id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_21617 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.559 | Forskrift om politivedtekt, Hjartdal kommune, Telemark. Fastsett av Hjartdal kommunestyre 30. oktober 1996 med heimel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 31. januar 1997. Eigar av hus eller grunn mot offentleg stad pliktar å gjere reine lys- og luftegraver som er knytta til eigedomen. Reinhaldet skal gjerast slik at det vert til minst mogeleg ulempe. Born under 15 år har ikkje tilgjenge til liknande allment tilgjengeleg tilstelling med foreldre eller andre føresette. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Justis- og politidepartementet. Forskrift av 7. april 1970 nr. 4505 om politivedtekt for Hjartdal kommune fell bort frå same tid. Gjelder for: Lindesnes kommune, Vest-Agder. |
lovdata_cd_10162 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.524 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, §9 og §14, 2. ledd, jf. §10 og §21, §22 og §23, er et våtmarksområde i Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 14. desember 1984 under betegnelsen Kjønsøyhopen naturreservat og fuglefredningsområde. |
lovdata_cd_22196 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.572 | Forskrift om fredning av Kjellerhaugvatnet naturreservat, Vega kommune, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. 19. desember 1997 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8, jf. §10, §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 28 jan 2005 nr. 85. |
lovdata_cd_3892 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.55 | Forskrift om vern for Lunde naturreservat, Søgne kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved kgl.res av 22. desember 1978. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 6. oktober 1989 nr. 1061. |
lovdata_cd_33138 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.729 | På eller fra kommunenes offentlige bygninger og eiendommer eller bygninger og eiendommer som for den vesentligste del benyttes av kommunale institusjoner, må kun benyttes det i lov av 10. desember 1898 §1 omhandlede flagg (uten splitt og tunge), det samiske flagget eller av Kongen godkjent by-, herreds- eller fylkesflagg. Dog kan Kongen utferdige bestemmelser om adgang til i særlige tilfelle å benytte et fremmed lands flagg ved siden av det norske. Overtredelse av denne lov eller medvirkning hertil straffes med bøter2 eller fengsel3 i inntil 3 måneder. 0 Endret ved lov 11 april 2003 nr. 22. 1 Bestemmelser herom er gitt ved res. 6 juli 1933. |
lovdata_cd_26335 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.735 | Forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner, Haugesund kommune, Rogaland. Fastsatt av Haugesund bystyre 23. oktober 2002 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9 jf. delegeringsvedtak av 19. juli 2001. Formålet med denne forskriften er å forhindre forurensning og helseproblemer i kommunen som følge av åpen brenning og brenning av avfall i småovner samt bidra til økt materialgjenvinning. e) ranke- og flatebrenning i skogbruket samt halmbrenning og lyngbrenning i jordbruket etter melding til brannvesenet, jfr. lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver med forskrifter. Rådmannen kan i kurante enkeltsaker etter skriftlig søknad gi dispensasjon fra forbudet i §4 i denne forskriften. Saker av prinsipiell betydning behandles av bystyret. Vedtak truffet av rådmannen i medhold av denne forskrift kan påklages bystyret, mens vedtak truffet av bystyret kan påklages kommunens klageutvalg, eller til fylkesmannen. Denne forskrift trer i kraft fra 1. februar 2003. |
lovdata_cd_8988 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.353 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er Låen med omkringliggende sumparealer i Selbu kommune, Sør-Trøndelag fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 23. desember 1983 under betegnelsen «Låen naturreservat». |
lovdata_cd_41389 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.538 | Utarbeidet av Rikstrygdeverket. Hjelpemiddelkontoret 15.05. |
lovdata_cd_52670 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.747 | 1. Med forbehold for anvendelsen av artikkel 5 i denne forordning skal regjeringene og foretakene på anmodning gi Kommisjonen alle nødvendige tilleggsopplysninger om takster, konvensjoner, prisavtaler og transportvilkår. 2. Kommisjonen kan fastsette en frist på minst en måned for meddelelsen av slike opplysninger. 3. Dersom Kommisjonen anmoder et foretak om å sende den opplysninger, skal den umiddelbart underrette regjeringen i medlemsstaten der foretaket har sitt hovedkontor ved å sende regjeringen en kopi av anmodningen om opplysninger. 4. En opplysning kan nektes gitt dersom den omhandler forhold som etter en medlemsstats oppfatning ikke kan gjøres kjent uten at det er i strid med dens vesentlige sikkerhetsinteresser. |
lovdata_cd_24811 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.919 | Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra forskriften når formålet med fredningen krever det, for vitenskapelige undersøkelser, og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i andre særlige tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med fredningen. |
lovdata_cd_28037 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.786 | Forskrift om ekstraordinær båndtvang for hund, Ås kommune, Akershus. Fastsatt av Ås kommunestyre 25. mai 2005 med hjemmel i lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundeloven) §6 andre ledd bokstav f. §2. Rådmannen i Ås eller den han gir fullmakt, gis rett til under ekstraordinære forhold å vedta innført utvidet båndtvang for hund på de steder i Ås kommune og til de tider i perioden mellom 20. august og 1. april som angis i det enkelte vedtaket. En utvidet båndtvang gjelder også for hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver dersom ikke annet går frem av det enkelte vedtaket for slik utvidet båndtvang. |
maalfrid_a1ad679cd60f8b8892165dfa2f8c8317022fa668_7 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.881 | forhold rundt eksamen også fra lærer. Lærers informasjon nevnes som en positiv faktor, og det etterspørres også informasjon fra lærer. Praktiske sider ved eksamen er tradisjonelt ikke kommunisert fra lærer, men i denne spesielle situasjonen som koronasituasjonen er, vil det være ekstra behov for trygghet og nær oppfølging fra faglærer. Vi har ikke undersøkt hvilken informasjon studentene har fått av lærerne i denne situasjonen, slik at vi ikke vet om studentene faktisk har mottatt tilfredsstillende informasjon fra dem. Det er kun en respondent som svarer at hen ikke har teknisk utstyr til å gjennomføre hjemmeeksamen, litt over 16 % svarer at de mangler noe utstyr for å gjennomføre en kort hjemmeeksamen, mens nesten 82% svarer at de har godt nok utstyr. Av de som svarer at de mangler noe utstyr konkretiserer flere dette i fritekstfeltet med liten PC-skjerm, og noen med at internettet var dårlig eller de var redde for at internettet skulle gå ned. En nevner mangel på PC-mus, en annen dårlig overgang mellom PC og skjerm, og en manglende printer (for å skrive ut oppgaven), og en at arbeidsplassen var dårlig. En svarer at Inspera frøs flere ganger, noe som gjorde redigering av teksten tidkrevende. "Måtte gjennomføre eksamen på bærbar pc, det ville ha vært enklere med en stor skjerm.» «Internettet var nokså tregt som var litt problematisk til tider mtp. navigering av lovdata ettersom kapitlene i asl. må lades inn hver for seg» «Skummelt om nettforbindelsen skulle gå ned» «Inspera froze several times, and more and more towards the end, which made editing the text in Inspera very time consuming. I rapporten "Første uken med digital undervisning i koronatiden" viste svarene at 16% av studentene manglet noe utstyr og rundt 1% (2 studenter) hadde ikke teknisk utstyr. Tallene var relatert til utstyr studentene trenger i undervisning. |
lovdata_cd_13673 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.749 | For naturreservatet gjelder følgende bestemmelser (jf. dog punktene V og VI): 1. Alle inngrep som endrer de naturgitte forhold er forbudt, herunder uttak, eller påfylling av masse, anlegg av veg, oppføring av bygninger eller andre faste eller midlertidige innretninger fremføring av jord- og luftkabler, kloakkledninger, samt bruk av kjemiske bekjempningsmidler, konsentrerte forurensningstilførsler o.l. Opplistingen er ikke uttømmende. Det er også forbudt å risse eller male inn tegn, figurer o.l. i fjell eller på steinblokker. Oppgjøring av varme og henleggelse av avfall er ikke tillatt. 2. Hammerbruk, kiling, boring og sprenging er ikke tillatt. Videre er innsamling av prøver fra fast fjell forbudt. Om grunneier eller bruker gir tillatelse til det, skal ikke verneforskriftene være til hinder for å ta med løse steiner til personlig samlerformål. Dersom hensynet til verneverdiene gjør det nødvendig, kan departementet innføre forbud mot all innsamling av prøver i området. 3. På Lagmannsholmen er vegetasjonen, herunder døde busker og trær fredet mot enhver skade og ødeleggelse som ikke følger av lovlig ferdsel eller tiltak i medhold av pkt VI og VII. 4. På Lagmannsholmen og de tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av ca 50 m fra land er pattedyr og fugler, herunder deres hi, bo, reir, egg og unger fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. All jakt, fangst og bruk av skytevåpen er forbudt i tidsrommet fra og med 1. mars til og med 1. oktober. Hunder må ikke slippes ut i reservatet. Nye dyrearter må ikke innføres. 5. På Lagmannsholmen er camping, teltslagning, og oppsetting av kamuflasjeinnretninger for fotografering forbudt. 6. I tiden fra og med 15. april til og med 15. juli er ilandstigning og all ferdsel på Lagmannsholmen og de tilstøtende sjøområdene innenfor en avstand av ca 50 m fra land forbudt. I resten av året skal ferdselen foregå slik at plante- og dyrelivet skades og forstyrres minst mulig. 0 Endret ved forskrift 20 aug 2002 nr. 949. |
lovdata_cd_47258 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.667 | under henvisning til artikkel 81 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, som pålegger den å behandle alle administrative spørsmål som oppstår i forbindelse med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. under henvisning til artikkel 36 nr. 2 i nevnte rådsforordning (EØF) nr. under henvisning til artikkel 17 nr. 1 til 4, artikkel 29 nr. 1 til 3, artikkel 30 nr. 1 og 2, artikkel 94 nr. 4 og 5, artikkel 95 nr. 4 og 5 og artikkel 102 nr. 2 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. under henvisning til beslutning nr. 141 av 17. Det er nødvendig å endre beslutning nr. 141 av 17. oktober 1989 særlig for å ta hensyn til at det ved artikkel 95 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er innført en gjennomsnittlig utgift per person i stedet for en gjennomsnittlig utgift per pensjonist og hans/hennes familiemedlemmer. Denne endringen av artikkel 95 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 får imidlertid først anvendelse 1. Oversiktene fastsatt i artikkel 94 nr. 4 og artikkel 95 nr. 4 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 skal utarbeides etter følgende regler: I. Oversikten fastsatt ved artikkel 94 nr. |
