Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

lovdata_cd_14708

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.49

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er et våtmarksområde i Søgne kommune, Vest-Agder fylke, fredet som naturreservat ved Regj.res. av 10. november 1988 under betegnelsen «Lohnetjønn naturreservat».

lovdata_cd_30678

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.859

1. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus og fradeling og bortfesting av tomter til slikt formål kan bare skje i områder som er avsatt til dette i godkjent generalplan, og bare etter endelig reguleringsplan eller etter disposisjonsplan, og bare etter endelig reguleringsplan eller etter disposisjonsplan godkjent av fylkesmannen. 2. I kommunen tillates ikke bygning, som nevnt i nr. 1, oppført nærmere vassdrag enn 50 m målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomvannstand eller nærmere veg åpen for allmen ferdsel enn 30 m, målt horisontalt fra vegens midtlinje. 3. For bygninger som nevnt i nr. 1, skal foruten bygningslovens bestemmelser i kap. III, IV §65 og §68, også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94 og kap. XV og XVI. For hyttegrender og hyttekonsentrasjoner skal bygningslovens §66 nr. 2 og §75 gjelde. Etter at bygningsrådet har hatt anledning til å uttale seg, avgjør kommunestyret om ansamling av hytter er av en slik størrelsesorden at det foreligger hyttegrend, hyttekonsentrasjon etter denne vedtekt. 4. Når særlige grunner foreligger, kan bygningsrådet gi dispensasjon fra bestemmelsene ovenfor. 5. Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves tidligere vedtekt til §82 i bygningsloven for Ankenes kommune, stadfestet 19. mars 1978. (II 1983 s 234) 27.juni 1991 nr.

lovdata_cd_27451

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.526

Forskrift om adgang til jakt etter elg, Nordreisa kommune, Troms. Fastsatt av Nordreisa kommune 29. april 2004 med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16, §17 og §18 og forskrift 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.

lovdata_cd_50

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.75

Forskrifter om grenseregulering, Arendal og Østre Moland kommuner, Aust-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 26. april 1946. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. §1. Med virkning fra 1. juli 1944 overgår til kjøpstaden Arendal fra Østre Moland herred i Aust-Agder fylke gården Høgedal, gnr. 40, bnr. 1-4, med de grenser som er angitt i befaringsforretning av 11. juni 1943, og som er tegnet inn på Arendal byingeniørs kart av 14. juli 1943 over Høgedal gård i målestokk 1:1.000. §2. Grenselinjen etter §1 skal på statskassens bekostning merkes med grensesteiner ved en åstedsforretning som holdes av personer Justisdepartementet oppnevner. Åstedsforretningen stadfestes av Kongen. §3. Den delen av Østre Moland herred som i følge §1 legges til kjøpstaden Arendal, skal fra 1. juli 1944 gå ut av landets matrikkel og i ethvert henseende høre under kjøpstaden. Dette skal dog ikke ha noen virkning på den odel som 30. juni 1944 måtte ha hvilt på jord som ifølge denne resolusjon overføres fra landet til kjøpstaden. §4. De i Østre Moland herred hjemstavnsberettigete personer som i 1. juli 1944 bodde eller - om de da var flyttet fra herredet - hadde hatt sin siste bopel i herredet innen det området som overgår til kjøpstaden, skal ha sin fattighjemstavn i kjøpstaden, hvis de var flyttet til dette området før 1. juli 1943. §5. Kirke- og undervisningsdepartementet bemyndiges til å treffe de forføyninger med hensyn til omregning av de geistlig tjenestemenns lønninger i de to kommuner som byutvidelsen måtte nødvendiggjøre. §6. For det område som etter §1 innlemmes i kjøpstaden Arendal, gjøres bestemmelser om sone 4 i kronprinsreg.res. av 13. februar 1905 om bygningssoner i Arendal by gjeldende. §7. Bygninger på det område som etter §1 innlemmes i kjøpstaden Arendal, nyter ikke godt av det nedslaget i brannkontigenten som i medhold av lovgivningen om Norges brannkasse er eller måtte bli tilstått bygninger innen de eldre byområdene. Om og i hvilken utstrekning noe slikt nedslag skal tilstås noen del av bebyggelsen på det innlemmete området, bestemmes etter reglene i lovgivningen om Norges brannkasse. §8. Denne resolusjon trer i kraft straks. Fra samme tid bortfaller bestemmelser av 29. juni 1944 om utvidelse av kjøpstaden Arendals grenser. 1946 Forskrift om båndtvang for hund, Halse m.fl.

lovdata_cd_39002

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.718

[Endret 9/98, 1/01, 8/02, 12/04. I kapittel II, takster, gis ytterligere informasjon om hvilke behandlingsformer trygden dekker. Det ytes ikke stønad for mer enn inntil tre individuelle behandlingsformer og en gruppebehandling samme dag eventuelt for to gruppebehandlinger hvorav en i basseng, se merknad til kapittel II punkt A, B, C og §3 og kommentarer i rundskrivet under MERKNAD TIL KAPITTEL II PUNKT A, B, C. Dersom en fysioterapeut tar opp spørsmål om refusjon for behandlingsformer som ikke er nevnt i forskriften, skal Regional oppgjørsenhet henvise fysioterapeuten til vedkommendes fagorganisasjon. Det må avklares gjennom de årlige takstforhandlingene mellom Norsk Fysioterapeutforbund og staten/Kommunenes Sentralforbund om nye behandlingsformer som utvikles skal dekkes av trygden. Behandling med akupunktur og elmedistrålbehandling er eksempler på behandlingsformer som trygden ikke godtgjør. Trygden dekker heller ikke utgifter til ryggskole.

lovdata_cd_31450

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.882

Ved søknad om byggetillatelse på eiendom, må det på situasjnskart være avsatt og vist minst en garasjeplass for hver leilighet, selv om oppføring av garasje skal anmeldes og oppføres senere.

lovdata_cd_48031

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.812

Det skal ikke foretas forskuddstrekk i følgende godtgjørelser: 1. Betaling til lagrettemenn, domsmenn, skjønnsmenn og jordskiftemenn når betalingen ikke overstiger den sats som er fastsatt i departementets forskrift. 2. Betaling til rettsvitner, registreringsvitner m.fl. etter sportellovens §89. 3. Vitnegodtgjøelse etter lov av 21. juli 1916 om vitners og sakkyndiges godtgjørelser m.v. 4. Bestemmelsene ovenfor gjelder fra 1. april 1960 - - -.

lovdata_cd_63788

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.939

Publisert: Somb-1963-35 (1963 37) Sammendrag: Industridepartementets saksbehandling og avgjørelse ved valg av trasé for NSB's kraftledning ved Ustaoset. Saksgang: (Jnr. 488/63). Overrettssakfører A. klaget på egne vegne og på vegne av andre hytteeiere ved Ustaoset over Industridepartementets behandling og avgjørelse av en sak om valg av trasé for NSB's kraftledning gjennom hyttebyen. Han hevdet blant annet at linjevalget ikke skulle vært avgjort før det forelå rettskraftig overskjønn, at avgjørelsen var truffet på mangelfullt grunnlag og at grunneierne ikke hadde fått tilstrekkelig tid til å uttale seg saken og til selv å skaffe materiale fra sakkyndige. Skulle overskjønnet ha vært avventet? I tillegg til den planlagte trasé gjennom hyttebyen (alt. I) hadde NSB etter oppfordring fra hytteeierne gått med på å stikke en alternativ trasé (alt. II), som stort sett gikk utenom hyttebyen. I ekspropriasjonstillatelsen til NSB var om dette inntatt følgende bestemmelse: «Forsåvidt angår strekningen vestover fra Hovdestølen ved Ustaoset forbeholder departementet seg senere å treffe endelig bestemmelse om tillatelsen skal gjelde for den på kartet med rødt opptrukne trasé eller eventuelt for den trasé som er inntegnet på kartet med blå strek og merket Alt. II. Når skjønn på nevnte strekning er holdt og erstatningene fastsatt for begge alternativer, imøteser departementet utskrift av skjønnet, bilagt med en begrunnet redegjørelse for NSB's syn med hensyn til valg av trasé på denne strekning. Med redegjørelsen bør også følge uttalelse fra en sakkyndig meteorolog angående mulige særlige ulemper for driften av anlegget, dersom det bygges etter Alt. II. Underskjønn ble avhjemlet 6. februar 1963. Overskjønn var begjært, men ikke holdt, da Industridepartementet den 21. mai 1963 gav NSB tillatelse til å kreve avstått grunn og rettigheter etter Alt. I, og påbegynne arbeidet før endelig skjønn var holdt. Klagerne gjorde gjeldende at departementet overfor grunneierne var bundet til å vente med å gi ekspropriasjonstillatelse for denne strekning til endelig skjønn forelå. De anførte også at det ikke var mulig å foreta en forsvarlig økonomisk vurdering av de to alternativer før man kjente det endelige skjønnsresultat. Industridepartementet var ikke enig i at det var bundet til å avvente endelig ekspropriasjonsskjønn og heller ikke i at dette var nødvendig av hensyn til vurderingen av de to alternativer. Jeg anførte at det som forelå var et forbehold fra departementets side om å vente med trasévalget til begge alternativer var vurdert ved skjønn, et forbehold som var tatt for at departementet skulle få et bedre grunnlag for sin avgjørelse. Grunneierne hadde ikke fått noe tilsagn om utsettelse og forbeholdet stiftet etter min mening ikke noen rett for dem. Det som for departementet måtte antas å være det vesentligste når det gjaldt skjønnet, var å få en oversikt over hvordan ekspropriasjonserstatningene etter de to alternativer stillet seg i forhold til hverandre. Departementet fant at underskjønnet gav tilstrekkelig veiledning forsåvidt. Forskjellen på erstatningsbeløpene etter de to alternativer er relativt ubetydelig; ekspropriasjonserstatningene for trasé I var satt kr. 2.000 høyere enn for trasé II. Det var også av vesentlig betydning at arbeidet med elektrifiseringen ikke ble forsinket. Jeg fant ikke at det var grunnlag for å kritisere at departementet ikke ventet med trasévalget til rettskraftig overskjønn forelå. Grunnlaget for avgjørelsen. Et vesentlig punkt ved vurderingen av de to alternativer var spørsmålet om faren for nedising av kraftledningen, og NSB hadde innhentet sakkyndige uttalelser fra statsmeteorolog Håkon Råstad og Det Norske Meteorologiske Institutt om dette. I Råstads erklæring av 4. mai 1960 var blant annet anført om alternativ II at traséen ville få en del større islaster og sterkere vind enn traséen etter alternativ I. Trasé II ville også få en viss komponent av vinden lodrett på ledningen, mens trasé I lå best mulig langsetter vindretningen. Middelverdiene for islast på de to traséer ble for alt. I beregnet til 6 kg/m og for alt. II til 12 kg/m. Meteorologiske institutt anførte i sin erklæring av 28. januar 1963 at det var en rimelig antakelse å regne med fordobling av islastene fra alt. I til alt. II. Instituttet antok at trasé I stort sett lå under skyene, men at man ikke med samme sikkerhet kunne si dette om trasé II, selv om høydeforskjellen er relativt liten. På grunnlag av de sakkyndige uttalelser og resultatet av underskjønnet meddelte NSB i brev til Industridepartementet at Statsbanene ikke fant det forsvarlig å bruke noe annet alternativ enn trasé I. Det ble blant annet lagt vekt på risikoen for driftsavbrudd, mulighetene for å få rettet feil hurtig og på at kostnadene ved anlegget inkludert ekspropriasjonsutgifter, skal være på et forsvarlig nivå. A. gjorde gjeldende at isingsspørsmålet ikke var tilstrekkelig undersøkt og utredet. De sakkyndiges kritiske beregninger savnet etter hans mening støtte i praktiske erfaringer. Grunneierne måtte ha krav på at det foreliggende materiale ble undersøkt av andre sakkyndige og at de selv fikk rimelig tid til å legge frem selvstendig materiale og foreta egne vurderinger. Grunneierne var ikke sakkyndig og var derfor avhengig av sakkyndig hjelp. Til tross for at departementet hadde gitt A. tilsagn om å få gjennomgå dokumentene og redegjøre for grunneiernes syn på trasé-valget, var de frister som ble satt for hans uttalelse helt utilstrekkelige. Meteorologiske institutts uttalelse, som ble sendt fra NSB til departementet 12. februar 1963, ble først sendt videre til A. 25. mars, med 1 måneds frist for uttalelse. Fristen ble senere forlenget til 4. mai. A. imøtegikk NSB's anførsler til støtte for alt. I. Industridepartementet gjorde gjeldende at grunnlaget for trasévalget var betryggende, at det ikke var noen grunn til å innhente uttalelser også fra andre sakkyndige, og at grunneierne hadde fått tilstrekkelig tid til å gjøre rede for sin oppfatning. oversendelsen av Meteorologisk institutts uttalelse var blitt forsinket, skyldtes dette det arbeidspress som blant annet fristen for fremsettelse av proposisjon til Stortinget medførte. Jeg uttalte at det ikke var noe holdepunkt for å trekke i tvil de sakkyndiges kvalifikasjoner eller deres objektivitet og uavhengighet. Det forelå heller ikke noe som gav støtte for A.s innvendinger mot den fremgangsmåte de sakkyndige hadde nyttet, eller mot det resultat de var kommet til. Etter min mening kunne det ikke kritiseres at nye sakkyndige ikke var trukket inn i saken. Det var beklagelig at Meteorologisk institutts uttalelse ble oversendt klageren såvidt sent, men noen reel betydning i saken kunne det ikke antas å ha hatt. Uttalelsen inneholdt ikke noe vesentlig nytt i forhold til statsmeteorolog Råstads erklæring, som A. var kjent med fra sommeren 1962. Jeg kunne ikke finne at grunneierne hadde fått utilstrekkelig tid til å vareta sitt tarv. Valget av trasé var et utpreget vurderingsspørsmål, hvor faktorer som hensynet til driftssikkerhet, risikoen for ledningsbrudd, mulighetene for hurtig feilretting og spørsmålet om omkostninger måtte veies. Det forelå etter min mening ikke noe i saken som gav grunnlag for å kritisere den avgjørelse som var truffet.

lovdata_cd_54821

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.625

(Opplæringslova §10-1 og §10-3) Alle som skal tilsetjast i undervisningsstilling, må ha pedagogisk bakgrunn i samsvar med krava i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §54b, eller ha tilsvarande pedagogisk kompetanse. 0 Endra ved forskrift 19 juli 2002 nr. 844 (i kraft 1 aug 2002). a) Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling på 1. klassetrinn i grunnskolen, må fylle eitt av desse krava: - Allmennlærarutdanning, jf. universitets- og høgskolelova §54b nr. - Faglærarutdanning i praktiske og/eller estetiske fag, jf. universitets- og høgskolelova §54b nr. 4 eller tilsvarande kompetanse i desse faga. Tilsetjing kan skje for undervisning i fag/på fagområde der vedkommande har minst 10 vekttal/30 studiepoeng relevant utdanning. b) Den som skal tilsetjast på 2. - 4. klassetrinn i grunnskolen, må fylle eitt av desse krava: c) Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling på 5. - 10. klassetrinn i grunnskolen, må fylle eitt av desse krava: - Faglærarutdanning, jf. universitets- og høgskolelova §54b nr. - Yrkesfaglærarutdanning, jf. universitets- og høgskolelova §54b nr. - Førskolelærarutdanning med spesialpedagogisk utdanning tilsvarande minst 20 vekttal/60 studiepoeng, dersom hovudoppgåva er spesialundervisning eller behova til elevane gjer slik utdanning ønskeleg. a) Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling i allmenne fag i den vidaregåande skolen, må fylle eitt av desse krava: - Lærarutdanning, jf. §14-2, med spesialpedagogisk utdanning tilsvarande minst 20 vekttal/60 studiepoeng, dersom hovudoppgåva er spesialundervisning eller behova til elevane gjer slik utdanning ønskeleg. - Yrkesfaglærarutdanning, jf. universitets- og høgskolelova §54b nr. 5, for undervisning i fag/på fagområde der vedkommande har minst 20 vekttal/60 studiepoeng relevant utdanning, jf. - Fagbrev, sveinebrev eller fullført og bestått anna yrkesfagleg utdanning i vidaregåande opplæring, 2 års yrkesteoretisk utdanning utover vidaregåande skolenivå og 4 års yrkespraksis etter fullført vidaregåande opplæring, for undervisning i fag/på fagområde som utdanninga/bakgrunnen er relevant for. Den som skal tilsetjast som morsmålslærar, jf. opplæringslova §2-8 og forskrifta kap. 24, må fylle eitt av desse krava: - Lærar med same morsmål som eleven: Universitets- og/eller høgskoleutdanning av ei samla lengd på minst 3 år inklusive pedagogisk utdanning etter §14-1, og dokumentert gode norskkunnskapar. 1 1/2 år av utdanninga må omfatte språket og kulturen til eleven, jf. - Norskspråkleg lærar som ikkje har same morsmål som eleven: Universitets- og/eller høgskoleutdanning i eleven sitt språk som samla utgjer minst 30 vekttal/90 studiepoeng, og god kjennskap til den kulturelle bakgrunnen til eleven, i tillegg til pedagogisk utdanning etter §14-1. Statsborgar i EØS-land eller i Sveits som har utdanning og praksis som til saman kan seiast å vere likeverdig med den norske lærarutdanninga som vert kravd i det einskilde tilfellet, kan tilsetjast. Det kan stillast krav om tilfredsstillande kunnskapar, dugleik og innsikt i norsk språk og i norske samfunnsforhold og skoleforhold. Statsborgarar i EØS-land eller i Sveits som er godkjent som lærar i eit land innan EØS-området eller i Sveits har rett til å bli vurdert som kvalifisert til norsk lærarstilling når utdanninga og praksisen til vedkommande kan seiast å tilsvare det kompetansekravet som er sett til den aktuelle norske lærarstillinga. Følgjande EØF-/EF-direktiv må leggjast til grunn for korleis ein skal handsame søkjar som er statsborgar i land innan EØS-området eller i Sveits, ved tilsetjing av lærarar: Direktiv 89/48/EØF, direktiv 92/51/EØF og direktiv 2001/19/EF. 0 Endra ved forskrifter 19 juli 2002 nr. 844 (i kraft 1 aug 2002), 8 juni 2004 nr. 822 (i kraft 15 juni 2004). Den som skal tilsetjast, må ha utdanning og praksis tilsvarande den som krevst av lærar med norsk utdanning og praksis. Personar som ikkje har bestått norsk vidaregåande opplæring, må dessutan dokumentere tilfredsstillande kunnskapar, dugleik og innsikt i norsk språk og norske samfunnsforhold og skoleforhold. Den som har grad eller utdanning frå utanlandsk institusjon, kan få graden eller utdanninga generelt godkjend, jf. universitets- og høgskolelova §48. Utdannings- og forskingsdepartementet godkjenner den som har fagbrev, sveinebrev eller fullført og bestått anna yrkesfagleg utdanning i vidaregåande opplæring, 2 års yrkesteoretisk utdanning utover vidaregåande skolenivå og 4 års yrkespraksis etter fullført vidaregåande opplæring for undervisning i fag/på fagområde som utdanninga/bakgrunnen er relevant for, og pedagogisk kompetanse etter §14-1. Alle som har utdanning som lærar etter tidlegare reglar, eller som har fått dispensasjon frå tidlegare lærarutdanningskrav, vil framleis ha gyldig kompetanse for å bli tilsett i undervisningsstilling. Stilling i grunnskolen og i vidaregåande opplæring skal normalt vere lærar, adjunkt eller lektor.

lovdata_cd_42607

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.798

For forsørgere som mottar overgangsstønad etter reglene som gjaldt før 1. januar 1998, gjelder kravet til yrkesrettet aktivitet, jf. §15-8, først fra 1. september 1998. I saker som behandles etter de nye reglene, gjelder kravet til yrkesrettet aktivitet fra 1. januar 1998.

lovdata_cd_63737

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.921

Publisert: Somb-1964-15 (1964 25) Sammendrag: Departementets avgjørelse av anke over kommunevalg var endelig og ga ikke grunn til kritikk. Saksgang: (Jnr. 4/64). En advokat klaget på vegne av en velger over at Kommunal- og arbeidsdepartementet ikke hadde tatt til følge hans anke over kommunevalget i X. Han anførte bl.a. at etter kommunevalglovens §27 skal et medlem av valgstyret «vise den enkelte velger til et avlukket rom hvor han kan legge stemmeseddelen i en konvolutt. Det er åpenbart at dette ikke har skjedd ved dette valg, og derfor skal Departementet etter §41 nr. 3 kjenne valget ugyldig». Departementet hadde innhentet nærmere opplysninger om hvordan det var gått frem på valgtinget. I stemmestyrets redegjørelse av 4. oktober 1963 er bl.a. anført: «Da klokken var 10.00 opplyste formannen i stemmestyret at valgtinget var åpnet og at velgerne kunne avgi stemme. Formannen gjorde oppmerksom på at velgerne måtte gå bak forhenget og legge sin stemmeseddel i konvolutten. Stemmestyrets tre medlemmer fikk til sine tider nok å gjøre med å passe på at alt gikk forskriftsmessig for seg, slik at ingen fikk legge sin stemmeseddel (konvolutt) i urnen før velgerens navn var funnet i manntallet og ble behørig avkrysset. De av velgerne som ikke på forhånd hadde fått ordne seg med stemmesedler, tok hver minst en seddel av hver partibunke, fikk så utlevert den lovbestemte konvolutt og ble bedd om å gå bak forhenget for der å legge sin stemmeseddel i konvolutten og så komme tilbake for å legge den i urna. Til slutt vil stemmestyret si at valget ble fremmet som et fritt og hemmelig valg. Samtidig vil stemmestyret, som består av menn i alderen 51-62 år, uttale at valget ble fremmet på samme måte i år som det har vært fremmet så langt tilbake vi kan huske, dette gjelder både kommunevalg og stortingsvalg». I valgboken er under 28. s.m. bl.a. tilført: «I tillegg til stemmestyrets redegjørelse av 4/10 d.å. opplyser stemmestyret at når det kom flere velgere inn i lokalet på en gang og alle disse kom frem til bordet og vilde ha konvolutt, så ble alle tre medlemmer i stemmestyret opptatt med å passe på at ingen fikk konvolutt uten at navnet var funnet i manntallet og at ingen fikk legge sin stemmeseddelkonvolutt i urnen uten at navnet var tilbørlig avkrysset i manntallet. I disse tilfelle kunne det være vanskelig samtidig å passe på at hver enkelt gikk inn i det anordnede avlukke, men stemmestyret ga ihvertfall gjentakende beskjed om at avlukke måtte benyttes. Det var gjennom hele avstemningstiden, av stemmestyret iakttatt og varslet om at avlukket måtte benyttes». Departementet hadde forkastet anken over valget under henvisning til at det ikke var opplyst noe som tydet på at velgere var blitt utsatt for påvirkning. Det kunne ikke skjønnes at feilen kunne ha influert på utfallet av valget. Departementet innskjerpet reglene om fremgangsmåten ved stemmegivninger. Jeg anførte at spørsmålet om feil som var begått kunne ha hatt innflytelse på utfallet av valget, måtte bedømmes konkret i det enkelte tilfelle. Etter min mening var det ikke grunnlag for å kritisere departementets vurdering i saken. Jeg tilføyet at departementets avgjørelse under enhver omstendighet var endelig. Departementet kunne ikke selv omgjøre sitt standpunkt, det var neppe heller adgang til å bringe saken inn for domstolene, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Norsk Rettstidende 1962 side 571. Somb-1964-14 Departement svarte ikke på purreskrivelser og forespørsler.

lovdata_cd_11708

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.607

1. Eiendommen gnr. 82, bnr. 35 i Lund kommune overføres til Sokndal kommune. I Ljosvatnet trekkes grensen i samsvar med prinsippene i vassdragslovens §3. 2. Overføringen skjer med virkning fra 1. januar 1987.

lovdata_cd_58149

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.644

Forskrift om fruktjuice og lignende produkter. Fastsatt av Landbruksdepartementet 2. september 2003 med hjemmel i lov av 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. §2 og §3 og lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalens vedlegg II kapittel XII nr. 54zq (direktiv 2001/112/EF). Endret 9 jan 2004 nr. 148 (bl.a hjemmel). Denne forskriften omfatter bestemmelser om produktspesifikasjoner og merking av fruktjuice, fruktjuice fra konsentrat, konsentrert fruktjuice, fruktnektar og dehydrert fruktjuice som skal omsettes. 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 148. Produktene som omfattes av denne forskriften skal oppfylle produktdefinisjonene i vedlegg 1, og skal omsettes med de varebetegnelsene som er angitt i vedlegget. §3. Varebetegnelser mv. Varebetegnelsene i vedlegg 1 er forbeholdt produktene som er definert der. Produkter som omfattes av denne forskriften skal ved omsetning være merket etter gjeldende forskrifter om merking mv. av næringsmidler, identifikasjonsmerking av næringsmiddelpartier og deklarasjon av næringsinnhold, med de tillegg og unntak som følger av denne forskriften. Disse tilleggene og unntakene er: 1) Er produktet framstilt av ett fruktslag, skal navnet på frukten angis i varebetegnelsen i stedet for ordet «frukt». 2) Varebetegnelsen skal utfylles med en angivelse av det eller de fruktslag som er benyttet, i fallende orden etter vekt. Tilsetning av sitronjuice etter betingelsene i vedlegg 1 del II punkt 1 skal ikke tas med i denne angivelsen. Er produktet framstilt av tre eller flere fruktslag, kan antallet angis, eller angivelsen «blandet frukt» eller «blandet bær» benyttes. 3) Er fruktjuice tilsatt sukker skal varebetegnelsen inneholde ordet «søtet» eller «tilsatt sukker», etterfulgt av en angivelse av maksimal mengde tilsatt sukker. Denne mengden beregnes som tørrstoff og uttrykkes i gram pr. liter. 4) Ved tilsetning av strengt nødvendige ingredienser for å tilbakeføre produktene som er definert i vedlegg 1 del I til opprinnelig tilstand, kreves det ikke at disse ingrediensene angis i ingredienslisten. Tilsetning av ekstra fruktkjøtt eller celler til fruktjuice som definert i vedlegg 2, skal angis i merkingen. 5) Fruktjuice og fruktnektar som helt eller delvis er framstilt av konsentrat, skal merkes med «framstilt av konsentrert fruktjuice» eller «delvis framstilt av konsentrert fruktjuice». Denne angivelsen skal stå i umiddelbar tilknytning til varebetegnelsen, være iøynefallende og skrives med klart synlige bokstaver. 6) I merkingen av fruktnektar skal minsteinnholdet av fruktjuice og/eller fruktpuré, angis som «fruktinnhold minst...%». Opplysningen skal gis i samme synsfelt som varebetegnelsen. Merkingen av konsentrert fruktjuice som definert i vedlegg 1 del I punkt 2, som ikke er bestemt til den endelige forbruker, skal angi mengden tilsatt sukker, sitronjuice eller surhetsregulerende middel etter gjeldende forskrift om tilsetningsstoffer til næringsmidler. Opplysningene skal angis på emballasjen, på etiketten på emballasjen eller finnes i handelsdokumentene. Omsetning av produkter som omfattes av denne forskriften og som er merket innen 12. juli 2004 i samsvar med forskrift av 20. desember 1993 nr. 1372 om fruktjuice og lignende produkter, er tillatt inntil lagrene er brukt opp. Denne forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift av 20. desember 1993 nr. 1372 om fruktjuice og lignende produkter.

lovdata_cd_43807

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.771

Barnemoren kan velge utbetaling av fødsels- eller adopsjonspenger med 100% dekningsgrad over 42 uker eller 80% dekningsgrad over 52 uker. Arbeidsgiveren som utbetaler lønn til henne har krav på refusjon fra trygden. Refusjonsretten er imidlertid begrenset til det tidsrom og den dekningsgrad barnemoren har valgt. Tilsvarende gjelder for barnefars rett til fødselspenger og refusjonsretten til hans arbeidsgiver. Barnemoren velger fødselspenger med 80% dekningsgrad i 52 uker. Arbeidsgiver betaler 100% i 42 uker. Arbeidsgivers refusjonsrett er begrenset til morens valg, og han vil derfor bare kunne kreve refusjon for inntil 80% av full lønn i de 42 ukene. Dersom arbeidsgiveren ikke forskutterer fødselspenger utover 42 uker i tilfeller som nevnt ovenfor, kan arbeidstakeren kreve fødselspenger for den gjenværende del av stønadsperioden fra trygdekontoret. Arbeidsgiveren kan ikke kreve utbetalt engangsstønad som tilfaller arbeidstakeren etter §14-12 og §14-20. For arbeidstakere som fyller vilkårene for fødsels- eller adopsjonspenger etter §14-4 §14-14, men som også får delvis engangsstønad etter §14-12 eller §14-20 fordi denne er høyere, kan arbeidsgiveren bare kreve utbetalt de fødselspengene som arbeidstakeren har rett til etter §14-4 eller §14-14. Differansen mellom disse ytelsene og engangsstønaden betales til medlemmet.

lovdata_cd_53985

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.898

I medhold av fritids- og småbåtloven §17 fastsettes: Kontrollmyndigheten kan når som helst uten varsel kontrollere småbåten for å påse at registreringsplikten er overholdt, samt at båtkortet er medbrakt. Oppdages mangler ved registreringsforholdet kan kontrollmyndigheten pålegge vedkommende å rette forholdet. §11 får tilsvarende anvendelse. Kontrollmyndigheten kan utføre kontroller av småbåter overalt i norsk kystfarvann, innsjø eller vassdrag. Kontrollmyndigheten har adgang til å utføre kontroller av småbåter også ved båthavner, marinaer, brygger, opplagsplasser o.l. Båteier, havnemyndighet, vaktpersonale, tilsynsperson e.l. plikter å gi kontrollmyndigheten adgang til slike områder. Kontrollmyndigheten kan be om innsyn i regnskapsbøker, kundebøker og andre dokumenter av betydning for kontrollen av registreringsforholdene hos båthavner, marinaer, båtforeninger og hos båt- og motorforhandlere e.l. Eier eller bruker av småbåten plikter å bistå ved gjennomføring av kontroll, jf. §33, første ledd, herunder å: b) vise frem offentlige dokumenter som det er påbudt å ha med ved bruk av båten. Personer som forsøker å unndra seg kontroll kan holdes tilbake med makt. Tolltjenestemenn kan be om politiets eller Kystvaktens bistand til gjennomføring av kontrollen.

lovdata_cd_48018

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.49

Disse bestemmelser trer i kraft 1. januar 1960. 1959 Forskrift om lensmenns kostgodtgjørelse m.v.

lovdata_cd_11455

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.75

Føremålet med fredninga er å ta vare på eit stort, representativt myrområde med godt utvikla bakke- og strengmyrer som har ein rik flora med eit stort innslag av arter som er plantegeografisk interessante.

lovdata_cd_26459

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.513

Forskrift om Kystverneplan Nordland, vedlegg 19, Støttværet naturreservat, Meløy kommune, Nordland. Reservatet berører følgende gnr./bnr.: 73/1, 73/3, 73/6, 73/7, 73/21, 73/31. Reservatet dekker et areal på ca. 11.436 daa hvorav ca. 8.396 daa er sjøareal. Grensene for reservatet er vist på kart i målestokk 1:50.000 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. 4. I tiden fra og med 15. april til og med 31. juli er det forbud mot camping, teltslaging og ferdsel på land i fredningsområdet, med unntak av Helløya og Hundholmen. Gjelder for: Meløy kommune, Nordland.

lovdata_cd_62717

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.727

Publisert: Somb-1980-11 (1980 31) Sammendrag: Tilsynet med folkehøgskolene - departementets ansvar som overstyre. Saksgang: (Sak 11E/79.) I tilknytning til klagesak nr. 54 i denne melding ba jeg opplyst hvorledes Kirke- og undervisningsdepartementet vurderte de anklager som var fremsatt mot rektor ved folkehøgskolen. Departementet svarte 22. august 1979: «Som følge bl.a. av klager fra tre tidligere tilsatte, vedtok generalforsamlingen ved folkehøgskolen, dvs. skolens råd og styre, 26. august 1977 å oppnevne en granskingskommisjon for å undersøke fremsatte klager angående rektors økonomiske disposisjoner. Kommisjonens konklusjon innebar på en del punkter kritikk av rektor, men kommisjonen uttalte at den ikke hadde funnet belegg for at rektor bevisst hadde forsøkt å tilegne seg noe av skolens midler til egen personlig vinning eller gevinst. Konklusjonen ble offentliggjort. Som resultat av granskingskommisjonens rapport, ble rektor meldt til likningsmyndighetene. Han sa for øvrig opp sin stilling som rektor fra 1. august 1978. Rapporten ble sendt Kirke- og undervisningsdepartementet, men har foreløpig ikke gitt grunnlag for tiltak fra departementets side. Departementet har sett det slik at det bare er punktene 9 og 10 som angår departementet som overstyre for skolen. Disse punktene, som gjelder undervisningssvikt, er under behandling i departementet. Det har blant annet vært nødvendig å innhente uttalelser fra en rekke personer. I brev 31. august 1979 til departementet bemerket jeg: «Punkt 9 i rapporten omhandler påstander om at vaktmesteren ved skolen - han er bror av rektor - skal ha mottatt betaling for undervisning som ikke har funnet sted. Punkt 10 gjelder påstander om at rektor ikke har deltatt i undervisningen. For øvrig omhandler rapporten påstander om at inntekter ved salg fra øl- og brusautomat, inntekter fra telefonautomat og vaskemaskinautomat er holdt utenfor skolens regnskap, til tross for at alle utgifter til innkjøp av øl/mineralvann og til drift av automatene er belastet skolens regnskap. Granskingskommisjonen har videre behandlet påstander om at skolen er belastet utgifter ved kjøp av husholdningsmaskiner og andre kapitalvarer levert til privatpersoner, og reiseregninger for personer som ikke har vært ansatt ved skolen. Rektor er også anklaget for å ha foretatt privatinnkjøp over skolens regnskap. Lov av 28. juli 1949 (nr. 19) om folkehøgskular §4 - Overstyre og tilsyn, lyder: «Kyrkje- og undervisningsdepartementet er overstyre for folkehøgskulane. Etter §5 annet ledd skal de private folkehøgskolene ha et styre på 4 medlemmer hvorav ett medlem oppnevnes av departementet. Tilskudd til driften ytes med 5/6 fra staten og 1/6 fra fylket, jfr. loven §13. På bakgrunn av disse lovregler om det offentliges tilskudd til, styring av og tilsyn med de private folkehøgskoler, er det grunn til å stille spørsmål ved departementets behandling av rapporten. Etter min oppfatning må det være nærliggende at Kirke- og undervisningsdepartementet har et særlig ansvar når det i loven er slått fast at departementet er «overstyre», og at dette ansvar må omfatte rett og plikt til å vurdere slike anklager som her er fremsatt og eventuelt foreta forføyninger. Det bes om departementets uttalelse. Departementet fremholdt 6. desember 1979: «Departementets eventuelle plikt som overstyre til å vurdere anklager om mislighold i forbindelse med internatdrift og foreta forføyning. Etter §4 i lov av 28. juli 1949 om folkehøgskular er Kirke- og undervisningsdepartementet overstyre for folkehøgskolene. I §4 er det også bestemt at Kongen skal utnevne en tilsynsmann for folkehøgskolene. Det området overstyret kan gi nærmere regler om er regulert av lovens §17. Med hjemmel i denne paragrafen har departementet blant annet fastsatt någjeldende reglement av 2. august 1965 og instruks for tilsynsmannen. Innledningsvis vil vi bemerke at departementet som overstyre selvsagt har et generelt ansvar for at skolene blir drevet i samsvar med lov og forskrifter, med forsvarlig bruk av offentlige tilskottsmidler, og med rimelige krav til pedagogisk kvalitet. På den andre siden tilsier eierforholdene i folkehøgskolen og dette skoleslagets funksjon i utdanningssystemet at skolene bør få drive sin virksomhet i størst mulig frihet. Det dreier seg stort sett om private skoler som skal gi allmenndannende tilbud i en verdiorientert sammenheng. Deres hovedfunksjon er å være et pedagogisk alternativ til det ordinære skoleverket. Dersom skolene skal kunne fylle en slik oppgave, må de etter departementets oppfatning få pedagogisk frihet og størst mulig råderett innen visse økonomiske rammer. Departementet har derfor tradisjonelt vært tilbakeholden i utøvelsen av sin overordnede styringsrett. Som det går frem av lov og instruks er tilsynsfunksjonen overfor folkehøgskolene i det vesentlige ivaretatt ved opprettelse av et eget embete som tilsynsmann. Tilsynsmannen har etter §3 i instruksen adgang til alle regnskaper ved skolene og kan etter §4 komme med råd på alle områder av skolenes drift. Når det gjelder hans adgang til å gi pålegg i forbindelse med økonomiske saker ved en skole, har det vært sondret mellom den virksomhet det gis tilskott til og den øvrige drift. Kirke- og undervisningsdepartementet gir tilskott til folkehøgskolene på følgende 5 hovedområder: 3. Vedlikehold m.m. midler, renhold og faste utgifter til trygder) 4. Foredrag m.m. (foredrag, bladhold, diverse utgifter, boksamling, samlingsstyrer, vaktmester og kontorhjelp) 5. Brensel og strøm. Tilskottene føres av hver skole opp i et refusjonsregnskap til fylket og staten og dekkes med 1/6 av fylket og 5/6 av stat. Refusjonsregnskapene revideres av Riksrevisjonen. Det er utvilsomt departementets ansvar å vurdere og eventuelt treffe forføyning når det gjelder den delen av skolens virksomhet som omfattes av tilskottsordningen. Det offentlige tilskottet er en del av skolenes totale driftsmidler. Den delen av driften som ikke omfattes av de offentlige tilskottsmidler, gjelder hovedsakelig internatet. Vi nevner likevel at tilskottet til husleie også omfatter internatet. Husleietilskottet består av to deler, nemlig et årlig tilskott tilsvarende to prosent av egenkapitalen og dessuten dekning av faktiske renteutgifter på lånekapital. Selv om det altså gis tilskott til dekning av visse kapitalutgifter vedrørende internatet, så oppfattes likevel driften av internatet som vanlig forretningsmessig drift ved en privat institusjon og ligger følgelig inn under styrets myndighetsområde. Tilsynsmannen kan gi skolene råd på alle områder av driften, men han har ikke myndighet til å gi påbud når det gjelder skolenes forretningsmessige drift. Han kan eventuelt rapportere til departementet dersom en skole ikke vil følge hans råd, jf. instruksens §4. Departementet kan heller ikke sees å ha spesiell hjemmel til å gi påbud, men kan eventuelt øve påtrykk ved å henstille til skolen om å følge tilsynsmannens råd, eventuelt ved å gi råd på fritt grunnlag. Spørsmålet om å reise tiltale eller foreta andre forføyninger i forbindelse med eventuelt mislighold er således i utgangspunktet styrets egen sak. Rektor er imidlertid ansvarlig leder for skolen og for internatet. I den grad rektors befatning med internatdriften avdekker sviktende kvalifikasjoner eller reiser tvil om hans skikkethet generelt, vil dette kunne gi departementet grunnlag for å vurdere om rektor bør fortsette i sin stilling. I den aktuelle sak var forholdet at departementet - uten å gå inn på en detaljert overprøving av styrets vurderinger - etter en samlet vurdering fant å burde akseptere den foreløpige løsning man fant frem til med å få rektor fjernet fra sin stilling. Rektor har hatt permisjon fra 1. august 1978 og har sagt opp sin stilling fra 1. august 1980. De prinsipielle synspunkter som er kommet til uttrykk her, samsvarer med den årlange praksis departementet har fulgt overfor folkehøgskolene. Dersom det nå skulle vise seg at denne praksis ikke skulle ha tilstrekkelig klart grunnlag i regelverket, vil departementet måtte vurdere å fremme forslag om nødvendige endringer i dette regelverket. Til dette uttalte jeg i avsluttende brev 5. mars 1980 til Kirke- og undervisningsdepartementet: «Det er verken i loven eller i Reglement for folkehøgskolane (fastsatt av Kirke- og undervisningsdepartementet 2. august 1965) gitt uttrykkehge bestemmelser om hvor langt departementets ansvar som overstyre rekker. Samordningsnemnda for skoleverket, nedsatt ved kgl. resolusjon 7. mars 1947, la 5. januar 1948 fram Tilråding om og utkast til lov om folkehøgskolar. Om kontroll med internatdriften heter det i tilrådingen (s. 14 annen sp. annet ledd): «Staten yter ikkje noko tilskot til internatdrifta. Men det bør likevel vera offentleg tilsyn med denne sida av skoledrifta og. Det tar seg ikkje ut at dette sjølvskrivne innslaget i oppsedinga som internatlivet er, blir eit privat forretningstiltak som skal gå med større eller mindre overskot. I Ot. prp. nr. 82 (1949) om lov om folkehøgskular har departementet sagt seg i det vesentlige enig i tilrådingen og vist til denne. §8 i reglementet av 1965 for folkehøgskolane inneholder en oppregning av styrets oppgaver. I §8 bokstav d) heter det at styret skal: «Granske klager som måtte komme frå elevar, lærarar eller rektor. Er det grunnlag for klage, skal styret saman med rektor freiste rette på tilhøva. Fører ikkje dette fram, skal styret leggje saka fram for departementet. I reglementet §19 fjerde ledd er fastsatt: «Når departementet ber om det, må skolane sende inn rekneskapsutdrag for internatdrifta. Etter min mening fremgår det klart av foranstående at departementets ansvar som overstyre også omfatter forhold vedrørende internatdriften. Den tilsendte instruks for tilsynsmannen for folkehøgskolene - særlig instruksens §3 og §4 - synes å støtte dette synet på omfanget av det offentliges ansvar. Jeg legger til at selv uten nevnte holdepunkter i reglement og instruks må etter min mening lovens ordning med departementet som overstyre, uten at noen begrensning er fastsatt i loven,- lede til at enkeltdeler vedkommende driften av folkehøgskolene (eksempelvis internatvirksomhet) ikke kan unndras departementets oppgave- og ansvarsområde. Anklagene mot rektor og granskingskommisjonens rapport gjelder forhold vedrørende så vel internatdriften som driften av skolen. Jeg kan ikke følge departementet når det uttaler at «det bare er punktene 9 og 10 (i rapporten) som angår departementet som overstyre for skolen». - Departementets avgrensing av sitt ansvarsområde er etter min mening ikke holdbar. Det foreliggende materiale viser at departementet, enten direkte eller gjennom tilsynsmannen, har mottatt en rekke klager på rektor ved folkehøgskolen fra flere lærere og tilsatte ved skolen. Noen av klagepunktene gjelder forhold som det, selv med departementets avgrensing av sitt ansvarområde, klarligvis hører under departementet å ta stilling til. at rektor ikke hadde oppfylt sin undervisningsplikt. Om dette heter det i brev 12. februar 1980 fra en tidligere lærer ved skolen: «Jeg er kjent med at Sivilombudsmannen har behandlet diverse spørsmål vedrørende forhold på folkehøgskolen mens den var ledet av rektor - - -. I den forbindelse kan nevnes at endel tidligere ansatte og jeg også i sin tid tok opp en rekke saker som vi mente var sterkt klanderverdige og svært urimelige. Klagene ble sendt direkte til Kirke- og undervisningsdepartementet v/tilsynsmannen; seinere også til skolens styre og rektor. Mitt inntrykk - som jeg tror jeg deler med alle de andre klagerne - var at klagene våre ble behandlet svært overfladisk både av Kirke- og undervisningsdepartementet og av folkehøgskolens ansvarlige organer. Fra KUD's side ble det ikke engang gitt et skriftlig svar om utfallet av våre klager. Departementet har opplyst at rapporten fra granskingskommisjonen foreløpig ikke har gitt grunnlag for tiltak fra departementets side. De forhold som er behandlet i punktene 9 og 10 i rapporten skal være under behandling i departementet. Departementets behandling av anklagene mot rektor ved folkehøgskolen kan ikke sies å være tilfredsstillende. Etter min mening bør departementet snarest gjennomgå det materialet som foreligger i saken, herunder det som vedlagt følger dette brevet, og foreta de forføyninger som måtte anses nødvendige. Klagerne bes underrettet direkte om departementets standpunkt i saken. Jeg ber om å bli holdt underrettet om departementets videre behandling. I brev 1. juli 1980 til skolens styre gikk departementet gjennom de enkelte punkter i granskingskommisjonens rapport og ba om at rapporten og de fremsatte klager mot rektor ble vurdert på nytt. Somb-1980-10 Opptak ved videregående skole - skolerådgivers feilføring av karakter på søknadsskjema,.

lovdata_cd_57874

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.713

Forskrift om felles klagenemnd for opptak til grunnutdanninger ved universiteter og høgskoler gjennom samordna opptak. Fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet 10. april 2003 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §38 nr. 2. Forskriften gjelder klager over enkeltvedtak i den nasjonale opptaksmodellen (NOM) for grunnutdanninger ved universiteter og høgskoler som organiseres av Samordna opptak (SO). Forskriften gjelder ikke vedtak om opptak på grunnlag av realkompetanse og vedtak om unntak fra krav om generell studiekompetanse, jf. §37 nr. 2 og 3 i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler. Forskriften gjelder heller ikke for klager på vurdering av spesielle opptakskrav som omfatter ferdigheter eller opptaksprøver etter nærmere regler fastsatt av institusjonen. Klager på slike vedtak behandles i samsvar med den klageordning som er etablert ved det enkelte lærested. Departementet kan unnta enkeltstudier fra reglene i denne forskriften. Klagenemnda oppnevnes av departementet. Klagenemnda skal ha sju medlemmer og slik sammensetning: a) En leder og nestleder som skal fylle de lovbestemte krav til lagdommere. b) Tre medlemmer, hvorav en skal oppnevnes som nestleder, jf. kravet over, og deres varamedlemmer fra de institusjoner forskriften gjelder for. c) Ett medlem med personlig varamedlem fra forvaltningsområdet for videregående opplæring. d) To medlemmer og deres varamedlemmer foreslått av representative studentorganisasjoner. Studentrepresentantene oppnevnes normalt for to år. Sekretariatet for klagenemnda skal ligge i Samordna opptak. Klagenemnda er vedtaksfør når lederen eller nestlederen og minst fire andre medlemmer, herav en studentrepresentant, er til stede. Klagenemndas vedtak kan ikke påklages. Forskriften skal gjelde fra og med opptak til studieåret 2003/04. Samtidig oppheves forskrift av 22. mars 1993 nr. 275 om oppretting av sentral klagenemnd for opptak til statlig høgskoleutdanning som har samordnet eller felles opptak. 2003 Forskrift om avgifter mv. Avd/dir: Nærings- og forskningsavd.

lovdata_cd_41078

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.884

Selv om bruker delvis finansierer et apparat over prisgrensen selv, har folketrygden eiendomsretten til høreapparatet (jf forskriftens §8). Medlemmet skal gjøres kjent med eiendomsforbeholdet ved utlevering.

lovdata_cd_57962

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.841

Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i System for vaksinasjonskontroll (SYSVAK-registerforskriften). Fastsatt ved kgl.res. 20. juni 2003 med hjemmel i lov av 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) §8 fjerde ledd jf. tredje ledd, §9 annet ledd, §16 fjerde ledd, §17 tredje ledd, §22 femte ledd og §27 annet ledd, lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) §37 og lov av 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer §2-3 fjerde ledd og §3-8 femte ledd. Fremmet av Helsedepartementet. Endres når departementet bestemmer, jf. forskrift 2 sep 2005 nr. 1010. §1-1. (Etablering av System for vaksinasjonskontroll, SYSVAK) §1-2. (Innholdet i SYSVAK) SYSVAK inneholder personidentifiserbare opplysninger om vaksinasjoner av personer som er omfattet av det nasjonale programmet for vaksinering mot smittsomme sykdommer (Barnevaksinasjonsprogrammet), jf. smittevernloven §3-8 og forskrift av 3. april 2003 nr. 450 om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. SYSVAK kan også inneholde personidentifiserbare opplysninger om andre vaksinasjoner enn de som inngår i Barnevaksinasjonsprogrammet og som er gitt personer som er omfattet av programmet. Formålet med SYSVAK er å: Opplysninger i SYSVAK kan foruten de formål som nevnt i første ledd, behandles til styring, planlegging og kvalitetssikring av helsetjenesten og helseforvaltningen samt til utarbeiding av statistikk og til forskning. Opplysningene i SYSVAK kan ikke anvendes til formål som er uforenlig med formål som nevnt i §1-3. Nasjonalt folkehelseinstitutt kan inngå skriftlig avtale med en databehandler om innsamling og behandling av opplysninger i SYSVAK, herunder om overvåkning og forskning, jf. §1-3, drift og kvalitetssikring av registeret, samt utlevering av data til brukere. §1-7. (Opplysninger om vaksinasjoner i SYSVAK) SYSVAK kan uten samtykke fra den registrerte eller den registrertes pårørende inneholde følgende opplysninger om personer som er omfattet av eller vaksinert i henhold til Barnevaksinasjonsprogrammet, i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret: §1-8. (Koding og klassifisering av opplysningene i SYSVAK, krav til dokumentasjon) Departementet kan gi nærmere bestemmelser om hvilke nasjonale eller internasjonale kodeverk og klassifikasjoner som skal benyttes ved registrering av opplysninger i SYSVAK. Kapittel 2. Melding av helseopplysninger til SYSVAK, kvalitetskontroll mv. Helsepersonell som gir vaksinasjoner i henhold til Barnevaksinasjonsprogrammet, skal uten hensyn til taushetsplikt registrere og melde opplysninger som nevnt i forskriften §1-7 til SYSVAK. Melding om opplysninger som nevnt i §2-1, skal skje på skjema eller på annen måte fastsatt av departementet. Helseinstitusjon, helsesenter og annen virksomhet som er ansvarlig for registrering av opplysninger som skal meldes til SYSVAK, jf. §1-7, har ansvar for at pliktene som nevnt i §2-1 og §2-2 oppfylles, og skal sørge for at det finnes rutiner som sikrer dette jf. §4-2 og §4-3. §2-4. (Innhenting av tilleggsopplysninger) Nasjonalt folkehelseinstitutt kan, dersom det er nødvendig, innhente tilleggsopplysninger ved melding om komplikasjon eller bivirkning etter vaksinasjon eller mistanke om slik for å få klarlagt hva komplikasjonene består i, måten vaksinene har vært gitt på og nærmere informasjon om det produkt som har vært brukt. §2-5. (Mottakers ansvar for kvalitetskontroll) Nasjonalt folkehelseinstitutt skal sørge for at helseopplysninger som behandles i SYSVAK, er korrekte, relevante og nødvendige for de formål de innsamles for, jf. §1-3. Som ledd i kvalitetskontrollen kan det gjøres rutinemessige samkjøringer mot Det sentrale folkeregister. §3-2. (Sammenstilling av opplysninger i SYSVAK med opplysninger i andre registre for forskning mv.) Avidentifiserte opplysninger som nevnt i §3-2 første ledd skal etter søknad gjøres tilgjengelig for og utleveres til forskning, eventuelt annet uttrykkelig angitt formål innenfor registerets formål, jf. forskriften §1-3, dersom: Forskriften §3-2 annet ledd gjelder tilsvarende. Forskriften §3-3 fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende. §3-5. (Utlevering og annen behandling av opplysninger i SYSVAK) For å fremme bruk av data fra SYSVAK og for å bygge opp informasjon og kunnskap, jf. forskriften §1-3, skal Nasjonalt folkehelseinstitutt ha en aktiv informasjonsstrategi og -plan rettet mot så vel helsetjenesten, helseforvaltningen og øvrig forvaltning, som mot forskere innen medisinsk forskning, helsetjenesteforskning og samfunnsforskning. Nasjonalt folkehelseinstitutt kan kreve betaling for behandling og tilrettelegging av opplysninger etter §3-1 til §3-5. Betalingen skal ikke overstige de faktiske utgiftene ved slik behandling og tilrettelegging av opplysningene. Taushetsplikten etter første ledd gjelder også pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted eller andre personentydige opplysninger jf. forskriften §1-7 annet ledd. Registrerte har rett til informasjon om SYSVAK og innsyn i behandling av helseopplysninger om seg selv i samsvar med helseregisterloven §22 til §25. Informasjonen skal gis i en forståelig form. Dersom særlige forhold gjør det umulig å svare på henvendelsen innen 30 dager, kan gjennomføringen utsettes inntil det er mulig å gi svar. Den databehandlingsansvarlige skal i så fall gi et foreløpig svar med opplysninger om grunnen til forsinkelsen og sannsynlig tidspunkt for når svar kan gis. Opplysninger i SYSVAK skal oppbevares i ubegrenset tid, med mindre annet følger av denne forskriften eller helseregisterloven §26 eller §28. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser fastsatt i denne forskriften §2-1, §2-3, §4-2 til §4-4, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler. Forskriften trer i kraft 1. juli 2003. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 21. desember 2000 nr. 1370 om meldinger til system for vaksinasjonskontroll.

lovdata_cd_7717

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.563

Forskrift til delingsloven - iverksetting av grunneiendomsregisteret i GAB, Folldal og Engerdal kommuner, Hedmark.

lovdata_cd_54213

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.742

Sone 2 for distriktstilskudd kjøtt omfatter produsenter i de nedenfor nevnte fylker, kommuner eller deler av kommuner. Av Hvaler kommune: De områder av kommunen som ikke har bruforbindelse. Av Nøytterøy kommune: Øyene Hvalø og Søndre Årø. Hurdal kommune. Av Eidsvoll kommune: Tidligere Feiring herred og bruka øst og nord for Minnesund og ovenfor Tjernsmo. Av Nannestad kommune: Området vest og nord for en linje Herstua - Dal - Sjøvold til Hurdalsjøen og bruka nord for riksvei 120 fra Herstua til Borhaug. Kongsvinger, Nord-Odal, Eidskog, Grue, Åsnes, Våler, Elverum. Av Ringsaker kommune: Bruket Ulven gnr. 393/1 og de områdene som ikke er nevnt under sone 1. Av Stange og Løten kommuner: De områdene som ikke er nevnt under sone 1. Av Hamar kommune: De områdene av tidligere Vang kommune som ikke inngår i sone 1. Av Stor-Elvdal, Åmot og Rendalen kommuner: De områder som ikke er nevnt under sone 3. Hele fylket unntatt den delen av Østre Toten som er nevnt under sone 1 og de områdene i kommunene Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vang, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Gausdal, Sør-Fron, Nord-Fron, Vågå, Sel, Ringebu, Nordre Land, Nord-Aurdal, Sør-Aurdal og Etnedal som er nevnt under sone 3. Flå, Krødsherad, Flesberg, Rollag kommuner. Områdene i kommunene Nes, Gol, Nore og Uvdal som ikke er nevnt under sone 3. Av Sigdal kommune: Grenda Grønnhovd, Finnerudskogen, Grenskogen og Håsskogen. Området ovenfor Sandbråten. Av Kongsberg kommune: Jondalen, Meheia, Bevergrenda, Raumyr, Mykleområdet og Hoppestul. Av Øvre Eiker kommune: Lurdalen. Av Ringerike kommune: Ådal ned til Ringen. Soknedalen ned til Bårnås bru. Hele fylket unntatt de områdene i kommunene Kviteseid, Fyresdal, Vinje, Tokke, Seljord, Hjartdal og Tinn som er nevnt under sone 3. Hele fylket unntatt Bykle og Valle kommune samt de bruk i Bygland kommune som er nevnt under sone 3. Hele fylket. Eigersund, Haugesund, Sokndal, Lund, Forsand, Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Finnøy, Kvitsøy, Bokn, Tysvær, Karmøy, Utsira og Vindafjord kommune. Av Bjerkreim kommune: Ørsdalen, Strandgardene langs Ørsdalsvatnet og heigardene Sundover, Austrumdal, Grøttedal, Gravdal, Hatteskaret, Skiftingsholen, Dalen, Tjørn, Hytland, Netland, Efteland og Åsen. Av Gjesdal kommune: Frafjord, Dirdal samt Mork. Øvre og Nedre Maudal, Byrkjedal og Øvstebødal. Av Sola kommune: Rott. Av Rennesøy kommune: Brimse. Hele fylket, unntatt de områdene som er nevnt under sone 3. Klæbu, Hemne, Snillfjord, Hitra, Frøya, Ørland, Agdenes, Rissa, Bjugn, Åfjord, Roan, Osen og Meldal kommuner. Av Holtålen, Midtre Gauldal, Selbu og Rennebu kommuner: De områdene som ikke er nevnt under sone 3. Av Malvik kommune: Mostadmarka og Nybrodalen. Av Trondheim kommune: Bratsberg krets og Jonsvatn krets. Av Melhus kommune: Området fra og med Kottum og sør for Holem. Området mellom Kvål til og med Røskaft unntatt sidedalene og de flatere terrasser ved Kvål som er i sone 1, etter attestasjon fra landbruksnemnda i Melhus. Løksmyrene, gnr. 51/2, 50/2 og 13/1. Tidligere Hølonda herred og Tømmesdalen. Av Skaun kommune: Området ovenfor følgende grense: Bruka vest for elva Viggja fra grensa mot Orkdal. Fra Helbekken ved Viggja og østover mellom Lien og Engen, langs skogen ned til riksveg 65 mellom Nygården og Tinden. Grena følger så riksveg 65 til Eli-grense, langs vegen til fylkesveg 772 til Fossan. Derfra mellom bruka gnr. 148/1 og 151/1 ned til riksveg 709. Videre langs denne til Daløya. Derfra langs Børsaelva til grensa Hanberg 168/3 og videre mellom 168/1 og 168/3 over skogen til elva Meia som den følger nord til sjøen. Derfra går grensa østover langs sjøen til Hammerbekken til Nuvika, videre langs fylkesveg 801 til Snøfugl og videre sørøst til Saltnesberga, som den følger sør om Lykkja 6/5 og ned til elva Vigda. Følger elva videre nedover til Huseby, østover mellom gnr. 10/1 og 14/1 og sør og øst for tunet på Huseby og nord til sjøen. Bruket Østhus. Av Orkdal kommune: Hele kommunen unntatt bruka i dalbotnen som er i sone 1. Namsos, Leksvik, Mosvik, Verran, Namdalseid, Snåsa, Grong, Høylandet, Overhalla, Fosnes, Flatanger, Vikna og Nærøy kommuner. Av Meråker kommune: Hele kommunen unntatt de områder som er nevnt under sone 3. Av Stjørdal kommune: Området ovenfor Einang fra og med Skjervdalen. Boråsgrenda samt resten av Forradalen fra og med Fordal bruk i Foradalen. Vassbygda ovenfor Mæla til og med Lundåsen. Øvre Lånke. Vigdenes krets. Åsanfeltet, Beitland og Buland. Ytteråsen og Øvre Langstein krets. Sunndal. Av Levanger kommune: Området utenfor Sveberg - Olden - Geirset - Kongshaug - Munkrødstad nedre - Fossen - Mostad - Matbergaunet - Sørmarka - Lund - Sunde øvre - Hojemstjønna - Elgseter - Reitan - Myrvang - langs Stokkavola til Avdal - Spilsetbakken - Brakstad - Hopla - Hamarøy - Furnes - Vestli - samt Slengsgrenda og bruket Vandvik 69/10 etter attestasjon fra landbruksnemnda i Levanger. Bruka i Ertsåsen ovenfor Slåttsve samt bureisingsbruka på bureisningsfeltet i Frol skogeiendommer. Buraune, bruka på Åsfjellet og bruka i Markabygda ovenfor Sjåstad. Av Frosta kommune: Området innenfor ei linje fra Ulviksveet til Fagerheim 42/1, langs Fv. 64 til Romma - Kvamme lille (inkludert Solvang, Volden, Kvamvold, Kvamstad og Kvamme lille) - langs Fv. 61 til Fossli + Sørengplassen og Aatlo - Helland. Videre fra Fossli i rett linje til pkt. Frosta Statsalmenning - Levanger kommune. Fra dette punkt langs kommunegrensa til Lillevik 53/1. Av Verdal kommune: Området utenfor og ovenfor linja Gresset - Augla - Lyngåsen - Jermstad vestre - Brannhaug - Gudding nedre - Skjørdal - Sveberg, unntatt bruka i dalbotten og på elveterrassene vest for Vuku kirke som er i sone 1, etter attestasjon fra landbruksnemnda i Verdal. Helgådalen overfor Ullvilla, samt bruka på Hellbakkene og Årstadbakkene. Bruka i Romsdalen og Åsan, Skavhaug og Kvernmo, Vera og Sul. Av Steinkjer kommune: Området i tidligere Kvam og Stod herreder og bruka i tidligere Beitstad herred unntatt Bartnes og Moen kretser, samt bruka i Austlid krets i tidligere Egge herred, samt bruka ovenfor Fossum Bruka i tidligere Ogndalen herred ovenfor Vibe - Oftenåsen. Av tidligere Sparbu herred: Skarpnes krets og bruka ovenfor linja Oftenåsen - Hofstad - Rygg - Svepstad - Rokka - Veiesdalen - Vådalsvatnet samt Trøgstad-grenda etter attestasjon fra landbruksnemnda i Steinkjer. Gaulstadgrenda. Av Inderøy kommune: Røflogrenda. Området innenfor en linje fra Skarnsundet til Tittinghalla - vegdelet ved Klepp - rett linje vegdelet til Ulstad til kryssing med veg Lyngstad/Reitensjøen ved Folsanden samt Kjelsås 41/1 og Vollan 21/1. Videre området innenfor en linje fra utløpet av Henjaelva i sjøen - Trondstadbakken - Dalengåsen - Sakshaugberg - Heggåsen - vegdelet Refsås/Rv. 761 - langs Rv. 761 - Gangstad - Korsen - langs Fv. 229 til grensa mellom Hembre/Vikan til sjøen. Bruket Åsvangen 40/2 og bruket Almenningen gnr. 75/1.

lovdata_cd_2034

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.5

Forskrift om båndtvang for hund, Eide kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Landbruksdepartementet 20.06.1967. 1967 Forskrift om grensefastsettelse, Skjåk m.fl.

lovdata_cd_26336

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.747

Forskrift om opplysninger om bygg- og anleggsavfall, Haugesund kommune, Rogaland. Fastsatt av Haugesund bystyre 23. oktober 2002 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §32, §49, §51 og §52a og delegeringsvedtak av 22. april 2002. Forskriften gjelder i Haugesund kommune for tiltak som krever søknad og tillatelse etter plan- og bygningslovens §93 og som overskrider 400 m2 bruksareal. Avfallsprodusent skal sørge for at det utarbeides en oversikt over BA-avfall som forventes å oppstå i forbindelse med tiltaket. Det skal redegjøres for fordeling og disponering av avfallet, herunder spesialavfall. Avfallsprodusent skal videre gjøre rede for planlagt håndtering av BA-avfallet, fordelt på ulike fraksjoner. Oversikten skal være dekkende for hele tiltaket, og i samsvar med gjeldende regelverk for håndtering av avfall. Avfallsprodusent skal betale et gebyr for dekning av kommunens kostnader ved behandling av planer for avfallsdisponering. Gebyret fastsettes av kommunen. Ved overtredelse av denne forskriften, eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften, kommer forurensningsloven §78 og §79 til anvendelse, dersom forholdet ikke faller inn under strengere straffebestemmelser. Kommunen kan begjære offentlig påtale i henhold til forurensningslovens §78 siste ledd, og §79 siste ledd.

lovdata_cd_57582

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.891

Forskrift om krav til utstedelse ved verdipapirforetaks handel med børsnoterte kjøpsretter og salgsretter uten medvirkning av oppgjørssentral. Fastsatt av Finansdepartementet 18. desember 2002 med hjemmel i lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel §9-4 tredje ledd annet punktum. §1. Forskriften gjelder vilkår for utstedelse ved verdipapirforetaks handel med børsnoterte kjøpsretter og salgsretter (warrants) som nevnt i verdipapirhandelloven §1-2 annet ledd nr. 7. §2. Dersom utsteder av kjøpsretter eller salgsretter (warrants) er en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak og har en ansvarlig kapital på minst fem millioner euro samt av et anerkjent kredittvurderingsbyrå er gitt graden «investment grade», kreves det ikke at verdipapirforetaks handel som nevnt i §1 skal foretas under medvirkning av oppgjørssentral.

lovdata_cd_50887

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.588

Delegering av myndighet til fylkesmennene til å sette i kraft §26 tredje ledd i lov av 17. mars 1989 nr. 11 om endring i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Fastsatt av Miljøverndepartementet 10. august 1989 med hjemmel i kgl.res. 17. mars 1989 nr. 168.

lovdata_cd_55616

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.717

Forskrift om forvaltningen av likviditetsfondet i Pensjonstrygden for fiskere. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 10. november 2000 med hjemmel i lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere §20. Endret 18 jan 2001 nr. 43, 22 mars 2001 nr. 379, 3 jan 2002 nr. 7, 8 okt 2004 nr. 1395. §1. Forvaltningen av likviditetsfondet i Pensjonstrygden for fiskere skal ledes av et styre, som oppnevnes av Arbeids- og sosialdepartementet for fire år av gangen. To av medlemmene skal oppnevnes etter forslag fra Norges Fiskarlag og Norsk Sjømannsforbund, samt et medlem etter forslag fra Fiskeridepartementet. Arbeids- og sosialdepartementet skal oppnevne to medlemmer, hvor et av medlemmene skal være styrets leder. Departementet kan ved behov oppnevne personlige varamenn. Garantikassen for fiskere skal være sekretariat for styret, og styret fastsetter nærmere retningslinjer for sekretariatets oppgaver. Departementet fastsetter godtgjørelse for styrets medlemmer. 0 Endret ved forskrifter 18 jan 2001 nr. 43, 3 jan 2002 nr. 7, 8 okt 2004 nr. 1395. §2. Likviditetsfondet skal forvaltes av verdipapirforetak som har konsesjon til å drive aktiv forvaltning, jf. lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel. Den aktive forvaltningen reguleres nærmere i avtale mellom styret og vedkommende verdipapirforetak. §3. Den institusjonen som det er inngått avtale med om å ha den daglige forvaltningen av fondets midler, skal rapportere til styret/Garantikassen for fiskere, herunder om fondsutvikling, avvik i forhold til forvaltningsmandat og avvik i forhold til nærmere angitte referanseindekser. Garantikassen skal legge fram melding og regnskap hvert kvartal for styret. Fondets årsmelding med kopi av reviderte regnskap skal hvert år legges fram for Arbeids- og sosialdepartementet. §4. Garantikassen for fiskere skal være regnskapsfører for fondet. Styret gir nærmere retningslinjer for regnskapsføringen. §5. Fondet forvaltes og plasseres under hensyn til sikkerhet, avkastning og likviditet. Plasseringene skal være tilstrekkelig variert slik at det ikke foreligger en uforholdsmessig stor avhengighet av en bestemt kategori eiendeler, et bestemt investeringsmarked eller en bestemt investering. Likviditeten skal være tilstrekkelig god til å foreta påregnelige utbetalinger. §6. Fondets midler kan plasseres i: h) børsnoterte aksjer, selskapsandeler, ansvarlige lån, konvertible obligasjoner og andeler i verdipapirfonds som bare investerer i aksjer eller andre verdipapirer som nevnt i denne bokstaven. 0 Endret ved forskrift 22 mars 2001 nr. 379. §7. Plasseringer som innebærer en risiko på en enkelt virksomhet skal ikke utgjøre mer enn 5 prosent av fondets midler. Begrensningen gjelder også samlet (konsolidert) for flere eiendeler som (på grunn av bestemmende innflytelse eller økonomiske forbindelser) innebærer en samlet risiko. Begrensningen gjelder ikke for plasseringer som nevnt i §6 bokstav a. Plasseringer som nevnt i §6 bokstav g skal ikke overstige 20 prosent av fondsmidlene etter siste avsluttede regnskap. Plasseringer som nevnt i §6 bokstav h skal ikke overstige 20 prosent av fondsmidlene etter sist avsluttede regnskap. Av tillatt plasserte midler under dette punkt kan maksimalt 20 prosent av midlene plasseres i et enkelt verdipapirfond. Plasseringer i andeler av verdipapirfond må heller ikke føre til at likviditetsfondets samlede investeringer går ut over de øvrige begrensninger som er nevnt i denne paragraf første til tredje ledd. Plasseringer i et enkelt verdipapirfond skal ikke overstige 10 prosent av fondsmidlene etter sist avsluttede regnskap. Det kan ikke foretas plasseringer i utenlandske verdipapirer. Dette gjelder likevel ikke for plasseringer i norske verdipapirfond som etter sine retningslinjer kan plassere opptil 20 prosent av midlene i utenlandske verdipapirer. Det kan ikke foretas plasseringer i avledede instrumenter i forbindelse med aktiva (derivater). Dette gjelder likevel ikke plasseringer i verdipapirfond som etter sine retningslinjer kan foreta slike disposisjoner. §8. Fondsinntekter, herunder også gevinst ved salg av verdipapirer mv., føres til direkte inntekt i Pensjonstrygdens vanlige driftsregnskap. Fondsutgifter, herunder også tap ved salg av verdipapirer mv., føres til direkte utgift i Pensjonstrygdens vanlige driftsregnskap. §9. Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

lovdata_cd_80

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.888

Forskrift om opprettelse av kallskapellani, Ringsaker prestegjeld, Hedmark.

maalfrid_72cea9b5c5ffc63ca6e20fe6f52abce470b4ad49_15

maalfrid_dfo

no

0.839

Både i departementene og direktoratene ba vi om råd og hjelp i arbeidet med å lage oversikter over lover, forskrifter, veiledninger med mer. Det ble avtalt oppfølgende møter med jurister i direktoratene, og kvalitetssikring av kartleggingen av de juridiske virkemidlene ble gjort i samarbeid med de respektive direktoratene. Søkene i lovdata ble gjennomført i register over opphevede lover og i Norges lover (gjeldende regelverk), avgrenset på departement og spesifisert per år. . Da de gjeldende lovene var kartlagt, ble endringslovene og forskrifter hjemlet i utvalget av lover gjennomgått. Endringslover er både rene endringer i den aktuelle loven, samt endringer i andre lover som fører til endring i den loven som vurderes. På grunn av at kompleksiteten og omfanget av lov- og regelverksendringer var stort, fant vi ut at det var nødvendig å avgrense det materialet som skulle inngå i den endelige kartleggingen og analysen. Vi valgte derfor ut én lov på hvert departementsområde som ble nærmere belyst. I samråd med referansegruppen kom vi fram til at Kommunehelsetjenesteloven, Forurensingsloven og Opplæringsloven var de tre mest sentrale lovene. Videre ble forskiftene med hjemmel i de overnevnte lovene gjennomgått. Flere kilder er brukt i kartleggingen av veiledninger, handlingsplaner etc. på de tre sektorene. I utgangspunktet benyttet vi embetsoppdragene til fylkesmannen for å få en oversikt over gjeldende rundskriv, veiledninger mm for årene 2004 og 2009. Dette ville gi oss en oversikt over utviklingen i perioden. Det viste seg imidlertid at embetsoppdragene på de tre departementsområdene i ulik grad har omfattet gjeldende rundskriv, veiledninger mm. Vi har derfor også benyttet departementenes og direktoratenes hjemmesider for å få kartlagt utviklingen i denne typen virkemidler. Vi vil imidlertid peke på at det er usikkerheter knyttet til datagrunnlaget og at sammenligninger mellom de tre områdene må gjøres med varsomhet. Det er redegjort nærmere for datagrunnlaget på de respektive områdene i kapitlene som omhandler hver av sektorene. Vi har benyttet oss av offentlige utredninger, stortingsdokumenter og dokumenter fra departementer og direktorater for å få nærmere kunnskap om konteksten og betydningen av de respektive regelverksendringene. Intervjuer har vært en viktig kilde til informasjon og kunnskap om ulike aktørers synspunkter og erfaringer vedrørende statlig styring av kommunene. Vi har gjennomført i alt 16 intervjuer med representanter for statlig og kommunal forvaltning, herav 15 gruppeintervjuer. 9 Det er tatt utgangspunkt i ikrafttredelsesdato. 10 Endringer i departements- og forvaltningsstrukturen i perioden var en kompliserende faktor både ved søk i lovdata og innhenting av informasjon via departementenes og direktoratenes hjemmesider.

lovdata_cd_5465

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.399

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §5, jfr. §6, og §21, §22 og §23, er et skogområde på Hvasser i Tjøme kommune, Vestfold fylke, ved kgl.res. av 13. juni 1980 vernet om som landskapsvernområde med navnet Storemyr - Fagerbakken landskapsvernområde. Plantelivet er særskilt fredet i medhold av samme lovs §13. Området omfatter ca. 284 dekar.

lovdata_cd_28750

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.7

1. Når kommunen i medhald til reguleringsplan (§26 nr. 1 punkt f) helt eller delvis har kjøpt grunn til eller opparbeidd sams avkjøring, gardsplass eller anna sams areal for fleire eigedomar, skal eigarane (festarane) av dei eigedomar som får nytte av anlegget, refundere dei utgiftene kommunen har hatt. Kommunen fordelar utgiftene på eigarane (festarane) av eigedomane som nemnd i fyrste ledd, i høve til nytten for kvar eigedom. Dersom kommunen eller ein av eigarane (festarane) krev det, skal fastsetjing av refusjon og fordelinga gjerast ved skjønn. Eigarane (festarane) skal gjerast kjende med dette høvet og med høvet til å få prøvd avgjerda til kommunen ved skjønn og med fristen etter §57. Refusjonssummen forfell til betaling 3 månader etter at det er endeleg fastsett. For eigedom som ikkje får full nytte av anlegget straks, skal det avgjerast at betalinga heilt eller delvis skal utstå. 2. Når refusjonen er endeleg fastsett, skal kommunen overdra anlegget utan vederlag til eigarane av dei interesserte eigedomar, som blir sameigararar i same høve som fastsett for refusjonen. (I 1967 s 1759) Til §62.

lovdata_cd_40154

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.791

I §8-33 finner vi hovedregelen om feriepenger av sykepenger til arbeidstakere. Avgjørende for den sykmeldtes rett til feriepenger etter §8-33 er derfor statusen på sykmeldingstidspunktet. Som vi tidligere har sagt så skal trygdekontoret legge til grunn samme status om ligningskontoret. For ordens skyld presiserer vi at dette også gjelder for fiskere. En fisker som skattes som arbeidstaker og går inn under bestemmelsene om sykepenger til arbeidstakere har dermed rett til feriepenger av de første 48 sykepengedagene. En fisker som skattes som selvstendig næringsdrivende har ikke rett til feriepenger etter §8-33. Kapittel 8 inneholder imidlertid også noen særbestemmelser om feriepenger for bestemte grupper arbeidstakere og for andre enn arbeidstakere. For oversiktens skyld nevnes disse bestemmelsene nedenfor.

lovdata_cd_42022

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.754

[Endret 10/97, 3/01. Yrkesskadedekning for deltakere i skolefritidsordningen ble hjemlet ved en endring av §13-10 tredje ledd ved lov av 19. desember 1997. Endringen trådte i kraft straks. I henhold til §13-7 første ledd i opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61, som trådte i kraft 1. august 1999 (tidl. Grunnskoleloven), skal kommunen ha et tilbud om skolefritidssordning før og etter skoletid for 1. til 4. klassetrinn i grunnskolen, Skolefritidsordningen skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna. Skolefritidsordningen skal gi barna omsorg. Når skolefritidsordningen er knyttet til skoler, skal rektor iflg. ovennevnte paragrafs tredje ledd, til vanlig være administrator og faglig leder. Departementet kan gjøre unntak fra kravet. Hvilke fritidsordninger omfattes ? Etter folketrygdlovens §13-10 tredje ledd, siste punktum, gjelder yrkesskadedekningen deltakelse i skolefritidsordning og lignende som skjer i skolens regi. Hvordan uttrykket «i skolens regi» i denne sammenheng skal forstås er nærmere utdypet i en kjennelse fra Trygderetten av 29. juli 1999 (ankenr. 98/03990) (Trygderetten 1998-03990). Trygderetten kom til at lovgiverens mening har vært å sondre mellom offentlige og private skolefritidsordninger. Saken gjaldt en 10 år gammel gutt som kom til skade under lek i XX fritidsordning i Oslo kommune. Fritidsordningen var geografisk adskilt fra skolens område og det var bydelsforvaltningen som hadde det administrative ansvar. Trygderetten uttalte bl.a.: «I den nye folketrygdloven er yrkesskadedekning for elever, studenter o.a., regulert i §13-10. Denne paragrafen fikk en tilføyelse ved lov 19. desember 1997 nr. 99 hvoretter det ble tatt inn en presisering i paragrafens tredje ledd om at yrkesskadedekningen også gjelder ved deltakelse i skolefritidsordninger og lignende som skjer i «skolens regi». I Ot.prp.nr.24 (1997-1998) s. 22 fremgår det at tillegget i loven er ment som en lovfestet rett til yrkesskadedekning etter de prinsipper Trygderetten har trukket opp gjennom praksis. Departementet uttalte i den forbindelse: «...Etter Trygderettens praksis gjelder yrkesskadedekningen i skolefritidsordningens åpningstid, slik at barna er yrkesskadedekket hele det tidsrom og alle de dager skolefritidsordningen er åpen og barna deltar i aktivitetene. Denne praksis begrunnes med at sammenhengen med vanlig skole er så direkte og nær at det er naturlig med den samme yrkesskadedekningen. Departementet er enig i at prinsippene som gjelder for vanlig skolegang også bør gjelde ved deltagelse i skolefritidsordninger, og foreslår derfor at denne praksis kommer til uttrykk i loven. Det bør etter departementets mening være et vilkår at skolefritidsordningen er i offentlig regi. Forslaget omfatter således ikke private ordninger." Rikstrygdeverket legger etter dette til grunn at i den utstrekning skolefritidsordningen er opprettet i henhold til opplæringslovas §13-17 første ledd vil deltagerne i ordningen være yrkesskadedekket. Barn som deltar i fritids-/skolefritidsaktiviteter i privat regi, f.eks. av foreldre, idrettslag, klubber og speiderbevegelse og lignende vil således ikke være omfattet av yrkesskadedekningen. Når gjelder yrkesskadedekningen ? Som anført av Trygderetten i avsnittet ovenfor siterte kjennelse, gjelder yrkesskadedekningen i skolefritidsordningen åpningstid, slik at barna er yrkesskadedekket hele det tidsrom og alle de dager skolefritidsordningen er åpen og barna deltar i aktivitetene. Trygderetten har i en kjennelse av 31. oktober 1996 (ankesak nr. 6216/93) (Trygderetten 1993-06216) uttalt at denne yrkesskadedekningen også gjelder på de dager det ikke foregår vanlig undervisning ved skolen, for eksempel på de dager det er skolefri på grunn av planleggingsdag, ferier og helligdag mv.. Trygderetten uttalte videre at elever som deltar i skolefritidsordningen må anses yrkesskadedekket under dagsturer og utflukter som er organisert, ledet og under tilsyn av de ansatte ved skolefritidsordningen på samme linje med elever som deltar i arrangementer foretatt i skolens regi for øvrig.

lovdata_cd_57145

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.728

Kongens myndighet etter lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap §2 tredje ledd delegeres til Barne- og familiedepartementet.

lovdata_cd_22216

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.749

Forvaltninga av forskrifta er lagt til fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

maalfrid_54b49f0d022d93a28c12377df838c7b134059fb1_18

maalfrid_skatteetaten

no

0.888

For heile lova, sjå https://lovdata. (1) Skatte- og avgiftskrav kan betales med tvungne betalingsmidler eller ved overføring av beløpet til innkrevingsmyndighetenes konto, med mindre innkrevingsmyndighetene har bedt om betaling med kontanter. Tilbyder i forenklet registreringsordning som nevnt i merverdiavgiftsloven §§ 14-4 til 14-7 skal betale avgiftskravet ved overføring av beløpet til innkrevingsmyndighetenes konto. (2) Krav belastet dagsoppgjørsordningen skal betales kontant. Skattekontoret kan bestemme at oppgjøret også kan skje ved elektronisk betaling via bank. (3) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav, herunder om finansinstitusjoners plikt til å avvise betalingsoppdrag med manglende opplysninger, og om hvor kontant betaling kan skje. 0 Endret ved lover 15 des 2006 nr. 85 (ikr. 15 des 2006 og ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 7 des 2007 nr. 1371), 24 juni 2011 nr. 27 (ikr. 1 juli 2011), 19 juni 2015 nr. 54 (ikr. 1 jan 2016). 1 Jf. § 9-3 (1) annet punktum. 2 Se § 1-1 (2). 3 Jf. kap. 2. 4 Lov 19 juni 2009 nr. 58. 5 Jf. kap. 2. 6 Jf. § 14-20 (2). Tid og sted for betaling (1) Betaling av skatte- og avgiftskrav anses for å være skjedd når beløpet er kommet fram til rett innkrevingsmyndighet. Ved betaling via bank anses betaling for å være skjedd når beløpet er godskrevet innkrevingsmyndighetenes bank. Ved overføring innen samme bank anses betaling for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto. Når oppgjør skjer ved utbetaling i kontanter, anses betalingen for å være skjedd når beløpet er stilt til innkrevingsmyndighetenes disposisjon gjennom bank på mottakerens sted, og melding om dette er kommet fram til mottakeren. (2) En fastsatt betalingsfrist anses dessuten for å være avbrutt a) når betalerens oppdrag er mottatt av en bank b) når innkrevingsmyndighetene mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsinstrument. (3) Finansavtaleloven § 39 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. 1 Jf. § 9-3 (2) fjerde punktum. 2 Jf. kap. 2. 3 Lov 25 juni 1999 nr. 46.

lovdata_cd_44951

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

en

0.809

The King may prescribe the regulations necessary for the implementation of this Act.

maalfrid_a9c14316c6fb7111636f751c0920a6e8241708d4_148

maalfrid_kriminalitetsforebygging

no

0.541

Hackett, S., Holmes, D., & Branigan, P. (2016). Harmful sexual behaviour framework: An evidence-informed operational framework for children and young people displaying harmful sexual behaviours. Hentet fra https://www.nspcc.org.uk/globalassets/ documents/publications/harmful-sexualbehaviour-framework.pdf. Hauglie, A. (2011). Sammensatte lidelser krever nye måter å samarbeide på. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(03), 263-266. Hegge, B. (2016). Trafikklyset: Seksuell atferd hos barn og ungdom. Oslo: Hertervig Forlag. Helse- og omsorgsdepartementet (2017a). Mestre hele livet - regjeringens strategi for god psykisk helse (2017-2022). Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/ f53f98fa3d3e476b84b6e36438f5f7af/strategi_for_god_psykisk-helse_250817.pdf Helse- og omsorgsdepartementet. (2017b). Oppdragsdokument 2017 Helse Sør-Øst RHF. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/hod/ oppdragsdokument/2017/oppdragsdokument_helse_sor-ost_rhf_2017.pdf. Helse- og omsorgsdepartementet. (2016). Snakk om det: Strategi for seksuell helse (2017– 2022). Hentet fra https://www.regjeringen.no/ contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf. Helse- og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.(helse- og omsorgstjenesteloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/ lov/2011-06-24-30 Helsedirektoratet. (2017). Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/Retningslinjer/Helsestasjons-%20og%20 skolehelsetjenesten.pdf Helsedirektoratet. (2015). Prioriteringsveileder - psykisk helsevern for barn og unge. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/Retningslinjer/Psykisk%20helsevern%20for%20 barn%20og%20unge.pdf Helsepersonelloven. (1999). Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 Hogue, T. (1995). Training multidisciplinary teams to work with sex offenders in the English prison system. Criminal Justice and Behaviour, 21, 55-71. Hogue, T. E. (1993). Attitudes towards prisoners and sexual offenders. Issues in Criminological & Legal Psychology. Hollis, V., & Belton, E. (2017). Children and young people who engage in technologyassisted harmful sexual behaviour; A study of their behaviours, backgrounds and characteristics. Hentet fra https://www.nspcc.org.uk/globalassets/documents/ research-reports/exploring-technology-assisted-harmful-sexual-behaviour.pdf Holt, T., Nilsen, L. G., Moen, L. H., & Askeland, I. R. (2016). Behandlingstilbudet til barnsom er utsatt for og som utøver vold og seksuelle overgrep. En nasjonal kartleggingsundersøkelse (Rapport 6/2016). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Hickey, N., McCrory, E., Farmer, E., & Vizard, E. (2008). Comparing the developmental and behavioural characteristics of female and male juveniles who present with sexually abusive behaviour. Journal of Sexual Aggression, 14(3), 241-252. Ingnes, E. K., & Kleive, H. (2011). I møte med unge overgripere. Oslo: Gyldendal. Iversen, A. C., Havik, T., Jakobsen, R., & Stormark, K. M. (2008). Psykiske vansker hos hjemmeboende barn med tiltak fra barnevernet. Norges barnevern, 85(1), 3-9. Jensen, M., Garbo, E., Kleive, H., Grov, Ø., & Hysing, M. (2016). Gutter i Norge med skadelig seksuell atferd. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 53(5), 366-375. Jensen, M., & Mörch, E. (2016). AIM2-modellen: Utredning av ungdom med problematisk og skadelig seksuell atferd (SSA). Bergen:

lovdata_cd_49523

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.696

I medhold av lov 23. mars 1956 nr. 3 om avgift på eksport til fremme av Norges eksportinteresser, §1 tredje ledd fastsettes at varer som sendes fra Norge for lagring i utlandet eller som utføres i kommisjon/konsignasjon skal svare eksportavgift selv om en endelig salgskontrakt ikke foreligger.

lovdata_cd_48358

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.893

Ved samordning av enkepensjon fra krigspensjoneringen og uførepensjon fra yrkesskadetrygden etter samordningsloven §14 skal det ved beregning av pensjonsmaksimum regnes med full krigsenkepensjon, dersom denne er høyere enn uførepensjon regnet etter hel uførhet.

maalfrid_a5c36acb4492248317fd2d6868c30da2f2d383a9_7

maalfrid_justervesenet

no

0.79

andre merker i spesielle tilfelle. Følgende typer redskaper er unntatt fra lov om mål og vekt § 9 første ledd bokstav d om generell justerplikt eller annen godkjenningsordning Norge er forpliktet til å godta gjennom internasjonale avtaler for alle måle- og vektredskaper som selges eller holdes til salgs: 1 Jf. lov av 31. oktober 1946 nr. 2 om mål og vekt § 29. 1 Jf. lov av 31. oktober 1946 nr. 2 om mål og vekt § 33, § 39 og § 47. 2 Jf. lov av 31. oktober 1946 nr. 2 om mål og vekt § 39, siste ledd. 1. Målestokker, linjaler og annet måleverktøy til teknisk bruk. 2. Skreddermål og målebånd som avviker iøynefallende fra de justerbare mål. 3. Målebånd av stål på minst 10 meter, inndelte stenger for nivellering og tachymetri samt andre landmålingsinstrumenter. 4. - - - # 5. Måler til måling av reaktiv elektrisk energi. 6. Måleapparater for gass. 7. Taksametre for kjøretøy. 8. Kilometertellere på motorkjøretøyer. 9. Måletanker for brenselolje på minst 1000 liter. 10. Graderte eller merkede hulmål (målekrus og lignende) som avviker iøynefallende fra de justerbare mål dersom de bærer angivelsen «Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. 11. Måleglass, byretter, pipetter og liknende apparater til laboratoriebruk. 12. Måle- og vektredskaper som skal nyttes til analyser i laboratorier og til vitenskapelig bruk dersom de bærer angivelsen « Ulovlig ved kjøp og salg » på et iøynefallende sted. Unntaket omfatter ikke ikke-automatiske vekter som skal benyttes ved analyser utført i medisinske og farmasøytiske laboratorier. 13. Brevvekter og eggvekter. 14. Husholdningsvekter dersom de bærer angivelsen «Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. 15. Fjærvekter inntil 20 kilo dersom de bærer angivelsen «Ulovlig ved kjøp og salg» på et iøynefallende sted. Side 8 av 11 FOR 1999-08-24 nr 964: Forskrift om justering. 07.01.2008 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/usr/www/lovdata/for/sf/nh/xh-19990824-0...

