Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Fender

2023-02-04

Fender

['Kategori:111°V', 'Kategori:1946 i USA', 'Kategori:33°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Fender', 'Kategori:Gitarprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1946', 'Kategori:Sider med kart']

For fender til skip, båter og brygger: Se Fender (båt) Fender, eller Fender Instrument Manufacturing Company, med hovedkvarter i Scottsdale i Arizona i USA, er en av verdens ledende produsenter av musikkinstrumenter og instrumentforsterkere. Firmaet ble dannet i 1946 av Leo Fender.

For fender til skip, båter og brygger: Se Fender (båt) Fender, eller Fender Instrument Manufacturing Company, med hovedkvarter i Scottsdale i Arizona i USA, er en av verdens ledende produsenter av musikkinstrumenter og instrumentforsterkere. Firmaet ble dannet i 1946 av Leo Fender. == Gitarer == Fender Telecaster Fenders første gitar, og en av de første serieproduserte elektriske gitarene kom i 1950 og fikk navnet «Esquire». Den hadde en enkelt mikrofon i stolposisjon. Året etter ble en modell med to mikrofoner introdusert, som Leo Fender døpte «Broadcaster». Navnet skulle gjenspeile samtiden, preget av TV-mediets inntog. Trommeprodusenten Gretsch hadde allerede et trommesett på markedet ved navnet «Broadkaster», så i all hui og hast ble gitaren, etter forespørsel fra Gretsch, omdøpt til «Telecaster». Telecasteren har siden den gang blitt relansert i mange ulike utgaver for å tekkes ulike markeder, blant annet kom det en humbucker-utgave i 1972, lansert som en konkurrent til Gibsons meget populære Les Paul. Kjente brukere: Keith Richards, Rolling Stones Bruce Springsteen, The E Street Band James Burton, Elvis Presley Albert Lee Rick Parfitt, Status Quo Francis Rossi, Status QuoFender Stratocaster Stratocaster ble lansert i 1954, tenkt som en oppgradering og en arvtager etter Telecasteren. Stratocasteren hadde en ny og moderne kroppsfasong, og tre mikrofoner i motsetning til Telecasterens to. Kjente brukere: Eric Clapton John Mayer David Gilmour, Pink Floyd Eric Johnson Mark Knopfler, Dire Straits Jimi Hendrix, Ritchie Blackmore, Deep Purple, Rainbow Stevie Ray Vaughan Yngwie Malmsteen Janick Gers, Iron Maiden Dave Murray, Iron Maiden Adrian Smith, Iron Maiden Kurt Cobain, Nirvana The Edge, U2 == Bassgitarer == Fender Precision Bass Den første bassen Leo Fender designet het Precision bass. Dens kjennetegn er én stykk splittet/ikke splittet 'enkeltspolemikrofon posisjonert på midten av kroppen. Andre detaljmessigeforskjeller finnes også, som for eksempel en mer butt kroppsform. Kjente brukere: Roger Glover, Deep Purple Steve Harris, Iron Maiden Phil Lynott, Thin Lizzy Roger Waters, Pink Floyd Cliff Williams, AC/DCFender Jazz Bass Leo Fenders andre basskreasjon fikk navnet Jazz Bass, fordi den hadde en mer ergonomisk utforming, en såkalt «contoured body shape» laget med kresne jazz-bassister i tankene. Ved å spille på en jazz-bass oppnår man en lysere tone med mer «treble» og «mid-range» som trer gjennom mixen i større grad enn precision-bassen, dette på grunn av dens to enkeltspolemikrofoner, en i midtposisjon og en i stolposisjon. Mange mener at jazzbassen er mer versatil og har et større bruksområde. Det er kjent at bassen egner seg spesielt godt til sjangrene jazz (selvfølgelig) og funk. «Slapping», som er en mye brukt teknikk i sjangren funk, låter etter manges mening bra fordi man kan «scoope mid'en» ved å sette begge mikrofonene på fullt volum. Kjente brukere: John Paul Jones, Led Zeppelin Jaco Pastorius, Weather Report Othello Molineaux Geddy Lee, Rush Les Claypool, Primus == Fender forsterkere == Fender var pionerer innen design og produksjon av gitarforsterkere (rørforsterkere). Disse forsterkerne er i dag svært ettertraktede. Kjente Fender-forsterkere: Fender Deluxe Fender Bassman Fender Pro Reverb Fender Deluxe Reverb Fender Twin Reverb Fender Dual Showman Fender Hot Rod Fender Supersonic Fender Frontman == Referanser == == Eksterne lenker == Fenders skandinaviske hjemmeside

En fender brukes til å legge mellom sjøfartøy og brygge for å dempe virkningen av bølgeslag og annet som får fartøyet til å slå mot brygge eller kai.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7404

2023-02-04

Fylkesvei 7404

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Nordland', 'Kategori:Veier i Rødøy']

Fylkesvei 7404 går mellom Losvika og Kobbvågen i Rødøy kommune. Veien er 2,1 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 432.

Fylkesvei 7404 går mellom Losvika og Kobbvågen i Rødøy kommune. Veien er 2,1 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 432. == Kommuner og knutepunkter == Rødøy Ferge Fv7394Fylkesvei 7394 Losvika Arm fra Losvika til Buøya (0,4 km) Kommunal vei fra Kobbvågen til Selvågen gård (0,2 km) == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7404 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7404 går mellom Losvika og Kobbvågen i Rødøy kommune. Veien er 2,1 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Historia_de_omnibus_Gothorum_Sveonomque_regibus

2023-02-04

Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1554', 'Kategori:Sveriges historie']

Historia de omnibus Gothorum Sveonumque regibus (latin) eller Historia om alla göternas och svearnas konungar (svensk), er et historieverk av den svenske erkebiskopen og historikeren Johannes Magnus. Boken ble utgitt rett etter Johannes Magnus' død i 1554 av broren Olaus Magnus, som også skrev to kapitler. Han baserer historien på Jordanes' Getica og på Saxo Grammaticus, samt sin egen inspirasjon. Verket trekker linjer tilbake til år 88 etter syndefloden, og Noahs sønnesønn Magog omtales som Sveriges første konge. Videre omtales en rekke tidlige svenske konger som det i dag ikke regnes å være noe historisk belegg for. Verket er derfor i dag betraktet som noe fantasifullt. Til tross for at verket var kritisk til Gustav Vasa, ble det brukt for hva det var verdt av Gustavs sønner for å fremheve Sveriges ærerike historie. Da Erik XIV og Karl IX senere tok i bruk regentnummer var disse også basert på Magnus` kongeliste, og derfor høyere enn hva som betraktes som historisk trolig. Verket er også av patriotisk natur og sterkt kritisk mot dansker. Den første svenske oversettelsen av Ericus Schroderus, ble trykt i 1620.

Historia de omnibus Gothorum Sveonumque regibus (latin) eller Historia om alla göternas och svearnas konungar (svensk), er et historieverk av den svenske erkebiskopen og historikeren Johannes Magnus. Boken ble utgitt rett etter Johannes Magnus' død i 1554 av broren Olaus Magnus, som også skrev to kapitler. Han baserer historien på Jordanes' Getica og på Saxo Grammaticus, samt sin egen inspirasjon. Verket trekker linjer tilbake til år 88 etter syndefloden, og Noahs sønnesønn Magog omtales som Sveriges første konge. Videre omtales en rekke tidlige svenske konger som det i dag ikke regnes å være noe historisk belegg for. Verket er derfor i dag betraktet som noe fantasifullt. Til tross for at verket var kritisk til Gustav Vasa, ble det brukt for hva det var verdt av Gustavs sønner for å fremheve Sveriges ærerike historie. Da Erik XIV og Karl IX senere tok i bruk regentnummer var disse også basert på Magnus` kongeliste, og derfor høyere enn hva som betraktes som historisk trolig. Verket er også av patriotisk natur og sterkt kritisk mot dansker. Den første svenske oversettelsen av Ericus Schroderus, ble trykt i 1620. == Konger som nevnes i Historia de omnibus Gothorum Sveonumque regibus == == Se også == Liste over Sveriges monarker

Historia de omnibus Gothorum Sveonumque regibus (latin) eller Historia om alla göternas och svearnas konungar (svensk), er et historieverk av den svenske erkebiskopen og historikeren Johannes Magnus. Boken ble utgitt rett etter Johannes Magnus' død i 1554 av broren Olaus Magnus, som også skrev to kapitler.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Junxia

2023-02-04

Wang Junxia

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Dopingsaker i friidrett', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kinesiske langdistanseløpere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Personer fra Jilin i Jilin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett', 'Kategori:Verdensrekordsettere i friidrett']

Wang Junxia (kinesisk 王军霞, født 9. januar 1973) er en kinesisk friidrettsutøver som på midten av 1990-tallet dominerte de lengste løpsdistansene. Junxias gjennombrudd kom i Junior-VM i 1992 i Seoul, hvor hun tok gull på 10 000 meter med tiden 32.29,90 foran etiopiske Gete Wami. Samme år kom hun på andreplass etter Paula Radcliffe i Junior-VM i terrengløp. Det var likevel 1993 som skulle bli Junxias utrolige år. Først tok hun gull i det asiatiske mesterskapet på 10 000 meter med tiden 34.19,32. Den 21. august fikk hun samme medalje på 10 000 meter i VM, da med tiden 30.49,30 som var ny mesterskapsrekord. I det kinesiske mesterskapet samme år satte Junxia den utrolige verdensrekorden. Den 8. september vant hun 10 000 meter med tiden 29.31,78. En tid som var ubegripelige 42 sekunder raskere enn Ingrid Kristiansens daværende verdensrekord. Tre dager senere, 11. september stilte hun opp på 1500 meter og ble nr. 2 bak Yunxia Qu på tiden 3.51,92. Begge disse løp da under den daværende verdensrekorden til Tatjana Kazankina. Dagen etter, 12. september løp Junxia 3000 meter. Verdensrekorden på denne distansen tilhørte også Tatjana Kazankina og lød på 8.22,62. I den første semifinalen løp Zhang Linli inn til ny verdensrekord på 8.22,06, men hennes rekord stod seg bare i en time til Junxia i sin semifinale løp på 8.12,19. Dagen efter i finalen senket hun den ytterligere da hun vant på tiden 8.06,11. I 1995 valgte Junxia å bryte samarbeidet med den kontroversielle kinesiske treneren Ma Junren, hjernen bak den kinesiske langdistanse-revolusjonen. Hennes siste mesterskap ble Sommer-OL 1996 hvor hun tok gull på 5 000 meter og sølv på 10 000 meter.

Wang Junxia (kinesisk 王军霞, født 9. januar 1973) er en kinesisk friidrettsutøver som på midten av 1990-tallet dominerte de lengste løpsdistansene. Junxias gjennombrudd kom i Junior-VM i 1992 i Seoul, hvor hun tok gull på 10 000 meter med tiden 32.29,90 foran etiopiske Gete Wami. Samme år kom hun på andreplass etter Paula Radcliffe i Junior-VM i terrengløp. Det var likevel 1993 som skulle bli Junxias utrolige år. Først tok hun gull i det asiatiske mesterskapet på 10 000 meter med tiden 34.19,32. Den 21. august fikk hun samme medalje på 10 000 meter i VM, da med tiden 30.49,30 som var ny mesterskapsrekord. I det kinesiske mesterskapet samme år satte Junxia den utrolige verdensrekorden. Den 8. september vant hun 10 000 meter med tiden 29.31,78. En tid som var ubegripelige 42 sekunder raskere enn Ingrid Kristiansens daværende verdensrekord. Tre dager senere, 11. september stilte hun opp på 1500 meter og ble nr. 2 bak Yunxia Qu på tiden 3.51,92. Begge disse løp da under den daværende verdensrekorden til Tatjana Kazankina. Dagen etter, 12. september løp Junxia 3000 meter. Verdensrekorden på denne distansen tilhørte også Tatjana Kazankina og lød på 8.22,62. I den første semifinalen løp Zhang Linli inn til ny verdensrekord på 8.22,06, men hennes rekord stod seg bare i en time til Junxia i sin semifinale løp på 8.12,19. Dagen efter i finalen senket hun den ytterligere da hun vant på tiden 8.06,11. I 1995 valgte Junxia å bryte samarbeidet med den kontroversielle kinesiske treneren Ma Junren, hjernen bak den kinesiske langdistanse-revolusjonen. Hennes siste mesterskap ble Sommer-OL 1996 hvor hun tok gull på 5 000 meter og sølv på 10 000 meter. == Dopingspekulasjoner == Junxias trener Ma Junren hevdet at blod fra skilpadder var suksessformelen for de kinesiske langdistanseløperne. Det var betydelige spekulasjoner om at de kinesiske utøverne brukte ulovlige prestasjonsfremmende midler, samt at de saboterte dopingprøver. Foran Sommer-OL 2000 i Sydney avla seks utøvere trent av Ma Junren positive dopingprøver, og de ble sammen med Ma kastet ut av det kinesiske laget. I 2016 ble det offentliggjort et brev fra 1995 hvor Junxia vedgikk at hun mot sin vilje ble dopet av sin trener. == Personlige rekorder == 1500 meter 3.51,92 3 000 m 8.06,11 (verdensrekord) 5 000 m 14.51,87 10 000 m 29.31,78 (verdensrekord) Maraton 2.24.07 == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Wang Junxia – Munzinger Sportsarchiv (en) Wang Junxia – Olympics.com (en) Wang Junxia – Olympic.org (en) Wang Junxia – Olympedia (en) Wang Junxia – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Wang Junxia – World Athletics (en) Wang Junxia – Track and Field Statistics

Kina}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Audun_Meling

2023-02-04

Audun Meling

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere i Kaptein Sabeltann', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Skuespillere i Hotel Cæsar', 'Kategori:Skuespillere i Kaptein Sabeltann']

Audun Meling (født 1951) er en norsk skuespiller utdannet ved Statens Teaterskole i 1980. Han har spilt i flere norske spillefilmer, og har deltatt i flere TV-serier, blant annet 6 episoder av Hotel Cæsar (1998). Han har siden 1994 spilt karakteren Langemann i både filmene og i teateroppsetningene om Kaptein Sabeltann, som finner sted i Kristiansand Dyrepark hver sommer helt til 2011. I barneforestillingen Putti Plutti Pott har han spilt Glupe Gløgg siden 1998. Han har også gitt ut CD-en Cafè di u liceu (2004)

Audun Meling (født 1951) er en norsk skuespiller utdannet ved Statens Teaterskole i 1980. Han har spilt i flere norske spillefilmer, og har deltatt i flere TV-serier, blant annet 6 episoder av Hotel Cæsar (1998). Han har siden 1994 spilt karakteren Langemann i både filmene og i teateroppsetningene om Kaptein Sabeltann, som finner sted i Kristiansand Dyrepark hver sommer helt til 2011. I barneforestillingen Putti Plutti Pott har han spilt Glupe Gløgg siden 1998. Han har også gitt ut CD-en Cafè di u liceu (2004) == Filmografi == Liv og død (1980) Julia Julia (1981) Åpen framtid (1983) Adjø solidaritet (1985) Tashunga (1996) Desperate bekjentskaper (1998) == Teater == Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga (1994-1995) Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant (1996-1997) Drømmen om Kaptein Sabeltanns rike (1996) Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (2000-2001) Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant (2002-2003) Kaptein Sabeltann og grusomme Gabriels skatt (2005-2006) Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (2007-2009) Kaptein Sabeltann og havets hemmelighet (2011) == Diskografi == AlbumCafè di u liceu (2004)Deltar påKaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og hemmeligheten i Kjuttaviga (1994) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant (1996) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltanns verden (1998) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (1999) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (2000) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant (2002) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann (2003) Kaptein Sabeltann: Hiv o'hoi! : Kaptein Sabeltanns favoritter (2006) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og den forheksede øya (2009) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann skattekiste – Jubileumsboks (2009) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og Grusomme Gabriels skatt (2010) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann og havets hemmelighet (2010) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann – Kongen på havet (2011) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltanns Gull (2012) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann: 25 år på tokt (2014) Kaptein Sabeltann: Kaptein Sabeltann enda mer gull (2014) == Eksterne lenker == Hjemmeside (en) Audun Meling på Internet Movie Database (en) Audun Meling hos The Movie Database Audun Meling hos Filmfront

Audun Meling (født 1951) er en norsk skuespiller utdannet ved Statens Teaterskole i 1980.

https://no.wikipedia.org/wiki/FMK-3

2023-02-04

FMK-3

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

FMK-3 er en argentinsk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger. Våpenet ble designet av Fabricaciones Militares i 1974, har mekanisme med masseretardert sluttstykke, og omstiller for halv og helautomatisk ildgiving. I 1991 var 30 000 eksemplarer produsert for det argentinske militære. Noen få varianter forekommer med fast kolbe, ellers så har den foldekolbe og kommer med 20, 32 og 40 patroners våpenmagasiner. Den har også blitt produsert for det sivile marked i en halvautoversjon under navnet FMK-5

FMK-3 er en argentinsk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger. Våpenet ble designet av Fabricaciones Militares i 1974, har mekanisme med masseretardert sluttstykke, og omstiller for halv og helautomatisk ildgiving. I 1991 var 30 000 eksemplarer produsert for det argentinske militære. Noen få varianter forekommer med fast kolbe, ellers så har den foldekolbe og kommer med 20, 32 og 40 patroners våpenmagasiner. Den har også blitt produsert for det sivile marked i en halvautoversjon under navnet FMK-5 == Eksterne lenker == Modern firearms – FMK-3 The FMK3 submachine gun

Argentina

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_Hodnekvam

2023-02-04

Kjetil Hodnekvam

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Kjetil Hodnekvam (født 25. juni 1977) er en norsk mellomdistanseløper som representerte klubben AKS-77. Hodnekvam var en av dem som skulle ta opp den gode norske tradisjonen på 800 meter etter Vebjørn Rodal og Atle Douglas. Han fulgte imidlertid ikke opp den gode 2000-sesongen, og klarte aldri å kvalifisere seg til internasjonale mesterskap. Hans beste internasjonale prestasjon er en 7.-plass fra Bislett Games i 2001. Hodnekvam ble norgesmester på 1500 meter i 2000 og på 800 meter i 2001.

Kjetil Hodnekvam (født 25. juni 1977) er en norsk mellomdistanseløper som representerte klubben AKS-77. Hodnekvam var en av dem som skulle ta opp den gode norske tradisjonen på 800 meter etter Vebjørn Rodal og Atle Douglas. Han fulgte imidlertid ikke opp den gode 2000-sesongen, og klarte aldri å kvalifisere seg til internasjonale mesterskap. Hans beste internasjonale prestasjon er en 7.-plass fra Bislett Games i 2001. Hodnekvam ble norgesmester på 1500 meter i 2000 og på 800 meter i 2001. == Personlige rekorder == 800 meter – 1:47,01 (Oslo 2000) 1000 meter – 2:22,58 (Lisse 2002) 1500 meter – 3:43,77 (Drammen 2001) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kjetil Hodnekvam – World Athletics

Kjetil Hodnekvam (født 25. juni 1977) er en norsk mellomdistanseløper som representerte klubben AKS-77.

https://no.wikipedia.org/wiki/Annelinn

2023-02-04

Annelinn

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Estlands geografi', 'Kategori:Estlandstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Tartu']

Annelinn er en forstad til byen Tartu i Estland og ligger ved elva Emajõgi. Annelinn har rundt 30 000 innbyggere (2002). Forstaden har også et kasino, Monte Carlo Casino.

Annelinn er en forstad til byen Tartu i Estland og ligger ved elva Emajõgi. Annelinn har rundt 30 000 innbyggere (2002). Forstaden har også et kasino, Monte Carlo Casino. == Skoler i Annelinn == Tartu Descartes'i Lütseum Tartu Annelinna Gümnaasium Tartu Kivilinna Gümnaasium Tartu Kommertsgümnaasium Tartu Vene Lütseum == Galleri ==

Annelinn er en forstad til byen Tartu i Estland og ligger ved elva Emajõgi. Annelinn har rundt 30 000 innbyggere (2002).

https://no.wikipedia.org/wiki/FIFA_World_Player_of_the_Year

2023-02-04

FIFA World Player of the Year

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballister', 'Kategori:Fotballpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1991']

Fra 2010 til 2015 ble verdens beste mannlige fotballspiller tildelt Gullballen.FIFA World Player of the Year er en årlig kåring av «verdens beste fotballspiller». Utmerkelsen ble etablert i 1991 av FIFA, det internasjonale fotballforbundet. Det er verdens ledende landslagstrenere og landslagskapteiner som nominerer tre menn og tre kvinner til tittelen. Kvinnene kom med fra 2001. FIFA teller opp nomineringene og deler ut prisen på sin årlige galla.

Fra 2010 til 2015 ble verdens beste mannlige fotballspiller tildelt Gullballen.FIFA World Player of the Year er en årlig kåring av «verdens beste fotballspiller». Utmerkelsen ble etablert i 1991 av FIFA, det internasjonale fotballforbundet. Det er verdens ledende landslagstrenere og landslagskapteiner som nominerer tre menn og tre kvinner til tittelen. Kvinnene kom med fra 2001. FIFA teller opp nomineringene og deler ut prisen på sin årlige galla. == Om vinnerne == Ronaldo, Ronaldinho, Zinedine Zidane, Mia Hamm, Birgit Prinz, Marta, Carli Lloyd, Cristiano Ronaldo og Lionel Messi har vunnet mer enn en gang. Marta har fem titler, mens Ronaldo, Zidane, Prinz og Cristiano Ronaldo har tre titler hver. Ronaldo er den yngste vinneren, med 20 år i 1996, mens Fabio Cannavaro vant 33 år gammel i 2006. Nadine Angerer vant i 2013, da hun var 35 år gammel, og er den eldste vinnende kvinne. Den yngste kvinnelige vinner er Marta som var 20 år i 2006 (syv måneder eldre enn Ronaldo). == Vinnere kvinner == == Vinnere menn == == Eksterne lenker == fifa.com: FIFA World player of the year galla

FIFA World Player of the Year er en årlig kåring av «verdens beste fotballspiller». Utmerkelsen ble etablert i 1991 av FIFA, det internasjonale fotballforbundet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gila_River

2023-02-04

Gila River

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Coloradoelvens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Arizona', 'Kategori:Elver i New Mexico', 'Kategori:Elver i USA']

Gila er ei sideelv til elva Colorado i det sørvestlige USA. Den er 1 014 km lang og har utspring i Sierra County i den vestlige delen av delstaten New Mexico. Den renner først mot sørvest og dreier deretter mot vest inn i Arizona. I Arizona renner den mot sørvest forbi byen Safford, og langs den sørlige del av Gilafjellene. Øst for Phoenix dreier den brått mot sør, og deretter mot vest igjen ved byen Gila Bend. Deretter renner elva mot sørvest og løper sammen med Colorado nær Yuma. På begynnelsen av 1900-tallet var det mulig å seile på den nedre delen av elva i mindre båter, men i dag er elva sperret ved Coolidge-demningen. I henhold til freden i Guadalupe Hidalgo fra 1848 skulle elva danne grensa mellom USA og Mexico, hvilket den også var fram til 30. juni 1854, da Gadsden-avtalen trådte i kraft. Den innebar en grenseforskyvning sørover, idet Mexico solgte et område på 77 000 km² til USA for 10 millioner dollar.

Gila er ei sideelv til elva Colorado i det sørvestlige USA. Den er 1 014 km lang og har utspring i Sierra County i den vestlige delen av delstaten New Mexico. Den renner først mot sørvest og dreier deretter mot vest inn i Arizona. I Arizona renner den mot sørvest forbi byen Safford, og langs den sørlige del av Gilafjellene. Øst for Phoenix dreier den brått mot sør, og deretter mot vest igjen ved byen Gila Bend. Deretter renner elva mot sørvest og løper sammen med Colorado nær Yuma. På begynnelsen av 1900-tallet var det mulig å seile på den nedre delen av elva i mindre båter, men i dag er elva sperret ved Coolidge-demningen. I henhold til freden i Guadalupe Hidalgo fra 1848 skulle elva danne grensa mellom USA og Mexico, hvilket den også var fram til 30. juni 1854, da Gadsden-avtalen trådte i kraft. Den innebar en grenseforskyvning sørover, idet Mexico solgte et område på 77 000 km² til USA for 10 millioner dollar. == Eksterne lenker == (en) Gila River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Gila er ei sideelv til elva Colorado i det sørvestlige USA. Den er lang og har utspring i Sierra County i den vestlige delen av delstaten New Mexico.

https://no.wikipedia.org/wiki/James_Anderson_(frimurer)

2023-02-04

James Anderson (frimurer)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske frimurere', 'Kategori:Britiske prester', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1739', 'Kategori:Fødsler i 1679', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aberdeen', 'Kategori:Presbyterianske pastorer og predikanter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotter']

James Anderson (født 1680 i Aberdeen, Skottland, død 28. mai 1739 i London) var en britisk presbyteriansk prest og frimurer. Anderson var en av aksjonærene i South Sea Company og skal ha tapt mye penger på selskapets konkurs i 1720. Anderson var også forfatteren av det moderne frimureriets konstitusjon som ble publisert i 1723.

James Anderson (født 1680 i Aberdeen, Skottland, død 28. mai 1739 i London) var en britisk presbyteriansk prest og frimurer. Anderson var en av aksjonærene i South Sea Company og skal ha tapt mye penger på selskapets konkurs i 1720. Anderson var også forfatteren av det moderne frimureriets konstitusjon som ble publisert i 1723. == Liv og virke == Anderson var den andre sønnen i familien. Hans far hadde samme navn og var medlem av frimurerlosjen i Aberdeen. I 1670 forfattet faren Lockit Buik («en låsbar bok») på vegne av losjen, i årene 1688 og 1689 var han dens stormester. Anderson ble utdannet i teologi ved The Marischal College, som idag er en del av University of Aberdeen. I 1707 ble han ordinert til prest i den skotske kirke, og flyttet samme år til London, hvor han tjenestegjorde som prest i Glass House Street congregation frem til 1710. Mellom 1710 og 1734 var han presbyteriansk prest i kirken i Swallow Street. I 1734 flyttet han sin prestegjerning til kapellet i Lisle Street, grunnet utbyggingen av Regent Street. Der tjenestegjorde han som prest til sin død. I London ble han medlem av frimurerlosjen The Rummer and Grapes som hadde sitt lokale i Channel Row i Westminster. Han ble også frimurer av tredje grad i Salomons Tempel No 17, en losje for franske brødre med adresse i Hemmings Row. Den franske losjens stormester John Theophilus Desaguliers ble i 1719 den tredje stormesteren av Den engelske storlosje. Den 29. september 1721 fikk Anderson i oppdrag av den engelske storlosjen å redigere den gamle gotiske konstitusjon, og å utgi en ny og bedre utgave. Den 27. desember 1721 ble den presentert for 14 medlemmer av storlosjen for gjennomlesning. Etter å ha blitt godkjent av storlosjen den 25. mars 1722, ble den publisert som Frimurernes konstitusjon den 17. januar 1723. Konstitusjonen bestod av 91 sider, var godkjent av 20 losjer, og dens forord var skrevet av Desaguliers. Konstitusjonen gir en beretning om frimureriets historie fra Edens hage frem til dannelsen av den engelske storlosje i 1717. I 1734 ble den redigert og utgitt i Philadelphia av Benjamin Franklin. Andre utgave, på 230 sider, ble utgitt i London i 1738. Konstitusjonen ble ganske snart oversatt til flere språk, deriblant nederlandsk (1736), tysk (1741) og fransk (1745). Andre publikasjoner av Anderson inkluderer Royal Genealogies (1732), A Defence of Masonry (1738), News from Elysium (1739), og A Genealogical History of the House of Yvery (1742). == Referanser ==

James Anderson (født 1680 i Aberdeen, Skottland, død 28. mai 1739 i London) var en britisk presbyteriansk prest og frimurer.

https://no.wikipedia.org/wiki/East_Rutherford_(New_Jersey)

2023-02-04

East Rutherford (New Jersey)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergen County']

East Rutherford er et administrativt område i Bergen County i New Jersey. Ifølge USAs folketelling fra 2000 har området en befolkning på 8 716. Det er en forstad til New York City. East Rutherford er mest kjent for Meadowlands Sports Complex, som inkluderer Izod Center, hvor NBA-laget New Jersey Nets spiller sine hjemmekamper (og tidligere hjemmebane for NHL-laget New Jersey Devils); og Giants Stadium, hjemmebame for NFL-lagene New York Giants og New York Jets, så vel som Red Bull New York (Major League Soccer) (inntil 2009, når Red Bulls flytter til Harrison). Dette gjør East Rutherford til det eneste befolkningsområde med mindre enn 10 000 innbyggere som har hjemmebane til fem profesjonelle idrettslag samtidig.

East Rutherford er et administrativt område i Bergen County i New Jersey. Ifølge USAs folketelling fra 2000 har området en befolkning på 8 716. Det er en forstad til New York City. East Rutherford er mest kjent for Meadowlands Sports Complex, som inkluderer Izod Center, hvor NBA-laget New Jersey Nets spiller sine hjemmekamper (og tidligere hjemmebane for NHL-laget New Jersey Devils); og Giants Stadium, hjemmebame for NFL-lagene New York Giants og New York Jets, så vel som Red Bull New York (Major League Soccer) (inntil 2009, når Red Bulls flytter til Harrison). Dette gjør East Rutherford til det eneste befolkningsområde med mindre enn 10 000 innbyggere som har hjemmebane til fem profesjonelle idrettslag samtidig. == Referanser ==

East Rutherford er et administrativt område i Bergen County i New Jersey. Ifølge USAs folketelling fra 2000 har området en befolkning på 8 716.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arizona

2023-02-04

Arizona

['Kategori:1912 i USA', 'Kategori:Arizona', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1912']

Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass. Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en 626 km lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten.