lovdata_cd_63506 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.914 | Publisert: Somb-1967-48 (1967 71) Sammendrag: Besteforeldres besøksrett til barn når begge foreldre er døde. Saksgang: (Sak 165/67.) Et ektepar omkom for noen år siden ved samme ulykke og etterlot seg en sønn som da bare var noen måneder gammel. Barnet ble oppfostret hos farens foreldre, som nektet mormoren besøksrett. Mormoren klaget og anførte at hun hadde henvendt seg både til barnets verge og til barnevernsnemnda, men fått til svar at det var vanskelig å foreta noe så lenge fosterforeldrene motsatte seg besøk. Jeg tok opp med Sosialdepartementet spørsmålet om barnevernsnemndas kompetanse når det gjelder besøksrett for besteforeldre. Selv om nemnda her ikke har bestemmende myndighet, måtte det etter min mening være en naturlig oppgave for den å søke å få brakt i stand en minnelig ordning av forholdet. Departementet viste til at §8 tredje ledd i lov om born i ekteskap bare ga retten adgang til å pålegge rettsbeskyttet samværsrett for barnets foreldre, og antok at barnevernsnemnda ikke var kompetent til å treffe avgjørelse om besøksrett for besteforeldre. Departementet var imidlertid enig i at det var en naturlig oppgave for barnevernsnemnda å søke å få brakt i stand en minnelig ordning, og tok dette opp med nemnda. Nemnda meddelte senere at den arbeidet med spørsmålet, men at det ennå ikke hadde lykkes å finne frem til en løsning. Jeg var enig med departementet i at barnevernsnemnda ikke har myndighet til å treffe avgjørelse om besøksrett i et tilfelle som dette. Sosialdepartementet har opplyst at spørsmålet om lovendring på området er tatt opp med Justis- og politidepartementet. Sosialdepartementet har i brev av 20. oktober 1972 opplyst at det ved endringer i lov om born i ekteskap §10 og lov om born utanom ekteskap §3 og §4 er gitt regler bl.a. om adgang til å treffe avgjørelse om besøksrett for slektninger eller andre som er nær knyttet til barnet. Lovendringen trådte i kraft 1. oktober 1972. Somb-1967-47 Klage over at telefonanlegg avslo å redusere telefonregning som var basert på automatisk samtaleregistrering. |
lovdata_cd_19910 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.805 | I medhold av motorferdselslovens §4 tredje ledd gis følgende bestemmelse: Båt drevet med inntil 10 HK motor kan nyttes på disse vatn: Bangsjøene, Gjevsjøen, Holden, Grønningen, Store Øydingen, Skjækervatnet, Andorsjøen, Langvatnet i Gaundal og Gjevsjø statsalmenning. Begrensningen gjelder ikke for oppsitterne på Gjevsjøgårdene for trafikk på Gjevsjøen. |
lovdata_cd_38760 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.413 | [Korrigert 3/04, endret 7/04, 1/05. kr 101,- Blankett 3.07A Søknad om unntak for arbeidsgiveransvar(Utgått) Blankett IA 08-07.04 kr 101,- Blankett 3. |
lovdata_cd_1614 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.819 | Forskrift om sammenslåing av Sel og Heidal kommuner, Oppland. |
lovdata_cd_41738 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.715 | Uføregradsfastsettelse i yrkesskadesaker skal i utgangspunktet skje etter de samme prinsipper som gjelder for folketrygdens «vanlige» uføresaker, se §12-7 jf. §12-11. Andre ledd inneholder særregler om hvordan uføregraden skal fastsettes når uførheten delvis skyldes godkjent yrkesskade og delvis skyldes annen, ikke yrkesbetinget lidelse. |
lovdata_cd_365 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.462 | Hermed vert stadfest vedtak, dagsett 11. oktober 1948, der Hylestad heradstyre, i samsvar med §3, 2. leden i lov av 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund, har fastsett at alle som eig eller har rådvelde over hund i Hylestad herad, Aust-Agder fylke, skal halda hunden i band eller forsvarleg innesteng eller inngjerda i den tid bufe beiter. Dette skal ikkje gjelda hundar som under lovleg jakt er fylgde på forsvarleg måte av eigaren eller den som under lovleg jakt er fylgde på forsvarleg måte av eigaren eller den som har rådvelde over hunden, og heller ikkje dresserte gjætarhundar som i lag med gjætar fylgjer buskap på beite. |
lovdata_cd_5757 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.575 | Grensa tek utgangspunkt i pkt. 1 på kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet august 1981 og går i rette liner gjennom pkt. 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 og 9 tilbake til utgangspunktet. Pkt. 1: Høgdepunkt 216 m o.h. Pkt. 4: Høgdepunkt 236,5 m o.h. Pkt. 6: Høgdepunkt 231 m o.h. Pkt. 7: Høgdepunkt 231,5 m o.h. Pkt. 9: Høgdepunkt 228 m o.h. Plasseringa av dei øvrige grenseknekkpunkta (pkt. 2, 3 og 5) går fram av kartet nemnt ovanfor. Kart i målestokk 1:5.000 blir oppbevart i Songdalen kommune, hos fylkesmannen i Vest-Agder, ved fylkeslandbrukskontoret, skogbruksetaten og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grenseknekkpunkta skal merkast av i marka, og målast inn og koordinatfestast. |
lovdata_cd_35289 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.804 | Publisert: Ot.prp.nr.61 (1997-1998) Tittel: Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester og og lov 13. desember 1991 nr. I proposisjonen foreslås enkelte endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven. Endringene i barnevernloven dreier seg først og fremst om endringer i gjeldende bestemmelser, men det foreslås også enkelte nye bestemmelser. Det fremmes blant annet forslag om at visse grupper ansatte og oppdragstakere i barnevernet skal legge fram politiattest og om yrkesforbud for de samme gruppene dersom de har begått visse seksuelle overgrep mot barn og unge, forslag om å utvide aldersgrensen for å opprettholde frivillige barneverntiltak for ungdom fra 20 til 23 år, forslag om plikt for barneverntjenesten til å utarbeide tiltaksplan når barn med alvorlige atferdsvansker blir plassert i institusjon og forslag om frist for kommunen til legge en sak fram for fylkesnemnda når den private part krever endringer i fylkesnemndas vedtak. I tillegg foreslås det endringer i sosialtjenesteloven kapittel 9. Sosialtjenesteloven kapittel 9 omhandler saksbehandlingen i fylkesnemnda og administreres av Barne- og familiedepartementet. Forslagene om endringer i sosialtjenesteloven gjelder blant annet forslag om adgang for kommunene til å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving, og presisering av ansvaret for kommunens saksomkostninger ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Endringene i barnevernloven og sosialtjenesteloven er omhandlet i kapittel 2. Endringene foreslås på bakgrunn av erfaringer en har gjort etter at gjeldende lov trådte i kraft 1. januar 1993. Barnevernloven er for tiden gjenstand for en omfattende evaluering. De endringsforslagene som nå fremmes berøres ikke av den pågående evalueringen, og departementet har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å avvente evalueringen for disse endringenes vedkommende. Evalueringen kan imidlertid innebære at det på et senere tidspunkt vil bli fremmet forslag til ytterligere lovendringer. I proposisjonen omtales også spørsmålet om endring i barnevernloven med sikte på å gi barneverntjenesten et større ansvar for å forebygge og sette inn etterfølgende tiltak i forhold til kriminalitet begått av barn under den kriminelle lavalder. Departementet har, bl.a på grunnlag av høringen, kommet til at det ikke er grunnlag for å fremme forslag til lovendring. Da Stortinget ved vedtak av 11. februar 1997 ba departementet om å vurdere dette spørsmålet, har departementet valgt å omtale spørsmålet i proposisjonen. Dette spørsmålet omhandles i kapittel 3. De økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget er omhandlet i kapittel 4. Barne- og familiedepartementet sendte 10. september 1997 et høringsnotat med forslag til lovendringer til følgende høringsinstanser: Rådet for høyskoleutdanning i helse- og sosialfag (RHHS) I tillegg ble høringsnotatet sendt de politiske partiene på Stortinget til orientering. Høringsfristen ble satt til 15. desember 1997. 7. januar 1998 hadde i alt 123 høringsinstanser avgitt realitetsuttalelse. Disse fordeler seg slik: I tillegg til de ovennevnte har 16 fylkesmenn, 7 fylkesnemnder, 12 fylkeskommuner, 57 kommuner og 8 utdanningsinstitusjoner avgitt uttalelse. Departementet har i tillegg mottatt 2 høringsuttalelser fra instanser som ikke sto på departementets høringsliste. Dette er Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre og Landsforeningen rettferd for tapere. Gjennomgangen av høringsuttalelsene viser stor grad av tilslutning til departementets forslag. Det nærmere innholdet i høringsuttalelsene vil bli behandlet senere i proposisjonen i tilknytning til de enkelte lovforslagene. Høringsuttalelser som har innkommet etter 7. januar er tatt hensyn til og vurdert, men er ikke nærmere omtalt i proposisjonen. To av endringsforslagene ble ikke omhandlet i ovennevnte høringsnotat, men ble sendt på særskilt høring. Dette gjelder forslaget om opphevelse av sosialtjenesteloven § 9-3 og forslaget til endring av barnevernloven § 5-8. Disse forslagene ble sendt på en særskilt høring til et begrenset antall høringsinstanser ved høringsnotat av henholdsvis 18. november 1997 og 19. februar 1998. Høringsnotat av 18. november 1997 med forslag om opphevelse av sosialtjenesteloven § 9-3 ble sendt på høring til Planleggings- og samordningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet, Finansdepartementet, fylkesmennene og fylkesnemndene. Høringsfristen ble satt til 10. januar 1998. 11 høringsinstanser har avgitt høringsuttalelse til dette forslaget innen fristen. Det vises for øvrig til pkt. 2.12. Høringsnotat av 19. februar 1998 med forslag til endring av barnevernloven § 5-8 ble sendt til følgende høringsinstanser: Høringsfristen ble satt til 2. april 1998. Innen fristen hadde 28 instanser avgitt uttalelse. For en nærmere gjennomgang av høringen vises til pkt. 2.8. 2.1 Krav om politiattest for visse grupper ansatte og oppdragstakere i barneverntjenesten. Det er i de siste årene gjort mye for å styrke arbeidet mot seksuelle overgrep mot barn. I St.meld.nr.53 (1992-1993) om seksuelle overgrep mot barn ble det varslet at regjeringen ville vurdere å innføre et krav om politiattest ved ansettelser av personell i barnehager og barneverninstitusjoner. Parallelt med behandlingen av meldingen i Stortinget, fremmet regjeringen Ot.prp.nr.68 (1993-1994) om ny barnehagelov ( lov 5. mai 1995 nr 19 om barnehager). Det framgår av lovens § 20 at den som skal arbeide i barnehage må legge fram tilfredsstillende politiattest som skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn er utelukket fra å arbeide i barnehage. Utelukkelsen gjelder for livstid. Stortinget uttalte i Innst.O.nr.28 (1994-1995) om lov om barnehager at politiattesten «må gjelde alle typar seksuelle overgrep mot barn som har relevans for den tilliten som må vere til stades når ein skal ha ansvar for små barn». Stortinget mente også at forskriftene skulle være uttømmende «og handle om kva bestemmelse i straffelova ein person må vere dømt etter for at tilhøvet skal komme fram i attesten». I henhold til § 3 i forskrift 1. desember 1995 nr 946 om politiattest i henhold til barnehageloven skal politiattesten opplyse om følgende straffbare forhold: - straffeloven § 212 annet ledd som blant annet gjelder utuktig handling med noen under 16 år. I Ot.prp.nr.46 (1997-1998) om forslag til ny opplæringslov er det fremmet forslag om at den som skal ansettes i grunnskolen må legge fram politiattest. Barnevernloven har i dag ingen bestemmelse om å utelukke en person som har forbrutt seg seksuelt mot barn og unge fra å arbeide