Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split3

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Christian_M%C3%B8ller

2023-02-04

Carl Christian Møller

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Carl Christian Møller (født 18. mars 1875 i Drammen, død 7. desember 1960) var sønn av Bundtmaker og fabrikkeier Wilhelm Christian Møller (1829-1911) fra Drammen. Carl Christian vokste opp i handelsgården på hjørnet av Nedre Storgate og Schwenckegata som bestod av butikk, lager og verksted, gårdens andre etasje var familiens private bolig. Carl Christian Møller ble opptatt som kompanjong i W.C. Møller den 1. januar 1901 og overtok forretningen ved sin fars død i 1911. Forretningene gikk så bra og leveransene var så store at firmaet ikke lenger plass i den gamle gården i Schwenckegaten, så i 1916 bygde han den nye fabrikken i Bragerhagen 16 på Brakerøya. Der fikk de moderne lokaler og større plass, flere ansatte og høyere omsetning.

Carl Christian Møller (født 18. mars 1875 i Drammen, død 7. desember 1960) var sønn av Bundtmaker og fabrikkeier Wilhelm Christian Møller (1829-1911) fra Drammen. Carl Christian vokste opp i handelsgården på hjørnet av Nedre Storgate og Schwenckegata som bestod av butikk, lager og verksted, gårdens andre etasje var familiens private bolig. Carl Christian Møller ble opptatt som kompanjong i W.C. Møller den 1. januar 1901 og overtok forretningen ved sin fars død i 1911. Forretningene gikk så bra og leveransene var så store at firmaet ikke lenger plass i den gamle gården i Schwenckegaten, så i 1916 bygde han den nye fabrikken i Bragerhagen 16 på Brakerøya. Der fikk de moderne lokaler og større plass, flere ansatte og høyere omsetning. == Utdannelse == Carl Christian hadde middelskoleeksamen og gått privat handelsskole. Under utdannelsen reiste han ut, for å studere det europeiske motebildet. Han oppholdt seg et halvannet år i Tyskland, halvannet år i England og til slutt to og et halvt år i Frankrike. Han har vært generalkonsul for Ungarn. == Andre verdenskrig == Det var Carl Christian og hans sønn Alf Møller, som ledet bedriften da tyskerne angrep Norge i april 1940. Da de tyske troppene hadde besatt Akershus festning fant de et stort lager med pels produsert av Møller for det norske forsvaret. Tyskerne sendte bud til Møller om at de nå skulle produsere pels og vinterbekledning for den tyske krigsmakten. For å unngå fengsel og konfiskering av fabrikken og alle eiendeler valgte de å gå med okkupasjonsmaktens krav og forøke å stikke kjepper i hjulene for produksjonen underveis. Dette valget ville de senere komme til å angre på da det skulle koste familien dyrt. Ikke bare produserte Møller pels til de tyske soldatene, de produserte også vakre pelskåper til de tyske offisersfruene og pelsposer til tyske babyer. Hans sønn Alf Møller var sammtidig Milorgs økonomisjef, han sørget for luftslipp av utstyr til gutta på skauen, han betalte av egen lomme for å hjelpe enkene av norske motstandsmenn flykte til Sverige og England, i tilegg distribuerte de illegale aviser «Ja vi elsker» og «London – nytt». Når krigen var over ble det tatt noe hensyn til motstandskampen og Alfs rolle i Milorg, dommen lød på «hederlig landssvik». Carl Christian og Alf ble også dømt til å betale tilbake overskuddene fra krigsproduksjonen som var på hele 2,2 millioner kroner i 1946. Det skulle vise seg at det sosiale stigmaet var verst. De begge mistet alle sine verv og sin sosiale rang. Carl Christian hadde vært i direksjonen i teatret, styret i kunstforeningen og han var ordfører i styret for forsikringsselskapet Norge. Alf var styremedlem i roklubben, styremedlem i Konfeksjonsfabrikantenes landsforbund og i Norske luefabrikanters forening, men nå var de begge utstøtt og uglesett, sammen med resten av familien. For Alf ble etter hvert skammen for tung å bære på da han i 1956 skjøt seg selv på kontoret. Fire år senere døde Carl Christian i 1960, da var det sønnen til Alf, Wilhelm Christian, som overtok firmaet. == Referanser ==

Carl Christian Møller (født 18. mars 1875 i Drammen, død 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sani_Ibrahim_Azar

2023-02-04

Sani Ibrahim Azar

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Det hellige land', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Palestinere', 'Kategori:Palestinske lutherske biskoper']

Sani Ibrahim Charlie Azar (født 22. juni 1961 i Libanon) er en palestinsk evangelisk-luthersk geistlig og fra januar 2018 biskop av den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land (ELCJHL).

Sani Ibrahim Charlie Azar (født 22. juni 1961 i Libanon) er en palestinsk evangelisk-luthersk geistlig og fra januar 2018 biskop av den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land (ELCJHL). == Liv og virke == === Bakgrunn === Ibrahim Azar Azar ble født i Libanon til Charlie Azar opprinnelig fra Jaffa og hans hustru Jihan Azar, opprinnelig fra Nasaret. Han gikk til 1979 på Jerusalemsvereins lutherske skole i Berlinmisjonsselskapet i Betlehem. Han studerte luthersk teologi ved Ludwig-Maximilians-Universität München, der han tok slutteksamen i 1987. === Prest === I 1988 ble han ordinert til prest for den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land. Han var pastor for ELCJHL-menigheten ved Forløserens kirke i Jerusalem. === Biskop === I januar 2017 valgte kirkens synode ham til etterfølger etter biskop Munib Younan.Han ble innført i sitt embede den 12. januar 2018 i Forløserens kirke i Jerusalem.Han er gift med Nahla Elias Azar. Paret har tre døtre, hvorav den eldste er Sally Azar. == Referanser ==

Sani Ibrahim Charlie Azar (født 22. juni 1961The Rev.

https://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Kristoffer_Golding

2023-02-04

Benjamin Kristoffer Golding

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune']

Benjamin Kristoffer Golding er administrerende direktør i Arendals Fossekompani. Han er født 1980 og oppvokst i Arendal. Han har mastergrad i, kybernetikk fra NTNU. Han er også styreleder i Bits AS, styremedllem i Vipps AS og Bankid Bankaxept AS.

Benjamin Kristoffer Golding er administrerende direktør i Arendals Fossekompani. Han er født 1980 og oppvokst i Arendal. Han har mastergrad i, kybernetikk fra NTNU. Han er også styreleder i Bits AS, styremedllem i Vipps AS og Bankid Bankaxept AS. == Referanser ==

Benjamin Kristoffer Golding er administrerende direktør i Arendals Fossekompani. Han er født 1980 og oppvokst i Arendal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Wenjiao

2023-02-04

Wang Wenjiao

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i Kina', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Kinesiske badmintonspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Surakarta', 'Kategori:Trenere']

Wang Wenjiao (kinesisk: 王文教; født 22. november 1933 i Surakarta (Solo) i Nederlandsk Ostindia, død 25. desember 2022 i Beijing i Kina) var en kinesisk badmintonspiller og -trener.

Wang Wenjiao (kinesisk: 王文教; født 22. november 1933 i Surakarta (Solo) i Nederlandsk Ostindia, død 25. desember 2022 i Beijing i Kina) var en kinesisk badmintonspiller og -trener. == Bakgrunn == Wang Wenjiao kom fra det kinesiske folkegruppen på øya Java, og hans slekts jiaxiang (hjemstavn) i Kina er Nan’an i provinsen Fujian. Han ble Indonesias stjernespiller i badminton tidlig på 1950-tallet. Ut på 1950-tallet besøkte han Kina som indonesisk badmintonspiller, og bestemte seg for å bosette seg i Kina og bidra til å bygge opp badmintonsporten i forfedrenes hjemland. == Karriere == Wang Wenjiao ble kinesisk verdensmester i 1957. Ved de kinesiske nasjonallekene i 1959 vant han både individuelt gull og gull i double. I 1962 begynte han som trener, og ble etter hvert trener for det kinesiske herrelandslaget, som under hans ledelse vant blant annet Thomas Cup, Asialekene, og enkeltdisiplinene i verdenscupen. I 21 år svar han Kinas hovedtrener i disiplinen, og trente en rekke verdensmestere, som Han Jian, Yang Yang, Zhao Jianhua, Xiong Guobao, Li Yongbo, og Tian Bingyi, som i alt vant 56 verdenstitler. Kineserne vant Thomas Cup tre ganger, i 1986, 1988 og 1990, og fem andre verdensmesterskap. Wang var medlem av den 5. og den 6. kinesiske folks politisk rådgivende konferanse fra 1978 til 1988. Han gikk i pensjon i 1993.Wang døde den 25. desember 2022, i en alder av 89 år, av covid-19. == Referanser == == Eksterne lenker == badmintoncn.com

Wang Wenjiao (; født 22. november 1933 i Surakarta (Solo) i Nederlandsk Ostindia, død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ben_Masters

2023-02-04

Ben Masters

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i USA', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Benton County i Oregon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Benjamin «Ben» Masters (født 6. mai 1947 i Corvallis i Oregon i USA, død 11. januar 2023 i Palm Springs i Florida) var en amerikansk skuespiller.

Benjamin «Ben» Masters (født 6. mai 1947 i Corvallis i Oregon i USA, død 11. januar 2023 i Palm Springs i Florida) var en amerikansk skuespiller. == Biografi == Etter å ha studert ved University of Oregon flyttet han til New York hvor han begynte å opptre i teaterroller, som i The Boys in the Band. I denne perioden arbeidet han med Ingrid Bergman på Captain Brassbound's Conversion og med Meryl Streep på The Cherry Orchard.Han filmdebuterte i 1975 i filmen Mandingo, og på TV to år senere i serien Muggsy. I de påfølgende årene konsentrerte han seg hovedsakelig om TV-produksjoner, som i rollen som Julian Crane i Passions, som gjorde ham kjent som såpeoperaskuespiller.Ben Masters, som hadde lidd av demens i noen år, døde den 11. januar 2023 av komplikasjoner av covid-19. == Filmografi == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ben Masters på Internet Movie Database (en) Ben Masters hos The Movie Database (en) Ben Masters hos Internet Broadway Database

Benjamin «Ben» Masters (født 6. mai 1947 i Corvallis i Oregon i USA, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eleticinae

2023-02-04

Eleticinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1910', 'Kategori:Plasterbiller']

Eleticinae er en underfamilie av plasterbiller.

Eleticinae er en underfamilie av plasterbiller. == Utseende == Middelsstore, avlange, brunrøde til brunsvarte plasterbiller, hode og forkropp kan ha noe metallglans. Hodet er forholdsvis stort, nesten firkantet, med middelsstore fasettøyne, antennene er nokså korte til nokså lange, kan være trådformede, sagtakkede eller kamformede. Pronotum er nokså lite, neppe bredere enn hodet, dekkvingene er betydelig bredere og jevnbrede. == Levevis == Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme). Noen arter av plasterbiller kan gjøre skade på jordbruksvekster, blant annet hirse. == Utbredelse == Gruppen forekommer i Sør-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien plasterbiller Meloidae Gyllenhal, 1810 Underfamilien Eleticinae Wellman, 1910 Stammen Derideini Wellman, 1910 Slekten Anthicoxenus Fairmaire & Germain, 1860 Slekten Deridea Westwood, 1875 Slekten Iselma Haag-Rutenberg, 1879 Slekten Iselmeletica Kaszab, 1966 Stammen Eleticini Wellman, 1910 Understammen Eleticina Wellman, 1910 Slekten Eletica Dejean, 1834 Slekten Namibeletica Bologna, Amore & Pitzalis, 2018 Understammen Eospastina Selander, 1966 Slekten Eospasta Selander, 1966 Slekten Serrospasta Selander, 1966 Stammen Morphozonitini Kaszab, 1969 Slekten Afrospasta Bologna, 1995 Slekten Ceriselma Borchmann, 1942 Slekten Mimiselma Bologna, 2009 Slekten Morphozonitis Pic, 1922 Slekten Steniselma Borchmann, 1942 Stammen Spasticini Kaszab, 1959 Understammen Protomeloina Abdullah, 1965 Slekten Protomeloe Abdullah Understammen Spasticina Kaszab, 1959 Slekten Spastica Lacordaire Understammen Xenospastina Selander, 1966 Slekten Xenospasta Selander, 1966 == Referanser == == Eksterne lenker == Bilde av Eletica colorata (en) Eleticinae hos Fossilworks (en) Eleticinae hos ITIS (en) Eleticinae hos NCBI Eleticinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Eleticinae er en underfamilie av plasterbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tatjana_Patitz

2023-02-04

Tatjana Patitz

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra Vellinge kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske modeller']

Tatjana Patitz (født 25. mars 1966 i Hamburg i Vest-Tyskland, død 11. januar 2023 i Santa Barbara i California i USA) var en tysk modell som etablerte seg på 1990-tallet som en av verdens fremste supermodeller. Hennes internasjonale gjennombrudd kom 1990 med opptredener i motemagasinet Vogue og i musikkvideoen til George Michaels hit Freedom! '90.

Tatjana Patitz (født 25. mars 1966 i Hamburg i Vest-Tyskland, død 11. januar 2023 i Santa Barbara i California i USA) var en tysk modell som etablerte seg på 1990-tallet som en av verdens fremste supermodeller. Hennes internasjonale gjennombrudd kom 1990 med opptredener i motemagasinet Vogue og i musikkvideoen til George Michaels hit Freedom! '90. == Biografi == Hun ble født i Hamburg av en tysk far og en estisk mor og vokste deretter opp som barn i Skanör i Sverige. Relativt kort tid etter fikk hun sitt store gjennombrudd som modell, bosatte hun seg i California i USA. 11. januar 2023 døde hun av brystkreft i Santa Barbara i California, 56 år gammel. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tatjana Patitz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Tatjana Patitz (født 25. mars 1966 i Hamburg i Vest-Tyskland, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_Austin_Mulkearns

2023-02-04

Ronald Austin Mulkearns

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske katolske biskoper', 'Kategori:Dødsfall 3. april', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Melbourne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ronald Austin Mulkearns (født 11. november 1930 i Glen Huntly ved Melbourne i Australia, død 3. april 2016 i Ballarat) var en australsk katolsk geistlig og biskop av Ballarat. Han ble beryktet i Australia for innrømmede forsømmelser ved sin håndtering av både anklager om og beviselige seksuelle overgrep foretatt av prester innen hans ansvarsområde.

Ronald Austin Mulkearns (født 11. november 1930 i Glen Huntly ved Melbourne i Australia, død 3. april 2016 i Ballarat) var en australsk katolsk geistlig og biskop av Ballarat. Han ble beryktet i Australia for innrømmede forsømmelser ved sin håndtering av både anklager om og beviselige seksuelle overgrep foretatt av prester innen hans ansvarsområde. == Liv og virke == === Prest === Ronald Austin Mulkearns ble ordinert til prest for erkebispedømmet Melbourne den 22. juli 1956 av erkebiskop Justin Daniel Simonds. Han tok doktorgrad i kirkerett, og var en av grunnleggerne av Canon Law Society of Australia and New Zealand. === Biskop av Ballarat === Pave Paul VI utnevnte ham den 5. september 1968 til koadjutorbiskop av Ballarat og titulærbiskop av Cululi. Erkebiskopen av Melbourne, James Robert Knox, bispeviet ham den en 4. desember samme år. Medkonsekratorer var biskopen av Ballarat, James Patrick O'Collins, og biskopen av Sale, Arthur Francis Fox. Da James Patrick O'Collins gikk i pensjon den 1. mai 1971, etterfulgte han ham som bispedømmebiskop av Ballarat. Biskop Mulkearns' virke i Ballarat er i ettertid blitt sterkt overskygget av hans feilburderinger og forsømmelser i oppfølgingen av seksuelle overgrep. Mest graverende av dette slag - kanskje i hele Australia - var tilfellet fader Gerry Francis Ridsdale. Biskop Mulkearns var informert om problemer med ham siden 1975. Han håndterte det med å forflytte ham rundt. I 1994 ble Ridsdale dømt atil misbruk i 46 tilfeller med 21 ofre innenfor to tiår. (Senere meldte flere ofre seg, tildels etter at biskop Mulkearns hadde måttet fratre, og det var nye fellende tilståelsesdommer fire ganger i 2016 og en i i 2017.)Biskop Mulkearns hadde, som vanlig var, konsultert bispedømmets presteråd om forflyttelsene, men holdt unna for sine rådgivere der - ifølge George Pell og andre i presterådet den gang- om de virkelige grunner til at han ville flytte på fader Ridsdale. Mulkearns kan i alle fall til å begynne med ha hatt en overdrevet tillit til de mulige frukter av psykologisk hjelp, men hans handslemåte ble en katastrofe for ofrene - og fremtidige ofre. Den 30. mai 1997 innvilget pave Johannes Paul II hans førtidlige avgang; han var da 66 år. I februar 2016 bad Mulkearns om unnskyldning under sitt vitnemål via videolink testimony til Australias Royal Commission into Institutional Responses to Child Sexual Abuse for ikke å ha handlet ansvarlig i denne og andre prester med som hadde begått seksuelle forbrytelser. Da kommisjonen offentliggjorde sin rapport avfødte det sterke reaksjoner, og at man flere steder i bispedømmet fjernet plaketter Mulkearns' navn. Noen steder hadde man flere år tidligere fjernet biskopensd navn, ut fra det ssom var kommet frem tidligere. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871 Kardinal Pietro La Fontaine (1860-1935) *1906 Kardinal Celso Benigno Luigi Costantini (1876-1958) *1921 Kardinal James Robert Knox (1914-1983) *1953 Biskop Ronald Austin Mulkearns (1930-2016) *1968 == Referanser ==

thumb|Bispedømmet Ballarat i Australia

https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Magnussen

2023-02-04

Johannes Magnussen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske realitydeltakere']

Johannes Magnussen (født 6. mars 1996) er en norsk realityseriedeltaker fra Melbu i Nordland. Magnussen er kjent for sine deltakelser i blant annet Paradise hotel i 2020 og Ex on the Beach i 2021 I 2023 deltar han i realityserien Good Luck Guys Norway. Johannes Magnussen startet i 2020 boybandet «Det skjønna du» sammen med realityseriedeltakeren Erik Sæter; de signerte kontrakt med Warner Music i 2021.

Johannes Magnussen (født 6. mars 1996) er en norsk realityseriedeltaker fra Melbu i Nordland. Magnussen er kjent for sine deltakelser i blant annet Paradise hotel i 2020 og Ex on the Beach i 2021 I 2023 deltar han i realityserien Good Luck Guys Norway. Johannes Magnussen startet i 2020 boybandet «Det skjønna du» sammen med realityseriedeltakeren Erik Sæter; de signerte kontrakt med Warner Music i 2021. == Diskografi == === Enkeltstående sanger === 2020: «Gutta backer» 2020: «Kongen ifra nord» 2021: «Ung og deilig» 2021: «Sorry Mamma» 2021: «Ingen vei tilbake» 2022: «Untamed 2022» 2022: «Afterski» == TV-opptredener == 2020: Paradise Hotel (sesong 13), TV3 2021: Ex on the Beach (sesong 4), FEM 2021: Paradise Hotel (sesong 14), TV3 2023: Good Luck Guys Norway (sesong 1), Prime Video == Referanser ==

Johannes Magnussen (født 6. mars 1996) er en norsk realityseriedeltaker fra Melbu i Nordland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kasakhstan

2023-02-04

Kasakhstan

['Kategori:48°N', 'Kategori:67°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kasakhstan', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland']

Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан, Qazaqstan, russisk: Казахстан, Kazakhstan), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан Республикасы, Qazaqstan Respublikası, russisk: Республика Казахстан, Respublika Kazakhstan) er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på 2 717 300 km². Hovedstaden er Astana (tidligere Nur-Sultan). Kasakhstan er verdens niende største land etter areal, og den største innlandsstaten. Landet består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer.

Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан, Qazaqstan, russisk: Казахстан, Kazakhstan), offisielt Republikken Kasakhstan (kasakhisk: Қазақстан Республикасы, Qazaqstan Respublikası, russisk: Республика Казахстан, Respublika Kazakhstan) er et land i Sentral-Asia. Det grenser til Russland, Folkerepublikken Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan, i tillegg til kystlinjen mot Det kaspiske hav. Kasakhstan har ca. 15 millioner innbyggere, og har et areal på 2 717 300 km². Hovedstaden er Astana (tidligere Nur-Sultan). Kasakhstan er verdens niende største land etter areal, og den største innlandsstaten. Landet består av flate områder, stepper, taigaer (sibirsk skogland), steile dalstrøk, åser, deltaer og snøkledde fjell, og ørkener. Landet er tynt befolket, og befolkningstettheten er mindre enn seks personer per kvadratkilometer. Kasakhstan er etnisk og kulturelt mangeartet, delvis på grunn av masseforflytninger av flere etniske grupper til landet i Stalin-tiden. Kasakhere er den største etniske gruppen, men landet har også 131 andre folkegrupper, inkludert russere, ukrainere, usbekere, og tatarer. == Naturgeografi == Med et areal på rundt 2 717 300 km² er Kasakhstan mer enn dobbelt så stort som de fire andre sentralasiatiske republikkene til sammen. Landet grenser mot Turkmenistan, Usbekistan og Kirgisistan i sør, Russland i nord, Russland og Kaspihavet i vest og Xinjiang i Kina i øst. Det er stor topografisk variasjon innen Kasakhstan. Det meste av landet ligger mellom 200 og 300 meters høyde, men langs kysten av Kaspihavet finner man noen av de laveste høydene på jorden. Det høyeste punktet, Khan Tengri-fjellet i Tian Shan-kjeden, er 7 010 meter høyt. Mange av toppene i fjellkjedene Tian Shan og Altai er snødekte året rundt, og smeltevann herfra er kilde til de fleste av Kasakhstans elver. 9,4 % av landområdet i Kasakhstan består av blandet prærie og skog eller skogløs prærie, primært i nordlige deler og i området rundt Uralelven. Mer enn tre fjerdedeler av landet, inkludert hele det vestlige området og mesteparten av det sørlige, er enten delvis ørken (33,2 %) eller ørken (44 %). Terrenget her er bart og erodert, med store sanddyner i ørkenene Kysylkum og Moyunkum. == Demografi == Det amerikanske folketellingsbyråets internasjonale database lister Kasakhstans nåværende befolkning til 16 763 795 innbyggere mens Forente nasjoners kilder som Verdensbanken gir beregning for 2002 på 14 794 830. Den siste tiårsfolketellingen som ble holdt mellom 28. februar og 6. mars 2009 ga et resultat på 16 004 800 mennesker registrert i Kasakhstan.Etniske kasakhere representerer 63 prosent av befolkningen og etniske russere 24 prosent, med en rik fordeling av mange andre grupper, inkludert tatarer, ukrainere, usbekere, hviterussere, uighurere, aserbajdsjanere, polakker,, og litauere. En del minoriteter, som etniske tyskere som tidligere hadde bosatt seg i Russland, særlig volgatyskere, og ukrainere, koreanere, kurdere, tsjetsjenere, meskhetiske tyrkere, og russiske politiske opposisjonelle som ble deportert av Stalin til Kasakhstan i 1930-årene og 1940-årene; en del større arbeidsleirer (Gulag) eksisterte i landet.Det skjedde også en betydelig russisk innvandring i forbindelse med Jomfrulandplanen og det sovjetiske romfartsprogrammet under Khrusjtsjov-tiden. Det var også en liten, men aktiv jødisk samfunn. Før 1991 var det en million tyskere i Kasakhstan, men de fleste av dem fikk lov til å utvandre til Tyskland etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. De fleste medlemmer av den lille minoriteten av pontiske grekere har utvandret til Hellas. På slutten av 1930-årene ble de tusener av koreanere i Sovjetunionen deportert til Sentral-Asia. Dette folket er i dag kjent som Koryo-saram. === Språk === Kasakhstan er et tospråklig land: kasakhisk, snakket av 64,4 prosent av befolkningen, har status som nasjonalt språk eller «statsspråk», mens russisk, som er snakket av bortimot alle, er erklært som «offisielt» språk, og blir rutinemessig benyttet i forretningslivet. Engelsk har blitt populært å kunne blant de unge etter at Sovjetunionen falt sammen, og 30 prosent av de som bor i storbyene, særlig de yngre snakker rimelig bra engelsk. Et annet utenlandsk språk som er mer eller mindre populært er tyrkisk på grunn av Tyrkias umiddelbare nærhet og likhet til kasakhisk. I 1990-årene utvandet mange av landets russiske og volgatyske innbyggere, en prosess som begynte i 1970-årene. Dette var en betydelig faktor i å gi innfødte kasakhere et flertall i befolkningen, foruten at disse også hadde en høyere fødselsrate og økte ved innvandring av etniske kasakhere fra Kina, Mongolia og Russland. === Religion === Kasakhstan er en sekulær stat, og religion har ingen spesielt viktig posisjon i landet. Til en studie svarte 45 % av landets befolkning at «religion ikke er en viktig del av livet».70 % av befolkningen regner seg selv som muslimer, der den største bevegelsen er sunniislam, i tillegg til en stor mengde ortodokse kristne, som utgjør 25 % av befolkningen. == Historie == I det meste av sin historie har området som utgjør dagens moderne stat Kasakhstan vært bebodd av nomadiske stammer. På 1500-tallet fremsto kasakherne som en egen nasjonal gruppe, delt inn i tre hovedflokker. Russerne begynte å avansere inn på det kasakhstanske steppene på 1700-tallet, og ved midten av 1800-tallet var hele Kasakhstan en del av Det russiske keiserdømmet. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble området Kasakhstan reorganisert flere ganger før det ble den kasakhisk-sovjetiske sosialistrepublikken i 1936 og som en del av Sovjetunionen. I løpet av 1900-tallet var Kasakhstan område for flere større sovjetiske prosjekter, inkludert Jomfrulandplanen til Nikita Khrusjtsjov, Bajkonur kosmodrom (verdens største og eldste fungerende rakettoppskytingsbase) og semipalatinsk testområde, Sovjetunionens hovedområde for å teste atomvåpen. Kasakhstan erklærte seg selv som en uavhengig stat den 16. desember 1991 som den siste sovjetiske republikk som så gjorde. Lederen fra kommunisttiden, Nursultan Nazarbajev, ble landets nye president. Siden 1991 har Kasakhstan etterstrebet en balansert utenrikspolitikk og arbeidet for å utvikle landets økonomi, særlig hydrokarbonindustrien. Mens landets økonomiske utsikter er blitt stadig bedre, har president Nazarbayev opprettholdt streng kontroll over landet politikk. Landets internasjonale prestisje har langsomt bedret seg. Landet er i dag betraktet som en dominerende stat i Sentral-Asia. Kasakhstan er et medlem av mange internasjonale organisasjoner, blant annet Forente nasjoner, NATOs Samarbeid for fred, Samveldet av uavhengige stater, og Shanghai-gruppen. I 2010 hadde Kasakhstan formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Den 4. januar 2022 brøt det ut opptøyer som startet med demonstrasjoner mot høye gasspriser. Rådhuset i Almaty ble stormet, presidenten innførte nasjonal unntakstilstand, og statsminister Askar Mamin gikk av. En styrke fra Den kollektive sikkerhetspakten kom til landet, og opprøret ble slått ned. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Kasakhstan er inndelt i 14 oblaster (kasakhisk: облыстар), som igjen er oppdelt i distrikter (kasakhisk: аудандар). Hver oblast ledes av en «akim» (guvernør) utpekt av presidenten. Kasakhstans regjering flyttet hovedstaden fra Almaty til Astana 10. desember 1997. === Statsministre === Sergey Tereshchenko (1991–1994) Akezhan Kazhegeldin (1994–1997) Nurlan Balgimbayev (1997–1999) Qasym-Jomart Toqaev (1999–2002) Imangali Tasmagambetov (2002–2003) Danijal Akhmetov (2003–2007) Karim Massimov (2003–2012) Serik Akhmetov (2012–2014) Karim Massimov (2014–2016) Bakhytzhan Sagintayev (2016–2019) Askar Mamin (2019–2022) Kasakhstan hadde visepresident i perioden 1991–1996. == Næringsliv == Kasakhstan er den største republikken i Sentral-Asia fra det tidligere Sovjetunionen, og har store mengder med fossilt brensel og forskjellige mineraler. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning ble det økonomisk krise i området, men regjeringen lyktes i å gjennomføre økonomiske reformer. Kasakhstan har nå en stabil økonomi, og den tidligere fattigdommen er redusert, hovedsakelig på grunn av olje. Kasakhstan og Kina startet et samarbeid med å bygge en oljeledning, kalt Atasu-Alashankou-rørledningen, fra Kaspihavet til Kina, og dette prosjektet sto ferdig i 2006. Kasakhstan er nå det rikeste landet i Sentral Asia. De har et banksystem som ligner på det i Øst-Europa. Fortsatt lever likevel 19 % av befolkningen i ekstrem fattigdom. == Samfunn == === Urbanitet === ==== Største byer ==== Almaty (Alma-Ata) Astana (Akmola) Atyrau Karaganda Kostanay Semej Zjeskasgan == Kasakhstan - Norge, bilaterale forhold == === Politisk samarbeid === Den 2. januar 1992 anerkjente Kongeriket Norge Republikken Kasakhstans uavhengighet. 5. juni 1992 ble det etablert diplomatiske forbindelser mellom de to landene. Den 21. juni 2004 åpnet Kasakhstan en diplomatisk representasjon i Oslo. Representasjonen ble i mars 2012 omgjort til ambassade med president Nursultan Nazarbayevs resolusjon. Siden april 2019 har Yerkin Akhinzhanov vært Kasakhstans ambassadør til Norge. Ole Johan Bjørnøy er Norges hjemmebaserte ambassadør for Kasakhstan. Kasakhstans første president Nursultan Nazarbayev hadde et offisielt besøk til Oslo i april 2001. Han hadde møter med Kong Harald V, statsminister Jens Stoltenberg og Stortingets visepresident Hans Johan Røsjorde. Det ble signert en rekke bilaterale dokumenter, blant annet Felleserklæring om den videre utviklingen av de bilaterale fobindelsene og samarbeidet mellom Kasakhstan og Norge. Nazarbayev holdt også et foredrag om Kasakhstans utenrikspolitikk i NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt). Videre ble det arrangert et møte med representanter fra olje- og gassektoren, telekommunikasjonsbransjen, den maritime sektoren og reiselivs- og byggebransjen i Norge. Statsminister Kjell Magne Bondevik besøkte Kasakhstan i 2004, og Kronprins Haakon – i 2010. I oktober 2018 møtte president Nursultan Nazarbayev statsminister Erna Solberg under ASEM-toppmøtet (Asia-Europe Meeting) i Brussel. Den 25. september 2019 var det møte mellom Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tleuberdi og Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide under den 74. sesjonen av FNs generalforsamling. Den juridiske rammen for det bilaterale samarbeidet mellom de to landene inkluderer Overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, Avtale om tilbaketaking av personer, Avtale om fritak for visumplikt for innehavere av diplomatpass, Avtale om internasjonal veitransport og en rekke andre dokumenter. Som en del av den tverrparlamentariske dialogen besøkte leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité Anniken Huitfeldt og medlem av Stortingets energi- og miljøkomité Åsmund Aukrust Kasakhstan i 2018. Både Kasakhstan og Norge er aktive tilhengere av ikke-spredning og nukleær sikkerhet. De to landene har liknende posisjoner når det gjelder global kjernefysisk sikkerhet. Dette feltet forener de to landenes vitenskapelige og akademiske miljøer, samt deres sivilsamfunn. Som anerkjennelse av Kasakhstans spesielle bidrag til styrking av internasjonal sikkerhet og ikke-spredning gjennomføres det felles analytiske studier og organiseres internasjonale arrangementer med deltakelse av NGOer og Kasakhstans og Norges offentlighet. Kasakhstan og Norge bidrar betydelig til ikke-spredning og nukleær nedrustning. Landene er viktige aktører innen kjernekraft. Norge er et av giverlandene til IAEAs brenselbank for lavt anriket uran i Kasakhstan. Opprettelsen av brenselbanken ble initiert av den amerikanske organisasjonen Nuclear Threat Initiative (NTI) i 2006. Prosjektets giverland inkluderer USA med 49 millioner dollar, EU med 25 millioner euro, Kuwait med 10 millioner dollar, De forente arabiske emirater med 10 millioner dollar, Norge med 5 millioner dollar og Kasakhstan med 400 tusen dollar og naturalytelser. Kasakhstan mente at brenselbankens opprettelse vil bidra til å styrke ikke-spredningsregimet, samt øke IAEAs og Ikkespredningsavtalens rolle, derfor uttrykte landet støtte til prosjektet ved å være villig til å plassere brenselbanken på sitt territorium. I 2011 sendte Kasakhstan søknad om dette til IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået), og organisasjonens styre godkjente prosjektet til avtale med landet 11. juni 2015. 27. august 2015 arrangerte man signeringseremonien for avtalepakken mellom Kasakhstan og IAEA. Seremonien var i relatert til 29. august – datoen for nedleggelsen av atomprøvestedet Semipalatinsk i Kasakhstan. Representanter for Norge deltok også under seremonien. Den 21. november 2019 ble den norske utgaven av Nursultan Nazarbayevs bok Fredens episenter lansert på Literatturhuset i Oslo. === Handel og økonomisk samarbeid === Ifølge Kasakhstans finansdepartement var handelsomsetningen mellom de to landene 82 millioner dollar i perioden januar-november 2019. Kasakhstans eksport til Norge utgjorde 8 millioner dollar og importen fra Norge til Kasakhstan – 74 millioner dollar. I 2018 var handelsomsetningen 60 millioner dollar, Kasakhstans eksport til Norge utgjorde 15 millioner dollar og importen fra Norge til Kasakhstan – 45 millioner dollar. Ifølge Kasakhstans nasjonalbank of the Republic of Kasakhstans var direkte investeringer (reinvesterte inntekter) fra Norge til Kasakhstan 2,1 millioner dollar i de tre første kvartalene i 2019. I 2018 var direkte investeringer fra Norge til Kasakhstan 1,1 millioner dollar. Per november 2019 opererer 25 juridiske personer, filialer og representasjonskontorer med norsk deltakelse i Kasakhstan, blant annet oljeserviceselskapene North Caspian Engineering og DNV GL Kazakhstan. Norway Kazakhstan Chamber of Commerce and Industry med leder Alexander Khrol fra Nord Development AS har operert siden 2015. En honorær konsul har blitt utnevnt med sikte på å fremme handel og økonomisk samarbeid mellom de to landene og inkludering av små og mellomstore bedrifter i felles investeringsprosjekter. Den 24. september 2019 undertegnet Kazmunaygaz og Equinor avtale om felles aktiviteter i hovedstaden Nur-Sultan. Siden Norge er en av de største eksportørene av hydrokarbon, er landet interessant for Kasakhstan med tanke på utvikling av landets olje- og gassektoren. Norges erfaring ble nøye studert under opprettelsen av Kasakhstans oljefond Nasjonalfondet. I Norge jobber og studerer flere kasakhstanske spesialister på olje og gass. Norske serviceselskaper er involvert i service av Kasakhstan olje- og gassindustri. Innføring av nye teknologier innen landbruk, utvikling av transport og logistikk, grønn økonomi, reiseliv og idrett er lovende samarbeidområder for de to landene. === Kulturelt og humanitært samarbeid === I 2002 gjennomførte UNESCO sammen med Norwegian Funds-in-Trust et prosjekt om forvaltning, bevaring og promotering av helleristningene i Tamgaly-kløften. Dette resulterte i at helleristningene ble i 2004 tatt med på UNESCOs verdensarvliste. Samarbeidsprosjektet "Kurgan DNA" har studert mulige etnografiske og kulturelle bånd mellom folk i Kasakhstan og Norge. Analysen av det samlede genetiske materialet har bekreftet at mer enn 50% av den norske befolkningen har på farssiden en nær genetisk forbindelse med befolkningen som bodde i forhistorisk tid i dagens Kasakhstan. Kong Harald V fremhevet viktigheten av forskning på landenes felles historie og utvikling på idrettsfeltet da ambassadør Yerkin Akhinzhanov hadde audiens hos ham etter seremonien for levering av ambassadørens akkrediteringsbrev i mai 2019. Den 1. desember 2019 ble hadde det kasakhstanske etnofolkbandet Uly Dala konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene. Fra 6. til 21. desember 2019 ble Kasakhiske filmdager arrengert i Oslo og Stavanger. Fra 14. desember 2019 til 3. januar 2020 ble utstillingen "Kasakhstan - Norge: Sportsdiplomati" arrangert på Skimuseet i Holmenkollen. De berømte idrettsutøverne Vladimir Smirnov, Vegard Ulvang og Sten Stensen deltok under åpningen av utstillingen. I 2020 begynte Kasakhstans ambassade arbeid med å publisere en liste over falne sovjetiske soldater med kasakhstansk bakgrunn som ble gravlagt i Norge i perioden 1941–1945. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Khoja Ahmed Yasawis mausoleum Helleristningene i Tamgaly Saryarka – stepper og innsjøer i nordre KasakhstanSilkeveien Vestlige Tien ShanMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2014 – Dombra Kuy, tradisjonell musikk 2014 – Tradisjonell kunnskap om å lage jurt 2015 – Aitysh/Aitys, improvisasjonskunst 2016 – Kuresi i Kasakhstan, bryting 2016 – Falkoneri 2018 – Dede Qorqud/Korkyt Ata/Dede Korkut, episk kultur, folkeeventyr og musikk 2018 – Tradisjonelle vår-festligheter med kasakhiske hester 2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Kazakhstan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Қазақстан – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Kasakhstan i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Liste over Kasakhstans statsministre omfatter regjeringssjefene i Kasakhstan fra Alash-autonomiet eller Alash Orda, en kirgisisk/kasakhisk nasjonal statsdannelse i 1917, via den kirgisiske og den kasakhiske sosialistiske sovjetrepublikk etter bolsjevikenes maktovertakelse i Alash-autonomiet, og til dagens uavhengige republikk Kasakhstan som ble opprettet i 1991 etter Sovjetunionens oppløsning.

https://no.wikipedia.org/wiki/James_Patrick_O%E2%80%99Collins

2023-02-04

James Patrick O’Collins

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske katolske biskoper', 'Kategori:Deltakere på Andre Vatikankonsil', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Melbourne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

James Patrick O'Collins KBE (født 31. mars 1892 i Port Melbourne i Victoria i Australia; død 25. november 1983) var en australsk katolsk prelat som var biskop først av Geraldton og deretter av Ballarat.

