fleste europeiske språk tilhører (også norsk). Indoeuropeernes kjerneområde omfatter India og områder i Østen, der jordbrukskulturen oppsto. == Svensk overherredømme == Erik den hellige la Finland under svensk herredømme rundt 1150, under påskudd av å føre et korstog. Den svenske erobringen fortsatte med Birger Jarl i 1250 og Torgils Knutsson i 1293. Ved freden i Nöteborg 1323 ble grensen trukket mellom svensk og russisk område, og Sveriges lov ble innført. På 1500-tallet ble reformasjonen innført av Mikael Agricola. Økonomisk fremgang skjedde under Gustav Vasas styre, mens grensekrigene med Russland skjedde i perioden 1555–1557 og 1570–1595. Et bondeopprør skjedde i perioden 1596–1597 («køllekrigen»), og på denne tiden ble finsk utviklet som riksspråk. Åbo Akademi ble grunnlagt i 1623. Det ble og ført en ny krig mot Russland i periodene 1700–1721 (Store nordiske krig), 1741–1743 og 1788–1790. == Russisk styre, gryende nasjonalfølelse og selvstendighet == Russland erobret Finland i 1808–1809, og Finland ble et russisk storfyrstedømme, formalisert ved Borgå lantdag. Helsingfors ble hovedstad i 1812. I likhet med en rekke andre europeiske land, opplevde også Finland en sterk nasjonal vekkelse på 1800-tallet. Elias Lönnrot ga ut Kalevala i 1835–1849, et episk dikt som betraktes som Finlands nasjonalepos. Diktet er et av de viktigste finske litterære verker og har hatt stor betydning for finsk nasjonal selvbevissthet. Johan Ludvig Runeberg ga ut egne dikt. En rekke reformer ble innført i årene etter 1856. Finsk ble sidestilt med svensk i 1863. Fra rundt 1890 og særlig under generalguvernør Nikolaj Ivanovisj Bobrikov 1898–1904, ble det imidlertid drevet en hard russifiseringspolitikk. Omtrent samtidig vokste arbeiderbevegelsen frem, og russifiseringen ga grobunn for nasjonal kultur. Zacharias Topelius skrev historiske romaner, mens Aleksis Kivi skrev en rekke realistiske romaner. Malerne Albert Edelfelt og Akseli Gallen-Kallela produserte også en rekke patriotiske verk. I 1898 ble Nikolaj Bobrikov utnevnt som storfyrstedømmets generalguvernør for å nedkjempe den finske separatist-bevegelsen. Han førte en streng politikk, noe som medførte at han ble forhatt og fryktet av det finske folket. 16. juni 1904 utførte den unge nasjonalisten Eugen Schauman et attentat mot Bobrikov, som døde av skuddskader dagen etter. Attentatet førte til stengere russifisering av landet. I årene 1905–1907 stoppet russifiseringen på grunn av intern uro i det russiske storfyrstedømmet etter en mislykket krig mot Japan. Dette utnyttet finnene, som fikk innført Riksdagen og allmenn stemmerett i 1906. Russifiseringen tiltok igjen fra 1908. Under den russiske revolusjon erklærte Finland seg uavhengig. Den finske borgerkrigen ble utkjempet i 1918 mellom de røde gardene og «de hvite» under Carl Gustaf Emil Mannerheims ledelse. «De røde» tapte, og mange ble drept. Etter et forsøk med å etablere kongeriket Finland med Fredrik Karl av Hessen som konge, ble republikken ble erklært selvstendig i 1919. Åland ble i 1921 tilkjent Finland som demilitarisert og selvstyrt område. Dette var også en rik periode i finsk kultur, med store kunstere som Edith Södergran, Elmer Diktonius, Helene Schjerfbeck, Eero Saarinen og Jean Sibelius. == Finland under andre verdenskrig == Utdypende artikler: Vinterkrigen, FortsettelseskrigenI oktober 1939 stilte Sovjetunionen en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. Dette førte til Vinterkrigen (1939–1940) som igjen endte med at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder. Blant dem var det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet. Under fortsettelseskrigen 1941–1944 kjempet Finland på tysk side mot Sovjetunionen. Dette førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland under fortsettelseskrigen invaderte Sovjetunionen som en del av Operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen skulle vinne tilbake de områdene landet hadde tapt under vinterkrigen. Invasjonen støttet også tanken om et Stor-Finland som omfattet Øst-Karelen, der befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941. Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940. I tillegg måtte finnene avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkala ved Helsingfors. Finland måtte også betale store krigserstatninger til Sovjetunionen. == Finland i etterkrigstiden == Finland forble et selvstendig demokrati, selv om landet til tider ble påvirket av Sovjetunionen under den kalde krigen. I hele etterkrigstiden, under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen, var behovet for et godt forhold til Sovjetunionen avgjørende for finsk utenrikspolitikk. I 1948 hadde de to landene undertegnet en «vennskaps- og bistandpakt», og Finland hadde særavtale med COMECON. 1956 fikk Finland Porkala tilbake. Kekkonen ble avløst av Mauno Koivisto i 1982. I kulturlivet denne perioden markerte billedhoggeren Wäinö Aaltonen og arkitekten Alvar Aalto seg. De politiske endringene i Sovjetunionen førte til at Finland i 1991 begynte å definere sin utenrikspolitikk på nytt og innledet en prosess i retning av medlemskap i EU. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i oktober 1991. Bortfallet av det sovjetiske markedet og virkningene av den internasjonale krisen, førte Finland inn i en omfattende økonomisk krise med høy arbeidsløshet fra 1992. Finland ble medlem av EU fra 1995, etter at ja-siden fikk 57 prosent oppslutning under folkeavstemningen i oktober 1994. Finland var med i EFTA fra 1986 til 1994. Riksdagsvalget i 1995 ble vunnet av sosialdemokratene, og Paavo Lipponen ble statsminister i en bred samlingsregjering. Han ble siden gjenvalgt i 1999. Etter valget i 2003 dannet en koalisjon av Senterpartiet, Sosialdemokratene og Svenska Folkpartiet regjering med Anneli Jäätteenmäki (Senterpartiet) som statsminister. Hun gikk av etter åtte uker etter angivelig å ha løyet for Riksdagen. Matti Vanhanen (Senterpartiet) ble valgt til ny statsminister i juni 2003. Sosialdemokraten Tarja Halonen var president fra mars 2000 til 2012. Siden da har Sauli Niinistö fra Samlingspartiet vært Finlands president. == Referanser == == Eksterne lenker == History of Finland: A selection of events and documents by Pauli Kruhse History of Finland: Primary Documents ProKarelias collection of international treaties concerning independent Finland (Finsk) «Knuser myter om Finlands rolle i krigen», Aftenposten 10. mai 2009

Historie i historien er et litterært virkemiddel eller «conceit», hvor en historie fortelles i handlingen til en annen historie. I det franske språket benyttes uttrykket mise en abyme om den samme litterære teknikken, selv om dette også kan referere til heraldikken, ved plassering av et bilde av et mindre skjold på et større skjold.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karabiner_98k

2023-02-04

Karabiner 98k

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,92 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Wehrmacht']

Karabiner 98 kurz (K98k) er en tysk rifle med sylinderlås, designet av Mauser og innført i Wehrmacht i 1935.

Karabiner 98 kurz (K98k) er en tysk rifle med sylinderlås, designet av Mauser og innført i Wehrmacht i 1935. == Historie == K98k er en videreutvikling av K98b som igjen kom fra Gewehr 98. Grunnlaget for benevningen «kurz» (kort) er at riflen er vesentlig kortere enn Gewehr 98, derav også navnet Karabin. Under den andre verdenskrig ble riflen produsert i stort antall av Mauser og Sauer. Produksjonen endte i 1945, og det regnes med at over 14 millioner rifler ble produsert. Våpen med produksjonsår 1940 og tidligere regnes som de våpen med best kvalitet på stålet. Våpen produsert i slutten av krigen hadde ikke like bra stålkvalitet som tidligere våpen. Dette skyldtes dårligere tilgang på stål. == Design/oppbygning == Riflene har brukbar treffsikkerhet med åpne jernsikter på 500 meters hold, og rifler som var best i test fikk kikkertsikte og ble brukt som skarpskytterrifler. Riflen har fester til bajonett modell «S84/98 III» og kunne også skyte granater. Riflen benytter 7,92 x 57 mm-patroner. Militær ammunisjon var festet sammen i ladeskinner med 5 skudd, og kunne raskt trykkes ned i magasinet med sluttstykket i bakre stilling. Når våpenet er tomt kan ikke sluttstykket føres frem og låses fordi det hindres av magasinfjæra. Dette er for å gi beskjed om at våpenet er tomt, slik at man unngår å skyte med tomt kammer. Ved sivilt bruk kan denne funksjonen være irriterende, og mange ombygde Mausere har fått fjernet denne funksjonen. == K98k i Norge == Store mengder av riflen ble liggende igjen i Norge etter den andre verdenskrig, og riflen ble tatt i utstrakt bruk i lang tid av det norske forsvar og i Heimevernet. De fleste riflene, unntatt enkelte som gikk til Marinen, ble bygget om til 7,62 x 63 mm (.30-06 Springfield). Marinen beholdt riflene i originalkamringen 7,92 x 57 mm Mauser. De Mausere som ble ombygd til 7,62 x 63 mm blir gjerne kalt HV-Mauser eller Heimeverns-Mauser. Disse kjennes på at de er stemplet med 7,62 og enten HÆR, FLY eller K.ART fulgt av et nytt serienummer gitt etter ombygging. De fleste Mausere med K.ART-stempel, har originalkamring i 8x57 mm. Det samme gjelder de som var stemplet med KNM (Kongelige Norske Marine). Det originale, tyske serienummeret er stemplet over med en strek for å vise at det ikke lenger gjelder. NSB (Norges Statsbaner) brukte også Mausere tidligere til å avlive påkjørte dyr. Disse våpnene er ikke lenger i tjeneste, men brukes flittig av skyttere og jegere verden over. Kongsberg Våpenfabrikk produserte skjefter for Mauser, men kun som reserve, som erstatningsdel for brukne eller skadete kolber. == Produsentmerking == Karabin 98k ble produsert gjennom flere årtier og to verdenskriger. Flere tyske firmaer produserte riflene, alle med hver sine merkingner og typebetegnelser. == Brukere == Kar98k er en av de mest produserte riflene i verden, og ble brukt av mange nasjoner. Under 2. verdenskrig var K98k standardvåpenet til tyske soldater. Tysklands allierte ble i mange tilfeller forsynt med tyskproduserte Kar 98k. Etter krigen var det store overskuddslagre av tyske våpen. Særlig Soviet hadde store mengder tyske rifler som ble modifisert og delt ut til mange av deres allierte på begynnelsen av den kalde krigen. I landene som hadde vært okkupert, slik som Norge, var det i noen tilfelle også store overskuddslagere som ble brukt i hærene fram til de ble erstattet av automatvåpen. Selv 2. verdenskrig markerte slutten på sylinderlåsrifler som standard militærvåpen og selvladende våpen overtok, var Kar98k et lett tilgjengelig og billig alternativ brukt av opprørsbevegelser, særlig i Sørøst-Asia helt opp til 1970-årene. === Eksport før krigen === Kuomintang-regimet i Kina kjøpte et ukjent antall rifler 1935-38 Japan kjøpte 20 000 Kar98k i 1937 Portugal kjøpte Kar98k i flere år før krigen, og konverterte eldre Mauser-rifler i egen arsenal til Kar98k-standard Sverige kjøpte 5000 rifler tenkt brukt som lette panservernvåpen i 1939. === Tyskland og deres allierte === Det tredje riket Finland bestilte 600 rifler med granatkaster under andre verdenskrig, siden finnene manglet granatkastere for sine egne Mosin-Nagant. Bare 100 ble brukt i kamp. Vichy-regimet i Frankrike Den uavhengige staten Kroatia: Brukt i stort antall av både Ustasja-militsen og de regulære kroatiske styrkene. Slovakia === Bruk av erobrede våpen under krigen === Sovjetunionen brukte erobrede mauserrifler tidlig i krigen på grunn av akutt mangel på egenproduserte Mosin-Nagant Etiopiske opprørere brukte erobrede Kar98k mot italienske styrker i Italiensk Øst-Afrika fra og med 1941. === Overskuddsmateriell i Vest-Europa etter krigen === Tyskland etter krigen Danmark konverterte rifler til militær konkurranseskyting etter krigen. Frankrike brukte tyskproduserte rifler i den franske okkupasjonssonen i Tysland Norge hadde betydelige lagre av tysk overskuddsmateriell etter krigen og bruke Kar98k både i originale og konverterte kamringer i etterkrigsårene. Nederland hadde som Norge store mengder tysk krigsmateriell etter krigen og bruke Kar 98k i hæren i etterkrigsårene Luxembourg brukte erobrede tyske rifler i 1945 i storhertugens garde, erstattet av kanadiske Ross-rifler senere samme år. === Sovjetunionens allierte forsynt med overskuddmateriell === Øst-Tyskland: I alminnelig bruk av Landstreitkräfte fram til 1960-tallet, og fortsatt brukt her og der etter dette. Tsjekkoslovakia (etter 1945) Serbia Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia === Nasjoner i Sørøst-Asia === Folkerepublikken Kina Indonesiske opprørere brukte Kar98k erobret fra nederlenderne under den frigjøringen i 1945-49 Vietnams folkehær og Viet Cong brukte erobrede mausere levert fra Soviet under Vietnamkrigen === Andre === Tyrkia Både den israelske hæren og Haganah, den paramilitære gruppen hæren sprang ut fra, brukte Kar98k == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mauser Karabiner 98K – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Karabiner 98k – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Skjematisk tegning av K98k (tysk)

En karabiner, også kalt karabin, karabinkrok og karabinhake, er en metallring (i stål eller aluminium) av ulik utforming, med en fjærbelastet åpningsarm. Fjærlåsmekanismen gjør at ringen kan åpnes og lukkes raskt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Valkyrie_(film)

2023-02-04

Valkyrie (film)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmer lagt til Berlin', 'Kategori:Filmer om andre verdenskrig']

Valkyrie er en amerikansk historisk dramafilm fra 2008. Den er satt til Tyskland under andre verdenskrig og skildrer 20. juli-attentatet iscenesatt av høyere tyske offiserer for å likvidere Adolf Hitler. Filmen er regissert av Bryan Singer og manuskriptet er skrevet av Christopher McQuarrie. Tom Cruise opptrer i filmen som hovedprotagonisten oberst Claus von Stauffenberg, en av nøkkelpersonene i attentatet. Kenneth Branagh, Bill Nighy, Eddie Izzard, Terence Stamp og Tom Wilkinson medvirker også. Det vakte negative reaksjoner i den tyske offentligheten, og i Stauffensbergs familie at Tom Cruise spilte rollen som Claus von Stauffenberg. Dette hadde sin bakgrunn i Cruise' tilknytning til scientologi, noe som er svært omstridt i Tyskland. Dette gjorde det vanskelig for produsentene å få filme på steder som var viktige for handlingen, men fikk til slutt tillatelse til å filme på sentrale steder som Bendlerblock, som også er et nasjonalt minnested for de som ble henrettet som følge av attentatet, da flere av dem, inklusive Stauffenberg, ble henrettet her. Men motstanden mot Cruise førte til at filmselskapet tonet ned hans deltakelse i markedsføringen av filmen.Filmen ble forsinket flere ganger, og utgivelsestidspunktet ble flyttet fra det opprinnelige 27. juni 2008.

Valkyrie er en amerikansk historisk dramafilm fra 2008. Den er satt til Tyskland under andre verdenskrig og skildrer 20. juli-attentatet iscenesatt av høyere tyske offiserer for å likvidere Adolf Hitler. Filmen er regissert av Bryan Singer og manuskriptet er skrevet av Christopher McQuarrie. Tom Cruise opptrer i filmen som hovedprotagonisten oberst Claus von Stauffenberg, en av nøkkelpersonene i attentatet. Kenneth Branagh, Bill Nighy, Eddie Izzard, Terence Stamp og Tom Wilkinson medvirker også. Det vakte negative reaksjoner i den tyske offentligheten, og i Stauffensbergs familie at Tom Cruise spilte rollen som Claus von Stauffenberg. Dette hadde sin bakgrunn i Cruise' tilknytning til scientologi, noe som er svært omstridt i Tyskland. Dette gjorde det vanskelig for produsentene å få filme på steder som var viktige for handlingen, men fikk til slutt tillatelse til å filme på sentrale steder som Bendlerblock, som også er et nasjonalt minnested for de som ble henrettet som følge av attentatet, da flere av dem, inklusive Stauffenberg, ble henrettet her. Men motstanden mot Cruise førte til at filmselskapet tonet ned hans deltakelse i markedsføringen av filmen.Filmen ble forsinket flere ganger, og utgivelsestidspunktet ble flyttet fra det opprinnelige 27. juni 2008. == Medvirkende == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Valkyrie på Internet Movie Database (no) Valkyrie hos Filmfront (sv) Valkyrie i Svensk Filmdatabas (da) Valkyrie i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Valkyrie på Allociné (nl) Valkyrie på MovieMeter (en) Valkyrie på AllMovie (en) Valkyrie på Turner Classic Movies (en) Valkyrie på Rotten Tomatoes (en) Valkyrie på Metacritic (no) Valkyrie hos Filmweb

Valkyrie er en amerikansk historisk dramafilm fra 2008. Den er satt til Tyskland under andre verdenskrig og skildrer 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Inne_i_fjordene

2023-02-04

Inne i fjordene

['Kategori:Bøker fra 1920', 'Kategori:Norske romaner']

Inne i fjordene (opprinnelig Inde i fjordene) er en roman av den norske forfatteren Peter Egge, utgitt i 1920. Romanen er en slektsroman, knyttet til gård Borg i en bygd på Innherred. Husfruen Ulrikke har bakgrunn i embetsstanden, faren Herman Grack er sakfører, ordfører og stortingsmann, mens ektemannen Eilif Sand er av bondeslekt, og sønn av Gammel-John på Borg. I romanens andre halvdel er Rikke og Eilifs datter Siri Borg hovedperson, både som gårdens redningskvinne og i sitt umulige kjærlighetsforhold til den radikaliserte husmannsgutten Tryggve Borg, nå lege i hovedstaden. Romanens handling er lagt fra 1870-årene og til ca. 1910. En tale som Bjørnson holdt på Stiklestad i 1882 er også skildret i romanen. Alfred Hauge peker på at boka både er en slektsroman som favner over tre generasjoner, en ekteskapsroman, en bygderoman og en klasseroman. Tidens klasseskiller mellom embetsstanden, bondestanden og husmenn er en viktig del av romanens virkelighet.

Inne i fjordene (opprinnelig Inde i fjordene) er en roman av den norske forfatteren Peter Egge, utgitt i 1920. Romanen er en slektsroman, knyttet til gård Borg i en bygd på Innherred. Husfruen Ulrikke har bakgrunn i embetsstanden, faren Herman Grack er sakfører, ordfører og stortingsmann, mens ektemannen Eilif Sand er av bondeslekt, og sønn av Gammel-John på Borg. I romanens andre halvdel er Rikke og Eilifs datter Siri Borg hovedperson, både som gårdens redningskvinne og i sitt umulige kjærlighetsforhold til den radikaliserte husmannsgutten Tryggve Borg, nå lege i hovedstaden. Romanens handling er lagt fra 1870-årene og til ca. 1910. En tale som Bjørnson holdt på Stiklestad i 1882 er også skildret i romanen. Alfred Hauge peker på at boka både er en slektsroman som favner over tre generasjoner, en ekteskapsroman, en bygderoman og en klasseroman. Tidens klasseskiller mellom embetsstanden, bondestanden og husmenn er en viktig del av romanens virkelighet. == Referanser ==

Inne i fjordene (opprinnelig Inde i fjordene) er en roman av den norske forfatteren Peter Egge, utgitt i 1920.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vanillin

2023-02-04

Vanillin

['Kategori:Aldehyder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Smaksstoffer']

Vanillin, metylvanillin, eller 4-hydroksi-3-metoksybenzaldehyd, er en kjemisk forbindelse med formel C8H8O3. Det er hovedkomponenten i naturlig vanilje. Syntetisk vanillin anvendes som smaktilsetting og kalles kunstig vanilje eller vaniljesmak. Vaniljesukker er tilsatt vanillin. Metylvanillin sammen med etylvanillin blir anvendt som smakstilsetting i matvarer for å gi vaniljesmak. Etylvarianten er dyrere, men har noe kraftigere smak. Naturlig vaniljeekstrakt er en blanding av mange hundre forskjellige komponenter i tillegg til vanilin. På grunn av begrenset tilgang og høyere pris på ekte vanilje er det syntetisk fremstilt vanillin som anvendes mest i industriell produksjon.

Vanillin, metylvanillin, eller 4-hydroksi-3-metoksybenzaldehyd, er en kjemisk forbindelse med formel C8H8O3. Det er hovedkomponenten i naturlig vanilje. Syntetisk vanillin anvendes som smaktilsetting og kalles kunstig vanilje eller vaniljesmak. Vaniljesukker er tilsatt vanillin. Metylvanillin sammen med etylvanillin blir anvendt som smakstilsetting i matvarer for å gi vaniljesmak. Etylvarianten er dyrere, men har noe kraftigere smak. Naturlig vaniljeekstrakt er en blanding av mange hundre forskjellige komponenter i tillegg til vanilin. På grunn av begrenset tilgang og høyere pris på ekte vanilje er det syntetisk fremstilt vanillin som anvendes mest i industriell produksjon. == Historie == Vanilje ble dyrket og brukt som smakstilsetting i førcolombisk tid i Mellom-Amerika. Ved erobringen av Hernán Cortés anvendte Aztekerene den i sjokolade. Europeerne ble oppmerksom både på sjokolade og vanilje rundt 1520.Vanillin ble først isolert av Nicolas-Theodore Gobley i 1858. Han dampet inn vaniljeekstrakt og omkrystalliserte i varmt vann.I 1874 utledet de tyske vitenskapsmennene Ferdinand Tiemann og Wilhelm Haarmann den kjemiske strukturen til vanillin. Samtidig utviklet de en syntese av vanillin fra coniferin, ett glukosid av isoeugenol som finnes i furubark. Tiemann og Haarmann startet den første industrielle produksjonen av kunstig vanillin. I 1876 syntetiserte Karl Reimer vanillin fra guajakol. På slutten av 1800-tallet ble en halvsyntetisk vanillin fremstilt fra eugenol funnet i kryddernellikolje kommersielt tilgjengelig. I 1930-årene økte tilgjengeligheten på vanillin betraktelig da det ble lagd fra lignin som biprodukt fra papirmassefremstilling med sulfittprosessen. I 1981 sto ett enkelt papir- og massebruk for 60% av verdens produksjon av syntetisk vanillin. Senere utvikling i massefremstilling har gjort at lignin er mindre attraktivt som råvare for vanillin. I dag er det mer vanlig å anvende petrokjemiske råvarer (guajakol og glyoksalsyre).På begynnelsen av 2000 begynte Rhodia markedsføring av biosyntetisk vanillin som er konkurransedyktig med petrokjemisk vanillin. Denne råvaren kan merkes som naturlig smakstilsetting i motsetning til vanillin fra lignin eller guajakol. == Forekomst == Vanillin er den komponenten som står for mesteparten av smaken i vanilje. Tørkede vaniljestenger inneholder ca. 2% ren vanillin. Relativt ren vanillin kan dannes som et hvitt støv på utsiden av vaniljestengene. I lave konsentrasjoner finnes vanillin som smak og aroma i matvarer så forskjellige som olivenolje, smør, bringebær og litchi. Aldring av alkoholholdige drikker i eikefat setter vaniljesmak på vin- og sprittyper. Ved varmebehandling dannes vanillin i en del matvarer, som kaffe, lønnesirup, og maisprodukter inkludert maistortilla og havregryn. == Fremstilling == === Naturlig vanillin === Naturlig vanillin blir ekstrahert fra de tørkede frøkapslene (vaniljestang) til Vanilla planifola, en orkide naturlig hjemmehørende i Mexico, men som blir dyrket i tropiske områder rundt om på kloden. Madagaskar er verdens største produsent av naturlig vanillin. Når de grønne frøkapslene høstes inneholder de vanillin i form av β-D-glysosidet. De grønne frøene har ingen lukt eller smak av vanilje. Etter høstningen blir smaken utviklet i en månedslang prosess, som varierer noe fra sted til sted. Hovedpunktene er de samme. Først blir frøbelgene forvellet for å stoppe livsprosessene i plantematerialet. Deretter blir de vekselvis tørket i solen om dagen og svettet i luftette bokser om natten i 1-2 uker. I løpet av denne prosessen blir frøbelgene mørkebrune og enzymer i frøene danner vanillin. Så tørkes frøene i flere måneder. Forkortelser av denne prosessen er beskrevet, men blir ikke anvendt. Fokuset er snarere å lage et førsteklasses produkt med tradisjonelle metoder enn å risikere innovasjoner som kan endre smaksprofilen. Vanillin står for ca. 2 % av den tørkede vekten av vaniljestenger og er hovedkomponentet av de ca. 200 andre smakskomponentene som fins i vanilje. === Kjemisk syntese === På grunn av begrenset tilgang på naturlig vaniljeekstrakt fremstilles vanillin hovedsakelig syntetisk. I 2001 var den årlige etterspørselen etter vanillin 12 000 tonn, men bare 1 800 tonn naturlig vanillin ble produsert. Det resterende ble dekket av syntetisk vanillin. Den første, kommersielle syntesen av vanillin startet med det lettere tilgjengelige, naturlige stoffet eugenol. Nå lages hovedsakelig kunstig vanillin fra enten guajakol eller lignin. Guajakol er et petrokjemisk produkt. Lignin er en bestanddel i tre og er et biprodukt fra fremstilling av kjemiske papirmasser, da spesielt sulfittprosessen. I 1981 ble 60 prosent av verdensproduksjonen av vanilin, 3,4 millioner tonn, fremstilt ved én papirfabrikk i Ontario i Canada. På grunn av miljøhensyn har de fleste fabrikker sluttet å lage vanilin av lignin. Borregaard i Sarpsborg er den eneste fabrikken som forsatt har slik produksjon. == Anvendelse == Størstedelen av vanillin anvendes som smakstilsetting, oftest i søte matvarer. Iskrem- og sjokoladeindustrien står tilsammen for ca. 75% av forbruket av vanillin.Vanillin anvendes i parfyme, som smakstilsetting i medisiner for å kamuflere vond lukt og smak. Dyrefor og rengjøringsprodukter tilsettes også vanillin.Vanillin kan også anvendes som kjemisk mellomprodukt for produksjon av farmasøytiske produkter og finkjemikalier. På 1970-tallet ble omtrent halvparten av verdens vanillinproduksjon brukt som råvare i produksjon av andre kjemikalier. Frem til 2004 har dette sunket til kun 13%.Vanillin kan brukes som farge i tynnsjiktkromatografi. == Se også == Eugenol Anisaldehyd Fenol Guaiakol == Referanser == == Fotnoter ==

Vanillin, metylvanillin, eller 4-hydroksi-3-metoksybenzaldehyd, er en kjemisk forbindelse med formel C8H8O3. Det er hovedkomponenten i naturlig vanilje.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ashk_Dahl%C3%A9n

2023-02-04

Ashk Dahlén

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Iranister', 'Kategori:Iranistikk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske forskere', 'Kategori:Svenske lingvister', 'Kategori:Svenske oversettere']

Ashk Peter Dahlén (født 3. juni 1972 i Tafresh, Iran) er en svensk dosent i iranske språk ved Uppsala universitet og oversetter av klassisk persisk litteratur. Ashk Dahlén disputerte i 2002 ved Uppsala universitet på en avhandling om diskusjonen vedrørende islamsk lov og kunnskapsteori i dagens Iran. Avhandlingen ble publisert i 2003 med tittelen "Islamic Law, Epistemology and Modernity: Legal Philosophy in Contemporary Iran" (Routledge, New York) og ble i 2004 tildelt Beskow-priset fra Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Han ble 2014 utnevnt til dosent i iranske språk ved Uppsala universitet.Ashk Dahlén er kjent for en rekke oversattninger av persisk litteratur, deriblant Rumi, Araqi, Hafiz og Nizami Aruzi. Han mottok i 2002 Global Village Award fra instituttet Abrahams barn i Stockholm for sin oversettelse av Rumis Sivfløytens sang. Ashk Dahlén er Founding President i Skandinavisk selskap for iranistikk. Ashk Dahlén var førsteamanuensis i persisk ved Universitetet i Oslo mellom 2009 og 2012.