digibok_2013102806105

books

no

0.795

Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. mai 2010. Avgitt til Kommunal- og regionaldepartementet 11. august 2011. Bjørn Arild Gram (leder) 2.2.3 Boligeie for flere vanskeligstilte ... 6.1 Hvem er vanskeligstilt på boligmarkedet? 6.1.2 Hva er en tilfredsstillende bosituasjon? 6.3.4 Samspillet mellom virkemidlene .. 6.4.1 Flere må få en bedre bosituasjon .. 7.1.1 Rimeligere å eie 53 8.4. 7.1.5 Ulemper ved boligeie 55 8. 7.2 Utfordringer med åfå flere 8.7.1 Rammer for strategier og tiltak .... vanskeligstilte i eid bolig 55 8.7. 7.3 Risiko ved boligeie 56 8. 7.4 Mulige strategier for å bosette 8.8. 7.4.2 Rente-og avdragsfritt lån 58 8.8.3 Utvidelse av Husleietvistutvalget.. 7.5 Strategier for å redusere risiko utleiere og sanksjonsmuligheter .. 7.5.2 Bostøtte reduserer risiko ved 9. 7.5.3 Tapsdeling mellom kommune 9.1. og startlånkunde 61 9.1. 7.7 Utvalgets vurdering 62 tilbud? 7.8 Utvalgets tiltak 64 9.2. 7.8.1 Startlån med risikodempende 9.2. 7.8.2 Boligtilskudd som rente-og 9.2. 7.8.3 Målrettet politikk for leie til eie .... 65 9.2. 8.1.1 Leiere er en sammensatt gruppe . 66 9.2. 8.1.2 Flest småskalautleiere 66 9.2.11 Kommunaløkonomiske hensyn .... 8.2 Leiemarkedets virkemåte 67 9. karaktertrekk ved aktørene 67 9.3. 8.2.2 Leiemarkedet i ulike deler av 9.3. 8.2.3 Boligbeskatningens innvirkning . 68 9. 8.3 Vanskeligstilte på det private 9.4. 8.3.1 Hvem er vanskeligstilte? 68 9. 8.3.2 Trekk ved leietilbudet som kan 9.5. 9.5.8 Lovregulering som virkemiddel ... 10 Arbeidet med bostedsløshet .... 10.7.1 Hvorfor blir det ikke færre bostedsløse? 11.2 Hva er boligsosialt arbeid? 12.3.3 Boligsosiale satsingskommuner .. 12.4.1 Statlig sektorisering og 13. 12.4.3 Kommunens ansvar 132 13. 12.5 Utvalgets tiltak 133 13.7. 12.5.2 Styrke boligsosialt kompetanse- 13. 12.5.6 Boligsosialt arbeid som del av 2 Den boligsosiale vendingen. boligsosialt arbeid 139 5 Utviklingstrekk i boiigmarkedet' 1 Eierskapspotensialet til vanskeligstilte grupper på boligmarkedet, Aarland, K. 2 Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, Røed Larsen, E. og D.E. Sammervoll. Norsk bustadpolitikk blir ofte karakterisert som vellukka Åtte av ti eig sin eigen heim. Den private bustadmassen er generelt særs godt halden ved like og Noreg er i verdstoppen når det gjeld bustadareal per person. I ein femtiårsperiode frå andre verdskrig vart subsidiane i bustadpolitikken retta inn mot å auke bustadbygginga. Husbanken ga subsidierte lån til bustadbygging til folk flest På midten av 1990-talet vart Husbanken sin subsidieprofil lagt om. Heretter vart subsidiane løyvde som selektive tilskot til konsumentar og til prioriterte kvalitetar i bustadbygginga. Med St meld. nr. 23 (2003-2004) Enkelte grupper og hushald har, av ulike årsaker, ikkje fått ta del i den generelle velstandsauken i Noreg. Ikkje minst er dette synleg innanfor bustadpolitikken. Arbeidet med bustadløyse har særleg vist dette. Riksrevisjonen retta i sin forvaltingsrevisjon i 2008 kritikk mot innsatsen overfor mot vanskelegstilte på bustadmarknaden. Det vart peika på manglar med den statlege styringa og den kommunale gjennomføringa av bustadpolitikken. Utvalet skal drøfte og gje tilrådingar på korleis sentrale oppgåver i den sosiale bustadpolitikken skal møtast i åra framover. Arbeidet kan organiserast etter følgjande tredeling: Tiltak det blir gjort framlegg om må synleggjere budsjettmessige kostnader. Arbeid, utdanning, helse og bustad er dei fire grunnpilarane i velferdspolitikken. Desse velferdskomponentane må sjåast i samanheng. Bustadpolitikken er avhengig av god samordning med andre politikkområde. Til skilnad frå dei andre politikkområda er den sosiale bustadpolitikken i lita grad lovregulert, men byggjer på måloppnåing gjennom øyremerka tilskot, låneordningar, bustøtte, informasjon og kompetanseoppbygging. Kommunane har hovudansvar for gjennomføringa av den sosiale bustadpolitikken. Riksrevisjonen (2008) peika på fleire problem med gjennomføringa av bustadpolitikken. I lys av dette skal utvalet sjå på følgjande: Demografiske endringar i åra framover tilseier mellom anna at det vert fleire eldre. Mange av desse vil ha behov for tilrettelagde bustader. Undersøkingar har vist at leigarar har dårlegare levekår enn eigarar. For grupper med låge inntekter og for personar med eventuelle tilleggsvanskar er leigemarknaden ofte einaste moglegheit Utvalet skal sjå på korleis leigemarknaden i Noreg fungerer. Det er særleg interessant å få kasta lys over butilhøve og levekår for dei mest utsette gruppene. Utvalet skal: den kommunale utleigesektoren. Utvalet skal: Arbeidet med bustadløyse har vore forankra i «Prosjekt Bostedsløse» (2001-2004) og den nasjonale strategien «På vei til egen bolig» (2005-2007). Arbeidet er no ein del av drifta til Husbanken. Arbeidet har tilført kunnskap om kva som skaper bustadløyse og om bustadlause sine levekår. Det går fram av siste teljing av bustadlause i Noreg (2008) at majoriteten (59 pst) er avhengige av rusmiddel og at ein av tre truleg har ei psykisk liding. For å lukkast med busettinga av bustadlause må kommunane disponere nok bustader med tilrettelagde tenester. Dette krev eit breitt samarbeid på tvers av sektorar og forvaltingsnivå. Barn blir hardt ramma av fattigdom. Nokre barnefamiliar i kommunalt disponerte bustader opplever dårleg bumiljø og dårleg fysisk standard. Mange familiar blir buande i fleire år i bustader som er meinte å vere gjennomgangsbustaden Barnefamiliar bur også i mellombelse butilbod. Kartlegging av ressursbruk Å få kartlagt den offentlege ressursbruken, både den statlege og kommunale, knytt til den sosiale bustadpolitikken, vil vere eit viktig utgangspunkt for å vurdere moglege nye tiltak, og for å vurdere høvet for omdisponering innanfor gjeldande rammer. Utvalget har hatt følgende sammensetning: - Ordfører Bjørn Arild Gram, Steinkjer (leder) Utvalget har hatt 12 møter, hvorav to gikk over to dager. Ett av møtene ble awiklet som et seminar med utvalgte kommuner - Stavanger, Hamar, Arendal, Lierne, Oslo og Malvik og med andre offentlige etater og interesseorganisasjoner - NAV, Namsfogden i Oslo, Leieboerforeningen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO). Sekretariatet har i tillegg hatt møter med en rekke statlige aktører, kommuner og interesseorganisasjoner. i. Retten til bolig og oppfølgingstenester, Kjellevold, A. Universitetet i Stavanger 2011 (vedlegg 1) ii. Den boligsosiale vendingen, Sørvold, J. NOVA 2011 (vedlegg 2) iii. Barn ifamiljer med låga innkomster och deras boendeforhollanden, Magnusson Turner, L. iv. Boforhold blant lavinntektsfamilier. En gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur, Magnusson Turner, Log K. Stefansen. v. Boligtilskudd til etablering. Søkernes boligkarriere 2006-2008, Barlindhaug, R. vi. Demografisk utvikling og boligbyggingsbehov, Barlindhaug, R. vii. Eierskapspotensialet til vanskeligstilte grupper på boligmarkedet, Aarland, K. NOVA 2011 (utrykt vedlegg) ix. Prinsipielt om boligpolitikk: Bolig, velferdsstat og rettferdig fordeling, Bojer, H. x. Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, Røed Larsen, E. og D. E. Sommervoll, BI 2011 (utrykt vedlegg) xi. Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, Kvinge, J. og P. Utredningene kan lastes ned fra Kommunal- og regionaldepartementets internettsider. Spørsmål om den generelle boligforsyningen er ikke en del av mandatet, men utvalget vil understreke at den demografiske utviklingen og takten i boligbyggingen er viktig for hvor mange som til enhver tid sliter på boligmarkedet. Jo større boligmassen er i forhold til befolkningen, jo større vil mulighetene være for å finne seg en bolig. get av vanskeligstilte vil øke, uavhengig av den boligsosiale innsatsen. Boligbyggingen retter seg i liten grad inn mot vanskeligstilte generelt, med unntak av at nye boliger skal ha god tilgjengelighet. Brukte boliger har normalt lavere priser, slik at bruktboligmarkedet ofte vil være det mest relevante for personer med lave inntekter. Boligbyggingen kommer vanskeligstilte til gode enten når det bygges målrettet for denne gruppen eller når eksisterende boliger blir frigjort for dem. Utfordringene i den sosiale boligpolitikken i årene framover må i hovedsak søkes løst i den eksisterende boligmassen. for tilpassede boliger. Det må likevel understrekes at det er behov for en tilstrekkelig høy boligbygging framover, i tillegg til boliger rettet inn mot ulike målgrupper i boligpolitikken. Utvalget er bedt om å se på situasjonen i både pressområder og områder med lave folketall. Den anslåtte befolkningsveksten vil ikke være likt fordelt over hele landet, og behovet for nye boliger ventes derfor å variere fra region til region. Flyttestrømmer og tendenser til sentralisering kan bety at boliger blir stående tomme i deler av landet. Utvalget har registrert at mange utkantkommuner har problemer med boligbygging i slike områder, blant annet som følge av at byggekostnadene overstiger boligens markedsverdi. Boligpolitikken kan representere en viktig utviklingsfaktor i områder med lavt folketall. Det distriktspolitiske målet om at alle skal kunne bo hvor de ønsker i landet er viktig, men må begrunnes ut fra andre hensyn enn en sosial boligpolitikk. De store boligsosiale utfordringene finnes først og fremst i byer og tettsteder. Det er i kommunene folk bor og utfordringene må derfor løses lokalt. Kommunene er både samfunnsutviklere og tjenesteleverandører, og har knappe ressursen De står overfor store velferdsoppgaver, ikke minst på grunn av demografiske endringen Å løse disse oppgåvene krever oppmerksomhet om den enkeltes boligsituasjon, og evne til å finne helhetlige og individuelt tilpassede løsninger som både ivaretar bolig, behov for omsorg, kvalifisering eller annet. Dette er oppgåver som ikke bare er kostnadskrevende, men ofte også kompetansekrevende. Den sosiale boligpolitikken kan ikke løse oppgåvene alene. Den boligpolitiske måloppnåelsen avhenger av at kommunene kan levere også på de andre velferdsområdene. Den sosiale boligpolitikken er således også en forutsetning for gjennomføring av en helhetlig og god velferdspolitikk. Boligpolitikken som har vært ført har jevnt over vært god. Bredden i den, og satsingen på at flest mulig skal eie sin bolig, har gitt folk flest mulighet til å ta del i velstandsutviklingen. For dem som ikke har tatt del i denne utviklingen, er terskelen inn i boligmarkedet blitt stadig høyere. Boligmarkedet er dermed en sentral kilde til ulikhet, noe som underbygger behovet for en styrket offentlig innsats. Utvalgets anbefalinger tar utgangspunkt i det gode boligsosiale arbeidet som gjøres i mange kommunen Husbanken har vært gjennom en betydelig omstillingsprosess de siste 10-15 år, og er i dag en viktig boligsosial støttespiller for kommunene. Den framtidige sosiale boligpolitikken må bygge videre på dette når gapet mellom mål og resultater skal søkes redusert. Bolig må, sammen med helse, utdanning og inntektssikring, forankres som den fjerde av velferdspolitikkens pilaren Staten må opptre som én enhet i sin dialog og samarbeid med kommunene. Husbankens rolle som boligsosial støttespiller for kommunene må forsterkes og videreutvikles. Husbanken bør også gis en rolle som samordner av statlig politikk overfor kommunene. I dette arbeidet må veiledning og dialog mellom Husbanken og kommunene være utgangspunktet for gode lokale løsninger. Kommunene må ha klarere juridiske rammer for sitt boligsosiale ansvar. Samtidig må de sikres økonomiske rammer som gjør det mulig å ivareta ansvaret. Kommunene er iverksettere og gjennomførere av den sosiale boligpolitikken. Innsatsen vil gi flere resultater ved bedre intern organisering og planlegging, økt kommunalt handlingsrom, høyere boligsosial kompetanse - og ikke minst sterkere kommunalt eierskap til oppgåvene. Et boligsosialt løft er mulig dersom det blir lagt til rette for at kommunene kan løse oppgåvene de er pålagt. Det boligsosiale arbeidet er sammensatt, krevende og fordrer eierskap og kompetanse. Dette er viktig for at kommunene skal utnytte handlingsrommet sitt. Husbanken skal bidra, men kommunene må seiv være pådriver i arbeidet. Den kommunale utleiesektoren bør i størst mulig grad være et tilbud for en kort periode. Samtidig må boligkvalitet og bomiljø bli bedre, og midler til vedlikehold må sikres. En betydelig satsing på boliger for personer med rusavhengighet, psykiske lidelser og dobbeltdiagnoser, sammen med bedre oppfølgingstenester, skal gi kommunene bedre muligheter til å løse de største boligsosiale utfordringene. Boligeie har mange fordeler og bør bli mulig for flere enn i dag. Dette gjelder særlig for personer med stabil, om enn lav inntekt. Dagens leiemarked kan forsterke problemene for vanskeligstilte. For mange vil boligeie derfor være både et bedre og rimeligere alternativ. Det er stort potensial for eieretablering blant vanskeligstilte, dersom de skjermes bedre mot risiko. Gjennom en mer fleksibel bruk av startlån, boligtilskudd og tapsfond, vil det være økonomiske og sosiale gevinster å hente for den enkelte, for det offentlige og for samfunnet som helhet. I stor grad er dette mulig å få til innenfor gjeldende bevilgninger og regelverk. Bostøtten er en målrettet og effektiv ordning for husstander med lave inntekter og høye boutgifter. Det å skaffe seg en bolig er først og fremst et personlig ansvar. I tillegg til å være et hjem er boligen også et formues- og investeringsobjekt. Dette er noe av årsaken til at boligsektoren i liten grad er en del av det generelle tilbudet av velferdstenester, seiv om bolig er viktig for folks velferd. kapittel 4 Boligmarkedets rammer for en sosial boligpolitikk redegjøres det for at boligmarkedet kan bidra til å sikre gode boforhold for store grupper, men også være kilde til ulikhet. Det skaper og forsterker økonomisk ulikhet mellom generasjoner, mellom ulike deler av landet, og mellom eiere og leiere. I kapittel 5 Den sosiale boligpolitikken framgår det at dagens politikk ikke treffer dem som trenger det godt nok. En forsterket innsats er nødvendig for at bolig skal være en likeverdig del av den samlede velferdspolitikken, et korrektiv til fordelingspolitikken og et sikkerhetsnett for dem som ikke klarer å skaffe seg en tilfredsstillende bosituasjon på egen hand. For å føre en målrettet sosial boligpolitikk må det finnes kunnskap om hvem som er vanskeligstilte på boligmarkedet og hvilke behov de har. I kapittel 6 Vanskeligstilte på boligmarkedet anslås det at rundt 150 000 personer har et boligbehov de ikke kan løse på egen hand. Dette er husstander med lav inntekt og som har en utilfredsstillende bosituasjon. Anslaget er usikkert, men er en klar indikasjon på at det gjenstår store oppgåver i boligpolitikken i årene framover. Nær en av tre vanskeligstilte på boligmarkedet har vært det i over tre år. Tre av fire har vedvarende lavinntekt. Aleneboende er overrepresentert og de fleste vanskeligstilte leier bolig. Flest vanskeligstilte på boligmarkedet bor i Oslo, noe som ikke kan forklares med boligmarkedspress alene. Mer enn halvparten av husstandene i hovedstaden består av aleneboende. også den største andelen innvandrere i befolkningen, og den største andelen fattige. Mange som sliter på boligmarkedet har innvandrerbakgrunn. Veien ut av lavinntekt og fattigdom går ofte gjennom økt arbeidstilknytning. Analysen viser at en av tre vanskeligstilte ikke er yrkesaktive i det hele tatt. Bostøtten er et virkemiddel i arbeidet med å forebygge og bekjempe fattigdom. Dagens regelverk tar ikke tilstrekkelig nøyde for at barnefamilier, og særlig store barnefamilier, har behov for større og dyrere boliger. Bostøtten bør styrkes slik at flere barnefamilier med lave inntekter kan få hjelp til å betjene boutgiftene sine. At mange ekskluderes fra boligmarkedet forklares ofte med høye boligpriser. De siste årene har det også vært uttrykt økt bekymring for høyt låneopptak, spesielt blant husstander med forholdsvis lave inntekter. I dag krever private kredittinstitusjoner 10 pst. egenkapital før lån innvilges. I kapittel 7 Eierlinja diskuteres fordeler og ulemper ved boligeie. Utvalget mener at fordelene ved boligeie er så store at eie må gjøres mulig for flere. Dette kan også være en måte å avlaste offentlige budsjetter på, ikke minst på lengre sikt. Beregninger viser at det, på tross av høye boligpriser, er et stort potensial for økt eierskap i befolkningen. Dette potensialet kan utløses ved å gi kommunene handlingsrom og mulighet til å bruke Husbankens ordninger mer fleksibelt og målrettet. Det anslås at rundt 40 pst. av bostøttemottakerne, som bor i privat leie, skal kunne komme økonomisk bedre ut som eiere. For bostøttemottakere i kommunale leieboliger anslås eiepotensialet å være på hele 50 pst. Samlet gjelder dette mer enn 30 000 personen Beregningene er statiske, men gir likevel indikasjoner om et relativt stort uutnyttet potensial. En forutsetning for økt eierskap blant vanskeligstilte er at risikoeksponeringen reduseres. Derfor foreslås det at startlånet kan brukes mer fleksibelt for de vanskeligst stilte. Startlån bør i større grad gis som fastrentelån, og løpetiden bør utvides til 50 år. For å redusere risikoen ved boligeie bør det åpnes for at de kommunale tapsfondene til startlånet i ekstraordinære situasjoner kan dekke personlige tap. Leie-til-eiemodeller bør i større grad settes i system og benyttes i et helhetlig boligsosialt arbeid. Særlig nyttig kan slike modeller være der det er usikkerhet rundt leiers betjeningsevne, men hvor det er forventet en positiv utvikling. For bedre å utnytte de statlige subsidiene som gis til etablering i eid bolig foreslår utvalget at tilskudd til etablering gjøres om til et renteog avdragsfritt lån. Kommunene disponerer rundt 100 000 utleieboliger. kommunene disponerer, og i hvor stor grad boligene er målrettet mot spesielle grupper. Mange som tilfredsstiller kriteriene for å få kommunal bolig, awises. Seiv om det er et stort potensial for å øke gjennomstrømmingen i kommunale utleieboliger, og seiv om kommunale boliger bare bør benyttes når det ikke finnes andre løsninger, har mange kommuner behov for flere utleieboliger. Utvalget foreslår at det gjennomføres en målrettet satsing med tilskudd til 500 boliger hvert år de neste fem årene for personer med rusavhengighet og psykiske lidelser. Den nasjonale strategien På vei til egen bolig (2005-2007) var rettet mot hindringene til en trygg bosituasjon, og i mindre grad om trekk ved individene seiv. Hindringer kan være manglende samarbeid og svake rutiner i tjenesteapparatet ved overgang fra fengsel og institusjon. Unge vanskeligstilte, som enten står i fare for å bli bostedsløse eller er bostedsløse, har blitt viet mindre oppmerksomhet. Oppfølgingstenester tilpasset den enkelte er også en utfordring for mange kommuner. Et viktig verktøy for å samordne innsatsen fra flere tjenesteområder er individuell plan. Bolig er ofte er en aktuell innsatsfaktor i en individuell plan. Dette verktøyet bør benyttes aktivt. Utvalget har tro på at et godt boligsosialt arbeid kan styrke den enkeltes evne til seiv å ta ansvar for egen bosituasjon. trekk for husleie. Et godt samarbeid mellom den enkelte kommune og NAV for avtaler om husleietrekk, er en viktig suksessfaktor for god bistand til økonomiforvaltning. Tvungen forvaltning bør kun benyttes når alt annet slår feil. Det er viktig at det framgår tydelig at tvungen forvaltning kan vurderes i tilfeller hvor det er klar og akutt fare for at personen vil miste sin bolig, og at tvungen forvaltning kan avgrenses til husleien. Kommunene gjør en stor og viktig innsats for å hjelpe flere til en trygg bosituasjon, men arbeidet stiller store krav til god organisering og planlegging. Seiv om situasjonen er ulik fra kommune til kommune, er det en del felles utfordringer. I kapittel 11 Boligsosialt arbeid i kommunene er det med utgangspunkt i utfordringene identifisert fem suksessfaktoren Samordning, forankring og eierskap, overordnet strategi for det boligsosiale arbeidet, boligsosial kompetanse og økonomiske ressursen Erfaringer fra enkeltkommuner viser at det finnes flere veier mot målet om et helhetlig og effektivt boligsosialt arbeid. Kravene til samordning, organisering og planlegging vil øke i årene framover. Kommunene får stadig flere og mer differensierte oppgåver, og behovet for å se bolig som en del av den samlede velferdsportefølje øker. Et godt boligsosialt fagmiljø er viktig for å lykkes. Alle kommuner med boligsosiale utfordringer må knytte mål og tiltak til arbeidet, og sikre at disse inngår som en integrert del i øvrig planverk. Bedre forebygging og en helhetlig tilnærming til den enkelte vil kunne gi besparelser, både innenfor det boligsosiale arbeidet og på andre velferdsområder. Det er behov for å utvikle bedre metoder for økonomiske analyser av sosial boligpolitikk. Husbankens virkemidler bør bli mer fleksible. Det vil gi kommunene større handlingsrom til seiv å vurdere hvordan tilskuddene kan brukes på en mest mulig formålsrettet måte. Utvalget mener at det er avgjørende at kommunene finner sine løsninger ut fra sin situasjon. I kapittel 12 redegjøres det for rollefordelingen mellom stat og kommune. veiledning gjennom Husbanken. Lovregulering av ansvaret er i mindre grad benyttet. Til tross for at det kommunale ansvaret i liten grad er forankret i lov, synes det å være enighet om at kommunene allerede har et ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte som seiv ikke er i stand til det. Utvalget mener at ansvaret bør tydeliggjøres og styrkes gjennom en klarere lovforankring. En sterkere lovforankring vil likestille det boligpolitiske feltet med andre velferdsområder. Utvalgets flertall foreslår videre en rett til nødvendig bistand til å få et forsvarlig botilbud. Midlertidige botilbud skal ikke gis for lenger enn totalt tre måneder. Utvalgets mindretall anser dette forslaget som en lovfestet rett til bolig. De viser til at det ikke er hensiktsmessig å detaljstyre kommunene ytterligere, og at en stadig større rettighetsfesting i den kommunale tjenesteytingen ikke er ønskelig. I kapittel 13 Økonomiske og administrative konsekvenser belyses ulike følger av utvalgets forslag til tiltak. Mange av tiltakene er rettet inn mot å skape en mer effektiv og hensiktsmessig organisering rundt det boligsosiale arbeidet. Slike tiltak vil gi både økonomiske og administrative gevinsten Utvalgets samlede budsjettforslag anslås til drøye 850 mill. kroner, hvorav nær halvparten foreslås til en styrking av den statlige bostøtten. En samlet oversikt over utvalgets tiltak er vist avslutningsvis i kapitlet. Det å ha et tilfredsstillende sted å bo er et grunnleggende behov, og en forutsetning for helse, utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. 1 Åha en adresse er ofte også en forutsetning for å kunne motta nødvendige velferdstjenester. Hjemmet er knyttet til en rekke andre sider ved livet, og har betydning for identitet og sosial tilhørighet. Bolig er også grunnleggende viktig i et folkehelseperspektiv. Boligsosiale utfordringer er ofte ikke bare relatert til lav inntekt, men også til helseproblemer, redusert funksjonsevne, rus og diskriminering. Tidligere var sosial boligpolitikk i stor grad et spørsmål om boligforsyning. I dag bor de fleste godt og trygt, men dette gjelder ikke alle. Den sosiale boligpolitikken er nå i større grad et spørsmål om å bistå enkeltpersoner og familier til en tilfredsstillende bosituasjon og opprettholde denne over tid. Utviklingen har gått fra det å ha bolig til det å bo. Det er et premiss i boligpolitikken at alle skal ha mulighet for et varig og funksjonelt botilbud, uavhengig av oppførsel og mulighetene til å mestre et selvstendig liv. 3 Ingen skal måtte kvalifisere seg til å bo. 2 Ulfrstad, L. M. (2007): Boligpolitikken og velferdsstaten i Brodtkorb og Rugkåsa (red) «Under tak - mellom vegger». 3 Stmeld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken. tilstrekkelige tjenester som ivaretar den enkeltes behov og en egnet bolig, ikke om boevne. Det må derfor fortsatt ligge til grunn for politikkutformingen at alle kan bo. Hjemmet, og rammene rundt, er avgjørende for barns oppvekstvilkår, og for unges mulighet til å fungere i skole og arbeidsliv. Dårlige boforhold kan særlig for barn være starten på en marginaliseringsprosess. Dette gjør at disse barna kan slite på andre arenaer, som i skolen og ved fritidsaktiviteter. Det ser også ut til å bli flere unge bostedsløse, og flere unge som dropper ut av skolen, noe som bekrefter at dette er utfordringer som bør stå høyt på dagsordenen. 4 Den sosiale boligpolitikken må ha et særskilt mål om å hjelpe vanskeligstilte barnefamilier til etablering i gode bomiljøer. 4 Hansen, I.L.S. m. fl. (2008): Det er jo ingen som sulter her..., Fafo-rapport 2008:18. tikk og integreringspolitikk. Statlige myndigheter har ansvaret for å støtte opp under en slik helhet. Dette fordrer samordning på statlig nivå, og integrering av boligsosiale perspektiver på alle politikkområden En rekke departementer innen velferdsområdet har aksjer i den sosiale boligpolitikken, noe som bør avspeiles i de respektive politikkområdene. Målet om at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig, sitt eget hjem, er en hjørnestein i den norske boligpolitikken. 80 pst. av norske husstander eier sin egen bolig. Å kjøpe bolig er for mange den største investeringen i livet, og en investering som kan akkumulere formue. SSB anslo i 2008 at boligformuen utgjorde anslagsvis 3400 mrd. kroner, 5 eller 63 pst. av husholdningenes samlede bruttoformue. For befolkningen som helhet har både boligvolum og boligstandard økt kraftig de siste tiårene. Bolig er samtidig et skjevfordelt velferdsgode 7 Av husstandene med lavinntekt 8 er det bare 35 pst. som eier sin egen bolig, mens 96 pst. av høyinntektshusstandene gjør det. 9 Forskjellene kan forsterkes ytterligere over generasjoner ved at foreldre kan bruke sin boligformue til å finansiere boligkjøp for barna. Det er mange faktorer som påvirker fordelingen av bolig i befolkningen. Den viktigste faktoren er økonomiske ressursen Inntekt, arv og formue spiller en sterk rolle i fordeling av bolig, i tillegg til demografi og geografi. Særskilte behov kan gjøre at tilbudet av boliger er begrenset. 6 Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår i Norge, NOVArapport nr. 2/10. 7 NOU 2009:10 Fordelingsutvalget. 8 Med lavinntekt menes her husholdninger med inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) under 60 pst. av medianinntekten. Eierandelen for husstander med vedvarende lavinntekt er 40 pst. Beregninger gjennomført for utvalget av Statistisk sentralbyrå, jf. kapittel 6. kan gjelde for eksempel behov for fysisk tilgjengelighet på grunn av redusert funksjonsevne, beliggenhet på grunn av kroniske sykdommer som astma, eller behov for tjenester. Kjennetegn ved den enkelte kan bidra til diskriminering eller forskjellsbehandling i boligmarkedet. På denne måten både genererer og forsterker boligmarkedet ulikheter, og kan bidra til ytterligere utstøting av personer som ikke klarer å skaffe seg en bolig eller er låst i en dårlig bositusjon. Eierlinja underbygges gjennom den gunstige beskatningen av eid bolig. Gjennom særordninger i skattesystemet subsidieres boligeiere indirekte med om lag 55 mrd. kroner i året, mens den offentlige ressursbruken for å bistå vanskeligstilte med bolig er beregnet til 7 mrd. kroner. Skattefordelene ved eie gir sterke insentiver til å investere i bolig. En konsekvens av dette er sterkere prisutvikling i boligmarkedet, 12 noe som bidrar til større risiko og større barrierer for vanskeligstilte som skal skaffe seg en bolig. Skattefordelene er høyere jo større boligformuen er, slik at subsidiene blir størst til dem med de høyeste boligformuene. Det gjør leiemarkedet mindre attraktivt både for dem som etterspør bolig og dem som skal investere. Det kan være medvirkende årsaker til at det blir et dårligere leiemarked for folk som ønsker å leie eller for dem som ikke har et annet alternativ. Personer som bor langvarig og ufrivillig på det private leiemarkedet bor ofte dårlig og har mindre botrygghet. 13 Også blant leiere av kommunal bolig er det mange som har dårlige boforhold og bomiljø. Å utvikle effektive tiltak for å heve standarden i utleiesektoren er derfor viktig. 10 Prop. ILS (2010 - 2011) Skatter og avgifter 2011, Finansdepartementet. 11 Kvinge, J. og P. Medby (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3. 12 NOU 2009:10 Fordelingsutvalget. 13 Beregninger gjennomført for utvalget av Statistisk sentralbyrå, jf. kapittel 6; Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, BI; Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår i Norge, NOVA-rapport nr. 2/10. Det å skaffe seg en bolig er først og fremst et personlig ansvar. Det er store forskjeller i hva slags bolig folk ønsker og hvor mye de er villige til å betale for den. Boligen er, i tillegg til å være et hjem, også et formues- og investeringsobjekt. I teorien skal boligmarkedet bidra til samsvar mellom folks boligønsker, hvor mye av inntektene de er villige til å bruke på bolig og fordelingen av boligmassen. På kort sikt er boligtilbudet bestemt, og fordelingen av boligene bestemmes ut fra dette. 1 West Pedersen, A. (2007): Boligdimensjonen i velferdsstaten: Velferdsforskningens blinde punkt? i Statens og Husbankens rolle i en markedsbasert boligsektor, NOVA Skriftserie 3/07. 2 Torgersen, U. (1987): Housing: the Wobbly Pillar of the Welfare State i Turner, B, Kemeny, J. and LJ. Lundqvist (eds.) Between State and Market: Housing in the Post- Industrial Era, Gåvle: ing Research. etterspørselen og prisene. Det er utbyggerne som, ut fra lønnsomhetsbetraktninger, tar beslutningene om igangsetting av nye boliger. Etterspørselen har også stor betydning for hva slags type boliger som tilbys. Er det for eksempel stor etterspørsel etter små byleiligheter eller store eneboliger vil boligproduksjonen rettes inn mot dette, med mindre reguleringer skaper en annen fordeling. Samtidig gir ikke alle typer boliger, bomiljøer eller bokvaliteter like høy inntjening for boligprodusentene, seiv om de kan være ønskelige for samfunnet. Det kan skyldes lav betalingsevne hos dem som trenger bolig, at den enkelte ikke er villig til å betale for innovasjon på miljøområdet med videre. Plan- og bygningsloven skal medvirke til at boliger skal være sikre, og at hensynene til tilgjengelighet og universell utforming, miljøvern og god kvalitet står sentralt. Samtidig skal byggeprosessene være bruker vennlige og effektive. reise, uteareal mv. utvikling og arealbruk. Kommunene har også ansvar for at det blir regulert nok tomter til boligformål. Skatte- og avgiftspolitikken og rente- og kredittpolitikken legger rammer for hvordan aktørene i boligmarkedene agerer. Det samme gjør boliglovene, 4 lov om eiendomsmegling med videre. De sterkeste fordelingseffektene går mellom boligeiere og leiere. Det skyldes både skattefordelen ved egen bolig og verdiutviklingen. De seneste tiårene har det vært en formidabel boligprisvekst 5 og et flertall av boligeierne har gjennom boligens verdistigning i realiteten fått betalt for å bo. I tillegg betaler eiere gjennom boutgiftene til egen sparing, mens leiernes boutgifter innbefatter utleiernes overskudd. Fordelingseffektene er også sterke innad i eiemarkedet. Inngangsbilletten til eiemarkedet varierer over tid. Det kan gi store og tilfeldige fordelingseffekter mellom aldersgrupper og sosiale lag. 6 Et førstegangskjøp ved høye boligpriser, høy gjeldsbelastning og stigende rente kan gi mange år med høye boutgifter. Nedgang i boligprisene betyr at boliger selges med tap. Lav inntekt kan gi høyere rente, fordi kredittinstitusjonene vurderer risikoen for mislighold som større. Samtidig viser undersøkelser at kredittinstitusjoner er mindre restriktive med å gi lån til personer med lave inntekter når det er oppsving i boligmarkedet. Husleieloven, eierseksjonsloven, boligbyggelagsloven, borettslagsloven og lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder. 6 Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2003): Rising Inequality of Housing? Evidence from Segmented Housing Price Indices, Discussion Paper No. 363, Statistics Norway. på boligmarkedet nettopp når inngangsbilletten er høy og risikoen stor. Vanskeligstilte kan dermed være mer utsatt for risiko ved boligkjøp, og samtidig ha vanskeligere for å bære eventuelle tap og kostnader. Leiemarkedet kan også være dyrere for en del utsatte grupper. 8 Det private leiemarkedet er karakterisert ved tette band og tillitsforhold mellom utleiere og leiere. Dermed kan personlige nettverk og ytre kjennetegn ved leier ha stor betydning for hvilken husleie som tilbys og hvilken del av leiemarkedet det er mulig å komme inn på. De som har vanskeligheter med å komme inn på leiemarkedet er mer utsatt for å bli utnyttet og måtte ta til takke med dårlige og dyre tilbud. På grunn av flyttestrømmer og sentralisering er det er store forskjeller i prisutviklingen på boliger i ulike deler av landet. Verdiutviklingen er høyere i pressområder enn i fraflyttingsområder. Det betyr at mange boligeiere i distriktene ikke tar del i den sterke formuesoppbyggingen som boligeiere i vekstsentra får. De seneste årene har prisene steget i store deler av landet, 9 men faren for prisnedgang er likevel større i fraflyttingsområder. Boligene er også vanligvis dyrere i byer og pressområder. Dette blir til dels motvirket av at tilbudet av små boliger og utleieboliger er større i byene, mens vanskeligstilte i distriktene i større grad er henvist til et eneboligmarked. Særlig utsatte områder kan få en utvikling hvor ulike faktorer forsterker hverandre på en uheldig måte: ressurssterke husstander flytter ut, boligprisutviklingen er svak og investeringsviljen går ned. Slike negative spiraler kan oppstå både i bystrøk og i distriktsområder. Svak boligprisurvikling kan gjøre det vanskeligere for dem med svak økonomi å skaffe seg en bedre bolig. 7 Andersen, A.S. (2001): Høykonjunktur på boligmarkedet- det er da de unge etablerer seg, Samfunnsspeilet 4, 2001, Statistisk sentralbyrå. Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, 81. 9 Nygaard, V. m.fl. (2010): En analyse av små, usikre og stagnerende boligmarkeder, Norut- rapport 2010:13. 10 Mogstad, M. m.fl. (2005): Region-specific versus Countryspecific Poverty Lines in Analysis of Poverty, Discussion Paper no 408, Statistics Norway. Utilfredsstillende bosituasjoner kan også være et resultat av at personer trenger hjelp for å kunne mestre det å bo. Da er det ikke inntektsfordelingen eller de økonomiske rammene i seg seiv som er problemet, men det å kunne skape en god bosituasjon. Boligpolitiske tiltak gir ofte ringvirkninger i andre deler av boligmarkedet. Det skaper både begrensinger og muligheter for den sosiale boligpolitikken. På kort sikt er antall boliger en gitt størrelse. På lengre sikt kan boligpolitiske tiltak påvirke størrelsen på boligmassen. Den kortsiktige effekten av dette er at noen fortrenger andre i deler av boligmarkedet. Prioritering av enkelte grupper kan likevel være en fornuftig politikk. 11 Nordvik, V. og P. Medby (2007): Selektive virkemidler i lokale boligmarkeder, NOVA-rapport 8/07. fordelingen markedet gir. Fortrengningen skjer gjennom økte priser. På noe lengre sikt vil de økte prisene være signal til utbyggere om behov for flere boliger. Utbyggere bygger flere boliger fordi det lønner seg når prisene har økt. Tomteeierens forventninger kan også ha en betydelig innvirkning på hvor prisfølsom boligbyggingen er. Den enkle forklaringen er at en tomt normalt bare selges en gang. Om en tomteeier ser at boligprisene har steget vil hun kreve mer for tomten. Om hun i tillegg har forventninger om at prisene skal stige enda mer, vil hun i stedet kunne velge å seige i morgen. Kostnadene ved en slik awentende strategi vil være mindre jo lavere renten er. Dette kan redusere tilbudets prisfølsomhet. Det er rimelig å anta at kommunal bygging ikke presser ut privat boligbygging gjennom å beslaglegge innsatsfaktorer i byggeprosessen. Unntaket kan være tilgang til tomter. ikke også husstander som ellers kunne fått en bolig i det private markedet blir tildelt en kommunal bolig. Empiriske studier fra USA indikerer at bygging for lavinntektshusholdninger øker tilbudet med nær 20 pst. av størrelsen på det opprinnelige programmet. Bygges det for folk med midlere inntekter er økningen i boligmassen på lang sikt svært liten. En tilsvarende norsk studie finner at i kommuner med få kommunale boliger er økningen bort imot 60 pst. av programmets størrelse. I kommuner med en stor kommunal boligmasse er effekten på lang sikt liten. Med friksjonsfrie og perfekt fungerende markeder vil effektene av støttetiltak på markedenes tilbudsside og etterspørselsside være like. En fordel med målrettede etterspørselsrettede tiltak er at de lettere treffer dem med størst behov. Direkte subsidier til privatpersoner setter disse i stand til å etterspørre boligene de trenger. 12 Nordvik, V. og P. Medby (2007): Selektive virkemidler i lokale boligmarkeder, NOVA-rapport 8/07. en større fleksibilitet i hvordan den enkelte kan få en bolig tilpasset sine behov. Samtidig er det viktig at boligmarkedet fungerer effektivt. Myndighetene må se helheten i hvordan rammebetingelsene innvirker på boligmarkedet. Er nybyggingen for lav eller for dårlig, må kommunene sørge for bedre tomteforsyning og arealplanarbeid. Staten må ta ansvar for at kravene gjennom lover og regler ikke blir så høye at boligbyggingen hemmes. Myndighetene kan samtidig ikke styre nybyggingen direkte. Subsidier til nybygging kan øke utbyggingstakten på kort sikt, men på lengre sikt vil effekten trolig være übetydelig. I perioder med sterkt etterspørselspress vil det kunne ta tid før nybyggingen tar seg tilstrekkelig opp. Det er derfor et iboende problem med boligmarkedet at det vil skape ulikheter og vanskelige kår for utsatte personen Fordelingspolitikken og den sosiale boligpolitikken bør innrettes mot å bøte på disse utfordringene. En sterk og ujevn prisutvikling på boliger betyr at boligmarkedet skaper større ulikheter. Dette er en dimensjon som fordelingspolitikken, ikke minst skattepolitikken, må ta hensyn til. Utvalget mener det er viktig at det offentlige stimulerer til flere og bedre utleieboliger for vanskeligstilte grupper. å etablere seg i eid bolig, og som kan være et korrektiv til det øvrige markedet. Det å bedre boforholdene for vanskeligstilte er så viktig at det må prioriteres seiv om subsidiene ikke treffer optimalt og/eller er mindre effektive enn det optimale. Boligbehov og evne til å greie seg seiv på boligmarkedet varierer over tid. Seiv om personer som får tildelt en kommunal bolig etter hvert kan klare seg seiv, behøver ikke det automatisk å bety at de bør miste boligen. det er systemer for revurdering av behov for boliger. Den empiriske kunnskapen om hvordan det norske boligmarkedet reagerer på offentlige inngrep er relativt svak. Spesielt er det behov for mer kunnskap om hvordan, og i hvor stor grad ? nybygging og boligmasse reagerer på prisendringer. Manglende innsikt i hvordan boligmarkedet fungerer, og i samspillet mellom boligmarkedet og offentlige inngrep, svekker den sosiale boligpolitikkens mulighet til å virke godt. Det er et nasjonalt mål at alle skal bo godt og trygt. De fleste skaffer seg en tilfredsstillende bolig gjennom boligmarkedet, men boligmarkedet gir også uønskede effekter som diskriminering, dårlige boforhold og økonomisk uføre. Boligpolitikken er søkt utformet for å motvirke slike uønskede effekter. Politikken har på mange mater vært vellykket, seiv om det fortsatt er uløste oppgåver. Utvalget mener det er behov for å styrke den sosiale boligpolitikken. Utvalget ønsker å løfte kommunenes rolle på dette politikkfeltet. Det må legges til rette for at kommunene kan utføre sine oppgåver på en god måte. Etterkrigstidens boligpolitikk hadde som mål å stimulere til nybygging gjennom generelle subsidier. Husbanken ble opprettet i 1945 for å finansiere boligbyggingen. Etter 1980 har statens betydning som finansieringskilde for boligbyggingen blitt redusert. 1 I 1996 ble nye prinsipper for rentefastsetting i Husbanken introdusert, samtidig som subsidieprofilen ble mer selektiv. Omleggingen kom blant annet fordi boligmangelen i store trekk var dekket opp. 1 Kiøsterud, T.W. (2005): Hvordan målene ble nådd, NOVA Temahefte 1/05. samfunnsmessig tilfredsstillende og verdige boforhold for dem som faller utenfor. 2 Målrettingen av virkemidlene kan også ses som en konsekvens av den kraftige velstandsutviklingen i samfunnet, og at flere klarer seg godt. Boligpolitikken har gjennomgått en kraftig omlegging i formål, virkemåte, organisering og virkemiddelbruk. De boligpolitiske subsidiene har i økende grad blitt rettet mot beboeren framfor boligen, og fokus har endret seg fra å handle om boligen til også å handle om det å bo. Utviklingen har blitt omtalt som den boligsosiale vendingen. 4 Bolig har alltid vært en del av velferdspolitikken, men fra å handle om boligforsyning til befolkningen som helhet, har boligens betydning i velferdspolitikken blitt mer eksplisitt det siste tiåret. Samlet kan endringene i politikkfeltet sies å ha styrket boligens betydning i den smale velferdspolitikken, i betydningen en behovsprøvd og individuelt tilpasset tilnærming. På den andre siden er boligens rolle i den brede velferdspolitikken nedtonet, altså en politikk innrettet mot universelle velferdsgoder for hele befolkningen. Prosjekt bostedsløse, som ble igangsatt i 2001, kan ses som et paradigmeskifte i tenkingen om sammenhengen mellom boligpolitikk og sosialpolitikk 5 Tradisjonelt har dette vært to ulike felt. I boligpolitikken har boligproblemer først og fremst blitt betraktet som et spørsmål om mangel på boliger og mangel på økonomiske ressursen Innen sosialpolitikken har tilnærmingen vært konsentrert om individets sosiale problemer, rusmiddelavhengighet eller psykiske lidelser, og mindre på bolig som selvstendig mål. Nordvik, V. (2010): Boligpolitikk - i går, i dag og i morra i Husbankens tertialrapport 1/2010. 3 Ulfrstad, L.M. (2007): Boligpolitikken og velferdsstaten i Brodtkorb og Rugkåsa (red) «Under tak - mellom vegger». 4 Sørvoll, J. (2011): Den boligsosiale vendingen, NOVA (vedlegg 2). 5 Hansen, I.L.S. m.fl. (2007): Ikke bare bare å bo, Fafo-rapport 2007:38 og Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:06. I St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken slås det fast at bolig er en sentral del av velferdspolitikken: «Et godt sted å bo er en viktig forutsetning for integrering og deltakelse i samfunnet. Bolig utgjør sammen med helse og arbeid de tregrunnleggende elementer i velferdssamfunnet. En god bolig er grunnlaget for en anstendig menneskelig tilværelse, og vil ofte være avg)'ørende for innbyggernes helse og deltakelse i arbeidslivet. Meldingen gir premisser for hvordan boligpolitikken bør innrettes for å fungere som en del av velferdspolitikken. Det slås fast at et hovedmål er å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet og hjelp til å bli boende i denne. Sterkere vektlegging av kommunenes rolle, og kunnskap og kommunikasjon, er andre premisser som legges til grunn for en velferdsorientert boligpolitikk. For første gang er behovet for tjenester og tiltak for å kunne klare å bo et tema i en stortingsmelding om bolig. Stortingsmeldingen framhever at oppfølgingstenester hever den enkeltes mestringsevne, og må integreres i kommunenes boligbistand. Boligpolitikk er politikk som målbærer visjonen om at alle skal kunne bo godt og trygt. Hovedmålene for å nå denne visjonen ble satt i St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken, og har siden, med mindre justeringer, vært gjeldende for den nasjonale boligpolitikken. Hovedmålene er: 1. I økende grad er sosial boligpolitikk i kommunene blitt innrettet mot et felt som betegnes som boligsosialt arbeid. bo og til å kunne opprettholde en stabil bosituasjon. Den sosiale boligpolitikken har fordelingseffekter langs flere dimensjoner; lavere boutgifter og høyere bostandard, i tillegg til at bistand til eieretablering har betydning for formuesfordelingen. Mange har høy boutgiftsbelastning, ikke minst lavinntektsfamilier. Går boligpriser, renter eller husleier opp, vil husstander med svak økonomi få en ekstrabelastning som kan være vanskelig å bære. Samtidig er boutgiftsbelastningen ulik og avhengig av om, og når, husstandene har kjøpt bolig, samt hvor i landet de bor. Av den grunn har ikke SIFO 6 utviklet et eget standardbudsjett for boutgifter. Det gjør det vanskeligere å tilpasse beregninger av trygde- og støtteordninger til det faktiske utgiftsnivået, og svekker fordelingseffektene av disse ordningene. Også blant lavinntektsfamiliene er det mange boligeiere, og for dem med nedbetalte boliglån vil boutgiftene være lave. Bolig er en viktig velferds- og levekårskomponent. Kvaliteten på boliger og bomiljø skal være god, også for vanskeligstilte. Det er flere virkemidler innen den sosiale boligpolitikken som skal bidra til å sikre bostandarden, enten direkte (som kommunale utleieboliger), indirekte (som bostøtte og tilskudd til etablering), eller forebyggende. 6 Statens institutt for forbruksforskning. bedre bomiljøene, og bidra forebyggende gjennom å motvirke økt konsentrasjon av sosiale problemer. I tillegg bistår kommunene på andre mater, blant annet gjennom økonomisk veiledning, praktisk hjelp til å skaffe seg en bolig og annen oppfølging i bolig. På tross av et omfattende virkemiddelapparat peker flere undersøkelser på svakheter i virkemidlenes omfang og/eller treffsikkerhet. Beregninger gjort for utvalget antyder at det er rundt 150 000 vanskeligstilte på boligmarkedet. Riksrevisjonen gjorde i 2008 en forvaltningsundersøkelse av tilbudet til vanskeligstilte på boligmarkedet. 8 Konklusjonen var at en del vanskeligstilte ikke får den hjelpen de trenger, og at det er manglende sammenheng i virkemidlene. Undersøkelsen peker på mangler i styringen og forvaltningen. Blant annet pekes det på mangler i informasjonen om behovene til vanskeligstilte på boligmarkedet. Mange kommuner bruker ikke boligsosiale handlingsplaner eller saksbehandlingsverktøy for oppfølging av behov og behandling av søknader. Andre undersøkelser peker på forbedringspotensial i den kommunale organiseringen. 7 Personer med lav inntekt som har dårlige boforhold og/ eller høy boutgiftsbelastning. Studenter er ikke inkludert. Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3: virkemidlene. Godt boligsosialt arbeid kan redusere kostnadene til blant annet fengselsopphold, institusjonsopphold, døgnovernatting og trygdekostnader 10 Det kan også bidra til at personer kommer i jobb. Det er lange ventelister på kommunale boliger i mange kommunen Samtidig kan det være et stort potensial for å hjelpe beboere i kommunale boliger til å kjøpe sin egen bolig, seiv med lite eller ingen ekstra økonomisk bistand. 11 Også blant beboere på det private leiemarkedet ser det ut til å være et stort potensial for eieretablering. Kommunene har et ansvar for å tilby helhetlige og individuelt tilpassede bo- og tjenestetilbud til dem som trenger det. 12 Boliganskaffeise, oppfølging i bolig, og andre tjenester for å bo og klare seg seiv, må ses i sammenheng. Dette krever samarbeid internt i kommunen og med instanser som NAV, spesialisthelseteneste, kriminalomsorg, og private og frivillige aktører. Kommunene må samordne innsatsen overfor den enkelte, gjennom å koordinere egne instanser og være bindeledd mot statlige og private aktører. Mange samarbeidsrelasjoner fungerer godt. Det er etablert en rekke individuelt tilpassede boog tjenestetilbud. 9 Langsether, Å. m.fJ. (2008): Fragmentert og koordinert, NOVA-rapport 18/08 og Sandlie, H.C. m.fl. (2011): Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner-fire casestudier, NOVA-rapport 5/11. sorgen inngått avtaler med kommunen og NAV om samarbeid rundt bolig og aktivitet, som arbeid eller kvalifisering etter løslatelse. I andre tilfeller er det behov for å utvikle samarbeidet. Kommuner erfarer ofte at det er vanskelig å koordinere innsatsen. I tillegg mangler mange kommuner egnede boliger til personer med oppfølgingsbehov, eller de har ikke tilstrekkelige ressurser til oppfølgingstenester. For eksempel har Oslo kommune i en kartlegging av 330 av de mest vanskeligstilte bostedsløse, funnet at hovedutfordringen er å tilby gode nok tjenester. Mange problemsituasjoner på boligmarkedet er knyttet til overganger som oppstår som følge av hendelser i arbeidslivet, privatlivet eller som kombinasjon av slike hendelser. Dette kan være oppsigelser, oppløsning av parforhold og sykdom. Andre sårbare overganger er utskriving fra institusjon og løslatelse fra fengsel. Ungdom kan være sårbare ved utflytting fra foreldrehjemmet. Særlig utsatt er unge ved awiklingen av omsorg fra barnevernet. Andre som er utsatt er unge som har droppet ut av skolen, ikke er i arbeid og mangler sosialt nettverk. Slike problemfylte situasjoner kan være starten på en marginaliseringsprosess. Individet eller husstanden kommer i en posisjon i ytterkanten av samfunnet, og blir ytterligere sårbare. Fram til 1970-tallet ble det bygget syke- og aldershjem og trygdeboliger som boligtilbud til eldre. 13 Jenset, E. (2010): Når bolig ikke er nok, Oslo kommune. Ansvaret for sykehjemmene ble overført til kommunene i 1988. Gjennom Handlingsplanen for eldreomsorgen var målet å sette kommunene i stand til å møte behovet for pleie- og omsorgstjenester, og at alle skulle få et tilfredsstillende og mest mulig likeverdig tilbud uavhengig av blant annetbosted. «Et viktig prinsipp i den nye tankegangen er normalisering. Dette vil si at en ikke skal trekke unødvendige skillelinjer mellom funksjonshemmede og andre når det gjelder medisinsk og sosial behandling, oppdragelse, utdanning, sysselsetting og velferd. Fra 80-tallet har flere utvalg anbefalt en nedbygging av omsorgsinstitusjonene og utbygging av tilpassede tjenester som skal gi flere mulighet til å bo i eget hjem. I dag bor få personer i institusjon. Personer med psykiske lidelser bor i stor utstrekning i egen bolig, og mottar hjelp fra et desentralisert psykisk helsevern og hjemmebaserte tjenester. 15 Stmeld. nr. 88 (1966-67) Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede. 16 NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede, NOU 1992:1 Trygghet-Verdighet-Omsorg og NOU 2001:22 Fra bruker til borger - En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. politikken sammen. Et helhetlig hjelpeapparat er ansett som en viktig forutsetning for en trygg og stabil bosituasjon. Et viktig tiltak i opptrappingsplanen for psykisk helse var satsingen på bolig. 17 Kartlegginger viser at det fortsatt er behov for å skaffe flere. Unge i etableringsfasen har lenge vært på den politiske dagsordenen. Ungdommenes vilkår for å komme inn på boligmarkedet var tema i den politiske debatten på 80- og 90-tallet. I 1998 ble Stmeld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte lagt fram. I perioder med høye boligpriser reises spørsmålet om de unge klarer å komme seg inn på markedet, og om de kan handtere den høye gjeldsbelastningen som dette ofte medfører. Andelen som bor hjemme i 20-årene har vært klart synkende de siste ti årene. Tidligere ble den økte flyttingen absorbert av leiemarkedet, men levekårsundersøkelsen viser at stadig flere unge etablerer seg som boligeiere. 19 Prisveksten ser ikke ut til å ha presset ungdom ut av eiemarkedet. Samtidig har boligprisene og yngre husstanders gjeldsbelastning fulgt hverandre nært de siste tjue årene. 20 Veksten i gjeldsbelastningen har vært høyest blant de yngre husstandene. 21 Det er også flest unge som er risikoutsatt gjennom høy belåningsgrad. 60 pst. av dem som har belåningsgrad over 100 pst. av boligens verdi, er i aldersgruppen 25-44 år. Blant unge med vedvarende lavinntekt har hele 70 pst. høy boutgiftsbelastning, mens for befolkningen generelt har ca. 25 pst. 17 Planen varte fra 1999-2006 (forlenget ut 2008), og var forankret i Stprp. nr. 63 (1997-98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Dyb, E. (2006): Bolig og tjenester til personer med psykiske lidelser, Byggforsk 2006-401. 19 Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 21 NOU 2009:10 Fordelingsutvalget. 22 Vatne, B. H. (2009): Bolig og gjeld, Norges Bank Aktuell kommentar nr. 9. Epland J m.fl. (2011): Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2010. Statistisk Sentralbyrå, Rapporter 5/ 2011. bostedsløse med tjenestebehov. Fra 2000 har det blitt lagt fram tiltaksplan og handlingsplan mot fattigdom, der bostedsløse er en av målgruppene. Det var lenge et uavklart ansvarsforhold mellom rusbehandling og psykisk helsevern, før det i 1997 ble konkludert med at ansvaret for personer med både psykisk lidelse og rusavhengighet skulle ligge i det psykiske helsevernet. NOU 2002: 2 Boligmarkedene og boligpolitikken vektla at boligsøkere må få vurdert bistandsbehovet som skal til for å kunne bli boende i en bolig, mens begrepet «uten boevne» ikke skulle benyttes. Prosjekt bostedsløse og den nasjonale strategien mot bostedsløshet, På vei til egen bolig (2005-2007), har bidratt til å forsterke koblingen mellom bolig og tjenester. Andre offentlige dokumenter der boligsosiale tiltak for denne gruppen er inkludert er Opptrappingsplanen på rusfeltet (2007-2012), tilbakeføringsgarantien som ble presentert i St.meld. nr. 37 (2007-2008) Kriminalomsorgsmeldingen, og Stmeld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Boligens betydning er likevel ikke alltid belyst i dokumenter der man i utgangspunktet skulle tro at relevansen er av betydning. St.meld. nr. 16 (2006-2007) ... og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring, og St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering er eksempler på dette. Flyktningtilstrømningen til Norge varierer fra år til år, men i snitt er den økt betraktelig siden midten av 1990-tallet. Fra en situasjon der de fleste flyktninger ble bosatt i Sør-Norge, ble det fra 1990- tallet etablert et prinsipp om at bosettingen skulle skje over hele landet. I Stmeld. nr. 17 (2000- 2001) Asyl- og flyktningpolitikken slås det fast at rask og god bosetting er de sentrale målene på området. Alle med oppholdstillatelse kan bosette seg i den kommunen de ønsker. Det er et mål at alle flyktninger blir bosatt i en kommune innen 6måneder. Enslige mindreårige skal bosettes innen 3 måneder. Likevel må mange vente lenger. 24 Hansen, I.L.S. og S. Øverås (2007): Bolig for personer med psykisk lidelse og rusproblematikk i Brodtkorb og Rugkåsa (red) «Under tak - mellom vegger», Gyldendal. 25 NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken. 26 Hansen, I.L.S. m.fl. (2007): Ikke bare bare å bo, Fafo-rapport 2007:38, Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:6 og Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig, NIBR-rapport 2008:15. beidet. Tilgangen på egnede boliger er ofte nevnt som den største. Departementene har 17 mål for inkludering av innvandrerbefolkningen, som det rapporteres på i de årlige statsbudsjettene. Ett av disse er at «innvandrere skal sikres botrygghet og forhindres fra utstøting i boligmarkedet». 5.3.2.5 Reformer og kommunol organisering Opprettelsen av NAV-kontor har ført til en omorganisering av det kommunale tjenesteapparatet. Reformen har aktualisert spørsmålet om hvordan det boligsosiale arbeidet skal organiseres, herunder om virkemidlene skal plasseres ved eller utenfor kontoret. Å legge forvaltningen av boligvirkemidlene til NAV kan bedre koordineringen av det boligsosiale arbeidet, men kan også splitte opp ansvarsområdet. For noen kommuner har reformen vært en god anledning for bedre samordning av det boligsosiale arbeidet, mens andre oppfatter NAV som en trussel mot den samhandnn lingen som allerede er på plass i boligfeltet. 5.4.1 Hva er en sosial boligpolitikk? 28 Langsether, Å. m.fl. (2008): Fragmentert og koordinert, NOVA-rapport 18/08 og Sandlie H.C. m.fl. (2011) Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner -fire casestudier, NOVA-rapport 5/11. apparatet. Gjennom begrepet sosial boligpolitikk tydeliggjøres politikken mot dem som sliter på boligmarkedet. Utvalget mener at sosial boligpolitikk ikke bare handler om akuttbistand til personer i en vanskelig situasjon, men også tidlig innsats og forebyggende arbeid for å forhindre at en vanskelig bo- og livssituasjon oppstår eller forverres ytterligere. Den sosiale boligpolitikken virker innenfor og gjennom boligmarkedet. Virkemidlene handler både om å tildele støtte eller tjenester, og å forebygge og forhindre en vanskelig posisjon på boligmarkedet. Kommunene har gjennomgått en formidabel endringsprosess for å tilpasse seg økt ansvar og flere oppgåver. Kommunene har også økt sin kompetanse på et bredt spekter av fagfelt. Mange kommuner har i dag en aktiv sosial boligpolitikk. Utvalget mener likevel at staten og kommunene i større grad må tilpasse seg endringene i den sosiale boligpolitikkens formål. Dagens sosiale boligpolitikk treffer ikke dem som trenger det godt nok. En styrket sosial boligpolitikk er nødvendig for at bolig skal være en likeverdig del av den samlede velferdspolitikken, et korrektiv til fordelingspolitikken og et sikkerhetsnett for dem som ikke klarer seg på egen hand. Den sosiale boligpolitikken legger grunnlaget for å bistå den enkelte til et mer stabilt og verdig liv. I tillegg vil en aktiv, koordinert og forebyggende innsats spare samfunnet for kostnader. Flere bør få hjelp til en god bosituasjon, mens andre i større grad kan få hjelp til å klare seg på egen hand på boligmarkedet. Hjelpen må være individuelt tilpasset. For noen er hjelp til å skaffe seg en egnet bolig det viktigste, mens for andre kan det mest betydningsfulle være tilstrekkelige tjenester for å kunne opprettholde en trygg bo- og livssituasjon. Utvalget legger følgende premisser til grunn 11. Bolig og oppfølging skal tilpasses slik at den for en framtidig sosial boligpolitikk: Begrepet vanskeligstilt på boligmarkedet kan forstås på forskjellige mater, og det kan gjøres ulike tilnærminger til hvem vanskeligstilte er. Innsatsområdene i den sosiale boligpolitikken har i stor grad blitt rettet mot spesifikke målgrupper, slik som bostedsløse, flyktninger, personer med nedsatt funksjonsevne og personer med svak økonomi. Individuelle utfordringer og behov fanges i begrenset grad opp ved å bruke målgrupper. I den nasjonale strategien mot bostedsløshet, På vei til egen bolig (2005-2007), tok målene utgangspunkt i situasjoner framfor målgrupper. Slik ble hindringene til en god og trygg bosituasjon tydeliggjort. Det ble avdekket at manglende rutiner og samarbeid mellom sektorer og forvaltningsnivå førte til at personer ble bostedsløse ved løslatelse fra fengsel og utskrivelse fra institusjon. 1. Personer eller hushold som ikke seiv greier å skaffe og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon, og som heller ikke har fått noen form for hjelp. Disse har uløste boligsosiale problemer. 2. Personer eller hushold som ikke seiv greier å skaffe og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon, som har fått hjelp og likevel ikke har kommet seg ut av den vanskelige situasjonen. Disse har delvis løste boligsosiale problemer. 3. Personer eller hushold som ikke seiv greier å skaffe og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon, som har fått tilstrekkelig hjelp og som dermed har har fått løst sitt boligsosiale problem. Vanskeligstilte på boligmarkedet er personer som ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egen hand. 1 Nordvik, V. (2010 b): Vanskeligstilte på boligmarkedet i Sandlie, H.C. (red) (2010): En utilfredsstillende bosituasjon kan kjennetegnes ved følgende indikatorer: Til grunn for analysen i dette kapitlet defmeres uegnet bolig som tilfeller der en person eller husstand bor trangt eller i en liten bolig, eller i en bolig med fukt eller råte. 2. Står i fare for å miste bolig Å stå i fare for å miste boligen betyr enten at man er i ferd med å bli kastet ut av en leid bolig eller at boligen må selges eller bli tvangssolgt. I begge tilfellene handler det om personer eller husstander som ikke handterer de praktiske og/eller økonomiske sidene ved boforholdet. Til grunn for analysen benyttes boutgiftsbelastning som indikator på om man står i fare for å miste boligen eller ei. Høy boutgiftsbelastning defmeres som tilfeller der utgifter til husleie, renter og avdrag utgjør 25 pst. eller mer av husstandens totale inntekt etter skatt. 3 Denne definisjonen brukes ofte i statistiske analyser, men den fanger ikke opp betydningen av at belastningen avtar jo høyere inntekten er. I analysen sammenholdes indikatoren med lavinntektsgrense, noe som gjør den mer treffsikker. 2 Med trangboddhet menes én person på ett rom eller at det er flere personer enn rom. Statistikken viser at det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom inntekt og boutgiftsbelastning 4 Jo høyere inntekt, jo lavere vil boutgiftsbelastningen som oftest være. Høy boutgiftsbelastning kan imidlertid bare betraktes som et boligsosialt problem dersom husstanden er i en vanskelig situasjon og ikke kan finne rimeligere alternativer i det lokale markedet. «Å være vanskeligstilt på boligmarkedet er ikke en isolert egenskap ved et hushold. Det er heller et slags misforhold knyttet til interaksjonen mellom husholdets ressurser og det markedet hvor de befinner seg. tjenester, NOVA Rapport 23/06, side 16. 4 Normann, T.M. (2010): Utgifter til bolig i Norge og Europa: Inntekter og boligutgifter vokser i takt, Samfunnsspeilet nr. Det antas at når husstander med lave inntekter ikke har gode boforhold, så er deres handlingsrom til å skaffe seg dette for lite. Inntekt er et viktig mål på økonomisk evne til å konkurrere og skaffe seg tilfredsstillende boforhold. 5 Det finnes ulike mater å tilnærme seg lave inntekter på, blant dem metoder for å vurdere hvor høye inntekter som må til for å ha et rimelig konsum. I denne analysen tas det utgangspunkt i lavinntekt. Lavinntekt defineres her som inntekt under 60 pst. av den generelle inntektsfordelingen som deler befolkningen ito (medianen). 67 Definisjonen har en relativ tilnærming som tar utgangspunkt i fattigdom som et sosialt fenomen, og relaterer den enkeltes inntekt og levekår til den generelle levestandarden i samfunnet. 8 Husstandene med de laveste inntektene vil i utgangspunktet ha den laveste etterspørselsevnen, og dermed stille bakerst i køen på boligmarkedet. Analysen sier lite om hvilke boligsosiale behov den enkelte har, og dermed heller ikke noe om hvor vanskeligstilt de er. En nasjonal lavinntektsgrense som avgrensning for vanskeligstilte på boligmarkedet kan overvurdere omfanget i lokalmarkeder med lave leiepriser eller boligpriser, og tilsvarende undervurdere omfanget i områder med høye priser. Siden boligsprisene er høyest i pressområder, og omfanget av vanskeligstilte er høyest i pressområder, vil lavinntektsgrensen trolig føre til en underrapportering. Siden fattigdomsgrenser regnes ut i fra inntekt sammenlignet med resten av befolkningen, vil forhold ved boligmarkedene gi en høyere konsentrasjon av fattigdom i storbyene. Også husstandens evne eller mulighet til å skaffe seg høyere inntekter er viktig. 5 Nordvik, V. (2010 b): Vanskeligstilte på boligmarkedet i Sandlie, H.C. (2010): Bolig og levekår i Norge 2007, NOVArapport 2/10. 6 Definisjonen omtales gjerne som inntektsmål EU6O. 7 I den valgte empiriske tilnærmingen er studenter utelatt, seiv om disse ofte er en lavinntektsgruppe. 8 Det benyttes inntekt etter skatt som inntektsmål. Begrepet omfatter de fleste kontante inntekter husholdningene mottar (summen av alle yrkesinntekter, kapitalinntekter og offentlige stønader, fratrukket skatt). Det tas også hensyn til hvor mange som skal leve av inntekten og til at det er stordriftsfordeler ved å bo flere sammen i en husholdning. 9 Langøren, A. m.fl. (2003): Et regionalt perspektiv på fattigdom, Økonomiske analyser 4/2003 Statisk sentralbyrå. 10 Mogstad, M. (2005) Fattigdom i Norge: Et hovedstadsproblem? Økonomiske analyser 3/2005 Statistisk sentralbyrå. fritid. 11 1 andre tilfeller kan lav inntekt være betinget av livsfase og således være et forbigående fenomen. Dette gjelder for eksempel studenter eller unge i etableringsfasen. Formue og kredittmuligheter er også viktige i det samlede bildet av husholdningenes ressurssituasjon. Ikke-økonomiske ressurser kan være viktige for muligheten til å skaffe seg og opprettholde et godt boforhold. Å opprettholde et boforhold fordrer at man klarer å handtere egen økonomi, betale regninger i tide og mestre praktiske oppgåver ved boforholdet. Sosial og kulturell kompetanse kan også være viktig. For eksempel vil muligheten på leiemarkedet ikke bare avhenge av at man er en god leier, men også evnen til å signalisere på en troverdig måte at man er det. Evnen til å utnytte sine økonomiske ressurser har også betydning. Noen klarer seg godt med lite, mens andre kan komme langt dårligere ut med samme ressurstilgang. Egenskaper ved husstanden kan også påvirke om man kan oppnå et godt boforhold. Store barnefamilier trenger større boliger, og dermed dyrere boliger. 11 Hellevik, T. og V. Nordvik (2004): Forskning om vanskeligstilte på boligmarkedet. En kunnskapsoversikt, NOVA Skriftserie 4/2004. ha behov for tilgjengelige boliger som krever ekstra påkostninger. Levekårsundersøkelsen EU-SILC fra 2009 er lagt til grunn for analysen. 12 Paneldata er benyttet i omfangsanalysen der dynamiske aspekter som husholdssammensetning og arbeidsmarkedstilknytning er inkludert. I tillegg er kartleggingen av bostedsløshet i 2008 benyttet. En utfordring ved å bruke levekårsdata er at det kan være et større fråfall av vanskeligstilte i undersøkelsen enn andre. 14 Det kan særlig gjelde personer som på grunn av språkbarrierer ikke forstår hva undersøkelsen dreier seg om, og personer som av ulike grunner ikke ønsker å gi ut opplysninger om seg seiv. Skjevt fråfall kan føre til at levekårsundersøkelser ikke blir representative for grupper med dårligst levekår. Personer som har hatt dårlige levekår over en lengre periode venner seg gradvis seg til det, og vil slik sett underrapportere problemet. Det er tidligere gjort forsøk på å anslå omfanget av vanskeligstilte. Nordvik har ved hjelp av data fra Levekårsundersøkelsen fra 2007 beregnet at 6 % pst. av respondentene har så dårlig økonomi, i tillegg til at de har et sett boligproblemer, at de antas å være potensielt vanskeligstilte. EU-SILC er en årlig europeisk utvalgsundersøkelse om inntekt og levekår. Den norske delen av undersøkelsen har et bruttoutvalg på om lag 8900 personer i alderen 16 år og over, bosatt i Norge utenfor institusjon. Undersøkelsen gir opplysninger om økonomi, boforhold og boligøkonomi, opplysninger om arbeidssituasjon og arbeid siste kalenderår. Statistisk Sentralbyrå gjennomfører datainnsamlingen i Norge. 13 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. 14 Nordvik, V. (2010): Vanskeligstilte på boligmarkedet. i Sandlie, H.C (red) (2010): Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 15 Tesch M. og F. Comim (2005): Adaptive Preferences and Capabilities: Some Preliminary Conceptual Explorations, Review of Social Economy Volume 63, Issue 2, 2005. motsetning til analysen som gjøres i dette kapitlet ble ikke økonomiske stønader inkludert i Nordviks analyse. Formålet var å undersøke vanskeligstilte før eventuell boligpolitisk hjelp fra det offentlige. Antall vanskeligstilte med et fortsatt uløst boligbehov an slås å være om lag 150 000 i 2009. 17 Rundt 40 pst av disse var også vanskeligstilte i henholdsvis 2008 og 2007. Om lag 30 pst. var vanskeligstilte i hele perioden 2007-2009. Nesten tre av fire av de vanskeligstilte på boligmarkedet hadde vedvarende lavinntekt, det vil si at de hadde lavinntekt i perioden 2006-2008. Under 10 pst. av de ikke-vanskeligstilte i 2009 hadde vedvarende lavinntekt i samme periode. Det vil si at det er en sterk sammenheng mellom det å ha vedvarende lavinntekt og det å være vanskeligstilt på boligmarkedet. Rundt 15 pst. av de vanskeligstilte mottok bostøtte og/eller sosialhjelp. Andelen for de ikkevanskeligstilte var rundt 2 pst. Det er grunn til å tro at betydelig flere av de vanskeligstilte i dag mottar bostøtte. Regelverket for ordningen ble endret fra 1. juli 2009, og effekten av disse endringene er ikke inkludert i datamaterialet som ligger til grunn for beregningene. Det nye regelverket har ført til at flere husstander får bostøtte. Ytelsene til barnefamilier og enslige forsørgere har økt. En evaluering anslår at omleggingen har resultert i 24 000 nye mottakere. Analysen viser ikke særlige forskjeller mellom kvinner og menn. Blant bostedsløse er det imidlertid en sterk overvekt av menn, det vil si 73 pst. menn og 27 pst. kvinner. Husstandens sammensetning har betydning for dens økonomiske robusthet. Større husstander har stordriftsfordeler, og husstander med flere arbeidsinntekter er mindre utsatt for konsekvensene av arbeidsledighet. 16 Nordvik, V. (2010 b): Vanskeligstilte på boligmarkedet i Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 17 Basert på inntektsdata fra 2008. 18 Nordvik, V. m.fl. (2010): Den norske bostøtten. Effekter av en reform. NOVA-rapport 21/2012. 19 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. får lave inntekter er samlivsbrudd, mens overgangen fra en til to voksne i en husstand ofte er en årsak til at inntekten bedres. Tabell 6.1 viser at aleneboende er overrepresenterte blant vanskeligstilte (51 pst.) sammenlignet med befolkning generelt (21 pst.). Det er først og fremst de yngste aleneboende som bidrar til den totale overrepresentasjonen, det vil si personer i aldersgruppen 18-44 år. Aleneboende er også sterkt overrepresenterte blant de bostedsløse. Bare 7 pst. av de bostedsløse er gift eller har samboer, mens 71 pst. er enslige og 17 pst. oppgis å være skilt, ha oppløst samboerskap eller er enke/enkemann. En stor andel av de nye mottakerne av bostøtte er unge enslige menn med svært lave inntekter. 22 Fordi beregningene for analysen er gjort på grunnlag av data fra tiden før det nye regelverket, er det usikkert hvordan bildet ser ut med oppdaterte data. Andelen enslige forsørgere som er vanskeligstilte på boligmarkedet er den samme som andelen i befolkningen som helhet (rundt 4 pst.). Enslige forsørgere utgjør 16 pst. av husstandene med lavinntekt. 23 Det kan bety at de økonomiske støtteordningene treffer gruppen godt. Samtidig gir ikke disse dataene informasjon om alvorlighetsgraden i deres situasjon eller hvilke behov de har. En av fem vanskeligstilte husstander er par med barn. 20 Epland, J. (2005): Veier inn iogut av fattigdom: Inntektsmobilitet blant lavinntektshushold, Rapporter 2005/16 Statistisk sentralbyrå. 22 Nordvik, V. m.fl. (2010): Den norske bostøtten. Effekterav en reform, NOVA-rapport 21/2012. 23 NOU 2009:10 Fordelingsutvalget. Nordvik har foretatt en analyse av lavinntektsfamiliers boforhold. 26 Der pekes det på tre ulike mekanismer som ser ut til å påvirke utviklingen i bosituasjonen til familiene. For det første bedrer mange sin økonomi i perioden som undersøkelsen tar utgangspunkt i, og familiene bruker økt ressurstilgang til å bedre sine boforhold. Videre ser det ut som at det finnes en dynamikk i selve livsløpet som leder til at boforholdet forbedres, seiv om familienes inntekter er stabilt lave. Til slutt er det en mindre gruppe av familier som ikke har bedring i boforholdet. Nordvik konkluderer med at det må rettes en bolig- og sosialpolitisk innsats mot den sistnevnte gruppen. Det er en klar sammenheng mellom vansker på boligmarkedet og disposisjonsform. Nær 60 pst. av de vanskeligstilte er leiere, sammenlignet med 18 pst. i befolkningen for øvrig. Dels handler dette om at grupper med lavinntekt i mindre grad har tilgang til kreditt og dermed har mindre muligheter til å kjøpe seg bolig. 25 Epland, J. og M.I. Kirkeberg (2007): Barn i lavinntektsfamilier 1996-2004. Rapporter 2007/03 Statistisk sentralbyrå. 26 Nordvik, V. (2010 c): Bolig og boforhold i Sandbæk, M. og A. West Pedersen (red) Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009, NOVA-rapport 10/10. Eier, borettslag eller boligaksjeselskap Leier eller disponerer på annen måte Stabile leiere (2007-2009) Stabile eiere (2007-2009) standard og mindre boliger. 48 pst. av de vanskeligstilte som leier er stabile leiere, det vil si at de har leid bolig i hele perioden 2007-2009. Tabell 6.2 viser også at vanskeligstilte i større grad er eiere av boliger i borettslag eller boligaksjeselskap sammenlignet med resten av befolkningen. Dette er også et av resultatene som kom fram i Nordviks analyse av omfang og sammensetning av vanskeligstilte på boligmarkedet. 27 Der vises det til at mange mellomstore byer har boliger i borettslag som fungerer som gjennomgangsboliger. Det vil si at mange bor i en slik bolig inntil de kan kjøpe seg en enebolig. Tabell 6.3 viser at det er en langt høyere andel av de vanskeligstilte som bor i Oslo enn andelen av i befolkningen generelt. Personer bosatt i små tettsteder og i spredtbygde strøk har mindre sannsynlighet for å være vanskeligstilte. 28 Bortsett fra Oslo og små tettsteder viser ikke analysen klare sammenhenger mellom omfang av vanskeligstilte og sentralitet. Det er ingen klar tendens til at problemene avtar eller tiltar når man beveger seg fra tettsteder over 2000 til større byer. Nordvik, V. (2010 b): Vanskeligstilte på boligmarkedet. i Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 28 Regresjonsanalyse utført av Statistisk sentralbyrå på vegne av utvalget. Overrepresentasjonen av vanskeligstilte i Oslo kan ikke forklares ved boligmarkedspress alene. I så fall ville det ha vært større andeler av vanskeligstilte i de øvrige store byene. Et trekk ved Oslo er at mer enn halvparten av husstandene består av aleneboende. Det er større grad av ulikhet og ressursvariasjon blant aleneboende enn andre husstandstyper 29 I tillegg har Oslo et større innslag av innvandrere med landbakgrunn fra Øst- Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika enn andre geografiske områder i landet. Kartleggingen av bostedsløse viser et noe mer differensiert bilde. Både Oslo og Bergen har en høy andel bostedsløse. 31 De fire største byene har flest bostedsløse per 1000 innbyggere. I Oslo er det 2,65 bostedsløse per 1000 innbyggere (1 526 bostedsløse), i Bergen 2,66 (669 bostedsløse), i Trondheim 1,23 (223 bostedsløse) og i Stavanger 1,77 (215 bostedsløse). Per 1000 innbyggere har andelen bostedsløse i disse fire byene blitt redusert for hver kartlegging. Andelen bostedsløse per 1000 innbyggere for hele landet er 2,36. Melby, I. og F. Strøm (2007): Inntekt og skatt for personer og husholdninger, Statistiske analyser nr. 97, 2007 Statistisk sentralbyrå. 30 NOU 2009:10 Fordelingsutvalget. 31 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. Personer med bakgrunn fra Asia, Afrika og Sørog Mellom-Amerika utgjør 4 pst av befolkningen. Likevel er nesten en av fire vanskeligstilte på boligmarkedet personer med bakgrunn fra disse områdene. Det store flertallet av bostedsløse (81 pst.) er født i Norge. 32 Den nest største gruppen er født i Afrika (7 pst.) fulgt av Asia (5 pst.). Personer fra Norden utenom Norge, Europa og Nord-Amerika utgjør til sammen 4 pst. av de bostedsløse, mens 1 pst. er fra Sør- og Mellom-Amerika. Innvandreres inntektsfattigdom reduseres betraktelig med økt botid i Norge. 33 En viktig forklaring ligger i at innvandrere over tid tilegner seg språk- og kulturkunnskapen og dermed øker mulighetene for integrasjon i arbeidsmarkedet. Sannsynligheten for inntektsfattigdom reduseres over lengre tid blant enkelte grupper av innvandrere 34 Dette kan blant annet skyldes at disse innvandrergruppene i større grad opplever diskriminering, både på arbeids- og boligmarkedet. En stadig høyere andel av innvandrerne eier sin egen bolig. I 2005/2006 eide 45 pst. sine egne boliger, 63 pst. hvis andeler i borettslag inkluderes 35 Andelen leietakere blant innvandrere har med andre ord gått ned. Rundt 45 pst. i denne gruppen bor i blokk eller bygård. Seiv om andelen er høyere enn for befolkningen som helhet (30 pst.), er tallet forholdsvis lavt med tanke på at innvandrere oftere enn majoritetsbefolkningen bor i Oslo, og oftere har lavere inntekter. 36 Den liberale tankesmien Civita reiser spørsmålet hvorvidt nettopp den særnorske bolig- og eierskapsstrukturen kan være med å forklare hvorfor Norge i følge OECD ligger på topp i å integrere barn av innvandrere. I analysen er det sett nærmere på yrkesaktiv 37 og ikke-yrkesaktive 38 . 43 pst. av de vanskeligstilte oppgir å være yrkesaktive, mens for befolkningen generelt er andelen 62 pst. I gjennomsnitt har de vanskeligstilte som oppgir å være yrkesaktive hatt 9,5 måneder med heltids yrkesaktivitet og 2,5 måneder med deltids yrkesaktivitet. Når det gjelder de ikke-vanskeligstilte som oppgir å ha vært yrkesaktive i samme periode, er fordelingen 9,9 måneder med heltids yrkesaktivitet og 2,1 måneder med deltid. Det er med andre ikke noe spesielt stort innslag av deltid blant de yrkesaktive som er vanskeligstilte på boligmarkedet. 31 pst. av de vanskeligstilte er definert som ikke-yrkesaktive, mens andelen er 24 pst. for befolkningen generelt. Blant ikke-yrkesaktive som er vanskeligstilte var omtrent halvparten alderspensjonister og 13 pst. uførepensjonisten Blant de ikke-vanskeligstilte var 71 pst. alderspensjonister, 19 pst. uførepensjonister og 4 pst. AFPpensjoniste 39 . Andelen minstepensjonister var høyest blant de vanskeligstilte. Nedenfor gjennomgås de statlige boligøkonomiske ordningene som er rettet mot enkeltpersonen det vil si bostøtte, startlån og boligtilskudd til etablering og tilpasning. Ordningene er økonomisk behovsprøvde. Relevante spørsmål er hvor mange som får hjelp, hvilken hjelp de får og hvem som ikke får tilstrekkelig hjelp. 37 Yrkesaktive er personer som seiv har oppgitt heltids eller deltids yrkesaktivitet som hovedaktivitet i de 12 månedene av det aktuelle inntektsåret. 38 Ikke-yrkesaktive er personer som seiv har oppgitt «pensjonist» eller «uføretrygdet» som hovedaktivitet i de 12 månedene av det aktuelle inntektsåret. innrettes for at flere får en tilfredsstillende bosituasjon. - Vanskeligstilte får ikke tilstrekkelig hjelp. - Hjelpen er ikke tilstrekkelig målrettet, slik at den treffer andre enn dem med størst behov. - Det brukes uegnede virkemidler overfor den enkelte. - Virkemidlene forvaltes ikke i sammenheng. - Et presset boligmarked og dårlig kvalitet på boligmassen gjør det vanskelig å sikre tilfredsstillende bosituasjon for alle. Flere undersøkelser gir indikasjoner på hvilke effekter virkemidlene har. Dette er likevel ikke et konstant bilde. lene. Startlån er basert på at låntakeren har betjeningsevne, og potensialet i ordningen er derfor direkte avhengig av utviklingen i boligprisene. Nivået på bostøtte og boligtilskudd justeres ikke automatisk med utviklingen i bolig- og leieprisen Det vil si at økte bolig- og leiepriser vil svekke effekten av ordningene for en del av de vanskeligstilte. Tilnærmet alle bostøttemottakere har inntekter under fattigdomsgrensen, 40 både før og etter utbetaling av bostøtte. 40 Fattigdomsgrensene er her definert som 60 pst. av medianinntekt per forbruksenhet før skatt, jf. Nordvik, V. m.fl. (2010): Den norske bostøtten - effekter av en reform, NOVArapport 21/2010. si grensen for hvor høy inntekten kan være for at husstanden kan motta bostøtte, ligger under fattigdomsgrensen. Samtidig kan det å disponere en egen bolig være viktig for mulighetene til å få en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, og kan dermed være en indirekte faktor for å hjelpe husholdninger ut av lavinntekt. Den øvre grensen for boutgifter som legges til grunn for beregning av bostøtte, kalles for boutgiftstak. Boutgiftstakene varierer noe avhengig av bosted og antall medlemmer i husstanden. Rundt 50 pst. av bostøttemottakerne har boutgifter som er høyere enn boutgiftstaket, og har derfor overskytende boutgifter som ikke blir tatt med i beregningen. Andelen mottakere med boutgifter over taket øker med antall medlemmer i husstanden. Det vil si at barnefamilier får lagt til grunn en mindre andel av boutgiftene sine. I tillegg til at barnefamilier har lave bostøtteutbetalinger, har enslige med svak arbeidsmarkedstilknytning i byer og pressområder lave bostøtteutbetalinger og inntektsgrenser, sett i forhold til kostnadsnivået. Startlån er en låneordning for personer som har problemer med å skaffe egenkapital til å etablere seg på boligmarkedet. Husbanken videretildeler midler til startlån til kommunene, men det er kommunene seiv som tildeler lånet. Lånet kan gis både til kjøp av bolig og til refinansiering. Lånet kan finansiere hele boligkjøpet eller være topplån der andre gir grunnfinansieringen. Boligen det gis lån til skal være nøktern, egnet og rimelig i forhold til antall beboere og lokalt prisnivå. For personer som ikke har egenkapital kan tilskudd til etablering være aktuelt. Det gis renter etter ordinære vilkår i Husbanken. Det har vært en sterk økning i antall utbetalte startlån, fra rundt 6 500 saker ved oppstarten av ordningen i 2003 til over 9 000 saker i 2010. Gjennomsnittskostnaden på boligene og gjennomsnittlig startlån har også økt. 12003 var gjennomsnittskostnaden på boligene som fikk lån rundt 780 000 kroner, og gjennomsnittlig startlån i underkant av 400 000 kroner. I 2010 var gjennomsnittskostnaden på boligen nesten 1 250 000 kroner, og gjennomsnittlig startlån rundt 580 000 kroner. I tillegg har andelen lånemottakere med inntekt under 300 000 kroner sunket, og andelen mottakere med inntekt over 400 000 kroner steget. I underkant av 40 pst. av søkerne får avslag, og av disse får rundt 60 pst. avslag på grunn av manglende betjeningsevne. Søkere med forholdsvis lav inntekt og liten yrkesdeltakelse blir prioritert ved tildeling av kombinasjonen startlån og tilskudd til etablering. 43 Søkere med forholdsvis høy inntekt og høy yrkesdeltakelse blir prioritert ved tildeling av startlån alene. Det å ha barn, være aleneforelder, leie kommunal bolig eller tilhøre en boligsosial målgruppe, ser ut til å øke sannsynligheten for både å få lån og tilskudd sammenlignet med dem som bare får lån. Søkere som får avslag på grunn av manglende betjeningsevne, skiller seg fra dem som både får lån og tilskudd ved at de har generelt høy yrkesaktivitet og lav gjeld. De er sjeldnere økonomiske vanskeligstilte. Det er dermed et mellomsjikt som får avslag på startlån. Rundt 30 pst. av dem som fikk avslag på grunn av manglende betjeningsevne hadde blitt boligeiere to år etter. 44 Det gjelder spesielt de unge, noe som kan tyde på at særlig de har hatt en økonomisk situasjon i endring. Samtidig opplever kommuner at de får hjulpet for få vanskeligstilte til å kjøpe bolig. 45 Særlig gjelder det dem som har så lav og lite forutsigbar inntekt at kommunene anser det som problematisk både å tilby startlån og tilskudd til etablering. Familier og enslige forsørgere med lav inntekt er også blant dem som kommunene mener er vanskelige å hjelpe. ordningene. Det kan også se ut til at mange vanskeligstilte ikke søker om startlån ettersom andelen vanskeligstilte som får avslag på lån er relativt lav. En stor del av omtalen av tilskudd til etablering og tilpasning er hentet fra en evaluering utarbeidet av Asplan Viak og Agenda Kaupang. Kommunene avgjør seiv om de ønsker å forvalte ordningen, og Husbanken prioriterer blant søkerkommunene. I perioden 2005-2010 har rammene for tilskuddet økt fra 274 mill. kroner til 367 mill. kroner. Samtidig har gjennomsnittlig tilskudd økt fra rundt 150 000 kroner i 2005 til vel 225 000 kroner i 2010. Hvert år får rundt 1500 husstander tilskudd. Nesten alle kommuner med mer enn 10 000 innbyggere videretildelte tilskudd til etablering i 2010, mens bare en av tre av kommuner under 3 000 innbyggere. Tilskuddet er viktig for familier med barn med nedsatt funksjonsevne. uten tilskudd. I slike tilfeller er tilskuddets størrelse forholdsvis stort og gis i kombinasjon med startlån. Tilskuddet gjør det mulig å holde familien samlet, og er i enkelte tilfeller også en alternativ løsning til institusjon. I Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon (Dokument nr. 3:8 (2007-2008)) av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, ble det vist til at bostøtte, boligtilskudd og startlån bare i liten grad virket sammen. Seiv om det ikke er et mål i seg seiv at virkemidlene skal kunne benyttes samtidig, er det et mål at de blir vurdert i sammenheng. Både tilskudd til etablering, bostøtte og sosialhjelp kan virke sammen med startlån for å bidra til at vanskeligstilte kan skaffe seg og holde på en eid bolig. I underkant av 15 pst. underkant av 10 pst. får både tilskudd til etablering og bostøtte. De fleste husstander som mottar startlån kjøper med andre ord bolig uten bostøtte eller etableringstilskudd. Bostøtten bidrar i begrenset grad til eieretablering. Ordningen har muligens en viktigere funksjon med å sette husstander i stand til å fortsette å eie boligen i perioder med inntektssvikt og/eller økte boutgifter. 47 len undersøkelse om boligkarriere for startlånsmottakere fant NIBR indikasjoner på at bostøtten fungerer som et sikkerhetsnett for dem som både har fått startlån og tilskudd til etablering. 48 Dette gjorde seg særlig gjeldende i 2007 da renten og boutgiftene var høye. Da boutgiftene steg mottok hele 45 pst. av denne gruppen bostøtten. Andelen falt til 39 pst. i 2008 da renten gikk ned. Bostøtteandelen lå i underkant av 10 pst. for dem som bare fikk startlån. En utvidelse av bostøtten for å øke eieretableringen er kostbar og kan være lite målrettet dem som skal inn på eiermarkedet. 49 Samtidig indikerer undersøkelser at mange bostøttemottakere som leier bolig har økonomi til å bli boligeiere, og at bostøtten ikke er nødvendig for å kunne klare det. En utilfredsstillende bosituasjon kan være en konsekvens av lavinntekt, men en dårlig bosituasjonen kan også gjøre det vanskelig å bedre inntektssituasjonen. 47 Nordvik, V. m.fl. (2010): Den norske bostøtten - effekter av en reform, NOVA 21/2010. 48 Barlindhaug, R m.fl. (2011): Boligkarriere for startlånsøkere, NIBR-rapport 2011:15. 49 Barlindhaug, R. og K.C. Astrup (2008): Sammenhengen mellom de boligsosiale virkemidlene, NIBR-rapport 2008:13. krevende. Dette gjelder også deltakelse i arbeidslivet, noe som er den sikreste veien ut av fattigdommen. Barnefamilier utgjør en forholdsvis liten andel av de vanskeligstilte. De fleste barnefamilier som har lav inntekt styrker økonomien sin etter relativt kort tid og ressursene brukes til å bedre boforholdene. En liten gruppe forblir imidlertid i den vanskelige situasjonen, og mange av disse bor i kommunale boliger. Boligpolitiske tiltak står sentralt i arbeidet med å bosette flyktningen Mange må vente lenge i mottak før de kan bosette seg i en kommune. Mangel på bolig er ofte det største hinderet for rask bosetting. Utvalget mener at bolig ikke bare er viktig i arbeidet med rask bosetting av flyktningen Bolig er også viktig for å forebygge fattigdom i denne gruppen. Ved at flyktninger raskt får en tilfredsstillende bosituasjon, kan de desto tidligere komme i gang med sin nye hverdag. Mange får hjelp til en bedre situasjon som følge av virkemidlene. Det er usikkert hva omfanget av vanskeligstilte ville ha vært uten dem. Samtidig viser både analysen her, og andre undersøkelser, at mange ikke får tilstrekkelig hjelp. Bostøtten er en målrettet og effektiv ordning for dem med både høye boutgifter og lave inntekter. Press i boligmarkedet innebærer at mange vanskeligstilte sliter med høy boutgiftsbelastning, seiv om de mottar bostøtte. 51 Nordvik, V. (2010 c): Bolig og boforhold i Sandbæk, M. og A. West Pedersen (red) Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009, NOVA-rapport 10/10. faller også utenfor bostøtten ettersom inntektsgrensene ligger lavere enn fattigdomsgrensene. Det gjelder særlig barnefamilier. Det nye regelverket har ført til at flere får hjelp og at mange får økte ytelser. Den primære oppgaven for ordningen er ikke å tette fattigdomsgapet, men å dempe konsekvensene for vanskeligstilte med lavinntekt. 52 Utvalget mener at omleggingen av ordningen i 2009 var påkrevd. Arbeidet med å forbedre ordningen bør fortsette slik at flere kan få en trygg bosituasjon, enten i leid eller en eid bolig. Utvalget mener at bostøtten særlig bør bli bedre for barnefamilier. Flere barnefamilier bør kunne motta bostøtte og en større andel av deres boutgifter bør legges til grunn for beregningen. Tabell 6.5 viser andelen husstander med boutgifter over tak fordelt på antall medlemmer i husstanden. Første kolonne viser andelen av bostøttemottakerne med høyere boutgifter enn det som ble lagt til grunn for utbetalingen per desember 2010. Andelen øker med antall husstandsmedlemmen Utvalget mener at ordningen således ikke ivaretar godt nok behovene til større barnefamilien Ved å øke taket med 10 000 kroner per person utover første husstandsmedlem, vil flere få dekket en større del av boutgiftene sine. Samtidig vil inntektsgrensene indirekte bli høyere, noe som fører til at flere husstander kan få bostøtte. Med andre ord vil heving av boutgiftstakene både føre til at eksisterende mottakere får økte ytelser, samtidig som at nye mottakere kommer inn i ordningen. Tiltaket har en årlig kostnad på 320 mill. kroner. I tredje kolonne vises det til andelen med boutgifter over tak når tåkene er hevet med 20 000 kroner per husstandsmedlem ut over første medlem. Dette vil føre til at langt færre av mottakerne vil ha boutgifter over tak, og til at enda flere vanskeligstilte kommer inn i ordningen. Dette vil ha en årlig kostnad på 550 mill. kroner. 52 Nordvik, V. m.fl. (2010): Den norske bostøtten - effekter av en reform, NOVA 21/2010. Effekten av de boligøkonomiske virkemidlene varierer avhengig av prisene i boligmarkedet, både for leie og eie. I tider med høye priser vil effekten av ordningene være lavere, enn i tider med lave priser. ordningene bør justeres mer i tråd med den reelle prisutviklingen enn det som er tilfellet i dag. Det er behov for mer kunnskap om hvilke mekanismer som gjør at personer blir vanskeligstilte på boligmarkedet. Vanskeligstiltes handlingsrom kan ikke bare forstås ut ifrå egenskaper ved individet eller husstanden, men også som et misforhold mellom husstandens ressurser og det markedet de befinner seg i. I arbeidet med bostedsløshet er forebyggingsperspektivet vektlagt. Dette perspektivet bør videreutvikles og i større grad bringes inn i den sosiale boligpolitikken generelt. Bostøtten justeres ikke med bolig- og leieprisutviklingen. Dersom prisene øker mer enn justeringen av bostøttenivået, blir bostøttens effekt over for vanskeligstilte redusert. Av ulike grunner kan boligmarkedet være både dyrere og mer risikofylt for vanskeligstilte. justeres etter bolig- og leieprisutviklingen er ikke minst viktig for leiere. Leiemarkedet domineres av korte kontrakter og det innebærer at utleiere lettere kan justere tidligere inngåtte kontrakter til markedsleie. Det bør samtidig tas hensyn til at prisutviklingen for vanskeligstilte ikke nødvendigvis følger samme mønster som boligmarkedet generelt. Utvalget mener at det bør utredes alternative indekseringsmetoder som kan bidra til å opprettholde bostøttens effekt over tid. Boligeiere nyter godt av en gunstig boligbeskatning, og subsidieres indirekte med om lag 55 mrd. kroner i året. 1 Det har vært en sterk boligprisvekst de siste 15 årene, noe som har gitt en solid formuesoppbygging for store deler av befolkningen. Fordi eie er så gunstig, er de fleste innom leiemarkedet bare for en kortere periode. Leiemarkedet er ofte preget av dyrere, små og dårligere boliger. 2 Husstander i eiemarkedet har større valgfrihet til å velge en bolig tilpasset deres behov. Boligeie kan bidra til økt selvrespekt og nærmere tilknytning til lokalsamfunnet. Eie kan også gi bedre sosial integrasjon av sårbare grupper, og således være til fordel både for vanskeligstilte og andre. 3 Eie kan derfor bidra til å bekjempe fattigdom og motvirke marginalisering. Det er mange argumenter for at flere bør få mulighet til å eie, og slik strekke eierlinja ytterligere. 1 Prop. ILS (2010-2011) Skatter og avgifter 2011, Finansdepartementet. 2 Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 3 DiPasquale, D. og E. L. Glaeser (1999): Incentives and social capital: Are homeowners hetter citizens? Journal of Urban Economics, 45: 354-384. å eie. Skattereglene favoriserer eie, men seiv uten disse skattefordelene kan det være rimeligere å eie. De fleste leier ut for å tjene penger. Dette gjelder ikke minst stabile utleiere som er i markedet over tid. 4 En del av husleien vil derfor gå med på å dekke utleiers profitt. Det er stor gjennomgang i leiemarkedet. Hyppig annonsering, mange visninger og eventuell tomgang gir kostnader for utleier. Dette vil som regel reflekteres i husleien. Noe paradoksalt kan det sies at fordi det er så mange som ønsker korte leieforhold må utleiere ta hensyn til dette når husleien fastsettes. Det gjør det mindre attraktivt for personer som ønsker mer langsiktig leie. Dette igjen øker dominansen av leiere med kort planleggingshorisont, og kan således virke selvforsterkende. I tillegg må vanskeligstilte ofte betale høyere husleie enn andre. Folk flest øker sitt boligkonsum når inntektene øker. Dermed er det en sammenheng mellom utviklingen i boligpriser og lønn over tid. Boligeie gjør det derfor mulig å ta del i den generelle verdiutviklingen. En boligeier vil også bygge opp egenkapital gjennom avdragsbetalinger på boliglån. I tillegg vil inflasjon bidra til å bygge opp egenkapital, da den reduserer realverdien av boliglånet. Oppbygging av egenkapital vil danne grunnlag for videre boligkarriere, og vil gjøre lavinntektsgrupper mer robuste til å handtere uforutsette hendelser. Figur 7.1 viser at seiv uten realboligprisvekst og avdragsbetalinger, vil det skje en betydelig oppbygging av egenkapital på grunn av inflasjon. Eksemplet tar utgangspunkt i en bolig som fullfinansieres med lån til 1 mill. kroner. For enkelhets skyld er det antatt at inflasjonen er konstant, og lik Norges Banks inflasjonsmål på 2,5 pst. 4 Nordvik, V. (2001): Analysis of Rental Housing Markets: Five Essays. Prosjektrapport 295, Norges byggforskningsinstitutt. 5 Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, 81. egenkapital antas det at låntaker ikke betaler avdrag. Boliglånets nominelle verdi er dermed konstant. I første scenario er boligprisveksten lik inflasjonen, slik at realboligprisveksten er null (rød linje). Over en 30-årsperiode vil egenkapitalen ha summert seg opp til et beløp på drøye 500 000 kroner i 2011-kroner. I løpende kroner vil boligens verdi etter 30 år være på 2,1 mill. kroner, mens den nominelle verdien av boliglånet fortsatt er 1 mill. kroner. Antas en realprisvekst på 1 pst. (grønn linje), vil egenkapitalen ha økt til nær 900 000 kroner i 2011-kroner. Mulighetene for stabile og trygge boforhold er større i eiemarkedet. En stor del av utleierne er personer som mer eller mindre tilfeldig eier en ekstrabolig. Mange vil med jevne mellomrom vurdere å avvikle sitt virke som utleier, enten for å ta boligen i bruk seiv eller for å seige den. Hvis utleiere føretrekker korte, tidsbestemte leiekontrakter, vil det svekke muligheten til å finne stabile og trygge boforhold i det private leiemarkedet. Å eie bolig kan gi bedre sosial integrasjon. 6 Dette kan skape større engasjement og deltakelse i et bomiljø, noe som også kommer naboene til gode. Å leie i lengre perioder i et land hvor eie er normen, kan bidra til ytterligere stigmatisering. Når beboer og eier er samme person brukes gjerne boligen på en måte som minimerer slitasje og vedlikeholdskostnader. 7 Utleier vil kreve kompensasjon for et forventet høyere nivå på vedlikeholdskostnadene. En eier som utfører vedlikeholdsarbeid seiv vil kunne gjøre dette skattefritt, og det vil dermed kunne være rimeligere enn det arbeidet som gjøres av håndverkere. 6 DiPasquale, D. og E.L. Glaeser (1999): Incentives and social capital: Are homeowners hetter citizens? Journal of Urban Economics, 45: 354-384. 7 Henderson, J.V. og Y.M. loannides, (1983): A Model ofHousing Tenure Choice, Amercian Economic Review 73, 98-113. vil med andre ord ha kunne ha lavere drifts- og vedlikeholdskostnader. En boligeier kan i større grad enn en leier ta beslutninger om når nødvendige vedlikeholdseller rehabiliteringsprosjekter skal gjennomføres. En boligeier kan dermed bedre tilpasse vedlikehold, inntekter og andre kostnader enn en leier. Leiere må til en viss grad betale for det vedlikeholdet utleier har fattet beslutning om. I borettslag og eierseksjonssameier må et mindretall akseptere flertallets beslutninger om eventuelle rehabiliteringer med videre, men like fullt er det eierne som avgjør. Transaksjonskostnadene ved kjøp og salg av bolig er høye, og er blitt anslått til 5 pst. av kjøpesummen 8 For personer i en uavklart situasjon, eksempelvis når det gjelder studier, jobb eller familie, kan det lønne seg å leie for en kortere periode. For vanskeligstilte med en uavklart livssituasjon kan det ofte være mest hensiktsmessig å leie over en lengre periode. 8 Beatty, T., E. Røed Larsen og D.E. Sommervoll. (2010): Using house prices to compute the price ofhousing in the CPI i Economic Letters 106, 238-240. For at en bank skal innvilge lån må lånsøker ha betjeningsevne. 9 Over årene har boligprisene økt kraftig og er i dag på et historisk nøyt nivå. Høyere boligpriser vil isolert sett bety at terskelen inn i eiemarkedet blir høyere. Det er likevel i perioder med høy boligprisvekst at grupper med lave inntekter kommer inn i eiemarkedet. 10 En forklaring er at boligprisene er særlig følsomme for variasjoner i etterspørselen fra marginale grupper. Boligprisene stiger ikke av seg seiv, men påvirkes av etterspørselen og er altså høye fordi det er lett å etablere seg. En annen forklaring kan være at når forventet boligprisvekst er høy, vil bankene i større grad bli fristet til å redusere kravene til lånsøkernes økonomiske evne. 11 Dersom flere lån misligholdes, taper likevel ikke bankene fordi boligens panteverdi holder seg. Svakhetene ved en slik utlånspraksis viser seg først når boligprisene faller. Dersom det må antas at lånsøker ikke har tilstrekkelig økonomisk evne, eller det er andre forhold på lånsøkers side som tilsier at man bør avstå fra å gi lån, plikter finansinstitusjonen å fraråde låneopptak. Over halvparten av husstandene som fikk boligen sin tvangssolgt i 2008, hadde større gjeld enn hva som var tilrådelig ut fra husstandens 1 9 inntektsnivå. Det var på denne bakgrunn Finanstilsynet i 2010 innførte skjerpede retningslinjer for bankenes utlånspraksis. 13 I henhold til retningslinjene bør samlet gjeld etter innvilgelse normalt ikke overstige tre ganger samlet bruttoinntekt. Dersom rentenivået er lavt vil dette isolert sett tilsi at husstanden kan betjene større gjeld med samme inntekt. Finanstilsynet anbefaler at det i vurderingen av betjeningsevne tas høyde for at renten kan øke betydelig fra det aktuelle rentenivået. Reduksjoner i korte renter bør derfor i utgangpunktet ikke påvirke bankenes krav til betjeningsevne. Finanstilsynet anbefaler også at låntaker finansierer minst 10 pst. av kjøpesummen med egne midler. 9 Se §47 i Lov om finansavtaler og finansoppdrag. Finansinstitusjoner plikter å fraråde lånesøker fra låneopptak når det må antas at økonomisk evne eller andre forhold på lånesøkers side tilsier at man bør avstå fra å ta opp lån. 10 Andersen, A.S. (2001): Høykonjunktur på boligmarkedet - det er da de unge etablerer seg, Samfunnsspeilet 4, 2001, Statistisk sentralbyrå. 13 Finanstilsynet: Retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for lån til boligformål, Rundskriv 11/2010. startlånet, men hensynet bak retningslinjene er ikke mindre relevant for startlånets målgruppe. Nettopp fordi det ikke stilles krav om egenkapital for å få startlån har vanskeligstilte større mulighet til å kjøpe seg bolig. For enkelte kan det å disponere egen økonomi være en stor utfordring. 14 Da er det ikke tilstrekkelig med gunstige låne- og tilskuddsordninger alene. En del har behov for oppfølging for å kunne eie en bolig, inkludert assistanse i forbindelse med kjøp av bolig, rådgiving om vedlikehold og støtte til handtering av egen økonomi. Mange har behov for tilrettelagte boliger, men bare 10 pst. av boligmassen har i dag full tilgjengelighet. Disse gruppene har færre boliger å velge blant, og det kan derfor være behov for å gjøre tilpasninger i eksisterende boligmasse. I den grad den enkelte må finansiere tilpasningen seiv, kan terskelen inn i eiemarkedet være særlig høy for akkurat denne gruppen. Vanskeligstilte som eier bolig er utsatt for ulike former for risiko. De som kommer inn i boligmarkedet på en konjunkturtopp med høy boliggjeld er spesielt utsatt. De har større sannsynlighet for å komme i en situasjon hvor de økonomiske forutsetningene for boligeie ikke lenger er tilstede. Dette kalles betjeningsrisiko. De har også risiko for tap dersom de blir tvunget til å seige boligen. Dette kalles betinget tapsrisiko. Den betingede tapsrisikoen kan være størst der den økonomiske terskelen inn i eiemarkedet er lavest. Vanskeligstilte kan være mer utsatt for betjeningsrisiko fordi lavere inntekt gir mindre økonomisk handlingsrom til å handtere uforutsette utgifter eller inntektstap. ikke bare om inntektsnivået, men også om inntektssvingninger. Husstander med stabil, men lav inntekt er mindre utsatte for slike svingninger. Dette kan eksempelvis være mottakere av trygdeytelser. Lav inntekt behøver ikke være et problem i seg seiv dersom det er et rimelig samsvar mellom inntektsnivå og gjeldsgrad. De ulike formene for risiko må sees i sammenheng. Så lenge boligprisveksten er høy vil den betingede tapsrisikoen som oftest være lav. I perioder med høy prisvekst vil vanskeligstilte boligeiere være lite tapseksponerte seiv om betjeningsrisikoen ellers er høy. Derfor ønsker ofte bankene å redusere utlånskravene når det er gode utsikter i boligmarkedet. 15 Siden den betingede tapsrisikoen er konjunkturavhengig vil ofte vanskeligstiltes risikoutsatthet først bli synlig når boligmarkedet snur, jf. finanskrisen i 2008. Det er ikke bare ved boligeie man påtår seg risiko. Også det å leie bolig er beheftet med økonomisk risiko. Risikoen ved leie kan være særlig stor i det norske leiemarkedet. Dette henger sammen med at muligheten til å skaffe en leiebolig som tilfredsstiller boligbehovet over livsløpet er begrenset, jf. kapittel 8 om det private leiemarkedet. De fleste husstander vil derfor på et eller annet tidspunkt ha behov å kjøpe den boligen de trenger. Hvis det er en positiv sammenheng mellom prisen på den boligen man kan kjøpe nå og den boligen man i framtiden trenger å kjøpe, vil risikoen over livsløpet reduseres ved å kjøpe bolig tidlig. Det å eie bolig kan derfor være en forsikring mot høye priser ved framtidige kjøp. Boligeie er også en forsikring mot framtidig høye leieprise 16 På grunn av mange korte kontrakter og stor utskifting av leiere kan husleien lett tilpasses til markedspris. Dette er en risiko ved leie, og kan særlig være et problem for vanskeligstilte, som sannsynligvis vil ha mindre tilgang til tidsubestemte kontrakten 17 Den risiko som boligeie innebærer for vanskeligstilte bør derfor ses i sammenheng med den risiko de ville blitt utsatt for i leiemarkedet. 15 Borgersen, T.A og D.E. Sommervoll (2006): Boligpriser, Førstegangsetablering og Kredittilgang, Økonomisk Forum 2/2006. Aarland, K. og V. Nordvik (2010): Eierlinjen i norsk boligpolitikk - tar boligeiere på seg for stor risiko?, Økonomi og politikk nr. 4-2010, 51-65. 17 Røed Larsen, E. og D.E Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: I kapittel 7.1 er det pekt på mange fordeler ved å strekke boligpolitikkens eierlinje langt inn i gruppen av vanskeligstilte boligsøkere. Husbanken anbefaler at kommunene bruker en kalkulasjonsrente på 7 pst. i beregningen av betjeningsevne på startlånet. Med dagens boligprisnivå og kalkulasjonsrente på 7 pst. vil mange vanskeligstilte ha mulighet til å bli boligeiere. 18 Blant bostøttemottakere, altså husstander med lav inntekt og høy boutgiftsbelastning, anslås det at 37 pst. av leierne i det private leiemarkedet og 53 pst. av kommunale leiere kan bli boligeiere. 18 Aarland, K. (2011): En modell for vurdering av eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte på boligmarkedet, NOVA. rundt 33 000 personen Anslaget er en øvre grense, og det er ikke tatt med mulig gjeld. Simuleringen viser likevel at det er et stort potensial for økt etablering i eid bolig blant dem som i dag leier bolig. Det er ulike strategier som kan benyttes for å få flere i eid bolig. Dette er tiltak som senker terskelen inn i eiemarkedet og/eller tiltak som sikrer at boligeie blir et trygt alternativ. Dette gjelder også tiltak som tjenesteoppfølging i eid bolig og at det tas høyde for ulike former for markedsrisiko. Ved å senke økonomiterskelen blir boligkjøp mulig for flere. Boligkjøper kan bli mer utsatt for risiko gjennom slike tiltak, men også mindre utsatt. Dette avhenger av hvilket tiltak som vurderes. Å øke risikoeksponeringen for vanskeligstilte på boligmarkedet er ikke en ønsket strategi. NOVA har foretatt beregninger av eierskapspotensialet til vanskeligstilte i boligmarkedet. Beregningene tar utgangspunkt i leiere som mottok bostøtte i 2010. For å beregne eierskapspotensialet tas det utgangspunkt i startlånet. Beregninger baserer seg på en kalkulasjonsrente på 7 prosent og løpetid på 30 år. Beregningene legger til grunn kjøp av bolig i den delen av kommunen med de laveste boligprisene. - Andelen vanskeligstilte som kan bli boligeiere er høy: anslagsvis 37 pst. av ikke-kommunale leiere og 53 pst. av kommunale leiere har økonomisk kapasitet til å eie bolig. Blant kommunale leiere er det beregnet at 44 pst. av leierne som kan eie har over 4 000 kroner i likviditetsoverskudd på budsjettet hver måned. Anslagene for kommunale leiere synes derfor å være særlig robuste. - Resultatene varierer etter geografisk område, men mønsteret er noe ulikt for ikke-kommunale og kommunale leiere. For førstnevnte peker Trøndelag og Nord-Norge utenom Tromsø seg ut som områdene med høyest eiepotensial, der rundt 45 pst. kan bli boligeiere. Stavanger og Kristiansand har lavest eiepotensial med 19 pst. For kommunale leiere er det mindre geografisk variasjon. - Forskjellene er mer markerte for de ulike demografiske gruppene. Eiepotensialet er klart høyest blant aleneboende 51-66 år med 64 pst. for ikke-kommunale leiere, og hele 77 pst. for kommunale leiere. For de yngre aleneboende er eiepotensialet 29 pst. for ikkekommunale leiere, og 58 pst. for kommunale leiere. For enslige forsørgere er det også svært høye andeler som har potensial for boligeie: 52 pst. av ikke-kommunale leiere og 37 pst. av kommunale leiere. For barnefamilier og andre er det forholdsvis beskjedne tall der eiepotensialet beregnes til mellom 5 og 10 pst. av leierne både for ikke-kommunale og kommunale leiere. Forklaringen på det lave anslaget blant vanskeligstilte barnefamilier er at bostøtte i liten grad fanger opp fattige barnefamilier. - Effekten av å tildele tilskudd tilsvarende 10 pst. av boligprisen medfører en økning på 5 prosentpoeng i eiepotensialet for ikke-kommunale leiere, og 4 prosentpoeng for kommunale leiere. Når boligtilskuddet økes til 20 pst. blir eiepotensialet 9 og 7 prosentpoeng høyere for henholdsvis ikke-kommunale leiere og kommunale leiere. Effekten av dagens fastrente på 4,5 pst. på boliglånet er den samme som for et boligtilskudd på 20 pst. Kilde: Aarland, K. (2011). heng med tiltak som demper den. Slike strategier presenteres i kapittel 7.5. Seiv om mange vanskeligstilte har høye nok inntekter til å bli boligeiere, 19 er det en relativt liten andel som får startlån. 20 Omfanget av vanskeligstilte i leiemarkedet er anslagsvis 90 000 21 og omtrent hver tredje i denne gruppen har høye nok inntekter til å eie egen bolig. Å betale boliggjeld er en form for sparing. At vanskeligstilte skal tilbakebetale boliglånet over livsløpet er ikke et mål i seg seiv. Tvert i mot vil det for de fleste bare være hensiktsmessig å spare hvis sparingen bidrar til å stabilisere konsumet over livsløpet. Problemet er at i enkelte tilfeller er løpetiden på lånet så kort at låntaker tvinges til oversparing. Normalt vil man bygge opp boligkapital også uten avdragsbetaling. Startlån kan i dag gis med løpetid inntil 30 år. Aarland K. (2011) En modell for vurdering av eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte på boligmarkedet, NOVA. 20 Barlindhaug R. m.fl (2011): Boligkarriere for starslånssøkere NIBR-rapport 2011:15. 21 Beregninger utført av Statistisk Sentralbyrå for utvalget. Se kapittel 6 for beskrivelse av metodebruk og funn. 23 60 pst. av avslagene på søknader om startlån i 2010 ble gitt grunnet manglende betjeningsevne. avdrag slik at flere kan etableres i eid bolig. Økt løpetid på startlån kan derfor være et tiltak for å få flere i eid bolig. Delt eierskap bidrar også til å redusere risikoeksponeringen. Husstanden vil i mindre grad bli rammet av renteendringer. Jo høyere andel av boligen som leies, desto større forsikring mot renteendringer. Tapsrisikoen reduseres også ved at husstanden bare hefter for den andelen den eier seiv. Siden forsikringsgraden er høyere jo høyere leieandelen er, og leieandelen er høyere jo lavere inntekten er, får husstandene med lavest inntekt også mest forsikring. Delt eierskap er en forsikring mot renteøkninger og boligprisfall tilpasset den enkeltes sitt inntektsnivå. Delt eierskap praktisert som i boks 7.2 er ikke forsøkt i Norge. Regelverket er ikke til hindring for dette, og forklaringen må derfor ligge andre steder. Delt eierskap er en eieform som krever kompetanse hos begge parter. I Storbritannia har det siden 1980 blitt utviklet et bredt spekter av Low Cost Home Ownershipprogrammer. Disse programmene er designet med sikte på å få lavinntektsgrupper, som ikke får finansieringstilgang i private kredittinstitusjoner, inn i eiemarkedet. Målgruppene er leiere i kommunale boliger, førstegangskjøpere og offentlige ansatte som utfører spesielt viktige samfunnsoppgåver. Det kan for eksempel være politi, sykepleiere og lærere. Det eksisterer i dag flere ulike typer programmer. En modell innebærer at kjøper kan eie fra 25-75 pst. av boligen og betaler husleie på resten. Husleien er subsidiert og utgjør vanligvis 2-3 pst. av verdien på den leide andelen. Subsidieringen er behovsprøvd og vil avhenge av de utfordringer husstanden står overfor. En annen modell baserer seg på at det gis renteog avdragsfrie lån. Rentefritaket gjelder de første fem årene, mens det deretter legges en subsidiert rente til grunn. Shared ownership-modeWene er utformet slik at tapsrisikoen er mindre for den enkelte husstanden. Ved et eventuelt boligsalg med tap hefter man bare for den delen man seiv eier. enkeltes betjeningsevne ikke bare skal vurderes én gang, men hver gang det er aktuelt å kjøpe seg opp i boligen. Det kan også tenkes at det lett vil kunne oppstå konflikt mellom par tene, eksempelvis om vedlikeholdsutgifter og oppgradering av boligen. Erfaringer fra Storbritannia har vist at delt eierskap er en ordning som er vanskelig å handtere i praksis. Tendensen i de senere årene har vært å erstatte delt eierskap med ordninger med rente- og avdragsfrie lån kalt Homebuy. 24 Barlindhaug, R. og K.C. Astrup (2009): Fra leie til eie - eller delt eierskap, NIBR-notat 2009:115. Leie-til-eiemodeller kan utformes på flere mater. Leasing er én variant. Leier av en kommunal bolig får en betinget opsjon på å kjøpe boligen vedkommende leier etter en gitt leieperiode. En slik betingelse kan for eksempel være dokumentasjon av god disposisjonsevne under leieperioden og/eller at leiers økonomiske situasjon har forbedret seg slik at boligeie er forsvarlig. Dette kan være en hensiktsmessig modell når det er usikkerhet rundt leiers disposisjonsevne og betjeningsevne, men også hvor det er forventet en positiv utvikling. Leie-til-eiemodeller synes mest hensiktsmessig å benytte for kommunale boliger i borettslag eller eierseksjonssameier. Også ordinære eneboliger er egnet for slike formål. Fræna kommune er i ferd med å prøve ut en form for leie-til-eiemodell. Etter en leieperiode på fem år får beboer mulighet til å kjøpe boligen med tilskudd og startlån fra kommunen. Viktige fordeler med denne typen leasingmodeller er at de kan gi insentiver til forbedring på andre velferdsområder, som utdanning, helse og arbeid. Er muligheten for boligkjøp kjent på forhand, vil også insitamentene til å ta vare på boligen og bomiljøet være betydelig sterkere. Bankene tar høyde for renterisiko ved hjelp av en kalkulasjonsrente. Denne settes vanligvis 2-3 prosentpoeng over markedsrente. Ut fra kalkulasjonsrenten og opplysninger blant annet om lånsøkerens inntekt, kan bankene beregne den lånerammen som lånsøker kan betjene. Ved at det benyttes en rentesats som ligger betydelig høyere enn gjeldende flytende rente, kan bankene sørge for at det blir et rimelig og forsvarlig forhold mellom lånebeløp og inntekt. For startlånet var det bare 5 av 78 kommuner i østlandsområdet som benyttet fastrente i 2010. I 2005 brukte 13 pst. av kommunene fastrente regelmessig. 25 Fastrenteavtaler kan ha en betydelig etableringseffekt. Husbankens 10-års fastrente er på 4,3 pst., 26 mens kalkulasjonsrenten er på 7 pst. Differansen på 2,7 prosentpoeng er så stor at den tilsvarer et boligtilskudd på 20 pst. av kjøpesummen. Fastrenten kan derfor være et svært viktig redskap for å få flere vanskeligstilte i eid bolig. Det er også et tiltak som kan gjennomføres innenfor budsjettnøytrale rammer. En mulig ulempe med fastrenteavtaler er at det kan oppstå et flyttebehov før bindingsperioden utløper. ECON (2005): Kommunens arbeid med startlånet. Forslag til forbedringer, Rapport 2005-096. 26 Husbanken har fastrentelån med ulik bindingstid. I tillegg til 10 års bindingstid tilbys også 3,5 og 20 års fastrente. Per i dag er rentesatsene henholdsvis. 3.4, 3.8. og 4.5 prosentpoeng. Fastrente med kort bindingstid bør i mindre grad brukes som kalkulasjonsrente. såkalt overkurssituasjon. Bankene vil tape på en innfrielse under slike forhold. Derfor krever banken at lånekunden må dekke dette tapet når fastrenteavtalen brytes. Jo lengre tid det er igjen til bindingsperioden utløper, jo større er den økonomiske konsekvensen av overkurssituasjonen. Fastrenteavtaler bør dermed generelt brukes med en viss varsomhet og helst i tilfeller med stor grad av inntektsstabilitet og avklart boligbehov. Kostnaden ved å bryte en fastrenteavtale kan reduseres eller fjernes på flere mater. Det kan eksempelvis innføres en tapsforsikring. Denne kan gjelde hvis det foreligger uventede og legitime grunner for å flytte, og dermed et behov å si opp fastrenteavtalen, og hvis oppsigelse av fastrenteavtalen påfører et urimelig stort tap sammenlignet med husstandens inntekt. Slike tap kan eksempelvis dekkes over kommunenes tapsfond til startlån, jf. boks 7.3. Et annet alternativ er å innføre et rentetilbud hvor denne ulempen med fastrentelånet er fjernet. Et slikt lån har et pristillegg i fastrenten mot at de kan løses inn til pari kurs. Finanskriseutvalget viser også til at dette kan være et hensiktsmessig virkemiddel. Fastrente passer imidlertid ikke like godt for alle. For personer med stabil tilknytning til arbeidslivet kan flytende rente være et bedre alternativ. Siden høy arbeidsledighet og lavt rentenivå er positivt korrelerte, 28 vil renten, og dermed boutgiftene, vanligvis være lav når sannsynligheten for arbeidsledighet er høy. 28 Forklaringen på dette ligger i Norges Bank system for rentesetting, kalt inflasjonsstyring. Styringsrenten settes for å oppnå et inflasjonsmål på 2,5 pst. Inflasjonstakten i økonomien bestemmes av aktivitetsnivået, eller sysselsettingen. Et nøyt aktivitetsnivå innebærer høy inflasjon, mens lav aktivitet medfører lavere inflasjon. For at Norges Bank skal nå inflasjonsmålet på 2,5 pst, må derfor renten settes høyt når sysselsettingen er høy, og settes lavt når sysselsettingen er lav. Tapsfondene er i stor grad bygd opp ved at kommunene har hatt anledning til å avsette deler av det statlige boligtilskuddet fra Husbanken. Kommunene har bygd opp betydelige tapsfond som ikke reflekterer de faktiske tåpene på startlånsordningen. Derfor ble den generelle muligheten til å sette av boligtilskudd til tapsfond awiklet i 2005. Kommuner med lite avsatte midler i tapsfond i forhold til total lånemengde, kan fortsatt søke Husbanken om å sette av deler av boligtilskuddet til tapsfond. høy, vil gjennomsnittlig arbeidsledighetsperiode ofte være lengre. I en slik situasjon er det viktig med lave boutgifter. Det finnes privat og sosial forsikring for uforutsette hendelser med negativ økonomisk konsekvens, for eksempel sykdom, arbeidsledighet, tyveri, dødsfall og brann. innebære et betydelig økonomisk tap, finnes det ingen forsikring. Det kan oppfattes som paradoksalt at det i et land som i hovedsak baserer sin boligpolitikk på boligeie, ikke finnes forsikring mot tvungen realisering av negativ boligkapital. Dette gjelder særlig for utsatte og vanskeligstilte grupper som oppmuntres til å ta risiko gjennom boligtilskudd og startlån. Risikoen ved boligeie kan også reduseres ved at kommunen kjøper boliger av vanskeligstilte husstander som er i ferd med å få boligen sin tvangssolgt 29 Husstanden kan få en opsjon til å kjøpe boligen tilbake etter en viss periode, for eksempel når de økonomiske forholdene har normalisert seg. Hovedformålet med ordningen er å redusere risikoen for dem som ikke har klart overgangen fra leie til eie. Ordningen kan realiseres ved hjelp av utleieboligtilskuddet gjennom Husbanken. Et gjeldsregister kan redusere risikoeksponeringen til personer som har problemer med å disponere økonomien sin. Kreditor vil i større grad kunne utføre frarådningsplikten ved låneopptak, og kan dermed lettere holdes ansvarlig for uforsvarlig utlån. Et gjeldsregister kan også gi færre tvangssalg som følge av uforsvarlige gjeldsopptak. En ikke übetydelig andel boligeiere blir felt av kredittkortgjeld. 30 På den annen side kan opprettelse av et gjeldsregister være problematisk i forhold til personvernet. I perioden 2006-2010 ble to av fem boligtilskudd til etablering gitt med en tilskuddsandel på inntil 20 pst. av boligens kjøpesum. 31 I samme periode ble det utbetalt drøye 1,7 mrd. kroner i etableringstilskudd fra kommunene. Hvis det antas at alle boliger det ble gitt tilskudd til kostet det samme, tilsvarer dette et tilskuddsbeløp på 700 mill. kroner. 20 års fastrente på dagens nivå (4,5 pst.) ville ha gitt omtrent samme etableringseffekt. Økt løpetid på startlånet ville ha gitt ytterligere etableringseffekt. Utvalget mener eierlinja bør videreføres og bli mer sentral også i de boligtiltakene som rettes mot vanskeligstilte på boligmarkedet. Eie av bolig er ikke et mål i seg seiv, men utvalget mener at for mange vil dette være et godt virkemiddel for å sikre botrygghet, stabilitet og boforhold tilpasset den enkeltes behov. Utvalget ønsker å bidra til at eie av bolig inngår som et bidrag til at svakstilte husstander i større grad kan ta kontroll over egne liv. På sikt er dette også oftest en kostnadseffektiv måte å ordne boforholdene på. Eie av bolig har potensial til å bedre både botrygghet og stabilitet, men har også potensial til det motsatte. 31 Kilde: Husbanken. En alenemor har to barn og leier en treroms leilighet i Oslo. Det koster 13 000 kroner i måneden. Hun ønsker å kjøpe en bolig til 1,7 mill. kroner men hennes disponible inntekt på 26 000 kroner i måneden er ikke høy nok til å få startlån etter dagens praksis. I kredittvurderingen er en kalkulasjonsrente på 7 pst. nedbetalingstid benyttet. Saksbehandleren vurderer deretter fire tiltak. For at lån skal bli innvilget må lånsøker ha et positivt likviditetsoverskudd etter at boutgifter og andre nødvendige utgifter til livsopphold er dekket. Beregningene gir følgende utslag, beløp angitt i kroner. Benyttes Husbankens 10-års fastrente kan ale- når avdragsbetalingene holdes utenfor. Dette er nemoren ha råd til å kjøpe boligen. Månedlige en reduksjon i boutgiftene i forhold til leie med boutgifter blir på 9 900 kroner, inkludert 5 550 kroner, tilsvarende en 40 pst. reduksjon. samfunnet må utformes slik at disse ikke påføres en risiko som de vanskelig kan bære. Boligeie med lave økonomiske marginer er isolert sett en risikofaktor. Finanstilsynets retningslinjer fra 2010 kan tolkes som at det å få flere vanskeligstilte i eid bolig er i strid med en forsvarlig utlånspraksis. Utvalget stiller ikke spørsmål ved Finanstilsynets vurderinger og analyser. Essensen i retningslinjene er en advarsel mot å eksponere seg for sterkt mot betinget tapsrisiko. Utvalget mener at en eierskapspolitikk rettet mot de svakest stilte må ivareta intensjonen bak disse retningslinjene. Dette er mulig gjennom tiltak som gir en mer hensiktsmessig risikodeling. risikoen for marginale boligeiere. Så lenge det finnes virkemidler som kan redusere risiko er ikke økt risikoeksponering i seg seiv et argument mot satsing på eierskap blant vanskeligstilte. Utvalget mener økt etablering og redusert risiko er mulig med en mer målrettet og fleksibel bruk av startlånet. Risikobildet blant vanskeligstilte er sammensatt, og lav inntekt trenger ikke i seg seiv å være en stor risikofaktor. Det er viktigere at husstanden har en stabil og forutsigbar økonomisk situasjon, og et avklart boligbehov. Mange leiere med lave inntekter kan komme bedre ut som eiere, mens husstander med usikre inntekter og/eller en uavklart livssituasjon trolig er mer aktuelle for leiemarkedet. Utvalget mener det er et stort, uutnyttet potensial for økt bruk av startlån overfor lavinntektsgrupper. Dette potensialet vil utvide kommunenes handlingsrom og kan tas ut uten å gå på bekostning av forsvarligheten i det boligsosiale arbeidet. Et godt boligsosialt arbeid innebærer ikke bare å vurdere individet eller husstandens eiepotensial på et gitt tidspunkt, men også over tid. Etter utvalgets vurdering er dette hensiktsmessig i de situasjoner hvor det er usikkerhet rundt disposisjonsevne og betjeningsevne, men også der det er forventet en positiv inntektsutvikling. viktig. Dersom den enkelte ved inngåelse av leiekontrakt får et forhåndsløfte om at det etter en tid kan bli mulig å få kjøpt boligen, vil insitamentene til å ta kontroll over egen bosituasjon, og til og med eget liv, være sterkere. Dette kan særlig være viktig for barnefamilier der hensynet til barns bostabilitet veier tungt. Utvalget mener delt eierskap har mange gode teoretiske egenskaper, men at ordningen sannsynligvis er for komplisert til å fungere godt i praksis. Ordningens etableringseffekt vil sannsynligvis være liten på grunn av skattesubsidiering av boligeie. Flere av de gode egenskapene ved delt eierskap kan oppnås ved å kombinere eller endre på eksisterende virkemidler, uten at ambisjonsnivået om eieretablering senkes. Som vist tidligere i kapitlet kan risiko også reduseres på andre mater enn gjennom delt eierskap. Utvalgets anbefalinger må sees i lys av skattereglene. Noen av utfordringene i leiemarkedet må også forstås i denne sammenheng. let disposisjonsformsnøytralt skattesystem vil argumentene for å få vanskeligstilte inn i eiemarkedet være svakere. Innenfor dagens system for boligbeskatning er det vanskelig å tilrettelegge for gode, varige boløsninger for vanskeligstilte på det private leiemarkedet. Med dette som utgangspunkt vil ofte eieretablering være den beste strategien for å sikre vanskeligstilte på boligmarkedet en god og trygg bosituasjon. Utvalget mener at kommunenes tapsfond til startlån i særlige tilfeller må kunne benyttes til å dekke låntakers tap ved salg av bolig når boligen er finansiert med startlån. Dette gjelder tapsfondene i den utstrekning de er finansiert med midler fra Husbanken. Hovedprinsippet bør være at låntaker seiv må dekke de fleste tap, men at fondet brukes i mer ekstraordinære situasjonen Dette kan være ved stor boligprisnedgang hvor tåpene, sett i forhold til husstandens inntekt, blir så store at reetablering i eiemarkedet blir vanskelig i overskuelig framtid. Det må være mulig for kommunene å bygge opp tapsfond som står i forhold til den økte risikoen dette gjenspeiler. 32 Bråthen, T. m.fl. (2008): Utvalget foreslår at kommunene kan gi tilskudd til etablering som et rente- og avdragsfritt lån. Med dette vil kommunene få økt fleksibilitet til å skreddersy finansieringsløsninger tilpasset den enkelte husstandens behov. Det vil bli mulig å bygge opp tilskuddsfond i kommunene slik at midlene kan brukes på nytt, i tillegg til at Husbanken gir rammeoverføringer. Kommunen skal kunne praktisere et rente- og avdragsfritt lån fleksibelt ved at de på nærmere angitte tidspunkt skal vurdere husstandens økonomiske utvikling. Kommunene kan da avgjøre om husstanden skal begynne å betale renter og avdrag. omgang i en gitt periode. På det gitte tidspunktet foretar kommunen en vurdering av husstandens økonomiske situasjon og bestemmer om lånet skal omgjøres til et vanlig lån med rentebetaling og avdrag. Selges boligen skal lånet tilbakebetales i sin helhet, men i forbindelse med et nytt kjøp kan det innvilges et nytt rente- og avdragsfritt lån etter en konkret vurdering. En del personer blir boende langvarig og ufrivillig på det private leiemarkedet, og kan ha problemer med å finne en egnet bolig. Små og dårlige boliger, korte kontrakter og stigende husleier i deler av landet skaper problemer for mange. Beregninger tyder på at det er rundt 90 000 vanskeligstilte på det private leiemarkedet. Leierne kan deles i fem grupper: 2 i. 1 Beregninger gjennomført for utvalget av Statistisk sentralbyrå, jf. kapittel 6. 2 Langsether, Å. og H.C. Sandlie (2006): Boforhold i leiemarkedet i Guldbrandsen, L. (red) Bolig og levekår i Norge 2004, NOVA-rapport 3/06. Leieforhold har gjennomgående kort varighet, og nærmere tre av fire har bodd tre år eller mindre i leieboligen sin. Leiemarkedet består av ulike typer utleiere: ii. 19 pst. iii. 16 pst. iv. 15 pst. De to første utleierkategoriene er kjennetegnet ved leieforhold på vanlige markedsvilkår, og utgjør til sammen 58 pst. av utleierne. Over halvparten av utleide boliger er sokkelboliger og ekstraboliger. Disse kan trekkes inn og ut av markedet på kort tid. 3 Sandlie, H.C. (2005): Leiemarkedet iH. C. Sandlie (red) Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10.1 Leiemarkedsundersøkelsen er andelen noe mindre (53 pst). 4 Belsby, L. m.fl. (2005): Leiemarkedsundersøkelsen 2005, Rapport 2005/02 Statistisk sentralbyrå. ningsgrad på 16 pst, noe som betyr at de øvrige 84 pst. av studentene må finne bolig på annen måte. Leiemarkedet fungerer annerledes enn eiemarkedet. En hovedårsak er at boligprisen i eiemarkedet framkommer gjennom en enkelthendelse (kjøp/salg av boligen), mens utleier og leier inngår et langvarig samarbeid og tillitsrelasjon. 5 Dette gjør at karaktertrekk ved leier og utleier kan spille inn i markedsmekanismene. Det gjelder både med hensyn til utvelgelse av leier/ønsket bolig, og kontraktsforhold som husleiefastsettelse og kontraktslengde. 6 I leiemarkedet kan det derfor foregå mer seleksjon og diskriminering av blant annet vanskeligstilte og etniske minoriteter enn i eiemarkedet. Utleiere har risiko for høy slitasje på boligen, übetalte husleier og tomgang. Utleiers vurdering av risikoen ved mulige leiere kan dels ligge til grunn for beslutninger om hvem som skal få leie. En utleier kan også tenkes å sette husleien høyere ut fra forventinger om at det er risiko knyttet til leierne, eller tilby lavere husleie til leiere som antas å medføre liten risiko. Det kan også føre til at enkelte tilbys kortere kontrakter ut fra en vurdering om at risikoen for utkastelse er høy. Karaktertrekk ved boligsøker kan dermed ha betydning for om de får tilbud om boligen, nivået på husleien og kontraktslengde. Slik sortering kan tenkes å være basert på irrasjonelle og ikkedokumenterbare generaliseringer. Utleiere kan basere seg på informasjon om sivilstatus, jobbhistorie, privatøkonomi, hudfarge, språk og landtilknytning med videre. I tillegg vil nettverk og referanser ofte ha betydning. Personer som er nye i landet eller i byen vil kunne ha problemer grunnet manglende nettverk. 5 Røed Larsen, E. og D. E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, 81. Rapporten ser på egenskaper ved utleier, leier og forholdet mellom dem av betydning for leiemarkedets virkemåte og husleienivåer. Avsnitt 8.2.1 er for en stor del basert på rapportens framstilling. 6 Søholt, S. og K.C. Astrup (2009): Etniske minoriteter og forskjellsbehandling i leiemarkedet, NIBR-rapport 2009:2. Blant de små aktørene i leiemarkedet er det heller ikke uvanlig at husleienivået påvirkes av tjenester og gjentjenester. Det kan være plenklipping, snømåking, trappevask, stell av husdyr og barnepass, eller at leieprisen reduseres mot løfte om at leier påtår seg vaktmester- eller oppussingsoppgaver. Utleiers vurderinger av sannsynlig og ønsket botid kan også ligge til grunn for kontraktsforhold og beslutninger. Det kan være både fordeler og ulemper for utleier med langtidsleie. Stabilitet og mindre ressursbruk til å skaffe nye leiere kan være en fordel, men lang botid reduserer også mulighetene til å justere husleien til markedsnivå ved sterkt stigende husleier. Det reduserer også utleiers mulighet til å seige boligen raskt ved økte boligpriser. Leiere kan også ha ulike ønsker om type bolig og søker en bolig med egnede egenskaper. Det gjelder beliggenhet og størrelse, men også materiell standard, utsikt, naboforhold, garasje og balkong. Utleier av en sokkelbolig ønsker kanskje sosial kontakt, eller i det minste å holde øye med leier. En leier som frykter overvåkning, vil kunne vektlegge det i valget av leiebolig - og velge seg bort fra slike leieformer. For andre leiere er en slik tett relasjon en fordel. Det gir en sosial dimensjon og ulike opsjonen For eksempel gir det en mulighet for at noen tar inn posten, eller vanner plantene når du er på ferie. Stavanger kommune har igangsatt et prosjekt for å identifisere leiligheter som ikke har vært gjennom kommunens søknadsprosess. Søknadsprosessen skal sikre at plan- og bygningsloven er fulgt. Standarden på ikke-godkjente leiligheter er varierende. Noen har god standard, mens andre har en teknisk standard som kan utgjøre fare for liv og helse. Formålet er at leilighetene enten blir godkjent med tilfredsstillende standard, eller at bruken blir awiklet. Hovedoppgaven er å ta kontakt med og følge opp huseiere som har etablert/bruker leiligheter uten den nødvendige godkjenning. Sakene forsøkes løst først gjennom brev til huseier. Om ikke annet fører fram vil kommunen benytte tvangsmulkt. Målet er å sikre gode og trygge boforhold for alle kommunens innbyggere. Det er større innslag av rabatter blant utleiere av sokkelboliger eller ekstraboliger, mens store profesjonelle utleiere i større grad benytter markedspris. Profesjonelle utleiere benytter også korte, tidsbegrensede kontrakter i langt større grad enn mindre utleiere. Da sorteringsmekanismene antas å være sterkere i sokkelboligmarkedet, vil enkelte være henvist til et marked med dårligere betingelser. Det er blant annet eksempler på områder med utleieboliger som ser ut til å ha en kombinasjon av høye husleier, dårlig bostandard og en økende konsentrasjon av vanskeligstilte beboere. 7 De mest utsatte kan bli henvist til utleiere som retter seg spesielt mot dem som ikke får leie andre steder, i verste fall til ulovlige og helseskadelige leieforhold. Mindre leiemarkeder er ofte mer gjennomsiktige, og utleier har mer kunnskap om mulige leiere. Det kan gi sterkere utvelgelsesmekanismer, hvor enkeltpersoner har problemer med i det hele tatt å skaffe seg en leiebolig, eller får risikopåslag i prisen. I kommuner hvor boligmarkedet er dominert av eneboliger vil også leiemarkedet ha et sterkt innslag av sokkelboliger. 7 Asplan Viak (2009): Bydel 9 Bjerke: misk sosialhjelp. gelsesmekanismene i leiemarkedet ytterligere. På den annen side kan et lite og gjennomsiktlig leiemarked gi en viss sosial kontroll over både leiere og utleiere. Det kan gjøre det vanskeligere for useriøse utleiere som tilbyr boliger under akseptabel standard. Noen blir boende langvarig og ufrivillig til leie, og har problemer med å skaffe seg en egnet bolig. Det å være vanskeligstilt på leiemarkedet må ikke bare ses i sammenheng med inntekt, men også inntektsutvikling. 75 pst. av vanskeligstilte på leiemarkedet har vedvarende lavinntekt. byrå, jf. kapittel 6. Blant barnefamilier på leiemarkedet er det høyere andel med lave inntekter, ustabile familieforhold og liten tilknytning til arbeidslivet enn blant barnefamilier som eier sin bolig. 9 Det må antas at mange av disse familiene er i en utsatt situasjon. Undersøkelser tyder også på at fattige barnefamilier som bor til leie har dårligere bokvalitet enn fattige familier som eier. Dette kan ha sammenheng med hvem som velger, og greier, å eie på tross av lave inntekter. Det kan også ha sammenheng med at boligeiere kan ha sterkere insentiver til å ta vare på boligen. Det betyr at lavinntektsfamilier på leiemarkedet er mer utsatt for å bli vanskeligstilte på boligmarkedet enn lavinntektsfamilier på eiemarkedet. Dette gjelder særlig barnefamilier som leier over lengre tid. På tross av økte boligpriser ser det ut til at andelen som etablerer seg på eiemarkedet har holdt seg forholdsvis stabil. 11 Seiv blant barnefamilier med vedvarende lavinntekt har eierandelen økt det siste tiåret. 12 Det er likevel ikke sikkert at en slik utvikling vil fortsette. Det er blant annet en økende tendens til at flere med lav inntekt får avslag på søknad om startlån. Sterkere press mot sentrale strøk, kombinert med høye bolig- og leiepriser, kan føre til at flere blir vanskeligstilte på det private leiemarkedet. a. Å leie over tid er ofte ulønnsomt: svarende bolig, jf. kapittel 7 om eierlinja. b. Korte leiekontrakten Rundt 25 pst. traktene er tidsbestemte kontrakter, hvorav hovedandelen er kortere enn tre år. 9 Magnusson Turner, L. (2011): Barn i familjer med låga inkomster och deras boendeforhållanden, NOVA. 11 Sandlie, H.C. (2010): Førstegangsetablering på boligmarkedet i Sandlie, H.C. (red) Bolig og levekår i Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 12 Magnusson Turner, L. (2011): Barn i familjer med låga inkomster och deras boendeforhållanden, NOVA. c. Leieboliger er gjennomgående små og av dårlig kvalitet: Over halvparten av leieboligene består av ett - og toroms boliger. Til sammenligning utgjør boliger av dette formatet bare 10 pst. i eiemarkedet. Nesten 40 pst. av leierne har ett eller flere kvalitetsproblemer med boligen, mens i underkant av 15 pst. av eierne har slike problemer. Utvelgelses- og diskrimineringsmekanismer i leiemarkedet gjør at enkelte står overfor et særskilt dårlig og dyrt leietilbud. Vanskeligstilte og etniske minoriteter betaler gjennomgående høyere husleie enn andre, 15 og opplever vilkårlige oppsigelser og leieforhøy eiser. Ikke-kommersielle boliger er ikke et innarbeidet begrep i norsk boligpolitikk, men forstås ofte som utleieboliger skjermet fra det ordinære markedet. Internasjonalt benyttes gjerne begrepet social housing. Når begrepet ikke-kommersielle, blir brukt, må det ses i sammenheng med beskrankninger på mulighetene til å ta ut utbytte - det vil si at eier kan ta ut lite, eller ingen, profitt av selskapet. 13 Sandlie, H.C. (red) (2010): Bolig og levekår Norge 2007, NOVA-rapport 2/10. 15 Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, 81. 16 Søholt, S og K.C. Astrup (2009): Etniske minoriteter og forskjellsbehandling i leiemarkedet, NIBR-rapport 2009:2. ger på utbytte. Regler for hvem som skal prioriteres i boligene og rimelige husleier kan være andre føringer. Fra politisk hold er det flere ganger blitt etterlyst en lov om ikke-kommersielle utleieboliger. Blant annet framgår det av Innst. S. nr. 229 (2003-2004) Om boligpolitikken at formålet skal være å forplikte «alle som mottar tilskudd til utleieboliger til å drive ikke-kommersiell virksomhet der tilskuddene blir i boligselskapet og kommer beboerne til nytte gjennom lav leiepris, og der overskudd på utleievirksomheten eller eventuelt salg av boliger skal reinvesteres i nye boliger eller oppgradering av eksisterende boligmasse. Dersom hensikten er å sikre at investerte midler og husleieinntekter beholdes i sektoren, vil det være noen forskjeller mellom regulering gjennom lov og gjennom krav til tilskudd. I prinsippet kan det være en evigvarende binding på tilskuddsmidlene, ved at de gis som rente- og avdragsfrie lån hvor verdien ikke nedskrives over tid. en lov kan det legges bindinger på kommunale eller private finansieringsbidrag og husleieinntekter fra sektoren, i tillegg til de statlige tilskuddene. Det kan også være et spørsmål om administrativ hensiktmessighet, for eksempel de administrative kostnadene ved å ha kontrollansvar for renteog avdragfrie lån i forhold til kontrollansvar for en lovregulert sektor. En lov kan omfatte ulike deler av den kommunale utleiesektoren. En lov kan også knyttes til privat sektor - enten private som tildeles tilskudd til utleieboliger med kommunal tildelingsrett og/ eller private tilskuddsfinansierte boliger uten kommunal tildelingsrett. Etter andre verdenskrig fantes det leieboerforeninger i nesten alle de større byene i Norge. I dag er det tre foreninger igjen; Leieboerforeningen i Oslo (LbF) med 4000 medlemmer, Oslo kommunale Leieboerorganisasjon (OKL) reningen i Bergen (Liß) med om lag 1000 medlemmer hver. I løpet av de siste årene har leieboerforeningene i Trondheim og Stavanger blitt lagt ned. Leieboerforeningenes hovedinnsatsområder er medlemsbasert rettighetsinformasjon og tvisteløsning. LbF er den eneste av organisasj onene som har fast ansatte (4,5 årsverk i 2010), de to andre er i all hovedsak basert på frivillig innsats. Det finnes ingen felles, nasjonal paraplyorganisasjon for leier ne. Av det totale anfallet leiere er det nå færre enn 2 pst. som er medlem i en leieboerforening. De to dominerende boligeierorganisasjonene Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) og Huseiernes Landsforbund representerer til sammenlikning nesten en million medlemmer til sammen. sjonelle utleiere. Småutleiere som ikke lever av utleievirksomheten vil i større grad trekke boligene inn og ut av markedet avhengig av rammebetingelsene. rammer gjerne de svakest stilte hardest. - Det er sannsynlig at utvelgelse og diskriminering er sterkere blant småutleiere enn blant profesjonelle utleiere. Flere profesjonelle utleiere ville i større grad kunne bidra til et større, og dermed bedre, tilbud for personer som blir utsatt for diskriminering. Av rundt 150 000 vanskeligstilte er ca. 60 pst. leiere på det private markedet. Det er ikke gitt at disse kan gis best bistand gjennom ressurskrevende inngrep i det private leiemarkedet, seiv hvis dette er mulig. Subsidier rettet inn mot det private leiemarkedet vil være mindre målrettet mot vanskeligstilte enn direkte, behovsprøvd bistand. Enkelte deler av leiemarkedet ser ut til å være preget av korte, tidsbestemte kontrakten Mye tyder også på at vanskeligstilte i stor grad tilbys tidsbestemte kontrakten 18 Utvalget mener det er uheldig når personer som ønsker eller må bo lenge på leiemarkedet er avhengig av korte kontrakten Det gir manglende forutsigbarhet, og kan bety hyppig flytting. Tidsubestemte kontrakter som hovedregel kan i utgangspunktet forventes å øke mulighetene for langsiktig leie. I tillegg kan tidsubestemte kontrakter gi et mer stabilt leienivå ettersom utleiere har begrensede muligheter til å justere leienivået i løpet av kontraktstiden. På den annen side kan tidsubestemthet som hovedregel også ha negative effekten Ved tidsubestemte kontrakter kan ikke utleier avvikle vanskelige leieforhold ved å la kontrakten løpe ut. Det øker risikoen ved utleie, ikke minst ved utleie til vanskeligstilte, og kan dermed føre til at færre ønsker å leie ut. Redusert leietilbud kan føre til økte husleier. Utleiere kan også være mer tilbøyelige til å øke husleien for å kompensere for økt risiko, og for at leien i mindre grad kan justeres på et senere tidspunkt. 8.7.2.2 Rett til fomyelse av leiekontrakt? 18 Røed Larsen, E. og D. E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: en teoretisk og empirisk analyse av hovedmekanismer generelt og utsatte grupper spesielt, 81. ikke ønsker å fornye leiekontrakten meddele at hun vil ta boligen i bruk seiv. Da må leier flytte ut. Deretter kan utleier ombestemme seg og leie ut til en mer ønsket leier etter kort tid. En slik bestemmelse kan lett omgås og vil være vanskelig å sanksjonere. Utvalget støtter opp om systemet for leiefastsettelse slik det framgår av husleieloven. Leieprisvernet i husleieloven innebærer et forbud mot å sette husleien på et nivå som er urimelig i forhold til det som vanligvis oppnås ved ny utleie av liknende husrom på liknende avtalevilkår. Loven sier også at partene, når leieforholdet har vart i minst to år og seks måneder, kan kreve at husleien settes til gjengs leie når leieforholdet har vart i tre år. Kommunene kan styrke leieres muligheter gjennom hjelp til bomestring og boveiledning. Hjelp til bomestring kan være å styrke bokompetansen og å tilby oppfølgingstenester i boligen. 20 Jf. husleielovens § 4-3. Det kan forbedre situasjonen for den enkelte, og redusere risikoen ved utleie og diskriminering av vanskeligstilte og etniske minoriteten Tiltak for å styrke bokompetanse kan være å gi opplæring i alle praktiske aspekter ved leieforhold, som for eksempel praktisk bruk av boligen, forhold til naboer, forhold til utleier, husordensregler, kunnskap om leiekontrakter og husleielov. For enkelte kan mangel på kunnskap om det norske samfunnet og leiemarkedet være en barriere. Dette kan vanskeliggjøre en effektiv kommunikasjon med utleierne. Utvalget mener at kommunal utleieformidling og -megling mellom vanskeligstilte og utleier vil være et effektivt tiltak for å skape bedre informasjonsflyt og kommunikasjon. Personer med svak økonomi kan få kommunal garanti for depositum ved inngåelse av et leieforhold. For det første er dette et signal til utleier om at personen er vanskeligstilt, og det kan øke sjansene for at mulige leiere blir utsatt for diskriminering. For det andre kan kommunale garantier ofte være utformet med mange forbehold og til ugunst for utleier. Kommunene har også anledning til å gi sosialt lån til depositum som alternativ til kommunal garanti for å redusere diskriminering mot vanskeligstilte. Utvalget mener at kommunene kan gjøre det enklere for sosialhjelpsmottakere å finne en egnet leiebolig gjennom å benytte et godt garantidokument, 23 og tilby sosialt lån til depositum til dem som har stabil og god nok økonomi til det. Utvalget mener at det på ulike mater kan støttes opp om seriøse, profesjonelle utleiere. 23 Kommunal- og regionaldepartementet har våren 2011 utarbeidet et garantidokument som har til hensikt å gi utleiere en bedre garanti. sosial profil, som for eksempel leier ut boliger til utsatte grupper eller personer med lave inntekter. Utvalget mener det bør vurderes å tilby 100 pst. lånefinansiering fra Husbanken til privat utleie med sosiale formål. Husbanken tilbyr i dag 100 pst. lånefinansiering til boliger med kommunal tildelingsrett. Det bør også vurderes å benytte reguleringsplan som virkemiddel for å fremme utleie med sosiale formål. Utvalget mener det bør gjøres en juridisk vurdering av om det er hjemmel i plan- og bygningsloven til å legge inn krav i reguleringsplanen om at et visst antall boliger i et område skal være sosiale utleieboliger. Hvis planog bygningsloven ikke åpner for dette, bør det legges inn som en klar presisering i loven. Formålet med å gi eventuelle subsidier til privat utleie bør være å skape bedre forhold på leiemarkedet. Når dette ikke er boliger med kommunal tildelingsrett vil ikke tilbudet være direkte rettet mot de mest vanskeligstilte på boligmarkedet. Derfor mener utvalget at størrelsen på eventuelle subsidier bør være lavere enn tilskuddsordningen for kommunale boliger. Det vil si at målrettingen er svakere, samtidig som lavere tilskuddsutmåling gir flere boliger for samme tilskuddsbevilgning. med sosiale formål må aweies mot mer målrettet subsidiering av prioriterte grupper. Dersom det åpnes for bruk av tilskudd til slike formål, må det vurderes hvordan staten sikrer at midlene blir benyttet til formålet. En mulighet er å sikre dette gjennom lov, hvor det reguleres at midlene skal beholdes i sektoren, jf. avsnitt 8.4.2. Utvalget er bekymret for at en lovregulering kan bli for rigid, og kan virke mot sin hensikt. Det kan bety at private ikke ønsker å gå inn i en slik ordning. Skal det være attraktivt for private kan det være nødvendig å begrense ordningenes varighet, for eksempel til 30-40 år. Etter utvalgets vurdering bør også ulike former for avtaler kunne ivareta de nødvendige hensynene for å sikre at midlene benyttes til formålet. Utvalget mener det bør gjøres en nærmere vurdering av modeller som kan gi hensiktsmessige rammevilkår til utleieselskaper med sosiale formål. Ulike aktører som kan ha en rolle i etableringen av slike selskaper bør ta del i utredningen. På tross av stor satsing i de seneste årene er det fortsatt stort behov for studentboliger. Det har de siste ti årene vært en økning på 40 000 studenter i Norge. 24 Dette skyldes dels nøyere studietilbøyelighet i befolkningen og dels flere internasjonale studenter. Stadig flere studenter og høy arbeidsinnvandring har bidratt til økt press i leiemarkedet. 12010 økte leieprisene med hele 7 pst. Undersøkelser viser også at studenter som må leie i det private markedet oftere må betale mer og ta til takke med dårligere utleieobjekter. 25 En kraftig økning i antall studenter i årene framover betyr også at det vil være behov for en ytterligere satsing på bygging av flere studentboliger. I dag har 16 pst. av studentene tilgang på studentboliger. En ytterligere satsing er nødvendig for at ikke dekningsgraden skal reduseres. httD://www.ssb.no/iituvh/tab-2011-05-20-01.html. 25 Ugreninov, E. og O. Vaage (2006): Studenten levekår 2005, Rapporter 22/2006 Statistisk sentralbyrå. Utvalget foreslår en økning av tilskuddet til studentboliger som muliggjør tilsagn til 1500 nye studentboliger årlig. Dette er et målrettet tiltak for å øke tilbudet av ikke-kommersielle boliger i leiemarkedet. Det innebærer en økning med 500 boliger sammenlignet med dagens nivå og vil samtidig bety full utnyttelse av studentsamskipnadens kapasitet for framskaffelse av nye studentboliger ZD Det bør særlig satses ide store studentbyene. Fordelingen av tilskudd bør i tillegg ta hensyn til det generelle presset i leiemarkedet. Den lave organisasjonsgraden har også en demokratisk dimensjon. Ved at leieboerforeningene har få medlemmer og små ressurser, må det antas at de har en tilsvarende liten gjennomslagskraft overfor myndigheter og politiske organer sammenliknet med boligeierne og utleierne. Norsk studentorganisasjon: Studentboligundersøkelsen 2010. økt leieboerorganisering vil bidra til at leiere får politisk innflytelse som er mer i samsvar med sektorens faktiske størrelse. Utvalget mener økt leieboerorganisering vil styrke rettsvernet til svake grupper i leiemarkedet gjennom rimelig juridisk assistanse og gi økt bevissthet om leiernes rettsposisjon. En styrket leieboerorganisering kan dermed føre til at husleieloven i større grad blir fulgt i praksis. Både leiere og utleiere har begrenset kunnskap om husleieloven. 27 Økt kunnskap om rettigheter og plikter i leieforhold vil kunne styrke rettssikkerheten og øke botryggheten for leiere. Leieboerorganisasjonene kan også bidra til å overvake utviklingen på leiemarkedet, rapportere om uheldige forhold og foreslå løsninger. Leieforhold avtales som oftest direkte mellom leier og utleier. Partene har varierende grad av kunnskap om leieavtalens rekkevidde og innhold 28 Bevisste og übevisste omgåelser av regelverket bidrar til utrygghet i bosituasjonen. Utvalget foreslår å utrede om det er hensiktsmessig og mulig å etablere en frivillig sertifiseringsordning for utleiere. 28 Langsether, Å. m.fl. (2006): Hva sier loven - hva tror folk? bosituasjonen for leiere og redusere antall konflikter i leieforhold. En slik ordning kan også gi fordeler for utleiere gjennom redusert risiko for konflikter og bedre kvalitet på tjenestene. Kommunale boliger kan grovt sett sies å tilbys tre målgrupper. For det første er det personer som får tildelt bolig av helse- og omsorgspolitiske årsaker. Det vil si at de har behov for tilrettelagt bolig og/ eller pleie- og omsorgstjenester. 1 Dette kan være personer med redusert funksjonsevne, psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. 1 Begrepet omsorgsboliger benyttes delvis om institusjoner regulert etter kommunehelsetjenesteloven/sosialtjenesteloven, og delvis om boliger regulert etter husleieloven. Her benyttes begrepet kun for boliger regulert etter husleieloven. Se Kjellevold (2010) for nærmere redegjørelse. Investeringstilskuddet til sykehjemsplasser og omsorgsboliger tildeles kun boliger med heldøgnspleie- og omsorg. egnet bolig på egen hand av helsemessige, sosiale eller økonomiske årsaker. 2 Disse gruppene er til dels overlappende. For det tredje har en del kommuner boliger for egne ansatte eller til andre som av ulike årsaker ikke behovprøves ved tildelingen. Det er store forskjeller i bruken av kommunale boliger, både når det gjelder innretning og omfang. Tall fra 2005 viste en fordeling fra 90 til tilnærmet ingen kommunale boliger per 1000 innbyggere 5 11 kommuner hadde over 50 kommunale boliger på 1000 innbyggere, mens 19 kommuner hadde færre enn 10. Kommunene med høyandel er vanligvis små distriktskommunen Forskjellene er nok delvis et resultat av at kommunene har ulike behov, og delvis av andre forhold som kommuneøkonomi, historisk utvikling, befolkningsutvikling og politiske beslutninger. I KOSTRA skilles det mellom boliger til flyktninger, personer med behov for tilrettelagt bolig, personer med psykiske lidelser, rusmisbrukere, personer som både er rusmisbrukere og har psykiske lidelser, og personer med andre problemer som kvalifiserer til behovsprøvd bolig. 3 Brattbakk, I. m.fl. (2002): Kommunal utleie av boliger år 2000 og 1993, Byggforsk-rapport 338. 4 Dataene på antall kommunale boliger er usikre, og bedret rapportering kan medføre at rapportert vekst i antall boliger er større enn faktisk vekst. 5 Medby, P. m.fl. (2007): Kommunale boliger omfatter både kommunalt eide boliger, boliger som kommunen leier fra private til framleie, og privat eide boliger hvor kommunen har disposisjonsrett gjennom avtale. Kommunale boliger inkluderer bare boformer hvor det inngås husleiekontrakt. Sykehjem og andre institusjoner uten husleiekontrakt inngår dermed ikke i definisjonen. Det er store forskjeller mellom kommunene i eieform på kommunale boliger, fra å ha ingen til alle i kommunal eie. Kommunene organiserer også de eide boligene ulikt, med ulik grad av styring over formål og kontantstrømmer. 11 pst. 6 Langsether, Å. (2007): Kommunen som boligeier, NOVA-rapport 5/07. lagt forvaltningsoppgåver til et kommunalt foretak, mens 8 pst. har lagt dette til en stiftelse. Også kartlegging av boligbehov, oppføring, kjøp og salg, og tildeling av boliger, kan legges i kommunale foretak eller stiftelser. Kommunene skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. 7 Medvirkningsplikten er ikke knyttet direkte opp mot etablering i kommunale boliger, men til å skaffe en bolig. Kommunal bolig kan være det mest realistiske eller hensiktsmessige, avhengig av den enkeltes situasjon og situasjonen på boligmarkedet. Kommunene kan ha retningslinjer for hvem som skal prioriteres, og slik sette rammer for behovet for boliger. Gjennom forskrifter og retningslinjer for tilskuddene setter også staten rammer. To av tre kommuner har retningslinjer for hvilke grupper som skal prioriteres ved tildeling av kommunale boliger. Tildeling av kommunale boliger er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Per mars 2011 var det registrert 7 956 borettslag med 342 759 borettsandeler i Norge. Disse var fordelt på 296 kommunen 1 1 2 034 av borettslagene var det registrert kommunalt eierskap, med til sammen 10 840 borettsandeler. Det vil si at kommunene eier om lag 3,2 pst. av alle borettsandeler. Det er store forskjeller mellom kommunene i bruk av 10-prosentsregelen i borettslag. I seks kommuner eier kommunen 50 pst. alle borettsandeler. I 164 kommuner er det færre enn 100 borettsandeler totalt sett. I disse kommunene er 8,1 pst. av borettsandelene eid av kommunen. I de 134 kommunene med flere enn 100 borettsandeler totalt sett, eier kommunene rundt 3 pst. Kommunene og boligbyggelagene kan opprette samarbeidsutvalg for å ta opp felles problemstillingen Det kan gi økt forståelse og bedre løsninger for partene, og kan være viktig når det er konflikten En undersøkelse fra 2007 pekte på at de fleste boligbyggelagene var fornøyde med samarbeidet med kommunene. 2 Dette gjaldt særlig boligbyggelag som deltok i samarbeidsutvalg. Ingen av boligbyggelagene i samarbeidsutvalg rapporterte at samarbeidet med kommunene fungerte dårlig. til å tro at mange har praktisert en saksbehandling av boligsøknader som ikke er i tråd med loven. 9 Dette dreier seg både om mangel på skriftlig tilbakemelding på søknader, manglende informasjon om klageadgang, og manglende realitetsbehandling av søknadene. Om lag halvparten av kommunene har hatt rutiner hvor søkere blir satt på en søkerliste. 11 Søkerne får dermed verken et positivt vedtak med tildelt bolig eller plass på venteliste, eller et avslag. Uten et avslag får de heller ikke klageadgang. På bakgrunn av at flere undersøkelser har pekt på svakheter i saksbehandlingsrutinene har Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd (KBL), med økonomisk støtte fra Husbanken, utarbeidet et kursopplegg for kommunene om temaet. Kommunene har samtidig plikt til å ha et tilbud av institusjonsplasser, 15 men ikke en plikt til å ha et tilbud om tilrettelagte boliger/omsorgsboliger for dem som ikke disponerer et hjem egnet for pleie- og omsorgstjenester. 11 Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3:8 (2007- 2008). Lov om helsetjenesten i kommunene § 1-1 og lov om sosiale tjenester m.v. § 2-1.1 forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m. m. er kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester stadfestet i § 3-1, jf. Prop. 91 L Helse- og omsorgsdepartementet. 13 Rundskriv U-10/2002: Boligsosialt arbeid - bistand til å mestre boforhold. 14 Kjellevold, A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger. Lov om helsetjenesten i kommunene § 1-3, lov om sosiale tjenester m.v. § 4-2, og forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 3-1. 9.2.1 Hvorfor et kommunalt utleietilbud? Arbeidet mot bostedsløshet har gitt de kommunale boligene en mer sentral plass i kommunens helse- og sosialtilbud. Ikke minst har flere personer med rusmiddelavhengighet fått tilbud om kommunal bolig. 16 Kjellevold A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger. Nygaard, V. m.fl. (2010): En analyse av små, usikre ogstagnerende boligmarkeder, Norut rapport 2010:13. det statlige tilskuddet til utleieboliger er flyktninger en prioritert gruppe. Tidligere har kommunene eid en del personalboliger, men i dag er disse i stor grad awiklet. I tillegg har det tidligere vært tildelt boliger til personer med lave, stabile trygde- eller arbeidsinntekter. Det er lange ventelister på kommunale boliger i mange kommuner. 74 pst. av de store kommunene har oppgitt at det er vanlig å vente opptil et år. I Riksrevisjonens undersøkelse framkom også følgende: Fylkesmennene gjorde i 2007 en overordnet vurdering av behovet for nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og behovet for utskifting og modernisering. 19 De anslo et behov for om lag 12 000 sykehjemsplasser og 8 000 omsorgsboliger med heldøgnstjenester for perioden 2008-2015. 6 000 enheter var knyttet til personer under 67 år, hvorav i underkant av 3 000 boliger til personer med psykiske lidelser. Etter at Opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet i 2006, anslo Sosial- og helsedirektoratet et udekket behov for om lag 2 700 boliger til personer med psykiske lidelser og behov for omfattende tjenester. I Omsorgsplan 2015 ble det lagt til grunn et mål om å gi investeringstilskudd til 12 000 enheter for perioden 2008-2015. 18 Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3:8 (2007- 2008). Mange kommuner trenger et mer differensiert boligtilbud. For de fleste boligsøkere vil det dreie seg om ordinære boliger av ulik størrelse, og av god og tilrettelagt standard, integrert i ordinære bomiljøer. For noen vil det være behov for andre løsninger. Både Prosjekt bostedsløse 21 og Opptrappingsplanen for psykisk helse 22 har bidratt til utvikling av nye bolig- og tjenestemodeller, og erfaringsoverføring og kunnskapsutvikling i kommunene. Kommunale utleieboliger er ofte samlet i enkelte blokker og i deler av kommunen. Sammen med en økende målretting av kommunale boliger til personer med sosiale, helsemessige eller økonomiske problemer, gir dette utfordringer for bomiljøet. Et godt og tilpasset tilbud er viktig for at de kommunale boligene skal bidra til å stabilisere framfor å destabilisere livene til personer i sårbare situasjonen Opphoping av kommunale boliger kan være et hinder for sosial inkludering, og føre til dårlige bomiljøer som påvirker beboernes livskvalitet og levekår. Det er særlig belastende for barn. I Riksrevisjonens undersøkelse opplyser over halvparten av kommunene at en større andel beboere med rus- og/eller psykiatriproblemer har gjort det vanskeligere å skape gode bomiljøer. 24 Særlig de store kommunene har problemer med bomiljø. 66 pst. av kommunene har boliger som jevnlig preges av husbråk. 40 pst. 21 Se kapitlet om bostedsløshet. 22 Myrvold, T.M. m.fl. (2009): Evaluering av Storbysatsingen i psykisk helse, NIBR-rapport 2009:24. 23 Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:06. 24 Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3:8 (2007- 2008). Schandorffsgate er et boligtiltak for personer som i liten grad er i stand til å benytte seg av et ordinært bolig- og behandlingstilbud. kommunen og spesialisthelsetjenesten. Boligtiltaket er regulert gjennom ordinære husleieavtaler. I evalueringen av tiltaket framheves det at stabilitet og trygghet i bosituasjonen ser ut til å ha hatt gunstig effekt på generell adferd og behovet for innleggelser i psykiatrien. 1 Det trekkes samtidig fram noen utfordringer ved mangel på kontroll av besøk og rusinntak. Flexbo er et boligtiltak for personer som har bodd ute i Oslo over tid, og som av ulike årsaker ikke ønsker eller er i stand til å nyttiggjøre seg eksisterende boligløsninger. Boligtiltaket består av to småhusenheter. tredjedel har boliger med nærområder som er utrygge på grunn av vold og kriminalitet. Å bedre et bomiljø er både utfordrende og ressurskrevende. Oslo kommune har utarbeidet en rapport om barns oppvekstvilkår i kommunale boliger som viser at det ikke bare er konflikter mellom barnefamilier og rusmisbrukere, men også mellom generasjonene og barnefamilier seg i mellom. 25 Det å endre beboersammensetningen er imidlertid et langsiktig arbeid. Rapporten legger vekt på gode fellesarealer, godt vedlikehold, mer service, oppfølgingstenester og tilstedeværelse fra bomiljøvaktmestere og andre. I et integreringsperspektiv kan flyktninger med fordel bosettes i etablerte bomiljø. Flyktninger er ofte beboere som i liten grad belaster sine omgivelser, og de kan dra nytte av fellesskapet som etablerte bomiljø utgjør. 2 Flere har også god spareevne, og vil derfor i større grad være i stand til å kjøpe boligen av kommunen etter hvert. Lavinntektsfamilier i kommunale boliger har betraktelig dårligere bostandard enn lavinntektsfamilier i eid bolig. 25 Oslo kommune: Barns oppvekstvilkår i kommunale boliger i Oslo, Helse og velferdsetaten 2009. 26 Thorshaug, K. m.fl. (2009): Bosetting av enslige voksne flyktninger, NTNU Samfunnsforskning Rapport 2009. ger har større problemer med støy og fukt, trekk og kulde, og dårligere materiell standard. Nesten dobbelt så mange er trangbodde sammenlignet med andre lavinntektsfamilier. Det ser ut til å være en tendens til at lavinntektsfamilier har fått færre boligproblemer i perioden fra 2003 til 2009, men familier i kommunale boliger ser ikke ut til å ha fulgt samme utvikling. 32 pst. av disse familiene har fått flere boligproblemer, og 29 pst. har fått færre boligproblemer. For alle lavinntektsfamiliene har 19 pst. fått flere boligproblemer og 28 pst. fått færre. Kommunale boliger er ofte ment som gjennomgangsboliger, men mange blir boende der i mange år. 17 pst. av lavinntektsfamiliene hadde bodd i den kommunale boligen hele livet, og rundt 40 pst. bodde i boligen gjennom hele barneskolen 29 Dette er viktige år iet barns liv, og en midlertidig bosituasjon kan oppfattes mer langvarig for barn enn for voksne. Lang botid i kommunal bolig er ikke nødvendigvis negativt. 27 Stefansen, K. og A. Skevik (2006): Barnefamilier i kommunale boliger i Nordisk sosialt arbeid nr. 03 og Magnusson Turner, L. (2011): Barn i familjer med låga inkomster och deras boendeforhållanden, NOVA. 28 Nordvik, V. (2010 c): Bolig og boforhold i Sandbæk, M. og A. West Pedersen (red) Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009, NOVA-rapport 10/10. 29 Stefansen, K. og A Skevik (2006): Barnefamilier i kommunale boliger i Nordisk sosialt arbeid nr. 03. gjentatte flyttinger kan være belastende. Det gjelder ikke minst for barn. En undersøkelse fra 1997 viste at de fleste utviklingshemmede bor i samlokaliserte boliger eller fellesskapsboliger (bofellesskap og bokollektiv) , 30 Rundt halvparten bor i ulike former for fellesskapsboliger. En mindre del av disse har sin bolig i tilknytning til sykehjem og omsorgsboliger for eldre (10 pst.). Et klart flertall av kommuneinformantene i undersøkelsen var fornøyde med beliggenheten av boligene til utviklingshemmede, og var uenige i at de hadde plassert for mange på samme sted. Dette kan henge sammen med at nesten alle kommuneinformantene hadde en oppfatning av at utviklingshemmede ønsker å bo nær andre i samme situasjon. De funksjonshemmedes organisasjoner har imidlertid pekt på utfordringer med at samlokalisering og fellesskapsløsninger kan gi institusjonspregede boformer, og svekke både den enkelte beboers selvbestemmelse og forutsetningene for sosial inkludering i samfunnet. 31 Undersøkelser indikerer også at det skjer en utvikling mot økt antall boenheter per boligkompleks. 32 Liten fleksibilitet i koblingen mellom bolig og tjenesteutøvelse oppfattes også som problematisk av organisasjonene. Det kan begrense den enkeltes mulighet til å velge hvor de vil bo. 30 Brevik, I. og K. Høyland (1997): Utviklingshemmedes bo- og tjenestesituasjon IO år etter HVPU-reformen NIBR/SINTEF Samarbeidsrapport 1997. 32 Kjellevold, A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger og Innspill til utvalget fra SAFO (Samarbeidsforumet for funksjonshemmedes organisasjoner) 33 Brevik, I. og A. Aall Ritland (1999): Funksjonshemmede og boligpolitikken, NIBR-rapport 1999:6, Brevik, I. og K Høyland (1997): annet pekt på at et skille mellom omsorgsboliger og andre kommunale boliger kan føre til manglende fleksibilitet. Bare 10 pst. av utviklingshemmede med institusjonsbakgrunn bor i eid bolig. De øvrige bor nesten utelukkende i kommunale boliger. De fleste boligene bygget under Opptrappingsplanen for psykisk helse er bofellesskap eller samlokaliserte boliger. 35 Svært få er bygget spredt i den ordinære bebyggelsen. De fleste kommunene sier samtidig at de ikke har samlokalisert boliger for psykisk syke med boliger for andre grupper hjelpetrengende. Mellom en tredjedel og en fjerdedel av kommunene har lokalisert boliger for personer med psykiske lidelser sammen med boliger til eldre, utviklingshemmede og rusmisbrukere. «For enkelte kommuner kan dette bh' ressurskrevende hvis eldre med omfattende tjenestebehov bor spredt Omsorgsboliger kan derfor med fordel samlokaliseres og ligge i nærheten av eksisterende sykehjem eller omsorgsbase. Kommunen blir da i stand til å utnytte ressursene mer effektivt Samlokalisering legger også forholdene til rette for at beboerne kan støtte og hjelpe hverandre om de ønsker det (...) 35 Dyb m.fl. (2009): Omsorgsboliger for psykisk syke, NIBR rapport 2009: 25. 36 I Husbankens veileder for tilskudd til utleieboliger står det: «Tallet på samlokaliserte boliger for vanskeligstilte bør være så lavt at en oppnår normalisering og integrering i vanlig bomiljø.» (Veileder for boligtilskudd til utleieboliger, HB 8.8.20 26.05.2010). I retningslinjer til investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger står det «Sykehjem og omsorgsboliger skal være tilpasset eldre personer med demens og kognitiv svikt i tråd med Demensplan 2015. Dette innebærer små avdelinger og bofellesskap med rom for aktiviteter og tilgang til tilpasset uteareal» (Retningslinjer for investeringstilskudd fra Husbanken til sykehjemsplasser og omsorgsboliger, HB 8.8.18 05.2010). Et av de viktigste overordnede politiske mål for funksjonshemmede er prinsippet om organisatorisk og sosial integrering. Dette forholdet ivaretas best ved at den enkelte får bo hjemme, eller at omsorgsboligene i størst mulig grad lokaliseres og integreres i det vanlige borniljøet slik at den enkelte får et mest mulig vanlig dagligliv. Samlokaliseringshensynet må derfor veies opp mot utvikling av store enheter for spesielle brukergrupper, da dette kan være i strid med integreringsprinsipper og mulighetene for samfunnsdeltakelse. Kostnadene ved vedlikehold er ofte høye i kommunale boliger. Det kan blant annet skyldes utleie til personer med sosiale problemer og i ustabile livssituasjonen Grovt hærverk, fuktskader på grunn av manglende utlufting/dårlig ventilasjon og økt brannfare grunnet uforsiktig omgang med ild og elektriske anlegg, gir høye vedlikeholdskostnader 38 Det kan også være en utfordring at beboere har ansvar for indre vedlikehold, men har for svak økonomi til å gjennomføre det. Resultatet kan bli at leiligheter over tid forfaller, og at det da blir en betydelig utgiftspost for kommunene. 83 pst. av kommunene oppgir at de i større eller mindre utstrekning har problemer med at boligene er i dårlig fysisk stand. 40 Jevnt over setter ikke kommunene av tilstrekkelig med midler til vedlikehold. Manglende vedlikehold gir dårlige levekår for beboerne og forsterker problemer med stigmatisering. En undersøkelse av Multiconsult og PricewaterhouseCoopers tok for seg tilstanden og vedlikeholdsetterslepet i hele den kommunale boligmassen 41 Behovet for oppgradering til en tilstand uten vesentlige feil eller mangler ble anslått til 8.1 mrd. kroner de neste ti årene. Behovet for de neste fem årene ble anslått til 4.7 mrd. kroner. Det er ofte ikke manglende økonomiske ressurser som er årsak til vedlikeholdsetterslepet, men at tiltak blir satt inn for sent, slik at totalkostnadene øker. 38 Innspill fra Lillehammer kommune til utvalget. 39 Innspill fra Arendal kommune til utvalget. 41 Multiconsult og PricewaterhouseCoopers (2008): hold i kommunesektoren. I Arendal kommune har et elektronisk FD VU system (forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling) gitt besparelser i form av bedre faktureringsrutiner, lavere husleierestanser og mer effektive rutiner for oppfølging av vedlikehold i boligene. Systemet gir også kommunen oversikt over boliger og leiekontrakter, som gir en bedre plattform for å planlegge tildeling av bolig i et lengre perspektiv. vedlikehold er med andre ord viktig for at kommunene skal kunne handtere boligmassen sin på en kostnadseffektiv måte. I rundt halvparten av kommunene er tildeling av kommunale boliger samlet ién instans. 42 En del kommuner har en differensiert og øremerket boligmasse hvor enkelte sektorer har ansvaret for tildelingen. Det kan være egne tildelingsorganer for boliger til flyktninger, rusavhengige, utviklingshemmede osv. Også boligene kan være organisert i ulike instanser, ved at én etat har ansvar for utleieboliger for vanskeligstilte og en annen for omsorgsboliger. Mange kommuner mangler oversikt over boligbehov og egen boligmasse, og tilstrekkelige rutiner for åfå fornyet boligmassen. 43 Verktøy som boligsosiale registreringssystemer eller saksbehandlingssystemer kan gi kommunene bedre oversikt. I varierende grad foretar kommunene systematiske revurderinger av beboernes behov for kommunal bolig. 44 Det ser imidlertid ut til at en del beboere i kommunale boliger etter hvert kommer seg inn på eiemarkedet. 42 Langsether, Å. m.fl. (2008): Fragmentert og koordinert, NOVA-rapport 18/08. 43 Se bla. ECON Poyry (2008): Kommunale utleieboliger Årsaker til lav vekst og forslag til tiltak som kan bidra til økt vekst, Rapport 2008-096. Ålesund kommune har ansatt en boveileder som skal jobbe med å bistå leiere kommunen tror kan klare seg på egen hand. Kommunene vektlegger at det ligger mye arbeid i å bistå flest mulig med boligkjøp. Det innebærer å ta aktivt kontakt med leier i god tid før kontrakten i den kommunale boligen går ut. kapittel 7 om eierlinja, tyder undersøkelser på at det er et fortsatt uutnyttet potensial. Mange beboere i kommunale boliger kunne klart å betjene et boliglån, seiv uten ytterligere økonomisk støtte. Investeringer i nye boliger er kostnadskrevende, mens nedbetalte boliger, som stiger i verdi, er oppbygging av kommunal egenkapital. Forsømt vedlikehold vil kunne innebære økte kostnader på et senere tidspunkt. Kommuner tar også risiko med å bli sittende med tomme, usalgbare boliger, ikke minst i fraflyttingsområder. En undersøkelse gjort for utvalget har vist at inntekter og utgifter for kommunale boliger nesten går i balanse for den kommunale utleiesektoren samlet sett, jf. kapittel 11. 46 Aarland, K. (2011): En modell for vurdering av eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte på boligmarkedet, NOVA. 47 Kvinge, Jog P. Medby (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3. Se nærmere omtale i kapittel 11 om boligsosialt arbeid i kommunene. Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser skal stimulere kommunene til å fornye og øke tilbudet. Tilskudd til utleieboliger skal øke anfallet egnede utleieboliger til vanskeligstilte på boligmarkedet. Ordningen er fra og med 2011 også åpnet for boliger til ungdom. Tilskuddene skal stimulere kommunene til å bygge og utbedre/oppgradere boligmassen. Mange av beboerne i disse boligene mottar statlig bostøtte. Det øker beboernes betalingsevne og kan redusere kommunens kostnader, enten ved at kommunen kan sette høyere husleie eller redusere utgiftene til kommunal bostøtte/ sosialhjelp. Husbanken skal sørge for at tilskuddene de forvalter blir anvendt i samsvar med formålene med ordningene. De skal også rapportere til departementet på bruk og måloppnåelse med tilskuddene. Rapporteringen bygger på indikatorer på behov og måloppnåelse gjennom Husbanken og KOSTRA 48 . Kommunene rapporterer på ventelister til kommunale boliger, men det er store svakheter med dette som indikator på behov. Omsorgsboligtilskuddet males blant annet etter dekningsgrad for personer over 80 år og fornyelse av bygningsmassen. For utleieboligtilskuddet ble det i 2009 innført et resultatkrav om nettotilvekst på nasjonalt nivå. Husbanken skal prioritere de kommunene som kan vise til nettotilvekst av egnede boliger. Bakgrunnen for kravet om nettotilvekst er at kommunene har rapportert om for få boliger. Det har også sammenheng med at antall kommunale boliger ikke har økt like mye som antall gitte tilskudd. Det ble anslått en økning på 50-85 pst. av gitte tilskudd. 49 En del kommuner har ønsket å redusere anfallet boliger. En del har solgt og finansiert utbedring av andre boliger. En del har solgt boliger og kjøpt andre, kanskje dyrere boliger. Dermed har ikke antall boliger økt i samme takt som utbetalingene av tilskuddene. Utleieboligtilskuddet har en nedskrivningstid på 20 år, og tilskudd til omsorgsboliger på 30 år. Nedskrivningstiden skal sikre at tilskuddsmidlene kommer målgruppene til gode. Tilskuddene skal normalt ikke overstige 20 pst. for utleieboliger, 30 pst. for omsorgsboliger og 40 pst. for utleieboliger med oppfølgingstenester. Dette skal sikre et kommunalt finansieringsbidrag og unngå at tilskudd og bostøtte dekker de samme kostnadene. Det at kommunene har inntekter fra disse boligene, og at inntektene i en del tilfeller går til andre formål, er noe av bakgrunnen for forslag om at inntektene skal holdes i sektoren. En annen faktor er at husleieinntektene til dels er inntekter fra vanskeligstilte leiere og statlig bostøtte. Beboere i kommunale boliger kan bli subsidiert på ulike mater gjennom lav husleie, bostøtte og/ eller sosialhjelp. Mange kommunale leiere mottar statlig bostøtte. Den statlige bostøtten er behovsprøvd etter inntekt, og dekker boutgifter opp til et gitt boutgiftstak. Boutgiftstaket er noe høyere i kommuner med særskilt høyt kostnadsnivå, men differensieringen er ikke tilstrekkelig til å dekke forskjellene mellom for eksempel pressområder og fraflyttingsområden I en del kommuner med lave bokostnader kan den statlige bostøtten være et tilstrekkelig virkemiddel. I kommuner med høyere kostnadsnivå vil det ofte være nødvendig å bistå beboere med tilleggssubsidier for at de skal kunne betale husleien. Hvis leier betaler mindre i husleie enn ved privat leie, eller kommunens husleieinntekter er lavere enn kostnadene ved boligen, kan det sies at husleien er subsidiert. Kommunal- og regionaldepartementet har anbefalt kommunene å subsidiere beboerne gjennom behovsprøvde ordninger, som bostøtte, framfor husleiesubsidiering. NIBR har anslått det samlede beløpet på subsidierte husleier. Beregningene er usikre, men det anslås at kommunene subsidierer beboere gjennom lavere husleier med rundt 740 mill. kroner per ar. 50 Rundskriv H 20/01: En solidarisk boligpolitikk, Kommunalog regionaldepartementet. I 1997 ble subsidiert husleie beregnet til 750- 900 mill. kroner etter en sammenlignbar beregningsmetode. I løpet av denne perioden har antall kommunale boliger økt, samtidig som flere kommuner bruker ulike former for markedstilpasset eller kostnadsdekkende husleie. I 2001 rapporterte 37 kommuner at de hadde en egen bostøtteordning, og i 2009 rapporterte 50 kommuner om det samme. Tallene er usikre, men indikerer at det har vært liten endring i antall kommuner med egen bostøtteordning. Kommuner i sentrale strøk står for om lag 90 pst. av antall mottakere av kommunal bostøtte. NIBR har beregnet samlede utbetalinger til kommunal bostøtte til rundt 300 mill. kroner. De kommunale bostøtteordningene gis oftest til kommunale leiere. Endringen i antall kommuner som har innført kommunal bostøtte ser ut til å ha vært liten, på tross av at det kom statlige anbefalinger om dette for ti år siden (Rundskriv H-20/01). 51 Kvinge, J. og P. Medby (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3. 52 Østerby, S. (2007): Husbankens bostøtte og kommunenes saksbehandling, NIBR-rapport 2007:4. være at kommunene vegrer seg mot å binde opp kommunale midler i en rettighetsbasert ordning. Det kan også skyldes administrative kostnader. Hvis kommunale bostøtteordninger bare rettes mot beboere i kommunale boliger, er det i tillegg økonomisk lønnsomt å bli boende framfor å finne seg en bolig på det private markedet. Kommunale boliger er et viktig boligsosialt virkemiddel. Den kommunale utleiesektoren bør være riktig dimensjonert og et godt tilbud for dem som trenger det. Kommunene er ulike, både i sine utfordringer, hvordan de organiserer seg og hvordan de ønsker å bruke tilgjengelige virkemidler. Det gjelder også for kommunale boliger. utvalget vil trekke fram: - Kommunal bolig skal være en midlertidig løsning for de aller fleste. Det må likevel aksepteres at dette ikke alltid er tilfelle. For en del vil det være den beste langsiktige løsningen, og den som gir størst stabilitet. Både for dem som skal bo i korte og i lengre perioder, skal det være et godt tilbud slik at ikke bosituasjonen blir en ekstrabelastning for personer i en sårbar livssituasjon. Det må tas særlig hensyn til at det skal være et godt tilbud for barn. - Anvendelse av kommunale boliger skal vurderes i lys av andre mer egnede boligløsninger for den det gjelder. Det bør utvikles praksis på å vurdere om det er mulig å bistå vanskeligstilte til å etablere seg i privat eid eller leid bolig. Tilbud i subsidierte kommunale boliger kan gi innlåsingseffekter, hvor leier ikke ser mulighet for å kunne forbedre sin bosituasjon ved etablering på det private markedet. - Etablering av kommunale utleieboliger i ordinære bomiljøer bør være et av flere virkemidler kommunene benytter for sosial inkludering og gode levekår. Innsats for å øke eieretableringen blant søkere og leiere i kommunale boliger, kan på sikt bety at den kommunale utleiesektoren kan reduseres. Utvalget mener imidlertid at dette er en tidkrevende prosess, og at et tilstrekkelig kommunalt utleietilbud ikke kan avvente resultatene av en styrket eierskapspolitikk. Det må jobbes parallelt med økt eierskap og flere kommunale utleieboliger. Gjennom å skaffe boliger som i størst mulig grad er integrert i ordinære bomiljø, kan koramunene lettere legge til rette for eieretablering på sikt. Det er ikke nødvendigvis behov for flere kommunale boliger alle steder. Hvorvidt det er et reelt behov for flere kommunale boliger i den enkelte kommune henger også sammen med annet boligsosialt arbeid. Mange kommuner med store boligsosiale utfordringer har profesjonalisert forvaltningen og har systemer for gjennomstrømming i boligene. Deres rapporterte underdekning kan derfor forventes å indikere reelle behov. Det er samtidig vanskelig å anslå hvor store behovene er. Seiv i områder med høye boligpriser ser det ut til at mange kommunale leiere har god nok økonomi til å kunne kjøpe seg bolig. 53 Aarland, K. (2011): En modell for vurdering av eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte på boligmarkedet, NOVA. Kommunene bør arbeide for å oppgradere boligmassen til mer universelt utformet standard. Prinsippet om universell utforming gjelder for nye boliger og boområder, 54 men bør også gjelde i større grad når kommunene oppgraderer eksisterende boligmasse. Det gir større muligheter til å tilby leiere med redusert funksjonsevne en egnet bolig. Kommunalt kjøp av boliger i borettslag og sameier, kan være hensiktsmessig for å motvirke konsentrasjon av sosiale problemer. Utvalget ser at det kan være krevende for kommunene å kjøpe seg opp i borettslag og sameier grunnet motstand fra de øvrige beboerne. 9.5.5.1 Utnytte potensialet for eieretablering Kommunene bør vektlegge økt gjennomstrømming i de kommunale boligene. Det kan innebære vurdering av eierpotensialet blant beboerne og/ eller ny behovsprøving ved kontraktsslutt, og at kommunene i den sammenheng gjør en vurdering av mulighetene for startlån og eventuelt andre boligvirkemidler. Alle søkere til kommunal bolig bør også gis en vurdering om eieretablering. En mulighet er at vedtak om kommunal bolig inneholder en vurdering av tidsperspektivet for leieforholdet og strategier for overgang til eie. Barnefamilier som har behov for bolig bør særlig vurderes. Det kan være ønskelig for noen å bo i et fellesskap, og nærhet til personal kan gi trygghet for enkelte. Utvalget mener at kollektive boformer ikke er problematisk i seg seiv, men det er problematisk hvis den enkelte mangler valgmuligheter og blir plassert i en bolig som skaper hindre for å leve et godt liv. Det bør være en god dialog mellom kommunen og beboeren for å finne en løsning tilpasset den enkeltes ønsker og behov. Hvorvidt kollektive boformer er en god løsning avhenger av antall boliger, innretning på bygningsmassen, beboernes ønsker og sammensetning av beboermassen. 9.5.5.3 Kompetanse og helhet i forvaltningen Eiendomsforvaltningen og vedlikeholdet i kommunene bør bedres gjennom økt kompetanse og tverrsektorielt arbeid. Erfaringer viser gode resultater ved å gjøre organisatoriske grep for å øke helheten i forvaltningen. Profesjonalisering av eiendomsforvaltningen kan gi mer effektiv utnyttelse av boligmassen, blant annet i form av færre tomme boliger. små kommuner kan interkommunalt samarbeid være et alternativ. Private kan også spille en viktig rolle. Utvalget mener også at kommunene bør ha stor frihet i bruken av tilskuddsmidlene, forutsatt at midlene bidrar til god boligsosial måloppnåelse. kommunene forvalter midlene på en god måte, framfor å kontrollere detaljer i utføringen. Dagens system tilsier at tilskuddet er bundet til boligen i 20 år, med en nedskrivning på 5 % i året. Dette er en noe mildere variant enn en innlåsing av midlene på übestemt tid. Innleieavtaler og OPS-avtaler er verktøy for å få til et samarbeid og sikre kommunens interesser med hensyn til blant annet tildelingsrett. Husbanken må sikre at tilskuddsmidlene benyttes der det er behov og etter formålene for ordningen. ten og kompetansen i kommunene. Erfaringene fra Husbankens kommunesamarbeid kan gi bedre verktøy for å styrke forvaltningen av tilskuddsmidlene. For å gi kommunene insentiver til å bygge og forvalte boligsektoren kostnadseffektivt, bør det være en fordeling av kostnader mellom stat og kommune. Utvalget mener at når kostnadene fordeles mellom stat og kommune er det ikke relevant om kommunene henter midler til å finansiere boligene fra boligsektoren eller fra en annen sektor. Det er dermed ikke problematisk i seg seiv om kommunene tar ut utbytte eller inntekter fra sektoren, så lenge det ikke på en urimelig måte går ut over den enkelte beboer eller boligen. Inntekts og utgiftspostene for kommunene til boligsektoren er svært varierende. Over tid vil investeringen være nedbetalt, og kommunene kan i prinsippet gå i overskudd hvis vedlikeholdsbehovet ikke er for stort. En lovregulering av den kommunale utleiesektoren er et virkemiddel som kan sikre at midlene helt eller delvis låses i sektoren, som omtalt i kapittel 8 om det private leiemarkedet. Dette reiser andre spørsmål for boliger med kommunal tildelingsrett enn boliger uten tildelingsrett. Også for kommunale boliger mener utvalget dit en lov som binder midlene til sektoren er for rigid og kan virke mot sin hensikt. En lov som skal sikre at midlene beholdes i den kommunale utleiesektoren kan innebære at ikke bare statlige midler bindes opp. binde opp kommunens egne midler. Kommunene vil ofte seige egenfinansierte og nedbetalte boliger. Krav om at midlene må benyttes i boligsektoren vil være en sterk inngripen i kommunenes eiendomsrett og råderett over egne midler. Det vil kunne by på store problemer å skulle regulere inntektene fra eksisterende kommunale boliger. Dersom bare framtidige kommunale boliger skal reguleres, vil det gi to ulike regimer i kommunene. En lovregulering vil også kunne være et betydelig hinder for en fleksibel og effektiv ressursbruk i kommunene. Det kan bli vanskeligere for kommuner med et overskudd av boliger å seige seg ned. Det vil kunne føre til at kommuner med for få boliger kan vegre seg mot å investere da de binder opp midlene. En lov rettet mot private utleieboliger med kommunal tildelingsrett vil sannsynligvis være minst like vanskelig å handtere i praksis som en lov rettet mot kommunesektoren. Det ville sannsynligvis bety at enkelte deler av selskapenes eiendomsmasse underlegges en lov, mens andre deler ikke gjør det. I et dynamisk marked hvor boligene kjøpes og selges, vil dette skape store administrative utfordringer og manglende fleksibilitet. Det er også et spørsmål om private vil samarbeide under slike vilkår. Utvalget mener det er utfordringer med nettotilvekst som styringsindikator. Hvis det er en økning på én bolig fra ett år til neste, er målet om nettotilvekst nådd uavhengig av om det er gitt tilskudd til 100 eller 1000 boliger. Alternativt kan nettotilvekst tolkes som at det skal være like stor økning i boliger som antall tilskudd. Dette er et strengt mål, ikke minst med tanke på at det er store forskjeller mellom kommunene. Det kan også være vanskelig å måle nettotilvekst, ettersom boligene som oftest ikke ferdigstilles samme år som det gis tilskudd. Nettotilvekst på nasjonalt nivå gir liten mening, da tilveksten går ned om enkeltkommuner trenger å seige seg ned. Utvalget vil samtidig peke på at en slik satsing bare kan lykkes hvis det følges opp med et tilstrekkelig tjenestetilbud. Dette krever både en satsing fra kommunenes side og fra spesialisthelsetjenesten. I hvilken grad tjenesteoppfølgingen må styrkes avhenger av om personene allerede har et godt tjenestetilbud. For en del personer er det grunn til å tro at en slik boligsatsing vil betinge betydelig med ressurser til nødvendige tjenester. Dette vil i stor grad komme i tillegg til de tjenester som disse brukerne mottar i dag, og vil derfor kreve en tilsvarende styrking av kommuneøkonomien. Tiltaket må også ses i sammenheng med satsingen på boligsosialt kompetansetilskudd og tilskudd til oppfølgingstenester, jf. kapittel 10 og kapittel 12. Rundt 60 pst. av de 6 100 kartlagte bostedsløse sliter med rusavhengighet, og rundt 40 pst. vurderes å ha en psykisk sykdom. Nesten en av fire oppgis å ha både rusavhengighet og psykiske lidelser 55 Utvalget antar at det vil variere i hvilken grad de har behov for andre type boliger enn det kommunen har tilgjengelig. Det vil variere både med hensyn til individuelle behov og hva slags type boliger kommunen allerede har. I tillegg til å legge til rette for varige boliger for bostedsløse, mener utvalget at en satsing vil bidra til mer egnede boliger for personer som i dag bor enten kommunalt eller privat. 76 pst. av kommunene har meldt at de har for få boliger til personer med rusavhengighet og psykiske lidelser. Det har vært gjennomført målrettede utbyggingsprogrammer for omsorgsboliger til eldre, personer med funksjonsnedsettelser og psykiske lidelser. 56 Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3: budet til disse gruppene, og mange kommuner har et godt utviklet organisatorisk apparat for tildelingen og forvaltningen av boligene. Omsorgsplan 2015 er en oppfølging av arbeidet med å bygge ut omsorgsboligtilbudet, blant annet for personer med alvorlige psykiske lidelser som har behov for heldøgns pleie og omsorg. Etter gjennomføringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse ble det anslått å være et fortsatt behov for 2 700 boliger til denne gruppen. 57 I tillegg til omsorgsboliger med heldøgns pleie og omsorg, er det behov for ulike type kommunale utleieboliger tilrettelagt for tjenester. Utvalget foreslår at Husbanken stiller vilkår om kommunalt vedlikehold ved tildeling av tilskudd. God organisering av eiendomsforvaltningen gir bedre rammer for vedlikeholdet. 58 Lange kontrakter, blant annet gjennom husleieavtaler, kan styrke kommunenes forpliktelser til vedlikehold. Det bør vurderes om Husbanken kan stille krav til at kommunenes forpliktelser til ytre vedlikehold tydeligere presiseres i husleieavtaler med beboerne. 58 NOU 2004:22: Velholdte bygninger gir mer til alle. 59 Se kapittel 12 Rollefordelingen mellom stat og kommune. grenset støtteordning for å redusere vedlikeholdsetterslepet. Utvalget foreslår at det utredes nærmere hvordan støtteordningen skal utformes, og hvordan kostnadene mellom stat og kommune skal fordeles. Ulempen med en slik ordning er at den kan skape forventninger om at staten også på et senere tidspunkt vil finansiere forsømt vedlikehold. Kommuner som har gjennomført et tilstrekkelig vedlikehold kan oppfatte tiltaket som urettferdig. Utvalget mener likevel at dette hensynet må aweies mot betydningen av en bedre vedlikeholdt kommunal boligmasse. Utvalget foreslår at Husbanken, i samarbeid med kommunene, ser nærmere på faktiske kostnader til vedlikehold. Strengere vilkår for vedlikeholdsforvaltning kan oppveies mot at tilskuddsutmålingen i større grad tar hensyn til at FDVUkostnadene (forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling) ofte er særskilt høye i kommunale boliger. Utvalget mener det bør ses på modeller for sammenslåing av tilskudd til utleieboliger og omsorgsboliger. Målgruppene for de to ordningene er til dels overlappende, med varierende tjenestebehov for ulike personen Behovet for tjenester vil også kunne variere over tid for den enkelte. Skillet mellom omsorgsboliger og andre kommunale boliger kan redusere valgmulighetene for leierne, ved at mulighetene til å flytte og bo der de ønsker reduseres. Det kan også gi manglende fleksibilitet for kommunene og gjøre det vanskeligere å foreta en helhetlig planlegging av boligmassen. Både for kommunene og Husbanken fører ulike regelverk, med hensyn til blant annet tilskuddsutmåling og nedskrivingstid, til mer administrativt arbeid. Bostedsløshet som politikkområde ble først løftet opp på den nasjonale dagsorden da Utjamningsmeldinga kom i 1999. Meldingen slo fast at politikkområdet fram til da hadde blitt viet for liten oppmerksomhet. Et av tiltakene var å invitere de største kommunene til utviklingsarbeid med mål om å utvikle modeller for helhetlige botilbud til bostedsløse. Meldingen la med dette til rette for etablering av Prosjekt bostedsløse (2001-2004). Prosjektet kan forstås som uttrykk for et paradigmeskifte der boligpolitikk og sosialpolitikk ble sterkere integrert. Prosjekt bostedsløse ble avløst av den nasjonale strategien På vei til egen bolig (2005-2007), der staten for første gang fastsatte nasjonale resultatmål for arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet. I dette kapitlet blir det gjort opp status for arbeidet så langt. Hvem er de bostedsløse? Hva gjør at de kommer i en posisjon utenfor boligmarkedet? Hvilke strategier legges for å bringe flere inn i en tilrettelagt bolig? Og hvorfor blir det ikke færre bostedsløse? Definisjonen av bostedsløshet er langt bredere enn personer som mangler tak over hodet for kommende natt. Bare 2 pst. av de bostedsløse befinner seg i en slik situasjon. utgangspunkt i at bostedsløshet er en posisjon i eller utenfor boligmarkedet. Et formål med definisjonen er at den skal kunne operasjonaliseres metodisk. Det er bare personer som er i kontakt med hjelpeapparatet som blir registrert. Dette kan føre til en underrapportering av bostedsløse. Avgrensningen er likevel viktig for å unngå registreringer av personer som ikke kan sies å være målgruppen for politikkområdet, slik som personer som bor midlertidig hos venner inntil de får seg en studentbolig. Samtidig gjør avgrensningen at begrepet knyttes til problemer utover bosituasjonen, noe som kan føre til at det ikke blir tatt tilstrekkelig nøyde for at bostedsløse er en sammensatt gruppe. Det har blitt gjennomført fire kartlegginger av bostedsløse i Norge. 3 Siste kartlegging ble foretatt av NIBR i 2008 og er hovedkilden for gjennomgangen som følger nedenfor. 4 Kartleggingen viste at det var 6100 bostedsløse personer, om lag 600 personer flere enn i 2005. Kartleggingen i 2008 inkluderte for første gang spørsmål om ulike problemsituasjoner som respondentene anser som relevante for hvorfor personen er bostedsløs. 6 Informasjonen bidro til å nyansere bildet av en stereotypisk bostedsløs, og ga heller et sammensatt bilde. Andelen bostedsløse varierer mellom ulike typer kommuner. De fire største byene har flest bostedsløse og den høyeste andelen per 1 000 innbyggere 7 Andelen har blitt redusert i disse byene for hver kartlegging. Fra 2005 til 2008 har de øvrige kommunegruppene hatt en økning. Det er flest menn som er bostedsløse 8 og de fleste er enslige. Aldersprofilen er den omvendte av aldersprofilen for befolkningen generelt, og kartleggingen i 2008 viste en gjennomsnittsalder på 35 år. Over 80 pst. av de bostedsløse er født i Norge. Den nest største gruppen er personer født i Afrika (7 pst.) og Asia (5 pst.). Seiv om det er en liten økning i utdanningsnivået gjennom de fire kartleggingene, er nivået langt lavere enn for befolkningen generelt. Det er en stadig mindre andel som mottar sosialhjelp og flere som mottar trygdeytelser. Bare 8 pst. av de registrerte i 2008 hadde inntektskilder fra arbeidslivet. Den største gruppen bostedsløse, 37 pst., bor midlertidig hos venner, kjente og slekt. Det er vanligere å bo hos venner, kjente og slekt i mindre kommuner enn i store. En av fire oppholder seg i midlertidig boalternativ (døgnovernatting, hospits, pensjonat, campinghytte eller lignende). 17 pst. befinner seg i institusjon og skal skrives ut innen to måneder. 8 pst. er under kriminalomsorgen og skal løslates innen to måneder. 5 pst. 4 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. 5 I 1996 ble det registrert 6200 bostedsløse personer, 5200 i 2003, 5500 i 2005 og 6100 i 2008. 6 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR rapport 2009:17. 7 De fire største byene er Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Av de registrerte i kartleggingen i 2008 var 73 pst. 27 pst. kvinner. der hele eller deler av dagen må tilbringes ute. 3 pst. oppholder seg på krisesenter. Det er tydelige kjønnsforskjeller når det gjelder rusavhengighet. To av tre menn er avhengige av rusmidler, mens andelen for kvinner er rundt halvparten. Det er en klar tendens til at de eldste er avhengige av alkohol, mens de yngste er avhengige av narkotika. Rusavhengighet er mer utbredt blant bostedsløse født i Norge enn personer født i andre land. Det er også en tendens til at bostedsløse i de dårligste bosituasjonene og som har vært i situasjonen lengst, også har rusavhengighet og/ eller psykiske lidelser. Det har vært en jevn økning av unge bostedsløse siden 2003.12008 var en av fire bostedsløse under 24 år. Kartleggingen tar utgangspunkt i spørsmål til hjelpeapparatet, noe som vil si at ungdommene er i en situasjon der hjelpeapparatet er koblet inn. Undersøkelsen viser at det er forskj eller i oppholdssteder mellom yngre og eldre bostedsløse. Langt flere yngre oppholder seg hos venner, kjente og slekt enn hva som er tilfellet for de andre gruppene. Få av de yngste bor i midlertidige botilbud. De mindre kommunene har andelsmessig flest unge bostedsløse. Over halvparten er avhengige av rusmidler, og 25 pst. har et udekket behov for oppfølging i bolig. Akutt bostedsløshet er vanligere blant yngre enn eldre. En av fire under 25 år har blitt kastet ut av boligen sin i løpet av de siste seks månedene. Om lag en av fire av de som ble registrerte som bostedsløse i 2008, har barn under 18 år. 9 16 pst. av de med barn har daglig eller delt omsorg for barna. 378 barn er bostedsløse sammen med foreldrene sine. Tallene er ikke, som tallet for bostedsløse for øvrig, vektet. Det betyr at antall barn som er bostedsløse sammen med foreldrene trolig er høyere. 73 pst. er kvinner. Gjennomsnittsalderen er 34 år. 33 pst. er gift eller samboende. - 52 pst. er født i Norge, 18 pst. er født i Afrika og 14 pst. i Asia. - 65 pst. bor i byer med flere enn 40 000 innbyggere. - Gjennomsnittlig antall barn er 1,75. - 39 pst. oppholder seg hos venner og kjente, 26 pst. på krisesentre og 15 pst. i midlertidig botilbud. - Nesten halvparten har vært i situasjonen mellom tre uker og seks måneder, mens 20 pst. har vært det i over seks måneder. 18 pst. har vært i situasjonen en til tre uker. Personer som står i en akutt situasjon uten bolig har etter loven rett på et midlertidig botilbud. Kommunen, ved arbeids- og velferdsforvaltningen, er pålagt å finne botilbudet til dem som ikke klarer det seiv, jf. kapittel 12 om rollefordeling mellom stat og kommune. Under strategien På vei til egen bolig (2005- 2007) var fire av fem resultatmål knyttet til midlertidige botilbud. Ingen skulle måtte tilbringe tid i midlertidige løsninger ved løslatelse fra fengsel, ved utskrivelse fra institusjon eller at oppholdet skulle strekke seg ut over tre måneder. Det var også et resultatmål at ingen skulle tilbys døgnovernatting uten kvalitetsavtale. Det finnes ikke en enkelt definisjon av midlertidig botilbud, og begrepet forstås ulikt. 9 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. 10 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging (upublisert tilleggsanalyse), NIBR-rapport 2009:17. 11 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. spørsmål om antall opphold på midlertidig botilbud ser ut til å oppfattes forskjellig. Tall fra KOSTRA viser at det i 2009 var i underkant av 3000 husstander som oppholdt seg i midlertidige botilbud. 25 pst. av husstandene oppholdt seg i midlertidige botilbud i mer enn tre måneder. 45 pst. av husstandene oppholdt seg på natthjem. 13 Det kan se ut til at det er de største kommunene som oftest benytter natthjem. En undersøkelse om bruken av midlertidige botilbud i norske kommuner, viser at det er en utstrakt og økende bruk av tilbudene til utsatte grupper på boligmarkedet. 14 Det er særlig personer med rusavhengighet og personer med både rusavhengighet og psykiske lidelser (dobbeltdiagnose) som blir boende lenge i midlertidige botilbud, og utover tre måneder. Samtidig er det flere andre grupper som blir henvist til midlertidige botilbud og over lengre tid. De siste årene har det vært et politisk mål å unngå at barnefamilier bor i midlertidige botilbud. Likevel benytter en del kommuner midlertidige botilbud også til denne gruppen. Dette er særlig en storbyutfordring. Også overfor unge under 18 år blir midlertidige botilbud benyttet. Et fåtall av de midlertidige botilbudene har inngått kvalitetsavtale med kommunen, men undersøkelsen viser at standarden på botilbudene oftest er tilfredsstillende. Kommunene oppgir at det viktigste tiltaket for å unngå bruk av midlertidige botilbud, er flere tilpassede boliger og mer oppfølging i bolig. Det finnes personer som ikke benytter seg av tilbud de etter loven har krav på. Dette gjelder personer som oppholder seg midlertidig hos venner og kjente, og uteboende. 12 Johannessen, K. og E. Dyb (2011): På übestemt tid. Døgnovernattingssteder og andre former for kommunalt disponerte bolig, NIBR-rapport 2011:13. 13 Rapporteringen i KOSTRA er fra og med 2009 endret fra antall opphold i midlertidig botilbud til antall husstander. Dette fører til at tallene fra 2009 ikke kan sammenlignes med tidligere år. Forenkling i rapporteringen vil imidlertid på sikt øke kvaliteten på rapporteringen fra kommunene. 14 Johannessen, K. og E. Dyb (2011): På übestemt tid. Døgnovernattingssteder og andre former for kommunalt disponerte bolig, NIBR-rapport 2011:13. skap om hvorfor noen velger ikke å benytte seg av botilbud i regi av kommuner og/eller frivillige organisasjonen Noen forklaringer kan være: - Mangel på midlertidig botilbud. være sterkere, slik at flere blir tatt hand om av slektninger og venner. - Enkelte opplever miljøet i midlertidige botilbud som dårlig, og ønsker derfor ikke å oppholde seg der. Årsaker til bostedsløshet har blitt forsøkt forklart både ut fra strukturelle og individuelle faktoren 15 Bostedsløshet ble tidligere gjerne forstått ut fra individuelle trekk ved de bostedsløse, som for eksempel at de er rusavhengige, har psykiske lidelser, at de har manglende boevne og lignende. En strukturell tilnærming handler mer om sosiale strukturer som kan bidra til bostedsløshet, for eksempel organisering av det offentlige systemet og tjenesteapparatet, boligmarkedet eller konjunkturen Strategien På vei til egen bolig kan forstås som en overgang fra individuell til strukturell tilnærming. 16 Den strukturelle tilnærmingen avdekket blant annet hvordan manglende rutiner og samarbeid ved utskrivelse fra institusjon og løslatelse fra fengsel påvirker personers risiko for bostedsløshet. 15 Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR rapport 2008:15. 16 Se blant annet Hansen, LL (2006): The pathway to a permanent home, Fafo-notat 2006:22 og Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR-rapport 2008:15. 17 Hansen, LL og S. Øverås: Bolig for personer med psykisk lidelse og rusproblematikk i Brodtkorb, E. (2007): Under tak - mellom vegger. Perspektiver på boligens betydning i velferdsstaten. Gyldendal. 18 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. I Prosjekt bostedsløse (2001-2004) deltok de syv største byene og tre frivillige organisasjonen 19 Målgruppen for prosjektet var de mest vanskeligstilte med rusproblemer og psykiske lidelser. I prosjektperioden ble det skapt en bred politisk forankring av arbeidet 20 De lokale prosjektene bidro til å utvikle en faglig tilnærming til hvordan bostedsløse kan hjelpes inn i en stabil bosituasjon. I denne perioden har det skjedd en holdningsendring der bolig ikke er noe man skal gjøre seg fortjent til, men en rettighet man har. Prosjekt bostedsløse ble avløst av den nasjonale strategien På vei til egen bolig (2005-2007). Strategien var forankret i fem departement, i flere statlige virksomheter og omfattet samtlige kommuner. Husbanken hadde et statlig koordineringsansvar i gjennomføringen av strategien. Strategien hadde fem nasjonale resultatmål: res med 50 pst. seres med 30 pst. ninger ved løslatelse fra fengsel. ninger ved utskrivelse fra institusjon. i midlertidig botilbud. Malene var ambisiøse. Graden av måloppnåelse er vanskelig å vurdere på grunn av manglende data. Konkrete mål innen velferdsområdet er generelt krevende, og det er en tendens til at målene settes til prosessen framfor de faktiske resultatene. Evalueringen av strategien konkluderer likevel med at målene bør opprettholdes. 22 Arbeidet med bostedsløshet representerer utfordringer som er vanskelige å løse en gang for alle, men konstituerer vedvarende eller tilbakevendende problemer som må håndteres løpende. Datagrunnlaget er imidlertid svakt og bør videreutvikles. 19 Byene som deltok var Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Tromsø. De frivillige organisasjonene var Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Kirkens Sosialtjeneste. 20 Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:06. Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR-rapport 2008:15. I 2007 ble Oslo fengsels avdeling TOG (Tiltak for Gjengangere) tildelt prisen. fra prosjektet er at mulighetene for å bryte en kriminell løpebane øker når en løslates til en trygg bolig. I 2005 fikk Mo i Rana prisen fordi de hadde et helhetlig arbeid rundt bostedsløse personen De hjalp vanskeligstilte inn i borettslag og private boliger, og hadde en god brukerrettet oppfølgingstjeneste. Personer har rett til et midlertidig botilbud når de befinner seg ien akutt situasjon. 23 Akutte situasjoner kan være ved brann, utkastelse og familiebrudd. Det finnes derimot ingen tilsvarende rett til et varig botilbud, seiv om kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til dem som ikke klarer dette seiv, jf. kapittel 12 om rollefordeling mellom stat og kommune. I evalueringen av strategien På vei til egen bolig ble det vist til at kommunene opplevde tilskuddsmidlene som mest relevante i arbeidet med bostedsløse. Særlig gjaldt det kompetansetilskudd og tilskudd til oppfølgingstenester for bostedsløse og rusmisbrukere som Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter. 23 Rundskriv U-10/2002: Boligsosialt arbeid - bistand til å mestre et boforhold. satt på dagsorden i kommunene, og det er utviklet nye tjenester til bostedsløse og rusmiddelavhen-25 gige. En stor andel av Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd benyttes til opplæring, erfaringsoverføring og koordinering. Eksempler på tiltak er etablering av samarbeid mellom ulike parter, og rutineutvikling for samarbeid både rundt enkeltbrukere og på et mer overordnet plan. Samarbeidsavtaler er også et virkemiddel som nyttes på ulike nivåer. Det er blant annet inngått en samarbeidsavtale mellom fem departementer og KS om boligsosialt arbeid. Det er inngått en rekke samarbeidsavtaler mellom kriminalomsorgen og kommuner, mellom namsmannen og kommuner, og mellom enheter i helseforetak og kommuner. 24 Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR-rapport 2008:15. 25 Hansen, LL m.fl. (2007): Ikke bare bare å bo, Fafo-rapport 2007:38. 26 Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR-rapport 2008:15. Gode rutiner og samarbeid ved sårbare overganger er nødvendig for å forebygge bostedsløshet I strategien På vei til egen bolig var tre av fem resultatmål knyttet til forebygging. Disse omhandlet reduksjon av begjæringer om utkastelser og faktiske utkastelser, i tillegg til mål om at ingen skal måtte tilbringe tid i midlertidige løsninger etter løslatelse fra fengsel eller utskrivelse fra institusjon. I motsetning til flere andre europeiske land, hadde den norske strategien fokus på bostedsløshet som en sårbar posisjon på boligmarkedet og ikke på eksplisitte målgrupper. Ved å ivareta forebyggingsperspektivet gjennom situasjoner og ikke målgrupper, vil den organisatoriske forankringen bli bredere og samarbeidet på tvers av sektorer styrkes. Bakgrunnen for at løslatelse fra fengsel ble løftet fram i strategien På vei til egen bolig, var en forskingsrapport fra 2004 som viste at innsatte hadde en generell opphoping av levekårsproblemer. Om lag en av tre innsatte manglet egen bolig. 28 Senere ble det påvist at boligsituasjonen utvikler seg negativt under fengselsoppholdet. Flere kommer inn under definisjonen som bostedsløs to måneder før løslatelse, enn da de ble fengslet. Kriminalomsorgsmeldingen, St.meld. nr. 37 (2007-2008), presenterte tilbakeføringsgarantien hvor tilfredsstillende bolig regnes som et av de viktigste elementene (sammen med utdanning/ opplæring, arbeid, helsetjenester, sosiale tjenester og økonomisk rådgivning og bistand). Edgar, B. (2006): The Pathway to a Permanent Home. The Norwegian strategy to prevent and combat homelessness 2005-2007. 28 Friestad, C. og LL Skog Hansen (2004): Levekår blant innsatte, Fafo-rapport 2004:429. Dyb, E. m.fl. (2006): Løslatt og hjemløs. Bolig og bostedsløshet etter fengselsopphold, samarbeidsrapport NIBR/KRUS/ Byggforsk. har finansiert flere prosjekter innenfor kriminalomsorgen under og etter strategien På vei til egen bolig. Prosjektene har hatt fokus på bosetting i egen bolig ved løslatelse fra fengsel, herunder utvikling av samarbeidsrutiner og samarbeidsavtaler med kommunene. Rokkansenteret utførte i 2006 en undersøkelse om bolig og bostedsløshet ved utskrivelse fra institusjon. 30 Undersøkelsen viste at flere institusjoner hadde en stor andel av pasienter som var, eller stod i fare for å bli, bostedsløse. Den synliggjorde også at ingen har hovedansvar for boligsituasjonen, og at det mangler rutiner for oppfølging ved avbrutt behandling. Kartleggingen av bostedsløse i 2008 viste en svak økning i andelen som nylig var skrevet ut fra institusjon, fra 3 pst. (1996) til 9 pst. (2008). Utviklingen har skjedd i samme periode som opptrappingsplanen for psykisk helse, der institusjonsomsorgen awikles og flere psykisk syke bosettes i lokalmiljøet. Det har vært reist spørsmål ved om nedbyggingen av institusjonsomsorgen har vært fulgt opp med tilsvarende oppbygging av boliger i kommunene. En stadig økende andel av de kartlagte bostedsløse er unge, og det er forventet at utviklingen vil fortsette. 32 Særlig utsatt er barn og unge under omsorg fra barnevernet. Levekårene for tidligere barnevernsbarn er dårligere enn for andre. 33 Ettervern skal hjelpe de unge i overgangen til et selvstendig liv. I barnevernsloven § 1-3 heter det at når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak inntil barnet har fylt 23 år. 30 Taksdal, A. m.fl. (2006): På randen av å bo. Erfart kunnskap om livet og flyttingene mellom psykiatri, rusomsorg, gater, hospitser og egne boliger, Rokkansenteret rapport 1:2006. 31 Hansen, LL og S. Øverås: Bolig for personer med psykisk lidelse og rusproblematikk i Brodtkorb, E. (2007): Under tak - mellom vegger. Perspektiver på boligens betydning i velferdsstaten. Gyldendal. 32 Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009:17. 33 Bakketeig, E. og E. Backe-Hansen (2008): Forskningskunnskap om ettervern, NOVA-rapport 17/2008. hvorfor man vedtok ettervern. I dag må tjenesten begrunne hvorfor en ungdom ikke skal motta ettervern. De vanligste ettervernstiltakene er økonomisk støtte, fosterhjem, hjelp til bolig og støttekontakt. Husbanken har finansiert flere utviklingsprosjekt om boligetablering blant ungdom som har vært under omsorg fra barnevernet. Målet er å utvikle metoder og kompetanse på gode overganger og helhetlig planlegging. Husbanken har blant annet initiert en tverretatlig ungdomssatsing. Et av resultatene så langt er rapporten Bo bra der ungdom seiv forteller om hva som skal til. 34 Rapporten viser at unge er en heterogen gruppe med ulike behov. Noen ønsker å bo sammen med andre i bofellesskap og der voksne bidrar til å strukturere hverdagen, mens andre trenger den friheten som en selvstendig bolig gir. Husbanken har også sammen med Barne- ungdoms og familiedirektoratet, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet avholdt regionale konferanser med tittelen «Sammen for ungdom». Verken i Prosjekt bostedsløse eller strategien På vei til egen bolig har bostedsløse barn og unge vært en egen målgruppe for arbeidet. Evalueringene av de nasjonale prosjektene har pekt på et behov for å utvide fokusgruppene til også å omfatte denne gruppen. Dette krever utstrakt samordning i kommunen, og tverrfaglige koordinerende team er viktige arbeidsformer. Kunnskapen om boligsituasjonen for vanskeligstilte unge er begrenset. I et notat fra Nordlandsforsking om boforholdet til unge som står utenfor ordinær opplæring og arbeid, 36 fremheves det at gruppen er svært sammensatt. Noen av de unge har et sammensatt problembilde med psykiske helseproblemer, fragmentere familiesituasjoner, rus og institusjonsopphold. Andre kan ha tatt feil utdanningsvalg og droppet ut av skolen, ha lav faglig motivasjon eller være usikker på framtidsvalg. Felles for de fleste er at de befinner seg i en eller annen form for overgang i livet. Dette er posisjoner mellom barn og voksen, mellom utdanning og arbeidsliv, økonomisk selvstendighet etc. I tillegg har annen forskning vist at overgangen fra omsorg i barnevernet til et selvstendig voksenliv er en sårbar posisjon. 34 Forandringsfabrikken (2009), Bo bra - råd fra unge om hva som skal til. 35 Rønningen, G.E. og R. van der Meij (2010): Overgang fra barnevern til selvstendig tilværelse, HENÆR rapport nr. 02/ 2010. 36 Anvik, C. (2011), Bo- og boligforhold for unge som står utenfor ordinær opplæring og arbeid, Nordlandsforskning 2011. ner kan gjøre at enkelte unge trenger hjelp fra det offentlige. I notatet fra Nordlandsforsking peker de på at mange ønsker hjelp og veiledning, men at de ikke klarer å orientere seg i tjenesteapparatet og har vanskeligheter med å forstå og tilnærme seg byråkratisk språk. I notatet fremheves det at hjelpeapparatet må se de unges behov, og at en ansvarlig person motiverer og hjelper dem til å ta hand om egen situasjon. Det kan handle om å komme inn i et opplæringsløp, møte på arbeidsplassen, få et sted å bo, og forstå og navigere i hjelpesystemet. Følgelig peker de på at den største utfordringen ligger hos myndigheter og tiltaksforvaltere på tvers av sektorer og ansvarsområder, for å få til koordinering og samordning for helhetlige oppfølgingsløp for en sammensatt gruppe. Mangel på egnede kommunalt disponerte boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet, og særlig til personer med et tjenestebehov, er en utfordring som blir trukket fram i mange forskningsrapporter. Kommunene har behov for et mangfold av ulike boliger og tjenester. 37 Bakketeig, E. og E. Backe-Hansen (2008): Forskningskunnskap om ettervern, NOVA-rapport 17/2008. Oppfølging i bolig kan innebære flere ulike tjenester, og tjenestene kan derfor ytes av flere instansen Tjenestene kan handle om praktisk hjelp i boligen, bistand til å få nødvendig helsehjelp, følge til tannlege, hjelp til arbeid eller aktivitet, eller gjenoppretting av kontakt med familie. Det beskrives hvordan tjenesteutøverne tar en ledsagerrolle overfor brukerne og spiller en viktig rolle for samordning og koordinering av innsats 39 En viktig suksessfaktor er at tjenestene er fleksible, individuelt tilpassede, har en helhetlig tilnærming og at brukerne har faste tjenesteutøvere å forholde seg til. 40 Det er grunn til å tro at kommunene har funnet ulike mater å integrere oppfølgingstenester på. Det kan se ut til at graden av hvor systematisk tjenestene er organisert varierer med kommunestørrelse. Tre ulike modeller for bosetting av bostedsløse er definert: trappetrinnsmodell, kjedemodell og normaliseringsmodell 42 De ulike modellene bygger på ulike teorier om årsaker til bostedsløshet og visjoner om den gode løsningen. I en trappetrinnsmodell representerer hvert trappetrinn et ledd i en progresjon mot egen bolig. Trappen kan for eksempel ta utgangspunkt i utflytting fra et lavterskeltilbud. Den videre progresjonen går gjennom ulike trenings- og overgangsboliger. Sosiale tjenester knyttes til boligene. Rom for privatliv, trygghet i leieforholdet og boligstandard øker for hvert steg. 43 I denne modellen blir boligen et pedagogisk virkemiddel, og målsettingen er å normalisere den enkelte til å bli en god leier eller eier av boligen. 38 Blant annet Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:06 og Hansen, LL. m.fl. (2007): Ikke bare bare å bo, Fafo-rapport 2007:38. 39 Ytrehus, S. m.fl. (2007): Tjenester til bostedsløse ilO kommuner, Fafo-rapport 2007:23. 40 Hansen, LL. m.fl. (2007): Ikke bare bare å bo, Fafo-rapport 2007:38. Holm, A. og S. Nørve (2007): Bostedsløse i små og mellomstore kommuner. Strategier i arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet, NIBR-rapport 2007:8. Dyb, E. (2005): Prosjekt bostedsløse - evaluering av et fireårig nasjonalt prosjekt, Byggforsk skriftserie 7/2005. 43 Stmeld. nr. 50 (1998-99) oppnå en stabil og varig bosituasjon, men blir vandrende opp og ned mellom de laveste trinnene. Normaliseringsmodellen handler om å organisere så normale boforhold som mulig, mens trappetrinnsmodellen i større grad innebærer «å normalisere» de bostedsløse. 45 I strategien På vei til egen bolig er normaliseringsmodellen lagt til grunn. Normaliseringsmodellen er i tråd med en Housing First-tilnærming. Housing First hadde sitt utgangspunkt i New York på begynnelsen av 1990- tallet. Et premiss for modellen er at bolig ikke skal nektes noen, heller ikke rusmisbrukere. Det skal ikke settes krav om at bostedsløse må være rusfrie eller søke behandling før de får tilgang til varig og egen bolig. Housing First omfatter en bevisst og gjennomført bruk av oppfølgingstenester i bolig. Fra internasjonalt hold har strategien På vei til egen bolig blitt omtalt som vellykket, blant annet fordi bolig ble sett på som en forutsetning for å lykkes med arbeidet. Begrepet «boevne» har blitt benyttet som et kriterium for at personer i midlertidige boliger skal få en mer varig bolig. Begrepet viser til personers «evner» til å bo. Ut fra normaliseringsmodellen og Housing First-tilnærmingen er begrepet problematisk. Dette fremkommer i flere evalueringer, blant annet av Prosjekt bostedsløse 47 og strategien På vei til egen bolig.* Not In My Backyard («NIMBY») er et begrep som brukes om naboprotester ved innflytting av ulike grupper i et nabolag. 44 Sahlin, I. (2002): The Staircase of Transition: Survival through failure. Paper to be presented in the ICCR seminar on Housing and Social Inclusion, Brussels, 16-17 January 2003. 45 Sahlin, I. (2003): Modelltankande och vårdering av olika modeller, i Bostedsløshet i Norden - forskning, politikk og praksis, Tema Nord 2003:523. 46 Edgar, B. (2006): The Pathway to a Permanent Home. The Norwegian strategy to prevent and combat homelessness 2005-2007. August 2006. 47 Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:6. 48 Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR-rapport 2008:15. som mange kommuner sliter med. Slike protester er et uttrykk for frykt for hva som vil kunne skje når personer med annen bakgrunn og adferd flytter inn. Frykten for bråk er ofte übegrunnet. Når det blir gitt tilstrekkelig oppfølging, vil naboprotestene nesten alltid stilne. Når et normaliseringsperspektiv legges til grunn for bosetting av bostedsløse, utfordres hjelpeapparatet til å finne og utvikle nye virkemidler. Rokkansenteret har foretatt en undersøkelse der bostedsløse personers egenforståelse og erfaringer løftes fram. forestillinger som de mener preger feltet: - De fleste som er bostedsløse i dag har tidligere hatt perioder med en bedre og mer stabil bosituasjon. Hjelpeapparatet må derfor forebygge sårbarhet på boligmarkedet og støtte folks egeninnsats når de står i fare for å miste boligen. - Det finnes goder i det «ustraite» liv, og ulemper og trusler ved mer «straite» liv. Goder er dop, fellesskap og toleranse. Dop lindrer, i alle fall akutte, fysiske og psykiske plager. Fellesskap og toleranse handler om å høre til, og ha tilgang til noen rom, der forakten ikke er like stor. De største truslene i mer velorganiserte liv synes å være ensomhet og konfrontasjon av tap. Hjelpeapparatet må vite om og kjenne til disse godene og truslene som utgangspunkt for bistand. - Alle har noen former for kompetanse og oppdrift. Dette er viktige ressursen Hjelpeapparatet må i større grad løfte fram, anerkjenne og bygge viderepå brukernes egeninnsats og kompetanse. - Det er ikke alle som ønsker å leve rusfritt og stabilt i egen bolig, i alle fall ikke innenfor de normer som vanligvis gjelder for bostandard, innredning og bruk av boligen. Ved utforming av tiltak må en lokalt og sentralt utfordre seg seiv på toleranse for ulikheter, og klargjøre hvorvidt motiver og formål handler om hjelp eller kontrollbehov. 50 Ludvigsen, K. og S. Fjær (2007): Varig bolig framfor hospits, Rokkansenteret Notat 1:2007. 51 Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:6. 52 Taksdal, A. m.fl. (2006): På randen av å bo. Erfart kunnskap om livet og flyttingene mellom psykiatri, rusomsorg, gater, hospitser og egne boliger, Rokkansenteret 2006. - Et sted åbo er avgj ørende for livskvalitet og bør være et selvstendig mål for bistand. Kommunene har etablert mange ulike botilbud til vanskeligstilte på boligmarkedet. Det kan enten være selvstendige boliger/enkeltstående leiligheter i ordinært bomiljø, eller samlokaliserte boliger i samme hus eller område. Disse botilbudene kan alle være med eller uten fast tilknyttede tjenester. I tillegg finnes det bofellesskap eller bokollektiver med alt fra døgnbemanning til bare bemanning noen timer på dagen. De siste årene har det også blitt etablert botilbud med stor takhøyde for beboernes levemåte, der målgruppen ofte er personer med rusproblemer og psykiske lidelser. Oppfølging i bolig forstås her som den hjelpen brukerne trenger for å mestre egen bo- og livssituasjon. Oppfølgingen kan være et vidt spekter av tjenester, avhengig av hvilket ambisjonsnivå som legges til grunn. Det første steget er ofte å skaffe en egnet bolig med et tilpasset tjenestetilbud. Dette krever en kartlegging av bolig- og tjenestebehov, ressurser og bistand til å skaffe boliger. 53 Rambøll (2009): Fra midlertidig til varig bolig, Erfaringsrapport August 2009. 54 Hansen, LL. og S. Øverås: Bolig for personer med psykisk lidelse og rusproblematikk i Brodtkorb, E. (2007): Under tak - mellom vegger. Perspektiver på boligens betydning i velferdsstaten. Gyldendal. det, slik som hjelp til å forvalte husleie, økonomisk råd og veiledning, bringing av mat, renhold og bomiljøsamtaler. Det kan også være aktuelt med hjelp til å utvikle sosiale relasjoner og til å komme inn i arbeidsrettede og/eller aktivitetsfremmende tiltak. Helsetjenester er nødvendig for en del. Det har vært en betydelig nedbygging av de store behandlings- og omsorgsinstitusjonene de siste 30 årene. Dette gjelder også innen behandling av psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk. Samtidig er det bygget opp nye kommunale tilbud og poliklinisk behandling underlagt helseforetakene. I en rapport fra NIBR redegjøres det for oppgaveforskyvningen mellom 1. og 2. linjetjenesten. 55 Den viser at i perioden fra 1998 til 2008 er antall døgnplasser i psykiatrien redusert med 1 400, noe som tilsvarer 24 pst. Samtidig økte antall voksne utskrevet fra døgnbehandling med 68 pst., til 49 200. Den betydelige reduksjonen av antall plasser har vært mulig gjennom kortere opphold. I 1998 var den gjennomsnittlige oppholdstiden 66 døgn, i 2008 var den redusert til 28 døgn. Innen rusbehandling har det vært en tilsvarende utvikling med økt fokus på polikliniske tilbud og kortere behandlingsopplegg. Tilbud om ettervernsboliger og «halweishus» er ikke lenger en like stor del av behandlingen. For å skape bedre livskvalitet for rusavhengige har kommuner etablert lavterskeltilbud og væresteder uten krav om rusfrihet. Boligbehovet for en person som mottar skadereduserende bistand, er ikke nødvendigvis det samme som for en som har blitt rusfri. Rapporten «Den vanskelige fortsettelsen» fra Fafo (2004) viser at en stor andel av de som har behov for bolig, også har behov for tjenester. Også rapporten «Tjenestetilbud til personer med psykiske lidelser» fra Helsetilsynet (2007) 55 Brevik, I. (2010): Oppgavefordelingen mellom 1- og 2. linjetjenesten. Om utviklingen i pleie- og omsorgstjenestene 1988- 2007, NIBR-rapport 2010:1. understreker et udekket boligbehov for personer med psykiske lidelser. Rapportering fra kommunene kan tyde på at en del opplever arbeidet som mer krevende enn tidligere fordi flere brukere har mer sammensatte problemer. Særlig utfordrende er det å etablere gode tiltak for personer med dobbeltdiagnosen 56 Utfordringene knytter seg gjerne til det å skape relasjoner og komme i en posisjon der det er mulig å gi tjenester på en god måte, både for brukere og ansatte i tjenesteapparatet. Et helhetlig tilbud for den enkelte må gi rom for kontakt, trygghet og tillit. Individuell plan (IP) skal være det fremste redskapet for å oppnå en mer langsiktig og helhetlig tenkning overfor brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Målet er at det skal føre til bedre samordning, forutsigbarhet og koordinering av tjenestene. I evalueringen av strategien På vei til egen bolig anbefaler NIBR at IP bør benyttes for å strukturere overgangen fra midlertidige boligløsninger til permanent bolig. Retten til IP ble først hjemlet i helselovgivningen i 2001. Det ble i tillegg tydeliggjort som en pasientrettighet i pasientrettighetsloven. Senere har IP kommet med både i sosialtenesteloven og i Lov om sosiale tjenester i NAV. Dette er en rettighet hjemlet i lov for en rekke brukergrupper. Brukeren trekkes aktivt inn som «eier» av planen, og utfordringer med å ivareta taushetsplikten for ulike aktører blir redusert fordi de inkluderes i samarbeidet. Det skal til enhver tid være en av tjenesteyterne som har hovedansvaret for kontakt med brukeren, og som koordinerer innsatsen. Initiativet til en IP kan komme fra brukeren seiv eller fra pårørende, mens hovedansvaret for utarbeidelsen ligger i tjenesteapparatet. Studier viser at det har vært en økning i anvendelsen av IP i arbeidet med bostedsløse i kommunene 58 Det har vært lagt ned et betydelig arbeid fra flere av de statlige aktørene for å øke kunnskapen om hvordan IP kan anvendes. 56 Hyggen, C. (2009): Boligsosiale midler. Rapportering tilskudd til styrking og utvikling av tjenester i bolig for bostedsløse. Tabellnotat for 2009, Fafo. om lag 2300 brukerne har IR 59 Rapporteringen viser også at arbeidet med å innføre IP står sentralt i mange av kommunene og tiltakene som får midler. Mange av kommunene rapporterer om at de er i ferd med å etablere, innføre og tilby IP til brukerne. Samtidig er det en del av brukerne som ikke ønsker en slik plan. Alternative tilbud kan da være ukeplaner, samarbeidsavtaler, tiltaksplaner eller oppfølgingsplaner. Personer som blir kastet ut av boligen har ofte et problem med å disponere økonomien, seiv om de i utgangspunktet kan ha tilstrekkelig inntekt til å betale husleien. Oppfølging og bistand til økonomiforvaltning er derfor viktige virkemidler for å unngå utkastelser. Kommunene skal ha et tilfredsstillende tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer. Hjelp til å få oversikt over den økonomiske situasjonen, til å redusere utgiftene, informasjon om rettigheter og plikter, og kontakt med namsmannen og kreditorer, er blant temaene som kommunene kan bistå med. Godt samarbeid mellom leier, utleier, namsmannen og kommunen er også sentralt for å løse vanskelige situasjoner med husleierestanser. Seiv om namsmannen bare har en formell rolle som iverksetter av en tvangshandling, tar mange namsmenn et aktivt ansvar for å awerge utkastelser gjennom kontakt med kommunen og leier. Også flere kommunale boligbedrifter varsler NAV-kontoret ved mislighold av leieforholdet. Kommunene kan også bistå med økonomisk disponering gjennom å opprette autotrekk i banken for husleieinnbetaling, eller inngå avtale med den enkelte om forvaltning av inntekt. Frivillig forvaltning kan for eksempel være basert på at kommunen forvalter en bankkonto som dekker utgifter til husleie, strøm og andre faste utgifter. Kommunene ser gjerne disse virkemidlene i sammenheng med for eksempel økonomisk rådgivning. 59 Hyggen, C. (2009): Boligsosiale midler. Rapportering tilskudd til styrking og utvikling av tjenester i bolig for bostedsløse. Tabellnotat for 2009, Fafo. 61 AGENDA Utredning & Utvikling AS (2005): Forvaltning av inntekt for å forhindre bostedsløshet 2005. Frivillig forvaltning av inntekt er samtidig et virkemiddel som byr på ulike former for praktiske utfordringer, og som praktiseres ulikt i kommuner og NAV-kontor. Det kan blant annet være en utfordring hvis trygdeutbetalingene kommer på ulike tidspunkt i løpet av måneden. Det kan også være utfordringer med frivillig forvaltning basert på midlertidige ytelser hvor brukeren skal levere inn et meldekort til NAV. For ytelser etter lov om sosiale tjenester i NAV må det legges til grunn at det er en viss adgang til å etablere en slik ordning (§2l siste avsnitt, jf. § 20) om at det kan vedtas at stønad helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester. Dette fremgår imidlertid ikke klart av bestemmelsen, som nok er utformet med sikte på andre type ytelser. Retten til å sette et slikt vilkår er i alle fall ganske snever, og det er usikkert hvor langt den rekker. I folketrygdloven finnes det ingen tilsvarende regel. Stønadsmottaker har et übetinget rettskrav på direkte utbetaling, hvis ikke man har truffet vedtak om tvungen forvaltning av ytelser etter folketrygdloven § 22-6. Bestemmelsen kan iverksettes der stønadsmottaker ikke «er i stand til å disponere ytelsen seiv pga. sinnslidelse, psykisk utviklingshemming, alvorlig mental svekkelse, hjerneskade eller rusmiddel- eller medikamentmisbruk (...). Det samme gjelder når en person åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg seiv eller en person som han eller hun forsorger eller plikter å forsørge.» Vedtaket etter denne bestemmelsen kan avgrenses til å gjelde trekk i trygden til løpende husleie og kan gjelde en bestemt periode. Med utgangspunkt i retningslinjer fra Rikstrygdeverket fra 2005 har også en del kommuner praktisert en ordning med direkte trekk i trygd til husleie etter Folketrygdloven § 22-6, med forenklet saksbehandling og uten skriftlige vedtak. Arbeidsdepartementet har i 2010 gitt en nærmere omtale av denne praksisen. kluderer med at det ikke er rettslige skranker mot å videreføre ordningen med forenklet saksbehandling og uten skriftlige vedtak, hvis den enkelte ønsker det og personen etter NAV-kontorets vurdering oppfyller kravene til tvungen forvaltning. Departementet mener samtidig at det som hovedregel bør fattes skriftlige vedtak, av hensyn til at den enkelte ikke skal utsettes for utilbørlig press. Utvalget er av den oppfatning at utviklingen av arbeidet med bostedsløshet de siste ti årene har vært positiv. Gjennom Prosjekt bostedsløse vokste det fram en erkjennelse av at bolig bør være et selvstendig mål for bistand, og ikke noe den enkelte skal måtte kvalifisere seg til ved for eksempel å være rusfri. Behovet for oppfølging skal heller ikke være avgjørende for om den enkelte skal få hjelp til å etablere seg i en bolig. Støtte og tjenester bør i utgangspunktet ytes uavhengig av hvor og hvordan du bor. Utvalget finner det bekymringsfullt at flere unge blir bostedsløse. at noen kommer i en utsatt posisjon i ung alder. Uten støtte fra trygge voksenpersoner kan bostedsløshet bli resultatet. Utvalget mener det er uheldig at bruken av midlertidige botilbud øker. En stabil og trygg bosituasjon er en forutsetning for god helse og sosial deltakelse i samfunnet. Utvalget har derfor valgt å foreslå en lovparagraf som forsterker kommunens ansvar for å gi nødvendig hjelp til å skaffe bolig til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, jf. kapittel 12 om rollefordelingen mellom stat og kommune. Utvalget ser at den store gruppen som opplever å bli boende i midlertidige botilbud over lengre tid, er personer med rusavhengighet og personer med både rusavhengighet og psykiske lidelser. For mange av disse personene vil oppfølgingstenester være en forutsetning for en stabil bosituasjon. Bolig- og tjenestemodeller som ivaretar de individuelle behovene er grunnleggende for å hjelpe flere over i mer varige boligløsninger. Kommunene trekker ofte frem mangel på egnede boliger og oppfølgingstenester som hindringer i arbeidet med å skaffe flere en varig bosituasjon. Utvalget mener at kommunene også har behov for et boligsosialt fagmiljø som kan utfylle pleie- og omsorgstjenestene. Mål og tiltak for å oppnå varige bosituasjoner bør integreres i det øvrige planverket som kommunen har for den sosiale boligpolitikken. mer i en posisjon som gjør dem mer sårbare. Det å være uten bolig vil innvirke på en slik prosess. Utvalget har tro på at godt boligsosialt arbeid kan styrke den enkeltes evne til seiv å ta ansvar for egen bosituasjon og liv. Gjennom råd og veiledning kan en bistå brukere til å forvalte egen økonomi på en god måte. Dette kan handle om å bistå til etablering av autogirotrekk av husleie på samme tidspunkt som trygden utbetales. Andre vil, etter råd og veiledning, finne det hensiktsmessig med frivillig forvaltning eller avtale om automatisk trekk for betaling av husleie. Et godt samarbeid mellom den enkelte kommune og NAV for avtale om husleietrekk av alle typer trygdeytelser, er en viktig suksessfaktor for å få til gode ordninger for stønadsmottakere som har problemer med egen økonomiforvaltning. Etter det utvalget kjenner til er det ikke store samarbeidsproblemer mellom den enkelte kommune og NAV med å få på plass trekkordninger i varige trygdeytelser. NAV aksepterer husleietrekk i de tilfeller hvor det er inngått avtale med stønadsmottaker om frivillig trekk i varige trygdeytelser. Derimot er det mer problematisk å få på plass trekkordninger knyttet til temporære trygdeytelser som arbeid savklaringspenger mv. Utvalget foreslår at NAV også i disse tilfeller må imøtekomme trekkavtaler som inngås mellom stønadsmottakeren og den enkelte kommune for trekk i temporære trygdeytelser. stabil bosituasjon. Det meldes fra mange kommuner at dette problemet gjør seg gjeldende også i andre grupper av leiere som ikke mottar offentlige ytelser. Det er viktig at kommunene har tilstrekkelig fokus på disse utfordringene. Dette handler om å utvikle gode systemer for oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet, og ikke minst økonomisk rådgivning til den enkelte som trenger bistand for å opprettholde en trygg boligsituasjon. Utvalget mener at unge som trenger hjelp av kommunen skal slippe å måtte forholde seg til flere kontaktpersoner i tenesteapparatet. Tilbakemeldinger fra unge er at systemet er lite oversiktlig og fremmedgjørende. Unge som står i fare for å bli bostedsløse eller er bostedsløse har trolig flere utfordringer som de trenger hjelp til å løse. Dermed kreves det en samordnet innsats fra flere tjenesteytere. Kommunen bør ha en ansvarlig person som holder i stafettpinnen når unge skal hjelpes ut av den vanskelige situasjonen. Hensynet til barns levekår og muligheter til sosial inkludering bør være førende ved bistand til barnefamilier. Utvalget mener det er et viktig prinsipp at barnefamilier så raskt som mulig får hjelp til å etablere en varig bosituasjon i et ordinært bomiljø. barnefamilier skal unngås og en eventuell kommunal bolig bør være i et ordinært bomiljø. Utvalget mener at det kan være hensiktsmessig å samordne statlige tilskuddsordninger som har til dels overlappende og supplerende formål. Ved etablering av tiltak bør kommunene kunne søke om midler til både kompetanseutvikling, boliginvestering og oppfølgingstenester. Slik kan staten gjennom tilskuddene stimulere til flere helhetlige løsninger der bolig og tjenester ses i sammenheng. Samtidig vil kommunene i større grad oppleve den statlige innsatsen som koordinert og oversiktlig. I kapittel 12 foreslår utvalget flere tiltak for å samordne innsatsen overfor kommunene. Utvalget foreslår blant annet at Husbanken bør gis et mandat til å samordne den statlige innsatsen innenfor den sosiale boligpolitikken. kiske lidelser og dobbeltdiagnoser inn i en varig og stabil bosituasjon. En slik satsing bør innebære kompetanseutvikling i kommunene, flere boliger og en styrking av oppfølgingstenester. Uten oppfølgingstenester som er tilpasset individuelle behov, vil mange slite med å kunne mestre boforholdet sitt. Utvalget mener at staten bør stimulere til utvikling av oppfølgingstenester, der utvikling av gode modeller og midler til å utvikle det ordinære tjenesteapparatet, står sentralt. Utvalget tilrår at tilskudd til oppfølgingstenester i bolig, som arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter, blir styrket med 30 mill. kroner. 65 Tilskuddet skal styrke og utvikle de ordinære tjenestene i kommunene slik at de bedre kan ivareta bostedsløse personers og rusavhengiges behov for oppfølging i bolig. Tiltaket må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å styrke Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd med 80 mill. kroner, jf. kapittel 12. I tillegg foreslår utvalget at Husbankens tilskudd til utleieboliger styrkes slik at 2500 flere boliger kan fremskaffes over en femårsperiode, jf. kapittel 9 om kommunal utleie. 65 Kap. 621, post 63 Tilskudd til oppfølgingstenester i bolig. for en del av disse brukerne, kan det være nødvendig med en generell styrking av ulike deler av den kommunale tjenesteytingen. Styrkingen må være utover det som en slik boligsatsing med styrket tilskudd til oppfølging i bolig gir rom for. Dette må tas hensyn til i den framtidige utviklingen av kommuneøkonomien. I Stoltenbergutvalgets rapport om narkotika 66 ble det foreslått at en trygg bosituasjon bør defineres som en del av behandlingen og legges inn i individuell plan. Utvalget støtter opp om forslaget. En stabil bosituasjon er en forutsetning for vellykket behandling. Utvalget mener at spesialisthelsetjenesten (rus og psykiatri) har ansvar for å starte en prosess med kommunen for å etablere et egnet botilbud i god tid før utskrivelse. Brukere skal ikke skrives ut uten at det er et egnet botilbud i kommunen. Å sende brukere tilbake til kommunen uten et egnet bosted kan reversere behandlingseffekter og hindre rehabilitering. 66 Rapport om narkotika. Stoltenbergutvalget. Avgitt 16. juni 2010. Den sosiale boligpolitikken er et viktig felt i seg seiv. Samtidig inngår politikkområdet som en forutsetning for gjennomføring av en helhetlig og god velferdspolitikk. Den sosiale boligpolitikken berører mange ansvars- og fagområder, og for å lykkes er det avgj ørende med en bred felles forståelse av utfordringer og løsninger. Kommunene gjør en stor og viktig innsats for å hjelpe flere vanskeligstilte til en trygg bosituasjon. Kravet til organisering og planlegging gjør det boligsosiale arbeidet utfordrende. Seiv om situasjonen er ulik fra kommune til kommune, finnes det en del felles problemstillingen Formålet med dette kapitlet er å identifisere suksessfaktorer som kan lette det boligsosiale arbeidet i kommunene og øke måloppnåelsen. Erfaringer fra enkeltkommuner benyttes for å vise eksempler på hvordan den kommunale gjennomføringen løses. Alderssammensetning, folketall og levekår er trekk ved befolkningen som påvirker etterspørselen etter kommunale tjenester. 1 Utvalget har sendt ut spørreskjema til en del kommuner om deres boligsosiale arbeid. Det er svar fra disse som benyttes i kapitlet. Kommunene som har gitt innspill er Arendal, Bergen, Fredrikstad, Hamar, Kongsvinger, Kristiansand, Levanger, Lillehammer, Malvik, Oslo, Stavanger og Ålesund. Svarene er ikke nødvendigvis klarert med kommunens ledelse. 2 Prop. 124 S (2009-2010) Kommuneproposisjonen 2011, Kommunal- og regionaldepartementet. fordeler seg ulikt mellom kommunene og varierer over tid. I Oslo kommune, og også i de andre storbyene, er andelen med lavere levekår høyere enn i små og mellomstore kommunen 3 Dette bildet gjenspeiles også i andelen vanskeligstilte på boligmarkedet, jf. kapittel 6. Endringer i fordelingen av ansvar og oppgåver har også betydning for kommunene og deres arbeid med vanskeligstilte. Deinstituasjonaliseringen har påvirket den kommunale virkeligheten, både boligpolitisk og innenfor helse- og omsorgsområdet. Samhandlingsreformen er enda et eksempel på at kommunens rolle som velferdsprodusent utvides og styrkes. Reformen skal etter planen tre i kraft fra 2012, og gir kommunene større ansvar, flere oppgåver og ressursen Særlig blir de kommunale helse- og omsorgstjenestene styrket. Behovet for flere boliger tilpasset tjenester vil trolig øke som følge av denne reformen. Makroøkonomiske forhold som boligpriser, rentenivå og sysselsettingsrate påvirker situasjonen på boligmarkedet, og dermed også etterspørselen etter boligsosiale tjenester og boliger i kommunene. Antall tvangssalg er lavt i oppgangstider, og relativt større i nedgangstider. Flyktningtilstrømningen til Norge påvirker også etterspørselen etter boligsosiale tjenester i kommunene. Det er kommunene som bosetter flyktninger og mange kommuner ivaretar oppgaven godt. Antall flyktninger som skal bosettes varierer fra år til år. I 2010 ble det bosatt 5797 flyktninger, der 669 var enslige mindreårige. I dette kapitlet legges det en vid forståelse til grunn for begrepet boligsosialt arbeid, det vil si det kommunene gjør for å sikre vanskeligstilte på boligmarkedet en trygg bosituasjon. Det skilles også mellom operative og strategiske oppgåver i kommunene. De operative oppgåvene kan grupperes i tre: Boliganskaffelse, økonomisk støtte til å betjene boutgifter og oppfølging i bolig. Boliganskaffelse er tjenester som skal bidra til at personer kan etablere seg i egen eid eller leid bolig. Kommunene har flere virkemidler som kan benyttes. Tildeling av kommunal bolig er et virkemiddel som de fleste kommuner benytter. Tildeling av startlån, tilskudd til etablering og bostøtte er de viktigste økonomiske virkemidlene for å bidra til at vanskeligstilte etablerer seg i eid bolig. For å bistå personer i det private leiemarkedet, tilbyr mange kommuner garanti for depositum eller kontant depositum. Kommunene gir også råd og veiledning til å etablere seg i det kommunale leiemarkedet og til å kjøpe bolig. Midlertidig botilbud er også en del av disse tjenestene. Oppfølging i bolig er for mange en forutsetning for å kunne mestre bo- og livssituasjonen. Nivået på oppfølgingstenestene varierer ut ifrå den enkeltes behov, alt fra omfattende tjenester som følge av rus og psykiatri, til mindre tjenester som forvaltning av økonomi. Andre eksempler på tjenester er veiledning, opplæring og bistand til å utføre praktiske gjøremål i boligen, til å overholde økonomiske forpliktelser og til å nyttiggjøre seg andre tiltak og tjenester. Det kan også dreie seg om nødvendig helsehjelp, følge til tannlege, hjelp til arbeid eller aktivitet, eller hjelp til å gjenopprette kontakt med familie. Den strategiske delen av kommunenes boligsosiale arbeid kan dreie seg om å vurdere og fastsette mål for de ulike virkemidlene, bestemme kapasiteten til det enkelte virkemidlet, fremskaffe økonomiske midler, og avgjøre hvor og av hvem de ulike oppgåvene skal løses. 6 Langsether, Å. m.fl. (2008): de strategiske oppgåvene å sikre rapportering og evaluere effekten av arbeidet. Ansvaret ligger hos den administrative og politiske ledelsen. Det offentlige finansierer en rekke tiltak som skal bidra til at vanskeligstilte får tilgang til bolig og mulighet til å opprettholde boforholdet. De fleste statlige ordninger til bolig og boutgifter bevilges over statsbudsjettet og videretildeles gjennom Husbanken (bostøtte, tilskudd og lån). I tillegg finnes det flere tilskuddsordninger til oppfølging i bolig for særskilte grupper, som personer med rusavhengighet og psykiske lidelser. Virkemidlene er nærmere beskrevet i vedlegg 4. Kommunenes ressursbruk på feltet er blant annet knyttet til oppfølgingstenester i bolig, sosialhjelp til boligformål, og investering, forvaltning og vedlikehold av boliger. Enkelte kommuner subsidierer også husleien i de kommunalt disponerte boligene ved å sette en lavere husleie enn kostnadsbasert leie eller ved å tilby kommunal bostøtte. NIBR har på oppdrag for utvalget beregnet ressursbruken i stat og kommune til boligsosiale formål. 7 Slike beregninger synliggjør gråsonene mellom boligpolitikk, sosialpolitikk og helsepolitikk. Til grunn for beregningene gjøres det avgrensninger som virker inn på estimatene. Estimatene må forstås som overslag mer enn eksakte beløp, og dermed tolkes med stor forsiktighet. Rapporten er heller ikke en samfunnsøkonomisk analyse der ressursbruken blir sett i sammenheng med alternative virkemidler eller der kostnaden ved ikke å gjøre noe blir inkludert. I 2009 var den samlede ressursbruken på politikkområdet om lag 7 mrd. kroner. 8 Til sammenligning var de indirekte subsidiene til boligeiere i 2010 om lag 55 mrd. kroner, jf. kapittel 7 om eierlinja 9 Av beløpet på 7 mrd. kroner var ca. 3,1 mrd. kroner statlig bostøtte og tilskudd til private gjennom Husbanken, og 1,3 mrd. kroner var statlige tilskudd for boligsosialt arbeid og kompetanseutvikling. 7 Kvinge, T. og P. Medby (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3. 8 Statens og kommunenes utgifter til bygging av omsorgsboliger og sykehjem, og utgifter til hjemmetjenester og booppfølging, inngår ikke i de 7 mrd. kr. 9 Prop. ILS (2010-2011) boligformål, utgjorde 2,4-2,6 mrd. kroner. Kommunene får kompensert for deler av sine utgifter gjennom statlige tilskudd og kompensasjon for merverdiavgift. I tillegg har NIBR beregnet samlede hjemmetjenester for aldersgruppen 18-66 år til 16,8 mrd. kroner. NIBR skriver at dette synes å være den største utgiftsposten for kommunene, men de har ikke kunnet skille mellom oppfølging i bolig og andre former for hjemmetjenester. Sosialhjelp til boligformål er beregnet til 1,3 mrd. kroner for 2009. Samme år ble det utbetalt 2,6 mrd. kroner i statlig bostøtte. I 1998 ble det beregnet at 2,2 mrd. kroner av sosialhjelpen gikk til boligformål, og det ble utbetalt 1,4 mrd. kroner i statlig bostøtte. 10 Det indikerer at behovet for sosialhjelp til boligformål har blitt redusert i takt med økte utbetalinger av statlig bostøtte. Andre faktorer, som lavere minstepensjoner og høy styringsrente, kan også ha spilt inn. Fra 1993 til 2008 gikk tallet på sosialhjelpsmottakere tilbake år for år, fra nær 165 000 mottakere i 1993 til litt over 109 000 i 2008. I 2009 snudde denne utviklingen, ved at tallet på mottakere økte med 7,5 pst. til 117 653. 4,64 mrd. kroner ble utbetalt i sosialhjelp i 2009. NIBR skriver: 11 Statistikk fra SSB om økonomisk sosialhjelp, endelige tall 2009 http://www.ssb.no/soshjelpk/. «Når kommunene eier boliger som de igjen leier ut, bindes det opp kapital. Eiendomsmassen krever også utgifter til renter, vedlikehold og drift Kapitalen må eventuelt lånes inn og boliggjelden kan medføre dårligere kredittverdighet for kommunen, problemer med å skaffe lån til andre formål eller høyere rente (risikopremie) på nye lån. Vi har ikke muligheter til å studere slike størrelser her. NIBR har også utarbeidet en rapport der formålet er å belyse økonomiske effekter av boligsosial politikk, både for enkeltpersoner, kommuner og stat. 12 Det er særlig fokus på kommunaløkonomiske effekter. NIBR presenterer seks fiktive historier om personer/familier med boligsosiale problemer. Hver av historiene presenteres med alternative forløp: I det første forløpet setter kommunen hovedsakelig inn kortsiktige og ad hoc pregede løsninger, og bistand som bare oppfyller lovens minstekrav. Det andre forløpet beskriver en alternativ boligkarriere, hvor kommunen tilbyr mer aktiv bistand, arbeider langsiktig og forebyggende, og der bolig og oppfølging i bolig ses i sammenheng med andre tjenester. Forebygging og aktiv innsats som stabiliserer livene til personer i ustabile livssituasjoner kan spare samfunnet for kostnader. Rapporten peker likevel på at dette ikke alltid er tilfelle, og sier noe om hvilke faktorer som gjør det lønnsomt for kommunene og for staten. Botilbud med langvarig og omfattende tjenesteoppfølging kan gjøre det ulønnsomt for kommunene. 12 Barlindhaug, R. m.fl. (2011): Kommunal- og samfunnsøkonomiske effekter av boligsosial politikk, NIBR-rapport 2011:8. bud med oppfølging allikevel kan bli det mest lønnsomme alternativet. Rapporten peker på den store økonomiske betydningen av at personer kommer i arbeid. Kommer personene ut av statlige trygde- og stønadsordninger og over i inntektsgivende arbeid, vil det gi sparte utbetalinger og økte skatteinntekter. God gjennomføring av det boligsosiale arbeidet må imøtekomme en del krav. For det første må arbeidet ivareta politiske mål, for det andre forvaltningsrettslige krav til saksbehandlingen og for det tredje må arbeidet utføres kostnadseffektivt slik at man oppnår best mulig tjenestetilbud for lavest mulig kostnader. 13 Disse kravene viser til en praksis der man i tillegg til å dekke ulike behov i befolkningen, også sikrer effektiv og målrettet bruk av knappe ressurser og at brukerne behandles riktig og rettferdig. Helhetlig organisering og god planlegging er forutsetninger for å lykkes med gjennomføringen. Med bakgrunn i blant annet Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til vanskeligstilte på boligmarkedet 14 kan utfordringene oppsummeres slik: 13 Sandlie, H.C. m.fl. (2011): Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner - fire casestudier, NOVA-rapport nr. 5/11. 14 Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3: Strukturelle egenskaper ved kommunene, som for eksempel størrelse, ser ikke ut til å ha påvirket organiseringen på en avgjørende måte. 15 Det er derfor vanskelig å gjenkjenne tydelige modeller for organiseringen. Enkelte trekk går likevel igjen: Enheter under bygg-, eiendoms- og tekniske etater har ofte en rolle i framskaffing og forvaltning av kommunale boliger. NAV-kontorene og sosialtjenesten treffer ofte vedtak om oppfølgingstenester i bolig, bostøtte og startlån. Tverretatlige team benyttes gjerne ved tildeling av boliger, og servicekontorene saksbehandler ofte bostøtte. Et typisk kjennetegn ved norske kommuner er at forvaltningen av virkemidlene er spredt på mange enheter på det operative nivået. Dette gjelder særlig ide større kommunene. 16 Den fragmenterte organiseringen kan til en viss grad forstås ut fra et historisk perspektiv. Kommunale boliger har gjerne blitt etablert for bestemte grupper og forvaltet av sektorene som hadde ansvar for den helhetlige omsorgen for gruppen. Kravet om en profesjonell forvaltning av de kommunale boligene har bidratt til en sentralisert boligforvaltning, og dermed også til en ytterligere fragmentering av arbeidet. Anbefalinger om å skille utførerog bestillerrollen har trolig bidratt til at kommunene blir mer like i organiseringen, men til en større grad av fragmentering innad i kommunen. Den fragmenterte organiseringen stiller krav til samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivå, noe som er en stor utfordring for mange av kommunene. 17 Riksrevisjonen viser i sin undersøkelse av tilbudet til vanskeligstilte på boligmarkedet at virkemidlene ikke ses i sammenheng, og at koordineringen av virkemidlene ikke fungerer godt nok på kommunalt nivå. 17 Sandlie, H.C. m.fl. (2011): kan føre til at vanskeligstilte ikke får den hjelpen de kunne ha fått, og at effekten av en samlet virkemiddelbruk ikke blir tilstrekkelig i forhold til innsatsen. Mange kommuner regner for eksempel ikke med bostøtte i inntektsgrunnlaget ved søknad om startlån. I tillegg svarer nesten halvparten av kommunene at de ikke vurderer om startlån kan være et bedre virkemiddel for dem som bor i, eller som søker om, kommunal bolig. En fragmentert organisering kan være tilsiktet og har også sine klare fordeler. De boligsosiale tiltakene er ofte innvevd i ulike velferdsfelt som krever innsats fra ulike deler av det kommunale tjenesteapparatet. Enkelte boligsosiale tiltak kan, og skal, ikke isoleres fordi de er «dømt til å eksistere i et samspill med mange andre tiltak». De aller fleste vanskeligstilte som oppsøker kommunen vil ha «enkle» boligbehov, som for eksempel hjelp til å betjene boutgiftene eller til å finne en bolig i det private leiemarkedet. Andre har behov for sammensatte tjenester, og i slike situasjoner er det en forutsetning at det kommunale tjenesteapparatet er samordnet på tvers av sektoren Manglende samarbeid og koordinering gjør det vanskelig å tilpasse helhetlige og individuelle løsninger, og fører med seg en risiko for at de boligsosiale virkemidlene ikke når hele gruppen. Bolig er sammen med rustjenester, flyktningtjenesten og gjeldsrådgivning de tjenestene som hyppigst integreres i NAV-kontorene. 20 Av 360 NAV-kontor har 76 % lagt forvaltning av boligvirkemidler til kontoret. Å legge forvaltningen av boligvirkemidlene til NAV kan representere økt koordinering av det boligsosiale arbeidet, men det kan også føre til oppsplitting av ansvarsområdet. 19 Sandlie, H.C. mil. (2011): Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner - fire casestudier, NOVA-rapport nr. 5/11. 20 Aars, J. og DA. Christensen (2011): Styring og kontroll av Partnerskap: Kommunene er gitt stor organisasjonsfrihet. Samtidig førte opprettelsen av NAV-kontorene til visse innskrenkninger. Plikten til å skaffe midlertidige botilbud for dem som ikke klarer det seiv, er forankret i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det følger av arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13 at arbeids- og velferdsetaten og kommunen skal ha felles lokalt kontor som ivaretar oppgåvene for kommunen som følger av lov om sosiale tjenester i NAV. I kapittel 12 om rollefordelingen mellom stat og kommune, foreslår utvalget at kommunene blir gitt frihet til seiv å avgjøre organiseringen. I tillegg til samordning internt i kommunen, er det behov for dialog mellom kommuner og statlige aktører. Særlig relevant er det i forbindelse med utskrivelse fra institusjon, frigivelse fra soning eller i overgangen fra omsorg i barnevernet til egen bolig. Hvis den det gjelder ikke har bolig, kan overgangene føre til bostedsløshet. Statlige aktører som spesialisthelsetjenesten, kriminalomsorgen og det statlige barnevernet må ha samordningsrutiner med den enkeltes hjemkommune. Noen kommuner har et godt samarbeid med de statlige aktørene, og har rutiner som skal ivareta overgangene. Dette gjelder imidlertid ikke alle. Disse forholdene fører til både forskjellsbehandling og økt risiko for tilbakefall, og dermed en ineffektiv bruk av begrensede behandlingsressurser. I kapittel 10 om arbeidet med bostedsløshet redegjøres det nærmere for sårbare overgangen Utvalget foreslår blant annet at spesialisthelsetjenesten som behandlingssted bør ha et ansvar for å starte en prosess med kommunene slik at egnede botilbud kan etableres i god tid før utskrivelse. NOVA har på oppdrag for Husbanken undersøkt hvordan utvalgte kommuner har forsøkt å lø se utfordringer med organisering og planlegging av det boligsosiale arbeidet. 22 Ut fra sine analyser kan ikke NOVA anbefale én organisasjonsmodell framfor en annen. 21 Kjellevold, A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger. 22 Sandlie, H.C. mil. (2011): Enkelte forhold kan likevel trekkes frem. Det er behov for en klar organisasjonsstruktur med tydelig ansvarsfordeling og retningslinjer for gjennomføring av ulike arbeidsoppgåver. Dette forutsetter at kommunene har klare operative mål, og god kjennskap til virkemidlene med tilfredsstillende rammer. Det er behov for oversikt over situasjonen på boligmarkedet og over ulike vanskeligstilte grupper. Det må være etablerte rapporteringsrutiner for å sikre informasjonsflyt og løpende evaluering. Videre peker NOVA på betydningen av felles forståelse, tydelig ansvarsfordeling, medvirkning og boligfaglig kompetanse. NOVAs anbefaling er at kommunene primært bør stimuleres til å reflektere over egen situasjon, slik at de kan legge strategiske planer som tar høyde for de sosiale utfordringene og potensielle løsninger. På det strategiske nivået handler forankring om kommunal planlegging og planstrategier, og på det operasjonelle nivået handler det om iverksetting. En utfordring for kommunene er å sikre at det strategiske og operative nivået er godt koordinerte. Uten en felles forståelse av strategiske mål vil disse trolig oppleves som lite realistiske hos operative organer, og rapporteringen av resultater vil ikke være tilstrekkelig målbare. Samtidig bør initiativ til boligsosiale mål og tiltak være forankret i administrativ og politisk ledelse. forankring er en viktig forutsetning for videreføring av tiltak. Uavhengig av nivå på forankringsprosessene blir deltakelse og eierskap ansett som sentrale dementer i forankringsprosesser. 24 Kristiansand kommune har i sitt innspill til utvalget trukket fram involvering av frivillige og private organisasjoner som nyttig i arbeidet med boligsosial handlingsplan. Organisasjonene har engasjement for boligsosiale spørsmål, og har nyttige innspill og ideer. Arendal kommune er blant kommunene som arbeider med å sette boligsosiale mål og tiltak i en helhetlig sammenheng. 24 Hanche-Dalseth, M. m.fl. (2010): Boligsosialt utviklingsprogram. Delrapport 2010, Møreforsking Volda Rapport nr. 11. plan og helse- og omsorgsplan. Også Ålesund kommune trekker fram betydningen av å se flere av kommunens handlingsplaner i sammenheng. Rådmannen har derfor satt ned et utvalg som skal gjennomgå planene, slik som rusplan, omsorgsplan og psykiatriplan. I Stmeld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte ble kommunene oppfordret til å utvikle handlingsplaner for boligetablering og etablering av utleieboliger. Som en oppfølging av meldingen, ble prosjektet Lokale boligsosiale handlingsplaner opprettet i Husbanken i 2000. Prosjektet varte i to år, og er siden integrert i Husbankens ordinære virksomhet. I dag står boligsosial planlegging sentralt i Husbankens samarbeid med kommuner. Det er ikke konkretisert eller operasjonalisert hvordan kommunene skal følge opp den boligpolitiske planleggingen, jf. plandelen i plan- og bygningsloven. Boligsosiale mål og tiltak kan inngå som en egen kommunedelplan i kommuneplanens samfunnsdel, eller som en frittstående plan til et område i kommuneplanen eller en kommunedelplan. Det er fra flere hold anbefalt at boligsosiale mål og tiltak forankres i kommuneplanen, og i sentralt planverk som arealplan, reguleringsplan og økonomiplan. 25 Boligsosiale mål og tiltak skal være sektorovergripende, og bør derfor gjenspeiles i kommunenes planforankring for blant annet å legge til rette for økonomisk forpliktelse til gjennomføring av tiltak. «I forbindelse med planlegging av utarbeidelse/ revidering av kommuneplan bør hver kommune dels foreta en gjennomgang av hvilke planer/delplaner/fagplaner/temaplaner som finnes i kommunen og dels å kartlegge hvilke planer som er nødvendig å få utarbeidet Oppbyggingen av planstrukturen må struktureres, antall planer bli redusert og innholdet i en handlingsdel må forankres i økonomiplan og budsjett Handlingsplaner som ikke kan forankres økonomisk må ikke vedtas. I sin rapport Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner -fire casestudier (2011) skriver NOVA at det «å drive en strategisk fundert politikk er en kontinuerlig læreprosess». Premisser som legges for kommunenes boligsosiale arbeid endrer seg over tid. strategisk plan for det boligpolitiske arbeidet må derfor oppdateres med jevne mellomrom og videreutvikles ved behov. Det finnes ikke en fullstendig oversikt over hvordan kommunene har valgt å forankre det boligsosiale arbeidet strategisk i øvrige plandokument. Undersøkelser viser at mange kommuner har etablert boligsosiale handlingsplaner, men at planene ikke brukes aktivt i utformingen av det praktiske boligsosiale arbeidet. 26 Bare et fåtall kommuner har rutiner for å rapportere resultatene av de virkemidlene de bruker, noe som svekker evalueringen av planens treffsikkerhet og grad av måloppnåelse. I Malvik kommune inngår boligpolitikken i strategiprosessen for samfunnsutviklingen. Den boligsosiale handlingsplanen med mål og veivalg er innlemmet i kommuneplanens samfunnsdel. De boligpolitiske tiltakene blir satt opp i prioritert rekkefolge i økonomiplanperioden. Malvik kommune mener at en suksessfaktor for forankring av arbeidet har vært at kommunen har organisert et sentralt boligteam direkte under rådmannen. 26 Rambøll Management (2008): Kartlegging blant norske kommuner om organisering av boligsosialt arbeid. I forvaltningen av de økonomiske virkemidlene er det behov for å tenke helhetlig boligsosialt arbeid. Det er flere individrettede ordninger enn tidligere, og effekten av ordningene ligger dels i samspillet mellom dem. Riksrevisjonen har vist at mange kommuner ikke ser virkemidlene i sammenheng. For eksempel blir arbeidet med bostøtte betraktet som en økonomisk oppgave og bemannet ut ifrå det. framfor å være et av flere virkemidler i et helhetlig boligsosialt arbeid. Metodeutvikling er en viktig del av arbeidet med bostedsløshet. I Prosjekt bostedsløse (2000- 2004) ble det utviklet en faglig tilnærming til personer med sammensatte behov. Økt kunnskap om bostedsløse personers behov har trolig også bidratt til den holdningsendringen som har kjennetegnet utviklingen de siste ti årene: Alle kan bo, det er tjenestene det kommer an på. Økt kompetanse om gode bolig- og tjenestemodeller vil kunne gi betydelige besparelser for kommunene i deres arbeid. «Den største utfordringen er å kunne møte de ulike behovene med et variert hjelpetilbud. 28 Nordvik, V. m.fl. (2011): Den norske bostøtten. Effekterav en reform, NOVA-rapport 2/2011. utforming. Nedenfor følger noen eksempler: - Høgskolen i Buskerud tilbyr videreutdanningskurs spesielt for helsepersonell som jobber i en hjemmebasert setting med personer med sammensatte sosiale problemer som f. eks. mennesker med psykiske lidelser og rusmisbrukere. Undervisningen fokuserer på tre hovedområder: Boligen og nærmiljøets betydning for helse, boligbehov i velferdsstaten og boligen som arena for tjenesteyting. - Høgskolen i Bergen fokuserer på boligplanlegging, prosjektarbeid og prosessledelse. Studiet skal kvalifisere studentene til å delta i planarbeid og utforming av boliger for brukere med spesielle behov. Videreutdanningen retter seg spesifikt mot helsepersonell som skal jobbe i en hjemmebasert setting med personer med sammensatte sosiale problemer. - Høgskolen i Bodø tar for seg boligsosialt arbeid i lys av boligpolitikk, sosialpolitikk og lokalmiljø. reit og for særlige grupper spesielt. behov og ansatte i NAV som arbeider med boligspørsmål. Høgskolen i Nord-Trøndelag har et eget studium for boligsosiale ledere i kommunene. ferdigheter i tverretatlig- og faglig samarbeid. - Høgskolen i Oslo har et studium i boligsosialt arbeid knyttet til rus/psykiatri. Studiet skal utvikle en dypere forståelse og videreutvikle kunnskaper om boligsosialt arbeid. Betydningen av tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, og samarbeidet mellom offentlig og privat sektor innenfor rus og psykiatri, vektlegges. Integrasjon av teoretisk kunnskap med erfaringer i boligsosialt arbeid settes i fokus. Målgruppene er ansatte i offentlige etater, frivillige organisasjoner og boligsamvirke som arbeider boligsosialt med personer som har psykiske lidelser og rusproblemer. den enkelte. En av de viktigste utfordringene for den strategiske ledelsen i kommunene er å skape betingelser for kompetansebygging gjennom kontinuerlig læring for alle. 29 Det er behov for rutiner som sikrer rapportering og kartlegging av erfaring, og rutiner for å spre kunnskapen ut til organisasjonsmedlemmene. Kommunesektoren har hatt relativ sterk inntektsøkning de senere årene. For perioden 2005 til 2011 er den samlede realøkningen i inntekter beregnet til 48 mrd. kroner. Dette tilsvarer en økning på om lag 17 pst. Inntektsøkningen må imidlertid ses i sammenheng med nye og utvidede oppgåver til kommunesektoren og en sterk økning i folketallet som innebærer flere tjenestemottakere. Kommuner med en svak økonomi vil kunne ha utfordringer med å utvikle velferdsordningene, herunder den sosiale boligpolitikken. Dette forsterkes av at arbeidet med vanskeligstilte på boligmarkedet i liten grad er lovregulert, og kan bli nedprioritert ved stramme kommunebudsjetter. 29 Sandlie, H.C. m.fl. (2011): Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner - fire casestudier, NOVA-rapport nr. 5/11. De øremerkede ordningene som Husbanken forvalter er nødvendige for å motivere og legge til rette for at kommunene kan prioritere arbeidet. Kunnskapen om virkemidlene og kompetansen til å forvalte dem er viktig for å målrette ressursene. Bergen kommune viser til en utvikling der husstandene som etterspør kommunale boliger generelt sett har dårligere levekår enn tidligere. Et økt antall husstander har behov for individuell oppfølging i boligen, og tjenestene må ytes fra flere deler av det kommunale tjenesteapparatet. Husbanken er en viktig samarbeidspartner for mange kommuner. Deres innsats og kompetanse anses som verdifull, noe utvalget har fått bekreftet gjennom sitt arbeid. Både Husbankens kompetanse og de økonomiske ordningene anses som nyttige for kommunenes utviklingsarbeid. Dette bildet kommer også fram i flere undersøkelser og evalueringer. 30 Husbanken og andre statlige aktører som har betydning for kommunenes boligsosiale arbeid blir omtalt i kapittel 12. Som følge av omfanget og kompleksiteten i oppgåvene som kommunene har fått, har også behovet for samarbeid over kommunegrensene økt. Mer enn 230 kommuner har færre enn 5 000 innbyggere. Gjennom interkommunalt samarbeid kan mer robuste fagmiljøer etableres. Det er stor organisasjonsfrihet for oppgåver kommunene påtår seg frivillig, mens det for samarbeid om lovpålagte oppgåver blir stilt visse krav til organisatoriske løsninger. I Husbankens arbeid generelt, og i arbeidet med satsingskommuner spesielt, vektlegges samarbeid og erfaringsarenaer mellom kommunene. 30 Se blant annet Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008:06. Flere av Husbankens satsingskommuner har påtatt seg et regionalt ansvar for boligsosial utvikling gjennom forpliktelse i samarbeidsavtalen. Dette innebærer at omkringliggende kommuner involveres i arbeidet, og at det skjer en regional kunnskapsdeling. De frivillige organisasj onene er viktige samarbeidspartnere for det offentlige i velferdspolitikken. l Frivillige organisasj oner, grupper og sammenslutninger er sentrale arenaer for deltakelse, innflytelse og fellesskap, og utgjør med dette talerør for vanskeligstilte grupper i samfunnet. Et eksempel på slikt samarbeid var i Prosjekt bostedsløse (2001-2004), der tre frivillige organisasjoner deltok som selvstendige aktører. Det er ulik praksis fra kommune til kommune hvorvidt de velger å samarbeide med frivillig sektor. Frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner har ofte kompetanse som er nyttig i det boligsosiale arbeidet, og som tjenesteytere kan de avlaste det kommunale tjenesteapparatet. Samtidig må kommunene seiv ha eierskapet og ta ansvaret for de vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette er viktig for å kunne se tjenestene i sammenheng med andre velferdsområder. Statsstøttereglene bestemmer hvordan politikken kan utformes og på hvilken måte virkemidler kan benyttes. Blant annet forbyr disse reglene konkurransevridende statsstøtte, men støtte gitt direkte til forbruker er innenfor regelverket. grunn i kommunenes anskaffelser. Anskaffelser skal være basert på konkurranse og alle potensielle leverandører skal behandles likt. Helhetlig organisering og god planlegging er en forutsetning for å lykkes i det boligsosiale arbeidet. Behovet for god organisering og planlegging har økt de siste årene, og vil trolig fortsette å øke. Boligtiltak må oftere ses i sammenheng med tjenester, og utviklingen forsterker avhengighetsforholdet mellom bolig og andre velferdsområder. Kommunene får flere og mer differensierte oppgåver, og dermed øker behovet for å se boligen som del av den samlede porteføljen. Samordning, forankring, overordnet strategi for arbeidet, boligsosial kompetanse og økonomiske ressurser er faktorer som utvalget mener er viktige for å oppnå et målrettet og effektivt boligsosialt arbeid i kommunene. Kommunene som har gitt innspill til utvalget viser at det finnes flere veier til målet. Utvalget mener at kommunen må ta eierskapet til utviklingen av arbeidet. Kommunene kan seiv best vurdere hvordan arbeidet skal organiseres, og derfor må det lokale handlingsrommet være stort. Kommunene bør finne sine løsninger ut ifrå sin situasjon. Utvalget mener at alle kommuner med boligsosiale utfordringer må knytte mål og tiltak til arbeidet, og at disse inngår som en integrert del i kommunens planer. Gjennom planarbeidet kan overordnede mål fastsettes. Rapporteringen skal legge til rette for evaluering og forbedring. Planene er et viktig verktøy i styringen av det boligsosiale arbeidet, også i tider der eksterne påvirkningsfaktorer endrer seg. Utvalget mener at en strategisk tilnærming til politikkfeltet er viktig for å forebygge boligsosiale problemer. Bedre forebygging og en helhetlig tilnærming til den enkelte vil kunne gi besparelser, både innenfor det boligsosiale arbeidet og andre velferdsområder. Utvalget mener at det er behov for å utvikle metoder for økonomiske analyser av sosial boligpolitikk videre, seiv om slike analyser har teoretiske og praktiske utfordringer. Analysene er viktige som grunnlag for kostnadsfordelingen mellom stat og kommune. Utvalget mener at kommunene må bli tilstrekkelig kompensert for oppgåvene de er pålagt å gjøre overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Husbanken er en støttespiller for mange kommunen Utgangspunktet er at kommunene seiv skal være pådrivere for utvikling av arbeidet. Tilbakemeldinger fra kommunene som har inngått langsiktige partnerskap med Husbanken, tilsier at etatens rolle både er riktig og viktig. Utvalget mener at Husbankens rolle overfor kommunene bør forsterkes og videreutvikles, jf. kapittel 12 om rollefordeling mellom stat og kommune. Utvalget mener at Husbanken, sammen med utvalgte kommuner, bør igangsette forsøksprosjekt med mål om å øke fleksibiliteten i tilskuddsforvaltningen. For eksempel kan slike kommuner få et større handlingsrom til seiv å vurdere hvorvidt tilskuddene skal gå til utleieboliger eller eieretablering. Et sterkt fagmiljø er viktig for både å iverksette den sosiale boligpolitikken, og for at erfaringer fra det operative arbeidet inngår som grunnlag i den strategiske planleggingen i kommunene. Fagmiljøet vil kunne sette relevante problemstillinger på dagsorden, og arbeide aktivt i skjæringspunktet mellom sektorer og nivåer. Med andre ord kan fagmiljøet være en pådriver og legge premisser for utviklingsarbeidet. Kommunene står fritt til å velge sine samarbeidspartnere. I et så komplekst og krevende politikkområde som den sosiale boligpolitikken, kan det være nyttig med samarbeid mellom flere kommunen Utvalget trekker fram viktigheten av Husbankens rolle som tilrettelegger også for samarbeid på tvers av kommunegrenser. Det er positivt at flere av Husbankens satsingskommuner har påtatt seg et regionalt ansvar for boligsosial utvikling. En del kommuner kan også vise til langt og nyttig samarbeid med frivillig sektor, boligbyggelag og andre private aktører. Det er et nasjonalt mål å legge til rette for en sterk og effektiv kommunesektor. Kommunene skal ha rammevilkår som setter dem i stand til å løse sine oppgåver, både som tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere, samfunnsutviklere, og som demokratiske arenaer. 1 Dette innebærer at kommunene må ha rom til å prioritere tjenester i tråd med lokale forhold. Et prinsipp for statlig styring er at dialog og veiledning i størst mulig grad skal benyttes, framfor absolutte pålegg og krav. Konsultasjonsordningen mellom regjeringen og KS 2 skal være en arena for dialog og samarbeid. Et av formålene med ordningen er å erstatte lovbaserte og øremerkede virkemidler med dialog. Statlig styring av kommunesektoren - veileder for arbeidet med tiltak og reformer som berører kommuner og fylkeskommunen Kommunal- og regionaldepartementet H-2186. Konsultasjonsordningen kan ses på som en arena for statlig styring, men også en kanal for kommunal medvirkning. 3 Som en del av ordningen er det inngått samarbeidsavtaler mellom regjeringen og KS på enkeltområder. Siden 2005 har det vært avtaler om arbeidet med bostedsløshet 4 og boligsosialt arbeid 5 . Som følge av samarbeidet har Kommunal- og regionaldepartementet og KS blant annet arrangert årlige boligsosiale lederkonferanser. På disse konferansene utveksler statlige og kommunale aktører erfaringer, og diskuterer strategier for arbeidet med vanskeligstilte på boligmarkedet. Økonomisk sosialhjelp, etter lov om sosiale tjenester i NAV, er en subsidiær ytelse. 3 Indset, M. og J.E. Klausen (2008): Vurdering av konsultasjonsordningen som virkemiddel i styringsdialogen mellom staten og kommunesektoren, NIBR. 4 Samarbeidsavtalen om arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet gjaldt fra 2005 til 2007. Avtalen ble inngått av regjeringen ved den gang Arbeids- og sosialdepartementet, Helse og omsorgsdepartementet, Justis- og politidepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet (koordinator) og kommunesektoren ved KS. opphold. Stønaden går også til boutgifter, strøm og oppvarming av bolig, og en betydelig del av utbetalingene går til slike boligformål. 6 Kommunenes sosialhjelpsutgifter er i hovedsak finansiert gjennom de frie inntektene. Kommunene mottar kompensasjon for sosialhjelpsutgifter til flyktninger som har vært bosatt i Norge i mindre enn fem år gjennom integreringstilskuddet. Flere departementer og underliggende virksomheter finansierer ordninger som direkte eller indirekte er rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet. Blant annet forvalter Arbeids- og velferdsdirektoratet en tilskuddsordning til sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte, herunder tilskudd til boligsosialt arbeid. 8 Fylkesmannen forvalter deler av ordningen etter oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet. Hovedformålet med tilskuddsordningen er å styrke og utvikle de ordinære tjenestene i kommunene slik at de bedre kan bidra til å dekke den enkeltes behov for oppfølging i bolig. Helsedirektoratet forvalter tilskudd til kommunalt rusarbeid 9 der formålet er å øke kapasiteten i det kommunale rusarbeidet, slik at mennesker med rusproblemer får et helhetlig, tilgjengelig og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Tilskuddet kan blant annet benyttes til oppfølgingstenester i bolig. 6 Kvinge, T. m.fl. (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3. 7 Prop. 124 S (2009-2010): Kommuneproposisjonen 2011, Kommunal- og regionaldepartementet. 8 Prop. 1 S (2010-2011) Arbeidsdepartementet, kap. 621 post 63 Tilskudd til sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte. 9 Prop. 1 S (2010-2011) Helse- og omsorgsdepartementet, kap. 763 Rustiltak, post 61 Kommunalt rusarbeid. ger ut over de Husbanken forvalter, finnes også i vedlegg 4. NIBR har beregnet den samlede ressursbruken i stat og kommune til direkte boligsosiale formål til om lag 7 mrd. kroner i 2009, jf. kapittel 11.3. Kommunenes ansvar for å sikre boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet er ikke en lovbestemt plikt. I all hovedsak er ansvaret formulert i offentlige dokumenter der kommunene er oppfordret til å ta ansvaret gjennom økonomiske virkemidler, samarbeid og kommunikasjon. 12 Kommunen har noen plikter i arbeidet med vanskeligstilte på boligmarkedet, og borgerne har rettigheter. De mest relevante gjennomgås nedenfor. Etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) § 15 skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Dette forstås slik at arbeids- og velferdsforvaltningen i kommunen har et medvirkningsansvar for å avhjelpe behovet for boliger for personer som er sosialt og økonomisk vanskeligstilte. Kommunens helse- og omsorgstjeneste har på sin side et medvirkningsansvar for å sørge for tilpassede boliger til personer som trenger det på grunn av funksjonsnedsettelse, høy alder eller ut fra andre mer omsorgsmessige behov. 11 Kvinge, T. m.fl. (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offentlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3. 12 St. meld nr. 23 (2003-2004) 13 Kjellevold, A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Kommunen skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan kommunen ikke seiv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det seiv. § 42. Plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med tjenestemottaker. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener. Kontoret skal ivareta oppgåver for etaten og kommunens oppgåver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret. Lov om sosiale tjenester m.v. (sosialtenesteloven) § 3-4. Sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker. Sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke seiv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. e. lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Boks 12.1 forts. 4. Fremme helse og forebygge sykdom, skade eller lyte. Tiltak med dette for øye organiseres som a. miljørettet helsevern b. helsestasjonsvirksomhet c. helsetjenester i skoler d. opplysningsvirksomhet e. der det ligger anstalter under kriminalomsorgen. 6. Medisinsk habilitering og rehabilitering 7. Pleie og omsorg. For å lø se de oppgåver som er nevnt foran, skal kommunen sørge for disse deltjenestene: 1. 7. medisinsk nødmeldetjeneste 8. transport av behandlingspersonell. Prop.9l L(2010-2011) Lov om kommunale helse-og omsorgstjenester m.m. ser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker. Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilken kompetanse og hvilke oppgåver koordinatoren skal ha. den nye helse- og omsorgstjenesteloven, forstås som et medvirkningsansvar. Det vil si en plikt til å gi bistand til den som har problemer med å skaffe seg egnet bolig, men ikke som en rettighet for den enkelte boligsøker. Kommunene skal ha plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester for dem som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker. Dette følger av sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav d. Tilsvarende følger det av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd punkt 6 at kommunene skal ha sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie. Boform for heldøgns omsorg og pleie kommer inn under definisjonen institusjon og kan likestilles med sykehjem. Boliger med heldøgns omsorgstjenester er imidlertid i forskrift begrenset til aldershjem, privat forpleining og boliger der det bor omsorgstrengende barn og unge under 18 år utenfor foreldrehjemmet, jf. sosialtjenesteloven § 7-12.1 praksis vil det si at det gjenstår en plikt til å ha barneboliger, fordi både aldershjem og privat forpleining er lite aktuelle tilbud i dagens omsorg. I tillegg er kommunene som nevnt pliktet til å ha sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (institusjoner) etter kommunehelsetjenesteloven og institusjon etter sosialtjenesteloven. I forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester brukes ikke begrepene boform for heldøgns omsorg og pleie eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. Det vises til at tjenester ytes enten i «hjemmet» eller i institusjon, herunder sykehjem (Prop. 91 L (2010-2011), lovforslaget § 3-2 nr. 6). Begrepet hjemmet brukes for å avgrense mot institusjon. Hjemmet kan i tillegg til et eget privat hjem, forstås som omsorgsbolig og andre tilpassete boliger som ikke er institusjoner (Prop. 91 L (2010-2011) s. 186). Forslaget innebærer en kommunal plikt til å tilby institusjoner og til å tilby tjenester i personens eget hjem, men kan vanskelig forstås som en plikt til å skaffe selve boligen hjelpen skal gis i. Lov om sosiale tjenester i NAV § 27 pålegger kommunen å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det seiv. Lov om sosiale tjenester i NAV § 27 er ment å være en ren videreføring av den forpliktelsen som lå i sosialtjenesteloven § 4-5. Begrepet midlertidig husvære er i § 27 erstattet med begrepet midlertidig botilbud. Bestemmelsen om plikt til å skaffe midlertidig botilbud korresponderer med en rett. Den gir den enkelte et rettskrav på midlertidig botilbud når lovens vilkår for øvrig er oppfylt. Plikten og retten til midlertidig botilbud inntrer når en person er i en akutt situasjon. 18 Akutte situasjoner kan være ved brann, utkastelse og familiebrudd. For å sikre at det gis et forsvarlig tilbud i midlertidig botilbud er kommunene oppfordret til å utarbeide og inngå kvalitetsavtaler med private utleiere. I lov om sosiale tjenester i NAV § 27 legges plikten til å skaffe midlertidig botilbud til «kommunen». I § 15 om medvirkningsansvar til å skaffe boliger for vanskeligstilte, vises det til «kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen». I praksis er imidlertid ansvaret for å skaffe midlertidige botilbud lagt til kommunen ved arbeids- og velferdsforvaltningen. I arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13 heter det at arbeids- og velferdsetaten og kommunen skal ha felles lokalt kontor som skal ivareta de oppgåvene som følger av lov om sosiale tjenester i NAV. 20 I lovens forarbeider er dette begrunnet med sammenhengen mellom behov for midlertidig bolig og økonomisk stønad, og det at alle med et akutt behov for bolig skal vite at det er NAV-kontoret de skal henvende seg til. 21 Med dette er det lagt visse begrensninger på kommunenes adgang til seiv å bestemme sin organise-22 ring. * Oppfølgningstjenester er i første rekke regulert i sosialtjenesteloven. Arbeidsdepartementet: Veileder for kvalitetskrav til midlertidig husvære etter lov om sosiale tjenester § 4-5, U-5/2003. 20 Kjellevold, A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger. 21 Ot. prp. nr. 103 (2008-2009): Om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, Arbeidsdepartementet, s. 20. Universitetet i Stavanger. det at loven blant annet skal fremme økonomisk og sosial trygghet, forebygge sosiale problemer og bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre (sosialtjenesteloven § 1-1). Et hovedprinsipp er at personer som er vanskeligstilte på boligmarket, og har vansker med å mestre en bosituasjon på egen hand, skal disponere egen bolig og motta nødvendige tjenester i eget hjem. 23 Tjenestene skal være knyttet til personen og ikke til boligen. Dette skal gjelde seiv om tjenestemottakeren har behov for døgnkontinuerlige tjenester og uavhengig av årsaken til tjenestebehovet. Etter sosialtenesteloven § 4-1 skal sosialtjenesten gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke seiv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. Tilsvarende bestemmelse er gitt i lov om sosiale tjenester i NAV § 17. Her er plikten tillagt kommunen som sådan, men etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13 vil det være en oppgave som skal tilligge det felles NAV-kontoret. Bestemmelsene omfatter alt fra rutinemessig henvisning, personlig råd, veiledning og familiebehandling. Individuell plan er et lovpålagt verktøy. 26 Planer skal anvendes av sosialtjenesten, helsetjenesten, barneverntjenesten og av arbeids- og velferdsforvaltningen når tjenestetilbud for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester skal utarbeides og gjennomføres. Med individuell plan vil en sikre at det til enhver tid er en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølging av tjenestemottakeren. Plikten og retten til individuell plan foreslås videreført i forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig foreslås det at kommunene skal ha hovedansvaret for å igangsette arbeid med individuell plan og koordinere arbeidet, og en plikt til å oppnevne en koordinator for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester. 25 Kjellevold, A. (2011): Retten til bolig og oppfølgingstenester, Universitetet i Stavanger. 26 Se blant annet lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) § 28. Rett til individuell plan. Vanskeligstilte på boligmarkedet kan også ha behov for hjelp til å oppklare rettigheter etter folketrygdloven og lov om sosiale tjenester i NAV (økonomisk stønad og kvalifiseringsstønad). For personer uten arbeid vil det også være aktuelt å vurdere tiltak og tjenester for at vedkommende skal komme i arbeid eller annen aktivitet. Ved funksjonsnedsettelser kan det være aktuelt å vurdere forskjellige typer hjelpemidler der arbeidsog velferdsforvaltningen har et ansvar. I henhold til plandelen i plan- og bygningsloven skal alle kommuner ha en kommuneplan. Kommuneplanen består av en samfunnsdel med handlingsdel og en arealdel. Handlingsdelen skal oppdateres årlig og inneholde et handlingsprogram for gjennomføring av samfunnsdelen for de fire neste budsjettårene. Handlingsdelen skal konkretisere planen og gi grunnlag for kommunens prioritering av ressurser, planleggings- og samarbeidsoppgåver. Kommunedelplanen er en plan for bestemte områder, temaer eller sektorer, og kommunen står fritt til å velge hva det er hensiktsmessig å lage plan for. I plan- og bygningsloven § 3-1, som gjelder oppgåver og hensyn i planlegging etter loven, folger det blant annet at planer skal sette mål for samfunnsutviklingen generelt. Videre skal planleggingen legge til rette for god forming av bygde omgivelser, gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår. Med dette menes at den estetiske og funksjonelle utformingen av omgivelsene er viktig ved utarbeiding av planer. Med gode bomiljøer siktes det både til god boligdekning og god kvalitet i boligene og i nærmiljøet. Boligene skal ikke bare være gode i seg seiv, men også ha god beliggenhet i forhold til tilgjengelighet, utemiljø, grønnstruktur i byggesonen, skole og andre offentlige tjenester. Gjennom arealplanleggingen kan det sikres nødvendige og hensiktsmessige arealer for boligformål for å ivareta disse målene. Flere av skjemaene i KOSTRA gir informasjon om hvordan kommunene arbeider med vanskeligstilte på boligmarkedet. Skjema 13 består av boligspørsmål, blant annet om utviklingen i antall kommunalt disponerte boliger. I tillegg er det spørsmål om antall avslag og tildelinger av boliger kommunen har gjort, og hvor mange og hvilke grupper som står på venteliste for å få tildelt bolig. Dataene fra rapporteringen på skjema 13 har vært usikre. Dette ble påpekt av Riksrevisjonen i 2008. De hevdet at rapporteringen i mange tilfeller ikke kan brukes, og at behovet for bedre datagrunnlag var nødvendig. 27 For rapporteringen fra 2009 er det gjort en del forenklinger som på sikt skal øke kvaliteten. Det finnes også andre viktige datakilder om kommunenes arbeid og om vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette gjelder blant annet SSBs mikrodatabase til forskningsformål, BOKART 28 , forskningsrapporter, Levekårsundersøkelsen, EUsilc og folke- og boligtellingene. Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å iverksette boligpolitikken i Norge, her under den sosiale boligpolitikken. Departementet har også ansvar for bygningspolitikken. Kommunal- og regionaldepartementet har flere underliggende etater av betydning for boligpolitikken. Husbanken har som oppgave å støtte opp om kommunene i arbeidet med å løse de boligsosiale utfordringene lokalt. I tillegg skal Husbanken bidra med boligfinansiering, og til en bærekraftig boligsektor som ivaretar lavenergiløsninger, universell utforming og god byggeskikk. 27 Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3:8 (2007- 2008). 28 Bokart er et elektronisk system som Husbanken tilbyr kommunene. Systemet gir kunnskap om hvem som er vanskeligstilte på boligmarkedet i en kommune, og hvilke tiltak som er gjennomført for å bedre bosituasjonen. det med å nå de bygningspolitiske målene. Etaten er sentral myndighet for det tekniske og administrative regelverket som gjelder for byggetiltak. Husleietvistutvalget er et tvisteløsningsorgan for alle typer tvister som hører inn under husleieloven. Utvalget kan megle og ta avgjørelser i sakene, og saker kan reises for Husleietvistutvalget av både utleier og leier, jf. omtale i kapittel 8 om det private leiemarkedet. Arbeidsdepartementet har sektoransvar for utformingen av arbeids- og velferdspolitikken, og koordinerer regjeringens innsats mot fattigdom. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) har ansvar for gjennomføringen av sentrale deler av arbeids- og velferdspolitikken på statlig side. Arbeids- og velferdsdirektoratet leder NAV og ivaretar også oppgåver som direktorat for kommunale sosiale tjenester på levekårsområdet. Helse- og omsorgsdepartementet har et bredt ansvarsområde som grenser til den sosiale boligpolitikken. Dette gjelder særlig folkehelsearbeidet, herunder tiltak for å redusere sosial ulikhet i helse, primærhelsetjenesten i kommunene, spesialisthelsetjenesten, hjelp til personer med psykiske lidelser og helsetjenester til rusmiddelavhengige. listhelsetjenesten (somatikk, psykisk helse og rus). Helsedirektoratet er faglig forvaltningsorgan på sosial- og helseområdet, og har delegert myndighet på noen områder av sosial- og helselovgivningen. Ansvarsområdene til Helse- og omsorgsdepartementet har stor betydning for vanskeligstilte på boligmarkedet, og politikkfeltene påvirker hverandre. Uten en stabil bosituasjon er det vanskelig å kunne motta helsetjenester, samtidig som at det for enkelte kan være vanskelig å få tilgang til eller beholde boligen uten nødvendig helsehjelp. Å ha en stabil bosituasjon er viktig for gjennomføring av behandling og rehabilitering. Overgangen fra spesialisthelsetjenesten er sårbar for mange, og utskrivelse fra institusjon kan føre til bostedsløshet 29 Departementet har også ansvaret for Samhandlingsreformen. Reformen innebærer forsterkede forventninger til kommunene om å kunne tilby egnede botilbud for personer med helseproblemer. Finansdepartementet har ansvaret for å samordne skatte- og avgiftspolitikken. For den sosiale boligpolitikken er beskatningen av egen bolig særlig relevant. Store deler av husholdningenes gjeld er med pant i bolig, noe som betyr at svingninger i rentene påvirker den personlige inntektsog formuesfordelingen. Dermed har også rentepolitikken betydning for vanskeligstilte på boligmarkedet og hvordan den sosiale boligpolitikken skal innrettes. Fylkesmannen skal føre tilsyn med at innbyggerne får de kommunale og fylkeskommunale tjenestene som de i henhold til lov og forskrifter har krav på av helse- og omsorgstjenester, sosialtenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, tannhelsetjenester, barnevern, rusomsorg, utdanning og vergemål. I tildelingsbrevet til fylkesmannsembetene for 2011 heter det at fylkesmannen skal bidra til utvikling, kompetanse og kvalitet i sosialtjenesten generelt og gjennom oppgåver kommunene har tilknyttet innsatsen mot fattigdom. Den viktigste kompetanse- og utviklingsoppgaven er embetenes arbeid med å videreutvikle kvalifiseringsprogrammet. Andre oppgåver det vises til er boligsosialt arbeid, blant annet forvaltning av tilskudd til boligsosialt arbeid på vegne av Arbeids- og velferdsdirektoratet. stilte på boligmarkedet. 30 Arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet har førsteprioritet. Husbanken skal involvere andre statlige aktører, KS, frivillig sektor og brukerorganisasjoner i sitt arbeid. Husbanken har utviklet seg fra en tid da etatens primære oppgåver var innenfor lånevirksomhet og boligforsyning, til nå å være et boligsosialt kompetansesenter. Utviklingen de siste ti årene har tydeliggjort denne rollen, fra Boligsosiale handlingsplaner i 2000, Prosjekt bostedsløse (2001-2004), den nasjonale bostedsløshetsstrategien På vei til egen bolig (2005-2007) og til i dag med partnerskap og samarbeidsavtaler med utvalgte satsingskommuner. Husbanken har hovedkontor i Drammen og seks regionkontor lokalisert i Drammen, Arendal, Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Hammerfest. 30 Prop. 1 S (2010-2011) Kommunal- og regionaldepartementet. deledd mellom Husbanken regionalt og andre aktører, spesielt kommunene. Kommunene er Husbankens viktigste bruker og samarbeidspartner. For de fleste av de boligpolitiske virkemidlene har ikke Husbanken direkte kontakt med sluttbruker ne. Det er kommunene som har førstelinjekontakten. Husbanken har rettet innsatsen mot beslutningstakere i kommune og bransje. Samarbeids- og intensjonsavtaler, kunnskapsformidling og dialog med kommuner og bransje er viktige verktøy. Husbanken og Arbeids- og velferdsdirektoratet samarbeider om problemstillinger som er i skjæringspunktet mellom arbeids- og velferdspolitikk og boligpolitikk. Samarbeidet er særlig rettet mot ansvaret som ligger i Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 27 og § 15. Paragrafene beskriver kommunenes plikt til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det seiv og det kommunale ansvaret for å medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. I tillegg samarbeider virksomhetene om iverksettelse og oppfølging av tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet i form av tjenesteutvikling, koordinering av tilskuddsordninger, informasjonsarbeid og kompetanseutvikling. På regionalt nivå ivaretas samarbeidet av NAV fylke, NAV Hjelpemiddelsentralene, Fylkesmannen og Husbankens regionkontor. Husbanken samarbeider med IMDi, både nasjonalt og regionalt. Samarbeidet er forankret i en samarbeidsavtale, sist inngått for perioden 2009-2012. Det er også i enkelte regioner inngått samarbeidsavtale mellom Husbankens regionkontorer og IMDi regionalt. Samarbeidsområder regionalt er å skaffe oversikt over bosettingssituasjonen for flyktninger, og i fellesskap ha møter med kommunene for å presentere etatenes virkemidler og løsninger for å fremskaffe boliger for flyktninger. IMDi er også samarbeidspartner i Groruddalssatsingen. Nasjonalt har etatene initiert og finansiert forskningsprosjekter. Et pågående forskingsprosjekt skal identifisere hvilke forhold som fremmer eller hemmer kommuners fremskaffelse av boliger til flyktninger. Husbanken i Nasjonalt utvalg for mottak og bo setting, og Forum for integrering og mangfold. Husbanken og Helsedirektoratet samarbeider om konkrete prosjekter innenfor den Nasjonale strategien for å utjevne sosiale helseforskjeller (Stmeld. nr. 20 (2006-2007)). Et av tiltakene i strategien var å etablere et rapporteringssystem for å gi en systematisk oversikt over utviklingen i arbeidet med å redusere helseforskjeller. Helsedirektoratet har gitt ut en kunnskapsoversikt om sammenhengen mellom bolig, helse og sosial ulikhet. Husbanken har også samarbeidsavtaler med interesseorganisasjonen Blant disse er KS, KBL (Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd), SAFO (Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner), FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon), NBBL (Norske Boligbyggelags Landsforbund) og FNO (Finansnæringens Fellesorganisasjon). Husbankens innsats overfor kommuner med boligsosiale utfordringer skal primært skje gjennom dialog og veiledning. Husbanken skal legge til rette for at kommunene seiv kan ta eierskap til egne utfordringer og til utviklingen av lokale løsninger. Partnerskapet til satsingskommunene innebærer langsiktige og forpliktende samarbeid som skal gå over flere år. Målet er at kommunene får et eierforhold og finner løsninger på de boligsosiale utfordringene slik at også de mest utsatte gruppene får hjelp. Kommunen definerer seiv sine utfordringer og fokusområder for utviklingsarbeidet. Arbeidet med satsingskommunene blir evaluert flere ganger i løpet av prosessen. Den første evalueringen viser at kommunene i stor grad er tilfredse med Husbanken som samarbeidspartner 31 De fleste informantene framhever betydningen av Husbankens deltakelse, programorganiseringen i kommunen, og nettverket med andre programkommunen Foranalysene har hatt stor betydning. Analysene har gitt både politikere og administrasjon oversikt over det boligsosiale feltet og dermed skapt legitimitet til arbeidet. Alle innbyggere i en kommune har behov for et sted å bo. Derfor må boligen, på lik linje med helse, utdanning og inntektssikring, være en sentral del av velferdspolitikken. Dersom kommunene skal være i stand til å løse sin boligpolitiske oppgave, forutsetter det bidrag fra staten. Sammenhengene på tvers av departementet og underliggende virksomheter må bli bedre reflektert i offentlige dokumenter. 31 Hanche-Dalseth, M. m.fl. (2010): Boligsosialt utviklingsprogram, Delrapport 2010. Møreforsking Volda. boforhold til vanskeligstilte, krever en sterkere koordinering og oppmerksomhet fra statens side. Behovet for bedre samordning gjelder både på kommunalt og statlig nivå, og på tvers av forvaltningsnivåene. Husbanken som statlig samordner og tilrettelegger vil kunne sørge for at rammevilkårene for kommunenes arbeid blir styrket, særlig i de kommunene som har store boligsosiale utfordringer og som seiv ønsker å videreutvikle arbeidet. Utvalget vil imidlertid understreke at en forutsetning for å lykkes er at kommunene har solid eierskap til de boligsosiale løsningene som velges. Til tross for at det kommunale ansvaret i liten grad er forankret i lov, synes det å være enighet om at kommunene allerede har et ansvar for å skaffe boliger til de vanskeligstilte som seiv ikke er i stand til det. Ansvaret er gitt i stortingsmeldinger og statsbudsjett, og delvis gjennom lovverk. Dagens regelverk er imidlertid komplisert og vanskelig å få oversikt over. Det er uklare grenser for hva kommunene er pålagt å gjøre eller ikke gjøre, og eventuelt hvordan oppgåvene skal organiseres. De ulike fagdepartementene må ta ansvar for at deres underliggende organer får klar beskjed om å la seg samordne, slik at innsatsen overfor kommunene henger sammen. Husbankens mandat bør komme tydelig fram av tildelingsbrevene og i styringsdialogen mellom departement og underliggende organer. Utvalget mener at den sosiale boligpolitikken særlig bør integreres bedre med ansvarsområder underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, slik som rus, psykiatri og spesialisthelsetjenesten. Både Helseforetakene og Helsedirektoratet må trekkes med i arbeidet. Utdanningsdirektoratet, Kriminalomsorgen, Integreringsog mangfoldsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet er andre virksomheter som bør samarbeide med Husbanken i sin innsats overfor kommunene. Utvalget tilrår at Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd styrkes med 80 mill. kroner, til en årlig ramme på 150 mill. kroner. Flere kommuner og deres samarbeidspartnere kan med dette bygge opp boligsosial kompetanse på feltet. Utvalget mener at tiltaket er viktig for at flere kommuner kan organisere og planlegge det boligsosiale arbeidet mer helhetlig. Gjennom økt kompetanse og kunnskap om de boligsosiale utfordringene vil de økonomiske virkemidlene kunne utnyttes bedre. styrking av tilskudd til oppfølgingstenester i bolig, jf. kapittel 10 om arbeidet med bostedsløshet. I forslag i Prop. 91 L 2010-2011 til ny Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er det tatt inn en bestemmelse § 3-7 om boliger til vanskeligstilte, sålydende: Kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker. Utvalget slutter seg til denne vurderingen, men mener det er ønskelig at kommunens ansvar for å sørge for et forsvarlig botilbud til denne gruppen gjøres klarere. Det bør framgå at det ikke er tilstrekkelig at kommunen gir råd, veiledning og assistanse hvis ikke dette fører til et tilfredsstillende resultat. Kommunen må ha plikt til å sørge for at et udekket boligbehov for denne gruppen finner en tilfredsstillende løsning. foreslås derfor at tittelen på og innledningsordene i bestemmelsen endres, slik at det lyder: Kommunen skal gi nødvendig hjelp til å skaffe bolig til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, nemnder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker. Denne bestemmelsen pålegger kommunen å ha et tilstrekkelig hjelpeapparat og avsette tilstrekkelige ressurser til å gi den hjelp som er nødvendig for at disse gruppene kan få et forsvarlig botilbud, ved råd og veiledning, ved bistand til anskaffelse eller leie, eller ved tilbud i boenheter som kommunen disponerer. Det bør samtidig foretas en tilsvarende justering av formuleringen i den motsvarende bestemmelsen i NAV-sosialtjenesteloven §l5, slik at den blir som følger: Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal gi nødvendig hjelp til å skaffe boliger til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. I NAV sosialtjenesteloven § 18 er det fastsatt en rett til stønad til nødvendig livsopphold for den som ikke kan sørge for dette seiv gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Rett til slik bistand anses som et nødvendig virkemiddel for å oppfylle lovens målsetting i § 1 om «å bidra til sosial og økonomisk trygghet herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig», og «å førebygge sosiale problemer». I samme lovs § 27 fastslås at kommunen er forpliktet til å finne et midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det seiv. Dette skal forstås som en rettighet for den enkelte, og i rundskriv U-5/2003 er det gitt veiledning for kvalitetskrav til midlertidige botilbud. Her heter det blant annet: familiebrudd. Opphold i et midlertidig husvære skal derfor ikke strekke seg over lang tid. Det er viktig at det så vidt mulig umiddelbart iverksettes tiltak for å sikre et permanent botilbud når midlertidig husvære må benyttes. I praksis bør det innebære at sosialtjenesten sorger for en oppfølgingssamtale snarest mulig, hvor enten reetablering i eksisterende bolig eller nytt botilbud søkes sikret Slikt botilbud bør ikke lokaliseres til steder som benyttes til midlertidig husvære. «Kommunen skal føre internkontroll for å sikre at virksomhet og tjenester etter sosialtjenesteloven kapittel 4, herunder midlertidig husvære etter § 4- 5, er i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift, jf. sosialtjenesteloven § 2-1. Utvalgets flertall, ved medlemmene Bernt, Grøndahl, Hansen, Johannesen, Stangnes og Vågslid, viser til at et varig forsvarlig boforhold er grunnleggende viktig for å oppnå målsettingen om et verdig liv og sosial inkludering. I dagens Norge må et ordnet boforhold anses som en grunnleggende rettighet og en nødvendig forutsetning for at andre hjelpetiltak skal kunne være effektive. Det er grunn til å anta at manglende eller mangelfullt botilbud vil kunne være en sterkt medvirkende årsak til sosiale og helsemessige problemer. Disse problemene vil kunne utløse betydelige behov i form av helsehjelp, trygdeytelser, stønad til livsopphold, og barnevernstiltak. I tillegg vil et forsvarlig boforhold kunne bidra til å førebygge rusmiddelmisbruk og kriminalitet. Utvalgets flertall foreslår på denne bakgrunn at tittel på paragrafen endres, at det føyes til en ny andre setning og et nytt andre avsnitt i § 27 i Lov om sosiale tjenester i NAV, slik at denne lyder som folger: Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbudfor dem som ikke seiv er i stand til dette. Slikt midlertidig botilbud skal ikke gis for lenger enn totalt tre måneder. Den som etter tre måneder er uten et forsvarlig botilbud og ikke seiv er i stand til å skaffe seg dette, har krav på nødvendig hjelp fra kommunen til å skaffe seg et egnet varig botilbud. Det understrekes at en slik rett til bistand er en subsidiær ytelse som brukeren bare har krav på der det ikke er rimelig å vente at han eller hun skal kunne klare dette seiv. På samme måte som andre ytelser etter sosiallovgivningen, vil omfanget og karakteren av den bistand brukeren har krav på variere med vedkommendes situasjon og hjelpebehov. Det kan variere fra enkel veiledning eller økonomisk bistand, til konkret botilbud tilpasset hans eller hennes behov. Utvalgets mindretalt, ved medlemmene Gram, Mæland, Nordvik og Østensjø, vil ikke gå inn for at det innføres en individuell rettighet til nødvendig hjelp fra kommunen til å skaffe et egnet og varig botilbud. Disse medlemmene mener at dette i praksis må forstås som en lovfestet rett til bolig. Disse medlemmene viser til at kommunene allerede i dag i praksis har et betydelig kommunalt ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte som seiv ikke er i stand til det, delvis forankret i eksisterende lovverk. Et samlet utvalg går i tillegg inn for å tydeliggjøre i lovverket den plikten som det antas at kommunene allerede har i forhold til dette, jf. kapittel 12.5.3. Det er ikke hensiktsmessig å detaljstyre kommunene ytterligere. Dessuten er det ikke ønskelig med en stadig større rettighetsfesting i den kommunale tjenesteytingen. Utvalget tilrår at kommunene seiv får frihet til å velge hvor tilbudet med midlertidig botilbud skal organiseres. NAV-kontoret, jf. § 13 i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Kommunens ansvar for helse- og sosialtenester er i dag regulert i sosialtenestelovene og i forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov. Utvalget tilrår at bistand til å få bolig blir tydeliggjort som en del av kommunenes plikt til å gi råd, veiledning og annen bistand. «6. Andre helse- og omsorgstjenester, herunder: a) c)plass i institusjon, herunder sykehjem og d) avlastningstiltak. f) hjelp til å skaffe bolig med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker. Pkt. d) i forslaget i proposisjonen blir pkt g) bolig. Det kan være grunn til å få presisert i forskriften om slike planer at tilgang til bolig og oppfølging i bolig skal være en del av innholdet i den individuelle planen. Utvalget er kjent med at regjeringen tar sikte på å legge fram en egen stortingsmelding om utdanning for velferdstenestene. I dette arbeidet bør boligsosialt arbeid ses i lys av den generelle helseog sosialfaglige utdanningen. Flere høyskoler har i dag egne studier om boligsosialt arbeid, men utvalget er av den oppfatning at disse studiene i større grad bør integreres i den øvrige velferdsutdanningen. Under enhver omstendighet er det ønskelig at det etableres permanente utdanningstilbud som møter kompetansebehovet som kommunene vil ha innen ulike deler av boligpolitikken. I tillegg bør regjeringen gjennom meldingen legge til rette for at boligens betydning vektlegges sterkere i forskningen. Det vises for øvrig til forslag om forvaltningsskole i kapittel 9. I tillegg til rapportering på bruken av Husbankens virkemidler, er dagens viktigste datakilder SSBs mikrodatabase til forskningsformål, forskningsrapporter, årstall fra KOSTRA og flere regelmessige utvalgsundersøkelser som Levekårsundersøkelsen, EU-silc 32 og Folke- og boligtellingene. Til tross for at datagrunnlaget for boligpolitisk analyse har blitt vesentlig bedre, er det fortsatt utfordringer. Det er blant annet behov for individrettede data som kan følge utviklingen over tid. Regjeringen ønsker en bedre koordinert ITutvikling mellom velferdsetatene. Dette slutter utvalget seg til. En bedre koordinering gjør systemene enklere for brukerne, og statistikken og datagrunnlaget blir bedre. Slik kan oversikten over måloppnåelse på tvers av sektorer bli bedre. Mange vanskeligstilte på boligmarkedet får ikke den hjelpen de trenger. Det betyr ikke uten videre at ressursene til sektoren er utilstrekkelige. Det boligsosiale arbeidet preges i en del tilfeller av ineffektiv organisering. Effektiviteten kan bedres gjennom en mer hensiktsmessig organisering og ved å bygge opp boligsosial kompetanse. Det å anslå ressursbehovet på det boligsosiale området er komplisert fordi boligspørsmål griper inn i de andre velferdsområdene. For eksempel kan det være vanskelig å skille mellom oppfølgingstenester i bolig og andre former for hjemmetjenester. Mangel på bolig eller dårlige boforhold har konsekvenser for fysisk og psykisk helse. Tilrettelegging for gode boforhold vil ofte være avgjørende for mulighetene til aktiv samfunnsdeltakelse. Problemer på boligmarkedet kan lett bli selvforsterkende og påvirke husstandens muligheter til å komme seg ut av vanskene over tid. Bistand til stabile boforhold til vanskeligstilte i problemfylte livsperioder kan gi kostnadsbesparelser på en rekke områder, særlig hvis bistanden settes inn i en tidlig fase. Mulige effekter av boligsosiale tiltak kan være reduserte institusjonsopphold, færre døgnovernattinger, mindre kriminalitet, og på sikt høyere yrkesdeltakelse. Boligsosiale tiltak vil ofte være samfunnsøkonomisk lønnsomme, seiv når nytten overfor de vanskeligstilte seiv og pårørende holdes utenfor. Det er et stort rom for økt og bedre bruk av startlån. beslag på offentlige budsjetter. Flere vanskeligstilte i eid bolig vil kunne gi bedre gjennomstrømming og utnyttelse av den kommunale utleiesektoren. Kombinasjonen av utvidet løpetid på startlånet til 50 år og dagens 20 års fastrente på 4,5 pst. tilsvarer omtrent 30 pst. boligtilskudd. 60 pst. av tilskuddsmottakerne i 2010 fikk boligtilskudd til etablering på 30 pst. eller mindre. I dag kan sannsynligvis et stort antall vanskeligstilte med få, eller ingen subsidier, ha mulighet til å bli boligeiere. Utvalget foreslår en målrettet satsing for å øke antallet egnede boliger for personer med rusavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og dobbeltdiagnoser med 2 500 boliger. Utvalget foreslår en satsing på 500 boliger i året over 5 år. Halvparten av tilsagnsrammen kan finansieres gjennom den eksisterende rammen til tilskudd til utleieboliger, og resterende kan finansieres som tilleggsbevilgning. Rammen bør anslagsvis være på 750 mill. kroner for hele satsingen, noe som tilsvarer en årlig styrking av tilsagnsrammen på 150 mill. En slik satsing kan bare lykkes hvis det følges opp med et tilstrekkelig tjenestetilbud. sjonen av et egnet bo- og tjenestetilbud kan være avgjørende for en bedret livssituasjon for den enkelte. Dette krever både en satsing fra kommunenes side og fra spesialisthelsetjenesten. I hvilken grad tjenesteoppfølgingen må styrkes avhenger av om personene har et godt tjenestetilbud på forhand. For en del av disse brukerne er det grunn til å tro at en slik boligsatsing vil betinge betydelig med ressurser til nødvendige tilhørende tjenester. Dette vil i stor grad komme i tillegg til de tjenester som disse brukerne mottar i dag, og vil derfor kreve en tilsvarende styrking av kommuneøkonomien. Tiltaket må også ses i sammenheng med satsingen på boligsosialt kompetansetilskudd og tilskudd til oppfølgingstjenester, jf. kapittel 10 og 12. 1 Siden boligene vil kreve omfattende tjenesteoppfølging, er det forutsatt opptil 40 pst. tilskuddsutmåling. Det er videre antatt at halvparten av boligene anskaffes gjennom nybygging, og resten kjøpes brukt. Gjennomsnittlig anskaffelseskostnad for henholdsvis kjøp og bygging av kommunale boliger er for 2010 estimert til henholdsvis 1,5 og 1,65 mill. kroner. Utvalget foreslår at kommunenes ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte i større grad forankres i lov. Ansvaret må ses i sammenheng med tjenestebehovet som er nødvendig for at enkelte vanskeligstilte skal kunne mestre boforholdet. I utgangspunktet bør det forutsettes at rammeoverføringene til kommunene øker, slik at kommunene får mulighet til å gjennomføre oppgåvene lovforslaget innebærer. Det bør utredes nærmere hva lovforslaget vil innebære av økonomiske og administrative kostnader for kommunene. I dag har mer enn halvparten av bostøttemottakerne høyere boutgifter enn det som teller med i beregningen. Andelen øker med antall medlemmer i husstanden. En del barnefamilier har derfor høy boutgiftsbelastning etter at de har mottatt bostøtte. Nær to av tre husstander med tre eller flere medlemmer vil sannsynligvis få boutgifter over taket høsten 2011. Utvalget foreslår at boutgiftstaket økes til 10 000 kroner per person ut over første husstandsmedlem. Dette vil både bidra til å jevne ut ulikheter mellom husstandsgruppene i ordningen, og til å målrette midler først og fremst til barnefamilier og større husstander. Andelen barnefamilier som mottar bostøtte og som fortsatt har høy boutgiftsbelastning, vil bli redusert. Siden heving av tåkene også påvirker inntektsgrensene, vil flere barnefamilier med lav inntekt få bostøtte. Kostnadsanslaget for tiltaket er 320 mill. kroner. dekningsprosent, bør opphøre. Dette vil kunne gi reduserte innlåsingseffekter og gi økt gjennomstrømming i den kommunale utleiesektor. Per mars 2011 utgjør månedlig bostøtte til private boliger ca. 159 mill. kroner, og til kommunalt disponerte ca. 113 mill. kroner. Utvalget foreslår en dekningsprosent på 75 pst. Dette er en økning av støtten til private boliger på ca. 11,6 mill. kroner per måned, og en reduksjon i kommunalt disponerte boliger på ca. 7 mill. kroner. Netto budsjetteffekt vil være rundt 55 mill. kroner per år. Flere barnefamilier bør kunne motta bostøtte og en større andel av deres boutgifter bør legges til grunn for beregningen. Det foreslås at boutgiftstaket økes med kr 10 000 per person ut over første husstandsmedlem. Regelverket må justeres slik at barn med delt fast bosted inkluderes i bostøtteberegningen for begge foreldrene. Bostøtten justeres ikke med bolig- og leieprisutviklingen. Det foreslås å utrede alternative indekseringsmetoder som kan bidra til å opprettholde bostøttens effekt over tid. Dekningsgraden i den statlige bostøtten bør bli lik for beboere i kommunale og private boliger. I dag er dekningen 80 pst. for kommunale boliger og 70 pst. for private boliger. Dekningsgraden bør settes til 75 pst. i både private og kommunale boliger. Tilskudd til tilpasning i bolig bør styrkes med 75 mill. kroner, slik at flere boliger kan gjøres tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne. Det foreslås en mer fleksibel bruk av startlånet i kombinasjon med et sett av risikodempende tiltak. Startlån må kunne gis med løpetid inntil 50 år og med mulighet for avdragsfrie perioden Startlånkunder med fastrente må kunne bruke fastrentelånet som en del av finansieringsgrunnlaget ved kjøp av ny bolig. Ved refinansiering gjennom startlån bør forbruksgjeld kunne inkluderes, dersom dette medvirker til at boligen kan beholdes. Det bør også kunne benyttes til å refinansiere forbruksgjeld dersom dette muliggjør kjøp av bolig. Kommunenes tapsfond til startlån må i særlige tilfeller kunne benyttes til å dekke tap ved salg av bolig. Utleieboligtilskuddet bør kunne brukes til å kjøpe boliger til vanskeligstilte boligeiere som risikerer tvangssalg. Eieren bør tilbys leieavtale som gir mulighet til å kjøpe tilbake boligen. Tilskudd til etablering bør kunne gis som et rente- og avdragsfritt lån. Dette vil gi kommunene økt fleksibilitet til å skreddersy finansieringsløsninger tilpasset den enkelte husstands behov. Kommunene kan med dette bygge opp tilskuddsfond slik at midlene kan tildeles flere ganger. Det foreslås at leasing og andre leie-til-eiemodeller settes i system og får et større omfang enn i dag. Også eie-til-leiemodeller foreslås som en del av en helhetlig sosial boligpolitikk for vanskeligstilte. Modeller som kan gi hensiktsmessige rammevilkår til utleieselskaper med sosiale formål bør utredes. Det foreslås en økning på 500 nye studentboliger årlig sammenlignet med dagens nivå, totalt 1 500 boliger. Det er ikke bare viktig for studenter, men også for å dempe det generelle presset i leiemarkedet. HTU bør utvides til flere deler av landet. Særlig viktig vil det være å prioritere etablering av slike kontorer i områder med press på boligmarkedet, som i og rundt de større byene. Det bør opprettes en nasjonal leieboerforening. En god, nasjonal leieboerforening vil være avhengig av offentlig støtte. Det foreslås utredet om det er hensiktsmessig og mulig å etablere en frivillig sertifiseringsordning for utleiere. Det er viktig med økt kunnskap om useriøse utleiere og uegnede utleieobjekter for å kunne hindre kommersiell utnytting av vanskeligstilte grupper. Det foreslås at det både på nasjonalt og kommunalt nivå utarbeides undersøkelser for å få bedre oversikt over denne type utleievirksomhet. Relevante lover og regler bør gjennomgås for å avklare hvilke sanksjonsmuligheter kommunene har overfor useriøse utleiere og uegnede utleieforhold. Det foreslås en satsing på 2 500 flere egnede boliger til rusavhengige, personer med psykiske lidelser og dobbeltdiagnose. Satsingen bør målrettes de kommunene som har det største behovet. En slik satsing kan bare lykkes hvis den følges opp med et tilstrekkelig tjenestetilbud. Husbanken bør stille vilkår om kommunalt vedlikehold ved tildeling av tilskudd. Det foreslås en tidsbegrenset støtteordning for å redusere vedlikeholdsetterslepet i kommunale boliger. Det bør utredes nærmere hvordan støtteordningen skal utformes. Nedskrivingen av tilskudd til utleieboliger bør forlenges til 30 år. Kommunens tildelingsrett for utleieboliger til vanskeligstilte foreslås også økt til 30 år, når andre enn kommunen eier boligene. For å øke kompetansen på dette feltet foreslås det et studium om planlegging og forvaltning av kommunal boligmasse. Det foreslås også å lage en veileder i forvaltning av kommunale utleieboliger. Det bør foretas en grundig gjennomgang av tilskuddet til utleieboliger med hensyn til mål, vilkår for tildeling og resultatrapportering. Gjennomgangen bør ses i sammenheng med erfaringene fra Husbankens kommunesatsing, og hvordan denne bidrar til å styrke forvaltningen av tilskuddene. Det bør ses på modeller for sammenslåing av tilskudd til utleieboliger og omsorgsboliger. Felles regelverk vil forenkle administrasjonen av ordningene Økt fleksibilitet mellom tilskudd til utleieboliger og til etablering, kan gi et mer helhetlig boligsosialt arbeid. Det bør utredes modeller for å slå tilskuddene til utleieboliger og omsorgsboliger sammen med tilskudd til studentboliger. Kommunen bør ha en ansvarlig person som representerer tjenesteapparatet. Alle kommuner bør utarbeide en felles bolig- og omsorgsstrategi for ungdom. Det bør utredes hvorvidt det offentliges ansvar for å gi hjelp til en trygg bosituasjon for barn, som er under eller har vært under barnevernets omsorg, i tilstrekkelig grad er regulert i dagens lovverk. Kommunene bør ha beredskapsplaner til bruk dersom barnefamilier står i fare for å bli, eller har blitt, bostedsløse. Bruk av midlertidige boliger for barnefamilier skal unngås og en eventuell kommunal bolig bør være i et ordinært bomiljø. Varslingsregelen i husleieloven bør evalueres. Det bør utredes hvorvidt det er hensiktsmessig å innføre en varslingsplikt i tilfeller der barnefamilier står i fare for å bli kastet ut. Statlige tilskuddsordninger med til dels overlappende og supplerende formål, bør i større grad samordnes. Kommunene bør kunne søke om midler til både kompetanseutvikling, boliginvesteringer og oppfølgingstjenester. Økt oppmerksomhet på arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet er påkrevd. Klare nasjonale mål vil gi en større grad av samordning og forankring av arbeidet. Tilskudd til oppfølgingstjenester i bolig bør styrkes med 30 mill. kroner. Tiltaket må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å styrke Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd med 80 mill. kroner, og satsing på 2500 flere utleieboliger. Bosted med oppfølging bør defmeres som en del av behandlingen og legges inn i individuell plan. Spesialisthelsetjenesten (rus og psykiatri) Husbanken bør gis mandat til å samordne den statlige innsatsen innenfor den sosiale boligpolitikken. Politikkområdet bør særlig integreres bedre med ansvarsområder underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, slik som rus, psykiatri og spesialisthelsetjenesten. Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd bør styrkes med 80 mill. kroner, til en årlig ramme på 150 mill. kroner. Tiltaket må ses i sammenheng med styrking av tilskudd til oppfølgingstenester i bolig. Det må fremgå tydelig av loven at kommunene har plikt til å sørge for at det føreligger adekvate botilbud for personer med et helse- og omsorgsbehov, eller som av andre grunner ikke er i stand til å skaffe seg et forsvarlig bosted. Det er ikke tilstrekkelig at kommunen gir råd, veiledning og assistanse, hvis ikke dette fører til et tilfredsstillende resultat. Kommunen må ha plikt til å sørge for at et udekket boligbehov for denne gruppen finner en tilfredsstillende løsning. I forslag til ny kommunal helse- og omsorgslov bør § 3-7 om boliger til vanskeligstilte, endres til følgende: Det bør samtidig foretas en tilsvarende justering av den motsvarende bestemmelsen i NAV-sosialtjenesteloven § 15. Mye tyder på at de midlertidige botilbudene som gis, ofte er dårligere enn det som forutsettes, og at slike tilbud ikke sjelden gis for et vesentlig lengre tidsrom enn det som kan anses som midlertidig. Utvalgets flertall foreslår endret tittel, at det føyes til en ny andre setning og et nytt andre avsnitt i § 27 i Lov om sosiale tjenester i NAV, slik at denne lyder som følger: dette. Slikt midlertidig botilbud skal ikke gis for lenger enn totalt tre måneder. seg dette, har krav på nødvendig hjelp fra kommunen til å skaffe seg et egnet varig botilbud. Utvalgets mindretall vil ikke gå inn for at det innføres en slik individuell rettighet til nødvendig hjelp fra kommunen til å skaffe et egnet og varig botilbud. I dag må midlertidige botilbud organiseres i NAV-kontoret, jf. § 13 i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Kommunene bør seiv ha frihet til å velge hvor dette skal organiseres. Bistand til å få bolig bør tydeliggjøres som en del av kommunenes plikt til å gi råd, veiledning og annen bistand. I forslag til kommunal helse- og omsorgslov bør det føyes til nye punkt i bestemmelsen som bedre dekker behovet for hjelp til å skaffe et forsvarlig botilbud. Boligsosialt arbeid bør være en del av den generelle helse- og sosialfaglige utdanningen. Gjennom meldingen om velferdsutdanning bør det legges til rette for at boligens betydning vektlegges sterkere i forskningen. Det er behov for mer kunnskap om hva som gjør at personer kommer i en vanskelig situasjon på boligmarkedet. Det er også behov for individrettede data som kan følge utviklingen over tid. ASSS-nettverket bør trekkes inn i utviklingsarbeidet av KOSTRA og rapportering på det boligsosiale arbeidet. Det bør stimuleres til at det utvikles bedre støttesystemer for kommunene i deres arbeid innenfor det boligsosiale området. Andersen, AS. (2001): AGENDA Utredning & Utvikling AS (2005): Asplan Viak (2009): Evaluering av Husbankens kompetansetilskudd Asplan Viak (2009): Bydel 9 Bjerke: Asplan Viak og Agenda Kaupang (2011): Bakketeig, E. og E. Backe-Hansen (2008): Barlindhaug, R. og K.C. Astrup (2008): Sammenhengen mellom de boligsosiale virkemidlene, NIBR-rapport 2008: Barlindhaug, R. og K.C. Astrup (2009): Fra leie til eie - eller delt eierskap, NIBR-notat 2009: Barlindhaug, R. m.fl. (2011): Boligkarriere for startlånsøkere, NIBR-rapport 2011: Barlindhaug, R. m.fl. (2011): Kommunal- og samfunnsøkonomiske effekter av boligsosial politikk, NIBR-rapport 2011: Beatty,T., E. Røed Larsen og D.E. Sommervoll. (2010): Belsby, L. m.fl. (2005): Borgersen, T.A. og D.E. Sommervoll (2006): Brattbakk, I. m.fl. (2002): Brevik, I. og K. Høyland (1997): Brevik, I. og A. Aall Ritland (1999): Funksjonshemmede og boligpolitikken,. NIBR-rapport 1999: Brevik, I. (2010): Oppgavefordelingen mellom 1- og 2. linjetjenesten. Om utviklingen i pleie- og omsorgstjenestene 1988-2007, NIBR-rapport 2010: Bråthen, T. m.fl. (2008): DiPasquale, D og E. L. Glaeser (1999): Incentives and social capital: Are homeowners better Citizens? Dyb, E. m.fl. (2006): Løslatt og hjemløs. Dyb, E. m.fl. (2008): På vei til egen bolig - evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005-2007, NIBR rapport 2008: Dyb, E. og K. Johannessen (2009): Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 2009: ECON (2005): Kommunens arbeid med startlånet. Edgar, B. (2006): The Pathway to a Permanent Home. Epland, J. (2005): Veier inn i og ut av fattigdom: Epland, J. og M.I. Kirkeberg (2007): Barn i lavinntektsfamilier 1996-2004. Epland, J. m.fl. (2011): Friestad, C. og I.L.S. Hansen (2004): Levekår blant innsatte, Fafo-rapport 2004: Galloway T.A. og R. Aaberge (2005): Gulbrandsen, L. m.fl. (2010): Hanche-Dalseth, M. m.fl. (2010): Boligsosialt utviklingsprogram. Delrapport 2010, Møreforsking Volda Rapport nr. Hansen, I.L.S. m.fl. (2007): Ikke bare bare å bo, Fafo-rapport 2007: Hansen, I.L.S. m. fl. (2008): Det er jo ingen som sutter her..., Fafo-rapport 2008: Hansen, I.L.S, og S. Øverås (2007): Bolig for personer med psykisk lidelse og rusproblematikk i Brodtkorb og Rugkåsa (red) Hellevik, T. og V Nordvik (2004): Forsking om vanskeligstilte på boligmarkedet. Henderson, J. V og Y. M. loannides, (1983): Holm, A. og S. Nørve (2007): Bostedsløse i små og mellomstore kommuner. Strategier i arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet, NIBR-rapport 2007: Hyggen, C. (2009): Boligsosiale midler. Rapportering tilskudd til styrking og utvikling av tjenester i bolig for bostedsløse. Indset, M. og J.E. Klausen (2008): Johannessen, K. og E. Dyb (2011): På übestemt tid. kommunalt disponerte bolig, NIBR-rapport 2011: Kommunal- og regionaldepartementet: Statlig styring av kommunesektoren - veilederfor arbeidet med tiltak og reformer som berører kommuner ogfylkeskommuner. Kvinge, J. og R Medby (2011): Sosial boligpolitikk i Norge - kartlegging av offenlig ressursbruk, NIBR-rapport 2011:3 Langsether, Å. m.fl. (2003): kernes rettsvern, NOVA-rapport 2/2003 Langsether, Å. m.fl. (2006): skap til husleieloven, NOVA-rapport 6/2006 Langsether, Å. og H.C. Sandlie (2006): leiemarkedet i Guldbrandsen, L. (red) levekår i Norge 2004, NOVA-rapport 3/06 Langsether, Å. og A. Skårberg (2007): som boligeier, NOVA-rapport 5/07 Langsether, Å. (2007): Langøren, A. m.fl. (2003): Et regionalt perspektiv på fattigdom, Økonomiske analyser 4/2003 Statisk sentralbyrå. Ludvigsen, K. og S. Fjær (2007): Varig bolig framfor hospits, Rokkansenteret Notat 1: Magnusson Turner, L. (2011): Medby, P. m.fl. (2007): Melby, I. og F. Strøm (2007): Inntekt og skatt for personer og husholdninger, Statistiske analyser nr. Mogstad, M. (2005) Fattigdom i Norge: Et hovedstadsproblem? Økonomiske analyser 3/2005 Statistisk sentralbyrå. Mogstad, M. m.fl. (2005): Multiconsult og PricewaterhouseCoopers (2008): Myrvold, T. M. m.fl. (2009): Evaluering av Storbysatsingen i psykisk helse, NIBR-rapport 2009: Nordvik, V. og R Medby (2007): Nordvik, V. (2010 b): Vanskeligstilte på boligmarkedet i Sandlie, H.C. (red) (2010): Nordvik, V. (2010 c): Bolig og boforhold i Sandbæk, M. og A. West Pedersen (red) Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. Nordvik, V. m.fl. (2010): Den norske bostøtten. Normann, T.M. (2010): Utgifter til bolig i Norge og Europa: Inntekter og boligutgifter vokser i takt, Samfunnsspeilet nr. Norsk studentorganisasjon: NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken NOU 2004: Nygaard, V. m.fl. (2010): En analyse av små, usikre og stagnerende boligmarkeder, Norut- rapport 2010: Ot.prp. nr. 103 (2008-2009): Prop. 1 LS (2010-2011) Rambøll Management(2oo9): Rapport om narkotika. Stoltenbergutvalget (2010) Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet, Dokument 3:8 (2007-2008) Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2003): Rising Inequality of Housing? Evidence from Segmented Housing Price Indices, Discussion Paper No. Røed Larsen, E. og D.E. Sommervoll (2011): Prisdannelsen i det norske leiemarkedet: Rønningen, G.E. og R. van der Meij (2010): Overgang fra barnevern til selvstendig tilværelse, HENÆR rapport nr. Sandlie, H.C. (2005): Leiemarkedet i Sandlie, H. C. (red) Sandlie, H.C. (red) (2010): Sandlie, H.C. (2010): Førstegangsetablering på boligmarkedet i Sandlie, H.C. (red) Sandlie, H.C. m.fl. (2011): Sahlin, I. (2002): The Staircase of Transition: Survival through failure. Stamsø, M.A. og S. Østerby (2000): Forholdet mellom bostøtte og sosialhjelp, Prosjektrapport nr. Stefansen, K. og A. Skevik (2006): Barnefamilier i kommunale boliger i Nordisk sosialt arbeid nr. Stmeld. nr. 50 (1996-1997) Stmeld. nr. 50 (1998-99) St.meld. nr. 50 (1998-97) Stmeld. nr. 88 (1966-67) Stmeld. nr. 25 (2005-2006) Søholt, S. og K.C. Astrup (2009): Etniske minoriteter og forskjellsbehandling i leiemarkedet, NlBRrapport 2009: Taksdal, A. m.fl. (2006): På randen av å bo. Erfart kunnskap om livet og flyttingene mellom psykiatri, rusomsorg, gater, hospitser og egne boliger, Rokkansenteret rapport 1: Tesch, M. og F. Comim (2005): Adaptive Preferences and Capabilities: Thorshaug, K. m.fl. (2009): Thomasen, A. og I. Melby (2009): Torgersen, U. (1987): Housing: the Wobbly Pillar of the Welfare State i Turner, B, Kemeny, J. and LJ. Lundqvist (eds.) Between State and Market: Ulfrstad, L.M. (2007): Boligpolitikken og velferdsstaten i Brodtkorb og Rugkåsa (red) West Pedersen, A (2007): Boligdimensjonen i velferdsstaten: Velferdsforskningens blinde punkt? Ytrehus, S. m.fl. (2007): Tjenester til bostedsløse i 10 kommuner, Fafo-rapport 2007: Ytrehus, S. m.fl. (2008): På rett vei. Evaluering av Prosjekt bostedsløse to år etter, Fafo-rapport 2008: Østerby, S. (2007): Husbankens bostøtte og kommunenes saksbehandling, NIBR-rapport 2007: Aarland, K. og V. Nordvik (2010): Eierlinjen i norsk boligpolitikk - tar boligeiere på seg for stor risiko?, Økonomi og politikk nr. Aars, J. og D.A. Christensen (2011): Styring og kontroll av partnerskap: De lokale NAV-avtalene, Uni-Rokkansenteret Notat 1: Bolig anses som et grunnleggende velferdsgode og boligpolitikken er en sentral del av statens velferdspolitikk. Det statlige målet er at alle skal kunne bo trygt og godt. Personer eller husstander som ikke på egen hand kan skaffe seg bolig eller beholde egen bolig, skal få nødvendig bistand. Flest mulig av dem som ønsker det skal kunne etablere seg i eid bolig og ingen skal oppholde seg mer enn 3 måneder i et midlertidig botilbud, tilbringe tid i midlertidige løsninger etter institusjonsopphold eller fengsel, eller tilbys midlertidige botilbud eller døgnovernatting uten kvalitetsavtale. Innsatsen for å forebygge og bekjempe bostedsløshet og bistand til å mestre boforhold skal være høyt prioritert. Dette er tydelige politiske målsetninger som det synes å være enighet om. (Prop. 1 S (2010-2011); St.meld. nr. 23 (2003- 2004); Innst. S. nr. 229 (2003-2004)). For grupper med særskilte behov er det formulert spesifikke mål. De nasjonale føringene knyttet til boliger for personer med utviklingshemming har vært, og må forventes fortsatt å være, at en skal unngå institusjonslignende boalternativer, at boligen skal ligge i et vanlig boligområde, at eventuelle fellesskapsløsninger skal være små og at det skal være ordinære krav til størrelse og kvalitet på boligene (Husbanken, 1993; Stmeld. nr. 40 (2002-2003); Tøssebro 2010). For personer med funksjonsnedsettelse er målet om universelt utformede boliger sentralt og også målet om at ingen unge personer med omfattende behov for hjelp skal få sitt tilbud på sykehjem (Stmeld. nr. 23 (2003-2004); St.meld. nr. 40 (2002-2003)). Det er videre lagt til grunn som et hovedprinsipp at den som er vanskeligstilt i forhold til boligmarked og som har behov for hjelpetjenester for å bo eller beholde bolig, skal disponere en bolig og motta tjenestene i eget hjem, og videre så langt som mulig kunne velge bosted og boform ut fra egne behov (Stmeld. nr. 2003)). Tjenestene skal knyttes til den enkelte person og ikke til boligen, også i tilfeller hvor tjenestemottaker har behov for døgnkontinuerlige tjenester (Rundskriv U-10/2002). Til tross for tydelige nasjonale mål, bruk av flere typer virkemidler og en fordeling av ansvaret når det gjelder boligsosialt arbeid, er den faktiske situasjonen klart ikke tilfredsstillende. Antallet bostedsløse 1 har økt (Dyp og Johannessen, 2009) og Riksrevisjonen har rettet sterk kritikk mot innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet (Riksrevisjonen, 2008). Også FNs økonomiske, sosiale og kulturelle komité har uttrykt bekymring når det gjelder antall bostedsløse og mange personers problemer på boligmarkedet, personers problemer i forhold til å beholde sin bolig samt boligenes dårlige standard (Committee on Economic, Social an Cultural Rights, 2005). 1 En person er definert som bostedsløs når han eller hun mangler eid eller leid bolig og er i en av følgende situasjonen mangler tak over hodet kommende natt, er henvist til akutt eller midlertidig overnatting, er under kriminalomsorgen og skal løslates innen to måneder, er i institusjon og skal skrives ut innen to måneder, bor midlertidig hos venner, kjente eller slektningen Antall bostedsløse var i 2003 beregnet til 5.200.1 2008 til 6091. videre er det beregnet at 378 barn er bostedsløse sammen med foreldrene sine. (Dyp og Johannesen, 2009). videre dokumentert at flere grupper har problemer både i forhold til tilgang til adekvat bolig og oppfølgning for å kunne bo og bli boende. Det gjelder blant annet personer med alvorlig rusproblematikk og personer med alvorlig psykiske lidelser (Taksdal, 2006; Statens helsetilsyn, 2006). Det er videre dokumentert at botilbud til utviklingshemmede har utviklet seg mot store bofellesskap til erstatning for de små (Tøssebro, 2011). Lovgivning som virkemiddel er tatt i bruk på de fleste områder innenfor velferdspolitikken, som ett av flere virkemidler for å sikre statlige mål overfor den som trenger særlig hjelp eller støtte. I helselovgivningen er retten til nødvendig helsehjelp lovfestet. I sosiallovgivningen er det gitt bestemmelser om rettskrav på sosiale tjenester og økonomisk stønad når en person ikke kan dra omsorg for seg seiv eller ikke kan sørge for sitt livsopphold. Folketrygdloven er klart rettighetsbasert. Pliktene for kommunene er formulert som et ansvar for å ha eller tilby nødvendige tiltak og tjenester. Så langt en person har rettskrav på en kommunal ytelse, vil kommunen ha en plikt til å oppfylle, uavhengig av sine budsjetter og økonomiske situasjon (Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove, 2000). En lovfesting av kommunens plikt til å skaffe bolig og en rett for vanskeligstilte til bolig er imidlertid ikke blitt ansett som et aktuelt virkemiddel, med unntak av plikten og retten til midlertidig husvære (Stmeld. nr. 23 (2003-2004); Innst. S. nr. 229 (2003-2004). Det kan stilles spørsmål om det nå er grunn til også å ta i bruk juridisk virkemiddel i form av plikt- bestemmelser og rettighetsregulering, som et tillegg til andre virkemidler, for å sikre at den som er vanskeligstilt på boligmarkedet får tilgang til bolig. Kommunene er pålagt å ha bestemte sosiale tjenester som er aktuelle som oppfølgingstenester for den som trenger det for å mestre en bosituasjon. I den grad tjenestemottakeren er i en situasjon hvor vedkommende ikke kan dra omsorg for seg seiv eller er helt avhenging av praktisk hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har vedkommende et rettskrav på nødvendig hjelp (sosialtenesteloven §4-3). Tilgang til tjenester i bolig er således rettighetsregulert. Det kan stilles spørsmål om bestemmelsene er tydelige nok for å sikre nødvendig hjelp til å kunne bo og bli boende i eget hjem. Hove, 2002). Det må også presiseres at det er først ved lovpålagte plikter og rettigheter at det kan føres et effektivt tilsyn med kommunene når det gjelder gjennomføringen av boligpolitikken. Med vanskeligstilte på boligmarkedet forstår jeg her personer som er avhengig av hjelp og støtte for å etablere seg i og beholde egen bolig. Dette er en sammensatt gruppe. Det kan være personer som i hovedsak bare har økonomiske vansker i forhold til boligmarkedet. side kan det være personer som har behov for tett oppfølging for å anskaffe bolig, klare å bo og beholde boligen. Kommunene er tillagt hovedansvaret for å sikre de som er vanskeligstilte på boligmarkedet (Stmeld. nr. 23 (2003-2004)). Dette hovedansvaret er ikke pålagt kommunene som en lovbestemt plikt. I all hovedsak er ansvaret formulert i offentlige dokumenter, og kommunene er oppfordret til å ta dette ansvaret ved økonomiske virkemidler, samarbeid og kommunikasjon (St.meld. nr. 23 (2003-2004)). Deltjenester innenfor den enkelte kommune er imidlertid gitt et ansvar for boliger til vanskeligstilte. Det gjelder sosialtjenesten i kommunen og kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Ansvaret er formulert som et medvirkningsansvar (se punkt 3.2). I utredningen om lov om sosiale tjenester (NOU 1985: 18) ble det foreslått følgende bestemmelse: «Sosialtjenesten skal arbeide for å skaffe boliger til vanskeligstilte...» (lovutkastet §3-4). Begrunnelsen for forslaget var at kommunene allerede hadde et ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte, at dette ansvaret måtte lovfestet og at det var naturlig at arbeidet med å skaffe boliger ble lagt til sosialtjenesten (NOU 1985: 18, s. 113). Departementet var imidlertid av den oppfatning at det ikke var naturlig å lovfeste et ansvar for kommunene til å skaffe boliger i en lov om sosiale tjenester og presiserte at ansvaret for sosialtjenesten måtte være et ansvar for medvirkning i kommunens arbeid (Otprp. nr. 29 (1990-91)). sin støtte i sosialkomiteen (Innst.O. nr. 9 (1991- 92)). Kommunens ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte er et underforstått ansvar som ikke er pålagt kommunene ved lov. Dette er ikke foreslått endret i forslaget til ny lov om kommunale helseog omsorgstjenester (Prop. 91 L (2010-2011)). Spørsmålet er om tiden nå er moden for å følge opp sosiallovutvalget fra 1988 og lovfeste kommunens ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte. Dette kan reguleres i ny lov om kommunale helseog omsorgstjenester formulert som et kommunalt «sørge for» ansvar, slik annet ansvar for helse- og omsorgstjenester er formulert (Prop. 91 L (2010- 2011), lovforslaget kapittel 3). En slik lovfesting er en videreføring av en boligpolitikk som er uttalt og som det synes å være enighet om. Og det bør ikke være uenighet om at det å disponere en bolig er en viktig komponent i en persons totale levestandard med stor betydning for den enkeltes helse, verdighet og sosiale deltakelse (Prop. 91 L (2010-2011), lovforslagets formålsbestemmelse § 1-1). Et særlig spørsmål er om kommunene allerede har en lovbestemt plikt til å kunne tilby bolig tilpasset mulighet for heldøgns omsorgstjenester ut over aldershjem, barneboliger og privat forpleining. Og hvis ikke, om kommunene i all fall bør ha en slik plikt. Det spørsmålet behandles nærmere i punkt 3.3. Dernest skal jeg gjøre rede for kommunenes plikt til å finne midlertidig botilbud for den som ikke klarer det seiv (punkt 3.4). Et neste spørsmål er om vanskeligstilte skal ha et rettskrav på bolig når vedkommende ikke seiv har mulighet til å skaffe seg slik. Spørsmålet er om det utover retten til midlertidig bolig bør gis en ytterligere utvidet rett til tilgang til bolig for vanskeligstilte. Det kommer jeg tilbake til i punkt 3.5. Dernest er det et spørsmål om å stille nærmere krav til de boliger som skal tilbys. Det kommenterer jeg i punkt 3.6. Det heter det i sosialtjenesteloven § 3-4 at sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker». I forarbeidene presiseres medvirkningsarbeidet til å delta aktivt i den kommunale planleggingen av boligpolitikken generelt og for vanskeligstilte (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) s. 158). I rundskrivet til loven går en noe lengre. Her heter det at sosialtjenesten sammen med kommunens øvrige etater har ansvar for å tilby hensiktsmessige boliger til vanskeligstilte (rundskriv 1-1/ 93, s.101). I senere rundskriv om boligsosialt arbeid vises det til at sosialtjenesten kan ivareta sitt ansvar ved at den seiv, eller i medvirkning med annen kommunal instans eller privat aktør, tildeler kommunalt disponerte boliger, tildeler lån og tilskudd til kjøp av bolig og formidler kontakt mellom privat utleier og boligsøker. Ansvaret for å gjøre andre deler av kommunen kjent med boligbehovene presiseres også (rundskriv U-10/2002). Ved lov om sosiale tjenester i NAV er bestemmelsen om boliger til vanskeligstilte delvis videreført samtidig som den er oppretthold i sosialtenesteloven. Det heter: «Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet» (lov om sosiale tjenester i NAV § 15). Av forarbeidene følger at denne bestemmelsen pålegger kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen et ansvar for å medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte på sitt område. Bestemmelsen er ikke ment å legge organisatoriske bindinger på kommunenes ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte (Otprp. nr. 103 (2008-2009) s. 34). Meningen med bestemmelsen er at denne delen av kommunen skal delta i planleggingen av hvordan boligproblem skal løses for vanskeligstilte boligsøkere. Den innebærer videre et ansvar for å gjøre andre deler av kommunen kjent med behovet. Dessuten ligger det i bestemmelsen at det bør tas initiativ til tiltak som kan lette situasjonen for vanskeligstilte i kommunen. I forarbeidene er det også holdt frem at medvirkningsansvaret innebærer et ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet gjennom å bistå med råd og veiledning, tilrettelegging og finansiering, der dette ikke dekkes på annen måte (Ot.prp. nr. 103 (2008-2009) s. 34). Med dette må både ansvaret for å skaffe boliger, regulert i lov om sosial tjenester i NAV og i sosialtenesteloven, forstås som et medvirkningsansvar. Det kan gjerne formuleres som et internt kommunalt medvirkningsansvar. forstå dette slik at arbeids- og velferdsforvaltningen først og fremst har et medvirkningsansvar ut fra sitt kjennskap til behovet for boliger til personer som er sosialt og økonomisk vanskeligstilte, mens sosialtjenesten har et medvirkningsansvar ut fra sitt kjennskap til behovet for tilpassete boliger til personer som trenger det på grunn av funksjonsnedsettelse, høy alder eller ut fra andre mer omsorgsmessige behov. En slik deling legges også til grunn i forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester hvor det foreslås en videreføring av sosialtjenestelovens § 3-4 formulert slik at kommunens helse- og omsorgstjeneste skal medvirke til å skaffe boliger til personer som seiv ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Og videre med samme presisering som i sosialtenesteloven at dette innbefatter «boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker» (Prop. 91 L (2010-2011) §3-7). Det heter i forarbeidene at ansvaret innebærer at helse- og omsorgstjenesten må delta i den kommunale planleggingen av hvordan boligproblem for vanskeligstilte kan løses generelt og at helseog omsorgstjenesten må gjøre andre kommunale myndigheter kjent med boligbehovene til vanskeligstilte. Det heter videre at helse- og omsorgstjenesten bør, i samarbeid med andre instanser, ta initiativ til tiltak som kan lette situasjonen for vanskeligstilte på boligmarkedet, og at ansvaret også innebærer å bistå brukere med råd og veiledning, tilrettelegging og finansiering, samt i enkelte tilfeller engasjere seg direkte i å skaffe vanskeligstilte bolig (Prop. 91 L (2010-2011) s. 196). De kommunale deltjenestene er altså pålagt å vise aktivitet innad i kommunen, ved deltakelse i kommunal planlegging av hvordan boligproblem skal løses og ved å gjøre andre deler av kommunen kjent med boligproblemene. Det er tydeligvis også et visst ønske om at ansvaret skal være noe utvidet ved en forventning om en viss aktivitet overfor den enkelte bruker. Samtidig er det klart at den som er vanskeligstilt på boligmarkedet ikke kan påberope seg noen rett til bolig etter disse bestemmelsene, og aktivitet overfor den vanskeligstilte er etter disse bestemmelsene mer en oppfordring enn noen plikt for tjenestene. Ansvaret etter sosialtenesteloven, lov om sosiale tjenester i NAV, og også etter forslaget i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, er å forstå som et medvirkningsansvar innad i kommunen og som en formulert forventning om at kommunens deltjenester bistår den enkelte. Kommunen er imidlertid pålagt en plikt til å gi opplysning, råd og veiledning. Dette følger av sosialtenesteloven og tilsvarende av lov om sosiale tjenenester i NAV. Det heter: «Sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke seiv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det» (sosialtjenesteloven §4-1). I lov om sosiale tjenester i NAV (§ 17) brukes begrepet kommunen og ikke spesifikt sosialtjenesten i Nav. Ut over det er bestemmelsen likelydende. Bestemmelsen om råd og veiledning forstås som en plikt for kommunen og en rett for den enkelte (Kjønstad og Syse, 2008, s. 166). Råd og veiledning som hjelp til den vanskeligstilte for åfå skaffet seg bolig faller klart innenfor bestemmelsenes område. Dette vil være hjelp som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. I forslaget til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er det ikke regulert inn en egen bestemmelse om plikt til å yte opplysning, råd og veiledning. Det heter i forslaget at kommunen, ved ytelse av helse- og omsorgstjenester, «skal fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning» (lovforslaget § 3-3). Det er presisert i forarbeidene at bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Det heter også at råd og veiledning er en prioritert oppgave, at plikten også omfatter oppsøkende virksomhet for utsatte grupper samt opplysningsvirksomhet, rådgivningsvirksomhet og veiledningstjeneste. Arbeidet skal ikke bare ha en medisinsk tilnærming, med også en helhetlig og sosialfaglig tilnærming (Prop. 91 L (2010-2011) s. 172). Det synes uheldig å knytte råd og veiledningsplikten ensidig til ytelse av helse- og omsorgstjenester. Den burde vært, både som en plikt og som en rett, en formulert selvstendig tjeneste slik den i dag er regulert i sosialtenesteloven. hjelpebehov (omsorgsboliger) Kommunene skal ha plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester for dem som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker. Dette følger av sosialtenesteloven § 4-2 bokstav d. Tilsvarende følger det av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd punkt 6 at kommunene skal ha sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie. Boliger med heldøgns omsorgstjenester er i forskrift begrenset til aldershjem, privat forpleining og boliger der det bor omsorgstrengende barn og unge under 18 år utenfor foreldrehjemmet, jf. sosialtjenesteloven §7-12 og forskrift 4. desember 1992 nr. 915 (kap.7). Boform for heldøgns omsorg og pleie likestilles med sykehjem (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010 a, s. 124). Disse boformene forstås i dag som institusjoner (Prop. 91L (2010-2011) s. 187) og noe annet enn det som gjerne benevnes som omsorgsboliger (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010. s. 124). Mens kommunene er pålagt en plikt til åha slike boformer som kan sies å være institusjoner (herunder også aldershjem, barneboliger og privat forpleining), er det ut fra dette ikke regulert noen plikt for kommunene til å sørge for andre boligtilbud for vanskeligstilte, heller ikke når personen har behov for omfattende oppfølgningstjenester. Slike andre botilbud benevnes gjerne som omsorgsboliger eller tilpassete boliger. Omsorgsboliger er imidlertid ikke et entydig begrep. Det brukes gjerne som en felles betegnelse på ulike boformer som bokollektiver, bofellesskap, samlokaliserte boliger og utleieboliger. Men det er også grunn til å merke seg at Kommunal- og regionaldepartementet har brukt begrepet omsorgsboliger forstått som boform for heldøgns omsorg og pleie regulert i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 og bolig med heldøgns omsorgstjeneste regulert i sosialtenesteloven § 4-2 (se forskrift 10. juli 2003 nr. 957 og forskrift 21. desember 2005 nr. 1667, begge gitt med hjemmel i lov om husbanken). I forskrift gitt med hjemmel i lov om husbanken fra 2008 brukes imidlertid begrepet omsorgsboliger som noe annet enn bolig med heldøgns omsorgstjenester eller boform for heldøgns omsorg og pleie. Her vises det til sosialtenesteloven § 3-4 (forskrift 25. februar 2008 nr. 191). Det er også grunn til å legge merke til at statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen har formulert seg slik at det er et mål «at alle som har behov for et heldøgnstilbud skal få det, enten det gis i institusjon, tilpasset omsorgsbolig eller eget hjem» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010 b). Her er tilpasset omsorgsbolig brukt som et begrep på en mellomløsning mellom det private hjemmet og institusjonen. I verdighetsgarantien, gjeldende fra 2011, heter det at det blant annet skal legges til rette for «en riktig og forsvarlig boform ut fra den enkeltes behov og tilstand» (forskrift 12. november 2010 nr. 146 § 3). Det må bety at den eldre skal ha tilgang til en tilpasset boform. Avgrensningen av bolig med heldøgns omsorgstjenester til aldershjem, barneboliger og privat forpleining må på ses på bakgrunn av Sosiallovutvalget skille mellom institusjoner og apen omsorg og utvalgets klare oppfatning av at apen omsorg med hjelpetiltak i eget hjem skulle ha prioritet foran institusjonsopphold (NOU 1985: 18, s. 116-117). Vektleggingen av apen omsorg må også ses i sammenheng med utvalgets forslag til formålsbestemmelse hvor viktige mål for sosialpolitikken ble nedfelt, herunder at «den enkelte gjennom hjelpetiltak får mulighet for å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre» (lovforslaget § 1-1; NOU 1985:18. s. 206, 214 og 366). Sosiallovutvalget bruker imidlertid ikke begrepet bolig med heldøgns omsorgstjenester, men «plass i institusjon eller familiepleie» jf lovforslaget § 4-2 nr. 4. skaffe boliger for vanskeligstilte var da foreslått som egen bestemmelse i lovforslagets § 3-4. I lovproposisjon fremholdt departementet at det var en bred politisk og faglig enighet om at vekten i fremtiden skulle legges på utvikling av selvstendige boformer med individuelt tilpasset service og omsorg (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) s. 58). Slike selvstendige boformer synes som et utgangspunkt å være tenkt dekket av begrepet boliger med heldøgns omsorgstjenester. I forarbeidene antydes det ikke en avgrensning som gitt i gjeldende forskrift. Tvert i mot poengteres det at kommunens sosialtjeneste vil omfatte både institusjoner og andre typer boformer og at «lovteksten må angi hvilke funksjoner kommunene skal fylle når det gjelder bolig- og omsorgstjenester til dem som på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre grunner har behov for det» (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) s. 59). Nærmere presiseres boliger med heldøgns omsorgstjenester til «tiltak i sosialtjenesten der botilbud, hjelpetiltak og omsorgstiltak utgjør et hele» (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) s. 59). Og videre at dette positivt kan være boliger hvor det bor barn og unge utenfor foreldrehjemmet og boliger hvor en benytter seg av spesielle typer behandlingsopplegg. Det antydes ikke i forarbeidene en avgrensning av hva som skal inngå i begrepet boliger med heldøgns omsorgstjenester. Behovet for avgrensning ses i forhold til tilfeller der tjenestemottaker mottar sosiale tjenester i sitt eget private hjem. Det er på den bakgrunn det gis hjemmel for nærmere å forskriftsbestemme hva som menes med bolig med heldøgns omsorgstjeneste (Ot.prp. nr. 29 (1990- 91) s. 59) ? Det er således all grunn til å hevde at det ikke i lovens ordlyd eller i forarbeidende er grunnlag for den avgrensningen som er gjort i gjeldende forskrift. Forskriftens gyldighet er imidlertid ikke vurdert rettslig og det er heller ikke tatt initiativ til endring av denne fra departementets side. Baksiden av denne forskriften er at det ikke er pålagt kommunen å ha boliger med heldøgns omsorgstjenester som et generelt tilbud, men bare som et tilbud til eldre (aldershjem), til barn og for dem som er i privat forpleining. I praksis står vi i dag da bare tilbake med en lovpålagt plikt til å ha barneboliger, idet både aldershjem og privat forpleining er lite aktuelle tilbud i dagens omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010, s. 129). 2 Se også Syse, 1995 s. avgrensningen er gyldig. Med bakgrunn i lovforarbeidende til sosialtenesteloven og ut fra forskjellige føringer fra Helseog omsorgsdepartementet og fra Kommunal- og regionaldepartementet, samt konsekvensen av den avgrensningen som folger av forskriften, kan det være gode grunner for at vi i dag forstår bolig med heldøgns omsorgstjenester også som boliger ut over aldershjem, barneboliger og privat forpleining, og da som noe kommunene er pliktig til å tilby. I alle fall er det gode grunner for å mene at kommunene bør være pliktig til å tilby boliger som er tilpasset heldøgns omsorgstjenester. Det kan være grunn til å presisere de forpliktelsene kommunene skal ha til en tredeling, og da også som et endringsforslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Utover ansvaret for å kunne tilby tilstrekkelige institusjonsplasser og ansvaret for å kunne tilby tilstrekkelig hjelp i hjemmet, er det behov for å få presisert en plikt for kommunene til å sørge for tilgang til tilpassete permanente boliger (gjerne benevnt som omsorgsboliger) Lov om sosiale tjenester i NAV § 27 lyder: «Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det seiv». Kommunens plikt til å sørge for midlertidig husvære var tidligere regulert i sosialtenesteloven §4-5 som en plikt for sosialtjenesten. Ved ny lov om sosiale tjenester i NAV ble sosialtenesteloven § 4-5 opphevet. Lov om sosiale tjenester i NAV § 27 er ment å være en ren videreføring av den forpliktelsen som lå i sosialtenesteloven § 4-5. Begrepet midlertidig husvære er i denne bestemmelsen byttet ut med begrepet midlertidig botilbud. Det er ment som en språklig endring som ikke endrer bestemmelsens materielle innhold (Otprp. nr. 103 (2008- 2009) s. 16 og 35). I utredningen om lov om sosiale tjenester (NOU 1985:18) viste utvalget til kommunenes plikt etter lov om sosial omsorg fra 1964 til å skaffe en person eller familie midlertidig «underbringelse» dersom de var husløse. Utvalget mente en slik plikt fortsatt burde ligge på kommunen som en plikt til å skaffe midlertidig husvære for personer med et akutt behov (NOU 1985: 18 s. 113). Departementet mente kommunene som tidligere måtte ha en plikt til å skaffe midlertidig oppholdssted for en person eller familie som var i akutt nødssituasjon og at dette ansvaret måtte fremgå av en egen bestemmelse (Otprp. nr. 29 (1990-91) s. 67-68). Ut fra dette må det legges til grunn at sosialtenesteloven § 4-5 og nå lov om sosiale tjenester i NAV §27 pålegger kommunene en plikt til å skaffe midlertidig botilbud til den som ikke kan skaffe seg det seiv. Bestemmelsen korresponderer med en rett. Den gir den enkelte et rettskrav på midlertidig botilbud når lovens vilkår for øvrig er oppfylt. Rettigheten inntrer når en person eller familie er i en akutt nødssituasjon eller har et akutt behov. I rundskriv til sosialtenesteloven, som må ha gyldighet i forhold til gjeldende bestemmelse, brukes også formuleringen «akutt nødssituasjon» og formuleringen «personer som står uten bolig» (rundskriv 1-1/93 s. 113-114). Plikten og retten til midlertidig bolig inntrer når en person er i en akutt situasjon. 3 Slik også Kjønstad og Syse (2008) s. 165; Plikten gjelder enhver som oppholder seg i kommunen. Det er således ikke anledning for kommunen å henvise de som søker om midlertidig botilbud til en annen kommune, for eksempel deres opprinnelige bostedskommune (Ot.prp. nr. 29 (1990-91), s. 168, Sivilombudsmannen, 2007). I lov om sosiale tjenester i NAV legges plikten på kommunen som sådan. Det heter ikke her kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen slik det for eksempel gjør ved reguleringen av medvirkningsansvaret. Likevel er dette ansvaret lovbestemt lagt til kommunen i arbeids- og velferdsforvaltning; til det som benevnes som NAVkontoret. Det følger av arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13 at arbeids- og velferdsetaten og kommunen skal ha felles lokalt kontor som skal ivareta de oppgåvene for kommunen som følger av lov om sosiale tjenester i NAV. Det fremgår også klart av lovens forarbeider at forvaltningen av ansvaret for å skaffe midlertidig botilbud skal ivaretas av NAV-kontoret. Dette er begrunnet med sammenhengen mellom behovet for midlertidig bolig og behovet for økonomisk stønad, og det er begrunnet i viktigheten av at alle med et akutt behov for bolig, uansett hvor i landet de oppholder seg, skal vite at det er NAV-kontoret de skal henvende seg til (Otprp. nr. 103 (2008-2009, s. 20). Med dette er det lagt visse begrensninger på kommunenes adgang til seiv å bestemme sin organisering. Men mer enn et mottak og et beslutningssted for slike saker, kan det ikke ligge i disse bestemmelsene. I alle fall vil det være behov for samarbeid og samordning med andre deler av kommunen, for eksempel kommunalt boligkontor hvis kommunen har valgt å ha en slik enhet. Et annet spørsmål er om retten til midlertidig bolig burde utvides - fra akutt nødhjelp til et midlertidig botilbud som ledd i et rehabiliteringsarbeid. Med andre ord, at fokus ikke er på en begrensing av det midlertidige botilbudet til maksimum 3 måneder, men heller på nødvendig bistand for å skaffe en permanent bolig og mestre det å bo. Det kan være grunn til å vurdere å utvide plikten og retten til midlertidig botilbud til for eksempel 6 måneder knyttet sammen med en forpliktelse til å bruke denne tiden til nødvendige rehabiliteringstiltak. Etter dagens lovgivning er det klart at den som står uten bolig og ikke er i stand til å skaffe seg bolig seiv, har et rettskrav på et midlertidig botilbud. Sosiallovutvalget mente at deres forslag skulle gi den enkelte et rettskrav på midlertidig husvære (NOU 1985: 18 s. 71). Når utvalget var tydelig på at dette skulle være en bestemmelse som ga den enkelte et rettskrav, er begrunnelsen å finne i bruk av rettighetsbestemmelser i situasjoner hvor en står overfor en mer konkret og særlig vanskelig situasjon hvor hjelpebehovet er påtrengende og hvor det også i prinsippet er klart hvilke innsatser som bør settes inn (NOU 1985:18 s. 71). Dette ble ikke imøtegått eller nærmere kommentert av departement (Otprp. nr. 29 (1991-92) eller av sosialkomiteen (Innst. 0. nr. 9 (1991-92)). Det er senere lagt til grunn i litteraturen og av for eksempel Sivilombudsmannen, og er videreført slik i lov om sosiale tjenester i NAV. Dersom det er et ønske å sikre en bestemt personkrets; her personer som er særlig vanskeligstilte på boligmarkedet og som ikke kan forventes seiv å ivareta sine interesser, er rettighetslovgivning et vel anerkjent virkemiddel. Gjennom rettighetsfesting skapes en felles forpliktende norm. Rettighetsfesting skal sikre at kommunene ikke setter til side prioriteringer som det på det nasjonale nivået er enighet om. Rettighetsfesting er også en forutsetning for at enkeltmenneske som ikke får tilstrekkelig hjelp skal kunne få overprøvd avgjørelsene og eventuelt kunne reise søksmål for å tvinge forvaltningen til å følge opp den normen som er gitt. Skal rettighetslovgivning tas i bruk må det være mulig å oppfylle rettigheten. Rettighetslovgivning bør ikke brukes på en slik måte at den skaper forventninger som står i misforhold til rettighetens innhold. Det er helt klart at vi har persongrupper som ikke seiv er i stand til å skaffe seg bolig. Disse kan identifiseres. Hvilke betingelser som nærmere må være oppfylt for å få rett vil være skjønnspregete. Når det gjelder tilgang til en bolig som skal være av permanent karakter, er det all grunn til å trekke frem de uttalte målene om at enhver skal ha mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv om meningsfylt tilværelse i felleskap med andre (jf sosialtjenesteloven § 1-1, forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 1-1). Dertil er det grunn til å holde frem de føringene forøvrig som blant annet fulgte av reformen for utviklingshemmede: At det skal unngås institusjonslignende alternativer, at boliger skal ligge i et vanlig boligområde, at fellesskapsløsninger skal være små, at det skal være ordinære krav til størrelse og kvalitet på boligene, at hver enkelt bolig ses som en enhet og at tjenestetilbudet skal vurderes individuelt og tildeles personen, ikke være en del av botilbudet som sådan (Tøssebro, 2010, Kommunal- og regionaldepartementet, 2010). Slike krav bør forskriftsfestes. bør særlig ses i sammenheng med den økningen i antallet boenheter i bofellesskap som nå synes å være utviklingen i kommune-Norge (Tøssebro, 2011). Overnattingsstedet skal være tilstrekkelig innredet etter formålet. at personlig hygiene kan ivaretas. - Beboerne må gis anledning til vask av tøy. utstyre det med rent sengetøy og håndklær for hver ny beboer som flytter inn. det er nødvendig for å ivareta en god hygiene. dig for å ivareta god hygiene. - Beboere har rett til privatliv. som ikke særlige grunner taler mot det. let dersom særskilte grunner taler for det. nen forut for avtaleinngåelsen. Det er all grunn til å legge merke til at en i dette rundskrivet ikke velger å rettlede i forhold til hvilke kvalitetskrav som generelt må stilles til et midlertidig botilbud, men gir kommunene anbefalinger om seiv å stille kvalitetskrav til private utleiere. Bakgrunnen for rundskrivet fra 2003 var at departementet hadde erfart at flere av de tilbudene kommunene benyttet som midlertidig husvære ikke oppfylte minimumskrav med hensyn til standard og kvalitet (rundskriv U-5/2003). I senere undersøkelser er situasjonen bekreftet. Dropping (2005) fant i sin undersøkelse fra 2005 at alle kommuner i større eller mindre grad har bruk for midlertidig botilbud. Særlig i små og mellomstore kommuner ble det brukt campinghytter, lokale pensjonater og moteller som midlertidige botilbud. Et hovedfunn i hans undersøkelse var at kommunene i liten grad stilte kvalitetskrav til botilbudet. Et annet hovedfunn var at mange kommuner lot midlertidige tilbud bli langvarige (ut over tre måneder). Riksrevisjonen (2008) fant tilsvarende faktiske situasjon; de fleste kommuner benytter seg av ulike former for midlertidige boliger som hospits og campingplasser. Rundt halvparten av kommunene i undersøkelsen oppgav at det forekom at personer måtte bo i midlertidig bolig lenger enn tre måneder. Særlig gjaldt det personer med rus- og/ eller psykiatriproblemer. Riksrevisjonen mener det kan stilles spørsmål ved om dette er akseptable og egnede boforhold (Riksrevisjonen, 2008, s. 50). I rapport fra Kommunerevisjonen, Oslo kommune (2011) uttrykkes bekymring over at det i Oslo er en betydelig økning i bruk private overnattingssteder for bostedsløse, og at det også i økende grad benyttes steder uten kvalitetsavtale, samt at opphold i slike overnattingssteder har varighet utover en måned (som er Oslo kommune sin retningslinje). Sosiale rettigheter, herunder retten til bolig, inngår som en del av internasjonale menneskerettigheter. Det folger av ØSK artikkel 11 at konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for personen seiv og vedkommendes familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig. ØSK komiteen holder denne artikkel frem som helt sentral når det gjelder retten til bolig. Det heter: «Although a wide variety of international instruments address the different dimensions of the right to adequate housing article 11 (1) of the Covenant is the most comprehensive and perhaps the most important of the relevant provisions» (General Comment No 4). Det heter videre i kommentarene at retten til bolig er «central importance for the enjoyment of all economic, social and cultural rights» (General comment No 4). ØSK komiteen uttaler at retten til bolig ikke må tolkes innskrenkende og restriktivt som bare en rett til «tak over hodet», men må ses som en rett «to live somewhere in security, peace and dignity» (General Comment No 4). Det er et krav om «adequate housing» og dette må etter ØSK komiteens mening blant annet innebære «adequate privacy, adequate space, adequate security, adequate lighting and ventilation, adequate basic infrastructure and adequate location with regard to work and basic facilities - all at a reasonable cost» (General Comment No 4). Samtidig åpner kravet om adekvans for stor variasjon avhengig av gjeldende samfunnsforhold (General Comment No 4). 4 Her gis kun en omtale av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som er den mest omfattende når det gjelder sosiale rettigheter. Omtalen er begrenset til artikkel 11 som omhandler retten til tilfredsstillende levestandard, herunder retten til bolig. For omtale av Den europeiske sosialpakt viser jeg til Mikkola, M. (2010).' Plikten til å respektere menneskerettighetene forstås slik at staten ikke seiv skal ta del i menneskerettskrenkelser. Det er en negativ forpliktelse hvor staten må avstå fra inngrep eller visse typer handlinger. For eksempel må ikke staten ved forbud eller lignende hindre enkeltpersoner eller institusjoner å fremme sosial trygghet for vanskeligstilte grupper. Plikten til å oppfylle menneskerettighetene forstås slik at staten seiv skal bidra aktivt til at rettighetene oppfylles (positiv forpliktelse) ved lovgivning, allokering av ressurser, opplæring, utdanning, utforming av indikatorer for en akseptabel levestandard etc. Plikten til å oppfylle forstås som en plikt til å tilrettelegge, yte og forsyne (Eide, 2006). Dette innebærer positive tiltak som staten må forventes å sette inn når andre tiltak ikke har vært tilstrekkelig for den fulle realiseringen av konvensjonens rettigheter. Det involverer statlige tiltak og tjenester - direkte eller indirekte - når individer eller grupper ikke er i stand til, av grunner som er utenfor deres kontroll, å realisere sine rettigheter ved de midler som de har til disposisjon. Det kan være å garantere for tilskudd til bolig for den som ikke er i stand til å finansiere egen bolig eller det kan være å sørge for at bostedsløse og andre vanskeligstilte får tilgang på bolig. I Stmeld. nr. 23 (2003-2004) omtales statens menneskerettslige forpliktelse når det gjelder retten til bolig. Det heter: «Konvensjonen anerkjenner at alle har en rett til tilfredsstillende bolig, men pålegger ingen offentlig eller privat instans en slik plikt til å fremskaffe bolig. Ettersom konvensjonen ikke pålegger noen instans en slik plikt, kan heller ingen få prøvd sin rett for domstolene. I praksis må derfor den enkelte seiv skaffe seg og sin familie tilfredsstillende bolig» (s. 55). Dette er klart en for snever forståelse av de forpliktelser som staten har. Primært legges til grunn at den enkelte seiv skal sørge for seg og sitt (tilfredsstillende levestandard), herunder mat, klær og bolig. Men når personer ikke er i stand til å skaffe seg den bolig som de trenger til den kvalitet som «adequate housing» krever, har staten et ansvar som i siste instans kan bety at staten må oppfylle deres rett til tilfredsstillende levestandard, herunder bolig (Eide, 2006). Da ØSK er gjort til norsk rett ved menneskerettighetsloven er det også utvilsom at retten til bolig må kunne påberopes ved norske domstoler. Hvor langt domstolen vil gå i en prøving er et åpent spørsmål som jeg ikke skal gå videre på her. Spørsmålet er om staten, på bakgrunn av den faktiske situasjonen når det gjelder bostedsløse og vanskeligstiltes tilgang på adekvat bolig, har tatt i bruk alle egnede midler for å implementere de rettigheter som anerkjennes; her retten til bolig, jf ØSK artikkel 2. Konvensjonen legger opp til et fleksibelt system og en vid tilnærmingsmåte når det gjelder bruk av virkemidler for å implementere rettigheter. Mange virkemidler er tatt i bruk. Likevel kan det spørres om ikke også lovgivningstiltak i form av rettskrav på bolig, bør vurderes mer seriøst enn det som uttrykkes i Stmeld. nr. 23 (2003-2004). Det er grunnlag for å spørre om staten har oppfylt sine forpliktelser når vi ser på det stigende antall bostedsløse, den lave andelen av tilgjengelige boliger for personer med funksjonsnedsettelse, en situasjon hvor det rapporteres om utviklingshemmede som tilbys store bofellesskap og ikke mulighet til seiv å velge hvor de skal bo, samt rapporter om svært lav kvalitet på midlertidige botilbud. Når en til nå ikke har nådd frem med alternative tiltak så kan det reises spørsmål om staten har satt inn alt på at denne rettigheten (retten til adekvat bolig), som er anerkjent av staten som konvensjonspartner, blir gjennomført fullt ut (FN konvensjonen ØSK artikkel 2). Det er grunnlag for å bruke lovgivning mer aktivt ved å pålegge kommunene plikter og ved å gi personer rettigheter. Lovgivningstiltak er et særlig anbefalt middel i henhold til ØSK artikkel 2. Et hovedprinsipp, bygget på denne målsetningen, er at personer som er vanskeligstilte på boligmarket og har vansker i forhold til å mestre en boligsituasjon på egen hand, skal disponere egen bolig og motta nødvendige tjenester i eget hjem. Tjenestene skal være knyttet til personen og ikke til boligen. Dette skal gjelde seiv om tjenestemottakeren har behov for døgnkontinuerlige tjenester og uavhengig av årsaken til tjenestebehovet (rundskriv U-10/2002). Det er videre et hovedprinsipp at enhver skal ha en rett til seiv å velge hvor de vil bo og med hvem. Med andre ord at det som en hovedregel ikke er adgang til å avslås å yte oppfølgningstjenester i et privat hjem fordi personen ikke tar i mot et alternativt botilbud. Nedenfor gis oversikt over og kommentarer til den rettslige reguleringen av aktuelle oppfølgningstjenester regulert i sosialtjenesteloven. Aktuelle tjenester regulert i kommunehelsetjenesteloven nevnes, samt helt kort andre aktuelle ytelser og samarbeidspartnere. lering i forslaget til ny lov om kommunale helseog omsorgstjenester (Prop. 91 L (2010-2011)). Etter sosialtjenesteloven § 4-1 skal sosialtjenesten gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke seiv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. Tilsvarende bestemmelse er gitt i lov om sosiale tjenester i NAV § 17. Her er plikten tillagt kommunen som sådan, men etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13 vil det være en oppgave som skal tilligge det felles NAV- kontoret. Plikten inntrer vanligvis når den som har behov for råd og veiledning tar kontakt. Men det kan være situasjoner hvor kommunen i arbeidsog velferdsforvaltningen eller sosialtjenesten kan få veiledningsplikt gjennom oppsøkende virksomhet (Otprp. nr. 29 (1990-91) s. 158). Bestemmelsen supplerer lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) §§ 11 og lic. Bestemmelsen forstås slik at den gir den enkelte som har et behov en rett til informasjon, råd og veiledning (Kjønstad og Syse, 2008). Retten og plikten er likevel noe begrenset. I henhold til begge bestemmelsenes andre punktum skal kommunen (sosialtjenesten / kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen) sørge for at andre gir råd og veiledning dersom den seiv ikke kan gi slik hjelp. Dette gir visse begrensninger i kommunenes plikt. På den ene side pålegges disse tjenestene et henvisningsansvar, men på den annen side gis det en åpning for å vurdere om tilfellet med rimelighet faller inn under ansvarsområdet til tjenesten (sosialtjenesten / kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen (Otprp. nr. 103 (2008-2009) s. 44. Otprp. nr. 29 (1990-1991) s. 158). I forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Prop. 91 L (2010-2011)) bygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning (lovforslaget § 3-3). Det vises til at bestemmelsen er en videreføring av den generelle informasjonsplikten som folger av sosialtenesteloven § 3-1 og kommunehelsetjenesteloven § 1-2. Det heter at opplysning, råd og veiledning er en viktig del av det forebyggende arbeidet og at det også omfatter oppsøkende virksomhet overfor utsatte grupper, samt opplysningsvirksomhet, rådgivnings og veiledningstjenester. Og videre at det ikke er tilstrekkelig med en medisinsk tilnærming, men at dette også skal omfatte en helhetlig og sosialfaglig tilnærming til arbeidet (Prop. 91 L (20010-2011) s. 490). Både bestemmelsens plassering, men også uttalelsene i forarbeidene fokuserer på forebyggende arbeid. For den som har behov for råd og veiledning for å klare å bo og beholde sin bolig, må råd og veiledning ha et tydeligere fokus på individuell oppfølgning enn på helsefremming og forebygging (seiv om en kan definere dette vidt). Dersom en har ment å videreføre plikten til råd og veiledning som i dag følger av sosialtjenesteloven § 4-1, burde råd og veiledning vært foreslått som en egen tjeneste som kommunen er pliktig til å gi, nærmere regulert i for eksempel lovforslagets § 3-2 nr. 6. Dagens regulering gir en viktig rett og plikt til informasjon, råd og veiledning som klart kan være vesentlig for at en person skal klare å bo i sin bolig og beholde boligen over tid. Det ville vært ønskelig at boligoppfølgning i form av råd og veiledning ble tydeligere fokusert. Dersom lovforslaget blir gjennomført slik det nå foreligger, vil det først og fremst være bestemmelsen i lov om sosiale tjenester i NAV som favner denne typen rådgivning. Det blir av vesentlig betydning at eventuelle retningslinjer knyttet til denne loven fokuserer tydelig på viktigheten av å tilby råd og veiledning som oppfølgningstjeneste. presisering i eventuelle forskrifter gitt med hjemmel i forslaget om endret pasientrettighetslov, lovforslagets § 2-la siste ledd). Sosialtenesteloven regulerer bestemte sosiale tjenester som kommunene skal ha og som er aktuelle som oppfølgningstjenester for den som trenger hjelp for å mestre sin bosituasjonen. Praktisk bistand er en fellesbetegnelse for hjemmehjelpstjenester, samt annen hjelpevirksomhet for eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre. Formålet er hjelp til dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet, samt hjelp til egenomsorg og personlig stell. Det er en flytende overgang til mer personlig stell og pleie som omfattes av hjemmesykepleiens oppgåver, jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Brukerstyrt personlig assistanse er en annen måte å organisere den praktiske bistanden på. Ordningen innebærer at tjenestemottakeren har et arbeidslederansvar for faste assistenter som utfører de arbeidsoppgåver som tjenestemottakeren trenger hjelp til. Alternativt kan kommunen eller en organisasjon ha det formelle arbeidsgiveransvaret. Kommunene skal også ha en støttekontaktordning. Støttekontaktens viktigste oppgave er å hjelpe den enkelte til en meningsfylt fritid, uten at dette koples sammen med sosialtjenestens tilsynsansvar. Det kan være sosialt samvær eller følge til ulike fritidsaktiviteter (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) s. 57-58) Rundskriv nr. 1-5/2007; Rundskriv U-10/ 2002.) Den enkelte med et behov vil imidlertid ikke uten videre ha en rett til en eller flere av disse tjenestene. dersom vedkommende er i en situasjon hvor han eller hun ikke kan dra omsorg for seg seiv, eller er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp (sosialtenesteloven §4-3). Det er en rett til å få dekket sitt nødvendige behov, men ikke en rett til en bestemt tjeneste. Imidlertid skal kommune legge vesentlig vekt på tjenestemottakeres mening når hjelpetilbudet skal utformes (sosialtjenesteloven § 8-4). Videre er det en klar forventning om at tjenestetilbudet skal være lett tilgjengelig, individuelt tilpasset, helhetlig og koordinert, og det skal være faglig forsvarlig (Kjellevold, 2006). Personer som har vanskeligheter med å mestre sin bosituasjon kan også ha behov for helse- og omsorgstjenester. Etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd nr. 4 skal kommunen blant annet sørge for å ha deltjenester i form av sykepleie, herunder hjemmesykepleie. Aktuell hjelp kan være dosering, utdeling og injeksjon av medisinen kontroll og oppfølgning av medikamentbruk, oppfølgning av personlig hygiene og nødvendig tilsyn (rundskriv U-10/2002). Det kan også være nødvendig pleie og omsorg og rehabiliteringstiltak. Etter kommunehelsetjenesteloven § 2- 1 har enhver som oppholder seg i kommunen rett til nødvendig helsehjelp. Enkelte vil også ha behov for spesialisthelsetjenester, og vil ha et rettskrav på slike når helsehjelpen er nødvendig, pasienten vil ha forventet nytte av behandlingen og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt (pasientrettighetsloven §2-1). Dette er spesialisthelsetjenestens ansvar. I lovforslaget videreføres plikten og retten til nødvendige helsetjenester, da samordnet med de sosiale tjenestene som er regulert i dagens sosialtenestelov og beskrevet ovenfor. Det vil som nevnt ovenfor være av stor betydning at oppfølgningstjenester i bolig presiseres nærmere i forskrift til bestemmelsen om rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Individuell plan er et lovregulert verktøy som skal anvendes av sosialtjenesten, helsetjenesten, barneverntjenesten og av arbeids- og velferdsforvaltningen når tjenestetilbud for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester skal utarbeides og gjennomføres. Offentlige dokumenter gir tydelige signaler om at dette er et virkemiddel som vektlegges (Kjellevold, 2009; Helse- og omsorgsdepartementet, 2010 a; Prop. 91 L (2010- 2011) s. 365 fig). Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet individuell plan. De enkelte tjenestene har en plikt til å ta verktøyet i bruk. Det nærmere innholdet i planen er forskriftsbestemt. Planen skal inneholde en beskrivelse av tjenestemottakerens mål, ressurser og behov. Den skal beskrive hvilke tiltak som er aktuelle, omfanget av disse og hvordan tiltakene skal gjennomføres. Videre skal den beskrive samarbeidspartnerne og hvem som har et ansvar. Dessuten skal planen vise aktuelle tidsintervallen (Kjellevold, 2009; forskrift 23. desember 2004 nr. 1837; forskrift 19. november 2010 nr. 1462). utarbeidelsen av planen, og det skal legges til rette for dette. Det er en forutsetning at det bare skal utarbeides en individuell plan for tjenestemottakeren. Det krever samarbeid med mellom instanser og personell. Det er en plikt til samarbeid, begrenset av reglene om taushetsplikt. Tjenestemottakeren skal samtykke til utarbeidelse av individuell plan. Plikten og retten til individuell plan foreslås videreført i forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig foreslås det at kommunene skal ha hovedansvaret for å igangsette arbeid med individuell plan og koordinere arbeidet Qovforslaget § 7-1). Videre foreslås regulert en plikt til å oppnevne en koordinator for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester (lovforslaget § 7-2). I tillegg skal også kommunene ha en koordinerende enhet som blant annet skal ha det overordnete ansvaret for individuell plan (lovforslaget § 7-3). De tjenester kommunen skal tilby etter sosiallovgivningen og helselovgivningen dekker langt på vei nødvendige oppfølgningstjenester for den som ikke seiv kan mestre sin bosituasjon. Retten til disse tjenestene har den som har et nødvendig behov. Slik sett er lovgivningen tilfredsstillende. Problemet er nok først og fremst at oppfølgningstjenester ikke er tydelig nok fremholdt i lovgivningen og særlig at forslaget til endret pasientrettighetslov (§ 2-1 a) Det er imidlertid konstatert gap mellom politikk og praksis. Det er for eksempel bekymringsfullt at vi har mange bostedsløse og botilbud som ikke kan sies å oppfylle kravet om adekvat bolig; «to live somewhere i security, peace and dignity» (General Comment No 4). Om vi oppfyller våre konvensjonsforpliktelser males ikke bare i forhold til vår politikk og handlinger, men også i forhold til praksis. Staten har påtatt seg et overordnet ansvar og har gitt et omfattende mandat til Husbanken som har fått ansvar for å forvalte boligstønad og låneog tilskuddsordninger og arbeide mot boligformål i tråd med overordnete retningslinjer (husbankloven). Husbanken har ansvar for å arbeide systematisk og målrettet for å gjøre kommunene i stand til å gjennomføre sin politikk for bosetting av vanskeligstilte (Kommunal- og regionsdepartementet, 2010 og 2011). Spørsmålet om hvordan en skal få kommunene til å følge opp lovpålagte oppgåver er ikke et tema i denne utredningen. Derimot er temaet om det er grunn til å ta i bruk ytterligere rettslig regulering for å sikre tilgang til boliger for vanskeligstilte og oppfølgningstjenester til mestring av bosituasjonen for den som trenger hjelp til det. Rettigheter kan være både formelle og materielle. Her er fokus på materielle rettigheter; rettigheter som gjelder nærmere bestemte goder som bolig og oppfølgningstjenester. sentralt at det også gis tilstrekkelige formelle rettigheter og at lovgivningen følges. Etter min oppfatning kan folgene gjøres lovgivningsmessig for å sikre tilgang til adekvat bolig og nødvendige oppfølgningstjenester: Kommunene bør særskilt pålegges en plikt til å tilby boliger (gjerne benevnt som omsorgsboliger) med mulighet for heldøgns helse- og omsorgstjenester som en del av sine helse- og omsorgstjenester. Det er gode grunner for å hevde at denne plikten allerede ligger på kommunene. Nå bør det tas et tydeligere standpunkt til om kommunene har / skal ha en slik plikt. Plikten bør korrespondere med en rett til tilgang til en tilpasset bolig for den som ikke seiv er i stand til å ivareta sitt nødvendige behov for boligtilbud. Til slike boliger må det stilles bestemte kvalitetskrav. Dette må være krav i tråd med de føringer som blant annet ble gitt i forbindelse med reformen for utviklingshemmede. form. Det krever en forskriftshjemmel i tilknytning til en slik plikt til å tilby bolig. Når det gjelder kommunenes plikt til å finne midlertidig botilbud til den som ikke klarer det seiv, er det grunn til å anbefale at denne plikten også reguleres i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Plikten bør legges til kommunen som sådan med en presisering av at kommunen står fritt i sin organisering når det gjelder hvor et slikt ansvar skal ligge. Det er vanskelig å la uttalelsene i forarbeidende til lov om sosiale tjenester i NAV, om at det er viktig for publikum at et slikt tilbud alltid organiseres av NAV-kontoret, ha større vekt enn prinsippet om at kommunene skal stå fritt til seiv å bestemme sin organisering av tjenestetilbudet. Det kan imidlertid være grunn til å holde tydeligere fram boligoppfølgning både som en viktig side av råd og veiledningsansvaret og også som en del av den helse- og omsorgstjeneste den enkelte kan ha et rettskrav på. I forhold til ny lovgivning om kommunale helse- og omsorgstjenester er det grunn til å holde frem betydningen av en tydeligere presisering av hva slike oppfølgningstjenester kan bestå i. Dette som en videreføring av de nevnte sosiale tjenester som i dag fremgår av sosialtenesteloven. instanser og med tjenestemottaker. Det er gitt forskrifter om planens innhold. Det kan være grunn til å få presisert i forskriftene at bosituasjon og oppfølgningstjenester skal være en del av innholdet i planen. Sosialtenesteloven. Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. Husleieloven. Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler. Pasientrettighetsloven. Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter. Forskrift 23. desember 2004 nr. 1837 om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtenesteloven. Committee on Economic, Social an Cultural Rights (2005). Concluding observations of the Committee on Economic, Social and Cultural Rights, Norway 23/06/2005. E/C 12/1/ Add.lo9. Dropping, J. A. (2005). Bo- og tjenestetilbud for bostedsløse. Hvordan kommunene ivaretar sin plikt til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det seiv. Fafo-notat 2005: 19. Oslo: Fafo. Dyp, E. og Johannessen, K. (2009). Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging. NIBR-rapport 2009: 17. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Eide, A. (2006). Retten til helse som menneskerettighet. I Nordisk Tidsskrift for menneskerettigheter nr. 4: 2006, s. Helse- og omsorgsdepartementet (2009). St.meld. nr. 47 (2008-2009). Samhandlingsreformen. Oslo: helse- og omsorgsdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet (2010 a). Høringsnotat - forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Oslo: Helseog omsorgsdepartementet. Husbanken (2010). Kunnskapsoversikt over forskning om vanskeligstilte på boligmarkedet 2004-2010. Innst. O. nr. 9 (1991-92). Innstilling fra sosialkomiteen om lov om sosiale tjenester m.v. Innst. S. nr. 229 (2003-2004) Innstilling fra kommunalkomiteen om boligpolitikken. Kjellevold, A. (2006). Idealet om brukerorientering i helse- og sosialtjenesten. I Lov og Rett. Norsk juridisk tidsskrift. Nr. 1-2, 2006 45 årgang, s. 3-25. Kjønstad, A., Bernt, J.F, Kjellevold, A og Hove, H. (2000). Sosial trygghet og rettssikkerhet. 2. utgave, Bergen: Fagbokforlaget. NOU 1985: 18. Lov om sosiale tjenester m.v. Ot.prp. nr. 103 (2008-2009). Om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Otprp. nr. 29 (1990-91). Om lov om sosiale tjenester m.v. Prop. 1 S (2009-2010). Proposisjon til Stortinget. For budsjettåret 2010. Prop. 1 S (2010-2011). Proposisjon til Stortinget. For budsjettåret 2011. Prop. 91 L (2010-2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven). Riksrevisjonen (2008). Dokument 3: 8 (2007- 2008). Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet. Rundskriv 1-1/93. Lov om sosiale tjenester m.v. Oslo: Sosialdepartementet. Rundskriv nr. 1-5/2007 Aktiv omsorg - sentral del av et helhetlig omsorgstilbud. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Rundskriv U-10/2002. Boligsosialt arbeid - bistand til å mestre et boforhold. Oslo: Det kongelige justis- og politidepartementet, Det kongelige kommunal- og regionaldepartementet og Det kongelige sosialdepartementet. Sivilombudsmannen (2007). Sak 2007/2342. Retten til midlertidig husvære etter sosialtenesteloven. Stmeld. nr. 23 (2003-2004). Om boligpolitikken. Oslo: Kommunaldepartementet. Stmeld. nr. 40 (2002-2003). Nedbygging av funksjonshemmede barrieren Oslo: Arbeidsdepartementet. Syse, A. (1995). Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmete. Oslo: Taksdal, A. m. fl. (2006). På randen av å bo, Rapport nr. 1 2006. Bergen: Rokkansenteret. Tøssebro, J. (2010). Sakkyndig uttalelse i forbindelse med tvist mellom NFU/Sandnes og Sandnes kommune om boligtilbudet i Vatnekrossen. Stavanger Tingrett 3. mai 2010, sak 09-134246TV1-STAV. Tøssebro, J. (2011). Innfridde mål eller brutte visjonen Konferansebidrag. Nasjonal konferanse «En ny hverdag», Oslo 31. mars-1. Den boligsosiale vendingen. På 1980- og 90-tallet ble etterkrigstidens boligpolitikk endret av sosialdemokratiske og borgerlige regjeringer. Prisreguleringen på borettslagsog utleieboliger ble awiklet, og Husbankens rolle som motor i boligbyggingen ble gradvis tonet ned. Politikerne og embetsverkets begrunnelse for omleggingen av boligpolitikken var, sterkt forenklet, at store subsidier og strenge reguleringer var overflødige som følge av den høye boligbyggingen og kraftige velstandsøkningen i etterkrigstiden, og at de fleste dermed kunne løse sitt boligbehov gjennom markedet (Jf. NOU 1995 11:115- 16). Boligpolitikken er derfor ikke lenger orientert mot størstedelen av befolkningen, men rettet mot vanskeligstilte grupper. Selektive, personrettede støtteformer som bostøtte er i dag den statlige boligpolitikkens hovedsatsningsområder. tes til følgende fenomener: - Staten som tilrettelegger for «velfungerende boligmarkeder». - De boligsosiale virkemidlene»: Fra generelle til selektive låne- og støtteordninger, økt vektlegging av oppfølgingstenester. - Overordnet fokus på bestemte gruppers utfordringer (ungdom, eldre, flyktninger, «vanskeligstilte», bostedsløse). - Boligfeltet en integrert del av velferdspolitikken og fattigdomsbekjempelsen? Et eksplisitt premiss for dagens boligpolitikk er at de fleste hushold skal greie seg med sine egne sosiale, økonomiske og kulturelle ressurser på boligmarkedet. dets vilkår. Ifølge Bondevik-regjeringens stortingsmelding Om boligpolitikken (Stmeld. nr. 23 2003-2004) er derfor en av statens viktigste boligpolitiske oppgave å legge til rette for «velfungerende boligmarkeder» (Nordvik 2008:26). Ifølge Bondevik-regjeringens boligmelding skal et velfungerende boligmarked «ideelt sett imøtekomme alles behov for bolig på en økonomisk, sosialt rettferdig og miljøvennlig måte, og slik legge forutsetningen for at det tilbys et tilstrekkelig antall boliger med de ønskede kvaliteter til en lavest mulig kostnad for samfunnet» (Stmeld. nr. 23 2003-2004:20). I meldingen blir det videre fremhevet at: «Statens viktigste virkemidler for å tilrettelegge for et velfungerende boligmarked er lover og regler, organisering, kunnskap og kommunikasjon». Ifølge meldingen skal de boligøkonomiske virkemidlene, som bostøtte, Startlån og husbanklån, «rettes mot tiltak for å korrigere markedet, og på den måten sikre boliger for vanskeligstilte og til å øke anfallet miljøvennlig og universelt utformede boliger» (Stmeld. nr. 23 2003-2004:6). Målsettingen om å legge til rette for «velfungerende boligmarkeder» er en god illustrasjon på hovedlinjene i den boligpolitiske utviklingen fra 1970 til 2010. På 1970- og 80-tallet forsøkte staten fortsatt å spille en aktiv, styrende rolle i boligsektoren: Staten regulerte omsetningsprisene og husleiene i mange delmarkeder og påvirket boutgifter, boligstandard og boligpriser ved en omfattende subsidiering av boligbyggingen. På 1990- og 2000-tallet spilte staten en mer tilbaketrukket rolle i boligsektoren. Staten fortsatte på den annen side å styre og regulere boligmarkedet: revisjonene av husleie-, borettslags-, eierseksjons-, oppføringsog avhendingslovgivningen er gode eksempler på dette (Innst. O. nr. 57 1996-97; Otprp. nr. 82 1997-98; Otprp. nr. 30 2002-2003). Senest i 2010 strammet stortingsflertallet inn spillerommet til utbyggere og boliginvestorer i borettslagssektoren (Innst. 326 L 2009-10). Når det hevdes at at boligmarkedet er «fritt» eller uten reguleringer Qt Teslo 2009) er det derfor i beste fall upresis språkbruk. Sammenlignet med de første tiårene etter krigen, og da kanskje spesielt det optimistiske 70-tallet (Jf. Johannesen 2003), ble imidlertid 1990- og 2000-tallet preget av en nedjustering av de boligpolitiske styringsambisjonene. I tråd med dette foreslo Bondevik-regjeringen ingen nye større reguleringer på boligmarkedet, og viste til at boliglovene stort sett fungerte etter hensiktene (Stmeld. nr. 23 2003-2004:6). Regjeringen fremhevet videre at en av statens viktigste strategier på boligfeltet lå utenfor boligpolitikkens område. Nærmere bestemt viste den til at en ansvarlig økonomisk politikk sikret lave renter og høy, stabil sysselsetting, som i sin tur reduserte risikoen for individuelle hushold og sikrer en god utvikling på bolig- og byggemarkedene. I tillegg ønsket regjeringen å øke tilbudet av nye boliger og dempe prisveksten på boligmarkedet, ved å effektivisere den offentlige saksbehandlingen av plan- og bygningssaker og stimulere til bedre produktivitetsutvikling i byggenæringen (Stmeld. nr. 23 2003- 2004: 5-6). Bondevik-regjeringen opprettet for øvrig bygningslovutvalget i tråd med denne tankegangen i mars 2002. I utvalgets mandat ble det lagt vekt på betydningen av en «rask og effektiv byggesaksbehandling» (NOU 2005 12:35; Jf. NOU 2003:24). Kort fortalt vitner Bondevik-regjeringens forståelse av begrepet «velfungerende boligmarkeder» om markedsoptimisme og styringsskepsis. Det finnes imidlertid ulike forståelser av hva som utgjør og skaper et «velfungerende boligmarked». Mange økonomer og kommentatorer har lenge hevdet at høyere boligbeskatning er nødvendig, hvis målet er å skape et mer stabilt, effektivt og sosialt rettferdig boligmarked (NOU 2009:10). Bondevik-regjeringen (2001-2005) avskaff et likevel fordelsbeskatningen av egen bolig. Dette på tross av Skauge-utvalgets råd om å skjerpe skattleggingen av fast eiendom (NOU 2003:248-68). De rødgrønne partiene, SV, AP og SP, argumenterte videre for en mer offensiv, styringsvillig politikk enn de borgerlige partiene på 2000-tallet. De rødgrønne partiene gikk blant annet inn for å bygge flere ikke-kommersielle utleieboliger, da de var i opposisjon (Innst S. nr. 229 2003-2004:6). I praksis videreførte de likevel Bondevik-regjeringens markedsorienterte, styringsskeptiske linje i regjeringskontorene (2005-). Det finnes viktige nyanseforskjeller mellom rødgrønn og borgerlig boligpolitikk, men hovedlinjene kan sies å være de samme: Store politiske inngrep på det «frie markedet» er ikke aktuell politikk. Boligmarkedene reguleres snarere gjennom lovverk, kommunikasjon og kunnskap i tråd med idealet om «velfungerende boligmarkeder». Boligpolitikk rettet mot enkeltgrupper er ikke et nytt fenomen, men var et tema i hele etterkrigstiden. Den sentrale boligmelingen til Bratteli-regjeringen (Stmeld. nr. 76 1971-72) hadde for eksempel egne avsnitt om eldres boligforhold. Frem til 1980-tallet var likevel boligpolitikkens hovedtema den allmenne befolkningens boligforhold. 1990- og 2000-tallet ble den statlige boligpolitikken i stadig større grad orientert mot bestemte kategorien eldre, ungdom, flyktninger, bostedsløse og «vanskeligstilte». I løpet av 2000-tallet ble «vanskeligstilte på boligmarkedet» boligpolitikkens dominerende kategori. Politisk og faglig ble dette begrunnet ved å vise til at størsteparten av befolkningen hadde tilfredsstillende boligforhold. Dermed måtte oppmerksomheten rettes mot ulike grupper som hadde særskilte utfordringer på boligmarkedet. Eldre og funksjonshemmedes boforhold og boligbehov ble undersøkt av Gjærevollutvalget på begynnelsen av 90-tallet. Utvalgets mandat var å utrede de sosiale og økonomiske folgene av «eldrebølgen», dvs. økningen i antall eldre og pleietrengende i fremtiden (NOU 1992 1:195- 201). Det viste blant annet til et økende behov for boliger tilpasset pleie- og omsorgstjenester gjennom hele døgnet. Utvalget konkluderte med at «veksten i antall eldre vil gi en årlig ekstra vekst på omtrent 1500 personer som må få dekket sine behov for heldøgns offentlige omsorgstjenester i årene fram mot år 2000, og for et tilsvarende antall boliger som er tiltrettelagt for slike omsorgstjenester» (NOU 1992 1:238). Videre gikk utvalget sterkt inn for at alle eldre skulle ha sitt eget rom på omsorgsinstitusjonene. Gjærevollutvalget fremhevet også at «framtidens omsorgstjenester i størst mulig grad bør gis i hjemmet. De eldre og funksjonshemmede skal ha sin egen bolig - sitt hjem - som alle andre samfunnsborgere. De aller fleste eier sitt hjem i yrkesaktiv alder. Det bør de stimuleres til å fortsette med» (NOU 1992 1:240). Utvalget pekte endelig på viktigheten av å stimulere til økt tilgjengelighet og fremkommelighet for eldre og funksjonshemmede i boligmassen. Fra midten av 1990-tallet fulgte regjeringen og Husbanken opp flere av Gjærevollutvalgets anbefalinger. Fra 1994 administrerte Husbanken en tilskudds og låneordning for bygging av omsorgsboliger og sykehjem. Denne ordningen innbefattet tilskudd for ombygging fra flerperson- til enerom (Husbankens årsmelding 1994:35). Ungdommens etableringsutfordringer på boligmarkedet har vært et tema i hele etterkrigstiden. Først i løpet av 1980-tallet ble imidlertid ungdommens vilkår på boligmarkedet et hett politisk tema. Sterk prisstigning på boligmarkedet, reduksjonen av antallet leieboliger, forverringen av lånevilkårene i Husbanken og avskaffelsen av prisreguleringen på borettslagsleiligheter bidro til å skape en forestilling om at ungdommens etableringsutfordringer var større enn noen gang før. På 1990-tallet ble debatten om ungdommens vilkår fra det foregående tiåret fulgt opp gjennom stortingsmeldingen Boligetablering for unge og vanskeligstilte (Stmeld. nr. 49 1997-98). Fra slutten av 1990-tallet flyttet imidlertid mye av den boligpolitiske oppmerksomheten seg fra ungdom til «bostedsløse» og «vanskeligstilte». Boligpolitikkens orientering mot bostedsløshet er knyttet til 2000-tallets nasjonale målsetting om å bekjempe eller avskaffe fattigdom. En statlig satsing for å bekjempe bostedsløshet ble først foreslått i utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 1998-99). Med utgangpunkt i en prosjektrapport utarbeidet av Lars Marius Ulfrstad (Ulfrstad 1997) beskrev meldingen bostedsløsheten i Norge, foreslo modeller og strategier for å bekjempe fenomenet, og tok til orde for å utforme en nasjonal strategiplan. Som et resultat av initiativet tatt i utjamningsmeldingen ble Prosjekt bostedsløs lansert. Bondeviks andre regjering (2001-2005) fulgte opp dette prosjektet gjennom å lansere en nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, På vei til egen bolig (Skog Hansen 2006:7). Bostedsløse er bare en av gruppene som regnes til samlekategorien «vanskeligstilte på boligmarkedet», den viktigste målgruppen for dagens statlige og kommunale boligpolitikk. Nordvik (2004) definerer «et hushold som vanskeligstilt på boligmarkedet når husholdet i en situasjon uten noe boligpolitisk tiltak ikke vil være i stand til å skaffe eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold. En annen måte å si det på er at husholdet ikke er i stand til å skaffe og opprettholde et tilfredsstillende boforhold ved hjelp av egne ressurser» (Nordvik 2010 a: 121-22). Individene som skjuler seg bak merkelappen «vanskeligstilte på boligmarkedet» er imidlertid svært ulike. Derfor er det i realiteten mest dekkende å snakke om «målgruppene», og ikke «målgruppen», for det boligsosiale arbeidet (Nordvik 2008:30). Til en viss grad er det opp til det kommunale skjønnet å vurdere hvem som er «vanskeligstilt på boligmarkedet». Det finnes ingen allment akseptert definisjon av begrepet, og dermed heller ingen konsensus om hvem som er målgruppene for det boligsosiale arbeidet (Ytrehus 2002:124). I praksis blir gjerne følgende vanskeligstilte grupper trukket frem som målgrupper for det boligsosiale arbeidet: eldre, uføre, økonomisk vanskeligstilte, psykisk- og fysisk utviklingshemmede, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, flyktninger osv (BS handlingsplan Kristiansand 2007-2011; BS handlingsplan Tromsø 2009- 2014). «Fattigdom» var et sjeldent begrep i den politiske debatten de første tiårene etter krigen. I denne perioden var det vanlig å hevde at etterkrigstidens økonomiske og velferdspolitiske fremskritt hadde ført til at Norge var et samfunn hvor den verste nød og fattigdom var avskaffet. På slutten av 1990- tallet ble imidlertid «fattigdom» et viktig begrep i den politiske debatten. Den politiske diskusjonen om fattigdom var delvis importert fra EU og andre internasjonale organisasjoner, og delvis et produkt av en bekymring om fremveksten av et «to tredjedels» eller «ni tiendels-samfunn» her hjemme (Jf. St.meld. nr. 50 1998-99: Utjamningsmeldinga). «Fattigdom» var et av de mest sentrale temaene i stortingsvalgkampen i 2001. 1 Bostedsløshet defineres på følgende måte i de offisielle kartleggingene: "En person er bostedsløs når han eller hun mangler egen eid eller leid bolig og er i en av følgende situasjonen personen mangler tak over hodet kommende natt, personen er henvist til akutt eller midlertidig overnatting, personen er under kriminalomsorgen og skal løslates innen to måneder, personen er i institusjon og skal skrives ut innen to måneder, personen bor midlertidig hos venner, kjente eller slektninger" (Dyb & Johannessen 2009:13). fattigdommen i Norge fra stortingsvalgkampen fire år senere. Politiseringen av spørsmål knyttet til fattigdomsbekjempelse oppstod på tross av at undersøkelser viste at fattigdommen i Norge verken økte, eller var et stort fenomen sammenlignet med andre OECD-land (Flørten 2003:71). Den politiske oppmerksomheten omkring grupper med dårlige levekår resulterte i Bondevik-regjeringens Tiltaksplan mot fattigdom (Stmeld. nr. 5 2002-03) og Stoltenberg-regjeringens Handlingsplan mot fattigdom (vedlegg til Stprp. nr. 1 2006-07). I begge planene er boligpolitiske tiltak rettet mot å bekjempe bostedsløshet viet betydelig plass. Mer generelt ble den statlige boligpolitikken fra slutten av 1990-tallet sterkt påvirket av regjeringenes ønsker om å bekjempe fattigdom. Den rødgrønne regjeringens utvidelse av bostøtteordningen i 2009 ble for eksempel lansert som et ledd i kampen mot fattigdom (St.prp. nr. 112008-09). Tiltaksplan mot fattigdom fremhever at effektiv fattigdomsbekjempelse bare kan realiseres som en integrert del av en «bredere velferdspolitikk». All den tid årsakene til fattigdom er sammensatte og varierer fra individ til individ må den bekjempes på tvers av sektor og politikkområder, fremhever regjeringen. I den sammenheng påpeker planen at: «Tiltaksplan mot fattigdom må [...] ses i nær sammenheng med innsatsen på andre områder, blant annet arbeidsmarkedspolitikken, utdanningspolitikken, integreringspolitikken, boligpolitikken, rusmiddelpolitikken og barne- og familiepolitikken» (Stmeld. nr. 5 2002-2003:8). På det boligpolitiske området følger planen opp denne erkjennelsen ved å foreslå to konkrete forslag. For det første argumenterer planen for å fjerne bostøtteordningens krav om statsbanksfinansiering. Grovt sett førte dette til at 5000 nye hushold med lav inntekt og høye boutgifter ble omfattet av ordningen (Stmeld. nr. 5 2002-03:30). For det andre foreslo planen å styrke oppfølgingstenestene til bostedsløse i storbyene. Dette var en konsekvens av erfaringer gjort over mange år: Det er sjelden nok å gi denne gruppen en «nøkkel til en bolig». Grundig oppfølging er nødvendig for å legge til rette for langvarige og stabile boforhold (Stmeld. nr. 5 2002-03:31). Handlingsplan mot fattigdom vektlegger sterkt at «arbeidslinja» er regjeringens hovedstrategi i kampen mot fattigdom. Alle velferdsstatens ordninger og tjenester skal gi individer som står utenfor arbeidsmarkedet større mulighet og motivasjon til å øke sin arbeidsdeltakelse, fremhever regjeringen. fattigdomsbekjempelsen: «NAV-reformens hovedmål om flere i arbeid og aktiv virksomhet og færre på trygd, gjør de lokale NAV-kontorene til en av hovedaktørene i arbeidet mot fattigdom» (vedlegg til St.prp. nr. 1 2006-07:4). Handlingsplan mot fattigdom understreker i likhet med sin forgjenger, Bondevik-regjeringens tiltaksplan, at kampen mot fattigdom må føres på tvers av sektorer og politikkområder. Nærmere bestemt fremhever handlingsplanen at, «mange har behov for hjelp til bolig, helse- og rehabiliteringstjenester mv. for at de skal kunne bli i stand til å delta i lønnet arbeid og arbeidsforberedende tiltak, og for å leve et verdig liv» (vedlegg til St.prp. nr. 1 2006-07:5). Bolig og boligpolitikken beskrives primært som en forutsetning for arbeidsdeltakelse i forlengelsen av dette. For øvrig understreker handlingsplanen målsettingen om å avskaffe all bostedsløshet (vedlegg til Stprp. nr. 1 2006-07:5, 20-21). Denne ambisjonen må ses som en tvilling til den rødgrønne regjeringens målsetting om å avskaffe fattigdom. Gjennomgangen av de to fattigdomsplanene ovenfor illustrerer at boligpolitikken i økende grad beskrives og forstås som en del av en «bredere velferdspolitikk» Qf. St.meld. nr. 5 2002- 2003; Soria Moria-erklæringen 2005:37; Soria Moria 2 2009). Dette innebærer at boligpolitikken inngår og påvirkes av den allmenne velferdspolitikken. Den statlige ambisjonen om å bekjempe fattigdom har for eksempel vært en viktig drivkraft bak endringene i bostøtteordningen og strategiene for å bekjempe bostedsløshet. Velferdspolitikkens vektlegging av arbeidsinsentiver og arbeidsdeltakelse har også påvirket boligpolitikken. I Bondevik-regjeringens stortingsmelding (Stmeld. nr. 23 2003-2004) understrekes det for eksempel at, «de boligpolitiske virkemidlene utformes slik at de bidrar til den velferdspolitiske målsettingen om at flest mulig skal være selvhjulpne i egen bolig og selvforsørget med egen arbeidsinntekt» (Skog Hansen & Grønningsæter 2010:17). Et døme på dette i praksis er den rødgrønne regjeringens omlegging av bostøtten, som var ment å motivere til økt arbeidsdeltakelse blant ordningens mottakere (Stprp. nr. 11 2008-09:12. NAV-reformens (2006-2010) konsekvenser for den kommunale boligpolitikken er et annet eksempel på at boligfeltet i økende grad påvirkes av den generelle velferdspolitikken. Som et resultat av denne store velferdsreformen har mange kommuner flyttet boligpolitiske virkemidler til nye arbeids- og velferdskontor (Langsether m.fl. 2008). Gjennomføringen av de boligpolitiske strategiene har også i økende grad blitt utført som en del av en «bredere velferdspolitikk». Det innebærer at de boligpolitiske målsettingene blir forsøkt realisert gjennom et samarbeid på tvers av sektorer, politikkområder og kommunale etatsgrenser. På statlig og kommunalt nivå har en i stadig større grad erkjent at det ofte ikke er nok å gi vanskeligstilte grupper en kommunal bolig, hvis en ikke på samme tid følger opp med relevante oppfølgingstenester. Boligsosiale oppfølgingstenester, dvs. tjenester som tar sikte på å øke vanskeligstiltes boevne, ble blant annet utviklet i forbindelse med Prosjekt bostedsløs (2001-2004). Eksempler på dette kan være helserådgivning, juridisk/økonomisk rådgivning, hjemmehjelp, sosial trening osv (Skog Hansen m.fl. 2007; Langsether m.fl. 2008:25-26). Gjennom slike tjenester blir ulike profesjoner og faggrupper trukket inn i det boligsosiale arbeidet på kommunalt nivå. Blant annet av denne grunn er den kommunale boligpolitikken rettet mot vanskeligstilte et samarbeid på tvers av fag- og enhetsgrenser: Helse- og omsorg, flyktningetjenesten, Rus- og psykiatri, barn og ungdom, sosialtjenesten, enhet med ansvar for husbankvirkemidlene osv. Det er videre mulig å se tendenser til «boliggjøring» av velferds- og sosialpolitikken. For det første blir gode boligforhold ofte nevnt som forutsetning for arbeidsdeltakelse samt fysisk og psykisk velvære Qf. vedlegg til Stprp. nr. 1 2006- 07:5). Satt på spissen innebærer dette at andre velferdspolitiske tiltak ikke nytter uten at målgruppene «bor trygt og godt». Eller som det heter i Husbankens egen terminologi: «En trygg og god bolig er sentralt for god helse, arbeid, utdanning og deltakelse i sosiale aktiviteter» (Husbanken Region Øst 2010a:3). I Utjamningsmeldinga (Stmeld. nr. 50 1998-99) blir det sagt på denne måten: «Ein del av dei bustadlause har først og fremst eit bustadproblem, og ei løysing på bustadproblemet kan leggje til rette for eit ordna liv med arbeid, skule, grannelag og rom for sosial omgang». For det andre førte blant annet HVPUreformen (1991-) til at psykisk utviklingshemmede flyttet fra institusjon til egen bolig. Også i rus-, psykiatri- og eldreomsorgen har det forekommet en utvikling fra «institusjon til egen bolig». På denne måten blir et fungerende boligtilbud for disse gruppene en forutsetning for å yte egnede omsorgstjenester. (NOU 2001:22; Jf. Hammer 2010:16). i kommunene har hatt vanskelig for å bli hørt i sentrale velferdspolitiske reformprosessen På denne bakgrunn har det blitt hevdet at boligpolitikken og dens aktører, sliter med å vinne innpass som en fullverdig aktør i velferdspolitikken. 2 Dette gjelder mellom annet den store NAV-reformen. Reformen hadde ikke boligpolitiske målsettinger; boligsosiale problemstillinger var tvert imot nær sagt fraværende i den omfattende reformprosessen. «Det kan derfor virke som NAV-reformen har gått over hodet på boligsektoren», konkluderer derfor Langsether m.fl. (2008:79). Vi er ikke lenger den boligbanken folk flest kjenner fra tiårene etter krigen. Vår rolle innen den generelle boligfinansieringen er gradvis effektivisert og målrettet mot å fremme universell utforming og miljøvennlige boligbygging. I dag er Husbanken en velferdsetat og vår viktigste oppgave er å hjelpe de som sliter aller mest i boligmarkedet (Husbankens årsmelding 2007:5). Seiv om Husbankens grunnlån fortsatt finansierer nye boliger for det allmenne publikum, har Barvik rett i at Husbanken har gjennomgått en omfattende endringsprosess. I perioden fra 1945 til ca. 1995 var Husbanken statens redskap for å realisere målsettingene om høy boligbygging, stabile konjunkturen og sosial- og regional utjevning. De siste femten årene har Husbankens kjerneoppgåver endret seg betraktelig. I dag er Husbankens primæroppgaver å forvalte støtte- og låneordningene rettet mot de vanskeligstilte, samt fungere som assistent og kompetansesenter for kommunene og andre aktører i det boligsosiale arbeidet. Et ansvar for å initiere og finansiere forskning omkring vanskeligstilte på boligmarkedet inngår i disse oppgåvene. 2 Dette synspunktet var blant sterkt fremme i debatten i etterkant av Thorbjørn Hansens forelesning («Fortellinger om boligforskningen på Byggforsk 1966-2006», 07.03.2011), i anledning av at han sluttet som forsker ved Sintef Byggforsk etter over 40 år i boligforskningens tjeneste. et sterkt korrektiv for private alternativer. Det er imidlertid fortsatt meningen at Husbankens lån skal korrigere markedet og dets tilhørende lovverk på ett avgrenset felt. Nærmere bestemt skal Husbankens långivning stimulere til oppføring av hus som har kvaliteter utover det markedet og plan- og bygningsloven sorger for på egenhånd (Husbanken 2010:2). I den ferske strategiske plattformen fra 2010 blir Husbankens kjerneoppgåver beskrevet i tråd med forståelsen av Husbanken som en forvaltnings og kunnskapsetat i regjeringens velferdsog fattigdomspolitikk. Den strategiske plattformen er i den sammenheng særskilt opptatt av å videreutvikle Husbankens rolle som kunnskapsformidler og samarbeidspartner for kommunene, de viktigste gjennomføringsorganene i det boligsosiale arbeidet rettet mot vanskeligstilte: Husbankens kjerneoppgåve er å drive et målrettet og systematisk arbeid for å sette norske kommuner i stand til å gjennomføre en helhetlig og lokalt tilpasset politikk for vanskeligstilte på boligmarkedet [...] Husbanken skal ha oppmerksomheten rettet mot økt forebygging og bekjempelse av fattigdom og bostedsløshet og økt boligsosial aktivitet i kommunene, herunder omsorgsboliger og sykehjem (Husbanken 2010:2). Et eksempel på informasjons- og rådgivningstjenestene rettet mot kommunene er de ferske boligsosiale utviklingsprogrammene lansert av Husbankens regionkontorer (Husbanken Region Øst 2010 a; Husbanken Region Øst 2010 b). Den boligsosiale vendingen er også knyttet til en gradvis forandring av kommunenes rolle i den nasjonale boligpolitikken. Norske kommuner har riktignok stor frihet på det boligsosiale området. De står blant annet fritt til å formulere sine egne målsettinger og strategien Kommunene kan sagar velge å føre en boligpolitikk som går på tvers av nasjonalt formulerte strategier og målsettinger (NOU 2002:2). 3 Les om Husbankens forsknings- og utredningsstrategi på Husbankens hjemmeside: http://www.husbanken.no/Venstremenv/Forskningogutredning/Komptetansetilkuddetaspx Kopiert: 15.02.2011. For en gjennomgang av den eksisterende forskningslitteraturen om vanskeligstilte på boligmarkedet i bred forstand, se Hellevik & Nordvik 2004 og Rambøll 2010. statlige boligpolitikken. Dermed har boligarbeidet i kommunene de siste tjue årene i stadig større grad blitt rettet mot de mest vanskeligstiltes problemer. Oppgåver som var de sentrale i den kommunale boligpolitikken fra ca. 1945 til 1990, som tomtekjøp og arealklargjøring i den allmenne boligbyggingens tjeneste, er sterkt nedprioritert eller utføres ikke lenger (NOU 2002 2:232). Ifølge den offisielle arbeidsdelingen i norsk boligpolitikk har kommunene hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet (NOU 2002 2:213). Kommunene har som nevnt stor grad av frihet til å bestemme målsettinger, organisering, prioritering og arbeidsmetoder innenfor det boligsosiale arbeidet. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen stiller kun to generelle minstekrav til kommunene: Ifølge kapittel 3, § 15 (boliger til vanskeligstilte) skal «kommunene i arbeids- og velferdsforvaltningen [...] medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke seiv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet». Denne lovparagrafen betyr ikke at innbyggerne kan kreve en bolig fra kommunen, men den gir dem rett til å klage på vedtak, for eksempel på vedtak om avslag på søknad om kommunal bolig. Kapittel 4, § 27 (midlertidig botilbud) slår på sin side fast at «kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det seiv». 4 Det siste omtales ofte som kommunens ansvar for nød- eller akuttbolig. I praksis skjøtter kommunene sitt ansvar for de vanskeligstilte gjennom forvaltningen av de boligsosiale virkemidlene: Husbankens støtte- og låneordninger (bostøtte, Startlån og boligtilskudd), kommunale boliger og oppfølgingstenester (hjemmehjelp, støttekontakt, økonomisk rådgivning, helserådgivning, sosial trening etc). 5 Husbanken oppfordrer kommunene til å sette sammen virkemidlene som individuelt tilpassede pakker til den enkelte vanskeligstilte. Ved å kombinere virkemidlene kan kommunene hjelpe vanskeligstilte til å etablere seg i egen bolig, ifølge Husbanken (Pedersen 2009; Husbankens årsmelding 2007:5). Den kommunale friheten bidrar til at virkemidlene blir forvaltet og organisert på ulike mater fra kommune til kommune (Langsether m.fl. 2008; Sandlie m. fl. 2011). 4 Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV). Lovdata, httD://www.lovdata.no/911/hl-20Q91218-131.html#15 Kopiert:22.ol.2oll. Inntil nylig var kommunenes ansvar for vanskeligstiltes boligforhold hjemlet i sosialtenesteloven. 5 For en grundig beskrivelse av alle disse virkemidlene, se for eksempel: Langsether m.fl 2008:21-27. Ken og organiseringen av oppfølgingstjenestene. Seiv om det eksisterer statlige tilskudd som gir visse føringer, bestemmer kommunene i meget stor grad arten og omfanget av oppfølgingstjenestene til de mest vanskeligstilte husholdene (Langsether m. fl. 2008:26). Denne artikkelen setter primært søkelyset på endring. Det er likevel grunn til å minne om ett vesentlig stabilt kjennetegn ved norsk boligpolitikk de siste tjue årene: norske politikeres eiervennlighet. Etter 2. verdenskrig var det enighet mellom høyre- og venstresiden om å spre eiendomsretten i boligsektoren. Den norske eiervennligheten kom til uttrykk gjennom direkte statlige støtte via Husbanken, og indirekte gjennom frådragsrett, momskompensasjon og lav boligbeskatning. På 1970- og 80-tallet oppstod det riktignok politisk strid omkring hva som lå i selveierbegrepet. Høyre ønsket å tillate eierleiligheter i den gamle leiegårdsbebyggelsen og fjerne restriksjoner i borettslagssektoren. Arbeiderpartiet og SV argumenterte på sin side for å beholde statlige reguleringer av hensyn til grupper som stod utenfor boligmarkedet (Sørvoll 2008). På 1990- og 2000-tallet ble ideologisk strid avløst av politisk konsensus. Revisjonene av loven om eierleiligheter (Innst. O. nr. 57 1996-97) og borettslovene (Otprp. nr. 30 2002-03) 6 Se følgende arbeider for oversikt og analyse av den boligsosiale organiseringen i kommunene. Disse arbeidene tar for seg organiseringen, gjennomføringen og planleggingen av det boligsosiale arbeidet på kommunalt nivå: Holm 2007; Langsether m.fl. 2008; Sandlie m. fl. 2011. nomført uten at de store prinsipielle skillelinjene var mulig å få øye på. Ifølge samfunnsgeografen Arild Holt-Jensen har dagens boligpolitikk lite å tilby ungdom og andre grupper som sliter med å etablere seg på boligmarkedet i pressområdene. Holt-Jensen mener at den boligsosiale vendingens mest sentrale virkemiddel, bostøtten, representerer en ad hoc løsning på utfordringene i boligsektoren. Han hevder at resultatet av satsingen på bostøtten er «en pengeoverføring som utelukkende kommer huseierne til gode og som gjør mange flere til klienter. Sosialt er dette forkastelig, de som ikke klarer utgiftene må stille seg i kø for å søke» (Holt- Jensen 2010). Han tar derfor til orde for å oppføre «allmenne boliger» i stor stil etter dansk mønster, dvs. offentlige utleieboliger med offentlige- eller kostnadsbestemte husleier. Ifølge Holth-Jensen ville man på denne måten unngå «klientifisering», at folk står med lua i handa i boligkøen, samt presse ned prisene på boligmarkedet i pressområdene til glede for grupper som har vanskelig for å etablere seg (Holth-Jensen 2010). Mary Ann Stamsø, økonom og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning, er en annen som stiller seg awisende til den boligsosiale vendingen. Hun og andre mener at boligpolitikken som sådan ble avskaffet i løpet av 1980- og 90-tallet, og at den offentlige bistanden som tross alt gis til vanskeligstilte er alt for knapp. Stamsø viser i den sammenheng til at den norske statens utgifter til boligformål er meget lave i forhold til mange andre europeiske land Qf. Stamsø 2010). Hun tegnet et regressivt bilde av utvikling i den norske boligsektoren de siste tretti årene i kronikken Hvor er boligpolitikken?: Tidligere var boligspørsmål en viktig del av velferdsstaten, med politiske målsetninger om lave bokostnader, en boligfordeling mer lik enn inntektsfordelingen, og at så mange som mulig skulle eie sin egen bolig. markedet for eid bolig var enestående i internasjonal målestokk. Etter dereguleringene av bolig- og kredittmarkedene på 80-tallet, forsvant mesteparten av den sosiale boligpolitikken, og det er gjort lite for å finne nye løsninger i et fritt boligmarked. [... ] Boligpolitikken har gått fra å omfatte folk flest til å konsentreres om en liten gruppe med meget lav inntekt eller spesielle behov. Men også disse gruppene får lite hjelp [.. .]For unge mennesker i etableringsfasen er bolig blitt et risikoprosjekt på grunn av sterke svingninger i prisene i tillegg til et høyt prisnivå (Stamsø 2009). Holth-Jensen og Stamsøs synspunkter er relativt utbredte i den norske offentligheten (Jf. også Rolness 2000 og Teslo 2009). Langt fra alle kritiske røster i det boligpolitiske ordskiftet deler imidlertid denne forestillingen om «boligpolitikkens fall». Mange problematiserende røster stiller ikke spørsmålstegn ved boligpolitikkens hovedinnretning, eller mener eksplisitt at dagens hovedkurs er den mest formålstjenlige. Boligforskerne Hans Christian Sandlie og Viggo Nordvik hevder for eksempel at omleggingen av boligpolitikken representerer et fremskritt for rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. De peker i den forbindelse på statens strategi mot bostedsløshet, På vei mot egen bolig. Ifølge Sandlie og Nordvik har boligpolitikken på ingen måte forsvunnet, men snarere blitt vridd i retning av nye og uløste oppgåver. Staten har verken senket sine ambisjoner eller trukket seg tilbake fra boligsektoren. I den sammenheng viser de også til revisjonene av boligsektorens lov- og regelverk de siste ti årene, og statens kontinuerlige evaluering av de boligsosiale virkemidlene. Ifølge Nordvik og Sandlie var omleggingen fra generell produksjonspolitikk til selektive virkemidler og fokus på vanskeligstilte grupper ikke et svik mot høye politiske idealer, men en fornuftig tilpasning til nye samfunnsforhold. All den tid offentlige subsidier, økonomisk vekst og en relativt jevn inntektsfordeling i tiårene etter 2. verdenskrig sørget for at Norge fikk en meget høy boligstandard, var det riktig og prioritere annerledes på 90- og 2000-tallet, hevder de to forskerne. Snarere enn å argumentere for omfattende reformer argumenterer derfor Nordvik og Sandlie for justeringer innenfor rammen av den boligsosiale vendingen (Nordvik & Sandlie 2009; Nordvik 2010 b). En gjenganger i diskusjonene om justeringer av dagens boligpolitikk er grupper som «faller mellom de boligsosiale ordningene», dvs. svak økonomi til å etablere seg i egen eid bolig ved hjelp av Startlånet. Mange har argumentert for å forbedre de boligsosiale virkemidlene for å treffe nettopp de gruppene som «faller mellom ulike ordninger» (Riksrevisjonen: Dok 3:8 2007- 2008; Sandlie & Nordvik 2009). Flere forskere har i denne sammenheng tatt til orde for å øke nivået på bostøtten betraktelig. Bare på denne måten kan bostøtten bidra til at vanskeligstilte etablerer seg på boligmarkedet i større grad, hevdes det. Fafoog NOVA-forskere som nylig evaluerte bostøtteordningen sier det på denne måten: Det har vært en målsetting at bostøtten skal kunne virke sammen med øvrige boligsosiale virkemidler (boligtilskudd og startlån) for at vanskeligstilte skal kunne etablere seg i eid bolig. Barlindhaug og Astrup (2007) har tidligere konkludert med at det kreves en betydelig utvidelse av bostøtteordningen for å forbedre samspillet mellom de boligsosiale virkemidlene. Vare funn fra de utvalgte casene tyder på at de endringene som er gjort i bostøtteordningen ikke er tilstrekkelige for å bidra til økt samspill mellom de boligsosiale virkemidlene og etablering i eid bolig for vanskeligstilte. Her er det fremdeles forbedringsmuligheter. Dette handler om at nivået på bostøtten ikke er tilstrekkelig til at det kan bøte for svært lav lånebetjeningsevne blant mange bostøttemottakere. [... ] Inntektsgrensene i bostøtteordningen ligger langt lavere enn fattigdomsgrensen. Dette betyr at de som kvalifiserer seg til bostøtte vil ha behov for betydelig støtte i tillegg for å kunne betjene et startlån. Dette samsvarer med Barlindhaug og Astrup (2009) sine konklusjoner etter å ha vurdert de nye reglene for bostøtte om at skal bostøtten inngå i en virkemiddelpakke i etableringssituasjonen, må inntektsgrensene utvides betydelig (Nordvik m.fl. 2011:128). En annen mye formulert kritikk er at kommunene må bli flinkere til å se ulike boligsosiale virkemidler i sammenheng. For eksempel har det blitt påpekt at kommunene må bli flinkere til å vurdere beboerne i kommunale leieboliger opp mot bostøtte og Startlån (Langsether et. al 2008). En innvending mot dette er at de ulike boligsosiale virkemidlene i realiteten henvender seg til ulike målgrupper: Kommunale boliger henvender seg til grupper med meget svak økonomi, mens Startlån er rettet mot personer som har fast arbeidseller trygdeinntekt. den tid virkemidlene er rettet mot vidt forskjellige målgrupper (Nordvik 2008:30). Barlindhaug, R. & Astrup, K. 2007. Samspillet mellom bostøtte, boligtilskudd og startlen, NlBRrapport 7/2007. Boligsosial handlingsplan, Kristiansand 2007- 2011. Boligsosial handlingsplan, Tromsø 2009-2014. Dyb, E. & Johannessen, K. 2009. Bostedsløse i Norge 2008 - en kartlegging, NIBR-rapport 17/ 2009. Husbankens årsmelding 1994. Husbankens årsmelding 2007. Husbanken 2010. Strategisk plattform for Husbanken. Husbanken Region Øst 2010 a. Boligsosialt utviklingsprogram i kommunene. Husbanken Region Øst 2010 b. Kunnskapsplan for boligsosialt utviklingsprogram. Innst. O. nr. 57 1996-97. Innstilling om revisjon av eierseksjonsloven. Johannesen, T. 2003. Det umuliges kunst? En analyse av sentrale politiske myndigheters forsøk på å styre norske husholdningers boligøkonomi, med særlig vekt på 1970-tallet, Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Langsether, Å., Hansen, T. & Sørvoll, J. 2008. Fragmentert og koordinert. boligsosialt arbeid i norske kommuner, NOVArapport 18/2008. NOU 2001:22 Fra bruker til borger. NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken. NOU 2003:9 Skatteutvalget. NOU 2003:24. Mer effektiv bygningslovgivning. NOU 2005:12. Mer effektiv bygningslovgivning 2. Otprp. nr. 82 1997-98. Odelstingsproposisjon om ny husleielov. Otprp. nr. 30 2002-03. Odelstingsproposisjon om nye borettslover. Rambøll 2010. Kunnskapsoversikt over forskning om vanskeligstilte på boligmarkedet 2004- 2010. Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet. Dokument 3:8 2007-2008. Rolness, K. 2000. «Det store boligsviket», Dagbladet, 10.06.2000. Sandlie, H. C & Nordvik, V. 2009. Utenforde boligsosiale ordningene, NOVA-notat 1/2009. Skog Hansen, I. L. 2006. «The pathway to a permanent home: The Norwegian strategy to prevent and combat homelessness», paper presentert på internasjonal konferanse, Fafonotat. Skog-Hansen, LL & Grønningsæter, A.B. 2010. Nye velferdssignaler. En analyse av stortingsmeldinger og offentlige utredninger om velferdspolitikken, Fafo-rapport 2010:40. Skog-Hansen, LL, Gautun, H., Langsether, Å. Sandlie, H.C 2007. Ikke bare å bo. tjenester i bolig for bostedsløse og rusmisbrukere, Fafo-rapport 2007:38. Soria Moria-erklæringen 2005-2009. Regjeringsplattform for regjering bestående av AP, SV og SP. Soria Moria 2 2009-2013. Regjeringsplattform for regjering bestående av AP, SV og SP. Stamsø, A. M 2010. «Housing and Welfare Policy - Changing Relations? A Cross-National Comparison», Housing, Theory & Society 1/2010. Stmeld. nr. 76 1971-72. Om boligspørsmål. Stmeld. nr. 49 1997-98: Boligetablering for unge og vanskeligstilte. Stmeld. nr. 50 1998-99: Utjamningsmeldinga. Stmeld. nr. 23 2003-04: Om boligpolitikken. Stmeld. nr. 5 2002-2003: Tiltaksplan mot fattigdom. Stprp. nr. 11 2008-2009: Ei styrkt bustøtte. Stprp. nr. 1 2006-2007: Handlingsplan mot fattigdom (vedlegg). Teslo, J. 2009. «Tilbake til boligpolitikken», Morgenbladet 20.03.2009. I produksjon av tall om ulike grupper av leietakere og vanskeligstilte på boligmarkedet er det brukt data fra den norske levekårsundersøkelsen EUSILC 2007-2009. I 2009 utgjorde bruttoutvalget til undersøkelsen om lag 8 900 personer (antall personer trukket, fratrukket antall døde og utvandrede i løpet av feltperioden). Vi oppnådde svar fra i underkant av 5 500 personer (nettoutvalg), noe som tilsvarer en svarprosent på 61,2. I 2008 utgjorde bruttoutvalget til undersøkelsen om lag 8 800 personer. Vi oppnådde svar fra i overkant av 5 500 personer (nettoutvalg), noe som tilsvarer en svarprosent på 63,2.12007 utgjorde bruttoutvalget til undersøkelsen om lag 8 600 personer. Vi oppnådde svar fra i overkant av 6 000 personer (nettoutvalg), noe som tilsvarer en svarprosent på 70,4. husholdningsstatistikk på bakgrunn av undersøkelsen. Undersøkelsen gir opplysninger om husholdningers økonomi, også en del om subjektive oppfatninger om økonomien. Den gir også data om bolig, boforhold og boligøkonomi, barnetilsyn, samt opplysninger om arbeid og arbeidssituasjon siste kalenderår (korresponderer med inntektsår). Opplysninger om arbeid samt noe om arbeidssituasjon får vi for alle voksne i husholdningen. Det også noe data om helsesituasjon. Til intervjuundersøkelser knyttes en rekke opplysninger om husholdningens inntekter fra register. I tabellene er det brukt data fra årene 2007, 2008 og 2009, som da dekker inntektsårene 2006, 2007 og 2008. Fordi resultatene denne rapporten er basert på bygger på opplysninger om et utvalg av den befolkningen som undersøkelsen dekker er det også usikkerhet som følge av utvalgsvarians. I og med at utvalget er trukket etter reglene for tilfeldig utvalg, er det mulig å beregne hvor sto utvalgsvariansen kan ventes å bli. For å måle usikkerheten i resultatet for et kjennemerke kan man benytte standardavviket. Størrelsen på standardavviket avhenger blant annet av tallet på observasjoner i utvalget. For å måle usikkerheten i resultatet for et kjennemerke kan man benytte standardavviket. Gruppene vi studerer i denne rapporten er angitt i tabellen under. Et eksempel kan illustrere usikkerheten knyttet til å analysere såpass små grupper. Hvis vi eksempelvis observerer at 10 prosent av personene som tilhører vanskeligstilte (n=lo6) har et bestemt kjennetegn, kan vi ved hjelp av standardavviket beregne et konfidensintervall som med en bestemt sannsynlighet inneholder den sanne verdien i populasjonen. Vi finner i tabellen at anslaget på standardavviket til det observerte prosenttallet på 10 er 2,9 hvis antall observasjoner er 584. Formelen for å regne ut konfidensintervallet bruker vi da formelen observert prosentandel +/- (1,96 x standardavvik). Vi får da et konfidensintervall for den sanne verdien som går fra 4,3 til 15,7 prosent. Konfidensintervallene blir smalere dersom antallet observasjoner øker, motsatt blir konfidensintervallet videre dersom den observerte prosentandelen nærmere seg 50. Ofte er det ønskelig å sammenlikne prosenttall for flere grupper. Når to usikre tall sammenliknes, vil usikkerheten til forskjellen mellom dem vanligvis bli større enn usikkerheten knyttet til hvert enkelt tall. Standardavviket til forskjeller mellom to prosenttall er lik kvadratroten av summen av kvadratene av standardawikene til enkelttallene. Når en har anslag for standardavviket til slike forskjeller, kan en konstruere konfidensintervall for den sanne verdi på samme måte som beskrevet ovenfor. I praksis betyr dette at forskjellen mellom prosenttall for to grupper er noe større enn det en ren sammenligning av konfidensintervaller skulle tilsi. Vedleggstabell Al viser størrelsen på standardavviket for observerte prosentandeler ved ulike utvalgsstørrelser for et utvalg som er trukket etter regler for tilfeldig utvalg. Bostøtten skal sikre personer med lave inntekter og høye boutgifter en god bolig med en rimelig boutgiftsbelastning. Bostøtten gjelder både leietagere og boligeiere. Ved hjelp av bostøtte skal vanskeligstilte få muligheten til en trygg, god og stabil bosituasjon enten de er i leid eller eid bolig. Bostøtten bidrar til å sikre en bosituasjon til vanskeligstilte som per i dag har en uegnet bolig og/eller en stor boutgiftsbelastning. - Bostøtten bidrar til at eksisterende bostøttemottagere kan opprettholde en god og trygg bosituasjon over tid. offentlig program for arbeidskvalifisering, for eksempel yrkesrettet attføring. - Foreldre som bor sammen med barn som studerer, mister ikke retten til bostøtte. Det kan ikke søkes om bostøtte dersom man bor i institusjon (sykehjem, aldershjem o.l.) - søker ha fylt 18 år (unntak dersom man har egne barn) I tillegg er det krav til at boligen: For beboere i eid eller privat leid bolig er dekningsprosenten 70 pst. For beboere i kommunale utleieboliger er dekningsprosenten 80 pst. Egenandelen er den delen av boutgiftene som husstanden må dekke seiv. Egenandelen kommer til fråtrekk i husstandens godkjente boutgifter og beregnes på bakgrunn av husstandens samlede inntekt og antall husstandsmedlemmer. Minste egenandel er for tiden 15 000 kroner/år. De viktigste brukergruppene av startlånet er: - flyktninger (man må ikke være norsk statsborger for å søke) For at startlånet skal bidra til å hjelpe vanskeligstilte og unge i etableringsfasen til å kjøpe egen bolig må, kravene til å få lån være mindre strenge enn i private institusj oner. Den viktigste forskjellen er at startlånet ikke inneholder krav til egenkapital. I tillegg har ikke startlånet risikopåslag på toppfinansieringen som er vanlig i private banker. Startlånet utgjør derfor en lav terskel inn i eiermarkedet. Hva er vi I karene for å få startlån? De viktigste vilkårene som stilles til lånesøker er: Startlånordningen er organisert slik at Husbanken låner ut penger til kommunene, som igjen låner ut til personer som skal etablere seg i egen bolig. Hovedsakelig brukes startlån som toppfinansiering, mens grunnfinansieringen skjer ved at låntaker låner i ordinær bank. Betingelsene og vilkårene for startlån er underlagt bestemmelser i Finansavtaleloven og Husbankens retningslinjer for startlån. I tillegg har mange kommuner utarbeidet egne retningslinjer for hvordan ordningen skal praktiseres. mellom kommuner når det gjelder forvaltning av låneordningen. Det er kommunene som behandler startlånssøknaden. Tilskuddsordningen skal medvirke til: Tilskuddet forvaltes av Husbanken. utleieboliger for vanskeligstilte ved: - Utbedring av bolig som bidrar til økt kvalitet. Dette gjelder særlig med hensyn til universell utforming og energi/miljø. - Det gis ikke tilskudd til ordinært vedlikehold og rehabilitering av utleieboliger. Maksimalt tilskudd skal ikke overstige differansen mellom kostnadsdekkende husleie og antatt husleie, og normalt ikke 20 pst. av godkjente prosjektkostnader. Prosentsatsen kan likevel være inntil 40 pst. når boligene skal brukes til å førebygge og bekjempe bostedsløshet, og da særlig boligprosjekter for personer med behov for et helhetlig hjelpeapparat. For beregning av antatt husleie skal både statlig bostøtte og kommunal egenandel vurderes. Grunnlånet forvaltes av Husbanken. Det kan gis tilskudd på: - 20 pst. av godkjente anleggskostnader til omsorgsboliger med fellesareal begrenset opp til 431. - 30 pst. av godkjente anleggskostnader for sykehjem, herunder palliative enheter og boform med heldøgns omsorg begrenset opp til 647. - Inntil 30 pst. - For 2010 gis tilskuddet ut fra en anleggskostnad på maksimalt 2,157 mill. Tilskudd til enkeltpersoner fra kommunen: Det kan gis tilskudd på inntil 50 pst. Tilskudd til enkeltpersoner for utredning og prosjektering av boliger som skal dekke spesielle behov Tilskuddet kan dekke kostnader til utredning med inntil kroner 12 000 per sak og kostnader til prosjektering med inntil kroner 12 000 per sak. Det kan gis tilskudd til: Tilskuddet kan benyttes til bla.: - Aktivitetstilbud (støttekontakt/tillitsperson) Tilskuddet inngår i Opptrappingsplanen for rusfeltet (2007-2012) og må ses i sammenheng med Samhandlingsreformens formål. Tildeling tar utgangspunkt i prosjektsøknad fra kommunene. Søknadene beskriver tiltakets formål, budsjett og rapportering. Store byer og randkommuner er prioritert. Helsedirektoratet forvalter tilskuddsordningen. Tilskuddet dekker blant annet følgende formål: Mål for ordninger er blant annet å: - Utvikle tiltak som sikrer god og kompetent hjelp til målgruppene, herunder tiltak for å sikre langvarige og stabile boforhold, etablering av ambulante og/eller oppsøkende behandlingsog oppfølgingsteam mv. hetlig og sammenhengende behandlings- og tjenestetilbud. Formålet med tilskuddet er å gi kvalitativt bedre tjenester til målgruppen, med vekt på helhetlige behandlingsforløp og samtidige tjenester fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. Det ytes tilskudd til utvikling av organisatorisk forpliktende samarbeidsmodeller mellom kommune og spesialisthelsetjenesten innen psykisk helse feltet, samt til utvikling av ACT- team. ACT- team (Assertive Community Treatment) er en modell for tverrfaglig, oppsøkende behandling, med formål å skulle ivareta pasientens sammensatte behov for bistand på flere livsområder. Tilskudd utmåles på bakgrunn av prosjektsøknad. En forutsetning for tildeling er at søknad er utarbeidet i fellesskap mellom deltagende kommuner og helseføretak, og at prosjektet er tydelig ledelsesforankret hos alle parter. Målgruppen for tilskuddet er mennesker med alvorlige psykiske lidelser (alene eller i kombinasjon med rusmiddelmisbruk, kognitiv svikt m.v.) Tilskudd utmåles på bakgrunn av prosjektsøknad. Tilskuddet gis til stillinger (lønn og sosiale utgifter) . Stillinger knyttet opp mot tjenesteutøving forutsettes videreført etter endt tilskuddsperiode. Tilskuddet tildeles for ett år av gangen, men tilskudd kan mottas i tre år. En beskrivelse av boligmarkedet kan ikke ses løsrevet fra utviklingstrekk på andre områder - og særlig vil den økonomiske utviklingen og konjunktursituasjonen kunne påvirke situasjonen på boligmarkedet. Vedlegget innledes derfor med en kort beskrivelse av den økonomiske utviklingen i det aktuelle tidsrommet. Året 2000 ble et konsolideringsår for norsk økonomi. Det etterfølgende året markerte slutten på fem år med høykonjunktur. Arbeidsmarkedet svekket seg noe gjennom denne perioden. Samtidig avtok prisstigningen, som igjen medførte en høy realrente. Utviklingen i noen av de sentrale økonomiske indikatorene er vist i figur 5.1.1 2002 var norsk økonomi inne i en lavkonjunktur. Lav økonomisk vekst internasjonalt, sammen med en stram pengepolitikk, førte til sterk kronekurs. Det resulterte i en ytterligere for ver ret situasjon for norsk industri, etter flere år med svekket konkurranseevne på grunn av høy vekst i lønnskostnadene. Dette var viktige faktorer bak den svake veksten. Sysselsettingen falt, og seiv om veksten i arbeidsstyrken stoppet opp, steg arbeidsledigheten. Mot slutten av 2002 ble imidlertid pengepolitikken lagt om, rentene ble redusert og kronekursen svekket seg. 2003-2006 Norsk økonomi passerte en konjunkturbunn våren 2003, og etter dette fulgte en markert oppgang. markedet viste tegn til bedring. De viktigste drivkreftene bak dette omslaget i norsk økonomi var den sterke veksten i oljeinvesteringene og den kraftige rentenedgangen gjennom 2003. En ekspansiv penge- og finanspolitikk bidro til høy vekst i husholdningenes konsum og boliginvesteringer. 2006 var tredje år på rad hvor BNP for Fastlands-Norge økte med rundt 4,5 pst. Konjunkturoppgangen slo ut i rekordhøy sysselsettingsvekst. Arbeidsledigheten falt kraftig og var primo 2007 på samme lave nivå som ved forrige konjunkturtopp på slutten av 1990-tallet. Som en respons på aktivitetsveksten såtte Norges Bank opp styringsrenta med 2 prosentpoeng i løpet av halvannet år. I 2007 svekket høykonjunkturen seg noe etter gode år, men aktivitetsnivået var fortsatt høyt. Konjunkturoppgangen ble drevet fram av sterk vekst i næringslivets investeringer, god vekst i norske eksportmarkeder og høy vekst i husholdningenes etterspørsel. Således var boligetterspørselen fortsatt meget høy, og boligbyggingen kom nesten opp på toppnivået fra 2006. Konsumet i husholdningene og ideelle organisasjoner økte med hele 6,4 pst. i 2007 - den største årlige økningen siden 1985. Etter klar nedbremsing av veksten gjennom de tre første kvartaler i 2008, falt BNP Fastlands- Norge fra 3. til 4. kvartal. Det var fall i eksporten av tradisjonelle varer, og etterspørselen fra husholdningene og det fastlandsbaserte næringslivet falt også markert. Aktivitetsnedgangen i Norge ble imidlertid klart dempet av økt etterspørsel fra offentlig sektor og oljevirksomheten. Stortinget vedtok ekstraordinære finanspolitiske tiltak, men økte renter dempet veksten i etterspørselen i 2008. Etter hvert som styrken i nedgangen ble klarere, ble styringsrentene både ute og hjemme satt kraftig ned. Gjennom de fire siste månedene i 2008 ble norske styringsrenter satt ned med til sammen 2,75 prosentpoeng. Prisen på brukte boliger nådde en topp i 2. Figur 5.1 Utviklingen i noen sentrale økonomiske indikatorer i perioden 2000-2010. På bakgrunn av bedrede konjunkturutsikter, såtte Norges Bank mot slutten av 2009 opp styringsrenta i to omganger med til sammen 0,5 prosentpoeng. Rentebunnen i pengemarkedet ble dermed passert i begynnelsen av august 2009, da styringsrenta var nede i 1,25 pst. Det markerte fallet i boligprisene andre halvår 2008 ble mer enn gjenopprettet i 2009. 12010 har det vært en moderat konjunkturoppgang i annet halvår. Økt innenlands etterspørsel driver oppgangen, mens vekstimpulsene fra utlandet er beskjedne. Med unntak av en midlertidig prisnedgang i forbindelse med finanskrisen høsten 2008, har det siste tiåret vært preget av relativt kraftig vekst i boligprisene. Fram til 2008 har boligprisene steget hvert år siden 1993. Prisen på brukte boliger har i perioden 2000-2010 steget med til sammen 90 pst. Regionalt sett har boligprisveksten vært klart sterkest på Sør-Vestlandet, og da særlig i Stavangerområdet. Det gjelder uansett boligtype. Av boligtypene har prisveksten vært størst for eneboliger. Den har vært litt høyere enn for småhus, mens prisstigningen for blokkleiligheter har ligget noe lavere i de siste årene. Det er særlig en relativt moderat utvikling i prisene på blokkleiligheter i Bergen og Trondheim som har ført til lavest prisvekst for denne boligtypen. Figur 5.2 Utviklingen i boligpriser og byggekostnader 2000-2010. Årlig endring. siste 10 årene under ett, har imidlertid denne vært relativt lik. Seiv om prisveksten har vært økende over hele landet, er det stor forskjell i prisnivået regioner imellom. desember 2010, landet sett under ett. I Oslo og Stavanger var prisene vesentlig høyere, henholdsvis kroner 36 600 og kroner 34 000. Akershus, Bergen, Trondheim og Tromsø hadde kvadratmeterpriser på 26 000 til 28 000 kroner. Figur 5.3 Utvikling i gjennomsnittlig månedlig leie i tettsteder og byer fra 2006-2010. Kilde: lå prisene i intervallet 16 000 til 23 000 kroner per kvadratmeter. Leiemarkedsundersøkelsen har vært gjennomført av SSB siden 2006. Undersøkelsen viser at leieprisene de siste fem årene har økt for hvert år. 12010 koster det i snitt 7996 kroner å leie en bolig i Oslo, mot 6335 kroner i 2006.1 Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø er gjennomsnittlig leiepris 6512 kroner. Den gjennomsnittlige leieprisen her var på kroner 5030 fire år tidligere. Igangsettingen av nye boliger lå i perioden 2000- 2010 klart over nivået i det foregående tiåret. Gjennomsnittlig ble det bygget ca. 26 300 boliger årlig. Fra 2000 til 2003 lå boligbyggingen på i underkant av 23 000 til i overkant av 25 000 boliger. Fra 2004 økte boligbyggingen. I årene 2004 til 2007 ble det årlig igangsatt 30 000-35 000 boliger, den høyeste aktiviteten siden tidlig på 1980-tallet. Fra 2008 falt byggevirksomheten, og i 2009 ble det registrert igangsatt 19 669 boliger. Dette var første gang siden 1998 at vi fikk et år med byggetall under 20 000 boliger. Fra 2009 til 2010 økte byggingen av nye boliger noe. Det er et spesielt trekk ved perioden 2000- 2010 at det samlet ble igangsatt flere blokkleiligheter enn antall eneboliger. Andelen blokkleiligheter utgjorde vel 37 pst., mens andelen eneboliger var 32 pst. I toppåret 2006 ble det igangsatt bygging av nærmere 16 000 leiligheter i blokk (jf. figur), dvs. nesten 50 pst. av totalt antall igangsatte boliger det året. Det antyder at boligbyggingen midt i dette tiåret var konsentrert til storbyene og øvrige sentrale områder. Den høye blokkandelen førte til at gjennomsnittlig bruksareal per bolig falt, og gjennomsnittsarealet utgjorde litt i overkant av 100 kvm midt i dette tiåret. I 2009 hadde arealet økt til 127 kvm, og var med dette kommet tilbake til 2000- nivået. I perioden 2004-2007 steg boligprisene mer enn økningen i byggekostnadene, jf. figur 5.4. Denne utviklingen bidro til å styrke lønnsomheten ved nybygging og var et viktig insitament for boligprodusentene til å øke boligbyggingen. Figur 5.4 Igangsatte boliger i Norge i perioden 2000-2010. Kilde: Figur 5.5 Igangsatte boliger etter boligtype i perioden 2000-2010. sterkt fra perioden 2000/2002 til 2007/2009 jf. figur 5.7. Denne posten er fortsatt den største utgiftsposten til husholdningene, med over 123 000 kroner i gjennomsnitt per år per husholdning. Dette utgjør 31 pst. av de totale utgiftene. Figur 5.6 Den månedlige utviklingen i Norges Banks foliorente, markedsrenten på boliglån og Husban kens flytende rente. Kilde: Norges Bank og Husbanken. Figur 5.7 Utgifter til bolig, lys og brensel. Prosent av forbruksutgifter i alt. Kilde:

lovdata_cd_58074

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.776

a) De toleranser som angis i dette vedlegg, er tillatte avvik mellom den målte og den deklarerte verdi for et næringsstoff. b) Det tillates ingen toleranser med hensyn til minimums- og maksimumsinnholdet spesifisert i vedlegg 2, eller med hensyn til minimumsinnholdet av magnesium, svovel og bor i NPK-gjødsel som ikke er EU-gjødsel. c) Når det ikke angis noe maksimum, er det ingen restriksjoner på hvor stort innholdet av det næringsstoffet som overstiger den deklarerte mengden, kan være. Toleransen for deklarerte verdier av urea, ammonium- og nitratnitrogen er 10% av det totale innholdet av nitrogen, maksimalt 2 prosentenheter. Toleransen for deklarerte verdier av løselig fosfor er 10% av det totale innholdet av fosfor, maksimalt 0,9 prosenteneheter. For begge næringsstoffer forutsettes det at totalinnholdet ligger innenfor grensene angitt i vedlegg 2 og de toleranser som er spesifisert i dette vedlegg. d) For det deklarerte innhold av næringsstoffer i de ulike gjødseltypene i vedlegg 1 gjelder følgende toleranser:

maalfrid_8592f23ec6bdd5abce451f73522a58cd9a13c3ac_5

maalfrid_helsenorge

no

0.745

Ønsker du mer informasjon? For en fullstendig oversikt over regelverket for pasientreiser, kan du gå inn på lovdata.no for å lese pasientreiseforskriften. Du kan også kontakte Pasientreiser på telefon 05515, eller lese mer på helsenorge.no. Søknader behandles helt eller delvis automatisk. Dette avhenger av hva du søker om. Hvis du ønsker å reservere deg mot at søknaden behandles helt eller delvis automatisk, må du skrive det i fritekstfeltet i punkt 8 eller på eget ark. Når du reserverer deg mot automatisk behandling av dine opplysninger, må du legge ved all dokumentasjon som er nødvendig for å behandle saken, som for eksempel oppmøtebekreftelse og eventuelt dokumentasjon på frikort. Husk at det også kan ta lenger tid å få behandlet søknaden som følge av at søknaden din må behandles manuelt uten hjelp av datasystemer. Det er til at Pasientreiser kan hente inn oppmøtebekreftelse for pasienten. Dette hentes fra Norsk pasientregister (NPR) og databasen for kontroll og utbetaling av helserefusjon (KUHR). Lurer du på hvordan Pasientreiser behandler person opplysningene dine, kan du lese mer om dette på helsenorge.no: Du kan også ta kontakt på telefon 05515. Husk å skrive inn dato og kontonummeret du vil ha pengene utbetalt til. Til slutt må du skrive under på søknaden.