James Patrick O'Collins KBE (født 31. mars 1892 i Port Melbourne i Victoria i Australia; død 25. november 1983) var en australsk katolsk prelat som var biskop først av Geraldton og deretter av Ballarat. == Liv og virke == === Prest === James Patrick O'Collins ble presteviet den 23. desember 1922 av Romas generalvikar titulærerkebiskop Giuseppe Palica. === Biskop av Geraldton === Han ble utnevnt av pave Pius XI til biskop av Geraldton i Western Australia den 11. februar 1930 av erkebiskop Daniel Mannix av Melbourne, og medkonsekrantene biskop John Joseph Carroll av Lismore, og biskop Edmund John Aloysius Gleeson, C.SS.R. === Biskop av Ballarat === Den 23. desember 1941 utnevnte pave Pius XII ham til biskop av Ballarat, og dermed kom han tilbake til Victoria. O'Collins trakk seg tilbake den 1. mai 1971.Han ble utnevnt til Knight Commander of the Order of the British Empire (KBE) i 1980 for innsats for religion og samfunn. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760 Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786 Pave Gregor XVI (1765-1846) *1831 Kardinal Castruccio Castracane degli Antelminelli (1779-1852) *1844 Kardinal Paul Cullen (1803-1878) *1850 Erkebiskop Joseph Dixon (1806-1866) * 1852 Erkebiskop Daniel McGettigan (1815-1887) *1856 Kardinal Michael Logue (1840-1924) *1879 Erkebiskop Daniel Mannix (1864-1963) *1912 Biskop James Patrick O'Collins (1892-1983) *1930 == Referanser ==

James Patrick O'Collins (født 31. mars 1892 i Port Melbourne i Victoria i Australia; død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/Engerdal

2023-02-04

Engerdal

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Engerdal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Engerdal (sørsamisk: Eengerdaelie) er en kommune i Østerdalen nordøst i Innlandet. I sør grenser Engerdal til Trysil, i vest Rendalen og i nord til Tolga, Os og Røros (i Trøndelag). I øst har kommunen lang grense mot Dalarnas län og en kort grense helt i nordøst mot Jämtlands län, begge i Sverige. Den største delen av innsjøen Femunden og rundt halvparten av Femundsmarka nasjonalpark ligger i Engerdal. Gutulia nasjonalpark ligger i sin helhet i Engerdal. Femunden trafikkeres i sommerhalvåret av rutebåten MS «Fæmund II». Næringslivet er preget av primærnæringer: Jordbruk, skogbruk og ferskvannsfiske, men turismen har de senere årene fått større betydning. I Engerdal finnes også Norges sørligste, samiske reindrift, og reinen kan ofte sees i den nordre halvdelen av kommunen. Kommunens største, årlige begivenhet er Engerdalsdagene. Arrangementet har blitt avviklet første helgen i august hvert år siden 1985. Engerdalsdagene har hatt et besøk på ca. 15 000 de siste år. I tillegg til Engerdalsdagene arrangeres det en rekke små og store arrangementer rundt om i kommunen hele året. Engerdal har to alpinbakker, Sølen Alpinsenter og Engerdal Østfjell. Sølen har 3 nedfarter, mens Østfjellet har 2.

Engerdal (sørsamisk: Eengerdaelie) er en kommune i Østerdalen nordøst i Innlandet. I sør grenser Engerdal til Trysil, i vest Rendalen og i nord til Tolga, Os og Røros (i Trøndelag). I øst har kommunen lang grense mot Dalarnas län og en kort grense helt i nordøst mot Jämtlands län, begge i Sverige. Den største delen av innsjøen Femunden og rundt halvparten av Femundsmarka nasjonalpark ligger i Engerdal. Gutulia nasjonalpark ligger i sin helhet i Engerdal. Femunden trafikkeres i sommerhalvåret av rutebåten MS «Fæmund II». Næringslivet er preget av primærnæringer: Jordbruk, skogbruk og ferskvannsfiske, men turismen har de senere årene fått større betydning. I Engerdal finnes også Norges sørligste, samiske reindrift, og reinen kan ofte sees i den nordre halvdelen av kommunen. Kommunens største, årlige begivenhet er Engerdalsdagene. Arrangementet har blitt avviklet første helgen i august hvert år siden 1985. Engerdalsdagene har hatt et besøk på ca. 15 000 de siste år. I tillegg til Engerdalsdagene arrangeres det en rekke små og store arrangementer rundt om i kommunen hele året. Engerdal har to alpinbakker, Sølen Alpinsenter og Engerdal Østfjell. Sølen har 3 nedfarter, mens Østfjellet har 2. == Geografi == Engerdal regnes til Østerdalen, men kommunen ligger i sin helhet østenfor vannskillet mot Glomma. Hoveddelen ligger innenfor vassdragsområdet til Femunden og Femundselva som etterhvert renner inn i Sverige under navnet Klarälven. Denne elven munner ut i Vänern og fortsetter videre i Göta älv som munner ut i havet i Kattegat. Områdene lengst øst i kommunen (øst for Femunden og Engerdalen) tilhører vassdragsområdet til (ironisk nok) Österdalälven, den ene av kildene til Dalälven som munner ut i havet i Bottenviken. En kan følgelig argumentere for at Engerdal geografisk sett ikke er en del av Østerdalen som sådan, men snarere tilhører et svensk landskap. De største tettstedene er Engerdal og Drevsjø, men kommunen er preget av store avstander og spredt bosetning i små grendelag. Kommunesenteret med kommuneadministrasjonen ligger i bygda Engerdal syd i kommunen. Andre grender i kommunen er Elvdal, Femundsundet, Hylleråsen, Heggeriset, Sømådalen og Elgå. == Historie == Engerdalen ble opprettet som eget herred og sogn 1. januar 1911, ved sammenslåingen av fire områder fradelt Tolga, Trysil og Ytre og Øvre Rendal. Forhistorien var at Drevsjø kapell ble vigslet 1848, og i 1870 ble det vedtatt at det skulle ansettes en hjelpeprest for «fjelldistriktene av Trysil, Rendalen og Røros prestegjeld». Samtidig ble det vedtatt å bygge Engerdal kapell (vigslet i 1873) og Elgå kapell (vigslet i 1879). Og på Nymoen i Elvdalen ble Søre Elvdal kapell vigslet i 1885. I 1910 ble det så vedtatt at kapelldistriktene skulle fradeles de respektive herred for så å danne et eget sogn og herred med navnet Engerdal. De fradelte områdene var (grendelag): Elgå krets av Røros sogn og Tolga herred (Elgå, Sorken, Sømå, Jonasvoll og Femundshytta), med 34 innbyggere. Søndre del av Øversjødalen og Sømådalen krets av Os sogn og Tolga herred (Langsjøen og Gjota), med 167 innbyggere. Drevsjø krets av Øvre Rendal sogn og herred (Femundsenden, Drevsjø, Kvilten, Risbakken, Gløtvola, Femundsundet, Galten, Sømå, Buvika), med 381 innbyggere. Engerdalen og Elvdalen krets av Ytre Rendal sogn og herred (Engerdal, Slettmoen, Engerdalssætra, Husfloen, Snerta og Elvsætra), med 311 innbyggere. Hylleråsen og Heggeriset krets av Trysil sogn og herred (Hylleråsen, Heggeriset og Lillebo), med 291 innbyggere. Den største området kom fra Tolga herred, 750 km2 og utgjør den nordlige delen av kommunen med nesten hele Femunden, Isteren og Femundsmarka. Delen fra Øvre Rendal var på 692 km2 og utgjør den midtre delen av kommunen rundt sydenden av Femunden og Isteren, samt de vide skogs- og myrområdene mot Svenskegrensen. Delen fra Ytre Rendal var på 330 km2 og utgjør den sydlige delen av kommunen med dalførene Elvdalen og Engerdalen. Den minste delen kom fra Trysil, 168 km2 og utgjør den sydøstlige delen av kommunen rundt nordenden av innsjøen Engeren. Den nye herredet ble således på 1932 km2 og hadde tilsammen 1184 innbyggere i 1911. Historien kunne imidlertid vært ganske annerledes, hvis fastsettelsen av svenskegrensen i 1751 hadde gått i norsk disfavør. Svenskenes forhandlingsposisjon var at riksgrensen skulle gå midt i Femunden og videre sydover gjennom Engerdalen, hvilket ville beskåret dagens Engerdal kommune til det halve. I såfall er det lite trolig at det ville blitt opprettet et eget herred i 1911. Nå gikk de to tidligere norske bygdene Idre og Särna øst for Engerdal til Sverige, og svenskene så seg fornøyde med det. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === Antall stemmeberettigede ved kommunevalget 2015 i Engerdal var 1 074 mot 1 113 ved kommunevalget i 2011 og fremmøte i 2015 var 827 eller 77,0 %. Ved kommunevalget i 2015 ble det talt opp 827 avgitte stemmer hvorav 11 var blanke og 1 ble forkastet. == Sørsamer == Engerdal har den sydligste bosetningen av reindriftsamer i Norge, mellom Femunden og grensen mot Sverige ligger Elgå reinbeitedistriktet (Svahken sijte). I kommunen bor det knapt 50 sørsamer, og de fleste av dem driver med rein og bor i grenden Gutu i Elgådalen, som er midt i reinbeitedistriktet. Grendeskolen i Elgå deltok i årene 2001-06 et prosjekt for revitalisering av samisk språk, nærmere bestemt sørsamisk. Sørsamiske barn fra distriktet som ønsket opplæring i sitt morsmål var tidligere henvist til sameskolen i Snåsa, og målet var dels å gi disse et tilbud i sitt nærmiljø og dels å unngå nedleggelse av grendeskolen. Dette tiltaket medførte at skolen fikk en kraftig økning i elevtallet, fra syv elever i år 2000 til 18 i 2006, det siste året i prosjektperioden. Opptil åtte av elevene hadde samisk bakgrunn, av dem seks med samisk som førstespråk. Etter toppåret gikk elevtallet tilbake, og skolen ble lagt ned i 2012, samme året som de to siste elevene med samisk opplæringsmål gikk over til ungdomsskolen i Engerdal. Det er for tiden ikke noe undervisningstilbud for sørsamer i Engerdal. == Klima == Engerdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, relativt varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Engerdal innehar kulderekorden for Hedmark fylke. På Drevsjø ble det målt −47,0 grader 10. januar 1987. == Kjente engerdøler == Daniel Mortenson (1860–1924), redaktør og sørsamisk organisator Anna Widén (1890–1973), kjent som Anna i ødemarken etter Dagfinn Grønosets bok Egil Andersen Hylleraas (1898–1965), fysiker, professor (teoretisk fysikk) ved UiO Erik Søgård (1926–2007), langrennsløper Gjermund Eggen (1941–2019), langrennsløper og verdensmester Ola D. Gløtvold (1949–), tidl. stortingsrepresentant (Sp) Sylvia Brustad (1966–), tidl. stortingsrepresentant (Ap) og statsråd == Se også == Sølenstua flyplass == Referanser == == Litteratur == Tang, Per (1953). Engerdalen herred: herredsbeskrivelse utarbeidet av kaptein Tang i 1916. Flisa. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket)] == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Engerdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Engerdal i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Engerdal - Statistisk sentralbyrå (no) Turistinformasjon (no) Femund-Engerdal - visitnorway.no (no) Engerdalsdagene

Engerdal prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Sør-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Engerdal kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Engerdal kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rotorseil

2023-02-04

Rotorseil

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Seilskip', 'Kategori:Skipsterminologi']

Rotorseil benyttes på båter og skip, rotorseil utnytter energien i vinden til fremdrift. Designet benytter Magnuseffekten som er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft. Kraften er rettet vinkelrett på fartsretningen.

Rotorseil benyttes på båter og skip, rotorseil utnytter energien i vinden til fremdrift. Designet benytter Magnuseffekten som er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft. Kraften er rettet vinkelrett på fartsretningen. == Prinsipp for drift == En Magnus-rotor som brukes til å drive et skip, kalles et rotorseil og er montert med aksen vertikal. Når vinden blåser fra siden av sylinderen, skaper Magnuseffekten fremdrift. Prinsippet er at vinden beveger seg mot den roterende sylinderen (rotoren) og friksjonen beveger skipet (samme prinsipp som når man "skrur" en fotball). Vinden driver ikke selve rotoren så den må ha sin egen kraftkilde, vanligvis en elektromotor med strøm fra batterier eller en dieselmotor.Vindretningen må tas i betraktning når man seiler, derfor er litt sikksakk kjøring noen ganger uunngåelig. Hvis skipet endrer kurs slik at vinden kommer fra den andre siden, må rotasjonsretningen på rotoren snus ellers vil skipet bli drevet bakover.Den vanligste formen for rotorseil er Flettner-rotoren.Som andre moderne båter og skip med seil som fremdrift har også fartøyer med rotorseil ofte en styrepropell som drives med strøm. Det er også vanlig med en annen alternativ fremdrift vanligvis en elektromotor med strøm fra batterier eller en dieselmotor.Ofte er rotorseilene bygget slik at de kan legges ned for å komme under bruer eller når skipet går med alternativ fremdrift. Erfaringen så langt med rotorseil er en 15-20 % drivstoffbesparelser. == Rotorskip == === Historie === Allerede i 1924 ble det laget et eksperimentelt rotorskip av den tyske ingeniøren Anton Flettner. Fartøyet var et skip med to rotorer var en ombygget skonnert som fikk navnet Buckau. Rotorseilene var ca. 15 meter høye og hadde en diameter på 3 meter og drev et elektrisk fremdriftssystem på 37 kW (50 hk). Skipet kunne seile 20–30 grader opp mot vinden, det førte til at man ikke var bekymret får at skipet ikke kunne klare seg i stormfullt vær. Skipet seilte i Europa, men ble i 1926 omdøpt til Baden Baden, etter den tyske kurbyen, og seilte til New York via Sør-Amerika. Noen kilder hevder at skipet var en suksess mens andre hevder at energien man brukte på å rotere de 15 m høye sylindrene var større enn et tilsvarende skip med konvensjonelle drift. På verftet A.G. Weser i Bremen bygget de i 1926 et større skip med tre rotorer, Barbara. Det gikk som frakteskip i Middelhavet på slutten av 1920-tallet og allerede i 1928 hadde Flettner sikret seg bestillinger på seks nye skip av Barbara-klassen. Den økonomiske situasjonen i verden ble vanskelig, i tillegg ble diesel rimeligere og motorteknologien bedre. Dette gjorde at lønnsomheten ikke lenger var like stor. === Moderne skip === På 1980-tallet var drivstoffprisen så høye at man igjen begynte å interessere seg for Flettner-rotoren. I tillegg til høye drivstoffpriser er også regulering av skipsutslipp på grunn av global oppvarming med på å øke interessen for rotorseil. Enercon sjøsatte i 2008 to rotorskip med 4 stykk 25 meter høye rotorseil med en diameter på 4 meter, E-Ship 1 og 2. Enercon opplyser at det er en drivstoff besparelse på opptil 25 % sammenlignet med konvensjonelle fraktfartøyer av samme størrelse. Selskapet bruker skipene til å frakte turbindeler og utstyr.Det finske rederiet Bore sitt RoRoskip M/V Estraden fikk i 2015 installerte Norsepower rotorseil og i 2018 fikk lasteskipet Fehn Pollux fra Fehn Shipmanagement (Leer) installert et 18 meter høyt rotorseil fra EcoFlettner i fronten. I 2018 bygget Maersk om et tankskip i LR2-klassen fra 2008 til et rotorskip med to Norsepower rotorseil. Skipet fikk navnet Maersk Pelican og er verdens største rotorseilskip (i 2021) med en lengde på 245 meter og 42 meters bredde, 109647 DWT. Det er senere solgt å seiler nå med navnet Epanastasea.Viking Grace er en av ferjene til Viking Line som går i Østersjøen, mellom Stockholm og Åbo via Mariehamn eller Långnäs. Den ble bygget med motorer som kunne gå på normalt brensel og flytende naturgass. I 2018 installerte de et 24 meter høyt rotorseil på skipet. I 2021 ble rotorseilet demontert og skipet går nå på fullstendig svovelfri flytende naturgass (LNG). Danske Scandlines installerte i 2020 30 meter høye rotorseil på M/V Copenhagen og i 2022 på M/V Berlin. Skipene går i rute mellom Rostock i Tyskland og Gedser i Danmark.Også verdens største Ro-Ro-fartøyet (i 2022), MV Delphin, har fått montert en 35 meter høy og 5 meter i diameter rotor som kan legges ned. Delphin, på 27687 DWT, ble bygget i 2018 og fikk installert vindrotor i 2022.Også i Norge er interessen for rotorseil stor og mange norske skip har fått installert rotorer. Sea-Cargo har det største skipet med rotorseil i Norge (i 2022), SC Connector på 8843 DWT. Skipet som ble bygget i 1997 og fikk installert to rotorseil med 35 meter høyde, som kan legges ned, i 2021. Vippefunksjonen er nødvendig når Connector skal passerer under flere bruer og kraftledninger. Skipet går i Nordsjøområdet og seiler mellom Vestlandet, Danmark, Nederland og også Sverige og Polen. == Rotorbåt == Rotorseil er også benyttet på seilbåter, da i første omgang på katamaraner. Blant annet har Universitetet i Flensburg utviklet katamaranen Uni-Kat Flensburg. == Demping av global oppvarming == I 2007 foreslo Stephen H. Salter og John Latham å bygge 1500 robot-rotorskip for å dempe global oppvarming. Skipene ville spraye sjøvann i luften for å øke skyreflektiviteten. En prototype av rotorskipene ble laget med rotorene av karbonfiber. == Referanser ==

Rotorseil benyttes på båter og skip, rotorseil utnytter energien i vinden til fremdrift. Designet benytter Magnuseffekten som er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft.

https://no.wikipedia.org/wiki/William_Langer

2023-02-04

William Langer

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Guvernører i Nord-Dakota', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cass County i Nord-Dakota', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Senatorer fra Nord-Dakota', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

William Langer (1886–1959) var en amerikansk politiker. Han var guvernør i Nord-Dakota, senere medlem av Senatet fra 1941 til sin død i 1959. Han tilhørte den radikale NPL-fraksjonen innen Det republikanske parti.

William Langer (1886–1959) var en amerikansk politiker. Han var guvernør i Nord-Dakota, senere medlem av Senatet fra 1941 til sin død i 1959. Han tilhørte den radikale NPL-fraksjonen innen Det republikanske parti. == Liv og virke == Han vokste opp på en farm ved Casselton i Nord-Dakota. Familien var katolikker av tysk herkomst. Han utdannet seg til jurist ved University of North Dakota og studerte videre ved Columbia College i New York.Langer arbeidet først i et advokatfirma i Mandan, men det var som påtalejurist i Morton County at han skaffet seg et navn over hele Nord-Dakota. Han førte sak mot Northern Pacific Railway og andre store selskaper som skyldte skatt og mot illegal gambling og brennevinssalg.Fra 1917 til 1920 var han Nord-Dakotas generaladvokat (justisminister), valgt med støtte fra «prærieradikalerne» i Nonpartisan League (NPL), men Langer fikk et konfliktfylt forhold til NPL-ledelsen. I 1920 ble han nesten valgt til delstatens guvernør med støtte fra NPLs motstandere. === Guvernør === Etter NPLs valgnederlag i 1928 og de økonomiske kriseårene som fulgte, tok Langer kontrollen over organisasjonen.I 1932 vant William Langer, denne gangen med støtte fra NPL og bøndenes organisasjoner, den republikanske guvernørnominasjonen og senere guvernørvalget. I 1933 erklærte han et moratorium på all gjeld og stanset alle tvangssalg av fast eiendom. Samme år holdt han tilbake alt korn fra Nord-Dakota fra markedet for å drive opp prisene til bøndene. Langer forhindret dermed mange konkurser i landbruket.I 1934 og 1935 ble Langer dratt inn i en serie rettssaker, anklaget for maktmisbruk og misbruk av den føderale krisehjelpen. Han mente seg utsatt for et politisk hevntokt, men måtte gå av som guvernør, og NPL ble splittet.I 1936 tapte han den republikanske guvernørnominasjonen, men stilte likevel med NPLs støtte. Han vant guvernørvalget med knapp margin. Han presset delstatsforsamlingen til å øke sosialutgiftene og innførte en korntrygd. Beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk hang ved Langer også i hans andre guvernørperiode. === Senator (1941–1959) === I 1940 slo Langer den sittende senatoren Lynn Frazier i republikanernes nominasjon. Flertallet i Senatets valgkomité mente at Langers forhistorie i Nord-Dakota var så tvilsom at han var uverdig til å sitte i Senatet. Etter en lang debatt i Senatet beholdt han likevel plassen med 52 mot 30 stemmer.Langer ble nominert og gjenvalgt uten reelle motkandidater ved valgene i 1946, 1952 og 1958. Den siste gangen var han for syk til å drive valgkamp, men vant overlegent likevel. Han forble republikaner da NPL slo seg sammen med demokratene i 1956.Langer ble en sterk talsmann for landbruksinteressene og for en progressiv arbeids- og sosialpolitikk. I utenrikspolitikken var han isolasjonist, og han holdt fast ved denne oppfatningen etter den andre verdenskrig. I 1945 var Langer og Henrik Shipstead de eneste senatorene som stemte imot å ratifisere FN-pakten, mens Hiram Johnson, som også hadde uttalt seg imot, ikke var til stede under avstemningen. Langer var også motstander av Atlanterhavspakten og Marshallhjelpen, og han ønsket nedrustningsavtaler med Sovjetunionen.Han var formann i Senatets justiskomité fra 1953 til 1954. == Referanser == == Litteratur == Smith, Glenn (1979). Langer of North Dakota: A Study in Isolationism, 1940–1959. Modern American History (engelsk). 16. Nyutgivelse av Smiths doktorgradsavhandling. New York: Garland Publishers. ISBN 978-0-8240-3639-3. Smith, Glenn (1981). «William Langer and the Art of Personal Politics». I Howard, Thomas W. The North Dakota Political Tradition. North Dakota Centennial Heritage Series (engelsk). Ames: Iowa State University Press. ISBN 978-0-8138-0520-7. «Digitalisert arkivmateriale etter William Langer» (engelsk). Grand Forks: Chester Fritz Library/University of North Dakota. OCLC 1258452605.

William Langer (1886–1959) var en amerikansk politiker. Han var guvernør i Nord-Dakota, senere medlem av Senatet fra 1941 til sin død i 1959.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tynset

2023-02-04

Tynset

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tynset']

Tynset (dialekt: Tønset) er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser mot nord til Rennebu og Midtre Gauldal, i nordøst mot Os, i øst mot Tolga, i sør mot Rendalen og Alvdal, og i vest mot Folldal og Oppdal. Tettstedet Tynset har 2 859 innbyggere per 1. januar 2022. Kommunen omfatter nå det aller meste av gamle Kvikne kommune. Der ble Kvikne kobberverk igangsatt omtrent år 1630 som landets[hvilket?] første kobberverk av betydning. Det var under drift for kongelig regning som landets største kobberverk. Verket ble endelig offisielt nedlagt i 1812, men sporadisk drift foregikk fram til 1912. Tynset flyplass ligger på østsiden av Glomma, ca. seks kilometer sørvest for Tynset sentrum. Røros lufthavn er nærmeste lufthavn for reisende, ca 56 km øst for Tynset.

Tynset (dialekt: Tønset) er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser mot nord til Rennebu og Midtre Gauldal, i nordøst mot Os, i øst mot Tolga, i sør mot Rendalen og Alvdal, og i vest mot Folldal og Oppdal. Tettstedet Tynset har 2 859 innbyggere per 1. januar 2022. Kommunen omfatter nå det aller meste av gamle Kvikne kommune. Der ble Kvikne kobberverk igangsatt omtrent år 1630 som landets[hvilket?] første kobberverk av betydning. Det var under drift for kongelig regning som landets største kobberverk. Verket ble endelig offisielt nedlagt i 1812, men sporadisk drift foregikk fram til 1912. Tynset flyplass ligger på østsiden av Glomma, ca. seks kilometer sørvest for Tynset sentrum. Røros lufthavn er nærmeste lufthavn for reisende, ca 56 km øst for Tynset. == Geografi == Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen. === Klima === Tynset har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintre, relativt varme somre og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. I januar har Tynset den laveste middeltemperaturen i Norge med unntak av stasjonene inne på Finnmarksvidda. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. Henholdsvis laveste og høyeste offisielt registrerte temperatur på Tynset er −46,6 °C 1. februar 1912 og 31,3 °C 27. juli 2008. == Samfunn == Kommunen består av følgende grender: Aaen, Brydalen, Tylldal, Kjæreng, Auma, Fåset, Savalen, Kvikne, Telneset, foruten sentrum. Kommunen tilsvarer Tynset prestegjeld, og er sentrum i Nord-Østerdalen prosti og Nord-Østerdal tingrett. Med sine 5400 innbyggere er Tynset regionsenteret i Nord-Østerdal. Primærnæringen er fortsatt en viktig del av næringslivet, men i Tynset sentrum er det offentlig sektor og tjenesteytende næring som dominerer. I sentrum finnes et moderne og variert tilbud av bedrifter og forretninger, blant annet innen handel, data, jus, økonomi, og bygg og anlegg. Som regionsenter har Tynset også et godt skolesenter, med blant annet grunnskole og videregående skole. == Historie == Tynset er første gang direkte nevnt i 1211 da erkebispen av Nidaros vigslet den nye stavkirken. På Kvikne og i Tylldalen er det bevart mange fine minner fra katolsk tid. Fem år før kirkevigslingen er kommunen indirekte beskrevet i Håkon Håkonssons saga som et område som støttet de antikirkelige birkebeinerne, før de i 1206 kom ned av fjellet i Ålen øverst i Gauldalen i Trøndelag. Første gård som nevnes i Nord-Østerdal er Sørgård i Tylldalen. Det er i et skinnbrev skrevet «på gildevangen» i Ålen sommeren 1381. I jordeboka for Ålen i 1638 sies Røros gård å ligge «på tynsetskogen», da var det ennå ikke bergverk på Røros, kun på Kvikne. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Kultur == I Tynset sentrum står en stor sparkstøtting som en periode ble påstått å være verdens største. Den er 5,4 meter høy, 12 meter lang og veier 2 tonn og ble vist fram første gang den 7. mai 2011. Den 11. oktober 2014 ble det avduket en enda større spark i Farsund.Femundløpet har flere ganger hatt sjekkpunkt på Tynset. Tynset rådhus (også kalt «brunosten») ble i 2010 kåret til landets styggeste rådhus.Tynset hadde en av Norges aller første skateboardramper; den ble konstruert i 1981/1982 av Erik Snedsbøl og var plassert i skogen nær Tela Sag & Høvleri på Telneset. På den tiden var det forbudt å bruke skateboard i Norge. Avisen Arbeidets Rett publiserte en artikkel om rampen den 12. oktober 1983. Senere skrev også det svenske skateboardmagasinet Uppåt Väggarna om rampen på Telneset. == Kjente tynsetinger == Nicolai Ramm Østgaard (1812–1873), forfatter Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910), forfatter (født på Kvikne) Arne Garborg (1851–1924), forfatter (født på Jæren) Ivar Mortensson-Egnund (1857–1934), forfatter Karl Mikael Bratbost (1861–1904), operasanger Hulda Garborg (1862–1934), forfatter Olav Gjærevoll (1916–1994), professor (botanikk) ved UiT, Norges første miljøvernminister (Ap) Fridtjof Frank Gundersen (1934–2011), jurist og politiker (FrP) Gert Nygårdshaug (f. 1946), forfatter Willy Olsen (f. 1950), skøyteløper Per Erik Oldertrøen (f. 1958), skytter Stein Bjøntegård (f. 1956), nyhetsredaktør i NRK Erik Snedsbøl (f. 1965 i Stavnäs, Sverige), billedkunstner, fotograf, skribent, musiker, skateboarder Bente Landheim (f. 1990), skiskytter == Bilder == == Referanser og fotnoter == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tynset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Tynset i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Tynset - Statistisk sentralbyrå (no) Tynset turistinformasjon - visitnorway.no (no) Webkamera

Tynset prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Tynset kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Tynset kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Diamond_Queen_(1921)

2023-02-04

The Diamond Queen (1921)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Diamond Queen er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Edward A. Kull.

The Diamond Queen er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Edward A. Kull. == Handling == Doris Harvey er på vei hjem til New York fra en fasjonabel jenteskole, når hun får vite om farens økonomiske ruin. I mellomtiden blir John Harvey, en diamant-importør, ødelagt av et mektig diamant-syndikat. John takler ikke tanken på å mislykkes, og skynder seg hjem hvor han planlegger å begå selvmord. Bruce Weston er medlem av dette diamant-syndikatet, men han var ikke direkte med på å ødelegge for Harvey. Bruce forelsker seg i Doris, og hjelper henne med å slåss mot en kriminell gjeng sendt av det samme syndikatet som ønsker å få tak i belastende papirer etterlatt av faren hennes. Historien fører til at hovedpersonene ender opp ved diamant-gruvene i Afrika. Doris blir snart tatt til fange av en gruppe innfødte i jungelen, og hun ender opp som deres hersker. == Skuespillere == Eileen Sedgwick som Doris Harvey George Chesebro som Bruce Weston Frank Clark som Julius Zeidt Burton S. Wilson som John Harvey Alfred Fisher som Harvey Josephine Scott som Aline Earl == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Diamond Queen på Internet Movie Database

The Diamond Queen er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Edward A. Kull.

https://no.wikipedia.org/wiki/Diamonds_Adrift

2023-02-04

Diamonds Adrift

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Diamonds Adrift er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Chester Bennett.

Diamonds Adrift er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Chester Bennett. == Skuespillere == Earle Williams som Bob Bellamy Beatrice Burnham som Consuelo Velasco Otis Harlan som Brick McCann George Field som Don Manuel Morales Jack Carlyle som Home Brew Hector V. Sarno som Rafael Velasco Melbourne MacDowell som James Bellamy == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata

Diamonds Adrift er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Chester Bennett.Catalog|besøksdato=2023-01-13|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Disraeli_(1921)

2023-02-04

Disraeli (1921)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Disraeli er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Henry Kolker.Historien følger Storbritannias statsminister Benjamin Disraeli og hans regjering, og hendelsene som skjedde rundt at England kjøpte en andel av Suezkanalen i 1875.

Disraeli er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Henry Kolker.Historien følger Storbritannias statsminister Benjamin Disraeli og hans regjering, og hendelsene som skjedde rundt at England kjøpte en andel av Suezkanalen i 1875. == Skuespillere == George Arliss som Benjamin Disraeli Florence Arliss som Lady Beaconsfield Margaret Dale som Mrs. Noel Travers Louise Huff som Clarissa Reginald Denny som Charles E. J. Ratcliffe som Hugh Meyers Henry Carvill == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Disraeli på Internet Movie Database (en) Disraeli på AllMovie

Disraeli er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Henry Kolker.Catalog|besøksdato=2023-01-13|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/A_Divorce_of_Convenience

2023-02-04

A Divorce of Convenience

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

A Divorce of Convenience er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Robert Ellis.

A Divorce of Convenience er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Robert Ellis. == Handling == Den spanske Tula Moliana er romantisk involvert med to forskjellige menn, hvorav en av dem er senator Wakefield. Samtidig er Jim Blake forlovet med senatorens datter, Helen, men Tulsa vikler ham snart inn i et nett av bedrag. Samtidig sliter JIm med å finne på unnskyldninger for sine mange upassende møter med Tula. == Skuespillere == Owen Moore som Jim Blake Katherine Perry som Helen Wakefield George Lessey som Sen. Wakefield Nita Naldi som Tula Moliana Frank Wunderlee som Blinkwell Jones Dan Duffy som Mr. Hart Charles Craig som Mr. Holmes == Referanser == == Eksterne lenker == (en) A Divorce of Convenience på Internet Movie Database

A Divorce of Convenience er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Robert Ellis.Catalog|besøksdato=2023-01-13|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Do_or_Die

2023-02-04

Do or Die

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Do or Die er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av J. P. McGowan.

Do or Die er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av J. P. McGowan. == Skuespillere == Eddie Polo som Jack Merton Magda Lane Inez McDonald som Dolores Nunez J. P. McGowan som Alvarez / Satan Jay Marchant som Mendez Jean Perkins som Rafael == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Do or Die på Internet Movie Database

Do or Die er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av J. P.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Dollar-a-Year_Man

2023-02-04

The Dollar-a-Year Man

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Dollar-a-Year Man er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av James Cruze.

The Dollar-a-Year Man er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av James Cruze. == Handling == Franklin Pinney deltar på en fest arrangert av en yacht-klubb, for å feire en besøkende prins. Men en gruppe anarkister har ved en feiltakelse gått etter annen mann, i stedet for prinsen. Så Pinney og prinsen må forsøke å fange kjeltringene. == Skuespillere == Roscoe 'Fatty' Arbuckle som Franklin Pinney Lila Lee som Peggy Bruce Winifred Greenwood som Kate Connelly J.M. Dumont som Tipson Blair A. Edward Sutherland Edwin Stevens som Bruce Henry Johnson som Oberano == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Dollar-a-Year Man på Internet Movie Database

The Dollar-a-Year Man er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av James Cruze.Catalog|besøksdato=2023-01-13|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Don%E2%80%99t_Call_Me_Little_Girl

2023-02-04

Don’t Call Me Little Girl

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Don't Call Me Little Girl er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Joseph Henabery.

Don't Call Me Little Girl er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Joseph Henabery. == Handling == Joan Doubleday har vært forlovet med Monty Wade i tolv år, men hun blir i all hemmelighet elsket av Peter Flagg. Men hennes unge fetter, Jerry, dukker også opp. På Joans bryllupsdag kunngjør Jerry at brudgommene har byttet plass, og at det er Peter som skal gifte seg med Joan. Men problemene deres er fremdeles ikke overstått. == Skuespillere == Mary Miles Minter som Jerry Winifred Greenwood som Harriet Doubleday Ruth Stonehouse som Joan Doubleday Jerome Patrick som Monty Wade Edward Flanagan som Peter Flagg Fanny Midgley som Mrs. Doubleday == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Don't Call Me Little Girl på Internet Movie Database (en) Don't Call Me Little Girl på AllMovie

Don't Call Me Little Girl er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Joseph Henabery.Catalog|besøksdato=2023-01-13|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Don%E2%80%99t_Neglect_Your_Wife

2023-02-04

Don’t Neglect Your Wife

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Don't Neglect Your Wife er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Wallace Worsley.

Don't Neglect Your Wife er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Wallace Worsley. == Handling == Kona til en fremtredende doktor fra San Francisco føler seg oversett av ektemannen. Hun blir etter hvert tiltrukket av en ung avis-reporter. Men ektemannen hennes finner ut om forholdet deres, og han tvinger den unge mannen til å forlate byen. Oppgitt, gir reporteren opp karrieren sin, flytter til New York og ender opp som en alkoholiker i et av de farligste nabolagene i byen. Men doktorens kone setter ut for å finne ham igjen. == Skuespillere == Mabel Julienne Scott som Madeline Lewis Stone som Langdon Masters Charles Clary som Dr. Howard Talbot Kate Lester som Mrs. Hunt McLane Arthur Hoyt som Ben Travers Josephine Crowell som Mrs. Abott Darrell Foss som Holt == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Don't Neglect Your Wife på Internet Movie Database

Don't Neglect Your Wife er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Wallace Worsley.Catalog|besøksdato=2023-01-13|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Double_Adventure

2023-02-04

Double Adventure

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Double Adventure er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av W. S. Van Dyke.

Double Adventure er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av W. S. Van Dyke. == Handling == Bob Cross er en avis-reporter som får nys om et komplott om å kidnappe Martha Steadman. Hun er barnebarnet til en millionær, ved navn Biddle. Bob oppdager liket av Mr. Biddle, rett etter at han har blitt myrdet av en forretningsforbindelse: Jules Fernol, som i all hemmelighet er leder for en gjeng kjeltringer. Fernol har allerede underslått Marthas formue, og forsøker å dekke over denne forbrytelsen ved å myrde Mr. Biddle. Bob er til forveksling så lik den avdøde mannens sønn, Dick Biddle, at kjeltringene anklager ham for å ha begått denne forbrytelsen - i forsøk på å få ham av veien. Bob, som innser at han har blitt forvekslet med en annen mann, går med på å bli sendt til fengsel. Men han flykter kort tid senere, ved å samarbeide med politiet. Deretter begynner Bob et forsøk på å redde Martha, og finne den virkelige morderen til Mr. Biddle. == Skuespillere == Charles Hutchison som Bob Cross / Dick Biddle Josie Sedgwick som Martha Steadman Carl Stockdale som Jules Fernol S.E. Jennings Ruth Langdon som Vincente Garcia Louis D'Or == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Double Adventure på Internet Movie Database

Double Adventure er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av W. S.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pokker_til_hatt

2023-02-04

Pokker til hatt

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1939', 'Kategori:Tyske filmkomedier', 'Kategori:Tyskspråklige filmer']

Pokker til hatt (Der Florentiner Hut) er en tysk komedie fra 1939, regissert av Wolfgang Liebeneiner.

Pokker til hatt (Der Florentiner Hut) er en tysk komedie fra 1939, regissert av Wolfgang Liebeneiner. == Skuespillere == Heinz Rühmann: Theo Farina Herti Kirchner: Helene Farina Christl Mardayn: Pamela Paul Henckels: „Bubi“ Sarabant Viktor Janson: Barbock Hannsgeorg Laubenthal: Leutnant von Parade Karel Štěpánek: Diener Felix Hans Hermann Schaufuß: Onkel Florian Gerda Maria Terno: Zofe Virginia == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Der Florentiner Hut på Internet Movie Database (sv) Der Florentiner Hut i Svensk Filmdatabas (nl) Der Florentiner Hut på MovieMeter (en) Der Florentiner Hut på AllMovie (en) Der Florentiner Hut på Rotten Tomatoes

Pokker til hatt (Der Florentiner Hut) er en tysk komedie fra 1939, regissert av Wolfgang Liebeneiner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Blind_passasjer

2023-02-04

Blind passasjer

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1922', 'Kategori:Tyske stumfilmer']

Blind passasjer (Der blinde Passagier) er en tysk stumfilm fra 1922, regissert av Victor Janson.

Blind passasjer (Der blinde Passagier) er en tysk stumfilm fra 1922, regissert av Victor Janson. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Blind passasjer på Internet Movie Database

Blind passasjer (Der blinde Passagier) er en tysk stumfilm fra 1922, regissert av Victor Janson.

https://no.wikipedia.org/wiki/Line_Nersn%C3%A6s

2023-02-04

Line Nersnæs

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Line Benedikte Nersnæs (født 8. mai 1961) er en norsk jurist og direktør i politiavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Hun har vært sentral i arbeidet mot vold i nære relasjoner i en årrekke. I 2019 fikk hun Rettighetsprisen for sitt arbeid mot vold i nære relasjoner. Nersnæs var på jobb i Justis- og beredskapsdepartementet under terrorangrepene i Norge 2011 og bilder av henne rett etter angrepet gikk verden rundt. Hun var medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd.

Line Benedikte Nersnæs (født 8. mai 1961) er en norsk jurist og direktør i politiavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Hun har vært sentral i arbeidet mot vold i nære relasjoner i en årrekke. I 2019 fikk hun Rettighetsprisen for sitt arbeid mot vold i nære relasjoner. Nersnæs var på jobb i Justis- og beredskapsdepartementet under terrorangrepene i Norge 2011 og bilder av henne rett etter angrepet gikk verden rundt. Hun var medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd. == Referanser ==

Line Benedikte Nersnæs (født 8. mai 1961) er en norsk jurist og direktør i politiavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Timothy_John_Costelloe

2023-02-04

Timothy John Costelloe

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske katolske biskoper', 'Kategori:Australske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Melbourne', 'Kategori:Salesianere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Timothy John Costelloe SDB (født 3. februar 1954 i East Melbourne i Australia) er en australsk katolsk prelat og erkebiskop av Perth.