Ashk Peter Dahlén (født 3. juni 1972 i Tafresh, Iran) er en svensk dosent i iranske språk ved Uppsala universitet og oversetter av klassisk persisk litteratur. Ashk Dahlén disputerte i 2002 ved Uppsala universitet på en avhandling om diskusjonen vedrørende islamsk lov og kunnskapsteori i dagens Iran. Avhandlingen ble publisert i 2003 med tittelen "Islamic Law, Epistemology and Modernity: Legal Philosophy in Contemporary Iran" (Routledge, New York) og ble i 2004 tildelt Beskow-priset fra Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Han ble 2014 utnevnt til dosent i iranske språk ved Uppsala universitet.Ashk Dahlén er kjent for en rekke oversattninger av persisk litteratur, deriblant Rumi, Araqi, Hafiz og Nizami Aruzi. Han mottok i 2002 Global Village Award fra instituttet Abrahams barn i Stockholm for sin oversettelse av Rumis Sivfløytens sang. Ashk Dahlén er Founding President i Skandinavisk selskap for iranistikk. Ashk Dahlén var førsteamanuensis i persisk ved Universitetet i Oslo mellom 2009 og 2012. == Bibliografi (svensk i utvalg) == Oversettelser Rumi, Vassflöjtens sång, Lund: Ellerströms, 2001 (2. utgave 2009). Fakhr al-din Araqi, Gnistornas bok, forord av Bo Utas, Umeå: Rosengårdens, 2005. Shams al-din Hafiz, Dikter, Umeå: Rosengårdens, 2007 (2. utgave 2010). Nizami Aruzi, Fyra skrifter, Stockholm: Atlantis, 2010.Bøker Ashk Dahlén & Simon Sorgenfrei (red.), Kärleken begär att detta tal skall fram: Jalal ud-din Rumis liv, lära och lyrik, Stockholm: Molin & Sorgenfrei, 2008. Modern persisk grammatik, Stockholm: Ferdosi, 2010 (2. utgave 2014, 3. utgave 2017). Persiska för nybörjare, Stockholm: Ferdosi, 2012 (2. utgave 2016). Ashk Dahlén & Carina Jahani (red.), Iran: 4 000 år av historia, konst, religion, litteratur och språk, Uppsala: Uppsala universitet, 2014. Ashk Dahlén (red.), Antikens Persien, Umeå: H:ström, 2016. Ashk Dahlén (red.), Achaemenid Anatolia: Persian Presence and Impact in the Western Satrapies 546–330 BC, Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis, 2020. == Se også == Iranistikk == Referanser == == Eksterne lenker == Ashk Dahléns hjemmeside "Persepolis skatter i rättslig tvist" Artikkel av Ashk Dahlén "Krigarkung föregrep mänskliga rättigheter" Artikkel av Ashk Dahlén "The Persian Empire" Intervju med Ashk Dahlén (engelsk) (no) Publikasjoner av Ashk Dahlén i BIBSYS

Ashk Peter Dahlén (født 3. juni 1972 i Tafresh, Iran) er en svensk dosent i iranske språk ved Uppsala universitet og oversetter av klassisk persisk litteratur.

https://no.wikipedia.org/wiki/Per_N%C3%B8rgaard_S%C3%B8rensen

2023-02-04

Per Nørgaard Sørensen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske komikere', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Personer fra Hjørring kommune', 'Kategori:Pseudonymer']

Per Nørgaard Sørensen (født 2. mars 1960 i Taars i Danmark), kjent under pseudonymet Nordigarden, er en dansk/norsk humorist og forfatter av limericker.Nordigarden var limerick-leverandør for sportskommentatoren Jon Herwig Carlsen under sportssendinger på NRK. Samarbeidet begynte så smått i forbindelse med Vinter-OL 1994 på Lillehammer.Nordigarden har sammen med Carlsen gitt ut boken Poeski for sportsidioter i 2003 (Epoke forlag). Han er også fast spaltist på nettsiden nordigarden.com og redaktør for bladet Den femte linje, som er medlemsblad for Limerickens venner i Norge. Nordigarden ga i mai 2009 ut boken Sikke noget sludder med 200 danske limericker (Nordigarden forlag). Nordigardens bok nr. 3 heter Tow på Tåppi å To’es. I gu'e slat To'esda's digt - å let te' , og ble gitt ut på Nordigarden forlag i april 2019. Boken er en samling av limericker på den danske dialekten vendelbomål. Mange av limerickene er tidligere offentliggjort på YouTube som To'esda's digt. Sørensen er sivilingeniør av utdannelse og jobber til daglig som senioringeniør i firmaet Concrete Structures på Lysaker.

Per Nørgaard Sørensen (født 2. mars 1960 i Taars i Danmark), kjent under pseudonymet Nordigarden, er en dansk/norsk humorist og forfatter av limericker.Nordigarden var limerick-leverandør for sportskommentatoren Jon Herwig Carlsen under sportssendinger på NRK. Samarbeidet begynte så smått i forbindelse med Vinter-OL 1994 på Lillehammer.Nordigarden har sammen med Carlsen gitt ut boken Poeski for sportsidioter i 2003 (Epoke forlag). Han er også fast spaltist på nettsiden nordigarden.com og redaktør for bladet Den femte linje, som er medlemsblad for Limerickens venner i Norge. Nordigarden ga i mai 2009 ut boken Sikke noget sludder med 200 danske limericker (Nordigarden forlag). Nordigardens bok nr. 3 heter Tow på Tåppi å To’es. I gu'e slat To'esda's digt - å let te' , og ble gitt ut på Nordigarden forlag i april 2019. Boken er en samling av limericker på den danske dialekten vendelbomål. Mange av limerickene er tidligere offentliggjort på YouTube som To'esda's digt. Sørensen er sivilingeniør av utdannelse og jobber til daglig som senioringeniør i firmaet Concrete Structures på Lysaker. == Bibliografi == Nordigarden er bidragsyter i følgende utgivelser: En lettlivet lauskar fra Løken og 250 andre limericker (Limericker, Frifant Forlag, 2000) Gøy å strikke med tykke pinner (modell, Cappelen forlag, 2005) Endringsglede (Limericker, Humorologisk forlag, 2008) Bjæsken (limericker, Bjæsken I/S, 2009, 2010, 2011) Donald Duck & Co (Norduckgardens limerickskole, uke 8 2011) Tow på tåppi å Toes - i gu'e slat limericker - å let te' (Nordigarden forlag 2019) Skipodden (limericker i ukentlig podcast vintersesongen, 2020/2021) == Referanser == == Eksterne lenker == Nordigardens hjemmeside

Per Nørgaard Sørensen (født 2. mars 1960 i Taars i Danmark), kjent under pseudonymet Nordigarden, er en dansk/norsk humorist og forfatter av limericker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dance_Passion_%E2%80%93_The_Remix_Album

2023-02-04

Dance Passion – The Remix Album

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1987', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Roxette-album', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09']

Dance Passion – The Remix Album er et album av Roxette, utgitt i mars 1987. Albumet er en remixversjon av Roxettes debutalbum Pearls of Passion fra 1986.

Dance Passion – The Remix Album er et album av Roxette, utgitt i mars 1987. Albumet er en remixversjon av Roxettes debutalbum Pearls of Passion fra 1986. == Sporliste == «I Call Your Name» (Kaj Erixon remix) «Soul Deep» (Kaj Erixon remix) «Like Lovers Do» ''(Kaj Erixon remix) «Neverending Love» (René Hedemyr remix) «Goodbye to You» (Kaj Erixon remix) «Secrets That She Keeps» (Alar Suurna remix) «Joy of a Toy» (Kaj Erixon remix) == Eksterne lenker == (en) Dance Passion – The Remix Album på Discogs (en) Dance Passion – The Remix Album på MusicBrainz

Dance Passion – The Remix Album er et album av Roxette, utgitt i mars 1987.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dr.techn.Olav_Olsen

2023-02-04

Dr.techn.Olav Olsen

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Betongtavlen', 'Kategori:Norske konsulentselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1962', 'Kategori:Sider med kart']

Dr.techn. Olav Olsen AS er et norsk rådgivende ingeniørfirma innen fagområdene bygg, konstruksjon, marin teknikk, geoteknikk og hydrologi. Firmaet ble grunnlagt i 1962, og har i dag 115 ansatte, hvor de fleste er sivilingeniører eller ingeniører. Firmaet har spesialisert seg på tyngre betongkonstruksjoner som bruer, kaier, industrianlegg og offshore betongplattformer. Geoteknisk prosjektering, tilstandsvurdering, modifikasjon og rehabilitering av eksisterende konstruksjoner er også vanlige oppdragstyper, i tillegg til utvikling og design av nye. I sammenheng med krav i TEK10 og til miljøvennlige byggverk utfører firmaet bygningsfysiske oppgaver som varmeisolasjon og tetting mot vann og luft. Dr.techn. Olav Olsen har blitt tildelt utmerkelser for sitt arbeid. Eksempler er Betongtavlen, vunnet tre ganger (Politihuset i Oslo, Condeep og Troll A plattformen, og FIPs pris (Federation Internationale de la Precontrainte), i 1990 og 1998, alle tildelt for fremragende design og ingeniørkunst. Firmaets grunnlegger Olav Olsen ble tildelt FIP-medaljen og Gustave Magnel Golden Medal (Draugen), samt æresmedlemskap i Norsk Betongforening. Firmaet har siden 2003 utviklet ulike løsninger for installasjon og fundamentering av offshore vindturbiner, bunnfaste og flytende. Olav Olsen har utviklet betonggravitasjonsfundament som kan flyte ut og installeres på sjøbunnen ved hjelp av vannballastering. Et jacket fundament har også blitt utviklet med formål å redusere stålvekt (og dermed kostnad) og for å bedre utmattingsegenskaper og levetid. Olav Olsen assisterte Norsk Hydro under utviklingen av den flytende vindturbinen Hywind, (HYdro WIND), oppfunnet av Dagfinn Sveen i Hydro i 2001. Siden 2014 har firmaet assistert Statoil og Aibel med design av flyter og mooring samt koblede analyser for vindparken Hywind Scotland. Olav Olsen har egenutviklet en stålflyter til EU-prosjektet Hiprwind. samt OO-Star Wind Floater, et flytende understell spesielt utviklet for store vindturbiner. OO-Star ble plukket ut som et av fire konsepter som skal skaleres til 10 MW i EU-prosjektet LIFES50+. Etter fullført Fase 1 av dette prosjektet er OO-Star Wind Floater valgt som et av to konsepter for modellskala testing i bølgetank (Sintef Ocean) og i vindtunnel (Politecnico di Milano).

Dr.techn. Olav Olsen AS er et norsk rådgivende ingeniørfirma innen fagområdene bygg, konstruksjon, marin teknikk, geoteknikk og hydrologi. Firmaet ble grunnlagt i 1962, og har i dag 115 ansatte, hvor de fleste er sivilingeniører eller ingeniører. Firmaet har spesialisert seg på tyngre betongkonstruksjoner som bruer, kaier, industrianlegg og offshore betongplattformer. Geoteknisk prosjektering, tilstandsvurdering, modifikasjon og rehabilitering av eksisterende konstruksjoner er også vanlige oppdragstyper, i tillegg til utvikling og design av nye. I sammenheng med krav i TEK10 og til miljøvennlige byggverk utfører firmaet bygningsfysiske oppgaver som varmeisolasjon og tetting mot vann og luft. Dr.techn. Olav Olsen har blitt tildelt utmerkelser for sitt arbeid. Eksempler er Betongtavlen, vunnet tre ganger (Politihuset i Oslo, Condeep og Troll A plattformen, og FIPs pris (Federation Internationale de la Precontrainte), i 1990 og 1998, alle tildelt for fremragende design og ingeniørkunst. Firmaets grunnlegger Olav Olsen ble tildelt FIP-medaljen og Gustave Magnel Golden Medal (Draugen), samt æresmedlemskap i Norsk Betongforening. Firmaet har siden 2003 utviklet ulike løsninger for installasjon og fundamentering av offshore vindturbiner, bunnfaste og flytende. Olav Olsen har utviklet betonggravitasjonsfundament som kan flyte ut og installeres på sjøbunnen ved hjelp av vannballastering. Et jacket fundament har også blitt utviklet med formål å redusere stålvekt (og dermed kostnad) og for å bedre utmattingsegenskaper og levetid. Olav Olsen assisterte Norsk Hydro under utviklingen av den flytende vindturbinen Hywind, (HYdro WIND), oppfunnet av Dagfinn Sveen i Hydro i 2001. Siden 2014 har firmaet assistert Statoil og Aibel med design av flyter og mooring samt koblede analyser for vindparken Hywind Scotland. Olav Olsen har egenutviklet en stålflyter til EU-prosjektet Hiprwind. samt OO-Star Wind Floater, et flytende understell spesielt utviklet for store vindturbiner. OO-Star ble plukket ut som et av fire konsepter som skal skaleres til 10 MW i EU-prosjektet LIFES50+. Etter fullført Fase 1 av dette prosjektet er OO-Star Wind Floater valgt som et av to konsepter for modellskala testing i bølgetank (Sintef Ocean) og i vindtunnel (Politecnico di Milano). == Referanser == == Eksterne lenker == Norsk Betongforening. www.olavolsen.no Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF)

Dr.techn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Elverum

2023-02-04

Liste over ordførere i Elverum

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Ordførere i Elverum', 'Kategori:Ordførerlister i Innlandet']

Liste over ordførere i Elverum begynner i 1837, da Elverum formannskapsdistrikt ble opprettet som følge av de nye formannskapslovene.

Liste over ordførere i Elverum begynner i 1837, da Elverum formannskapsdistrikt ble opprettet som følge av de nye formannskapslovene. == Historie == De første ordførerne var en blanding av embetsmenn, storbønder og lokale forretningsdrivende. Fra gården Gaarder kom tre ordførere: Hans Øvergaard, Gulbrand Øvergaard og John Aakrann, mens kjøpmannen og gründeren Andreas Grøtting var ordfører i fire adskilte perioder. Fire av ordførerne mellom 1879 og 1893 – gårdbrukerne og skogeierne Gunder Sætersmoen, Henrik Opsahl, Ole Rogstad og Helge Væringsaasen – var forretningskompanjonger ved at de alle var medeiere i det norskfinske skogbruksselskapet Hallabolaget (1871–1916), sammen med fem andre skogeiere fra Elverum.Forholdstallsvalg og partilister ble introdusert ved kommunevalget i 1898; først bare med to lister: Venstre og Høyre. I 1901 kom Arbeiderdemokratene med, og fra 1913 Arbeiderpartiet. I 1898 ble det også introdusert treårige valgperioder. Før 1898 valgte man representantene til kommunestyret gjennom flertallsvalg. Flere av ordførerne fra perioden mellom 1880 og innføringen av partilister i kommunevalget hadde en kjent partitilknytning gjennom partiorganisasjon og stortingsvalg, selv om de ikke var valgt på partiliste i kommunestyret. Ved århundreskiftet var Elverum preget av radikale og liberale politikere fra Venstre og Arbeiderdemokratene – som Helge Væringsaasen, Gunnar Skirbekk og skolelederne Eivind Torp og Olav Andreas Eftestøl, mens Arbeiderpartiet i 1917 innledet en praktisk talt hundre år lang dominans i kommunepolitikken.Fire av ordførerne har vært stortingsrepresentanter: Hans Øvergaard, Eivind Torp, Olav Andreas Eftestøl og Olav Jørgen Sæter. Flere har vært vararepresentanter. Per-Gunnar Sveen gikk fra å være ordfører i Elverum til fylkesrådsleder i Hedmark. Den første kvinnelige ordføreren var Kjersti Borgen (Sp) i 1980. Den lengstsittende ordføreren har vært Markvard Bækken (Ap), som overtok da forgjengeren døde i vervet i 1962, og satt i tilsammen 17 år. Ved valgene til og med 1991 tiltrådte det nyvalgte kommunestyret og ordføreren ved årsskiftet etter valget, slik at den som ble valgt ved valget i 1919, tiltrådte 1.1.1920. Etter 1991 har ordførerne tiltrådt i oktober i valgåret. == Ordførere == I de tilfellene fra 1879 til 1897 hvor partitilknytning er angitt i parentes gjelder det personer som hadde en kjent partitilknytning, men som ikke var valgt på partiliste ved kommunevalget. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mayors of Elverum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Liste over ordførere i Elverum begynner i 1837, da Elverum formannskapsdistrikt ble opprettet som følge av de nye formannskapslovene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fortinbras

2023-02-04

Fortinbras

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rollefigurer i Hamlet']

Fortinbras er navnet på to mindre, fiktive rollefigurer fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Den mest kjente av dem er en norsk kronprins med et par korte scener i løpet av skuespillet, som leverer de avsluttende linjer om en håpefull fremtid for det danske monarkiet og dets folk. Fortinbras er også navnet til den tidligere kongen av Norge, faren til kronprins Fortinbras. Kong Fortinbras blir drept i kamp mot Kong Hamlet i skuespillets forhandling (antecedent). Historien om slaget mellom de to blir fortalt av Horatio i skuespillets første akt, første scene (I,i).

Fortinbras er navnet på to mindre, fiktive rollefigurer fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Den mest kjente av dem er en norsk kronprins med et par korte scener i løpet av skuespillet, som leverer de avsluttende linjer om en håpefull fremtid for det danske monarkiet og dets folk. Fortinbras er også navnet til den tidligere kongen av Norge, faren til kronprins Fortinbras. Kong Fortinbras blir drept i kamp mot Kong Hamlet i skuespillets forhandling (antecedent). Historien om slaget mellom de to blir fortalt av Horatio i skuespillets første akt, første scene (I,i).

Fortinbras er navnet på to mindre, fiktive rollefigurer fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Den mest kjente av dem er en norsk kronprins med et par korte scener i løpet av skuespillet, som leverer de avsluttende linjer om en håpefull fremtid for det danske monarkiet og dets folk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_episoder_av_The_Suite_Life_On_Deck

2023-02-04

Liste over episoder av The Suite Life On Deck

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over TV-episoder']

Her er en liste over episoder i serien The Suite Life On Deck.

Her er en liste over episoder i serien The Suite Life On Deck. == Episoder == === Sesong 1 === The Suite Life On Deck sesong 1 Phill Lewis tapte fire episoder under filminga til den nye Disney Channel filmen "Dadnapped" Debby Ryan tapte two episodes. Ashley Tisdale spilte hennes rolle som Maddie Fitzpatrick for en episode. Kim Rhodes spilte hennes rolle som Carey Martin for to episode. Brian Stepanek spilte hans rolle som Arwin Hockhauser i en episode. Tiya Sircar har en øvrig rolle som Padma. === Det søte liv til sjøs har kommet med en andre sesong. === Spionen som knuffet meg En hemmelig agent kommer om bord i S.S Tipton. Han trenger Zack og Codys hjelp. Bailey tror Cody lyver når han forteller det. Men alt ordner seg til slutt

Her er en liste over episoder i serien The Suite Life On Deck.

https://no.wikipedia.org/wiki/Engurtefly

2023-02-04

Engurtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1808']

Engurtefly (Athetis pallustris) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne arten finnes bare på Østlandet i Norge.

Engurtefly (Athetis pallustris) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne arten finnes bare på Østlandet i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn hos hunnen 23 – 26 mm, hos hannen 29 – 35 mm), middels kraftig, grått nattfly. Hunnen er mørkere på farge og har smalere vinger enn hannen. Forvingen er grå, vanligvis med to forholdsvis tydelige, mørke tverrlinjer. Nyre- og ringmerkene er mørke på farge, men de er små og kan være ganske utydelige. Bakvingen er gråhvit. == Levevis == Arten lever på enger med noe buskvegetasjon. Larven lever på ulike urter, og overvintrer i bakken. De voksne nattflyene flyr i juni – juli. == Utbredelse == Engurtefly finnes i Europa og videre østover til Japan. I Norge er den bare funnet på Østlandet fra Oslo i sør til Dombås i nord, og det ser ut til å være sjeldent overalt. Denne arten kan være truet av bruksendringer i landbruket som fører til at enger gror igjen eller at artssammensetningen endres på grunn av gjødsling. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Engurtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Athetis pallustris på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) engurtefly i Encyclopedia of Life (en) engurtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) engurtefly hos Artsdatabanken (sv) engurtefly hos Dyntaxa (en) engurtefly hos Fauna Europaea (en) engurtefly hos NCBI (en) Kategori:Athetis pallustris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Artsdatabanken (2021)

https://no.wikipedia.org/wiki/Syrefly

2023-02-04

Syrefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Syrefly (Dypterygia scabriuscula) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne karakteristiske arten finnes på Østlandet og Sørlandet i Norge.

Syrefly (Dypterygia scabriuscula) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne karakteristiske arten finnes på Østlandet og Sørlandet i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 36–39 mm), kraftig, mørkegrått nattfly med et karakteristisk vingemønster. Forkroppen er brunsvart med en M-formet, lysbrun tegning midt på ryggen. Forvingen er mørkt skifergrå med svartkantede nyre- og ringmerker, ved bakhjørnet er det et stort, lyst brungrått felt som er avgrenset av en svart bølgelinje. Det er også et, mer diffust, lyst felt ved vingespissen. De lyse feltene har noen mørkere lengdestreker. Vingefrynsene langs ytterkanten er mørkt gråbrune med ca. 8 hvite, kileformede flekker. Bakvingen er grå. == Levevis == Syreflyet kan finnes både i åpen skog og på urterike enger. Larvene lever på syrer (Rumex spp.) og tungras (Polygonum spp.). Den ovenvintrer som en puppe i bakken. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juni–august. == Utbredelse == Syreflyet er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord, i det vestlige Asia og i det østlige Nord-Amerika. I Norge finnes den på Sørlandet og det sørlige Østlandet, det nordligste kjente funnet er fra Nesbyen. == Kilder == Norges sommerfugler – Syrefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Dypterygia scabriuscula på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) syrefly i Encyclopedia of Life (en) syrefly i Global Biodiversity Information Facility (no) syrefly hos Artsdatabanken (sv) syrefly hos Dyntaxa (en) syrefly hos Fauna Europaea (en) syrefly hos NCBI (en) Kategori:Dypterygia scabriuscula – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Dypterygia scabriuscula – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Syrefly (Dypterygia scabriuscula) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne karakteristiske arten finnes på Østlandet og Sørlandet i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Haugsdalen_Skisenter

2023-02-04

Haugsdalen Skisenter

['Kategori:Alpinanlegg i Norge', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Indre Fosen', 'Kategori:Langrenn i Norge', 'Kategori:Sport i Indre Fosen']

Haugsdalen Skisenter er et norsk skisenter som ligger i Skaugdalen i Indre Fosen kommune utenfor Trondheim

Haugsdalen Skisenter er et norsk skisenter som ligger i Skaugdalen i Indre Fosen kommune utenfor Trondheim == Historie == Anleggsarbeidet ved Haugsdalen Skisenter AS ble påbegynt i 1985, og det var naturlig at deler av ryddearbeidet i traseene ble utført ved dugnadstimer. Sommeren 1986 gikk med til bringing av materialer, blant annet forskalingsmaterialer til heismastsokkelene. Jernbinding av forskaling hørte også med. For at soklene skulle få godt feste mot fjellgrunnen ble det boret dype hull i fjellet og satt ned jernstenger (24mm), som igjen ble bundet sammen med skruene som holder heismastene og armeringen inne i selve sokkelen. Mørtel ble tildels flyet opp med helikopter. Heismastene ble fløyet opp av et firma fra Møre, prisen for leie av helikopteret, var kr. 92 000 pr. time. Spleisingen av (den 24 mm tykke) heisvarieren ble 12 meter lang i henhold til datidens forskrifter. Heisen er kjøpt og importert fra Sveits, og ble montert med fagfolk tilknyttet et svensk firma. Heisen stod ferdig for ta imot besøkende november/desember 1986, og det ble endelig nok snø mot slutten av januar 1987. Kundene som kom til skisentret godtok å stå i heiskø i opptil 25 minutter, for deretter ta heisen opp på 6 minutter. Tiden ned varierte fra 3 minutter til opptil 30 min. (Ved 30 minutter nedfart var det tid til bære skiene ned til utgangspunktet). == Beliggenhet == Skisenteret ligger i Indre Fosen kommune fem mil fra Rørvik ferjeleie, og 45 kilometer fra Ørland. == Eksterne lenker == Haugsdalen Skisenters nettsted

Haugsdalen Skisenter er et norsk skisenter som ligger i Skaugdalen i Indre Fosen kommune utenfor Trondheim

https://no.wikipedia.org/wiki/Horatio_Nelson

2023-02-04

Horatio Nelson

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske admiraler', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1805', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1758', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the Bath', "Kategori:Personer fra distriktet King's Lynn and West Norfolk", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Horatio Nelson, 1. vicomte Nelson, (født 29. september 1758 i landsbyen Burnham Thorpe i Norfolk i England, død 21. oktober 1805) var en britisk admiral som er berømt for innsatsen sin i Napoleonskrigene, og da spesielt slaget ved Trafalgar, hvor han mistet livet, men hvor store deler av den fransk-spanske flåten ble ødelagt. Nelson brøt med tradisjonell taktikk ved å trenge gjennom fiendens linjer, et klart eksempel på det er hans taktikk for slaget ved Trafalgar. Nelson var kjent for sin evne til å få frem det beste i sine underordnede, så mye at det ble benevnt som «the Nelson touch» (Nelsons håndlag). Nelsons innsats i Napoleonskrigene og hans heroiske fremtoning som en en-armet, en-øyd patriot bidro til at han ble sett opp til og dyrket. Nelson ble gift i 1787, men innledet allikevel en romanse i 1798 med Emma, Lady Hamilton, hustru til William Hamilton, den britiske ambassadøren i Napoli, en affære som vedvarte til Nelsons død. Emma fulgte med Nelson tilbake til England og levde åpenlyst med han, de fikk også en datter sammen, Horatia. Det var offentlighetens kjennskap til affæren som fikk admiralitetet til å gi Nelson fornyet sjøtjeneste. Ved sin død i 1805 var Nelson en nasjonalhelt og han fikk en statsbegravelse i St. Paul's Cathedral. Admiral Nelson er udødeliggjort ved en rekke monumenter, mest kjent er det som står midt på Trafalgar Square.

