Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

Follow

Norkart 7

lovdata_cd_11144

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.746

Formålet med fredningen er å bevare et område med fint utviklet og variert edellauvskog som også er et eksempel på det opprinnelige ravinelandskapet i Lierdalen. Skogen består av gråor-askeskog, gråor-heggeskog og alm-lindeskog.

lovdata_cd_21646

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.902

Åfjord kommunestyres vedtak 17. desember 1996 om våpen og flagg for Åfjord kommune godkjennes. Åfjord kommunes våpen blir: I blått to fremvoksende sølv båter. Åfjord kommunes flagg blir: I blått to fremvoksende hvite båter.

lovdata_cd_13892

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.601

Forskrift om fredning av Rognsmoen naturreservat, Grong kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. av 13. mai 1988. Fremmet av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_19766

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.614

Forskrift om husnummerskilt, Vefsn kommune, Nordland. Fastsatt av Vefsn kommunestyre 22. juni 1994 med hjemmel i plan- og bygningslov 14. juni 1985 nr. 77 §105 og forskrift av 19. oktober 1979 nr. 4 nr. 15.5. Kapittel 1. Plikt til å sette opp skilt. §1-1. Enhver huseier, som av kommunen har fått tildelt adressenummer til bygning eller bygningsdel, plikter å sette opp og holde vedlike husnummerskilt på eiendommen i samsvar med disse regler. Huseieren plikter å anskaffe nødvendig skilt for egen kostnad. Kapittel 2. Skiltets plassering m.v. §2-1. Husnummerskiltet skal plasseres på en måte som tydelig angir hvilken eiendom det knytter seg til og alltid være anbragt slik at det er lett synlig fra veg eller gate. Skiltet skal holdes helt og rent og skal ha tydelige tall og eventuelle bokstaver. §2-2. Husnummerskiltet skal være anbragt såvidt mulig ca. 2,5 meter over bakken og største tillatte avstand fra veg eller gate er 12 meter (målt fra veg-/gatekant). Skiltet bør være belyst slik at det er synlig etter mørkets frembrudd. §2-3. Der hvor skiltet vanskelig kan sees fra vegen/gaten, skal nummerskiltet anbringes i passende høyde på port, stolpe innhegning eller annet egnet sted. §2-4. Husnummerskiltet skal ikke settes opp mot annen veg/gate enn den adressen er knyttet til. §2-5. Selv om eiendom ikke har inngang eller avkjørsel fra den veg/gate som nummeret er knyttet til, skal det settes opp vanlig nummerskilt til vegen/gaten. §2-6. Hvor rådmannen finner det påkrevet, kan det når som helst forlanges oppsatt suppleringsskilt ved hovedveg foruten ved de enkelte hus eller de enkelte innganger. §2-7. Har eiendommen flere oppganger som betegnes med bokstaver, må oppgangenes betegnelse ikke anbringes på selve husnummerskiltet. Kapittel 3. Skiltenes materiale og utførelse. §3-1. Husnummerskiltet skal ha svarte tall og evt.. bokstaver, samt svart kantborg på hvit eller hvitaktig reflekterende bunn. §3-2. Størrelsen på skiltet skal være slik Statens vegvesens skiltnormer viser i kapittel II, avsnitt 7 (skilt 770). §4-1. Teknisk sjef kan i det enkelte tilfelle gi tillatelse til at det settes opp andre skilt, samt lykter o.l. som skal tjene som skilt. §4-2. Hvor lovlige husnummerskilt og henvisningsskilt ikke allerede er anbragt, skal slike være oppsatt innen ett år etter at disse regler trer i kraft. For nybygg skal skilt oppsettes snarest mulig og før ferdigattest utstedes. §4-3. Teknisk sjef eller den han gir fullmakt skal føre tilsyn med at disse regler overholdes og gi nødvendige pålegg. §4-4. Imøtekommes ikke påleggene innen en gitt rimelig frist, forholdes som bestemt i plan- og bygningslovens §114 og §115.

lovdata_cd_42020

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.795

Undervisningstiden omfatter faktisk undervisningstid og friminutter og hvilepauser. Den omfatter også organisert forflytning fra et undervisningssted til et annet, f.eks. ved ekskursjoner. Med undervisning forstås som hovedregel aktiv formidling av kunnskap, og ikke ervervelse av kunnskap uten at det er noen som driver undervisningen. Hjemmearbeid og selvstudier utenfor undervisningsstedet faller derfor utenfor. Konfirmantundervisning som skjer i skoletiden regnes som undervisningstid. Ved undervisningsinstitusjoner som har en klart avgrenset undervisningstid, f.eks. videregående skoler, vil vi som hovedregel godta ulykkeshendelser som finner sted under opphold på undervisningsstedet og i undervisningstiden, selv om det ikke samtidig pågår slik aktiv formidling av kunnskap som nevnt ovenfor. Opphold på undervisningsstedet i en fritime vil således være omfattet. Det samme gjelder opphold på skolens område umiddelbart før og etter den vanlige undervisningstiden, men ikke når eleven oppholder seg på skolens område unødig lenge etter undervisningstidens slutt, f.eks. for å spille fotball på skoleplassen. Ved undervisningsinstitusjoner som ikke har en klart avgrenset undervisningstid, men hvor utdannelsen i stor utstrekning baserer seg på selvstudium, vil begrepet «undervisningstiden» ofte gi liten veiledning for avgrensningen. Studenter og elever ved universitet og høyskoler vil ofte oppholde seg på undervisningsstedet også i tidsrom hvor undervisning ikke foregår. De kan f.eks. delta i kollokvievirksomhet, drive med selvstudium på lesesalen, laboratorieforsøk e.l. Også under slike aktiviteter vil de som hovedregel være yrkesskadetrygdet såfremt de oppholder seg på undervisningsstedet.

lovdata_cd_54739

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.845

1. Brukerinspektoratet må være organisatorisk identifiserbart og ha rapporteringsmetoder som sikrer og viser dets upartiskhet innenfor gruppen som det er en del av. Det må ikke være ansvarlig for konstruksjon, produksjon, leveranse, installasjon, drift eller vedlikehold av det trykkpåkjente utstyr eller enheter, og må ikke være involvert i aktiviteter som representerer en trussel mot dets skjønn og integritet i forhold til organets kontrolloppgaver. 2. Brukerinspektoratet og dets personell må utføre kontroller og verifikasjoner med den største profesjonelle integritet og tekniske kompetanse, og må være uavhengig av alle påvirkninger, særskilt finansielle, som kan påvirke skjønn eller resultatet av kontrollen, særskilt fra personer eller grupper av personer med interesser i resultater av verifikasjoner. 3. Brukerinspektoratet må ha nødvendig personell og fasiliteter tilgjengelig, slik at inspektoratet kan utføre de tekniske og administrative oppgaver forbundet med kontroll og overvåkning. Inspektoratet må også ha tilgang på nødvendig utstyr for å kunne utføre spesielle verifikasjoner. 6. Brukerinspektoratet må ha tilstrekkelig ansvarsforsikring, unntatt dersom gruppen som organet er en del av overtar ansvaret. 7. Personell ved brukerinspektoratet må håndtere fortrolig (unntatt vis-à-vis tilsynsmyndigheten) all informasjon som det skaffer seg ved utførelse av sine oppgaver i samsvar med forskriften.

lovdata_cd_2301

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.862

Den av Kommunaldepartementet den 20. august 1964 fastsatte grense mellom Sel og Fron kommuner i Oppland fylke i forbindelse med overføringen av Sjoaområdet fra Fron til Sel kommune, jfr. kgl.res. av 10. april 1964, opprettholdes for så vidt angår strekningen fra Kviknegråhø i vest til Øvre Tverglitras sammenløp med Glitra i øst. Den av departementet i samme forbindelse fastsatte grense mellom Sel og Fron kommuner videre østover i fjellet til grensen mot Folldal kommune i Hedmark fylke, oppheves og fastsettes slik: Fra nevnte punkt i Glitra (ved utløpet av Øvre Tverglitra) går kommunegrensen østover etter Glitra så langt denne rekker og deretter i dypeste dalbunnen over vannskillet til Musvoldalen, hvor den så følger Musvolåen videre østover til der hvor bekken fra Veslelægerkollen faller ut i Musvolåen. Herfra går grensen i samme østlige hovedretning rettlinjet til høyde 1364 på sørsiden av Musvoldalen. Fra dette punkt svinger den i nordøstlig retning rettlinjet til høyde 1348 på librestet overfor Søndre Benkin, hvorfra den i noe mer nordlig retning, og igjen rettlinjet, går til sørenden av Myldingetjønn (Bergtjønn). Herfra følger grensen djupålen til nordenden av tjønnet og derfra elven fra dette til den ved utløpet av bekken fra Musvoltjønn treffer på grensen mot Folldal kommune, jfr. grenseforlik Folldal - Sel, vedtatt av kommunestyrene henholdsvis 9. september og 5. oktober 1961. Hvor grensen går etter vassdraget, blir regelen i vassdragsloven av 15. mars 1940 §3 bestemmende for grensens gang. (Høydetallene referer seg til NGO's gradteigskart i målestokk 1:50.000, 1718 i Rondane og 1818 IV Atnsjøen).

lovdata_cd_29127

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.861

Bygningsrådet kan forby at tomt i regulert strøk fraskilles før den har adkomst og kloakkforbindelse som nevnt i §67. De vilkår for å gi byggetillatelse som nevnt i bygningslovens §95 nr. 3 gis tilsvarende anvendelse ved søknad om delingstillatelse. (I 1966 s 1832, II 1985 s 130)

lovdata_cd_42386

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.602

[Endret 9/00, 1/05. Vi viser til tilsvarende bestemmelse for fedrekvote i §14-10 sjette ledd med merknader. Engangsstønad ytes også til person som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven § 36 og § 37, såfremt vedkommende har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven § 44a annet ledd. 1) Endret ved lov av 19.6.97 nr. 63, i kraft straks, 30.6.00 nr. 58, i kraft 1.7.00.

lovdata_cd_60641

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.895

Publisert: Somb-2003-94 (2003 s 297) Sammendrag: Adgangen til omgjøring av vedtak i sak om riving/oppføring av fritidsbolig. ( Bygge- og reguleringssaker ) Forvaltningsutvalget i Lillesand kommune gav A tillatelse til å rive et eksisterende bolighus, bod og båthus for å erstatte disse med hytte, båthus og låve/fritidshus. Eiendommen var konsesjonsgitt som fritidseiendom og lå i et område som i kommuneplanen var avsatt til framtidig boligområde. I følge planbestemmelsene var det stilt krav om reguleringsplan. Planutvalget i kommunen omgjorde vedtaket med hjemmel i forvaltningsloven §35 tredje ledd. Fylkesmannen i Aust-Agder stadfestet planutvalgets vedtak, men med en annen hjemmel, og la til grunn at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig, jf forvaltningsloven §35 første ledd bokstav c. Ombudsmannen kunne ikke se at forvaltningsutvalget hadde overskredet den materielle kompetansen til å dispensere etter plan- og bygningsloven §7 fra fastsatt arealbruksformål eller oppstilt reguleringsplankrav, og konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig. Planutvalget hadde derfor ikke hjemmel til å omgjøre forvaltningsutvalgets vedtak i saken. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Saksgang: (Sak 2002-2379) Forvaltningsutvalget i Lillesand kommune gav 20. februar 2001 A tillatelse til å rive eksisterende bolighus, bod og båthus for å erstatte disse med hytte, båthus og låve/fritidshus. Eiendommen er konsesjonsgitt som fritidseiendom. Den ligger i et område som i kommuneplanens arealdel er avsatt til framtidig byggeområde, og i følge utfyllende bestemmelser til planen kan nevnte type tiltak «ikke finne sted før området inngår i reguleringsplan». Planutvalget omgjorde 21. februar 2001 forvaltningsutvalgets vedtak med hjemmel i forvaltningsloven §35 tredje ledd. A påklaget avgjørelsen til Fylkesmannen i Aust-Agder, som stadfestet planutvalgets vedtak, men med en annen hjemmel. Det ble her lagt til grunn at planutvalget hadde rettslig grunnlag for å omgjøre forvaltningsutvalgets vedtak med hjemmel i forvaltningsloven §35 første ledd bokstav c, idet forvaltningsutvalgets vedtak ble ansett som ugyldig. As advokat brakte saken inn for ombudsmannen. I klagen ble det bl.a. vist til at omsøkte ombygging av hovedhuset og båthuset kun innbærer marginale endringer i forhold til eksisterende bygninger, og at tiltaket ikke kunne karakteriseres som et «større byggeprosjekt» slik fylkesmannen hadde gjort. Det ble videre framholdt at saksbehandlingen var bemerkelsesverdig, og at det ikke var grunnlag for å hevde at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig. Det ble i denne sammenheng vist til at forvaltningsutvalget var velkjent med kommuneplanens målsettinger og forutsetninger, og at det var på dette grunnlaget at utvalget foretok befaring i saken. Det ble også framholdt at kommunen hadde begått saksbehandlingsfeil i det A ikke fikk forhåndsvarsel om omgjøringen, og at han derfor ble fratatt muligheten for å framheve sine synspunkter før omgjøringsvedtaket ble fattet. Videre viste advokaten til at planutvalget fattet vedtak i saken uten forutgående utsendelse av saksdokumenter, og uten at utvalgets medlemmer rent faktisk hadde anledning til å sette seg inn i sakens faktum. Det ble også anført at fylkesmannen feilaktig hadde lagt til grunn at A hadde fått fritak fra boplikten, idet det var gitt tillatelse til å ta i bruk eiendommen som fritidseiendom. Det ble på grunnlag av klagen med vedlegg og saksdokumenter innhentet fra Lillesand kommune og Fylkesmannen i Aust-Agder funnet grunn til å ta saken opp med fylkesmannen. I brev herfra til fylkesmannen ble det bl.a. redegjort for de forhold fylkesmannen hadde lagt vekt på ved behandlingen av forvaltningsklagen: «Fylkesmannen framholdt i vedtaket at spørsmålet om det foreligger særlige grunner er et rettsanvendelsesskjønn. Videre er det uttalt «at et dispensasjonsvedtak etter pbl. §7 vil være ugyldig dersom dispensasjon gis til tross for at det ikke foreligger «særlige grunner». Under henvisning til at «eiendommen ligger relativt nær Lillesand sentrum og at den grenser mot sjøen», og at området er «spesielt utpekt som område for fremtidig tettstedsutvikling på grunn av områdets naturlige sammenheng med eksisterende tettstedsbebyggelse og mulighet for attraktive tomter med spesielle kvaliteter med sjønær og sentrumsnær bebyggelse», la fylkesmannen til grunn at det fremstod som relativt klart at man ikke burde tillate større byggeprosjekter med fritidsformål før man hadde fått vurdert området i plansammenheng. Det ble vist til at omsøkte tomt og områdene rundt kan reguleres til boligformål, og at kommunen eventuelt kan ekspropriere området. Fylkesmannen mente dette ville bli vesentlig vanskeliggjort dersom eiendommen bebygges av «fritidsbebyggelse av høy standard før en regulering er ferdig»». Forvaltningsutvalgets vedtak 20. februar 2001 (pkt. 1) ble deretter gjengitt: «Med hjemmel i pbl. §7 gis dispensasjon fra plankravet i kommuneplanens arealdel, jf. sakens vurdering. Området er i dag bebygget og privatisert. Tiltak vil ikke kreve disp fra byggeforbudet i 100-metersbeltet, da eiendommen ligger innenfor område avsatt til framtidig boligbygging. Eier disponerer i dag omkring 24 mål, og har derved stor grad av påvirkning i den framtidige reguleringstenkning. Eiendommen med påstående bygningsmasse er pr i dag konsesjonsgitt som fritidseiendom. En gjenoppbygging iht søknad vil ikke endre dette». På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å kommentere følgende: «Tyder ikke dette på at forvaltningsutvalget har foretatt en konkret og saklig vurdering av om det foreligger særlige grunner for dispensasjon fra plankravet i kommuneplanen? Er det tilstrekkelig for å fastslå ugyldighet at planutvalget og fylkesmannen er uenig i at det foreligger særlige grunner for dispensasjon fra plankravet? Står man ikke her overfor et rettsanvendelsesskjønn som gir et visst spillerom for hva som skal tillegges størst vekt i dispensasjonsvurderingen? Når planutvalget i sitt vedtak heller ikke har lagt til grunn at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig, kan det anføres at det skal helt klare holdepunkter til for at fylkesmannen i ettertid kan konkludere med at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig, jf. fvl. §35 første ledd bokstav c? Fylkesmannen bes kommentere dette nærmere. Det synes videre som om fylkesmannen i fjerde hovedavsnitt på side tre i vedtaket 20. desember 2001 feilaktig har lagt til grunn at eieren har fått fritak fra boplikten, mens realiteten synes å være at fylkeslandbruksstyret i Aust-Agder har konsesjonsgitt eiendommen som fritidseiendom. Fylkesmannen bes kommentere dette, herunder hvilken betydning dette eventuelt har hatt for sakens utfall. Hvordan har fylkesmannen for øvrig hensyntatt det forhold at eiendommen i dag er bebygget både med hus, uthus og båthus og at et eventuelt avslag antakelig vil føre til at eiendommen vil bli benyttet som fritidseiendom, eventuelt i oppusset/oppgradert stand? Er det på denne bakgrunn treffende slik fylkesmannen har lagt til grunn, at byggeprosjektet i vesentlig grad tilrettelegger for økt fritidsbruk av eiendommen? Etter det ombudsmannen forstår er for øvrig store deler av Kviviga i dag bebygget med fritidseiendommer. Det bes om fylkesmannens kommentarer. Fylkesmannen bes videre om å kommentere klagerens anførsel om at saken ikke var tilstrekkelig opplyst og at A ikke fikk anledning til å uttale seg før planutvalget fattet sitt omgjøringsvedtak, jf. fvl. §17, §16 og evt. §35. Fylkesmannen uttalte i sitt svar at det var flere forhold som talte for at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig. Det ble bl.a. vist til at utvalgets begrunnelse tydet på at det ikke hadde «sett at tiltaket er i strid med kommuneplanens arealbruksformål, byggeområde for boliger, og at det er nødvendig med dispensasjon også i denne forbindelse». Det ble vist til at viktige problemstillinger når det gjaldt forholdet til kommuneplanens arealformål dermed var blitt oversett og at «det må antas at dette kan ha hatt betydning for det resultatet utvalget kom til, jf. fvl. §41». Videre framholdt fylkesmannen at området i kommuneplanens tekstdel spesielt er utpekt til område for framtidig tettstedsutvikling, bl.a. på grunn av nærheten til sentrum, og at dette tydet på at «området er vurdert som et spesielt viktig boligområde». Fylkesmannen mente videre at forvaltningsutvalget ikke hadde foretatt noen forsvarlig vurdering av behovet for reguleringsplan for å sikre gjennomføringen av kommuneplanens intensjoner om etablering av et byggeområde for helårsboliger, og at utvalget «viser klart mangelfulle kunnskaper om arealplanlegging etter plan- og bygningsloven med den argumentasjon som er fremført i begrunnelsen». Det forhold at området var bebygd og privatisert var etter fylkesmannens mening ikke et argument for at det ikke var behov for reguleringsplan. I medhold av en slik plan ville det kunne fastsettes tomteinndeling og foretas ekspropriasjon til ny bebyggelse. Det ble herunder vist til at det bebygde areal av hovedhus og uthus i sum ville øke relativt betydelig, og fylkesmannen kunne ikke erindre å ha sett eksempler på at noen hadde fått tillatelse til å oppføre uthus/låve av denne størrelse i tilknytning til en fritidsbolig i 100-metersbeltet langs sjøen. Det ble anført at en slik tillatelse var i strid med tidligere praksis, og at dette indikerte at forvaltningsutvalget hadde «gått ut over det spillerom utvalget eventuelt måtte ha når det gjelder praktiseringen av rettsanvendelsesskjønnet etter pbl. §7 og at det ikke kun dreier seg om en meningsforskjell mellom fylkesmannen og utvalget». Fylkesmannen påpekte videre at en reguleringsplan skal sikre de hensyn som pbl. §17-2 skal ivareta samtidig som det ble anført at utvalget hadde lagt vekt på utenforliggende hensyn ved at det i begrunnelsen av vedtaket ble vist til søkerens innflytelse på det videre reguleringsarbeidet i kraft av hans rolle som en betydelig grunneier, og at det «vil være en nærliggende mulighet for at dette i hvert fall i noen grad har hatt innflytelse på det resultatet utvalget kom til». Dersom vedtaket ikke var ugyldig, mente likevel fylkesmannen at planutvalget uansett hadde hjemmel for å omgjøre dette etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, jf. fvl. §35 femte ledd, fordi tungtveiende hensyn talte for det. Det ble i denne sammenheng vist til allmennhetens interesser, samt den korte tiden som gikk fra vedtaket ble fattet til det ble omgjort, noe som tilsa at tiltakshaveren i svært liten grad kunne ha innrettet seg etter vedtaket. Det ble videre framholdt at tiltaket ikke innebar marginale endringer fordi den nye bebyggelsen hadde en helt annen arkitektonisk stil. Fylkesmannen viste også til at det ikke var opplyst hvor stort bebygd areal de nye bygningene utgjorde, og redegjorde deretter på bakgrunn av de innsendte tegningene for hvordan han mente at bygningene ville se ut. Han mente i denne sammenheng at økningen av lengden på fasaden mot sjøen og uthuset/låven ville ha landskapsmessig betydning. Fylkesmannen fastholdt at det i reguleringsplanen bør tas stilling til plasseringen av ny bebyggelse i området, særlig bruken av området mot sjøen. Ved den omsøkte standardhevningen av bygningene og økningen av bygningsmassen mente videre fylkesmannen at man la til rette for økt fritidsbruk, noe som kom i strid med arealbruksformålet bolig. Det ble i denne sammenheng vist til at uthuset/låven objektivt sett kunne fungere som en selvstendig fritidsbolig. fylkesmannens mening ikke et argument av stor betydning i saken. Fylkesmannen mente videre at saken var tilstrekkelig opplyst da planutvalgets medlemmer fattet vedtak i saken, og viste i den sammenheng til at det i ettertid ikke hadde framkommet forhold av betydning for saken som ikke var kjent på tidspunktet for planutvalgets vedtak. Det forhold at A ikke hadde fått anledning til å uttale seg før vedtaket ble omgjort måtte etter fylkesmannen syn «antagelig betraktes som en saksbehandlingsfeil». Da det ikke hadde kommet fram opplysninger i saken som tilsa at planutvalget ville ha kommet til et annet resultat, mente fylkesmannen at denne feilen ikke hadde hatt avgjørende betydning for utfallet i saken, jf. fvl. §41. As advokat uttalte deretter bl.a. at forvaltningsutvalget hadde «brukt atskillig tid på å sette seg inn i sakens faktiske side, herunder foretatt befaring i det aktuelle området». Etter klagerens mening hadde utvalget foretatt en vurdering av kommuneplanens bestemmelser vedrørende mulig framtidig boligbygging i strandsonen og dens betydning. As advokat opplyste videre at området og de aktuelle byggeprosjektene i sin helhet ligger i strandsonen, innenfor 100-metersbeltet. Fylkesmannens uttalelse i tilknytning til kommuneplanens arealbruk i området om at det ikke var gitt at «boliger vil bli plassert eksponert mot sjøen» og at disse områdene burde settes av til friareal «indikerer at fylkesmannen selv vil motsette seg konkrete boligprosjekter i området om og når de blir forelagt ham». Det ble i denne sammenheng vist til brev 24. august 1999 fra Fylkesmannen i Aust-Agder til Lillesand kommune der fylkesmannen i forbindelse med kommuneplanen fra 1999 hadde merknader til boligutbygging i strandsonen i dette området. Når det gjaldt gjenoppføringen av uthuset/låven ble det framholdt at fylkesmannen ikke hadde dokumentert påstanden om at tillatelsen var i strid med tidligere praksis. Det ble her vist til at flere andre hytteeiere hadde fått bygd uthus/låver på ca. 60 m2, mens klagerens låve var angitt til 49 m2 med tillegg av uteskur. Klageren mente videre at det ikke er korrekt at dette er et «større byggeprosjekt». Det ble i denne sammenheng framholdt at det framgår av forvaltningsutvalgets vedtak at uthuset ikke «skal overstige samlet areal for tidligere uthus, og skal ikke inneholde bofasiliteter». Det forhold at fylkesmannen syntes å ha lagt vekt på spekulasjoner om at A vil benytte låven som et fritidshus ble anført å være «usaklig og oppsiktsvekkende». Det ble ellers vist til at fylkesmannen hadde erkjent at det var en saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å uttale seg før forvaltningsutvalget traff vedtak i saken. Avslutningsvis framholdt klageren at fylkesmannens henvisning til forvaltningsloven §35 femte ledd og hensynet til områdets betydning som boligområde var en helt ny anførsel og et nytt hjemmelsgrunnlag som ikke kunne føre fram sett på bakgrunn av tidligere opplysninger om at tiltaket ikke ville komme i konflikt med kommunens utbyggingsplaner. Fylkesmannen kom tilbake til saken, og viste til at fylkeskommunen hadde gått imot dispensasjon fra reguleringsplankravet og at det var «viktig å utsette byggetiltak inntil reguleringsplanen med detaljbestemmelser foreligger». Videre ble det anført at advokatens henvisning til foreliggende interessemotsetninger i området viste at det var et klart behov for reguleringsplan før det ble foretatt ytterligere byggetiltak der. Fylkesmannen viste ellers til at det ikke nødvendigvis vil være aktuelt å ekspropriere hele eiendommer, men bare deler av disse og at kostnadene eventuelt ville bli dekket inn i tomteprisene. As advokat konkluderte deretter med at planutvalgets vedtak var ugyldig, jf forvaltningsloven §41. Under henvisning til at denne saken ble fremmet «over bordet» i planutvalgsmøtet 21. februar 2001 uten forutgående kontradiksjon der A fikk anledning til å uttale seg, framholdt han at utvalget ikke hadde satt seg forsvarlig inn i saken. Videre gjorde han gjeldende at fylkesmannens vurdering om at det ikke forelå særlige grunner for å gi dispensasjon var uriktig og i strid med forvaltningsloven §34 annet ledd i.f.. «Forvaltningsloven §35 lyder: Dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, kan klageinstans eller overordnet myndighet omgjøre underordnet organs vedtak til skade for den som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, selv om vilkårene etter første ledd bokstav b eller c ikke foreligger. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så falle sendes ham innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort må sendes ham innen tre måneder etter samme tidspunkt. Gjelder det overprøving av vedtak i klagesak, må melding om at vedtaket er omgjort likevel sendes vedkommende innen tre uker. Annet og tredje ledd gjelder ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter §28 annet ledd første eller annet punktum. Statlige klageinstanser kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige. Planutvalget omgjorde 21. februar 2001 forvaltningsutvalgets vedtak 20. februar 2001 med hjemmel i forvaltningsloven §35 tredje ledd. Fylkesmannen framholdt i vedtak 20. desember 2001 at det måtte anses som tvilsomt om planutvalget kunne anses å være overordnet myndighet i relasjon til fvl. §35 tredje ledd. Dette fordi begge organer er å anse som kommunal bygningsmyndighet. Det ble i denne sammenheng vist til Frihagen - Forvaltningsloven, kommentarutgave (1986) s. 773. Fylkesmannen uttalte videre at en annen løsning ville medført at kommunen ved å foreta organisatoriske grep kunne utvide sin egen omgjøringsadgang ut over det som må antas å være forvaltningslovens intensjon. Jeg finner ikke grunn til å kommentere denne vurderingen. Fylkesmannen la derimot til grunn at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig, slik at planutvalget kunne omgjøre vedtaket med hjemmel i fvl. §35 første ledd bokstav c. Fylkesmannen begrunnet dette med at det ikke forelå «særlige grunner», jf. pbl. §7 for å dispensere fra kommuneplanens arealbruksformål (byggeområde for bolig) og det fastsatte reguleringsplankravet. Fylkesmannen antok i denne sammenheng at «et dispensasjonsvedtak etter pbl. §7 vil være ugyldig dersom dispensasjon gis til tross for at det ikke foreligger «særlige grunner»». Dette fordi avgjørelsen av om slike grunner foreligger vil være et rettsanvendelsesskjønn, som fullt ut kan prøves av domstolene. Fylkesmannen mente at en feil ved rettsanvendelsen normalt må gi et forvaltningsorgan adgang til å omgjøre et enkeltvedtak. Det springende punkt i saken er om forvaltningsutvalgets dispensasjonsvedtak kan anses ugyldig, og i første rekke om forvaltningsutvalget har overskredet den materielle kompetanse til å dispensere etter pbl. §7. Dersom det er slik at forvaltningen i sin avgjørelse har lagt vekt på usaklige eller utenforliggende hensyn i vurderingen av om det foreligger særlige grunner vil mye tale for at dispensasjonsvurderingen må anses å være ugyldig. Dersom de hovedhensyn/grunner forvaltningen har vektlagt i vurderingen etter §7 i det store og hele framstår som saklige og relevante trekker dette i retning av at dispensasjonsvedtaket er gyldig. Det kan imidlertid tenkes at den foretatte vurderingen var så mangelfull eller var beheftet med slike feil at dispensasjonsvedtaket må anses ugyldig. Selv om man her står ovenfor et rettsanvendelsesskjønn som kan prøves fullt ut av domstolene, vil det ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner måtte være et visst spillerom i forhold til hvilken vekt man skal tillegge de ulike momentene i dispensasjonsvurderingen. At planutvalget i kommunen og fylkesmannen ikke er enig i den vurderingen som forvaltningsutvalget har foretatt, kan ikke uten videre være nok til å statuere ugyldighet. Det vises i denne sammenheng også til at planutvalget for sin del heller ikke har lagt til grunn at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig. Det skal derfor klare holdepunkter til for at fylkesmannen i ettertid kan konkludere med at forvaltningsutvalgets vedtak var ugyldig. Det framgår av forvaltningsutvalgets vedtak 20. februar 2001 med tilhørende saksfremstilling at utvalget har vært klar over at omsøkte tiltak både krever dispensasjon fra kommuneplanens arealbruksformål og det oppstilte reguleringsplankravet. At forvaltningsutvalget ikke uttrykkelig dispenserte fra kommuneplanens areal, kan ikke være avgjørende. Jeg kan ikke se at det framgår av sakens dokumenter at forvaltningsutvalget har lagt vekt på usaklige, utenforliggende eller irrelevante hensyn i saken. Det er mulig at hensynet til As påvirkningsgrad i den framtidige reguleringstenkning ikke var relevant, men jeg kan ikke se at dette alene kan begrunne ugyldighet. Jeg viser videre til at forvaltningsutvalget var på befaring i saken og at utvalget synes å ha hatt god tid til å sette seg inn i og vurdere de ulike forhold i saken. Saken var videre til behandling i forvaltningsutvalget første gang 13. desember 2000, men måtte behandles på nytt på grunn av at det den gang var uklart om det var delegert myndighet til dispensere til forvaltningsutvalget. Forvaltningsutvalget var ved behandlingen av saken i februar 2001 kjent med at et flertall i bystyret var kritisk til dispensasjon og til at fylkeskommunen frarådet dispensasjon. Det samme gjorde også administrasjonen i kommunen. Det forhold at det dreier seg om gjenoppbygging av fritidsbolig med noenlunde tilsvarende antall kvadratmeter som den som ble revet (men med annen utforming/grunnareal), et erstatningsuthus/låve som riktignok er noe større enn tidligere bygning samt et båthus i henhold til veiledning fra lederen i forvaltningsutvalget, anses å være relevante momenter i dispensasjonsvurderingen. Det kan derfor reises spørsmål om dette kan anses som et større byggeprosjekt slik fylkesmannen har beskrevet tiltaket. Selv om forvaltningsutvalgets begrunnelse synes noe knapp, er dette etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå ugyldighet. Jeg kan ut fra det opplyste heller ikke se at det foreligger «tungtveiende allmenne hensyn» som taler for omgjøring etter fvl. §35 femte ledd. Jeg kan etter dette ikke se at planutvalget hadde hjemmel til å omgjøre forvaltningsutvalgets vedtak i saken. Under henvisning til ombudsmannsloven §10 annet ledd må jeg be fylkesmannen om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen har uttalt at det antagelig må betraktes som en saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å uttale seg før planutvalget traff vedtak i saken, jf. fvl. §16. Jeg er enig i denne vurderingen. ikke grunn til å gå nærmere inn på eventuelle virkninger av en slik saksbehandlingsfeil, jf. fvl. §41. Selv om planutvalget traff omgjøringsvedtaket dagen etter at forvaltningsutvalget hadde fattet vedtak i saken, og selv om man sto overfor et såkalt «over bordet» forslag har jeg ikke nok informasjon til å ta stilling til om saken var tilstrekkelig opplyst, jf. fvl. §17, da planutvalget traff sitt vedtak. Jeg finner imidlertid grunn til å framheve at saken trolig ville ha blitt bedre opplyst og mer balansert dersom A hadde fått anledning til å uttale seg. Fylkesmannen opphevet deretter planutvalgets vedtak 21. februar 2001. Fylkesmannen opplyste i denne sammenheng at tidligere klage fra eieren av en naboeiendom over forvaltningsutvalgets vedtak 13. desember 2000, som kommunen ikke hadde behandlet pga. at forvaltningsutvalgets vedtak var funnet ugyldig, måtte tas opp til ny behandling av kommunen. Planutvalget behandlet deretter 10. desember 2003 klagen fra eieren av naboeiendommen (B) og fattet følgende vedtak: «Klagen synes ikke å inneholde momenter som ikke rent faktisk allerede er vurdert av forvaltningsutvalget i forbindelse med det opprinnelige vedtak. Uten at det har hatt betydning for planutvalgets vurdering, konstateres at B 6 måneder etter klagetidspunktet fremmet en reguleringsskisse for sin eiendom som underbygger at det ikke er noen konflikt mellom det omsøkte tiltak og Bs planer. Planutvalget har gjennomgått klagen nøye, men finner under henvisning til nedenstående begrunnelse, ikke å ville ta klagen til følge. Etter dette fastholdes forvaltningsutvalgets vedtak i saken. Saken ble oversendt til Fylkesmannen i Aust-Agder for endelig behandling. Fylkesmannen erklærte seg inhabil. Arbeids- og administrasjonsdepartementet oppnevnte Fylkesmannen i Telemark som settefylkesmann. B trakk deretter klagen og planutvalget vedtok 1. september 2004 med 7 mot 2 stemmer følgende: «Planutvalget legger til grunn at det er gitt dispensasjon fra plankrav i kommuneplanens arealdel. Med hjemmel i pbl §93 gis det tillatelse til riving av eksisterende bygningsmasse og oppføring av ny bygningsmasse iht reviderte tegninger av 19.8.04. Somb-2003-93 Feil faktum lagt til grunn i byggesak. ( Bygge- og reguleringssaker )

lovdata_cd_1731

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.783

Forskrift om sammenslåing Heidal, Vågå, Nord-Fron og Sel kommuner, Oppland.

lovdata_cd_62775

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.808

Publisert: Somb-1979-18 (1979 34) Sammendrag: Dekning av utlegg ved nødstiltak til fordel for hjelpeløs, syk person. Saksgang: (Sak 14 E/78.) Gjennom avisartikkel i april 1977 ble jeg oppmerksom på en sak om dekning av utgifter til reparasjon av ødelagt dør i forbindelse med at politiet skaffet seg adgang til en leilighet for å få eldre, syk kvinne til sykehus. Det forelå begrunnet mistanke om at noe kunne ha tilstøtt kvinnen, og at hun ikke selv var i stand til å sørge for hjelp. Gårdsbestyreren henvendte seg til distriktssosialkontoret med anmodning om betaling av regningen for låsreparasjon. Sosialkontoret kontaktet kvinnen, som ikke mente seg forpliktet til å betale regningen. Jeg tok saken opp med Sosialdepartementet, som i brev 6. juli 1977 opplyste: «Det er ingen offentlig støtteordning som pålegger sosiale myndigheter å dekke utgifter av den art det her er tale om. En kan således ikke se at utgiftene kan dekkes etter folketrygdloven. Hvorvidt utgiftene i dette tilfelle kunne blitt dekket av politimyndighetene vites ikke. Den mulighet som foreligger er at den som var syk og trengte assistanse søker sosialhjelp til dekning av utgiftene. Plikttil å gi sosialhjelp til formålet foreligger imidlertid bare i de tilfeller søkeren selv ikke har økonomisk evne til å dekke utgiftene, eller det av andre grunner er åpenbart urimelig å avslå slik dekning. Departementet forela imidlertid saken for kommunen v/sosialrådmannen som dekket reparasjonsutgiftene. Selv om det beskrevne tilfelle ble ordnet, var jeg tilbøyelig til å anse det som en mangel ved regelverket at det ikke var klar hjemmel for å dekke utgifter til nødstiltak til beste for hjelpeløs, syk person. I brev 30. august 1978 henledet jeg Sosialdepartementets oppmerksomhet på forholdet, jfr. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 (nr. 8) §11. Sterke sosiale hensyn tilsa etter min mening at en medborger i nødssituasjon skal kunne yte hjelp uten å risikere å bli ansvarlig for utgifter som måtte oppstå. Jeg ba departementet vurdere om slike utgifter kunne dokkes av folketrygden. Sosialdepartementet svarte 20. juli 1979: «Etter gjeldende bestemmelser i folketrygdlovens §2-6 dekker trygden nødvendige skyssutgifter ved reiser for undersøkelse og behandling som det ytes stønad for. Utgifter som påløper i tilknytning til transport av den syke til lege eller sykehus (tilsøling av klær og bil), blir i praksis dekket som en nødvendig del av skyssutgiftene. I henhold til lovens §2-5 nr. 2 annet ledd kan påregnelige utgifter som er en direkte følge av yrkesskade, godtgjøres helt eller delvis hvis særlige grunner gjør det rimelig. Etter departementets nærmere bestemmelser gjelder dette bl.a. utgifter som knytter seg til skade på den trygdedes brille, høreapparat og liknende hjelpemidler, beskadigelse av klær og fottøy m.v. Folketrygdloven har utover dette ingen bestemmelser om erstatning av ti ngskader i forbindelse med sykdom, ulykker m.v. Etter Sosialdepartementets oppfatning faller utgifter av denne art utenfor det område det er naturlig at folketrygden dekker. Departementet viste til uttalelse 16. mars 1979 fra Helsedirektoratet: «Det er grunn til å peke på at det neppe er uproblematisk for trygdekontorene å administrere en bestemmelse som skal dekke utgifter i forbindelse med skader som pårørende eller andre forårsaker i hensikt å bistå personer som antas syke og/eller hjelpeløse. Viser det seg vanskelig å finne en løsning, bør en kanskje vurdere om det kan etableres en liknende ordning som Justisdepartementets erstatningsordning til fordel for ofre ved voldsforbrytelser. I brev 12. oktober 1979 til departementet bemerket jeg: «- - - Jeg finner det ikke uten videre klart at utgifter til nødst iltaktil beste for hjelpeløs, syk person faller utenfor folketrygdens område. Således kan spørres om det ikke er naturlig at en som yter bistand på et ulykkessted, får dekket utgifter til f.eks. tilsølte klær, når slike utgifter blir dekket dersom skaden oppstår under syketransporten. Videre kan spørres om ikke skader som oppstår i forbindelse med nødvendige tiltak for å nå fram til hjelpeløs, syk person, f.eks. oppbryting av inngangsdør, bør kunne dekkes i tilknytning til utgifter med å få den syke brakt til lege eller sykehus. Ved spørsmålet om hvorledes grensen for folketrygdens dekningsområde skal trekkes, vil vel vurderingen av om det er rimelig og hensiktsmessig at utgiftene dekkes over folketrygden, kunne tillegges betydning. - Etter min mening taler sterke sosiale hensyn for at ovenfor nevnte tiltak, som ofte vil være en forutsetning for at den syke kommer under legebehandling, blir dekket av det offentlige. Som jeg pekte på i brevet 30. august 1978 til departementet, synes iallfall muligheten for at den syke selv kan søke sosialhjelp til formålet ikke å være noen tilfredsstillende løsning. Jeg tilføyde at spørsmålet om utgiftene blir dekket av folketrygden eller over sosialbudsjettet synes å være av underordnet betydning. Jeg ba om å bli holdt orientert dersom det skulle bli aktuelt å etablere en ordning som antydet av Helsedirektoratet. Sosialdepartementet opplyste i brev 21. oktober 1980: «Saken har vært forelagt for Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev av 11. april d.å. Justisdepartementet antyder innføring av en spesiell ordning med billighetserstatning fra staten i de aktuelle tilfellene. Sosialdepartementet er i tvil om det er behov for en spesiell ordning, eller om eventuelle erstatningssøknader like hensiktsmessig kan behandles etter den gjeldende ordningen. Dette må i tilfelle vurderes av Forbruker- og administrasjonsdepartementet. For så vidt gjelder forholdet til folketrygden, viser vi til Sosialdepartementets uttalelse i brev av 20. juli 1979. Departementet er enig i at det i mange tilfelle er en nær sammenheng mellom tingsskader og muligheten for å få gitt nødvendig legehjelp til en syk. Innføring av regler om erstatning fra folketrygden i slike tilfeller vil reise avgrensingsproblemer og en må regne med økonomiske konsekvenser som må tillegges vekt. Den budsjettmessige situasjonen er vanskelig og det er lite rom for utvidelse av stønaden på dette felt i folketrygden. En har tvert imot vært nødt til å øke de trygdedes egenrisiko ved å forhøye mellomlaget ved legebehandling og fysikalsk behandling. Det samme gjelder egenandelen ved reise til og fra lege og sykehus. Som det ses må det foretas en streng prioritering av oppgavene innen hele folketrygden, og også av denne grunn finner vi det ikke mulig nå å foreslå nye regler om dekning av de utgifter det her er tale om. Jeg fant etter dette ikke å kunne gå videre med saken. Somb-1979-17 Tvangsinnleggelse i psykiatrisk sykehus - innleggelsesbegjæring fra den sykes «nærmeste».

lovdata_cd_34154

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.516

Loven trer i kraft fra den tid Kongen1 bestemmer.2 Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Kongen kan gi overgangsbestemmelser. 1 Finansdepartementet iflg. res. 20 juni 2003 nr. 731. 2 Fra 13 aug 2003 iflg. forskrift 13 august 2003 nr. 1044. 3 Gitt ved forskrift 13 august 2003 nr. 1044. 2003 Endringslov til sentralbankloven m.fl. Lov om endringer i sentralbankloven og finansieringsvirksomhetsloven og om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven.

lovdata_cd_36514

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.851

Formålet er å sikre inntekt for gjenlevende ektefelle og bidra til dekning av gjenlevende ektefelles utgifter til barnetilsyn og nødvendig utdanning. Her ser vi hvordan folketrygdsystemet ivaretar det tradisjonelle mønster med familien som en økonomisk enhet og med kompensasjon for bortfall av hovedforsørgers inntekt. Retten til ytelser gjelder imidlertid både enker og enkemenn. Etter sivilstandsbestemmelsene i lovens §1-5> er visse samboere likestilt med ektefeller. - avdødes forutgående medlemskap i folketrygden (avdøde må som hovedregel ha vært medlem minst de siste tre årene før dødsfallet) - gjenlevendes fortsatte medlemskap i folketrygden. (Pensjon kan likevel utbetales i utlandet («eksporteres») når gjenlevende eller avdøde har hatt minst 20 års botid i Norge eller det foreligger rett til tilleggspensjon.) - hadde omsorgen for avdødes barn på dødsfallstidspunktet og ekteskapet pluss tiden med omsorg for barnet etter dødsfallet har vart i minst fem år. - har omsorg for barn som ikke har gått ut av tredje skoleår eller som trenger vesentlig mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende (de samme vilkår som for enslig mor eller far, jf. kapittel 15) - har omsorg for avdødes barn under 18 år og ennå ikke har oppnådd pensjonsrett. Pensjon og overgangsstønad beregnes likt. Ytelsene består av grunnpensjon beregnet etter avdødes medlemstid og 55% av den tilleggspensjon avdøde hadde opptjent rett til, eventuelt medregnet fremtidige år (til og med det år avdøde ville ha fylt 66 år). Dersom avdøde ikke hadde opptjent rett til tilleggspensjon, ytes det særtillegg beregnet etter samme trygdetid som grunnpensjon. Stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad ytes etter de samme regler som for enslig mor eller far (kapittel 15). - mottar avtalefestet pensjon (AFP) - inngår nytt ekteskap, partnerskap eller samboerskap som nevnt i §1-5>. Dersom dødsfallet skyldtes en yrkesskade, gjøres det unntak fra mange av de vilkårene som ellers gjelder. 3.18. Barnepensjon (kapittel 18)

maalfrid_4dfb8b318e1398f6eb2f0f7288823b3639624e83_9

maalfrid_sjt

no

0.777

(htt ://www. lovdata. no/for/sf/sd/td-20061206-1356-006. htm I) Sikkerhetsstyringssystemet skal være tilpasset virksomheten og den aktivitet som drives og skal omfatte alle forhold knyttet til virksomheten, herunder bruk av leverandører. Videre skal det tas hensyn til risikoforhold som oppstår som følge av andre jernbanevirksomheters og tredjeparts virksomhet. Jernbanevirksomheten skal ha interne bestemmelser som er nødvendig for at virksomheten drives sikkerhetsmessig forsvarlig og som utfyller krav i eller i medhold av jernbaneloven. Jernbanevirksomheten skal systematisk gjennomføre interne revisjoner av sikkerhetsstyringssystemet for å vurdere om det er tilfredsstillende implementert, vedlikeholdt og om det tilfredsstiller krav i eller i medhold av jernbaneloven, samt kravene til sikkerhetsstyringssystem som jernbanevirksomheten har etablert. Jernbanevirksomhetens ledelse skal regelmessig foreta en gjennomgang av sikkerhetsstyringssystemet for å sikre at det er hensiktsmessig, tilstrekkelig og virker effektivt. Jernbanevirksomheten skal være organisert slik at ansvar og myndighet klart fremgår. Beskrivelse av ledelses- og ansvarsforhold av betydning for sikkerheten skal til enhver tid foreligge. En person i jernbanevirksomhetens ledelse skal ha ansvaret for å følge opp sikkerhetsstyringssystemet. Jernbanevirksomheten skal sikre at jernbaneulykker, alvorlige jernbanehendelser og jernbanehendelser blir rapportert og registrert internt. Jernbanevirksomheten skal undersøke og analysere jernbaneulykker, alvorlige jernbanehendelser og jernbanehendelser for å sikre at nødvendige tiltak treffes. Tiltakene skal følges opp og effekten evalueres. Inntil nødvendige tiltak er satt i verk, skal det ved behov iverksettes kompenserende tiltak. Jernbanevirksomheten skal registrere og følge opp avvik fra interne bestemmelser av betydning for å oppfylle krav i eller i medhold av jernbaneloven. Det skal tas stilling til avvikenes betydning for sikkerheten enkeltvis og i forhold til andre avvik. Jernbanevirksomheten skal klarlegge årsaker og iverksette korrigerende tiltak for å begrense skade og ulemper, samt hindre at avvik oppstår igjen. Tiltakene skal følges opp og effekten av tiltakene evalueres. Inntil avvik er korrigert skal det ved behov iverksettes nødvendige kompenserende tiltak. Statens jernbanetilsyn • Tilsynsrapport nr.

lovdata_cd_63741

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.799

Publisert: Somb-1964-11 (1964 21) Sammendrag: Klage over at kandidat ikke fikk gå opp til eksamen i pedagogikk for faglærere i yrkesskolen. Saksgang: (Jnr. 462/64 og 972/64). A. klaget i brev av 3. juni 1964 over at han ikke fikk gå opp til eksamen i pedagogikk for faglærere i handels- og kontorfag. Eksamen skulle holdes fem dager senere, den 8. juni. A. hadde tidligere arbeidet som lensmannsbetjent, men ville gjerne skaffe seg den nødvendige utdannelse for stilling som faglærer i handels- og kontorfag i yrkesskolen. Han hadde fra før eksamen fra økonomisk gymnas. Han fikk sommeren 1963 opplysninger fra Kirke- og undervisningsdepartementet om vilkårene og mulighetene, og hadde også en personlig konferanse med en byråsjef i departementet. Som ledd i disse planer tok han et års vikariat som lærer i realskolen. A. fylte de faglige utdanningskrav for å fremstille seg til faglærereksamen i pedagogikk etter det reglement som gjaldt den gang, og med denne eksamen ville han fylle kravene til faglærereksamen i det hele etter reglementet. A. meldte seg opp til eksamen i pedagogikk som skulle holdes våren 1964 og forberedte seg til eksamen, samtidig som han arbeidet som lærer i realskolen. Den 11. mars 1964 fastsatte Kirke- og undervisningsdepartmentet nytt reglement for faglærereksamen i handels- og kontorfag. Til eksamen i pedagogikk, som skulle holdes etter det gamle reglement, var det etter de nye bestemmelser bare adgang for kandidater som allerede arbeidet i yrkesskolen. A. tilfredsstilte ikke de krav som ble stillet i det nye reglement, og siden han ikke arbeidet i yrkesskolen, kunne han ikke få gå opp til den nevnte eksamen. I betraktning av det klageren anførte om at han hadde planlagt sin utdannelse og forberedt seg til eksamen våren 1964 i tillit til opplysninger han hadde fått i Kirke- og undervisningsdepartementet, og uten kjennskap til at nye bestemmelser var under utarbeidelse, tok jeg saken opp med departementet. Dette ble gjort muntlig fordi eksamen var umiddelbart forestående. Etter å ha konferert med Statens yrkeslærerkurs, meddelte departementet at A. skulle få fremstille seg til eksamen. Departementet tok dermed ikke standpunkt til om han skulle få undervisningskompetanse som faglærer om han besto eksamen. Dette spørsmål ville bli behandlet for seg. A. gjennomførte eksamen. Den 15. januar 1965 meddelte Kirke- og undervisningsdepartementet at det hadde godkjent A.s utdannelse for undervisning i yrkesskolene for handel og kontorarbeid fordi A. hadde lagt opp utdannelsen med sikte på eksamen våren 1964 etter det gamle reglement. Siden A. imidlertid ville måtte konkurrere med søkere som har den sterkere utdannelse som kreves etter nyordningen, tilrådet departementet ham å skaffe seg ytterligere undervisningskompentanse. Somb-1964-10 Innvendinger mot saksbehandling ved ansettelse av politilege.

lovdata_cd_55686

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.596

Tolltariffen slik den gjelder 31. desember 2000, herunder tolltariffens innledende bestemmelser, skal fortsatt gjelde fra 1. januar 2001, med følgende endringer:

lovdata_cd_38576

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.87

I forbindelse med «Aksjon riktig takstbruk» har trygdekontoret laget en oversikt over alle leger som det har oppgjør med. Disse opplysningene skal etter planen legges inn i et sentralt legeregister. Det er derfor viktig at trygdekontoret holder denne oversikten ajour. For den enkelte lege bør oversikten inneholde opplysninger om: - bedriftslegevirksomhet (omfang og tid). Opplysninger om legen kan innhentes fra kommunen/fylket og suppleres med opplysninger fra legen selv.

lovdata_cd_29966

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

en

0.232

17 april 1974.

lovdata_cd_5506

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.595

Miljøverndepartementet avgjer kva organ som skal ha forvaltninga av vernereglane. I kvar kommune som har areal i landskapsvernområdet skal det vere tilsynsutval for den del av landskapsvernområdet som ligg i vedkomande kommune. Miljøverndepartementet fastset mandat for utvalet. Forvaltningsstyresmakta kan etter samråd med Miljøverndepartementet overlate til tilsynsutvalet å ta avgjerd i visse sakstyper.

lovdata_cd_54808

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.503

Søkjar med lovfesta rett til vidaregåande opplæring, jf. opplæringslova §3-1, har rett til inntak på vidaregåande kurs som byggjer på det grunnkurs eller det vidaregåande kurs søkjaren har gjennomgått. Dersom det til eit vidaregåande kurs melder seg fleire enn det er elevplassar i fylkeskommunen sitt tilbod, skal elevplassane fordelast etter poengsum utrekna på grunnlag av forskrifta §6-26. Søkjar med høgare poengsum blir teken inn framfor søkjar med lågare poengsum. Så langt mogleg skal ein ta omsyn til søkjaren si prioritering av kurs, jf. forskrifta §6-8. Står fleire søkjarar likt i konkurransen om den/dei siste plassen/plassane på eit kurs, blir rekkjefølgja mellom dei avgjord ved loddtrekning. Det skal givast poeng for karakterar på dokumentasjonen frå det grunnkurset eller det vidaregåande kurset som dannar grunnlaget for inntak til det vidaregåande kurset. Poeng for karakterar skal reknast ut etter følgjande reglar: a. Ved poengutrekninga skal karakterane i alle fag frå grunnkurset eller det vidaregåande kurset leggjast til grunn - også eventuelle strykkarakterar. b. Med mindre anna er bestemt i forskrift, skal den enkelte talkarakteren givast tilsvarande poengverdi. Samla poeng for karakterar blir eit utrekna gjennomsnitt (med to desimalar) multiplisert med 10. c. Dersom søkjaren har gått eit kurs om igjen, skal det beste utvalet av karakterar leggjast til grunn. d. Søkjar som har gått fleire forskjellige kurs som alle dannar grunnlag for inntak i det vidaregåande kurset, må velje kva dokumentasjon som skal leggjast til grunn for utrekninga av poeng for karakterar. e. Poeng for karakter/karakterar som måtte mangle på dokumentasjonen om bestått kurs, reknar ein ut slik: - Dersom søkjaren er friteken for fag på grunn av tidlegare utdanning i den vidaregåande skolen, skal karakteren/karakterane i fag som er grunnlag for fritaket, leggjast til grunn. - Dersom søkjaren er friteken for fag på grunn av anna utdanning, må karakteren/karakterane i faget/faga som er grunnlag for fritaket, innpassast skjønnsmessig i karakterskalaen for den vidaregåande skolen. - Dersom det er nytta ei vurdering eller nemning som ikkje kan innpassast, skal søkjaren ha karakterpoeng for vedkomande fag tilsvarande gjennomsnittet av teljande karakterpoeng. Søkjaren må leggje ved nødvendig dokumentasjon. Poeng for karakter/karakterar som av andre grunnar enn fritak nemnt ovanfor måtte mangle på dokumentasjonen om bestått kurs, skal kompenserast ved at manglande fag blir gitt poeng tilsvarande gjennomsnittet av teljande karakterpoeng.

lovdata_cd_18089

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.591

Forskrift om vern av Gammelelva naturreservat, Melhus kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. 7. mai 1993. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 5. november 1993 nr. 1096.

lovdata_cd_3746

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.442

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63 §8, jfr. §10 er øya Fugløyrogn i Brulanes kommune, Vestfold fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 15. desember 1978 under betegnelsen «Fugløyrogn naturreservat».

lovdata_cd_19863

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.372

Vikna kommune 1. Fosnes kommune 1. Leka kommune 1. Namsos kommune 1. 3.000 dekar i Sone 3, jf kart. Namsskogan kommune 10. Lierne kommune 10.000 dekar. 0 Endret ved forskrifter 20 mai 1998 nr. 957, 30 april 2003 nr. 532 (Levanger).

lovdata_cd_26881

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.575

Forskrift om jakttid for elg, Karasjok kommune, Finnmark. Fastsatt av Karasjok kommune, Hovedutvalg for teknisk, miljø og næring, 29. april 2003 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet og forskrift av 11. februar 2002 nr. 149 om om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra 1. april 2002 til og med 31. mars 2007 §3 nr. 2.

lovdata_cd_48749

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.568

60. De institusjoner og etater som har status som rapporterende ledd i fritaks- og utsettelsesordningen, er vist i avsnitt B. 61. Anmodning om å bli inkludert i ordningen som rapporterende ledd, kan tas opp av vedkommende departement som har det faglige ansvar for den beredskapssektor det eventuelle nye rapporterende ledd representerer. Slike anmodninger skal sendes til Vernepliktsverket, som tilrettelegger saken for behandling i Den sentrale koordinerings- og klagenemnd. 62. De samme departementer skal informere Vernepliktsverket om rapporterende ledd som går ut av ordningen. Vernepliktsverket holder regelverkets oversikter á jour. Å sende melding eller søknad om fritak eller utsettelse.

lovdata_cd_30048

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.836

Refusjonsbeløp for boligfelt fordeles med en halvdel i forhold til eiendommens grunnareal og en halvdel i forhold til tillatt utnytting.

lovdata_cd_3443

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.473

1. Vegetasjonen, herunder døde busker og trær, er fredet mot enhver skade og ødeleggelse som ikke følger av lovlig ferdsel eller tiltakk i medhold av pkt. IV, 6 og pkt. V. 4. I tiden fra og med 15. april til og med 15. juli er ilandstigning og all ferdsel forbudt. I resten av året skal ferdselen foregå slik at plante- og dyrelivet skades og forstyrres minst mulig.

lovdata_cd_63372

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.915

Publisert: Somb-1970-13 (1970 35) Sammendrag: Saksbehandling ved opptak av elever i «reformgymnas». Saksgang: (Sak 1098 K/69). En far klaget over at rektorkollegiet i Bergen ved fordelingen av gymnassøkerne mellom gymnasene i Bergen høsten 1969, hadde avslått hans sønns søknad om opptak ved Bergens katedralskole. Han anførte at rektorkollegiet hadde lagt til grunn retningslinjer som neppe var i samsvar med lov og reglement, og i alle fall i strid med en årelang praksis. Retningslinjene var heller ikke i samsvar med praksis ved de andre gymnas som, i likhet med Bergens katedralskole, gjennomførte forsøk i samsvar med «Tilråding om reform i gymnaset». Han anførte videre at hans sønn hadde arbeidet hardt i ungdomsskolen nettopp med sikte på å få så gode karakterer at han kunne være sikker på å komme inn ved Katedralskolen. Han mente at det ved opptaket i for liten grad var tatt hensyn til elever med mer enn 40 opptakspoeng og til om den enkelte elev søkte et skoletilbud som bare kunne tilbys ved en enkelt skole. Endelig pekte han på at orientering om nyordningen ved Katedralskolen først ble gitt så sent at søkerne ikke hadde hatt mulighet for å motivere sine søknader ut fra den nye plan. Klageren hadde tatt saken opp med Kirke- og undervisningsdepartementet, som imidlertid ikke fant å ha hjemmel for å omgjøre rektorkollegiets avgjørelse, men som overfor rektorkollegiet ga uttrykk for at det kunne være grunn til å vurdere saken på ny. Rektorkollegiet fant ikke å kunne bøye seg for departementets henstilling. Klageren opplyste at han etter at skoleåret var begynt, likevel hadde fått sønnen inn ved Katedralskolen ved å melde ham ut av den skole hvor han hadde fått begynne, og søke opptak direkte ved Katedralskolen. Han mente imidlertid at saken hadde prinsipiell interesse. Det ble innhentet uttalelser fra rektorkollegiet i Bergen og fra daværende rektor ved Bergens katedralskole. Etter gymnaslovens §11 kan Gymnasrådet dele landet inn i inntaksområder for gymnas. Bergen, som har fire gymnas i tillegg til Katedralskolen, utgjør ett inntaksområde. Inntak av elever i gymnasets første klasse ved skoleårets begynnelse avgjøres i inntaksområder med flere gymnas av rektorene i fellesskap, gymnaslovens §12. Kirke- og undervisningsdepartementet har opplyst at Katedralskolene tidligere sto utenfor dette fellesopptaket, men i sammenheng med at det fra 1969 ble gjennomført forsøk ved katedralskolene etter «Tilråding om reform i gymnaset», forsøk som bl.a. forutsetter en karaktermessig normalfordeling ved inntaket, bortfalt ordningen med særlig opptak ved Katedralskolen. Hvis det i et inntaksområde melder seg flere søkere til gymnaset enn det er plass til, vil karakterene fra ungdomsskolen være avgjørende, forutsatt at det ikke er anordnet særskilt opptaksprøve, jfr. §10 første ledd i «Reglement og instrukser for realskoler og gymnas», fastsatt av Kirke- og undervisningsdepartementet 30. desember 1967. Om fordelingen av elevene på de enkelte gymnas i inntaksområdet heter det i §10 annet ledd: «I inntaksområde for flere gymnas fordeler rektorene elevene mellom skolene. Under denne fordeling tas det rimelig hensyn til søkernes ønsker og til de geografiske og trafikale forhold. Slik §10 er utformet, kan det neppe antas at en søker har krav på å få sine ønsker om inntak ved et bestemt gymnas imøtekommet på grunnlag av gode karakterer fra ungdomsskolen. At Bergens katedralskole ikke lenger hadde eget opptak av elever, fikk dermed den konsekvens at en søker ikke kunne regne med å bli opptatt på grunnlag av en høy poengsum fra ungdomsskolen. Det var uten videre klart at en slik omlegging av opptaket ville kunne medføre skuffelser for elever som hadde bestrebet seg på å få gode karakterer nettopp for å komme inn ved Katedralskolen. Omleggingen kunne imidlertid ikke av den grunn antas å være rettsstridig. Det var en forutsetning for forsøksordningen ved Katedralskolen at det ved inntaket skulle tas sikte på så vidt mulig å nå frem til en karaktermessig normalfordeling. Dette ble fastsatt av skolestyret den 21. mai 1968 i samsvar med innstilling fra gymnasutvalget, der det het: «- - - Utvalget vil peke på at det må sørges for at elevopptaket gir et representativt utsnitt av elevmassen, med forskjellige evnemessige forutsetninger. Gymnasutvalget vil foreslå at skolestyret søker staten om å dekke de merutgifter som følger med forsøksdriften, da erfaringene må forutsettes å få generell betydning i den videre skoleutviklingen. Etter det som forelå, måtte det anses på det rene at dette var en forutsetning for forsøksordningen også fra Kirke- og undervisningsdepartementets side. Det var i saken ikke klart om hensynet til normalfordelingen hadde ført til at elever som ellers ville ha blitt opptatt ved Katedralskolen, var blitt plassert ved andre skoler på grunn av sin høye poengsum. Dette ville i tilfelle ha vært en uheldig konsekvens av ordningen, men siden det ikke under noen omstendighet kunne sees å være grunnlag for å fastslå at det var klagerens sønns høye poengsum som førte til at han ikke ble inntatt ved Katedralskolen, fant jeg ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på forholdet. Det var fra rektorkollegiets side opplyst at man ved inntaket måtte ta særlig hensyn til de søkere som søkte undervisning i fag det ikke ble undervist i ved de andre gymnas, bl.a. latin, gresk og russisk. At det var en særlig grunn til å ta hensyn til søkernes ønsker i disse tilfelle, kunne ikke være tvilsomt. Også ellers var det i en viss utstrekning tatt hensyn til søkernes ønsker og deres grunner for å søke Katedralskolen. Klageren anførte at han ikke hadde nærmere kjennskap til den nye skoleplan da søknaden ble innsendt, og at søknaden derfor ikke kunne bli begrunnet ut fra denne skoleplanen, og at det senere viste seg at sønnens ønske om å få begynne ved Katedralskolen kunne ha vært gitt en sterkere begrunnelse om han hadde hatt kjennskap til planen. Den nye skoleplan var, etter det som ble opplyst i klagesaken, ferdig utarbeidet i begynnelsen av april 1969 og ble da sendt skolestyret og de ungdomsskoler og realskoler som hadde bedt om å få den. Planen skulle imidlertid ikke deles ut til elever som ville søke gymnaset, før den var godkjent av departementet. Departementets skriftlige godkjenning forelå ved Katedralskolen den 13. juni, og skoleplanen ble den 16. og 17 s.m. sendt ut til skoler og søkere som hadde bedt om det. Sammen med skoleplanen ble det sendt ut et søknadskort som kunne fylles ut med ønsker om studieretning og valg av fag. Det måtte imidlertid anses på det rene at den sene utsendelse gjorde at ikke alle søkere hadde fått nærmere kjennskap til den nye skoleplan, og det forelå ikke utfylte kort fra alle søkere. Opplysningene på de foreliggende kort ble overført til et samleskjema. tillagt en viss vekt ved vurderingen av søkernes ønsker. Det måtte anses på det rene at det grunnlag rektorene hadde for å vnrdere hvilken vekt det skulle legges på den enkelte søkers ønsker, måtte bli dårligere for de elever som ikke hadde motivert sine søknader ut fra den nye skoleplan. Dette forhold var uheldig Siden det imidlertid skyldtes at skoleplanen ble godkjent på et så sent tidspunkt, var det ikke grunnlag for kritikk mot rektorene. Det måtte antas at forholdet, som skyldtes en bestemt situasjon, ikke ville gjenta seg ved neste opptak. Etter reglementet skulle det ved siden av elevenes ønsker tas hensyn til geografiske og trafikale forhold. Det ble opplyst at dette var gjort også i Bergen, men i seg selv var det til liten veiledning, spesielt når det gjaldt Katedralskolen og Tanks skole, som ligger ved siden av hverandre i sentrum. Det ble imidlertid anført at det forelå en viss praksis med hensyn til hvilke bydeler som sognet til den ene eller den annen av de to skoler, og at denne praksis ble søkt fulgt. Når situasjonen var at man ikke kunne la søkernes ønsker være avgjørende, fordi det var for mange søkere til Katedralskolen, at de geografiske forhold ga liten veiledning og at man av hensyn til normal-fordelingen heller ikke kunne la karakterene være avgjørende, er det klart at opptaket måtte bli vanskelig og by på mange meget tvilsomme skjønnsavgjørelser. Rektorkollegiet hadde i brev av 28. oktober 1969 begrunnet plasseringen av klagerens sønn på Tanks skole slik: «- - - Det kan vel være naturlig som eksempel å nevne: - - - (klagerens sønn) hadde i søknaden satt: 1. reallinjen, Katedralskole. 2. reallinjen, Tanks skole. Han bor i - - -, og skulle da vært plassert på Pihls skole, men en fant å burde legge større vekt på å få det sekundære ønsket oppfylt. Jeg fant ikke å ha grunnlag for å fastslå at avgjørelsen var uriktig ut fra de opplysninger som forelå ved opptaket, og fant heller ikke grunn til å kritisere at rektorkollegiet ikke hadde endret sin avgjørelse etter at faren tok saken opp med kollegiet og departementet Det forhold at han ikke hadde fått anledning til å begrunne sin søknad ut fra den nye skoleplan, gjorde seg gjeldende for flere elever, og det måtte antas at man i tilfelle måtte ta større deler av opptaket opp til revurdering. I betraktning av den tidsnød som må ha vært til stede, fant jeg ikke at det kunne kritiseres at rektorene ikke fant å kunne ta saken opp igjen. Kirke- og undervisningsdepartementets brev til rektorkollegiet av 28. august 1969 var å anse som en henstilling, ikke som et pålegg. Selv om de forhold departementet viste til, utvilsomt talte for opptak ved Katedralskolen, måtte det bero på en vurdering fra kollegiets side om henstillingen under de foreliggende omstendigheter burde følges. I brev til Kirke- og undervisningsdepartementet anførte jeg: «Saken, som departementet har kjennskap til fra korrespondanse med - - - (klageren) og rektorkollegiet i Bergen, synes å vise at de retningslinjer som forelå, neppe ga tilstrekkelig grunnlag for avgjørelser som i enhver henseende virket rimelig og konsekvent. Etter det som er opplyst av konsulent - - - over telefon, arbeides det imidlertid nå med nye retningslinjer for reformgymnas, og jeg har derfor ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Jeg vil imidlertid nevne at de foreliggende retningslinjer vel ikke alltid gir noen helt god veiledning ved de øvrige gymnas hvor det er flere skoler som ligger i nærheten av hverandre, og at det kanskje også kunne være grunn til å overveie dette spørsmål.