Timothy John Costelloe SDB (født 3. februar 1954 i East Melbourne i Australia) er en australsk katolsk prelat og erkebiskop av Perth. == Liv og virke == === Bakgrunn === Timothy Costelloe gikk først til skole på St. Peter's i East Bentleigh og så Salesian College i Chadstone i Melbourne. Han arbeidet først som lærer ved Christ College i Melbourne før han trådte inn kos salesianerne i 1977. === Prest === Etter å ha fullført sine filosofisk-teologiske studier og avlagt sine ordensløfter 8. september 1985 ble han ordinert til prest 25. oktober 1986 av erkebiskop Thomas Francis Little. Etter tre år til ved Salesian College i Chadstone, dro han til Università Pontificia Salesiana, der han i 1991 tok en grad i teologi. Etter at han kom tilbake til Melbourne, foreleste han ved Catholic Theological College i Melbourne. Fra 1996 var Costelloe som sokneprest for St. Joachim i Victoria Park i Perth. Samtidig underviste han ved University of Notre Dame Australia i Fremantle. Etter å ha fullført sin doktorgrad ved Melbourne College of Divinity, ble han rektor for salesianerne i Melbourne i 1999 og vendte tilbake til undervisningen ved Catholic Theological College. Fra 2006 var han også sogneprest for St. John the Baptist i Clifton Hill-distriktet, og fra 2007 også for St. Joseph i Collingwood-distriktet. I løpet av denne tiden hadde Costelloe også flere superiorver hos salesianerne. === Hjelpebiskop i Melbourne === 30. april 2007 ble han utnevnt av pave Benedikt XVI til hjelpebiskop i erkebispedømmet Melbourne og titulærbiskop av Cluain Iraird. Den 15. juni 2007 ble han bispeviet av Melbournes erkebiskop Denis Hart. Medkonsekratorer var erkebiskopen av Sydney, kardinal George Pell, og den apostoliske nuntius til Australia, erkebiskop Ambrose Battista De Paoli. Han fokuserte på katolsk utdanning i bispedømmet og i Australian Bishops' Conference, og underviste ved Australian Catholic University. === Erkebiskop av Perth === Den 20. februar 2012 utnevnte pave Benedikt XVI ham til erkebiskop av Perth. Installasjonen fant sted 21. mars 2012. Han etterfulgte der erkebiskop Barry James Hickey. Den 15. juni 2012 ordinerte han den tidligere anglikanske assistentbiskop i erkebispedømmet Australia, Harry Entwistle, som hadde konvertert til den katolske kirke, til katolsk prest. Samtidig ble Enthwistle ordinarius for det personlige ordinatiat Our Lady of the South Cross som var opprettet av pave Benedikt XVI for tidligere asngilanere som hadde konvertert til katolisismen. De katolske biskopene i Australia valgte Timothy Costelloe som sin nye prestident i Bispekonferansen den 6. mai 2022; han etterfulgte erkebiskop Mark Coleridge.[3] == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871 Kardinal Pietro La Fontaine (1860-1935) *1906 Kardinal Celso Benigno Luigi Costantini (1876-1958) *1921 Kardinal James Robert Knox (1914-1983) *1953 Kardinal George Pell (1941-2023) *1987 Erkebiskop Denis Hart (1941- ) *1997 Erkebiskop Timothy John Costelloe' (1954- ) *2007 == Referanser ==

Timothy John Costelloe SDB (født 3. februar 1954 i East Melbourne i Australia) er en australsk katolsk prelat og erkebiskop av Perth.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Georg_Nilsen

2023-02-04

Nils Georg Nilsen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune']

Nils Georg Nilsen (født 23.juli 1985) er en norsk tenor fra Bærum. Han synger i tenorgruppen Nordic Tenors sammen med Jan-Tore Saltnes og Espen Solsbak. Nilsen har studert ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og Manhattan School of Music i New York og er professor i sang ved Galamian Academy of Classical Music i Málaga, Spania. 16.mai 2014 nådde han semifinale i sesong 6 av den TV2-sendte talentkonkurransen Norske Talenter.

Nils Georg Nilsen (født 23.juli 1985) er en norsk tenor fra Bærum. Han synger i tenorgruppen Nordic Tenors sammen med Jan-Tore Saltnes og Espen Solsbak. Nilsen har studert ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og Manhattan School of Music i New York og er professor i sang ved Galamian Academy of Classical Music i Málaga, Spania. 16.mai 2014 nådde han semifinale i sesong 6 av den TV2-sendte talentkonkurransen Norske Talenter. == Referanser ==

Nils Georg Nilsen (født 23.juli 1985) er en norsk tenor fra Bærum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Meloinae

2023-02-04

Meloinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1810', 'Kategori:Plasterbiller']

Oljebiller (Meloinae) er en underfamilie av plasterbiller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue (Lytta vesicatoria), som finnes lenger sør i Europa, men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve.

Oljebiller (Meloinae) er en underfamilie av plasterbiller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue (Lytta vesicatoria), som finnes lenger sør i Europa, men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve. == Utseende == Middelsstore biller (5 – 30 mm), som oftest noe langstrakte, ofte metalliske eller brokete på farge. Hodet er ganske stort og fremstrakt, mer eller mindre rundt, bakerst kraftig innsnevret (tydelig "hals"). Fasettøynene er som oftest forholdsvis små. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, men et eller flere ledd er ofte utvidete eller med utvekster. Brystskjoldet (pronotum) er påfallende lite, ikke eller litt bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er forholdsvis lange hos de fleste, ganske tynne og myke (lite sklerotiserte). Hos slekten Meloe, der tre av de fire norske artene hører hjemme, er dekkvingene redusert til korte, tilspissede "frakkeskjøter" som ikke dekker bakkroppen. Bakkroppen er ganske stor og tykk hos hunnene, dette har sammenheng med det svært høye tallet på egg de produserer. Beina er slanke, middels lange. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. == Levevis == Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme). Noen arter av plasterbiller kan gjøre skade på jordbruksvekster, blant annet hirse. == Spansk flue == Den metallgrønne arten spansk flue (Lytta vesicatoria) har blitt brukt fra gammel tid som i medisinen. Billen inneholder mye cantharidin, og oppmalte biller og hele biller har vært solgt på apotekene som drogen «spansk flue». Man har gjerne blandet dem i salver eller lagt dem på huden som et plaster, derav navnet plasterbiller. De forårsaker blemmer og hevelser, men kan brukes blant annet til å fjerne vorter. Den mest kjente bruken har vært som et antatt potensstimulerende middel (afrodisiakum). Man trodde at salver av spansk flue, smurt på kjønnsorganene, skulle virke sterkt stimulerende på kjønnsdriften, men det er ikke medisinsk grunnlag for dette. Riktignok kan cantharidin forårsake en slags ereksjon om det blir brukt på denne måten, men tilstanden skal være meget smertefull og innbyr ikke til noen form for seksuell omgang. Cantharidin er såpass giftig at denne bruken også var temmelig risikabel. Navnet på den kjente komedien "Den spanske flue" spiller på bruken av spansk flue som et sex-stimulerende middel. == Norske arter == Oljebillene er en artsrik gruppe, men trives helst i varme områder, og det er bare funnet fire arter i Norge. De norske artene finnes for det meste på varme steder, gressbakker og sandige områder. Dette delvis fordi de er knyttet til villbier, som gjerne foretrekker slike steder, og delvis fordi billene selv er varmekjære. Tre av de norske artene tilhører slekten Meloe. Disse er ganske store, metallisk-svarte biller som ser ut som om bakkroppen er tre nummer for stor. De kryper langsomt rundt på bakken om våren. Disse billene ser ut til å ha gått tilbake de siste tiårene og er i dag temmelig uvanlige. Den fjerde norske arten, vårbillen Apalus bimaculatus, er gul og svart. Den lever på solitære bier som har sine reir i sand, og forekommer derfor helst i sandtak og lignende. den er bare funnet noen få ganger på Østlandet, men dette kan delvis skyldes at billenes korte aktivietsperiode er svært tidlig på våren. De kan være i full aktivitet rundt påsketider, ofte før snøen har helt forsvunnet, i solrike, sandete bakker. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien plasterbiller Meloidae Gyllenhal, 1810 Underfamilien oljebiller Meloinae Gyllenhal, 1810 Stammen Cerocomini Leach, 1815 -ca. 40 arter Slekten Anisarthrocera Semenov, 1895 Slekten Cerocoma Geoffroy, 1762 Slekten Diaphorocera Heyden, 1863 Slekten Rhampholyssa Kraatz, 1863 Slekten Rhampholyssodes Kaszab, 1983 Slekten Somalarthrocera Turco & Bologna, 2008 Stammen Epicautini Parker & Böving, 1924 Slekten Denierella Kaszab, 1952 - 11 arter Slekten Epicauta Dejean, 1834 - ca. 130 arter Slekten Linsleya MacSwain, 1951 - 2 arter Slekten Psalydolytta Péringuey, 1909 - 56 arter Stammen Eupomphini LeConte, 1862 Slekten Cordylospasta G. Horn, 1875 Slekten Cysteodemus LeConte, 1851 Slekten Eupompha LeConte, 1858 Slekten Megetra LeConte, 1859 Slekten Phodaga LeConte, 1858 Slekten Pleropasta Wellman, 1909 Slekten Tegrodera LeConte, 1851 Stammen Lyttini Solier, 1851 Slekten Acrolytta Kaszab, 1959 Slekten Afrolytta Kaszab, 1959 Slekten Alosimus Mulsant, 1857 Slekten Australytta Bologna, 2003 Slekten Berberomeloe Bologna, 1989 Slekten Cabalia Mulsant & Rey, 1858 Slekten Calydus Reitter, 1896 Slekten Desertilydus Bologna, Amore & Pitzalis, 2018 Slekten Dictyolytta Selander, 1960 Slekten Dilatilydus Bologna, 2018 Slekten Eolydus Denier, 1913 Slekten Epispasta Selander, 1960 Slekten Lagorina Mulsant & Rey, 1858 Slekten Lydomorphus Fairmaire, 1882 Slekten Lydulus Semenov, 1893 Slekten Lydus Latreille, 1803 Slekten Lytta Fabricius, 1775 Spansk flue, Lytta vesicatoria (Linnaeus, 1758) Slekten Lyttolydulus Reitter, 1915 Slekten Lyttonyx Marseul, 1876 Slekten Megalytta Selander, 1960 Slekten Muzimes Aksentjev, 1988 Slekten Oenas Latreille, 1802 Slekten Parameloe Denier, 1933 Slekten Paroenas Kolbe, 1894 Slekten Physomeloe Reitter, 1911 Slekten Prionotolytta Péringuey, 1909 Slekten Prolytta Kaszab, 1959 Slekten Pseudosybaris Saha, 1982 Slekten Sybaris Stephens, 1832 Slekten Syriolytta Kaszab, 1962 Slekten Teratolytta Semenov, 1894 Slekten Tetraolytta Pic, 1919 Slekten Trichomeloe Reitter, 1911 Stammen Meloini Gyllenhal, 1810 Slekten Cyaneolytta Péringuey, 1909 Slekten Eurymeloe Reitter, 1911 Slekten Lyttomeloe Denier, 1921 Slekten Meloe Linnaeus, 1758 - i Norge: Meloe brevicollis Panzer, 1793 Meloe proscarabeus Linnaeus, 1758 Meloe violaceus Marsham, 1802 Slekten Oreomeloe Tan, 1981 Slekten Spastomeloe Selander, 1985 Slekten Spastonyx Selander, 1954 Stammen Mylabrini Rafinesque, 1815 Slekten Actenodia Laporte de Castelnau, 1840 Slekten Ceroctis Marseul, 1870 Slekten Croscherichia Pardo Alcaide, 1950 Slekten Hycleus Latreille, 1817 Slekten Lydoceras Marseul, 1870 Slekten Mimesthes Marseul, 1872 Slekten Mylabris Fabricius, 1775 Slekten Namylabris Bologna, Amore & Pitzalis, 2018 Slekten Paractenodia Péringuey, 1904 Slekten Paramimesthes Bologna, Amore & Pitzalis, 2018 Slekten Pseudabris Fairmaire, 1894 Slekten Semenovilia Kuzin, 1954 Slekten Xanthabris Kaszab, 1956 Stammen Pyrotini MacSwain, 1956 Slekten Bokermannia Martínez, 1963 Slekten Brasiliota Kaszab, 1959 Slekten Denierota Kaszab, 1959 Slekten Glaphyrolytta Martínez, 1958 Slekten Lyttamorpha Kaszab, 1959 Slekten Picnoseus Solier, 1851 Slekten Pseudopyrota Kaszab, 1959 Slekten Pyrota Dejean, 1834 Slekten Wagneronota Denier, 1935 == Referanser == == Eksterne lenker == Spansk flue: [1]. Vårbille (Apalus bimaculatus): [2] (no) oljebiller hos Artsdatabanken (sv) oljebiller hos Dyntaxa (en) oljebiller hos Fauna Europaea (en) oljebiller hos Fossilworks (en) oljebiller hos ITIS (en) oljebiller hos NCBI (en) Kategori:Meloinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Meloinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Oljebiller (Meloinae) er en underfamilie av plasterbiller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort.

https://no.wikipedia.org/wiki/Espen_Solsbak

2023-02-04

Espen Solsbak

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune']

Espen Solsbak (født 2.mai 1987) er en norsk tenor fra Stavanger bosatt på Tomter i Indre Østfold kommune. Han synger i tenorgruppen Nordic Tenors sammen med Jan-Tore Saltnes og Nils Georg Nilsen. Solsbak har studert ved Fakultet for utøvende kunstfag i Stavanger, Conservatorio di Musica Santa Cecilia i Roma og ved Operahøgskolen i Oslo.

Espen Solsbak (født 2.mai 1987) er en norsk tenor fra Stavanger bosatt på Tomter i Indre Østfold kommune. Han synger i tenorgruppen Nordic Tenors sammen med Jan-Tore Saltnes og Nils Georg Nilsen. Solsbak har studert ved Fakultet for utøvende kunstfag i Stavanger, Conservatorio di Musica Santa Cecilia i Roma og ved Operahøgskolen i Oslo. == Referanser ==

Espen Solsbak (født 2.mai 1987) er en norsk tenor fra Stavanger bosatt på Tomter i Indre Østfold kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jenna_Ortega

2023-02-04

Jenna Ortega

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 2002', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Riverside County i California', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Språkvask 2023-01']

Jenna Marie Ortega (Født 27. september 2002 i Coachella Valley, Palm Desert, California, USA) er en amerikansk skuespiller. Hun spilte hovedrollen i flere filmer og serier, inkludert The Babysitter: Killer Queen, You og Wednesday.

Jenna Marie Ortega (Født 27. september 2002 i Coachella Valley, Palm Desert, California, USA) er en amerikansk skuespiller. Hun spilte hovedrollen i flere filmer og serier, inkludert The Babysitter: Killer Queen, You og Wednesday. == Biografi == Ortega gjorde sin tv-debut gjesterolle i serien Rob. Etter dette spilte hun forskjellige roller i serier som CSI: NY og Rake. I 2013 debuterte Ortega på storskjerm med en rolle i filmen Iron Man 3. Samme år dukket hun også opp som Annie i filmen Insidious: Chapter 2. I årene som fulgte spilte Ortega hovedrollen i flere filmer, inkludert After Words og The Babysitter: Killer Queen Fra 2014 til 2019 kunne Ortega bli sett på som den unge versjonen av Jane Villanueva i TV-serien Jane the Virgin. Fra 2016 til 2018 dukket hun også opp som Harley Diaz i serien Stuck in the Middle , for denne rollen vant hun en Imagen-pris i kategorien Beste unge TV-skuespiller. I 2019 spilte Ortega hovedrollen som Ellie Alves i Netflix-serien You. Hun spilte også hovedrollen i Netflix Wednesday. == Filmografi == === Film === 2013: Iron Man 3, som datter av visepresidenten 2013: Insidious: Chapter 2, als Annie 2014: The Little Rascals Save the Day, als Mary Ann 2015: After Words, als Anna Chapa 2018: Saving Flora, als Dawn 2020: The Babysitter: Killer Queen, als Phoebe Atwell 2021: Yes Day, als Katie Torres 2021: The Fallout, als Vada Cavell 2022: Scream, als Tara Carpenter 2022: X, als Lorraine 2022: American Carnage , als Camila === Fjernsyn === 2012: Rob, als meisje 2012: CSI: NY, als Aimee Moore 2014: Rake, als Zoe Leon 2014-2019: Jane the Virgin, als jonge Jane Villanueva 2015: Richie Rich, als Darcy 2016-2018: Stuck in the Middle, als Harley Diaz 2016-2020: Elena of Avalor, als prinses Isabel 2016: Elena and the Secret of Avalor, als prinses Isabel 2018: Bizaardvark, als Izzy 2019-heden: Big City Greens, als Gabrielle Espinosa 2019: You, als Ellie Alves 2020: Home Movie: The Princess Bride, als prinses Buttercup 2020-2022: Jurassic World Camp Cretaceous, als Brooklynn 2022: Wednesday, als Wednesday Addams == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jenna Ortega på Internet Movie Database (sv) Jenna Ortega i Svensk Filmdatabas (fr) Jenna Ortega på Allociné (en) Jenna Ortega på AllMovie (en) Jenna Ortega hos Rotten Tomatoes (en) Jenna Ortega hos The Movie Database

Jenna Marie Ortega (Født 27. september 2002 i Coachella Valley, Palm Desert, California, USA) er en amerikansk skuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5rbiller

2023-02-04

Vårbiller

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1859', 'Kategori:Plasterbiller']

Vårbiller (Nemognathinae) er en familie av plasterbiller.

Vårbiller (Nemognathinae) er en familie av plasterbiller. == Utseende == Middelsstore biller (5 – 30 mm), som oftest noe langstrakte, ofte metalliske eller brokete på farge. Hodet er ganske stort og fremstrakt, mer eller mindre rundt, bakerst kraftig innsnevret (tydelig "hals"). Fasettøynene er som oftest forholdsvis små. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, men et eller flere ledd er ofte utvidete eller med utvekster. Brystskjoldet (pronotum) er påfallende lite, ikke eller litt bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er forholdsvis lange hos de fleste, ganske tynne og myke (lite sklerotiserte). Hos slekten Meloe, der tre av de fire norske artene hører hjemme, er dekkvingene redusert til korte, tilspissede "frakkeskjøter" som ikke dekker bakkroppen. Bakkroppen er ganske stor og tykk hos hunnene, dette har sammenheng med det svært høye tallet på egg de produserer. Beina er slanke, middels lange. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. == Levevis == Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere og gjerne finnes på blomster. == Norske arter == Vårbillen Apalus bimaculatus, er gul og svart. Den lever på solitære bier som har sine reir i sand, og forekommer derfor helst i sandtak og lignende. den er bare funnet noen få ganger på Østlandet, men dette kan delvis skyldes at billenes korte aktivietsperiode er svært tidlig på våren. De kan være i full aktivitet rundt påsketider, ofte før snøen har helt forsvunnet, i solrike, sandete bakker. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien plasterbiller Meloidae Gyllenhal, 1810 Underfamilien vårbiller, Nemognathinae Lacordaire, 1859 Stammen Horiini Slekten Cissites Latreille, 1804 Slekten Horia Fabricius, 1787 Slekten Synhoria Kolbe, 1897 Stammen Nemognathini Slekten Cochliophorus Escherich, 1891 Slekten Euzonitis Semenov, 1893 Slekten Gnathium Kirby, 1818 Slekten Gnathonemula Aksentev, 1981 Slekten Leptopalpus Guérin-Méneville, 1844 Slekten Longizonitis Pan & Bologna, 2018 Slekten Megatrachelus Motschulsky, 1845 Slekten Nemognatha Illiger, 1807 Slekten Palaestra Laporte de Castelnau, 1840 Slekten Palaestrida White, 1846 Slekten Pseudozonitis Dillon, 1952 Slekten Rhyphonemognatha Enns, 1956 Slekten Stenodera Eschscholtz, 1818 Slekten Tricrania LeConte, 1860 Slekten Zonitis Fabricius, 1775 Slekten Zonitodema Péringuey, 1909 Slekten Zonitolytta Pic, 1927 Slekten Zonitomorpha Péringuey, 1909 Slekten Zonitoschema Péringuey, 1909 Stammen Sitarini Slekten Allendeselazaria Martínez, 1910 Slekten Apalus Fabricius, 1775 Vårbille (påskebille), Apalus bimaculatus (Linnaeus, 1761) Slekten Ctenopus Fischer von Waldheim, 1824 Slekten Glasunovia Semenov, 1896 Slekten Nyadatus Aksentjev, 1981 Slekten Sitaris Latreille, 1802 Slekten Sitarobrachys Reitter, 1883 Slekten Stenoria Mulsant, 1857 Slekten Hornia Riley, 1877 == Referanser == == Eksterne lenker == Vårbille (Apalus bimaculatus): [1] (en) vårbiller i Global Biodiversity Information Facility (no) vårbiller hos Artsdatabanken (sv) vårbiller hos Dyntaxa (en) vårbiller hos Fauna Europaea (en) vårbiller hos Fossilworks (en) vårbiller hos Fossilworks (en) vårbiller hos ITIS (en) vårbiller hos NCBI (en) Kategori:Nemognathinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Nemognathinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Vårbiller (Nemognathinae) er en familie av plasterbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Emma_Myers

2023-02-04

Emma Myers

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 2002', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Orlando', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Emma Myers (født 2. april 2002) er en amerikansk skuespillerinne. Hun startet sin karriere som barneskuespiller i 2010, da hun dukket opp i The Glades. Hun fikk sitt gjennombrudd i 2022 med hovedrollen som Enid Sinclair i Netflix-serien Wednesday.

Emma Myers (født 2. april 2002) er en amerikansk skuespillerinne. Hun startet sin karriere som barneskuespiller i 2010, da hun dukket opp i The Glades. Hun fikk sitt gjennombrudd i 2022 med hovedrollen som Enid Sinclair i Netflix-serien Wednesday. == Biografi == Emma Myers ble født i 2002 i Orlando, Florida. Hun ble hjemmeundervist som barn. Myers debuterte som barneskuespiller i 2010 i TV-serien The Glades.Hun begynte å opptre profesjonelt i en alder av 16 år. Myers var med i Southern Gospel (2020), A Taste of Christmas (2020) og Girl in the Basement (2021). Hun fikk sitt gjennombrudd i Netflix-serien Wednesday i 2022, og spilte rollen som Enid Sinclair overfor Jenna Ortega, som spilte Wednesday Addams. Myers vil også spille hovedrollen i Netflix-komediefilmen Family Leave sammen med Jennifer Garner og Ed Helms . == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Emma Myers på Internet Movie Database (fr) Emma Myers på Allociné (en) Emma Myers hos Rotten Tomatoes (en) Emma Myers hos The Movie Database

Emma Myers (født 2. april 2002) er en amerikansk skuespillerinne.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rndal_Idrettsforening

2023-02-04

Bjørndal Idrettsforening

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Fotballag etablert i 1996', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1996', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Sider som bruker sports table med foreldreløse resultater']

Bjørndal Idrettsforening (stiftet 21. mars 1996) er et fleridrettslag fra Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som driver med allidrett, cricket, fotball, futsal, håndball, innebandy, klatring, skiidrett og sykling. Klubben har over 900 aktive medlemmer og driver et stort idrettsanlegg og en stor flerbrukshall. Vinterstid preparerer klubben skøyteis og skiløyper, og arrangerer sykkelritt, skirenn og sommeridrettsskole for barn.

Bjørndal Idrettsforening (stiftet 21. mars 1996) er et fleridrettslag fra Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som driver med allidrett, cricket, fotball, futsal, håndball, innebandy, klatring, skiidrett og sykling. Klubben har over 900 aktive medlemmer og driver et stort idrettsanlegg og en stor flerbrukshall. Vinterstid preparerer klubben skøyteis og skiløyper, og arrangerer sykkelritt, skirenn og sommeridrettsskole for barn. == Fotball == Klubbens A-lag i fotball for menn spiller 2023-sesongen i 9. divisjon, etter å ha rykket opp fra 10. divisjon etter 2022-sesongen. == Håndball == Klubbens A-lag i fotball for menn spiller 2022/23-sesongen i 3. divisjon. Redigér her == Kjente utøvere == Magnus Nicolai Koløy, fotballdommer Ridouan Boulahyane Essaeh, fotballspiller Seedy Jatta, fotballspiller Slim Ben Tekaya, håndballdommer == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted

Bjørndal Idrettsforening (stiftet 21. mars 1996) er et fleridrettslag fra Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som driver med allidrett, cricket, fotball, futsal, håndball, innebandy, klatring, skiidrett og sykling.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lyc%C3%A9e_Chaptal

2023-02-04

Lycée Chaptal

['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Frankrike', 'Kategori:Utdanning i Paris']

Lycée Chaptal, ex Collège Chaptal, er en stor ungdomsskole i 8. arrondissement i Paris, oppkalt etter Jean-Antoine Chaptal, med rundt 2000 elever. Det ble overtatt av Paris-kommunen i 1848 etter at grunnleggeren havnet i økonomiske vanskeligheter. Elevene ble forventet å forfølge en karriere innen handel eller produksjon. Læreplanen var nyskapende for sin tid, med vekt på fransk i stedet for klassiske studier og moderne språk og vitenskaper. Først var det først og fremst en gutteinternat, men er nå en sampedagogisk dagskole. De nåværende bygningene ble ferdigstilt i 1876. Viktige alumner inkluderer Alfred Dreyfus, André Breton, Jean Anouilh, Daniel Hechter og Nicolas Sarkozy.

Lycée Chaptal, ex Collège Chaptal, er en stor ungdomsskole i 8. arrondissement i Paris, oppkalt etter Jean-Antoine Chaptal, med rundt 2000 elever. Det ble overtatt av Paris-kommunen i 1848 etter at grunnleggeren havnet i økonomiske vanskeligheter. Elevene ble forventet å forfølge en karriere innen handel eller produksjon. Læreplanen var nyskapende for sin tid, med vekt på fransk i stedet for klassiske studier og moderne språk og vitenskaper. Først var det først og fremst en gutteinternat, men er nå en sampedagogisk dagskole. De nåværende bygningene ble ferdigstilt i 1876. Viktige alumner inkluderer Alfred Dreyfus, André Breton, Jean Anouilh, Daniel Hechter og Nicolas Sarkozy. == Berømte alumni == Henri Cordier, fransk sinolog Alexandre Dumas den yngre, fransk forfatter av romaner og skuespill Michel Houellebecq, fransk forfatter, poet og filmregissør == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) Lycée Chaptal (Paris) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Lycée Chaptal, ex Collège ChaptalLe lycée Chaptal lié à l’histoire de nombreux Lozériens, er en stor ungdomsskole i 8. arrondissement i Paris, oppkalt etter Jean-Antoine ChaptalLozère : Jean-Antoine Chaptal, un touche-à-tout oublié de l'Histoire, med rundt 2000 elever.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnvald_A._Nestos

2023-02-04

Ragnvald A. Nestos

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Guvernører i Nord-Dakota', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ragnvald Anderson Nestos (1877–1942) var en norsk-amerikansk politiker, født på Nestås på Voss. Han var guvernør i Nord-Dakota fra 1921 til 1925. Han tilhørte Det republikanske parti, hvis delstatsparti var utsatt for intens fraksjonering på denne tiden. Nestos tilhørte den moderate, konservative fraksjonen.

Ragnvald Anderson Nestos (1877–1942) var en norsk-amerikansk politiker, født på Nestås på Voss. Han var guvernør i Nord-Dakota fra 1921 til 1925. Han tilhørte Det republikanske parti, hvis delstatsparti var utsatt for intens fraksjonering på denne tiden. Nestos tilhørte den moderate, konservative fraksjonen. == Utvandrer og slår seg opp i Dakota == Han vokste opp på gården Nestås på Voss. Foreldrene var Herborg, født Saude, og Anders Nestaas. Faren har blitt beskrevet som en «særs vyrd mann» som var både kommunepolitiker og lekpredikant.Ragnvald utvandret i 1893, 16 år gammel, til Amerika. Han bodde hos slektninger i Buxton i Traill County i Nord-Dakota. Ved siden av skolegangen var han gårds- og skogsarbeider, og han kom inn på både lærerseminaret og jusstudiet.Han skal allerede i studietiden ved University of Wisconsin ha blitt inspirert av Wisconsins guvernør Robert La Follette, en lederskikkelse for de progressive republikanerne.I 1904 fikk han advokatbevilling og begynte å praktisere som advokat i Minot. Han ble kompanjong med C.A. Johnson, som var politisk interessert og delte mange av hans egne oppfatninger. == Går inn i politikken og blir guvernør == Det var Nestos’ iver for avholdssaken som gjorde den unge advokaten til en kjent størrelse i Minot. Nestos var medlem av Nord-Dakotas delstatsforsamling fra 1911 til 1912 og offentlig anklager i Ward County fra 1913 til 1916. Han prøvde å håndheve delstatens forbudslov i en ny med «et sørgelig ry hva angår kvinner og vin».Som delstatspolitiker bidrog R.A. Nestos til flere progressive politiske seire, ikke minst innen skattelovgivningen.Nestos stilte som kandidat i den republikanske nominasjonen til Senatet i 1916. Dette året begynte Nonpartisan League (NPL) å gjøre seg gjeldende i de republikanske nominasjonene. Til tross for at han var den mest progressive av kandidatene, stilte ikke NPL seg bak ham, og han tapte for den sittende senatoren Porter J. McCumber, som var nært knyttet til de mektige jernbaneinteressene. NPL-ledelsen hadde prøvd å overtale Nestos til å trekke seg, så de kunne samle alle progressive velgere bak en av sine egne, Usher L. Burdick.Nestos sluttet seg til Independent Voters Association (IVA), stiftet i 1918, som søkte å bekjempe NPL i de republikanske nominasjonene. Konflikten mellom IVA og NPL ble forbitret under guvernør Lynn Frazier, som etablerte Bank of North Dakota og North Dakota Mill and Elevator; IVA motsatte seg statsdrift og anklaget Frazier for vanstyre. I 1921 samlet IVA inn det nødvendige antallet underskrifter for å kreve et tilbakekallingsvalg av guvernøren, generaladvokaten og landbrukskommisjonæren fra NPL, som fungerte som styre for de delstatseide foretakene. IVA og mange demokrater samlet seg om Nestos som guvernørkandidat; som en progressiv norsk-amerikaner fra vest i delstaten hadde han formentlig gode sjanser til å slå NPL. Nestos beseiret Frazier i et svært jevnt guvernørvalg.Nestos avskaffet ikke de delstatseide foretakene, men la ned et stort arbeid som guvernør for å få dem til å fungere. Det var også i hans tid som guvernør at Nord-Dakota fikk en delstatsoverlege på fulltid og en fullverdig folkeregistrering. Han ivret også for å utbre lese- og skriveferdigheter og bygge ut bibliotekvesenet. Dette arbeidet fortsatte han også etter tiden som guvernør, som medlem av en kommisjon oppnevnt av president Herbert Hoover.Nestos ble gjenvalgt ved det ordinære guvernørvalget i 1922, men tapte den republikanske nominasjonen med knapp margin for en annen norsk-amerikaner, Arthur G. Sorlie (NPL), i 1924. Ved dette valget fikk Nestos ingen drahjelp fra demokratene, som stilte med egen kandidat. Valgnederlaget har ikke bare blitt forklart med valgtaktikk og økonomisk politikk, men også med Ku Klux Klans innflytelse på delstatspolitikken. Nestos godkjente delstatslover som vingeklippet klanen, og han kan ha støtet fra seg klanssympatisører i tidligere IVA-bastioner som Grand Forks. == Etter tiden som guvernør == Etter tiden som guvernør fortsatte han å engasjere seg for en rekke frivillige organisasjoner og humanitære formål. Han var i mindre grad politisk aktiv, men var delegat til Folkeforbundet i 1925. Han var delegat til republikanernes landsmøte foran presidentvalget i 1932 og satt i den nasjonale komiteen som skrev forslaget til partiprogram.Nestos var engasjert i kristent misjonsarbeid, og i 14 år var han søndagsskolelærer i en luthersk menighet i Minot, tilsluttet Den norske synode, den høykirkelige retningen. Han var medlem av synodens skolestyre i 12 år.Han forble ugift, men hadde flere yngre søsken som fulgte storebrorens eksempel og utvandret til Amerika. Flere av dem stiftet familie i Minot og omegn. Han holdt også kontakten med slekt og venner i Norge og besøkte hjemlandet to ganger. == Referanser == == Eksterne lenker == «Arkivmateriale etter Ragnvald A. Nestos (1922–1942)» (engelsk). Grand Forks: Chester Fritz Library/University of North Dakota. OCLC 1031219109.

Ragnvald Anderson Nestos (1877–1942) var en norsk-amerikansk politiker, født på Nestås på Voss. Han var guvernør i Nord-Dakota fra 1921 til 1925.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tetraonycinae

2023-02-04

Tetraonycinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1931', 'Kategori:Plasterbiller']

Tetraonycinae er en underfamilie av plasterbiller.

Tetraonycinae er en underfamilie av plasterbiller. == Utseende == Middelsstore, avlange, gjerne rødbrunlige biller. Slekten Meloetyphlus er kort og bred, blind, og ligner sterkt på en termitt. == Levevis == Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. == Utbredelse == Gruppen lever i den Nye verden. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien plasterbiller Meloidae Gyllenhal, 1810 Underfamilien Tetraonycinae Böving & Craighead, 1931 Slekten Meloetyphlus Waterhouse, 1872 - én art Slekten Opiomeloe Selander, 1985 - én art Slekten Tetraonyx Latreille, 1805 - 12 arter, Amerika == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tetraonycinae hos ITIS (en) Tetraonycinae hos NCBI (en) Kategori:Tetraonycinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Tetraonycinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Tetraonycinae er en underfamilie av plasterbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wednesday

2023-02-04

Wednesday

['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Eventyrserier fra USA', 'Kategori:Grøsser-serier fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2020-årene, fra USA', 'Kategori:Ungdomsserier fra USA']

Wednesday er en amerikansk skrekkkomedie-TV-serie basert på karakteren Wednesday Addams fra The Addams Family. Serien er laget av Alfred Gough og Miles Millar, med Jenna Ortega i hovedrollen. Biroller spilles av blant andre Catherine Zeta-Jones, Luis Guzmán, Isaac Ordonez, Gwendoline Christie, Riki Lindhome, Jamie McShane, Fred Armisen og Christina Ricci . Fire av de åtte episodene er regissert av Tim Burton, som også er en utøvende produsent. Serien dreier seg om tittelfiguren, som prøver å løse et monstermysterium på skolen sin. I januar 2023 ble serien fornyet for en andre sesong.

Wednesday er en amerikansk skrekkkomedie-TV-serie basert på karakteren Wednesday Addams fra The Addams Family. Serien er laget av Alfred Gough og Miles Millar, med Jenna Ortega i hovedrollen. Biroller spilles av blant andre Catherine Zeta-Jones, Luis Guzmán, Isaac Ordonez, Gwendoline Christie, Riki Lindhome, Jamie McShane, Fred Armisen og Christina Ricci . Fire av de åtte episodene er regissert av Tim Burton, som også er en utøvende produsent. Serien dreier seg om tittelfiguren, som prøver å løse et monstermysterium på skolen sin. I januar 2023 ble serien fornyet for en andre sesong. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Wednesday på Internet Movie Database (no) Wednesday hos Filmfront (en) Wednesday på Rotten Tomatoes (en) Wednesday på Metacritic

Wednesday er en amerikansk skrekkkomedie-TV-serie basert på karakteren Wednesday Addams fra The Addams Family. Serien er laget av Alfred Gough og Miles Millar, med Jenna Ortega i hovedrollen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Agnathinae

2023-02-04

Agnathinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1859', 'Kategori:Kardinalbiller']

Agnathinae er en liten gruppe av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

Agnathinae er en liten gruppe av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. == Utseende == Små (4-6 millimeter), avlange, brunlige til brunsvarte kardinalbiller, dekkvingene kan ha tegninger av lyse skjell. Hodet har små, utstående fasettøyne, antennene er middels lange med en svakt avsatt, tre-leddet klubbe eller trådformede. Pronotum er betydelig lengre enn bredt, kan være sterkt innsnevret i midten (timeglass-formet). Dekkvingene er rundede, beina slanke og middels lange. == Levevis == Voksne biller kan oftest finnes løpende på døde trestammer. De er sannsynligvis rovdyr som lever av vedborende insekter, særlig barkbiller. == Systematisk inndeling == Gruppen har vært plassert i flere ulike billefamilier inkludert Anthicidae og Pythidae. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien kardinalbiller, Pyrochroidae Latreille, 1807 Underfamilien Agnathinae Lacordaire, 1859 Slekten Agnathus Germar, 1825 - 2 arter Agnathus decoratus (Germar, 1818) - vidt utbredt i Mellom- og Øst-Europa Agnathus secundus Jelínek & Kubáň, 2009 - fjellene i Yunnan, Kina Slekten Cononotus LeConte, 1862 - Nord-Amerika Cononotus bryanti Van Dyke, 1939 Cononotus lanchesteri Van Dyke, 1939 Cononotus macer Horn, 1868 Cononotus punctatus LeConte, 1851 Cononotus sericans LeConte, 1851 Cononotus substriatus Van Dyke, 1928 == Referanser == == Eksterne lenker == bugguide.net - bildedatabase over nordamerikanske insekter [2] (en) Agnathinae hos Fauna Europaea (en) Agnathinae hos Fossilworks (en) Agnathinae hos ITIS Agnathinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Agnathinae er en liten gruppe av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_skj%C3%B8nnlitter%C3%A6re_oversetterfonds_pris

2023-02-04

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske litteraturpriser', 'Kategori:Oversettelse']

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris er en litteraturpris som deles ut for en oversetters samlede virke og består av 50 000 kroner og et diplom.Den regnes som en videreføring av Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris. Det er stiftelsen Det skjønnlitterære oversetterfond som utdeler prisen. Forlagene inviteres hvert år til å nominere kandidater til prisen, som så vurderes av en jury nedsatt av fondets styre.

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris er en litteraturpris som deles ut for en oversetters samlede virke og består av 50 000 kroner og et diplom.Den regnes som en videreføring av Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris. Det er stiftelsen Det skjønnlitterære oversetterfond som utdeler prisen. Forlagene inviteres hvert år til å nominere kandidater til prisen, som så vurderes av en jury nedsatt av fondets styre. == Mottakere == 2016 – Tom Lotherington 2017 – Turid Farbregd 2018 – Kyrre Haugen Bakke 2019 – Tone Myklebost 2020 – Ute Neumann 2021 – Ika Kaminka 2022 – Tove Bakke == Referanser ==

Det skjønnlitterære oversetterfonds pris er en litteraturpris som deles ut for en oversetters samlede virke og består av 50 000 kroner og et diplom.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89ric_Perrot

2023-02-04

Éric Perrot

['Kategori:Pekersider med personnavn']

Éric Perrot er navnet til flere personer: Éric Perrot (friidrettsutøver), fransk sprinter (f. 1969) Éric Perrot (skiskytter), fransk-norsk skiskytter (f. 2001)

Éric Perrot er navnet til flere personer: Éric Perrot (friidrettsutøver), fransk sprinter (f. 1969) Éric Perrot (skiskytter), fransk-norsk skiskytter (f. 2001)

Éric Perrot er navnet til flere personer:

https://no.wikipedia.org/wiki/George_Santos

2023-02-04

George Santos

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Politikere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

George Anthony Devolder Santos er en amerikansk politiker født 22. juli 1988 som ble valgt inn i Representantenes hus for New York for det Republikanske partiet. Santos tapte mot Thomas Souzzi i 2020, men vant i 2022. Santos har utmerket seg ved å skape tvil omkring alt han sier om seg selv. Han har brukt navnet George Santos som politiker og Anthony Devolder i andre sammenhenger.