Arizona (engelsk: The State of Arizona) er en delstat i det sørvestlige USA. Phoenix er den største byen og delstatshovedstaden. Den nest største byen er Tucson, etterfulgt av Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Arizona ble 14. februar 1912 den 48. delstaten til å bli innlemmet i USA. Arizona er kjent for sitt ørkenlandskap, spesielt de varme somrene og milde vintrene. De høyereliggende skog- og fjellområdene i nord har derimot en betydelig lavere temperatur. 1. juli 2006 viste ny statistikk at Arizona har den raskeste befolkningsveksten i USA. Nevada har foreløpig annenplass. Arizona er en av de fire hjørnestatene i det vestlige USA. Arizona grenser til New Mexico, Utah, Nevada, California, Colorado og har en 626 km lang internasjonal grense til de meksikanske delstatene Sonora og Baja California. I tillegg til verdenskjente Grand Canyon finnes det en rekke skoger, nasjonalparker og indianerreservater i delstaten. == Etymologi == Det finnes flere uenigheter rundt statsnavnets opphav. Mange mener det kommer fra det spanske uttrykket arida zona, som betyr «tørr region». Andre mener navnet kommer fra det indianske ordet arizonac, som betyr «stedet ved den lille kilde». Dette er kanskje den mest brukte forklaring, ettersom urbefolkningen hadde det som morsmål. En siste kilde mener navnet har baskisk opphav, og kommer fra uttrykket aritz ona, som betyr «det gode eiketre». Navnet Arizonac skal først ha blitt gitt til en sølvgruve i Sør-Arizona og senere forkortet til Arizona og gitt til hele området. Etter den europeiske koloniseringen ble navn som Gadsonia, Pimeria, Montezuma og Arizuma og Arizona brukt om regionen. President Abraham Lincoln underskrev i sin presidentperiode at Arizona skulle være regionens eneste og permanente navn. Arizona går også under sitt offisielle kallenavn «Grand Canyon State». == Historie == De første innbyggerne, indianerne, bosatte seg i Arizona mellom 16000 f.Kr. og 10000 f.Kr. Dette var indianere som mest sannsynlig flyttet fra Mellom-Amerika til Nord-Amerika, muligens for å drive med mammutjakt og finne nye ressurser og benytte seg av. Da istiden kom til en slutt, ble somrene våtere og varmere. Vintrene ble tørrere, og plantene tørket ut. I de sørlige delene av Arizona ble straks skogene til grassletter og grasslettene senere til ørkenen som er der i dag. Man regner med at en rekke indianersamfunn fantes i Arizona rundt 2000 f.Kr. Da hadde man også et klima tilsvarende det som er i dag. Det var en rekke stammer som var bosatt i Arizona. De fleste av dem livnærte seg ved å dyrke jorden. Puebloindianere, som kanskje var av Arizonas største indianerstammer, lærte seg å spare vann. Da tørkeperiodene kom, tok de frem vannet de gjemte ifra solens gloheite varme. Puebloindianerne var fredelige, men ble ofte angrepet av apasjer, som også var bosatt i samme område. Pueblo betyr «bygd». Dette var steinaldermennesker med redskaper og våpen av stein. De flyttet over store geografiske områder og klimasoner, hovedsakelig for å finne og utnytte ressurser. Sandtegninger på 30 meters størrelse er funnet på begge sider av Coloradoelven i sørvestlige Arizona og i sørøstlige California. Mange av tegningene symboliserer klapperslanger, fugler og mennesker. Disse stammene var avhengig av naturen, og brukte hva de fant. Kilder tyder på at de første europeerne kom til Arizona i år 1528. Den spanske presten Marcos de Niza dro på leting etter rike byer i området i 1538/39 og rapporterte om Cibolas syv byer, mytenes byer av gull som Carl Barks laget en Donald Duck-historie om. En annen spanjol, Francisco Vázques de Coronado, kom til Arizona mellom 1540 og 1542. Francisco havnet i Arizona på en tilsvarende gulljakt. Senere, på 1600- og tidlig 1700-tallet, opprettet spanjolene en rekke misjonsstasjoner rundt om i Arizona. Det var hovedsakelig Francisco Eusebio Kino som stod for misjonsbyggingen. Befolkningen i Pimería Alta, sørlige deler av Arizona og Nord-Sonora, ble nå lært om kristendom for første gang. Ettersom spanjolene følte misjonsarbeidet i Arizona gikk bra, grunnla de bygdene Tubac og Tucson i 1775. Dette var de første siviliserte samfunnene i Arizona. Senere på 1700-tallet startet de spanske kolonistene også med gruvedrift, særlig sølvgruver. Og på 1780- og 1790-tallet satte de opp en rekke apasje-camper rundt om i Arizona. Her ble indianerne tilbudt rasjonering. Indianerne fikk betalt for å ikke angripe europeerne. Dermed fikk spanjolene fritt utvide Ny-Spania mot nord, og Arizona ble en del av Ny-Spania. Økonomien var for det meste en primær eksistens-økonomi, med få og mindre viktige gull- og sølvgruver. Da Mexico erklærte sin selvstendighet fra Spania i 1821, ble Arizona en del av det meksikanske territoriet Alta California. Revolusjonene hadde ødelagt den skjøre økonomien, og få aktive gruver var tilbake. Spanjolenes apasje-leire ble fjernet, og lovløse indianere dro rundt på plyndringstokter. Befolkningen bosatte seg nå bak bymurer for å føle seg trygge. Amerikanske fjellmenn kom for første gang til Arizona i den første halvdelen av 1800-tallet. Bakgrunnen til at de første amerikanerne kom, var at de lette etter pelsdyr de kunne lage klær av. Og i 1846 ble de nordlige områdene av Mexico okkupert av USA. Dette skulle bli starten på den meksikansk-amerikanske krigen (1846 til 1848). Krigen endte to år senere med Guadalupe Hidalgo-traktaten og seier til USA. Over 70 % av dagens Arizona var nå amerikansk land. Amerikanerne betalte 15 millioner dollar for området, som følge av Guadalupe Hidalgo-trakaten. Som følge av funnet av gull i Coloma, California i 1849, flyttet så mange som 50 000 gruvearbeidere til Arizona. Dette førte til en eksplosjon i folketallet og gruvedriften ble en stor og viktig inntektskilde for innbyggerne. I år 1850 fikk Arizona og nabodelstaten New Mexico navnet «New Mexico Territory». Hovedstaden i regionen ble satt til Santa Fe i New Mexico, og Arizona ble i stor grad organisert derfra. I 1853 sendte president Franklin Pierce en forhandler ved navn James Gadsden til Mexico by i Mexico. Gadsden lyktes i sine forhandlinger med Santa Anna, og med Gadsden-avtalen fikk USA kjøpe resten av dagens Arizona og New Mexico. Disse områdene utgjorde 20–30 % av dagens sørlige Arizona. Mot slutten av 1800-tallet sendte Brigham Young en rekke mormonere til Arizona. De grunnla en rekke mormoner-byer, deriblant Mesa, Snowflake, Heber og Safford. De bosatte seg også rundt Phoenix, Tempe og Prescott. I fjellområdene nord i delstaten var mormonerne de eneste bosatte. Under den spansk-amerikanske krigen i 1898, meldte tusenvis av arizonere seg frivillig som soldater. Arizonerne kriget for det meste på USAs side under den cubanske uavhengighetskrigen. Av kjente krigere var blant annet Tom Horn, som tidligere hadde vært aktiv i en rekke apasje-kriger i Arizona. Krigen ble, til tross for at den varte under et år, en blodig kamp. Under Den meksikanske revolusjonen fra 1910 til 1920 var det flere mindre kamper med meksikanere i Sør-Arizona og på den meksikanske grensen. Det var flere mindre kriger og sammenstøter, blant annet krigen om Ambos Nogales i 1918 og Pancho Villa-krigen i 1916. Samtlige kriger endte med overlegen amerikansk seier. Også under indianerkrigene fra 1775 til 1917 deltok en rekke folk fra Arizona. Også disse krigene vant Arizona og USA. 14. februar 1912 ble Arizona offisielt USAs 48. delstat; den siste av de 48 fastlandsdelstatene. Bomull- og kobberproduksjon ble raskt Arizonas to dominerende inntektskilder. Staten ble sterkt rammet av Den store depresjonen på 1930-tallet, og de daværende inntektskildene ble mer enn halvert. Samtidig som den store nedgangen i bomull- og kobberproduksjonen fant sted, vokste turismen sterkt. Dette skjedde i takt med den økonomiske nedgangen på de andre feltene og resulterte ikke i noen stor økonomisk nedgang for Arizona. Det var spesielt på 1920- og 1930-tallet at turismen tok seg virkelig opp i Arizona. Rancher som KL Bar og Remuda i Wickenburg, i tillegg til Flying V og Tanque Verde i Tucson, gav turistene mulighet til å se «ville vesten». Dette la grunnlaget for turismen. Senere åpnet tusenvis av overnattingssteder over hele delstaten. The Arizona Biltmore Hotel i det sentrale Phoenix er åpent den dag i dag. Det ble bygget på slutten av 1920-tallet. Arizona ble ufrivillig USAs største hjem til tyske og italienske fangeleirer under andre verdenskrig. Også en rekke japanske interneringsleire dukket opp rundt i Arizona. Etter krigen ble leirene nedlagt, og flere kjøpt opp av rike familier. Maytag-familien kjøpte en leir i Phoenix og omdannet den til USAs største dyrepark, Phoenix Zoo.Den private Phoenix indianerskole er en av USAs første indianerskoler. Her skal indianerbarn ha blitt oppdradd ut fra sin bakgrunn som urbefolkning, dette for å unngå for sterk påvirkning fra vestlig kultur. Arizonas befolkning vokste kolossalt i etterkrigstiden, kanskje mest på grunn av air condition, en oppfinnelse som gjorde nye områder i ørkenstaten mer beboelige. I 1910 hadde Arizona 294 353 innbyggere og i 1970 1 752 122 innbyggere. I nyere tid har Arizona blitt en stor turistmagnet. Turistene kommer på grunn av det varme været, og Arizona konkurrerer med stater som Florida i antall turister per år. Grand Canyon er også en viktig årsak til den store turistnæringen. Periodevis langvarig tørke er et stort problem, og i 1999 erklærte ørkenstaten unntakstilstand. I mai 2021 var vannreservene nede i 51 %. Hele 95 % av det vestlige USA er rammet av tørke. Analyse av årringer i trær viser at det vestlige USA ble rammet av mega-tørker i flere tiår i perioden 800-1600, så det er stor risiko for at også den nåværende tørken vil strekke seg over tid.Den republikanske senatoren Barry Goldwater, som er født og oppvokst i delstaten, stilte til presidentvalget i 1964. Goldwater led nederlag med en oppslutning på bare 38,4 %. En av de fem delstatene han vant, var hjemstaten Arizona. Tre skip har fått navnet USS Arizona for å hedre delstaten. == Geografi == Arizona er lokalisert i det vestlige USA, som en del av de fire hjørnestatene. Arizona er den sjette største delstaten rangert etter areal. Av delstatens 295 000 km², er omtrent 15 % av arealet privat eiendom. Mye av det resterende arealet er offentlige områder, nasjonalparker og indianerreservater. Arizona er kanskje mest kjent for sitt enorme ørkenlandskap. Delstaten er også kjent for sitt klima, som kjennetegnes ved de ekstremt varme somrene og det milde vinterklimaet. Mindre kjent er kanskje de enorme skogområdene i de nordligere partene av staten. Disse skogområdene finnes spesielt i de sentralnordlige områdene, særlig rundt Colorado Plateau, og er en enorm kontrast til det tørre ørkenlandskapet i de sørlige delene av staten. Men i tillegg til skogområdene i nord har delstaten også andre landskap. Fjellandskap kan for eksempel finnes i over halvparten av staten. De høyeste gullfurutrærne i verden, er å finne i Arizona. Disse vokser gjerne rundt Mogollon Rim, som går på tvers over de sentrale delene av Arizona. Det var også her Arizona hadde sin verste skogbrann noensinne i 2002. Arizona er hovedsakelig en del av Nord-Amerikas ørkenområder og er formet av sin forhistoriske vulkanske historie. Hele regionen hvor delstaten ligger, synker gradvis nedover som følge av vulkanismen. Grand Canyon er en fargerik grop i Nord-Arizona, formet av Coloradoelven. Grand Canyon består stort sett av Grand Canyon nasjonalpark – en av de aller første nasjonalparkene i USA. President Theodore Roosevelt er kanskje den viktigste designeren av Grand Canyons nåværende utseende. Grand Canyon ble utformet av Coloradoelven, som laget kanalen gjennom millioner av år, er ca 446 kilometer lang og varierer i bredde mellom 6 og 29 kilometer. Dybden er enkelte steder over 1,6 kilometer. Nesten 2 milliarder år har gått siden Coloradoelven startet sitt arbeid med å lage Grand Canyon. Arizona er hjem til jordens største antall meteoritter fra verdensrommet. The Barringer Mateorite Crater (i Norge kjent som «Barringerkrateret») er et gigantisk hull i Colorado Plateau i ørkenen i Arizona, 50 kilometer vest for Winslow. Nedslagskrateret er nesten en mil rundt og 174 meter dypt. Meteorittkrateret er et av verdens største og det aller første som ble undersøkt av mennesker. Dette ble gjort av Daniel Barringer (1860–1929), og det er fra ham krateret har fått sitt navn. Sonoraørkenen var engang kun hjemmet til dem som var tilpasset den ekstreme sommervarmen. Phoenix var en liten landsby her frem til 1930-tallet, da turister begynte å strømme til bygda som følge av de varme temperaturene. I dag er Phoenix en av de største og viktigste byene i USA, samt den raskest voksende. Dette til tross for at byen er plassert midt i den glovarme ørkenen. Mellom 1960 og 1990 vokste byens befolking med mer enn 300 %. Dette har gjort byen til en av verdens raskest voksende byer. Delstatshovedstaden Phoenix er også statens største by og fylkeshovedstad i Maricopa County. Den nest største byen er Tucson, deretter fire byer i utkanten av Phoenix: Mesa, Glendale, Chandler og Scottsdale. Så mye som 65 % av delstatens befolkning er bosatt i Phoenix eller områder rundt. I Phoenix og området rundt er det bosatt totalt 4,17 millioner (2007). Phoenix er USAs femte største by. Det høyeste punktet i delstaten er fjellet Humphreys Peak i de sørlige delene av fylket Coconino County i Sentral-Arizona. Humphreys Peak er 3 852 meter høyt og er en del av den vulkanske fjellkjeden San Francisco Peaks. Ved fjellet er det blant annet nasjonalparker og alpinanlegg med muligheter for slalåmkjøring. Det eneste stedet i delstaten med sommertid er Navajo i den nordøstlige regionen i delstaten. === Fylker === Arizona har 15 fylker. Pah-Ute County er ett av USAs få forhenværende fylker, offisielt anerkjent som et eget fylke i 1865, etter å ha tidligere vært en del av Mohave County. I 1871 ble fylket igjen en del av Mohave County. Fire fylker (Mohave County, Pima County, Yavapai County og Yuma County) ble opprettet i 1864 som følge av organiseringen av Arizona-yerritoriet i 1862. Da Arizona offisielt ble en amerikansk delstat i 1912, fikk samtlige daværende fylker status som fylker, unntatt La Paz County, som ble en del av Yuma County. I 1983 stemte Arizonas befolkning for å gi La Paz County tilbake statusen som et separat fylke. Mange av fylkesnavnene er gitt for å hedre den store tilknytningen delstaten har til den amerikanske urbefolkningen. Hele ni av de femten fylkene har navn etter delstatens urbefolkning. Tre av de resterende fylkene har spanske navn, etter å ha vært en del av både Mexico og Spania. Dette er La Paz County, Santa Cruz County og Pinal County. Et annet fylke har fått navnet etter sin geografi. Graham County har fått navnet fra Mount Graham, som er et stort fjell i midten av fylket. Det siste fylket, Greenlee County, fikk navn etter Mason Greenlee, en gruvearbeider fra Colorado som ankom i 1871. Han og følget hans overvintret, men dro hjem igjen da apasjene ble brysomme. Greenlee hadde funnet gull og var fast besluttet på å vende tilbake, solgte sin verdifulle gruve i Colorado og dro i 1978 tilbake til Clifton i Arizona, der han bodde resten av livet. === Klima === Som følge av sitt store areal og variasjon i høyde har Arizona en stor variasjon i klimaforholdene. I de lavereliggende områdene er klimaet hovedsakelig tørt med svært varme somre og milde vintre. Klimaet er for det meste mildt fra høsten til tidlig vår, varierende fra ca 15 °C. November til februar er de absolutt kaldeste månedene. I denne tiden varierer oftest temperaturen mellom 4 og 24 °C, selv om frost ikke er sjeldent i enkelte deler av staten. I midten av februar begynner temperaturen å øke, og man får varme dager og kalde netter. Sommermånedene fra juni til september er svært tørre, og varmen varierer mellom 32 og 48 °C. Temperaturer på over 50 °C i ørkenområdene er ikke uvanlig i denne perioden. Som følge av et som regel tørt klima, er det høye temperatursvingninger mellom dag og natt i ørkenområdene. Svingningene kan være på så mye som 30 °C i sommermånedene. Arizona har en gjennomsnittlig nedbør på 323 mm, som kommer i to regnsesonger, med kaldfronter fra Stillehavet. Dette skjer i løpet av vinteren og i monsunene på sommeren. Monsun-sesongen er som regel nærmere slutten av sommeren, ofte i juli eller august. Det er som følge av monsunene at store stormer, tornadoer og mye tordenvær oppstår i sommermånedene. Tornadoer og orkaner er svært sjeldne i Arizona, men begge deler har rammet delstaten flere ganger. Den nordlige tredjedelen av Arizona har et høyereliggende landskap. Dette fører til et betydelig kaldere klima. Den laveste temperaturen som har vært i disse områdene er ukjent, men temperaturer under -20 °C er ikke uvanlig i fjellområdene. Dette skyldes hovedsakelig kalde vinder fra det nordlige USA og Canada. Uavhengig av den enorme klimavariasjonen, er hovedstaden Phoenix blant byene med flest varme dager i det sørlige USA. Her er en temperatur fra 30 til 40 °C vanlig året rundt. == Politikk == Arizona er, som samtlige amerikanske delstater, styrt av en guvernør. Guvernøren velges for en fireårstermin og kan i Arizona styre så mange terminer man velges, men ikke flere enn to terminer på rad. Arizona er en av de svært få delstatene som ikke har noen egen guvernørbolig. Dermed bor guvernøren i sin private bolig. Den nåværende guvernøren er Doug Ducey (R). Han tok over etter Jan Brewer (R) etter valget i november 2014. Delstaten hadde fire kvinnelige guvernører frem til Ducey ble valgt. Dette er flere kvinner enn noen annen delstat noen gang har hatt tidligere. Arizonas to senatorer er demokraten Kyrsten Sinema og republikaneren Martha McSally. Arizonas representanter i Representantenes hus er Tom O'Halleran (D), Ann Kirkpatrick (D), Raul Grijalva (D), Paul Gosar (R), Andy Biggs (R), David Schweikert (R), Ruben Gallego (D), Debbie Lasko (R) og Greg Stanton (D). Fra sin delstatsinnlemmelse frem til 1940-tallet var Arizona hovedsakelig dominert av Det demokratiske parti. Dette endret seg etter at Dwight D. Eisenhower (R) ble valgt til president i 1952, og siden har det stemt republikansk ved alle presidentvalg, med et unntak, Bill Clinton (D) i 1996. I de seneste årene har også Det republikanske parti tatt over på så å si alle styrenivå i delstaten. De store innvandrerstrømmene til Phoenix og Tucson, har antakelig bidratt til at flertallet har stemt republikansk siden innvandringen startet på 1950-tallet. Dette kan ha vært et viktig bidrag til å holde republikanerne ved makten. 4. mars 2008 ble John McCain nominert til presidentvalget 2008. McCain ble da den andre presidentkandidaten fra Arizona noensinne. Den første var Barry Goldwater (R), som stilte opp og tapte mot Lyndon B. Johnson (D) ved presidentvalget i 1964. Politikken er dominert av kampen om de to største fylkene, Maricopa County og Pima County – fylkene der Phoenix og Tucson ligger. Fylkene har nesten 70 % av Arizonas totale befolkning og 3⁄4 av statens stemmer. Maricopa County er hjem til 60 % av statens samlede innbyggere og mesteparten av statens stemmeberettige. Fylket stemte republikansk i hvert presidentvalg fra 1948 til 2016. Som en sterk kontrast har Pima County og Tucson som regel stemt demokratisk ved presidentvalgene. == Justis == Staten praktiserer dødsstraff, og i 2009 satt 126 personer på death row i Arizona. 23 personer har blitt avrettet siden 1976, og staten havner dermed på en 13.-plass over statene i USA som avretter flest. De fleste avrettes ved hjelp av giftsprøyte, mens tidligere har både den elektriske stol, hengning og gasskammer vært i bruk. Myndighetene i delstaten har satt i gang arbeidet med å bruke giftgassen Zyklon-B for å henrette dødsdømte innsatte, samme gass som ble brukt i Auschwitz-Birkenau. Ifølge the Guardian har fengselsvesenet allerede gjort i stand et gasskammer i delstatsfengselet Florence. Kammeret ble sist brukt i 1999. De har også gått til anskaffelse av ingredienser som brukes til å fremstille den dødelige gassen. Ifølge en innkjøpsliste avisen har sett, kjøpte delstaten i desember 2020 blant annet kaliumcyanid for US$ 1.350. Ledere fra Arizonas jødiske samfunn, - forsøker imidlertid å forhindre dette.Arizona stanset i 2014 henrettelsene av dødsdømte, men gjenopptok dem i mai 2022. == Økonomi == I 2006 hadde Arizona en total GSP (gross state product) på 232 milliarder amerikanske dollar. Dette tilsvarte en 17.-plass sammenlignet med de andre delstatene i USA. Ifølge CIA World Factbook ville Arizona havnet på en 61.-plass i verden, om den hadde vært en selvstendig nasjon. Dette tilsvarer at Arizona har en større økonomi enn land som for eksempel Finland, Irland og New Zealand. Den gjennomsnittlige inntekten i delstaten er på 27 232 amerikanske dollar i året. Det tilsvarer en 39.-plass i USA. Inntekten har tidligere vært høyere, men har minskes i de nyere årene. Kobber, bomull, tamfe, sitrusfrukt og turisme har lenge vært grunnlaget for økonomien. Arizona var lenge USAs største produsent av bomull. Kobber er enda den dag i dag en svært viktig bidragsyter til økonomien. Arizona hadde en blomstring i økonomien på 1950-tallet, og også i starten av 1990-årene. Sistnevnte var et resultat av storproduksjon av høyteknologisk utstyr, hovedsakelig produsert i Phoenix-området. Den viktigste produksjonen i staten i disse dager er elektroniske produkter, hovedsakelig til bruk i kommunikasjons- og flyproduksjon. Arizona har en rekke kobbergruver, og over 50 % av den samlede kobberproduksjonen i USA kommer fra Arizona. Flere jordbruksprodukter er viktige for økonomien; viktigst er kreaturoppdrett, meierivarer og bomull. Ellers er landbruket viktig. Arizona har det nest største landbruket i USA, bare overgått av Wyoming. Den største verdiskapningen i disse dager er høyteknologiske industrier, dataproduksjon og romfartsindustri. Gruvedrift er fortsatt også en viktig inntektskilde. Arizona har også en viss vannkraftproduksjon (6,8 mrd kWh i 2006), men den største energikilden er likevel kullkraft (40,1 mrd kWh) og kjernekraft (24 mrd kWh). Den største arbeidsgiveren er myndighetene. Den største private arbeidsgiveren er butikkjeden Wal-Mart, med 17 343 ansatte i Arizona (2008). 7,27 % av inntektene i staten kommer fra motell/hotell-bransjen. Denne bransjen har vokst raskt i takt med de store tilstrømningene turister etter 1960-tallet. Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587. == Befolkning == I 2006 hadde Arizona en befolkning på 6 166 318, som er en økning på 213 311 eller 3,6 % siden året før og en økning på 1 035 686 eller 20,2 % siden år 2000. Dette tallet inkluderer den naturlige veksten fra de siste tallene på 297 928 (594 062 fødsler minus 266 134 dødsfall). Innvandring fra land utenfor USA resulterte i 204 611 mennesker, og innvandringen fra andre delstater var på 541 283 mennesker. Befolkningstall 1. juli 2006 viste at Arizona var den raskest voksende delstaten i hele USA, med en befolkningsvekst på 3,6 % siden 2005, noe som overgår den tidligere staten, Nevada. Mer enn halvparten (ca. 58 %) av delstatens innbyggere bor i byer med 100 000 eller flere innbyggere, noe som er av de høyeste urbaniseringsgradene i USA. Befolkningstettheten er på 21,54/km², noe som havner på en 33.-plass i USA. Tallet er noe høyt som følge av store ubebodde ørkenområder i de sørlige delene av staten. Befolkningssenteret i Arizona er i Maricopa County, i byen Gilbert. Ifølge tall fra U.S. Census i 2006, ser raseoppdelingen i Arizona slik ut: 59,7 % europeere, 3,8 afroamerikanere, 2,4 % asiater, 1,7 % blandet og 29,2 % hispanics. Delstaten har den tredje høyeste andelen av USAs urbefolkning. Dette tilsvarer 286 680 mennesker, som representerer mer enn 10 % av USAs totale urbefolkning på 2 752 158. Bare California og Oklahoma har flere bosatte indianere enn Arizona. Phoenix, Tucson, Prescott og Yuma er kjente for store grupper «native Americans». De største opphavsgruppene i Arizona er meksikanere (21 %), tyskere, engelskmenn, irer og indianere. De sørlige og sentrale delene av staten har store meksikanske bosetninger. Særlig har fylkene Santa Cruz County og Yuma County store antall meksikanere. De sentralnordlige og nordøstlige fylkene har hovedsakelig innbyggere av engelsk opphav. De nordøstlige delene har også statens fleste indianere. Afroamerikanere har en relativ liten befolkningsandel i Arizona, men har vokset betydelig de seneste årene. Dette som følge av immigrasjon fra andre delstater, særlig California og nordøstlige deler av USA. Den afroamerikanske befolkningen i hovedstaden doblet seg mellom 1990 og 2005. Asiater har hatt en stor påvirkning i byggingen av dagens samfunn. Særlig kinesere som kom til delstaten for å arbeide i gruvene og med å legge togskinner. Over 20 000 japanere, som hovedsakelig er bosatt i Phoenix og landbruksområder i Sør-Arizona, kom til delstaten etter andre verdenskrig. Det er antatt at Arizona vil bli en «minority-majority state» innen år 2035. Dette om den nåværende befolkningsutviklingen fortsetter. Dette vil bety at delstaten vil få et flertall av nåværende minoriteter. Særlig er det meksikanere som er antatt å bli den største befolkningsgruppen. I 2003, for første gang, oversteg antall fødte hispanics antallet fødte hvite. California, Hawaii, Nevada New Mexico og Texas har allerede en majoritet minoriteter. Engelsk er det eneste offisielle språket, men staten har en rekke andre minioritetsspråkelige. I år 2000 hadde 74,16 % av Arizonas befolkning engelsk som sitt morsmål. Spansk var på andreplass med 19,52 % og indianerspråket navajo på tredjeplass med 1,89 %. 4,5 % hadde et annet språk som sitt morsmål. Over 70 % av delstatens befolkning er kristne. Dette ifølge en undersøkelse fra 2008 foretatt av Pew Forum on Religion and Public Life. 25 % av innbyggerne er katolikker, 23 % er evangelisk kristne, 22 % tilhører ingen religion, 15 % er protestanter, 4 % er mormonere, 1 % er jøder og 11 % tilhører andre religioner eller undergrupper av religioner. De fleste av dem kristne. L. Ron Hubbard, mannen bak scientologikirken, bodde i Phoenix under opprettelsen av scientologi. Det er bakgrunnen for at staten ofte kalles «Scientologiens hjemsted». == Kultur == Arizona har hatt en mengde dansere og scenekunstnere av ulik etnisitet. Det finnes også en mengde indianerkunst og gallerier i staten. De fleste av turistsuvenirene som produseres kjennetegner delstat]n med solnedganger, prærieulver og ørkenplanter. En rekke Western-Hollywood filmer, som for eksempel Billy Jack, U-Turn, Waiting to Exhale, Just One of the Guys, Can't Buy Me Love, Bill & Ted's Excellent Adventure, The Scorpion King, The Banger Sisters, Used Cars og Raising Arizona, er spilt inn i Arizona. Fire in the Sky, en science fiction-film fra 1993, er filmet i byen Snowflake. Klimakset i The Gauntlet, en Clint Eastwood-film ifra 1977, finner sted i Phoenix. Den kanskje mest kjente filmen som er spilt inn i Arizona, er Psycho av Alfred Hitchcock. Den er ikke bare innspilt i Phoenix, men hovedrollen er i tillegg fra byen. Noen TV-show som er spilt inn i Arizona inkluderer The New Dick Van Dyke Show, Alice, The First 48, Insomniac with Dave Attell, COPS og America's Most Wanted. Arizona er kjent for mange tekster i western og county-sanger. Dette inkluderer blant annet Jamie O’Neils ballade «There Is No Arizona» og George Straits «Ocean Front Property». «Arizona» er navnet på en populær sang av Mark Lindsay (fra Paul Revere and the Raiders) som var en stor hit på nasjonalt plan vinteren 1969–1970. The Gin Blossoms, Chronic Future, Roger Clyne and the Peacemakers og Jimmy Eat World er av mange musikere som har startet sin karriere i Arizona. En rekke punkband har også sin opprinnelse herifra. Disse inkluderer blant annet JFA, The Feederz, Sun City Girls, Meat Puppets og Authority Zero. Running with Scissors, som er utviklerne av kanskje USAs mest omstridte videospill, holder til i Tucson, Arizona. Sanger, sangskriver og gitarist Michelle Branch er fra Sedona. Chester Bennington, ledervokalisten i Linkin Park, og DJ Z-Trip er begge ifra Phoenix. Den kanskje aller mest kjente artisten derimot, er Alice Cooper, som blant annet har bidratt til å utvikle en musikksjanger. Andre kjente artister er countrystjernen Marty Robbins, folkemusikeren Katie Lee, Fleetwood Macs Stevie Nicks, CeCe Peniston, Rex Allen, American Idol-vinner Jordin Sparks og Linda Ronstadt. === Sport === Som følge av at Arizona har et godt klima og gode geografiske forhold for golfspilling, er delstaten hjem til en rekke stopp på PGA-touren. Kanskje spesielt kjent er FBR Open-turneringen som ofte går under navnet Phoenix Open i staten. Med tre statlige universiteter og en rekke college, er collegesport svært utbredt i Arizona. Erkerivalene Arizona State University og University of Arizona kan dateres helt tilbake til innlemmelsen i USA. Arizona State University og University of Arizona er de eldste rivalene i National Collegiate Athletic Association (NCAA). Arizona har også en rekke andre populære idretter. Spesielt populært er amerikansk fotball og baseball, men det spilles også ishockey, softball, lacrosse og basket. Arizona er hjem til en rekke baseballag, for eksempel Arizona Fall League og Arizona Winter League. Arizona Fall League ble opprettet i 1992 og er en av de mindre baseballagene i USA. Laget fikk eksponering da Michael Jordan startet sin baseballkarriere i Scottsdale Scorpions. Arizona Winter League ble opprettet i 2007 og er et profesjonelt baseballag som blant annet deltar i nordamerikanske Golden Baseball League. De fleste av kampene spilles på Desert Sun Stadium i fylkeshovedstaden i Yuma County, Yuma. Staten er et populært sted for Major League Baseball-trening om våren, ettersom det er hjemstedet til Cactus League. Det eneste andre stedet i USA hvor vårtrening finner sted, er i Florida, som er hjemmet til Grapefruit League. Los Angeles Dodgers vil åpne sin vårtrening i Glendale, Arizona i 2009. Da blir laget det 14. som trener her om våren. Vårtrening for baseballspillere har vært en tradisjon i staten siden 1947, til tross for at staten ikke hadde noe stort lag på nasjonalt nivå på denne tiden. Følgende profesjonelle sportslag holder til i Arizona: == Utdanning == Offentlige skoler i Arizona er separert til ca. 220 lokale skoledistrikter. Til tross for statsinnbyggertallet på over 6,5 millioner innbyggere, har Arizona bare tre offentlige universiteter: University of Arizona, Arizona State University og Northern Arizona University. Universitetene er styrt av Arizona Board of Regents. Private universiteter i Arizona er dominert av en rekke større pro-profitt universiteter. Kun et tradisjonelt ingen-profitt privat college eksisterer i Arizona, Prescott College i Prescott, Yavapai County. === Offentlig universiteter === University of Arizona, Tucson Arizona State University, Tempe, Phoenix og Mesa Northern Arizona University, Flagstaff === Offentlig college === === Private universiteter og college === == Kjente personer == Bruce Lincoln Alice Cooper Barry Goldwater John McCain Marty Robbins Frank Lloyd Wright == Bøker == Bayless, Betsy, 1998, Arizona Blue Book, 1997-1998. Phoenix, Arizona. McIntyre, Allan J., 2008, The Tohono O'odham and Pimeria Alta. Arcadia Publishing, Charleston, South Carolina. (ISBN 978-0738556338). Miller, Tom (editor), 1986, Arizona: The Land and the People. University of Arizona Press, Tucson. (ISBN 0-8165-1004-0). Officer, James Effiel., 1987, Hispanics Arizona, 1516-1896. University of Arizona Press, Tucson. (ISBN 0-8165-0981-6). Thomas, David M. (editor), 2003, Arizona Legislative Manual. In Arizona Phoenix, Arizona, Arizona Legislative Council. Google Print. Retrieved January 16, 2006. Trimble, Marshall, 1998, Arizona, A Cavalcade of History. Treasure Chest Publications, Tucson, Arizona. (ISBN 0-918080-43-6). Woosley, Anne I., 2011, Early Tucson. Arcade Publishing, Charles, South Californa. (ISBN 0738556467). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Arizona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arizona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Glendale er en by i Maricopa County i Arizona, USA. Byen ligger 14 km fra sentrum av Phoenix.

https://no.wikipedia.org/wiki/Miami_Gardens

2023-02-04

Miami Gardens

['Kategori:25°N', 'Kategori:80°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Florida', 'Kategori:Byer i Miami-Dade County', 'Kategori:Miami', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Miami Gardens er en by i Miami-Dade County i Florida. Byens navn kommer fra en av hovedveiene som går igjennom området, Miami Gardens Drive. Siden Key Biscayne fikk bystatus i 1991 har det vært en bevegelse for å få bystatus for flere områder i Miami-Dade County ofte på grunn av at det virker som slike områder har mindre innflytelse i Miami-Dade County fylkesadministasjon. Innbyggere i Miami-Dade county som bodde på grensen til Broward County i Andover, Bunche Park, Carol City, Lake Lucerne, Norland, Opa-Locka North og Scott Lake valgte å inngå i byen Miami Gardens i 2003, dog gikk ikke noen av områdene 100% inn i byen. Byen fikk sin bystatus 13. mai 2003. I 2008 var den rangert som en av USAs farligste byer. Ifølge folketellingen i 2000 estimerte U.S. Census Bureau at den nyformede byen hadde en befolkning på 100 809; 2004 estimater var 105 414 personer og det nyeste estimatet av 2005 tilsier en befolkning på 106 566. Byen er hjemby til Miami Dolphins og Florida Marlins som begge spiller i New Miami Stadium i et område som tilhører Lake Lucerne folketellingsområde. Dolphin Stadium er også lokaliteten til Orange Bowl-kampen i college football og fra 2008 vil det være hjemmebanen til University of Miami-laget Hurricanes football. Calder Race Course ligger også i byen.

Miami Gardens er en by i Miami-Dade County i Florida. Byens navn kommer fra en av hovedveiene som går igjennom området, Miami Gardens Drive. Siden Key Biscayne fikk bystatus i 1991 har det vært en bevegelse for å få bystatus for flere områder i Miami-Dade County ofte på grunn av at det virker som slike områder har mindre innflytelse i Miami-Dade County fylkesadministasjon. Innbyggere i Miami-Dade county som bodde på grensen til Broward County i Andover, Bunche Park, Carol City, Lake Lucerne, Norland, Opa-Locka North og Scott Lake valgte å inngå i byen Miami Gardens i 2003, dog gikk ikke noen av områdene 100% inn i byen. Byen fikk sin bystatus 13. mai 2003. I 2008 var den rangert som en av USAs farligste byer. Ifølge folketellingen i 2000 estimerte U.S. Census Bureau at den nyformede byen hadde en befolkning på 100 809; 2004 estimater var 105 414 personer og det nyeste estimatet av 2005 tilsier en befolkning på 106 566. Byen er hjemby til Miami Dolphins og Florida Marlins som begge spiller i New Miami Stadium i et område som tilhører Lake Lucerne folketellingsområde. Dolphin Stadium er også lokaliteten til Orange Bowl-kampen i college football og fra 2008 vil det være hjemmebanen til University of Miami-laget Hurricanes football. Calder Race Course ligger også i byen. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Miami Gardens, Florida – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Miami Gardens er en by i Miami-Dade County i Florida. Byens navn kommer fra en av hovedveiene som går igjennom området, Miami Gardens Drive.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sportsklubben_Sn%C3%B8gg

2023-02-04

Sportsklubben Snøgg

['Kategori:1905 i Norge', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryteklubber i Norge', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1905', 'Kategori:Idrettslag i Telemark', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Skøyteklubber i Telemark', 'Kategori:Sport i Notodden', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber']

Sportsklubben Snøgg (stiftet 5. mars 1905) er et idrettslag fra Notodden. Snøgg har grupper for bryting, fotball, friidrett, skisport, skøyter, svømming og turn. Idrettslaget Tell (stiftet 1917) gikk inn i Snøgg i 1932.

Sportsklubben Snøgg (stiftet 5. mars 1905) er et idrettslag fra Notodden. Snøgg har grupper for bryting, fotball, friidrett, skisport, skøyter, svømming og turn. Idrettslaget Tell (stiftet 1917) gikk inn i Snøgg i 1932. == Bryting == Aage Eriksen var medlem i Snøgg Bryting, og vant OL-sølv i (daværende) lettvekt i stilarten gresk-romersk. Han har også vært norsk mester i fristil-bryting og gresk-romersk. == Fotball == Snøgg har tidligere hatt et A-lag for herrer på øverste nivå i norsk fotball. == Referanser == == Litteratur == Brustad, Arne, red. (1953). Aktive fotballspillere. B. 2. Oslo: Idrettsforlaget. s. 880 sider. Norske skiløpere: skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Bind 3 – Telemark, Sørlandet, Vestlandet. Oslo: Skiforlaget - Erling Ranheim. 1957. s. 677 sider. Jens Marius Hammer, red. (1995). Grønt og hvitt i 90 år : Sportsklubben Snøggs jubileumsbok 1905-1995. Notodden. s. 390 sider. ISBN 8299371600. [Ekstern-lenke gir utdypende metadata på ( bibsys / Ask )] == Eksterne lenker == Snøgg Bryting Arkivert 30. januar 2019 hos Wayback Machine. Snøgg Fotball Snøgg Friidrett Snøgg Ski

Sportsklubben Snøgg (stiftet 5. mars 1905) er et idrettslag fra Notodden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Orchard_Park

2023-02-04

Orchard Park

['Kategori:42°N', 'Kategori:78°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer i Erie County i New York', 'Kategori:Byer i New York (delstat)']

Orchard Park er en by sør for Buffalo i staten New York. Innenfor byen Orchard Park ligger også landsbyen ved samme navn, Orchard Park. Orchard Park er en av de sydlige byene i Erie County.

Orchard Park er en by sør for Buffalo i staten New York. Innenfor byen Orchard Park ligger også landsbyen ved samme navn, Orchard Park. Orchard Park er en av de sydlige byene i Erie County. == Historie == I 1803 kjøpte Didymus C. Kinney og hans kone Phebe (Hartwell) land og bygget en stue i det sørvestre hjørnet av byområdet. Året etter bosatte migrerende kvekere seg der. Byen ble skilt fra byen Hamburg i 1850 og fikk først navnet «Town of Ellicott», oppkalt etter Joseph Ellicott, en agent for Holland Land Company. I løpet av måneder ble navnet endret til «Town of East Hamburgh». Rundt 1934 ble byen døpt om til Orchard Park, etter hovedbosetningen. Tidlig på 1900-tallet brant en stor del av de sentrale delene av landsbyen Orchard Park ned omkring South Buffalo Street.

Orchard Park er en by sør for Buffalo i staten New York. Innenfor byen Orchard Park ligger også landsbyen ved samme navn, Orchard Park.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paninaro

2023-02-04

Paninaro

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Subkulturer']

Paninaro var en subkultur som ble skapt i Milano på begynnelsen av 1980-årene. Den ble til på en hurtigmatsrestaurant som het Al Panino. Subkulturen var kjent for sin ikkepolitiske holdning, og den var besatt av mote og amerikansk kultur. Paninaro-bevegelsen spredde seg også til andre europeiske land, og ble hyllet av Pet Shop Boys i deres låt «Paninaro».

Paninaro var en subkultur som ble skapt i Milano på begynnelsen av 1980-årene. Den ble til på en hurtigmatsrestaurant som het Al Panino. Subkulturen var kjent for sin ikkepolitiske holdning, og den var besatt av mote og amerikansk kultur. Paninaro-bevegelsen spredde seg også til andre europeiske land, og ble hyllet av Pet Shop Boys i deres låt «Paninaro».

Paninaro var en subkultur som ble skapt i Milano på begynnelsen av 1980-årene. Den ble til på en hurtigmatsrestaurant som het Al Panino.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brian_Boucher

2023-02-04

Brian Boucher

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Ishockeyspillere for Calgary Flames', 'Kategori:Ishockeyspillere for Chicago Blackhawks', 'Kategori:Ishockeyspillere for Columbus Blue Jackets', 'Kategori:Ishockeyspillere for Philadelphia Flyers', 'Kategori:Ishockeyspillere for Phoenix Coyotes', 'Kategori:Ishockeyspillere for San Jose Sharks', 'Kategori:Ishockeyspillere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Providence County i Rhode Island', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Brian Boucher (Boo-shay) (født 2. januar 1977 i Woonsocket, Rhode Island ) er en amerikansk profesjonell ishockey-målvakt for San Jose Sharks i National Hockey League (NHL). Han er backupen for San Joses startende målvakt Evgeni Nabokov.

Brian Boucher (Boo-shay) (født 2. januar 1977 i Woonsocket, Rhode Island ) er en amerikansk profesjonell ishockey-målvakt for San Jose Sharks i National Hockey League (NHL). Han er backupen for San Joses startende målvakt Evgeni Nabokov. == Spillende karriere == Boucher ble draftet av Philadelphia Flyers i første runde i NHL Entry Draft 1995, og da 22 over alle. Han begynte å spille med Flyers i 1999-2000-sesongen da han tok førstemålvaktsplassen fra veteranen John Vanbiesbrouck. I sluttspillet førte han sitt lag til Conference-finalen som de tapte i den syvende kampen til den fremtidige Stanley Cup-vinneren New Jersey Devils. I 2000-2001 tapte han sin førstemålvaktsplass til Roman Čechmánek. Han ble tradet sammen med draftvalg til Phoenix Coyotes den 12. juni 2002, for Michal Handzuš og Robert Esche. Sammen med Phoenix, brøt han den dagens NHL-rekord for lengste antall minutter uten baklengsmål av en målvakt da han ikke slapp inn mål på 332 minutter, eller 5 og en halv kamp. Den 1. februar 2006, byttet Phoenix ham til Calgary Flames sammen med Mike Leclerc i bytte for Steven Reinprecht og Philippe Sauvé. Boucher startet 2006/07 sammen med Chicago Blackhawks. Den 27. februar 2007 ble Boucher plukket opp fra waiverlisten av Columbus Blue Jackets. Boucher ankom bare timer før kampen mellom Blue Jackets-Colorado Avalanche. I den kampen brukte han Ty Conklins #35 trøye. Den 3. mars 2007 fikk Boucher sin Blue Jackets-debut mot sitt tidligere lag Phoenix Coyotes. Hans første kamp ble en vellykket 4–3 seier. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Brian Boucher – National Hockey League (NHL) (en) Brian Boucher – Hockeydb.com (en) Brian Boucher – Hockey-Reference.com (en) Brian Boucher – Legends of Hockey (en) Brian Boucher – Eliteprospects.com

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_av_Danmark

2023-02-04

Axel av Danmark

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Kongelige dansker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Prins Axel Christian Georg av Danmark og Island (født 12. august 1888 i København, død 14. juli 1964 i København var en dansk og islandsk prins. Prins Axel var den andre sønnen til prins Valdemar av Danmark og kona Marie av Orléans. Den 22. mai 1919, giftet han seg med prinsesse Margaretha av Sverige, eldste datter av prins Carl, hertug av Västergötland De fikk to sønner: Prins Georg Flemming Carl Axel Prins Flemming Valdemar Carl Axel

Prins Axel Christian Georg av Danmark og Island (født 12. august 1888 i København, død 14. juli 1964 i København var en dansk og islandsk prins. Prins Axel var den andre sønnen til prins Valdemar av Danmark og kona Marie av Orléans. Den 22. mai 1919, giftet han seg med prinsesse Margaretha av Sverige, eldste datter av prins Carl, hertug av Västergötland De fikk to sønner: Prins Georg Flemming Carl Axel Prins Flemming Valdemar Carl Axel == Referanser ==

Prins Axel Christian Georg av Danmark og Island (født 12. august 1888 i København, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tongas_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Tongas kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball på Tonga', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Tongas kvinnelandslag i fotball representerer Tonga i internasjonale kamper. I 2007 kom Tonga på tredjeplass i Oseaniamesterskapet. I Stillehavslekene samme år kom Tonga til finalen, der de tapte knepent for Papua Ny-Guinea etter ekstratid. Tonga er rangert, etter Australias overgang til AFC, som det 3. beste oseanske laget ifølge FIFAs verdensranking for kvinner per desember 2008. Tonga er også rangert rett på oversiden av de femti beste landslagene i verden for kvinner, med 53.-plass som høyest. Ved sist rangering var Tonga rangert 13 plasser over regjerende Afrikamester Ekvatorial-Guinea.

Tongas kvinnelandslag i fotball representerer Tonga i internasjonale kamper. I 2007 kom Tonga på tredjeplass i Oseaniamesterskapet. I Stillehavslekene samme år kom Tonga til finalen, der de tapte knepent for Papua Ny-Guinea etter ekstratid. Tonga er rangert, etter Australias overgang til AFC, som det 3. beste oseanske laget ifølge FIFAs verdensranking for kvinner per desember 2008. Tonga er også rangert rett på oversiden av de femti beste landslagene i verden for kvinner, med 53.-plass som høyest. Ved sist rangering var Tonga rangert 13 plasser over regjerende Afrikamester Ekvatorial-Guinea. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Kilifi Ulele (Også herrelandslagstrener)|

https://no.wikipedia.org/wiki/Retensjonsmiddel

2023-02-04

Retensjonsmiddel

['Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Prosesskjemikalier', 'Kategori:Stubber 2017-04', 'Kategori:Veldig små stubber']

Et retensjonsmiddel er et prosesskjemikalie som bedrer retensjonen (evnen til å holde på noe) til et funksjonelt kjemikalie i et substrat. Resultatet er at totalt behøves mindre kjemikaler for å få samme effekt av det funksjonelle kjemikaliet og mindre går til spille.

Et retensjonsmiddel er et prosesskjemikalie som bedrer retensjonen (evnen til å holde på noe) til et funksjonelt kjemikalie i et substrat. Resultatet er at totalt behøves mindre kjemikaler for å få samme effekt av det funksjonelle kjemikaliet og mindre går til spille.

Et retensjonsmiddel er et prosesskjemikalie som bedrer retensjonen (evnen til å holde på noe) til et funksjonelt kjemikalie i et substrat. Resultatet er at totalt behøves mindre kjemikaler for å få samme effekt av det funksjonelle kjemikaliet og mindre går til spille.

https://no.wikipedia.org/wiki/Qin_Bangxian

2023-02-04

Qin Bangxian

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wuxi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Qin Bangxian (kinesisk: 秦邦憲; pinyin: Qín Bāngxiàn) eller Bo Gu (秦邦宪 eller 博古, Bó Gǔ; født 14. mai 1907 i Wuxi i Jiangsu, død 8. april 1946 ved flystyrt i Shanxi) var en ledende skikkelse innen det kinesiske kommunistparti under dets tidlige år, og medlem av fraksjonen som fikk tilnavnet de 28 bolsjeviker. Han var generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti fra 1932 til 1935.

Qin Bangxian (kinesisk: 秦邦憲; pinyin: Qín Bāngxiàn) eller Bo Gu (秦邦宪 eller 博古, Bó Gǔ; født 14. mai 1907 i Wuxi i Jiangsu, død 8. april 1946 ved flystyrt i Shanxi) var en ledende skikkelse innen det kinesiske kommunistparti under dets tidlige år, og medlem av fraksjonen som fikk tilnavnet de 28 bolsjeviker. Han var generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti fra 1932 til 1935. == Biografi == Qin studerte ved Suzhou industrielle skole, og ble tidlig en aktivist mot imperialisme og krigsherrevelde. I 1925 begynte Qin ved Shanghaiuniversitetet, der kommunistisk sinnede lærerkrefter som Qu Qiubai og Deng Zhongxia styrte mange studenter i marxistisk og leninistisk retning. Samme år sluttet Qin seg til 30. mai-bevegelsen. Ikke lenge etter ble han medlem av det kinesiske kommunistparti (KKP). I 1926 ble Qin sendt til Moskva for å studere marxisme og leninisme ved Sun Yat-sen-universitetet der, et universitet opprettet som følge av Kuomintangs grunnlegger Sun Yat-sens alliansepolitikk med Sovjetunionen and KKP, med det for øye å trene unge revolusjonære kinesere etter russiske forbilder. Han tok der aliaset Bo Gu, som han ble best kjent under for samtiden og ettertiden. I Moskva ble han kjent med andre radikalere som Wang Ming, Zhang Mintian, Wang Jiaxiang og Yang Shangkun, og til slutt var de den gruppe som ble kjent som de 28 bolsjeviker da de vendte tilbake til hjemlandet. I Kina stilte gruppens medlemmer til å begynne med noe bak i rekkene; de hadde ikke den fartstid og merittliste som veteraner som Zhou Enlai og Zhang Guotao. De fikk heller ubetydelige oppgaver, men med den direkte støtte de fikk fra Moskvas kinautsending seiret i 1931 Wang og hans ledsagere i en maktkamp mot Li Lisan, partiets daværende sterke mann. Det ble et gjennombrudd; Wang ble i praksis partiet nummer én. Da Wang måtte til Moskva for medisinsk behandling, ble Bo Gu (Qin) forfremmet til KKPs Sentralbyrå og senere til Partiets generalsekretær. I 1933 måtte Bo Gu og andre sentralbyråmedlemmer som for eksempel Zhou Enlai evakuere til sovjetområdene i provinsen Jiangxi. Bo Gu, Zhou og Otto Braun (militærrådgiver fra Komintern) etablerte seg som militær ledergruppe for å bryte Mao Zedongs kontroll med de militære i området. Økende trykk fra de etterhvert bedre koordinerte Kuomintangstyrkene fremtvang en flukt som etterhvert ble til det som fikk navnet «den lange marsjen». Under «den lange marsjen» led de kommunistiske styrker store tap, av og til på grunn av ukloke beslutninger fattet av den tremanns militærledelse. Det skjedde særlig dramatisk da de krysset elven Xiang; de gikk i en felle og halvparten av deres elitestyrker ble utradert. Misnøyen mot dem vokste til raseri, og Mao vant økende oppslutning som han manøvrerte blant generalene. I januar 1935 fant så Zunyikonferansen sted, og blant annet fordi de tre «28-bolsjeviker» Zhang Mintian, Wang Jiaxiang og Yang Shangkun skiftet side og støttet Mao, mistet tremannsgruppen overkommandoen. To av dem ble erstattet av Mao og Wang (Zhou Enlai fikk fortsette). Bo Gu mistet generalsekretærposten. Da Bo Gu kom til Yan'an med kommunisthæren ble det klart at Mao fremdeles til tider hadde god bruk for hans og de andre «bolsjevikenes» assistanse. Det gjaldt blant annet under Maos senere maktkamp mot Wang Ming og Zhang Guotao, og under Xi'an-episoden i 1936. I 1937 ble Qin (han ville ikke lenger at folk kalte ham Bo Gu) minister for KKPs organisasjonsdepartement, som hadde ansvar for forfremmelser innen Partiet. I 1941 ble han leder for Jie Fang Dagblad og for nyhetsbyrået Xinhua. Etter den annen verdenskrig var over i 1945 ble Qin med Mao for å forhandle med Chiang Kai-shek i Chongqing, og ble også sendt til et oppfølgingsmøte i februar 1946. På vei tilbake til Mao og Yan'an styrtet delegasjonens fly i Shanxi. Qin omkom, sammen med de andre kommunistlederne general Ye Ting, det hemmelige politis sjef Deng Fa og partiveteranen Wang Ruofei. == Referanser == == Litteratur == Boorman Howard L., Howard Richard C. (red.). Biographical dictionary of republican China (eng). New York: Columbia U.P.

Qin Bangxian (kinesisk: 秦邦憲; pinyin: Qín Bāngxiàn) eller Bo Gu (秦邦宪 eller 博古, Bó Gǔ; født 14. mai 1907 i Wuxi i Jiangsu, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Havbrukssenter

2023-02-04

Norsk Havbrukssenter

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Etableringer i 2008', 'Kategori:Kystkultur']

Norsk Havbrukssenter AS er et besøks- og utviklingssenter for havbruk. Senteret ligger på Toft, i Brønnøy kommune og samarbeider med flere oppdrettsselskaper og leverandører til oppdrettsnæringen.Norsk Havbrukssenter kom i drift våren 2008, og var ferdig med et oppdrettsanlegg med drifts- og mottagelsesbygning i slutten av 2008. Oppdrettsanlegget er tilgjengelig fra land via en lang flåte. I anlegget er det blant annet en moderne fôrflåte, fôringsanlegg, kontrollrom, undervannskamera, laksemerder, torskemerder og et lite akvarium.Senteret er åpent for publikum og har blant annet besøk fra barnehager, skoler, turister, lokalbefolkning og aktører i havbruksbransjen. I 2009 hadde senteret rundt 2.500 besøkende. Virksomheten arbeider med en videreutvikling av sitt reiselivskonsept.Det har vært utført, og pågår, flere vitenskapelige forsøk og tester i anlegget. Norwegian Center of Expertise Aquaculture kjører sitt prosjekt Northern Cod i anlegget og i 2010 vil det testes ut en lukket merd, i samarbeid med bl.a. Teknologisk Institutt og Plastsveis AS. Styreleder for selskapet er Bjarne Mørk-Eidem, som blant annet har bakgrunn som fiskeriminister. Nestleder er Paul Birger Torgnes. Daglig leder er Arnfinn Torgnes.

Norsk Havbrukssenter AS er et besøks- og utviklingssenter for havbruk. Senteret ligger på Toft, i Brønnøy kommune og samarbeider med flere oppdrettsselskaper og leverandører til oppdrettsnæringen.Norsk Havbrukssenter kom i drift våren 2008, og var ferdig med et oppdrettsanlegg med drifts- og mottagelsesbygning i slutten av 2008. Oppdrettsanlegget er tilgjengelig fra land via en lang flåte. I anlegget er det blant annet en moderne fôrflåte, fôringsanlegg, kontrollrom, undervannskamera, laksemerder, torskemerder og et lite akvarium.Senteret er åpent for publikum og har blant annet besøk fra barnehager, skoler, turister, lokalbefolkning og aktører i havbruksbransjen. I 2009 hadde senteret rundt 2.500 besøkende. Virksomheten arbeider med en videreutvikling av sitt reiselivskonsept.Det har vært utført, og pågår, flere vitenskapelige forsøk og tester i anlegget. Norwegian Center of Expertise Aquaculture kjører sitt prosjekt Northern Cod i anlegget og i 2010 vil det testes ut en lukket merd, i samarbeid med bl.a. Teknologisk Institutt og Plastsveis AS. Styreleder for selskapet er Bjarne Mørk-Eidem, som blant annet har bakgrunn som fiskeriminister. Nestleder er Paul Birger Torgnes. Daglig leder er Arnfinn Torgnes. == Referanser ==

Norsk Havbrukssenter AS er et besøks- og utviklingssenter for havbruk. Senteret ligger på Toft, i Brønnøy kommune og samarbeider med flere oppdrettsselskaper og leverandører til oppdrettsnæringen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8mat_Norge

2023-02-04

Sjømat Norge

['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske arbeidsgiverforeninger', 'Kategori:Norske fiskeriorganisasjoner', 'Kategori:Næringslivets Hovedorganisasjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Sjømat Norge er en medlemsstyrt, næringspolitisk arbeidsgiverorganisasjon som organiserer over 800 medlemsbedrifter med omtrent 18 000 ansatte innen norsk fiskeindustri, havbruksnæring, fiskefôrbransje, biomarin industri, rederier og leverandørbedrifter til sjømatnæringen. Sjømat Norge er en landsforening tilknyttet NHO. Organisasjonen var frem til 2015 kjent som Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL).Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) ble etablert den 25. november 1994 som en paraplyorganisasjon for Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF), Fiskerinæringens landsforening (FNL) Fiskemelprodusentenes forening og fiskefôrprodusentenes forening. Administrerende direktør er Geir Ove Ystmark. Paul Birger Torgnes er styreleder.

Sjømat Norge er en medlemsstyrt, næringspolitisk arbeidsgiverorganisasjon som organiserer over 800 medlemsbedrifter med omtrent 18 000 ansatte innen norsk fiskeindustri, havbruksnæring, fiskefôrbransje, biomarin industri, rederier og leverandørbedrifter til sjømatnæringen. Sjømat Norge er en landsforening tilknyttet NHO. Organisasjonen var frem til 2015 kjent som Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL).Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) ble etablert den 25. november 1994 som en paraplyorganisasjon for Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF), Fiskerinæringens landsforening (FNL) Fiskemelprodusentenes forening og fiskefôrprodusentenes forening. Administrerende direktør er Geir Ove Ystmark. Paul Birger Torgnes er styreleder. == Medlemmene == Medlemsbedriftene er både små, lokaleide familiebedrifter og store multinasjonale selskaper. Disse har det til felles at de jobber i sjømatområdet og er avhengige av stabile rammebetingelser. Sjømat Norge arbeider for å sikre gode rammebetingelser for sjømatnæringen og for å yte best mulig service overfor medlemsbedriftene. Sjømat Norge er organisert i avdelinger for havbruk, industri, miljø, helse og kvalitet. I tillegg yter Sjømat Norge støtte i arbeidsgiverspørsmål. == Tillitsvalgte == Generalforsamlingen er Sjømat Norges øverste organ, og velger styret. Styret er det besluttende organet mellom generalforsamlingene. Styret har ti medlemmer. Styret har to rådgivende bransjegrupper, henholdsvis Bransjegruppe Industri som fokuserer på den fangstbaserte delen av sjømatnæringen og Bransjegruppe Havbruk som har fokus på verdikjeden i havbruksnæringen. Bransje industri har fem sektorer med tillitsvalte: Sektorgruppe maring som organiserer marine ingrediensebedrifter. Sektorgruppe fiskemel som organiserer bedrifter innenfor fiskemel og fiskeolje. Sektorgruppe hvitfisk som organiserer bedrifter innen bearbeiding og salg av hvitfisk. Sektorgruppe pelagisk som organiserer bedrifter innen bearbeiding og salg av sildefisk. Sektorgruppe skalldyr som organiserer bedrifter innen bearbeiding og salg av skalldyr.På havbrukssiden har Sjømat Norge tre distriktslag og tre sektorgrupper: Sjømat Norge havbruk nord organiserer havbruksselskaper i Nordland, Troms og Finnmark. Sjømat Norge havbruk midt organiserer havbruksselskaper i Trøndelag og Møre og Romsdal. Sjømat Norge havbruk vest organiserer havbruksselskaper i Vestland, Rogaland og Agder. Sektorgruppe fiskefôr som organiserer bedrifter innenfor fiskefôrnæringen. Sektorgruppe teknologi og service som organiserer bedrifter og rederi som selger varer og tjenester til havbruksnæringen. Sektorgruppe MiljøVet som organiserer bedrifter som selger tjenester innenfor fiskehelse, veterinær og miljøundersøkelser. == Styreledere == Sjømat Norge/FHL har hatt følgende styreledere: Jørn Aksel Krog (1994–1997) Svein Arne Abelsen (1997–2002) Lisbeth Berg-Hansen (2002–2005) Knut Haagensen (2005–2006) Ole-Eirik Lerøy (2006–2011) Gunnar Domstein (2011–2015) Inger Marie Sperre (2015–2021) Paul Birger Torgnes (2021–) == Administrasjon == Administrativt er Sjømat Norge delt inn i egne avdelinger for saker som vedrører miljøspørsmål, mat, næringsmessige rammevilkår og handel. I staben er det også egne virksomhetsområder innen forskning og utvikling, kommunikasjon og arbeidsgiverspørsmål. Organisasjonen har hovedkontor i Oslo, samt kontorer i Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø. === Avdelinger === Havbruk. Sjømat fra havbruk utgjør en fremtidsrettet og vesentlig del av norsk matproduksjon og eksport. Sjømat Norge arbeider for å sikre riktige rammevilkår for sjømatproduksjonen i Norge, og for god adgang til eksportmarkedene ute. Industri. Den tradisjonelle fiskeindustrien og nye industrisektorer basert på marine råstoffer står for en vesentlig og fremtidsrettet del av norsk sjømatnæring. Sjømat Norge arbeider for å sikre riktige rammevilkår for næringen i Norge, og for god adgang til eksportmarkedene ute. Miljø. Sjømat Norge arbeider for at næringen driver miljømessig bærekraftig og har en troverdig miljøpolitikk. Sjømat Norge skal også arbede for å begrense miljøpåvirkninger fra omverdenen som kan redusere mulighetene for å produsere trygg sjømat. Helse og kvalitet. Sjømat Norge arbeider for at norsk sjømat skal være trygg. Forbrukerne skal ha tillit til sjømat, sjømatprodusentene og norsk sjømatproduksjon. == Internasjonalt samarbeid == Sjømat Norge er tilsluttet flere internasjonale organisasjoner: ISFA, FEAP, FEFAC, IFFOEU Fishmeal og AIPCE-CEP. == Referanser == == Eksterne lenker == Hjemmeside

Havbruk er akvakultur i sjøvann, det vil si fiskeoppdrett, skalldyroppdrett og dyrking av planter og alger i havet, i fjorder eller i kunstige basseng med sjøvann. Akvakultur er et videre begrep, ettersom det også omfatter denne typen virksomhet i ferskvann.

https://no.wikipedia.org/wiki/Salvatore_Riina

2023-02-04

Salvatore Riina

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cosa nostra', 'Kategori:Dødsfall 17. november', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Fødsler 16. november', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Italienere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Italiensk mafiosi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for drap', 'Kategori:Personer fra Corleone', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Salvatore «Totò» Riina (født 16. november 1930 i Corleone i Italia, død 17. november 2017 i Parma) var en italiensk mafiasjef. Han ble regnet for å være capo di tutti capi, «sjefen over alle sjefer».