lovdata_cd_55599

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.791

Forskrift om engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personell som avtjener sivil verneplikt. Fastsatt av Justis- og politidepartementet 27. oktober 2000 med hjemmel i lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §10 tredje ledd, jf. kgl.res av 3. juni 1966 nr. 5. Endret 11 okt 2002 nr. 1094. Formålet med erstatningsordningen er å yte rask økonomisk hjelp uten komplisert saksbehandling til sivile vernepliktige og til deres etterlatte, ved varig medisinsk invaliditet og i forbindelse med dødsfall. Reglene omfatter sivile vernepliktige mannskaper under førstegangstjeneste, repetisjonsøvelser og ekstraordinær tjeneste i henhold til lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §11 fjerde ledd. b. Samboer: person som har bodd i ekteskapslignende forhold sammen med avdøde i minst 2 år. Dette må kunne bekreftes av folkeregisteret. Dersom samboerne har felles barn, kreves ikke to års botid, men det må kunne bekreftes fra folkeregisteret at de faktisk bodde sammen. Varig medisinsk invaliditet under 15% fastsettes av siviltjenesteadministrasjonens lege på grunnlag av Sosialdepartementets invaliditetstabell og/eller spesialisterklæring. Etter at Rikstrygdeverket eller trygdekontor første gang har fastsatt invaliditetsgraden, skal det derfor ikke utbetales erstatning på grunnlag av senere forverring av skade eller sykdom. Den samme regel gjelder i de tilfeller siviltjenesteadministrasjonens lege har fastsatt invaliditetsgraden, jf. tredje ledd. I de tilfeller hvor det fremmes klage på trygdeetatens første fastsettelse av varig medisinsk invaliditetsgrad innenfor 6-ukersfristen, og trygdeetatens vedtak endres som følge av klagen, vil engangserstatningen bli justert i overensstemmelse med det nye vedtaket. b. Erstatning for varig medisinsk invaliditet på grunn av skade påført eller oppstått i fritiden og under permisjonsfravær samt invaliditet på grunn av sykdom påført eller oppstått under tjenesten, men som ikke har sammenheng med tjenesten, utbetales først ved 15% invaliditet eller mer, begrenset oppad til 7,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden (7,5 G). a. Engangserstatning ytes med 7,5 G til etterlatt ektefelle, samboer som er likestilt med ektefelle eller annen voksen person som for en vesentlig del ble forsørget av avdøde. Var avdøde eneforsørger, får barnet dobbelt så stor erstatning. Erstatning til umyndige som ble forsørget av avdøde utbetales til overformynderiet i hjemstedskommunen, ref. vergemålsloven §62. c. Gravferdshjelp utbetales med 2 G til vedkommende som skal stå ansvarlig for begravelsen og dekke utgiftene til denne. Gravferdshjelp utbetales også når avdøde ikke har etterlatte som har rett til erstatning etter pkt. a eller b. Ved dødsfall utbetales erstatningen så snart skademelding (blankett RTV 4022) og dokumentasjon fra lensmann eller retten på nærmeste pårørende foreligger. I tilfelle erstatningssak er fremmet, men erstatningen ikke er kommet til utbetaling før vedkommende dør som følge av skaden eller sykdommen, utbetales erstatning til etterlatte i henhold til §7. Dersom avdøde ikke har etterlatte iht. §3 bokstav c bortfaller erstatningen. Krav om erstatning fremmes til vedkommende siviltjenesteadministrasjon, som treffer vedtak om engangserstatning. Det kan utbetales forskudd med inntil 50% av antatt engangserstatning på grunnlag av midlertidig fastsatt invaliditetsgrad. Siviltjenesteadministrasjonens lege fastsetter midlertidig invaliditetsgrad på grunnlag av Sosialdepartementets invaliditetstabell og/eller spesialisterklæring. Dersom det innen 5 år etter utbetalt forskudd ikke er truffet avgjørelse om varig medisinsk invaliditet, fastsetter siviltjenesteadministrasjonens lege en sannsynlig varig invaliditetsgrad som legges til grunn for et endelig oppgjør. I de tilfeller vedkommende allerede har mottatt forskudd på erstatning for varig medisinsk invaliditet, men dør (uansett årsak) før endelig oppgjør er foretatt, utbetales resterende i henhold til det som var grunnlaget for forskuddsutbetalingen. Dersom avdøde har etterlatte iht. §3 bokstav c, utbetales endelig oppgjør til dødsboet. Dersom avdøde ikke har etterlatte iht. §3 bokstav c, bortfaller erstatningen. Forsinkelsesrenter beregnes fra fire uker etter at krav om erstatning er fremmet og vedtak om varig medisinsk invaliditetsgrad er fattet av Rikstrygdeverket eller det lokale trygdekontor. Dersom siviltjenesteadministrasjonens lege skal fastsette varig medisinsk invaliditetsgrad kan skadelidte kreve etterskuddsrenter fra fire uker etter at vedtaket er fattet og krav om erstatning er fremmet. Krav på engangserstatning foreldes tre år etter at skadelidte har mottatt vedtak om varig medisinsk invaliditetsgrad fattet av Rikstrygdeverket eller det lokale trygdekontor. I de tilfeller siviltjenesteadministrasjonens lege skal fastsette varig medisinsk invaliditetsgrad, foreldes kravet tre år etter at skadelidte hadde eller burde hatt tilstrekkelig grunnlag for å fremme krav om erstatning overfor vedkommende siviltjenesteadministrasjon. Skade eller sykdom som ikke har ført til varig medisinsk invaliditet innen 5 år etter at skaden inntraff eller sykdommen oppsto, gir ikke rett til utbetaling av engangserstatning etter reglene i denne forskrift. Forvaltningsloven av 10. februar 1967 §28 gjelder for behandling av saker etter denne forskrift.

maalfrid_431e3333eb6015161c56616ed154ea42f02aeace_60

maalfrid_dsa

en

0.198

Helsedirektoratet (2014b). Fremtidens legespesialister. Oslo: Helsedirektoratet, 2014. http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/fremtidens-legespesialister-en-gjennomgang-av-legersspesialitetsstruktur-og-innhold/Publikasjoner/Spesialitetsstruktur%20og%20-innhold%20- %20h%c3%b8ringsutkast%20juni%202014%2020.06.14.pdf (21.08.2014) Helsepersonelloven (1999). Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Oslo 1999. http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-064.html. (21.08.2014) Helse- og omsorgsdepartementet, (2009). Om lov om endringer i helsepersonelloven av 8. mai 2009. Ot. prp. nr. 83. Oslo 2009. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-83- 2008-2009-/2.html?id=559454 (21.08.2014) Helse- og omsorgsdepartementet (2000). Lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven). Oslo 2000. http://www.lovdata.no/all/hl-20000512-036.html (21.08.2014) Helse- og omsorgsdepartementet (2010). Forskrift 29. oktober 2010 nr. 1380 om Strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften). Oslo 2010. http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-10-29-1380 IAEA (2010). IAEA promotes awareness, appropriateness, audit of ionizing radiation in medicine: http://www.iaea.org/newscenter/news/2010/tripleinvestment.html (22.08.2014) IAEA (2011). Justification of medical exposure in diagnostic imaging : proceedings of an International Workshop on Justification of Medical Exposure in Diagnostic Imaging held in Brussels 2009. IAEA STI/PUB 1532. Wien: International Atomic Energy Agency, 2011. http://wwwpub.iaea.org/MTCD/Publications/PDF/Pub1532_web.pdf (21.08.2014) IAEA (2014). Radiation protection and safety of radiation sources: international basic safety standards. General safety requirements part 3. GSR Part 3. Wien, IAEA, 2014. http://wwwpub.iaea.org/MTCD/publications/PDF/Pub1578_web-57265295.pdf (22.08.2014) IAEA & WHO (2012) Statement on the Bonn Call-for-Action. https://rpop.iaea.org/RPOP/RPoP/Content/Documents/Whitepapers/conference/bonn-call-for-actionstatement.pdf (21.08.2014) ICRP (2007). Publication 103. The 2007 Recommendations of the International Commission on Radiological Protection. Amsterdam: Elsevier, 2007. ICRP (2007). Publication 105. Radiological protection in medicine. Amsterdam: Elsevier, 2007. ICRP (2209). Publication 113. Education and training in radiological protection for diagnostic and interventional procedures. Amsterdam: Elsevier, 2009. Kourdioukova EV et al, (2011). Analysis of radiology education in undergraduate medical doctors training in Europe. European Journal of Radiology 2011; 78(3), 309–318. Krille L et al. (2010). Systematic review on physician's knowledge about radiation doses and radiation risks of computed tomography. European Journal of Radiology 2010; 76(1): 36-41. Kunnskapsdepartementet (2005). Lov 1. august 2005 nr 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven). Oslo 2005. http://www.lovdata.no/all/hl-20050401-015.html (22.08.2014)

lovdata_cd_24028

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.84

Forskrift om politivedtekt, Bærum kommune, Akershus. Fastsatt av Bærum kommunestyre 26. januar 2000 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 22. mars 2000. Med offentlig sted forstås gate, vei, herunder fortau, park, torg e.l., plass, bru, brygge, kai, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. Markiser skal være anbragt så høyt at underkanten er minst 2,5 m over bakken. Politiet kan forby ridning, bruk av rullebrett, aking og annen form for sport, lek eller spill på bestemt offentlig sted når dette er påkrevet av hensyn til ferdselen eller den alminnelige orden. Er det påkrevet på grunn av byggearbeid e.l. at fortau, gate, vei eller et annet offentlig sted blir helt eller delvis sperret for et begrenset tidsrom, må det på forhånd innhentes tillatelse fra politiet, som i tilfelle fastsetter nærmere vilkår. Det forutsettes at politiet rådfører seg med vegmyndighetene før tillatelse gis. Politiet kan av sikkerhetsgrunner forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdselen på islagt vann eller sjø. Når det gjelder ferdsel på fjordisen, forutsettes politiet å samarbeide med det kommunale isoppsynet. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter å sørge for at søppel fra næring eller privat bolig på eiendommen ikke blir liggende på fortau eller i rennesteinen. Huseier skal sørge for rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. Gatesluk må ikke benyttes som avfallskummer. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter etter snøfall og takras å rydde fortauet utenfor eiendommen for snø og is. Snø og is kan legges i kanten av kjørebanen langs rennestenen. Snø eller is fra gårdsplass, innkjørsel, tomt eller hage må ikke anbringes på offentlig sted. Eier av hus eller grunn mot offentlig vei må sørge for at vann kan passere fritt forbi inngang/innkjøring. 1. å kaste glass, flasker, spiker, papir, fruktskall, bokser for øl o.l. 2. å grise til med maling, tusj, sprayprodukter e.l. på enhver overflate mot offentlig sted, herunder på eller ved bygning, gate, vei, park, anlegg, innretninger og transportmidler. Dekorering med grunneiers og huseiers tillatelser faller utenom denne bestemmelse. Den som driver salg fra portrom, kiosk e.l., eller driver annen tilsvarende næringsvirksomhet på eller ut mot offentlig sted, skal sørge for at området ikke blir skjemmet eller tilsmusset av virksomheten, og at det blir satt opp et tilstrekkelig antall kurver for papir og avfall og at disse blir tømt. På kirkegård er det forbudt å sykle, ri, bruke rullebrett, og ake eller å drive sport, lek eller spill eller annet som ikke sømmer seg der. §21. Husdyr, sirkusdyr m.m. På eller ved offentlig sted som ikke er inngjerdet er det er det forbudt å la hest, storfe, sau eller geit gå løs uten forsvarlig tilsyn. §23. Båndtvang. Hundepose m.m. 1. Personer med ansvar for hund plikter å ha kontroll med hunden ved bruk av bånd eller på annen måte på steder som er alminnelig beferdet eller ment for alminnelig ferdsel. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §22 §23. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter å være varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. Unntak gjelder for åpne diskotek- og dansekveldarrangementer i regi av de kommunale ungdomsklubbene og andre rusfrie offentlige arrangementer som kommunen er ansvarlig for. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves forskrift av 8. juli 1939 nr. 3119 om politivedtekt, Bærum kommune, Akershus.

lovdata_cd_33553

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.601

Fra samme dato1 oppheves eller endres følgende lover og lovbestemmelser: 1 1 jan 1986 iflg. res. 12 juli 1985 nr. 1435.

lovdata_cd_60574

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.91

Publisert: Somb-2004-51 (2004 s 202) Sammendrag: Forbud mot å representere vareeiere ved tollekspedisjon av varer - spørsmål om vedtaket representerte et brudd på forbudet mot dobbelt straffeforfølgning. ( Skatt, ligningsbehandling og toll ) A klaget til ombudsmannen over et vedtak i Toll- og avgiftsdirektoratet om å nekte ham å representere vareeiere ved tollekspedisjon av varer. Han mente vedtaket representerte et brudd på EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 om dobbeltstraff, jf. menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 §2, og viste til at han alt var dømt for brudd på straffeloven, tolloven og lov om kjøttkontroll og at det var de samme faktiske forhold som lå til grunn for reaksjonene. Ombudsmannen uttalte at det var vanskelig å se det tiltaket A var ilagt av tollmyndighetene på en annen måte enn at dette primært var sivilrettslig og ikke kunne betraktes som straff i EMKs forstand. Sanksjonen hadde som formål å unngå at personer som ikke innehar myndighetenes nødvendig tillit, representerer vareeiere ved tollekspedisjon. Det ble også vist til en dom fra Høyesterett 8. september 2004 der retten kom til at tilbakekall og suspensjon av legelisens, fordi de lovbestemte og nødvendige vilkår for å fortsette virksomheten ikke lenger forelå, ikke var å anse som straff i EMKs forstand. Saksgang: (Sak 2004-1140) Klagen fra A gjaldt et forbud mot å representere vareeiere ved tollekspedisjon av varer, ilagt ham i medhold av tolloven 10. juni 1966 nr. 5 §70. Etter klage var forbudet opprettholdt av Toll- og avgiftsdirektoratet. A var dømt til fengsel i ett år for brudd på straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 §271a, jf. §271, jf. §270, tolloven §61, jf. §66 og §60 flg., jf. lov om kjøttkontroll 14. april 1957 §31 første ledd, jf. §18 siste ledd (frem til 1. april 1997) jf. straffeloven §62 første ledd. Toll- og avgiftsdirektoratet begrunnet forbudet bl.a. med at tollvesenet forventer at personer som er profesjonelle speditører, opptrer på en ærlig og redelig måte. Vedtaket ble senere begjært omgjort med påstand om at det var i strid med forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, men dette ble avvist av Toll- og avgiftsdirektoratet. I avgjørelsen ble det blant annet vist til at tollekspedisjon i betydelig utstrekning baseres på et tillitsforhold mellom vareeiers representant og tollvesenet og at det er avgjørende for å bevare slike ordninger at tollvesenet kan forby personer uten den nødvendige tillit å involvere seg i slik virksomhet. Direktoratet mente det var viktig å forhindre at A ble gitt mulighet til å utføre lignende overtramp mot tollvesenet i fremtiden og at en totalvurdering tilsa at sanksjonen ikke kunne anses som straff i EMKs forstand. I klagen til ombudsmannen ble det fastholdt at vedtaket var i strid med EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Det ble hevdet at nektelsen av å la A representere vareeiere i realiteten var en straff for noe han alt hadde gjort opp for ved dommen. Det ble også anført at det ikke kunne legges avgjørende vekt på at man nasjonalt hadde klassifisert bestemmelsen som en administrativ sanksjon og ikke som straff. Det ble besluttet å undersøke nærmere nektelsen av å la A representere vareeiere ved fortolling av varer. I brev til Toll- og avgiftsdirektoratet ble det bedt om en utdyping av direktoratets standpunkt om at dette ikke var straff i henhold til EMK artikkel 6. Det ble i den forbindelse også bedt redegjort noe for den praktiske konsekvensen vedtaket ville ha for klageren og herunder den praktiske forskjellen mellom et forbud etter tolloven §70 og et eventuelt rettighetstap etter straffeloven §29 nr. 2. Aktor hadde i rettssaken nedlagt påstand om rettighetstap, men dommeren kom til at en slik fradømming som del av straffedommen ville være en for streng reaksjon og at det var bedre at spørsmålet ble vurdert administrativt. Direktoratet ble videre bedt om å kommentere om forbudet kunne anses som straff i relasjon til EMK sett i forhold til Høyesteretts kjennelse 23. september 2003 ( Rt-2003-1221) der Høyesterett kom til at konkurskarantene ilagt etter konkursloven 8. juni 1984 nr. 58 §142 første ledd nr. 1 og 2 ikke stengte for senere straffedom om de forhold som var grunnlag for ileggelsen av konkurskarantenen. Toll- og avgiftsdirektoratet viste i svarbrevet til at retten til å drive som speditør er noe langt mer omfattende enn retten til å representere vareeier ved tollekspedisjon av varer. A ville fortsatt kunne drive som speditør, men kunne ikke selv utføre enkelte av de tilleggstjenester som speditører vanligvis tilbyr. Disse ville han imidlertid kunne få noen andre til å forestå. Direktoratet viste ellers til enkelte likhetstrekk mellom et forbud etter tolloven §70 og konkurskarantene, som direktoratet mente hadde betydning for om forbudet etter tolloven var å anse som straff etter EMK artikkel 6. As advokat kom tilbake til saken og vist til at det ikke er slik at fortolling kun er en tilleggsytelse for en speditør. I flere av foreningens medlemsbedrifter var fortolling på vegne av vareeier hovedoppgaven til bedriften. Når klageren ikke kunne tilby de tjenester som naturlig tillå ham som speditør, ville det være sannsynlig at kundemassen ble redusert betraktelig. Direktoratet fastholdt etter dette imidlertid at et forbud mot å drive som speditør vanligvis innebærer en langt strengere reaksjon enn et forbud som kun gjelder fortollingsvirksomhet. Det ble også vist til at - etter det direktoratet la til grunn - det nå var andre personer i det angjeldende selskapet som representerte vareeierne ved fortolling. Forbudet var ellers gjort tidsubegrenset, men A hadde mulighet til å søke om at forbudet ble opphevet dersom han mente tilliten til ham burde anses gjenopprettet. «1. Etter at klagen var ferdig undersøkt her, har Høyesterett hatt til behandling en ny sak som gjelder rettighetstap og dobbeltforfølgning. Et av spørsmålene i saken var om et vedtak om suspensjon av legelisens, truffet etter at saksøkeren var straffedømt for de underliggende forholdene, men frifunnet for kravet om rettighetstap, var å anse som en gjentatt straffeforfølgning i strid med EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, jf. inkorporeringen ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 §2. I dommen, avsagt 8. september 2004, kom Høyesterett (på dette punkt) enstemmig til at tilbakekall og suspensjon av en tillatelse til å praktisere som lege, fordi de lovbestemte og nødvendige vilkår for å fortsette virksomheten ikke lenger forelå, ikke var straff i EMKs forstand. Fra dommen siteres: «(47) Det fremgår av min innledende redegjørelse for bestemmelsene, at dette formålet hele tiden har vært sentralt, og at det nå uttrykkelig fremgår av helsepersonellovens formålsparagraf. Formålet med bestemmelsene er ikke å straffe dem som bryter normen, men å hindre at de i fremtiden kan påføre sine pasienter skade eller komme til å krenke det tillitsforholdet det nødvendigvis må være mellom allmennheten og legestanden. Dette er også uttrykkelig understreket i Ot.prp.nr.1 (1979-1980) side 39 annen spalte. Etter mitt syn er man langt fra strafferettens domene, noe som understrekes av at de fleste europeiske land har tilsvarende ordninger. (48) A har vist til at rettighetstap etter straffeloven §29 nr. 2, som er betegnet som straff, langt på vei har samme formål som legelovens tilbakekallsbestemmelser. Dette er uomtvistelig riktig, men kan likevel ikke få særlig betydning. Jeg viser her til Rt-2003-264 avsnitt 41 (HR-2002-01024a-A41), der en slik parallell ikke ble funnet avgjørende i forhold til rettigheter forankret i en individuell tillatelse fra det offentlige. Heller ikke det faktum at det reageres mot allerede utførte handlinger, kan endre min vurdering av at det her primært er snakk om en sivilrettslig reaksjon. Avslutningsvis nevner jeg at det heller ikke foreligger noen direkte kobling mellom den aktuelle reaksjonen og vilkårene for straff, noe som ble funnet å være tilfelle i Rt-2003-1827 i avsnitt 69 (HR-2003-00735a-A69). Det overordnede og avgjørende er, som jeg har nevnt, om vedkommende lege er usikket til å utøve legeyrket. 2. Det er vanskelig å se at spørsmålet om eventuell dobbeltforfølgning, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4, skal vurderes annerledes i den foreliggende saken. Jeg viser til den begrunnelse som er gitt i Toll- og avgiftsdirektoratets avgjørelse - særlig det som fremgår på side 4 i vedtaket om sanksjonens formål og dens innhold og alvor - som det neppe kan reises avgjørende rettslige innvendinger til blant annet etter den gjennomgang Høyesterett har gjort i dommen 8. september 2004 av de såkalte Engelkriteriene. Sanksjonen har til formål å unngå at personer som ikke innehar den nødvendige tillit, representerer vareeiere ved tollekspedisjon. Det er vanskelig å se tiltaket i forhold til A på en annen måte enn at det primært er sivilrettslig og ikke kan betraktes som en «straff» i EMKs forstand. 3. Jeg er ellers kjent med at Høyesterett i dom 8. oktober 2004 behandlet en sak som gjaldt spørsmålet om et vedtak fra Fiskeridirektoratet om midlertidig bortfall av kjøperegistrering etter kjøperegistreringsloven 24. juni 1994 nr. 34 §3 tredje ledd, jf. forskriften 19. september 1997 nr. 1019 §7 første ledd, stengte for senere straffesak om de forhold som lå til grunn for vedtaket. Slik vedtaket var begrunnet, mente Høyesterett sanksjonen fremstod som en direkte slutning av at daglig leder grovt hadde overtrådt plikten til å utstede sluttsedler etter regelverket om kjøperregistrering og at vedtaket også for øvrig hadde et klart pønalt preg. Høyesterett kom til at prosessen for Fiskeridirektoratet hadde karakter av straffeforfølgning i henhold til Engelkriteriene på grunn av lovbruddets karakter. Konklusjonen ble at vedtaket stengte for straffeforfølgning for tiltalens pkt. 1, som gjaldt de samme forhold som kjøperegistreringssaken. Høyesterett viste ellers til at saken skilte seg fra saken om suspensjon av legelisens ved at saken om kjøperegistrering «ikke er bygget opp omkring en generell skikkethetsnorm der tillatelsen tilbakekalles med den begrunnelse at utøveren ikke lenger anses skikket for virksomheten» (avsnitt 47 i dommen). Jeg har vanskelig for å se at denne dommen medfører et annet resultat i saken til A og viser til det som fremgår ovenfor under pkt. 2.

lovdata_cd_28466

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.949

I Austevoll kommune kan det i 3 år frå iverksetjinga av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985, ikkje setjast i verk arbeid eller tiltak som er nemnde i §84 og §93 same lova utan etter samtykkje frå bygningsrådet før området kjem inn i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det same gjeld andre tiltak, medrekna frådeling, som kan skape vanskar for planlegginga. Anlegg som blir fremja etter godkjendt vegplan etter veglova, er unnateken frå desse reglane. (II 1987 s 280)

lovdata_cd_37428

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.942

I artikkel 7 i trygdeavtalen er det presisert hvilke vilkår som må være oppfylt for at slike personer skal ha pensjonsrettigheter. Ettersom pensjon til gjenlevende er avledet av avdødes opptjente pensjonsrettigheter, er det avdøde som må oppfylle de vilkårene som er gitt i artikkel 7 i trygdeavtalen. Artikkel 8 i trygdeavtalen begrenser eksporten av norsk pensjon etter trygdeavtalen til bare å gjelde ved bosetting i et EØS-land.

lovdata_cd_22742

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.525

1.1. For å fremje mindre avfallsmengder, gjenvinning og redusert miljøbelasting frå avfallshandteringa i Haram kommune, skal det iverksetjast innsamling av matrestar og frityrfeitt frå storhushaldningar i kommunen. 1.2. Formålet med forskrifta er å sikre at matrestar utnyttast som dyrefôr eller på annan fornuftig måte. Forskrifta skal samtidig sikra ei hygienisk og forsvarleg oppbevaring, innsamling, transport og behandling av matrestane. 1.3. Forskrifta skal avklara ansvarsforholdet mellom Haram kommune og avfallsprodusentane. 1.4. Ansvarsforholda mellom Haram kommune og renovatør og behandlingsanlegg regulerast i særskilde avtalar.

lovdata_cd_26324

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.586

Frøya kommunestyre har 15. oktober 2002 fastsatt forskrift for innsamling mv. av forbruksavfall, hjemmekompostering og for avfallsgebyrer. Forskriften gir blant annet bestemmelser om hvem som omfattes av den kommunale renovasjonsordningen, bestemmelser om kildesortering av forbruksavfall, krav til kjørbar vei, hjemmekompostering av våtorganisk avfall og avfallsgebyrer. Forskriften kan fås ved henvendelse til Frøya kommune, 7260 Sistranda eller Kystmiljø AS, 7240 Hitra.

lovdata_cd_35841

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.553

Publisert: Ot.prp.nr.48 (1991-1992) Tittel: Om lov om endringer i lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Kommunaldepartementet legg med dette fram forslag til endringar i lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø. Endringsforslaga rører ved to ulike områder. Tilsynet med kjelområdet: Formålet med forslaget er å leggje lovgrunnlaget til rette slik at tilsynet med kjelområdet kan overførast fra Arbeidstilsynet (AT) til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Tilsynet med kjelområdet ligg i dag i AT, som i arbeidsmiljølova er utpeikt som tilsynsmyndigheit. Oppgåvene og arbeidsformene i forbindelse med tilsynet med kjelområdet skil seg ut fra dei andre oppgåvene Arbeidstilsynet har. Tilsynet med kjelområdet høyrer fagleg naturleg saman med og bør knyttas til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern sitt ansvar for særskilde risikoelementer i verksemdene. Forvaltningsansvaret skal utførast i samsvar med internkontrollprinsippet. Forenklingar i regelverket og overgangen til internkontroll fører til at talet på stillingar tilknytta tilsynet med kjelområdet blir redusert utan at tryggleiksnivået blir endra. Regionale verneombod: Formålet med forslaget om endring av arbeidsmiljølova § 2 nr. 7 er at ein vil innføre ei regional verneombodsordning for einmannsbedrifter i bygg- og anleggsbransjen. Dette fordi det i dei seinare åra er blitt fleire einmannsbedrifter, noko som har ført til at det blir vanskelegare å etablere eit godt og sikkert arbeidsmiljø i ein bransje som er mykje utsatt for skader og ulykker. Etter omfattande drøftingar med berørte myndigheiter, samt NHO og LO, fatta Kommunaldepartementet våren 1991 vedtak om at tilsyn med kjelområdet bør overførast fra Arbeidstilsynet til Direktoratet for brann og eksplosjonsvern (DBE) med verknad fra 1. januar 1993. Forslag til lovendringar som er nødvendig for å kunne gjennomføre overføringa foreligg her. Utstyr som representerer fare for liv, helse og miljø er i industrialiserte land underlagt obligatorisk kontroll. Sertifisering av dampkjeler, trykkbehaldarar og røyrledningar utføres i Norge av Arbeidstilsynet ved den såkalla Kjelkontrollen, som består av 38 årsverk. Arbeidstilsynet (AT) er i lov direkte utpeikt som tilsynsmyndigheit for kjelområdet. Kjelkontrollen driver hovedsakleg med detaljert tilsynsverksemd og sertifisering. På grunn av at Kjelkontrollens oppgåver er av ein anna karakter enn Arbeidstilsynet elles, har Kjelkontrollens verksemd skild seg noko ut i forhold til Arbeidstilsynets organisasjon forøvrig. Overføringa til DBE vil omfatte heile det forvaltningsområde som i dag ligg til AT sin Kjelkontroll. Dette inneber tilsynet med følgjande område: 1. Kjelar, behaldarar, røyrleidningar og utstyr for damp eller vatn med temperatur høgare enn 100 gradar C. 2. Trykkbehaldarar og utstyr for giftige, kondenserbare gassar. 3. Kompressorar, behaldarar og røyrsystem fortrykkluft. 4. Andre behaldarar som inneheld væske eller gassunder trykk og som ikkje er regulert av spesiallovgjeving. Tilsynet med ovannemnde utstyr blir i dag gjennomført i medhald av § 10 i arbeidsmiljølova (kategori 1 og 2 ovanfor) og § 9 og § 17 (for andre kategoriar). Tilsyn etter katergori 3 og 4 blir i noen grad utført også av inspektørar som ikkje er eksplisitt tilknytta Kjelkontrollen. § 83 i lova heimlar innkrevjing av avgifter fra eigar/brukar av slikt utstyr som er omfatta av § 10, og verksemda til Kjelkontrollen er i det alt vesentlege finansiert ved avgifter. Den gjennomgåande deltaljerte tekniske reguleringa av kjelområdet skjer ved forskrifter fastsett av AT. Formålet med tilsynet er i første rekkje å hindre at det energi- eller giftpotensiale som innhaldet av damp, heitvatn, komprimerte eller kondenserte gassar representerer, b kan bli frigjort ved materialbrot eller anna uhell. Departementet har funne det rett å forankre den framtidige reguleringa av kjelområdet i eksisterande lovgjeving framfor å utarbeide ei ny særlov. Kjelområdet kan enten fortsatt forankrast i arbeidsmiljølova med nødvendige tilpassingar og administrativ overføring av fullmakter til DBE. Eit anna alternativ er å innarbeide reguleringa av kjelområdet i lov om brannfarlige varer. Det er prinsipielt viktig å oppretthalde arbeidsmiljølova sin karakter av generell lov. Dette tilseier at eit særskilt teknisk område som kjelområdet blir teke ut av arbeidsmiljølova og ført over til anna meir teknisk retta lovgjeving. Ein vil derved også unngå at fleire forvaltningsorgan får formell kompetanse etter arbeidsmiljølova. Lov om brannfarlige varer er ei spesiallov som regulerer tryggleiken ved all omgang med brannfarlege varer, som omfattar olje, petroleumsprodukt og andre brannfarlege væsker og gassar. Lova og tilhøyrande forskrifter set m.a. krav til utstyr og innretningar som inneheld brannfarleg vare under trykk, herunder og utstyr og innretningar som i tillegg inneheld vassdamp eller heitvatn. Dette inneber at en del slikt utstyr m.v. er regulert både i denne lova og i arbeidsmiljølova. Det er DBE som utøver tilsynet etter lov om brannfarlige varer. I følge avtale mellom AT og DBE, er det sistnemnde etat som fører tilsyn med utstyr som inneheld både damp og brannfarleg vare. Den mest naturlege framtidige lovforankringa for kjelområdet er derfor ei inkorporering i lov om brannfarlige varer. Denne lova er ei teknisk spesiallov som har mange grenseflater mot kjelområdet. Tilsynet med kjelområdet høyrer fagleg og kompetansemessig saman med DBE sitt ansvar for spesielle risikoelementer i verksemdene. Ønsket om overføring til DBE er derfor ei naturleg følgje av dette. Samstundes med overføringa blir det foretatt ein forenkling av kjelområdet. omfattande detaljkontroll og sertifisering. Mesteparten av disse oppgåvene må ikkje nødvendigvis utøves av offentleg myndigheit, og ein overføring av slike oppgåver til uavhengige tredjeparts organer vil medføre ein betydeleg effektivisering av tilsynet med kjelområdet. I tillegg vil internkontroll no bli det rådande prinsippet for tilsynet også på kjelområdet. Internkontrollprinsippet har til føresetnad at verksemdene sjølv har ansvaret for (m.a.) å halde kjelane i orden, enten ved eigen- eller ved privat tredjeparts-kompetanse. Myndigheitene skal da hovedsakleg ivareta den forvaltningsmessige delen, som inneber at myndigheitenes ansvar er å utforme regelverket og krava, kontrollere at verksemda har utarbeidd eit tilfredstillande system, samt ved stikkprøver forsikre seg om at verksemdenes system følgjast opp og verker i praksis. Ansvaret plasserast med dette klart hos arbeidsgivar. Utviklinga på området m.o.t. uavhengig tredjeparts kontroll og sertifisering avhenger sterkt av utviklinga innan EF og arbeidet i dei europeiske og internasjonale standardiseringsorganer. Sertifiseringsoppgåver og kontroll av utrekningar m.v. vil i framtida for det meste bli utført av uavhengige tredjepartsorgan. Dette samt innføringa av internkontroll fører til at myndigheitene hovedsakleg skal ivareta den forvaltningsmessige delen av det som er dagens tilsyn med kjelområdet. Systematikken og dei einskilde reglane i lov om brannfarlige varer er tilpassa behova for regulering i samband med omgang med slike varer. Det vil derfor ikkje være formålstenleg å la dei materielle reglane i lova komme direkte til bruk på kjelområdet. Det vil føre til eit uoversiktlig og komplisert system. For å unngå dette bør den samla reguleringa av kjelområdet skje gjennom forskrifter. Lova vil da bare være det formelle grunnlaget for den gjennomgåande forskriftsreguleringa. Det er derfor nødvendig å ta inn i lova ein regel som heimlar fastsetting av slike forskrifter på kjelområdet. Desse må og kunne avvike fra krava i lova. Forskriftene må tre i kraft samstundes med utvidinga av lova. Lovheimelen må ha ei formulering som omfattar heile området, dvs alle væsker og gassar under trykk, dette omfattar og trykkluft. Dermed blir den systematikken oppretthalde som lov om brannfarlige varer elles byggjer på. Ved dei generelle formuleringane i § 9 og § 17 arbeidsmiljølova vil disse formelt sett og omfatte utstyr under trykk som blir undergitt tilsyn av DBE, men slike doble heimlar finst og på andre område. Eventuelle «gråsoner» med omsyn til tilsynsverksemda etter dei to lovverka vil bli løyst administrativt. Dette kan bl.a ordnast ved den samordning av myndigheitenes tilsynsverksemd som er nødvendig etter innføring av internkontrollprinsippet. Etableringa av heimel for ei utviding av verkeområdet for lov om brannfarlige varer må skje ved endring i § 1, Lovens område, og knyttast til reguleringa av trykksette væsker og gassar og den type verksemd disse kan tenkast brukt i. Ved dette regulerer ein det utstyr som blir brukt i den aktuelle verksemda. Der er framleis ein føresetnad at tilsynet med kjelområdet skal finansierast ved avgifter, og at det framleis skal være mogeleg å krevje refundert eventuelle utlegg som tilsynsmyndigheiten måtte ha i samband med prøver, undersøkjingar m.v. Både regelen som gir heimel for lovutvidinga og regelen for avgiftene bør takast inn som eit nytt § 1 femte ledd i lova. Tittelen til lova bør reflektere den faktiske utviding ein tar sikte på, og ein foreslår derfor at denne blir endra til «Lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk». I samsvar med dette må § 10 og § 83 nr. 1, andre ledd og nr. 2, bokstav c) i arbeidsmiljølova opphevast. Dei aktuelle lovendringane legg grunnlaget for ei administrativ overføring av kjelområdet fra AT til DBE. Departementet tek sikte på at såleis overføring vil finne stad fra 1. januar 1993. Overføringa av tilsynet med kjelområdet er omtalt i St.prp.nr.1 for Kommunaldepartementets budsjettermin 1992. Som det framgår der er overføring av kjelområdet grunngitt utfra omsynet at tilsynet med kjelområdet høyrer fagleg under DBE. Kjelkontrollens verksemd utøves i dag forholdsvis detaljert, og inneber dessutan ein kombinasjon av offentlege tilsynsoppgåver og tradisjonelle Sertifiseringsoppgåver som vanlegvis ikkje er tillagt offentleg myndigheit. I DBE vil tilsynet med kjelområdet begrensast til den forvaltningsmessige delen og det vil drives etter internkontrollprinsippet på samme måte som DBE i dag driver tilsyn med verksemder med brannfarleg vare. Ein overgang fra detaljkontroll til internkontroll, samt overføring av sertifiseringsoppgåva til tredjepartsorganer, vil gjøre det mogleg å redusere antall stillingar utan at tryggleiksnivået endras. som er igang med utarbeiding av forskrifter på kjelområdet vil klargjøre korleis tilsynet med kjelområdet skal utøves i fremtida. Det vil da også bli klargjort kor mange stillingar som er nødvendig på kjelområdet. Foreløpige oversiktar tyder på at talet på tilsette kan reduserast fra 38 årsverk til minst halvparten. Det er elles departementet sin forutsetnad at tilsynet med kjelområdet framleis skal bli finansiert ved avgifter. Overføringa av kjelområdet fra AT, lokalisert til Direktoratet og distriktskontora, til DBE som er lokalisert til Tønsberg, vil i ein overgangsperiode innebere kostnader. Dette vil være kostnader knytta til det personell som får ny stilling i Tønsberg og for det personell som eventuelt skal omplasserast innanfor AT. Disse kostnadene vil bli dekt innanfor Kommunaldepartementets budsjettramme for 1993. Det personell som eventuelt må seiast opp får ekstern fortrinnsrett, dvs fortrinnsrett til andre stillingar i staten. Vidare vil dei vanlege reglane om ventelønn gjelde. Departementet tar sikte på at økonomiske og andre vilkår som berører dei tilsette i Kjelkontrollen blir regulert i avtale mellom DBE og AT på den eine sida og dei tilsette på den andre. Departementet tar sikte på å beskrive den budsjettmessige sida ved overføringa og den organisatoriske innplasseringa i DBE meir detaljert i budsjettproposisjonen for 1993. Arbeidsplassane i byggje- og anleggbransjen er mellom dei mest utsette for ulykker og arbeidsskader. Trass i tiltak som er gjort for å betre situasjonen, er det fortsatt behov for å auke tryggleiken. Utviklinga i retning av fleire einmannsbedrifter på arbeidsplassane har ført til meir uoversiktlege forhold som gjer det vanskeleg å etablere eit godt og sikkert arbeidsmiljø. På bakgrunn av dei uheldige følgjer dette har hatt, ønsker Regjeringa å styrke innsatsen på arbeidsmiljøsida ved å innføre ordninga med regionale verneombod også i einmannsbedrifter i byggje- og anleggsbransjen. Dette er eit av fleire tiltak som blir sett i verk for å få bort uheldige sider av kontraktørverksemda. Innanfor bygg og anlegg har ein fra 1981 hatt ei ordning med regionale verneombod. Deira oppgåve er i første rekkje å medverke til at det blir vald verneombod blant arbeidstakarane på arbeidsplassen. Inntil verneombod blir vald, skal det regionale verneombod ivareta oppgåvene til verneombodet. Der det er fleire arbeidsgivarar på arbeidsplassen, skal det regionale verneombod medverke til at det blir oppretta avtale om kven som skal samordne vernearbeidet. Regionale verneombod skal oppnemnast av Norsk Arbeidsmannsforbund og Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund. Dei er knytt til distrikt rundt i landet, 12 i alt. Ordninga blir administrert gjennom eit fond som er finansiert ved at arbeidsgivarane betalar ei prosentvis avgift på 0.10 prosent av lønnsutgiftene til fondet. Einmannsbedrifter i bygg og anlegg ble i 1986 underlagt delar av arbeidsmiljølova. I hovedsak er det reglane om tryggleik og helse som gjeld for einmannsbedriftene. Dei er ikkje omfatta av ordninga med regionale verneombod. For å kunne innføre ei regional verneombodsordning for einmannsbedrifter i bygg- og anleggsbransjen foreslår departementet at arbeidsmiljølova § 2 nr. 7 får ny ordlyd. Sjølv om regelen i den noværende forma tilsynelatande femner vidt, gir den etter departementets vurdering ikkje heimel til å innføre ei slik ordning. Paragrafen må endrast slik at den gir heimel for Kongen til å bestemme at reglane i lova heilt eller delvis skal gjelde for verksemder som ikkje sysselset arbeidstakarar. Ein eventuell ny § 2 nr. 7 må følgjast opp med forskrifter som seier kva oppgåver regionale verneombod skal ha i forhold til einmannsbedrifter. Korleis ordninga skal administrerast og finansierast må også løysast i forskrifta. Det er mogleg at forskrifta som i dag gjeld for regionale verneombod i verksemder som sysselset arbeidstakarar i store trekk kan brukast. verneomboda vil likevel få ei litt anna karakter i einmannsbedrifter enn i verksemder med arbeidstakarar der deira viktigaste oppgåve er å medverke til at det blir valt verneombod. På arbeidsplassar der einmannsbedrifter arbeider side om side med verksemder som har tilsatte arbeidstakarar, vil truleg den viktigaste oppgåva for det regionale verneombodet være å påverke einmannsbedriftene til å gå inn i eit samordna vernearbeid med dei andre verksemdene på arbeidsplassen. Etter dagens reglar er einmannsbedriftene pålagde å medverke til samordning av verne- og miljøarbeidet, men dette fungerar ikkje alltid i praksis. Det regionale verneombodet kan her være ein pådrivar for å få einmannsbedriftene til å gå inn i eit forpliktande samarbeid. Der det bare er einmannsbedrifter på arbeidsplassen, bør det være ei oppgåve for det regionale verneombodet å medvirke til at ei av bedriftene samordnar vernetiltaka og at ei av dei påtek seg oppgåva som hovudansvarleg. Det må understrekast at regionale verneombod ikkje skal gå inn i Arbeidstilsynets tilsynsoppgåver. Men det regionale verneombod må kunne ha som oppgåve å gi råd og rettleiing i arbeidsmiljøspørsmål og informere om gjeldande reglar. Dei fleste høyringsinstansane sluttar seg til forslaget. Einskilde har merknadar til sjølve ordninga med regionale verneombod i einmannsbedrifter. Landsforeninga for bygg og anlegg uttalar: « Kontraktører vil, i den utstrekning de blir benyttet, ofte arbeide sammen med arbeidstakerene på en større arbeidsplass. Gjennomgående vil en slike steder ha en organisert vernetjeneste. Dersom de regionale verneombudene skal gå inn på disse stedene med henblikk på å kontrollere kontraktørene, vil det i beste fall være dobbeltarbeid som finner sted. Alvorligere vil det kanskje være at det vil være duket for kompetansestrid mellom vernetjenesten på arbeidsplassen og de regionale verneombudene. Mye tid vil gå til spille av den grunn. Omkostningene forbundet med dette vil falle på hovedbedriften på arbeidsplassen, som er den uskyldige part i forholdet. Det er nettopp der den organiserte vernetenesta ikkje fungerar at det ligg oppgåver for regionale verneombod. Dei skal da medverke til at vernetenesta blir oppretta. Dobbeltarbeid eller kompetansestrid kan departementet ikkje sjå at ordninga med regionale verneombod medfører. Formålet med den foreslåtte lovendringa er at regionale verneombod får rett til å kontakte også einmannsbedrifter (i høyringsuttalen også kalla «kontraktører») på byggeplassen for å få dei med i ei samordna verneteneste. Sjølv om einmannsbedriftene etter gjeldande regelverk er pålagt å medverke ved samordning av verne - og miljøarbeidet på arbeidsplassen, har det vist seg at miljøarbeidet ikkje blir tillagt nødvendig vekt. Regionale verneombod kan være pådrivar og medverke til at einmannsbedriftene går inn i verne - og miljøarbeidet. Maskinentreprenørens Forbund (MEF) uttalar: « ... organisasjonen mener at kontrollvirksomheten i bedrifter innenfor bygg- og anlegg, skal skje med inspektører fra Arbeidstilsynet. MEF mener at det aldri vil være aktuelt med etablering av vernetjeneste (verneombud) i en enmannsbedrift. Følgelig vil regionale verneombuds virkeområde ikke kunne komme til anvendelse i enmannsbedrifter. Med departementets forslag til endring av arbeidsmiljøloven § 2 nr. 7 vil myndighetsområdet til regionale verneombud utvides betydelig, idet det her ligger at regionale verneombud også får en inspeksjonsrett i bedrifter. Som nevnt ovenfor mener MEF at denne inspeksjonsmyndigheten bør ligge hos inspektører i Arbeidstilsynet». I einmannsbedrifter er det naturleg nok ikkje aktuelt å velje verneombod/etablere verneteneste i den enkelte bedrift. Arbeidet må rettas inn mot ei samordning av vernetiltak. Det vil være aktuelt både der einmannsbedrifter arbeider side om side med verksemder som har tilsette og på arbeidsplassar der det bare er einmannsbedrifter. Her kjem som tidligare påpeikt regionale verneombod inn som pådrivar for å få etablert eit samordna vernearbeid. Det må understrekast at regionale verneombod ikkje skal gå inn i Arbeidstilsynets tilsynsoppgåver. Arbeidstilsynet har ikkje kapasitet til å gå rundt regelmessig på alle byggjeplassar, og det er derfor viktig at alle på arbeidsplassen blir informert om tryggleiksreglar og blir motivert til å følge disse. På dette området ligg oppgåver for regionale verneombod i høve til einmannsbedrifter. Den foreslåtte lovendringa vil kunne skape større likheit mellom verksemder som har tilsatte og einmannsbedriftene. Dette er eit av fleire tiltak som vil bli satt i verk for å få bort uheldige utslag av kontraktørverksemda. Lovendringa vil truleg ikkje ha økonomiske og administrative konsekvensar på annan måte enn at einmannsbedrifter no blir likestilt med andre verksemder i forhold til ordninga med regionale verneombod. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringar i lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Stortinget blir oppmoda om å gjere vedtak om lov om endringar i lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. i samsvar med vedlagde utkast. I lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer blir det gjort følgjande endringar: Lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk. «Kongen kan bestemme at virksomhet nevnt i første ledd med væsker og gasser under trykk som ikke er brannfarlig vare også skal omfattes av denne lov. Departementet kan fastsette forskrifter for slik virksomhet, herunder bestemmelser som avviker fra de som er fastsatt i eller i medhold av loven. Det kan i forskriftene fastsettes at det skal betales særskilt avgift til statskassen til dekning av utgifter forbundet med tilsyn fastsatt i medhold av denne bestemmelse. Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg». Noværende femte ledd blir nytt sjette ledd. I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. blir det gjort følgjande endringar: Kongen kan bestemme at lovens regler helt eller delvis også skal gjelde for virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere. § 83 nr. 1 andre ledd og nr. 2 bokstav c) oppheves. Ot.prp.nr.47 (1991-1992) Om lov om endringer i lov 3. desember 1948 nr.

lovdata_cd_42914

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.944

Når dødsfallet skyldes yrkesskade/yrkessykdom kan også personer som ikke var gift med avdøde ytes pensjon eller annen stønad som nevnt i kapittel 17, forutsatt at vedkommende har omsorg for avdødes barn og ble underholdt av avdøde, jf. §17-12 andre ledd. Med «person» menes enhver som ble forsørget av avdøde og har omsorgen for avdødes barn. Uttrykket retter seg således ikke mot den andre av barnets foreldre (som vil være omfattet av bestemmelsene i §17-12 første ledd i kraft av likestillingen i §1-5 mellom ekteskap og samboerforhold med felles barn), men mot annen person (kvinne eller mann) som har omsorgen for avdødes barn og som ble underholdt av avdøde. Dette kan f.eks. være en søster eller bror, en mor eller en far, eller en samboer som avdøde ikke hadde barn med.

lovdata_cd_21896

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.516

1. Det må ikkje iverksetjast tiltak som kan endre dei naturgjevne forholda, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, fråsetting av campingvogn, brakker o.l., framføring av luftleidningar, jordkablar og kloakkleidningar, bygging av vegar, uttak, lagring, planering eller utfylling av masse, ulike former for graveverksemd og overflatearbeid, drenering og anna form for tørrlegging, utføring av kloakk eller andre konsentrerte forureiningstilførsler, attlegging av avfall. Opplistinga er ikkje uttømmande. 2. Motorisert ferdsel på barmark er forbode.

lovdata_cd_53796

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.614

Forskrift om delegering av fullmakt til å treffe vedtak til utfylling og gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XIII kapittel VI punkt 65 (Rfo (EØF) nr. 2409/92). Fastsatt av Planleggings- og samordningsdepartementet 16. oktober 1997 med hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) §16-1, jf. kgl.res. 5 september 1997 nr. 959.

lovdata_cd_43325

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.765

Forvaltningsloven §6 tredje ledd gir en særlig regel om såkalt avledet inhabilitet for underordnede: Avgjørelse i saken kan «ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan» når den overordnede tjenestemannen er inhabil. Dette skyldes at en overordnet tjenestemann har instruksjonsmyndighet overfor sine underordnede samt at den underordnedes upartiskhet vil kunne bli svekket selv om vedkommende ikke ville bli instruert om avgjørelsen. Den underordnedes inhabilitet gjelder bare adgangen til å avgjøre saken. Som utgangspunkt kan derfor også en underordnet tjenestemann forberede en sak der en direkte overordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan er inhabil. Det er et særlig spørsmål om en innstilling i en sak er å regne som en «avgjørelse» i lovens forstand. Dersom innstillingen må regnes som en avgjørelse, vil en inhabil underordnede være forhindret fra å gi innstillingen. Her må det antagelig sondres alt etter hva den enkelte innstilling inneholder av opplysninger, og i hvilken grad innstillingen til tross for navnet egentlig innebærer et bestemmende ledd i en rekke av avgjørelser. Det er generelt naturlig å betegne innstillingen som en tilretteleggelse av grunnlaget for en avgjørelse, og da inntrer som nevnt ingen inhabilitet. At en underordnet tjenestemann ikke kan treffe avgjørelse i en sak hvor hans direkte overordnede er inhabil, gjelder bare innen «samme forvaltningsorgan». Når en trygdesjef er inhabil kan ingen på hans trygdekontor treffe avgjørelse. Når en avdelingsleder er inhabil, vil alle som arbeider i hans avdeling (men ikke de som arbeider i andre avdelinger) være inhabile til å treffe avgjørelsen. En underordnet tjenestemanns inhabilitet fører ikke til at hans overordnede blir inhabile. Men dersom det foreligger et særlig forhold mellom trygdesjefen og hans underordnede, kan han bli inhabil etter §6 andre ledd.

lovdata_cd_58582

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.794

Dette vedlegget gjelder som forskrift, jf. verkstedforskriften. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre følgende: 1. Arbeid på stålkonstruksjoner. a) Reparasjon og utskifting av stålrør og beslag, samt sveisearbeider i forbindelse med dette. b) Innvendig og utvendig antirustbehandling av ståldeler. c) Metallplettering og anodisering. d) Enkle maskinoperasjoner som forarbeiding av foringer og lignende. e) Vanskelige maskinoperasjoner med bruk av høvler, shapingmaskiner, slipemaskiner og lignende. f) Forarbeiding av stålbeslag. g) Sandblåsing og kjemiske rengjøringsprosesser. h) Varmebehandling. i) Magnetisk inspeksjon. j) Sprekkundersøkelse ved hjelp av «Dye penetrant»-metode. k) Reparasjon eller forarbeiding av tanker. 2. Arbeid på trekonstruksjoner. a) Skjøting av bjelker. b) Reparasjon av ribber og bjelker. c) Framstilling av bjelker. d) Behandling av treverk mot råte. e) Reparasjon, utskifting og skjøting av spant og hudplater av tre. 3. Arbeid på lettmetallkonstruksjoner. a) Reparasjon og utskiftning av hudplater, med bruk av pressluft eller elektrisk verktøy og utstyr. b) Reparasjon, utskiftning eller forarbeiding av lettmetallkonstruksjoner slik som rør, kanalprofiler, deksler, beslag, festevinkler og lignende. c) Reparasjon eller utskiftning av ribber. d) Sammenmontering av komponenter ved hjelp av jigger, som ved sammensetting av kroppseksjoner og lignende. e) Forarbeiding av formeverktøy av tre. f) «Fluorecent inspection» av legerte deler. g) Sprekkundersøkelse ved hjelp av «Dye penetrant»-metode. 4. Duk- og dopearbeid. a) Reparasjoner av dukflater. b) Duktrekking med dope og gjenoppfrisking av gammel dope på deler eller hele luftfartøyer. 5. Arbeid på kontrollsystemer. a) Fornyelse av rorkabler ved å slå nye endestykker eller spleising. b) Komplett rigging av kontrollsystemer. c) Fornyelse eller reparasjon av alle deler til hengslepunkter, så som bolter, foringer og lignende. d) Installasjon av kontrollsystemenheter og komponenter. 6. Arbeid på understell. a) Fornyelse eller reparasjon av deler til understellets opphengingspunkter så som bolter, foringer, beslag og lignende. b) Overhaling og reparasjon av elastiske støtdemperenheter. c) Overhaling og reparasjon av hydrauliske/pneumatiske støtdemperenheter. d) Overhaling og reparasjon av enheter til bremsesystem. e) Funksjonsprøving av opptrekkbare understell. f) Overhaling og reparasjon av elektriske kretser. g) Overhaling og reparasjon av enheter i hydrauliske systemer. h) Reparasjon eller forarbeiding av hydrauliske ledninger. 7. Arbeid på elektriske systemer. a) Feilsøking. b) Reparasjon eller utskiftning av ledninger. c) Installasjon av elektrisk utstyr. d) Prøving i benk av elektriske komponenter. Dette gjelder ikke omfattende funksjonsprøver etter overhaling. 8. Monteringsarbeid. a) Montering av skrogdeler, så som understell, vinger, styreorganer og lignende. b) Rigging og innretting av skrogdeler på komplette luftfartøyer, inklusive styreorganer. 9. Installasjon av motoranlegg. b) Installasjon av instrumenter og hjelpeutstyr. c) Montering og festing av motordeksler, luker og lignende. 10. Reparasjon og montering av frontvinduer, kabinvinduer og lignende. 11. Oppjekking eller heising av hele luftfartøyer. 12. Utførelse av veiing og tyngdepunktsberegninger. 13. Balansering av kontrollflater. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre samme arbeider som verksteder i klasse 1, men utstyret må være tilpasset de større luftfartøystyper. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre samme arbeider som verksteder i klasse 1, bortsett fra at de arbeider som er nevnt under 2 «Arbeider på trekonstruksjoner» faller bort. Det kreves heller ikke utstyr for duktrekking av hele luftfartøyer. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre samme arbeider som verksteder i klasse 3, men utstyret må være tilpasset de større luftfartøystyper. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre: 1. Overhalinger, reparasjoner og forandringer av motoranlegg, iberegnet utskifting av deler, herunder de spesialarbeider som er nevnt nedenfor. a) Kjemisk og mekanisk rengjøring. b) Demonteringsarbeider. c) Skifting av ventilstyringer og ventilseter. d) Skifting av foringer, lagre, bolter, pakninger og lignende. e) Pletteringsarbeider (kobber, sølv, kadmium og lignende). f) Varmebehandling (for å utføre anbefalte varmebehandlingsprosesser som krever utstyr med regulerbar temperaturinnstilling). g) Fryse- eller krympearbeider. h) Utskifting av pinnebolter. i) Skriving og påsetting av informasjonsplater. j) Maling av motoranlegg og motordeler. k) Antikorrosjonsbehandling av deler. l) Utskiftning og reparasjon av plater av stål og legerte materialer som brukes på motoranlegg, så som luftledeplater, beslag og lignende. 2. Inspeksjon og kontroll av alle deler, herunder: a) Magnetisk, fluorecent eller tilsvarende undersøkelser for sprekker. b) Nøyaktig bestemmelse av alle klaringer og toleranser. c) Kontroll av retthet av stempelstenger, veivaksler, kompressoraksler og lignende. d) Balansering av deler, som for eksempel veivaksler, kompressorhjul og lignende. e) Kontroll av ventilfjærer. 3. Rutinemessig maskinarbeide, herunder: a) Presisjonssliping, boring og finpolering. Dette inkluderer veivaksler, sylinderskjørt og lignende. b) Presisjonsboring, gjenging, fresing og dreiing. c) Brotsjing av foring, lager og lignende. d) Sliping av ventiler. 4. Monteringsarbeider, herunder: a) Ventil- og tenningsjustering. b) Forarbeiding og prøving av tenningskabler. c) Forarbeiding og prøving av stive og fleksible brennstoff- og oljeledninger og lignende. d) Preparering av motorer for kortvarig eller langvarig lagring. e) Funksjonsprøving av tilbehør til motoranlegg. f) Heising av motorer med mekaniske hjelpemidler. g) Installasjon av motoranlegg i luftfartøyer. h) Justering av motorkontrollorganer. 5. Prøvekjøring av overhalte motoranlegg i samsvar med fabrikantens forskrifter. Prøveutstyret må være det som er anbefalt av fabrikanten, eller utstyr som gjør samme nytte. Utstyret må tillate ikke bare prøve av motoren selv, men også de forskjellige hjelpeapparater som inngår i motoranlegget. Prøvekjøringen bør utføres av verkstedet selv, men kan settes bort til andre. Men i så tilfelle er det fremdeles overhalingsverkstedet som må avgjøre om prøven har gitt tilfredsstillende resultat og om motoren er luftdyktig. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre samme arbeider som verksteder i klasse 1, men tilpasset de større motortyper. Verksteder i denne klasse må kunne utføre komplett demontering, kontroll av deler, reparasjon og utskiftning av deler, sammenbygging og prøvekjøring og andre prøver av hele motoraggregatet. Utstyret må følge motorfabrikantenes forskrifter. 1. Overhaling, reparasjoner og forandringer, iberegnet utskiftning av deler, herunder de spesialarbeider som er nevnt nedenfor: a) Fornyelse av bladtupper. b) Overflatebehandling (refinish) av trepropeller. c) Forarbeiding av innlegg av tre. d) Overflatebehandling av propeller bygget av komposittmateriale. e) Retting av blader som er bøyd innenfor tillatte toleranser. f) Forandring av bladdiameter og profil. g) Polering. h) Maling. i) Avmontering og påmontering på motor. 2. Følgende spesialkontroller. Kontroll av: a) Propell for konformitet i henhold til fabrikkens tegninger og spesifikasjoner. b) Bosset og bladene for feil og mangler ved hjelp av magnetiske eller fluorecente inspeksjonshjelpemidler. c) Bosset og bladene for feil og mangler med visuelle hjelpemidler, inklusive etsing av deler. d) Bosset for slitasje i «splines» og kilespor, eller andre former for skade. 3. Balansering av propellere, herunder: a) Kontroll av om propellen har riktig bane i forhold til luftfartøyet. b) Kontroll av propellen for eventuell horisontal eller vertikal ubalanse. Dette utføres med presisjonsutstyr. Da verksteder autoriseres særskilt for å arbeide med propeller fra en bestemt fabrikant, vil kravet til utstyr avhenge meget av fabrikantens forskrifter. I sin alminnelighet skal verkstedet kunne utføre: a) Overhaling, reparasjoner og forandringer, iberegnet utskiftning av deler, herunder de spesialarbeider som er nevnt under §3 propellverksteder i klasse 1, pkt. 1 a) - i). b) Forskriftsmessig smøring av alle bevegelige deler. c) Montering av propellen, eventuelt med spesialverktøy. 2. Kontroll i samme utstrekning som for propellverksteder, jf. §3 propellverksteder pkt. 2 a) - d), med de tillempninger som er nødvendige for de aktuelle propelltyper. 3. Reparasjon og utskiftning av deler, herunder: a) Skifte ut blader, boss eller deler til disse. b) Skifte ut eller reparere deler til propellavisingen. c) Fjerne hakk og oppskrapinger på bladene. d) Skifte ut eller reparere deler til elektrisk anlegg for propeller. 4. Balansering, herunder de arbeider som er nevnt under §3 propellverksteder klasse 1, pkt. 4 a) og b), med de tillempninger som er nødvendige for de aktuelle propelltyper. 5. Prøving av mekanismen for å forandre stigningen, herunder: a) Hydrauliske prøver av propeller og komponenter. b) Prøver av elektrisk opererte propeller, og av enkelte komponenter. c) Prøver av propellerregulatorer. 1. Lokalisering av feilkilder. a) Kontroll av utstyrets antenne(r). b) Kontroll av kraftforsyningsenhetens funksjon ved varierende belastning. c) Kontroll av ledningsforing fra antenne(r) til utstyrsenhet og fra kraftforsyning til utstyrsenhet, samt alle komponenter som inngår i ledningsforingen, så som releer, plugger, kontakter og lignende. d) Lokalisering av eventuelle støykilder om bord i luftfartøyet. e) Kontroll av utstyrsenhetens virkemåte, etter produsentens retningslinjer for feilsøking. a) Utskifting av defekte komponenter og installasjon av nye komponenter på forskriftsmessig måte. b) Tilvirkning av ikke-standardiserte komponenter som inngår i utstyret. c) Trimming og avstemming av elektroniske kretser. a) Kalibrering for enhver funksjonsbestemmende del av utstyret. b) Målinger av: - impedans. c) Prøving av: - roterende, elektriske enheter. a) Installasjon av komplett utstyr ombord i luftfartøy. Funksjonsprøve med dertil egnede instrumenter etter utstyret er installert. b) Bestemmelse av tilfredsstillende antenneplassering på luftfartøyet. c) Bestemmelse av tilfredsstillende antenne, antenneføring og tilkobling til utstyrsenheten. d) Spesifisering av de nødvendige data for utarbeidelse av masse- og balanserapport. e) Masse- og balanseberegning. f) Kompassving. g) Utarbeidelse av koblings- og ledningsskjemaer, samt tegninger, fotografier og lignende, som er nødvendige for vedlikehold av utstyret, eventuelt påføre de modifikasjoner som er foretatt. h) Utarbeiding av betjeningsinstrukser for installert/modifisert utstyr som tillegg til flygehåndboken. Ved enklere installasjons- og modifikasjonsarbeider på luftfartøy skal den strukturelle del av arbeidet utføres av flyverksted med rettigheter til å utføre ettersyn, reparasjoner og modifikasjoner av skrog på luftfartøy i de aktuelle vedlikeholdsklasser. Til enklere installasjons- og modifikasjonsarbeider regnes montering av radiokassetter, antenner og utstyr for VHF-kommunikasjons- og navigasjonsradio, mobilradio, nødpeilesender, ADF, DME, GPS, transponder og marker. Ved installasjon av annet radioutstyr (GPWS, TCAS, FDR og lignende), modifikasjon av slik installasjon, samt arbeid på fly med trykkabin skal den strukturelle delen av arbeidet utføres av flyverksted med rettigheter til å utføre ettersyn, overhaling, større modifikasjoner og større reparasjoner av skrog på luftfartøy i de aktuelle vedlikeholdsklasser. Alle arbeider som er spesifisert under klasse 1, pkt. 1. 2. Reparasjon. Alle arbeider som er spesifisert under klasse 1, pkt. 2. 3. Kontroll og kalibrering. a) Kalibrering av enhver funksjonsbestemmende del av utstyret. b) Bestemme og kompensere for kvadrantfeil i radiopeileutstyr. c) Målinger av: - bølgeform (pulsform) - fasevinkel (tidsforsinkelse) - demping av transmisjonslinje. d) Prøving av: - releer. a) Alle arbeider som er spesifisert under klasse 1, pkt. 4. a) Alle arbeider som er spesifisert under klasse 1, pkt. 1. a) Alle arbeider som er spesifisert under klasse 1. pkt. 2. - pulsrepetisjonsfrekvens. 1. Feilsøkning på følgende instrumenter: - Direktevisende brennstoffmengdemålere. 2. Overhaling, reparasjon og forandring av de instrumenter som er oppført under pkt. 1, herunder utskifting av deler og installasjon av instrumenter. Installasjon omfatter forarbeiding av instrumentbrett, opphengningsbraketter og lignende. Installasjonsarbeidene kan bortsettes til andre verksteder. 3. Kontroll, kalibrering og prøving av de instrumenter som er nevnt under pkt. 1, så vel utenfor som i luftfartøyet. 1. Feilsøking på følgende instrumenter: - Varslingsenheter (brennstoff) - Voltmetre. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre følgende arbeider: - Kontrollenheter og komponenter for automatiske styresystemer. 2. Overhaling, reparasjon og forandring av de instrumenter som er oppført under pkt. 1, herunder utskiftning av deler og installasjon av instrumenter. Installasjonen omfatter forarbeiding av instrumentbrett, opphengningsbraketter og liknende. Installasjonsarbeidene kan bortsettes til andre verksteder. 3. Kontroll, kalibrering og prøving av de instrumenter som er nevnt under pkt. 1, såvel utenfor som i luftfartøyet. - Andre elektroniske instrumenter. 2. Overhaling, reparasjon og forandring av de instrumenter som er nevnt under pkt. 1 ovenfor, herunder utskiftning av deler og installasjon av instrumentene. Installasjon omfatter forarbeiding av instrumentbrett, opphengingsbraketter og liknende. Installasjonsarbeidene kan bortsettes til andre verksteder. 3. Kontroll, kalibrering og prøving av de instrumenter som er nevnt under pkt. 1 ovenfor, så vel utenfor som i luftfartøyet. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre følgende arbeider på mekanisk utstyr som definert under tilbehør klasse 1. 1. Feilsøking. 2. Overhaling, reparasjon og forandring, iberegnet utskiftning av deler og installasjon. 3. Kontroll, prøving og kalibrering. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre følgende arbeider på elektrisk utstyr som definert under tilbehør klasse 2. Klasse 3 Elektronisk tilbehør. Verksteder i denne klasse skal kunne utføre følgende arbeider på elektronisk utstyr som er definert under tilbehør klasse 3. 2. Overhaling, reparasjon og forandring iberegnet utskiftning av deler, samt installasjon. Verksteder i denne klasse skal ha tilstrekkelig og egnet verktøy og utstyr for det ettersyn og arbeid som skal utføres, jf. verkstedsforskriften §10 tredje ledd.