George Anthony Devolder Santos er en amerikansk politiker født 22. juli 1988 som ble valgt inn i Representantenes hus for New York for det Republikanske partiet. Santos tapte mot Thomas Souzzi i 2020, men vant i 2022. Santos har utmerket seg ved å skape tvil omkring alt han sier om seg selv. Han har brukt navnet George Santos som politiker og Anthony Devolder i andre sammenhenger. == Utdanning og yrkesliv == Santos har profilert seg selv som en jødisk etterkommer etter holocost-overlevere, som har studert og jobbet på Wall Street. Santos sa i to intervjuer i 2022 at han var jødisk, mens hans familie har bakgrunn fra Brasil eller kom til Brasil i 1884. Han kommenterte senere at han ikke var "jewish" men "jew-ish". Santos sier han gikk på Horace Mann School, men skolen sier det ikke finnes noen spor etter ham der.Santos hevdet han studerte ved Baruch College og New York University, noe han senere innrømmet var feil. Han hevdet også at han fikk stipend som volleyballspiller ved Baruch og var med på å slå Yale og Harvard, men Baruch møtte aldri Yale i kamp mens Santos hevdet han var student.Santos har kommet med en rekke tvilsomme og falske påstander om seg selv, blant annet i sin egen selv-biografi, og ble kjent utenfor USA for å komme med underlige falske påstander. Santos skriver at han arbeidet hos Goldman Sachs og Citigroup, men ingen av selskapene kan bekrefte det. Fra 2017 jobbet Santos hos "LinkBridge Investors", og etter valgnederlaget i 2020 begynte han hos Harbor City Capital. Harbor City Capital, ble i 2021 anklaget for å drive "klassisk Ponzi-svindel". Santos var ikke direkte involvert i anklagene og startet sitt eget selskap "the Devolder Organization", som i følge ham selv omsetter for 80 millioner dollar. Det er uklart hvordan Devolder tjener sine penger. Et forsøk på å spore opp Santos økonomiske bidragsytere ble det klart at mange av dem ikke finnes. == Privatliv og interesser == Fra 2008 til 2011 bodde Santos i Brasil der han overfor politiet innrømmet forfalsking av signaturer og bruk av stjålne sjekker. I juni 2011 ønsket politiet i Brasil å få tak i Santos, men både han og hans advokat responderte. I oktober ble han stevnet, men frem til 2020 visste politiet ikke hvor han var. Etter at Santos ble valgt inn i representantens hus ble saken gjenåpnet.I oktober 2022 sa Santos at han var homofil og aldri hadde hatt noe problem med sin seksuelle identitet. Det ble etter dette klart at Santos giftet seg med en kvinne i 2012, men ble skilt i 2019 like før han gikk inn i politikken.I 2021 sa Santos at angrepene 11. september 2001 tok morens liv, og at hun hadde kontor i sør-tårnet. Moren, Fatima A.C.H. Devolder, døde i 2016 av kreft. I følge immigrasjonsmyndighetene i USA var Fatima Devolder ikke i USA mellom 1999 og 2003, og rapporterte i 2001 at hennes "green card" var stjålet.Santos har, i følge ham selv, drevet en dyrevernsforening, "Friends of Pets United", som har redder 2500 hunder og katter mellom 2013 og 2018. Gruppen finnes, og Santos hadde et arrangement for å samle inn penger til disse, men pengene kom aldri frem. == Referanser ==

|term_start=January 3, 2023|term_end=|predecessor=Thomas Suozzi|successor=|birth_name=George Anthony Devolder Santos|birth_date=|birth_place=|death_date=|death_place=|party=Republican|website=}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Knaplund

2023-02-04

Trond Knaplund

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske friidrettstrenere', 'Kategori:Norske hekkeløpere', 'Kategori:Norske høydehoppere', 'Kategori:Norske mangekjempere', 'Kategori:Norske sprintere', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Trond Knaplund (født 12. mai 1960 i Oslo, død 10. januar 2023) var en norsk friidrettstrener og -utøver. Hans var allsidig og drev mangekamp, men har flest meritter som hekkeløper. Knaplund var selv selv aktiv hekkeløper med 110 meter hekk som sin mest meritterte øvelse. Han har 4 bronsemedaljer fra NM i den øvelsen. I 1985 vant han NM-sølv i høydehopp. Han har også en rekke NM-medaljer fra stafettløp. Knaplund konkurrerte for Grorud før han ble medlem i Oslo IL og byttet til IK Tjalve i 1986. Hans bror, Geir Knaplund, var også aktiv innen friidrett. Tidlig i 1980-årene gikk han på University of Idaho. Som tikjemper ble hans personbeste 7609 poeng. I 1994 ble han nummer 5 amerikanske universitetsmesterskapet. Hans persolige rekort i høyde var 2,15. I 2008 tatt han opp i University of Idahos Hall of Fame. I skolens omtale om Knaplund fremhever de hans allsidighet og at han var skolens første utøver over 7500 poeng.Han hadde en periode som aktiv utøver innen vintersporten bobsled og var konsulent og produsent for bob og aking under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Etter det, fra 1999 til 2002 var han trener for det Jamaicanske bobsledlaget. Han jobbet også av og på som ekspertkommentator for Sportskanalen, TV3, Eurosport og NRK mellom 1994 og 2010. Knaplund var stefar og trener for hekkeløperen Isabelle Pedersen fra 2009 frem til hun flyttet til USA i 2015. Han var også trener for sprinterne Jaysuma Saidy Ndure, Ezinne Okparaebo og Folake Akinyemi. Han var ansatt som juniorlandslagsansvarlig i Norges Friidrettsforbund fra 2003 til 2009.

Trond Knaplund (født 12. mai 1960 i Oslo, død 10. januar 2023) var en norsk friidrettstrener og -utøver. Hans var allsidig og drev mangekamp, men har flest meritter som hekkeløper. Knaplund var selv selv aktiv hekkeløper med 110 meter hekk som sin mest meritterte øvelse. Han har 4 bronsemedaljer fra NM i den øvelsen. I 1985 vant han NM-sølv i høydehopp. Han har også en rekke NM-medaljer fra stafettløp. Knaplund konkurrerte for Grorud før han ble medlem i Oslo IL og byttet til IK Tjalve i 1986. Hans bror, Geir Knaplund, var også aktiv innen friidrett. Tidlig i 1980-årene gikk han på University of Idaho. Som tikjemper ble hans personbeste 7609 poeng. I 1994 ble han nummer 5 amerikanske universitetsmesterskapet. Hans persolige rekort i høyde var 2,15. I 2008 tatt han opp i University of Idahos Hall of Fame. I skolens omtale om Knaplund fremhever de hans allsidighet og at han var skolens første utøver over 7500 poeng.Han hadde en periode som aktiv utøver innen vintersporten bobsled og var konsulent og produsent for bob og aking under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Etter det, fra 1999 til 2002 var han trener for det Jamaicanske bobsledlaget. Han jobbet også av og på som ekspertkommentator for Sportskanalen, TV3, Eurosport og NRK mellom 1994 og 2010. Knaplund var stefar og trener for hekkeløperen Isabelle Pedersen fra 2009 frem til hun flyttet til USA i 2015. Han var også trener for sprinterne Jaysuma Saidy Ndure, Ezinne Okparaebo og Folake Akinyemi. Han var ansatt som juniorlandslagsansvarlig i Norges Friidrettsforbund fra 2003 til 2009. == Meritter fra Norgesmesterskap == NM i friidrett 1979: Bronse på 110 m hekk NM i friidrett 1980: Bronse på 110 m hekk NM i friidrett 1981: Bronse på 110 m hekk NM i friidrett 1983: Sølv på 1000 meter stafett NM i friidrett 1985: Sølv i høydehopp NM i friidrett 1986: Bronse på 110 m hekk, sølv på 1000 meter stafett NM i friidrett 1987: Bronse på 1000 meter stafett == Referanser == == Eksterne lenker == Minnesider Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata

| fødested = Oslo

https://no.wikipedia.org/wiki/Flisefat

2023-02-04

Flisefat

['Kategori:Beholdere', 'Kategori:Husflid', 'Kategori:Håndverk', 'Kategori:Larvik']

Flisefat eller kolfat er en kurvtype som er kjent fra Vestfold, særlig fra området rundt Larvik. Flisefatet er vanligvis en ganske flat kurv, men formen kunne tilpasses tiltenkt bruksområde. Materialet er hassel. Fritzøe verk var storforbruker av slike kurver til håndtering av trekull til masovnen. Kurvene ble brukt for å flytte kull fra kullmilen til sleden og fra slede til masovn. Etter at jernverket ble nedlagt har kurvproduksjonen fortsatt, og kurvene kunne brukes til mange formål, f.eks. til potetplukking og eplehøsting. Bakerne bruke flisefat til brød. I hjemmet er flisefatet en ypperlig kleskurv på vei fra vaskemaskin til klessnor. Som husflidsprodukt har kurvene en bred anvendelse.I Vestfold var det på 1800-tallet et bygdehåndverk å lage flisefat. En bygdehåndverker drev jord- og /eller skogbruk i kombindasjon med sitt håndverk. Flisefat lages av rettvokst hassel. En «boge» er korgas ovale ramme, flettematerialet kalles «bast» og er tynne flak av hasselstakens ytterste årringer. Flisefatet står på Norges Husflidslags «rødliste», ei liste over små håndverksteknikker som er i ferd med å forsvinne. Mange husflidslag har arrangert kurs i flisefatbinding.

Flisefat eller kolfat er en kurvtype som er kjent fra Vestfold, særlig fra området rundt Larvik. Flisefatet er vanligvis en ganske flat kurv, men formen kunne tilpasses tiltenkt bruksområde. Materialet er hassel. Fritzøe verk var storforbruker av slike kurver til håndtering av trekull til masovnen. Kurvene ble brukt for å flytte kull fra kullmilen til sleden og fra slede til masovn. Etter at jernverket ble nedlagt har kurvproduksjonen fortsatt, og kurvene kunne brukes til mange formål, f.eks. til potetplukking og eplehøsting. Bakerne bruke flisefat til brød. I hjemmet er flisefatet en ypperlig kleskurv på vei fra vaskemaskin til klessnor. Som husflidsprodukt har kurvene en bred anvendelse.I Vestfold var det på 1800-tallet et bygdehåndverk å lage flisefat. En bygdehåndverker drev jord- og /eller skogbruk i kombindasjon med sitt håndverk. Flisefat lages av rettvokst hassel. En «boge» er korgas ovale ramme, flettematerialet kalles «bast» og er tynne flak av hasselstakens ytterste årringer. Flisefatet står på Norges Husflidslags «rødliste», ei liste over små håndverksteknikker som er i ferd med å forsvinne. Mange husflidslag har arrangert kurs i flisefatbinding. == Referanser == == Se også == Rødliste for husflidsteknikker == Eksterne lenker == Handverksinstituttet [2] Larvik husflidslags dokumentasjon [3]

Flisefat eller kolfat er en kurvtype som er kjent fra Vestfold, særlig fra området rundt Larvik. Flisefatet er vanligvis en ganske flat kurv, men formen kunne tilpasses tiltenkt bruksområde.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jaguar_E-Type

2023-02-04

Jaguar E-Type

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1961', 'Kategori:Jaguar-modeller', 'Kategori:Sportsbiler']

Jaguar E-Type, eller XK-E, er en sportsbil produsert av britiske Jaguar mellom 1961 og 1974. E-Type revolusjonerte måten å bygge sportsbiler på, og hadde ytelser, kjøreegenskaper og et utseende som lå langt foran sine konkurrenter. Dessuten var bilen adskillig billigere enn konkurrentene, noe som sørget for gode salgstall. Mer enn 70 000 eksemplarer ble solgt i løpet av 14 år. I 2004 plasserte magasinet Sports Car International E-Type på førsteplass over listen «Top Sports Cars of the 1960s».

Jaguar E-Type, eller XK-E, er en sportsbil produsert av britiske Jaguar mellom 1961 og 1974. E-Type revolusjonerte måten å bygge sportsbiler på, og hadde ytelser, kjøreegenskaper og et utseende som lå langt foran sine konkurrenter. Dessuten var bilen adskillig billigere enn konkurrentene, noe som sørget for gode salgstall. Mer enn 70 000 eksemplarer ble solgt i løpet av 14 år. I 2004 plasserte magasinet Sports Car International E-Type på førsteplass over listen «Top Sports Cars of the 1960s». == Historie == E-Type ble opprinnelig designet og presentert som en grand tourer i toseters coupéform (FHC, Fixed Head Coupé) eller som cabriolet (OTS, Open Two Seater). 2+2-utgaven med forlenget akselavstand ble lansert flere år senere. Modellen ble bygget i tre ulike utgaver, vanligvis kalt «Series 1», «Series 2» og «Series 3». En overgangs-serie mellom Series 1 og Series 2 kalles uoffisielt for «Series 1½». I tillegg ble flere varianter produsert i mindre antall: En lettvekts-modell, som var ment som en slags erstatter til D-Type. Jaguar planla produksjon av 18 eksemplarer, men kun tolv ble bygget. Av disse er én ødelagt og to bygget om til coupé. «Low Drag Coupé» var en teknisk øvelse som senere ble solgt til en racerfører. Bilen er i dag en del av en privat samling. === Series 1 (1961-1968) === Series 1 ble introdusert i mars 1961, og var utstyrt med en 3,8-liters Jaguar XK6-motor med seks sylindre og triple forgassere fra XK150S. De første 500 eksemplarene hadde flatt gulv og eksterne panserhengsler, noe som i dag gjør dem mer sjeldne (og verdifulle). Deretter ble gulvene senket for å gi mer benplass, og panserhengslene ble flyttet inn under panseret. 3,8-litersmotoren ble økt til 4,2 liter sent i 1964. Alle modeller var utstyrt med uavhengig hjuloppheng og skivebremser på alle hjul, noe som var uvanlig for biler på den tiden. Series 1 kan gjenkjennes ved at hovedlyktene er dekket av glass (frem til 1967), signallys og baklykter over støtfangerne og eksosrøret under nummerskiltet bak. Bilene med 3,8-liters motor har skinntrukne bøttestoler, aluminiumstrukket instrumentpanel (endret til vinyl og skinn i 1963) og en firetrinns girkasse uten synkronisering i 1. gir. Bilene med 4,2-liters motor har mer komfortable seter, bedre bremser og elektronikk samt synkronisering på alle gir. Dessuten har de et emblem på bakluka med teksten «Jaguar 4.2 Litre E-Type». En 2+2-utgave av coupémodellen ble lansert i 1966. Denne kunne også leveres med automatgir, og var litt lengre med andre takvinkler enn de andre modellene. Det ble også bygget en overgangsserie i 1967–68, uoffisielt kalt «Series 1½», som er svært like Series 1. Forskjellene er åpne hovedlykter, andre knapper og noe mindre effekt i USA-utgavene. Enkelte Series 1½-biler har også doble kjølevifter og justerbare seterygger. === Series 2 (1969-1971) === Kjennetegn på Series 2 er blant annet åpne hovedlykter uten glassdeksler, hel støtfanger bak, bedre kjøling takket være en større «munn» foran og doble elektriske vifter, samt oppgraderte bremser. Modellen fikk også nytt interiør og dashbord, samt både air conditioning og servostyring tilgjengelig som ekstrautstyr. === Series 3 (1971-1974) === En ny 5,3-liters V12-motor ble introdusert, samt oppgraderte bremser og servostyring som standard. FHC-karosseriet utgikk (Fixed Head Coupé), og V12-modellen var kun tilgjengelig som cabriolet eller 2+2 coupé. Cabriolet-utgaven var bygget på samme plattform som 2+2-modellen, med lengre akselavstand. === Low Drag Coupé (1962) === Kort tid etter introduksjonen av E-Type ønsket Jaguar å finne ut av mulighetene for å bygge en bil som liknet mer på løpsbilen D-Type, men med elementer fra E-types utseende. Dette første eksemplaret ble bygget for å teste konseptet, og ble designet kun som coupé fordi Jaguar innså at en coupé var lettere å bygge både lett og aerodynamisk. I motsetning til produksjonsmodellene, som hadde karosseri i stål, ble LDC bygget av aluminium. Bilen var utstyrt med en trimmet utgave av Jaguars 3,8-litersmotor med en eksperimentell sylindertopp Jaguar allerede hadde testet i Le Mans-biler. Bilen ble ferdigstilt sommeren 1962, og solgt et år senere til Jaguar-føreren Dick Protheroe, som brukte den i løp en stund før han solgte den videre. Siden den gang har den vært i flere samleres eie, på begge sider av Atlanterhavet, og befinner seg nå hos en privat samler i England. === Lighweight E-Type (1963-1964) === På mange måter var dette en videreutvikling av Low Drag Coupé. Den var bygget utelukkende av aluminium og andre lettvektsmaterialer, men var bygget som en cabriolet, i likhet med D-Type. Bilen var utstyrt med en trimmet utgave av Jaguars 3,8-liters motor, som nå leverte en effekt på 300 hk. Minst én bil ble utstyrt med elektronisk bensininnsprøytning. Bilene deltok i flere løp, men tok ingen seire. == Se også == Jaguar XK150 – forgjenger av E-type Jaguar XJ-S – etterfølger av E-type == Eksterne lenker == (en) Jaguar E-Type – kategori av bilder, video eller lyd på Commons www.jaguar-e-type.net 63' Jaguar "Lightweight E-type" - Bilder interiør/eksteriør 64' Jaguar "Aero-Lightweight E-Type" - Bilder

E-type kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Ernest_Sambou

2023-02-04

Ernest Sambou

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ziguinchor', 'Kategori:Senegalesiske katolske biskoper', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ernest Sambou (født 22. desember 1947 i Cadjinol i Casamance i Senegal i Fransk Vestafrika) er en senegalesisk katolsk geistlig og emeritert biskop av Saint-Louis du Sénégal.

Ernest Sambou (født 22. desember 1947 i Cadjinol i Casamance i Senegal i Fransk Vestafrika) er en senegalesisk katolsk geistlig og emeritert biskop av Saint-Louis du Sénégal. == Liv og virke == === Prest === Ernest Sambou ble presteviet den 29. desember 1975. === Biskop av Saint-Louis du Sénégal === Pave Johannes Paul II utnevnte ham den 22. februar 2003 til biskop av Saint-Louis du Sénégal. Hans embedsforgjenger Pierre Sagna CSSp bispeviet ham på Stade Me Babacar Sèye i Saint-Louis den 29. juni samme år; medkonsekrerende var Théodore-Adrien Sarr, erkebiskop av Dakar, og Laurent Akran Mandjo, biskop av Yopougon. Den 12. januar 2023 innvilget pave Frans hans aldersbetingede fratreden. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832 Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842 Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872 Biskop Marie-Prosper-Adolphe de Bonfils (1841-1912) *1898 Kardinal Louis-Ernest Dubois (1856-1929) *1901 Kardinal Pierre-Marie Gerlier (1880-1965) *1929 Erkebiskop Jean Émile André Marie Maury (1907-1996) *1958 Kardinal Hyacinthe Thiandoum (1921-2004) *1962 Biskop Auguste Sagna (1920-2012) *1967 Biskop 'Pierre Sagna (1932-2008) *1975 Biskop Ernest Sambou (1947-) *2003 == Referanser ==

Ernest Sambou (født 22. desember 1947 i Cadjinol i Casamance i Senegal i Fransk Vestafrika) er en senegalesisk katolsk geistlig og emeritert biskop av Saint-Louis du Sénégal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pedilinae

2023-02-04

Pedilinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1859', 'Kategori:Kardinalbiller']

Pedilinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

Pedilinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. == Utseende == Nokså små, avlange, rødbrune til svarte kardinalbiller. Antennene er lange og trådformede. == Levevis == Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. Larveutviklingen kan ta 2-3 år. Noen arter legger egg på brannskadet virke, disse har infrarød-følsomme føleorganer og kan merke en skogbrann fra lang avstand. De flyr da dit for å legge egg på de nybrente stammene. De voksne billene spiser forskjellige salgs sukkerholdige væsker, for eksempel honningdugg produsert av bladlus og utflytende sevje. De kan også finnes på blomster der de drikker nektar. I alle fall noen arter produserer giftstoffet cantharidin, som antas å spille en rolle i tiltrekning mellom kjønnene. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien kardinalbiller, Pyrochroidae Latreille, 1807 Underfamilien Pedilinae Lacordaire, 1859 Slekten Anisotria Young, 1984 - én art Slekten †Lithomacratria Wickham, 1914 Slekten Pedilus Fischer von Waldheim, 1822 - 44 arter == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Pedilinae i Global Biodiversity Information Facility (en) Pedilinae hos Fauna Europaea (en) Pedilinae hos Fossilworks (en) Pedilinae hos ITIS (en) Kategori:Pedilinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Pedilinae – detaljert informasjon på Wikispecies bugguide.net - bildedatabase over nordamerikanske insekter

Pedilinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pilipalpinae

2023-02-04

Pilipalpinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1964', 'Kategori:Kardinalbiller']

Pilipalpinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

Pilipalpinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. == Utseende == Middelsstore, avlange, gjerne svarte kardinalbiller. == Levevis == Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. Larveutviklingen kan ta 2-3 år. Noen arter legger egg på brannskadet virke, disse har infrarød-følsomme føleorganer og kan merke en skogbrann fra lang avstand. De flyr da dit for å legge egg på de nybrente stammene. De voksne billene spiser forskjellige salgs sukkerholdige væsker, for eksempel honningdugg produsert av bladlus og utflytende sevje. De kan også finnes på blomster der de drikker nektar. I alle fall noen arter produserer giftstoffet cantharidin, som antas å spille en rolle i tiltrekning mellom kjønnene. == Utbredelse == Gruppen er utbredt på den sørlige halvkulen: Australia, New Zealand, Madagaskar og Chile. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien kardinalbiller, Pyrochroidae Latreille, 1807 Underfamilien Pilipalpinae Abdullah, 1964 Slekten Binburrum Pollock, 1995 - 8 arter Slekten Cycloderus Solier, 1851 - én art Slekten Exocalopus Broun, 1893 - én art Slekten Incollogenius Pic, 1916 - 3 arter Slekten Malagaethes Pollock, 1995 - én art Slekten Morpholycus Lea, 1917 - 6 arter Slekten Paromarteon Blackburn, 1897 - 5 arter Slekten Pilipalpus Fairmaire, 1876 - én art Slekten Ranomafana Pollock, 1995 - én art Slekten Techmessa Bates, 1874- 3 arter Slekten Techmessodes Broun, 1893 - 2 arter Slekten Temnopalpus Blackburn, 1888 - 2 arter == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Pilipalpinae hos Fossilworks (en) Pilipalpinae hos ITIS (en) Kategori:Pilipalpinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Pilipalpinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Pilipalpinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

https://no.wikipedia.org/wiki/Finneidfjord_stasjon

2023-02-04

Finneidfjord stasjon

['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1942', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Hemnes']

Finneidfjord stasjon på Nordlandsbanen åpnet 23. mars 1942 og hadde en stasjonsbygning tegnet ved NSB Arkitektkontor. Stasjonen ble nedgradert til holdeplass 31. mai 1987, og holdeplassen ble nedlagt 28. mai 1989. Stasjonsbygningen ble revet samme år.

Finneidfjord stasjon på Nordlandsbanen åpnet 23. mars 1942 og hadde en stasjonsbygning tegnet ved NSB Arkitektkontor. Stasjonen ble nedgradert til holdeplass 31. mai 1987, og holdeplassen ble nedlagt 28. mai 1989. Stasjonsbygningen ble revet samme år. == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 128–129. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 2. NSB Arkitektkontoret. s. 107–118. == Eksterne lenker == (no) Finneidfjord stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Finneidfjord stasjon på Nordlandsbanen åpnet 23. mars 1942 og hadde en stasjonsbygning tegnet ved NSB Arkitektkontor.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kardinalbiller_(Pyrochroinae)

2023-02-04

Kardinalbiller (Pyrochroinae)

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1807', 'Kategori:Kardinalbiller']

Kardinalbiller (Pyrochroinae) er en liten familie av biller der de europeiske artene er skarpt røde på farge, derav navnet som viser til kardinalenes røde kapper. De voksne billene har sagtakkede eller kamformede antenner. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær.

Kardinalbiller (Pyrochroinae) er en liten familie av biller der de europeiske artene er skarpt røde på farge, derav navnet som viser til kardinalenes røde kapper. De voksne billene har sagtakkede eller kamformede antenner. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. == Utseende == Middelsstore (8 – 17 mm), langstrakte, noe flate biller. De europeiske artene er skarpt røde eller oransje, andre arter kan være hovedsakelig svarte eller brunlige. Hodet er middels stort med fremoverrettede kjever (prognath). Fasettøynene er forholdsvis store. Antennene er ganske lange og kraftige, som oftest sagtakkede hos hunnene og kamformede hos hannene, og består av 11 ledd. Brystskjoldet (pronotum) er forholdsvis lite og bredere enn langt. Dekkvingene er avlange og bredest i den bakerste delen, uten punktrekker. Beina er forholdsvis korte, vanligvis svarte. For- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. Larvene er avlange, flate, lyse og tynnhudete. De er bredest bakerst, den fremre delen av kroppen er ganske slank. Hodekapselen er rund og hodet er tydelig avsatt fra resten av kroppen. Kjevene er sigdformede. Antennene er forholdsvis lange, beina ganske korte. Bakkroppen ender i to spisse vedheng som danner en gaffel, i motsetning til resten av kroppen er det bakerste segmentet kraftig sklerotisert (hardt). == Levevis == Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. Larveutviklingen kan ta 2-3 år. Noen arter legger egg på brannskadet virke, disse har infrarød-følsomme føleorganer og kan merke en skogbrann fra lang avstand. De flyr da dit for å legge egg på de nybrente stammene. De voksne billene spiser forskjellige salgs sukkerholdige væsker, for eksempel honningdugg produsert av bladlus og utflytende sevje. De kan også finnes på blomster der de drikker nektar. I alle fall noen arter produserer giftstoffet cantharidin, som antas å spille en rolle i tiltrekning mellom kjønnene. De skarpe fargene er signaler om at billene er giftige eller usmakelige. Noen ganger har insekter av andre familier etterlignet kardinalbiller, men kardinalbillene kan også etterligne giftige biller av andre familier, for eksempel rødvinger (Lycidae). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien kardinalbiller, Pyrochroidae Latreille, 1807 Underfamilien Kardinalbiller, Pyrochroinae Latreille, 1807 Slekten Dendroides Latreille, 1810 - 11 arter Slekten Dendroidopsis Young, 2004 - 4 arter Slekten Eupyrochroa Blair, 1914 - 2 arter Slekten Frontodendroidopsis Young, 2006 - 2 arter Slekten Hemidendroides Ferrari, 1869 - 4 arter Slekten Himalapyrochroa Young, 2004 - én art Slekten Neopyrochroa Blair, 1914 - 4 arter Slekten †Palaeopyrochroa Abdullah, 1965 Slekten Phyllocladus Blair, 1914 - 5 arter Slekten Pogonocerus Fischer von Waldheim, 1812 - én art Slekten Pseudodendroides Blair, 1914 - 5 arter Slekten Pseudopyrochroa Pic, 1906- 41 arter Slekten Pyrochroa Müller, 1764 - 5 arter Pyrochroa coccinea (Linnaeus, 1761) – finnes i Norge Pyrochroa serraticornis (Scopoli, 1763) – nærmest funnet i Danmark Slekten Schizotus Newman, 1838 - 5 arter Schizotus pectinicornis (Linnaeus, 1758) – finnes i Norge, over det meste av landet Slekten Sinodendroides Young, 2005 - én art Slekten Sundapyrochroa Young, 2014 - 3 arter == Referanser == == Eksterne lenker == (no) kardinalbiller hos Artsdatabanken (sv) kardinalbiller hos Dyntaxa (en) kardinalbiller hos Fauna Europaea (en) kardinalbiller hos Fossilworks (en) kardinalbiller hos ITIS (en) Kategori:Pyrochroinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Pyrochroinae – detaljert informasjon på Wikispecies Bilder: Dendroides sp.: [1] Larve: [2]

Kardinalbiller (Pyrochroinae) er en liten familie av biller der de europeiske artene er skarpt røde på farge, derav navnet som viser til kardinalenes røde kapper. De voksne billene har sagtakkede eller kamformede antenner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Markus_og_Diana

2023-02-04

Markus og Diana

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1994', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Stubber 2023-01']

For filmen fra 1996, se Markus og Diana (film)Markus og Diana : lyset fra Sirius er en barne- og ungdomsbok av Klaus Hagerup. Boken kom ut i 1994 på Aschehoug forlag, og er den første boken om Markus. Den ble filmatisert i 1996. Boken handler om en gutt som heter Markus Simonsen som er 13 år gammel, har sandfarget hår og svarte runde briller. Bestevennen hans heter Sigmund. Hobbyen til Markus er å samle på autografer. Han skriver brev til kjendiser og ber om autografen deres. I brevene skriver han for eksempel at han er en idrettsutøver og at han blir tvunget til å dope seg. En dag bestemmer Markus seg for å skrive et brev til den norske Hollywood-stjernen Diana Mortensen, som senere i boka viser seg å egentlig hete Mette Mortensen.

For filmen fra 1996, se Markus og Diana (film)Markus og Diana : lyset fra Sirius er en barne- og ungdomsbok av Klaus Hagerup. Boken kom ut i 1994 på Aschehoug forlag, og er den første boken om Markus. Den ble filmatisert i 1996. Boken handler om en gutt som heter Markus Simonsen som er 13 år gammel, har sandfarget hår og svarte runde briller. Bestevennen hans heter Sigmund. Hobbyen til Markus er å samle på autografer. Han skriver brev til kjendiser og ber om autografen deres. I brevene skriver han for eksempel at han er en idrettsutøver og at han blir tvunget til å dope seg. En dag bestemmer Markus seg for å skrive et brev til den norske Hollywood-stjernen Diana Mortensen, som senere i boka viser seg å egentlig hete Mette Mortensen. == Film og hørespill == === Film === I 1996 hadde filmen Markus og Diana premiere. Filmen var regissert av Svein Scharffenberg. === Hørespill === I 2005 hadde et hørespill basert på Klaus Hagerups bok premiere på NRK Radio. Hørespillet var regissert av Line Rosvoll. Rollen som Markus ble spilt av Kim Haugen, og Diana ble spilt av Ulrikke Døvigen. Den norske komponisten Kaada hadde skrevet musikk til hørespillet. ==== Rolleliste ==== Kim Haugen: Markus Bjarte Hjelmeland: Sigmund Trond Brænne: Mons Linn Skåber: Ellen Christine Janne Formoe: Mona Ulrikke Døvigen: Diana Kai Remlov – hovmesteren Morten Røhrt – garderobevakten Gisken Armand – bibliotekar Ingar Helge Gimle – resepsjonist/kelner == Oppfølgere == De andre bøkene om Markus heter Markus og jentene (1997), Markus og den store fotballkjærligheten (1999), Markus og Sigmund (2003), Markus og karaokekongen (2004) og Markus er konge (2010). == Referanser ==

Markus og Diana er en norsk barnefilm fra 1996 som bygger på Klaus Hagerups bok Markus og Diana. Filmen var regissert av Svein Scharffenberg, og forfatteren Klaus Hagerup hadde selv skrevet filmmanuset.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jeremiah_Joseph_Coffey

2023-02-04

Jeremiah Joseph Coffey

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Ikkeaustralske katolske biskoper i Australia', 'Kategori:Irske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cork', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jeremiah Joseph Coffey (født 1. januar 1933 i Cork i Irland; død 19. november 2014 i Bairnsdale i regionen Gippsland i Vicctoria i Australia) var biskop av Sale.

Jeremiah Joseph Coffey (født 1. januar 1933 i Cork i Irland; død 19. november 2014 i Bairnsdale i regionen Gippsland i Vicctoria i Australia) var biskop av Sale. == Liv og virke == === Prest === Jeremiah Coffey studerte filosofi og teologi om ble presteviet 22. juni 1958 i Cork av erkebiskop av Saint John’s i Newfoundland, Patrick James Skinner, C.I.M. I 1958 reiste han som misjonsgeistlig til Australia, og virket i bispedømmet Sale. === Biskop av Sale === Pave Johannes Paul II utnevnte ham den 8. april 1989 til biskop av Sale. Erkebiskopen av Melbourne, Thomas Francis Little, bispeviet ham den 30. juni samme år; medkonsekratorer vat Joseph Eric D'Arcy, erkebiskop av Hobart, og David Cremin, hjelpebiskop i Sydney. Den 2. januar 2008 innvilget pave Benedikt XVI hans alderbetingede tilbaketreden. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871 Kardinal Pietro La Fontaine (1860-1935) *1906 Kardinal Celso Benigno Luigi Costantini (1976-1958) *1921 Kardinal James Robert Knox (1914-1983) *1953 Erkebiskop Thomas Francis Little (1925-2008) *1973 Biskop Jeremiah Coffey (1933-2014) *1989 == Referanser ==

thumb|Bispedømmet Sale i Australia

https://no.wikipedia.org/wiki/Tydessinae

2023-02-04

Tydessinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1982', 'Kategori:Kardinalbiller']

Tydessinae er en liten underfamilie av kardinalbiller.

Tydessinae er en liten underfamilie av kardinalbiller. == Utseende == == Levevis == Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. Larveutviklingen kan ta 2-3 år. Noen arter legger egg på brannskadet virke, disse har infrarød-følsomme føleorganer og kan merke en skogbrann fra lang avstand. De flyr da dit for å legge egg på de nybrente stammene. De voksne billene spiser forskjellige salgs sukkerholdige væsker, for eksempel honningdugg produsert av bladlus og utflytende sevje. De kan også finnes på blomster der de drikker nektar. I alle fall noen arter produserer giftstoffet cantharidin, som antas å spille en rolle i tiltrekning mellom kjønnene. De skarpe fargene er signaler om at billene er giftige eller usmakelige. Noen ganger har insekter av andre familier etterlignet kardinalbiller, men kardinalbillene kan også etterligne giftige biller av andre familier, for eksempel rødvinger (Lycidae). == Utbredelse == Gruppen er kjent fra Taiwan og Japan og det vestlige Nord-Amerika (California). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien kardinalbiller, Pyrochroidae Latreille, 1807 Underfamilien Tydessinae Nikitsky, 1986 Slekten Tydessa Peacock, 1982Tydessa blaisdelli Pollock, 1992 Tydessa lewisi (Pic, 1937) Tydessa sasajii Yoshitomi, 2016 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tydessinae hos Fossilworks (en) Tydessinae hos ITIS Tydessinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Tydessinae er en liten underfamilie av kardinalbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gunvor_Arntzen

2023-02-04

Gunvor Arntzen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Gunvor Arntzen (født 18. mai 1895 i Kristiania, død 27. juni 1974 i Oslo) var en norsk skuespillerinne.

Gunvor Arntzen (født 18. mai 1895 i Kristiania, død 27. juni 1974 i Oslo) var en norsk skuespillerinne. == Skuespillerkarriere == === Teater === Arntzen debuterte på Nationaltheatret i 1919 som Constance i Aprilsnarrene av Johan Ludvig Heiberg og var engasjert på teateret frem til 1927. På teateret spilte hun roller som prinsesse Tornerose i Hans Wiers-Jenssens versjon av Tornerose, Barsel-Qvinden i Ludvig Holbergs Barselstuen og Sascha i Det levende lik av Lev Tolstoj. === Film === Arntzen spilte prestedatteren Anna i den tapte stumfilmen Unge Hjerter fra 1917, som var regissert av Peter Lykke-Seest. == Familie == Hun giftet seg i 1923 med kjemiker Einar Bergve og er mormor til John Olav Egeland og Einar Egeland. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gunvor Arntzen på Internet Movie Database (no) Gunvor Arntzen hos Nationaltheatret (no) Gunvor Arntzen hos Sceneweb

Gunvor Arntzen (født 18. mai 1895 i Kristiania, død 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjem%C3%A5ga_holdeplass

2023-02-04

Kjemåga holdeplass

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1971', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1955', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Saltdal']

Kjemåga holdeplass på Nordlandsbanen åpnet 1. desember 1955 som kryssingsspor med persontrafikk og fikk status som holdeplass før den mistet persontrafikken i 1967. Holdeplassen ble nedlagt 1. februar 1971. Der holdeplassen var, står det som var en vokterbolig med ekspedisjonstilbygg. Bygningen er solgt.

Kjemåga holdeplass på Nordlandsbanen åpnet 1. desember 1955 som kryssingsspor med persontrafikk og fikk status som holdeplass før den mistet persontrafikken i 1967. Holdeplassen ble nedlagt 1. februar 1971. Der holdeplassen var, står det som var en vokterbolig med ekspedisjonstilbygg. Bygningen er solgt. == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 132–133. ISBN 82-90286-28-7. == Eksterne lenker == (no) Kjemåga holdeplass i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Kjemåga holdeplass på Nordlandsbanen åpnet 1. desember 1955 som kryssingsspor med persontrafikk og fikk status som holdeplass før den mistet persontrafikken i 1967.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lurudal_stoppested

2023-02-04

Lurudal stoppested

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Trøndelag', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1988', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1929', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Snåsa']

Lurudal stoppested på Nordlandsbanen (Luru i planen) åpnet 30. november 1929. Stoppestedet ble nedgradert til holdeplass 1. juli 1957, og holdeplassen mistet persontrafikken 29. mai 1988. Den er nedlagt. Ved stoppestedet stod en stasjonsbygning som var tegnet ved NSB Arkitektkontor. Den ble revet i 1971.

Lurudal stoppested på Nordlandsbanen (Luru i planen) åpnet 30. november 1929. Stoppestedet ble nedgradert til holdeplass 1. juli 1957, og holdeplassen mistet persontrafikken 29. mai 1988. Den er nedlagt. Ved stoppestedet stod en stasjonsbygning som var tegnet ved NSB Arkitektkontor. Den ble revet i 1971. == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 122–123. ISBN 82-90286-28-7. == Eksterne lenker == (no) Lurudal stoppested i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Lurudal stoppested på Nordlandsbanen (Luru i planen) åpnet 30. november 1929.

https://no.wikipedia.org/wiki/Drevja_stasjon

2023-02-04

Drevja stasjon

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Gudmund Hoel', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1941', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Vefsn']

Drevja stasjon på Nordlandsbanen åpnet 15. mars 1941. Den mistet persontrafikken 28. mai 1989 og ble nedlagt i september samme år. Ved stasjonen stod først en provisorisk stasjonsbygning som er revet. Stasjonsbygningen fra 1948 ble tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad. Den er en variant av en bygningstype som er oppført også ved andre stasjoner, som Lassemoen. Bygningen er ifølge Banedata solgt. Den står på sørøstsiden av sporet.