Horatio Nelson, 1. vicomte Nelson, (født 29. september 1758 i landsbyen Burnham Thorpe i Norfolk i England, død 21. oktober 1805) var en britisk admiral som er berømt for innsatsen sin i Napoleonskrigene, og da spesielt slaget ved Trafalgar, hvor han mistet livet, men hvor store deler av den fransk-spanske flåten ble ødelagt. Nelson brøt med tradisjonell taktikk ved å trenge gjennom fiendens linjer, et klart eksempel på det er hans taktikk for slaget ved Trafalgar. Nelson var kjent for sin evne til å få frem det beste i sine underordnede, så mye at det ble benevnt som «the Nelson touch» (Nelsons håndlag). Nelsons innsats i Napoleonskrigene og hans heroiske fremtoning som en en-armet, en-øyd patriot bidro til at han ble sett opp til og dyrket. Nelson ble gift i 1787, men innledet allikevel en romanse i 1798 med Emma, Lady Hamilton, hustru til William Hamilton, den britiske ambassadøren i Napoli, en affære som vedvarte til Nelsons død. Emma fulgte med Nelson tilbake til England og levde åpenlyst med han, de fikk også en datter sammen, Horatia. Det var offentlighetens kjennskap til affæren som fikk admiralitetet til å gi Nelson fornyet sjøtjeneste. Ved sin død i 1805 var Nelson en nasjonalhelt og han fikk en statsbegravelse i St. Paul's Cathedral. Admiral Nelson er udødeliggjort ved en rekke monumenter, mest kjent er det som står midt på Trafalgar Square. == Ungdom == Som gutt lekte han ved fiskebåtene i nærheten av havnen «Burmingham Ovary». Nelsons far, Edmund Nelson, var en sogneprest med elleve barn. Siden familien hadde lite penger, ble Nelson sendt til sjøs for å tjenestegjøre i den britiske marinen, i en alder av tolv år. Horatio Nelsons møte med havnen «Port of Kent», ble en skummel opplevelse. Det ble problematisk for gutten å komme seg ut til skipet sitt «Raisonnable», og når han tilslutt kom var han ikke ventet. I syv år krysset Nelson havene fra det kalde arktiske farvann til Indias hete. Da Nelson var i India ble han livstruende syk. Den eneste sjansen han hadde for å overleve var å bli transportert tilbake til et kaldere klima i England. På denne seilasen hjem til England skrev den unge sjømannen i dagboken sin: «I will be a hero, I will brave every danger». Denne troen holdt han livet ut. == Nelson får kommando == I en alder av tyve år ble han forfremmet til kaptein, og ble den yngste kapteinen i tjeneste i Royal Navy. Han fikk kommandoen over skipet «Hichinbrooke», og ble sendt for å kjempe mot Spania i Nicaragua. I den tykke skogen med en utrolig hete og mye regn, ble Nelson alvorlig syk av dysenteri. Av to hundrede menn som ble sendt på dette oppdraget, var det bare Nelson og ti andre som overlevde. Etter en tiårs periode med fred var England på nytt i krig, og denne gangen med Frankrike. Nelson fikk kommandoen over «Agamemnon», og ble sendt til Korsika for å angripe to franske fort der. Under ett av angrepene ble han truffet av en splint i det høyre øyet. Han ble blind på dette øyet for alltid. Ikke lenge etter var han tilbake i kamp igjen. Da han seilte for å møte Admiral Jervis ved kapp St Vincent, ble han omringet av en spansk flåte på tyve skip. Dette var en tåkete morgen, så for ikke å trekke til seg oppmerksomhet ved å fyre av skudd, lot han som ingenting og seilte uoppdaget gjennom de spanske skipene. Nelson møtte Admiral Jervis morgenen etter. Den engelske flåtestyrken var på femten skip mens den spanske var på tjuesju. Under dette slaget ved kapp St Vincent hadde Nelson kommandoen over «The Captain». Denne skuta ble så ødelagt at det ble nesten umulig å manøvrere henne. Nelson seilte skipet sitt inn i det nærmeste fiendtlige skip han så, og bordet det. Mens engelskmennene slåss på dekket til det spanske skipet kom flere skip opp langs bredsiden. Nelson fant ut at de skulle borde dem også. Det hele endte med at spanjolene overgav seg. I den tiden var det en skikk at de kapteinene som overgav seg, skulle gi sablene sine til den kapteinen som vant. Den dagen fikk Nelson så mange sabler at han måtte gi dem til en annen mann som måtte holde dem under armen under seremonien. Nelson mottok forfremmelse til kontreadmiral og en takknemlig Kong Georg III slo ham til ridder av Bath-ordenen. == Admiral Nelson == Kontreadmiral Nelson, nå med kommandoen over «Thesus», ble sendt i blokadetjeneste utenfor havnen i Cádiz der den spanske flåten lå for anker. Nelson kunne ikke angripe flåten, og de kunne ikke forlate havnen. Dette var til stor frustrasjon for Nelson. Men så hørte han et rykte om at spanske skip med gullast ombord hadde ankommet Santa Cruz på Tenerife. Nelson bestemte seg for å kapre dette skipet. Angrepet ble en katastrofe, mange ble drept da de prøvde å bli landsatt på øya, og Nelsons høyre albu ble truffet av et skudd fra en kanon. I sinne nektet han å bli hjulpet da han ble ført tilbake til «Thesus». Den eneste måten å redde hans liv på, var å amputere armen. Dette var svært smertefullt, og den eneste bedøvelsesmiddelet var rom. Etter operasjonen ble Nelson sendt hjem for å komme seg. Da Nelson kom hjem til England ble han hyllet som en helt. Men etter syv måneder var han igjen til sjøs. Sommeren 1798 var den franske flåten i Egypt. Dette utviklet seg til et stort slag, senere kjent som slaget ved Nilen. Gjennom hele natten holdt engelskmennene de franske skipene under konstant ildgivning fra kanonene, og det franske flaggskipet «Orient» sprengt i fillebiter. Men kampen fortsatte. Neste morgen flyktet de to gjenværende franske skipene. Begge sider kjempet med stort mot, men Nelson fikk den overlegne seieren. == København == Ikke lenge etter ble Nelson sendt til København for å skremme den dansk-norske flåten og andre flåtestyrker til å oppløse ett nøytralitetsforbund som beskyttet de nøytrale statenes handelsskip under Napoleonskrigene. England så på dette nøytralitetsforbundet som en trussel mot sin overlegenhet til sjøs. Danmark-Norge hadde tross alt den nest største handelsflåten etter Storbritannia. Da Danmark-Norge nektet å gå med på å løse opp forbundet, brøt det ut i et stort slag, kjent som slaget på Københavns red. Nelson fikk problemer med å få skipene sine bak fiendens linjer. Mesteparten av slaget ble utført ved at det ble avfyrt bredside mot bredside mellom den britiske og dansk-norske linja. Under slaget fryktet Admiral Parker at de skulle tape, og han kommanderte alle engelske skip i retrett. Men Nelson var overbevist om en seier. han satte langkikkerten foran det blinde øyet sitt og sa: «I really do not see this signal!» Britene vant dette slaget, og bare ett skip fra den dansk-norske flåten overlevde. De andre skipene ble enten brent, senket eller tatt som prise. == Trafalgar == To år senere kom nyhetene om at Napoleon hadde kronet seg selv til keiser av Frankrike. For å kunne herske over hele Europa visste Napoleon at han måtte overvinne den engelske flåten for å kunne erobre England. Napoleon sendte den franske admiralen Villeneuve til sjøs med en stor flåte. Nelson satte seil fra Portsmouth i «Victory» som var det største skipet i Royal Navy. Dette har blitt ett av de mest berømte skip i historien, og ligger i tørrdokk i Portsmouth. I hele to år lekte Nelson og Villeneuve katt og mus med hverandre. Begge admiralene ville slåss, men på rett sted til rett tid. En tidlig oktobermorgen i 1805, utenfor Kapp Trafalgar, støtte de to flåtene på hverandre, i det som senere er kjent som slaget ved Trafalgar. Rett før slaget begynte, beordret Nelson opp et signal til den britiske flåten. Signalet lød: «England expects every man will do his duty». Det var i dette slaget Nelson falt. Han ble truffet av en muskettkule i ryggen. Det ble beordret at det ble lagt et lommetørkle over ansiktet hans slik at ikke mennene skulle se at han ble båret ned under dekk. Tre timer etter skuddet, 21. oktober 1805, døde Nelson av skadene. Tross Nelsons død vant britene dette avgjørende slaget som resulterte i at Napoleon måtte gi opp tankene om en invasjon i England. Hele England sørget over tapet av en helt. Det var en tradisjon å begrave de falne til sjøs for å unngå forråtnelse ombord. Men for å ære Nelson, gav mannskapet brennevinsrasjonene sine bort for at de kunne konservere liket til det ble fraktet til England for å få en ordentlig begravelse. Nelson ligger begravd i St Paul`s Cathedral. Fortsatt den dag i dag, på den 21. oktober, reiser alle offiserene i The Royal Navy seg for å utbringe en stående skål til ære for Nelson, mens de sier i kor: «The immortal memory». == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Horatio Nelson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Horatio Nelson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Horatio Nelson hos Hansards parlamentsdebatter (en) Horatio Nelson hos The Peerage BBC-biografi om Horatio Nelson

Horatio er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er venn av prins Hamlet fra universitet i Wittenberg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skyggefly

2023-02-04

Skyggefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eugen Johann Christoph Esper', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1785', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Skyggefly (Rusina ferruginea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er vanlig nord til Nord-Trøndelag i Norge.

Skyggefly (Rusina ferruginea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er vanlig nord til Nord-Trøndelag i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 32 – 39 mm), kraftig bygd, gråbrunt nattfly. Hannen har dobbelt kamtannede antenner, hunnen trådformede. Vingene er forholdsvis korte og brede, særlig hos hannen. Forvingen er gråbrun med mørke tverrlinjer. Langs framkanten er det noen små, hvite flekker, og nyremerket er delvis kantet med hvitt. Bakvingen er lyst brungrå, noe mørkere hos hunnen. == Levevis == Denne arten kan finnes i mange ulike habitater, både i skog og i mer åpne områder. Larven lever på ulike urter og utvikler seg mellom august og mai. De voksne sommerfuglene flyr i mai – juni. == Utbredelse == Skyggeflyet er utbredt over hele Europa og videre østover til Sajanfjellene i Sentral-Asia. I Norge er den vanlig, ofte tallrik, nord til Nord-Trøndelag. == Kilder == Norges sommerfugler – Skyggefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Rusina ferruginea på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) skyggefly i Global Biodiversity Information Facility (no) skyggefly hos Artsdatabanken (en) Kategori:Charanyca ferruginea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Skyggefly (Rusina ferruginea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er vanlig nord til Nord-Trøndelag i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mormo_maura

2023-02-04

Mormo maura

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Maureren (Mormo maura) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne store, til dels vandrende arten er foreløpig ikke påtruffet i Norge, men det finnes funn fra Finland og Danmark.

Maureren (Mormo maura) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne store, til dels vandrende arten er foreløpig ikke påtruffet i Norge, men det finnes funn fra Finland og Danmark. == Utseende == Et stort (vingespenn 55 – 68 mm), gråbrunt nattfly med brede vinger som har bølgete ytterkant. Forvingen er gråbrun med et bredt, mørkere tverrbånd litt innenfor midten. I fremkant av dette båndet er det tre firkantede, mørke flekker. I vingspissen er det en lysgrå flekk, fra denne går det et smalt, lyst, siksak-tverrbånd til bakhjørnet. Bakvingen er gråbrun, mørk i den ytterste delen, med en lys tverrstripe midt på. Larven er naken, kort og trinn, lyst gråbrun på farge med lyse skråstriper på sidene. == Levevis == Denne arten kan finnes i mange ulike miljøer, men det bør ikke være for tørt. Den påtreffes gjerne i hager og på skrotemark. Larvene lever på urter som unge, etter at de har overvintret lever de på slåpetorn (Prunus spinosa) og andre busker og løvtrær. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juli – august i Storbritannia. De kommer sjelden til lys, men lar seg derimot lett lokke med sukker. Om dagen sitter de ofte mange sammen i tette klynger. Arten kan vandre noe og dermed dukke opp nord for det egentlige utbredelsesområdet. == Utbredelse == Den er utbredt i Nord-Afrika, Sør- og Mellom-Europa, i Midtøsten og i Sentral-Asia østover til Turkestan. Enkelte eksemplarer er funnet så langt nord som Finland, men hittil ikke i Norge. == Kilder == Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Mormo maura på UK moths: [1] == Eksterne lenker == (en) Mormo maura i Encyclopedia of Life (en) Mormo maura i Global Biodiversity Information Facility (sv) Mormo maura hos Dyntaxa (en) Mormo maura hos Fauna Europaea (en) Mormo maura hos NCBI (en) Kategori:Mormo maura – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Mormo maura – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Maureren (Mormo maura) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Afghanistankomiteen

2023-02-04

Afghanistankomiteen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Norske politiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1979']

Afghanistankomiteen (NAC), tidligere kalt Afghanistankomiteen i Norge (AiN) (engelsk: Norwegian Afghanistan Committee, persisk dari: کامیته ناروی برای افغانستان, pashto: د افغانستان لپارہ ناروی کامیته ) er en tverrpolitisk, norsk medlemsbasert solidaritetsorganisasjon som jobber for å bedre levevilkårene på den afghanske landsbygda via langsiktig utviklingsarbeid. Afghanistankomiteen jobber for det afghanske folket, og retter fokuset mot dem, uavhengig av hvilken regjering eller gruppe som sitter med makten. Afghanistankomiteen knytter all sin virksomhet opp mot FNs bærekraftsmål.Komiteen ble opprettet etter Sovjetunionens invasjon av landet i 1979. Siden 1986 har organisasjonen vært permanent til stede i Afghanistan, og arbeider blant annet med oppbygning av landets infrastruktur, samt miljø og utdannelses- og helsesektorene. Formålet til Afghanistankomiteen er å støtte det Afghanske folket i utviklingen av et fredelig, demokratisk og egalitært samfunn, hvor menneskerettigheter respekteres. Gjennom forskjellige utviklingsprogrammer, hvor miljø og bærekraft står sentralt, jobber Afghanistankomiteen for å heve livskvaliteten for folk på den afghanske landsbygda.Afghanistankomiteens rolle i den norske offentligheten er å være et samlingspunkt for den kunnskapen, interessen og engasjementet for Afghanistan som eksisterer i Norge. Afghanistankomiteen skal fremme afghanske stemmer og perspektiver i den norske offentlige debatten, og jobbe for en informert og ansvarlig politikk ovenfor Afghanistan.

Afghanistankomiteen (NAC), tidligere kalt Afghanistankomiteen i Norge (AiN) (engelsk: Norwegian Afghanistan Committee, persisk dari: کامیته ناروی برای افغانستان, pashto: د افغانستان لپارہ ناروی کامیته ) er en tverrpolitisk, norsk medlemsbasert solidaritetsorganisasjon som jobber for å bedre levevilkårene på den afghanske landsbygda via langsiktig utviklingsarbeid. Afghanistankomiteen jobber for det afghanske folket, og retter fokuset mot dem, uavhengig av hvilken regjering eller gruppe som sitter med makten. Afghanistankomiteen knytter all sin virksomhet opp mot FNs bærekraftsmål.Komiteen ble opprettet etter Sovjetunionens invasjon av landet i 1979. Siden 1986 har organisasjonen vært permanent til stede i Afghanistan, og arbeider blant annet med oppbygning av landets infrastruktur, samt miljø og utdannelses- og helsesektorene. Formålet til Afghanistankomiteen er å støtte det Afghanske folket i utviklingen av et fredelig, demokratisk og egalitært samfunn, hvor menneskerettigheter respekteres. Gjennom forskjellige utviklingsprogrammer, hvor miljø og bærekraft står sentralt, jobber Afghanistankomiteen for å heve livskvaliteten for folk på den afghanske landsbygda.Afghanistankomiteens rolle i den norske offentligheten er å være et samlingspunkt for den kunnskapen, interessen og engasjementet for Afghanistan som eksisterer i Norge. Afghanistankomiteen skal fremme afghanske stemmer og perspektiver i den norske offentlige debatten, og jobbe for en informert og ansvarlig politikk ovenfor Afghanistan. == Historikk == === Oppstarten === Afghanistankomiteen ble dannet som en reaksjon på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Komiteen ble offisielt dannet på Askøy utenfor Bergen i oktober 1980, og hadde som overordnet mål «å vise solidaritet med afghanerne, og å vekke nasjonal og internasjonal opinion mot invasjonen.» Komiteens mål var å hjelpe folk i Afghanistan, og all bistand skulle gå direkte inn i landet. Komiteens aktivitet vokste utover i 1980-årene, og mellom 40 og 50 lokallag ble dannet. I tillegg til aktiviteter som demonstrasjoner og stands, ble også solidaritetsarrangementet Afghanistanuka arrangert årlig. I dag holdes dette arrangementet annenhver år. I 1983, 1986 og 1989 arrangerte også Afghanistankomiteen tre store internasjonale høringer i Oslo. Afghanistankomiteen har siden 1986 mottatt bidrag fra flere FN-organisasjoner. === Operasjon Dagsverk === Afghanistankomiteen ble tildelt Operasjon Dagsverk første gang i 1985, deretter i 1996. Sistnevnte gang samlet norske elever inn over 20 millioner kroner. === Etablering av kontorer på 1980- og 1990-tallet === I 1986 opprettet Afghanistankomiteen et kontor i Peshawar i Pakistan, som var hovedkontor fram til 2002 da det ble flyttet til Kabul. Fra denne grensebyen ble Kunar-, Nuristan- og Nangarhar-provinsene administrert. I 1993 opprettet Afghanistankomiteen et regionskontor i Ghazni-provinsen og et annet et i Badakhshan-provinsen. Senere ble det også opprettet et kontor i Kabul, men dette var ikke hovedkontor. I 2002, etter Taliban-regimets fall, ble hovedkontoret flyttet fra Peshawar til Kabul. Da Sovjetunionen trakk seg ut ti år etter invasjonen, ble mange lokallag nedlagt eller inaktive. Da kommunist-regimet falt, måtte Afghanistankomiteen endre fokus. De formulerte som hovedmål å bidra til gjenoppbyggingen av et fritt og uavhengig Afghanistan. Afghanistankomiteen er viktig for norske myndigheter, fordi behovet for humanitær bistand fortsatt var stort både som følge av invasjonen og borgerkrigen som fulgte den. Komiteen valgte også å bruke IRD-tilnærmingen (Integrated Community Development/integrert landsbyutvikling), og holdt et UD-støttet seminar i Islamabad i 1991. Behovet for humanitær bistand gjorde at Afghanistankomiteen fikk innvilget økt finansiering av Norad, som hadde vært samarbeidspartner siden 1989. IRD-tilnærmingen var en viktig grunn til økt støtte fra Utenriksdepartementet, som hadde vært fast samarbeidspartner siden 1986.På den annen side måtte Afghanistankomiteen avvikle sine prosjekter i Badakhshan-provinsen i 1990-årene, da dette ikke ble ansett som en prioritert region av UD. I 1993 arrangerte Afghanistankomiteen en mineryddingskonferanse. I samarbeid med UD fikk de minerydding opp på dagsorden, og UD var en viktig aktør for at FN fikk minerydding på programmet. I 1990-årene engasjerte også Afghanistankomiteen seg om Hazara-flyktningene, en etnisk gruppe som var spesielt utsatt under Taliban-regimet. === Aktiviteter på 2000-tallet === Afghanistankomiteen fikk opprettholdt sine prosjekter under Taliban-regimet og under den påfølgende interimregjeringen. Den 7. oktober 2001 protesterte Afghanistankomiteen mot den amerikanske bombingen av Afghanistan. De lagde en underskriftskampanje som ble skrevet under av 137 forfattere og støttet av andre diverse kulturpersonligheter, blant annet skuespilleren Liv Ullmann. Fra 2003 fikk Afghanistankomiteen på plass en rammeavtale med Norad hvor 10 % av beløpet måtte samles inn av komiteen selv. Men i flere år klarte ikke Afghanistankomiteen å betale denne, og i 2007 ville ikke dermed ikke Norad finansiere organisasjonen lenger. Etter et ekstraordinært landsmøte hvor komiteens fremtid ble diskutert, fikk komiteen til slutt på plass en avtale om toårig driftsstøtte. I 2010 og i forbindelse med komiteens 30-årsjubileum, organiserte komiteen en høring med deltakelse fra afghanske parlamentarikere. === Bistandspress under krigen mot terror === Den amerikanske invasjonen i 2001 satte Afghanistankomiteen i en vanskelig posisjon. Med de amerikanske soldatene kom også nyetablerte organisasjoner, og mange av Afghanistankomiteens ansatte begynte å jobbe for amerikanske og europeiske organisasjoner. Mange av disse organisasjonene ble imidlertid ikke igjen i regionen i lengden. En annen utfordring var at både norske myndigheter, FN og de nye afghanske myndighetene kom med nye krav til NGO-ene. Afghanistankomiteen var en liten organisasjon, men deltok likevel i anbudsrunder for å kunne fortsette å drive helse- og utdanningstjenester. I åtte år drev de primærhelsetjenester til befolkningen i to distrikter i Ghazni. En tredje utfordring var at mange land formidlet bistand og humanitær hjelp gjennom sine militære styrker. For de norske bistandsorganisasjonene, inkludert Afghanistankomiteen, var denne sammenblandingen problematisk, og de gikk derfor i front for at militær aktivitet og humanitær bistand måtte skilles. Men da Norge i 2005 fikk ansvaret for Faryab-provinsen og etablerte den norske PRT-enheten i Meymaneh, ble Afghanistankomiteen presset til å etablere bistandsprosjekter der. Komiteen bestemte imidlertid at prinsippet om ikke å operere under norsk militær tilstedeværelse var viktigst, og etablerte ingen bistandsprosjekter i regionen før i 2015, altså året etter at de norske styrkene hadde trukket seg ut. === Afghanistanuka === Solidaritetsarrangementet Afghanistanuka arrangeres annethvert år og er et arrangement bestående av debatter og seminarer som fokuserer på spørsmål knyttet til Afghanistan. Afghanistanuka retter søkelys mot ulike organisasjoner, forskere, diaspora, beslutningstakere og sentrale parlamentarikere, media og andre med interesse for og erfaring fra Afghanistan. Afghanistanuka har blitt en nøkkelbegivenhet i Norge for offentlig debatt, muligheter for politisk dialog og påvirkningsarbeid rundt spørsmål knyttet til Afghanistan. Hovedmålet til Afghanistanuka er å sikre at Afghanistan settes høyt på den politiske dagsorden, samt å øke bevisstheten blant media og allmennheten. I 2022 arrangeres Afghanistanuka fra 14. til 18. november. Diskusjoner rundt politisk utvikling, relasjonen mellom Afghanistan og deres naboland, Talibans tilnærming til styresett, utvikling av den juridiske sektoren, kvinners rettigheter, matsikkerhet og miljø, samt kulturelle arrangementer står på agendaen. Andrew Watkins, Masood Karokhail, Anniken Huitfeldt, Nagieb Khaja, Åsne Seierstad og Timor Sharan er blant årets gjester. == Organisering == I Afghanistan har komiteen over 1 000 lokalt ansatte i de forskjellige provinsene organisasjonen er aktiv i. På hovedkontoret i Oslo er det fire ansatte, i tillegg til en praktikant.Medlemmene har øverst beslutningskraft, og bestemmer blant annet hvem som skal sitte i komiteens styre. Styret blir valgt på årsmøtet og blir sittende i en toårsperiode. De passer på at organisasjonen styres ut ifra de faste prinsipper, verdier og vedtekter som Afghanistankomiteen selv har satt. === Ledelse === ==== Styreledere ==== 1984-1986: Marga van der Waal 1986-?: Ivar Eskeland 1990–?: Siri Caspersen 1992: Arne Strand 1996–1997: Terje Skaufjord 1997–2001: Per Hornfelt 2001–2002: Britt Kejo 2002–2003: Eva Søvre 2003–?: Carl Hofsli 2008–?: Tonje Merete Viken 2010-?: Rune Fimreite 2020 - : Gry Synnevåg ==== Generalsekretærer / daglig ledere ==== 1992–1993: Helge Skansen 1993-?: Dag Braanaas 1996: Hege Sandring / Steinar Nilsen 1997: Bjørn E. Rakstang 1998: Jackie Holmboe 1999–2003: Ulrik Motzfeldt 2003–2005: Ronny Hansen 2006: Rune Fimreite 2005–2007: Linda Våge 2007–: Liv Kjølseth ==== Landdirektører ==== 1987–1988: Elisabeth Eide og Terje Skaufjord 1988–1991: Arne Strand 1991–1993: Nils Ole Gaup 1993–1994: Kristian Berg Harpviken 1994–1996: Eva Søvre 1996–1998: Oddvin Forbord 1998–2002: Odd M. Bratlie 2002-2003: Nils Ole Gaup 2003–2004: Astrid Everine Sletten 2005–2013: Zamarai Ahmedzai 2010: Simon Forster 2013–: Terje Magnussønn Watterdal == Arbeid == Afghanistankomiteen utfører utviklingsprosjekter innenfor tre hovedsektorer: helse, utdanning og matsikkerhet. De jobber hovedsakelig på den afghanske landsbygda, hovedsakelig i provinsene Faryab, Ghazni, Paktia, Khost, Nangarhar, Kabul, Takhar, Kapisa og Badakhshan. === Helse === Under Sovjetunionens okkupasjon, hadde Afghanistankomiteen ambulerende helseteam med leger og sykepleiere på sykkel i Ghazni. Teamene ble beskyttet av mujahedinene i Afghanistan og finansiert av LNU, og tilbød diverse helsetjenester for befolkningen. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, grunnla Afghanistankomiteen Chardiwal-sykehuset. Sykehuset kunne holde åpent også da Taliban styrte landet, og kvinnelige leger og sykepleiere fikk lov til å jobbe der av Taliban. Sykehuset byttet senere navn til Miraj-sykehuset. I 2002 begynte Afghanistankomiteen å samarbeide med Høyskolen i Jalalabad. I 2018 etablerte Afghanistankomiteen i samarbeid med Det afghanske helsedepartementet Høyskolen i Gardez, hvor elevene kan utdanne seg til å bli apotekteknikere, farmasøyter og bioingeniører. Året etter ble en annen campus etablert i Khost. I oktober 2019 ble en høyskole i Kapisa startet. Denne har ansvaret for utdanning av helsepersonell fra Bamiyan, Kapisa, Panjshir, og Parvan. Siden 2020 har Afghanistankomiteen drevet og støttet disse tre statlige helsefaghøyskolene, med 250 ungdommer. Afghanistankomiteen er dermed den største aktøren innen utdanning av kvinnelig helsepersonell i landet. Elevene kan utdanne seg til å bli helsesøstre, sykepleiere, fysioterapeuter og jordmødre. I Gardez kan elevene utdanne seg til å bli apotekteknikere, farmasøyter eller bioingeniører.I 2020 gikk 34% av Afghanistanskomiteens midler til helsesektoren.Hvert år blir over tusen helsearbeidere, fra flere provinser, støttet og utdannet gjennom komiteens helsefaglige programmer i landet. === Utdanning === I 1991–1992 begynte Afghanistankomiteen å finansiere skoler i Badakhshan. Afghanistankomiteen sto kun for finansiering, og skolene ble bygget av lokalbefolkningen. I 1996 fikk komiteen inn penger fra Operasjon Dagsverk, og disse ble brukt til å finansiere blant annet en yrkesutdanning for tidligere soldater, men også jenteskoler, lærerskoler og et undervisningsprogram om minekunnskap.Komiteen har også gjennomført mange utdanningsprosjekter i samarbeid med UNICEF. De baserer seg på FNs bærekraftsmål 4 og tilbyr derfor utdanning til både gutter, jenter og barn med funksjonshemning og/eller fra ulik etnisk eller religiøs bakgrunn. Afghanistankomiteen gjennomfører prosjekter både på barnehage-, grunnskole- og videregående nivå. De tilbyr i tillegg lærerutdanninger, for å videreutvikle deres kompetanse. Komiteen arbeider og samarbeider med over hundre barne- og ungdomsskoler ute i provinsene, ettersom det er de avsidesliggende lokalsamfunnene som oftest blir utelatt til fordel for storbyene. Inkludert i dette, er samarbeidet Afghanistankomiteen har med Det afghanske døveforbundet om utdanning og undervisning på en barneskole for døve afghanere.Det tilbys utdanning til elever helt opp til 12. klasse på de fleste skolene som komiteen arbeider med i landet. De tilbyr også gratis kursing for videregående elever til den nasjonale opptaksprøven, kalt Kankor-eksamen, som er nødvendig for å bli tatt opp som student på høyere utdanning.Afghanistankomiteen samarbeider med afghanske og internasjonale organisasjoner som er aktive innen utdanningssektoren, i tillegg til ACBAR (Agency Coordination Body for Afghan Relief and Development) og ANEK. === Infrastruktur og matsikkerhet === Selv om det ble gjort fremskritt i jordbruksproduksjonen i Afghanistan i 1960- og 1970-årene, har førti år med krig ført til at økosystemet i Afghanistan har kollapset. Dette inkluderer overbeiting, avskoging og ødeleggelse av de tradisjonelle vanningssystemene (qanat). De globale klimaendringene virker også inn på jordbruket. FN har meldt om at bøndene i Badakhshan-provinsen hvert år mister 10% av sin dyrkbare jord som følge av erosjon, ras og flom. I 1990-årene tok Afghanistankomiteen i bruk Integrert landsbyutvikling-tilnærmingen (IRD) i sine utviklingsprosjekter. Afghanistankomiteen jobber også ut fra Disaster Risk Reduction-metoden (også kalt DDR-metoden) for å forebygge og håndtere naturkatastrofer. Dette innebærer blant annet skogplanting, beskyttelse av vannkilder og konstruksjonsarbeid som tåler jordskjelv. Afghanistankomiteen forvalter i tillegg skoger, parker og skogfrøplantasjer rundt om i landet, som har resultert i plantingen av flere millioner trær.I samarbeid med Verdens matvareprogram bygget Afghanistankomiteen vegger som beskyttet veien mot flom i Bad Ulom-området, mellom Jaghori og Malistan. Her bygget de lokalt ansatte 300 meter vegg over tre måneder. En annen av komiteens mål er økt matsikkerhet. Komiteen arbeider blant annet med styrking av kvinner i landbruket for å få til dette. De har også dannet kooperative selvhjelpsgrupper for kvinner i Badakhshan og Ghazni. Afghanistan er et jordskjelv-utsatt land. Afghanistankomiteen samarbeider med Afghan Geological Survey (AGS), Kabul Polytechnic University, Kabul University, the German Research Center for Geosciences i Tyskland og University of Montana i USA for å samle inn seismologiske data og utdanne afghanske seismologer.Siden 2020 har Afghanistankomiteen hatt flere samarbeidsprosjekter innenfor humanitær nødhjelp med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (UNOCHA). Sammen med Verdens matvareprogram (WFP) har komiteen også "food-for-work" programmer, der lokalbefolkningen får mat i bytte mot arbeidskraften sin. === Dialog og konflikttransformasjon === Afghanistankomiteen har siden 2019 gitt opplæring til 72 unge mennesker av organisasjonen kalt ‘connectors’ i fred- og konflikthåndtering for å løse konflikter knyttet til land-, vann- eller ressurskontroll. Disse har siden grunnlagt dialoggrupper, og ifølge komiteen gitt opplæring i dialog og konflikttransformasjon til over 1000 mennesker i lokalbefolkningen. Hovedtanken bak dette er å skape "fred nedenfra", hovedsakelig blant den yngre befolkningen.De rundt 1300 elevene på helsefagskolen har også fått opplæring i det samme programmet. Programmet tilbys i samarbeid med Nansen Fredssenter i Lillehammer, og har vært ledet av Norunn Grande. === Aktiviteter i Norge === Afghanistankomiteens arbeid i Norge innebærer hovedsakelig informasjonsarbeid. Dette innebærer blant annet å arrangere seminarer, skoleringer, foredrag, innsamlingskampanjer og informasjonsspredning i media. Afghanistankomiteen driver også med politisk påvirkningsarbeid rettet mot diverse sentrale politiske figurer, for å fremme viktigheten av langsiktig bistand i Afghanistan. == Finansiering == Afghanistankomiteens arbeid i 2020 ble finansiert med midler fra ulike kilder: === Hva midlene ble brukt til === == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Afghanistankomiteen (NAC), tidligere kalt Afghanistankomiteen i Norge (AiN) (engelsk: Norwegian Afghanistan Committee, persisk dari: کامیته ناروی برای افغانستان, pashto: د  افغانستان لپارہ ناروی کامیته ) er en tverrpolitisk, norsk medlemsbasert solidaritetsorganisasjon som jobber for å bedre levevilkårene på den afghanske landsbygda via langsiktig utviklingsarbeid. Afghanistankomiteen jobber for det afghanske folket, og retter fokuset mot dem, uavhengig av hvilken regjering eller gruppe som sitter med makten.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Stig