lovdata_cd_30658

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.752

For driftsbygninger for jord- eller skogbruk skal foruten §81, første ledd, også følgende bestemmelser gjelde: §6, §71, §74 nr. 2, §89, §90, §91, §92, §94 nr. 3 og kapitlene XV og XVI. Senest 3 uker før det settes i gang byggearbeider på nybygg eller tilbygg til driftsbygninger for jord- eller skogbruk skal det sendes melding til bygningsrådet. Meldingen skal være vedlagt situasjonsplan, tegninger og nabovarsel. Vedtektene og endringene trer i kraft 20. september 1982. ( II 1982 s. 545)

lovdata_cd_35548

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.828

Publisert: Ot.prp.nr.42 (1994-1995) Tittel: Om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd og i enkelte andre lover (Samleproposisjon) 1. Klargjøring og forenkling av de medisinske vilkår for rett til uførepensjon. Trygderetten har i en kjennelse av 19. desember 1994 bl.a uttalt at det ikke kan kreves varig sykdom som vilkår for rett til uførepensjon, og at en forskriftsbestemmelse som setter krav til varig funksjonsnedsettelse ikke har tilstrekkelig lovhjemmel. Departementet deler ikke Trygderettens syn på dette, men er enig i at vilkårene for rett til uførepensjon bør gå direkte fram av loven. Det foreslås derfor at vilkåret om at sykdom mv skal være varig, tas inn i folketrygdloven. Det innskjerpes at den medisinske lidelsen skal ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til reduksjon av ervervsevnen. Dagens forskriftsbestemmelser om at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, foreslås lovfestet. Videre foreslås presisert i lovteksten at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon. På den annen side foreslås at dagens særbehandling av lidelser uten objektive funn skal falle bort. Denne særbehandlingen om at det skal kreves bred medisinsk enighet i det enkelte tilfellet, har i stor grad berørt kvinner. Uførepensjon beregnes på grunnlag av både faktisk pensjonsopptjening før uføretidspunktet og beregnet framtidig opptjening fram til pensjonsalder. Ved flytting til Norge må man ta stilling til hvilket tidspunkt uførepensjon skal beregnes fra. Fra 1. januar 1994 ble inngangsvilkåret for rett til uførepensjon endret fra ett til tre års medlemskap i folketrygden fram til uførheten. Endringen har skapt uklarhet ved beregning av uførepensjon i forbindelse med utenlandsopphold. Det er derfor nødvendig å presisere fra hvilket tidspunkt antatt framtidig opptjeningstid skal medregnes ved beregning av uførepensjon. Når vedkommende er bosatt i utlandet og ikke er medlem av trygden på uføretidspunktet, foreslås det presisert at siste innflytting til Norge anvendes som utgangspunkt for framtidig medregning av uførepensjon. Presiseringen innebærer at faktisk uførhetstidspunkt legges til grunn i alle tilfelle når uførheten inntrer mens vedkommende er pensjonstrygdet. Beregningsreglene for uførepensjon anvendes også ved beregning av etterlattepensjon og attføringsytelser. Presiseringen avklarer derfor tilsvarende uklarhet ved beregning av disse ytelsene. uttrykkelig framgår av loven at vilkåret også gjelder for overgangsstønad til etterlatte. 3. Det foreslås at bestemmelsene om sammensetningen av Rikstrygdeverkets styre tas ut av folketrygdloven. Videre foreslås at ordningen med eget styre for Folketrygdkontoret for utenlandssaker oppheves. 4. Rikstrygdeverket har avviklet to såkalte storkontorer (Bergen og Trondheim trygdekontor) og erstattet disse med bydelskontorer. Dette tilsier en lovteknisk oppdatering i folketrygdloven og Trygderettsloven. 5. Arbeidstakere over 60 år med rett til ekstraferie (den femte ferieuken) har rett til forhøyet feriegodtgjørelse med 2,3 prosent av inntekten. Etter den tidligere ferieloven kunne arbeidsgivere kreve refusjon fra folketrygden for utgiftene i denne forbindelse. Med hjemmel i folketrygdloven § 16-1 nr 4 var det gitt nærmere bestemmelser om gjennomføring av refusjonsordningen. Ved innføring av den nye ferieloven fra 1. januar 1990 falt refusjonsordningen bort. Av hensyn til behovet for en kortvarig avviklingsperiode ble bestemmelsen i folketrygdloven § 16-1 nr 4 med tilhørende forskrifter beholdt. Bestemmelsen er i dag ikke lenger aktuell, og foreslås opphevet. 6. Det foreslås en delvis overføring av det administrative ansvaret for pensjonstrygden for fiskere fra trygdekontorene til Garantikassen for fiskere i Trondheim. Departementet anser det hensiktsmessig at fiskerne får samlet sine sosiale særordninger i Garantikassen. Det gir også fiskerne bedre tilknytning til pensjonstrygden. 7. Etter forslag fra styret for pensjonsordningen for sykepleiere, foreslås enkelte justeringer i lov om pensjonsordning for sykepleiere. Endringene er vesentlig en lovteknisk revisjon og regelfesting av praksis. Forslagene i punkt 2, 4, 5 og 7 innebærer i all hovedsak teknisk oppdatering av lovtekst. Forslagene har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Departementet foreslår med dette endringer i bestemmelsene om de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon. Endringene tar totalt sett verken sikte på noen innstramming eller liberalisering, men skal være en klargjøring og forenkling av dagens regelverk. Endringene er en del av opplegget for ny folketrygdlov som departementet legger fram om noen tid. For å unngå en uklar rettstilstand som følge av en kjennelse fra Trygderetten av 19. desember 1994, er det imidlertid oppstått behov for å framskynde en endring av regelverket når det gjelder uførepensjon. Trygderetten uttaler bl.a at det ikke kan kreves varig sykdom som vilkår for rett til uførepensjon, og er kommet til at en forskriftsbestemmelse som setter krav til varig funksjonsnedsettelse ikke har tilstrekkelig lovhjemmel. Departementet deler ikke Trygderettens syn på dette, men er enig med Trygderetten i at vilkårene for rett til uførepensjon bør gå direkte fram av loven, slik også Trygdelovutvalget har foreslått. I Trygdelovutvalgets forslag i NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov, er gjeldende rett lovfestet med direkte krav til varig sykdom i utkastets § 10-5 og til varig nedsatt inntektsevne i § 10-7. I folketrygdloven § 8-3 stilles det i dag opp tre vilkår for uførepensjon som alle må være oppfylt; ett medisinsk, ett attføringsmessig og ett ervervsmessig vilkår (evnen til inntektsgivende arbeid). Ved lov 14 juni 1991 ble det foretatt en viss innskjerping av de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon ( Ot.prp.nr.62 (1990-1991)). Etter endring av folketrygdloven § 8-3 første ledd, er det et vilkår for rett til uførepensjon at ervervsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, og at nedsettelsen i vesentlig grad skyldes sykdom. Etter loven § 8-3 tredje ledd gir departementet nærmere forskrifter bl.a om: c) hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon. Forskrift av 26. september 1991 inneholder følgende bestemmelser: Ved vurderingen av om det foreligger sykdom, skade eller lyte i lovens forstand, skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Den medisinske lidelse skal ha ført til varig funksjonsnedsettelse. Funksjonsnedsettelsen skal være av en slik art og grad at den framstår som en vesentlig grunn til en varig reduksjon i ervervsevnen, jf forskriftens § 3. Ved lidelser uten objektive diagnostiske funn, er vilkåret i første og annet ledd bare oppfylt dersom det antas å ville foreligge bred medisinsk-faglig enighet om vurderingen i det enkelte tilfellet. Før et krav om uførepensjon avgjøres, skal søkeren være tilstrekkelig medisinsk utredet, slik at man ut fra en fullverdig medisinsk diagnostikk og prognostisk vurdering kan ta stilling til om det foreligger en varig funksjonsnedsettelse. Det er et vilkår for rett til uførepensjon at den varige nedsettelse av ervervsevnen i vesentlig grad skyldes sykdom, skade eller lyte, jf lovens § 8-3 første ledd. Ved vurderingen av om årsakskravet er oppfylt skal det legges vekt på om søkeren uten hensyn til arbeidsmarkedsforhold m.v. ville hatt vanskeligheter med å beholde eller oppnå arbeidsinntekt på grunn av funksjonsnedsettelsen, jf § 1. Vilkåret for rett til uførepensjon anses ikke oppfylt dersom funksjonsnedsettelsen er uten avgjørende betydning for søkerens arbeids- eller ervervsmuligheter. Dette gjelder også for den som har sitt arbeid i hjemmet, men som helt eller delvis skal vurderes mot yrkeslivet. Dersom funksjonsnedsettelsen anses å være en vesentlig grunn til at ervervsevnen er nedsatt, skal det ved fastsettelse av uføregraden også legges vekt på andre forhold av betydning for ervervsevnen. Som det går fram av Ot.prp.nr.62 (1990-1991) var hensikten med lovendringen i 1991 å begrense tilgangen på uførepensjonister ved å stramme inn på de medisinske vilkår. I proposisjonen pekes på at uførepensjonsordningen etter hvert har fått langt større omfang enn det man regnet med da folketrygden ble innført i 1967. Det ble bl.a fokusert på omfattende og tiltakende uførepensjonering av middelaldrende kvinner med muskel-skjellettsykdommer eller mentale lidelser, og på utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet. De fleste avslag på søknad om uførepensjon etter lovendringen i 1991 er begrunnet med at søkeren ikke har en sykdom som medfører minst 50 prosent varig nedsatt arbeidsevne. Mange kvinner med muskel- og skjelettlidelser er i denne gruppen. De er ikke syke nok til å få uførepensjon, men har problemer og symptomer som gjør det vanskelig å være i arbeid. Departementet mener at det her først og fremst er behandling og rehabilitering som må til, helst før man kommer så langt som til å søke uførepensjon. Både gjennom bedriftene, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten satses det nå sterkere på rehabilitering og attføring. Dette gir positive resultater. En økende andel uførepensjonssøknader er blitt avslått etter regelendringene. I 1990 ble 10 prosent av søknadene avslått og i 1993 ble 20 prosent av søknadene avslått. Departementet har satt i gang en omfattende evaluering for å følge opp personer som får avslag på søknad om uførepensjon. Foreløpige resultater viser at i underkant av 1/5 av de som får avslag, kommer i arbeid og at ca 1/4 er under rehabilitering eller attføring etter en viss tid. Om lag 8 prosent får sosialhjelp for kortere eller lengre tid. Dette er vårt viktige sosiale sikkerhetsnett for personer som ikke har ytelser til livsopphold på annen måte. Til sammenlikning så mottar om lag 5-6 prosent av den voksne befolkningen sosialhjelp. Videre ser det ut til at om lag 1/5 av de som får avslag, særlig kvinner, blir forsørget av familie etter avslaget. Den generelle yrkesfrekvens for kvinner er til sammenlikning på ca 65 prosent. Undersøkelsene tyder så langt på at om lag halvparten av de som får avslag, fortsatt har en viss arbeidstilknytning et par år etter avslaget (dvs enten arbeid, attføring, eller sykepenger). Det er en klar tendens til at personer som hadde arbeidstilknytning før søknad og avslag, i større grad beholder arbeidstilknytning etterpå. Personer som ikke hadde arbeidstilknytning før søknad og avslag, har det også i liten grad senere. Som omtalt i St.prp.nr.1 (1994-1995) Folketrygdens utgifter og inntekter, s 103, har antall nye uførepensjonister i løpet av året gått ned hele perioden 1990-93, og tilgangen i 1993 var på om lag 62 prosent av hva den var i 1990. Nedgangen i antall nye uførepensjonister i årene 1990-93 har vært prosentvis sterkest for kvinner. Kvinner under 60 år har imidlertid i årene forut hatt en forholdsmessig betydelig høyere tilgang enn menn. Muskel- og skjelettsykdommer og mentale lidelser er fortsatt de vanligste grunner for uførepensjonering, særlig for kvinner. Etter noen år med nedgang både i det totale antallet uførepensjonister og antall nye uførepensjonister, har det i 1994 vært en økning både i tilgang og totalantall. Ved årskiftet 1994-95 var det totalt 233.700 uførepensjonister. Tilgangen i 1994 var 22.500 nye uførepensjonister, som var en økning på 4.200 (23 prosent) fra 1993. Det er en økning for alle aldersgrupper og for begge kjønn, bortsett fra for menn over 60 år. Økningen i tilgang skyldes i en viss grad endring i bestemmelsene om rehabiliteringspenger. Stønadsperioden for rehabiliteringspenger er begrenset til 1 år med virkning fra 1. juli 1993. Demografiske forhold - med større årskull i de aldersgrupper som erfaringsmessig har mange uførepensjonssøkere - tilsier at antall uførepensjonister vil øke i årene framover. De fleste høringsinstanser er positive til forslaget om forenkling av regelverket for uførepensjon og en opphevelse av forskriften av 26. september 1991. Enkelte høringsinstanser, bl.a Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Rådet for funksjonshemmede, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Fibromyalgi Forbund er derimot kritiske, og peker på at lovforslaget er en innstramming i forhold til Trygderettens kjennelse av 19. desember 1994. Norges Fibromyalgi Forbund uttaler: « Det er selvsagt ikke Norges Fibromyalgi Forbunds intensjon at alle med fibromyalgi skal ha uførepensjon, men vi er opptatt av at fibromyalgipasienter skal ha de samme rettigheter innen vår Folketrygdlovgivning som andre. Altså: vi oppfatter behandlingen av vår pasientgruppe som spekulativ og kvinnediskriminerende, og det er med denne bakgrunn vi appellerer til Deres engasjement i saken. Den norske Lægeforening gir uttrykk for at lovforslaget kan være noe for kategorisk, og uttaler at loven bør mykes opp, slik at sosiale og økonomiske problemer og andre livsproblemer i helt spesielle unntakstilfeller bør gi rett til uførepensjon. Norges Handikapforbund foreslår følgende alternative tekst: « Den medisinske lidelsen skal ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør en vesentlig og utløsende årsak til reduksjonen av ervervsevnen». « Rikstrygdeverket er enig i at det er positivt at disse vilkårene fremgår av loven og at Trygderettens kjennelse gjør det naturlig å ta disse vilkårene direkte i loven og dermed foregripe innholdet i ny folketrygdlov som skal fremlegges våren 1995. Det kan være ønskelig at lovgiver tar direkte standpunkt til slike vilkår samtidig som de trygdede får det noe enklere å skaffe seg informasjon om rettigheter. Også forholdet til Trygderettens praksis vil være enklere med klare, lovfestede regler. Rikstrygdeverket uttaler ellers: « Det har vært reist spørsmål om det vil kunne føre til uheldige resultater at loven stiller krav om at sykdommen skal være varig. Det kan tenkes tilfelle hvor sykdommen i og for seg er helbredet, men ervervsevnen fortsatt er redusert eller bortfalt. I de fleste tilfeller vil det nok fortsatt være igjen noe som evt. kan defineres som sykdom eller skade slik at det vil være svært lite aktuelt å stanse eller redusere en uførepensjon med den begrunnelse at vedkommende er frisk hvis det er helt på det rene at ervervsevnen varig er redusert med minst halvparten. Videre uttaler Rikstrygdeverket: « Varigheten må ikke nødvendigvis være livsvarig, jf prinsippet om revurdering i § 8-8 tredje ledd, men iallfall lenger enn kravet i forhold til grunn- og hjelpestønad som etter sikker praksis er 2-3 år. Rikstrygdeverket og Norsk Attføringsforum foreslår at man samtidig tar opp Trygdelovutvalgets forslag om å erstatte begrepet «ervervsevnen» med «inntektsevnen», dvs evnen til inntektsgivende arbeid, og at begrepet «arbeidsevnen» forbeholdes arbeid i hjemmet. Departementet anser det påkrevet å begrense uførepensjonsordningen til personer som på grunn av varig sykdom og funksjonsnedsettelse ikke kan være i inntektsgivende arbeid. Likestilt er hjemmearbeidende som ikke lenger kan utføre sitt arbeid i hjemmet. Hovedhensikten med forslaget er å få et klart og oversiktlig regelverk. Den foreslåtte lovbestemmelsen kommer ikke til å medføre noen særlig endring i forhold til gjeldende regelverk, men avklarer tvilsspørsmål og stanser en liberalisering som ellers kunne ha fulgt av Trygderettens kjennelse. Dersom kjennelsen hadde blitt retningsgivende for framtidig praksis, kunne den ha svekket kravet om varig sykdom og funksjonsnedsettelse. Trygderettens kjennelse kunne også ha svekket det såkalte årsakskravet. På den annen side følger departementet opp Trygderettens kjennelse når det gjelder dagens forskriftsbestemte særbehandling av lidelser «uten objektive funn», som ikke vil bli videreført. Nærmere om årsakskravet: Årsakskravet i folketrygdloven § 8-3 - dvs kravet om at den varige nedsettelse av ervervsevnen i vesentlig grad skal skyldes sykdom, skade eller lyte - reguleres i dag nærmere i § 3 og § 4 forskriften av 26. september 1991 som sitert under punkt 1.2 foran. Etter departementets oppfatning gir nevnte lovbestemmelse og forskriftsbestemmelser uttrykk for en modifisert form for hovedårsakslære (se også Asbjørn Kjønstad «Folketrygdens uførepensjon» 1993, side 44). Ved vurdering av årsakskravet skal det etter forskriftens § 3 andre ledd legges vekt på om søkeren uten hensyn til arbeidsmarkedsforhold mv ville hatt vanskeligheter med å beholde eller oppnå arbeidsinntekt på grunn av funksjonsnedsettelsen. For å klargjøre årsakskravet foreslår departementet å lovfeste et hovedårsakskrav. Dette innebærer en viss innskjerping, men anses nødvendig dersom dagens forskriftsregulering skal kunne oppheves. Det vises nærmere til Asbjørn Kjønstad «Folketrygdens uførepensjon» 1993 side 42, hvor det heter om hovedårsakslæren: « Denne læren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne ut hva som er den mest dominerende årsaksfaktoren. Hvis man kommer til at sykdom/skade kan karakteriseres som hovedårsak til ervervsuførheten, er kravet om årsakssammenheng oppfylt. Dersom de ikke-medisinske årsaksfaktorene dominerer bildet, må man etter denne årsakslæren konstatere at kravet om at den ervervsmessige uførheten skal ha en medisinsk årsak, ikke er oppfylt. Hovedårsakslæren stiller egentlig krav om at den medisinske uførheten må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den vanligvis ikke anses som hovedårsak til en ervervsmessig uførhet på minst 50 prosent. Etter departementets oppfatning vil lovforslaget ikke avvike i særlig grad fra forslaget til Norges Handikapforbund som sitert under punkt 1.4 foran. reduksjonen av ervervsevnen, vil den vanligvis også være den dominerende årsaken. Rikstrygdeverket uttaler at det fortsatt må være mulig for en person med svak evnemessig utrustning som fungerer marginalt å få rett til uførepensjon hvis en mer beskjeden lidelse fører til bortfall av ervervsmulighetene. Departementet er enig i dette, og mener at hensynet til denne spesielle gruppen kan ivaretas ved en liberal forståelse av begrepet lyte i loven § 8-3. Nærmere om varighetskravet: Når det gjelder varighetskravet i forhold til sykdom, skade og lyte, kreves ikke at lidelsen skal være livsvarig, slik heller ikke dagens praksis tilsier. På den annen side må kravet være betydelig lenger enn det som gjelder i forhold til grunn- og hjelpestønad hvor det kreves 2-3 år. Dette vil være i samsvar med intensjonen om at uførepensjonsordningen skal begrenses til personer som på grunn av varig sykdom og funksjonsnedsettelse ikke kan være i inntektsgivende arbeid. Hvis det kan antas at tilstanden vil endre seg vesentlig i løpet av noen år, kan uførepensjon ikke ytes. På den annen side kan det ikke kreves at man har full visshet for at uførheten vil vare livet ut eller fram til pensjonsalderen. Lidelser uten objektive funn: Bestemmelsene i forskriftens § 1 tredje ledd som tilsier en særbehandling av lidelser «uten objektive funn» og krav til «bred medisinsk enighet» i disse tilfellene, vil ikke bli foreslått videreført i loven. Det er spesielt disse bestemmelser som har vært oppfattet som «kvinnediskrimerende». Bestemmelsene i forskriftens § 2 om at uførepensjonssøkeren skal være tilstrekkelig medisinsk utredet vil heller ikke bli lovfestet spesielt for uførepensjon. Dette er en selvfølge når det gjelder en ytelse som uførepensjon, og trygdeetaten har nødvendig hjemmel for å kreve dette etter folketrygdloven § 14-2 nr 2. Begrepet «ervervsevne»: Departementet støtter Trygdelovutvalgets forslag om å erstatte begrepet «ervervsevne» i någjeldende lov med begrepene «inntektsevne» på evnen til inntektsgivende arbeid og «arbeidsevne» for arbeid i hjemmet. Når departementet ikke følger dette opp nå, er det fordi det vil kreve endring av flere lov- og forskriftsbestemmelser. Endring av begrepsbruken blir derfor først foreslått i forslaget til ny folketrygdlov. På denne bakgrunn foreslår departementet at de medisinske vilkårene for uførepensjon reguleres fullt ut i folketrygdloven § 8-3, og at forskriften av 26. september 1991 om hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon, blir opphevet. Departementet foreslår at folketrygdloven § 8-3 endres slik at kravet om at sykdom mv skal være varig tilføyes i første ledd. Videre foreslås et nytt andre ledd tilsvarende forskriftens § 1 første ledd hvor det presiseres at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Videre presiseres at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon. Det foreslås et nytt tredje ledd bl.a om årsakskravet, som erstatter forskriftens § 1 andre ledd, jf § 3 og § 4 . I denne bestemmelsen presiseres at den medisinske lidelsen skal ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til reduksjonen av ervervsevnen. § 8-3 nåværende andre ledd blir nytt fjerde ledd, og nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd. Hjemmelen for forskrift i nåværende tredje ledd bokstav c oppheves. 1.7 Ikrafttredelse. Administrative og økonomiske konsekvenser. Endringen antas ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning i forhold til gjeldende regelverk. Administrativt innebærer lovendringen en forenkling av regelverket og praktiseringen av dette. Uførepensjon beregnes på grunnlag av faktisk opptjening i Norge fram til uføretidspunktet - botid etter fylte 16 år og år da vedkommende er godskrevet pensjonspoeng. I tillegg medregnes antatt framtidig opptjening fram til pensjonsalderen, men slik at det gjelder visse begrensninger for tilfelle med lengre utenlandsopphold. Bestemmelsene om beregning av uførepensjon er gitt i folketrygdloven § 8-4. Utgangspunktet for de framtidige periodene som skal tas med, er normalt uføretidspunktet. I visse tilfelle skal likevel vedkommendes siste innflytting til Norge være utgangspunktet, jf loven § 8-4 nr 2 andre ledd. Dette gjelder når uførheten er inntrådt i utlandet eller kort tid etter ankomst til Norge, slik at kravet om medlemskap i folketrygden fram til uførheten (loven § 8-1 nr 1) ikke er oppfylt, men pensjon likevel gis etter unntaksreglene i loven § 8-1 nr 3. Bakgrunnen for å legge innflyttingen til Norge til grunn som utgangspunkt for fastsetting av framtidig opptjeningstid, er for det første de administrative problemene med å fastslå uføretidspunkt i utlandet. Uførheten i utlandet kan ha inntrådt flere år før vedkommende kom tilbake til Norge. Dersom faktisk uføretidspunkt skulle legges til grunn som utgangspunkt, ville perioden i utlandet fram til tilbakekomsten til Norge ha inngått i den framtidige opptjeningstiden. Det ville ikke ha vært rimelig å gi norsk pensjon på dette grunnlaget. Fra 1. januar 1994 ble kvalifiseringskravet for uførepensjon endret fra ett til tre års medlemsskap i folketrygden fram til uførheten, jf loven § 8-1 nr 1. Denne endringen innebar også en utvidelse av området for unntaksreglene i loven § 8-1 nr 3, og formelt også av bestemmelsen i § 8-4 nr 2 andre ledd. Den sistnevnte utvidelsen var ikke tilsiktet, jf Ot.prp.nr.4 (1993-1994), og det er derfor skapt en uklar rettstilstand. Opprinnelig omfattet § 8-4 nr 2 andre ledd - i tillegg til tilfelle med uførhet i utlandet - tilfelle med uføretidspunkt inntil ett år etter ankomst til Norge. «Utenlandsregelen» for fastlegging av framtidig trygdetid fikk da sjelden betydning for dem som faktisk var blitt uføre i Norge. Utvidelsen betyr at «utenlandsregelen» gjelder når uføretidspunkt ligger inntil 3 år etter ankomst, og de som faktisk er blitt uføre mellom ett og 3 år, får regelmessig en noe lavere pensjon dersom «utenlandsregelen» anvendes. Beregningsreglene for uførepensjon gjelder også for etterlattepensjon når avdøde ikke hadde fylt 67 år ved dødsfallet og for ytelser etter kapitlene 5A og 5B. Dette følger av henvisninger i § 5A - 5 (rehabiliteringspenger og foreløpig uførestønad), 5B-9 (attføringspenger) og 10-5 nr 2 (etterlattepensjon). Inngangsvilkårene for ytelsene etter kapitlene 5A og 5B avviker fra vilkårene for uførepensjon og etterlattepensjon. Dette skaper spesielle problemer ved anvendelsen av § 8-4 nr 2 andre ledd. Attføringsytelsene har man alltid krav på etter 3 års medlemskap i folketrygden. En person som får en slik ytelse ved dispensasjon, får framtidig opptjeningstid fastsatt etter «utenlandsregelen». Det reiser seg da spørsmål om ytelsen skal omregnes og økes når vedkommende fyller 3-årskravet (fordi retten til ytelser ikke lengre beror på dispensasjon). Departementet foreslår at siste innflytting til Norge anvendes som utgangspunkt for framtidig medregning i alle tilfelle der uførheten er inntrådt i utlandet, men faktisk uføretidspunkt i alle saker der uførheten er inntrådt mens vedkommende var medlem av folketrygden med opptjening av rett til pensjon (pensjonstrygdet). Dette vil sikre ytelser i samsvar med intensjonene både når det gjelder uførepensjon og når det gjelder attføringsytelsene. Det foreslås at folketrygdloven § 8-4 nr 2 andre ledd presiseres som nevnt. Det vises til lovutkastet. Bestemmelsen i § 8-4 nr 2 andre ledd gjelder direkte bare medregning av framtidig trygdetid for beregning av grunnpensjon. Som følge av henvisning i paragrafens nr 3 andre ledd tredje punktum gjelder den imidlertid også for medregning av antatte framtidig poengår. Endringen i § 8-4 nr 2 andre ledd vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det dreier seg om et fåtall saker pr år. 2.2 Retting av inkurier i folketrygdloven § 10-1 nr. 1 § 10-5 nr. Med virkning fra 1. januar 1994 ble kvalifiseringskravet for etterlattepensjon endret, slik at avdøde må ha vært medlem av folketrygden i de siste 3 årene fram til dødsfallet (dvs fylle kravet for uførepensjon) eller ha fått pensjon fra folketrygden i denne perioden. Tidligere var kravet ett års medlemskap fram til dødsfallet. Det vises til folketrygdloven § 10-1 nr 1 og til Ot.prp.nr.4 (1993-1994). Ved en inkurie ble bestemmelsen i § 10-1 nr 1 utformet slik at den formelt ikke omfatter overgangsstønad til etterlatte. Dette har imidlertid ingen realitetsbetydning. Overgangsstønad skal svare til etterlattepensjon, og som følge av sammenhengen i regelverket kan det bare beregnes en ytelse i tilfelle der etterlattepensjon kan gis. For ordens skyld foreslås likevel bestemmelsen i folketrygdloven § 10-1 nr 1 første ledd presisert slik at uttrykket «etterlattepensjon» erstattes med uttrykket «etterlattepensjon og overgangsstønad». I samme proposisjon ble det også foretatt endringer i folketrygdloven § 8-1 nr. 3 og § 10-1 nr. 3, uten at en henvisning til disse bestemmelsene i § 10-5 nr 2 første ledd ble endret. Bestemmelsen i § 10-5 nr 2 foreslås derfor rettet. Det vises til merknadene til de enkelte paragrafer og til lovutkastet. Endringene har ingen adminstrative eller økonomiske konsekvenser. 2.3 Presisering av beregningsreglene for etterlattepensjon. Etter folketrygdloven § 10-5 nr 2 første ledd skal etterlattepensjon fastsettes med utgangspunkt i den uførepensjon avdøde ville ha fått (når avdøde var under 67 år ved dødsfallet og ikke var pensjonert). Etter bestemmelsens andre punktum skal den hypotetiske uførepensjonen for avdøde fastsettes etter § 8-1 og § 8-4. Etter endringer i folketrygdloven § 8-1 nr. 3 og § 10-1 nr. 3 fra 1. januar 1994 (forslag i Ot.prp.nr.4 (1993-1994)), er bestemmelsen i andre punktum nå delvis misvisende, delvis overflødig. Bestemmelsen tar blant annet sikte på at etterlattepensjon gitt ved dispensasjon etter § 10-1 nr 3 skal følge de samme regler som en hypotetisk uførepensjon for avdøde etter unntaksreglene i § 8-1 nr 3. De nødvendige tilpasninger er nå i hovedsak tatt direkte inn i § 10-1 nr 3. Det bør likevel fortsatt gå fram av § 10-5 nr 2 at avdøde skal anses å fylle vilkåret for uførepensjon etter § 8-1 nr 3 om ett års bosetting, selv om oppholdet i Norge var kortere enn dette ved dødsfallet. Det vil ellers formelt sett ikke være grunnlag for å beregne en etterlattepensjon i disse tilfellene. Bestemmelsen foreslås omformulert i tråd med dette. Det vises til lovutkastet. Endringen har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser. Som en del av den rutinemessige vurderingen av organiseringen av trygdeetaten, har Sosial- og helsedepartementet gjennomført en vurdering av styret for Rikstrygdeverket og styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker. Gjennomgangen er knyttet til Styrereformut valget ( NOU 1991:26 Om bruk av styrer i statlige virksomheter) og i Administrasjonsdepartementets senere retningslinjer for bruk av styrer i staten. I Administrasjonsdepartementets retningslinjer er det trukket frem at styrer som hovedregel ikke bør nyttes i (eller innen) ordinære forvaltningsorganer. Begrunnelsen for dette er at for organer med myndighetsutøvende oppgaver bør styringsstrukturen understreke det konstitusjonelle og politiske ansvaret knyttet til myndighetsutøvelsen. Etter folketrygdloven § 13-2 ledes Rikstrygdeverket av et styre bestående av trygdedirektøren og seks andre medlemmer som oppnevnes av Kongen for fire år om gangen. To av medlemmene skal representere henholdsvis arbeidstakere og arbeidsgivere. Ett medlem skal ha tilknytning til ytre trygdeetat. Gjennom det foran nevnte arbeidet med retningslinjer for bruk av styrer i staten, er det fra Administrasjonsdepartementets side fremmet anbefalinger om at styrer i staten må få en profil som er i overenstemmelse med virksomhetens funksjon og oppgaver. Sosial- og helsedepartementet ønsker at styret for Rikstrygdeverket skal ha det overordnede ansvaret for en mest mulig effektiv drift av trygdeetaten. Dette vil gi styret en reell funksjon som styringskanal mellom departementet og Rikstrygdeverket i forbindelse med driften av trygdeetaten. For en så stor og sentral etat mener departementet at et styre vil kunne ha en viktig funksjon som organ for administrativ utvikling og kvalitetskontroll. Sosial- og helsedepartementet mener imidlertid at den pliktmessige representasjonen i styret av trygdedirektøren og representanter for arbeidstaker og arbeidsgivere, ikke er formålstjenlig. Departementet mener derfor at disse bestemmelsene ikke bør videreføres i loven. Styret bør bestå av syv medlemmer hvorav to oppnevnes etter forslag fra de ansattes organisasjoner, og ellers sikres en bred samfunnsmessig representasjon. Endringen har ikke økonomiske konsekvenser. Etter folketrygdloven § 13-5 første ledd skal det for hele riket være et eget trygdekontor for behandling av saker for trygdede som er nevnt i § 2-8 nr 1. Dette gjelder sjømenn på norske skip i utenriksfart, statens lønte tjenestemenn i utlandet, norske studenter som studerer i utlandet og utsendte arbeidstakere m.v. Dette trygdekontoret - Folketrygdkontoret for utenlandssaker - skal i henhold til § 13-5 andre ledd ha eget styre. Folketrygdkontoret for utenlandssaker er en integrert del av trygdeetaten og er underlagt Rikstrygdeverkets instruksjonsmyndighet. For å skape oversiktlige og ryddige forhold mellom forvaltningsnivåene ble det ved lov 9 desember 1983 nr 71 vedtatt å oppheve ordningen med styrer for de lokale trygdekontorene. Med samme grunnlag mener departementet at tiden er moden for å avvikle styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker. I henhold til instruks for styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker skal styret behandle forslag til administrasjonsbudsjett, regnskap, viktige personalsaker og andre saker av vesentlig eller prinsipiell betydning. I nåværende ordning er det i styringsdialogen mellom direktøren for Folketrygdkontoret for utenlandssaker og Rikstrygdeverket at disse sakene behandles, hvis ikke direktøren har myndighet til å ta beslutning innenfor fullmakter gitt av Rikstrygdeverket. Styret har derfor ingen selvstendig rolle som ledd mellom Folketrygdkontoret for utenlandssaker og Rikstrygdeverket. Folketrygdkontoret for utenlandssaker avvikles. En avvikling av styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker gjør det nødvendig å oppheve folketrygdloven § 13-5 andre og tredje ledd. Folketrygdloven § 13-13 har regler om habilitet i trygdeetaten. Det foreslås en justering ved at «Folketrygdkontoret for utenlandssaker» tas ut av første ledd i paragrafen. Funksjonstiden for det nåværende styret utløper 31. desember 1995. Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. januar 1996. Avviklingen av styret har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Etter folketrygdloven § 13-1 administreres trygden sentralt av Rikstrygdeverket, regionalt av fylkeskontorene og lokalt av trygdekontorene. Av § 14-5 framgår hvilke saker etter folketrygdloven som skal avgjøres av de lokale trygdekontorene. Rikstrygdeverket har i medhold av loven § 14-6 andre ledd delegert avgjørelsesmyndighet i de aller fleste øvrige saker til trygdekontorene og fylkeskontorene. Ved omorganisering av trygdeetaten i 1990 og 1991 ble de tidligere fylkesnemndene og fylkessekretariatene erstattet med regionale fylkeskontorer. I denne forbindelse fikk de fire store trygdekontorene i Bergen, Bærum, Stavanger og Trondheim delegert samme avgjørelsesmyndighet som fylkeskontorene. Disse trygdekontorene betegnes som såkalte storkontorer. Storkontorstatusen innebærer at trygdekontorene er ankemotpart overfor Trygderetten i de saker hvor de er delegert avgjørelsesmyndighet på linje med fylkeskontorene. Etter ønske fra Trygderetten er det ved lov 14 juni 1991 nr 31 presisert i Trygderettsloven § 11 nr 2 andre ledd hvilke trygdekontorer som kan være ankemotpart overfor Trygderetten. I forbindelse med forenkling av ankeordningen i trygdesaker ble det ved lov 18 desember 1992 nr 144 presisert i folketrygdloven § 14-7 nr 3 at avgjørelser som er truffet av trygdekontorene i Bergen, Bærum, Stavanger og Trondheim i saker hvor disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet kan påankes direkte til Trygderetten. Bergen trygdekontor og Trondheim trygdekontor er avviklet fra henholdsvis 1. januar 1994 og 1. januar 1995. Disse trygdekontorene er nå erstattet av selvstendige bydelskontorer, som ikke er delegert noen særskilt avgjørelsemyndighet utover den myndighet ordinære trygdekontorer har. Bærum og Stavanger trygdekontor vil inntil videre opprettholdes som storkontorer og beholde sin særskilte avgjørelsesmyndighet som nå. Det foreligger ellers ingen aktuelle planer om å gi andre trygdkontor særskilte fullmakter som innebærer status som ankemotpart for Trygderetten. Avviklingen av de to storkontorene tilsier en lovteknisk oppdatering av folketrygdloven § 14-7 nr 3 andre ledd og lov om anke til Trygderetten § 11 nr 2 andre ledd. Endringene har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser. Med virkning fra 1. mai 1976 ble den tidligere ferieloven (lov 14 november 1947 nr 3) endret slik at alle arbeidstakere over 60 år fikk rett til en ekstra ferieuke. Som kompensasjon for lønnsbortfall i ekstraferien fikk arbeidstakerne rett til en forhøyd feriegodtgjøring. Denne godtgjørelsen kunne arbeidsgiverne kreve refundert fra folketrygden. Bestemmelser om folketrygdens finansieringsansvar ble tatt inn i folketrygdloven § 16-1 nr 1. I folketrygdloven § 16-1 nr 4 ble det tatt inn en bestemmelse som hjemler adgang for Kongen til å gi nærmere forskrifter om gjennomføringen av refusjonsordningen. Slike forskrifter ble fastsatt den 18. juni 1976. Ved innføring av den nye ferieloven ( lov 29 april 1988 nr 21) ble kostnadene ved den forhøyde feriegodtgjøringen overført fra folketrygden til arbeidsgiverne. Av hensyn til behovet for en refusjonsordning i en kortvarig overgangsperiode, ble folketrygdloven § 16-1 nr 4 med tilhørende forskrift beholdt inntil videre. Det er i dag ingen saker igjen i trygdeetaten hvor det er reist krav fra arbeidsgivere om refusjon for utbetalt forhøyd feriegodtgjøring. Eventuelle krav om refusjon som ikke er fremmet, vil for øvrig være foreldet. Departementet foreslår derfor at folketrygdloven § 16-1 nr 4 med tilhørende forskrift oppheves. Endringen har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Pensjonstrygden for fiskere administreres i dag sentralt av Rikstrygdeverket og lokalt av trygdekontorene. Fiskerpensjonen finansieres ved omsetningsavgift på fisk, medlemspremie og fondsavkastning. Pensjonen er statsgarantert og omfattes av lov 6 juli 1957 om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Fiskere og fangstmenn ført på blad B i i fiskermanntallet, er med visse unntak pliktige medlemmer av pensjonstrygden. Norges Fiskarlag reiste i 1986 spørsmål om å overføre det administrative ansvaret for pensjonsordningen til Garantikassen for fiskere i Trondheim. Norges Fiskarlag ønsket gjennom sin representasjon i Garantikassen å oppnå en større nærhet til ordningen, og at dette skulle bidra til en bedre oppslutning om ordningen og å gi økte muligheter til forbedringer. Saken ble stilt i bero i 1988, da spørsmålet trengte en nærmere vurdering. I regi av Fiskeridepartementet ble det høsten 1994 etablert en arbeidsgruppe med representanter fra Garantikassen, Rikstrygdeverket og de berørte departementer, som vurderte ulike spørsmål ved en eventuell overføring. I rapport av 7. desember 1994 tilrår arbeidsgruppen at de lokale trygdekontorenes oppgaver med pensjonstrygden overføres til Garantikassen fra 1996 med en prøveperiode på tre år. Det foreslås at Rikstrygdeverket fortsatt skal være administrativt ansvarlig og ha kontroll og tilsyn med administrasjonen og praktisering av regelverket. Departementet har sendt forslaget på høring til Norges Fiskarlag, Norsk Sjømannsforbund, Norges Kystfiskarlag, Garantikassen, Statens Pensjonskasse, Pensjonstrygden for sjømenn, Rikstrygdeverket og de berørte departementer. Høringsintansene er stort sett postive til arbeidsgruppens forslag. Norges Fiskarlag minner om at det allerede i 1986 ble fattet landsmøtevedtak om en slik overføring til Garantikassen. Det konstateres at forslaget på mange områder er i overensstemmelse med de intensjoner som lå til grunn for nevnte landsmøtevedtak. Fiskarlaget bemerker at de anslåtte administrative kostnadene viser en betydelig økning ved en oveføring av ansvaret til Garantikassen. En finner det ikke urimelig med en viss kostnadsøkning i en overgangsfase. Derimot bør en permanent økning i administrasjonskostnadene kunne unngås. Norsk Sjømannsforbund har ingen merknader til at Garantikassen for fiskere overtar det administrative ansvaret for pensjonstrygden for fiskere fra trygdeetaten. Sjømannsforbundet forutsetter at det opprettes en styringsfunksjon fra fiskernes faglige organisasjoner og det offentlige som kan ivareta fiskerenes interesser. Pensjonstrygden for sjømenn uttaler bl a: « Det alternativ som er vurdert for sentral administrasjon i en prøveperiode på 3 år kan være hensiktsmessig, bortsett fra forslaget om å overføre også utbetaling av pensjonene til Garantikassen. Någjeldende ordning med samtidig utbetaling av pensjoner gjennom trygdekontorene omfatter i tillegg til pensjoner administrert av trygdeetaten også sjømannspensjoner og pensjoner fra Statens Pensjonskasse. Ordningen fungerer godt, og styret kan ikke se at det skulle være grunnlag for å innføre særskilt sentral utbetaling av fiskerpensjonene. Et betydelig antall pensjonister vil dessuten ha sjømannspensjon som utbetales gjennom trygdekontorene. Dersom Garantikassen overtar administrasjonen av pensjonstrygden for fiskere, bør således fiskerpensjonene fortsatt bli omfattet av ordningen med samtidig utbetaling av pensjon gjennom trygdekontorene. Etter styrets oppfatning kunne det for øvrig være vel så nærliggende å overføre administrasjonen av pensjonstrygden for fiskere til Pensjonstrygden for sjømenn, som er en lovbestemt, offentlig pensjonsordning, administrativt underlagt Sosial- og helsedepartementet. Institusjonen besitter ekspertise når det gjelder behandling av pensjonssaker, samordning av pensjoner, innkreving av pensjonsavgift, forvaltning av fonds m.v. Det må antas at en slik felles administrasjon vil gi samordningseffekter og dermed være ressursbesparende. At pensjonstrygden for fiskere er knyttet opp mot fiskermantallet, antas å være av mindre betydning i denne sammenheng. Ut fra det mandat som ble gitt arbeidsgruppen synes det ikke aktuelt nå å vurdere en administrasjon av pensjonstrygden for fiskere under Pensjonstrygden for sjømenn. den nevnte prøveperiode også vil kunne gi gode resultater. Det pekes spesielt på at Pensjonstrygden for sjømenn i 1994 opprettet et EDB-basert medlemsregister. En samkjøring av registre vil gjøre det mulig å kontrollere at samme person ikke betaler pensjonsavgift til begge pensjonsordningene for samme tidsrom. Norges Kystfiskarlag uttaler at praktiseringen av fiskerpensjonen ikke er noe problem slik det er pr i dag. Når det likevel skal vurderes om det administrative ansvaret skal overføres fra trygdeetaten til andre, gis det uttrykk for at en overføring til pensjonstrygden for sjømenn ville vært en rasjonell løsning. Statens Pensjonskasse uttaler at det sett fra et pensjonsfaglig utgangspunkt ville fremstå som mest ryddig om administrasjonen av pensjonsordningene for fiskere og sjømenn ble slått sammen. Rikstrygdeverket slutter seg i hovedsak til de forslag til overføring av pensjonstrygden til Garantikassen som arbeidsgruppen har foreslått. Rikstrygdeverket har for øvrig vurdert hvorvidt trygdekontorene ved en slik overføring fortsatt bør være utbetalingsinstans for Garantikassen, slik trygdekontorene i dag er for Statens Pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn. Argument for en slik ordning er at trygdekontorene har oversikt over fiskernes rettigheter i folketrygden og andre samordningspliktige ytelser. I tillegg vil fiskerne ha et lokalt kontor å forholde seg til. Etter en samlet vurdering kommer Rikstrygdeverket likevel til at det vil være mest rasjonelt at Garantikassen også foretar utbetaling av fiskerpensjonen. Det vises til at Garantikassen har innarbeidede rutiner for andre utbetalinger til fiskere som f.eks utbetaling av arbeidsledighetstrygd og garantilott. Med fortsatt ansvar for kontroll og tilsyn med administrasjon og praktisering av regelverket i prøveperioden, ønsker Rikstrygdeverket å beholde og oppdatere en kopi av rettighetsregisteret (sentralregisteret) i denne perioden. Styret i Grantikassen for fiskere tilrår en slik overføring, og slutter seg til det forslag som arbeidsgruppen har kommet med. Styret vil spesielt peke på den rasjonaliseringsgevinst som ligger i koblingen til fiskermanntallet og en sentralisering av administrasjonen. Styret forutsetter at avgjørelsen tas på et så tidlig tidspunkt som mulig, slik at det vil være mulig for Garantikassen å bygge opp systemer, programvare og rutiner for å kunne overta ordningen fra 1. januar 1996. Styret vil på et senere tidspunkt komme tilbake til en endelig fastsettelse av arbeidsomfanget av ordningen. Departementet er enig i at trygdekontorenes oppgaver med fiskerpensjonen bør overføres til Garantikassen for fiskere. Garantikassen for fiskere administrerer i dag flere ordninger som er knyttet opp til fiskere, bl.a garantilott og arbeidsledighetstrygd. Etter departementets oppfatning er også Pensjonstrygden for sjømenn et hensiktsmessig alternativ, sett fra et pensjonsfaglig synspunkt. Mange fiskere har tjent opp rettigheter i begge ordninger. Den pensjonsfaglige kompetanse som må bygges opp i Garantikassen finnes fullt ut i Pensjonstrygden for sjømenn. Administrativt ville en overføring til Pensjonstrygden for sjømenn være en enkel og lite kostnadskrevende løsning. Departementet ser også fordeler ved at pensjonstrygden for fiskere alternativt beholdes i trygdeetaten, som en del av de trygdeordninger som forvaltes der. Selv om det kan virke lite rasjonelt at det idag er flere hundre trygdekontorer som forvalter pensjonstrygden, kunne dette eventuellt rasjonaliseres ved at man gikk over til å bruke færre spesialiserte trygdekontorer, slik etaten idag gjør f.eks for krigspensjoneringssaker. Den rasjonalisering som ligger i sentralisering kan følgelig oppnås også innen trygdeetaten. Når departementet likevel støtter forslaget om en overføring til Garantikassen, er det fordi fiskernes organisasjoner dermed kan få en nærere tilknytning til pensjonsordningen og fordi fiskerne synes å ønske en samling av sine sosiale særordninger i Garantikassen. Departementet har forståelse for dette. På grunn av «koblingen» som fra 1994 er etablert mellom betaling av medlemspremie til pensjonstrygden og fiskermanntallet, er det dessuten hensiktsmessig at Garantikassen administrerer pensjonstrygden for fiskere. Særlig gjelder det oppgavene med innkreving av medlemspremie. Departementet er enig i at Rikstrygdeverket fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for administrasjon og praktisering av regelverket i en prøveperiode på tre år, og at ordningen evalueres etter to år. I prøveperioden bør Rikstrygdeverket fortsatt være ankemotpart for Trygderetten. Rettighetsregisteret (sentralregisteret) for pensjonstrygden i Rikstrygdeverket bør overføres til Garantikassen. enig i at Rikstrygdeverket beholder en kopi av rettighetsregisteret i prøveperioden. Departementet foreslår at de oppgavene som i dag utføres av trygdekontorene overføres til Garantikassen. Det vil gjelde oppdatering av manntallet, innkreving av medlemspremie, bereging og utbetaling av pensjoner, informasjon mv. Garantikassen ledes i dag av et styre på 9 medlemmer, oppnevnt av Fiskeridepartementet. Av disse foreslår Norges Fiskarkvinnelag 1 representant, Norges Fiskarlag 5 representanter og Norsk Sjømannsforbund 2 representanter. Styrets leder har dobbeltstemme. Fiskeridepartementet var tidligere representert i styret, men det ble ansett som uheldig med en slik dobbeltrolle. Fiskeridepartementet har derfor i dag bare observatørstatus. Pensjonstrygdens ytelser er lovbestemt og statsgarantert. Etter loven fastsettes omsetningsavgiften og medlemspremien av Kongen. Ved overføringen av det administrative ansvaret til Garantikassen, får styret således ingen avgjørelsesmyndighet i disse spørsmål, men får betydning som oppfølgende og rådgivende organ. Departementet ser ikke noe behov for at det offentlige skal være representert i styret, men anser det hensiktsmessig at Rikstrygdeverket gis observatørstatus i styret, slik det foreslås i arbeidsgrupperapporten av 7. desember 1994. Etter fiskerpensjonsloven § 22 nr 2 fastsetter departementet i dag det vederlaget trygdeetaten skal ha for arbeidet. Vederlaget dekkes av pensjonstrygdens inntekter/fond. Vederlaget er basert på en godtgjørelse som svarer til 3 prosent av premie og tilskudd, og i tillegg en regulerbar vederlagssats pr løpende pensjon. Vederlagssatsen blir regulert i samsvar med konsumprisindeksen. For året 1993 utgjorde vederlaget nær 1,2 mill kroner. For 1994 utgjorde vederlaget om lag 1,3 mill kroner. Rikstrygdeverket antar at det medgår 3,5 årsverk til administrasjonen, hvorav 3 i trygdekontorene og 1/2 i Rikstrygdeverket. Etter departementets oppfatning vil Garantikassen kunne utføre arbeidet med 2-3 årsverk. I overgangsfasen vil det imidlertid bli en del ekstraarbeid. Etter fiskerpensjonsloven § 23 er Rikstrygdeverket sentralstyre for pensjonstrygden. Rikstrygdeverket fører kontroll med den lokale administrasjon og med gjennomføring av loven, jf lov om folketrygd § 13-1 andre ledd. Departementet foreslår ingen endringer i denne bestemmelsen i prøveperioden. Etter fiskerpensjonsloven § 23 nr 1 er trygdens lokale organer de offentlige trygdekontorer. Etter nr 2 fastsetter departementet det vederlaget folketrygden skal ha for arbeidet med pensjonstrygden. Trygdekontorene er ellers nevnt i flere av lovens paragrafer. Departementet anser det hensiktsmessig å vente med en revisjon av loven til prøveperioden er ute. For prøveperioden vil departementet foreslå at overføringen til Garantikassen gjennomføres ved følgende tilføyelse som nytt nr 3 i § 23: « Kongen kan bestemme at trygdekontorenes oppgaver etter denne loven kan overlates til Garantikassen for fiskere. Garantikassens styre bestemmer det vederlaget Garantikassen skal ha for arbeidet. Vederlaget skal godkjennes av departementet. Departementet gir forskrift med nærmere bestemmelser om Garantikassens oppgaver. 6.4 Ikrafttredelse. Administrative og økonomiske konsekvenser. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar 1996. Endringen vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Lov 22 juni 1962 nr 12 om pensjonsordning for sykepleiere omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er knyttet til sykepleie ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner, jf loven § 1. Pensjonsordningen for sykepleiere har eget styre, og administreres teknisk av Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Pensjonen finansieres ved medlemspremie og arbeidsgivertilskudd. Pensjonsordningens styre og Kommunal Landspensjonskasse har bedt om en oppdatering av pensjonsloven, slik at denne blir mer i samsvar med vedtektene i Felles kommunal pensjonsordning i KLP og bestemmelsene i lov 28 juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse. Departementet foreslår på denne bakgrunn en del justeringer, språklige endringer og omredigering i pensjonsloven for sykepleiere. Forslagene innebærer i hovedsak en lovteknisk revisjon av gjeldende bestemmelser. Etter forslag fra styret foreslås det imidlertid en materiell endring som knytter seg til den nedre grensen for medlemskap for medlemmer som samtidig mottar lønn og løpende pensjon. Etter loven § 3 bokstav b er sykepleiere som er i deltidsarbeid og oppebærer mindre enn halv lønn fastsatt for stillingen eller som har en arbeidstid på mindre enn 14 timer i uken, unntatt fra medlemskap. Denne grensen er opphevet i lov om Statens Pensjonskasse og i Kredittilsynets standardvedtekter for de kommunale pensjonsordninger. I Felles kommunal pensjonsordning er det av praktiske grunner satt en nedre grense for medlemskap på 10 prosent av full stilling. Departementet foreslår derfor at dette også gjøres i pensjonsordningen for sykepleiere. Samtidig foreslås at bestemmelsen som gir departementet hjemmel for å fastsette en nedre grense blir opphevet. Det vises til lovutkastet § 3, jf § 11. Departementet foreslår også endringer i forbindelse med tilpasning til bestemmelser i tariffavtalen og til prinsippet om at grunnbeløpsregulering også gjelder for dem som er fratrådt med rett til oppsatt pensjon, se § 8 første ledd i lovutkastet. Ordet «pensjonsalder» foreslås byttet ut med «aldersgrense» i flere paragrafer. Med «aldersgrense» menes det tidspunkt vedkommende har en ubetinget rett og plikt til å fratre, og som eventuell etterlatte- og uførepensjon regnes fram til. Med «pensjonsalder» menes derimot den alder hvor den enkelte tidligst har adgang til å fratre med rett til alderspensjon. Denne språkbruken har alltid vært benyttet i lov om Statens Pensjonskasse. I vedtektene for Felles kommunal pensjonsordning og pensjonsordningene for leger ble dette gjennomført i forbindelse med vedtektsrevisjoner i 1986. Ordet «sykepleier» foreslås erstattet med «medlem» for å presisere at reglene i loven er avgrenset til å gjelde sykepleiere som er medlemmer i pensjonsordningen. Hele kapittel V Uførepensjon og kapittel VI Enke- og enkemannspensjon er omredigert og omskrevet. Det er ikke foretatt materielle endringer av betydning. Det foreslås imidlertid en presisering av gjeldende praksis om at pensjonsgrunnlaget skal beregnes ut fra den deltid medlemmet har på det tidspunkt retten til lønn fra arbeidsgiveren opphører, se utkastets § 15 første ledd andre punktum. Gjeldende praksis om rett til frivillig medlemskap under permisjon, foreslås tatt inn i loven som en ny § 30 av informasjonshensyn. Forslaget til endringer av § 8-3 er nærmere omtalt under punkt 1 foran. Det foreslås en endring og klargjøring av regelverket for de medisinske vilkår for uførepensjon. Forskrift av 26. september 1991 gitt i medhold av folketrygdloven § 8-3 tredje ledd bokstav c foreslås opphevet, og deler av forskriften lovfestet. I § 8-3 første ledd heter det i dag at ervervsevnen ..., «fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten og nedsettelsen i vesentlig grad skyldes sykdom, skade eller lyte». Departementet foreslår dette endret til at ervervsevnen..., «fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte». Ved dette presiseres at den nedsatte ervervsevnen må skyldes en varig medisinsk lidelse. I nytt andre ledd presiseres at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Det presiseres at sosiale og økonomiske problemer, ikke gir rett til uførepensjon. Første punktum svarer til § 1 første ledd i forskriften av 26. september 1991 som foreslås opphevet. Presiseringen i andre punktum er ny, men tilsvarer innholdsmessig forskriftens § 1 og § 2. I nytt tredje ledd presiseres at den medisinske lidelsen skal ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til reduksjonen av ervervsevnen. Bestemmelsen svarer i det alt vesentlige til § 1 andre ledd i forskriften av 26. september 1991, men årsakskravet er noe skjerpet. Samtidig bortfaller den nærmere regulering av årsakssammenhengen som i dag følger av forskriftens § 3 og § 4. Gjeldende § 8-3 andre ledd blir nytt fjerde ledd. Gjeldende § 8-3 tredje ledd blir nytt femte ledd. Gjeldende § 8-3 tredje ledd bokstav c som gir forskriftshjemmel for «hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon», foreslås opphevet. Bestemmelsen er en særregel om utgangspunktet for fastsetting av antatte framtidige opptjeningsperioder som skal tas med ved beregningen av uførepensjon. Normalt skal dette utgangspunktet være uføretidspunktet, men skal etter bestemmelsen settes til tidspunktet for siste innflytting til Norge («tidspunktet vedkommende sist ble pensjonstrygdet»). Etter nåværende ordlyd kommer særregelen til anvendelse i alle tilfelle der uførepensjon gis etter unntaksreglene i loven § 8-1 nr 3. Endringen innebærer at særregelen bare skal gjelde ved uførhet inntruffet i utlandet («i en periode da vedkommende ikke var pensjonstrygdet»). Det vises til punkt 2.1. Folketrygdloven § 10-1 nr 1 gjelder vilkårene for ytelser til etterlatte. Det foreslås at lovteksten presiseres, slik at det uttrykkelig framgår at bestemmelsen omfatter både etterlattepensjon og overgangsstønad til etterlatte. Etter denne bestemmelsen skal etterlattepensjon fastsettes på grunnlag av den uførepensjon avdøde ville fått som ufør på tidspunktet for dødsfallet. Reglene i § 8-1 og § 8-4 legges til grunn. Det må da blant annet vurderes om avdøde fylte kravet om trygdetilknytning i 3 år fram til uførheten (§ 8-1 nr 1) eller ett år fram til pensjonskravet (§ 8-1 nr 3). Kravet om trygdetilknytning (om å være «pensjonstrygdet») fram til pensjonskravet skal imidlertid alltid anses oppfylt dersom avdøde hadde slik tilknytning ved dødsfallet. Pensjon til den etterlatte kan imidlertid først gis fra det tidspunkt avdøde ville ha hatt slik tilknytning i ett år. I nåværende § 10-5 nr 2 første ledd sikres de nevnte resultatene gjennom henvisninger til § 10-1 nr. 3 og § 8-1 nr. 3. Disse henvisningene er nå pga lovendringer fra 1. januar 1994 blitt misvisende og/eller overflødige. Bestemmelsen foreslås derfor omformulert slik at det tas inn direkte bestemmelse om at «vilkåret i § 8-1 nr 3 om å ha vært pensjonstrygdet i ett år fram til pensjonskravet anses oppfylt dersom avdøde var pensjonstrygdet ved dødsfallet». Det vises ellers til punkt 2.3 og til lovutkastet. § 13-2 gjelder Rikstrygdeverkets styre. Det foreslås at bestemmelsene om styrets sammensetning tas ut av paragrafen. § 13-5 har bestemmelser om Folketrygdkontoret for utenlandssaker. Det foreslås at ordningen med eget styre for trygdekontoret avvikles. Paragrafens andre og tredje ledd foreslås derfor opphevet. § 13-13 inneholder bestemmelser om ugildhet. På bakgrunn av forslaget om å avvikle styret for Folketrygdkontoret for utenlandssaker foreslås at første ledd justeres ved at ordene «Folketrygdkontoret for utenlandssaker» tas ut av lovteksten. Folketrygdloven § 14-7 nr 3 handler om adgangen til å få overprovet vedtak som er gjort av trygdeetaten. Bestemmelsens andre ledd andre punktum opplyser om at avgjørelser som er truffet av bl.a trygdekontorene i Bergen, Bærum, Stavanger eller Trondheim (storkontor) i saker der disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet, kan ankes direkte inn for Trygderetten. Som følge av at Bergen trygdekontor og Trondheim trygdekontor er avviklet og erstattet med bydelskontorer som ikke er delegert noen særskilt avgjørelsesmyndighet, tilsier dette en lovteknisk oppdatering ved at ordene «Bergen» og Trondheim» tas ut av lovteksten. § 16-1 nr 4 hjemler adgang for Kongen til å gi nærmere forskrifter om ordningen med refusjon for utgifter til feriegodtgjøring til arbeidstakere over 60 år. Refusjonsordningen falt bort fra 1. januar 1990, det er derfor ikke lenger behov for bestemmelsen om gjennomføring av ordningen. § 16-1 nr 4 foreslås derfor opphevet. Bestemmelsen er ny. Se punkt 6.3.3 foran. Bestemmelsen innebærer at Garantikassen trer i trygdekontorenes sted der loven viser til trygdekontorene. 8.3 Endringer i lov 22 juni 1962 nr 12 om pensjonsordning for sykepleiere: Loven § 3 har bestemmelser om hvilke sykepleiere som er unntatt fra medlemskap i pensjonsordningen. I bokstav a foreslås ordet «den» erstattet med «Sykepleier», og ordet «pensjonsalderen» erstattet med «aldersgrensen». I bokstav b foreslås også ordet «den» erstattet med «Sykepleier». Det foreslås videre føyet til ett nytt andre punktum slik at den nedre grensen for medlemskap for de som samtidig mottar løpende pensjon er 10 prosent av full stilling. Någjeldende andre punktum om at departementet kan fastsette en nedre grense foreslås samtidig opphevet. Ordet «pensjonsalderen» foreslås erstattet med «aldersgrensen». I første ledd foreslås ordet «han» erstattet med «det». Ordet «pensjonsalder» foreslås erstattet med «aldersgrensen». I andre ledd foreslås ordet «pensjonsalderen» erstattet med «aldersgrensen», ordet «han» foreslås erstattet med «det» og ordet «hans» foreslås erstattet med «medlemmets». I tredje ledd foreslås ordet «medlem» erstattet med «sykepleier». Det foreslås at ordene «etter 1. januar 1989 fratrer etter fylte 66 år, eller etter 1. januar 1990» utgår. Videre foreslås et nytt andre punktum som innebærer en tilpasning til tariffavtalen om at ansatte i kommunal sektor kan fratre med avtalefestet pensjon fra 64 år. I nye fjerde og femte ledd, foreslås at gjeldende praksis om beregning av redusert alderspensjon, blir lovfestet. § 8 har regler om pensjonsgrunnlaget. Bestemmelsens første ledd foreslås omformulert slik at prinsippet om G-regulering også gjelder for personer som er fratrådt med rett til oppsatt pensjon. Pensjonen blir regulert i takt med utvikling av folketrygdens grunnbeløp fra det tidspunkt medlemmet fratrer. Forslaget er i samsvar med gjeldende praksis for sykepleiere, for andre pensjonsordninger i KLP og de kommunale pensjonskassene samt i Statens Pensjonskasse. Det foreslås et nytt andre ledd der det gis hjemmel for at det ved tariffavtale kan settes begrensninger for medregning av lønnsforhøyelser de siste to årene før fratreden med alderspensjon. En slik begrensning følger av hovedtariffavtalen i dag. for å unngå at det spekuleres i høye personlige lønnsøkninger de par siste årene før fratreden. I nytt fjerde ledd foreslås inntatt en bestemmelse som gir hjemmel for å fastsette minstegrenser for hvor lenge man må ha hatt et høyere pensjonsgrunnlag for å få rett til øket pensjon. Någjeldende tredje, fjerde og femte ledd blir henholdsvis nytt femte, sjette og syvende ledd. § 9 har regler om beregningen av alderspensjonens årlige beløp. I andre ledd foreslås ordet «har» erstattet med «forsørger». Det foreslås tilføyet et nytt fjerde ledd om at de som fratrer som følge av tariffbestemmelser skal ha sin pensjon beregnet i samsvar med disse bestemmelser. Dette er en tilpasning til bestemmelsene om retten til avtalefestet pensjon. I første ledd erstattes ordene «eller etter ordningen med avtalefestet pensjon fra fylte 64 år» med «eller avtalefestet pensjon» som er mer dekkende. Orden «han» erstattes med «det» og «pensjonsalder» med «aldersgrensen». I tredje ledd andre punktum erstattes ordet «Pensjonskassen» med «pensjonsordningen». § 11 har regler om fra hvilket tidspunkt alderspensjonen begynner å løpe. Det foreslås at ordene «i måneden etter at» i første ledd utgår. Ordet «pensjonsalderen» foreslås erstattet med «aldersgrensen». Ordene «registrert partner eller pensjonsberettiget barn» foreslås tatt inn i første ledds andre punktum. I andre ledd foreslås tredje og fjerde punktum opphevet. Dette er bestemmelser om at løpende pensjon faller bort ved ny innskottsplikt dersom grunnlaget i den nye stillingen er like stort som i den grunnlaget i den tidligere stilling, og at dersom grunnlaget nye stillingen er mindre, utbetales pensjonen av forskjellen mellom grunnlagene. Det innføres et nytt tredje og fjerde ledd som innebærer en tilpasning til den foreslåtte 10-prosentregelen i utkastets § 3 første ledd bokstav b. Bestemmelsene innebærer at man ikke kan få utbetalt alderspensjon samtidig som man er ansatt i en kommunal eller statlig stilling, uten at pensjonen i tilfelle blir redusert tilsvarende den deltidsstilling man har. Någjeldende tredje ledd blir nytt femte ledd. Lovens kapittel V er i utkastet omredigert og delvis omformulert i samsvar med gjeldende praksis. Første ledd første punktum som har bestemmelser om når uførepensjon gis, foreslås omskrevet, men endres ikke innholdsmessig. Andre punktum om at uførepensjon ved dødsfall utbetales ut måneden etter dødsmåneden, foreslås opphevet. I stedet gis det i § 15 en generell henvisning til beregnings- og utbetalingsreglene som gjelder for alderspensjon, i lovens kapittel IV. Det foreslås å innføre et nytt andre ledd som presiserer at ved vurderingen av om det foreligger sykdom er det folketrygdlovens sykdomsbegrep som legges til grunn. Gjeldende § 13 har bestemmelser om at uførepensjon beregnes etter pensjonsgrunnlaget «på det tidspunkt uførepensjonen skal begynne å løpe» og den tjenestetid sykepleieren ville fått om vedkommende hadde blitt stående i sin stilling til nådd aldersgrense. Videre har § 13 bestemmelser om forhøyelse av pensjonsgrunnlaget i samsvar med automatiske lønnsopprykk. Disse bestemmelsene foreslås flyttet til § 15, andre og tredje ledd. Ny § 13 i utkastet gir regler om avkorting i uførepensjonens størrelse. Utkastets § 13 første ledd om at uførepensjonens størrelse til enhver tid retter seg etter graden av arbeidsuførhet, står i gjeldende lovs § 14 første ledd. Utkastets andre ledd om fastsettelse av uføregraden er i samsvar med gjeldende § 14 andre ledd. Ordet «sykepleierens» i gjeldende § 14 andre ledd foreslås erstattet med «medlemmets». Utkastets § 13 tredje ledd om fastsettelse av uføregrad dersom medlemmet også tilstås uførepensjon fra folketrygden tilsvarer gjeldende § 14 tredje ledd første punktum. Utkastets § 14 gir bestemmelser om begrensninger i retten til uførepensjon. innmeldingen i pensjonsordningen, og uførheten skyldes en sykdom eller svakelighet som medlemmet led av da det ble innmeldt og som det antas at medlemmet da kjente til. Tilsvarende bestemmelse står i dag i § 17 første ledd bokstav b. Andre ledd gir bestemmelsen i første ledd tilsvarende anvendelse ved forhøyelse av deltidsstilling eller lønn, med mindre lønnsforhøyelsen skyldes automatisk virkende lønnsregulativ eller en alminnelig lønnsregulering. Bestemmelsen står i nåværende § 17 andre ledd. Bestemmelsen i tredje ledd om at rett til uførepensjon ikke inntrer når medlemmet forsettlig er skyld i at det er blitt udyktig til å utføre sin tjeneste følger i dag av § 17 første ledd bokstav a. I første ledd henvises til beregnings- og utbetalingsreglene i kapitlet om alderspensjon. Dette er i samsvar med gjeldende § 13. I første ledd andre punktum foreslås en bestemmelse om at pensjonsgrunnlaget skal beregnes ut fra den deltid medlemmet har på det tidspunkt retten til lønn fra arbeidsgiver opphører. Bestemmelsen er en lovfesting av praksis. Etter andre ledd skal pensjonen beregnes ut fra pensjonsgrunnlaget på det tidspunkt lønn fra arbeidsgiver opphører i henhold til sentral tariffavtale og den tjenestetid medlemmet ville ha fått om det hadde blitt stående i sin stilling til aldersgrensen. Tilsvarende bestemmelse står i dag i § 13. Tidspunktet for beregning av pensjonsgrunnlaget er etter gjeldende § 13 « det tidspunkt uførepensjonen skal begynne å løpe». I samsvar med praksis foreslås en endring slik at dette tidspunktet er «det tidspunkt lønn fra arbeidsgiver opphører i henhold til sentral tariffavtale». Bestemmelsen i tredje ledd som omhandler forhøyelse av pensjonsgrunnlaget i samsvar med automatiske lønnsopprykk for medlem som blir uførepensjonist etter 1. mai 1976, er i samsvar med gjeldende § 13 andre punktum. Utkastets § 16 gir etter forslaget regler om medlemmets plikter i forhold til retten til uførepensjon. I første ledd foreslås at et krav om uførepensjon bør settes fram innen ett år etter at medlemmets lønn fra arbeidsgiveren eller sykepenger i henhold til folketrygdloven opphører. Forslaget avviker noe fra bestemmelsen i gjeldende § 18 om at retten til uførepensjon vil falle bort for lengre tid tilbake enn 6 måneder dersom kravet kommer til pensjonsordningen senere enn 9 måneder etter at sykepleieren ble minst 25 prosent arbeidsufør, men er i samsvar med gjeldende praksis. Etter andre ledd første punktum plikter medlem som gjør krav på uførepensjon å la seg undersøke av lege, eventuelt bli innlagt på sykehus for undersøkelser. Denne plikten følger i dag av gjeldende § 18 siste ledd. Etter andre punktum skal legeerklæring avgis på et fastsatt skjema. Dette er en rutine som praktiseres i dag. I tredje punktum slås det fast at pensjonsordningen betaler utgiftene ved legeundersøkelsen. Dette er i samsvar med gjeldende praksis. Tredje ledd bestemmer at spørsmålet om fortsatt uførepensjon til enhver tid kan tas opp til ny vurdering. Dette følger i dag indirekte av innledningsordene i § 16 første ledd, og er forøvrig i samsvar med gjeldende praksis. Etter fjerde ledd første punktum er medlemmet pliktig til å fremskaffe ny legeerklæring når pensjonsordningen forlanger det. Denne plikten følger i dag av § 16. Styret kan etter fjerde ledd andre punktum kreve at pensjonisten selv betaler kostnadene når vedkommende selv har framsatt krav om ny behandling av saken. Denne bestemmelsen er i samsvar med praksis. Utkastets § 17 har bestemmelser om innskuddsfritakelse så lenge medlemmet mottar uførepensjon fra pensjonsordningen. Tilsvarende bestemmelser står i gjeldende § 15 siste ledd. Utkastets § 18 slår fast at en uførepensjonist som har nådd aldersgrensen for sin stilling skal ha alderspensjon. Denne øvre grense for uførepensjon følger av gjeldende § 12. I likhet med kapittel V foreslås kapittel VI omredigert og delvis omformulert i samsvar med gjeldende praksis. Kapitteloverskriften foreslås endret til «Ektefellepensjon». Tilsvarende endring er foretatt i den kommunale fellesordningen. ektefellepensjon. Tilsvarende bestemmelse står i gjeldende § 19, jf § 22. Etter andre punktum gjelder det samme gjenlevende ektefelle etter tidligere medlem som mottok avtalefestet pensjon. Bestemmelsen er ny, men er i samsvar med vedtektene i den kommunale fellesordningen. Forslaget innebærer en tilpasning til bestemmelsene om retten til avtalefestet pensjon, og vil i praksis ha betydning for etterlatte etter AFP-pensjonister mellom 64 og 65 år, som gjennom retten til avtalefestet pensjon formelt sett betraktes som utmeldt av pensjonsordningen for sykepleiere. I andre ledd presiseres at også partner etter lov 30 april 1993 nr 40 om registert partner har rett til ektefellepensjon på samme måte som gjenlevende ektefelle. Bestemmelsen foreslås inntatt av informasjonshensyn. Bestemmelsen i tredje ledd om at rett til ektefellepensjon ikke inntrer når ekteskapet er inngått etter at medlemmet er fylt 65 år eller etter at medlemmet har fått rett til uførepensjon etter uføregrad på 50 prosent eller høyere, står i gjeldende § 20 første ledd bokstav b. Bestemmelsen i fjerde ledd om at pensjonsordningen i tilfelle som nevnt i de foregående ledd, kan innvilge hel eller delvis pensjon når særlige grunner taler for det, tilsvarer bestemmelsen i gjeldende § 20 andre ledd. Bestemmelsen i femte ledd om ektefellepensjonens størrelse tilsvarer gjeldende § 19 andre ledd. Sjette ledd henviser til beregnings- og utbetalingsreglene for uførepensjon i forslaget § 15 tredje ledd. Tilsvarende henvisning står i gjeldende § 19 siste punktum. § 20 første ledd bokstav a har bestemmelser om reduksjon på grunnlag av gjenlevende ektefelles forventede ervervsinntekt. De samme bestemmelser står i gjeldende § 21a første og andre ledd, jf § 22. Nytt i forhold til gjeldende § 21a er at det i utkastets § 20 første ledd bokstav a er tatt inn en bestemmelse om at forskrift om fastsetting av erververvsinntekt for enker (enkemenn) i tjenestepensjonsordningen, gitt med hjemmel i lov om Statens Pensjonskasse, gjelder tilsvarende. Forslaget er i samsvar med vedtektene i den kommunale fellesordningen og gjeldende praksis. Bestemmelsen vil ha betydning i de tilfelle Rikstrygdeverket ikke har fastsatt forventet ervervsinntekt etter folketrygdlovens bestemmelser. Utkastets § 20 første ledd bokstav b har bestemmelser om samordning i de tilfelle gjenlevende ektefelle også har rett til egen alders- eller uførepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere eller fra annen tjenestepensjonsordning. Det samme følger i dag av gjeldende § 21a tredje ledd. § 20 andre ledd om når utbetaling av ektefellepensjon starter og avslutter, tilsvarer gjeldende § 21 første ledd. Utkastets § 21 har bestemmelser om stans og igangsetting av løpende ektefellepensjon. Første, andre og tredje ledd er i samsvar med gjeldende § 21 andre og tredje ledd. I utkastets fjerde ledd slås det fast at for rett til ektefellepensjon til fraskilt ektefelle legges den til enhver tid gjeldende ekteskapslovgivning til grunn. Dette er en stadfesting av praksis. I utkastets § 22 foreslås at forskrifter gitt av Administrasjonsdepartementet i medhold av lov 28 juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse § 34a, jf § 34b, gjelder tilsvarende for ektefellepensjon fra pensjonsordningen for sykepleiere. Det er i dag ikke gitt slike forskrifter, men det vil være mest hensiktsmessig om eventuelle forskrifter gjøres gjeldende også for de kommunale pensjonsordninger. Den ubetingede rett til barnepensjon til stebarn foreslås erstattet med en adgang til å tilstå slik pensjon dersom avdøde har forsørget stebarn (pleiebarn). Presiseringen om at adoptivbarn har rett til barnepensjon foreslås opphevet fordi den er unødvendig. De foreslåtte justeringer innebærer at ordene «herunder også adoptivbarn og stebarn» utgår. Ordene «gi pensjon» foreslås erstattet med «tilstå barnepensjon». Ordet «stebarn» foreslås tatt inn i første ledd andre punktum, likeledes ordene «som avdøde forsørget». Ordet «pensjon"/"pensjonen» foreslås erstattet med «ektefellepensjon"/"ektefellepensjonen». Gjeldende § 25 omhandler begrensninger i retten til barnepensjon for adoptivbarn. Det foreslås at bestemmelsen oppheves, fordi den ikke er i samsvar med adopsjonsloven § 13 som gir adoptivbarn samme rettsstilling som livsarvinger. fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger. Arbeidsgivers plikt til å betale premie utvides da tilsvarende, jf siste ledd. Alle som omfattes av hovedtariffavtalen har krav på lønn ved slik permisjon og gjeldende regel skaper derfor ingen problemer i forhold til denne gruppen. For sykepleiere som er ansatt hos privatpraktiserende leger med avtale med kommunen er det imidlertid ikke alle som har krav på lønn i slike tilfeller. Ut fra dagens ordlyd er det heller ikke klart at arbeidsgiver har plikt til å betale premie i permisjonstiden for vedkommende. Ut fra fast praksis skal arbeidsgiver betale premie i disse tilfellene. Det er likevel et behov for å få disse reglene inn i loven. Endringene innebærer at ordene «fødselspenger, svangerskapspenger eller adopsjonspenger» tilføyes. Ordet «lønnen» foreslås erstattet med «lønn». § 29 tredje ledd som omhandler innbetaling av innskott direkte til pensjonsordningen, anvendes ikke i praksis og foreslås derfor opphevet. Gjeldende § 30 inneholder avrundingsregler for premieinnbetaling som foreslås opphevet. Etter innføring av databehandling anvendes ikke bestemmelsen. Utkastets § 30 er ny og omhandler retten til frivillig medlemskap. I dag får alle som meldes ut av pensjonsordningen tilbud om å fortsette å betale 2 prosent av sin tidligere lønn direkte til KLP, for dermed å få rett til eventuell uføre- og ektefellepensjon. De som har permisjon fra stillingen kan betale slik premie inntil 2 år, mens de som har fratrådt stillingen kan betale premien inntil ett år. Det foreslås at denne praksis erstattes med en automatisk dekning i inntil to år ved permisjon, uten at det skal betales premie for det. Begrunnelsen for forslaget er de praktiske problemer Kommunal Landspensjonskasse har med å gi informasjon om tilbudet om slik dekning til medlemmer som har delvis permisjon. I tillegg har pensjonsordningens styre tidligere vedtatt premiefri dekning i forbindelse med etterutdanning ved flere utdanningsinstitusjoner. I dag får medlemmer som har permisjon uten lønn også anledning til å stå som frivillig medlem og betale inn premie til Kommunal Landspensjonskasse tilsvarende den samlede premie som tidligere ble betalt av arbeidsgiver og arbeidstaker. Disse får da permisjonstiden registrert som pensjonsgivende som om de hadde stått i stillingen hele tiden. Dette tilbudet foreslås opprettholdt uendret, og reglene foreslås tatt inn i loven av informasjonshensyn. Lov om anke til Trygderetten § 11 nr 2 regulerer hvem som skal være ankemotpart overfor Trygderetten. Etter bestemmelsens andre ledd er trygdekontorene i Begen, Bærum, Stavanger og Trondheim ankemotpart i saker der disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet som nevnt i folketrygdloven § 14-6 andre ledd og har truffet vedtaket. Som følge av at Bergen trygdekontor og Trondheim trygdekontor er avviklet og erstattet med bydelskontorer som ikke er delegert noen særskilt avgjørelsesmyndighet, tilsier dette en lovteknisk oppdatering ved at ordene «Bergen» og Trondheim» tas ut av lovteksten. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd og i enkelte andre lover i samsvar med et framlagt forslag. § 8-3 første ledd og nytt andre og tredje ledd skal lyde: Den som er 16 år eller eldre har rett til uførepensjon dersom hans ervervsevne etter gjennomgått behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring som anses hensiktsmessig, fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale og økonomiske problemer, gir ikke rett til uførepensjon. Den medisinske lidelsen må ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til reduksjonen av ervervsevnen. § 8-3 nåværende andre ledd blir nytt fjerde ledd. § 8-3 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd. § 8-3 nåværende tredje ledd bokstav c oppheves. § 8-4 nr 2 andre ledd skal lyde: Dersom den pensjonsbetingende uførheten er inntrådt i en periode da vedkommende ikke var pensjonstrygdet, skal stønadstilfellets inntreden settes til det tidspunkt vedkommende sist ble pensjonstrygdet. I § 10-1 nr 1 første ledd erstattes ordet «etterlattepensjon» med ordene «etterlattepensjon og overgangsstønad». § 10-5 nr 2 første ledd andre punktum skal lyde: Hvorvidt og i hvilken utstrekning avdøde ville blitt tilstått uførepensjon, avgjøres etter bestemmelsene i § 8-1 og § 8-4, men slik at vilkåret i § 8-1 nr 3 om å ha vært pensjonstrygdet i ett år fram til pensjonskravet anses oppfylt dersom avdøde var pensjonstrygdet ved dødsfallet. Trygdedirektøren, som utnevnes av Kongen, er Rikstrygdeverkets daglige leder. § 13-5 andre og tredje ledd oppheves. § 13-13 første ledd skal lyde: e. når han styrer eller er medlem av styret for et selskap som er part i saken og ikke helt ut eies av staten eller for en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken. § 14-7 nr 3 andre ledd andre punktum skal lyde: Det samme gjelder en avgjørelse som er truffet av Folketrygdkontoret for utenlandssaker eller trygdekontorene i Bærum eller Stavanger (storkontor) i saker der disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet, jfr § 14-6 andre ledd. § 16-1 nr 4 oppheves. I lov 28 juni 1957 nr 12 om pensjonstrygd for fiskere skal § 23 ny nr 3 lyde: 3. Kongen kan bestemme at trygdekontorenes oppgaver etter denne loven kan overlates til Garantikassen for fiskere. Garantikassens styre bestemmer det vederlaget Garantikassen skal ha for arbeidet. godkjennes av departementet. Departementet gir forskrift med nærmere bestemmelser om Garantikassens oppgaver. Unntatt fra medlemskap er: a. Sykepleier som ved aldersgrensen ikke vil få en samlet pensjonsgivende tjenestetid på minst 5 år. b. Sykepleier som er i deltidsarbeid og oppebærer mindre enn halvdelen av den for stillingen fastsatte lønn eller har en arbeidstid på mindre enn 14 timer i uken. Sykepleier som fortsetter eller gjeninntrer i arbeid i minst 10 % stilling, samtidig som vedkommende mottar alders- eller uførepensjon fra pensjonsordningen, skal være medlemmer også når arbeidstiden er kortere enn 14 timer pr. uke. Ved fastsetting av alders-, ektefelle-, og barnepensjon får uførepensjonist regnet også med pensjonstiden som tjenestetid. Aldersgrensen er 68 år for overordnede sykepleiere og 65 år for underordnede sykepleiere. Regler for hvilke sykepleiere som skal regnes som overordnede fastsettes av departementet. For sykepleiere som opptas i pensjonsordningen med hjemmel i § 1, andre ledd, fastsetter departementet aldersgrensen. Et medlem får alderspensjon når det fratrer sin stilling ved eller etter den aldersgrensen som gjelder for stillingen. Fratrer et medlem tidligst tre år før aldersgrensen, får det straks begynnende alderspensjon så fremt summen av medlemmets tjenestetid og alder er minst 85 år eller det ved fratreden har fylt 67 år. Rett til alderspensjon har også sykepleier som fratrer etter fylte 65 år, når dette er bestemt i tariffavtale. Rett til alderspensjon fra fylte 65 år har også sykepleier som har fratrådt, eller kunne ha fratrådt, med avtalefestet pensjon fra arbeidsgiver. Det kan ytes redusert pensjon ved delvis fratreden på minst 10 %, målt i forhold til full stilling. Pensjonen fastsettes normalt på grunnlag av nedgangen i deltidsprosent og med utgangspunkt i pensjon for 100 % stilling. Dersom sykepleieren har opptjent pensjon i stillinger med varierende deltid, beregnes nedgangen i deltidsprosent med utgangspunkt i gjennomsnittlig deltidsprosent på det tidspunkt pensjon tas ut. Ved endelig fratreden regnes den restrerende pensjon for seg. Grunnlaget for beregning av pensjon (pensjonsgrunnlaget) er medlemmets innskottsgrunnlag (jfr. § 27) når det fratrer stillingen. For medlem med rett til oppsatt pensjon (jfr. § 10) legges stillingens pensjonsgrunnlag på fratredelsestidspunktet til grunn. Pensjonen reguleres deretter som om den var blitt utbetalt som løpende pensjon i oppsettelsestiden. § 8 nytt andre ledd skal lyde: Ved tariffavtale kan det settes begrensninger for medregning av lønnsforhøyelser de siste 2 år før fratreden med alderspensjon. § 8 någjeldende andre ledd blir nytt tredje ledd. Det kan ved tariffavtale fastsettes minstegrenser for hvor lenge man må ha hatt det høyere pensjonsgrunnlaget for at det skal gi rett til økt pensjon. § 8 någjeldende tredje, fjerde og femte ledd blir henholdsvis nytt femte, sjette og syvende ledd. Forsørger medlemmet barn under 18 år, skal det for hvert barn ytes et barnetillegg på 10 % av alderspensjonen. § 9 nytt fjerde ledd skal lyde: Sykepleier som tar ut alderspensjon med hjemmel i § 7 tredje ledd skal ha pensjonen beregnet i samsvar med tariffavtalens bestemmelser. Fratrer et medlem sin stilling med minst tre års pensjonsgivende tjenestetid, men uten rett til straks å få pensjon etter denne lov eller avtalefestet pensjon fra arbeidsgiver, har det rett til oppsatt alderspensjon fra den aldersgrensen som gjelder for stillingen. Har medlemmet etter bestemmelsene i folketrygdens § 7-10 nr. utbetales en så stor forholdsmessig del av den oppsatte alderspensjon fra pensjonsordningen som svarer til den forholdsmessige del av alderspensjonen fra folketrygden som er tatt ut. § 11 første, andre og nye tredje og fjerde ledd skal lyde: Alderspensjon etter § 7 løper fra den første dag medlemmet ikke oppebærer lønn, og etter § 10 fra den første dag i måneden etter at sykepleieren når aldersgrensen. Pensjonen løper ut måneden etter dødsmåneden. Dersom medlemmet etterlater seg ektefelle, registrert partner eller pensjonsberettiget barn, løper pensjonen ytterligere 1 måned. Retten til oppsatt pensjon faller bort dersom sykepleieren på ny bli innskottspliktig i pensjonsordningen. Tjenestetiden medregnes som pensjonsgivende i den nye stillingen. Løpende alderspensjon reduseres eller faller bort dersom pensjonisten på ny tar innskuddspliktig stilling på minst 10 %, jfr. § 7 første ledd. Alderspensjonen faller helt bort dersom forskjellen mellom den stillingen vedkommende hadde før fratreden og ny stilling er mindre enn 10 prosentenheter. § 12 første ledd og nytt andre ledd skal lyde: Et medlem kan få uførepensjon fra den dag vedkommende i følge sentralt avtalt tariffavtale ikke lenger har rett til lønn fra arbeidsgiver på grunn av sykdom eller skade. Uførepensjon utbetales likevel ikke så lenge medlemmet har rett til sykepenger etter lov om folketrygd. Uførepensjon opphører senest når medlemmet når aldersgrensen. Ved vurdering av om det foreligger sykdom brukes det samme sykdomsbegrepet som anvendes etter bestemmelser i lov om folketrygd. Någjeldende andre ledd blir tredje ledd. Uførepensjonens størrelse retter seg til enhver tid etter arbeidsuførhetens grad. Graden av uførhet fastsettes etter den nedsettelse av medlemmets ervervsevne som sykdommen eller ulykkestilfellet etter forefinnende objektive symptomer kan anses å ha forårsaket. Ved denne bedømmelse tas hensyn ikke bare til medlemmets vanlige arbeid, men til ethvert arbeid som måtte passe for vedkommende. Når medlemmet blir tilstått uførepensjon fra folketrygden, skal uførepensjon etter bestemmelsene i dette kapitlet ytes etter samme uføregrad som i folketrygden. Denne uføregraden kan fravikes når særlige grunner tilsier det. Rett til uførepensjon foreligger ikke når uførheten inntrer innen 2 år etter innmeldingen og skyldes en sykdom eller svakelighet som medlemmet led av da det ble innmeldt og som det antas at medlemmet da kjente til. Bestemmelsen i foregående ledd gjelder tilsvarende ved forhøyelse av deltidsstilling eller lønn, med mindre lønnsforhøyelsen skyldes automatisk virkende lønnsregulativ eller en alminnelig lønnsregulering. Rett til uførepensjon foreligger ikke når medlemmet forsettlig er skyld i at det er blitt udyktig til å utføre sin tjeneste. Uførepensjonen beregnes og utbetales i samsvar med reglene i kapittel IV. Pensjonsgrunnlaget skal likevel beregnes ut fra den deltid medlemmet har på det tidspunkt retten til lønn fra arbeidsgiver opphører dersom eventuell deltid på dette tidspunkt er høyere enn gjennomsnittlig deltid beregnet etter reglene i § 8 femte til syvende ledd. Pensjonen beregnes ut fra det pensjonsgrunnlag medlemmet har på det tidspunkt lønn fra arbeidsgiver opphører som følge av uførheten og i henhold til sentral tariffavtale og den tjenestetid medlemmet ville ha fått om det hadde blitt stående i sin stilling til aldersgrensen. Medlem som blir tilstått uførepensjon fra et tidspunkt etter 1. mai 1976 og som ikke har nådd toppen i sin lønnsstige, skal ha pensjonsgrunnlaget flyttet opp til høyere lønnstrinn etter hvert på tilsvarende måte som vedkommende ville ha fått automatisk lønnsopprykk ved fortsatt arbeid i stillingen fram til aldersgrensen, likevel ikke opprykk høyere enn til enhver tid gjeldende lønnsnivå som tilsvarer lønnstrinn 9 i det kommunale lønnsregulativ pr 1. mai 1994. Krav om uførepensjon bør settes frem innen 1 år etter at medlemmets lønn fra arbeidsgiveren eller sykepenger i henhold til lov om folketrygd opphørte. Medlem som gjør krav på uførepensjon, plikter å la seg undersøke av lege, eventuelt legge seg inn på sykehus for undersøkelse. Legeerklæring avgis på et fastsatt skjema. Pensjonsordningen betaler utgiftene ved undersøkelsen. Spørsmålet om fortsatt uførepensjon kan til enhver tid tas opp til ny vurdering. Den som oppebærer uførepensjon, plikter å skaffe ny legeerklæring etter regler som nevnt foran, når pensjonsordningen forlanger det. Har pensjonisten selv framsatt krav om ny behandling av saken, kan styret bestemme at vedkommende selv skal betale omkostningene. Så lenge det løper uførepensjon, har medlemmet rett til å bli helt eller delvis fritatt fra å betale det innskudd som er fastsatt for vedkommende. Innskuddsfritakingens grad retter seg etter graden av arbeidsuførhet. En uførepensjonist som har nådd aldersgrensen for sin stilling, skal ha alderspensjon etter bestemmelsene i kapittel IV. Gjenlevende ektefelle etter et medlem har rett til ektefellepensjon. Det samme gjelder gjenlevende ektefelle etter et tidligere medlem som mottok avtalefestet pensjon. Gjenlevende partner som er registrert i medhold av lov 30 april 1993 nr 40 om registert partnerskap, har samme rett til ytelser etter dette kapitlet som gjenlevende ektefelle og gjenlevende fraskilt ektefelle. Bestemmelsene i § 20 gjelder tilsvarende. Rett til ektefellepensjon inntrer ikke når ekteskapet er inngått etter at medlemmet er fylt 65 år eller etter at medlemmet har fått rett til uførepensjon etter uføregrad 50 % eller høyere. Når særlige grunner taler for det, kan styret tilstå hel eller delvis pensjon i disse tilfelle. Ektefellepensjonen utgjør 60 % av den alderspensjon som medlemmet hadde eller ville ha fått om vedkommende med uforandret pensjonsgrunnlag hadde stått i tjenesten til aldersgrensen. Med alderspensjon i denne sammenheng menes alderspensjon beregnet etter § 9 første ledd bokstav a og b. Bestemmelsene i § 15 tredje ledd gjelder tilsvarende for fastsettelse av etterlattepensjon. Enkemannspensjon skal reduseres i henhold til reglene i bokstav a og b nedenfor. Det samme gjelder enkepensjonen i de tilfelle medlemmet er innmeldt første gang etter 1. oktober 1976. a. Når den gjenlevende ektefelle ut fra alder og ervervsevne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene for øvrig kan ventes å få en årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, skal ektefellepensjonen reduseres. Reduksjonen skal utgjøre 40 prosent av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 50 prosent av grunnbeløpet. Skjer det en vesentlig endring i de forhold som har vært avgjørende for fastsettelsen av ektefellepensjonen, kan saken prøves på nytt og pensjonen endres eller falle bort. Når spørsmål om overgangsstønad eller pensjon fra folketrygden til gjenlevende ektefelle er avgjort, skal pensjonen fra Pensjonsordningen fastsettes etter den forventede ervervsinntekt som er lagt til grunn i folketrygden. Har gjenlevende ektefelle fylt 67 år, skal ektefellepensjonen ikke avkortes med mindre vedkommende har ervervsinntekt. Forskrift om fastsetting av ervervsinntekt for enker (enkemenn) i tjenestepensjonsordningen, gitt med hjemmel i lov om Statens Pensjonskasse, gjelder tilsvarende. b. Har gjenlevende ektefelle samtidig rett til uføre- eller alderspensjon fra denne eller annen tjenestepensjonsordning, kan ektefellepensjonen fra denne pensjonsordning ikke utbetales med større beløp enn at den samlede pensjon svarer til 60 % av summen av vedkommendes egen pensjon og den pensjon avdøde var berettiget til som uførepensjonist etter full uførhet eller som alderspensjonist. Ektefellepensjonen blir utbetalt fra og med den måned medlemmet dør og til og med utgangen av måneden etter gjenlevende ektefelles død. Når en ektefellepensjon er opphørt fordi gjenlevende ektefelle har inngått nytt ekteskap, kan styret bestemme at vedkommende skal få sin pensjon helt eller delvis tilbake dersom ektefellene samlet ikke har tilstrekkelig eksistensmidler. ektefelle som hadde det høyeste pensjonsgrunnlaget. Stans og igangsetting av pensjon i henhold til foranstående bestemmelser skjer fra og med måneden etter at den begivenhet fant sted som betinget stansen eller igangsettingen. Det avgjøres etter den ekteskapslovgivning som gjelder til enhver tid, om fraskilt ektefelle har rett til ektefellepensjon og i tilfelle hvorledes ektefellepensjonen skal deles mellom gjenlevende ektefelle og fraskilt ektefelle. For fastsetting av ektefellepensjon fra Pensjonsordningen for sykepleiere gjelder de forskrifter som blir gitt om dette i medhold av lov 28 juli 1949 nr 26 om Statens Pensjonskasse. Barnepensjon betales når et medlem etterlater seg barn under 18 år. Styret kan tilstå barnepensjon også til stebarn og pleiebarn som avdøde forsørget. Barnepensjon regnes av den alderspensjon som i § 19 er lagt til grunn for ektefellepensjonen, etter disse satser: a. Når det ytes ektefellepensjon: b. Når begge foreldre er døde, og når det ellers ikke ytes ektefellepensjon: Pensjonsordningens styre kan bestemme at de satser som er fastsatt under punkt b i første ledd delvis skal komme til anvendelse når den av barnets foreldre som lever oppebærer delvis ektefellepensjon. Innskott betales for den tid sykepleieren oppebærer lønn for stillingen eller mottar sykepenger, fødselspenger, svangerskapspenger eller adopsjonspenger etter lov om folketrygd. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder tilsvarende for arbeidsgiverens tilskott, jfr. § 31. § 29 tredje ledd oppheves. Under pliktig militærtjeneste og under pliktig sivil tjeneste med delvis lønn skal arbeidsgiver betale premie ut fra medlemmets fulle lønn, jfr. § 31. Ved annen permisjon uten lønn eller med delvis lønn betales premie utfra den lønn som utbetales. Ved avtalt permisjon i inntil 2 år er vedkommende dekket i tilfelle død eller uførhet som om de ikke hadde permisjon. Det betales ikke premie for denne risikodekningen. Dersom vedkommende blir medlem av annen pensjonsordning i permisjonstiden, gjelder risikodekningen likevel ikke. Et medlem har rett til å betale premie til pensjonsordningen i inntil 2 år under permisjon uten lønn eller med delvis lønn for å få tiden medregnet som pensjonsgivende ved beregning av alderspensjon og eventuell etterlattepensjon eller uførepensjon som kommer til utbetaling først etter at permisjonstiden er utløpt. Den som ønsker å betale frivillig premie, må melde dette til pensjonsordningen innen 2 måneder fra den dag vedkommende ble meldt ut. Mottar medlemmet melding om utmeldingen senere enn 1 måned etter fratredelsen, har medlemmet 1 måneds frist, regnet fra den dag medlemmet mottok meldingen, for å gi melding om vedkommende ønsker å fortsette premiebetalingen. I fristtiden er medlemmet sikret de samme pensjonsytelser som gjaldt før fratredelsen. Når særlige grunner gjør det rimelig, kan styret tillate slik premiebetaling selv om melding ikke er kommet inn før fristens utløp. Styret kan dessuten tillate premiebetaling for lengre tid enn 2 år når særlige grunner taler for det. Når den egne premiebetaling etter dette punkt opphører uten at medlemskapet i pensjonsordningen fortsetter gjennom arbeidsgiver, gjelder bestemmelsene i § 10. Premien for frivillig medlemskap fastsettes i samsvar med reglene i § 31. Styret kan fastsette særskilte regler for fastsettelse av frivillig premie, når vedkommende ikke er trygdet etter lov om folketrygd kapittel 1. Et medlem som ved permisjon uten lønn eller med delvis lønn betaler frivillig premie til pensjonsordningen, skal innbetale slik premie direkte til pensjonsordningen innen de frister styret fastsetter. Etter forfall kan det kreves renter etter en rentesats som fastsettes av styret. ikke registrert som pensjonsgivende. Varsel om dette må gis i samsvar med forsikringsavtaleloven § 14-1 og 14-2. I lov 16 desember 1966 nr 9 om anke til Trygderetten skal § 11 nr 2 andre ledd lyde: Folketrygdkontoret for utenlandssaker eller trygdekontorene i Bærum eller Stavanger er ankemotpart i saker der disse er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet som nevnt i folketrygdloven § 14-6 andre ledd og har truffet vedtaket. 1. Endringene i folketrygdloven § 8-3, § 8-4 nr. 2, § 10-1 nr. 1, § 10-5 nr. 2. § 13-2, § 14-7 nr. 3 og § 16-1 nr. 4, endringene i lov 22 juni 1962 nr 12 om pensjonsordning for sykepleiere og endringene i lov 16 desember 1966 nr 9 om anke til Trygderetten trer i kraft straks. 2. Endringene i folketrygdloven § 13-5 og § 13-13 og i lov 28 juni 1957 nr 12 om pensjonstrygd for fiskere trer i kraft 1 januar 1996. Ot.prp.nr.41 (1994-1995) Om lov om endring i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v.