lovdata_cd_1021

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.762

Forskrift om herredsvåpen og herredsflagg, Kråkerøy kommune, Østfold.

maalfrid_eca3d01a1b8d6bebd7c4a1155695cb5ba4eb69b4_1

maalfrid_nav

no

0.806

I dette kapitlet skal vi skrive om de erfaringene som er gjort gjennom Forsøke med NAV-veileder i videregående skole. Vi skriver spesielt om oppgavene til de ulike aktører og kommer med forslag og ideer til hvordan samspill og oppgavefordelingen i fremtiden kan være. Det overordnede målet er at NAV skal videreutvikle sitt bidrag til økt gjennomføring av videregående opplæring for en sårbar gruppe ungdommer. (Av-dir,2014) Elever i videregående opplæring har rett til NAV sine statlige og kommunale tjenester. . Dette begrunner vi med henvisning til NAV-loven, Lov om folketrygd, Arbeidsmarkedsloven og Lov om sosiale tjenester i NAV (lovdata) En hovedutfordring når det gjelder å sikre NAV en naturlig plass som bidragsyter overfor elever og personale i videregående opplæring, er at det er svært mange aktører som har en oppgave og rolle i videregående opplæring og i NAV. Her peker vi kort på dette konglomeratet: Fylkeskommunen har ansvar for drift av skolene og undervisning av elevene. De har også ansvar for å sikre at elevene har et trygt og godt skolemiljø sammen med bl.a. kommunens skolehelsetjeneste. Ansvaret for elever som er i lære eller har praksis i bedrift er delt mellom fylkeskommune/skole og arbeidsgiver, og NAV utfører tjenester innenfor statens og kommunens ansvarsområde. En ekstra utfordring er at elever og skoler krysser kommune- og NAV-grenser slik at flere kommuner og flere NAV-kontor må involveres for å sikre gode tjenester til elevene på en skole. Dersom elevene og skolen (og i noen tilfeller også arbeidsgiver) skal få tilgang og nyttiggjøre seg NAV sine tjenester og kompetanse, er de avhengige av at alle disse aktørene og rolleinnehaverne samarbeider godt. I underveisevalueringen «NAV-veileder i videregående skole» (Schafft & Marmelund, 2016, s.x) pekes spesielt på at det er . I den videre beskrivelsen vektlegger vi i hovedsak rollefordelingen i det løpende arbeidet i skolen overfor elever og skolens personale, men beskriver også i noen grad rollene i etableringsfasen. Vi velger å dele rollene i tre hovedgrupper: NAV-veileder, andre ansatte i NAV-kontoret, kontakt-lærere og fylkeskommunal OT-rådgiver. Rektor, NAV-leder med tilhørende avdelingsledere. Fylkeskommunen ved utdanningssjefen, rådmannen i kommunen og Fylkesnivået i NAV ved fylkesdirektøren. Aktørene som ikke er beskrevet er rollen til Fylkesmannen, politikere i kommune og fylkeskommune, arbeids givere som har ungdommer i opplæring, kontaktlærer på skolen, helsepersonell fra kommunen og ulike roller i elev-/lærlingetjenesten. Noen av disse nevnes kort i denne teksten, men i de diskusjoner som skal gjennomføres om NAV sine tjenester i videregående opplæring, oppfordrer vi til å gjennomgå denne utvidete rollelista. Vi har erfart at det er nødvendig med drøftelser og samarbeid for å sikre et godt samspill mellom NAV og de øvrige rolleinnehaverne.

maalfrid_ccbb925f7b57b227df5658738a1203cb2c2c6c92_211

maalfrid_oslomet

no

0.475

Weitoft, G. Ringbäck, A. Hjern, I.Batljan, og B. Vinnerljung. 2008. Health and social outcomes among children in low-income families and families receiving social assistance--A Swedish national cohort study. 66 (1):14- 30. West Pedersen, A. og T. Hellevik. 2010. Hvem er fattigst i landet her? Livsfase, inntekt og boligøkonomi. 13 (4). Whyte, W. Foote. 1993. . Chicago: University of Chicago Press. Wiborg, Ø.N. og M.N. Hansen. 2009. Change over time in the intergenerational transmission of social disadvantage. (23):379-394. Willis, P.E. 1977. . Farnborough: Saxon House. www.lovdata.no. Tilgjengelig på http://www.lovdata.no/. Ytrehus, S. 2004. FAFO-rapport 445. Oslo: Forskningsstiftelsen FAFO. Øia, T., A. Skevik Grødem, og O. Krange. 2006. . NOVA-rapport 16/06. Oslo: NOVA Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Aaberge, R. og A. Langørgen. 2003. Measuring the benefit from public service. 339. Oslo: Statistisk sentralbyrå, Forskningsavdelingen. Aaberge, R. 2008. The impact of local public services and geographical costof living differences on poverty estimates. . Oslo: Statistisk sentralbyrå, Forskningsavdelingen.

lovdata_cd_56007

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.914

Forskriften skal sikre at vedlikeholdsarbeider av betydning for luftdyktigheten som utført på luftfartøy, blir gjort av personer med nødvendig teoretisk kunnskap og praksis.

lovdata_cd_59035

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.522

Dersom den statistiske kontrollen faller negativt ut, er det to mulige valg, jf. §7: 1. Samtlige målere i gruppen byttes ut innen 1 år. 2. Gruppen deles inn i nye undergrupper (etter kriteriene over), der de allerede testede målerne inngår. Disse forfaller da umiddelbart til ny statistisk kontroll.

lovdata_cd_31823

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.798

Bygningsrådet kan, når særlige grunner foreligger, gi dispensasjon fra følgende bestemmelser: a) Bygningslovens §63 nr. 3 første punktum, 67, 69, 70, nr. 2, 73, 75, 76, 80, 81, 82, 87 og 103 samt eventuelle vedtekter til disse bestemmelser. b) Byggeforskriftenes kapittel 26:1, :2, kap. 31-33, kap. 34:1, :2 og :3, kap. 37-39, kap. 53 og kap 54. Før rådet gjør vedtak etter a) og b), skal naboer og gjenboere varsles på den måte som er nevnt i §94 nr. 3. Særskilt varsel er likevel ikke nødvendig når dispensasjonssøknaden åpenbart ikke berører naboer eller gjenboers interesser. (II 1983 s 204) 12. feb. 1982 Nr. 367.

lovdata_cd_46471

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.811

Overgangsbestemmelsene finnes i folketrygdloven §26-2. Bestemmelsen slår fast at den som mottar en løpende ytelse etter tidligere lov om folketrygd, beholder denne ytelsen dersom den er høyere enn den ytelsen vedkommende har rett til etter den nye loven. Krav som er satt fram før lovens ikrafttredelse, avgjøres etter den tidligere loven dersom dette er til gunst for vedkommende. Dersom den nye loven gir et gunstigere resultat, kan den i tilfelle bare gis virkning fra 1. mai 1997. Ankebehandlingen blir etter den lov som materielt sett er lagt til grunn for det påankede vedtaket. Dersom vedtaket er påklaget etter 1. mai 1997, er det naturlig å bruke betegnelsen klage til Rikstrygdeverket/fylkestrygdekontoret og legge saksbehandlingsreglene i §21-12 til grunn for selve ankebehandlingen. Vedtak som er truffet før 1. mai 1997 skal like fullt prøves mot gammel lov m.h.t. materielt innhold. Dersom anvendelse av ny folketrygdlov ville gitt et gunstigere resultat, må det treffes et vedtak om endring fra 1. mai 1997 med mindre overgangsbestemmelsene gir rom for endring fra et tidligere tidspunkt.

lovdata_cd_26212

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.713

Forskrift om utvidet båndtvang for hund, Nedre Eiker kommune, Buskerud. Fastsatt av Nedre Eiker kommunestyre 24. april 2002 med hjemmel i lov av 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. §3. Stadfestet av Landbruksdepartementet 19. juni 2002. §1. I tiden fra og med 20. august til 1. oktober plikter eier eller innehaver av hund i Nedre Eiker kommune å holde hunden i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt. c) jakthunder under utøvelse av lovlig jakt, samt jakthundprøver og trening av jakthunder på områder hvor trening er tillatt. Det er en forutsetning at hunden følges på forsvarlig måte, bl. d) hund som brukes på ettersøk av skadet/sykt vilt på oppdrag av kommunen. Bestemmelsen i første ledd unntar ikke fra bestemmelser gitt i lov om viltet eller med hjemmel i lov om viltet.

lovdata_cd_46290

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.879

Nye forskrifter for samordning av pensjon fra tjenestepensjonsordning med. redusert enkepensjon! (enkemannspensjon)

lovdata_cd_9453

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.678

Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Dyrøy kommune, Troms.

lovdata_cd_58478

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.691

Vedtak om fastsettelse av renter for beskatning av kraftforetak for inntektsåret 2003. Fastsatt av Finansdepartementet 15. januar 2004 med hjemmel i forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 §18-8.

lovdata_cd_33577

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.83

§3-1. Rett til foretaksnavn vinnes fra den dag foretaksnavnet tas i bruk her i riket, eller fra den dag registreringsmelding kommer inn til Foretaksregisteret,1 såfremt foretaksnavnet tas i bruk her i riket innen ett år. Rett til foretaksnavn opphører fra den dag faktisk bruk opphører. For registrerte foretak opphører alltid retten til foretaksnavnet når foretaket slettes, med mindre foretaksnavnet og virksomheten overtas av andre, jfr. §4-1, eller foretaket registreres på ny innen 6 måneder etter at det er slettet etter §7-3 andre ledd annet punktum i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak. 0 Endret ved lover 22 des 1995 nr. 82 (i kraft 1 april 1996 iflg. res. 29 mars 1996 nr. 307), 5 sep 2003 nr. 91 (i kraft 1 mars 2004 iflg. res. 5 sep 2003 nr. 1118). 1 Jfr. lov 21 juni 1985 nr. 78 §1-1. §3-2. For at et foretaksnavn skal ha vern mot lignende foretaksnavn eller varekjennetegn, må foretaksnavnet oppfylle de krav til særpreg som gjelder etter lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker §13. Rett til foretaksnavn etter første ledd har den virkning at ingen annen enn innehaveren uhjemlet kan ta i bruk foretaksnavn eller varekjennetegn som er så likt foretaksnavnet (kjennetegnslikhet) at det er egnet til å forveksles med dette i den alminnelige omsetning, jfr. §3-3. §3-3. Foretaksnavn anses i denne lov bare egnet til å forveksles hvis de brukes eller ventes brukt for virksomhet av samme eller lignende slag (bransjelikhet). Foretaksnavn som ligner hverandre skal likevel anses egnet til å forveksles selv om de ikke brukes eller ventes brukt for virksomhet av samme eller lignende slag, dersom det foretaksnavnet som har eldst rett er så velkjent og har en slik anseelse her i riket, at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse (goodwill) om det annet foretaksnavn ble brukt for en annen virksomhet. 1 Jfr. lov 3 mars 1961 nr. 4 §6 annet ledd. §3-4. Gjør flere hver for seg krav på enerett til samme foretaksnavn, skal den ha fortrinnsrett som har eldst hjemmel for sitt krav, hvis ikke annet følger av bestemmelsen i §3-5. 1 Jfr. lov 3 mars 1961 nr. 4 §7. §3-5. Et yngre foretaksnavn kan uten hinder av bestemmelsene i dette kapittel bestå ved siden av et foretaksnavn som har eldre rett, hvis innehaveren av den eldre rett ikke innen rimelig tid har tatt skritt for å hindre bruk av det yngre foretaksnavn. For å unngå forvekslingsfare i tilfelle som nevnt i første ledd, kan retten bestemme at ett eller begge foretaksnavn i fremtiden bare må brukes på en særlig måte, såsom ved tilføyelse av stedsnavn eller med annet klargjørende tillegg. 1 Jfr. lov 3 mars 1961 nr. 4 §9. 2 Jfr. lov 3 mars 1961 nr. 4 §10. §3-6. Den som mener at et registrert foretaksnavn krenker vedkommendes rettigheter etter §2-6, kan kreve at registreringen oppheves ved administrativ overprøving. Kravet må fremmes innen 3 år etter at registreringsvedtaket er fattet. Dersom Patentstyret finner at et foretaksnavn er registrert i strid med lovens §2-6 og registreringshindringen fortsatt foreligger, skal det fatte vedtak om å oppheve registreringen av foretaksnavnet. Lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak §7-1 om retting av feil gjelder tilsvarende. Dersom kravet om administrativ overprøving tas til følge, skal dette registreres i Foretaksregisteret så snart adgangen til å påklage vedtaket etter §3-7 er uttømt eller klagefristen har løpt ut. 0 Tilføyd ved lov 5 sep 2003 nr. 91 (i kraft 1 mars 2004 iflg. res. 5 sep 2003 nr. 1118). 1 Se lov 2 juli 1910 nr. 7 §1. 2 Se lov 3 juni 1994 nr. 15 §5. §3-7. Vedtak etter §3-6, herunder i sak om innsyn etter §3-6 åttende ledd, kan påklages til Patentstyrets annen avdeling1 av den som vedtaket har gått imot. En klage må være innlevert skriftlig til Patentstyret innen to måneder etter den dagen da melding om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. Er vilkårene for å behandle klagen oppfylt, kan Patentstyrets første avdeling oppheve eller endre avgjørelsen hvis den finner det klart at klagen er begrunnet. Blir det ikke truffet slik avgjørelse, skal sakens dokumenter sendes til Patentstyrets annen avdeling.1 Gir Patentstyrets første avdeling en uttalelse til annen avdeling, skal en kopi sendes til partene. Hvis vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal klageren gis en rimelig frist for uttalelse og om mulig retting av manglene. Blir manglene ikke rettet innen utløpet av fristen, skal klagen avvises hvis ikke Patentstyrets annen avdeling1 finner at det bør gis en ny frist for retting. Tas klagen under behandling, skal Patentstyrets annen avdeling1 foreta de undersøkelser som klagen gir grunn til. Den kan ta hensyn til forhold som ikke er berørt i klagen. Bestemmelsene om innsyn i dokumentene i §3-6 åttende ledd gjelder tilsvarende for dokumentene i klagesaken. §3-8. Er det reist søksmål etter §5-1, skal Patentstyret utsette behandlingen av en overprøvingssak inntil søksmålet er rettskraftig avgjort. Den som har fremmet krav om administrativ overprøving, kan ikke reise søksmål etter §5-1 mens saken pågår for Patentstyret. Et vedtak fra Patentstyret om å oppheve registreringen av et foretaksnavn på grunnlag av §3-6 kan bringes inn for domstolen av rettighetshaveren hvis klageretten etter §3-7 har blitt brukt, og Patentstyrets annen avdeling har avgjort klagen. Søksmål må være reist innen to måneder etter den dagen da meldingen om avgjørelsen ble sendt til rettighetshaveren. Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av søksmålsfristen, som skal nevnes i meldingen om vedtaket.

lovdata_cd_57666

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

nn

0.636

Forskrift om samla fastsetjing av tilskot i visse tilfelle. Fastsett av Barne- og familiedepartementet 15. januar 2003 med heimel i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) §75. Endra 18 mars 2004 nr. 562 (m.a heimel). §1. Når ein tilskotspliktig med fleire barn ikkje har full tilskotsevne før samværsfrådrag, eller samla tilskot før samværsfrådrag er høgare enn 25 prosent av den tilskotspliktige si inntekt, skal avgjerdsorganet etter eige initiativ fordele tilskota til barna i same forhold. Dette gjeld i alle typer saker der det kjem minst eitt krav om førstegongsfastsetjing, klage eller endring, eller når tilskotsfuten etter eige initiativ kan ta opp eit krav. Regelen gjeld uavhengig av om den tilskotspliktige har barn med den same tilskotsmottakaren eller fleire tilskotsmottakarar, og uavhengig av om det gjeldande tilskotet er fastsett av det offentlege eller ved avtale. Trygdekontoret fastset nye tilskot for alle barna og fordeler desse i same forhold. §2. Det gjeldande tilskotet skal berre endrast dersom reglane i barnelova kapittel 8 med tilhøyrande forskrift vil føre til ei endring på meir enn 10 prosent. 0 Endra ved forskrift 18 mars 2004 nr. 562 (i kraft 1 april 2004). §3. Denne forskrifta tek til å gjelde frå 1. oktober 2003.

lovdata_cd_37648

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.933

12.4.3 Eksportrett for pensjon til yrkesaktive tredjelandsborgere - artikkel 11 nr.

lovdata_cd_27545

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.687

Forskrift om Verneplan for kystregionen i Troms fylke, vedlegg 39, Kvannesvatn naturreservat, Harstad kommune, Troms. Naturreservatet berører følgende gnr./bnr. i Harstad kommune: 38/1, 38/9, 38/12, 38/17, 38/21 og 39/12. Reservatet dekker et areal på 125 daa, hvorav ca. 30 daa er ferskvann. Grensene for reservatet framgår av kart1 i målestokk 1:7.000 datert Miljøverndepartementet mai 2004. De nøyaktige grensene for verneområdet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. Forskriften med kart oppbevares i Harstad kommune, hos Fylkesmannen i Troms, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et næringsrikt vann med de nærmeste omgivelser og det tilhørende rike dyre- og plantelivet. 2. Dyre- og fuglelivet, herunder reirplasser og hiområder, er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Bruk av skytevåpen er forbudt. Nye dyrearter må ikke innføres. Hunder skal holdes i bånd. 4. Telting er forbudt. 5. I tiden fra og med 1. mai til og med 15. juli er det forbud mot ferdsel i området. 6. Motorferdsel på land og i ferskvann er forbudt. Start og landing med luftfartøy og lavtflyging under 300 m er forbudt. 3. Vedlikehold av eksisterende kloakkanlegg og motorferdsel i denne forbindelse etter at forvaltningsmyndigheten er varslet. 4. Reindriftsnæringas bruk av området til flytting, opphold og beite for rein og motorferdsel i forbindelse med reindriftsutøvelse på frossen, snødekt mark. Bestemmelsene i §3, nr. 1-5 er ikke til hinder for: 5. Nødvendig ferdsel for rettighetshavere i forbindelse med næringsvirksomhet og tilsyn med eiendom. 6. Beiting og bruk av gjeterhund i kontrollerte former i denne forbindelse. Direktoratet for naturforvaltning kan av hensyn til fredningsformålet ved forskrift regulere beitetrykket i hele eller av området, med unntak for reinbeite. 7. Utøvelse av fiske og ferdsel på land i forbindelse med bruk av fortøyningsfester, i medhold av fiskerilovgivningen og lakse- og innlandsfiskloven. 9. Sanking av bær og matsopp. 10. Jakt og fangst på elg, rype, hare, rødrev og villmink. 12. Vedlikehold av eksisterende gjerder. 1. Etablering av nye grøfteavløp for drenering av tilgrensende arealer. 2. Oppføring av gjerder som er nødvendig for utøvelse av jordbruk og reindrift i området. 4. Ferdsel til fots i ferdselsforbudstiden for guida grupper etter en nærmere fastsatt trasé godkjent av forvaltningsmyndigheten. 6. Etablering av fortøyningsfester for fiskeredskaper og båter. Denne forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift 14. februar 1975 nr. 6 om fredning av Kvannesvatn naturreservat, Harstad kommune, Troms.

lovdata_cd_23221

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.685

Forskrift om fisket i Haukedalsvatnet, Førde og Gaular kommunar, Sogn og Fjordane. Fastsett av fylkesmannen i Sogn og Fjordane 25. august 1999 med heimel i lov av 15. mai 1992 nr. 47 om innlandsfisk og laksefisk m.v. §34, jf. kgl.res. av 27. november 1992 nr. 877 om åpning for fiske etter anadrome laksefisk.

lovdata_cd_41714

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.882

Noen ektepar kan få en større pensjonsutbetaling - samlet sett - dersom en av ektefellene gir avkall på retten til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon og den andre ektefelle i stedet gis pensjon som enslig og får ektefelletillegg. Den som gir avkall på tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon gir også avkall på en del rettigheter som følger ytelsen, f.eks. gunstig beskatning.

lovdata_cd_55285

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.718

Forskrift om lån og lånevilkår mv. for interkommunale selskaper. Fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i lov av 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper §22. Lån til kapitalformål og til konvertering av eldre gjeld skal avdras ved like store eller synkende årlige avdrag i lånets løpetid. Løpetiden på lån til kapitalformål kan ikke være lenger enn det som er forsvarlig ut fra låneobjektets levetid. Første avdrag på lån til kapitalformål skal senest belastes året etter at låneobjektet er anskaffet eller tatt i bruk av virksomheten. Lån til likviditetsformål kan ikke ha lenger løpetid enn ett år, likevel slik at lånet er innløst når årsregnskapet avsluttes. Lån ved regnskapsmessig underskudd kan nedbetales over samme tidsrom som underskuddet skal dekkes inn. Lån til kapitalformål, konvertering av eldre gjeld og likviditetsformål skal tas opp i norske kroner. Departementet kan i særskilte tilfelle gjøre unntak fra kravet i første ledd. Forskriften trer i kraft fra og med 1. januar 2000.

lovdata_cd_9900

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.436

Det freda området omfatter delar av følgjande gnr./bnr.: 71/1, 71/2, 7/3. Det freda arealet er omlag 85 dekar. Grensene for naturreservatet er teikna inn på kart i målestokk 1:5.000, dagsett Direktoratet for naturforvaltning februar 2002. Kartet og vernereglane blir oppbevarte i Os kommune, hjå fylkesmannen i Hordaland og i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. 0 Endra ved forskrift 20 feb 2002 nr. 243.

lovdata_cd_14798

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.636

Formålet med vernet er å bevare et rikt kulturlandskap, det rike fuglelivet og fuglenes livsmiljø i området.

lovdata_cd_36044

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.846

Publisert: Ot.prp.nr.87 (1988-1989) Tittel: Satellittsendinger med reklame i lokalt betalingsfjernsyn. Lov om endringer i lov 27. november 1987 nr. 71 om nærkringkasting. I Odelstinget 20. mai 1989 og Lagtinget 25. mai 1989 ble det gjort følgende vedtak om endring av lov 27. november 1987 nr. 71 om nærkringkasting § 8 fjerde og femte ledd: Forslaget ble fremmet av departementet i Ot.prp.nr.67 (1988-1989). Departementets forslag bygde på et vedtak i Stortinget av 9. mars 1989 etter forslag fra stortingsrepresentantene Lars Gunnar Lie og Ragnhild Queseth Haarstad (Dok.nr.8:03 (1988-1989)). Dette vedtaket hadde følgende ordlyd: « Stortinget ber Regjeringa snarast gjera framlegg om endringar i gjeldande lovverk slik at dei lokale betalingsfjernsyns-selskapa som er i aktiv drift og som har fatt konsesjon på eterformidling, kan få mellombels løyve til også å formidle utanlandske satellittsendingar som inneheld reklame. Ved utarbeidelsen av lovforslaget fulgte departementet vedtaket i Stortinget av 9. mars, herunder forslagsstillernes presiseringer i debatten. Regjeringens lovforslag innebar at slik tillatelse skulle gis til de selskaper som var «i aktiv drift» og som hadde «fått konsesjon på eterformidling» på det tidspunkt Stortingets vedtak ble fattet, dvs. 9. mars 1989. Under debatten i Odelstinget 20. mai 1989 fremmet representanten Ingrid I. Willoch følgende forslag som ble oversendt Stortinget til behandling: « Stortinget ber Regjeringen om at lokalTV-selskap som hadde søkt om konsesjon for etersendt betalingsfjernsyn innan fristen gjekk ut 5. april 1988, blir likestilte med dei tre naingitte selskapa som søkte samtidig og som hadde fått konsesjon til eterformidling 9. mars i år. Dette forslaget ble vedtatt av Stortinget i møte 7. juni 1989. Stortingets vedtak av 7. juni 1989 etterlater enkelte tvilsspørsmål som departementet finner å måtte peke på. Ordlyden i vedtaket gir ikke klart svar på om Stortinget ber Regjeringen legge fram et forslag til nye lovendringer. Stortingets vedtak pålegger imidlertid Regjeringen å gi tillatelser som det ikke er hjemmel for i lov om nærkringkasting, selv etter den lovendring som passerte Odelstinget og Lagtinget 20. og 25. mai 1989. Pålegget kan derfor ikke etterkommes før etter ytterligere lovendring. Departementet har trukket den konklusjon at det må fremmes en proposisjon om lovendring. Til støtte for dette taler også forslagsstilleren Ingrid I. Willochs uttalelser i debatten. Stortingets vedtak av 7. juni 1989 innebærer at de selskaper som hadde søkt konsesjon innen fristen gikk ut 5. april 1988, skal likestilles med de selskaper som kommer inn under lovendringen av 20. henholdsvis 25. mai 1989. Sistnevnte lovendring trekker et klart skille mellom de selskaper som omfattes av ordningen, nemlig de selskaper som pr. 9. mars var i aktiv drift, og øvrige selskaper. Stortingsvedtaket av 7. juni innebærer at et slikt skille ikke skal oppstå. Lovvedtakets realitet strider dermed mot det likebehandlingsprinsipp som stortingsvedtaket av 7. juni pålegger Regjeringen. av 7. juni 1989 pålegger Regjeringen ikke å la lovendringen tre i kraft før en slik likebehandling kan praktiseres. I vedtaket heter det at «lokal-TV-selskap som hadde søkt om konsesjon for etersendt betalingsfjernsyn innan fristen gjekk ut 5. april 1988, blir likestilte...». Departementet går ut fra at en konsesjonssøknad alene ikke skal være tilstrekkelig for å komme inn under ordningen, eller at Stortinget har hatt til hensikt å gripe inn i den myndighet Nærkringkastingsnemnda er tillagt etter lov om nærkringkasting mht. å innvilge og avslå søknader om konsesjon til lokalt betalingsfjernsyn. Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at selskaper som har søkt konsesjon til lokalt betalingsfjernsyn etter at fristen gikk ut 5. april 1988, dermed ikke vil omfattes av ordningen, slik vedtaket er formulert. Departementet kan opplyse at det pr. 5. april 1988 i alt hadde kommet inn 109 søknader om konsesjon til etersendt nærfjernsyn/lokalt betalingsfjernsyn. Ytterligere 10 selskaper har søkt om konsesjon etter at fristen gikk ut. Pr. 7. juni 1989 er 50 selskaper innvilget konsesjon til etersendt nærfjernsyn/lokalt betalingsfjernsyn. Departementet fremmer på bakgrunn av ovennevnte presiseringer forslag om endringer i loven om nærkringkasting i samsvar med Stortingets vedtak av 7. juni 1989. Departementet vil peke på at en lovendring med det omfang Regjeringen her er blitt bedt om å fremme, kan ha helt andre og mer vidtrekkende konsekvenser enn det lovendringsforslag som ble vedtatt i Odelstinget og Lagtinget 20. og 25. mai 1989. Nevnte lovvedtak innebærer en forsøksvirksomhet avgrenset til noen få selskaper. Det lovforslag som her fremlegges, gir åpning for at et femtitalls eller flere selskaper via eter kan videreformidle satellittsendinger med reklame. Etter departementets syn burde ulike konsekvenser av Stortingets vedtak av 7. juni vært utredet nærmere før en ny lovendring vedtas. Skal en ny lov kunne sanksjoneres før Stortingets oppløsning, må imidlertid dette skje fredag 16. juni 1989. Departementet legger herved fram en lovendringsproposisjon i tråd med Stortingets vedtak av 7. juni 1989 om likebehandling. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 27. november 1987 nr. For en forsøksperiode fram til 31. desember 1992 kan de lokale betalingsfjernsynsselskapene som hadde søkt konsesjon innen søknadsfristen gikk ut 5. april 1988 og som senere er eller blir innvilget slik konsesjon, videreformidle satellittsendinger med reklame. Nærkringkastingsnemnda kan fastsette nærmere vilkår for slik videreformidling. Ot.prp.nr.86 (1988-1989)

maalfrid_68b93793d9cc481a4b7f5e7861d84ed6e471ea9c_3

maalfrid_justervesenet

no

0.63

Eks.: Hastighet er lengde dividert med tid. SI-enheten for hastighet er derfor meter pr. sekund (m/s). Tabell 3. Noen eksempler på avledede SI-enheter som uttrykkes ved grunnenhetene og supplementenhetene. Flere av de avledede SI-enhetene er gitt egne navn og symboler (Tabell 4) og disse kan igjen brukes til å uttrykke andre avledede enheter på en enklere måte enn ved grunnenhetene (Tabell 5). Tabell 4. De avledede SI-enheter som har eget navn og symbol. Areal kvadratmeter m Volum kubikkmeter m Hastighet meter pr. sekund m/s Akselerasjon meter pr. sekund i annen m/s Vinkelhastighet radian pr. sekund rad/s Densitet kilogram pr. kubikkmeter kg/m Kinematisk viskositet meter i annen pr. sekund m /s Massekonsentrasjon kilogram pr. kubikkmeter kg/m Konsentrasjon mol pr. kubikkmeter mol/m Luminans candela pr. Frekvens hertz Hz s Kraft newton N m.kg.s Trykk, spenning pascal Pa N/m m . kg . s Energi, arbeid, varme joule J N.m m . kg . s Effekt watt W J/s m . kg . s Elektrisk ladning, elektrisitetsmengde coulomb C A.s Elektrisk potensial, spenning, potensial- # differens, elektro- # motorisk spenning volt V J/C=W/A m . kg . s . A Kapasitans farad F C/V m . kg . s . A Resistans ohm Ohm V/A=1/S m . kg. s . A Konduktans siemens S A/V=1/Ohm m . kg . s . A Side 4 av 8 FOR 1977-06-10 nr 01: Forskrift om målenheter. 07.01.2008 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/usr/www/lovdata/for/sf/nh/xh-19770610-0...

lovdata_cd_47675

lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005

no

0.823

1 Vi viser til brev 8 januar 1997 fra Finansdepartementet, der det spørres om et avslag på en søknad om ettergivelse av saksomkostninger er enkeltvedtak. Lovavdelingen antar for sin del at et slikt avslag ikke er enkeltvedtak. 2 Begrepet enkeltvedtak er definert i forvaltningsloven §2 første ledd bokstav b, jf bokstav a. I forhold til definisjonen må et avslag på en søknad om ettergivelse av sakskostnader anses som en avgjørelse som gjelder bestemte private personers rettigheter eller plikter. Hovedspørsmålet er om avgjørelsen kan ses som utøving av offentlig myndighet. 3 Krav om sakskostnader i sivile rettssaker bygger på reglene i rettergangslovgivningen. Det formueskrav som oppstår når domstolene tilkjenner en part sakskostnader, er av samme karakter hva enten kravshaveren er en privat part eller det offentlige. Det offentlige kan handle i kraft av både offentlig myndighet og privatrettslig kompetanse. Etter Lovavdelingens mening må det i utgangspunktet kreves særskilte holdepunkter for å anse en disposisjon foretatt av det offentlige som utslag av offentlig myndighet - og dermed som enkeltvedtak etter forvaltningsloven - dersom nøyaktig den samme disposisjonen kan foretas av private parter. Slike holdepunkter kan tenkes å foreligge i et regelverk for den aktuelle disposisjon, i en fast forvaltningspraksis eller i viktige reelle hensyn. 4 Lovavdelingen kjenner til at det i noen sammenhenger foreligger en form for regelverk eller en praksis som innebærer at avslag på søknad om ettergivelse av sakskostnader kan påklages. Forvaltningsloven §4 første ledd bokstav b bestemmer at loven - iallfall reglene om enkeltvedtak - ikke gjelder for saker som forvaltningsorganet "behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene". Selv om krav om sakskostnader har sitt grunnlag i rettspleielovene, kan det neppe av den grunn sies uten videre at en søknad om ettergivelse blir behandlet i medhold av rettspleielovene. Spørsmålet om en slik avgjørelse skal regnes som enkeltvedtak, bør etter Lovavdelingens mening derfor ikke avgjøres bare på grunnlag av ordlyden i fvl §4. Etter påtaleinstruksen 28 juni 1985 §31-2 skal søknader om ettergivelse av idømte sakskostnader i straffesaker i utgangspunktet behandles på samme måte som benådningssøknader, jf påtaleinstruksen §31-1. Av forarbeidene til påtaleinstruksen (NOU 1984:27 s 189) fremgår det at Justisdepartementets avslag på en benådningssøknad er betraktet som et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven. Det er ikke sagt noe uttrykkelig om klassifiseringen av avgjørelsen om ikke å ettergi sakskostnader. Lovavdelingen har fått opplyst at det i praksis er samme klagerett her som ved avslag på benådning. Lovavdelingen antar imidlertid at det ikke kan trekkes bindende slutninger fra praksis i straffesaker til sivile saker. Stortingets vedtak 10 februar 1988 innebærer en generell fullmakt for Kongen til å ettergi bl a sakskostnader i søksmål der staten er part, når særlige forhold taler for det. Kongens adgang er delegert til de enkelte fagdepartementene ved kgl res 18 mars 1988. Det er ikke sagt noe om forholdet til forvaltningsloven eller klagerett i disse vedtakene. Uten det nevnte stortingsvedtaket ville statsforvaltningen vært avskåret fra å ettergi sakskostnader, idet dette må anses for å høre under Stortingets bevilgningsmyndighet, jf grunnloven §75d. Etter Lovavdelingens oppfatning gir de nevnte vedtak om delegasjon derfor ikke noe grunnlag for å anse avgjørelser om ettergivelse som enkeltvedtak. I Justisdepartementets rundskriv G-58/94 (vedlagt) er skattefogden gitt fullmakt til å ettergi sakskostnader til staten i benefiserte saker, og i søksmål der staten ved Justisdepartementet er part (rundskrivets punkt 1.1). Fullmakten gjelder beløp inntil kr 20.000. Det er angitt visse kriterier for avgjørelsen av søknader om ettergivelse (punkt 1.2) og fastsatt at skattefogdens avgjørelser kan påklages til Justisdepartementet (punkt 1.3). Rundskrivet har ikke noen henvisning til forvaltningslovens regler og angir ikke noe om klagerett over avgjørelser som Justisdepartementet selv har truffet av søknader om ettergivelse av krav over kr 20.000. Etter Lovavdelingens mening kan rundskrivet vanskelig tas som uttrykk for at avgjørelsene har vært betraktet som enkeltvedtak, men må i stedet anses som en beslutning om delegasjon med supplerende bestemmelser. 5 Det fremgår at det på enkelte områder finnes visse bestemmelser som medfører en klagerett. Etter det Lovavdelingen kan se, foreligger det imidlertid ikke noe lov- eller forskriftfestet regelverk for behandlingen av søknader om ettergivelse av sakskostnader i sivile saker. Et slikt regelverk ville ha trukket avgjørelsene i retning av enkeltvedtak, mens fraværet av slike regler taler for den motsatte konklusjon. 6 Rettssikkerhetshensyn vil i tilfelle være den viktigste reelle begrunnelsen for å anse avgjørelser om ettergivelse av sakskostnader som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Rettssikkerheten ivaretas imidlertid først og fremst ved at domstolene treffer avgjørelsen om sakskostnader på grunnlag av rettergangslovgivningens regler. Det er dermed vanskelig å se at rettssikkerhetshensyn gjør seg sterkere gjeldende enn i andre saker om frafall av det offentliges rettigheter eller ved avslag på begjæring om omgjøring av enkeltvedtak. Slike avgjørelser er ikke å anse som enkeltvedtak. 7 Lovavdelingen har i brev 7 april 1995 gitt uttalelse til Finansdepartementet om hvorvidt avgjørelse om å sette ned eller ettergi krav på merverdiavgift og krav på forsinkelsesrenter av avgiften er enkeltvedtak. I denne uttalelsen er det lagt til grunn at en avgjørelse om å sette ned eller ettergi krav på merverdiavgift er enkeltvedtak, mens en avgjørelse om nedsettelse eller ettergivelse av rentekravet ikke er enkeltvedtak. Etter Lovavdelingens mening vil det stemme best med dette om avgjørelser om ettergivelse av sakskostnader ikke anses som enkeltvedtak. 8 Til Ombudsmannens særskilte spørsmål i brev 14 november 1996 til Finansdepartementet har Lovavdelingen følgende merknader: a) Etter Lovavdelingens mening gir det forhold at sakskostnader er pålagt av domstolene i en tvist som gjelder prøving av forvaltningsvedtak, ikke grunnlag for å se avgjørelser om ettergivelse av sakskostnader som et enkeltvedtak. I den grad den viktige samfunnsmessige funksjon som domstolsprøvingen av forvaltningsvedtak innebærer, også bør influere på spørsmålet om sakskostnader, bør dette skje gjennom den avgjørelse som retten treffer om sakskostnader. Rettergangslovgivningens regler om sakskostnader er utformet slik at de i vid utstrekning vil gi anledning til dette. Lovavdelingen vil ellers bemerke at spørsmålet om sakskostnader ut fra hensynet til borgerne neppe vil stille seg vesensforskjellig i saker om prøving av forvaltningsvedtak og saker om erstatning for offentlig myndighetsutøving og annen offentlig virksomhet. Dette utelukker ikke at hensynet til borgerne kan veie særlig tungt på enkelte sakområder, men skatte- og avgiftssaker hører neppe til dem. b) Lovavdelingen anser det uten betydning at spørsmålet om ettergivelse av statens fordringer hører under Stortingets bevilgnings/finansmyndighet. I motsatt fall ville også ettergivelse av rent privatrettslige fordringer - f eks knyttet til tvister om kjøp og leie - kunne bli ansett som enkeltvedtak. Selve ettergivelsen kan for øvrig neppe anses som utøving av bevilgningsmyndighet, jf Opsahl: Delegasjon av Stortingets myndighet (Oslo 1965) s 207. c) Etter Lovavdelingens syn har det heller ingen betydning for spørsmålet om det foreligger enkeltvedtak at dette vil medføre klagerett over departementenes avgjørelser, slik at avgjørelsen i klagesaken vil bli truffet av Kongen i statsråd og dermed underlagt konstitusjonell kontroll. Det har tvert om gjennom lang tid vært lagt vekt på å unngå at regjeringen blir unødig belastet med klagesaker i statsråd, jf f eks forskrift 16 desember 1977 nr 15 §1. Det er etter Lovavdelingens oppfatning ikke tvilsomt at saker om ettergivelse av sakskostnader må anses som lite betydningsfulle i forhold til de saker som regjeringen ellers må behandle. Vi tilføyer at spørsmålet om en avgjørelse er enkeltvedtak eller ikke, vanskelig kan påvirkes av om en konstitusjonell kontroll eventuelt er ønskelig når den samme type avgjørelser i stor grad vil bli truffet av forvaltningsorganer på lavere nivå, herunder i kommunal og fylkeskommunal forvaltning. 9 Ut over dette har Lovavdelingen ikke vesentlige merknader til de synspunkter som Finansdepartementet har gjort gjeldende i sitt brev 16 august 1996 til Sivilombudsmannen. JDLOV-1996-9528 Personrett Personregisterloven §18.

maalfrid_d18c0dac49f451ca3d8ccec689a85b622bd8d5a4_4

maalfrid_hiof

no

0.523

Moren, Jan (2011) Om reformer. En studie av Kvalitetsreformen, Politireform2000 og Kunnskapsløftet. Doktoravhandling. Karlstad University Studies 2011:24. 211 sider. Røvik, Kjell Arne (2007). Trender og translasjoner. Ideer som former det 21. århundrets organisasjon. Oslo: Universitetsforlaget. Kapittel 1, 4, 5, 6, 7, 8, 9 og 10. (217 sider) Røvik, Kjell Arne (1998). Moderne organisasjoner: Trender i organisasjonstenkningen ved tusenårsskiftet. Bergen: Fagbokforlaget. (290 sider) Røvik, Kjell Arne, Tor Vidar Eilertsen og Eli Moksnes Furu (red. 2014) Reformideer i norsk skole. Spredning, oversettelse og implementering. Cappelen Damm Akademisk. (420 sider) Freeman, R.E. & Reed, D.L. (1983). Stockholders and Stakeholders: A New Perspective on Corporate Governance. California Management Review, 25(3), 88-106. (18 sider) Kay, J. (2018). Theories of the Firm. International Journal of the Economics of Business, 25(1), 11- 17. (6 sider) Lov om årsregnskap m.v. ("Regnskapsloven"), særlig § 3-3b. Redegjørelse om foretaksstyring, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-56#KAPITTEL_3 Mostovicz, E. I., Kakabadse, N.K. Kakabadse, A. (2011) Corporate governance: quo vadis? Corporate Governance: The international journal of business in society, 11(5), 613-626. (13 sider) Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse (NUES) (2018). Norsk anbefaling: Eierstyring og selskapsledelse, http://wpstatic.idium.no/nues.no/2018/10/NUES_nor_web_okt2018_2.pdf (54 sider) Vinten, G. (2002). The corporate governance lessons of Enron, Corporate Governance: The international journal of business in society, 2(4), 4-9. (5 sider) Anbefalt litteratur: Engwall, L. et al. (2018). Corporate Governance in Action: Regulators, Market Actors and Scrutinizers. New York / Abingdon: Routledge. (Dyr bok, søk på bibliotek.) Brunsson, Nils & Brunsson Karin (2015). Beslutninger. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, (120 sider) March, James G., (1994). A Primer on Decision Making: How Decisions Happen, New York: The Free Press. (272 sider) Jacobsen, Dag Ingvar & Thorsvik, Jan (2013). Hvordan organisasjoner fungerer. Bergen: Fagbokforlaget. 4. utg. Kapittel 9 (Beslutningsprosesser i organisasjoner), s.306-349 (43 sider) *Flaa, Paul m.fl. (1995). «Beslutningsteori og beslutningsmodeller» I: Flaa, Paul m.fl. Innføring i organisasjonsteori, Oslo: Universitetsforlaget. Kapittel 11, s. 166-189 (24 sider) Anbefalt litteratur: Hodgkinson, Gerard. P. & Starbuck, William H. (2008). The Oxford Handbook of Organizational Decision Making. Oxford:

maalfrid_5781866cb36649a5b8e935e771e94d9ee9125ed9_30

maalfrid_fylkesmannen

nn

0.542

heile året. Fritidsfiskarar har rett til å fiske etter havressurslova (tidlegare saltvassfiskelova) sine reglar heile året, med unntak for 10-metersona i tida med ferdselsforbod (01.04-31.07). Formuleringa "" fortener ein kommentar. Virvellause dyr er eit samleomgrep for alle dyr som manglar virvelsøyle (ryggsøyle). "Marine virvellause dyr" vart teke inn m.a. for å sikre at vernet ikkje skulle bli ei hindring for å ta ut skadegjerande virvellause rovdyr (t.d. kråkebollar og sjøstjerner) dersom desse skulle vise seg å bli eit problem for til dømes nærliggande havbeiteområde for kamskjel eller andre havbruksanlegg. Føremålet var ikkje å opne for industrielt uttak av enkeltartar. Verneforskrifta byggjer på ein føresetnad om at uttak av marine virvellause dyr neppe vil få eit slikt omfang at det kjem i konflikt med føremålsparagrafen (III), der det står at føremålet med vernet er å ta vare på ein viktig hekkelokalitet for sjøfugl " ". Ein slik konflikt kan tenkjast dersom det blir hausta så mykje sniglar, skjell, kråkebollar eller liknande at det t.d. fører til ei påviseleg endring i faunasamansetjinga eller plantelivet. Her spelar det også inn at virvellause, marine dyr det meste av året er føde for fleire fugleartar. Sniglar og skjell på ulike stadium er også viktige næringsemne for andre marine virvellause dyr og fisk, som igjen er føde for organismar høgare i næringskjeda - som t.d. sjøfugl. Innsamling av virvellause dyr (t.d. strandsniglar og kråkebollar) i industriell skala er såleis ikkje ønskjeleg, og maskinell hausting er ikkje tillate etter verneforskrifta. Med "" er det meint ferdsel for yrkesfiskarar og grunneigarar / heimelshavarar i samband med fiske, slik det er skrive i punkt V, 4. I tillegg viser formuleringa til forbodet mot fritidsfiske i 10-metersona i tida med ferdselsforbod (01.04- 31.07). 4.5 Hausting av egg og dun I følgje verneforskrifta punkt V, 7 er vernet ikkje til hinder for " ". Det finst etter det vi veit ingen dokumentasjon på at Ytterøyane har vore eit fredlyst egg- og dunvær. Derimot var Ytterøyane ein av fleire fyrstasjonar som i 1935 fekk fuglelivet freda gjennom forskrifta "Forskrift om fredning av enkelte fuglelarter på fyrstasjoner, Vestfold, Aust-Agder, Vest- Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord- Trøndelag, Nordland, Finnmark" (http://www.lovdata.no/for/lf/mv/xv-19350524-4257.html). Dette kan i ettertid ha vorte tolka slik at Ytterøyane har status som egg- og dunvær, kanskje særleg fordi det i punkt II av denne forskrifta står at "Fredningen er ikke til hinder for adgang for fyrbetjeningen til utnyttelse av enkelte steder som egg- og dunvær." Dette gjaldt da venteleg berre for dei fyrstasjonane som låg i etablerte egg- og dunvær. Vår konklusjon er at det ut frå dette ikkje er høve for eigar/brukar å ta bort egg eller dun i Ytterøyane naturreservat. 4.6 Taretråling I følgje verneforskrifta punkt V, 9 er vernet ikkje til hinder for " ". Naturreservatet høyrer til fire ulike taretrålingsfelt. Kvart felt blir tråla med fem års mellomrom.

lovdata_cd_41938

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.828

[Endret 11/00, 8/03. En rekke stoffer har vist seg å være årsak til kreft. Nærmere 200 stoffer står på Arbeidstilsynets kreftliste, men bare en håndfull av disse har stor utbredelse i arbeidslivet. Kreftrisikoen forutsetter imidlertid at disse stoffene brukes på en måte som gir eksponering. Latenstid - sykdom som viser seg etter at skadelige påvirkninger har opphørt: I de fleste tilfeller skjer påvirkningen av det skadelige stoffet over mange år før kreften viser seg. Ofte viser kreften seg først flere år etter at den skadelige påvirkningen har opphørt, f. eks. flere år etter at den trygdede har sluttet å arbeide i det kreftfremkallende arbeidsmiljø. Latenstiden for kreftsykdommer kan være fra 10 - 20 år, iblant vesentlig mer enn 20 år. Eksempler på kjemisk påvirkning som kan gi kreftsykdommer: En rekke stoffer er etter hvert registrert som kreftfremkallende og mange er under mistanke. Oppregningen nedenfor må ikke oppfattes som en fullstendig beskrivelse av problemområdet. Den medisinske viten omkring årsaksmekanismer kan utvides - og dermed også området for hva som eventuelt kan anses som yrkessykdom. Vinylklorid som brukes i plastindustrien ved fremstilling av polyvinylklorid (PVC), kan føre til kreft i hjerne, bloddannende organer (leukemi), lymfeknuter, lever, luftrør og lunger. Asbest: Tidligere epidemiologiske studier har indikert at det foreligger økt risiko for mage/tarmkreft ved asbesteksponering, spesielt synes dette å gjelde for høygradig eksponering for amfibolasbest (blåasbest) gjennom innånding. Nyere oversiktsartikler har imidlertid konkludert med en svak og inkonsistent assosiasjon og har ikke kunnet gi noe klart svar på forholdet mellom graden av eksponering og utvikling av kreft. På dette grunnlag har Rikstrygdeverket lagt til grunn at godkjenning av tykktarmskreft som yrkessykdom forutsetter eksponering for blåasbest, den skal ha vært høygradig og i en slik grad at det arbeid som den eksponerte har utført i hovedsak må ha bestått i asbesteksponerende yrkesaktivitet i om lag 10 år. Det må foreligge en minimum latenstid på omkring 20 år. Dette syn støttes av Trygderetten i en kjennelse avsagt 31. januar 2003 (ankenr. Trygderetten 2002-04074). Saken gjaldt en bilmekaniker som fikk colonkanser (tykktarmkreft)etter å ha arbeidet med bl.a. bremsebånd og clutcher i perioden 1952 til 1995. Trygderetten uttalte bl.a.: «Bilmekanikerarbeid, herunder arbeid med bremsebånd og clutch, utsetter personen generelt for stort sett lave konsentrasjoner av asbest. I denne konkrete saken synes den totale asbesteksponering å være høy i forhold til hva bilmekanikere vanligvis utsettes for. Den ankende part mener selv at han har arbeidet mye med amfibolasbest, ikke bare krysotilasbest (hvit asbest). Han husker at asbesten var blå. Den ankende parts opplysninger står i motstrid til erklæringen fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt, som fremholder at det er krysotil, det vil si hvit asbest som er benyttet i bremsebånd. Det synes å være i overensstemmelse ikke bare med forskning, men også Trygderettens praksis, å anse bare amfibol asbest som mulig/sannsynlig årsak til tykktarmkreft. Retten legger til grunn den utførlige redegjørelsen som er avgitt fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt. Instituttet har gått grundig inn i litteraturen på dette området. Retten anser at krysotil er det asbestmateriale den ankende part har vært eksponert for. Samtidig er det slik at det også må påregnes en viss forurensning av amfibol asbest i produktene. Den ankende part har derfor trolig vært utsatt for amfibol asbest i relativt små mengder, som ikke kan sannsynliggjøre å være årsak til den vanlige kreftformen han har fått. Det er i sakens spesialisterklæringer vist til epidemologiske undersøkelser som støtter en en sammenheng mellom asbest og endetarmskreft, og til forskning som stiller seg avisende til slik sammenheng. Ulike typer asbest har ulik skadeevne grunnet stoffets nedbrytning. Krysotil asbest brytes ned til amorft materiale som ikke har de samme helseskadelige konsekvenser som asbestfibre har. Det er derfor av sentral betydning hvilken type asbest som den ankende part hovedsakelig har vært eksponert for. I foreliggende sak er det mest sannsynlig at eksponeringen skyldes krysotil (hvit asbest) da det er denne typen asbest som ble brukt i bremsebånd og clutcher. Retten anser det lite trolig at bilverksteder hvor den ankende part har arbeidet, har anvendt helt annet materiale til dette formål enn andre bilverksteder. I de to ankesakene som prosessfullmektigen viser til som tidligere er omgjort av Trygderetten, er det lagt til grunn at eksponeringen mest sannsynlig skyldes amfibol asbest (blå asbest).» (De Trygderettskjennelser prosessfullmektigen viste til er kjennelser av 24, juni 1999, ankesak nr Trygderetten 1999-01970 og ankesak nr. Trygderetten 2000-01194.) Trygderetten fant at vilkåret i folketrygdlovens §13-4 andre ledd bokstav a) om at sykdomsbildet skulle være karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkning kan framkalle, ikke var oppfylt og stadfestet fylkestrygdekontorets vedtak om ikke å godkjenne den ankende parts coloncanser som yrkessykdom. Trygderetten fant i samme kjennelse heller ikke at den ankende parts coloncanser kan ha vært forårsaket av eksponering for blybensin og transformatorolje (bly, benzen, PCB). Se nærmere om stoffet asbest og om asbest som mulig årsak til lungelidelser (herunder lungekreft) nedenfor under kommentarene til bokstav E - lungesykdommer som skyldes finfordelte stoffer. Formaldehyd: Gass som bl.a. brukes i havbruksnæringen og i sponplateindustrien. Den kan forårsake nesekreft. Nikkelforbindelser: Nikkel er et metall som bl.a. brukes på metallverksteder. Påvirkning for nikkelsalter (nikkelkarbonyl) over lengre tid kan gi kreft i nese/bihuler og i lungene. Nikkel/nikkelforbindelser antas å kunne fungere i kroppen som kjemisk stoff, slik at hjemmel for godkjennelse av nikkelbetingede sykdommer finnes under forskriftens bokstav A. Trestøv: Forekommer bl.a. i møbelindustrien. Langtidseksponering for trestøv ved trebearbeiding av forskjellige tresorter (så vel hjemlige som tropiske) kan gi kreft i nese og bihuler. Ved treimpregnering vil trestøv kunne virke sammen med kjemiske stoffer som kreosot, arsen og krom til å forårsake slik kreft. Trestøv er ikke et kjemisk stoff, men antas - som asbest - å kunne fungere også kjemisk - slik at vi under bokstav A har hjemmel for godkjennelse av trestøvbetinget kreft. Løsemidler (se også under punktet foran om løsemiddelskader på nervesystemet). Kan forårsake leukemi («blodkreft», sykdom i bloddannende vev i benmarg og lymfeknuter). som senere resultat av f.eks.: Kreosot (steinkulltjære): brukes bl.a. i jern- og metallindustrien og innenfor bygg- og anleggsbransjen. Påvirkning bl.a. ved rengjøring av anlegg. Også brukt som bekjempelsesmiddel og i maling/lakkfabrikker. Kan forårsake hudkreft. Mineralolje: Forskjellige typer av disse, f.eks. maskinoljer, kan forårsake hudkreft. Kullsot: Kreft i pungen hos skorsteinsfeiere (og hos personer som er utsatt for tjære, sot, mineralolje og kreosot) ble tidlig kjent. Kulltjære: Arbeid i koksverk. Kan forårsake lungekreft og kreft i fordøyelsesorganer. Stekeos og opphold i sterkt røykfylt miljø (restaurantnæringen) kan forårsake lungekreft. Bisklorometyleter kan forårsake lungekreft. Dette er et av de sterkeste karsinogener som finnes på en arbeidsplass. Narkosemidler: lystgass, halotan, metoksyfluoren; kan forårsake leukemi, kreft i lymfeknuter. Aromatiske aminer; beta-fenylamin, benzidin, paraminodifenyl og auramin kan forårsake kreft i utskillelsesorganene, dvs. nyre- og urinveier. Innånding (inhalering) av gasser, støv og røyk med giftig (toksisk) irritativ effekt som forekommer i arbeidsmiljøet. Typer av skadefølger: a) Yrkesrelatert overfølsomhet i luftveiene av «ikke-allergisk» art. Tilstanden innebærer langvarig, muligens varig skade av luftveiene. c) Akutt astma oppstår som følge av luftveisirriterende påvirkning RADS (Reactive Airways Dysfunction Syndrome) har vært brukt som betegnelse på en del slike tilfeller). d) Vedvarende nedsatt lungefunksjon som følge av langvarig eksponering for luftveisirriterende stoffer med eller uten symptomer. e) Yrkesrelatert astma forårsaket av luftveisirritamenter eller allergener på arbeidsplassen. f) Astma forverret av luftveisirritamenter på arbeidsplassen. Sykdommer som omfattes av punkt d) ovenfor er lungesykdommer som følge av innånding - oftest av oksyder av metaller som beryllium, litium, mangan, osmium og andre. De som er mest utsatt for metalloksyder er sveisere. Særlig fryktet er kadmium som innåndet ved sveisearbeid kan gi akutte, svære lungereaksjoner. Slike reaksjoner er imidlertid ekstremt sjeldne da de fleste sveisere kjenner til farene ved sveising på kadmiumbelagt materiale - noe som også er relativt sjeldent. Sveisere er også utsatt for varierende konsentrasjoner av nitrøse gasser og ozon. I store konsentrasjoner kan ozon også gi betennelse i lungeblærene med lungebetennelseslignende sykdom. Store konsentrasjoner av nitrøse gasser og ozon er sjeldne ved vanlig sveisearbeid, men kan forekomme ved ekstreme forhold i lukkede rom. Det kan komme til akutte toksiske lungereaksjoner som gjerne utvikler seg i ettertid, akutte reaksjoner som følge av irritamenteffekt eller fortrengning av oksygen i det trange rommet med bevisstløshet og død til følge. Latenstid: I yrkesmessig sammenheng skjer påvirkning av metalloksyder dels over lang tid uten målbar effekt på helsen, dels som mer eller mindre korte kraftige påvirkningstopper i forbindelse med spesielle arbeidsoperasjoner. Det vil være oksydets giftighet, konsentrasjon og tiden stoffet får virke som vil være avgjørende for eventuelt sykdomsutbrudd. Andre mulige årsaksfaktorer ved luftveislidelser: Tobakk inneholder en rekke skadelige kreftfremkallende stoffer og partikler som kan binde gasser, også radioaktive som f. eks. radon. Tobakksrøyking skader lungenes eget beskyttelsesapparat mot luftforurensinger, ødelegger flimmerhårene og reduserer slimtransporten. I tillegg til dette inneholder tobakkrøyken endel stoffer som forsterker f.eks. kreftfremkallende virkning av asbest, nikkel og radon (synergisk effekt, se nærmere om dette under kommentarene til lovens §13-4 første ledd). Arvelig disposisjon for allergi og tobakksrøyking utgjør de viktigste av andre mulige årsaksfaktorer og er ofte vel så betydningsfulle som yrkeseksponeringen. Årsaksfaktorenes innbyrdes betydning og vekt kan kun vurderes ved at man nøye kjenner eksponeringens art, grad og tid. I tillegg til en grundig røykeanamnese og anamnese om allergi må en ha en mest mulig fullstendig gjennomgang av pasientens arbeidshistorie med yrket, arbeidsoperasjoner og eksponeringsforhold kartlagt for hele personens yrkesaktive periode. Særlig viktig vil det være å registrere symptomer i relasjon til arbeid og eksponering. Se nærmere i saksbehandlerrundskrivet. Allergiske yrkesrelaterte lungelidelser og lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer (støvlungesykdommer) omfattes ikke av forskriftenes bokstav A, men av henholdsvis bokstavene B og E, se kommentarene til disse bokstavene nedenfor.

maalfrid_73415b20141433fe167ff305b25296ef64b72996_10

maalfrid_regjeringen

no

0.793

2016–2017 13 Endringer i konsesjonslovgivningen for vannkraft (lovrevisjon) Lovverket bærer i dag tydelig preg av å være alderdommelig og lite oppdatert lovteknisk. Vassdragsreguleringsloven inneholder 28 paragrafer, hvorav fire er tomme. Det er ingen kapittelinndeling av loven. Bestemmelsene har i liten grad kronologisk rekkefølge med utgangspunkt i søknad, konsesjon, påfølgende utbygging og etterfølgende spørsmål. Enkelte av paragrafene er svært omfangsrike, og inneholder flere poster og ledd. Språket er til dels svært gammeldags. I sum gjør dette lovstoffet tungt tilgjengelig. Industrikonsesjonsloven inneholder 50 paragrafer, hvorav 26 paragrafer er tidligere opphevet og tomme. Loven inneholder fem kapitler, hvorav tre av dem er tomme. Dette gjelder kapittel II om bergverk, kapittel III om annen fast eiendom og kapittel IV om kraftleie og om utførsel og innførsel av kraft. I likhet med vassdragsreguleringsloven er språket gammeldags, enkelte av bestemmelsene er svært omfangsrike, og består av flere ledd og poster. Justis- og beredskapsdepartementet viser til at OED har tatt flere grep som gir lovtekstene en bedre struktur, og gjør dem mer leservennlige enn tidligere. Samtidig påpekes det at forslagene til lovtekst fortsatt er preget av tungt språk og gammeldagse ord og uttrykk. Det vises også til at lovenes ordlyd er unødig uklar på en del punkter, og benytter gammeldagse ord og uttrykk. Justis- og beredskapsdepartementet mener det bør klargjøres om Kongens vedtakskompetanse etter enkelte bestemmelser i lovene skal utøves i forskrift. I høringssvaret spør Justis- og beredskapsdepartementet om forholdet til forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner og Prop. 62 L (2015–2016) er vurdert. LVK er positiv til forslaget til omstrukturering av lovene samt ny kapittelinndeling og fortløpende nummerering av paragrafer. LVK ber om at departementet vurderer å innta nummerering av paragrafenes ledd, slik som for eksempel i tvisteloven, for ytterligere tilgjengeliggjøring. Det vises til at flere av de foreslåtte nye bestemmelsene er svært lange, som for eksempel forslag til ny § 28 om hjemfall i vassdragsreguleringsloven. Også Statkraft foreslår at lange bestemmelser nummereres. Videre støtter Statkraft at lovforslagene bygges opp slik at teksten følger konsesjonens livssyklus. Statkraft foreslår blant annet å plassere forslaget til ny § 9 om adgangen til revisjon og ny § 10 om omgjøring av konsesjonsvilkår etter bestemmelsene om vilkår i vassdragsreguleringsloven. Energi Norge mener at «vannfallskonsesjonsloven» som i dag benyttes som korttittel på lovdata er dekkende for lov om erverv av vannfall mv. Innføring av en ny korttittel vil medføre forvirring. Også Statkraft mener at «vannfallskonsesjonsloven» bør være korttittel, med henvisning til at loven fremdeles er en konsesjonslov. Advokatforeningen støtter departementets forslag til omstrukturering, ny kapittelinndeling og fortløpende nummerering av paragrafer. Advokatforeningen ber departementet vurdere å innta nummerering av paragrafenes ledd. Flere av de foreslåtte nye bestemmelsene er svært lange, for eksempel forslag til ny § 28 om hjemfall i vassdragsreguleringsloven. Nummerering av leddene vil gjøre bestemmelsen mer oversiktlig. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener at materielle endringer må framgå tydeligere enn det som er gjort i høringsnotatet. Hvor det foreslås materielle endringer er vanskelig å få øye på i et så omfattende dokument, som i det vesentlige fokuserer på lovteknisk opprydding og modernisering. Hordaland fylkeskommune påpeker at det fremdeles vil være fire lover med ganske likelydende korttittel, herunder vannfallrettighetsloven, vassdragsreguleringsloven, vannressursloven og vassdragsloven.

maalfrid_cf3df4396414083302babbf2202fc664b2217b6a_14

maalfrid_justervesenet

no

0.904

En vannmåler er et måleredskap som er beregnet på å måle, registrere og vise det vannvolumet som strømmer gjennom måleren. Vannmålere brukes primært for å måle forbruket av vann som grunnlag for betaling av vann- og avløpsgebyrer til kommunene. I forbindelse med denne utredningen har Justervesenet tatt kontakt med ca. 10 % av kommunene som har fastsatt lokale forskrifter om vannmålere (totalt 17 stk.), for å avklare hvorvidt måleresultatet fra vannmålerne brukes til økonomisk oppgjør eller ikke. Av de 13 kommunene som svarte, svarte alle at vannmålerens måleresultat brukes som grunnlag for beregning av økonomisk oppgjør. På bakgrunn av svarene er det i det videre derfor lagt grunn at måleresultatet fra vannmålere brukes som grunnlag for beregning av økonomisk oppgjør i de kommunene der det er fastsatt lokale forskrifter om vannmålere. Den enkelte kommune fastsetter i forskrift størrelsen på gebyr for vann- og avløpsgebyr. Per 24.3.2020 har 169 kommuner fastsatt slike lokale forskrifter. Vannmålere brukes både i private husholdninger og i næringsvirksomhet. Det har ikke vært mulig å få oversikt over antallet vannmålere som brukes i næringsvirksomhet. På bakgrunn av Justervesenets beregninger, finnes det ca. 740.000 vannmålere i bruk i husholdninger Norge idag. I 2018 var den totale vannleveransen på det kommunale distribusjonsnettet 703 388 332 m. Gebyrgrunnlaget per mkommunal vannleveranse var kr 10,09 (eksklusiv moms). Samtidig er det en stor andel av den kommunale vannleveransen som går til lekkasje, og dermed lekker fra vannrør før det kommer frem til kunden. 36 Se definisjon av vannmåler i forskrift om krav til vannmålere § 2 bokstav a. 37 Dette ble gjort før kommunesammenslåingene 1.1.2020. For å få et representativt utvalg ble likelydende henvendelse sendt til én kommune per fylke (med unntak av Sogn og Fjordane, hvor det ikke var fastsatt noen lokale forskrifter om vannmålere) i september 2018, se sak med saksnummer 2018/6629 journalpost 3. Henvendelsen ble sendt til kommuner av ulike størrelser, både til de største byene, og små og mellomstore kommuner. Følgende kommuner mottok henvendelsen: Tromsø, Hvaler, Fauske, Alta, Trysil, Bergen, Trondheim, Oslo, Gol, Skedsmo, Porsgrunn, Tønsberg, Østre Toten, Farsund, Vegårdshei, Sunndal og Klepp. 38 Én av de 13 kommunene som svarte, viste til at private kan velge mellom å betale etter målt forbruk av vannmåleren eller etter areal på huset. 39 Se lov om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) § 5. 40 Se søk på lokale forskrifter om vannmålere på lovdata. 41 Se vedlegg 8 for nærmere beregninger.

lovdata_cd_28360

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.695

For å få hensiktsmessige tomter kan kommunen etter vedtak av formannskapet ekspropriere ubebygde grunnstykker som etter reguleringsplan ikke kan bebygges selvstendig. (I 1968 150)

lovdata_cd_40897

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.648

Det er laget overgangsregler for mottakere av rehabiliteringspenger i en begrenset periode ved fremsettelse av krav om yrkesrettet attføring. Overgangsreglene gir mulighet for å forlenge perioden med rehabiliteringspenger dersom krav om yrkesrettet attføring ikke er behandlet i Aetat innen den fastsatte vedtaksperioden. Trygdekontoret kan etter oppfordring fra Aetat forlenge stønadsperioden ytterligere med inntil to kalendermåned. Aetat må gi trygdekontoret skriftlig melding om forlengelse innen den 15. i den måneden utbetaling av rehabiliteringspenger skal skje. Den skriftlige meldingen kan være en samlet liste til trygdekontoret for de tilfellene forlengelse er nødvendig. Denne overgangsforskriften gjelder fra 1. juli 2004 og opphører 31. desember 2005. Vi viser også til samarbeidsrundskrivet mellom Aetat og trygdeetaten. Kommentarer til forskriftens del III (§8 og §9):

lovdata_cd_49627

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.801

Forskrift om tilsetting for tjenestemenn ved fylkesmannsembetene. (Tilsettingsreglement.) Godkjent av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 20. september 1982. §1. Reglementets virkeområde. Dette reglement gjelder for tilsetting ved fylkesmannsembetene. Reglementet gjelder ikke for fylkesmenn, fylkeskontorsjefer, leder for miljøvernavdelingene og fylkeskartsjefer. §3-9 gjelder ikke for tilsetting av tjenestemenn for kortere tid enn 1 år, eller ved fungering i høyere stilling når fungeringen antas ikke å ville vare mer enn 6 måneder, jfr. §2 siste ledd, engasjementer og fungeringer. §2. Tilsettingsmyndighet. Tilsetting i stilling som førstekonsulent og høyere, eller tilsetting i stilling lønnsplassert på tilsvarende nivå, foretas av vedkommende fagdepartement etter innstilling fra et innstillingsråd, jfr. §4. For stillinger ved miljøvernavdelingene og fylkeskartkontorene, foretar Miljøverndepartementet tilsetting i alle fagstillinger. Øvrige tjenestemenn tilsettes av et tilsettingsråd, jfr. §3. Fylkesmannen foretar i samråd med de tillitsvalgte tilsetting av tjenestemenn for kortere tid enn 1 år og avgjør i samråd med fagdepartementet spørsmål om fungering i høyere stilling når fungeringen ikke antas å ville vare mer enn 6 måneder. Vedkommende departement kan delegere ytterligere tilsettingsmyndighet til tilsettingsrådet. §3. Tilsettingsråd. Tilsettingsrådet skal bestå av fylkesmannen, 2 representanter oppnevnt av vedkommende fagdepartement og 2 representanter oppnevnt i medhold av §6. Fylkesmannen er formann i tilsettingsrådet, og har dobbelt stemme ved stemmelikhet. §4. Innstillingsråd. 1. Innstillingsrådet består av de samme medlemmer som tilsettingsrådet, jfr. §3. Innstillingsrådet foretar innstilling om tilsetting i de tilfeller rådet ikke har tilsettingsmyndighet, jfr. §1 og §2. Fylkesmannen er formann i rådet. Om rådet finner det nødvendig, kan uttalelse om søkerens fagkompetanse innhentes fra Direktoratet for sivilt beedskap eller Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. §5. Forfall eller inhabilitet for fylkesmannen. I forfallstilfelle kan fylkesmannen la seg representere i innstillings- og tilsettingsrådet av fylkeskontorsjefen. Er fylkesmannen inhabil, oppnevner Justisdepartementet stedfortreder. §6. Oppnevning av tjenestemenn. 1. Styret i en tjenestemannsorganisasjon innen vedkommende tjenestemannsgruppe som enten selv eller gjennom tilslutning til en hovedsammenslutning er forhandlingsberettiget, oppnevner representanter for tjenestemennene med personlige varamenn. Det oppnevnes så mange representanter med vararepresentanter at tilsettings-/innstillingsrådet i hvert tilfelle får slik sammensetning som bestemt i denne paragrafs punkt 3. 2. Er flere organisasjoner innen vedkommende tjenestemannsgruppe forhandlingsberettiget, oppnevner styrene i fellesskap representantene med varamenn. 3. Tjenestemannsrepresentantene skal i alminnelighet tilhøre samme tjenestemannsgruppe som den ledige stilling. Avdelingsledere og saksbehandlere (herunder administrasjonssekretærer, førstesekretærer, konsulenter og førstekonsulenter m.v.) danner en gruppe. Kontorpersonalet (kontorassistenter, kontorfullmektiger, førstekontorfullmektiger, skriveledere og arkivledere m.v.) danner en gruppe. 4. Ved tilsetting i stilling hvor det kreves spesiell fagutdanning eller innsikt bør tjenestemannsrepresentanten såvidt mulig oppnevnes innen det særlige fagområdet. Som særlige fagområder regnes: 5. Tjenestemannsrepresentantene i innstillings-/tilsettingsrådet oppnevnes for inntil 2 år om gangen. §7. Kunngjøring av stillinger. 1. Ledige stillinger skal kunngjøres offentlig og besettes etter alminnelig konkurranse. Fagdepartementet kan bestemme at offentlig kunngjøring kan unnlates i særlige tilfelle. I de tilfeller hvor det er forholdt i samsvar med dette reglements bestemmelser ved midlertidige tilsettinger, kan fast tilsetting finne sted etter tilfredsstillede utstått prøvetid uten ny kunngjøring og tilsettingsprosedyre. 2. Fylkesmannen sørger for kunngjøring i Norsk lysingsblad og i pressen etter nærmere bestemmelser av fagdepartementet. Stillingene skal alltid også kunngjøres internt ved alle embeter. 3. Kunngjøringen skal vanligvis gi opplysning om arbeidsområde, stillingens lønn, krav til utdanning, praksis og eventuelle andre kvalifikasjonskrav. Det bør videre opplyses hvilken tjenestemann som kan gi nærmere opplysninger. Søknadsfristen bør settes til minst 2 uker fra innrykking i Norsk lysingsblad. Fagdepartementet kan i samråd med de berørte tjenestemannsorganisasjoner gi nærmere retningslinjer om kunngjøringens innhold. 4. Der det er praktisk mulig, skal stillingen kunngjøres alternativt for heltids- eller deltidsstilling. 5. Fraværende tjenestemenn skal i alminnelighet underrettes om kunngjorte stillinger. §8. Behandlinger av søknader og vurdering av søkere. 1. Ved utløpet av søknadsfristen settes det opp en alfabetisk liste over søkerne med opplysninger om navn, alder, utdannelse og praksis. 2. De søkerne som etter en vurdering av søknadene synes å være best kvalifisert, bør kalles inn til personlig konferanse slik at man kan få nærmere kjennskap til søkerne. Hvis stillingen er underlagt avdelingsleder/fylkeskartsjef, bør denne være til stede under konferansen. En av tjenestemannsrepresentantene i rådet skal ha anledning til å delta. §9. Fremgangsmåte ved innstilling/tilsetting. 1. Dersom den ledige stilling er underlagt en avdelingsleder eller fylkeskartsjef, skal denne før behandling i tilsettingsrådet avgi innstilling om hvem som bør tilsettes dersom han ikke selv er medlem av rådet. Skal saken behandles i innstillingsrådet eller er avdelingslederen/fylkeskartsjefen medlem av rådet, fremsetter han sitt begrunnede forslag i den rekkefølge han mener søkerne bør komme i betraktning. Innstillingen/forslaget bør omfatte 3 søkere hvis disse anses kvalifisert. Ved tilsetting i stillinger som ikke er underlagt en avdelingsleder eller fylkeskartsjef, avgis tilsvarende innstilling/forslag av fylkesmannen eller den han gir fullmakt. 2. Forhandlingene i rådet kan foregå skriftlig eller muntlig. Rådets formann redegjør for saken og voterer først. Alle vedtak sammen med stemmeavgivningen, begrunnelser og dissenser, tas inn i protokollen som undertegnes av alle. Hvert medlem av rådet har rett til å grunngi sitt standpunkt i protokollen. 3. Dersom det ikke er enighet i rådet ved skriftlig behandling kan hvert medlem kreve muntlige forhandlinger. Ved muntlig forhandling skal rådets medlemmer gis anledning til å gjennomgå sakens dokumenter før møtet finner sted. 4. Ved skriftlig behandling er rådet beslutningsdyktig når samtlige medlemmer (eller varamenn) har avgitt uttalelse eller har vært gitt anledning til å uttale seg. Ved muntlig behandling er rådet besutningsdyktig når minst 2 representanter for ledelsen og 1 representant fra tjenestemennene er til stede. Avgjørelse treffes etter flertallsvedtak. Ved uenighet i rådet anses tilsettingsvedtak ikke truffet før det er på det rene at saken ikke kreves avgjort av vedkommende departement, jfr. pkt. 5. 5. Dersom det ikke er enighet i en tilsettingssak, kan hvert medlem kreve saken avgjort av vedkommende fagdepartement. Krav om dette eller forbehold om senere å fremsette slikt krav, må tilkjennegis i rådsmøtet eller ved skriftlig behandling så snart vedkommende medlem blir gjort kjent med at det foreligger uenighet. Ved forbehold må vedkommende fremme et eventuelt krav innen 8 dager. 6. Innstillings- og tilsettingsrådets forhandlinger er fortrolige, og medlemmene har taushetsplikt, etter forvaltningslovens og offentlighetslovens regler. §10. Ny kunngjøring. Dersom tilsettingsmyndigheten finner at de krav til utdannelse og praksis m.v. som er stilt i kunngjøringen, kan eller bør fravikes, bør stillingen kunngjøres på ny. Også for øvrig kan ny kunngjøring finne sted dersom tilsettingsmyndigheten finner det ønskelig. §11. Melding om tilsetting - tilsettingsbrev. 1. Ved fast eller midlertidig tilsetting gis tjenestemannen skriftlig underretning. 2. Ved fast tilsetting av tjenestemenn utferdiges tilsettingsbrev. Tilsettingsbrevet utferdiges på standardblankett godkjent av Forbruker- og administrasjonsdepartementet. 3. Ved tilsetting skal tjenestemannen orienteres om de lover og reglementer som gjelder for tjenesten. Vedkommende departement underretter alle søkerne når tilsettingen er foretatt av departementet. Fylkesmannen underretter søkerne når tilsettingen er foretatt av tilsettingsrådet, jfr. forvaltningslovens §27, første ledd. 4. Er en tjenestemann uttrykkelig tilsatt for et bestemt tidsrom eller som vikar, opphører tjenesteforholdet uten oppsigelse når tiden er ute eller arbeidet avsluttet. Er tjenestemannen tilsatt for å utføre et arbeid av begrenset varighet, men hvor varigheten ikke på forhånd kan fastslås, eller er han tilsatt for et bestemt tidsrom og får den tidsbegrensede tilsetting forlenget, reguleres oppsigelsen av forskriftene til tjenestemannsloven. §12. Oppsigelse, ordensstraff m.v. Tilsettingsmyndighet etter dette reglement kan treffe vedtak om oppsigelse, ordensstraff, avskjed eller suspensjon etter regler i tjenestemannsloven. Forhandlingene i rådet skal i slike saker skje i møte. Ordensstraffer etter tjenestemannslovens §10, annet ledd, litra a, slettes av rullebladet eller personalkortet etter 3 år. Ordensstraffer etter litra b og c slettes etter 5 år. §13. Klage. Ved klage etter tjenestemannslovens §15 er Kongen klageinstans når vedtaket er truffet av et departement. For øvrig er vedkommende fagdepartement klageinstans. Klagen settes fram skriftlig for vedkommende tilsettingsmyndighet innen 3 uker etter at tjenestemannen har fått melding om vedtaket. Dersom myndigheten er et tilsettingsråd, sendes saken med rådets uttalelse straks til Justisdepartementet eller vedkommende fagdepartement. Partene er enige om at det kan tas opp drøftelser om endring av regelverket etter krav fra en av partene når avtale er inngått mellom Forbruker- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene om veiledende retningslinjer for utforming av tilsettingsreglemt og personalreglement. For øvrig vises til Hovedavtalens del 4 og Personalhåndbokas pkt. 211.0-12.

lovdata_cd_60893

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.87

Publisert: Somb-2001-42 (2001 s 178) Sammendrag: Opprettelse av lokalarkiv (siloordningen) i Utlendingsdirektoratet - familiegjenforeningssak. ( Utlendingssaker ) A klaget over sen saksbehandling og manglende svar i en sak om familiegjenforening. I denne forbindelse ble det satt spørsmålstegn ved en praksis i Utlendingsdirektoratet hvor man ventet med å fordele sakene på saksbehandlerne til de lå for tur til behandling, den såkalte siloordningen. Etter en konkret vurdering kom ombudsmannen til at ordningen vanskelig kunne forsvares ut fra de krav som forvaltningsloven stiller. Utlendingsdirektoratet inviterte etter dette ombudsmannen til et møte for å vise hvordan ordningen fungerte i praksis. Saksgang: (Sak 2000-1387) A klaget over manglende svar og sen saksbehandling i Utlendingsdirektoratet i en sak om familiegjenforening. I forbindelse med klagebehandlingen ble det i en telefonsamtale opplyst at direktoratet på grunn av store restanser etter omorganisering med påfølgende lang saksbehandlingstid, praktiserte en ordning hvor man ventet med å fordele sakene på saksbehandlere til de lå for tur til behandling. Videre ble det opplyst at det ikke ble sendt ut foreløpige svar. På bakgrunn av det som fremkom i telefonsamtalen ble direktoratet bedt om å gi en mer utfyllende beskrivelse av praksisen. Videre ble det bedt om en redegjørelse for hvordan direktoratet håndterte saker som ikke skulle realitetsbehandles, for eksempel fordi de på grunn av feilekspedisjon skulle oversendes rette instans eller måtte avvises. Det ble stilt spørsmål om sakene på noen måte ble gjennomgått i perioden fra de kom inn til de var fordelt på saksbehandlere. Det ble også bedt opplyst på hvilket tidspunkt det ble tatt stilling til om det skulle innhentes ytterligere informasjon/dokumentasjon fra søkeren eller fra andre instanser. I sitt svar opplyste direktoratet at enkeltsakene etter omorganiseringen «oppbevares samlet i et lokalt arkiv før de fordeles til saksbehandlere» (den såkalte siloordningen). Hensikten med denne ordningen var bl.a å holde bedre oversikt over store saksmengder i direktoratet, samt å sikre at sakene ble behandlet i tur etter dato for saksopprettelse. Videre opplyste direktoratet at saksbehandlerne ikke lenger var fast knyttet til en enhet i seksjonen, men skulle rotere mellom den enhet som behandlet asylsøknader og den/de enheter som behandlet andre typer av utlendingssaker. og dermed ikke skulle til lokalarkivet. Disse sakene ble forsøkt ekspedert umiddelbart. Likeledes ble alle saker som skulle sendes til uttalelse, skilt ut. I den utstrekning direktoratet hadde kapasitet, ble også disse sakene behandlet forholdsvis raskt. Ved denne foreløpige behandling ble det tatt stilling til hvorvidt det skulle innhentes ytterligere dokumentasjon fra søker eller referanse. Når sakene kom tilbake etter uttalelse, ble de plassert i det lokale arkiv etter dato for saksopprettelse. Når det gjaldt spørsmålet om utsendelse av foreløpig svar, opplyste direktoratet at ordningen med automatiske (rutinemessige) meldinger nå var gjenopptatt. Avslutningsvis påpekte direktoratet at den aktuelle landseksjon for Sørøst-Asia og Afrika etter omorganisering fikk «55-60 nye land å forholde seg til og en saksmengde så stor at det tok tid å skaffe seg oversikt over den». Denne omorganiseringen og instruksen fra Kommunal- og regionaldepartementet om prioritering av asylsøknader var de viktigste grunner til den lange saksbehandlingstiden i for eksempel familiegjenforeningssaker. I mitt avsluttende brev til Utlendingsdirektoratet uttalte jeg: «Jeg har merket meg direktoratets opplysning om at ordningen med «automatiske meldinger» nå er gjenopptatt. Etter dette legger jeg til grunn at direktoratet nå sender ut foreløpig svar med angivelse av forventet saksbehandlingstid i alle saker der det kan påregnes at det vil ta lengre tid enn én måned å besvare henvendelsen, jf. forvaltningsloven §11a. Det kan være grunn til å minne om at en anstrengt arbeidssituasjon ikke er en akseptabel begrunnelse for å unnlate å gi foreløpig svar etter forvaltningsloven §11a. Snarere er det i slike situasjoner særlig viktig å etablere gode svarrutiner. Om den såkalte siloordningen er det opplyst at hensikten blant annet er å holde bedre oversikt over store saksmengder, og å sikre at sakene blir behandlet i tur etter dato for saksopprettelse. Jeg er kjent med at arbeidsbelastningen i direktoratet i lang tid har vært - og fortsatt er - stor. Jeg viser i denne forbindelse til opplysningene om det økte antallet asylsøkere i årene 1999-2000 og den omfattende omorganiseringen som er gjennomført sommeren 2000, og som bl.a innebærer at direktoratets ansatte nå forestår asylavhør. I en slik situasjon er det særlig viktig å ha oversikt over den totale saksavvikling og å sikre at enkeltsaker ikke blir borte i systemet eller står ubehandlet i lengre tid, for eksempel ved skifte av saksbehandler. Jeg går ut fra at hensikten med å oppbevare enkeltsakene samlet har vært å sikre en slik oversikt over sakene og dermed at sakene blir behandlet i tur etter dato for saksopprettelse. Jeg forstår det også slik at saksbehandlerne etter omorganiseringen ikke lenger er fast knyttet til én enhet i seksjonen, men skal rotere mellom den enhet som behandler asylsøknader og den/de enheter som behandler andre typer utlendingssaker. Dette anses nødvendig for raskt å kunne omstille seg med de raske skiftninger det vil kunne være i saksinngangen på de ulike områder. I denne situasjon vil det ikke alltid være den samme saksbehandleren som følger den enkelte sak gjennom hele behandlingsprosessen. Det fremgår videre at også de såkalte silosaker blir gjennomgått, slik at de sakene som skal sendes til uttalelse, blir skilt ut og behandlet raskt. Ved denne foreløpige gjennomgang blir det - så vidt jeg har forstått - også tatt stilling til hvorvidt det skal innhentes ytterligere dokumentasjon fra søker eller referanse. Den aktuelle ordningen har imidlertid også åpenbare svakheter. Ved at man venter med å fordele sakene på saksbehandlerne, er det ikke noen enkeltperson som har et særskilt ansvar for å følge opp saken. Selv om seksjonslederen har et overordnet ansvar, kan resultatet lett bli at enkeltsaker blir liggende uten å få den prioritet de saklig sett burde fått. Hver søker har i prinsippet krav på individuell vurdering, også med hensyn til hvilke saksbehandlingsskritt som skal foretas og hvilken prioritet saken skal gis. Til dette kommer at søkerne ved eventuelle muntlige henvendelser ikke får snakke med saksbehandleren før saken ligger for tur til behandling og er fordelt på en saksbehandler. I rundskriv 27/2000 fra direktoratet er ti til tolv måneder oppgitt som normal saksbehandlingstid i familiegjenforeningssaker. Senere skal saksbehandlingstiden ha økt ytterligere. Dette innebærer at det kan gå mange måneder før en sak er fordelt på en saksbehandler. I løpet av denne tiden vil det kunne oppstå behov eller ønske fra søkerne om å ha en saksbehandler å kunne forholde seg til vedrørende egen sak. Det kan også spørres om søkerne med en slik ordning vil kunne gis tilfredsstillende veiledning, jf. forvaltningsloven §11, da jeg antar at svar på spørsmål best vil kunne bli gitt av en saksbehandler som har ansvar for saken. Jeg er etter en helhetsvurdering kommet til at siloordningen der man venter med å fordele saker på saksbehandlere til de ligger for tur til behandling, vanskelig kan forsvares ut fra de krav forvaltningsloven stiller, og at ordningen kun kan sees som et uttrykk for den prekære situasjonen enkelte seksjoner i UDI, så vidt jeg forstår, har befunnet seg i. Kommunalminister Brustad har varslet at det vil bli foretatt en gjennomgang av direktoratets organisasjon og saksbehandling med sikte på bl.a saksflyten. Jeg må be om at siloordningen også blir vurdert i lys av min uttalelse ovenfor. Utlendingsdirektoratet kom senere tilbake til saken og bemerket: «Saksbehandlingstiden for utlendingsforvaltningen nådde i år 2000 et nivå som oppfattes som urimelig for de fleste typer saker. negativ utvikling når det gjaldt saksbehandlingstiden for alle andre sakstyper enn asyl. Det er flere årsaker til dette. Direktoratet ble i 2000 blant annet tillagt nye og ressurskrevende oppgaver, asylsaker skulle sterkere prioriteres, samtidig som det generelt har vært manglende samsvar mellom arbeidsoppgaver og ressurser. Som en følge av dette har forespørsler, purringer og klager til direktoratet økt kraftig. Utlendingsdirektoratet har satt i verk en rekke tiltak som et svar på en utilfredsstillende situasjon. Et av tiltakene var å innføre enhetsarkiver. Systemet med enhetsarkiver innebærer at enkeltsakene oppbevares samlet i et lokalt arkiv før de fordeles til saksbehandlerne. Etter direktoratets mening har ordningen mange positive sider. Ved at alle sakene plasseres i kø etter dato for saksopprettelse blir lang saksbehandlingstid i andre instanser rettet opp. l tillegg gir ordningen en god oversikt over alle sakene, og vi kan lettere styre nedarbeidingen av restansene. Dessuten innebærer ordningen større forutsigbarhet for søkeren mht når et vedtak kan ventes. Enhetsarkivets system innebærer imidlertid at det går en tid før en sak er fordelt til saksbehandler. Selv om søkerne ikke har en konkret saksbehandler å forholde seg til i hele søknadsprosessen, er muligheter for informasjon likevel til stede. Generell informasjon er tilgjengelig ved brosjyre og Internett. I tillegg blir telefonhenvendelser vedrørende konkrete saker kanalisert til en egen opplysningstjeneste for søkere. På bakgrunn av direktoratets ressurssituasjon kan vi ikke se at den enkelte søkeren vil kunne få bedre informasjon ved å bli tildelt en saksbehandler allerede ved saksopprettelse. Ut fra dagens saksmengde vil en saksbehandler ha ansvaret for flere hundre saker etter hvert som de kommer inn hvis sakene ble fordelt. Det sier seg da selv at saksbehandleren ikke vil kunne ha detaljkunnskap om de enkelte sakene. Direktoratet må også alltid foreta en avveining av hvor store ressurser som skal brukes på å besvare henvendelser fra søkere i forhold til å behandle saker. Det må i tillegg nevnes at direktoratet allerede ved saksopprettelse går gjennom den enkelte saken og vurderer om tilleggsopplysninger skal innhentes og om saken av særlige grunner skal prioriteres. Vi mener derfor at forvaltningslovens krav til forsvarlig saksbehandling, og særlig kravet om at sakene skal avgjøres uten ugrunnet opphold, best kan ivaretas ved enhetsarkivene. Direktoratet har over tid blitt kritisert for dårlig tilgjengelighet og service. Det er derfor nedsatt en prosjektgruppe som skal se på alle sider ved direktoratets service overfor brukerne. Spørsmål som skal vurderes, er blant annet muligheten til å gi informasjon om saksbehandlingstid og saksgang på Internett, enhetsarkivet og tildeling av saksbehandler, samt informasjon til søkerne under behandlingsprosessen. Prosjektgruppa legger foreløpig opp til å være ferdig innen midten av oktober 2001. Vi vil senere komme tilbake med prosjektgruppas resultater. Vi vil gjerne invitere Ombudsmannen til et besøk for blant annet å vise hvordan enhetsarkivene fungerer i praksis, - - - . Jeg har etter dette tilskrevet Utlendingsdirektoratet om et møte på nyåret 2002. Somb-2001-41 Refselse for brudd på vilkår for permisjon - urinprøvenekt. ( Politi, fengsel )

lovdata_cd_28244

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.526

Til §66 nr. 1 første ledd: Skal atkomsten være kjørbar må dette angis særskilt, og minste bredde skal da være 3,5 meter ( 2,5 meter effektiv kjørebredde) Til §66 nr. 2 første ledd: Legges ledning gjennom naboeiendom, må rettigheten være sikret ved tinglyst dokument eller på annen måte som kommunen (byutviklingskomiteen) godtar som tilfredsstillende. Plasseringen skal være angitt på tilfredsstillende måte.

lovdata_cd_40147

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.824

Femte ledd er en særbestemmelse for beregning av sykepengegrunnlaget i de tilfeller der en arbeidstaker blir arbeidsufør i et tidsbegrenset arbeidsforhold på under seks måneder. Bestemmelsen skal anvendes på tidsbegrensede arbeidsforhold på under seks måneder selv om inntekten avviker mer enn 25% fra den pensjonsgivende årsinntekt. Hvis omregnet årsinntekt etter første ledd i et kortvarig arbeidsforhold ikke avviker med mer enn 25% fra den pensjonsgivende årsinntekten etter pensjonspoengtallene, kommer ikke femte ledd til anvendelse. Som eksempel på grupper nevner vi ferie- og sesongarbeidere og studenter. For at bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse, må det være avtalt før tiltredelse at arbeidsforholdet skal opphøre fra et bestemt tidspunkt, fra sesongslutt eller fra det tidspunkt den egentlige stillingsinnehaver er tilbake i arbeid. I slike tilfeller vil sykepenger kunne ytes etter inntektsgrunnlaget i det kortvarige arbeidsforholdet så lenge arbeidsforholdet skulle ha vart. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i tilfeller der en arbeidstaker i et ordinært arbeidsforhold blir oppsagt, uavhengig av om oppsigelsen skjer før eller etter sykmelding. Følgende eksempler vil klargjøre bruken av bestemmelsen: 1. En arbeidstaker i et tidsbegrenset arbeidsforhold har en inntekt i arbeidsforholdet som utgjør 200.000 kroner i omregnet årsinntekt. Den pensjonsgivende årsinntekten etter pensjonspoengtallene utgjør 180.000 kroner. Det er ikke mer enn 25% avvik mellom 200.000 kroner og 180.000 kroner. Femte ledd kan ikke anvendes fordi avviket er mindre enn 25% og sykepenger skal ytes etter et grunnlag på 200.000 kroner i hele sykmeldingsperioden. 2. En arbeidstaker som har hatt en uregelmessig tilknytning til arbeidslivet er ansatt av en gårdbruker for å plukke jordbær så lenge jordbærsesongen varer. I midten av juli blir arbeidstakeren sykmeldt. Inntekten i arbeidsforholdet utgjør 200.000 kroner i omregnet årsinntekt. Den pensjonsgivende årsinntekten etter de siste tre pensjonspoengtallene utgjør 120.000 kroner. I dette tilfellet er det mer enn 25% avvik mellom omregnet og pensjonsgivende årsinntekt og femte ledd kan anvendes da vedkommende må anses å være i et tidsbegrenset arbeidsforhold. Medlemmet får sykepenger etter et grunnlag på 200.000 kroner så lenge jordbærsesongen ville ha vart. Deretter kan det ytes sykepenger etter den pensjonsgivende årsinntekten dersom medlemmet kan dokumenterer inntektstap. 3. Arbeidstakeren hadde et vikariat i kommunen i perioden 23. januar til 24. juni 1994. Han ble sykmeldt 20. april. Se Rikstrygdeverkets kjennelse nr. 94/06571 hvor tilfellet ble ansett å falle inn under den tidligere bestemmelsen om tidsbegrensede arbeidsforhold. 4. Arbeidstakeren hadde vært ansatt i A/S siden 30. september 1968, periodevis på redusert tid. Fra 1. januar 1986 arbeidet hun full tid med månedslønn på 11.984 kroner. Dette arbeidsforholdet varte til 1. november 1986, da hun begynte i en stilling av tidsbegrenset varighet for bostyret med en månedslønn på 17.826 kroner. Se Rikstrygdeverkets kjennelse nr. 467/87-S hvor tilfellet ble ansett å falle inn under den tidligere bestemmelsen om tidsbegrensede arbeidsforhold. § 8-31. Sykepenger under streik og lockout1) 1) Endret ved lov av 18.12.98 nr. 86, i kraft straks.

lovdata_cd_37125

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.795

Avtale mellom Kongeriket Norge og Republikken Østerrike om trygdx)

lovdata_cd_29399

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.716

I Gratangen kommune kan det i 3 år fra ikrafttredelsen av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. 1. juni 1989 nr.

lovdata_cd_55139

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.806

Forskrift om formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon. Fastsatt av Barne- og familiedepartementet 30. november 1999 med hjemmel i lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon §16c. Endret 4 des 2003 nr. 1625. Denne forskrift gjelder formidling av barn bosatt her i riket for adopsjon der foreldre med foreldreansvar samtykker til adopsjonen, jf. adopsjonsloven §16c. Formålet med formidlingen er å foreta utvelgelse av egnede foreldre til det enkelte barn slik at adopsjonen kan antas å bli til gagn for barnet. Faglig utvalg for adopsjonssaker formidler barn for adopsjon etter denne forskrift, der de(n) med foreldreansvar samtykker til adopsjonen. Til disposisjon for sitt arbeid har Faglig utvalg for adopsjonssaker et sekretariat. Sekretariatet er administrativt underlagt Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen. 0 Endret ved forskrift 4 des 2003 nr. 1625 (i kraft 1 jan 2004). Sekretariatet skal utføre saksforberedelse og følge opp Faglig utvalgs beslutninger på utvalgets ansvarsområde vedrørende adopsjoner etter adopsjonsloven §16c. Sekretariatet har videre ansvaret for å: - opprette og vedlikeholde et register over adoptivsøkere som er utredet av kommunen med tanke på adopsjon. Kommunen skal utrede søkere og gi tilråding om adopsjon etter §16c kan anbefales eller ikke. Søkere som er utredet av kommunen kan kreve å bli registrert. Søkere kan være registrert i ett år. Den som har adoptert barn med hjemmel i adopsjonsloven §16c, kan igjen registreres som søker. Ingen kan være registrert som søker for adopsjon etter adopsjonsloven §16c etter at forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra fremmed stat er sendt utenlandske myndigheter. Ved utvelgelse av foreldre til barnet, er det barnets beste som er avgjørende. Biologiske foreldres ønske om adoptivforeldre eller adoptivhjem for barnet skal tillegges vekt så langt det er forenlig med hensynet til barnets beste. Statlig regional barnevernmyndighet i den regionen barnet oppholder seg har ansvaret for å finne frem til midlertidig tiltak for barnet, dersom Faglig utvalg finner at barnet ikke kan plasseres direkte hos adoptivsøkerne. Faglig utvalgs avgjørelser etter denne forskrift kan ikke påklages.

lovdata_cd_25976

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.457

Forskriftene gjelder fra 1. januar 2002 og kan fås ved henvendelse til Hol kommune, teknisk etat, 3576 Hol. Satsene vil bli lagt ut på Hol kommunes internettside: http://www.hol.kommune.no .

lovdata_cd_4031

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.569

Det fredete området berører følgende gnr/bnr i Lyngdal kommune: 141/1, 3, 4, 5, 6, 142/1 og 143/3, 4, 5, 12, 13. Reservatet dekker et areal på ca 194 dekar.