Drevja stasjon på Nordlandsbanen åpnet 15. mars 1941. Den mistet persontrafikken 28. mai 1989 og ble nedlagt i september samme år. Ved stasjonen stod først en provisorisk stasjonsbygning som er revet. Stasjonsbygningen fra 1948 ble tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad. Den er en variant av en bygningstype som er oppført også ved andre stasjoner, som Lassemoen. Bygningen er ifølge Banedata solgt. Den står på sørøstsiden av sporet. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 126–127. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 2. NSB Arkitektkontoret. s. 51–56. == Eksterne lenker == (no) Drevja stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Drevja stasjon på Nordlandsbanen åpnet 15. mars 1941.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8tetjeneste

2023-02-04

Bøtetjeneste

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk strafferett']

Bøtetjeneste er samfunnsnyttig arbeid utført av en person som ikke evner å betale en bot fastsatt i dom, forelegg eller forenklet forelegg. Den er således et alternativ til gjennomføring av subsidiær fengselsstraff. Én dag subsidiær fengselsstraff tilsvarer to timer bøtetjeneste.Ordningen er nedfelt i kapittel 8 i forskrift om straffegjennomføring. Målet med ordningen er å gi bøtelagte personer en mulighet til å gjøre opp for seg uten å sone i fengsel. Bøtetjeneste innvilges av Kriminalomsorgen etter søknad og skjer i regi av det lokale friomsorgskontoret. Eksterne oppdragsgivere kan bidra i den praktiske gjennomføringen av bøtetjenesten. Dersom helsemessige forhold eller andre omstendigheter gjør samfunnsnyttig tjeneste særlig byrdefullt, kan bøtetjenesten bestå av tiltak som skal motvirke kriminalitet.

Bøtetjeneste er samfunnsnyttig arbeid utført av en person som ikke evner å betale en bot fastsatt i dom, forelegg eller forenklet forelegg. Den er således et alternativ til gjennomføring av subsidiær fengselsstraff. Én dag subsidiær fengselsstraff tilsvarer to timer bøtetjeneste.Ordningen er nedfelt i kapittel 8 i forskrift om straffegjennomføring. Målet med ordningen er å gi bøtelagte personer en mulighet til å gjøre opp for seg uten å sone i fengsel. Bøtetjeneste innvilges av Kriminalomsorgen etter søknad og skjer i regi av det lokale friomsorgskontoret. Eksterne oppdragsgivere kan bidra i den praktiske gjennomføringen av bøtetjenesten. Dersom helsemessige forhold eller andre omstendigheter gjør samfunnsnyttig tjeneste særlig byrdefullt, kan bøtetjenesten bestå av tiltak som skal motvirke kriminalitet. == Se også == Samfunnsstraff == Referanser ==

Bøtetjeneste er samfunnsnyttig arbeid utført av en person som ikke evner å betale en bot fastsatt i dom, forelegg eller forenklet forelegg. Den er således et alternativ til gjennomføring av subsidiær fengselsstraff.

https://no.wikipedia.org/wiki/Patrick_James_Skinner

2023-02-04

Patrick James Skinner

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske katolske biskoper', 'Kategori:Canadiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Eudister', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra Saint John's i Newfoundland og Labrador", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Patrick James Skinner C.I.M. (født 9. mars 1904 i St. John's i Canada; død 20. september 1988) var en kanadisk katolsk geistlig og erkebiskop av Saint John’s i Newfoundland.

Patrick James Skinner C.I.M. (født 9. mars 1904 i St. John's i Canada; død 20. september 1988) var en kanadisk katolsk geistlig og erkebiskop av Saint John’s i Newfoundland. == Liv og virke == === Prest === Han ble presteviet den 30. mai 1929. === Hjelpebiskop i Saint John's i Newfoundland === Pave Pius XII utnevnte ham den 24. januar 1950 til titulærbiskop av Zenobias og til hjelpebiskop i Saint John’s i Newfoundland. Den apostoliske delegat i Canada, erkebiskop Ildebrando Antoniutti, bispeviet ham den 17. mars samme år; medkonsekrerende var John Michael O'Neill, biskop av Grand Falls, og Patrick Albert Bray C.I.M., biskop av Saint John i New Brunswick. === Erkebiskop i Saint John's i Newfoundland === Pius XII utnevnte ham 23. januar 1951 yil erkebiskop i Saint John’s, og han ble innført i embedet den 23. mars 1951. Han deltok på alle sesjoner av Andre Vatikankonsil. Den 28. mars 1979 innvilget Pave Johannes Paul II hans aldersbetingede fratreden. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Ildebrando Antoniutti (1898-1974) *1936 Erkebiskop Patrick James Skinner (1904-1988) *1950 == Referanser ==

Patrick James Skinner C.I.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alphonsus_Liguori_Penney

2023-02-04

Alphonsus Liguori Penney

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske katolske biskoper', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra Saint John's i Newfoundland og Labrador", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Alphonsus Liguori Penney (født 17. september 1924 i St. John’s i Canada; død 12. desember 2017 samme sted) var katolsk erkebiskop av Saint John’s i Newfoundland.

Alphonsus Liguori Penney (født 17. september 1924 i St. John’s i Canada; død 12. desember 2017 samme sted) var katolsk erkebiskop av Saint John’s i Newfoundland. == Liv og virke == === Prest === Alphonsus Liguori Penney ble presteviet den 29. juni 1949 for erkebispedømmet Saint John’s i Newfoundland. === Biskop av Grand Falls === Pave Paul VI eutnevnte ham den 23. november 1972 til biskop av Grand Falls. Den apostoliske pro-nuntius til Cnada, erkebiskop Guido Del Mestri, bispeviet ham den 18. januar 1973; medkonsekrerende var erkebiskop Patrick James Skinner C.I.M. av Saint John’s i Newfoundland, og William Edward Power, biskop av Antigonish. === Erkebiskop av Saint John's i Newfoundland === Pave Johannes Paul II utnevnte ham den 5. april 1979 til erkebiskop av Saint John’s, Newfoundland, som etterfølger etter erkebiskop Patrick James Skinner C.I.M.. Han ble innført i embedet den 31. mai samme år. I 1989 oppnevnte erkebiskop Penney «Winter-kommisjonen» for undersøkelse om seksuelle overgrep mot mindreårige begått av geistlige. Dens sluttrapport ble offentliggjort i 1990, med tittelThe report of the Archdiocesan Commission of Enquiry into the Sexual Abuse of Children by Members of the Clergy. Den tilla også erkebiskopen en del av skylden for tildekkingen av seksualmisbruket de hadde gransket.Erkebiskop Penney hadde visst om men ikke klart å forhindre overgrep mot barn i erkebispedømmet i årevis. Over en periode på nesten tre år var mer enn 20 prester og lekbrødre anklaget eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Ofrene deres inkluderte altergutter og gutter som bodde på Mount Cashel Christian Brothers Orphanage. Erkebiskop Penney kunngjorde sin beslutning om å fratre embedet samme dagen rapporten ble offentliggjort, den 18. juli 1990.I oktober 1990 sendte Vatikanet to visitatorer - msgr Roger Ébacher, biskop av Gatineau-Hull, og pastor James Weisgerber, sekretær for Conference of Catholic Bishops of Canada - til erkebispedømmet for å gjennomgå saken. Representanter kommenterte at paven ikke anså Winter-kommisjonns rapport som tilstrekkelig grunnlag til å rettferdiggjøre erkebiskop Penneys avgang. Erkebispedømmets katolikker reagerte med offentlige protester. === Fratreden === Den 2. februar 1991 innvilget pave Johannes Paul II hans avskjedssøknad. I 1992 offentliggjorde Canadian Conference of Catholic Bishops strikte retningslinjer, der det ble understreket et åpent sinn når det kom påstander om overgrep. «respect» for eksterne myndigheteres jurisdiksjon, og byilbud om rådgivning og omsorg for ofre.Han døde fredelig og omgitt av slekt på St. Patrick's Mercy Home i Saint John's den 12. desember 2017 i en alder av 93 år. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743 Kardinal Alessandro Mattei (1744–1820) *1767 Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770–1837) *1819 Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775–1856) *1822 Kardinal Carlo Sacconi (1808–1889) *1851 Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829–1892) *1872 Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843–1913) *1882 Kardinal Rafael Merry del Val y Zulueta (1865–1930) *1900 Kardinal Arthur Hinsley (1865–1943) *1926 Erkebiskop David James Mathew (1902-1975) *1938 Kardinal Laurean Rugambwa (1912–1997) *1952 Kardinal Guido Del Mestri (1911–1993) *1961 Erkebiskop Alphonsus Liguori Penney (1924-2017) *1973 == Referanser ==

thumb|St John's Basilica i Saint John’s i Newfoundland

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Double_O

2023-02-04

The Double O

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Double O er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Roy Clements.

The Double O er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Roy Clements. == Handling == Happy Hanes, en gårdsarbeider, havner i konflikt mellom en korrupt formann og den nye ranch-eieren Frances Powell. Formannen og hans medskyldige Cholo kidnapper deretter Frances. == Skuespillere == Jack Hoxie som Happy Hanes Steve Clemente som Cholo Pete William Berke som Mat Haley Ed La Niece som Jim Evelyn Nelson som Frances Powell == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Double O på Internet Movie Database

The Double O er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Roy Clements.Catalog|besøksdato=2023-01-14|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Doubling_for_Romeo

2023-02-04

Doubling for Romeo

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Doubling for Romeo er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Clarence G. Badger.

Doubling for Romeo er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Clarence G. Badger. == Skuespillere == Will Rogers som Sam Cody / Romeo Sylvia Breamer som Lulu / Juliet Raymond Hatton som Steve Woods / Paris Sidney Ainsworth som Pendleton / Mercutio Al Hart som Alec / Tybalt John Cossar som Foster / Capulet Charles Thurston som Duffy Saunders / Benvolio == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Doubling for Romeo på Internet Movie Database

Doubling for Romeo er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Clarence G. Badger.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dr._Jim

2023-02-04

Dr. Jim

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Dr. Jim er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av William Worthington.

Dr. Jim er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av William Worthington. == Handling == Selv om den anerkjente barnelegen Dr. Jim Keene elsker sin kone, Helen, misliker hun ektemannens hengivenhet til arbeidet hans. Hun finner derfor trøst sammen med andre menn. Etter at en av Jims unge pasienter dør, utvikler han psykiske problemer. Ekteparet tar derfor en båt-ferie sammen, i forsøk på å gjenopprette helsen hans. Helen er den eneste kvinnen blant mannskapet, som er en gruppe kjeltringer. Men Helen utvikler en romantisk tiltrekning ovenfor den brutale kaptein Blake. Når kapteinen blir skadet under en storm på grunn av en fallende mast, må Jim operere ham for å redde livet hans. Til tross for mannskapets pessimisme, kommer Blake seg snart. Men straks etter at han har blitt frisk angriper han umiddelbart Jim. Imidlertid gjør legens overlegne intellekt ham i stand til å beseire konkurrenten, og Helen innser snart hennes tidligere feilgrep. == Skuespillere == Frank Mayo som Dr. Jim Keene Claire Windsor som Helen Keene Oliver Cross som Kenneth Cord Stanhope Wheatcroft som Bobby Thorne Robert Anderson som Tom Anderson Herbert Heyes som Blake Gordon Sackville == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Dr. Jim på Internet Movie Database

Dr. Jim er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av William Worthington.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dream_Street_(film)

2023-02-04

Dream Street (film)

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Dream Street er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av D. W. Griffith.

Dream Street er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av D. W. Griffith. == Skuespillere == Carol Dempster som Gypsy Fair Charles Emmett Mack som Billy McFadden Ralph Graves som James Spike McFadden Edward Peil Sr. som Swan Way Tyrone Power Sr. Morgan Wallace William J. Ferguson == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Dream Street på Internet Movie Database (no) Dream Street hos Filmfront (nl) Dream Street på MovieMeter (en) Dream Street på AllMovie

Dream Street er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av D. W.

https://no.wikipedia.org/wiki/Treibende_Kraft

2023-02-04

Treibende Kraft

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Tyske stumfilmer']

Treibende Kraft er en tysk stumfilm fra 1921 regissert av Zoltán Nagy.

Treibende Kraft er en tysk stumfilm fra 1921 regissert av Zoltán Nagy. == Skuespillere == Fern Andra Erling Hanson Tronier Funder Lya De Putti Magda Madeleine Hermann Böttcher == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Treibende Kraft på Internet Movie Database

Treibende Kraft er en tysk stumfilm fra 1921 regissert av Zoltán Nagy.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ducks_and_Drakes

2023-02-04

Ducks and Drakes

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Ducks and Drakes er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Maurice Campbell.

Ducks and Drakes er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Maurice Campbell. == Handling == Den velstående Teddy Simpson flørter med en rekke tilfeldige menn, til tross for at hun allerede har en forlovede: Rob Winslow. Men det oppstår problemer når hun møter ett par andre menn som ønsker å gifte seg med henne. Teddy må derfor forsøke å beholde forloveden sin, forhåpentligvis uten å forstyrre de andre forholdene hennes. == Skuespillere == Bebe Daniels som Teddy Simpson Jack Holt som Rob Winslow Mayme Kelso som Weeks Edward Martindel som Dick Chiltern W. E. Lawrence som Tom Hazzard Wade Boteler som Tweed Maurie Newell som Cissy Elsie Andrean som Mina == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ducks and Drakes på Internet Movie Database (en) Ducks and Drakes på AllMovie

Ducks and Drakes er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Maurice Campbell.Catalog|besøksdato=2023-01-14|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Duke_of_Chimney_Butte

2023-02-04

The Duke of Chimney Butte

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Duke of Chimney Butte er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Frank Borzage.

The Duke of Chimney Butte er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Frank Borzage. == Handling == Lambert, en ung mann som er ute etter å tjene mest mulig penger, forsøker å selge en dings som kan skrelle poteter, åpne bokser, trekke ut spiker, og utføre andre praktiske oppgaver. Han kommer frem til en storfe-gård, hvor han støter på en gruppe cowboyer som spiser kveldsmat. Han imponerer cowboyene så mye at de velger ham til deres leder, og det tar ikke lang tid før han blir ansatt av den unge ranch-sjefen Vesta Philbrook som hennes medhjelper og personlige livvakt. «The Duke», som Lambert nå blir kalt, forelsker seg snart i Vesta. Han forsøker å hjelpe henne med å bli kvitt en gjeng ondskapsfulle storfe-tyver som flere ganger har forsøkt å stjele fra ranchen hennes. == Skuespillere == Fred Stone som Jeremeah Lambert Vola Vale som Vesta Philbrook Josie Sedgwick som Grace Kerr Chick Morrison som Kerr Buck Connors som Taters Harry Dunkinson som Jedlick == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Duke of Chimney Butte på Internet Movie Database

The Duke of Chimney Butte er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank Borzage.Catalog|besøksdato=2023-01-14|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Dying_Detective_(film)

2023-02-04

The Dying Detective (film)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske stumfilmer', 'Kategori:Filmer fra 1921']

The Dying Detective er en britisk stumfilm fra 1921, regissert av Maurice Elvey.

The Dying Detective er en britisk stumfilm fra 1921, regissert av Maurice Elvey. == Handling == Den berømte detektiven Sherlock Holmes, er på dødens rand etter å ha fått en sjelden - og vanligvis dødelig - asiatisk sykdom. Men han er fremdeles fast bestemt på å løse en aller siste drapssak, før han går videre. == Skuespillere == Eille Norwood som Sherlock Holmes Hubert Willis som Dr. John Watson Cecil Humphreys som Culverton Smith Joseph R. Tozer Mme. d'Esterre som Mrs. Hudson == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Dying Detective på Internet Movie Database

The Dying Detective er en britisk stumfilm fra 1921 regissert av Maurice Elvey.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dynamite_Allen

2023-02-04

Dynamite Allen

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Dynamite Allen er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Dell Henderson.

Dynamite Allen er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Dell Henderson. == Handling == Betty Reed, et lite barn som er blind på begge øynene, er det eneste vitnet når gruve-eier Roger Pitney blir myrdet. Men Betty identifiserer ved en feiltakelse Sid Allen, hennes egen verge, som morderen. Noen år senere blir synet hennes gjenopprettet, og Betty reiser snart tilbake til gruve-byen hvor mordet skjedde. Sjefen for den kriminelle gjengen som egentlig hadde drept Pitney forsøker å kidnappe henne for å bringe henne til taushet - en gang for alle. Men Betty blir reddet av Sid Allens sønn. Betty og Allens sønn legger deretter ut sammen, for å endelig finne igjen og avsløre de virkelige gjerningspersonene. == Skuespillere == George Walsh som Dynamite Allen Edna Murphy som Betty Reed Dorothy Allen som Jenny Allen Carola Parsons som Sue Bennett Byron Douglas som Bull Snide Jack Baston som Howard Morton == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Dynamite Allen på Internet Movie Database (en) Dynamite Allen på AllMovie

Dynamite Allen er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Dell Henderson.Catalog|besøksdato=2023-01-14|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Babylon_(2022)

2023-02-04

Babylon (2022)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2022']

Babylon er en amerikansk film fra 2022, regissert av Damien Chazelle.

Babylon er en amerikansk film fra 2022, regissert av Damien Chazelle. == Handling == I Los Angeles i 1926, hjelper den meksikanske immigranten Manuel «Manny» Torres til med å transportere en elefant til et herskapshus som er en del av Kinoscope Studios. Han blir raskt betatt av den unge og ambisiøse Nellie LaRoy fra New Jersey, som forsøker å bli berømt i Hollywood. Samtidig som elefanten distraherer flere av fest-deltakere, hjelper Manny den unge skuespillerinnen Jane Thornton, som tok en overdose narkotika sammen med den overvektige skuespilleren Orville Pickwick. Den kinesisk-amerikanske kabaret-sangerinnen Lady Fay Zhu og den afroamerikanske jazz-trompetisten Sidney Palmer er også til stede ved festen. Den flamboyant dansende Nellie blir snart oppdaget og rekruttert for å erstatte Jane i en ny film-produksjon. Manny møter og blir venn med Jack Conrad, en annen film-stjerne, og han kjører en alkohol-påvirket Jack hjem. Jack hjelper Manny med å skaffe seg forskjellige assistent-jobber gjennom Kinoscope. Han får blant annet i oppdrag å finne et nytt kamera for å filme en utendørsscene, fordi Jack før kvelden hadde falt på og ødelagt det forrige kameraet. Nellie blir raskt dekket av sladder-spaltist Elinor St. John, som også følger Jack Conrads karriere. Ettersom lydfilmen fortrenger stumfilmen mot slutten av 1920-tallet, tilpasser Manny seg de tekniske forandringene i bransjen, og begynner etter hvert å få regissør-jobber. Nellie sliter med å navigere etter de nye lydfilmens krav, og øker narkotika-bruken og hensynsløs gambling. Dette svekker ryktet hennes, til tross for Mannys forsøk på å hjelpe henne. ack oppdager at hans mangeårige venn og produsent, George Munn, nylig hadde begått selvmord. I 1932 begynner Jack å føle at populariteten hans har avtatt, men han tar fremdeles jobber i flere lavbudsjett-filmer. I mellomtiden har Sidney sikret seg sin egen musikalske film og orkester, men blir fornærmet når studio-sjefene overbeviser Manny om å be om at han bruker sminke for å gjøre huden hans enda mørkere. Kort tid etter at denne filmen er ferdig, velger Sidney å forlate Kinoscope. Dden eksentriske gangsteren James McKay truer Nellie på grunn av hennes enorme spillegjeld. Manny ber Nellie om å flykte sammen med ham til Mexico, gifte seg og begynne et nytt liv. Hun er først negativ, men sier seg til slutt enig. Nellie blir senere funnet død på et hotellrom i en alder av 34 år. I 1952 returnerer Manny til California, denne gangen med sin kone og unge datter. Etter å i flere år bodd i New York City, hvor han hadde etablert en radio-butikk. Han viser dem inngangen til Kinoscope Studios, men han besøker en kino i nærheten alene for å se Singin' in the Rain, hvor filmens skildring av bransjens overgang fra stumfilmer til lydfilmer rører ham til tårer. == Skuespillere == Brad Pitt som Jack Conrad Margot Robbie som Nellie LaRoy Diego Calva som Manny Torres Jean Smart som Elinor St. John Jovan Adepo as Sidney Palmer Li Jun Li som Lady Fay Zhu Olivia Hamilton som Ruth Adler P. J. Byrne som Max == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Babylon på Internet Movie Database (sv) Babylon i Svensk Filmdatabas (da) Babylon i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Babylon på Allociné (nl) Babylon på MovieMeter (en) Babylon på AllMovie (en) Babylon på Rotten Tomatoes (en) Babylon på Metacritic

Babylon er en amerikansk film fra 2022 regissert av Damien Chazelle.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Fabelmans

2023-02-04

The Fabelmans

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2022']

The Fabelmans er en amerikansk film fra 2022, regissert av Steven Spielberg.

The Fabelmans er en amerikansk film fra 2022, regissert av Steven Spielberg. == Handling == Unge Sammy Fabelman vokser opp i Arizona etter andre verdenskrig. Han håper å finne arbeid som filmskaper. Men Sammy oppdager snart en ødeleggende familie-hemmelighet, som han aldri hadde vært klar over tidligere. == Skuespillere == Michelle Williams som Mitzi Schildkraut-Fabelman Paul Dano som Burt Fabelman Seth Rogen som Bennie Loewy Gabriel LaBelle som Samuel "Sammy" Fabelman Julia Butters som Reggie Fabelman == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Fabelmans på Internet Movie Database (fr) The Fabelmans på Allociné (nl) The Fabelmans på MovieMeter (en) The Fabelmans på Rotten Tomatoes (en) The Fabelmans på Metacritic

The Fabelmans er en amerikansk film fra 2022 regissert av Steven Spielberg.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Banshees_of_Inisherin

2023-02-04

The Banshees of Inisherin

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2022']

The Banshees of Inisherin er en amerikansk film fra 2022, regissert av Martin McDonagh.

The Banshees of Inisherin er en amerikansk film fra 2022, regissert av Martin McDonagh. == Handling == To livslange venner opplever en rekke problemer når den ene vennen plutselig avslutter vennskapet deres. Men dette fører snart til uforutsette, og alarmerende, konsekvenser for dem begge. == Skuespillere == Colin Farrell som Pádraic Súilleabháin Kerry Condon som Siobhán Súilleabháin Brendan Gleeson som Colm Doherty Barry Keoghan som Dominic Kearney Gary Lydon Sheila Flitton som Mrs. McCormick Pat Shortt som Jonjo Devine == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Banshees of Inisherin på Internet Movie Database (no) The Banshees of Inisherin hos Filmfront (sv) The Banshees of Inisherin i Svensk Filmdatabas (da) The Banshees of Inisherin i Danmark Nationale Filminstitut (fr) The Banshees of Inisherin på Allociné (nl) The Banshees of Inisherin på MovieMeter (en) The Banshees of Inisherin på AllMovie (en) The Banshees of Inisherin på Rotten Tomatoes (en) The Banshees of Inisherin på Metacritic

The Banshees of Inisherin er en amerikansk film fra 2022 regissert av Martin McDonagh.

https://no.wikipedia.org/wiki/Marcel_Maradan

2023-02-04

Marcel Maradan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere på Andre Vatikankonsil', 'Kategori:Dødsfall 5. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Ikkeseychelliske katolske biskoper på Seychellene', 'Kategori:Kapusinere', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer på Seychellene', 'Kategori:Personer fra kanton Fribourg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske katolske biskoper', 'Kategori:Sveitsiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Sveitsiske misjonærer']

Marcel Maradan også kalt Olivier Maradan OFMCap (født 11. oktober 1899 i Ecuvillens i kanton Fribourg i Sveits; død 5. februar 1975 i Lausanne) var en sveitsisk katolsk ordensgeistlig og biskop av Port Victoria på Seychellene.

Marcel Maradan også kalt Olivier Maradan OFMCap (født 11. oktober 1899 i Ecuvillens i kanton Fribourg i Sveits; død 5. februar 1975 i Lausanne) var en sveitsisk katolsk ordensgeistlig og biskop av Port Victoria på Seychellene. == Liv og virke == === Bakgrunn === Hanvar sømm av læreren Fridolin Maradan og hans hustru Léontine neé Chavaillaz, og gikk på kapusinernes grymnasium i Stans. I 1918 inntrådte han i kapusinerordenen i Luzern. === Prest === Etter presevielse i 1925 ble han i 1926 misjonær på Seychellene. Fra 1934 til 1936 studerte han skoleledelse i London. Etter tilbakekomsten til Seychellene i 1936 ble han rektor for misjonsskolene der. === Biskop av Victoria på Seychellene === Pave Pius XI utnevnte ham den 17. juni 1937 til biskop av Port Victoria på Seychellene. Han ble bispeviet 9. desember samme år i Freiburg im Üechtland av den apostoliske nuntius i Sveits, erkebiskop Filippo Bernardini og de medkonsekreende biskoper Louis-Justin Gumy, OFM Cap. (forgjengeren på Seychellene) og Bernard Alexis Burquier, C.R.A. (abbed i Saint-Maurice). I 1973 fratrådte han, og vendte tilbake til Sveits. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) Pave Benedikt XIII (1649-1730) Pave Benedikt XIV (1675-1758) Pave Klemens XIII (1693-1769) Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) Erkebiskop Filippo Bernardini (1884-1954) Biskop Marcel Maradan OFMCap (1932-2021) *1927 == Litteratur == (de) Christian Schweizer: «Olivier Maradan» i Historisches Lexikon der Schweiz == Referanser == == Eksterne lenker == Olivier Maradan im Dictionnaire Biographique des Chrétiens d’Afrique Olivier Maradan bei The Hierarchy of the Catholic Church

Marcel Maradan også kalt Olivier Maradan OFMCap (født 11. oktober 1899 i Ecuvillens i kanton Fribourg i Sveits; død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Smal%C3%A5sen_stasjon

2023-02-04

Smalåsen stasjon

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1987', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1940', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Namsskogan']

Smalåsen stasjon på Nordlandsbanen åpnet 5. juli 1940 som Smalvatn stasjon, og navnet ble endret til Smalåsen i juli året etter. Statusen ble nedgradert til holdeplass 1. april 1959, og holdeplassen ned nedlagt 31. mai 1987. Stasjonsbygningen var en dresinbu som fikk et påbygg rundt 1948. Bygningen er flyttet til Norsk jernbanemuseum etter nedleggelsen. Vokterboligen er solgt.

Smalåsen stasjon på Nordlandsbanen åpnet 5. juli 1940 som Smalvatn stasjon, og navnet ble endret til Smalåsen i juli året etter. Statusen ble nedgradert til holdeplass 1. april 1959, og holdeplassen ned nedlagt 31. mai 1987. Stasjonsbygningen var en dresinbu som fikk et påbygg rundt 1948. Bygningen er flyttet til Norsk jernbanemuseum etter nedleggelsen. Vokterboligen er solgt. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 124–125 og 119. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 295–302. == Eksterne lenker == (no) Smalåsen stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

| sted = Smalåsen

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnstad_stasjon

2023-02-04

Bjørnstad stasjon

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1987', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1940', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Namsskogan']

Bjørnstad stasjon på Nordlandsbanen åpnet 5. juli 1940. Statusen ble nedgradert til holdeplass 1. februar 1969, og holdeplassen ned nedlagt 31. mai 1987. Stasjonsbygning samt privet og vedbu ble tegnet av Bjarne Friis Baastad ved NSB Arkitektkontor. To vokterboliger ble tegnet av Ralph Werenskiold. Stasjonsbygningen med privet og vedbu ble revet i 1990. Vokterboligene står per 2022 fortsatt på vestsiden av sporet.

Bjørnstad stasjon på Nordlandsbanen åpnet 5. juli 1940. Statusen ble nedgradert til holdeplass 1. februar 1969, og holdeplassen ned nedlagt 31. mai 1987. Stasjonsbygning samt privet og vedbu ble tegnet av Bjarne Friis Baastad ved NSB Arkitektkontor. To vokterboliger ble tegnet av Ralph Werenskiold. Stasjonsbygningen med privet og vedbu ble revet i 1990. Vokterboligene står per 2022 fortsatt på vestsiden av sporet. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 124–125. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 283–294. == Eksterne lenker == (no) Bjørnstad stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Bjørnstad stasjon på Nordlandsbanen åpnet 5. juli 1940.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Heiberg_(advokat)

2023-02-04

Bernt Heiberg (advokat)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som er foreslått slettet']

Bernt Heiberg (født 1980 i Oslo) er en norsk advokat med møterett for Høyesterett. Heiberg er partner i Elden Advokatfirma AS og sitter i selskapets ledergruppe. Bernt Heiberg er sønn av advokat Axel Heiberg, sønnesønn av arkitekt Bernt Heiberg og tilhører Heibergslekten.Han ble uteksaminert som jurist fra Universitetet i Oslo i 2013, fikk advokatbevilling i 2016 og ble innvilget møterett for Høyesterett i 2021. Han er medlem av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Heiberg har vært forsvarer i flere profilerte straffesaker i Norge, herunder i Lime-saken, Bertheussen-saken, «Dronesaken» (mot russeren Andrey Yakunin som hadde flydd drone på Svalbard) og som forsvarer for Kristian Valen. Han var også advokaten til Aisha Shezadi Kausar da hun først ba om å bli hentet hjem fra Al-Roj leiren i Syria, for så å takke nei da UD tilbød henne bistand med retur til Norge.

Bernt Heiberg (født 1980 i Oslo) er en norsk advokat med møterett for Høyesterett. Heiberg er partner i Elden Advokatfirma AS og sitter i selskapets ledergruppe. Bernt Heiberg er sønn av advokat Axel Heiberg, sønnesønn av arkitekt Bernt Heiberg og tilhører Heibergslekten.Han ble uteksaminert som jurist fra Universitetet i Oslo i 2013, fikk advokatbevilling i 2016 og ble innvilget møterett for Høyesterett i 2021. Han er medlem av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Heiberg har vært forsvarer i flere profilerte straffesaker i Norge, herunder i Lime-saken, Bertheussen-saken, «Dronesaken» (mot russeren Andrey Yakunin som hadde flydd drone på Svalbard) og som forsvarer for Kristian Valen. Han var også advokaten til Aisha Shezadi Kausar da hun først ba om å bli hentet hjem fra Al-Roj leiren i Syria, for så å takke nei da UD tilbød henne bistand med retur til Norge. == Referanser ==

Bernt Heiberg (født 26. september 1980 i Oslo) er en norsk advokat med møterett for Høyesterett.

https://no.wikipedia.org/wiki/Auto-Tune

2023-02-04

Auto-Tune

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lydutstyr', 'Kategori:Musikktilbehør']

Auto-Tune, også skrevet autotune, er et verktøy innen digital lydproduksjon som skjuler eller korrigerer toner fra instrumenter og stemmer, slik at de treffer den riktige tonehøyden. Auto-Tune kan brukes både på studioopptak eller direktefremføringer som for eksempel i tv-sendinger og musikkonkurranser.

Auto-Tune, også skrevet autotune, er et verktøy innen digital lydproduksjon som skjuler eller korrigerer toner fra instrumenter og stemmer, slik at de treffer den riktige tonehøyden. Auto-Tune kan brukes både på studioopptak eller direktefremføringer som for eksempel i tv-sendinger og musikkonkurranser. == Bakgrunn == Auto-Tune ble skapt av den amerikanske matematikeren Andy Hildebrand og lansert kommersielt i september 1997 av selskapet Antares Audio Technologies. Opprinnelig utviklet Hildebrand teknologien i 1980-årene som en seismisk metode for å lete etter olje. Teknologien gikk ut på å senke dynamitt til havbunnen for deretter å analysere lydbølgene som eksplosjonene skapte. Etter hvert skjønte Hildebrand at teknologien også kunne brukes på andre områder, som musikkproduksjon.Begrepet «auto-tune» har siden blitt en samlebetegnelse på all korrigering av stemmer, uavhengig av produsent. Flere andre produsenter tilbyr lignende verktøyer, blant andre Melodyne fra Celemony og Tune fra Waves. Auto-Tune har visse likheter med vocoderen, men teknologien er likevel forskjellig.Verktøyet ble først brukt for å rette tonehøyde og korrigere toner, men musikkbransjen tok raskt i bruk teknologien – både for å rette toner, men også som musikalsk grep på låter. Det første, og mest kjente eksemplet, er låten «Believe» med Cher fra 1998. Her ble Auto-Tune brukt for å gi Chers stemme et metallisk og digitalt preg, og siden har en rekke andre artister fulgt etter. == Referanser ==

Auto-Tune, også skrevet autotune, er et verktøy innen digital lydproduksjon som skjuler eller korrigerer toner fra instrumenter og stemmer, slik at de treffer den riktige tonehøyden. Auto-Tune kan brukes både på studioopptak eller direktefremføringer som for eksempel i tv-sendinger og musikkonkurranser.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rasmus_Risnes

2023-02-04

Rasmus Risnes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikere', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Rasmus Risnes (20/5-1936 – 2/12-2004) var en norsk fysker som var professor ved Høgskolessenteret i Rogaland. Han ble Dr. philos i fysikk ved Universitetet i Oslo i 1970 med avhandlingen "D.c. size effects in the electrical conductivity of aluminium single crystal films".Han ble ansatt ved Rogaland distriktshøgskole i 1971, fra 1974 som undervisningsleder i petroleumsfag og fra 1981 som høyskoledosent. Etter en tid hos Statoil og Norske Agip ble han i 1986 beskikket som professor i petroleumsteknologi (petroleumsproduksjon) ved Høgskolesenteret i Rogaland. Han ble kort etter valgt til dekanus.Risnes var en pioner i petroleumsrelatert bergmekanikk, med tidlige arbeider om sandstabilitet under produksjon. Som professor bygde han opp et anerkjent forsknings- og undervisningslaboratorium, som fokuserte på stabilitet av kalk/krittformasjoner.

Rasmus Risnes (20/5-1936 – 2/12-2004) var en norsk fysker som var professor ved Høgskolessenteret i Rogaland. Han ble Dr. philos i fysikk ved Universitetet i Oslo i 1970 med avhandlingen "D.c. size effects in the electrical conductivity of aluminium single crystal films".Han ble ansatt ved Rogaland distriktshøgskole i 1971, fra 1974 som undervisningsleder i petroleumsfag og fra 1981 som høyskoledosent. Etter en tid hos Statoil og Norske Agip ble han i 1986 beskikket som professor i petroleumsteknologi (petroleumsproduksjon) ved Høgskolesenteret i Rogaland. Han ble kort etter valgt til dekanus.Risnes var en pioner i petroleumsrelatert bergmekanikk, med tidlige arbeider om sandstabilitet under produksjon. Som professor bygde han opp et anerkjent forsknings- og undervisningslaboratorium, som fokuserte på stabilitet av kalk/krittformasjoner. == Referanser ==

Rasmus Risnes (20/5-1936 – 2/12-2004) var en norsk professor og forsker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Franziska_von_Trapp

2023-02-04

Maria Franziska von Trapp

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Misjonærer fra USA', 'Kategori:Misjonærer i Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Personer fra Zell am See', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske misjonærer', 'Kategori:Østerrikske sangere']

Maria Franziska von Trapp (født 28. september 1914 i Zell am See nær Salzburg i Østerrike-Ungarn; død 18. februar 2014 i Stowe i Vermont i USA) var en østerriksk-amerikansk sangerinne (sopran) og misjonær. Hun fikk amerikansk statsborgerskap i 1948.

Maria Franziska von Trapp (født 28. september 1914 i Zell am See nær Salzburg i Østerrike-Ungarn; død 18. februar 2014 i Stowe i Vermont i USA) var en østerriksk-amerikansk sangerinne (sopran) og misjonær. Hun fikk amerikansk statsborgerskap i 1948. == Liv og virke == === Bakgrunn === Maria Franziska von Trapp var den eldste datter av Georg Ludwig von Trapp. Hennes søsken var Rupert von Trapp (1911–1992), Agathe von Trapp (1913–2010), Werner von Trapp (1915–2007), Hedwig von Trapp (1917–1972), Johanna von Trapp (1919–1994), and Martina von Trapp (1921–1951). === Sanger i familiegruppen === Hun utgjorde sammen med disse seks søsken og sin stemor Maria Augusta Trapp de verdenskjenteTrapp Family Singers. Denne familiens opplevelser var - i noen stykker nokså løselig - grunnlag for Broadwaymusicalen The Sound of Music (1959) og dens filmatisering The Sound of Music (1965). Familien Trapp emigrerte etter det østerrikske «Anschluss» - altså da landet ble tilsluttet Tyskland. Hun hadde før dette nektet å opptre på Adolf Hitlers fødselsdagsfeiring. Georg von Trapp motsatte seg innkalling til den tyske Wehrmacht. De fryktet foor repressalier. I 1938 ankom de USA, og flyttet i 1942 til delstaten Vermont. De gav konserter rundt om i hele landet. Familien fortsatte med turneene i lange tider; deres siste konsert var den 26. januar 1956. === Misjonær === Etter Georg von Trapps død i 1947 og at de sluttet med turneene, ble Maria Franziska og stemoren katolske lekmisjonærer i Papua New-Guinea der Maria Franziska adopterte en sønn, Kikuli Mwanukuzi. De var i landet i fire år. Hun levde senere i Trapp Family Lodge i Stowe i Vermont. 2007 mottok Trapp-familien Egon Ranshofen-Wertheimer Preis i Braunau am Inn. I juli 2008 besøkte Maria Franziska Villa Trapp i Aigen, og sitt fødehus Zell am See (Det var kommet i familien Porsches eie). Den 25. tuli 2008 dro hun sammen med sin halvbror Johannes, sin svigerinne Erika som var enke etter Werner von Trapp, og Ernst Florian Winter som enkemann etter hennes søster Johanna (1919–1994), til innvielsen av Villa Trapp til hotell. Maria Franziska von Trapp døde 99 år gammel den 18. februar 2014 i sitt hjem i Stowe i Vermont. Hun var den siste overlevende av de opprinnelige syv von Trapp-barna. == Referanser == == Eksterne lenker == på Salzburgwiki Maria Franziska von Trapp besucht Salzburg (derStandard.at) Urlaub bei der Trapp-Familie (op-online.de, 9. november 2009) Maria Trapp: Letztes Mitglied der singenden Familie tot. Nekrolog i Salzburger Nachrichten 21. februar 2014 Nekrolog på Salzburgs hjemmeside 21. februar 2014 Tod von Maria von Trapp Klingendes Österreich Süddeutsche Zeitung 24. februar 2014

thumb|Trapp Family Singers øver før en konsert nær Boston i 1941.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gotfred_Kvifte

2023-02-04

Gotfred Kvifte

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikere', 'Kategori:Norske fysikkprofessorer', 'Kategori:Norske meteorologer', 'Kategori:Personer fra Froland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Gotfred Ingolf Kvifte (1914–1997) fra Froland var en norsk fysiker som var professor og senere rektor ved Norges Landbrukshøyskole . Han tok dr.philos. i 1953 og var dosent ved Universitetet i Bergen i 1953–54, så professor i fysikk og meteorologi ved Norges Landbrukshøyskole fra 1954 til 1984. Han var rektor samme sted fra 1961 til 1968. Kvifte har offentliggjort en rekke avhandlinger om spektroskopi, nordlysforsking, geofysikk og landbruksmeteorologi, og hadde dessuten en rekke offentlige verv i forskingsråd og -utvalg.