2023-02-04

The Stig

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Introduksjoner i 2002', 'Kategori:Motorsportsutøvere', 'Kategori:TV-personligheter', 'Kategori:Top Gear']

The Stig er navnet gitt til den anonyme motorsportsjåføren i BBC-programmet Top Gear. Hans identitet er ukjent, og han verken snakker eller tar av seg hjelmen foran kamera. Stigs hovedfunksjon i programmet er å gjennomføre rundetider med forskjellige biler på Top Gears testbane i Dunsfold Park, og å trene hver ukes gjest til å sette god rundetid i den delen av programmet hvor det testes rimelige biler. I tillegg utfører The Stig forskjellige andre kjøreoppgaver hvis det trenges. The Stig har også vært med på noen av Jeremy Clarksons spesialprogrammer, slik som Heaven and Hell og The Good, The Bad and The Ugly. Hans identitet ble røpet i første program i 13. sesong, ved at han tok av seg hjelmen, og Michael Schumacher viste seg. BBC har i ettertid avkreftet at Schumacher var Stig. Schumacher var der fordi Ferrari ikke ville la noen andre kjøre Ferrari FXX. Det har blitt sagt at han er blitt erstattet med en annen fordi han ble alvorlig skadet i en ulykke. Men dette er ikke sikkert.Et av mange sitater fra Jeremy Clarksons introduksjoner av The Stig Some say that on really warm days he sheds his skin, like a snake, and for some reason he's allergic to the Dutch. ( På norsk: "Noen sier at på virkelige varme dager skifter han huden sin som en slange, og er av en eller annen grunn allergisk mot nederlendere.")Racingsjåfør Ben Collins har i et intervju til The Sun avslørt seg selv som The Stig. Ben Collins fikk jobben som den hvite Stig etter at forgjengeren, Perry McCarthy (den svarte Stig) avslørte seg selv i en biografi i 2002.

The Stig er navnet gitt til den anonyme motorsportsjåføren i BBC-programmet Top Gear. Hans identitet er ukjent, og han verken snakker eller tar av seg hjelmen foran kamera. Stigs hovedfunksjon i programmet er å gjennomføre rundetider med forskjellige biler på Top Gears testbane i Dunsfold Park, og å trene hver ukes gjest til å sette god rundetid i den delen av programmet hvor det testes rimelige biler. I tillegg utfører The Stig forskjellige andre kjøreoppgaver hvis det trenges. The Stig har også vært med på noen av Jeremy Clarksons spesialprogrammer, slik som Heaven and Hell og The Good, The Bad and The Ugly. Hans identitet ble røpet i første program i 13. sesong, ved at han tok av seg hjelmen, og Michael Schumacher viste seg. BBC har i ettertid avkreftet at Schumacher var Stig. Schumacher var der fordi Ferrari ikke ville la noen andre kjøre Ferrari FXX. Det har blitt sagt at han er blitt erstattet med en annen fordi han ble alvorlig skadet i en ulykke. Men dette er ikke sikkert.Et av mange sitater fra Jeremy Clarksons introduksjoner av The Stig Some say that on really warm days he sheds his skin, like a snake, and for some reason he's allergic to the Dutch. ( På norsk: "Noen sier at på virkelige varme dager skifter han huden sin som en slange, og er av en eller annen grunn allergisk mot nederlendere.")Racingsjåfør Ben Collins har i et intervju til The Sun avslørt seg selv som The Stig. Ben Collins fikk jobben som den hvite Stig etter at forgjengeren, Perry McCarthy (den svarte Stig) avslørte seg selv i en biografi i 2002.

The Stig er navnet gitt til den anonyme motorsportsjåføren i BBC-programmet Top Gear. Hans identitet er ukjent, og han verken snakker eller tar av seg hjelmen foran kamera.

https://no.wikipedia.org/wiki/Martina_Hansens_Hospital

2023-02-04

Martina Hansens Hospital

['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bærum', 'Kategori:Private sykehus i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Viken']

Martina Hansens Hospital er et privat ideelt sykehus på Dønski i Bærum, eiet av stiftelsen med samme navn. Sykehuset har offentlig oppdragsgiver, Helse Sør-Øst og er et av landets ledende spesialsykehus i ortopedisk kirurgi, revmakirurgi og revmatologi. Sykehuset opererer årlig ca. 4500 pasienter og har nærmere 35.000 polikliniske undersøkelser i året. Sykehuset ble bygget i 1936 med midler fra Martina Hansens legat. Det ble bygget som et spesialsykehus for pasienter med tuberkuløse sykdommer i ben og ledd. Etter 1950-tallet med oppdagelsen av medikamentet Streptomycin som praktisk talt tok knekken på tuberkulosen ble det et markert mindre behov for slike spesialsykehus (i likhet med kysthospitalene) og sykehuset spesialiserte seg på pasienter med behov for ortopedisk kirurgi og revmatologi.

Martina Hansens Hospital er et privat ideelt sykehus på Dønski i Bærum, eiet av stiftelsen med samme navn. Sykehuset har offentlig oppdragsgiver, Helse Sør-Øst og er et av landets ledende spesialsykehus i ortopedisk kirurgi, revmakirurgi og revmatologi. Sykehuset opererer årlig ca. 4500 pasienter og har nærmere 35.000 polikliniske undersøkelser i året. Sykehuset ble bygget i 1936 med midler fra Martina Hansens legat. Det ble bygget som et spesialsykehus for pasienter med tuberkuløse sykdommer i ben og ledd. Etter 1950-tallet med oppdagelsen av medikamentet Streptomycin som praktisk talt tok knekken på tuberkulosen ble det et markert mindre behov for slike spesialsykehus (i likhet med kysthospitalene) og sykehuset spesialiserte seg på pasienter med behov for ortopedisk kirurgi og revmatologi. == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Martina Hansens hospital – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Martina Hansens Hospital er et privat ideelt sykehus på Dønski i Bærum, eiet av stiftelsen med samme navn. Sykehuset har offentlig oppdragsgiver, Helse Sør-Øst og er et av landets ledende spesialsykehus i ortopedisk kirurgi, revmakirurgi og revmatologi.

https://no.wikipedia.org/wiki/Glyfada

2023-02-04

Glyfada

['Kategori:23°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Athen', 'Kategori:Kommuner i Attikí', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Glyfada (gresk: Γλυφάδα) er en forstadskommune til Athen, Hellas' hovedstad. Forstaden hører til de mest velstående i Athen. Administrativt hører kommunen inn under prefekturområdet Athen og prefekturet og periferien Attikí. Fra gammelt av var nok byen å regne som en liten fiskerlandsby, men beliggenheten gjorde hele dette området raskt til et svært populært utfartssted for Athens befolkning. Glyfada ligger ikke mer enn ca. 20 minutter fra sentrum av Athen (18 km), og i tillegg til gode buss- og bilforbindelser, så vil også den nye trikken, som ble bydt til OL2004, kunne ta deg dit. De siste årene har Glyfada blitt et enda mer aktuelt feriemål, særlig etter at Athens flyplass ble flyttet fra dette område og inn i landet. Flystøyen har nok vært en dempende faktor for populariteten til Glyfada som feriemål. Strendene rundt byen er gjerne av to forskjellige typer – enten private (tilhører hoteller eller leilighetskomplekser) eller såkalt "public", der en ofte må betale en avgift for å komme inn. Det en finner i dag er stort sett mengder av hoteller og restauranter, og for dem som ønsker å både få en badeferie og samtidig få med seg alt som metropolen Athen har å by på, så er nok Glyfada et ypperlig valg. Videre er det også svært mange som har ferieboligen sin i nettopp Glyfada, og hvis en ser etter hus og leiligheter som er til salgs i nærheten av Athen, så finner en gjerne mange i dette området. For Athenere har Glyfada vært et de de store utfartsstedene i helgene. Da kan en komme seg ut av byen, gå på stranden, handle i de mange flotte og eksklusive butikkene og så avslutte dagen på en av de mange tavernaene, restaurantene, barene eller nattklubbene i byen. Glyfada er kjent for sitt rike utvalg av fornøyelser, har også hatt den eneste store golfbanen i nærheten av Athen. Byen har også en stor marina, med utleie av all slags båter. Glyfada, med all den hotellkapasiteten som finnes der, blir også hyppig brukt til konferanser og større møter. I tillegg er det flere store selskaper som har lagt hovedkontorene sine i og rundt byen.

Glyfada (gresk: Γλυφάδα) er en forstadskommune til Athen, Hellas' hovedstad. Forstaden hører til de mest velstående i Athen. Administrativt hører kommunen inn under prefekturområdet Athen og prefekturet og periferien Attikí. Fra gammelt av var nok byen å regne som en liten fiskerlandsby, men beliggenheten gjorde hele dette området raskt til et svært populært utfartssted for Athens befolkning. Glyfada ligger ikke mer enn ca. 20 minutter fra sentrum av Athen (18 km), og i tillegg til gode buss- og bilforbindelser, så vil også den nye trikken, som ble bydt til OL2004, kunne ta deg dit. De siste årene har Glyfada blitt et enda mer aktuelt feriemål, særlig etter at Athens flyplass ble flyttet fra dette område og inn i landet. Flystøyen har nok vært en dempende faktor for populariteten til Glyfada som feriemål. Strendene rundt byen er gjerne av to forskjellige typer – enten private (tilhører hoteller eller leilighetskomplekser) eller såkalt "public", der en ofte må betale en avgift for å komme inn. Det en finner i dag er stort sett mengder av hoteller og restauranter, og for dem som ønsker å både få en badeferie og samtidig få med seg alt som metropolen Athen har å by på, så er nok Glyfada et ypperlig valg. Videre er det også svært mange som har ferieboligen sin i nettopp Glyfada, og hvis en ser etter hus og leiligheter som er til salgs i nærheten av Athen, så finner en gjerne mange i dette området. For Athenere har Glyfada vært et de de store utfartsstedene i helgene. Da kan en komme seg ut av byen, gå på stranden, handle i de mange flotte og eksklusive butikkene og så avslutte dagen på en av de mange tavernaene, restaurantene, barene eller nattklubbene i byen. Glyfada er kjent for sitt rike utvalg av fornøyelser, har også hatt den eneste store golfbanen i nærheten av Athen. Byen har også en stor marina, med utleie av all slags båter. Glyfada, med all den hotellkapasiteten som finnes der, blir også hyppig brukt til konferanser og større møter. I tillegg er det flere store selskaper som har lagt hovedkontorene sine i og rundt byen. == Befolkningsutvikling == == Vennskapsbyer == Niš, Serbia Gżira, Malta Vidnoje, Russland == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Glyfada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Glyfada (gresk: Γλυφάδα) er en forstadskommune til Athen, Hellas' hovedstad. Forstaden hører til de mest velstående i Athen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Elektronisk_sigarett

2023-02-04

Elektronisk sigarett

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Røyking']

Elektronisk sigarett, også kalt e-sigarett, e-røyk, personlig fordamper og annet, er et batteridrevet, elektrisk apparat som brukes til å etterlikne følelsen og effekten av tobakksrøyking. Til forskjell fra en vanlig sigarett frigjøres det ikke de samme skadelige stoffene som oppstår ved forbrenning av tobakk. E-sigaretten produserer en aerosol som inneholder forskjellige innholdsstoffer og vanligvis også nikotin. Aerosolen blir ofte feilaktig omtalt som damp, fordi den ser ut som damp. På norsk har det etablert seg å kalle bruk av e-sigaretter for «damping» og mange andre uttrykk er av ledet av dette, som «fordampere». Bruk av elektroniske sigaretter kan i prinsippet erstatte røyking av tobakk og derved unngå flere av de kjente farer som røyking medfører. Omsetning av nikotinholdig væske eller nikotinholdige e-sigaretter er per 2016 forbudt i Norge. Unntak gjøres ved privatimport fra EU/EØS-land når det skal brukes som legemiddel ved røykeavvenning. I praksis kan privatpersoner importere nikotinholdig væske, e-juice, på Internet fra alle tilbydere i EU/EØS uten videre, dersom mengden er noenlunde begrenset, som ca. til 150 ml. (per 2016). Elektroniske sigaretter i dagens form ble opprinnelig patentert i Kina i 2003 av Hon Lik, lansert der i 2004 og eksportert fra 2006 under merket «Ruyan». Ideen går tilbake til et patent av Herbert A. Gilbert fra USA i 1963, men den gang ble ikke røyking ansett som risikofylt og det ble med ideen.