Salvatore «Totò» Riina (født 16. november 1930 i Corleone i Italia, død 17. november 2017 i Parma) var en italiensk mafiasjef. Han ble regnet for å være capo di tutti capi, «sjefen over alle sjefer». == Biografi == === Mafialeder === Riina, som var sønn av en fattig bonde, ble kalt «u curtu» (den kortvokste) på grunn av sine 158 cm, og «la belva» (udyret) på grunn av sitt ry som voldelig drapsmann.I 1980-årene og tidlig i 1990-årene gjennomførte Riina og hans mafiaorganisadjon, Corleonesi, en brutal voldskampanje både mot rivaliserende mafiagrupper og mot myndighetene, noe som kulminerte i mordet på dommeren Giovanni Falcone og hans hustru. === Arrestert, dømt, fengslet === Han gikk under jorden i 1969, ble arrestert i 1993 og ble dømt til livsvarig fengsel. Han sonet 26 livstidsdommer og antas å stå bak omkring 150 mord. Han skal ha utført sitt første drap 17 år gammel. Han ble anklaget for å ha koordinert mordene på Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, to antimafiadommere.Til tross for at han var Italias mest etterlyste mann, viste det seg at han hadde levd åpenlyst i byen Corleone sør for Palermo på Sicilia i 20 år. Han ble angitt av Giuseppe Marchese, en pentito («en som angrer»), sin svogers svoger.En av Riinas nære venner i Corleonesi-klanen, Bernardo Provenzano, antas å ha tatt over som leder for organisasjonen. Provenzano ble arrestert 11. april 2006 etter 43 år på rømmen, og døde i 2016.Riina døde på et fengselssykehus i Parma. == Referanser ==

| kjønn = mann

https://no.wikipedia.org/wiki/Bo_Yibo

2023-02-04

Bo Yibo

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer forfulgt eller i unåde under kulturrevolusjonen', 'Kategori:Personer fra Xinzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bo Yibo (kinesisk: 薄一波, pinyin: Bó Yībō; født 17. februar 1908 i Dingxiang i Shanxi i Kina, død 15. januar 2007 i Beijing) var en kinesisk kommunistisk politiker.

Bo Yibo (kinesisk: 薄一波, pinyin: Bó Yībō; født 17. februar 1908 i Dingxiang i Shanxi i Kina, død 15. januar 2007 i Beijing) var en kinesisk kommunistisk politiker. == Liv og virke == === Bakgrunn === Bo Yibo var en håndverker som produserte papir. Familien var så fattig at den så seg nødsaget å drukne en av Bo Yimos nyfødte brødre ettersom de ikke hadde råd til å fø han opp. Som student var Bo politisk aktiv, og organiserte ved en anledning en protest mot lokale landskatter. Etter høyskoletiden i Taiyuan begynte han på Pekinguniversitetet. === Politisk karriere === Bo ble i 1925 medlem av Det kinesiske kommunistparti; det var bare fire år etter at partiet var blitt stiftet. Han var sentral i organiseringen av den væpnede kinesiske motstand mot de invaderende japanske styrker under den annen sino-japanske krig. Bo inkorporerte krigsherren Yen Hsi-shan i Folkets frigjøringshær; det innebar et styrketilskudd på mer enn 200.000 mann. Under den kinesiske borgerkrig samarbeidet Bo med Liu Shaoqi. Etter krigen ble han førstesekretær for Det kinesiske kommunistpartis sentralkomites byrå (1949–1954). Frem til desember 1953 var Bo finansminister for Folkerepublikken Kina; da overtok Deng Xiaoping. Fra 1956 og frem til begynnelsen av kulturrevolusjonen og igjen fra 1979 til 1982 var han medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrå, stedfortredende statsminister, formann for den statlige næringskommisjon og stedfortredende formann for det kinesiske statsrådet. Under kulturrevolusjonen ble Bo kastet i fengsel av Jiang Qing på grunn av sine «prodemokratiske aktiviteter». Han ble regnet som en av «de 61 overløpere», en gruppe av kommunistiske kadrer som ble løslatt fra Kuomintang-fengsler ved utbruddet av den annen sino-japanske krig. Han satt i fangenskap i femten år. Også hans sønner og døtre (Bo Xiyong, Bo Xilai, Bo Xicheng og Bo Xining) ble fengslet eller sendt til landets fattigste områder. Bo var likesom Deng Xiaoping blant de såkalte «åtte udødelige», som enn inn i 1990-årene øvde sterk innflytelse på kinesisk politikk. I denne perioden falt også aksjonene mot demokratibevegelsen på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Han sønn Bo Xilai var fra 2004 til 2007 handelsminister for Kina, og ble i november 2007 partisjef i byprefekturet Chongqing og medlem av Politbyrået. == Referanser == == Litteratur == Donald W. Klein og Anne B. Clark: Biographic dictionary of Chinese communism 1921-1965. Harvard East Asian series, 0073-0491 ; 57. Cambridge, Mass., 1971. ISBN 0-674-07410-6 == Eksterne lenker == "Bo Yibo, Leader Who Helped Reshape Chinese Economy, Dies at 98" (New York Times 17. januar 2007)

Bo Yibo (kinesisk: 薄一波, pinyin: Bó Yībō; født 17. februar 1908 i Dingxiang i Shanxi i Kina, død 15.

https://no.wikipedia.org/wiki/Indonesias_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Indonesias kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Indonesia', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Indonesias kvinnelandslag i fotball representerer Indonesia i internasjonal fotball. Landslaget stilte allerede i Asiamesterskapet i 1977, der de kom til semifinalen. De tapte både den (mot Thailand) og påfølgende bronsefinale (mot Singapore), og fikk dermed en fjerdeplass (av seks lag). I mesterskapet i 1981 var imidlertid motstanden noe vanskeligere, og Indonesia endte sist i sin gruppe. Det gikk bedre i mesterskapet i 1986, da Indonesia havnet i en lett pulje og kom til semifinalen. Der ble det imidlertid et stygt tap for Kina, og også bronsefinalen tapte Indonesia. Indonesia viste også i neste mesterskap at de hadde en lei tendens til å slippe inn mål mot god motstand for lett. Der Hongkong tapte 0-3 mot Japan, tapte Indonesia 0-11 mot samme motstander, noe som kostet Indonesia avansement. Deretter har ikke Indonesia deltatt i Asiamesterskapet. Imidlertid tapte Indonesia kampen om avansement til andre kvalifiseringsrunde i 2006 på myntkast. Indonesia har aldri deltatt i fotball i Asia-lekene, og unntaksvis i de Sørøstasiatiske leker, der de stort sett har endt sist.

Indonesias kvinnelandslag i fotball representerer Indonesia i internasjonal fotball. Landslaget stilte allerede i Asiamesterskapet i 1977, der de kom til semifinalen. De tapte både den (mot Thailand) og påfølgende bronsefinale (mot Singapore), og fikk dermed en fjerdeplass (av seks lag). I mesterskapet i 1981 var imidlertid motstanden noe vanskeligere, og Indonesia endte sist i sin gruppe. Det gikk bedre i mesterskapet i 1986, da Indonesia havnet i en lett pulje og kom til semifinalen. Der ble det imidlertid et stygt tap for Kina, og også bronsefinalen tapte Indonesia. Indonesia viste også i neste mesterskap at de hadde en lei tendens til å slippe inn mål mot god motstand for lett. Der Hongkong tapte 0-3 mot Japan, tapte Indonesia 0-11 mot samme motstander, noe som kostet Indonesia avansement. Deretter har ikke Indonesia deltatt i Asiamesterskapet. Imidlertid tapte Indonesia kampen om avansement til andre kvalifiseringsrunde i 2006 på myntkast. Indonesia har aldri deltatt i fotball i Asia-lekene, og unntaksvis i de Sørøstasiatiske leker, der de stort sett har endt sist. == Eksterne lenker == Indonesias fotballforbunds hjemmeside

Timo Scheunemann|

https://no.wikipedia.org/wiki/Gianfranco_Martin

2023-02-04

Gianfranco Martin

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i alpint', 'Kategori:Personer fra Genova', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Gianfranco Martin (født 15. februar 1970 i Genova) er en tidligere italiensk alpinist. Under OL 1992 vant han sølv i kombinasjonen. Martin kjørte for det italienske landslaget i perioden 1987–1995. Fra desember 1991 til mars 1994 kjørte han renn i verdenscupen, uten å oppnå topplasseringer. Hans beste resultat var en 11.-plass i kombinasjonen i Garmisch-Partenkirchen i januar 1992. Karrierens absolutte høydepunkt kom uner OL 1992 i Albertville. Med sølvmedaljen i kombinasjonen bak landsmannen Josef Polig sørget han for en svært overraskende italiensk dobbeltseier. I de samme lekene ble han nr. 12 i Super-G og nummer 14 i utfor. Han deltok også under OL 1994 på Lillehammer, men oppnådde da langt svakere resultater. Det beste resultatet var 29.-plassen i storslalåm.

Gianfranco Martin (født 15. februar 1970 i Genova) er en tidligere italiensk alpinist. Under OL 1992 vant han sølv i kombinasjonen. Martin kjørte for det italienske landslaget i perioden 1987–1995. Fra desember 1991 til mars 1994 kjørte han renn i verdenscupen, uten å oppnå topplasseringer. Hans beste resultat var en 11.-plass i kombinasjonen i Garmisch-Partenkirchen i januar 1992. Karrierens absolutte høydepunkt kom uner OL 1992 i Albertville. Med sølvmedaljen i kombinasjonen bak landsmannen Josef Polig sørget han for en svært overraskende italiensk dobbeltseier. I de samme lekene ble han nr. 12 i Super-G og nummer 14 i utfor. Han deltok også under OL 1994 på Lillehammer, men oppnådde da langt svakere resultater. Det beste resultatet var 29.-plassen i storslalåm. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gianfranco Martin – Olympedia (en) Gianfranco Martin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (it) Gianfranco Martin – Italias olympiske komité (en) Gianfranco Martin – FIS (alpint) (en) Gianfranco Martin – ski-db.com

Gianfranco Martin (født 15. februar 1970 i Genova) er en tidligere italiensk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Truce_Supervision_Organization

2023-02-04

United Nations Truce Supervision Organization

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1948', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Fred']

United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) er en FN-organisasjon som ble opprettet i 1948 med hovedkvarter i Jerusalem. Mandatet ble gitt i Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 50, vedtatt 29. mai 1948. UNTSO er FNs eldste fredsbevarende operasjon. Formålet med organisasjonen er å sørge for militær kommandostruktur blant FNs forskjellige fredsbevarende styrker og observatører i Midtøsten. Per 31. august 2017 hadde UNTSO 149 militærobservatører støttet av et sivilt personale på 82 internasjonale og 133 lokalt ansatte.

United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) er en FN-organisasjon som ble opprettet i 1948 med hovedkvarter i Jerusalem. Mandatet ble gitt i Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 50, vedtatt 29. mai 1948. UNTSO er FNs eldste fredsbevarende operasjon. Formålet med organisasjonen er å sørge for militær kommandostruktur blant FNs forskjellige fredsbevarende styrker og observatører i Midtøsten. Per 31. august 2017 hadde UNTSO 149 militærobservatører støttet av et sivilt personale på 82 internasjonale og 133 lokalt ansatte. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) United Nations Truce Supervision Organization – kategori av bilder, video eller lyd på Commons UNTSO, offisielt nettsted UNTSO – United Nations Truce Supervision Organization, United Nations Peacekeeping

United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) er en FN-organisasjon som ble opprettet i 1948 med hovedkvarter i Jerusalem. Mandatet ble gitt i Sikkerhetsrådets resolusjon nr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karlstad

2023-02-04

Karlstad

['Kategori:13°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Karlstad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Värmlands län']

For artikkelen om bygda i Målselv kommune i Troms, se Karlstad (Målselv)Karlstad er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Karlstad kommune og Värmlands län. I 2016 hadde Karlstad kommune 90 086 innbyggere.Karlstad ble grunnlagt av Karl IX i 1584. I 1865 brant store deler av de sentrale delene av byen ned. Etter brannen laget man et nytt gatesystem som har gitt byen det utseendet den har i dag. I 1905 foregikk forhandlingene mellom den norske og svenske regjeringen angående Norges selvstendighet (Karlstad-forhandlingene) i Frimurerlosjen i byen som ligger på stortorget ved siden av blant annet stadshotellet og rådhuset. Den endelige avtalen ble undertegnet i losjens festsal 23. september 1905.Karlstad har et universitet med ca. 16 000 studenter.I utkanten av Karlstad finns Bergvik kjøpesenter.Ishockeyklubben Färjestads BK, som har vært blant de dominerende klubbene i svensk ishockey i flere tiår, kommer fra Karlstad.

For artikkelen om bygda i Målselv kommune i Troms, se Karlstad (Målselv)Karlstad er en by i Värmlands län i landskapet Värmland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Karlstad kommune og Värmlands län. I 2016 hadde Karlstad kommune 90 086 innbyggere.Karlstad ble grunnlagt av Karl IX i 1584. I 1865 brant store deler av de sentrale delene av byen ned. Etter brannen laget man et nytt gatesystem som har gitt byen det utseendet den har i dag. I 1905 foregikk forhandlingene mellom den norske og svenske regjeringen angående Norges selvstendighet (Karlstad-forhandlingene) i Frimurerlosjen i byen som ligger på stortorget ved siden av blant annet stadshotellet og rådhuset. Den endelige avtalen ble undertegnet i losjens festsal 23. september 1905.Karlstad har et universitet med ca. 16 000 studenter.I utkanten av Karlstad finns Bergvik kjøpesenter.Ishockeyklubben Färjestads BK, som har vært blant de dominerende klubbene i svensk ishockey i flere tiår, kommer fra Karlstad. == Vennskapsbyer == Moss, Norge Nokia, Finland Horsens, Danmark Blönduós, Island Jõgeva, Estland (1992) Ljubljana, Slovenia (2008) Gaziantep, Tyrkia (2008) == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Karlstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Karlstad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Karlstad er ei bygd i Målselv kommune i Troms, midt mellom Bardufoss og Finnsnes.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_20

2023-02-04

Europavei 20

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Russland', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til E105', 'Kategori:Referanser til E15', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E47', 'Kategori:Referanser til E5', 'Kategori:Referanser til E55', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E67', 'Kategori:Referanser til E95', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Estland', 'Kategori:Veier i Republikken Irland', 'Kategori:Veier i Storbritannia']

Europavei 20 går mellom Shannon i Irland og St. Petersburg i Russland. Veiens lengde er rundt 1880 km. Trasé fastlagt av UNECE: Shannon – Limerick – Portlaoise – Dublin ... Liverpool – Manchester – Bradford – Leeds – Hull ... Esbjerg – Kolding – Middelfart – Odense – Korsør – Køge – København – Malmö – Helsingborg – Halmstad – Göteborg – Orebro – Arboga – Eskilstuna – Södertälje – Stockholm ... Tallinn – St. Petersburg. Frem til 1992 hadde den danske delstrekningen betegnelsen E66. I Storbritannia er veien ikke skiltet som europavei. Det er ingen fergeforbindelse mellom Kingston upon Hull og Esbjerg. Alternative ferger er Harwich–Esbjerg eller Kingston upon Hull–Rotterdam. De spektakulære broene Storebæltbroen og Øresundsbroen ligger langs E20.

Europavei 20 går mellom Shannon i Irland og St. Petersburg i Russland. Veiens lengde er rundt 1880 km. Trasé fastlagt av UNECE: Shannon – Limerick – Portlaoise – Dublin ... Liverpool – Manchester – Bradford – Leeds – Hull ... Esbjerg – Kolding – Middelfart – Odense – Korsør – Køge – København – Malmö – Helsingborg – Halmstad – Göteborg – Orebro – Arboga – Eskilstuna – Södertälje – Stockholm ... Tallinn – St. Petersburg. Frem til 1992 hadde den danske delstrekningen betegnelsen E66. I Storbritannia er veien ikke skiltet som europavei. Det er ingen fergeforbindelse mellom Kingston upon Hull og Esbjerg. Alternative ferger er Harwich–Esbjerg eller Kingston upon Hull–Rotterdam. De spektakulære broene Storebæltbroen og Øresundsbroen ligger langs E20. == Knutepunkter == Se også Europavei 20 (Danmark) og Europavei 20 (Sverige) for detaljerte beskrivelser av veiene. == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde = IMG M7test1816.JPG

https://no.wikipedia.org/wiki/Stine_Larsen

2023-02-04

Stine Larsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2003', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske maratonløpere', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Stine Elisabeth Larsen (født 5. november 1975 i Bergen) er en norsk friidrettsutøver som representerer klubben BFG Fana. Hun var Norges fremste, kvinnelige utøver på de lange distansene i flere år, men oppnådde aldri de samme internasjonale resultatene som Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Larsen vant den svenske halvmaratonen Göteborgsvarvet både i 2000 og 2001. I 2003 vant hun Torino Marathon på tiden 2.27,12. Hennes beste maraton-plasseringer fra internasjonale mesterskap er 17.-plass i VM 2003 i Paris. I OL 2004 i Aten endte hun på 24.-plass. Stine Larsen har NM-gull på halvmaraton fra 1999. I tillegg har hun flere sølv- og bronsemedaljer fra 5000 meter, 10000 meter og terrengløp.

Stine Elisabeth Larsen (født 5. november 1975 i Bergen) er en norsk friidrettsutøver som representerer klubben BFG Fana. Hun var Norges fremste, kvinnelige utøver på de lange distansene i flere år, men oppnådde aldri de samme internasjonale resultatene som Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Larsen vant den svenske halvmaratonen Göteborgsvarvet både i 2000 og 2001. I 2003 vant hun Torino Marathon på tiden 2.27,12. Hennes beste maraton-plasseringer fra internasjonale mesterskap er 17.-plass i VM 2003 i Paris. I OL 2004 i Aten endte hun på 24.-plass. Stine Larsen har NM-gull på halvmaraton fra 1999. I tillegg har hun flere sølv- og bronsemedaljer fra 5000 meter, 10000 meter og terrengløp. == Personlige rekorder == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Stine Larsen – Olympedia (en) Stine Larsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Stine Larsen – World Athletics

Stine Elisabeth Larsen (født 5. november 1975 i Bergen) er en norsk friidrettsutøver som representerer klubben BFG Fana.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kystfly

2023-02-04

Kystfly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Adrian Hardy Haworth', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1812', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Kystfly (Stilbia anomala) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne arten er knyttet til kystlynghei og finnes bare langs kysten av Vestlandet i Norge.

Kystfly (Stilbia anomala) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne arten er knyttet til kystlynghei og finnes bare langs kysten av Vestlandet i Norge. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 30 – 36 mm), slankt, grått nattfly. Med sin forholdsvis slanke kropp kan arten minne mer om enkelte bjørnespinnere enn om et nattfly. Det er markert forskjell i farge mellom kjønnene. Hannen er lyst grå, forvingen har markerte, lyse, nyre- og ringmerker og en mørk lengdestrek midt på vingens bakre del, som ender i gafler i hver ende. Vingene er bredere enn hos hunnen. Hunnens forvinger er omtrent ensfarget mørkegrå. Bakvingen er ganske stor og gråhvit. == Levevis == Arten er knyttet til kystlynghei. Larven lever på smyle (Deschampsia flexuosa), kanskje også på andre gress. Den klekkes i august, overvintrer og har fullført utviklingen i april. Da den er aktiv om vinteren, er den avhengig av et mildt vinterklima. De voksne sommerfuglene flyr om natten i august og kommer gjerne til lys. == Utbredelse == Kystflyet finnes bare langs vestkysten av Europa fra Portugal i sør til Midt-Norge i nord. I Norge er den stedvis forholdsvis vanlig på egnede steder fra Farsund i sør til de ytre delene av Møre og Romsdal. == Kilder == Norges sommerfugler – Kystfly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Stilbia anomala på UK moths: [2] == Eksterne lenker == (en) kystfly i Encyclopedia of Life (en) kystfly i Global Biodiversity Information Facility (no) kystfly hos Artsdatabanken (sv) kystfly hos Dyntaxa (en) kystfly hos Fauna Europaea (en) kystfly hos NCBI (en) Kategori:Stilbia anomala – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Kystfly (Stilbia anomala) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne arten er knyttet til kystlynghei og finnes bare langs kysten av Vestlandet i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aino_Hivand

2023-02-04

Aino Hivand

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske grafikere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune', 'Kategori:Samiske kunstnere']

Aino Hivand (født 3. mai 1947 i Bugøyfjord i Sør-Varanger kommune) er samisk billedkunster og barnebokforfatter med en ekspresjonistisk og abstrakt stil.Aino Hivand gikk Husflid og estetiske fag, ved Dalane videregående skole i skoleåret 1986/87 og studerte ved Stavanger Kunstskole, Croquis/akt, våren 1986. Hivand er i dag bosatt i Samuelsberg i Kåfjord kommune i Troms.

Aino Hivand (født 3. mai 1947 i Bugøyfjord i Sør-Varanger kommune) er samisk billedkunster og barnebokforfatter med en ekspresjonistisk og abstrakt stil.Aino Hivand gikk Husflid og estetiske fag, ved Dalane videregående skole i skoleåret 1986/87 og studerte ved Stavanger Kunstskole, Croquis/akt, våren 1986. Hivand er i dag bosatt i Samuelsberg i Kåfjord kommune i Troms. == Separatutstillinger == 1989 Galleri du Nord, Stavanger 1991 Galleri Bryggerhuset, Egersund 1996 SDG, Samisk Kunstsenter, Karasjok 1999 Bugøyfjord Grendehus 1999 Saviomuseet, Kirkenes 2001 Kunstnerhuset, Gvarv 2006 Galleri NK, Vardø 2008 Finnmark fylkeskommunes gjesteatelier, Vadsø 2010 Parkalompolo, Sverige 2014 Várjjat Sámi Musea (Varanger Samiske Museum) 2015 Samtidsmuseet for nordlige folk == Offisielle konkurranser == 1989 Arctic Produkt – produktkonkurranse – vunnet 1. premie. 1990 Prosjekt Neiden A/L – produktkonkurranse – vunnet 1. og 2. premie. 1991 Sør-Varanger Sameforening – Logokonkurranse – 1. premie. 1992 Sør-Varanger Kongegave 1992 – vunnet 3. premie. 1996 Sálas – Logokonkurranse – 1. premie. == Stipender == 2000 John Savio stipend. 2001 SKFV, Reisestipend. 2004 Sámiraddi / Samerådets arbeidsstipend. 2009 SKFV, Materialstipend. 2012 SKFV, Materialstipend. == Priser == 2000 Jelovica-pris, fra Word festival art on paper, Sloveni. == Bibliografi == 1997 Sáhpán-Bánni báhtara, barnebok med tekst av Ragnhild Gaup Eira og illustrasjoner av Aino Hivand, Davvi Girji 2004 Čoarvevieksá Lieđđeriemut, (barnebok på nordsamisk, tekst og illustrasjoner) Gollegiella forlag 2009 Muittátgo ; Husker du, (billedordbok, nordsamisk og norsk. Parallellutgave på lule- og sørsamisk) Gollegiella forlag 2014 Atrata, (barnebok, nordsamisk og norsk, tekst og illustrasjoner. Parallellutgaver på lule- og sørsamisk) Davvi Girji 2016 Garjjáid gižžu ; Ravnenes kamp, (barnebok, nordsamisk og norsk, tekst og illustrasjoner) Gollegiella forlag == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

Aino Hivand (født 3. mai 1947 i Bugøyfjord i Sør-Varanger kommune) er samisk billedkunster og barnebokforfatter med en ekspresjonistisk og abstrakt stil.

https://no.wikipedia.org/wiki/Floro_MK-9

2023-02-04

Floro MK-9

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Floro Mk-9 er en filippinsk maskinpistol. Den ble designet av Floro International Corporation og blir tilbudt til lokale sikkerhetstyrker som et lavtkostnadsalternativ til importerte maskinpistoler. Noe er blitt solgt til enkelte avdelinger innen det filippinske forsvaret. Floro har også en oppdatert versjon med navn Floro MP-9, som er en kortere og lettere versjon. MK-9 har masseretardert, lukket sluttstykke og er kamret for 9 x 19 mm Luger. Den har omstiller for halv- og helautomatisk ildgivning. Den har Uzi klonede våpenmagasiner og UZI type foldestokk. Den har samme avtrekkermekanisme som M16. Siktene er faste foran og justerbare sideveis bak. På topp er en picatinnyskinne for feste til ekstrautstyr som lasersikte, rødpunktsikte eller annet.

Floro Mk-9 er en filippinsk maskinpistol. Den ble designet av Floro International Corporation og blir tilbudt til lokale sikkerhetstyrker som et lavtkostnadsalternativ til importerte maskinpistoler. Noe er blitt solgt til enkelte avdelinger innen det filippinske forsvaret. Floro har også en oppdatert versjon med navn Floro MP-9, som er en kortere og lettere versjon. MK-9 har masseretardert, lukket sluttstykke og er kamret for 9 x 19 mm Luger. Den har omstiller for halv- og helautomatisk ildgivning. Den har Uzi klonede våpenmagasiner og UZI type foldestokk. Den har samme avtrekkermekanisme som M16. Siktene er faste foran og justerbare sideveis bak. På topp er en picatinnyskinne for feste til ekstrautstyr som lasersikte, rødpunktsikte eller annet. == Eksterne lenker == Offisiell MK-9 page Informasjon om MK-9

Filippinene

https://no.wikipedia.org/wiki/Spencer_Woolley_Kimball

2023-02-04

Spencer Woolley Kimball

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Ledere innen Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Salt Lake City', 'Kategori:Predikanter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Spencer Woolley Kimball (født 28. mars 1895 i Salt Lake City i Utah Territory, død 5. november 1985 i Salt Lake City i Utah) var den 12. presidenten for Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, populært kalt mormonerne, fra 1973 til 1985. Kimballs bestefar, Heber Chase Kimball, var blant de opprinnelige apostler hos De siste dagers hellige, og tjente senere som nærmeste rådgiver til Brigham Young i kirkesamfunnets Første presidentskap.

Spencer Woolley Kimball (født 28. mars 1895 i Salt Lake City i Utah Territory, død 5. november 1985 i Salt Lake City i Utah) var den 12. presidenten for Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, populært kalt mormonerne, fra 1973 til 1985. Kimballs bestefar, Heber Chase Kimball, var blant de opprinnelige apostler hos De siste dagers hellige, og tjente senere som nærmeste rådgiver til Brigham Young i kirkesamfunnets Første presidentskap. == Referanser ==

Spencer Woolley Kimball (født 28. mars 1895 i Salt Lake City i Utah Territory, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Drikkeglass

2023-02-04

Drikkeglass

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dekketøy', 'Kategori:Drikkestell', 'Kategori:Glass', 'Kategori:Kjøkkenutstyr']

Drikkeglass er beholdere som er laget av glass eller plast og beregnet for å drikke av. Drikkeglass som lages i flere faste størrelser med samme design kalles et glasservise. Et drikkeglass passer i en hånd, har ikke hank som en kopp (som også kan inneholde varme drikker), men kan være utstyrt med stett. Drikkeglass inngår som en del av dekketøyet på et spisebord.Drikkeglass finnes i ulike former og størrelser, utformet og navngitt etter den bruk de er beregnet for, blant annet: Vannglass eller Farrisglass Melkeglass Ølglass Rødvinsglass Hvitvinsglass Cognacglass Whiskyglass Champagneglass Longdrinkglass eller highballglass Cocktailglass Snaps- eller shotglass

Drikkeglass er beholdere som er laget av glass eller plast og beregnet for å drikke av. Drikkeglass som lages i flere faste størrelser med samme design kalles et glasservise. Et drikkeglass passer i en hånd, har ikke hank som en kopp (som også kan inneholde varme drikker), men kan være utstyrt med stett. Drikkeglass inngår som en del av dekketøyet på et spisebord.Drikkeglass finnes i ulike former og størrelser, utformet og navngitt etter den bruk de er beregnet for, blant annet: Vannglass eller Farrisglass Melkeglass Ølglass Rødvinsglass Hvitvinsglass Cognacglass Whiskyglass Champagneglass Longdrinkglass eller highballglass Cocktailglass Snaps- eller shotglass == Glass for alkoholholdige drikker (utvalg) == == Se også == Kopp Krus Beger Seidel Drikkehorn == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Drinking glasses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Glass (vessel) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Mertes, Alyssa (30. september 2021). «A Guide to Bar Glasses: How Many Ounces in a Shot & Other Things You Should Know». Promotional Products Blog (engelsk). Besøkt 19. november 2021.

Drikkeglass er beholdere som er laget av glass eller plast og beregnet for å drikke av. Drikkeglass som lages i flere faste størrelser med samme design kalles et glasservise.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Gunnes

2023-02-04

Erik Gunnes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dominikanere', 'Kategori:Norske historieprofessorer', 'Kategori:Norske katolske prester', 'Kategori:Norske middelalderhistorikere', 'Kategori:Norske religionshistorikere', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Tidligere medlemmer av dominikanerordenen']

Erik Gunnes (født 30. august 1924, død 3. februar 1999) var en katolsk prest, bibeloversetter og en av Norges fremste middelalderhistorikere. Han var professor ved Universitetet i Oslo. Gunnes var utdannet teolog i Frankrike. Han gikk i 1955 inn i dominikanerordenen og ble ordinert til katolsk prest, men trådte ut av prestetjenesten og av ordenslivet i 1965, i forståelse med kirkelige myndigheter. Han jobbet deretter med norsk middelalderhistorie. Han var dosent og senere professor i historie ved Universitetet i Oslo til han ble pensjonist i 1991. Han fikk Bastianprisen i 1977 for sin oversettelse av Isaac Bashevis Singers Den usette.

Erik Gunnes (født 30. august 1924, død 3. februar 1999) var en katolsk prest, bibeloversetter og en av Norges fremste middelalderhistorikere. Han var professor ved Universitetet i Oslo. Gunnes var utdannet teolog i Frankrike. Han gikk i 1955 inn i dominikanerordenen og ble ordinert til katolsk prest, men trådte ut av prestetjenesten og av ordenslivet i 1965, i forståelse med kirkelige myndigheter. Han jobbet deretter med norsk middelalderhistorie. Han var dosent og senere professor i historie ved Universitetet i Oslo til han ble pensjonist i 1991. Han fikk Bastianprisen i 1977 for sin oversettelse av Isaac Bashevis Singers Den usette. == Utgivelser == Det nye testamentet – En oversettelse fra grunnspråket med kommentarer og innledning. 1968 Erkebiskop Øystein – statsmann og kirkebygger 1996 ISBN 82-03-22144-0 Rikssamling og kristning 800-1177 Cappelens Norgeshistorie bind 2 1976 ISBN 82-02-03422-1 Religioner på marsj Aschehougs Verdenshistorie bind 4 1983 ISBN 82-03-10588-2 == Referanser == == Kilder == «DAGENS NAVN», Aftenposten Morgen, 30. oktober 1989, Side 14 Sverre Bagge, «NEKROLOGER Erik Gunnes», Aftenposten Morgen, 12. februar 1999, Side 11 == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Erik Gunnes i BIBSYS

Erik Gunnes (født 30. august 1924, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Grenland_krets_av_Norges_speiderforbund

2023-02-04

Grenland krets av Norges speiderforbund

['Kategori:1918 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1918', 'Kategori:Speiderbevegelsen']

Grenland krets av Norges speiderforbund er en krets innen Norges speiderforbund (NSF). Kretsen omfatter den sørlige delen av Telemark, og har speidergrupper fra Kragerø, Bamble, Porsgrunn, Skien og Siljan. Grenland krets har pr. 31.12.2019 over 1000 medlemmer fordelt på 22 speidergrupper.

Grenland krets av Norges speiderforbund er en krets innen Norges speiderforbund (NSF). Kretsen omfatter den sørlige delen av Telemark, og har speidergrupper fra Kragerø, Bamble, Porsgrunn, Skien og Siljan. Grenland krets har pr. 31.12.2019 over 1000 medlemmer fordelt på 22 speidergrupper. == Historikk == Grenland krets ble stiftet 26. mars 1918 som en del av Norges Speidergutt-Forbund. Ved sammenslåingen med Norsk Speiderpikeforbund i 1978 fikk kretsen sitt nåværende navn. ==== Kretsledere før 1978 ==== Følgende har vært kretsledere – øverste valgte leder – i Grenland krets av Norsk Speidergutt-Forbund før fusjonen i 1978: John Heidenstrøm (1918–1921) Fredrik Beichmann Qvigstad (1921–1922) Erling Johansen (1922) Arnt Kjellsen (1922–1935) Ingebret Øvrum (1935–1951) Arne Lundar (1951–1953) Finn Gossner (1953–1954) Finn Kvarving (1954–1959) Leif Boye (1960–1964) Aksel Halvorsen (1964–1972) Jonald Haukenæs (1972–1978) ==== Kretsledere etter fusjonen mellom NSF og NSPF i 1978 ==== Jonald Haukenæs (1978–1982) Jarl Sanna (1982–1984) Arvid Hellstrøm (1984–1988) Jan Rossvang (1988–1992 Einar Ramsli (1992–1997) Carl Magne Isaksen (1997–2003) Helge Uberg (2003–2007) Hanne Birte Hulløen (2007–2013) Eva Pietschmann, leder av arbeidsutvalg dette året (2013–2014) Jostein Haukenæs (2014–2015) Eva Pietschmann (2015–2016) Øyvind Danielsen (2016–) == Gruppeoversikt == ==== Aktive speidergrupper i Grenland Krets pr. 31.12.2019 ==== 1. Bamble (stiftet 1976, den første fellesgruppen for jenter og gutter) 1. Borgestad (stiftet 1932, holder til på Borgestad gård) 1. Brevik 1. Gulseth 1. Heistad (stiftet 1942) 1. Herre 1. Herøya (stiftet 1935), holder til å Hovet i Porsgrunn og startet av folk på Hydro Herøya (den gang Eidanger salpeterfabrikk), har egen speiderhytte, Almedalshytta. 1. Langesund sjøspeidergruppe (stiftet 1922, eneste sjøspeidergruppe i Grenland, holder til på Nustad gård)., 1. Sannidal (stiftet 1938, holder til i eget speiderhus på Kil i Sannidal) 1. Skotfoss (stiftet 1922, medlemmer fra Skotfoss, Åfoss og Melum.) 1. Solum (stiftet 1953, holder til i Skien fritidspark) 1. Stathelle (stiftet 1921) 2. Gjerpen (stiftet 1948, holder til på Ås grendehus i Skien) 3. Skien (stiftet 1914) 5. Skien MS (stiftet 1924, holder til ved Bratsbergkleiva skole) 8. Skien (stiftet 1945, holder til i Skien sentrum) Gjerpen MSK Kragerø speidergruppe, dannet 1982 av 1. Kragerø (stiftet 1918) og 3. Kragerø (stiftet 1958), har eget speiderhus i Studsdalen i Kragerø. Porsgrunn FA Porsgrunn FSK Siljan MSK Skien FAI tillegg omfatter kretsen også flere St. Georgsgilder. ==== Tidligere speidergrupper i Grenland Krets ==== 1. Helle 2. Solum TLB 10. Skien BSK 11. Skien NMU Sundby Vold/Kilebygda ==== Kretsens medlemstall etter fusjonen mellom NSF og NSPF i 1978 ==== == Grenland Kretssang == Grenland krets har sin egen sang, som ble skrevet av Finn Gossner fra troppen 1. Heistad. == Kretsleir == Hvert fjerde år arrangeres en ukeslang kretsleir for alle kretsens medlemmer. Mellom kretsleirene er det landsleir hvert fjerde år, og gruppeleirer hvert annet år. Følgende kretsleirer er hittil avholdt: == Referanser == == Eksterne lenker == Grenland Krets' hjemmeside

Grenland krets av Norges speiderforbund er en krets innen Norges speiderforbund (NSF). Kretsen omfatter den sørlige delen av Telemark, og har speidergrupper fra Kragerø, Bamble, Porsgrunn, Skien og Siljan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brunt_urtefly

2023-02-04

Brunt urtefly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Brunt urtefly (Caradrina morpheus) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

Brunt urtefly (Caradrina morpheus) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 28 – 33 mm), kraftig bygd nattfly. Forvingen er avrundet trekantet og gulaktig gråbrun på farge. Den har, vanligvis tydelige, mørke nyre- og ringmerker som ikke er omgitt av lyse ringer, ellers er vingemønsteret gjerne utydelig, men det kan være et mørkt tverrbånd nær vingespissen. Bakvingen er hvit. == Levevis == Denne arten kan påtreffes i mange ulike miljøer, men mest i åpne områder. Larven lever på mange ulike urter, blant andre brennesle (Urtica dioica) og løvetann (Taraxacum spp.). I det sørligste Norge har arten to generasjoner hver sommer, som flyr henholdsvis i juni – juli og i august – september, lenger nord har den bare én generasjon som flyr på ettersommeren. Larven overvintrer i en kokong i jorden og forpupper seg om våren. == Utbredelse == Arten forekommer i Europa og videre østover til Altaj. I Norge er den vanlig på Sørlandet og Østlandet og er ellers funnet i indre Sogn, noen steder i Møre og Romsdal og i det sørlige Nordland. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – Vanlig urtefly [1] Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] Caradrina morpheus på UK moths: [3] == Eksterne lenker == (en) vanlig urtefly i Encyclopedia of Life (en) vanlig urtefly i Global Biodiversity Information Facility (no) vanlig urtefly hos Artsdatabanken (sv) vanlig urtefly hos Dyntaxa (en) vanlig urtefly hos Fauna Europaea (en) vanlig urtefly hos ITIS (en) vanlig urtefly hos NCBI (en) Kategori:Caradrina morpheus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Caradrina morpheus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Caradrina morpheus – detaljert informasjon på Wikispecies

Brunt urtefly (Caradrina morpheus) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Brugger_%26_Thomet_MP-9

2023-02-04

Brugger & Thomet MP-9

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Sveitsiske skytevåpen']

Brugger & Thomet MP-9 er en sveitsisk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger. Våpenet er i utgangspunktet en Steyr TMP som Brugger & Thomet kjøpte designet på i 2001. De videreutviklet den med foldekolbe som svinger til høyre og integrert picatinnyskinne. De produserer også en halvautomatisk versjon under navnet Brügger & Thomet TP9.

Brugger & Thomet MP-9 er en sveitsisk maskinpistol i kaliber 9 x 19 mm Luger. Våpenet er i utgangspunktet en Steyr TMP som Brugger & Thomet kjøpte designet på i 2001. De videreutviklet den med foldekolbe som svinger til høyre og integrert picatinnyskinne. De produserer også en halvautomatisk versjon under navnet Brügger & Thomet TP9. == Eksterne lenker == MP9 offisiell nettside MP9 oversikt (PDF) MP9 brosjyre (PDF) MP9 bruksanvisning (PDF) Modern Firearms – MP9 Arkivert 20. juli 2006 hos Wayback Machine.

Sveits

https://no.wikipedia.org/wiki/Storlosjen_for_frie_og_anerkjente_murere_i_Illinois

2023-02-04

Storlosjen for frie og anerkjente murere i Illinois

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1867', 'Kategori:Frimurerordener i USA', 'Kategori:Illinois']

Storlosjen for frie og anerkjente murere i Illinois (engelsk: Most Worshipful Prince Hall Grand Lodge Free & Accepted Masons in Illinois) er en storlosje som ble grunnlagt i Springfield, Illinois den 15. februar 1867. Storlosjen ble opprettet av 3 frimurerlosjer som tidligere var underlagt Storlosjen i Ohio: North Star Lodge No. 1 (1851) (tidligere North Star Lodge No. 12 of Chicago) G. T. Watson Lodge No. 16 of Alton Central Lodge No. 3 (tidligere Central Lodge No. 19 of Springfield)

Storlosjen for frie og anerkjente murere i Illinois (engelsk: Most Worshipful Prince Hall Grand Lodge Free & Accepted Masons in Illinois) er en storlosje som ble grunnlagt i Springfield, Illinois den 15. februar 1867. Storlosjen ble opprettet av 3 frimurerlosjer som tidligere var underlagt Storlosjen i Ohio: North Star Lodge No. 1 (1851) (tidligere North Star Lodge No. 12 of Chicago) G. T. Watson Lodge No. 16 of Alton Central Lodge No. 3 (tidligere Central Lodge No. 19 of Springfield) == Eksterne lenker == Hjemmesiden til Storlosjen i Illinois

Storlosjen for frie og anerkjente murere i Illinois (engelsk: Most Worshipful Prince Hall Grand Lodge Free & Accepted Masons in Illinois) er en storlosje som ble grunnlagt i Springfield, Illinois den 15. februar 1867.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Brantenberg

2023-02-04

Tore Brantenberg

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Tore Brantenberg, (født i Porsgrunn 20. juni 1934, død 5. januar 2009 i Trondheim), var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør for arkitekturtidsskriftet «Byggekunst».

Tore Brantenberg, (født i Porsgrunn 20. juni 1934, død 5. januar 2009 i Trondheim), var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør for arkitekturtidsskriftet «Byggekunst». == Utdanning og virke == Han var utdannet som arkitekt i 1959 ved NTH i Trondheim. Etter avsluttede studier praktiserte han noen år i inn- og utland, og han var et år i Milano som assistent hos den kjente italienske arkitekten og designeren Angelo Mangiarotti. I 1964 opprettet han egen praksis sammen med sin hustru (professor) Birgit Cold (Brantenberg) og Edvard Hiorthøy (Brantenberg, Brantenberg og Hiorthøy). Teamet tegnet en rekke nyskapende boligområder som brakte nye ideer inn i den kollektive boligbyggingen, bla. Risvollan i Trondheim og Tjensvoll i Stavanger. Han ble ansatt ved avdeling for byggekunst, NTH i 1964 og ble professor ved Fakultet for arkitektur NTNU ved avdeling for byggekunst/boligplanlegging i 1984. Tore Brantenberg har vært medlem av en rekke utredningsarbeider, komiteer og juryer. Han har vært aktiv i arkitektenes foreninger, formann i Trondheims Arkitektforening, visepresident i Norske arkitekters Landsforbund, medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi. Han brant for byrommet, bymiljøet, sosial boligbygging, og var en av foregangsfigurene i Bymiljø 70 i Trondheim. Tore Brantenberg har en stor faglitterær produksjon bak seg. == Verk == 2008: Italias urbane fenomen : byrom og mennesker. ISBN 9788279352617 2002: Hus i hage : privatliv og fellesskap i små og store boligområder. ISBN 9788275320184 1997: Byboligen : på vei mot en ny boform. Den Norske Stats Husbank. ISBN 9788275320085 == Eksterne lenker == Dagbladet: «Trenger vi sosial boligbygging? » av Tore Brantenberg Avdempet barrikadestormer Arkitektnytt:Det italienske byrom

Tore Brantenberg, (født i Porsgrunn 20. juni 1934, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Steyr_TMP

2023-02-04

Steyr TMP

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Østerrikske skytevåpen']

Steyr TMP (Taktische Maschinenpistole/Taktisk Maskin Pistol) er en maskinpistol fra våpenprodusenten Steyr Mannlicher. Den har omstiller for halv- og helautomatisk ildgivning og er i og i kaliber 9 x 19 mm Luger. Den har mulighet for montering av lyddemper. Steyr lagde også en kortere modell uten frontgrep, med navn Steyr SPP. Det er en sivil utgave med kun halvautomatisk ild. I 2001 solgte Steyr designet til Brügger & Thomet som utgir den som Brugger & Thomet MP-9. Den har foldekolbe som svinger til høyre og integrert picatinnyskinne. De har også en halvautomatisk versjon under navnet Brugger & Thomet TP-9.

Steyr TMP (Taktische Maschinenpistole/Taktisk Maskin Pistol) er en maskinpistol fra våpenprodusenten Steyr Mannlicher. Den har omstiller for halv- og helautomatisk ildgivning og er i og i kaliber 9 x 19 mm Luger. Den har mulighet for montering av lyddemper. Steyr lagde også en kortere modell uten frontgrep, med navn Steyr SPP. Det er en sivil utgave med kun halvautomatisk ild. I 2001 solgte Steyr designet til Brügger & Thomet som utgir den som Brugger & Thomet MP-9. Den har foldekolbe som svinger til høyre og integrert picatinnyskinne. De har også en halvautomatisk versjon under navnet Brugger & Thomet TP-9. == Eksterne lenker == Modern Firearms – TMP Arkivert 15. september 2010 hos Wayback Machine.

Østerrike

https://no.wikipedia.org/wiki/Renault_Laguna

2023-02-04

Renault Laguna

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1993', 'Kategori:Renault-modeller']

Renault Laguna (1994–2015) er en større familiebil fra franske Renault. Den kom som stasjonsvogn og kombisedan og ble fornyet i 2001 (Laguna II) og 2007 (Laguna III). Utstyrspakkene var Expression, Dynamique og Privilege, samt Avantime (ikke importert til Norge), og kunne fås med diesel eller bensin. Den ble i 2016 etterfulgt av Renault Talisman.