Gotfred Ingolf Kvifte (1914–1997) fra Froland var en norsk fysiker som var professor og senere rektor ved Norges Landbrukshøyskole . Han tok dr.philos. i 1953 og var dosent ved Universitetet i Bergen i 1953–54, så professor i fysikk og meteorologi ved Norges Landbrukshøyskole fra 1954 til 1984. Han var rektor samme sted fra 1961 til 1968. Kvifte har offentliggjort en rekke avhandlinger om spektroskopi, nordlysforsking, geofysikk og landbruksmeteorologi, og hadde dessuten en rekke offentlige verv i forskingsråd og -utvalg. == Referanser == == Eksterne lenker == Minneord i Fra Fysikkens Verden

Gotfred Ingolf Kvifte (1914–1997) fra Froland var en norsk fysiker som var professor og senere rektor ved Norges Landbrukshøyskole .

https://no.wikipedia.org/wiki/Luca_Guadagnino

2023-02-04

Luca Guadagnino

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Italienske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Luca Guadagnino (født 1971) er en italiensk filmregissør og manusforfatter.Han har regissert filmer som I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Call Me by Your Name (2017).Call Me by Your Name ble blant annet nominert til beste film under den 90. Oscar-utdelingen og den 75. Golden Globe-utdelingen og til beste utenlandske kinofilm under Amandaprisen 2018.

Luca Guadagnino (født 1971) er en italiensk filmregissør og manusforfatter.Han har regissert filmer som I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Call Me by Your Name (2017).Call Me by Your Name ble blant annet nominert til beste film under den 90. Oscar-utdelingen og den 75. Golden Globe-utdelingen og til beste utenlandske kinofilm under Amandaprisen 2018. == Filmografi == 1999: The Protagonists (manus og regi) 2005: Melissa P. (manus og regi) 2009: I Am Love (manus, regi og produsent) 2012: Padroni di casa (produsent) 2015: A Bigger Splash (regi og produsent) 2017: Call Me by Your Name (regi og produsent) 2018: Suspiria (regi og produsent) 2021: Beckett (produsent) 2022: Bones and All (regi og produsent) 2023: Challengers (regi og produsent) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Luca Guadagnino på Internet Movie Database (sv) Luca Guadagnino i Svensk Filmdatabas (da) Luca Guadagnino på Filmdatabasen (da) Luca Guadagnino på Scope (fr) Luca Guadagnino på Allociné (en) Luca Guadagnino på AllMovie (en) Luca Guadagnino hos Rotten Tomatoes (en) Luca Guadagnino hos The Movie Database

Luca Guadagnino (født 1971) er en italiensk filmregissør og manusforfatter.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Florida_Project

2023-02-04

The Florida Project

['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2017', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

The Florida Project er en dramafilm fra USA fra 2017 regissert av Sean Baker, og skrevet av Bakers sammen med Chris Bergoch. Brooklynn Prince spiller rollen som seks år gamle Moonee som bor med sin arbeidsløse mor på et motell i Orland i Florida hvor Bobby, spilt av Willem Dafoe, er bestyrer.For rollen fikk Willem Dafoe flere priser og nominasjoner. Han ble blant annet nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen og ble også nominert i samme klasse under den 75. Golden Globe-utdelingen og BAFTA-utdelingen. Filmen vant Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm.

The Florida Project er en dramafilm fra USA fra 2017 regissert av Sean Baker, og skrevet av Bakers sammen med Chris Bergoch. Brooklynn Prince spiller rollen som seks år gamle Moonee som bor med sin arbeidsløse mor på et motell i Orland i Florida hvor Bobby, spilt av Willem Dafoe, er bestyrer.For rollen fikk Willem Dafoe flere priser og nominasjoner. Han ble blant annet nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen og ble også nominert i samme klasse under den 75. Golden Globe-utdelingen og BAFTA-utdelingen. Filmen vant Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm. == Handling == Historien, som finner sted over en sommer, følger den seks år gamle Moonee som finner på forskjellig ugagn og eventyr sammen med lekekameratene sine. Samtidig knytter hun bånd til sin opprørske, men omsorgsfulle, mor. == Skuespillere == Willem Dafoe: Bobby Brooklynn Prince: Moonee Bria Vinaite: Halley, Moonees mor Valeria Cotto: Jancey Christopher Rivera: Scooty Aiden Malick: Dicky Mela Murder: Ashley, Scootys mor Caleb Landry Jones: Jack, Bobbys sønn Josie Olivo: Stacy, Janceys bestemor Edward Pagan: Dickys far Macon Blair: John, turist == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Florida Project på Internet Movie Database (sv) The Florida Project i Svensk Filmdatabas (da) The Florida Project i Danmark Nationale Filminstitut (fr) The Florida Project på Allociné (nl) The Florida Project på MovieMeter (en) The Florida Project på AllMovie (en) The Florida Project på Rotten Tomatoes (en) The Florida Project på Metacritic (en) The Florida Project på Box Office Mojo

The Florida Project er en dramafilm fra USA fra 2017 regissert av Sean Baker, og skrevet av Bakers sammen med Chris Bergoch. spiller rollen som seks år gamle Moonee som bor med sin arbeidsløse mor på et motell i Orland i Florida hvor Bobby, spilt av Willem Dafoe, er bestyrer.

2023-02-04

Morten Jensen

Morten Jensen er navnet til flere personer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sean_Baker

2023-02-04

Sean Baker

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmregissører fra USA', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Sean Baker (født 1971) er en filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og filmklipper fra USA.Han har regissert og skrevet manus til filmen The Florida Project fra 2017. Filmen fikk flere priser og nominasjoner, og vant blant annet Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm. I tillegg ble Willem Dafoe nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen for sin rolle i filmen.

Sean Baker (født 1971) er en filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og filmklipper fra USA.Han har regissert og skrevet manus til filmen The Florida Project fra 2017. Filmen fikk flere priser og nominasjoner, og vant blant annet Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm. I tillegg ble Willem Dafoe nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen for sin rolle i filmen. == Filmografi == 2000: Four Letter Words 2004: Take Out 2008: Prince of Broadway 2012: Starlet 2015: Tangerine 2017: The Florida Project 2000: Red Rocket == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sean Baker på Internet Movie Database (sv) Sean Baker i Svensk Filmdatabas (da) Sean Baker på Filmdatabasen (da) Sean Baker på Scope (fr) Sean Baker på Allociné (en) Sean Baker på AllMovie (en) Sean Baker hos The Movie Database

Sean Baker (født 1971) er en filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og filmklipper fra USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Agleninae

2023-02-04

Agleninae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1813', 'Kategori:Nebbiller']

Agleninae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

Agleninae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art. == Utseende == Små, gjerne ca. 2 millimeter, avlange, sylindriske, brunlige biller. Hodet er stort og bredt, rundet, med ganske små fasettøyne, antennene er middels lange og klubbeformede. Oversiden er fint og jevnt punktert, ikke påfallende hårete. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Arten er utbredt i Europa og Nord-Amerika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Agleninae Horn, 1878 Slekten Aglenus Erichson, 1845 Aglenus brunneus (Gyllenhal, 1813) – funnet i Sverige og Finland, ikke i Norge == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (no) Agleninae hos Artsdatabanken (en) Agleninae hos Fauna Europaea (en) Agleninae hos ITIS (en) Kategori:Agleninae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Agleninae – detaljert informasjon på Wikispecies

Agleninae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prediksjonsintervall

2023-02-04

Prediksjonsintervall

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estimeringsteori', 'Kategori:Regresjonsanalyse']

Et prediksjonsintervall er et intervall som, basert på historiske verdier, angir en øvre og en nedre grense for hvor man forventer at en ny verdi/fremtidig måling sannsynligvis vil ligge. Et 95 % prediksjonsintervall fra 10 til 20 betyr f. eks. at man antar at nye verdier/målinger vil ligge innenfor dette intervallet i 95 % av tilfellene. Følgelig forventer man at verdiene vil ligge utenfor intervallet i 5 % av tilfellene.Prediksjon kan være nyttig dersom modellene som beregner intervallene stemmer, men husk at de historiske tallene alene ikke gir noen som helst garanti for at mønsteret vil fortsette inn i fremtiden. For å kunne si noe om dette må vi ha andre holdepunkter. Følgelig må vi ta prediksjonsintervallene med en stor klype salt.Illustrasjonen til høyre viser f.eks. hvor feil NASA tok, når de i 2004 predikerte neste solflekksyklus. Når alt kom til alt viste det seg at syklusen startet tre år senere enn modellene viste og at den ble mye mindre enn de forutså/predikerte.

Et prediksjonsintervall er et intervall som, basert på historiske verdier, angir en øvre og en nedre grense for hvor man forventer at en ny verdi/fremtidig måling sannsynligvis vil ligge. Et 95 % prediksjonsintervall fra 10 til 20 betyr f. eks. at man antar at nye verdier/målinger vil ligge innenfor dette intervallet i 95 % av tilfellene. Følgelig forventer man at verdiene vil ligge utenfor intervallet i 5 % av tilfellene.Prediksjon kan være nyttig dersom modellene som beregner intervallene stemmer, men husk at de historiske tallene alene ikke gir noen som helst garanti for at mønsteret vil fortsette inn i fremtiden. For å kunne si noe om dette må vi ha andre holdepunkter. Følgelig må vi ta prediksjonsintervallene med en stor klype salt.Illustrasjonen til høyre viser f.eks. hvor feil NASA tok, når de i 2004 predikerte neste solflekksyklus. Når alt kom til alt viste det seg at syklusen startet tre år senere enn modellene viste og at den ble mye mindre enn de forutså/predikerte. == Referanser ==

Et prediksjonsintervall er et intervall som, basert på historiske verdier, angir en øvre og en nedre grense for hvor man forventer at en ny verdi/fremtidig måling sannsynligvis vil ligge. Et 95 % prediksjonsintervall fra 10 til 20 betyr f.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Normann

2023-02-04

Johan Normann

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Jøssund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Johan Bendik Normann (1848–1910) var handelsmann i Vallersund i tidligere Jøssund (nå Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1896 til 1902 den første ordføreren i Jøssund kommune.Johan var født i Vallersund som sønn av handelsmann Even Normann og hans kone Anne. Familien Normann drev handelsstedet fra 1772 til 1927, og Johan overtok drifta etter faren i 1878. Han giftet seg i 1882 med Gina Moe fra Trondheim. Da Åfjord kommune skulle deles i to, og Jøssund fra 1896 skulle være en egen kommune, ble Normann valgt inn i det første formannskapet, og deretter valgt til ordfører. Ved dødsfallet i 1910 ble han beskrevet som «meget benyttet i sin kommune» og «en grei forretningsmann som ogsaa i det kommunale liv sa sin mening uten omsvøp.»

Johan Bendik Normann (1848–1910) var handelsmann i Vallersund i tidligere Jøssund (nå Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1896 til 1902 den første ordføreren i Jøssund kommune.Johan var født i Vallersund som sønn av handelsmann Even Normann og hans kone Anne. Familien Normann drev handelsstedet fra 1772 til 1927, og Johan overtok drifta etter faren i 1878. Han giftet seg i 1882 med Gina Moe fra Trondheim. Da Åfjord kommune skulle deles i to, og Jøssund fra 1896 skulle være en egen kommune, ble Normann valgt inn i det første formannskapet, og deretter valgt til ordfører. Ved dødsfallet i 1910 ble han beskrevet som «meget benyttet i sin kommune» og «en grei forretningsmann som ogsaa i det kommunale liv sa sin mening uten omsvøp.» == Referanser ==

Johan Bendik Normann (1848–1910) var handelsmann i Vallersund i tidligere Jøssund (nå Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1896 til 1902 den første ordføreren i Jøssund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dacoderinae

2023-02-04

Dacoderinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1862', 'Kategori:Nebbiller']

Dacoderinae er en underfamilie av nebbiller.

Dacoderinae er en underfamilie av nebbiller. == Utseende == Små, avlange, litt maurlignende, blanke, brunlige biller. Hodet er stort og bredt, rundet, med ganske små fasettøyne, antennene er middels lange og perlekjedeformede. Oversiden er fint og jevnt punktert, ikke påfallende hårete. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Artene er utbredt i den neotropiske økosonen og Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Dacoderinae LeConte, 1862 Slekten Dacoderus LeConte, 1858 Dacoderus acanthomma Blair, 1918 Dacoderus rossi Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Dacoderus sleeperi Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Dacoderus steineri Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Dacoderus striaticeps LeConte, 1858 Dacoderus werneri Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Slekten Myrmecoderus Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 - 3 arter Myrmecoderus dominicensis (Horn, 1876) Myrmecoderus laevipennis (Horn, 1893) Myrmecoderus rileyi Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Slekten Tretothorax Lea, 1911 - én art Tretothorax cleistostoma Lea, 1910 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == bugguide.net - bildedatabase over nordamerikanske insekter [1] (en) Dacoderinae hos Fossilworks (en) Dacoderinae hos ITIS (en) Kategori:Dacoderinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Dacoderinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Dacoderinae er en underfamilie av nebbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samtidighet_(informatikk)

2023-02-04

Samtidighet (informatikk)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informatikk', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Operativsystemteknologi', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Samtidighet er et begrep innenfor informatikken. Det refererer til evnen til å utføre forskjellige deler av et dataprogram, en algoritme eller et problem utenfor rekkefølge eller i en delvis ordnet mengde, uten å påvirke resultatet. Dette tillater parallelle beregninger av utførende enheter, noe som kan forbedre ytelsen i superskalære prosessorer, flerkjerners mikroprosessor og systemer med flerprosessering. I teknisk forstand refererer samtidighet til nedbrytbarheten til et program, en algoritme eller et problem i komponenter som utføres utenfor rekkefølge eller delvis ordnet.Den canadiske programvareutvikleren Rob Pike (f. 1956) har definert samtidighet som sammensetningen av uavhengige utførende beregninger. Samtidighet er ikke parallell utførelse. Samtidighet handler om å håndtere flere ting samtidig, mens parallell utførelse handler om å utføre flere ting samtidig. Samtidighet handler om struktur, mens parallell utførelse handler om eksekvering. Samtidighet er en måte å strukturere et problem på, slik at problemet kan løses (men ikke nødvendigvis) gjennom parallell eksekvering.En rekke matematiske modeller er utviklet for generelle samtidige beregninger. Eksempler er Petri nets, process calculi, Parallel random access-machine, actor model og Reo Coordination Language.

Samtidighet er et begrep innenfor informatikken. Det refererer til evnen til å utføre forskjellige deler av et dataprogram, en algoritme eller et problem utenfor rekkefølge eller i en delvis ordnet mengde, uten å påvirke resultatet. Dette tillater parallelle beregninger av utførende enheter, noe som kan forbedre ytelsen i superskalære prosessorer, flerkjerners mikroprosessor og systemer med flerprosessering. I teknisk forstand refererer samtidighet til nedbrytbarheten til et program, en algoritme eller et problem i komponenter som utføres utenfor rekkefølge eller delvis ordnet.Den canadiske programvareutvikleren Rob Pike (f. 1956) har definert samtidighet som sammensetningen av uavhengige utførende beregninger. Samtidighet er ikke parallell utførelse. Samtidighet handler om å håndtere flere ting samtidig, mens parallell utførelse handler om å utføre flere ting samtidig. Samtidighet handler om struktur, mens parallell utførelse handler om eksekvering. Samtidighet er en måte å strukturere et problem på, slik at problemet kan løses (men ikke nødvendigvis) gjennom parallell eksekvering.En rekke matematiske modeller er utviklet for generelle samtidige beregninger. Eksempler er Petri nets, process calculi, Parallel random access-machine, actor model og Reo Coordination Language. == Se også == Multitasking == Referanser ==

Samtidighet er et begrep innenfor informatikken. Det refererer til evnen til å utføre forskjellige deler av et dataprogram, en algoritme eller et problem utenfor rekkefølge eller i en delvis ordnet mengde, uten å påvirke resultatet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Besk_svovelsopp

2023-02-04

Besk svovelsopp

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normlisten for soppkontrollører', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Skivesoppordenen']

Besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare) er en av svovelsoppene. Den tilhører skivesoppordenen og sporene produseres i basidier i hymeniet som dannes i et skiveformet hymenofor. Svovelsoppenes viktigste kjennetegn er det nesten svarte sporepulveret som oftest har en fiolett tone. Besk svovelsopp er giftig.

Besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare) er en av svovelsoppene. Den tilhører skivesoppordenen og sporene produseres i basidier i hymeniet som dannes i et skiveformet hymenofor. Svovelsoppenes viktigste kjennetegn er det nesten svarte sporepulveret som oftest har en fiolett tone. Besk svovelsopp er giftig. == Beskrivelse == Besk svovelsopp er en hattsopp, en sopp som danner fruktlegeme med hatt og stilk. Hatten er 3–6 cm bred og stilken er 3–10 cm høy. Stilken er sentrert under hatten. Formen på hatten er hvelvet til avflatende, og fargen er gul til svovelgul, hvitgul langs hattkanten og mørknende til rødbrun i sentrum. Hattkanten kan ha rester av slør hengende, og stilken en ringsone med rester etter soppens indre hylle. Skivene under hatten er svært tettstilte. Til og begynne med er fargen på skivene gulaktig grønne, men ettervert blir de grønnaktige med purpurgrå tone på grunn av de mørke sporene. == Utbredelse == Langs hele norskekysten nord til Kvænangen I verden er det registrert funn i hele Europa, og østover i Eurasia foruten sørover til Australasia. Dan finnes også i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) besk svovelsopp i Encyclopedia of Life (en) besk svovelsopp i Global Biodiversity Information Facility (no) besk svovelsopp hos Artsdatabanken (sv) besk svovelsopp hos Dyntaxa (en) besk svovelsopp hos Index Fungorum (en) besk svovelsopp hos MycoBank (en) besk svovelsopp hos NCBI (en) Kategori:Hypholoma fasciculare – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Hypholoma fasciculare – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Hypholoma fasciculare – detaljert informasjon på Wikispecies Soppen er «giftig» i normlisten for soppkontrollører. (2022) Fagmykologisk råd på vegne av Norges sopp- og nyttevekstforbund.

Besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare) er en av svovelsoppene. Den tilhører skivesoppordenen og sporene produseres i basidier i hymeniet som dannes i et skiveformet hymenofor.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samisk_historie_i_jernalderen

2023-02-04

Samisk historie i jernalderen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne mener at prosessen bak opphavsspråket til samisk kan ha skjedd allerede 1500 til 1000 år før Kristus. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus forårsaker at tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germanske kultur og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene. Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere disse den germanske kulturen. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker tyder på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa. For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen i de norrøne samfunnene var samene med sine spesialisert fangsamfunn. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene i de norrøne samfunnene fungerte som såkalte redistributive systemer. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingene må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt. En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen fortelles det at samene blant annet fikk smør og flesk. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra.