i en barneverninstitusjon eller fra å bli godkjent som fosterforeldre. Barnevernloven har i dag heller ingen bestemmelse som innebærer at barneverntjenesten har plikt til å framskaffe opplysninger om hvorvidt disse personene har forbrutt seg seksuelt mot barn verken i forbindelse med godkjenning av fosterhjem eller ved ansettelse i en barneverninstitusjon. Barneverntjenesten kan imidlertid med hjemmel i strafferegistreringsforskriftene av 20. desember 1974 nr 4 § 12 nr 4 bokstav a innhente politiattest i forbindelse med etablering av fosterhjem, weekendhjem eller tilsvarende. Dersom det skal utstedes såkalt «uttømmende» attest, må politiet innhente samtykke fra Justisdepartementet i medhold av strafferegistreringsloven § 6 nest siste ledd, jf. § 10 nr 5, jf strafferegisteringsforskriften § 15 siste ledd. En uttømmende politiattest skal inneholde alle strafferettslige reaksjoner mot vedkommende person, også de reaksjoner som vanligvis ikke skal tas med i en ordinær politiattest, jf strafferegistreringsloven § 6 tredje ledd og forskriften § 15 tredje ledd. Justisdepartementet har for øvrig lagt til grunn at forskriften også må kunne omfatte tilsynsfører eller miljøarbeider, i den grad det tas sikte på å etablere et særskilt forhold mellom barnet og tilsynsføreren/miljøarbeideren. Det er imidlertid overlatt til barneverntjenestens skjønn å vurdere hvorvidt en anmerkning i politiattesten skal få noen betydning. Noen tilsvarende adgang for barneverntjenesten til å be om politiattest for personer som ønsker å arbeide i en barneverninstitusjon følger ikke av forskriftene. Det finnes derimot en rekke bestemmelser som kan komme til anvendelse dersom en person som arbeider med barn i en barneverninstitusjon eller som er fosterforeldre forgriper seg mot barn. Både straffeloven og arbeidsmiljøloven har regler om hvilke følger slike handlinger kan få for et arbeidsforhold. Departementet vil for øvrig vise til Innst.O.nr.28 (1994-1995) angående komiteens uttalelse vedrørende straffeloven § 29 om adgang til å fradømme en person retten til å ha en stilling både i privat og offentlig virksomhet. Komiteen mente at «domstolane alltid skal vurdere bruken av denne bestemmelsen (straffelova § 29) når dei handsamer straffesaker om seksuelle overgrep mot barn». Komiteen ba derfor Regjeringen vurdere nærmere om «dagens bestemmelse i straffeloven § 29 er tilstrekkelig, eller om det er behov for en spesialbestemmelse i paragrafen om at domstolene må vurdere frådømming av retten til å ha stilling eller utøve virke eller oppgåver som gjeld arbeid med barn». Justisdepartementet vurderer hvordan komiteens anmerkninger skal følges opp. Departementet la i høringsnotatet til grunn at en bestemmelse tilsvarende barnehageloven § 20 også bør gjelde for visse typer oppdrag eller stillinger i barnevernet, selv om regelen vil kunne føre til at personer som er dømt for visse seksuelle overgrep mot barn og unge får innskrenkede muligheter på arbeidsmarkedet. Departementet la til grunn at hensynet til barnas trygghet og sikkerhet må veie tyngst. Arbeid med barn og unge innebærer et stort ansvar. Barn og unge har små muligheter, både fysisk og psykisk, til å forsvare seg mot overgrep fra voksne. Departementet forutsatte i høringsnotatet at dette særlig gjelder i de tilfeller hvor barnet er plassert utenfor hjemmet i en barneverninstitusjon, fosterhjem eller lignende. På denne bakgrunn la departementet til grunn at kravet om framleggelse av politiattest og yrkesforbud i alle tilfeller må gjelde ansatte i barneverninstitusjoner og fosterforeldre. Departementet foreslo videre en skjønnsmessig adgang til å avkreve politiattest også fra andre som har regelmessig og direkte kontakt med barn på en barneverninstitusjon og i fosterhjem. Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på hvorvidt også andre ansatte/oppdragstakere i barnevernet, som blant annet avlastningsforeldre (f.eks. beredskapshjem, weekendhjem og besøkshjem), støttekontakter og tilsynsførere skal omfattes av kravet om politiattest. Departementet la til grunn at den nærmere regulering av hvem som skal forevise politiattest skal skje i forskrift. Når det gjelder spørsmålet om hva som skal framgå av politiattesten foreslo departementet at denne, på samme måte som forskriften til barnehageloven § 20 blir begrenset til å gi opplysninger om vedkommende er siktet, tiltalt eller domfelt for brudd på straffeloven § 195, § 196, § 212 første ledd nr. 3 og straffeloven § 212 annet ledd, jf punkt 2.1.1 foran. Departementet foreslo at den som er dømt for brudd på nevnte bestemmelser ikke skal kunne ansettes i en barneverninstitusjon eller godkjennes som fosterforeldre, og at forbudet mot ansettelse/oppnevnelse i disse tilfellene skal gjelde for livstid. Departementet foreslo videre at den som er siktet eller tiltalt på ansettelsestidspunktet ikke skal kunne ansettes og/eller godkjennes som fosterforeldre før resultatet av straffesaken foreligger. Departementet foreslo videre at bestemmelsen ikke skal gis tilbakevirkende kraft. Dette innebærer at bestemmelsen bare vil komme til anvendelse på ansettelser/oppnevnelser som finner sted etter lovens ikrafttreden. Departementet foreslo at ansettelsesmyndigheten skal være forpliktet til å kreve framlagt politiattest, og at det ikke skal være adgang til å ansette personer som ikke kan forevise attest uten anmerkninger. Det ble vist til at fylkesmannens alminnelige tilsyn med barneverninstitusjoner og den kommunale barneverntjenesten må omfatte kontroll med at bestemmelsen etterleves. Departementet uttalte i høringsnotatet at kommunens barneverntjeneste vil være ansvarlig for å kreve politiattest av fosterforeldre. Når det gjelder barneverninstitusjoner forslo departementet at dette ansvaret overlates til ansettelsesmyndigheten og at fylkeskommunen er ansvarlig for at den som ansettes som leder av en fylkeskommunal barneverninstitusjon foreviser politiattest. Departementet la videre til grunn at kravet om å legge fram politiattest bare skal gjelde den en har til hensikt å ansette/godkjenne, samt at arbeidsgiver eller andre som får kjennskap til opplysninger fra politiattesten skal ha taushetsplikt om disse opplysningene. Det ble lagt til grunn at politiattestene skal oppbevares utilgjengelig for uvedkommende og at den skal tilintetgjøres etter å ha blitt benyttet til det oppgitte formål, d.v.s. når ansettelsesprosessen/godkjennelsesprosessen er avsluttet. Departementet foreslo i høringsnotatet at disse spørsmålene blir nærmere regulert i forskrift. Departementet la i høringsnotatet til grunn at lovforslaget er i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. 109 høringsinstanser har uttalt seg til dette forslaget. Samtlige høringsinstanser er i det vesentlige enige i forslaget om å innføre krav om politiattest for visse grupper ansatte og oppdragstakere i barnevernet. Et klart flertall av høringsinstansene, bl.a. Justisdepartementet, Landsorganisasjonen i Norge og Kommunenes Sentralforbund mener at også støttekontakter, tilsynsførere og private avlastningshjem må omfattes av bestemmelsen. Fylkesmannen i Vest Agder uttaler bl.a.: «Etter fylkesmannens vurdering bør bestemmelsen også utvides til å omfatte godkjenning av beredskapshjem, besøkshjem/avlastningshjem og ved engasjement av tilsynsfører og støttekontakt. I alle disse situasjonene vil den voksne kunne opparbeide et tillitsforhold til barnet/ungdommen som det er helt vesentlig ikke blir misbrukt. Barnevernsbarn er en ekstra sårbar gruppe som må beskyttes mot mulige overgripere. Når det gjelder spørsmålet om andre grupper som har regelmessig og direkte kontakt med barn i fosterhjem eller på institusjon skal omfattes av bestemmelsen, støtter et flertall av høringsinstansene, herunder Barneombudet, departementets forslag. Fylkesmannen i Rogaland uttaler bl.a.: «Fylkesmannen ser at det og kan vere eit behov for ein regel om at andre som bur eller regelmessig oppheld seg på barneverninstitusjonen eller i fosterheim, samt har direkte kontakt med barnet, men som ikkje sjølv er tilsett eller oppdragstakar for barnevernet, blir omfatta av regelen om politiattest. Dette kan til dømes gjelde vaksne heimebuande barn i ein fosterheim eller ein person som bur på ein barneverninstitusjon fordi vedkomande er gift med ein av dei tilsette. Oslo kommune er mer skeptisk til denne delen av lovforslaget. Oslo kommune viser bl.a til at den Europeiske menneskerettskonvensjon art. 8, om vern om privatlivets fred, taler for at en bør være svært varsom med å kreve politiattest av personer som ikke har et ansettelses- eller oppdragstakerforhold i barnevernet. Regjeringsadvokaten legger til grunn at den som søker om godkjenning som fosterhjem, på vegne av seg selv, ektefelle/samboer og eventuelle barn har tatt beslutningen om å framvise politiattest i forbindelse med godkjenningen. Regjeringsadvokaten understreker imidlertid at denne forutsetningen ikke kan legges til grunn når det gjelder personer utenom fosterfamilien som regelmessig oppholder seg i familien. Noen høringsinstanser peker på at det kan føre til vanskeligheter i konkrete tilfeller å ta standpunkt til om personer som ikke selv har et ansettelses- eller oppdragsforhold, som f.eks. fosterfamiliens naboer og venner, har regelmessig og direkte kontakt med barn og derfor skal avkreves politiattest. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere støtter ikke forslaget om krav om politiattest fra disse personene. Et mindretall av høringsinstansene, bl.a. Kommunenes Sentralforbund, mener at også administrativt personale i kommuner og i fylkeskommuner bør omfattes av bestemmelsen. Disse høringsinstansene mener at et yrkesforbud vil bidra til å gi barnevernet mer legitimitet dersom bestemmelsen også omfatter administrative stillinger. Justisdepartementet viser til at den foreslåtte bestemmelsen innebærer at politiattest vil kunne innhentes for en vid gruppe av personer. Å avkreve politiattest, og på den måten innskrenke en straffedømt sin mulighet på arbeidsmarkedet, er i følge Justisdepartementet inngripende overfor dem det gjelder. Justisdepartementet framhever derfor i sin høringsuttalelse viktigheten av at politiattest bare kan kreves for ansettelse i stillinger og tilknytningsforhold til barneverntjenesten hvor det er en reell fare for overgrep. Når det gjelder forslaget om at den nærmere regulering av hvem som skal forevise politiattest skal skje i forskrift, har noen få høringsinstanser uttalt seg. Bl.a. uttaler Fylkesmannen i Rogaland at det av hensyn til rettssikkerheten til de som rammes av bestemmelsen bør framgå direkte av lovbestemmelsen hvilke personer som bestemmelsen omfatter. Justisdepartementet er også av denne oppfatning. Når det gjelder hvilke straffbare forhold som skal framgå av politiattesten har en rekke høringsinstanser uttalt seg . Justisdepartementet mener at politiattesten i tillegg til de bestemmelser som er nevnt i høringsforslaget bør omfatte straffeloven § 194,§ 197,§ 198,§ 199, § 207 § 209. Straffeloven § 194 omhandler utuktig omgang ved «misbruk av et avhengighetsforhold», § 197 omhandler utuktig omgang med noen under 18 år som står under hans myndighet eller oppsikt, § 198 omhandler utuktig omgang ved misbruk av stilling som «foresatt», § 199 omhandler utuktig omgang med «noen som er innsatt i anstalt under barnevernet», § 207 omhandler incest og § 209 omhandler utuktig omgang med fosterbarn, pleiebarn eller stebarn eller noen under 18 år som står under hans myndighet eller oppsikt. I tillegg uttaler Justisdepartementet at det kan være ønskelig at politiattesten viser om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for besittelse av barnepornografi, jf straffeloven § 211 bokstav d. Justisdepartementet viser i sin begrunnelse til Innst.O.nr.28 (1994-1995) s. 14, jf punkt 2.1.1 foran. Noen høringsinstanser, herunder Fylkesnemnda i Østfold, mener at i tillegg til straffeloven § 207, bør også hele § 211 § 212 framgå av politiattesten. (Straffeloven § 211 består av flere alternativer. § 211 alternativ a rammer den som f.eks. viser pornografiske filmer offentlig, mens § 211 alternativ b omhandler bl.a salg av pornografi. § 211 alternativ c retter seg mot den som overlater pornografi til personer under 18 år. § 211 alternativ d er nevnt ovenfor og omhandler barnepornografi. Straffeloven § 212 første ledd retter seg mot den som ved utuktig atferd i handling eller ord krenker ærbarhet. Typiske tilfeller er blotting. Straffeloven § 212 annet ledd omhandler bl.a utuktig atferd med barn under 16 år.) Noen instanser, bl.a. Fylkesnemnda i Sogn og Fjordane, mener at yrkesforbudet bør omfatte alle typer seksuelle forbrytelser, både mot barn og voksne. Noen få høringsinstanser mener også at det må framgå av politiattesten om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for alvorlige volds- og narkotikaforbrytelser. Et fåtall høringsinstanser mener at også frafalte siktelser og tiltaler, samt frifinnelser og mistanker skal framgå av politiattesten. Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere mener at siktelser og tiltaler ikke skal framgå av politiattesten. Flere fylkesmenn har i sine høringsuttalelser etterlyst klarere retningslinjer for fylkesmannens tilsyn med at bestemmelsen etterleves. Fylkesmannen i Hordaland uttaler bl.a følgende: «Som tilsynsmyndighet er det truleg grenser for kor tett fylkesmannen kan gå inn i den einskilde tilsettingsaka. Det er stort omløp av tilsette i institusjonane - både av fast tilsette og av avløysarar, ekstravaktar o.l. - som gjer det urealistisk at fylkesmannen kan taka på seg ein verkeleg kontroll av at arbeidsgjevarane fylgjer opp denne lovregelen. Ein har notert seg at høringsnotatet (side 4) føreset ein slik kontroll: fylkesmannen ber departementet eventuelt vurdera nærmare retningsliner for korleis denne delen av tilsynet skal gjennomførast... ... Et mindretall av høringsinstansene, bl.a. Barneombudet, uttaler at bestemmelsen må gis tilbakevirkende kraft. Fylkesmannen i Buskerud uttaler bl.a at: «... ... det bør kreves politiattest for personer som er ansatt/godkjente som fosterforeldre før loven trer i kraft. Det antas ikke å være tilstrekkelig saklig grunnlag for ikke å gjøre de samme kvalitetskrav og krav til barnas rettssikkerhet gjeldende også for tiltak som allerede er igangsatt». Alle høringsinstansene er enige i at forslaget om at det ut fra hensynet til barnets sikkerhet er nødvendig at alle som ønsker å bli godkjent som fosterforeldre må forevise politiattest. Departementet vil derfor opprettholde forslaget i høringsnotatet på dette punktet. Departementet vil videre opprettholde forslaget om at bestemmelsen bare skal omfatte fosterforeldre som faller inn under barnevernlovens fosterhjemsdefinisjonen, jf barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav a og b, d.v.s. private hjem som tar imot barn til oppfostring på grunnlag av barneverntjenestens beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4, eller i samband med omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller § 4-8 annet og tredje ledd samt hjem som skal godkjennes i henhold til § 4-7. Departementet vil opprettholde forslaget om at politiattest for fosterforeldre skal være obligatorisk. Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om at også andre som har regelmessig og direkte kontakt med barnet i fosterhjemmet skal kunne avkreves politiattest, er departementet enig med de høringsinstanser som uttaler at det ikke vil være mulig å gi bestemmelsen anvendelse på personer utenfor fosterhjemmet. Dette har heller ikke vært intensjonen med forslaget. Departementet mener at det verken vil være praktisk mulig eller ønskelig å la bestemmelsen omfatte personer utenfor fosterhjemmets husstand, som f.eks. slektninger og venner av fosterfamilien. For å unngå tvil om dette foreslår departementet at bestemmelsen utformes slik at det framgår at det bare er personer som bor i fosterhjemmet som kan avkreves politiattest. Departementet vil foreslå at alle som bor i fosterhjemmet, som f.eks. voksne hjemmeboende barn, leieboere o.l., skal kunne avkreves politiattest. Da det i enkelte tilfeller i praksis vil kunne by på vanskelige avgrensinger å ta standpunkt til hvorvidt en person bor i fosterfamiliens hjem eller bare oppholder seg der mye og ofte, samt at det i enkelte tilfelle ikke vil være ønskelig eller behov for å avkreve politiattest fra alle som bor i fosterhjemmet, må det være opp til barneverntjenesten å vurdere behovet i det enkelte tilfellet. Departementet vil derfor foreslå at krav om politiattest i disse tilfellene ikke skal være obligatorisk. På samme måte som andre foreldre har fosterforeldre et ansvar for å ivareta barnets trygghet og sikkerhet i sitt nærmiljø. Dersom det skulle være en risiko for at barnet kan bli utsatt for seksuelle overgrep i nærmiljøet, må fosterforeldrene sørge for at denne risikoen avverges. Departementet viser også til at barneverntjenesten med hjemmel i barnevernloven § 4-17 har adgang til å flytte barnet. Når det gjelder barneverninstitusjoner vil departementet opprettholde forslaget i høringsnotatet om at alle som skal ansettes i en barneverninstitusjon skal avkreves politiattest. Alle høringsinstansene er enig i denne delen av forslaget. Med barneverninstitusjoner menes i denne sammenheng både fylkeskommunale barneverninstitusjoner etter barnevernloven § 5-1 og § 5-2, og private institusjoner som ikke er inntatt på fylkeskommunens plan, men som benyttes som plasseringssted for barn og unge etter vedtak med hjemmel i barnevernloven, jf. § 5-8. Departementet foreslår at krav om politiattest også i disse tilfellene skal være obligatorisk. Når det gjelder forslaget om at også andre enn ansatte som har regelmessig og direkte kontakt med barn på barneverninstitusjon skal kunne avkreves politiattest, vil departementet foreslå en noe annen formulering enn i høringsnotatet. Departementet er enig med de høringsinstanser som mener at forslaget slik det er utformet i høringsnotatet vil by på vanskelige avgrensningsspørsmål. Departementet har kommet til at bestemmelsen bør begrenses til å omfatte personer som utfører oppdrag for institusjonen som innebærer at de kan ha direkte kontakt med barn og unge på linje med de ansatte. Dette kan f.eks. være personer som bistår institusjonen i arbeidet med aktiviteter med barn og ungdom i eller utenfor institusjonen, men som ikke har et formelt ansettelsesforhold. Departementet vil foreslå at det i disse tilfellene må være opp til institusjonen å foreta en skjønnsmessig vurdering av behovet for å kreve politiattest i det enkelte tilfellet. Slik departementets forslag lyder vil også studenter som søker en praksisplass i en barneverninstitusjon omfattes av kravet om politiattest. Dette gjelder selv om studenten har blitt avkrevd politiattest før studiestart i medhold av lov om universiteter og høgskoler § 42 bokstav a. Departementet er enig med de høringsinstanser som peker på at støttekontakter, tilsynsførere og ansatte/oppdragstakere i private avlastningstiltak (som f.eks. besøkshjem) som benyttes som hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 bør kunne avkreves politiattest. Personer som utfører slike oppdrag på vegne av barneverntjenesten vil ofte ha den samme mulighet til å begå overgrep mot barn og unge som f.eks. fosterforeldre. Dette innebærer etter departementets vurdering at også disse gruppene må omfattes av bestemmelsen. Også andre oppdragstakere som utfører andre hjelpetiltak for barneverntjenesten, f.eks. hjemmekonsulenter, hybelverter o.l. kan tenkes å komme i en tilsvarende posisjon i forhold til barnet som de ovennevnte gruppene. Departementet mener derfor at det også i slike tilfeller bør være adgang til å kreve politiattest. Både når det gjelder tilsynsførere, støttekontakter, avlastningstiltak og andre oppdragstakere som f.eks. hjemmekonsulenter o.l. bør politiattest bare kreves når barneverntjenesten mener det er nødvendig ut fra oppdragets art og hvor det er en reell mulighet for at barnet kan bli utsatt for overgrep. Departementet vil derfor foreslå at krav om politiattest i disse tilfellene ikke gjøres obligatorisk, men slik at barneverntjenesten skal vurdere behovet i det enkelte tilfellet. Departementet vil imidlertid foreslå at det under enhver omstendighet ikke skal være adgang til å ansette/oppnevne vedkommende dersom barneverntjenesten finner grunn til å kreve politiattest og denne ikke er tilfredsstillende. Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse om at barneverntjenesten kan kreve at tilsynsførere, støttekontakter og ansatte /oppdragstakere i private avlastningstiltak (som f.eks. besøkshjem) skal legge fram politiattest. Departementet er ikke enig med de høringsinstansene som har foreslått at krav om politiattest også skal omfatte administrativt personale i kommuner og fylkeskommuner. Departementet mener, i likhet med Justisdepartementet, at politiattest bare bør kreves for ansettelser og oppdrag hvor det er en reell mulighet for at barnet kan bli utsatt for seksuelle overgrep. Når det gjelder attestens innhold er departementet enig med de høringsinstanser som mener at politiattesten, i tillegg til å vise eventuelle siktelser, tiltaler og dommer for brudd på straffeloven § 195, § 196, § 212 første ledd nr. 3 § 212 annet ledd, jf punkt 2.1.1 foran, også bør vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for brudd på strl. § 197 (utuktig omgang med noen under 18 år «som står under den skyldiges myndighet eller opsikt»), § 207 (incest), § 209 (utuktig omgang «med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen under 18 år, som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt») og § 211 bokstav d (barnepornografi). Departementet har videre kommet til, bl.a på bakgrunn av høringen, at også strl. § 194 (som bl.a retter seg mot utuktig omgang ved «misbruk av et avhengighetsforhold»), strl. § 198 (som bl.a retter seg mot utuktig omgang ved «misbruk» av sin stilling som «foresatt») og strl. § 199 (som bl.a retter seg mot utuktig omgang med «noen som er innsatt i anstalt under barnevernet») bør omfattes. Etter departementets oppfatning bør bestemmelsen dekke alle typer seksuelle overgrep mot barn som har betydning for den tillit som vedkommende må ha for å kunne ha ansvar for barn, jf. Innst.O.nr 28 (1994-95) s. 14. Krav om politiattest bør etter departementets mening begrenses til forbrytelser som innebærer en risiko for seksuelle overgrep mot barn og unge og som ikke lar seg forene med det å arbeide med barn og unge. Departementet finner derfor ikke grunnlag for å foreslå at andre straffebestemmelser skal omfattes, f.eks. volds- og narkotikaforbrytelser, slik bl.a. Østfold fylkeskommune og Redd Barna foreslår i sine høringsuttalelser. Departementet er enig med Fylkesmannen i Rogaland i at rettssikkerhetshensyn innebærer at det bør framgå direkte av lovteksten hvilke straffebestemmelser som politiattesten skal omfatte, og vil