Renault Laguna (1994–2015) er en større familiebil fra franske Renault. Den kom som stasjonsvogn og kombisedan og ble fornyet i 2001 (Laguna II) og 2007 (Laguna III). Utstyrspakkene var Expression, Dynamique og Privilege, samt Avantime (ikke importert til Norge), og kunne fås med diesel eller bensin. Den ble i 2016 etterfulgt av Renault Talisman. == Eksterne lenker == (en) Renault Laguna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Renault Laguna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Renault Laguna (1994–2015) er en større familiebil fra franske Renault.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hongkongs_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Hongkongs kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i Hongkong', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Hongkongs kvinnelandslag i fotball representerer Hongkong i internasjonal fotball. Hongkong var en av pionerene innen kvinnefotball, men tilhører nå som oftest nedre del av resultatlisten. Hongkong ha vært med i samtlige mesterskap fra det første i mesterskapet i 1975, bortsett fra de to siste, i 2006 og 2008. I begynnelsen var Hongkong i bunnen av resultatlisten, men etter hvert tilhørte de den midtre delen av asiatiske landslag, ofte på andre eller tredjeplass i gruppespillet. I det uortodokse mesterskapet i 1979, ble det en tredjeplass, og på hjemmebane i mesterskapet i 1981 kom de på fjerdeplass etter å ha tapt bronsefinalen mot India, en bragd de gjentok, også da på hjemmebane, i 1989. Etter at Hongkong ble innemmet i Kina i 1997, endret resultatene seg drastisk til det verre for Hongkong. Fra å vake i nærheten av plassen som ga semifinale, ble Hongkong stort sett sist eller langt bak nummer to. Etter hvert maktet ikke Hongkong å slå lag de vanligvis hadde kontroll på, som Filippinene, noe som førte til at landslaget ikke kvalifiserte seg til Asiamesterskapet i 2006.

Hongkongs kvinnelandslag i fotball representerer Hongkong i internasjonal fotball. Hongkong var en av pionerene innen kvinnefotball, men tilhører nå som oftest nedre del av resultatlisten. Hongkong ha vært med i samtlige mesterskap fra det første i mesterskapet i 1975, bortsett fra de to siste, i 2006 og 2008. I begynnelsen var Hongkong i bunnen av resultatlisten, men etter hvert tilhørte de den midtre delen av asiatiske landslag, ofte på andre eller tredjeplass i gruppespillet. I det uortodokse mesterskapet i 1979, ble det en tredjeplass, og på hjemmebane i mesterskapet i 1981 kom de på fjerdeplass etter å ha tapt bronsefinalen mot India, en bragd de gjentok, også da på hjemmebane, i 1989. Etter at Hongkong ble innemmet i Kina i 1997, endret resultatene seg drastisk til det verre for Hongkong. Fra å vake i nærheten av plassen som ga semifinale, ble Hongkong stort sett sist eller langt bak nummer to. Etter hvert maktet ikke Hongkong å slå lag de vanligvis hadde kontroll på, som Filippinene, noe som førte til at landslaget ikke kvalifiserte seg til Asiamesterskapet i 2006.

Hongkongs kvinnelandslag i fotball representerer Hongkong i internasjonal fotball. Hongkong var en av pionerene innen kvinnefotball, men tilhører nå som oftest nedre del av resultatlisten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Watt

2023-02-04

Harry Watt

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske manusforfattere', 'Kategori:Britiske regissører', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Edinburgh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Harry Watt (født 18. oktober 1906 i Edinburgh i Skottland, død 2. april 1987 i Amersham i Buckinghamshire) var en britisk filmskaper (dokumentarfilmer og spillefilmer). Han begynte karrieren med å jobbe for John Grierson og Robert Flaherty. Han laget også en film i Norge, Vidunderhunden Bara, som han både hadde skrevet manus til og selv regisserte..

Harry Watt (født 18. oktober 1906 i Edinburgh i Skottland, død 2. april 1987 i Amersham i Buckinghamshire) var en britisk filmskaper (dokumentarfilmer og spillefilmer). Han begynte karrieren med å jobbe for John Grierson og Robert Flaherty. Han laget også en film i Norge, Vidunderhunden Bara, som han både hadde skrevet manus til og selv regisserte.. == Filmografi (utvalg) == 1961 – Vidunderhunden Bara == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Harry Watt på Internet Movie Database (sv) Harry Watt i Svensk Filmdatabas (da) Harry Watt på Filmdatabasen (da) Harry Watt på danskefilm.dk (da) Harry Watt på danskfilmogtv.dk (fr) Harry Watt på Allociné (en) Harry Watt på AllMovie (en) Harry Watt hos The Movie Database (en) Screenonline

Harry Watt (født 18. oktober 1906 i Edinburgh i Skottland, død 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Thurlow_Weed

2023-02-04

Thurlow Weed

['Kategori:Anti-frimureri', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1882', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Greene County i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Thurlow Weed (født 15. november 1797 i Greene County, New York, død 22. november 1882 i New York) var en politisk aktivist fra New York. Selv om han selv aldri besatt noe nasjonalt politisk embede, var han den primære rådgiveren til New-York politikeren William H. Seward. Thurlow Weed var også sentral under nominasjons-prosessene av presidentkandidatene William Henry Harrison (1840), Henry Clay (1844), Zachary Taylor (1848), Winfield Scott (1852), John Charles Frémont (1856) og Abraham Lincoln (1860). I 1828 ble Thurlow Weed innvalgt i New York State Assembly, som kandidat for Anti-Masonic Party.

Thurlow Weed (født 15. november 1797 i Greene County, New York, død 22. november 1882 i New York) var en politisk aktivist fra New York. Selv om han selv aldri besatt noe nasjonalt politisk embede, var han den primære rådgiveren til New-York politikeren William H. Seward. Thurlow Weed var også sentral under nominasjons-prosessene av presidentkandidatene William Henry Harrison (1840), Henry Clay (1844), Zachary Taylor (1848), Winfield Scott (1852), John Charles Frémont (1856) og Abraham Lincoln (1860). I 1828 ble Thurlow Weed innvalgt i New York State Assembly, som kandidat for Anti-Masonic Party. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Thurlow Weed – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Thurlow Weed (født 15. november 1797 i Greene County, New York, død 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fijis_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Fijis kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball på Fiji', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Fijis kvinnelandslag i fotball representerer Fiji i internasjonal fotball for kvinner. Fiji deltok i sitt første mesterskap i 1998, da de kom videre i det oseaniske mesterskapet ved å slå Samoa. I semifinalen tapte de stort for Australia og i bronsefinalen mot Papua Ny-Guinea. Dette er per 2009 den eneste gangen Fijis kvinnelandslag har deltatt i mesterskapet, enda de var påmeldt til mesterskapet i 2008. Imidlertid spilte Fiji om kvalifisering til OL i 2008, det vil si Sør-Stillehavslekene i 2007. Først vant Fiji sin gruppe, så tapte laget semifinalen knepent mot Tonga. Fiji vant imidlertid bronsefinalen. Fiji er rangert som Oseanias fjerde beste lag etter at Australia ble overført til AFC.

Fijis kvinnelandslag i fotball representerer Fiji i internasjonal fotball for kvinner. Fiji deltok i sitt første mesterskap i 1998, da de kom videre i det oseaniske mesterskapet ved å slå Samoa. I semifinalen tapte de stort for Australia og i bronsefinalen mot Papua Ny-Guinea. Dette er per 2009 den eneste gangen Fijis kvinnelandslag har deltatt i mesterskapet, enda de var påmeldt til mesterskapet i 2008. Imidlertid spilte Fiji om kvalifisering til OL i 2008, det vil si Sør-Stillehavslekene i 2007. Først vant Fiji sin gruppe, så tapte laget semifinalen knepent mot Tonga. Fiji vant imidlertid bronsefinalen. Fiji er rangert som Oseanias fjerde beste lag etter at Australia ble overført til AFC. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted

Janeman Farouk|

https://no.wikipedia.org/wiki/Fargemagasinet

2023-02-04

Fargemagasinet

['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Norske fagblader', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1979', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Usorterte stubber']

Fargemagasinet er et tidsskrift for farge- og interiørbransjen. Det utgis av Informasjonskontoret for farge og interiør. Redaktør er Bjørg Owren. Fargemagasinet ble etablert i 1979. Magasinet kommer ut seks ganger i året. Opplaget er ca. 5 500.Fargemagasinet er det eneste rene fagtidsskrift for dem som arbeider i bransjen. Bladet er inndelt i tema; farger, teknisk, økonomi/handel, offentlige rom, «Produktaktuelt», «Nytt om navn» og «Hendt og hørt» fra bransjen. Fargemagasinet sendes i stor utstrekning til bransjeutøvernes privatadresser, samt til profesjonelle brukergrupper som malermestere, arkitekter og interiørarkitekter. Bladet er på 100 sider.

Fargemagasinet er et tidsskrift for farge- og interiørbransjen. Det utgis av Informasjonskontoret for farge og interiør. Redaktør er Bjørg Owren. Fargemagasinet ble etablert i 1979. Magasinet kommer ut seks ganger i året. Opplaget er ca. 5 500.Fargemagasinet er det eneste rene fagtidsskrift for dem som arbeider i bransjen. Bladet er inndelt i tema; farger, teknisk, økonomi/handel, offentlige rom, «Produktaktuelt», «Nytt om navn» og «Hendt og hørt» fra bransjen. Fargemagasinet sendes i stor utstrekning til bransjeutøvernes privatadresser, samt til profesjonelle brukergrupper som malermestere, arkitekter og interiørarkitekter. Bladet er på 100 sider. == Eksterne lenker == Fargemagasinet.no Informasjonskontoret for farge og interiør]

Fargemagasinet er et tidsskrift for farge- og interiørbransjen. Det utgis av Informasjonskontoret for farge og interiør.

https://no.wikipedia.org/wiki/FM_85

2023-02-04

FM 85

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Matingredienser', 'Kategori:Nestlé']

FM 85 er et ernæringspreparat for berikning av morsmelk. Produktet selges i pulverform og produseres av Nestlé. FM 85 blir vanligvis kun brukt på premature barn og ordineres av lege som samtidig bestemmer konsentrasjon. Produktet er basert på fullstendig hydrolysert myseprotein og maltodekstrin.

FM 85 er et ernæringspreparat for berikning av morsmelk. Produktet selges i pulverform og produseres av Nestlé. FM 85 blir vanligvis kun brukt på premature barn og ordineres av lege som samtidig bestemmer konsentrasjon. Produktet er basert på fullstendig hydrolysert myseprotein og maltodekstrin.

FM 85 er et ernæringspreparat for berikning av morsmelk. Produktet selges i pulverform og produseres av Nestlé.

https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5landsvind

2023-02-04

Pålandsvind

['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Vind']

Pålandsvind oppstår ved at bakken på en varm sommerdag blir varmet opp hurtigere enn havet. Når bakken varmes opp, blir luften over bakken også varmet opp, og den stiger til værs. Det blir da et svakt lavtrykk over land. Vannet er da kjøligere enn landjorda, og her synker luft ned. Resultatet er en luftstrøm mot det lokale lavtrykket. På dager med slik vind, vil en ofte oppleve en periode med vindstille etterhvert som solhøyden over horisonten gir mindre landoppvarming. Pålandsvind kan også forekomme som en del av de store lavtrykksbevegelsene, når lavtrykkssenteret befinner seg i en passe stilling til at vindretningen blir slik. Denne vinden har lite eller ingenting med temperaturforholdene mellom land og sjø å gjøre, men er avhengig av langt sterkere påvirkninger over lengre tid. I Vestindia er dette fenomenet kjent som tradewinds (ikke å forveksle med det kjente seilskipsfenomenet Trade wind), der pålandsvinden blir avløst av en tilsvarende fralandsvind etter solnedgang (Varmen på land forsvinner, men havtemperaturen forblir den samme og lavtrykket flyttes til havs).

Pålandsvind oppstår ved at bakken på en varm sommerdag blir varmet opp hurtigere enn havet. Når bakken varmes opp, blir luften over bakken også varmet opp, og den stiger til værs. Det blir da et svakt lavtrykk over land. Vannet er da kjøligere enn landjorda, og her synker luft ned. Resultatet er en luftstrøm mot det lokale lavtrykket. På dager med slik vind, vil en ofte oppleve en periode med vindstille etterhvert som solhøyden over horisonten gir mindre landoppvarming. Pålandsvind kan også forekomme som en del av de store lavtrykksbevegelsene, når lavtrykkssenteret befinner seg i en passe stilling til at vindretningen blir slik. Denne vinden har lite eller ingenting med temperaturforholdene mellom land og sjø å gjøre, men er avhengig av langt sterkere påvirkninger over lengre tid. I Vestindia er dette fenomenet kjent som tradewinds (ikke å forveksle med det kjente seilskipsfenomenet Trade wind), der pålandsvinden blir avløst av en tilsvarende fralandsvind etter solnedgang (Varmen på land forsvinner, men havtemperaturen forblir den samme og lavtrykket flyttes til havs).

Pålandsvind oppstår ved at bakken på en varm sommerdag blir varmet opp hurtigere enn havet. Når bakken varmes opp, blir luften over bakken også varmet opp, og den stiger til værs.

https://no.wikipedia.org/wiki/Polonius

2023-02-04

Polonius

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rollefigurer i Hamlet']

Polonius er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er faren til Ofelia og Laertes, og tjener som hoffmarskalk for Kong Claudius. Polonius dør etter at han blir knivstukket av Hamlet gjennom et veggteppe på Gertruds rom. Hans død fører til at Claudius begynner å frykte for sitt liv, Ofelia blir gal og Laertes ønsker å hevne seg på Hamlet for drapet. «Polonius» er latin for «polsk», men det er ikke kjent om navnet stammer fra dette. Rollefiguren kan opprinnelig ha hatt et annet navn; I den første trykte utgaven av stykket, bærer Polonius navnet «Corambis», som betyr «oppvarmet kål» på latin. Monologen «Polonius' velsignelse» med hans avskjedsord til sønnen Laertes er kjent, blant annet for ordene «Vær tro mot deg selv», «To thine own self be true».

Polonius er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er faren til Ofelia og Laertes, og tjener som hoffmarskalk for Kong Claudius. Polonius dør etter at han blir knivstukket av Hamlet gjennom et veggteppe på Gertruds rom. Hans død fører til at Claudius begynner å frykte for sitt liv, Ofelia blir gal og Laertes ønsker å hevne seg på Hamlet for drapet. «Polonius» er latin for «polsk», men det er ikke kjent om navnet stammer fra dette. Rollefiguren kan opprinnelig ha hatt et annet navn; I den første trykte utgaven av stykket, bærer Polonius navnet «Corambis», som betyr «oppvarmet kål» på latin. Monologen «Polonius' velsignelse» med hans avskjedsord til sønnen Laertes er kjent, blant annet for ordene «Vær tro mot deg selv», «To thine own self be true».

Polonius er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er faren til Ofelia og Laertes, og tjener som hoffmarskalk for Kong Claudius.

https://no.wikipedia.org/wiki/Grunnst%C3%B8tte_til_nasjonalt_arbeid

2023-02-04

Grunnstøtte til nasjonalt arbeid

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges-relaterte lister']

Grunnstøtte til nasjonalt arbeid er en økonomisk støtteordning som den norske stat praktiserer. Ordningens formål er å bistå med pengestøtte til frivillige organisasjoner som arbeider for barn og ungdom. Ordningen må ikke forveksles med statsstøtte som gis til religiøse samfunn.

Grunnstøtte til nasjonalt arbeid er en økonomisk støtteordning som den norske stat praktiserer. Ordningens formål er å bistå med pengestøtte til frivillige organisasjoner som arbeider for barn og ungdom. Ordningen må ikke forveksles med statsstøtte som gis til religiøse samfunn. == Kontrovers == I 2008 kom ordningen i fokus da Frelsesarmeens barne- og ungdomsorganisasjon ble nektet tilskudd fordi de ikke tillot at homofile personer kunne være soldat, som er et krav for ha verv som leder eller nestleder i ungdomsorganisasjonen. Som en konvekvens ble også flere organisasjoner gått i sømmene for å avdekke eventuelle avvik i retningslinjene for tilskuddsordningen. Vedtaket vakte sterke reaksjoner og flere organisasjoner samlet seg i sin støtte for Frelsesarmeen.Vedtaket ble påklaget og 19. februar 2009 offentliggjorde Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt at Frelsesarmeens Barn og Unge likevel får tilskudd. == Organisasjoner som mottok støtte i 2008 == 4H Norge ACTA – Barn og Unge i Normisjon AFS Norge Internasjonal Utveksling Aktivitetsklubben i Brunstad Christian Church Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter Arbeidernes ungdomsfylking Barne- og Ungdomsrevmatikergruppe Blekkulfs Miljødetektiver Blå Kors Ungdom Changemaker CISV Norge Internasjonale barneleire De Frie Evangeliske Forsamlingers Barne- og Ungdomsråd De Unges Orkesterforbund Den Norske Turistforening Det Kurdiske Ungdomsforbundet i Norge Det Norske Hageselskapet Det Norske Misjonsforbunds Ungdom Det Norske Misjonsselskaps Barne- og Ungdomsorganisasjon Dysleksiforbundet i Norge Europeisk Ungdom Framfylkingen LOs barne- og familieorganisasjon Frelsesarmeens Barn og Unge Frikirkens Barn & Unge Hyperion (Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser) Hørselshemmedes Landsforbunds Ungdom Håndverksstedet for barn og unge Indremisjonsforbundets barne- og ungdomsavdeling JUVENTE Korpsnett Norge Kristelig Folkepartis Ungdom Kristen Idrettskontakt Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte Mental Helse Norge Metodistkirkens Ungdomsforbund Miljøagentene Natur og Ungdom Noregs Ungdomslag Norges Astma- og Allergiforbund Norges Barne- og Ungdomskorforbund Norges Blindeforbunds Ungdom Norges Bygdeungdomslag Norges Diabetesforbund Norges Døveforbund Norges Døve-Ungdomsforbund Norges Handikapforbunds Ungdom Norges Jeger- og Fiskerforbund Norges KFUK-KFUM Norges KFUK-KFUM-speidere Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag Norges Kvinne- og Familieforbund Norges Musikkorps Forbund Norges Røde Kors Norges speiderforbund Norges Tyrkiske Ungdomsforening Norges Unge Katolikker NORILCOs Ungdom Norsk Cøliakiforening Norsk Cøliakiforenings Ungdom Norsk Epilepsiforbunds Ungdom Norsk Folkehjelp Norsk Frilynt Ungdomsforbund Norsk Målungdom Norsk Psoriasisforbunds Ungdomsorganisasjon Norsk Søndagsskoleforbund Norske Baptisters Barne- og ungdomsforbund Norske Samers Riksforbund Ny Generasjon Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg Press Skeiv Ungdom Somalisk Ungdoms Kultur- og Aktivitetsorganisasjon SOS Rasisme Syvendedags Adventistsamfunnets Barne- og Ungdomsforening Ung Kirkesang Ungdom mot EU Ungdom Mot Narkotika Ungdommens Sjakkforbund Ungdomsgruppen i Kreftforeningen Unge Høyres Landsforbund Vietnamesisk barne- og ungdomsforening == Referanser ==

Grunnstøtte til nasjonalt arbeid er en økonomisk støtteordning som den norske stat praktiserer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peugeot_505

2023-02-04

Peugeot 505

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1979', 'Kategori:Peugeot-modeller']

Peugeot 505 var en stor bilmodell i den øvre mellomklassen fra den franske produsenten Peugeot, som ble produsert i Frankrike mellom 1979 og 1992. I tillegg ble den produsert i flere andre land, for eksempel Argentina (1981–1995), Kina, Indonesia og Nigeria.

Peugeot 505 var en stor bilmodell i den øvre mellomklassen fra den franske produsenten Peugeot, som ble produsert i Frankrike mellom 1979 og 1992. I tillegg ble den produsert i flere andre land, for eksempel Argentina (1981–1995), Kina, Indonesia og Nigeria. == Historie == 505 erstattet Peugeot 504 (til tross for at produksjonen av 504 fortsatte i Europa frem til 1983, og fortsatt er i gang i utviklingsland i dag), og var tilgjengelig som sedan og stasjonsvogn. Utseendet var ganske likt 504, og bilen er kjent som «Afrikas arbeidshest» etter at den har fått stor utbredelse i mange afrikanske land. Modellen fikk svært god kritikk for komforten og kjøreegenskapene, spesielt på ujevn vei, noe som kan forklare modellens popularitet i utviklingsland. Bilen hadde også god bakkeklaring, og på 1980-tallet ble det også produsert en utgave med firehjulstrekk av det uavhengige firmat Dangel. Disse bilene var utstyrt med en turbodieselmotor på 110 hestekrefter, eller en 2,2 liters bensinmotor med 130 hk. Peugeot 505 fikk en ansiktsløftning og nytt interiør i 1986, men produksjonen av den europeiske utgaven hadde allerede begynt å dale etter lanseringen av den mindre Peugeot 405 i 1987, og tok slutt i 1992, kort tid etter introduksjonen av den større Peugeot 605. Modellen produseres fortsatt i Afrika. Modellen var blant de siste Peugeot-modellene som ble solgt i USA, hvor salget av sedanutgaven tok slutt i 1990 mens stasjonsvognen var i salg frem til 1991.

Peugeot 505 var en stor bilmodell i den øvre mellomklassen fra den franske produsenten Peugeot, som ble produsert i Frankrike mellom 1979 og 1992. I tillegg ble den produsert i flere andre land, for eksempel Argentina (1981–1995), Kina, Indonesia og Nigeria.

https://no.wikipedia.org/wiki/Storlosjen_av_frie_og_anerkjente_murere_i_Utah

2023-02-04

Storlosjen av frie og anerkjente murere i Utah

['Kategori:1872 i USA', 'Kategori:Frimurerordener i USA', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1872']

Storlosjen av frie og anerkjente murere i Utah er en frimurerorden som ble grunnlagt i Utah i 1872. Storlosjen er per dato (2009) ikke anerkjent som Princes Hall Storlosje. Storlosjen omfatter følgende frimurerlosjer:

Storlosjen av frie og anerkjente murere i Utah er en frimurerorden som ble grunnlagt i Utah i 1872. Storlosjen er per dato (2009) ikke anerkjent som Princes Hall Storlosje. Storlosjen omfatter følgende frimurerlosjer: == Tidligere losjer == Fem frimurelosjer er ikke lenger tilhørende storlosjen i Utah: Losje nr 8, 14, 24, 27 og 28. == Eksterne lenker == Hjemmesiden til Storlosjen i Utah

Storlosjen av frie og anerkjente murere i Utah er en frimurerorden som ble grunnlagt i Utah i 1872. Storlosjen er per dato (2009) ikke anerkjent som Princes Hall Storlosje.

https://no.wikipedia.org/wiki/Institutt_for_geofag_(UiO)

2023-02-04

Institutt for geofag (UiO)

['Kategori:2003 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (UiO)', 'Kategori:Institutter ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Miljøinstitutter', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2003']

Institutt for geofag (engelsk: Department of Geosciences) er Universitetet i Oslos enhet for forskning og studier innen geofag. Instituttet ligger under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ble opprettet i 2003 som en sammenslåing av tre institutt; Institutt for geofysikk, Geografisk institutt (kun naturgeografi) samt Institutt for geologi.

Institutt for geofag (engelsk: Department of Geosciences) er Universitetet i Oslos enhet for forskning og studier innen geofag. Instituttet ligger under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ble opprettet i 2003 som en sammenslåing av tre institutt; Institutt for geofysikk, Geografisk institutt (kun naturgeografi) samt Institutt for geologi. == Fagområder == Institutt for geofag er det største instituttet i bredde på forskning og undervisning i geofagene i Norge. Fagområder spenner vidt fra meteorologi, oseanografi, hydrologi, naturkatastrofer, naturgeografi, geomatikk, geologi herunder petroleumsgeologi, geofysikk, tektonikk, petrologi, geokjemi og miljøgeologi. == Ansatte == Staben består av 40 professorer og førsteamanuenser, i tillegg til postdoktorer, ph.d.-studenter, forskere, teknisk- og administrativt ansatte. Flere fagmiljøer ved instituttet fikk gode evalueringsresultat i Forskningsrådets evaluering av geofagene i 2011. == Seksjoner og lokalisering == Instituttet er organisert i syv fagseksjoner, i tillegg til adm/IT. Hoveddelen av Institutt for geofag holder til i Geologibygningen på Blindern. Noen av seksjonene er imidlertid på andre lokaliteter på Blindern; Jordskorpens prosesser (tidligere GEO-PGP) holder til i Fysikkbygningen, Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) er i ZEB-bygningen, samt Seksjon for meteorologi og oseanografi (MetOs), holder til i Kristine Bonnevies hus. Geografi og hydrologi (GeoHyd) Meteorologi og oseanografi (MetOs) Studier av sedimentære bassenger Miljøgeovitenskap Geodidaktikk Jordskorpens prosesser (tidligere GEO-PGP) Jordens utvikling og dynamikk (CEED), SFF == Studier == Geologi og geografi – bachelor Geofysikk og klima – bachelor Geofag – master Computational Science – master == Se også == GÆA Norvegica, studentforening ved Institutt for geofag (stiftet 1935) == Referanser == == Eksterne lenker == Hjemmeside for Institutt for geofag: www.geo.uio.no Homepage for Department of Geosciences: www.mn.uio.no/geo/english/) Homepage for The Centre for Earth Evolution and Dynamics (CEED): www.mn.uio.no/ceed/english/ Studér geofag ved Universitetet i Oslo, Institutt for geofag Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO

Matematisk institutt ble opprettet i 1947. Inntil da hadde aktiviteten vært organisert direkte under et fakultet, først under Det philosophiske fakultet og deretter under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cornelia_de_Lange_syndrom

2023-02-04

Cornelia de Lange syndrom

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Medfødte misdannelser, deformiteter og kromosomavvik']

Cornelia de Lange syndrom (CdLs) er en sjelden, medfødt tilstand som ofte kjennetegnes av karakteristiske ansiktstrekk, kortvoksthet, dysmeli (ekstremitetsmisdannelser) av hender og/eller armer og utviklingshemning. Syndromet finnes i utallige variasjoner og alvorlighetsgrader.Forekomsten av syndromet er omtrent 1:40 000, noe som i Norge tilsvarer et barn i året. Det er noe større forekomst blant jentebarn enn blant guttebarn.Årsaken til syndromet er en spontan mutasjon, som i halvparten av tilfellene finnes på kromosom 5. Arvelighet spiller svært liten rolle, da par som har fått et barn med CdLs har rundt 1% risiko for å få et barn til med samme syndrom ved et senere svangerskap.Det finnes per i dag ingen årsaksrettet behandling for syndromet, men det kan settes igang behandling for de ulike symptomene. Tilstanden er ikke fremadskridende.Symptomer Lavere fødselsvekt og lengde enn svangerskapets lengde skulle tilsi Sammenvokste øyenbryn og lange tette vipper Liten oppstoppernese, lavtsittende ører og liten hake Smale lepper med ganske stor avstand fra leppe til nese Uvanlig mye kroppsbehåring og lavt hårfeste i nakke og panne Hes stemme og gråt Dårlig syn og/eller hørsel Dysmeli Misdannelser i tarmen, av nyrene og forskjellige hjertefeil Gastroøsofageal refluks Sen psykomotorisk utvikling Dårlig utviklet talespråk Matingsvansker

Cornelia de Lange syndrom (CdLs) er en sjelden, medfødt tilstand som ofte kjennetegnes av karakteristiske ansiktstrekk, kortvoksthet, dysmeli (ekstremitetsmisdannelser) av hender og/eller armer og utviklingshemning. Syndromet finnes i utallige variasjoner og alvorlighetsgrader.Forekomsten av syndromet er omtrent 1:40 000, noe som i Norge tilsvarer et barn i året. Det er noe større forekomst blant jentebarn enn blant guttebarn.Årsaken til syndromet er en spontan mutasjon, som i halvparten av tilfellene finnes på kromosom 5. Arvelighet spiller svært liten rolle, da par som har fått et barn med CdLs har rundt 1% risiko for å få et barn til med samme syndrom ved et senere svangerskap.Det finnes per i dag ingen årsaksrettet behandling for syndromet, men det kan settes igang behandling for de ulike symptomene. Tilstanden er ikke fremadskridende.Symptomer Lavere fødselsvekt og lengde enn svangerskapets lengde skulle tilsi Sammenvokste øyenbryn og lange tette vipper Liten oppstoppernese, lavtsittende ører og liten hake Smale lepper med ganske stor avstand fra leppe til nese Uvanlig mye kroppsbehåring og lavt hårfeste i nakke og panne Hes stemme og gråt Dårlig syn og/eller hørsel Dysmeli Misdannelser i tarmen, av nyrene og forskjellige hjertefeil Gastroøsofageal refluks Sen psykomotorisk utvikling Dårlig utviklet talespråk Matingsvansker

Cornelia de Lange syndrom (CdLs) er en sjelden, medfødt tilstand som ofte kjennetegnes av karakteristiske ansiktstrekk, kortvoksthet, dysmeli (ekstremitetsmisdannelser) av hender og/eller armer og utviklingshemning. Syndromet finnes i utallige variasjoner og alvorlighetsgrader.

https://no.wikipedia.org/wiki/Heckler_%26_Koch_UMP

2023-02-04

Heckler & Koch UMP

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heckler & Koch', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Heckler & Koch UMP (Universale Maschinenpistole/Universal MaskinPistol) er en maskinpistol fra tyske Heckler & Koch. Den har mekanisme med masseretardert sluttstykke og skyter fra lukket sluttstykke. Den er designet for å bruke kraftigere ammunisjon enn vanlige maskinpistoler slik som MP5, for å få bedre effekt. For å redusere rekylproblemet som følger med kraftig ammunisjon så ble den justert til å skyte 650 skudd pr minutt, i motsetning til de fleste maskinpistoler som ligger på 800-1200 skudd pr minutt. Det ble likevel laget en 9 x 19 mm Luger versjon, UMP9, som er 450 gram lettere enn MP5-en. Store deler av våpenet er laget i polymer for å få lavest mulig vekt. UMP kommer med foldestokk og velger mellom halv- og helautomatisk ild, 2-skudds byger og sikring. Den har picatinnyskinne på topp for sikteutstyr og under løpet for montering av håndgrep.

Heckler & Koch UMP (Universale Maschinenpistole/Universal MaskinPistol) er en maskinpistol fra tyske Heckler & Koch. Den har mekanisme med masseretardert sluttstykke og skyter fra lukket sluttstykke. Den er designet for å bruke kraftigere ammunisjon enn vanlige maskinpistoler slik som MP5, for å få bedre effekt. For å redusere rekylproblemet som følger med kraftig ammunisjon så ble den justert til å skyte 650 skudd pr minutt, i motsetning til de fleste maskinpistoler som ligger på 800-1200 skudd pr minutt. Det ble likevel laget en 9 x 19 mm Luger versjon, UMP9, som er 450 gram lettere enn MP5-en. Store deler av våpenet er laget i polymer for å få lavest mulig vekt. UMP kommer med foldestokk og velger mellom halv- og helautomatisk ild, 2-skudds byger og sikring. Den har picatinnyskinne på topp for sikteutstyr og under løpet for montering av håndgrep. == Varianter == UMP45 – .45 ACP UMP40 – .40 Smith & Wesson UMP9 – 9 x 19 mm Luger == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) HK UMP – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) HK UMP – galleri av bilder, video eller lyd på Commons UMP bruksanvisning Modern Firearms – UMP Arkivert 1. september 2010 hos Wayback Machine. HKPRO side om UMP Nazarian's Gun Recognition Guide - H&K UMP demonstrasjon (video)

Tyskland

https://no.wikipedia.org/wiki/Helin_plantepark

2023-02-04

Helin plantepark

['Kategori:1930 i Norge', 'Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biotopvern i Innlandet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valdres', 'Kategori:Vangs geografi', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1930']

Helin plantepark ble opprettet ved kongelig resolusjon så tidlig som 4. april 1930 under navnet Helin botaniske nasjonalpark, i dag Helin plantepark. Plantelivet i parken er totalfredet. Området er på 28 758 daa og er lokalisert i nordre og sørvestre del av Gilarfjellet ved Helin i Vang i Valdres, Innlandet. På vestsiden av Gilarfjellet og spesielt under toppene Kruk og Skolt finnes store rasmarksarealer. Berggrunnen, hovedsakelig fyllitt, gir et godt jordsmonn og dermed en artsrik vegetasjon.Området ble oppdaget allerede i 1840 av professor Matthias Numsen Blytt. Blant flere sjeldnere arter som er funnet her er urvalmuen (Papaver relictum) som etter sigende ble oppdaget av Professor Chr Smith så tidlig som i 1812. Det lokale navnet på urvalmuen er Helerose. Viktige funn i Helin plantepark inkluderer: Reinrose Dryas octopetalaSnøbakkestjerne Erigeron uniflorusFjellbakkestjerne Erigeron borealisFjelltistel Saussurea alpinaRødsildre Saxifraga oppositifoliaTuesildre Saxifraga cespitosaGulsildre Saxifraga aizoidesSkåresildre Saxifraga adscendensFjellfrøstjerne Thalictrum alpinumFlekkmure Potentilla cranziiSvarttopp Bartsia alpinaBeinmjelt Oxytropis lapponicaFjellkvitkurle Pseudorchis stramineaGrønnkurle Coeloglossum virideMyrtevier Salix myrsintesBleikvier Salix hastataLappvier Salix lapponumUllvier Salix lanataGrønnvier Salix phylicifoliaRynkevier Salix reticulataStrandsmelle Silene unifloraFjellsmelle Silene acaulisFjellrapp Poa alpinaAurskrinneblom Arabis petraeaFjellskrinneblom Arabis alpinaDovrerublom Draba dauricaFjellveronika Veronica alpinaBergveronika Veronica fruticansTrillingsiv Juncus triglumisAksfrytle Luzula spicataHårstarr Carex capillarisUrvalmue Papaver radicatumRundskolm Anthyllis vulnerariaRosenrot Rhodiola roseaNorsk vintergrønn Pyrola Pyrola norvegicaFjellarve Cerastium alpinumDvergmispel Cotoneaster scandinavicusKvitsoleie Ranunculus platanifoliusFjellfiol Viola bifloraBjønnbrodd Tofieldia pusillum

Helin plantepark ble opprettet ved kongelig resolusjon så tidlig som 4. april 1930 under navnet Helin botaniske nasjonalpark, i dag Helin plantepark. Plantelivet i parken er totalfredet. Området er på 28 758 daa og er lokalisert i nordre og sørvestre del av Gilarfjellet ved Helin i Vang i Valdres, Innlandet. På vestsiden av Gilarfjellet og spesielt under toppene Kruk og Skolt finnes store rasmarksarealer. Berggrunnen, hovedsakelig fyllitt, gir et godt jordsmonn og dermed en artsrik vegetasjon.Området ble oppdaget allerede i 1840 av professor Matthias Numsen Blytt. Blant flere sjeldnere arter som er funnet her er urvalmuen (Papaver relictum) som etter sigende ble oppdaget av Professor Chr Smith så tidlig som i 1812. Det lokale navnet på urvalmuen er Helerose. Viktige funn i Helin plantepark inkluderer: Reinrose Dryas octopetalaSnøbakkestjerne Erigeron uniflorusFjellbakkestjerne Erigeron borealisFjelltistel Saussurea alpinaRødsildre Saxifraga oppositifoliaTuesildre Saxifraga cespitosaGulsildre Saxifraga aizoidesSkåresildre Saxifraga adscendensFjellfrøstjerne Thalictrum alpinumFlekkmure Potentilla cranziiSvarttopp Bartsia alpinaBeinmjelt Oxytropis lapponicaFjellkvitkurle Pseudorchis stramineaGrønnkurle Coeloglossum virideMyrtevier Salix myrsintesBleikvier Salix hastataLappvier Salix lapponumUllvier Salix lanataGrønnvier Salix phylicifoliaRynkevier Salix reticulataStrandsmelle Silene unifloraFjellsmelle Silene acaulisFjellrapp Poa alpinaAurskrinneblom Arabis petraeaFjellskrinneblom Arabis alpinaDovrerublom Draba dauricaFjellveronika Veronica alpinaBergveronika Veronica fruticansTrillingsiv Juncus triglumisAksfrytle Luzula spicataHårstarr Carex capillarisUrvalmue Papaver radicatumRundskolm Anthyllis vulnerariaRosenrot Rhodiola roseaNorsk vintergrønn Pyrola Pyrola norvegicaFjellarve Cerastium alpinumDvergmispel Cotoneaster scandinavicusKvitsoleie Ranunculus platanifoliusFjellfiol Viola bifloraBjønnbrodd Tofieldia pusillum == Referanser == == Eksterne lenker == Fylkesmannen i Oppland, Helin Plantepark Norsk Botanisk Forening, Vestlandsavdelingen, referat fra Ekskursjon til Valdres og Jotunheimen 20-22. juni 2008

Helin plantepark ble opprettet ved kongelig resolusjon så tidlig som 4. april 1930 under navnet Helin botaniske nasjonalpark, i dag Helin plantepark.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sandbakk

2023-02-04

Sandbakk

['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Steigen', 'Kategori:Tidligere bosetninger i Nordland']

Sandbakk, eller Sandbakken, er en fraflyttet bygd på vestsiden av Vinkfjorden i Steigen kommune i Nordland som ble kjøpt av Edvard Isaksen av Zahl fra Kjerringøy og senere gått i arv og fordelt til barn og barnebarn og oldebarn av Edvard. Sandbakk het tidligere Lappvassvika eller Storsandbakken, og før fraflyttingen var der butikk og postkontor (med postadresse 8073 Sandbakk). Butikken som i senere tid var i bruk, lå i Heldal, like nordvest for Sandbakk. Sør for bygda ligger Lappvatnet, som har gitt navn til Lappvassvika. Det ligger flere små dagturhytter i området. Videre ligger Kvitvatnet som får vann fra Helldalisen lengre opp på fjellet. Her er populære turområder.

Sandbakk, eller Sandbakken, er en fraflyttet bygd på vestsiden av Vinkfjorden i Steigen kommune i Nordland som ble kjøpt av Edvard Isaksen av Zahl fra Kjerringøy og senere gått i arv og fordelt til barn og barnebarn og oldebarn av Edvard. Sandbakk het tidligere Lappvassvika eller Storsandbakken, og før fraflyttingen var der butikk og postkontor (med postadresse 8073 Sandbakk). Butikken som i senere tid var i bruk, lå i Heldal, like nordvest for Sandbakk. Sør for bygda ligger Lappvatnet, som har gitt navn til Lappvassvika. Det ligger flere små dagturhytter i området. Videre ligger Kvitvatnet som får vann fra Helldalisen lengre opp på fjellet. Her er populære turområder. == Referanser ==

Sandbakk, eller Sandbakken, er en fraflyttet bygd på vestsiden av Vinkfjorden i Steigen kommune i Nordland som ble kjøpt av Edvard Isaksen av Zahl fra Kjerringøy og senere gått i arv og fordelt til barn og barnebarn og oldebarn av Edvard.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Bjartveit

2023-02-04

Kjell Bjartveit

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Personer fra Flekkefjord kommune', 'Kategori:Røyking', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statssekretærer fra KrF', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Korvald']

Kjell Bjartveit (født 14. august 1927 i Flekkefjord, død 22. februar 2011 i Oslo) var lege og forsker med en lang karriere innen medisin og politikk (KrF). Han var gift med den norske legen og politikeren Eleonore Bjartveit. I tillegg til å ha jobbet som lege, var han blant annet statssekretær i Sosialdepartementet, administrerende overlege i Statens helseundersøkelser (1968–97), formann av Statens tobakksskaderåd (1971–93) og leder i Nasjonalforeningen for folkehelsen (1997–2001). Han bidro i over hundre bøker og artikler, en av de seneste var boka Hvit pest, svart tjære. Felttog mot farlige folkesykdommer på 1900-tallet som han ga ut i 2007.Bjartveit mottok i 1984 Karl Evangs pris for å ha «gjort en helt spesiell innsats for å spre kunnskap om tobakkens skadevirkninger og klart å alminneliggjøre stoffet uten at det har gått ut over det faglige innhold og nivå, og han har også tatt initiativet til samfunnstiltak og lovendringer for å begrense skadevirkningene» (Helsetilsynets begrunnelse).Han var i mange år formann for Statens tobakksskaderåd, og må regnes som røykelovens ideologiske "far".

Kjell Bjartveit (født 14. august 1927 i Flekkefjord, død 22. februar 2011 i Oslo) var lege og forsker med en lang karriere innen medisin og politikk (KrF). Han var gift med den norske legen og politikeren Eleonore Bjartveit. I tillegg til å ha jobbet som lege, var han blant annet statssekretær i Sosialdepartementet, administrerende overlege i Statens helseundersøkelser (1968–97), formann av Statens tobakksskaderåd (1971–93) og leder i Nasjonalforeningen for folkehelsen (1997–2001). Han bidro i over hundre bøker og artikler, en av de seneste var boka Hvit pest, svart tjære. Felttog mot farlige folkesykdommer på 1900-tallet som han ga ut i 2007.Bjartveit mottok i 1984 Karl Evangs pris for å ha «gjort en helt spesiell innsats for å spre kunnskap om tobakkens skadevirkninger og klart å alminneliggjøre stoffet uten at det har gått ut over det faglige innhold og nivå, og han har også tatt initiativet til samfunnstiltak og lovendringer for å begrense skadevirkningene» (Helsetilsynets begrunnelse).Han var i mange år formann for Statens tobakksskaderåd, og må regnes som røykelovens ideologiske "far". == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Kjell Bjartveit hos Norsk senter for forskningsdata

Kjell Bjartveit (født 14. august 1927 i Flekkefjord, død 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_juridiske_fakultet_(UiO)

2023-02-04

Det juridiske fakultet (UiO)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Det juridiske fakultet (UiO)', 'Kategori:Rettsvitenskap i 1811', 'Kategori:Rettsvitenskapelige læresteder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1811']

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) er Norges eldste, største og høyest rangerte institusjon som tilbyr undervisning i og driver forskning innen rettsvitenskap. Fakultetet har ansvar for det juridiske profesjonsstudiet som utdanner jurister, og som er det juridiske profesjonsstudiet med høyest opptakskrav og også blant studiene uansett fag med høyest opptakskrav i landet. I tillegg tilbyr fakultetet ulike mastergrader og studier i tilgrensende fag. Det juridiske fakultet er et av de fire opprinnelige fakultetene ved UiO, opprettet samtidig med universitetet i 1811. Det har faglige og historiske røtter i Det juridiske fakultet ved Københavns Universitet, som det deler mange tradisjoner med. Fakultetet holder til i Universitetsbygningene ved Karl Johans gate og Domus Juridica. Fakultetet ledes av dekan Ragnhild Hennum.

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) er Norges eldste, største og høyest rangerte institusjon som tilbyr undervisning i og driver forskning innen rettsvitenskap. Fakultetet har ansvar for det juridiske profesjonsstudiet som utdanner jurister, og som er det juridiske profesjonsstudiet med høyest opptakskrav og også blant studiene uansett fag med høyest opptakskrav i landet. I tillegg tilbyr fakultetet ulike mastergrader og studier i tilgrensende fag. Det juridiske fakultet er et av de fire opprinnelige fakultetene ved UiO, opprettet samtidig med universitetet i 1811. Det har faglige og historiske røtter i Det juridiske fakultet ved Københavns Universitet, som det deler mange tradisjoner med. Fakultetet holder til i Universitetsbygningene ved Karl Johans gate og Domus Juridica. Fakultetet ledes av dekan Ragnhild Hennum. == Historie == Det juridiske fakultet ble etablert i 1811 som et av de fire opprinnelige fakultetene ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo fra 1939). Universitetet var i praksis en norsk videreføring av Danmark-Norges felles universitet, Københavns Universitet, og fulgte fra begynnelsen de studieordningene, reglementene og tradisjonene som gjaldt ved Københavns Universitet. Det juridiske embetsstudiet som ledet til graden cand.jur. ble innført ved Københavns Universitet i 1736 og videreført på grunnlag av den danske studieordningen ved Det Kongelige Frederiks Universitet. == Bygninger == Fakultetets aktiviteter er spredt. Universitetsbygningene ved Karl Johans gate består av tre hovedbygninger: Domus Biblioteca («Vestbygningen»), Domus Media («Midtbygningen») og Domus Academica («Urbygningen»). Domus Media omfatter foruten deler av Det juridiske fakultet også Universitetets Aula, en populær konsertsal og Universitetes samlingssal for spesielle anledninger. Urbygningen fikk sitt navn etter et ur i et av vinduene vendt mot Karl Johans gate; dramatikeren Henrik Ibsen stanset alltid opp foran dette uret for å stille sitt eget lommeur på sin daglige spasertur fra hjemmet i Arbins gate til Grand Café. I Urbygningen finner man Gamle Festsal. De tre gamle universitetsbygningene på Karl Johan er ikke store nok til å romme alle enhetene ved Det juridiske fakultet. Fakultetet leier derfor flere bygninger i Oslo sentrum. Viktigst er Domus Nova (tidligere Helserådets bygning) på St. Olavs plass, hvor blant annet hele Intitutt for kriminologi og rettssosiologi er plassert. Lokalene til Norsk senter for menneskerettigheter i Cort Adelers gate 30 i Vika er også innleid. Grunnet plassmangelen leier fakultetet også undervisningslokaler i Oslo sentrum, først og fremst til forelesninger i Misjonssalen og Storsalen i Filadelfiakirken. I 2009 startet Det juridiske fakultet prosessen med å samle fakultetet i ett bygg på Tullinløkka, og inngikk i 2011 dialog med Entra eiendom om et mulig leieforhold. I mars 2014 fikk Universitetsdirektøren fullmakt fra Universitetsstyret til å inngå leieavtale med Entra. Reguleringsplanen for hele Tullinkvartalet, som den nye bygningen inngår i, ble vedtatt 1. februar 2017. Grunnstenen til bygget ble lagt ned av statsråd Iselin Nybø, rektor Svein Stølen, ordfører Marianne Borgen og Entras direktør Arve Regland. Bygget ble tatt i bruk til studiestart i januar 2020, og har det offisielle navnet Domus Juridica. == Organisering == Fakultetsstyret er fakultetets øverste organ. Fakultetsstyret fastsetter mål og strategier for forskning, undervisning, formidling, arbeidsmiljø og personalpolitikk. Styremedlemmene er valgte, med unntak for to representanter utnevnt av Universitetets rektor og lederen av Juridisk studentutvalg som er medlem ex officio. Fakultetets øverste leder er dekanen, som styrer innenfor de rammer Universitetsstyret, rektor og Fakultetsstyret setter. Den administrative ledelsen forestås i det daglige av fakultetsdirektøren. === Enheter === Fakultetet er delt inn i fire institutter og ett selvstendig senter: Institutt for kriminologi og rettssosiologi (instituttleder: professor May-Len Skilbrei) Institutt for offentlig rett (instituttleder: professor Inger Johanne Sand) Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet (PluriCourts) (direktør: professor Geir Ulfstein) Institutt for privatrett (instituttleder: professor John Asland) Senter for rettsinformatikk (senterleder: professor Lee Andrew Bygrave) Avdeling for forvaltningsinformatikk Nordisk institutt for sjørett (instituttleder: professor Ola Mestad) Senter for europarett (senterleder: professor Finn Arnesen) Norsk senter for menneskerettigheter (senterleder: professor Gentian Zyberi) == Studier == Antallet studenter tilknyttet fakultetet har de siste årene frem til 2020 ligget rundt 4200. Det er klart flest studenter på profesjonsstudiet i rettsvitenskap. Juridisk fakultet tilbyr også utdannelse innen kriminologi og rettsinformatikk, samt flere masterprogrammer. Ved siden av studiene foregår forskerutdanningen i et ph.d.-program. == Se også == Liste over professorer ved Det juridiske fakultet (UiO) Juridisk bibliotek Universitetsbiblioteket i Oslo == Referanser == == Litteratur == Ludvig Mariboe Benjamin Aubert: Historiske Oplysninger om det juridiske Fakultet ved det Norske Fredriks-Universitet. Særtrykk av Ugeblad for Lovkyndighed, 1870 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Det humanistiske fakultets studentutvalg (HFSU) er studentutvalget ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. HFSU representerer studentene ved fakultetet ovenfor fakultetsledelsen og administrasjonen, og fungerer som studentenes talerør utad.