lovdata_cd_51024

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.674

Forskrift om plikt for innehavere av inkassobevillinger til å holde tilsynsmyndigheten for inkassovirksomhet orientert om den inkassovirksomheten som drives i medhold av bevillingen. Fastsatt av Kredittilsynet 12. mars 1990 i medhold av §6 annet ledd i lov av 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndrivning av forfalte pengekrav, jfr. kgl.res. av 14. juli 1989 punkt II. §1. Person som har inkassobevilling etter inkassoloven §5 skal før vedkommende påtar seg faglig ledelse av inkassovirksomhet, meddele Kredittilsynet skriftlig hos hvilken inkassator vedkommende vil ha faglig ledelse. §2. Enhver endring i inkassobevillingshavers bruk av sin bevilling, herunder at bevillingen ikke lenger vil være i bruk, skal umiddelbart, skriftlig meddeles Kredittilsynet. §3. Kredittilsynet kan pålegge inkassobevillingshaver å gi ytterligere opplysninger om inkassovirksomhet som utøves i medhold av hans bevilling. 1990 Del.

lovdata_cd_37121

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.705

1. Bestemmelsene i denne overenskomst skal også gjelde for stønadstilfelle som er inntruffet før overenskomsten trådte i kraft. Overenskomsten medfører dog ikke rett til stønad for tidsrom før dens ikrafttreden. 2. Ved anvendelsen av denne overenskomst skal det tas omsyn til oppholdstid, trygdetid og premiebetalingstid før overenskomsten trådte i kraft. 3. Etter søknad fra vedkommende person, mottatt innen to år etter ikrafttredelsesdatoen for denne overenskomst, skal ytelser som er tilstått før overenskomstens ikrafttreden omregnes i overensstemmelse med overenskomstens bestemmelser. Dersom søknaden fremsettes etter dette tidspunkt, ytes stønaden fra og med tidspunktet for fremsetting av søknaden, under forutsetning av at ikke gunstigere bestemmelser gjelder i henhold til den kontraherende parts lovgivning som stønaden gis etter og at retten til stønaden ikke er foreldet eller opphørt.

lovdata_cd_16180

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.487

Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 52/1,2,3, 52/4. Reservatet dekker et areal på 1.201 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000 datert Miljøverndepartementet november 1990. Kartet oppbevares i Roan kommune, hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_41097

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.934

Før stønad til dekning av utgifter til tolkehjelp gis, må det innhentes uttalelse fra hørselssentral eller øre-nese-halsspesialist som godtgjør behovet for tolkehjelp. Honoraret dekkes med takst L15, jf. folketrygdloven §5-4, Honorartakster for legeerklæringer. Medlemmet må i utgangspunktet selv kunne velge tolk. Det kan imidlertid ikke for trygdens regning benyttes fjernereboende tolk slik at utgiftene til tolkeoppdraget blir høyere enn nødvendig. Forskriftens §1 annet ledd gir hjemmel for å kunne begrense utgiftene til det som ville vært nødvendig dersom nærmeste tolk ble benyttet, men denne bestemmelsen må brukes med skjønnsomhet. Hjelpemiddelsentralen må føre kontroll med antall tolketimer.

maalfrid_8992ea174a80c99261869947187c086ba50565a7_25

maalfrid_uio

no

0.906

Det er særlig tre funn fra 2010- tilsynet vi vil rette oppmerksomhet mot. For det viser tilsynet at skolene så å si ikke fatter enkeltvedtak når det gjelder det individrettede arbeidet etter oppll. § 9a-3 tredje ledd (dette gjelder om lag 90 % av skolene som har fått pålegg). Når det i media vises til at det på nasjonal basis er registrert 237 brudd på opplæringsloven, er det fraværet av enkeltvedtak tallene i all hovedsak bygger på. For det avdekker tilsynet mangler ved skolenes forebyggende arbeid, herunder særlig mangelfull bruk av evaluering, planer og rutiner, jfr. oppll. § 9a-3 og 9a-4 (dette gjelder om lag 70 % av skolene som har fått pålegg). For det er brukermedvirkningen som oppll. § 9a-5 og kapittel 11 formoder, i for liten grad til stede. Brukermedvirkning innebærer at elever og foreldre skal engasjeres i planlegging og gjennomføring av skolens arbeid med skole og læringsmiljøet (dette gjelder om lag 70 % av skolene som har fått pålegg). 2.2Rettspraksis Vi har gått gjennom rettspraksis på utkikk etter avgjørelser hvor opplæringslovens kapittel 9a er tema. Framgangsmåten har vært søk i databasene lovdata.no og rettsdata.no på søkeord opplæringslov, erstatning og mobbing. Alle rettsinstanser (tingrett, lagmannsrett og høyesterett ) har vært gjenstand for søk. Særlig to forhold har vakt vår interesse. For det første er det ingen rettsavgjørelser hvor opplæringslovens straffebestemmelse for brudd med kapittel 9a er anvendt.

lovdata_cd_2877

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.482

Forskrift om fastsetting av kommunegrense, Hemsedal kommune, Buskerud, Lærdal kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett ved kgl.res. av 4. februar 1977. Fremja av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_32473

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.677

Bygningslovens §98 gjelder ikke for bygninger som er nevnt i bygningslovens §82. 30. juni 1986 nr. 1507.

maalfrid_b997f299c120b4de46ceaa7808e1e2a62967afad_54

maalfrid_nve

no

0.443

Levasseur, Annie. «Instruction Manual: New Generation Carbon Footprinting - thanks to the Dynamic carbon footprinter v1.0.» 2013. http://www.ciraig.org/pdf/DYNCO2_InstructionManual.pdf. Lindfeldt, Erik G., og Mats O. Westermark. «Biofuel production with CCS as a strategy for creating a CO(2)-neutral road transport sector.» , 2009: 4111-4118. Lindholm, og E.L. Dissertation, Lund: Swedish University of Agricultural Sciences, 2010. Lyng, Kari-Anne, Andreas Brekke, Ingunn Saur Modahl, og Anne Rønning. OR.30.10, Fredrikstad: Østfoldforskning, 2010. Melbye, Anne Marit, og Magnus Killingland. Oslo: Rambøll, 2013. Melbye, Anne Marit, Per Kristian Rørstad, og Magnus Killingland. NVE-rapport 41-2014, Oslo: NVE, 2014. Messagie, M., F. S. Boureima, T. Coosemans, C. Macharis, og J. V. Mierlo. «A Range- Based Vehicle Life Cycle Assessment Incorporating Variability in the Environmental Assessment of Different Vehicle Technologies and Fuels.» 7, nr. 3 (2014): 1467-1482. Michelsen, O., Ch. Solli, og A.H. Strømman. «Environmental impact and added value in forestry operations in Norway.» 12 (2008): 69-81. Miljødirektoratet. M229, Oslo: Miljødirektoratet, 2014b. —. «Norske biler kjører på raps.» 2014c. http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/2014/Mai-2014/Norskebiler-kjorer-pa-raps/ (funnet 2014). Miljøverndepartmentet. «Kapittel 3. Omsetningskrav for biodrivstoff og bærekraftskriterier for biodrivstoff og flytende biobrensel.» I , av Miljøverndepartementet. Tilgjengelig på: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-06-01-922, 2014. Nilsen, P., K. Hobbelstad, og N. Clarke. Oppdragsrapport fra Skog og landskap 06/2008, Ås: Norsk institutt for skog og landskap, 2008. Nobio. Tilgjengelig på: http://nobio.no/upload_dir/pics/Pris-og-salgsstatistikk-for-bioenergi-i-Norge- 2012-pellets-og-briketter.pdf, Nobio, 2013. NVE. Håndbok nr 1/2011, Oslo: NVE, 2011. O'Halloran, T. L., et al. «Radiative forcing of natural forest disturbances.» , 2012: 18(2): 555-565. Pimentel, D., og T.W. Patzek. «Ethanol production using corn, switchgrass, and wood: Biodiesel production using soybean and sunflower.» , 2005: 14: 65-76. Plevin, Richard J., Mark A. Delucchi, og Felix Creutzig. «Using Attributional Life Cycle Assessment to Estimate Climate-Change Mitigation Benefits Misleads Policy Makers.» 18 , nr. 1 (2013): 73-83.

lovdata_cd_2528

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.372

Forskrift om fredning av furutre, Eggen, Hattfjelldal kommune, Nordland. Miljøverndepartementet har i medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 §11, jfr. kgl.res. av 8. desember 1972, freda eit furutre på eigedomen Eggen, gnr. 27, bnr. 1, i Hattfjelldal kommune, Nordland fylke. Fredninga tek til å gjelde straks.

lovdata_cd_30386

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.828

De som er nevnt i §3-1 tredje ledd bokstav a til h i lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) kan søke om tillatelse til deling av eiendom. Søkeren plikter å angi hvordan delingen ønskes utført ved grenseforløp inntegnet på situasjonskart. Forslaget skal vise hvordan delingen på hensiktsmessig måte kan gå inn i en fremtidig utnytting av området, herunder også hvordan de krav som er nevnt i §69 nr. 1 med vedtekt kan oppfylles både for hovedbølet og den fradelte tomt. Bygningsrådet kan i forbindelse med gjennomføringen av delingen stille vilkår om at kravene sikres og stilles vilkår om opparbeidelse.

lovdata_cd_30000

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.86

For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal gjelde foruten reglene i bygningslovens kapitler III og IV og i §65, følgende §74 nr. 2, §87, §88, §89, §91, §93, §94, §95, §96 og §97 og kap. XV og XVI. (I 1967 s 1262)

lovdata_cd_32594

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.736

I. Denne generalplanvedtekt knytter seg til generalplan for Vestre Toten kommune, vedtatt av Vestre Toten kommunestyre 16. desember 1983 og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 2. mai 1985. II. Vedtekten gjelder for hele kommunen med unntak av de områder der det foreligger reguleringsplan. III. De områder som undergis vedtekt er vist på generalplankart i målestokk 1:25.000 datert oktober 1984 og 5 soneplankart i målestokk 1:10.000 datert mars 1983 og gitt Miljøverndepartementets påtegning 2. mai 1985. IV. Innenfor de områder der denne vedtekt gjelder som beskrevet under punkt II og III må grunn ikke tas i bruk til formål som i vesentlig grad vil vanskeliggjøre den utnytting som er forutsatt i generalplanen. V. Når særlige grunner foreligger kan byningsrådet gjøre unntak fra vedtekten. (II 1985 s 296)

lovdata_cd_47936

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.814

Når sivilforsvarsberedskap erklæres, skal alle tiltak treffes som er nødvendige for å bringe landet i høyeste sivilforsvarsmessige beredskap. Ved mobiliseringsalarm inntrer sivilforsvarsberedskap også uten særskilt bestemmelse.

lovdata_cd_48281

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.491

Ikrafttredelse av lov av 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven). Delegering av myndighet. Fastsatt ved kgl.res. 24. november 1967 med hjemmel i lov av 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven) §84. Fremmet av Finans- og tolldepartementet.

lovdata_cd_42513

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.625

Med hjemmel i dette leddet kan departementet gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i §15-5. Sosial- og helsedepartementet har den 11. mars 1997 gitt «Forskrift om rett til stønad når barnets far ikke er kjent». § 15-6. Overgangsstønad1) Dersom den enslige moren eller faren tar nødvendig utdanning og stønadsperioden etter andre og tredje ledd utløper før et skoleår er avsluttet, kan overgangsstønad gis til og med den måned skoleåret avsluttes. I påvente av skolestart, et konkret arbeid eller barnetilsyn, kan stønadstiden forlenges med opptil seks måneder i særlige tilfeller. Det kan også gis overgangsstønad i de første seks månedene etter at vedkommende har meldt seg som arbeidssøker hos arbeidsformidlingen. Stønad etter dette leddet gis umiddelbart etter et tidsrom med overgangsstønad etter andre og tredje ledd, likevel slik at stønaden ikke stanses når det yngste barnet fyller åtte år. For tidsrom som brukerkontakt (§ 15-12 fjerde ledd), kan stønadstiden utvides med opptil to år ekstra fram til det yngste barnet fyller ti år. 1) Endret ved lover av 28.2.97 nr. 20, i kraft 1.1.98 og 19.12.97 nr. 99, i kraft 1.1.98, 10.12.99 nr. 84, i kraft 1.1.00, 21.12.00 nr. 125, i kraft 1.1.01, 20.12.02 nr. 111, i kraft 1.1.03, lov 19.12.03 nr. 135 (se dens III, i kraft 1.1.04).

lovdata_cd_61629

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.865

Publisert: Somb-1994-25 (1994 110) Sammendrag: Barnehage - informasjon ved endring av betalingssatser. Et foreldrepar henvendte seg til ombudsmannen i forbindelse med at kommunen i budsjettvedtak 16. desember vedtok å oppheve reglene om redusert oppholdsbetaling i kommunal barnehage på grunnlag av dokumentert funksjonshemming hos barnet. Endringen, som medførte over 400 % økning av oppholdsavgiften for de aktuelle foreldre, ble gjort gjeldende fra og med 1. januar påfølgende år. Foreldrene ble 21. desember informert om dette ved felles skriv til alle foreldre med barn i kommunens barnehager. For øvrig var det visse uklarheter om hvilke informasjon klagerne faktisk hadde fått på ulike tidspunkter. - Ombudsmannen fant at kommunens informasjon om regelendringen på det aktuelle punkt ikke hadde vært god nok. Det ville være best i samsvar med god forvaltningsskikk om kommunen hadde informert særskilt dem det angikk om muligheten for regelendring i god tid før oppsigelsesfristen 1. desember. Saksgang: (Sak 93-1343) I januar 1992 søkte et foreldrepar om redusert oppholdsbetaling for sin datter ved en kommunal barnehage. Søknaden ble fremsatt på grunnlag av dagjeldende regler for foreldrebetaling når funksjonshemming var dokumentert. Søknaden ble innvilget for perioden 1. januar - 30. juni 1992 og ved brev 18. august 1992 fikk de underretning om at søknaden også var innvilget for perioden 1. august - 31. desember 1992. I vedtaket het det bl.a.: «Ny søknad må imidlertid fremmes for neste budsjettår (1993). Det tas forbehold mot at regelverk og betalingssatser kan bli endret. Kommunen vedtok nye regler for foreldrebetaling ved bystyrets budsjettvedtak 16. desember 1992. Reglene ble gjort gjeldende fra og med januar 1993. Dette ble foreldrene informert om 21. desember 1992 i skriv «Betalingssatser i barnehagene». Innbetalingsblankettene for januar og februar måned lød imidlertid på den tidligere reduserte satsen. Kommunen skal imidlertid etter det opplyste ha informert på betalingsblanketten(e) om at «marsregningen» ville bli justert, og den lød i dette tilfellet på kr. 7.000,-. Kravet var basert på full sats, kr. 2.620,- fra og med januar måned, mens det var innbetalt kr. 500,- (månedssats før 1. januar 1993 i herværende sak) pr. måned for januar og februar. Foreldrene var misfornøyd med kommunens informasjon om økningen av foreldrebetalingen, som var på over 400 % for deres vedkommende, og mente det var grunnlag for reduksjon. Saken ble derfor tatt opp med Barneombudet og Forbrukerkontoret i det aktuelle fylket, og det ble avholdt et møte mellom foreldrene og skolesjefen i kommunen, lederen for kommunens barnehageavdeling, samt representant fra forbrukerkontoret. Etter dette ble foreldrene informert om at betalingen for januar og februar ble redusert slik at betalingssatsen for de to måneder ble kr. 2.100,- pr. måned. I brev til kommunen beklaget foreldrene at det på bakgrunn av uklarheter omkring den informasjon som var gitt og tidspunktet for denne, ikke ble innvilget større reduksjon. Til dette svarte kommunen følgende: «Med bakgrunn i Deres siste brev av 23. april vil vi meddele at informasjonsrutinene til foreldrene vil bli forbedret og sikret. Det gjøres oppmerksom på at foreldrebetalingssatser vil bli vurdert hvert år framover i forbindelse med behandling av både økonomiplanen for kommende planperiode og driftsbudsjett for det enkelte kalenderår. Endelig vedtak for den enkelte budsjett-termin gjøres i bystyremøte i desember. Dersom det gjelder en mindre justering av satsene vil det bli orientert om dette generelt gjennom den enkelte barnehage i god tid før bystyrebehandlingen. Ved en eventuell omlegging av betalingssystemet vil det bli informert grundigere. Ut over dette har vi ingen kommentar til brevets innhold ut over det som tidlgere er meddelt. Vi anser dermed denne saken for avsluttet. Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. Foreldrene aksepterte at ordning med redusert sats bortfalt, men syntes at det var urimelig at de skulle tilbakebetale for januar og februar måned i og med at barnehagekontoret ikke hadde sørget for skikkelig informasjon til de berørte. Etter at saken var forelagt kommunen 2 ganger, oppsummerte jeg sakens rettslige sider slik overfor klagerne: «Dere fremholder at dere 21. desember 1992 mottok skrivet «Betalingssatser i barnehagene». Pkt. 4 i skrivet lyder: «Funksjonshemmede barn kan etter søknad innvilges reduksjon i oppholdsavgiften ut fra betalingsgrunnlaget på lik linje med øvrige foreldre. Foreldrene skulle imidlertid også ha mottatt et annet brev fra kommunen datert 15. desember 1992 stilet direkte til foreldre/foresatte i kommunens barnehager. Brevet hadde overskrift «Nye betalingssatser og regler for foreldrebetaling. Forespørsel om redusert oppholdsavgift i barnehage». Fra brevet siteres: «Bystyret har vedtatt nye betalingssatser og regler for foreldrebetaling for kommunale barnehager med virkning fra 01.01.93. Se vedlegg. En vil gjøre foreldre/foresatte spesielt oppmerksom på følgende: Inntektsgrunnlaget blir beregnet ut fra brutto inntekt pr. mnd. Bruttoinntekt er husstandens samlede brutto arbeidsinntekt, trygd, bidrag, pensjon, stønad til barnetilsyn m.v. (barnetrygd medregnes ikke). Med husstand menes også samboer. Foreldre/foresatte har anledning til å sende inn forespørsel om redusert betalingssats. Viser til «Regler for foreldrebetaling» punkt 3. Foreldre som ønsker å søke om redusert sats, må levere dokumenterte inntektsopplysninger innen 01.08., 01.10., 01.01. og 01.04. med virkning fra den nærmest kommende av disse datoer. Dersom en ikke leverer inn forespørsel om redusert betalingssats, betaler en ut fra: 6-15 t/u 650 16-20 t/u 1000 21-23 t/u 2100 o. Dette gjelder også foreldre til funksjonshemmede barn. De kan etter søknad innvilges reduksjon i oppholdsavgiften ut fra betalingsgrunnlag på lik linje med øvrige foreldre. Foreldre/foresatte må selv passe på å søke på nytt med ny dokumentasjon hvert år innen 01.08. Dere hevder at dere først mottok dette 15. mars 1993 etter henvendelse til kommunens barnehageavdeling, og at det i det hele hersker stor usikkerhet omkring hvilken informasjon kommunens enkelte barnehager har gitt foreldrene om de nye reglene. Kommunen på sin side synes ikke uten videre å ha akseptert Deres fremstilling av hva som ble gitt av informasjon. Den uenighet som hersker omkring hvilke informasjonsskriv dere mottok når, kan vanskelig avklares herfra, da saksbehandlingen her er skriftlig, og ombudsmannen normalt ikke opptar muntlig forklaring fra partene. Jeg kan imidlertid ikke se at det er av avgjørende betydning for utfallet i deres sak hvorvidt dere mottok informasjonsskrivet datert 15. desember 1992 før de nye reglene trådte i kraft. Dersom det er korrekt at dere ikke mottok dette skrivet før årsskiftet, er dette beklagelig. På den annen side er det også opplyst i «Betalingssatser for barnehagene» som det er enighet om at dere mottok 21. desember 1992, at funksjonshemmede barn kan innvilges redusert oppholdsbetaling på lik linje med øvrige barn. Den informasjon som her gis skiller seg lite fra det som følger av kommunens brev av 15. desember 1992, selv om det der også er presisert uttrykkelig at det er vedtatt nye regler for foreldrebetalingen og at reglene om adgang til å søke redusert foreldrebetaling på grunnlag av dokumentert inntekt også gjelder foreldre til funksjonshemmede barn. Det som uttales i det skrivet dere mottok 21. desember 1992, burde imidlertid ha gitt grunnlag for at dere selv tok et initiativ for å avklare nærmere mulige uklarheter omkring virkningen av de nye betalingssatsene for dere konkret. At den utarbeidede informasjon kunne vært bedre når det gjaldt foreldre som var innvilget betydelig betalingsreduksjon på grunnlag av dokumentert funksjonshemming hos barnet, har kommunen omtalt i brev til dere 28. mai 1992. Det opplyses der at informasjonsrutinene til foreldrene vil bli forbedret og sikret og at det ved fremtidige omlegginger av betalingssystemet vil bli informert grundigere om dette. Jeg har også tatt forholdet opp med kommunen direkte, slik vedlagte gjenpart av mitt brev dit i dag viser. Det fremgår slik saken nå er opplyst at dere er innvilget betalingsreduksjon i samsvar med faktiske inntekter til tross for at inntektsdokumentasjon ikke var innlevert før 31. desember 1992. Dere er således ikke stilt dårligere nå etter at reduksjon er innvilget, enn det dere ville vært om dere hadde mottatt en informasjon dere hadde ansett tilfredsstillende (forutsatt at dere ikke hadde valgt å si opp plassen). En eventuell informasjonssvikt har dermed ikke resultert i noe økonomisk tap, og kommunen kan derfor ikke på rettslig grunnlag kritiseres for ikke å ha innvilget dere ytterligere reduksjon. En betalingsreduksjon ut over det kommunen har innvilget, måtte i så fall bygge på at de nye satsene ikke skulle vært gjort gjeldende for januar og februar 1993. Som opplyst av kommunen i brev 25. mars 1994 til ombudsmannen ble reglene om betalingssatser i barnehagene endret ved kommunestyrets budsjettvedtak. Forhold som bare kommunestyret har myndighet til å avgjøre, som f.eks. det budsjettvedtaket det her gjelder, ligger som utgangspunkt utenfor ombudsmannens arbeidsområde, jf. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §4f). Selv om økningen i betalingssatsene ble meget stor for deres vedkommende, er ikke spørsmålet av en slik karakter at det er tilstrekkelig grunn til å forfølge det nærmere. Samme dag skrev jeg følgende til kommunen: «Vedrørende sakens forløp og behandlingen her vises til vedlagte gjenpart av mitt avsluttende brev til foreldrene i dag. Foreldrene tok på nyåret 1993 opp med oppvekst- og undervisningsetaten i kommunen at de var misfornøyd med kommunens informasjon om de nye reglene for foreldrebetaling og betalingssatsene i kommunens barnehager. De oppsummerte sin misnøye i brev 23. april 1993 til kommunen. Til dette svarte kommunen i brev 28. mai 1993 bl.a.: Endelig vedtak for den enkelte budsjett-termin gjøres i bystyremøte i desember. Dersom det gjelder en mindre justering av satsene vil det bli orientert om dette generelt gjennom den enkelte barnehage i god tid før bystyrebehandlingen. Ved en eventuell omlegging av betalingssystemet vil det bli informert grundigere. Kommunen synes på denne bakgrunn således selv å mene at informasjonsrutinene til foreldre/foresatte med fordel kunne vært bedre. Dette er jeg enig i. Når det gjelder mulig svikt i informasjonen i denne konkrete sak, vises det til det som fremgår av vedlagte gjenpart av brev til klager. Jeg finner derimot grunn til å knytte noen merknader til kommunens generelle informasjon av foreldregruppen som høsten 1992 hadde fått innvilget søknad om redusert betaling på grunnlag av dokumentert funksjonshemming hos barnet. Kommunen skriver i brev til klagerne 28. mai 1994 at det for fremtiden vil bli gitt en grundig informasjon ved endringer i betalingssystemet gjennom barnehagen i god tid før bystyrebehandlingen. Det utdypes ikke hva denne informasjonen vil innebære. Det ville vært best i samsvar med god forvaltningsskikk å sende særskilt brev om at en vurderte å oppheve ordningen med reduksjon på grunnlag av funksjonshemming. Dette gjelder selv om kommunen i vedtaket høsten 1992 om redusert betaling hadde tatt forbehold om mulige endringer av regelverk og betalingssatser. Jeg kan vanskelig se at dette kunne angå så mange barn at kommunen hadde blitt urimelig belastet. Slik individuell informasjon burde etter mitt skjønn vært sendt i god tid før 1. desember 1992, slik at plassen om ønskelig kunne sies opp før de nye reglene trådte i kraft. Særlig i dette tilfellet som dreide seg om flere hundre prosent økning, var behovet for å kunne innrette seg på en slik økning betydelig. Brukerne ville også ha hatt nytte av å få opplysinger om hvilke alternative ordninger de på grunnlag av barnets funksjonshemminger kunne søkt om økonomisk støttetiltak fra. Somb-1994-24 Barnehage - tildeling av plass ut fra særskilte kriterier.