Elektronisk sigarett, også kalt e-sigarett, e-røyk, personlig fordamper og annet, er et batteridrevet, elektrisk apparat som brukes til å etterlikne følelsen og effekten av tobakksrøyking. Til forskjell fra en vanlig sigarett frigjøres det ikke de samme skadelige stoffene som oppstår ved forbrenning av tobakk. E-sigaretten produserer en aerosol som inneholder forskjellige innholdsstoffer og vanligvis også nikotin. Aerosolen blir ofte feilaktig omtalt som damp, fordi den ser ut som damp. På norsk har det etablert seg å kalle bruk av e-sigaretter for «damping» og mange andre uttrykk er av ledet av dette, som «fordampere». Bruk av elektroniske sigaretter kan i prinsippet erstatte røyking av tobakk og derved unngå flere av de kjente farer som røyking medfører. Omsetning av nikotinholdig væske eller nikotinholdige e-sigaretter er per 2016 forbudt i Norge. Unntak gjøres ved privatimport fra EU/EØS-land når det skal brukes som legemiddel ved røykeavvenning. I praksis kan privatpersoner importere nikotinholdig væske, e-juice, på Internet fra alle tilbydere i EU/EØS uten videre, dersom mengden er noenlunde begrenset, som ca. til 150 ml. (per 2016). Elektroniske sigaretter i dagens form ble opprinnelig patentert i Kina i 2003 av Hon Lik, lansert der i 2004 og eksportert fra 2006 under merket «Ruyan». Ideen går tilbake til et patent av Herbert A. Gilbert fra USA i 1963, men den gang ble ikke røyking ansett som risikofylt og det ble med ideen. == Virkemåte, bruk og utbredelse == === Apparat === En e-sigarett består oftest av tre hoveddeler: En batterienhet med kontrollelektronikk, en fordampingsenhet og en tank for væsken. Et munnstykke finnes også, ofte som en del av tanken. Noen eldre e-sigaretter har ikke tank, og væsken dryppes da rett på fordamperen. Ofte er det en knapp for å slå på fordamperen og en LED-indikator eller et display som viser batteriets ladetilstand og/eller aktivitet. Noen e-sigaretter ligner vanlige sigaretter, og indikatoren er da ofte rød og plassert på enden som en «sigarettglo». Noen utførelser er både tykkere og lengre enn vanlige sigaretter, og inneholder tilstrekkelige reserver for en dags bruk. E-sigarettene blir stadig mer populære og har kommet til et betydelig omsetningsnivå. Av den grunn er den tekniske utviklingen i rask vekst. Modernere e-sigaretter (2016) er utstyrt med et display og flere styreknapper, og software som kan stille inn brukerparametre og informere om forskjellige tekniske tilstander som batterilading, nylig bruk og innstillinger. Disse apparatene har forlatt sigarettformen fullstendig og er langt større og tyngre enn sigaretter. De fleste moderne typene kan innstilles til å produsere svært mye aerosol. Noen typer er formet som en pipe. Fordamperen inneholder en veke som leder væsken inn til en eller flere varmetråder som drives av akkumulatoren. På nyere e-sigaretter kan spenningen, effekten eller temperaturen til fordamperen reguleres, for at dampmengden skal kunne tilpasses individuelt. I Hon Lik's konstruksjon bruktes ultralyd til fordampningsprosessen, som i noen luftbefuktere, men det er ikke lengre aktuelt. Noen e-sigaretter har en knapp som regulerer luftmotstanden ved dampingen; e-sigaretten har i prinsipp liten motstand, men flere brukere vil gjerne ha tilbake den ekte sigarettens motstand, at det må suges med litt kraft. Batteriet er alltid en moderne akkumulator, for det meste av Li-Ion-type. Det må lades med visse mellomrom, avhengig av bruksfrekvensen. Elektronikk i batterienheten sørger for beskyttelse av akkumulatoren og varmetråden. Noen sigaretter kan koples til en USB-porten på en datamaskin, som da kan lade akkumulatoren og/eller laste inn oppdaterte versjoner av e-sigarettens software. Deler av en e-sigarett er utsatt for slitasje. Fremfor alt gjelder dette fordamperenheten. Varmeelementet får etter hvert et belegg som isolerer varmeelementet termisk fra e-væsken og som gjør at det ikke lengre produseres damp selv ved høye temperaturer i elementet. Fordamperenheten med varmeelementet er derfor fremstilt minimalistisk slik at erstatninger blir så billige som mulig. Slike små fordampere, eller "coil unit"s skiftes derfor regelmessig og er en forbruksartikkel. Fordamperen er i prinsipp intakt, men likevel har det per 2016 ikke kommet frem noen metoder for fjerning av dette belegget. Det har utviklet seg forskjellige kulturelle grupper rundt e-sigaretten. Noen er teknisk innstilt, og noen mere sosialt. For de teknisk innstilte er fordamperenheten og særlig varmeelementet inni det er viet stor oppmerksomhet. Metallet kan være titan, nikkel eller rustfritt stål, og den mekaniske utformingen gis oppmerksomhet, særlig elementets overflate mot e-væsken. Elementets elektriske motstandsverdi er viktig, men dette relativiseres med at elektronikken kan styres slik at elementet skal avgi en gitt, innstilt effekt, eller temperatur, helt uavhengig av batterispenningen eller motstandsverdien. Dette muliggjøres ved elektronikk, der drivspenningen til fordamperen gjøres uavhengig av batterispenningen ved hjelp av taktede strømforsyninger. === E-væsken === Væsken som brukes har for det meste fire komponenter. Propylenglykol og glyserin er hygroskopiske løsningsmidler, de er tillatte tilsetningsstoffer i tobakksprodukter, tannpasta, hudkremer, legemidler og slikt, og opptrer der som fukt-holdere. Deres E-numre som godkjente tilsetningsstoffer er henholdsvis E 1520 og E 422 i Europa. Propylenglykol, med systematisk navn 1,2-propandiol, utgjør vanligvis 50–100 % og gir synlig damp som ser ut som røyk. Den brukes i sceneteknologi for røykeffekter, og er uten videre tillatt av myndighetene for innånding av publikum. Det har også vært brukt i astmainhalatorer siden 1950-årene. Det amerikanske tilsynsorganet Food and Drug Administration klassifiserer propylenglykol som GRAS = «Generally Recognized As Safe» (norsk: «generelt ansett som trygt»). Glyserinandelen er vanligvis lavere og øker dampproduksjonen, mens propylenglykolen sørger for litt «riving i halsen» for å etterligne sigaretters virkning. Ofte er hovedbestanddelen i e-væsken propylenglykol, med en mindre andel glyserin. Videre er 3-36 promille nikotin blandet inn, eller væsken kan være nikotinfri. Det etableres i nyere tid (2016) i EU ofte grenser for det sterkest lovlige nikotininnholdet, oftest satt til 20 promille, eller 20 mg/ml. Den fjerde komponenten er smaken, som også kan gi farge og konsistens til den ellers klare væsken. Væsken kalles ofte «e-liquid», «nicotine solution», «juice» eller «e-juice», men mange andre betegnelser er i bruk, for eksempel «e-væske» i Norge. Hva smaksdelen egentlig inneholder er oftest ikke deklarert. Det meste er godkjente smakstilsetninger som brukes i forskjellige matvarer og søtsaker. Det fins et hundretalls forskjellige smaksretninger. Smaker kan være smakstilsetninger som etterligninger frukt og bær, eller smaker som antyder sjokolade, tobakk, iskrem, vanilje, forskjellige mynter, nøtter og så videre. Renheten til de andre hovedingrediensene er ikke underlagt offentlig kontroll i Norge. Væsken kan også inneholde noen få prosent vann. Apparatene er slik konstruert at e-væsken til vanlig ikke kan komme inn i munnen ved damping. Dette er noenlunde viktig siden e-væsken ofte er ubehagelig å få i munnen; smaken er gjerne bitter og forsvinner ikke hurtig. Det er dog ikke påvist noen farer ved å få mindre mengder i munnen. Nikotininnholdet i væsken er ikke underlagt tobakksbeskatning, noe som gjør bruk av e-sigaretter billigere enn røyking, selv når utstyrets anskaffelseskostnader tas med i regnestykket. Væskene tilbys i dag normalt med nikotinandel på 0, 3, 6, 12, 18 og (sjeldnere) 24 promille. == Helserisiko == Det er uklart hvor stor helserisiko bruk av elektroniske sigaretter medfører. Det er funnet spor av skadelige metaller og ulike skadelige stoffer. Ved bruk av nikotinholdige e-sigaretter er selvfølgelig også giftstoffet nikotin en del av helserisikoen. På den annen side er det en slags folkevisdom at "nikotin fører til avhengighet, men sigaretter dreper". Det er antatt at bruk av e-sigaretter vil være mindre helseskadelig enn tilsvarende røyking av vanlige sigaretter. Da e-sigaretten er et forholdsvis nytt produkt er ingen langtidsstudier utført.Virkningen av e-væskens forskjellige komponenter er i flere tilfeller kjent for oralt inntak, men bare begrenset kjent ved fordampet inntak via lungene. En uavhengig forskningsrapport utgitt i august 2015 av britiske helsemyndigheter antyder at damping er minst 95% mindre skadelig enn ordinære sigaretter. == Bruk og import i Norge == Bruk og salg av e-sigaretter som ikke inneholder nikotin er lovlig i Norge og i resten av Europa, men omfattet av reklameforbud da de går under definisjonen av tobakkssurrogater og -imitasjoner.Bruk og salg av nikotinholdige e-sigaretter i Norge omfattes av forbud mot å innføre og omsette nye former for tobakks- og nikotinprodukter. Det er tillatt å privatimportere nikotinholdige e-sigaretter eller e-væske til bruk som røykeavvenning fra andre EØS-land der salg er tillatt.I 1989 ble det innført et generelt forbud mot å innføre og omsette nye former for tobakks- og nikotinprodukter. Tanken bak forbudet var: Det fins allerede nok av metoder for å anvende tobakk og nikotin på, det trengs ikke flere i fremtida. § 1 om formål sier: «Formålet med disse forskrifter er å begrense de helseskader som bruk av tobakks- og nikotinprodukter medfører.» § 2 om forbud sier: «Det er forbudt å produsere, føre inn i Norge, omsette eller overlate til andre nye former for tobakks- og nikotinholdige produkter. Det samme gjelder tobakks- og nikotinholdige produkter som forutsettes benyttet på andre måter enn de som er vanlige i Norge.» Denne forskriften vanskeliggjør anvendelse for ethvert nytt produkt, fram til en eventuell positiv helseeffekt er dokumentert. Bakgrunnen for dette er at et nytt og ukjent produkt potensielt kan være farligere enn tilsvarende produkter. § 8 om dispensasjon sier: «Direktoratet kan dispensere fra forbudet i § 2 dersom produsent eller importør kan dokumentere at et nytt produkt eller dets bruksmåte er vesentlig mindre helseskadelig enn produkter som allerede er på markedet.» Helsedirektoratet besluttet i begynnelsen av 2009 å ikke tillate import av nikotinholdige e-sigaretter, med hjemmel i dette forbudet. Dette kan endres dersom det kan dokumenteres en eventuell positiv helseeffekt ved e-sigaretter i forhold til andre lignende produkter på markedet. Folkehelseinstituttet kom med en uttalelse 24. mai 2011 der de hevder at det er villedende å si at e-sigaretter er sunne. De finner imidlertid at overgang til e-sigaretter vil medføre redusert helseskade og eliminere passiv røyking, men avviser likevel en legalisering. Standpunktet synes å være begrunnet utelukkende i at røykeavvenning skal være målet. De som ikke greier å slutte må dermed velge mellom fortsatt røyking og dårligere helse eller å benytte andre metoder for røykeavvenning. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Tilhengere av e-sigaretter vil ofte mene at det har et stort folkehelsemessig potensial hvis så mange som mulig av dagens røykere erstatter vanlige sigaretter med e-sigaretter. En regulering bør i så fall avgrenses til å kvalitetssikre produksjonen av nikotinvæsken, som i dag ofte er produsert og importert fra Kina uten betryggende kvalitetskontroll. Det engelske helsedirektoratet har støttet dette synet.Regjeringen la i oktober 2015 ut et forslag om å regulere e-sigaretter/damp som tobakksprodukt.Norge er forpliktet til å følge opp EUs tobakksdirektiv fra 2014, som også omhandler e-sigaretter. EUs tobakksdirektiv har som formål å gjøre tobakk mindre tiltrekkende på unge, samtidig som det skal tilrettelegge for felles reguleringer av tobakksprodukter på tvers av grensene i EU. Stortingsrepresentant Morten Wold, Frps talsperson på området, sa i slutten av mai 2016 at regjeringen om kort tid skal fremme en egen lovproposisjon i forbindelse med EUs tobakksdirektiv, og at dette vil skje i løpet av høsten samme år. (Fra TV2 nettside 28. mai 2016.) 10.juni 2016 la Regjeringen frem et forslag om at forbudet mot salg av e-sigaretter i Norge skulle oppheves, og den 9.desember 2016 vedtok Stortinget denne lovendringen. Det er ikke fastsatt når denne lovendringen vil tre i kraft, men mest sannsynlig i løpet av våren 2017. Bakgrunnen til at Norge åpner for salg av e-sigaretter, er at det skal foreligge dokumentasjon som tyder på at e-sigaretter antakeligvis skal være mindre skadelig enn tobakksrøyk. Regjeringen ønsket derfor at røykere skulle få et skadereduserende alternativ til tobakk. == Kultur == En egen subkultur har oppstått rundt bruk av e-sigaretter, med en egen sjargong. Å bruke en e-sigarett kalles her for «å dampe» (på engelsk to vape etter vapor, «damp») i motsetning til «å røyke». Organisasjonen Norsk dampselskap er en del av denne kulturen. == Se også == A Billion Lives == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Electronic cigarettes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Helsedirektoratet om e-sigaretter Toksikologisk vurdering av elektroniske sigaretter (Folkehelseinstituttet) Utbredelse av e-sigaretter og fordampere i Norge – Folkehelseinstituttet Feiloppfatninger om risiko ved tobakksbruk – Folkehelseinstituttet E-sigarett – Store norske leksikon Clive Bates, E-cigarettes, vaping and public health, A summary for policy-makers

thumb|Elektronisk sigarett utformet som vanlig [[sigarett|filtersigarett.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Laos%E2%80%99_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Laos’ kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i Laos', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Laos' kvinnelandslag i fotball representerer Laos i internasjonal fotball. Laos tilhører den delen av asiatiske kvinnelandslag som befinner seg under både de beste (Kina, Japan, Nord-Korea, Australia og Sør-Korea) og de nest beste (Taiwan, Thailand, Burma og Vietnam). Siden de først kom inn på FIFAs verdensranking for kvinner i juni 2007, har Laos klatret sakte, men sikkert oppover rankingen.

Laos' kvinnelandslag i fotball representerer Laos i internasjonal fotball. Laos tilhører den delen av asiatiske kvinnelandslag som befinner seg under både de beste (Kina, Japan, Nord-Korea, Australia og Sør-Korea) og de nest beste (Taiwan, Thailand, Burma og Vietnam). Siden de først kom inn på FIFAs verdensranking for kvinner i juni 2007, har Laos klatret sakte, men sikkert oppover rankingen. == Historie == På grunn av sin sene debut, har Laos aldri vært med i noen Asiamesterskap eller kvalifiseringer til det. Imidlertid var Laos med i Sørøstasiamesterskapet i fotball i 2007, der de kom på trejeplass i sin gruppe. Først tapte Laos stygt for Thailand og deretter for Burma, før de slo Singapore. I de Sørøstasiatiske leker, derimot, greide Laos å komme til semifinalen, takket være uavgjort mot Filippinene og et noe mer beskjedent tap for gruppevinner Vietnam enn det Filippinene greide. I semifinalen gikk det imidlertid dårlig, og i bronsefinalen tapte også Laos klart. Dermed ble det en fjerdeplass. I neste Sørøstasiamesterskap, i 2008, kom laget på tredjeplass igjen, denne gangen blant fem land. Denne gangen var det Malaysia og Indonesia Laos slo. De neste Sørøstasiatiske leker vil bli arrangert i Laos.

Volker Hofferbert|

https://no.wikipedia.org/wiki/Katy_Perry

2023-02-04

Katy Perry

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bloggere', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Musikere tilknyttet Def Jam Recordings', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Personer fra Santa Barbara', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Katheryn Elizabeth Hudson (født 25. oktober 1984), kjent som Katy Perry, er en amerikansk sanger og låtskriver. Karrieren hennes tok fart da hun gav ut albumet One of the Boys i 2008, som inneholdt de verdenskjente singlene «I Kissed a Girl» og «Hot N Cold». Begge singlene solgte til platina i USA. Hun er kjent for den ukonvensjonelle måten hun kler seg på, ofte i lystige farger, som vekker minner fra forskjellige tiår, og med ofte bruk av fruktformede accessorier. Perrys stemme blir klassifisert som alt, som er den dypeste kvinnelige sangstemmen.

Katheryn Elizabeth Hudson (født 25. oktober 1984), kjent som Katy Perry, er en amerikansk sanger og låtskriver. Karrieren hennes tok fart da hun gav ut albumet One of the Boys i 2008, som inneholdt de verdenskjente singlene «I Kissed a Girl» og «Hot N Cold». Begge singlene solgte til platina i USA. Hun er kjent for den ukonvensjonelle måten hun kler seg på, ofte i lystige farger, som vekker minner fra forskjellige tiår, og med ofte bruk av fruktformede accessorier. Perrys stemme blir klassifisert som alt, som er den dypeste kvinnelige sangstemmen. == Tidlig liv == Katy Perry ble født 25. oktober 1984 i Santa Barbara i California i USA. Hun er det mellomste barnet til to pastorer, og har én eldre søster og én yngre bror. Hun vokste opp med å lytte til gospelmusikk og hun sang i kirken fra hun var ni år til hun var seksten år gammel. Perry deltok på kristne leirer og skoler. Som barn lærte Perry seg å danse i en presentasjonshall i Santa Barbara. Hun ble lært opp av dansere, og begynte med swing, Lindy Hop og jitterbug.Perry begynte opprinnelig å synge fordi «på det tidspunktet kopierte jeg alt søsteren min gjorde». Hun prøvde konstant å få foreldrenes oppmerksomhet bort fra søsteren, som på den tiden tok sangtimer. Søsteren brukte å øve med kassetter, og Perry tok kassettene for seg selv når søsteren ikke merket det. Hun begynte å øve på sangene og fremførte dem til foreldrene sine. De foreslo at hun også skulle begynne å ta sangtimer. Hun grep sjansen og tok timer fra hun var ni til seksten år gammel. En stund gikk hun på Music Academy of the West i Santa Barbara og studerte italiensk opera.Perry datet vokalisten i Gym Class Heroes, Travis McCoy, som hun møtte i et platestudio i New York, av og på i flere år. Etter mer enn et år med vennskap og tilfeldig dating, ble de seriøse med forholdet sitt rett før de dro på turné med Warped Tour 2008. Perry og McCoy slo opp i desember 2008. I april 2009 begynte de å date igjen. Hun var gift med komikeren Russell Brand fra 2010 til 2012. == Karriere == === 2001–2007: Begynnelsen === Da Katy var 15 år, begynte syngingen hennes i kirken å tiltrekke seg oppmerksomhet fra rockeveteraner fra Nashville, Tennessee. De tok henne med seg for å finpusse på låtskrivingen hennes. I Nashville begynte Perry å spille inn demoer, lærte å spille gitar og å skrive sanger av countrymusikk-veteraner. Perry ble signert til det kristne plateselskapet Red Hill, der hun spilte inn sitt første album da hun var 15 år. Under sitt ekte navn, Katy Hudson, ga hun ut sitt selvtitulerte gospel/rock album i 2001. Albumet var ikke suksessfullt. Da hun var 17 år, forlot Perry hjemstedet sitt og dro til Los Angeles, hvor hun jobbet sammen med Glen Ballard på et låtalbum for plateselskapet Island Def Jam. Albumet var planlagt utgitt i 2005. Perry ble sparket fra Island Def Jam. Noen av sangene hun og Ballard hadde jobbet sammen med – «Box», «Diamonds» og «Long Shot» – ble utgitt på Perrys offisielle MySpace-side. «Simple» – en av sangene hun spilte inn sammen med Ballard – ble utgitt på soundtracket til filmen The Sisterhood of the Traveling Pants, som hadde premiere i 2005.Hun prøvde lykken hos Columbia Records i 2004. Plateselskapet var på sin side ikke mottagelige for hennes visjon, og «satte henne ikke i førersetet». En av Columbias idéer var å sette Perry sammen med plateproduksjonsteamet The Matrix – som på den tiden jobbet med et album – for å jobbe som deres kvinnelige vokalist. Albumet ble aldri gitt ut, men hun fikk oppmerksomhet fra musikkpressen. Begynnelsen på musikkarrieren hennes startet da magasinet Blender kalte henne «The Next Big Thing» i oktober 2004. Uten noen albumprosjekter, begynte Perry å spille inn sitt eget. Da omtrent åtti prosent av det var ferdig, bestemte Columbia seg for å sparke henne fra selskapet.Mens hun ventet på å finne et annet plateselskap, jobbet hun i et selvstendig A&R-selskap kalt «Taxi Music». I 2006 ble Perry å se på slutten av videoen til P.O.D.s singel «Goodbye for Now». Hun ble også å se i Carbon Leafs video «Learn to Fly» og i Gym Class Heroes’ video «Cupid's Chokehold», hvori hun spilte Travis McCoys mulige kjæreste. Sangene hennes ble etter hvert oppdaget av Virgin Records’ CEO, Jason Flom; deretter lederne av Capitol Records, som signerte henne til Capitol Music tidlig i 2007. Hun endret etternavn til Perry – som er pikenavnet til hennes mor – da «Katy Hudson» var for likt skuespiller Kate Hudson. === 2008: One of the Boys === Etter at hun ble signert til Capitol Records, begynte Perry å spille inn sanger for hennes første offisielle mainstream album, One of the Boys. En av hennes managements umiddelbare bekymringer var å opprettholde et image for henne. En kampanje ble startet i november i 2007 samtidig som videoen til singelen «Ur So Gay» hadde som mål å introdusere henne til musikkverdenen. En digital EP, ledet av «Ur So Gay», ble senere utgitt for å skape et «online buzz». Dette var en suksessfull handling som resulterte i at Perry fikk oppmerksomhet fra Madonna, som nevnte henne på KISS FM og KRQs JohnJay & Rich morgenshow i Arizona, der hun påstod at «Ur So Gay» var hennes «favorittsang akkurat nå». 10. mars 2008 spilte hun seg selv i tv-serien Wildfire, i episoden «Life’s Too Short».Mens oppstyret rundt Perry bygget seg opp, gikk hun et steg videre med å reklamere for albumet. Albumets offisielle hovedsingel «I Kissed a Girl», ble gitt ut 6. mai 2008. Mens sangen klatret til topps på hitlistene, opptrådte Perry på den årlige Warped Tour-turnéen sommeren 2008, som managementet hennes brukte for «å vise henne som en troverdig artist og for å være sikker på at hun ikke ble sett på som et one-hit wonder». Singelen ble en kommersiell suksess og var nummer 1 i 7 uker på Billboard Hot 100-listen. Sangen har siden den gang blitt en stor hit verden over, og sammen med USA har den toppet listene i mer enn 20 land, inkludert Australia, Canada og Storbritannia. 12. juni 2008 spilte Perry seg selv på såpeoperaen The Young and the Restless, og poserer på juni-coveret til det oppdiktede magasinet Restless Style.One of the Boys ble utgitt 17. juni 2008 til blandet kritikk. Albumet har nådd niende plass på Billboard 200, og har fra februar 2009 solgt over 800 000 eksemplarer i USA. Albumet ble sertifisert som platina av Recording Industry Association of America. Perry utga sin andre singel, «Hot N Cold», som gav henne den andre topp-fem-singelen i et dusinvis av land rundt om i verden, inkludert USA der den kom så høyt som #3 på Billboard Hot 100, Storbritannia, Australia, Irland og New Zealand. Den toppet også listene i Tyskland, Canada og Danmark. Etter at Perry var ferdig med å turnere på Warped Tour, drog hun på turné i Europa. Senere lanserte hun sin første turné der hun var hovedattraksjon, Hello-Katy-turnéen, i januar 2009. «I Kissed a Girl» tjente Perry en nominasjon i kategorien Best Female Pop Vocal Performance på Grammy Awards 2009. Perry var nominert i fem kategorier på MTV Video Music Awards 2008, blant annet som Best New Artist og Best Female Video, men den tapte hun til Britney Spears. Hun vant Best New Act på MTV Europe Music Awards 2008, der hun også var en av programlederne, og Best International Female Artist på BRIT Awards 2009. 9. februar 2009, ble både «I Kissed a Girl» og «Hot N Cold» sertifisert som tre-ganger platina av Recording Industry Association of America for individuelle digitale salg for over tre millioner.Det selvtitulerte albumet til The Matrix, der Perry er med, ble senere gitt ut via teamets plateselskap, Let's Hear It, samtidig som hun var midt i solo-turnéen sin. Da utgivelsesdatoen var klar, hadde «I Kissed a Girl» gjort det bra på listene. Matrix-bidragsyter Lauren Christy snakket med Perry om avgjørelsen, men hun ville vente med utgivelsen til hennes fjerde singel på One of the Boys var blitt utgitt. Allikevel ble The Matrix utgitt 27. januar 2009, via iTunes Store. === 2010: Teenage Dream === Perrys album Teenage Dream ble utgitt 24. august i USA og 30. august i resten av verden, inkludert Norge. Den første singelen California Gurls, er skrevet og produsert av blant andre Bonnie McKee, Max Martin, Benny Blanco og Dr. Luke, og skulle egentlig bli sluppet 25. mai, men ble lekket, og derfor bestemte Capitol Records seg for å slippe den tidligere, og 7. mai ble den offisielle datoen. Med på sangen er også Snoop Dogg. Sangen er et svar på Jay Zs« Empire State Of Mind». Perry syntes det var på tide med en ny sang om California og LA, fra en jentes perspektiv.California Gurls fikk en musikkvideo som viser Perry i en slags blanding av Alice in Wonderland og Charlie and the Chocolate Factory, hvor hun befinner seg i «Candyfornia», et land laget av sukkerspinn og andre søtsaker. Det viser seg at hele landet er et brettspill, og den som spiller er Snoop Dogg. Perry roter rundt i landet og befrir alle California Gurls'ene som Snoop Dogg har fanget, slik at hun til slutt kan bekjempe ham og hans onde hær av gummibjørner ved å peppre dem alle ned med krem som sprutes ut av BH-en hennes. == Musikalsk stil og innflytelser == Perrys musikalske innflytelser er Alanis Morissette, pop rockere Cyndi Lauper, Pat Benatar, Joan Jett, Shirley Manson, og den britiske sangeren og låtskriveren Freddie Mercury. Siden hun vokste opp med å høre på gospel, hadde Perry få referanser da hun begynte å spille inn sanger. Da produsenten spurte henne om hvem hun ville samarbeide med, svarte Perry at hun ikke hadde aning. Den natta drog hun med moren sin til et hotell. Der slo hun på VH1 og så produsent Glen Ballard snakke om Alanis Morissette; Ballard produserte Morissettes Jagged Little Pill, albumet som hadde en «stor innflytelse» på Perry. Hun fortalte hennes første samarbeidspartner at hun hadde bestemt seg for å jobbe med Ballard. Produsenten arrangerte et møte for henne og Ballard i Los Angeles. Perry presenterte ham en sang, og en dag senere ble hun ringt opp av ham. Ballard hjalp Perry med å utvikle seg i noen år.Perry beskrev musikken sin ved å si, «noen viste meg den forleden, og jeg har brukt den siden.» Ifølge henne, «hun har forandret seg mye mellom alderen 15 til 23.» Hennes første album dveler på gospelmusikk. Hun fortalte at perspektivet hennes i musikk var «lukket og veldig strengt», og at alt hun gjorde var relatert til kirken. Hennes andre album, One of the Boys, er blitt beskrevet som «verdslig» og «rock», selv om det reflekterer en avskjed med hennes musikalske røtter. Perry forventer å spille inn flere popsanger for sitt neste album.Perry er kunstnerisk involvert i prosjektene sine, spesielt i låtskrivingsprosessen. Siden hun kunne spille gitar, begynte hun å skrive sanger hjemme hos seg selv, og senere presentere dem for produsentene sine. Perry tok inspirasjon fra forskjellige ting, de fleste er referanser til spesifikke øyeblikk i livet hennes. Hun sa at det var enkelt for henne å skrive sanger om hjertesorg. De fleste av temaene i One of the Boys handler om hjertesorg, tenåringsopplevelser og å «spy i toaletter».Sangene til Perry, spesielt «Ur So Gay» og «I Kissed a Girl», har skapt spetakkel når de er bitt utgitt. Sangene har fått reaksjoner fra religiøse og homofile sektorer. Sangene har blitt stemplet som homofobiske og skyldige i å påskynde homoseksualitet. LGBT-grupper har sagt at Perry bruker «bi-nysgjerrighet» som en måte å selge plater på. Perrys mor rapporterte til den britiske avisen Daily Mail at hun misliker datterens musikk og at hun kaller den «ekkel og full av skam». Perry sa til MTV at moren hennes ble feilsitert og at det var falsk informasjon. == Offentlig image == Perry er kjent for den ukonvensjonelle måten hun kler seg på. Stilen hennes er ofte humoristisk, ofte i lystige farger, som vekker minner fra forskjellige tiår, og med ofte bruk av frukt-formede tilbehør, hovedsakelig vannmelon, som en del av antrekkene hennes. Da hun lærte å danse da hun var ung, fantaserte hun om å ha sin egen stil. Perrys forvandling til en artist begynte med mote, inspirert av den amerikanske skuespillerinnen Dominique Swains portrett i filmversjonen av novellen Lolita. Hun definerer stilen sin som «et påfunn av forskjellige ting». Johnny Wujek, Perrys stylist, har beskrevet stilen hennes som «veldig fargesprakende og vintage». Moten hennes har fått oppmerksomhet fra designere, som sa, til og med før utgivelsen av «I Kissed a Girl», at hun fikk nesten like mye oppmerksomhet for stilen sin som for musikken.I juni 2008 dukket Perry opp i et annonsebilde der hun poserte med en kniv. Anti-kniv-kampanjer kritiserte henne for å glamorisere kniver. Det ble hevdet at photoshooten var et tiltak for å gi Perry en «sexy, hard stil».I desember unnskyldte Perry seg for den britiske sangeren Lily Allen for hennes kommentarer der hun kalte seg «en tynnere versjon» av Allen. Hun sa at hun mente det som en spøk. Allen gjengjeldte og sa til en britisk radiostasjon at hun visste at Perry var en «amerikansk versjon» av henne fordi plateselskapet deres trengte å finne noe kontroversielt og «sprøtt» som henne. == Diskografi == === Studioalbum === 2001: Katy Hudson (som Katy Hudson) 2008: One of the Boys 2010: Teenage Dream 2013: Prism 2017: Witness 2020: Smile === Livealbum === 2009: MTV Unplugged === EP-er === 2007: Ur So Gay 2008: I Kissed a Girl Remixies (iTunes utgivelse) === Singler === 2001: «I Kissed a Girl» 2008: «Hot N Cold» 2008: «One of the Boys» 2009: «Thinking of You» 2009: «Waking Up In Vegas» 2009: «Starstrukk» (med 3OH!3) 2010: «If We Ever Meet Again» (med Timbaland) 2010: «California Gurls» (med Snoop Dogg) 2010: «Teenage Dream» 2010: «Not Like the Movies» 2010: «Circle the Drain» 2010: «Firework» 2011: «E.T.» (med Kanye West) 2011: «Last Friday Night (T.G.I.F)» 2011: «The One That Got Away» 2012: «Part Of Me» 2012: «Wide Awake» 2012: «Hummingbird Heartbeat» 2013: «Roar» 2013: «Walking on Air» 2013: «Unconditionally» 2013: «Dark Horse» (med Juicy J) 2014: «Birthday» 2014: «This is How We Do» 2016: «Rise» 2017: «Chained to the Rhythm» (med Skip Marley) 2017: «Bon Appétit» (med Migos) 2017: «Swish Swish» (med Nicki Minaj) 2017: «Feels» (med Calvin Harris, Pharrell Williams & Big Sean) === Musikkvideoer === Ur So Gay (Regissør: Walter May) I Kissed a Girl (Regissør: Kinga Burza) Hot N Cold (Regissør: Alan Ferguson) Thinking of You (Regissør: Melina Matsoukas) Waking Up In Vegas (Regissør: Joseph Kahn) California Gurls Teenage Dream Firework E.T. Last Friday Night (T.G.I.F.) The One That Got Away Wide awake Roar Unconditionally Dark Horse Birthday This is how we do Chained to the rhythm Bon appétit Swish Swish Hey Hey Hey 365 Never Really Over Small Talk Harleys In Hawaii Never Worn White Daisies Smile Not The End Of The World Electric == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Katy Perry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Katy Perry på Internet Movie Database (no) Katy Perry hos Filmfront (sv) Katy Perry i Svensk Filmdatabas (da) Katy Perry på Scope (fr) Katy Perry på Allociné (en) Katy Perry på AllMovie (en) Katy Perry hos Turner Classic Movies (en) Katy Perry hos Rotten Tomatoes (en) Katy Perry hos TV Guide (en) Katy Perry hos The Movie Database (en) Katy Perry på Apple Music (en) Katy Perry på Boomplay (en) Katy Perry på Discogs (en) Katy Perry på Discogs (en) Katy Perry på MusicBrainz (en) Katy Perry på SoundCloud (en) Katy Perry på SoundCloud (en) Katy Perry på Spotify (en) Katy Perry på Songkick (en) Katy Perry på Last.fm (en) Katy Perry på Twitter (en) Katy Perry på Facebook Katy Perry på Instagram (en) Katy Perry på YouTube (en) Katy Perry på YouTube Katy Perry på YouTube (en) Katy Perry på Myspace

Katheryn Elizabeth Hudson (født 25. oktober 1984), kjent som Katy Perry, er en amerikansk sanger og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A9rita_Ilunga

2023-02-04

Hérita Ilunga

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AS Saint-Étienne', 'Kategori:Fotballspillere for Doncaster Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for RCD Espanyol', 'Kategori:Fotballspillere for Stade Rennais FC', 'Kategori:Fotballspillere for Toulouse FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kongolesiske fotballspillere', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kinshasa']

Hérita N'Kongolo Ilunga (født 25. februar 1982 i Kinshasa, Zaire) er en kongolesisk fotballspiller i fotball som nå er klubbløs. Han er en venstreback, og har spilt på landslag til DR Kongo.