lovdata_cd_35698

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.826

Publisert: Ot.prp.nr.91 (1992-1993) Tittel: Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) Sosialdepartementet legger med dette frem forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer. Loven skal erstatte åtte någjeldende lover: - Lov 16. mai 1860 om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger i anledning af epidemiske og smitsomme Sygdomme. - Lov 5. juli 1946 nr. 1 om rottebekjempelse. - Lov 12. desember 1947 nr.15 om røntgenundersøkelse ved skjermbilledfotografering. - Lov 12. desember 1947 nr.16 om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose. - Lov 12. desember 1947 nr.4 om åtgjerder mot kjønnssykdommer. - Lov 19. desember 1952 nr.1 om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v. - Lov 26. november 1954 nr.2 om vaksinasjon. Utredningen av utkast til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer er utført av Helsedirektoratet på oppdrag fra Sosialdepartementet. Om bakgrunnen for proposisjonen vises til pkt. 2 nedenfor. Målet med lovarbeidet har vært å få en gjennomgåelse og en sammenarbeiding av det lovverket som gjelder smittsomme sykdommer. Nedenfor redegjøres for hovedtrekkene i de enkelte kapitlene. I lovens kapittel 1 er foreslått en formålsbestemmelse som skal danne grunnlag for tolkning av lovens øvrige bestemmelser. I følge lovforslaget skal loven ha følgende formål: - verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. - sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet. - ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven. Etter forslaget skal lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelde for alle som oppholder seg i riket. Dette gjelder ikke bare norske, men også utenlandske statsborgere. Departementet foreslår adgang til å gi forskrifter om begrensning av lovens anvendelse overfor personer med løsere tilknytning til riket. Det foreslås adgang til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen. Det presiseres at lovens bestemmelser gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller overenskomst med fremmed stat. I kapittel 1 foreslås det også en bestemmelse som definerer sentrale begreper i loven: I lovens kapittel 2 er det foreslått egne bestemmelser om opplysningsplikt og taushetsplikt for helsepersonell. Legen pålegges her en plikt til å gi en smittet person alle relevante opplysninger om den sykdommen vedkommende har eller mistenkes å ha. I visse situasjoner kan det også være nødvendig å gi opplysninger om en persons smittestatus til andre for å motvirke smitteoverføring. Flere av de mest kontroversielle spørsmål som har dukket opp under HIV/AIDS-epidemien har nettopp dreid seg om betydningen av konfidensialitet kontra rett til å få opplysninger om andres smittestatus. Formålet med en regulering av adgang og plikt for helsepersonell til å gi opplysninger er bl.a å skape større klarhet i hvordan unntaksreglene på området smittsomme sykdommer skal forstås. Det foreslås egne bestemmelser om meldings- og varslingsplikt for helsepersonell som er en videreutvikling av dagens regler. Oppfyllelse av meldingsplikten for leger utgjør det mest omfattende unntak fra taushetsplikt i lovforslaget. Alt i alt mener departementet at lovfestingen av unntak fra taushetsplikt i lovforslaget likevel ikke representerer noen uthuling av det vern de gjeldende taushetspliktregler innenfor helselovgivningen skal gi, da lovfestingen langt på vei bare er en kodifisering av gjeldende rett. I lovens kapittel 3 gis hjemmel for å gjennomføre en rekke forskjellige typer undersøkelser, samt vaksinasjon. Her foreslås bestemmelser om at befolkningen, eller deler av den, kan bli undersøkt og/eller vaksinert. Dette er beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll. Videre foreslås adgang til å kreve forhåndsundersøkelse av arbeids- eller utdanningssøkere og av pasienter ved innleggelse i sykehus. Leger pålegges en særskilt plikt til å foreta undersøkelse av mistenkt smittede og drive smitteoppsporing når hensynet til smittevernet gjør dette nødvendig. Nytt er bestemmelser om undersøkelser av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål. I lovens kapittel 4 er det foreslått å gi kommunestyrene myndighet til å gjøre nødvendige vedtak som å nedlegge forbud mot eller foreta stengning av virksomheter eller aktiviteter som samler flere mennesker for å hindre nærkontakt og smittespredning som følge herav. Det gis adgang til å pålegge personer å oppholde seg innen et geografisk avgrenset område og til å pålegge forskjellige smittesanerende tiltak som f.eks. utrydding av skadedyr, avlusing m.m. Dette er i alt vesentlig en videreføring av bestemmelsene i den eksisterende smittevernlovgivningen. Videre gis det bestemmelser om forbud mot utførelse av arbeid, karantene, obduksjon, gravferd og transport av lik, som i store trekk er en videreføring og justering av de gjeldende reglene. Nytt er bestemmelser om transport av smittefarlig materiale, plikt for massemedier til å gjengi viktige meldinger fra helsmyndighetene, samt at det kan gis forskrifter om sykehusinfeksjoner. Kapittel 4 inneholder også forslag til reulering av pliktene til helsepersonell og andre myndigheters personell i forbindelse med smittsomme sykdommer. I lovens kapittel 5 foreslås lovfestet de pliktene en smittet person bør ha. I korte trekk innebærer disse at en person som tror han er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom skal ha plikt til å gi beskjed til og oppsøke lege, la seg undersøke, gi beskjed om smittekontakter, motta informasjon og retningslinjer. I kapittel 5 er det videre foreslått bestemmelser om bruk av tvang i situasjoner hvor smittede personer ikke frivillig overholder sine plikter. Departementet foreslår at det bare bør være adgang til å bruke tvang for å bringe på det rene om en person er smitteførende og kan smitte andre, og for å gjennomføre isoleringstiltak for å motvirke at smitte skal bli overført fra en smitteførende til andre. Departementet fremhever som et hovedsynspunkt at smitteverntiltak (-hjelp) som regel virker best når den gis i naturlig tilknytning til pasientens vanlige livssituasjon og miljø og skjer på frivillig grunnlag. Adgangen til tvangsbruk forutsettes derfor å være et siste tiltak som bare skal brukes når det er påtrengende nødvendig og andre tiltak må anses som nytteløse og hensynet til smittevernet krever det. I lovutkastet er det stilt opp bestemte vilkår for at tvungen undersøkelse eller isolering skal kunne gjennomføres. Det er i dette kapitlet også forslag til saksbehandlingsregler og kontrollordninger som bør foreligge i forbindelse med tvangstiltak. Det foreslås bl.a at tvangsvedtakene skal kunne rettslig overprøves etter reglene i tvistemålsloven, kap. 33. I lovens kapittel 6 foreslås at den enkelte borger etter nærmere vilkår i smittevernloven gis en lovfestet rett til smittevernhjelp. Rettighetsfestingen vil etter lovforslaget reguleres både i forhold til enkeltpersoner som ennå ikke er smittet, men som står i fare for å bli smittet, og for de personer som allerede er blitt smitteførende. Videre har kapittelet bestemmelser om gratis tjenester og tiltak. I kapittel 7 er det foreslått regler om organiseringen av smittevernet med fordeling av oppgaver og myndighet. Herunder fremmes forslag om at fylkesnemnda for sosiale saker, jf sosialtjenesteloven § 9-1 - under navnet smittevernnemnda - skal treffe avgjørelsen i tvangssaker. Rett for den enkelte til hjelp, tjenester eller tiltak etter kapittel 6 innebærer en samtidig plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å sørge for at den helse- og sosialtjenesten de har ansvaret for, kan yte nødvendig smittehjelp. Dette foreslås lovfestet. Kapittel 8 inneholder forslag til bestemmelser om reaksjoner mot overtredelser av loven, klagebehandling, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. I kapittel 8 foreslår departementet også en erstatningsregel som pålegger staten et erstatningsansvar på objektivt grunnlag for vaksinasjonsskader. Selv om det er nedsatt et lovutvalg som skal se nærmere på innføring av et objektivt erstatningsansvar for pasientskader, mener departementet det inntil videre er hensiktsmessig å lovfeste et objektivt erstatningsansvar for skader som skyldes vaksinasjonsskader. Spørsmålet om innføringen av en objektiv erstatningsregel har dessuten vært drøftet i Stortinget en rekke ganger. Sosialdepartementet har lenge vært klar over at det er ønskelig med en gjennomgåelse og en sammenarbeiding av det lovverket som gjelder smittsomme sykdommer. Dette er bl.a kommet til uttrykk i Ot.prp.nr.40 (1986-1987) side 4-5 der departementet i forbindelse med avgrensningen av innholdet i proposisjonen om miljørettet helsevern bl.a uttaler at oppfølgingen av NOU 1984:28 Helserådstjenesten (Wiik - utvalgets innstilling) kan deles i 3: 1. Det nødvendige lovarbeid for å erstatte kap. 1 i sunnhetsloven, jf nytt kapittel 4a i kommunehelsetjenesteloven om miljørettet helsevern (i kraft 1. januar 1988). 2. Det nødvendige lovarbeid for å følge opp forslaget om å erstatte kapittel 2 i sunnhetsloven med ny lov om vern mot smittsomme sykdommer. Denne proposisjonen med lovforslag er oppfølgingen av den andre av disse oppgavene. I innstilling fra Sosialkomiteen om HIV/AIDS-epidemien, Innst.S.nr.183 (1987-1988) (St.meld.nr.29), er behovet for nye regler blitt understreket særlig av rettssikkerhetsmessige hensyn. Komiteen uttalte bl.a videre at den var innstilt på at nye lovregler på dette området burde komme i den varslede nye loven om vern mot smittsomme sykdommer. De særlige lovene om smittsomme sykdommer er til dels svært gamle og laget til forskjellig tid og bygger bl.a på forskjellige prinsipper og saksbehandlingsregler. Enkelte av lovene bærer dessuten preg av at lovbestemmelsene er dårlig tilpasset de endringer som er foretatt i den omkringliggende lovgivning. Videre har kunnskaper om og holdninger til smittsomme sykdommer og deres epidemiologi endret seg i betydelig grad. De epidemiologiske situasjoner som oppstår kan være fundamentalt annerledes. Samtidig er samfunnets forutsetninger for å løse epidemiologiske spørsmål når det gjelder økonomiske muligheter, fagpersonell og metoder, legemidler, vaksiner osv., blitt vesentlig annerledes. Flere av de åtte någjeldende lovene er til dels uoversiktlige og vanskelig å praktisere for de kommunale og statlige myndighetene som skal administrere dem. Det er også rettet kritikk mot konkrete bestemmelser i lovgivningen, særlig gjelder dette uklarhet i vilkårene for tvangsinngrep og innholdet i tvangen. Lovenes saksbehandlingsregler i saker om påbudte tiltak og gjennomføring av tiltak ved bruk av tvang er også svært knappe. Det har dessuten vært behov for en faglig og politisk gjennomdrøfting av de spørsmål som smittsomme sykdommer reiser fordi vi ikke har hatt noen slik debatt og gjennomgang siden de gjeldende lovene ble til, og fordi den debatten som har oppstått og som fortsatt pågår i tilknytning til HIV/AIDS-epidemien, gir en god anledning til å gjennomdrøfte de prinsipper som smittevernet i dagens Norge bør bygge på. Utredningen om utkast til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer har vært utført av Helsedirektoratet etter oppdrag fra Sosialdepartementet. Det løpende utredningsarbeidet har i hovedsak vært forestått av dr. med. Christian Lerche og utreder cand. jur. Børge Krogsrud som har vært engasjert til utredningsarbeidet. De fleste av spørsmålene som tas opp i utredningen har vært behandlet i arbeidsgrupper, til dels med deltakere utenfor Helsedirektoratet, og av enkelte særlig sakkyndige innen de ulike områder av helsetjenesten, helserettsområdene og de medisinske områder som berøres av lovforslaget. Helsedirektoratet har spesielt benyttet seg av fagekspertisen ved Helsedirektoratets underliggende institusjoner Statens helseundersøkelser og Statens institutt for folkehelse. Helsedirektoratets utredning ble avgitt i november 1989 og er offentliggjort som NOU 1990:2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer. Sosialdepartementet sendte 5. mars 1990 Helsedirektoratets utredning på høring til følgende institusjoner og organisasjoner: Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) Høringsfristen var satt til 1. juli 1990, men instanser som ba om det fikk utsettelse. I alt foreligger det uttalelse fra 142 instanser. Sosialdepartementet vil forøvrig få vise til Innst.O.nr.88 (1991-1992) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten og i enkelte andre lover (Ot.prp.nr.43)., side 8 og 9, hvor det uttales: « Flertallet viser til at det som følge av omorganiseringen og forandringer i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten, også må gjøres forandringer i sunnhetsloven, tuberkuloseloven, vaksinasjonsloven og kjønnssykeloven. Flertallet har også merket seg at departementet snart vil legge fram utkast til smittevernlov som vil erstatte bl.a disse lovene, men at denne ikke vil være ferdigbehandlet til det tidspunkt som omorganiseringen iverksettes. Flertallet ber derfor departementet legge fram nytt forslag til endringer i sunnhetsloven, tuberkuloseloven, vaksinasjonsloven og kjønnssykeloven i løpet av høsten. Sosialdepartementet finner det i h.t. ovennevnte hensiktsmessig å legge frem vedlagte forslag til smittevernlov. Rettsreglene for de smittsomme sykdommene er mange og spenner i tidsrom fra sunnhetsloven av 1860 og frem til i dag. Det må skilles mellom den ordinære helselovgivningen og smittevernlovgivningen. Den sistnevnte lovgivningen gjelder for smittsomme sykdommer. I smittevernlovgivningen heter det at disse sykdommene er gjenstand for det offentliges særlige forsorg. Dette innebærer at det offentlige har et særlig ansvar for de smittsomme sykdommene. Den ordinære helselovgivningen består i første rekke av sykehusloven, kommunehelsetjenesteloven, tilsynsloven, folketrygdlovens regler om medisinske stønader, medisinallovgivningen og helseprofesjonslovene. Denne lovgivningen regulerer først og fremst administrative og økonomiske forhold mellom forskjellige offentlige organer og deres forhold til helsearbeiderne. I den ordinære helselovgivningen er pasientene lite synlige; de har få og lite presise rettigheter og plikter. De som får smittsomme sykdommer, har derimot omfattende plikter. De har også hatt viktige økonomiske rettigheter utover det som har fulgt av den ordinære helse- og trygdelovgivning. Smittevernlovgivningen kan inndeles i to nivåer. På det første nivå finner vi de regler som gjelder alle smittsomme sykdommer; det er først og fremst reglene i sunnhetsloven kap.2, karanteneloven av 1952 og vaksinasjonsloven av 1954. På andre nivå har vi den spesiallovgivning som gjelder sykdommer av tuberkuløs opprinnelse, samt kjønnssykdommer. Den enkeltes rettigheter og plikter er her mer vidtgående enn ellers i smittevernlovgivningen. Også helsepersonell har mer omfattende plikter ved tilfeller av disse sykdommene. Et hovedprinsipp i norsk helserett er at det er opp til den enkelte om han vil oppsøke helsevesenet, underkaste seg undersøkelse, motta behandling og legge seg inn på sykehus. Som den store hovedregel har samfunnets borgere intet rettskrav på å få behandling. En pasient har imidlertid rett til informasjon om sin helsetilstand, behandling og pleie, rett til innsyn i egen sykejournal, og helsearbeiderne har plikt til å bevare taushet overfor andre om pasientens helsetilstand og andre personlige opplysninger. Flere av disse prinsipper fravikes når det dreier seg om smittsomme sykdommer. Etter kjønnssykeloven § 2 har enhver som vet eller har grunn til å tro at han lider av kjønnssykdom, plikt til å oppsøke lege. Er den smittede mindreårig eller av andre grunner ikke istand til å ivareta sitt tarv når det gjelder sykdommen, plikter den som har omsorgen å sørge for at vedkommende får legetilsyn. Tilsvarende bestemmelser er ikke å finne i tuberkuloselovgivningen. Etter sunnhetsloven § 14 skal husbonden melde fra til kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege når noen innen hans krets får en sykdom som utbrer seg til flere og som er av ondartet beskaffenhet. Det er i dag noe usikkert om den som får en smittsom sykdom selv har plikt til å melde dette til helse- og sosialstyret eller den medisinsk-faglig ansvarlige lege eller oppsøke lege. Helsearbeidere er underlagt taushetsplikt. Formålet med taushetsplikten er å beskytte pasientene. Denne beskyttelsen er imidlertid mindre enn ellers når det dreier seg om smittsomme sykdommer. Etter sunnhetsloven § 20 og legeloven § 39 skal legene gi melding til kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege om smittsomme sykdommer som de har hatt med å gjøre under sin virksomhet. Det er dessuten fastsatt et eget meldingssystem for infeksjonssykdommer (MSIS-systemet). Uten hinder av taushetsplikt kan opplysninger gis videre når dette anses nødvendig for å hindre utbredelse av sykdom som er gjenstand for det offentliges særlige forsorg. Også etter tuberkuloseloven § 2 har legene plikt til å gi melding til helse- og sosialstyret. Etter kjønnssykeloven § 6 er meldingsplikten mer betinget; det er bare de som ikke følger kjønnssykeloven og forskriftene, som skal meldes med navn til den medisinsk-faglig ansvarlige lege i kommunen. hensynet til at den syke skal kunne oppsøke lege og ha trygghet for at det som kommer frem i forbindelse med undersøkelse og behandling bare skal bli mellom dem. På den annen side dempes de negative virkningene ved at de som mottar meldingene også er underlagt taushetsplikt. Kjønnssykeloven legger videre stor vekt på å oppspore smittekilden og kartlegge hvem den kjønnssyke kan ha smittet. Også tuberkuloseloven inneholder en bestemmelse (§ 5a) som tar sikte på å bringe på det rene hvem smittekilden er og om det er andre smittede i den syke eller smittedes omgivelser. Sunnhetsloven har ikke tilsvarende bestemmelser om oppsporing av smittekilder og mulig smittede, men helse- og sosialstyret har etter § 15 en alminnelig plikt til å «anordne og foranstalte hva sykdommens beskaffenhet påkrever». Etter tuberkuloselovgivningen har enhver plikt til, etter påbud, å framstille seg til tuberkulinprøving og etter- følgende reaksjonskontroll samt røntgenundersøkelse av lungene ved skjermbildefotografering. Disse plikter påhviler alle i samfunnet, ikke bare de tuberkuløse. Etter tuberkuloseloven § 5a, annet ledd, foreligger det en plikt til å underkaste seg hygienisk tilsyn. Det har i teorien vært hevdet noe forskjellige standpunkter til hvordan sunnhetsloven § 15 skal forstås. Flertallets oppfatning er at bestemmelsen ikke kan anses å gi noen bestemte plikter for den enkelte. Bestemmelsen må antakelig først og fremst forstås som en kompetansebestemmelse for helse- og sosialstyret, slik at eventuelle plikter først utløses av et vedtak av helse- og sosialstyret. Hvor omfattende vedtak helse- og sosialstyret kan treffe med hjemmel i § 15 synes å være noe usikkert. Det er bl.a fra Justisdepartementets lovavdeling blitt hevdet at bestemmelsen i prinsippet gir hjemmel til å iverksette tvangstesting for HIV/AIDS, dersom situasjonen er alvorlig nok og dette blir regnet som et effektivt og hensiktsmessig tiltak. Om sunnhetsloven § 15 i dag kan sies å gi hjemmel for å iverksette tvangsbehandling er imidlertid mer usikkert, men om situasjonen er kritisk nok er det mulig at en slik plikt kan følge av bestemmelsen. Etter dette vil den som får en smittsom sykdom, som hovedregel måtte antas å ha plikt til å underkaste seg undersøkelse og i endel tilfelle også behandling. Etter sunnhetsloven § 21 kan helse- og sosialstyret gi pålegg om at personer med farlige smittsomme sykdommer skal behandles i sykehus, så fremt de ikke uten opphold kan skaffe seg forsvarlig pleie i heimen eller i annen bustad. Det synes å være i tråd med forarbeidene og smittevernhensynet å tolke sunnhetsloven slik at helse- og sosialstyrets myndighet også omfatter isoleringsvedtak. Også etter kjønnssykeloven § 8 og etter tuberkuloseloven § 6 kan helse - og sosialstyret beslutte innleggelse i sykehus. At det foreligger plikt til å la seg behandle under innleggelsen er direkte uttrykt i kjønnssykeloven § 2 og må for tuberkuloselovens vedkommende antas å følge av lovens system. Etter dette vil den som får en smittsom farlig sykdom kunne pålegges innleggelse og behandling i sykehus. Vedtak om tvangsinnleggelse i sykehus kan bringes inn for domstolene etter særlige regler i tvistemålslovens kap.33 om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. I den generelle bestemmelsen i sunnhetsloven § 15 sies det at helse - og sosialstyret skal «anordne og foranstalte hva sykdommens beskaffenhet påkrever». Spørsmålet om denne bestemmelsen bare legger plikter på helse- og sosialstyret, eller om den også gir hjemmel til å pålegge borgerne plikter har vært forelagt Høyesterett ( Rt-1971-854). Høyesterett fant at sunnhetsloven § 15 ga nødvendig lovhjemmel til å treffe beslutning om kortvarig isolering hvor den enkelte kunne være i sitt hjem. Etter sunnhetsloven § 15 kan helsedirektøren forby avholdelse av stevner, forestillinger, utstillinger og andre arrangementer som samler et større antall mennesker. Bestemmelsen kan også anvendes for å motvirke utbredelse av kjønnssykdommer. I tuberkuloseloven § 11 har Kongen vidtgående kompetanse til å fastsette generelle regler om bruk av lokaler, arbeidsrom hvor flere pleier å oppholde seg. vært benyttet av en persom med smittsom sykdom, herunder kjønnssykdom. Etter tuberkuloseloven § 7 og § 8 foreligger det plikt til å rense rom og klær som har vært benyttet av en smittet, og disse må ikke overlates til andre før rensing har funnet sted. Sunnhetsloven inneholder ikke egen bestemmelse om yrkesforbud, men det er mulig at den generelle bestemmelsen i lovens § 15 kan benyttes som hjemmel til å nekte deltaking i visse deler av arbeidslivet. Ekteskapsloven 4. juli 1991 nr.46 § 5 forbyr en som lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang å inngå ekteskap, med mindre den annen part er gjort kjent med sykdommen og begge parter har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen. Kjønnssykeloven § 11 fastslår at politiet plikter å yte bistand for å gjennomføre tiltak når det kreves av helsedirektøren, fylkeslegen eller medisinsk-faglig ansvarlig lege. Politiet skal av eget tiltak gi melding til medisinskfaglig ansvarlig lege om kjønnssykdom som det har fått kjennskap til. Når politiet nærer mistanke om at en person som er pågrepet eller fengslet lider av en kjønnssykdom, skal vedkommende framstilles til undersøkelse. Folketrygdloven kap. 3 om sykepenger inneholder begunstigende regler for dem som har smittsomme sykdommer. Internasjonale konvensjoner har preget de nasjonale tiltak de siste hundre år. Den norske loven mot overføring av smittsomme sykdommer fra utlandet m.v. gir Kongen vidtgående fullmakter for å motvirke at smittsomme sykdommer bringes til eller fra Norge. Adgangen til å benytte disse fullmakter er innskrenket ved at Norge har tiltrådt Det internasjonale karantenereglement, som er preget av at hensynet til fri ferdsel og handel mellom landegrensene er tillagt stor vekt. Fra 1834-1844 arbeidet en medisinallovkommisjon med utkast til lov om medisinalvesenet i Norge. Bakgrunnen for at dette arbeidet kom i stand var bl.a de problemer koleraen skapte etter at sykdommen hadde nådd Norge i 1832. Dette arbeidet resulterte i et lovutkast som den daværende regjering ikke fant å kunne fremme i sin helhet. 11848 ble det imidlertid fremsatt en egen proposisjon til lov om karantenevesenet for Stortinget, som ble vedtatt samme år. Spørsmålet om nye bestemmelser for bekjempelsen av smittsomme sykdommer ble tatt opp på ny av en tremannskomité oppnevnt i 1850. Komiteen utarbeidet utkast til en ny lov om foranstaltninger mot smittsomme sykdommer. Dette ble oversendt en kommisjon som i 1858 var oppnevnt for å revidere sunnhetslovgivningen. Denne kommisjonens forslag ble i alt vesentlig vedtatt i sunnhetsloven av 16. mai 1860. Sunnhetsloven innførte nye prinsipper for hvordan arbeidet med å bedre de hygeniske forhold skulle drives og innledet en ny æra i bekjempelsen av smittsomme sykdommer. Loven var preget av en klar forståelse for betydningen av det forebyggende arbeid i vid forstand ved bekjempelsen av smittsomme sykdommer. Den vitnet også om forståelse for nødvendigheten av å ha et romslig hjemmelsgrunnlag for iverksettelsen av tiltak såvel overfor kjente som uforutsette situasjoner som kunne oppstå når epidemier nærmet seg eller bredte seg. Lovens første kapittel, om sunnhetskommisjoner bestemte at slike skulle opprettes i alle landets kommuner på samme måte som de allerede var opprettet i kommuner som var hjemsøkt av lepra. organer med oppgaver både når farsotter herjet og i de mer sykdoms frie tider hvor forholdene skulle legges til rette for å fjerne faktorer som erfaring hadde vist virket befordrene på farsotters oppståelse og spredning. Frem til århundreskiftet var det bekjempelsen av kroniske sykdommer som lepra og tuberkulose som skapte behov for særskilte bestemmelser som ga hjemmel for iverksettelsen av egnede tiltak utover de som en generell sunnhetslov var innrettet for. I årene 1850-1854 pågikk arbeidet med å lage en lepra-lov. Initiativet til dette må ses på bakgrunn av den utbredelsen lepra hadde fått. Stortinget forkastet imidelertid det lovforslag som ble fremlagt i 1854 (Ot.prp.nr.16). Lepra-loven av 1857 tok sikte på å få etablert de nødvendige organer for å kunne føre tilsyn med spedalske og deres anbringelse. Man opprettet sunnhetskommisjoner for dette formål, - en forløper for de sunnhetskommisjoner som sunnhetsloven av 1860 omhandlet. En senere lepra-lov av 1877 var basert på den nye erkjennelsen at lepra er en smittsom sykdom. Den store utbredelse tuberkulosen fikk i siste halvdelen av forrige århundre førte til krav fra flere hold om at det offentlige måtte treffe særskilte tiltak for å få sykdommen under kontroll. Synet på tuberkulose som en farlig sykdom som burde gjøres til gjenstand for det offentliges særlige forsorg resulterte i ønsket om en ny lov om særegne foranstaltninger mot tuberkuløse sykdommer. Denne lov skulle stilles på linje med kap. II i den eksisterende sunnhetslov. Loven ble vedtatt i 1900. Samtidig med at arbeidet med tuberkuloseloven pågikk i 1890-årene, forberedte man en lov om behandling av venerisk syke på grunnlag av et lovutkast av 1892 fra den daværende straffelovskommisjonens formann. Justisdepartementet la senere frem en proposisjon til lov om motarbeidelse av venerisk smitte og offentlig usedelighet (Ot.prp.nr.2 (1899-1900)). Med noen mindre endringer ble lovutkastet påny satt frem i 1901, men heller ikke denne gang ble saken behandlet av Stortinget. I 1919 ble saken tatt opp på ny og i 1923 forelå forslag til lov om foranstaltninger mot kjønnssykdommer, utarbeidet av en komite oppnevnt av Sosialdepartementet. Når lovforslaget ikke ble fremmet skyldtes det mer en frykt for de utgifter lovens gjennomføring ville påføre staten, enn en uenighet om lovens faktiske innhold. Under okkupasjonstiden fra 1940-1945 økte antall tilfeller av kjønnssykdom i en slik grad at spørsmålet om en egen lov om foranstaltninger mot kjønnssykdommer meldte seg påny. Man fikk en såkalt «okkupasjonslov» av 1944 som ved frigjøringen ble avløst av en provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer. Det var forutsetningen at et nytt utvalg snarest skulle utarbeide forslag til en ny lov som kunne avløse den provisoriske anordningen. Et slikt forslag ble fremlagt i 1947. Det bygget i sine hovedprinsipper på det tidligere forslag fra 1923. Loven om åtgjerder mot kjønnssykdommer ble vedtatt i 1947. Det fremgår av proposisjonen ( Ot.prp.nr.5 1947) at et vesentlig motiv for å fremme lovforslaget var å bringe orden i det virvar som hersket om betalingsordninger og -forpliktelser vedrørende kjønnssykdommene. Den siste av de eksisterende smittevernlovene (vaksinasjonsloven) ble gitt i 1954. Mot slutten av 1970-årene var det flere innen den offentlige helsetjenesten som tok til orde for at smittevernlovgivningen burde oppdateres faglig. Det ble også pekt på det uhensiktsmessige ved af lovgivningen var splittet opp på en rekke særlover. Fra Helsedirektoratet kom det tidlig på 80-tallet signaler om at man ville ta initiativ til å forberede en ny generell lov om vern mot smittsomme sykdommer til avløsning for de eksisterende lover på området. Også NOU 1984:28, om helserådstjenesten, konkluderte med dette. Mens disse tanker gjorde seg gjeldende, kom HIV-epidemien til vår kjennskap i 1983. Denne nye epidemien og dens dystre perspektiver utløste naturlig nok en diskusjon om hva man skulle gjøre for å demme opp for en fortsatt spredning, og om vårt lovverk var et brukbart instrument i denne sammenheng. Den offentlige diskusjonen som har vært ført om hvordan vi skal forholde oss til HIV-epidemien, har i stor utstrekning dreiet seg om befolkningens, helsepersonell og annet berørt personells rettigheter og plikter. I lovutkastet fokuseres det på betydningen av en frivillig medvirkning fra HIV-smittede personer og befolkningen forøvrig, samt en innsats fra helsepersonells side for gjennom rådgivning og informasjon å kartlegge og motvirke HIV-infeksjonens spredning (§ 1). Videre understrekes fylkeskommunenes og kommunenes plikter til å organisere de nødvendige helsetjenester under henvisning til gjeldende lover (§ 2). person til å underkaste seg medisinsk eller psykologisk behandling samt sosialt tilsyn. § 4 omhandler testing uten eget samtykke. I § 5 gjøres unntak fra taushetsplikten i og med at en lege får adgang til å gi den medisinskfaglig ansvarlige legen i kommunen melding om en HIV-smittet person hvis det antas at tiltak etter § 3 er påkrevd. § 6 omhandler folketrygdens plikt til å dekke utgifter til legemidler, undersøkelse og behandling utenfor institusjon i forbindelse med HIV-smitte og -sykdom. De etterfølgende paragrafer omhandler politiets plikt til å medvirke (§ 7), klage (§ 8) og rettslig overprøving (§ 9). Utkastet til Ot.prp. ble sendt til høring hos en lang rekke instanser. Flere av høringsinstansene, og blant dem Helsedirektoratet, Landsforeningen mot AIDS, flertallet av regionsykehusene og personellorganisasjonene, samt risikogruppenes organisasjoner stilte seg i utgangspunktet skeptisk, og tildels helt avvisende, til behovet for en særskilt HIV-lov. En gjennomgående begrunnelse var at sunnhetsloven, straffeloven og lov om psykisk helsevern inntil videre gir tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for bruk av tvangsforholdsregler i de få tilfeller dette er aktuelt. Saken måtte forøvrig ses i lys av at arbeidet med en ny generell lov om vern mot smittsomme sykdommer allerede var kommet langt. Det ville være uheldig å komme med en særlov i mellomtiden. Andre som stilte seg positive til en HIV-lov som den foreslåtte, bl.a. Lægeforeningen, flere av fylkeslegene og fylkeskommunene, fremholdt at loven er nødvendig for å hindre usikkerhet om hjemmel for de tvangsinngrep som evt. skal iverksettes. Mye av motviljen mot lovutkastet gikk på at det var begrenset til å gjelde tvangstiltak mot personer som er rammet av en bestemt, navngitt sykdom som er omfattet med betydelige fordommer. Etter den motbør utkastet til Ot.prp. om særlige tiltak mot HIV-epidemien fikk fra høringsinstansenes side, besluttet Sosialdepartementet å legge utkastet til side og istedenfor fremlegge en Stortingsmelding om saken. Dette var forøvrig i overensstemmelse med den tilrådning som Landsforeningen mot AIDS og Helsedirektoratet hadde gitt i sine høringsuttalelser. St.meld.nr.29 (1887-1988) ble lagt frem i januar 1988. Gjennom meldingen fikk myndighetene anledning til å gi en oppdatert beskrivelse av sykdommens natur og særtrekk og en redegjørelse for den epidemiologiske utviklingen globalt og nasjonalt. I meldingen minnes det om at i mangel av midler til spesifikk behandling eller forebygging av HIV-infeksjon, blir adferdspåvirkning gjennom bl.a helseopplysning og informasjon det sentrale virkemiddel og at bekjempelsesstrategien må baseres på slike realiteter. Det refereres til Regjeringens handlingsplan for tiltak mot HIV-epidemien som ble omtalt i St.prp.nr.1 Tl.03 (1986-1987). Meldingen omhandler en del viktige organisatoriske forhold. For øvrig gis det i meldingen en detaljert redegjørelse for de initiativ som er tatt og tiltak som er truffet når det gjelder helseopplysning og informasjon om sykdommen. Det er gitt en bred omtale av tiltak for HIV/AIDS truede stoffmisbrukere i samsvar med den foreliggende handlingsplanen. I meldingen gis dessuten bruken av HIV- testen en bred omtale. Det gis også en bred omtale av rettigheter og plikter for HIV-positive personer. Det nevnes spesielt at rettssikkerheten i forbindelse med gjennomføringen av begrensede tvangstiltak overfor en liten gruppe HIV-positive må bedres i for bindelse med utarbeidelsen av en ny lov om vern mot smittsomme sykdommer. Avslutningsvis gir meldingen omtale av økonomiske og administrative konsekvenser av de tiltak som er beskrevet for å bekjempe HIV/AIDS-epidemien. Innstilling fra Sosialkommiteen om HIV/AIDS-epidemien (Innst.S.nr.183) ble behandlet av Stortinget 10. mai 1988. Komiteen ba departementet følge nøye med i lovverket og fremme forslag om lovendringer dersom dette skulle vise seg nødvendig for å ivareta rettssikkerhetshensyn. Komiteen sa seg enig med departementet i at det vil være en fordel å få nye regler vedrørende tvangsinngrep - ikke minst av rettssikkerhetshensyn. Komiteen var innstilt på at nye lovregler på dette området bør komme i den varslede nye loven om vern mot smittsomme sykdommer og ba om at dette arbeidet ble gitt prioritet. Stortinget fattet etter en debatt om meldingen vedtak om at meldingen vedlegges protokollen. I Danmark ble det gitt en ny lov om smittsomme sykdommer 21. mars 1979. Loven tilsikter dels å samle og ajourføre de tidligere regler om bekjempelse av smittsomme sykdommer, dels å skape en mer tidsbesparende organisasjon for bekjempelse av disse sykdommene. Lov om smittsomme sykdommer får ikke anvendelse på kjønnssykdommene. Disse var tidligere regulert i en egen lov om bekjempelse av kjønnssykdommer av 23. mai 1973 som nå er opphevet. Det er derfor i dag ingen særlovgivning for denne sykdomsgruppen, det samme gjelder HIV/AIDS. Det er derimot særskilte bestemmelser om vaksinasjon mot visse sykdommer (lov 17. desember 1976), og om erstatning for vaksinasjonsskader (lov 8. april 1978). Loven om smittsomme sykdommer skiller mellom «alment farlige» sykdommer og øvrige smittsomme sykdommer. Innenriksministeriet kan bestemme hvilke sykdommer som skal henføres til de allmennfarlige og øvrige smittsomme sykdommer. Loven gir Sunnhetsstyrelsen bl.a adgang til å fastsette regler om legers medvirkning i bekjempelsen av smittsomme sykdommer. Bestemmelsene i loven om smittsomme sykdommer er rettet mot enkeltpersoner. Det finnes ingen regler om at det administrativt kan iverksettes legeundersøkelser av hele eller grupper av befolkningen. Den danske loven om smittsomme sykdommer gir hjemmel til isolering og tvangsbehandling forsåvidt gjelder allmennfarlige smittsomme sykdommer. Innenriksministeriet kan imidlertid etter innstilling fra Sunnhetsstyrelsen bestemme at disse tiltakene også kan iverksettes for de øvrige smittsomme sykdommer når disse opptrer på en særlig ondartet måte eller med stor utbredelse, eller når eksisterende hygieniske forhold innebærer en særlig risiko for smittespredning. Det er i dansk rett som i norsk rett, et hovedprinsipp at det er opp til den enkelte om han vil underkaste seg legebehandling. Dette gjelder imidlertid ikke personer som lider av en allmennfarlig sykdom eller som må antas å være smittet med en sådan. Disse skal etter pålegg fra Epidemikommisjonen la seg undersøke av en lege og om nødvendig la seg innlegge til observasjon på sykehus. Etterkommes ikke påbudet kan det tvangsgjennomføres ved politiets hjelp. Loven om smittsomme sykdommer har i motsetning til den tidligere kjønnssykdomsloven, regler om isolering av smittede. Det er fremhevet i lovens forarbeider at denne foranstaltning bare skal anvendes i ekstraordinære tilfeller. Loven hjemler bl.a adgang til avsperring av områder og forbud mot offentlige møter, obduksjon, desinfeksjon, bakteriologiske undersøkelser, samt adgang til å påby lukking av, eller forby en smittebærende person adgang til virksomheter som driver fremstilling og distribusjon av næringsmidler når det er fare for at smitte kan spres videre gjennom virksom heten, og til å forby at smittede personer anvender offentlige transportmidler. Loven har også regler om foranstaltninger mot innførsel av smittsomme sykdommer til Danmark. Etter loven om smittsomme sykdommer skal enhver som har kjennskap til at en person i hans omgangskrets eller varetekt lider av en allmennfarlig sykdom anmelde dette til lege eller politi. Den som selv lider av eller er smittet av en allmennfarlig sykdom, er ikke forpliktet til å melde fra om dette til noen. I Danmark er det gitt en egen lov om tilbud om gratis vaksinasjon mot visse sykdommer. En avgjørelse som er fattet med hjemmel i lovgivningen om smittsomme sykdommer er underlagt kontroll gjennom den alminnelige ulovhjemlede administrative rekursordning (d.v.s. rett til å klage til overordnet forvaltningsmyndighet) med innenriksministeren som øverste ansvarlige. En slik klage har ikke utsettende virkning. Myndighetenes avgjørelser kan bringes inn for domstolene. Søksmål har ikke utsettende virkning. Utøvelse av offentlig myndighet etter lovgivningen kan medføre erstatningsplikt for det offentlige. Den danske stat yter også erstatning ved skader påført ved vaksinasjon etter loven om tilbud om gratis vaksinasjon. I tillegg pålegger loven om smittsomme sykdommer det offentlige å betale erstatning hvis det i forbindelse med de forebyggende tiltak som iverksettes i medhold av loven påføres noen tap. Et erstatningskrav forutsetter at det kan dokumenteres et tap som følge av den angjeldende foranstaltning. De utgifter som følger av foranstaltninger i henhold til loven om smittsomme sykdommer, påhviler amtskommunene. Det samme gjelder de erstatninger som utbetales med hjemmel i loven. Loven har imidlertid visse unntak fra dette prinsippet. Utgifter i forbindelse med praktiseringen av loven om tilbud om gratis vaksinasjon mot visse sykdommer bæres også av amtskommunene, men det er staten som yter erstatning etter lov om erstatning for vaksinasjonsskader. Finland har en forholdsvis ny lov om vern mot smittsomme sykdommer. Lov om vern mot smittsomme sykdommer trådte i kraft 1. januar 1987. Loven erstatter en rekke tidligere spesiallover om smittsomme sykdommer. Den nye loven er begrunnet i behovet for en samling og enhetlig organisering av bestemmelsene om bekjempelse av smittsomme sykdommer, samt en oppdatering av virkemidlene slik at forekomsten av disse sykdommene blant befolkningen kan holdes så lav som mulig. Loven gjelder de foranstaltninger som myndighetene må foreta og som enkeltpersoner må underkaste seg for at befolkningen skal kunne beskyttes mot smittsomme sykdommer, herunder forebyggelse mot spredningen av smittsomme sykdommer, undersøkelse og behandling av smittede eller personer som kan være smittet, samt rehabilitering. Loven inndeler de smittsomme sykdommene i allmennfarlige, anmeldingspliktige og andre smittsomme sykdommer. Lovens virkemidler retter seg bl.a mot den som er syk eller mistenkes for å ha blitt syk. Smittevernet skal ifølge loven administrativt sammenkobles med den øvrige helsetjenesten og Folkehelsolagen. Et viktig forebyggende tiltak i arbeidet med å bekjempe de smittsomme sykdommene er vaksinering. Det fremgår av loven at det skal organiseres allmenne frivillige vaksineringer, og at det etter bestemmelse av Regjeringen kan innføres obligatorisk vaksinering mot en smittsom sykdom når denne er spesielt farlig eller andre viktige helsegrunner tilsier det. Loven inneholder også regler om obligatoriske helseundersøkelser. Loven pålegger de finske helsemyndighetene (Medisinalstyrelsen, Lensstyrelsens sosial- og hälsovårdsavdeling og hälsovårdsnemndene) umiddelbart å vedta foranstaltninger når allmennfarlig smittsom sykdom som medfører risiko for smitte, kan konstateres eller med god grunn kan ventes å bli konstatert. En person som har en allmennfarlig smittsom sykdom eller mistenkes for å ha en sådan kan isoleres på hälsovårdssentralens pleiehjem eller sykehus når risikoen for spredning av sykdommen er åpenbar og spredningen ikke kan forhindres ved andre foranstaltninger eller personen ikke kan eller vil underkaste seg de foranstaltninger som er nødvendige for å hindre spredning av sykdommen. Loven gir dessuten hjemmel til å behandle uten samtykke. Loven slår fast at en arbeidsgiver i de tilfelle arbeidet er av en slik karakter at muligheten for spredning av en smittsom sykdom er større enn normalt, skal kreve legeerkæring om at den ansatte ikke lider av allmennfarlig sykdom. Det fremgår av loven at den som har pådratt seg eller mistenkes for å ha pådratt seg allmennfarlig eller anmeldingspliktig smittsom sykdom etter begjæring fra den behandlende lege skal gi opplysninger om hvem som kan ha smittet ham og hvem han selv kan ha smittet. Loven pålegger den enkelte plikt til å etterkomme de bestemmelser som myndighetene treffer med hjemmel i loven. Hälsovårdsnemnden kan ved behov anvende tvang for å få en person til å oppfylle denne plikten dersom spredning av en allmennfarlig sykdom ikke kan forhindres på en annen effektiv måte. Helsepersonell er bundet av taushetsplikt. ved at helsepersonellet er pålagt en anmeldingsplikt i situasjoner hvor det er nødvendig at de myndighetene som har ansvaret for arbeidet med bekjempelsen av sykdommen, umiddelbart får opplysninger når et sykdomstilfelle er konstatert eller mistenkt. De myndigheter som har oppsynet med dyresykdommer er pålagt å gi beskjed til helsemyndighetene når det blir oppdaget slike sykdommer som kan utgjøre en fare for menneskers helse. Loven gir hjemmel for å utarbeide forskrifter om import m.v. av mikroorganismer. Vedtak som fattes med hjemmel i loven, er underkastet de vanlige regler om forvaltningsklager i lagen om ändringssøkande i förvaltningseranden. Et vedtak som har hjemmel i loven kan umiddelbart gjennomføres uavhengig av klagen. Ordningen er begrunnet i at spredningen av smittsomme sykdommer kan skje raskt. Den som med hjemmel i loven om smittsomme sykdommer er blitt pålagt arbeidsforbud eller isolering, samt den som har omsorg for barn under 16 år og er hjemme fra arbeidet pga et slikt pålegg, har rett til dagpenger i overensstemmelse med sykeforsikringsloven. Loven om smittsomme sykdommer inneholder hjemmel til å foreta desinfeksjon av ting o.l. Eiere av ting som blir skadet av slike foranstaltninger har krav på erstatning hvis tingen ikke har en ubetydelig verdi. Bekjempelsen av smittsomme sykdommer har i Sverige sitt lovmessige grunnlag i den nye Smittskyddslagen (Regjeringens proposisjon 1988/89:5), som trådte i kraft 1. juli 1989. Loven erstatter den tidligere Smittskyddslagen (1968:231) med senere endringer (1986:1406). Den nye loven utfylles av Smittskyddforordningen og Karantenförordningen, samt bl.a av lag om undersökning beträffande HIV-smitta i brottmål, lag om ändring i sekretesslagen (1980:100), og lag om ersättning åt smittbärare. Loven har bestemmelser om smittevernet, dvs. om virksomhet som skal hindre at smittsomme sykdommer skal spres blant mennesker. Lovgivningen bygger på prinsippet om at det ikke er den enkeltes private sak om han har en smittsom sykdom, men at det er i samfunnets interesse at disse sykdommene bekjempes og holdes under kontroll. Dette betyr at borgerne må finne seg i visse inngrep, men de må også kunne stille krav til samfunnets behandling av smittede. Smittsyddslagen gjelder i prinsippet for alle smittsomme sykdommer som overføres blant mennesker. De fleste bestemmelsene gjelder bare for de alvorlige sykdommene. Blant disse finnes både sykdommer som er seksuelt overførbare, og sykdommer som overføres på annen måte. Tilfeller av smitte av en samfunnsfarlig eller annen særskilt angitt sykdom skal meldes til ansvarlige myndigheter. Oversikt over hvilke sykdommer som skal anses som samfunnsfarlige, samt hvilke andre sykdommer som er meldepliktige er inntatt i et vedlegg til loven. Regjeringen kan bestemme at reglene om de samfunnsfarlige smittsomme sykdommene også skal kunne gjelde for en ny truende sykdom som dukker opp, samt at en sykdom som ikke er meldepliktig skal omfattes av meldeplikten. Hovedansvaret for smittevernet er lagt til landstingskommunen som har ansvaret for at nødvendige smitteverntiltak blir truffet innen landstingsområdet. Kommunenes miljö- och hälsoskyddsnämnder skal gripe inn overfor smittekilder i det fysiske miljø. Enhver lege, både i offentlig og privat virksomhet, har oppgaver innen smittevernet. Innen landstingskommunen ledes smittevernarbeidet av smittskyddsläkaren. Et grunnleggende prinsipp i Smittskyddslagen er at enhver som har grunn til å tro at han er smittet av en samfunnsfarlig smittsom sykdom, har plikt til å oppsøke lege for prøvetaking og annen undersøkelse. Videre er han pliktig til å følge de forholdsregler som legen meddeler ham. hvem smitten kan ha blitt overført. Enhver lege har plikt til å undersøke og behandle pasienter med samfunnsfarlig sykdom. På begjæring av den undersøkte kan forholdsreglene overprøves, eventuelt endres, av smittskyddsläkaren. Enhver lege som konstaterer at noen er smittet av en meldepliktig sykdom, skal melde dette til smittskyddsläkaren og Statens bakteriologiska laboratorium. Når det gjelder personer som er smitteførende med HIV-infeksjon, kan smittskyddsläkaren begjære de opplysninger han trenger for å utføre sine oppgaver etter loven, fra andre myndigheter og fra helsepersonell som står under tilsyn av Socialstyrelsen. Loven inneholder også bestemmelser om tvangstiltak. Smittskyddsläkaren kan beslutte tvangsundersøkelse av en som det er grunn til å anta fører smitte av en samfunnsfarlig sykdom når vedkommende ikke uten opphold frivillig søker lege for undersøkelse. Loven slår fast at tvangsbehandling ikke kan finne sted. Loven inneholder imidlertid en bestemmelse om tvangsisolering for å hindre smittespredning. I loven er det dessuten inntatt regler om overprøving av vedtak. Den svenske loven inneholder ingen særskilte straffebestemmelser for den som sprer smitte. I slike situasjoner kan bestemmelser i straffeloven komme til anvendelse. Den svenske smittskyddslagen suppleres av en særskilt lov om erstatning til smittebærere. Loven inneholder regler om erstatning til den som uten å være syk blir gjenstand for inngrep som berøver vedkommende ervervsevnen. Av rimelighetsgrunner har man ment at den som rammes av inntektstap pga. slike inngrep, bør få erstatning av staten. Behandling og pleie som er nødvendig ved en samfunnsfarlig sykdom ut fra smittevernhensyn, skal i henhold til Smittskyddslagen, være gratis for pasienten innen den landstingskommunale helsetjenesten. Landstingskommunen svarer for utgiftene. Det samme gjelder legemidler. Staten svarer for utgifter som følger av loven og som faller utenfor landstingskommunens forpliktelser. Det er lange tradisjoner for internasjonalt samarbeid om vern mot smittsomme sykdommer. De verdensomspennende epidemiene av alvorlige sykdommer vi har hatt gjennom tidene har utløst initiativet til dette samarbeidet. Men blant annet uklare oppfatninger om sykdommenes årsaker og mulige smittemekanismer gjorde det vanskelig å nå resultater som landene kunne enes om. Det første vellykkede forsøket på å få i stand et bindende samarbeid var et internasjonalt karantenereglement utarbeidet på den første helsekonferansen mellom selvstendige stater i Paris i 1851. Senere har traktater på flere områder kommet til. På helsesektoren, og mer spesielt innen smittevernet, er Norge i dag bundet av flere traktater som vi har sluttet oss til og som derved forplikter til å sørge for at vår lovgivning stemmer med de inngåtte avtalene. I tillegg vil Norge være bundet av de alminnelige folkerettslige grunnsetninger som har vokst frem som sedvanerett. Ved siden av vedtagelsen av de folkerettslig bindende traktatene om smittsomme sykdommer, har det i dette århundret blitt nedlagt en betydelig innsats i form av frivillig samarbeid på området, særlig i regi av internasjonale organisasjoner som Verdens helseorgansisasjon. En side ved dette samarbeidet er de såkalte rekommandasjoner, eller anbefalinger, som organisasjonene har utarbeidet. Disse forplikter ikke statene på samme måte som folkeretten, men det er vanlig at man så langt mulig søker å følge dem. Den viktigste folkerettslige avtalen om smittevern på tvers av landegrensene er Det internasjonale karantenereglement av 1951, som senere er revidert ved en rekke anledninger, senest i 1969. Med få unntak har nasjoner verden over sluttet seg til dette reglementet som Norge tiltrådte i 1952. Karantenereglementet har til hensikt å motvirke smittespredning over landegrensene gjennom en forpliktende avtale om tiltak som de nasjonale myndigheter skal eller kan ta i bruk for å hindre at smitte blir ført inn i eller ut av landet. Et hovedhensyn er å sikre effektivitet uten å skape unødig ulempe for persontrafikk og varehandel. Karantenereglementet vil derved også beskytte personer som ankommer til- eller er på gjennomreise i et annet land mot overdrevne eller unødige tiltak fra landets myndigheter. Reglene omfatter såvel personer som gjenstander og inneholder forskjellige karantenetiltak som tilsyn med- og undersøkelse og isolering av smittede personer, rotteutrydding og annen skadedyrbekjempelse, samt tiltak spesielt rettet mot de enkelte karantenesykdommene som pest, kopper og kolera. En annen internasjonal avtale Norge er bundet av er Brüsselkonvensjonen av 1924 som har til formål å lette adgangen for sjøfolk i handelsflåten til å bli behandlet for kjønnssykdommer. Folkeretten er tradisjonelt utviklet for å ivareta forholdene statene imellom. Generelle folkerettslige avtaler om landenes gjennomføring av smitteverntiltak i forhold til egne borgere finnes ikke, men det må anses som et sedvanerettslig prinsipp at et lands myndigheter kan iverksette de tiltak som er nødvendige, selv om dette medfører begrensninger i den enkeltes alminnelige rettigheter. Dette utgangspunktet gjenspeiles bl.a i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950. Konvensjonens artikkel 5 har som utgangspunkt at ingen må fratas sin personlige frihet, men gjør unntak for lovlig vedtatt tilbakeholdelse for å motvirke spredning av smittsomme sykdommer. Konvensjonen er forøvrig av betydning fordi den gir det enkelte individ rettigheter som det selv kan kreve oppfylt og med tilhørende europeisk håndhevningsorgan (Den europeiske menneskerettighetskommisjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstol). Den vil derfor virke begrensende for hva medlemslandene kan tillate seg av tiltak mot smittsomme sykdommer. Konvensjonens krav vil også beskytte personer med smittsomme sykdommer. Når det i artikkel 3 heter at ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, må dette bety at en smitteførende person skal ha sine rettigheter og sin menneskelige verdighet i behold. FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter inneholder endel fellesregler med europakonvensjonen, men inneholder også noen særregler. Av betydning i forhold til smittevernet er bestemmelsen i artikkel 10 om generelle krav til behandlingen av personer under tvang; Personer som er fratatt sin frihet skal behandles menneskelig og med respekt for personens menneskeverd. Videre er Norge bundet av endel konvensjoner som vi har sluttet oss til som i alle fall binder Norge til å likestille andre konvensjonsparters borgere med norske, såkalt «nasjonal behandling». Da verdens helseorganisasjon (WHO) startet sin virksomhet i årene etter den andre verdenskrigen, ble kampen mot infeksjonssykdommene gitt høyeste prioritet. Dette skjedde ut fra erkjennelsen av at disse sykdommene var den største trusselen mot folkehelsen globalt sett. Organisasjonens strategi gikk dels ut på å sette i verk generelle tiltak som kunne styrke motstandskraften mot infeksjonssykdommer. Stikkord for slike tiltak var kamp mot fattigdom og sult, bedret hygiene og folkeopplysning. Dette måtte bli langsiktige program som forutsatte utstrakt samarbeid med andre internasjonale organisasjoner og de enkelte lands myndigheter. Videre satset organisasjonen på å motvirke smittespredning over landegrensene gjennom forpliktende avtaler. Det internasjonale karantenereglement som er omtalt ovenfor er et resultat av dette arbeidet. Særlig viktig var organisasjonens arbeid med å formulere og realisere spesielle programmer rettet mot viktige sykdommer. Man søkte å utnytte alle muligheter som etterhvert oppsto gjennom utvikling av nye vaksiner som kunne forebygge, legemidler som kunne helbrede infeksjonssykdommer og metoder til å forbedre sanitære forhold. Hvilke hjelpemidler som ble brukt, avhang av den sykdom som skulle bekjempes. Samtidig ble det lagt stor vekt på å få istand en mer pålitelig rapportering av sykdomstilfeller for å kunne bedømme sykdommens omfang og effekten av de tiltak som ble satt inn. Viktige programmer var rettet inn mot tropesykdommer og mot sykdommer som pest, kolera, tuberkulose, lepra, poliomyelitt, meslinger m. fl. I begynnelsen av 1980 årene ble WHO stilt overfor en ny og vanskelig utfordring da HIV/AIDS-epidemien ble kjent og det viste seg at de tradisjonelle virkemidler ikke kunne anvendes. Istedenfor måtte man satse på informasjon og adferdspåvirkning. En rekke etiske og juridiske spørsmål meldte seg i denne sammenheng bl.a fordi smitteoverføringen i hovedsak skjedde gjennom seksuell kontakt og deling av urene sprøyter blant stoffmisbrukere. På initiativ av den norske regjering og med dens støtte arrangerte WHO, Europakontoret i samarbeid med WHO Global Programme on Aids et møte i Oslo i 1988 under tittelen «Health legislation and ethics in the field of Aids and HIV infection». Det ble gitt anbefaling om en rekke prinsipper som Helsedirektoratet la til grunn for sitt videre arbeid, bl.a.: - Landene skal tilrettelegge lovverket slik at dette blir et positivt virkemiddel for å sikre en best mulig alminnelig opplysning om smittsomme sykdommer og gjøre denne tilgjengelig for befolkningen slik at befolkningen kan medvirke i smittevernet. - Eksisterende smittevernlovgivning må gjennomgås og oppdateres for å sikre at den er egnet for bekjempelse av denne epidemien og at den ivaretar rettigheter til enkeltindivider og samfunn. - Tradisjonelle lovfestede tiltak på helseområdet må revurderes for å fastslå deres effektivitet og om de er etisk godtagbare i forhold til HIV/AIDS-epidemien. Problemer knyttet til smitteoppsporing ved HIV/AIDS ble tatt opp av WHO Global Programme on Aids i et senere dokument (1989) «Consensus statement from consultation on partner notification for preventing HIV transmission». Det ble her angitt vilkår som må oppfylles for at metoden kan aksepteres. Partneroppsporing må bl.a være basert på frivillighet og full diskresjon og fortrinnsvis formidles av pasienten selv (indekspersonen). Man må ha ressurser til rådgivning og til å dra omsorg for dem som avsløres som HIV-positive som resultat av en smitteoppsporingsprosess. Eurpoarådet har tatt opp tilsvarende spørmål i sin fulle bredde jf. Recommendation Rec(1987)25 «Concerning a common European health policy to fight the Aquired Immunodeficiency Syndrome AIDS...» og den senere Recommendatiom Rec(1989)14 «On the ethical issues on HIV infection in the health care and Social settings». Europarådet understreker at bekjmpelsen av HIV/AIDS må skje i full respekt for fundamentale menneskerettigheter som frihet, sikkerhet og respekt for privatlivet. Det må føres en helsepolitikk som skaper balanse mellom individuelle og kollektive rettigheter og som bevarer sosial solidaritet. store ansvar helsemyndighetene har for å drive opplysningsvirksomhet om sykdommen og herunder apellere til den enkelte borgers ansvarsfølelse. Konfidensialitet er et nøkkelbegrep for å motvirke stigmatisering og diskriminerende utslag og for å oppnå positive resultater. Taushetsplikten må bare brytes i eksepsjonelle situasjoner hvor loven eller samfunnets interesser veier tyngre enn pasientens rett til konfidensialitet. Det må ikke lages regler som utelukker HIV-smittede fra arbeid eller utdanning og det må ikke stilles krav om at en person må redegjøre for sin Hiv-status ved innreise i et land for evt. å kunne utvises. Videre sier Europarådet at myndighetene skal legge forholdene til rette for tidlig diagnostisering av HIV-infeksjon ved å tilby frivillig testing av enkeltpersoner og anonymt om så ønskes. Samtidig skal myndighetene være forpliktet til å følge opp en HIV-smittet med relevante tiltak. Obligatorisk screening av befolkningen eller av spesielle grupper avvises som uegnet og uetisk (bortsett fra blodgivere o.l.). Europarådet avviser innskrenkning i bevegelsesfrihet i form av karantene eller isolering, evt. under tvang som irrelevant og uetisk under henvisning til at sykdommen er lite smittsom og ikke smitter ved vanlig sosial omgang. Helsepersonell skal ha plikt til å undersøke og behandle HIV-smittede og helseinstitusjoner kan ikke avvise dem av frykt for smitte. Samtidig må institusjonseiere påta seg ansvar for at rutiner er lagt opp slik at personellet ikke utsettes for unødig fare. Det Europeiske Fellesskap (EF) har innenfor helsesektoren blant annet tatt opp spørsmålet om vern mot overføring av smittsomme sykdommer medlemslandene imellom. Dette problemet ventes å få økt aktualitet etter at det indre marked har trådt i funksjon fra 1993. I et rådsmøte mellom helseministrene i november 1992 ble det henvist til igangværende tiltak for å utbygge utvekslingen av relevante opplysninger og styrke forbindelsene mellom helseinstitusjoner i medlemslandene. Det ble pekt på at den mobilitet av personer og den handel med næringsmidler som utviklingen av det indre marked vil medføre, gjør det viktigere enn før å rå over opplysninger som er lette å sammenligne og vurdere og øker betydningen av en hurtig utveksling av opplysninger som medlemslandene samler inn for å overvåke smittsomme sykdommer. Forbedret informasjon vil øke muligheten for hurtig å treffe forholdsregler for å begrense en epidemi. Det legges derfor særlig vekt på systemer for hurtig varsling basert på bruk av EDB. Kommisjonen ble oppfordret til å gjennomgå eksisterende bestemmelser om overvåking og kontroll med smittsomme sykdommer og se disse i sammenheng med bestemmelser vedtatt av WHO. Kommisjonen ble videre oppfordret til innen utgangen av 1993 å fremlegge en rapport om blant annet: - økonomiske forhold knyttet til gjennomføringen av eventuelle forslag. Når det gjelder tiltak mot HIV/AIDS, har EF tatt initiativ til og finansiert en lang rekke større og mindre prosjekter og programmer - dels i samarbeid med WHO og Europarådet. I juni 1991 ble det satt opp en samlet handlingsplan under tittelen «Europa agiainst Aids». Planen er delt i 10 innsatsområder. Stikkord for aktiviteter er: - informasjon spesielt rettet mot barn og ungdom i skoler og utenfor (gatebarn m. fl.) - strategier overfor injeksjonsmisbrukere og grupper som det er vanskelig å nå (etniske minoriteter, prostituerte m. fl.) Handlingsplanen ventes avsluttet i løpet av 1993 for så å bli evaluert. Flere aktiviteter vil trolig fortsette etter 1993, jf rapport fra Kommisjonen, datert 10. mars 1993. Smittsomme sykdommer er idag regulert i åtte forskjellige lover: - Lov 16. mai 1860 om Sundhedscommisioner og om Foranstaltninger i anledning af epidemiske og smitsomme Sygdomme. - Lov 12. desember 1947 nr. Helsedirektoratet har i utredningens kap. 5 drøftet gjeldende lover og svakhetene ved disse. Helsedirektoratet viser bl.a til at det er nødvendig med en oppdatering av det faglige grunnlaget for de tiltak lovgivningen skal gi hjemmel for. Sett fra et administrativt synspunkt er det flere uheldige sider ved den eksisterende lovgivningen som tilsier en opprydning og modernisering. Dagens lover med tilhørende forskriftsverk er tunge å administrere. Lovene som er gitt over et tidsrom på mer enn hundre år, er merkbart situasjonsbestemt. Gjennom bl.a sykehusloven av 19. juni 1969 og kommunehelsetjenesteloven av 19. november 1982 har det funnet sted en betydelig organisatorisk endring innen norsk helsevesen. Kommunehelsetjenesteloven omfatter fra 1. januar 1988 miljørettet helsevern, herunder bekjempelse av smittsomme sykdommer gjennom miljøhygieniske tiltak. Det er viktig at smittevernlovgivningen blir tilpasset den desentralisering av ansvar og myndighet som kommer til uttrykk i disse og andre lover. Helsedirektoratet peker også på at problemene som knytter seg til smittsomme sykdommer og deres spredning ikke har vært skikkelig gjennomdrøftet siden sunnhetsloven av 1860 og tuberkuloseloven av 1900. Lovene er gammelmodige og uklare på en rekke punkter, de har ulik terminologi, og gir ikke alltid særlig god veiledning om hva som egentlig er ment, noe som bl.a i forbindelse med HIV-epidemien har gitt opphav til atskillig tolkningstvil. Sett med dagens øyne synes også rettssikkerhetsaspektet å være dårlig ivaretatt i den eksisterende lovgivningen. Det er også en voksende motvilje mot å ha egne spesiallover innenfor særlovgivningen med et annet presiseringsnivå enn i sunnhetsloven slik tilfellet er for tuberkulose og kjønnssykdommer. Helsedirektoratet peker også på at det ikke er hensiktsmessig å opprettholde et tilstrekkelig effektivt vern mot smittsomme sykdommer ved at de eksisterende lovene som sykehusloven, kommunehelsetjenesteloven og helsepersonellovene utbygges med relevante bestemmelser for samlet og sammen med næringsmiddellovgivningen og straffeloven å gi tilfredsstillende lovgrunnlag på området. På denne bakgrunn fremmer Helsedirektoratet forslag om en samlet lov om vern mot smittsomme sykdommer, hvor det er foretatt en lovteknisk opprydning og forenkling i forhold til eksisterende lovgivning. Utkastet er basert på nyere kunnskap om de smittsomme sykdommers ytringsformer, deres epidemiologi og hvordan de bekjempes. Det er tatt hensyn til nye krav om rettssikkerhet for den som kan bli omfattet av smitteverntiltak. I lovutkastet er det lagt vekt på at de forebyggende sider ved smittevernarbeidet skal være sikret. situasjoner, som når farlige epidemier truer eller brer seg. Den skal også sikre de mer langsiktige forebyggende tiltakene og bekjempelsen av dagliglivets smittsomme sykdommer. Når det gjelder utformingen av lovutkastet, fremhever Helsedirektoratet hensiktmessigheten av å ha en generell lov som omfatter alle smittsomme sykdommer, slik at man unngår særlovgivning for enkelte sykdommer eller sykdomsgrupper. Fordelene er at det blir lettere å administrere og forholde seg til lovverket og at man oppnår en større fleksibilitet under skiftende epidemiologiske forhold. På den annen side kan en generell lov lett bli for vag og gi utilstrekkelig veiledning når man står overfor konkrete situasjoner. Dette forutsettes avhjulpet gjennom utfyllende forskrifter på alle viktige områder. Innenfor rammen av en generell lov, skjelnes det mellom de allmennfarlige, d.v.s. de mest alvorlige smittsomme sykdommene og øvrige smittsomme sykdommer. Deler av loven gjelder bare for de allmennfarlige sykdommene. Etter angitte kriterier kan Helsedirektoratet i forskrift bestemme hvilke sykdommer som skal klassifiseres som allmennfarlige. Etter Helsedirektoratets forslag er loven generell også i den forstand at den omfatter både personrettede og miljørettede tiltak. Flere smittsomme sykdommer kan kreve tiltak av begge kategorier. Disse kan gripe over i hverandre og blir oftest satt iverk av samme myndighetsorgan. Dette taler mot å splitte opp lovverket i personrettede og miljørettede tiltak. Helsedirektoratet har i sitt utkast også lagt vekt på at loven skal være funksjonell i den forstand at alle tiltak med kjent effekt i arbeidet med å forebygge og bekjempe smittsomme sykdommer skal ha det nødvendige hjemmelsgrunnlag i loven. For alle tiltaks vedkommende er det flere vilkår som må oppfylles og som blant annet tar sikte på å ivareta rettssikkerheten på området. For det første er frivillig medvirkning gjort til et grunnprinsipp som alltid skal ha vært forsøkt før det settes iverk tiltak av mer inngripende karakter. For det andre må tiltaket ha en klar faglig begrunnelse og det må være nødvendig (alene eller sammen med andre tiltak) av hensyn til smittevernet. For det tredje må tiltaket kunne gjennomføres uten å påføre dem det gjelder unødig stor ulempe eller skade og uten urimelig krenkelse av enkeltpersoners integritet. Rettssikkerheten er ytterligere ivaretatt ved at loven er lagt opp slik at jo mer omfattende eller inngripende et tiltak er, desto høyere er nivået der beslutning om iverksetting kan treffes. Særlig vidtgående eller inngripende tiltak vil bare kunne besluttes av departementet og da i egen forskrift fastsatt med hjemmel i loven. Tvangstiltak overfor enkeltpersoner vil bare kunne besluttes gjennomført av en særskilt nemnd på fylkesnivå med en dommer som leder. Det er også lagt vekt på å få klare regler for klager og saksgangen i klagesaker. Flere av de tiltak det er gitt hjemmel for i lovforslaget, er det ikke aktuelt å bruke i dag. De må betraktes som beredskapshjemler til bruk i tilfelle den epidemiologiske situajon skulle endre seg drastisk i negativ retning. Forslaget om en generell smittevernlov har fått bred tilslutning. Svært få instanser stiller spørsmål om hensiktsmessigheten av en felles, generell lov. Innvendingene går snarere ut på at lovforslaget er for generelt utformet i forhold til HIV/AIDS-epidemien. « Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil framheve det positive ved at lovgivningen om tiltak mot smittsomme sjukdommer samles i en felles lov. Det framlagte utkast til lovendringer innebærer en vesentlig forenkling av regelverket på dette området. Fylkeshelsesjefen, Vestfold fylkeskommune uttaler: « Lovutkastet innebærer en god opprydding i og forenkling av regelverket. Dette er i seg selv meget positivt - for gjeldende regler som er laget gjennom 130 år er tildels vanskelig å finne fram i og dessuten dårlig tilpasset dagens virkelighet. Det anses ellers positivt at det foreslås generelle bestemmelser som kan tilpasses enhver sykdom uten fokusering på den enkelte sykdomsart. Dette vil f.eks. gjøre det lettere å få aksept for nødvendige regler til beskyttelse mot HIV/AIDS. Det er særlig interessegruppene innen HIV/AIDS som påpeker farer ved en generell lov. PLUSS, interesseorganisasjonen for HIV-positive i Norge uttaler: « Vi har en lavere smittekurve enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Vi har kommet lenger med kampanjer, prosjekter og tiltak, og samarbeidsklimaet mellom de ulike involverte grupper er unikt godt. Det virker derfor underlig og utidig å motta et forslag til ny smittelov som istedet for å bygge på de gode erfaringer man har gjort seg, søker å stramme grepet og dermed gjenskape den stigmatiseringen som er blitt nedkjempet. Helsedirektoratets ide om at en generell lov skal ha så mange fordeler, kan vi ikke se. Snarere tvert imot. Her blandes kjønnssykdommer, hiv og hepatitt sammen på en bevisstløs måte, noe som neppe kan føre til annet enn forvirring og mye rot. Landsforeningen mot AIDS uttaler: « I hovedprinsippet kan LMA se enkelte fordeler ved en generell lov som omfatter alle smittsomme sykdommer. Dersom en skal fastlegge alminnelige prinsipper for epidemibekjempelse, må deler av loven nødvendigvis være generell. I tillegg vil en generell lov kunne bidra med å forebygge isolering og stigmatisering av hiv-positive og aids-syke. Lovutkastet er imidlertid for generelt utformet, noe som etter vår oppfatning vil medføre at de negative sidene ved en generell lov vil komme til å dominere. Loven reiser mange nye problemstillinger om bl.a rettsikkerhetsspørsmål ved at utøvelsen legges på et lavt forvaltningsnivå og at tolkningsproblemer kan bli et problem i flere av lovparagrafene. Hiv-epidemien er en spesiell sykdom i epidemiologisk henseende, noe som må ivaretas på et eller annet vis i den nye loven. Helseutvalget for homofile og lesbiske uttaler: « Helseutvalget har forståelse for at det i 1990 er behov for å samordne og fornye et sett av gamle lover som omhandler smittsomme sykdommer i en generell lov. Når hiv-infeksjonen inkluderes i et slikt lovverk, støter man imidlertid på særskilte etiske, helsemessige, sosiale, juridiske og administrative problemer. Dette kan gjøre at en så generell lov ikke er anvendbar i forhold til hiv-epidemien og at deler av den kan virke mot sin hensikt. Helsedirektoratet fikk i oppgave å følge opp forslaget i NOU 1984:28 Helserådstjenesten, om å erstatte kap. 2 i Sunnhetsloven med en ny lov om smittsomme sykdommer. Spørsmålet om en generell smittevernlov har fått bred støtte blant høringsinstansene, selv om interessegruppene innen HIV/AIDS-problematikken har gitt uttrykk for skepsis til forslaget om å innarbeide regler for HIV/AIDS-epidemien i en felles smittevernlov. Den gjeldende smittevernlovgivning har ulike bestemmelser for kjønnssykdommer, tuberkulose, sykdommer som omfattes av «det offentliges særlige forsorg» og øvrige smittsomme sykdommer. En lignende inndeling har vært vanlig også i andre land. Denne inndelingen har hovedsaklig historiske årsaker. Grunnlaget for å særbehandle enkelte sykdommer eller sykdommsgrupper er ikke lenger til stede. De bekjempes alle ut fra de samme motiver og etter de samme hovedretningslinjer ved bruk av de metoder som er mest hensiktsmessige i den enkelte situasjon. Det er derfor naturlig å samle grunnlaget for samfunnets arbeid mot smittsomme sykdommer og derved også unngå den stemplingseffekt en særskilt lovmessig behandling kan medføre. Det er viktig å presisere at selv om forslaget til ny smittevernlov omfatter alle smittsomme sykdommer, vil det for hver sykdoms vedkommende måtte foretas en nærmere vurdering av det enkelte tiltaks anvendelighet i forhold til den aktuelle sykdommen. Nytten av et tiltak kan således variere fra svært stor til overhode ingen, avhengig av hvilken sykdom det er tale om. Slike vurderinger er systematisk innarbeidet i lovens vilkår i form av strenge krav til nødvendighet og effekt av tiltakene. Sosialdepartementet mener derfor at den kritikken som er reist mot Helsedirektoratets lovutkast, om at det i for stor grad likestiller sykdommer som ikke kan bekjempes med de samme tiltakene, bygger på en noe feilaktig forståelse av lovens oppbygning. Departementet kan ikke se at noe av det som har fremkommet tilsier at en oppgir prinsippet om en felles lov, men har likevel tatt hensyn til kritikken ved å fremheve og synliggjøre kravene til vurdering av tiltakenes anvendelse overfor forskjellige sykdommer i såvel lovtekst som merknader til de enkelte bestemmelser. På denne bakgrunn slutter Sosialdepartementet seg til Helsedirektoratets forslag og fremmer med dette forslag til en generell lov, om vern mot smittsomme sykdommer. 1.1 Lovens formål (§ 1-1) Gjeldende smittevernlover har ingen direkte formålsparagrafer. I sunnhetsloven angis imidlertid helse- og sosialstyrets oppgaver slik at det «ved en farlig epidemisk eller smittsom sykdoms utbrudd eller nærmelse skal foranstalte hva sykdommens beskaffenhet påkrever». Lov om rottebekjempelse bestemmer at formannskapet i hver kommune skal sørge for at det settes iverk utrydding av rotter i samsvar med forskrifter gitt av Sosialdepartementet. Med hjemmel i vaksinasjonsloven kan departementet påby vaksinasjon av bl.a alle personer som oppholder seg i riket eller visse deler av det når vaksinasjon antas å være nødvendig for å hindre at en epidemi bryter ut eller sprer seg. Helsedirektoratet foreslår at det i den nye smittevernloven inntas en formålsbestemmelse som skal danne grunnlag for tolkning av lovens øvrige bestemmelser. Den generelle målsettingen for smittevernarbeidet som smittevernloven skal være et middel til å nå, er inntatt i § 1-1 der det heter at lovens formål er å danne grunnlag for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de overføres i befolkningen. disse målsettingene og ved praktisering av loven, må det bygges på de prinsipper som gjelder for smittevernarbeidet. Det vises til nærmere utdyping av prinsippene i arbeidet med å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført i utredningens punkt 5.5, side 48. Helsedirektoratet uttaler, i utredningens kap. 18, side 212 om formålsbestemmelsen: « Formålsbestemmelsen er tatt med først og fremst for at den skal ha en rettslig funksjon, men også av helsepadagogiske og politiske grunner. Den skal forklare bakgrunnen for den helsepolitikk som loven utgjør en viktig del av på området smittsomme sykdommer. Formålsbestemmelsen skal presisere at loven tar sikte på å skape et smidig og framtidsrettet lov grunnlag for både den enkelte og samfunnets innsats mot smittsomme sykdommer. Samtidig skal formålsbestemmelsen tjene som rettesnor og dermed som en begrensning ved bruken av de fullmaktsbestemmelser som foreslås i loven. En lov av denne art må nødvendigvis inneholde flere fullmaktsbestemmelser bl.a for å gi rettslig dekning for å gripe inn mot uforutsette sykdommer eller endringer i de epidemiologiske forhold som kan true folkehelsen. Bestemmelsen vil få særlig betydning som selvstendig kompetanseskranke ved utferdigelse av forskrifter med hjemmel i loven. Også utover dette vil formålsbestemmelsen ha en rettslig betydning ved at de øvrige bestemmelsene må tolkes i lys av lovens formål. Det er forholdsvis få uttalelser til lovbestemmelsen om lovens formål. Blant de som har uttalt seg til § 1-1 spesielt, var det bred tilslutning til formålsbestemmelsen. Radiumhospitalet uttaler: « Vi er enige i at det er klart behov for en egen smittelovgivning. Videre er vi enige i målsettingen (§ 1-1). En rekke kommuner fremhever også det positive i at rettssikkerheten er nevnt i lovens formålsparagraf, og at den således er gitt en sentral plass i loven. Tromsø kommunale helsekontor, AIDS-prosjektet uttaler: « Kontoret er enig i lovens formål og er tilfreds med at rettssikkerheten til den enkelte skal ivaretas. PLUSS uttaler: « I lovens § 1-1 fastslås det at lovens hensikt er: Det spørsmål som reiser seg i denne forbindelse blir om det foreliggende utkastet sørger for at begge formål oppnås, eller om det blir en lov som sørger for at vi slutter å teste oss fordi loven virker innskrenkende på vår frihet. « Lovens formål er «Vern mot/forebygge smittsomme sykdommer. Sikre nødvendige smitteverntiltak. Samordne virksomheten.» En lov som bl.a skal forebygge allmennfarlig smittsom sykdom, som f.eks. hiv, må i langt større grad enn det foreliggende legge inn kriterier for hvordan denne forebyggingen skal skje. Det må pekes på de minimumskrav som skal stilles til de ulike instanser som berøres av loven, samt hvilke politiske, faglige og etiske forutsetninger som må legges til grunn for i det hele tatt å kunne iverksette en lov som denne. Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) fremholder at det er viktig å sikre at det i loven ikke kommer regler som gjennom overlapping med annet regelverk virker forvirrende og konfliktskapende. SNT antyder at loven bør ha en bestemmelse som avgrenser lovens virkeområde i forhold til særlovgivning. Departementet vil understreke behovet for en felles overordnet formålsparagraf i den nye loven om vern mot smittsomme sykdommer. Formålsparagrafen bør uttrykke de helsepolitiske mål for smittevernet, og fungere retningsgivende og veiledende for sektorens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte lovbestemmelser. Formålsparagrafens generelle karakter har ikke påkalt innvendinger av vesentlig art. Tvert imot har flere understreket dens betydning som tolkningsgrunnlag. Sosialdepartementet er klar over at loven på enkelte områder kan overlappe annet regelverk. For eksempel kan dette tenkes når det gjelder reglene om særlige smitteverntiltak i lovutkastets § 4-1 § 4-2 og tilsvarende hjemler i næringsmiddellovgivningen, se bl.a næringsmiddelloven § 6. Normalt vil situasjonen være at helsemyndighetene samarbeider med tilstøtende myndigheter om løsning av oppgavene. Dette er også sagt i lovutkastets forslag til § 1-1, andre ledd hvor det heter at helsemyndighetene og andre myndigheter skal samordne sin virksomhet i smittevernarbeidet. Faren for konflikter skulle derfor være liten. I beredskapssituasjoner kan det likevel være en fordel at helsemyndighetenes fullmakter er noe vide slik at nødvendige tiltak kan bli satt i verk uten unødig opphold. Det er prinsipielt ikke noe til hinder for å ha regelverk som overlapper hverandre. Smittevernlovens forhold til annet lovverk kan i og for seg sammenlignes med kommunehelsetjenestelovens regler om miljørettet helsevern. begrense lovforslagets virkeområde ut over det som følger av dets enkelte bestemmelser. 1.2 Lovens virkeområde (§ 1-2) Forslaget tilsvarer tilsvarer Helsedirektoratets forslag til § 1-2 og § 5-2. I nåværende smittevernlovgivning er det ikke gitt egne bestemmelser om dens virkeområde. Norsk lovgivning bygger imidlertid på det såkalte «domicilprinsippet», som bl.a innebærer at alle utlendinger bosatt i Norge, har krav på de samme tjenester og ytelser som nordmenn, uansett nasjonalitet. På helsesektoren og mer spesielt innen smittevernet er Norge gjennom en del traktater og konvensjoner bundet til å sørge for at lovgivningen stemmer med avtalene. I tillegg foreligger det såkalte rekomendasjoner, eller anbefalinger, som er utarbeidet av internasjonale organisasjoner Norge er medlem av f.eks. Europarådet, og Verdens helseorganisasjon (WHO). Disse forplikter ikke statene til å endre eksisterene lovgivning hvis den skulle være i strid med anbefalinger, eller sørge for at ny lovgivning er i samsvar med anbefalingen. Det er imidlertid vanlig at man så langt som mulig søker å følge dem. I forslaget til stedlig virkeområde for loven tar Helsedirektoratet utgangspunkt i det nevnte domicilprinsippet, slik at lovens bestemmelser om tjenester og tiltak i utgangspunktet blir gjort gjeldende for alle som oppholder seg i Norge. Dette gjelder ikke bare norske, men også utenlandske statsborgere, enten det dreier seg om et langvarig eller kortvarig opphold i landet. Dette prinsippet nedfeller seg i første ledd. Under punkt 13.7 på side 184 i utredningen drøfter direktoratet innholdet av domisilprinsippet nærmere. Det uttales der: « Det (prinsippet) innebærer at utlendinger bosatt i Norge er likestilt med norske borgere. For smittevernlovgivningens vedkommende vil dette bl.a ha den betydning at f.eks. overfor en utlending som har midlertidig opphold i landet og som får behov for akutt hjelp, må dette ytes. Men noe krav på omfattende helsehjelp har vedkommende ikke. Det ordinære helsetjenestetilbud vil altså bare den som har permanent opphold ha krav på. Dette innebærer bl.a at vedkommende ikke vil ha krav på mer helsehjelp (smittevernhjelp) enn det som er nødvendig for at vedkommende kan forlate riket. Direktoratet uttaler videre at hva inngrep angår, gjelder i utgangspunktet det prinsipp at norsk lovgivning gjelder på norsk territorium. Overfor borgere av stater som baserer seg på samme prinsipp, gjelder dette fullt ut. Prinsippet gjelder også fullt ut overfor utlendinger som har bopel her i landet. Noe anderledes stiller det seg dersom det dreier seg om midlertidige opphold. Helsedirektoratet uttaler i kap. 13.7.2, side 184-185: « Hvis det dreier seg om midlertidig opphold, vil utenlandske regler og avgjørelser i langt større grad komme inn i bildet. I hvilken utstrekning vil avhenge både av det konkrete innholdet av vedkommende lands lovgivning og hva slags vedtak det er tale om å treffe her i landet. Det må antas å stille seg vesentlig forskjellig å påby gjennomgått tuberkulinprøve og det å treffe et noe lengre isoleringsvedtak. Til det siste vil behovet for akutt iverksettelse av tiltak virke modifiserende. Helsedirektoratet antar på denne bakgrunn at det i visse tilfeller kan være behov for forskrifter som begrenser lovens anvendelse i forhold til personer som ikke er norske statsborgere, og foreslår i andre ledd fullmakt for departementet til gi slike forskrifter. Det samme behovet for forskrifter kan også gjelde for personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til landet. Bestemmelsen vil kunne få betydning for norske turister som oppholder seg i utlandet. Helsedirektoratet har derfor i andre ledd foreslått at departementet får fullmakt til å gi også slike forskrifter. På grunn av den særegne struktur av bosetning på Svalbard og Jan Mayen og de spesielle forhold som knytter seg til virksomheten på kontinentalsokkelen, og til internasjonal transport, foreslås det i tredje ledd at det kan fastsettes forskrifter for å angi nærmere i hvilken utstrekning lovens bestemmelser skal gis anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen. Helsedirektoratet har i utredningens kap. 13.7. side 183, drøftet forholdet til folkeretten og internasjonale avtaler. Helsedirektoratet uttaler i kap.13.7.1, side 183: « Generelt har Norge bestrebet seg på å følge sine folkerettslige forpliktelser. I det foreliggende lovutkastet har vi ikke tatt sikte på å gjøre noen endringer på dette prinsippet. folkeretten eller med en avtale Norge har inngått med en annen stat. Andre ledd i § 5-2 inneholder en fullmakt for Kongen til å gi regeler om gjennomføring av slike avtaler på smittevernets område. Akutelle avtaler som Norge er bundet av og som kan kreve særregler, er Det internasjonale karantenereglement og Brüsselkonvensjonen om adgang til behandling av kjønnssykdom for sjøfolk. Det er ikke innkommet kommentarer til § 1-2 om lovens stedelige virkeområde eller § 5-2 om internasjonale avtaler. Sosialdepartementet er enig i hovedprinsippet om at smittevernlovens bestemmelser skal gjelde for alle som oppholder seg i riket, uansett om disse er norske statsborgere eller ikke, og uansett om det dreier seg om et kortvarig eller langvarig opphold. Dette prinsippet er i samsvar med de folkerettslige forpliktelser som Norge er bundet av. Sosialdepartementet er enig med Helsedirektoratet i at det gis forskriftsadgang hva angår lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen. Departementet finner det videre naturlig å innlemme Helsedirektoratets forslag til bestemmelser om folkeretten og internasjonale avtaler (§ 5-2 i utredningens lovutkast) til § 1-2, slik at denne blir en mer generell bestemmelse om lovens virkeområde. Forslaget vil etter departementets syn i første rekke ha sin betydning som signal om at Norge vil ivareta sine forpliktelser overfor folkeretten og internasjonale avtaler. Bestemmelsen om fullmakt for Kongen til å gi regler om gjennomføringen av en avtale med fremmed stat, vil ha betydning dersom det er nødvendig å foreta mindre avvik fra smittevernlovens regler eller forskriftsregulere et forhold som ikke dekkes av lovens alminnelige forskrifthjemler. Helsedirektoratets forslag til lovens stedlige virkeområde tilsvarer dagens lovgivning, og vil derfor ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet finner på denne bakgrunn å fremme Helsedirektoratets forslag til § 1-2 og § 5-2 i samme bestemmelse. 1.3 Definisjoner (§ 1-3) De særlige lovene om smittsomme sykdommer er tildels svært gamle og laget til forskjellig tid. Lovene inneholder svært få definisjoner og de er preget av uensartet terminologi. Flere av de någjeldende lovene er tildels uoversiktlige og vanskelige å praktisere, noe som i visse situasjoner skaper stor tvil om hvordan flere av bestemmelsene skal forstås. Det har på denne bakgrunn blitt fremhevet at det ikke minst av rettsikkerhetshensyn vil være en stor fordel å få nye regler. Helsedirektoratet har i lovutkastets § 1-3 foreslått inntatt definisjoner av sentrale begreper i lovutkastet. Første ledd nr. 1: Det sentrale begrepet i loven er «smittsom sykdom». Helsedirektoratet foreslår i § 1-3, første ledd nr. 1 en definisjon av begrepet slik det skal forstås i lovutkastet. Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap. 18, side 214: « Med uttrykket «smittsom» skal det forstås at sykdommen kan overføres blant mennesker og at overføringen, d.v.s. smitten, formidles av et biologisk agens med sykdomsfremkallende egenskaper - et såkalt smittestoff. Det foretas herved i utkastet en avgrensning mot sykdommer som har andre årsaker, men hvor uttrykket smitte, smittsomhet o.l. kan bli brukt i overført betydning. Helsedirektoratet viser videre til at det kan skjelnes mellom overføring av smittestoff fra et menneske til et annet, og overføring til mennesker fra dyr eller andre kilder i omgivelsene, og foreslår i lovutkastet uttrykket «kan overføres blant mennesker» brukt om begge disse situasjonene. Som smittsom sykdom regnes også sykdom som er forårsaket av gift (toksin) fra mikroorganismer. De forskjellige overføringsmåter er beskrevet nærmere i utredningens kap. 7.3., side 69. I gjeldende lovgivning framgår det ikke klart om de enkelte lover også gjelder for friske smittebærere. Den nye smittevernloven forutsettes å gjelde tilfeller som er smitteførende, eller kan være det, d.v.s. både syke og friske smittebærere. Dette er uttrykkelig sagt i bestemmelsen. Første ledd nr. 2: Flere av utkastets bestemmelser har som vilkår at de bare gjelder for smittede personer. Det oppstår undertiden uklarhet om hva som menes med at en person er en smittet person. Helsedirektoratet har i lovutkastets § 1-3, første ledd nr. 2 foreslått å definiere begrepet «en smittet person» som en person som har en smittsom sykdom som nevnt i nr. 1. Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap. 18, side 215 om omfanget av definisjonen: « I utgangspunktet er begrepet en smittet person knyttet til spørsmålet om en person er eller kan være smitteførende og derfor kan smitte andre. « Flere hensyn tilsier at begrepet en smittet person også omfatter en person som har fått overført en sykdom til seg når sykdommen ut fra sin natur ikke kan resultere i noen smitteførende tilstand. Helsedirektoratet forutsetter at også disse tilstandene eller sykdommene omfattes av begrepet en smittet person. Videre foreslås det at definisjonen også skal omfatte personer som det etter en nøktern faglig vurdering er grunn til å anta er smittede personer. Om begrunnelsen heter det i utredningens kap. 7.2 side 69: « Diagnosen av en smittsom sykdom vil oftest først bli stilt klinisk for så å bli bekreftet/avkreftet ved laboratorieundersøkelser, røntgen og liknende. En klinisk diagnose vil ikke sjelden være beheftet med en viss usikkerhet. Det har derfor vært vanlig å bruke begrepet «mistanke om smittsom sykdom» når det er grunn til å tro at en person er smittet og kan smitte andre. « I alvorligere tilfeller vil de samme tiltak for å hindre/begrense spredning måtte iverksettes ved mistanke om smittsom sykdom som om full visshet forelå. Første ledd nr. 3: Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap. 5.3, side 44: « Etter Helsedirektoratets syn er det ingen prinsipielle helsefaglige grunner for å særbehandle enkelte smittsomme sykdommer eller sykdomsgrupper. Det må imidlertid tas hensyn til at enkelte smittsomme sykdommer og smittebærertilstander utgjør en langt større trussel mot folkehelsen enn andre og at man i slike tilfeller må ta i bruk særlig krevende forholdsregler for å forebygge disse eller motvirke overføring av dem. I loven foretas det derfor en avgrensning mellom folkehelsefarlige og mindre alvorlige smittsomme sykdommer. Helsedirektoratet har funnet det viktig å oppstille en definisjon av hva som skal forstås med allmennfarlig smittsom sykdom. Definisjonen er gitt i § 1-3, første ledd, nr. 3, og er basert på en rekke alvorlighetskriterier. Helsedirektoratet stiller opp fire hovedkriterier for vurdering av alvorlighet, d.v.s. allmennfarlighet, hvorav minst ett må være oppfylt. Hovedkriteriene er at sykdommen er særlig smittsom, kan opptre hyppig, har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader. Helsedirektoratet har dessuten funnet grunn til å ta med tre tilleggskriterier, hvorav igjen minst ett må være oppfylt for at en smittsom sykdom skal kunne betraktes som allmennfarlig. Blant tilleggskriteriene er oppført et såkalt belastningskriterium som henspiller på den belastning tilfeller av en bestemt sykdom betyr for helsetjenesten og samfunnet forøvrig (langvarig behandling, evt. sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens). Det andre tilleggskriteriet gjelder muligheten for at en sykdom pga stor utbredelse, kan resultere i et så høyt sykefravær innen mange sektorer at viktige samfunnsfunksjoner kan bli truet. Det tredje tilleggskriteriet gjelder opptreden av sykdommer hvor det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den som gjør at den fremstår som en større trussel enn om slike midler var for hånden. Det vises til Helsedirektoratets drøftelse i utredningens kap. 5.3, side 45-46 og kap. 18, side 215 flg. Med et utbrudd av smittsom sykdom forstås opptreden i et område av tilfeller som klart overstiger det forventede antall. Alvorlig vil et utbrudd være hvis det dreier seg om en allmennfarlig smittsom sykdom med utpreget spredningstendens og det vil kreves omfattende tiltak for å bringe utbruddet under kontroll. Helsedirektoratet omtaler i utredningens kap. begrunnelse for å innta en definisjon av dette begrepet i bestemmelsen. Helsedirektoratet foreslår dessuten inntatt i loven at direktoratet i situasjoner hvor det kan herske tvil om det foreligger et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig sykdom må kunne avgjøre om det foreligger et alvorlig utbrudd av slik sykdom. Helsedirektoratet foreslår begrepet smittevernlege innført i lovutkastet, og uttaler i utredningens kap.18, side 218: « Innføringen av begrepet smittevernlege er ikke innføring av en ny kategori lege eller legestilling, men en betegnelse på den legen i kommunen som helse- og sosialstyret skal utpeke til å arbeide med smittevernoppgaver og utøve den formelle kompetansen som er lagt til smittevernlegen i smittevernloven. Og videre uttales det: « Det er lagt opp til at det skal være helse- og sosialstyret i kommunen som skal utpeke hvem som skal være kommunens smittevernlege. Det er videre forutsatt at det normalt er den medisinsk-faglig ansvarlige lege i kommunen som utpekes til smittevernlege. Andre ledd: Helsedirektoratet foreslår i § 1-3, andre ledd en generell regulering av lovens anvedelse overfor mistanke om smittsom sykdom. Forslaget innebærer ifølge merknadene at hvor begrepet allmennfarlig smittsom sykdom er brukt i loven, så omfatter dette også mistanke om slik sykdom. Den nærmere begrunnelsen for bestemmelsen fremgår av Helsedirektoratets drøftelse i utredningens kap. 7.2, side 69, hvor det uttales: « Fra de senere år har man mange eksempler på epidemiliknende utbrudd av sykdom med alvorlig sykdomsbilde, som senere har vist seg å være fremkalt av kjemiske giftstoffer spredt gjennom luft, matvarer eller drikkevann. Ved kontroll og bekjempelse av slike utbrudd, vil man være avhengig av å benytte et eller flere virkemidler loven gir hjemmel for. Helsedirektoratet foreslår at det i siste ledd inntas en forskriftshjemmel for direktoratet til å bestemme hvilke sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer. Direktoratets utkast til slik forskrift er inntatt som vedlegg sist i proposisjonen. På listen over slike sykdommer foreslås bl.a tuberkulose, de nåværende kjønnssykdommene, HIV-infeksjon og Aids tatt med. Det er forholdsvis få uttalelser til bestemmelsen om lovens definisjoner. Det er få kommentarer til definsjonene av begrepene «smittsom sykdom», «en smittet person», «allmenn farlig smittsom sykdom» og «alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom». De høringsinstanser som har uttalt seg til § 1-3 spesielt har i hovedsak uttalt seg om innføringen av begrepet smittevernlege og bestemmelsen som regulerer mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom. Statens Helseundersøkelser (SHUS) peker på at definisjonen av «smittet person» i § 1-3, første ledd nr. 2 ikke passer i tuberkulosesammenheng. Ullevål sykehus uttaler: « Loven innfører en ny betegnelse «smittevernlege» på den lege i kommunen som helse- og sosialtyret utpeker til å være smittevernlege. Denne lege gis i lovutkastet omfattende plikter og rettigheter. Da mange av de avgjørelser som skal tas av smittevernlegen vil være av meget vidtrekkende betydning må det anses som uheldig at disse plikter kan overlates til andre enn den medisinsk-faglig ansvarlige lege i kommunen. En vil derfor foretrekke at den øverste medisinsk ansvarlige legen i kommunen defineres som smittevernlege noe som vil være mest i samsvar med ansvarsforholdene i någjeldende lovverk. Fylkeslegen i Hordaland uttaler: « Når det gjelder definisjonene i § 1-3 vil fylkeslegen peke på at man her innfører et helt nytt begrep, smittevernlege. Gjennom de siste ca 10 år har vi hatt en flora av betegnelser på leger som har eller har hatt ansvar for samfunnsmessige og individrettede tiltak vedr. smittsomme sykdommer. Jeg nevner distriktslege, stadslege, helserådsordfører, kommunelege, kommuneoverlege, bydelslege, bydelshelsesjef, helsesjef, medisinsk faglig ansvarlig lege. Andre betegnelser har også vært anvendt. På toppen av dette har Sosialdepartementet i St.meld.nr.36 (1989-1990) Om erfaringer med kommunehelsetjenesteloven foreslått innføring av begrepet medisinsk-faglig rådgiver. Det er ikke lett for folk innen helsetjenesten og særlig ikke for befolkningen og følge med i denne inflasjonsbølgen av betegnelser på det som tidligere var herserådsordførere. « Ellers vil fylkeslegen sterkt advare mot at det skal bli anledning til å skille i en kommune mellom medisinsk faglig ansvarlig lege og smittevernlege. Det åpnes for slik ansvarspulverisering gjennom lovteksten og merknadene i utredningen. Noen kommuner påpeker også at det er viktig at kommunen er definert som ansvarlig for å arbeide med smittevern og at smittevernlegen i kommunen derfor bør være kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege. Under henvisning til § 1-3 annet ledd om å la lovens bestemmelser få tilsvarende anvendelse ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom påpeker Familie- og forbrukerdepartement et at enkeltindivider trenger rettssikkerhetsgarantier slik at loven ikke i faretruende grad gir rom for vilkårlighet, og at det derfor bør stilles krav om en sikker grad av mistanke. « I nest siste ledd av § 1-3 står det videre at loven gjelder ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom. Dette virker vagt og kan gi uheldige konsekvenser brukt ved mistanke om hiv-infeksjon. Det har ikke kommet noen kommentarer til den forskriftshjemmel som er foreslått gitt i bestemmelsens tredje ledd. Det er imidlertid flere instanser som uttaler seg til forskriftsutkastet hvor Helsedirektoratet lister opp hvilke sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer etter loven, og da spesielt til sykdommer som savnes. Departementet er enig i at sentrale begreper i loven bør være gjenstand før nærmere definisjon. Departementet finner det imidlertid nødvendig å foreta enkelte endringer i forslagene. Helsedirektoratets har som nevnt følgende forslag til definisjon av begrepet «smittet person»: «En person som har en smittsom sykdom som nevnt i nr. 1.» Dette kan for enkelte sykdommers vedkommende favne noe vidt. Allerede en infeksjon med tuberkelbasiller vil falle inn under definisjonen av «smittsom sykdom» i nr. 1 og derved gjøre bæreren til en «smittet person» etter nr. 2. Bare et fåtall av de infiserte utvikler imidlertid tuberkuløs sykdom eller smittebærertilstand svarende til de tilstander man for andre sykdommers vedkommende ønsker å fange opp med begrepet «smittet person» i lovutkastets nr. 2. For disse få gjelder at de foruten å ha vært infisert må fremvise tegn på aktiv tuberkuløs sykdom og selv utskille tuberkelbasiller for å utgjøre noen smittefare. Uten ytterligere presiseringer vil derfor definisjonen av smittet person i nr. 2 i tuberkulosesammenheng også omfatte personer som reelt sett ikke frembyr noen smittefare. Dette kan ha store praktiske konskvenser da ca 15 % av den norske voksne befolkningen er «smittet» med tuberkelbasiller og således fremviser en smittsom sykdom som nevnt i nr. 1, uten derved å representere noen smittefare. Dette vil igjen føre til at de omfattes av lovens bestemmelser om bl.a meldingsplikt, noe det ikke er noe faglig grunnlag for. Det samme gjelder for en rekke andre kroniske infeksjonssykdommer. For å unngå misforståelser foreslås derfor en tilføyelse til § 1-3 første ledd nr. 2 som klargjør at personer med kroniske infeksjonssykdommer bare regnes som smittet i lovens forstand når de i tillegg faktisk er smitteførende eller viser tegn på å kunne være det. Etter 2. pkt. i direktoratets definisjon skal «smittet person» også omfatte en person «som det etter en nøktern faglig vurdering er grunn til å anta er en smittet person.» Sosialdepartementet foreslår her at 2. punktum i stedet skal lyde: «Som smittet person regnes også en person som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er smittet. Etter departementets syn hører ikke uttrykket «nøktern faglig vurdering» hjemme i en lovtekst idet alle vurderinger av vilkår i en lov bør være nøkterne. Departementet er likevel enig i at også personer som man ikke med sikkerhet kan si er smittet eller ikke, men som det er sannsynlig å anta er smittet, skal omfattes av lovens begrep «smittet person». For å konkretisere grunnlaget for denne antagelsen, bifaller departementet at det i lovutkastet stilles opp et krav om at mistanken om smitte baseres på en medisinsk vurdering. Den medisinske vurderingen skal være veloverveiet. Etter departementets mening bør en ved siden av de medisinske indikasjonene bare legge vekt på ikke- medisinske begrunnede indikasjoner på smitte, f.eks. anonyme påstander om at en person er smittet, i den grad de forøvrig underbygger de medisinske indikasjonene. § 1-3, første ledd nr. 4 definerer «alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom» som et utbrudd eller fare for utbrudd av en slik sykdom som krever særlig omfattende tiltak. Departementet mener definisjonen bør endres da det slik den er foreslått å lyde i direktoratets utkast er uklart om «som krever særlig omfattende tiltak» viser tilbake på «et utbrudd» eller «slik sykdom». Det avgjørende er om utbruddet krever særlige tiltak. Departementet foreslår derfor at «slik sykdom» tas ut. Videre erstattes «Helsedirektoratet» med «Statens helsetilsyn» som en følge av endringene i tilsynsloven, se nærmere kap. 7 om «Statens helsetilsyns oppgaver». sykdommer må være knyttet til den lege som har det medisinskfaglige ansvar i kommunen. Dette har vært kommunens medisinskfaglig ansvarlige lege, og funksjonene til smittevernlegen må følgelig tillegges denne legen. I tillegg blir det anført at man da vil unngå at ansvaret for denne del av helsetjenesten er skilt fra eventuelt annet ansvar, og at man vil unngå å innføre ennå et nytt begrep, som kan virke forvirrende både på publikum og de som arbeider i helsetjenesten. Helsedirektoratet har ved innføringen av begrepet smittevernlege ikke ment å innføre noen ny kategori lege eller legestilling. Begrepet ble foreslått som betegnelse på den legen i kommunen som helse- og sosialstyret skal utpeke til å arbeide med smittevernoppgaver og utøve den formelle kompetansen som er lagt til smittevernlegen i lovutkastet. Det er videre forutsatt at det normalt er den medisinsk-faglig ansvarlige lege i kommunen som utpekes til smittevernlege. Departementet er enig med høringsinstansene i at ansvaret for bekjempelse av smittsomme sykdommer må tillegges den lege som har det medisinsk-faglige ansvar i kommunen. Departementet finner også at man ved å innføre smittevernlegen som et nytt begrep vil kunne skape forvirring både blant publikum og de som arbeider i helsetjenesten. På denne bakgunn finner Sosialdepartementet ikke å fremme Helsedirektoratets forslag om å innføre begrepet smittevernlege. På den annen side er betegnelsen «medisinskfaglig ansvarlig lege» i støpeskjeen i og med forslaget til ny kommunelov og ventede endringer i lov om helsetjenesten i kommunen. Den nye betegnelsen på kommunens legestilling(er) vil være «kommunelege». Departementet benytter derfor i proposisjonen her begrepet «kommunelegen», tilsvarende dagens medisinsk-faglig ansvarlige lege, om den som skal utøve de funksjoner Helsedirektoratet foreslår å legge til smittevernlegen. Se nærmere om kommunelegen under merknadene til § 7-2. Det vises forøvrig til Ot.prp.nr.42 (1991-1992) om ny lov om kommuner og fylkeskommuner. Sosialdepartementet slutter seg til Helsedirektoratets vurdering om at enkelte av smittevernlovens bestemmelser også bør gjelde ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom. Det kan for eksempel være aktuelt å iverksette tiltak som møteforbud etter forslagets § 4-1 eller obduksjon etter § 4-5 allerede ved mistanke om slik sykdom. Departementet har etter en nærmere vurdering likevel kommet til at § 1-3 andre ledd kan virke mer uheldig enn gunstig for forståelsen av lovens vilkår. Det kan av høringsuttalelsene og andre uttalelser som har kommet til forslaget, se ut til at bestemmelsen har blitt tillagt en videre rekkevidde enn forutsatt og at den oppfattes som en generell fullmakt til å iverksette lovens tiltak på mistanke. Departementet foreslår derfor å la bestemmelsen utgå, da det også uten denne er fullt mulig å iverksette de tiltak som er nødvendig. Tiltak overfor enkeltpersoner som mistenkes for å ha allmennfarlige smittsomme sykdommer vil være dekket allerede ved definisjonen av «smittet person» i første ledd nr. 1. Når det gjelder tiltak rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer overfor større eller mindre grupper av personer eller mot forhold i miljøet, med andre ord tiltak hvor det ikke har vært natulig å benytte begrepet «smittet person», er etter departementets mening den enkelte bestemmelses ordlyd tilstrekkelig til at nødvendige tiltak kan iverksettes. For eksempel vil formuleringen «når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført», som forekommer en rekke steder i forslaget, også omfatte mistanketilfellene. En rekke steder er det dessuten direkte vist til en mistankevurdering, se f.eks. § 3-5, § 3-6. Som en følge av endringen blir utredningens tredje ledd forslagets andre ledd. Det er prinsipiell enighet om at det i smittevernloven må være en fullmakt til å gi forskrift med oversikt over hvilke sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer etter loven. Ved fastsettelsen av en slik forskrift må det tas utgangspunkt i definisjonen i § 1-3 første ledd. Videre må det tas hensyn til om sykdommen har eller kan få innpass i Norge. Departementet slutter seg ut fra dette i hovedtrekk til direktoratets forslag til forskrift om hvilke sykdommer som bør regnes med til de allmennfarlige, men viser til at denne vurderingen kan variere over tid. Sosialdepartementet fremmer på denne bakgrunn Helsedirektoratets forslag, men finner at myndigheten til å bestemme hvilke sykdommer som skal regnes som allmennfarlige bør tilligge departementet. Sosialdepartementet finner med de ovennevnte endringer, å kunne fremme Helsedirektoratets forslag til definisjoner i § 1-3. Dagens lovgivning om informasjon som smitteverntiltak er mangelfull og bygger på tilfeldige hjemler i legeloven, kjønnssykeloven og kommunehelsetjenesteloven. Det er likevel i smittevernet lagt økende vekt på at informasjonsarbeidet må være faglig godt underbygget og riktig tilrettelagt. Betydningen av et faglig godt utbygget informasjonsarbeid har særlig kommet klart frem i forbindelse med bekjempelsen av HIV/AIDS-epidemien. Taushetsplikten reguleres i dag av bestemmelser i forvaltningsloven, sykehusloven og kommunehelsetjenesteloven. Legeloven inneholder i tillegg ganske utførlige regler for legers taushetsplikt. Det er dessuten gitt bestemmelser om taushetsplikt i profesjonslovene for andre helsearbeidere. Men disse er for det meste korte og generelt utformet, og må ofte tolkes og utfylles ved hjelp av de mer omfattende og detaljerte reglene i legeloven. Dagens smittevernlovgivning inneholder også regler om helsepersonells plikt til å gi melding om forekomst av smittsomme sykdommer som oppdages i forbindelse med undersøkelse og behandling. Hensikten med meldingsplikten er å gi ansvarlige myndigheter full kjennskap til smittsomme sykdommers forekomst og utbredelse i befolkningen. Etter sunnhetsloven, legeloven, kjønnssykeloven og tuberkuloseloven skal leger gi melding om sin virksomhet. Den offentlige lege på stedet har vært første instans for mottak av melding. Det vil i dag si den medisinsk-faglig ansvarlige lege i kommunene. I medhold av nevnte lover er det gitt en egen forskrift av 12. desember 1974 om melding av infeksjonssykdommer. Med bakgrunn i forskriften er det etablert et eget meldingssystem for slike sykdommer. Systemet ledes og drives av Statens institutt for folkehelse. Helsedirektoratet har i utredningens kap. 8, 9 og 10 gjennomgått dagens regler om informasjon, taushetsplikt og meldingsplikt innen smittevernlovgivningen, og vurdert behovet for endringer på disse områdene ved utarbeidelsen av en ny lov. Reglene om unntak fra taushetsplikt og om meldingsplikt innen smittevernarbeidet står i et særlig forhold til hverandre. Taushetsplikten skal sikre pasientenes personverninteresser og bygge opp tillitsforholdet mellom helsearbeider og pasient. Mot dette står samfunnets interesser i å beskytte seg mot at smitte overføres i befolkningen ved at det gjøres unntak fra taushetsplikten når det er fare for slik overføring, og det offentliges interesse i informasjon om utbredelsen av smittsomme sykdommer med tanke på å iverksette forebyggende og kurative tiltak. Disse interessene ivaretas gjennom unntakene fra taushetsplikt og meldingssystemene og kommer lett i konflikt med pasientenes rett på taushet. Ut fra det som her er nevnt kan det være hensiktsmessig at lovens regulering av disse spørsmålene står i en viss sammenheng. Helsedirektoratet har samlet reglene på dette område i kap. 2 i utkastet til ny lov, sammen med reglene om pasientens rett til informasjon. Det har ikke fremkommmet kritikk eller kommentarer til redigeringen av loven på dette punkt. Sosialdepartementet er enig i at reglene om pasientenes rett til informasjon, unntak fra taushetsplikt og meldinger med fordel kan behandles sammen. Det er i alle bestemmelsene tale om kommunisering av informasjon; til pasientens selv, til det helsepersonellet og andre personer som kommer i kontakt med og kan bli smittet av pasienten, og til de myndigheter som har til oppgave å overvåke og kartlegge utbredelsen av smittsomme sykdommer. Slik kommunisering av opplysninger er også nødvendige forutsetninger for gjennomføring av en rekke sentrale smitteverntiltak. Det er derfor hensiktsmessig at reglene samles i et kapittel som utgangspunkt for lovens øvrige bestemmelser. 2.1 Informasjon og personlig smittevernveiledning til smittede personer (§ 2-1) I dagens lovgivning er informasjon til pasienten som tiltak og ledd i bekjempelsen av smittsomme sykdommer nesten ikke nevnt. Det er bare kjønnssykeloven som inneholder regler om slik informasjon. Den behandlende lege er etter lovens § 3 pålagt plikt til å opplyse pasienter om sykdommmens art og om de lovregler som gjelder. Ellers har en pasient rett til «de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og behandling» etter legeloven § 25 tredje ledd. Etter legeloven § 26 har de pårørende etter nærmere vilkår rett til opplysninger. For øvrig er kommunehelsetjenesten pålagt å drive helserettet opplysningsarbeid etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Etter Helsedirektoratets mening vil det være en betydelig vinning om informasjon kan lovfestes i smittevernloven som et eget smitteverntiltak. Direktoratet har derfor i lovutkastets § 2-1 inntatt regler om hvordan slik informasjon skal formidles. Informasjon etter denne bestemmelsen gjelder informasjon som tiltak overfor enkeltpersoner. I første ledd oppstilles det en plikt for den undersøkende eller behandlende legen til å gi smittede personer med en allmennfarlig smittsom sykdom opplysninger, informasjon og personlig smittevernveiledning. En lovfestet rett til informasjon vil understreke at både forebyggelse og bekjempelse av smittsomme sykdommmer er avhengig av at også den enkelte smittede bidrar til at faren for smitteoverføring reduseres eller opphører. Lovfesting av en individuell rett til informasjon vil også understreke at dette skal være et positivt gode for den smittede. Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal være forpliktet til å gi den smittede informasjon uttaler Helsedirektoratet i utredningens kap. 8, side 97: « Plikten bør ... begrenses til bare å gjelde den undersøkende og behandlende lege som pasienten er i kontakt med. Dette må ikke forstås slik at andre leger eller annet helsepersonell skal være fritatt for slike oppgaver. Det er Helsedirektoratets mening at ved uttrykkelig å pålegge den undersøkende og behandlende legen en slik informasjonsplikt, sikres det at det ikke skapes tvil om at pasienten i alle fall får et visst minimum av nødvendig smitteverninformasjon og at det er rimelig klart for pasienten hvem som har plikt til å gi denne. Det er dessuten viktig når smittevernloven etablerer en klageordning, at pasienten i tilfelle vet hvem som han eller hun skal kunne klage på. Innholdet av opplysningene, informasjonen og smittevernveiledningen er nærmere spesifisert i første ledd punkt a-c. Om smittevernveiledningen i punkt c) uttaler direktoratet på side 220 i utredningen: « Den personlige smittevernveiledningen er forutsatt først og fremst å gjelde personlig hygiene. Det vil ellers kunne dreie seg om særlige forholdsregler i tilknytning til sosialt samvær med andre, spørsmål om deltakelse i arbeid, skolegang, barnehage, eller gjelde andre innskrenkninger eller forsiktighetsregler i den smittedes livsførsel. Det understrekes i utredningen at slik veiledning skal gis straks, uavhengig av om det er brakt på det rene om den smittede er smitteførende eller ikke. Andre og tredje ledd gir regler om hvem som har rett til informasjon etter første ledd ved siden av den smittede selv. Bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av reglene i kjønnssykeloven. Reguleringen i forhold til mindreårige er bygd opp på samme måte som regelen i legeloven § 26, andre ledd. Bestemmelsen i fjerde ledd om nedtegning av det viktigste av den informasjonen som er gitt, er begrunnet i ønsket om å sikre dokumentasjon av at den smittede har fått den informasjon legen er forpliktet til å gi. Bestemmelsen skal også understreke betydningen av at råd og veiledning blir gitt. For ytterligere å understreke betydningen av at den smittede får den informasjon loven foreskriver, foreslår Helsedirektoratet i femte ledd at pasienten får adgang til å klage når den informasjon som gis oppleves som mangelfull. Dette vil både betone informasjonsplikten som en rett for den smittede, og som en plikt for legen. Klagebehandlingen foreslås lagt til fylkeslegen. Høringsuttalelsene til reglene i § 2-1 er stort sett positive. Det uttrykkes imidlertid fra enkelte hold at informasjonsplikten er unødig omfattende og vil kunne kreve uforholdsmessig mye tid. Dette gjelder særlig i forhold til de tilfeller hvor det bare foreligger mistanke om smitte. Ved mistanke om kjønnssykdommer vil bare de færreste det tas prøver av være smittet. På denne bakgrunn blir det også reist innvendinger mot lovforslagets omfattende krav til journalføring. Regionssykehuset i Trondheim uttaler: «Før smitte er påvist bør bare forlanges gitt informasjon for å hindre videreføring av smitte til annen part. informasionsstrømmen til pasienten, er meget omfattende. På bakgrunn av de sanksjoner som loven forutsetter å ta i bruk mot helsepersonell som ikke oppfyller lovens plikter, anbefales at kravet til dokumentasjon begrenses til et notat om at slik opplysning/informasjon er gitt mundtlig og/eller skriftlig uten krav om å gjengi hovedinnhold. Fra fylkeslegehold er det i tillegg kommet en del kommentarer til måten klageordningen i siste ledd er utformet. « I henhold til kommunehelsetjenesteloven skal i første omgang klager rettes til kommunene når det g] elder mangelfull nødvendig helsehjelp. Først deretter skal klagen behandles av fylkeslegen. I smittevernloven foreslås et annet prinsipp. Fylkeslegen i Vestfold uttaler om det samme: « Det er mulig at det kan oppstå gråsoner hvor det kan være tvil om hvilken lov en klage skal behandles etter da det etter begge lovene dreier seg om kommunale tjenester. Hovedinntrykket fra høringsuttalelsene er at lovfestet rett til informasjon og personlig smittevernveiledning blir sett på som et nødvendig og ønskelig tiltak i arbeidet for å bedre helsevernet mot smittsommme sykdommer. Sosialdepartementet er enig i en slik vurdering. En slik lovfestet rett vil understreke den smittedes ansvar for å motvirke smittespredning samtidig som den betoner legens oppgave som den smittedes viktigste informasjonskilde. Plikten er også en videreføring av kommunenes generelle opplysningsplikt etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Plikten til å gi informajon vil nødvendigvis innebære en ekstra belastning for den som plikten omfatter. Omfanget av denne belastningen kan imidlertid reduseres ved at den generelle del av informasjonen gis skriftlig i standardisert form. Det er også viktig å være oppmerksom på at informasjonsplikten bare omfatter de allmennfarlige smittsomme sykdommene. Departementet foreslår forøvrig at punkt a og b i lovutkastet slås sammen til et punkt da det i denne sammenhengen ikke synes hensiktsmessig å skille mellom de forskjellige former for informasjon som skal gis. Bestemmelsens overskrift endres overensstemmende med dette. Videre foreslår departementet å endre betegnelsen «psykisk utviklingshemmet» i andre ledd, da bestemmelsen etter departementets syn ikke er dekkende for de situasjoner hvor andre bør få informasjon i tillegg til eller istedenfor den smittede. Etter den ordlyden Helsedirektoratet har foreslått i lovutkastet, vil flere grupper falle utenom bestemmelsen, som er uttømmende, selv om mye taler for å pålegge en opplysningsplikt også i forhold til eventuelle omsorgspersoner. Eksempelvis kan dette gjelde senil demente og personer med psykiske forstyrrelser som ikke er alvorlig sinnslidnede. I tråd med de betegnelser som nå brukes bør ordlyden i bestemmelsen endres i samsvar med de endringer i vergemålsloven § 90a som trådte i kraft 1. januar 1991. Med en ordlyd etter mønster av denne, vil bestemmelsen omfatte flere grupper. Samtidig vil den henvise til et skjønn med hensyn til om det er nødvendig å gi omsorgspersonen opplysninger, dersom vedkommende pasient tilhører en av de grupper som er nevnt i bestemmelsen. Det vil dessuten være mer i samsvar med dagens holdninger til mennesker med psykisk utviklingshemming at man henviser til et konkret skjønn, og ikke forutsetter at alle innenfor denne gruppen ikke er i stand til å ivareta sine anliggender med hensyn til smittefaren. Departementet finner videre å presisere i lovteksten at informasjon til andre enn den smittede etter andre og tredje ledd kan skje uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt. I forhold til journalføringsplikten anser departementet det som en fordel at et slikt krav blir lovfestet i smittevernloven og støtter forøvrig Helsedirektoratets begrunnelse. Med unntak av ovenfor siterte uttalelse, har det heller ikke vært innvendiger til dette forslaget. Departementet vil understreke at det kun er hovedinnholdet av den gitte informasjon som skal nedtegnes, og at det i dette ligger at det kun er nødvendig med en kort angivelse. Departementet er i og for seg enig i at smittede personer bør kunne klage over manglende eller mangelfull informasjon og smittevernveiledning, men er skeptisk til å opprette en egen klageordning for dette. Rett til informasjon er en del av nødvendig smittevernhjelp etter kap. 6 i proposisjonen (§ 3-8 i utredningen) og således allerede underlagt den klageordningen som skisseres der. Departementet fremmer derfor ikke utkastets forslag til klage i femte ledd. 2.2 Enkelte unntak fra taushetsplikt (§ 2-2) taushetsplikt etter legeloven § 31 første ledd. Tilsvarende taushetspliktbestemmelser finnes i de andre profesjonslovene for offentlig godkjent helsepersonell. I tillegg kan det foreligge taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 som pålegger enhver som arbeider for stat eller kommune taushetsplikt om det han i forbindelse med arbeidet får kjennskap til om andres personlige forhold. At forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder også innen helsesektoren fremgår dessuten av folketrygdloven, sykehusloven, kommunehelsetjenesteloven og lov om psykisk helsevern. Skillet mellom den profesjonsbestemte og den forvaltningsmessige taushetsplikten går i første rekke på om helsearbeideren har blitt kjent med opplysningene i kraft av at det foreligger et pasient/behandlerforhold eller ikke. Skillet har en viss betydning da det er flere unntak fra den forvaltningsmessige enn fra den profesjonsbestemte taushetsplikten. Opplysninger om smittsomme sykdommer står etter de gjeldende reglene ikke i noen særstilling til taushetsplikten. Såvel opplysninger om vaksinasjoner som om smittestatus vil f.eks. være omfattet. Fra dette utgangspunktet om taushet finnes det flere unntak. Unntak ut fra smittevernbetraktninger finnes i det alt vesentlige i profesjonslovgivningen. For det første faller taushetsplikten bort i den grad den som har krav på taushet samtykker til at opplysninger gis til andre jf legeloven § 32 første ledd, som må antas å gi uttrykk for et generelt prinsipp. Videre gir legeloven § 34 adgang til nødvendig kommunikasjon mellom helsepersonell når det skjer av hensyn til undersøkelsen eller behandlingen av pasienten. Vilkåret om at opplysningene må gis av hensyn til undersøkelsen eller behandlingen medfører at bestemmelsen ikke gir adgang til unntak fra taushetsplikten for nødvendige opplysninger for å motvirke at personalet eller andre pasienter utsettes for smittefare. Beskyttelse av disse gruppene blir derfor bare en sidevirkning av bestemmelsen. Det unntaket som antagelig rekker lengst i smittevernsammenheng er legeloven § 31 andre ledd hvoretter taushetsplikten faller bort når det av særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysningene. Det er i forarbeidene til bestemmelsen uttalt at det bl.a ut fra nødrett- og nødvergebetraktninger må gjøres innskrenkninger i taushetsplikten også av andre hensyn enn til pasienten. Det ble fremhevet at pasienten ikke er et enkeltindivid som lever sitt isolerte liv, han eller hun er et sosialt vesen hvor bl.a hensynet til smittefare gjør at helsepersonell må kunne gi oplysninger til andre uavhengig av pasientens ønske. På denne bakgrunn har det blitt antatt at det er adgang til å kommunisere oplysningner helsepersonell imellom av hensyn til smittevernet og til andre som er eller har vært utsatt for smittefare. I forhold til HIV har dette gitt seg utslag i at Helsedirektoratet har antatt at det kan være adgang til å gi opplysninger til personer i den smittedes nærmiljø dersom dette er nødvendig for gjennomføringen av hensiktsmessige tiltak og dersom noen har vært utsatt for smitterisiko som følge av en kriminell handling. Unntakene ovenfor gir så langt de rekker legen en adgang til å meddele opplysninger, d.v.s. at legen ut fra situasjonen kan velge å gi eller ikke gi opplysninger. Det kan imidlertid i mere spesielle tilfelle foreligge en plikt til å gi opplysninger. En slik plikt kan følge av straffeloven § 387 som setter straff for den som, når det er mulig, likevel unnlater å hjelpe den som er i øyensynlig og overhengende livsfare. I smittevernsammenheng kan dette bety å varsle den som er i overhengende fare for å bli smittet med en livstruende sykdom. I utredningen NOU 1990:2 vises det i kap. 10 s. 125 til pasientens personverninteresser når det gjelder sensitive opplysninger og tillitsforholdet mellom helsearbeider og pasient som tradisjonelle hensyn for at det bør være en streng taushetsplikt. I smittevernsammenheng må en også ta i betraktning behovet for å beskytte befolkningen mot smittespredning. Lovgivningen må derfor finne et rimelig forhold mellom de belastningene unntakenes omfang og betydning representerer for den enkelte, og de samfunnsmessige hensynene. Om behovet for unntak fra taushetsplikten heter det bl.a.: « I forbindelse med smittsomme sykdommer oppstår det et behov for å gi videre taushetsbelagte opplysninger til annet helsepersonell også når opplysningene ikke er av hensyn til behandlingen eller undersøkelsen av pasienten, men av hensyn til smittevernet. Ofte kan det oppstå behov for å gi opplysninger til annet helsepersonell slik at f.eks. andre pasienter ikke skal få overført en smittsom sykdom til seg. « I visse situasjoner kan det imidlertid oppstå et eget behov for den som har vært smitteutsatt å få vite hvilken smittestatus vedkommende hadde i den aktuelle situasjon. smitteoverføring.... Hvor den antatt smitteførende har opptrådt med bruk av vold eller trusler, blir taushetspliktens beskyttelsesverdighet svært redusert. I andre tilfelle vil en smittestatusopplysning kunne være avgjørende for iverksettelsen av tiltak overfor den smitteutsatte både i behandlingsøyemed og for at andre ikke skal få overført smitte til seg. Helsedirektoratet antar at betydningen av samtykke som grunnlag for å gi taushetsbelagte opplysninger i praksis vil være stor. Erfaringen viser at de beste resultater i smitteforebygging oppnås ved frivillig medvirkning av pasienten. Det foreslås derfor lovfestet i § 2-2 første ledd at samtykke må være forsøkt oppnådd før man benytter seg av retten til å gi opplysninger uten samtykke. Bestemmelsen er lovteknisk bygget opp slik at det først angis hvilke situasjoner som må foreligge for at det overhodet skal være spørsmål om å gjøre unntak fra lovbestemt taushetsplikt. Dernest oppstiller bestemmelsen vilkår om at helsepersonellet må søke å oppnå den smittedes medvirkning eller samtykke. De situasjonene bestemmelsen regulerer omfatter både de hvor det ennå ikke har skjedd en smitteoverføring og de der faren for overføring av smitte allerede har foreligget. I begge tilfelle er situasjonen karakterisert ved at man står overfor en smittet person, eller en person som det etter en faglig vurdering er grunn til å tro er smittet. Videre heter det at det må være behov for å gi opplysningene av hensyn til smittevernet. I dette ligger at det ikke bare skal foreligge en teoretisk, men også en reell fare. Det forutsettes at unntakene i de følgende leddene kan benyttes direkte dersom det åpenbart er umulig eller nytteløst å innhente samtykke. Når det er åpenbart at medvirkning eller samtykke er nytteløst eller umulig, foreslås det (§ 2-2 andre ledd) adgang til på nærmere angitte vilkår å informere om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger. Dette vil i praksis si opplysninger om hva slags sykdom den smittede har og om vedkommende er smitteførende eller ei. Under denne forutsetning åpnes det for det første for at lege, jordmor og sykepleier kan gi opplysninger til annet helsepersonell når dette er nødvendig for å gjennomføre tiltak etter loven eller motvirke at en allmennfarlig sykdom overføres til pasienter og personell. Bestemmelsen antas å være en konkretisering av det som i dag ligger i legeloven § 31 andre ledd. Det foreslås videre adgang for lege til å gi taushetsbelagte opplysninger i forebyggende øyemed overfor den som er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person og den som har vært i fare for å få overført en slik sykdom, for å hindre videre smittespredning. I sistnevnte tilfelle er det også et grunnlag for å bryte taushetsplikten at opplysning om at vedkommende kan ha vært utsatt for smitte kan føre til at vedkommende kommer raskere under behandling, noe som i enkelte tilfelle kan være helt vesentlig. Utkastet åpner også muligheter for å gi opplysninger til personer som har vært utsatt for smittefarlige situasjoner på grunn av voldshandlinger fra en smittet person, uavhengig av om dette har betydning for å motvirke videre smitteoverføring. I tilfelle hvor noen er eller har vært i fare for å bli smittet, jf avsnittet ovenfor, åpnes det i utkastets tredje ledd også for at jordmødre og sykepleiere kan gi de nødvendige opplysningene til den smittede personens lege eller smittevernlege. Tanken er at denne skal vurdere om opplysningene bør gis videre. Som nevnt kan sensitive smittevernopplysninger være underlagt profesjonsbestemt eller forvaltningsmessig taushetsplikt avhengig av hvilken sammenheng de er mottatt. For å motvirke at taushetsplikten «utvannes» når opplysninger gis fra behandlende helsepersonell med profesjonsbestemt taushetsplikt til ikke-behandlende helsepersonel med forvaltningsmessig taushetsplikt, foreslås det i fjerde ledd at lege, jordmor eller sykepleier som mottar opplysninger etter § 2-2 skal ha den samme taushetsplikten som den (behandleren) som ga opplysningene. I siste ledd foreslås det en hjemmel for smittevernlegen, fylkeslegen og Helsedirektoratet til å kreve nødvendige opplysninger fra offentlige og private kilder. Hensikten er å få opplysninger til bruk for oversikt, kontroll og iverksetting av tiltak i forbindelse med smittsomme sykdommer. I tillegg til den adgangen til å gi opplysninger som foreslås lovfestet i § 2-2, konkluderes det i utredningen med at det er behov for å skjerpe denne til en plikt i enkelte tilfelle i smitteforebyggende hensikt. Det foreslås derfor en plikt for leger til å gi opplysninger om smittestatus til avdelingsoverlegen når en smittet person legges inn i psykiatrisk intitusjon og til andre som er i innlysende og overhengende fare for å bli smittet (§ 2-4). Bestemmelsen har likheter med den alminnelige hjelpeplikt alle har etter straffeloven § 387 overfor den som er i øyensynlig og overhengende livsfare, men er begrenset til smittefare. Høringsuttalelsene er delt i synet på utkastets bestemmelser om unntak fra taushetsplikt. Noen, deriblant Den norske lægeforening, mener at unntakene bør utvides, og at det bør innføres en opplysningsplikt for tilfellene som dekkes av § 22 og ikke bare en rett. Foreningen uttaler: « Lægeforeningen mener at når det er grunn til å anta at det er eller har vært fare for overføring av en farlig smittsom sykdom og det ikke er mulig å få medvirkning eller samtykke fra den smittede, så er det for svakt og for dårlig rettsavklarende at lege sykepleier eller jordmor kan gi opplysninger. Etter Lægeforeningens syn burde det her være en plikt å gi informasjon, og følgelig burde dette vært en «skal-funksjon. Majoriteten av de høringsinstansene som kommenterer denne bestemmelsen mener på den annen side at forslaget innebærer en uthuling av taushetsplikten. Det er imidlertid noen som ikke har oppfattet at § 2-2 gjelder adgang til å gi opplysninger, mens § 2-4 gjelder plikt. Miljøetaten i Oslo kommune og de HIV-positives organisasjon Pluss, fremhever viktigheten av frivillig medvirkning og frykter at de detaljerte unntakene i § 2-2 vil føre til større flyt av informasjon enn etter den gjeldende lovgivningen og at dette vil føre til frykt for å ta kontakt med helsevesenet. Miljøetaten uttaler: « Ved å oppnå tillit i gruppene, har man i Norge, i større grad enn i mange andre land, nådd ut med tilbud om hiv-test og rådgivning for å hindre videre smitte. En forutsetning for dette har bl.a vært en streng tolkning av bestemmelsene om taushetsplikt og en innskjerping overfor helsepersonell av denne plikten. Personer som oppsøker helsevesenet for hivtest og rådgivning må føle seg trygge på at opplysninger ikke tilflyter andre. Vi er bekymret for virkningen av de detaljerte unntakene fra taushetsplikten som formuleres i paragrafene 2-2 og 2-4. ... Tolkningen av paragrafene vil i praksis bli opp til den enkelte helsearbeiders skjønn og en slik detaljert angivelse av unntakene, som i utredningen omtales som «opplysningsrett», kan lett føre til at helsepersonell i mye større grad enn tidligere vil gjøre bruk av denne «retten», også i tilfeller der det strengt tatt ikke er påkrevet. Flere, som Universitet i Oslo, Landsforeningen mot AIDS, Pluss, Ullevål sykehus, Sosialdepartementet/-Helsedirektoratets referansegruppe vedr. HIV/AIDS og Sosialavdeling 1 er bekymret over at det i de fleste tilfelle er den enkelte helsearbeider selv som skal vurdere om opplysninger kan gis, noe som kan gi grunnlag for ulike vurderinger. For å motvirke dette foreslås det at «smittevernlegen» skal ta slike beslutninger. Referansegruppen uttaler: « Referansegruppen ser behovet for at det kan gjøres unntak for tauhetsplikten dersom en smittet person utfører smittefarlig adferd og ikke gir opplysninger om sin smittestatus til dem han/hun omgås. For å sikre at det ikke skjer en uthuling av taushetsplikten mener vi at smittevernlegens samtykke må foreligge før opplysninger gis under punktene b) og c) i paragrafens andre ledd. Referansegruppen ønsker også at unntaket som gir lege, jordmor og sykepleier adgang til å gi opplysninger til annet helsepersonell skal begrenses til å gjelde de som har pasienten til behandling eller diagnostikk, mens Landsforeningen mot AIDS ønsker å begrense adgangen til de som har ansvar for oppfølging av pasienten. Rikshospitalet foreslår at pasienten skal gis skriftlig informasjon om at opplysninger gis. Universitetet i Trondheim, Regionssykehuset i Trondheim og Rikshospitalet mener at det etter § 2-4 også bør være plikt til å gi opplysninger ved innleggelse i somatisk sykehus, da de samme hensyn gjør seg gjeldende her som i psykiatriske institusjoner. Referansegruppen og Landsforeningen mot AIDS foreslår derimot plikten til å gi opplysninger ved innleggelse fjernet, da behovet både for psykiatriske og somatiske sykehus er dekket av adgangen til å gi nødvendig informasjon etter § 2-2. Sosialavd. 1 i departementet støtter plikten etter § 2-4 til å gi informasjon til smitteutsatte ved «innlysende og overhengende» fare, mens Regionssykehuset i Trondheim vil sløyfe overhengende. I utredningens merknader til § 2-2 uttaler Helsedirektoratet at den foreslåtte bestemmelsen langt på vei er en lovfestet angivelse av innholdet i rettsstridsreservasjonen i legeloven § 31 andre ledd på området smittsomme sykdommer. Etter denne bestemmelsen må det som nevnt ovenfor i hvert enkelt tilfelle foretas en avveining av om det foreligger «særlige grunner» i legelovens forstand for å se bort fra taushetsplikten. Dette unntaket har blitt tolket meget strengt, og det ligger en bevisst holding bak at vilkårene ikke ble nærmere presisert i lovteksten. I forarbeidene til legeloven er det uttrykkelig sagt at man vurderte det som riktig at avveiningen av om vilkårene er oppfylt bør overlates til den enkelte leges konkrete skjønn. etter departementets syn kunne slå begge veier, fordi legeloven § 31 nødvendigvis er blitt tolket og praktisert forskjellig. For det helsepersonellet som ikke har vært klar over rådende praksis etter legeloven, vil det muligens fremstå som lettere enn tidligere å gjøre unntak. På den annen side vil det være vanskeligere å argumentere med andre unntak enn de som nedfelles i smittevernloven. En nærmere angivelse av innholdet vil således gi helsepersonell bedre veiledning med hensyn til når det er rettmessig å gi opplysninger videre, og antagelig føre til en mer ensartet praksis. Departementet vil alt i alt anta at fordelene ved klarere regler er større enn ulempene, også for den opplysningene angår. Bl.a. vil det med krav om frivillig medvirkning og informasjon om at opplysninger gis, bli enklere for vedkommende å klage over brudd på taushetsplikt. Departementet slutter seg derfor til en nærmere angivelse av adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikt. Departementet understreker at taushetspliktunntakene fortsatt skal praktiseres strengt og at det som etter gjeldende rett skal foreligge sterke smittevernhensyn for å bryte taushetsplikten, jf vilkåret i § 2-2 første ledd. Med de innstramninger departementet har foretatt i Helsedirektoratets forslag, se nedenfor, synes det derfor riktig å karakterisere forslaget som en konkretisering og ikke en liberalisering av gjeldende rett. I § 2-2 første ledd foreslår Helsedirektoratet å lovfeste en plikt til å forsøke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den som har krav på taushet til at nødvendige opplysninger gis, før en benytter seg av unntakene i bestemmelsen. I utredningen heter det på side 135 om begrunnelsen for forslaget: « Som nevnt i flere sammenhenger i utredningen er det et sentralt virkemiddel i et effektivt smittevern å bevisstgjøre befolkningen gjennom nødvendig informasjon og helseopplysning om betydningen av at de enkelte innretter seg slik at de enten ikke overfører smitte til andre dersom de selv skulle være smittet, eller ikke selv utsetter seg for smitte dersom de ikke skulle være smittet. Etter Helsedirektoratets mening er det viktig at dette prinsippet kommer til uttrykk i loven der det er hensiktsmessig og kan utgjøre en lovfesting av prinsippet. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets vurdering og vil understreke betydningen av at det gjøres forsøk på å oppnå medvirkning og samtykke. Vilkåret vil etter departementets mening virke positivt både ved å være en begrensende faktor som fører til kritisk bruk av taushetspliktunntakene, og ved å bevisstgjøre den enkelte pasient på sitt ansvar overfor andre i samfunnet. Departementet fremmer derfor direktoratets forslag til en slik bestemmelse. I de fleste av bestemmelsene i Helsedirektoratets utkast til § 2-2 omfatter adgangen til å gi opplysninger, foruten leger, også jordmødre og sykepleiere. Det er ikke gitt noen begrunnelse for forslaget som innebærer en vesentlig utvidelse på personellsiden i forhold til gjeldende rett. Flere høringsinstanser som er skeptiske til utvidelsen, har vært inne på at det bør være kommunelegen (smittevernlegen i følge utkastet) som bør ta avgjørelsen om å bryte taushetsplikten og også være den som bringer opplysningene videre. På den annen side har de samme høringsinstansene i andre sammenhenger gitt uttrykk for at kommunelegen får for mange opplysninger. Dersom kommunelegens samtykke skal innhentes må han/hun nødvendigvis få opplysninger om vedkommendes smittestatus m.v. Etter departementets vurdering er det ikke behov for en slik utvidelse som vil medføre at antallet personer som gis adgang til å vurdere om taushetsbelagte opplysninger skal gis øker sterkt, noe som i sin tur kan medføre at slike opplysninger spres mer enn nødvendig. Det er et gjennomgående prinsipp i vår helselovgivning at vurderingen av om taushetsbelagte opplysninger bør gis på tross av taushetsplikten skal tas av leger. Departementet fremmer derfor ikke Helsedirektoratets forslag om å gi jordmødre og sykepleiere adgang til å meddele taushetsbelagte opplysninger i § 2-2. Departementet mener på den annen side at det vil være for omstendelig å trekke kommunelegen inn i alle sammenhenger, enten det er for å gi samtykke til at informasjon gis eller selv gi informasjon videre, bl.a fordi det kan være viktig å handle raskt for å hindre at smitte overføres. Departementet fremmer etter dette forslag om at det som hovedregel skal være den enkelte lege, og i enkelte tilfelle kommunelegen som skal vurdere om opplysninger bør gis. I andre ledd bokstav a åpner Helsedirektoratet for kommunikasjon til annet helsepersonell, når det er nødvendig for å gjennomføre tiltak etter loven og for å motvirke overføring av sykdom til andre pasienter og personell. Det er som nevnt foreslått av en høringsinstans at dette unntaket skal begrenses til helsepersonell som har pasienten til behandling eller diagnostikk. En slik rett til uten hinder av taushetsplikten å gi opplysninger videre av hensyn til behandlingen av den enkelte pasient, følger imidlertid av profesjonslovene, jf legeloven § 34. Et eget unntak i smittevernloven som bare dekker det samme området vil således etter departementets menig være unødvendig. Andre høringsuttalelser til dette unntaket tyder på at mange synes anvendelsesområdet ikke presiseres godt nok av lovteksten. I følge Helsedirektoratets merknader til § 2-2 har hensikten med bestemmelsen i andre ledd bokstav a dels vært å innføre en adgang for helsepersonell til å gi opplysninger videre til annet helsepersonell uavhengig av om det er nødvendig for behandlingen av den enkelte pasient. Dels har den vært å gi hjemmel for gjennomføring av smitteoppsporing. Departementet antar det kan være aktuelt med et slikt unntak i de tilfellene hvor en pasient er innlagt på sykehus og er så smittefarlig eller viser en slik adferd at det er nødvendig å gi opplysninger for å beskytte andre mot smitteoverføring. Det kan da være nødvendig å gi opplysninger til helsepersonellet enten fordi de selv trenger å beskytte seg mot å bli smittet, eller fordi det er deres oppgave å beskytte annet helsepersonell, pasienter og besøkende mot å bli smittet (hygienepersonell). Departementet antar det største behovet for et unntak i denne gruppen vil foreligge overfor hygienepersonell som må kobles inn for å begrense smittefaren. Departementet antar videre at unntaket fra taushetsplikten etter legeloven § 34 ikke vil komme til anvendelse i slike situasjoner fordi det her ikke er tale om å gi opplysninger ut fra hensynet til pasienten, men derimot ut fra hensynet til de pasienten kan stå i fare for å smitte. Det er grunn til å tro at slike situasjoner vil oppstå meget sjelden, fordi pasienten som regel vil samtykke i at slike opplysninger gis til hygienepersonell. Etter departementets syn er det også nødvendig med et unntak fra taushetsplikten for å kunne drive smitteoppsporing etter § 3-4. Departementet har kommet til at de to situasjonene som i lovutkastet er regulert i § 2-2 bokstav a bør deles opp i to selvstendige alternativer, da de etter sin art er forskjellige. Unntaket for «å gjennomføre tiltak etter loven» synes også alt for omfattende sett på bakgrunn av at det bare er smitteoppsporingssituasjonene det siktes til. Departementet foreslår samtidig å begrense den gruppen av helsepersonell opplysninger kan gis til, ved å føye til et krav om at disse må ha ansvar for oppfølging av pasienten. Denne begrensningen gjelder ikke hygienepersonellet. Enkelte har gått inn for å gjøre det til en plikt for legen å informere i de situasjonene § 2-2 dekker. Departementet kan ikke se at det her foreligger avgjørende grunner for å fravike det ellers allmenngyldige prinsipp om at det skal være opp til legens vurdering å avgjøre om slik informasjon skal gis. Heller ikke unntaket i legeloven § 34 om adgang til å gi opplysninger av hensyn til behandlingen av pasienten er formulert som en plikt. Vurdering av vilkårene for å benytte et taushetspliktunntak vil alltid innebære en stor grad av skjønn hos legen. Innføringen av en plikt kan derfor gi den uheldige virkning at opplysningene spres mer enn nødvendig fordi man er engstelig for ikke å overholde plikten. Departementet ønsker som nevnt å beholde prinsippet om en streng taushetsplikt og går derfor ikke inn for å oppstille en generell plikt til å gjøre unntak fra taushetsplikten innen smittevernet. I enkelte helt spesielle tilfelle mener departementet likevel det bør være en plikt å gi informasjon. Det tenkes da på plikt til å gi informasjon til den som er i innlysende og overhengende fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, slik Helsedirektoratet har foreslått i lovutkastets § 2-4 første ledd bokstav b. Det har vært hevdet at en slik plikt er unødvendig fordi opplysningsretten etter § 2-2 normalt vil være tilstrekkelig og fordi den alminnelige hjelpeplikt etter straffeloven § 387 vil dekke de mest ekstreme tilfellene. Departementet mener likevel det er behov for en egen bestemmelse i smittevernloven fordi den alminnelige hjelpeplikt etter straffeloven nok er ukjent for mange, og fordi flest mulig av de regler som gjelder for smittevernet bør samles i denne loven. Antagelig går smittevernlovens foreslåtte opplysningsplikt noe lenger enn straffelovens som bare dekker situasjoner hvor noen er i øyensynlig og overhengende livsfare. En del av de sykdommer som omfattes av lovutkastet vil jo ikke medføre at man står i fare for å miste livet dersom man blir smittet, men følgene er likevel såpass alvorlige at det bør være plikt til å avverge smitte. Derimot er det etter departementets oppfatning ikke grunn til å innføre plikt til å gi opplysninger til avdelingsoverlegen ved innleggelse i psykiatrisk institusjon slik Helsedirektoratet har foreslått i § 2-4 andre ledd bokstav a. En slik særbestemmelse når det gjelder psykiatriske pasienter er uheldig og heller ikke nødvendig. Begrunnelsen for plikten til å gi opplysninger til avdelingsoverlegen er anført særlig å være behovet for å beskytte tvangsinnlagte pasienter. I de få tilfelle det vil være behov for å gi opplysninger til avdelingsoverlegen vil dette bli dekket opp av opplysningsretten etter § 2-2 og i ekstraordinære tilfelle vil legen ha en plikt til å informere de som er i innlysende og overhengende fare etter regelen i direktoratets forslag til bokstav b. Sosialdepartementet finner på denne bakgrunn ikke å fremme Helsedirektoratets forslag til § 2-4 om opplysningsplikt. Departementet fremmer imidlertid forslaget om plikt til å gi opplysninger til den som er i overhengende og innlysende fare for å bli smittet i § 2-2 andre ledd. Etter dagens lovgivning er det ingen som kan overprøve en leges vurdering av om opplysninger bør gis etter legeloven § 31, andre ledd. Dette har vist seg å være en svakhet, da det har forekommet tilfelle hvor opplysninger etter departementets og andre helsemyndigheters syn burde vært gitt, men hvor legen har nektet under henvisning til taushetsplikten. Særlig aktuelt har dette vært i saker hvor pasienten har vært innblandet i kriminelle forhold, og det har vært ønskelig at alle opplysninger, spesielt smittestatus, skulle være tilgjengelig i sammenheng med etterforskning og straffesak. Problemet er ikke berørt i Helsedirektoratets utredning, slik at det etter utredningens lovutkast ikke er noen mellomting mellom de situasjonene hvor legen har fullstendig valgfrihet og de han/hun har en opplysningsplikt. Departementet finner det uheldig med en slik ordning som legger opp til muligheter for svært ulike tolkinger av unntakene fra lege til lege. Sosialdepartementet fremmer derfor forslag i § 2-2 tredje ledd om at den som ønsker opplysninger etter andre ledd eller kommunelegen, i tilfelle hvor legen nekter å gi opplysninger, kan forelegge spørsmålet for fylkeslegen som kan bestemme at opplysningene skal gis. Departementet antar videre at det ofte kan være vanskelig for en lege å bedømme om opplysninger bør gis av hensyn til smittevernet. Den enkelte lege gis derfor i samme forslag en mulighet til uten hinder av taushetsplikten å rådføre seg med kommunelegen om opplysninger bør gis. Flere av høringsinstansene har vært inne på at den som har krav på taushet bør informeres, til dels skriftlig, om at opplysninger gis. Departementet vil fremheve at utgangspunktet, som det fremgår av bestemmelsens første ledd, er at en skal forsøke å oppnå medvirkning eller samtykke slik at nødvendige opplysninger kan bli gitt. I tilfelle hvor den smittede nekter, ligger det derfor i bestemmelsen en forutsetning om at vedkommende informeres om at opplysningene likevel vil bli gitt. Det kan likevel være et poeng å ta med en bestemmelse om informasjonsplikt, da utlevering av opplysninger også kan være aktuelt i de tilfelle det ikke er mulig å få kontakt med den smittede for å få samtykke innen en rimelig tid. Det er da rimelig at vedkommende informeres i ettertid. Av hensyn til behovet for dokumentasjon, noe som i enkelte tilfelle kan være sterkt ønskelig, er det også grunn til å kreve skriftelighet. Departementet foreslår inntatt en slik bestemmelse i fjerde ledd. Det er etter departementets vurdering legene som bør avgjøre om opplysninger skal gis i strid med taushetsplikten, jf ovenfor. Departementet vil likevel peke på at det kan være nødvendig av hensynet til smittevernet at en lege blir gjort oppmerksom på forhold som kan bety at taushetspliktunntakene bør benyttes. Det vil særlig være tannleger, jordmødre og sykepleiere som i sin virksomhet kan bli gjort kjent med slike opplysninger. Departementet anser derfor at disse gruppene bør gis adgang til å kommunisere nødvendige opplysninger til den smittede personens lege eller kommunelegen. Det vil så være opp til legen, eventuelt kommunelegen, å vurdere om opplysningene skal gis videre. I de tilfelle det er praktisk kan en lege også her anvende annet helsepersonell til å meddele opplysningene i den utstrekning det er forsvarlig, jf prinsippet i legeloven § 17. Departementet fremmer på denne bakgrunn forslag om adgang for nevnte grupper til å informere pasientens lege eller kommunelegen i § 2-2 femte ledd. Departementet er enig med Helsedirektoratet i at helsepersonell som mottar taushetsbelagte opplysninger med hjemmel i unntakene i § 2-2 bør underlegges samme taushetsplikt som den personen i helsevesenet som ga opplysningene. Regelen vil sikre at den profesjonsbestemte taushetsplikten, som antas å være strengere enn den forvaltningsmessige, beholdes også der opplysninger går til personer innen helsevesenet som ikke er behandlere og derfor ikke har slik taushetsplikt fra før av. Etter siste ledd i Helsedirektoratets forslag til § 2-2 kan «smittevernlegen, fylkeslegen eller Helsedirektoratet kreve nødvendige opplysninger fra offentlige eller private kilder for overksikt og kontroll og for iverksetting av tiltak i forbindelse med smittsomme sykdommer». Hensynet bak forslaget er dels å gi adgang til å kreve opplysninger i forbindelse med tilsyn, dels å gi adgang til å kreve opplysninger som er nødvendige for å kunne iverksette lovens tiltak. At smittevernlegen d.v.s. kommunelegen får adgang til å kreve opplysninger representerer en utvidelse i forhold til gjeldende rett, men departementet antar en slik adgang er nødvendig for utføringen av kommunelegens oppgaver etter lovforslaget. Departementet anser derimot at forslaget går noe lenger enn nødvendig når det gir adgang til å kreve opplysninger fra alle private kilder. Departementet kan ikke se at det er behov for opplysninger fra andre private kilder enn privat helsetjeneste. punkt. Videre foreslås «Helsedirektoratet» erstattet med «Statens helsetilsyn» på grunn av endringene i tilsynsloven, se nærmere omtale i kap. 7 under omtalen av «Statens helsetilsyns oppgaver». Med endringene ovenfor finner Sosialdepartementet å kunne fremme Helsedirektoratets forslag til § 2-2 om unntak fra taushetsplikt. 2.3 Meldingsplikt for leger. varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre. (§ 2-3) Vi har i dag flere meldingssystemer med hjemler i forskjellige lover. Tidligere legelovs § 12 første ledd (nåværende legelovs § 42), sunnhetsloven § 20 og lov om åtgjerder mot kjønnssykdommer § 4, § 5, § 6, § 7 og § 11, har bestemmelser om meldinger av smittsom sykdom. Med hjemmel i disse lovene er det etablert et edb basert meldingssystem for infeksjonssykdommer, MSIS, ved forskrift av 12. desember 1974. Denne fastsetter plikt for leger til å gi nominativ melding (personidentifiserbar melding) av visse sykdommer, mens andre skal meldes summarisk. Meldingene sendes Statens institutt for folkehelse som leder og driver systemet. I tillegg skal kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege ha et eksemplar av de nominative meldingene. For sykdommene som omfattes av kjønnssykeloven gjelder i tillegg enkelte særregler. For tuberkulose har vi et eget meldingssystem etablert på grunnlag av rundskriv med hjemmel i tuberkuloseloven § 12. Systemet består av særskilte lokale og et sentralt tuberkuloseregister. Det lokale registeret føres av den medisinskfaglig ansvarlige lege i hver kommune, det sentrale ved Statens helseundersøkelser. Med hjemmel i legeloven § 42 er det fastsatt en egen meldingsplikt for oppdagede tilfelle av HIV-antistoff, virus/virusmarkør. Meldingene som ikke omfatter navn, går til Statens institutt for folkehelse. Ved siden av legene er det bare jordmødre av helsepersonell som har meldingsplikter i dagens lovverk. De har meldingsplikt for kjønnssykdom hos nyfødte etter kjønnssykeloven § 4. Dagens meldingspliktordninger er nærmere kommentert i utredningen på sidene 113-117. I utredningens kapittel 9 drøfter Helsedirektoratet behovet for meldingsplikt og meldingssystem for smittsomme sykdommer. Det pekes bl.a på at det har vært ansett som en grunnleggende forutsetning for å kunne drive et effektivt smittevernarbeid at de ansvarlige myndigheter har fullt kjennskap til de smittsomme sykdommers forekomst og utbredelse til enhver tid. Et viktig virkemiddel for å få denne kunnskapen har vært meldingsplikten av smittsomme sykdommer og da særlig legers meldingsplikt til MSIS. Helsedirektoratet vurderer det fortsatt slik at meldingsplikt er en nødvendig del av smittevernet, og uttaler om formålet med de meldingspliktbestemmelsene som foreslås inntatt i lovutkastet: « Et effektivt smittevern forutsetter løpende kjennskap til smittsomme sykdommers forekomst og utbredelse i befolkningen. Bestemmelsen om meldingsplikt er tatt inn i loven for å gi hjemmel til innhenting av den type opplysninger som ansvarlige helsemyndigheter har behov for i sitt arbeid med å forebygge at smittsomme sykdommer opptrer og at de blir overført i befolkningen. Opplysningene skal inngå som ledd i et meldingssystem som skal tjene såvel kortsiktige som langsiktige smittevernformål. « Helsedirektoratet mener at meldingsplikten og det system meldingsplikten er en del av bør tjene flere formål som imidlertid alle hører inn under det overordede formål, nemlig å forebygge opptreden og motvirke overføring av smittsomme sykdommer i befolkningen. Formålet utdypes nærmere ved at det pekes på en rekke konkrete oppgaver for systemet. Det skal skaffe grunnlag for en løpende overvåkning av den epidemiologiske situasjonen i landet. Meldingene skal gi tidlig varsel om forekomsten av smittsomme sykdommer som krever særlige tiltak satt i verk. Gjennom en sentralisert overvåking bygges det også opp en erfaring og innsikt som direktoratet mener er viktig å ha til disposisjon. Det vises til at det å råde over et materiale som det systemet inneholder, er av stor betydning for langsiktig planlegging av strategi og prioriteringer. Det samme gjelder for forskning som kan forbedre forebyggende eller bekjempende tiltak. Utredningen viser til at det har kommet endel kritikk mot den formelle og innholdsmessige siden av flere av dagens ordninger. at systemet har blitt bygget opp på utilstrekkelige hjemler, kritikken mot det innholdsmessige går på hensiktsmessigheten av å opprettholde systemer med det omfang og den detaljeringsgrad man har i dag. Med dette som bakgrunn uttaler direktoratet om utgangspunktet for en revisjon av reglene om meldinger: « For å imøtekomme denne kritikken og annen vesentlig kritikk som kan reises, mener Helsedirektoratet at en revisjon av meldingssystemet MSIS for det første må ta utgangspunkt i at det faglige behovet for alle de opplysningstyper som meldes blir vurdert. Videre må en ny forskrift bringes i overensstemmelse med de formelle krav til vedtagelse av forskrifter og innnholdet av forskriftens meldingplikt må tydelig angi omfanget av legenes meldingsplikt/taushetsplikt. I denne forbindelse bør også meldingsrutinene og laboratorienes adgang til opplysninger reguleres. « Vi har imidlertid funnet det riktig å legge betydelig vekt på at en framtidig meldingsplikt er knyttet til et enhetlig meldingssystem. Dette bør føre til at alle meldingspliktigee smittsomme sykdommer innpasses i en liste med undergrupper. Direktoratet vurderer også behovet for meldinger med personidentifiserbare opplysninger til systemet. Det vises for det første til at smittevernlegen (kommunelegen) har behov for opplysninger som identifiserer en person for å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Behovet for slike opplysninger på sentralt plan er ifølge direktoratet bl.a begrunnet i at det kan forekomme utbrudd av smittsom sykdom som krever rask inngripen og en omfattende oversikt, og hvor ekspertisen som man rår over sentralt er nødvendig for en effektiv epidemioppklaring. Anonymisering vil i slike situasjoner kunne bety et alvorlig tidsheft og fare for misforståelser eller at smittekilder blir oversett. Et annet moment er hensynet til en effektiv og pålitelig klarering av dobbeltmeldinger av samme tilfelle av smittsom sykdom. På den annen side fører edb-registrering av følsomme personopplysninger til spesielle personvernproblemer. Om personidentifiserbare meldinger og konflikten mellom personvern- og smitteverninteresser uttales det på side 119: « Meldingsplikten for smittsomme sykdommer framstår som et lovfestet unntak fra den taushetsplikt helsepersonell er pålagt. Bekjempelsen av smittsomme sykdommer har alltid vært betraktet som en så alvorlig oppgave at hensynet til personvernet har måttet vike i forhold til de interesser som skal ivaretas gjennom smittevernlovgivningen, bl.a gjennom bestemmelsene om meldingsplikt. Helsedirektoratet mener at en avveining mellom samfunnsinteresser og personvernintersser fortsatt faller ut slik at de sistnevnte hensyn må vike i visse situasjoner bl.a for å opprettholde en meldingsplikt. Direktoratet ser likevel ikke bort fra at det på sikt kan bli mulig å anonymisere meldinger til det sentrale registeret på en slik måte at hensynene ovenfor likevel blir ivaretatt og derved holde personidentifiserbare data på kommunenivå. Helsedirektoratet legger forøvrig opp til å videreføre dagens ordning ved å foreslå at hovedtrekkene i meldingsplikten skal reguleres av loven, mens de nærmere regler om innholdet av den skal reguleres av langt mer detaljerte forskrifter med hjemmel i loven. Om den fremtidige organsieringen av meldingssystemet uttales det: « Statens institutt for folkehelse (SIFF) forutsettes å administrere og drive et meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSS) i henhold til forskriften. Statens helseundersøkelser (SHUS) har hittil drevet et eget meldingssystem og ført register for tuberkuløse sykdommer. Det legges nå opp til at det skal være ett meldingssystem for alle smittsomme sykdommer. SHUS skal imidlertid inntil videre fortsette å drive det sentrale tuberkuloseregister. Når forholdene ligger til rette for det, skal dette overføres til SIFF. I § 2-3 første ledd i lovutkastet, foreslås plikt for leger til å gi melding om oppdagede smittede personer etter nærmere bestemmelser i forskrift i medhold av fjerde ledd. For jordmødre og sykepleiere foreslås en varslingsplikt som forutsettes å være mindre omfattende enn meldingsplikten. Meldingsplikten for leger omfatter i utgangspunktet alle tilfelle av smittede personer legen måtte observere, uavhengig av om de er legens pasienter. Varslingsplikten for jordmødre og sykepleiere er begrenset til tilfelle som oppdages i deres virksomhet. Om begrunnelsen for å begrense meldingsplikten til leger og gi jordmødre og sykepleiere varslingsplikt heter det i utredningen: « For å sikre et bredt tilfang av observasjoner og meldinger om smittsomme sykdommer som grunnlag for en epidemiologisk overvåking, vil en meldingsplikt også for andre helsepersonellgrupper enn leger kunne være effektivt. ... På den annen side vil et høyt antall meldingssubjekter, lett føre til praktiske problemer når det gjelder selve bearbeidingen av meldingene og oppfølgingen av dataene... som et grunnlag i et meldingssystem. Samtidig foreslår vi at det innføres en varslingsplikt for annet helsepersonell. I andre ledd foreslås det at den som får opplysninger etter første ledd skal ha samme taushetsplikt som den som ga opplysningene. Regelen er en parallell til den tilsvarende bestemmelsen i § 2-2 og har til hensikt å forhindre at opplysninger spres videre som følge av at opplysninger vandrer fra personer med profesjonsbestemt tauhetsplikt til personer med den svakere forvaltningsmessige taushetsplikten. Forøvrig vises til omtalen av § 2-2 sjette ledd. Helsedirektoratet peker på at den retten enhver har etter personregisterloven til å gjøre seg kjent med hvilke opplysninger om en selv som lagres eller bearbeides med edb, er nokså illusorisk når det gjelder smittsomme sykdommer fordi leger og jordmødre ikke har noen plikt til å informere om registreringen. Direktoratet foreslår i tredje ledd å bøte på dette ved å pålegge den som har meldingsplikt å informere pasienten om meldingsplikten dersom det skal gis en personidentifiserbar melding. Det skal da også informeres om meldingspliktens omfang og til hvem opplysningene gis. Som nevnt legger direktoratet opp til at de nærmere regler om meldings- og varslingsplikten skal reguleres i en forskrift. Fjerde ledd i lovutkastet gir hjemmel for Helsedirektoratet til å gi slik forskrift. Det kan med denne hjemmelen gis bestemmelser om hvem som skal melde eller varsle, hvilke sykdommer som skal meldes/varsles og det nærmere innhold av meldingene/varslene. Det kan også gis bestemmelser om meldingsskjemaer og nærmere vilkår for registerføring, sletting og oppbevaring av opplysninger. Helsedirektoratet har utarbeidet forslag til meldingsforskrift med merknader, det vises til punkt 18.2.1 og 18.4.3 i utredningen. Som en følge av den sterke fokuseringen på spørsmål rundt registrering og bearbeiding av sensitive helseopplysninger mener direktoratet at det er nødvendig med en begrensning i plikten til å gi nominativ melding. Femte ledd har forslag til en slik begrensning. Etter denne kan det ved forskrift bestemmes at det bare skal gis melding som kan identifisere en person når det er nødvendig for å overvåke sykdommen, forebygge den, motvirke at den spres eller for å sette i verk tiltak etter loven. Formuleringen av bestemmelsen er antagelig noe uheldig, da det fremgår av merknadene at meningen er å begrense selve hjemmelen til å pålegge nominativ meldingsplikt etter fjerde ledd og ikke bare gi en hjemmel til å fastsette slike begrensninger ved forskrift. Helsedirektoratet mener som nevnt at man på sikt bør gå inn for at personidentifiserbare data så langt råd er skal holdes på kommunenivå og at de data som går videre til et sentralt register skal være anonymisert. Ved at det nærmere innholdet av meldingsplikten skal fastsettes ved forskrift, åpnes det for senere å vedta en slik løsning uten å gå veien om lovendring. Kjennskap til bivirkninger av vaksinasjoner, behandling og andre tiltak er viktig informasjon å få for helsetjenesten, slik at det kan gjøres forsøk på å få dem fjernet. Etter forslagets sjette ledd kan Helsedirektoratet derfor ved forskrift fastsette varslings- eller medlingsplikt for bivirkninger av forskjellige typer tiltak. Syvende ledd setter forbud mot at det settes i verk meldingsordninger uten samtykke fra Helsedirektoratet. Hensikten er å sikre et enhetlig meldingssystem. Det er mange av de hørte som har kommentarer til forslagene om meldingspliktregler, men de aller fleste av dem tar for seg utkastet til meldingspliktforskrift og ikke lovteksten. Tilslutningen til hovedprinsippene slik de skisseres i loven synes derfor å være stor. Det er bare mindre kommentarer til bestemmelsene i § 2-3. Det medisinske fakultet ved universitetet i Trondheim foreslår at informasjonsplikten overfor den meldingen angår ved nominative meldinger skal begrenses til tilfelle der dette er praktisk mulig. Sosialavdeling 1 mener det bør være en plikt å gi bestemmelser om registerføring, sletting og oppbevaring av opplysninger. Ordet «kan» bør derfor byttes ut med «skal» i fjerde ledd. Statens institutt for folkehelse understreker viktigheten av å få hjemmel til i forskrift å vedta melding og varsling av bivirkninger ved forebyggende tiltak, undersøkelse, behandling og andre tiltak. Statens næringsmiddeltilsyn mener at siste ledd bør endres slik at forbudet mot å sette iverk meldingsordninger uten godkjenning fra Helsedirektoratet begrenses til å gjelde melding av personidentifiserbare opplysninger. Næringsmiddeltilsynet mener dette vil bedre ivareta hensynet til utveksling av informasjon mellom næringsmiddelkontrollen og helsemyndighetene. Rikshospitalet ønsker at også interne meldingssystemer skal unntas fra godkjenningskravet. I en fellesuttalelse fra Norsk sosionomforbund og Norsk vernepleierforbund heter det: « § 2-3, fra fjerde ledd og utover, er etter NOSO/NVF's syn i alt for stor utstrekning en fullmaktslovgivning. som vil kunne hjemle hvilke som helst forskrifter på disse områdene. Vi vil sterkt understreke betydningen av at rettssikkerhets- og personverns-prinsipper blir omtalt i selve lovteksten og ikke overlatt til forskrifter og fullmakter til organer som ikke er underlagt politisk kontroll. Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, viser til Europarådets Rekommandasjon Rec(1989)14 «On the Ethical issues of HIV infection in The Health Care and Social Settings». Et av hovedprinsippene i rekommandasjonen er respekt for taushetsplikt og diskresjon og arbeid for å hindre enhver for for diskriminering. Rekommandasjonen krever bl.a at rapportering av enkelttilfeller av smitte må skje på en slik måte at konfidensialitet sikres og at overføring av informasjon foregår slik at data ikke kan identifiseres. Instituttet mener det er tatt for lite hensyn til dette prinsippet. Sosialdepartementet vil sterkt understreke betydningen av et meldingssystem for såvel lokale som sentrale helsemyndigheters overvåking av smittsomme sykdommers utbredelse i befolkningen. Departementet slutter seg således til Helsedirektoratets uttalelser om fortsatt behov for en meldingsplikt og et meldingssystem. Departementet er videre enig i at det bør legges opp til et enhetlig meldingssystem med bedrede rutiner, noe som ventelig kan forbedre såvel systemets anvendelsesmuligheter gjennom større pålitelighet, som konfidensialiteten av de innsamlede opplysningene. Det er i den forbindelse også viktig at det formelle grunnlaget for meldingssystemene oppdateres og bringes i overensstemmelse med dagens krav til personvern ved registrering av personlige helseopplysninger i landsomfattende edb-baserte registre. Når det gjelder uttalelsene i Europarådets rekommandasjon om at rapportering av enkelttilfeller av HIV-infeksjon må foretas slik at konfidensialiteten sikres, vil dette hensyn bli ivaretatt gjennom den meldingsforskrift som skal fastsettes i medhold av fjerde ledd, se nedenfor, jf utkastet til slik forskrift med merknader i utredningens punkt 18.2.1 og 18.4.3. I tråd med bestemmelsen i femte ledd om begrensninger i adgangen til nominativ melding, se nedenfor, legges her opp til at enkelttilfelle av HIV-infeksjon skal meldes anonymt til Statens institutt for folkehelse, slik som i dag. Videre skal kommunelegen motta kopi. Departementet mener at denne fremgangsmåten og de regler for oppbevaring av data som skal fastsettes, er i overensstemmelse med Europarådets rekommandasjon på dette området. Første ledd i Helsedirektoratets utkast til § 2-3 fastsetter varslingsplikt for jordmødre og sykepleiere og meldingsplikt for leger. Departementet slutter seg til dette forslaget og den begrunnelse som er gitt på sidene 118-119 i utredningen. Departementet velger imidlertid å omredigere bestemmelsen slik at meldingsplikten nevnes først da denne i praksis er viktigst. Med denne endringen fremmer departementet forslaget til første ledd. Departementet er videre enig at den som mottar taushetsbelagte opplysninger etter første første ledd, bør være underlagt den samme strenge profesjonsbestemte taushetsplikt som den (behandleren) som ga opplysningene. Vurderingen av om opplysningene kan videreformidles vil derfor måtte foregå etter legelovens unntaksbestemmelser. Dette vil innebære at adgangen til å videreformidle opplysningene vil være mindre enn om opplysningene alene var underlagt den forvaltningsmessige taushetsplikten som har flere unntak enn den profesjonsbestemte. Departementet vil imidlertid peke på at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysningene anvendes til det formål de er inhentet for. Med en mindre språklig endring fremmes forslaget til andre ledd. Tredje ledd i forslaget omhandler informasjon til den meldingen angår om at melding er gitt. Departementet er enig i at slik informasjon bør gis. Departementet ønsker likevel å begrense informasjonsplikten til bare å omfatte legers meldinger og ikke annet helsepersonells varsel, da det bare er legenes meldinger som blir registrert sentralt. Ut fra personvernhensyn skulle en slik ordning være tilstrekkelig uten samtidig å bli for omstendelig. Tredje ledd må videre leses med den begrensning at det må være praktisk mulig å gi slik informasjon. Det kan for eksempel tenkes tilfelle der pasientens navn eller bosted er ukjent. Departementet foreslår videre at omfanget av meldingsplikten som i Helsedirektoratets forslag er beskrevet som «de viktigste virkninger av meldingsplikten» konkretiseres til «hvem som skal få opplysningene og hva de kan brukes til». Departementet vil i tilknytning til tredje ledd vise til at det er nedsatt et offentlig utvalg, Boe-utvalget, som skal se nærmere på personvernspørsmål innen helsevesenet. Utvalget arbeider bl.a med et forslag om rettigheter for pasienter som er registrert i regionale og sentrale registre. forskrifter med nærmere bestemmelser om meldings- og varslingspliktene og behandlingen av de innsamlede opplysningene. Forslaget om å la de nærmere regler fremgå av en egen forskrift er en forsettelse av hovedtrekkene i dagens system, og departementet slutter seg til dette. Meldingspliktordningen er et stort og enhetlig område som vil være i stadig endring på grunn av utviklingen i den epidemiologiske situasjon og derfor egnet for forskriftregulering. Det er derfor hensiktsmessig at loven på dette området nøyer seg med å gi de nødvendige rammer for fullmaktene. Departementet er klar over at forslaget til en felles hjemmel for meldingsplikt kan innebære en utvidelse av hejmmelsgrunnlaget for kjønnssykdommenes vedkommende i og med at det etter gjeldende lovgivning er usikkert om nominativ melding til sentrale instanser kan pålegges. Departementet ser likevel ikke dette som noe problem da det samtidig innføres klarere regler for meldingenes innhold og behandlingen av dem, se også femte ledd om generelle begrensninger på nominativ melding. Det legges forøvrig ikke opp til endringer i meldingsrutinene for nevnte sykdommer. Nytt er forslaget om at forskriften kan inneholde bestemmelser om registerføring, sletting og oppbevaring av meldingsopplysninger. Departementet vil understreke betydningen av at slike regler blir gitt og vil foreslå at det gjøres til en plikt og ikke bare en adgang å gi slike regler. Femte ledd har forslag til en begrensning i adgangen til å kreve personidentifiserbare meldinger. Som nevnt er formuleringen av forslaget noe uklar, men det fremgår av merknadene at meningen er at forskriftene etter fjerde ledd bare skal gi hjemmel til å kreve slike meldinger når det er nødvendig for å overvåke en sykdom, forbygge eller motvirke den, eller sette i verk andre av lovens tiltak. Departementet mener hensynet til personvernet tilsier en slik begrensing og slutter seg til Helsedirektoratets betraktninger om at omfanget av personidentifiserbare meldinger, særlig på sentralt nivå, på sikt bør reduseres. Departementet fremmer derfor forslaget, men med en noe endret ordlyd. Forøvrig kan nevnes at det ovenfor omtalte Boe-utvalget også arbeider med forslag til hvordan personidentifiserbare meldinger til sentrale registre kan reduseres samtidig som helseadministrasjon og forskning i stor grad får dekket sitt informasjonsbehov. Departementet er enig i at lovverket om smittsomme sykdommer bør ha en hjemmel til å kreve rapportering også av bivirkninger av forskjellige tiltak. Informasjon om bivirkninger vil være spesielt viktig ved utprøving av nye tilstak som f.eks. en ny type vaksine. Departementet fremmer derfor Helsedirektoratets forslag i sjette ledd. Etter syvende ledd i forslaget kan ingen private eller offentlige uten samtykke fra Helsedirektoratet sette i verk meldingsordninger for smittsomme sykdommer. Etter ordlyden omfatter forslaget smittsomme sykdommer hos såvel menesker som dyr. Etter departementets syn er det hverken formelt sett riktig eller faglig nødvendig at helsevesenet tillegges en slik myndighet overfor vetererinærvesenet. Dessuten omfatter bestemmelsen etter forslaget alle former for meldingsordninger uten at dette kan ha vært hensikten. Departementet kan for eksempel ikke se at meldingsordninger innen et sykehus eller frivillig melding av smittsom sykdom til en forening for pasienter med slik sykdom bør være gjenstand for godkjenning. Det er i første rekke konkurrerende systemer for oversikt over utbredelsen av- og for forskning på slik sykdom som bør underlegges kontroll. Departementet foreslår derfor å begrense bestemmelsen til bare å omfatte smittsom sykdom hos mennesker og å unnta forskjellige former for interne systemer fra samtykkeplikten. Forøvrig foreslås det at «Helsedirektoratet» i fjerde, sjette og syvende ledd endres til «Statens helsetilsyn» som en følge av endringene i tilsynsloven. Med endringene ovenfor finner Sosialdepartementet å kunne fremme Helsedirektoratets forslag til § 2-3 om meldingsplikt for leger og varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre. I lovforslagets kapittel 3 har departementet samlet bestemmelsene om de viktigste former for undersøkelse og vaksinasjoner. Kapitlet bygger i hovedsak på kapittel 3 samt elementer fra kapitlene 4 og 5 i lovutkastet i NOU 1990:2. Etter departementet syn utgjør de forskjellige former for undersøkelser og vaksinasjoner på grunn av sine mange fellestrekk en egen gruppe smitteverntiltak som bør fremstilles samlet i loven. 3.1 Undersøkelse av befolkningen (§ 3-1) Tuberkulinprøving har med hjemmel i lov 12. desember 1947 nr.16 om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose, vært påbudt for store deler av befolkningen. Helsemyndighetene har fått verdifulle opplysninger om den tuberkuløse smittes utbredelse, og hvem som bør beskyttes særskilt gjennom BCG-vaksinasjon eller være gjenstand for oppfølging eller annen omsorg fra helsetjenestens side. I henhold til lov 12. desember 1947 nr. 15 om røntgenundersøkelse ved skjermbilledfotografering har departementet hjemmel til å gi påbud om røntgenundersøkelse av lungene ved skjermbildefotografering av hele eller deler av befolkningen. I den første tiden ble hjemmelen benyttet til å gjennomføre slike undersøkelser av hele befolkningen, senere har man gått over til selektiv fotografering av personer som kan forbindes med en eller flere sett definerte risikofaktorer for tuberkulose. Lovverket har også enkelte særlige bestemmelser om undersøkelser av personer i bestemte situasjoner, som undersøkelser av arbeidssøkere og gravide. Teknisk sett skiller disse seg lite fra selektive befolkningsundersøkelser. Det er likevel en forskjell i og med at befolkningsundersøkelser i hovedsak er epidemiologisk betinget mens motivet for disse andre undersøkelsene er nærmere knyttet til fare for smittespredning i en konkret situasjon. Dagens undersøkelser av denne type omtales nærmere i tilknytning til de enkelte forslagene til videreføring av hjemlene. Helsedirektoratet foreslår i § 3-1 hjemmel til å fastsette påbud for befolkningen til å gjennomgå forskjellige former for undersøkelse. Hjemmelen vil bl.a omfatte en videreføring av undersøkelsene i dagens ordning, men på et mer generelt grunnlag. Helsedirektoratet mener at det fortsatt kan være aktuelt å gjennomføre undersøkelser av befolkningen, eller nærmere avgrensede grupper av denne, dersom det dreier seg om en smittsom sykdom som fremstår som en alvorlig trussel mot folkehelsen. Påbud om undersøkelser av risikogrupper kan reise alvorlige medisinske og etiske problemer med hensyn til utvelgelse. Helsedirektoratet mener likevel det er behov for også å kunne gjennomføre slike selektive undersøkelser. Hensikten med befolkningsundersøkelser er å oppspore smitteførende personer og sørge for at disse ikke bringer smitten videre. Undersøkelse av befolkningen har primært et samfunnsbeskyttende formål, men vil også gagne dem som blir oppdaget dersom de derved kan få hjelp for sin sykdom. Slike undersøkelser kan også si noe om i hvilken grad befolkningen er beskyttet ved immunitet mot en bestemt sykdom. Helsedirektoratet mener videre at utgangspunktet bør være at undersøkelser av større grupper skal foregå på frivillig grunnlag etter grundig informasjon om tiltakets formål. Helsedirektoratet ser imidlertid ikke bort fra at det kan oppstå situasjoner hvor påbud kan bli nødvendig for å sikre full oppslutning om tiltaket. Uvissheten om den fremtidige epidemiologiske utviklingen i vårt land tilsier etter Helsedirektoratets mening at man ikke avskjærer seg muligheten for å iverksette masseundersøkelser av større befolkningsgrupper. I utkastet til ny smittevernlov tar derfor Helsedirektoratet sikte på å gi et nødvendig rettslig grunnlag for en hensiktsmessig gjennomføring av slike undersøkelser. I lovutkastet er det ikke tatt sikte på å foreta noen detaljert regulering av rettspliktens innhold fordi de ulike aktuelle epidemiologiske situasjoner vil kreve forskjellige undersøkelser og omfatte forskjellige grupper av befolkningen. for å utferdige nødvendige forskrifter som fastsetter det nærmere påbud, f.eks.hvem som skal være omfattet, hvilken sykdom undersøkelsen gjelder, fritaksgrunner osv. Det vises til Helsedirektoratets drøftelse i utredningens kap. 8.2.4.1 og 8.2.4.2 side 76 og kap. 8.3.5, side 82. Bare 9 høringsinstanser har uttalt seg om denne bestemmelsen. En gjennomgående kommentar er at det er viktig å ha mulighet for å iverksette masseundersøkelser av større befolkningsgrupper, men at de ulike undersøkelser som en eventuell forskrift om plikt til å la seg undersøke skal omhandle, bør presiseres ytterligere. Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, fremholder at Europarådets Rekommandasjon Rec(1989)14 inneholder viktige prinsipper som skal legges til grunn ved systematisk (frivillig) screening (befolkningsundersøkelser, forhåndsundersøkelser). Rekommandasjonen slår fast at systematisk tvungen screening ikke skal brukes fordi det er uetisk og i strid med grunnleggende rettssikkerhetskrav. Instituttet mener at lovutkastet i liten grad tar hensyn til disse synspunkter og at det opererer med en utstrakt plikt til å gjennomgå slike undersøkelser og at tvungen screening kan foregå også for nærmere bestemte grupper. Hjemmelen antas også å kunne anvendes på HIV/AIDS-smitte. Interessegruppene innen HIV/AIDS-problematikken ønsker lovfestet at denne bestemmelsen ikke gjelder hiv-smitte. Det anføres at hiv-testing vil være både ugjennomførlig, formålsløs og stigmatiserende, samt at det i dag er internasjonal enighet om at de negative konsekvensene av en obligatorisk hiv-testing av hele befolkningen vil forhindre arbeidet med å begrense hiv-epidemien. Sosialdepartementet ser det som viktig å videreføre dagens ordninger om undersøkelse av befolkningen eller grupper av den på et mer generelt grunnlag. Sosialdepartementet er enig med Helsedirektoratet i at hovedregelen må være at undersøkelser av større grupper bør foregå på frivillig grunnlag, men at det er viktig at man ikke avskjærer seg muligheten for å iverksette masseundersøkelser av større befolkningsgrupper eller selektive undersøkelser av mindre grupper, da det kan oppstå situasjoner hvor påbud kan bli nødvendig for å sikre full oppslutning om tiltaket. Departementet slutter seg også til Helsedirektoratets vurdering om at det i lovutkastet ikke foretas noen detaljert regulering av rettspliktens innhold utover de relativt strenge begrensninger som følger av første og andre ledd. Det ser i dagens epidemiologiske situasjon imidlertid ikke ut til å være aktuelt å gjennomføre befolkningsundersøkelser for andre sykdommer enn tuberkulose. Når det gjelder Europrådets synspunkter på screening med særlig henblikk på HIV/AIDS, vises til utredningen som slår klart fast at befolkningsundersøkelser for denne sykdommen ikke er formålstjenlig og derfor ikke aktuelt å sette i verk. Det er riktig at lovforslaget gir hjemmel til å kunne pålegge befolkningen eller en del av den plikt til å gjennomgå en nærmere bestemt undersøkelse, men ikke til å gjennomføre den med tvang. Dette gjelder for enhver allmennfarlig smittsom sykdom, når slik undersøkelse er gjennomførbart og nødvendig av hensyn til smittevernet. Plikten må i tilfelle fastsettes i forskrift i medhold av første ledd. Først hvis departementet skulle gå til det skritt å forskriftsfastsette undersøkelse for HIV/AIDS, vil det oppstå motstrid til Rekommandasjonen. Som nevnt foran, anses dette for uaktuelt. Når det gjelder kommentarene fra interessegruppene innen HIV/AIDS-problematikken finner departementet grunn til å nevne at den nye smittevernloven skal være generell og gjelde for alle smittsomme sykdommer, men at det som nevnt ikke er grunnlag for å innføre befolkningsundersøkelser med tanke på HIV/AIDS. Det vises forøvrig til drøftelsen under kapittel 1, pkt. 1.0, generell lov om smittsomme sykdommer. Sosialdepartementet foreslår imidlertid at § 3-1, tredje ledd blir gitt en noe annen formulering. Det fremgår av første ledd at et påbud fastsatt i forskrift utløser en rettsplikt. Hvis påbudet omfatter personer som ikke er i stand til å rette seg etter et påbud om å fremstille seg for undersøkelse, foreslår Helsedirektoratet i tredje ledd en plikt for den som har omsorgen for vedkommende til å medvirke til at påbudet blir etterkommet. Departementet foreslår at eksemplifiseringen i bestemmelsens tredje ledd av hvilke grupper dette gjelder, endres overensstemmende med de tilsvarende endringene som foreslås i § 2-1 andre ledd. Også i forhold til § 3-1 bør det være et konkret skjønn som avgjør om en person er i stand til å oppfylle sine plikter. Departementet viser her til de hovedprinsippene som ligger til grunn for ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, herunder til at en grunnleggende målsetting også er å omgås og behandle mennesker utfra deres egne evner og behov, ikke ut fra diagnose. Se forøvrig departementets omtale av § 2-1 under kap. 1. På bakgrunn av det som er sagt ovenfor vil departementets forslag til bestemmelse på dette punkt skille seg fra Helsedirektoratets forslag. Departementet foreslår dessuten den endring at forskrifter skal gis av departementet. 3.2 Forhåndsundersøkelse av arbeids- og utdanningssøkere, undersøkelser av arbeidstakere og personer under utdanning (§ 3-2) Smittevernlovgivningen inneholder flere lovbestemmelser som krever at en person som søker, eller har et bestemt arbeid må gjennomgå undersøkelser med tanke på smittsom sykdom før arbeidet tiltres og under arbeidet. Historisk sett kom forhåndsundersøkelser i bruk i 1930-årene som ledd i bekjempelsen av de store folkesykdommene tuberkulose og syfilis. Det ble tillagt stor vekt at personer som var smitteførende med tuberkulose, eller kunne være det, på forhånd ble utelukket fra arbeid som kunne bevirke fare for overføring av smitte til andre. Særlig viktig har det vært ansett å beskytte grupper av infeksjonsømfintlige personer som lever i nær kontakt og hvor en smittekilde som kommer i kontakt med gruppen, kan resultere i en smitteoverføring som er vesentlig farligere enn i samfunnslivet forøvrig. Barn og ungdom i skoler og i institusjoner utgjør slike grupper. Forhåndsundersøkelse og løpende undersøkelse av lærere for tuberkulose, senere også av annet personell knyttet til skolens virksomhet, har derfor lenge vært tillagt stor vekt. Etter tuberkuloseloven § 10, må lærere ved en rekke forskjellige typer skoler før ansettelse legge frem legeattest fra kommunenes medisinsk-faglig ansvarlige lege og undergå nye undersøkelser med faste mellomrom under ansettelsen. Med hjemmel i bestemmelsens siste ledd har Sosialdepartementet (Helsedirektoratet) i rundskriv 2. mai 1977 til landets fylkesmenn, bestemt at kravet om tuberkulosekontroll også skal gjelde annet personell ved grunnskolen, samt personer knyttet til barneomsorg. Tuberkuloselovens bestemmelser må ses i sammenheng med de påbud om tuberkulosekontroll ved røntgenundersøkelse av lungene og påbud om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose, som Sosialdepartementet (Helsedirektoratet) har gitt med hjemmel i henholdsvis tuberkulinprøveloven og skjermbildeloven. Det gjeldende påbudet om røntgenundersøkelse av lungene omfatter i dag utlendinger, visse grupper under helsevernet for psykisk utviklingshemmede og for epileptikere, lærere, personer knyttet til barneomsorg og sjøfolk (herunder arbeidstakere på faste oljeplattformer). Påbudet om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose omfatter skoleelever, lærere, personer knyttet til barneomsorg, helsepersonell, sjøfolk og utenlandske arbeidstakere. I instruks fastsatt med hjemmel i forskrift om legeundersøkelse av sjømenn utferdiget ved Kgl. res. av 2. oktober 1953 med hjemmel i sjømannsloven av 17. juli 1953 § 26, er det fastsatt nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med mønstring. De såkalte mønstringsundersøkelser omfatter undersøkelse for både tuberkulose og syfilis. Som det fremgår ovenfor har forhåndsundersøkelser hittil ikke vært lovregulert for andre sykdommer enn tuberkulose og syfilis. Helsedirektoratet mener at hjemmelen til å fastsette forhåndsundersøkelse i lys av dagens epidemiologiske situasjon bør utvides til å gjelde enhver allmennfarlig smittsom sykdom. Samtidig er det behov for en klarere rettslig regulering av slike undersøkelser, særlig av rettssikkerhetsmessige grunner. I visse situasjoner kan det også oppstå behov for løpende å kreve gjennomgått undersøkelse av arbeidstakere i forhold til enkelte smittsomme sykdommer. Hjemmel for videreføring av kravet om gjennomgått undersøkelse i form av tuberkulinprøving, skjermbildekontroll, blodprøvetesting eller annen undersøkelse som kan bringe smittestatus på det rene i tilknytning til ansettelse i arbeid eller under arbeid, foreslås regulert i smittevernloven § 3-2 bokstav a og b. I samme bestemmelse foreslås også regulert en tilsvarende adgang til å kreve forhåndsundersøkelse og løpende undersøkelse i forbindelse med opptak til skole og under skolegang. Helsedirektoratets forslag til § 3-2 innebærer prinsippielt sett ikke noe nytt i forhold til gjeldende rett, men en sammenarbeiding og generalisering av gjeldende bestemmelser i tuberkuloseloven, skjermbildeloven og tuberkulinprøveloven. Helsedirektoratet understreker at forhåndsundersøkelser etter § 3-2 forsåvidt faglig sett ikke er noe annet enn den type undersøkelser som omfattes av § 3-1. Rettslig sett er det imidlertid en forskjell i og med at § 3-2 er knyttet til utvelgelseskriterier for å oppnå goder, som ansettelse og opptak ved skoler. til Helsedirektoratets drøftelse i utredningens kap. 8.4, side 86, og kap. 8.7.3.3, side 105. Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, mener at § 3-2 i lovutkastet slår fast diskriminerende regler for særlig utsatte grupper fordi det gir hjemmel for å kunne kreve forhåndsundersøkelse av arbeids- og utdanningssøkere. Det antas at reglene kan få sin anvendelse på HIV/AIDS-smitte og at dette er i strid med Europarådets Rekommandasjon Rec(1989)14. Kommentarene til bestemmelsen forøvrig gjelder forslaget i bokstav c om forskrifter om arbeidsforbud (som departementet foreslår å flytte, se departementets vurderinger). Sosialdepartementet slutter seg til Helsedirektoratets vurdering av behovet for en generalisering og forbedring av lovgrunnlaget for forhåndsundersøkelser og løpende undersøkelser. Forhåndsundersøkelser av søkere til arbeid og skole kan oppfattes som nødvendige byrder som pålegges søkerne, og bør som sådan ha en faglig holdbar- og rettslig klar forankring. I tråd med smittevernlovens øvrige ordning og målsetting om å kunne ivareta også de mere uforutsette situasjoner, bør loven inneholde generelle regler om adgangen til å gi forskrifter om slike undersøkelser. I likhet med befolkningsundersøkelser etter § 3-1 er det i første rekke undersøkelse med tanke på tuberkulose som er aktuelt i dagens situasjon. Frykten for at bestemmelsen skal kunne anvendes overfor HIV/AIDS og ha en diskriminerende virkning synes ugrunnet, i og med at vilkårene for anvendelsen ikke oppfylles ved en sykdom av denne natur, jf vilkåret om at de smittede må utgjøre en alvorlig fare for overføring av smitte ved sitt arbeid. Som det fremgår av utredningen, er det bare ved sykdommer som tuberkulose og andre sykdommer som smitter på liknende måte, at det er aktuelt å kreve forhåndsundersøkelse av dem som søker arbeid eller om opptak ved en undervisningsinstitusjon. Virkningen av å nekte å gjennomgå en forskriftsfestet forhåndsundersøkelse må forutsettes å være at den aktuelle personen ikke kommer i betraktning som søker. Nektelse av å medvirke ved en løpende undersøkelse stiller seg noe anderledes i og med at vedkommende alt er ansatt/tildelt skoleplass. Etter departementets syn bør en her nøye seg med å oppfordre til medvirkning, evt. vise til at undersøkelsen er pliktig og overtredelse straffbart, med mindre det er konkret mistanke om at vedkommende er smitteførende. Virkningen av en positiv prøve derimot, f.eks. et arbeidsforbud, bør etter departementets syn reguleres av bestemmelsene om restriksjoner på arbeidsutøvelse m.m., se departementets forslag til § 4-2, og ikke bare forutsettes å følge av selve påbudet om forhåndsundersøkelse etter § 3-2, slik direktoratet foreslår på side 227 i utredningen. Ved denne endringen vil et påbud om undersøkelse med hjemmel i § 3-2 ikke automatisk føre til at alle som avlegger positiv prøve utelukkes fra et arbeid eller en skole. Det må i tillegg treffes vedtak om at vedkommende smittede person ikke skal arbeide etter § 4-2 første ledd, eller foreligge et generelt forskriftsfestet arbeidsforbud etter § 4-2 siste ledd. Etter departementets forslag vil følgelig § 3-2 § 4-2 utgjøre en enhet. Departementet ser dette som en fordel av hensyn til rettssikkerheten for personer som rammes av et eventuelt arbeidsforbud eller forbud mot deltagelse i undervisning. Helsedirektoratets utkast til § 3-2 bokstav c, forskrifter om restriksjoner på arbeidsutøvelse, foreslås som en følge av ovenstående betraktninger flyttet til § 4-2 (i proposisjonens lovtekst). § 3-2 blir derved en bestemmelse utelukkende om undersøkelser, mens § 4-2 blir en generell bestemmelse om arbeidsrestriksjoner. Sosialdepartementet foreslår en lovbestemmelse som svarer til Helsedirektoratets forslag i § 3-2 bokstav a og b med den endring at forskrifter skal fastsettes av departementet. 3.3 Forhåndsundersøkelse av pasienter (§ 3-3) Etter gjeldende rett er det en viss adgang for den offentlige helsetjenesten, eller helsetjenesten som helt eller delvis drives av offentlige midler, til å stille vilkår for å yte diagnostiske, behandlings- eller pleiemessige tjenester. Forhåndsundersøkelse av pasienter er en problemstilling som har meldt seg i de senere år. Det gjelder krav om at pasienter som innlegges i sykehus skal forhåndsundersøkes når det foreligger mulighet for at den innlagte kan representere en smittefare for andre pasienter eller for personalet. Praksis hittil har vært en meget restriktiv holdning til forhåndsundersøkelser av denne typen. holdningen, spesielt med tanke på at forhåndsundersøkelse i visse tilfeller kan ha negative følger for den undersøkte. Helsedirektoratet finner på bakgrunn av de mange krav om forhåndsundersøkelser, fremsatt fra ulike hold, at adgangen til å foreta slike undersøkelser bør lovreguleres. Helsedirektoratets forslag til nærmere vilkår og regulering av forhåndsundersøkelser av pasienter fremgår av § 3-3 i lovutkastet. Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen gir en begrenset hjemmel for å kreve avgitt prøve til undersøkelse for å forebygge at en pasient som innlegges i sykehus/institusjon, overfører en smittsom sykdom til andre pasienter eller personalet. Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap.8.4.2, side 88: « Reglene må særlig være myntet på situasjoner hvor pasienten innlegges av andre grunner enn allmennfarlig smittsom sykdom, f.eks. til operativ behandling. Det uttales videre: « Et krav om gjennomgått forhåndsundersøkelse slik at pasientens smittestatus kan bli kjent på forhånd eller umiddelbart etter innleggelsen, vil kunne avverge faren for smitteoverføring fordi man i slike tilfelle kan treffe ekstraordinære smitteforebyggende tiltak. Den formelle kompetanse til å fastsette krav om gjennomgått forhåndsundersøkelse bør etter Helsedirektoratets syn tillegges den overlege som har det overordnete medisinske ansvaret for behandlingen på det sted pasienten blir innlagt eller oppholder seg. Forslaget til § 3-3 i smittevernloven gir ikke rettslig adgang til rutinemessig forhåndsundersøkelse av pasienter. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om vilkårene for forhåndsundersøkelse er tilstede. Helsedirektoratet understreker at helsetjenesten ikke kan motsette seg å ta imot en pasient med en allmennfarlig smittsom sykdom, når pasienten har behov for undersøkelse, behandling eller pleie for andre sykdommer. Men dersom en pasient nekter å la seg forhåndsundersøke må helsetjenesten kunne beslutte å tilby et annet behandlingsalternativ. 9 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om en bestemmelse om forhåndsundersøkelse av pasienter. Tromsø kommunale helsekontor, AIDS-prosjektet og Helseutvalget for homofile og lesbiske gir uttrykk for at bestemmelsen ikke bør inkludere HIV-testing. Tromsø kommunale helsekontor, AIDS-prosjektet uttaler det slik: « Lovteksten er her generell og kan gi rom for at f.eks. alle kirurgiske pasienter bur hiv-testet. Det finnes i dag ikke faglig grunnlag for en slik politikk. Dette bør ga klart fram i forskrifter eller føre til endringer i loven. Ullevål sykehus påpeker i sin uttalelse at det synes uheldig at den enkelte helseinstitusjon skal kunne fastsette undersøkelser av visse pasientgrupper for å hindre smitteoverføring, og viser til at bestemmelsen kan gi grunnlag for betydelig forskjellsbehandling mellom ulike institusjoner/fylker. Nordland sentralsykehus uttaler: « Vi undres over hvorfor det er nødvendig eksplisitt å slå fast at «en slik undersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter». Vi synes denne passus er unødvendig. § 3-3, 2. og tredje ledd anses som tilstrekkelige og nødvendige for de hensyn som lovavsnittet har til hensikt å dekke. Sosialdepartentet er enig i at en institusjons adgang til å kreve forhåndsundersøkelse bør reguleres av den nye loven, i det vesentlige fordi krav om slike undersøkelser kan representere en begrensning i tilbudet og en belastning for pasientene og derfor bør komme under en strengere formell kontroll. Departementet presiserer at det ikke er adgang til å bruke tvang for å gjennomføre undersøkelsene og at de som blir pålagt å la seg undersøke ofte kan avvise kravet mot å akseptere at behandlingstilbudet blir noe endret. Som sikkerhet mot forskjellsbehandling mellom ulike institusjoner/fylker og unødvendig bruk av adgangen til å kreve forhåndsundersøkelse, er det i § 3-9 (§ 3-7 i Helsedirektoratets utkast) foreslått hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette nærmere regler bl.a om hvilke indikasjoner som må foreligge, gjennomføringen m.v. Sosialdepartementet er enig med Helsedirektoratet i at det ikke bør åpnes adgang for rutinemessig forhåndsundersøkelse av pasienter, men at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om vilkårene for slik undersøkelse er tilstede. Departementet har dessuten funnet å begrense hvilke undersøkelser som kan foretas på samme måte som for befolkningsundersøkelser, jfr. § 3-1 andre ledd, d.v.s. at risikofylte og inngripende undersøkelser ikke kan kreves. smittsomme sykdommer og at HIV-testen ikke kan sidestilles med de typer av undersøkelser departementet foreslår unntatt. Det vises forøvrig til drøfting av dette under kapittel 1, pkt. 1.0, generell lov om smittsomme sykdommer. Rutinemessig kontroll av kirurgiske pasienter slik det fryktes gjennomført er som nevnt uttrykkelig forbudt etter forslaget. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets forslag, og forelår en bestemmelse i samsvar med dette, jf utkastet § 3-3. 3.4 Undersøkelse av gravide (§ 3-4) Forslaget til regler om undersøkelse av gravide tilsvarer Helsedirektoratets forslag til § 3-5. Regler om legers og jordmødres undersøkelse av gravide fremgår av kjønnssykeloven § 4 jf forskrift av 20. august 1950 nr. 1 om serologisk undersøkelse av svangre m.v. og forskrift av 14. august 1984 nr. 1641 om forebygging av gonorrhoisk øyeninfeksjon. Etter gjeldende bestemmelse i kjønnssykeloven § 4 er gravide idag pliktige til å la seg undersøke på forekomst av syflissmitte ved at blodprøve analyseres på forekomst av syfilisantistoff. I tillegg tilbys og anbefales alle gravide HIV-testing. Helsedirektoratet foreslår i § 3-5 inntatt en hjemmel for direktoratet til å fastsette forskrifter om plikt for gravide til å la seg undersøke i forbindelse med graviditet, samt plikt for leger og jordmødre å foreta undersøkelser av gravide. Helsedirektoratets forslag til § 3-5 er en delvis videreføring av den gjeldende bestemmelsen i kjønnssykeloven. Bestemmelsen er foreslått utvidet til å gjelde alle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Hovedhensynet bak bestemmelsen er å motvirke overføring av slik sykdom til barnet. Bare tre høringsinstanser har uttalt seg om denne bestemmelsen. Kommentarene går ut på at hiv-testing må være et frivillig tilbud. Sosialdepartementet har funnet det hensiktsmessig å dele Helsedirektoratets forslag til bestemmelse om undersøkelser av gravide. Hjemmelen til å gi forskrifter om plikt til å la seg undersøke foreslås inntatt i loven som § 3-4, mens hjemmelen om plikt for leger og jordmødre til å foreta undersøkelser foreslås omgjort til en generell forskriftshjemmel om plikt til å medvirke ved undersøkelser og flyttes til § 3-9, som inneholder flere generelle forskriftshjemler om gjennomføringen av smitteverntiltak. Om sistnevnte plikt, se kommentarene til § 3-9. Sosialdepartementet vil få bemerke at § 3-4 etter forslaget er en fullmaktsbestemmelse, som ikke vil komme til anvendelse uten nærmere forskriftsregulering. Helsemyndighetene har kommet frem til at det i dagens epidemiologiske situasjon ikke er behov for å innføre/beholde bestemmelser om plikt for gravide til å la seg undersøke med sikte på smittsomme sykdommer. I dagens situasjon kan det være aktuelt å undersøke gravide på forekomst av en rekke ulike smittestoff. Foruten dagens generelle testing med tanke på syfilis og HIV, er påvisning av tokosplasmose-antistoff i svangerskapet under vurdering. Antistofftesting mot røde hunder (rubellavirus) og påvisning av hepatitt-B-virus kan bli indisert for enkelte grupper av gravide. Alle disse tiltak rettes primært mot å forebygge medfødt sykdom som kan være alvorlig. Et grunnleggende prinsipp i det nye lovforslaget er at smitteverntiltak i størst mulig grad skal baseres på informasjon og frivillighet. Direkte plikter og eventuelt tvang, skal bare komme på tale når frivillighet ikke fører frem og den generelle smittefare er stor. Slik, som et faglig sterkt anbefalt men frivillig tilbud, har man da også praktisert HIV-screening av gravide. Forekomsten av syfilissmitte hos gravide har vært stabil i en årrekke. Kost-nytte analyser har vist at syfilisantistoff screening av gravide fortsatt har en klar økonomisk begrunnelse. I tillegg kommer nytten ved at menneskelig nød forebygges. Fra faglig hold anbefales det derfor at denne screening fortsetter. Det synes likevel i dagens situasjon riktig å basere også denne screeningen på informasjon og frivillighet. Screeningen vil ikke under noen omstendighet erstatte syfilistesting i diagnostisk øyemed ved mistanke om aktuell syfilis hos en gravid. Innføring av screening av gravide med tanke på avdekking av andre smittsomme sykdommer, vil måtte vurderes på samme måte. Lovforslaget gir mulighet til innføring av plikt for den gravide til å la seg undersøke dersom smittesituasjonen skulle forverre seg og forholdene tilsier at dette virkemiddel ville være et effektivt forebyggende tiltak. gravide til å la seg undersøke med sikte på noen av de smittsomme sykdommer vi kjenner. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets forslag, og foreslår en bestemmelse i samsvar med dette, med den endring at forskrifter skal gis av departementet. 3.5 Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer (§ 3-5) Helsedirektoratet har i § 3-4 foreslått inntatt regler om legens plikt til å foreta undersøkelse og drive smitteoppsporing. Selv om undersøkelse og smitteoppsporing hører nøye sammen og i praksis ofte vil foretas under samme konsultasjon, har departementet, dels av pedagogiske hensyn, funnet det hensiktsmessig å dele bestemmelsen i to. Forslagene til bestemmelser om legens plikt til å foreta undersøkelser fremmes i § 3-5 og forslagene om smitteoppsporing i § 3-6. Det er i gjeldende lovgivning ingen bestemmelse som uttrykkelig oppfordrer leger til å være særskilt oppmerksomme overfor smittsomme sykdommer. En slik regel må imidlertid ligge underforstått i flere av de gjeldende lovene. Etter kjønnssykeloven § 3 skal en lege som undersøker eller behandler en pasient straks treffe alle nødvendige tiltak for å hindre videre utbredelse av smitte. Dette må også forstås slik at alle nødvendige undersøkelser skal gjøres. Etter tuberkuloseloven § 4 skal en lege som ikke ser seg i stand til å foreta de nødvendige hygieniske foranstaltningene, henvende seg til kommunenes medisinsk-faglig ansvarlige lege. Etter første ledd i Helsedirektoratets forslag til § 3-4 pålegges alle leger å være særskilt oppmerksomme overfor muligheten av allmennfarlige smittsomme sykdommer og å sette i verk alle nødvendige undersøkelser for å klargjøre om slik sykdom foreligger. Dersom resultatet av undersøkelsen viser at det foreliger en slik sykdom skal legen i samråd med pasienten gjøre sitt for å motvirke overføring til andre. Etter andre ledd skal legen ta kontakt med smittevernlegen, dersom vedkommende lege er i tvil om hvilken allmennfarlig smittsom sykdom som foreligger eller hvordan den kan motvirkes. Tvilen vil kunne gjelde såvel mistanke om slik sykdom, som undersøkelsesstrategi og veiledning til den smittede i tilfelle diagnosen er fastslått. Bestemmelsen forutsetter at den enkelte primærlege i slike tilfelle kan fritas fra å gå videre i saken og at ansvaret for videre oppfølging i så fall går over på smittevernlegen. Siste ledd i Helsedirektoratets forslag, pålegger legen plikt til å foreta de nødvendige undersøkelser i forbindelse med tvungen legeundersøkelse vedtatt av smittevernnemnda. Se nærmere om slik undersøkelse under kommentarene til § 5-2. Bestemmelsen er formet etter den alminnelige plikt leger har til å delta i blodprøveundersøkelse av promilllemistenkte etter legeloven § 46. Forutsetningen for at legen skal ha en slik plikt er at undersøkelsen kan gjennomføres uten fare. Det er få som har uttalt seg om forslaget i utredningens § 3-4. I enkelte uttalelser er det gitt uttrykk for at det i bestemmelsens første ledd, andre punktum, bør komme klart frem at en lege som på grunnlag av mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom skal foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det er en slik sykdom, bare kan gjøre dette i samråd med pasienten. Departementet støtter Helsedirektoratets forslag om lovfesting av en generell plikt til oppmerksomhet overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer og til å foreta undersøkelser med tanke på slik sykdom. En slik plikt kan ytterligere bidra til å bevisstgjøre og understreke den enkelte leges ansvar i arbeidet med å bekjempe smittsomme sykdommer. Departementet har likevel enkelte forslag til endringer i lovteksten. Departementet er for det første av den oppfatning at bestemmelsens første ledd må endres for å understreke det prinsipielle utgangspunkt at pasienten skal samtykke til undersøkelsen. At dette er utgangspunktet og i samsvar med intensjonene i lovutkastet kan ikke være tvilsomt. Departementet mener derfor det vil være en forbedring dersom dette kommer klarere frem i selve lovteksten og fremmer forslag til en slik endring. Videre anser departementet det som en forbedring dersom det direkte og ikke bare forutsetningsvis fremgår at kommunelegen kan overta undersøkelsene og foreslår teksten endret tilsvarende. Endelig foreslås «smittevernlegen» erstattet med kommunelegen, se kommentarene til § 1-3 nr. 4. 3.6 Legens plikt til å foreta smitteoppsporing (§ 3-6) Forslaget tilsvarer Helsedirektoratets forslag til § 3-4 tredje til syvende ledd. Bestemmelser om aktiv smitteoppsporing med utgangspunkt i et oppdaget tilfelle av smittsom sykdom fins i tuberkuloseloven, og kjønnssykeloven. Tuberkuloseloven § 5a gir hjemmel for å kunne utføre miljøundersøkelse omkring tilfeller av tuberkulose som blir diagnostisert. Det kan foretas undersøkelser av bolig, personer som bor eller oppholder seg der, arbeidskamerater og andre som den tuberkuløse stadig er sammen med. Ingen kan motsette seg slik undersøkelse. Den medisinsk-faglig ansvarlige lege i kommunen har ansvaret for utførelsen. Etter § 5 i kjønnssykeloven skal den behandlende lege spørre den som har en kjønnssykdom om smittekilder og mulig smittede. Legen skal først melde fra til den offentlige lege når han må gi tapt. Pasienten er på sin side forpliktet til å gi de ønskede opplysninger, la seg undersøke, behandle og å følge personlig smittevernveiledning. Loven er imidlertid begrenset til å gjelde de sykdommer som er angitt i lovens § 1. For beskrivelse av hva aktiv smitteoppsporing går ut på, samt metoder for smitteoppsporing vises det til utredningens kap. 8 pkt. 8.2.4.3, side 77. flg. Om ansvaret for smitteoppsporing heter det i utredningen: « Helsedirektoratet foreslår at det er den medisinsk-faglig ansvarlige legen (etter lovukastet smittevernlegen) i kommunen som skal ha hovedansvaret for smitteoppsporing. Smittevernlegen behøver ikke nødvendigvis foreta den selv, men skal være ansvarlig for at smitteoppsporingen blir foretatt av kompetent personell. Dette innebærer ikke noen ny praksis, men en rettslig klargjøring av gjeldende ordninger. Helsedirektoratet mener samtidig at enhver lege som driver pasientrettet virksomhet, må delta i smittevernarbeidet. Vi sikter bl.a til den smitteoppsporing og oppfølging som forutsetter spesielt diskresjon. Dette betyr at bare den legen som har den smittedes fulle fortrolighet får meddelt de opplysninger som er nødvendige for å drive et effektivt smittevern. Kan dette utføres tilfredsstillende av den undersøkende legen, er det liten grunn til å skyve oppgaven over på smittevernlegen. Helsedirektoratet mener at denne oppgaven i smittevernet er så senteral og viktig at den bør lovreguleres som en rettslig plikt for legen. Helsedirektoratet har på denne bakgrunn i § 3-4, tredje ledd flg., foreslått inntatt regler om primærlegens og smittevernlegens plikt til å drive smitteoppsporing. Det foreslås i tredje og fjerde ledd at enhver lege ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom som smitter fra person til person skal ha plikt til å foreta smitteoppsporing ved å spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra og når og på hvilken måte dette kan ha skjedd, samt å spørre den smittede om hvem han eller hun kan ha overført smitten til. Legen skal så ta kontakt med de den smittede har hatt samkvem med. Leger som ikke ser seg istand til å gjennomføre pliktene etter tredje og fjerde ledd, har etter femte ledd plikt til å opplyse kommunens smittevernlege om dette, dersom det anses nødvendig av hensyn til smittevernet. Legen skal da også gi opplysninger om smittekontakter. Plikten til å bringe inn smittevernlegen gjelder også dersom legen har grunn til å anta at den smittede ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt etter § 2-1. Legen skal etter andre ledd uansett ta kontakt når det er mistanke om smitte fra miljøet, fordi miljøsmitteoppsporing krever kompetanse og analyseringsmuligheter den enkelte lege normalt ikke har. I sjette ledd foreslås det en plikt for smittevernlegen til å overta ansvaret for den videre oppklaring og oppfølging, når han får melding fra en primærlege om at denne ikke makter å gjennomføre smitteoppsporingsoppgavene etter tredje og fjerde ledd på en tilfredsstillende måte. Får smittevernlegen i en kommune opplysninger om en smittet person som ikke hører hjemme i kommunen, skal han etter forslaget i syvende ledd, hvis det er nødvendig for å motvirke overføring av sykdom, ta kontakt med smittevernlegen i den kommunen hvor den mistenkt smittede bor eller oppholder seg. Et hovedvilkår for at denne plikten skal inntre er at det er nødvendig å gi de akutelle opplysningene av hensyn til smittevernet. Det er svært få høringsinstanser som har kommentarer til denne bestemmelsen. Det er stort sett enighet om at smitteoppsporing er viktig for smittsomme sykdommer. Det uttrykkes imidlertid fra enkelte hold en viss skepsis til om smitteoppsporing gir så mye at den kan forsvares i hiv-sammenheng. vil påføre smittebæreren uforholdsmessige belastninger sammenlignet med nytten av tiltaket. Sosialdepartementet er enig i at utkastets forslag bør endres på en del punkter. Departementet er enig med de høringsinstanser som påpeker at en absolutt plikt til å drive smitteoppsporing kan være uheldig i forhold til en del av de sykdommer loven omfatter. Flere av de høringsinstanser som har sett lovutkastet spesielt i et HIV-perspektiv påpeker de problemer som vil oppstå ved at legen pålegges en ubetinget plikt til å spore opp smittekilder. Det er kanskje spesielt for HIV/AIDS at det er lang inkubasjonstid og at det ofte er en stor og fragmentarisk gruppe potensielle smittekontakter. Den sosiale stigmatisering av den smittede som kan bli resultatet av smitteoppsporingen, må også tas i betraktning. Sosialdepartementet har derfor kommet til at det bør foretas endringer i § 3-6, første og andre ledd (§ 3-4 tredje og fjerde ledd i direktoratets utkast). Etter departementets mening bør det innføres et vurderingstema i bestemmelsen, slik at legen før han/hun setter i verk smitteoppsporingen skal vurdere hensiktsmessigheten av tiltaket og foreta en avveining av nytteverdien i forhold til konsekvensene for den smittede. Departementet har derfor omformulert bestemmelsen og foreslår å begrense plikten til smitteoppsporing til tilfelle hvor dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Begrepet «smittevernlegen» foreslås gjennomgående skiftet ut med «kommunelegen». Det vises til departementets merknader til § 1-3 nr. 4. Forøvrig er departementet enig i Helsedirektoratets forslag til bestemmelser om smitteoppsporing. 3.7 Kartleggingsundersøkelse og metodeutprøving (§ 3-7) Forslaget tilsvarer Helsedirektoratets forslag til § 5-6. Det er i dag ingen egne regler for denne typen undersøkelser. Visse begrensninger i adgangen til å foreta slike undersøkelser antas imidlertid å følge av legelovens bestemmelser om taushetsplikt. Helsedirektoratet omtaler kartleggingsundersøkelser i kapittel 8 pkt. 8.3.6. Kartleggingsundersøkelser er laboratorieundersøkelser foretatt på tiloversblitt materiale som et laboratorium har mottatt til annet formål, f.eks klinisk-kjemiske undersøkelser. Kartleggingsundersøkelser kan gi viktig informasjon om forekomsten av en smittsom sykdom og ha betydning for forutsigelsen av en fremtidig epidemiologisk utvikling. Helsedirektoratet foreslår i lovutkastets § 5-6 første ledd å lovfeste at det i utgangspunktet ikke skal være adgang til å foreta kartleggingsundersøkelser med tanke på smittsomme sykdommer, uten at det på forhånd er innhentet samtykke fra den personen som har avgitt materialet. Direktoratet mener det er viktig å slå fast at det er den materialet stammer fra, som må ha rådigheten over utnyttelsen av de opplysningene som kan ligge latent i materialet. Bestemmelsen antas å være uttrykk for gjeldende rett, men i praksis synes det klart at mange undersøkelser utføres uten at samtykke er innhentet. Dersom materialet anonymiseres på en slik måte at identiteten til giveren er skjult for det utførende laboratorium, mener Helsedirektoratet at slike undersøkelser likevel må kunne aksepteres når formålet er vurdert å ha betydning for å forebygge og hindre spredning av smittsom sykdom i befolkningen. Direktoratet anser at dette er en vurdering som ikke bør overlates til det enkelte laboratoium, og foreslår derfor i annet ledd at direktoratet skal gi samtykke til undersøkelsen. Tredje ledd i forslaget gir direktoratet fullmakt til å pålegge et laboratorium å foreta kartleggingsundersøkelse. Fjerde ledd gir fullmakt for direktoratet til å fastsette nærmere vilkår for gjennomføringen av undersøkelsene i forbindelse med tillatelse eller pålegg etter tredje og fjerde ledd. Selv om kartleggingsundersøkelser som hovedprinsipp skal gjennomføres på anonymisert materiale, mener direktoratet det må tas hensyn til at det ved slike undersøkelser gjøres funn som det vil være etisk betenkelig ikke å reagere på. Det forutsettes derfor at direktoratet kan kreve undersøkelsen gjennomført på en slik måte at identiteten til den person materialet stammer fra kan klarlegges, slik at tilfelle av alvorlig sykdom som oppdages i forbindelse med undersøkelsen kan komme under behandling eller at alvorlig sykdomsutvikling kan forebygges. Det er mange som har uttalt seg om utredningens § 5-6. Flere av dem er kritiske til forslagene. Helsedirektoratet, som oppfattes som problematisk og byråkratisk. I uttalelsen fra Universitetet i Oslo heter det om dette: « Denne begrensning vil være til alvorlig hinder for epidemiologiske undersøkelser. Utnyttelse av dette materialet har også stor betydning for metodeutvikling og forskning. Slike undersøkelser utføres i stor utstrekning anonymt på tidligere innsamlet materiale. Disse undersøkelsene er av stor betydning for kartlegging av utbredelse av smittsomme sykdommer inklusive sykdommer som skyldes nyoppdagede agens. Disse undersøkelsene representerer et viktig bidrag til ajourført kunnskap om utbredelse av smittsomme sykdommer i befolkningen, spredning, immunologisk beredskap og effekten av vaksiner etc. Mange laboratorier har lagret et betydelig antall prøver av biologisk mareriale over flere år som kan nyttes til slike undersøkelser. I de fleste tilfeller er det helt ugjennomførlig å innhente spesielt samtykke for slike undersøkelser fra den enkelte pasient. Bestemmelsen i annet og tredje ledd om at Helsedirektoratet kan bestemme at enkelte institusjoner skal/kan foreta aktuelle undersøkelser løser ikke dette problem. Statens institutt for folkehelse uttaler seg i lignende retning og understreker også betydningen av å kunne nytte biologisk materiale til metodeutprøving. Ullevål sykehus og Regionssykehuset i Trondheim peker på at forslaget i § 5-6 ikke bør anvendes på diagnostisk utredning ved pasient/klient forhold. Laboratorielegen bør kunne supplere med undersøkelser utover de opprinelig rekvirerte basert på opplysninger om pasientens tilstand. Universitetet i Bergen støtter på den annen side forslaget om at Helsedirektoratet kan påby en undersøkelse, bl.a fordi det har vist seg vanskelig å få utført retrospektive, epidemiologiske undersøkelser av materiale i serumbanker. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets utgangspunkt om lovfesting av prinsippet om pasientens rett til å råde over bruken av det avgitte materialet til kartleggingsformål. På bakgrunn av høringsuttalelsenes kritikk og egne overveielser finner Sosialdepartementet likevel at Helsedirektoratets forslag bør endres på flere punkter. For det første anser direktoratet at det samme behovet for lovregulering foreligger ved gjennomføring av metodeutprøving og andre undersøkelser med ikke-diagnostiske formål. Lovteksten bør derfor endres slik at prinsippet også omfatter slike undersøkelser. I tilknytning til første ledd, vil departementet også bemerke at meningen ikke kan være at bestemmelsen skal avskjære laboratoriets adgang til å foreta relevante undersøkelser i forbindelse med diagnostisk utredning av en pasient, slik enkelte høringsinstanser synes å ha oppfattet den. Det er den videre bruk av materialet ut over det opprinnelige formål som her søkes regulert. Departementet foreslår derfor en endret ordlyd i første ledd til klargjøring av disse punktene. Departementet er videre kommet til at det vil kreve et for omfattende apparat å skulle innhente tillatelse fra Helsedirektoratet i alle tilfelle hvor en ikke har pasientens samtykke. Departementet går i stedet inn for å fastsette lovbestemte unntak om adgang til å gjennomføre kartleggingsundersøkelser og metodeutprøving uten samtykke fra den som har avgitt prøvene for enkelte praktiske formål. Forslag om slike bestemmelser fremmes i andre og tredje ledd. Som fjerde ledd fremmer departementet forslaget om adgang til å gi pålegg om å utføre kartleggingsundersøkelser. Pasientenes krav på rettssikkerhet søkes også forbedret ved forslag om at det i forskrifter kan stilles krav til gjennomføringen av denne typen undersøkelser. Det forutsettes at forskriftene kan omfatte såvel undersøkelser som gjennomføres etter samtykke, som undersøkelser etter unntakene i andre og tredje ledd og pålegg etter fjerde ledd. Det vil i forskriften være naturlig å stille krav til ansvarsforhold, personvern, tilbakeføring av opplysninger ved funn som bør følges opp m.v. Myndighet til å gi forskrifter om gjennomføring av slike undersøkelser og til å gi pålegg om å utføre undersøkelser foreslås lagt til Statens helsetilsyn og ikke Helsedirektoratet som følge av endringene i tilsynsloven. 3.8 Vaksinering og immunisering av befolkningen (§ 3-8) Forslaget tilsvarer Helsedirektoratets forslag til § 3-6. I gjeldende lovgivning er det to lover som særskilt omhandler vaksinasjon. Det er lov 12. desember 1947 om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose og lov 26. november 1954 nr. 2 om vaksinasjon. Med hjemmel i tuberkulinprøveloven er vaksinasjon med BCG vaksine mot tuberkulose påbudt for visse grupper av mottakelige individer som bør beskyttes mot tuberkuløs sykdom, deriblant skoleelever. Det vises til nærmere omtale i kommentarene til § 3-2. akutte infeksjonssykdommer. Departementet kan bestemme hvilke sykdommer dette til enhver tid er. Påbudet kan omfatte hele eller deler av befolkningen, personer som har militær tjenesteplikt, eller som pga alder, yrke eller andre grunner er særlig utsatt for akutte infeksjonssykdommer samt personer som ankommer fra utlandet. Det kan gis fritak av medisinske eller andre grunner. Loven inneholder også bestemmelser om forholdsregler overfor dem som unndrar seg eller fritas for påbudt vaksinasjon. Kommunehelsetjenesten pålegges plikt til å gjennomføre påbudt vaksinasjon etter forskrifter utferdiget av departementet. Videre inneholder loven bestemmelser om at vaksinatørene må være godkjent, samt regler for dekning av de forekjellige utgifter som vaksinasjonsvedtaket vil medføre. Vaksinasjonsloven har vært oppfattet som en koppevaksinasjonslov, og den er i det vesentlige en videreføring av bestemmelser som går tilbake til en forordning fra 1810. Loven synes imidlertid å ha mistet noe av sin aktualitet etter at kopper ble utryddet. Med hjemmel i legeloven § 42 har Helsedirektoratet i forskrift av 8. mai 1991 pålagt landets leger å gi melding om utførte vaksinasjoner til System for vaksinasjonskontroll, SYSVAK. Meldingsplikten er foreløpig bare gjort gjeldende for enkelte prøvefylker. Helsedirektoratet tar med forslaget til § 3-6 sikte på å gi det nødvendige rettslige grunnlaget for en hensiktsmessig håndtering av de situasjoner som kan oppstå med hensyn til vaksinasjon. Direktoratet viser imidlertid til at det ikke er formålstjenlig å foreta noen detaljregulering i loven. Etter første ledd i forslaget skal Helsedirektoratet fastlegge et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer som kommunehelsetjenesten i sin tur skal tilby befolkningen. Dette er en videreføring av det programmet som på 1960-tallet ble etablert som Helsedirektørens anbefalte vaksinasjonsprogram og som i dag tilbys befolkningen. Lovfesting av programmet er en nyhet, men bestemmelsen bygger på elementer i den gjeldende vaksinasjonsloven. I følge utredningen må samfunnsrettet vaksinering gjennomføres planmessig og systematisk. I samsvar med dette vil de sentrale helsemyndigheter ha et spesielt ansvar for å overvåke den nasjonale vaksinasjonsdekningen og virke for at den blir optimal. Helsedirektoratet mener at dette best kan gjøres ved et program som fastlegges til enhver tid av de statlige helsemyndigheter. Gjennomføringen av programmet må som i dag i hovedsak være et kommunalt ansvar. Andre ledd gir direktoratet hjemmel til ved forskrift å pålegge befolkningen, eller deler av den, plikt til å la seg vaksinere mot en allmennfarlig smittsom sykdom. I Norge har man gjennom mange år fulgt det hovedprinsipp at vaksinasjon skal være et tilbud som mottas med frivillighet, og som alle skal ha rett og adgang til. De eneste unntakene har vært den nå opphevede obligatoriske koppevaksinasjon av barn og det fortsatt gjeldende påbudet om BCG vaksinasjon av bestemte grupper av befolkningen. Helsedirektoratet mener at prinsippet om vaksinering av barn og voksne som et frivillig tilbud bør legges til grunn i smittevernloven. Helsedirektoratet uttaler likevel i utredningens kap. 8.5.6.3, side 94 at det, tatt i betraktning av hvor usikker den fremtidige epidemiologiske utviklingen fortoner seg globalt og nasjonalt, ikke kan ses bort fra at det kan oppstå situasjoner i fremtiden hvor befolkningen påny kan bli alvorlig truet av sykdom fremkalt av kjente eller hittil ukjente smittestoff, og at omfattende vaksinering kan bli nødvendig for å forebygge opptreden eller motvirke overføring av sykdom såfremt en effektiv og ufarlig vaksine er tilgjengelig. Helsedirektoratet uttaler samme sted: « Et eventuelt rettslig påbud om vaksinasjon må ha som begrunnelse at en meget høy oppslutning er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig effekt innen de grupper som må beskyttes og for å hindre at uvaksinerte, dersom de forefinnes i et visst antall, skal kunne bli farlige smittespredere i befolkningen. En effektiv bekjempelse vil i så fall bli vanskelig, eller umuliggjort. Tredje ledd gir direktoratet hjemmel til å gi forskrifter om innskrenkelse i bevegelses- og handlingsfriheten til personer som ikke er vaksinert. Vilkåret er at det foreligger et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. fra vaksinasjonsplikten og personer som av forskjellige grunner unndrar seg denne plikten. Det kan være nødvendig å redusere disse personenes kontakt med omverdenen, eller pålegge dem å følge særskilte retningslinjer, såframt slike uvaksinerte personer antas å kunne pådra seg sykdom eller smittebærertilstand og derved bli farlige smittespredere. Myndigheten til eventuelt å treffe nærmere pålegg om nødvendige retningslinjer foreslås lagt til helse- og sosialstyret. Fjerde ledd er en beredskapshjemmel som gir fullmakt for Helsedirektoratet til å kunne gi påbud med slikt innhold som forskriftene etter andre og tredje ledd, dersom det oppstår en akutt situasjon slik at det må handles uten opphold. Femte ledd åpner muligheter for Kongen til å fastsette plikt for helsepersonell til å gi nødvendige opplysninger til et kontrollsystem basert på vaksinasjonsregistre og nærmere regler for slike registre. De sentrale helsemyndigheter må ifølge utredningen føle et særlig ansvar for å utvikle og gjøre bruk av systemer som kan danne grunnlag for en løpende vurdering av de vaksinasjonstiltak som er satt iverk. De data det er behov for å ta inn i slike systemer er i særlig grad data om forekomsten av sykdommen, forekomsten av smittestoffet, immuniteten i befolkningen og vaksinasjonsdekningen. Av de fire nevnte nøkkelfaktorene mener Helsedirektoratet at det må legges særlig vekt på opplysninger om vaksinajonsdekningen. En registrering av utførte vaksinasjoner kan gi grunnlag for kontroll av hvordan programmet for vaksinering gjennomføres i landet som helhet og hvor godt befolkningen er dekket. Helsedirektoratet viser videre til det pågående samarbeidet mellom Helsedirektoratet, Sosialdepartementet og Statens institutt for folkehelse om utvikling av et folkeregisterbasert vaksinasjonskontrollsystem, og forutsetter at den nærmere utforming av systemet må klarlegges under det videre arbeid med smittevernloven. Om vaksinasjon som metode, vaksinasjonspraksis m.v. vises til utredningens kap. 8.5, side 88 flg. Bestemmelsen har ikke blitt særlig kommentert av høringsinstansene. Barne- og familiedepartementet, daværende Familie- og forbrukerdepartementet, har gitt uttrykk for at departementet ikke har noen direkte innvendinger mot lovforslaget. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets forslag til regler om vaksinasjon. Departementet fremmer derfor forslaget, men med enkelte endringer i myndighetsfordelingen. Etter departementets syn bør det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fastlegges av departementet av hensyn til de økonomiske konsekvenser ved endringer i programmet. Forskrifter etter andre og tredje foreslås også gitt av departementet. Myndighet til å gi hastepålegg om vaksinering og til å gi forskrifter om meldinger til et kontrollsystem for vaksinsjonsregistre foreslås tillagt Statens helsetilsyn. («Helsedirektoratet» erstattes med «Statens helsetilsyn» som en følge av endringene i tilsynssoven.) Videre foreslår departementet at myndigheten til å treffe nødvendige forholdsregler for uvaksinerte personer under utbrudd av allmennfarlige smittsomme sykdommer legges til kommunelegen istedet for helse- og sosialstyret slik direktoratet foreslår. Den sistnevnte endringen er nødvendig på grunn av endringene i kommunelovgivningen som medfører at de faste utvalg faller bort. Se nærmere kommentarene til § 4-1 og kap. 7, om kommunens oppgaver. Sosialdepartementet vil i tillegg kommentere forslaget til hjemmel for meldinger til et kontrollsystem basert på vaksinasjonsregistre. Etter departementets vurdering må prinsippene for et slikt system i stor grad være de samme som for meldingssystemet for infeksjonssykdommer, MSIS, da man her får de samme problemene med hensyn til avveining av overvåknings- og forskningshensyn i forhold til personverninteressene. Det som er uttalt i proposisjonen under kommentarene til § 2-3 om meldingsplikt og varslingsplikt har derfor gyldighet også i forhold til et system for vaksinasjonskontroll. Departementet vil særlig fremheve siktemålet om at personidentifiserbare opplysninger i minst mulig grad bør meldes til sentrale registre. Forøvrig mener departementet at den videre utbygging av et system for vaksinasjonskontroll bør vurderes i sammenheng med en revisjon av nevnte midlertidige forskrift. 3.9 Forskrifter om undersøkelser og vaksinasjoner (§ 3-9) Forslaget tilsvarer Helsedirektoratets forslag til § 3-7. Det vises til redegjørelsen for gjeldende smittevernlovgivning i forbindelse med lovforslagets § 3-1, § 3-2, § 3-3, § 3-4 og § 3-8, ovenfor. Gjennomføringen av befolkningsundersøkelser eller vaksinasjon krever avklaring av en rekke spørsmål som i stor grad vil variere med den sykdommen som foreligger. Eksempler på slike spørsmål er hvilken undersøkelse eller vaksinasjon som er aktuelt å påby gjennomført, hvilke grupper av befolkningen som skal omfattes, hvilke medisinske og andre grunner som skal begrunne fritak, spørsmål om ferdighetskrav og evt. godkjenning av dem som skal foreta undersøkelsene eller vaksinasjonene, spørsmål om statlig bistand ved gjennomføringen, fordeling av utgifter o.l. Forhåndsundersøkelse av personer som søker et bestemt arbeid eller opptak ved skole, utdanningsinstitusjon, eller av pasienter ved innleggelse i sykehus, er en type undersøkelse som bør reguleres på tilsvarende måte. For alle disse undersøkelsene er det bl.a viktig å utdype vilkårene for at de kan kreves gjennomgått. Tilsvarende spørsmål, særlig om fritak og kvalifikasjonskrav til helseperonell, er også aktuelle i forbindelse med gjennomføring av påbudte vaksinasjoner. Etter Helsedirektoratets syn er det ikke hensiktsmessig å gi lovbestemmelser i smittevernloven om disse og lignende spørsmål knyttet til de enkelte undersøkelser eller vaksinasjoner. Helsedirektoratet foreslår derfor i § 3-7 gitt hjemmel for direktoratet til å gi forskrifter om den nærmere gjennomføringen av smitteverntiltak etter lovutkastets § 3-1, § 3-2, § 3-3 og § 3-6 . Det vises forøvrig til Helsedirektoratets drøftelse i utredningens kap. 18, side 234 flg. Det er ingen høringsinstanser som uttaler seg om denne bestemmelsen. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets forslag til en bestemmelse om hjemmel til nærmere regulering av undersøkelser- og vaksinasjoner. Sosialdepartementets forslag til bestemmelse avviker imidlertid noe fra Helsedirektoratets forslag. For det første fordi departementet foreslår at forskrifter skal gis av departementet. (Dog slik at krav til undersøkelser eller analyser og godkjenningskrav til personell etter punkt e fastsettes av Statens helsetilsyn, se nærmere kap.7.) Videre finner departementet at den hjemmelen direktoratet har foreslått til å gi bestemmelser om plikt for helsepersonell til å medvirke ved undersøkelser av gravide (jf kommentarene til § 3-4 foran), bør gjøres generell slik at det også for andre pliktige undersøkelser og vaksinasjoner av befolkningen kan fastsettes plikt til medvirkning for helsepersonellet. Det fremmes forslag om dette i nytt punkt d, (utkastets pkt. d og e blir e og f). Sosialdepartementets forslag i kapittel 4 tilsvarer i hovedsak Helsedirektoratets utkast til kapittel 5 med elementer fra kapitlene 3, 4 og 6. Departementet finner det hensiktsmessig at alle smitteverntiltak som ikke naturlig kan henføres til noen annen større gruppe i loven, som f.eks. informasjonstiltak (kap-2), undersøkelser (kap-3) eller tvangstiltak (kap-5), i sterkere grad enn foreslått i utredningen, bør samles i et eget kapittel. Departementet foreslår å samle disse tiltakene i kapittel 4. Med en slik systematikk vil dette kapittelet fremstå som en blanding av tiltak uten nevneverdig indre sammenheng med unntak av at de alle er tiltak som har vist seg å ha en effekt i kampen mot smittsomme sykdommer. På den annen side oppnås en pedagogisk gevinst ved at det i lovens øvrige kapitler blir en sterkere sammenheng mellom kapitteloverskrift og kapitlets bestemmelser, noe departementet antar vil gjøre det enklere for brukerene å finne frem i loven. 4.1 Møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering. (§ 4-1) Bestemmelsen tilsvarer § 4-2 i Helsedirektoratets forslag. Sunnhetsloven § 15 første ledd, gir ved utbrudd av en smittsom sykdom Helse- og sosialstyret myndighet til å «anordne og foranstalte hva sykdommens beskaffenhet påkrever». Bestemmelsen antas å inneholde hjemmel for å begrense den sosiale omgangen på steder der flere mennesker er samlet, f.eks. ved å nedlegge forbud mot møter, forestillinger, utstillinger m.v. Det kan også legges begrensninger på virksomheter som normalt samler flere mennesker. Stengning av skoler, barnehager, hoteller og kommunikasjonsmidler har vært aktuelt i denne sammenheng. Etter samme paragrafs fjerde ledd kan helsedirektøren fastsette tilsvarende begrensninger i den sosiale omgangen for hele eller deler av landet. I tuberkuloseloven § 11 er Kongen gitt vidtgående fullmakt til å fastsette generelle regler om bruk av lokaler og arbeidsrom hvor flere pleier å oppholde seg. Det kan altså pålegges vesentlige innskrenkninger i mulighetene til å utøve nærings- forenings- og forsamlingsvirksomhet. Sunnhetsloven § 15 første ledd har også vært brukt til å pålegge kortvarige restriksjoner i bevegelsesfriheten i form av plikt til å oppholde seg i sitt hjem eller innenfor andre begrensede områder. Sunnhetsloven § 24 og tuberkuloseloven § 7 § 8 har bestemmelser om smittesanering, herunder rengjøring av rom hvor en smittet person har oppholdt seg, desinfeksjon av klær, sengetøy som en smittet har brukt eller vært i berøring med, møbler og rom som har vært benyttet, evt. destruksjon av gjenstander som ikke lar seg desinfisere. Lov 5. juli 1946 nr. 1 om rottebekjempelse pålegger bl.a kommuner og private å foreta utrydding av rotter. Loven fastsetter dessuten en godkjenningsordning for både rotteutryddere og de stoffer som kan brukes. § 3 i loven gir helse- og sosialstyret adgang til å gjennomføre rotteutrydding på eieren av eiendommens bekostning. Etter karanteneloven med tilhørende forskrift er det videre adgang til å iverksette desinfeksjon og desinsektasjon av sjø- og luftfartøyer, varer bagasje og post, samt rotteutrydding i sjø- og luftfartøyer. Med hjemmel i sunnhetsloven og andre lover er det fastsatt en rekke forskrifter som omhandler skadedyrbekjempelse. Av de viktigste forskriftene som fastsetter regler for bruk av giftstoffer og gjennomføring av slik smittesanering er: - Forskrifter 15. februar 1938 for utgassing av bygninger med blåsyregass som middel til å utrydde rotter, veggdyr, kakkerlakker m.v. - Forskrifter 5. desember 1940 for utgassing av drivhus og liknende rom med blåsyregass ved kalsiumcyanidholdig pulver til bekjempelse av utøy. - Forskrifter 19. - Forskrifter 30. juni 1967 for utgassing av bygninger, skip, drivhus og liknende rom og i utgassingskammer med metylbromid eller med stoffer som inneholder metylbromid. I forskriftene fastsettes bl.a en rekke godkjenningsordninger for personell, utstyr, metoder og midler, dokumentasjon, utdanning, varslingsbestemmelser, sikkerhetsnormer o.l. Direktoratet foreslår i § 4-2 en bestemmelse hvoretter helse- og sosialstyret i kommunen kan vedta befolkningsrettede tiltak for å forebygge eller motvirke overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom. Se også lovutkastet § 7-9 hvor kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege/rådgiver er foreslått gitt vedtakskompetanse i hastesaker. Helsedirektoratet mener at det ikke kan ses bort fra at det fortsatt kan være aktuelt med tiltak som hindrer nærkontakt mellom et større antall personer, bl.a av hensyn til smittsomme sykdommer som kan overføres luftbårent eller ved utbrudd av sykdom fremkalt av fremmede smittestoffer som man ikke kan beskytte seg mot ved vaksinasjon eller på annen måte. Helsedirektoratet mener derfor at smittevernloven må gi et rettslig grunnlag som gir en forholdsvis vid adgang til å fastsette restriksjoner på kontakten mennesker imellom. I lovutkastets § 4-2 er det foreslått en lovfesting av de aktuelle tiltakene i første ledd bokstav a-d. Helsedirektoratet foreslår for det første at smittevernloven må gi hjemmel for å nedlegge møte- eller sammenkomstforbud. Enhver samling av mennesker som kan representere en fare for overføring av smitte foreslås omfattet. Et vedtak må både kunne gå ut på å nedlegge et totalforbud, eller være mindre inngripende som f.eks. en begrensning av antall personer, eller utelukkelse av visse aldersgrupper e.l. For det andre foreslås det at smittevernlovgivningen skal gi adgang til å stanse virksomheter som samler flere mennesker. Slike virksomheter vil f.eks. være barnehager og skoler. Direktoratet uttaler at virksomheter må gis en vid forståelse slik at også vanlige arbeidsplasser kan bli omfattet av et stengingsvedtak. En tredje gruppe er begrensninger i offentlige eller private kommunikasjoner. En fjerde type tiltak som legger begrensninger på sosial omgang og som det foreslås adgang til å gjøre vedtak om, er isolering eller andre begrensninger av bevegelsesfriheten for personer innenfor nærmere avgrensede geografiske områder. Helsedirektoratet foreslår videre påbudshjemlene om smittesanering i sunnhetsloven og tuberkuloseloven, samt hjemmel til påbud om skadedyrbekjempelse, videreført i smittevernloven (første ledd bokstav e). Helsedirektoratet mener at det i den nye loven fortsatt må være hjemmelsgrunnlag for å iverksette smittesanerende tiltak mot gjenstander og bygninger samt rotter og skadedyr. Etter direktoratets mening må smittevernloven også ha hjemmel til å påby avliving av selskapsdyr i en gitt situasjon. Etter andre ledd foreslås Helsedirektoratets adgang etter gjeldende lovgivning til å gi påbud eller nedlegge forbud for hele landet videreført. Gjennomføringen av pålegg til offentlige eller private reiser spørsmål om hvordan myndighetene skal få gjennomført påleggene dersom de ikke blir oppfylt frivillig. Helsedirektoratet mener at det som etter gjeldende lovgivning ikke er nødvendig med regler om tvangsgjennomføring eller tvangsmidler; Det foreslås derimot i tredje ledd adgang for vedtaksmyndigheten til selv å besørge tiltaket utført og i den forbindelse til om nødvendig å bruke eller beskadige den ansvarlige eller andres eiendom. Reglene for bruk gjelder etter forslaget også for gjennomføring av vaksinasjoner og befolkningsundersøkelser etter kapittel 3. Fjerde ledd foreslår at klage over vedtak etter andre og tredje ledd ikke skal ha utsettende virkning, og at kommunen er ansvarlig for vederlaget ved gjennomføringen av tiltak på andres eiendom mens staten hefter ved kravet. Prinsippet om at det er det laveste effektive tiltak som skal gjelde, er tatt inn i loven i form av en regel om plikt for vedtaksmyndigheten til straks å oppheve eller begrense det opprinnelige vedtaket når forholdene endrer seg i nødvendig gunstig retning. Siste ledd i direktoratets utkast gir hjemmel til å forskriftsfeste krav til metoder, midler og kvalifikasjoner ved iverksettingen av tiltak. Slike krav vil særlig være aktutelt ved smittesanering etter bokstav e. De enkelte smitteverntiltak etter alternativene i bestemmelsen er utførlig omtalt i utredningen kap. 8.8, side 106 flg. Det er svært få høringsinstanser som har kommentarer til forslaget i § 4-2 om befolkningsrettede smitteverntiltak. opptatt av at de foreslåtte reglene i § 4-2 bør harmoniseres med reglene i kap. 4a i kommunehelsetjenesteloven. Både fylkeslegen i Akershus og fylkeslegen i Møre og Romsdal viser i sine høringsuttalelser til at noen av tiltakene, særlig stenging av virksomheter og pålegg til private eller offentlige, minner om tiltak som idag behandles i h.h.t. kap. 4a i kommunehelsetjenesteloven dersom det foreligger helsefare, herunder bl.a fare for å bli smittet av en smittsom sykdom. Fylkeslegen i Oslo mener at heller ikke klage etter bestemmelsen i første ledd skal ha utsettende virkning. Sosialdepartementet ser det som viktig å videreføre dagens ordning med befolkningsrettede tiltak. Slike tiltak vil oftest påføre enkeltmennesker en eller annen form for ulempe. Departementet er derfor enig med Helsedirektoratet i viktigheten av at loven gir et klart hjemmelsgrunnlag for iverksettelsen av ulike befolkningsrettede tiltak. På bakgrunn av dette er departementet i det vesentlige enig i Helsedirdektoratets forslag. Departementet ser likevel at det er nødvendig å foreta enkelte endringer i forslaget. Et forhold som må medføre endringer i lovteksten er de forestående endringene i reglene om kommunenes organisering i forslaget til ny kommunelov ( Ot.prp.nr.42 (1991-1992)). Etter dette skal den enkelte kommune selv bestemme om og for hvilke formål det skal opprettes faste utvalg og fastsette området for deres virksomhet. Faste utvalg og komitéer vil i den grad de opprettes, være hjelpeorganer for kommunestyre og fylkesting og helt underlagt disse. Disse forhold gjør at de tidligere obligatoriske helse- og sosialstyrene ikke lenger kan tillegges direkte avgjørelsesmyndighet ved lov. Departementet foreslår derfor å erstatte «helse- og sosialstyret» i Helsedirektoratets forslag med «kommunestyret». Selv om avgjørelsesmyndigheten derved legges direkte til kommunestyret, anser departementet at det vil være naturlig å delegere kommunestyrets vedtaksmyndighet etter denne og andre paragrafer i smittevernloven til et av de faste utvalgene. Denne typen avgjørelser som i særlig grad kaller på rask saksgang og faglige kunnskaper, skulle som etter dagens ordning ligge vel tilrette for utvalgsbehandling. Videre må «Helsedirektoratet» som følge av endringene i tilsynsloven erstattes med «Statens helsetilsyn». Når det gjelder forslagene til regler om gjennomføring av tiltakene fra og med tredje ledd, har departementet funnet at bestemmelsens ordlyd bør endres noe for å presisere rekkevidden av fullmaktene ytterligere. Det bør etter departementets syn for det første være adgang for kommunestyret til å sette i verk alle tiltakene som er nevnt i første ledd dersom den ansvarlige etter vedtaket ikke selv gjør det, og ikke bare smittesanering etter punkt e slik direktoratets forslag kan forstås. Med unntak av bestemmelsene om bruk av eiendom, se nedenfor, presiserer ikke loven nærmere hvordan kommunestyret kan iverksette tiltakene, men det forutsettes at iverksettelsen ligger innenfor de rammer som følger av beskrivelsen av de enkelte tiltakene. Relevant iverksettelse vil i første rekke være å leie personer til å foreta smittesanering og skadedyrbekjempelse. Ved isoleringstiltak etter bokstav d vil det ofte ikke være noen ansvarlig å rette pålegget til, slik at kommunestyret selv må ta initiativet, f.eks. til å leie egnede lokaler. Det kan også være aktuelt å be politiet om bistand til gjennomføringen, se § 4-10 og kommentarene til denne. Departementet vil understreke at bestemmelsene i § 4-1 ikke er tvangsbestemmelser som gir adgang til fysisk makt mot enkeltpersoner, f.eks. fysisk tilbakeholdelse ved isolering etter bokstav d. Det vises forøvrig til omtalen av iverksettelsen under merknadene til bestemmelsen. Det er forutsatt at ugifter og økonomisk tap som følger av tiltakene, f.eks. utgifter til desinfeksjon eller tapte inntekter som følge av stengning av virksomhet, skal bæres av den som er ansvarlig for å etterleve for- eller påbudene etter første og andre ledd. Dette gjelder også dersom tiltaket iverksettes av kommunestyret. På den annen side kan det vise seg vanskelig å få iverksatt et tiltak hvor gjennomføringen settes bort til andre, dersom det bare er den tiltaket retter seg mot som er ansvarlig for vederlaget for gjennomføringen. Som påpekt i utredningen kan det også forekomme at den ansvarlige er ukjent. Kommunen bør derfor hefte for vederlagskravet til den som gjennomfører tiltaket mot adgang til regress hos den ansvarlige. Departementet foreslår et eget fjerde ledd om adgang til å bruke og skade eiendom tilhørende den vedtaket retter seg mot og eiendom tilhørende andre personer. Direktoratets forslag er her etter departementes syn for upresist. Det er bare ved iverksetting av tiltak etter bokstav e (smittesanering og skadedyrbekjempelse) at det kan være nødvendig for helsemyndighetene å bruke eller skade eiendommen til den et vedtak er rettet mot. isolering (leie av egnet lokale) og for å gjennomføre en effektiv skadedyrutrydding. Bruk eller beskadigelse av andres eiendom bør etter departementets syn bare finne sted mot vederlag. Bruk og beskadigelse av andres eiendom kan som nevnt også være aktuelt i forbindelse med gjennomføring av undersøkelse og vaksinasjon. Departementet finner det av pedagogiske årsaker mest hensiktsmessig at reglene om bruk til dette formål gis i tilknytning til kommunens ansvar for utføring av slike tiltak, se § 7-3. I Helsedirektoratets forslag heter det at klage over vedtak etter andre og tredje ledd ikke har utsettende virkning. Etter forvaltningsloven er utgangspunktet at en klage ikke har slik virkning. Smittevernlovforslaget har i § 6-4 en regel som gjør forvaltningslovens klageregler gjeldende med mindre de fravikes ved særlig bestemmelse. Departementet kan ikke se at det er grunn til å gjøre forskjell på vedtak etter første, andre og tredje ledd og fremmer § 4-1 uten noen særregel om utsettende virkning av klage. Forvaltningslovens regel blir således gjeldende for bestemmelsen. I femte ledd fremmes Helsedirektoratets forslag om at et vedtak straks skal oppheves eller begrenses når forholdene gjør det mulig. I femte ledd fremmes også Helsedirektoratets regel for hastesaker (hentet fra utkastets § 7-9 andre ledd), hvoretter kommunelegen kan utøve kommunestyrets myndighet i slike saker. Flyttingen er en følge av at de øvrige deler av utkastets § 7-9 etter departementets forslag inngår i kap. 5, se § 5-9. Departementet har også forslag til endringer i forskriftshjemmelen i siste ledd. Flere av tiltakene som faller under bokstav e om smittesanering og skadedyrbekjempelse må om de skal ha noen effekt gjennomføres løpende. Dette gjelder f.eks. forebyggende tiltak som rottesikring og begrensende tiltak som rotteutrydding. Gjeldende regelverk, se ovenfor, har flere slike bestemmelser. Departementet finner det derfor nødvendig med hjemmel til ved forskrift å påby offentlige og private å gjennomføre løpende tiltak og ikke bare etter pålegg. Skadedyrbekjempelse er i praksis det viktigste og hyppigst forekommende av smitteverntiltakene etter § 4-1. Gjeldende lover og forskrifter på området er uoversiktlige, fragmentariske og tildels foreldet. De godkjenningsordninger for personell, metoder og midler som er beskrevet, er ofte knyttet til et bestemt middel eller dyr, uten oversikt og sammenheng. Med tanke på at skadedyrbekjempelse for en stor del foregår med miljø- og helseskadelige stoffer vil departementet understreke betydningen av en moderninsering av regelverket. Departementet er enig med høringsinstansene i at det er visse likheter mellom reglene i smittevernloven § 4-1 og kommunehelsetjenestelovens kap. 4a. Også etter kap. 4a i kommunehelsetjenesteloven er det adgang til å gi pålegg om retting og stansing i virksomhet ut fra hensynet til helse. I forhold til smittsomme sykdommer finner departementet at reglene i smittevernloven bør være det primære regelverket. Virkemidlene i forslaget til § 4-1 utgjør tilsammen et hele som vanskelig kan bygges inn i kommunehelsetjenestelovens system. Etter denne er det også fylkesmannen og ikke fylkeslegen som er endelig klageinstans. Dette har bl.a sammenheng med fylkesmannens særlige kompetanse i miljøsaker, mens det i forhold til de smittsomme sykdommene er medisinsk kompetanse som er av særlig betydning. Forøvrig svarer Sosialdepartementets forslag til lovbestemmelse til Helsedirektoratets utkast. 