lovdata_cd_31910

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.667

I byggeplaner og reguleringsplaner skal det gjerast greie for plassering av dei anlegg som er nemnt i §69 nr. 1. I den grad behovet er dekka for slike anlegg på tilstøytande areal må dette dokumenterast. Anlegga må synast i sin sammenheng med køyrevegar, gangvegar og friareal.

lovdata_cd_26078

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.725

Forskrift om renovasjon, tømming av slamavskillere, og åpen brenning og brenning av avfall i småovner, Karlsøy kommune, Troms. Fastsatt av Karlsøy kommunestyre 21. mars 2002 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9, jf. delegeringsvedtak av 19. juli 2001. Forskriften skal sikre en miljømessig god, hygienisk og økonomisk forsvarlig renovasjonsordning i Karlsøy kommune i henhold til avfallsplan, samt å forhindre forurensning og helseproblemer i kommunen som følge av åpen brenning og brenninga av avfall i småovner. Forskriften er fastsatt av Karlsøy kommunestyre under sak 0019/02 den 21. mars 2002 i medhold av lov av 13. mars 1981 om vern mot forurensninger og om avfall §9, jf. Miljøverndepartementets delegeringsbrev av 19. juli 2001. Kommunal renovasjon omfatter de områder som kommunestyret til enhver tid bestemmer. Enhver bebygd eiendom i området hvor tvungen renovasjon er gjort gjeldende, er pliktig til å ha en av kommunen godkjent ordning for tømming av forbruksavfall og slam fra renseanlegg, slamavskillere mv. mot de avgifter som til enhver tid gjøres gjeldende av kommunen. Næringseiendommer kan velge transportør og leveringssted av sitt avfall. Det forutsettes at transportør og mottak har nødvendige konsesjoner og tillatelser. Forskriften gjelder også ubebygget eiendom når det på disse foregår avfallsskapende virksomhet som f.eks. utstillinger, sports- eller andre arrangement. Videre gjelder forskriften for havner og permanente kaier og fortøyningsanordninger for fartøy samt for ferger i riks- og fylkesveisamband. Denne forskriften gjelder åpen brenning og brenning av avfall i småovner innenfor kommunens grenser. Oppsamlingsenhet: Stativer, sekker, miljøbokser, dunker og containere som kommunen til enhver tid finner hensiktsmessig og hygienisk å anvende. Åpen brenning: All brenning som skjer utendørs. Småovner: Forbrenningsovner som ikke har tillatelse fra Statens forurensningstilsyn eller fylkesmannen eller er tillatt etter statlige forskrifter etter forurensningsloven. Kommunen skal samle inn forbruksavfall/husholdningsavfall og tømme slamavskillere mv. som omfattes av denne forskriften. Kommunen kan gi tillatelse til at andre står for innsamling og/eller tømmingen. Alle eiendommer som ligger i renovasjonsområdet omfattes av kommunens renovasjonsordning. Ordningen skal omfatte alle boligeiendommer samt hytter og fritidseiendommer. Det er plikt for kundene å kildesortere avfallet sitt i samsvar med gjeldende sorteringsordning. Sorteringsplikten gjelder ikke fritidsabonnement dersom dette ikke er spesielt bestemt, kfr. §27. Produksjonsavfall skal transporteres og leveres til godkjent behandlingsanlegg/deponi. Størrelse og type innsamlingsbeholdere for slikt avfall skal bestemmes i hvert enkelt tilfelle i samarbeid med transportør og behandlingsanlegg/deponi. Inert avfall er avfall som jord, stein o.l. masse som ikke er skadelig for miljøet. Slike masser kan deponeres på godkjente steder. Disse forskrifter omfatter spesialavfall innenfor alle spesialavfallsgrupper og med mindre mengde enn 400 kg/abonnement pr. år. Kfr. §10 i forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994 nr. 362. Spesialavfall skal leveres til godkjent mottakssted - enten lokale containermottak i mindre mengder eller kommunens avfallsmottak. Kommunen bestemmer hvilke typer avfall som skal kildesorteres, og hvilke avfallstyper som skal sorteres ut på andre måter - f.eks. ved utplassering av containere. Flest mulig avfallstyper skal resirkuleres eller gjenvinnes dersom det er miljømessig og økonomisk forsvarlig. Kommunen skal sørge for at kundene har et hygienisk, miljømessig godt og kostnadseffektivt renovasjonstilbud. Kommunen har ansvar for at innsamlinga utføres på slik måte at den er til minst mulig ulempe for kundene. Avfallsbeholdere skal behandles hensynsfullt og skal forlates i lukket stand. Der kunden har hensiktsmessig festeanordning for dunken, skal renovatøren forlate dunken festet i denne. Avfallet skal samles inn på fast ukedag - unntatt når annet er kunngjort - eller når renovasjonsdagen faller på en bevegelig helligdag. Kommunen har ansvar for å informere kundene om gjeldende renovasjonsordning, og skal bistå aktivt med veiledning til praktiske tiltak ved plassering og sikring av avfallsbeholderne. Når forskriftsmessig levert avfall er samlet inn, er avfallet kommunens ansvar og eiendom. Åpen brenning og brenning av avfall i småovner er forbudt, med mindre annet følger av forskriftens §13. e) St. g) halmbrenning i jordbruket. Kommunen kan i særlige tilfeller dispensere fra forbudet i §12 etter søknad. Kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene i denne forskrift overholdes. Abonnenten skal påse at bruken og plasseringen av oppsamlingsenheten skjer i samsvar med disse forskriftene og vedtak som ellers fattes av kommunen. Abonnenten skal merke dunken med navn, adresse og/eller gårds- og bruksnummer til eiendommen. Abonnenten skal sortere avfallet etter gjeldende retningslinjer. Det sorterte avfallet skal være så rent som mulig. Hver eiendom skal ha tilstrekkelig antall oppsamlingsenheter. Abonnenten må selv anskaffe og sørge for vedlikehold av oppsamlingsenhet for restavfall. Kommunen er ansvarlig for anskaffelse og vedlikehold, med unntak av renhold, av oppsamlingsenhet for våtorganisk avfall. Abonnenten svarer for all skade eller slitasje som ikke er forårsaket av normalt bruk og må også erstatte bortkommet eller ødelagte enheter. Oppsamlingsenheten for restavfall skal plasseres lett tilgjengelig på et fast underlag. Ved innendørs oppsamlingssystem må enheten plasseres i eget søppelrom. Oppsamlingsenheten skal plasseres slik at avstanden til kjørbar veg ikke overstiger 15 meter. Kommunen kan godkjenne en lengre avstand. Abonnenten vil da måtte betale et ekstra gebyr, avhengig av hvor langt det er utover den fastsatte maks. avstand. Oppsamlingsenhet for våtorganisk avfall skal til tømmedagen være plassert lett tilgjengelig i avstand 0-5 meter fra kjørbar veg. Eldre/uføre kan søke kommunen om dispensasjon fra bestemmelsene om henteavstand på 0-5 meter. For begge oppsamlingsenhetene gjelder det at adkomsten vinterstid skal være ryddet for snø og om nødvendig sandstrødd. Oppsamlingsenheten må ikke overfylles og den må ikke pakkes fastere med avfall enn at den lett kan tømmes. Vekten må ikke overstige 20 kg. Oppsamlingsenheten må kun brukes til oppsamling av avfall som omfattes av disse forskrifter. Skarpe gjenstander, sot, aske o.l. må behandles særskilt etter §23 eller etter særskilt informasjon. Løst avfall utenfor avfallsbeholderen tas ikke med dersom dette ikke er avtalt. Som kjørbar vei regnes vei som har snuplass og dessuten kurvatur, stigningsforhold, bredde og styrke til å tåle akseltrykk 8 tonn og kjøretøylengde minst 8 meter. Det forutsettes at offentlige veier er kjørbare for renovasjonstransport. Private enkelt-/fellesadkomster regnes ikke som kjørbar vei. Om vinteren må veien og ev. snuplass være brøytet og om nødvendig sandstrødd. Det er renovasjonssjåførens ansvar å vurdere om veien er kjørbar. Dersom renovering ikke kan foretas, må kommunen varsles umiddelbart. Annen avtale kan inngås i spesielle tilfeller. Den som samler inn er bare pliktig til å ta med avfall som er lagret i oppsamlingsenheten (matavfall), og en sekk restavfall annenhver uke sammen med ev. utvidet abonnement og ubegrenset antall ekstrasekker. Avfallet skal hentes rutinemessig. Et vanlig kundeforhold for husholdningene gjelder innsamling av avfall (tømming av avfallsbeholder for matavfall og innsamling av sekk for restavfall) hver uke på faste dager, 52 ganger i året, jf. tømmeplan. Kunden får levere en ordinær sekk restavfall annen hver uke. Renovatøren tømmer beholderen, og setter den tilbake, ev. i liggende stilling dersom værforholdene tilsier det. Dersom kunden har tilfredsstillende festeanordning innenfor henteavstand, skal renovatøren påse at beholderen forlates festet i denne. I avfallsbeholderne hos husholdningene skal det ikke legges løst (uemballert) eller flytende avfall, jernskrot, glass, aske, trekubber, stein, jord, bygningsavfall, eksplosive, selvantennelige, etsende eller smittefarlige stoff. Disse skal leveres i egne containere som er plassert lokalt, eller i containermottak i kommunen, ev. direkte til mottaksanlegg/deponi. Fritidsabonnenter får utlevert nøkkel og leverer avfallet i låste containere satt opp spesielt for dette formålet. For næringslivet gjelder spesielle regler, jf. forurensningslovens §32. Inventar o.l. fra husholdninger leveres på godkjent deponi eller til lokale containermottak eller grovavfallsaksjoner i kommunen. Gjenstander som omfattes av bransjeavtaler og lignende skal leveres på mottakssteder iht. den enkelte avtale. Annet avfall som ikke er generert i husholdning, f.eks. faste innredninger, belegg og annet rivningsavfall, rydding av dødsbo, o.l. kan også leveres på samme mottak eller aksjoner mot betaling iht. prisregulativ. Kompostbingen skal være av en type som er egnet til «varmkompostering». Husstander som komposterer får redusert avgift tilsvarende besparelsene i renovasjonsutgiftene (jf. kommunestyrevedtak 97/02). Det skal opprettes skriftlig avtale mellom eieren og kommunen før eieren kan få redusert abonnementet. Kompostbingen skal være isolert og godkjent av kommunen. Avtale om hjemmekompostering medfører at det ikke skal leveres våtorganisk avfall fra abonnenten. Når nye komposteringsavtaler inngås, gjøres reduksjonen gjeldende når kunden har drevet kompostering i et halvt år. Dersom komposteringen ikke utføres iht. forskrift, kan kommunen si opp avtalen med 3 måneders varsel. Gårdsbruk trenger ikke spesielt komposteringsutstyr for å få godkjent hjemmekompostering dersom organisk matavfall fra husholdningen behandles sammen med organisk avfall fra gårdsdrifta (jf. kommunestyrevedtak 0019/02). Abonnenten skal sørge for at anleggene som tømmes er lett tilgjengelig for tømming med bil. Overdekking av kumlokk med snø, is, jord, plantekasser mv. fjernes av abonnenten før tømming utføres. Den som tømmer anlegget har rett til å plassere nødvendig utstyr på eiendommen for å få utført tømmingen. Kommunen plikter å varsle ved kunngjøring gjennom lokale aviser eller på annen betryggende måte når tømmingen skal finne sted. Tømmingen skal utføres på slik måte at beboerne ikke unødig sjeneres av støy og lukt. Anlegget skal forlates i lukket stand. Grinder, porter og dører skal lukkes og ev. låses. Tømming foretas fortrinnsvis vår, sommer og høst. For eiendommer med fast bosetting og med toalett tilknyttet slamavskilleren, skal slamavskilleren tømmes minst en gang annet hvert år. For eiendommer med fast bosetting uten toalett tilknyttet slamavskiller og for fritidseiendommer skal slamavskilleren tømmes minst en gang hvert fjerde år. Tette oppsamlingstanker tømmes etter avtale, minst en gang hvert år. Oftere tømming enn ovenfor utføres etter skriftlig avtale med eieren. For oftere tømming må det betales tilleggsgebyr. Husholdninger blir registrert med et standard husholdningsabonnement. Husholdninger som produserer mye avfall kan be om utvidet abonnement eller kjøpe ekstrasekker. Husholdninger får utdelt 26 sekker for restavfall og 120 poser for matavfall, en gang i året. Utvidet abonnement beregnes med antall halvdeler av et standard husholdningsabonnement, og betales ut fra dette. Ekstrasekker er grønne sekker merket «Ekstrasekk» hvor alle utgifter (innkjøp av sekk, innlasting på bil, transport til deponi, betaling til deponi, administrasjon) er inkludert i prisen. Abonnenten kan levere ubegrenset antall ekstrasekker. Fritidsboliger blir registrert med et standard fritidsabonnement. Dette er 1/3 av standard husholdningsabonnement. Fritidsboliger som produserer mye avfall kan be om utvidet abonnement. Fritidsboliger får utdelt 26 sekker for restavfall, ev. 52 mindre sekker, en gang i året. Eiere av fritidsboliger som er registrert med husholdningsabonnement i kommunen blir også registrert med fritidsabonnement (jf. kommunestyrevedtak 0087/02). Avfall fra fritidseiendommer behandles som restavfall dersom sorteringsordning ikke er gjort gjeldende for disse abonnentene. Eieren har plikt til å sende skriftlig melding til kommunen ved flytting, navne- og adresseendring, endring av abonnementstype og andre forhold som har innvirkning ved fastsetting av renovasjonsgebyret. Endringer i abonnementsforhold vil registreres pr. 15. februar, 15. mai, 15. august eller 15. november. Meldinger om endringer som kommer før en av nevnte tidspunkt, vil bli registrert som gyldig fra første endringsdato. Kommunen gir forskrifter om gebyrenes størrelse. 2. Gebyr skal også betales ved levering av avfall på miljøstasjon eller behandlingsanlegg. 3. Ved avtale om hjemmekompostering betales redusert gebyr. 1. Abonnenten skal betale et årlig gebyr. Det skal betales gebyr i tillegg til årlig gebyr ved ekstraordinær tømming. 3. Fritidsbebyggelse med toalett tilknyttet slamavskiller betaler halvparten av gebyret som nevnt i pkt. 2. 4. For tømming utenom tur, eller av tette tanker, betales det pr. tømming, jf. gebyrregulativet. 6. Eiendom som er tilknyttet kommunal avløpsledning, men som er pålagt å føre avløpsvannet gjennom slamavskiller, betaler kun kloakkgebyr. Renovasjons- og slamtømmegebyr kreves inn av kommunen eller den kommunen bemyndiger. Gebyr med påløpne renter og kostnader er sikret med lovbestemt pant etter pantelovens §6-1. Om renteplikt ved for sen betaling og innfrielse av avfallsgebyr gjelder reglene i lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunene §26 og §27 tilsvarende. Kommunen er forurensningsmyndighet og har ansvar for/vedtar: Forskrifter, vedtekter, gebyrregulativ, samt de forhold som inngår i kommunens avfallsplan. Kommunen eller overordnet forurensningsmyndighet gir pålegg om og fastsetter størrelse på slamavskillere og andre renseinnretninger. Tjenester som omfattes av gebyrregulativ faktureres av kommunen, jf. §29. Denne forskriften er vedtatt av Karlsøy kommunestyre. Endringer i forskriften kan bare vedtas av kommunestyret. Vedtak som er fattet av Teknisk utvalg i medhold av denne forskrift kan påklages til kommunestyret. Vedtak som er fattet av kommunestyret kan påklages til Fylkesmannen. Overtredelse av denne forskrift kan medføre straffeansvar, jf. forurensningslovens §78. Denne forskrift trer i kraft fra kunngjøring.

lovdata_cd_22257

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.629

Forskrift om konsesjonsplikt for bebygd eiendom, Lyngdal kommune, Vest-Agder. Fastsatt av Landbruksdepartementet 9. februar 1998 med hjemmel i lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) §5 tredje ledd, jf. kgl.res. av 17. juli 1992 nr. 837. Endret 31 aug 2001 nr. 1048.

lovdata_cd_11729

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.649

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §3, jf. §4, og §21, §22 og §23, er det ved kgl.res. av 28. november 1986 fastsatt at et område i Nordreisa kommune i Troms fylke legges ut som nasjonalpark med navnet Reisa nasjonalpark (Ráisa álbmotlas meahcci).

lovdata_cd_16379

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.662

Forskrift om retningslinjer for fastsettelse av priser ved salg og bortfeste av statsgrunn, Finnmark. Endring fastsatt av Statskog SF 20. september 1995 med hjemmel i lov av 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark §2 og kgl.res. 15. juli 1966 §9.

lovdata_cd_50141

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.672

Forskrift om etablering av Direktoratet for brann og eksplosjonsvern og Statens bygningstekniske etat. Nedleggelse av Statens branninspeksjon og Statens sprengstoffinspeksjon. Fastsatt ved kgl.res. av 14. desember 1984. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_33989

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.736

Ny §131 skal lyde: §131a oppheves. §198 tredje ledd skal lyde: Med bøter1 straffes også den som foretar fotografering eller opptak i strid med §131, eller som offentliggjør et bilde eller opptak tatt i strid med §131.

lovdata_cd_53685

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.839

12.1.1 Sveising, slaglodding etc. av flymateriell tillates bare utført av person som innehar Luftfartsverkets kompetansebevis for flysveisere gyldig for den aktuelle type arbeid/materiell. 12.1.2 Ved import av ferdigsveiset flyskrog/komponenter skal dette kontrolleres spesielt. Fremgangsmåten ved kontroll av importert flymateriell skal være beskrevet i organisasjonens byggehåndbok. 12.2.1 Amatørbygd luftfartøy skal være utstyrt med nasjonalitets- og registreringsmerking samt identifiseringsplate i henhold til forskrift om nasjonalitets- og registreringsmerking av luftfartøy, BSL B 1-4. 12.2.2 Amatørbygd luftfartøy skal være utstyrt med dataplate som inneholder opplysninger som beskrevet i organisasjonens håndbok. Standard flymateriell som inngår i amatørbygd luftfartøy og som er utstyrt med dataplate som angir type og serienummer skal merkes permanent med teksten «EKSPERIMENT». 12.2.3 Ordet «EKSPERIMENT» eller «EXPERIMENTAL» i minst 30 mm høye latinske versaler uten ornamentering skal plasseres slik at ordet er lett synlig utenfra, samt nær inngangsdør eller tilsvarende. 12.2.4 I amatørbygd luftfartøy skal det monteres et skilt lett synlig for alle ombordværende med følgende tekst: I de tilfeller det er aktuelt å overdra et pågående byggeprosjekt skal søknad om ny byggetillatelse sendes organisasjonen i henhold til prosedyre beskrevet i organisasjonens håndbok. Importert påbegynt eller ferdig amatørbygd luftfartøy vil ikke få utstedt norsk luftdyktighetsbevis. Byggesett levert fra konstruktør («kit») hvor egen arbeidsinnsats skal utgjøre minst halvparten av det totale arbeid, omfattes ikke av dette importforbudet. Søknad om registrering skal sendes Norges luftfartøyregister senest i forbindelse med søknad om prøveflygingstillatelse. Prøveflyging må ikke påbegynnes før fartøyet er innført i registeret og midlertidig registreringsbevis er utstedt og finnes ombord. Amatørbygd luftfartøy plasseres i klasse «eksperiment», med bruksområde privat, jf. forskrift om klassifisering av luftfartøy, BSL B 1-2. Luftfartøyet kan deretter ikke overføres til annen klasse. Komponenter som inngår i luftfartøyet får heller ikke overføres til normalklassede luftfartøy.

lovdata_cd_14691

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.642

Forskrift om regulering (nattefredning) av fjordfisket i Kåfjord, Kåfjord kommune, Troms. Trekking av faststående redskaper er forbudt om natten fra kl 1900 til kl 0600 i tidsrommet 1. februar - 30. april i Kåfjorden, Kåfjord kommune, sjøkart nr. 90, innenfor en linje fra Mandalsklubben til Storsteinnes. Samtidig oppheves Fiskeridepartementets forskrifter av 11. februar 1987.

lovdata_cd_40244

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.789

Bestemmelsen omfatter etter sin ordlyd både de som arbeider i annens tjeneste, frilansere og selvstendig næringsdrivende. Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, får bestemmelsen neppe særlig praktisk betydning, da det som regel ikke foreligger eksakte opplysninger om når vedkommende startet den selvstendige næringsvirksomheten. Det oppstår derfor sjelden spørsmål om avslag på krav om sykepenger til næringsdrivende fordi opptjeningstiden på to uker ikke er oppfylt.

lovdata_cd_17313

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.479

1992 Forskrift om villreinjakt, Kviteseid m.m.

lovdata_cd_40868

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.571

§10-5 og §10-6 er omtalt i rundskriv til kapittel 10 Del I - Ytelser under medisinsk rehabilitering. §10-7 er omtalt i egne rundskriv. Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at medlemmet får aktiv behandling med utsikt til å bedre av arbeidsevnen. Tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren er likestilt med behandling. I særlige tilfeller kan det godkjennes at aktivisering og arbeidstrening skjer hos en annen arbeidsgiver. Dersom bedriftsinterne tiltak ikke fører frem eller medlemmet ikke har et arbeidsforhold, skal trygdekontoret så tidlig som mulig vurdere om yrkesrettet attføring bør prøves. Retten til rehabiliteringspenger faller bort dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring, se også § 21-8. Det ytes ikke rehabilitetspenger i arbeidsgiverperioden for sykepenger, se § 8-19. 1) Endret ved lover av 6.6.97 nr. 36, i kraft straks, 18.12.98 nr. 86, i kraft straks, 22.12.99 nr. 108, i kraft 1.1.00, 21.12.01 nr. 118 (tredje ledd ny bokstav g i kraft 1.1.02 og skal gjelde for nye tilfeller), 20.6.03 nr. 53, lov 19.12.03 nr. 135 (se dens III, i kraft 1.1.04), 11.6.04 nr. 36 (i kraft 1.7.04).

lovdata_cd_30435

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.883

1. Når kommunen i medhold av reguleringsplan (§26 nr. 1 pkt. f) helt eller delvis har ervervet grunn til eller opparbeidd felles avkjørsel, felles gårdsplass eller annet felles areal for flere eiendommer, skal eierne (festerne) av de eiendommer som får nytte av anlegget, refundere kommunen dens utgifter. Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av eiendommer som nevnt i første ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever der, skal fastsetting av refusjonen og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgang og med adgang og med adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med fristen etter §57.

lovdata_cd_43305

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.831

En avgjørelse om å avvise et krav skulle i utgangspunktet falle utenfor begrepet «vedtak» i forvaltningsloven §2 første ledd bokstav a. Dette fordi en avvisning ikke er en realitetsavgjørelse om personens krav på stønad. Avgjørelsen er derfor ikke bestemmende for vedkommendes rettigheter eller plikter. Avvisning kan eksempelvis være aktuelt når vilkårene for å behandle en klage ikke foreligger, se forvaltningsloven §31. Avgjørelsen om avvisning kan imidlertid være av stor betydning for parten, og lovgiver har derfor bestemt at slike avgjørelser skal anses som enkeltvedtak. En må innfortolke et vilkår om at det dreier seg om en avvisning av et krav som ville ha munnet ut i et enkeltvedtak dersom kravet hadde blitt behandlet. Eksempelvis vil en avvisning av en begjæring om å en sakkyndig ikke være et enkeltvedtak da det er en avvisning av et prosessuelt krav. Dersom medlemmet setter frem et krav overfor feil trygdekontor, se folketrygdloven §21-2, skal trygdekontoret ikke avvise saken, men oversende den til rett kontor. Dette følger av forvaltningsloven §11 første ledd og veiledningsforskriftens §6 første ledd. Det at avvisningsavgjørelser er klassifisert som enkeltvedtak innebærer at reglene i kap IV-VI får anvendelse. Videre gjelder fellesreglene i kap II-III. Bestemmelsene i kapitlene IV - VI får bare anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak, og bestemmelsene i kapittel VII bare i saker som gjelder forskrifter. Når det gjelder enkeltvedtak som nevnt i § 2 annet ledd, kan Kongen fastsette at kapitlene IV - VI helt eller delvis ikke skal gjelde i nærmere angitte saker eller for visse tjenestemenn. Vedtak i ansettelsessaker er i alle tilfelle unntatt fra reglene om begrunnelse i § 24, § 25 reglene om klage i § 28, § 29, § 30, § 31, § 32, § 33, § 34 og reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd, om ikke vedkommende forvaltningsorgan bestemmer noe annet.

lovdata_cd_56295

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.802

Dette unntaket omfatter innretninger som har gyldig samtykke til petroleumsvirksomhet, og som er utstyrt med legemidler og medisinsk utstyr som bestemt av ansvarlig operatør. Hensikten med unntaket er at det skal være unødvendig med dobbel forsyning av legemidler for å ivareta kravene i denne forskriften og kravene i forskrifter gitt med hjemmel i petroleumsloven. Inkluderer antidoter, dvs de legemidlene som er angitt som nødvendige for å behandle forgiftningstilfelle angitt i MFAG, jf. §25. De aktuelle legemidler vil falle inn under utleveringsgruppe A eller B i Norge, og er oppført i vedlegg 3. Skipsfører må være spesielt oppmerksom på at eventuelt innkjøp av andre sterke smertestillende eller beroligende medikamenter enn de oppført i vedlegg 3, kan omfattes av denne definisjonen og at det følgelig stilles særskilte krav til oppbevaring, bokføringsplikt osv. Ved vurdering av fartøysgruppe skal følgende legges til grunn: - andre dokumenter som begrenser skipets fartsområde. Skip sertifisert for fartsområdene liten kystfart, fjordfiske og kystfiske vil høre inn under fartøygruppe C. Legemidler skal holde et kvalitetsnivå som er forenlig med den til enhver tid gjeldende utgave av Verdens helseorganisasjons «Certification Scheme on the Quality of Pharmaceutical Products Moving in International Commerce». Medisinsk utstyr skal være CE-merket eller tilfredsstille tilsvarende krav i land hvor EU har inngått MRA (gjensidig godkjenningsavtale), jf. lov om medisinsk utstyr av 12. januar 1995 nr. 6. Det kan ikke forventes av enhver skipsfører kan vurdere det bestilte materiell mot disse krav. Det anbefales derfor å benytte apotek eller skipshandlere som kan dokumentere at deres produkter tilfredsstiller forskriftens krav. Legemidler og medisinsk utstyr som forhandles innen EØS-området skal tilfredsstille disse krav. Enkelte artikler i skipsmedisinenhetene er hverken klassifisert som legemiddel eller medisinsk utstyr i henhold til henholdsvis lov om legemidler og lov om medisinsk utstyr. Følgelig finnes ikke finnes spesifiserte krav til disse produkter. Som hovedregel skal merkingen være både på norsk og engelsk. Det ene av språkene kan fravikes når vilkårene i §7 siste setning er oppfylt. Apoteket som står for utleveringen bør levere allminnelig brukte legemidler innenfor de legemiddelgrupper som er definerte i vedleggene. Det bør velges legemidler med et bredt bruksområde. Apoteket bør ta hensyn til at legemidlene skal administreres av personell som ikke har medisinsk fagutdanning. Det bør således legges vekt på å finne fram til de aktuelle legemidlene som har minst risiko for alvorlige konsekvenser som følge av feilbruk og bivirkninger. Dersom rederiet har fast tilknyttet lege bør legemiddelutvalget avgjøres i samråd med denne, jf. også §11 i denne forskriften. Bestemmelsen i tredje ledd om at skipsmedisinenhet i visse tilfelle kan unnlates og erstattes av nødvendig førstehjelpsutstyr er beregnet på fartøyer som trafikkerer områder med umiddelbar tilgang til helsetjenester i land samt mindre fiskefartøyer i kystnære farvann. Kravet om førstehjelpsutstyr må vurderes i forhold til de risikofaktorer som foreligger. På større skip kan det også være hensiktsmessig å ha førstehjelpsutstyr i kontrollrom. Førstehjelpsutstyret må bl.a kunne stoppe større blødninger, nedkjøle hud ved brannskader (dersom det ikke er umiddelbar tilgang til kaldt vann) og skylle øyne ved kjemikaliesprut. Akuttkoffert bør inneholde utstyr for oksygenbehandling, intravenøs infusjon ved blødninger og sirkulasjonsstans og intubasjon. Utstyret kan også omfatte automatisk defibrillator til bruk ved hjertestans. Sjøtransport av farlig gods er regulert i forskrift av 21. mai 1987 nr. 406 om transport på skip av spesielle og farlige laster i bulk eller som pakket gods. For skip, unntatt fiske- og fangstfartøy, gjelder §23 i forskrift av 15. september 1992 nr. 707 om innredning og om forpleiningstjenesten på skip. For fiske- og fangstfartøy gjelder §19 i forskrift av 15. oktober 1991 nr. 713 om plassering m.v. For passasjerskip gjelder i tillegg §25 i forskrift av 2. oktober 1972 nr. 4 om beregning av passasjerantall og passasjerbekvemmeligheter. Rederiet kan også ansette sykepleier for tjeneste om bord. Sykepleiers ansvar og virksomhet på norsk skip reguleres av bestemmelsene i helsepersonelloven. Skipshandlere kan formidle rekvisisjoner for det enkelte skip. Apoteket mottar originalrekvisisjonen og behandler ordren, bortsett fra fakturering, som om utstyret skulle sendes rett til skipet. Rekvirering av legemidler skal skje i samsvar med de til enhver tid gjeldende forskrifter om rekvirering og utlevering av legemidler. Med lovlig omsatt menes at både produkt og leverandør har nasjonal godkjenning i det landet de er anskaffet, som henholdsvis godkjent legemiddel og godkjent legemiddelforhandler. I Norge har bare apotek anledning til å levere legemidler til skip, jf. lov om legemidler av 4. desember 1992 nr. 132, med unntak av firmaer som har spesiell tillatelse til å levere ferdige skipsmedisinenheter, f.eks komplette redningsmidler. Apotek skal i henhold til forskrift av 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, forvisse seg om gyldigheten av enhver rekvisisjon og kan forlange dokumentasjon i form av skipsførerbevis, fartssertifikat e.l. før utlevering av reseptpliktige legemidler. Denne forskriften regulerer kun utlevering av legemidler til norske skip. Utenlandske skip utstyres normalt etter vedkommende lands regelverk. I tilfeller hvor dette regelverket ikke er tilgjengelig, kan skipets utstyr av legemidler suppleres i samsvar med denne forskrift. Når det gjelder utlevering av legemidler til utenlandske fartøy vises det til forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek og forskrifter og retningslinjer for inn- og utførsel av legemidler. For utførsel av legemidler som kommer inn under forskrift om narkotika m.v. av 30. juni 1978 nr. 8, kreves det, med enkelte unntak, utførselssertifikat (eksporttillatelse). Slikt sertifikat gis for den enkelte utførsel. Med utførsel menes også leveranser til utenlandsk registrerte skip i norsk havn. Leveranse fra norsk apotek til norsk skip i utenlandsk havn er ikke å regne som eksport. Men for å sikre at leveransen kommer gjennom de ulike tollmyndigheter bør utførselssertifikat innhentes, sertifikatet merkes da «transitt til norsk skip» e.l. Narkotika m.v. som skip i internasjonal trafikk medbringer i henhold til denne forskrift anses ikke som innførsel, utførsel eller transitt av narkotika i Norge, jf. §11 i forskrift om narkotika m.v. av 30. juni 1978 nr. 8. Ved tap av rekvisisjonsrett kan legemidler rekvireres av rederiet eller lege tilknyttet rederiet. Skipsførers øvrige plikter ifølge denne forskrift, som plikt til å føre kontroll med utlevering og vedlikehold (jf. §5), påvirkes ikke av tapt rekvisisjonsrett. Legemidler som skal oppbevares kaldt, kan oppbevares i låsbart skrin i ulåst kjøleskap. Skipsfører kan ikke på selvstendig grunnlag igangsette behandling med reseptpliktige legemidler uten først å ha søkt legeråd med mindre det foreligger klare instrukser, godkjent av lege, for den aktuelle behandlingssituasjonen. Nedtegning av utlevert legemiddel bør inneholde navn på pasient, legemidlets navn og mengde, tidspunkt for utlevering, opplysning om eventuell kontakt med lege og i samråd med pasienten også hvilke plager legemidlet er gitt mot. Kravet gjelder uavhengig av legemidlets art og reseptstatus. Den månedlige kontrollen av skipsmedisin i redningsmidler skal bestå i å kontrollere at de forefinnes og at forseglingen er ubrutt. Ved ettersyn av legemidler og medisinsk utstyr skal det legges vekt på følgende: - at utdaterte legemidler og andre varer med dårlig holdbarhet er eller blir byttet ut. Sakkyndig ettersyn skal såvidt mulig skje gjennom norsk apotek. Dersom skipet ikke anløper norsk havn innen de gitte frister, bør ettersynet utføres gjennom utenlandsk apotek eller firma som etter nasjonalt regelverk har tillatelse til å foreta slikt ettersyn eller godkjent sjømannslege på stedet. Kystradiostasjonene formidler anmodninger om legeråd til Radio Medico, Haukeland sykehus. For skip i områder under norsk redningstjenestes ansvar, formidles anmodning om hjelp ved akutte hendelser til en akuttmedisinsk nødmeldsesentral (AMK); fortrinnsvis den nødmeldesentralen som har det medisinske ansvaret ved den aktuelle redningshelikopterbase. Vedkommende AMK anmoder, om nødvendig, redningstjenesten om helikopterbistand. Medisinsk evakuering fra skip skjer i henhold til retningslinjer for Statens luftambulansetjeneste, så langt disse lar seg tilpasse til maritime forhold. De instansene som har oppgaver med hjemmel i denne bestemmelsen, bør utarbeide operasjonelle prosedyrer som beskriver samarbeidet mellom instansene. Dette kan utarbeides som en del av internkontrollsystemet med hjemmel i tilsynsloven. Det er utarbeidet en eksempelliste over aktuelle legemidler i de forskjellige grupper. Legemidlene angis med generiske navn, indikasjoner og forslag til bruksanvisning. Dersom ett eller flere av legemidlene i vedlegget ikke er på markedet, må det erstattes av et mest mulig likt legemiddel.

lovdata_cd_43712

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.854

Det forekommer at trygdekontoret mottar sykmelding fra lege hvor det er krysset av for yrkesskade, uten at skademelding er innkommet på forhånd. Vi viser til brukerhåndbok (sykepenger) kap. 16 pkt.4.1 (spesielle rutiner ved yrkesskader). I slike tilfeller må trygdekontoret straks sørge for at skademelding fra den meldepliktige blir innhentet, jf. punktene 4.3 og 4.3.1. Dersom skademelding fra den meldepliktige ikke innkommer bør trygdekontoret kontakte medlemmet med opplysning om at han/hun selv kan melde skaden, jf. §13-14 andre ledd. Selv om skademelding mangler, kan trygdekontoret gi full refusjon for den første legekonsultasjonen og de medisiner som ble forordnet i den forbindelse. Trygdekontoret skal imidlertid være tilbakeholdne med å gi noen ytterligere yrkesskadedekning før godkjennelsessaken er brakt formelt i orden. Full refusjon etter særbestemmelsene ved yrkesskade i kapittel 5 kan bare gis for behandling som ikke ligger lenger tilbake enn seks måneder regnet fra det tidspunkt kravet kunne ha vært fremsatt jf. §22-14 andre ledd.

lovdata_cd_57633

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

nn

0.961

Klagefristen er eitt år. Fristen blir rekna frå det tidspunktet forvaltninga har teke endeleg avgjerd i saka, eller frå tidspunktet for det forholdet det blir klaga over. Det er berre unntaksvis avvik frå denne regelen. Kven kan klage?

lovdata_cd_5631

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.732

3. Miljøverndepartementet kan gjennomføre sjøtselstiltak som er nødvendige for å fremme formålet med fredningen. Forvaltningsmyndigheten kan gi tilatelse til regulert husdyrbeiting i området dersom dette ikke medfører skade i reservatet.

lovdata_cd_39786

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.76

Det er adgang til å yte bidrag til båretransport etter forskrift fastsatt med hjemmel i folketrygdlovens §7-4 når det gjelder hjemsendelse til Norge av et medlem som dør i et av de andre nordiske land.

lovdata_cd_1283

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.759

Forskrift om sammenslåing av Kongsvinger, Vinger og Brandval kommuner, Hedmark.

maalfrid_b66845dd08ab1d81f531e91100414a628f70c301_6

maalfrid_arbeidstilsynet

no

0.839

tekst som det har vist seg at få kjenner til eller forstår, og den gir dessuten ingen uttømmende oversikt over hva som er en alvorlig skade. Ved å tydeliggjøre begrepet alvorlig skade vil det bli enklere for arbeidsgivere å ta stilling til hva som faktisk er meldepliktig etter arbeidsmiljøloven. Underrapporteringen av alvorlige skader har medført at Arbeidstilsynet ikke har en tilstrekkelig datatilgang for utarbeidelse av statistikk og risikobasering til den forebyggende innsatsen på ulykkesområdet. Et godt statistisk grunnlag styrker Arbeidstilsynets risikobaserte tilnærming og muligheten til å sette inn tiltak der det er nødvendig, enten det er tale om veiledning, tilsyn eller premissgiving. Arbeidstilsynet anser at en tydeliggjøring av begrepet alvorlig skade vil gjøre etaten i stand til å få et riktigere og mer presist bilde av omfanget og alvorlighetsgraden av denne type arbeidsulykker og skader. Dette gjør at etaten kan føre tilsyn med flere alvorlige hendelser, og med bedre presisjon enn før. At varslingsplikten er uklar gjør dessuten at mange arbeidsgivere slipper unna ansvar. De arbeidsgiverne som faktisk varsler Arbeidstilsynet når alvorlig skade inntreffer, blir i mange tilfeller fulgt opp med tilsyn og eventuelle reaksjoner. Arbeidstilsynet har derimot ikke mulighet til å sanksjonere arbeidsgivere som av ulike årsaker ikke rapporterer om alvorlig skade. En tydeliggjøring av begrepet alvorlig skade vil kunne føre til at Arbeidstilsynet oppnår en bedre håndhevingsmulighet også ved manglende rapportering. Når det gjelder Arbeidstilsynets forslag om at begrepet «alvorlig skadet» også må omfatte psykiske skader, har dette sin bakgrunn i Arbeidstilsynets kunnskap om at arbeidsrelaterte psykiske plager er et økende problem i norsk arbeidsliv. Forståelsen er også i tråd med arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse om å gi full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utviklingen i samfunnet. Arbeidstilsynet erfarer at det for mange arbeidsgivere fremstår som uklart om begrepet alvorlig skade dekker psykiske skader og psykiske ettervirkninger, f.eks som følge av at en arbeidstaker har blitt utsatt for eller vært vitne til vold og/eller trusler i forbindelse med arbeidet. Når det gjelder rekkevidden av begrepet psykisk skade, kan både utilsiktede hendelser (som «klassiske arbeidsulykker») og tilsiktede hendelser (som vold og trusler) føre med seg psykiske skader og ettervirkninger). Det kan variere når de psykiske skadene manifesterer seg. De kan oppstå umiddelbart som følge av en hendelse, som en akutt belastningslidelse som enten avtar etter noen timer eller dager, eller som har lengre varighet. I andre tilfeller kan de psykiske skadene først komme til uttrykk etter en stund (ettervirkninger), som for eksempel angst, depresjon eller posttraumatisk stresslidelse. Ved å forskriftsfeste en utdyping av begrepet alvorlig skade vil innholdet bli gitt en høyere rettskildemessig rang. I Tingrettsdom av 27.01.15 https://lovdata.no/pro/#document/TRSTR/avgjorelse/tmoss-2014-162737?searchResultContext=1291 kom retten til at Arbeidstilsynets nipunktsliste ikke tilfredsstiller kravene til klar lovhjemmel. Virksomheten kunne derfor ikke ilegges foretaksstraff for ikke å ha overholdt varslings- og meldeplikten. Listen ble ikke ansett for å være rettslig bindende fordi den er utarbeidet av et forvaltningsorgan som også skal ivareta andre funksjoner utover det strafferettslige. I tillegg ble det påpekt at dette er en liste som kun skal være til hjelp for arbeidsgivere ved vurdering av om melding skal gis. Dagens nipunktsliste som er inntatt som veiledningstekst på Arbeidstilsynets nettsider vil være et naturlig utgangspunkt for utformingen av den nye forskriftsbestemmelsen. Samtidig erfarer Arbeidstilsynet at det er behov for å foreta en revidering av nipunktslisten slik at innholdet blir mer tydelig for arbeidsgiverne som skal melde om alvorlige skader.

lovdata_cd_62138

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

nn

0.684

Publisert: Somb-1987-51 (1987 123) Sammendrag: Avtale om rett til båtplass. I samband med overdraging av ein eigedom til kommunen, gav hamnefuten A lovnad om båtplass i ei av hamnene i kommunen. Hamnestyret gjorde ni år seinare vedtak om ikkje å godkjenne denne lovnaden; det vart m.a. vist til at det i kontrakten mellom A og kommunen om sal av eigedomen sto at kommunen skulle overta sjøarealet heftelsesfritt. - Ombodsmannen fann det noko uvisst om hamnefuten hadde kompetanse til å binde kommunen med omsyn til den aktuelle båtplassen, men meinte likevel at hamnestyret etter tilhøva burde løyse saka ved å gi A tilbod om annan bøyeplass i hamna. Dette framlegget vart ikkje teke opp av hamnestyret, noko som ombodsmannen karakteriserte som lite i samsvar med god forvaltningsskikk. Sjå meldinga for 1986 127-129. Saksgang: (Sak 1347/85) I skriv 15. desember 1975 til A gav hamnefuten i kommunen slik lovnad: «I forbindelse med kjøp av A Trelasthandels strandlinje på - - - bekreftes at havnevesenet av står en båtplass i - - - havn til A og etterfølgere sålenge familien står som eiere av noen eiendom i - - -. Båtplassen skal anvises av havnefogden og skal være i - - - så lenge det er praktisk mulig. Båtplassen skal være uten utgifter. A la ned fortøyningsbøye i sjøen der han hadde fått tilvist båtplass, og nytta den fram til 1984 då hamnestellet fjerna bøya. A protesterte og saka vart teke opp i hamnestyret, som gjorde følgjande vedtak 18. februar 1985: «Havnestyret godkjenner ikkje avtalen inngått av tidlegare havnefogd og A. I skriv 4. november 1985 bad A sin advokat ombodsmannen vurdere saka. Eg skreiv til hamnestyret og bad særskilt opplyst kva rettsleg grunnlag hamnestyret meinte å ha for fjerninga av bøya, og kvifor ein ikkje vil godkjenne avtalen mellom hamnefogden og A om båtplassen. Hamneadministrasjonen svarte slik: «Når det gjeld avtalen om båtplass for A underteikna av dåverande hamnefut datert 15.12. Forhandlingane gjekk føre seg over fleire år frå 1973. På det tidspunktet skrivet frå hamnestellet om båtplass for A, var tilbodet frå hamnestellet kr 200.000,-, (medan A forlangde kr. 600.000,-) noko A ikkje ville godta. Etter mange forhandlingar, saker m.m. kom A sin advokat med forslag til kjøpevilkår datert 20.04.76. Der heiter det m.a. i pkt. 2: «Kommunen skal ha heftelsesfritt skjøte forsåvidt gjelder sjøareal m.v. som skal overtaes. Vidare skriv kommunen v/rådmannen til advokaten 23.06.76 m.a.: «Kommunen føreset heftefri overdraging og oppgjer vil først bli foretatt når desse er konstatert. I sitt svar til kommunen skriv advokaten 06.08.76 m.a.: «I min beskrivelse av 20. april 1976 punkt 2 har jeg bekreftet at kommunen selvsagt vil få heftelsesfritt skjøte forsåvidt gjelder det sjøareal som overtaes. Kjøpesummen vart kr. 325.000,- som skal betalast over 15 år f.o.m. 1977 med like store årlege avdrag og med tillegg av 7% rente p.a. av den til ei kvar tid attståande del av kjøpesummen. Ut frå dette kunne ikkje hamnestyret godkjenne avtalen inngått av tidlegare hamnefut og A, hamnestyresak 6/85. Advokaten hadde følgjande fråsegn til dette: «Når det gjeld forhandlingar mellom hamnestyret og A i samband med avståing av grunn i hamneområde, er det korrekt som framstilt i brev frå hamnestellet til kommunen av 19.08. d.å.. Det var føresetnaden at eigedomen skulle overleverast heftefri noko som også skjedde, men avtalen mellom hamnestellet og A kan ikkje reknast som noko hefte på hans eigedom. Dersom avtalen skulle falla bort i samband med avståing av grunnen, måtte dette vera sagt uttrykkeleg. Dette blei også stadfesta ved at A har disponert over plassen som eigar fram til denne saka oppstod i 1985. Hamnestellet svarte: «Avtalen mellom A og hamnefuten om båtplass, var som tidlegare nemnt ikkje kjend for hamnestyret eller hamneadministrasjonen, før bøyen var fjerna, bortsett frå hamnefuten som slutta her 15.12.79. Når det gjeld bøyen, så var den eit klart hefte for utnytting av sjøarealet. Den hindra tilkomst til hamnestellet sine brygger som vart oppførte. Det var for å oppføre desse bryggene hamnestellet kjøpte strandlinja/sjøarealet. Til dette kom advokaten med følgjande merknad er: «1. A kjenner ikkje til kva som var kjent og ikkje kjent for hamnestyret eller hamneadministrasjonen. Det han kjenner til, er at X ved hamnefutkontoret, kontakta han fleire gonger om denne saka lang tid før bøyen blei fjerna, og at han var merksam på brevet frå hamnefuten til A. Det er elles uråd for underskrivne å dokumentera eller ikkje dokumentera kva hamnestyret kjende til om dette. I alle høve må dette vera eit internt problem i hamnestyret. Etter dei opplysningar som var komne fram i saka, meinte eg det var grunn til å vurdera ei minneleg løysing og skreiv til hamnestellet om det. Men tilrådinga vart ikkje ein gong lagt fram for hamnestyret. Eg avslutta saka 15. april 1987 med slik fråsegn: «Når det gjeld retten til båtplass er både den faktiske og rettslege situasjon noko uklår. Spørsmålet er om avtalen av 15. desember 1975 og fleire års bruk i tillegg gir A ein rett til båtplass. I det som går fram av dokumenta i saka, finn eg ikkje gode nok haldepunkt for å leggje eit slikt syn til grunn. Eg legg då vekt på at A i 1976 gjorde ei kontrakt med kommunen om sal av eigedomen - - - med det innhald at kommunen skulle overta sjøarealet heftelsesfritt. Det er og noko uvisst om hamnefuten hadde kompetanse til å binde kommunen til å gi A båtplass. Men A hadde for sin part ingen grunn til å tvile på det. Ut frå den uklåre situasjonen som vart skapt gjennom avtalen med hamnefuten i 1975 og den seinare bruk utan protest frå hamnestyremakta si side, gav eg det råd at saka vart løyst på minneleg måte ved at klagaren vart tilvist annan bøyeplass i hamna. Eg finn grunn til å seie meg lei for at hamnestellet ikkje nytta høvet til å få saka ut av verda på denne måten. Dette standpunkt er etter mi meining lite i samsvar med god forvaltningsskikk og i strid med det utfallet liknande saker har fått her. Hamnestellet måtte og tole kritikk for å ha fjerna den utlagde bøya utan varsel til A. Somb-1987-50 Refusjonskrav basert på avtale - festetomter i kommunalt bustadfelt.

lovdata_cd_8161

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.59

§40. Born under 12 år som flakkar om åleine på offentleg stad etter kl. 22.00 kan politiet føra eller visa heim. Foreldre og andre føresette lyt så langt som råd er syta for at små born som dei har ansvaret for har tilsyn når dei ferdast på offentleg stad. Born under 15 år har ikkje tilgjenge til offentleg dans eller samkome med dans som nemnt i §36 nr. 4 og 5, utan dei er i fylgje med foreldre eller andre føresette. §41. Forsømer nokon det han har plikt til etter denne vedtekta eller etter pålegg gjeve med heimel i vedtekta, kan politiet setja det i verk på hans vegne eller syta for at det vert gjort som er naudsynt for å hindra skade eller ulempe for andre. Politiet kan og hindra eller stansa slikt som er forbode etter denne vedtekta eller rydda av vegen ulemper som kjem av at nokon har brote vedtekta. §42. Brot på denne vedtekta eller pålegg gjeve med heimel i vedtekta, vert straffa etter §339 nr. 2 i straffelova, om ikkje hardare straff skal nyttast. §43. Denne vedtekta tek til å gjelda 1 månad etter at ho er stadfest av Justisdepartementet. Tidlegare vedtekne politivedtekter for Fusa held opp å gjelda frå same dato.

maalfrid_d23d525c7c9cc63b77cbef3799c31220cf954ab9_2

maalfrid_dsa

en

0.395

Bulletin 2020, nr. 4 dsa.no found at the . There has been unfounded advice about irradiating people with UVC or intense sunlight to prevent Covid-19. In this regard, the World Health Organization has issued warning and information to dispute these myths. UVB radiation which is part of solar radiation can quite properly destroy DNA and RNA, but its efficiency is many times lower than that of UVC radiation. Any disinfection effect, on human or other surface, can only occur after long periods (hours) of sunlight, under good weather conditions. Both types of radiation can damage the skin and eyes. 1. Veileder for bruk av kortbølget ultrafiolett stråling (UVC). Veileder til forskrift om strålevern og bruk av stråling. Veileder 7. Østerås: Statens strålevern, 2005. https://www.dsa.no/publikasjon/veileder-7- veileder-for-bruk-av-kortboelget-ultrafiolettstraaling-uvc.pdf [01.04.2020] 2.SCHEER (Scientific Committee on Health, Environmental and Emerging Risks). Preliminary Opinion on Biological effects of UVC radiation relevant to health with particular reference to UVC lamps, 6 July 2016. https://ec.europa.eu/health/scientific_commi ttees/scheer/docs/scheer_o_002.pdf [02.04.2020] 3.Kirkehei I. Automatisert desinfeksjon av rom og overflater: systematisk litteratursøk med sortering. [Automatic disinfection of rooms and surfaces: systematic reference list]. Oslo: Folkehelseinstituttet, 2017. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterf iler/rapporter/2017/automatisertdesinfeksjon-av-rom-og-overflater-rapport- 2017.pdf [02.04.2020] 4.van Doremalen N, Bushmaker T, Morris DH, Holbrook MG et al. Aerosol and Surface Stability of SARS-CoV-2 as Compared with SARS-CoV-1. N Engl J Med. 2020 Mar 17. doi: 10.1056/NEJMc2004973. [Epub ahead of print] 5.Folkehelseinstituttet. Fakta om viruset og sjukdomen (covid-19). https://www.fhi.no/nettpub/coronavirus/fakt a-og-kunnskap-om-covid-19/fakta-omkoronavirus-coronavirus-2019- ncov/?term=&h=1 [02.04.2020] 6.International Ultraviolet Association, IUVA. IUVA Fact sheet on UV disinfection for COVID-19. http://iuva.org/COVID-19 [02.04.2020] 7. Kowalski, Wladyslaw & Walsh, Thomas & Petraitis, Vidmantas. (2020). 2020 COVID-19 Coronavirus Ultraviolet Susceptibility. 10.13140/RG.2.2.22803.22566. 8.Tseng CC, Li CS. Inactivation of viruses on surfaces by ultraviolet germicidal irradiation. J Occup Environ Hyg. 2007 Jun; 4(6):400-5. 9.Forskrift 16. desember 2016 nr. 1659 om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/20 16-12-16-1659 [01.04.2020] 10.Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005- 06-17-62 [02.04.

lovdata_cd_51268

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.765

Simulatoren bør være konstruert slik at pustegass ekspirert fra simulatoren, kan tilnærmet mettes med vanndamp. I tillegg bør fuktighetsnivået i pustegassen kunne måles.

lovdata_cd_25457

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.471

- Forskrift av 6. juli 1983 nr. - Forskrift av 26. februar 1988 nr. - Forskrift av 2. juni 1989 nr. - Forskrift av 5. juni 1989 nr. - Forskrift av 10. mai 1991 nr. - Forskrift av 9. juni 1999 nr. - Forskrift av 14. juni 1989 nr. - Forskrift av 27. mai 1987 nr. - Forskrift av 27. april 1992 nr. - Forskrift av 9. februar 1994 nr. - Forskrift av 12. april 1994 nr. - Forskrift av 14. april 1994 nr. - Forskrift av 4. mai 1994 nr. - Forskrift av 27. mai 1994 nr. - Forskrift av 6. juni 1994 nr. - Forskrift av 15. mai 1995 nr. - Forskrift av 7. mai 1996 nr. - Forskrift av 8. mai 1996 nr. - Forskrift av 14. juni 1996 nr. - Forskrift av 19. juni 1996 nr. - Forskrift av 17. april 1997 nr. - Forskrift av 27. mai 1997 nr. - Forskrift av 5. mai 1998 nr. - Forskrift av 31. mai 1999 nr. - Forskrift av 18. mai 2000 nr. - Forskrift av 30. juni 2000 nr. - Forskrift av 17. september 1986 nr. - Forskrift av 27. april 1983 nr. - Forskrift av 28. april 1983 nr. - Forskrift av 25. april 1984 nr. - Forskrift av 20. mai 1985 nr. - Forskrift av 27. mai 1988 nr. - Forskrift av 13. mai 1991 nr. - Forskrift av 20. august 1986 nr. - alle andre forskrifter som omhandler adgang til jakt og minsteareal for felling av elg og rådyr i Nordland fylke.

lovdata_cd_19013

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.463

Forskrift om fredning av Djupådalen naturreservat, Lillehammer kommune, Oppland.

lovdata_cd_17367

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.813

Forskrift om politivedtekt, Lebesby kommune, Finnmark. Fastsatt av Lebesby kommunestyre 7. mai 1992 med hjemmel i lov av 6. juni 1891 nr. 1 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om høve til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen, jfr. kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 10. september 1992 med noen endringer. §8. Politiet kan forby bading på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted når det finner dette påkrevd av hensyn til den alminnelige orden og ferdsel. §9. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er spill om penger forbudt. §17. Oppføring, nedrivning eller reparasjon av bygning, graving og/eller annet arbeid på eller ut mot offentlig sted som kan medføre fare for ferdselen, skal på forhånd meldes til politiet. Politiet kan bestemme hvorledes arbeidsstedet skal holdes avsperret og påby andre sikkerhetstiltak. Avløpsrenner på offentlig sted skal være i plan med grunnen. Tak og avløpsrenner som fører ut til offentlig sted holdes rene og tette. §22. Politiet kan forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdsel på islagt vann eller sjø. §23. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter å sørge for rengjøring av lys- og luftegraver utenfor eiendommen. Rengjøring skal utføres slik at det blir til minst mulig ulempe. I tørt vær uten frost må feiing ikke finne sted uten at det på forhånd er sprøytet med vann. Kloakksluk må ved rengjøring ikke tilføres oppsop e.l. §27. På kirkegård er det forbudt å sykle, ake eller å drive sport, lek, eller annet som ikke sømmer seg der. §28. Kunngjøringer, plakater e.l. må ikke slås opp på offentlig sted uten politiets tillatelse. Dette gjelder ikke oppslag på tavler e.l. som er godkjent av kommunale myndigheter til slikt bruk. Dette gjelder heller ikke oppslag på en eiendom om noe som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til dem som bor der. §29. Det er forbudt å la hest gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn. §30. Politiet kan bestemme at hund som kan forulempe mennesker eller dyr, på offentlig steder skal holdes i bånd eller være forsynt med munnkurv. §34. Den som vil arrangere forestilling m.v. som nevnt i §33 skal i god tid på forhånd sende søknad til politiet med opplysninger om tid og sted for forestillingen m.v. og om hvem som er den ansvarlige. Forestilling m.v. skal ikke finne sted mellom kl. 1100 og kl. 0800. Politiet kan gjøre unntak fra dette og kan også bestemme at en enkelt forestilling m.v. skal slutte senere enn kl. 0100 og begynne tidligere enn kl. 0800. Politiet skal gis passende plass ved hver forestilling m.v. som nevnt i §33, punktene 1-2. §35. Ved forestillinger m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestillingen m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. §36. Det skal svares avgift til kommunekassen for: Avgiftens størrelse fastsettes til kr. 200,- pr. arrangement. Avgiften betales forskuddsvis til kommunekassen. Arrangement som holdes til inntekt for veldedige eller almennyttige formål er fritatt for avgift. §37. Barn under 14 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 2000 i tiden fra 1. oktober til 30. april eller etter kl. 2200 i tiden 1. mai til 30. september, kan politiet bringe eller vise hjem. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §33, pkt. 5 uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Fra samme tid opphører politivedtektene for Lebesby og Kjøllefjord herred stadfestet 27. februar 1950 å gjelde.

lovdata_cd_27685

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.548

I alle planer omfatta av Plan- og bygningslova, som til dømes reguleringsplanar og byggesaker, bør tiltak for avfallshandtering vere med. Planlegging av avfallshandtering bør takast med i heile i planprosessen. Kommunen skal uttale seg om avfallshandtering er godt nok omhandla i byggesaker.

lovdata_cd_25674

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.551

Forskrift om fredning av Litlstøelva naturreservat, Flatanger kommune, Nord-Trøndelag.