Hérita N'Kongolo Ilunga (født 25. februar 1982 i Kinshasa, Zaire) er en kongolesisk fotballspiller i fotball som nå er klubbløs. Han er en venstreback, og har spilt på landslag til DR Kongo. == Klubbfotball == === West Ham === Den 2. september 2008 annonserte Premier League-klubben West Ham United at de hadde signert Ilunga fra FC Toulouse for resten av 2008/09 sesongen, sammen med den italienske spilleren David Di Michele.Ilunga debuterte for «Hammers» borte mot West Bromwich Albion den 13. september, og har etter det etablert seg som klubbens førstevalg på venstrebacken, etter salget av George McCartney til Sunderland. Ilunga skårte sitt første mål for klubben i en 3-0 seier hjemme i FA-cupen mot Barnsley den 3. januar 2009. Like etter kom britisk media med meldinger om at Liverpool var interessert i å signere han som erstatning for Andrea Dossena. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hérita Ilunga – FIFA (fr) Hérita Ilunga – Ligue de Football Professionnel (en) Hérita Ilunga – Transfermarkt (en) Hérita Ilunga – national-football-teams.com (en) Hérita Ilunga – Soccerbase.com (en) Hérita Ilunga – FootballDatabase.eu (en) Hérita Ilunga – Soccerway (en) Hérita Ilunga – FBref

| fødtsted = Kinshasa, Zaïre

https://no.wikipedia.org/wiki/Liatoppen_Fjellstove

2023-02-04

Liatoppen Fjellstove

['Kategori:60°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Ål', 'Kategori:Hoteller i Viken', 'Kategori:Næringsliv i Ål', 'Kategori:Samferdsel i Ål', 'Kategori:Sider med kart']

Liatoppen Fjellstove er et høyfjellshotell som ligger på Liatoppen i Ål i Hallingdal, 920 moh.

Liatoppen Fjellstove er et høyfjellshotell som ligger på Liatoppen i Ål i Hallingdal, 920 moh. == Historie == Liatoppen Fjellstove åpnet dørene i påsken 1961. Knut og Guri Buseth kjøpte det som hadde vært en offisersmesse på Gardermoen, som de deretter fraktet opp Liagardane. Ved starten hadde fjellstua 24 værelser og opptil 60 sengeplasser. Rommene var naturlig nok mindre og hadde 2-4 køyesenger per rom. Før de startet Liatoppen drev de et gårdsbruk nede ved Hallingdalselva. Her drev de også en stund en liten campingplass. Det var også et av de aller første stedene i Hallingdal hvor man fikk inn TV-sendinger på begynnelsen av 1960-tallet. Da en åling stilte opp i Kvitt eller Dobbelt, samla det seg flere hundre skuelystne for å se på den lille svart-hvitt-TV-en. Utsmykningene i form av rosemaling i TV-salong og peisestue står Lars Sataøen for. Den store premiesamlingen i TV-salongen er et minne fra Knut Buseth som var en av landets beste folkedansere. Møblene i disse to salongene er også spesielle siden de er hjemmelagde på Liatoppen. Etter hvert overtok Kåre og Inger Lise Buseth stedet. Opp gjennom årene hadde det da vært gjennom en rekke små og store utbygginger. Alle rom fikk etter hvert dusj og wc samtidig som Imagerommene ble slått sammen til større rom. Kjøkken, salonger og nye romfløyer kom til. Den siste store utbedring kom i 1992/93. Da fikk stedet ny resepsjon og inngang, badstuer og nye aktivitetsrom i kjelleren, 7 nye værelser og en stor og luftig dansesal. 1. januar 1999 overtok Geir Ove og Hege N. Buseth den daglige driften av stedet samtidig som det ble omgjort til aksjeselskap. Kåre Buseth er fortsatt aktivt med i driften. De senere årene er det ikke kommet de store forandringene. Driften er basert på muligheten for opplevelser og aktiviteter. Noen av rommene og korridorer er pusset opp. Stedet har også fått nytt renseanlegg – noe som var en tung investering for bedriften. I 2001 startet en egen reiseservice som legger opp reiser for individuelle og grupper, som turer fra Hallingdal til Danmark, Sverige og Kiel. Virksomheten har også arrangert turer fra Bergen med noen netter på Liatoppen og tur til Danmark, Strømstad og Kiel inkludert. Dette er en liten del av driften, men noe fortsetter. Høsten 2007 la Liatoppen AS ut 15 leiligheter/hytter for salg. Eiere som ønsker det kan leie ut sine leiligheter gjennom Liatoppen AS. Denne satsingen tar sikte på å bringe Liatoppen et hakk videre gjennom innvendig oppussing og opparbeiding av et bedre uteområde.

Liatoppen Fjellstove er et høyfjellshotell som ligger på Liatoppen i Ål i Hallingdal, 920 moh.

https://no.wikipedia.org/wiki/Glassverket_Idrettsforening

2023-02-04

Glassverket Idrettsforening

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1919', 'Kategori:Fotballag i Drammen', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1919', 'Kategori:Idrettslag i Drammen', 'Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge']

Glassverket Idrettsforening (stiftet 11. februar 1919) er et idrettslag fra bydelen Åskollen i Drammen. Den har ca. 1 000 medlemmer og har en lang håndballhistorie. Glassverket er først og fremst kjent for sin innsats på håndballbanen, men også fotballagene har markert deg med en rekke kretsmesterskap på aldersbestemt nivå, og seniorspill i gamle 3. divisjon.

Glassverket Idrettsforening (stiftet 11. februar 1919) er et idrettslag fra bydelen Åskollen i Drammen. Den har ca. 1 000 medlemmer og har en lang håndballhistorie. Glassverket er først og fremst kjent for sin innsats på håndballbanen, men også fotballagene har markert deg med en rekke kretsmesterskap på aldersbestemt nivå, og seniorspill i gamle 3. divisjon. == Fotball == Etter å ha ligget brakk i flere år ble seniorfotballen i Glassverket startet opp igjen før sesongen 2007. Sesongen 2011 spilte de i 5. divisjon, etter å ha rykket opp fra sin 6. divisjons-avdeling i 2010. Laget ble trent av tidligere juniortrener Christian Olsen, med Arild Kowalewski som hjelpetrener. Dette var lagets første sesong uten Vidar Westerås, som hadde styrt laget siden oppstarten i 7. divisjon i 2007. Initiativtaker Jon Anders Thomassen fungerte som administrativ leder for A-laget og også som trener for B-laget, som ble startet opp før 2010-sesongen. B-laget spilte i 7. divisjon og var i hovedsak et «fun-lag» med lave ambisjoner og høyt humør. === Sesongen 2018 === Sesongen 2018 ble en eneste opptur for Glassverket fotball. Ti år etter gjennoppstandelsen er ikke laget bare best i bydelen, og havnet over erkerivalen på tabellen, men stilte hele tre seniorlag hvorav ett vant sin avdeling og rykekt opp samt innkasserte KM gull. Neste sesong (2019) stiller Glassverkets tre herrelag i 5, 6 og 7 divisjon og har sjeldent hatt like mye aktivitet og så god forankring i lokalmiljøet. Toppscorer for førstelaget var Daniel Bretvik Gustavsen med 15 mål og trener var Stian Andersen. Stian har vært med fra oppstarten som junior og gått gradene som spiller og nå trener de siste 10 årene. Kjente tidligere GIF-spillere er Thomas Andre Ødegaard, Lars Cramer, Jan-Richard Lislerud Hansen og Lars Erik Martinsen. == Håndball == Glassverkets damer ble norgesmestere i 1974 (utendørs) og i 1981 (innendørs). Sesongen 2011/2012 spilte klubben seg opp i eliteserien etter mange års fravær. === Tabellen 2012/13 === Kilde: Handball.no === Tabellen 2014/15 === === Tabellen 2015/16 === 1 Larvik startet med 3 minuspoeng etter behandling av eliteserielisens.2 Rælingen overtok plassen til Storhamar etter at klubben ikke fikk innvilget eliteserielisens. == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted Glassverket Håndball Elite

Glassverket Idrettsforening (stiftet 11. februar 1919) er et idrettslag fra bydelen Åskollen i Drammen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tungolje

2023-02-04

Tungolje

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Brensel', 'Kategori:Miljøvern', 'Kategori:Petrokjemi']

Tungolje er en fraksjon som er resultat av petroleumsdestillering. Halv-raffinert tungolje som benyttes som drivstoff til skip kalles bunkers eller bunkersolje.

Tungolje er en fraksjon som er resultat av petroleumsdestillering. Halv-raffinert tungolje som benyttes som drivstoff til skip kalles bunkers eller bunkersolje. == Klassifisering == American Society for Testing and Materials (ASTM) har utgitt en spesifikasjon på seks graderinger av tungolje, nummerert 1 til 6. == Bunkersolje == Bunkersolje eller bunkers er betegnelse på en halv-raffinert tungolje som benyttes som drivstoff til skip. Bunkers er rett og slett drivstoff benyttet ombord på skip og lagres i såkalte bunkringstanker, for det meste diesel. Oljekvaliteten bunkers hadde tidligere et relativt høyt innhold av svovel og andre mineraler og av slaggstoffer, men nyere regler har gitt restriksjoner som f.eks. at svovelinnholdet nå skal være under 1,5 prosent, mens tidligere regelverk tillot opptil 4-5 prosent. Enda strengere regler vil etter hvert også komme for skip i Østersjøen og i Nordsjøområdet. Det er foreslått at det ikke blir tillatt å bruke svovelholdig drivstoff i det hele tatt. Ved skipsforlis og grunnstøtinger er skipets bunkersbeholdning et av de største problemene man må forholde seg til. Hvis denne tungoljen kommer ut i sjøen, vil den som regel skape store miljø- og forurensingsproblemer. Bunkersoljen er som regel tyngre og seigere (høyere viskositet) enn råolje. Den vil derfor dispergere seinere i vann og bruke lenger tid på å brytes ned. == Ordet == Ordet kommer fra engelsk bunker som opprinnelig betydde kullbinge. Verbet bunkre kommer også herfra, å fylle drivstoff, men har i overført betydning fått langt utvidet bruk. Ordet bunkers brukes feilaktig også ofte om en militær bunker. == Referanser == == Eksterne lenker == Bellona krever forbud

thumb|[[Tankskipet SS Fredericksburg bunkrer tungolje fra et mindre tankskip i havn.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Augusta_Sophia_av_Storbritannia

2023-02-04

Augusta Sophia av Storbritannia

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1840', 'Kategori:Fødsler i 1768', 'Kategori:Kongelige briter', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra London']

Augusta Sophia av Storbritannia (født 8. november 1768, død 22. september 1840) var et medlem av den britiske kongefamilien. Hun var den andre datteren til Georg III og dronning Charlotte. Hun var prinsesse av Storbritannia og en prinsesse av Hannover.

Augusta Sophia av Storbritannia (født 8. november 1768, død 22. september 1840) var et medlem av den britiske kongefamilien. Hun var den andre datteren til Georg III og dronning Charlotte. Hun var prinsesse av Storbritannia og en prinsesse av Hannover. == Tidlig liv == Prinsesse Augusta Sophia ble født i Buckingham House i St James's Park, London som det sjette barnet og andre datteren til Georg III og hans kone Charlotte av Mecklenburg-Strelitz. Etter hvert fikk Georg og Charlotte 15 barn, hvorav seks døtre. == Senere liv == Moren hennes var overbeskyttende mot sine døtre og Augusta Sophia ble tvunget til å være mye rundt moren, som ikke døde før ti dager etter at Augusta Sophia fylte 50. Dette førte til at hun aldri rakk å gifte seg og få barn. Hun døde den 22. september 1840 i Clarence House, St. James i London og ble gravlagt i St. George's Chapel etter å ha ligget på lit de parade (paradeseng) i sitt hjem Frogmore House, som dronning Charlotte testamenterte til henne dagen før hun døde.I Victoria and Albert Archives finnes et flyveblad som reklamerer for L. Bertolottos loppesirkus. Ifølge flyvebladet var prinsesse Augusta den høye beskytter av loppesirkuset. Dette er ikke bekreftet i noe annet dokument. == Stamtavle == == Referanser == == Eksterne lenker == Susan (18. september 2016). «Princess Augusta Sophia of the United Kingdom». Unofficial Royalty (engelsk). Besøkt 24. april 2021.

Augusta Sophia av Storbritannia (født 8. november 1768, død 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Torkil_Nielsen

2023-02-04

Torkil Nielsen

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske fotballspillere', 'Kategori:Færøyske sjakkspillere', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sandavágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Torkil Nielsen (født 26. januar 1964 i Sandavágur) er en tidligere færøysk fotballspiller. I dag er han også en notabel sjakkspiller. Han scoret det berømte målet mot Østerrike under en kvalifiseringskamp for Fotball-EM 1992 (og var nær å score ett til), hvilket rystet en hel fotballverden, særlig da dette var Færøyenes første EM-kvalifisering. Vel hjemme ble Nielsen og resten av laget mottatt som helter. Like etter fikk Nielsen og kjæresten Jana Egilstoft en datter.

Torkil Nielsen (født 26. januar 1964 i Sandavágur) er en tidligere færøysk fotballspiller. I dag er han også en notabel sjakkspiller. Han scoret det berømte målet mot Østerrike under en kvalifiseringskamp for Fotball-EM 1992 (og var nær å score ett til), hvilket rystet en hel fotballverden, særlig da dette var Færøyenes første EM-kvalifisering. Vel hjemme ble Nielsen og resten av laget mottatt som helter. Like etter fikk Nielsen og kjæresten Jana Egilstoft en datter. == Internasjonale mål == == Sjakk == Gjennom og etter sin fotballkarrière, spilte Torkil Nielsen sjakk i klubben Sandavágs talvfelag (Sandavágs sjakkforening). Han ble individuell vinner i sjakk på Færøyene i 1984, 1986 og 1988, og deltok tre ganger i den internasjonale Sjakkolympiaden, som spiller på det færøyske landslaget: 1982 i Luzern, 1984 og 1988, begge i Saloniki, Hellas. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Torkil Nielsen – UEFA (en) Torkil Nielsen – Transfermarkt (en) Torkil Nielsen – national-football-teams.com (en) Torkil Nielsen – WorldFootball.net (en) Torkil Nielsen – EU-Football.info (en) Torkil Nielsen – FIDE (en) Torkil Nielsen – chessgames.com (en) Torkil Nielsen – OlimpBase (en) Torkil Nielsen – 365Chess.com Faroe Islands – Record International Players

Torkil Nielsen (født 26. januar 1964 i Sandavágur) er en tidligere færøysk fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Alfred_Bishop

2023-02-04

Richard Alfred Bishop

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Turnere fra USA']

Richard Alfred Bishop (født 13. august 1910 i Syosset i New York, død 8. september 1996 i Los Angeles) var en amerikansk turner. Han deltok i sommer-OL 1932 i Los Angeles, der han fikk 4.-plass i ringer. Dette var det første OL der utøverne konkurrerte i individuelle apparater.

Richard Alfred Bishop (født 13. august 1910 i Syosset i New York, død 8. september 1996 i Los Angeles) var en amerikansk turner. Han deltok i sommer-OL 1932 i Los Angeles, der han fikk 4.-plass i ringer. Dette var det første OL der utøverne konkurrerte i individuelle apparater. == Biografi == Han ble født i New York, men flyttet mye i barndommen. Da han var 4 år gammel flyttet familien til Detroit. Et år senere flyttet de til Chicago, der de bodde noen år før de flyttet til vestkysten av USA rundt 1921. Der bodde de i Los Angeles, San Francisco, San Diego, San Bernardino, og til slutt tilbake til Los Angeles. Bishop studerte ved Los Angeles Polytechnic High School ("Poly High"), og gikk ut derfra i 1930. Han ønsket egentlig å begynne å jobbe, men etter at en av hans venner tipset ham om at de skulle etablere en turnforening på Compton Junior College valgte han å begynne der. Han fikk interesse for turn allerede ved Polytechnic High School, da han så noen som trente der. Han prøvde både ringer og skranke der for første gang, og greide mange av de øvelsene de andre turnerne gjorde. Han spurte treneren om han kunne delta på laget, og fikk beskjed om at han kunne delta dersom han greide å gå ti feet på hendene og deretter vippe seg over på beina, innen en uke. Dette greide han, og han fikk da plass på laget. På Compton fikk han tredjeplass sammenlagt i junior-skolemesterskapet. Kvalifiseringene til OL 1932 var preget av at østkysten av USA var dominerende innen turn i denne perioden. Kvalifiseringen til første- og andreplassen på laget som skulle sendes til OL ble gjort i New York, så kvalifiseringen på vestkysten var kun for tredjeplassen på laget. Denne plassen fikk Bishop, og han hadde dermed plass i OL-troppen. I konkurransen fikk han fjerdeplass i ringer, kun 0,1 poeng bak bronsen og 0,2 poeng bak sølvet. Han ble trukket i poeng, fordi han hadde satt sammen en altfor lang øvelse. Han hadde bl.a. med press til håndstående 4-5 ganger, noe som resulterte i at han ikke greide den siste, og måtte improvisere på slutten av øvelsen. Rytmen i øvelsen ble derfor ikke som den skulle. Etter OL i 1932 turnet han for UCLA da han studerte der. Etter endt utdanning på UCLA fikk han jobb i skolevesenet, og jobbet bl.a. 17 år ved Roosevelt High School. Samtidig fortsatte han som turntrener og dommer. I 1958 byttet han til Fairfax High, og var der i 10 år før han gikk til El Camino High School og endret fokus til å drive kjøreopplæring og undervise i helsefag. Hans mor var tysk, og faren var tysk-italiensk. De hadde kun ett barn. Selv var han gift tre ganger, og hadde én datter. == Eksterne lenker == (en) Richard Alfred Bishop – Olympedia (en) Richard Alfred Bishop – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) Intervju med Richard Bishop Arkivert 8. januar 2009 hos Wayback Machine.

Richard Alfred Bishop (født 13. august 1910 i Syosset i New York, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Bishop

2023-02-04

Richard Bishop

['Kategori:Pekersider med personnavn']

Richard Bishop er navnet til flere personer: Richard M. Bishop (1812–1893), amerikansk politiker Richard Alfred Bishop (1910–1996), amerikansk turner Richard Bishop (amerikansk fotballspiller) (1950–2016) Richard Bishop (gitarist) (født 1960), amerikansk gitarist, medlem av Sun City Girls

Richard Bishop er navnet til flere personer: Richard M. Bishop (1812–1893), amerikansk politiker Richard Alfred Bishop (1910–1996), amerikansk turner Richard Bishop (amerikansk fotballspiller) (1950–2016) Richard Bishop (gitarist) (født 1960), amerikansk gitarist, medlem av Sun City Girls

Richard Bishop er navnet til flere personer:

https://no.wikipedia.org/wiki/Jenna_Jameson

2023-02-04

Jenna Jameson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Pornofilmskuespillere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jenna Jameson (født Jenna Marie Massoli; 9. april 1974 i Las Vegas, Nevada) er en amerikansk tidligere pornoaktør.

Jenna Jameson (født Jenna Marie Massoli; 9. april 1974 i Las Vegas, Nevada) er en amerikansk tidligere pornoaktør. == Biografi == Jameson begynte som stripper i lokale klubber som 17-åring, og fortsatte videre som nakenmodell for en rekke forskjellige blader. To år senere bestemte hun seg for å satse på en fremtid innen pornobransjen, og møtte etter hvert Steve Orenstein, eieren av Wicked Pictures. I løpet av ett år vant hun flere utmerkelser; AVN Best New Starlet (1996), XRCO Starlet of the Year og FOXE Video Vixen Award. Siden har hun hatt flere roller i ordinære spillefilmer, blant annet Private Parts av Howard Stern i 1997. Hun bidro med stemmen til pornoaktøren Candy Suxxx i det populære videospillet Grand Theft Auto: Vice City i 2002. Hun spilte en av hovedrollene i filmen Zombie Strippers, som hadde premiere i 2008. Jameson har skrevet boken How to Make Love Like a Porn Star: A Cautionary Tale (2004), som må regnes som en selvbiografi. == Utseende == Mål: 36DD-23-33 (110-58-84 i cm) Høyde: 170 cm Vekt: 50 kg Øyne: Blå Hårfarge: Blond (brunette i 2005) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jenna Jameson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jenna Jameson på Internet Movie Database (sv) Jenna Jameson i Svensk Filmdatabas (fr) Jenna Jameson på Allociné (en) Jenna Jameson på AllMovie (en) Jenna Jameson hos TV Guide (en) Jenna Jameson hos The Movie Database (en) Jenna Jameson hos Behind The Voice Actors (en) Jenna Jameson på Adult Film Database (en) Jenna Jameson på Internet Adult Film Database Jenna Jameson på Twitter Jenna Jameson på Facebook Jenna Jameson på Instagram Jenna Jameson på Myspace Jenna Jameson på Snapchat Wikiquote: Jenna Jameson – sitater

Jenna Jameson (født Jenna Marie Massoli; 9. april 1974 i Las Vegas, Nevada) er en amerikansk tidligere pornoaktør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kurland_Fotballklubb

2023-02-04

Kurland Fotballklubb

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1978', 'Kategori:Fotballag i Akershus', 'Kategori:Sport i Lørenskog']

Kurland Fotballklubb (stiftet 26. september 1978) er en fotballklubb på Kurland i Lørenskog kommune i Akershus. Klubben har per 2008 ca. 430 medlemmer, fordelt på 12 guttelag og 8 jentelag. Damelaget til Kurland spiller i 2. divisjon, mens herrelaget spiller i lokal 5. divisjon. Kurland har egen kunstgressbane med undervarme, som ble åpnet 15. oktober 2006. Ved banen ligger klubbhuset, som ble innviet 19. juni 1999.

Kurland Fotballklubb (stiftet 26. september 1978) er en fotballklubb på Kurland i Lørenskog kommune i Akershus. Klubben har per 2008 ca. 430 medlemmer, fordelt på 12 guttelag og 8 jentelag. Damelaget til Kurland spiller i 2. divisjon, mens herrelaget spiller i lokal 5. divisjon. Kurland har egen kunstgressbane med undervarme, som ble åpnet 15. oktober 2006. Ved banen ligger klubbhuset, som ble innviet 19. juni 1999. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Kurland Fotballklubb (stiftet 26. september 1978) er en fotballklubb på Kurland i Lørenskog kommune i Akershus.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yhastighetsbane_i_Australia

2023-02-04

Høyhastighetsbane i Australia

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Høyhastighetsbaner', 'Kategori:Jernbane i Australia']

Høyhastighetsbane i Australia er planleggingen av et høyhastighetsbanesystem i Australia. Australia er et land uten høyhastighetstog (200 km / t eller høyere). Siden 1980-tallet har de ulike forslagene vært gjort, men uten å lykkes. I dag holderden raskeste jernbanen en fart på 160 km / t, som først ble oppnådd tidlig på 1980-tallet.