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_humanistiske_fakultets_studentutvalg_(UiB)

2023-02-04

Det humanistiske fakultets studentutvalg (UiB)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Universitetet i Bergen']

Humanistisk studentutvalg (HSU) er studentutvalget ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen og har kontor i tredje etasje på Sydneshaugen skole. HSU er et studentpolitisk organ som representerer studentene ved fakultetet overfor fakultetsledelsen og administrasjonen, og fungerer som studentenes talerør utad.

Humanistisk studentutvalg (HSU) er studentutvalget ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen og har kontor i tredje etasje på Sydneshaugen skole. HSU er et studentpolitisk organ som representerer studentene ved fakultetet overfor fakultetsledelsen og administrasjonen, og fungerer som studentenes talerør utad. == Underutvalg == I tillegg til studentutvalget har HSU fire underutvalg: Ad fontes Fadderstyret HF-revyen Humanistenes Arbeidslivsutvalg (HAU)Disse underutvalgene er aktive i studiehverdagen og arrangerer blant annet den årlige arbeidslivsdagen, reyen og fadderuken, og drifter studentpuben Ad fontes som ligger på fakultetet. == Eksterne lenker == HSUs nettside

Humanistisk studentutvalg (HSU) er studentutvalget ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen og har kontor i tredje etasje på Sydneshaugen skole. HSU er et studentpolitisk organ som representerer studentene ved fakultetet overfor fakultetsledelsen og administrasjonen, og fungerer som studentenes talerør utad.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fela_Kuti

2023-02-04

Fela Kuti

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Låtskrivere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nigerianske musikere', 'Kategori:Nigerianske sangere', 'Kategori:Personer fra Ogun State', 'Kategori:Saksofonister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Fela Anikulapo Kuti (født 15. oktober 1938, død 2. august 1997), eller bare Fela, var en nigeriansk musiker og komponist. Fela Kuti var en pioneer innenfor afrobeat musikk og en dedikert menneskerettighetsaktivist.

Fela Anikulapo Kuti (født 15. oktober 1938, død 2. august 1997), eller bare Fela, var en nigeriansk musiker og komponist. Fela Kuti var en pioneer innenfor afrobeat musikk og en dedikert menneskerettighetsaktivist. == Biografi == Fela Kuti studerte musikk ved Trinity College of Music i London i 1960-årene og hadde senere et opphold i Los Angeles der han møtte noen av folkene og holdningene bak Black Power bevegelsen. === 1970-årene === Da han flyttet tilbake til Nigeria i 1970, grunnla han republikken Kalakuta, et helt kvartal i Lagos der han hadde nattklubben sin, Afrika Shrine, familie, venner, kvinner og musikere. De erklærte seg uavhengig av den Nigerianske staten og var kjent for lange seanser fra solnedgang til soloppgang med jazz, afrobeat og suggerende rytmer.Kuti havnet på kant med de militære kuppmakerne i Nigeria med albumet og låta Zombie, der han protesterer mot regimet og kaller soldatene for zombier. I februar 1977 tok ett tusen bevæpnede soldater seg inn i Kalakuta og ødela, brant ned og banket opp de som oppholdt seg der. Fela Kuti selv ble stygt kvestet i angrepet og hans gamle mor ble kastet ut av andre etasje og døde etter åtte uker i koma. Etter angrepet på Kalakuta bar innbygerne kisten med Fela Kutis døde mor til huset til sjefen for militærlederen i landet, General Olusegun Obasanjo, og satt den fra seg på trappa. Ved årsmarkeringen av angrepet, giftet Kuti seg med 27 av sine kvinnelige dansere, sangere og nærmeste venner. === 1980- og 1990-årene === Fela Kuti holdt seg aktiv innen musikken og politikk utover 1980- og 1990-årene og stilte blant annet som presidentkandidat før han døde av aids i 1997. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Fela Kuti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Fela Kuti på Internet Movie Database (en) Fela Kuti på AllMovie (en) Fela Kuti hos The Movie Database (en) Fela Kuti hos Internet Broadway Database (en) Fela Kuti på Apple Music (en) Fela Kuti på Discogs (en) Fela Kuti på Discogs (en) Fela Kuti på MusicBrainz (en) Fela Kuti på Spotify (en) Fela Kuti på Songkick (en) Fela Kuti på Last.fm (en) Fela Kuti på Genius — sangtekster (en) Fela Kuti på AllMusic Fela Kuti på Twitter Fela Kuti på Facebook Fela Kuti på Instagram (en) Fela Kuti på YouTube Fela Kuti på YouTube

Fela Anikulapo Kuti (født 15. oktober 1938, død 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Ibsen

2023-02-04

Henrik Ibsen

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1828', 'Kategori:Henrik Ibsen', 'Kategori:Henrik Ibsens familie', 'Kategori:Librettister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Henrik Johan Ibsen (født 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Christiania) var en norsk dramatiker og lyriker. Han har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt, og sies å være den mest spilte dramatikeren i verden etter William Shakespeare. Ibsen blir ofte omtalt som det moderne dramas far. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En folkefiende, Kejser og Galilæer, Et dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Ibsen vokste opp i Skien, etablerte seg som teatermann i Norge i 1850-årene og slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene Brand og Peer Gynt i 1860-årene. Fra 1864 bodde han i 27 år utenlands, særlig i Italia og Tyskland, med bare sjeldne og korte besøk til Norge. De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø. Peer Gynt var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil; mange kritikere regner Rosmersholm og Vildanden som hans viktigste senere verk. Selv oppfattet Ibsen historiedramaet Kejser og Galilæer med handling fra senromersk tid som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet Terje Vigen er et av de mest kjente norske enkeltdikt. Ibsen har blitt beskrevet som en av de aller største dramatikerne i den europeiske tradisjonen. Richard Hornby beskriver ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare». Han har inspirert en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Mange kritikere regner ham som den største dramatikeren siden Shakespeare. Ibsens verker utkom på det danske forlaget Gyldendal i datidens felles dansk-norske skriftspråk. Til tross for stor interesse for både Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter, som Ibsen dels selv oppmuntret. Henrik Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen.

Henrik Johan Ibsen (født 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Christiania) var en norsk dramatiker og lyriker. Han har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt, og sies å være den mest spilte dramatikeren i verden etter William Shakespeare. Ibsen blir ofte omtalt som det moderne dramas far. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En folkefiende, Kejser og Galilæer, Et dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Ibsen vokste opp i Skien, etablerte seg som teatermann i Norge i 1850-årene og slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene Brand og Peer Gynt i 1860-årene. Fra 1864 bodde han i 27 år utenlands, særlig i Italia og Tyskland, med bare sjeldne og korte besøk til Norge. De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø. Peer Gynt var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil; mange kritikere regner Rosmersholm og Vildanden som hans viktigste senere verk. Selv oppfattet Ibsen historiedramaet Kejser og Galilæer med handling fra senromersk tid som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet Terje Vigen er et av de mest kjente norske enkeltdikt. Ibsen har blitt beskrevet som en av de aller største dramatikerne i den europeiske tradisjonen. Richard Hornby beskriver ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare». Han har inspirert en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Mange kritikere regner ham som den største dramatikeren siden Shakespeare. Ibsens verker utkom på det danske forlaget Gyldendal i datidens felles dansk-norske skriftspråk. Til tross for stor interesse for både Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter, som Ibsen dels selv oppmuntret. Henrik Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen. == Familie og barndom == Henrik Johan Ibsen ble født i Stockmanngården i Skien 20. mars 1828; han ble hjemmedøpt 28. mars 1828, og dåpen ble stadfestet i Christianskirken 19. juni samme år. Han var sønn av kjøpmann i Skien Knud Plesner Ibsen (1797–1877) og Marichen Cornelia Martine Altenburg (1799–1869). Da Ibsen ble født hadde Skien i tre århundrer vært en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og et sentrum for sjøfart, trelasteksport og tidlig industrialisering. Begge Ibsens foreldre hadde røtter i eliten i Skien og Telemark, dels i kjøpmannseliten i Skien og Grenland med skippere, redere og trelasthandlere, og dels i «embetsaristokratiet» av prester og jurister i Øvre Telemark. Ibsen skrev selv at «mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansete familjer i Skien» og at han var nært beslektet med «omtrent med alle de patricierfamiljer, som dengang dominerede stedet og omegnen». Knuds far Henrich Johan Ibsen omkom i skipsforlis med skuten «Charitas» (Caritas) utenfor Hesnes da Knud var nyfødt i 1797, og moren Johanne Plesner giftet seg ett år etter med skipperen Ole Paus, som ble Knuds stefar og Henriks sosiale bestefar. I 1799 solgte Ole Paus på en og samme dag Ibsenhuset i Løvestrædet som han hadde overtatt fra ektefellens første ektemann og kjøpte i stedet lystgården Rising fra en søster av sin nye svoger Didrich von Cappelen. Han fikk bygget et nytt representativt våningshus og familien flyttet året etter ut til Rising, der Knud vokste opp sammen med sine mange halvsøsken. Marichen vokste opp i den store Altenburggården i sentrum av Skien med foreldrene Johan Andreas Altenburg og Hedevig Paus, en søster av Knuds stefar. Altenburg var skipsreder, trelasthandler og eide et stort brennevinsbrenneri på Lundetangen, og etter hans død overtok Hedevig forretningen i 1824. Søskenene Hedevig og Ole Paus var fra Lårdal i Øvre Telemark der familien Paus hadde vært embetsmenn i århundrer; sammen med en tredje søster flyttet de i ung alder til Skien mot slutten av 1700-tallet og etablerte seg i byens kjøpmannsborgerskap med hjelp fra slektninger i familien Blom. Oles og Hedevigs familier på Rising og i Altenburggården hadde et nært forhold. Knuds eldste halvbror Henrik Johan Paus – oppkalt etter Knuds avdøde far – vokste selv opp i Altenburggården med Marichen, og barna på Rising og i Altenburggården har blitt beskrevet som en utvidet søskenflokk i sosial forstand. Gjennom stefarens familie var Knud oppvokst som Marichens nære slektning. I 1825 fikk Knud Ibsen borgerskap i Skien og etablerte selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler med lillebroren Christopher Blom Paus som assistent. De to brødrene flyttet inn i Stockmanngården, der de hadde forretning med utsalg av importerte viner og luksusvarer i første etasje, og drev eksport av tømmer sammen med sin fetter Diderik von Cappelen. 1. desember samme år giftet Knud seg med stefarens niese Marichen, som flyttet inn hos dem. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement». Haave skriver at ekteskapet kan ha vært arrangert, men at det også kan ha gått helt av seg selv. Eldre Ibsenforskning har gjerne kalt ekteskapet et «nesten-incestuøst ekteskap», men Haave har påpekt at denne typen nære forbindelser var vanlig i borgerskapet i Skien på denne tiden og ikke spesielt unikt for Ibsens familie.Knud og Marichen fikk seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen, Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835). Henrik ble oppkalt etter farfaren og kanskje også onkelen med samme navn; hans faddere var moren Marichen, tanten Mariane Paus, skipsreder Ulrich Cudrio, skipskapteinene Hans Jacob Bakke og John Stenersen, og materialforvalter Jacob Boysen. I 1830 overlot Marichens mor enkefru Hedevig Altenburg Altenburggården og andre eiendommer til svigersønnen Knud, og Knud og Marichen flyttet inn i Altenburggården med sine barn i 1831. I årene rundt 1830 var Knud Ibsen blant den rikeste prosenten i Skien; ved ligningen i 1833 var han f.eks. Skiens sekstende største skatteyter. I 1833 kjøpte han lystgården Erlands Venstøp (også kalt Ibsens Venstøp), med stor, representativ hovedbygning. Ved midten av 1830-tallet tapte Knud Ibsen betydelige beløp, og måtte selge Altenburggården i 1835. Året etter flyttet Ibsenfamilien ut til Venstøp, og bodde der på helårsbasis til 1843. Ibsen skrev om sin egen oppvekst at: Skien var i mine barneaar en overmaade livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hvad den senere skulde blive. Mange højt dannede, velstaaende familjer boede dengang dels i selve byen, dels paa store gaarde i omegnen. Et nærmere eller fjernere slægtskab forbandt de fleste af disse familjer indbyrdes, og baller, middagsselskaber og musikalske sammenkomster afløste hverandre baade vinter og sommer i tæt rækkefølge. [...] Vi havde næsten altid fremmede paa besøg i vor store rummelige gaard og i jule‐ og ​markedstiden især var huset fuldt og aabent bord fra morgen til aften. Haave skriver at de kildene som kjente Henrik i barndommen beskrev ham som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse». Henrik drev med modellteater, som tidlig på 1800-tallet særlig var en populær syssel for gutter fra borgerlige hjem i Europa. I kontrast til faren, som var svært selskapelig og spøkefull med et lyst og vennlig uttrykk, ble Henrik beskrevet som en mer innadvendt personlighet; Johan Kielland Bergwitz hevdet at «det er med Slekten Paus at Henrik Ibsen har de mest utprægede Gemytegenskaber fælles». En av søstrene Cudrio på nabogården som kjente ham i barndommen fortalte at «han var uhyre ful og ondskapsfuld og banket os gjorde han ogsaa. Men da han blev stor, blev han uhyre vakker, men det var ingen som likte ham, for han var saa ful. Det var ingen som vilde være sammen med ham.»Henrik Ibsen ble konfirmert i Gjerpen kirke 1. oktober 1843. Han flyttet kort etter til Grimstad, og innledet sitt voksenliv der han kom til å ha lite kontakt med familien etter 1850. Resten av Ibsenfamilien flyttet i 1843 tilbake til Skien, der Knud fikk låne et hus på Snipetorp av lillebroren Christopher. Der bodde Knud og Marichen til 1865. Knud forsøkte seg frem til 1850-årene med en viss suksess i ulike forretninger og yrker, men ble fra 1857 registrert som fattig og ble forsørget av sine da velstående brødre. === Betydningen av Ibsens barndom og faglig revurdering === Ibsens familie og oppvekstmiljø har vært et mye studert emne, både i hans levetid og på 2000-tallet. En viktig grunn til interessen er at Ibsen brukte sine slektninger, barndomsmiljø og familietradisjoner som modeller for personer, miljøer og hendelser i sine skuespill. Ibsen bekreftet selv at han hadde brukt sin familie og barndomserindringer som modell for familien Gynt i Peer Gynt. Også i andre skuespill er det figurer som er inspirert eller oppkalt etter familiemedlemmer, og motiver og hendelser som skal være inspirert av familietradisjoner fra Altenburggården, Rising og Venstøp. Ved siden av Peer Gynt har litteraturhistorikere og biografer særlig trukket frem Kongs-Emnerne, Vildanden, En folkefiende og Hedda Gabler. Litteraturhistorikere ble tidlig interessert i hvordan familiebakgrunnen hadde formet Ibsen som dikter; Henrik Jæger skrev i begynnelsen av sin innflytelsesrike Ibsen-biografi fra 1888 at ikke «en eneste draabe norsk blod» hadde spilt en rolle ved dannelsen av Henrik Ibsens temperament; denne noe tvilsomme kommentaren ble sitert i mange senere arbeider og dannet et utgangspunkt for Johan Kielland Bergwitz' bok Henrik Ibsen i sin avstamning: norsk eller fremmed? fra 1916. Eldre Ibsenbiografier har ofte hevdet at Knud Ibsen drev med spekulasjon og gikk konkurs, at han ble en alkoholisert tyrann, at familien Ibsen mistet kontakten med elitemiljøet den opprinnelig tilhørte, og at dette er helt sentralt i å forstå Ibsens biografi og diktning. Fra 1990-årene har Ibsenforskere stilt spørsmål ved og tilbakevist mange antagelser om Henrik Ibsens foreldre, bakgrunn og barndom, og Haave har påpekt at senere biografier ofte ukritisk har gjentatt slike udokumenterte påstander og myter. Haave har blant annet kritisert en overdreven og for ukritisk bruk av Ibsens litteratur som kilder til hans biografi hos mange tidligere Ibsenbiografer. Ifølge Haave innledet Arvid Høgvoll og Ruth Bærlands bok om Henrik Ibsens familie fra 1996 et paradigmeskifte i forståelsen av Ibsens bakgrunn og barndom, som ble fulgt opp av Ivo de Figueiredos Ibsenbiografi fra 2006/2007, Jon Nygaards bok om Ibsens familiebakgrunn fra 2013 og hans egen bok Familien Ibsen fra 2017. Haave skriver at Ibsenfamiliens økonomiske problemer i 1830-årene skyldtes de vanskelige tidene og var noe familien hadde til felles med mange andre fra Skiens overklasse på denne tiden, f.eks. naboene på Venstøp, tidligere skipsreder og borgermester i Skien Ulrich Frederik Cudrio og hans familie. Ifølge Haave hadde Henrik Ibsen en komfortabel oppvekst også på Venstøp, og familien hadde en klar tilhørighet i skienseliten og et livlig selskapelig liv. Haave uttaler at «den eliten familien Ibsen var en del av, distanserte seg sterkt fra bondebefolkning, og betraktet seg som en del av en dannet felleseuropeisk kulturkrets» og at «det var Ibsens tilhørighet i dette patrisiatet som skapte hans kulturelle identitet og oppdragelse».Både Nygaard og Haave fremhever at Skien var en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og slett ingen bakevje eller provinsby slik det ofte har blitt fremstilt; frem til ut på 1800-tallet var Skien en viktigere handelsby enn Christiania. Haave påpeker at Ibsenfamilien gikk økonomisk og sosialt i oppløsning i 1850-årene, men at det skjedde lenge etter at Henrik hadde flyttet hjemmefra, på et tidspunkt han var iferd med å slå gjennom som dramatiker; Haave skriver at «historien om familien Ibsen handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905». Ifølge Haave og Nygaard passet den tradisjonelle fortellingen om Ibsen inn i bildet av det store kunstnergeniet som slo gjennom mot alle odds, mens Ibsens borgerlige bakgrunn og antiegalitære sider ble nedtonet for å passe inn i det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Nygaard uttalte at Ibsen har en «enestående overklassebakgrunn» og er et resultat av at Norge har vært et rikt land veldig lenge, og oppsummerte omveltningen i forståelsen av Ibsens barndom som at alle de populære forestillingene om Ibsen er feil. == Ungdomsår == === Apotekerlærling i Grimstad === I desember 1843 flyttet Ibsen til Grimstad for å gå i apotekerlære. Jon Nygaard uttaler at «da det gikk ut med hele overklassen i Skien var det én mann som overlevde, apoteker Mülertz som drev Svaneapoteket i Skien», og at dette inspirerte både Ibsen og kameraten til å gå i apotekerlære. Ibsen skjønte imidlertid raskt at det ikke var apoteker han skulle bli.Eldre Ibsenbiografier har hevdet både at Ibsen planla å studere medisin og fremstilt ham som en vordende forfatter fra unge år. Haave og Nygaard har stilt spørsmålstegn ved hele denne fortellingen. De mener det i stedet var ungdomskameraten Christopher Due i Grimstad som satte Ibsen på tanken om å skrive et skuespill til Christiania Theater, og at Ibsen grep det som da var en ny mulighet til karriere og prestisje. Nygaard nevner Ibsens tremenning August Cappelen som et annet eksempel på at unge menn fra kjøpmannsborgerskapet ved midten av 1800-tallet så kunsten som en ny karrierevei.I Grimstad leste Ibsen Oehlenschläger, Kierkegaard, J.S. Welhaven og Henrik Wergeland, og han ble opptatt av Voltaire. I 1846 fødte vaskekonen Else Sophie Birkedalen et barn som hun ga navnet Hans Jacob Henriksen. Ibsen, som var ti år yngre enn Else Sophie, vedkjente seg farskapet, men han ville aldri senere ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte lovpålagte bidrag frem til gutten var 14 år. === Catilina av Brynjolf Bjarme === I Grimstad fikk Ibsen de intellektuelle vennene Christopher Due og Ole Schulerud. De tre var mye sammen og drøftet eksistensielle spørsmål. Ibsen var alt da mye av en opprører. I denne tiden skrev han, i tillegg til en rekke dikt, også sitt første drama, Catilina, dels inspirert av latinpensum, dels av stemningene rundt revolusjonsåret 1848. Catilina, en tragedie på blankvers, kom ut i Christiania i 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Forfatteren var da 22 år gammel. Da det ikke var noe forlag som ville gi det ut, ble utgivelsen bekostet av Ole Schulerud som brukte en liten arv til formålet. Han innså at Catilina var et løfterikt arbeid. Det solgte imidlertid lite, og mye av opplaget endte som makulatur. Ibsen gjennomarbeidet stykket 25 år senere, og da kommenterte han sitt ungdomsarbeid på denne måten. «Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, – modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, – kommer her frem i tågede antydninger.» == Ibsen som dramatiker == === Modningsårene 1850–63 === I 1850 flyttet Ibsen til Christiania. På vei til hovedstaden besøkte han hjemmet i Skien for siste gang. Familien hadde da sluttet seg Lammers-bevegelsen, en kristen vekkelsesbevegelse som avskrev blant annet litteratur som djevelens verk, og Ibsen kom til å ha lite kontakt med familien etter 1850. Kanskje var det derfor han tok i bruk pseudonymet Brynjolf Bjarme igjen i et renskrevet manuskript av én fullført og én nesten fullført akt, med påskriften «Rypen i Justedal, nationalt Skuespil i fire Acter, af Brynjolf Bjarme. 1850» Tydeligvis danner sagnet om Jostedalsrypa bakgrunn for stykket, påbegynt etter at han sommeren 1850 fikk antatt Kjæmpehøjen. Handlingen ble lagt til en norsk fjelldal i senmiddelalderen. En god del gjenkjennes i hans senere skuespill Olaf Liljekrans fra 1856.I Christiania gikk Ibsen fra 1850 på Heltbergs studentfabrikk for universitetskandidater, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Han strøk i gresk og aritmetikk. I realiteten hadde han bare gått to uker på skolen. På denne tiden var fattigdom så utbredt at det ikke vakte oppsikt at han opptrådte i bybildet iført et ullteppe til frakk og bare med kalosjer på bena. Sko hadde han ikke råd til. Ludvig Daae, Suzannahs fetter som var ett år yngre enn Ibsen, gikk også på Heltbergs studentfabrikk, og de to kan ha vært gamle kjente.Ibsen hadde feilet både til eksamen og med sitt skuespill Catilina, og sluttet seg til en hemmelig revolusjonær gruppe som ble oppløst av regjeringen. Dette skal ha ført til at han holdt seg unna organisert politisk arbeid resten av livet.Fiolinvirtuosen og kulturpersonligheten Ole Bull ga den 23 år gamle Ibsen en unik mulighet da han kalte ham til sitt nyopprettede teater i Bergen i 1851. Teaterstyret bevilget ham innledningsvis en stipendreise til København og Dresden for å studere teater. Ved Ole Bulls teater, Det norske Theater, fikk han bryne seg på oppgaver som sceneinstruktør og teaterdikter. Han hadde et særlig ansvar for dekorasjoner, kostymer, rekvisitter etc. og for person-arrangementet på scenen. Arbeidet ved dette pionerteateret i årene 1851-57 bidro sterkt til å legge fundamentet for Ibsens senere karriere som skuespillforfatter. Våren 1853 i Bergen forelsket Ibsen seg heftig i den 16 år gamle Rikke Holst (en kusine av Sofie Holst, som Ibsen kjente fra Grimstad). Første pinsedag 1853 gikk den nyforelskede Ibsen med en gruppe fra Det Norske Theater i Bergen på fottur opp Ulriken. Dette inspirerte ham til Vi vandrer med freidig mot. Han og Rikke forlovet seg i hemmelighet, men hennes far forbød forholdet. Ibsen omtalte i brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 sin forlovelse som et «hurtigt knyttet og voldsomt afbrudt liebschafts-forhold», som imidlertid inspirerte ham til Fru Inger til Østeraad. Rikke Holst giftet seg 12. juni 1856 med kjøpmannen Carl Tresselt. Hun og Ibsen møttes igjen da han besøkte Bergen i 1885.Mens Ibsen var knyttet til teateret i Bergen, skrev han fire nye skuespill, dels inspirert av norsk folkediktning, dels av norsk historie. Det siste er merkbart i Fru Inger til Østeraad (1855). Hans biograf Astrid Sæther har påvist at Ibsen må ha forlovet seg med Suzannah Thoresen ett år tidligere enn offisielt sagt. Først etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble han godkjent av svigerfamilien. I 1857 returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah, Magdalene Thoresens stedatter. Året etter ble deres eneste barn, Sigurd Ibsen, født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye Christiania Theater i Møllergaten frem til 1864. Suzannah var en begavet kvinne og skulle vise seg å bety umåtelig mye for Henrik Ibsen som inspirator, kyndig lytter og kritiker så lenge han levde. Etter at Ibsen midlertidig hadde slått seg ned i Christiania som gift mann, skrev han dramaene Hærmændene paa Helgeland, inspirert av eddadiktningen, og Kongs-Emnerne, med emne fra borgerkrigstiden på 1200-tallet, og dessuten samtidsstykket Kjærlighedens komedie. Av disse verkene er nok Kongs-emnerne det mest betydelige. I 1859 prøvde han seg også i opera-sjangeren, og begynte å skrive librettoen Fjeldfuglen. Denne ble aldri fullført, han oppga prosjektet etter at han hadde startet på andre akt. Denne teksten ble først trykt i 1909, altså posthumt. ==== Fotturen i 1862 ==== I 1862 reiste han med offentlig stipend gjennom Gudbrandsdalen til Lom og over fjellet til Sogn, og nordover til Sunnmøre og Romsdal før han returnerte til Christiania. Reisen begynte 24. juni og han reiste med tog til Eidsvoll og dampbåt langs Mjøsa til Lillehammer. På Lom prestegård møtte han Elise Aars og hennes forlovede Ludvig Aubert - Aubert reiste sammen med Ibsen over Sognefjellet. Fra Lom gikk han opp Bøverdalen, over Sognefjellet (der det ikke var kjørevei) og ned det bratte berget til Skjolden. Resten av turen tilbakela han stort sett til fots. Ibsen skal opprinnelig ha planlagt å gå til Hardanger. Suzannahs stemor Magdalene Thoresen kan ha inspirert ham til å legge ruten lenger nord. Ibsen laget godt utførte blyanttegninger på turen (blant annet fra Gudbrandsdalen, Breimsvatnet og Tresfjorden) og noen disse ble trykket i Illustreret Nyhedsblad. Det øde, ville landskapet han opplevde over Sognefjell gjorde stort inntrykk og han inntrykkene ble innarbeidet flere steder i diktingen. Ibsen passerte Fortun stavkirke som 20 år senere ble revet og flyttet til Fantoft. Fra Skjolden reiste han med den nye dampbåten «Framnæs» til Vadheim og vandret gjennom Sunnfjord og Nordfjord via Jølster og over Breimsvatnet («Bræheimsvandet»). Fra Utvik tok han båt til Faleide i dagens Stryn kommune og gikk til Hornindal. Disse områdene i Sunnfjord og Nordfjord anså at Ibsen som ufortjente ukjente. I strøget omkring den øvre ende af Bræheimsvandet har man en af de i vort land sjeldne utsigter, hvor høifjeldsnaturen i sin vildeste vinterskikkelse lukker for lavlandet. Her kan man, ligesom langs Ullensvang-stranden i Hardanger, gåe under blomstrende frugttræer og see mægtige jøkler lyse gjennem løvet. Formålet med reisen var å samle sagn og folkeviser. Han tilbragte fem dager på Hellesylt, og fikk trolig inspirasjon til personer og landskap i Brands hjembygd. Året før hadde stedet fått ny prest, Ole Barman, og et par år før det ny kirke. På Hellesylt ble han oppfattet som en raring som noterte ned det folk på stedet fortalte ham. Ibsen samtalte lenge med Barman om blant annet tradisjoner, sagn og snøskredene bygda var utsatt for - blant annet hadde kirkebygget blitt ødelagt av skred. Prestens gravtale i Peer Gynt skal være inspirert av det han opplevde på Hellesylt. Mange år senere snakket han med Ole Ingebrigtsen Langeland om oppholdet der.Fra Hellesylt reiste han videre til Suzannahs fetter Ludvig Daae på Solnør lenger ute i fjorden. Solnør kan ha vært en inspirasjon til Rosmersholm Moldegård i Molde og prestegården i Herøy kan også ha vært inspirasjoner. Verten Ludvig Daae hadde som Ibsen gått på Heltbergs studentfabrikk. Vertinnen var Anne Christine Daae som var født Skavlan og datter av Aage Schavland. Ibsen kom til Solnør 16. juli 1862 og ble der også kjent med Peder Fylling. Ibsen skrev opp eller overtok en hel segnsamling etter Fylling. Magdalene Thoresen hadde også brukt sagn hun fikk fra Fylling som hun beskrev som en «sjelden naturbegavelse». Han skrev dagbok til han ankom Solnør. Dagboken og notatene fra samtalene med Fylling ble gjenfunnet av Halvdan Koht i 1932.I Vestnes eller Tresfjord møte han den særegne presten Otto Theodor Krohg (sønn av Hilmar Meincke Krohg) som også kan ha gitt inspirasjon til Brand. Ivar Aasen hadde i syv år vært privatlærer for Ludvig Daae og hans søsken på Solnør, etter at han hadde gått et par år i lære hos Ibsens svigerfar Hans Conrad Thoresen. Henrik Wergeland hadde 30 år tidligere gått samme vei over Sognefjellet og fikk der ideen til diktet «Spaniolen». Deler av Brand kan være inspirert av Wergelands dramatiske dikt og av Ibsens opplevelse av det ville landskapet under nedstigningen mot Fortun, Skagastølstindene og den katolske presten Christopher Holfeldt-Houen (grunnlegger av St. Paul menighet i Bergen) som gikk sammen med ham. === Utlendighet og internasjonalt gjennombrudd === I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 spesidaler. Hustruen Suzannah og sønnen Sigurd reiste allerede samme høst til København, mens Ibsen ble igjen i Christiania for å bistå Christiania Theater med iscenesettelsen av Kongs-Emnerne. Selv forlot han Norge 1. april 1864 med det første dampskip som brøt gjennom isen og hentet byen ut av sin lange vinterisolasjon. Ibsen tilbrakte nå en måneds tid med kone og barn i København før han bega seg videre alene gjennom Tyskland med jernbanen til Venezia, hvor han slo seg til i et par uker. Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det Bjørnstjerne Bjørnson og regjeringsadvokat Bernhard Dunker som samlet inn og sendte ham penger. De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var Brand (1866), en symbolsk tragedie om en prest som følger sine høye prinsipper. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, Peer Gynt. Disse verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra 1866 fikk han Statens kunstnerlønn. Ibsen bodde med familien i Roma i flere omganger i til sammen rundt ti år, først fra 1864 til 1868. Da Ibsen ankom Roma var byen fortsatt en del av Kirkestaten, men Garibaldi hadde få år tidligere startet sin samling av Italia. De skuespillene Ibsen skrev i de periodene han bodde i Roma ble i stor grad skrevet under opphold utenfor Napoli. Da han i 1867 reiste fra Roma til Campania var det til en annen stat. Amalfikysten, Sorrento og øyene utenfor Napoli ble tidlig en populært reisemål for velstående turister. Ibsen forlot Roma 21. mai 1867 og bodde først på den litt mindre fasjonable Ischia. Det var et lite jordskjelv mens han oppholdt seg på Ischia og kirketårnet ble skadet. I Casamicciola er det satt opp en minneplate om «Enrico Ibsen» med høystemt tekst. I august reiste han til Sorrento der han bodde i Pensione Rosa Magre, Corso Italia nr 170. Det var scirocco og svært varmt (over 40°C) mens han oppholdt seg i området. Garibaldi forsøkte å erobre Lazio i oktober 1867 og veien til Roma ble stengt på grunn av krigshandlinger. Manus til Peer Gynt sendte han til København 18. oktober 1867. Han besøkt Pompeii noen dager på den tiden, men besøkte ikke Capri fordi har redd for å bli fraktet over med fiskebåt. Ved retur til Roma ble de oppholdt 14 dager i den lille byen San Germano (like ved Monte Cassino) på grunn av krigshandlinger mellom Garibaldis styrker og de franske styrkene som støttet Pavestaten. Vinteren 1867-1868 bodde han i Roma og reiste deretter til Dresden. Ibsens skinnkoffert ble stående igjen i den skandinaviske foreningen i Roma og han fant igjen kofferten ti år senere med alt innholdet unntatt noen papirer og manus.Av hensyn til Sigurds utdannelse bestemte Ibsenfamilien seg i 1868 for å flytte til det protestantiske Nord-Europa; uten en klar plan reiste de nordover, og endte med å slå seg ned i Dresden i det daværende Kongeriket Sachsen, der de ble boende til 1875. I april 1875 flyttet familien til München i Kongeriket Bayern, og bodde der frem til 1880, med unntak av vinteren 1878–1879 da de oppholdt seg i Italia. I 1880 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Roma og ble boende der til 1885, mens Sigurd tok juridisk doktorgrad ved universitetet der. I perioden 1885–1891 bodde Ibsenfamilien igjen i München.I 1881 reiste han på nytt til Sorrento (der han hadde fullført Peer Gynt i 1867) og tok inn på Hotel Tramontano. Hotellet er kjent for de mange forfatterne som har bodd der blant andre Lord Byron, Goethe, Keats og Walter Scott. Torquato Tasso ble født i bygget. Ibsen var der fra juni til oktober og fullførte Gengangere. === Tilbake til Norge === Ibsen kom tilbake til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1893 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden. I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske konge tildelt storkorset av Dannebrogordenen og storkorset av Nordstjerneordenen. Like etter et ball på slottet 12. mars 1900 ble Ibsen syk. I Aftenposten noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars. I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag. I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. På Bjørnsons 70-årsdag 8. desember 1902 avla han Ibsen visitt før han tok imot gjestene sine, siden Ibsen var for syk til å komme. Ibsen tok da hans hånd mellom begge sine og sa at av alle «husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. Det var også deg jeg tenkte på med han... badelegen...» «Badelegen?» undret Bjørnson, og de to satt en god stund og funderte før de kom frem til at det var jo snakk om dr Stockman i En folkefiende.I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av flere slagtilfeller. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14:30 den 23. mai 1906, døde han i sin leilighet i Arbins gate 1 i Christiania, 78 år gammel. Ibsens lege dr. med. Edvard Bull forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. Anekdoten forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sank tilbake og falt i koma, og det falt ikke flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord var en protest, passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen. Ibsens siste hjem ble i 1990 leid av skuespiller Knut Wigert og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I 1993 ble Norsk Folkemuseum gjort ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005, gjenåpnet Ibsenmuseet i Oslo, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai 2006, et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem. === Begravelsen === Henrik Ibsen ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund fredag 1. juni 1906. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt Trefoldighetskirke, hvor 20 000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp Ullevålsveien, med følge av Stortinget, regjeringen, Høyesterett, kommunestyret i Oslo, representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant det sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte Edvard Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak. Kisten ble senket av maler Eilif Peterssen, forfatter Wilhelm Krag, arkitekt Harald Olsen, komponist Ole Olsen, redaktør Nils Vogt og teatersjef Johan Fahlstrøm, samt to representanter fra Det Norske Studentersamfund. Sogneprest Christopher Bruun foresto jordpåkastelsen. == Ibsen som samfunnsaktør == == Forfatterskap == === Hovedverk === ==== Kongs-Emnerne ==== Kongs-Emnerne, som kom ut i oktober 1863 og hadde premiere 17. januar 1864, var Ibsens første store tragedie på 1860-tallet. Historien er fra første halvdel av 1200-tallet, der den tvisynte Hertug Skule kjemper om Norges trone med den unge kong Håkon Håkonsson, mens biskop Nikolas Arnesson intrigerer for å skape ondt blod mellom dem. Stykket er godt skrevet, med spennende intrige og mange slående replikker, og passet godt samtidas nasjonalromantiske smak. Det viste at Ibsen nå var i ferd med å bli en mesterlig dramatiker. Den største vansken på teatret er at det må skjæres en god del ned for å spilles på en kveld, likevel er det ikke så langt som Ibsens to neste stykker. I ettertida er Kongs-Emnerne likevel etter hvert blitt mindre populært enn stykkene som følger etter. Stykkets moral er blant annet en dyrking av den reine viljekraften som også finnes i Brand, og som de fleste moderne tilskuere har vanskelig for å sympatisere med. Det er kanskje typisk at Vidkun Quisling var begeistret for stykket, og engang beskrev det som Nasjonal Samlings program. Uten at Ibsen på noen måte kan mistenkes for fascistiske sympatier, uttrykker det nok at i Kongs-Emnerne fins en nasjonalistisk dyrkelse av mannsmot og blodig død som virker fremmed, 150 år etter. At biskop Nicolas ondskap og feighet koples til at han har forkrøplete kjønnsorganer, er også et poeng som virker veldig gammeldags, for å si det forsiktig. Kongs-Emnerne skulle bli Ibsens siste stykke fra det som i noe utvidet forstand kan kalles vikingtida, og hans nest siste stykke fra eldre historisk tid (det siste var Keiser og Galilæer (1873)). ==== Brand ==== Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var Brand fra 1866. Stykket handler om en rettlinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.» Brand er skrevet i en svært krevende form, med replikker som samtidig er verselinjer på rim. Dette var en form som Ibsen tidligere hadde brukt i Kjærlighetes Komedie, og skulle gjenta i Peer Gynt. At Ibsen faktisk klarte å få til dette og samtidig skrive replikker som er slagkraftige på en scene, viste hans språklige mesterskap. Stykket inneholder mange replikker som er gått inn i vanlig språkbruk som fyndord. Men verseformen er svært vanskelig å gjengi i oversettelse. Derfor er også fullgode oversettelser på rim til andre språk av Brand og Peer Gynt sjeldne, utenom svensk og nynorsk, der mange av Ibsens egne løsninger kan brukes. I denne forbindelse er det naturlig å nevne at dansker rimeligvis leser originalteksten bedre enn de fleste nordmenn. Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong. ==== Peer Gynt ==== Nasjonaleposet Peer Gynt (1867) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om ... jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning. Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og fullført mens han var i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Fjerdeakten (Afrika-akten) ble fullført i sommervarmen mens sciroccoen blåste ørkensand fra Nord-Afrika. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet Brand hadde oppnådd. Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med Kierkegaards eksistensialisme. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter. Ibsen oppfattet selv Peer Gynt som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart. I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes – og ba Edvard Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp 24. februar 1876 i Christiania Theater. Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel I Dovregubbens hall og Solveigs sang. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.Den tyske forfatteren Dietrich Eckart skrev like godt om hele stykket, basert på Christian Morgensterns oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: «Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk». Han kunne ikke norsk og hadde aldri vært i Norge, så Gjendin gjengis som «in den Bergen», mens Solveigs familie kommer fra «Schwarzbachtal». I 1912 skrev han dog til Sigurd Ibsen for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar. ==== De Unges Forbund ==== I De unges Forbund, som hadde premiere på Christiania Theater i 1869, brøt Ibsen både med de historiske temaene og tragedien, og laget i stedet en samtidskomedie. Lystspillet er en politisk satire plassert på et storgods i nærheten av en østlands kjøpstad, der den unge, radikale Sagfører Steensgaard avsløres som en streber og opportunist, mens Kammerherre Bratsberg, som representerer de eldre, aristokratiske og høyreorienterte, ender som helten. På denne tida hadde nettopp stortingsgruppa som skulle bli grunnlaget for partiet Venstre organisert seg, og i Steensgaard kjente folk igjen både Bjørnstjerne Bjørnson og andre ledende politikere på hans fløy. Bjørnson hadde få år tidligere gitt Ibsen hjelp til å reise til Italia, og stykket ble derfor også oppfattet som svært utakknemlig. Det vakte stor sinne på venstresida og ble møtt av organiserte pipekonserter på teatret. I samtida ble stykket berømmet for realistiske atmosfære og lette, muntlige replikker. For ettertida er miljøet blitt nokså fjernt, og intrigen er for mye preget av gammaldags forvekslings-komedie til at det kan gjøre noe sterkt inntrykk. Stykket inneholder likevel ansatser som skulle slå ut i full blomst i Ibsens samtids-tragedier ikke lenge etter. I noen replikker fra Bratsbergs svigerdatter Selma finnes skissen til en person som 10 år etter skulle gi Ibsen hans største suksess: Nora i Et Dukkehjem. ==== Kejser og Galilæer ==== I 1873 skrev Ibsen det han selv mente var hans hovedverk, Kejser og Galilæer. Dramaet er skrevet i to deler, og handler om keiser Julian «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag. Diktverket regnes som svært krevende, men står i direkte sammenheng med Brand og Peer Gynt i Ibsens utvikling som dikter. Skal man forstå Ibsen kommer man i grunnen ikke utenom dette kjempeverket, som består av to skuespill: Cæsars frafald, og Kejser Julian. Likevel er verket blant de dårligst kjente av hovedverkene til Ibsen. Få har lest det, og det blir nesten aldri spilt på scenen. Som teaterstykke er Kejser og Galilæer for det første enormt langt. Det eneste kjente forsøket på å sette opp hele stykket på en kveld, en sterkt beskåret forestilling ved Det Norske Teateret i Oslo, tok over syv timer og hadde innlagt middagspause med lapskaus til publikum. For det andre opptrer det et mylder av personer med over hundre forskjellige navngitte rollefigurer. De færreste teatre har en stab som gjør det mulig å fylle alle disse rollene. På Det Norske Teatret ble problemet forsøkt løst både ved å skjære bort rollefigurer og la hver skuespiller spille flere roller. Det viste seg da at rollene også har den svakhet at mange av dem er svært like og derfor vanskelig for publikum å holde fra hverandre. Kejser og Galilæer er på mange måter et imponerende stykke litteratur. Som en storslått historisk roman, eller som en lang, fargerik fjernsynsserie, kunne det kanskje slå an. Men litteraturhistoriens dom er at stykket mislyktes som teater. I motsetning til Peer Gynt mente ikke Ibsen at Kejser og Galilæer skulle være et lesedrama, han ville at det skulle spilles. Slik gikk det ikke, og stykket er nesten aldri blitt satt opp. ==== Samfundets støtter ==== Samfundets støtter fra 1877 tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer. Etter Kejser og Galilæer representerte Samfunnets Støtter nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et kort stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse. Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått frem som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» frem som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet. I motsetning til Keiser og Galilæer ble Samfundets Støtter straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i Berlin, som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appellerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika. Samfundets støtter skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans senere stykker var samtidsdramaer. Stykkene hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i Kjærlighetens Komedie, Brand og Peer Gynt. Om de skilte seg fra Samfunnets Støtter på noen måte, var det ved at de ble kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer og som regel endte tragisk. ==== Et dukkehjem ==== Et dukkehjem kom to år etter i 1879 og er Ibsens mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nora får demonstrert Torvalds kynisme og forlater ham og deres tre barn for å finne sin egen vei til modenhet. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter. Et dukkehjem blir ofte tolket som Ibsens viktigste innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Ibsen selv sa senere at han ikke hadde tenkt spesielt på kvinnefrigjøring da han skrev, men på menneskefrigjøring. Samtidig satte han stor pris på den støtten han fikk fra de radikale kvinneorganisasjonene, deltok gjerne på tilstelninger de laget til ære for ham og snakket blant annet om kvinnefrigjøring i den eneste politiske talen han holdt da han kom tilbake til Norge. Stykket er teatermessig bedre enn Samfundets Støtter, blant annet fordi det har færre personer, er strammere bygd opp og ikke er skjemmet av en lykkelig slutt. (Protester mot stykkets slutt fra en kjent tysk skuespillerinne gjorde riktignok at Ibsen skrev en alternativ slutt for henne, der Nora ikke går, men blir hos mann og barn, under protest! Mangelen på opphavsrettslig beskyttelse gjorde at tyskerne kunne ha endret slutten uansett, så Ibsen foretrakk å gjøre det selv, riktignok under protest, han også.) Det blander spenning, humor og tragedie på en mesterlig måte, som har gjort det elsket på teatrene. Om et Dukkehjem har noen svakhet, er det kanskje at Nora er for god og snill, slik at hun kan fremstå litt uvirkelig. Hun mangler fandenivoldske og usympatiske trekk som nettopp finnes hos virkelige personer. Her kom Ibsen til å utvikle kvinneskikkelsene sine videre, senere. Stykket gjorde umiddelbart sensasjon. På et tidspunkt spilte fem teatre i Berlin stykker av Ibsen samtidig! Etter Berlin ble det satt opp i mange land i Europa og Nord-Amerika, og bidro til å gjøre Ibsen verdensberømt. Temaet, at en gift kvinne kan bli nødt til å gå fra mann og barn for å vinne sin personlige og moralske frihet, er det mest lett forståelige som Ibsen noen gang tok opp. Det har bidratt til å gjøre dette stykket til et av verdens mest spilte, med oppsetninger også i land og kulturer der mange av Ibsens andre stykker er vanskeligere tilgjengelige. Et Dukkehjem er også filmet mange ganger. ==== Gengangere ==== Gengangere fra 1881 og ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i Sorrento. Dramaet rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som syfilis, incest, ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst aktiv dødshjelp. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid. Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev. Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ekteskapet som institusjon. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som usedelig. At «skurken» i stykket er presten Manders, som fremstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring. Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før flere år senere, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte. Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av Gengangere til forleggeren i København. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter. Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig. ==== En Folkefiende ==== En folkefiende kom i 1882, ett år etter Gengangere. Dette var eneste gang etter 1860-tallet Ibsen bare lot det gå et år mellom stykkene sine. Fortellingen om badelegen Dr. Stockmann som finner ut at badet hele byen lever av er forgiftet, og venter å bli feiret som en helt for oppdagelsen, er et av Ibsens bitreste. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest, som står alene, er blitt utlagt som et politisk credo fra Ibsen, og mange har oppfattet moralen i stykket som vanskelig å tolke. Det er rimelig å se En Folkefiende som et uttrykk for Ibsens ønske om å slå tilbake etter kritikerne av Gjengangere. Slik sett er En Folkefiende en allegori: Badet er samfunnet, eller kanskje en samfunnsinstitusjon som er «forgiftet» som det borgerlige ekteskapet. Badelegen er Ibsen, som avslører råttenskapen. Byens befolkning steiner Stockmann, som de konservative kritikerne av Gjengangere gikk til angrep på Ibsen. Men nettopp den som tør si sannheten i tross mot det massive flertallet er den eneste som er sterk nok til å tørre å ha rett. Stykket virker som om det er skrevet i hellig raseri, og Ibsen slår løs mot alle kanter. Radikalere og liberalere, som når samfunnskritikken koster noe velger å slutte seg til majoriteten, hadde han kritisert før i De Unges Forbund og han fortsatte kritikken senere, blant annet i Rosmersholm. De konvensjonelle, de servile og alle som fulgte dem var som alltid hans skyteskiver. Noen ganske få står igjen som Ibsens helter: Representanter for ungdommen, frigjorte kvinner representert ved Stockmanns datter Petra og «gatekjøterne», fattigfolks unger, er de eneste som finner nåde til slutt. Som skuespill er en folkefiende et nytt mesterverk, vittig, satirisk og grotesk, med en mye livligere ytre handling enn i de tre tidligere samtidsdramaene hans. Samtidig kom den bitre tonen til å prege de neste stykkene han skrev. ==== Vildanden ==== I 1884 kom Vildanden, et psykologisk drama om Hjalmar Ekdal og hans familie. På loftet deres bor en villand sammen med Hjalmars sosialt ødelagte gamle far. Det blir avslørt at Hjalmars datter, Hedvig, ikke er hans datter allikevel. Gregers Werle, Hjalmars barndomsvenn, prøver å hjelpe familien Ekdal frem til «sannhet» gjennom å konfrontere alle de ubehagelige hemmelighetene og løgnene de omgir seg med. Til slutt råder han Hedvig til å ofre det dyrebareste hun eier, Villanden. I stedet skyter hun seg selv. Fra dette stykket kommer det kjente sitatet: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.» Denne merkelige fortellinga inneholder mye av den samme bitterheten som En Folkefiende, og kan også leses som en fortsettelse av Ibsens svar på kritikken av Gjengangere: Det nytter ikke å fortelle folk flest sannheten, det tåler de ikke. Dette kan også tolkes som at Ibsen geiper til standpunkter han før har forfektet, blant annet i Brand. Vilje til sannhet er ikke det viktigste i verden, egentlig. Kanskje gjør den bare skade, som hos den overspente sannhetssøkeren Gregers Werle. Villanden er også et stykke som fengsler tilskuerne gjennom det rare og nærmest absurde miljøet: Kontrasten mellom villandens naturromantiske fantasiverden på loftet og det prosaiske, fattigslige og snusfornuftige livet i stua til Hjalmar Ekdal. Ibsen griper tilbake til noe drømmeaktig, poetisk som han har latt ligge i de tidligere samtidsdramaene. Han malte med breiere pensel enn før, og viste enda en gang at han klarte å holde et høyt tempo og samtidig fornye seg. ==== Rosmersholm ==== Rosmersholm fra 1886 har blitt beskrevet som et av Ibsens mørkeste, mest sammensatte, subtile og mangetydige skuespill. Mange kritikere regner Rosmersholm som Ibsens mesterverk, ved siden av Vildanden.I Rosmersholm vender Ibsen tilbake til flere av temaene fra Gengangere. På en gammel herregård på Sørlandet bor presten Rosmer, han har hatt konservative synspunkter men vil nå gå ut offentlig til støtte for frisinn. Rebekka West, hans sterke og selvstendige husholderske, elsker ham. Pastor Kroll, Rosmers gamle kampfelle, kan ikke godta at Rosmer har skiftet side og truer med å skandalisere ham og Rebekka West. Den liberale redaktøren, som svikter og går over til reaksjonen under press (en type som går igjen i flere Ibsen-stykker) er også med. Under presset fra samfunnets motstand bryter både Rosmer og Rebecca West sammen. Han gir opp alle sine store drømmer, hun avslører at hun har lurt Rosmers kone i døden for å vinne ham. Sammen går de to i fossen. Det er det gamle samfunnets fordommer og ideer, dets «gjengangere» som har knust dem. Stykket var preget av at Ibsen hadde vendt tilbake til Norge og opplevd kampen om parlamentarismen i 1884, den voldsomme partistriden sjokkerte ham. Den intolerante reaksjonære Kroll skal være bygget over en levende modell Ibsen traff. Rosmersholm er også det første store litterære verk i Norge i nyere tid som behandler incest. Rebecca West får opplysninger som avslører for henne at hun kan være incestoffer, det bidrar til å drive henne i døden. Samtidig er incestofferet og mordersken West stykkets sterkeste, mest sympatiske og på mange måter beste person (ingen selvfølge på 1800-tallet, da det var vanlig å fremstille incestofre som «skyldige»). Her tok Ibsen opp temaer som ikke ble vanlige i norsk litteratur før omtrent 100 år etter. Med Rebecca West gikk han også et langt skritt videre i å utvikle kvinneskikkelser som var like allsidige, motsetningsfylte og problematiske som de største mannlige litterære heltene. Rosmersholm (som i motsetning til Gjengangere har med et virkelig skrømt) inneholder også sterkere drag av mystikk enn noe Ibsen-stykke siden Keiser og Galilæer. Fra Samfunnets støtter hadde Ibsen lagt det overnaturlige på hylla, nå tok han det frem igjen. Det bidro til å skape en naturmystikk, noe nærmest folkeviseaktig rundt tragedien, og gjøre Rosmersholm til et av Ibsens vakreste og mest særegne stykker. ==== Fruen fra havet ==== Fruen fra havet (1888) ble Ibsens lyseste og vennligste stykke på 1880- og 1890-tallet. Historien er enda et ekteskapsdrama fra en småby, der en kvinne har giftet seg med en mann hun ikke elsker for å komme unna en vanskelig fortid. Nå lever de to tilsynelatende ganske lykkelig sammen med mannens to døtre fra et tidligere ekteskap. Men er hun så lykkelig under overflaten, egentlig? Dessuten drømmer hun om en gammel elsker, en finsk morder med kniv, og en natt kommer han tilbake fra sjøen, Skal hun gå, eller skal hun bli? Dette lyder jo ikke akkurat muntert. Men det er noe forsonlig i atmosfæren, som mangler i de bitre, brutale tragediene Ibsen skrev i årene like før. Ektemannen, Dr. Wangel, er ikke slik en fæl fyr som ektemenn i de tidligere stykkene ofte var. Han er en ganske bra og klok kar, egentlig. Det er sommersol over landskapet, og noe lekent over bifigurene som går ut og inn av fortellinga. Det blir ikke så opplagt at Ellida Wangel absolutt må gå sin vei. Temaet er riktignok alvorlig nok. Det går an å se Fruen fra Havet som en kommentar til tidligere Ibsen-kvinner som Nora Helmer og Fru Alving, som stiller spørsmålet: Under hvilke forhold er det riktig av en kvinne å bli i et ekteskap? Svaret stykket kommer med, er: Hvis ektemannen har mot til å la henne gå. Hvis hun helt fritt kan bestemme det selv. DA kan hun bli. Samtidig som stykket sier dette, mer enn antyder det at unge jenter vil fortsette å gjøre mødrenes feil. Ibsen fortsetter sin flørt med det overnaturlige i dette stykket. Finnen med kniven, f.eks., er han et virkelig menneske eller en draug, som kommer tilbake fra et forlis på havet? Tilskuerne får egentlig aldri noe svar på dette (akkurat som de aldri får svar på mange andre mysterier i andre Ibsen-stykker). Fruen fra Havet er et av de to Ibsen-stykkene der som har samme viktige rollefigur: Dr Wangels yngste datter, den opprørske Hilde Wangel. Hun kommer tilbake som den unge forførersken i stykket om Byggmester Solness. Sommeren 1887 ferierte Ibsen i Sæby, sør for Frederikshavn i Danmark. Utsikten mot det åpne Kattegat skal ifølge kildene ha påvirket Ibsen til å skrive «Fruen fra havet». Om Ibsen der og da skal ha påbegynt skuespillet er uvisst, det er ifølge kildene hovedsakelig skrevet i München i 1888, men Sæby har nesten gjort krav på skuespillet, og fått reist en statue av Ibsen, og et stort monument i havnen, laget av den norske skulptøren Marit Benthe Norheim. ==== Hedda Gabler ==== Hedda Gabler (1890) er en studie av en kvinne som er opptatt av å bli en sosial suksess, men samtidig dypt utilfreds med det. Hedda er 29 år, har giftet seg med en mann hun ikke elsker for pengenes skyld, og er kanskje gravid med et barn hun ikke ønsker seg. Før hun ble gift, flørtet hun med den fordrukne skribenten Eilert Løvborg (som noen mener er et portrett av Ibsens yngre litterære utfordrer, August Strindberg). Når hun ikke kan få Løvborg, intrigerer hun for at han skal gå under. Hun lurer ham til å drikke igjen, og brenner manuskriptet som kan få ham sosialt på benene. Assessor Brack, en annen og mer kynisk gammel flamme, avslører at Hedda er medskyldig i Løvborgs selvmord på et bordell, Brack truer med å avsløre det offentlig hvis hun ikke vil bli hans elskerinne. Hun velger selvmord heller enn å havne i hans makt. Hedda Gabler er en slags Nora Helmer på vranga. Nora har romantiske ideer om ekteskap, kjærlighet, samliv og så videre. Hedda har et dypt kynisk syn på det alt sammen, hun ser på alt sånt som trappetrinn på vei til sosial status i et spill der hun satser alt for å vinne. Samtidig er hun dypt utilfreds med dette livet, og drømmer uklart om noe helt annet. Når Noras illusjoner brister overveier hun selvmord, men isteden går hun ut av det gamle livet sitt som en fri kvinne. Når Hedda oppdager at den sosiale klatringa hennes ikke kan gi henne noe av det hun ønsker seg ser hun ingen utvei, men skyter seg. Samtidig er Hedda på mange måter et mye mer levende menneske enn Nora. Noras litterære feil er at hun blir litt en-dimensjonal bare god og snill. Hedda er mye mer sammensatt: Hun kan være både snill og slem, egoistisk og idealistisk, kynisk og drømmersk samtidig. På teatret hadde bare menn fått lov til å ha slike allsidige personligheter før Ibsen begynte å skrive sine sene kvinneroller. Kvinner som er både intelligente, sympatiske, har store feil og spiller «skurkeroller», som Hedda på et vis gjør, er en oppfinnelse av den gamle Ibsen. Dette har gjort Hedda Gabler til en av de store ønskerollene for kvinnelige karakterskuespillere. I Ibsens samtid gjorde hun voldsomt inntrykk, ikke minst ved teatrene, der kvinneskikkelser som var søte, myke, snille og ofte dumme dominerte. I England fikk Hedda spesielt mye å si for en del radikale unge skuespillerinner. Noen av dem, som senere ble ledende i Suffragette-bevegelsen sa senere at å spille Hedda Gabler hadde vært viktig for at de ble suffragetter. Hedda Gabler ble første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved «Königliches Residenz-Theater». Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «The Vaudeville Theatre» i London. Stykket vakte sterk debatt, blant annet fordi noen (mannlige) kritikere mente Hedda var en «unaturlig» kvinne. Men den sterke støtten til stykket, ikke minst fra teaterfolk, bidro til at det snart ble allment anerkjent som et nytt, stort Ibsen-stykke. ==== Byggmester Solness ==== Byggmester Solness som kom i 1892, innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker de som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke Hilde Wangel (som også er med i Fruen fra havet) trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene. Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på. Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer. === Den planlagte selvbiografien Fra Skien til Rom === Henrik Ibsen begynte på en selvbiografi med tittelen Fra Skien til Rom. I mai 1880 skrev han til forleggeren Frederik Hegel at han hadde begynt på en bok om sin livshistorie og som skulle fortelle hvordan hans verk var kommet til. Hegel advarte ham mot bokprosjektet, men Ibsen la ikke ideen helt fra seg. I et brev til Olaf Skavlan i 1881 skrev Ibsen at «jeg har [...] i længere tid beskæftiget mig lidt med at skrive på en bog, som skal hede Fra Skien til Rom, og som handler om mine oplevelser omtrent i samme stil som fortalen til anden udgave af Catilina». I 1898 tok han igjen opp at han ønsket å skrive en bok som skulle knytte hans «liv og digtning sammen til en forklarende helhed», men sykdom i Ibsens siste år gjorde at planene aldri ble fullført. Sigurd og Suzannah Ibsen brente alt de fant av brev og dokumenter etter Ibsens død. == Andre om Ibsen == Edvard Grieg mente Peer Gynt var det mest umusikalske av alle sujetter, men scenemusikken han komponerte til verket er hans mest berømte. Peer Gynt-musikken ble også skrevet ut som orkestersuiter. Det var nok helst denne mer polerte utgaven av Peer Gynt-musikken teaterleder Hans Jacob Nilsen mente var upassende da han i 1948 ønsket å sette stykket opp på Det norske teatret. Til store protester ble Peer Gynt spilt på nynorsk med ny musikk av Harald Sæverud. Det var lagt stor vekt på å skape en anti-romantisk oppsetning, og måten dette ble gjort på skulle vise seg frigjørende for senere regissører og komponister. Den unge Knut Hamsun gikk til angrep på flere av datidens viktigste forfattere, og særlig Ibsen og hans diktning, i en serie litterære foredrag i 1891. Som en av de viktigste forfattere innen den litterære retning som senere har fått navnet nyromantikken, tok Hamsun et oppgjør med realismen, som han mente var gammelmodig. Han kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», og dennes overfladiske og todimensjonale figurer. Ibsen var selv tilhører på første rad ved to av de tre foredragene som Hamsun holdt i Christiania. == Arven etter Ibsen == I Sorrento, hvor han oppholdt seg og arbeidet i flere perioder, åpnet en park med navn etter Ibsen i 2007. === Museer === Ibsenmuseene i Norge er et formalisert nettverk av de tre museene i Skien, Grimstad og Oslo. Ibsenmuseet i Oslo ligger i Arbins gate 1. Det var på denne adressen dikteren bodde lengst, i alt 11 år, og det var også her han døde, onsdag 23. mai 1906. Publikumsinngangen er fra Henrik Ibsens gate 26). Museet er konsolidert med Norsk Folkemuseum og er en seksjon av Kulturhistorisk avdeling. Ibsen-museet i Grimstad en del av Grimstad bys museer. Ibsenmuseet befinner seg i det huset hvor Henrik Ibsen var apotekermedhjelper de siste årene han bodde i byen, fra 1847 til 1850. Henrik Ibsen Museum på Venstøp ligger like utenfor Skien. På denne gården bodde familien Ibsen i åtte år fra 1835 til 1843, da de flyttet inn til Snipetorp i sentrum av byen. Henrik Ibsen bodde bare et halvt år på Snipetorp, men det var der foreldrene bodde da Henrik Ibsen for to kortere opphold besøkte foreldre og søsken i 1845 og 1850. === Ibsen-prisen === Ibsenprisen ble opprettet 24. august 2006 og det skal hvert år settes av tre millioner kroner over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Prisen som er på 1,5 millioner kroner og skal gå til en enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor kunst og kultur som har gjort en bemerkelsesverdig innsats i Ibsens ånd. I tillegg til prisen skal det også tildeles stipendier på én million kroner til ulike Ibsen-prosjekter verden over. === Peer Gynt-parken === Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en presentasjon av Henrik Ibsens verke Peer Gynt, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse. == Bibliografi == Ibsens samlede verker har blitt utgitt i flere serier, senest gjennom forskningsprosjektet Henrik Ibsens skrifter som kom i 17 bind mellom 2005-2010 og et nettsted. De tidligste dramaene ble skrevet for teateret, ikke for bokutgivelse, og derfor regnes premieren som dato for offentliggjøring for disse. Catilina kom først i bokform fordi det ble refusert av Christiania Theater, mens alle dramaene fra og med Hærmændene paa Helgeland først utkom som bøker. Catilina 1850 Kjæmpehøjen 1850 Norma 1851 Sancthansnatten 1853 Fru Inger til Østeraad 1854, utgitt 1857 Gildet paa Solhoug 1856 Olaf Liljekrans 1857 Hærmændene paa Helgeland 1858 Kjærlighedens Komedie 1862 Kongs-Emnerne 1863, postdatert til 1864 Brand 1866 Peer Gynt 1867 De unges Forbund 1869 Digte (lyrikk) 1871 (Samlingen inkluderte også «Terje Vigen», som tidligere var publisert i Nytaarsgave for Illustreret Nyhedsblads Abonnenter for 1862). Kejser og Galilæer 1873 Samfundets støtter 1877 Et dukkehjem 1879 Gengangere 1881 En folkefiende 1882 Vildanden 1884 Rosmersholm 1886 Fruen fra havet 1888 Hedda Gabler 1890 Bygmester Solness 1892 Lille Eyolf 1894 John Gabriel Borkman 1896 Når vi døde vågner 1899 == Litteratur om Ibsen == Andersen, Merete Morken: Ibsenhåndboken. Gyldendal, Oslo 1995. ISBN 82-05-23050-1 – Les i fulltekst Haakonsen, Daniel (1981). Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203104770. Ystad, Vigdis 1996: "-livets endeløse gåde" : Ibsens dikt og drama / Vigdis Ystad Figueiredo, Ivo de: Henrik Ibsen: mennesket. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2006. ISBN 978-82-03-22892-6 Figueiredo, Ivo de: Henrik Ibsen: masken. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2007. ISBN 978-82-03-23384-5 Hov, Live: Med Fuld Natursandhed: Henrik Ibsen som teatermann. Multivers, København 2007. ISBN 978-87-7917-171-8 Hyldig, Keld: Ibsen og norsk teater. Del 1: 1850-1920. Vidarforlaget, Oslo 2019. ISBN 978-82-7990-458-8 Johnston, Brian: The Ibsen Cycle: The Design of the Plays from Pillars of Society to When We Dead Awaken. Pennsylvania State University Press, Pennsylvanian 1992. ISBN 0-271-00809-1 Moi, Toril: Ibsens modernisme. Pax forlag, Oslo 2006. ISBN 82-530-2836-9 Nordhagen, Per Jonas (1981). Henrik Ibsen i Roma 1864–1868. Cappelen. Rønning, Helge: Den umulige friheten: Henrik Ibsen og moderniteten. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2006. ISBN 978-82-05-35481-4 Templeton, Joan: Ibsen’s Women. Cambridge University Press, Cambridge 1997. ISBN 0-521-59039-6 Wiingård, Jytte: Henrik Ibsen: en essaysamling. Multivers, København 2004. ISBN 87-7917-103-6 Aarseth, Asbjørn: Ibsens samtidsskuespill: en studie i glasskapets dramaturgi. Universitetsforlaget, Oslo 1999. ISBN 82-00-12965-9 Myhren, Dagne Groven 1979, «Hverken eller og Enten Eller. En studie i personlighetsproblematikken i Henrik Ibsens Peer Gynt». (Ibsens verk analysert ut fra Søren Kierkegaard), i Edda Hageberg, Otto 1967 (red.): Omkring "Peer Gynt" : en antologi Mosfjeld, Oskar: Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur psykologisk studie. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1949. Roksund, Leif K.: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9 Haave, Jørgen: Familien Ibsen. Museumsforlaget 2017. ISBN 9788283050455PeriodikaIbsen Studies, internasjonalt tidsskrift == Se også == Ibsen Sitat (Oslo) Ibsenprisen Den internasjonale Ibsenprisen Calle Enrique Ibsen Henrik Ibsens filmografi == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Henrik Ibsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Henrik Ibsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Henrik Ibsen på Internet Movie Database (no) Henrik Ibsen hos Sceneweb (en) Henrik Ibsen hos The Movie Database (en) Henrik Ibsen hos Internet Broadway Database (en) Henrik Ibsen på Discogs (en) Henrik Ibsen på MusicBrainz (no) Henrik Ibsens skrifter (no) Det virtuelle Ibsensenteret, Universitetet i Oslo (no) Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo (no) Den internasjonale Ibsen-bibliografien, Nasjonalbiblioteket (no) Ibsenmuseet i Oslo (no) Henrik Ibsen Museum i Telemark (no) Ibsen-museet i Grimstad (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Henrik Ibsen, bøker om Henrik Ibsen, arkiv etter Henrik Ibsen Samlede Værker, ti bind (1898–1902, «folkeutgaven») i Prosjekt Runeberg (no) Gatelangs med Ibsen – Ibsens faste formiddagstur i perioden 1895 til 1906. Wikiquote: Henrik Ibsen – sitater