lovdata_cd_35631_part1

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.828

nser i disse tilfellene. Bestemmelsen som gir en forbigått fortrinnsberettiget mulighet for dom for tilsetting, vil styrke de berørte arbeidstakeres stilling betydelig. Rett til arbeid vil være av vesentlig større betydning enn bare erstatning. Dersom en annen er tilsatt i den aktuelle stillingen, vil slik dom kunne føre til oppsigelse av den overtallige. Dersom det bli en overtallig arbeidstaker pga tilsetting av den fortrinnsberettigede, betyr dette ekstra lønnskostnader for arbeidsgiver - i alle fall for en periode. Dersom den overtallige blir sagt opp og reiser søksmål og krever å få stå i stillingen til rettskraftig avgjørelse er truffet, kan denne perioden bli lang. Endringene i reglene om oppsigelse ved fødsel eller adopsjon, foreslås som en følge av utvidede permisjonsrettigheter. Endringene antas ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning utover det som følger av de utvidede permisjonsrettighetene. Det foreslås også endringer i de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Den vesentligste endringen er at virkeområdet til disse reglene utvides fra å gjelde bare oppsigelses- og avskjedssaker til å gjelde alle saker om hvorvidt et arbeidsforhold består og erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold. Også tvistespørsmål som står i sammenheng med eller kommer i stedet for slike spørsmål, foreslås omfattet av de særlige prosessreglene. Tvister om midlertidig tilsetting og fortrinnsrett til ny tilsetting, foreslås likeledes tatt inn under denne prosessordningen. Endringen vil få administrative konsekvenser for domstolene ved at en del saker vil bli behandlet av en annen domstol enn etter gjeldende regler, fordi bare særskilt utpekte domstoler skal behandle saker etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Arbeidslivskyndige meddommere som skal brukes i saker som behandles etter arbeidsmiljølovens regler, vil måtte brukes i flere saker. Dette vil få både administrative og økonomiske konsekvenser. Det er imidlertid vanskelig å anslå omfanget av disse konsekvensene. Saker som skal behandles etter arbeidsmiljølovens regler er også forutsatt behandlet raskere enn de øvrige sakene. På den andre siden er utvidelsen av virkeområdet foreslått for å få en mer hensiktsmessig avgrensning av dette. Dette vil kunne bety prosessøkonomiske fordeler. Flere saker vil kunne pådømmes etter gjennomført hovedforhandling på grunn av den foreslåtte kumulasjonsregelen. Disse sakene skal ikke som i dag behandles på nytt etter de alminnelige prosessreglene, noe som vil innebære både økonomiske og administrative besparelser. De øvrige endringene i de prosessuelle reglene innebærer mindre tilpasninger av blant annet fristregler i forbindelse med at nye typer saker kommer inn under de særlige prosessreglene i loven. Dette antas ikke å få konsekvenser av betydning. Departementet foreslår videre at oppsigelses- og avskjedsvedtak vedrørende kommunalt/fylkeskommunalt tilsatte, unntas fra klagereglene i det offentlige gjennom en endring i forskriftene til forvaltningsloven. Disse arbeidstakerne kommer da i samme stilling som tilsatte i privat sektor. Dette vil kunne innebære både økonomiske og administrative besparelser for kommunene/fylkeskommunene som arbeidsgiver. En ny regel som gir anledning til å inngå voldgiftsavtale på toppledernivå, vil kunne få positive prosessøkonomiske konsekvenser for begge avtaleparter. Nye regler om oppsigelsesvern ved militærtjeneste, foreslås som en følge av at særloven med i hovedsak det samme innhold, oppheves. De få endringene som foreslås, antas ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. (Se også merknadene til § 74, § 77 nr. 4, § 78 første ledd, § 80 nr. 1 og nr 3, 81 og 83 nr 1). Gjennomgangen og forenklingen av lovens administrative bestemmelser vil bli fulgt opp gjennom utarbeiding av en ny og mer omfattende instruks for Arbeidstilsynet. En slik omlegging vil gjøre det enklere å foreta tilpasninger i bestemmelsene. Det foreslås en endring av § 83 som åpner for en generell mulighet til å pålegge virksomhetene gebyrer/avgifter for tilsyn. Det foreligger i dag ingen konkrete planer om en slik utvidelse. Ved eventuelle fremtidige endringer vil økonomiske og administrative konsekvenser bli utredet særskilt. 10. Til kapittel XV foran om opphevelse av lov 24 mai 1929 nr 3 om delvis forbud mot å bruke blyhvitt mv ved malerarbeide (blyhvittloven) Opphevelse av lov om delvis forbud mot å bruke blyhvitt mv ved malerarbeide (blyhvittloven), som reguleres av arbeidsmiljølovens bestemmelser om giftige og helsefarlige stoffer, medfører etter departementets vurdering ingen administrative eller økonomiske konsekvenser. Det foreslås at paragrafen får et nytt annet ledd som gir hjemmel for å la lovens regler gjelde helt eller delvis for arbeidstakere som utfører husarbeid, tilsyn eller pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold. Bakgrunnen er forslaget om å oppheve lov 31 mai 1963 om arbeidsvilkår for hushjelp. Arbeid i privat arbeidsgivers hjem dekkes i dag ikke av arbeidsmiljøloven idet slik arbeidsgiver ikke omfattes av virksomhetsbegrepet i § 2 nr 1. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på personer som har tilsyn med barn i arbeidsgivers hjem som f.eks praktikanter, men også andre arbeidstakere kan etter omstendighetene omfattes av regelen. Til § 3 nr 2 bokstav g) Det foreslås at Kongen kan fastsette i forskrift i hvilken utstrekning deltakere i arbeidsmarkedstiltak som ikke er arbeidstakere, skal anses som arbeidstakere, når de utfører arbeid i en virksomhet som arbeidsmiljøloven gjelder for. Hittil har forskriftshjemmelen bare omfattet slike deltakere i tiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Departementet ønsker med endringen å gi myndighetene mulighet til å fastsette at deltakere i alle typer arbeidsmarkedstiltak, som ikke er arbeidstakere, helt eller delvis skal omfattes av loven. Det tenkes særlig på bestemmelsene i loven om det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet. Det vises for øvrig til departementets begrunnelse for gjeldende regel i § 3 nr 2 bokstav g) i Ot.prp.nr.67 (1984-1985). Paragrafen har fått et tillegg som uttrykkelig fastslår at arbeidstakerne ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det er arbeidsgivers ansvar og plikt også på dette området å legge forholdene på arbeidsplassen til rette slik at arbeidstakerne ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering, mobbing eller annen utilbørlig opptreden; verken fra andre arbeidstakere, ledelsen, arbeidsgiver eller fra andre på arbeidsplassen. Den økte oppmerksomhet mht mobbing og seksuell trakassering i arbeidslivet er bakgrunnen for bestemmelsen. Seksuell trakassering kan beskrives som ulike former for seksuelt betonet plaging. Seksuell trakassering arter seg ulikt og tar mange former. Felles for disse er at de er uønsket fra den plagedes side. Trakassering kan være alt fra uvelkomne kommentarer om arbeidstakers kropp fra en arbeidskollega, til press om seksuelle tjenester fra en overordnet. Bestemmelsen omfatter imidlertid alle former for trakassering og utilbørlig opptreden. Paragrafen er tilført en henvisning til bestemmelsen i folketrygdloven § 18-2, fjerde ledd om arbeidsgivers plikt til å redegjøre for trygdekontoret om muligheter for tiltak på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid. Til § 14 annet ledd bokstav f) § 14 annet ledd bokstav f) presiserer arbeidsgivers plikt til å sørge for at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål. Endringen gjør det klart at ledende arbeidstakeres ansvar er avledet av arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljø og sikkerhet, og ikke i utgangspunktet er arbeidstakers ansvar. (Kap VI. Registrering og melding av arbeidsulykke og yrkessykdom) Bestemmelsen pålegger arbeidsgiver å registrere alle skader som oppstår under utførelse av arbeid, ikke bare skader som oppstår i virksomheten. Bestemmelsen omfatter med dette trafikkulykker som oppstår i forbindelse med utførelse av arbeid. Paragrafen er tilført en henvisning til folketrygdloven § 18-2, tredje ledd om arbeidsgivers plikt til å føre statistikk over sykefravær og over fravær ved barns sykdom etter nærmere retningslinjer fra Rikstrygdeverket. Meldeplikten gjelder enhver sykdom legen får kunnskap om gjennom sin virksomhet uavhengig av om sykdommen faktisk behandles. Til § 24 nr 2 ny bokstav f) Bakgrunnen for denne endringen er ønsket om bedre å synliggjøre at arbeidstid/arbeidstidsordninger er en viktig oppgave for arbeidsmiljøutvalget. Bare nødvendig vernearbeid som ikke kan utføres innenfor ordinær arbeidstid godtgjøres som overtid. Dette gjelder ikke for arbeidstakere som er unntatt fra arbeidstidsreglene etter denne lov § 41, når disse utfører vernearbeid. Bestemmelsen gjelder både for verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg. Eksemplene på yrkesgrupper blant verne- og helsepersonale er tatt ut av paragrafen for å unngå at disse skal bli oppfattet som obligatoriske i bedriftshelsetjenesten. (Kap VIII. Rett til fri fra arbeidet) Hver av foreldrene gis her rett til permisjon i inntil ett år for hvert barn. Permisjon kan ikke overføres til den annen av foreldrene. Den kommer i tillegg til den permisjon foreldrene har rett til etter nr 3 (fødselspengeperioden), og den må benyttes sammenhengende med denne permisjon. Foreldrene kan mao ikke velge å komme tilbake til arbeidet etter permisjon i fødselspengeperioden, for så å ta permisjon etter nr 4 på et senere tidspunkt, når barnet er blitt større. Regelen er ikke til hinder for at foreldrene tar permisjon samtidig. Dersom foreldrene får et nytt barn før permisjonsperioden er benyttet, begynner en ny permisjonsperiode å løpe. Restpermisjon kan ikke benyttes senere. Dersom arbeidstakeren velger å benytte seg av retten til delvis permisjon i kombinasjon med delvis uttak av fødselspenger etter § 31A (tidskonto), faller retten til permisjon etter nr 4 bort. Mao kan permisjon etter nr 4 ikke komme i tillegg til permisjon etter § 31A. Begrensningen er knyttet til den enkelte arbeidstaker. Den av foreldrene som ikke har benyttet seg av tidskontoordningen vil ha rett til permisjon etter nr 4. Dersom særlige grunner gjør at tidskontoavtalen opphører i medhold av § 31A nr 4, vil arbeidstakeren likevel få rett til å benytte seg av permisjon etter nr 4. Slike særlige grunner kan eksempelvis være at arbeidstakeren blir alene om omsorgen for barnet eller at det påvises en alvorlig sykdomstilstand eller funksjonshemning hos barnet. Når det gjelder opphør av tidskontoavtale vises det for øvrig til Ot.prp.nr.107 (1992-1993) om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd, lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v og i visse andre lover. Bestemmelsen har fått et tillegg i siste punktum. Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barnet får rett til permisjon etter nr 4 i inntil to år for hvert barn. Når det gjelder uttrykket alene om omsorgen for barnet legges til grunn de samme kriterier som i arbeidsmiljøloven § 33A. Det vil si at det omfatter etterlatte, skilte, separerte, enslige mødre og enslige fedre. Det er foretatt en endring i ordlyden slik at bestemmelsene om varslingsfrister blir mest mulig lik for de ulike permisjonene. Justeringen innebærer ingen realitetsendring. Det fremgår av bestemmelsen at den som ønsker permisjon utover fødselspengeperioden må varsle arbeidsgiveren snarest mulig og senest tre måneder forut for slik permisjon. Bestemmelsen gir reglene i § 31 nr 4, nr 5 siste punktum og nr 6 tilsvarende anvendelse for adoptivforeldre. Det vises til merknadene under § 31 nr 4, nr 5 og nr 6. Den som tar i mot fosterbarn gis rett til ulønnet permisjon. Bestemmelsen er ny og gir alle arbeidstakere en ubetinget rett til fri fra arbeidet i det omfang de har en lovbestemt plikt til å møte i offentlige organer. Hvorvidt det foreligger en lovbestemt møteplikt beror på de ulike offentlige organer og må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. representanter og vararepresentanter til statlige, kommunale og fylkeskommunale verv, styrer, råd, nemnder og utvalg mv opprettet i eller i medhold av lov. Permisjon utover møteplikten, for å ivareta eventuelle oppgaver som vervet medfører for øvrig, faller utenfor bestemmelsen. Det samme gjør arbeid i politiske partiorganisasjoner. (Kap X. Arbeidstid) Bestemmelsen er ny og den innebærer at også ledere gis rett til redusert arbeidstid. Tidligere har ledere ikke hatt en slik rettighet. Til § 41 nytt fjerde ledd (tidligere tredje ledd) I henhold til nytt fjerde ledd kan Direktoratet for arbeidstilsynet samtykke til alternative arbeidstidsordninger hvis arbeidet er av en så særegen art at det ikke er praktisk mulig å ordne arbeidstiden innenfor lovens alminnelige rammer. Denne myndigheten var tidligere tillagt Kommunal- og arbeidsdepartementet. Departementets myndighet overføres til Direktoratet for arbeidstilsynet og forutsettes ikke delegert til det lokale Arbeidstilsynet. Direktoratets vedtak vil være enkeltvedtak som kan påklages til departementet. Av hensyn til tilgjengeligheten, samles gjeldende regler om adgangen for fagforeninger med innstillingsrett til å inngå tariffavtale om alternative arbeidstidsordninger i § 41. § 41 nye femte, sjette og syvende ledd erstatter gjeldende § 45A, § 46 nr. 10 § 50 nr. 5, som oppheves. Bestemmelsen i femte ledd gir fagforeninger med innstillingsrett en generell adgang til å inngå tariffavtale om andre arbeidstidsordninger uten hinder av de vilkår eller grenser som følger av reglene i arbeidstidskapitlet. Dette gjelder likevel ikke vilkårene for overtidsarbeid. I henhold til nytt syvende ledd må vilkårene for overtid i § 49 være oppfylt. Etter syvende ledd er det også en forutsetning for bruk av overtid etter tariffavtale inngått etter femte ledd, at arbeidstakeren er villig til å arbeide overtid. Etter gjeldende bestemmelser kan fagforeninger med innstillingsrett avtale seg bort fra alle timegrenser i arbeidstidskapitlet, unntatt kravet om en arbeidsfri periode på minst åtte timer mellom to arbeidsperioder, jf § 51 nr 2. Bare Arbeidstilsynet kan i dag dispensere fra denne regelen. Etter den nye bestemmelsen i § 41 kan fagforeninger med innstillingsrett avtale unntak også fra denne bestemmelsen. I henhold til nytt sjette ledd må arbeidsgiver ha godkjenning av Direktoratet for arbeidstilsynet for å kunne gjøre avtaler om avvikende arbeidstidsordninger gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen gjelder, når avtalen i utgangspunktet bare omfatter et mindretall av arbeidstakerne. Denne godkjenningsmyndigheten legges til Direktoratet for arbeidstilsynet. Etter gjeldende lov § 45A, § 46 nr. 10 og § 50 nr. 5 er denne godkjenningsmyndigheten dels lagt til Kommunal- og arbeidsdepartementet og dels til Direktoratet for arbeidstilsynet. Endringen innebærer at alle avtaler som bare omfatter et mindretall av arbeidstakerne, må godkjennes av Direktoratet for arbeidstilsynet før de kan gjøres gjeldende for alle arbeidstakerne. Det er imidlertid ikke meningen å foreta noen endring i virkningene av bestemmelsen. Utvidet anvendelse av tariffavtalen vil som tidligere bare innebære at arbeidsgiveren har en adgang til å la alle aktuelle arbeidstakere utføre arbeid i den utstrekning tariffavtalen tillater. Til § 42 nytt første ledd (tidligere tredje ledd) Bestemmelsen om arbeidsgivers plikt til å konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å drive nattarbeid og søn- og helgedagsarbeid, flyttes fra paragrafens tredje ledd til første ledd for å gjøre regelen mer synlig. Til § 42 annet ledd ny bokstav q) Ny bokstav q) i § 42 annet ledd gir unntak fra lovens forbud mot nattarbeid for nødvendig arbeid i forbindelse med produksjon av bakervarer. Med sikte på å begrense nattarbeidet i næringen er det kun nødvendig arbeid som kan utføres om natten. Med dette menes både en begrensning med hensyn til antall tilsatte som utfører nattarbeid, og en begrensning med hensyn til hvilke arbeidsoppgaver det er nødvendig å utføre om natten. Departementet forutsetter at arbeidsgivere inntar en bevisst holdning til bruken av nattarbeid. Bestemmelsen i § 43 nr 1 fastsetter vilkår og rammer for adgangen til å utføre nattarbeid etter avtale mellom de lokale partene i tariffbundet virksomhet. I henhold til nr 1 første ledd, kan de lokale partene avtale unntak fra nattarbeidsforbudet for maksimalt seks måneder i løpet av ett år. kalenderåret og vil gjelde for hvilken som helst 12 måneders periode. Etter gjeldende regler er grensen seks uker om gangen, men sammenlagt ikke over 12 uker i kalenderåret. Endringen innebærer en utvidelse av rammen for partenes avtaleadgang. Om bakgrunnen for endringen vises til kapittel XI punkt 6.2. Bestemmelsen i § 43 nr 1 tar sikte på arbeidssituasjoner hvor det forbigående er behov for nattarbeid. Dersom en virksomhet har behov for å nytte nattarbeid i mer enn til sammen seks måneder i løpet av en 12 måneders periode må Arbeidstilsynets samtykke innhentes. Gjeldende § 41 nr 2 oppheves. Dette betyr at arbeidsmiljøutvalgets myndighet til å vedta bruk av nattarbeid opphører. Om bakgrunnen for endringen vises til departementets vurdering i punkt 3 i kapittel XI. Arbeidsmiljøutvalget beholder imidlertid sin funksjon som «overvåkningorgan» også i slike saker. I ny bokstav f) i § 24 inntas en presisering om at arbeidsmiljøutvalget skal behandle helse - og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger, herunder nattarbeid. Til § 44 annet ledd ny bokstav p) Ny bokstav p) i § 44 annet ledd gir adgang til søn- og helgedagsarbeid som består i begrensede arbeidsoperasjoner i bakerier, som er nødvendige for at neste dags produksjon skal kunne gå normalt. Det er kun arbeid av forberedende karakter til neste dags produksjon som kan utføres slike dager, ikke ordinær produksjon. § 45 nr 1 første ledd inneholder bestemmelser om når og i hvilken utstrekning, de lokale partene i tariffbundne virksomheter kan inngå avtale om søn- og helgedagsarbeid. I henhold til nr 1 første ledd, foreslås rammen for adgangen til å slutte avtale om søn- og helgedagsarbeid i tariffbundne virksomheter, utvidet til åtte søn- eller helgedager i løpet av et kalenderår. Etter gjeldende regler er grensen fire dager pr år. Endringen innebærer at antallet søn- og helgedager som kan avtales lokalt i virksomheten fordobles. Departementet presiserer at bestemmelsen i § 45 regulerer antall søn- og helgedager som kan avtales pr år for den enkelte virksomhet og ikke for den enkelte arbeidstaker. Det innføres nye vilkår for partenes avtaleadgang i nr 1 første ledd bokstavene a) til e). Gjeldende vilkår i bokstavene a) til c) oppheves. Hovedhensikten med endringen er å samordne vilkårene for å avtale nattarbeid etter § 43 og vilkårene for søn- og helgedagsarbeid etter § 45. Vilkårene i nr 1 første ledd bokstavene a) til e) er utformet i overensstemmelse med § 43 nr 1 første ledd bokstavene a) til e). Endringen innebærer at det kan avtales søn- og helgedagsarbeid i de samme tilfeller som nattarbeid kan avtales. Dette vil bety en utvidelse av partenes avtaleadgang. Vilkårene for Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang i § 45 nr 2 foreslås endret i overensstemmelse med endringen i § 45 nr 1. Endringen i nr 2 innebærer at Arbeidstilsynet kan dispensere fra forbudet mot søn- og helgedagsarbeid i de samme tilfeller som partene lokalt kan inngå slik avtale. Hovedhensikten med endringen er å få struktur og sammenheng i regelverket. Gjeldende nr 10 er opphevet og flyttet til § 41 nytt femte, sjette og syvende ledd. Regelen i § 46 nr 10 gir Arbeidstilsynet myndighet til å gi dispensasjon fra reglene om arbeidstidens lengde i visse tilfeller. Formålet med regelen er å dekke opp det behovet særlig kommunene har for å bruke sine ansatte til arbeid av sosial karakter, for eksempel i ungdomsarbeid om ettermiddagen. § 46 nr 10 erstatter og viderefører bestemmelsen i gjeldende § 49 nr 4. Til § 46A overskrift. Av hensyn til lovens struktur har bestemmelsen fått en overskrift. § 46A nr 1 har fått et tillegg om at arbeidstidsreduksjonen kan tas ut som helt arbeidsfrie perioder. Med arbeidsfrie perioder forstås friperioder utover den daglige og/eller ukentlige, som bestemmelsen i dag anses å gi rett til. Retten er betinget av at den ikke er til særlig ulempe for virksomheten. Hensynet til andre arbeidstakeres ferieavvikling er et relevant moment i ulempevurderingen. For øvrig innebærer lovendringen på dette punkt ingen endringer i gjeldende rett. § 46A nr 2 regulerer søknadsfristen og hva søknaden skal inneholde. Bestemmelsen innebærer at en arbeidstaker som ønsker redusert arbeidstid må søke arbeidsgiver om dette. Søknaden skal gis snarest mulig og senest fire uker i forveien. Søknaden skal inneholde opplysninger om den arbeidstidsordning som ønskes, grunnen til at det søkes om redusert arbeidstid og hvor langt tidsrom ordningen ønskes for. Arbeidstidsreduksjonen skal tidsfastsettes på forhånd. Det kan avtales redusert arbeidstid for inntil to år av gangen. Arbeidstakeren vil ha plikt til å gå tilbake til tidligere arbeidstid når perioden det er søkt om har gått ut. Det må imidlertid gis adgang til å inngå ny avtale dersom vilkårene for redusert arbeidstid fortsatt foreligger. Arbeidstaker som ønsker å fortsette med redusert arbeidstid må sende en ny søknad til arbeidsgiveren senest fire uker før utløpet av den avtalte periode. Etter § 46A nr 4 har arbeidstakeren en ubetinget rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid når den avtalte periode er gått ut. Tidligere har retten til å gå tilbake til full stilling vært betinget av at forholdene i virksomheten ligger til rette for det. For øvrig innebærer ikke punkt 4 endringer i gjeldende rett. § 46A nr 6 regulerer Arbeidstilsynets vedtakskompetanse. Bestemmelsen i § 48 første ledd annet punktum er noe omredigert. Endringen er kun av språklig art og tar ikke sikte på noen realitetsendring. I nytt tredje punktum i § 48 første ledd innføres et krav om at det ved utarbeidelse av arbeidsplaner skal legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet. Hovedhensikten med endringen er å synliggjøre arbeidsgivers plikter, plikter som alt følger av andre bestemmelser i loven, bl.a lovens § 12 om at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd skal iakttas. Endringen er ikke ment å medføre noen realitetsendring. Den nye bestemmelsen i § 48 annet ledd pålegger virksomheter en plikt til å drøfte arbeidsplanen med de tillitsvalgte så tidlig som mulig, og senest to uker før planen skal iverksettes. Det er imidlertid adgang for partene til å avtale lengre frister i tariffavtale. Det skal også gjennomføres drøftinger med de tillitsvalgte før det iverksettes endringer i eksisterende arbeidsavtaler. Ved å pålegge partene en drøftingsplikt ønsker departementet å sikre de ansatte reell innflytelse ved utarbeidelse og eventuelle endringer av arbeidsplaner. Bestemmelsen tar i første rekke sikte på arbeidstakere som ikke har tariffavtale som regulerer nærmere hvordan arbeidsplaner skal fastsettes. Regelen innebærer at en arbeidsavtale tidligst kan iverksettes to uker etter at drøftingsmøte o l er avholdt. Bestemmelsen pålegger arbeidsgiver en plikt til å drøfte nødvendigheten av merarbeid og overtidsarbeid med arbeidstakernes tillitsvalgte før dette iverksettes, dersom dette er mulig. Bestemmelsen foreslås flyttet fra fjerde til tredje ledd for å gjøre denne mer synlig. Bestemmelsen i § 50 nr 2 første ledd, angir grensene for de lokale parters adgang til å avtale utvidet bruk av overtid. Bestemmelsen i nr 2 første ledd opprettholder dagens rammer for tariffpartenes adgang til å avtale utvidet ukentlig og månedlig overtidsarbeid. Referanseperioden for partenes myndighet til å avtale utvidet ukentlig overtid utvides til tre måneder. Samtidig fastsetter bestemmelsen at de lokale parter i tariffbundne virksomheter kan avtale inntil 300 timer overtid pr år for den enkelte arbeidstaker. Bakgrunnen for endringen er ønsket om å legge all myndighet til de lokale partene. For å etablere enklere regler og prosedyrer, oppheves arbeidsmiljøutvalgets vedtakskompetanse etter § 50 nr 3, og arbeidsmiljøutvalgets rammer overføres til de lokale partene. Dette innebærer at arbeidsmiljøutvalget ikke lenger skal kunne treffe vedtak om bruk av overtid utover lovens alminnelige rammer. Endringen er imidlertid ikke til hinder for at spørsmålet om utvidet bruk av overtid også i disse tilfeller drøftes i arbeidsmiljøutvalget før avtale med de tillitsvalgte inngås. Arbeidsmiljøutvalget vil beholde sin «overvåkningsfunksjon» i forhold til virksomhetens arbeidstidsordninger, jf ny bokstav f) i § 24. I § 50 nr 2 nytt tredje ledd er det innført et nytt vilkår om at utvidet overtidsarbeid etter avtale mellom de lokale partene bare kan pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det. Gjeldende § 50 nr 3 oppheves og gjeldende nr 4 blir nytt nr 3. Nr 3 inneholder en regel om utvidet overtid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. I nytt tredje punktum i § 50 nr 3 tredje ledd, er inntatt et krav om at søknader til Arbeidstilsynet som ligger innenfor grensene i nr 2, alltid skal begrunnes. Det forutsettes at de lokale partene i tariffbundne virksomheter fortrinnsvis benytter seg av adgangen i paragrafens nr 2 til å avtale utvidet overtidsarbeid. Regelen i nr 3 om Arbeidstilsynets myndighet til å tillate utvidet overtidsbruk, gjelder i utgangspunktet ikke for virksomheter der partene har mulighet for å avtale overtidsarbeid etter nr 2. For virksomheter uten tariffavtale vil det imidlertid fremdeles være forholdvis kurant å få Arbeidstilsynets tillatelse til bruk av overtid innenfor rammene i nr 2. For å lette Arbeidstilsynets saksbehandling i slike saker kreves det at virksomheten oppgir årsaken til at saken ikke er løst ved avtale mellom de lokale partene. Utover dette foreslås ikke endringer i § 50 nr 3. Regelen i § 51 nr 2 første ledd sikrer arbeidstakerne en arbeidsfri periode på minst 10 timer mellom to arbeidsperioder. I nytt annet punktum i første ledd er inntatt en presisering som åpner for at lokale tariffbundne parter i den arbeidsfrie perioden muntlig kan avtale kortvarige arbeidsoppdrag når det brått oppstår fare for alvorlige driftsforstyrrelser. Hovedhensikten med endringen er å presisere at det i spesielle krisesituasjoner kan avtales arbeidsoppdrag i den arbeidsfrie perioden uten at perioden anses brutt ved dette. Denne adgangen gjelder kun ved kortvarige arbeidsoppdrag der det brått oppstår fare for alvorlige driftsforstyrrelser. For å avklare de avgrensningsproblemer regelen i § 50 nr 2 har skapt i forhold til hjemmevaktordninger, inntas en presisering i paragrafens nr 2 annet ledd. Endringen innebærer at partene i tariffbundne virksomheter kan slutte avtale om at hjemmevakter kan utføres i den arbeidsfrie perioden. Arbeidstaker som har utført søn- eller helgedagsarbeid skal ha fri det påfølgende søn- og helgedagsdøgn. I § 51 nr 3 nytt femte ledd åpnes for at partene i virksomhet som er bundet av tariffavtale kan avtale en annen fordeling av søn- og helgedagsarbeidet, likevel slik at den enkelte arbeidstaker gjennomsnittlig har fri hver tredje søn- og helgedag. Det åpnes for slik gjennomsnittsberegning av det ukentlige fridøgn for en periode på høyst seks måneder. Begrunnelsen for endringen er å sikre at partene lokalt, ved virksomheter som driver uken rundt uten avbrytelser, kan inngå avtale om en hensiktsmessig gjennomsnittsberegning av det ukentlige fridøgn. Særlig ved lengre høytider som jul og nyttår vil det være behov for å gjennomsnittsberegne for å få en bedre utnyttelse av fritiden. Ønsker partene å gjennomsnittsberegne for en periode utover seks måneder må det søkes Arbeidstilsynet om tillatelse. Endringen i paragrafens sjette ledd er bare en redigering av bestemmelsen som ikke tar sikte på noen realitetsendring. Til § 41 nytt tredje ledd (tidligere annet ledd) I ovenstående paragrafer er «Direktoratet for arbeidstilsynet» endret til «Arbeidstilsynet». Bakgrunnen for endringen er at departementet ønsker å foreta en hensiktsmessig opprydding i bruken av disse begrepene i arbeidstidskapitlet. Uavhengig av hvilket begrep som benyttes i lovteksten, vil myndigheten fremdeles ligge i Direktoratet for arbeidstilsynet. Endringen vil imidlertid få betydning for direktoratets adgang til å delegere sin myndighet videre. I de tilfeller myndigheten foreslås lagt til «Direktoratet for arbeidstilsynet» kan ikke direktoratets myndighet delegeres videre. I samtlige ovenfor nevnte bestemmelser legges myndigheten til «Arbeidstilsynet». Dette vil innebære at direktoratet i disse tilfellene kan velge å delegere sin myndighet til Arbeidstilsynets distriktskontorer. I samtlige tilfeller er for øvrig direktoratets myndighet allerede delegert videre. (Kap XI. Utbetaling av lønn og feriepenger) Til § 55 nr 3 første ledd bokstav d) Bestemmelsen har fått et tillegg om adgang til ved tariffavtale å fastsette regler om lønnstrekk for premie til kollektiv hjemforsikring. Oppregningen er uttømmende slik at andre former for lønnstrekk ikke kan fastsettes ved tariffavtale, men må avtales med den enkelte arbeidstaker. Til § 55 nr 3 første ledd ny bokstav f) Bestemmelsen er ny og åpner for adgang til lønnstrekk ved enhver arbeidsnedleggelse, også demonstrasjonsaksjoner, og ved arbeidsstengning som ikke er tariffstridig eller ulovlig. Trekkadgangen gjelder både ved forskuddsvis og ved etterskuddsvis lønnsutbetaling. Det er imidlertid et vilkår for lønnstrekk at det ikke har vært praktisk mulig å foreta korreksjon av lønnen i den lønnsavregning fratrekket skulle vært gjort. Eksempel på dette er hvis fraværet inntrer etter at lønnsberegningen for den aktuelle avregningsperiode i samsvar med vanlige rutiner, er lagt inn i et EDB-system, men før utbetalingstidspunktet. Arbeidsgiver må foreta lønnstrekket i første påfølgende lønnsavregning. Lønntrekk etter bokstavene e) og f) er begrenset i omfang til den del av lønnen som overstiger det arbeidtakeren trenger til underhold av seg og sin familie. Det er ikke meningen at arbeidsgiveren skal foreta en fullstendig analyse av arbeidstakerens økonomiske stilling, men bruke rimelig skjønn slik at beløpet trekkes over flere lønnsterminer. Arbeidsgiveren må i denne sammenheng kunne ta hensyn til eventuelle streikebidrag o l som arbeidstakeren mottar. (Kap XII. Ansettelse, oppsigelse og avskjed mm) Bestemmelsen innbærer at arbeidsgiver skal drøfte spørsmålet om oppsigelse med den aktuelle arbeidstakeren og vedkommendes tillitsvalgte, før beslutning om oppsigelse treffes. Dette skal gjøres så langt det er praktisk mulig, men skal ikke gjøres når arbeidstakeren selv ikke ønsker det. Uttrykket «så langt det er praktisk mulig» må tolkes strengt. Begrensningen tar først og fremst sikte på situasjoner der arbeidstaker ikke medvirker til drøfting. Regelen skal gjelde ved alle typer oppsigelser fra arbeidsgivers side, også for masseoppsigelser. Det kan likevel tenkes større masseoppsigelsessituasjoner hvor slike drøftinger ikke er praktisk mulig å gjennomføre. Da må drøftingsplikten ivaretas på annen måte. Unnlates drøfting når det er praktisk mulig, vil det være ett moment i vurderingen av om det foreligger saklig oppsigelse. I annet ledd tas inn en tilføyelse om at i tillegg til de opplysningene som arbeidsgiver plikter å ta med i oppsigelsen etter loven i dag, skal det også tas med opplysninger om retten til å fortsette i stillingen under behandlingen av en tvist om avslutning av arbeidsforholdet, og fristene for dette. Det skal også gis opplysninger om fortrinnsrett til ny tilsetting, dersom oppsigelsen skyldes arbeidsmangel. Dette innebærer at det skal gis en generell informasjon om fortrinnsretten, som kan gis til alle som sies opp. Det kreves ikke at den enkeltes fortrinnsrett er vurdert. Videre skal det i oppsigelsen opplyses om hvem som er arbeidsgiver og hvem et eventuelt søksmål kan rettes mot. Dersom opplysningene ikke gis, medfører dette som tidligere, at ingen søksmålsfrist løper, og at det skal avsies ugyldighetsdom dersom søksmål reises innen fire måneder etter at oppsigelsen fant sted. Dette gjelder med mindre retten finner at særlige omstendigheter gjør ugyldighet åpenbart urimelig. Nytt fjerde ledd vil gi hjemmel for å tilkjenne erstatning i de tilfellene en oppsigelse er ugyldig på grunn av uriktig form. Dette vil det kunne være behov for særlig i de tilfellene arbeidstaker ikke ønsker å fortsette i stillingen, og retten likevel finner det rimelig å markere at arbeidsgiver har handlet i strid med loven, til ulempe eller skade for arbeidstaker. Også når arbeidstaker ikke krever dom for ugyldighet, men formreglene er tilsidesatt, skal det kunne tilkjennes erstatning. Formmanglene kan også ha ført til ulike former for tap for arbeidstaker. Det vil i disse tilfellene ikke være nødvendig at retten foretar en realitetsvurdering av hele oppsigelsessaken. Bestemmelsen er endret slik at adgangen til å inngå forhåndsavtale om kortere oppsigelsesfrist enn en måned er begrenset til de lokale partene i virksomhet som er bundet av tariffavtale. Tidligere kunne slik avtale inngås ved individuell avtale eller i tariffavtale. For øvrig innebærer bestemmelsen ingen endringer i gjeldende rett. Av hensyn til tilgjengeligheten, samles reglene om midlertidig tilsetting i en ny paragraf. Paragrafen kommer i stedet for gjeldende § 58 nr 7, som oppheves. I nr 1 finnes reglene om når det lovlig kan benyttes midlertidig eller tidsbegrenset tilsetting. Nr 1 er ment å erstatte § 58 nr 7 annet ledd. Departementet gis i tillegg hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke arbeidsmarkedstiltak det kan tilsettes midlertidig i, i tillegg til tiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Dette skal også bare gjelde ved ekstraordinære tilsettinger. Videre åpnes det for bruk av åremålstilsetting på øverste ledernivå. Slik tilsetting innebærer at det i disse tilfellene kan brukes tidsbegrensede tilsettinger i stillinger med et fast behov for arbeidskraft. Denne tilsettingsformen reserveres imidlertid for leder på øverste administrative nivå, i virksomheter av noen størrelse. Det vises for øvrig til drøftingene under kapittel XIII punkt 7.6 om dette. Nr 2 erstatter § 58 nr 7 første ledd, og innebærer ingen realitetsendring. I nr 3 innføres nye regler om arbeidsgivers varslingsplikt ved arbeidstakers fratreden etter mer enn ett års midlertidig tilsetting. Det tas her sikte på sammenhengende midlertidig tilsetting ut over ett år. Varsel skal gis ved alle typer midlertidig tilsetting, bortsett fra ved tilsetting i arbeidsmarkedstiltak som omfattes av nr 1 c). Varslet skal være skriftlig og skal leveres arbeidstaker en måned før fratreden. Fristen regnes fra den dato arbeidstaker mottok varselet. Dersom arbeidsgiver unnlater å varsle arbeidstaker i rett tid, kan arbeidsgiver ikke kreve fratreden før en måned etter at varsel faktisk ble gitt. Det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at varslet er gitt. Varslet skal også inneholde en orientering om fortrinnsrett til ny tilsetting, dersom vilkårene for dette er til stede. Fordi ordlyden i § 61 ikke direkte kan sies å omfatte tvist om hvorvidt det foreligger lovlig midlertidig tilsetting, foreslås at det tas inn en henvisning til § 61 og dessuten § 62 i § 58A i nr 4. Det er foreslått en tilføyelse om at utgangspunktet for fristene for å kreve forhandlinger eller reise søksmål ved slik tvist, skal regnes fra det aktuelle fratredelsestidspunktet som er avtalt mellom partene. I enkelte tilfeller er det avtalt at arbeidsforholdet kan sies opp i løpet av tilsettingsperioden. Av hensyn til behovet for en rettsteknisk enkel regel her, foreslås det at utgangspunktet for fristene er det samme, uavhengig av om det midlertidige arbeidsforholdet kan sies opp i løpet av tilsettingsperioden eller etter avtalen utløper uten oppsigelse. Ved tvist om de faste tilsettingsforholdene, setter oppsigelsestidens slutt frist for å reise søksmål parallellt med åtte-ukersfristen etter forhandlingenes avslutning. Ved tvist om midlertidig tilsetting, vil det ikke være tilsvarende dobbelt system, men en fast frist på åtte uker alternativt seks måneder fra fratredelsen. Det vil normalt være tid til forhandlinger mellom partene i løpet av denne perioden. Partene kan også i disse tilfellene bli enige om en annen søksmålsfrist. Midlertidig tilsatte foreslås unntatt fra retten til å stå i stillingen til tvisten er rettskraftig avgjort. Slike tilsatte skal likevel kunne be om rettens kjennelse for å stå i stillingen. Slik kjennelse vil være aktuelt å avsi når det er åpenbart at det forligger en midlertidig tilsetting i strid med § 58A. § 60 nr 2 første ledd fastsetter at det skal foretas en interesseavveining ved oppsigelse som skyldes driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak. Nytt annet ledd begrenser denne interesseavveiningen i de tilfeller arbeidsgiver setter ut eller tar sikte på å sette ut den ordinære driften på oppdrag. Bestemmelsen oppstiller ikke en absolutt usaklighetsnorm. Det kan tenkes tilfeller hvor fortsatt drift er avhengig av ekstraordinære tiltak slik at oppsigelser kan ha saklig grunn i virksomheten. Lovendringen retter seg først og fremst mot de tilfeller hvor arbeidsgiver sier opp tilsatte fordi det er en økonomisk gevinst ved å sette arbeidet ut på oppdrag og hvor virksomhetens videre drift ikke er avhengig av at dette gjøres. Regelen gjelder bare ved oppsigelser innen den ordinære driften. Begrepet ordinær drift retter seg mot det som er hovedmålet eller hovedproduksjonen i virksomheten, dvs alle funksjoner som er nødvendige for å oppfylle målsettingen ved virksomheten. Utenfor begrepet faller rene støttefunksjoner som f.eks kantine, vakthold og renhold. Oppregnignen er ikke uttømmende, hva som er ordinær drift må fastsettes i det enkelte tilfellet. Paragrafens overskrift får tillegget «m v» for å markere at paragrafen ikke bare omfatter oppsigelser. foreligget et arbeidsforhold som er opphørt eller forsøkt brakt til opphør ved oppsigelse eller avskjed. Det tas sikte på at avgrensningen av de saker som skal behandles etter de særlige prosessreglene i loven, skal bli enklere og mer hensiktsmessige. Reelle hensyn taler også for å behandle alle slike saker i samme prosessform. Det er i tillegg tatt inn en kumulasjonsregel som innebærer at også alternative eller beslektede krav kan fremmes i samme søksmål og form som vil gjelde for søksmål omkring et arbeidsforhold. Regelen tas med for å forhindre at en sak må behandles på nytt etter de alminnelige prosessreglene, dersom retten etter en realitetsvurdering av saken kommer til at det ikke foreligger et arbeidsforhold. Også tvister om hvorvidt det foreligger et lovlig midlertidig tilsettingsforhold og fortrinnsrett til ny tilsetting, foreslås omfattet av prosessordningen, se merknader til § 58A nr. 4 § 67 nr. 6. Endringen i § 61 nr 2 første ledd, er foreslått for å få samsvar mellom de saker som skal behandles etter de særlige prosessreglene, jf nr 1, og de tilfeller det kan kreves forhandlinger med arbeidsgiver. Det skal forhandles i alle tilfeller som skal behandles etter de særlige prosessreglene, også ved tvist om midlertidig tilsetting og fortrinnsrett til ny tilsetting (jf særreglene som er foreslått tatt inn i hhv § 58A nr. 4 og § 67 nr. 6 om utgangspunktet for fristberegningen). I § 61 nr 4 nytt tredje ledd tas det inn en regel som ivaretar arbeidstakers behov for å få rettens kjennelse for sin rett til å stå i stillingen. I dag kreves ofte midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven for dette, fordi det er uklart om § 61 gir hjemmel for slik kjennelse. Arbeidstaker gis mulighet til å be om kjennelse om ulovlig utestenging på linje med arbeidsgivers mulighet til å be om kjennelse for fratreden. Dette må imidlertid gjøres innen fire uker fra utestengingen. Fordi det dreier seg om å sikre arbeidstakers rett til å stå i stillingen, sies det uttrykkelig at hjemmelen gjelder først etter at oppsigelsesfristen er utløpt. Av hensyn til lovens system for øvrig, gis paragrafen overskrift. Dette får ingen betydning for paragrafens innhold. Første ledd endres i samsvar med endringen i § 61 som utvider virkeområdet til de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Av hensyn til lovens system for øvrig, får paragrafen overskrift. Dette får ingen betydning for paragrafens innhold. I annet ledd, siste punktum, endres Norsk Arbeidsgiverforening til Næringslivets Hovedorganisasjon, på grunn av organisasjonens navneskifte. Av hensyn til lovens system, får paragrafen overskrift. Dette har ingen realitetsbetydning. Det åpnes for at det kan inngås bindende avtale om voldgift med arbeidstaker som er øverste leder, før oppsigelse har funnet sted. Begrepet «øverste leder» må tolkes på samme måte som ved åremålstilsetting jf § 58A nr 1 d). En slik voldgiftsavtale vil regulere formen for en eventuell tvisteløsning. § 63 tredje ledd er omformulert, og innebærer en realitetsendring. Prøvetid skal maksimalt kunne avtales for seks måneder. Det henvises imidlertid til den nye bestemmelsen i fjerde ledd om at arbeidsgiver under visse omstendigheter kan forlenge prøvetiden. De særskilte reglene om prøvetid gjelder dersom oppsigelsen blir gitt innen utløpet av den avtalte prøvetid. Det vil altså ikke være et krav om at arbeidstaker skal ha fratrådt innen prøvetidens utløp, for at de særlige reglene om oppsigelsesvern i prøvetiden skal komme til anvendelse. Det har vist seg at det er lett å overse at fratreden etter gjeldende regel skal være innenfor den avtalte prøvetid, for at prøvetidsreglene skal gjelde. Endringen tar først og fremst sikte på å gjøre reglene enklere tilgjengelige, men vil også innebære en forlengelse av perioden for når prøvetidsreglene gjelder ved oppsigelse. I et nytt fjerde ledd er det tatt inn en bestemmelse om at arbeidsgiver kan forlenge prøvetiden, dersom arbeidstaker har vært fraværende i prøvetiden. For å få rett til å forlenge prøvetiden, må arbeidsgiver orientere arbeidstaker skriftlig om adgangen på tilsettingstidspunktet, slik at arbeidstaker skal være klar over muligheten for forlengelse. Prøvetiden kan ikke forlenges på grunn av fravær som arbeidsgiver har forårsaket. realiteten blir så lang som avtalt. Fravær som gir rett til forlengelse vil f.eks være sykdom eller svangerskapspermisjon. Ekstern opplæring vil ikke gi rett til forlengelse, fordi arbeidsgiver selv vil kunne bestemme om slikt fravær skal finne sted. Arbeidsgiver må for å kunne benytte adgangen orientere arbeidstaker skriftlig om at prøvetiden vil bli forlenget innen prøvetidens utløp. Tilføyelsen i annet ledd innebærer at arbeidstaker som blir oppsagt i prøvetiden, i utgangspunktet ikke får rett til å fortsette i stillingen under behandling av tvist om oppsigelsen. Arbeidstaker kan imidlertid be om rettens kjennelse for dette, på samme måte som ved avskjed. Denne endringen er begrunnet med behovet for en mer reell prøvetid. Det fremgår også av dette leddet at de særlige prosessreglene i § 61 for øvrig skal gjelde i prøvetidstilfellene, samt reglene om virkningen av usaklig oppsigelse i § 62. Paragrafens overskrift får tillegget «m v», for også å dekke tilføyelsen som omtales i merknaden til § 64 nr 5. Forlengelse av fristene for å kreve forhandlinger og for å gå til søksmål etter § 61 nr 2 og nr 3, skal også kunne gis i forbindelse med fravær på grunn av pleie av nære pårørende i hjemmet i terminalfasen, etter reglene i § 33B. Overskriften er endret for å synliggjøre at bestemmelsen også omfatter adopsjon. Nr 2 første ledd, regulerer oppsigelsesvernet for arbeidstaker som er (helt) fraværende i henhold til § 31 og § 32. Det er presisert at det er virkningene av en oppsigelse arbeidstakeren er vernet mot. Det er ikke et vern mot å motta oppsigelsen i fraværsperioden. Oppsigelsesfristene og de prosessuelle fristreglene vil ikke løpe i fraværsperioden selv om arbeidstakeren mottar oppsigelsen i denne perioden. en periode på inntil ett år. Også fravær som fører til forlengelse av permisjonsperioden etter § 31 nr. 3 annet ledd, og § 32 nr. 1 første punktum, regnes som fravær i denne forbindelse. Dette kan være tilfeller hvor mor eller barn er innlagt i helseinstitusjon eller ved avvikling av lovbestemt ferie, i permisjonsperioden. Bestemmelsen regulerer også oppsigelsesvernet for arbeidstaker som er (helt) fraværende utover ett år i henhold til § 31 og § 32, og for arbeidstaker som er i delvis permisjon i henhold til § 31A. Arbeidstakeren kan ikke sies opp på grunn av fraværet. Arbeidsgiver har bevisbyrden for at oppsigelse innenfor denne perioden skyldes andre forhold. Lov 29 mars 1940 om forbud mot at arbeidere blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste mv ga arbeidstakere et forsterket oppsigelsesvern ved innkalling til militærtjeneste mv. Innholdet i denne loven er innarbeidet i ny § 65A i arbeidsmiljøloven. Ny § 65A er i stor grad sammenfallende med loven av 1940, likevel slik at enkelte realitetsendringer er foretatt. Kravene om at arbeidstaker må ha fyllt 18 år og at vedkommende må ha vært tilsatt i mer enn tre måneder sammenhengende ved bedriften er ikke inntatt i ny § 65A. Oppsigelsesvernet gjelder også for ulike typer frivillig tjenestegjøring organisert av norske myndigheter for deltaking i internasjonale freds- og tvangsoperasjoner. Nr 1 annet punktum oppheves som en konsekvens av den mer vidtgående regelen om drøftingsplikt som foreslås i § 57 nr 1 nytt annet ledd. I § 66 nr 3 er referansen til § 61 tatt ut, fordi § 61 etter endring omfatter avskjedstilfellene direkte. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til de prosessuelle reglene i forbindelse med avskjed. Hele paragrafen er omredigert og delt inn i nummer i større grad enn tidligere. Reglene i gjeldende § 67 er beholdt, og det er i tillegg gjort visse tilføyelser eller presiseringer. Det vises i tillegg til at det er foreslått en endring i § 57 nr 2 annet ledd, om at en oppsigelse skal inneholde opplysninger om fortrinnsrett til ny tilsetting, dersom den er begrunnet med arbeidsmangel. Nr 1 dekker i innhold gjeldende nr 1 første og annet ledd. Bestemmelsen om fortrinnsrettens varighet er imidlertid plassert i eget punkt, jf nr. 2. At det henvises til § 58A, betyr at også åremålstilsatte kommer inn under reglene om fortrinnsrett. En endring er at midlertidig tilsattes varslingsplikt ved fratreden om at de ønsker fortrinnsrett, oppheves. Disse stilles på linje med fast tilsatte som er oppsagt på grunn av arbeidsmangel. Også den gruppen arbeidstakere som har akseptert tilbud om redusert stilling som alternativ til oppsigelse skal etter forslaget ha fortrinnsrett til ny tilsetting. Gjeldende rett om at fortrinnsrett til ny tilsetting ikke gjelder for vikarer, lovfestes. Nr 2 inneholder bestemmelsen om at fortrinnsretten gjelder i ett år. Det nye er presiseringene av på hvilket tidspunkt fortrinnsretten inntrer og tidspunktet for når ett-årsfristen skal regnes fra. Fortrinnsretten inntrer på oppsigelsestidspunktet og fristen skal regnes fra fratredelsestidspunktet. Det er viktig å merke seg at det er den totale tilsettingstiden som er avgjørende for hvem som har fortrinnsrett, selv om fortrinnsretten inntrer på tidspunktet for oppsigelsen. Regelen innebærer at det vil bli en forskjell i fortrinnsrettens lengde avhengig av lengden på den enkeltes oppsigelsestid. Dette er en tilsiktet og rimelig forskjell. Nr 3 tilsvarer gjeldene nr 1 fjerde ledd. Her er det ikke gjort endringer. Nr 4 inneholder en ny bestemmelse om prioritet ved oppbemanning, dersom det er flere arbeidstakere med fortrinnsrett. Arbeidsgiver plikter å følge de samme reglene for utvelgelse i denne situasjonen som de som gjelder for utvelgelse mellom flere arbeidstakere ved oppsigelser på grunn av driftsinnskrenkning eller rasjonalisering. Det legges ikke opp til en ren ansiennitetsvurdering, men en helhetlig saklighetsvurdering hvor flere ulike momenter vil være av betydning. Nr 5 første og annet punktum erstatter gjeldende § 67 nr 2. Annet ledd fastslår at regelen i nr 4 om prioritet ved oppbemanning, ikke skal gjelde ved oppbemanning etter konkurs, offentlig skifte av insolvent dødsbo eller når hele eller deler av virksomheten overdras til ny eier etter at det er åpnet gjeldsforhandlinger etter lov om gjeldsforhandling og konkurs, første del. Det skal understrekes at for det tilfelle at den samme innehaver fortsetter virksomheten etter at en gjeldsavtale med kreditorene er inngått, vil reglene om fortrinnsrett til og prioritetsreglene for rett til ny tilsetting gjelde fullt ut. Ved delvis overdragelse av virksomhet i en gjeldsforhandlingssituasjon, gjelder unntaket bare i forhold til den overdratte delen. De i loven nevnte situasjoner er ment å være uttømmende. Nr 6 er ny, og første ledd innebærer at tvister om fortrinnsrett også skal behandles etter de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Regelen tas inn fordi § 61 ikke kan sies å omfatte fortrinnsrettstvistene direkte. Utgangspunktet for fristberegningen i § 61 nr 2 og 3, passer imidlertid dårlig i fortrinnsrettstilfellene. Det er derfor tatt inn en særregel om utgangspunktet for fristberegningen. Arbeidsgiver vil riktignok ikke ha plikt til å underrette tidligere tilsatte som ikke får tilbud om ny tilsetting. Dersom en arbeidstaker mener å ha rett til ny tilsetting, vil vedkommende likevel normalt ta saken opp med virksomheten, og tvisten vil være et faktum når arbeidsgiver avslår arbeidstakers krav. Fristen for søksmål foreslås derfor å starte på tidspunktet for arbeidsgivers tilbakemelding til arbeidstaker. I annet ledd foreslås en regel som gir domstolene hjemmel for å avsi dom for tilsetting, dersom forbigått fortrinnsberettiget krever dette, og retten ikke finner det urimelig. Videre foreslås det at § 62, annet ledd, får tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at en eventuell erstatning kan tilkjennes etter det samme prinsipp som ved de øvrige saker som omfattes av de særlige prosessreglene. (Kap XIII. Arbeidstilsynet) § 74 nr 2 er tatt inn som første punktum i nr 1. § 74 nr 3 oppheves og innarbeides i instruks for Arbeidstilsynet. § 74 nr 4 blir ny nr 2. § 75 nr 1 er innarbeidet som annet punktum i § 74 nr 1. Formuleringen «eller ved telegram» er sløyfet. Annet punktum i første ledd om fastsettelse av tvangsmulkt er tatt ut for å innarbeides i forskrift om ilegging av tvangsmulkt. Omtalen av Styret for Arbeidstilsynet, distriktsstyrene og de kommunale arbeidervernnemnder er tatt ut av § 80 nr 1. Nærmere regler fastsettes i instruks. I § 80 nr 3 er tilføyet at Arbeidstilsynet ved inspeksjoner i virksomheter skal sette seg i forbindelse med annen tillitsvalgt der hvor verneombud ikke er valgt. § 80 nr 3 endres slik at inspeksjoner kan skje uanmeldt. Omtalen av de kommunale arbeidervernnemnder er tatt ut av paragrafen. Gjeldende § 83 nr 1 har bestemmelser om at virksomhetene skal innbetale en årlig tilsynsavgift til statskassen. Bestemmelsen praktiseres ikke og foreslås derfor endret til en bestemmelse om at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om en årlig tilsynsavgift eller andre former for avgifter/gebyrer. Loven foreslås opphevet hovedsakelig på grunn av manglende betydning i dagens samfunn. Departementet vil foreta en gjennomgang av arbeid i arbeidstakers hjem og vurdere behovet for forskrifter. Lovens materielle innhold er ivaretatt i arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter. Den har således ingen betydning og foreslås opphevet. Loven foreslås opphevet for å oppnå en forenkling av regelverket samt å lette tilgjengeligheten for brukerne. Det materielle innholdet foreslås overført arbeidsmiljøloven i en ny § 65A, se merknader til denne. Hushjelploven er i dag på mange områder åpenbart foreldet og den har i følge undersøkelser ikke virket etter sin hensikt, bl.a fordi partene har hatt svært lite kunnskap om loven. Innholdsmessig gir loven et jevnt over dårligere vern enn den alminnelige arbeidervernloven ga på det tidspunkt hushjelploven ble vedtatt. Etter arbeidsmiljøloven av 1977 er forskjellene blitt enda større. Det finnes lite eller ingen rettspraksis om loven. Hushjelploven foreslås opphevet. Det foreslås videre at det utarbeides forskrifter med hjemmel i ny § 2 nr 6 annet ledd. Se merknad til § 2 nr 6 annet ledd. Loven foreslås opphevet. Den har vist seg vanskelig å håndheve og den favoriserer de store bedriftene på bekostning av små og mellomstore bedrifter slik at disse dersom de overholder nattarbeidsforbudet, risikerer å måtte gi tapt i konkurransen om markedsandeler. Ut fra de vernehensyn departementet er satt til å ivareta, gir det i dagens situasjon liten mening i å opprettholde loven. Det foreslås en endring i forvaltningsloven § 3 annet ledd. Endringen innebærer at oppsigelses- og avskjedsvedtaket som gjelder kommunalt og fylkeskommunalt tilsatte, unntas fra klagereglene i forvaltningsloven. Disse arbeidstakerne får ikke rett til å påklage oppsigelses- og avskjedsvedtak, men kommer i samme stilling som de tilsatte i privat sektor. Oppsigelses- eller avskjedsvedtak må forfølges etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv i samsvar med et fremlagt utkast. Utkast til lov om endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. I lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v gjøres følgende endringer: § 2 nr 6 nytt annet ledd skal lyde: Kongen kan videre bestemme at lovens regler helt eller delvis skal gjelde for arbeidstakere som utfører husarbeid, tilsyn eller pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold, og kan herunder fastsette særregler for slike arbeidstakere. § 3 nr 2 bokstav g) skal lyde: § 12 nr 1 første ledd skal lyde: Teknologi, arbeidsorganisasjon, arbeidstidsordninger og lønnssystemer skal legges opp slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, eller slik at deres muligheter for å vise aktsomhet og ivareta sikkerhetshensyn forringes. Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. § 13 nytt nr 4 skal lyde: 4. Arbeidsgiveren plikter etter krav fra trygdekontoret å gi en redegjørelse om muligheter for tiltak på arbeidsplassen for at en sykmeldt arbeidstaker skal kunne komme tilbake i arbeid, jf folketrygdloven § 18-2 fjerde ledd. § 13 gjeldende nr 4 blir nytt nr 5. § 14 annet ledd bokstav f) skal lyde: f) sørge for at det drives et planmessig vernearbeid og at arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig innsikt i vernespørsmål til å føre kontroll med at arbeidet blir utført på en helse- og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Arbeidsgiveren skal sørge for at alle personskader som oppstar under utførelsen av arbeid registreres. Det samme gjelder sykdom som antas å ha sin grunn i arbeidet eller forholdene på arbeidsplassen. § 20 nytt tredje ledd skal lyde: Arbeidsgiveren plikter å føre statistikk over sykefravær og over fravær ved barns sykdom etter nærmere retningslinjer fra Rikstrygdeverket, jf folketrygdloven § 18-2 tredje ledd. § 22 første ledd skal lyde: Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om en arbeidstaker som lider av yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 11-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakerens arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet. § 22 annet ledd oppheves. Gjeldende tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd. § 24 nr 2 bokstav d) skal lyde: d) andre planer som kan få vesentlig betydning for arbeidsmiljøet, så som planer om byggearbeider, innkjøp av maskiner, rasjonalisering, arbeidsprosesser, og forebyggende vernetiltak. § 24 nr 2 ny bokstav f) skal lyde: f) helse- og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger. § 29 nr 3 skal lyde: 3. Verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg skal få den nødvendige tid til å utføre oppgavene etter § 24 og § 26 på forsvarlig måte. I alminnelighet skal oppgavene utføres innenfor vanlig arbeidstid. Må vedkommende forlate arbeidsplassen, skal den nærmeste overordnede underrettes på forhånd, eller snarest mulig. Vernearbeid som må utføres ut over den alminnelige arbeidstid etter § 46 jf § 47 godtgjøres som for overtidsarbeid. Dette gjelder likevel ikke for arbeidstakere som er unntatt fra arbeidstidsreglene etter § 41. § 30 nr 1 skal lyde: 1. Når det er nødvendig å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne, skal det være verne - og helsepersonale ved virksomheten. Overskriften i kapittel VIII skal lyde: § 31 nytt nr 4 skal lyde: 4. Hver av foreldrene har i tillegg til permisjon etter nr. 3, rett til inntil 1 års permisjon for hvert barn. Permisjon etter denne bestemmelsen må benyttes i tilknytning til permisjon etter nr. 3. Retten etter første ledd gjelder ikke når arbeidstakeren benytter seg av delvis permisjon etter § 31A. Retten gjelder likevel dersom avtale om delvis permisjon opphører etter § 31A nr. 4. § 31 gjeldende nr 4 blir nytt nr 5 og skal lyde: 5. Bor foreldrene ikke sammen, kan farens rett etter nr. 2 utøves av en annen som bistår moren under svangerskapet. Tar ikke begge foreldrene omsorgen for barnet, kan retten til den som ikke tar omsorgen etter nr. 3 utøves av en annen som tar omsorgen for barnet. Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barnet, har rett til permisjon etter nr. 4 i inntil 2 år. § 31 gjeldende nr 5 blir nytt nr 6 og skal lyde: 6. Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 1, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig, og senest 1 uke i forveien, dersom permisjonen skal vare mer enn 2 uker. Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 3, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig, og dersom permisjonen skal vare mer enn 12 uker, skal varsel gis senest 4 uker i forveien. Den som gjør bruk av retten til permisjon etter nr. 4, skal varsle arbeidsgiveren snarest mulig og senest 3 måneder i forveien. § 32 nr 1 annet ledd oppheves. § 32 nr 3 skal lyde: 3. Reglene i § 31 nr. 4, nr. 5 tredje punktum og nr. 6 gjelder tilsvarende. § 32 nr 4 skal lyde: 4. Den som tar i mot fosterbarn har rett til omsorgspermisjon etter reglene i nr. 1 og nr. 3 fra det tidspunkt omsorgen for barnet overtas. Ny § 33C skal lyde: § 33C. Rett til fri på grunn av utføring av offentlige verv. § 41 første ledd bokstav e) oppheves. § 41 nytt annet ledd skal lyde: Unntaket i første ledd bokstav a) gjelder likevel ikke i forhold til bestemmelsen i § 46A. § 41 gjeldende annet ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde: Tvist om arbeidet faller inn under første ledd, bokstav a-f, avgjøres av Arbeidstilsynet. § 41 gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde: Når arbeidet er av så særegen art at det ikke lar seg tilpasse bestemmelsene i dette kapittel, kan Direktoratet for arbeidstilsynet gi samtykke til at arbeidstida blir ordnet på annen måte. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det legges vekt på om den arbeidstidsordning som etableres sikrer arbeidstakerne like gode vernemessige og sosiale forhold som reglene i dette kapittel. § 41 nye femte, sjette og sjuende ledd skal lyde: Fagforening som har innstillingsrett etter lov 5 mai 1927 nr 1 om arbeidstvister § 11 nr 1 eller lov 18 juli 1958 nr 2 om offentlige tjenestetvister § 25 første ledd nr 2, kan slutte tariffavtale om ordning av den alminnelige arbeidstid uten hinder av reglene i dette kapittel om arbeidstidas lengde og plassering. Arbeidsgiver som er bundet av tariffavtale som nevnt i foregående ledd kan gjøre avtalens bestemmelser om arbeidstida gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter dersom et flertall er bundet av avtalen. Er bare et mindretall bundet av avtalen, kreves godkjenning av Direktoratet for arbeidstilsynet. Bruk av utvidet overtid etter femte og sjette ledd kan bare avtales for arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det, og når vilkårene i § 49 er oppfylt. § 42 første ledd skal lyde: Arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 06.00 er nattarbeid, og må ikke drives i andre tilfeller enn dem som er nevnt i denne og neste paragraf. Arbeidsgiveren skal på forhånd konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte nattarbeid. § 42 annet ledd ny bokstav q) skal lyde: q) nødvendig arbeid i forbindelse med produksjon av bakervarer. § 42 tredje ledd oppheves. § 42 gjeldende fjerde ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde: Tvist om arbeidet er tillatt som nattarbeid avgjøres av Arbeidstilsynet. § 43 nr 1 første ledd skal lyde: Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren slutte skriftlig avtale med arbeidstakernes tillitsvalgte om utføring av nattarbeid i til sammen inntil 6 måneder i løpet av en periode på ett år: e) når viktige samfunnsinteresser eller andre viktige hensyn gjør det særlig påkrevet. § 43 nr 2 oppheves. Gjeldende nr 3 blir nytt nr 2. § 44 første ledd skal lyde: Det skal være arbeidshvile fra kl. 18.00 dagen før en søn- eller helgedag og til kl. 22.00 dagen før neste virkedag. Jul-, påske- og pinseaften skal det være arbeidshvile fra kl. 15.00 til kl. 22.00 dagen før neste virkedag. Arbeid innenfor disse tidsrom regnes som søn- og helgedagsarbeid og må ikke utføres i andre tilfeller enn dem som er nevnt i denne og neste paragraf. Arbeidsgiveren skal på forhånd konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte søn- og helgedagsarbeid. § 44 annet ledd ny bokstav p) skal lyde: p) begrensede arbeidsoperasjoner i bakerier som er nødvendige for at neste dags produksjon skal kunne gå normalt. § 44 tredje ledd oppheves. § 44 gjeldende fjerde ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde: Tvist om arbeidet er tillatt som søn- eller helgedagsarbeid avgjøres av Arbeidstilsynet. § 45 nr 1 første ledd skal lyde: Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om søn- og helgedagsarbeid i virksomheten på inntil 8 søn- og helgedager i kalenderåret: § 45 nr 2 første ledd skal lyde: I de tilfeller som nevnt i nr. 1 første ledd bokstavene a)-e), kan Arbeidstilsynet tillate at det blir utført søn- og helgedagsarbeid. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. § 45A oppheves. § 46 nr 3 annet ledd skal lyde: Tvist om lengden av den alminnelige arbeidstid etter første ledd avgjøres av Arbeidstilsynet. § 46 nr 4 annet ledd skal lyde: § 46 nr 6 skal lyde: 6. Forlengelse av arbeidstida ved passiv tjeneste. For arbeid der arbeidstakeren, bortsett fra kortvarige eller tilfeldige avbrytelser, er fritatt for arbeid og plikt til å vise aktpågivenhet, kan Arbeidstilsynet samtykke i at den daglige og ukentlige arbeidstida blir forlenget utover det som er fastsatt i nr. 5. § 46 nr 9 tredje ledd skal lyde: første ledd vil virke åpenbart urimelig, kan Arbeidstilsynet etter krav fra arbeidsgiveren eller arbeidstakernes tillitsvalgte, fastsette en annen beregningsmåte. § 46 nytt nr 10 skal lyde: 10. Unntak fra reglene om arbeidstidas lengde i visse tilfeller. Arbeidstilsynet kan gjøre unntak fra reglene i denne paragraf for arbeidstakere som frivillig påtar seg arbeid av sosial karakter i tillegg til sitt ordinære arbeid for samme arbeidsgiver. § 46A ny overskrift skal lyde: § 46A. Rett til redusert arbeidstid. § 46A nr 1, 2, 4 og 6 skal lyde: 1. En arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Arbeidstidsreduksjonen kan tas ut som arbeidsfrie perioder. 2. Arbeidstaker som ønsker redusert arbeidstid, skal gi skriftlig varsel om dette til arbeidsgiveren snarest mulig og senest 4 uker i forveien. Varselet skal angi den arbeidstidsordningen som ønskes, grunnene til at det søkes redusert arbeidstid og hvor langt tidsrom ordningen ønskes for. Det kan søkes om redusert arbeidstid for inntil 2 år av gangen. 4. Arbeidstaker har plikt til å underrette arbeidsgiver og gå tilbake til full arbeidstid når de forhold som ligger til grunn for arbeidstidsreduksjonen faller bort. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. 6. Tvist om hvorvidt vilkårene for rett til arbeidstidsreduksjon eller arbeidsfrie perioder foreligger avgjøres av Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet kan også treffe vedtak om reduksjonens omfang, ordningens gjennomføring og varighet. § 47 nr 3 skal lyde: 3. Gjennomsnittsberegning etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. I de tilfeller som er nevnt i nr 2 første ledd bokstav a)-d) kan Arbeidstilsynet samtykke i at arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, uten hinder av grensene for den daglige og ukentlige arbeidstid. Før Arbeidstilsynet treffer sin avgjørelse, skal ordningen av arbeidstida drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. § 48 første ledd skal lyde: Dersom arbeidet skal utføres til forskjellige tider av døgnet, skal det utarbeides en arbeidsplan som viser den enkelte arbeidstakers arbeids- og fritid. Arbeidsplanen skal utarbeides i samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner eller deres tillitsvalgte. Ved utarbeidelse og ved endring av arbeidsplanen skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet på arbeidsplassen. § 48 nytt annet ledd skal lyde: Dersom ikke annet framgår av tariffavtale skal arbeidsplanen drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest 2 uker før arbeidsplanen iverksettes. § 48 gjeldende annet, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd. § 49 nr 1 nytt tredje ledd skal lyde: Før overtidsarbeid og merarbeid iverksettes, skal arbeidsgiveren dersom det er mulig drøfte nødvendigheten av det med arbeidstakernes tillitsvalgte. § 49 nr 1 gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. Bokstav d) skal lyde: d) når det på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse, sesongmessige svigninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress. § 49 nr 1 gjeldende fjerde ledd oppheves. § 49 nr 4 oppheves. § 50 nr 2 første ledd skal lyde: Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte for et tidsrom på inntil tre måneder slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 15 timer pr uke, men slik at det samlede overtidsarbeid ikke overstiger 40 timer i fire sammenhengende uker. Den samlede arbeidstid må ikke være over 16 timer i et enkelt døgn. Overtidsarbeidet må ikke overskride 300 timer i kalenderåret for den enkelte arbeidstaker. § 50 nr 2 nytt tredje ledd skal lyde: Utvidet overtidsarbeid etter avtale med tillitsvalgte kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det. § 50 nr 3 oppheves. § 50 gjeldende nr 4 blir nytt nr 3. Nytt annet ledd skal lyde: Før samtykke gis skal bruken av overtid utover lovens alminnelige ramme drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor grensene i denne paragraf nr. 2, skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. § 50 nr 5 oppheves. § 51 nr 1 fjerde ledd skal lyde: Tvist om arbeidsgiverens rett til å nytte bestemmelsen i foregående ledd avgjøres av Arbeidstilsynet. § 51 nr 2 første og annet ledd skal lyde: Arbeidstida må ordnes slik at arbeidstakerne får en arbeidsfri periode på minst 10 timer mellom to arbeidsperioder. Likevel kan det i den arbeidsfrie perioden muntlig avtales kortvarige arbeidsoppdrag med den enkelte arbeidstaker når det brått oppstår fare for alvorlig driftsforstyrrelse. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid når det er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser og hjemmevakter, kan utføres i den arbeidsfrie perioden. Ved virksomhet som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes representanter på samme vilkår slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid kan foregå i den arbeidsfrie periode. Ved virksomhet i jordbruket som ikke er bundet av tariffavtale, kan slik avtale inngås muntlig, med mindre en av partene krever skriftlig avtale. § 51 nr 3 nytt femte ledd skal lyde: Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte for en periode på inntil 6 måneder avtale en arbeidstidsordning som gir arbeidstakerne fri gjennomsnittlig hvert annet søn- og helgedagsdøgn, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke faller på en søn- eller helgedag. § 51 nr 3 gjeldende femte ledd blir nytt sjette ledd og skal lyde: For arbeid i herberge- og bevertningsbedrifter eller for arbeid som drives uken rundt uten avbrytelser, kan det i arbeidsplanen fastsettes en annen fordeling av fridøgnene enn nevnt i fjerde ledd, men slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke skal falle på en søn- eller helgedag. § 55 nr 3 første ledd bokstav d) skal lyde: § 55 nr 3 første ledd ny bokstav f) skal lyde: § 55 nr 3 annet ledd skal lyde: Trekk i lønn eller feriepenger etter bokstavene e) og f) skal begrenses til den del av kravet som overstiger det arbeidstakeren med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand. § 57 nr 1 nytt annet ledd skal lyde: Før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig, drøftes med arbeidstakeren og med arbeidstakerens tillitsvalgte, med mindre arbeidstakeren selv ikke ønsker det. § 57 nr 2 annet ledd skal lyde: Oppsigelsen skal inneholde opplysninger om arbeidstakerens rett til å kreve forhandling og reise søksmål og om retten til å fortsette i stillingen etter bestemmelsene i § 61, og om de frister som gjelder for å kreve forhandling, reise søksmål og for å fortsette i stillingen. Er oppsigelsen begrunnet i arbeidsmangel, skal den også inneholde opplysninger om fortrinnsretten til ny tilsetting etter § 67. I oppsigelsen skal det også opplyses om hvem som er arbeidsgiver og rett saksøkt i en eventuell tvist. § 57 nr 2 nytt fjerde ledd skal lyde: Er oppsigelsen ugyldig, kan arbeidstakeren kreve erstatning. oppsigelsen er mangelfull, men arbeidstaker ikke krever dom for ugyldighet. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. § 58 nr 1 skal lyde: 1. Hvis annet ikke er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale, gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på én måned. Før oppsigelse har funnet sted, kan avtale om kortere oppsigelsesfrist bare inngås mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerens tillitsvalgte ved virksomhet som er bundet av tariffavtale. § 58 nr 7 oppheves. § 58 gjeldende nr 8 og nr 9 blir nye nr 7 og nr 8. Ny § 58A skal lyde: § 58A. Midlertidig tilsetting. 1. Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art, kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller: c) når deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten tilsettes ekstraordinært. d) med øverste leder i virksomheten (åremålstilsetting). 2. Midlertidige arbeidsavtaler opphører ved det avtalte tidsrommets utløp, eller når det bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre noe annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. 3. En arbeidstaker som har vært tilsatt i mer enn ett år, har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden senest en måned før fratredelsestidspunktet. Dette gjelder likevel ikke deltaker i arbeidsmarkedstiltak som omfattes av nr 1. bokstav c). Slikt varsel skal leveres til arbeidstakeren personlig eller sendes i rekommandert brev til arbeidstakerens oppgitte adresse. Varselet skal anses for gitt når det er kommet fram til arbeidstakeren. Unnlatelse av å gi varsel medfører at arbeidsgiver ikke kan kreve fratreden før en måned etter at varsel er gitt. 4. Ved tvist om det foreligger lovlig midlertidig tilsetting, får § 61 og § 62 tilsvarende anvendelse. Fristene for å kreve forhandlinger og reise søksmål regnes fra det aktuelle fratredelsestidspunktet. Retten til å fortsette i stillingen, jf § 61 nr. 4, gjelder ikke for midlertidig tilsatte. Retten kan likevel bestemme, etter krav fra arbeidstakeren, at en midlertidig tilsatt kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. § 60 nr 2 nytt annet ledd skal lyde: En oppsigelse som skyldes at arbeidsgiver setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære drift på oppdrag er ikke saklig med mindre det er helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift. § 61 overskriften og nr 1 skal lyde: § 61. Tvist om usaklig oppsigelse m v. 1. I søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold, gjelder lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene og lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål, men med de særregler som går fram av paragrafen her og § 61A, § 61B og § 61C . I søksmålet kan det også tas med krav som står i sammenheng med eller kommer i stedet for de krav som kan reises etter første punktum. § 61 nr 2 første ledd skal lyde: 2. Arbeidstaker som vil gjøre gjeldende at et arbeidsforhold ikke lovlig er brakt til opphør eller vil kreve erstatning på grunn av opphør av et arbeidsforhold, kan kreve forhandlinger med arbeidsgiveren. Arbeidstakeren må i så fall skriftlig underrette arbeidsgiveren om dette senest innen to uker etter at oppsigelsen er mottatt. Arbeidsgiveren skal sørge for at forhandlingsmøte blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt. § 61 nr 4 nytt tredje ledd skal lyde: Retten kan bestemme at arbeidstaker som er urettmessig utestengt fra arbeidsplassen etter oppsigelsesfristens utløp, har rett til å gjeninntre i stillingen, dersom arbeidstaker ber om dette innen 4 uker fra utestengningen. § 61 nr 4 gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. § 61A overskriften og første ledd skal lyde: § 61A. I forbindelse med søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av arbeidsforhold, kan retten også behandle spørsmål om oppgjør av lønn og feriepenger og tvist om andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven kap. XII. sammenheng med hovedkravet eller helt eller delvis kan bringes til motregning, dersom dette ikke vil være til vesentlig ulempe for behandlingen av oppsigelsessaken. Rettens avgjørelse etter foregående punktum kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. § 61B overskriften og annet ledd skal lyde: § 61B. Særskilte herreds- og byretter og meddommerutvalg. Departementet oppnevner et særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert fylke. Utvalget skal bestå av 10 meddommere eller et høyere antall delelig med fem, som fastsettes av departementet. Av meddommerne skal minst to femdeler være arbeidsgivere og minst to femdeler være arbeidstakere. Minst en femdel skal oppnevnes etter forslag fra Landsorganisasjonen i Norge og minst en femdel etter forslag fra Næringslivets Hovedorganisasjon. § 61C overskriften skal lyde: Hovedforhandling, ankefrist m.v. Ny § 61D skal lyde: § 61D. Voldgiftsavtaler. Arbeidsgiver kan inngå skriftlig avtale med øverste leder i virksomheten om at tvister i forbindelse med opphør av arbeidsforholdet skal løses ved voldgift. § 63 nye tredje, fjerde og femte ledd skal lyde: Denne bestemmelse kommer til anvendelse bare dersom oppsigelsen blir gitt innen utløpet av den avtalte prøvetiden, som maksimum kan være seks måneder, jf likevel fjerde ledd. Dersom arbeidstaker har vært fraværende fra arbeidet i prøvetiden, kan arbeidsgiver forlenge den avtalte prøvetiden med en periode som tilsvarer lengden av fraværet. Forlengelse kan bare skje når arbeidstaker skriftlig er orientert om adgangen ved tilsettingen, og arbeidsgiver skriftlig har orientert arbeidstaker om forlengelsen innen utløpet av prøvetiden. Adgangen til forlengelse gjelder ikke fravær som er forårsaket av arbeidsgiver. Ved tvist om oppsigelse som er gitt innen utløpet av prøvetiden, får bestemmelsene i § 61 og § 62 tilsvarende anvendelse, men slik at arbeidstakeren ikke har rett til å fortsette i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse. § 63 gjeldende tredje ledd oppheves. § 63 gjeldende fjerde ledd blir nytt sjette ledd. § 64. overskriften og nr 5 skal lyde: § 64 Oppsigelsesvern ved sykdom m v. 5. Blir arbeidstaker som er borte fra arbeidet etter reglene i § 33A eller § 33B, oppsagt under fraværet, forlenges fristen for å kreve forhandlinger med det antall dager som svarer til fraværet etter at oppsigelsen er mottatt. Fristen for å gå til søksmål forlenges med tilsvarende antall dager fra oppsigelsen fant sted. § 65 overskriften skal lyde: Oppsigelsesvern ved svangerskap, etter fødsel og adopsjon. § 65 nr 2 første ledd skal lyde: 2. Arbeidstaker som er fraværende fra arbeidet i henhold til bestemmelsene i § 31 og § 32 må ikke sies opp med virkning i fraværsperioden når arbeidsgiveren er klar over at fraværet skyldes disse grunner eller arbeidstakeren uten unødig opphold gir beskjed om at dette er grunnen for fraværet. Er arbeidstakeren lovlig sagt opp til fratreden på et tidspunkt som faller innenfor det i § 31 § 32 nevnte tidsrom, er oppsigelsen gyldig, men oppsigelsen forlenges med dette tidsrom. § 65 nr 2 nytt annet ledd skal lyde: Første ledd gjelder for permisjon i inntil ett år. For permisjon utover ett år og for permisjon etter § 31A, gjelder nr 1 første og annet punktum tilsvarende. Ny § 65A skal lyde: § 65A. Oppsigelsesvern ved militærtjeneste m.v. 1. Arbeidstaker som er fraværende fra arbeidet på grunn av pliktig eller frivillig militærtjeneste eller liknende allmenn vernetjeneste, kan ikke av den grunn sies opp. Det samme gjelder ved frivillig tjenestegjøring av inntil 14 måneders varighet i styrker organisert av norske myndigheter for deltakelse i internasjonale freds- og tvangsoperasjoner, såfremt arbeidstaker så snart som mulig etter å ha inngått bindende avtale om tjenestegjøring i slike styrker, melder fra om det til arbeidsgiver. 2. Arbeidstaker som ønsker å fortsette i stillingen etter tjenestegjøringen, plikter på forespørsel å underrette arbeidsgiver om dette før tjenesten begynner. Arbeidsgiver plikter ikke å ta arbeidstaker tilbake i arbeid før 14 dager etter mottak av melding om fra hvilken dag arbeidstaker kan gjenoppta arbeidet. 3. Oppsigelse som finner sted umiddelbart før eller innenfor det tidsrom arbeidstakeren er vernet mot oppsigelse etter denne paragraf, skal anses å ha sin grunn i tjenestegjøringen, dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. 4. Ved tvist om en oppsigelses rettmessighet etter denne paragraf får bestemmelsene i § 61 og § 62 tilsvarende anvendelse. Har arbeidstaker oversittet fristene for å kreve forhandling eller gå til søksmål, kan retten gi oppreisning for fristoversittelsen, dersom arbeidstaker krever det og retten finner det rimelig. § 66 nr 1 annet punktum oppheves. § 66 nr 3 skal lyde: Ved tvist om avskjedens rettmessighet, har arbeidstakeren ikke rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse. § 67 skal lyde: 1. Arbeidstaker som er sagt opp på grunn av arbeidsmangel har fortrinnsrett til ny tilsetting i samme virksomhet, med mindre det gjelder en stilling arbeidstakeren ikke er skikket for. Dette gjelder også arbeidstaker som har vært tilsatt i begrenset tid etter § 58 A, og som på grunn av arbeidsmangel ikke får fortsatt tilsetting, samt den som har akseptert tilbud om redusert tilsetting i stedet for oppsigelse. Dette gjelder likevel ikke tilsatte i vikariater. Fortrinnsretten etter foregående ledd gjelder bare for arbeidstaker som har vært tilsatt i virksomheten i til sammen minst 12 måneder i de to siste år. 2. Fortrinnsretten gjelder fra oppsigelsestidspunktet og i ett år fra oppsigelsesfristens utløp. 3. Har arbeidstakeren ikke akseptert et tilbud om ny tilsetting i en passende stilling senest 14 dager etter mottakelsen, faller fortrinnsretten bort. 4. Er det flere fortrinnsberettigede til en stilling plikter arbeidsgiveren å følge de samme regler for utvelgelse ved inntak som de som gjelder ved oppsigelser som skyldes driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak. 5. Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for arbeidstaker som er sagt opp i forbindelse med at virksomheten går konkurs. Dette gjelder bare når virksomheten fortsetter eller gjenopptas og den under hensyn til sted, art, omfang o.l. må anses som en fortsettelse av den opprinnelige virksomhet. Bestemmelsen i nr. 4 kommer likevel ikke til anvendelse i forbindelse med konkurs, offentlig skifte av insolvent dødsbo eller ved overdragelse av virksomhet etter at det er åpnet gjeldsforhandlinger, jf lov om gjeldsforhandling og konkurs, første del. 6. Ved tvister etter denne paragrafen, får § 61 § 62 tilsvarende anvendelse. Fristene for å kreve forhandlinger og reise søksmål i § 61 nr. 2 og nr. 3, regnes fra det tidspunkt arbeidsgiver har avslått et krav fra arbeidstaker på ny tilsetting. Kommer retten til at en fortrinnsberettiget skulle vært tilsatt i en bestemt stilling, skal retten etter krav fra den fortrinnsberettigede avsi dom for tilsetting i stillingen, med mindre dette finnes urimelig. § 74 nr 1 første ledd skal lyde: Arbeidstilsynet består av Direktoratet for arbeidstilsynet og det lokale arbeidstilsyn. Direktoratet for arbeidstilsynet leder Arbeidstilsynets virksomhet og skal sørge for at de oppgaver Arbeidstilsynet er pålagt blir utført i samsvar med gjeldende lover og regler. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Kongen kan bestemme at tilsynet med deler av den offentlige forvaltning og transportbedrifter som drives av staten skal ordnes på annen måte enn det som følger av loven. § 74 nr 2 og nr 3 oppheves. Gjeldende nr 4 blir nytt nr 2. § 75 oppheves. § 76 oppheves. § 77 nr 4 skal lyde: Dispensasjon fra lovens bestemmelser skal for å være gyldig gis skriftlig. § 78 første ledd annet punktum oppheves. § 80 nr 1 skal lyde: Representanter for Arbeidstilsynet og sakkyndige eller granskingskommisjon, som er oppnevnt etter denne lov, skal til enhver tid ha fri adgang til ethvert arbeidssted som går inn under loven eller som det er spørsmål om å bringe inn under den, til husvær som kommer inn under § 8 nr. 3 og til bygning, transportmiddel, lager, område m.v. hvor maskin, tekniske innretninger og utstyr eller giftige og andre helsefarlige stoffer som nevnt i § 17 og § 18 befinner seg. § 80 nr 3 skal lyde: 3. Arbeidstilsynets tilsatte skal ved inspeksjon på arbeidsplassen sette seg i forbindelse med arbeidsgiveren og verneombudet og, om nødvendig, med annet verne- og helsepersonale ved bedriften. Verneombudet kan kreve at også annen tillitsvalgt ved virksomheten deltar i inspeksjonen. I virksomheter hvor verneombud ikke er valgt, skal Arbeidstilsynet ved inspeksjoner sette seg i forbindelse med annen tillitsvalgt. Inspeksjoner kan skje uanmeldt. § 81 skal lyde: Når Arbeidstilsynet får melding om at det ved en virksomhet er forhold som er i strid med loven, skal melderens navn holdes hemmelig. Taushetsplikten gjelder også i forhold til den hvis forhold er anmeldt. § 82 oppheves. § 83 overskriften og nr 1 skal lyde: § 83. Avgifter - Gebyrer. 1. Virksomhet som går inn under denne lov kan pålegges å betale til statskassen en årlig tilsynsavgift eller avgifter/gebyrer til å dekke utgifter til inspeksjon og kontroll, godkjenning og sertifisering samt til pålagte undersøkelser/prøver. Nærmere regler om avgifter/gebyrer fastsettes av Kongen. Avgiftene/gebyrene er tvangsgrunnlag for utlegg. § 83 nr 2 oppheves. Gjeldende nr 3 blir nytt nr 2. § 84 oppheves. I lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjøres følgende endring: § 3 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde: Fra de tidspunkt Kongen bestemmer oppheves følgende lover: (1) Lov 15 februar 1918 nr 2 om industrielt hjemmearbeide. (2) Lov 24 mai 1929 nr 3 om delvis forbud mot å bruke blyhvitt m.v ved malerarbeide. (3) Lov 29 mars 1940 om forbud mot at arbeidere blir berøvet sin stilling på grunn av innkalling til militærtjeneste m.v. (4) Lov 31 mai 1963 nr 3 om arbeidsvilkår for hushjelp. (5) Lov 18 juni 1965 nr 8 om arbeidstida i bakerier. Loven her trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter. 3. Kongen kan bestemme at virksomhet i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen eller i dens undergrunn, i indre norske farvann, norsk sjøterritorium og den del av kontinentalsokkelen som er undergitt norsk statshøyhet, bortsett fra områder undergitt privat eiendomsrett, helt eller delvis skal unntas fra loven. Loven kommer til anvendelse ved virksomhet som nevnt i området utenfor den norske del av kontinentalsokkelen dersom dette følger av særskilt avtale med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig. Kongen kan bestemme at virksomheten helt eller delvis skal unntas fra loven. bemannede undervannsoperasjoner fra innretning eller fartøy registrert i norsk skipsregister. Kongen kan likeledes bestemme at loven skal få anvendelse ved forflytning av innretninger eller fartøy som nevnt i foregående punkt. Når det gis unntak fra loven for virksomhet som nevnt i første og annet ledd ovenfor, kan Kongen samtidig fastsette andre regler som skal tre i stedet. Det samme gjelder når loven gis anvendelse i tilfelle som nevnt i tredje ledd ovenfor. Kongen kan bestemme at deler av den offentlige forvaltning skal unntas fra loven eller deler av den, når virksomheten er av så særegen art at det vanskelig lar seg tilpasse lovens bestemmelser. Hvorvidt en virksomhet som drives av det offentlige er forvaltning, avgjøres av Kongen. 4. Kongen fastsetter i hvilken utstrekning det skal gjøres unntak fra loven for sivil luftfart og annen statsluftfart med offentligrettslige formål som omfattes av luftfartsloven. Kongen kan i denne forbindelse fastsette regler som skal tre i stedet for reglene i loven her. 5. Kongen kan bestemme at lovens regler helt eller delvis skal gjelde for virksomhet i jord- og skogbruk som ikke sysselsetter arbeidstaker. Kongen kan herunder fastsette særregler og unntak for slike virksomheter. Med jordbruk menes i denne loven også skogbruk og annen virksomhet som er knyttet til jordbruk og ikke er stort mer enn det som trenges til jordbruksdriften eller husholdningen. Som jordbruk regnes også virksomhet i husdyrbruk, pelsdyravl, gartneri og hagebruk selv om slik virksomhet ikke er knyttet til vanlig jordbruk. Kongen kan bestemme at reglene i lovens kapittel IV skal gjelde for produsenter, leverandører m.v av tekniske innretninger, utstyr eller giftige eller andre helsefarlige stoffer som skal brukes eller ventelig vil bli brukt i virksomhet innen jord- og skogbruk som ikke sysselsetter arbeidstaker. Kongen kan unnta fra loven - og gi egne bestemmelser om - virksomhet i jordbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form. 6. Kongen avgjør om, og i hvilken utstrekning, loven skal gjøres gjeldende for arbeid som utføres i arbeidstakerens hjem. 7. Kongen kan bestemme at lovens regler helt eller delvis også skal gjelde for virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere. Drives en virksomhet av flere i fellesskap for egen regning, ansees bare en av disse som arbeidsgiver etter denne lov, mens de øvrige blir å anse som arbeidstakere. Dette gjelder ikke for familiebruk i jord- og sagbruksvirksomhet. Hvem som blir å anse som arbeidsgiver, skal straks meldes til Arbeidstilsynet. e) pasienter i helseinstitusjoner, attføringsinstitusjon o.l. g) personer som uten å være arbeidstakere deltar i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten, skal anses som arbeidstakere, når de utfører arbeid i virksomhet som går inn under loven. Bestemmelsene om arbeidsgiveren kommer tilsvarende til anvendelse. Virksomhet som går inn under denne lov, skal meldes skriftlig til Arbeidstilsynet, dersom den ikke er meldt til tilsynet tidligere i samsvar med lov 7 desember 1956 om arbeidervern, § 3. Melding skal også sendes når en virksomhet vil ta i bruk nytt fast arbeidssted, herunder ved flytting, og når det tas i bruk midlertidig arbeidssted for et tidsrom på over seks uker. Meldingen skal sendes så tidlig som mulig, og senest en uke før virksomheten settes i gang eller arbeidsstedet tas i bruk. Direktoratet for arbeidstilsynet gir nærmere bestemmelser om hvilke opplysninger meldingen skal inneholde. Direktoratet kan gjøre unntak fra regelen om melding av midlertidig arbeidssted og for spesielle grupper av næringsdrivende, når dette vil medføre særlig ulempe for virksomheten, og melding ikke ansees påkrevd av hensyn til tilsynet med loven. 2. Kongen kan gi forskrifter om begrensninger i adgangen til å sysselsette visse grupper av arbeidstakere som i særlig grad kan være utsatt for ulykkes- eller helsefare. Kongen kan herunder gi forskrifter om omplassering av slike grupper. 3. I virksomhet hvor hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet gjør det nødvendig kan Kongen gi forskrifter om at: c) arbeidsgiver bare kan nytte arbeidstakere som kan dokumentere at de har gjennomgått en opplæring som tilfredsstiller nærmere fastsatte krav til ferdigheter eller kunnskaper. a) at arbeidsrom, atkomstveier, trapper m. d) at forurensninger i form av støv, røyk, gass, damp, generende lukt, påvirkning fra biologiske faktorer og stråling unngås med mindre det er på det rene at forurensningen ikke kan medføre uheldige belastninger for arbeidstakerne. i) at arbeidsrom, sanitær- og velferdsrom m. 3. Innkvartering som arbeidsgiveren stiller til rådighet for arbeidstakerne, skal være forsvarlig utført, innredet og vedlikeholdt. Eventuelle husordensregler skal fastsettes i samråd med representanter for arbeidstakerne. Kongen kan gi bestemmelser som forbyr ordensregler som vil virke urimelig overfor arbeidstakerne. 4. Kongen gir nærmere bestemmelser om de krav som stilles etter denne paragraf på faste, midlertidige, skiftende og utendørs arbeidsplasser. Disse regler kan også gjøres gjeldende for utleiere av lokaler m.v. Tekniske innretninger og utstyr bør være konstruert og stilt opp slik at de kan betjenes av eller tilpasses arbeidstakere med ulike fysiske forutsetninger. 2. Kongen gir nærmere bestemmelser om de krav som stilles etter denne paragraf, herunder om: a) konstruksjon, utførelse, oppstilling, merking m.v. § 10. (Opphevet ved lov 26 juni 1992 nr 90 (i kraft 1 mars 1993 iflg vedtak 11 feb 1993 nr 96).) 1. I virksomhet hvor giftige eller andre helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale blir framstilt, pakket, brukt eller oppbevart på en måte som kan innebære helserisiko, skal arbeidsprosessene og arbeidet for øvrig være fullt forsvarlig slik at arbeidstakerne er sikret mot ulykker, helseskader eller særlig ubehag. Beholdere og emballasje for stoffene skal være tydelig merket med stoffenes navn og advarsel på norsk. Virksomheten skal føre register over slike stoffer med angivelse av stoffets navn, sammensetning, fysikalske og kjemiske egenskaper samt opplysninger om mulige giftvirkninger (toksikologiske data), risikomomenter, forebyggende tiltak og førstehjelpsbehandling. Virksomheten skal ha det nødvendige, utstyr for å hindre eller motvirke helseskader på grunn av stoffer. Slike farlige stoffer skal ikke brukes dersom de kan erstattes med stoffer som er mindre farlige for arbeidstakerne. 2. I virksomhet som framstiller, pakker, bruker eller oppbevarer giftige eller helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale på en måte som kan innebære helserisiko, skal det foretas fortløpende kontroll med arbeidsmiljøet og arbeidstakernes helse. 3. Direktoratet for arbeidstilsynet kan bestemme at det skal føres register over alle arbeidstakere som er utsatt for bestemte helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale i virksomheter som går inn under loven. 4. Kongen kan forby at et helsefarlig stoff, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale framstilles, pakkes, brukes eller oppbevares i virksomhet som går inn under loven. Kongen kan også sette nærmere vilkår for at et stoff skal tas i bruk eller produseres. stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale i virksomhet som går inn under loven. 6. Direktoratet for arbeidstilsynet kan helt eller delvis gjøre unntak fra reglene i denne paragraf for virksomhet som bruker giftige eller andre helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale i forbindelse med forsknings- og analysearbeid e.l. Arbeidstakerne og deres tillitsvalgte skal holdes orientert om systemer som nyttes ved planlegging og gjennomføring av arbeidet, herunder om planlagte endringer i slike systemer. De skal gis den opplæring som er nødvendig for å sette seg inn i systemene, og de skal være med på å utforme dem. 5. Kongen gir nærmere regler om hvilke krav som skal stilles til virksomheten etter denne paragraf. a) utforming, merking m.v. b) bruk, vedlikehold m.v. c) prøving, sertifisering og godkjenning. Reglene om personlig verneutstyr kan også gjøres gjeldende for produsent, importør og leverandør. 2. Hvis en arbeidstaker er blitt hemmet i sitt yrke som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l., skal arbeidsgiveren, så langt det er mulig, iverksette de nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid. Arbeidstakeren skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet, endringer i tekniske innretninger, gjennomgått attføring e.l. 3. Dersom det i medhold av reglene i nr 2 er aktuelt å overføre en arbeidstaker til annet arbeid, skal arbeidstakeren og vedkommende tillitsvalgte tas med på råd før saken avgjøres. § 14. Arbeidsgiverens plikter. h) sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig. Kongen gir nærmere regler om arbeidsgiverens plikter etter foregående ledd. 2. Ved arbeidsplasser hvor det samtidig sysselsettes mer enn 10 arbeidstakere, skal arbeidsgiveren, dersom ikke en av virksomhetene kan regnes som hovedbedrift, skriftlig avtale hvem av dem som skal ha ansvaret for samordningen. Kommer slik avtale ikke i stand, skal dette meldes til Arbeidstilsynet, som bestemmer hvilken arbeidsgiver som skal ha ansvaret for samordningen. Blir arbeidstakerne oppmerksomme på feil eller mangler som kan medføre fare for liv eller helse, skal de, dersom de ikke selv kan rette på feilen eller mangelen, straks underrette arbeidsgiveren eller den arbeidsgiveren har gitt fullmakt, verneombudet og i nødvendig utstrekning andre arbeidstakere. En arbeidstaker som anser at arbeidet ikke kan fortsette uten å medføre fare for liv eller helse, skal avbryte sitt arbeid. Arbeidstakere som blir skadet i arbeidet eller pådrar seg sykdom som de mener har sin grunn i arbeidet eller forholdene på arbeidsstedet, skal melde fra til arbeidsgiveren eller dennes representant. 2. Arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere, skal påse at hensynet til sikkerhet og helse blir ivaretatt under planlegging og utførelse av de arbeidsoppgaver som hører under deres ansvarsområder. § 16a. Kongen gir nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes. 1. Den som produserer, importerer, selger, leier eller låner ut tekniske innretninger eller utstyr som skal brukes eller ventelig vil bli brukt i virksomhet som går inn under denne lov, skal før innretningene eller utstyret leveres til bruk, sørge for at de er konstruert og forsynt med verneinnretninger i samsvar med lovens krav. Tekniske innretninger eller utstyr som utstilles i salgs- eller reklameøyemed, eller framvises for demonstrasjonsformål, og som ikke er forsynt med nødvendige verneinnretninger, skal synlig skiltes med opplysninger om at innretningen eller utstyret ikke er i overensstemmelse med lovens krav og ikke kan leveres til bruk før produsenten, leverandøren eller importøren har brakt dem i overensstemmelse med krav fastsatt i eller i medhold av denne lov. Ved demonstrasjoner skal det treffes nødvendige tiltak for å forebygge at personer, dyr eller eiendom utsettes for fare. Ved konstruksjonen av tekniske innretninger og utstyr som nevnt i foregående ledd, skal det påses at de kan brukes etter sin hensikt uten å medføre særlige ulemper eller ubehag under bruken. 