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne mener at prosessen bak opphavsspråket til samisk kan ha skjedd allerede 1500 til 1000 år før Kristus. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus forårsaker at tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germanske kultur og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene. Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere disse den germanske kulturen. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker tyder på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa. For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen i de norrøne samfunnene var samene med sine spesialisert fangsamfunn. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene i de norrøne samfunnene fungerte som såkalte redistributive systemer. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingene må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt. En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen fortelles det at samene blant annet fikk smør og flesk. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra. == Begrepsavklaringer == Jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden, rundt år 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 før Kristus til 550 og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050. Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet gården. I Övre Norrland snakker en om eldre metallalder fra år 800 før Kristus frem til år 0 og yngre metallalder fra år 0 og frem til 1323. I tillegg til denne inndelingen har historikeren Bjørnar Olsen innført begrepet samisk jernalder, satt fra Kristi fødsel til 1500. Årsaken til at en snakker om samisk jernalder er at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. En se kulturtrekk som viser påvirkning fra andre kulturer i øst og sørvest.Siden bronsealderen hadde samene, eller mer riktig, deres forfedre, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis dyr ved kysten i Nord-Norge. Deres vinterboplasser lå langt inn mot fjellene, mens sommerboplassene lå lengre ned i skogen, i alle fall om en antar at disse jegerfolkene levde omtrent samme liv som i Nord-Sverige. De arkeologiske sporene etter samer fra eldre jernalder er ikke omfattende, men funn i boplasser i fjellområder er det en del av. Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med god tilgang på reinsdyr, fisk og fugl. Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland. Sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst. I dagens Nordland har det imidlertid ikke vært en slik vareutveksling, men kvartsitt og bein har istedenfor blitt brukt til verktøy og våpen helt opp i jernalderen.Rundt Kristi fødsel avsluttes en periode med varmere klima, til en periode med kaldere og mer hustri vær. Tregrensen begynte å trekke seg nedover, noe som ga mindre skog og dårligere jaktutbytte. På den andre siden begynte menneskene å vandre over større områder, noe som ga dem utvidet kontakt med folkeslag i sør og øst. == Klassiske kilder som beskriver samene == De klassiske folkene i sør, det vil si grekerne og romerne, har gitt beskrivelse av folkene nord i Skandinavia allerede før Kristus. Samene ble av disse oppfattet som en fremmedartet veidekultur som kulturelt skilte seg sterkt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkningen i det øvrige Europa. Greske kilder nevner phinoi (finoi) rundt år 300 før Kristus. Den romerske senatoren og historikeren Publius Tacitus (56–120) omtaller fenni (finner), som helst må forstås som finsk-urgiske folkeslag generelt. En har antatt at ordet «finn» viser til vander, nomade, jeger, altså et folk som ikke var fastboende, men som drev med jakt og sanking. Spesielt nevner Tacitus at samene benytter ski for å komme seg frem, samt at de er ekstremt fattige, spiser gress, ikke har verken våpen eller hester og at de sover på bakken. Ordet finn har for øvrig germansk opprinnelse, og har aldri vært brukt av samene selv. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios (cirka 100– 168) nevner i sitt verk Geogaphia at det er syv folkeslag i Skandinavia, og at Finnoi bor lengst nord.Forfatteren Prokopios fra Cæsarea (omtrent 500–565) gir en beskrivelse av Skandinavia på 500-tallet og nevner samene og deres levesett. Han sier at de er en av flere grupper barbarer som bor i området. Samene lever på dyrs vis og bruker hverken klær eller sko. Ikke drikker de vin og heller ikke spiser de noe som vokser på bakken, bare kjøtt fra dyr de jakter på blir spist. Kvinnene kan hverken spinne eller veve, men deltar på jakten sammen med mennene. Skinnet fra dyrene de nedlegger bruker de som klær. Den gotiske historikeren Jordanes (600-tallet) nevner i år 551 at det er to slag finner, nemlig finni og screre-fennae, det vil si skridfinner. Disse folkene er kledd i skinn og spiser kjøtt. Ordet «skrid» viser til det norrøne ordet for å gå eller vandre, altså et vandrer- eller jegerfolk, helst ski-vandrerfolk. Historikere mener at skridfinnene er fjellfinner, som senere omtales som lapper. Derimot kan finni muligens vise til sjøfinner, eventuelt til finsktalende folk i Finland, altså finlendere. Jordanes nevner også andre folkeslag i Nord-Norge, blant annet adogit, som historikere har tolket som en feilskriving av håløyg, altså den norrøne befolkningen i Hålogaland, som i dag omtrent tilsvarer Nordland og Troms. Benediktermunken Paulus Diaconus (700-tallet) var den første som knytter samene til reinsdyr, ved at disse dyrene var viktige i deres liv.Finner og Finnmark er nevnt i sagatekstene og av Ottar rundt år 890, men er brukt av de nordiskspråklige naboene allerede rundt Kristi fødsel. Finnmark eller Finnmǫrk er nevnt i kongesagaene fra slutten av 1100-tallet, og henviser til folkenavnet, altså finnenes land. Sør i Skandinavia fantes det steder som ble kalt finnmǫrk, noe som henviste til at det bodde samer der.I vikingetid og tidlig middelalder var finnene (i dag omtalt som samer) utbrett i Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Rusland og Finland. Begrepet ser ut til å omfatte alle som bodde i disse områdene. Dette gir mulighet til forvirring fordi svenske kilder tidlig begynte å kalle den finsktallende bondebefolkningen for «finner» og som etterhvert utviklet seg til betegnelsen for alle som som bor i dagens Finland.Den tyske historikeren Adam av Bremen (1000-tallet) beskriver rundt år 1070 to samiske kulturgrupper, nemlig skridfinnene som holder til i Nord-Sverige og en annen finnegruppe som holder til ved kysten av Norge. Den danske historikeren Saxo Grammaticus (omtrent 1160–1220) benytter det samme begrepet rundt 1170.Finner i Sør-Norge er omtalt i lov- og sagatekster fra middelalderen, og en mener at samer har vært tilstede i Øst-Norge i tidlig middelalder.Samenes betegnelse på seg selv er same eller sami, og denne betegnelsen ble vanlig i skandinaviske språk utover fra 1920-årene. En regner at begrepet er svært gammelt. En tror det er en språklig sammenheng mellom same og finlendernes begegnelse på seg selv, altså suomi, men forholdet er ikke avklart. I Sverige og Finland ble begrepet finner på 1100- og 1200-talle erstattet av begrepet lapp på svensk og på finsk lappalainen. Det forklarer det svenske navnet på fylket Lappland og i Finland Lappi. Begrepet lapper blir kjent i Nord-Norge på 1400- og 1500-tallet, på grunn av samiske innlandsfolk i Nord-Sverige begynner å trekke over fjellviddene og ned i fjordene i Nordland og Troms om sommerene. Disse representerte en ny kultugruppe som drev med tamreindrift og handel. Blant annet er disse omtalt av Petter Dass rundt 1690. Først på 1800-tallet begynte en i Norge å kalle de gamle sjøfinnene (sjøsamer) og viddefolkene i Finnmark, for lapper. Den samiske viddebefolkningen i Finnmark hadde en opp til da kalt for fjellfinner. == Samisk etnisitet i jernalderen == Historikerne har diskutert om det var en samisk etnisk identitet i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne har gitt sine bidrag til denne diskusjonen. De regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristus. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus, det tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg germanske og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og opphold seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å marker sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår. Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av. === Språklig påvirkning === Kontakten mellom samer og norrøn befolkning førte til at samene fikk mange lånord i tiden fra år 500–600 og opp til slutten av vikingtid. Det er spesielt på strekningen fra Tysfjord i Nordland til Kvaløy og Karlsøy i Troms at en finner dialekter med lånord fra nordisk. Eksempler er ord som ráktsa som betyr grøt, gordni som betyr korn, buvvi som betyr buskap eller bufe, áhkar som betyr åker. Altså slike lånord som har med jordbruk å gjøre og som kan tyde på vareutveksling. I det store og hele kan samisk ha tatt opp i seg hele 3000 skandinaviske ord, en stor del relatert til jordbruk og husdyrhold. Det meste av kontakten mellom samer og norrøne folk har skjedd i Nord-Norge. === Tidlige skriftlige kilder === Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om skriδfinner, og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre finner, og at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et terminus post quem for når prosessen er sluttført og allment kjent. == Fangstsamfunn i jernalder og opp til tidlig middelalder == I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på jordbruk og fangst. Pollenanalyser har vist at spesielt bygg var viktig. Disse nordlige landbrukssamfunnene står i stor kontrast til de fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.Rundt Kristi fødsel opphører kontakten med folkeslag i øst som produserer metaller. I det arkeologiske materialet er tiden etter dette og frem til 1000-tallet uten særlig mange etniske spor etter samene. === Overgang til jordbruk og etablering av høvdingdømmer === Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra denne tiden. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker mener en kan tyde på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa.Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Da i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det istedenfor var valg av germansk identitet som skjedde. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål viktige. Likevekten mellom samfunnene var viktig, derfor ville menneskene ha at de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Kulturelle trekk sprede seg derfor raskt, og de germanske samfunnene ble homogene.For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt, og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. === Stopp på kontakten med folkeslag i øst rundt Kristi fødsel === For fangsamfunnene i nord skjer det også store endringer i århundrene etter Kristus. Den kontakten de hadde etablert med høvdinge- og småkongedømmer langs Volga og Kama i århundrene før Kristus, ble svekket eller opphører helt. Arkeologen Pavel Simonsen (1922–2003) har ment at temming av reinsdyr var kunnskap som oppstod blant samene på grunn av denne kontakten. Han mente at kunnskapen oppstod kun én gang, og da i Øst-Sibir. Kunnskapen spredde seg, og nådde samene i Finnmark en gang rund 200–300 etter Kristus. Kjørereiner antas å ha vært en forutsetning for handel og kulturkontakter over store avstander.Kontaktene mellom fangsamfunnene i nordre Fennoskandia og samfunnene i øst som produserte metaller, hadde preg av å være kontakter over lange distanser og sannsynligvis med flere mellomledd. Dette endrer seg i jernalderen der kontakten skjer direkte mellom fangst- og gårdssamfunnene. Med kontakter som er kjente med økonomiske og sosiale forhold lokalt, endrer samhandlingen karakter. Det oppstod kontakter på vers av sosiale, økonomiske og kulturelle skiller. Med denne lokale handelen som ble utviklet oppstår mer stabile og omfattende byttehandel. Historikere tror at samene ikke bare fikk økonomiske spesialistfunksjoner, men også religiøse funksjoner i det redistributive systemet.En grunn til at samene endret sin etniske praksiser med hensyn på det materielle, mener historikerne kan skyldes at det før var nødvendig å signalisere egenart for å bli gjenkjent av mellommennene de handlet med. Forbindelsene med de fjerne parter for samhandling var skjøre og uavklarte, og en kan tenke seg at forskjellige fangstgrupper «konkurrerte» om oppmerksomheten. En var mer avhengig av klare kulturelle koder i et «uoversiktlig landskap». Med overgang til lokal handel forsvant dette behovet, derimot er det de nyetablerte germanske gårdssamfunnene som samene har behov for å markere sin egenart i forhold til. === Omlegging av produksjonen med nye handelsforbindelser === Hellegroper er en spesiell form for steinsatte ovale eller rekatangulære fordypninger i terrenget ut mot kysten. De er typisk 2–4 meter lange og 1–2 meter brede og opptil 0,5 m dype, og er kun avdekket i Nord-Troms og Finnmark, med ytre deler av Lyngenfjorden som sørligste grense. På hvert sted er det vanligvis opptil fem groper, men store felt på opptil 30–40 groper er også kjent. Det er analyser av fettrester i gropene som har fått arkeologer som Audhild Schanche til å sannsynliggjøre at dette er anlegg for utvinning av tran eller olje fra marine dyr som kobbe, hval og hvalross. Lignende anlegg for utvinning av olje er kjent fra området ved Kvitsjøen. En tror at produksjonen av olje skjedde ved at fangstfolkene la spekket lagvis i gropene sammen med glødende stein. Spekket, som smeltet på grunn av varmen, kunne deretter samles opp. Oljen antas å ha blitt bruk til å impregnere treverk, sjøhyre, tau og anvendes i oljelamper. Også i Norrbotten har arkeologene i 1980-årene avdekket flere steder med store ansamlinger av groper for produksjon av seltran, såkalte kokegroper. En mener at disse ble brukt i hundreårene før og etter Kristi fødsel.Det synes om om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og høvdingesamfunnene befester sin posisjon. Anleggene ser ut til å først å fremst være etablert nord for området der den norrøne befolkningen holdt til. Spesielt er konsentrasjonen av hellegropene stor ved grenseområdet mot norrøne boplasser. En har også funnet rester etter torvhus og båtopptrekk. Ut fra alle disse funnene tror en at dette kan ha dreid seg om sesongmessig utnyttelse av ressurser på kysten.Ved brudd i handelsforbindelsen mot Sentral- og Øst-Russland i århundrene rundt Kristi fødsel mistet en muligheten for importert jern. Jern og andre metaller kan ha vært i bruk av fangstfolkene allerede 1000 år før Kristus, og siden det sannsynligvis ikke ble produsert jern i nord (eller andre metaller) kunne knapphet ha blitt et problem. Imidlertid ser en etableringen av gårdssamfunnene som en mulighet som åpnet seg for kontakter mot nye markeder. Siden anleggene med hellegroper er så store at de overstiger eget behov, tror en at produksjonen av tranolje kan ha vært eksportrettet. Tran antas å være viktig for impregnering og behandling av tau og lær, samt for belysning. I bytte mot tranolje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne er årsaken til at knapphet på jern ikke oppstod, og at de ikke behøvde å ta i bruk stein.En tror at hellegropene markerte yttergrensene for norrøn bosetning mot nord helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Denne grensen sammenfaller også med det som i senere middelalder var den vestlige skattegrensen for norsk-russisk (Novgorod-republikken) fellesbeskatning av samene. At antallet anlegg med hellegroper er spesielt stort nord for denne grensen, kan ha årsak i nærhet til markedet. Samtidig var anleggene markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene.Mot slutten av vikingtiden forsvinner Hellegropene. En tror at årsaken er utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Det oppstår på nytt handelsforbindelser mot øst og tranolje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse mot ressurser i innlandet. Et annet forhold er at det oppstår en stor kilde til tran fra utvikling av kommersielt torskefiske på 1000- og 1100-tallet, altså Lofotfisket, hvor tran er mye enklere å utvinne. === Grensene mellom norrøn og samisk befolkning === Generelt har den norrøne eller håløygske bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, altså på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover Skjerstadfjorden var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingetiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.Det er lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav i Finnmark fra før 12–1400-tallet. De få sporene som finnes forteller om ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning er at det kan være snakk om handelsstasjoner kun til bruk om sommeren. Fjordnavn i Finnmark som ender på «-anger» har blitt tatt som tegn på at norrøne folk hadde slått seg ned allerede mens språket var i sin urnordiske form. Historikeren Waldemar Christofer Brøgger (1851–1940) har imidlertid argumenter for at disse kun var navn gitt under sjøferder. Historikere tror allikevel at det kan ha vært norrøn bosetning, muligens helårs, på Loppa, Sørøya og Stappen på Magerøya. Imidlertid mener de at denne norrøne bosetningen forsvinner rundt år 1100.Schanche har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangen og Salangen hvor de klimatiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra kognetiv grenseseting, altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene. Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.I Sverige har en siden 1970-årene ment at det kunne ha vært en etnisk grense som gikk mellom Övre Norrland og Mellannorrland. Nord for denne grensen holdt samene til og norrøn befolkning i sør. Blant annet ser en at jordbruk hadde vært drevet i Sør-Skandinaiva i minst 3000 år, men i liten grad påvirket menneskene som holdt til i Norrland. I Norrland var det rundt 500-tallet store likheter mellom samfunnene langs kysten og i innlandet. Begge steder var det en næringstilpasning basert på jakt, fangst og fikse med sesongbasert utnytting. Menneskene i innlandet og kysten den samme materielle og teknologisk basisen, samt lik sosial organisering. Muligens var det heller ingen kulturell eller etnisk forskjell på denne tiden. Det har vært kontakter mot Sør-Skandinavia, men først og fremst har kontaktene gått mot øst, nærmere bestemt dagens Russland og Baltikum. Både kysten og innlandet var involvert i vareutbytte mot øst. Spesielt finner arkeologiene samiske offerplasser med nedlagt metall. Senere på 1300-tallet skjer en svensk ekspansjon med bosetninger inn i samenes områder ved kysten. Helt opp til 1300-tallet betraktes områdene nord for Umeå og Bygdeå som øde trakter. Årsakene til dette var at norrøn befolkning enda ikke hadde bosetninger i regionen og at Bottenviken var tilfrosset minst halve året. Dermed var kolonisering og transport vanskelig, mens forholdene i Nord-Norge var enklere med isfrie fjorder. === Det redistributive systemet === I jernalderen ser det ut til at møtene mellom samer og norrøne høvdinger kommer i mer faste og ordnede former. I eldre jernalder var det tilfeldige møter for vareutveksling, mens det senere etableres steder med navn «Laberg» i Nordland og Troms. Arkeologer tolker dette som faste møteplasser som tjente som stapelpasser eller plasser for omlastning, fortrinnsvis for pelsvarer. Disse endringene tyder både på økt etterspørsel etter pels i de handelsnettverkene som høvdingene var del av. Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt når det økonomiske overskuddet tillot det, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene, noe som til slutt ledet frem til rikssamlingen. Utviklingen førte til mer press mot samen, fordi høvdingene intensiverte utnyttelsen av ressurser fra innlandet. En formoder at dette førte til mindre likeverdighet i forholdet, kontaktene ble hyppigere, men mindre fredelig.Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene fungerte som såkalte redistributive systemer, spesielt har Oder tatt til orde for dette synet. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingen har også politiske og religiøse funksjoner i lokalsamfunnet. Slik sett kan samfunnet oppnå en viss grad av spesialisering fordi ikke alle trenger å produsere alt til sitt eget underhold. Når høvdingen får hånd om ressursene, kan be inn til store gjestebud eller gi gaver, men må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt.Til bakgrunn for dette synet på småhøvdingene ligger spesielt sagaberetningene om håløygske høvdingenes mange aktiviteter. Sagene beskriver alskens produksjon i høvdingenes områder og forbindelser til andre ledere i fjerne områder. Det fortelles også om hvor generøse høvdingene er til både allierte og undersåtter.En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Pelsverket ga dem en «utenriksvaluta» som de kunne kjøpe statusvarer i retur for med disse kunne de så opprettholde sin høyere sosiale status.Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Det finnes noen skriftlige kilder, men disse er skrevet flere hundre år senere. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen (Vatnsdæla saga, Ramstasagaene og Helga þáttr Þórissonar), fortelles det at samene fikk smør og flesk, dessuten tinn. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra. === Samisk samfunnsorganisasjon === Siida er en betegnelse på samiske «lokalsamfunn». Disse hadde sine bruksområder, kalt siidaområde. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre» (norraš) og en formann (oaiveolmmái). Styrets oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad, blant annet hevde dens rettigheter utad mot andre grupper.Veidefolk som ikke driver jordbruk har ikke behov for privat eiendomsrett til landområder, og samene hadde felles eiendomsrett til områdene. Eiendomsretten kan ansees kollektiv, noe som var nødvendig fordi ressurser som fisk, dyr, pelsdyr og bær er ulikt fordelt innenfor et området. Inndeling i teiger vil være vanskelig og om et område skal gå i arv vil det for hver generasjon bli delt opp i stadig mindre deler. En annen forhold er at tamreinsdrift, som senere ble utviklet med forflytninger vil bli vanskelig. === Næringveier og bosetning i innlandet av Nord-Sverige === I Norrland skjer det en økonomisk spesialisering blant fangsamfunnene i tiden fra år 1500 til 0 før Kristus. Tidligere hadde fangsamfunnene her vært mer stasjonære og drevet med utnyttelse av elg, men så går en mer over til reinfangst og mobil bosetning. Flyttemønstrene går fra vinterboplasser i innlandet til sommerboplasser i lave fjellområder. Reinfangst ble drevet i skogene eller lavere fjellområder. Fra 500- eller 600-tallet skjer en intensivering av jakten med utstrakt bruk av fangstgroper. Det er også funnet spor etter lette torvgammer eller telt, med pass til to til fire personer.Gjennom hele historien har kontakten mellom innlandet og kystområdene i nordlige deler av Bottenviken vært viktig. I tillegg har det vært kontakt mellom disse samfunnene og fjerne. I århundrene etter Kristi fødsel ser en at Norr- og Västerbottens innlands- og kystområder har inngått i et handelssystem. Tidligere var lokalt produsert keramikk viktig, men i denne tiden blir den erstattet av gjenstander av metall eksportert fra fjerne strøk i øst. Rundt 800-tallet var Birka i Sverige, Hedeby i Danmark og Kaupang i Norge blant de viktigste handelssteder. For den østlige rettede handelen var Novgorod viktig. Fra slutten av 900-tallet tok Sigdtuna over som det viktigste handelsstedet i Sverige, samtidig som kontakter mot slaviske og russiske handelsnettverk fikk større betydning. I løpet av 1100-tallet endres bildet på nytt og da var det Hanseatene som tok over som viktigste handelspartner.Gjennom jernalderen oppstår det i Norrland en stadig mer intens utnyttelse av ressursene. Samtidig skjer det en avgrensning av territoriene. Tidligere var territoriene store og ikke særlig klart definerte, men i perioden blir disse både mindre og klarere definert. En tror at dette dannet grunnlaget for de historisk kjente inndelingene i siida-territorier. Fra 700- og 800-tallet blir jaktlagene større og mer omfattende organisert. I denne tiden blir også treløse høyfjellsområder tatt i bruk som jaktmarker for villrein. Arkeologer finner tufter, fangstanlegg og kokegroper i høyfjellet fra denne perioden. Anleggens størrelse viser at de må ha hatt stor betydning, noen anelgg har flere hundre fallgraver og spesielt i Varanger har en funnet anlegg med tudenvis av slike graver. Fra 1000-tallet var det etablert tre kulturformer i regionen, nemlig den eldgamle jeger- og fangstkulturen, fastboende jordbrukere og nomadiske reingjetere med små flokker i skogslandet. === Start på reindrift === Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg ville rein under jakt, til transport og for melking. Reinen har egenskaper som gjør at menneske og dyr har utviklet sterke bindinger over lang tid. Folk i nord lærte tidlig å utnytte rein og deres svært gode egenskaper når det gjelder tilpasning til hardt klima, kort vekstsesong og lange vintre. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Rein er også lett å temme, på grunn av gunstig sosial struktur, toleranse og fleksibilitet for nye vaner og mat, mulighet for redusert fluktrespons og toleranse for mennesker. Spørsmålet om når i historien rein ble domestisert diskuteres, men den tidligste skriftlige omtalen av tamme reinsdyr er fra 890 etter Kristus. De tidligste arkeologiske sporene etter tamrein går tilbake til 800- til 1000-tallet. Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.I tidlige tider var reindrift en mindre del av husdyrholdninger basert på jakt og fangst. De fleste hadde noen få rein som de brukte til transport og til å dra sleder. De tamme rinene ble brukt til å lokke til seg ville dyr som kunne nedlegges. === Jernutvinning på Nordkalotten === Uten at arkeologene kan forklare helt hvorfor, var jernproduksjonen generelt av lite omfang på hele den nordre del av Fennoskandia i jernalderen og middelalderen. En tror ikke at mangel på naturressurser var årsaken, da tilgang på egnet myrmalm fantes. Kunnskapen om jernutvinning var også kjent, da det er funnet sprede forekomster av jernvinner. En teori er at sosioøkonomiske forhold gjorde at menneskene på Nordkalotten avsto fra denne aktiviteten, selv om de hadde behov for jern. Arkeolog Lars Stenvik har foreslått at manglende jernproduksjon i Nord-Norge kunne skyldtes at de sørnorske jernprodusentene sørget for at kunnskapen ikke skulle bli kjent. Det ville være i deres interesse at kunnskapen ikke ble spred, slik at de kunne ha ubegrenset tilgang til markedet i nord. Et annet forhold er at de nordnorske stormennene heller ikke ville ha noen fordel av lokal produksjon. Det ville svekket deres kontroll med handelen med jern fra sør og eksport av prestisjevarer som pels, hvalrosstenner, jaktfalker, samt tran og olje fra sel og hval. Nordnorske handelsfolk ville derfor ha all interesse av å undertrykke tilløp på lokal jernproduksjon.Det er ikke funnet noen spor etter jernutvinning i de samiske kjerneområdene Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya, men menneskene der hadde tilgang til jern allerede rundt 600 år før Kristus. En hypotese er at det var en etnisk arbeidsdeling. Det vil si at samene anså jernutvinning som noe «de andre» drev med, altså de norrøne folkene. Dermed kunne jernproduksjon for samer innebære å krysse etniske skillelinjer, og reist tvil om hvilken etnisitet gruppen tilhører. Imidlertid har en funnet anlegg for jernproduksjon i Nord-Finland og Nord-Sverige som kan ha vært etablert og operert av mennesker som etnisk og kulturelt stod nært samene i Nord-Troms og Finnmark.Arkeologer mener at jernutvinning var en teknologi under utvikling i Russland allerede 1800 år før Kristus, og at kunnskapen sprede seg til Sverige senest 800 til 500 år før Kristus. Jernutvinning fikk stor økonomisk betydning. Jern var tilstede lokalt i form av myrmalm, furuskog ga brensel til smelting og til og med vinteren ga fordeler, ved at jernmalen kunne transporteres over frosne innsjøer og myrer. I Sverige ble jernutvinning for eksport en viktig aktivitet i sørlige deler av Nordland, i Dalarna og Jemtland rundt 400-tallet og utover.I Nord- og Øst-Finland er flere anlegg for jernproduksjon registrert og utgravd. Disse anleggene viser likehetstegn med tilsvarene anlegg i Karelen og i Baltikum. Den svenske arkeologen Ingrid Zachrisson (1936–) foretok i 2006 en oppsummering av stedene i Sverige der det foreligger beviser for samisk jernproduksjon, nemlig i Jemtland, Herjedalen, nordre dele av Dalarna, vestre Helsingland og Medelpad. Smiene var hytter med spesielle ventilasjonssystemer og muligens blåsebelger satt opp utenfor. Det ble produsert bruksgjenstander av høy kvalitet, i tillegg til dekorative gjenstander.Flere av anleggene for jerntilvirkning i Sverige var smier, men de fleste var ikke det. Dermed har en sett for seg at jernslag ble lagt i ildsteder på grunn av magiske egenskaper. En var opptatt av omforming ved oppvarming, dessuten har en funnet jernslag i graver fra jernalderen. Den nordiske guden Volund smed kunne omforme seg til sjaman og dermed være mellommann for guder og mennesker. En ser for seg at metallurgi må ha vært en viktig formativ del av samiske etnogenese. Ild og metallfremstilling var den mest transformerende teknologi i forhistorisk tid, og er sett i sammenheng med sjamanisme, seremonier og ofringer. === Stallotuftene === Arkeologer har viet mye oppmerksomhet mot en type tufter (merker og voller i jorden etter hus) som er funnet langs Kjølen, altså i fjellområdene mellom Sverige og Norge. En finner disse såkalte stallotuftene over tregrensen, mellom 550 og 850 meter over havet, helt fra Frostviken til Devdisdalen. De er runde eller ovale med en diameter på mellom 4 og 6 meter og med nedsenket gulvflate. Flere slike tufter kan finnes på samme sted og lagt i rekke, men sjeldent mer enn åtte enheter. En har diskutert om disse enten er rester etter fangst drevet at norrøne folk fra kysten i Nord-Norge. Det kan ha vært samiske sommer- og høstboplasser for villreinsjakt som økte i perioden 800–900 eller om samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift. I Ottars beretning fra slutten av 800-tallet er tamreinsdrift også nevnt.Arkeologen Inger Storli har undersøkt stallotufter i Lønsdalen i Nordland, som hun argumenterer for er boplasser i forbindelse med tidlig tamreindrift. Tidligere brukte svenske reindriftssamer høyfjellsområdene til sommerbeite, og med tamreindrift fikk en behov for nye beiteområder.Storli mener at om stallotuftene var ment for jakt, ville samiske tabuforestillinger ikke tillatt kvinnelig tilstedeværelse. Imidlertid er det inndelinger av stallotuftene som tyder på at kvinner var tilstede, dessuten har en funnet gjenstander som spinnehjul. Kvinnene ville ha oppgaver som melking i forbindelse med tamreindrift. Andre har derimot argumenter for at kvinner var tilstede, men at om det var en jaktplass, så behøvde kvinnene ikke å ha vært med i selve jakten. Et argument er at intensivering av reinfangsten ga behov for kvinnenes deltagelse. Andre forskere mener at stallotuftene var fangstboplasser som kan ha vært benyttet av samer fra fjordområdene i Norge. Årsaken er at undersøkelser av rester etter menneskene tyder på at de spiste marin mat.I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn. Dette har også gitt behov for bedre merking av territoriene. Over hele Fennoskandia kan en se sterkere markering av tufter og ildsteder i rekkeform. Den samiske kulturen blir også mer likeartet i denne perioden. Om samene begynte med tamreindrift så tidlig er derimot usikkert. Selv om de kun drev med reinsjakt, hadde de uansett noen få reinsdyr som de brukte som lokke-, kløv- og trekkdyr.Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, dette gjelder både i Norge og Sverige. Ved Lule älvdal avtar bruken gjennom 1300-tallet og opphører helt på midten av 1400-tallet. Så tas de igjen i bruk på midten av 1600-tallet. Samme mønster er sett i Lønsdalen. En hypotese for denne lange brakperioden er at svartedauen førte til en krise for de vestsamiske samfunnene. === Samiske samfunn i Finland === Jordbruksbebyggelsen i jernalderen i Finland var konsentrert i de sørvestlige delene av landet, spesielt i elvedalene i kystområdene av Egentliga Finland, Nyland og Sydösterbotten, videre ved vassdragene i det sørvestlige Satakunta og Tavastland. Disse jordbrukerne har sin opprinnelse tilbake til bronsealderens kystbebyggelse, da menneskene her baserte seg på fangst og jordbruk. Bronsealdersamfunnene her mener en hadde klare likehetstrekk med tilsvarende samfunn i Sør-Skandinavia. I innlandet i øst og nord var det fangstsamfunn med østlige koblinger, det kan en se på deres metallgjenstander og keramikk.I nordlige områder som Rovaniemi og Kemijärvi er det gjort funn av ovner for jernfremstilling. Disse er datert fra tiden like før eller rund Kristus. En tror at disse kan ha vært drevet av lokale eksperter, og gjerne i samarbeid med handelspartnere fra russisk område. I østlige områder av Finland, Savolax og Karelen finnes også sprette spor etter dyrking i bronsealdere og senere. En har sett at da jordbruket blir hovednæringsveg i Sørvest-Finland i yngre romertid og folkevandringstid, forsvinner mange av trekkene som karakteriserte innlandets fangstkultur. Det blir slutt på lokalt produsert keramikk og jern,det samme med østlige importvarer. Den finske arkeologen Christian Carpelan tolker endringen som et tegn på at befolkningen i jordbruksområdene fikk økt interesse for ressursene fra jakt og fangst. Samene ble da leverandører av slike varer og oppga dermed deler av sin lokale produksjon. Etter dette kunne de heller få jern og keramikk i bytte mot produkter fra jakt og fangst.Utover i vikingtiden ser det ut til at utnyttelsen av resursene relatert til fangst øker kraftig. Aktiviteten ser ut til å være drevet av etterspørsel etter pels. == Konflikt eller harmonisk sameksistens? == Den finske historieprofessoren Kyösti Julku (1931–2007) gikk i 1968 så langt som å snakke om et folkemord på samene. Han var for øvrig pådriver for økt interesse for samisk historie i Finland. Den norske etnografen og arkeologen Gutorm Gjessing (1906–1979) startet et arbeid med å kartlegge norsk kolonialisme i sameland i boken Norge i Sameland. Han mente at kolonialismen hadde startet allerede i jernalderen. I Sverige sammenlignet historikeren Magnus Mörner (1924–2012) samenes opplevelser med det urbefolkningen i Amerika ble utsatt for. Den radikale samiske bevegelsen som oppstod på slutten av 1960-årene sammenlignet samenes fortid med undertrykte urbefolkninger andre steder i verden. Konsepter fra kolonisering og imperialisme fra venstresidens diskurs ble dratt inn i historieforståelsen, i tillegg oppfatninger fra menneskerettighetsbevegelsen i Nord-Amerika og andre bevegelser.Senere forskning endret syn og mente at samene ikke var hjelpeløse ofre for ubarmhjertig utbytting eller kolonialisme. Med økt forskningsinnsats, blant annet med samiske forskere, ga en utvikling der samene i økende grad ble sett på som subjekter for egen historie, med en egen rolle og strategier. Mens historieforskningen i 1960-årene ment en at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringsraid, skjedde en gradvis endring utover i 1970-årene. Tolkningen gikk mer i retning av at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsallianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene. Å underlegge seg samene i et enkelt militært slag ville vært umulig, men om samene valgte geriljakrig kunne de ha hindret norrøn bosetning. På lang sikt ville en slik strategi vært lite holdbart, dette fordi samisk nomadisk livsførsel ikke var forenelig med et stort befolkningstall.Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var fult så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden. ==== Ottar fra Hålogalands beretning ==== Samene selv hadde maktpotensiale i form av fangstproduktene de skaffet tilveie og som høvdingene var avhengige av å få solgt. Ottar fra Hålogaland forteller om årlige handelsekspedisjoner med samene, såkalt finneferd, som skulle ha vært godt utviklet på 800-tallet. Historikere har diskutert om det først og fremst ble kjøpt og solgt varer mellom de norrøne kongene og samene, eller om det er snakk om skinn og pelsverk betalt som skatter. I manuskriptet fra rundt 890, der Otter beretter for den engelske kong Alfred den store, er begrept gafol benyttet, og som kan oversettes til tributt, betaling eller skatt (finneskatt). En skatt vil i denne sammenhengen si innbetaling under tvang og uten noen motytelser.Ottar forteller at samene betaler etter sin stand, og de som betaler inn mest gir femten mårskinn, fem reinskinn, ett bjørneskinn og en kofte av oter eller bjørneskinn. Det ble også avlevert store mengder dun og skipstau. Alt dette var ettertraktede varer, både i Skandinavia og på kontinentet. Allikevel kan det mest verdifulle ha vært støttenner fra hvalrossens. De er rundt en halvmeter lange og egner seg til utskjæringer på samme måte som elfenben fra elefanter. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjentander for de europeiske hoffene. Uten at en vet det med sikkerhet, regner historikere det som sannsynlig at slike støttenner ble eksportert fra Finnmark, spesielt etter 850.Ut fra det Ottar forteller kan en slutte at samene drev en allsidig utnyttelse av ressurser både fra hav og land. Dessuten at samene selv videreforedlet ressursene. Ottar forteller videre utvetydig at grunnlaget for hans egen og sine likemenns velstand, var samenes produkter.Ottar fortalte om de varene som ble sendt med skipene sørover, men sier ikke noe om hva som ble transportert i retur. Imidlertid viser de arkeologiske undersøkelsene av gravplasser store mengder med importerte gjenstander som smykker og våpen. Spesielt har utgravningene fra høvdingsete Borg på Vestvågøy vist en omfattende rikdom i form av gullgjenstander og fint dekketøy av importert glass og keramikk. For øvrig fortalt Ottar at han har dratt nord og øst for Nord-Norge, helt til Kvitsjøen. På hele sin vei ditt, hadde han truffet samiske fiskere og jegere. ==== Finneskatten ==== En annen som krever inn skatter fra samene er Torolv Kveldulvsson, omtalt i Egils saga, som er konguns syslu (sysselmann) på vegne av kongen. Det fortelles at Kveldulvsson hadde med seg 90 mann på sin ferd til Finnmark, varer for å bytte med samene og at det ble krevd inn skatter og hold handelsstemner. Alt gikk for seg minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.«Finneskatten» ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall. Denne skatten skulle betales av samer helt fra «Umeyarsund» (Vennesund i Sømna) og notdover. Denne skatten gjorde at det oppstod en konflikt med russiske kjøpmenn i Novrogrod-republikken, som også mente at de hadde rett på skatter fra samene. Finneskatten utgjorde da en verdi som muligens var ti–tolv ganger høyere en verdien av skatt innkrev fra bøndene i Sør-Norge. Bøndene i sør betalte sine skatter i form av matvarer med kort holdbarhet. «Finneskatten» representerte derimot gjenstander med høy verdi som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland kunne hevde seg blant eliten langt borte fra Nord-Norge, samt at de fikk tilgang til de overordnede økonomiske systemene i Europa.Arkeologer som Odner og Marte Spangen (1977–) har påpekt forhold som taler mot at det var en slik skatt, blant annet at samene mange steder lett kunne stikke seg vekk. Et annet problem med en skatt er at den bare vil omfatte en del av produksjonen, og både kjøper og selger har interesse av å få avsetning på hele produksjonen. Det kan også ha eksistert et pelsmarked med oppkjøpere fra både øst og vest, ikke et norrønt pelsmonopol som må forutsettes ved skatt. Arkeologiske funn bygger opp om denne oppfatningen, både at pelsverkene og andre varer ble godt betalt og at samene kunne velge mellom norrøne og østlige oppkjøpere. Et annet argument som Odner trakk fram, var at de norrøne folkene var fleksible nok til at de med enkelhet kunne ha utnyttet de samme ressursen som samene. Imidlertid skjedde ikke dette fordi høvdingene beskyttet den samiske produksjonen og sørget for å hindre norrøn bosetning i de samiske bosetningsområdene. Samhandlingen mellom håløyger og samer var først og fremst gjensidig.Historikeren Lars Ivar Hansen (1947–) har tatt til orde for at de håløygske høvdingene kan sees på som ledere av et salgs- og forsyningssystem for samene, på samme måte som bergenshandelen flere hundre år senere fungerte for sjøsamene. Høvdingene ga samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen skulle trenge inn i samenes territorier. Samene skaffet verdifulle varer basert på jakt som skaffet høvdingene makt og prestisje, mens samene fikk nødvendighetsvarer. Dette er kjent som det redistributive system.En annen viktig kompetanse samene hadde var skipsbygging. Muligens har de også deltatt i norrøne krigerfølger. === Samene hevder rett til landeiendom === Arkeolog Eirin Holberg og historikker Merete Røskaft har i bind 1 av Nordlands historie fra 2015, hevdet et mer konfliktfylt forhold mellom norrøn og samisk befolkning enn hva mange andre forskere har gjort siden 1990-årene. Mange forskere peker på blandingsgraver med gjenstander både med norrøne og samiske tilknytning, som trekkes frem som eksempel på allianser og giftermål mellom de etiske gruppene. Men Holberg og Røskaft mener det er påfallende at de norrøne gjenstandene er underrepresentert i slike gravfunn. Dermed var kanskje ikke relasjonene så gjensidige som andre forskere vil ha det til. De mener at det gikk for seg en norrøn ekspansjon inn i samiske områder i vikingtide og middelalder, men at samene også utgjorde en motmakt. Enkelthendelser der for eksempel noen få samer setter seg til motverge kan ikke finnes i arkeologisk materiale. Imidlertid mener de at offerfunn i Nord-Sverige av mange pilspisser kan tyde på økt bevæpning blant samer, det samme med offerfunn av sverd fra 700- og ett annet fra 1000-tallet i Troms. Hypoteser for dette er at de militært hadde fordel av å kjenne landskapet, kunne gjøre raske angrep og trekke seg hurtig tilbake og forsvinne i landskapet. ==== Edelmetalldeponier ==== Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte sølvskatter i jorden. Disse består av hals- og armringer, mynter, spenner, barrer og opphakkede sølvbiter. Fra Nord-Norge kjenner en til 20 sølvskatter som for det meste består av halsringer. Gjenstandene som er funnet i Norrland har sitt opphav fra Norge, Mellansverige, Tyskland, Finland, Baltikum og Russland, samt lokalt. Disse funnene er i Nord-Norge for det meste gjort i utkanten av de norrøne bosetningsområdene og i tilknytning til finnefjorder (fjorder der samer holdt til). Også i andre deler av Norden ser det ut til at de fleste sølvskatter ligger i grenseområdene mot samiske regioner. En tror derfor at sølvskattene representerer grensene mellom gruppene. Høvdingdømmene og samene kom under sterkt press mot slutten av vikingtiden, og sølvskattene kan ha vært felles markeringer i en tid der grensene overtredes. Slik kan markeringene vært rituelle markeringer å konsolidere grensene. Fra Island forteller Soga om svarvdølane om at menn i landnåmstiden markerte eiendomsretten til land med sølgsktatter i grensepunktene, praksisen kunne derfor også vært brukt i Nord-Norge.Spesielt i Sør-Salten har en funnet edelmetalldeponier som har vært strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert uten ved kysten, og etter som hunderårene har gått har det blitt etablert nye deponier stadig lengre inn i landet. Det finnes to hovedtyper; samiske og norrøne, men rundt om i Nord-Norge finner en også blandinger. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og relgiøst ritual der begge parter deltok. Vider kan det tyde på at norrøne og samiske representanter forhandlet og at det var en viss maktbalanse. På lang sikt var det dog de norrøne høvdingene som fikk overtaket.En lignende måte å markere grenseområder var å legge de dødes gravplasser til strategiske steder, spesielt steinurer i relasjon til norrøne gårder. Disse samiske gravplassene kalles urgraver. I Nordland fylke dominerer norrøne kulturminner vest for urgravene, mens østenfor er det de samiske som dominerer. Holberg og Røskaft skriver at budskapet med disse var sterkt: «Her gravlegg vi våre døde, dette er landet til forfedrane våre og dermed vårt land.» ==== Samiske faste bosetninger ==== I Beiarn og Misværdalen har en funnet tufter av noen små gårder fra 1000-tallet tyder på at noen samer valgte å bli bofaste og nærmet seg en norrøn levemåte. Gårdene har særtrekk som skiller dem fra den vanlige norrøne gårdene, noe som viser beboernes tilknytning til samisk kultur. Årsaken til at samene ble bofaste på denne måten var at de ville stå langt sterkere enn om de flyttet rundt. I Nordland finner en ikke bare noen samiske gårder, men fra slutten av vikingtiden hele samiske bygdesamfunn. På denne måten fant samene seg til rette med å utnytte en rekke forskjellige nisjer og tilpasse seg norrønt levevis, dermed kunne de både stoppe norrøn fremrykking og konkurrere om viktige ressurser. I Misvær hadde de endog anlagt et stort skifer- og klebersteinsbrudd, noe som var verdifullt å selge både til norrøn og samisk befolkning.Selv om Holberg og Røskaft hevder at forholdene mellom samisk og norrøn befolkning var mer konfliktfylt enn flere andre historikere og at de norrøne høvdingene stadig gjorde landnåm i samiske områder, så peker de også på at samene selv kunne kunne ta en offensiv rolle. De kunne selv ha innledet kontakt for samarbeid, i tillegg til at de ekspanderte utover mot kysten. I Saltdal etableres det kvernsteinsbrudd i Saksenvik og Setså på 800-tallet. Det er få arkeologiske funn fra jernalder i disse områdene, noe som tolkes dithen at gårdene i forbindelse med denne aktiviteten er nyryddinger som den norrøne befolkningen står bak. Holberg og historiker Knut Dørum argumenterer for at disse kvernsteinsbruddene har hatt et så stort omfang og innbrakt store inntekter, at handel med pelsverk ble underordnet i Sør-Salten. Kvernsteinbruddene, mener de, var organisert av norrøne stormenn i vikingetid og aktiviteten førte til norrøn besetningsekspansjon innover i tidligere samiske områder i innlandet. Når den norrøne befolkningen ekspanderte innover i landet kalles det for indre landnåm.Etter jernalderen, da den norske rikssamlingen var fullført, minket betydningen av den samiske pelsdyrjakten. Årsaken er at etterspørselen i Nord-Europa gikk ned. En viss betydning hadde pelsverkene fortsatt, det viser mengden av norske mynter i Nord-Sverige. Det som imidlertid kom til å få betydning for samene var at den norrøne politiske ledelsen fikk enda større interesse av å få kontroll over landområdene i innlandet. Kongemakt og aristokrati måtte hanskes med befolkningsvekst, dermed var nytt land for etablering av nye bosetninger et stadig behov. Nye gårder og bosetninger byttede også nye skatteinntekter fra undersåtter og leilendinger. === Kulturell og språklig utveksling === I sagalitteraturen er det en gjennomgående positiv omtale av samene. De har vært oppfattet som utkantfolk med et levesett forskjellig fra den norrøne befolkningen, men allikevel er det beretninger om at folkeslagene samhandlet. Snorre forteller om da Sigurd Slembe var i gjestebud hos samene: «Godt var det i gamma, då vi glade drakk og kongssonen glad gjekk mellom benker.» Giftemål mellom samer og norrøne menn var helle ikke uvanlig, best kjent er giftermålet mellom Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedatter fra Oppland. Delvis forteller sagaen at samene og jotnene hadde felles opphav. Ellers er stereotypien om samene at de var gode på ski, flinke jegere, skipsbyggere og magikere. At begge gruppene hadde mange lånord fra hverandre kan tyde på en viss tospråklighet i blant dem. Et annet eksempel på samarbeid er indikasjoner på at samer utvandret til Island sammen med norrøne menneskene.Samenes sagn forteller om svært traumatiske opplevelser med østlige pelshandlere, som kvener, tsjuder og karelere. Det er ikke kjent at samiske sagn forteller om uhyggelige erfaringer med norrøne folk, men muligens kan det uforklarlige samiske begrepet stallo ha en slik sammenheng.Forskerne tro nå at forholdene mellom samene og de norrøne samfunnene i jernalderen kan ha vært mer preget av samarbeid, enn en har trodd tidligere. Oder har pekt på at samene har fylt spesialistfunksjoner i innenfor handelssystemet som jernaldersamfunnene hadde nytte av. For samene kunne det vært gunstig at de kunne «leve ut» sin foretrukne sosiale og kulturelle tilpasning. Oder hevder at det var på grunn av, og ikke på tross av, kontakten med utenforliggende samfunn at samene i lang tid bevarte sin sosiale og kulturelle form. For utviklingen av den norrøne overklassen i Nord-Norge i jernalderen og i tidlig middelalder, var handel var samisk pelsverk meget viktig. ==== Språkpåvirkning ==== I samiske språk er det rundt 3000 lånord fra skandinaviske språk, der mange av disse ble tatt opp den fellesskandinaviske perioden 550–1050. Samisk innflydelse på de skandinaviske språkene ble i stor grad vurdert som helt utelukket av de tidlige språkforskerne på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stigmatiseringen og deres lave sosiale status i denne tiden førte til en ekstrapolering av da datidens oppfatninger langt bakover i tiden. En har også ment at alt i samisk religion var overført fra norrøn mytologi. Imidlertid viste senere forskning at kulturimpulsene i stor grad også gikk fra samene til skandinavene. I perioden 550–1050 gjennomgikk de skandinaviske språkene store endringer, og språkforskere mener at en del av de grammatiske endringene skyldes påvirkning fra samiske språk.I den norrøne litteraturen og i runeinskripsjoner er det mange forekomster av personnavn sammensatt av komponenten finn, som Finnbogi, Finnulfr, Finnbjǫrn, Þórfinnr, Þórfinna, Gúðfinnr, Hróðfinnr, Finnbjǫrg. En har også det gamelengelsek navnet Merefin og det gamle frankiske navnet Fingast. Disse navnene ble gitt til barn av skandinaviere og adnre folkeslag, og det synes utelukket at en ville kalle dem opp med navn avledet av ordet for samer om de var stigmatiserte. Derimot når begrepte lapp kom i bruk om samer på 1200- og 1300-tallet, har en ingen eksempler på personnavn som korresponderer med lapp. ==== Relgiøs og magisk påvirkning fra samene ==== I tillegg hadde samene magiske kunnskaper som de norrøne folkene verdsatte høyt. En har kjennskap til at samene kunne bistå med helbreding, rådgivning og at de kunne lære bort kunnskaper innenfor magi. Før kristendommen ble innført regner en med at samer og norrøn befolkning delte en del fundamentale religiøse oppfatninger. Dette ga større gjensidig respekt og forståelse, men kom i motstrid da kristendommen ble innført blant de norrøne folk. Samene ble oppfattet som gode spåmenn, noe som de norrøne folkene var svært opptatt av. Samer er omtalt som rådgivere for gudene, for eksempel Odin som spør samen Rosstjuf om råd for hvordan drapet på sønnen Balder kan hevnes. Også historiske personer spør samene om hjelp, blant annet spør Harald Hårfagre en same fra Hadeland om råd. Imidlertid ender denne praksisen utover på 1200-tallet, ettersom Eidsivating- og Borgartinglovene hadde uttrykkelig forbud mot å gå til samene for å be om denne typen hjelp. Samenes kompetanse som dyktige smeder ble også oppfattet som å ha forbindelse med det magiske. Med introduksjonen av kristendommen endret de norrøne folkene den positive oppfatningen av magi til noe negativt.Et annet skifte som skjer utover på 1200-tallet er at det nøytrale ordet «finner» mer og mer byttes om med det mer nedsettende ordet «lapper», som betyr fille og tosk. Tidligere forskere på 1800- og tidlig 1900-tallet hadde latt merke til den positive omtaler av finner i norræn litteratur, men de mente at finner var en ukjent stamme av germansk opphav.De tre norrøne gudene Tjatse, Skade and Ull mener blant annet den russiske språkforskeren og skandinavisten Juri Kusmenko, er opprinnelige samiske guder. Tjatse miner om den samiske guden for fisking, Tjatsiolmai. Skade var skigudinne, egenskaper som ble forbundet med samer, i tillegg til at hun hadde samme ferdigheter som den samiske guden Juxakka. Videre var ull en mannlig skigud, med samme egenskaper som den samiske skiguden Leibolmai. En regner med at samene hadde stor påvirkning for skandinavenes interesse for vinterjakt, ski og fisking, dessuten var skiløping noe de hadde lært av samene. == Samisk tilstedeværelse i sørlige deler av Skandinavia == På slutten av 1900-tallet begynte historikere å interessere seg for samisk tilstedeværelse sør i Skandinavia. I 1891 publiserte historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) artikkelen «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt», hvor han gjør rede for en teori om at samene først på slutten av 1600-tallet eller på 1700-tallet hadde bosetninger i Røros. Dette er kjent som fremrykningsteorien og han la til grunn mangel på skriftlige kilder fra eldre tid, ikke noen samiske stedsnavn, samt ingen på gravsteder eller kultplasser. Også blant svenske forskere var en enige om Nielsens teori, og historikerne der mente at det ikke fantes samiske bosteder lengre sør enn Frostviken i nordlige deler Jämtland.Den norske finsk-ugriske lingvisten Knut Bergsland (1914–1998) hvedet derimot at samene hadde bodd langt sør i Skandinavia i middelalderen. Mange andre historikere og lingvistiskere støttet imidlertid fremrykningsteorien helt opp til 1980-årene. Etter denne tiden har flere arkeologiske studier støttet teoriene om at samer har vært til stede i Jämtland og Härjedalen og i tilsvarende sørlige områder i Norge helt siden jernalderen.I yttergrensene av det som er dagens sørsamiske område etableres fra romertid sedentære, altså bofaste, bosetninger som baserer seg på jordbruk og jernutvinning. De aktuelle områdene er Jemtland, Medelpad og indre deler av Trøndelag. Disse plassene utgjorde en del av norrøn jernalderkultur i Norden, og i siste del av jernalderen ekspanderer disse menneskene til Härjedalen og fjellområdene i Jemtland.I Adam av Bremen omtaler de nordiske folkene i Sverige og Norge for henholdsvis Svear og Nordmann i 1081. Svear bosatt seg ikke lengre nord enn til Arnäs i Ångermanland og i innlandet nord til Jemtland og Herjedalen. Lengre nord enn dette finner en ikke fort fra jernalderen, runesteiner, langhus eller rester av leidangsystemet for kystforsvar. Nordmenn var bosatte langs kysten helt opp til Malangen. En annen folkegruppe som er omtalt i tekster fra denne tiden er Kveni som bor helt nord ved kysten av Bottenviken. En har også spor etter en annen jernalderbosetning fra rundt år 200 før Kristus, i og omkring dagens sørsamiske område. Disse sporene er graver i utmarksområder ved innsjøer, i skog og senere også i fjellområder. I Sverge kalles disse enten innsjø- eller skogsgraver, mens de i Norge omtales som fjellgraver. En tror at de utgjør det samme eller lignende fenomenet, derfor er ordet «fangstmarksgraver» foreslått som fellesbetegnelse. Det er betydelige forskjeller mellom gravene, men ofte finner en fangstredskaper som pilspisser. Gravene har likheter med norrøne graver, men at visse gjenstander ikke finnes i gravene og andre forhold gjør at de ikke fremstår som typiske norrøne graver.Disse fangstmarksgravene har vært undersøkt og diskutert helt siden 1931 og opp gjennom 1900-tallet. En har hele tiden sett etter tegn på om gravene er av norrøn type eller samisk, men funn peker i forskjellig retning. Mange forskere har kommet til at gravene er samiske, men de blandede uttrykkene tyder på kreolisering, altså kulturell blanding. De etniske relasjonene i Midt-Skandinavia i jernalder og tidlig middelalderen ga andre kulturelle uttrykk enn det en som er tilfelle lengre nord. Historikere tenker seg at om samene her var omgitt av en tallmessig mye større norrøn befolkning, kan de ha funnet det passende å adoptere norrøne kulturtrekk.I tillegg til fangstmarksgravene har en mange funn av ringspenner av karelsk og baltisk type på Østlandet i Norge. Disse er av samme type som samiske ringspenner funnet i Nord-Norge. Sagaene forteller også en del om samiske personer, eller finner, som opptrer langt utenfor det en har oppfattet som samenes tradisjonelle bostedsområder. I sagaen om Harald Hårfagre nevnes Finnekongen Svåse som har en game ved kongsgården på Dovre. Sagaen om Halvdan Svarte omtaler samiske trolldomskyndige i forbindelse med et julegilde på Hadeland. En har også omtale av samer i forbindelse med Eidsivatingsloven og Borgartingsloven som gjelder for Østlandet. Disse lovene dreier seg om forbud mot å oppsøke samiske trolldomskyndige, etter at landet ble kristnet.Historikere mener at det er liten grunn til å tro at den sørsamiske tilstedeværelsen skyldes innvandring fra nord. Tvert om mener en at de samiske bostedsområdene i sør var mye større enn hva dagens situasjon og nyere historiske kilder skulle tilsi. En ser for seg at disse over lang tid har hatt forskjellige næringsveier, samt at kulturelle og etniske kjennetegn har endret seg både i tid og rom. Med andre ord at samisk etnisitet er dynamiske prosesser. == Samisk kultur og bosetning rundt 1000-tallet == Årene 800–1050 er kjent som vikingtiden, og den norrøne bosetningen i nord ekspanderte enda lengre innover i landet og nordover langs kysten enn tidligere. Samene bodde i et stort område, med ulike politiske og økologiske forhold og i utkanten av de forsøkene på statsdannelser som skjedde på Nordkaloten. Dermed oppstod store ulikheter mellom samiske grupper når det kommer til næring, samfunn, språk, kultur og politikk. Flesteparten hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved kysten av Nord-Norge drev med havfiske. I sørlige deler hadde noen grupper også startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Samisk deltagelse i jordbruk støttes av arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn, samt av sagatekster som Flateyjarbók der bufinner, altså samiske fiskerbønder, omtales i år 1000.En regner med at samene som hold til på Helgeland og i sør i Salten ble tidlig påvirket av norrøn kultur. Dermed kan noen ha blitt assimilert inn i de norrøne samfunnene. Fra sagatekstene har en beretninger om samarbeid og om samer som bygget båter og deltok i flåtestyrker, endog at samer var med på utvandring til Island. Det er også mulig at det motsatte kunne ha skjedd, altså at håløyger ble gift med samer og dermed ble del av samiske samfunn.Sjøsamene hadde blitt dyktige båtbyggere rundt år 1000, noe de hadde lært fra sine nordiske naboer. På denne tiden ble også båtene bygget for salg. Historikerne Trond Torgvær og Johan Borgos har argumentert for at samene kan ha utviklet nordlandsbåtene, den typiske båttypen i Nord-Norge. En tror at denne båttypen kan være svært gamle, og at den er avbildet i gamle helleristninger. Samenes båtbygging var karakterisert av båtsøm uten bruk av jernnagler. Isteden ble det brukt seige røtter av vierkratt. === Samiske urgraver === I 1830-årene oppstår interessen for de såkalte urgravene, en type samiske graver i steinur, under berg og store steiner. Disse var i lang tid den viktigste kilden til kunnskap om samenes fortid. Disse gravene oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samiske folk. En annen type graver er bjørnegraver, altså gravplasser med bjørn.Seremonier tilknyttet bjørn, var utbredd på hele Nordkalotten og er godt dokumentert blant finsk-ugriske jegerfolk. Bjørner har også spilt en rolle i jernalderens begravelsesritualer i deler av Skandinavia, der de døde ble svøpt i bjørneskinn. Praksisen har vært vanlig i hele Nord-Europa, og har vært ansett som et kjennetegn med elitens gravplasser. Samens ritualer har imidlertid vært praktisert helt annerledes enn i resten av Europa. Bjørneritene ble praktisert ut fra respekt for dyrene, og har vært en kult som bandt sammen menneskenes og dyrenes verden. Riter som involverer har blitt datert tilbake til år 200 før Kristus og har funnet sted helt opp til 1800-tallet.Schanche har undersøkt urgravene som består av oppmurte stein uten jord eller andre løsmasser. Likene er svøpt i sydd never og ligger i et luftig rom. Et spesielt trekk er at bein fra fugl og fisk gjerne er lagt inn i urgravene. En finner disse gravene i Nord-Norge, Trøndelag og Norrland. Det finnes sannsynligvis mange også i Lappland i Finland, men disse har ikke blitt kartlagt. Gravskikken ser ut til å ha oppstått rundt år 1000 før Kristus og var i bruk opp til 1700-tallet. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde. På slike steder er også offerplasser og bjørnegraver etablert. De første gravene av denne typen er funnet i Varanger, og i vikingtid og tidlig middelalder sprer skikken seg over et stort område.En annen tradisjonell samisk gravskikk var begravelser på små øyer, gjerne i elveløp. Spesielle øyer ble valgt ut og ble kun brukt til de døde. En teori er at disse stedene ble valgt for at de dødes ånder ikke skulle kunne påvirke de levende, da det var en almen oppfatning at slike ånder ikke kunne passere over rennende vann.Hos sørsamene ser det ut til at skikken med urgraver ble tatt opp i seinmiddelalderen. Da var skikken i ferd med å avsluttes langs kysten i nord. Samene langs kysten gikk da over til kristne gravskikker. Schanche forklarer dette med at samene langs kysten var de som tidligst ble påvirket av misjonering og overgang til kristendom.En annen rituell praksis var de såkalte bjørnebegravelsene, som også er et østlig kulturtrekk, vanlig i nordområdene. Bjørnen var et hellig dyr for samene med flere ritualer både under jakten, den påfølgende «bjørnefesten» og begravelsen. Arkeologen Ragnhild Myrstad har undersøkt 29 bjørnegraver langs kysten av Nord-Norge. Disse er plassert i samme type landskap som de samiske grav- og offerplassene. De er opprettet fra rundt 200-tallet og de siste helt opp til 1700-tallet, men praksisen har hatt størst betydning i vikingtid og tidlig middelalder. Spesielt er det mange bjørnegraver i grenseområdene mellom norrøn og samisk befolkning. === Offerplasser og mulig sosial utjevning === I indre deler Norrland har en funnet flere offerplasser med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander. Disse er anlagt ved vann og landskapet preges av bergskrenter, steinur, huler og steinblokker. Offerplassene som er funnet, er fra 800- til 1300-tallet. De eldste myntene er fra arabisk område fra rundt 800-tallet, mens de fleste er norske og fra årene 1050–1200. Arkeologer mener at disse offerplassene med metaller har sammenheng med økt pelshandel i middelalderen. Samene hadde gode tider med handelskontakter mot vest og øst. Mot vest ble handelen sannsynligvis gjort via de nordnorske høvdingene og senere kongens sysselmenn. Handelen mot øst var rettet mot Karelen, områdene rundt Ladoga og Finskebukta.Historikeren Inga Maria Mulk har studert offerplassene og mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noen av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art. Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid, for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved Kristi fødsel.I vikingtid og tidlig middelalder var pelshandel noe som ga stor inntjening. Arkeologisk materiale og skriftlige kilder vitner om at rikdommen ble ujevnt fordelt, for eksempel forteller rikt utstyrte graverplasser om dette. I de norrøne tekstene som Heimskringla, Volundkvadet og Ågrip fortelles det om finnekonger. I tillegg har en skriftlige kilder fra 1500- og 1600-tallet, for eksempel den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og den norske topografisk-historikeren Peder Claussøn Friis (1545–1614) opptatt av sagatidens finnekonger. Det underbygger hypotesen om at det eksisterte samiske stormenn. En ser også for seg at ledere i de norrøne og samiske samfunnene kunne ha bygget allianser via gaver og giftermål. === Endrede kulturelle praksiser === Samtidig som offerplassene blir viktige, skjer det en endring av gravritualene. Det ser ut til å være strengere praksis for hva og hvor mye som kan legges i gravene. Schanche forklarer endringene som tegn på både sosiale og religiøse endringer av samfunnet. I eldre jernalder var dødskult og jaktkult manifestert på en kjønnsnøytral måte i gravskikkene. Derimot blir jaktkulten forbeholdt menn i vikingtiden, samtidig som symbolene for jakt, som jernpiler, ikke blir lagt i gravene. Derimot ble det i denne perioden lagt importerte smykker i kvinnegravene. Schanche tolker dette som at jakten blir viktigere og styrker mennenes rolle i samfunnet, mens kvinnene heller mottar magiske gjenstander. Imidlertid ble kvinnenes status i samfunnet kanskje ikke lavere, men kanskje tvert om styrket. Et argument for en styrket posisjon er at kvinnegravene ble rikere utstyrt.Et påfallende trekk med utviklingen i vikingtid og tidlig middelalder er at mens grensene mot den norrøne kulturen opprettholdes strengt, så inkorporeres de østlige elementene, spesielt importerte smykker. En forklaring kan være at med innføringen av kristendommen skjerpes forholdet mot norrøn og samisk befolkning. Et annet forhold er at kontakten med samene skjer via kongemaktens tjenestemenn. Dermed kan det tenkes at samene i nordre deler av Fennoskandia fikk større behov for kontakt med et finsk-urgisk kulturfellesskap. === Kristning og statsdannelse === På slutten av jernalderen blir de norrøne folkene kristnet. Kristningen har både sammenheng med misjon og fordi herskere i Europa ved hjelpe av kristendommen begrunner kongens rett til makt. I årene før 1100 ble bispeseter opprettet flere steder i Norge og Sverige, og fra da av blir kristendommen eneste tillatte tro. Det skjer ikke noen innsats for å kristne samene, men deres kultur blir allikevel noe påvirket av kristendommens ideer som de selv tok til seg. Troen på samenes trolldom levde uansett videre, men myndighetene ville ikke ha noe av at folk oppsøker samene for å få hjelp til magi. Borgartings- og Eidsivatingsloven ble skrevet noe før 1120 og forbyr kristne å dra til samene for å få hjelp til spådom eller trolldom.I Nord-Norge var det tidlige aristokratiet i vikingtiden avhengig av samenes ressursutnytting for sin makt. For det norske rikskongedømmet ble det viktige å få makt og kontroll over kystleien og finneskaten. Historikerne har regnet at skatten ble en kongelig særrett fra Harald Hårfagres tid, ikke bare det, men at kongen fikk enerett til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. En regner også med at de samlede skatteinntektene var så høye at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for statsmakten.De nordiske statene får med tiden en mer sentralisert makt. En konfliktlinje gikk mellom storkarer i nord og den sørlig kongemakt om hvem som har rettighetene til handel og beskatning av samene. Denne retten blir i løpet av 1000-tallet et kongelig privilegium. Fra denne tiden av må samene i Vest-Skandinavia betale skatt til en kongemakt langt unna og deres tjenestemenn. Utover i middelalderen danner det seg sterke sentraliserte stater i de sørlige delene av Skandinavia. For dem var også makt og strategisk innflytelse over de samiske landområdene viktig. De nye statens konflikter utover i middelalderen handlet ofte om samenes land og ressurser. == Referanser == == Litteratur == Holberg; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. Hætta, Odd Mathis (2002). Samene: Nordkalottens urfolk. Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-428-3. Storli, Inger (2006). Hålogaland før rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200–900 e. Kr. Oslo: Novus forlag. ISBN 978-82-7099-435-9. Aikio, Ante (2012). An essay on Saami ethnolinguistic prehistory (PDF) (engelsk). Oulu: Suomalais-Ugrilainen Seura. Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link) Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö (2022). Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management (engelsk). Cham, Switzerland: Springer Nature. ISBN 978-3-030-87498-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. ISBN 91-7119-239-5. Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. Bergman, Ingela (2018). RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram (PDF) (svensk). Arjeplog: Makadam förlag. ISBN 978-91-7061-751-5. Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING. == Eksterne lenker == Samene i jernalderen, artikkel på snl.no Om samer på regjeringens nettside Samisk arkiv hos arkivverket Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aegialitinae