Senter for Ibsen-studier er et forsknings- og utdanningssenter tilknyttet Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det har som formål å styrke forskning på Henrik Ibsen, både nasjonalt og internasjonalt.

2023-02-04

Titanfilm

Titanfilm er et firma fra Porsgrunn som produserer musikkvideoer og reklame, og som ble etablert i 2002.

https://no.wikipedia.org/wiki/Argentina_under_Sommer-OL_1908

2023-02-04

Argentina under Sommer-OL 1908

['Kategori:1908 i Argentina', 'Kategori:Argentina under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908']

Argentina under Sommer-OL 1908. Det var én deltaker, en mannlig kunstløper, som konkurrerte for Argentina under Sommer-OL 1908 i London. Argentina vant ingen medaljer under OL i 1908, beste plassering var en sjuendeplass.

Argentina under Sommer-OL 1908. Det var én deltaker, en mannlig kunstløper, som konkurrerte for Argentina under Sommer-OL 1908 i London. Argentina vant ingen medaljer under OL i 1908, beste plassering var en sjuendeplass. == Medaljer == == Kilder == Resultater og profilside Arkivert 29. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Argentina under Sommer-OL 1908. Det var én deltaker, en mannlig kunstløper, som konkurrerte for Argentina under Sommer-OL 1908 i London.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialdepartementet_(1913%E2%80%931993_og_2002%E2%80%932004)

2023-02-04

Sosialdepartementet (1913–1993 og 2002–2004)

['Kategori:Etableringer i 1913', 'Kategori:Opphør i 2004', 'Kategori:Tidligere norske departementer']

Sosialdepartementet var navnet på departementet for sosiale saker i periodene 1913–1993 og 2002–2004. I den første perioden lå også helsesaker inne blant oppgavene, men fra 2002 skilte sosial- og helsesakene lag. Den siste sosialministeren var Dagfinn Høybråten. Ansvaret for sosiale saker ligger i dag hos Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Etter opprettelsen av Departementet for sosiale saker, handel, industri og fiskeri i 1913 har departementet gjennomgått en rekke omorganiseringer og navneendringer: 1913-1916: Departementet for sosiale saker, handel, industri og fiskeri/Sosialdepartementet 1916-1993: Departementet for sosiale saker/Sosialdepartementet 1993-2001: Sosial- og helsedepartementet 2002-2004: Sosialdepartementet 2004-2005: Arbeids- og sosialdepartementet 2006-2009: Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2010-2013: Arbeidsdepartementet 2014- : Arbeids- og sosialdepartementet

Sosialdepartementet var navnet på departementet for sosiale saker i periodene 1913–1993 og 2002–2004. I den første perioden lå også helsesaker inne blant oppgavene, men fra 2002 skilte sosial- og helsesakene lag. Den siste sosialministeren var Dagfinn Høybråten. Ansvaret for sosiale saker ligger i dag hos Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Etter opprettelsen av Departementet for sosiale saker, handel, industri og fiskeri i 1913 har departementet gjennomgått en rekke omorganiseringer og navneendringer: 1913-1916: Departementet for sosiale saker, handel, industri og fiskeri/Sosialdepartementet 1916-1993: Departementet for sosiale saker/Sosialdepartementet 1993-2001: Sosial- og helsedepartementet 2002-2004: Sosialdepartementet 2004-2005: Arbeids- og sosialdepartementet 2006-2009: Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2010-2013: Arbeidsdepartementet 2014- : Arbeids- og sosialdepartementet == Arkivet == Arkiver etter Sosialdepartementet befinner seg i dag hos Riksarkivet. == Se også == Liste over Norges sosialministre == Eksterne lenker == Regjeringen.no (no) Sosialdepartementet på Arkivportalen

Sosialdepartementet var navnet på departementet for sosiale saker i periodene 1913–1993 og 2002–2004. I den første perioden lå også helsesaker inne blant oppgavene, men fra 2002 skilte sosial- og helsesakene lag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Senter_for_teknologi,_innovasjon_og_kultur

2023-02-04

Senter for teknologi, innovasjon og kultur

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det samfunnsvitenskapelige fakultet (UiO)', 'Kategori:Etableringer i 1999', 'Kategori:Sentre ved Universitetet i Oslo']

Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) er et senter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Senteret driver med produksjon og formidling av kunnskap, forstått som utviklingen av og samspillet mellom vitenskap, teknologi, nyskaping og innovasjon. Senteret er tverrfaglig, og ligger i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskapene og humanistiske fag. TIK ble etablert 1. januar 1999, gjennom en sammenslåing av Senter for teknologi og menneskelige verdier (TMV) og ESST (Society, Science and Technology in Europe). Pr. 2018 har senteret 35 vitenskapelig ansatte i fast eller midlertidig stilling, herunder professorer, forskere, postdoktorer, og doktorgradsstipendiater, i tillegg til administrativt ansatte og forskningssjef/senterleder i åremålstilling. Senterleder er Fulvio Castellacci. Adminitrativ leder er Frode Løvik. TIK tilbyr to masterprogrammer, det tre semester lange ESST -Society, Science and Technology in Europe og det fire semester lange Teknologi, innovasjon og kunnskap. Det tas årlig opp 30 masterstudenter fordelt på de to studieprogrammene. TIK deltar også i fakultetets PhD-program gjennom en egen studieretning i Teknologi, innovasjon og kultur. Forskningen på TIK befinner seg innenfor et bredt spekter av temaer, blant annet fornybar energi, klimaendringer, politikk, sikkerhet og risiko, samfunnsutvikling, økonomisk innovasjon, og historiske perspektiver.

Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) er et senter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Senteret driver med produksjon og formidling av kunnskap, forstått som utviklingen av og samspillet mellom vitenskap, teknologi, nyskaping og innovasjon. Senteret er tverrfaglig, og ligger i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskapene og humanistiske fag. TIK ble etablert 1. januar 1999, gjennom en sammenslåing av Senter for teknologi og menneskelige verdier (TMV) og ESST (Society, Science and Technology in Europe). Pr. 2018 har senteret 35 vitenskapelig ansatte i fast eller midlertidig stilling, herunder professorer, forskere, postdoktorer, og doktorgradsstipendiater, i tillegg til administrativt ansatte og forskningssjef/senterleder i åremålstilling. Senterleder er Fulvio Castellacci. Adminitrativ leder er Frode Løvik. TIK tilbyr to masterprogrammer, det tre semester lange ESST -Society, Science and Technology in Europe og det fire semester lange Teknologi, innovasjon og kunnskap. Det tas årlig opp 30 masterstudenter fordelt på de to studieprogrammene. TIK deltar også i fakultetets PhD-program gjennom en egen studieretning i Teknologi, innovasjon og kultur. Forskningen på TIK befinner seg innenfor et bredt spekter av temaer, blant annet fornybar energi, klimaendringer, politikk, sikkerhet og risiko, samfunnsutvikling, økonomisk innovasjon, og historiske perspektiver. == Eksterne lenker == TIKs nettsider ESST nettsider

Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) er et senter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Senteret driver med produksjon og formidling av kunnskap, forstått som utviklingen av og samspillet mellom vitenskap, teknologi, nyskaping og innovasjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Laertes

2023-02-04

Laertes

['Kategori:Argonautene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Odysseen', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi']

For rollefiguren i Hamlet, se Laertes (rollefigur) Laertes (gresk: Λαέρτης) var i gresk mytologi sønn av Arkeisios og Khalkomedusa. Han var gift med Antikleia, datter av tyven Autolykos, og sammen fikk de barna Odyssevs (som således fikk tilnavnet Laertiades, Λαερτιάδης) og Ktimene. Laertes var en av argonautene og deltok i jakten på det kaledonske villsvin. Laertes' tittel var konge av Kefallinia, den største av De joniske øyer i Hellas, som antagelig hadde arvet fra sin far Arkeisios og igjen fra sin bestefar Kefalos. Hans rike omfattet Ithaka og de omliggende øyene, og kanskje også de nærmeste delene av det greske fastlandet. En myte hevder at Laertes ikke var Odyssevs' sanne far, men isteden var det Sisyfos som hadde forført Antikleia.Laertes skal ha holdt seg borte fra Odyssevs hjem den tiden sønnen var borte. Han holdt seg for seg selv på sin går, nedsunket i sorg over sønnens fravær og alene etter at hans hustru Antikleia døde av sorg av samme grunn. Odyssevs kom til sist for å se til sin far etter at han hadde drept alle frierne som tevlet om hans hustru Penelopeia. Han fant sin far stellende med en plante, så gammel og trøtt ut, og fylt med sorg. Odyssevs holdt sin identitet skjult først, men da han så hvor skuffet den gamle var over å høre at den «fremmede» ikke hadde noen nyheter om hans sønn, avslørte Odyssevs sin sanne identitet ved å framsi alle de trærne han hadde fått av Laertes da han var en ung gutt.Laertes hadde lært Odyssevs opp i jordbruk, og etter at de var blitt forent, dro de to av sted til Odyssevs' hjem for å jage bort familiene til de døde frierne. Athene inngir livskraft i Laertes slik at han kunne hjelpe sin sønn. Han drepte Eupeithes, far til Antinoos, friernes leder.I Robert Fitzgeralds engelske oversettelse av Odysseen, refererer Odyssevs til Laertes som «kong Allwoes». Laertes er også navnet på en figur i Johann Wolfgang von Goethes roman Wilhelm Meisters læreår (1796).

For rollefiguren i Hamlet, se Laertes (rollefigur) Laertes (gresk: Λαέρτης) var i gresk mytologi sønn av Arkeisios og Khalkomedusa. Han var gift med Antikleia, datter av tyven Autolykos, og sammen fikk de barna Odyssevs (som således fikk tilnavnet Laertiades, Λαερτιάδης) og Ktimene. Laertes var en av argonautene og deltok i jakten på det kaledonske villsvin. Laertes' tittel var konge av Kefallinia, den største av De joniske øyer i Hellas, som antagelig hadde arvet fra sin far Arkeisios og igjen fra sin bestefar Kefalos. Hans rike omfattet Ithaka og de omliggende øyene, og kanskje også de nærmeste delene av det greske fastlandet. En myte hevder at Laertes ikke var Odyssevs' sanne far, men isteden var det Sisyfos som hadde forført Antikleia.Laertes skal ha holdt seg borte fra Odyssevs hjem den tiden sønnen var borte. Han holdt seg for seg selv på sin går, nedsunket i sorg over sønnens fravær og alene etter at hans hustru Antikleia døde av sorg av samme grunn. Odyssevs kom til sist for å se til sin far etter at han hadde drept alle frierne som tevlet om hans hustru Penelopeia. Han fant sin far stellende med en plante, så gammel og trøtt ut, og fylt med sorg. Odyssevs holdt sin identitet skjult først, men da han så hvor skuffet den gamle var over å høre at den «fremmede» ikke hadde noen nyheter om hans sønn, avslørte Odyssevs sin sanne identitet ved å framsi alle de trærne han hadde fått av Laertes da han var en ung gutt.Laertes hadde lært Odyssevs opp i jordbruk, og etter at de var blitt forent, dro de to av sted til Odyssevs' hjem for å jage bort familiene til de døde frierne. Athene inngir livskraft i Laertes slik at han kunne hjelpe sin sønn. Han drepte Eupeithes, far til Antinoos, friernes leder.I Robert Fitzgeralds engelske oversettelse av Odysseen, refererer Odyssevs til Laertes som «kong Allwoes». Laertes er også navnet på en figur i Johann Wolfgang von Goethes roman Wilhelm Meisters læreår (1796). == Referanser ==

Laertes (gresk: Λαέρτης) var i gresk mytologi sønn av Arkeisios og Khalkomedusa. Han var gift med Antikleia, datter av tyven Autolykos, og sammen fikk de barna Odyssevs (som således fikk tilnavnet Laertiades, Λαερτιάδης) og Ktimene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Laertes_(rollefigur)

2023-02-04

Laertes (rollefigur)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rollefigurer i Hamlet']

Laertes er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er sønn til Polonius og broren til Ofelia. I sluttscenen dreper han Hamlet med et giftig sverd, dette for å hevne seg på den han tror drepte hans far og søster. Man kan med ganske stor sikkerhet slå fast at rollefiguren Laertes ble skapt av Shakespeare, siden det ikke finnes noen tilsvarende i noen av skuespillets kjente kilder. Navnet er antakelig tatt fra Laertes, faren til Odyssevs i Homers dikt Odysseen.

Laertes er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er sønn til Polonius og broren til Ofelia. I sluttscenen dreper han Hamlet med et giftig sverd, dette for å hevne seg på den han tror drepte hans far og søster. Man kan med ganske stor sikkerhet slå fast at rollefiguren Laertes ble skapt av Shakespeare, siden det ikke finnes noen tilsvarende i noen av skuespillets kjente kilder. Navnet er antakelig tatt fra Laertes, faren til Odyssevs i Homers dikt Odysseen.

Laertes er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Han er sønn til Polonius og broren til Ofelia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bergens_historie

2023-02-04

Bergens historie

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bergens historie deles inn i den gamle og den nye historien. Den gamle historien går nesten så langt tilbake som de første bosetningene av mennesker i Norge, mens den nyere historien går fra tusentallet da grunnlaget for byen Bergen ble grunnlagt til i dag.