1. Den som produserer eller importerer giftige eller andre helsefarlige stoffer, herunder giftig eller helsefarlig biologisk materiale som skal brukes eller ventelig vil bli brukt i virksomhet som går inn under denne lov, skal: 3. Kongen gir nærmere bestemmelser om Produsenters og importørers plikter etter denne paragraf, herunder om unntak i tilfelle hvor importører anvender de importerte stoffene i egen virksomhet. Kongen kan fastsette at bestemmelsene i denne paragraf helt eller delvis skal gjelde for forhandlere, eller at forhandlere pålegges plikter etter denne paragraf i stedet for produsenter eller importører. Utgifter med undersøkelser som pålegges etter denne paragraf, bæres av den som har plikt til å foreta undersøkelsen eller levere prøven. § 19. Den som vil oppføre bygning eller utføre bygningsmessig arbeid som er meldepliktig etter gjeldende bygningslov og som skal brukes eller ventelig vil bli brukt av virksomhet som går inn under denne lov, har plikt til på forhånd å innhente Arbeidstilsynets samtykke. Det samme gjelder når en eksisterende virksomhet vil foreta slike endringer i lokaler, produksjonsprosesser, maskinutstyr m.v at det vil føre til vesentlige endringer i arbeidsmiljøet. Departementet kan fastsette at forhåndssamtykke ikke er nødvendig for spesielle arbeidsplasser eller bygninger eller endringer i bygninger når dette er ubetenkelig ut fra hensynet til arbeidsmiljøet. § 20. Registrering av skader og sykdommer. § 21. Arbeidsgiverens meldeplikt. Rammes arbeidstaker av arbeidsulykke som har voldt døden eller alvorlig skade, skal arbeidsgiveren straks, og på hurtigste måte, varsle Arbeidstilsynet og nærmeste politimyndighet. Arbeidsgiveren skal bekrefte varselet skriftlig. Verneombudet skal ha kopi av bekreftelsen. Direktoratet for arbeidstilsynet kan kreve at slikt varsel skal gis også andre tilfeller. Direktoratet for arbeidstilsynet kan kreve at arbeidsgiveren skal melde til Arbeidstilsynet: § 22. Leges meldeplikt. Enhver lege som har til behandling en arbeidstaker som lider av yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 11-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakerens arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet. Direktoratet gir nærmere regler om meldeplikten, herunder at meldeplikten skal omfatte spesielt angitte sykdommer som kan antas å skyldes arbeidets art eller forholdene på arbeidsplassen. 3. Arbeidsgiveren og arbeidstakerne skal ha like mange representanter i utvalget. Lederen for utvalget velges vekselvis av arbeidsgiverens og arbeidstakernes representanter. Representantene for verne - og helsepersonalet har ikke stemmerett i utvalget. Ved stemmelikhet gjør lederens stemme utslaget. e) etablering og vedlikehold av internkontrollsystemer, jfr. § 16a. gjelder, samtykker i at de legges fram for utvalget. 4. Hvis arbeidsmiljøutvalget finner det påkrevet for å verne arbeidstakernes liv eller helse, kan utvalget vedta at arbeidsgiveren skal gjennomføre konkrete tiltak til utbedring av arbeidsmiljøet, innenfor rammen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. For å klarlegge om det foreligger helsefare, kan utvalget også vedta at arbeidsgiveren skal utføre målinger eller undersøkelser av arbeidsmiljøet. Utvalget skal sette en tidsfrist for gjennomføringen av vedtaket. Hvis arbeidsgiveren ikke finner å kunne gjennomføre utvalgets vedtak, skal spørsmålet uten ugrunnet opphold forelegges for Arbeidstilsynet til avgjørelse. 1. Ved hver virksomhet som går inn under loven skal det velges verneombud. Ved virksomhet med mindre enn 10 arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud ved virksomheten. Hvis ikke annet er fastsatt om tiden for avtalens gyldighet, anses den som sluttet for to år, regnet fra den dagen den ble underskrevet. Direktoratet for arbeidstilsynet kan, etter en konkret vurdering av forholdene i virksomheten, fastsette at den likevel skal ha verneombud. Ved virksomhet med mer enn 10 arbeidstakere kan det velges flere verneombud. 2. Antall verneombud fastsettes i forhold til virksomhetens størrelse, arbeidets art og arbeidsforholdene for øvrig. Dersom virksomheten består av flere atskilte avdelinger, eller arbeidet foregår på skift, skal det i alminnelighet velges minst ett verneombud for hver avdeling eller hvert skiftlag. har ansvar for å samordne verneombudenes virksomhet. Hovedverneombudet skal velges blant verneombudene eller andre som har eller har hatt tillitsverv ved virksomheten. 3. Blir et verneombud kjent med forhold som kan medføre ulykkes- og helsefare, skal verneombudet straks varsle arbeidstakerne på stedet, og arbeidsgiveren eller dennes representant skal gjøres oppmerksom på forholdet dersom verneombudet selv ikke kan avverge faren. Arbeidsgiveren skal gi verneombudet svar på henvendelsen. Er det ikke innen rimelig tid tatt hensyn til meldingen, skal verneombudet underrette Arbeidstilsynet eller arbeidsmiljøutvalget. 4. Verneombudet skal tas med på råd under planlegging og gjennomføring av tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet innenfor ombudets verneområde, herunder utøvelse av internkontroll og etablering og vedlikehold av internkontrollsystemer, jfr. § 16a. yrkehygieniske rapporter og målinger, og om eventuelle feil eller mangler som er påvist. 7. Kongen gir nærmere regler om verneombudets virksomhet, og om ombudets taushetsplikt. I reglene kan fastsettes at verneombudet skal utføre oppgaver som er tillagt arbeidsmiljøutvalget i henhold til § 24, når virksomheten ikke har slikt utvalg. Myndigheten til å treffe vedtak etter § 24 nr. 3 første ledd 3. punktum og nr. 4, kan ikke tillegges verneombudet. § 27. Verneombudets rett til å stanse farlig arbeid. Dersom verneombudet mener at det foreligger en umiddelbar fare for arbeidstakernes liv eller helse, og faren ikke straks kan avverges på annen måte, kan arbeidet stanses inntil Arbeidstilsynet har tatt stilling til om arbeidet kan fortsette. Arbeidet må bare stanses i det omfang verneombudet anser er nødvendig for å avverge fare. Stansingen og grunnen til den skal omgående meldes til arbeidsgiveren eller dennes representant. Innenfor bygge- og anleggsvirksomhet, ved laste- og lossearbeid og eller når særlige forhold gjør det påkrevd, kan Kongen bestemme at det skal være særskilte lokale arbeidsmiljøutvalg eller verneombud. Slike arbeidsmiljøutvalg eller verneombud kan få oppgaver, plikter og rettigheter som nevnt i § 24, § 26 og § 27, forhold til alle arbeidsgivere på arbeidsplassen. 2. Arbeidsgiverne skal sørge for at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg kan få den opplæring som er nødvendig for at de kan utføre sine verv på forsvarlig måte. Verneombud og medlemmene av arbeidsmiljøutvalg har rett til å ta den nødvendige opplæring ved kurs som arbeidstakernes organisasjoner arrangerer. Utgifter i forbindelse med slik opplæring bæres av arbeidsgiveren. 3. Verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg skal få den nødvendige tid til å utføre oppgavene etter § 24 og § 26 på forsvarlig måte. I alminnelighet skal oppgavene utføres innenfor vanlig arbeidstid. Må vedkommende forlate arbeidsplassen, skal den nærmeste overordnede underrettes på forhånd, eller snarest mulig. 4. Arbeidsgiveren skal sørge for at vervet som verneombud eller medlem av arbeidsmiljøutvalg ikke medfører inntektstap for arbeidstakere, eller på annen måte fører til at deres arbeids- eller ansettelsesvilkår forringes. Kap. VIII. Rett til fri ved svangerskap og fødsel m.v. og ved barns og barnepassers sykdom. Etter fødselen skal hun ha permisjon de første 6 uker. Arbeidstilsynet kan gjøre unntak fra denne regel når moren godtgjør ved legeattest at det er bedre for henne å komme i arbeid. Uten hensyn til bestemmelsen i første ledd har foreldrene rett til permisjon når det ytes fødselspenger fra folketrygden. 4. Bor foreldrene ikke sammen, kan farens rett etter nr. 2 utøves av en annen som bistår moren under svangerskapet. Tar ikke begge foreldrene omsorg for barnet, kan retten til den som ikke tar omsorg etter nr. 3 utøves av en annen som tar omsorg for barnet. § 31A. (Tilføyes ved lov 11 juni 1993 nr 71 fra 1 juli 1994.) 1. Ved adopsjon har adoptivforeldrene rett til omsorgspermisjon i tilsammen inntil 1 år dersom barnet er under 15 år. Adoptivforeldrene har likevel rett til permisjon ut over 1 år når det ytes adopsjonspenger fra folketrygden. Ved adopsjon av flere barn samtidig forlenges omsorgspermisjon etter første ledd første punktum med tre uker for hvert barn som adopteres utover ett. 2. Retten etter nr. 1 gjelder fra det tidspunkt adoptivforeldrene overtar omsorgen for barnet, selv om det er før adopsjonsbevilling blir gitt. 4. Den som tar imot fosterbarn har rett til omsorgspermisjon etter reglene i nr. 1 fra det tidspunkt omsorg for barn overtas. 5. Denne paragraf gjelder ikke ved stebarnadopsjon. Kvinne som ammer sitt barn kan kreve den fritid hun av den grunn trenger og minst 1/2 time 2 ganger daglig, eller hun kan kreve arbeidstida redusert med inntil 1 time pr dag. § 33A. 1. Arbeidstaker som har omsorg for barn har rett til permisjon for nødvendig tilsyn med barnet når det er sykt. Permisjonsretten gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet og sykdommen eller funksjonshemmingen medfører en markert økning av risikoen for at foreldrene får fravær fra arbeidet, gjelder permisjonsretten til og med det kalenderåret barnet fyller 16 år. 2. Arbeidstakeren har tilsvarende rett til permisjon for nødvendig tilsyn med barn under 12 år, henholdsvis 16 år, når den som har det daglige barnetilsynet er syk. 3. Permisjonsretten etter nr. 1 og 2 er tilsammen begrenset til 10 dager pr kalenderår pr arbeidstaker, men til 15 dager dersom vedkommende har omsorg for mer enn to barn. Arbeidstaker med omsorg for kronisk sykt eller funksjonshemmet barn som nevnt i nr. 1 har rett til permisjon i 20 dager pr kalenderår. 4. Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barn, har rett til permisjon som nevnt ovenfor i inntil 20 dager pr kalenderår, men i inntil 30 dager dersom vedkommende har omsorg for mer enn to barn. Har arbeidstaker alene omsorg for barn som er kronisk sykt eller funksjonshemmet, har vedkommende rett til permisjon i inntil 40 dager pr kalenderår. Samme regler gjelder dersom det er to om omsorgen, men en av dem langvarig er avskåret fra tilsynet med barnet på grunn av egen funksjonshemming, innleggelse i helseinstitusjon som langtidspasient eller tilsvarende forhold. 5. Arbeidstaker som har omsorgen for barn under 16 år med livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, har rett til permisjon dersom vedkommende av hensyn til barnet må oppholde seg ved helseinstitusjon mens barnet er innlagt der. Det samme gjelder ved pleie av barnet i hjemmet i terminalfasen eller i andre kritiske perioder. Arbeidstaker som har omsorg for psykisk utviklingshemmede barn har rett til tilsvarende permisjon, uten hensyn til aldersgrensen på 16 år. 6. Arbeidstaker som har omsorgen for langvarig syke eller funksjonshemmede barn har rett til permisjon dersom vedkommende må delta i kurs eller annen opplæring ved godkjent helseinstitusjon for å kunne ta seg av og behandle barnet. Det samme gjelder arbeidstakere som har omsorgen for hørselhemmede og synshemmede barn dersom vedkommende må delta på godkjente tilpasningskurs. 7. Departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av denne paragrafen. § 33B. Arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i terminalfasen har rett til permisjon i 20 dager for pleie av den enkelte pasient. Personer som er under 15 år eller skolepliktige etter lov 13 juni 1969 nr. 24 om grunnskolen § 13, må, utenom de tilfeller som er nevnt i § 35, ikke nyttes til arbeid som går inn under denne loven. Når arbeidet stiller særlige krav til arbeidstakerens helse eller fysiske egenskaper, kan Direktoratet for arbeidstilsynet bestemme at det skal foretas legeundersøkelse av ungdom under 18 år, og gi nærmere regler om legeundersøkelsen. Når det er nødvendig for arbeidstakernes yrkesopplæring, kan Direktoratet for arbeidstilsynet tillate at den som er over 16 år nyttes til arbeid mellom kl 23.00 og 06.00. perioden mellom to arbeidsperioder skal være minst 13 timer. Arbeidstakere over 16 år kan uten hinder av bestemmelsene i første og annet ledd nyttes til arbeid i tida mellom kl 23.00 og 06.00 når nattarbeid på grunn av naturhendinger, ulykkeshendinger eller andre uforutsette begivenheter, må foretas for å avverge fare for eller skade på liv eller eiendom, og det er strengt nødvendig å nytte vedkommende unge arbeidstaker i dette arbeidet. Arbeidstida for barn og ungdom skal legges slik at den ikke hindrer skolegang som de trenger for sin utdanning, eller hindrer dem i å dra nytte av undervisningen, jfr lov 13 juni 1969 nr. 24 om grunnskolen § 15. Den som er under 18 år og går på skole, skal ha minst 4 ukers fritid i året, hvorav minst 2 uker i sommerferien. Departementet kan bestemme at arbeidsgiver som har barn og ungdom i arbeid, skal føre liste over dem. Slike lister skal være tilgjengelige for Arbeidstilsynet. § 41. Arbeid som ikke går inn under reglene om arbeidstid Dette kapittel gjelder ikke: a) arbeid av ledende art og arbeid av andre som har en særlig selvstendig stilling innen virksomheten. e) arbeid som går inn under lov 18 juni 1965 nr. f) feltarbeid og ekspedisjons virksomhet. Tvist om arbeidet faller inn under første ledd, bokstav a-f, avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. Når arbeidet er av så særegen art at det ikke lar seg tilpasse bestemmelsene i dette kapittel, kan Kongen 3) samtykke i at arbeidstida blir ordnet på annen måte. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det legges vekt på om den arbeidstidsordning som etableres sikrer arbeidstakerne like gode vernemessige og sosiale forhold som reglene i dette kapittel. Arbeid mellom kl 21.00 og kl 06.00 er nattarbeid, og må ikke drives i andre tilfelle enn dem som er nevnt i denne og neste paragraf. Som nattarbeid er tillatt: b) vedlikeholds- og reparasjonsarbeid som av hensyn til virksomhetens jevne gang må utføres om natten. e) tilsyn med og stell av dyr. telegrammer og telefonsamtaler. g) arbeid på to skift som legges mellom kl 06.00 og 24. h) arbeid i virksomhet for syke- og pleiehjelp, samt i internat som er knyttet til internatskoler, barnehjem o.l. j) arbeid av politi, brannvesen, tollvesen, fengselsvesen, kirkelig betjening, arbeid ved redningssentraler og drift av kringkasting, aviser, telegram- og nyhetsbyråer. n) arbeid som av driftstekniske grunner ikke kan avbrytes. o) arbeid i jordbruk når det oppstår særlig arbeidspress. p) tilsyn med og stell av planter. Arbeidsgiveren skal konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte nattarbeid. Tvist om arbeidet er tillatt som nattarbeid avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. 1. Nattarbeid etter avtale med tillitsvalgte. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren slutte skriftlig avtale med arbeidstakernes tillitsvalgte om utføring av nattarbeid i inntil 6 uker om gangen, men sammenlagt ikke over 12 uker i kalenderåret: Er avtalen bindende for flertallet av arbeidstakerne, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen gjelder. 2. Nattarbeid etter vedtak i arbeidsmiljøutvalget. Virksomhetens arbeidsmiljøutvalg kan i de tilfelle som er nevnt i nr. 1 første ledd bokstav d) og e) vedta at det i virksomheten eller en del av denne skal utføres nattarbeid i inntil 1 år. Vedtaket må være enstemmig for å være gyldig. 3. Nattarbeid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. I de tilfelle som er nevnt i nr. 1 første ledd bokstav a)-e), kan Arbeidstilsynet tillate at det blir utført nattarbeid. Før tillatelsen gis, skal bruken av nattarbeid drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. Gjelder det arbeid som nevnt under nr. 1 første ledd bokstav b), c) eller e) og det er særlig påkrevd at nattarbeid settes i gang straks, kan arbeidsgiveren, for et tidsrom av inntil fire dager, sette arbeidet i gang uten å avvente Arbeidstilsynets avgjørelse. Det skal være arbeidshvile fra kl 18.00 dagen før en søn- eller helgedag og til kl 22.00 dagen før neste virkedag. Jul-, påske- og pinseaften skal det være arbeidshvile fra kl 15.00 til kl 22.00 dagen før neste virkedag. Som søn- og helgedagsarbeid er tillatt: b) vedlikeholds- og reparasjonsarbeid som av hensyn til virksomhetens jevne gang må utføres på søn- eller helgedager. f) fast organisert transportvirksomhet og dertil knyttet nødvendig lasting, lossing og lagring samt ekspedisjon av post, telegrammer og telefonsamtaler. g) arbeid i virksomhet for syke- og pleiehjelp, samt i internat som er knyttet til internatskoler, barnehjem o.l. i) arbeid av politi, brannvesen, tollvesen, fengselsvesen, kirkelig betjening, arbeid ved redningssentraler og drift av kringkasting, aviser, telegram- og nyhetsbyråer. m) arbeid som av driftstekniske årsaker ikke kan avbrytes. n) arbeid i jordbruk når det oppstår særlig arbeidspress. o) tilsyn med og stell av planter. Arbeidsgiveren skal konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte søn- eller helgedagsarbeid. Tvist om arbeidet er tillatt som søn- eller helgedagsarbeid avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. 1. Søn- og helgedagsarbeid etter avtale med tillitsvalgte. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om søn- og helgedagsarbeid for en enkelt søn- eller helgedag, men til sammen ikke for mer enn 4 dager i kalenderåret: Er et flertall av arbeidstakerne bundet av avtalen, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. 2. Søn- og helgedagsarbeid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. Hvis hensynet til viktige samfunnsinteresser eller andre viktige hensyn gjør det særlig påkrevd, kan Arbeidstilsynet tillate søn- eller helgedagsarbeid i den utstrekning det etter forholdene trengs. sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. En tillatelse til søn- eller helgedagsarbeid gjelder ikke tida fra kl 15.00 jul-, påske- eller pinseaften til kl 22.00 dagen før neste virkedag og heller ikke tida fra kl 18.00 onsdag i påskeuken til langfredag kl 22.00, med mindre dette er sagt uttrykkelig i tillatelsen. Før tillatelsen gis skal bruken av søn- og helgedagsarbeid drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. 3. Søn- og helgedagsarbeid etter avtale med den enkelte arbeidstaker i særlige tilfelle. Arbeidsgiveren kan slutte skriftlig avtale med arbeidstakere om arbeid på søn- og helgedager utenom de tilfeller som nevnt i denne og foranstående paragraf, mot tilsvarende fri på andre dager som i henhold til arbeidstakerens religion er helge- eller høgtidsdag. Slik avtale kan også inngås uten hensyn til bestemmelsene i § 51 nr. 3. § 45A. Fagforening som har innstillingsrett etter lov 5 mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 11 nr. 1 eller lov 18 juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister § 25 første ledd nr. 2, kan slutte tariffavtale om at nattarbeid, søn- og helgedagsarbeid kan utføres uten hinder av de vilkår og grenser som er fastsatt i § 42, § 43, § 44, § 45. Arbeidsgiver som er bundet av tariffavtale som nevnt, kan gjøre avtalens bestemmelser om adgang til nattarbeid eller søn- og helgedagsarbeid gjeldende for alle arbeidstakere, som utfører arbeid av den art avtalen omfatter dersom et flertall er bundet av avtalen. Er bare et mindretall bundet av avtalen, kreves godkjenning av Direktoratet for arbeidstilsynet. 1. Definisjon av arbeidstid og fritid. Med arbeidstid menes den tid arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiveren. Den tid arbeidstakeren ikke står til disposisjon for arbeidsgiveren regnes som fritid. Hvilepause regnes som arbeidstid dersom arbeidstakeren ikke fritt kan forlate arbeidsstedet i pausen. 2. 40 timers arbeidsuke. For arbeid som ikke går inn under nr. 3 og 4 nedenfor, må den alminnelige arbeidstid ikke overstige 9 timer i døgnet og 40 timer i uken. 3. 38 timers arbeidsuke. Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige 9 timer i døgnet og 38 timer i uken for: Tvist om lengden av den alminnelige arbeidstid etter første ledd avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. 3)[01]4. 36 timers arbeidsuke. Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige 9 timer i døgnet og 36 timer i uken for: b) arbeid under dagen i gruver. c) tunneldrift og utsprengning av bergrom under dagen, når avstanden mellom tunnelåpningene er minst 50 meter, eller bergrommet er 25 meter dypt, målt fra åpningen. Herunder inngår alt arbeid på disse arbeidssteder inntil tunnelen eller bergrommet er permanent sikret. Tvist om lengden av den alminnelige arbeidstid etter første ledd avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. 5. Forlengelse av arbeidstida ved beredskapstjeneste o.l. Dersom tjenesten helt eller i det vesentlige består i at arbeidstakeren må oppholde seg på arbeidsstedet for i påkommende tilfeller å yte arbeid, kan arbeidstida forlenges med inntil halvparten av de passive periodene, men ikke med mer enn 2 timer i døgnet og 10 timer i uken. For arbeid der arbeidstakeren, bortsett fra kortvarige eller tilfeldige avbrytelser, er fritatt for arbeid og plikt til å vise aktpågivenhet, kan Direktoratet for arbeidstilsynet samtykke i at den daglige og ukentlige arbeidstida blir forlenget ut over det som er fastsatt i nr. 5. 7. Forlengelse av arbeidstida ved forberedende og avsluttende arbeid. Når den jevne drift ikke kan gå sin gang uten at enkelte arbeidstakere må begynne før eller slutte etter de andre arbeidstakere, kan den alminnelige arbeidstid forlenges med inntil 1/2 time i døgnet for disse arbeidstakere. 8. Arbeidsperioder som passerer døgnskillet. Dersom en arbeidsperiode går over i neste døgn, skal den i forhold til bestemmelsene i nr. 2 til nr. 6 i denne paragrafen og bestemmelsene i § 50 regnes som en arbeidsperiode og ikke overskride grensene for tillatt arbeidstid i et enkelt døgn. 9. Særlig om hjemmevakt. Dersom arbeidstakeren må oppholde seg i sitt hjem for i påkommende tilfelle å yte arbeid, skal som hovedregel minst 1/5 av hjemmevakten regnes med i den alminnelige arbeidstid. Ved virksomheter der arbeidstakerne er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte treffe avtale om at en mindre andel av hjemmevakten skal regnes med i den alminnelige arbeidstid eller at hjemmevakt ikke skal regnes med. Dersom det ikke er inngått avtale etter annet ledd og beregningen av arbeidstida etter første ledd vil virke åpenbart urimelig, kan Direktoratet for arbeidstilsynet, etter krav fra arbeidsgiveren eller arbeidstakernes tillitsvalgte, fastsette en annen beregningsmåte. Når det er særlig påkrevd av hensyn til viktige samfunnsinteresser kan departementet bestemme at regelen i første ledd ikke skal gjelde for bestemte grupper arbeidstakere. 10. Avtale om annen arbeidstid enn lovens. Fagforening som har innstillingsrett etter lov 5 mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 11 nr. 1 eller lov 18 juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister § 25 første ledd nr. 2, kan slutte tariffavtale om ordning av den alminnelige arbeidstid uten hinder av de grenser for arbeidstidas lengde som er fastsatt i denne paragraf nr. 1-9. Med godkjennelse av departementet kan arbeidsgiver som er bundet av tariffavtale som nevnt, gjøre avtalens bestemmelser om arbeidstida gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. 1. En arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. 2. Arbeidstaker som ønsker redusert arbeidstid, skal så vidt mulig gi skriftlig melding om dette til arbeidsgiveren i rimelig tid i forveien. Meldingen skal angi den arbeidstid som ønskes og grunnene til at det søkes redusert arbeidstid. Så vidt mulig skal meldingen også angi hvor lang tid ønsket om redusert arbeidstid antas å vare. 3. Før arbeidsgiver treffer sin avgjørelse, skal saken drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte med mindre arbeidstaker selv motsetter seg dette. Likeledes har arbeidstaker rett til å la seg bistå med tillitsvalgt eller annen rådgiver under forhandlingene. Arbeidsgiver kan på samme måte la seg bistå av rådgiver. 4. Arbeidstaker har plikt til å underrette arbeidsgiver og gå tilbake til full arbeidstid når de forhold som ligger til grunn for arbeidstidsreduksjonen faller bort. Arbeidstaker har en tilsvarende rett til å gå tilbake til full arbeidstid når forholdene i virksomheten ligger til rette for det. 5. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten. Forutsetningen for en slik rett for arbeidstaker er at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgaver. 6. Tvist om hvorvidt vilkårene for rett til arbeidstidsreduksjon foreligger og eventuelt reduksjonens omfang avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. 7. Denne rett til redusert arbeidstid som omhandles i denne paragraf skal ikke gjelde for militært personell. 1. Gjennomsnittsberegning etter skriftlig avtale. Ved skriftlig avtale kan den alminnelige arbeidstid ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, men ikke over 48 timer noen enkelt uke. Den daglige arbeidstid må ikke overstige 9 timer. I jordbruket kan avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden inngås muntlig, med mindre en av partene krever skriftlig avtale. Avtalen skal fastsette, eller gi grunnlag for arbeidstakerne til å beregne, når i året de enkelte uker med lengre og kortere arbeidstid enn nevnt i § 46 faller, såfremt dette ikke avgjøres av den enkelte arbeidstaker (fleksibel arbeidstid e.l.). 2. Gjennomsnittsberegning etter avtale med tillitsvalgte. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at arbeidstida skal ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, men ikke over 54 timer i noen enkelt uke og ikke over 10 timer på noen enkelt dag, i følgende tilfelle: d) for å innarbeide enkelte fridager i tilknytning til jul, påske og andre helge- og høytidsdager utenom søndager. Lengre arbeidstid enn foreskrevet i § 46 må ikke nyttes i mer enn 6 uker i sammenheng. Ved virksomhet som går inn under § 46 nr 4 bokstav a) kan det i avtalen fastsettes at det kan arbeides 2 skift med mellomliggende friskift (springskift) i søndagsdøgnet. Avtalen skal fastsette, eller gi grunnlag for arbeidstakerne til å beregne, når i året de enkelte uker med lengre og kortere arbeidstid enn nevnt i § 46 faller, såfremt dette ikke avgjøres av den enkelte arbeidstaker (fleksibel arbeidstid). Dersom et flertall av arbeidstakere er bundet av avtalen, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere ved virksomheter som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. 3. Gjennomsnittsberegning etter tillatelse fra Direktoratet for arbeidstilsynet. I de tilfelle som er nevnt i nr 2 første ledd bokstav a)-d) kan Direktoratet for arbeidstilsynet samtykke i at arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, uten hinder av grensene for den daglige og ukentlige arbeidstid. Før direktoratet treffer sin avgjørelse, skal ordningen av arbeidstida drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Direktoratet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. 4. Særlig om arbeidstakere som er ansatt for et bestemt tidsrom. For arbeidstakere som er ansatt for et bestemt tidsrom eller for en sesong, må arbeidstida ikke beregnes gjennomsnittlig over et tidsrom som er lenger enn arbeidsforholdets varighet. Dersom arbeidet skal utføres til forskjellige tider av døgnet, skal det utarbeides en arbeidsplan som viser den enkelte arbeidstakers arbeids- og fritid. være utarbeidet i samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner eller deres tillitsvalgte. Den arbeidstid som fastsettes i arbeidsplanen må være i overensstemmelse med de øvrige bestemmelser i dette kapittel. Dersom arbeidstida ordnes slik at Arbeidstilsynets tillatelse må innhentes, skal utkast til arbeidsplan sendes inn sammen med søknaden. Arbeidsplanen skal være slått opp på arbeidsstedet. 1. Vilkår for å nytte overtidsarbeid og merarbeid. Varer arbeidet for noen arbeidstaker ut over den alminnelige arbeidstid etter § 46, jfr. § 47, regnes det overskytende for overtidsarbeid. For arbeidstaker som har redusert arbeidstid (jfr. § 46A) eller som er deltidsansatt, regnes den arbeidstid som går utover den avtalte, men innenfor den alminnelige arbeidstid, som merarbeid. Overtidsarbeid og merarbeid må ikke gjennomføres som en fast ordning og må ikke finne sted uten i følgende særlige tilfelle: d) når det på grunn av sesongmessige svingninger e.l har oppstått særlig arbeidspress. 2. Rett til å bli fritatt for overtidsarbeid og merarbeid. Arbeidsgiveren plikter å frita arbeidstaker for å utføre overtidsarbeid og merarbeid når denne av helsemessige eller vektige sosiale grunner ber om det. Arbeidsgiveren plikter også å frita arbeidstaker som av andre personlige grunner ber om det, når arbeidet uten skade kan utsettes eller utføres av andre. 3. Godtgjørelse for overtidsarbeid. arbeid i den alminnelige arbeidstid. 4. Dispensasjon for fast bruk av overtid i visse tilfelle. Direktoratet for arbeidstilsynet kan gjøre unntak fra reglene i nr 1 for arbeidstakere som frivillig påtar seg arbeid av sosial karakter i tillegg til sitt ordinære arbeid for samme arbeidsgiver. 1. Alminnelig regel. Overtidsarbeidet skal søkes fordelt på en slik måte at en unngår for stor belastning for den enkelte arbeidstaker. Overtidsarbeidet må sammen med den alminnelige arbeidstid ikke medføre en samlet arbeidstid på over 14 timer i et enkelt døgn for noen arbeidstaker. Overtidsarbeidet må ikke overstige 10 timer i en enkelt uke og ikke overstige 25 timer i fire sammenhengende uker og 200 timer i kalenderåret. Ved særlig arbeidspress i jordbruket kan det avtales utvidet ukentlig overtidsarbeid, men slik at det ikke overstiger 15 timer pr uke. 2. Utvidet overtid etter avtale med tillitsvalgte. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakerens tillitsvalgte for et tidsrom på inntil 4 uker slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 15 timer pr uke, men slik at det samlede overtidsarbeid i perioden ikke overstiger 40 timer. I avtalen kan det fastsettes at den samlede arbeidstid kan være inntil 16 timer i et enkelt døgn når den enkelte arbeidstaker er villig. Er avtalen bindende for et flertall arbeidstakere, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten som utfører arbeid av den art avtalen gjelder. 3. Utvidet overtid etter vedtak i arbeidsmiljøutvalget. Arbeidsmiljøutvalget kan gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 15 timer pr uke for et tidsrom på inntil tre måneder, men slik at overtidsarbeidet ikke overstiger 40 timer i fire sammenhengende uker. Arbeidsmiljøutvalget kan gjøre vedtak om overtidsarbeid inntil 300 timer i kalenderåret for navngitte arbeidstakere som er villige til å påta seg utvidet overtidsarbeid. Arbeidsmiljøutvalgets vedtak må være enstemmig for å være gyldig. 4. Utvidet overtid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. I særlige tilfelle kan Arbeidstilsynet tillate overtidsarbeid inntil 20 timer pr uke, og at overtidsarbeid utgjør mer enn 200 timer i kalenderåret. arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Direktoratet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. 5. Utvidet adgang til overtidsarbeid etter avtale med fagforening med innstillingsrett. Fagforening som har innstillingsrett etter lov 5 mai 1927 nr 1 om arbeidstvister § 11 nr 1 eller lov 18 juli 1958 nr 2 om offentlige tjenestetvister § 25 første ledd nr 2, kan slutte tariffavtale om at overtidsarbeid på de vilkår som fremgår av § 49 nr 1, kan utføres ut over de grenser for overtidas lengde som er fastsatt i nr 2 og 3 ovenfor. Arbeidsgiver som er bundet av tariffavtale som nevnt, kan gjøre avtalens bestemmelser om adgang til overtidsarbeid gjeldende for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, dersom et flertall er bundet av avtalen. Er bare et mindretall bundet av avtalen, kreves godkjenning av Direktoratet for arbeidstilsynet. Utvidet overtidsarbeid som omtalt i første og annet ledd kan bare pålegges arbeidstaker som i det enkelte tilfelle har sagt seg villig til det. 1. Hvilepauser. Dersom arbeidstida er over 5 1/2 time i døgnet, skal arbeidet avbrytes med minst en hvilepause. Pausen fastsettes ved skriftlig avtale mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerne eller deres tillitsvalgte, men slik at pausene til sammen skal være minst 1/2 time hvis arbeidstida er minst åtte timer i døgnet. Blir partene ikke enige, treffer Arbeidstilsynet avgjørelsen. Når hensynet til arbeidstakernes helse tilsier det, kan Arbeidstilsynet påby en annen ordning enn den partene har avtalt. Arbeidstakerne skal forlate arbeidsrommene i pausen med mindre driften i disse er helt innstilt. Når forholdene gjør det nødvendig, kan pausen forskyves, men slik at pausen tas ved første anledning. Når virksomhetens art gjør det nødvendig, kan arbeidsgiveren i stedet for pause som nevnt i første ledd, la arbeidstakerne innta sine måltider i pauser under arbeidets gang og slik at arbeidstakerne, om nødvendig, hele tida må oppholde seg på arbeidsstedet. I slike tilfelle og i tilfeller hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal pausen ansees som en del av arbeidstida. Tvist om arbeidsgiverens rett til å nytte bestemmelsen i foregående ledd avgjøres av Direktoratet for arbeidstilsynet. arbeidstakeren først gis en pause på minst en halv time. Når forholdene gjør det nødvendig, kan denne pause kortes ned eller forskyves. Pauser som legges etter alminnelig arbeidstids slutt, godtgjøres som overtidsarbeid, men regnes ikke med i det antall timer det er tillatt å arbeide overtid etter § 50. Forskyves pausen til før alminnelig arbeidstids slutt, regnes den med som en del av den alminnelige arbeidstida. 2. Daglig fritid. Arbeidstida må ordnes slik at arbeidstakerne får en arbeidsfri periode på minst 10 timer mellom to arbeidsperioder. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid kan foregå i den arbeidsfrie perioden når dette er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser. Ved virksomhet som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes representanter på samme vilkår slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid kan foregå i den arbeidsfrie perioden. Ved virksomhet i jordbruket som ikke er bundet av tariffavtale, kan slik avtale inngås muntlig, med mindre en av partene krever skriftlig avtale. Når det er nødvendig for en hensiktsmessig avvikling av tjenesten, og virksomheten er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at den arbeidsfrie perioden skal gjøres kortere enn 10 timer, men ikke kortere enn 8 timer. I særlige tilfelle kan Arbeidstilsynet samtykke i at den arbeidsfrie perioden gjøres kortere. 3. Ukentlig fritid. Den alminnelige arbeidstid for arbeidstakeren skal fordeles slik at det hver uke er en sammenhengende fritid på minst 36 timer og slik at det alltid inngår et helt døgn, jfr. § 54, i friperioden. Fritida skal så vidt mulig legges til en søn- eller helgedag og gis samtidig for alle arbeidstakere ved virksomheten. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakerenes tillitsvalgte avtale at denne fritida gjennomsnittlig skal være 36 timer, men aldri kortere enn 28 timer i noen enkelt uke. Perioden for gjennomsnittsberegningen av fritida skal tilsvare den perioden arbeidstida er gjennomsnittsberegnet etter § 47. Ved virksomhet som ikke er bundet av tariffavtale, kan Arbeidstilsynet tillate tilsvarende gjennomsnittsberegning av fritida som i foregående ledd. Før tillatelsen gis skal ordningen av fritida drøftes med arbeidstakernes representanter. vedlegges søknaden. Ved avgjørelsen skal Arbeidstilsynet legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. Arbeidstaker som har utført søn- eller helgedagsarbeid, skal ha det følgende søn- og helgedagsdøgn fri i samsvar med påbudet i § 44 første ledd. Arbeidstilsynet kan tillate lemping i dette når det må anses særlig påkrevd. Dersom flere søn- og helgedager følger på hverandre, skal døgnskillet fastsettes til kl 22.00. For arbeid i herberge- og bevertningsbedrifter eller for arbeid som drives uken rundt uten avbrytelser, kan det i arbeidsplanen fastsettes en annen fordeling av fridøgnene enn nevnt i foregående ledd, men slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke skal falle på en søn- eller helgedag. § 52. Lønningslister. Det skal føres lønningslister som viser an-tallet overtidstimer pr. uke og pr. kalenderår for den enkelte arbeidstaker. De skal være tilgjengelig for Arbeidstilsynet og de tillitsvalgte. Arbeidstilsynet eller de tillitsvalgte kan kreve oppgaver over antall overtidstimer pr. dag. § 53. Unntak fra arbeidstidsbestemmelsene. Arbeid som på grunn av naturhendinger, ulykkeshendinger eller andre uforutsette begivenheter må foretas for å avverge fare for eller skade på liv eller eiendom, kan foretas til enhver tid av døgnet og på søn- og helgedager uten hensyn til bestemmelsene i § 42 første ledd og § 44 første ledd. Slikt arbeid kan også utføres i hvilepausene og i den daglige og ukentlige fritid uten hensyn til bestemmelsene i § 51. I de fire første døgn gjelder ikke begrensningene i § 50 nr 1. Med døgn mener denne loven tida fra kl. 00.00 til kl. 24.00 og med uke tida fra mandag kl. 00.00 til søndag kl. 24.00. ordningen bygger på tariffavtale eller på annet grunnlag som ikke ensidig kan endres av den ene part i arbeidsforholdet. 1. Utbetalingsmåte. For måneds- eller årslønte arbeidstakere, skal utbetaling skje minst to anger i måneden, hvis ikke annet avtales. Utbetalingstiden for feriepenger reguleres av ferieloven § 11. 3. Forbud mot trekk i lønn og feriepenger Trekk i lønn og feriepenger kan ikke gjøres unntatt: e) når det gjelder erstatning for skade eller tap som arbeidstakeren i forbindelse med arbeidet forsettlig eller ved grov uaktsomhet har påført virksomheten, og arbeidstakeren skriftlig erkjenner erstatningsansvar, eller dette er fastslått ved dom, eller arbeidstakeren rettsstridig fratrer sin stilling. Trekk i lønn eller feriepenger skal begrenses til den del av kravet som overstiger det arbeidstakeren med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand. Før trekk etter nr 3 bokstav e) foretas, skal arbeidsgiveren rådføre seg med arbeidstakeren og dennes tillitsvalgte eller to representanter valgt av arbeidstakerne, om grunnlaget for trekket og beløpets størrelse. Ved utbetalingen eller straks etter denne skal arbeidstakeren ha skriftlig oppgave over beregningsmåten for lønn, beregningsgrunnlaget for feriepenger og trekk som er foretatt. Kap. XII. Ansettelse, oppsigelse og avskjed m.m. § 55A. Ansettelse. Arbeidsgiveren må ikke i utlysingen etter nye arbeidstakere eller på annen måte kreve at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål, eller om de er medlemmer av lønnstakerorganisasjoner. Arbeidsgiveren må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte. Disse bestemmelser gjelder ikke dersom slike opplysninger er begrunnet i stillingens karakter eller dersom det inngår i formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn og stillingen er av betydning for gjennomføringen av formålet. I tilfelle slike opplysninger vil bli krevet, må dette angis i utlysingen av stillingen. § 56. Oppsigelsesbestemmelsenes virkefelt. Kongen avgjør om og i hvilken utstrekning de følgende bestemmelsene i dette kapittel skal gjelde for arbeidstakere som omfattes av lov 4 mars 1983 nr 3 om statens tjenestemenn m.m. 3) eller som er embetsmenn. Bestemmelsene i dette kapittel gjelder ikke ved oppsigelse etter lov 5 mai 1927 nr 1 om arbeidstvister § 29 eller etter lov 18 juli 1958 nr 2 om offentlige tjenestetvister § 22. Uten hensyn til arbeidstakerens tilsettingstid er oppsigelsesfristen 14 dager ved oppsigelse etter arbeidstvistloven, hvis ikke annet er fastsatt ved skriftlig avtale eller tariffavtale. § 56A. Informasjon ved masseoppsigelser. oppsigelsene er begrunnet i de enkelte arbeidstakeres forhold. 2. Arbeidsgiver som vurderer å gå til masseoppsigelser skal så tidlig som mulig innlede drøftinger med arbeidstakernes tillitsvalgte med sikte på å komme fram til en avtale for å unngå masseoppsigelser eller redusere antall oppsagte. Dersom oppsigelser ikke kan unngås skal det søkes å redusere de uheldige sidene ved dem. 3. Arbeidsgiver har plikt til å gi arbeidstakernes tillitsvalgte alle relevante opplysninger, herunder skriftlig melding om grunnene til eventuelle oppsigelser, antall arbeidstakere som vil kunne bli oppsagt, antall arbeidstakere som normalt er ansatt og over hvilken periode oppsigelsene vil kunne skje. Meldingen skal gis tidligst mulig, senest samtidig med at arbeidsgiver innkaller til drøftinger. 4. Kopi av meldingen etter nr 3 skal sendes Arbeidsformidlingen, jf sysselsettingsloven § 14. 5. Arbeidstakernes tillitsvalgte kan kommentere meldingen direkte overfor Arbeidsformidlingen. 6. Planlagte masseoppsigelser får tidligst virkning 30 dager etter at Arbeidsformidlingen er underrettet. Dersom det er nødvendig for å få til en avtale kan Arbeidsformidlingen forlenge fristen etter første punktum med inntil 30 dager. Dersom Arbeidsformidlingen endrer denne fristen, skal det gis melding til arbeidsgiver om dette. 7. Arbeidsformidlingen skal benytte fristen etter nr 6 første eller andre punktum til å finne løsninger på de problemer som de planlagte oppsigelsene reiser. § 57. Oppsigelsens form, avgivelse og innhold. 2. Oppsigelse fra arbeidsgiverens side skal leveres til arbeidstakeren personlig eller sendes i rekommandert brev til arbeidstakerens oppgitte adresse. Oppsigelsen skal anses for å ha funnet sted når den er kommet fram til arbeidstakeren. Oppsigelsen skal inneholde opplysninger om arbeidstakerens rett til å kreve forhandling og reise søksmål etter bestemmelsene i § 61, og om de frister som gjelder for å kreve forhandling og reise søksmål. Dersom arbeidsgiverens oppsigelse ikke er gitt skriftlig eller ikke inneholder de opplysninger som er nevnt i foregående ledd, gjelder ingen søksmålsfrist. Dersom arbeidstakeren går til søksmål innen 4 måneder etter at oppsigelsen fant sted, skal oppsigelsen kjennes ugyldig, med mindre særlige omstendigheter gjør dette åpenbart urimelig. § 58. Oppsigelsesfrister. 1. Hvis annet ikke er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale, gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på en måned. 2. For arbeidstaker som når oppsigelsen gis har vært tilsatt i minst fem år sammenhengende i samme virksomhet, gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på minst to måneder. Har arbeidstakeren vært tilsatt minst 10 år sammenhengende i samme virksomhet, er den gjensidige oppsigelsesfrist minst tre måneder. 3. Blir en arbeidstaker sagt opp etter minst 10 års sammenhengende tilsetting i samme virksomhet, skal oppsigelsesfristen være minst fire måneder dersom den finner sted etter at arbeidstakeren er fylt 50 år, minst fem måneder etter fylte 55 år og minst seks måneder etter fylte 60 år. Arbeidstakeren kan på sin side si opp arbeidsavtalen med en oppsigelsesfrist på minst tre måneder. 4. Oppsigelsesfrister som er fastsatt i nr. 1-3 løper fra og med første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted. 5. Den sammenhengende tilsetting som kreves i denne paragrafs nr. 2 og 3, avbrytes ikke ved midlertidig fratreden i henhold til oppsigelse på grunn av lovlig arbeidskamp, men den tid arbeidstakeren er fraværende skal ikke medregnes, med mindre noe annet avtales ved arbeidskampens avslutning. arbeidstakeren har vært tilsatt i annen virksomhet innenfor konsern som arbeidsgiveren tilhører eller innenfor annen gruppe av virksomheter som er knyttet sammen gjennom eierinteresser eller felles ledelse på en slik måte at det vil være naturlig å se tilsettingen i sammenheng. Har virksomheten eller del av den blitt overdratt eller leiet ut til ny arbeidsgiver, skal det også medregnes den tid arbeidstakeren har vært tilsatt hos den tidligere arbeidsgiver eller i virksomhet innenfor konsern eller gruppe av virksomheter som den tidligere arbeidsgiver tilhørte. 6. Ved arbeidsavtaler der arbeidstakeren skriftlig er tilsatt på en bestemt prøvetid, gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på 14 dager, med mindre noe annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. 7. Arbeidsavtaler som er inngått for et bestemt tidsrom, eller for et bestemt arbeid av forbigående art, opphører ved tidsrommets utløp, eller når det bestemte arbeid er avsluttet, med mindre annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. Vilkår om at tilsetting bare skal gjelde for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art, kan bare rettsgyldig avtales når arbeidets karakter tilsier det. Avtale om tilsetting for et visst tidsrom kan allikevel inngås når det gjelder praksisarbeid eller vikariat, eller når deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten tilsettes ekstraordinært. 8. Partene kan ikke ved tariffavtale eller ved avtale rettsgyldig fravike oppsigelsesfristene i nr 2 og 3 før oppsigelse har funnet sted, eller for øvrig bestemme at oppsigelsesfristen ved oppsigelse fra arbeidstakerens side skal være lenger enn ved oppsigelse fra arbeidsgiverens side. 9. En arbeidstaker som er permittert uten lønn i forbindelse med driftsinnskrenkning eller driftsstans, kan gå til oppsigelse med en oppsigelsesfrist på 14 dager regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt av arbeidsgiver. Dette gjelder uansett hvilken oppsigelsesfrist som følger av loven her eller avtale. § 59. Oppsigelse ved hendinger som ikke kan forutses. 1. Nødvendiggjør ulykker, naturhendinger eller andre uforutsette hendinger at driften helt eller delvis må innstilles, og arbeidstakerne derfor sies opp, kan oppsigelsesfristen overfor arbeidstakere ved det arbeid som må innstilles, settes ned til 14 dager regnet fra hendingen. Er gjeldende oppsigelsesfrist kortere enn her nevnt, gjelder denne. 2. Oppsigelsesfristen kan ikke settes ned etter foregående ledd ved arbeidsgiverens død eller konkurs, og heller ikke ved arbeidsstans som skyldes at arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som arbeidsgiveren skal stille til rådighet, ikke kan brukes, med mindre arbeidstakeren selv er skyld i arbeidsstansen. § 60. Vern mot usaklig oppsigelse. 1. Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstakeren. Ved avgjørelse av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker. 3. Oppsigelse med fratreden før fylte 70 år som alene skyldes at arbeidstakeren har nådd pensjonsalder etter lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd, skal ikke anses å ha saklig grunn. Etter at arbeidstakeren er fylt 66 år, men ikke senere enn seks måneder før pensjonsalderen inntrer, kan arbeidsgiveren skriftlig forespørre om arbeidstakeren ønsker å fratre sin stilling ved nevnte pensjonsalder. Forespørselen må besvares skriftlig senest tre måneder før arbeidstakeren når pensjonsalderen. Dersom det uttrykkelig er gjort oppmerksom på det i forespørselen, medfører oversittelse av svarfristen at oppsigelsesvernet etter foregående ledd faller bort. § 61. Tvist om usaklig oppsigelse. 1. I søksmål om usaklig oppsigelse gjelder lov 13 august 1915 nr 5 om domstolene og lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmaaten for tvistemaal, men med de særregler som går fram av paragrafen her og § 61A, § 61B og § 61C. 2. Arbeidstaker som vil gjøre gjeldende at oppsigelsen ikke er saklig begrunnet, kan kreve forhandlinger med arbeidsgiveren. Arbeidstakeren må i så fall skriftlig underrette arbeidsgiveren om dette senest innen to uker etter at oppsigelsen er mottatt. Arbeidsgiveren skal sørge for at forhandlingsmøte blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt. Dersom arbeidstakeren reiser søksmål eller underretter arbeidsgiveren om at søksmål vil bli reist, uten at forhandlinger har vært holdt, kan arbeidsgiveren kreve forhandlinger med arbeidstakeren. Krav om forhandlinger skal framsettes skriftlig så snart som mulig og senest to uker etter at arbeidsgiveren er underrettet om at søksmål er eller vil bli reist. Arbeidsgiveren skal sørge for at forhandlingsmøte blir holdt i samsvar med regelen i foregående ledd, og skal dersom søksmål er reist, skriftlig underrette retten om at forhandlinger vil bli holdt. Arbeidstakeren plikter å møte til forhandlingene. en tillitsvalgt eller av annen rådgiver under forhandlingene. Arbeidsgiveren kan på samme måte la seg bistå av rådgiver. Forhandlingene må være sluttført senest to uker etter den dag da det første forhandlingsmøte ble holdt, med mindre partene blir enige om å fortsette forhandlingene. Fra forhandlingene skal det settes opp protokoll, som skal underskrives av partene og deres rådgivere. 3. Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger, eller er forhandlinger ikke holdt, kan arbeidstakeren innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted, reise søksmål etter reglene i denne lov, jfr likevel § 57 nr 2 tredje ledd. Dersom arbeidstakeren bare krever erstatning, er søksmålsfristen seks måneder regnet fra oppsigelsen fant sted. Partene kan i den enkelte sak bli enige om en lengre søksmålsfrist. Har det vært ført forhandlinger, skal det med stevningen sendes bekreftet avskrift av protokollen. 4. Så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger i henhold til reglene i nr 2, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen. Er søksmål etter nr 3 reist innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted og innen utløpet av oppsigelsesfristen, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom (kjennelse). Det samme gjelder om arbeidstakeren innen utløpet av oppsigelsesfristen skriftlig har underrettet arbeidsgiveren om at søksmål vil bli reist innen åtte ukersfristen. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel, ved kjennelse, bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling, dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Retten fastsetter samtidig fristen for arbeidstakerens fratreden. Retten til å fortsette i stillingen gjelder ikke for deltakere i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten som sies opp fordi vedkommende skaffes ordinært arbeid, overføres til annet tiltak eller tiltaket avsluttes. I forbindelse med søksmål om usaklig oppsigelse kan retten også behandle spørsmål om oppgjør av lønn og feriepenger og tvist om andre bestemmelser i arbeidsmiljølovens kap XII. Det samme gjelder krav som står i innbyrdes sammenheng med hovedkravet eller helt eller delvis kan bringes til motregning, dersom dette ikke vil være til vesentlig ulempe for behandlingen av oppsigelsessaken. Rettens avgjørelse etter foregående punktum kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. Vil den oppsagte arbeidstaker eller arbeidsgiveren reise krav om erstatning overfor virksomhetens øvrige arbeidstakere eller en arbeidstakerorganisasjon som disse er tilsluttet fordi det hevdes at oppsigelsen skyldes press fra disse, kan de stevnes som parter i saken og kravet pådømmes. Slike krav kan reises så lenge saken ikke er opptatt til doms. Forliksmegling finner ikke sted for hovedkravet eller andre krav som behandles sammen med dette. Hvis forhandlinger etter § 61 nr 2 er eller blir krevet, utsetter retten sin behandling av saken til forhandlingene er avsluttet. § 61B. Kongen utpeker for hvert fylke de herreds- og byretter som skal behandle oppsigelsestvister etter reglene i denne lov, og kan herunder oppnevne en herreds- og byrettsdommer som skal behandle slike tvister for flere domssogn. Departementet oppnevner et særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert fylke. Utvalget skal bestå av 10 meddommere eller et høyere antall delelig med fem, som fastsettes av departementet. Av meddommerne skal minst to femdeler være arbeidsgivere og minst to femdeler være arbeidstakere. Minst en femdel skal oppnevnes etter forslag fra Landsorganisasjonen i Norge og minst en femdel etter forslag fra Norsk Arbeidsgiverforening. § 61C. Under hovedforhandling settes herreds- og byrett med to meddommere. Lagmannsrett settes med fire meddommere, men med to om partene er enige om det. Meddommere oppnevnes etter forslag fra partene fra det særskilte arbeidslivskyndige utvalg oppnevnt etter § 61B annet ledd. utvalg som er oppnevnt innen lagsognets grenser. Partene foreslår hver sin halvpart av det antall meddommere retten settes med i den enkelte sak. Foreligger ikke partenes forslag innen den frist dommeren har bestemt, kan han oppnevne meddommere slik domstolloven § 87 foreskriver. Det samme gjelder dersom flere saksøkere eller saksøkte ikke blir enige om noe felles forslag. Retten kan likevel settes uten meddommere dersom partene og retten er enig i at meddommere er unødvendig. Retten skal påskynde saken mest mulig og om nødvendig skal saken berammes utenom tur. Ankefristen er en måned. § 62. Virkningene av usaklig oppsigelse. Finner retten at oppsigelsen er usaklig, skal oppsigelsen kjennes ugyldig, dersom arbeidstakeren krever dette. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter påstand fra arbeidsgiveren, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Er oppsigelsen usaklig, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. § 63. Oppsigelsesvern i arbeidsavtaler med bestemt prøvetid. Blir en arbeidstaker som skriftlig er tilsatt på en bestemt prøvetid, sagt opp, må oppsigelsen være begrunnet i arbeidstakerens tilpassing til arbeidet, faglig dyktighet eller pålitelighet. Arbeidsgiveren skal ved eventuell domstolsbehandling av tvist om oppsigelsen godtgjøre hva oppsigelsen bygger på, slik at domstolene kan etterprøve arbeidsgiverens vurderinger. Denne bestemmelse innebærer ingen innskrenkninger i arbeidsgiverens rett til å si opp arbeidstaker etter § 60. Dersom oppsigelsen skjer til fratreden etter at arbeidstakeren har vært tilsatt mer enn seks måneder i virksomheten, kommer bestemmelsen i første ledd ikke til anvendelse. § 64. Oppsigelsesvern ved sykdom. 1. Arbeidstaker som må være borte fra arbeidet på grunn av ulykke eller sykdom kan ikke av den grunn sies opp i de første seks måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte. Har arbeidstakeren vært tilsatt minst fem år sammenhengende i virksomheten, eller skyldes arbeidsuførheten legemsskade eller sykdom som arbeidstaker har pådratt seg i arbeidsgiverens tjeneste, kan arbeidstakeren ikke sies opp på grunn av slikt fravær i de første 12 måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte. 2. Oppsigelse som finner sted innenfor det tidsrom arbeidstakeren er vernet mot oppsigelse etter denne paragraf, skal anses å ha sin grunn i sykefraværet dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. 3. Arbeidstaker som vil påberope seg oppsigelsesvern etter denne paragraf, må ved legeattest eller på annen måte i rett tid gi varsel om grunnen til fraværet. Om arbeidsgiveren krever det, må det samlede sykefravær godtgjøres ved legeattest. 4. Ved tvist om en oppsigelses rettmessighet etter denne paragraf får bestemmelsene i § 61 og § 62 tilsvarende anvendelse, men slik at fristene for å kreve forhandling eller gå til søksmål først tar til å løpe fra det tidspunkt oppsigelsesforbudet etter denne paragrafs nr. 1 og 2 opphører. 5. Blir arbeidstaker som er borte fra arbeidet etter reglene i § 33A, oppsagt under fraværet, forlenges fristen for å kreve forhandlinger med det antall dager som svarer til fraværet etter at oppsigelsen er mottatt. Fristen for å gå til søksmål forlenges med tilsvarende antall dager fra oppsigelsen fant sted. § 65. Oppsigelsesvern ved svangerskap og etter fødsel. 1. Arbeidstaker som er gravid kan ikke av den grunn sies opp. Oppsigelse som finner sted mens arbeidstakeren er gravid, skal anses å ha sin grunn i dette forhold dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. Graviditeten må legitimeres ved legeattest dersom arbeidsgiveren krever det. 2. Arbeidstaker som er fraværende fra arbeidet i henhold til bestemmelsene i § 31 og § 32 må ikke sies opp når arbeidsgiveren er klar over at fraværet skyldes disse grunner eller arbeidstakeren uten unødig opphold gir beskjed om at dette er grunnen for fraværet. Er arbeidstakeren lovlig oppsagt til fratreden på et tidspunkt som faller innenfor det i § 31 eller § 32 nevnte tidsrom, er oppsigelsen gyldig, men oppsigelsen forlenges med dette tidsrom. 3. Ved tvist om en oppsigelses rettmessighet etter denne paragraf får bestemmelsene i § 61 og § 62 tilsvarende anvendelse. Har arbeidstakeren oversittet fristene for å kreve forhandling eller gå til søksmål, kan retten gi oppreisning for fristoversittelsen, dersom arbeidstakeren krever det og retten finner det rimelig. § 66. Avskjed. 1. Arbeidsgiveren kan avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Før avskjed finner sted skal arbeidsgiveren konferere med arbeidstakerens tillitsvalgte med mindre arbeidstakeren selv ikke ønsker dette. 2. Ved avskjed gjelder reglene i § 57 tilsvarende, dog ikke § 57 nr 2 tredje ledd annet punktum. 3. Ved tvist om avskjedens rettmessighet, får bestemmelsene i § 61 tilsvarende anvendelse, men slik at arbeidstakeren ikke har rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse. 4. Finner retten at avskjeden er urettmessig, skal avskjeden kjennes ugyldig, dersom arbeidstakeren krever dette. I særlige tilfelle kan retten likevel, etter påstand fra arbeidsgiveren, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Retten kan også bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre når den finner at vilkårene for saklig oppsigelse er til stede. 5. Er avskjeden urettmessig, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. § 67. Fortrinnsrett til ny tilsetting. 1. Arbeidstaker som er sagt opp på grunn av arbeidsmangel har i inntil 1 år etter oppsigelsen fortrinnsrett til ny tilsetting i samme virksomhet, med mindre det gjelder en stilling arbeidstakeren ikke er skikket for. Dette gjelder også arbeidstaker som er tilsatt for et bestemt tidsrom eller for å utføre et bestemt arbeid av forbigående art, og som på grunn av arbeidsmangel ikke får fortsatt tilsetting. virksomheten i til sammen minst 12 måneder i de to siste år. For arbeidstaker som har vært tilsatt for et bestemt tidsrom eller for å utføre et bestemt arbeid av forbigående art, gjelder fortrinnsretten bare når arbeidsgiveren ved arbeidstakerens fratreden har fått skriftlig varsel om at arbeidstakeren ønsker fortrinnsrett til ny tilsetting. Har arbeidstakeren ikke akseptert et tilbud om ny tilsetting i en passende stilling senest 14 dager etter mottakelsen, faller fortrinnsretten bort. 2. Reglene i denne paragrafs nr 1 gjelder tilsvarende for arbeidstaker som er sagt opp i forbindelse med at virksomheten går konkurs. Dette gjelder bare når virksomheten fortsetter eller gjenopptas og den under hensyn til sted, art, omfang o.l må anses som en fortsettelse av den opprinnelige virksomhet. § 68. Attest. Arbeidstaker som fratrer etter lovlig oppsigelse skal ha skriftlig attest av arbeidsgiveren. Attesten skal inneholde opplysninger om arbeidstakerens navn, fødselsdato, hva arbeidet har bestått i og om arbeidsforholdets varighet. Denne bestemmelse begrenser ikke arbeidstakerens rett til å kreve en mer utførlig attest i tjenesteforhold hvor dette er sedvane og ikke annet er fastsatt i tariffavtale. Arbeidstaker som blir avskjediget har også rett til attest, men arbeidsgiveren kan uten nærmere angivelse av grunnen anføre på attesten at arbeidstakeren er avskjediget. § 69. Arbeidsreglement. enn 10 arbeidstakere, skal det for de arbeidstakere som ikke har en ledende eller kontrollerende stilling, være arbeidsreglement. Departementet kan bestemme at arbeidsreglement skal utarbeides i andre virksomheter for andre arbeidstakere enn nevnt foran. Reglementet skal inneholde de ordensregler som trenges, regler for arbeidsordningen, vilkår for tilsetting, oppsigelse og avskjed og bestemmelse om utbetaling av lønninger. Reglementet må ikke inneholde bestemmelser som er i strid med loven. I arbeidsreglementet kan ikke fastsettes bøter for forseelser mot reglementet. Ved virksomhet som ikke kommer inn under første ledd kan det fastsettes arbeidsreglement. § 70, § 71, § 72, § 73 skal i tilfelle gjelde tilsvarende. § 70. Fastsettelse av arbeidsreglement. 1. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte fastsette arbeidsreglement ved skriftlig avtale. Er avtalen bindende for et flertall av arbeidstakerne, kan arbeidsgiveren gjøre reglementet gjeldende for alle arbeidstakere innenfor de arbeidsområder avtalen gjelder for. 2. Når ikke bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse, må arbeidsreglementet for å bli gyldig, godkjennes av Direktoratet for arbeidstilsynet. Utkast til reglement skal utarbeides av arbeidsgiveren som skal forhandle med representanter for arbeidstakerne om reglementets bestemmelser. Er virksomheten bundet av tariffavtale, skal arbeidsgiveren forhandle med arbeidstakernes tillitsvalgte. Ellers skal arbeidstakerne velge fem representanter som arbeidsgiveren skal forhandle med. Setter arbeidstakernes representanter fram avvikende forslag til reglement, skal dette vedlegges når arbeidsgiveren sender inn utkastet til godkjenning. Unnlater arbeidstakernes representanter å forhandle om reglementet, skal arbeidsgiveren opplyse om dette når utkastet sendes inn til godkjenning. 3. Reglementet skal slås opp på ett eller flere iøynefallende steder i virksomheten og deles ut til hver arbeidstaker som reglementet gjelder for. § 71. Frist for innsendelse av arbeidsreglement. Arbeidsgiveren skal ta initiativ til å få fastsatt reglement ved avtale etter § 70 nr. 1 eller sørge for å utarbeide utkast etter § 70 nr. 2 så snart som mulig. Reglementsutkast etter § 70 nr. 2 skal sendes Direktoratet for arbeidstilsynet senest tre måneder etter at virksomheten er satt i gang. Arbeidsreglementet er bare gyldig når det er istandbrakt på lovlig måte og når det ikke inneholder bestemmelser som strider mot loven. Dersom utkast etter § 70 nr. 2 inneholder bestemmelser som strider mot loven eller er ubillige overfor arbeidstakerne, eller dersom utkastet ikke er istandbrakt på lovlig måte, skal Direktoratet for arbeidstilsynet nekte å godkjenne det. Dersom et reglement fastsatt ved avtale etter § 70 nr. 1 inneholder bestemmelser som strider mot loven, skal direktoratet gjøre partene i avtalen merksam på dette, og påse at bestemmelsene blir rettet. § 73. Endringer i arbeidsreglement. Reglene i § 69, § 70, § 71, § 72 gjelder tilsvarende når det skal gjøres endring i eller tillegg til arbeidsreglement. Bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse ved overføring av virksomhet eller del av virksomhet til en annen innehaver som følge av overdragelse. Tidligere innehavers rettigheter og plikter som følger av arbeidsavtale eller arbeidsforhold som foreligger på det tidspunkt overføringen finner sted, overføres til den nye innehaver. Krav etter første ledd kan fortsatt gjøres gjeldende overfor den tidligere innehaver. 2. Rettigheter etter tariffavtalen. Etter et innehaverskifte skal den nye innehaver opprettholde de individuelle arbeidsvilkår som følger av tariffavtale som den tidligere innehaver var bundet av, inntil tariffavtalen utløper eller avløses av en annen tariffavtale. nr. 1 og nr. 2 får ikke anvendelse på arbeidstakerens rett til ytelser i forbindelse med alderdom og invaliditet eller ytelser til etterlatte i henhold til pensjonsordninger. 1. Overføring til annen innehaver som nevnt i § 73A er i seg selv ikke grunn for oppsigelse eller avskjed fra tidligere eller ny innehaver. 2. Dersom arbeidsavtale eller arbeidsforhold opphører fordi innehaverskifte som nevnt i § 73A medfører vesentlige endringer i arbeidsvilkårene til skade for arbeidstaker, anses opphøret som en følge av arbeidsgivers forhold. 3. Ved tvister etter denne paragraf får bestemmelsene i § 61, § 62 med unntak av første ledd annet punktum og § 66 nr. 3 og 5 tilsvarende anvendelse. 1. I de tilfeller virksomheten bevarer sin uavhengighet, skal de tillitsvalgte som berøres av overføring som nevnt i § 73A, beholde sin rettsstilling og funksjon. 2. Bestemmelsen i nr. 1 kommer ikke til anvendelse dersom overføringen medfører at grunnlaget for arbeidstakernes representasjon opphører. I slike tilfeller skal de tillitsvalgte fortsatt være sikret vern i samsvar med de avtaler som beskytter de tillitsvalgte på dette området. Tidligere og ny innehaver plikter så tidlig som mulig å drøfte overføring som nevnt i § 73A med de tillitsvalgte. Det skal gis særskilt informasjon om: c) planlagte tiltak overfor arbeidstakerne. Dersom tidligere eller ny innehaver planlegger tiltak overfor sine respektive arbeidstakere, skal de så tidlig som mulig drøfte tiltakene med de tillitsvalgte med sikte på å oppnå en avtale. § 74. Tilsynet med loven. 1. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Kongen kan bestemme at tilsynet med deler av den offentlige forvaltning og transportbedrifter som drives av staten skal ordnes på annen måte enn det som følger av loven. I særlige tilfelle kan departementet oppnevne sakkyndige utenfor Arbeidstilsynet til å foreta inspeksjon på departementets vegne. For slik virksomhet i området som nevnt i lovens § 2 nr. 3 første, annet og tredje ledd, kan Kongen bestemme at tilsynet med at bestemmelser gitt i og i medhold av loven blir overholdt, skal tilligge annen offentlig myndighet enn Arbeidstilsynet. beføyelser som Arbeidstilsynet er tillagt etter loven, hvis Kongen ikke bestemmer noe annet. 2. Arbeidstilsynet består av Direktoratet for arbeidstilsynet og det lokale arbeidstilsyn. 3. Tilsetting i Arbeidstilsynet skjer etter tilsettingsreglement som Kongen fastsetter. 4. Kongen fastsetter nærmere bestemmelser om Arbeidstilsynets organisasjon og virksomhet, herunder om forholdet mellom Arbeidstilsynets organer. § 75. Direktoratet for arbeidstilsynet. 1. Direktoratet for arbeidstilsynet leder Arbeidstilsynets virksomhet og skal sørge for at de oppgaver Arbeidstilsynet er pålagt, blir utført i samsvar med gjeldende lover og regler. 2. Direktoratet blir ledet av Styret for Arbeidstilsynet. Styret skal behandle og avgjøre saker av prinsipiell karakter eller som har stor betydning for arbeidslivet eller for Arbeidstilsynets virksomhet og saker som styret for øvrig finner grunn til å behandle. 3. Styret skal bestå av i alt åtte medlemmer. Medlemmene med personlige stedfortredere fungerer for en periode på fire år. Kongen kan endre styrets medlemstall. Kongen oppnevner lederen og nestlederen. Disse må ikke være representanter for arbeidsgiverne eller arbeidstakerne eller være tilsatt i Arbeidstilsynet. Arbeidstakere og arbeidsgivere skal hver ha to representanter med personlige stedfortredere i styret. Disse oppnevnes av Kongen etter forslag fra de arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner som har innstillingsrett etter lov 5 mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 11 nr. 1 og lov 18 juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister § 25 nr. 2, men slik at minst ett medlem med stedfortreder oppnevnes etter forslag fra Landsorganisasjonen i Norge og minst ett medlem med stedfortreder etter forslag fra Norsk Arbeidsgiverforening. I tillegg til dette skal det i styret være en felles representant for Norges Bondelag, Norsk Bonde- og småbrukarlag og Norges Skogeierforbund. Denne oppnevnes av Kongen etter forslag fra de tre organisasjoner. Kongen kan bestemme at de tilsatte i Arbeidstilsynet skal være representert i styret. Kongen gir utfyllende bestemmelser om oppnevning og valg av styremedlemmer, herunder om vilkår for å kunne oppnevnes eller velges, om avgjørelse av tvister, om oppnevning eller valg og om bortfall av vervet som styremedlem. 4. Styrets leder kan tilkalle sakkyndige som rådgivere ved behandlingen av bestemte saker. Er direktøren for Arbeidstilsynet ikke medlem av styret, deltar denne likevel i styrets møter, men uten å ha stemmerett. 5. Styremedlemmer og tilkalte sakkyndige har krav på skyss- og kostvederlag etter regulativet for offentlige tjenestemenn. De har også krav på nærmere fastsatt arbeidsvederlag. § 76. Det lokale arbeidstilsyn. 1. Det lokale arbeidstilsyn består av distriktskontorer med tilhørende avdelingskontorer. Det lokale arbeidstilsyn skal innenfor sitt distrikt utføre det tilsyn og de øvrige arbeidsoppgaver som det er pålagt etter gjeldende lover og forskrifter og etter bestemmelser av Direktoratet for arbeidstilsynet. 2. I tilknytning til hvert distriktskontor skal det være et distriktsstyre med sju medlemmer med personlige stedfortredere som oppnevnes av Kongen. Distriktsstyret skal virke for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i virksomhetene i distriktet og fremme tiltak som kan bedre arbeidsmiljøet. 3. Medlem av distriktsstyret må ikke ta del i undersøkelser som gjelder virksomhet som medlemmet selv driver, har betydelig økonomisk interesse i eller er tilsatt i, jf ellers forvaltningslovens kap. II om habilitet. Arbeidsgiverrepresentant må heller ikke ta del i undersøkelser eller bedriftsbesøk som gjelder virksomhet av samme art som representantens egen. 4. Kongen gir nærmere regler om distriktsstyrets virksomhet og sammensetning, herunder om styrets rett til å fatte vedtak i saker som gjelder arbeidsmiljøet i virksomheter i distriktet. 1. Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov. Pålegg skal gis skriftlig, og det skal settes en frist for når det skal være utført. 2. Ved overhengende fare skal Arbeidstilsynet kreve at vernetiltak blir iverksatt med en gang. Dersom det finnes nødvendig for å verne arbeidstakeres liv eller helse, skal Arbeidstilsynet dessuten gi pålegg om at virksomheten eller del av den stanses inntil tilfredsstillende vernetiltak er iverksatt. Hvis fristen for å utføre et pålegg oversittes, kan Arbeidstilsynet helt eller delvis stanse virksomheten inntil pålegget er utført, selv om det ikke foreligger umiddelbar fare for arbeidstakeres liv eller helse. 3. I forbindelse med tillatelse, samtykke, dispensasjon eller andre enkeltvedtak kan Arbeidstilsynet sette vilkår. 4. Dispensasjon fra lovens bestemmelser skal, for å være gyldig, avfattes skriftlig eller ved telegram. 5. Direktoratet for arbeidstilsynet er klageinstans for enkeltvedtak truffet av det lokale arbeidstilsyn. Departementet er klageinstans for enkeltvedtak truffet av direktoratet. 6. Arbeidstakernes tillitsvalgte skal gjøres kjent med de pålegg og andre enkeltvedtak som Arbeidstilsynet treffer. § 78. Tvangsmulkt. Arbeidstilsynet kan ilegge arbeidsgiver, innehaver av virksomhet, stat, fylkeskommune eller kommune tvangsmulkt når frist for oppfyllelse av pålegg oversittes. Tvangsmulkten må enten være fastsatt samtidig med pålegget eller i forbindelse med fastsetting av ny frist for utførelse av pålegget. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Kongen kan frafalle ilagt tvangsmulkt når det finnes rimelig. Kongen gir nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt. § 79. Oppnevning av sakkyndige og granskingskommisjon. 1. Når det er nødvendig med særskilt ekspertise for å gjennomføre tilsynet etter denne lov, kan direktoratet oppnevne sakkyndige til å utføre inspeksjoner, foreta undersøkelser m.v. på Arbeidstilsynets vegne. 2. Har en hending ved virksomhet som omfattes av denne lov medført store tap av liv eller eiendom, eller må undersøkelsen ellers antas å bli særlig omfattende eller innviklet, kan Kongen nedsette en særskilt granskingskommisjon. Inntil annet blir bestemt, behandles saken som vanlig av de ordinære tilsynsmyndigheter og eventuelt av påtalemyndigheten. Kongen gir nærmere regler om kommisjonen. § 80. Arbeidstilsynets adgang til bedriften - Inspeksjoner. 1. Medlemmer av Styret for Arbeidstilsynet og av distriktsstyrene, Arbeidstilsynets tilsatte, de kommunale arbeidervernnemnder (jfr. § 84) husvær som kommer inn under § 8 nr. 3 og til bygning, transportmiddel, lager, område m.v. hvor maskin, tekniske innretninger og utstyr eller giftige og andre helsefarlige stoffer som nevnt i § 17 § 18 befinner seg. 2. Arbeidsgiver, arbeidstaker og enhver annen som er knyttet til virksomheten er forpliktet til å gi alle de opplysninger som anses påkrevet for utøvelsen av tilsynet. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om dokumentasjon av opplysningene. 3. Arbeidstilsynets tilsatte skal ved inspeksjon på arbeidsplassen sette seg i forbindelse med arbeidsgiveren og verneombudet og, om nødvendig, med annet verne- og helsepersonale ved bedriften. Verneombudet kan kreve at også annen tillitsvalgt ved virksomheten deltar i inspeksjonen. Inspeksjoner skal i alminnelighet skje uanmeldt. Dersom inspeksjon eller bedriftsbesøk anmeldes på forhånd, skal både arbeidsgiveren og verneombudet underrettes. § 81. Beskyttelse av kilder. Når Arbeidstilsynet eller de kommunale arbeidervernnemnder får melding om at det ved en virksomhet er forhold som er i strid med loven, skal melderens navn holdes hemmelig. Taushetsplikten gjelder også i forhold til den hvis forhold er anmeldt. § 82. Arbeidstilsynets forhold til bedriften. Tilsatte i Arbeidstilsynet må ikke for egen eller annens regning drive eller ha økonomisk interesse i eller være tilsatt i virksomhet som er underlagt deres tilsyn. De må heller ikke ta imot oppdrag fra slik bedrift mot godtgjøring. I særlige tilfeller og når det skjønnes å være uten skade for tjenesten, kan departementet gjøre unntak fra forbudet i første ledd. § 83. Avgifter. 1. Virksomhet som går inn under denne lov og som er trygdepliktig etter lov 17 juni 1966 nr. 12 om folketrygd, skal betale en årlig tilsynsavgift til statskassen. 2. Kongen kan pålegge: a) vanlig tilsynsavgift etter nr. b) avgifter for eier eller bruker av beholdere og rørledninger som nevnt i § 10 nr. 2 til dekning av utgifter med tilsyn som måtte bli påbudt med hjemmel i § 2 nr. utgifter ved undersøkelser og prøver som påbys med hjemmel i § 9 nr. e) avgift for bedrift når utgiftene ved undersøkelser og prøver som blir påbudt med hjemmel i § 17 nr. 4 finnes å burde utliknes på flere bedrifter. Nærmere regler om avgiftene fastsettes av Kongen. Avgiftene er tvangsgrunnlag for utlegg. 3. Kongen kan gi regler om adgang for Arbeidstilsynet til å kreve refundert utgifter for undersøkelser og prøver som arbeidsgiveren etter loven har plikt til å utføre. § 84. Kommunale arbeidervernnemnder. 1. Hver kommune kan opprette en arbeidervernnemnd. 2. Nemnda skal ha lik representasjon fra arbeidstakere og arbeidsgivere. Disse oppnevnes etter forslag fra henholdsvis Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsgiverforening. Nemnda oppnevnes av kommunestyret. 3. Nemnda skal: a) arbeide for et bedre arbeidsmiljø innen kommunen i samarbeid med Arbeidstilsynet. b) gjennom bedriftsbesøk og annen kontakt på arbeidsplassene medvirke til at lovens bestemmelser om organisert verne- og miljøarbeid i bedriften blir etterfulgt. c) bistå Arbeidstilsynet ved å melde fra om forhold som kan være i strid med arbeidsmiljølovgivningen og for øvrig være Arbeidstilsynets lokale kontaktorgan. 4. Nemnda skal så vidt mulig melde fra på forhånd til arbeidsgiveren, verneombudet og Arbeidstilsynet om bedriftsbesøk. Medlem av nemnda må ikke ta del i undersøkelser som gjelder virksomhet som medlemmet selv driver, har betydelig økonomisk interesse i eller er tilsatt i, jf ellers forvaltningslovens kap. II om inhabilitet. Arbeidsgiverrepresentant må heller ikke ta del i undersøkelser eller bedriftsbesøk når det gjelder virksomhet av samme art som representantens egen. 5. Utgiftene ved nemndas virksomhet bæres av kommunen. eller fengsel inntil 3 måneder, eller begge deler. Medvirkning straffes på samme måte, likevel slik at arbeidstaker straffes etter § 86. For overtredelse som har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, kan innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, straffes etter denne paragraf, med mindre vedkommende i enhver henseende har opptrådt fullt forsvarlig med hensyn til sine plikter etter loven. Straffeansvar for foretak er regulert i Almindelig borgerlig straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) § 48a og § 48b. påkrevd for utførelsen av tilsynet etter denne lov, straffes med bøter såfremt forholdet ikke rammes av § 85 eller strengere straffebud i den alminnelige straffelov. Overtredelse av § 49 nr. 3 eller § 55 påtales ikke uten etter begjæring fra fornærmede eller fra Arbeidstilsynet. § 93. Ikraftsetting. Deler av loven kan settes i kraft fra forskjellige tider, også i forskjellige fylker og kommuner. Når det er særlig påkrevd av hensyn til viktige samfunnsinteresser, kan Kongen bestemme at bestemmelsen i § 46 nr. 3 bokstav b-d skal gjøres gjeldende på et senere tidspunkt for bestemte grupper arbeidstakere. Lov 7 desember 1956 nr. 2 om arbeidervern oppheves. Etter Kongens nærmere bestemmelse (jfr annet ledd) erstattes dens regler med de tilsvarende regler i denne lov. Regler gitt eller opprettholdt i medhold av lov om arbeidervern av 7 desember 1956 skal gjelde inntil annet er bestemt. Fra den tid Kongen bestemmer (jfr annet ledd), gjøres disse endringer i andre lover: - - -. helt eller delvis også skal gjelde for virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere. § 12. Tilrettelegging av arbeidet. førstehjelp, rømningsveier og redningstiltak, registrering av hvilke arbeidstakere som oppholder seg på arbeidsstedet m.v. § 13. Særlig om yrkeshemmede arbeidstakere. 5. Departementet gir nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragraf. h) sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig. Kongen gir nærmere regler om arbeidsgiverens plikter etter foregående ledd. f) helse- og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger. Utvalget kan også behandle spørsmål om arbeid for yrkeshemmede arbeidstakere, jfr. § 13. nevnt i første og annet ledd, skal medisinske opplysninger av personlig karakter tas ut av rapportene, med mindre den opplysningene gjelder, samtykker i at de legges fram for utvalget. 4. Hvis arbeidsmiljøutvalget finner det påkrevet for å verne arbeidstakernes liv eller helse, kan utvalget vedta at arbeidsgiveren skal gjennomføre konkrete tiltak til utbedring av arbeidsmiljøet, innenfor rammen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne lov. For å klarlegge om det foreligger helsefare, kan utvalget også vedta at arbeidsgiveren skal utføre målinger eller undersøkelser av arbeidsmiljøet. Utvalget skal sette en tidsfrist for gjennomføringen av vedtaket. Hvis arbeidsgiveren ikke finner å kunne gjennomføre utvalgets vedtak, skal spørsmålet uten ugrunnet oppholdforelegges for Arbeidstilsynet til avgjørelse. 5. Arbeidsmiljøutvalget skal hvert år avgi rapport om sin virksomhet tilvirksomhetens styrende organer, arbeidstakernes organisasjoner og Arbeidstilsynet. 5. Bor foreldrene ikke sammen, kan farens rett etter nr 2 utøves av en annen som bistår moren under svangerskapet. Tar ikke begge foreldrene omsorg for barnet, kan retten til den som ikke tar omsorg etter nr 3 utøves av en annen som tar omsorg for barnet. Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barnet, har rett til permisjon etter nr 4 i inntil 2 år. som arbeidstakeren ikke hadde kjennskap til ved fristens utløp, og varsel gis snarest mulig. Tvist om permisjonsvarsel er gitt til rett tid, avgjøres av Arbeidstilsynet. 4. Den som tar imot fosterbarn har rett til omsorgspermisjon etter reglene i nr 1 og nr 3 fra det tidspunkt omsorg for barn overtas. § 41. Arbeid som ikke går inn under reglene om arbeidstid. Dette kapittel gjelder ikke: e) feltarbeid og ekspedisjons virksomhet. Fagforening som har innstillingsrett etter lov 5 mai 1927 nr 1 om arbeidstvister § 11 nr 1 eller lov 18 juli 1958 nr 2 om offentlige tjenestetvister § 25 først ledd nr 2, kan slutte tariffavtale om ordning av den alminnelige arbeidstid uten hinder av reglene i dette kapittel om arbeidstidas lengde og plassering. § 42. Nattarbeid. Arbeid mellom kl 21.00 og kl 06.00 er nattarbeid, og må ikke drives i andre tilfelle enn dem som er nevnt i denne og neste paragraf. Arbeidsgiveren skal på forhånd konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte om nødvendigheten av å nytte nattarbeid. g) arbeid på to skift som legges mellom kl 06.00 og kl 24. § 43. Nattarbeid etter særskilt tillatelse eller avtale. 1. Nattarbeid etter avtale med tillitsvalgte. 2. Nattarbeid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. § 44. Søn- og helgedagsarbeid. § 45. Søn- og helgedagsarbeid etter særskilt tillatelse eller avtale. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om søn- og helgedagsarbeid i virksomheten på inntil 8 søn- og helgedager i kaldenderåret: § 46. Lengden av den alminnelige arbeidstid. 4. 36 timers arbeidsuke. For arbeid der arbeidstakeren, bortsett fra kortvarige eller tilfeldige avbrytelser, er fritatt for arbeid og plikt til å vise aktpågivenhet, kan Arbeidstilsynet samtykke i at den daglige og ukentlige arbeidstida blir forlenget ut over det som er fastsatt i nr 5. Dersom det ikke er inngått avtale etter annet ledd og beregningen av arbeidstida etter første ledd vil virke åpenbart urimelig, kan Arbeidstilsynet, etter krav fra arbeidsgiveren eller arbeidstakernes tillitsvalgte, fastsette en annen beregningsmåte. § 46A. § 47. Gjennomsnittsberegning av arbeidstida. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at arbeidstida skal ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, men ikke over 54 timer i noen enkelt uke og ikke over 10 timer på noen enkelt dag, i følgende tilfelle:3. Før arbeidsgiver treffer sin avgjørelse, skal saken drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte med mindre arbeidstaker selv motsetter seg dette. Likeledes har arbeidstaker rett til å la seg bistå med tillitsvalgt eller annen rådgiver under forhandlingene. Arbeidsgiver kan på samme måte la seg bistå av rådgiver. Dersom et flertall av arbeidstakerne er bundet av avtalen, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere ved virksomheter som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. I de tilfelle som er nevnt i nr 2 første ledd bokstav a)-d) kan Arbeidstilsynet samtykke i at arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 1 år blir gjennomsnittlig så lang som foreskrevet i § 46, uten hinder av grensene for den daglige og ukentlige arbeidstid. § 48. Arbeidsplan. utarbeides i samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner eller deres tillitsvalgte. Ved utarbeidelse og ved endring av arbeidsplanen skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og sikkerhet på arbeidsplassen. § 49. Overtidsarbeid og merarbeid. Varer arbeidet for noen arbeidstaker ut over den alminnelige arbeidstid etter § 46, jfr. § 47, regnes det overskytende for overtidsarbeid. For arbeidstaker som har redusert arbeidstid (jfr. § 46A) eller som er deltidsansatt, regnes den arbeidstid som går utover den avtalte, men innenfor den alminnelige arbeidstid, som merarbeid. d) når det på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse, sesongmessige svingninger e.l har oppstått særlig arbeidspress. Arbeidsgiveren plikter å frita arbeidstaker for å utføre overtidsarbeid og merarbeid når denne av helsemessige eller vektige sosiale grunner ber om det. også å frita arbeidstaker som av andre personlige grunner ber om det, når arbeidet uten skade kan utsettes eller utføres av andre. 3. Godtgjørelse for overtidsarbeid. For overtidsarbeid skal betales et tillegg til den lønn arbeidstakeren har for tilsvarende arbeid i den alminnelige arbeidstid. § 50. Lengden av overtidsarbeid. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakerens tillitsvalgte for et tidsrom på inntil 3 måneder slutte skriftlig avtale om overtidsarbeid inntil 15 timer pr uke, men slik at det samlede overtidsarbeid ikke overstiger 40 timer i fire samenhengende uker. Den samlede arbeidstid må ikke være over 16 timer i et enkelt døgn. Overtidsarbeidet må ikke overskride 300 timer i kalenderåret for den enkelte arbeidstaker. 3. Utvidet overtid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. I særlige tilfelle kan Arbeidstilsynet tillate overtidsarbeid inntil 20 timer pr uke, og at overtidsarbeid utgjør mer enn 200 timer i kalenderåret. Før samtykke gis skal bruken av overtid ut over lovens alminnelige ramme drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor grensene i denne paragraf nr 2 skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte alltid oppgis. ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. § 51. Hvilepauser og fritid. Dersom arbeidstida er over fem og en halv time i døgnet, skal arbeidet avbrytes med minst en hvilepause. Pausen fastsettes ved skriftlig avtale mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerne eller deres tillitsvalgte, men slik at pausene til sammen skal være minst en halv time hvis arbeidstida er minst åtte timer i døgnet. Blir partene ikke enige, treffer Arbeidstilsynet avgjørelsen. Når hensynet til arbeidstakernes helse tilsier det, kan Arbeidstilsynet påby en annen ordning enn den partene har avtalt. alminnelige arbeidstid er avviklet, skal arbeidstakeren først gis en pause på minst en halv time. Når forholdene gjør det nødvendig, kan denne pause kortes ned eller forskyves. Pauser som legges etter alminnelig arbeidstids slutt, godtgjøres som overtidsarbeid, men regnes ikke med i det antall timer det er tillatt å arbeide overtid etter § 50. Forskyves pausen til før alminnelig arbeidstids slutt, regnes den med som en del av den alminnelige arbeidstida. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid når det er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser og hjemmevakter, kan utføres i den arbeidsfrie perioden. Ved virksomhet som ikke er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes representanter på samme vilkår slutte skriftlig avtale om at overtidsarbeid kan foregå i den arbeidsfrie perioden. Ved virksomhet i jordbruket som ikke er bundet av tariffavtale, kan slik avtale inngås muntlig, med mindre en av partene krever skriftlig avtale. Når det er nødvendig for en hensiktsmessig avvikling av tjenesten, og virksomheten er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiveren og arbeidstakernes tillitsvalgte slutte skriftlig avtale om at den arbeidsfrie perioden skal gjøres kortere enn 10 timer, men ikke kortere enn åtte timer. tariffavtale, kan Arbeidstilsynet tillate tilsvarende gjennomsnittsberegning av fritida som i foregående ledd. Før tillatelsen gis skal ordningen av fritida drøftes med arbeidstakernes representanter. Referat fra drøftingene skal vedlegges søknaden. Ved avgjørelsen skal Arbeidstilsynet legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. Ved virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte for en periode på inntil 6 måneder avtale en arbeidstidsordning som gir arbeidstakerne fri gjennomsnittlig hver annet søn- og helgedagsdøgn, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver tredje uke faller på en søn- eller helgedag. For måneds- eller årslønte arbeidstakere, skal utbetaling skje minst to ganger i måneden, hvis ikke annet avtales. Trekk i lønn og feriepenger kan ikke gjøres unntatt: § 57. Oppsigelsens form, avgivelse og innhold. 1. Oppsigelse skal skje skriftlig. Oppsigelsen skal inneholde opplysninger om arbeidstakerens rett til å kreve forhandling og reise søksmål og om retten til å fortsette i stillingen etter bestemmelsene i § 61, og om de frister som gjelder for å kreve forhandling, reise søksmål og for å fortsette i stillingen. fortrinnsretten til ny tilsetting etter § 67. I oppsigelsen skal det også opplyses om hvem som er arbeidsgiver og rett saksøkt i en eventuell tvist. Er oppsigelsen ugyldig, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Det samme gjelder dersom oppsigelsen er mangelfull, men arbeidstaker ikke krever dom for ugyldighet. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. ikke medregnes, med mindre noe annet avtales ved arbeidskampens avslutning. Ved beregning av tilsettingstid etter denne paragraf skal medregnes den tid som arbeidstakeren har vært tilsatt i annen virksomhet innenfor konsern som arbeidsgiveren tilhører eller innenfor annen gruppe av virksomheter som er knyttet sammen gjennom eierinteresser eller felles ledelse på en slik måte at det vil være naturlig å se tilsettingen i sammenheng. Har virksomheten eller del av den blitt overdratt eller leiet ut til ny arbeidsgiver, skal det også medregnes den tid arbeidstakeren har vært tilsatt hos den tidligere arbeidsgiver eller i virksomhet innenfor konsern eller gruppe av virksomheter som den tidligere arbeidsgiver tilhørte. 7. Partene kan ikke ved tariffavtale eller ved avtale rettsgyldig fravike oppsigelsesfristene i nr 2 og 3 før oppsigelse har funnet sted, eller for øvrig bestemme at oppsigelsesfristen ved oppsigelse fra arbeidstakerens side skal være lenger enn ved oppsigelse fra arbeidsgiverens side. 8. En arbeidstaker som er permittert uten lønn i forbindelse med driftsinnskrenkning eller driftsstans, kan gå til oppsigelse med en oppsigelsesfrist på 14 dager regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt av arbeidsgiver. Dette gjelder uansett hvilken oppsigelsesfrist som følger av loven her eller avtale. 1. Arbeidsavtaler som gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående ort, kan bare rettsgyldig avtales i følgende tilfeller: 1. I søksmål om at et arbeidsforhold består eller om erstatning med opphør av et arbeidsforhold, gjelder lov 13 august 1915 nr 5 om domstolene og lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmaaten for tvistemaal, men med de særregler som går fram av paragrafen her og § 61A, § 61B og § 61C. I søksmålet kan det også tas med krav som står i sammenheng med eller kommer i stedet for de krav som kan reises etter første punktum. Dersom arbeidstakeren reiser søksmål eller underretter arbeidsgiveren om at søksmål vil bli reist, uten at forhandlinger har vært holdt, kan arbeidsgiveren kreve forhandlinger med arbeidstakeren. Krav om forhandlinger skal framsettes skriftlig så snart som mulig og senest to uker etter at arbeidsgiveren er underrettet om at søksmål er eller vil bli reist. foregående ledd, og skal dersom søksmål er reist, skriftlig underrette retten om at forhandlinger vil bli holdt. Arbeidstakeren plikter å møte til forhandlingene. Arbeidstakeren har rett til å la seg bistå av en tillitsvalgt eller av annen rådgiver under forhandlingene. Arbeidsgiveren kan på samme måte la seg bistå av rådgiver. § 61A. Behandling av andre krav, forliksmegling m.v. I forbindelse med søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av arbeidsforhold, kan retten også behandle spørsmål om oppgjør av lønn og feriepenger og tvist om andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven kap XII. Det samme gjelder krav som står i innbyrdes sammenheng med hovedkravet eller helt eller delvis kan bringes til motregning, dersom dette ikke vil være til vesentlig ulempe for behandlingen av oppsigelsessaken. Rettens avgjørelse etter foregående punktum kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. § 61B. Særskilte herredes- og byretter og meddommerutvalg. § 61C. Hovedforhandling, ankefrist m.v. forlenge den avtalte prøvetiden med en periode som tilsvarer lengden av fraværet. Forlengelse kan bare skje når arbeidstaker skriftlig er orientert om adgangen ved tilsettingen, og arbeidsgiver skriftlig har orientert arbeidstaker om forlengelsen innen utløpet av prøvetiden. Adgangen til forlengelse gjelder ikke fravær som er forårsaket av arbeidsgiver. Kongen kan i forskrift fastsette at bestemmelsen i første ledd kan komme til anvendelse for visse arbeidstakergrupper i et lengre tidsrom enn det som følger av tredje ledd. § 65. Oppsigelsesvern ved svangerskap og etter fødsel og adopsjon. 2. Arbeidstaker som er fraværende fra arbeidet i henhold til bestemmelsene i § 31 og § 32 må ikke sies opp med virkning i fraværsperiodennår arbeidsgiveren er klar over at fraværet skyldes disse grunner eller arbeidstakeren uten unødig opphold gir beskjed om at dette er grunnen for fraværet. Er arbeidstakeren lovlig oppsagt til fratreden på et tidspunkt som faller innenfor det i § 31 eller § 32 nevnte tidsrom, er oppsigelsen gyldig, men oppsigelsen forlenges med dette tidsrom. § 65A. Oppsigelsesvern ved militærtjeneste mv. 1. Arbeidstaker som er fraværende fra arbeidet på grunn av pliktig eller frivillig militærtjeneste eller liknende allmenn vennetjeneste, kan ikke av den grunn sies opp. dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. 1. Arbeidsgiveren kan avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. 3. Ved tvist om avskjedens rettmessighet, har arbeidstakeren ikke rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse. 1. Arbeidstilsynet består av Direktoratet for arbeidstilsynet og det lokale arbeidstilsyn. Direktoratet for arbeidstilsynet leder Arbeidstilsynets virksomhet og skal sørge for at de oppgaver Arbeidstilsynet er pålagt blir utført i samsvar med gjeldende lover og regler. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Kongen kan bestemme at tilsynet med deler av den offentlige forvaltning og transportbedrifter som drives av staten skal ordnes på annen måte enn det som følger av loven. 2. Kongen fastsetter nærmere bestemmelser om Arbeidstilsynets organisasjon og virksomhet, herunder om forholdet mellom Arbeidstilsynets organer. 4. Dispensasjon fra lovens bestemmelser skal for å være gyldig gis skriftlig. Arbeidstilsynet kan ilegge arbeidsgiver, innehaver av virksomhet, stat, fylkeskommune eller kommune tvangsmulkt når frist for oppfyllelse av pålegg oversittes. 1. Representanter for Arbeidstilsynet og sakkyndige eller granskingskommisjon, som er oppnevnt etter denne lov, skal til enhver tid ha fri adgang til ethvert arbeidssted som går inn under loven eller som det er spørsmål om å bringe inn under den, til husvær som kommer inn under § 8 nr 3 og til bygning, transportmiddel, lager, område m. tekniske innretninger og utstyr eller giftige og andre helsefarlige stoffer som nevnt i § 17 og § 18 befinner seg. 2. Kongen kan gi regler om adgang for Arbeidstilsynet til å kreve refundert utgifter for undersøkelser og prøver som arbeidsgiveren etter loven har plikt til å utføre. Ot.prp.nr.49 (1993-1994)