4.2 Forbud mot utførelse av arbeid m.m. (§ 4-2) Bestemmelsen tilsvarer Helsedirektoratets forslag i § 3-2 bokstav c og § 4-6. Departementet finner det hensiktsmessig å samle forslagene til restriksjoner i adgangen til arbeidsutøvelse i en bestemmelse. Smittevernlovgivningen inneholder en rekke bestemmelser som er ment å motvirke overføring av smittsom sykdom i tilknytning til arbeid. Med hjemmel i sunnhetsloven § 4, tredje ledd (opphevet ved lov 12. juni 1987 nr. 67 (ikraft 1. januar 1988)), er det fastsatt forskrift av 30. oktober 1933 om personer som utskiller tyfoid og paratyfoidbasiller, forskriften er ikke opphevet. I forskriften heter det bl.a at uten tillatelse fra kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege må ikke basillutskilleren være med i å tilvirke nærings- eller nytelsesmidler av noe slag og derfor heller ikke delta i matstell. Sunnhetsloven § 15 har også vært hevdet å kunne gi hjemmel til å forby en smitteførende person å utføre sitt arbeid når dette innebærer fare for at andre personer blir påført smitte. Helsedirektoratet antar imidlertid for sin del at det er tvilsomt hvorvidt denne bestemmelsen gir tilstrekkelig hjemmel til å nedlegge et slikt forbud. sosialstyret gitt hjemmel til å forby kvinner med smitteførende tuberkulose å ta arbeid som amme eller barnepike. Videre kan helse- og sosialstyret forby personer å delta i tilberedelse og produksjon av næringsmidler beregnet på salg, samt å delta i omsetningen av slike. Helse - og sosialstyret kan dessuten forby at melk leveres fra steder hvor personer med smitteførende tuberkulose deltar i røkt og stell av kyrne eller i behandling av melken, når det derved oppstår fare for at smitten kan spres med melken. Etter tuberkuloseloven § 10 skal en lærer straks gis tjenestefri fra sin stilling, hvis det oppdages at læreren lider av tuberkulose. Etter samme bestemmelse kan læreren sies opp dersom den smitteførende tilstand ikke har opphørt etter ett år. Tuberkulinprøveloven § 13 gir Kongen fullmakt til å treffe bestemmelse om at tuberkulinnegative eller ikke tuberkulinprøvede personer ikke må besøke, oppholde seg eller ta arbeid i anstalter eller institusjoner hvor smitteførende tuberkuløse forpleies eller opptas i visse skoler eller tas i arbeid i visse anstalter, institusjoner, bedrifter eller yrker. Etter kjønnssykeloven § 10 kan kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege forby en kjønnssyk å utføre eller delta i arbeid eller virksomhet hvor smitte kan overføres. I generell forskrift om produksjon og frambud av næringsmidler av 8. juli 1933 nr. 1252 fastsatt av Sosialdepartementet med hjemmel i lov 19. mai 1933 om tilsyn med næringsmidler heter det i § 8 om personell som representerer en hygienisk risiko: « Dersom en person gjennom sitt arbeid i næringmiddelvirksomhet representerer en risiko for at næringsmidler forurenses, bederves eller på annen måte kan bli helseskadelige, kan helse- og sosialstyret bestemme at vedkommende for kortere eller lengre til skal tas ut av dette arbeidet. Slik beslutning kan også fattes av næringsmiddelkontrollen når forholdet tilsier umiddelbart inngrep og saken blir forelagt helse- og sosialstyret snarest. Som man ser av oversikten ovenfor er bestemmelsene om restriksjoner på arbeidsutøvelse preget av at de ikke er sett i sammenheng. Bestemmelsene som er spredt omkring, regulerer hovedsakelig enkeltsykdommer slik at det er vanskelig å holde oversikt over dem. Etter Helsedirektoratets mening er det behov for en opprydning, forenkling og sterkere lovregulering av disse forhold. I tråd med smittevernlovens øvrige regler bør loven inneholde generelle regler om å nedlegge arbeidsforbud. Forslagene til regler om arbeidsforbud på området smittsomme sykdommer tar først og fremst sikte på å forebygge eller motvirke overføring av smitte til andre enten direkte eller via gjenstander gjennom arbeidet. Bestemmelsene må ses i sammenheng med bestemmelsene om forhåndsundersøkelse og løpende undersøkelse av arbeidstagere og skoleelever, se lovforslagets § 3-2 ovenfor, som vil gi grunnlaget for å gjennomføre restriksjoner på arbeidsutøvelse i praksis. Spørsmålet om å motvirke smitteoverføring gjennom nedleggelse av et arbeidsforbud kan være aktuelt for en rekke smittsomme sykdommer. Helsedirektoratets forslag inneholder derfor to sett regler om arbeidsforbud. Det ene regelsettet gir adgang til å fastsette et generelt arbeidsforbud for smitteførende personer i forhold til å utføre særskilt arbeid eller arbeidsoppgaver. I tillegg mener direktoratet det er behov for å kunne nedlegge arbeidsforbud i enkelttilfelle overfor bestemte smitteførende. Etter direktoratets forslag kan det nedlegges slikt forbud for smittede med allmennfarlige smittsomme sykdommer i opptil tre uker. Helsedirektoratet viser til at spørsmålet om arbeidsforbud i et overveiende antall av de aktuelle tilfeller, dreier seg om personer som er smitteførende i et kort tidsrom og som kan oppnå smittefrihet ved behandling eller hvor smittefrihet inntrer av seg selv. Helsedirektoratet mener at formell kompetanse til å nedlegge arbeidsforbud i enkelttilfelle bør legges så langt ned på lokalplanet som mulig. Det foreslås derfor at kompetansen legges til smittevernlegen sammen med en lege særskilt oppnevnt til å fatte beslutninger etter denne paragrafen og i hastesaker etter tvangkapittelet, se nærmere § 6-2. Det er gjort nærmere rede for forslagene og andre smittevernspørsmål i tilknytning til arbeid i utredningens kap. 8 pkt. 8.7. Det er få kommentarer til forslaget om en generell forskriftshjemmel, noen flere til forslaget om forbud i enkelttilfelle. De som har uttalt seg er særlig opptatt av forslagenes betydning for hiv-smittede og/eller aids-syke arbeidstakere. Det vises til at arbeidsforbud er uaktuelt i forhold til hiv/aids og fremsettes ønske om at forskriftenes begrensninger i adgangen til arbeidsutøvelse blir detaljerte og klare m.h.t. som omfattes, samt hvor lang tid eventuelle begrensninger skal gjelde. Arbeidslivets Komite mot Aids uttaler: « Komiteen ønsker her at det utarbeides en forskrift som fastslår at friske hiv-smittede arbeidstakere skal behandles som enhver annen arbeidstaker og at ansatte med hiv-relaterte sykdommer inklusive aids skal behandles som andre syke. Formålet med slik forskrift er å forebygge en mer restriktiv praksis enn den som gjelder i dag. PLUSS uttaler om forskriftshjemmelen: « Her må det slås fast at hiv-smitte ikke gir grunnlag for arbeidsforbud i NOE yrke. Henki-dommen står i motsatt fall i fare for å miste sin gyldighet. Og hiv-positive vil igjen «gå under jorda » . Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, påpeker at også denne bestemmelsen slår fast diskriminerende regler for utsatte grupper og mener at reglene er for upresise og gir vide fullmakter til helsemyndighetene til å nedlegge yrkesforbud. Flere instanser er opptatt av tre-ukers grensen for arbeidsforbud i enkelttilfelle og mulighetene for forstsatt forbud utover denne. I uttalelsen fra Vestfold fylkeskommune heter det: « Lengstetid for vedtak er satt til 3 uker. Dette vil i mange tilfelle ikke være tilstrekkelig. Det finnes flere infeksjonssykdommer (utenom HIV/AIDS) hvor smitterisiko tilsier at vedkommende ikke kan være i sitt vanlige arbeid. I lovens forarbeider anføres at det i spesielle situasjoner eventuelt må gjøres et «helt nytt vedtak». Uten mere utfyllende bestemmelser synes således § 4-6, første ledd å ha fått en uheldig utforming. Det er også enkelte som mener at kompetansen til å nedlegge arbeidsforbud er lagt på for lavt nivå. Arbeidslivets Komite mot Aids uttaler: « Komiteen har her merket seg at det foreslås at avgjørelser fattes i form av forvaltningsvedtak. En vil etterlyse en begrunnelse for hvorfor ikke slike avgjørelser kan tas i smittevernnemnda. Dersom begrunnelsen er hensynet til å kunne ta avgjørelser raskt, vil komiteen allikevel foreslå at smittevernnemnda blir klageinstans med den muighet som ligger ellers i lovutkastet for endelig prøving i by/herredsrett av den enkelte sak. På den annen side har flere fylkesleger kommentert at regelen om vedtak er for tungrodd i kurante tilfelle. Det påpekes at det i dag er behandlende lege i samråd med medisinsk-faglig ansvarlig lege som håndterer sykemeldinger og at disse som regel er kurante. Flere fremhever forøvrig at også vedtak om arbeidsforbud er uaktuelt ved hiv og aids. Sosialdepartementets vurderinger. Departementet slutter seg til Helsedirektoratets synspunkt om at smittevernloven bør inneholde generell adgang til å nedlegge arbeidsforbud i enkelttilfeller og hjemmel til å fastsette arbeidsforbud ved forskrift. Som nevnt i kommentarene til § 3-2 om forhåndsundersøkelser og løpende undersøkelser av arbeidssøkere/arbeidstakere og utdanningssøkere/skoleelever, se ovenfor, anser departementet at virkningene av å avlegge positiv prøve ved en forhåndsundersøkelse eller løpende undersøkelse bør reguleres særskilt. Aktuelle virkemidler i slike situasjoner vil i første rekke være å legge restriksjoner på vedkommendes adgang til å delta i henholdsvis arbeid og undervisning m.a.o. den type tiltak som reguleres av forslaget til § 4-2. Departementet mener derfor at virkningene av slike undersøkelser bør reguleres av denne bestemmelsen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at hjemlene i § 4-2 også skal omfatte forbud mot deltagelse i undervisning, da hensynet til å motvirke smittespredning innen en gruppe mennesker som i det daglige kommer i nær kontakt er det samme for skolelever/studenter som for arbeidstakere. Forslaget fører til at § 3-2 og § 4-2, som begge er motivert ut fra de samme hensyn, får et mere parallelt anvendelsesområde. Departementet vil understreke at det i dagens situasjon, selv om bestemmelsene er generelt utformet, synes lite aktuelt å forskriftsfeste begrensninger i retten til arbeidsutøvelse eller undervisning for andre sykdommer enn tuberkulose og hepatitt-B. Vedtak om arbeidsforbud for bestemte smittede kan derimot være et nødvendig tiltak overfor flere av de allmennfarlige smittsomme sykdommene, men også her synes arbeidsforbud med bakgrunn i hiv/aids lite aktuelt. Flere av høringsinstansene påpeker at det er uklart hvordan treukersfristen for vedtak om arbeidsforbud i Helsedirektoratets forslag er å forstå. Selv om det i de fleste tilfelle vil være tilstrekkelig med et vedtak av tre ukers varlighet kan det etter departementets mening ikke ses bort fra at en arbeidstaker kan komme til å representere en smittefare i sin arbeidssituasjon ut over tre uker. På den annen side kan en ubegrenset adgang til å forlenge vedtak om arbeidsforbud virke sterkt urimelig. Departementet foreslår derfor at det i første ledd presiseres at forlengelse av vedtaket bare kan gjøres for tre uker. I enkelte tilfelle, som ved kroniske infeksjonssykdommer, kan en person være smitteførende over lengre tid. medvirker til at andre tiltak som kan begrense eller forhindre smittefare forsøkes satt i verk, f.eks. omplassering eller omskolering. Når det gjelder vedtakskompetansen finner departementet at Helsedirektoratets forslag representerer en rimelig balanse mellom hensynene til rask saksgang og forsvarlig saksbehandling. Departementet slutter seg også til forslaget om fylkeslegen som klageinstans med den begrunnelse at vedtak om arbeidsforbud i det overveiende må være en medisinsk vurdering. Det vises til at også fylkeslegens vedtak i klagesak kan bringes inn for domstolene på linje med ethvert annet forvaltningsvedtak. I § 4-2 siste ledd, foreslår departementet at det gis fullmakt til å fastsette forskrifter om restriksjoner på arbeidsutøvelse og deltagelse i undervisning. Etter forslaget kan smittede personer ved forskrift forbys å utføre et bestemt arbeid eller deler av det, samt å delta i undervisning eller deler av den. Restriksjoner etter siste ledd vil i første rekke være aktuelt ved oppfølging av forhåndsundersøkelser og løpende undersøkelser etter § 3-2, men kan også gis uavhengig av disse. 4.3 Karantenebestemmelser (§ 4-3) Bestemmelsen tilsvarer § 5-1 i Helsedirektoratets forslag. Gjeldende lovgivning består av lov 19. desember 1952 nr. 1, «Lov om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v.» (karanteneloven) og tilhørende forskrifter av 9. mai 1953. Loven inneholder i det vesentlige bestemmelser om gjennomføringen av og tilsyn med de tiltak som bestemmes i forskriftene. Forskriftene er meget omfattende og bygger i store trekk på det internasjonale karantenereglement av 25. mai 1951 utarbeidet av Verdens helseorganisasjon. De gir relger om forskjellige generelle karantenetiltak som tilsyn med og undersøkelse og isolering av smittede personer, rotteutrydding og annen skadedyrbekjempelse, samt tiltak spesielt rettet mot de enkelte karantenesykdommene som pest, kopper og kolera. Helsedirektoratet foreslår at hele den gjeldende karantenelovgivningen med forskrifter oppheves og erstattes av § 5-1, uten tilhørende forskrifter. Direktoratet begrunner sitt forslag med at karantenebestemmelsene har mistet mye av sin betydning i og med at en rekke av de tiltak som er pålagt helsetjenesten i gjeldende lovgivning og videreført i utkastet til smittevernlov også er fullt relevante i forhold til overføring av smittsom sykdom inn eller ut av landet. På bakgrunn av den usikre epidemiologiske utviklingen globalt som skaper uvisshet om hvilke kjente eller hittil ukjente smittsomme sykdommer som kan gjøre seg gjeldende i framtiden og true folkehelsen, mener direktoratet det likevel er behov for en bestemmelse som gir helsemyndighetene vide fullmakter til å bestemme relevante tiltak for å motvirke at allmennfarlige smittsomme sykdommer føres inn eller ut av landet. De foreslåtte bestemmelsene er derfor å regne som en angivelse av en beredskapslignende fullmakt som bør foreligge. Etter første ledd i forslaget kan det fastsettes forskrifter som omhandler nødvendige, generelle og spesielle tiltak vedrørende personer, dyr, transportmidler, varer og gjenstander, for å motvirke at nærmere angitte smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres herfra til andre land. Etter andre ledd i forslaget kan smittevernnemnda vedta tilbakehold av pass så fremt det er nødvendig for å motvirke at smittsome sykdommer føres til andre land. Elleve instanser kommenterer forslaget. Bare en uttaler seg om forslaget i første ledd om karanteneforskrifter. I denne uttalelsen som er fra Statens næringsmiddeltilsyn heter det: « Klare bestemmelser som gjelder dyr, næringsmidler og varer og gjenstander som kan tenkes å overføre smittsomme plante- og dyresykdommer, og næringsmiddelbårne smittsomme sykdommer på mennesker gjelder allerede i dag. Disse administreres av Landbruksdepartementet og av SNT på vegne av sine andre oppdragsgivere. Det er flere som er uenige i forslaget om tilbakehold av pass. Universitetet i Trondheim ordlegger seg slik: « Det virker fremmed at Smittevernnemnda skal gripe inn i passpørsmål og kan virke unødig detaljert i forhold til f.eks. passfriheten i Norden. Begrensninger i oppholdsmåter kan gis på annen måte. Bestemmelsen foreslås sløyfet. Og Sosialdepartementet/Helsedirektoratets referansegruppe vedrørende HIV/AIDS uttaler: « Denne bestemmelsen virker noe løst fundert. gjelde? Hvilken veiledning har lovmakerne tenkt at smittevernnemnda skal få i fohold til dette? Hvilken epidemiologisk betydning har man tenkt seg at dette vil ha? I hvilken grad vil tilbakeholdelseshjemmelen være effektiv i forhold til en uklar målsetting når vi i dag har et passfritt Norden, og i løpet av noen år kanskje et passfritt Europa? Vi ser heller ikke bort fra at en slik bestemmelse kan oppfattes slik at Norge ikke aksepterer WHO's retningslinjer om at det ikke skal være reiserestriksjoner for HIV-positive. På bakgrunn av det ovenstående foreslår vi at § 5-1, annet ledd, tas ut av lovteksten. Sosialdepartementet slutter seg til vurderingen om at eksisterende karantenelov av 1952 bør oppheves og erstattes med forslaget til fullmakt for Kongen til å gi bestemmelser etter § 4-3. Departementet antar videre i likhet med direktoratet, at smittevernlovforslagets alminnelige bestemmelser sammen med de bestemmelsene SNT viser til i sin uttalelse, under normale omstendigheter vil være tilstrekkelige til å ivareta vernet mot smittsomme sykdommer fra utlandet. Egne forskrifter vil derfor i første rekke være aktuelle som beredskapstiltak. Det kan likevel bli spørsmål om de norske forpliktelsene overfor det internasjonale karantenereglementet er ivaretatt uten en forskrift som gjør aktuelle bestemmelser til intern rett. Reglementet fastsetter hvilke tiltak organisasjonens medlemsstater bør sette i verk for å hindre at enkelte farlige og smittsomme sykdommer skal spre seg ut over landegrensense, og trekker samtidig opp en grense for de forholdsregler en medlemsstat har rett til å treffe overfor den internasjonale trafikk for å forebygge slik spredning. Reglementet er omfattende og detaljert, noe som gjør det vanskelig uten nærmere utredning å fastslå i hvilken grad de mer generelt utformede bestemmelsene i forslaget til ny smittevernlov må begrenses eller suppleres ved forskrifter innenfor traktatens område. I den grad karantenereglementets bestemmelser er i strid med smittevernlovens alminnelige regler kan det også være aktuelt å hjemle forskriftene i § 1-2 om forskrifter til gjennomføring av internasjonale avtaler. Hva gjeldende forskrifter angår, vil departementet vise til at disse har vært uendret siden 1963, mens det internasjonale karantenereglement senest ble revidert i 1969 uten tilsvarende revisjon av interne forskrifter. Flere av de sykdommene og tiltakene forskriftene omfatter er dessuten uaktuelle i dagens epidemiologiske situasjon. Gjeldende forskrifter er således i stor grad foreldet og misvisende. Departementet mener på bakgrunn av disse forhold at karantenereglementet bør gjennomgås nærmere for å vurdere behovet for nye forskrifter på området. Flere av høringsinstansene har hevdet at denne bestemmelsens andre ledd om tilbakehold av pass bør utgå. Departementet er enig i dette. I likhet med hva som påpekes i flere av uttalelsene vil denne bestemmelsen etter departementets oppfatning ha liten betydning i det smitteforebyggende arbeid, og dessuten bli illusorisk når passtvang etterhvert oppheves i Europa som i Norden. 4.4 Transport av smittefarlig materiale (§ 4-4) Bestemmelsen tilsvarer § 5-3 i Helsedirektoratets forslag. Det er ingen egne regler om transport av smittefarlig materiale innen helselovgivningen, men helsemyndighetene har gjennom mange år samarbeidet med postverket om sikkerhetskrav for biologiske forsendelser. Poststyret har fastsatt detaljerte krav til slike forsendelser som skal befordres av postverket, innenlands og til og fra utlandet. Det gjelder krav til emballasjens kvalitet, merking og forsendelsesmåte. Poststyret holder seg til internasjonale bestemmelser og avtaler på området. Helsedirektoratet mener at problemet med smittefare som oppstår ved lekkasjer eller brekkasjer av emballasjer som benyttes ved forsendelse av biologisk materiale som inneholder smittestoff, må tas alvorlig. Problemet er i våre dager blitt mer fremtredende, noe som kan skyldes den store økningen i antall prøver som er gjenstand for transport. Naturlig nok krever personell som deltar i transport av slikt materiale at det treffes forholdsregler for å verne dem mot smitte fra tilsølte prøver. I lovutkastet foreslås det et forsvarlighetskrav til innførsel, transport og annen håndtering av smitteførende materiale. Videre gis Helsedirektoratet hjemmel til ved forskrift å fastsette nærmere bestemmelser som kan sikre mot uhell under transport og annen håndtering av biologisk materiale. Direktoratet viser til at det vil falle naturlig å legge postverkets krav til grunn ved utforming av en forskrift på området. Forskriftshjemmelen omfatter også regulering av innførsel av materiale som kan representere en fare for berørt personell, eller som kan føre til at smittestoff blir spredt i befolkningen. Det er få kommenterer til forslaget. Statens næringsmiddeltilsyn ønsker å avgrense bestemmelsen til materiale fra mennesker. Nordland sentralsykehus uttaler at bestemmelsen om forsvarlig behandling av smitteførende materiale er meget viktig og imøteser en mer dyptgående behandling av spørsmålet i forskriftene. Norsk renholdsverks forening foreslår at bestemmelsene om transport og annen håndtering av smitteførende materiale også skal omfatte spesielt sykehusavfall. Departementet er i det alt vesentlige enig i Helsedirektoratets utkast, men har enkelte forslag til presisering av bestemmelsen. Alt som har med dyreprodukter og mulig smitte til dyr reguleres av annet regelverk som forvaltes av Landbruksdepartementet. Tilsvarende gjelder i forhold til næringsmidler. Departementet foreslår derfor at bestemmelsens første og andre ledd begrenses til materiale som kan overføre smittsom sykdom til mennesker. Dessuten er departementet kommet til at språkbruken i forslaget bør endres fra smitteførende til smittefarlig materiale. Dette for å fange opp ikke bare materiale som faktisk er smittefarlig, men også det som kan være det. Med de endringer som følger av ovenstående fremmer Sosialdepartementet Helsedirektoratets forslag. 4.5 Obduksjon (§ 4-5) Bestemmelsen tilsvarer § 5-4 i Helsedirektoratets forslag. Alminnelige regler for obduksjon finnes i lov om transplantasjon, obduksjon mv., lov 9 feb. 1973 nr. 6. Etter § 7 kan det av medisinske grunner foretas obduksjon av den som er død i sykehus eller annen helseinstitusjon eller er brakt død til slik institusjon. Det pekes i utredningen på at dersom det opptrer tilfeller av smittsom sykdom og dødsfall som kan skyldes slik sykdom, vil det være av stor betydning å foreta obduksjon for å bringe på rene om vedkommende er død av smittsom sykdom. Det vises videre til at obduksjon av personer som dør under utbrudd av smittsom sykdom har stor diagnostisk betydning og er viktig for å få belyst om det er disponerende faktorer eller andre forhold som kan ha medvirket til en dødelig utgang. En sikker diagnose og klarleggelse av alle forhold omkring dødsfall vil være viktig for å iverksette tiltak for å bekjempe en epidemi. Helsedirektoratet mener derfor at smittevernlegen (kommunelegen) bør kunne vedta at det skal foretas obduksjon av personer som er død av allmennfarlig smittsom sykdom eller ved mistanke herom. Vilkåret er ifølge forslaget at obduksjonen er nødvendig for å fastslå sykdommens art eller påvise andre forhold som det er viktig å kjenne til for å kunne forebygge eller motvirke sykdommen. Det forutsettes at adgangen til å vedta obuksjon også skal omfatte forskningsmessige behov med tanke på å styrke kunnskaper og evne til å forebygge og motvirke overføring av slik sykdom i befolkningen. Fem instranser har kommentert forslaget. Universitetet i Bergen og Fylkeslegen i Hordaland ønsker at obduksjonsadgangen i tillegg til sykdommens art også skal omfatte sykdommens omfang. Dette fordi det ar viktig å vurdere hvor utbredt og dermed hvor smittsom sykdommen har vært. Universitetet i Trondheim og Nordland sentralsykehus peker på at denne type obduksjoner kan være vanskelige og risikofylte for personalet som skal gjennomføre dem, og ønsker derfor nærmere regler for gjennomføringen. Fylkeslegen i Troms og Nordland sentralsykehus etterlyser spørsmålet om betaling for obduksjonen når pasienten dør utenfor sykehus. Departementet støtter forslaget om utvidet adgang til å foreta obduksjon med tanke på smittsom sykdom. Høringsinstansene har reist spørsmål om å tilføye at obduksjon også skal funne foretas for å fastslå sykdommens omfang. Etter departementes syn dekkes dette opp av alternativ to i lovteksten, da det vil være viktig å fastslå omfanget av en sykdom for å forebygge eller motvirke overføring. Departementet finner heller ikke grunn til å gi nærmere regler om gjennomføringen av obduksjoner etter smittevernloven. Alle obduksjoner må betraktes som potensielt smittefarlige og gjennomføres med de dertil hørende beskyttelsestiltak. Det andre hovedspørsmålet som er reist, er hvem som skal betale når obduksjon foretas. Normalt betaler det enkelte sykehus selv, men spørsmålet blir satt på spissen ved epidemier i fylker med vanskelig økonomi. økonomiske ansvaret for rekvirerte obduksjoner ved alvorlige utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, se nærmere § 1-3 nr.4. Bekjempelsen av slike utbrudd vil jo i stor grad komme hele samfunnet til gode. Forøvrig foreslås «smittevernlegen» erstattet med «kommunelegen», se omtale i merknadene til § 1-3. Med endringene ovenfor fremmes direktoratets forslag. 4.6 Gravferd og transport av lik (§ 4-6) Bestemmelsen tilsvarer § 5-5 i Helsedirektoratets forslag. Etter sunnhetsloven § 25 kan helse- og sosialstyret under epidemier gi forskjellige bestemmelser om avvikling av begravelser. Lov 4. juni 1898 inneholdende visse bestemmelser om behandling av lik, gir helse- og sosialstyret videre myndighet til å bestemme at de nærmere regler etter loven som gjelder for behandling av lik skal fravikes «under herskende ondartet smittsom sykdom». Etter lov 3. mai 1913 om likbrænding § 5 kan det også bestemme at de som er døde under en særlig ondartet farsott skal brennes, uavhengig av lovens øvrige krav for å foreta likbrenning. Iverksettelse av særlige tiltak for å motvirke smittefare i forbindelse med gravferd er etter Helsedirektoratets mening lite aktuelt under normale forhold. Direktoratet anser likevel at helse- og sosialstyret bør ha adgang til å iverksette relevante tiltak i en mer krisepreget situasjon og herunder kunne stille særlige krav til oppbevaring av lik, kunne påby kremering m.m. Transport av lik av personer som er død av en allmennfarlig smittsom sykdom vil lett skape praktiske problemer. Dette gjelder transport av lik innen landet og i særlig grad transport fra eller til andre land. Det foreslås derfor i lovutkastet at Helsedirektoratet i forskrift skal kunne fastsette nærmere bestemmelser om slik transport og herunder fastsette minimums og maksimumskrav til emballering og hvilke opplysninger som transportør av lik, begravelsesbyråer og andre som har befatning med saken, skal kunne kreve. Det er ingen kommentarer til forslaget om regler for gravferd og transport av lik. Departementet slutter seg til Helsedirektoratets vurdering og fremmer forslaget med den endring at «helse- og sosialstyret» erstattes av «kommunestyret» (se kommentarene til § 4-1) og «Helsedirektoratet» med «Statens helsetilsyn» (se kommentarene til § 7-10. 4.7 Sykehusinfeksjoner (§ 4-7) Bestemmelsen tilsvarer § 5-7 i Helsedirektoratets forslag. Lov 20. juni 1964 nr. 5, lov om legemidler med videre, har i § 28 en bestemmelse om fullmakt for Kongen til å bestemme at varer som ikke er legemidler, men som selges til medisinsk bruk, skal være underlagt kontroll og til å gi forskrifter om kontrollen. Med hjemmel i bestemmelsen er det gitt forskrifter om registering og kontroll av sterilt medisinsk engangsutstyr. Hensikten med ordningen er dels å sikre teknisk kvalitet av utstyret, dels å hindre spredning av infeksjon via slikt utstyr. Utredningen behandler sykehusinfeksjoner i punkt 13.4 side 175. Det pekes der innledningsvis på at sykehusinfeksjoner representerer et omfattende problem med store kostnader for samfunnet. Sykehusinfeksjoner oppstår som oftest som følge av at smittestoff fra pasientens egen mikrobeflora har fått utvikle seg til en infeksjon på grunn av pasientens svekkede tilstand eller ulike undersøkelses- eller behandlingsprosedyrer som er satt i verk. Smittestoffet kan imidlertid også stamme fra andre pasienter eller personale og overføres ved direkte eller indirekte kontakt. Definisjonsmessig vil den første gruppen av infeksjoner falle utenfor smittevernlovens rammer i og med at smittestoffet kommer fra pasienten selv. Det kan også være tvilsomt om sporadiske tilfelle av infeksjon som skyldes overføring av smittestoff til andre er omfattet. Helsedirektoratet mener at slike tilfeller må betraktes på en annen måte enn dagliglivets sporadiske infeksjoner som ikke er gjenstand for tiltak etter loven, og ser alvorlig på enhver infeksjon som oppstår som følge av et opphold i sykehus eller en annen helseinstitusjon og hvor overføring av smittestoff åpenbart har funnet sted. smittsom sykdom i lovens forstand. Man står da overfor et utbrudd av en smittsom sykdom som imidlertid opptrer som en sykehusinfeksjon. Helsedirektoratet mener at det er grunn til å ta inn i loven en bestemmelse om at direktoratet i forskrift kan fastsette at lovens bestemmelser også skal gjelde for sykehusinfeksjoner. Det foreslås også at det i den forbindelse kan gis bestemmelser som kan pålegge såvel institusjonseiere som helsepersonell plikter med hensyn til tiltak som skal motvirke at infeksjoner oppstår hos pasienter i sykehus/institusjon og personell. Videre foreslår Helsedirektoratet at den bestemmelsen som i dag fins i legemiddelloven § 28 og som gir hjemmel til å fastsette krav til registering og kontroll av engangsutstyr oppheves, og at tilsvarende hjemmel gis i smittevernlovens bestemmelse om sykehusinfeksjoner hvor den tematisk hører bedre hjemme enn i legemiddelloven. Ganske mange har uttalt seg om forslaget. Så nær som alle er positive til at problemet med sykehusinfeksjoner tas opp, men det etterlyses nærmere konkretisering og presisering av reglene. I Det norske radiumhospitals uttalelse heter det: « Vi registrer med glede at sykehusinfeksjoner også er tatt med i loven (§ 5-7). Vi føler et klart behov for klarere holdninger og retningslinjer for bekjempelsen av disse infeksjonene. Vi vet at ca 50.000 personer årlig påføres en sykehusinfeksjon som følge av opphold i norske sykehus. Med hjemmel i loven foreslår vi at Helsedirektoratet utarbeider forskrifter, som pålegger de ansvarlige ved sykehusene å utarbeide infeksionskontroll-programmer som bl.a inneholder løpende registrering av sykehusinfeksjoner og iverksettelse av vitenskaplig baserte infeksjonsforebyggende tiltak. Amerikanske undersøkelser viser at ca 1 % av de som rammes av sykehusinfeksjon, dør av denne. Dette utgjør normalt et større antall enn de sykdommer dette lovforslaget forøvrig er rettet mot. Universitetet i Bergen, Haukeland sykehus og fylkeslegen i Hordaland mener loven i større grad bør presisere sykehuseieres ansvar for å forebygge sykehusinfeksjoner ved ansettelse av spesialpersonell. Rikshospitalet og dets avdeling for sykehushygiene mener at sykehusinfeksjoner i større grad burde vært direkte integerert i lovverket og at hvert sykehus burde ha en egen smittevernlege. Sosialdepartementet finner i likhet med Helsedirektoratet og høringsinstansene at sykehusinfeksjoner bør reguleres av den nye smittevernloven. Dette fordi slike infeksjoner representerer et alvorlig problem som ikke er tilfredsstillende ivaretatt i andre deler av vårt lovverk. Fordelene ved å få hjemmel til å iverksette tiltak direkte rettet mot sykehusinfeksjonene oppveier derfor etter departementets syn problemet med at disse infeksjonene ofte har en annen årsak enn lovens øvrige. Hensynet til å begrense utbredelse i større målestokk av infeksjonssykdom i befolkningen, vil dessuten være det samme enten infeksjonen skyldes smitte eller stammer fra pasienten selv. På bakgrunn av sykehusinfeksjonenes spesielle stilling finner Sosialdepartementet likevel at smittevernloven ikke bør gjøres alminnelig gjeldende, slik enkelte høringsinstanser anbefaler. Departementet vil i stedet gå inn for en nærmere avklaring av hvilke av lovens tiltak som er aktuelle i sammenheng med utarbeidelse av forskrifter til bestemmelsen. Det er i den forbindelse viktig at forskriftshjemmelen er generelt utformet slik at den kan inneholde de nødvendige fullmakter til å treffe også andre aktuelle tiltak mot sykehusinfeksjoner. Spørsmål om bemanning og kvalifikasjoner hører ettter departementets syn også med her. Sosialdepartenetet fremmer på denne bakgrunn første ledd i Helsedirektoratets forslag med den endring at forskrifter skal gis av departementet. Når det gjelder andre ledd finner departementet ikke å fremme dette. Legemiddelloven § 28 hjemler kontroll av medisinskteknisk utstyr ut fra flere hensyn enn at utstyret skal være steril ved bruk. Departementet mener derfor at en på grunn av den tekniske utviklingen bør være forsiktig med å innsnevre dette hjemmelsgrunnlaget selv om det i dag er kontoll av sterilt utstyr som står sentralt i kontrollen. 4.8 Massemedier - informasjonsplikt (§ 4-8) Bestemmelsen tilsvarer § 5-9 i Helsedirektoratets forslag. Det er ingen bestemmelser om informasjonsplikt i gjeldende lovgivning. allmennfarlig smittsom sykdom, kan oppstå behov for å sikre at informasjon som er påtrengende nødvendig blir videreformidlet av massemedia. I slike situasjoner oppstår det lett rykter eller fordreininger av hva som foregår. Uriktig informasjon som hindrer gjennomføringen av tiltak som er nødvendig for å stoppe eller begrense epidemien, vil kunne få alvorlige følger og i verste fall føre til tap av menneskeliv. Det er derfor nødvendig med en bestemmelse som sikrer at viktige opplysninger både til berørte og potiensielt berørte grupper av befolkningen når fram uforvansket, uavhengig av om det enkelte medium ønsker eller ikke ønsker å innta den aktuelle opplysning/pressemelding/kunngjøring. Direktoratet foreslår derfor en hjemmel til å pålegge aviser, tidsskrifter, ukeblad, radio, fjernsyn og andre massemedier å innta meldinger fra Helsedirektoratet mot vederlag. Fordi loven legger opp til at informasjon skal benyttes aktivt som smitteverntiltak på alle nivåer i helseforvaltningen antar direktoratet at bruk av formidlingsplikten bare unntaksvis vil være aktuelt. Det er få kommentarer til forslaget, men uttalelsene fra Norsk presseforbund og Norsk redaktørforening er i sin helhet viet denne bestemmelsen. Begge er sterk kritiske til forslaget som de mener er uten begrunnelse og dessuten for lite gjennomarbeidet. Det vises til at de meldinger plikten omfatter må oppfattes som annonser og at annonser svært sjelden avvises. Departementet ser det som viktig for smittevernet at nødvendig informasjon når ut til befolkningen. Særlig i uoversiktlige krisesituasjoner foranlediget av et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan det være av stor betydning at korrekt informasjon når ut til befolkningen så raskt som mulig for å hindre overføring av sykdommen eller dempe allmenn uro. Departementet antar i likhet med høringsinstansene at det i alminnelighet ikke vil være noe problem å få inntatt de nødvendige meldinger i massemedia, da slike meldinger også vil være interressant materiale å formidle ut fra medienes egen vurdering. Departementet ser likevel behov for en hjemmel til unntaksvis å pålegge et media å ta inn informasjon. Det kan for eksempel være nødvendig å gi helsemyndighetenes informasjon prioritet med hensyn til tid og plassering foran annet stoff formidlet av mediet. Det kan videre tenkes at et media normalt ikke er åpent for å sette inn annonser eller kunngjøringer. Endelig kan det være av stor viktighet at informasjonen ikke utsettes for feilsitering eller annen forvansking. Departementet viser i tilknytning til informasjonsplikten til at det foreslås inntatt en ny bestemmelse i straffeloven § 154a som vil ramme den som sprer uriktig eller villedende informasjon som hindrer gjennomføring av tiltak som er nødvendige for å stoppe eller begrense utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Det vises forøvrig til merknadene til forslaget om ny § 154a i straffeloven, se nedenfor i kap.8. På bakgrunn av ovenstående slutter departementet seg til Helsedirektoratets forslag om en beredskapshjemmel til å pålegge media å videreformidle informasjon. Direktoratets forslag fremmes derfor, men med den endring at «Helsedirektoratet» erstattes av «Statens helsetilsyn» (se merknadene til § 7-10). 4.9 Plikt for helsepersonell til å gjennomgå opplæring, følge faglige retningslinjer og gjennomføre tiltak (§ 4-9) Bestemmelsen tilsvarer § 6-7 i Helsedirektoratets forslag. Sunnhetsloven § 15 inneholder fullmakt for Helsedirektøren til å pålegge helse- og sosialstyrene å gjennomføre tiltak og å gi nærmere bestemte faglige retningslinjer for kommunenes medisinsk-faglig ansvarlige leger. Enkelte smittsomme sykdommer opptrer svært sjelden, andre relativt sjelden, slik at mange primærleger og annet helsepersonell vil mangle tilstrekkelig erfaring om hvordan en diagnostisk utredning skal gripes an, og hvordan den mest hensiktsmessige behandling og eventuelt vaksinering bør skje. For at helsetjenesten i kommunen skal rå over den nødvendige helsefaglige kompetanse, foreslår derfor Helsedirektoratet at helse- og sosialstyret i kommunen skal ha anledning til å påby helsepersonell å ta den nødvendige opplæring for å kunne utføre de tjenester og tiltak som kommunen er pålagt. Opplæring vil også være aktuelt som et beredskapstiltak. Videre foreslås det at helsepersonell som gjennomgår slik opplæring skal ha en plikt til å medvirke til å gjennomføre nødvendige oppgaver ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom (se § 1-3 nr. 4). bestemmelsen være en presisering av instruksjonsmyndigheten, for andre vil den være et selvstendig grunnlag for plikt til å delta. I sitt utkast til § 6-4 (7-10 i proposisjonen) er Helsdirektoratet gitt fullmakt til å kunne instruere bl.a leger, jordmødre, helsesøstre og andre om å følge visse faglige retningslinjer i arbeidet med smittsomme sykdommer. Mange tiltak er helt avhengig av en konsekvent og nøyaktig gjennomføring. Som en oppfølger av dette foreslår Helsedirektoratet at helsepersonell skal ha plikt til å følge direkotratets pålegg. Det foreslås også at direktoratet kan bestemme at visse analyser og undersøkelser bare skal kunne gjøres av særskilt godkjent personell. Fjerde ledd i forslaget gir hjemmel for helse- og sosialstyret til å pålegge leger i kommunehelsetjenesten å delta i forebyggelse, undersøkelse og behandling av allmennfarlig smittsom sykdom. Begrunnelsen for forslaget er at det ville by på problemer å oppfylle smittetruede eller smittede personers krav på smittevernhjelp etter loven dersom det skulle være adgang til å reservere seg. Det er 8 instanser som har kommentert forslaget. Det er enighet om at helsepersonell bør ha plikt til å gjennomgå opplæring og å medvirke på grunnlag av denne. Enkelte mener at pliktene for de kommunale legene etter siste ledd går for langt eller bør begrensens til smittevernlegen, mens enkelte mener at også andre helsepersonellgrupper bør ha de samme pliktene. Departementet slutter seg her til Helsedirektoratets vurderinger. Når det gjelder helsepersonells generelle plikt til deltagelse i smittevernarbeidet, vil departementet i tillegg presisere at alt helsepersonell etter sine respektive profesjonslover har en generell plikt, eventuelt etter instruks fra overordnet helsemyndighet, til å undersøke, behandle eller på annen måte ta hånd om smittede personer. Hjemlene i § 4-9 vil derfor i første rekke være aktuelle dersom det gjelder medvirkning ut over helsepersonellets normale arbeidsoppgaver. Departementet fremmer med dette Helsedirektoratets forslag med den endring at myndigheten til å vedta faglige retningslinjer tillegges «Statens helsetilsyn» og ikke «Helsedirektoratet», og at «helse- og sosialstyrets» myndighet tillegges «kommunestyret». Om begrunnelse for endringene se nærmere kap. 7. 4.10 Bistandsplikt og informasjonsplikt for andre myndigheter (§ 4-10) Bestemmelsen tilsvarer § 6-8 i Helsedirektoratets forslag. Lov 19. desember 1952 nr. 1 om vern mot overføring av smittsomme sykdommer fra utlandet m.v. (karanteneloven) inneholder i § 3 en bestemmelse som pålegger personell som tjenestegjør i en rekke etater utenom helsevesenet å oppfylle de plikter i forbindelse med gjennomføring av smittevernet som pålegges i eller i medhold av denne loven. Dette vil i praksis gjelde tiltak for å hindre eller motvirke at personer, dyr, samferdselsmidler, varer og andre gjenstander bringer smittsomme sykdommer fra eller til Norge. Etter kjønnssykeloven § 11 er politiet pålagt plikt til å melde fra om tilfeller av kjønnssykdom det har fått kjennskap til. For øvrig inneholder den gjeldende smittevernlovgivningen ingen bestemmelser som pålegger andre myndigheter eller tjenestemenn i etater underlagt andre myndigheter utenfor helsetjenesten, klare plikter om å yte bistand i det regulære smittevernarbeidet. Gjelder det krisesituasjoner vil imidlertid beredskapslovgivningen gi hjemmel for å kreve bistand fra andre både innenfor og utenfor helsetjenesten. Andre myndigheters plikter i forhold til smittevernet er behandlet i utredningen i kap. 13.2. Helsedirektoratet viser til at det er av stor betydning for helsevesenet å kunne dra nytte av observasjoner som gjøres av personell i tjenester hvor man kan bli oppmerksom på mistenkelige sykdomstilfelle eller oppdage forhold som helsetjenesten bør få kjennskap til av hensyn til smittevernet. Eksemper på slike tjenester er politiet, losvesenet, havnevesenet, ved lufthavner og ved pass- og tollkontroller. Næringsmiddelkontrollen og veterinærvesenet er også viktige kilder til informasjon. sykdommer. Videre skal de ha plikt til å bistå ved gjennomføringen og overholdelsen av de bestemmelser som blir gitt i medhold av smittevernloven eller kommunehelsetjenesteloven. Observasjonsplikten foreslås fulgt opp av en plikt til å rapportere til rette vedkommende innen helsetjenesten når tjenestemannen fatter mistanke om eller oppdager et tilfelle av allmennfarlig smittsom sykdom, eller hvis vedkommende blir oppmerksom på forhold som medfører fare for overføring av slik sykdom blant mennesker. Etter direktoratets syn er informasjonen fra næringsmiddelkontrollen og veterinærvesenet særlig viktig slik at varslingsplikten bør reguleres nærmere. For næringsmiddelkontrollens vedkommende foreslås dette gjort ved en nærmere konkretisering i forskrift om meldinger til MSIS-systemet (se § 2-3), mens veterinærvesenet i bestemmelsens femte ledd foreslås pålagt plikt til straks å underrette smittevernlegen eller fylkeslegen ved mistanke om eller tilfelle av smittsom sykdom som kan utgjøre en fare for mennesker. I tillegg til de plikter som følger av første og andre ledd mener Helsedirektoratet at det er behov for å lovfeste at politiet skal yte bistand ved gjennomføring av smitteverntiltak og foreslår en slik plikt i tredje ledd. Det vil kunne gjelde alt fra vakthold i forbindelse med gjennomføring av isoleringsvedtak, til fysisk anholdelse av enkeltpersoner ved gjennomføring av vedtak om tvungen legeundersøkelse eller isolering. For å dekke behovet for bistand fra andre myndigheter mener direktoratet det vil være nødvendig å gi forskrifter som fastsetter nærmere de enkelte plikter som kan pålegges de forskjellige myndigheter. En slik fullmaktshjemmel er også nødvendig ut fra beredskapshensyn for å kunne fastsette nødvendige bestemmelser i tilknytning til utbrudd av epidemier. Direktoratet foreslår derfor i siste ledd en forholdsvis vid fullmaktshjemmel for departementet til å gi slike forskrifter. Det er få kommentarer til forslaget og alle dreier seg om at den gjensidige underretningen mellom helsevensenet, veterinærvesenet og næringsmiddelkontrollen bør styrkes. Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn ønsker at meldingsplikten også må gjelde fra lege til veterinær og ikke bare fra veterinær til lege, når det gjelder sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker. Statens institutt for folkehelse understreker viktigheten av samarbeid mellom helsevesenet og veterinærvesenet, og ønsker i tillegg en tilsvarende bestemmelse om gjensidig varslingsplikt mellom helsevensenet og næringsmiddelkontrollen når det er mistanke om at smittsom sykdom formidles via næringsmidler. Sosialdepartementet slutter seg til Helsedirektoratets forslag til generelle bestemmelser i første ledd, om plikt for tjenestemenn underlagt andre myndigheter til særlig oppmerksomhet mot smittsomme sykdommer, og til bistand ved gjennomføring og overholdelse av de plikter de i det øvrige pålegges. Departementet slutter seg likeledes til forslaget i andre ledd om plikt til underretning av kommunelegen (erstatter smittevernlegen, se merkn. til § 1-3) ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom. Når det gjelder forholdet til veterinærmyndighetene og næringsmiddelkontrollen er departementet enig i at dette samarbeidet er av særlig stor betydning slik at det bør reguleres ut over det mer generelle samarbeidet som følger av første og andre ledd. Departementet mener i likhet med høringsinstansene at også næringsmiddelkontrollens underretningsplikt bør nevnes i smittevernloven og ikke bare i forskrift om meldingsplikt til MSIS-systemet som foreslått av Helsedirektoratet. Departementet foreslår derfor veterinærvesenets og næringsmiddelkontrollens underretningsplikt regulert i henholdsvis tredje og fjerde ledd. Høringsinstansene etterlyser en meldingsplikt fra helsevesenet til veterinærvesenet og næringsmiddelkontrollen tilsvarende den nevnte myndigheter har til helsevesenet etter forslaget. Departementet er enig med direktoratet og høringsuttalelsene i at samarbeidet her bør styrkes og formaliseres. Etter departementets syn vil det av systematiske og pedagogiske grunner ikke passe å regulere en eventuell meldingsplikt for helsevesenet i § 4-10 som omhandler andre myndigheters plikter. Departementet foreslår derimot at disse spørsmål vurderes, og at en eventuell meldingsplikt fastsettes i sammenheng med utarbeidelsen av forskrifter om varslings og meldingsplikt for helsepersonell etter § 2-3. Etter Helsedirektoratets utkast har politiet, i tillegg til de generelle plikter etter første og andre ledd, etter anmodning fra smittevernlegen, fylkeslegen, smittevernnemnda eller Helsedirektoratet plikt til å bistå ved gjennomføring av «tiltak etter loven». Etter departementets syn er dette en alt for omfattende fullmakt. (møteforbud etc.), § 4-3 (karantenebestemmelsene), § 5-2 (tvungen legeundersøkelse), § 5-3 (tvungen isolering) og § 5-4 (gjennomføring av tvungen isolering). Departementet foreslår derfor å begrense politiets medvirkning til gjelde disse fem bestemmelsene og fremmer dette i femte ledd. Dersom det i det øvrige skulle være nødvendig med hjelp til å opprettholde ro og orden ved gjennomføring av et tiltak vil dette kunne skje ut fra politiets alminnelige fullmakt. Det nærmere innholdet av politiets bistand vil variere etter hvilket tiltak det er tale om å bistå ved og det vises i så måte til kommentarene til disse og merknadene til § 4-10. Departementet slutter seg til direktoratets forslag om hjemmel til å fastsette nærmere plikter for de myndigheter som er nevnt i bestemmelsen. Departementet anser dessuten at det kan være behov for å be om bistand fra flere myndigheter enn de som er nevnt i første ledd og foreslår at hjemmelen skal omfatte nærmere nærmere plikter for «andre myndigheter». I lovens kapittel 5 legger Sosialdepartementet frem sitt forslag til regler om plikter for smittede personer og om nødvendige tvangstiltak mot personer som ikke i tilstrekkelig grad oveholder disse. Kapittelet tilsvarer i stor grad kapittel 4 i Helsedirektoratets utredning, men med enkelte viktige unntak. Departementet har funnet å legge stor vekt på å samle alle reglene om bruk av tvang i ett kapittel for å lette oversikten for brukere av loven og forebygge misforståelser. Departementet foreslår derfor å bygge ut kapittelet med de formelle vilkårene for gjennomføring av tvangstiltak. Ukastet til disse bestemmelsene er hentet fra kapittel 7 i utredningen. Samtidig er enkelte bestemmelser som ikke angår tvangstiltak flyttet til andre deler av lovforslaget, se innledningen til kapittel 4. Bruk av tvang har i varierende grad vært ansett som et nødvendig virkemiddel for helsemyndighetene helt siden smittsomme sykdommer ble erkjent som et ansvar for det offentlige. I våre gjeldende smittevernlover er det flere bestemmelser som hjemler bruk av tvangstiltak i kampen mot utbredelsen av smittsomme sykdommer. I likhet med resten av lovverket er de preget av sin alder og tilfredsstiller derfor ikke våre dagers krav til klarhet og entydighet med hensyn til vilkår og gjennomføring. Fordi lovverket har blitt til over en lang periode og til dels med situasjonsbestemte forutsetninger, er det heller ikke tidligere foretatt noen helhetlig vurdering av tvangsbruken innen smittevernet. Den pågående lovrevisjonen nødvendiggjør derfor ikke bare en lovteknisk fornyelse, men også at det tas stilling til omfanget av bruk av tvang i det fremtidige smittevernet. Det vises til Helsedirektoratets og Sosialdepartementets vurderinger i punkt 5.2 og 5.3. I utredningen, NOU 1990:2, heter det at tvangstiltak er de smitteverntiltak som kan gjennomføres ved bruk av tvang dersom frivillig medvirkning ikke lar seg oppnå. Forøvrig er det nærmere innholdet av tvangsbegrepet ikke særskilt konkretisert. Dette er kritisert av bl.a. Andenes og Warberg fra Institutt for rettssosiologi i deres høringsuttalelse. I andre utredninger fra den senere tid som NOU 1988:8, Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke og NOU 1991:20, Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utvilingshemming, er tvangsbegrepet gitt en bredere behandling. Bruk av tvang innen smittevernet er imidlertid bare aktuelt for enkelte nærmere definerte tiltak hvor innholdet av tvangen i stor grad vil følge av beskrivelsen av tiltaket som f.eks. adgang til å holde en person tilbake under tvungen isolering. Bruk av tvang forutsettes videre forbeholdt for helt spesielle situasjoner og vil få en langt mindre utbredelse enn på de områdene som dekkes av nevnte utredninger. Behovet for en nærmere redegjørelse for tvangsbegrepet innen smittevernet skulle derfor være mindre. Av hensyn til rettssikkerheten til de få som kan komme til å bli gjenstand for tvangsinngrep, finner departementet det likevel nødvendig at den nye lovens forarbeider sier noe om innholdet av tvangsbegrepet. Men fordi tvang som nevnt bare er aktuelt for enkelte tiltak, finner departementet det mest hensiktsmessig å begrense drøftelsen til en kort omtale i sammenheng med de enkelte tiltakene. Vi har i dag hjemmel for tvangstiltak på enkelte begrensede områder av smittevernet. Disse er alle innenfor det en kan kalle personrettetde tiltak d.v.s. tiltak som har til siktemål å finne frem til smittekilder og forhindre videre smitte. Innenfor de kollektive tiltakene som vaksinasjon og undersøkelser av større grupper, finnes det ikke hjemler for å bruke tvang mot personer som ikke ønsker å medvirke. Videre har vi en gruppe tiltak som ikke angår smitte fra person til person, men hvor en borger kan bli pålagt en plikt i forbindelse med gjennomføringen. Oppfyllelse av plikten kan medføre ulemper av forskjellig slag, som f.eks. inngrep i råderetten ved destruksjon av gjenstander, men unnlatelser/overtredelser blir i slike situasjoner møtt med bøter eller straff. Tvang etter dette kapitlet og forsåvidt hele smittevernloven er begrenset til bruken av tvang overfor enkeltmennesker og rettssikkerheten i den forbindelse. Dagens lovgivning kjenner i så måte tre typer av tvangstiltak. Dette er tvangsundersøkelse, tvangsbehandling og tvangsisolering. 5.1 Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom (§ 5-1) Gjeldende bestemmelser om plikt til å gi beskjed om sykdom og oppsøke lege er noe forskjellig avhengig av om det gjelder smittsomme sykdommer som er omfattet av «det offentliges særlige forsorg» etter sunnhetslovens kap. 2, eller om det gjelder en av kjønnssykdommene etter kjønnssykeloven. Etter sunnhetslovens kap. 2 vil enhver ha plikt til å melde fra om utbrudd av smittsom sykdom og eventuelle smittede til kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege. Etter § 2 i kjønnssykeloven plikter den som vet eller har grunn til å tro at han lider av kjønnssykdom å oppsøke lege og underkaste seg nødvendig behandling. Samme bestemmelse fastsetter også plikt for den kjønnssyke til å rette seg etter de anvisninger legen gir for å hindre utbredelse av smitte. Etter gjeldende rett er det bare kjønnssykeloven som oppstiller noen plikt for pasienter til å følge individuelle forholdsregler. Helsedirektoratet har i lovutkastets § 4-1 foreslått inntatt en bestemmelse om plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. Overtredelse av pliktene er ikke belagt med noen rettslig sanksjon, men pliktene er oppstilt for å understreke den enkeltes ansvar overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Etter Helsedirektoratets oppfatning vil en rettslig plikt for det første være med på å understreke at smittevernloven er begrunnet ut fra folkehelsehensyn. For det andre vil det lett kunne bli oppfattet som en disharmoni i loven, hvor det ut fra folkehelsehensynene er åpnet adgang til etter nærmere vilkår å undersøke mistenkt smittede personer eller å isolere dem mot deres egen vilje, om det ikke samtidig skulle foreligge noen plikt til å søke lege m.v. for den som har grunn til å tro at han eller hun er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom. Første ledd i bestemmelsen er utformet etter kjønnssykeloven § 2. Gjennom den foreslåtte bestemmelsen har den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, plikt til å gi beskjed om sykdom og oppsøke lege. Begrunnelsen for regelen er at smittefaren skal kunne bringes på det rene. Plikten til å oppsøke lege etter den foreslåtte bestemmelsen omfatter derfor også plikt til å underkaste seg eller gjennomgå nødvendige undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet om vedkommende er smitteførende eller ikke. Det vises til nærmere omtale i utredningens kap. 9.5. Helsedirektoratet foreslår i andre ledd en uttrykkelig plikt for den smittede til å gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne drive aktiv smitteoppsporing. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i utkastets § 3-4 som pålegger leger å drive smitteoppsporing. (Det vises til utredningens kap. 8.2, side 75 flg.) Det vil i første rekke være tale om opplysninger om mulige smittekilder og personer smitten kan være overført til. Direktoratet understreker at plikten til å gi opplysninger bare foreligger dersom slik smitteoppsporing er nødvendig. Bestemmelsen i andre ledd har ikke noe direkte motstykke i gjeldende lovgivning, men inneholder elementer fra bestemmelsene i kjønnssykeloven § 5 og § 9. I tredje ledd foreslår direktoratet en rettslig plikt for en smittet til å motta den informasjon som den undersøkende eller den behandlende legen har plikt til å gi etter lovutkastets § 2-1. Om den prinsippielle begrunnelse for bestemmelsen vises til utredningens kap. 8.6.3, side 98. Helsedirektoratet uttaler her bl.a at direktoratet ikke har funnet behov for å videreføre plikten etter kjønnssykeloven § 2, hvoretter en pasient har plikt til å følge individuelle forholdsregler, eller å innføre en tilsvarende rettslig plikt for f.eks. alle smittede personer med allmennfarlige smittsomme sykdommer. Dette fordi en plikt til å ta personlige forholdsregler reiser betydelige problemer med hensyn til rettslig regulering og vil kreve et uforholdsmessig komplisert regelverk. Helsedirektoratet mener derimot at en plikt til å motta informasjon er en ordning som kan bidra til å lette en leges gjennomføring av sin informasjonsplikt. En mottakerplikt vil videre markere det uakseptable i at enkelte forholder seg aktivt uvitende på dette området. Bestemmelsen har ikke blitt særlig kommentert av høringsinstansene. En gjennomgående kommentar er at unnlatelse av å gi pliktmessige opplysninger etter bestemmelsen bør føre til visse sanksjoner. I tilknytning til dette blir det anført at hensynet til allmennheten, via arbeidet med oppsporing av smittekilder og forebyggelse av smitte bør tillegges vesentlig vekt. Fra Statens næringsmiddeltilsyn er det i tillegg kommet synspunkter på opplysningsplikten i bestemmelsens andre ledd forsåvidt gjelder smitte som kan være overført gjennom f.eks. matvarer, drikkevann eller dyr: « Det bør gis en tilføyelse om at undersøkende lege eller smittevernlegen har plikt til å opplyse det stedelige næringsmiddeltilsyn dersom det er sannsynlig at det er overført smitte gjennom f.eks. matvarer, drikkevann eller dyr. SNT begrunner dette med den praktiske betydningen av gjensidig informasjon mellom berørte myndigheter. Sosialdepartementet ser det som viktig å holde fast ved hovedregelen om frivillig medvirkning. Dersom pliktene i § 5-1 blir belagt med sanksjoner, kan dette føre til at enkelte unnlater å oppsøke helsevesenet, f.eks. av frykt for å bli straffet dersom de unnlater å oppgi smittekilder, og således fortsetter å representere en smittefare. Departementet er derfor enig med Helsedirektoratet i at brudd på bestemmelsen bør være unntatt for straff jf lovutkastet § 8-1. Departementet er videre enig i at det bør foreligge visse plikter for smittede personer, selv om de er uten sanksjoner, bl.a fordi det bør være samsvar mellom den enkeltes plikter og de tiltak helsemyndighetene kan gjennomføre ved bruk av tvang av hensyn til beskyttelse av befolkningen. Av denne grunn foreslår departementet en tilføyelse til tredje ledd hvoretter smittede personer også får plikt til å la seg isolere dersom det anses nødvendig. Som for undersøkelsesplikten etter første ledd vil også isoleringsplikten være sanksjonsløs, med mindre man kommer inn under de strengere bestemmelsene om tvungen undersøkelse eller isolering. Departementet understreker i denne forbindelse at tvangsbestemmelsene står på egne ben med hensyn til anvendelse og vilkår og at det ikke er noen direkte sammenheng mellom unnlatelse av å oppfylle pliktene etter § 5-1 og bruk av tvang etter § 5-2 og § 5-3 . Den som nekter å la seg undersøke eller isolere etter § 5-1 kan således ikke tvinges til dette med nektelsen som begrunnelse. Forsåvidt gjelder kommentaren fra Statens næringsmiddeltilsyn vises det til omtalen av § 4-10, om bistandsplikt og informasjonsplikt for andre myndigheter. Departementet foreslår der at de nærmere avklaringer av spørsmålet om informasjon i form av meldinger til næringsmiddelkontrollen tas opp i forbindelse med utarbeidelse av ny meldingspliktforskrift. Det foreslås derfor ikke noen egen bestemmelse om dette her. Kommentarene som forøvrig er innkommet når det gjelder § 4-1, er av en slik art at departementet ikke har funnet grunn til å revurdere bestemmelsen. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets forslag, og foreslår en bestemmelse i samsvar med dette, jf utkastet § 4-1, men med den endring at betegnelsen «kommunelegen» benyttes i stedet for «smittevernlegen». (Se nærmere kommentarene til § 1-3.) 5.2 Tvungen legeundersøkelse - innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering (§ 5-2) Bestemmelsen tilsvarer § 4-3 Helsedirektoratets forslag. Både tuberkuloseloven, kjønnssykeloven og sunnhetsloven, gir i dag hjemmel for forskjellige tvangstiltak. Den mest generelle hjemmelen for å gjennomføre tvangsundersøkelse av en person som mistenkes å være smitteførende er antagelig sunnhetsloven § 15 hvoretter helse- og sosialstyret kan «anordne og foranstalte hva sykdommens beskaffenhet påkrever». Bestemmelsen har blitt tolket slik at det må være mulig å fastslå hvem som er smittet og med hva for at det skal være mulig å motvirke at andre får overført sykdommen til seg. Det har f.eks. av Justisdepartementet og i juridisk teori blitt hevdet at bestemmelsen gir hjemmel for å pålegge tvangsundersøkelse for å avdekke HIV-smitte. I Sunnhetsloven § 21 heter det at «personer med farlige sjukdommer som kan smitte, skal være forplikta til når helse- og sosialstyret krever det, å la seg behandle på sjukehus såframt de ikke uten opphold kan skaffe seg slik pleie i heimen eller en annen privat bustad at legen finner det forsvarlig». Antagelig gir også denne bestemmelsen adgang til tvungen undersøkelse ut fra den betraktning at det er nødvendig å vite hva pasienten feiler for å gå til innleggelse og forhindre at vedkommende unndrar seg dette med den begrunnelse at det ikke er fastslått at det foreligger en farlig smittsom sykdom. Helse - og sosialstyrets vedtak kan påklages til fylkesmannen. Videre kan fylkesmannens vedtak bringes inn for domstolene. Tuberkuloseloven av 8. mai 1900 hjemler en rekke tvangstiltak, bl.a undersøkelse. « for å bringe på det rene smittekilder og om det er andre smittede i den sykes eller smittedes omgivelser. Videre kan det foretas kontrollundersøkelser av den syke eller smittede.» Det følger ikke uttrykkelig av ordlyden i loven, men antas likevel å være sikker rett at det er adgang til om nødvendig å bruke tvang for å foreta slik undersøkelse. Begrunnelsen er den samme som for sunnhetsloven § 21, d.v.s. hensynet til å hindre unndragelse. Kompetansen til å treffe vedtak etter tuberkuloseloven er lagt til helse - og sosialstyret. I henhold til kjønnssykeloven av 12. desember 1947 § 2 plikter enhver som vet eller har grunn til å tro at han lider av kjønnssykdom å søke lege for undersøkelse. Hvis den som det må antas lider av smittsom kjønnssykdom ikke selv oppsøker lege for undersøkelse, skal den medisinsk-faglig ansvarlige legen i kommunen anmode vedkommende om å la seg undersøke av lege. Hvis noen unnlater å følge slik anmodning, kan den medisinsk-faglig ansvarlige legen «la ham tvangsinnlegge på sykehus», jf lovens § 8, tredje ledd. Etter § 11 plikter politiet å yte bistand til gjennomføring av tiltak etter loven. Igjen må det antas at unndragelseshensynet legitimerer bruk av tvang i undersøkelsen. Den medisinsk-faglig ansvarlige legens vedtak kan påklages til helse- og sosialstyret og helse- og sosialstyrets vedtak kan igjen påklages til Sosialdepartementet, jfr. § 15, første ledd. Departementets vedtak kan i henhold til § 15, andre ledd overprøves av domstolene etter reglene i tvistemålsloven kap. 33. Gjeldende smittevernlover regulerer ikke hvor inngripende medisinske undersøkelser som kan gjennomføres mot den enkeltes vilje. Etter Helsedirektoratets vurdering må en i visse tilfelle kunne vedta bruk av tvang for å få en person undersøkt når det er grunn til å tro at vedkommende lider av en allmenn farlig smittsom sykdom. Dette følger ut fra den erfaring man har om den spesielle faren en smitteførende person kan representere for andre mennesker. Helsedirektoratet fremhever imidlertid at adgangen til tvangsbruk bare bør være tilstede som et siste valg, først når frivillige tiltak ikke har ført frem. Prinsippet om frivillighet nedfeller seg i første ledd i direktoratets utkast ved at smittevernlegen kan be en smittet person om å la seg undersøke eller behandle. Smitteoppsporing er et av de mest sentrale virkemidler for å hindre videre utbredelse av smitte. Det er en generell erfaring at personer som kommer i helsetjenestens søkelys i forbindelse med smitteoppsporing stort sett viser god samarbeidsvilje. Imidlertid vil det iblant finnes enkelte personer som ikke retter seg etter legens anmodning og veiledning og hvor en nødvendig undersøkelse derfor må gjennomføres mot vedkommendes vilje. På den annen side bør gjennomføring av en undersøkelse med tvang for å kunne forsvare en såpass alvorlig integritetskrenkelse mot den enkelte, være betinget av at kjennskap til diagnosen gir grunnlag for å iverksette adekvate forholdsregler for å motvirke at andre utsettes for smitte. En mer generell begrunnelse for å opprettholde en adgang til å anvende tvang, må etter Helsedirektoratets oppfatning være at det foreligger en nødstilstand som gir samfunnet ikke bare moralsk rett, men også plikt til å gripe inn. Det må altså dreie seg om inngrep av nødretts- eller nødvergelignende karakter av hensyn til vitale interesser. På denne bakgrunn foreslås det i andre ledd en adgang til å gjennomføre tvungen legeundersøkelse av en person som mistenkes for å ha en allmennfarlig smittsom sykdom og motsetter seg frivillig undersøkelse, når undersøkelsen er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført. Vilkårene er for det første at undersøkelsen foretas for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom og kan gjennomføres uten fare. Videre må resultatet av undersøkelsen være avgjørende for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre. Det er videre adgang etter forslaget til å foreta isolering i sammenheng med undersøkelsen i sju dager. Som kommentar til forslaget uttaler direktoratet at adgangen til tvangsundersøkelse bør være utelukket hvor hovedmotivet er å diagnostisere hvilken sykdom eller smittebærertilstand som foreligger for å kunne tilby den smitteførende en eventuell adekvat smittefrigjørende behandling. Dette bør gjelde også hvor slik behandling vil kunne føre til smittefrihet. I utredningen og merknadene til bestemmelsen er det også gjort enkelte forutsetninger med hensyn til hvilke undersøkelser som vil bli omfattet av den. Smittsomme sykdommer diagnostiseres vanligvis ved å kombinere symptomer og resultater av laboratorieundersøkelser for påvisning av smittestoff i blod, urin, avføring og lignende utsondringer, eller antistoffer i blod. Undersøkelser til fremskaffelse av slikt materiale forutsettes det at den smittede må tåle. Det samme gjelder røntgen, ultralyd og andre bildeundersøkelser. Utenfor faller de mer inngripende undersøkelsesmetoder som representerer en viss risiko for bivirkninger eller skader. Undersøkelsesprosedyrer som spinalpunksjon, prøveuttak av indre organer o.l. vil derfor bare kunne gjennomføres etter samtykke. Helsedirektoratet har på bakgrunn av at en undersøkelsessituasjon lett vil representere en økt risiko for skader i forbindelse med undersøkelsesprosedyren, samt økt fare for overføring av smitte til dem som skal gjennomføre undersøkelsen, kommet til at tvangsundersøkelse som hovedregel bare skal kunne gjennomføres ved innleggelse i sykehus (jf tredje ledd i utkastet). Unntaksvis kan den likevel foretas på annet egnet sted. Fjerde ledd i Helsedirektoratets forslag er en bestemmelse om varslingsplikt overfor den smittede personen før vedtak treffes. Femte ledd i forslaget legger vedtaksmyndigheten for tvungen undersøkelse til en egen fylkeskommunal nemnd, «smittevernnemnda»,jf kap. 7 i direktoratets lovutkast. Om den prinsippielle begrunnelsen for Helsedirektoratets for slag viser vi forøvrig til utredningen kap. 12, side 150 flg. Ved siden av bestemmelsene om taushetsplikt og smitteoppsporing er det bestemmelsene om tvangstiltak som har vakt mest reaksjoner blant høringsinstansene. Dette gjelder særlig bestemmelsen om tvungen isolering, se motivene for § 5-3, men også bestemmelsen om tvungen undersøkelse. De fleste høringsinstansene gir likevel uttrykk for at de forstår behovet for å kunne iverksette tvangstiltak i ekstraordinære tilfelle. Av de som har uttalt seg er regjeringsadvokaten, som påpeker at tvangsundersøkelse også kan gjennomføres overfor personer som en mistenker for å være smittet og at grunnlaget for mistanken må være en «nøktern faglig vurdering». Dette følger av definisjonen av smittet person i § 1-3 i utkastet. Regjeringsadvokaten stiller spørsmål ved om kravene til mistanke om smitte ikke bør være mindre håndfaste. Regjeringsadvokaten har også innvendinger til vilkåret om at resultatet av den tvungne undersøkelsen må være avgjørende for å motvirke overføringen av en allmennfarlig smittsom sykdom til andre. Det vises til utredningen hvor det heter at vilkåret innebærer at det normalt ikke vil være adgang til å foreta HIV-testing av enkeltpersoner ved bruk av tvang fordi prøveresultatet sjelden vil være avgjørende for å motvirke at sykdommen overføres til andre. Regjeringsadvokaten mener at dette er vanskelig å forstå da prøveresultatet vil kunne påvirke den HIV-positives adferd, oppfølgningen fra helsemyndighetene og informasjonen til den som er særlig utsatt for smitteoverføring fra vedkommende. Vilkåret bør derfor mykes opp ved at «avgjørende byttes ut med «av betydning for». Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, viser til Europarådets Rekommandasjon Rec(1989)25 der det foreslås at all testing med hensyn på HIV-infeksjon skal være frivillig. Dette forplikter medlemslandene til å sørge for rådgivning og frivillig testing på en slik måte at dette er tilgjengelig for alle og er gratis. Instituttet mener det norske lovutkastet i betydelig grad legger opp til bruk av tvang i og med at § 4-3 åpner for tvangsundersøkelser, evt. i kombinasjon med tvungent opphold i sykehus og isolering der. Instituttet hevder at det her er en betydelig kollisjon mellom Rekommandasjonen og lovutkastet. Oslo kommune etterlyser en bedre definisjon av når det skal være adgang til å foreta tvangsundersøkelse, hvilke kriterier som skal være oppfylt og særlig hva slags fare som skal foreligge. Landsforeningen mot Aids kan akseptere tvangsundersøkelse når dette gjøres for å redusere smittefaren. Forøvrig foreligger det enkelte negative uttalelser til forslaget hvor motviljen synes å bunne i misforståelser av vilkårene og anvendelsesområdet for § 4-3f.eks. at den åpner for masseundersøkelser med tvang og gir hjemmel til tvangsbehandling. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets utgangspunkt, nedfellt i bestemmelsens første ledd, om at smittede personers samtykke til nødvendige undersøkelser i størst mulig grad bør forsøkes innhentet før det overhodet kan bli tale om å gjennomføre slike undersøkelser med tvang. Departementet finner det også naturlig at dette prinsippet nedfelles i loven. Departementet synes likevel at direktoratets utkast på dette punkt har fått en lite dekkende form. Departementet ønsker å understreke prinsippet ytterligere og foreslår derfor at det skal være en plikt og ikke bare en adgang for legen, eller kommunelegen dersom denne har overtatt pasienten jfr. § 3-5 og § 3-6, til å forsøke å oppnå frivillig medvirkning etter første ledd. Adgang til å be pasienten om medvirkning til undersøkelse og behandling vil jo legen uansett ha og trenger ingen lovregulering. Departementet slutter seg videre til de betraktninger direktoratet anfører om nødvendigheten av en hjemmel til unntaksvis å foreta undersøkelser med tvang. smittevernet gjør det tvingende nødvendig å få kunnskap om en person er smitteførende og alle forsøk på frivillig medvirkning er nytteløse. Behovet for isolering vil variere avhengig av hvilken allmennfarlig smittsom sykdom det er tale om. Når det gjelder behovet for å foreta HIV-testing med tvang vil departementet i likhet med direktoratet vise til at det sjelden vil være aktuelt med en slik undersøkelse av epidemiologiske årsaker fordi sykdommen er lite smittsom. I de fleste tilfelle kan smitteoverføring derfor forebygges ved råd og veiledning til den som mistenkes for å være smittet. Bare dersom man har konkret grunnlag for å anta at vedkommende er årsak til smittespredning (mistanke om at vedkommende praktiserer «usikker sex» kan ikke være nok i denne sammenheng) og vedkommende nekter å endre sin adferd for å forhindre mulig smitte og det heller ikke lar seg gjøre å forebygge på annet vis, f.eks. med informasjon til den som er i fare for å bli smittet, vil det være nødvendig å ty til tvang for å bringe smittestatus på det rene dersom vedkommende nekter å la seg teste frivillig. I en slik situasjon forutsetter departementet at tvangsundersøkelse kan foretas også overfor mistanke om HIV-smitte ut fra lovens vilkår slik de lyder etter departementets forslag. Videre enn dette bør etter departementets mening adgangen til tvangsundersøkelse av mistenkt HIV-positive ikke være, også fordi en av etisk-prinsipielle grunner bør være forsiktig med tvungen legeundersøkelse med tanke på sykdommer som det i dag ikke er mulig å helbrede. Tvangsundersøkelse for å påvirke den smittedes adferd slik regjeringsadvokaten foreslår bør det derfor ikke være adgang til hverken for HIV/AIDS eller andre sykdommer. Oppfølging og informasjon til den som kan være smittet eller kan være i fare for å bli smittet er tiltak helsemyndighetene uansett er forpliktet til å gjennomføre etter utkastets alminnelige bestemmelser og kan heller ikke være argument for tvungen undersøkelse. (Men som nevnt kan nektelse av å endre adferd være et moment for å foreta en undersøkelse med tanke på å sette i verk andre tiltak.) Regjeringsadvokaten har som nevnt i sin høringsuttalelse stilt spørsmål ved vilkårene for gjennomføring av slik undersøkelse i utkastets andre ledd og det samme har blitt gjort av andre i andre sammenhenger. Departementet vil i tilknytning til regjeringsadvokatens uttalelse om at kravene til mistanke bør være mindre håndfaste, understreke at ikke enhver form for mistanke bør kunne begrunne et inngrep som er så alvorlig for den det gjelder som det her er tale om. Det kan i enkelte tilfelle forekomme ikke-medisinsk begrunnede påstander om smitte, f.eks. anonyme beskyldninger om at en person er smittet. Etter departementets syn bør en ved siden av de medisinske indikasjonene bare legge vekt på slike utsagn i den grad de forøvrig underbygger de medisinske påstandene. Departementet foreslår derfor å holde fast ved et krav om at mistanken om smitte må bero på en faglig vurdering. (Ordet «nøktern» foreslås forøvrig strøket fra mistankevurderingen i definisjonen av smittet person, se departementets kommentarer i motivene til § 1-3.) Når det gjelder graden av mistanke derimot, mener departementet det må være tilstrekkelig at den faglige vurderingen gir grunn til å anta at vedkommende er smittet. Dersom kravet til mistanken settes for strengt faller jo hele behovet for undersøkelse utenfor. Det er nettopp når en har grunn til å anta at noen er smittet, men ikke har en tilstrekkelig grad av visshet om dette at det er behov for en undersøkelse. Begrepet «smittet person» er definert overenstemmende med dette, se § 1-3 med kommentarer, slik at mistankevurderingen blir lik i alle sammenhenger, også i forhold til § 5-1. Departementet kan derfor ikke se at regjeringsadvokatens innvendinger, som synes å bero i en frykt for at kravet til mistanke skal bli for strengt, bør føre til endringer i lovteksten. Departementet er således enig i den rekkevidden for bestemmelsen Helsedirektoratet har skissert, men vil likevel foreslå at formuleringen av vilkårene for tvangsundersøkelse endres noe. Det kan misforstås at undersøkelsen skal være «avgjørende» for å hindre videre smitteoverføring. Det vil antagelig gi et riktigere utgangspunkt dersom en krever at undersøkelsen må være nødvendig for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom og i tilfelle hvilken, og at kunnskapen om dette igjen er nødvendig for å avgjøre om og i tilfelle hvilke tiltak som må settes i verk. Ordlyden i andre ledd foreslås endret overensstemmende med dette. Til uttalelsen om at forslaget er i strid med Europarådets anbefalinger vedrørende HIV/AIDS, viser departementet til at rekommandasjonen om frivillig testing først og fremst retter seg mot den praksis man har sett bre seg i enkelte land der grupper av personer med antatt risikoadferd underkastes HIV-testing under tvang og uten at testingen blir fulgt opp med rådgivning og omsorg. Europarådet har også reagert på at blodprøver fra personer testes på HIV-infeksjon uten deres viten og uten deres samtykke. Lovutkastet åpner som det fremgår av ovenstående ikke for en slik praksis. er å kunne foreta tvungen legeundersøkelse i enkelttilfeller av særlig alvorlig natur, som når en perosn mistenkes for å være en farlig smittekilde og når frivillighet har vært forsøkt, men må oppgis. Departementet kan ikke se at det foreligger noen kollisjon med Europarådets rekommandasjon fordi denne retter seg mot andre forhold enn hva bestemmelsen i lovutkastet gjør. Når det gjelder ønsket om en nærmere definering av vilkårene, vil vi ikke anbefale dette da det like gjerne kan føre til at lovbestemmelsen blir uoversiktelig og vanskelig tilgjengelig. En nærmere omtale av vilkårene er å finne i merknadene til bestemmelsen og et ytterligere behov for avklaring kan løses ved en veileder til loven. (Utkast til slik veileder er under utarbeidelse av Helsedirektoratet.) Tredje ledd i direktoratets forslag åpner for å foreta tvungen legeundersøkelse utenfor sykehus når dette er forsvarlig ut fra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke. Det er her tenkt på tilfelle hvor det ikke er nødvendig å legge den smittede inn etter andre ledd. I de fleste tilfelle vil det være uaktuelt å holde på vedkommende utover den tiden det tar å gjøre undersøkelsen og denne er ofte kortvarig. Undersøkelsen vil da med fordel kunne utføres poliklinisk. Slik ordlyden nå er kan det virke som om det ikke kan gjøres. Departementet foreslår derfor tredje ledd endret slik at det klart går frem at undesøkelser kan gjøres poliklinisk. Departementet slutter seg forøvrig til forslaget om at smittede personer kan holdes tilbake i inntil sju dager for å gjennomføre og klargjøre resultatet av undersøkelsen. Departementet har heller ingen merknader til forslaget i fjerde ledd om at varsel skal gis til den smittede før vedtak fattes, dersom det er praktisk mulig. Departementet er enig i at avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker legges til en fylkeskommunal nemnd «smittevernnemnda» (femte ledd i forslaget). Det vises til departementets merknader i kapittel 7 til § 7-5, § 7-6, § 7-7, § 7-8 om smittevernnemndas oppgaver og sammensetning. Departementet foreslår derimot å endre femte ledd siste punktum i Helsedirektoratets utkast om at klage over vedtak ikke har utsettende virkning. I likhet med § 8-6 andre ledd i lov om sosiale tjenester, som fastslår at det ikke kan klages adminsistrativt over fylkesnemndas vedtak i tvangssaker mot rusmiddelmisbrukere, mener departementet at det ikke bør være adgang til admisistrativ klage over smittevernnemndas vedtak etter § 5-2 og § 5-3, eller hastevedtak etter § 5-8. Det bør her være tilstrekkelig med adgangen til rettslig prøving etter § 5-9. Dersom vedtaket bringes inn til slik rettslig prøving bør dette på grunn av sakens natur ikke føre til at gjennomføringen av det blir. utsatt og departementet foreslår en uttrykkelig regel om dette. Noen nærmere beskrivelse av tvangen som kan anvendes ved undersøkelsene foreligger ikke i utredningen eller lovutkastet. Departementet finner det derfor nødvendig avslutningsvis å knytte noen korte kommentarer til dette spørsmålet. Det er ikke tilstrekkelig at vilkårene for når tvang kan anvendes er presisert dersom det ikke er grenser for hva tvangen kan bestå i. For såvel pasient som behandler er det også viktig å vite hvor grensen går for den påvirkning som bare kan gjennomføres ved å gå veien om saksbehandlingsreglene for tvangstiltak d.v.s. grensen mellom frivillighet og tvang. Det kan også tenkes at tvangen har en øvre grense d.v.s. at den tvangen som er nødvendig for å gjennomføre tiltaket er av en slik inngripende karakter at tiltaket ikke kan gjennomføres selv om vilkårene førøvrig er oppfylt. Utgangspunktet etter § 5-2 første ledd er som nevnt at legen skal forsøke å få til et frivillig samarbeid. Press eller overtalelser som kan lede til at personen lar seg undersøke uten å gjøre fysisk motstand vil det etter departementets syn ikke være naturlig å oppfatte som tvang i smittevernsammenheng. Løfter om belønning for å oppnå frivillig medvirkning vil mange anse for etisk uforsvarlig, men kan heller ikke anses for tvang. De situasjonene det etter departementets mening vil være naturlig å anse som tvang er de hvor personen setter seg fysisk til motverge mot undersøkelsen. Dette kan tenkes å forekomme ved innbringelse til undersøkelsesstedet og ved gjennomføringen av undersøkelsen. Tvangen vil bestå i å holde vedkommende fast av medhjelpere. Tvangsbruken vil etter departmentets mening måtte begrenses slik at det ikke er adgang til å foreta undersøkelsen dersom tvangen fører til at undersøkelsen gir et lite tilfredsstillende faglig resultat, medfører fare for at noen blir skadet, eller medfører at det utførende personale blir utsatt for uakseptabel smittefare. Departementet anser det ikke nødvendig med tilføyelser i lovteksten for å ivareta betraktningene ovenfor. Departementet anser at nevnte begrensninger følger av det allerede eksisterende vilkåret i andre ledd om at undersøkelsen må skje uten fare, slik at dette omfatter både hvilke undersøkelser som kan gjøres og med hvilken tvang. 5.3 Tvungen isolering i sykehus (§ 5-3) Bestemmelsen tilsvarer § 4-4 i Helsedirektoratets forslag. Det er i dagens lovgivning tre bestemmelser som antas å gi hjemmel for isolering av personer som har en smittsom sykdom, med tvang. Disse er § 21 i sunnhetsloven av 1860, § 6 i tuberkuloseloven av 1900 og § 2, jfr. § 8 i kjønnssykeloven av 1947. I sunnhetsloven § 21 heter det som nevnt i kommentarene til § 5-2 at «personer med farlige sjukdommer som kan smitte, skal være forplikta til når helse- og sosialstyret krever det, å la seg behandle på sjukehus såframt de ikke uten opphold kan skaffe seg slik pleie i heimen eller en annen privat bustad at legen finner det forsvarlig». Bestemmelsens ordlyd er endret i de senere år, men også den opprinnelige versjonen talte om «at lade sig behandle paa et Sygehuus». Behandlingsbegrepet har hatt et lite konkret innhold. Ut fra forarbeidene og forhistorien må det anses klart at også den rene isolering omfattes av bestemmelsen, men med den begrensning at isolering bare kan skje ut fra overveiende samfunnsinteresser. I en dom fra de senere år avsagt av Oslo byrett vedrørende isolering av en HIV smittet person ved Ullevål sykehus uttaler retten at; «det ikke er grunnlag for å tolke begrepet behandle så snevert at det alene omfatter behandling av selve grunnlidelsen dvs HIV-infeksjonen. ... Begrepet behandle må også omfatte behandlingen av HIV-infeksjonens følgesykdommer som bl.a har som siktemål å hindre smitte. Helse- og sosialstyrets vedtak kan som nevnt påklages til fylkesmannen og dennes avgjørelse kan igjen bringes inn for domstolene. I tuberkuloseloven § 6 andre ledd heter det; «Dersom den syke eller hans omgivelser unnlater å følge de av helse- og sosialstyret gitte forskrifter, og det som følge derav viser seg umulig å skaffe den syke en til motarbeidelse av sykdommens utbredelse nødvendig pleie, kan helse- og sosialstyret beslutte hans innleggelse på sykehus.» Kompetansen til å treffe vedtak etter tuberkuloseloven er lagt til helse- og sosialstyret. Etter kjønnssykeloven § 2 plikter «enhver som vet eller har grunn til å tro at han lider av en kjønnssykdom .. å søke læge og underkaste seg nødvendig lægebehandling og etterkontroll. ... Han plikter å la seg behandle i sykehus hvis kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege finner dette påkrevet.» Videre heter det i samme lovs § 8: «Følger en kjønnssyk eller en formodet kjønnssyk ikke oppfordringen kan kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege la ham tvangsinnlegge på sykehus. Det samme gjelder den som ikke retter seg etter anvisning gitt i samsvar med § 2 og § 3.» Etter § 11 plikter politiet etter anmodning å bistå. Den medisinsk-faglige ansvarlige legens vedtak kan påklages til helse- og sosialstyret og helse- og sosialstyrets vedtak kan igjen påklages til Sosialdepartementet, jfr. § 15, første ledd. Departementets vedtak kan i henhold til § 15, andre ledd overprøves av domstolene etter reglene i tvistemålsloven kap. 33. Utredningen tar som utgangspunkt at isolering hverken er etisk ønskelig eller hensiktsmessig hvis vi vil oppnå en større toleranse overfor smitteførende personer med allmennfarlige smittsomme sykdommer. Adgangen til tvangsisolering bør derfor være avgrenset til å gjelde bare som en siste løsning. Det har imidlertid i praksis oppstått situasjoner hvor frivillige tiltak ikke har vært tilstrekkelige og hvor tvangsisolering sett fra et smittevernhensyn har vært eneste effektive tiltak. Det er vist til to hovedbegrunnelser for å ha en hjemmel til mere langvarig tvangsisolering utover den kortvarige som kan være nødvendig i sammenheng med diagnostisering av sykdommen. (Slik kortvarig tvangsisolering i forbindelse med klarlegging av diagnose, er dekket av proposisjonens § 5-2.) Den ene er behovet for et virkemiddel i tilfelle av en fremtidig situasjon hvor vi står overfor et dødelig smittestoff som lett overføres og som det ikke fins smittefrigjørende behandling for. Den andre er behovet for en reaksjon overfor den lille gruppen av personer som enten ikke følger de nødvendige forholdsregler eller avstår fra smittefrigjørende behandling. I lovutkastets § 4-4 første ledd foreslås det med denne bakgrunn en hjemmel til tvungen isolering i sykehus når det er overveiende sannsynlig at andre kan bli smittet og det er åpenbart at det ikke ved andre tiltak kan forebygges at så skjer. Videre kan isolering ifølge utkastets andre ledd bare vedtas dersom dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til smittefaren og belastningen for den det gjelder. Helsedirektoratet omtaler vilkårene i første og andre ledd nærmere i kommentarene til bestemmelsen. Når det gjelder sannsynligheten for at andre kan bli smittet heter det, at kravet til sannsynlighet må ses i sammenheng med hvor alvorlig og akutt den aktuelle overføringsfaren er. av sykdommens smittsomhet, forventninger til adferd og trusler det er grunn til å ta alvorlig. Forutsetningen for å vedta tvungen isolering når en slik sannsynlighet for smitte foreligger, er at konkrete forsøk på å motvirke smitteoverføring med andre tiltak har vært forsøkt eller at man må anta at slike forsøk vil være forgjeves. Det er dette som ligger i at det må være åpenbart at andre tiltak ikke kan motvirke eller forebygge smitte. Vilkåret om en helhetsvurdering skal sørge for at hensynet til den som er smittet også ivaretas. Vedtak om tvungen isolering kan etter tredje ledd vedtas for opptil 3 uker i første omgang, ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges til 6 uker. Etter fjerde ledd i lovutkastet skal vedtak om tvungen isolering i sykehus på samme måte som tungen undersøkelse fattes av den nye fylkeskommunale smittevernnemnda. Vedtaket skal oppheves av avdelingsoverlegen så snart det ikke lenger er behov for isoleringen. Om smittevernnemnda og Helsedirektoratets begrunnelse for å legge vedtaksmyndigheten til dette organet, se motivene til § 7-5 - 7-8. Sunnhetsloven § 21, tuberkuloseloven § 6 og kjønnssykeloven § 2 inneholder som vist ovenfor under avsnittet om gjeldende rett også bestemmelser om tvungen behandling, særlig i sykehus. Helsedirektoratet har funnet at det hjemmelsgrunnlaget som foreligger i den gjeldende smitteveenlovgivningen for å behandle personer uten eget samtykke, ikke bør opprettholdes i en ny lov. Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap. 12.3.3., side 153: « Adgangen til tvangsmessig behandling av hensyn til andre strider mot grunnleggende synspunkter på individets rett til å bestemme over seg selv i en behandlingssituasjon. Slik adgang kommer i konflikt med synet på frivillighet når det gjelder å undergi seg behandling, noe som er understreket bl.a i de fleste andre deler av helselovgivningen. Høringsinstansene har vært sterkere opptatt av isolering enn av undersøkelse. De fleste, med unntak av organisasjonen for de HIV-positive PLUSS og organisajoner for homofile og lesbiske som mener det får holde med straffelovens regler, anser det nødvendig å ha mulighet til å vedta tvungen isolering. Det er imidlertid en utbredt oppfatning at tvangen bør reserveres for de mere nødlignende situasjoner. Forslagets sterkeste kritikere, Pluss, skriver i sin uttalelse bl.a.: « Vi kan ikke skjønne at vi i Norge BEHØVER lovparagrafer om tvangsisolering. På den annen side vil de VIRKE MOT SIN HENSIKT - nemlig mot det holdningsskapende arbeidet som helsevesenet driver.... Sykehusene kan ikke tilby annet enn ren oppbevaring, og det er ingen parter tjent med, hverken samfunnet, sykehuspersonalet eller de isolerte... Vi behøver dette heller ikke av smitteforebyggende grunner. Tvangsisolering har ifølge fagfolk ingen avgjørende betydning i bekjempelsen av (HIV) epidemien. Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, viser til at Europarådets Rekommandasjon Rec(1989)14 tar avstand fra tvang og frihetsberøvelse i forbindelse med HIV/AIDS. Instituttet hevder at det norske lovutkastet ikke gjør dette, men åpner for drastiske og inngripende tiltak, bl.a i form av frihetsberøvelse. Enkelte instanser har kommentarer til vilkårene for isolering. Etter regjeringsadvokatens syn gir bestemmelsen i Helsedirektoratets lovutkast ikke tilstrekkelig rom for handlefrihet for å ivareta sterke samfunnsmessige behov for å begrense smitterisikoen overfor personer som mangler evne eller vilje til selv å ta de nødvendige forholdsreger. Vilkåret om at det skal være «overveiende sannsynlig» at smitte kan overføres innebærer et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Det vises til at det vil være vanskelig å godtgjøre en slik kvalifisert sannsynlighetsovervekt i praksis, bortsett fra hvor smitten er meget lett overførbar uavhengig av den smittedes oppførsel. De samme praktiske vanskeligheter gjelder etter Regjeringsadvokatens syn også vilkåret om at det skal være «åpenbart» at andre tiltak ikke kan hindre smitteoverføring. Det foreslås derfor at vilkårene endres til at «den smittede utgjør en alvorlig fare for overføring av smitte til andre», og at ordet «åpenbart» utgår fra vilkåret om at andre tiltak åpenbart ikke kan motvikre overføring av sykdommen. Sosialdepartementet/Helsedirektoratets referansegruppe vedrørende HIV/AIDS skriver i sin uttalelse at det er behov for å konkretisere i merknadene hvilken grad av smittefare som skal foreligge, spesielt i forhold til HIV. En må videre unngå at helsevesenet blir en oppsamlingsplass for HIV-smittede fra fengslene. Landsforeningen mot AIDS med flere mener også at vilkåret om sannsynligheten for smitte er for diffust. Forøvrig går det frem at enkelte blander sammen kortvarig isolering i forbindelse med undersøkelse og diagnostisering og den mer langvarige etter at diagnose er kjent. Enkelte blander også sammen med isolering som gruppetiltak etter § 4-2, (§ 4-1 i proposisjonens lovforslag) dvs påbud, ofte til flere, om ikke å forlate et avgrenset område. bestemmelse om tvangsbehandling er naturlig nok kommentarene om dette få i høringsuttalelsene. Regjeringsadvokaten støtter forslaget om at tvangsbehaniding skal utgå. Enkelte som Oslo kommune, Fylkeslegen i Akershus og Universitetet i Trondheim peker på at tvangsbehandling kan være et aktuelt smitteverntiltak i enkelte ekstreme situasjoner, men fremhever at vilkårene må være strenge. Noen misforstår tvangsundersøkelsesparagrafen slik at den også gir hjemmel for behandling. Helsedirektoratets utkast til bestemmelse om tvungen isolering er den mest inngripende av alle bestemmelsene i lovutkastet. Det er også den som har vakt sterkest motstand i høringsrunden. Departementet finner det derfor naturlig å kommentere dette forlaget noe mere inngående. Departementet vil understreke at prinsippet om frivillig medvirkning må gjelde som utgangspunkt for ethvert spørsmål om isolering. I Helsedirektorates forslag til bestemmelser om tvungen undersøkelse tas det utgangspunkt i dette prinsippet. Slik undersøkelsesbestemmelsen lyder etter departementets endringsforslag (se § 5-2 første ledd i proposisjonens lovforslag), har legen og eventuelt kommunelegen plikt til å be den som mistenkes for å være smittet om å la seg undersøke. (Se departementets kommentarer til foregående paragraf.) Helsedirektoratet har ikke foreslått noen tilsvarende plikt til å forsøke frivillig isolering i sitt utkast til bestemmelser om tvungen isolering, men en slik plikt er forutsatt ifølge merknadene. Departementet mener at undersøkelse og isolering bør likestilles ved at det også lovfestes plikt til å forsøke å få til frivillig isolering av smittede personer i § 5-3 første ledd, før det eventuelt kan gjøres bruk av tvang. Vilkårene for tvungen isolering blir som en følge av denne tilføyelsen forskjøvet til andre ledd. I de tilfellene hvor frivillighet ikke fører frem, reises spørsmålet om behovet for isolering er så påtrengende at det kan rettferdiggjøre bruk av tvang eller om samfunnet er best tjent med å avstå fra bruk av tvangsmidler. Departementet er enig i Helsedirektoratets vurdering om fortsatt behov for en hjemmel til om nødvendig å vedta isolering og eventuelt gjennomføre den med tvang. Etter Sosialdepartementets syn har det heller ikke av høringen fremkommet tungtveiende argumenter som tilsier at adgangen til tvungen isolering tas ut av smittevernloven eller at enkelte av de allmennfarlige sykdommene unntas fra bestemmelsen. På den annen side fordrer de inngripende følger en isolering av lengre varighet har for den isolerte, at vilkårene ikke åpner for noen omfattende adgang. Det er også et vesentlig moment at isolering etter smittevernloven er begrunnet ut fra andre hensyn enn hensynet til den smittede og derfor vil utgjøre et alvorlig integritetsinngrep. I direktoratets lovutkast er et av vilkårene for å vedta tvangsisolering at det skal være åpenbart at det ikke er mulig å forebygge eller motvirke smitteoverføring ved andre tiltak. Det er som nevnt forutsatt av direktoratet at slike tiltak må ha vært forsøkt. Departementet slutter seg til at det er nødvendig med et krav om at andre måter å hindre smittespredning på må forsøkes før det gis adgang til å vedta tvungen isolering. Hensynet til den enkelte som kan komme til å representere en smittefare tilsier en slik begrensning. Også fra et smittevernsynspunkt er et inngripende tiltak som tvangsiolering bare nødvendig, dersom alternative tiltak som kan begrense smittefaren for andre har vært forsøkt uten hell, eller den smittede klargjør at han eller hun ikke vil medvirke til slike tiltak. Departementet vil likevel vise til at det i enkelte tilfelle er uten hensikt å forsøke alternative tiltak. Det kan f.eks. være at sykdommen er så smittsom eller farlig at en ikke kan ta risikoen på at de alternative tiltak skal slå feil. Bestemmelsen må ikke bli så streng at den ikke tjener sitt formål, å hindre at andre smittes. Departementet finner på bakgrunn av betraktningene ovenfor at loven bør sette som krav at frivillig isolering og alternative tiltak må være forsøkt og forkastet før det kan fremsettes forslag til bruk av tvang. Samtidig vil dette vilkåret innebære en plikt til å etablere tilbud om alternative tiltak. Departementet er etter dette enig i direktoratets forslag til betingelser som må foreligge før det kan fremmes forslag om tvungen isolering, men er kommet til at vilkårene slik de er formulert av Helsedirektoratet, er for uklare og at uttrykket «åpenbart» i forbindelse med bruk av alternative tiltak kan gi en noe stivbent regel. Departementet foreslår derfor å omformulere vilkårene slik at de blir lettere tilgjengelig. være at det foretas en helhetsvurdering av situasjonen før isolering vedtas. Departementet foreslår at utgangspunktet for vurderingen av spørsmål om tvungen isolering skal være en slik helhetsvurdering. Innholdet av vurderingen tilsvarer Helsedirektoratets forslag til tilleggsvilkår i utredningens § 4-4 andre ledd. Elementer i vurderingen vil bl.a være hvilken smittefare vedkommende representerer og hvem som er nærmest til å bære ulempene ved smittefaren som foreligger. Dersom isolering fremstår som den mest forsvarlige løsningen, slik at isolering er aktuelt, må det etter direktoratets forslag vurderes om det foreligger en overveiende sannsynlighet for at andre vil bli smittet dersom den smittede ikke isoleres. Departementet anser at dette beviskravet representerer en rimelig balanse mellom kravet til rettssikkerhet for pasienten og myndighetenes behov for handlefrihet. Beviskravet bør derfor etter departementet syn opprettholdes. Departementet har forståelse for at det i visse tilfelle kan by på problemer å påvise at det foreligger en «overveiende sannsynlighet» for overføring av smitte. Men departementet kan ikke se at forslaget fra regjeringsadvokaten, «alvorlig fare», utgjør noe klarere bevistema, kanskje snarere tvert imot. Vilkåret «alvorlig fare» er et mindre strengt krav enn «overveiende sannsynlig», men grenseproblemene vil bli like vanskelige. De er bare flyttet et trinn nedover. Etter departementets vurdering blir kravene da for små og det reiser seg nye vanskelige spørsmål. Betyr f.eks. det å være HIV-positiv i seg selv at man utgjør en alvorlig fare? Det vil antagelig være vanskelig å angi et i alle henseende klart krav til sannsynligheten uansett formulering. Departementet velger derfor i steden å knytte noen nærmere merknader til anvendelsen av bestemmelsen. Departementet vil peke på at det er smittefaren knyttet til den enkelte og ikke sykdommens smittefarlighet som sådan som skal vurderes. (At sykdommen er smittefarlig og alvorlig er forutsatt ved at tvungen isolering er forbeholdt de allmennfarlige smittsomme sykdommene.) Smittefaren knyttet til den enkelte vil være en kombinasjon av hvor lett sykdommen overføres og hvilke muligheter den smittede har til å kommunisere den med andre. Spesielt ved HIV som i seg selv er lite smittsom, men også ellers, må en når det gjelder overføringsmulighetene se hen til forventningene om den enkeltes adferd. Det bør legges avgjørende vekt på det en vet om den smittedes holdninger enten de er kommet til uttrykk gjennom tidligere adferd eller gjennom trusler om fremtidig adferd. Dersom den smittede gir uttrykk for uansvarlige holdninger er det all grunn til å ta vedkommende på ordet, og derved er det overveiende sannsynlig at smitte vil bli overført dersom en ikke reagerer. Fra de homofiles interesseorganisasjoner er det uttrykt bekymring for at isoleringsbestemmelsene vil bli brukt til å internere HIV-positive eller AIDS-syke i større omfang og da særlig prostituerte. Departementet vil anta at dette er lite aktuelt da slike forslag i stor grad vil måtte avvises under hensyn til helhetsvurderingen. For det første vil tvangsisolering ut fra dagens epidemiologiske situasjon ikke være den mest forsvarlige løsningen i forhold til smitteoverføringsfaren, da de prostituerte etter hva man vet ikke synes å representere noe stort smittepotensiale. Videre representerer omgang med prosituerte en kjent smittefare som kan unngås av den som ønsker det. Det er et grunntema i smittevernloven at den skal gi beskyttelse der den enkelte borger ikke selv kan verge seg mot smittefare. Den som med åpne øyne utsetter seg for en kjent risiko kan ikke ha krav på den samme grad av beskyttelse. Dersom det likevel skulle komme for en dag at enkelte representerer en så stor smittefare at det er overveiende sannsynlig at andre vil bli smittet og helhetsvurderingen tilsier at de isoleres, må dette i første omgang møtes med et tilbud om hjelpetiltak rettet mot vedkommende. For HIV-positive eller AIDS-syke med rusmiddelproblemer vil det f.eks være mere nærliggende å sette inn tiltak mot rusmiddelproblemet da dette ofte vil være den bakenforliggende årsak til smittevernproblemet. Dersom disse tiltak slår feil vil det i teorien være adgang til isolering, men slike situasjoner vil antagelig forekomme meget sjelden. Når det gjelder påstanden om motstrid mellom Europarådets rekommandasjon om bruk av tvang og frihetsberøvelse og lovutkastet, kan departementet ikke si seg enig. Europarådet tar avstand fra bruk av tvang og frihetsberøvelse som et alminnelig virkemiddel i bekjempelsen av HIV/AIDS-epidemien. Som det fremgår ovenfor kan bestemmelsen her bare anvedes i enkelttilfeller og i ekstreme situasjoner som når smittefaren er stor og verken frivillighet eller andre tiltak fører frem. Som nevnt i innledningen til dette kapitlet inneholder ikke utredningen noe om det nærmere innholdet av tvangen. Departementet vil derfor peke på at tvang i forbindelse med isolering i hovedsak vil bestå i innbringelse og tilbakeholdelse. fratagelse av sivile klær og penger m.m. Disse tiltakene må begrenset til det som er helt påkrevet i forhold til smittefaren. I tredje ledd fremmer Sosialdepartementet direktoratets forslag om maksimalt tre ukers varighet for isoleringsvedtaket ved førstegangs vedtak og seks ukers varighet ved fornyet vedtak. Departementet har imidlertid funnet at det bør være en absolutt grense for sammenhengende isolering på ett år. Forslaget er begrunnet i at det etter en periode på ett års isolering vil være særdeles vanskelig å vurdere om den smittede er villig og i stand til å samarbeide om frivillige tiltak. Regelen forutsetter at den smittede ved opphevelsen av isoleringen følges opp av de hjelpetiltak som er nødvendig. Ny isolering kan bli aktuelt dersom samarbeidslinjen fortsatt ikke fungerer. Departementet kan i hovedsak slutte seg til direktoratets betraktninger om at tvangsbehandling i dag er et lite aktuelt smitteverntiltak. Den adgang til tvangsbehandling som gjeldende lovgivning gir hjemmel til, er sjelden blitt brukt i nyere tid og må antas å ha hatt liten eller ingen epidemiologisk betydning sammenliknet med adgangen til isolering. Tilbud om behandling eventuelt i.f.m. isolering blir oppfattet som et gode og mottas i alminnelighet frivillig for å bli frisk og for å slippe fortsatt isolering. Departementet ser derfor i likhet med direktoratet ikke grunn til å videreføre dagens behandlingshjemler. I enkelte helt spesielle situasjoner ser likevel departementet behov for en sterkt begrenset hjemmel til tvangsbehandling. Det siktes da til det problemet som kan oppstå dersom en smittet person har en allmennfarlig smittsom sykdom hvor smittefrihet ikke inntrer av seg selv eller bare inntrer etter en svært langvarig periode, men hvor smittefrihet lett og komplikasjonsfritt kan oppnås ved behandling. Dersom en slik person motsetter seg behandling og samtidig ved sin adferd eller andre forhold representerer en uakseptabel smitterisiko for andre, kan svært langvarig tvungen isolering fremstå som det eneste forsvarlige alternativet dersom det ikke er adgang til behandling. For å unngå dette dilemmaet foreslår departementet at loven skal gi adgang til å vedta tvungen medikamentell behandling når slik behandling kan redusere isoleringstiden vesentlig. For at hjemmelen ikke skal benyttes unødig foreslår departementet også at vedtak om tvungen behandling først kan fattes i sammenheng med nytt isoleringsvedtak d.v.s. etter tre ukers isolering. Etter departementets syn gir dette anledning til å vurdere behandlingspørsmålet og om mulig å overtale den isolerte til å la seg behandle frivillig. Videre bør det være et absolutt vilkår at behandlingen kan gjøre vedkommende smittefri og er uten fare eller større ubehag. Medikamentell behandling av en smittsom sykdom vil i hovedsak bestå av å tilføre den smittede antibiotika eller lignende legemidler såfremt sykdommen er påvirkelig av slike midler. Setter den smittede seg til motverge, må midlene tilføres gjennom magesonde eller ved injeksjon under bruk av makt. Slik behandling med legemidler vil når riktig gjennomført, være ufarlig for pasienten. Andre behandlingsmåter som kirurgisk behandling, f.eks. fjerning av galleblæren hos kronisk tyfoidbærere er ikke gjennomførbare under tvang og omfattes heller ikke av forslaget. Departementet foreslår også hjemmel for Statens helsetilsyn til å fastsette nærmere bestemmelser om behandlingen. Departementet fremmer her Helsedirektoratets forslag om at vedtak etter paragrafen skal fattes av smittevernnemnda. Det vises til departementets merknader i kapittel 7 til § 7-5, § 7-6, § 7-7 § 7-8 om smittevernnemndas oppgaver og sammensetning. Departementet er også enig i forslaget om at avdelingsoverlegen skal oppheve vedtaket så snart det er forsvarlig. I tillegg fremmes det forslag om at rettslig prøving av vedtaket ikke har utsettende virkning, se departementets kommentarer til § 5-2. 5.4 Gjennomføring av isolering i sykehus (§ 5-4) Bestemmelsen tilsvarer § 4-5 i Helsedirektoratets utkast. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i gjeldende lovgivning. Enkelte minstekrav med hensyn til behandling og forpleining vil likevel følge av alminnelige regler i sykehusloven og kravet til forsvarlig behandling av pasienter i legeloven. smittede tas under tvungen isolering, tilsier at det formuleres minimumskrav for gjennomføringen av isoleringen. Det vises til at denne pasientkategorien står i en særstilling fordi de blir tatt under tvungen isolering, primært ikke av hensyn til deres egen helse, men av hensyn til samfunnsinteressene eller folkehelsen. Direktoratet oppstiller derfor krav i utkastets første og andre ledd om at isolering skal skje i egen sykehusavdeling, at det skal tilbys best mulig pleie- og behandlingstilbud og at isoleringstiltakene skal være begrenset til det som er nødvendig av hensyn til smittefaren. Tilbudet om medisinsk behandling og pleie skal stå til rådighet og være et alternativ til isolering dersom den isolerte ønsker det og det er medisinsk mulig å redusere smitteoverføringsfaren. Direktoratet understreker at det er av sentral betydning at den smittede bare blir underlagt den lavest mulige grad av smitteisolering. Så langt det er mulig bør den isolerte gis adgang til kontakt med nære pårørende og dette foreslås også lovfestet i andre ledd. I tredje ledd foreslås det ut fra beredskapshensyn at isolering under krisepregede situasjoner også kan foretas i andre godkjente institusjoner enn sykehusavdelinger. Fjerde ledd i utkastet gir Helsedirektoratet hjemmel til å forskriftsfastsette nærmere krav til den fysiske tilretteleggelse og faglige forhold ved sykehusavdelinger som skal tjene som isolator og å godkjenne andre institusjoner for isolering etter tredje ledd. Det har kommet relativt mange komentarer til forslaget. De fleste, som f.eks. Ullevål sykehus og flere fylkesleger og fylkeskommuner, påpeker at det ved de fleste sykehus i dag ikke finnes egne avdelinger for allmennfarlige smittsomme sykdommer og at vanlige avdelinger ikke er utrustet for å motta denne type pasienter som man kan frykte vil ha adferdsforstyrrelser og voldstendenser. I det øvrige mener høringsinstansene at de nærmere vilkårene bør presiseres og at det bør utarbeides forskrifter til utfylling av bestemmelsen. Lægeforeningen mener at også de som isoleres frivillig bør omfattes av de samme rettigheter med hensyn til bekvemmeligheter for en tilnærmet normal livsførsel også under slik isolasjon. Sosialdepartementet slutter seg til en nærmere regulering av gjennomføringen av isolering i sykehus. En egen bestemmelse om dette vil være med på å bedre forholdene for de som må isoleres. Når samfunnet velger å gå til et så inngripende skritt mot en enkeltperson som tvungen isolering er, bør det i størst mulig grad kompenseres for ulempene isoleringen medfører ved at forholdene forøvrig legges best mulig til rette for den isolerte. Departementet finner videre at bestemmelsene i § 5-4 i den grad de passer også bør gjelde for isolering på frivillig grunnlag. Behovet for et forsvarlig behandlingsmessig og pleiemessig tilbud vil være det samme enten grunnlaget for oppholdet er frivillighet eller tvang. Når det gjelder det øvrige tilbud til pasienten, kan det på den annen side være grunn til å ta hensyn til at isolering på tvangsgrunnlag nok vil oppleves vanskeligere enn frivillig isolering. Departementet foreslår ingen egen bestemmelse om frivillig isolering utover å endre bestemmmelsens tittel fra «Tvungen isolering i sykehus» til «Gjennomføring av isolering i sykehus». Det forutsettes imidlertid at det kan gis nærmere regler om frivillig isolering etter bestemmelsens siste ledd. Departementet er enig med høringsinstansene i at kravet om egen sykehusavdeling for isolering er for omfattende sett på bakgrunn av at det er forutsatt at det kun vil dreie seg om et lite antall personer til enhver tid. For disse personene må forholdene kunne legges til rette for isolering på et avsnitt på en avdeling. Som kjent er målet å opprette en infeksjonsmedisinsk avdeling i hvert fylke. Innen dette målet er nådd må en sengepost kunne gjøre nytten. Behovet for tvangsinnleggelser vil være forsvinnende lite, men fylkene vil stadig ha behov for å isolere en pasient på frivillig grunlag. Departemetnet er derfor kommet til at lovteksten bør endres til å stille krav om «egnet sykehusavdeling eller sengepost». I Helsedirektoratets forslag sies det at isoleringstiltakene skal være begrenset til det som er påkrevd i forhold til faren for smitteoverføring. Departementet føler det som en mangel ved forslaget at det ikke også positivt sies noe om hvilke tiltak som kan gjennomføres. Det siktes da til nødvendige tiltak for å gjøre isoleringen effektiv slik at andre ikke smittes i isoleringstiden. Departementet foreslår derfor et tillegg til andre ledd om at det under isoleringen kan iverksettes pleiemessige- og sikkerhetsmessige tiltak. Med pleimessige tiltak siktes det til f.eks. pleie av sår og andre hygieniske tiltak for å hindre smittespredning til sykehusets personale eller pasienter. Sikkerhetsmessige tiltak vil i første rekke være tiltak som vakthold, også for å hindre uvedkommende i å få kontakt med pasienten, og om nødvendig tilbakehold dersom pasienten forsøker å unndra seg isoleringen. Forslagene i tredje og fjerde ledd fremmes med den endringen at godkjenning av andre institusjoner enn de som er nevnt i første ledd til isoleringsformål skal gis av Statens helsetilsyn, mens departementet kan fastsette nærmere krav til de fysiske og faglige forholdene ved alle institusjoner som kan nyttes til isolering. Departementet er forøvrig enig i direktoratets forslag til bestemmelser om gjennomføring av isolering i sykehus. 5.5 Forberedelse til tvangssak for smittevernnemnda (§ 5-5) Bestemmelsen tilsvarer § 7-4 i Helsedirektoratets utkast. Departementet har som nevnt i innledningen til dette kapitlet villet samle alle bestemmelser om gjennomføring av tiltak med tvang i samme kapittel. Det er lite eller ingen regler om saksforberedelser i de gjeldende smittevernlovene. Tilsvarende bestemmelse finnes i § 9-4 i ny lov om sosiale tjenester. Helsedirektoratet har i sin utredning et eget avsnitt 12.6.4.5 om saksforberedelsen. Det vises her til at det er smittevernlovens alminnelige ordning at ansvar og initativ til å iverksette nødvendige smitteverntiltak påligger den kommunale helsetjenesten. Det bør derfor være en oppgave for smittevernlegen som kommunehelsetjenestens representant å vise nødvendig initiativ når forholdene tilsier at det bør treffes vedtak som innebærer bruk av tvang. Som saksforberedelse må smittevernlegen også ha ansvaret for å utforme et begrunnet forslag om det tiltak som ønskes satt i verk. Forslaget må i det minste inneholde en beskrivelse av de faktiske forhold som helsetjenesten mener begrunner tiltaket og det må legges frem eventuelle dokumenter og annet som belyser forholdene. Et viktig ledd i saksforberedelsen må også være å få undersøkt om muligheten for å få til frivillige tiltak er tilstrekkelig utnyttet. Om disse forhold er det foreslått regler i bestemmelsens første ledd. I andre ledd foreslås det at fylkeslegen som smittevernnemndas sekretariat (se proposisjonens § 7-7) skal motta forslaget for så å sende det videre til smittevernnemnda. I kraft av sin faglige innsikt kan fylkeslegen yte bistand til nemnda både gjennom innsamling av faglig, generelt materiale og praktisk under saksforberedelsen. Det vil også være en del av fylkeslegens saksforberedelse å få innkalt nemndsmedlemmene og bistå nemndslederen i saksforberedelsen. I tredje ledd foreslår direktoratet egen adgang til å reise sak for smittevernnemnda. Det er ingen kommentarer til forslaget til regler om saksforberedelse. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets forslag og fremmer dette med den endring at Statens helsetilsyn gis myndighet til å fremme forslag etter tredje ledd. Endringen følger av de foretatte endringer i tilsynsloven. Videre foreslås «smittevernlegen» erstattet med «kommunelegen», jf kommentarene til § 1-3. Om smittevernnemnda se proposisjonens § 7-5 - 7-8 med motiver. Når det gjelder fylkeslegens rolle viser departementet til at fylkesmannen og ikke fylkeslegen skal være sekretariat for nemnda, jfr. § 7-7. Fylkeslegen forutsettes likevel fortsatt å ha en veiledningsfunksjon overfor kommunelegen og smittevernnemnda, når det forberedes sak for nemnda. 5.6 Oppnevning av fullmektig for den smittede m.m. (§ 5-6) Bestemmelsen tilsvarer § 7-5 i Helsedirektoratets forslag. Bestemmelsen er ny. Det er en tilsvarende bestemmelse til første ledd om oppnevning av fullmektig i § 9-5 i ny lov om sosiale tjenester. Innsynsretten i andre ledd tilsvarer § 13 i forslaget om ny lov om psykisk helsevern uten eget samtykke ( NOU 1988:8). Helsedirektoratet foreslår her at smittevernnemnda skal sørge for at det utpekes advokat for smittede personer som det reises forslag om å gjennomføre tvangstiltak mot. Det forutsettes at advokaten som offentlig oppnevnt får sine utgifter dekket av det offentlige. (Om smittevernnemnda se § 7-5 - 7-8.) Advokaten skal ifølge utkastet gjøres kjent med forslaget til tvangsvedtak og om mulig gis frist til å gi en skriftlig framstilling med angivelse av det materiale advokaten ønsker å bruke. Direktoratet viser til at det av hensyn til hastemomentet kan være nødvendig å avskjære muligheten til å legge frem slikt materiale. Videre heter det i første ledd at begrensningene i forvaltningsloven § 19 ikke gjelder. Etter andre ledd gis den smittede utvidet rett til innsyn i sin journal med vedlegg. Helsedirektoratet slutter seg i sin begrunnelse av utvidet innsynsrett til psykiatriutvalgets motiver for slik innsynsrett og uttaler: « En smittet person som er under tvungen helsetjeneste eller isolering, vil kunne oppleve det som et ekstra stort inngrep å få avslag på anmodning om innsyn, særlig når tiltaket først og fremst er truffet av hensyn til samfunnet/folkehelsen. Det er kun Justisdepartementet som har kommentert forslaget. Det fremholder at det er uklart om det som er sagt om forvaltningsloven § 19 bare gjelder fullmektigens innsynsrett eller også partens. Videre stiller departementet seg undrende til behovet for en fullstendig tilsidesettelse av denne bestemmelsen. Sosialdepartementet er enig i at smittede personer bør få oppnevnt en fullmektig i tvangssaker. Bestemmelsen avviker noe fra den tilsvarende bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 9-5. Det foreslås derfor en særlig bestemmelse i loven her. En bestemmelse om dette må antas å være en styrking av den enkeltes rettsvern, selv om bestemmelsen vil bli uten betydning dersom det fattes hastevedtak etter § 5-8. (Se nærmere departementets kommentarer til denne.) Advokatens oppgave må være å bistå den smittede under forberedelsen og frem til vedtak fattes. Departementet har vurdert Justisdepartementets innvendiger mot første ledd. Forvaltningsloven § 19 har bestemmelser om at en part ikke har krav på å få gjøre seg kjent med bl.a opplysninger i et dokument som: er av betydning for rikets sikkerhet, inneholder forretningshemmeligheter, det av hensyn til hans helse er utilrådelig at han får kjennskap om. Uten at det er av vesentlig betydning har han heller ikke krav på opplysnigner om noens helseforhold eller andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Departementet antar at tilsidesettelsen av § 19 opprinnelig kom med i lovutkastet som en følge av at det i andre ledd foreslås en regel om utvidet journalinnsyn. Dette innebærer innsyn uten de begrensninger som ellers følger av legeloven med forskrifter. Bestemmelsen er som nevnt begrunnet fra direktoratet med at det vil kunne være ekstra tyngende dersom en smittet person som er under tvang i tillegg nektes innsyn, særlig når tiltaket først og fremst er truffet av hensyn til smittevernet forøvrig. Det kan likevel ikke være slik at dette hensynet også tilsier at den smittede får kjennskap til opplysninger om rikets sikkerhet etc. Departementet foreslår derfor at unntaket fra § 19 begrenses til pkt. c. Her unntas fra partsinnsyn opplysninger som det av hensyn til den smittedes helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må antas utilrådelig at han får kjennskap til. Departementet foreslår videre at denne begrensningen overfor forvaltningsloven § 19 flyttes til andre ledd i § 5-6 da den naturlig har størst sammenheng med bestemmelsen der om utvidet innsynsrett i journal. Derved vil også uklarheten om unntaket bare gjelder fullmektigen eller også den smittede selv ryddes av veien, da andre ledd handler om «den smittede». Den smittede må da også kunne gi sin fullmektig innsynsrett. Med disse endringer fremmes direktoratets forslag. 5.7 Vedtak og begrunnelse (§ 5-7) Bestemmelsen tilsvarer § 7-7 i Helsedirektoratets forslag. Det er ingen egne bestemmelser om vedtakene og deres begrunnelse i gjeldende lover. Det er en tilsvarende bestemmelse i § 9-9 i ny lov om sosial omsorg. I denne bestemmelsen foreslås det lovfestet at vedtak skal fattes straks smittevernnemnda har sluttført sine drøftelser. Vedtaket skal begrunnes etter reglene i tvistemålsloven § 144 og § 145 om begrunnelse av dommer. Etter andre ledd i utkastet skal det gjøres særskilt oppmerksom på adgangen til å overprøve nemndas vedtak for domsstolene, jfr. § 5-9 i proposisjonen. Det er ikke gitt nærmere begrunnelse for forslagene. Det er bare Den norske dommerforening som har kommentert forslaget. Den viser til Ot.prp.nr.60 (1988-1989) (ny lov om sosial omsorg) § 10-10 og anbefaler at ordlyden i smittevernlovens tilsvarende bestemmelse endres til at vedtakene skal begrunnes «etter reglene i tvistemålsloven om begrunnelse av dommer». Sosialdepartementet finner at smittevernloven bør ha bestemmelser om tvangsvedtakets begrunnelse. regler om forhandlingene i smittevernnemnda som avviker noe fra de tilsvarende regler i sosialtjenesteloven § 9-9. Det bør for det første gis en regel om at smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig for å fatte vedtak. Videre bør loven si noe om hvem som kan møte. Det synes forutsatt i Helsedirektoratets forslag til lovtekst om oppnevning av fullmektig for den smittede at fullmektigen kan møte for smittevernnemnda. Departementet slutter seg til dette og mener også at kommunelegen eller en representant for Statens helsetilsyn som forslagsstillere må ha møterett. Skal det være noe poeng i denne møteretten må det også være mulighet til å få uttale seg eller presentere annet materiale for memnda. På den annen side er det ikke meningen at forhandlingene i smittevernnemnda skal foregå etter mønster fra domstolene med obligatoriske partsinnlegg. Smittevernnemndas avgjørelse er et forvaltningsvedtak og det forutsettes at medlemmene av nemnda forut for møtet er gjort kjent med argumentene fra den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig, jfr. § 5-5 og § 5-6. Det er også et viktig hensyn å sørge for at smittevernnemndas vedtak treffes raskt, slik at det ikke åpnes opp til prosedyrer som kan forsinke avgjørelsen. Departementet foreslår derfor at det bare bør være adgang til å presentere materiale det ikke har vært mulig å legge frem tidligere samt å føre vitner. Det forutsettes at det ikke er adgang til å kreve møtet utsatt for å føre vitner som ikke kan møte eller presentere materiale som ennå ikke foreligger. Departementet fremmer forslag om slike regler i nytt første ledd. Når det gjelder tvangsvedtakenes nærmere begrunnelse vil departementet vise til at tvistemålsloven § 144 og § 145 har regler om dommers innhold som ikke direkte går på begrunnelse, men som likevel er av interesse for vedtak i smittevernnemnda. Et eksempel er § 144 punkt 1 som setter krav om at dommen skal inneholde opplysninger om dommernes navn og tid og sted for avgjørelsen. Det kan være grunn til å kreve at smittevernnemndas vedtak skal inneholde de tilsvarende opplysningene. Departementet foreslår derfor at andre punktum i dette leddet endres til: «Reglene i tvistemålsloven om dommers innhold og begrunnelse gjelder tilsvarende. Forøvrig fremmer departementet direktoratets forslag. 5.8 Hastevedtak (§ 5-8) Forslaget tilsvarer § 7-9 i Helsedirektoratets forslag. Det er ikke tilsvarende bestemmelser i dagens lovgivning. Den beskjedne praksis som foreligger vedrørende tvangssaker etter smittevernlovgivningen tyder på at i tilfeller hvor det har vært nødvendig å iverksette tiltak raskt, har det vært akseptert at helserådets ordfører (nå medisinsk-faglig ansvarlig lege) har hatt adgang til å treffe vedtak på vegne av helserådet (nå helse- og sosialstyret). Vedtak som er truffet på dette grunnlag har man ansett å være truffet på vegne av helserådet. Praksis har vært at hastevedtak har vært tatt opp på nytt igjen i helse- og sosialstyret som så har fattet eget vedtak. Direktoratet behandler i utredningen behovet for hastevedtak. En hovedbegrunnelse for å benytte tvang i smittevernet er tidsfaktoren. For at tvangsvedtaket skal ha noen effekt er det vanligvis avgjørende at det blir iverksatt straks. Etter en nærmere vurdering har direktoratet kommet til at det bare er behov for å etablere en egen hastesaksbehandling for tvangsundersøkelse/kortvarig isolering. Vedtak om isolering i sykehus mener Helsedirektoratet alltid skal foretas av smittevernnemda. For å imøtekomme hensynet til å kunne fatte og iverksette tvangstiltak raskt i hastesituasjoner, foreslår direktoratet å gi smittevernlegen sammen med en infeksjonsmedisinsk lege utpekt av fylkeskommunen (se proposisjonens § 7-3 tredje ledd), kompetanse til å fatte hastevedtak om tvungen undersøkelse/kortvarig isolering. Etter Helsedirektoratets mening bør slike vedtak avgjøres av mer enn en person, med andre ord ikke bare av smittevernlegen. Ved uenighet foreslås det at fylkeslegen skal tre inn og delta i avgjørelsen. Det er forutsatt at hastevedtaket står på egne ben, slik at en eventuell overprøving skal skje for retten. I tredje ledd stilles det opp som et hovedvilkår for å bruke hastebestemmelsen at vanlig saksbehandling ikke lar seg gjennomføre uten at de interesser vedtaket skal ivareta vil bli vesentlig skadelidende. Et hastevedtak vil være særlig aktuelt ved åpenbar fare for smitteoverføring hvor det er nødvendig med øyeblikkelige tiltak, og hvor det utvilsomt ikke kan legges opp til at en iverksetting kan vente til det foreligger et vedtak av smittevernnemnda. Direktoratets forslag har også et tredje ledd om kommunelegens kompetanse til å utøve helse- og sosialstyrets myndighet etter hastesaker. Denne bestemmelsen foreslår departementet flyttet til § 4-1, se de generelle motivene for denne. Det er bare Den norske dommerforening som har kommentert forslaget. Kommentaren gjelder adgang til rettslig overprøving og er behandlet i forbindelse med neste paragraf (§ 5-9). Departementet er enig i at det er nødvendig med hjemmel til å fatte raske avgjørelser om tvungen undersøkelse/kortvarig isolering. På den annen side må hastevedtakshjemmelen anvendes med forsiktighet, slik at den i praksis ikke fremstår som hovedregelen istedet for et unntak slik det er meningen. Vedtak etter hastebestemmelsen innebærer jo at den mer betryggende saksforberedelse og behandling for smittevernnemnda med oppnevning av advokat for den smittede faller bort. Det må tas hensyn til dette ved tolkingen av vilkåret for å benytte hjemmelen. Departementet støtter videre forslaget om å legge vedtakskompetansen til to leger i fellesskap, eventuelt med fylkeslegens bistand, slik direktoratet foreslår. Denne løsningen synes å representere det beste kompromiss mellom en enmannsavgjørelse og smittevernnemnda. Departementet er enig i forutsetningen om at hastevedtak bør stå på egne ben, slik at en eventuell overprøving kan skje for retten, selv om saken ikke er prøvet for smittevernnemnda. Departementet anser det viktig at smittevernnemnda blir holdt orientert om de tvangsvedtak som fattes etter denne bestemmelsen og foreslår derfor et nytt tredje ledd om at smittevernnemnda skal underrettes om hastevedtak. 5.9 Overprøving av tvangsvedtak (§ 5-9) Forslaget tilsvarer § 7-8 i Helsedirektoratets forslag. Også etter gjeldende lovgivning er det en utstrakt adgang til å få prøvet tvangsvedtak for retten. Det vises til avsnittene om gjeldende rett under departementets generelle merknader til § 5-2 § 5-3. Direktoratet drøfter overprøving av smittevernnemndas vedtak i pkt. 12.6.4.6 i utredningen. Det heter der: « Etter tvistemålsloven kap.33 er herreds- og byretten første rettslige instans. Herredsrettens dom kan ankes direkte inn for Høyesterett. Kjæremålsutvalget kan nekte anken fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd. En smittevernnemnd slik det er lagt opp til etter lovutkastet, vil etter Helsedirektoratets mening være godt kvalifisert både juridisk og faglig til å vurdere og fatte avgjørelse i tvangsvedtak etter smittevernloven. Videre har direktoratet foreslått at saksbehandlingen skal følge de samme saksbehandlingregler som for domstolene. Dette betyr at en avgjørelse fattet av smittevernnemnda kunne erstattet en by- eller herredsrettsavgjørelse. For å unngå at smittevernnemnda blir en slags særdomstol og fordi herreds- og byretten må antas å kunne behandle sakene raskere enn lagmannsretten, foreslås det at anke over smittevernnemndas vedtak skal følge vanlig ankeordning med herreds- eller byretten som første ankeinstans. Dette er ellers i samsvar med Sosialdepartementets forslag til ny sosiallov for «sosialfylkesnemndas» vedtak i tvangssaker. I utkastets første ledd fremmes forslaget om at smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for retten. I utkastets andre og tredje ledd fremmer Helsedirektoratet med bakgrunn i overveielsene ovenfor, forslag om at overprøving av nemndas vedtak skal følge de vanlige instanser. Det gis imidlertid avvikende regler om domstolens sammensetning, slik at retten i motsetning til vanlig skal settes med meddommere selv om ingen av partene har krevet dette. I fjerde ledd foreslås at tvistemålslovens særregler for overprøving av administrative vedtak om tvangsinngrep i kap. 33 ellers skal gjelde for overprøving av slike vedtak. Reglene i kap. 33 er i særlig grad innrettet mot rask gjennomføring av rettergangen. Det er særlig Den norske dommerforening og Justisdepartementet som har innvendinger til forslaget. I høringsuttalelsen fra Den norske dommerforening innvendes at det neppe vil være praktisk å få overprøvet vedtak om tvungen legeundersøkelse (se proposisjonens § 5-2) for domstolene før isoleringen som bare kan vare i opptil 7 dager er avsluttet. Er tvangsinngrepet avsluttet, anses adgangen til å prøve tvangsinngrep etter tvistemålslovens kap.33 for utelukket. Dommerforeningen stiller også spørsmål ved om ikke også vedtak om forbud mot utførelse av arbeid (se proposisjonens § 4-2) bør kunne overprøves rettslig etter reglene i tvistemålslovens kap.33. smittevernnemndas vedtak som kan overprøves. Men etter utkastets § 7-9 (proposisjonens § 5-8) kan smittevernnemndas vedtak i saker om tvungen udersøkelse (proposisjonens § 5-2) erstattes med vedtak fattet av smittevernlegen og en sykehuslege dersom det haster. Dommerforeningen påpeker at også hastevedtak etter direktoratets merknader skal kunne overprøves, men at dette ikke har kommet til uttrykk i lovteksten. Det foreslås at slike vedtak skal kunne bringes inn for smittevernnemnda for derved å komme under adgangen til rettslig overprøving. Justisdepartementet har flere innvendinger til reglene i andre ledd om herreds- og byrettens og lagmannsrettens sammensetning. Departementet går inn for at herreds-/byretten ikke skal settes med meddommere uten at partene krever det, slik regelen er i andre sivile saker. Lagmannsrett ønskes satt med tre fagdommere som vanlig, jf domstolsloven § 12, og ikke bare én slik det forutsettes i utredningen på side 270. Forøvrig ønskes lagmannsretten satt etter den vanlige ordning d.v.s. uten meddommere når ikke partene krever det. Dommerforeningen har tilsvarende innvendinger mot den foreslåtte prosessordningen, og anbefaler at det eventuelt tas inn suplerende regler om domstolenes sammensetning i tvistemålslovens kap. 33. Departementet er enig i at vedtak om tvungen legeundersøkelse og isolering skal kunne prøves for retten i vanlig instansrekkefølge. Det inntas derfor en regel om at smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten, jf sosialtjenesteloven § 9-10, første, andre, fjerde og femte ledd. Spørsmålet om å prøve tvangsinngrep etter opphevelsen av vedtaket er behandlet i merknadene, og det er konkludert med at det ikke bør gis adgang til slik prøvelse. Departementet er klar over at muligheten til å få prøvet vedtak om tvungen legundersøkelse innen 7 dager i praksis vil være liten, men mener at det bør være en slik adgang av prinsipielle grunner. Den som ønsker vedtaket kjent ugyldig, har etter opphevelsen mulighet til å gå til fastsettelsessøksmål for ugyldighet etter tvistemålsloven kap. 30. Dette innebærer bl.a at det ikke stilles de samme krav til hurtighet i saksbehandlingen. Men når tvangen likevel er opphevet skulle ikke dette være noe avgjørende argument. Av denne grunn gjøres ikke tredje ledd i sosialtjenesteloven § 9-10 gjeldende. Vedtak om arbeidsforbud etter § 4-2 skal gjøres av kommunelegen sammen med en annen særskilt utpekt lege og overprøves ved klage til fylkeslegen. I likhet med vedtak om kortvarlig isolering, vil det også uten endringer i lovutkastet være mulig å få vedtak om arbeidsforbud prøvet rettslig, men da etter reglene i tvistemålslovens kap. 30, se ovenfor. I de fleste praktiske tilfelle vil arbeidsforbud være av kortvarig og mindre inngripende karakter. Departementet anser det derfor mere praktisk med en administrativ klageadgang i første omgang enn at domstolene trekkes inn for å behandle tilfellet som en hastesak. I merknadene er det lagt opp til at hastevedtakene skal være selvstendige vedtak på linje med smittevernnemndas egne vedtak, og ikke gjenstand for overprøving av denne. Med hensyn til rettslig overprøving er det altså meningen at dette skal regnes som et vedtak av smittevernnemnda. Det kan være at dette ikke kommer klart nok frem slik lovteksten nå er formulert. Av prosessøkonomiske hensyn virker det likevel ikke hensiktsmessig å innføre en overprøving av hastevedtaket for smittevernnemnda. Departementet foreslår derfor at § 5-9 første ledd får et nytt annet punktum som klargjør at også hastevedtak kan overprøves. Når det gjelder særreglene om rettens sammensetning i andre og tredje ledd, viser departementet til at et av Helsedirektoratets motiver for å foreslå en annen sammensetning av herreds-/byretten og lagmannsretten enn den som følger av domstolloven og tvistemålsloven var å tilstrebe størst mulig rettsenhet med Ot.prp.nr.29 om lov sosiale tjenester. Denne loven er nå vedtatt med sammensetning som foreslått, se lov 13. desember 1991 nr. 81 § 9-10 fjerde ledd. Departemetet finner derfor ikke å foreslå avvikende regler. Departementet antar at dette vil styrke smittede personers rettssikkerhet. Departementet er derimot enig med høringsinstansene i at lagmannsretten skal settes med tre fagdommere slik det er vanlig og ikke én slik Helsedirektoratet synes å forutsette. Siden § 5-9 ikke omtaler antallet fagdommere vil dette følge av domstolens alminnelige regler. Forøvrig har departemetet ingen kommetarer til Helsedirektoratets forslag. Kapittel 6 Rett til smittevernhjelp m.m. Bestemmelsene i dette kapitlet var i Helsedirektoratets utkast fordelt på forskjellige kapitler i loven. Departementet har funnet at hovedbestemmelsene om befolkningens rettigheter generelt og om smittede personers rettigheter spesielt bør fremheves ved å gjøres til et eget kapittel i loven. Det er departementets ønske at en ved denne redigeringen av loven vil få klarere frem at smittevernloven ikke bare er en fullmaktsbestemmelse for myndighetene til å pålegge borgerne plikter, men også innebærer en styrking av deres rettigheter overfor myndighetene med hensyn til smittsomme sykdommer. Departementet vil i den forbindelse særlig nevne at det etter forslaget kan klages over manglende smittevernhjelp. Mens tidligere tiders helselovgivning i ganske ensidig grad fokuserte på helsemyndighetenes og borgernes plikter har det i nyere tid vokst frem en erkjennelse av at motstykket til dette må være tilsvarende rettigheter på borgernes side. Smittevernloven er bygget opp rundt dette prinsippet med korresponderende plikter og rettigheter. Retten til smittevernhjelp etter § 6-1 korresponderer med tilsvarende plikt for stat, fylkeskommune og kommune etter bestemmelsene i kapittel 7 til å stille tilveie de nødvendige tjenester og tiltak. Ofte går også rettighetene lengre enn pliktene. Alle som har behov for legeundersøkelse og diagnostisk utredning med hensyn til smittsom sykdom har rett til å kreve slik undersøkelse, mens plikten til å la seg undersøke bare påviler smittede personer med allmennfarlige smittsomme sykdommer. Noe tilsvarende gjelder for vaksinasjoner hvor alle skal bli tilbudt nødvendig vaksinasjon, mens plikt til å la seg vaksinere først er aktuelt dersom det er fare for et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom og da etter nærmere forskriftsregulering eller pålegg. Lovens redigering innebærer ikke at det nye kapittel 6 inneholder alt om smittede personers rettigheter. Som nevnt vil bare hovedbestemmelsene få plass her, mens det omkring i loven vil være nærmere presiseringer av rettighetenes innhold. Eksempelvis vil informasjon og personlig smittevern veiledning etter § 2-1 være en utdyping og presisering av den rett til smittevernhjelp som følger av § 6-1. 6.1 Rett til smittevernhjelp (§ 6-1) Bestemmelsen tilsvarer § 3-8 i Helsedirektoratets forslag. Etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 har enhver rett til nødvendig helsehjelp i den kommunen der vedkommende bor eller midlertidig oppholder seg. Etter lovens § 1-1 har kommunen på sin side plikt til å sørge for nødvendige helsetjenester. Om hjelpepliktens innhold sies det i Ot.prp.nr.66 (1981-1982), side 32: « Det er nødvendig hjelp som kan kreves. Den hjelp kommunen plikter å yte, er slik som hører under dens ansvarsområde (jfr. § 1-3). Hjelpeplikten vil være begrenset til det som økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr gjør mulig. Man kan ikke forvente at alle kommuner i landet til enhver tid skal kunne ha en helsetjeneste som yter mer enn fastlagte minstekrav til standard tilsier. Mer avansert helsehjelp vil i første rekke være fylkeskommunens ansvar. Det er ikke meningen med bestemmelsen å pålegge kommunene en urimelig og urealistisk forpliktelse. Dog må man forutsette at det finnes en minstestandard som en kommune (eller eventuelt flere i samarbeid) ikke kan gå under. Denne standarden gjelder alle pasienter, både kommunens egne fastboende innbyggere, feriegjester, pendlere osv. og må ha sitt utgangspunkt i helsevesenets plikt til å yte øyeblikkelig helsehjelp, jf sykehusloven § 6, legeloven § 27 og lov om psykisk helsevern § 2 siste ledd. Men den minstestandard som følger av pasientens rettskrav på helsehjelp må antas å gå utover den alminnelige hjelpeplikt. Fastlegging av standarden må overlates til praksis, og ses på bakgrunn av den økonomiske situasjon i helsesektoren generelt, og i den enkelte kommune spesielt, slik den til enhver tid fortoner seg. I kommunehelsetjenesteloven § 2-1 er det gitt en bestemmelse om klageadgang. Om hva pasienten kan klage over heter det i Ot.prp.nr.66 (1981-1982), side 32: « Det man kan klage over er at man ikke får sin rett til helsehjelp (jfr. § 2-1). Det man har rett til, er nødvendig hjelp av rimelig standard. Man kan ikke forlange det ideelle. Derfor kan man ikke klage over at en diagnose viser seg å være feilaktig, en medisin mindre heldig eller lignende, med mindre det dreier seg om grove feil. Man kan ikke klage over at man må vente på tur til å komme inn til lege, få fysikalsk behandling eller hjemmebesøk av lege. forskjellsbehandling, eller hvis kommunens helsetjeneste ikke holder et minstemål. Etter sykehusloven § 6 har sykehus plikt til uoppholdelig å motta en pasient når det etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp institusjonen kan gi er påtrengende nødvendig, hvis ikke den nødvendige hjelp kan gis av annen institusjon eller lege som etter forholdene er nærmere til å gi den. Bestemmelsen omfatter også psykisk helsevern, jf lov om psykisk helsevern § 2, siste ledd. Hjelpeplikten etter sykehusloven § 6 antas imidlertid bare å omfatte det rent akutte behandlingsbehov. I tillegg til disse pliktene har enhver lege plikt til å yte øyeblikkelig hjelp når det er påtrengende nødvendig, jf legeloven § 27. Etter jordmorloven § 5 har jordmødre en tilsvarende plikt til å yte øyeblikkelig jordmorhjelp. I tillegg til disse rettighetene har en kvinne rett til å få utført svangerskapsavbrudd etter abortloven § 14. Kommunenes ansvar for å planlegge og drive smittevernarbeid er delvis hjemlet i kommunehelsetjenesteloven. Dette er bl.a kommet til uttrykk i § 1-3 hvor kommunens helsetjeneste skal omfatte oppgaven å fremme helse og forebygge sykdom, skade eller lyte. Dette skal videre skje ved at kommunene har ansvaret for å organisere miljørettet helsevern, helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste samt drive opplysningsvirksomhet herunder bl.a helsesøstertjeneste. Den nærmere gjennomføring og fastsetting av de ulike smitteverntiltak er ikke nærmere lovregulert. Helsedirektoratet drøfter spørsmålet om lovfestet rett til smittevernhjelp i utredningens kap. 11, side 141 flg. Når det gjelder alminnelige rettigheter og rettssikkerhetsvern for smitteførende med smittsomme sykdommer slik som retten til å benytte seg av dagliglivets tjenester, rett til sosialhjelp og rett til trygdemessige ytelser, rett til arbeid, bolig og utdanning og andre lignende sosiale og medborgerlige rettigheter mener Helsedirekotratet at man må bygge på samfunnets alminnelige regler og ikke på lovfestede rettigheter for smitteførende spesielt. Når det gjelder rettigheter på området smittevern mener Helsedirektoratet at den kommunale ansvarsovertakelsen gjør det nødvendig å lovfeste de viktigste smitteverntiltakene, bl.a av hensyn til rettssikkerheten og viktigheten av at de mest sentrale forebyggende tiltakene mot farlige smittsomme sykdommer blir gjennomført. Det forhold at kommunehelsetjenesteloven ble satt i kraft uten at det ble foretatt noen gjennomgående regulering i forhold til den gjeldende smittevernlovgivningen, som har store elementer av statlige oppgaver, har resultert i at kommunenes ansvar for smittevernet ikke fullt ut er klarlagt. Etter Helsedirektoratets mening er det videre behov for en samordning slik at de smitteverntiltakene som blir regulert i den nye smittevernloven og de oppgavene som er regulert i kommunehelsetjenesteloven supplerer hverandre og sammen utgjør det hovedsaklige lovgrunnlaget for smittevernet. Smittevernloven bør derfor bygge på det hovedsyn at de enkelte smitteverntiltak lovfestes slik kommunenes ansvar ellers er fastlåst i lov om kommunehelsetjenesten. Helsedirektoratet foreslår derfor ikke noen endringer i kommunenes ansvar i henhold til kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Helsedirektoratet mener imidlertid det er behov for å lovfeste en egen rett til smittevernhjelp i smittevernloven ut over den rett til helsehjelp som følger av kommunehelsetjenesteloven § 2-1, for de personer som er i fare for å bli smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom og for dem som er smitteførende med en slik sykdom. Helsedirektoratet foreslår at rettighetsfestingen av smittevernhjelp blir begrenset til å gjelde allmennfarlige smittsomme sykdommer blant annet fordi dette vil innebære en lovbestemt prioritering som vil være i samsvar med nasjonale folkehelsehensyn. Dette er dessuten i tråd med prioriteringsutvalgets innstilling ( NOU 1987:23)s. 95, hvor det i eksemplifiseringen av konkrete prioriteringsnivåer er gitt førsteprioritet til tiltak som er nødvendige i den forstand at de har livstruende konsekvenser - for enkeltpasienter eller for samfunnet som helhet - dersom de ikke eksister øyeblikkelig. § 3-8 i utkastet er lovteknisk redigert slik at første ledd rettighetsfester de forebyggende tiltak for å motvirke at en person som er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal få sykdommen overført til seg. I andre ledd er det behovene for å motvirke overføring av smitte fra dem som er smitteførende, som blir foreslått rettighetsfestet. Tredje ledd i utkastet etablerer plikt for kommunen og fylkeskommunen til å sørge for at deres repektive helse- og sosialtjeneste kan yte den smittevernhjelp som følger av første og andre ledd. Helsedirektoratet foreslår også en lovfestet klageadgang i forhold til rett til smittevernhjelp i fjerde ledd. Femte ledd pålegger fylkeslegen en særlig tilsyns- og underretningsplikt til Helsedirektoratet i forbindelse med klager. Direktoratet viser til at begrepet smittevernhjelp brukt alene ikke er særlig presist, men er valgt som en fellesbetegnelse fordi det dreier seg om forskjellige behov. En del av grensedragningen vil imidlertid forholdsvis greit kunne gjøres ved anvendelsen av de øvrige krav som er oppstilt i bestemmelsen. Men diretoratet antar at det også bør være adgang til å klargjøre tvilsspørsmål om grensedragningen ved hjelp av forskrifter, og det er derfor foreslått hjemmel for departementet i sjette ledd til å foreta en nærmere regulering av hvilken smittevernhjelp som til en hver tid skal være omfattet av rettighetsfestingen. Forslaget til en egen bestemmelse om rett til smittevernhjelp gis stor tilslutning blant de høringsinstanser som uttaler seg til bestemmelsen. Fra fylkeslegen i Oslo er det i tillegg kommet synspunkter på klageordningen i fjerde ledd: « I fjerde ledd gis pårørende og helsepersonell klagerett (etter § 7-10 i h.t. forvaltningsloven) i tillegg til pasienten. Fylkeslegen er i tvil om klageadgangen for pårørende og helsepersonell er hensiktsmessig, idet man har erfaringer at det ofte ikke er hensynet til pasienten som da er hovedbegrunnelsen for klagen. Fylkeslegen mener at uansett må pasientens samtykke til klagen foreligge, med mindre vedkommende er umyndig e.l. Videre må definisjonen av «pårørende» foreligge - evt. i forskrift etter sjette ledd. Hovedinntrykket fra høringsinstansene er at lovfestet rett til smittevernhjelp blir sett på som en nødvendig og ønskelig rettighetsfesting. Sosialdepartementet er enig i en slik vurdering. En rettighetsfesting av de sentrale deler av smittevernhjelpen vil være i tråd med senere årtiers utvikling innen helse- og sosialretten. Det vises i så måte til St.meld.nr.29 (1987/88) om HIV/AIDS-epidemien, St.meld.nr.41 (1987/88) Helsepolitikken mot år 2000 Nasjonal helseplan, NOU 1987:23 om retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste (Prioriteringsutvalget), og Ot.prp.nr.29 (1990/1991) om lov om sosiale tjenester. Departementet foreslår imidlertid en bestemmelse som har en noe annerledes formulering enn Helsedirektoratets utkast, se departementets forslag til § 6-1. Dette følger av behovet som etter departementets syn foreligger for en nærmere harmonisering med eksisterende lovverk. Etter første ledd i departementets forslag fastslås at alle har rett til nødvendig helsehjelp med hensyn til smittevern. Dette utgangspunktet er i overensstemmelse med og en presisering av kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og sykehusloven § 6. Etter departementets syn bør smittevernhjelp for alle smittsomme sykdommer således i utgangspunktet anses som en del av den ordinære rett til helsehjelp, jf kommunehelsetjenesteloven § 2-1. Også smittevernhjelp må gis som øyeblikkelig hjelp der dette er nødvendig, jf sykehusloven § 6. I likhet med direktoratet, mener departementet at det som en ytterligere presisering av alvoret i bekjempelsen av de allmennfarlige smittsomme sykdommene, er behov for en nærmere angivelse av smittevernhjelpen overfor slike sykdommer i smittevernloven. I forslagets andre ledd forsterkes derfor retten til smittevernhjelp, herunder forebyggende smittevernhjelp, forsåvidt gjelder disse sykdommene. Det angis også i generelle vendinger hva denne retten består i. Departementet foreslår lovfestet at hjelp etter dette leddet ikke kan nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter. Som kjent innebærer dette en skjerping av kommuners og fylkeskommuners ansvar i forhold til den eksiterende lovgivning. Helsedirektoratets forslag om adgang til å klage over manglende smittevernhjelp, fremmes i tredje ledd men med endret ordlyd slik at den blir mest mulig lik den tilsvarende klageregelen i kommunehelsetjenesteloven § 2-3. Hjemmelen til å gi utfyllende forskrifter etter bestemmelsen fremmes også, men med myndigheten lagt til departementet. Helsedirektoratets forslag til egen bestemmelse om kommune og fylkeskommunes plikt til å følge opp rettighetsbestemmelsene foreslås sløyfet på bakgrunn av at departementet i kapittel 7 foreslår egne bestemmelser om nevnte organeres ansvar og oppgaver etter loven. Forslaget om særegen underretningsplikt foreslås også sløyfet, da den synes unødvendig ved siden av det ordinære system for tilsyn med helsetjenesten, jf lov om tilsyn med helsetjenesten. at det vil være naturlig at bestemmelsens nærmere innhold blir tatt opp til ny vurdering når utkastet til lov om pasientrettigheter foreligger og koordineres med bestemmelsene i dette. 6.2 Gratis tjenester og tiltak (§ 6-2) Bestemmelsen tilsvarer § 3-9 i Helsedirektoratets forslag. Gjeldende ordninger bygger på det grunnsynet at det offentlige skal bære utgiftene ved tiltak som kan forebygge alvorlige smittsomme sykdommer i befolkningen, herunder tiltak som beskytter den enkelte. Pådrar noen seg likevel slik sykdom, skal den smittede ikke bli påført personlige utgifter i forbindelse med undersøkelse, behandling eller pleie. Dette prinsippet kommer - mer eller mindre konsekvent - til uttrykk i vår nåværende smittevernlovgivning. Gjeldende smittevernlovgivning pålegger smittede personer, eller personer som står i fare for å bli smittet, en rekke plikter. Det har vært ansett som rimelig at oppfyllelsen av en lovbestemt plikt ikke skal medføre personlige utgifter. Etter dagens syn skal den enkelte dessuten ha adgang til gratis ytelser uten at disse er direkte relatert til noen bestemte plikter, dersom dette er av betydning for folkehelsen. Det fremgår av sunnhetsloven at utgifter ved kur og pleie i sykehus av personer som har rett til ytelser etter lov om syketrygd skal belastes trygdekassen etter vanlige regler. Påløper det ekstraordinært høye omkostninger kan disse helt eller delvis overføres på statskassen. Dagens ordning, jf folketrygdloven og sykehusloven, er at pasienter innlagt for en smittsom sykdom betalingsmessig sett sidestilles med pasienter innlagt for andre sykdommer. Utgiftene til sykehusoppholdet bæres av fylkeskommunen og er derfor uten omkostninger for den enkelte. Når det gjelder helsetjenester utenfor sykehus, er smittsomme sykdommer i utgangspunktet likestillet med andre sykdommer forsåvidt gjelder egenandel ved besøk hos eller av lege og betaling for legemidler med mindre blåreseptordningen kan komme til anvendelse. Særlovgivningen for tuberkuløse sykdommer og kjønnssykdommer har bestemmelser om betalingsplikt for det offentlige og rett til ytelser for den smittede, som til dels avviker fra gjeldende ordninger for andre alvorlige smittsomme sykdommer. Utgiftene til sykehusopphold dekkes i hovedsak som for andre sykdommer. Imidlertid gjelder fortsatt betalingsbestemmelsene etter tuberkuloseloven § 13 for tuberkuløse som tvangsinnlegges etter lovens § 6 (50 % av folketrygden, 50 % av av den fylkeskommunen hvor den syke oppholder seg). Tuberkuløse har videre visse særfordeler i forhold til helsetjenesten utenfor sykehus. De blir ikke avkrevet egenandel ved offentlige diagnosestasjoner eller tilsvarende service organer for undersøkelse, behandling eller kontroll. Tilsvarende vil kjønnssyke etter loven ikke bli avkrevet egenandel når de henvender seg til de behandlingssteder (poliklinikker) som departementet kan pålegge fylker eller kommuner å opprette og drive. Trygden bærer fullt ut utgiftene ved behandling av kjønnssyke hos privatpraktiserende leger og til legemidler ved legebehandling utenfor helseinstitusjon. For HIV/AIDS gjelder de samme regler som for andre sykdommer ved besøk hos privatpraktiserende lege. HIV/AIDS-pasienter vil imidlertid bli behandlet gratis når de henvender seg til kommunen eller fylkeskommunens rådgivningskontor eller poliklinikk for denne spesielle tilstanden. Når det gjelder skjermbildefotografering er det slik at den som blir pålagt å møte frem til undersøkelser av hensyn til smittevernet ikke skal påføres personlige utgifter. Forsåvidt gjelder forebyggende tiltak er vaksinasjon gratis for den enkelte unntatt vaksinasjon ved feriereiser o.l. Om den prinsippielle begrunnelsen for Helsedirektoratets forslag viser vi til utredningens kap. 11.4, side 148 og kap. 13.3, side 172. de allmennfarlige sykdommene), at det ikke skal betales verken egenandel eller annet vederlag for hjelpen. Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap 11.4, side 148 at dette i hvertfall må gjelde i forhold til den smittevernhjelpen hvor en betalingsordning vil kunne medføre fare for at smittevernhjelpen ikke blir benyttet. Helsedirektoratet uttaler i utredningens kap. 13.3.2, side 174, bl.a.: « Helsedirektoratet mener at dagens ordninger langt på vei imøtekommer kravet om at den som står i fare for å bli smittet, eller er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom, ikke skal påføres personlige utgifter i forbindelse med nødvendige tiltak. Første ledd i direktoratets forslag gir hjemmel til å fastsette regler om gratis tjenester og tiltak overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer, mens andre ledd gir tilsvarende hjemmel til Helsedirektoratet for de øvrige smittsomme sykdommene. Bare tre høringsinstanser uttaler seg spesielt til denne bestemmelsen. Kommentarene er positive og viser til at bestemmelsen gir mulighet for en kraftig styrking av smittevernet. Sosialdepartementet er enig i Helsedirektoratets vurdering vedrørende hvilken smittevernhjelp som bør være gratis. Det vil være i tråd med lovens oppbygning og satsing på tiltak mot allmennfarlige smittsomme sykdommer å gjøre alle tiltak og tjenester rettet mot disse sykdommene gratis. Det bør derfor vurderes å utbygge dagens ordninger til å gjelde alle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Departementet finner imidlertid ikke å kunne fremme direktoratets forslag om å lovfeste Stortingets mulighet for å gi regler om at forebyggende smittevernhjelp, medisinsk vurdering, pleie og annen smittevernhjelp som er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig sykdom eller motvirke at den blir overført, skal være gratis for den som er i fare for å bli smittet, eller som allerede er det. Stortingets myndighet kan ikke reguleres i lov, og Stortinget som lovgiver, trenger ingen hjemmel i lov for å gi regler. Sosialdepartementet finner derimot å fremme Helsedirektoratets forslag til andre ledd med den endring at det skal være departementet som skal kunne bestemme at tjenester eller tiltak skal være gratis for den som er i fare for å bli smittet eller som allerede er det. Denne adgangen omfatter alle sykdommer under loven. I det vesentlige er foreliggende kapittel en videreføring og sammenstilling av de administrative bestemmelsene fra utredningens utkast til kapittel 6 og 7 i loven. Departementet anser det hensiktsmessig at alle bestemmelser vedrørende offentlige organers oppgaver og myndighet er å finne i samme kapittel, noe som vil forenkle bruken av loven. Helsedirektoratet har i hovedsak bygget oppgave- og myndighetsfordelingen i utredningens lovutkast på den tradisjonelle fordelingen innen smittevernet slik den fremgår av gjeldende regelverk og praksis på området. Dette gjelder såvel oppgavene til kommuner og fylkeskommuner og den kommunale og fylkeskommunale helsetjeneste, som helseforvaltningen på sentralt nivå. En nyskapning i forhold til dagens system er forslaget om etablering av en statlig nemnd på fylkeskommunalt nivå, «smittevernnemnda», som skal ha vedtaksmyndigheten i tvangssaker. «Smittevernsnemnda» er betegnelsen på fylkesnemnda for sosiale saker jf sosialtjenesteloven, når denne behandler saker etter smittevernloven. Helsedirektoratets forslag om en kommunal «smittevernlege» er derimot ikke noen egentlig nyskapning da denne forutsettes å være kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege. Sosialdepartementet vil ikke foreslå vesentlige endringer i de oppgaver Helsedirektoratet har skissert for kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Betegnelsen «smittevernlege» utgår, oppgavene for kommuner og fylkeskommuner presiseres i loven og ikke i forskrift slik utredningen legger opp til, se nærmere punkt 7-1 til 7-3. Forslaget til en smittevernnemnd fremmes, se nærmere punkt 7-5 til 7-8. Forøvrig er forslagene harmonisert med den nye loven om kommuner og fylkeskommuner, se lov 25 september 1992 nr. 107. Når det gjelder oppgavefordelingen på sentralt nivå har Sosialdepartementet vurdert utredningens forslag i lys av den senere omorganiseringen av den sentrale helseforvaltningen. Ved endringer av 30.07.1992 i tilsynsloven og en rekke andre lover, ble Helsedirektoratets oppgaver etter tilsynsloven overtatt av Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn er derved den instans som i fremtiden vil ha ansvaret for det overordnede faglige tilsynet med helsetjenesten. Det vises til Ot.prp.nr.43 (1991-1992) og Innst.O.nr.88 (1991-1992). Det ble ved innstillingen foretatt vesentlige endringer i forhold til proposisjonen. Om oppgavene for det nye Statens helsetilsyn uttales det i flertallsmerknadene fra Sosialkomiteen i innstillingen, s. 7: « Flertallet vil derfor foreslå at den statlige helseforvaltning omorganiseres slik at det i stedet for det kompetansesenter for helsetjenester som departementet foreslår, etableres et Statens Helsetilsyn. Dette bør omfatte helserett, individ- og miljørettet forebyggende helsetjenester og kurative tjenester. Fylkeslegene inngår som en del av tilsynsorganet. For øvrig tillegges Statens helsetilsyn følgende hovedfunksjoner: - faglig rådgivning og informasjon til departement, fylkeslege og øvrig forvalting samt helsetjenesten og befolkningen. Endringene i tilsynsloven er ennå ikke trådt i kraft. Til oppfølging av disse endringene og de føringer som ble gitt av Stortinget, ble det nedsatt en arbeidsgruppe med deltagere fra de involverte organer som har sett på arbeids- og myndighetsfordeling mellom Sosialdepartementet, Statens helsetilsyn og fylkeslegene. Arbeidsgruppen fremla 18.03.1993 en rapport med skisse for organiseringen. Sosialdepartementets forslag til myndighetsfordeling etter smittevernloven, tar utgangspunkt i de prinsipper for organisering av den statlige helseforvaltning som følger av ovenfor nevnte lovendringer og arbeidsgruppens rapport. For departementets vedkommende er det lagt vekt på rollen som overordnet styringsorgan på området. Dette innebærer oppgaver som strategiutforming, etatsstyring, rammebetingelser og finansiering. Av endringene i tilsynsloven og den påfølgende rollefordeling foretatt av arbeidsgruppen følger det at Statens helsetilsyn skal ha det overordnede faglige tilsynet overfor smittsomme sykdommer med tilhørende forvaltningsoppgaver og påleggsmyndighet. sykdommer. Helsetilsynet er derfor tillagt oppgaver ut fra en romslig definisjon av begrepet tilsyn og tilsynsfunksjonen. I praksis innebærer dette at departementet foreslår at de fleste av Helsedirektoratets tradisjonelle oppgaver innen smittevernet for fremtiden skal ivaretas av Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn tillegges således myndighet til å utferdige såvel forskrifter som enkeltvedtak av faglig karakter. Helsetilsynet forutsettes også å bistå departement og den øvrige helseforvaltning med faglige råd. Av sosialkommiteens instilling fremgår at fylkeslegen er tenkt å inngå som en del av tilsynsorganet. Fylkeslegen er likevel også etter lovendringen nevnt som selvstendig organ i tilsynsloven, jf dennes § 2. Departementet legger derfor til grunn at fylkeslegen er å betrakte som en del av tilsynsapparatet, men adskilt fra Statens helsetilsyn med tanke på saksgang, selvstendig myndighetsutøvelse og delegasjon. En slik løsning er videre nødvendig da departementet ellers vil bli å betrakte som nærmest overordnede organ med hensyn til klage, instruksjonsmyndighet etc. Ved siden av Statens helsetilsyn er det, av de øvrige faglige institusjonenene under departementet i to-nivå modellen, bare Statens institutt for folkehelse som er tillagt oppgaver etter lovforslaget. Det følger av to-nivå modellen at departementet også kan innhente faglige råd med hensyn til smittsomme sykdommer direkte fra denne institusjonen. En organisering som skissert synes å være den som best stemmer overens med ovenfor siterte synspunkter fra sosialkomiteen i Innst.O.nr.88 (1991-1992), og som Stortinget har gitt sin tilslutning til gjennom vedtagelsen av de foreslåtte lovendringer. Sosialdepartementet finner derfor å fremme forslag om en myndighets fordeling i tråd med dette. Det vises forøvrig til departementets motiver for de enkelte bestemmelser. 7.1 Kommunens oppgaver (§ 7-1) Denne bestemmelsen har ikke noe motstykke i Helsedirektoratets utkast til lovtekst, men er en viderearbeiding av direktoratets forslag til bestemmelser om kommunens-, kommunehelsetjenestens- og helse - og sosialstyrets ansvar og oppgaver i utkast til forskrift om samarbeid, organisering, beredskapsplaner m.m. Eksisterende smittevernlovgivning har en rekke bestemmelser om oppgaver for kommunens helsetjeneste og for helse- og sosialstyret. I tillegg har kommunen og dens helsetjeneste en rekke oppgaver etter kommunehelsetjenestelovens kap. 1 som også er av betydning i forhold til smittsomme sykdommer. I utredningens kap. 15.3.2 behandler Helsedirektoratet bl.a kommunehelsetjenestens og helse- og sosialstyrets oppgaver. I praksis er det forutsatt, og det følger delvis av kommunehelsetjenesteloven § 1-3, at det er kommunehelsetjenesten som skal være ansvarlig og stå for gjennomføringen av de enkelte tjenester eller oppgaver i loven på kommunenivå. Smittevernloven bygger på samme system. Det blir således en oppgave for kommunehelsetjenesten å organisere og drive informasjon spesielt med henblikk på å forebygge allmennfarlige smittsomme sykdommer og motvirke smittespredning. Videre skal kommunehelsetjenesten følge med og overvåke forekomsten av slike sykdommer blant dem som oppholder seg i kommunen og sørge for at individuelt forebyggende tiltak som f.eks. vaksinasjon av barn og risikogrupper, blir utført. Forholdene skal legges til rette for at enhver som oppholder seg i kommunen har rimelig adgang til å bli undersøkt og behandlet for smittsomme sykdommer og om nødvendig henvist til fylkeshelsetjenesten. Helsedirektoratet mener videre det må stilles krav om at smittevernarbeidet må foregå etter en plan og at denne må inngå som en særskilt del av planen for kommunens samlede helsetjeneste. Innenfor den enkelte kommune mener Helsedirektoratet at helse og sosialstyret bør treffe de mer prinsipielle avgjørelser som lovutkastet gir kompetanse til. Det bør videre være en oppgave for helse - og sosialstyret å vedta en plan for kommunens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer. På grunn av den noe generelle reguleringen av ansvaret for smittevernet i kommunehelsetjenesteloven har direktoratet foreslått et utkast til en forskrift som noe nærmere beskriver kommunenes ansvar for smittevernet. I denne foretas det en presisering av oppgavene etter kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven i det det bygges på betraktningene ovenfor om hva disse oppgavene bør bestå i. I tillegg til de mer generelle pliktene etter forskriften foreslår Helsedirektoratet i sammenheng med sitt forslag til bestemmelse om rett til smittevernhjelp (se § 3-8 i direktoratets utkast) at kommunen skal ha plikt til å sørge for at dens helse- og sosialtjeneste er i stand til å yte den smittevernhjelp loven gir krav på. nødvendig å lovfeste de viktigste smitteverntiltakene da kommunehelsetjenesteloven ble satt i kraft uten at de gjeldende smittevernlovene med sine store statlige innslag ble endret, med den følge at kommunenes ansvar for smittevernet ikke fullt ut er klarlagt. Det er ingen som har kommentert bestemmelsene om ansvar for kommunen i Helsedirektoratets forskriftsutkast. Det synes imidlertid å være tilslutning for det ansvar som legges på kommunen i Helsedirektoratets forslag til bestemmelse om rett til smittevernhjelp, jf utkastets § 3-8 jf proposisjonens § 6-1. Sosialdepartementet er enig med Helsedirektoratet i at det er nødvendig med enkelte presiseringer av kommunenes ansvar og oppgaver ut over det som følger av kommunehelsetjenesteloven. Departementet har derfor funnet at smittevernloven bør ha en egen bestemmelse om kommunesektorens oppgaver i forbindelse med smittsomme sykdommer. Departementet finner videre at en slik bestemmelse bør begrenses til de overordnede oppgavene og det overordnede ansvaret for kommunen, og bør reguleres på lov-nivå og mest mulig samlet. Forslaget til bestemmelse er forsøkt harmonisert med kommunehelsetjenesteloven og andre bestemmelser om kommunens ansvar. Som en følge av den nye loven om kommuner og fylkeskommuner, se lov 25 september 1992 nr. 107, har departementet valgt å legge alle kommunale oppgaver utenom kommunelegens oppgaver direkte til kommunen med kommunestyret som vedtaksmyndighet. Etter den nye loven vil det ikke lenger være obligatorisk for kommunene å ha et helse- og sosialstyre slik dagens lovgivning krever, jf lov om kommunalt helse - og sosialstyre m.v. av 12. juni 1987 nr. 70. Sosialdepartementet vil likevel anta at en rekke av kommunens/kommunestyrets oppgaver etter smittevernloven naturlig vil ligge til rette for delegasjon til utvalgsbehandling. Første ledd i departementets forslag pålegger kommunen å sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen er sikret nødvendige tjenester og tiltak med hensyn til smittsom sykdom. Ansvaret forutsettes å omfatte såvel tjenester og tiltak som følger av smittevernloven selv, som kommunehelsetjenesteloven og eventuelle andre lover. Bestemmelsen er forsåvidt en parallell til borgernes rett til nødvendig smittevernhjelp etter § 6-1 for den delen av smittevernhjelpen som er kommunens ansvar, og samtidig en presisering av kommunehelsetjenestelovens bestemmelser. Innen rammen av bestemmelsen vil kommunen fortsatt ha en betydelig grad av handlefrihet når det gjelder prioritering og utbyggingsnivå for de ulike tiltak innen smittevernet. Befolkningssammensetning, epidemiologiske forhold og kommunens økonomi, vil som i dag måtte spille en avgjørende rolle for smitteverntilbudets nivå og sammensetning. Et unntak vil være smittevernhjelp overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer som etter departementets forslag til § 6-1 ikke kan nektes av budsjettmessige årsaker. Andre ledd oppstiller enkelte administrative oppgaver for kommunen, som å skaffe seg oversikt over, drive opplysning om og iverksette forebyggende og andre tiltak overfor smittsom sykdom. Tredje ledd i forslaget pålegger kommunen å utarbeide egne planer for kommunens helsetjeneste på området smittsomme sykdommer. Fjerde ledd pålegger kommunen å føre tilsyn i form av egenkontroll og tilsyn overfor sin helsetjeneste med at lovens regler overholdes. Sjette ledd er en særregel som gir kommunen adgang til mot vederlag å bruke og om nødvendig skade andres eiendom i forbindelse med iverksetting av undersøkelser etter § 3-1 eller vaksinasjon etter lovens § 3-8. Iverksetting av slike tiltak vil være en kommunal oppgave jf første og andre ledd. Den praktiske betydningen av bestemmelsen er at det ved nevnte tiltak kan være behov for kommunen å benytte leide lokaler til gjennomføring av tiltak. Bestemmelsen er en delvis videreføring av bestemmelser i gjeldende lovgivning. 7.2 Kommunelegens oppgaver (§ 7-2) Bestemmelsen tilsvarer § 6-1 i Helsedirektoratets forslag. Etter smittevernlovgivningen har i dag kommunens medisinskfaglig ansvarlige lege omfattende oppgaver med hensyn til å iverksette forebyggende og andre tiltak mot smittsomme sykdommer. Det vises til avsnittene om gjeldene rett ellers i proposisjonen. Smittevernlegens (kommunelegens) oppgaver er behandlet i avsnitt 15.3.2.3, side 194 i utredningen. Helsedirektoratet mener at det med utgangspunkt i de mange gunstige erfaringene fra tidligere helserådsordføreres ledelse og gjennomføring av smittevernarbeidet i kommunene bør foretas en samling og videreføring av de samme typer oppgaver under en smittevernlege i kommunen og at dennes ansvar og oppgaver bør fremgå av loven. Som videre begrunnelse anfører direktoratet at smittevernlegen vil være den i kommunen som har de beste forutsetningene for å ha informasjon og oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen samt den beste faglige innsikt. I utkastet til smittevernlov har derfor Helsedirektoratet tillagt smittevernlegen hovedansvaret for de smitteverntiltak som krever særlig fagkunnskap. I tillegg mener Helsedirektoratet at smittevernlegen må ha oppgaver utover de enkelte smitteverntiltak og det foreslås en egen bestemmelse om dette. Etter første ledd i forslaget til slik bestemmelse skal hver kommune ha en egen smittevernlege som ifølge merknadene forutsettes å være kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege. Det foreslås også en særregel om smittevernlege for hver bydel i kommuner med bydelsforvaltning. I andre ledd legges det vekt på å få frem smittevernlegens plikt overfor helse- og sosialstyret til å utarbeide generelle planer for smittevernarbeidet i kommunen og beredskapsplaner, samt overvåke de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen. (Det vises til merknadene om det nærmere innhold av oppgavene.) Tredje ledd gir departementet anledning til ved forskrift å bestemme at smittevernlegen også skal ha andre plikter og oppgaver i arbeidet samt angi kvalifikasjoner for oppgaven som smittevernlege. Det er mange kommentarer til forslaget. Et gjennomgående hovedsynspunkt er at betegnelsen «smittevernlege» ikke bør innføres ved siden av medisinsk-faglig ansvarlig lege og at disse oppgavene bør utøves av samme person. Med unntak av de HIV-positives forening PLUSS som mener smittevernlegen får for stor myndighet og vedtakskompetanse er det ikke større innvendinger mot forslaget til oppgaver og ansvarsområde. Enkelte påpeker dog at smittevernlegen i kraft av å være mottaker av meldinger etter meldingssystemet og annen informasjon, særlig i forbindelse med smitteoppsporing, får en sterk konsentrasjon av opplysninger og at dette kan være et problem sett ut fra personvernhensyn. Som omtalt i Sosialdepartementets vurderinger av § 1-3 bør betegnelsen «smittevernlege» erstattes med kommunelege. Forøvrig er departementet i store trekk enig i Helsedirektoratets vurderinger og forslag til bestemmelse om kommunelegens oppgaver og ansvar. Ut fra de spesielle situasjoner loven skal dekke, mener departementet det er nødvendig å gi kommunelegen relativt vide fullmakter, bl.a til å foreslå planer for smittevernarbeidet. Departementet anser at det i kommuner med flere kommuneleger bør utpekes én lege til å ivareta oppgavene etter loven eventuelt med stedfortreder. Dette følger av at det for oversiktens skyld er nødvendig at oppgavene innen smittevernet samles på en hånd. I kommuner med bydelsforvaltning forutsettes det at hver bydel kan ha sin egen kommunelege med oppgaver etter loven. Etter departementets syn bør det da utpekes en lege som kan utføre de oppgaver som strekker seg over hele eller flere deler av kommunens område. En slik ordning vil være nødvendig for å sikre rask og konsekvent gjennomføring av enkelte tiltak. Når det gjelder forslaget om hjemmel til å fastsette egne kvalifikasjonskrav for de kommunelegene som tillegges oppgavene etter smittevernloven, mener departementet at det er tilstrekkelig med hjemmelen i § 7-10 fjerde ledd til å pålegge bl.a leger å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer. Med de endringer som følger av departementets synspunkter fremmes Helsedirektoratets forslag. Til uttalelsene om at smittevernlegens mottagelse av opplysninger kan være et personvernproblem vil departementet anmerke at det vil være en umulig oppgave å utføre kampen mot smittsomme sykdommer uten en viss konsentrasjon av opplysninger. Det må i så henseende være bedre at konfidensiell informasjon beholdes på lokalplanet fremfor en mer sentralisert behandling. 7.3 Fylkeskommunens oppgaver (§ 7-3) Heller ikke denne bestemmelsen har noe motstykke i Helsedirektoratets utkast til lovtekst, men er en viderearbeiding av direktoratets forslag til bestemmelser om fylkeskommunens ansvar og oppgaver i utkast til forskrift om samarbeid, organisering, utgiftsfordeling, berdskapsplaner m.m. Bestemmelsens tredje ledd tilsvarer § 6-2 i Helsedirektoratets forslag. Gjeldende lovgivning har flere bestemmelser om fylkeskommunale oppgaver innen sykehus og spesialisthelsetjeneste, jf også sykehusloven. Bestemmelsen i tredje ledd er ny. Fylkeskommunens ansvar og oppgaver er drøftet i pkt. 15.3.3 i utredningen. Det pekes der på at fylkeskommunen har viktige oppgaver i smittevernet. Dette innebærer for det første at fylkeskommunen må sørge for nødvendig spesialistundersøkelse og behandling i poliklinikk eller sykehus. Det bør innenfor hvert fylke finnes en infeksjonsmedisinsk avdeling eller sengepost. Det bør videre være en mikrobiologisk laboratorietjeneste for å dekke diagnostiske og andre analyser av prøver fra smittede eller mistenkt smittede. Til fylkeskommunens oppgaver i smittevernet hører det også å sørge for forsvarlig isolering i sykehus enten dette skjer på frivillig eller tvangsmessig grunnlag. Endelig bør fylkeskommunen i likhet med kommunen ha plikt til å utarbeide plan for dens tjenester og tiltak for å forebygge og motvirke overføring av smittsom sykdom. I nevnte utkast til forskrift om samarbeid etc. er det gitt bestemmelser som pålegger de oppgaver for fylkeskommunen som her er nevnt. Foruten dette er fylkeskommunens ansvar for nødvendig smittevernhjelp på samme måte som kommunens ansvar særskilt nevnt i lovutkastets § 3-8. I sitt utkast til § 6-2 foreslår Helsedirektoratet at det skal oppnevnes en sykehuslege i hver fylkeskommune for å gjøre vedtak sammen med smittevernlegen (kommunelegen) i saker om nedleggelse av arbeidsforbud (se proposisjonens § 4-2) og ved hastevedtak om tvungen legeundersøkelse/kortvarig isolering (se proposisjonens § 5-8, jfr. § 5-2). Etter Helsedirektoratets mening bør myndigheten til å gjøre slike vedtak avgjøres av mer enn en person, med andre ord ikke bare smittevernlegen. Det vises til bl.a den tidligere ordningen med abortnemnder hvor det ble krevet enstemmighet av to leger som dannet nemnden. Det har ikke kommet kommentarer til de generelle bestemmelsene om ansvar for fylkeskommunen, se Helsedirektoratets utkast til forskrift om samarbeid etc. Helsedirektoratets forslag om å lovfeste fylkeskommunens ansvar etter bestemmelsen om rett til smittevernhjelp, jf utkastets § 3-8 jf proposisjonens § 6-1, kommenteres imidlertid og bifalles i det store og hele. Fem instanser har kommentert forslaget om plikt for fylkeskommunen til å oppnevne en lege til å treffe vedtak sammen med smittevernlegen uten å ha større innvendiger. Det påpekes at det bør være regler for dissens og at sykehuslegen må ha særlig kompetanse. Sosialdepartementet finner at smittevernloven også bør gi en ramme for de fylkeskommunale oppgaver innen smittevernet. Departementets vurdering av hva disse oppgaver bør bestå i faller i det vesentlige sammen med direktoratets uttalelser. Første ledd i departementets forslag pålegger fylkeskommunen å sørge for at befolkningen innen området er sikret de nødvendige tjenester og tiltak som hører under fylkeskommunens ansvarsområde etter bestemmelsene i smittevernloven, sykehuslov og andre aktuelle lover. Bestemmelsen er et motstykke til borgernes rett til nødvendig smittevernhjelp etter § 6-1 forsåvidt gjelder fylkeskommunale tjenester. Ansvarets omfang vil være begrenset på samme måte som ansvaret for kommunene, se merknadene til forrige paragraf, og med det samme unntak om at nødvendig smittevernhjelp overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer ikke kan nektes av økonomiske årsaker. Andre ledd i forslaget pålegger fylkeskommunene å gjøre smittsomme sykdommer til et eget område i planene for fylkeskommunens helsetjeneste. Sosialdepartementet slutter seg til den foreslåtte avgjørelsesmodellen for vedtak etter § 4-2 og § 5-8 med vedtakskompetansen delt mellom kommunelegen og en lege oppnevnt av fylkeskommunen. Departementet finner at den er en balansert, fornuftig løsning i forhold til å la denne typen avgjørelser være enmannsvedtak slik de for en stor grad er i dag, eller et mer tungrodd nemndsvedtak. Når det gjelder dissens vises det til at de respektive bestemmelser har regler om medvirkning fra fylkeslegen dersom det er uenighet. Det må videre være en forutsetning at den legen som velges til oppgaven er knyttet til en medisinsk avdeling som har ansvar for behandling av infeksjonssykdommer og som sådan har de nødvendige kvalifikasjoner. Forslaget fremmes, men slik at «smittevernlegen» erstattes med «kommunelegen». 7.4 Fylkeslegens oppgaver (§ 7-4) Bestemmelsen tilsvarer § 6-5 i Helsedirektoratets forslag. Gjeldende smittevernlovgivning har lite om fylkeslegens oppgaver med hensyn til smittsom sykdom. Likevel må fylkeslegen også på dette området antas å ha som oppgave å føre tilsyn, gi råd, veiledning og opplysning slik det følger av lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Helsedirektoratet mener at fylkeslegens rolle overfor smittsomme sykdommer bør fremheves ved at smittevernloven får en egen bestemmelse om fylkeslegens oppgaver. Fylkeslegen skal etter utkastet være særlig oppmerksom overfor smittsomme sykdommer. Bestemmelsen er en presisering og utfylling av fylkeslegens oppgaver etter tilsynsloven. Bestemmelsen er kommentert av et par fylkesleger. De fremhever at fylkeslegen også bør få flere virkemidler til å utføre sine oppgaver, bl.a nevnes meldinger om smittsomme sykdommer for å overvåke de epidemiologiske forholdene i fylket. Departementet slutter seg til at fylkeslegen, som andre myndigheter med oppgaver innenfor smittevernet, får sitt ansvar presisert i smittevernloven. Departementet vil understreke at det som ledd i fylkeslegens tilsynsoppgaver bl.a vil være et ansvar å påse at det blir opprettet egenkontrollsystemer på relevante områder av smittevernet. Når det gjelder ønsket om meldinger viser departementet til at personvernhensyn tilsier at færrest mulig instanser mottar slike. Fylkesoversikter kan skaffes fra Statens institutt for folkehelse, mens opplysninger i konkrete tilfelle kan hentes inn fra kommunehelsetjenesten med hjemmel i tilsynslovgivningen. 7.5 Smittevernnemndas myndighetsområde (§ 7-5) Bestemmelsen tilsvarer § 7-1 i Helsedirektoratets forslag. Forslaget om en egen nemnd for tvangssaker er ny. Etter sunnhetsloven og tuberkuloseloven tilligger kompetansen til å treffe tvangsvedtak det kommunale helse- og sosialstyret. Etter kjønnssykeloven kan tvangsvedtak treffes av den medisinsk-faglig ansvarlige lege. Det vises til nærmere redegjørelse i tilknytning til § 5-2 og § 5-3. En tilsvarende nemnd, fylkesnemnda for sosiale saker, er opprettet for å behandle saker om tiltak for rusmiddelmisbrukere i ny lov om sosiale tjenester, se dennes § 9-1. Denne nemnda skal også behandle barnevernssaker etter ny lov om barneverntjenester, se dennes § 7-1. Helsedirektoratet behandler spørsmålet om hvem som bør treffe avgjørelse i tvangssaker i utredningens punkt. 12.6.4.1. Til spørsmålet om hvilke organer som kan anses best skikket til å treffe de materielle avgjørelsene om tvangstiltak, mener Helsedirektoratet at avgjørelsesmyndigheten som et alminnelig utgangspunkt må legges til myndigheter som arbeider effektivt og som ivaretar rettssikkerheten til den tiltaket vil ramme. Det har ikke vært reist noen nevneverdig kritikk mot dagens ordninger. Helsedirektoratet stiller likevel enkelte prinsipielle innvendinger. Det er særlig tre forhold som trekkes frem. For det første er det en del alminnelige hensyn som tilsier at tvangssaker bør avgjøres av en instans som kan ta en uhildet avgjørelse. Dette taler for at særlig i tvangssaker bør det foreligge en avgjørelsesmodell som gjør vedtaksinstansen uavhengig av den instans som har ansvar for å initiere en sak, noe som bare i varierende grad er tilfelle i dag. For det andre kan det innvendes at helse- og sosialstyret og medisinsk-faglig ansvarlig lege i mindre kommuner gjerne kjenner parten og miljøet på en annen måte enn gjennom arbeidet. Dette kan innebære at vedtaket kan bli påvirket av opplysninger og oppfatninger som ikke er dokumentert i forbindelse med selve avgjørelsen. Endelig kan det reises kritikk mot sider av saksbehandlingen etter gjeldende ordninger. Sosiallovutvalget ( NOU 1985:18) foreslo enstemmig at behandlingen av tvangssakene burde flyttes ut av den lokale forvaltningen og over på uavhengige organ. Dette har særlig sin bakgrunn i den nevnte kritikk mot saksbehandlingen i kommunale nemnder. Helsedirektoratet antar at en del av denne kritikken også vil ha gyldighet i forhold til avgjørelse av tvangssaker i smittevernet. Når det så gjelder å finne alternativer for saksbehandlingen tar Helsedirektoratet utgangspunkt i uttalelser i Ot.prp.nr.60 (1988-1989) om lov om sosiale tjenester. bør avgjøres av domstolene eller en egen nemnd. Med særlig vekt på tidsaspektet kommer man der til at en nemndsbehandling er å anbefale. Helsedirektoratet uttaler at det i forhold til tvangsaker etter smittevernloven er lett å fremheve domstolene, men at det ettersom det ikke synes mulig å tilføre domstolene tilstrekkelige ressurser, lett vil være slik at domstolene får store problemer med å treffe avgjørelsene tidsnok. Helsedirektoratet foreslår derfor å legge avgjørelsesmyndigheten til en særskilt nemnd, smittevernnemnda. Som begrunnelse for ikke å benytte fylkesnemnda etter sosialomsorgsloven vises det til at en nemnd som er egnet til å avgjøre saker om bl.a barn under omsorg neppe er egnet til å behandle saker om tvangsvedtak i smittevernet. Vurderingstemaene vi alltid være så forskjellige at det hverken vil være riktig eller hensiktsmessig å legge disse sakene til den samme fylkesnemnda. I første ledd i utkastet til § 7-1 om myndighetsområdet for smittevernnemnda fastsettes dette positivt til saker om tvungen legeundersøkelse og tvungen isolering. (Tilbakehold av pass er også med, men dette tiltaket er foreslått sløyfet av departementet, se departementets merknader til § 4-3.) Etter andre ledd kan departementet også gi nemnda andre oppgaver og bestemme at flere fylker skal ha samme nemnd. Det siste er aktuelt dersom det viser seg å være for lite å gjøre. Det er bare fem som har uttalt seg om forslaget til en egen smittevernnemnd. Enkelte peker på mulighetene for en samordning mellom smittevernnemnda og fylkesnemnda i lov om sosiale tjenester. Forøvrig uttaler flere seg posistivt om, og ingen er negative til å la tvangssaker avgjøres av en slik nemnd. Det er ingen selvfølge at kompetansen i tvangssaker legges til fylkeskommunalt nivå. En slik løsning synes imidleritd hensiktsmessig. En får da et system i smittevernloven hvor beslutningsnivået stiger overensstemmelse med tiltakenes alvorlighet. Dette harmonerer bedre med dagens krav til rettssikkerhetsgarantier for befolkningen enn fortsatt å la vedtaksmyndigheten ligge på det nivå som initierer forslagene til tvangsvedtak. Departmentet slutter seg derfor til en løsning med en statlig nemnd på fylkeskommunalt nivå. Arbeidsområdene til smittevernnemnda slik de er skissert av Helsedirektoratet har mange likheter med områdene under fylkesnemnda i sosialloven og barnevernloven. Nemndene har en svært lik oppbygning når det gjelder sammensetning og saksbehandling. Begge behandler saker om bruk av tvang overfor enkeltpersoner. Men det er også enkelte forskjeller. De faglige vurderingstemaene er f.eks. svært forskjellige etter hvilken lov det er tale om, smittevernloven bruker tvang for å beskytte andre mot smitte, sosialloven bruker tvang for å beskytte vedkommende person, ofte mot seg selv. Det er i tillegg visse forskjeller i reglene for saksbehandlingen. Bl. a. skal det etter sosialomsorgsloven holdes et forhandlingsmøte med partene før nemnda treffer vedtak, etter smittevernloven er dette sløyfet av hensyn til rask saksbehandling. Sosialdepartementet har etter en nærmere vurdering kommet til at smittevernnemnda ikke bør være en egen nemnd, men samordnes med den eksisterende fylkesnemnd. Juristene fra fylkesutvalget kan oppnevnes til å tjenestegjøre i smittevernnemnda og det alminnelige utvalget må kunne være felles. Der hvor flere fylker har felles fylkesnemnd er det også naturlig å ha felles smittevernnemnd. Sosialdepartementet foreslår at fylkesnemnda betegnes smittevernnemnda når den behandler saker etter smittevernloven. De sakkyndige utvalgene må være forskjellige. Smittevern og barnevern/sosialomsorg krever helt forskjellig kompetanse. Sosialdepartementet forutsetter at enkelte av saksbehandlingsreglene også må være forskjellige, det vises til departementets vurderinger og merknadene til de enkelte bestemmelser. På denne bakgrunn fremmes Helsedirektoratets forslag, med de nevnte endringer. 7.6 Smittevernnemndas sammensetning (§ 7-6) Bestemmelsen tilsvarer § 7-2 i Helsedirektoratets forslag. Bestemmelsen er ny. Fylkesnemnda etter lov om sosiale tjenester har en tilsvarende oppbyggning, se denne lovs § 9-2. I punkt 12.6.4.4 gir Helsedirektoratet bakgrunnen for forslaget til sammensetning av nemnda. Medlemmer til utvalg som skal tjenestegjøre i nemnda foreslås oppnevnt av departementet. jurist. Direktoratet mener videre at det bør legges opp til en sterk og konsekvent fagkyndig medvirkning i disse sakene og at dette best gjøres ved at fagkyndige deltar i selve avgjørelsen. Etter lovforslaget skal det derfor opprettes et utvalg av sakkyndige. I saker hvor betydelige interesser brytes mellom samfunnshensyn og individhensyn oppstår det vanskelige verdispørsmål av allmennmenneskelig karakter. Det er derfor Helsdirektoratets oppfatning at det bør være være et lekmannselement i avgjørelsesinstansen. I lovutkastet foreslås at det må være ett lekt medlem i den enkelte sak og at oppnevningen av dette medlemmet skjer fra et utvalg og at dette er et utvalg fra det vanlige domsutvalg. Videre har direktoratets utkast regler om oppnevningen, plikt til å ta i mot vervet og taushetsplikt. Det foreslås også hjemmel for Kongen til å gi regler om nemndas organisasjon og virksomhet. Kun fire har uttalt seg til forslaget. Det pekes særlig på rekrutteringsproblemer og stilles spørsmål ved nødvendigheten av leke medlemmer. Sosialdepartementet finner med enkelte mindre endringer å slutte seg til Helsedirektoratets forslag til sammensetning av smittevernnemnda. Det vises i hovedsak til reglene i sosialtjenesteloven. Det forutsettes at et eget utvalg av sakkyndige oppnevnes for saker etter smittvernloven. Når det gjelder Helsedirektoratets forslag om plikt til å motta oppnevningen anser departementet at en slik plikt kan tjene mot sin hensikt og derfor ikke bør innføres. 7.7 Smittevernnemndas sekretariat (§ 7-7) Bestemmelsen tilsvarer § 7-3 i Helsedirektoratets forslag. Det er naturlig nok ingen tilsvarende regel i gjeldende smittevernlovgivning, og det er heller ingen høringsuttalelser til denne bestemmelsen. Helsedirektoratet foreslår at smittevernnemndas sekretariatsfunksjon legges til fylkeslegen. Det vises til at fylkeslegen har den nødvendige faglige innsikt for å kunne yte bistand både gjennom innsamling av faglig, generelt materiale og praktisk under selve saksforberedelsen. Sosialdepartementet finner det noe uheldig å legge sekretariatsfunksjonen til fylkeslegen i og med at fylkeslegen også har en veiledningsfunksjon etter § 5-5 andre ledd. Departementet finner også at det av hensyn til samordning med sosialtjenesteloven er hensiktsmessig å legge sekretariatsfunksjonen til fylkesmannen. Departementet foreslår derfor en slik løsning. For fylkesmannen vil sekretariatsfunksjonen bare omfatte rent kontortekniske og ekspedisjonsmessige oppgaver. Den faglige saksforberedelsen skal skje av kommunelegen evt. i samarbeid med fylkeslegen. 7.8 Smittevernnemndas sammensetning i den enkelte sak (§ 7-8) Bestemmelsen tilsvarer § 7-6 i Helsedirektoratets forslag. Det er en tilsvarende regel i den nye sosialloven § 9-6. Direktoratet foreslår at nemnda i den enkelte sak skal være sammensatt av lederen pluss to medlemmer, ett fra hvert av utvalgene som er nevnt i § 7-6. Det foreslås også at lederen for nemnda skal kunne tilkalle særskilt sakkyndige til å redegjøre for nemnda. De to uttalelsene som er kommet til denne bestemmelsen går begge på mulighetene for samordning med fylkesnemnda etter sosialloven. Sosialdepartementet slutter seg til Helsedirektoratets forslag til sammensetning av nemnda. Andre ledd utelates da tilsvarende regel følger av sosialtjenesteloven § 9-6 andre ledd, jf henvisningen i smittevernloven § 7-5 andre ledd. 7.9 Statens institutt for folkehelses oppgaver (§ 7-9) Bestemmelsen tilsvarer § 6-6 i Helsedirektoratets forslag. Statens institutt for folkehelse har i dag en rekke viktige oppgaver innen smittevernet. merknadene til § 3-1 og § 3-8. I tillegg ytes en rekke avanserte laboratoriefunksjoner. Både i det alminnelige arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer og i mer krisepregede situasjoner hvor det foreligger fare for utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, er det behov for å sentralisere en del oppgaver på nasjonalt nivå. Dette gjelder i særdeleshet den nasjonale overvåkningen av den epidemiologiske situasjonen, bearbeidelse av epidemiologisk informasjon fra hele landet, og ivareta visse beredskapsforhold f.eks. når det gjelder vaksineforsyning. Helsedirektoratet mener det er viktig at instituttet kan yte referansefunksjoner overfor landets øvrige mikrobiologiske laboratorier og påta seg spesielle oppgaver av betydning for smittevernet, herunder skadedyrbekjempelse. For at disse oppgavene skal bli ivaretatt på en forsvarlig måte, foreslår Helsedirekotratet å gjøre dette til lovpålagte oppgaver for Statens institutt for folkehelse. De oppgaver som er nærmere beskrevet i bestemmelsen er i hovedsak oppgaver som institusjonen allerede har i dag. Bestemmelsen vil således bare være en lovfesting av den praksis som er etablert. I tillegg gis det hjemmel for Helsedirektoratet til å pålegge andre oppgaver. To instanser peker på at også mikrobiologiske laboratorier ved regionssykehusene kan ha kompetanse til å utøve stillingen som referanselaboratorium. En tredje mener det er unødvendig med hjemmel til å pålegge andre oppgaver. Departementet slutter seg med mindre endringer til det skisserte oppgaveområdet for Statens institutt for folkehelse. Departementet foreslår for det første en tilføyelse som presiserer at instituttet også har oppgaver innen skadedyrbekjempelse. Når det gjelder hjemmelen til å pålegge andre oppgaver enn de som følger direkte av loven, anser departementet at det vil være i bedre overensstemmelse med den foretatte omorganisering å legge dette spørsmålet under departementets alminnelige instruksjonsmyndighet. Departementet kan i kraft av denne pålegge landsdekkende laboratoriefunksjoner. Det utelukkes ikke at også andre laboratorier etter omstendighetene kan være aktuelle til å utføre slike oppdrag. Statens helsetilsyn vil forstatt kunne gi retningslinjer i kraft av sin tilsynsmyndighet, jf neste paragraf, tredje ledd. 7.10 Statens helsetilsyns oppgaver (§ 7-10) Bestemmelsen tilsvarer § 6-4 i Helsedirektoratets forslag. Helsedirektoratet og helsedirektøren har etter dagens smittevernlovgivning en rekke overordnede og samordnende oppgaver. Helsedirektoratet/direktøren er tillagt myndighet direkte i sunnhetsloven, kjønnssykeloven, lov om tuberkulinprøving og vaksinasjon samt vaksinasjonsloven. Videre har Helsedirektoratet fått delegert myndighet av Kongen og Sosialdepartementet til å utferdige forskrifter og treffe enkeltvedtak etter alle de viktigste lover vedrørende smittevernet. Dette innebærer at bl.a.. helsedirektøren kan instruere helse- og sosialstyret i kommunene om hvilke smitteverntiltak som skal fastsettes. Helsedirektøren kan også pålegge kommunens medisinsk-faglig ansvarlige lege å følge visse retningslinjer i sitt arbeid for å bekjempe farlige smittsomme sykdommer. Videre kan Helsedirektoratet utferdige forskrifter og gjøre enkeltvedtak som til dels kan være svært inngripende. Denne myndigheten omfatter både enkeltpersoner, grupper av eller hele befolkningen, helsepersonell, andre private rettssubjekter og andre offentlige myndigheter. Helsedirektoratet forvalter dessuten på flere områder myndighet tillagt departementet etter sykehusloven og lov om helsetjenesten i kommunene. Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 nr. 15 har Helsedirektoratet også vært tillagt det faglige tilsynet med helsetjenesten i landet og har hatt myndighet til å utøve dette tilsynet i samsvar med bestemmelser i lov, forskrift, eller pålegg fra departementet, jf lovens § 1. Av hovedoppgavene i dette tilsynet er bl.a å medvirke til at helsevesenets ytelser har sin basis i vitenskaper, praktiske ferdigheter og i holdninger som staten har akseptert, og tilse at det innenfor privat og offentlig helsetjeneste skjer en fordeling av ytelser til den enkelte på grunnlag av graden av sykdom og sykdomsrisiko ( Ot.prp.nr.33 (1983-1984)). Denne tilsynsmyndigheten omfatter også helsevesenets oppgaver innen området smittsomme sykdommer. Som nevnt i innledningen til dette kapitlet ble Helsedirektoratets oppgaver etter tilsynsloven, ved endringer av 30.07.1992 i tilsynsloven og en rekke andre lover, overtatt av Statens helsetilsyn. Det vises til Ot.prp.nr.43 (1991-1992) og Innst.O.nr.88 (1991-1992). Direktoratet omtaler administrative spørsmål og myndighetsfordeling i utredningens kap. 15. I tillegg til de mange oppgaver Helsedirektoratet foreslås tildelt på ulike steder i direktoratets lovutkast, er det også foreslått en hovedbestemmelse om direktoratets oppgaver hvor det heter at Helsedirektoratet skal ha det overordnede tilsynet med forholdene i landet på området smittsomme sykdommer. Tilsynet omfatter såvel kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå. Bestemmelsen må ses i sammenheng med tilsynsloven og vil delvis være en presisering av den kompetanse direktoratet er tillagt der. Andre ledd gir forslag til konkrete oppgaver for direktoratet i arbeidet med smittsomme sykdommer. Ansvaret etter denne bestemmelsen omfatter overvåkning av den epidemiologiske situasjon og plikt til gjennom råd, veiledning og den vedtaksmyndighet loven gir, å medvirke til at befolkningens behov for helsetjenester innen området smittsomme sykdommer blir dekket. Direktoratet mener vår erfaring har vist at bekjempelsen av smittsomme sykdommer og spesielt trusselen om alvorlige epidemier, kan nødvendiggjøre omfattende og ressurskrevende tiltak. Gjennomføringen av slike tiltak kan stille krav utover det vanlige til faglig innsikt, ledelse og organisasjon. Det kan således tenkes å oppstå situasjoner hvor virksomheten innen helsetjenesten viser seg å være utilstrekkelig og den nødvendige kapasitet ikke er til stede. Det kan også vise seg vanskelig å omstille virksomheten for å møte de krav et epidemiutbrudd vil stille. I tilfelle som nevnt vil virksomheten være å betegne som uheldig. Direkte uforsvarlig vil den være dersom den faglige kompetansen er mangelfull og dette kan resultere i at situasjonen feilvurderes med den følge at nødvendige tiltak ikke settes i verk eller at feilaktige tiltak iverksettes. På denne bakgrunn mener direktoratet det er nødvendig å ha myndighet til å fastsette at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak som ut fra en samlet vurdering fins påkrevd for å bekjempe en smittsom sykdom. Videre må Helsedirektoratet kunne gi pålegg om samarbeid når dette er nødvendig for en effektiv gjennomføring av tiltak og en bedre utnyttelse av materielle eller faglige ressurser. Regler om dette er foreslått i tredje ledd. Det forutsettes at den myndigheten direktoratet her foreslås gitt, først blir brukt når den epidemiologiske situasjonen er særdeles alvorlig og de tiltak som kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner setter i verk etter loven på eget initiativ ikke strekker til, eller hvis samarbeid av eget initiativ ikke kommer i stand. Erfaringen har etter direktoratets mening også vist at det i en alvorlig situasjon lett vil oppstå usikkerhet blant institusjonseiere og helsepersonell om hva som er riktige tiltak og fremgangsmåter i bekjempelsen av en aktuell epidemi. For å sikre en forsvarlig og effektiv gjennomføring av tiltak som iverksettes etter loven må Helsedirektoratet ha myndighet til å fastsette rettslig bindende retningslinjer for smittevernarbeidet og kunne pålegge helsepersonell å følge faglig bestemte prinsippper. I tillegg til bestemmelsen i § 6-4 foreslås det i utredningen og utkastet til lovtekst at Helsedirektoratet i stor utstrekning skal ha kompetanse til å gi forskrifter. Direktoratet begrunner dette med at Helsedirektoratet med sine underliggende faginstitusjoner samlet rår over en faglig ekspertise og erfaring som skaper de nødvendige forutsetninger for å fastsette forskrifter på smittevernområdet. Det er videre lang praksis for at forskriftskompetansen delegeres til Helsedirektoratet på dette området. Direktoratet presiserer at departementet fortsatt vil ha instruksjonsmyndighet over Helsedirektoratet på vanlig måte også i forskriftssaker. Det er ni instanser som har uttalt seg om forslaget. Kommunaldepartementet mener tilsynsbestemmelsen er unødvendig ved siden av tilsynslovens regler. Nordland fylkeskommune mener at påleggshjemmelen i tredje ledd bør presiseres eller strammes inn. Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn anser at direktoratet ikke bør ha adgang til å instruere veterinærer i arbeid med smittsomme sykdommer som ligger til veterinærvesenet, slik det gis adgang til etter fjerde ledd. Justisdepartementets lovavdeling anser at fjerde ledds siste punktum, om at klage over vedtak etter paragrafen ikke har utsettende virkning, bør endres slik at klage kan ha slik virkning. Ved endringene i tilsynsloven av 30.07.1992, ble Statens helsetilsyn opprettet for å overta Helsedirektoratets nåværende tilsyns- og rådgivningsfunksjoner. Funksjonene i Helsedirektoratets forslag til tilsynsbestemmelser, se utkastets § 6-4 og proposisjonens § 7-10, må som følge av dette ivaretas av Statens helsetilsyn etter den nye loven. videre funnet å foreslå at de fleste av Helsedirektoratets oppgaver etter lovutkastet ved siden av § 7-10, legges til Statens helsetilsyn. Det vises til departementets redegjørelse for proposisjonens myndighets- og oppgavefordeling i punkt 7.0, innledning. Med hensyn til første og andre ledd i Helsedirektoratets forslag, finner departementet å slutte seg til den presisering av tilsynslovens bestemmelser som der er foreslått. Departementet har videre vurdert Helsedirektoratets forslag til påleggshjemler i tredje og fjerde ledd og finner å fremme bestemmelsene med enkelte mindre endringer. Departementet vil imidlertid fremheve at bestemmelsen i tredje ledd om pålegg overfor kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner i langt sterkere grad enn bestemmelsen i fjerde ledd om pålegg til helsepersonell er å betrakte som en beredskapshjemmel. Behovet for faglige retningslinjer for helsepersonell vil være tilstede i alt arbeide med smittsomme sykdommer og ikke bare i spesielle eller uventede situasjoner. Det følger imidlertid av prinsippene om kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre at kommuner og fylkeskommuner har en sterk frihet til selv å organisere sine tjenester innen lovens ramme. Et pålegg her vil derfor i langt større grad betinge at det forhold som søkes rettet fremstår som «utilstrekkelig, uheldig eller uforsvarlig». Departementet foreslår en mindre språklig endring av tredje ledd for å presisere at det er tiltak eller forhold som følger av smittevernlovens bestemmelser det kan gis pålegg om. Det foreslås også å ta ut Helsedirektoratets formulering om adgang til å gi pålegg om å «opprette og drive institusjoner» da dette kan være gjenstand for misforståelser. De forhold det her siktes til, laboratorietjenester etc. (se nærmere merknadene til bestemmelsen), er etter departementets syn dekket av adgangen til å pålegge bestemte tjenester eller tiltak. En nærmere presisering/innskrenkning i lovteksten av påleggsadgangen, slik enkelte ønsker, lar seg etter departementets syn ikke gjennomføre uten at bestemmelsens ønskede rekkevidde blir vesentlig redusert. Helsedirektoratets instruksjonsadgang etter forslagets fjerde ledd omfatter også veterinærer. Da en slik instruksjonsadgang bryter sterkt med hva som ellers ville falle under Statens helsetilsyns instruksjonsmyndiget og det heller ikke synes å være sterke faglige argumenter som taler for en slik adgang foreslår departementet at veterinærene tas ut av bestemmelsen. Bestemmelsen om at klage ikke har utsettende virkning i forslagets siste punktum er etter departementets syn unødvendig. Av merknadene til § 8-3 fremgår at forvaltningsloven gjelder så langt den passer også for vedtak etter smittevernloven, og derved gjelder også forvaltningsloven § 42 om at klage ikke har utsettende virkning, med mindre forvaltningsorganet selv bestemmer det. Departementet foreslår derfor særregelen i bestemmelsens siste punktum strøket. 7.11 Forskrifter om organisering, samarbeid, oppgaver, utgiftsfordeling og smittevernberedskap (§ 7-11) Bestemmelsen tilsvarer § 6-3 i Helsedirektoratets forslag. Bestemmelsen er til dels ny. Alle de 8 någjeldende smittevernlovene inneholder bestemmelser om betalingsforhold og utgiftsfordeling. Disse bestemmelsene har gjennom årene gjennomgått flere endringer for å tilpasses nyere lovgivning (folktrygdloven, sykehusloven, kommunehelsetjenesteloven og kommunallovgivningen). Bestemmelsene i smittevernlovene er imidlertid etter ordlyden ikke ajour med de regler som praktiseres i dag. Betalingsspørsmål i de gjeldene smittevernlovene har i hovedsak dreiet seg om utgifter til: - Skyss og kostgodtgjørelse til offentlige leger og annet personell på oppdrag i forbindelse med smitteverntiltak, samt honorering av særskilt engasjert personell, f.eks. vaksinatører. Utredningen behandler bakgrunnen for den foreslåtte fullmaktsbestemmelsen i § 6-3 i avsnittene 15.4-15.7. Felles for de områdene som er tatt med i forslaget er at det ikke er bestemmelser om dem i selve lovforslaget fordi Helsedirektoratet mener at loven i så fall vil bli for omfattende og uoversiktelig. Bestemmelsen er av den grunn forutsatt å være omfattende. Fullmakten må imidlertid tolkes i forhold til lovens øvrige bestemmelser og særlig formålsbestemmelsen i § 1. Et av områdene Helsedirektoratet mener det trengs hjemmel til å gi forskrifter om, er samarbeid om smittevern. Samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner vil i særlig grad være nødvendig når det gjelder smittevern. Dette gjelder både i det daglige og i de mere akutte situasjoner. Det er derfor viktig at kommuner og fylkeskommmuner er forberedt og inngår avtaler om samarbeid om løsninger av oppgaver etter smittevernloven. Det bør være hovedregelen at initiativet til å inngå avtaler utgår fra kommunen selv eller fylkeskommmunen etter en vurdering av hvilke behov som det er hensiktsmessig å dekke på den måten. Men når det er påkrevd for å finne en tilfredsstillende løsning, må stalige helsemyndigheter kunne påby samarbeid og anvise hvordan dette skal skje og hvordan utgiftene skal fordeles. Nødvendig hjemmel for slike vedtak er foreslått i utkastet § 6-3. Spørsmålet om utgiftsfordeling er berørt fra to innfallsvinkler i utredningen. Den ene er gratis tjenester og tiltak, se Helsedirektoratets utkast til § 3-9. Den andre som direktoratet omtaler i forbindelse med sitt forslag til § 6-3, er utgiftsfordeling mellom kommune, fylkeskommune og stat. Helsedirektoratet presiserer at utgangspunktet må være at utgiftsfordelingen bør følge de regler som gjelder for sykdommer generelt, så langt de passer. Det er imidlertid viktig å få frem at forebyggelse og bekjemelse av smittsomme sykdommer i tillegg medfører en rekke utgifter som bare gjelder for denne sykdomsgruppen. Når det gjelder løpende, permanente tjenester og tiltak som undersøkelse, behandling og pleie, forutsetter direktoratet at slike tjenester er innrettet på og har kapasitet til å håndtere sykdomsutbrudd av mindre alvorlig karakter. Uansett hvilken smittsom sykdom det dreier seg om, bør utgiftsdekningen og fordelingen følge vanlige regler. Sammenfattende mener direktoratet at lovutkastet i store trekk legger opp til en videreføring av gjeldende regler om utgiftsdekning og fordeling forsåvidt angår de tjenester og tiltak som kan karakteriseres som permanente. Direktoratet mener situasjonen er noe anderledes ved ekstraordinære tjenester og tiltak. Er først en epidemi konstatert vil det som ventet bli et akutt og økt behov for de ordinære tjenester og tiltak. Dessuten vil det raskt kunne oppstå behov for andre ekstraordinære tjenester og tiltak, avhengig av hva slags smittsom sykdom som opptrer. Helsedirektoratet mener at kommunene ikke skal budsjettere utover det å kunne opprettholde en rimelig beredskap, og således ikke for å kunne møte kritiske situasjoner. Fylkeskommunene har etter gjeldende ordninger betydelige plikter som vil medføre utgifter i en epidemisituasjon, og tilsvarende vil gjelde for disse. Direktoratet mener derfor at smittevernloven bør legge opp til at det er staten som må utrede utgiftene når de overskrider en viss grense. Helsedirektoratet påpeker at en i den forbindelse må ta hensyn til den utviklingen som har pågått i retning av å overføre økt ansvar og myndighet til kommuner og fylkeskommuner. Etter direktoratets lovutkast tillegges kommunene primæransvaret for smittevernet. I utgangspunktet er ikke dette noen endring i forhold til gjeldende ordninger, men en presisering og utdyping som også vil kunne få en viss økonomisk virkning i kommuner hvor smittevernet har vært lavt prioritert. Helsedirektoratet antar likevel at kommunene nå på flere måter står bedre rustet enn før og har større evne til å mestre uventede situasjoner. Noe tilsvarende gjelder fylkeskommuner. I utredningen er det gjort nærmere rede for de kommunale, fylkeskommunale og statlige ekstrautgifter Helsedirektoratet mener kan følge av tjenester og tiltak i en epidemisituasjon. Ut over det som følger av enkeltbestemmelser i lovutkastet forutsettes slike spørsmål om nødvendig løst gjennom forskriftsregulering. Ved siden av samarbeid og utgiftsfordeling dekker Helsedirektoratets forskriftshjemmel i utkastets § 6-3 også organsiering og oppgavefordeling på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Om Helsedirektoratets synspunkter på dette området vises det til omtalen av paragarafene 7-1 og 7-3. Andre ledd omhandler fullmakt til å gi bestemmelser om helsemessig beredskap. Helsedirektoratet har ikke gitt egne bestemmelser om dette i loven av samme grunn som for de øvrige emnene i utkastet til § 6-3, men har gitt forslag til enkelte bestemmelser i et utkast til forskrift om samarbeid, organisering, utgiftsfordeling, beredskapsplaner m.m. Direktoratet understreker særlig betydningen av å utarbeide beredskapsplaner. Om beredskap og beredskapsplaner uttaler Helsedirektoratet bl.a.: « Utgangspunktet vil være at det for de aller fleste kommuner ikke vil være nødvendig med særskilte beredskapstiltak. Beredskapsplikten vil først og fremst få betydning ved at det foreligger planer for gjennomføring av tiltak og rutiner i påkommende tilfelle. For en del større kommuner må det imidlertid antas at beredskapsplikten blir noe mer omfattende. « Kjernen i beredskapsplikten for kommuner vil være å kunne oppdage at alvorlig utbrudd av en smittsom sykdom så tidlig som mulig og straks kunne sette inn de nødvendige førstelinjetiltak for å kunne demme opp for en fortsatt spredning av sykdommen. « I praksis vil omfanget av de enkelte forvaltiningsnivåers beredskapsplikt måtte bli fastslått i samsvar med den ansvarsfordeling de har i smittevernet ellers. I andre ledd foreslås det at Kongen skal kunne bestemme at lov om helsemessig beredskap skal gjelde tilsvarende når det er nødvendig av hensyn til smittevernet. Loven gir bla. hjemmel til å pålegge helseanstalter og helsepersonell omfattende plikter og adgang for staten til å kreve avståelse i forbindelse med gjennomføring av beredskapstiltak. Kun to instanser har uttalt seg. Deres synspunkter er ikke av betydning for spørsmålet om utformingen av hjemlene i utkastets § 6-3. Departementet slutter seg til Helsedirektoratets forslag til forskriftshjemler. Selv om organisering og oppgavefordeling på kommunalt og fylkeskommunalt område nå også er ivaretatt i loven i og med departementets forslag til bestemmelser i § 71 og § 7-3, mener departementet at det fortsatt kan være behov for en nærmere forskriftsregulering. Det foreslås derfor ingen nye begrensninger i lovteksten. Departementet fremmer bestemmelsen med den endring at forskrifter etter første ledd skal gis av departementet. 7.12 Særlig fullmakt for kongen (§ 7-12) Bestemmelsen tilsvarer § 6-9 i Helsedirektoratets forslag. Bestemmelsen er en vidererføring av den myndighet Kongen foreslås å ha etter utkastets § 6-3 (departementet, § 7-12 i proposisjonen) til å bestemme at lov om helsemessig beredskap skal få tilsvarende andvendelse i fredstid. For å dekke behovet for å kunne gripe inn i krisesituasjoner ved utbrudd eller fare for utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom mener Helsedirektoratet at det i tllegg er nødvendig med en særkilt fullmakt for Kongen til å sette gjeldende lov helt eller delvis ut av kraft. Bestemmelsen er utformet etter mønster av forvaltningsloven § 5 og krigsloven § 4. Fullmakten er forutsatt brukt bare i en alvorlig krisesituasjon. Departementet er enig i og slutter seg til Helsedirektoratets forslag. I lovforslagets kapittel 8 har departementet samlet bestemmelsene om straff, erstatning, klage, ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Kapitlet bygger i hovedsak på elementer fra kapitlene 8 og 9 i Helsedirektoratets lovutkast. Departementet finner det hensiktsmessig at bestemmelsene om reaksjoner mot overtredelser av loven, ikrafttredelsesbestemmelsen overgangsbestemmelsene og enkelte andre særspørsmål samles i ett kapittel. Når det gjelder bestemmelser om reaksjoner mot overtredelser av loven, er det et særskilt spørsmål om det skal gjelde et straffeansvar for helsepersonell ved overtredelse av smittevernloven. Helsedirektoratet anser det nødvendig med bestemmelser om sanksjoner for helsepersonell ved overtredelse av smittevernloven, og har derfor foreslått regler om adgang til å ilegge tilrettevisning eller advarsel på administrativt grunnlag på samme måte som etter legeloven § 52, jfr. § 8-1 og § 8-2 i Helsedirektoratets lovutkast. Smittevernloven oppstiller en rekke rettsplikter, og Sosialdepartementet slutter seg til Helsedirektoratets vurdering av den vekt smittevernloven legger på helsepersonells medvirkning og gjennomføring av viktige smitteverntiltak. Departementet finner likevel ikke å kunne fremme Helsedirektoratets forslag om egne bestemmelser i smittevernloven om administrative sanksjoner for helsepersonell, da dette etter departementets syn bør følge av helseprofesjonslovgivningen. Det vises forøvrig til det pågående utredningsarbeid i departementet vedrørende ny felles helsepersonellov. Sosialdepartementet ser det slik at spørsmålet om sanksjoner som omtalt overfor helsepersonell naturlig hører inn under dette arbeidet. 8.1 Straff (§ 8-1) Bestemmelsen tilsvarer § 8-3 i Helsedirektoratets forslag. I henhold til lov 5. juli 1946 nr. 1 om rottebekjempelse § 7 kan den som forsettlig eller uaktsomt overtrer lovens § 4 eller § 5 eller forskrifter gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Ellers er det i den gjeldende smittevernlovgivningen ikke fastsatt egne straffebestemmelser. Brudd på forskrifter til vern mot smittsomme sykdommer kan imidlertid straffes etter straffeloven § 156 og § 357. I visse tilfelle kan også brudd på forskrifter straffes etter straffeloven § 339 nr. 2 hvis forskriftene selv er straffesanksjonert. I spesielle tilfelle kan også andre bestemmelser etter omstendighetene tenkes å få anvendelse. Helsedirektoratet foreslår i § 8-3 tatt inn en straffebestemmelse som presiserer at overtredelse fra den alminnelige befolkning og helsepersonell av vedtak etter loven, det være seg forskrifter eller enkeltvedtak i medhold av loven eller i medhold av forskrifter gitt med hjemmel i loven, er straffbare etter straffeloven § 156 § 357. Skyldkravet etter disse bestemmelsene vil være som ellers i lovgivningen, forsett eller uaktsomhet. Helsedirektoratet peker på at det vil være en motsetning til de verdier smittevernloven skal verne gjennom de enkelte smitteverntiltak, om det ikke står reelle straffetrusler bak, samt at det også vil bli en sterk motsetning til lovgivningen ellers om det ikke sto straffetrusler bak lovgitte forbud eller påbud til vern mot smittsomme sykdommer. Helsedirektoratet peker imidlertid også på at bruk av straff i smittevernsammenheng reiser en del problemer da smittevernet skiller seg fra andre viktige samfunnsområder ved at det antatt viktigste virkemiddel i smittevernet er befolkningens kunnskap og tillit til nødvendigheten av tiltak og derigjennom oppnåelse av frivillig medvirkning. Helsedirektoratet mener imidlertid at bruk av straff i tilknytning til de smitteverntiltak som etter smittevernloven vil være lovhjemlede tiltak, ikke vil bidra til å skape nevneverdige motsetningsforhold i forhold til frivillighetsprinsippet og heller ikke skape vanskeligheter ved gjennomføringen av et totalt sett effektivt smittevern. Helsedirektoratet uttaler at lovens hovedutgangspunkt om frivillighet og samarbeid mellom helsemyndighetene og befolkningen har stor verdi, men at det samtidig er viktig å angi og gjøre det kjent hvor grensen for det akseptable går. forbud gitt av hensyn til smittevernet. Helsedirektoratet kan ikke se noen rimelig grunn til at bruk av straff i slike tilfelle skal skape noe motsetningforhold mellom det viktige tillitsskapende egenomsorgsarbeide som helsemyndighetene ellers må bygge hoveddelen av smittevernarbeidet på. Bruk av straff i tilknytning til smittevernlovens smitteverntiltak vil derfor antas å ha en reell preventiv betydning. Etter direktoratets mening bør det være et rimelig krav til straffebestemmelser at de så langt råd er gir folk klar beskjed om hvilke handlinger som er belagt med straff. Helsedirektoratet mener derfor at en straffebestemmelse bør inntas i smittevernloven. Samtidig mener direktoratet prinsipielt at straffebestemmelser bør stå i straffeloven for å gjenspeile den vekt man bør legge på smittevernet, og erkjennelse av den fare farlige smittsomme sykdommer kan være for folkehelsen. Helsedirektoratet mener at de rettsplikter som følger av lovutkastets § 4-1 (§ 5-1 i departementets lovforslag) for en smittet eller mistenkt smittet, sett ut fra et smittevernhensyn ikke bør belegges med straffesanksjon, og har derfor uttrykkelig unntatt denne fra straffebestemmelsen. Det er 9 høringsinstanser som har kommentert forslaget. En gjennomgående kommentar er at straffereaksjoner ikke er ønskelig i forbindelse med loven. Enkelte mener at de foreslåtte sanksjonene for helsepersonell ved overtredelse av loven er unødig drastiske og uegnet til å bygge opp et positivt samarbeid omkring en ny smittevernlov. Sosialdepartementet slutter seg til Helsedirektoratets synspunkt om at smittevernloven bør inneholde en bestemmelse som gjør det klart at overtredelse av de enkelte rettsplikter etter loven er belagt med straff. Som nevnt ovenfor anser departementet at administrative sanksjoner overfor helsepersonell bør følge av helsepersonellovgivningen. Departementets forslag til § 8-1 inneholder derfor ikke regler om dette. Departementet har videre funnet å endre bestemmelsen da den med direktoratets formulering kan virke uklar i forhold til straffeloven § 156 og § 157 som den viser til. Bestemmelsen innskrenkes til å gjøre straffelovens bestemmelser gjeldene. I stedet foreslås det mindre endringer i selve straffeloven. 8.2 Erstatning for personskade (§ 8-2) Bestemmelsen tilsvarer § 5-8 i Helsedirektoratets forslag. Myndighetene kan bli erstatningsansvarlige hvis pasienten pga uaktsomme forhold vedrørende beslutningen eller utførelsen av et tiltak etter smittevernlovgivningen pådrar seg en skade. Det foreligger imidlertid også rettsavgjørelser som statuerer et objektivt ansvar for tiltak som er satt i verk med hjemmel i lov for å bekjempe smittsomme sykdommer. Den foreliggende rettspraksis gir grunnlag for å trekke enkelte slutninger med hensyn til det objektive ansvars omfang. For skader på person som følger av tiltak som iverksettes i medhold av smittevernlovgivningen, vil de alminnelige prinsipper om utformingen av det objektive ansvar anvendes. Objektivt ansvar for typiske vaksinasjonsskader vil i det vesentlige være betinget av om vaksinen har en skadeevne som kan karakteriseres som ekstraordinær, om vaksinen er påbudt, samt om vaksinasjonen er gjennomført i samfunnets interesse. For å gjøre det enklere for pasienter å oppnå erstatning når de blir utsatt for skade ved behandling m.v. i offentlige sykehus, er det fra 1. mai 1988 opprettet særskilte regler om en midlertidig ordning med pasienterstatning. Ordningen som i første omgang gjalt for 3 år er senere forlenget og utvidet til også å omfatte kommunelegetjenesten og kommunal legevakt. Ordningen antas pr. i dag å omfatte vaksinasjonsskader, og det er i NOU 1992:6 fremsatt forslag om at vaksinasjonsskader uttrykkelig skal dekkes, men på strengere vilkår enn Helsedirektoratet foreslår her. Også produktansvarsloven vil kunne hjemle objektivt ansvar for gjennomføring av tiltak, særlig i forbindelse med feil ved vaksiner. Helsedirektoratet behandler erstatningsrettslige spørsmål i et eget kap. 14 i utredningen. På bakgrunn av gjeldende rett har direktoratet vurdert hvorvidt en erstatningsregel bare bør omfatte vaksinasjonsskader. Direktoratet har etter en nøye vurdering funnet at det ikke er grunn til å unnta andre tiltak til tross for at enkelte av disse har mindre skadeevne og ikke har den samme effekten i folkehelsemessig sammenheng. Direktoratet antar imidlertid at det er vaksinasjonsskadene som i første hånd vil danne grunnlaget for krav om erstatning etter loven. Når det gjelder årsakssammenheng, mener direktoratet det kan anføres flere gode grunner til å lempe på kravet til årsakssammenheng ved smittevernskader, bl.a ved å regulere bevisbyrden til fordel for skadelidte. Interessen i at den enkelte borger medvirker i gjennomføringen av smitteverntiltak av eget initiativ tilsier en slik lemping som kan virke motiverende. Helsedirektoratet foreslår med denne bakgrunn en bestemmelse i første ledd i § 5-8 som gir den som påføres personskade som antas å følge av anbefalte eller påbudte tiltak som iverksettes i medhold av loven, krav på erstatning fra staten, med mindre staten kan sannsynliggjøre en annen årsak. At staten bør være ansvarlig følger etter direktoratets syn i hovedsak av at de skadelidte bør stilles likt uavhengig av hvem som har satt i gang tiltaket. For å sikre at de hensyn som taler for at ansvaret plasseres nært den eller de ansvarlige for den faktiske skadegjørende handling mener direktoratet at det også bør være en regressregel som gir adgang til regress for staten dersom en annen etter vanlige erstatningsregler ellers ville være den som måtte bære ansvaret. Det foreslås videre at tapet bør erstattes etter reglene i skadeserstatningsloven. Ved behov, om det f.eks. skulle oppstå et visst omfang av erstatningskrav, er det i fjerde ledd gitt nødvendig hjemmel for å oppnevne en nemnd til å behandle saker om erstatning. Det er først og fremst regjeringsadvokaten som har uttalt seg om bestemmelsen. Han er kritisk til forslaget da det statuerer et objektivt ansvar med små krav til årsakssammenheng mellom skaden og tiltaket, samtidig som bevisbyrden pålegges staten. Dette er videre gjort uten at de økonomiske konsekvensene er nærmere utredet. Departementet er enig i regjeringsadvokatens bemerkning om at den foreslåtte regel kan være noe vid. I praksis vil det særlig være vaksinasjonsskader som er aktuelle og reglene i utkastet er utformet med tanke på slike skader hvor det kan være vanskelig å nå frem med et krav om erstatning ut fra de alminnelige reglene om årsakssammenheng. Dette er også forutsatt i merknadene, men som påpekt av Regjeringsadvokaten ligger det ingen begrensning nedfelt i selve lovteksten. Også ansvar for skader som følger av f.eks. blodsmitte vil derfor omfattes. Siden vilkårene for erstatning er såpass «milde», kan det her ligge en fare for store økonomiske konsekvenser, særlig siden de alminnelige regler om erstatningsutmålingen i skadeserstatningsloven etter tredje ledd i forslaget får anvendelse. Departementet foreslår derfor å begrense bestemmelsen til erstatning for vaksinasjonsskader, og henvise andre skader som måtte oppstå som en følge av tiltakene i smittevernloven til de alminnelige reglene som til enhver tid gjelder for objektivt ansvar for pasientskader. Som nevnt i utredningen er det nedsatt et utvalg av Justisdepartementet for å utarbeide nettopp lovregler om objektivt ansvar ved pasientskader. Dette utvalgets arbeid er fremlagt i NOU 1992:6, erstatning ved pasientskader. Departementetet antar at vurderingen av et eventuelt objektivt ansvar for andre skader enn vaksinasjonsskader bør vurderes i sammenheng med oppfølgningen av dette arbeidet. Med de endringer som følger av ovennevnte fremmes direktoratets forslag til erstatningsregler. 8.3 Klage over vedtak (§ 8-3) Bestemmelsen tilsvarer § 7-10 i Helsedirektoratets forslag. Det vises til de klageordninger som er omtalt i forbindelse med bestemmelsene om tvungen legeundersøkelse og tvungen isolering, henholdsvis § 5-2 og § 5-3. Helsedirektoratet har i sitt lovutkast i § 7-10 forslag til generelle klageregler for loven. Etter første ledd gjelder forvaltningsloven med de endringene som følger av lovens egne bestemmelser. Etter andre ledd er fylkeslegen klageinstans for vedtak av helse- og sosialstyret eller smittevernlegen, men mindre annet er særlig bestemt. Det er ingen kommentarer til forslaget om klageregler. Departementet finner at forslagets første ledd kan utgå da det også uten en særregel er klart at forvaltningsloven gjelder, jf dens § 1. Departementet har ellers ingen merknader til direktoratets forslag og støtter at smittevernloven utstyres med klarere regler om klage enn dagens lovverk. Direktoratets forslag fremmes derfor, men med en noe endret ordlyd ved at formuleringen «vedtak som er gjort av helse- og sosialstyret eller smittevernlegen» endres til «kommunalt vedtak». Dette på grunn av forslaget til ny kommunelov, se næmrere departementets kommentarer til § 7-3 og til § 1-3. 8.4 Gjennomføring og utfylling (§ 8-4) Bestemmelsen tilsvarer § 9-3 i Helsedirektoratets forslag. Av hensyn til de mange uventede situasjoner som kan oppstå innen smittevernet, foreslås en relativt vid hjemmel for departementet til å gi forskrifter om gjennomføring og utfylling av loven. 8.5 Forholdet til vedtak etter eldre lovgivning (§ 8-5) Bestemmelsen tilsvarer § 9-2 i Helsedirektoratets forslag med den endring at henvisningen til § 9-4 er endret til § 8-7. 8.6 Ikrafttredelse m.m. (§ 8-6) Bestemmelsen tilsvarer § 9-1 i Helsedirektoratets forslag. Departementet har brukt et vanlig mønster for ikrafttredelsesbestemmelser. 8.7 Oppheving av andre lover (§ 8-7) Bestemmelsen tilsvarer § 9-4 i Helsedirektoratets forslag. Utviklingen i helsetjenesten generelt har medført utstrakt desentralisering av oppgaver og ansvar til kommunene. Det har vært et mål at helsetjenestetilbudet skal tilpasses lokale behov og forutsetninger. Tjenester og tiltak innenfor vern mot smittsomme sykdommer har stort sett fulgt denne utviklingen, men enkelte områder har i liten grad blitt desentralisert. Dette gjelder bl.a tuberkulosearbeidet som for en stor del er knyttet til Statens helseundersøkelser. Dagens situasjon preges også av at det har vært et opphold på 20-30 år med utbrudd av alvorlige epidemier, selv om vi de siste 10 år igjen har stått overfor epidemiske utbrudd av sykdommer som smittsom hjernehinnebetennelse og HIV/AIDS. Forholdene i dag er derfor preget av til dels store variasjoner både når det gjelder arten av tiltak og hvordan de forskjellige tiltak er utbygget og drives. Den nye smittevernloven skal erstatte dagens 8 lover om smittsomme sykdommer. Lovforslaget er en videreføring av reglene i disse lovene, samt en lovfesting av eksisterende tilbud som har vokst frem uten lovregulering så som vaksinasjon og kontrollundersøkelser. Den nye loven innebærer en betydelig forenkling av regelverket som gjør dette mere oversiktlig. Reglene som før fantes i en rekke forskjellige lover, blir nå samlet i smittevernloven. Flere av de gjeldende bestemmelsene er uklare, uoversiktlige og til dels foreldet. Det har vært et mål for lovarbeidet å rette opp dette. Ansvars- og funksjonsfordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommuen er bragt i samsvar med det øvrige lovverk, praksis og prinsipppet for inntektssystemet. Det forvaltningsmessige ansvaret for smittevernet følger derfor stort sett det som gjelder for helsetjenesten forøvrig (med visse unntak som nevnt for tuberkulose). Et hovedsiktemål med lovutkastet er å få et lovverk for smittevernet som er mer hensiktsmessig og ajour i forhold til dagens og morgendagens epidemiologiske utvikling og som tar hensyn til dagens kunnskap om smittsomme sykdommer og behovet for et oversiktlig og rettssikkerhetsmessig regelverk for dem som arbeider med eller blir omfattet av smitteverntiltak. For de som heretter skal gjøre seg kjent med regelverket om smittsomme sykdommer og for de som arbeider med smittevern, vil dette falle betydelig lettere med den nye loven. Slike virkninger er det imidlertid vanskelig å måle nøyaktig. Smittevernloven er en generell lov som skal komme til anvendelse på til dels ulike forhold. For å holde lovens omfang innenfor et håndterbart nivå, foreslås det derfor en rekke fullmaktshjemler til å gi forskrifter til utfylling av loven på områder hvor det ikke har vært hensiktsmessig å gi detaljerte lovregler. Eksempler på områder hvor slike forskrifter er nødvendige er epidemiologisk overvåkning (melding av smittsom sykdom), tuberkulosekontroll, skadedyrbekjempelse, karantenebestemmelser m.m. Departementet antar det ikke vil bli større administrative eller økonomiske konsekvenser av disse forskriftene da det i de fleste tilfelle dreier seg om videreføring av dagens ordninger. Konsekvensene av loven vil på sikt dessuten i stor grad bero på hvordan den epidemiologiske situasjon til enhver tid vil være og hvordan fullmaktene i tilfelle blir brukt. Lovutkastet er på en rekke punkter utformet slik at det skal gi de nødvendige rettslige virkemidler for å, håndtere epidemiologiske situasjoner som vi i dag ikke kan ha oversikt over, eller som vi i dag synes er mindre sannsynlige. Når det gjelder de økonomiske følger av lovens § 6-2 om gratis tjenester og tiltak vises til den nærmere omtale nedenfor. På kommunalt nivå bygger lovforslaget på den adminsistrative ordning som følger av den nye loven om kommuner og fylkeskommuner samt kommunehelsetjenesteloven. Generelle oppgaver er lagt til kommunen som sådan, mens vedtaksmyndigheten er lagt til kommunestyret eller kommunelegen avhengig av sakens art. Det vil i en rekke tilfeller være naturlig å delegere kommunestyrets myndighet etter loven til et utvalg, selv om plikten til å ha faste utvalg nå er fallt bort. Lovforslaget bygger videre på kommunehelsetjenestelovens lovfesting av kommunens ansvar for å sørge for smittevernet i kommuen og presiserer dette ansvaret, se særlig § 7-1 om kommunens opppgaver. En slik nærmere presisering antas imidlertid ikke i seg selv å medføre vesentlige administrative eller økonomiske endringer fordi dette i hovedsak vil være en lovfesting av tiltak, tjenester eller arbeidsoppgaver som allerede drives. Dette gjelder i utgangspunktet også smittevernhjelp overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer etter § 6-1, selv om slik hjelp etter forslaget ikke kan avslås av økonomiske grunner. I enkelte sjeldne tilfelle kan det bli aktuelt med mere omfattende hjelpetiltak overfor smittede personer med allmennfarlige smittsomme sykdommer i den hensikt å unngå at disse sprer smitte. På sikt kan forslaget føre til visse nye arbeidsoppgaver for helsejenesten i kommunene på grunn av overføring av oppgaver som nå drives av staten. Dette gjelder f.eks. gjennomføring av en del tiltak i tuberkulosearbeidet. I sammenheng med eventuelle forskrifter om smittevernberedskap etter § 7-11 kan det også tenkes utgifter for enkelte kommuner, særlig i forbindelse med utarbeidelse av beredskapsplaner. Som for kommunenes vedkommende bygger smittevernlovens bestemmelser om fylkeskommunenene på den organisering og oppgavefordeling som følger av det gjeldende regelverk, jf lov om kommuner og fylkeskommuner og sykehusloven. De administrative og økonomiske konsekvensene av loven for fylkeskommunene må derfor antas å bli relativt beskjedne. Enkelte fylkeskommuner vil måtte regne med utgifter i forbindelse med tilretteleggelse av infeksjonsmedisinske avdelinger eller sengeposter som holder den faglige og fysiske standarden som følger av § 5-4 og eventuelle forskrifter til denne. Under normale forhold vil behovet være beskjedent, mens det i en beredskapssituasjon kan bli aktuelt å ta imot og behandle og isolere et større antall smitteførende personer. For de fylker som ikke har tilstrekkelig utbygget infeksjonsmedisinsk kompetanse kan det dessuten bli visse tillegg for å etablere denne. Som for kommuene kan det tenktes å følge enkelte utgifter av forskrifter om smittevernberedskap etter § 7-11. Lovens presisering av de statlige helsemyndigheters kompetanse og oppgaver kan tenkes å gi en viss økning i arbeidsoppgavene for Statens helsetilsyn, fylkeslegene og Statens institutt for folkehelse. I den store sammenheng vil disse forhold likevel bety forholdsvis lite for den totale arbeidsmengden for staten på området. Det vil i den første fasen etter lovens vedtagelse bli behov for endel oppfølgingsarbeid i form av nye forskrifter og veiledningsarbeid i tilknytning til det nye lovverket, særlig for Statens helsetilsyn og fylkeslegene. Det må videre regnes med at revideringen av meldingspliktsystemene med innføring av enhetlige skjemaer og nye rutiner for håndtering av helseopplysninger vil medføre en viss økning i arbeidsoppgaver og en del ekstra kostnader bl.a i forbindelse med edb-behandlingen av meldingene. Dette vil først og fremst falle på Statens intitutt for folkehelse. Etter forslaget skal fylkeslegen være generell klageinstans for kommunale vedtak (vedtak fattet av kommunestyre, eller komunelege, se § 8-3). Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldene rett hvor ordningen for visse typer vedtak er at fylkesmannen er klageinstans. Normalt forutsettes det imidlertid at fylkeslegen skal avgi uttalelse i disse klagesakene, slik at endringen ikke vil medføre vesentlig merarbeid i fohold til nå. Det etableres også klageadgang for enkelte områder hvor det tidligere ikke har vært adgang til formell klage, se eksempelvis § 6-1. Etter forslaget skal fylkeslegene også ha en veiledningsfunskjon i tvangssaker. I tilfelle et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, hvor det kan tenkes å bli et visst omfang av smittevernnemndas virksomhet, må det regnes med at denne funksjonen for fylkeslegen raskt kan bli tidkrevende. Dette arbeidet vil imidlertid i normalsituasjonene ikke betinge nye stillinger hos fylkeslegen. Når det ellers gjelder fordelingen av oppgavene innen smittevernet på de forskjellige statlige institusjoner og myndigheter er denne, som det fremgår av innledningen til del 2 kap. 7, foretatt etter de føringer som ble gitt i sammenheng med endringene i tilsynsloven og det videre arbeid med omorganisering av den statlige helseforvaltning. Proposisjonens myndighetsfordeling er derfor en del av en større gjennomgang på området. De nærmere vurderinger vedrørende økonomiske konsekvenser av forslaget hører derfor etter departementets syn hjemme i behandlingen av den samlede ressursfordelingen på statlig nivå. Etter forslaget skal vedtakskompetansen i tvangssaker legges til et statlig organ på fylkesplanet - smittevernnemnda - som er fylkesnemnda for sosiale saker når denne behandler saker etter smittevernloven. I og med at den formelle adgangen til tvangsbruk begrenses i forhold til dagens regelverk og at det heller ikke er grunn til å vente noen økning i antallet tilfelle hvor tvangsbruk er nødvendig i forhold til dagens meget lave antall, vil departementet anta at ekstrautgiftene i forbindelse, med at fylkesnemnda får nye oppgaver vil bli svært beskjedne. Når det gjelder fylkesmannens sekretariatsfunksjon for nemnda, antar departementet at merbelastningen av de samme grunner vil bli beskjedne. Etter lovforslaget har den som blir gjenstand for en tvangssak krav på advokathjelp. I og med at antallet tvangssaker som nevnt ventes å bli beskjedent er det heller ikke her grunn til å vente større utgifter. I tilfelle et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan utgiftene til smittevernnemndas virksomhet komme til å stige, men vil antagelig likevel være beskjedne i forhold til de øvrige ekstraordinære utgifter som da vil være nødvendig. Lovforslaget gir i § 6-2 hjemmel for departementet til å bestemme at tjenester og tiltak etter loven skal være gratis. Bestemmelsens økonomiske betydning vil følgelig avhenge av i hvilken grad departementets forskrifter utvider dagens ordninger. Om gjeldende betalingsordninger vises til del 2, pkt 6.2. Departementet forutsetter at det særlig vil være aktuelt å utvide retten til gratis tjenester og tiltak til å omfatte alle eller de fleste allmennfarlige smittsomme sykdommene. Departementets nærmere vurderinger av hva som som bør være gratis fremgår av del 4, under merknader til § 6-2. Om hvilke sykdommer som foreslås betegnet «allmennfarlige», se del 6, vedlegg: Helsedirektoratets utkast til forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer. En utvidelse som nevnt må antas å ha mindre økonomisk betydning, da de fleste allmennfarlige sykdommene, som ikke allerede er omfattet av dagens regler, forekommer relativt sjelden. Et unntak herfra er Chlamydia som forekommer i et større antall enn de øvrige. De nærmere kostnader av en eventuell utvidelse lar seg på nåværende tidspunkt vanskelig anslå, men vil bli vurdert i sammenheng med forskrifter etter bestemmelsen. Den foreslåtte bestemmelsen om erstatning for vaksinasjonsskader ventes heller ikke å gi større utgiftsøkninger. Vaksinasjonsskader har som en følge av forbedret kvalitet og kontroll av ufarlighet vist en nedadgående tendens i de senere år. Krav om erstatning for vaksinasjonsskader dekkes i dag etter vanlige regler om subjektivt eller objektivt ansvar eller etter reglene for billighetserstatning. De nye reglene vil, selv om det lempes noe på vilkårene, neppe bety store uttellinger i forhold til dette. Det er også fremsatt forslag om at vaksinasjonsskader skal dekkes under lov om rett til erstatning for pasientskader, se NOU 1992:6. I tilfelle vedtagelse vil ventelig et flertall av saker om erstatning etter vaksinasjon gå etter denne bestemmelsen på grunn av enklere saksgang. Denne loven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Formålsbestemmelsen er tatt med først og fremst for at den skal ha en rettslig funksjon, men også av helsepedagogiske og politiske grunner. Den skal forklare bakgrunnen for den helsepolitikk som loven utgjør en viktig del av på området smittsomme sykdommer. Formålsbestemmelsen skal presisere at loven tar sikte på å skape et smidig og framtidsrettet lovgrunnlag for både den enkelte og samfunnets innsats mot smittsomme sykdommer. Samtidig skal formålsbestemmelsen tjene som rettesnor - og dermed som en begrensning - ved bruken av de fullmaktbestemmelser som foreslås i loven. En lov av denne art må nødvendigvis inneholde flere fullmaktsbestemmelser bl.a for å gi rettslig dekning for å gripe inn mot uforutsette sykdommer eller endringer i de epidemiologiske forhold som kan true folkehelsen. Bestemmelsen vil få særlig betydning som selvstendig kompetanseskranke ved utferdigelse av forskrifter med hjemmel i loven. Også utover dette vil formålsbestemmelsen ha en rettslig betydning ved at de øvrige bestemmelsene må tolkes i lys av lovens formål. Første ledd angir lovens formål. Dette går både på eksisterende sykdommer og sykdommer som kan tenkes å opptre i framtiden. Uttrykket «å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen», dekker hverandre delvis og er valgt spesielt for å framheve at befolkningen skal være sikret at det til enhver tid blir drevet forebyggende arbeid mot smittsomme sykdommer, også når slike sykdommer ikke opptrer eller sjelden opptrer. Samtidig ville bare bruk av uttrykket «forebygge» angi et for vagt mål for innsatsen når det først foreligger fare for et epidemiutbrudd eller en epidemi. Ved fare for epidemiutbrudd eller ved en epidemi vil derfor hovedformålet med loven være dekket av begrepet «motvirke overføring». Uttrykket «motvirke» er valgt fordi hindre eller bekjempe vil være noe for absolutt siden vi, selv ikke på lengre sikt, kan vente å oppnå et samfunn fritt for smittsomme sykdommer. Det er på det rene at en rekke smittsomme sykdommer ikke overføres direkte fra et menneske til et annet. Loven tar sikte på også å omfatte sykdommer hvor overføringen skjer på andre måter. Se nærmere om dette under avsnitt 7.3. i utredningen. myndigheter både sikrer sin egen befolkning mot import av smittsomme sykdommer og verner omverdenen mot eksport av slike sykdommer til andre land. Etter det foreliggende lovforslag vil den gjeldende karantenelov bli opphevet. Selv om det i lovforslaget ikke foreslås særlig omfattende karanteneregler, har vi i lovens formål funnet det riktig spesielt å presisere Norges forpliktelser overfor det internasjonale samfunnet når det gjelder vern mot overføring av smittsomme sykdommer landene imellom. Bestemmelsen understreker at det er helsetjenesten som har det primære ansvaret for arbeidet med de smittsomme sykdommene. Dette innebærer imidlertid ikke at helsemyndighetene selv skal iverksette alle tiltak, men at helsemyndighetene også plikter å påvirke andre myndigheters beslutninger av betydning for å forebygge opptreden eller motvirke overføring av smittsomme sykdommer. Eksempelvis er medvirkning fra og samarbeid med Statens næringsmiddeltilsyn, Statens forurensingstilsyn og veterinærmyndighetene viktig for å kunne utøve kontroll med utbredelsen av smittsomme sykdommer som overføres via matvarer og drikkevann eller fra dyr og andre kilder i miljøet. Når det gjelder sykdommer hvor sosiale faktorer er av betydning for smittespredning, vil sosialetaten ha viktige oppgaver gjennom støttetiltak, adferdspåvirkning m.m. Videre tjener bestemmelsen som en presisering og påminnelse for andre forvaltningsorganer om at deres avgjørelser mest mulig bør være i tråd med prinsippene bak forebygging og tiltak mot smittsomme sykdommer. Tredje ledd uttrykker det som er alminnelig anerkjent og godtatt og som i liten grad er kommet fram i gjeldende smittevernlovgivning. En slik presisering av rettssikkerheten som et obligatorisk hensyn vil særlig kunne få retningsgivende betydning ved utarbeidelse av forskrifter etter loven og ved avgjørelsen av enkeltsaker. I flere av vurderingene i de generelle motiver er det presisert at det ofte er kryssende hensyn mellom individ og samfunn som må avveies i forbindelse med tiltak mot smittsomme sykdommer. Den offentlige debatt om HIV-epidemien og i særdeleshet debatten omkring forslaget til egen HIV-lov som ble fremlagt våren 1987, understreket at hensynet til effektiv gjennomføring av påbud/tvangstiltak ikke må få dominere på bekostning av rettssikkerheten for den enkelte smittede. For det andre er det stadig blitt mer påtrengende å understreke at det kan være et viktig bidrag i det forebyggende arbeidet mot smittsomme sykdommer å sikre integritetsvernet sammen med de smittedes alminnelige, sosiale og medborgerlige rettigheter. Departementet kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven overfor personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bosted i Norge. Departementet kan også gi forskrifter om at loven skal gjelde for personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til Norge. Lovens bestemmelser gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat. Kongen kan gi regler til gjennomføring av en avtale med fremmed stat om forhold som omfattes av denne loven. Til § 1-2 (Lovens virkeområde) Andre ledd gir departementet anledning til å gi forskrifter om lovens anvendelse for personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til Norge. Bestemmelsen vil kunne få betydning for bl.a besetningen på norske skip i utenriksfart og norske turister som oppholder seg i utlandet. F.eks. kan det tenkes å oppstå behov for å gjøre et vaksinasjonspåbud etter lovens § 3-8 gjeldende også for norske borgere i utlandet. egen forskrift for å angi nærmere i hvilken utstrekning lovens bestemmelser skal gis anvendelse på Svalbard, Jan Mayen eller kontinentalsokkelen. Bestemmelsen fastsetter at Norges internasjonale forpliktelser på området smittsomme sykdommer går foran bestemmelsene i smittevernloven, dersom de norske bestemmelsene stiller noen i en svakere posisjon enn folkeretten eller internasjonal avtale Norge er bundet av. I realiteten vil bestemmelsen hovedsakelig få sin betydning hvis f.eks. en traktat stiller en person i en sterkere posisjon enn loven. Motsatt hvis loven stiller noen sterkere enn traktaten gjør, kan loven ikke settes til side og heller ikke redusere den enkeltes stilling til avtalens nivå. Bestemmelsen gir hjemmel til f.eks. å fastsette forskrifter om karantenetiltak som springer ut av en traktat o.l., jf f.eks. den gjeldende Brussel konvensjon om kjønnssykdommer hos sjøfolk. 2. en smittet person: en person som har en smittsom sykdom som nevnt i nr. 1. For kroniske infeksjonssykdommer gjelder at en person anses som en smittet person bare når vedkommende er smitteførende eller frembyr slike tegn på aktiv sykdom som medfører at personen kan være smitteførende. Som en smittet person regnes også en person som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er en smittet person. 4. alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom: et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak. Statens helsetilsyn kan i tvilstilfelle avgjøre når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Departementet fastsetter i forskrift hvilke smittsomme sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer. Til § 1-3 (Definisjoner) Det sentrale begrepet i loven er smittsom sykdom. I dette pkt. er det formulert en definisjon av begrepet slik det skal forstås i lovforslaget. Det foretas herved en avgrensing mot sykdommer som har andre årsaker, men hvor uttrykk som smitte, smittsomhet o.l. kan bli brukt i overført betydning. I lovforslaget er begrepet overføring brukt om den kjeden av prosesser som ligger til grunn for infeksjonssykdommers opptreden og utbredelse og som gjør at de betraktes som smittsomme. Med overføring blant mennesker forstås både slik overføring som foregår mellom mennesker, og til mennesker fra dyr eller andre kilder. De forskjellige overføringsmåter er beskrevet nærmere i avsnitt 7.3 i utredningen. Det fremgår at også sykdom fremkalt av gift fra mikroorganismer regnes som smittsom sykdom. Det vil i praksis si gift som produseres av bakterier i, eller ofte utenfor kroppen. Dette betyr bl. forskjellige typer av «matforgiftning» er smittsom sykdom etter loven, selv om giften ikke kan overføres til andre mennesker fra den syke, og at gift ikke kan resultere i noen bærertilstand. I lovgivningen som har gjeldt hittil framgår det ikke klart om de enkelte lover også gjelder for friske smittebærere. Et særlig aktuelt spørsmål har vært om HIV-positiv tilstand er omfattet av sunnhetslovens bestemmelser om bl.a tvangstiltak. Selv om de fleste utfra formålsbetraktninger er kommet til at sunnhetsloven kunne brukes overfor HIV-positive, forutsatt vilkårene for øvrig er til stede, er det også blitt reist begrunnede innvendinger mot å innfortolke et slikt resultat. De såkalte friske smittebærere kan sies å ha en symptomløs tilstand som i smittemessig henseende spiller en minst like viktig rolle som når fullt utviklet sykdom foreligger. De føler seg friske og ferdes omkring i samfunnet som andre og kan derfor spre smitte i større grad enn syke som må holde sengen. Det er derfor etter departementets vurdering helt sentralt at loven som tar sikte på å motvirke at smittsom sykdom overføres blant mennesker, også gjelder for smittebærertilstanden. Det er derfor uttrykkelig sagt under dette punktet. Se forøvrig merknadene under avsnitt 7.1 i utredningen. Flere av lovforslagets bestemmelser har som vilkår at de bare gjelder for smittede personer. Hvorvidt en person er smittet eller ikke vil derfor være bestemmende for hvilken rettslig posisjon den enkelte står i, bl.a i forhold til de forskjellige bestemmelser om rettigheter og plikter, se bl.a lovforslaget § 6-1 om rett til smittevernhjelp og § 5-1 om plikter for smittede med allmennfarlig smittsom sykdom. Det er flere former for smittebærertilstand som må regnes med under begrepet en smittet person. Det framgår av framstillingen i avsnitt 7.1 i utredningen at personer som smittes ikke behøver å utvikle symptomer på sykdom, eller symptomene kan være så lette at de overses. Like fullt kan vedkommende være smitteførende på samme måte som en syk som tegn på at det foreligger en infeksjon i kroppen. Dernest har vi den smittebærertilstand som kan oppstå i inkubasjonstiden for en smittsom sykdom, dvs. den tiden som går fra en person er smittet og til symptomer på sykdom melder seg. Er inkubasjonstiden lang, kan smittebærertilstanden bli tilsvarende langvarig. HIV-smittede vil høre til denne kategorien inntil symptomer på AIDS utvikler seg. Hvis de unngår AIDS eller beslektet sykdom, vil de måtte regnes til foregående kategori av symptomløse, friske smittebærere. Videre har vi de såkalte rekonvalesentbærere som fortsetter å være smitteførende etter at sykdommen er overstått i klinisk forstand. Rekonvalesentbærere har skapt problemer for helsetjenesten bl.a under og etter epidemier av difteri og tyfoidfeber. I utgangspunktet er begrepet en smittet person knyttet til spørsmålet om en person er eller kan være smitteførende og derfor kan smitte andre. Det foretas hermed en avgrensning mot de mange tilfeller man kjenner hvor blodprøver eller andre tester kan avsløre at en person har vært i kontakt med et bestemt smittestoff uten at det foreligger holdepunkter for at vedkommende noen gang har vært syk eller smitteførende. Betydningen av en positiv tuberkulinreaksjon er spesielt omtalt i avsnitt 7.1. i utredningens generelle del. En sikker positiv tuberkulinreaksjon er uttrykk for at en tuberkuløs infeksjon har funnet sted i kroppen. Det er viktig å merke seg at en person som er smittet med tuberkelbasiller først regnes som «en smittet person» etter første ledd nr. 2 når vedkommende også frembyr tegn på aktiv tuberkuløs sykdom som medfører at personen kan være smitteførende. Herunder regnes også tuberkulinomslager som antas å ha slått om i løpet av de siste tre år. For andre kroniske infeksjonssykdommer gjelder tilsvarende at den angrepne bare regnes som en smittet person etter loven hvis sykdommen viser aktivitet som kan medføre smittefare. For ordens skyld presiseres at uttrykket «smitteførende» blir brukt som en sammenfattende betegnelse for såvel syke som friske smittebærere. Flere hensyn tilsier at begrepet en smittet person også omfatter en person som har fått overført en sykdom til seg selv om sykdommen ut fra sin natur ikke kan resultere i noen smitteførende tilstand. Tiltak for å forebygge og bekjempe slike sykdommer kan være fullt på linje med dem som nyttes i smittevernarbeidet forøvrig. Som nevnt foran til nr. 1, vil dette gjelde sykdommer fremkalt av bakteriegifter, men bl.a også omfatte virussykdommer overført fra gnagere via ulike parasitter. Det forutsettes derfor at også disse tilstandene eller sykdommene omfattes av begrepet en smittet person. Videre slås det i nr. etter en faglig vurdering er grunn til å anta er en smittet person. Det er flere situasjoner som kan gi grunnlag for å tro at en person er smittet av en smittsom sykdom. Flere alvorlige smittsomme sykdommer kan debutere med symptomer som er lite karakteristiske som f.eks. høy feber alene, og det kan ta tid før en sikker diagnose blir stilt. For å unngå å tape kostbar tid, må det handles på grunnlag av mistanke på samme måte som om visshet forelå. Med den adgang man i dag har til diagnostisk laboratorieservice, bør diagnosen oftest kunne bekreftes/avkreftes innen 1 uke. Utover denne tid bør det derfor som hovedregel ikke være adgang til å operere med «begrunnet mistanke». Eksempler på situasjoner hvor det er handlet på mistanke har vi bl.a hatt ved ankomst til lufthavn av høyfebril person som kommer fra land hvor farlige smittsomme febersykdommer forekommer. Eller man har stått overfor utbrudd blant barn - forenlig med smittsom hjernebetennelse - men hvor det har vist seg at det forelå en forgiftning fra en felles kilde. Grunnlag for å anta at en person er smittet kan også bero på kjennskap til at vedkommende har vært utsatt for farlig smitte slik at det kan fryktes at vedkommende er blitt smitteførende og kan bli en fare for andre. Det understrekes at mistanke eller visshet om at en person tilhører en risikogruppe for en bestemt smittsom sykdom, ikke alene kan betraktes som tilstrekkelig grunnlag for å anta at personen er smittet. For å understreke at mistanken skal ha en reell begrunnelse er det satt opp som et vilkår at mistanken må være fattet ut fra en faglig vurdering. Usaklig eller løselig fundert mistanke bør følgelig kunne unngås ved denne presiseringen. Det kan i enkelte tilfelle forekomme mistanke om at en allmennfarlig smittsom sykdom foreligger, uten at det er mulig å knytte mistanken til noen bestemt person med slik sikkerhet at vedkommende kan kalles «en smittet person», og tiltak treffes med hjemmel i bestemmelser som omhandler smittede personer. En faglig begrunnet mistanke om at det i en slik situasjon foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom som kan overføres til andre, tilsier nesten alltid at det treffes tiltak både for å motvirke at sykdommen overføres og for å finne en eventuell kilde, særlig hvis det er mistanke om at kilden kan være næringsmiddel eller drikkevann som kan bety at mange personer står i fare for å bli smittet. Det er forutsatt at smittevernloven skal omfatte også denne typen situasjoner, men tiltak må da iverksettes med hjemmel i bestemmelser som er rettet mot større eller mindre grupper av personer eller mot miljøet, se til eksempel § 4-1. Loven gjelder i prinsippet for alle smittsomme sykdommer. Se den prinsipielle begrunnelsen for dette i utredningen, avsnitt 5.2. og proposisjonenes del II pkt. 1.1. I lovutredningen skjelnes det imidlertid mellom allmennfarlige og andre smittsomme sykdommer. En rekke av bestemmelsene i loven vil bare gjelde for de allmennfarlige smittsomme sykdommene, f.eks. § 2-1, § 2-2 og § 3-5 § 3-6 og hele kapittel 5. Blant de allmennfarlige smittsomme sykdommer fins det sykdommer eller smittebærertilstander som overføres på ulik måte. Loven har ingen særregulering for enkeltsykdommer, men lovens bestemmelser vil måtte tolkes i lys av hvilken sykdom som foreligger. Etter det foreliggende lovforslag vil det være enkelte smittsomme sykdommer som ikke blir betraktet som allmennfarlige, men som likevel bør være gjenstand for særlig oppmerksomhet fra det offentliges side. Dette er bl.a kommet til uttrykk ved at de er gjort meldingspliktige etter forskrift fastsatt med hjemmel i lovforslaget § 2-3. Se nærmere merknader til utkastet til meldingspliktforskrift under avsnitt 18.2 i utredningen. For å foreta en vurdering av hvilke smittsomme sykdommer som til enhver tid skal klassifiseres som allmennfarlige, foreslås i forslaget at det bygges på kriterier som gir uttrykk for forskjellige sider ved smittsomme sykdommers alvorlighet. Det er atskillig variasjon med hensyn til hvilke trekk ved en smittsom sykdom som gjør at den bør oppfattes som allmennfarlig. I avsnitt 5.3 i utredningen er det gjort rede for de enkelte hovedhensyn. av klinisk natur. Ett eller flere av disse må være oppfylt og i tillegg må ett eller flere av tilleggskriteriene (a,b,c), være oppfylt for at en sykdom skal anses som allmennfarlig etter loven. Det første hovedkriteriet om at en sykdom er særlig smittsom, vil måtte bygge på generell og internasjonalt anerkjent viten om den enkelte sykdoms smittsomhet og den utbredelse den eventuelt kan få i en befolkning som ikke er beskyttet på kunstig vis. Når det gjelder det andre hovedkriteriet om at sykdommen kan opptre hyppig, må det etter departementets oppfatning, legges vekt på den enkelte sykdoms epidemiologiske særtrekk i ulike deler av verden. Hvorvidt en sykdom kan opptre hyppig i Norge i den forstand at epidemier når oss med forholdsvis korte mellomrom, må vurderes i et ganske vidt epidemiologisk perspektiv og underbygges av den erfaring vi har skaffet oss opp gjennom årene. Hva som skal legges i uttrykket «kan opptre hyppig» når det gjelder smittsomme sykdommer som har fotfeste i Norge (som opptrer «endemisk»), kan diskuteres. Enhver nasjon vil ha sitt eget mål for hva den vil oppfatte som hyppig opptreden av en sykdom. Det tredje og fjerde hovedkriteriet gjelder sykdommens alvorlighet i klinisk forstand (alvorlig forløp, høy dødelighet, fare for varige skader m.v.). Når en person angripes av en bestemt smittsom sykdom, er denne i sin natur den samme hvor i verden dette skjer. En annen sak er at forløpet kan bli langt mindre alvorlig i et land med en god helsetjeneste og hos personer som har blitt kunstig beskyttet, f.eks. ved vaksinasjon. Departementet mener at det er sykdomsbildet og sykdomsforløpet - slik det kjennes fra de typiske tilfeller - som skal legges til grunn når dette kriteriet vurderes. Blant tilleggskriteriene er oppført et såkalt belastningskriterium, bokstav a, som henspiller på den belastning tilfeller av en bestemt sykdom betyr for helsetjenesten og samfunnet forøvrig (langvarig behandling, evt. sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens). Ved vurdering av en sykdom i forhold til dette kriteriet må det bygges på den erfaring vi har fått i vårt eget land om hvor belastende tilfeller av ulike smittsomme sykdommer har vært. Belastningen har nøye sammenheng med de krav vi stiller til forsvarlig undersøkelse, behandling, pleie og rehabilitering, særskilte beskyttelsesforanstaltninger for å hindre overføring av smitte til andre pasienter og personalet, m.v. Det må også tas i betraktning hva det koster å opprettholde permanente forebyggende tiltak mot de enkelte sykdommer, f.eks. rutinemessig vaksinasjon. For at tvil skal kunne ryddes av veien, er departementet tillagt kompetanse til å fastsette i forskrift hvilke smittsomme sykdommer som til enhver tid skal regnes som allmennfarlige etter loven. De kriterier som er oppstilt i bestemmelsen vil i praksis først og fremst fungere som en materiell ramme for departementets kompetanse. De allmennfarlige smittsomme sykdommene vil derfor bli angitt som en oppregning i en egen forskrift. Under punkt 18.4 i utredningen foreligger det et utkast til en slik forskrift. På denne måten kan smittsomme sykdommer som oppstår i framtiden og som det er umulig nå å forutse, bli ført inn på listen. På den annen side kan sykdommer som ikke lenger oppfyller kriteriene, bli tatt ut av listen. En slik liste vil skape forutberegnelighet for dem som vil kunne bli omfattet av loven. Av rettssikkerhetsmessige grunner må dette tillegges betydelig vekt, bl.a fordi det etter smittevernloven kan vedtas smitteverntiltak som vil kunne representere forholdsvis inngående inngrep i den enkeltes integritet. Hvor mange tilfeller det må dreie seg om før man kan tale om et utbrudd, avhenger av flere forhold. I situasjoner hvor det kan herske tvil om det foreligger et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig sykdom, må det forutsettes at Statens helsetilsyn må kunne avgjøre i tvilstilfelle om det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Dette er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. I dette leddet er departementet pålagt plikt til å fastsette en liste over hvilke sykdommer som til enhver tid skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer etter loven. Forskriften er begrenset bl.a av de vilkår som er satt opp i første ledd nr. 3. Den nærmere begrunnelse for fullmakten til å gi forskrift, er omtalt i merknadene til det samme punktet. Det vil ved utarbeidelsen av forskrifter til loven bli lagt vekt på å holde de økonomiske virkninger av forskriftene innenfor de rammer som er omtalt ovenfor. § 2-1 Informasjon og personlig smittevernveiledning til smittede personer. b) særskilt personlig veiledning om hva den smittede kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre (personlig smittevernveiledning). Er den smittede under 12 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender når det gjelder smittefaren, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte tausehetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning etter første ledd. Er den smittede mellom 12 og 16 år, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning. Opplysninger må likevel ikke gis til dem som har omsorgen, hvis den smittede eller andre som kjenner den smittedes situasjon har innvendinger mot at dette blir gjort og legen mener at innvendingene bør respekteres. Hovedinnholdet av den informasjon og den personlige smitte- vernveiledning som legen gir til den smittede, skal føres inn i pasientens journal. Til § 2-1 (Informasjon og personlig smittevernveiledning til smittede personer) Bestemmelsen er i smittevernlovsammenheng delvis ny. I forhold til gjeldende rett representerer bestemmelsen en videreføring av kjønnssykeloven § 3 «om leges plikt til å opplyse pasienten om sykdommens art og smitteforhold, og om de lovregler som gjelder». Bestemmelsen pålegger legen en informasjonsplikt når det gjelder smittsomme sykdommer, som går lenger enn den plikt legen har etter legeloven § 25 til å gi hver pasient de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og om behandling. Det vises ellers til de generelle merknader i utredningen, avsnitt 8. opplysninger om sykdommen eller tilstandens art. Dette betyr at legen allerede i undersøkelsessituasjonen skal fortelle den smittede hvilken sykdom legen mistenker kan foreligge. Informasjonsplikten må omfatte opplysninger om sykdommens navn, nærmere kjennetegn, forløp og prognose, samt behandlingsmuligheter. Videre er det satt opp som et uttrykkelig krav at legen skal opplyse om sykdommens smittsomhet. Dette må først og fremst gjelde smittemåten eller hvordan smittestoffet overføres. Videre er det forutsatt at legen skal informere i mer generell form om den smittsomme sykdommen eller tilstandens natur, ytringsformer, årsaksforhold, disponerende faktorer, hvordan overføring av smitte kan motvirkes, generelle hygieniske forholdsregler, forebyggende tiltak osv. Det er særskilt tatt med at legen må informere om hvilke lover og bestemmelser som gjelder. Ved de allmennfarlige smittsomme sykdommer vil det være særlig aktuelt at legen gjør uttrykkelig oppmerksom på de plikter han har til å drive smitteoppsporing ved å spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, og om når og på hvilken måte det kan ha skjedd, samt hvem smitten kan ha blitt overført til, jf lovforslaget § 3-6, og § 5-1. I bokstav b er det presisert at den smittede har krav på særskilte råd og konkret smittevernveiledning om hva den smittede selv skal gjøre for å motvirke at sykdommen overføres til andre. Det er forutsatt at slik personlig smittevernveiledning skal gis til hver enkelt pasient som er smittet, og være relevant og tilpasset både til den aktuelle sykdommen og den enkeltes livssituasjon. Slik personlig veiledning skal gis straks, uavhengig om det er brakt på det rene om den smittede er smitteførende eller ikke. Den personlige smittevernveiledningen er forutsatt først og fremst å gjelde personlig hygiene. Det vil ellers kunne dreie seg om særlige forholdsregler i tilknytning til sosialt samvær med andre, spørsmål om deltakelse i arbeid, skolegang, barnehage, eller gjelde andre innskrenkninger eller forsiktighetsregler i den smittedes livsførsel. Vi viser forøvrig til merknadene til § 5-1. I forhold til de fleste smittsomme sykdommer vil det viktigste smitteforebyggende tiltaket være utstrakt bruk av råd, veiledning og generell opplysning. For å sikre at denne informasjonen følges opp, kan det også være nødvendig å gi den til andre enn den smittede dersom denne ikke selv er i stand til å ivareta sine anliggender. Det er derfor gitt forholdsvis detaljerte regler om hvem som har krav på slike opplysninger. Er den smittede under 12 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender med hensyn til smittefaren, har både den smittede og de som har omsorgen for den smittede, krav på opplysninger, informasjon og personlig smittevernveiledning etter første ledd. Ordlyden er i tråd med vergemålsloven § 90a. Legen må her foreta en skjønnsmessig vurdering av om det er tilstrekkelig at den smittede får opplysningene selv, eller om legen fordi vedkommende tilhører en av de grupper som er nevnt i bestemmelsen, også må informere den som har omsorgen for vedkommene. Bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av gjeldende bestemmelser i kjønnssykeloven. Reguleringen i forhold til mindreårige mellom 12 og 16 år er etter modell av legeloven § 26 andre ledd om opplysninger til mindreårige. Hensikten bak andre og tredje ledd er at «nøkkelpersonell» skal bli istand til å medvirke i smittevernet av den enkelte som ikke selv er i stand til å ivareta sine anliggender. Hvem som skal regnes for å ha «omsorgen» for den smittede vil bero på en konkret vurdering av hvem som er i den beste posisjon til å hjelpe den smittede med å etterleve den veiledning som gis. Det følger av dette at omsorgspersonen ikke behøver være noen som har et formelt ansvar for vedkommende, eksempelvis forelder eller verge, selv om han eller hun naturligvis kan være det. Bestemmelsen er helt ny og er begrunnet både for å understreke viktigheten av at det blir gitt omsorgsfulle råd og konkret veiledning i den situasjon den smittede befinner seg, og for å bringe en slags dokumentert klarhet i at den smittede har fått de nødvendige råd og personlig veiledning. Når det er grunn til å anta at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen så langt råd er, søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede slik at nødvendige opplysninger kan bli gitt. e) den som det er grunn til å anta har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig. Dersom faren for overføring etter bokstav c er overhengende og innlysende skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysningene eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem. Er legen i tvil om opplysninger bør gis etter andre ledd, kan legen forelegge spørsmålet for kommunelegen til uttalelse. Nekter legen å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysninger etter andre ledd eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkeslegen, som kan bestemme at opplysningene skal gis. Når opplysninger gis med hjemmel i andre ledd skal legen informere den smittede skriftlig om at opplysningene er gitt. Når vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan en tannlege, jordmor eller sykepleier gi nødvendige opplysninger til den smittede personens lege eller til kommunelegen. Helsepersonell som mottar opplysninger etter denne paragrafen, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene. Når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer kan kommunelegen, fylkeslegen eller Statens helsetilsyn kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helsetjeneste uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Til § 2-2 (Enkelte unntak fra taushetsplikt) Bestemmelsen er en unntaksbestemmelse fra hovedregelen om taushetsplikt for helsepersonell. I forhold til gjeldende rett er bestemmelsen langt på vei en lovfestet angivelse av innholdet av den såkalte rettsstridsreservasjonen i legeloven § 31 andre ledd på området smittsomme sykdommer. Bestemmelsen regulerer i hovedsak unntak fra legers taushetsplikt etter legeloven, men i mer begrenset grad også unntak fra lovbestemt taushetsplikt for tannleger, jordmødre og offentlig godkjente sykepleiere, se bestemmelsens femte ledd. Bestemmelsen er lovteknisk bygget opp slik at den i første ledd først angir hva slags situasjoner som kan gjøre det aktuelt å gi taushetsbelagte opplysninger. Samtidig er det satt opp et vilkår om at legen først skal ha søkt å oppnå den smittedes medvirkning eller samtykke til at de nødvendige opplysningene kan bli gitt etter bestemmelsen. I andre ledd foretas det først en nærmere avgrensning av hvilken type opplysninger unntaket omfatter og så følger det en opplisting av hvilke personer de taushetsbelagte opplysningene kan evt. skal gis til, med nærmere vilkår for å gi opplysningene. Første ledd regulerer to forhold. Først angis generelt de situasjonene som må foreligge for at det overhodet kan bli spørsmål om å gjøre unntak fra lovbestemt taushetsplikt. For det andre oppstiller bestemmelsen en plikt for legen til å søke å oppnå den smittedes medvirkning eller samtykke. At denne plikten er overholdt er samtidig et vilkår for adgang til å gi de taushetsbelagte opplysningene mot den smittedes ønske etter andre ledd. De situasjonene bestemmelsen regulerer, omfatter både adgangen til å gi opplysninger i forebyggende øyemed, dvs. i situasjoner hvor det ennå ikke har skjedd smitteoverføring, og situasjoner der faren for overføring av smitte allerede har foreligget. legen som vurderer å gjøre unntak fra sin taushetsplikt, som må foreta vurderingen av hvorvidt det er grunn til å anta at det er eller har vært en fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom. Det er forutsatt at det er en faglig vurdering som skal legges til grunn. Dette betyr at det må foreligge en faglig begrunnelse for bedømmelsen av overføringsfaren. Det er videre forutsatt at det ikke er noe krav om at det må være bragt på det rene at den smittede objektivt sett er smitteførende. Det er nok at det foreligger en mistanke om dette jf lovforslagets definisjon av en smittet person i § 1-3. Når det gjelder den nærmere angivelse av hvilken faregrad som må foreligge, vil dette måtte variere med hvilken smittsom sykdom eller smittebærertilstand det dreier seg om, smittsomheten og overføringsmåten og de overføringsmuligheter som en må anta kan bli aktuelle mellom den smittede og den smitteutsatte. Det er den enkelte lege som vurderer å gjøre bruk av opplysningsretten, som selv må utøve sitt faglige skjønn. Plikten til å søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede er forutsatt å bidra til at det ikke skal være nødvendig for legen å gjøre bruk av sin opplysningsrett etter bestemmelsen. På den annen side er det også forutsatt at kravet om å søke å oppnå medvirkning eller samtykke ikke må forårsake at legen av den grunn unnlater å benytte sin opplysningsrett når dette er nødvendig av hensyn til smittevernet. Når det er åpenbart at medvirkning eller samtykke er nyttesløst eller umulig, må legen kunne gi opplysninger uten å søke medvirkning eller samtykke forutsatt at vilkårene forøvrig er til stede. Etter bestemmelsen er det kun anledning til å gi opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger. Med smittestatus menes de opplysninger som refererer seg nært til om vedkommende er smitteførende eller ikke. Unntaket gjelder bare medisinske opplysninger i den utstrekning disse er knyttet til spørsmålet om vedkommendes smittestatus. Det er forutsatt at unntaket både omfatter hvilke undersøkelser som er foretatt og eventuelle negative eller positive prøvesvar. Opplysninger om mistanke omfattes på samme måte og bygger på de samme hensyn som definisjonen av en smittet person i utkastet § 1-3. For å sikre at opplysningsadgangen ikke blir for snever slik at den bare åpner for opplysninger som isolert sett ikke gir særlig effektiv veiledning i forhold til å motvirke overføring av smitte, er det åpnet for at det også kan gis andre helt nødvendige opplysninger. Det er forutsatt at dette bare gjelder opplysninger som er nødvendige som tilleggsopplysninger for at f.eks. et blodprøvesvar angitt i medisinske termer skal få selvstendig mening. Videre i bestemmelsen er det foretatt en nærmere oppregning av de personkategorier legen på nærmere vilkår har adgang å gi opplysninger til. Etter bokstav a kan taushetsbelagte opplysninger gis til annet helsepersonell når det er grunn til å anta at helsepersonellet, andre pasienter eller besøkende er i fare for å bli smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom. Dette kan skje uavhengig av om opplysningene er nødvendige for undersøkelsen eller behandlingen av pasienten selv, jf legeloven § 34. Taushetsbelagte opplysninger kan bare gis til helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvaret for at andre pasienter, helsepersonell eller besøkende ikke blir smittet. I praksis vil dette bety helsepersonell ved den institusjon der den smittede er innlagt og som deltar i undersøkelse, behandling eller pleie av den smittede, eller som har oppgaver i forbindelse med det infeksjonsforebyggende arbeid ved institusjonen (hygienepersonell). Det vil også gjelde en annen lege, f.eks. en spesialist, en fysioterapeut, tannlege eller personell ved en poliklinikk som den smittede henvises til. Etter altenativ b kan legen gi taushetsbelagte opplysninger til en annen lege når dette er nødvendig av hensyn til gjennomføring av smitteoppsporing. Behandlende lege kan således gi taushetsbelagte opplysninger til en kollega som har med smittekontakter å gjøre, eller til kommunelegen. Etter alternativ c vil det være adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger i forebyggende øyemed overfor den som er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person. Den typiske situasjonen etter dette alternativet er at det vil være adgang til å opplyse en seksualpartner til en smittet person med f.eks. chlamydiainfeksjon om den smittefaren som foreligger, forutsatt at vilkårene for øvrig er til stede. Etter bestemmelsen i andre ledds siste punktum, vil adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger i forebyggende øyemed etter punkt c gå over til å bli en plikt for legen når en person er i overhengende og innlysende fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom til seg. Bestemmelsen fastsetter opplysningsplikt etter de nærmere vilkår overfor personer som selv er uvitende om at de kan være i eller komme i fare for å få overført smitte til seg av en smitteførende person som legen kjenner. Dette vil bl. som har en allmennfarlig smittsom sykdom og som er smittefarlig, viser en uansvarlig holdning og opptreden som medfører en betydelig smitterisiko for personer vedkommende har omgang med. Smittefaren skal etter bestemmelsen være både innlysende og overhengende. Sammenholdt med straffeloven § 387 hvor det følger en alminnelig hjelpeplikt når noen er i øyensynlig og overhengende livsfare, refererer faren seg her bare til overføringen av smitte. Faren er forøvrig avgrenset til at plikten kun gjelder ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. Bestemmelsen forutsetter at legen i normaltilfelle kjenner til den som er i fare. Dette betyr at legen bare rent unntaksvis rettmessig kan benytte en medhjelper til å formidle budskapet. Det er ikke noe krav om at opplysningene må være nødvendige for å motvirke smitteoverføringen. Dette betyr bl.a at en lege ikke kan fri seg fra plikten ved å henvise til at vedkommende ville ha fått overført smitte til seg uavhengig av om opplysningene var blitt gitt eller ikke. Legens opplysningsplikt bortfaller når det foreligger «gyldig forfall». I tillegg til de alminnelige forfallsgrunner som sykdom, høy alder osv. er det i loven oppstilt bortfall av opplysningsplikten hvis opplysningene allerede er kjent for den som skal ha opplysningene, eller hvis legen vet at en annen lege gir de nødvendige opplysninger. Dersom legen har bragt på det rene at den smittede selv vil gi de nødvendige opplysningene, jf første ledd, faller plikten forutsetningsvis bort. I slike tilfelle bør legen kunne kreve f.eks. en bekreftelse på at opplysningen er gitt. Etter alternativ d vil adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger ikke være begrunnet av hensyn til den opplysningene blir gitt til i første omgang, fordi det her er forutsatt at smitteoverføringsfaresituasjonen allerede har foreligget. Hovedmotivet i dette tilfelle er at de som har vært ukjent med at de kan ha blitt smittet skal bli kjent med dette for at disse ikke i neste omgang skal overføre smitte til andre. For å understreke at opplysningsadgangen er strengt knyttet til hensynet til smittevernet, er det satt opp som et eget vilkår ved dette alternativet at opplysningene må kunne motvirke overføring av smitte til andre. Etter dette alternativet vil det dessuten være anledning til å gi smittestatusopplysning til en som har vært smitteutsatt hvis dette er avgjørende for å begynne f.eks. medisinsk behandling av vedkommende. Dette vil kunne være nødvendig i forbindelse med fare for at det har skjedd en overføring av hepatitt B-smitte. Alternativ e tar sikte på å åpne adgang til å gi smittestatusopplysning til personer som er blitt utsatt for smitte pga. klanderverdig opptreden fra en smittet person uavhengig av en nærmere vurdering av hvorvidt opplysningen er nødvendig sett strengt i forhold til smittevernet i første omgang. Alternativet forutsettes bl.a å dekke behovet for å kunne gi taushetsbelagte opplysninger til smitteutsatte enkeltpersoner som f.eks. har vært i en smittefaresituasjon pga. bruk av vold eller trusler om vold fra en smittet eller mistenkt smitteførende. Etter bestemmelsen vil f.eks. politifolk, fengselsbetjening eller voldsofre i spesielle tilfelle kunne få opplysning om voldspersonens smittestatus uavhengig av om de strengt tatt har behov for denne kunnskap for å ta sine forholdsregler for å motvirke at andre skal få overført en eventuell smitte til seg, jf situasjonen ved HIV/AIDS. Det kan lett oppstå tvil hos en behandlende lege, og spesielt hos en som arbeider alene, om han skal gjøre bruk av den adgang han har etter andre ledd til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre. Tvilen kan gjelde om det ut fra hensynet til smittevernet er et reelt behov for å gi opplysninger (jf første ledd), eller om en situasjon er slik at den utløser en plikt til å gi opplysninger til en smitteutsatt person etter andre ledd bokstav c. Legen kan også komme i tvil hvis han får spørsmål fra andre om å gi opplysninger om smittestatus for en bestemt person og kanskje blir satt under press for å gi slike opplysninger. Bestemmelsen her gir legen adgang til å rådføre seg med kommunelegen og be om dennes uttalelse. Når det er spørsmål om å utlevere opplysninger om smittestatus og legen nekter, kan den som ønsker opplysningene eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkeslegen som her er gitt myndighet til å bestemme om opplysningene skal gis eller ikke. Det forutsettes at når legen rådfører seg med kommunelegen så er det den aktuelle situasjon og de omstendighetene som knytter seg til denne som skal forelegges. Den smittedes identitet skal holdes utenfor. Når legen gir taushetsbelagte opplysninger til andre i medhold av andre ledd, skal den opplysningene gjelder, informeres. Det stilles krav om at dette gjøres skriftlig, bl.a for å nå personer som ikke lenger har kontakt med legen. med situasjoner som legen ikke kjenner til, og hvor det kan være behov for å gi opplysninger om en persons smittestatus til andre som er eller har vært i fare for å få overført en almennfarlig smittsom sykdom til seg. Såfremt vilkårene etter første og andre ledd er oppfylt, gir bestemmelsen nevnte personell adgang til å gi slike opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Opplysningsadgangen er imidlertid sterkt begrenset ved at opplysningene bare kan gis til den smittede personens lege eller kommunelegen. Disse må så vurdere om de vil benytte sin adgang etter andre ledd til å gi opplysningene videre til den det gjelder. Det er forutsatt at kommunelegen bare skal bringes inn hvis det er uklart hvem som er den smittede persons lege, eller det kan by på uforholdsmessige vansker å få tak i vedkommende slik at det kan oppstå fare for at de nødvendige opplysningene ikke kan bli gitt tidsnok. For å sikre at det ikke oppstår uheldige utslag med den foreslåtte unntaksregelen om hvilket taushetspliktregelsett som gjelder - er det her fastsatt at det er den taushetspliktreglen som det er gjort unntak fra, som gjelder for dem som senere mottar opplysningene. Taushetspliktregelen i dette leddet gjelder bare for helsepersonell og betyr en innskjerping i forhold til gjeldende rett jfr utredningens kapittel 10. En forutsetning for at kommunelegen, fylkeslegen og Statens helsetilsyn skal kunne utføre de oppgaver de er pålagt i arbeidet med smittsomme sykdommer, er at de kan få opplysninger og få fremlagt journaler og opptegnelser vedrørende helsetjenesten og pasientene uten hinder av bestemmelsene om taushetsplikt. Dette gjelder bl.a ved utøvelsen av det overordnede tilsynet med smittevernet. Når loven bruker uttrykket «offentlige kilder» er dette uttrykk for at det unntaksvis kan bli nødvendig å kreve innsyn i offentlige kilder utenfor helsevesenet, f.eks. dersom man søker å etterspore farlige smittekilder. Unntaket i sjuende ledd gjelder på denne bakgrunn så vel bestemmelsene om taushetsplikt overfor pasienter, som bestemmelser om taushetsplikt innen et tjenesteområde, etter instruks eller etter forvaltningsloven. § 2-3 Meldingsplikt for leger. Varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre. En lege som oppdager en smittet person, har meldingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. En sykepleier eller jordmor som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Den som etter første ledd mottar opplysninger undergitt taushetsplikt, har samme taushetsplikt som den som gir opplysningene. Når en lege som er meldingspliktig etter bestemmelsen i første ledd, gir en melding som identifiserer en person, skal legen informere den meldingen angår, om hvem som skal få meldingene og hva de skal brukes til. Statens helsetilsyn skal i forskrifter gi nærmere bestemmelser om hvem som skal melde eller varsle, og hvilke smittsomme sykdommer som skal meldes eller varsles. I forskriftene skal det videre gis bestemmelser omform, innhold og frist for meldingene og varslene. Herunder skal det fastsettes egne meldingsskjemaer og bestemmes hvem som kan eller skal motta meldinger eller varsler. Dessuten skal det gis bestemmelser om registerføring, sletting og oppbevaring av melding sopplysninger m.m. I forskrifter etter fjerde ledd kan det bare fastsettes at det skal gis opplysninger som kan identifisere en person, når opplysningene er nødvendige for å overvåke sykdommen, forebygge den eller motvirke at den spres, eller for å sette i verk tiltak etter loven. I forskrifter kan Statens helsetilsyn også fastsette meldingsplikt for bivirkninger ved forebyggende tiltak, undersøkelse, behandling og andre tiltak etter loven. Uten samtykke fra Statens helsetilsyn kan verken private eller offentlige sette i verk meldingsordninger for smittsomme sykdommer hos mennesker. Dette gjelder ikke interne systemer. Til § 2-3 (Meldingsplikt for leger. Varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre) Om den prinsipielle bakgrunn for bestemmelsen vises til kapittel 9 og utkast til forskrifter med merknader i avsnitt 18.2 og 18.4 i utredningen. Bestemmelsen er redigert slik at den innledningsvis presiserer hvem som er pliktsubjekter og angir hvilke plikter som følger av bestemmelsen. Ellers fastsetter bestemmelsen en plikt for Statens helsetilsyn til å utferdige meldingspliktforskrifter. meldings- og varslingsplikten på området smittsomme sykdommer. Dette innebærer at det på sikt skal etableres et enhetlig meldingssystem for alle smittsomme sykdommer som gjøres meldingspliktige. En viktig del av dette systemet er bl.a innføring av standardskjemaer for melding og på sikt også mulighet for standard rekvisisjonsskjemaer for mikrobiologiske undersøkelser. Når helsepersonell under utøvelsen av sin virksomhet oppdager tilfeller av smittsom sykdom, eller tilfeller som kan mistenkes for å være slike, vil de være en kilde for opplysninger av stor betydning for smittevernet. Vi har ikke funnet det riktig å pålegge annet helsepersonell enn leger meldingsplikt som del av det epidemiologiske overvåkningssystemet. I bestemmelsen er sykepleiere og jordmødre pålagt plikt til å gi varsel til legen når de oppdager en person de har en faglig grunn til å anta kan være en smitteførende person. En slik varslingsplikt er ny i forhold til de meldingsrutiner/plikter som gjelder. For å skille mellom pliktene, har vi funnet det riktig å markere dette ved å bruke begrepet varslingsplikt om den plikt som jordmødre og sykepleiere er pålagt og meldingsplikt om den plikt som leger er pålagt og som inngår som en del av et meldingssystem. Meldingsplikten som kan fastsettes for leger, er ikke bare begrenset til å gjelde mens legen er i virksomhet. Bestemmelsen gir også mulighet til å pålegge leger meldingsplikt uavhengig av om de er i virksomhet eller ikke. En slik vid meldingsplikt vil kunne bli aktuell å fastsette for noen av de mest alvorlige allmennfarlige smittsomme sykdommene. Bestemmelsen innebærer en skjerping av taushetspliktsreglene på dette området. Det fastsettes at alle som mottar opplysninger gjennom meldingssystemet skal være underlagt den samme taushetsplikt. Regelen kan få betydning bl.a for personale som skal håndtere nominative meldinger på Statens institutt for folkehelse. Disse vil nå bli underlagt legelovens taushetspliktbestemmelser og ikke bare forvaltningslovens regler, fordi det i meldingssystemet alltid vil være en lege som er kilde for opplysningene. Vi viser forøvrig til framstillingen i avsnitt 10.3 i utredningen. Bestemmelsen gir hjemmel for Statens helsetilsyn til å gi forskrifter om opprettelse og gjennomføring av et enhetlig meldingssystem hvor meldingsplikten danner grunnlaget. Fullmakten gir hjemmel til i forskrifter å beskrive nærmere meldingssystemets formål. Videre skal forskriftene angi hvem som har meldingsplikt - jf bestemmelsen første ledd, og hvilke smittsomme sykdommer som skal meldes, herunder hvilke som skal meldes med opplysninger som identifiserer person, hvilke som skal meldes anonymt og hvilke som skal meldes summarisk. Videre skal forskriftene angi hvilke opplysninger som kan/skal gis i forbindelse med meldingen og hvilken form meldingen skal ha. Departementet har forutsatt at meldingene skal ha en fastsatt form med klare grenser for hva slags opplysninger som kan/skal gis. Forskriftene skal videre angi hvordan meldingsplikten skal utføres, frist for melding, hvem som skal/kan motta melding, samt bestemmelser om registerføring, retting av feil melding, oppbevaring og sletting av opplysninger. Forskriftene skal også angi hvilke grupper av leger som skal ha meldingsplikt, eventuelt alle leger som kommer i kontakt med pasienter direkte, i legepraksis, ved sykehus, institusjoner, poliklinikker, diagnosestasjoner e.l. Tilsvarende skal forskriftene også angi hvilke helsepersonellgrupper som skal ha varslingsplikt, jf første ledd, og angi nærmere hvordan varsel skal gis, hvem som skal motta varsel, frist for å gi varsel m.v. Etter forskriftene vil det også kunne fastsettes meldingsplikt for leger ved laboratorier som utfører diagnostiske og andre analyser i tilknytning til smittsomme sykdommer. For enkelte, særlig farlig smittsomme sykdommer vil det kunne fastsettes at alle leger, uansett om de kan ansees å være i virksomhet eller ikke, skal ha meldingsplikt, jf første ledd. Bestemmelsen regulerer adgangen til å fastsette meldingsplikt for opplysninger som identifiserer den personen meldingen gjelder (nominativ melding), og utgjør derved en begrensning av fullmakten etter fjerde ledd. I en tid hvor det stadig fokuseres på betydningen av personvern og stilles spørsmål ved nødvendigheten av sentral registrering og bearbeiding av sensitive helseopplysninger, har departementet funnet det riktig å lovfeste en begrensning av fullmakten til å gi bestemmelser om meldingsplikt. Bestemmelsen angir de nærmere vilkår for når det kan kreves nominativ melding, jf den generelle forutsetningen om at meldingene skal ha en fastsatt form med klare grenser for hva som skal meldes. Det vises til utkastet til meldingspliktforskrift med merknader i avsnitt 18.2.1 i utredningen, hvor et forslag til hvilke smittsomme sykdommer som bør meldes nominativt er tatt inn i selve forskriften (§ 6-1). Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn fullmakt til ved forskrifter å pålegge meldingsplikt for bivirkninger ved tiltak etter loven. Det er særlig aktuelt å få melding om bivirkninger i forbindelse med f.eks. vaksinasjon. Rent praktisk kan meldingsplikt for slike bivirkninger skje ved at det i forskriftene etter fjerde ledd gjøres en tilføyelse til listen over meldingspliktige sykdommer slik at bivirkninger eller andre alvorlige komplikasjoner til f.eks. vaksinasjon, blir meldt på samme måte. Skulle det bli aktuelt å innhente opplysninger vedrørende bivirkninger i tilknytning til andre typer av smitteverntiltak etter loven, antar vi at slik meldingsplikt bør bli fastsatt i en egen forskrift, f.eks. plikt for mikrobiologiske laboratorier til å gi melding om bakteriell resistensutvikling. Bestemmelsen er tatt med for å sikre at det blir mulig å etablere et enhetlig meldingssystem. Særlig for å unngå uklarheter og «konkurrerende» meldingsordninger/meldingsplikter og for å sikre samordning og harmonisering av de forskjellige behov, må Statens helsetilsyn alltid komme inn i bildet for at disse hensyn skal bli ivaretatt. Statens helsetilsyn er her gitt et samordningsansvar på området, men begrenset til å gjelde smittsomme sykdommer hos mennesker. Det forutsettes at denne oppgaven blir løst i nødvendig kontakt og samarbeid med berørte interesser og myndigheter. Meldingsordninger til internt bruk, eksempelvis innen en institusjon eller en pasientforening, er ikke omfattet av bestemmelsen. Når det er avgjørende for å kunne bedømme hvilke forebyggende tiltak eller undersøkelses-, behandlings- eller pleietiltak som er nødvendige for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, kan departementet i forskrift fastsette plikt for befolkningen eller grupper av den til å gjennomgå bildeundersøkelse, tuberkulinprøving, blodprøvetaking, eller andre tilsvarende undersøkelser som kan gjøres uten fare. Er den smittede under 16 år eller en person over 16 som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender, skal den som har omsorgen for den smittede, medvirke til at vedkommende oppfyller pliktene etter første ledd. I avsnitt 8.2.4.1 i utredningen er det gjort rede for hovedhensynene for bestemmelsen. Første og andre ledd: Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette plikt for befolkningen til å gjennomgå ulike medisinske undersøkelser. Bestemmelsen er bl.a en videreføring av reglene i skjermbildeloven og tuberkulinprøveloven. I samsvar med lovens øvrige ordning er bestemmelsen ikke begrenset til å gjelde noen enkelt sykdom. Når situasjonen er truende, vil følgelig oppsporing av ukjente smittekilder som kan være farlige smittespredere, være motiv for et påbud. Men også kartlegging og oppfølging av en smittsom sykdoms utbredelse vil kunne begrunne et påbud når man står overfor en epidemiologisk utvikling som oppfattes som foruroligende. Med undersøkelse av befolkningen, eller nærmere avgrensede grupper av befolkningen, siktes det i lovforslaget til undersøkelse ved tekniske metoder som er utviklet for å klarlegge eller underbygge diagnosen av bestemte smittsomme sykdommer. Aktuelt i denne sammenheng er metoder rettet mot smittsomme sykdommer av folkehelsemessig betydning. Forutsetningen er at undersøkelsene lar seg gjennomføre i større målestokk fordi metodene lar seg rasjonalisere slik at det er mulig å foreta undersøkelse av et større antall personer, eventuelt prøver fra et større antall personer. Det er en forutsetning at undersøkelsene lar seg gjennomføre uten vesentlig ulempe eller fare for dem det gjelder - det vil si at de ikke medfører større ulempe eller fare enn hva som er alminnelig akseptert i forbindelse med undersøkelser av presumtivt friske individer som f.eks. ved bedriftshelseundersøkelser o.l. Oppregningen i første ledd er bare ment som eksempler på undersøkelser som kan være aktuelle og som må regnes som nærmest ufarlige. Bildeundersøkelser omfatter bruken av ulike teknikker for å kunne oppnå en avbildning av indre strukturer i kroppen. Andre undersøkelser som er forutsatt omfattet av bestemmelsen, er avføring- og urinundersøkelser og halsutstryk. Mer omfattende inngrep som spinalpunksjon, biopsier og endoskopier vil falle utenfor, jf andre ledd. Det framgår av første ledd at et påbud fastsatt i forskrift utløser en rettsplikt. Hvis påbudet omfatter personer som ikke er i stand til å rette seg etter et påbud om å fremstille seg for undersøkelse, er det derfor i dette leddet fastsatt en plikt for den som har omsorgen for vedkommende til å medvirke til at påbudet blir etterkommet. I hvilken grad pliktene hviler på den enkelte eller den som har omsorgen for vedkommende avhenger av et skjønn. Det vises til merknadene til § 21 andre ledd som har tilsvarende formulering. En overtredelse av de individuelle pliktene som kan fastsettes etter bestemmelsens første og tredje ledd, er gjort straffbar etter lovutkastet § 8-1. Vi understreker her at det er forutsatt at påbud som innebærer plikt til å framstille seg for undersøkelse, først gis når det er tvingende nødvendig å få full oppslutning for å unngå at farlige smittespredere skal forbli uoppdaget. b) at arbeidstakere eller skoleelever/studenter skal gjennomgå slike undersøkelser. Til § 3-2 (Forhåndsundersøkelse av arbeids- og utdanningssøkere, undersøkelse av arbeidstakere og personer under utdanning) Om den prinsipielle begrunnelsen viser vi til avsnitt 8.4, og 8.7.3.3 i utredningen. Krav om gjennomgått forhåndsundersøkelse regulerer forsåvidt faglig sett ikke noe annet enn samme type undersøkelser som er omfattet av befolkningsundersøkelser etter § 3-1. Undersøkelsene etter § 3-1 og § 3-2 er imidlertid rettslig forskjellige. Befolkningsundersøkelser er som det fremgår ikke knyttet til situasjoner eller utvelgelseskriterier som den enkelte borger har noen mulighet til å innrette seg i forhold til. For eksempel vil krav om gjennomgått tuberkulinprøving av alle skoleelever eller påbud for enkelte grupper om gjennomføring av skjermbildefotografering, være befolkningsundersøkelser etter loven, jf § 3-1. Et krav om gjennomgått forhåndsundersøkelse vil på den annen side representere et vilkår knyttet til et gode som man mer eller mindre kan velge å oppsøke, dvs. også avstå fra å oppsøke og derved unngå å måtte gjennomføre. Behov for å fastsette krav om gjennomgått forhåndsundersøkelse vil derfor være knyttet til ansettelse i visse yrker, eller være aktuelt ved opptak i undervisningsinstitusjoner, ved innleggelse i sykehus o.l., hvor det er av betydning at personer ikke er smitteførende. Bestemmelsen i bokstav a setter etter ordlyden gjennomgått undersøkelse som et vilkår eller krav. Det er forutsatt at en nektelse av å gjennomgå undersøkelsen automatisk fører til utelukkelse. Virkningen av et positivt funn derimot vil ikke automatisk føre til et forbud mot ansettelse eller utelukkelse ved opptak. Slikt forbud eller andre begrensninger forutsetter at det er gitt bestemmelser om dette etter lovens § 4-2, se næmere om dette i merknadene til § 4-2. En innskrenkning vil f.eks. kunne være at et positivt prøveresultat i første omgang ikke vil være et hinder for ansettelse, men resultere i krav om at vedkommende f.eks. må gjennomgå nødvendig behandling, vaksinasjon eller annen oppfølging f.eks. periodemessige nye undersøkelser. Bestemmelsen i bokstav b gir selvstendig hjemmelsgrunnlag for å fastsette krav om at arbeidstakere og andre under et ansettelsesforhold eller en utdanning må gjennomgå undersøkelser. Det er forutsatt at det kan fastsettes forbud mot videre arbeid eller deltagelse i undervisning hvis vedkommende blir funnet å være smitteførende ved en undersøkelse under et løpende ansettelses- eller utdanningsforhold, se også her § 4-2. En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie. En slik undersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter og kan ikke omfatte endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/-inngrep. Forhåndsundersøkelse kan kreves bare når en slik sykdom vil forårsake ekstraordinære forebyggende tiltak av hensyn til faren for overføring til andre pasienter eller til personale, og såfremt tiltakene kan gi vesentlig større sikkerhet mot smitteoverføring eller bety en vesentlig lettelse eller besparelse for helsetjenesten. Til § 3-3 (Forhåndsundersøkelse av pasienter) Bestemmelsens første ledd gir hjemmel for å kreve avgitt prøve til undersøkelse for å forebygge at en pasient som innlegges i sykehus/institusjon, overfører en smittsom sykdom til andre pasienter eller personalet. Vilkårene for når slik prøve kan kreves fremgår av andre ledd. Slik forhåndsundersøkelse av pasienter kommer inn under begrepet «protektive undersøkelser» som er nærmere omtalt under avsnitt 8.3.7. og avsnitt 8.4. forhåndsundersøkelser, i utredningen. Det forutsettes at pasienten informeres om kravet om forhåndsundersøkelse. Hvis pasienten motsetter seg forhåndsundersøkelse og det ikke på annen måte kan utelukkes at han eller hun har den smittsomme sykdommen som undersøkelsen tar sikte på å påvise, må helsetjenesten, etter en forsvarlig vurdering, rettmessig kunne beslutte å tilby et behandlingsalternativ som innebærer mindre fare for smitteoverføring. I praksis kan dette bety et begrenset tilbud. Ved behov for øyeblikkelig hjelp og i enkelte andre situasjoner vil det av og til ikke foreligge noe behandlingsalternativ. Pasienten vil da ikke ha noe valg dersom han/hun ønsker behandling. Det forutsettes at helsepersonellet i slike situasjoner kan foreta de nødvendige undersøkelser, med mindre begrensningene i tredje ledd kommer inn f.eks ved at krav om undersøkelse ikke kan stilles fordi det fører til vesentlig forsinkelse. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å innføre rutinemessig testing av innlagte pasienter uten deres viten og eventuelle samtykke. Forhåndsundersøkelser etter bestemmelsen er forutsatt å omfatte avgivelse av prøvemateriale til undersøkelse eventuelt andre tester innenfor den ramme som er angitt for befolkningsundersøkelser, jfr. § 3-1. I praksis vil det for disse typer forhåndsundersøkelser fortrinnsvis dreie seg om å avgi blodprøve for serologisk testing på sykdommer som overføres ved blodsmitte, men også undersøkelse av halsutstryk, avføring, puss m.v. kan komme på tale. Som for befolkningsundersøkelser er enkelte inngripende former for undersøkelse uttrykkelig forbudt. Kompetansen til å fastsette krav om å gjennomgå forhåndsundersøkelse er i lovteksten lagt til helseinstitusjon og det er forutsatt at dette omfatter de samme institusjoner som fremgår av sykehusloven § 1, samt institusjoner som går inn under lov 25. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern, ny lov om sosiale tjenester og institusjoner innenfor helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU - under avvikling). Den personelle kompetansen innenfor institusjonen forutsettes lagt til den som har det faglige ansvaret for den medisinske behandlingen av pasientene på vedkommende helseinstitusjon eller vedkommende avdeling ved helseinstitusjonen, sml. sykehusloven § 6 fjerde ledd. Etter bestemmelsen er det to alternativ vilkår for at det kan kreves gjennomgått forhåndsundersøkelse. Det første vilkåret refererer seg til fare for overføring av smitte til andre pasienter eller til personalet. Kravet er her at nødvendig forebyggelse må innebære ekstraordinære tiltak i direkte tilknytning til den aktuelle diagnostiske utredning, behandling eller pleie for å oppnå tilfredsstillende sikkerhet mot smitteoverføring. Videre er ressursmessige vurderinger gjort til et relevant hensyn. Muligheten for at en innlagt pasient bringer med seg smittestoff som lett kan overføres til andre ved de inngrep o.l. som er aktuelle, eller ved den pleie som må ytes, kan føre til at ekstraordinære smitteforebyggende forholdsregler må innføres som rutine. Kjennskap til smittestatus hos den innlagte vil i disse spesielle tilfeller bety at ekstraordinære smitteforebyggende forholdsregler bare blir tatt når resultatet av forhåndsundersøkelsen tilsier at dette er påkrevet. Bruk av smittefrakk, vernehansker og lignende enkelt utstyr er forutsatt ikke å kunne betraktes som ekstraordinære forebyggende forholdsregler. Som sikkerhet mot en utglidning av den praksis sykehusene/institusjonene følger når det gjelder krav om forhåndsundersøkelse av pasienter, er departementet i § 3-9 gitt hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler bl.a om hvilke indikasjoner som må foreligge, gjennomføringen m.v. Dette leddet begrenser virkningene overfor pasienten av plikten til å gjennomgå forhåndsundersøkelse etter første ledd. En forhåndsundersøkelse må ikke føre til at den smittede eller mulig smittede pasienten blir stilt i noen vesentlig dårligere situasjon på grunn av forsinkelse, fare eller annen ulempe. Denne bestemmelsen dekker flere situasjoner. For det første innebærer den at et positivt svar på undersøkelsen ikke må føre til at pasientens behandling blir vesentlig forsinket eller medføre større ulemper. Videre gjelder den dersom det vil være forbundet med en alvorlig fare, forsinkelse eller lignende å gjennomføre selve forhåndsundersøkelsen. Dersom dette vil være følgen, f.eks. i en øyeblikkelig hjelp situasjon, må kravet frafalles. Bestemmelsen skal således sikre at ingen går glipp av nødvendig hjelp med henvisning til at vedkommende muligens er smittet med en smittsom sykdom. Fastsatt krav om forhåndsundersøkelse - eventuelt foretatt undersøkelse - uten nødvendig samtykke/informasjon vil også etter gjeldende ordninger kunne tas opp med statlige tilsynsmyndigheter. Departementet mener imidlertid det er behov for å formalisere en klageadgang i slike tilfelle bl.a på bakgrunn av den varierende praksis som er blitt kjent i forbindelse med HIV-testing på sykehus. Departementet kan gi forskrifter om plikt for gravide til å avgi blodprøve eller gjennomgå nødvendig undersøkelse som kan gjøres uten fare, der resultatet av under søkelsen kan gi grunn til å sette i verk tiltak for å motvirke at en allmennfarlig smittsom sykdom blir overført til barna. Til § 3-4 (Undersøkelse av gravide) Bestemmelsen er en delvis videreføring av bestemmelsen i kjønnssykeloven § 4. Bestemmelsen er utvidet til å gjelde alle allmennfarlige smittsomme sykdommer. bak bestemmelsen er å motvirke overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom til barnet. De undersøkelser som det vil være aktuelt å foreta i forbindelse med graviditet, vil først og fremst være undersøkelse av blodprøve eller genitalsekret. I dag blir som kjent alle svangre undersøkt for syfilis og tilbudt undersøkelse for HIV-smitte. De enkelte undersøkelser og prøver som kan omfattes av et påbud etter bestemmelsen, er begrenset ved at plikten til å foreta undersøkelse eller ta prøve bare gjelder hvor det kan skje uten fare. Vi viser for nærmere veiledning om dette til merknadene til § 3-1. Det vil til enhver tid være den aktuelle epidemiologiske situasjonen som avgjør hvorvidt det etter bestemmelsen er aktuelt å pålegge gravide plikt til å gjennomgå undersøkelser. For å gi den nødvendige fleksibilitet og mulighet til å fange opp endringer av behov, vil det bli en oppgave for departementet til enhver tid å vurdere behovet for å fastsette plikt til å gjennomgå slike undersøkelser, og fastsette påbud og gi de øvrige nødvendige bestemmelser ved forskrift. Legen skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom. En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. I såfall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre. Hvis det er tvil etter første ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med kommmunelegen. Tar legen kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet. En lege plikter å undersøke en smittet person, ta blodprøve eller foreta andre nødvendige undersøkelser, når smittevernnemnda har gjort vedtak etter § 5-2 og undersøkelsen kan gjennomføres uten fare. Til § 3-5 (Legens plikt til foreta undersøkelse av smittede personer) Gjennom den foreslåtte bestemmelsen har alle leger visse særlige plikter i forhold til allmennfarlige smittsomme sykdommer. Pliktene gjelder alle leger uansett tjenestestilling, det være seg i privat eller offentlig virksomhet, i eller utenfor sykehus. En lege skal være oppmerksom på mulig forekomst av allmennfarlig smittsom sykdom. Dette innebærer at legen ikke bare skal ha disse sykdommer i tankene når pasientene søker legen for symptomer på smittsom sykdom, men også f.eks. ved alminnelig helsekontroll. Legen skal med pasientens samtykke forsøke å bringe på det rene sykdommens art gjennom undersøkelser og prøvetakinger. Dette innebærer imidlertid ikke at enhver praktiserende lege selv skal utføre alle undersøkelser, men at den smittede i nødvendig utstrekning henvises til spesialist eller spesialundersøkelser og prøvetakinger annet sted. Ved allmennfarlige smittsomme sykdommer som opptrer hyppig må det forutsettes at de fleste praktiserende leger vil kunne opptre i overenstemmelse med de plikter som er angitt i første ledd. Dette vil bl.a gjelde de seksuelt overførbare sykdommer. Departementet mener det er særlig viktig at sykdommer av den art kan bli utredet og tatt hånd om av primærleger som kan sikre det fortrolige forholdet som er helt avgjørende for at disse pasienter vil søke helsetjenesten. Andre sykdommer opptrer så sjelden at bare et fåtall leger opplever å bli stilt overfor dem i sin virksomhet. Noen opptrer noe hyppigere, men likevel så sjelden at mange primærleger - også i disse tilfelle - vil mangle tilstrekkelig erfaring om hvordan en diagnostisk utredning skal gripes an for raskest mulig å bringe diagnosen på det rene. Selv om det må forlanges at enhver med legefaglig bakgrunn skal kunne fatte mistanke om at det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, kan det neppe forventes at enhver primærlege selv skal kunne foreta de nødvendige undersøkelser, herunder rekvirere de laboratorieundersøkelser som kan bekrefte/avkrefte en diagnose. Manglende kompetanse i slike uvanlige situasjoner må man bare akseptere. Det samme vil gjelde den nødvendige meddelelse av personlig smittevernveiledning for å motvirke at sykdommen overføres til andre og annen informasjon som legen skal gi til den smittede etter lovforslaget § 2-1. I dette leddet slås det fast at legen ved tvil skal ta kontakt med kommunelegen. Tvilen vil kunne gjelde så vel mistanke om at det foreligger et tilfelle av allmennfarlig smittsom sykdom, som hvilken undersøkelsesstrategi som evt. skal følges og den veiledning den smittede skal gis i tilfelle diagnosen blir fastslått. kunne rådføre seg med kommunelegen. Hvis det fremstår som klart at primærlegen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet, er kommunelegen forpliktet til enten selv å overta eller sørge for at annen kompetent lege overtar ansvaret for den nødvendige utredning og oppfølging av den smittede pasient. Med hjemmel i § 4-9 kan kommunen bl.a pålegge enkeltleger i kommunen å ta nødvendig opplæring og fastsette plikt til å ta imot smittede personer. Bestemmelsen fastslår en alminnelig plikt til å foreta undersøkelse og ta de nødvendige prøver av en smittet person eller mistenkt smittet person når slik undersøkelse er hjemlet i lovforslaget. I hastetilfeller oppstår plikten etter en muntlig anmodning fra legene som er gitt kompetanse til å gjøre vedtak i fellesskap etter § 7-2 jf. § 5-9 om hastesaker, hastevedtak. Bestemmelsen er formet etter den alminnelige plikt for leger til å delta i blodprøveundersøkelse av promillemistenkte etter legeloven § 46. Forutsetning for at legen skal ha plikt til å foreta undersøkelse er at gjennomføringen ikke medfører noen vesentlig fare for den mistenkt smittede personen. Tilsvarende er det en forutsetning for at plikten skal oppstå at legen ikke har gyldig forfall. Som i promilleblodprøvetilfellene plikter ikke legen å slåss med den mistenkt smittede. Politiet må i tilfelle overvinne motstanden slik at den enkelte undersøkelse kan foregå på forsvarlig vis under rimelig orden. For øvrig bør de samme fritaksgrunner gjelde i disse tilfeller som i promilletilfeller i forhold til nære familie- og slektskapsforhold og i tilfeller hvor den mistenkt smittede er under behandling av legen for alkohol-, narkotika- eller medikamentmisbruk. § 3-6 Legens plikt til å foreta smitteoppsporing. En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til. Er vilkårene etter første ledd oppfylt skal legen eventuelt gjennom den smittede ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede pasienten eller de som han eller hun oppgir som smittekilder eller mulig smittet, godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg. Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede etter første og andre ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. Det samme gjelder dersom legen har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt etter § 2-1. Legen skal alltid ta kontakt med kommunelegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer eller dyr. Hvis en lege tar kontakt med kommunelegen etter tredje ledd, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet. Dersom kommunelegen får opplysninger om en smittet person som bor eller oppholder seg utenfor kommunen, skal kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi opplysningene til kommunelegen i den kommunen der den smittede bor eller oppholder seg, hvis hensynet til smittevernet krever det. Til § 3-6 (Legens plikt til å foreta smitteoppsporing) Smitteoppsporing som smitteverntiltak er utførlig omtalt i utredningen, avsnitt 8.2. Bestemmelsene pålegger legen en plikt til å foreta smitteoppsporing når legen har oppdaget eller har mistanke om et tilfelle av en allmennfarlig smittsom sykdom. Ut fra den diagnosen legen har stilt eller har mistanke om, skal legen først vurdere om sykdommen er av en slik art eller i en slik fase at smitteoppsporing har noen hensikt. Dreier det seg om en smittsom sykdom med stor utbredelse og som er lett overførbar f.eks. ved dråpesmitte, er smitteoppsporing ikke noe relevant tiltak. Det samme er tilfelle for sykdommer der smitteoverføring kan ha skjedd lang tid forut og hvor søk etter mulige smittekilder ikke vil føre frem. Smitteoppsporingen vil i såfall begrenses til å gjelde personer den smittede pasienten kan ha overført sykdommen til. Har legen kommet til at smitteoppsporing kan være et relevant tiltak faglig sett, må han vurdere om hensynet til smittevernet krever tiltaket iverksatt. ukjente tilfeller av sykdommen blir oppdaget slik at smitteforebyggende forholdsregler kan bli truffet og den videre spredning av sykdommen blir motvirket. Legen skal i så fall spørre den smittede pasienten om mulige smittekontakter og får da et ytterligere grunnlag for å vurdere om tiltaket er gjennomførbart. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 5-1 andre ledd som pålegger en smittet person å gi de nødvendige opplysninger om hvem smitten kan ha vært overført fra eller overført til. Har legen foretatt de vurderinger han er pålagt etter første ledd og finner at smitteoppsporing bør iverksettes, skal han ta kontakt med de personer han har fått oppgitt som mulige smittekilder eller som kan være smittet av pasienten. Han skal be om at de lar seg undersøke og skal såfremt de er smittet, gi dem personlig smittevernveiledning (jfr. § 2-1) og tilby dem smittefrigjørende behandling hvis slik behandling finnes, evt. annen oppfølging. Legen skal gjøre dette arbeidet i samråd med den smittede pasienten og på en måte som så langt råd er, ikke virker krenkende på pasienten og dennes smittekontakter. Er den smittede pasienten villig til å ta de nødvendige kontakter, er en slik løsning oftest å foretrekke. Hvis pasienten vegrer seg eller av annen grunn ikke er i stand til å medvirke, må legen selv ta kontakt med dem det gjelder (helsearbeiderformidlet oppsporing). Erfaring har vist at før pasientens lege kommer inn i bildet, kan smittekontakter allerede ha blitt kjent med situasjonen og på eget initiativ ha søkt lege. Den smittede pasientens lege må i tilfelle slike opplysninger kommer frem, forvisse seg om at smittekontaktene har blitt undersøkt og fått den nødvendige rettledning, behandling og omsorg. Hvis pasienten eller smittekontakten kan godtgjøre dette, faller legens plikt etter andre ledd bort. Ifølge legens plikter etter første og andre ledd, er det forutsatt at enhver lege som driver praksis skal delta i arbeidet med å forebygge opptreden og motvirke overføring av allmennfarlige smittsomme sykdommer ved å oppspore smittekilder og mistenkt smittede personer og tilby disse undersøkelse og behandling eller smittevernhjelp på annen måte. Denne plikten gjelder allmennfarlige smittsomme sykdommer som overføres fra person til person. Gjelder det følsomme smitteforhold, vil den fortrolighet som kan etableres i forhold til den lege den smittede personen har valgt å oppsøke, være det beste utgangspunkt for en tilfredsstillende smitteoppsporing, behandling og oppfølging av alle personene som blir berørt. Det blir ikke nødvendig å belaste kommuelegen med dette. Denne forutsettes å bli tilstrekkelig orientert gjennom de meldinger som legen har plikt til å gi etter lovforslaget § 2-3. Erfaringen har vist at det langt fra alltid lykkes primærlegen å få opplysninger fra den smittede om andre personer vedkommende kan være smittet av eller har overført smitten til, eller disse unnlater å møte til undersøkelse, eller på annen måte viser manglende samarbeidsvilje. Dreier det seg om en allmennfarlig smittsom sykdom, og legen har foretatt en faglig betryggende innsats overfor den smittede personen og smittekontaktene, forutsettes en manglende eller mangelfull oppsporing å bli et offentlig anliggende. Leger som ikke ser seg i stand til å gjennomføre plikten etter første eller andre ledd, har derfor etter tredje ledd plikt til å opplyse kommunelegen om dette dersom dette anses nødvendig av hensyn til smittevernet. Det er viktig at primærlegen samtidig gir så fyldige opplysninger som mulig om sitt arbeid med saken inntil han måtte gi tapt. I forhold til f.eks. smitteoppsporing ved HIV/AIDS vil en forsikring fra den smitteførende pasienten om at han eller hun vil orientere og gi den mulig smittede personen nødvendige opplysninger, etter en konkret vurdering av legen kunne frita legen fra videre oppfølging bl.a i forhold til kommunelegen. Det samme vil kunne være tilfelle om en smittekontakt opplyser legen om at vedkommende vil oppsøke en annen lege for eventuell undersøkelse og veiledning eller forøvrig ta de nødvendige personlige forholdsregler for å motvirke overføring til andre og om nødvendig gi underretning til andre mulig smittede personer. Slike forhold er forutsatt omfattet av det modifiserende vilkåret om at plikten til å bringe inn kommunelegen bare gjelder hvis dette er nødvendig av hensyn til smittevernet. Står legen overfor et tilfelle av en allmennfarlig smittsom sykdom som kan skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer, dyr, eller andre kilder i miljøet, skal legen alltid ta kontakt med kommunelegen. Smitteoppsporing i slike tilfeller kan erfaringsmessig bli en meget krevende oppgave som fordrer spesielle kunnskaper og tid, f.eks. når det opptrer tilfeller av salmonelloser eller hepatitt A. oppklaring og oppfølging av smitteforhold og smittede personer samt å treffe andre nødvendige smitteverntiltak, når han eller hun får henvendelser etter bestemmelsens tredje ledd. Plikten inntrer når det framstår som klart at primærlegen ikke har de rette forutsetningene for å foreta smitteoppsporing. Likeså inntrer plikten i alle tilfeller hvor det kan være mistanke om at smitten ikke skriver seg fra en person, men fra kilder i miljøet. Saken blir da et offentlig anliggende som det faller på kommunelegen å følge opp, enten selv eller ved at nødvendig fagekspertise engasjeres i arbeidet. Får kommunelegen opplysninger om smittekontakter som ikke hører hjemme i kommunen, skal han som hovedregel hvis det er nødvendig for å motvirke overføring av sykdom, ta kontakt med kommunelegen i den kommunen hvor den mistenkt smittede personen bor eller oppholder seg. Kommunelegen i disse kommunene skal så ha den videre plikt til oppfølging av vedkommende og øvrige tiltak i smittevernarbeidet. Utveksling av opplysninger om smittede etter bestemmelsen er forutsatt kun å skje i direkte smitteoppsporingsøyemed. Nødvendige opplysninger vil kunne bli gitt med hjemmel i § 2-2 andre ledd bokstav b. Den epidemiologiske overvåking og øvrige behov for opplysninger om smittsomme sykdommer er uttømmende regulert i utkastet § 2-3 om meldingsplikt for leger og varslingsplikt for annet helsepersonell. Det er et hovedvilkår for at pliktene etter bestemmelsen i dette leddet skal foreligge, at det er nødvendig å gi de aktuelle opplysningene av hensyn til smittevernet. Dette betyr for eksempel at det ikke er nødvendig å gi opplysninger om en smitteførende person som det ikke er grunn til å tvile på følger opp påbebynt smittefrigjørende behandling eller tar nødvendige personlige forholdsregler for å motvirke smitteoverføring. Tilgjengelig blod, serum og annet biologisk materiale fra mennesker kan ikke analyseres med henblikk på en smittsom sykdom for et ikke-diagnostisk formål uten samtykke fra de personene prøvene stammer fra. Laboratorier/institusjoner kan likevel utføre kartleggingsundersøkelser ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med undersøkelsen er å; og undersøkelsens resultat er av betydning for smittevernarbeidet. Laboratorier/institusjoner kan også utføre metodeutprøving ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med utprøvingen er å utvikle ny metodikk eller forbedre eksisterende metodikk for påvising og karakterisering av en smittsom sykdom. Statens helsetilsyn kan pålegge et laboratorium eller en institusjon å utføre kartleggingsundersøkelser som nevnt i andre ledd når dette anses påkrevd av hensyn til smittevernet. Statens helsetilsyn kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av undersøkelser etter denne paragraf, og om bruken av resultatene, herunder plikt for laboratorier/institusjoner til å gi melding om analysefunn uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Til § 3-7 (Kartleggingsundersøkelse og metodeutprøving) Kartleggingsundersøkelser er nærmere beskrevet og drøftet i avsnitt 8.3.6 i utredningen. Bestemmelsen er ny og er en lovregulering av en del av et større helserettslig problemkompleks som dreier seg om håndtering, oppbevaring og disponering av medisinske opplysninger knyttet til utnyttelse av blod- og serumrester og annet biologisk materiale. Etter departementets oppfatning bør det være et prinsipp at prøvemateriale som en person har avgitt som ledd i diagnostisk utredning, behandling eller kontroll av en sykdom vedkommende mistenkes å ha eller har, ikke kan nyttes uten videre til analyse av forhold som ikke omfattes av den utredning m.m. som det må legges til grunn at personen har samtykket til. Med de medisinsk- tekniske muligheter som foreligger for analyser med henblikk på et stadig voksende antall faktorer knyttet til sykdom eller disponerende tilstander, er det viktig å slå fast at den som opplysningene angår, skal ha rådigheten over utnyttelsen av potensielle opplysninger som er «lagret» i det materialet vedkommende har avgitt. materiale fra mennesker, eller rester av slikt materiale som finnes tilgjengelig i laboratorier og institusjoner, ikke undersøkes for en smittsom sykdom eller smittebærertilstand for et ikke-diagnostisk formål uten samtykke fra den som har avgitt materialet. Med ikke-diagnostisk formål menes at analysen ikke har betydning for diagnosestilling, valg av behandling eller kontroll i det aktuelle tilfellet, men utføres i annen hensikt. Praksis hittil har vist at kartleggingsundersøkelser og metodeutprøving ofte blir utført uten at det er innhentet samtykke fra de personer materialet stammer fra eller uten annen hjemmel. Bestemmelsene i denne paragrafen tar sikte på å regulere disse forhold. Departementet er kjent med at innhenting av samtykke kan være urimelig tidkrevende og ofte helt umulig av praktiske årsaker. Videre kan en forespørsel om samtykke skape ugrunnet uro hos personer som ikke kan forutsettes å forstå hensikten og betydningen av den undersøkelse som ønskes iverksatt og at de ikke selv er i søkelyset. For å kunne drive epidemiologisk overvåkning og forskning er det derfor gjort unntak fra hovedregelen etter første ledd om krav om samtykke fra den personen prøvematerialet stammer fra. Etter denne bestemmelsen kan laboratorier og institusjoner utføre kartleggingsundersøkelser av tilgjengelig prøvematerialet på nærmere gitte vilkår. Et hovedvilkår er at resultatet av undersøkelsen har betydning for smittevernarbeidet. Etter bestemmelsen er det adgang til å utføre kartleggingsundersøkelser for å følge utviklingen av en pågående epidemi. Resultatene kan gi helsetjenesten verdifulle opplysninger om geografisk utbredelse, omfang og andre forhold av betydning for iverksetting av aktuttiltak. Dersom det er et aktuelt tiltak å gjennomføre individuell smitteoppsporing ved undersøkelse av blodprøver, halssekret e.l., må dette organiseres og gjennomføres som en befolkningsundersøkelse etter reglene i lovforslaget § 3-1. Det er også adgang til å utføre kartleggingsundersøkelser som kan gi opplysninger om forekomsten av en bestemt smittsom sykdom som lenge har vært til stede i befolkningen. Opplysninger om prevalens, geografisk utbredelse og fordeling på alder og kjønn kan være av stor betydning for helsetjenestens prioriteringer og strategi på lengre sikt. Det kan dreie seg om tilbud om testing av risikogrupper og oppfølging av evt. smittede personer, opplysningskampanjer m.m. Videre er det adgang til å utføre undersøkelser som kan gi opplysninger om og i tilfelle hvor godt befolkningen er beskyttet mot smittsomme sykdommer som det vaksineres mot. Resultatene gir holdepunkt for å bedømme om vaksinasjonsprogrammet har den tilsiktede effekt, eller om det må justeres. Kartleggingsundersøkelser som nevnt foran, bør kunne foretas av flere av landes mikrobiologiske laboratorier når disse har de nødvendige faglige forutsetninger og tilgang på egnet materiale. Det er et vilkår at de nærmere bestemmelser om gjennomføringen følges. I paragrafens femte ledd er Statens helsetilsyn gitt myndighet til å fastsette slike bindende bestemmelser. I de tilfeller en planlagt undersøkelse ikke oppfyller vilkårene etter andre ledd, vil den likevel kunne gjennomføres dersom samtykke er innhentet fra dem det aktuelle prøvematerialet stammer fra. Slikt samtykke vil kunne innhentes i forbindelse med avgivelse av materialet. Metodeutprøving utgjør en integrert del av virksomheten ved alle større tjenesteytende laboratorier og institusjoner som arbeider med å påvise og karakterisere smittsomme sykdommer. Med metodeutprøving menes arbeid med å forbedre eksisterende metodikk eller å innføre og utprøve nye metoder som er blitt tilgjengelige og i visse tilfelle å utvikle helt nye metoder på området. Metodeutprøving forutsetter oftest at tilgjengelig prøvemateriale kan nyttes (f.eks. serumrester) inntil metodikken fungerer tilfredstillende og kan tas i bruk i det løpende arbeid med pasientprøver. Etter bestemmelsen gjøres det for metodeutprøving unntak fra hovedregelen etter første ledd om krav om samtykke fra de personene som materialet stammer fra. Laboratorier og institusjoner kan utføre metodeutprøving når vilkårene etter tredje ledd er oppfylt og de nærmere bestemmelser om gjennomføringen følges. I femte ledd er Helsedirektoratet gitt myndighet til å fastsette slike bindende bestemmelser. Regelen gir Statens helsetilsyn adgang til å kunne pålegge enkelte institusjoner og laboratorier å foreta aktuelle kartleggingsundersøkelser. Statens helsetilsyn gis her myndighet til å fastsette bindende vilkår for gjennomføringen av undersøkelser etter andre og tredje ledd. Det er bl. en nærmere presisering av hvilke epidemiologiske eller andre formål som kan aksepteres, krav til teknisk utførelse, bruk av resultatene av undersøkelser, m.v. Når det gis pålegg om å utføre kartleggingsundersøkelser etter fjerde ledd, må det foreligge regler for eventuell godtgjørelse til utførende laboratorium/institusjon. Ved kartleggingsundersøkelser for epidemiologiske formål er det et hovedprinsipp at identiteten til den personen undersøkelsesmaterialet stammer fra, skal være ukjent for det utførende laboratorium. Imidlertid kan det ved kartleggingsundersøkelser gjøres funn som det vil være etisk betenkelig, ikke å reagere på. Det siktes her til funn, som for den materialet stammer fra, kan bety at alvorlig sykdomsutvikling kan avverges dersom egnet behandling, forebyggelse eller spesiell omsorg blir satt i verk. Det siktes også til funn som kan bety at man står overfor en farlig smittekilde. Statens helsetilsyn må i slike tilfelle kunne bestemme at det ved funn som kan ha slik betydning som nevnt ovenfor, gis tilbakemelding til det laboratorium eller den institusjonen som har stilt materialet til disposisjon. Kommunelegen kan her bli pålagt å bringe på det rene hvilken person det aktuelle funnet er knyttet til for dermed å muliggjøre en videre oppfølging. Videre må det forutsettes at Statens helsetilsyn gir klare regler for hvilke opplysninger som kan/skal medfølge prøvemateriale som er stilt til disposisjon, og hvilke opplysninger som skal holdes tilbake av hensyn til personvernet. Det må herunder tas hensyn til de rutiner laboratoriene følger ved registrering av mottatte prøver og håndtering av de opplysningene som knytter seg til de foretatte undersøkelsene. Det må angis fremgangsmåter som gir sikkerhet for at personvernet er behørig ivaretatt og sikkerhet mot forvekslinger ved eventuell tilbakesøk på identitet. Kan slik sikkerhet ikke gis, bør prøvematerialet ikke inngå i en kartleggingsundersøkelse. Ved metodeutprøving bør materialet være fullt anonymisert. Departementet skal fastlegge et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer. Kommunehelsetjenesten skal tilby befolkningen dette programmet. Når det er avgjørende for å motvirke et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan departementet i forskrift fastsette at befolkningen eller deler av den skal ha plikt til å la seg vaksinere. b) skal nektes deltakelse i organisert samvær med andre, f.eks. c) må ta nødvendige forholdsregler etter kommunelegens nærmere bestemmelse. Når det ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom er nødvendig å vaksinere befolkningen eller deler av den med en gang for at folkehelsen ikke skal bli vesentlig skadelidende, kan Statens helsetilsyn påby vaksinering etter andre ledd og tiltak etter tredje ledd. Statens helsetilsyn kan i forskrift fastsette at helsepersonell uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal gi nødvendige opplysninger for gjennomføring av et kontrollsystem basert på vaksinasjonsregistre, og gi regler for slike registre. Til § 3-8 (Vaksinering og immunisering av befolkningen) Vaksinasjon, dvs. aktiv, kunstig immunisering, har vist seg som det mest effektive middel til å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer som det er mulig å fremstille vaksiner mot. Bestemmelsen er i hovedsak ny, men bygger på elementer i vaksinasjonsloven av 1954. Etter bestemmelsen skal Departementet ha plikt til å fastsette et nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer. Programmet skal være et tilbud til befolkningen om frivillig vaksinasjon. Kommunehelsetjenesten har på sin side plikt til å gjennomføre programmet. Det er forutsatt at programmet skal tilbys i ubeskåret form og at kommunehelsetjenesten skal sørge for at vaksinasjonsdekningen blir optimal. Et nasjonalt program for vaksinering skal ta hensyn til og omfatte alle aktuelle målgrupper i befolkningen. Vaksinasjon av barn betraktes som en viktig del av det forebyggende helsearbeid i barnealderen og vil som hittil, innta en sentral plass i vaksinasjonsarbeidet. Programmet skal også omfatte ungdommer og voksne som ut fra en yrkesmessig eller annen smitterisiko, har behov for den beskyttelse vaksinasjon kan gi. Departementet skal ha det overordnede ansvar for at retningslinjene i programmet blir slik at det får den tilsiktede effekt. forutsettes at departementet ved fastlegging av programmet støtter seg på den vaksinasjonsekspertise som fins ved Statens helsetilsyn, Statens institutt for folkehelse og i Det rådgivende utvalg for forebyggende infeksjonsmedisin, evt. i andre fagmiljøer. Gjennom programmet stiller staten seg bak et helsetilbud og går god for dets faglige innhold og berettigelse. Det forutsettes videre at Statens helsetilsyn og Statens institutt for folkehelse gir råd og veiledning til helsestasjoner, skoleleger, bedriftsleger og andre som har oppgaver i forbindelse med gjennomføring av programmet. Lovforslaget bygger på den praksis som har vært fulgt hittil, men lovfester nå at det skal foreligge et nasjonalt program for vaksinering som forplikter kommunene. Vaksinasjon som smittevertiltak er nærmere behandlet i utredningen, avsnitt 8.5. Bestemmelsen er en videreføring av adgangen til å påby vaksinering etter vaksinasjonsloven, tuberkulinprøveloven og sunnhetsloven. I bestemmelsen er det satt opp som et vilkår at påbudet må vurderes å være avgjørende for å motvirke alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf § 1-3 første ledd nr.4. Med dette vilkåret er det meningen at adgangen til å gi påbud om vaksinering skal være ganske snever, og at det skal dreie seg om et tidsbegrenset tiltak inntil situasjonen er bragt under kontroll. Hovedregelen skal altså være at helsetjenesten i de alt overveiende tilfeller må basere seg på å oppnå tilstrekkelig oppslutning om vaksinasjonstiltaket uten å kunne bruke et straffesanksjonert lovpåbud som trussel, jf § 8-1. Denne hovedregelen understrekes ved at vaksinasjon etter loven skal framstå som et anbefalt tilbud som er et gode både for den enkelte og for folkehelsen. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom bestemmelsen i § 6-1 hvor det lovfestes en individuell rett til å bli vaksinert etter nærmere vilkår mot allmennfarlige smittsomme sykdommer. Etter bestemmelsen er den formelle kompetanse til i forskrift å fastsette et påbud lagt til departementet. Det er forutsatt at det vil være Statens helsetilsyns oppgave å vurdere om og når en omfattende vaksinering må til for å bringe en allmennfarlig smittsom sykdom under kontroll, eller for å hindre alvorlig utbrudd. I denne sammenheng må det vurderes om det er nødvendig å ty til påbud for å oppnå så stor oppslutning at tiltaket får tilstrekkelig effekt. Påbud om vaksinering reiser flere problemer. For det første vil det fins personer med en tilstand som utgjør kontraindikasjon mot vaksinasjon. Faren ved å bli vaksinert må vurderes mot risikoen for å bli angrepet av den sykdom påbudet gjelder og følgene av å pådra seg sykdommen og hensynet til overføring av smitte til andre. Personer som på medisinsk grunnlag, fritas for å bli vaksinert har behov for spesiell oppfølging og omsorg. Bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med adgangen til å gi påbud om vaksinering etter andre og fjerde ledd. Bestemmelsen er en videreføring av § 5 i lov om vaksinasjon. Hovedvilkåret i bestemmelsen er at det må foreligge et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. Lovforslaget gir ikke adgang til å iverksette vaksinering med bruk av fysisk tvang, se nærmere de alminnelige vurderinger om vaksinasjoner i utredningn avsnitt 8.5. og avsnitt 12.5.5. om tvangsvaksinasjon. Departementet mener det fortsatt er nødvendig, uansett grunn, å kunne pålegge uvaksinerte innskrenkninger i deres bevegelsesfrihet. Dette er påkrevd for å redusere deres kontakt med omverdenen så framt slike uvaksinerte personer antas å kunne pådra seg sykdom eller smittebærertilstand og derved bli farlige smittespredere. Det kan også bli aktuelt å pålegge dem å følge andre forholdsregler avhengig av hvilken sykdom det dreier seg om og de lokale forhold. Kommunelegen forutsettes å kunne bestemme hvilke forholdsregler som i så fall må følges innen rammen av den forskrift departementet forutsettes å gi vedrørende personer som ikke er vaksinert og som heller ikke er blitt naturlig immune fordi de har gjennomgått sykdommen tidligere. Det kan oppstå situasjoner hvor det må handles uten opphold og hvor det ikke vil være tid til å avvente et generelt påbud fastsatt i forskrift gitt av departementet med hjemmel i andre ledd. Eksempler på slike situasjoner hadde man i tidligere år ved koppealarm. Nye sykdommer kan skape lignende situasjoner i fremtiden. Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn hjemmel til å påby at enkeltpersoner blir vaksinert etter andre ledd og at det iverksetes tiltak etter tredje ledd, når man etter Statens helsetilsyns vurdering står overfor et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom eller fare for slikt utbrudd. Vilkåret er at rask iverksettelse vil antas å redusere utbruddets omfang vesentlig, evt. avverge alvorlig utbrudd, og at det foreligger en vaksine hvis egenskaper man er fullt fortrolig med. Et slikt påbud vil være en forskrift eller et enkeltvedtak avhengig av målgruppen for påbudet, jf forvaltningslovens regler. Om den prinsipielle begrunnelse for bestemmelsen viser vi til avsnitt 8.5.7, i utredningen, oppfølging av vaksiners bruk. Bestemmelsen i dette leddet er forutsatt å gi det nødvendige hjemmelsgrunnlag for å drive en landsomfattende registrering av utførte vaksinasjoner som grunnlag for et kontrollsystem for gjennomføringen av vaksinasjoner i landet. Kontrollsystemet baserer seg på opplysninger fra helsepersonell som utfører vaksinasjoner. Etter bestemmelsen kan Statens helsetilsyn i forskrift fastsette at helsepersonell skal gi de nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn fullmakt til å fastsette regeler for vaksinasjonsregistre med sikte på å skaffe sentrale helsemyndigheter data for overikt over vaksinasjonsdekningen og rapportering til Verdens helseorganisasjon, samt å gi kommunene et redskap for rasjonell gjennomføring av vaksinasjonsprogrammet og identifikasjon av enkeltpersoner som har behov for oppfølging i vaksinasjonssammenheng. f) hvem som skal dekke utgiftene med tiltakene. Til § 3-9 (Forskrifter om undersøkelser og vaksinasjoner) Gjennomføringen av befolkningsundersøkelser eller vaksinasjoner krever avklaring og regulering av en rekke spørsmål som i stor grad vil variere med den sykdommen som foreligger, hvilken undersøkelse eller vaksinasjon som er aktuelt å påby gjennomført, hvilke grupper av befolkningen som skal omfattes, hvilke medisinske og andre grunner som skal begrunne fritak, spørsmål om ferdighetskrav og evt. godkjenning av dem som skal foreta undersøkelsene eller vaksinasjonenene, spørsmål om statlig bistand ved gjennomføringen, fordeling av utgifter o.l. Det er ikke hensiktsmessig å gi lovbestemmelser i smittevernloven om disse og lignende spørsmål knyttet til de enkelte undersøkelser eller vaksinasjoner. forskrifter. § 3-9 tar først og fremst sikte på materielle forskrifter om de enkelte tiltak, men bestemmelsen kan likevel nyttes til å fastsette formelle bestemmelser, jf nedenfor. Dessuten kan paragrafen nyttes til å gi forskrifter om saksbehandlingen ved f.eks. adgangen til å gi fritak fra undersøkelse eller vaksinasjon. Bestemmelser om organisatoriske spørsmål, delegasjonsvedtak og utgiftsfordeling vil også kunne gis med hjemmel i reglene i § 3-9. Fullmakten i § 3-9 må derfor nødvendigvis bli forholdsvis generell. Dette er uttrykk for at det er forutsatt at det skal kunne gis en omfattende regulering av det enkelte påbud om undersøkelse eller vaksinasjon. Kompetansen til å gi forskrifter er i loven lagt til departementet som sammen med underliggende faginstitusjoner rår over den faglige ekspertise som er nødvendig for å fastsette de enkelte påbud. Når det gjelder befolkningsundersøkelser, og forhåndsundersøkelser, vil et påbud eller krav i praksis gjelde en bestemt smittsom sykdom ved en nærmere angitt metode. Vurderingen av hvilke grupper som skal omfattes av et påbud om befolkningsundersøkelse, forutsettes basert på allerede ervervet kunnskap om sannsynlig forekomst av den aktuelle sykdommen i ulike deler av befolkningen. Bestemmelsen åpner for undersøkelse av grupper som er geografisk definert, spesielle aldersgrupper som har høy forekomst eller spesielle risikogrupper. Et påbud etter bestemmelsen vil straks reise spørsmål om fritak og hvilke grunner som kan aksepteres. Alminnelig skjønn vil tilsi at det har lite for seg å straffe folk som har vanskelig for å møte av sosiale eller andre årsaker, eller som vegrer seg, hvis det samtidig er lite sannsynlig at det har avgjørende betydning i epidemiologisk sammenheng å få dem undersøkt. Det antas at helsetjenesten i den enkelte kommune i de fleste tilfelle vil ha den beste forståelse og nødvendige faglige bakgrunn for å ta stilling til om slike forhold skal være fritaksgrunn. Det vil derfor kunne være aktuelt i forskriften å la disse avgjørelser falle inn under kommunelegens ansvar for gjennomføring av tiltakene under de statlige helsemyndigheters vanlige overordnede tilsyn (fylkeslege, Statens helsetilsyn). Ved undersøkelse i vanlig diagnostisk praksis med bruk av bildeteknikk, hudtester, blodprøvetaking o.l. er det i visse tilfeller et krav at disse må bli utført av helsepersonell med særskilt godkjenning. Ved undersøkelse av befolkningen eller grupper av denne og ved forhåndsundersøkelser med tilsvarende teknikker vil det kunne være behov for å forlange undersøkelsen utført av spesielt godkjent helsepersonell. Dreier det seg om undersøkelser av blodprøver som utføres i laboratorier, kan det i forskrifter bestemmes at Statens helsetilsyn skal avgjøre hvilke laboratorier som kan godkjennes for dette. Det skjelnes altså mellom godkjenning til å ta prøve og til å foreta selve analysen. Den praktiske gjennomføringen av et påbud om vaksinasjon vil videre reise en rekke spørsmål som det må forutsettes blir søkt avklart i forskrifts form. Fritak av medisinske grunner (medisinske kontraindikasjoner) og av livssynsgrunner vil i de fleste tilfeller trolig omfatte forholdsvis få personer. Det må framgå av forskriftene at det kan gis fritak dersom det anses ubetenkelig å la disse personer få bli uvaksinert under forutsetning av at de følger de forholdsregler som kan pålegges dem etter § 3-8 tredje ledd. som har fått nødvendig opplæring i den aktuelle teknikken og i hvordan man håndterer akutte bivirkninger. Dette gjelder enten vaksinasjonen er påbudt eller frivillig. For å sikre kvaliteten i gjennomføringen av vaksinasjonsprosedyren, gir bestemmelsen på samme måte som for gjennomføring av undersøkelser, mulighet for å bestemme at vaksinasjon bare kan utføres av helsepersonell som har gjennomgått en nærmere fastsatt opplæring i å vaksinere, eller som på annen måte kan dokumentere å ha tilstrekkelig innsikt og de nødvendige ferdigheter. Det kan samtidig angis hvem som kan gi helsepersonell slik godkjenning innenfor det enkelte fylke, respektive i den enkelte kommune. Se for øvrig § 4-9 med merknader om helsepersonells plikt til opplæring, og til å følge særlige retningslinjer og nærmere angitte prosedyrer. For at gjennomføringen av undersøkelse eller vaksinering av større befolkningsgrupper ikke skal bli forsinket eller vanskeliggjort av mangel på diponibelt personell, gir bestemmelsen adgang til å pålegge helsepersonell en plikt til å foreta eller medvirke ved undersøkelser og vaksinasjoner. Legen kan også pålegges plikt til å foreta forhåndsundersøkelse eller undersøkelse av gravide med henblikk på nærmere angitte smittsomme sykdommer. b) stenging av virksomheter som samler flere mennesker, f.eks. e) pålegg til private eller offentlige om rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler. Pålegget kan også gå ut på avliving av selskapsdyr, utrydding av rotter og andre skadedyr, avlusing eller annen smittesanering. Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen, kan Statens helsetilsyn treffe vedtak som nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet. Har kommunestyret eller Statens helsetilsyn truffet vedtak om tiltak etter første eller andre ledd som den ansvarlige ikke retter seg etter, kan kommunestyret sørge for at tiltakene blir satt i verk. Kommunestyret kan sørge for iverksetting av tiltakene også dersom den ansvarliges holdning eller atferd kan medføre at iverksettingen blir forsinket, eller dersom det er uvisst hvem som er den ansvarlige. Tiltakene gjennomføres for den ansvarliges regning, kommunen hefter for kravet om vederlag. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i bokstav e, kan kommunestyret bruke og om nødvendig skade den ansvarliges eiendom. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i første ledd bokstav d og e, kan kommunestyret mot vederlag også bruke eller skade andres eiendom. Det er et vilkår at vinningen er vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet. Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig. I hastesaker kan kommunelegen utøve den myndighet kommunestyret har etter denne paragrafen. Statens helsetilsyn kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om de forskjellige tiltak, herunder fastsette krav til metoder og midler som skal brukes og til kvalifikasjoner hos de personer som skal sette i verk tiltak. I forskrift kan det også fastsettes bestemmelser om plikt til løpende gjennomføring av tiltak som nevnt i første ledd bokstav e. Til § 4-1 (Møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikajon, isolering og smittesanering) Den formelle kompetansen til å gjøre vedtak etter bestemmelsen er i første ledd uttrykkelig lagt til kommunestyret. kommunelov ikke lenger er pliktige til å ha et helse og sosialstyre. De oppgavene kommunestyet har etter denne og andre bestemmmelser ligger likevel fortsatt naturlig til rette for utvalgsbehandling. I praksis vil det i mange tilfeller bli kommunelegen som etter femte ledd vil treffe tiltak (hastesaker). Hovedgrunnen til dette er at de tiltak som omfattes av bestemmelsen nesten alltid må vedtas straks hvis de interesser som vedtaket skal ivareta ikke skal bli skadelidende. Alternativet etter bokstav a, er dels en videreføring av sunnhetsloven § 15 fjerde ledd hvor «helsedirektøren for hele riket eller for visse deler av det kan forby avholdelse av stevner, forestillinger, utstillinger og andre arrangementer som samler et større antall personer, når dette antas nødvendig for å hindre at sykdommen sprer seg over flere kommuner». I lovutkastet er bestemmelsen i utgangspunktet begrenset stedlig til bare å gjelde innenfor kommunens område, men Statens helsetilsyn er gitt kompetanse for et større stedlig virkeområde. (Se nærmere om dette nedenfor). Bestemmelsen skal gi hjemmel for å nedlegge forbud mot både større og mindre møter, uansett om de er i offentlig eller privat regi. Forbudet vil kunne gjelde upolitiske og politiske møter. Forbudet vil kunne ramme f.eks. et allmøte, kommunestyremøte og et møte i en humanitær organisasjon. Hensynet til å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført er forutsatt å slå igjennom som et overordnet hensyn i slike tilfeller. Videre vil forbudet kunne ramme idrettsarangementer, utstillinger, konserter o.l. I bestemmelsen er det videre direkte uttrykt at det er adgang til å foreta andre begrensninger enn et totalt forbud, hvis disse begrensningene tjener formålet tilstrekkelig. Hensikten med bestemmelsen er å gi adgang til å hindre at flere mennesker samles hvis dette representerer en fare for overføring av smitte. Kan møtet gjennomføres ved bruk av f.eks. telekommunikasjon uten at de enkelte møtedeltakere er fysisk i nærheten av hverandre, må selvfølgelig dette være helt i orden. Alternativet i bokstav b gir adgang til å stenge alle slags virksomheter som samler flere mennesker og som dermed kan representere en smitteoverføringsfare. I alternativet er det regnet opp en del eksempler på slike typiske virksomheter hvor flere mennesker er samlet. Andre virksomheter som også vil være omfattet, er f.eks. restauranter, campingplasser, kino, teater, sirkus, sexklubber, o.s.v. Det er adgang til å stenge hele virksomheten eller pålegge nærmere begrensninger i aktivitetene. Aktuelle begrensninger kan være f.eks. bare stengning av en skoles gymnastikksal eller svømmebasseng, reduksjon av belegget på et hotell, aldersmessige begrensninger i betjening av virksomheten osv. Alternativet i bokstav c gir adgang til å stanse offentlige eller private kommunikasjoner som f.eks. tog eller buss, eller legge begrensninger på bruken. Spesielt ved mistanke om utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan det være behov for umiddelbart å iverksette isolering av den eller de mistenkt smittede eller syke og deres eventuelle nærkontakter. Etter alternativ d vil det være adgang til å vedta isolering av smittede eller mistenkt smittede innenfor et mindre, geografisk avgrenset område. Etter bestemmelsen er det et vilkår at det i vedtaket nærmere må fremgå en angivelse av det geografiske området det ikke er adgang til å bevege seg utenfor eller bevege seg inn i. I denne forbindelse må det tas nødvendig hensyn til «sikkerhetssoner». Som alternativ til total isolering kan det etter bestemmelsen f.eks. legges begrensninger på antall personer eller nærmere regulering av hvem som kan komme inn i eller ut av det smitteutsatte området. Isolering eller begrensninger etter bestemmelsen kan bare gjelde opp til sju dager om gangen. Dette betyr at hvis det er behov for å opprettholde et tiltak etter bestemmelsen utover sju dager, er det nødvendig å gjøre et nytt formelt vedtak i saken. Det er ikke satt noen begrensning for hvor mange ganger det kan gjøres et nytt vedtak, da det i praksis etter en tid vil være aktuelt å gå over til andre avløsende tiltak. Dette må ses i sammenheng med bestemmelsen i femte ledd om at et vedtak skal oppheves straks det ikke lenger er nødvendig. Det presiseres at det ikke er adgang til å bruke tvang ved gjennomføringen av tiltak etter bokstav d. Dersom noen nekter å overholde de pålagte begrensninger i bevegelsesfriheten og dette anses som så alvorlig at noe må gjøres, må det eventuelt fattes vedtak etter reglene i kapittel 5. desinfeksjon eller annen smittesanering på ethvert sted. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gi pålegg om å rette på uheldige forhold, men gir adgang til å fastsette konkrete pålegg om desinfesjon, destruksjon, avlusing og andre aktuelle tiltak. Dette gjelder også bruk av utstyr og midler samt framgangsmåte. Rotte- og annen skadedyrutrydding (utgassing) er spesielt nevnt. Store deler av lovgrunnlaget i rotteloven av 1946 og det betydelige forskriftsverket knyttet til utgassing, er med dette videreført og forenklet. Departementet antar at det særlig på disse to nevnte områdene forsatt vil kunne være behov for nærmere regler i form av egne forskrifter eller sentralt utarbeidede veiledninger eller retningslinjer. Hjemmel for slike forskrifter er gitt i sjette ledd. Den formelle kompetansen som Statens helsetilsyn gis i dette leddet, er en direkte videreføring av den formelle kompetansen som er tillagt Helsedirektoratet i sunnhetsloven § 15 fjerde ledd. Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn mulighet til å ivareta denne delen av den overordnede nasjonale ledelsen av arbeidet mot farlige epidemier. Ved bekjempelsen av slike epidemier må gjennomføringen av de enkelte tiltakene skje konsekvent og med stor nøyaktighet. Tiltakene må under tiden også kunne gjennomføres meget raskt om de skal være til hjelp. I slike situasjoner vil det regelmessig heller ikke være mulig for helsetjenesten i den enkelte kommunen å foreta den epidemiologiske vurderingen som er nødvendig. Det må derfor foreligge en mulighet for de statlige helsemyndighetene til å kunne gripe inn og fastsette tiltak uavhengig av kommune- eller fylkesgrenser. Ved den praktiske gjennomføringen av tiltak som er iverksatt av statlige helsemyndigheter, vil det være henholdsvis den kommunale eller fylkeskommunale helsetjenesten som må stå for denne. Paragrafen forutsetter at den anvarlige selv skal treffe tiltak i samsvar med de pålegg som kommunestyret eller Statens helsetilsyn har gitt med hjemmel i de foregående ledd. For de tilfelle hvor den ansvarlige ikke iverksetter nødvendige tiltak, vil kommunestyret i dette leddet ha en subsidiær rett til å gripe inn. Reglene om at kommunestyret kan gripe inn vil gjelde i tre forskjellige situasjoner. For det første når den ansvarlige ikke har etterkommet pålegg i medhold av de foregående ledd om å treffe tiltak. Dernest gjelder bestemmelsen dersom pålegg vil innebære at iverksetting av tiltak blir forsinket. Dette vil referere seg til enten at den ansvarlige ikke har muligheter til selv å iverksette tiltak, eller at det er klart at han ikke akter å gjøre det. Bestemmelsen vil også gjelde i de tilfelle det er påkrevd å treffe tiltak umiddelbart for å begrense faren mest mulig. Til slutt vil det være adgang til å treffe tiltak når det er uvisst hvem som er den ansvarlige. Det er forutsatt at det ikke nødvendigvis er kommunestyret selv eller helsetjenesten som skal sette tiltakene i verk jf bruken av begrepet «sørge for iverksetting av tiltakene». Kommunestyret (også Statens helsetilsyn) kan engasjere private til å utføre arbeidet dersom dette fins mest hensiktsmessig. Den ansvarlige som ikke har etterkommet et pålegg skal etter siste punktum bære utgiftene ved iverksetting, men for at det ikke skal bli problematisk å finne folk til å utføre oppdraget hefter kommunen for vederlaget. I utgangspunktet vil det derfor være kommunen hvor pålegget er gitt, som er ansvarlig for å betale vederlag. Etter bestemmelsen har den som har krav på vederlag rett til å kreve betaling av kommunen uten først å henvende seg til den ansvarlige. Når staten (Statens helsetilsyn) selv har gjort vedtak, vil det mest praktiske være at staten betaler hele vederlaget og lar den delen som kommunen skal betale for inngå i et mellomoppgjør mellom staten og kommunen. Etter fjerde ledd kan det om nødvendig gjøres bruk av eller voldes skade på den ansvarliges eiendom som ledd i gjennomføringen av tiltak som nevnt i første ledd bokstav e. Denne adgangen må også foreligge hvor gjennomføringen av tiltak gjøres av private på kommunestyrets vegne. Departementet antar at det ikke vil oppstå plikt til å yte erstatning for slik bruk av eller skade på ansvarliges eiendom, jf prinsippet i skadeerstatningsloven av 1969 § 1-4. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i bokstav d og e kan kommunestyret også bruke og om nødvendig skade andres eiendom. Når det er spørsmål om å ta i bruk andres eiendom for å motvirke overføring av en smittsom sykdom, stiller derimot spørsmålet om vederlag seg noe annerledes. Plikten til å finne seg i et slikt vedtak vil være et ekspropriasjonslignende inngrep som forutsetter at den som iverksetter tiltak, skal yte vederlag. Forøvrig må det antas at staten må hefte for krav om vederlag. ulempene som voldes ved tiltaket, skal det i utgangspunktet foretas en helhetsvurdering. Ved vurderingen av hvilken skade eller ulempe som inngrepet påfører, må det legges til grunn at det ved bruk av andres eiendom skal betales vederlag. Ved spørsmål om å gjøre bruk av eller volde skade på andre personers eiendom er det forutsatt at kommunestyret alltid vurderer alternative måter å gjennomføre tiltakene på. I den helhetsvurdering som det er forutsatt blir foretatt, må det altså foreligge en alminnelig overvekt av hensyn for tiltaket. I de tilfelle hvor det kan være aktuelt å gjøre bruk av andres eiendom, må det antas at folkehelsehensynene i utgangspunktet vil være så framtredende at de aktuelle skader eller ulemper ved inngrepet som regel må anses som forholdsvis beskjedne. Aktuelle tiltak som kan tenkes iverksatt etter bestemmelsen, kan være så drastiske som f.eks. totaldestruksjon ved forbrenning av ting eller gjenstander som representerer en smittefare. I praksis vil det som oftest dreie seg om skader på hus, inventar og andre ting i forbindelse med bruk av desinfeksjonsmidler eller ved utgassing. Vanligvis vil kommunestyret eller Statens helsetilsyn ikke ty til mer inngripende tiltak etter bestemmelsen enn det som er nødvendig i det enkelte tilfellet. Tilsvarende skulle det være like selvsagt at omfanget blir redusert eller hele vedtaket opphevet når forholdene endrer seg og det enkelte tiltak ikke lenger er tilstrekkelig begrunnet. Departementet har likevel funnet grunn til at det i bestemmelsen gis klart uttrykk for en plikt til straks å oppheve eller gjøre nytt, mindre inngripende vedtak når forholdene endrer seg. Femte ledd inneholder også regelen om kommunelegens myndighet i hastesaker. Det forutsettes at kompetansen til å treffe vedtak bare foreligger når kommunestyret evt. det utvalg som er nedsatt til behandling av slike saker ikke kan treffe vedtaket uten forsinkelse som skader den interessen bestemmelsen skal beskytte. Dette vil særlig være aktuelt ved åpenbar fare for smitteoverføring hvor det er nødvendig med øyeblikkelige tiltak. For å sikre en forsvarlig og effektiv smittesanering vil det kunne oppstå behov for å fastsette krav til hvilke metoder, midler og personer som skal brukes ved iverksettingen av tiltak. Dette vil særlig være aktuelt i forbindelse med bruk av desinsektasjonsmidler, desinfeksjonsmidler og andre gifter for utrydding av skadedyr (utgassing). Med hjemmel i dette leddets forskriftsfullmakt er det forutsatt at det bl.a kan settes krav til midler, metoder og godkjenningsordninger for personell som skal gjennomføre tiltakene. Enkelte av de smittesanerende tiltakene som faller under første ledd bokstav e er av en slik karakter at de bør utøves som en jevnlig rutine. Dette gjelder eksempelvis rotteutrydding. Sjette ledd gir derfor også hjemmel til å gi bestemmelser om plikt til løpende gjennomføring av slike tiltak. § 4-2 Forbud mot utførelse av arbeid m.m. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom som gjennom sitt arbeid eller ved deltagelse i undervisning er en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan forbys å utføre dette arbeidet eller delta i undervisningen for opptil tre uker dersom hensynet til smittevernet krever det. Ved nytt vedtak kan forbudet forlenges med opptil tre uker. Vedtak etter første ledd kan gjøres av kommunelegen sammen med den legen som fylkeskommunen har utpekt etter § 7-3 tredje ledd. Fylkeslegen avgjør klage over vedtak. Når legene som skal gjøre vedtak etter andre ledd er uenige, skal fylkeslegen delta i avgjørelsen. Statens helsetilsyn avgjør klagen når fylkeslegen har vært med i første instans. En klage har ikke utsettende virkning på iverksetting av vedtak etter denne paragrafen. Når smittede personer gjennom sitt arbeid eller ved deltagelse i undervisning kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smitte til andre, kan departementet i forskrift fastsette at det skal være forbudt for smittede personer å utføre et bestemt arbeid eller deler av det eller delta i undervisning. Til § 4-2 (Forbud mot utførelse av arbeid m.m.) Den prinsipielle begrunnelsen for bestemmelsen er gitt i avsnitt 8.7 i utredningen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 3-2 om forhåndsundersøkelser og løpende undersøkelser av arbeidstakere og skoleelever. Det vil bl.a være gjennom slike undersøkelser at sykdomstilfeller som faller under denne bestemmelsen oppdages. Videre er det et krav at det må foreligge en fare for overføring av smitte til andre gjennom eller i arbeidssituasjonen eller vedkommendes virksomhet. Dette kravet gjelder ikke bare direkte overføring til arbeidskamerater, medelever eller andre personer som vedkommende kommer direkte i kontakt med, men også produkter som i neste omgang kan bringe smittestoffet videre til andre mennesker. Dette vil typisk kunne skje i forbindelse med næringsmiddelproduksjon hvor overføring av smittestoff til næringsmidler i neste omgang kan forårsake at de som konsumerer varene blir syke. I og med at paragrafen er begrenset til å gjelde allmennfarlige smittsomme sykdommer, er det forutsatt at kravet til fare for overføring må ligge forholdsvis lavt. Ved vurdering av faren må det særlig ses hen til den spredningsfaren som eventuelt foreligger hvis f.eks. overføring kan skje gjennom næringsmidler slik at et betydelig antall mennesker kan bli rammet. Spørsmål om eventuell smittefare og eventuell behandling til smittefrihet eller iverksetting av andre tilfredsstillende tiltak må normalt antas å kunne skje i løpet av forholdsvis kort tid. Lengstetiden for vedtak er derfor satt til tre uker. Hvis det i helt spesielle situasjoner skulle oppstå behov for ytterligere forbud, kan det eventuelt gjøres vedtak om forlengelse i opptil tre nye uker. Kompetansen til å nedlegge forbud mot å utføre arbeid eller å delta i annen virksomhet i det enkelte tilfelle, er lagt til kommunelegen og den legen som er utpekt av fylkeskommunen til å gjøre vedtak etter lovforslaget § 7-3. Departementet mener at de vurderingene som må ligge til grunn etter paragrafens vilkår, bl.a om overføringsfare, må bygge på en klar smittevernfaglig begrunnelse. Departementet antar ellers at i de tilfelle hvor det er aktuelt å nedlegge et forbud med hjemmel i § 4-2, vil det alltid være påkrevd å gjøre vedtaket straks. Et vedtak om arbeidsforbud vil være et alvorlig inngrep overfor den enkelte som blir rammet. Alminnelige rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at et slikt vedtak bør gjøres av flere enn én person, nemlig av kommunelegen sammen med den legen som fylkeskommunen har utpekt til å gjøre vedtak etter § 7-3. Dette tilfredsstiller kravet til å gjøre vedtak raskt og sikre den nødvendige faglige begrunnelsen for vedtaket. Etter lovens øvrige ordning er fylkeslegen gjort til klageinstans for vedtak etter paragrafen. Hvis kommunelegen og sykehuslegen er uenige, skal fylkeslegen tre inn og delta i avgjørelsen. Saken forutsettes da avgjort ved vanlig flertall. I saker hvor fylkeslegen har vært med på vedtaket i første instans må Statens helsetilsyn være klageinstans. I og med at det normalt alltid vil være påkrevd å iverksette de tiltak som paragrafen gir hjemmel til straks, er det bestemt at en klage ikke kan gis utsettende virkning for vedtaket. I fjerde ledd er det gitt en hjemmel til i forskrift å fastsette generelt forbud for smittede personer å utføre nærmere bestemte arbeid eller arbeidsprosedyrer, når slike smitteførende personer kan utgjøre en fare for overføring av en smittsom sykdom gjennom sitt arbeid eller virksomhet og hensynet til smittevernet krever det. Bestemmelsen er en videreføring av det hjemmelsgrunnlaget som har foreligget i smittevernlovgivningen hittil hvor det bl.a er fastsatt forbud for smitteførende med tuberkulose å arbeide innenfor f.eks. helsetjenesten og i nærkontakt med barn (lærere). Det er forutsatt at et generelt arbeidsforbud etter bestemmelsen bare kan fastsettes slik at det rammer når en persons smittestatus er klarlagt eller i tiden fra undersøkelsen er foretatt og til svaret foreligger. Videre må overføring av smitte representere en slik fare for andre at det er nødvendig at vedkommende tas ut av arbeidet. Vedtak om å nedlegge forbud i det enkelte tilfelle må når forbudet er forskriftsfestet kunne gjøres av den enkelte lege. I avsnitt 8.7 i utredningen er det gjort rede for den trygderettslige situasjon en smitteførende arbeidstaker vil komme i som følge av et forbud mot å utføre et bestemt arbeid. Kongen kan gi forskrifter for å motvirke at smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres til andre land (karantenetiltak) gjenstander som kan tenkes å overføre smittsomme sykdommer. I forskriftene kan Kongen også fastsette nærmere krav til undersøkelser, smittesanering og dokumentasjon i forbindelse med innreise til og utreise fra Norge og i forbindelse med inn- og utførsel av varer. Til § 4-3 (Karantenebestemmelser) Denne paragrafen i lovforslaget og de forskriftene som fastsettes i medhold av denne, er forutsatt å avløse loven om vern mot overføring av smittsom sykdom fra utlandet m.v. 19. desember 1952 nr. 1 den såkalte karanteneloven. Bestemmelsen gir i likhet med tidligere ordninger, mulighet til å fastsette forskrifter som omhandler nødvendige, generelle og spesielle tiltak for å motvirke at nærmere angitte smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres herfra til andre land. Slike karanteneforskrifter forutsettes samtidig å angi ansvarsforhold vedrørende gjennomføring og tilsyn med tiltakene og hvordan utgiftene dekkes. Departementet vil understreke at eventuelle forskrifter må bygge på oppdatert viten om hvordan overføring av farlige, smittsomme sykdommer foregår i dagens internasjonale storsamfunn. Viktig er viten om hvordan og hvor slike sykdommer normalt oppdages og tas hånd om av helsetjenesten og det regelverk som kommer til anvendelse for å motvirke overføring til andre. Ifølge lovforslaget og kommunehelsetjenesteloven vil kommunehelsetjenesten ha primæransvaret for smittevernet overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer som de tradisjonelle karantesykdommene normalt vil tilhøre. Etter departementets oppfatning er de oppgaver og plikter helsetjenesten er pålagt i henhold til andre paragrafer i lovforslaget og i annen lovgivning for å motvirke overføring av smittsomme sykdommer, fullt relevante for overføring inn i eller ut av landet. Karantenebestemmelsene har således mistet meget av sin betydning. Departementet mener derfor at karanteneforskriften må revideres og bringes i overensstemmelse med dagens situasjon. En forskrift må i det minste gjelde de tre igjenværende karantenesykdommene som omfattes av et internasjonalt karantenereglement som Norge fortsatt slutter seg til. De er pest, asiatisk kolera og gulfeber. Det er lite sannsynlig at disse sykdommene vil opptre i Norge. Det kan imidlertid være aktuelt med karantenebestemmelser for andre av lovens sykdommer. Rent lovteknisk kan det også være nødvendig at en forskrift om disse forhold reguleres med hjemmel i § 1-2 om bl.a internasjonale avtaler fordi karantenebestemmelsene på enkelte punkter er i strid med smittevernlovens regler. Den usikre epidemiologiske utviklingen globalt skaper uvisshet om hvilke kjente eller hittil ukjente smittsomme sykdommer som vil gjøre seg gjeldende i framtiden og true folkehelsen. I denne situasjonen må departementet stå fritt og gis forholdsvis vide fullmakter til å bestemme relevante tiltak for å motvirke at allmennfarlige smittsomme sykdommer føres inn i eller ut av landet. Bestemmelsen i første ledd er derfor også en angivelse av en beredskapslignende fullmakt som bør foreligge. Innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale som kan overføre smitte til mennesker skal skje på en forsvarlig måte, slik at smittefaren blir så liten som mulig. Statens helsetilsyn kan i forskrift fastsette begrensninger og andre nærmere bestemmelser om innførsel, transport og annen håndtering av smittefarlig materiale som kan bety en fare for overføring av smittsom sykdom til mennesker. Til § 4-4 (Transport av smittefarlig materiale) inneholde smittestoff som ved overføring fra materialet kan fremkalle smittsom sykdom hos mennesker. Aktuelt i denne sammenheng er prøvemateriale fra mennesker, kulturer av mikroorganismer eller på annen måte framstilt smittestoff, kulturer av celler, visse diagnostiske reagenser som testsera o.l. som innføres for produksjons- eller forskningsformål. Avfall som kan være smittefarlig, omfattes ikke av bestemmelsen. Med transport og annen håndtering menes framsending med transportmidler og den behandling, manuell eller ved tekniske innretninger, som materialet utsettes for fra det er samlet på avsenderstedet og til det ankommer mottakerstedet. Bestemmelsen omfatter således alle ledd i transportkjeden fra innpakking på avsenderstedet, forsendelse pr. bud, post eller med offentlige kommunikasjonsmidler til det er mottatt og pakket opp ved mottakerstedet. Transport fra et sted til et annet innenfor samme institusjon (intern transport) faller utenom bestemmelsen. Plikten til å sørge for forsvarlig transport og håndtering av smittefarlig materiale omfatter enhver som er i befatning med og har ansvar for de enkelte funksjoner eller behandlingen av det smittefarlig materialet under transporten. Plikten omfatter altså både å treffe tiltak som f.eks. går på emballering og håndteringsrutiner og den nærmere gjennomføringen av transporten som sådan. Hensikten med å gi hjemmel for en forskrift på dette området er å gi bestemmelser som kan motvirke overføring av smittsom sykdom i forbindelse med innførsel, transport og annen håndtering av biologisk materiale som er eller kan være smittefarlig. Postforsendelse av pasientprøver utgjør en overveiende del av all transport av biologisk materiale som er eller kan være smittefarlig for mennesker. Statens helsetilsyns forskrifter forutsettes å bygge på sikkerhets- og kvalitetskrav av denne art og forutsettes forøvrig å legge til grunn rapporten fra et utvalg oppnevnt av Helsedirektoratet for å vurdere ulike aspekter ved forsendelse av biologisk materiale i posten. Utvalget hadde representanter for helsevesenets tjenesteytende laboratorier, poststyret og postetatens personale. Rapporten ble avgitt 23. mars 1988. Departementet antar at i hovedsak bør tilsvarende bestemmelser gjelde for andre forsendelser enn dem som besørges av postverket. Bestemmelsen gir også hjemmel for gjennom forskrift å regulere innførsel av biologisk materiale som inneholder eller kan inneholde smittestoff som kan representere en fare for berørt personale eller føre til at smittestoff blir spredt i befolkningen eller medfører andre ulemper. Dette vil også gjelde genmanipulerte mikroorganismer med humant smittepotensiale. Kommunelegen kan vedta at en avdød med en allmennfarlig smittsom sykdom skal obduseres dersom det er nødvendig for å fastslå sykdommens art eller for å påvise andre forhold som det er viktig å kjenne til for å kunne forebygge en slik sykdom eller motvirke at den blir overført. Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom bærer staten utgiftene for rekvirerte obduksjoner. Til § 4-5 (Obduksjon) Om den generelle begrunnelsen vises til avsnitt 8.8.3 i utredningen. I den tidligere smittevernlovgivningen er det bestemmelser om hygienske tiltak i forbindelse med dødsfall som skyldes smittsomme sykdommer i bl.a tuberkuloseloven § 7 og § 8. Bestemmelser om oppbevaring av lik og om gravferd er gitt i sunnhetsloven § 25 og likloven § 3. nevnte regler. I tillegg er det foretatt en nærmere presisering av reglene. Etter første ledd kan kommunelegen bestemme at det skal foretas obduksjon av en person som er død med mistanke om eller med en allmennfarlig smittsom sykdom. Det vil ikke være avgjørende hvorvidt vedkommende er død av selve sykdommen. Det vil være adgang til å foreta obduksjon når det er nødvendig for å fastslå sykdommens art eller andre forhold og dette har betydning for å forebygge opptreden eller motvirke overføring av slik sykdom. Det siste vilkåret er ikke ment bare å omfatte det konkrete tilfellet, men også generelt, slik at det vil være rettmessig etter bestemmelsen å kunne foreta obduksjon ut fra f.eks. Hvis behovet for obduksjon overstiger noen få tilfeller, vil utgiftene kunne bli følbare for det sykehus som skal utføre obduksjonene. Det er derfor rimelig at Staten refunderer påløpte utgifter ut fra den betydning det har for smittevernet at diagnosen blir faststilt gjennom obduksjon. Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan kommunestyret vedta forholdsregler i forbindelse med gravferd, herunder bestemme at avdøde personer skal kremeres, eller at det skal settes i verk andre spesielle tiltak i forbindelse med gravferder. Statens helsetilsyn kan i forskrift gi bestemmelser om transport av lik innenfor landet og fra og til utlandet, og fastsette hygieniske bestemmelser i forbindelse med gravferd, herunder minimums- og maksimumskrav til emballering og hvilke opplysninger som transportør, begravelsesbyrå og andre kan kreve. Til § 4-6 (Gravferd og transport av lik) Bestemmelsen er i dette leddet en beredskapsbestemmelse som gir kommunestyret adgang til å iverksette særlige tiltak i forbindelse med gravferd. Mulig aktuelle tiltak kan f.eks. være at alle avdøde personer skal kremeres, særlige transportordninger som må etableres, nærmere oppbevaringskrav, organisering av fellesgrav o.s. I forbindelse med transport og annen håndtering av lik med smittsom sykdom, har Helsedirektoratet erfart at det undertiden oppstår praktiske problemer. Problemene har særlig vært knyttet til spørsmål om maksimums- og minimumskrav til emballering av lik for transport og ikke minst krav fra transportører, begravelsesbyråer og andre om å få oppgitt personlige og medisinske opplysninger. Bestemmelsen gir derfor Statens helsetilsyn hjemmel til å fastsette nødvendige forskrifter på området. Departementet kan i forskrift fastsette bestemmelser om tiltak for å motvirke sykehusinfeksjoner. I forskriften kan det gis bestemmelser for helsepersonell og eiere av virksomheter som driver medisinsk undersøkelse, behandling eller pleie, for å forebygge eller motvirke at pasienter, ansatte eller andre blir påført infeksjoner. Det kan gis egne bestemmelser om smittevern for pasienter som har nedsatt immunforsvar, herunder at slike pasienter kan undersøkes, behandles eller pleies bare ved institusjoner som departementet har godkjent. Til § 4-7 (Sykehusinfeksjoner) Etter lovens definisjon av smittsom sykdom jf. § 1-3 første ledd vil infeksjonssykdommer som skyldes overføring av smittestoff fra en selv (autooverføring) og som normalt ikke overføres til andre, ikke være omfattet av loven. Heller ikke vil tilfeldige infeksjoner som oppstår i sykehus - oftest som følge av svikt i hygienen - bli oppfattet som smittsom sykdom i vanlig forstand selv om smittestoffet kommer fra en kilde utenfor en selv. Departementet er her gitt fullmakt til ved forskrift å utvide lovens anvendelse til å omfatte også slike sykdommer. Loven vil ved bruk av fullmakten helt ut kunne komme til anvendelse på sykehusinfeksjoner. Kontroll med denne type infeksjoner betraktes som et viktig ledd i kvalitetssikring ved våre helseinstitusjoner. Det henvises forøvrig til omtalen av sykehusinfeksjoner under avsnitt 13.4 i utredningen. For å motvirke sykehusinfeksjoner er det viktig å fastsette krav eller angi standarder for alle sider ved medisinsk virksomhet og sykepleie som innebærer fare for at pasienter blir påført infeksjoner. I bestemmelsen gis det hjemmel for regler om desinfeksjon, aseptiske prosedyrer, sterilisering osv. Det kan også fastsettes krav til gjennomføring av prosedyrer og krav til tekniske løsninger o.l. Avansert medisin f.eks. behandlingen. Disse pasientene er særlig utsatt for å pådra seg en sykehusinfeksjon. Nye behandlingsmetoder innenfor transplantasjonskirurgien og i kreftbehandlingen vil kunne føre til at gruppen pasienter med nedsatt immunforsvar øker. For å sikre at personalet og sykehuseiere i tilstrekkelig grad innretter sin virksomhet for å motvirke den økte faren for sykehusinfeksjoner som denne pasientgruppen utsettes for, er det i dette leddet angitt at fullmakten gir adgang til å fastsette nærmere regler også på dette området. Bruk av aseptisk teknikk og sterilt utstyr har vært et viktig tiltak for å forebygge sykehusinfeksjoner. Framveksten av sterilt engangsutstyr som selvstendige produkter (sprøyter, instrumenter o.l.) eller som komponenter i medisinsk teknisk utstyr (infusjonssett, kateter til sug osv.) har vært særlig stor det siste tiåret. Med hjemmel i legemiddelloven § 28 er det gitt en forskrift om sterilt medisinsk engangsutstyr. I forskriften er det fastsatt en registreringsplikt for slikt utstyr. Ordningen administreres av en oppnevnt fagkyndig nemnd; Nemnda for medisinsk engangsutstyr. Sekretariatet for nemnda er lagt til Statens institutt for folkehelse. Det kan bli aktuelt å gi forskrifter om sykehusinfeksjoner som er hjemlet både i smittevernloven og legemiddelloven. Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom kan Statens helsetilsyn pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller avgrensede grupper av den. En klage har ikke utsettende virkning for iverksetting av vedtaket. Til § 4-8 (Massemedier - informasjonsplikt) Paragrafen er ny og er en beredskapsbestemmelse som sikrer Statens helsetilsyn muligheten til å nå hele befolkningen når alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom foreligger eller truer. I slike situasjoner kan det oppstå rykter eller fordreininger av hva som foregår. Disse oppstår lettere jo mer usikker og tvetydig situasjonen er og jo mindre faktisk viten som foreligger. Myndighetene må derfor raskt stå fram med alle tilgjengelige fakta. Bestemmelsen skal sikre at viktige opplysninger både til berørte og potensielt berørte grupper av befolkningen når fram uavhengig av om det enkelte medium ønsker eller ikke ønsker å innta den aktuelle opplysning/pressemelding/kunngjøring. Slike meldinger kan både omfatte informasjon om hvilken fare man står, eller kan komme til å stå overfor og informasjon om hva man bør foreta seg i ulike situasjoner. Konkret kan dette gjelde informasjon om at man bør holde seg i sitt hjem eller informasjon om at man skal møte opp på et nærmere bestemt sted for å bli vaksinert. Bestemmelsen forutsetter at Statens helsetilsyn har utarbeidet en plan for sin informasjonsvirksomhet under spesielle kriser. En eventuell utsettende virkning av en klage ville være uforenlig med behovet for raskt å gi meldinger til befolkningen i de krisesituasjoner hvor det vil være aktuelt å bruke bestemmelsen. Det er derfor bestemt at en klage ikke kan ha utsettende virkning for iverksettelse av vedtaket. Etter pålegg fra kommunestyret har helsepersonell i kommunehelsetjenesten plikt til å gjennomgå nødvendig opplæring for å kunne delta i de særlige oppgaver som smittevernarbeidet krever. helsetilsyn bestemmer eller bare må gjøres av noen som Statens helsetilsyn har godkjent. En lege i kommunehelsetjenesten har plikt til å delta i forebyggelse av en allmennfarlig smittsom sykdom og i undersøkelse og behandling av en person som er smittet med en slik sykdom, når det er nødvendig og etter vedtak av kommunestyret. Til § 4-9 (Plikt for helsepersonell til å gjennomgå opplæring, følge faglige retningslinjer og gjennomføre tiltak) Blant de smittsomme sykdommene er det, som påpekt i merknadene til § 3-5 første ledd, noen som opptrer så sjelden at bare et fåtall leger noen gang opplever å bli stilt overfor dem i sin virksomhet. Andre opptrer noe hyppigere, men likevel så sjelden at mange primærleger og annet helsepersonell vil mangle tilstrekkelig erfaring om hvordan en diagnostisk utredning skal gripes an for raskest mulig å bringe diagnosen på det rene. Det samme kan gjelde hvordan den mest hensiktsmessige behandling og en eventuell vaksinering eller immunisering skal skje. Dette har ført til at det er etablert særskilte godkjenningsordninger av helsepersonell for å kunne foreta f.eks. BCG-vaksinasjon (mot tuberkulose) og utstedelse av vaksinasjonssertifikater. Etter lovens ordning er det helsetjenesten i pasienten eller den smittede personens kommune som vil ha hovedansvaret for tiltak og tjenester ved smittsomme sykdommer. Som en konsekvens av dette må helsetjenesten i kommunen kunne sikre seg at den har helsepersonell med den nødvendige faglige kompetanse til å utføre de oppgaver som er eller vil kunne bli aktuelle i forhold til smittsomme sykdommer. I den enkelte diagnostiske eller behandlingsmessige situasjonen følger det av lovforslagets § 3-5 at primærlegen, avhengig av hvilken allmennfarlig smittsom sykdom som mistenkes, må kunne ta kontakt med kommunelegen for å overlate oppfølgingen av pasienten til denne eller en annen lege som har den nødvendige kompetanse på området. For at helsetjenesten i kommunen skal rå over den nødvendige helsefaglige kompetanse, må kommunestyret ha anledning til å påby helsepersonell å ta den nødvendige opplæring for å kunne utføre de tjenester og tiltak som kommunen er pålagt. Bestemmelsen gir adgang til å pålegge helsepersonell å gjennomgå opplæring i f.eks. vaksinasjonsprosedyrer, behandlingsopplegg o.l. Denne bestemmelsen er en konsekvens av første ledd, og tar sikte på å dekke et beredskapsbehov for de mer krisepregede situasjoner. Etter bestemmelsen vil helsepersonellet i kommunehelsetjenesten som har gjennomgått den nødvendige opplæring, ha en plikt til å utføre de nødvendige forebyggende prosedyrer, undersøkelser eller behandlinger etter første ledd. Normalt må det antas at alt ansatt personell i kommunehelsetjenesten vil være underlagt full instruksjonsmyndighet i en slik situasjon. For de leger og andre som driver sin virksomhet etter driftsavtale med kommunen, vil det imidlertid neppe etter de gjeldende driftsavtaler foreligge tilsvarende instruksjonskompetanse. Bestemmelsen vil derfor være en presisering av at det foreligger full instruksjonsmyndighet overfor dem som er ansatt, og gi et selvstendig kompetansegrunnlag for instruksjon av dem som driver virksomhet innenfor kommunehelsetjenesten basert på driftsavtale e.l. Etter bestemmelsen vil f.eks. en kommune etter første ledd kunne pålegge en allmennpraktiserende lege å ta den nødvendige opplæring for etter andre ledd å pålegge legen å ta imot mistenkt smittede personer med mer sjeldne tilfeller av allmennfarlig smittsom sykdom. I lovforslagets § 7-10 er Statens helsetilsyn gitt fullmakt til å kunne instruere bl.a leger, jordmødre, helsesøstre og andre om å følge visse bestemte faglige retningslinjer i arbeidet med smittsomme sykdommer. Bestemmelsen her er en presisering av helsepersonellets individuelle plikt til å følge de pålegg og instrukser som Statens helsetilsyn er gitt adgang til å utferdige med hjemmel i § 7-10. Bestemmelsen i dette leddet sammen med den nevnte bestemmelsen i § 7-10 er en videreføring og presisering av den instruksjonsadgang som etter gjeldende regler følger av legeloven § 39 og sunnhetsloven § 15. I erkjennelse av at bekjempelsen av enkelte epidemier ofte er helt avhengig av at tiltak overfor enkelttilfeller må være helt konsekvent og meget nøyaktig gjennomført, er det nødvendig at Statens helsetilsyn har myndighet til å kunne instruere helsepersonellet direkte også i faglige spørsmål hvor det dreier seg om konkret forebyggelse, behandling, undersøkelse eller pleie. I en del tilfeller vil det kunne være helt avgjørende for en korrekt diagnostikk og for å motvirke overføring av smitte at den enkelte helsearbeider følger helt bestemte prosedyrer. analyser bare skal kunne foretas av særskilt godkjent personale. Etter lovutkastet har den som er smittet eller står i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom et individuelt rettskrav på smittevernhjelp, se nærmere lovforslagets § 6-1 med merknader. Hvis leger i kommunehelsetjenesten, både de som er ansatt og de som driver etter avtale med kommunen, skulle ha adgang til å reservere seg mot f.eks. å ha med pasienter å gjøre som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, ville det kunne by på problemer for kommunen å oppfylle den plikt kommunen er pålagt etter loven. Det bør her nevnes at en lege ikke kan avvise eller nekte å delta i behandlingen av smittede uten saklig grunn. For å sikre at kommunehelsetjenesten blir satt i stand til å oppfylle sine plikter etter loven, har departementet funnet det nødvendig å ta med en uttrykkelig hjemmel for kommunestyret til å kunne pålegge en lege å delta i forebyggelse og i undersøkelse, behandling eller pleie av smittede med en allmennfarlig smittsom sykdom. Legen vil kunne klage over vedtak på vanlig måte etter lovforslagets § 8-3. Tjenestemenn ved politiet, skipskontrollen, losvesenet, tollvesenet og havnevesenet, på flyplasser, i næringsmiddelkontrollen og veterinærvesenet plikter å ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittsomme sykdommer. De plikter å bistå med gjennomføringen og overholdelsen av de bestemmelser som er gitt i denne loven eller kommunehelsetjenesteloven, eller i medhold av disse lovene. Tjenestemenn etter første ledd skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt underrette kommunelegen når de har en sterk mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom eller oppdager et tilfelle av en slik sykdom. Det samme gjelder når de blir oppmerksom på forhold som kan medføre en nærliggende fare for overføring av en slik sykdom og det åpenbart er nødvendig med hjelp eller tiltak fra helsetjenesten. Hvis kommunelegen ikke er til stede, skal tjenestemennene underrette fylkeslegen. Hvis fylkeslegen ikke er til stede, skal de varsle en annen lege. Veterinærer og veterinærmyndighetene skal straks underrette kommunelegen eller fylkeslegen ved mistanke om eller tilfelle av smittsom dyresykdom som kan utgjøre en fare for mennesker. Næringsmiddelkontrollen skal straks underrette kommunelegen eller fylkeslegen ved mistanke om smittsom sykdom som formidles til mennesker via næringsmidler. I tillegg til pliktene etter første og andre ledd skal politiet etter anmodning bistå med gjennomføringen av tiltak etter § 4-1, § 4-3, § 5-2, § 5-3, og § 5-4 . Departementet kan i forskrift fastsette nærmere plikter for andre myndigheter, herunder bestemme hvem som skal betale for utgiftene til bistand. Til § 4-10 (Informasjonsplikt og bistandsplikt for andre myndigheter) Hovedansvaret for arbeidet med å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de overføres påligger etter lovforslaget helsetjenesten på de enkelte forvaltningsnivåer. For å sikre et tilfredsstillende resultat både i det alminnelig forebyggende arbeidet og ved fare for et utbrudd eller ved utbrudd av en smittsom sykdom, vil det ofte være nødvendig å få bistand fra andre myndigheter. Etter bestemmelsen er andre myndigheter pålagt en generell plikt til å ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittsomme sykdommer. Dette betyr at andre myndigheter så langt det er forenlig med deres øvrige oppgaver, skal ta hensyn til og tilrettelegge både sin egen virksomhet og myndighetsutøvelse slik at hensynet til å forebygge opptreden eller motvirke overføring av en smittsom sykdom ivaretas, jf også § 1-1. Etter bestemmelsen vil de samme myndigheter videre ha en plikt til å yte bistand i arbeidet med å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de overføres når dette følger direkte av loven her eller av kommunehelsetjenesteloven, eller etter pålegg gitt med hjemmel i disse lovene. De myndigheter som det først og fremst vil være aktuelt å pålegge løpende plikter, er oppregnet i loven. Særlig ved fare for alvorlig utbrudd eller ved alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, vil det kunne bli aktuelt å kreve bistand fra de ulike offentlige organer. Plikten til å yte bistand gjelder både på utstyr- og personellsiden, og omfanget av bistanden vil være bestemt ut fra den aktuelle situasjonen. Plikten til å yte bistand er forutsatt å gjelde over kommunegrenser. Dette betyr at en nabokommune til en kommune som er utsatt for en epidemi, vil kunne bli forpliktet til å bistå med f.eks. utstyr og personell. Samarbeid mellom kommuner, avtaler om beredskap, oppgavefordeling o.l. er nærmere regulert i lovforslagets § 7-11, se utkast til forskrift med merknader og avsnitt 18.2 i utredningen. Ved mistanke om et tilfelle av en allmennfarlig smittsom sykdom eller når det oppdages forhold som kan medføre fare for overføring av slik sykdom, er tjenestemenn og myndigheter her pålagt plikt til å underrette kommunelegen. Det gjøres herved et unntak fra den taushetsplikt tjenestemannen er pålagt. I de fleste tilfelle vil dette være taushetsplikt etter forvaltningsloven. Det stilles ingen bestemte krav til underretningens form. Plikten til å underrette er imidlertid sterkt begrenset ved at den bare gjelder der det er åpenbart at helsetjenesten ikke kjenner til den aktuelle smitteoverføringsfaren. Slike situasjoner vil kunne tenkes å oppstå f.eks. ved passkontroll hvor en åpenbart syk person ankommer, eller ved tolldeklarering av gods, f.eks. biologisk materiale av human opprinnelse eller næringsmidler. Andre lignende situasjoner kan oppstå hvor lostjenestemenn blir oppmerksom på sykdomsutbrudd blant personer på ankomne skip, at det er rotter ombord o.l. For å sikre at underretning om en person som det er alvorlig grunn til å anta er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom eller av forhold som kan medføre fare for overføring av slik sykdom skal bli mottatt av helsetjenesten, kan underretning gis til fylkeslegen hvis det ikke er mulig å få kontakt med kommunelegen. I slike situasjoner vil det ofte være avgjørende å få bekreftet eller avkreftet en mistanke umiddelbart. Da verken kommunelegen eller fylkeslegen normalt har vaktordning og det ikke vil være rimelig å etablere noen vaktordning på dette området, er det forutsatt at underretning i disse tilfeller også kan gis til annen lege. Tredje og fjerde ledd: For å sikre at det blir etablert den nødvendige koblig mellom human - medisin og dyremedisin på området smittsomme sykdommer som kan utgjøre en fare for mennesker, fastsettes det i tredje ledd en plikt for veterinærer og veterinærmyndighetere til å gi underretning ved mistanke om, eller ved tilfelle av en smittsom dyresykdom som kan utgjøre en fare for mennesker. I fjerde ledd etableres en tilsvarende plikt i forhold til næringsmiddelkontrollen. Plikt for helsepersonell til å rapportere til nevnte myndigheter foreslås regulert i forskrift om meldingsplikt for helsepersonell etter § 2-3. I tillegg til de plikter som følger av første og andre ledd, er det behov for å lovfeste at politiet skal yte bistand ved gjennomføring av enkelte smitteverntiltak. Det vil kunne gjelde alt fra å regulere vakthold i forbindelse med gjennomføring av isoleringstiltak etter § 5-4 til fysisk anholdelse av enkeltpersoner ved gjennomføring av vedtak etter § 5-2 eller 5-3. Tilsvarende tjenester kan bli nødvendige etter § 41 og 4-3. For å dekke behovet for bistand fra andre myndigheter vil det i arbeidet med å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført, være nødvendig med adgang til å gi forskrifter som fastsetter nærmere de enkelte plikter som kan pålegges de forskjellige myndigheter som er nevnt i første ledd. Det kan også bli behov for adgang til å pålegge plikter for myndigheter som ikke er nevnt i loven. En slik vid hjemmel til å gi nærmere forskrifter er også nødvendig ut fra beredskapshensyn for å kunne fastsette bestemmelser i tilknytning til utbrudd av epidemier. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra. Dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, f.eks. drikkevann, matvarer eller dyr, har vedkommende også plikt til å opplyse om dette. Dessuten har vedkommende plikt til å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitten til. Opplysningene skal gis til den undersøkende legen eller til kommunelegen. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre og plikt til om nødvendig å la seg isolere. Til § 5-1 (Plikter for en person som er smittet med en allmenfarlig smittsom sykdom) Overtredelse av pliktene etter bestemmelsen er ikke belagt med noen rettslig sanksjon, jfr. § 8-1. Det kan følgelig ikke reageres overfor personer som ikke følger sine plikter, med mindre de strengere bestemmelsene om tvungen undersøkelse eller tvungen isolering kommer til anvendelse, se merknadene til § 5-2 og § 5-3. Anvendelse av disse bestemmelsene vil i så fall kreve at deres nærmere vilkår er oppfylt. Det kan med andre ord ikke iverksettes tvangstiltak med den begrunnelse at pliktene etter § 5-1 ikke er overholdt. Departementets begrunnelse for å la pliktene i § 5-1 være sanksjonsløse fremgår av de generelle motivene i punkt 5.1. Plikten til å gi beskjed om sykdom og oppsøke lege gjelder etter bestemmelsen i lovforslaget alle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Bedømmelsen av hva som nærmere ligger i «ha grunn til å anta» at man er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, vil variere fra sykdom til sykdom. Noen allmennfarlige smittsomme sykdommer har så utpregede symptomer og er ofte så ubehagelige at den smittede personen raskt forstår at noe er galt og oppsøker eller tilkaller lege av den grunn. Andre sykdommer derimot kan gi diffuse symptomer eller på annen måte gjøre det vanskelig for den enkelte å bli klar over at vedkommende er smittet. Også personer som har vært i en klar smitteutsatt situasjon slik at det er overveiende sannsynlig at vedkommende er blitt smittet, vil etter bestemmelsen ha plikt til å oppsøke lege for undersøkelse. Har noen f.eks. spist mat som har forårsaket salmonellainfeksjon hos andre som har spist samme mat, er det all grunn til å tro at de som ennå ikke er blitt syke, også er smittet. Et annet eksempel er en stoffmisbruker som deler sprøyte med noen han vet eller får vite er hepatitt B eller er HIV-smittet. Den som har hatt ubeskyttet seksuell omgang med en syfilissmitteførende person forutsettes på samme måte å ha «grunn til å anta». Plikten etter bestemmelsen gjelder både å gi beskjed og å oppsøke lege. Med dette menes at den enkelte er pliktig til straks å gi beskjed hvis det ikke er mulig snarest å gi både beskjed og oppsøke lege. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 3-6 som pålegger leger å drive bl.a smitteoppsporing når dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Bestemmelsen har ikke noe direkte motstykke i lovgivningen hittil, men inneholder elementer fra bestemmelsene i kjønnssykeloven § 5 og § 9. Smitteoppsporing er i flere sammenhenger blitt framhevet som et særlig viktig tiltak for å motvirke overføring av smittsomme sykdommer, se bl.a avsnitt 8.2 i utredningen. For å sikre at dette tiltaket skal bli muliggjort - særlig i forbindelse med allmennfarlige smittsomme sykdommer - fastsetter bestemmelsen en uttrykkelig plikt for smittede til å gi de opplysningene som er nødvendige for å kunne drive aktiv smitteoppsporing. personen som gir opplysningene være beskyttet mot at opplysninger om vedkommende selv eller om at vedkommende er kilde til den videre smitteoppsporing, blir kjent for det personalet som utfører smittesporingen eller de øvrige smittede eller mistenkt smittede personer. Det understrekes forøvrig at når det anmodes om opplysninger, skal disse gis under fortrolige forhold som sikrer konfidensialitet og hvor det skal stimuleres til et positivt samarbeid, gis personlig smittevernveiledning og informasjon om retten til smittevernhjelp for den smittede og dennes kontakter - jf kommentarene til § 3-6 § 6-1. Erfaringer med ordningen etter kjønnssykeloven og den utstrakte smitteoppsporingen som er blitt drevet ved HIV/AIDS, tyder på at de fleste innser betydningen av å gi opplysninger for å forebygge eller motvirke smitteoverføring slik at smittede kan komme under behandling eller dra fordel av andre tiltak. Bestemmelsen omfatter ikke bare plikt til å gi opplysninger om eventuelle personer, men også andre mulige smittekilder som f.eks. drikkevann, matvarer, spisesteder, dyr og liknende. Plikten til å gi opplysninger etter bestemmelsen er oppfylt om de gis til den undersøkende legen eller kommunelegen. Presiseringen av at opplysningene bare kan gis til den undersøkende legen eller kommunelegen er gjort for å sikre at opplysningene fanges opp av den legen som etter lovforslaget vil ha en korresponderende plikt til å følge opp den smitteoppsporingen som opplysningene skal danne grunnlag for. Det vises til lovforslaget § 3-6 med merknader. Bestemmelsen må antas å få liten direkte betydning i praksis fordi de fleste smittede normalt i egeninteresse vil ønske å motta nødvendig informasjon fra legen. I de spesielle situasjoner hvor bestemmelsen kan komme til anvendelse, er det forutsatt at plikten til å motta informasjon må gå ut på at den smittede møter opp eller ikke legger hindringer i veien for å være til stede eller tilgjengelig, slik at legen kan få formidlet den nødvendige smitteverninformasjon. Overtredelse av bestemmelsen er ikke belagt med straff etter lovutkastets § 8-1. I de situasjonene hvor det eventuelt kunne vært aktuelt å vurdere en slik sanksjon, må det antas at det er andre tiltak som ut fra et smittevernhensyn vil være mer hensiktsmessig å ta i bruk. Det mest nærliggende tiltaket for en lege som opplever at en smittet unndrar seg å få nødvendige veiledning, vil være å varsle kommunelegen som så må bruke sine ressurser og sin autoritet til å overta smittevernarbeidet omkring den aktuelle personen. Bestemmelsen pålegger også den smittede en plikt til om nødvendig å la seg isolere. Plikten vil oppstå når det er fare for at den smittede er smitteførende på en slik måte og i en slik grad at isolering er nødvendig for å motvirke smitteoverføring og andre tiltak ikke gir tilstrekkelig sikkerhet mot at smitten brer seg til andre. Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen eller eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg undersøke av lege. Dersom en smittet person motsetter seg undersøkelse etter første ledd, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til legeundersøkelse og eventuelt til kortvarig isolering. Slik tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen isolering kan vedtas for opptil sju dager. Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus utfra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på et annet egnet sted. Vedtak etter andre og tredje ledd skal gjøres av smittevernnemda, se § 7-5, § 7-6, § 7-7, § 7-8, etter reglene i § 5-5, § 5-6, § 5-7. Se likevel § 5-8 om hastevedtak. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for herreds- eller byretten. Til § 5-2 (Tvungen legeundersøkelse - innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering) Om den prisipielle begrunnelsen vises til kap. 12 i utredningen. Bestemmelsen er tatt med i denne paragrafen bl.a for å understreke at hovedregelen i smittevernet er at arbeid for å forebygge en smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført skal bygge på frivillighet. Bestemmelsen forutsetter at legen evt. kommunelegen har plikt til å søke å oppnå at den mistenkt smittede eller smittede lar seg undersøke frivillig. I de få og spesielle tilfellene hvor denne bestemmelsen vil kunne antas å komme til anvendelse, kan en klart uttrykt plikt i loven for legen til å be en mistenkt smittet eller smittet om å la seg undersøke, redusere mulighetene for at det oppstår et anstrengt forhold mellom legen og den smittede. For at legen eller kommunelegen skal ha plikt til å be en smittet person om å la seg undersøke, er det satt opp som vilkår at undersøkelsen som tilbys må ha betydning for å motvirke at en allmennfarlig smittsom sykdom blir overført. Dette vilkåret skal ikke forstås for snevert. Det er meningen at anmodningsplikten også skal foreligge selv om et prøvesvarresultat ikke får avgjørende betydning for hvilke tiltak som blir vurdert iverksatt. Bestemmelsen gir en snever adgang til å kunne vedta tvangsmessig undersøkelse av mistenkt smittede personer. Bestemmelsen er forutsatt kun å komme til anvendelse når alle rimelige muligheter for frivillig medvirkning har vært prøvet. Bestemmelsen oppstiller som vilkår at det må være nødvendig å få et resultat av en undersøkelse for å motvirke overføring en av allmennfarlig smittsom sykdom til andre. Dette betyr at det ikke er adgang til tvungen legeundersøkelse hvis resultatet av undersøkelsen har liten eller ingen betydning for å forebygge opptreden eller motvirke overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom til andre. På denne bakgrunn vil det vanligvis etter bestemmelsen ikke være adgang til f.eks. å foreta HIV-testing av enkeltpersoner med bruk av tvang, fordi selve prøveresultatet sjelden vil være det som er avgjørende for å motvirke at sykdommen skal bli overført til andre. Motsatt vil situasjonen være hvis det foreligger mistanke om f.eks. difteri hvor selve prøveresultatet kan være avgjørende for bl.a om det skal iverksettes profylaktisk vaksinasjon i den smittedes omgivelser. Det er et uttrykkelig vilkår etter bestemmelsen at den bare omfatter legeundersøkelse. Dette må forstås slik at alle undersøkelser under tvang skal foretas av en lege. Dette betyr at det ikke vil være adgang for en bioingeniør til å ta blodprøve, eller for helsesøster til å ta halsutstryk i en tvangssituasjon. Behovet for kortvarig isolering forutsettes å kunne oppstå når faren for smittespredning i det enkelte tilfellet bedømmes som så stor at det er nødvendig å sikre seg at den mistenkt smittede ikke overfører sykdom til andre i den tiden det tar å klarlegge hvorvidt det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom. I de fleste tilfeller vil en diagnose kunne bli stilt i løpet av to-tre dager. I enkelte situasjoner kan det ta ytterligere noen dager. Bestemmelsen åpner derfor ikke adgang til tvungen isolering og observasjon lengre enn i sju dager. Tiden skal regnes fra den dagen den mistenkt smittede blir innlagt i sykehuset. at vedkommende straks skal tilbys behandling og gis den nødvendige informasjon og veiledning for å motvirke at andre kan bli smittet. For de spesielle tilfeller hvor den enkelte smittede ikke vil eller kan medvirke til frivillige tiltak for å begrense eller motvirke overføring av smitte, kan det bli spørsmål om å vedta tvungen isolering i sykehus, jfr. § 5-3 med merknader. Tvungen undersøkelse og kortvarig isolering bør av hensyn til den smittedes integritet og ut fra hensynet til det best mulige grunnlag for diagnose, bare anvendes rent unntaksvis og i situasjoner hvor det er helt klart at det ikke ville la seg gjøre å gjennomføre en frivilig undersøkelse og isolering. Det forutsettes at styrken og omfanget av den anvendte tvang holdes på et absolutt minimum. Når det gjelder tilbakehold i sykehus for isolering og observasjon, er det forutsatt at tvangen ikke kan gå lengre enn til innlåsing eller andre liknende tiltak for å hindre den smittede i å komme i kontakt med og overføre sykdommen til andre. For gjennomføring av isoleringen gjelder bestemmelsene i § 5-4. Bestemmelsen åpner adgang for unntaksvis å gjennomføre tvungen legeundersøkelse andre steder enn i sykehus. Unntaket er forutsatt å dekke bl.a behovet for smidighet i de tilfeller hvor f.eks. en anbringelse i et sykehus i seg selv vil føre til betydelige praktiske problemer eller behov for mer omfattende tvang. Unntaket vil også omfatte de situasjoner hvor en person aksepterer å følge restriksjoner som f.eks. å oppholde seg i sitt hjem, men hvor en sykehusanbringelse i forbindelse med en undersøkelse vil kunne ødelegge mulighetene for slik isolering. Kravet til forsvarlighet er forutsatt både å omfatte den medisinske risiko for skader og faren for overføring av smittsom sykdom til dem som skal medvirke eller foreta undersøkelsen. I de situasjoner hvor det vil kunne være aktuelt å treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse eller observasjon, skal en smittet person ha partsrettigheter allerede fra spørsmålet om å gjøre vedtak er reist. Den smittede skal varsles, og om mulig gis tid til å områ seg og søke råd og bistand, hvis det ikke foreligger en akutt krisesituasjon eller fare for at personen vil prøve å unndra seg undersøkelsen om varsel gis, jf forvaltningsloven § 16 andre ledd ledd, pkt. a. Om smittevernnemnda som har vedtakskompetansen vises det til merknadene til kap. 7, § 7-5, § 7-6, § 7-7, § 7-8 . Om hvem som har hasthastevedtakskompetansen vises til kap. 7, § 7-3 tredje ledd. Om formene for vedtak og hastevedtak vises det til merknadene til § 5-5, § 5-6, § 5-7 § 5-8. Det er full overprøvingsadgang av smittevernnemndas vedtak og av hastevedtak gjennom rettsvesenet etter tvistemålsloven kap. 33, jf lovforslagets § 5-9. Det vil i kraft av sakenes egenart, ikke være aktuelt å gi utsettende virkning av at vedtakene på denne måten bringes inn for rettsapparatet. Forøvrig forutsettes det at det ikke kan klages over vedtaket. Den som måtte mene at han har vært utsatt for overgrep ved slik tvungen undersøkelse eller kortvarig isolering, vil derimot på vanlig måte kunne ta dette opp som egen sak med overordnet forvaltningsmyndighet. Ved en beslutning av så alvorlig karakter som det etter denne bestemmelsen kan være tale om, må vedtaket alltid nedtegnes skriftlig, jf forvaltningsloven § 23. Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg isolere. Dersom en smittet person motsetter seg isolering etter første ledd og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering. Slik tvungen isolering kan bare gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet. Vedtak etter denne paragrafen kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil et år fra første vedtak. I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen medikamentell behandling når dette kan redusere isoleringstiden vesentlig. Tvungen medikamentell behandling kan bare gjennomføres når den kan gjøre en smittet person smittefri og er uten fare eller større ubehag. Statens helsetilsyn kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om behandlingen. Vedtak om tvungen isolering i sykehus og medikamentell behandling gjøres av smittevernnemda, se § 7-5, § 7-6, § 7-7 § 7-8, etter reglene i § 5-5, § 5-6 § 5-7. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for herreds- eller byretten. Tvangsvedtaket skal oppheves av avdelingens overlege så snart vilkårene for innleggelsen ikke lenger foreligger. Smittevernnemda skal varsles så tidlig som mulig, og seinest tre døgn før den smittede blir utskrevet. Til § 5-3 (Tvungen isolering i sykehus) Anvendelse av bestemmelsen forutsetter at det er på det rene at den smittede personen er smitteførende - ellers vil det ikke være nødvendig å isolere. Hvis ikke er det undersøkelsesbestemmelsen i § 5-2 som er relevant. Forutsetningen representerer forsåvidt et unntak fra § 1-3 nr. 2 hvoretter også mistenkt smittede omfattes av betegnelsen smittet person. Bestemmelsen er en parallell til den tilsvarede bestemmelsen i § 5-2. Bestemmelsen skal understreke at utgangspunktet må være frivillighet også når det gjelder nødvendig isolering. Tvungen isolering er et tiltak det bare skal være anledning til å anvende som en siste utvei for å motvirke overføring av smitte. Det er forutsatt at det aldri vil være adgang til å gjøre vedtak om tvungen isolering overfor dem som medvirker frivillig til de tiltak som er nødvendige for å motvirke overføring av smitte. Med unntak for bl.a. HIV-infeksjon og HBsAg-bærertilstand (hepatitt B-smitte), kan den som er smittet med noen av de allmennfarlige smittsomme sykdommene vi kjenner, normalt behandles til smittefrihet eller bli smittefri fordi smittsomheten er forbigående. Erfaring viser at det er sjelden at en smitteførende person - syk eller frisk - vegrer seg mot behandling som kan føre til smittefrihet. Dessuten kan de fleste allmennfarlige smittsomme sykdommene motvirkes i å bli overført til andre hvis den smittede personen tar nærmere bestemte forholdsregler. Det er derfor et hovedkrav at vedtak om etablering av tvungen isolering i sykehus ikke treffes før man har prøvet eller overveiet muligheten av å gi den smittede et tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud eller annet smitteforebyggende tilbud på frivillig grunnlag. Ansvar for slike alternative tilbud vil ligge på kommuner og fylkeskommuner avhengig av type tiltak, jf lovens oppgavefordeling i kap. 7. Tvungen isolering i sykehus vil etter dette bare være rettmessig hvor man på tross av konkrete forsøk på å etablere andre tiltak, ikke oppnår å forebygge eller motvirke at sykdommen overføres til andre. I de tilfeller hvor man må regne med at den smittede etter ganske kort tid etter etableringen av annet egnet frivillig tiltak, ikke lenger vil medvirke til å følge dette opp, vil det også kunne være adgang til å vedta isolering. Ved vurderingen av om dette skal kunne åpne for tvungen isolering, må det legges avgjørende vekt på om disse forhold medfører at det er overveiende sannsynlig at den smittede etter kort tid ikke vil medvirke til de aktuelle tiltak. Dersom den smittede personen ikke ønsker å medvirke til frivillig isolering og andre frivillige tiltak også avvises eller må regnes nytteløse åpner loven for en begrenset adgang til tvungen isolering. Tvungen isolering i sykehus etter smittevernloven er begrunnet ut fra andre hensyn enn hensynet til den smittede og avviker derfor fundamentalt fra andre tvangstiltak innenfor helseretten, f.eks. tvungent psykisk helsevern, som i første rekke gjennomføres av hensyn til den syke selv. Isolering etter smittevernloven utgjør derfor et enda mer alvorlig integritetsinngrep og må anvendes med forsiktighet. Av hensyn til dette er det i andre ledd formulert som et generelt prinsipp at tvungen isolering bare skal anvendes hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til smitteoverføringsfaren og den belastning det tvangsmessige inngrepet må antas å medføre for den enkelte. Denne helhetsvurderingen er en konkretisering av smittevernlovens generelle prinsipp om at tiltak alltid må tilfredsstille et strengt nødvendighetskrav. Helhetsvurderingen tar som nevnt utgangspunkt i at det er fastslått at den smittede har en bestemt smittsom sykdom eller smittebærertilstand og at man kjenner denne sykdommens alvorlighet, dens smittemåter og spesielt dens smittsomhet rent generelt. Denne viten skal sammenholdes med resultatet av en undersøkelse av vedkommendes smittestatus, d.v.s. om han eller hun er eller kan være smitteførende (utskiller smittsstoff) og evt. i hvilken grad og på hvilken måte. Er sykdommen eller smittestatus ukjent må dette bringes på det rene før det fremsettes forslag om isolering. Dersom pasienten motsetter seg slik undersøkelse må vilkårene for tvungen undersøkelse foreligge. nevnt ovenfor sammenholdes med opplysninger om den smittedes kontakt med omgivelsene og vedkommendes adferd. Det vil med hensyn til behovet for isolering være en betydelig forskjell mellom sykdommer som smitter ved vanlig sosial omgang (f.eks. tuberkulose) og sykdommer som ikke smitter ved slik omgang (f.eks HIV). I helhetsvurderingen skal det videre tas hensyn til i hvilken grad den smittede som potensiell smittekilde bør bære belastningene ved isolering. Dette vil særlig ha betydning der smitteoverføringsfaren er alment kjent og risikosituasjoner kan unngås (f.eks. prostitusjon). Det bør også vurderes hvorvidt isolering av et enkeltindivid vil være tjenlig i forhold til gjennomføringen av andre tiltak i bekjempelsen av sykdommen. Selv om det etter en helhetsvurdering synes mest forsvarlig at vedkommende smittede person blir isolert, åpner loven som en rettssikkerhetsgaranti bare for dette dersom det er overveiende sannsynlig at andre vil bli smittet. En viss risiko må aksepteres her som på andre livsområder. På den annen side er det snakk om overføring av sykdommer som vil kunne få alvorlige konsekvenser for folkehelsen. Kravet til sannsynlighet må ses i sammenheng med hvor alvorlig og akutt den aktuelle smitteoverføringsfaren er. Der sykdommens generelle smittsomhet er høy, må det fokuseres på den passive smittefaren som personen representerer uavhengig av vedkommendes opptreden. Der sykdommens generelle smittsomhet er lav, vil antagelse av smitteoverføringsfare måtte være begrunnet enten i forventede konkrete handlinger fra den smitteførendes side, eller trusler som det er grunn til å ta alvorlig. Derimot vil det ikke være tilstrekkelig at den smittedes atferd bare skaper frykt eller aggresjon hos omgivelsene, selv ikke hvor dette kan oppleves som en stor belastning for enkelte. I dette leddet fastsettes det at det må treffes et helt nytt vedtak om isolering innen de tre første ukene etter at det første isoleringsvedtaket er truffet, hvis det er behov og vilkårene for ytterligere isolering er til stede. Dette gjelder uansett om det fra pasienten eller andre er krevd overprøving av vedtaket. Tidsfristen på tre uker er foreslått ut fra den vurderingen at det i løpet av denne tiden skulle være rimelig anledning til å vurdere den konkrete smitteoverføringsfaren, samtidig som det også gir en rimelig tid for ytterligere å vurdere egnede frivillige tiltak. I de helt spesielle tilfellene hvor en kan tenke seg at det er behov for ytterligere isoleringstid, vil det nye vedtaket kunne gjelde for opptil nye seks uker. I og med at loven også skal være innrettet for de mer krisepregede situasjonene, er det satt en såpass lang maksimumsgrense for sammenhengende isolering som et år. Dette er gjort fordi det ikke kan utelukkes at det i fremtiden kan oppstå en situasjon hvor f.eks. en dødelig virussykdom kan smitte ved vanlig sosial omgang. En slik situasjon vil kunne kreve en adgang til langvarig isolering, dersom smittefrigjørende behandling ikke er mulig. Etter utløpet av et-års grensen må isoleringen oppheves og eventuelt nye frivillige tiltak forsøkes dersom fortsatte restriksjoner i vedkommendes handlefrihet er påkrevet. Loven stenger ikke for at tvungen isolering igjen kan bli aktuelt dersom det etter opphevelsen av isoleringen viser seg at smittefaren fortsatt er tilstede. Bestemmelsen åpner for en sterkt begrenset adgang til tvungen medikamentell behandling dersom den isolerte fortsatt er smitteførende ved utløpet av den vedtatte isoleringstiden. Det må forutsettes at denne har vart i minst tre uker før bestemmelsen om behandling får anvendelse. I løpet av denne tiden må det også forutsettes å ha vært gjort forsøk på å få pasientens frivillige medvirkning til behandlingen. Hovedvilkåret er at slik tvungen behandling kan forkorte isoleringstiden vesentlig. I dette ligger bl.a at muligheten for spontan smittefrihet innen rimelig tid må anses for liten. Videre må behandlingen, som er begrenset til bruk av medikamenter, være i stand til å gjøre pasienten fullstendig smittefri og dessuten være uten fare eller større ubehag for vedkommende. Av dette vilkåret følger at behandlingen i hovedsak vil bestå i å tilføre den smittede antibiotika eller lignende legemidler såfremt sykdommen er påvirkelig av slike midler. Statens helsetilsyn kan gi forskrifter om hvordan behandlingen skal foregå, medisiner som kan brukes, etc. Om første og andre punktum vises til merknadene til § 5-2. ikke lenger er til stede. Dette vil typisk skje i de tilfeller hvor pasienten har påbegynt en smittefrigjørende behandling, eller hvor det blir etablert andre egnede frivillige tiltak som reduserer smittefaren i tilstrekkelig grad. For å sikre at ikke farlige smittespredere blir vilkårlig utskrevet, følger det av bestemmelsen at smittevernnemnda skal varsles så tidlig som mulig, og seinest tre døgn før utskriving skjer. På denne måten vil smittevernnemnda ha mulighet til å innhente opplysninger og vurdere evt. behov for å gjøre nytt vedtak om isolering. Bestemmelsen medfører altså en mulighet for overprøving av overlegens avgjørelse om opphevelse av tvangsbruken. Innleggelse til tvungen undersøkelse og kortvarig isolering etter § 5-2 eller isolering etter § 5-3 skal skje i en egnet sykehusavdeling eller sengepost. Avdelingen eller sengeposten skal være spesielt lagt til rette for å motta smittede slik at de kan få det medisinske og pleiemessige behandlingstilbud som vil føre til så kortvarig isolering som mulig. Under isoleringen kan det iverksettes pleiemessige- og sikkerhetsmessige tiltak for å gjennomføre en effektiv isolering. Tiltakene skal være begrenset til det som er helt påkrevd i forhold til faren for smitteoverføring. Oppholdet skal så langt råd er gi muligheter for normal livsutfoldelse og kontakt med nære pårørende. Når særlige forhold krever det, kan smittede personer isoleres i andre institusjoner godkjent av Statens helsetilsyn. Departementet kan i forskrifter fastsette nærmere krav til de fysiske og faglige forholdene ved sykehus og andre institusjoner som nyttes til isolering. Til § 5-4 (Gjennomføring av isolering i sykehus) I denne bestemmelsen er det formulert visse generelle minimumskrav til den sykehusavdeling eller sengepost hvor smittede skal kunne mottas til tvungen isolering. Departementet har funnet at de særlige rettssikkerhetsproblemene som reiser seg når smittede tas under tvungen isolering, tilsier at det formuleres minimumskrav til slike avdelinger/sengeposter. Denne pasientkategorien er i en særstilling også i forhold til andre pasienter som blir underlagt tvang. De blir påført en betydelig integritetskrenkelse fordi de blir tatt under tvungen isolering, primært ikke av hensyn til dem selv eller deres egen helse, men av hensyn til samfunnsinteressene eller folkehelsen. I den grad de passer gjelder kravene også for frivillig isolering. Hovedkravet er at avdelingen eller sengeposten skal være spesielt tilrettelagt for å motta smittede med allmennfarlige smittsomme sykdommer. Videre er det et vilkår at avdelingen til enhver tid skal kunne gi det nødvendige medisinske og pleiemessige behandlingstilbud til den aktuelle smittede. Det er rettssikkerhetsmessig viktig at den smittede under hele isoleringstiden har et stående tilbud om den nødvendige medisinske behandling. Dette må gjelde på samme måte for det pleiemessige tilbudet. Det pleiemessige tilbudet vil dessuten henge sammen med at avdelingen/sengeposten må være spesielt tilrettelagt for å motta smittede. Dette gjelder både de rent bygningsmessige forhold og at personalet er spesielt opplært til å arbeide i en slik situasjon. Både avdelingen og det nødvendige medisinske og pleiemessige behandlingstilbudet skal dessuten være tilrettelagt slik at det alltid tar sikte på å føre til så kort isoleringstid som mulig. Ved tvungen isolering som ikke er begrunnet av hensyn til den som er isolert, er det av sentral betydning at den smittede blir underlagt den lavest mulige grad av smitteisolering som er forenelig med de pleiemessige og sikkerhetsmessige tiltak som evt. må iverksettes for å gjøre isoleringen effektiv. Eksempler her vil være pleie av sår som kan bety en smitterisiko og nødvendig avstengning fra andre deler av sykehuset/avdelingen. Videre er det i bestemmelsen direkte gitt uttrykk for at oppholdet skal gi mulighet for normal livsutfoldelse. Det nærmere innholdet i kravet og de forhold det her er snakk om, er vanskelig å gi presise regler om. Det avgjørende må imidlertid være at isoleringsoppholdet totalt sett oppfyller rimelige minimumskrav med hensyn til mulighet for meningsfylt tilværelse slik at oppholdet fører til så liten belastning som mulig for den enkelte. Mulighet til kontakt med nære pårørende bør også lovfestes som en rett, da dette kanskje er det viktigste tiltaket for å redusere faren for skader ved et isoleringsvedtak. Mener den smittede, pårørende eller personalet ved institusjonen at disse kravene ikke er oppfylt, kan spørsmålet bringes inn for fylkeslegen på vanlig måte. kunne isolere smittede personer ved andre institusjoner enn sykehusavdelinger. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å gi mulighet for å opprette særskilte midlertidige institusjoner for å gjennomføre isoleringstiltak ved et alvorlig utbrudd. I slike situasjoner vil det kunne oppstå behov for å ta i bruk alminnelige offentlige bygninger som skoler eller private etablissementer som hoteller, pensjonater osv. i tillegg til helseinstitusjoner. Statens helsetilsyn er gitt kompentanse til å godkjenne slike mulige isoleringsinstitusjoner, mens departementet kan fastsette nærmere krav til dem, se neste ledd. Opprettelsen av kriseinstitusjoner er forutsatt å inngå i de beredskapsplanene som kommuner og fylkeskommuner etter lovforslaget er pliktig til å utarbeide i medhold av § 7-1 § 7-3. I denne bestemmelsen er departementet gitt kompetanse til i forskrifter å fastsette krav til de fysiske og faglige forholdene ved sykeavdelinger/ sykehus som skal motta personer smittet med en allmennfarlig sykdom til kortvarig isolering eller isolering etter første eller tredje ledd. En sak om vedtak etter § 5-2 eller § 5-3 innledes ved at kommunelegen utarbeider forslag til tiltak etter den aktuelle paragrafen. I forslaget skal det redegjøres for de omstendigheter kommunelegen legger til grunn for det tiltak som blir foreslått. Forslaget skal forelegges fylkeslegen, som omgående skal sende det til smittevernnemnda. Statens helsetilsyn kan selv reise sak for nemnda. Til § 5-5 (Forberedelse til tvangssak for smittevernnemnda) Etter lovens ordning er det kommunehelsetjenestens ansvar å føre bevis for at de foreliggende forhold for å motvirke faren for overføring av smittsom sykdom, tilsier at det gjøres vedtak om gjennomføring av tiltak med anvendelse av tvang. Kommunehelsetjenesten må derfor ha ansvar for å utforme et begrunnet forslag om det tiltak som ønskes satt i verk. Forslaget må inneholde en beskrivelse av de faktiske forhold som helsetjenesten mener begrunner tiltaket, og det må legges fram dokumenter som belyser disse forhold, eventuelt må det opplyses hvem som skal gi muntlig forklaring for nemnda. Det må forutsettes at det i redegjørelsen som blir framlagt av helsetjenesten i kommunen, spesielt blir redegjort for om de vilkår som er oppsatt i de aktuelle tvangsbestemmelsene, er oppfylt. Det ligger i disse sakenes natur at det vil være kommunelegen som utarbeider det konkrete forslaget til tiltak. Forslaget til vedtak skal forelegges fylkeslegen for å gi fylkeslegen uttalerett. Det forutsettes at fylkeslegen skal ha en veiledende funksjon overfor kommunelegen i slike saker og herunder påse at forslaget er forsvarlig begrunnet før det eventuelt fremmes for nemnda. Statens helsetilsyn er gitt egen adgang til å bringe en sak inn for nemnda. Statens helsetilsyn kan derfor anmode nemnda om å gjøre tvangsvedtak selv om kommunehelsetjenesten (kommunelegen) ikke har tatt initiativ. § 5-6 Oppnevning av fullmektig for den smittede m.m. Har den smittede ikke allerede engasjert advokat, skal smittevernnemndas leder eller sekretariatet sørge for at det blir utpekt advokat for ham eller henne. Advokaten skal omgående gjøres kjent med forslaget og de vedlagte dokumenter, og om mulig gis frist for skriftlig framstilling, framleggelse av dokumenter, og opplysninger om hvilke vitner advokaten ønsker å føre. De begrensninger i den smittedes rett til å se saksdokumentene som er fastsatt i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav c og de begrensinger i den smittedes rett til innsyn i sin journal med vedlegg som er fastsatt for innsynsretten, gjelder ikke når smittevernnemnda er anmodet om å gjøre vedtak etter loven. Til § 5-6 (Oppnevning av fullmektig for den smittede m.m) Bestemmelsen om oppnevning av advokat for den smittede eller mistenkt smittede forutsettes suppleres av reglene om oppnevning av advokat i straffesaker. Dette innebærer at advokaten skal være offentlig oppnevnt og at utgiftene til prosessfullmektig skal dekkes av det offentlige. Bestemmelsen fastsetter at advokaten skal gis frist for skriftlig framstilling, framleggelse av dokumenter og opplysninger om hvilke vitner advokaten ønsker å føre. Dette er i samsvar med alminnneiige prinsipper for denne typen avgjørelser, men vil nok i slike saker ofte måtte fravikes på grunn av hastemomentet. Bestemmelsen om utvidet rett til journalinnsyn er ny. Den foreslåtte bestemmelsen tilsvarer § 13 i forslaget om ny lov om psykisk helsevern uten eget samtykke ( NOU 1988:8). Departementet mener at psykiatrilovutvalgets vurderinger og momenter for utvidet rett til journalinnsyn i hovedsak har gyldighet også på smittevernområdet når det kan være aktuelt med tvangstiltak overfor personer med en allmennfarlig smittsom sykdom, fordi opplysningene i journalen vil være en del av grunnlaget for tvangsbruken. En smittet person som er under tvungen helsetjeneste eller isolering, vil kunne oppleve det som et ekstra stort inngrep å få avslag på anmodning om innsyn, særlig når tiltaket først og fremst er truffet av hensyn til samfunnet/folkehelsen. Departementet kan videre slutte seg til psykiatrilovutvalget som bl.a uttaler: « Etter utvalgets mening vil det stemme dårlig med den holdning som etter hvert er blitt fremherskende i samfunnet ellers når det gjelder innsynsrett og personlighetsvern, om det fortsatt skulle være adgang til å ta imot, journalføre og anvende opplysninger vedrørende pasienten og hans forhold uten at pasienten gis adgang til å gjøre seg kjent med og kommentere disse opplysningene. Dette kan bare sikres på en betryggende måte ved at det fastslås at pasientens innsynsrett gjelder ubetinget også her». Det er forutsatt at bestemmelsen skal utgjøre et lovbestemt unntak fra den taushetsplikt som helsepersonell eventuelt har overfor tredjemann. Ut fra lignende betraktninger er det også gjort unntak fra begrensningene i innsynsretten etter forvaltningsloven § 19 punkt c. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig for å drøfte saken. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaktet og den smittedes fullmektig møte. Dersom noen av partene ønsker det, skal de under møtet gis anledning til vitneførsel og til å legge frem annet materiale det ikke har vært mulig å presentere under saksforberedelsen. Vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene i smittevernnemnda er slutt. Reglene i tvistemålsloven om dommers innhold og begrunnelse gjelder tilsvarende. I meldingen om vedtaket skal det særskilt gjøres oppmerksom på overprøvingsadgangen etter § 5-9. Til § 5-7 (Vedtak og begrunnelse) Så snart alle saksforberedelser er gjort må smittevernnemnda komme sammen for å drøfte saken. Av hensyn til tidsmomentet kan det ikke legges opp til omfattende drøftinger i nemnda. Partenes påstander forutsettes fremlagt på forhånd, se de to foregående paragrafer. Det bør likevel være adgang for kommunelegen som initiativtager og den smittedes advokat å møte frem og presentere eventuelt nytt materiale eller vitner for nemnda. Det er en forutsetning at vitneførsel og fremleggelse av annet materiale begrensens til hva som er mulig å legge frem på møtet. Smittevernnemnda forutsettes å kunne avskjære bevisføring som kan forsinke avgjørelsen unødig. Av hensyn til de interesser som nemndas vedtak skal ivareta (faren for overføring av smitte), er det forutsatt at nemnda treffer et vedtak umiddelbart etter selve forhandlingsmøtet i nemnda. Departementet har funnet det nødvendig å ta inn en uttrykkelig bestemmelse om at det særskilt skal gjøres oppmerksom på at vedtaket kan overprøves. Hastevedtak etter § 5-2 kan gjøres av kommunelegen sammen med den legen som fylkeskommunen har utpekt etter § 7-3 tredje ledd. Blir de ikke enige, gjelder § 4-2 tredje ledd tilsvarende. Et hastevedtak etter § 5-2 kan gjøres bare dersom de interesser som vedtaket skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke blir gjort eller gjennomført straks. Smittevernnemnda skal underrettes om vedtak som treffes etter denne paragraf. Til § 5-8 (Hastevedtak) Om den generelle begrunnelsen vises til avsnitt 12.6.4.7 i utredningen. I slike hastesaker betyr bestemmelsen at kommunelegen sammen med den legen som fylket har pekt ut, vil kunne gjøre vedtak om bruk av nødvendig tvang for å foreta legeundersøkelse eller kortvarig isolering etter § 5-2. Disse vedtakene forutsettes alltid å bli gjennomført umiddelbart. Det er derfor ikke lagt opp til å betegne disse som foreløpige vedtak som senere eventuelt skal stadfestes eller forelegges for smittevernnemnda. Ved uenighet mellom de legene som er gitt kompetanse til å gjøre vedtak, skal fylkeslegen delta i avgjørelsen. Se merknadene til § 4-2 tredje ledd. Adgangen til å bringe vedtaket etter § 5-2 inn for overprøving av herreds- eller byretten vil etter bestemmelsen i lovforslagets § 5-9 første ledd være den samme som om smittevernnemnda hadde truffet vedtaket. Hovedvilkåret for bruk av bestemmelsen er at det må haste med å gjennomføre vedtaket slik at vanlig saksbehandling gjennom smittevernnemnda ikke lar seg gjennomføre uten vesentlige skader for den interesse bestemmelsen skal beskytte. Et hastevedtak må kunne gjennomføres straks. Dette vil særlig være aktuelt ved åpenbar fare for smitteoverføring hvor det er nødvendig med øyeblikkelige tiltak, og hvor det utvilsomt ikke kan legges opp til at en iverksetting kan vente til det foreligger et vedtak i smittevernnemnda. Selv om smittevernnemnda ikke fatter hastevedtak kan det være av betydning for nemndas virksomhet å kjenne til dem. Hastevedtak skal derfor oversendes nemnda. Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten etter reglene i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 9-10, første, andre, fjerde og femte ledd. Dette gjelder også hastevedtak etter § 5-8. Til § 5-9 (Overprøving av tvangsvedtak) En smittevernnemnd etter lovutkastet vil være godt kvalifisert både juridisk og faglig til å vurdere og ta avgjørelse i slike saker som det her er tale om. Blant annet for å unngå at smittevernnemnda får karakter av en særdomstol og fordi det må antas at herreds- eller byretten gjennomgående vil kunne behandle sakene raskere enn lagmannsrettene, skal anke over hastevedtak og smittevernnemndas vedtak følge vanlig ankeordning med herreds- eller byretten som første ankeinstans. Det er ikke funnet grunn til å sette noen frist for å kreve rettslig overprøving. Noen slik frist følger heller ikke av reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Når det gjelder spørsmål om utsettende virkning av at saken bringes inn for retten, må det følge av disse sakenes karakter at utnyttelse av overprøvingsadgangen ikke kan hindre at vedtaket iverksettes. Dette vil imidlertid medføre at reglene om rettslig overprøving i praksis vil få liten betydning for korttidsvedtak. Psykiatrilovutvalget har foreslått en særregel om overprøving av vedtak som allerede er gjennomført ( NOU 1988:8), se utkastet til psykiatrilov § 35 andre ledd. Departementet vil for smittevernsakenes vedkommende peke på det særegne ved at disse vedtak om tvangsbruk ikke først og fremst er av hensyn til den smittede selv. Det kan derfor lett tenkes situasjoner hvor den smittede kan ha et klart legitimt behov for å få dom for at det tvangsmessige inngrepet var ulovlig, enten for å forebygge nye inngrep, eller for å forhindre at et vedtak om bruk av tvang i tilknytning til en smittsom sykdom, skal få virkning på f.eks. sosiale eller yrkesmessige muligheter hvor dette med rette eller urette ansees som diskvalifiserende. I tillegg vil vi også trekke fram at det nok ikke sjelden i slike saker kan være et sterkt personlig behov for den smittede å få fastslått at hans forhold ikke har gått inn under vilkårene for tvang, eller at konkrete tvangsmessige inngrep overfor ham var urettmessig. Etter dagens ordning kan det også lett oppleves som uheldig om det skulle være slik at den smittedes forsøk på å oppnå en rettslig avklaring etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33 blir avskåret fordi tvangsvedtaket blir annulert eller tvangsbruken opphører etter at søksmål er reist. Ressursøkonomiske hensyn og det at den rettssikkerhetsmessige gevinst ved en slik adgang til rettslig overprøving vil være forholdsvis beskjeden, har begrunnet at departementet likevel ikke foreslår en regel tilsvarende som Psykiatrilovutvalget foreslår. En sak om fastsettelsesdom må derfor oppfylle de alminnelige vilkår etter tvistemålsloven jf lovens kap. 30. Av disse grunner er det ikke henvist til sosialtjenesteloven § 9-10 tredje ledd. Til kapittel 6 Rett til smitte vernhjelp m.m. Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp er å anse som en del av rett til helsehjelp, jf kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og sykehusloven § 6. Den som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp som nevnt i dette leddet kan ikke nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter. Den som søker smittevernhjelp kan påklage avgjørelsen til fylkeslegen hvor han/hun mener feil er begått. Slik klagerett har også pårørende. Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne bestemmelsen, herunder smittevernhjelp mot andre smittsomme sykdommer. Til § 6-1 (Rett til smittevernhjelp) I første ledd slås det fast rent generelt at enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp. Uttrykket smittevernhjelp utgjør et samlebegrep som innholdsmessig er forutsatt å variere med tiden og forholdene. Rett til helsehjelp er slått fast i såvel kommunehelsetjenesteloven (§ 2-1) som i sykehusloven (§ 6). Rett til smittevernhjelp må sees som en del av det rettskrav enhver har etter disse lovene, men er spesielt for smittsomme sykdommer blitt nærmere konkretisert i denne paragrafen. Det følger av hovedinnholdet i bestemmelsene i kap. 7 § 7-1 § 7-3, at det hovedsaklig er kommuner og fylkeskommuner som er forpliktet til å oppfylle den rett til smittevernhjelp som bestemmelsen fastsetter som en rettighet for den enkelte. Smittevernhjelpen vil i praksis hovedsaklig bli oppfylt gjennom de eksisterende tiltak, tjenester og ytelser fra kommunehelsetjenesten i form av allmennlegehjelp, helsesøstertjeneste, skolehelsetjeneste, hjemmesykepleie og eventuelt innleggelse i kommunal helseinstitusjon (sykehjem). Oppfyllelsen fra fylkeshelsetjenesten vil skje bl.a gjennom legespesialisttjenesten, laboratorievirksomhet og institusjonshelsetjenesten. I den grad den smittevernhjelpen som er gjort til en rettighet for den enkelte, ikke er eller kan bli oppfylt av den enkelte kommune eller fylkeskommune, vil bestemmelsen innebære en plikt for myndighetene til å prioritere de nødvendige tjenester eller tiltak. Det vil ikke alltid være kommunens helsetjeneste som skal oppfylle retten til smittevernhjelp. En viktig del av den nødvendige smittevenhjelpen vil i enkelte situasjoner måtte bli oppfylt av kommunens soialtjeneste. Ansvaret for at smittede eller at de som står i fare for å bli smittet får den smittevernhjelp de har krav på etter bestemmelsen, vil derfor avhenge av hvilken smittevernhjelp det er spørsmål om. Skillelinjene mellom kommuner og fylkeskommuner er her forutsatt å følge den alminnelige inndelingen når det gjelder forvaltningsansvar ellers. Dette leddet fastlegger hvilke rettskrav på smittevernhjelp personer som er smittet og personer som ikke er smittet, skal ha overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Ved at personkretsen med dette utgangspunktet vil kunne omfatte det meste av befolkningen, er regelen overfor de som ikke er smittet videre begrenset til å gjelde personer som står overfor en konkret fare for å bli smittet. Det er forutsatt at faren for å få overført smitte må representere noe mer enn den alltid tilstedeværende fare for å bli utsatt for overføring av smittestoff, som naturlig følger av å være en del av et menneskelig og sosialt fellesskap. Det er likevel meningen at kravet til fare skal være forholdsvis lavt. Dette er understreket ved bl.a bruken av uttrykket «er grunn til å anta», slik at også når det kan være tvil om det egentlig foreligger en fare for overføring av smitte, skal den enkelte ha rett til å få dekket aktuelle behov. Ut fra de allmenne smittevernhensynene som begrunner bestemmelsen, skal altså tvil om hvilken fare som foreligger som hovedregel komme den enkelte til gode. Det er videre forutsatt at det skal ligge en faglig vurdering til grunn for bedømmelsen av faren. Forebyggende smittevernhjelp vil i praksis hovedsaklig omfatte tre grupper av tiltak: Vaksinasjon, informasjon eller individuell forbyggende beskyttelseshjelp. Disse tre gruppene representerer den vesentligste forebyggende smittevernhjelp som er effektiv for å sette den enkelte i stand til å beskytte seg mot overføring av smitte. Bestemmelsen innebærer at den som står i fare for å bli smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom, bl.a har rett til å bli vaksinert. For barn betyr dette at de etter lovforslaget har krav på å bli vaksinert mot f.eks. sykdommen poliomyelitt. Et barn må normalt anses å stå i fare for å bli smittet av denne sykdommen, og det er på det rene at vaksinasjon er et meget effektivt forebyggende tiltak som i praksis opphever faren for overføring av denne sykdommen til barnet. Informasjon, opplysning og veiledning vil ofte være en effektiv smittevernhjelp også for den som på annen måte står i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom til seg. Dette gjelder særlig i forbindelse med sykdommer som overføres ved seksuell omgang eller blodsmitte (f.eks. hepatitt B og HIV/AIDS). Bestemmelsen forutsetter at en person som står overfor en situasjon som representerer en fare for slik overføring av smitte, skal være berettiget til nødvendig informasjon, opplysning og veiledning om hva vedkommende skal gjøre for å verge seg mot overføring av smitte. Individuell forebyggende beskyttelseshjelp vil i praksis først og fremst omfatte forebyggende smittevernhjelp i forhold til allmennfarlige smittsomme sykdommer som overføres ved seksuell omgang. Tilgjengelighet på kondomer i den grad bruken av slike vil redusere smitteoverføringsfaren vesentlig, vil være en slik individuell forebyggende smittevernhjelp som kan fylle vilkårene. Dette vil f.eks. gjelde i forhold til HIV/AIDS. Kommuner vil derfor etter denne bestemmelsen bl.a være pliktige til å sørge for at det er rimelig mulig å skaffe seg kondomer i kommunen. Overfor HIV/AIDS vil tilgang på rene sprøyter på samme måten representere en smittevernhjelp for stoffmisbrukere. De tre hovedgruppene av forebyggende smittevernhjelp som er nevnt, er ikke ment å være en uttømmende angivelse av den smittevernhjelpen som er forutsatt rettighetsfestet i dette leddet. Annen forebyggende smittevernhjelp som kan være omfattet, er f.eks. nødvendig hjelp eller bistand til bolig, utdanning eller arbeid for en prostituert som står i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom til seg. For en intravenøs stoffmisbruker vil tilbud om behandling/rehabilitering kunne utgjøre en avgjørende smittevernhjelp som kan resultere i at faren for overføring av slik sykdom til vedkommende vil bli redusert vesentlig eller falle bort. Slike behandlings- eller rehabiliteringstilbud vil derfor etter de nærmere vilkår kunne utgjøre rettighetsfestet forebyggende smittevernhjelp for den enkelte smitteutsatte. I dette leddet fastlegges også hvilke rettskrav på smittevernhjelp personer som allerede er smittet har. Det framgår av definisjonen av «en smittet person» i lovforslagets § 1-3 med merknader at også personer som det er grunn til å tro er smittet, er omfattet av dette begrepet. Det er forutsatt at effekten av det rettskravet går ut på, må føre til en sannnsynlig reduksjon eller bortfall av mulighet for overføring av sykdommen fra vedkommende, og at det må handles raskt. Rett til medisinsk vurdering og utredning vil først og fremst være aktuelt for den som ikke har fått slått fast om han eller hun er smittet eller ikke. Rett til smittevernhjelp etter bestemmelsen her vil først og fremst få selvstendig betydning i de situasjoner hvor den medisinske behandlingen som omfattes av øyeblikkelig hjelp-plikten ikke vil dekke behandling som fører til at smittefaren fra vedkommende faller bort. Andre eksempler på situasjoner hvor retten til smittevernhjelp etter paragrafen vil få selvstendig betydning, er forebyggende medisinsk behandling av nærkontakter til en smitteførende. Profylaktisk antibiotika-behandling av nærkontakter til en person med smittsom hjernehinnebetennelse vil derfor være omfattet av paragrafen. I en del situasjoner vil det være en hensiktsmessig løsning at den smitteførende ikke legges inn på sykehus eller annet behandlingssted mens den medisinske behandlingen pågår. kronisk smitteførende. For disse vil retten til nødvendig pleie bl.a innebære at opplæring og tilrettelegging av hygieniske rutiner i dagliglivet for å motvirke faren for overføring av smittestoff til andre, vil utgjøre en rettighet for den enkelte. Hva som nærmere vil være omfattet av retten for den enkelte til nødvendig pleie, vil variere med hvilken allmennfarlig smittsom sykdom eller tilstand som foreligger og de personlige forhold og den livssituasjon den enkelte befinner seg i. Rett til øvrig smittevernhjelp vil i praksis dreie seg om hjelpetiltak som bistand eller økonomisk hjelp til bolig eller bedring av bosituasjon, arbeid og liknende. For en del vanskeligstilte smittede kan slike forhold utgjøre en viktig grunn til at de representerer en fare for overføring av smitte til andre. I tilknytning til HIV/AIDS-epidemien er det forutsatt at dette f.eks. kan omfatte nødvendig hjelp til smittede prostituerte for at den enkelte skal bli i stand til å komme ut av eller få redusert prostitusjonsatferden. For stoffmisbrukere vil det kunne være aktuelt med tilbud om institusjonsbehandling for å komme ut av misbruket. På samme måten er det forutsatt at en smitteførende tuberkuløs som f.eks. ligger under for alkoholmisbruk, skal ha rett til et behandlingstilbud for sin alkoholisme, hvis dette er å anse som et vesentlig bidrag for å få vedkommende under behandling til smittefrihet og derved få stoppet faren for smitteoverføring til andre. Ved siden av de mer praktiske hjelpetiltakene som er nevnt, er det forutsatt at også psykiatrisk/psykologisk bistand eller hjelp skal kunne være omfattet av rettskravet på smittevernhjelp. De rettigheter som følger av bestemmelsen vil innebære at kommuner, fylkeskommuner og staten må organisere sin helsetjeneste og sosialtjeneste slik at personer som kommer inn under andre ledd, får de ytelser de har krav på etter loven. For å understreke at det her dreier seg om individuelle rettskrav som skal være prioritert, er det forutsatt at rettighetene ikke kan avskjæres under henvisning til manglende midler eller budsjettmessige rammer. Tredje ledd er en generell klageregel som omfatter retten til smittevernhjelp etter foregående ledd. Kretsen av klageberettigede er gjort ganske vid ved at i tillegg til den smittede eller smitteutsatte er også pårørende gitt klagerett. Det er forutsatt at overprøvingen både gjelder om vilkårene etter bestemmelsene er til stede og overprøving av det nærmere innholdet av de tiltak eller de tjenester som ytes. En slik full overprøvingsadgang er foreslått fordi det i de fleste tilfeller vil være en direkte sammenheng mellom tjenesten eller hjelpen etter bestemmelsen og det nærmere innholdet i hjelpen. En forsvarlig bedømmelse av det faglige innholdet i det som det klages over, forutsettes ivaretatt ved at det er fylkeslegen som skal overprøve saken. Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten skal fylkeslegen medvirke til at lover og forskrifter og retningslinjer for helsetjenesten blir overholdt (§ 2 tredje ledd), og Statens helsetilsyn kan gi pålegg om å rette på forholdene (§ 6). Fylkeslegen og Statens helsetilsyns kompetanse er her begrenset til kontroll med at det tilbud som gis er lovlig og faglig forsvarlig. Etter tilsynsloven vil fylkeslegen ha plikt til å ta i mot og forholde seg til slike henvendelser fra pasienter eller andre som hevder at den helsetjenesten eller de ytelser som gis, ikke oppfyller helsefaglige eller øvrige alminnelige minimumskrav. Departementetet har funnet at det verken er ønskelig eller nødvendig at disse «klageordninger» kommer eksplisitt til uttrykk i denne loven. I og med at det ikke kan fastsettes entydig hvilke vilkår som skal gjelde for retten til smittevernhjelp og hva den enkelte har krav på fra f.eks. helsetjenesten, må retten til smittevernhjelp i loven fastsettes som «rettslige standarder» som må utfylles ved forskrifter, eller finne sitt innhold i praksis. I fjerde ledd er derfor departementet gitt hjemmel til å gi ulike utfyllende bestemmelser, herunder om smittevernhjelp ved andre smittsomme sykdommer enn de allmennfarlige. Departementet kan bestemme at tjenester eller tiltak etter loven skal være gratis for den som er i fare for å bli smittet med smittsomme sykdommer, eller som allerede er det. Til § 6-2 (Gratis tjenester og tiltak) Bestemmelsen tar sikte på å gi hjemmel til å forskriftsfeste en rett til gratis tjenester og tiltak som går lenger enn den rett enhver som omfattes av lov om folketrygd har, når han eller hun rammes av sykdom. allmennfarlige smittsomme sykdommer skal omfattes. Dernest ligger det i de smittsomme sykdommenes natur at viktige samfunnsinteresser kan bli berørt når slike sykdommer får stor utbredelse i befolkningen. For å ivareta samfunnets interesser pålegger loven befolkningen en rekke plikter. Det er rimelig at oppfyllelsen av slike plikter ikke skal belaste den enkelte økonomisk selv om han eller hun kan ha personlig fordel av det tiltak plikten er knyttet til. En utvidet rett til gratis tjenester og tiltak har hittil gjeldt for personer med en smittsom sykdom som kommer inn under særlovgivningen, dvs. tuberkulose og visse kjønnssykdommer. Hensikten med bestemmelsen her er å utvide retten til å gjelde for alle som står i fare for å bli smittet, eller som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. Den nærmere regulering av egenbetaling/gratis tjenester vil mest hensiktsmessig foretas av departementet, som her er gitt nødvendig fullmakt. I og med at lovforslaget § 6-1 gir den enkelte rett til smittevernhjelp understrekes det at dette ikke behøver innebære at vedkommende har krav på at smittevernhjelpen stilles til disposisjon uten vederlag. Det er imidlertid grenser for hvor langt eller omfattende det kan kreves betaling for smittevernhjelp uten at hovedbegrunnelsen for rettighetsfesting av smittevernhjelpen blir undergravet. Fullmakten er forutsatt å bli brukt i samsvar med disse generelle betraktningene og de eksempler som nevnes i det følgende. Når det gjelder forebyggende tiltak, forutsettes retten til gratis vaksinasjon, jf § 3-8 å bli videreført som hittil, samt forebyggende legemidler som f.eks. immunglobuliner. Videre forutsettes det fastsatt gratis adgang til informasjons- og veiledningsmateriell o.lign. Retten til gratis ytelser og tjenester bør videre bety at det ikke skal kunne kreves egenandel ved legebesøk uansett om den smittede eller mistenkt smittede henvender seg til offentlig poliklinikk eller behandlingssted, privatpraktiserende lege, legesenter el.lign. Etter bestemmelsen forutsettes også utgifter som personer kan bli påført i forbindelse med pålagt frammøte til undersøkelser, å bli refundert. Det kan f.eks. gjelde frammøte til undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, røntgenundersøkelse av lungene, kontroll av smittetilstand m.v. når slike undersøkelser settes i verk av kommunelegen. Departementet ser ikke bort fra at tjenester eller tiltak også bør være gratis for smittsomme sykdommer som ikke blir klassifisert som allmennfarlige. Dette kan f.eks. gjelde sykdommer som på grunn av sin natur bør være et offentlig ansvar å iverksette tiltak mot, f.eks. skabb, lus o.l. Et annet eksempel er vaksinasjon mot influensa av personer med nedsatt motstandskraft, bl.a eldre og personer med kroniske sykdommer. Etter ordlyden kan departementet bestemme at tiltak eller tjenester etter loven skal være gratis uansett om det dreier seg om en allmennfarlig eller annen smittsom sykdom. Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon. - sørge for at andre tiltak etter denne loven eller kommunehelsetjenesteloven blir satt i verk. Ved iverksetting av tiltak etter § 3-1 og § 3-8 kan kommunen mot vederlag bruke og om nødvendig skade andres eiendom. Til § 7-1 (Kommunens oppgaver) Bestemmelsen i første ledd er en angivelse av kommunens ansvar for å sørge for at kommunens befolkning tilbys nødvendige tjenester og tiltak i forbindelse med smittsomme sykdommer. Bestemmelsen er både en presisering av kommunens ansvar for helsetjenesten etter kommunhelsetjenesteloven på området smittsomme sykdommer og et motstykke til borgernes rett til smittevernhjelp etter § 6-1. En forutsetning for at kommunen skal kunne tilby kommunens befolkning nødvendige forebyggende tjenester og tiltak f.eks. vaksinasjon, er at kommunen løpende skaffer seg opplysninger om alle som oppholder seg der. Spesielt gjelder dette alle som har flyttet inn i kommunen, herunder innvandrere, asylsøkere m. fl. og deres familier. Det følger delvis av kommunehelsetjenesteloven § 1-3 og er i praksis forutsatt at det er kommunehelsetjenesten som skal være ansvarlig og stå for gjennomføringen av de enkelte tjenester eller oppgaver i kommunen. Smittevernloven bygger på samme syn og dette kommer til uttrykk i § 7-1. Innen rammen av bestemmelsen vil kommunen ha en betydelig grad av handlefrihet med hensyn til prioritering og utbyggingsnivå for de ulike tiltak innen smittevernet. Befolkningssammensetning, epidemiologiske forhold og kommunens økonomi vil som i dag måtte spille en avgjørende rolle for smitteverntilbudets nivå og sammensetning. Et unntak vil være smittevernhjelp overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer som etter § 6-1 ikke kan nektes ved å vise til at det ikke er avsatt midler på kommunens budsjett. Det vises forøvrig til utredningens punkt 15.3.2.1. Her presiseres nærmere enkelte viktige administrative oppgaver for kommunen og dens helsetjeneste. Oppgavene etter dette leddet må ses i nær sammenheng med bestemmelsene i § 7-2 andre ledd om kommunelegens oppgaver. I stor utstrekning vil kommunens oppgaver på dette plan være å vedta og sette i verk de forslag kommunelegen har utarbeidet. Det er en krevenede oppgave å bygge opp og drive et effektivt smittevern og herunder sørge for at kommunen står rimelig godt rustet på de mest aktuelle områder og samtidig får mest mulig utbytte av sin ressursinnsats. Departementet mener derfor at smittevernarbeidet må foregå etter en plan og at denne planen må inngå som en del av kommunens samlede plan for helsetjenesten. Skal en slik plan bli et effektivt og hensiktsmessig redskap, må den omfatte både miljørettede og individrettede tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer. Det er et viktig prinsipp i moderne helseforvaltning at de enkelte nivåer fører kontroll med sin egen virksomhet, jf lov om statlig tilsyn med helstjenesten. kommunens og det kommunale helsevesens virksomhet er i overensstemmelse med loven og at nødvendige tiltak blir gjennomført. Iverksetting av befolkningsundersøkelser og vaksinasjoner vil være et ansvar for kommunehelsetjenesten etter § 7-1. Som et ledd i gjennomføringen vil det bl.a være kommunens ansvar å skaffe tilveie de nødvendige lokaler til slike tiltak. Dersom kommunen ikke selv kan stille slike, gir femte ledd kommunen adgang til å ta i bruk andres eiendom mot vederlag. Det skal også betales vederlag for skader som måtte oppstå i forbindelse med slik bruk. Kommunelegen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre disse oppgavene. Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de av kommunelegenes oppgaver som angår hele kommunen eller store områder. Til § 7-2 (Kommunelegens oppgaver) Det slås her fast at kommunelegen har en generell plikt til å utføre de smittevernoppgaver som pålegges i loven. Det ventes ikke at kommunelegen skal utføre alle oppgaver personlig, men at han eller hun skal sørge for at de blir utført forsvarlig. Er det flere kommuneleger i kommunen, skal kommunestyret utpeke en av dem til å ha denne funksjonen. Det er forutsatt at det normalt skal være kommuneoverlegen som skal utpekes. Kommunen må kunne fravike denne hovedregel dersom en annen kommunelege har spesielle forutsetninger for oppgaven og kommuneoverlegen er enig i en slik ordning. Det er viktig at kommunestyret også utpeker en stedfortreder som kan tre inn hvis kommunelegen er fraværende eller forhindret og det haster med å besvare henvendelser eller treffe avgjørelser. For å sikre et forsvarlig smittevern er det forutsatt at oppgavene som kommunelege med ansvar for smittevernet ikke kan deles på flere, evt. bare med den som er utpekt som stedfortreder. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de oppgaver etter loven som angår hele kommunen eller større områder innenfor denne. Det siktes her til oppgaven med å holde en samlet oversikt over den epidemiologiske situasjonen i kommunen, legge planer for og utarbeide en strategi for smittevernarbeidet i kommunen som helhet samt å koordinere tiltak der to eller flere bydeler er involvert og organisere fellestjenester som kommunen oppretter f.eks. for smitteoppsporing eller undersøkelser m.m. som krever særlig kompetanse. Det forutsettes et nært samarbeid mellom den legen kommunestyret utpeker for disse oppgaver og kommunelegene i de enkelte bydeler, samt med de infeksjonsmedisinske sykehusavdelinger i kommunen. Bestemmelsen er ny og gir en omfattende oppregning av de oppgaver kommunelegen i kommunen skal ha i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer. Avslutningsvis i andre ledd henvises det til at det også fins en rekke andre oppgaver som etter loven er lagt til kommunelegen. Disse oppgavene fremgår direkte av de enkelte bestemmelsene, se bl.a lovforslagets § 3-5, § 3-6, § 5-2, § 5-3, og § 5-5. Bokstav a) infeksjonsepidemiologiske forholdene og deres helsemessige betydning. Det er derfor naturlig at det er kommunelegen som skal utarbeide en plan for arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer. En slik plan er forutsatt også skal omfatte planer for beredskap og beredskapstiltak. Det vil bli en oppgave for kommunen etter lovforslagets § 7-1 om kommunens ansvar å vedta de aktuelle planer. Bestemmelsen her lovfester derfor bare kommunelegens plikt til å utarbeide forslag til plan. Videre i bokstav a pålegges kommunelegen å lede helsetjenestens arbeid med vernet mot smittsomme sykdommer. Denne bestemmelsen setter kommunelegen i en noe spesiell stilling i forhold til den øverste administrative lederen for helse- og sosialadministrasjonen. Departementet har imidlertid funnet at arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer er et så spesielt og viktig arbeidsfelt at det klart krever særskilt kompetanse. Kommunene er altså her ikke stilt fritt til å kunne organisere ledelsen av arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer. Som en følge av dette vil det også være kommunelegen som får det administrative ansvaret for iverksetting av kommunens vedtak på dette området. Her blir kommunelegen pålagt å ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen. Opplysninger om disse forholdene vil kommunelegen få blant annet gjennom meldingssystemet etter lovforslaget § 2-3 og i forbindelse med enkeltvis smitteoppsporing etter lovforslaget § 3-6. I tillegg vil kommunelegen motta informasjon og opplysninger via det øvrige helsepersonellet i kommunehelsetjenesten. Næringsmiddeltilsynet, privatpersoner og andre etater vil også være kilder som kan gi bilde av den epidemiologiske situasjonen. Gjennom denne informasjonen og oversikten skal kommunelegen ha grunnlag for å ivareta de øvrige oppgaver og plikter som han er tillagt på området smittsomme sykdommer. Bokstav c) Som en konsekvens av den stillingen kommunelegen blir satt i etter lovforslaget, presiseres det her at kommunelegen har plikt til å utarbeide forslag til forebyggende tiltak på området vern mot smittsomme sykdommer. Denne bestemmelsen er ellers tatt med for å etablere en nødvendig kobling mellom kommunelegen og kommunen eller det organ i kommunen som skal vedta de nødvendige tiltak. Dette betyr at det er kommunen som avgjør hvilke ressurser som skal brukes på virksomheten med hensyn til de oppgaver som helsetjenesten er pålagt etter smittevernlovgivningen. Kommunelegen har med andre ord ingen instruksjonsrett eller disposisjonsadgang på kommunens vegne, men en plikt og rett til å utarbeide forslag. Bokstav d) Etter lovforslaget er kommunelegen sentral i kommunens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer. Det vil normalt være hans eller hennes kunnskaper og erfaring om hvordan man best forebygger opptreden og motvirker overføring av smittsomme sykdommer som langt på vei vil måtte utgjøre grunnlaget for kommunens beslutninger. Både kommunen selv og andre, både kommunale myndigheter eller private, vil i alminnelighet ha mer begrensede kunnskaper og erfaringer enn kommunelegen i saker om vern mot smittsomme sykdommer. Dette vil særlig gjelde nødvendig innsikt i infeksjonsepidemiologiske spørsmål. En viktig oppgave for kommunelegen vil derfor bli å bistå andre som har oppgaver i vernet mot smittsomme sykdommer. Den som deltar i arbeidet har derfor fått en adgang til å få slik bistand fra kommunelegen. Dette betyr ikke at det er kommunelegen i egen person som i ett og alt skal yte nødvendig bistand, men det er han eller hun som skal ha ansvaret for at de som søker bistand får nødvendig hjelp fra helsetjenesten. Slik bistand kan forøvrig søkes av alle, fra teknisk etat som vil ha faglig råd i forbindelse med f.eks. installasjon og drift av renseanlegg for drikkevann, til en lege i allmennpraksis som har behov for veiledning i konkret smitteoppsporing. Bokstav e) Bokstav f) et effektivt arbeid for å forebygge opptreden og motvirke overføring av smittsomme sykdommer. For å kunne dekke eventuelle framtidige behov har departementet anledning til i forskrift å kunne bestemme at kommunelegen også skal ha andre plikter og oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer. Forskriftshjemmelen i dette leddet åpner også for å kunne fastsette mer detaljerte regler om innholdet i de enkelte oppgaver som kommunelegen skal ha etter loven. Fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen innen fylket med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendig spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen spesialisthelsetjeneste. Fylkeskommunen skal også utpeke en sykehuslege som kan gjøre vedtak etter § 4-2 og § 5-8 sammen med kommunelegen. Til § 7-3 (Fylkeskommunens oppgaver) Her angis nærmere hva som vil være fylkeskommunens oppgaver overfor smittsomme sykdommer. Oppgavefordelingen bygger på den som følger av dagens lovgivning og vil derfor i stor grad være en presisering av sykehuslovens regler. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med § 6-1 om rettigheter for befolkningen. Av denne følger det at fylkeskommunen ikke kan nekte smittevernhjelp overfor de allmennfarlige smittsomme sykdommene ved å vise til manglende budsjettdekning. I likhet med kommunene blir fylkeskommunen pålagt å medta smittevernet i sin planlegging. Også på fylkeskommunalt plan vil det være nødvendig med planlegging av hvordan de forskjellige tjenestene og tiltakene skal ytes, ikke minst med tanke på en epidemisituasjon. Etter lovforslaget § 4-2 andre ledd skal vedtak om arbeidsforbud gjøres i fellesskap av kommunelegen og den legen fylkeskommunen har utpekt etter denne paragrafen. Det samme gjelder vedtak etter § 5-2 femte ledd om tvungen legeundersøkelse i hastesaker jf. § 5-8. Det forutsettes at overlegen ved en infeksjonsmedisinsk avdeling i fylket, eventuelt overlegen ved den medisinske avdeling som vanligvis behandler smittsomme sykdommer, normalt er den legen som blir utpekt av fylkeskommunen til å ha kompetanse etter bestemmelsen. I og med at det foretas en slik utpeking, vil denne legen også kunne fungere som en klinisk rådgiver for kommunelegene i fylket. Fylkeslegen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, og skal holde Statens helsetilsyn orientert om forholdene i fylket. Jf. lov av 30. mars 1984 om statlig tilsyn med helsetjenesten. Til § 7-4 (Fylkeslegens oppgaver) Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten skal fylkeslegen føre tilsyn, gi råd, veiledning og opplysning til helsetjenesten, jf loven § 2. Bestemmelsen her er for en del en presisering og utfylling av de generelle pliktene fylkeslegen har etter tilsynsloven, og til å ha en særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer. Ved siden av de alminnelige tilsynsoppgaver vil det derfor være en viktig oppgave for fylkeslegen å følge med i den epidemiologiske utviklingen for til enhver tid å kunne holde både kommuner og sentrale helsemyndigheter (Statens helsetilsyn) orientert om forholdene i fylket. Det vil også være en del av fylkeslegens tilsynsoppgave å orientere og veilede i opprettelsen av kvalitetssikrings- og egenkontrollsystemer. Gjennomføring av tiltak med tvang etter lovs § 5-2 § 5-3 avgjøres av fylkesnemnda for sosiale saker jf sosialtjenesteloven § 9-1. Når fylkesnemnda behandler saker etter loven her benevnes den smittevernnemnda. Reglene i sosialtjenestelovens kap. 9 gjelder i den utstrekning annet ikke fremgår av loven her. Departementet kan bestemme at smittevernnemnda også skal behandle andre saker etter loven her. Til § 7-5 (Smittevernnemndas myndighetsområde) Om den prinsipielle begrunnelsen vises til kap. 12 i utredningen. Det fremgår av bestemmelsen at vedtak etter § 5-2 § 5-3 skal treffes av fylkesnemnda for sosiale saker, som i saker etter denne loven benevnes smittevernnemnda. Hva nemnda skal ta standpunkt til, går fram av bestemmelsene som er oppregnet i leddet. I andre ledd er det inntatt en henvisning til reglene i sosialtjenestelovens kap. 9, som innebærer at reglene i sosialtjenesteloven kommer til anvendelse i tvangssaker etter smittvernloven forsåvidt ikke annet følger av smittevernlovens egne regler. Etter bestemmelsen kan departementet utvide smittevernnemndas arbeidsområde. Dette innebærer at det også kan bestemmes at nemnda skal gis adgang til å være førsteinstans for vedtak som ellers hører under kommunelegen eller kommunen. Smittevernnemnda settes sammen etter reglene i sosialtjenesteloven § 9-2. Før det blir oppnevnt utvalg, jf første ledd, skal det innhentes forslag fra fylkeslegen og fylkeskommunen. Smittvernnemndas medlemmer og sekretariat har taushetsplikt i samsvar med bestemmelsene i legeloven. Til § 7-6 (Smittevernnemndas sammensetning) Om den prinsipielle begrunnelsen vises til avsnitt 12.6 i utredningen. Om kvalifikasjonskrav og sammensetning av utvalg vises til sosialtjenesteloven § 9-2. Det forutsettes oppnevnt et eget sakkyndig utvalg for saker etter smittvernloven. Det må være en forutsetning at de sakkyndige ikke hentes fra den delen av helsetjenesten som har tilknytning til det aktuelle vedtak. På denne måten kan man unngå inhabilitetsproblemer som ellers kunne melde seg. Etter utkastet er det ingen bestemt grense for hvor mange medlemmer de to utvalg skal ha. Når det gjelder begge utvalg, må man være sikker på at det til enhver tid fins både sakkyndige og leke som kan delta i saken innenfor de tidsfrister som er satt. Det er dessuten behov for flere typer sakkyndighet. Når det gjelder utvalget av sakkyndige, må disse gis mulighet til å kunne skaffe seg erfaring i disse sakene ved at de gjør tjeneste over en viss tid og ved at utvalget av sakkyndige ikke er for stort. Samtidig må utvalget være stort nok til en rask avvikling av saker i de situasjoner hvor det kan bli et visst omfang av tvangsvedtak. Når det gjelder det alminnelige medlemsutvalget av leke medlemmer, foreslås det at disse medlemmer tas fra et utvalg som er sammensatt fra det vanlige domsmannsutvalg for sivile saker, jf reglene for sammensetning av fylkesnemnda. Ved oppnevning av utvalg av sakkyndige medlemmer etter første ledd foreslås det at det skal innhentes forslag både fra fylkeslegen og fylkeskommunen. Fylkesmannen skal være sekretariat for smittevernnemnda. Til § 7-7 (Smittevernnemndas sekretariat) Sekretariatet for nemnda blir i disse sakene først og fremst et kontorteknisk bindeledd mellom kommunehelsetjenesten som framsetter forslag til tiltak og nemnda. Sekretariatet skal ha ansvar for å koble inn lederen og innkalle nemnda og sørge for alle de øvrige praktiske forhold. Gjennomføringen av de praktiske sidene ved nemndas virksomhet vil bli viktig i slike saker hvor nemnda skal gjennomføre saksbehandlingen innenfor korte tidsfrister. I den enkelte sak skal smittevernnemnda være sammensatt av lederen pluss to medlemmer som trekkes ut, ett fra hvert av de utvalg som er nevnt i § 7-6. Til § 7-8 (Smittevernnemndas sammensetning i den enkelte sak) Bestemmelsen innebærer at nemnda alltid skal bestå av 3 medlemmer som skal delta i avgjørelsen av saken. Nemnda skal handle innenfor svært korte tidsrammer. forhindret fra å kunne møte innen den tidsfrist som er satt, må kunne forbigås til man finner medlemmer som kan møte. For å sikre at nemnda kan tre i funksjon ved at det blir tilstrekkelig medlemmer, forutsettes det at det bare kan godtas forfallsgrunner som for domsmenn. Selv om nemnda består av en særlig sakkyndig er det adgang til å tilkalle særskilt sakkyndige, jfr. § 7-5 andre ledd, jf sosialtjenesteloven § 9-6 andre ledd. Disse kan eventuelt avgi rapport til nemnda eller avgi uttalelse i nemndsmøte, men de deltar ikke i avgjørelsen. Lederen i nemnda råder alene over bruken av sakkyndige for nemnda. Statens institutt for folkehelse (SIFF) skal overvåke den nasjonale epidemiologiske situasjonen og sikre nødvendig vaksineforsyning og forsvarlig vaksineberedskap. Instituttet skal innrette sin virksomhet slik at det kan gi sakkyndig bistand bl.a når det gjelder laboratorieundersøkelser og andre laboratorieoppgaver innenfor de mikrobiologiske, immunologiske og entomologiske fagområder. Til § 7-9 (Statens institutt for folkehelses oppgaver) Både i det alminnelige arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer og i mer krisepregede situasjoner hvor det foreligger en fare for utbrudd, eller ved utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, er det behov for å sentralisere en del oppgaver på nasjonalt nivå. Dette gjelder i særdeleshet den nasjonale overvåkningen av den epidemiologiske situasjonen, bearbeidelse av epidemiologisk informasjon fra hele landet, og ivaretagelse av visse beredskapsforhold f.eks. når det gjelder vaksineforsyning samt utøvelse av referanselaboratoriefunksjoner for landets mikrobiologiske laboratorier. Det er videre behov for kompetanse på nasjonalt nivå i forbindelse med skadedyrbekjempelse etter lovens § 4-1. For å klargjøre og sikre at disse oppgavene skal bli ivaretatt på en forsvarlig måte, er de gjort til lovpålagte oppgaver for Statens institutt for folkehelse. De oppgaver som er beskrevet nærmere i bestemmelsen, er i hovedsak oppgaver eller funksjoner som instituttet allerede har i dag. Bestemmelsen vil således bare være en lovfesting av den praksis som er etablert. Selv om oppgavene kan pålegges SIFF fra overordnet myndighet, mener departementet at det er en fordel at oppgavene framgår av smittevernloven bl.a av pedagogiske hensyn. Statens helsetilsyn skal ha det overordnede tilsynet med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med loven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven. Gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak etter loven skal Statens helsetilsyn medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer. Når det er nødvendig for en forsvarlig og effektiv gjennomføring av lovens tiltak, eller når den virksomheten helsetjenesten etter loven er ansvarlig for er utilstrekkelig, uheldig eller uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn bestemme at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak, samarbeide, eller følge nærmere bestemte retningslinjer. På tilsvarende måte som etter foregående ledd kan Statens helsetilsyn pålegge leger, jordmødre, helsesøstre, offentlig godkjente sykepleiere, og annet helsepersonell å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer. Til § 7-10 (Statens helsetilsyns oppgaver) Bestemmelsen fastslår at Statens helsetilsyn skal ha det overordnede ansvaret for tilsynet med forholdene i landet på området smittsomme sykdommer. Tilsynet omfatter situasjonen både på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå. Når det gjelder omfanget av overvåking og kontrollvirksomhet og forholdet mellom de forskjellige myndigheters oppgaver, vises det til redegjørelsen om de enkelte myndigheters oppgaver i utredningens kap. 15. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lov 30. mars 1986 nr 13 om statlig tilsyn med helsetjenesten og vil delvis være en presisering av den kompetanse som der er tillagt de statlige helsemyndigheter. I dette leddet slås det fast hvilke oppgaver Statens helsetilsyn skal ha i arbeidet med vernet mot smittsomme sykdommer. Bestemmelsen er rettslig en generell kompetansebestemmelse samtidig som den fastsetter en plikt for Statens helsetilsyn til å iverksette tiltak på de områder hvor det er gitt formell kompetanse etter loven. Dette vil særlig ha betydning i forhold til de bestemmelsene i loven hvor Statens helsetilsyn er gitt kompetanse til å gjøre enkeltvedtak eller fastsette forskrifter. hovedpunkter at Statens helsetilsyn bl.a skal bidra med informasjon og veiledning direkte overfor hele befolkningen. Den viktigste oppgaven for Statens helsetilsyn forutsettes imidlertid å være faglig oppfølgingsarbeid overfor kommunene med veiledninger og retningslinjer for hvordan arbeidet på lokalt nivå skal drives best mulig overfor de enkelte smittsomme sykdommer. Statens helsetilsyn skal se til at loven og de bestemmelser som er gitt i medhold av denne, blir overholdt av kommuner, fylkeskommuner og helsepersonell. Selv om det ikke framgår direkte av ordlyden, er det forutsatt at Statens helsetilsyn også skal ha som en viktig oppgave å drive kontroll i snever forstand. Dette omfatter også kontroll med at de veiledninger og råd som gis, blir overholdt. Særlig i forhold til utarbeidelse av planer for og etablering av beredskap kan det være behov for at Statens helsetilsyn går gjennom rutiner og resultater som en etterkontroll. I denne forbindelse kan det være aktuelt å legge deler av tilsynsfunksjonen til fylkeslegen. Dette vil kunne skje ved at den vanlige organiseringen etter tilsynsloven blir nyttet. Det foreslås derfor ikke noen egen bestemmelse om dette her. Bestemmelsen er en forlengelse av tilsynsoppgavene etter første og andre ledd og gir innen sine rammer en vid hjemmel for Statens helsetilsyn til å gi omfattende pålegg overfor kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner eller virksomheter i deres arbeid med vern mot smittsomme sykdommer. Hjemmelens hovedbegrensninger er at den bare omfatter situasjoner som er regulert av smittevernloven og bare kommer til anvendelse dersom de tiltak som kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner av eget initiativ skal sette i verk etter loven ikke kommer i stand (raskt nok) eller ikke strekker til. Etter første alternativ kan Statens helsetilsyn gi nødvendige pålegg for å sikre en forsvarlig og effektiv gjennomføring av tiltak etter loven. I de tilfeller hvor det f.eks. er behov for å gjennomføre tiltak på tvers av kommunegrenser, eller når det er nødvendig å gjennomføre ensartete tiltak eller rask gjennomføring av tiltak for å sikre at disse skal bli effektive, kan Statens helsetilsyn med hjemmel i denne bestemmelsen instruere helsetjenesten både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå ved å gi pålegg om å iverksette bestemte tiltak. Den samme vide adgang til å gi pålegg gjelder også dersom virksomheten enten er utilstrekkelig, uheldig eller uforsvarlig. Begrepene utilstrekkelig, uheldig eller uforsvarlig vil til dels kunne dekke de samme faktiske forhold, men er her nyttet sammen for å angi at det skal kunne gripes inn på et forholdsvis bredt grunnlag. Den vide hjemlen som følger av bestemmelsen kommer særlig til uttrykk i den nærmere beskrivelsen av det materielle innholdet i de mulige påleggene som kan gis etter bestemmelsen. Et pålegg kan gå ut på at det skal organiseres eller utføres nærmere bestemte tjenester eller tiltak, f.eks. pålegg om opprettelse av en diagnosestasjon for en bestemt sykdom, eller pålegg om særlige opplysningstiltak overfor befolkningen når en epidemi truer. Statens helsetilsyn må også kunne gi pålegg til en fylkeskommune om å opprette en spesielt innredet infeksjonsmedisinsk avdeling eller pålegg om å etablere en utvidet mikrobiologisk laboratorietjeneste. Etter denne bestemmelsen kan Statens helsetilsyn også pålegge samarbeid mellom de enkelte forvaltningsnivåer. Det innebærer at Statens helsetilsyn f.eks. kan gi pålegg om at en kommune skal samarbeide med en statsinstitusjon eller at en fylkeskommune skal samarbeide med to vanlige kommuner om drift av en diagnosestasjon. Statens helsetilsyn vil her også ha hjemmel for å kunne fastsette bestemte bindende retningslinjer for hvordan de enkelte myndigheter skal innrette eller drive de enkelte deler av sin virksomhet på området smittsomme sykdommer. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med lovforslagets § 4-9 som fastsetter en plikt for helsepersonell til å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer eller gjennomføre særskilte prosedyrer, samt gjennomgå opplæring. Statens helsetilsyn er i denne bestemmelsen gitt uttrykkelig adgang til å instruere helsepersonellet individuelt og direkte i faglige spørsmål i deres yrkesutøvelse, når de arbeider med smittsomme sykdommer. En slik instruksjonsadgang harmonerer ikke med det alminnelige prinsippet om helsepersonellets frihet til utøving av eget faglig skjønn i sin virksomhet, jf bl.a legeloven § 16 andre ledd. På dette området vil det imidlertid kunne være en avgjørende omstendighet at det blir foretatt enhetlige, raske og konsekvente handlinger fra helsepersonellets side i mer krisepregede situasjoner. Ved utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom bør det derfor være anledning for Statens helsetilsyn til å gi f.eks. påbegynnes. Instruksjonsadgangen er videre forutsatt å omfatte angivelse av et konkret medisinsk behandlingsopplegg, herunder fastsette hvilke legemidler som skal nyttes osv. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om samarbeid, og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner og fylkeskommuner skal ha etter denne loven, kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven i forbindelse med smittsomme sykdommer. Departementet kan bestemme at lov 2. desember 1955 nr. 2. om helsemessig beredskap helt eller delvis skal gjelde på tilsvarende måte når det er påkrevd av hensyn til smittevernet, bl.a for å kunne pålegge kommuner, fylkeskommuner og helsepersonell nødvendig smittevernberedskap. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om beredskap og beredskapsplaner i forbindelse med et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. Til § 7-11 (Forskrifter om organisering, samarbeid, oppgaver, utgiftsfordeling og smittevernberedskap) Den administrative og utøvende oppgavefordelingen i helsetjenesten mellom de ulike forvaltningsnivåer (kommune, fylkeskommune og stat), følger bl.a av bestemmelsene i lovens § 7-1 og 7-3 og av bestemmelsene i den generelle helselovgivningen (kommunehelsetjenesteloven, sykehusloven og tilsynsloven). Som det er redegjort for i kap. 5 og 15 i utredningen, foreslås det at ansvaret og oppgavefordelingen i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer hovedsakelig skal følge den vanlige oppgavefordelingen mellom kommuner, fylkeskommuner og stat. Departementet har imidlertid funnet at det kan være behov for å beskrive og fastsette nærmere hvilke tjenester og tiltak som skal ligge under de enkelte forvaltningsnivåers ansvar i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer. Behovet for en slik presisering og angivelse av ansvar for og innhold av tjenester og tiltak vil antagelig være særlig aktuelt hvor mistenkt smittede personer eller smittede og helsepersonell er gitt konkrete rettsplikter eller rettigheter etter lovutkastet. For samtidig å unngå at loven skal bli for omfattende og uoversiktelig, er det her gitt en fullmakt til å fastsette slike bestemmelser i en egen forskrift. Forskriftshjemmelen etter dette leddet er forutsatt å være omfattende. Fullmakten må imidlertid tolkes i forhold til de øvrige bestemmelsene i lovforslaget, bl.a i forhold til formålsbestemmelsen i § 1-1. En lov om vern mot smittsomme sykdommer må langt på vei være en beredskapslov. For å sikre at helsetjenesten og befolkningen ikke skal stå ubeskyttet ved fare for eller ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, må det være utarbeidet beredskapsplaner og foreligge en alminnelig beredskap med tanke på et slikt utbrudd. Lov 2. desember 1955 nr 2 om helsemessig beredskap gir bl.a hjemmel til å pålegge helseanstalter og helsepersonell omfattende plikter og adgang for staten til å kreve avståelser i forbindelse med gjennomføring av beredskapstiltak, jf blant annet lovens § 6. Loven er begrenset til å gjelde tiltak som tar sikte på under krig å verne om befolkningens helse og sørge for nødvendig medisinsk behandling og pleie (§ 1). Loven omfatter også tiltak som skal iverksettes i fredstid. For å sikre og muliggjøre at helsetjenesten planlegger og etablerer smittevernberedskap og at de nødvendige beredskapstiltak kan bli iverksatt, er departementet gitt fullmakt til å bestemme at helseberedskapsloven kan komme til anvendelse på smittevernberedskap uten at det foreligger en krigssituasjon. Vi antar at det først og fremst er lovens § 6 og § 7 som vil være mest aktuelle å gjøre gjeldende i forhold til smittevernberedskap. Etter disse bestemmelsene kan det f.eks. bli aktuelt å kreve avstått til staten bygninger eller materiell for opprettelse av vaksinasjonsstasjoner, diagnosesteder, desinfeksjons virksomhet eller «smitteisolater». lovgivning. Lov 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold § 3 og § 4 gjelder tilsvarende. Til § 7-12 (Særlig fullmakt for Kongen) Etter lovforslaget § 7-12 andre ledd kan departementet bestemme at lov 2. desember 1955 nr 2 om helsemessig beredskap skal få tilsvarende anvendelse på smittevernberedskap i fredstid. For å dekke behovet for å kunne gripe inn i krisesituasjoner ved utbrudd eller fare for et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom hvor folkehelsen er i fare, mener departementet at det i tillegg er nødvendig å ta inn en særskilt fullmakt for Kongen til å sette gjeldende lov helt eller delvis ut av kraft. Bestemmelsen er utformet etter mønster av forvaltningsloven § 5 og krigsloven § 3 og § 4. Fullmakten er forutsatt brukt bare i en alvorlig nasjonal krisesituasjon. Overtredelse av loven straffes etter straffeloven § 156 eller § 357. Overtredelse av § 5-1 straffes likevel ikke. Til § 8-1 (Straff) Om den generelle begrunnelsen vises til kapittel 16 i utredningen. Bestemmelsen er tatt med for å gjøre det klart at overtredelse av de enkelte rettsplikter etter loven er belagt med straff. De personer loven for en stor del henvender seg til - den alminnelige befolkning - kan neppe forventes å være oppmerksom på de aktuelle straffebestemmelser i straffeloven. Departementet mener at de rettsplikter som følger av lovforslaget § 5-1 for en smittet eller mistenkt smittet, sett ut fra et smittevernhensyn ikke bør belegges med straffesanksjon. Denne bestemmelsen er derfor uttrykkelig unntatt fra straffebestemmelsen. Eventuell straff vil bli å idømme etter etter straffelovens bestemmelser sammenholdt med de overtrådte rettsplikter i smittevernloven. Det forutsettes at § 8-1 ikke skal være til hinder for at strengere straffebestemmelser kan komme til anvendelse dersom dette er aktuelt. Staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker kan være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne loven. Denne plikten gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig. Til § 8-2 (Erstatning for personskade) Bestemmelsen gir den som påføres personskade som antas å følge av anbefalt eller påbudt vaksinasjon som iverksettes i medhold av loven, krav på erstatning fra staten. Erstatningsansvaret inntrer uten hensyn til skyld, det statueres et såkalt objektivt ansvar. Den strenge ansvarsregelen er begrenset til fysisk og psykisk skade på person. Erstatningsansvaret gjelder imidlertid ikke for enhver personskade, skaden skal overstige en tålegrense. Når denne grensen skal anses for å være oversteget, må vurderes på bakgrunn av et skjønn hvor bl.a skadens art, omfang og varighet inngår. Det vil ofte være større eller mindre tvil om det aktuelle vaksinasjonstiltak kan ha forårsaket skaden. Det kan være flere aktuelle årsaksalternativer f.eks. at en vaksinasjon foretas samtidig som et sykdomsutbrudd skjer (hendelig sammentreff i tid). Det kan også gå lang tid før skaden manifesterer seg og man med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan klarlegge årsaksforholdene. På denne bakgrunn lemper loven på kravet til rimelig sannsynlighetsovervekt som stilles i valget mellom flere årsaksalternativer. Det er forutsatt å være tilstrekkelig årsakssammenheng til å statuere ansvar selv om det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at tiltaket, d.v.s. vaksinen, har voldt skaden. faktisk kunne være årsak til skaden selv om det er rom for en viss tvil om hvorvidt tiltaket faktisk har voldt den aktuelle skaden. Dessuten inneholder bestemmelsen en bevisbyrderegel som avviker fra den alminnelige hovedregel ved at det her er den ansvarlige (staten) som skal ha bevisbyrden. Staten kan fri seg fra ansvar ved å påvise at skaden har en eller flere andre hovedårsaker, herunder at vaksinasjonen ikke kan være årsak til skaden, jf bestemmelsens første punktum. Vi viser ellers til merknadene til forurensingslov § 59 i Ot.prp.nr.338 (1988-1989) og NOU 1982:19. Erstatning er ikke avhengig av at det vaksinasjonstiltak som har ført til skaden har vært påbudt. Erstatningsplikten refererer seg til tiltak som iverksettes i medhold av loven. Det er tilstrekkelig at vedtaket er hjemlet eller kan hjemles i lovens regler. Det får således ingen betydning for erstatningsplikten at vedtaket som ligger til grunn for tiltaket er ugyldig pga. personelle, prosessuelle eller materielle mangler. Fylkeslegen avgjør klage over kommunalt vedtak såfremt ikke noe annet er bestemt i loven. Til § 8-3 (Klage over vedtak) Bestemmelsen gjelder vedtak fattet av kommunelegen eller andre kommunale organer, herunder dens helsetjeneste. Fylkeslegen må kunne prøve alle sider av et vedtak som det klages over. Dette omfatter også de skjønnsmessige hygieniske og medisinske sider. I bestemmelsen er det gjort uttrykkelig oppmerksom på at fylkeslegen bare er klageorgan i de sakene hvor det ikke er bestemt noe annet i loven. For en del vedtak følger det av de enkelte bestemmelsene at det ikke er noen formell klageadgang (f.eks. § 7-11). I saker hvor fylkeslegen er klageinstans vil departementet etter vanlige forvaltningsmessige regler og i følge gjeldende praksis, ha kompetanse til å instruere og omgjøre fylkeslegens vedtak i klagesaker, jf bl.a forvaltningsloven § 35. Til § 8-4 (Gjennomføring og utfylling) Forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i lovbestemmelser som blir opphevet etter § 8-7, står fortsatt ved lag inntil de blir endret eller opphevet i medhold av denne loven. Til § 8-5 (Forholdet til vedtak etter eldre lovgivning) § 8-3 gjelder både for enkeltvedtak og forskrifter. Bestemmelsen klargjør hvilken betydning loven har for vedtak som er gjort i medhold av den gjeldende lovgivningen. Forskrifter og enkeltvedtak blir fortsatt stående inntil de blir endret eller opphevet i medhold av smittevernloven. Når det gjelder forskrifter, mener departementet at det bør tas sikte på å gjennomgå og foreta en nødvendig revisjon av de fleste av dem samtidig med at loven trer i kraft. Utkast til nye eller reviderte forskrifter vil bli utarbeidet i sammenheng med vedtagelsen av ny smittevernlov. § 8-6 Ikrafttredelse m.m. Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. I forbindelse med lovens ikrafttredelse eller senere kan departmentet sette en frist for alle eller enkelte kommuner eller fylkeskommuner til å oppfylle de forpliktelser som loven pålegger kommunene eller fylkeskommunene. Til § 8-6 (Ikrafttredelse m.m.) På flere områder medfører lovutkastet direkte eller indirekte nye plikter eller en utvidelse av gjeldende plikter for kommuner og fylkeskommuner. De etableringer og investeringer og den planlegging som dette gjør nødvendig, vil for en del måtte prioriteres i forhold til andre oppgaver og det bør derfor være muligheter for etappevis gjennomføring. Det er forutsatt at bestemmelsen ikke skal føre til noen forsinket iverksetting av de tiltak loven legger opp til, noe som bl.a er viktig for å sikre gjennomføring av det til enhver tid løpende forebyggende arbeid. § 8-7 Oppheving av andre lover. 1. Lov 16. mai 1860 om Sundhedscommisioner og om Foranstaltninger i anledning av epidemiske og smitsomme Sygdomme. 2. Lov 8. mai 1900 angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse sygdomme. 5. Lov 12. desember 1947 nr. 15 om røntgenundersøkelse ved skjermbilledfotografering. Til § 8-7 (Oppheving av andre lover) Rotteloven foreslås opphevet i sin helhet. Loven blir avløst av smittevernloven § 4-1 både når det gjelder adgang til å fastsette rotteutrydding og spørsmålet om godkjenning av rottegifter og rotteutryddere. Adgangen til å gi nødvendige øvrige pålegg forutsettes tilfredsstillende rettslig hjemlet i kommunehelsetjenesteloven § 4A-6, § 4A-7 og § 4A-8. Kjønnssykeloven foreslås opphevet i sin helhet. Som for tuberkuloseloven regulerer ikke smittevernloven tiltak overfor enkeltsykdommer. Enkelte av de kjønnssykdommene som er omfattet av kjønnssykeloven, vil være omfattet av begrepet allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Flere av de smitteverntiltakene som er hjemlet i kjønnssykeloven, er videreført i den nye smittevernloven. Dette gjelder bl.a bestemmelsene om smitteoppsporing jf smittevernloven § 3-6. Til nr.5: Skjermbildeloven foreslås opphevet i sin helhet. Loven blir avløst av smittevernloven § 3-1, § 3-2, § 3-3 § 3-9. Til nr. 6: Tuberkulinprøveloven foreslås opphevet i sin helhet. De smitteverntiltakene som er hjemlet i loven, er videreført i smittevernloven § 3-1, § 3-2, § 3-3, § 3-6 og § 3-9. De administrative bestemmelsene i tuberkulinprøveloven og skjermbildeloven blir avløst av smittevernlovens nye bestemmelser. Til nr. 7: Karanteneloven foreslås opphevet i sin helhet. De aktuelle karantenetiltakene som er hjemlet i loven, er etter Departementets mening i nødvendig utstrekning bygget inn og videreført i smittevernloven. Dessuten er det øvrige lovgrunnlaget i karanteneloven videreført i smittevernloven § 1-1 og § 4-1. Til nr.8: Vaksinasjonsloven foreslås også opphevet i sin helhet. Loven blir avløst av smittevernloven § 3-8 og § 3-9. I Lov 4. juni 1898 inneholdende visse Bestemmelser om Behandlingen af Lig. § 3 oppheves. II Lov 22. mai 1902 nr. 10 Straffeloven. § 154 a (ny) skal lyde: § 155 skal lyde: Den som har skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte. Er fornærmede den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale bare sted etter fomærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever det. Den, som vidende om, at han derved volder Fare for, at en smitsom Sygdom finder Indgang eller almindelig Udbredelse blandt Mennesker eller Hysdyr, overtræder de Regler, der lovlig er givne til Forebyggelse eller Motarbeidelse af Sygdommen, eller enkeltvedtak truffet i medhold av smittevernloven, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar, men indtil 4 Aar, saafremt paa Grund heraf noget Menneske omkommer eller faar betydelig Skade paa Legeme eller Helbred. Medvirkning straffes på samme måte. Overtredelse av smittevernloven § 5-1 straffes likevel ikke. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom jf smittevernloven § 1-3 nr 3 jf nr 1, anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf. § 195 andre ledd siste punktum skal lyde: § 357 andre ledd (ny) skal lyde: Det samme gjelder den som overtrer vedtak truffet i medhold av lov om vern mot smittsomme sykdommer. Overtredelse av smittevernloven § 5-1 straffes likevel ikke. § 358 oppheves. III Lov 3. § 5 oppheves. IV Lov 15. februar 1918 nr. I § 5 og § 29 endres helse- og sosialstyret til kommunelegen i kommunen. V Lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur. § 4 skal lyde: VI Lov 13. juni 1980 nr. VII Lov 13. juni 1980 nr. VII Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsestjenesten i kommunene. § 4A-1 gis et tillegg, nytt tredje ledd som skal lyde: I samsvar med lov om vern mot smittsomme sykdommer jf kommunehelsetjenesteloven § 1-2, kan departementet gi forskrifter om at den som vil drive visse slag virksomheter som kan medføre fare for overføring av smittsomme sykdommer, må søke om tillatelse. I forskriftene kan det bl.a fastsettes kvalitets krav/grenseverdier til anlegg, utstyr og virksomhet og kvalifikasjonskrav til personell knyttet til slik virksomhet. Til § 8-8 (Endringer i andre lover) Lov 4. juni 1898 inneholdende visse Bestemmelser om Behandlingen af Lig Lovens § 3 lyder slik: Under herskende ondartet smitsom Sygdom kan helse- og sosialstyret fatte Beslutning om, at Ligene af dem, som maatte dø af saadan Sygdom, skal uden Hinder af Bestemmelserne i § 1 og § 2 kunne udflyttes og begraves under Iagttagelse af de nærmere Regler, som for saadanne Tilfælde maatte blive udfærdigede af vedkommende Regjeringsdepartement. Bestemmelsen er avløst av smittevernloven § 4-5 og Departementet foreslår derfor at bestemmelsen oppheves. Til § 154a (ny) Departementet foreslår i § 154a en ny regel som vil ramme den som sprer uriktig eller villedende informasjon som hindrer gjennomføring av tiltak som er nødvendige for å stoppe eller begrense utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Skyldkravet vil være forsett eller uaktsomhet. Strafferammen er satt til bøter eller fengsel inntil 2 år, og det vil være adgang til å nytte bøter i forening med fengselsstraff. Se forøvrig de generelle merknader i utredningen avsnitt 13.5.1. og 13.5.2. På bakgrunn av smittevernlovforslagets prinsipp om opphevelse av alle særregler for enkeltsykdommer, kjønnssykdommer, tuberkulose o.s.v. foreslår departementet at aktuelle bestemmelser i straffeloven blir harmonisert tilsvarende. Bestemmelsen i § 155, som rammer overføring eller fare for overføring av smittsom kjønnssykdom, foreslås endret. Det er etter departementets vurdering neppe noen grunn til at denne straffebestemmelsen bare skal ramme smittsom kjønnssykdom. Bestemmelsen endres slik at den rammer overføring av alle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Som følge av dette foreslås at også andre overføringsmåter enn kjønnslig omgang blir omfattet. Departementet finner det imidlertid ikke nødvendig å spesifisere dette nærmere i lovteksten. Bestemmelsen vil derved kunne ramme flere overføringsmåter. Bestemmelsen vil fortsatt ramme det å utsette noen for smitte (faredelikt), samt medvirkning. Det kan etter gjeldende lovgivning være noe uklart om § 156 § 357 også gjelder overtredelse av enkeltvedtak. Bestemmelsenes nye andre ledd klargjør at også overtredelse av enkeltvedtak skal kunne straffes etter de nevnte paragrafer. Både § 192 og § 195 som gjelder tilfelle av seksualforbrytelser, fastsetter at overføring av venerisk sykdom alltid skal anses som betydelig skade på legeme eller helse etter begge bestemmelser, jf straffeloven § 9. Begrepet venerisk sykdom er et noe alderdommelig uttrykk og et uklart begrep i forhold til overføring av smittebærertilstand (f.eks. Hiv-smitte eller hepatitt-B smitte). Departementet mener dessuten at bestemmelsene bør utvides til også å omfatte allmennfarlige smittsomme sykdommer. For å dekke seksuelt overførte sykdommer som ikke er allmennfarlige, er bestemmelsen supplert med begrepet seksuelt overførbar sykdom. Lovens § 358 lyder slik: 2. med Kundskab eller Formodning om at lide af smitsom, syfilitisk Sygdom tager Tjeneste i en andens Husstand eller forbliver i saadan Tjeneste eller modtager et fremmed Barn til Pleie, eller som medvirker hertil. Bestemmelsen må i dag i sin helhet anses som foreldet og uaktuell og departementet anser det heller ikke påkrevet å ha bestemmelsen for fremtiden. Paragrafen foreslås derfor opphevet. Lov 3. Under særlig ondartet farsot kan helse- og sosialstyret bestemme, at de, som er døde under farsotten skal brændes, uten de betingelser, som er foreskrevet i § 1, § 2 og § 4, foreligger. Bestemmelsen blir avløst av § 4-5 og § 4-6 og foreslås derfor opphevet. Etter bestemmelsen skal arbeidstilsynet bl.a underrette helse- og sosialstyret dersom det antas at hjemmearbeidet medfører fare for overføring av «sykdomsmitte». kommuner og fylkeskommuner ikke lenger et obligatorisk organ for kommunen. Det er etter departementets mening også upraktisk å melde slike forhold til et politiske organet. I samsvar med smittevernlovens ordlyd foreslås det derfor at underretning skal skje til kommunelegen. Bestemmelsen gir fullmakt for departementet til å gi forskrifter om samarbeidet mellom bl.a helse- og sosialstyret og arbeidstilsynet. Av de samme grunner som nevnt i tilknytning til § 5 endres helse- og sosialstyret til kommunelegen. Lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenking i adgangen for den som ikke er norsk lege eller tannlege, til å ta syke i kur Lovens § 4 lyder slik: Den som ikke er norsk læge, må ikke ta syke i kur og derunder behandle epidemiske eller smittsomme sykdommer som etter lov eller annen bestemmelse er gjenstand for det offentliges særlige forsorg. Det samme gjelder tuberkuløse sykdommer og kjønnssykdommer selv om de ikke er i smittsom form, kreft, sukkersyke, farlige anemier og struma med sykelige tilstander. Bestemmelsens første ledd foreslås harmonisert med smittevernlovens terminologi og virkeområde. Endringen i andre ledd er begrunnet ut fra de samme hensyn. Med det virkeområde som er gitt for smittevernloven jf utkastet § 1-3 med merknader, mener Departementet endringen ikke vil få noen betydning i praksis. Til dette kommer at departementettet antar hele kvakksalverloven innen rimelig tid bør revideres - bl.a på dette punktet. Endringsforslaget følger av at det foreslås opprettet en smittevernnemnd (i hastesaker etter § 5-2, smittevernlegen sammen med en lege utpekt av fylkeskommunen) som tvangsinstans. Departementet fastsetter nærmere regler om form og innhold og frist for legenes meldinger, og avgjør hvilke sykdommer de skal omfatte. Paragrafen blir i sin helhet avløst av smittevernloven, bl.a. § 2-1, § 2-2, § 2-3, § 3-5, § 3-6, og § 4-9. Bestemmelsen vil etter dette ikke ha noen selvstendig betydning og foreslås derfor opphevet. Til § 4a-1 tredje ledd: Forskriftshjemmelen som er foreslått i tredje ledd er begrunnet hovedsaklig ut fra behovet for å sikre en forsvarlig kontroll med arbeidet med smittestoff i laboratorier og i forskningssammenheng. Behovet for slik regulering mener Departementet er særlig aktuelt i virksomheter som bruker smittestoff (virus eller bakterier) til forskningsformål. Slikt materiale blir bl.a brukt innenfor genteknologisk forskning. Fullmakten er forutsatt å gi hjemmel til å regulere de vesentligste sidene ved slik virksomhet sett fra et smittevernsynspunkt. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) i samsvar med et fremlagt utkast. Kongen kan gi regler til gjennomføring av avtale med fremmed stat om forhold som omfattes av denne loven. Med følgende uttrykk i loven her forstås: Er den smittede under 12 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender når det gjelder smittefaren, har både den smittede og uten hinder av legens lovbestemte taushetsplikt også de som har omsorgen for den smittede, krav på informasjon og personlig smittevernveiledning etter første ledd. Er legen i tvil om opplysninger bør gis etter andre ledd, kan legen forelegge spørsmålet for kommunelegen til uttalelse. Nekter legen å gi opplysninger, kan den som ønsker opplysning er etter andre ledd eller kommunelegen forelegge spørsmålet for fylkeslegen, som kan bestemme at opplysningene skal gis. taushetsplikt. En sykepleier eller jordmor som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Statens helsetilsyn skal i forskrifter gi nærmere bestemmelser om hvem som skal melde eller varsle, og hvilke smittsomme sykdommer som skal meldes eller varsles. I forskriftene skal det videre gis bestemmelser om form, innhold og frist for meldingene og varslene. Herunder skal det fastsettes egne meldingsskjemaer og bestemmes hvem som kan eller skal motta meldinger eller varsler. Dessuten skal det gis bestemmelser om registerføring, sletting og oppbevaring av meldingsopplysninger m.m. Er den smittede under 16 år eller en person over 16 år som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta sine anliggender, skal den som har omsorgen for den smittede, medvirke til at vedkommende oppfyller pliktene etter første ledd. En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie. En slik undersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter og kan ikke omfatte endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/-inngrep. Departementet kan gi forskrifter om plikt for gravide til å avgi blodprøve eller gjennomgå nødvendig undersøkelse som kan gjøres uten fare, når formålet med undersøkelsen er å fastslå om det er grunn til å sette i verk tiltak for å motvirke at en allmennfarlig smittsom sykdom blir overført til barna. Legen skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom. En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. I så fall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre. Laboratorier/institusjoner kan likevel utføre kartleggingsundersøkelser ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale som nevnt i første ledd uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med undersøkelsen er å; Laboratorier/institusjoner kan også utføre metodeutprøving ved bruk av tilgjengelig prøvemateriale som nevnt i første ledd uten samtykke fra de som har avgitt prøvene dersom formålet med utprøvingen er å utvikle ny metodikk eller forbedre eksisterende metodikk for påvising og karakterisering av en smittsom sykdom. analysefunn uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. bokstav e, kan kommunestyret bruke og om nødvendig skade den ansvarliges eiendom. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i første ledd bokstav d og e, kan kommunestyret mot vederlag også bruke eller skade andres eiendom. Det er et vilkår at vinningen er vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet. Vedtak etter første ledd skal gjøres av kommunelegen sammen med den legen som fylkeskommunen har utpekt etter § 7-3 tredje ledd. Departementet kan i forskrift fastsette bestemmelser om tiltak for å motvirke sykehusinfeksjoner. I forskriften kan det gis bestemmelser for helsepersonell og eiere av virksomheter som driver medisinsk undersøkelse, behandling eller pleie, for å forebygge eller motvirke at pasienter, ansatte eller andre blir påført infeksjoner. pleies bare ved institusjoner som departementet har godkjent. Helsepersonell har plikt til å følge Statens helsetilsyns pålegg etter § 7-10 om at en allmennfarlig smittsom sykdom skal forebygges, undersøkes, behandles, eller pleies etter bestemte faglige retningslinjer, eller at undersøkelser eller analyser skal gjøres slik Statens helsetilsyn bestemmer eller bare må gjøres av noen som Statens helsetilsyn har godkjent. at den blir overført, skal legen eller eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg undersøke av lege. Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus ut fra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på et annet egnet sted. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig for å drøfte saken. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Dersom noen av partene ønsker det, skal de under møtet gis anledning til vitneførsel og til å legge frem annet materiale det ikke har vært mulig å presentere under saksforberedelsen. Kap. 6 Rett til smittevernhjelp m.m. Gjennomføring av tiltak med tvang etter § 5-2 og § 5-3 avgjøres av fylkesnemnda for sosiale saker jf sosialtjenesteloven § 9-1. Når fylkesnemnda behandler saker etter loven her benevnes den smittevernnemnda. Departementet kan bestemme at smittevernnemnda også skal behandle andre saker etter denne loven her. Smittevernnemndas medlemmer og sekretariat har taushetsplikt i samsvar med bestemmelsene i legeloven. Fylkesmannen skal være sekretariat for smittevernnemnda, jf sosialtjenesteloven § 9-3. Når et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen, eller når det er fare for et slikt utbrudd og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen, og for at det kan settes inn tiltak til vern om befolkningen. Om nødvendig kan Kongen gjøre avvik fra gjeldende lovgivning. Lov 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold § 3 § 4 gjelder tilsvarende. II Lov 22. mai 1902 nr. 10 Straffeloven. § 154a (ny) skal lyde: Den som har skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte. Er fornærmede den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale bare sted etter fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever det. V Lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur. VI Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 22 tredje ledd skal gis et tillegg, nytt nr. 4 som skal lyde: VIII Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsestjenesten i kommunene. § 4A-1 nytt tredje ledd skal lyde: I samsvar med lov om vern mot smittsomme sykdommer jf kommunehelsetjenesteloven § 1-2, kan departementet gi forskrifter om at den som vil drive visse slag virksomheter som kan medføre fare for overføring av smittsomme sykdommer, må søke om tillatelse. I forskriftene kan det bl.a fastsettes kvalitetskrav/grenseverdier til anlegg, utstyr og virksomhet og kvalifikasjonskrav til personell knyttet til slik virksomhet. Vedlegg. Helsedirektoratets utkast til forskrift om allmennfaglige smittsomme sykdommer fra NOU 1990: Forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer gitt med hjemmel i lov ......19..nr... Disse sykdommene er etter lov om vern mot smittsomme sykdommer allmennfarlige: Dysenteri (amøbisk og basillær) Encefalitt (virusencefalitt) Dysentery (amebic and bacillary) Encephalitis (virus) Pertussis ( < 2 years) Legionnarie' Rubella (congenital and females > 15 years) Ot.prp.nr.90 (1992-1993) Om lov om prisregulering ved import av fisk og fiskevarer m.v. (1. Lov om prisregulering ved importav fisk og fiskevarer. 2. Endringer i lov av 3. juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v. 3. Endringer i lov av 17. juni 1966 nr 19 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen.)