Høyhastighetsbane i Australia er planleggingen av et høyhastighetsbanesystem i Australia. Australia er et land uten høyhastighetstog (200 km / t eller høyere). Siden 1980-tallet har de ulike forslagene vært gjort, men uten å lykkes. I dag holderden raskeste jernbanen en fart på 160 km / t, som først ble oppnådd tidlig på 1980-tallet. == Referanser ==

Høyhastighetsbane i Australia er planleggingen av et høyhastighetsbanesystem i Australia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Berent_Andreas_Moe

2023-02-04

Berent Andreas Moe

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Professorer ved NTH']

Berent Andreas «Bente» Moe (født 30. juli 1923 i Kristiansand, død 23. desember 2008 i Trondheim) var en norsk arkitekt og professor i arkitektur ved NTH. Han var best kjent under kjælenavnet «Bente», både blant venner, kolleger og som skuespiller, visedikter og -sanger.

Berent Andreas «Bente» Moe (født 30. juli 1923 i Kristiansand, død 23. desember 2008 i Trondheim) var en norsk arkitekt og professor i arkitektur ved NTH. Han var best kjent under kjælenavnet «Bente», både blant venner, kolleger og som skuespiller, visedikter og -sanger. == Utdanning og karriere == Moe studerte først arkitektur ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og fullførte deretter utdanningen ved arkitektavdelingen, NTH, der han tok eksamen i 1949. Etter avsluttet utdannelse var han en periode (1952/–53) stipendiat ved Architectural Association School of Architecture i London. Moe mottok også senere forskningsstipendier, fra NAVF og British Council. Han fikk finsk statsstipend i 1956, og har mottatt Oslo Bys stipend. === Pedagogisk virksomhet === Moe underviste i nesten hele sitt yrkesaktive liv, fra han som nyutdannet arkitekt ble ansatt som vitenskapelig assistent for professor Erling Gjone ved NTH, til han gikk av med pensjon som professor emeritus samme sted i 1993. I perioden 1952–1965 arbeidet han som lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og var blant annet engasjert i arbeidet med studieplan for arkitektutdanningen da denne ble skilt ut fra SHKS som egen vitenskapelig høyskole i 1961. Dette var forløperen for Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. I 1968–1985 var Moe førsteamanuensis ved Norges landbrukshøgskole, med undervisningsansvar for bygningslære. I perioden 1985–1993 arbeidet han igjen ved NTH, arkitektavdelingen; først som dosent, senere som professor i emnet «Komplekse bygg», med spesialområde bebyggelse på landsbygda. === Privat arkitektpraksis === Ved siden av den pedagogiske virksomheten, drev Bente Moe eget arkitektkontor i 40 år. Han har tegnet mange hytter og eneboliger og har deltatt i – og blitt premiert ved – en rekke arkitektkonkurranser. Han har dessuten tegnet flere større anlegg, blant annet Svømmehallen i Kristiansand (førstepremie i arkitektkonkurranse); Samfunnshuset i Melbu; Kurs- og konferansested for Statnett på Ågerøya ved Brekkestø og Forsøksgård i Fana for Sildolje- Og Sildemelindustriens Forskningsinstitutt. Dette anlegget ble åpnet i 1972 og vant en internasjonal arkitekturpris i 1973. De tyske Bayer-fabrikkene hadde invitert 90 000 arkitekter til å melde inn prosjekter til konkurransen, ifølge Bergens Tidende. Moe vant en av de tre prisene som ble utdelt; regionprisen for de nordiske land og Storbritannia for gruppen offentlige bygg, idustrielle bygninger, velferds- og kulturbygg. Prisen var på 3000 tyske Mark. === Bygningsbevaring og tilpasningsarkitektur === Moe var levende opptatt av å bevare og utvikle den karakteristiske bebyggelsen på Sørlandet. I et intervju i VG i 1967, uttalte han: «Mitt tema er å registrere verdifulle miljøer og å finne levedyktigheten for disse i fremtiden. Jeg vet at istandsettelse kan konkurrere med ny bebyggelse»Sammen med studenter foretok han oppmåling av rundt 300 eldre bygningsmiljøer på Sørlandet. Denne dokumentasjonen ble publisert som vedlegg til tidsskriftet Byggekunst på slutten av 1970-tallet. Originalene finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, og er søkbare i databasen ANTON. I 1980 fikk han Venstres miljøvernpris for sitt arbeid med registrering og utvikling av trehusbebyggelsen på Sørlandskysten. === Underholdningsvirksomhet === Allerede i studietiden var Moe aktiv som underholder. Han var revyforfatter og -skuespiller under UKA i 1947, -49 og -51. I 1951 var han i tillegg teatersjef i Studentersamfundets Interne Teater. Moe var en pionér i NRK fjernsynets tidligste dager, da han var med og laget Barne-TV-serien På tokt med Mathilde i 1961. Han skrev tekster og Kåre Siem komponerte melodier til sangene i serien. Bente Moe spilte dessuten Kaptein Bom i serien, som er sendt tre ganger, med ca. ti års mellomrom. Siem og Moe laget også sørlandsviser sammen, blant annet «Sommersang til Homborsund». Moe sang også sørlandsviser skrevet av andre, både i radio og på ulike arrangementer. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Berent Andreas Moe i BIBSYS (no) Berent Andreas Moe på Rockipedia «Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften..» – Artikkel om Berent Andreas Moe av Ingunn Østgaard. Arkivet Berent Andreas Moe finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket

Berent Andreas «Bente» Moe (født 30. juli 1923 i Kristiansand, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/CONCACAF_Gold_Cup_for_kvinner

2023-02-04

CONCACAF Gold Cup for kvinner

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CONCACAF Gold Cup for kvinner', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2000']

CONCACAF Gold Cup for kvinner er et mesterskap som er arrangert av CONCACAF for å avgjøre hvem som er det beste landet i CONCACAFs medlemsområde (Nord- og Mellom-Amerika og De karibiske øyer). Gold Cup er også direkte kvalifisering til VM, og spilles derfor året før hvert VM. Gold Cup tok over for CONCACAF Women's Championship, og fortsatte i samme stil. Imidlertid ble første Gold Cup arrangert i 2000, som et resultat av suksessen i VM i 1999. Både arrangementet i 2000 og i 1993 inneholdt lag som ikke tilhørte CONCACAF. New Zealand deltok i 1993, og Brasil og Kina i 2000. Disse har derfor et mer halvoffentlig preg. CONCACAF Gold Cup (eller Women's Championship, som det het den gangen det har skjedd i praksis) skiller seg fra Asiamesterskapet i en vesentlig ting. I 1998 deltok ikke USA, da de var direktekvalifisert som arrangører. I Asiamesterskapet deltok imidlertid Kina, enda de var direktekvalifisert tre ganger. Gitt USAs dominans i området, ble mesterskapet i 1998 jevngodt med en kåring av det nest beste laget.

CONCACAF Gold Cup for kvinner er et mesterskap som er arrangert av CONCACAF for å avgjøre hvem som er det beste landet i CONCACAFs medlemsområde (Nord- og Mellom-Amerika og De karibiske øyer). Gold Cup er også direkte kvalifisering til VM, og spilles derfor året før hvert VM. Gold Cup tok over for CONCACAF Women's Championship, og fortsatte i samme stil. Imidlertid ble første Gold Cup arrangert i 2000, som et resultat av suksessen i VM i 1999. Både arrangementet i 2000 og i 1993 inneholdt lag som ikke tilhørte CONCACAF. New Zealand deltok i 1993, og Brasil og Kina i 2000. Disse har derfor et mer halvoffentlig preg. CONCACAF Gold Cup (eller Women's Championship, som det het den gangen det har skjedd i praksis) skiller seg fra Asiamesterskapet i en vesentlig ting. I 1998 deltok ikke USA, da de var direktekvalifisert som arrangører. I Asiamesterskapet deltok imidlertid Kina, enda de var direktekvalifisert tre ganger. Gitt USAs dominans i området, ble mesterskapet i 1998 jevngodt med en kåring av det nest beste laget. == Mesterskap == === CONCACAF's Women's Championship === 1 Turneringen ble spilt som en serie, derfor var det ingen finale.2 Som tidligere nevnt ble dette arrangementet gjennomført uten USA. === CONCACAF Women's Gold Cup === Ser man bort fra ikke-CONCACAF-meldemmer, ser tendensen ut til å være at USA er de klare vinnerne, at Canada tar noe inn på USA, og at Mexico stort sett tar tredjeplassen. Fjerdeplassen er som oftest en kamp mellom Jamaica, Trinidad og Tobago, Haiti og Costa Rica. USA vant sine 24 første kamper mot CONCACAF-motstand i mesterskapet (i tillegg til to seire og en uavgjort mot ikke-CONCACAF-land) før de tapte 1-2 mot Mexico i semifinalen i 2010. == Se også == Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner Liste over kvinnelandslag i fotball == Noter == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (es) Offisielt nettsted Resultater og tabeller ved RSSSF.com

CONCACAF Gold Cup for kvinner er et mesterskap som er arrangert av CONCACAF for å avgjøre hvem som er det beste landet i CONCACAFs medlemsområde (Nord- og Mellom-Amerika og De karibiske øyer). Gold Cup er også direkte kvalifisering til VM, og spilles derfor året før hvert VM.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vjatsjeslav_Kozlov

2023-02-04

Vjatsjeslav Kozlov

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Ishockeyspillere for Atlanta Thrashers', 'Kategori:Ishockeyspillere for Buffalo Sabres', 'Kategori:Ishockeyspillere for Detroit Red Wings', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Voskresensk rajon', 'Kategori:Russiske ishockeyspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske ishockeyspillere i NHL']

Vjatsjeslav «Slava» Anatoljevitsj Kozlov (russisk: Вячеслав Анатольевич Козлов, født 3. mai 1972 i Voskresensk i Sovjetunionen) er en russisk ishockeyving og alternativ kaptein som for tiden spiller for Atlanta Thrashers i NHL.

Vjatsjeslav «Slava» Anatoljevitsj Kozlov (russisk: Вячеслав Анатольевич Козлов, født 3. mai 1972 i Voskresensk i Sovjetunionen) er en russisk ishockeyving og alternativ kaptein som for tiden spiller for Atlanta Thrashers i NHL. == Karriere == Kozlov ble draftet som 45. mann av Detroit Red Wings i NHL Entry Draft 1990. Kozlov gjorde sin NHL debut den 12. mars 1992, da han gjorde to assister i Detroits 5–4 seier over St. Louis Blues. Han spilte den sesongen i Detroit. Etter at Red Wings signerte Igor Larionov i 1995, lagde trener Scotty Bowman en 5–mans russisk rekke (the «Russian Five») som bestod av forwardene Kozlov, Sergej Fedorov og Larionov og backene Vladimir Konstantinov og Vjatsjeslav Fetisov. Denne gruppen hjalp Detroit til Stanley Cup seier i 1997. Kozlov spilte for Detroit helt til sommeren 2001, da han ble tradet til Buffalo Sabres i en trade som plasserte Dominik Hašek i en Red Wings trøye. Etter en skadeforfulgt sesong i Buffalo ble Kozlov tradet til Atlanta Thrashers. Siden introduksjonen av straffer i NHL i 2005, har Kozlov blitt kjent som en av de sikreste straffeskytere. Kozlov re-signerte med Atlanta Thrashers den 4. juli 2007 med en 3-årskontrakt værdt $11–millioner. Slava Kozlov spilte sin 1000 NHL-kamp den 26. desember 2007 mot Columbus Blue Jackets og den tidligere Russian Five lagkameraten Sergej Fedorov. == Statistikk == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Vjatsjeslav Kozlov – National Hockey League (NHL) (en) Vjatsjeslav Kozlov – Kontinental Hockey League (KHL) (en) Vjatsjeslav Kozlov – Eurohockey.com (en) Vjatsjeslav Kozlov – Hockeydb.com (en) Vjatsjeslav Kozlov – Hockey-Reference.com (en) Vjatsjeslav Kozlov – Eliteprospects.com (en) Vjatsjeslav Kozlov – Eliteprospects.com (personale)

1991-92, 1994, 2010-2011 1991-20012001-20022002-20082004-200520112011-20122012-

https://no.wikipedia.org/wiki/Chris_Hutchings

2023-02-04

Chris Hutchings

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Brighton & Hove Albion FC', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Huddersfield Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rotherham United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Walsall FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bradford City AFC', 'Kategori:Fotballtrenere for Derby County FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Ipswich Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Walsall FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Wigan Athletic FC', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Winchester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Chris Hutchings (født 5. juli 1957 i Winchester) er en engelsk fotballtrener og tidligere fotballspiller og trener.

Chris Hutchings (født 5. juli 1957 i Winchester) er en engelsk fotballtrener og tidligere fotballspiller og trener. == Spillerkarrieren == Chris Hutchings har spilt fotball for Harrow Borough, Chelsea, Brighton & Hove Albion, Huddersfield Town, Walsall og Rotherham United. Han har spilt totalt 468 A-lagskamper for sine ulike klubber. == Trenerkarrieren == Chris Hutchings begynte sin trenergjerning hos Rotherham, hvor han var trener for juniorlaget. Han ble deretter assistentmanager i Bradford City for Chris Kamara og fortsatte i samme rolle under Paul Jewell. I løpet av tiden hans hos Bradford rykket laget opp fra Second Division til Premier League. Hutchings fikk hovedansvaret i Bradford i 2000/2001-sesongen da Jewell tok over Sheffield Wednesday. Han ledet Bradford til semifinale i Intertoto Cupen og til sesongens første hjemmeseier i Premier Leauge da Chelsea ble slått 2-0. Hutchings ledet laget i kun 21 kamper og seieren mot Chelsea var den eneste i løpet av 12 Premier League-kamper før han fikk sparken 6. november 2000.Hutchings ble igjen assistent under Jewell, nå hos Wigan Athletic i 2001. I mai 2007, overtok han som manager etter Jewell for andre gang. Wigan fikk en imponerende start på sesongen og lå på topp av tabellen en kort periode i august. Etter 6 tap på rad ble imidlertid Hutchings sparket 5. november 2007, nesten 7 år etter at han fikk sparken i Bradford. Klubben lå da under nedrykkstreken etter 12 kamper. Hans siste kamp for klubben var et 2-0 tap mot Chelsea.Han ble med hos Bury på frivillig basis i januar 2008 for å hjelpe midlertidig manager Chris Brass., men forlot klubben 24. april 2008 for enda en gang å bli assistent under Paul Jewell, denne gang for Derby County. Da Jewell trakk seg som manager i Derby i desember 2008 etter at laget havnet på en 18.-plass i Championship, ble Hutchings enda en gang oppnevnt som midlertidig manager. Hutchings' eneste kamp som anvarlig for Derby var en FA Cup tredjerundekamp borte mot Forest Green Rovers, som laget til slutt vant 4–3 til tross for å ha ligget under både 2–0 og 3–2 i løpet av kampen. Derby utnevnte deretter Nigel Clough, sønnen til tidligere Derby manager Brian Clough, som ny manager. Dette førte til at Hutchings umiddelbart forlot klubben. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Chris Hutchings – Transfermarkt (en) Chris Hutchings – Soccerbase.com (manager)

| fødtsted = Winchester

https://no.wikipedia.org/wiki/M1917_revolver

2023-02-04

M1917 revolver

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Revolvere', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig']

M1917 Revolver (United States Revolver, Caliber .45, M1917) er en amerikansk revolver i kaliber .45 ACP. Den ble antatt av US Army i 1917 som et supplement til den halvautomatiske pistolen Colt M1911. Den ble primært brukt til bakre tropper og innen transport og forsyning. Det ble laget to versjoner, en fra Smith & Wesson og en fra Colt. Produksjonen varte fra 1917 til 1920, og ca. 150 000 eksemplarer ble laget hver av de to produsentene. Revolveren var i bruk i det amerikanske militære fra 1917 til 1954. Den har utsvingbar tønne med kapasitet for seks patroner, og double action avtrekk.

M1917 Revolver (United States Revolver, Caliber .45, M1917) er en amerikansk revolver i kaliber .45 ACP. Den ble antatt av US Army i 1917 som et supplement til den halvautomatiske pistolen Colt M1911. Den ble primært brukt til bakre tropper og innen transport og forsyning. Det ble laget to versjoner, en fra Smith & Wesson og en fra Colt. Produksjonen varte fra 1917 til 1920, og ca. 150 000 eksemplarer ble laget hver av de to produsentene. Revolveren var i bruk i det amerikanske militære fra 1917 til 1954. Den har utsvingbar tønne med kapasitet for seks patroner, og double action avtrekk.

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Maynor_Figueroa

2023-02-04

Maynor Figueroa

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Honduras under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fotballspillere for CD Olimpia', 'Kategori:Fotballspillere for CD Victoria', 'Kategori:Fotballspillere for Hull City AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Wigan Athletic FC', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Honduranske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Atlántida', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014']

Maynor Alexis Figueroa Róchez (født 2. mai 1983 i Jutiapa) er en honduransk fotballspiller, som for tiden spiller for den engelske Premier League-klubben Hull City AFC. Figueroa er mest kjent for sine kraftige skudd med sin venstre fot, og hans evne til å ta frispark. Figueroa var kaptein i Olimpia, før han kom til Wigan i 2008. Han har tidligere spilt for Victoria.

Maynor Alexis Figueroa Róchez (født 2. mai 1983 i Jutiapa) er en honduransk fotballspiller, som for tiden spiller for den engelske Premier League-klubben Hull City AFC. Figueroa er mest kjent for sine kraftige skudd med sin venstre fot, og hans evne til å ta frispark. Figueroa var kaptein i Olimpia, før han kom til Wigan i 2008. Han har tidligere spilt for Victoria. == Spillerkarriere == I 2007 mottok Figueroa tilbud fra MLS klubber, hvorav en av dem var New England Revolution, men Olimpias administrator Osman Madrid avslo alle tilbud. Figueroa har også tidligere blitt lagt merke til av flere utenlandske klubber i andre land. Club Toluca i Mexico var en av klubbene som prøvde å legge inn et bud i løpet av 2007. Men under et intervju i Madrid kom det frem at tilbudet ikke var økonomisk gunstig for hverken Olimpia eller Figueroa. === Wigan Athletic === Den 20. desember 2007 rapporterte den honduranske avisen El Heraldo om interesse fra den engelske Premier League-klubben Wigan Athletic. I januar 2008 dro Figueroa på utlån til Wigan for resten av sesongen, og i juli 2008 etter en komplisert prosess som involverte arbeidstillatelse og spørsmål om visum, forlenget Figueroa sitt lån med Wigan i ytterligere 6 måneder. Wigan fikk mulighet til å gjøre avtalen permanent, og den 23. desember 2008 annonserte Wigan at Figueroa hadde signert en kontrakt på 3,5 år, en kontrakt som ville gjøre utlånsavtalen permanent. Figueroa scoret sitt første mål for Wigan Athletic den 11. januar 2009. Han scoret fra nært hold og ble matchvinner mot Tottenham Hotspur. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Maynor Figueroa – Olympedia (en) Maynor Figueroa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Maynor Figueroa – FIFA (en) Maynor Figueroa – Major League Soccer (en) Maynor Figueroa – Transfermarkt (en) Maynor Figueroa – national-football-teams.com (en) Maynor Figueroa – WorldFootball.net (en) Maynor Figueroa – Soccerbase.com (en) Maynor Figueroa – FootballDatabase.eu (en) Maynor Figueroa – Soccerway

| landslagkamper1 = 95 | landslagmål = 2

https://no.wikipedia.org/wiki/Colt_New_Service

2023-02-04

Colt New Service

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Colt', 'Kategori:Revolvere', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig', 'Kategori:Våpenstubber']

Colt New Service er en revolver med spennavtrekk fra Colt. Den ble adoptert av US Army under navnet «M1909 revolver», og erstattet Colt Single Action Army Revolveren, og ble senere selv erstattet av Colt M1911 i 1911. Den har ut-svingbar tønne med kapasitet for seks patroner.

Colt New Service er en revolver med spennavtrekk fra Colt. Den ble adoptert av US Army under navnet «M1909 revolver», og erstattet Colt Single Action Army Revolveren, og ble senere selv erstattet av Colt M1911 i 1911. Den har ut-svingbar tønne med kapasitet for seks patroner.

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/VTEC

2023-02-04

VTEC

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Motorer', 'Kategori:Motorteknologi']

VTEC (Variable Valve Timing and Electronic Lift Control) er et variabelt ventilstyresystem utviklet av Honda for å forbedre den volumetriske effektiviteten av en firetakts forbrenningsmotor. Systemet anvender to ulike kamakselprofiler som styres elektronisk av en motorstyringsenhet. Oppfunnet av Honda R&D ingeniør Ikuo Kajitani. VTEC, som patentert variabelt ventilstyresystem av Honda, har opphav i REV-teknologi (Turtallsmodulert ventilstyring) introdusert først på Honda CBR400 i 1983 kjent som HYPER VTEC. VTEC var det første systemet av sitt slag, men etterfølgende teknologi for variabel ventilstyring har blitt utviklet også av andre produsenter som (MIVEC - Mitsubishi, VVTL-i - Toyota, VarioCam Plus - Porsche, VVL - Nissan, osv).

VTEC (Variable Valve Timing and Electronic Lift Control) er et variabelt ventilstyresystem utviklet av Honda for å forbedre den volumetriske effektiviteten av en firetakts forbrenningsmotor. Systemet anvender to ulike kamakselprofiler som styres elektronisk av en motorstyringsenhet. Oppfunnet av Honda R&D ingeniør Ikuo Kajitani. VTEC, som patentert variabelt ventilstyresystem av Honda, har opphav i REV-teknologi (Turtallsmodulert ventilstyring) introdusert først på Honda CBR400 i 1983 kjent som HYPER VTEC. VTEC var det første systemet av sitt slag, men etterfølgende teknologi for variabel ventilstyring har blitt utviklet også av andre produsenter som (MIVEC - Mitsubishi, VVTL-i - Toyota, VarioCam Plus - Porsche, VVL - Nissan, osv). == Referanser ==

mini

https://no.wikipedia.org/wiki/Per-Gunnar_Sveen

2023-02-04

Per-Gunnar Sveen

['Kategori:Ap-ordførere i Hedmark', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesråder i Hedmark', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Ordførere i Elverum']

Per Gunnar Sveen (født 30. mars 1965) fra Elverum er en norsk advokat og politiker for Arbeiderpartiet. Han har siden 21. mai 2012 ledet Hedmarks fylkesråd.Han var ordfører i Elverum 1994–2003, og satt i fylkestinget fra 2007-2011, der han ledet økonomikomiteen. Han var leder av regionrådet for Sør-Østerdal 1997-1999 og har sittet i en rekke kommunale komiteer. Fra valget 2011 og fram til han tiltrådte som fylkesrådsleder i mai 2012 var Sveen fylkesråd for samferdsel og miljø i Hedmark fylkeskommune. Sveen har vært leder i Hedmark Arbeiderparti. Sveen var leder av styret for Festspillene i Elverum fra 2005 til 2012.

Per Gunnar Sveen (født 30. mars 1965) fra Elverum er en norsk advokat og politiker for Arbeiderpartiet. Han har siden 21. mai 2012 ledet Hedmarks fylkesråd.Han var ordfører i Elverum 1994–2003, og satt i fylkestinget fra 2007-2011, der han ledet økonomikomiteen. Han var leder av regionrådet for Sør-Østerdal 1997-1999 og har sittet i en rekke kommunale komiteer. Fra valget 2011 og fram til han tiltrådte som fylkesrådsleder i mai 2012 var Sveen fylkesråd for samferdsel og miljø i Hedmark fylkeskommune. Sveen har vært leder i Hedmark Arbeiderparti. Sveen var leder av styret for Festspillene i Elverum fra 2005 til 2012. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Per-Gunnar Sveen hos Stortinget (no) Per-Gunnar Sveen hos Norsk senter for forskningsdata

Per Gunnar Sveen (født 30. mars 1965) fra Elverum er en norsk advokat og politiker for Arbeiderpartiet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kara_DioGuardi

2023-02-04

Kara DioGuardi

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Personer fra Ossining', 'Kategori:Personer fra USA av albansk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Kara Elizabeth DioGuardi (født 9. desember 1970 i Ossining, New York) er en amerikansk låtskriver, produsent og sanger. Hun skriver popmusikk og har skrevet sanger for Celine Dion, Hilary Duff, Kelly Clarkson, Carrie Underwood, Christina Aguilera, Britney Spears og mange flere. Frem til 2009 har hun bidratt til 39 musikkalbum som har vært på Billboard Top 200 albumlisten i USA. Hun har skrevet hovedsakelig for amerikanske kvinnelige artister innen pop-sjangeren. I 2000 skrev hun låten «Spinning Around» for Kylie Minogue sammen med Paula Abdul, som hun er dommer sammen med i den åttende sesongen av American Idol. Låten kom på førsteplass i Storbritannia. Er i slekt med TV-veteran Regis Philbin, oppført i Guinness rekordbok for flest antall timer på TV. Hun giftet seg 5. juli 2009 med Mike McCuddy i Maine, New England.