lovdata_cd_1026

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.788

Øya Losna i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke vert ført over til Solund kommune i samme fylke. Brekke og Gulen kommunar bortsett frå øya Losna i Sogn og Fjordane fylke vert slegne saman til ein heradskommune. 1962 Forskrift om kommunesammenslåing, Vadsø m.fl.

lovdata_cd_10715

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.883

Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene når formålet med fredningen krever det, samt for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i andre spesielle tilfeller dersom det ikke strir med formålet med fredningen.

lovdata_cd_32684

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.647

For driftsbygningar for jord- eller skogbruk skal bygningslova med tilhøyrande byggeforskrifter gjelde. (II 1985 s 312) 25. april 1985 nr. 906.

lovdata_cd_30529

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.815

1. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, er ikke tillatt i Midsund kommune. Det samme gjelder fradeling og bortfesting av tomter for bygninger som er nevnt, og tilbygg til, påbygg på eller ombygging av bestående bygninger, jfr. bygningslovens §87 nr.2. 2. For bygninger som nevnt gjelder foruten bestemmelsene i bygningslova kap. III og IV og §65 første ledd og §68 også §63, §66, §70, §71, §72, §73, §74-2, §93, §94, §95, §96 og §109 og kap. XV og XVI. 3. Når særlige grunner foreligger kan bygningsrådet gi dispensasjon fra bestemmelser ovenfor. (II 1980 s 32)

maalfrid_dd9cc115123eeaf3b66811ff123a9c89bb1d01bb_107

maalfrid_regjeringen

no

0.551

Nasjonal faglig retningslinje for tannhelsetjenester til barn og unge 0-20 år: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/tannhelsetjenester-til-barn-og-unge-020-ar Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/svangerskapsomsorgen Rundskriv IS-9/2015: Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet: https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/helsepersonellets-taushetsplikt-rett-og-plikttil-a-utlevere-pasientopplysninger-til-politiet Rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer: https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/pasient-og-brukerrettighetsloven-medkommentarer Veileder for helsetjenesten ved overgrepsmottak: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/veileder-for-helsetjenesten-vedovergrepsmottak www.dinutvei.no Justis- og beredskapsdepartementet Høringsbrev 2. januar 2018 – Høring – forslag til ny forskrift om utførelse av personundersøkelser i straffesaker (JD sak 15/8372) NOU 1984: 27 Ny påtaleinstruks NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov NOU 2017:5 En påtalemyndighet for fremtiden (påtaleanalysen) Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) Prp. 1 S (2017-2018) Justis- og beredskapsdepartementet Rapport Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling (2000). Rett til tolk. Tolking og oversettelse i norsk straffeprosess (Rapport 2005) Kripos Rapporten Mindreårige anmeldt for voldtekt (2016) Krisesentersekretariatet Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet (2017) https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2017-03-07-282 Notat, datert 6. september 2018 Taushetserklæring - Om taushetsplikt ved krisesenteret Veileder for taushetspliktinstruksen og oppbevaring av personopplysninger ved krisesenteret Nasjonal kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS)

lovdata_cd_14650

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.635

Forskrift om fredning av Stråmyra naturreservat, Levanger kommune, Nord-Trøndelag.

maalfrid_523afd97d24be61daf599206fe2a5d09896b5544_21

maalfrid_fylkesmannen

no

0.528

Rørvik, T. 1982: . Universitetsforlaget. SGC Geofare AS, 2016: , Rapportnr.: 2016-10-097, levert til Østerbø Maskin AS 14. mars 2016. Vegdirektoratet, 2014: . Nr. N200 i Statens vegvesens håndbokserie, ISBN: 978-82-7207-672-5 Åsebø, A. Z., 2015: . Møtereferat etter møte holdt 12. Kart, satellittbileter og topografiske profil: Statens kartverk http://www.norgeskart.no http://www.kartverket.no/sehavniva Det Norske Kartselskap AS http://www.atlas. Geologiske, klimatiske og miljø data: NIBO http://www.bioforsk. Norges geologiske undersøkelse http://www.ngu.no Meteorologisk institutt http://www.met.no http://www.senorge.no http://www.yr.no Miljøverndepartementet http://www.regjeringen. Føreskrifter: Direktoratet for byggkvalitet, http://www.lovdata.