lovdata_cd_527

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.839

Denne resolusjon trer i kraft straks. Fra samme tid oppheves kgl. res. av 25. november 1949 om dispensasjon fra helligdagsfredningen ved bruk av agnsidgarn. 1951 Forskrift om grenseregulering, Borge m.fl.

lovdata_cd_55368

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.79

Fiskeridepartementet gis fullmakt til å utøve den myndighet som er tillagt Kongen i §12 tredje ledd i lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven). Fullmakten er begrenset til å fastsette vilkår for å delta i selfangst og hvalfangst, med virkning for ett år av gangen.

lovdata_cd_44722

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.586

Inntektsprøving av pensjon skjer mot all pensjonsgivende inntekt - både lønns- og næringsinntekt. Feriepenger medregnes som arbeidsinntekt, når man har inntektsgivende arbeid etter uttaket av AFP. Det skilles ikke på om inntekten er opptjent hos tidligere eller ny arbeidsgiver.

lovdata_cd_53177

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.474

Delegering av myndighet til Samferdselsdepartementet etter lov om Postbanken BA (postbankloven). Fastsatt ved kgl.res. 22. november 1996 med hjemmel i lov av 5. juni 1992 nr. 51 om Postbanken BA (postbankloven) §7-1 første ledd. Fremmet av Samferdselsdepartementet.

lovdata_cd_26483

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.671

Forskrift om Kystverneplan Nordland, vedlegg 43, Laukvikøyene naturreservat, Vågan kommune, Nordland. Reservatet berører følgende gnr./bnr.: 65/1, 65/3, 65/5, 65/12, 65/13, 65/48, 66/2, 66/3, 66/5, 66/6, 66/10, 66/11, 66/13, 66/14, 66/17, 66/18, 66/26, 66/56. Reservatet dekker et areal på ca. 10.888 daa hvorav ca. 7.372 daa er sjøareal. Grensene for reservatet er vist på kart i målestokk 1:15.000 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Vågan kommune, hos Fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å ivareta et verdifullt kystområde, med det naturlig tilknyttede plante- og dyreliv. Spesiell verdi er knyttet til området som hekkeområde for våtmarksfugl og som overvintringsområde for sjøfugl. Mindre lokaliteter innen området har stor havstrandbotanisk verdi. 4. Bruk av modellbåter, modellfly, vannskuter og surfebrett og oppsetting av kamuflasjeinnretninger for fotografering er forbudt. 5. Motorferdsel til lands er forbudt. Start og landing med luftfartøy og lavtflyging under 300 m er forbudt. Bestemmelsene i §3 med unntak av nr. 5 er ikke til hinder for: 4. Tradisjonell beiting. Direktoratet for naturforvaltning kan av hensyn til fredningsformålet ved forskrift regulere beitetrykket i hele eller deler av reservatet. 6. Rettighethavers rett til å ta bort egg og dun i samsvar med viltloven, samt skjøtselstiltak i forbindelse med bruk av området som egg- og dunvær. 7. Jakt og fangst på artene vånd, mink, rødrev, kråke og ravn som gjør skade i henhold til viltlovens bestemmelser. 8. Drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg og ferdsel i forbindelse med dette arbeidet. 3. Bruk av motorisert transport i i forbindelse med aktiviteter nevnt i §4 første ledd nr. 11 bokstav a. 4. Oppgradering/fornyelse av kraftledninger som ikke faller inn under §4 første ledd nr. 11 bokstav c. Gjelder for: Vågan kommune, Nordland.

lovdata_cd_10899

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.532

Forskrift om fredning for Søndre Dyttholknatten naturreservat, Sør-Aurdal kommune, Oppland.

lovdata_cd_42996

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.915

At en barnepensjonist oppholder seg i institusjon, kan medføre omregning av barnepensjonen. §18-8 gir bestemmelser om de institusjonsopphold som skal medføre omregning av pensjonen, og §18-9 gir bestemmelser om hvordan beregningen av barnepensjon skal være under institusjonsoppholdet. Bestemmelsene tilsvarer bestemmelsene for pensjoner generelt i lovens §3-27 og §3-28 . Vi viser til kommentarene til disse paragrafene.

lovdata_cd_20120

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.804

Formålet med fredningen er å bevare et lite, produktivt vann med tilhørende myrområder som er viktig som trekkområde og hekkeområde for en rekke vannfuglarter.

lovdata_cd_1740

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.599

1. Fylgjande endringar i kommuneinndelinga i Sogn og Fjordane fylke vert gjennomførde frå 1. januar 1965: a. Overføring av den delen av Davik kommune som ligg på nordsida av Nordfjorden austover frå og med Levdal, til Eid kommune, vedteken ved kgl.res. av 1. februar 1963, jfr. stortingsvedtak av 7. b. Overføring av den vestlege delen av Hornindal kommune (frå og med Navelsaker og Holmøyvik) til Eid kommune, vedteken ved kgl.res. av 1. februar 1963, jfr. stortingsvedtak av 15. mai 1964. 2. Namnet på den utvida kommunen vert fastsett til Eid. 3. Kommunestyret i den utvida Eid kommune i perioden 1. januar 1965 - 31. desember 1967 skal ha 29 medlemer. Valting skal haldast måndag den 28. september 1964. Når det gjeld røysterett, kven som er valføre, røystegjeving, føreåtrøysting og klagerett, vert det ved dette valet rekna som om inndelingsendringane alt er gjennomførde. Manntalet for den utvida Eid kommune ved valet i 1964 vert ført av dei som var manntalsførarar ved det siste kommunevalet, kvar for sin del av den utvida kommunen - eller av dei som vert oppnemnde av det einskilde formannskapet med samtykke frå fylkesmannen, jfr. §2 i kommunevallova. Valstyret vel manntalsnemnd, jfr. §4, andre leden, i kommunevallova. Utlegging av manntal etter §5 i kommunevallova skjer på dei stadene i den utvida kommunen som valstyret fastset. Valstyret skal vere samansett av dei formannskapsmedlemene som bur på den utvida kommunen sitt område og manntalsførarane, jfr. tredje leden. Det vert første gongen kalla saman av ordføraren i Eid. Valstyret skal lyse ut valdagen innan utgangen av juli månad. 4. Fylkesmannen kallar det nyvalde kommunestyret i den utvida Eid kommunen saman til konstituerande møte så snart som mogleg etter valet, jfr. §7 i kommunelova. 5. Dei nyvalde kommunale organa skal før 1. januar 1965 så langt det er nødvendig for å førebu og gjennomføre inndelingsendringane, nytte mynde som ligg til dei tilsvarande fungerande organa i Davik, Eid og Hornindal kommunar. 6. Budsjettet for den utvida Eid kommune for 1965 skal vedtakast av det nyvalde kommunestyret. For denne budsjetthandsaminga gjeld ikkje dei fristane som er fastsette i kommunelova. 7. Kommunestyret i den utvida Eid kommune får fullmakt til å avgjere med kva for beløp innan ramma av skattelova det skal skrivast ut eigedomsskatt i den utvida kommunen frå 1. januar 1965 utan omsyn til føresegna i skattelova om at eigedomsskatt til herad ikkje for noko år kan setjast ned eller høgdast med meir enn kr. 0.50 pr. skyldmark. 8. Val etter §57 og §75 i domsstollova, jfr. §77 og §79, vert i den utvida Eid kommune føreteke av det nyvalde kommunestyret og av det nyvalde formannskapet og manntalsførarane. Dei personane som vert valde, skal gjere tenest til utgangen av 1967. 9. Kostnader i samband med gjennomføringa skal dekkjast av den kommunen som har hatt kostnadene. Felleskostnader i samband med inndelingsendringane skal forskotterast av Eid kommune. 10. Denne resolusjonen tek til å gjelde straks. 1964 Forskr. om kommunesammenslåing, Stryn m.fl.

lovdata_cd_10531

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.657

Gjøvik kommune: 239/1, 246/1, 246/2, 246/3, 246/7, 246/8, 247/1, 248/32. Søndre Land kommune: 25/33, 25/45, 25/90. Reservatet dekker et areal på ca. 1.115 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1984. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Gjøvik og Søndre Land kommuner, hos fylkesmannen i Oppland og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka etter nærmere anvisning av forvaltningsmyndigheten og knekkpunktene bør koordinatfestes.

lovdata_cd_56394

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.848

Forskriften trer i kraft straks og erstatter regler av 20. desember 1956 om gjennomføring av skattetrekk ved fiske- og fangstvirksomhet.

maalfrid_ecca019a45fa925d75e55fd3813d1ae4b2eeec7a_248

maalfrid_ntnu

no

0.897

SIDE 244 6. PRAKTISK-PEDAGOGISK UTDANNING (PPU) Følgende integrerte mastergrader tilbys - språkfag - realfag (se kap. 3.12) - samfunnsfag (geografi) De integrerte mastergradsløpene består av elementer fra det praktisk-pedagogiske studiet og fagstudier gjennom alle de fem årene studiet tar. Hensikten med slike løp er at lærer-perspektivet skal være i fokus gjennom hele utdanningsløpet, og dermed gjøre studenten spesielt godt rustet til å undervise i sine fag. PPU-delen av studiet utgjør 60 studiepoeng pluss 14 uker veiledet praksis. Alle praksisplasser er i eller nær Trondheim, og all praksis organiseres av Program for lærerutdanning (PLU). Til femårig integrert master søker en gjennom Samordna opptak. Til PPU og FPPU søker en gjennom NTNUs interne søknadsweb. I begge tilfellene er fristen 15. april. Se også: http://www.ntnu.no/studier/laerer/prped/opptak Søkere som tilbys plass må være forberedt på å legge fram politiattest. Se først nevnte nettadresser for nærmere opplysninger. Det finnes en særskilt opptaksforskrift for opptak til PPU ved NTNU. Du finner den her: http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20051207-1687.html eller via en lenke fra nettstedet nevnt innledningsvis.

lovdata_cd_38222

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.821

Selv om selve inntektsprøvingen av barnetillegg og eventuelt ektefelletillegg for flere kull skal foretas hver for seg, må det tas hensyn til overskytende inntekt etter inntektsprøvingen for det ene kullet når inntektsprøvingen for det andre kullet skal gjennomføres. Dette må gjøres for å unngå at samme inntekt blir regnet med to ganger. Det er bare de forsørgingstilleggene som har fribeløp lavere enn pensjonisten inntekt som skal reduseres. Dersom pensjonistens egen samlede inntekt er lavere enn begge fribeløpene som er fastsatt, vil det ikke være noen overskytende inntekt som det skal beregnes fradrag for. Dersom ett av barnekullene bor sammen med begge foreldrene må man imidlertid også ta hensyn til ektefelle/samboers inntekt i disse tilfellene. For barnekullene som ikke bor sammen med begge foreldrene vil ektefelle/samboers inntekt ikke ha betydning for beregning av barnetilleggene. Se forskriften §4. I disse tilfellene vil resultatet av inntektsprøvingen være at barnetillegg skal utbetales uten reduksjon. I de tilfellene der pensjonistens egen inntekt ligger imellom de to fribeløpene, skal fradrag på grunnlag av pensjonistens egen inntekt i sin helhet foretas i de forsørgingstilleggene som har lavest fribeløp. Forsørgingstilleggene som har høyere fribeløp enn pensjonistens samlede inntekt skal ikke bli redusert. Eksempel 1, 4, 5 og 7 som følger etter kommentarene til §5 gir eksempler på beregning. Eksempel 1, 4 og 7 berører forskriftens §4. I de tilfellene der pensjonistens egen inntekt overstiger de to fribeløpene, skal fradrag for overskytende inntekt fordeles forholdsmessig. Eksempel 2, 3 og 6 tar for seg eksempler på beregning der inntekten overstiger de to fribeløpene. I eksempel 2 og 3 anvendes også forskriftens §4.

lovdata_cd_25

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.537

Forskrift om båndtvang for hund, Sør-Varanger kommune, Finnmark. Fastsatt av Landbruksdepartementet 17. juli 1945.