Kara Elizabeth DioGuardi (født 9. desember 1970 i Ossining, New York) er en amerikansk låtskriver, produsent og sanger. Hun skriver popmusikk og har skrevet sanger for Celine Dion, Hilary Duff, Kelly Clarkson, Carrie Underwood, Christina Aguilera, Britney Spears og mange flere. Frem til 2009 har hun bidratt til 39 musikkalbum som har vært på Billboard Top 200 albumlisten i USA. Hun har skrevet hovedsakelig for amerikanske kvinnelige artister innen pop-sjangeren. I 2000 skrev hun låten «Spinning Around» for Kylie Minogue sammen med Paula Abdul, som hun er dommer sammen med i den åttende sesongen av American Idol. Låten kom på førsteplass i Storbritannia. Er i slekt med TV-veteran Regis Philbin, oppført i Guinness rekordbok for flest antall timer på TV. Hun giftet seg 5. juli 2009 med Mike McCuddy i Maine, New England. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kara DioGuardi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kara DioGuardi på Internet Movie Database (en) Kara DioGuardi hos The Movie Database (en) Kara DioGuardi hos Internet Broadway Database (en) Kara DioGuardi på Discogs (en) Kara DioGuardi på MusicBrainz (en) Kara DioGuardi på Songkick (en) Kara DioGuardi på AllMusic Kara DioGuardi på Twitter Kara DioGuardi på Myspace

Kara Elizabeth DioGuardi (født 9. desember 1970 i Ossining, New York) er en amerikansk låtskriver, produsent og sanger.

https://no.wikipedia.org/wiki/Senegals_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Senegals kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Senegal', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Senegalesiske landslag']

Senegals kvinnelandslag i fotball representerer Senegal i internasjonal fotball. Laget har aldri kvalifisert seg til Afrikamesterskapet. Senegal var påmeldt til det første Afrikamesterskapet i 1991, men trakk seg før mesterskapet begynte, da fotballforbundet nektet å sende et lag til turneringen. Deretter holdt Senegal seg unna mesterskap fram til Afrikamesterskapet i 2002, da de ble med i kvalifiseringen, men tapte klart mot Ghana. I neste mesterskap var det Nigeria som ødela Senegals mesterskapshåp. Det gikk heller ikke i 2006-mesterskapet, der Kongo (Dem. Rep.) slo dem i kvalifiseringens siste runde med ett mål. I mesterskapet i 2008 tapte Senegal mot Elfenbenskysten i første runde. Da Senegal skulle møte Nigeria til OL-kvalifisering, trakk Senegal seg fra kampen.

Senegals kvinnelandslag i fotball representerer Senegal i internasjonal fotball. Laget har aldri kvalifisert seg til Afrikamesterskapet. Senegal var påmeldt til det første Afrikamesterskapet i 1991, men trakk seg før mesterskapet begynte, da fotballforbundet nektet å sende et lag til turneringen. Deretter holdt Senegal seg unna mesterskap fram til Afrikamesterskapet i 2002, da de ble med i kvalifiseringen, men tapte klart mot Ghana. I neste mesterskap var det Nigeria som ødela Senegals mesterskapshåp. Det gikk heller ikke i 2006-mesterskapet, der Kongo (Dem. Rep.) slo dem i kvalifiseringens siste runde med ett mål. I mesterskapet i 2008 tapte Senegal mot Elfenbenskysten i første runde. Da Senegal skulle møte Nigeria til OL-kvalifisering, trakk Senegal seg fra kampen. == Referanser ==

Senegals kvinnelandslag i fotball representerer Senegal i internasjonal fotball. Laget har aldri kvalifisert seg til Afrikamesterskapet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7414

2023-02-04

Fylkesvei 7414

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Nordland', 'Kategori:Veier i Rødøy']

Fylkesvei 7414 går mellom Gjerøy og Esvåg i Rødøy kommune. Veien er 5,4 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 441.

Fylkesvei 7414 går mellom Gjerøy og Esvåg i Rødøy kommune. Veien er 5,4 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 441. == Kommuner og knutepunkter == Rødøy Ferge Fv7394Fylkesvei 7394 Gjerøy Kommunal vei fra Esvåg til Sandvika (1,0 km) == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7414 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7414 går mellom Gjerøy og Esvåg i Rødøy kommune. Veien er 5,4 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kazimierzowski-palasset

2023-02-04

Kazimierzowski-palasset

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Palasser i Warszawa', 'Kategori:Sider med kart']

Kazimierzowski-palasset eller Kasimirpalasset (polsk Pałac Kazimierzowski) er et palass ved Krakowskie Przedmieście 26/28 i bydelen Śródmieście i Warszawa, ved den historiske Kongeruten. Det ble bygd i årene 1637–1641, og er siden 1824 sete for rektoratet til Universitetet i Warszawa. Det er oppkalt etter kong Jan II Kasimir.

Kazimierzowski-palasset eller Kasimirpalasset (polsk Pałac Kazimierzowski) er et palass ved Krakowskie Przedmieście 26/28 i bydelen Śródmieście i Warszawa, ved den historiske Kongeruten. Det ble bygd i årene 1637–1641, og er siden 1824 sete for rektoratet til Universitetet i Warszawa. Det er oppkalt etter kong Jan II Kasimir. == Historie == Palasset ble reist i årene 1637-1641 som sommerpalasset Villa Regia etter tegninger av den italienske arkitekten Giovanni Trevano i tidlig barokk for kong Vladislav IV. Det ble ombygd to ganger i 1652 og etter 1660 etter ødeleggelsene fra den svenske invasjonen av Polen, etter tegninger av Isidoro Affaita og Tito Burattini. Palasset ble oppkalt etter Jan II Kasimir, som finansierte ombygningen, og det ble snart hans yndlingshjem. Palasset ble forlatt i 1667, og gikk senere over til kong Jan III Sobieski. I 1667 ble bygningen totalskadet i en brann. Fra cirka 1724 ble palasset tatt over av August II, og på denne tiden ble en inngangsport bygd ved Krakowskie Przedmieście, sammen med åtte brakker på palassgården. I 1735 fikk palasset en ny eier, Aleksander Sułkowski, som omgjorde det til en murstein- og peisfabrikk samt et bryggeri. I årene 1737–1739 gjenoppbygde han imidlertid palasset, sannsynligvis etter tegninger av Johann Sigmund Deybel og Joachim Daniel von Jauch. I 1765 eller 1766 gikk palasset over til kong Stanisław August Poniatowski. Etter en ombygning av palassindret under ledelse av Domenico Merlini ble palasset sete for Ridderskolen som Poniatowski selv hadde stiftet. Etter at Kościuszko-oppstanden ble slått ned ble skolen nedlagt i 1794. I 1814 ødela en brann brakkene foran palasset og i 1816 ble to sidepaviljonger reist på samme sted etter tegninger av Jakub Kubicki. Samme år ble palasset sete for Universitetet i Warszawa, og samtidig fra 1817 til 1831 sete for Warszawalyceet. I årene 1818–1822 ble det bygd to nye paviljonger parallelt med Krakowskie Przedmieście etter tegninger av Michał Kado. I 1824 ble palasset grundig ombygd i klassisistisk stil, sannsynligvis etter tegninger av Hilary Szpilowski og Wacław Ritschel. Rundt 1820 ble to nye paviljonger bygd like ved palassbygningen – en sørlig og en nordlig. I årene 1840–1841 ble nok en ny paviljong reist, denne gang etter tegninger av Antonio Corazzi. Rundt 1863 ble paviljongene ombygd etter tegninger av Antoni Sulimowski. I årene 1891–1894 ble bibliotekbygningen bygd mellom Krakowskie Przedmieście og selve palasset, etter tegninger av Antoni Jabłoński-Jasieńczyk og Stefan Szyller, og i 1910 fikk palasset en ny inngangsport. I årene 1929–1931 ble biblioteket ombygd, og i 1930 ble Auditorium Maximum reist etter tegninger av Aleksander Bojemski. Under andre verdenskrig ble palasset ødelagt av tyskerne sammen med de andre universitetsbygningene, både under forsvarskrigen i 1939 og under Warszawaoppstanden. Etter krigen ble palasset gjenoppbygd i 1945–1954 etter tegninger av Piotr Biegański. Gjenoppbygningen av hele campusen ble avsluttet i 1960. I dag huser palasset universitetsrektoratet og et museum for universitetets historie. Etter revitaliseringen i 2006 er palasset blitt en av de vakreste bygningene ved hele Kongeruten.

Kazimierzowski-palasset eller Kasimirpalasset (polsk Pałac Kazimierzowski) er et palass ved Krakowskie Przedmieście 26/28 i bydelen Śródmieście i Warszawa, ved den historiske Kongeruten. Det ble bygd i årene 1637–1641, og er siden 1824 sete for rektoratet til Universitetet i Warszawa.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nyf%C3%B8dt

2023-02-04

Nyfødt

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Barn']

Nyfødt er et barn som er mindre enn én måned gammelt. Termen «nyfødt» omfatter premature barn, postmature barn og full termin nyfødte.

Nyfødt er et barn som er mindre enn én måned gammelt. Termen «nyfødt» omfatter premature barn, postmature barn og full termin nyfødte. == Se også == Fødsel Spedbarn

Nyfødt er et barn som er mindre enn én måned gammelt. Termen «nyfødt» omfatter premature barn, postmature barn og full termin nyfødte.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tahitis_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Tahitis kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Fransk Polynesia', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Tahitis kvinnelandslag i fotball representerer Tahiti i internasjonal fotball. Tahiti konkurrerer av og til under navnet «Fransk Polynesia», ettersom de er det eneste landslaget fra det området. Tahiti har aldri vært med i Oseaniamesterskapet, men de har deltatt i Sørstillehavslekene i 2007, der de kom til semifinalen og tapte 0-1 mot Fiji. På tross av at Tahiti har holdt en lav profil, har de vært med i FIFAs verdensranking siden den andre rankingen i 2003.

Tahitis kvinnelandslag i fotball representerer Tahiti i internasjonal fotball. Tahiti konkurrerer av og til under navnet «Fransk Polynesia», ettersom de er det eneste landslaget fra det området. Tahiti har aldri vært med i Oseaniamesterskapet, men de har deltatt i Sørstillehavslekene i 2007, der de kom til semifinalen og tapte 0-1 mot Fiji. På tross av at Tahiti har holdt en lav profil, har de vært med i FIFAs verdensranking siden den andre rankingen i 2003. == Eksterne lenker == FTFs hjemmeside

Tahitis kvinnelandslag i fotball representerer Tahiti i internasjonal fotball. Tahiti konkurrerer av og til under navnet «Fransk Polynesia», ettersom de er det eneste landslaget fra det området.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmen_under_Sommer-OL_1908

2023-02-04

Böhmen under Sommer-OL 1908

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908']

Böhmen under Sommer-OL 1908. 19 sportsutøvere fra Böhmen deltok i fem sporter, friidrett, fekting, turn, tennis og bryting under Sommer-OL 1908 i London. Böhmen kom på 17.-plass med to bronsemedaljer.

Böhmen under Sommer-OL 1908. 19 sportsutøvere fra Böhmen deltok i fem sporter, friidrett, fekting, turn, tennis og bryting under Sommer-OL 1908 i London. Böhmen kom på 17.-plass med to bronsemedaljer. == Medaljer == == Medaljevinnerne == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 14. september 2011 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Böhmen under Sommer-OL 1908. 19 sportsutøvere fra Böhmen deltok i fem sporter, friidrett, fekting, turn, tennis og bryting under Sommer-OL 1908 i London.

https://no.wikipedia.org/wiki/Phnom_Bok

2023-02-04

Phnom Bok

['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Hinduistiske templer i Kambodsja']

Phnom Bok (khmer: ប្រាសាទភ្នំបូក) er et tempel i Angkor, Kambodsja, hovedstaden i Khmerriket. Tempelet ble bygget i kong Yasovarmans regjeringstid (889-910 AD), og står oppe på en bakketopp nordøst for Østre Baray, det enorme reservoaret som nå er tørrlagt. Phnom Bok er en av tre fjelltempler bygget i denne kongens regjeringstid, de andre er Phnom Bakheng og Phnom Krom. Planen for tempelet er identisk med planen over sistnevnte, med tre hovedtårn bygget i sandstein.

Phnom Bok (khmer: ប្រាសាទភ្នំបូក) er et tempel i Angkor, Kambodsja, hovedstaden i Khmerriket. Tempelet ble bygget i kong Yasovarmans regjeringstid (889-910 AD), og står oppe på en bakketopp nordøst for Østre Baray, det enorme reservoaret som nå er tørrlagt. Phnom Bok er en av tre fjelltempler bygget i denne kongens regjeringstid, de andre er Phnom Bakheng og Phnom Krom. Planen for tempelet er identisk med planen over sistnevnte, med tre hovedtårn bygget i sandstein.

Phnom Bok (khmer: ប្រាសាទភ្នំបូក) er et tempel i Angkor, Kambodsja, hovedstaden i Khmerriket. Tempelet ble bygget i kong Yasovarmans regjeringstid (889-910 AD), og står oppe på en bakketopp nordøst for Østre Baray, det enorme reservoaret som nå er tørrlagt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bay_Area_Rapid_Transit

2023-02-04

Bay Area Rapid Transit

['Kategori:1972 i California', 'Kategori:Alameda County', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Contra Costa County', 'Kategori:Jernbanestrekninger i USA', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1972', 'Kategori:Oakland', 'Kategori:San Mateo County', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Transport i San Francisco']

Bay Area Rapid Transit (BART) er et togsystem som knytter San Francisco sammen med tilhørende forsteder øst og sør i San Francisco Bay Area. Per april 2010 er det fem linjer, og disse utgjør et sluttet system med en lengde på 167 kilometer og 43 stasjoner uten forbindelse med jernbanen. Systemet har en egen standard for tunnelhøyde og bredere sporvidde. Den første linjen ble innviet den 11. september 1972. De forbinder San Francisco med steder som Oakland, Berkeley og San Francisco internasjonale lufthavn. Med skyttelbusser er det også forbindelse med Oakland internasjonale flyplass. Stasjonsavstanden er større enn for de fleste tunnelbaner – nærmere 4 km i gjennomsnitt, dog 500-1000 m i sentrum. Togenes høye toppfart (129 km/t) og den relativt lange avstanden mellom stasjonene gir en så høy middelhastighet som 53 km/t, hvilket er viktig for å konkurrere med bil i de relativt tynt befolkede fjernforstedene til San Francisco. Bil er dessuten det ledende transportmiddelet i USAs byer. Linjene har relativt lav turtetthet for en tunnelbane, kvartersvis, noe som gir systemet iblant mer anerkjennelse som pendeltog enn tunnelbane. I sentrum går fire av linjene i samme spor, hvilket gir et tog hvert fjerde minutt. Gjennom sentrum og under bukten mellom stasjonene West Oakland og Balboa Park går jernbanen i en tunnel som er 20 km lang, USA:s lengste jernbanetunnel (dersom det er en jernbane). Ut ifra en tilnærming er ikke underjordiske stasjoner del av en tunnel. Under bukten går det en 9 km lang uavbrutt tunnel kalt «Transbay Tube». BART er et av USAs mest trafikkerte kollektivtransportsystemer. Det årlige passasjertallet passerte 100 mill. i finansåret 2006/07 og er nå (2010) ca. 115 mill. (Burmeister 2010). Som tunnelbane eller metro ligger BART på 5.-plass i USA. Sammenlignet med andre T-baner er trafikkarbeidet er større enn passasjertallene antyder fordi togene er hurtigere og reisene gjennomsnittlig lengre. Regnes BART som et lokaltognett, er det USAs mest brukte, men New York har to systemer med til sammen flere passasjerer enn BART (Burmeister 2010). Utover dette tunnelbanesystem finnes det i San Francisco et system kalt Muni Metro, hvilket er et sporvognsnett som går sammen med biltrafikk utenfor byen og i tunneler gjennom sentrum, med høye plattformer. Visse stasjoner blir delt med BART, nesten ulike spor, noe som gir bra overgangsmuligheter. Fra San Francisco og sørover finnes det et separat pendeltogssystem, kalt Caltrain, som går til blant annet Palo Alto og San Jose. Disse togene går fra et ganske sentralt liggende stasjon, men overgang fra BART skjer i første omgang i Millbrae, nær flyplassen. Fjerntog går fra stasjoner i Oakland og Richmond øst for bukten. Fjerntog har dog liten betydning i USA (langsomme og har vanskelig for å konkurrere med bil på korte strekninger og med fly på lengre).

Bay Area Rapid Transit (BART) er et togsystem som knytter San Francisco sammen med tilhørende forsteder øst og sør i San Francisco Bay Area. Per april 2010 er det fem linjer, og disse utgjør et sluttet system med en lengde på 167 kilometer og 43 stasjoner uten forbindelse med jernbanen. Systemet har en egen standard for tunnelhøyde og bredere sporvidde. Den første linjen ble innviet den 11. september 1972. De forbinder San Francisco med steder som Oakland, Berkeley og San Francisco internasjonale lufthavn. Med skyttelbusser er det også forbindelse med Oakland internasjonale flyplass. Stasjonsavstanden er større enn for de fleste tunnelbaner – nærmere 4 km i gjennomsnitt, dog 500-1000 m i sentrum. Togenes høye toppfart (129 km/t) og den relativt lange avstanden mellom stasjonene gir en så høy middelhastighet som 53 km/t, hvilket er viktig for å konkurrere med bil i de relativt tynt befolkede fjernforstedene til San Francisco. Bil er dessuten det ledende transportmiddelet i USAs byer. Linjene har relativt lav turtetthet for en tunnelbane, kvartersvis, noe som gir systemet iblant mer anerkjennelse som pendeltog enn tunnelbane. I sentrum går fire av linjene i samme spor, hvilket gir et tog hvert fjerde minutt. Gjennom sentrum og under bukten mellom stasjonene West Oakland og Balboa Park går jernbanen i en tunnel som er 20 km lang, USA:s lengste jernbanetunnel (dersom det er en jernbane). Ut ifra en tilnærming er ikke underjordiske stasjoner del av en tunnel. Under bukten går det en 9 km lang uavbrutt tunnel kalt «Transbay Tube». BART er et av USAs mest trafikkerte kollektivtransportsystemer. Det årlige passasjertallet passerte 100 mill. i finansåret 2006/07 og er nå (2010) ca. 115 mill. (Burmeister 2010). Som tunnelbane eller metro ligger BART på 5.-plass i USA. Sammenlignet med andre T-baner er trafikkarbeidet er større enn passasjertallene antyder fordi togene er hurtigere og reisene gjennomsnittlig lengre. Regnes BART som et lokaltognett, er det USAs mest brukte, men New York har to systemer med til sammen flere passasjerer enn BART (Burmeister 2010). Utover dette tunnelbanesystem finnes det i San Francisco et system kalt Muni Metro, hvilket er et sporvognsnett som går sammen med biltrafikk utenfor byen og i tunneler gjennom sentrum, med høye plattformer. Visse stasjoner blir delt med BART, nesten ulike spor, noe som gir bra overgangsmuligheter. Fra San Francisco og sørover finnes det et separat pendeltogssystem, kalt Caltrain, som går til blant annet Palo Alto og San Jose. Disse togene går fra et ganske sentralt liggende stasjon, men overgang fra BART skjer i første omgang i Millbrae, nær flyplassen. Fjerntog går fra stasjoner i Oakland og Richmond øst for bukten. Fjerntog har dog liten betydning i USA (langsomme og har vanskelig for å konkurrere med bil på korte strekninger og med fly på lengre). == BARTs modus operandi == === En hybrid mellom T-bane og lokaltognett === BART er kalt en hybrid mellom T-bane og lokaltognett. Teknisk er BART en rask tunnelbane; funksjonelt er BART et lokaltognett eller et S-banesystem. Som en vanlig T-bane går BART-togene helt og holdent på egen trasé, atskilt fra all annen trafikk. Her skiller BART seg fra f.eks. lokaltogene og S-banetogene i og rundt europeiske storbyer, som ofte deler sporene med andre tog. Også sporvidden (1676 mm) avviker fra standarden på jernbaner (1435 mm). BART-togene kan derfor ikke utnytte restene av de gamle jernbanelinjene i San Francisco-området, slik f.eks. den noe senere anlagte bybanen i San Diego gjør. I tillegg må bl.a. arbeidsvogner og vedlikeholdskjøretøy spesialbygges. Som ved vanlige tunnelbaner får BART-togene likestrøm fra en 3. strømskinne. Spenningen på 1000V er høyere enn vanlig for 3.-skinne-systemer (selv om Michigan Railway tidlig på 1900-tallet forsøkte seg med 2400V på enkelte linjer). Minste kurveradius er 120 m, og bratteste stigning 4 %. Vognene er 3,2 m brede, som mye av Amtraks materiell. BART-togene er automatisert, og siden alle tog har lik plassering av dørene, har en avmerket nøyaktig hvor disse stopper på perrongene. På den måten går passasjerutvekslingen raskere. Togenes stoppetid er minst 20 sekunder. === Samvirket med annen trafikk === Om BART er fysisk skilt fra annen trafikk, så samvirker systemet selvfølgelig med andre transportmidler. Dette er desto mer nødvendig pga. den store avstanden mellom stasjonene og et utbyggingsmønster (iallfall i forstedene) tilpasset bilismen, slik at en stor del av influensområdet ligger utenfor gangavstand fra stasjonene. Enkelte steder er sporene lagt i midtrabatten på de veldige motorveiene, og helt fra starten har en forsøkt å trekke til seg bilister ved innfartsparkering (Tuma 1979, s. 132), selv om ikke alle stasjoner har denne muligheten. Noen stasjoner har sykkelparkering innenfor et avlåst område for å sikre mot tyverier. Sykler kan medtas unntatt på enkelte strekninger i rushtidene. På enkelte stasjoner finnes perronger med BART-tog på den ene siden og ordinære tog fra Caltrain på den andre. Under selve San Francisco har BART en felles tunnel og stasjoner med bybanen Muni Metro, hvor bybanen går i øverste og BART i nederste etasje. Matebusser bidrar til å øke BARTs trafikkgrunnlag. === Tilbud og kapasitet === BART er i drift ca. kl. 4-24. De fire nattetimene er systemet stengt for vedlikehold. Avgangsfrekvensen tilsvarer omtrent T-banen i Oslo. Hver rute har stort sett avganger hvert kvarter det meste av driftsdøgnet på hverdager (med 20-minutters avganger kveld og helg). I tillegg finnes en rushtidsrute på en kortere strekning. Det meste av linjenettet betjenes av flere ruter, og i rushtidene har enkelte stasjoner 20 avganger per time i rushretningen. Hver vogn har 64-68 sitteplasser og ca. 80 ståplasser. Andelen sitteplasser er høy til tunnelbane å være – enda et eksempel på at BART funksjonelt er mer av et lokaltognett enn en T-bane. Togene kjøres med 3-10 vogner. En linje har altså en teoretisk kapasitet på nærmere 30 000 passasjerer (hvorav ca. 13 000 sitteplasser) per time og retning. Foreløpig finnes ikke nok materiell til å utnytte kapasiteten helt, og som ved alle kollektivsystemer er det svært dyrt å anskaffe materiell som er i bruk bare noen få timer i døgnet. Vognparten består av ca. 670 vogner. 59 av de eldste vognene (bygget i 1968–71) er fortsatt i bruk. (Hertwig 2010). BART er ment å være godt sikret mot jordskjelv. Det store skjelvet i 1989 ødela veibroen over bukten for lange tider, likeså flere motorveier. Derimot var BART i drift igjen allerede seks timer etter skjelvet (Hertwig 2010). == BARTs fremtid == Ved 50-årsjubileet til organisasjonen BART i 2007 ble planer for de nærmeste 50 år fremlagt. Det ble lagt vekt på bedre punktlighet, driftssikkerhet og service innen BARTs kjerneområde fremfor utbygging til fjerntliggende forsteder. Trafikken er jo størst i de mer sentrumsnære områdene, og BART er neppe særlig egnet til å betjene daglige arbeidsreiser på mer enn 30-40 km – med mindre en begynner med en eller annen form for ekspresstjeneste. Planene omfatter bl.a. en ny, firespors Transbay-tunnel med to BART-spor og to spor med standard sporvidde for vanlige tog, også ev. høyhastighetstog. Det har også vært foreslått å bygge dubleringsspor langs hele linjenettet (både for å øke kapasiteten og for å kunne holde systemet i gang når det ene dobbeltsporet er stengt pga. uhell eller vedlikehold) – og å gå over til standard sporvidde. Som en del av et ønske om å forlenge BART til Silicon Valley ble Warm Spring Extension påbegynt i 2009. Prosjektet omfatter en forlengelse på 8,7 km sørover fra Fremont BART Station til en ny Warm Springs Station, med eller uten en mellomliggende stasjon. Den nye endestasjonen får bl.a. over 2000 parkeringsplasser, og BART håper å få forlengelsen klar til 2014. En allerede åpnet hundepark i Fremont, med egne avdelinger for store og små hunder, fremheves som en viktig del av prosjektet. Det hele er beregnet å koste 890 mill. dollar. == Referanser == == Kilder == J.Tuma 1979: The pictorial encyclopedia of transport. Eng. utg. v/The Hamlyn Publishing Group Ltd.; ISBN 0 600 38762 3. Jürgen Burmeister 2010: Commuter Railways in den USA. Stadtverkehr 1-2/2010, s. 48-50. Roland Hertwig 2010: Schienengebundner Nahverkehr in San Francisco. Stadtverkehr 6/2010, s. 40-46. == Eksterne lenker == (ja) Offisielt nettsted Offisielt nettsted (de) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (it) Offisielt nettsted (ko) Offisielt nettsted (es) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) BART – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Bay Area Rapid Transit (BART) er et togsystem som knytter San Francisco sammen med tilhørende forsteder øst og sør i San Francisco Bay Area. Per april 2010 er det fem linjer, og disse utgjør et sluttet system med en lengde på 167 kilometer og 43 stasjoner uten forbindelse med jernbanen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vil%C3%A9m_Goppold_von_Lobsdorf

2023-02-04

Vilém Goppold von Lobsdorf

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmiske fektere', 'Kategori:Deltakere for Böhmen under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Böhmen under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 12. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Böhmen', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Personer fra Praha']

Vilém Goppold von Lobsdorf (født 28. mai 1869, død 12. juni 1943) var en bøhmisk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London. Von Lobsdorf vant to bronsemedaljer under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass i både den individuelle og i lagkonkurransen i sabel.

Vilém Goppold von Lobsdorf (født 28. mai 1869, død 12. juni 1943) var en bøhmisk fekter som deltok i de olympiske leker 1908 i London. Von Lobsdorf vant to bronsemedaljer under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass i både den individuelle og i lagkonkurransen i sabel. == OL-medaljer == 1908 London - Bronse i fekting, sabel 1908 London - Bronse i fekting, sabel lagkonkurranse Böhmen. == Eksterne lenker == (en) Vilém Goppold von Lobsdorf – Olympedia (en) Vilém Goppold von Lobsdorf – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (cz) Vilém Goppold von Lobsdorf – Tsjekkias olympiske komité

Vilém Goppold von Lobsdorf (født 28. mai 1869, død 12.