Bergens historie deles inn i den gamle og den nye historien. Den gamle historien går nesten så langt tilbake som de første bosetningene av mennesker i Norge, mens den nyere historien går fra tusentallet da grunnlaget for byen Bergen ble grunnlagt til i dag. == I siste istid == I den siste istiden var Bergenshalvøya dekket av is i 100 000 år. Før denne glasiale perioden hadde det i 10-15 000 år vært en mellomistid. Det var antatt at den siste istiden hadde fjernet alle avsetninger fra dette tidligere tidsrommet. Men på begynnelsen av 1970-årene ble det oppdaget et felt langs Straumevegen ved Langegården på Fjøsanger, 10 moh., der det var mulig å studere tidsalder etter tidsalder i et snitt gjennom løsmassene fra mellomistiden. Havoverflaten den gang var 56 meter høyere enn i dag; det var sjøforbindelse mellom Puddefjorden og Nordåsvannet. Pollenanalyser viser at tregrensen var 300 meter høyere enn i dag, og det var stor mengder av planter som var mer varmekjære enn de som vokser i vår tid. For 10 000 år siden var den siste istiden over. Bergenshalvøya var isfri, unntatt noen mindre breer på Gullfjellet. På Vidden er det spor etter isens skuringer vest- og sørvestover. I Arnadalen går skuringsstripene i nordlig retning, fordi kalvingen fra Ulriken og Gullfjellet graviterte mot Arnavågen. == Første bosetning == I Årstad bydel er fundamentet til en av Norges eldste kongsgårder funnet like ved siden av Statsarkivet i Bergen, ved foten av fjellet Ulriken. Nedenfor, ved Store Lungegårdsvann, ligger en gravhaug fra 400-tallet bevart midt i et borettslag. Byen Bergen ble imidlertid først grunnlagt i 1070 av kong Olav Kyrre. == Vikingtid og maktsenter == === Alrekstaðir === Absalon Pedersson Beyer forteller i sin bok Om Norgis Rige (1567) at stedet ved Vågen hvor byen først vokste frem, het Fagervik eller Hasselvik. Han refererer et sagn fra 900-tallet: «Og den tid Håkon Adalsteinsfostre hadde sitt kongelige sete stundom på Alrekstad, det man nå kaller Aarestad, og feet gikk her nede i byen som nå gårder og kålhager står, da ble det sagt for kongen, at her hørtes i jorden lyd av mennesker, likevis som mange skulle snakke sammen. Da kongen det hørte, ble han underlig derved og mente at det skulle bety noe ondt. Da svarte en gammel mann, nådigste herre, frykt intet, for det betyr intet ondt, men bemerker at til sin tid skal det bygges en fin stad, i hvilken skal brukes stor handel og vandel, som enn skjer på denne dag. Men etter kong Adelstens død da var Bergen først bygd av kong Olav Kyrre, aar efter Christi byrd 1090.» Her tidfester Absalon Bergens grunnleggelse til 1090, mens vi i dag holder 1070 for mer sannsynlig.I norrøn tid var Alrekstaðir navnet på området som nå heter Årstad. Alrekstad var en av de kongsgårdene langs den sørvestnorske kysten der Harald Hårfagre og hans etterfølgere tok opphold på 900-tallet, før det vokste frem byer i Norge. Etter slaget ved Fitjar på Stord omkring år 960 var kong Håkon den gode på vei til Alrekstad da han døde av banesår i Håkonshella. Ifølge Snorre Sturlasons saga om Håkon den gode, etter slaget ved Fitjar: Kong Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere; han sa da at han ville seie nordover til gården sin på Ålrekstad... Og etter litt døde kong Håkon der på hella, samme sted som han var født.Som kongssete var Alrekstad et viktig utgangspunkt for byutviklingen i Bergen. Årstadgeilen som går fra studenthjemmet Alrek bratt ned til Store Lungegårdsvann, er Bergens eldste gateløp. Navnet på Store Lungegårdsvann kommer av Lungegården, eiendommen til Vincens Lunge. I middelalderen het vannet Alrekstadvågen, etter kongsgården Ålrekstad. I 26 år styrte Olav Kyrre landet fra Alrekstad. Kongsgården var landets hovedstad. Olav Kyrre styrte med visdom og fredsvilje i en tid med fremgang for landet. En tur til området der den gamle kongsgården lå, viser raskt at stedet har en strategisk plassering. I øst reiser den majestetiske Alreken (Ulriken) seg, i forgrunnen ligger Alrekstadvågen (= Store Lungegårdsvann), i nord Alrekstadvannet(= drikkevannskilden Svartediket). Sentralt i landskapet ligger «Skinnhosen» (i dag Puddefjorden). Det var på Alrekstad Olav Kyrre bestemte seg for å grunnlegge byen Bjørgvin. Her satt han og skuet utover Vågen, til området på Holmen, og planla bygging av den store Kristkirken, domkirken for hele Vestlandet. På en sentral kongsgård som Alrek må det ha stått en trekirke i den eldste kristne tiden her i landet, kanskje alt i Håkon den godes dager. Senere stod det en stenkirke her, Det Hellige Kors' kirke som først nevnes i 1395, men som kanskje ble oppført allerede på 1100-tallet. Den ble revet på 1600-tallet, og steinene ble brukt til å bygge små murer langs Årstadgeilen. I 1277 testamenterte Magnus Lagabøte Alrekstad kongsgård til Nonneseter kloster. Eiendommen ble holdt i hevd til reformasjonen, da Vincens Lunge lot både kloster og kongsgård forfalle. På 1800-tallet var Årstadvollen eksersérplass. I 1898 kjøpte Bergen kommune området. Søndag 10. september 2000 ble en minneplate avduket ved inngangspartiet til Alrekstad skole, støttet av Årstad menighet og Årstad skole. == Grunnleggelse og middelalder == === Grunnleggelsen === Bergen (Bjørgvin) fikk rettigheter som kjøpstad av Olav Kyrre i 1070. Gitte Hansen kom i sin dr.art.-avhandling (2004) til at byen trolig ble grunnlagt som handelssted i 1020 eller 1030 av Olav den Hellige eller av Knut den Mektige. Ifølge Hansen var byen i årene før 1070 ingen suksess fordi de lokale stormenn nølte med å ta i bruk de tildelte plassene. I kong Øysteins regjeringstid ble byen bygget tidlig på 1100-tallet og aktiviteten i byen økte. I 1135 omtales den i utlandet som by. Handel og varebytte med utlandet var bakgrunn og motiv for bydannelsen. Utvidelsen av handelen med utlandet og med Nord-Norge på 1100-tallet ga Bergen en særstilling i Norge. Da Håkon Håkonsson i tillegg gjorde byen til hovedstad i 1250 og førte vestorientert politikk (mot øyene i Atlanterhavet) var Bergen klart etablert som Norges ledende by. Bergens rolle i utenrikshandelen ble styrket da tyske kjøpmenn i 1294 fikk forbud mot å drive handel nord for Bergen og i 1310 ble forbudet utvidet til alle utlendinger.Byen overtok etter Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet frem til 1314, da denne funksjonen ble flyttet til Oslo. På 1100-tallet var Bergen den folkerikeste byen i Norden. År 1300 regner man med at det kan ha vært ca. 7 000 innbyggere i Bergen, ca. 3 000 i Nidaros, ca. 2 000 Oslo og ca. 1 500 i Tønsberg. Kåre Lunden oppgir folketallet i byen rett før svartedauden til 2500, da Oslo på samme tid hadde 1500 innbyggere og Tunsberg med Berget hadde 1500. Lunden mener at Bergens særstilling i folketall kom senere. På denne tiden hadde mellomstore byer i Europa 5 000 – 10 000 innbyggere, og Bergen var den eneste norske byen av slik størrelsesorden. London og Paris hadde omkring 25 000 innbyggere i 1050. Palermo i emiratet Sicilia og Cordoba i al-Andalus var trolig de eneste europeiske byer med over 100 000 innbyggere omkring år 1000-1100. Den danske kulturhistorikeren Troels-Lund anser at den fremdeles på 1600-tallet var «afgjort Nordens største By». Han anslår at den hadde ca. 15 000 innbyggere, fulgt av København med 13 000, mens Trondheim, Norges nest største by, hadde ca. 5 000 innbyggere. I 1814 var Bergen storbyen som sendte fire representanter til Eidsvoll, mens Christiania (Oslo), Trondheim og Kristiansand sendte to hver. Men to år senere passerte Christiania Bergen, både i folketall og innflytelse. === Byvåpenet === Bergens byvåpen er basert på byens gamle segl, regnet som Norges eldste og nevnt første gang i 1293. Byseglet hadde to sider, den ene med en borg stående på syv fjell, omkranset av innskriften «DANT BERGEIS DIGNUM MONS VRBS NAVIS MARE», og den andre med et vikingskip omkranset av innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI». Fra midten av 1300-tallet ble et segl som kun viste borgen på de syv fjellene tatt i bruk. Det nåværende byvåpenet kombinerer de to sidene fra det eldste seglet, og er sirkelrundt med rød bunn og gullramme. I rammen står innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» fra det gamle seglet, og inne i sirkelskiven er det en tretårnet borg i sølv som står på syv fjell i gull. === Bjørgvin bispedømme === Bjørgvin bispedømme er et av landets fem opprinnelige bispedømmer. Bispesetet ble opprettet på Selja på 1000-tallet og flyttet til Bergen i 1170. Bispedømmet omfatter i dag Vestland fylke. Sunnmøre ble en del av del nye Møre bispedømme i 1983. Bergen domkirke er en langkirke fra 1150 som i dag fungerer som byens domkirke. Kirken er en langkirke i stein med sideskip og skrudhus. Første gang en hører om den er i 1181, da den ble kalt Olavskirken i Vågsbunnen. Den var også viet til Olav den hellige. Mariakirken (eller Tyskekirken) er en langkirke fra 1180, som regnes som Bergens eldste kirke. Kirken er den eldste bevarte bygningen i Bergen. Den ligger bak den nordligste delen av Bryggen som brant ned til grunnen i 1955. Kirken var i lange tider bedre kjent under navnet Tyskekirken. Kirken er hovedsakelig bygd av kleberstein. Det er identifisert 5 ulike typer kleberstein i Mariakirkens originale murverk. Klebersteinsbruddet Urda på Bømlo har levert to typer kleber. Lyse klebersteinsbrudd har levert mye stein og noe fra Hana i Vaksdal. Kirken har 310 sitteplasser. Basilika med to vesttårn, bygd 1140-80, romansk stil med gotisk kortilbygg Kirken er antatt å være bygget en gang på 1100-tallet, sannsynligvis mellom 1130 og 1170. Den har brent ved bybrannene i 1198 og 1248. Etter 1248 ble koret forlenget. Det opprinnelige koret er den delen som ligger vest i koret. Den tilhører den bygningstradisjonen som var dominerende i Bergen på 1100-tallet hvilket var klassisk romansk. Denne typen ble utviklet i Nord-Italia på 1000-tallet og spredt nordover via Tyskland og Lund. Kortypen finnes bl.a. i Lund domkirke, som var Norges erkebiskopkirke (1104–1152) da Mariakirken ble bygget. === Slaget i Bergen 1181 === Etter å ha kommet til Bergen i slutten av juni 1180, overvintret Sverre og birkebeinerne i byen. Befolkningen ble tiltagende fiendtlig, og birkebeinerne måtte holde seg innenfor byens grenser. De visste derfor ikke stort om hva som foregikk rundt om på Vestlandet. Den 24. februar 1181, i den andre uken av langfasten etter den eldre kalender (etter vår kalender mars 1181), oppdaget Sverres vakter i nattemørket langskip på vei inn i Vågen. Alarmen gikk, og birkebeinerne trodde at det var Magnus Erlingsson som kom med en hær. De forvirrede birkebeinerne var spredt rundt i byen, slik at Sverre var tvunget til å drar opp til Alrekstad for å finne sine menn. Der fikk han vite at det ikke var hærmenn, men en bondehær som var kommet til Bergen. Jon Kurtiza hadde satset på et overraskelsesangrep for å drive vekk birkebeinerne uten å komme inn i harde kamper, men det mislyktes. I stedet for å toge inn mellom bygningene i byen, gikk deler av bondehæren på land ved Nordnes, mens en del kom til Holmen på den andre siden av Vågen, der Kristkirken og kongsgården lå. Sverre besluttet nå å dra ned til byen og samle mennene ved kirkene. Ved Allehelgenskirken i Vågsbunnen fylket Sverre birkebeinerne til en hær som rykket ut på vollene til Nordnes hvor størsteparten av bondehæren var. Jon Kurtiza hadde samlet vossinger, osterøyinger og nordhorder, kanskje så mange som opptil tusen mann, og åpenbart flere enn birkebeinerne. Ved daggry gikk birkebeinerne til angrep med et voldsomt bombardement av piler og kastespyd som raskt satte skrekk i bøndene. De var ikke forberedt på et så plutselig utfall av Sverres menn. Birkebeinerne nærmest massakrerte bøndene. Mange hoppet i sjøen for å komme seg ut til skipene, og mange druknet underveis. Styrken på Holmen der Jon Kurtiza var kommet med sitt skip, ble også slått tilbake. Restene av bondehæren rodde ut av Vågen, etterlot seg kanskje hundrer av drepte, mens de overlevende etterhvert fikk grid av Sverre. Han seilte kort tid etterpå rundt om i Hardanger og Hordaland for å tukte bøndene, men de fleste godtok ikke dette og rømte østover til Viken. Samtidig var Magnus Erlingsson kommet fra Danmark til Viken som fremdeles var under hans kontroll. == Etter reformasjonen == Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge et lydrike under Danmark. Dette var i første rekke et politisk knep fra kongen for å øke sin makt i en periode da enevoldstanken sto sterkt. For kongemakten medførte reformasjonen blant annet at adgangen til å inndra kirkegodsene ble åpnet. Uten en slik kongelig intervensjon er det mye mulig at Norge hadde forblitt katolsk, slik som Irland. Reformasjonen i Norge skjedde på et tidspunkt da Norge stod uten eget lederskap, og var fullstendig avhengig av det danske kongehus. Under "400-årsnatten" med Danmark var alt i hele landet på dansk, også i Bergen. Men er etter unionen grunnla Ole Bull det første norske teater, Det norske Theater i Bergen, og senere kom Den Nationale Scene. Det var mye vold i Bergen på 1500- og 1600-tallet. Det ble begått ca. fem drap per år i 1560-årene. Det betyr ett drap per 1200 innbyggere, langt høyere enn for eksempel i dagens New York. Byen hadde også en egen bøddel på retterstedet Nordnes, og det var her blant andre Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer ble brent på bålet som heks i 1590. === Slaget på Bergens våg === Slaget på Bergens våg sto 2. augustjul./ 12. august 1665greg.. En flåte på seksti nederlandske skip, deriblant ti verdifulle skip fra Ostindia, søkte tilflukt i Bergens nøytrale havn, da de ble forfulgt av engelske krigsskip. England og De forente Nederlandene var på den tida i krig med hverandre, og Frederik III var usikker på hvilket land han skulle støtte. Han inngikk i hemmelighet en avtale med engelskmennene om å dele byttet. Beskjeden kom for sent fram til Bergen, og da engelskmennene gikk til angrep satte garnisonen på Bergenhus seg kraftig til motverge. Kampen ble kort og blodig, og engelskmennene flyktet. Fortsatt sitter en kanonkule i veggen på Domkirken i Bergen som minne fra dette slaget. === Slaget ved Alvøen === Slaget ved Alvøen var et sjøslag som ble utkjempet mellom en engelsk fregatt og en norsk styrke bestående av fire kanonjoller og en kanonsjalupp, 16. mai 1808. Slaget fant sted i Vatlestraumen ved Alvøen, like sørvest for Bergen. Den britiske fregatten HMS «Tartar» var på vei inn til Bergen for å uskadeliggjøre eller ta som prise et hollandsk kaperfartøy som hadde søkt inn til Bergen for reparasjon. Om kvelden den 15. mai løp det inn melding til Bergenhus om at en engelsk fregatt var i leden. Om natten/morgenen den 16. mai ble fem norske kanonfartøyer sendt ut for å møte fienden. Slaget varte i vel en time og endte med at fregatten flyktet nordover ut Hjeltefjorden. Engelskmennene mistet totalt 12 mann, og skipet fikk store materielle skader. Blant de falne var skipssjefen selv. De norske tapene skrev seg til fem mann, i tillegg til flere sårede. Trefningen fikk betydning da en så at små kanonbåter kunne bekjempe større fartøy innenskjærs langs norskekysten. === Hansaforbundet === Fra 1300-tallet til ca. 1750 var byen en del av Hansaforbundet og dets handelsnettverk som omfattet hele det nordlige Europa, noe som Bryggen i Bergen minner om. Bergen var både eksporthavn og administrasjonsby for Vestlandet og Nord-Norge i mange hundre år. Nordlandshandelen var et viktig næringsgrunnlag for byens kjøpmenn. Det er estimert at av en befolkning på rundt 10 000 i middelalderens Bergen, var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet. Hansaforbundet hadde fire hovedkontorer i byer som ikke var tilsluttet Hansaforbundet, disse lå i London, Brugge, Bergen og Novgorod. Bergen var altså ingen hansaby, men sete for ett av fire hanseatiske kontorer. Det fantes derimot utallige mindre kontorer spredt over hele Østersjø-området, men disse ble kalt faktorier. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg. Kontoret i Bergen håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Kontorene i London og Brugge hadde sin hovedvirksomhet i tøy- og ullhandel, mens det fra Novgorod ble sendt ut mye pelsverk, rav, korn og tømmer. Rådhusene i byen stammer fra den hanseatiske tiden. Det er to rådhus, og det eldste er fra 1500-tallet. Bystyremøtene holdes fortsatt i den samme salen hvor de har vært holdt siden 1561. ==== Bryggen i Bergen ==== Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle hanseatiske trebebyggelsen i det sentrale Bergen. Den består av 61 fredede bygninger, og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Strøket, som også ble kalt Tyskebryggen fra 1857, grenser mot Bergenhus langs Øvregaten til Vetrlidsallmenningen, ned denne og tilbake langs Bryggens kaifront. Det omfatter da også de handelsgårdene av mur som ble bygget etter en regulering i 1901 og etter tegninger av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. I den forbindelse rev man en rekke av tregårdene fra hansatiden, men eieren av den gården, som i dag inneholder Hanseatisk Museum, ville ikke selge, og derfor er denne bevart. I 2006 hadde Bryggen et besøkstall på 583 510. ==== Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene ==== Det Hanseatiske Museum i Bergen ligger i Finnegaarden 1 A og forteller om den hanseatiske tiden . Finnegaarden er en av de bevarte trebygningene på Bryggen i Bergen, og den ble oppført etter brannen i 1702, da 7/8 av byen brant ned. Finnegaarden var Det tyske kontors største og staseligste kjøpmannsstue. Johan Wilhelm Olsen (1829 – 1898), som hadde drevet nordlandshandel i gården, etablerte museet da den tradisjonelle virksomheten på Bryggen tok slutt. Museets stiftelsesdag, 26. juni 1872, er til minne om prins Oscar Fredriks (den senere kong Oscar II) besøk i Finnegaarden. Prinsens oppmuntring skal ha fått avgjørende betydning for Wibergs videre arbeid med museet. Sønnen hans, Christian Koren Wiberg (1870–1945) ble museets første direktør og reddet Finnegaarden fra riving da Nye Bryggen ble bygget. Etter som samlingen vokste, ble det oppført en tilstøtende bygning. «Finnegårds-Bazaren» eller «murtasken» ble oppført etter tegninger av arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe og viser slektskap med Kjøttbasaren som arkitekten fikk tegnet like ved. I 1901 fikk Finnegaarden en stilriktig restaurering. Finnegaarden ble fredet i 1927. I 1979 kom Finnegaarden med på UNESCOs verdensarvliste, sammen med de andre eldre bygningene på Bryggen. Bakre del av Finnegaarden ble i 1982 utbedret av arkitekt Øivind Maurseth. Bak Bryggen ved Mariakirken ligger Schøtstueanlegget, som er en samling originale og rekonstruerte schøtstuer. Dramshusens schøtstue ble lagret på Bergens Museum fra 1880-årene og i 1917 ble Bredsgårdens schøtstue gitt til Bergen kommune. I 1937–1938 ble disse stuene gjenreist, sammen med Svensgårdens schøtstue (kopi) og Jakobsfjorden og Bellgårdens schøtstue. Bredsgårdens schøtstue er for en stor del original. Jacobsfjorden og Bellgårdens schøtstue er en parafrase som har til hensikt å vise hvordan schøtstuene kan ha sett ut før brannen i 1702. Rekonstruksjonen er basert på målebrev og andre dokumenter, men detaljene er høyst usikre. == Andre verdenskrig == Norge var nøytralt ved utbruddet av andre verdenskrig, men ble invadert av Tyskland i Operasjon Weserübung den 9. april 1940. Bergensdelen av operasjonen var frontet av de tyske krysserne Königsberg og Köln, og bestod av rundt 1900 soldater. Kvarven fort var bemannet med 33 offiserer og 279 korporaler og menige. Fortet skjøt mot skipene da de seilte inn mot Bergen kl. 3:58 om natten. Det ble umiddelbart innlysende hvor utdatert og dårlig vedlikeholdt kanonene var; en av de få granatene som traff, gikk ikke av, for eksempel. Skipene besvarte ikke ilden med annet enn den morsekodete meldingen «stop shooting!» Telegrafisten ringte til kommandanten og spurte om de skulle stoppe og skyte, og kommandanten svarte med «Visst faen skal dere skyte». Kvarven fort ble tatt kort tid etter, delvis grunnet soldatenes dårlige kamptrening. === Tysk okkupasjon === Tysk marinepersonell bemannet Kvarven fort resten av krigen og gjorde den til del av deres Festung Bergen, som skulle forsvare den strategisk viktige byen mot allierte invasjon. I denne perioden ble fortet utvidet og modernisert. === Eksplosjonen på Vågen === Eksplosjonen på Vågen er den vanlige betegnelsen på en eksplosjonsulykke i Bergen den 20. april 1944. Det tyske ammunisjonsskipet «Voorbode» med 120 tonn ammunisjon kom i brann og detonerte ved festningskaien klokken 0839. Minst 98 mennesker ble drept, 4 800 skadet, 131 hus forsvant, 117 hus ble så sterkt skadet at de måtte kondemneres, 45 hus ble sterkt skadet, mens 3 500 hus fikk mindre skader. Viktige historiske bygninger som Nykirken, Tollboden, Rosenkrantztårnet og Håkonshallen ble sterkt skadet, men ble senere restaurert. === Bombingen av Laksevåg === Bombingen av Laksevåg var en av de største enkeltstående tragediene som rammet Norge under den andre verdenskrig. Onsdag 4. oktober 1944 gikk britiske bombefly til angrep på tyskernes ubåtbunker i Nordrevågen på Laksevåg. Et fåtall av disse bombene traff målet, de fleste falt ned over den vanlige bebyggelsen og drepte 193 sivile, derav 61 barn ved Holen skole. Totalt 152 fly deltok i angrepet; 93 Handley Page Halifax og 47 Avro Lancaster bombefly, samt 12 Mosquito jagerbombere som eskorte. Totalt deltok over 1 000 mannskap i raidet. Klokken 09:05 gikk luftvernsirenene på Laksevåg og Bergen, og i løpet av en time ble totalt 1 432 bomber sluppet over Laksevåg. Den store røykutviklingen fra bombenedslagene gjorde det vanskelig å skjelne bombemålet fra vanlig bebyggelse, og kombinert med stor høyde ble resultatet en av de største enkeltkatastrofene i Norge under den andre verdenskrig. == Bybranner == Byen har blitt hjemsøkt av bybranner flere ganger opp gjennom historien, helt siden Olav Kyrre grunnla den i 1070. Den største var Bergensbrannen 1916 som fant sted 15. til 16. januar 1916, da store deler av byen gikk med. Med unntak av husene på Rådstuplassen ble alle bygningene i strøket Bergen sentrum ødelagt i brannen. 380 bygninger gikk tapt, og 2700 mennesker ble hjemløse. == Etter 1945 == Bergen har utviklet seg mye etter andre verdenskrig. Bergen var et eget amt fra 1831 og fylke fra 1919 til 1972, da kommunen ble utvidet med nabokommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane og innlemmet i Hordaland fylke. Årstad kommune ble innlemmet i Bergen allerede i 1915, Gyldenpris avstått fra Laksevåg i 1921, og Fyllingsdalen fra Fana i 1955. Kommunen utgjør domsmyndighetsområdet til Bergen tingrett under Gulating lagdømme, og omfatter Bergen domprosti, Fana prosti og Åsane prosti under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Kommunen deltar internasjonalt i Hansabysamarbeidet Union of Baltic Cities og i Organization of World Heritage Cities, og lokalt i Regionrådet Bergen og Omland, som er Norges største i folketall. === Tusenårssted === Fana kirke og kulturlandskapet rundt ble i forbindelse med millenniumskiftet valgt til Bergen kommunes tusenårssted. Kommunen har restaurert kirkebygningen fra 1153, og har i samarbeid med 200 frivillige entusiaster i Kulturparkens Venner bygget et amfiteater og anlagt en kulturpark på stedet. Kirken er antatt bygget ca. år 1153, og er nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228. Den er prostikirke i Fana prosti og blir nå restaurert både innvendig og utvendig. Det meste av arbeidet var fullført sommeren 2008, og blant annet er overflater blitt kalket og malt innvendig, og skifertaket er skiftet ut. == Storbyen Bergen == Bergens bydeler, folkemengde pr. 1. januar 2011. === Befolkningsutvikling === Befolkningsutvikling i Bergen siden 1801 per 1. januar: Prognose == Kort historisk oversikt == == Se også == Bergen Oslos historie Trondheims historie Stavangers historie Kristiansands historie == Referanser == == Eksterne lenker == Bergen byleksikon på nett, om Bergen og byens historie Bergensbildet fra 1581, artikkel hos Norgeshistorie.no

Bergens historie deles inn i den gamle og den nye historien. Den gamle historien går nesten så langt tilbake som de første bosetningene av mennesker i Norge, mens den nyere historien går fra tusentallet da grunnlaget for byen Bergen ble grunnlagt til i dag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Viskose

2023-02-04

Viskose

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Polymerer', 'Kategori:Syntetiske fiber', 'Kategori:Tekstiler']

Viskose er en kjemisk forbindelse som består av cellulose-xantogenat. Det vanligste bruksområdet er framstilling av kunstige tekstilfibre også kjent som viskose. I den sammenhengen omtales det også som rayon og kunstsilke. Den kjemiske løsningen er en tyktflytende væske med høy viskositet. Fargen er gyllenbrun væske som dannes av cellulose når den blir behandlet med natriumhydroksid før en kjemisk reaksjon med karbondisulfid. Denne blandingen blir løst i mer natriumhydroksid og resultatet blir viskose. Viskosen blir ekstrudert inn i et syrebad. Syren regenererer cellulose. Ekstruderingen kan gjøres gjennom en slisse for å få cellofan eller dyse for å lage tråder. Viskosefiber lages med en spinrette, en dyse med mange små hull.

Viskose er en kjemisk forbindelse som består av cellulose-xantogenat. Det vanligste bruksområdet er framstilling av kunstige tekstilfibre også kjent som viskose. I den sammenhengen omtales det også som rayon og kunstsilke. Den kjemiske løsningen er en tyktflytende væske med høy viskositet. Fargen er gyllenbrun væske som dannes av cellulose når den blir behandlet med natriumhydroksid før en kjemisk reaksjon med karbondisulfid. Denne blandingen blir løst i mer natriumhydroksid og resultatet blir viskose. Viskosen blir ekstrudert inn i et syrebad. Syren regenererer cellulose. Ekstruderingen kan gjøres gjennom en slisse for å få cellofan eller dyse for å lage tråder. Viskosefiber lages med en spinrette, en dyse med mange små hull. == Historie == Viskose ble først lagd av den franske vitenskapsmannen og industribyggeren Hilaire de Chardonnet (1838–1924), oppfinneren av den første kunstige tekstilfiber, kunstsilke) i Échirolles i 1891. Prosessen for fremstilling av viskose ble patentert av tre britiske vitenskapsmenn (Charles Frederick Cross, Edward John Bevan og Clayton Beadle) i 1902. Cross og hans partnere hadde imidlertid flere ideer og prøvde å lage massive gjenstander som paraplyhåndtak. Det var ikke så vellykket siden gjenstandene ble alt for sprø. De prøvde også å lage viskosefilm, også dette uten hell. Videre utvikling førte til at vikose ble spunnet til tråd for brodering og kanting. Etter at Samuel Courtauld tok over i 1904 ble viskosefremstilling stor industri. I løpet av 1920- og 1930-årene tok viskose over for tradisjonelt ull og bomull til damestrømper og -undertøy. Cellulosefilm (cellofan) ble utviklet i Sveits og Frankrike. I etablerte 1913 C.T.A. La Cellophane SA og ti år senere ble DuPont Cellophane Co. startet i USA. I 1935 ble British Cellophane Ltd etablert i Bridgwater, England. Viskose begynner å tape terreng på grunn av forurensing av karbondisulfid og andre biprodukter fra fremstillingsprosessen. På grunn av dette måtte Bridgewater-fabrikken stenge i 2005. == Fremstilling == Fremstillingsprosessen for å få vanlig viskose er omtrent uendret siden tidlig på 1900-tallet og den gir filament eller spinnetråd. Cellulosefibrene som anvendes i fremstilling av viskose er svært rene. De kan lages i sulfittprosessen ved at treflisen blir kokt ekstra lenge og man får da dissolving cellulose. Prosessert bomull kan også brukes som råvare. Cellulosen blir oppløst i kaustisk soda. (C6H10O5)n + nNaOH → (C6H9O4ONa)n + nH2OLøsningen blir presset mellom valser for å få ut overskudd av væske og danner ark. Arkene hakkes eller kuttes opp til pulver. Pulveret «eldes» i kontakt med oksygen. Deretter blir pulveret blandet med karbondisulfid og temperaturen holdes på 20 – 30 °C for å få en kontrollert reaksjon. Det dannes da cellulosexantat. (C6H9O4ONa)n + nCS2 → (C6H9O4O-SC-SNa)nPulveret skifter farge til gult. Det gule pulveret blir løst i lut og det dannes viskose. Viskoseløsningen får stå å «modne». (C6H9O4O-SC-SNa)n + nH2O → (C6H10O5)n + nCS2 + nNaOHEtter modningen blir viskoseløsningen filtrert for å fjerne eventuelle forurensninger. Løsningen blir så avgasset for å fjerne luftbobler. Deretter går løsningen til ekstrudering gjennom en mangehullet dyse. Ut fra dysen går den i et syrebad av svovelsyre og man får dannet viskosefiber (filament). (C6H9O4O-SC-SNa)n + ½nH2SO4 → (C6H10O5)n + nCS2 + ½nNa2SO4Filamentene trekkes for å rette dem ut. Deretter vaskes de for å fjerne kjemikalierester. Hvis filamenter ønskes stoppes prosessen her. Til slutt kan filamentene kuttes og spinnes til tråd. == Egenskaper == Viskose er en svært anvendlig fiber og gir samme følelse som naturlige fiber. Det kan erstatte silke, bomull, ull og lin. Fibrene lar seg lett farge. Viskosetøy er mykt, behagelig og absorberende. Det isolerer kroppsvarme dårlig og gjør det ideelt for anvendelse i varmt og fuktig klima.Modal er en modifisert viskose med større våtstyrke. Den kan også glanses (merceriseres) som bomull. Vanlig viskosetøy har dårlig holdbarhet, spesielt når det er vått. Det har også den dårligste elastisiteten av alle tøyfiber. Viskose kan bare tørrvaskes, mens modal kan maskinvaskes.Viskose kan modifiseres til å gi større strekkfasthet, High Tenacity rayon. Den har nesten dobbelt syrke av modal og anvendes f. eks til radialtråd i bildekk.. == Bildegalleri == == Referanser == == Eksterne lenker == Plastiquarian.com brief on Viscose (engelsk) Viscose Market (engelsk)

Viskose er en kjemisk forbindelse som består av cellulose-xantogenat. Det vanligste bruksområdet er framstilling av kunstige tekstilfibre også kjent som viskose.

https://no.wikipedia.org/wiki/Merle_Jacob

2023-02-04

Merle Jacob

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Merle Leotha Jacob (født 11. juli 1963) er professor i forskningspolitikk ved Universitetet i Oslo og ved Lunds universitet. Jacob er direktør for Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO, og professor ved Forskningspolitiska Institutet ved Ekonomihögskolan vid Lunds universitet. Hun tok doktorgraden i 1996 ved Institutionen för idéhistoria och vetenskapsteori ved Göteborgs universitet med avhandlingen Sustainable development : a reconstructive critique of the United Nations debate.

Merle Leotha Jacob (født 11. juli 1963) er professor i forskningspolitikk ved Universitetet i Oslo og ved Lunds universitet. Jacob er direktør for Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO, og professor ved Forskningspolitiska Institutet ved Ekonomihögskolan vid Lunds universitet. Hun tok doktorgraden i 1996 ved Institutionen för idéhistoria och vetenskapsteori ved Göteborgs universitet med avhandlingen Sustainable development : a reconstructive critique of the United Nations debate. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Merle Jacob i BIBSYS

Merle Leotha Jacob (født 11. juli 1963) er professor i forskningspolitikk ved Universitetet i Oslo og ved Lunds universitet.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrike_under_Sommer-OL_1908

2023-02-04

Østerrike under Sommer-OL 1908

['Kategori:1908 i Østerrike', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Østerrike under de olympiske leker']

Østerrike under Sommer-OL 1908. Østerrike deltok i fire sporter, friidrett, fekting, svømming og tennis, under Sommer-OL 1908 i London. Østerrike kom på nittendeplass med en bronsemedalje.

Østerrike under Sommer-OL 1908. Østerrike deltok i fire sporter, friidrett, fekting, svømming og tennis, under Sommer-OL 1908 i London. Østerrike kom på nittendeplass med en bronsemedalje. == Medaljer == == Medaljevinnerne ==

Østerrike under Sommer-OL 1908. Østerrike deltok i fire sporter, friidrett, fekting, svømming og tennis, under Sommer-OL 1908 i London.

https://no.wikipedia.org/wiki/Telemarksveien

2023-02-04

Telemarksveien

['Kategori:Pekere']

Telemarksveien eller Telemarksvegen finnes flere steder: Telemarksveien (Froland) – del av riksvei 41 Telemarksvegen (Skien) – del av riksvei 36 Telemarksveien (Vegårshei) – del av fylkesvei 415 Telemarksvegen er også markedsføringsnavn på riksvei 41

Telemarksveien eller Telemarksvegen finnes flere steder: Telemarksveien (Froland) – del av riksvei 41 Telemarksvegen (Skien) – del av riksvei 36 Telemarksveien (Vegårshei) – del av fylkesvei 415 Telemarksvegen er også markedsføringsnavn på riksvei 41

Telemarksveien eller Telemarksvegen finnes flere steder:

https://no.wikipedia.org/wiki/Simen_Lieungh

2023-02-04

Simen Lieungh

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Personer fra Nittedal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Veldig små stubber']

Simen Lieungh (født 1960) har siden 2010 vært administrerende direktør i Odfjell Drilling.Tidligere var han leder i Aker Solutions. Lieungh er utdannet sivilingeniør i maskin fra Norges tekniske høgskole.

Simen Lieungh (født 1960) har siden 2010 vært administrerende direktør i Odfjell Drilling.Tidligere var han leder i Aker Solutions. Lieungh er utdannet sivilingeniør i maskin fra Norges tekniske høgskole. == Referanser ==

Simen Lieungh (født 1960) har siden 2010 vært administrerende direktør i Odfjell Drilling.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_Down_Under_2009

2023-02-04

Tour Down Under 2009

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Australia i 2009', 'Kategori:Sykkelritt i 2009', 'Kategori:Tour Down Under']

Tour Down Under 2009 var den ellevte utgaven av Tour Down Under. Rittet ble arrangeret i og rundt Adelaide fra 20. til 25. januar 2009. Det var andre gang rittet hadde ProTour-status. 18. januar gikk Cancer Council Classic som ikke talte med i sammendraget. Det ble vunnet av Robbie McEwen. Alle 18 ProTour-lagene deltok, i tillegg til Team UniSA-Australia. Lance Armstrong debuterte for Astana i sitt første profesjonelle sykkelritt siden han la opp i 2005. Regjerende mester André Greipel startet med å vinne første etappe, men på 3. etappe fikk han en skulderskade og måtte bryte. Australieren Allan Davis, den eneste syklisten som har deltatt i alle utgavene av Tour Down Under, vant tre etapper og rittet sammenlagt.

Tour Down Under 2009 var den ellevte utgaven av Tour Down Under. Rittet ble arrangeret i og rundt Adelaide fra 20. til 25. januar 2009. Det var andre gang rittet hadde ProTour-status. 18. januar gikk Cancer Council Classic som ikke talte med i sammendraget. Det ble vunnet av Robbie McEwen. Alle 18 ProTour-lagene deltok, i tillegg til Team UniSA-Australia. Lance Armstrong debuterte for Astana i sitt første profesjonelle sykkelritt siden han la opp i 2005. Regjerende mester André Greipel startet med å vinne første etappe, men på 3. etappe fikk han en skulderskade og måtte bryte. Australieren Allan Davis, den eneste syklisten som har deltatt i alle utgavene av Tour Down Under, vant tre etapper og rittet sammenlagt. == Etapper == === 1. etappe: Norwood–Mawson Lakes (140 km) === === 2. etappe: Stirling-Hahndorf (145 km) === === 3. etappe: Unley–Victor Harbor (136 km) === === 4. etappe: Burnside Village–Angaston (143 km) === === 5. etappe: Snapper Point–Willunga (148 km) === === 6. etappe: Adelaide City Council Circuit (90 km) === == Resultater == === Sammenlagt === === Klatrekonkurransen === === Poengkonkurransen === === Ungdomskonkurransen === === Lagkonkurransen === == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) 2009 Tour Down Under – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Tour Down Under 2009 - ProCyclingStats

Tour Down Under 2009 var den ellevte utgaven av Tour Down Under. Rittet ble arrangeret i og rundt Adelaide fra 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League

2023-02-04

Liste over nordmenn med kamper i Premier League

['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.

Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere. == Før 1992-93 sesongen == Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea). Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest). Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest). Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR). Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool). Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon). == Liste sortert etter dato for debut == == Referanser ==

22. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 17.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Duncan

2023-02-04

Jakob Duncan

['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske generaler', 'Kategori:Dødsfall i 1685', 'Kategori:Fødsler i 1625', 'Kategori:Fødsler på 1600-tallet', 'Kategori:Gyldenløvefeiden', 'Kategori:Menn']

Jakob Duncan (død 1685 i Altona, begravet i Göteborg) var en dansk general av skotsk herkomst. Han kom under den skånske krig (1675–1679) til Danmark som anfører for en vervet styrke. Han ledet de danske styrkene i slaget ved Halmstad i 1676.

Jakob Duncan (død 1685 i Altona, begravet i Göteborg) var en dansk general av skotsk herkomst. Han kom under den skånske krig (1675–1679) til Danmark som anfører for en vervet styrke. Han ledet de danske styrkene i slaget ved Halmstad i 1676. == Se også == Duncan-krigen == Referanser ==

Jakob Duncan (død 1685 i Altona, begravet i Göteborg)Jacob Duncan, Den store danske. Besøkt 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Scheff

2023-02-04

Otto Scheff

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 26. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i svømming', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Vannpolospillere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Østerrikske svømmere', 'Kategori:Østerrikske vannpolospillere']

Otto Scheff (født 12. desember 1889 i Berlin, død 26. oktober 1956) var en østerriksk svømmer og vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm. Scheff vant en olympisk bronsemedalje i svømming under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass på 400 meter fri bak Henry Taylor fra Storbritannia og Frank Beaurepaire som konkurrerte for Australasia. På 1500 meter fri ble han nummer fire og på 100 meter fri ble han utslått i semifinalen. Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm, var han med på det østerrikske vannpololaget som kom på fjerdeplass i vannpoloturneringen. Scheff deltok også under Ekstralekene 1906 i Athen. Han vant 400 meter fri og kom på tredjeplass på 1 mile frisvømming. Han var med på det østerrikske stafettlaget som ble nummer seks på 4 x 250 meter fri.

Otto Scheff (født 12. desember 1889 i Berlin, død 26. oktober 1956) var en østerriksk svømmer og vannpolospiller som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm. Scheff vant en olympisk bronsemedalje i svømming under Sommer-OL 1908 i London. Han kom på tredjeplass på 400 meter fri bak Henry Taylor fra Storbritannia og Frank Beaurepaire som konkurrerte for Australasia. På 1500 meter fri ble han nummer fire og på 100 meter fri ble han utslått i semifinalen. Fire år senere, under Sommer-OL 1912 i Stockholm, var han med på det østerrikske vannpololaget som kom på fjerdeplass i vannpoloturneringen. Scheff deltok også under Ekstralekene 1906 i Athen. Han vant 400 meter fri og kom på tredjeplass på 1 mile frisvømming. Han var med på det østerrikske stafettlaget som ble nummer seks på 4 x 250 meter fri. == OL-medaljer == 1908 London - Bronse i svømming, 400 meter fri (1906 Athen - Gull i svømming, 400 meter fri) (1906 Athen - Bronse i svømming, 1 engelsk mile) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Otto Scheff – Olympics.com (en) Otto Scheff – Olympic.org (en) Otto Scheff – Olympedia (en) Otto Scheff – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Otto Scheff – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Otto Scheff – Swimming Hall of Fame

Otto Scheff (født 12. desember 1889 i Berlin, død 26.

https://no.wikipedia.org/wiki/Guams_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Guams kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Sport på Guam']

Guams kvinnelandslag i fotball representerer Guam i internasjonal fotball. Guam deltok i Asiamesterskap først i 1997, der de endte sist etter en stygg 0-21 mot Japan i tillegg til to andre tap. Guam greide imidlertid å komme seg noe i neste mesterskap, der de slo Hongkong. Ellers var resultatene noenlunde like, og Guam endte nest sist i sin gruppe. Etter å ha endt sist i de to neste mesterskapene, måtte Guam ut i kvalifisering for mesterskapet i 2006, der Guam endte sist i kvalifiseringsgruppen. Guam stilte ikke i kvalifiseringen til 2008. Imidlertid prøvde Guam å kvalifisere seg til den første østasiatiske mesterskapet, men Guam gikk på tre hederlige tap i kvalifiseringsgruppen.

Guams kvinnelandslag i fotball representerer Guam i internasjonal fotball. Guam deltok i Asiamesterskap først i 1997, der de endte sist etter en stygg 0-21 mot Japan i tillegg til to andre tap. Guam greide imidlertid å komme seg noe i neste mesterskap, der de slo Hongkong. Ellers var resultatene noenlunde like, og Guam endte nest sist i sin gruppe. Etter å ha endt sist i de to neste mesterskapene, måtte Guam ut i kvalifisering for mesterskapet i 2006, der Guam endte sist i kvalifiseringsgruppen. Guam stilte ikke i kvalifiseringen til 2008. Imidlertid prøvde Guam å kvalifisere seg til den første østasiatiske mesterskapet, men Guam gikk på tre hederlige tap i kvalifiseringsgruppen. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Guams kvinnelandslag i fotball representerer Guam i internasjonal fotball.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tyrkia

2023-02-04

Tyrkia

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1923', 'Kategori:Tyrkia', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland']

Tyrkia, offisielt Republikken Tyrkia (Türkiye Cumhuriyeti) er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia. Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning. Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen. Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer. En pågående konflikt mellom Tyrkia og PKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet. Flertallet av den tyrkiske befolkningen er etniske tyrkere og kurdere. Kurdere har sin tradisjonelle region i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre regioner i Tyrkia som følge av intern migrasjon.

Tyrkia, offisielt Republikken Tyrkia (Türkiye Cumhuriyeti) er en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia. Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning. Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen. Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer. En pågående konflikt mellom Tyrkia og PKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet. Flertallet av den tyrkiske befolkningen er etniske tyrkere og kurdere. Kurdere har sin tradisjonelle region i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre regioner i Tyrkia som følge av intern migrasjon. == Demografi == Tyrkia har rundt 83,5 millioner innbyggere og en befolkningsvekst på 1,5 % per år. Tyrkias befolkning er relativt ung. 25,5 % er i alderen 0–15 år. Ifølge statistikk som ble offentliggjort av regjeringen i 2005 er den forventede levealderen 68,9 år for menn og 73,8 år for kvinner, og gjennomsnittlig 71,3 for befolkningen som helhet. Skolegang er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6-15. Andelen lese- og skrivekyndige er 95,3 % for menn og 79,6 % for kvinner, i gjennomsnitt 87,4 %. Det er tre anerkjente minoriteter, (i henhold til Lausanneavtalen) grekere, armenere og jøder. Det finns også små grupper av levantinere, som for det meste er av italiensk og fransk opprinnelse, i Istanbul og Izmir. Den største minoriteten i Tyrkia er likevel kurderne, som utgjør 15-20 % av befolkningen. Andre minoriteter er abkhasere, assyrere, bosnjaker, georgiere, romere, lazer, arabere og albanere. Det bor anslagsvis 3 millioner tyrkere i Europa, først og fremst i Tyskland dit de første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere i løpet av den kalde krigen. Etterkommerne til de arbeidsinnvandrerne bor nå spredt rundt i Europa, spesielt Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige, Nederland og Norge. I Norge bor det rundt 15 000 tyrkere i hovedsak det sentrale østlandsområdet med Oslo og Drammen i første rekke. === Språk === Landets offisielle språk er tyrkisk, og er førstespråk til omtrent 85 % av befolkningen. Det største minoritetsspråket er kurdisk, som snakkes av omtrent 6 % av befolkningen, men er helt uten offisiell status. Arabisk brukes av 1,2 % av befolkningen, men flesteparten av disse er tospråklige og behersker også tyrkisk. Andre minoritetsspråk er tsjerkessisk, gresk, armensk, lazisk, tatarisk og jødespansk.I Det osmanske rike (forløperen til Republikken Tyrkia) var osmantyrkisk administrasjonsspråk. Dette var først en blanding av persisk, arabisk og tyrkisk, men med tiden vokste formen «basistyrkisk» (turki-i basit) frem, med et vokabular der de fleste ordene var tyrkiske. Da Mustafa Kemal Atatürk kom til makten etter Det osmanske rikets fall sørget han for massive språkreformer. Osmantyrkisk ble sett på som umoderne, og arabisk- og persiskinspirerte ord ble fjernet fra språket. Siden 1928 har tyrkisk blitt skrevet med et modifisert latinsk alfabet, noe som hadde en både praktisk og ideologisk bakgrunn. Det tidligere persisk-arabiske alfabetet ble ansett som for vanskelig og dermed en årsak til analfabetisme, samtidig som overgangen til det latinske alfabetet bidro til å markere statens sekulære grunnprinsipper. === Religion === I Tyrkia er ca. 95 % av befolkningen muslimer, hovedsakelig sunni, men også med et betydelig innslag av alevier som er en retning innen sjiaislam. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne, yezidier samt jøder. Tyrkia har vært et sekulært land helt siden Mustafa Kemal grunnla republikken Tyrkia. Men regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi) som vant valgene i 2002 og 2007 har et religiøst grunnlag og utfordrer sekularismen, blant annet ved å tillate kvinner å bære skaut på universitetene og i offentlige sammenhenger. Dette vedtaket er senere omgjort av forfatningsdomstolen med den begrunnelse at det strider med grunnloven. Et forslag om å forby regjeringspartiet, for brudd på sekularismeprinsippet, ble derimot avvist av forfatningsdomstolen i juli 2008. I september 2014 opphevet regjeringen forbudet mot å gå med sjal på videregående skoler, et forbud som har vært regnet som et symbol på det sekulære Tyrkia. == Historie == === Oldtid, antikken og tidlig middelalder === Anatolia har vært bebodd siden neolittisk tid (omtrent 10 000 f.Kr), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, der Çatal Höyük kanskje er den best bevarte. Fra bronsealderen er blant annet Alaca Höyük og Troja gravd ut. Fra ca. 1700 til 1200 f.Kr var området dominert av hettittene.Inn i jernalderen var Frygia den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet av Lydia ca. 650 f.Kr.. Lilleasia var deretter under Perserrikets kontroll, før Aleksander den store erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander kom hellenismen til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur. Romerne tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., da Pergamon ble en romersk provins.Kristendommen kom tidlig til Anatolia, mye på grunn av apostelen Paulus' arbeid. Kristendommen ble statens offisielle religion under Konstantin, og anatolske kristne var sentrale i å forme den tidlige kristendommen, både med teologiske og liturgiske bidrag. Konsilene i Nikea, Efesos og Khalkedon, alle arrangert i det romerske Anatolia, kom til å danne grunnlaget for mange av både den katolske og den ortodokse kirkes læresetninger.I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, og Konstantinopel (dagens Istanbul) ble gjort til hovedstad. Selv om Vestromerriket gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestod Østromerriket (også kjent som det bysantinske riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt under Basileios II (r. 976-1025). === Det osmanske rike === På andre halvdel av 1200-tallet tok muslimske tyrkiske folkegrupper kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret de Konstantinopel, og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kalt Det osmanske rike, kom til å vokse til et av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.Riket hadde sin storhetstid under Suleiman den store (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet og Balkan var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanene. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av en sultan, og gjennom syv hundre år hadde det osmanske dynastiet makten i riket.På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesielt kristne. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennom millet-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. Under Mehmet II ble også europeiske jøder invitert til å bosette seg i Istanbul.Det gikk nedover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanene nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer med inflasjon og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.Tyrkerne var på sentralmaktenes side under første verdenskrig, og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på Det osmanske rike. Under de nasjonalistiske ungtyrkernes styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut over armenerne. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg til et rent folkemord, og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner. === Mellomkrigstiden === Etter at Det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet under alliert okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kalt den tyrkiske frigjøringskrigen, og i årene som fulgte kjempet Mustafa Kemal – i ettertiden kalt Atatürk, «tyrkernes far» – for å få opphevet freden i Sèvres. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, med Ankara som hovedstad. Lausannetraktaten erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnimuslimske lederen Sjeik Said, ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelle Khoybun-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundt Ararat-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere i Dersim-området. Daværende statsminister Erdoğan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits en strafferett importert fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag, tyrkerluen ble forbudt, bruken av det metriske målesystemet ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret. === Etter andre verdenskrig === Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen av andre verdenskrig. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer i alliert retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig mot Tyskland, et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med i de forente nasjoner etter krigens slutt. Etter krigen ble Tyrkia knyttet til USA i forbindelse med den såkalte Truman-doktrinen, og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først med Adnan Menderes i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürks republikanske folkeparti, og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonen Kurdistans arbeiderparti (PKK) under Abdullah Öcalan begynte å kjempe for et uavhengig Kurdistan. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forby det kurdiske språket og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.Den 15. juli 2016 ble et militærkupp forsøkt. Unntakstilstand og portforbud ble erklært av kuppmakerne, en gruppe som kalte seg Yurtta Sulh Konseyi. Kuppforsøket var over neste dag, seint på formiddagen. The Economist meldte at 230 ble drept, blant dem 145 sivile som konfronterte soldater på kuppmakernes side. General Hulusi Akar skal ha blitt presset til å signere en erklæring om unntaktstilstand. Akar nektet og kuppmakerne strammet da et belte rundt halsen på ham, men Akar ga seg ikke og han overlevde. Erdoğan erklærte tre måneder unntakstilstand og arresterte flere tusen soldater blant dem over 100 generaler. Få dager etter kuppforsøket ble 8000 politimenn og 3000 dommere avskjediget eller internert. == Politikk og administrasjon == Tyrkia har en tredeling av makta mellom en lovgivende nasjonalforsamling (Türkiye Büyük Millet Meclisi), en dømmende makt og en utøvende makt ved regjering og president. Grunnloven av 1982 ga presidenten større reell makt enn tidligere. Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) har vært Tyrkias president siden 2014. === Administrativ inndeling === Tyrkia er delt i 81 provinser som ledes av en guvernør, utnevnt av presidenten. Provinsene er igjen inndelt i distrikter. På det lokale nivået er landet organisert i kommuner (belediye). Det holdes alminnelige valg til kommunestyrene, men stort sett er Tyrkia mer sentralstyrt og det kommunale selvstyret er mindre utviklet. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Tyrkia har vært med i NATO siden 1952. Med en styrke på nesten 800 000 soldater og 110 000 offiserer er Tyrkias forsvar alliansens nest største. Forsvarsbudsjettet er på omtrent 15 milliarder lira (2011), omtrent 46 milliarder norske kroner. Det er 12 måneders obligatorisk førstegangstjeneste for menn.Tyrkia var en av grunnleggerne av FN i 1945. Blant andre viktige internasjonale organisasjoner landet er med i kan nevnes Organisasjonen for islamsk samarbeid, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Tyrkia har samarbeidet med EU i en årrekke, og fikk sin første avtale med det daværende EF i 1963. I 1995 inngikk Tyrkia og EU en tollunion, og i 1999 åpnet EU for at Tyrkia kunne bli kandidatmedlem. Formelle forhandlinger om et eventuelt medlemskap startet i 2005, men disse har senere stagnert slik at Tyrkia pr. 2013 er et godt stykke unna kravene for et EU-medlemskap. === Politiske partier === De politiske partiene som er representert i parlamentet i Ankara er Det republikanske folkepartiet(CHP), Det nasjonale aksjonspartiet(MHP), Folkets Demokratiske Parti(HDP) og Rettferds- og utviklingspartiet(AKP). == Næringsliv == Den tyrkiske økonomien er en av de 20 største økonomiene i verden, og landet har en dynamisk og stor arbeidsstyrke. Landet er medlem i G20 der de 20 største økonomiene i verden samles. Videre er landet medlem i OECD og har medlemskapsforhandlinger med EU, noe som vil åpne nye muligheter for landet. Forhandlingene har pågått siden 2005. Tyrkia har vært assosiert medlem i EU siden 1967. Tyrkia er økonomisk og kulturelt tett knyttet til både Europa og Midtøsten. Landet har hatt en stor økonomisk vekst de siste årene. Per 2008 har BNP pr. innbygger passert $ 12 000, men forskjellene mellom rike og fattige er fortsatt store. Det er også geografiske forskjeller i inntektsfordelingen og graden av økonomisk utvikling. Med 37,6 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Tyrkia det åttende største turistmålet i verden. == Samfunn == === Massemedia === Den tyrkiske allmennkringkasteren heter Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT), og driver en rekke TV- og radiokanaler. Det redaksjonelle innholdet er underlagt kontroll av myndighetene, og kontroversielle temaer tas sjelden opp. Siden 1993 har landet også hatt uavhengige, kommersielle TV-kanaler.Tyrkias trykte medier domineres av Doğan-gruppen, som eier over halvparten av landets aviser. De viktigste dagsavisene er Zaman, Posta, Hürriyet, Milliyet, Sabah og Yeni Asir, med de to førstnevnte som de største.Organisasjonen Reportere uten grenser peker på en rekke problematiske sider ved ytringsfriheten i Tyrkia, og mange journalister har blitt arrestert for kritikk av myndighetene. Spesielt er temaer rundt Kurdistans arbeiderparti (PKK) sensitive, og landet driver en utstrakt sensur av Internett, der blant annet videodelingstjenesten YouTube har vært blokkert i lange perioder. === Urbanitet === Den største byen Istanbul er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum, og har over 13 million innbyggere (2013). Andre viktige byer er İzmir, Bursa, Adana og hovedstaden Ankara. Anslagsvis 70 prosent av Tyrkias befolkning bor i byer. Syv av Tyrkias byer har mer enn én million innbyggere. == Kultur == === Mat og drikke === Det tyrkiske kjøkken har blitt insipirert av det arabiske kjøkken, og har inspirert både Europa (spesielt det greske kjøkken og kjøkkenene i de tidligere jugoslaviske landene) og Midtøsten. Pita (på tyrkisk kalt pide) er mye brukt, og det samme er börek. Jogurt (yoğurt) er en tyrkisk oppfinnelse, og andre kjente tyrkiske matretter er kebab, çorba (en tynn suppe), dolma (fylte grønnsaker) og mantı.De fleste tyrkere er muslimer og mange er derfor avholds, men store deler av befolkningen har også et mer avslappet forhold til alkoholforbudet i Islam. Nasjonalbrennevinet er det anis-baserte rakı, som gjerne nytes sammen med meze. Tyrkia har også noe vinproduksjon og hasselnøttproduksjon. Det ble drukket 180 000 tonn svart te (çay) i Tyrkia i 2004, noe som gjorde landet til verdens nest største temarked (etter India). Hver tyrker bruker i gjennomsnitt 2,5 kg te i året, noe som gir Tyrkia verdens høyeste teforbruk per capita. === Idrett === Tyrkias mest populære idrett er fotball. De største fotballklubbene er Galatasaray, Fenerbahçe og Beşiktaş, og også det tyrkiske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med semifinaler både i VM i 2002 og EM i 2008. Andre store lagidretter i landet er basketball og volleyball.Tyrkia deltok for første gang i sommer-OL siden 1908, og har siden den gang vært med i alle sommerleker unntatt tre. Siden 1936 har også Tyrkia deltatt i de fleste vinter-OL. Pr. 2013 har landet tilsammen 39 gullmedaljer (alle i sommer-OL), og idrettsgrenen der landet har tatt flest OL-medaljer er bryting. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Göreme nasjonalpark og klippene i Kappadokia De historiske områdene i Istanbul Moskéen og sykehuset i Divrigi Hattusa Nemrut Dağı Hierapolis og Pamukkale Xanthos-Letoon Safranbolu Troja, arkeologisk område Selimiye moskeenDet neolittiske stedet Çatalhöyük Bursa og Cumalıkızık Pergamon kulturlandskapDiyarbakır festning og Hevsel Gardens kulturlandskapEfesos Det arkeologiske stedet Ani Afrodisias Göbekli Tepe Arslantepe-haugenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2009 – Norouz2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme2018 – Dede Qorqud/Korkyt Ata/Dede Korkut, episk kultur, folkeeventyr og musikk 2020 – Miniatyrkunst == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (tr) Offisielt nettsted (en) Turkey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Türkiye – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Tyrkia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Tyrkia under Sommer-OL 1908. Det var én deltaker, en mannlig turner, som konkurrerte for Tyrkia i Sommer-OL 1908 i London.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits

2023-02-04

Sveits

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits, er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat. Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi. Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.

Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits, er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat. Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi. Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten. == Naturgeografi == Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits. === Landskap === Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene. Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen. === Plante- og dyreliv === Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde. De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik. Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid. Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige. === Klima === Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre. Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger. == Demografi == Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen. Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia. Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk. De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by. Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn. === Statsborgerskap === Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges. Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke. === Religion === Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke. I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern. Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken. == Historie == === Før konføderasjonen === Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus. Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området. Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette. === 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft === I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd. Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen. I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk. Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446. === Reformasjonen === Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære. I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken. Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling. Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623. === Ancien Régime === Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike. I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer. I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene. Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet. === Den helvetiske republikk === På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen. Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé. Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet. === Det moderne Sveits oppstår === Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia. 1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk. I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig. === Verdenskrigene === Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør. I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem. Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland. Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet. Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger. === Etterkrigstiden === Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet. I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden. Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner. Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden. == Politikk og administrasjon == Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven. På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre: Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode. Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode. Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover. === Politiske partier === Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei. Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti. Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse. === Administrativ inndeling === Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999. Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne. Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert. Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann. Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP. Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert. Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen. == Næringsliv == Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007. Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis. Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits. De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse. Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick. === Samferdsel === ==== Jernbaner ==== Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km. Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006. Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett). Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner. To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt». Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030. Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg. Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere. Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner. ==== Veitrafikk ==== På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene. Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene. For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen. Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge). ==== Skipstrafikk ==== Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje. ==== Flytrafikk ==== Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno. Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa. === Turisme === Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere. == Samfunn == === Massemedia === Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon. Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene. Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern. === Kriminalitet === Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene. == Kultur == Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse. Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse. === Musikk === Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst. Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni. === Litteratur === Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978. Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804. Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer. Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël. To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur. === Mat og drikke === Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke. Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz. Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker. Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe. Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot. Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits. Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte. === Idrett === Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola. Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere. De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950. Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert. For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz. === Arkitektur === Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden. På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva. I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. St. Johannes benediktinerkloster i Müstair Klostret i St. Gallen Gamlebyen i Bern De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn Monte San Giorgio Lavaux – vingårdterrasser Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap Glarusforkastningen i Sardona Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2016 – Vinprodusent festival i Vevey 2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike) 2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio 2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike) == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7 Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8 Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2 Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991. Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0 == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (it) Offisielt nettsted (rm) Offisielt nettsted (en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter Wikimedia-atlas over Sveits

Sveits under Sommer-OL 1908. Det var én deltaker, en mannlig friidrettsutøver som konkurrerte i sleggekast, for Sveits under Sommer-OL 1908 i London.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vembli_Fotballklubb

2023-02-04

Vembli Fotballklubb

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fotballag etablert i 2003', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Tidligere fotballag i Norge']

Vembli Fotballklubb (3. september 2003 – 18. februar 2013) var Oslos raskest klatrende fotballklubb med 4 opprykk på 4 år, og spilte sist i 4. divisjon i 2012-sesongen.

Vembli Fotballklubb (3. september 2003 – 18. februar 2013) var Oslos raskest klatrende fotballklubb med 4 opprykk på 4 år, og spilte sist i 4. divisjon i 2012-sesongen. == Historie == Vembli ble dannet i Oslo i 2003. Det hele startet med at Steinar Kolnes tok kontakt med Per-Aasmund Utgård og mente at Oslo hadde plass til enda et fotballag. Per-Aasmund var ikke overbevist ved første forespørsel og gjentatt masing måtte til før han takket ja. Flere venner og venners venner tente videre på ideen og etter et møte på Peppes Pizza Stortingsgaten ble det bestemt at Vembli FK skulle melde seg på den norske ligasystemet. Navnet Vembli stammer fra puben Wembley pub på Sinsen der vennegjengen fulgte fotballkampene på storskjerm. Navnet Wembley ble underkjent og Vembli FK oppsto. Steinar Kolnes og Per-Aasmund Utgård delte broderlig på styretitler og tok også med seg Øyvind Heggernes for å få hjelp på økonomien. 2004 ble Vembli FK medlem av Oslo fotballkrets og NFF, og var klar for 8 divisjonspill. === 2004-sesongen === 2004 sesongen var preget av at Vembli FK var en nyoppstartet klubb. Spillerstallen var ikke bred nok noe som førte til kamper hvor man slet med å få nok folk til kampene. Likevel endte sesongen med at plasseringen ble nummer 3, etter en liten bølgedal med 4 strake tap på høstsesongen. Paul Roar Aagedal og Vegard Johnsen ble toppscorere med 17 mål hver. Mye lærdom ble tatt og med mye tid og planlegging høsten 2004, skulle Vembli FKs første gullalder begynne. === 2005-sesongen === 2005 sesongen var organisasjonen, stallen og erfaringene et år eldre. I tillegg var målmaskinen Lars Kristian Istad på plass. Vembli FK vant 8 divisjon avd.4 5 poeng foran klubbens første erkerival Indre Østham. Største nedtur for Vembli FK denne sesongen var hjemme og bortetapet mot vennegjengen i Skruknott. Et av de få lagene Vembli FK ennå ikke har tatt en trepoenger på. === 2006-sesongen === 2006sesongen fortsatte der den forrige ble avsluttet for Vembli FK. Uten tap på de første 11 kampene, hadde Vembli FK opparbeidet seg en luke på topp. Etter et par blemmer og stortap mot Oslojuvelene på høsten endte det med at årets seriemesterskap til Vembli FK ble vunnet på målforskjell. === 2007-sesongen === 6 divisjon avd.1 2007 var det aldri noe tvil. Vembli FK gikk ubeseiret gjennom hele sesongen og hadde 12 poengs margin til Rufus på 2.-plass ved veiens ende. Det måtte et 3.-divisjonslag i Bøler IF til for å få tap for Vembli FK denne sesongen. I OBOS-cupens semifinale, ledet Vembli FK 2-1 til det gjensto 5 min. Bøler IF får et omdiskutert straffespark som de setter i mål. Kampen går til ekstraomganger og Bøler IFs høyere divisjonskondis blir avgjørende. Kampen endte 5-2. Dette året ble seriemesterskapet også kronet med kretsmesterskap. === 2008-sesongen === 5 divisjon avd. 1 2008 ble tøffere enn de forrige sesongene, selv om seriemesterskapet kunne feires 2 runder før endt termin. Vembli FK vant til slutt 3 poeng foran Romsås. Kretsmesterskapet ble sikret med seier over Ljan og poeng mot Hammersborg. OBOS-cupen endte dette året skuffende i kvartfinalen med tap mot seriekollega Furuset. === 4. divisjon 2010 === Kilde: speaker.no === 5. divisjon 2011 === Øvrevoll Hosle trakk laget fem runder før sesongslutt [1] === 4. divisjon 2012 === Kilde: fotball.no == Statistikk == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

(91) |

https://no.wikipedia.org/wiki/Eustace_Miles

2023-02-04

Eustace Miles

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske sportsutøvere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Jeu de paume-spillere', 'Kategori:Jeu de paume-spillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Eustace Hamilton Miles (født 22. september 1868, død 20. desember 1948) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London. Miles vant en olympisk sølvmedalje i jeu de paume i Sommer-OL 1908 i London. Han tapte finalen til Jay Gould II fra USA.

Eustace Hamilton Miles (født 22. september 1868, død 20. desember 1948) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1908 i London. Miles vant en olympisk sølvmedalje i jeu de paume i Sommer-OL 1908 i London. Han tapte finalen til Jay Gould II fra USA. == OL-medaljer == 1908 London - Sølv i jeu de paume == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Eustace Miles – Olympedia (en) Eustace Miles – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Eustace Miles – databaseOlympics.com (arkivert)

Eustace Hamilton Miles (født 22. september 1868, død 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Eligal

2023-02-04

Michael Eligal

['Kategori:Ambassadører til Kypros', 'Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Argentinere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Israelske diplomater', 'Kategori:Menn']

Michael Eligal (født 1948 i Argentina) er en israelsk diplomat. Han var israelsk ambassadør i Norge fra januar 2009 til 2012. Eligal har en mastergrad i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Haifa, og tok også bachelorgraden samme sted. Han har også utdannelse fra det israelske forsvarets høyskole.Før han kom til Norge ledet han Vest-Europa-avdelingen ved det israelske utenriksdepartementet. Han har tidligere vært Israels ambassadør på Kypros, og hatt høye stillinger ved ambassadene i Spania, Mexico og Chile. Han er født i Argentina, kom til Israel i 1963 og har spansk som sitt første språk. Utover dette snakker han hebraisk og engelsk.

Michael Eligal (født 1948 i Argentina) er en israelsk diplomat. Han var israelsk ambassadør i Norge fra januar 2009 til 2012. Eligal har en mastergrad i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Haifa, og tok også bachelorgraden samme sted. Han har også utdannelse fra det israelske forsvarets høyskole.Før han kom til Norge ledet han Vest-Europa-avdelingen ved det israelske utenriksdepartementet. Han har tidligere vært Israels ambassadør på Kypros, og hatt høye stillinger ved ambassadene i Spania, Mexico og Chile. Han er født i Argentina, kom til Israel i 1963 og har spansk som sitt første språk. Utover dette snakker han hebraisk og engelsk. == Kontroverser == Etter sin innsettelse kom ambassadør Eligal med kontroversielle uttalelser, hvor han beskyldte de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse for å ikke si sannheten om hva de opplevde under bombingen av Gazastripen rundt årsskiftet 08-09.Michael Eligal har uttalt at radikale islamistiske grupperinger, blant andre, stod bak de voldelige opptøyene i Oslo. Disse uttalelsene kom noen dager etter hans innsettelse som ambassadør, som fant sted under hans første opphold i Norge. == Referanser ==

Michael Eligal (født 1948 i Argentina) er en israelsk diplomat. Han var israelsk ambassadør i Norge fra januar 2009 til 2012.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bambi

2023-02-04

Bambi

['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmer med antropomorfe dyr', 'Kategori:Animerte filmmusikaler fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-filmer', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Familiefilmer fra USA', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer bevart i USAs nasjonale filmregister', 'Kategori:Filmer fra 1942', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Bambi er en amerikansk animert dramafilm og fantasy-musikal fra 1942 som ble laget av Disney. Handlingen bygger på Felix Saltens Bambi: Eine Lebensgeschichte aus dem Walde (Bambi: en livshistorie fra skogen), som kom på tysk i 1923. Filmen forteller om hjortekalven Bambi som må klare seg alene når moren blir skutt av en jeger. Utenom sine egne finner Bambi trøst og vennskap hos kaninen Trampe (Thumper), uglen Ugle (Owl) og stinkdyret Blomst (Flower). Som ung voksen viser Bambi vei under en stor skogbrann, får omsider egne barn og blir skogens fyrste, en posisjon han overtar fra faren. Som boka har filmen et underliggende budskap om dyrs sårbarhet for inngrep fra mennesker og om respekt for dyrs plass i naturen.Tegnefilmen er den femte av Disneys helaftens, animerte familiefilmer («Disneys klassikere»). Den ble ikke så godt mottatt i sin samtid, men har fått bedre omtale i ettertid. Bambi regnes som noe dystrere enn tidligere Disney-filmer, men er ikke uten humor. I 2006 kom oppfølgeren Bambi 2 tegnet i samme stil og med mange av rollefigurene fra første film.

Bambi er en amerikansk animert dramafilm og fantasy-musikal fra 1942 som ble laget av Disney. Handlingen bygger på Felix Saltens Bambi: Eine Lebensgeschichte aus dem Walde (Bambi: en livshistorie fra skogen), som kom på tysk i 1923. Filmen forteller om hjortekalven Bambi som må klare seg alene når moren blir skutt av en jeger. Utenom sine egne finner Bambi trøst og vennskap hos kaninen Trampe (Thumper), uglen Ugle (Owl) og stinkdyret Blomst (Flower). Som ung voksen viser Bambi vei under en stor skogbrann, får omsider egne barn og blir skogens fyrste, en posisjon han overtar fra faren. Som boka har filmen et underliggende budskap om dyrs sårbarhet for inngrep fra mennesker og om respekt for dyrs plass i naturen.Tegnefilmen er den femte av Disneys helaftens, animerte familiefilmer («Disneys klassikere»). Den ble ikke så godt mottatt i sin samtid, men har fått bedre omtale i ettertid. Bambi regnes som noe dystrere enn tidligere Disney-filmer, men er ikke uten humor. I 2006 kom oppfølgeren Bambi 2 tegnet i samme stil og med mange av rollefigurene fra første film. == Om filmen == === Popularitet og økonomi === Bambi innbrakte $267 millioner på verdensbasis, hvorav $102,2 millioner i USA, i løpet av de årene den ble satt opp på kino. Den innbrakte ca $3 millioner i USA i 1942, $2,2 millioner i 1943, $6 millioner i 1957, $9 millioner i 1966, $20 millioner i 1975, $23 millioner i 1982 og $39 millioner i 1988. Til tross for at den har spilt inn store summer i årenes løp, så klarte den ikke å innbringe så mye som forventet i løpet av dens opprinnelige visning. Hovedårsaken var at store deler av markedet i Europa hadde falt bort på grunn av andre verdenskrig.Produksjonskostnadene var på $858 000. === Ettermæle === Bambi huskes spesielt for to scener. Den ene er den tragiske scenen der Bambis mor blir drept av en jeger. Minst like kjent er den humoristiske scenen er Bambi balanserer på isen med kaninen Trampe som tilskuer. Denne scene har vært fast innslag i TV-spesialen From All of Us to All of You som brukes å sendes ved julehøytidene i flere land, deriblant Norge. === Anmelderne === Den fikk blandet mottakelse av de amerikanske anmelderne. Mange mente at den ble for realistisk og at fantasy-elementet var for lite fremtredende i forhold til tidligere Disney-filmer. En del mislikte også dramatiseringen av dyrenes kamp for tilværelsen og at mennesket ble fremstilt som en av deres fiender. Den har fått bedre omtale i ettertid, noe som gjenspeiles i at den har oppnådd så mye som 90 % på Rotten Tomatoes.Den har fått jevnt over god omtale av norske anmeldere. Filmpolitiet og CINERAMA har gitt den terningkast seks og Arbeiderbladet fem, mens VG, Dagbladet og Aftenposten har gitt den fire. VGs filmanmelder uttrykte stor moralsk forargelse mot filmens innhold da den ble vist første gang i 1946. Anmelderen gav ros for musikken og filmens tekniske kvaliteter, men mente langt på vei at den innholdsmessig var uegnet for barn. I forbindelse med en nyoppsetning i 1957 gav anmelderen i VG den terningkast seks. I 1979 gav samme avis den terningkast fire. === Visninger og senere versjoner === Bambi ble relansert i USA i 1947, 1957, 1966, 1975, 1982 og 1988. Den ble utgitt på VHS i 1989 og 1997 og på DVD i 2005. Den gjennomgikk en omfattende oppgradering i forkant av DVD-lanseringen, der over 110 000 bilderuter ble manuelt renset.I Norge ble filmen vist med originalstemmer frem til 1990-tallet. I 1993 kom den den første norske versjonen med norske stemmer. === Musikk === Musikken ble komponert av Edward Plumb, og sangtekstene ble skrevet av Frank Churchill. Filmen ble originalt innspilt i mono, men er blitt remikset med en effektiv stereoklang som åpnet lydbildet. === Priser og utmerkelser === Walt Disney ble tildelt en spesialpris under Golden Globe i 1948. Den ble også tildelt Hugo-prisen og Genesis Award. Det kan også nevnes at den ble nominert til tre Oscar (musikk og lyd).I 2011 valgte USAs nasjonale filmregister den som bevaringsverdig for deres National Film Preservation Board.I 2010 kåret Det amerikanske filminstituttet jegeren som dreper Bambis mor til filmhistoriens 20. beste skurkeskikkelse. === Bakgrunn === Figuren Bambi er et fiktivt rådyr som ble skapt og forekommer i to romaner av den østerrikske forfatteren Felix Salten (pseudonym for Siegmund Salzmann). Bøkene forteller om rådyrets oppvekst og til dels vanskelige utfordringer som det må i gjennom. Det er den første boken, Bambi, ein Leben im Walde, fra 1923, som Walt Disney overførte til film. I denne filmen foregår imidlertid handlingen i USA, og noen av de mest brutale detaljene er tonet ned. «Bambi» er dessuten omgjort til en hvithalehjort og ikke et rådyr. Filmens dyr er tegnet realistisk, ingen av dem er karikert, og det er ikke et eneste menneske som blir vist i filmen. Bakgrunnstegningene av skogen er blitt gjenskapt realistisk med blader som faller, og årstidenes gang. Filmen ble produsert på det samme høye budsjett som var benyttet på Snehvit og de syv dvergene og Pinocchio. Den var en kraftanstrengelse på toppen av de økonomiske problemer som Pinocchio og Fantasia hadde skapt, og Disney selv var i dårlig humør. Til tross for problemene ble prosjektet gjennomført, og filmens salg dekket omkostningene. === Annet === Filmen bidro til økt interesse og bevissthet for dyrs rettigheter. Spesielt i så henseende er scenen der Bambis mor blir drept av en jeger. Den amerikanske miljøorganisasjonen National Audubon Society gikk så langt som å hevde at denne scenen var like viktig for folks bevissthet rundt dyrs rettigheter som det romanen Onkel Toms hytte hadde var for slaveriet på 1800-tallet. Musikeren og dyrevernaktivisten Paul McCartney uttalte i 2005 at filmen inspirerte ham til å engasjere seg for dyrevern og dyrs rettigheter.Den ble distribuert av RKO Pictures i USA. == Stemmer == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Bambi (1942 film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bambi på Internet Movie Database (no) Bambi hos Filmfront (sv) Bambi i Svensk Filmdatabas (da) Bambi i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Bambi på Allociné (nl) Bambi på MovieMeter (en) Bambi på AllMovie (en) Bambi på Turner Classic Movies (en) Bambi på Rotten Tomatoes (en) Bambi på Metacritic

| nasjonalitet = USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergjamne

2023-02-04

Dvergjamne

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks flora', 'Kategori:Dvergjamnefamilien', 'Kategori:Kråkefotplanter', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Dvergjamne (Selaginella selaginoides) er en liten kråkefotplante i Dvergjamnefamilien. Det er en 3 – 10 cm stor plante, gulgrønn, mjuk og vintergrønn. Den har krypende stengler med opprette greiner og enkeltstående opprette sporeaks. Millimeterstore kvasstannede blad. Dvergjamne har små hannlige sporehus øverst og noe større hunnlige sporehus nederst i akset. Den har Heterospori og er ofte brukt som et eksempel for å forklare frø og pollendannelse hos Frøplantene, som den regnes som en analog til.Dvergjamne vokser på fuktige steder (myrer) hovedsakelig på næringsrik og baserik grunn i hele landet til høyt i fjellet (1520 moh). Vokser ellers i Europa, Asia og Nord-Amerika.

Dvergjamne (Selaginella selaginoides) er en liten kråkefotplante i Dvergjamnefamilien. Det er en 3 – 10 cm stor plante, gulgrønn, mjuk og vintergrønn. Den har krypende stengler med opprette greiner og enkeltstående opprette sporeaks. Millimeterstore kvasstannede blad. Dvergjamne har små hannlige sporehus øverst og noe større hunnlige sporehus nederst i akset. Den har Heterospori og er ofte brukt som et eksempel for å forklare frø og pollendannelse hos Frøplantene, som den regnes som en analog til.Dvergjamne vokser på fuktige steder (myrer) hovedsakelig på næringsrik og baserik grunn i hele landet til høyt i fjellet (1520 moh). Vokser ellers i Europa, Asia og Nord-Amerika. == Eksterne lenker == (en) Dvergjamne i Encyclopedia of Life (en) Dvergjamne i Global Biodiversity Information Facility (no) Dvergjamne hos Artsdatabanken (sv) Dvergjamne hos Dyntaxa (en) Dvergjamne hos ITIS (en) Dvergjamne hos NCBI (en) Dvergjamne hos The International Plant Names Index (en) Dvergjamne hos Tropicos (en) Kategori:Selaginella selaginoides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Selaginella selaginoides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Selaginella selaginoides – detaljert informasjon på Wikispecies

Dvergjamne (Selaginella selaginoides) er en liten kråkefotplante i Dvergjamnefamilien. Det er en 3 – 10 cm stor plante, gulgrønn, mjuk og vintergrønn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gullhella

2023-02-04

Gullhella

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:Grunnkretser i Asker kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Gullhella er et boligområde og en grunnkrets på Blakstad i Asker kommune. Området ligger langs Røykenveien om lag fire kilometer fra Asker sentrum. Grunnkretsen Gullhella dekker bare den nordlige delen av det som ellers regnes til boligområdet Gullhella, og i tillegg også Nordre Gullhella boligfelt med Korpåsen. Den sørlige delen av boligområdet Gullhella hører til grunnkretsen Kodalen. Fra gammelt av hørte det området som i dag er kjent som Gullhella til Blakstad gård. Her lå flere husmannsplasser med egen jord. Da Gullhella holdeplass åpnet i 1937 ble dette et populært hytteområde for folk fra Oslo. I dag er Gullhella et etablert boligområde med høy andel av eneboliger, mange bygget på 1960- og 1970-tallet. Opprinnelsen til navnet «Gullhella» er ikke kjent. En forklaring er at forstavelsen kommer av gul farge, mens endelsen helle betyr flatt berg. Det finnes store flate svaberg oppe på den nærmeste delen av Vardåsen, som kan skinne gult ved lav sol. En mulighet er at navnet stammer fra disse. Det området som i dag er kjent som Gullhella ligger på sedimentært berg, så navnet kan neppe stamme fra dette. Ifølge stedsnavnsgranskeren Oluf Rygh er åsen Gullhella ligger på sannsynligvis den samme som tidligere het «Eidsberg». Åsen, som skal ha hentet dette navnet fra eidet mellom Bondivann og Gjellumvannet, ble i så fall solgt fra Gui til Blakstad mens Eid gård lå under Gui på 1500-tallet. Når navnet «Gullhella» overtok er usikkert, men i en rapport fra en delingsforretning på Blakstad gård fra 1849 refereres det i hvert fall til «den saakaldte Guldheldveien».

Gullhella er et boligområde og en grunnkrets på Blakstad i Asker kommune. Området ligger langs Røykenveien om lag fire kilometer fra Asker sentrum. Grunnkretsen Gullhella dekker bare den nordlige delen av det som ellers regnes til boligområdet Gullhella, og i tillegg også Nordre Gullhella boligfelt med Korpåsen. Den sørlige delen av boligområdet Gullhella hører til grunnkretsen Kodalen. Fra gammelt av hørte det området som i dag er kjent som Gullhella til Blakstad gård. Her lå flere husmannsplasser med egen jord. Da Gullhella holdeplass åpnet i 1937 ble dette et populært hytteområde for folk fra Oslo. I dag er Gullhella et etablert boligområde med høy andel av eneboliger, mange bygget på 1960- og 1970-tallet. Opprinnelsen til navnet «Gullhella» er ikke kjent. En forklaring er at forstavelsen kommer av gul farge, mens endelsen helle betyr flatt berg. Det finnes store flate svaberg oppe på den nærmeste delen av Vardåsen, som kan skinne gult ved lav sol. En mulighet er at navnet stammer fra disse. Det området som i dag er kjent som Gullhella ligger på sedimentært berg, så navnet kan neppe stamme fra dette. Ifølge stedsnavnsgranskeren Oluf Rygh er åsen Gullhella ligger på sannsynligvis den samme som tidligere het «Eidsberg». Åsen, som skal ha hentet dette navnet fra eidet mellom Bondivann og Gjellumvannet, ble i så fall solgt fra Gui til Blakstad mens Eid gård lå under Gui på 1500-tallet. Når navnet «Gullhella» overtok er usikkert, men i en rapport fra en delingsforretning på Blakstad gård fra 1849 refereres det i hvert fall til «den saakaldte Guldheldveien». == Referanser == == Litteratur == Sigurd Engelstad: Blakstad i Asker. Gården og slekten, Oslo 1958 Lars Thue: Asker 1840-1980, Universitetsforlaget 1984, ISBN 82-00-06345-3 Halvard Torgersen: Asker - Bidrag til bygdas gårdshistorie, 2. utg., Grøndahl & Søn, Oslo 1941 Gullhella vel: Gullhella og omegn vel: 50 : 1936-1986. Gullhella. 1987. O. Rygh: Gaardnavne i Akershus Amt, Bjørn Ringstrøms antikvariat, Oslo 1999, ISBN 82-90520-33-6

Gullhella er et boligområde og en grunnkrets på Blakstad i Asker kommune. Området ligger langs Røykenveien om lag fire kilometer fra Asker sentrum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liora_Herzl

2023-02-04

Liora Herzl

['Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Israelske diplomater', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Tel Aviv']

Liora Herzl (født 1954 i Tel Aviv) er en israelsk diplomat. Hun var Israels ambassadør i Norge fra 2001 til 2005. Herzl er utdannet i statsvitenskap fra Universitetet i Tel Aviv. I 1978 gikk hun inn den israelske utenrikstjenesten. Hun tjenestegjorde deretter blant annet i USA og Nederland, i tillegg til i flere høyere stillinger i utenriksdepartementet i Jerusalem.Herzl har familiebakgrunn fra Romania, Litauen, Ukraina og Tyskland, og er i slekt med Theodor Herzl.

Liora Herzl (født 1954 i Tel Aviv) er en israelsk diplomat. Hun var Israels ambassadør i Norge fra 2001 til 2005. Herzl er utdannet i statsvitenskap fra Universitetet i Tel Aviv. I 1978 gikk hun inn den israelske utenrikstjenesten. Hun tjenestegjorde deretter blant annet i USA og Nederland, i tillegg til i flere høyere stillinger i utenriksdepartementet i Jerusalem.Herzl har familiebakgrunn fra Romania, Litauen, Ukraina og Tyskland, og er i slekt med Theodor Herzl. == Referanser == == Eksterne lenker == «Israels ambassadør i Oslo, Liora Herzl, takker av» i Norge IDAG

Liora Herzl (født 1954 i Tel Aviv) er en israelsk diplomat. Hun var Israels ambassadør i Norge fra 2001 til 2005.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gymnasl%C3%A6rer_Pedersens_beretning

2023-02-04

Gymnaslærer Pedersens beretning

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bøker fra 1982', 'Kategori:Dag Solstad', 'Kategori:Norske romaner']

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er en roman av den norske forfatteren Dag Solstad, utgitt i 1982. Romanen ble filmatisert i 2005 med tittelen Gymnaslærer Pedersen. Hovedpersonen Knut Pedersen forteller i tilbakeskuende perspektiv om sine år som lektor og AKP-medlem i Larvik, fra 1968 av. Romanen skildrer både arbeidet som lektor og partiaktivist, hans kjærlighetshistorie med legen og partifellen Nina Skåtøy, og gir en bred analytisk skildring av de endringene som foregikk i det norske samfunnet i disse årene. Romanen er skrevet med ironi, distanse og surrealistiske episoder.Romanen har, med en viss urette, blitt oppfattet som forfatterens oppgjør med sin tilknytning til AKP. Likevel er ikke romanen først og fremst et politisk selvoppgjør, snarere er den et stykke sorgarbeid, der «den store politiske vekkelsen» kanskje mer blir hyllet, enn utlevert til ironisk spott.Gymnaslærer Pedersens beretning... ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år, og den inngår i Norsk litteraturfestivals kanon på 25 bøker, presentert i 2007. Boken er oversatt til svensk, dansk, nederlandsk og tyrkisk.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er en roman av den norske forfatteren Dag Solstad, utgitt i 1982. Romanen ble filmatisert i 2005 med tittelen Gymnaslærer Pedersen. Hovedpersonen Knut Pedersen forteller i tilbakeskuende perspektiv om sine år som lektor og AKP-medlem i Larvik, fra 1968 av. Romanen skildrer både arbeidet som lektor og partiaktivist, hans kjærlighetshistorie med legen og partifellen Nina Skåtøy, og gir en bred analytisk skildring av de endringene som foregikk i det norske samfunnet i disse årene. Romanen er skrevet med ironi, distanse og surrealistiske episoder.Romanen har, med en viss urette, blitt oppfattet som forfatterens oppgjør med sin tilknytning til AKP. Likevel er ikke romanen først og fremst et politisk selvoppgjør, snarere er den et stykke sorgarbeid, der «den store politiske vekkelsen» kanskje mer blir hyllet, enn utlevert til ironisk spott.Gymnaslærer Pedersens beretning... ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år, og den inngår i Norsk litteraturfestivals kanon på 25 bøker, presentert i 2007. Boken er oversatt til svensk, dansk, nederlandsk og tyrkisk. == Referanser == == Eksterne lenker == Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Oktober. 1982. ISBN 8270943592. Utgaven fra 1992 hos Nasjonalbiblioteket.

Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er en roman av den norske forfatteren Dag Solstad, utgitt i 1982. Romanen ble filmatisert i 2005 med tittelen Gymnaslærer Pedersen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lusa_A2

2023-02-04

Lusa A2

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

Lusa A2 er en kompakt maskinpistol fra designet av INDEP i Portugal. Den ble designet i 1983 og var i utgangspunktet tilsiktet militært bruk, men brukes også til sikkerhetsstyrker og politi. Den har blitt markedsført blant annet mot livvakter og spesialstyrker. Det ble brukt av portugisisk politi, men etter økonomiske problemer i 1992 byttet de etter hvert over til Heckler & Koch MP5-maskinpistoler. I 2004 ble alt utstyr og produksjonsrettigheter solgt til Stan Andrewski, eier av Stan's Gunsmithing i New Hampshire, Jerry Prasser, eier av Recon Ordnance i Wisconsin, og Ralph Dimicco, medeier av Riley's Gun Shop. Selskapet fikk navnet LUSA USA. Selskapet er godkjent for salg av halvautomatiske skytevåpen til sivile, og helautomatiske skytevåpen til politi-og militærstyrker. Fra 2006 kan man få kjøpt konversjonssett i kaliber .22 Long Rifle og .40 Smith & Wesson til Lusa A2, samt lyddempere produsert av John's Guns.

Lusa A2 er en kompakt maskinpistol fra designet av INDEP i Portugal. Den ble designet i 1983 og var i utgangspunktet tilsiktet militært bruk, men brukes også til sikkerhetsstyrker og politi. Den har blitt markedsført blant annet mot livvakter og spesialstyrker. Det ble brukt av portugisisk politi, men etter økonomiske problemer i 1992 byttet de etter hvert over til Heckler & Koch MP5-maskinpistoler. I 2004 ble alt utstyr og produksjonsrettigheter solgt til Stan Andrewski, eier av Stan's Gunsmithing i New Hampshire, Jerry Prasser, eier av Recon Ordnance i Wisconsin, og Ralph Dimicco, medeier av Riley's Gun Shop. Selskapet fikk navnet LUSA USA. Selskapet er godkjent for salg av halvautomatiske skytevåpen til sivile, og helautomatiske skytevåpen til politi-og militærstyrker. Fra 2006 kan man få kjøpt konversjonssett i kaliber .22 Long Rifle og .40 Smith & Wesson til Lusa A2, samt lyddempere produsert av John's Guns. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) INDEP LUSA Model A2 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Portugal

https://no.wikipedia.org/wiki/Amos_Nadai

2023-02-04

Amos Nadai

['Kategori:Ambassadører til Island', 'Kategori:Ambassadører til Kina (Folkerepublikken)', 'Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Israelske diplomater', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oradea']

Amos Nadai (født 26. mars 1948 i Oradea i Romania) er en israelsk diplomat. Han har siden 2007 vært Israels ambassadør til Folkerepublikken Kina. Nadai var Israels ambassadør til Norge fra 1997 til 2001. Nadai kom til Israel i 1951. Han gjennomførte førstegangstjenesten fra 1966 til 1968, og studerte juss ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem fra 1970 til 1974. Han arbeidet deretter ved ambassaden i Paris 1975-76, som underdirektør for sikkerhet i det israelske utenriksdepartementet 1977-81, og ved ambassaden i Tokyo 1981-86. Nadai var så direktør for finans i utenriksdepartementet 1986-88, før han tjenestegjorde ved ambassaden i Bangkok 1988-91. Han hadde deretter diverse stillinger i utenriksdepartementet, før han ble Israels ambassadør til Norge og Island i 1997. Denne stillingen hadde han frem til 2001.

Amos Nadai (født 26. mars 1948 i Oradea i Romania) er en israelsk diplomat. Han har siden 2007 vært Israels ambassadør til Folkerepublikken Kina. Nadai var Israels ambassadør til Norge fra 1997 til 2001. Nadai kom til Israel i 1951. Han gjennomførte førstegangstjenesten fra 1966 til 1968, og studerte juss ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem fra 1970 til 1974. Han arbeidet deretter ved ambassaden i Paris 1975-76, som underdirektør for sikkerhet i det israelske utenriksdepartementet 1977-81, og ved ambassaden i Tokyo 1981-86. Nadai var så direktør for finans i utenriksdepartementet 1986-88, før han tjenestegjorde ved ambassaden i Bangkok 1988-91. Han hadde deretter diverse stillinger i utenriksdepartementet, før han ble Israels ambassadør til Norge og Island i 1997. Denne stillingen hadde han frem til 2001. == Referanser ==

Amos Nadai (født 26. mars 1948 i Oradea i Romania) er en israelsk diplomat.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Shiloh

2023-02-04

Michael Shiloh

['Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Israelske diplomater', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Haag', 'Kategori:Personer fra Tel Aviv']

Michael Shiloh (født 1934 i Haag) er en israelsk diplomat. Shiloh var Israels ambassadør til Norge fra 1994 til 1997. Shilohs foreldre kom fra Tyskland, men flyktet fra landet etter Hitlers maktovertagelse. Etter å ha bli nektet adgang til Palestina på grunn av at de ikke kunne dokumentere formue ventet en omflakkende tilværelse i halvannet år, før de kunne bosette seg i Tel Aviv.Shiloh begynte yrkeslivet som lærer ved voksenundervisningen, før han gikk inn i diplomatiet som niogtyveåring. Han var deretter stasjonert i New York, Tokyo, Bonn og Boston, før han ble nestleder ved den israelske ambassaden i Washington D.C.

Michael Shiloh (født 1934 i Haag) er en israelsk diplomat. Shiloh var Israels ambassadør til Norge fra 1994 til 1997. Shilohs foreldre kom fra Tyskland, men flyktet fra landet etter Hitlers maktovertagelse. Etter å ha bli nektet adgang til Palestina på grunn av at de ikke kunne dokumentere formue ventet en omflakkende tilværelse i halvannet år, før de kunne bosette seg i Tel Aviv.Shiloh begynte yrkeslivet som lærer ved voksenundervisningen, før han gikk inn i diplomatiet som niogtyveåring. Han var deretter stasjonert i New York, Tokyo, Bonn og Boston, før han ble nestleder ved den israelske ambassaden i Washington D.C. == Referanser ==

Michael Shiloh (født 1934 i Haag) er en israelsk diplomat. Shiloh var Israels ambassadør til Norge fra 1994 til 1997.

https://no.wikipedia.org/wiki/Terrengl%C3%B8p

2023-02-04

Terrengløp

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsøvelser', 'Kategori:Terrengløp']

Terrengløp er en løpsøvelse innen friidrett med varierende distanser. Løpene løypa følger vei, sti eller jevn mark i et vekslende og småkupert terreng. Øvelsen var olympisk øvelse for menn i 1912, 1920 og 1924 (individuelt og lag), men er siden tatt ut av OL-programmet.

Terrengløp er en løpsøvelse innen friidrett med varierende distanser. Løpene løypa følger vei, sti eller jevn mark i et vekslende og småkupert terreng. Øvelsen var olympisk øvelse for menn i 1912, 1920 og 1924 (individuelt og lag), men er siden tatt ut av OL-programmet. == Internasjonalt == Det første internasjonale mesterskapet i terrengløp ble holdt i 1903. For kvinner kom det første løpet i 1967. Mesterskapene kårer mestere både individuelt, ofte på en kortere og en lengre distanse, og for lag. Offisielt VM har vært arrangert siden 1973 sanksjonert av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF). Grete Waitz vant fem mesterskap (1978–81, 1983) og Ingrid Kristiansen ett (1988). == Norgesmesterskap == NM i terrengløp for menn er arrangert fra 1913, og for kvinner siden 1964. NM for lag er arrangert fra 1976. Flest norgesmesterskap blant herrene har Pål Benum med sine 7 titler for klubben BUL, mens Grete Waitz fra Vidar har flest på damesiden med hele 14 norgesmesterskap. Flere forskjellige distanser har vært benyttet både individuelt og i stafett, men per 2012 løpes individuelt 3 km og 10 km for menn, 2 km og 6 km for kvinner, samt terrengstafett. Terrengløp er et alternativ som konkurransesport for langdistanseløpere, langrennsløpere, skøyteløpere. Blant mottakere av Egebergs Ærespris er det flere eksempler på langrennsløpere som har prestert på høyt nivå i terrengløp, som Oddvar Brå, Anders Aukland og Kristin Størmer Steira. Andre utøvere fra andre idretter som har vunnet NM-medalje i terrengløp er orienteringsløperene Håvard Tveite og Jon Tvedt, og langrennsløperne Geir Skari, Kristin Mürer Stemland, Grete Ingeborg Nykkelmo og Didrik Tønseth. == Mosjonsløp == En rekke mosjonsløp går også som terrengløp, og det er en av øvelsene i militær femkamp og siste øvelse i moderne femkamp. Motbakkeløp, fjelløp og skogsløp er terrengløpsformer. Noen slike løp er Birkebeinerløpet Svalandsgubben Nordmarkstraveren Skåla 1848 meter rett opp Stoltzekleiven opp Ulriken OppNettsider med oversikt over norske terrengløp Sidespor.no - guider og terminliste til Norges beste konkurranser i terrengløp Rippel.run - oppdag nye løpeopplevelser Kondis.no terminlista Nestelop.no - søk i over 1200 løp == Helsefremmende trening == I hovedsak skiller løping i terreng seg fra løp på flatt underlag ved at flere muskelgrupper aktiveres for å kontrollere balanse og fremdriften på ulendt underlag. Ensidig trening på asfalt eller kunstdekke kan medføre slitasjeskader i større grad enn terrengløp. I tillegg kan det være generelt skadeforebyggende at stabiliserende muskelgrupper trenes. Løpstrening i ujevnt terreng utøves som naturlig intervall. Holder utøveren et forholdsvis jevnt tempo vil terrenget avgjøre hvilken intensitet som kreves. == Se også == Skogsløp med skyting, en variant av terrengløp kombinert med skyting == Referanser ==

Terrengløp er en løpsøvelse innen friidrett med varierende distanser. Løpene løypa følger vei, sti eller jevn mark i et vekslende og småkupert terreng.

https://no.wikipedia.org/wiki/Folketeateret

2023-02-04

Folketeateret

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2009', 'Kategori:Teatre i Oslo']

Folketeateret er et teater i Folketeaterpassasjen mellom Storgata og Youngstorget i Oslo. Inntil 2008 huset lokalet Den norske opera, som da flyttet til sin nye bygning i Bjørvika. I mars 2009 åpnet Folketeateret som et privat teater. Hilde Lystad var det nyoppussede teaterets første direktør.Salen har idag 1 400 sitteplasser, og er dermed Norges største teater. Knud Dahl har vært det private teaterselskapets direktør siden høsten 2011.

Folketeateret er et teater i Folketeaterpassasjen mellom Storgata og Youngstorget i Oslo. Inntil 2008 huset lokalet Den norske opera, som da flyttet til sin nye bygning i Bjørvika. I mars 2009 åpnet Folketeateret som et privat teater. Hilde Lystad var det nyoppussede teaterets første direktør.Salen har idag 1 400 sitteplasser, og er dermed Norges største teater. Knud Dahl har vært det private teaterselskapets direktør siden høsten 2011. == Fredet bygg og arkitektonisk uttrykk == I desember 2009 ble bygningen fredet av Riksantikvaren. Ifølge Riksantikvaren var begrunnelsen blant annet at Folketeateret har «et av de mest gjennomførte eksemplene på art deco-stil i Norge». Art deco-stilen går blant annet igjen i teaterets mange lysekroner, detaljer i metall og glass, og bruken av marmorering på søyler og overflater. I salen henger en svær lysekrone fra Folketeateret sto ferdig i 1935. Selve salen har et tradisjonelt preg med 1401 røde plysjseter fordelt på orkesteret, balkongen og to losjer, én på hver side av salen. Ved Krohg Bar i andre foajénivå ligger et av teaterets finere rom, Krohgsalen, med veggmalerier av Per Krohg og møbler i tradisjonell stil. == Forestillinger ved Folketeateret == Folketeateret setter hvert år opp en rekke forestillinger, blant annet musikaler, konserter, stand-up-forestillinger og TV-produksjoner. Gjennom året er det musikalene som står for flesteparten av teaterets forestillinger. === Musikaler === Selskapet Scenekvelder, teaterets husproduksjonsselskap, har etter premieren på My Fair Lady i 2013 stått for alle musikaloppsetningene på Folketeateret. === Andre forestillinger === I tillegg til musikaler settes det også opp en rekke andre forestillinger ved teateret gjennom året. Komikere som Dara O'Briain, Russel Howard, Jim Gaffigan, Sarah Milican, John Cleese, Russel Brand og Trixie Matell har blant andre stått på scenen. Werq the World, et varietéshow med innslag fra dragqueens kjent fra blant annet RuPaul's Drag Race, har inntatt Folketeateret ved flere anledninger, og det samme har Oslo fagottkor med forestillingene God jul og fagott nytt år. Brødreduoen Ylvis' humor-talkshow I kveld med YLVIS ble flyttet fra Riksscenen i Oslo til Folketeateret i sine siste to sesonger. I 2018 ble det kjent at Reisen til Julestjernen flyttes til Folketeateret høsten 2020 etter å ha blitt spilt på Nationaltheatret i nesten 100 år. Forestillingen skulle etter planen ha premiere 11. november, men på grunn av restriksjoner gjeldende arrangementer som følge av koronaviruspandemien ble forestillingen først flyttet til desember og deretter til januar og februar. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted

| direktør = Knud Dahl

https://no.wikipedia.org/wiki/Joel_Alon

2023-02-04

Joel Alon

['Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Ambassadører til Ungarn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Israelske diplomater', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest']

Joel Alon (født Károly Brichta 5. januar 1935 i Újpest i Ungarn) er en israelsk diplomat. Han var Israels ambassadør til Norge fra 1990 til 1994. Da Ungarn begynte jødeforfølgelsene i 1944, ble Alon sammen med tvillingbroren Andras og moren deportert til Auschwitz-Birkenau, hvor Josef Mengele, som var spesielt interessert i «eksperimenter» på tvillinger, var leirlege. Grunnet krigens slutt ble det med noen få «undersøkelser» hos Mengele, og i mai 1945 kunne familien reise hjem til Ungarn. Også Alons far overlevde Holocaust, etter at han hadde rømt fra tysk tvangsarbeid. I august 1945 reiste familien illegalt ut av Ungarn, og 1949 fikk de tatt seg fra Bari til Israel.Etter at han var ambassadør i Norge ble Alon Israels ambassadør til Ungarn.

Joel Alon (født Károly Brichta 5. januar 1935 i Újpest i Ungarn) er en israelsk diplomat. Han var Israels ambassadør til Norge fra 1990 til 1994. Da Ungarn begynte jødeforfølgelsene i 1944, ble Alon sammen med tvillingbroren Andras og moren deportert til Auschwitz-Birkenau, hvor Josef Mengele, som var spesielt interessert i «eksperimenter» på tvillinger, var leirlege. Grunnet krigens slutt ble det med noen få «undersøkelser» hos Mengele, og i mai 1945 kunne familien reise hjem til Ungarn. Også Alons far overlevde Holocaust, etter at han hadde rømt fra tysk tvangsarbeid. I august 1945 reiste familien illegalt ut av Ungarn, og 1949 fikk de tatt seg fra Bari til Israel.Etter at han var ambassadør i Norge ble Alon Israels ambassadør til Ungarn. == Referanser == == Eksterne lenker == (hu) «Joel Alon» i Újpest Lexikon

Joel Alon (født Károly Brichta 5. januar 1935 i Újpest i Ungarn) er en israelsk diplomat.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liechtensteinisches_Gymnasium

2023-02-04

Liechtensteinisches Gymnasium

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Europastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-11', 'Kategori:Vaduz']

Liechtensteinische Gymnasium (LG) er et gymnasium i Vaduz i Liechtenstein. Det ble åpnet i 1937 av Maristen-Schulbrüder som privatskolen «Collegium Marianum». Jenter fikk ikke gå der før på slutten av 1960-tallet. Siden 1981 har skolen blitt drevet av staten Liechtenstein. Antallet elever steg fra midten av 1980-tallet og har deretter vært på ca. 740 stk.

Liechtensteinische Gymnasium (LG) er et gymnasium i Vaduz i Liechtenstein. Det ble åpnet i 1937 av Maristen-Schulbrüder som privatskolen «Collegium Marianum». Jenter fikk ikke gå der før på slutten av 1960-tallet. Siden 1981 har skolen blitt drevet av staten Liechtenstein. Antallet elever steg fra midten av 1980-tallet og har deretter vært på ca. 740 stk.

Liechtensteinische Gymnasium (LG) er et gymnasium i Vaduz i Liechtenstein. Det ble åpnet i 1937 av Maristen-Schulbrüder som privatskolen «Collegium Marianum».