2023-02-04

Aegialitinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1862', 'Kategori:Nebbiller']

Aegailitinae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

Aegailitinae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art. == Utseende == Små, blanke, mørke nebbiller. == Levevis == Disse artene lever i fjæra. == Utbredelse == Artene er utbredt i Nord-Amerika og på New Zealand. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Aegialitinae LeConte, 1862 Slekten Aegialites Mannerheim, 1853 Aegialites alaskaensis Zerche, 2004 Aegialites californicus (Motschulsky, 1845) Aegialites canadensis Zerche, 2004 Aegialites charlottae Zerche, 2004 Aegialites debilis Mannerheim, 1853 Aegialites farallonensis Zerche, 2004 Aegialites fuchsii Horn, 1893 Aegialites latus Zerche, 2004 Aegialites longicornis Zerche, 2004 Aegialites marinensis Zerche, 2004 Aegialites saintgeorgensis Zerche, 2004 Aegialites saintpaulensis Zerche, 2004 Aegialites stejnegeri Linell, 1898 Aegialites subopacus (Van Dyke, 1918) Slekten Antarcticodomus Brookes, 1951 Antarcticodomus fallai Brookes, 1951 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Aegialitinae i Global Biodiversity Information Facility (en) Aegialitinae hos Fossilworks (en) Aegialitinae hos ITIS (en) Kategori:Aegialitinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Aegialitinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Aegailitinae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

https://no.wikipedia.org/wiki/La_Zarra

2023-02-04

La Zarra

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske musikere', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2023', 'Kategori:Fransk musikk', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Kvinner']

Fatima Zahra Hafdi (født 25. august 1997 i Montréal i Canada), kjent under artistnavnet La Zarra, er en fransk-kanadisk sanger og låtskriver. Hun skal representere Frankrike i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia.

Fatima Zahra Hafdi (født 25. august 1997 i Montréal i Canada), kjent under artistnavnet La Zarra, er en fransk-kanadisk sanger og låtskriver. Hun skal representere Frankrike i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia. == Bakgrunn == Hafdi ble født i Montréal i den franskspråklige provinsen Québec i Canada. Begge foreldrene er født i Canada og har marokkanske aner. I barndommen bodde hun både i Montréal og Longueuil, der familien hennes til slutt slo seg ned. Hun fikk oppmerksomhet i Canada i 2016, da hun slapp debutsingelen «Printemps blanc» i samarbeid med den franske rapperen Niro.Etter hvert etablerte hun seg i Frankrikes hovedstad, Paris. I 2021 fikk hun en viss suksess i Frankrike med singelen «Tu t'en iras», som fikk en del avspillinger på radio og fjernsyn. Singelen ble sertifisert med platinastatus av franske Syndicat National de l'Édition Phonographique (SNEP). Samme år fikk La Zarra en NRJ Music Awards-nominasjon i klassen «årets franskrspråklige stjerneskudd» for debutalbumet Traîtrise.Den 12. januar 2023 kunngjorde kringkasteren France Télévisions at de hadde valgt La Zarra til å representere Frankrike i Eurovision Song Contest 2023 i Storbritannia. Hun er den andre kanadiske sangeren til å representere landet etter at Natasha St-Pier sang Frankrike til en fjerdeplass i 2001. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) La Zarra på Discogs (en) La Zarra på MusicBrainz (en) La Zarra på SoundCloud (en) La Zarra på Spotify (en) La Zarra på AllMusic La Zarra på Twitter La Zarra på Facebook La Zarra på Instagram La Zarra på YouTube

Fatima Zahra Hafdi (født 25. august 1997 i Montréal i Canada), kjent under artistnavnet La Zarra, er en fransk-kanadisk sanger og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stef_Caers

2023-02-04

Stef Caers

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske musikere', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2023', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Stef Caers (født 5. juli 1980 i Leuven i Belgia) er en flamsk-belgisk sanger og musikkprodusent. Han opptrer som regel under pseudonymene Gustaph og Steffen. Han skal representere Belgia i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia med låten «Because of You».

Stef Caers (født 5. juli 1980 i Leuven i Belgia) er en flamsk-belgisk sanger og musikkprodusent. Han opptrer som regel under pseudonymene Gustaph og Steffen. Han skal representere Belgia i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia med låten «Because of You». == Bakgrunn == Caers studerte ved musikkonservatoriet i Gent. Som nittenåring fikk han i 2000 en hit med låten «Gonna Lose You». Han opptrådte da som Steffen, og låten nådde plass 22 på den flamske hitlisten Ultratop 50. Låten fikk også debutantprisen under musikkprisutdelingen Radio 2 Zomerhit samme år. Oppfølgersingelen «Sweetest Thing» fikk beskjeden suksess, og den nådde aldri den flamske hitlisten. Caers sa siden at hans første låter ble skrevet som tenåring, og ikke reflekterte den nye stilen hans. Han skiftet derfor etter hvert artistnavn fra Steffen til Gustaph, og han fokuserte mer på låtskriving og studioarbeid. Blant annet skrev han kjenningsmelodier for radiokanalene Radio Donna og Qmusic. Likevel opprettholdt han en viss sceneaktivitet, blant annet som pianist og støttevokalist for artister som Truus Druyts soulgruppen Moiano og hiphopperen Krewcial. Han var også støttevokalist på innspillinger til artister som Lady Linn, Mama's Jasje, Willy Sommers og flere Studio 100-album. Han har også deltatt på flere hyllest-forestillinger for artister som Marvin Gaye og Ella Fitzgerald. === Eurovision Song Contest === Caers har deltatt som støttevokalist i Eurovision Song Contest to ganger: i 2018 for Sennek med låten «A Matter of Time», og i 2021 for Hooverphonic og låten «The Wrong Place». Han sto bak scenen på begge opptreden og var ikke synlig under sendingene.I januar 2023 deltok han som Gustaph i Eurosong, det belgiske uttaket til Eurovision Song Contest. Han deltok med sangen «Because of You» og vant konkurransen med kun ett poeng foran duoen The Starlings. Gjennom seieren er han Belgias representant i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool. == Annet == Caers er også dosent ved høyskolen i Gent, i kurset jazz og pop i linjen for pop- og rockemusikk. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gustaph (singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata (en) Stef Caers på Apple Music (en) Stef Caers på Discogs (en) Stef Caers på Discogs (en) Stef Caers på MusicBrainz (en) Stef Caers på MusicBrainz (en) Stef Caers på MusicBrainz (en) Stef Caers på SoundCloud (en) Stef Caers på Spotify (en) Stef Caers på Songkick (en) Stef Caers på AllMusic Bandet i All Music Guide Fanside med musikkvideoer Musikkvideoer på Youtube.com

Stef Caers (født 5. juli 1980 i Leuven i Belgia) er en flamsk-belgisk sanger og musikkprodusent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gosaku_Ota

2023-02-04

Gosaku Ota

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i Japan', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Mangaka', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra prefekturet Yamagata', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Junichi Ota (japansk: 桜多吾作, født 16. mars 1948 i Kaminoyama i prefekturet Yamagata i alliertokkupert Japan, død 12. desember 2022 i prefekturet Gunma), best kjent under kunstnernavnet Gosaku Ota (japansk: 桜多吾作) var en japansk mangaka (mangakunstner).

Junichi Ota (japansk: 桜多吾作, født 16. mars 1948 i Kaminoyama i prefekturet Yamagata i alliertokkupert Japan, død 12. desember 2022 i prefekturet Gunma), best kjent under kunstnernavnet Gosaku Ota (japansk: 桜多吾作) var en japansk mangaka (mangakunstner). == Liv og virke == Ota begynte sin karriere som assistent til Shotaro Ishinomori. Han debuterte offisielt som en mangaka i 1969 med shōjo manga Bōifurendo yai! ("Hey boyfriend!").Ota er kjent for ådamme med Go Nagai å ha skapt shōnen manga Groizer X, senere adaptert i en anime, og for mangaadaptasjoner av andre av Nagais verker som blan annet Mazinger Z, Great Mazinger, Getter Robo, Grendizer, Steel Jeeg. Andre populære verker er den fiskeorienterte manga Tsuri Baka Taishō ("Master of Fishing"), om spente over ti tankōbon-bind, ogshōnen manga Mach SOS. Han sanarbeidet i lang tid med Sports Nippon, som han produserte fiskeorienterte tegneserier fra 1981 til 2019.Ota døde av covid-19-utløst lungebetennelse den 12,. desember 2022, i en alder av 74 år. == Referanser ==

Junichi Ota (, født 16. mars 1948 i Kaminoyama i prefekturet Yamagata i alliertokkupert Japan, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Human_Design

2023-02-04

Human Design

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:New age', 'Kategori:Pseudovitenskap']

Human Design er en new age-inspirert pseudo-vitenskapelig lære eller metode for personanalyse. Tilhengerne beskriver metoden som et holistisk system for å bli kjent med seg selv. Det finnes ingen vitenskapelige, fagfellevurderte forskningsstudier som dokumenterer at metoden er objektivt effektiv.Human Design kombinerer astrologi, I Ching, kabbala og vedisk filosofi. Sentralt i denne læren er oppdeling av person-arketyper i fem «energityper» som etter sigende angir hvordan ulike personer utveksler energi med omverdenen. De fem «energitypene» kalles på engelsk Manifestors, Generators, Manifesting Generators, Projectors og Reflectors. Inndelingen ble introdusert av Alan Robert Krakower (1948–2011), som i 1992 ga ut en bok med tittelen The Human Design System under pseudonymet Ra Uru Hu. Krakower utviklet Human Design-systemet etter – etter eget sigende – å ha hatt en overnaturlig episode (engelsk: «mystical experience») i 1987. Senere fikk en person ved navn Chetan Parkyn ry for å være en av de fremste kapasitetene innen Human Design.Human Design foregir å være en metode som hjelper individet til å bli bedre kjent med seg selv, uten å være knyttet til noen bestemte religiøse dogmer eller trosretninger. Teologen J. R. Hustwit har imidlertid karakterisert metoden som et «transreligiøst prosjekt» med ambisjoner som er egnet til å ta pusten fra en (engelsk: «is breathtaking in scope»), og som er en hybrid som kombinerer minst syv ulike tradisjoner, kanskje flere. Human Design har også blitt beskrevet som en metodikk for psykologisk rådgivning, og som «astrologi i en ny utgave» (engelsk: «the new astrology»). I analyser som utføres etter Human Design-metoden utarbeides det kart eller skjemaer der planetene tegnes opp og plasseres i forhold til hverandre slik at resultatet blir en form for horoskop som i Human Design kalles «bodygraph». Dette kartet eller skjemaet skal inneholde de 64 I Ching-heksagrammene, fordelt rundt omkring på ulike deler av menneskekroppen. Noen ganger er dette kartet integrert i en mandala som er tegnet opp med utgangspunkt i de tolv stjernetegnene som utgjør Dyrekretsen. Med utgangspunkt i Human Design utarbeides det også anbefalinger om kosthold og om hvordan man bør bo, arbeide og forholde seg til andre mennesker. Tilhengerne av Human Design fremholder gjerne at metodikken åpner opp tilgangen til kjernen av kroppslig, generasjonsoverskridende og dimensjonsoverskridende intelligens (engelsk: «(gives) deep access to bodily, generational and inter-dimensional intelligence». Etter at coronaviruspandemien brøt ut i 2019/2020, dukket det også opp blogginnlegg, artikler og bøker om hvordan Human Design var et verktøy som kunne brukes til å utvikle eller forbedre kroppens motstand mot coronaviruset.

Human Design er en new age-inspirert pseudo-vitenskapelig lære eller metode for personanalyse. Tilhengerne beskriver metoden som et holistisk system for å bli kjent med seg selv. Det finnes ingen vitenskapelige, fagfellevurderte forskningsstudier som dokumenterer at metoden er objektivt effektiv.Human Design kombinerer astrologi, I Ching, kabbala og vedisk filosofi. Sentralt i denne læren er oppdeling av person-arketyper i fem «energityper» som etter sigende angir hvordan ulike personer utveksler energi med omverdenen. De fem «energitypene» kalles på engelsk Manifestors, Generators, Manifesting Generators, Projectors og Reflectors. Inndelingen ble introdusert av Alan Robert Krakower (1948–2011), som i 1992 ga ut en bok med tittelen The Human Design System under pseudonymet Ra Uru Hu. Krakower utviklet Human Design-systemet etter – etter eget sigende – å ha hatt en overnaturlig episode (engelsk: «mystical experience») i 1987. Senere fikk en person ved navn Chetan Parkyn ry for å være en av de fremste kapasitetene innen Human Design.Human Design foregir å være en metode som hjelper individet til å bli bedre kjent med seg selv, uten å være knyttet til noen bestemte religiøse dogmer eller trosretninger. Teologen J. R. Hustwit har imidlertid karakterisert metoden som et «transreligiøst prosjekt» med ambisjoner som er egnet til å ta pusten fra en (engelsk: «is breathtaking in scope»), og som er en hybrid som kombinerer minst syv ulike tradisjoner, kanskje flere. Human Design har også blitt beskrevet som en metodikk for psykologisk rådgivning, og som «astrologi i en ny utgave» (engelsk: «the new astrology»). I analyser som utføres etter Human Design-metoden utarbeides det kart eller skjemaer der planetene tegnes opp og plasseres i forhold til hverandre slik at resultatet blir en form for horoskop som i Human Design kalles «bodygraph». Dette kartet eller skjemaet skal inneholde de 64 I Ching-heksagrammene, fordelt rundt omkring på ulike deler av menneskekroppen. Noen ganger er dette kartet integrert i en mandala som er tegnet opp med utgangspunkt i de tolv stjernetegnene som utgjør Dyrekretsen. Med utgangspunkt i Human Design utarbeides det også anbefalinger om kosthold og om hvordan man bør bo, arbeide og forholde seg til andre mennesker. Tilhengerne av Human Design fremholder gjerne at metodikken åpner opp tilgangen til kjernen av kroppslig, generasjonsoverskridende og dimensjonsoverskridende intelligens (engelsk: «(gives) deep access to bodily, generational and inter-dimensional intelligence». Etter at coronaviruspandemien brøt ut i 2019/2020, dukket det også opp blogginnlegg, artikler og bøker om hvordan Human Design var et verktøy som kunne brukes til å utvikle eller forbedre kroppens motstand mot coronaviruset. == Referanser ==

Human Design er en new age-inspirert pseudo-vitenskapelig lære eller metode for personanalyse. Tilhengerne beskriver metoden som et holistisk system for å bli kjent med seg selv.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sikring_(skytev%C3%A5pen)

2023-02-04

Sikring (skytevåpen)

['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytevåpen']

På skytevåpen er en sikring en mekanisme som brukes for å forhindre vådeskudd ved å fungere som en mekanisk barriære. Sikringer kan deles inn i flere undertyper som for eksempel interne sikringer (som vanligvis ikke kan påvirkes av brukeren) og ekstern sikringer (som brukeren vanligvis kan påvirke, som for eksempel en bryter). Noen ganger kalles disse henholdsvis passive og aktive sikringer (eller automatsikringer og manuelle sikringer). Skytevåpen med enkelt- og flerskuddmodus kan ha separate brytere for sikring og flerskuddsvelger (for eksempel Thompson maskinpistol) eller kan ha sikring og flerskuddsvelger integrert i en og samme samme bryter, da gjerne omtalt som omstiller (for eksempel HK416). Selv om en sikring er en type omstiller brukes begrepet omstiller særlig om integrerte velgere på våpen med flere moduser som enkeltskudd, byge eller flerskudd.

På skytevåpen er en sikring en mekanisme som brukes for å forhindre vådeskudd ved å fungere som en mekanisk barriære. Sikringer kan deles inn i flere undertyper som for eksempel interne sikringer (som vanligvis ikke kan påvirkes av brukeren) og ekstern sikringer (som brukeren vanligvis kan påvirke, som for eksempel en bryter). Noen ganger kalles disse henholdsvis passive og aktive sikringer (eller automatsikringer og manuelle sikringer). Skytevåpen med enkelt- og flerskuddmodus kan ha separate brytere for sikring og flerskuddsvelger (for eksempel Thompson maskinpistol) eller kan ha sikring og flerskuddsvelger integrert i en og samme samme bryter, da gjerne omtalt som omstiller (for eksempel HK416). Selv om en sikring er en type omstiller brukes begrepet omstiller særlig om integrerte velgere på våpen med flere moduser som enkeltskudd, byge eller flerskudd. == Typer sikringer == === Manuell sikring === En vanligst type sikring er en bryter, knapp eller spak plassert et sted på våpenet som i sikret stilling skal hindre avfyring av skytevåpenet. Det finnes utallige varianter, men de to vanligste og enkleste virkemåtene er avtrekkersikringer som enten hindrer avtrekkeren å bevege seg eller som kobler avtrekkeren fra resten av våpenets avfyringsmekanisme. Noen andre typer som vanligvis ansees som noe sikrere er tennstempelsikringer som hindrer tennstempelet fra å bevege seg fremover eller hanensikringer som hindrer hanen fra å komme i kontakt med tennstempelet dersom den skulle falle. === Dobbeltvirkende avtrekkere === Mange moderne skytevåpen med dobbeltvirkende avtrekkere eller fjærbelastet tennstempel har et lengre og tyngre avtrekk for å spenne opp avtrekkermekanismen i stedet for brytere og knapper hvilket gir tilstrekkelig med sikring samtidig som våpenet blir enklere og mer forutsigbart å bruke. Et eksempel på en pistol med dobbeltvirkende avtrekker og sikring er Beretta 92, mens flere varianter av SIG Sauer P226 har dobbeltvirkende avtrekker uten sikring. Avtrekkere med fjærbelastet tennstempel (som Glock) krever større kraft enn enkeltvirkende design, men er lettere enn dobbeltvirkende avtrekkere, og mange slike våpen har ikke ekstern sikring eller utvendig hane (for eksempel Glock og Walther P99). I begge tilfeller er håndteringen av våpenet veldig enkelt (et avtrekk gir alltid et skudd), og det er interne sikringer som forhindrer utilsiktet avfyring dersom pistolen for eksempel faller i bakken. === Sikring på avtrekkersko === Avtrekkersko-sikringer deaktiveres som en naturlig konsekvens av at avtrekkeren trykkes inn, men består av to gjensidig avhengige deler som må betjenes samtidig og dermed skal gjøre det vanskelig å utilsiktet deaktivere sikringen, for eksempel ved at sikringen må trykkes rett bakover og ikke sidelengs. Virkemåten har noen fellestrekk med grepssikringer. I 1897 fant norsk-amerikaneren Iver Johnson (1841–1895) fra Nordfjord opp avtrekkersko-sikringen med hans andre modell av haneløse revolvere (safety automatic hammerless, Second Model), som ble solgt i USA, i form av en fjærbelastet spak på avtrekkerens fremside. Avtrekkersko-sikringer ble igjen popularisert da Glock lanserte sitt verdenskjente Safe Action-system i 1982. Utilsiktet trykk mot toppen av avtrekkeren uten å trykke på spaken åpner ikke sikringen, og avtrekkeren vil ikke bevege seg. Andre design har en fjærbelastet pute som utgjør den øvre delen av avtrekkerflaten og manipulerer en lignende lås. Denne utformingen har flere bevegelige deler, men har fordelen at utilsiktet press på sikringen har redusert vektstang og dermed krever mer kraft for å trekke i avtrekkeren, mens kraft mot den nedre delen tilsvarende ikke vile åpne sikringen dermed ikke bevege avtrekkeren. === Grepssikring === En grepessikring er en spak eller annen mekanisme plassert på grepet til et skytevåpen som må må aktiveres av skytterens hånd, for eksempel ved å holde et fast grep rundt våpenet, som ofte er en naturlig konsekvens når våpenet skal skytes med. Den har likheter med en manuell sikring, men er momentan slik at den bare deaktiveres mens skytteren holder grepet, og aktiveres umiddelbart når skytteren slipper grepet. 1911-pistolen er et populært eksempel på en pistol med grepssikring, mens Uzi og HS2000/Springfield XD er andre eksempler på slike type sikringer. En ulempe med grepssikringer er at de utilsiktet kan aktiveres dersom man ikke holder pistolen helt korrekt, hvilket kan skje i en stressende situasjon. Av denne årsaken er det ikke uvanlig å deaktivere grepssikringer på konkurransevåpen og i stedet stole på andre former for sikringer. En eksempel på en annen type grepssikring er oppspenner-grepet som finnes på enkelte Heckler & Koch-pistoler som P7-serien. Våpenet spennes opp og er klart til å skyte bare når fremsiden av grepet trykkes inn av av skytteren. Når grepet slippes er våpenet spent ned, og den enkeltvirkende avtrekkeren vil ikke kunne spenne opp våpenet. === Nedspenner === De fleste pistoler med tradisjonelle dobbelt- og enkeltvirkende avtrekkere er designet for å bæres med hanen nedspent på ladd kammer, enten med eller uten manuell sikring. Våpenet ansees som trygt å bære i denne tilstanden ettersom det dobbeltvirkende avtrekket som både spenner og avfyrer våpenet er både lengre og tyngre enn et enkeltvirkende avtrekk som bare slipper hanen, og et utilsiktet avtrekk er dermed mindre sannsynlig. Veksling med et slikt våpen vil imidlertid spenne avtrekkeren slik at påfølgende skudd kan avfyres med enkeltvirkende avtrekk. For å sette våpenet i en trygg tilstand igjen må hanen spennes ned, enten ved å senke den manuelt mens man holder inne avtrekkeren eller ved å bruke en egen nedspennerbryter på våpen som har dette. Våpen med fjærbelastet tennstempel har ikke hane. Noen nedspennere er kombinert med en manuell sikringsbryter. I 1932 kom et redesign som gjorde den polske pistolen Vis wz. 35 "Radom" til det første våpenet med nedspenner (enkeltvirkende avtrekker). I 1938 kom tyske Sauer 38H som første våpen med både oppspenner og nedspenner. Mange varianter av SIG P226 kommer med nedspenner. === Fallsikring === Fallsikring er en passiv sikring som reduserer sjansen for at et våpen skal gå av dersom det slippes i bakken eller på annen måte håndteres røft. De implementeres som regel som en form for sikring som skal hindre våpenet i å fungere med mindre man tar et avtrekk. I USA ble balltester for importerte våpen påbudt med den føderale våpenloven fra 1968, og i California er fallsikring påbudt for alle nye våpen som selges. ==== Tennstempelsikring ==== En tennstempelsikring er en mekanisk sikring som skal hindre tennstempelet fra å bevege seg fremover uten at avtrekkeren trykkes inn. Dette gjøres som regel i form av en blokkering i tennstempelkanalen som ikke løftes bort av avtrekkermekanismen før like før hanen eller tennstempelet slippes. Dette forhindrer tennstempelet fra å komme i kontakt med patronen i kammeret med mindre avtrekkeren trykkes inn, selv om tennstempelet utilsiktet skulle utløses på grunn av en defekt hane, avtrekkermekanisme, avtrekkerhake, avtrekkerpens, tennstempelbrudd eller lignende.På noen våpen er tennstempelsikringen laget som en fjærbelastet plugg som må løftes for for å frigjøre tennstempelet. ==== Hanesikring ==== En hanesikring, også kalt hanefallsikring eller hanefang, er en reile, plugg eller lignende som blokkerer hanen fra å komme i kontakt med tennstempelet (eller direkte på tennhetten på eldre mekanismer). Den har noen likheter med en tennstempelsikring ved at den deaktiveres når avtrekkeren trykkes inn slik at hanen bare kan komme i kontakt med tennstempelet (eller tennhetten) som en konsekvens av å trykke i avtrekkeren. ==== Overføringsstang ==== En overføringsstang (transfer bar) er et mellomstykke som overfører energien fra hanen til tennstempelet, og fungerer således etter et annet prinsipp enn en hanesikring. Hanen og tennstempelet er her utformet slik at de ikke kan komme i direkte kontakt med hverandre og av avfyre en kamret patron, men i stedet må ha overføringsstangen som et mellomledd for å få kontakt. Stangen løftes på plass av avtrekkermekanismen, og hopper så ut av hanens bane etter et avtrekk, men sakte nok til at det er tid for hanen å slå. Ellers når avtrekkeren ikke er aktivert vil overføringsstangen være plassert utenfor hanens bevegelse, og fungerer dermed som en "fallsikring" på lignende måte som med en tennstempelsikring. ==== Sikringshakk ==== Et sikringshakk er en av de eldste formene for fallsikring, og er et spor i bunnen av hanen som gjør at avtrekkerhaken kan fange og holde hanen i kort avstand fra tennstempelet eller tennhetten i halvspent stilling. De ble brukt på eldre enkeltvirkende revolvere før oppfinnelsen av hanesikringen, samt på noen bøylerifler, 1911-pistoler og haneavfyrte selvladere før tennstempelsikringen ble oppfunnet. Sikringshakket fungerer ved at brukeren spenner opp hanen med en liten avstand til tennstempelet eller tennhetten slik at det ikke overføres energi til patronen dersom skytevåpenet skulle falle i bakken, og på denne måten forebygges utilsiktet avfyring. Et annet formål er å la avtrekkerhaken "fange" en hane som faller dersom avtrekkeren ikke er trykt inn, som for eksempel i tilfeller hvor et fall gjør at avtrekkerhaken løsner eller dersom hanen ikke var helt spent før den ble sluppet. Imidlertid er halvspenning i et sikringshakk en aktiv funksjon som må aktiveres manuelt, og hindrer ikke utilsiktet avfyring i alle tilfeller. Det kreves også en viss fingerferdighet og kjennskap til et skytevåpen for å halvspenne det, og halvspenning av ukjente våpen kan medføre risiko for utilsiktet avfyring. Videre er sikringshakk og halvspente sikringer utsatte for brekkasjer som kan føre til utilsiktede avfyringer med til alvorlige personskader eller død som følge. == Annet == === Avtrekkerpens === På selvladere og våpen med dobbeltvirkende avtrekk er det vanlig med en pens som kobler ut avtrekkermekanismen dersom sluttstykket ikke er helt lukket, og som krever at avtrekkeren frigjøres forbi avtrekkerpensen og klemmes inn igjen for å gjennomføre et nytt avtrekk. En pens er ikke å anse som en sikring, men kan forhindre avfyring uten låsing eller utenfor kammeret dersom noen forsøker å gjennomføre et avtrekk mens støtbunnen er ulåst eller åpen. === Magasinpens === En magasinpens er en mekanisme som skal hindre at våpen avfyres uten magasin ved å aktivere en intern sikring som for eksempel en tennstempelsikring eller en avtrekkerpens. Et tidlig eksempel på bruken var i Browning Hi-Power pistol 1935, men ellers har magasinpens historisk vært lite utbredt i våpendesign. I 2006 innførte California en lov krevde magasinpens på alle nye pistoldesign solgt i staten fra og med 2007. Magasinpenser er omdiskuterte ettersom våpenet vil oppføre seg som det er tomt når man tar ut magasinet mens det er en patron i kammeret, men vil oppføre seg som det er ladd igjen når man setter inn et tomt magasin, hvilket kan være farlig og oppleves som uventet dersom man glemmer eller ikke er klar over at det er en patron i kammeret. Med andre ord vil ikke avtrekk i en nedspenningskasse resultere i et tomt våpen ettersom patronen fremdeles vil være i kammeret på grunn av at avtrekkeren er deaktivert. Når et tomt magasin settes inn aktiveres avtrekkermekanismen på nytt selv om avtrekkeren tidligere har blitt trykket inn. Sporting Arms and Ammunition Manufacturers Institute har uttalt at en åpenbar bekymring med magasinpens er at bestemmelse om våpenets tilstand blir knyttet til om det står et magasin i våpenet i stedet for å sjekke at kammeret faktisk er tomt, hvilket strider mot normal våpenhåndtering. === Ladd kammer-indikator === En ladd kammer-indikator egentlig ikke en sikring, men gir en visuell varsling til skytteren om at det er en patron i kammeret. Slike innretninger har eksistert i flere tiår, men har fått begrenset utbredelse og ansees ikke som effektive for uutdannede brukere. Indikatoren forstyrrer ikke siktebildet, men kan varsle en trent bruker og være med på å forebygge uaktsom avfyring av et våpen. Mens en ladd kammer-indikator indikerer at et kammer er ladd fungerer et kammerflagg motsatt ved å indikere at et kammer er tomt. == Ulike våpen == === Enkeltvirkende revolvere === De fleste enkeltvirkende revolvere har ingen ekstern sikring. Eldre design fra før den amerikanske borgerkrigen hadde ingen indre sikringer for å gjøre dem fallsikre, og ble vanligvis båret med tomt kammer under hanen. Mange eldre enkeltvirkende revolvere har en et halvspent "sikringshakk" på hanen, men disse er ikke fallsikre. Moderne enkeltvirkende revolvere laget etter midten av 1970-årene har nesten alltid en innvendig sikring, for eksempel en hanesikring eller overføringsstang, og kan bæres trygt på ladd kammer under hanen. Noen enkeltvirkende revolvere har avlastningspor mellom kamrene i tønnen hvor hanen kan hvile direkte på tønnen uten fare for komme i kontakt med patroner eller tennhetter. Disse er også kjent som "sikringhakk", og finnes vanligvis på svartkruttrevolvere, men også på noen patronrevolvere. === Dobbeltvirkende revolvere === De fleste dobbeltvirkende revolvere har ingen eksterne sikringer, og det tunge avtrekket ansees som tilstrekkelig sikring. De fleste moderne dobbeltvirkende revolvere har også en innvendig siking, enten en hanesikring eller overføringsstang for å hindre avfyring uten at avtrekkeren trykkes inn. === Rifler === Rifler kommer med mange ulike typer sikringer. Noen har en tverrgående sikringsknapp i underbeslaget, mens flaggsikring bak på sluttstykket er et annet eksempel. På eldre bøylerifler av Winchester Model 94 ble det brukt halvspent-hakk på hanen, men dette ble redesignet i 1893 på grunn av flere utilsiktede avfyringer. Noen våpen har sikring i avtrekkerbøylen, som for eksempel SIG Sauer 200 STR, M1 Garand, Ruger Mini-14 rifle og Marlin Camp Carbine.Noen sylinderlåsrifler har tre stillinger for sikringen, hvor den ene brukes for å avgi ild, den andre sikrer og låser sluttstykket, mens den siste sikrer og lar sluttstykket veksles slik at man kan tømme våpenet (tømme kammeret og plyndre innvendige magasin). === Hagler === De fleste over/under hagler som selges i dag har dobbeltvirkende sikring (sperrer både hanefall og avtrekker). De fleste moderne pumpe- og selvladende hagler er utstyrt med enkeltvirkende sikring (hanefang). == Se også == Skytevåpen Sikkerhetsregler for skytevåpen Våpenskap == Referanser ==

På skytevåpen er en sikring en mekanisme som brukes for å forhindre vådeskudd ved å fungere som en mekanisk barriære. Sikringer kan deles inn i flere undertyper som for eksempel interne sikringer (som vanligvis ikke kan påvirkes av brukeren) og ekstern sikringer (som brukeren vanligvis kan påvirke, som for eksempel en bryter).

https://no.wikipedia.org/wiki/Anette_Sn%C3%B8rteland_Jensen

2023-02-04

Anette Snørteland Jensen

['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Klepp IL', 'Kategori:Fotballspillere for Vardeneset BK', 'Kategori:Fotballspillere for Åsane Fotball', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 2002', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Anette Snørteland Jensen (født 8. september 2002) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun spilte i Vardeneset Ballklubb før hun gikk til Klepp sitt akademi foran 2018-sesongen. Før 2019-sesongen ble hun flyttet opp i A-stallen til Klepp. Hun debuterte i Toppserien som 16-åring i mai 2019.Hun signerte for Åsane foran 2023-sesongen.Snørteland Jensen har aldersbestemte landskamper for Norge.

Anette Snørteland Jensen (født 8. september 2002) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun spilte i Vardeneset Ballklubb før hun gikk til Klepp sitt akademi foran 2018-sesongen. Før 2019-sesongen ble hun flyttet opp i A-stallen til Klepp. Hun debuterte i Toppserien som 16-åring i mai 2019.Hun signerte for Åsane foran 2023-sesongen.Snørteland Jensen har aldersbestemte landskamper for Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Anette Snørteland Jensen – Norges Fotballforbund (de) Anette Snørteland Jensen – Soccerdonna (en) Anette Snørteland Jensen – FBref

–2017|ungdomsklubb2=Klepp|ungdomsår2=2018|landslag3=Norge J17|landslagår3=2019|landslagkamper3=5|landslagmål3=0|landslag4=Norge J18|landslagår4=2020|landslagkamper4=2|landslagmål4=0}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrine_Mo

2023-02-04

Andrine Mo

['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Arna-Bjørnar Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Åsane Fotball', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 2000', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Andrine Mo (født 5. mars 2000) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun kom til Arna-Bjørnar fra moderklubben Fri i 2014. Hun debuterte i Toppserien for Arna-Bjørnar i juli 2015. I august 2020 ble Mo enig med klubben om å terminere kontrakten. Hun signerte for Åsane høsten 2020.Mo har aldersbestemte landskamper for Norge.

Andrine Mo (født 5. mars 2000) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun kom til Arna-Bjørnar fra moderklubben Fri i 2014. Hun debuterte i Toppserien for Arna-Bjørnar i juli 2015. I august 2020 ble Mo enig med klubben om å terminere kontrakten. Hun signerte for Åsane høsten 2020.Mo har aldersbestemte landskamper for Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Andrine Mo – Norges Fotballforbund (de) Andrine Mo – Soccerdonna (en) Andrine Mo – FBref

}}