foreslå at bestemmelsen utformes i samsvar med dette. Departementet opprettholder høringsnotatets forslag om at yrkesforbud skal omfatte den som er dømt, og at yrkesforbudet skal gjelde for livstid. Den som er siktet eller tiltalt vil kunne søke stillingen eller bli godkjent f.eks. som fosterforeldre dersom siktelsen eller tiltalen senere frafalles eller vedkommende blir frifunnet. Departementet foreslo ikke i høringsnotatet at bøter ilagt av politiet ved forelegg skulle omfattes. Da departementet som nevnt ovenfor har kommet til at også straffeloven § 211 bokstav d og § 212 første ledd nr 3 og § 212 annet ledd bør framgå av politiattesten, innebærer dette at også forelegg bør omfattes av bestemmelsen. Det vises til at forelegg i disse tilfellene er en praktisk reaksjonsform, samt at dersom boten ikke vedtas, (f.eks. fordi siktede eller tiltalte påstår han er uskyldig, eller fordi boten er for høy) vil saken bli fremmet for retten og en eventuell domfellelse framgå av attesten. Brudd mot samme lovbestemmelse kan således i ett tilfelle resultere i forelegg og i et annet i dom. Etter departementets vurdering tilsier dette at også forelegg ilagt av påtalemyndigheten må framgå av politiattesten. Departementet har videre kommet til at også sikringsdommer bør gå fram av politiattesten. Barn og unge, som yrkesforbudet er ment å verne, har like stort behov for beskyttelse mot nye overgrep selv om lovbryteren er ilagt sikring i stedet for straff. Nettopp faren for nye straffbare handlinger er et vilkår for å bli ilagt sikring, jf strl. § 39 nr 1. Departementet antar at påtaleunnlatelser og overføring til avgjørelse i konfliktråd er lite praktisk for alvorlig sedelighetskriminalitet. Når det gjelder mindre alvorlige brudd på f.eks. strl. § 212 første ledd nr 3 og § 212 annet ledd, mener departementet at et absolutt yrkesforbud vil kunne stå i et misforhold til forgåelsen. Departementet mener derfor at påtaleunnlatelser og avgjørelser i konfliktråd ikke bør framgå av politiattesten. Det vil både når det gjelder institusjonsansettelser og oppnevnelser av fosterforeldre, tilsynsførere, støttekontakter o.l. være den som har ansettelsesmyndighet, godkjenningsmyndighet eller oppnevningsmyndighet som har ansvaret for at politiattest kreves framlagt. Når det gjelder godkjenning av fosterforeldre, tilsynsførere, støttekontakter o.l. vil dette være kommunens barneverntjeneste. Når det gjelder institusjonsansettelser kan dette være fylkeskommunen selv eller institusjonens leder når det er tale om fylkeskommunale institusjoner. For private institusjoner kan dette være institusjonens eier eller leder. Når det gjelder de fylkeskommunale institusjonene vil fylkeskommunen ha et ansvar for å etablere betryggende rutiner for framleggelse av politiattest i forbindelse med ansettelser og oppdrag. For private institusjoner har departementet i utkast til endring av § 5-8, jf pkt. 2.8, foreslått at fylkeskommunen i likhet med kommunen skal ha et ansvar for at også private institusjoner som ikke er med i fylkeskommunens plan må undersøke om institusjonen drives i samsvar med lov og forskrifter når slike institusjoner benyttes for plassering av barn med hjemmel i barnevernloven. Dette ansvaret vil også omfatte ansvaret for å undersøke om institusjonen drives i samsvar med bestemmelsene om politiattest. Når det gjelder tilsyn med at bestemmelsen etterleves vil fylkesmannen etter gjeldende bestemmelser om tilsyn allerede ha et ansvar. Når det gjelder tilsynsansvaret med kommuner og fylkeskommuner vil dette ansvaret i hovedsak bestå i å kontrollere om kommuner og fylkeskommuner har tilfredsstillende rutiner på dette området. Det samme vil gjelde tilsynsansvaret med institusjonene, herunder de private institusjonene. Departementet la i høringsnotatet til grunn at politiattesten skal tilintetgjøres etter å ha vært benyttet for det oppgitte formål, d.v.s. når ansettelsesprosessen/ godkjennelsesprosessen er avsluttet. Departementet har imidlertid kommet til at dersom fylkesmannen skal kunne føre et reelt tilsyn, bør politiattesten oppbevares så lenge vedkommende er ansatt/har oppdrag for barneverntjenesten/institusjonen. Det kan unntaksvis tenkes situasjoner der fylkesmannen, f.eks. i forbindelse med konkrete henvendelser, finner behov for å undersøke nærmere om en ansatt har levert tilfredsstillende politiattest. I og med at personer som ikke leverer tilfredsstillende politiattester ikke skal kunne ansettes eller gis oppdrag, vil det bare være aktuelt å oppbevare politiattester uten anmerkninger. Departementet mener imidlertid at det vil være mest hensiktsmessig å regulere både dette spørsmålet og spørsmålet om tilsyn nærmere i forskrift. Departementet finner ikke grunnlag for å foreslå at bestemmelsen gis tilbakevirkende kraft. Dersom kravet om politiattest i dag skulle gjøres gjeldende for de som allerede er ansatt i barneverninstitusjoner og for godkjente fosterforeldre, støttekontakter, tilsynsførere og personer i private avlastningstiltak vil dette i tillegg til å innebære en rekke praktiske vansker, bl.a omfattende arbeid for politietaten, innebære formelle problemer knyttet til konsekvensene for etablerte ansettelsesforhold. Kravet om politiattest bør derfor gjelde overfor de som blir ansatt /godkjent etter at bestemmelsen er trådt i kraft. Den samme løsningen ble valgt for barnehageloven § 20. Departementet tar sikte på videreføre forslaget i høringsnotatet om adgangen til å gi utfyllende forskrifter. Forskriftene bør bl.a inneholde bestemmelser om fylkesmannens tilsyn med at bestemmelsen etterleves, samt oppbevaring og lagring av politiattesten. Videre bør det bl.a gis bestemmelser om taushetsplikt og om hvordan ansettelsesmyndigheten skal gå fram ved innhenting av politiattest. Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse som avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, jf utkastet til § 6-10. Barnevernloven gjelder i utgangspunktet for barn under 18 år. Bakgrunnen for 18-årsgrensen er at denne faller sammen med myndighetsalderen, og at foreldrenes foreldreansvar opphører når barnet fyller 18 år. 18-årsgrensen innebærer at det ikke kan treffes vedtak om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år. Er tiltak iverksatt før ungdommen fyller 18 år, kan imidlertid tiltaket opprettholdes til ungdommen fyller 20 år. Med unntak av tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, jf bvl. § 4-24 tredje ledd, kan tiltak bare opprettholdes dersom ungdommen selv samtykker. Det er selve tiltaket som kan opprettholdes. Et vedtak om omsorgsovertakelse er rettet mot foreldrene. Når ungdommen blir myndig, er videre tiltak barnets foreldre rettslig sett uvedkommende. Er det truffet vedtak om omsorgsovertakelse for barnet etter § 4-8 § 4-12, faller derfor omsorgsvedtaket automatisk bort når ungdommen fyller 18 år selv om selve tiltaket opprettholdes. Det er forutsatt i lovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.44 (1991-1992), at alle allerede iverksatte tiltak kan opprettholdes, både fosterhjems- og institusjonsplassering og andre hjelpetiltak. Departementet har siden gjeldende barnevernlov trådte i kraft 1. januar 1993 mottatt en rekke henvendelser fra flere ulike instanser og organisasjoner med anmodning om lovendring med sikte på å gi barneverntjenesten et større ansvar for tidligere barnevernklienter over 18 år. Det anføres at disse ungdommene er i en spesielt vanskelig og utsatt situasjon i forhold til barn som har vokst opp hos sine biologiske foreldre. Det er ikke uvanlig at ungdom bor hjemme hos sine foreldre også etter at de har fylt både 18 og 20 år. Barne- og familiedepartementet la i høringsnotatet til grunn at mange tidligere barnevernklienter er i en utsatt situasjon når de når myndighetsalder. De mangler ofte det sosiale nettverk som annen ungdom har i egen familie og hjemmemiljø. Mange ungdommer har fortsatt behov for hjelp og oppfølging når de blir myndige, og i en slik situasjon kan det oppleves vanskelig å bli henvist til sosialtjenesten for videre tiltak. Ofte er det også slik at barneverntjenesten og sosialtjenesten ikke i tilstrekkelig grad samarbeider og koordinerer tiltak i denne overgangsfasen. Dette kan ha som konsekvens at ungdommen får en opplevelse av å være overlatt til seg selv og at ingen tar tilstrekkelig ansvar for hans eller hennes situasjon. Barne - og familiedepartementet har i samarbeid med Sosial-og helsedepartementet i rundskriv til kommunene påpekt behovet for samarbeid mellom barneverntjenesten og sosialtjenesten i disse sakene, uten at dette har ført til tilstrekkelige bedringer. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet å heve den øvre aldersgrensen for hvor lenge frivillige tiltak kan opprettholdes utover myndighetsalder fra 20 til 23 år. Departementet la videre til grunn at det er viktig at barneverntjenesten i god tid før en ungdom fyller 18 år, utarbeider en plan for hvordan ungdommen skal følges opp etter myndighetsalder med tanke på videre tiltak, bolig, skolegang og arbeid. Departementet fant det imidlertid unødvendig å ta en bestemmelse om en slik plan inn i loven. I alt 116 høringsinstanser har avgitt uttalelse til forslaget. 95 av høringsinstansene støtter i det vesentligste departementets forslag om å utvide aldersgrensen for å opprettholde tiltak for tidligere barnevernklienter til 23 år. 8 høringsinstanser er uenige i forslaget, mens 11 ikke gir noen klar tilråding. Blant de instansene som i det vesentligste støtter forslaget om utvidelse av aldersgrensen er Barneombudet, alle fylkesnemndene og fylkeskommunene som har avgitt uttalelse, et stort flertall av fylkesmennene og kommunene, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernsamband, Landsforeningen for barnevernsbarn og Norsk Fosterhjemsforening. Blant de instansene som går i mot utvidelsen av aldersgrensen er fylkesmannen i Vestfold og fylkesmannen i Hordaland og seks kommuner. Mange av de instansene som er enige i å utvide aldersgrensen mener at den foreslåtte endringen likevel ikke er tilstrekkelig til å ivareta tidligere barnevernklienters særlige behov for oppfølging. En del av høringsinstansene peker på at gjeldende lovbestemmelse blir fortolket slik at den bare gir adgang til å opprettholde det tiltaket som er igangsatt før fylte 18 år, og at gjeldende lov ikke gir anledning til å endre tiltak dersom ungdommens behov endrer seg etter fylte 18 år. Mange av høringsinstansene peker også på at ungdom i denne aldersgruppen kan være ambivalente i forholdet til barneverntjenesten og at mange som ønsker at barneverntiltaket skal opphøre når de fyller 18 år, ombestemmer seg på et senere tidspunkt. Flere av høringsinstansene foreslår derfor at det innføres en form for «angrefrist» for ungdom som har brutt kontakten med barneverntjenesten i 18-årsalderen. Blant de høringsinstansene som foreslår en slik ordning er Landsforeningen for barnevernsbarn, Norsk Barnevernsamband, Norsk Fosterhjemsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, samt flere fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner. Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler bl.a.: «...Ofte må ungdommer erfare hva livet utenfor omsorgssituasjonen er før de forstår hva de har gitt fra seg. Etter loven er det da for sent å angre dersom de har fylt 18 år før de oppdager hva de har gjort. ...Mange av ungdommene som har vært under barnevernets omsorg har en annen bakgrunn og ballast enn de som bor barne - /ungdomstiden hjemme hos sine egne familier, og både vurderingsevnen og frihetstrangen kan være preget av oppveksten. Det synes kanskje fristende å få bestemme over seg selv når man er 18 år, men Landsforeningen for barnevernsbarn er opptatt av at det må være lov å ombestemme seg og angre etterpå. ... Mange av de ungdommene som har størst behov for hjelp er de som søker friheten når den er tilgjengelig ved fylte 18 år. Det er også de som ofte er dårligst rustet til å takle livet utenfor omsorgssituasjonen. Vi ønsker at det skal være mulig å opprette/gjenopprette/bytte tiltak fram til fylte 23 år for å gjøre oss i stand til å takle livet alene. Flere av høringsinstansene mener også at krav om utarbeidelse av tiltaksplan for denne gruppen bør lovfestes. Enkelte høringsinstanser mener at adgangen til å opprettholde tiltak utover fylte 18 år må begrenses til ungdom som har vært under barneverntjenestens omsorg og at den ikke bør omfatte ungdom som har mottatt ulike former for hjelpetiltak mens de har vært under omsorg av sine foreldre. En del mener også at det bare bør være anledning til å opprettholde barneverntiltak og ikke tiltak som hører under andre deler av hjelpeapparatet. Trondheim kommune, Sentrum distrikt, uttaler bl.a.: «Vi tolker høringsutkastet dithen at en vil utvide aldersgrensen til 23 år til å gjelde alle barn på ulike hjelpetiltak ut fra barnevernsloven. Dette er vi sterkt uenig i, det bør gjelde barn som står under barnevernets omsorg når de er 18 år. Ellers vil barneverntjenesten overta et stort ansvarsområde som i dag hører under sosialtjenesten. Det vil kreve så store ressurser at det vil gå ut over innsatsen overfor de minste barna. ... Landsforeningen for barnevernsbarn mener at tidligere barnevernklienter bør ha en lovfestet rett til tiltak fra barnevernet etter fylte 18 år. Foreningen uttaler bl.a om dette: «Landsforeningen for barnevernsbarn ønsker at hjelpen fram til fylte 23 år skal være en rettighet for de som har vært under barnevernets omsorg. Barnevernlovens intensjon er «Rett hjelp til rett tid». Når aldersgrensen for mulige tiltak heves til 23 år må det ligge en rettighet til hjelp og tiltak innenfor dette tidsrommet. Kommunen må forpliktes til å yte denne hjelpen. Det må ikke fortsette å være som i dag der hjelp/ikke hjelp er avhengig av både økonomi og faglig forståelse i den enkelte kommune. Barneverntjenesten i kommunene må pålegges ansvaret for oppfølgingen fram til ungdommen er 23 år. Trondheim kommune, Sentrum distrikt, uttaler om dette: «... Hvis alle får ettervern som en rettighet frem til 23 år, vil dette kreve svært stor ressursbruk fra barneverntjenesten, vi vil kunne bli en ny sosialtjeneste for ungdom. Det vil gå utover andre sentrale oppgaver som barneverntjenesten skal ivareta. En del av høringsinstansene, og da særlig enkelte kommuner og fylkeskommuner, har synspunkter med hensyn til ansvarsfordelingen mellom kommune og fylkeskommune. Østfold fylkeskommune mener bl.a at det bør vurderes å endre ansvarsdelingen slik at kommunen får ansvaret for å fullfinansiere tiltak for ungdom over 18 år. Østfold fylkeskommune mener videre at opphold på barneverninstitusjon bør reserveres ungdom under 20 år, men slik at andre tiltak, herunder fosterhjem, også kan benyttes til ungdom over 20 år. En del av høringsinstansene mener at ansvaret mellom kommune og fylkeskommune må presiseres. «For at bestemmelsen skal komme til anvendelse etter intensjonene, ser Fylkesmannen i Buskerud at det er et stort behov for å presisere betalingsordningene mellom kommune og fylkeskommune for denne gruppen. Fylkesmannen i Buskerud har erfart at fylkeskommunen i mange tilfelle er svært tilbakeholdne med å yte refusjon for utgiftene til tiltak som opprettholdes etter fylte 18 år. Dette har ført til at den kommunale barneverntjenesten avslutter tiltakene og overfører ansvaret til sosialtjenesten tidligere enn ønskelig. De høringsinstansene som går i mot forslaget om å utvide aldersgrensen for å opprettholde tiltak for tidligere barnevernklienter fra 20 til 23 år, begrunner dette i hovedsak med at ansvaret for spesielle hjelpetiltak for denne gruppen bør ligge hos sosialtjenesten i kommunene slik som i dag, og at prioriteringen av de eldre ungdommene vil skje på bekostning av de yngre barna barneverntjenesten har ansvaret for. Fylkesmannen i Vestfold uttaler bl.a.: «...At en del personer ikke klarer seg selv når de er 20 år, er fylkesmannen kjent med. Men det tilsier at barnevernet enten bør pålegges et livslangt ansvar eller like godt fritas for ansvaret allerede ved fylte 20 år eller ved avsluttet videregående skole. Fylkesmannen kan vanskelig forstå argumentasjonen for 23-årsgrensen bortsett fra et visst nostalgisk preg fra tidligere barnevernlov og på den måten lettere kan aksepteres av ulike interessegrupper. .... Fylkesmannen i Vestfold mener at gjeldende § 1-3 annet ledd bør endres for å øke rettssikkerheten, særlig for de unge som har vært plassert utenfor hjemmet av barneverntjenesten. Det sentrale er å øke rettssikkerheten til 18 og 19 åringene, ikke utvide aldersgrensen til 23 år. Mange av høringsinstansene mener at forslaget vil medføre store økonomiske konsekvenser for kommuner og fylkeskommuner, og mener at disse merutgiftene må kompenseres. Barne- og familiedepartementet er enig med de høringsinstansene som mener at barneverntjenesten bør ha mulighet til å utvise fleksibilitet ved utformingen av tiltak til tidligere barnevernklienter over 18 år. Formålet med å fortsette med barneverntiltak utover myndighetsalder bør være å bidra til at ungdommen etter en tid skal kunne klare seg på egen hånd. De tiltakene som settes inn bør derfor utformes slik at ungdommen gis mulighet til å oppnå nettopp en slik utvikling. Dette tilsier at tiltak bør kunne endres etter hvert som den enkeltes behov endrer seg. For mange vil det være lite naturlig å bo i fosterhjem helt til 23 års alder for deretter å stå helt på egne ben. Departementet antar at for mange av disse ungdommene vil det være naturlig med en mer gradvis avslutning av barneverntiltaket, f.eks. ved å oppnevne fosterforeldre eller andre som støttekontakter etter utflytting fra fosterhjem. Dette bør ordningen gi rom for. Etter departementets oppfatning har det heller ikke vært noe i veien for slike ordninger etter gjeldende bestemmelse. For å unngå tvil om dette spørsmålet, vil departementet likevel foreslå at § 1-3 utformes slik at dette framgår. Når det gjelder spørsmålet om hvilke tiltak som skal kunne opprettholdes eller settes inn overfor ungdom over 18 år, mener departementet at dette, på samme måte som i dag, må begrenses til tiltak som hører under barnevernloven. Det har ikke vært hensikten med forslaget at barneverntjenesten skal bli en ny sosialtjeneste for ungdom. Formålet med forslaget er at en del ungdommer som i dag mottar tjenester fra sosialtjenesten i stedet skal kunne motta tiltak fra barneverntjenesten hvis det er slike tiltak den enkelte har behov for. I de tilfeller den enkelte i tillegg har behov for tiltak som først og fremst hører under andre deler av hjelpeapparatet, som f.eks. sosialtjenesten, bør barneverntjenesten ha et særlig ansvar for å bistå den unge i kontakten med andre deler av hjelpeapparatet og for å koordinere tiltakene. Landsforeningen for barnevernsbarn har tatt opp spørsmålet om hvorvidt barn som har vært under omsorg av barneverntjenesten skal ha en lovfestet rett, og kommunen en tilsvarende plikt, til å opprettholde barneverntiltak etter fylte 18 år når ungdommen selv ønsker det. Det vises bl.a til at i dag er hjelp fra barneverntjenestens side avhengig av økonomi og faglig forståelse i den enkelte kommune. Til dette vil departementet bemerke at dette ikke er spesielt for tiltak for ungdom over 18 år. Også for barn under myndighetsalder, som etter loven er barneverntjenestens hovedansvarsområde, foretar barneverntjenesten i den enkelte sak en skjønnsmessig og konkret vurdering av hjelpebehovet. Avslag på søknad om hjelpetiltak eller avslag om søknad om opprettholdelse av tiltak kan imidlertid påklages til fylkesmannen, jf. § 6-5. At barneverntjenestens vedtak kan påklages til fylkesmannen representerer en særlig rettssikkerhetsgaranti på grunn av fylkesmannens uavhengige stilling overfor kommunene. Klageadgangen vil dessuten bidra til å sikre større likhet i ytelser mellom kommunene i fylket. Etter departementets oppfatning vil det ikke være riktig å gi kommunene større forpliktelser overfor ungdom over myndighetsalder enn for barn under myndighetsalder, og departementet vil derfor ikke gå inn for en slik endring. Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at det ikke bør være noe i veien for å videreføre tiltak etter barnevernloven selv om ungdommen i en kortere periode etter fylte 18 år ikke har ønsket å ta i mot tiltak fra barneverntjenesten. Etter departementets oppfatning bør det heller ikke være noe i veien for å videreføre tiltak etter barnevernloven selv om barnet i en kortere periode før fylte 18 år ikke har ønsket å motta barneverntiltak. Det er viktig at disse ungdommene gis mulighet til prøving og feiling i en tid etter at de har ønsket å stå på egne ben. Departementet mener imidlertid at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en nærmere frist for dette, men mener at det også i disse tilfellene må foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering av hjelpebehovet i det enkelte tilfelle. Dersom kommunen avslår en søknad/anmodning om å sette inn hjelpetiltak i et tilfelle som dette, vil avslaget også i disse tilfellene kunne påklages til fylkesmannen. Enkelte høringsinstanser har pekt på at det først og fremst er ungdom som er under omsorg av barneverntjenesten når de blir 18 år som vil ha behov for at tiltak etter barnevernloven opprettholdes. Departementet er langt på vei enig i dette. Departementet mener likevel at det bør være mulig å opprettholde tiltak utover fylte 18 år også for ungdom som det ikke er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for. Også i andre tilfelle, som f.eks. når barnet er plassert utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak forut for fylte 18 år, kan det være behov for å opprettholde tiltaket. Departementet går derfor ikke inn for at adgangen til å opprettholde barneverntiltak etter fylte 18 år skal begrenses i forhold til gjeldende rett til bare å gjelde barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for. Det er likevel ingen tvil om at ungdom som har vært under barneverntjenestens omsorg i lengre tid som regel er i en mer utsatt situasjon når de blir myndige enn barn som det ikke er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for. Mange av de barna som har vært under omsorg av barneverntjenesten fram til de fyller 18 år, har ikke foreldre som kan bidra med hjelp og støtte i overgangen til en voksen tilværelse. Departementet har derfor kommet til at det for denne gruppen bør lovfestes en plikt for barneverntjenesten til å vurdere behovet for videre plassering eller andre hjelpetiltak i god tid før vedkommende fyller 18 år og til å utarbeide tiltaksplan dersom ungdommen selv ønsker det. Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å regulere nærmere krav til planens innhold eller for hvor lang tid planen skal gjelde. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle i et samarbeid mellom barneverntjenesten og ungdommen. Formålet med planen må imidlertid være å skape forutsigbarhet for ungdommen i forhold til framtidige tiltak og for hva formålet med videre barneverntiltak skal være. Planen må endres og revideres etter behov. Den bør være retningsgivende for barneverntjenestens videre arbeid med saken, men vil ikke være rettslig bindende for partene. Departementet vil foreslå en bestemmelse om plikt for kommunen til å vurdere behovet for videre tiltak og til å utarbeide tiltaksplan i et nytt fjerde ledd i § 4-15. Når det gjelder ansvarsforholdet mellom kommune og fylkeskommune, er ansvarsdelingen etter gjeldende lov den samme når det gjelder tiltak for ungdom over 18 år som for barn under 18 år. Dette innebærer at fylkeskommunen har et ansvar for å bistå kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet og for å dekke den del av utgiftene ved plassering i fosterhjem eller institusjon som overstiger en fast sats fastsatt av departementet med hjemmel i lovens § 9-5. Denne satsen er i dag kr 10.500. Ordinær fosterhjemssats er kr 8.500. Den kommunale egendalen er derfor høyere enn ordinær fosterhjemssats. Departementet antar at det bare unntaksvis vil være aktuelt å bruke forsterkede fosterhjem som utløser fylkeskommunalt betalingsansvar for ungdom over 18 år. I hovedsak er derfor fylkeskommunens ansvar i dag begrenset til å stille institusjonsplasser til disposisjon og til å finansiere disse for ungdom mellom 18 og 20 år. Når det gjelder videre tiltak etter fylte 20 år, er det departementets oppfatning at det vil være lite naturlig med fortsatt opphold i barneverninstitusjon for ungdom som er såvidt mye eldre enn den aldersgruppen disse institusjonene er beregnet for. Departementet har derfor kommet til at tiltak for ungdom over 20 år bør begrenses til tiltak som hører under den kommunale barneverntjenestens ansvarsområde, dvs. ordinære fosterhjem eller andre typer hjelpetiltak. Kommunen har allerede i dag et ansvar for tiltak til denne gruppen etter sosialtjenesteloven. Utvidelsen av adgangen til å opprettholde barneverntiltak vil derfor ikke utvide kommunens ansvarsområde, men vil føre til en delvis forskyvning av ansvar fra sosialtjenesten til barneverntjenesten. Departementet vil foreslå en presisering i gjeldende § 9-4 om at fylkeskommunens ansvar for å dekke den del av kommunens utgifter som overstiger det kommunen plikter å betale ikke skal gjelde for tiltak til ungdom over 20 år, jf utkastet til § 9-4. Når det gjelder spørsmålet om økonomiske konsekvenser av forslaget, vises forøvrig til kapittel 4. Departementet vil etter dette opprettholde forslaget i høringsutkastet om at aldersgrensen for å opprettholde allerede iverksatte tiltak heves fra 20 til 23 år, men med en presisering av at tiltak kan endres dersom ungdommens behov tilsier det, jf utkastet til § 1-3 annet ledd. I tillegg foreslås, som ovenfor nevnt, en bestemmelse om plikt for kommunen til å utarbeide tiltaksplan for barn som har vært under omsorg av barneverntjenesten, jf utkastet til § 4-15 fjerde ledd, og en bestemmelse om at fylkeskommunens økonomiske ansvar ikke omfatter tiltak for ungdom over 20 år, jf utkastet til § 9-4. Etter gjeldende rett skal foreldre bidra til sine barns oppfostring også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernvedtak. Dette gjelder uavhengig av om barnet er plassert utenfor hjemmet på grunnlag av samtykke fra foreldrene eller etter et tvangsvedtak. Dersom det er rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon, kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag for den tid plasseringen varer. Fylkesnemnda skal avgjøre kravet når det vedtak som gir grunnlag for plasseringen hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde etter § 7-2. Dette gjelder både når bidragskravet blir framsatt sammen med forslaget til det tiltak som gir grunnlag for kravet og når det framsettes på et senere tidspunkt. Det er fylkesnemnda som skal ta stilling til kravet også dersom foreldrenes inntekter og/eller utgifter endrer seg slik at bidraget skal fastsettes på nytt. Fylkesnemnda kan videre bestemme at oppfostringsbidrag som ble fastsatt eller avtalt i medhold av barneloven før et vedtak om omsorgsovertakelse, fortsatt skal betales, jf § 9-2. Barne- og familiedepartementet har mottatt melding fra flere fylkesnemnder om kapasitetsproblemer i forhold til disse oppgavene. I tillegg har en rekke fylkesnemnder, kommuner og trygdekontorer signalisert at § 9-2 er uklar og kan gi rom for tolkningstvil. Dette har etter det opplyste ført til at barneverntjenesten enten har unnlatt å kreve refusjon fra foreldrene, eller at prosentsatsene for utmåling av barnebidrag etter barneloven automatisk er blitt lagt til grunn også ved oppfostringsbidrag etter barnevernloven. Foreldrene kan derved ha fått et refusjonskrav mot seg som strider mot rimelighetshensynet i bestemmelsens tredje ledd. Problemer har også oppstått i de tilfellene hvor en av foreldrene allerede betaler barnebidrag etter barneloven. I dag er praksis stort sett at bidragsplikten består inntil bidragsfogden etter krav fra en av partene endrer vedtaket. Det er imidlertid ikke fastsatte rutiner for varsling til bidragsfogden når barnevernet overtar omsorgen for et barn. Dersom bidragsfogden ikke får melding om at det er skjedd en omsorgsovertakelse, og den bidragspliktige heller ikke framsetter krav om nedsettelse av bidraget etter barneloven, risikerer man at bidrag løper parallelt både etter barneloven og barnevernloven. Uansett synes bestemmelsen å åpne for en vilkårlig og utilsiktet forskjellsbehandling. Barne- og familiedepartementet la i høringsnotatet til grunn at mye taler for å knytte vedtakskompetansen for bidrag etter barneloven og barnevernloven til samme myndighet. Departementet foreslo derfor at det overføres til bidragsfogden å fastsette oppfostringsbidrag også i barnevernssaker. Departementet viste til at det derved oppnås en rekke fordeler: Man unngår å belaste fylkesnemndene med bidragssaker, ikke minst der foreldrenes økonomi endrer seg under plasseringstiden. Trygdeetaten er vant til å håndtere bidragssaker og har oversikt over eventuelle løpende bidrag etter barneloven, som vil bli tatt hensyn til når bidrag skal fastsettes etter barnevernloven. For å kunne samordne bidragspliktens innhold og tidsmessige sammenheng, foreslo departementet at bidrag etter barneloven skal falle bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter barnevernloven. For å unngå et «bidragstomt rom» ble det videre foreslått at vedtak om oppfostringsbidrag etter barnevernloven kan gis tilbakevirkende kraft. 79 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. Ingen går i mot forslaget om å samle kompetanse og ansvar for denne type saker i samme etat. Det vises bl.a til at det vil være naturlig å knytte fastsetting av oppfostringsbidrag etter barnevernloven til samme myndighet som avgjør bidrag etter barneloven. Bidragsfogden har den nødvendige kompetanse og erfaring på området, og vil kunne etablere en mer ensartet praksis enn slik ordningen fungerer i dag. Det foreslåtte systemet vil dermed kunne sikre mindre forskjellsbehandling og innebære forenklinger rent forvaltningsmessig. Justisdepartementet mener at det for saker på Svalbard bør vurderes lov- eller forskriftsfestet at Sysselmannen også skal gjøre tjeneste som bidragsfogd når det fastsettes oppfostringsbidrag etter § 9-2. Fylkesnemnda i Aust og Vest-Agder og Fylkesnemnda for Buskerud og Vestfold mener at også ansvaret for avgjørelse av krav om egenbetaling fra barnet etter barnevernloven § 9-3 bør overføres fra fylkesnemnda til bidragsfogden, under henvisning til at samme begrunnelse gjør seg gjeldende for denne bestemmelsen som for § 9-2. Skien kommune er ikke enig i forslaget om at løpende bidrag bortfaller fra tidspunktet for fylkesnemndas vedtak, samtidig som det åpnes for bidragsfastsettelse med tilbakevirkende kraft. Både for kommunene og for trygdevesenet vil det kunne oppstå restanser som medfører en viss behandlingstid for sakene. Det foreslåtte systemet vil dermed kunne medføre at bidragspliktige får en periode uten krav om betaling, for så i ettertid å få et større etterbetalingskrav, noe som vil kunne skape vanskeligheter i den bidragspliktiges privatøkonomi. Hol kommune finner det vanskelig å si om den foreslåtte endringen vil være heldig for foreldrene og barneverntjenesten så lenge departementet ikke har gitt retningslinjer for bidragsfogdens skjønnsutøvelse. Rikstrygdeverket etterlyser en avklaring med hensyn til hvilke utgifter oppfostringsbidraget skal dekke, om det skal være en maksimal sats for dette og om det skal indeksreguleres. Etter Rikstrygdeverkets oppfatning bør ikke foreldrene pålegges å dekke mer enn barnets underhold, det vil si at det ikke bør fastsettes høyere bidrag enn det som gir full dekning av kommunens utgifter. Der det ikke har vært barnebidrag fra før, mener Rikstrygdeverket at oppfostringsbidraget må pålegges fra måneden etter at barnevernet overtok omsorgen, at man av hensyn til den bidragspliktige ikke bør fastsette bidraget lengre tilbake i tid enn tre måneder før kravtidspunktet og at kommunen må framsette ett krav for hver av foreldrene. Rikstrygdeverket er dessuten av den klare oppfatning at regelverket rundt selve innkrevingen bør være mest mulig likt enten det dreier seg om underholdsbidrag etter barneloven eller oppfostringsbidrag etter barnevernloven. Rikstrygdeverket foreslår også å sløyfe at det ved forskrift kan gis adgang til å fastsette bidrag på grunnlag av formue. Det påpekes at regelverket for barnebidrag etter barneloven er under revidering. Ut fra likhetshensyn mener Rikstrygdeverket at det bør vurderes om fastsettelse av oppfostringsbidrag etter barnevernloven § 9-2 bør overføres til trygdeetaten først fra det tidspunktet regelverket for fastsettelse av barnebidrag etter barneloven endres. Landsforeningen Rettferd for Taperne er prinsipielt i mot at foreldre skal betale oppfostringsbidrag. Det påpekes at mange foreldre med barn under omsorg har dårlig økonomi, og at det vil virke mot sin hensikt å ilegge dem en ekstra økonomisk belastning. Barne- og familiedepartementet mener at det, der det er rimelig, fortsatt bør være adgang til å kreve at barn og foreldre skal dekke utgifter forbundet med ytelser og tiltak etter loven helt eller delvis. Bestemmelsen er bare ment å skulle benyttes i de meget få tilfeller der barneverntjenesten ikke er i tvil om at foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Departementet finner imidlertid ikke at det bør overføres til bidragsfogden å avgjøre krav om egenbetaling fra barnet etter § 9-3. Det er en prinsipiell forskjell på rimelighetsvurderingen mellom foreldrenes underholdsplikt og barns egenbetaling. Antall saker etter § 9-3 er dessuten adskillig lavere enn saker etter § 9-2 og behovet for bidragsfogdens bistand er ikke til stede i samme grad. Departementet foreslo i høringsutkastet at Kongen ved forskrift skal kunne gi adgang til å kreve dekning også i foreldrenes formue, samt at den del av oppfostringsbidraget som ikke går med til å dekke utgiftene ved plasseringen tilhører barnet selv. På bakgrunn av Rikstrygdeverkets innvendinger vil departementet ikke opprettholde disse forslagene. Departementet er videre kommet til at for å øke forutberegneligheten for den bidragspliktige, bør det framgå av bestemmelsen hvilket tidsrom oppfostringsbidraget kan fastsettes for og fra hvilket tidspunkt bidraget eventuelt kan endres. Departementet opprettholder forslaget om hjemmel for departementet til å gi forskrifter om bidrag etter bestemmelsen. Forskriftene vil gi nærmere regler for bidragsfastsettelse og senere endringer, herunder om utmåling av bidraget, samt for innkreving. Departementets forslag til forskrifter vil bli sendt på høring og det forutsettes at disse vil bli gitt innen bestemmelsens ikrafttreden. Departementet vil videre opprettholde forslaget om at eventuelt bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven (lov 8. april 1981 om barn og foreldre) skal falle bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes med hjemmel i barnevernloven § 9-2. Departementet vil foreslå at en slik bestemmelse tas inn også i barneloven, jf utkastet til ny § 53a. Når det gjelder anvendelsen av § 9-2 på Svalbard mener departementet at det kan tas inn i forskriften om barnevernlovens anvendelse på Svalbard, jf forskriftshjemmelen i barnevernloven § 1-2 annet ledd, at Sysselmannen også skal gjøre tjeneste som bidragsfogd når det fastsettes oppfostringsbidrag etter barnevernloven § 9-2. Departementet tar sikte på å iverksette § 9-2 samtidig med de øvrige endringene i barnevernloven. Hvorvidt fastsettelsen av oppfostringsbidrag etter barnevernloven skal overføres til trygdeetaten først når regelverket for fastsettelse av bidrag etter barneloven endres, vil være avhengig av tidspunktet for en slik endring. Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse som avviker noe fra høringsutkastet, jf utkastet til § 9-2. En sak som skal behandles i fylkesnemnda innledes ved at barneverntjenesten utarbeider forslag til tiltak, jf barnevernloven § 7-3 første ledd. Dette gjelder både når det er barneverntjenesten selv som tar initiativ til et nytt eller endret tiltak, som f.eks. vedtak om omsorgsovertakelse eller endring i et tidligere vedtak om samværsrett, og når det er den private part som krever endringer i et allerede truffet vedtak, som f.eks. når den private part krever at et vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves. Når barneverntjenesten har fremmet forslaget, berammer fylkesnemnda saken. Det følger av § 7-1g at fylkesnemndas forhandlingsmøte skal holdes snarest, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Når den private part krever endringer i et tidligere truffet vedtak, må kravet framsettes for barneverntjenesten som skal forberede saken i henhold til § 7-3 første ledd. I slike tilfeller er det i den private parts interesse at kommunen forbereder og oversender saken til fylkesnemnda så raskt som mulig. I dag er det ingen lengstefrist for hvor lang tid kommunen kan benytte på saksforberedelsen. I praksis har det vist seg at barneverntjenesten i enkelte kommuner bruker svært lang tid på denne forberedelsen. Departementet kjenner til at det i enkelte tilfelle har gått så lang tid som ett år fra den private part har satt fram sitt krav om endringer, til kommunen har oversendt saken til fylkesnemnda. Uavhengig av årsak er dette uakseptabelt, og kan få alvorlige konsekvenser for dem saken gjelder. I høringsnotatet la Barne- og familiedepartementet til grunn at det bør inntas en fristbestemmelse i loven. Hvor lang tid barneverntjenesten vil trenge til å forberede en sak med krav om endringer i et tidligere vedtak for behandling i fylkesnemnda, vil avhenge av flere forhold, bl.a hva saken gjelder og hvor oppdaterte opplysninger barneverntjenesten sitter inne med om partenes aktuelle situasjon. F.eks. vil barneverntjenesten normalt trenge lenger tid til å forberede en sak med krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse enn et krav om utvidet samværsordning. Gjelder saken opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse, vil det i noen tilfeller være behov for en sakkyndig utredning av barnets og foreldrenes situasjon, samt innhenting av oppdaterte opplysninger fra en lang rekke instanser og personer som har kjennskap til partene. Gjelder saken et krav om utvidelse av en eksisterende samværsordning, kan det være tilstrekkelig å innhente opplysninger om hvordan gjeldende samværsordning fungerer. I høringsutkastet foreslo departementet på denne bakgrunn en bestemmelse om at barneverntjenesten skal forberede og oversende et krav om endringer fra den private part snarest mulig, og senest innen tre måneder fra barneverntjenesten mottok kravet. Etter forslaget skal fristen i særlige tilfeller kunne være seks måneder. Departementet la i høringsnotatet til grunn at en frist på seks måneder bare kan være aktuelt når saken er av en slik karakter at det er behov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser, som ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder. 68 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. 57 av disse er i det vesentligste enige i behovet for en fristbestemmelse i samsvar med departementets forslag, mens 3 er uenige. 8 instanser har kommentert forslaget uten å gi noen klar tilråding. Blant de høringsinstansene som støtter forslaget er Barneombudet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernsamband, Den Norske Advokatforening, 6 fylkesnemnder, 10 fylkesmenn og 22 kommuner. Fylkesnemnda i Rogaland er enig i behovet for en tremånedersfrist, men mener at krav fra den private part om endringer i fylkesnemndas vedtak bør framsettes for fylkesnemnda - og ikke for kommunen - slik at fylkesnemnda gis kontrollen med sakens framdrift. Enkelte av høringsinstansene, herunder Regjeringsadvokaten og flere fylkesnemnder og fylkesmenn, tar opp spørsmålet om det bør knyttes sanksjoner til en eventuell fristoversittelse. Enkelte stiller også spørsmål ved hensiktsmessigheten av at kommunen selv skal ta stilling til eventuell fristforlengelse, og mener at unntaket lett vil kunne bli hovedregelen. En av fylkesnemndene mener at en tremånedersfrist bør være tilstrekkelig, og at det ikke bør være behov for den foreslåtte adgangen til å utvide fristen til seks måneder i særlige tilfeller. Flere av kommunene peker på at grunnene til at disse sakene kan ta lengre tid enn ønskelig delvis kan skyldes at foreldrene er lite villige til å samarbeide med barneverntjenesten om de nødvendige undersøkelser, samt behovet for sakkyndige utredninger som ofte kan være tidkrevende. Mange av kommunene som støtter forslaget om en fristbestemmelse understreker derfor viktigheten av at fristen i visse tilfeller kan være seks måneder. Blant de høringsinstansene som går i mot forslaget pekes det bl.a på at en fristbestemmelse som foreslått vil legge sterke føringer på barneverntjenestens prioriteringer, noe som igjen kan føre til feilprioriteringer. Det blir også pekt på at kommunenes manglende prioriteringer av disse sakene i dag er et uttrykk for kommunenes manglende ressurser, og at fristbestemmelser kan føre til dårligere saksbehandling. Et stort flertall av høringsinstansene er i likhet med departementet av den oppfatning at det ut fra hensynet til de private parters rettssikkerhet er behov for en frist for kommunen til å fremme sak for fylkesnemnda når den private part krever endringer i et tidligere truffet vedtak. Også et stort flertall av kommunene selv deler denne oppfatningen. Departementet legger til grunn at en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet er tilstrekkelig til å sikre en tilfredsstillende saksbehandling i disse sakene, og at det ikke er behov for å knytte sanksjoner til eventuelle fristoversittelser eller til å legge ansvaret for sakens framdrift til fylkesnemnda slik enkelte høringsinstanser har foreslått. Dersom det etter at bestemmelsen har fungert en tid skulle vise seg at bestemmelsen ikke fungerer etter sin intensjon, vil departementet vurdere nødvendige endringer og justeringer. Når det gjelder fristens lengde, er departementet av den oppfatning at hovedregelen må være at fristen skal være inntil tre måneder. Dette må også være utgangspunktet i de tilfeller barneverntjenesten oppnevner sakkyndige til å foreta utredninger. Bare unntaksvis skal fristen kunne være inntil seks måneder. Departementet mener at det er kommunen selv som må ta stilling til når det er behov for å utvide fristen, men fylkesmannen vil ha et ansvar for å føre tilsyn med at også denne bestemmelsen praktiseres i samsvar med loven, jf lovens § 2-3 tredje ledd. Også når det gjelder praktiseringen på dette området, vil departementet vurdere nødvendige endringer dersom bestemmelsen ikke fungerer etter sin intensjon. Når det gjelder innsigelsene fra enkelte kommuner om fare for feilprioriteringer og dårlig saksbehandling ved innføring av ytterligere frister, vil departementet vise til at muligheten for å få prøvet et vedtak på nytt igjen er sentralt for de private parters rettssikkerhet i saker av såvidt inngripende karakter som det her er tale om. I den grad de private parter framsetter åpenbart grunnløse krav om ny vurdering av et tidligere fattet vedtak, har fylkesnemndas leder, i henhold til sosialtjenesteloven § 9-11, jf barnevernloven § 7-1 j, hjemmel til å avgjøre kravet uten forhandlingsmøte dersom det ikke er lagt fram nye opplysninger av betydning for saken. Etter § 4-21 kan den private part heller ikke kreve at fylkesnemnda behandler et krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Disse bestemmelsene gir mulighet til å begrense både kommunens og fylkesnemndas saksbehandling til et nødvendig minimum når det framsettes åpenbart grunnløse krav om endringer eller dersom det framsettes krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse kort tid etter at saken sist ble behandlet. Barne- og familiedepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med høringsutkastet, jf utkastet til § 7-3 første ledd fjerde punktum. I henhold til § 4-13 skal et vedtak om omsorgsovertakelse iverksettes så snart som mulig og senest innen seks uker. Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen seksukersfristen bortfaller det. Slik gjeldende bestemmelse er utformet, kan «fylkesnemnda», dersom « særlige grunner» tilsier det, forlenge fristen. Behovet for forlengelse av fristen oppstår som regel etter at vedtaket om omsorgsovertakelse er fattet. Som eksempel på når «særlige grunner» kan tilsi fristforlengelse nevner forarbeidene at barnet holdes skjult for barneverntjenesten, jf. Ot.prp.nr.44 (1991-1992) pkt. 4.12. Kompetansen til å forlenge fristen er tillagt en samlet fylkesnemnd. Fylkesnemnda består i den enkelte sak i alminnelighet av nemndas leder, to medlemmer fra et alminnelig medlemsutvalg og to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige. At kompetansen er tillagt en samlet fylkesnemnd har i praksis vist seg å være unødig tungvint og ressurskrevende. Barne- og familiedepartementet foreslo derfor i høringsnotatet å endre bestemmelsen slik at kompetansen til å forlenge fristen legges til fylkesnemndas leder. Barne- og familiedepartementet foreslo videre at bestemmelsen ble presisert slik at det klart framgår at seksukersfristen løper fra vedtakstidspunktet. 52 høringsinstanser har uttalt seg til dette forslaget. 50 av høringsinstansene, herunder 4 fylkesnemnder, 4 fylkesmenn, 6 fylkeskommuner og 27 kommuner, er i det vesentligste enige i departementets forslag. Bare 2 av høringsinstansene, fylkesnemnda i Østfold og fylkesnemnda i Sør- og Nord Trøndelag, har innvendinger mot forslaget. Fylkesnemnda i Østfold uttaler bl.a.: «Fylkesnemnda i Østfold har hittil fortolket bestemmelsen slik at «fylkesnemnda» i dette tilfellet også kan bety fylkesnemndas leder. Vår erfaring er at dette også har vært oppfatningen i andre nemnder. Nemndas leder har også selv tatt standpunkt til anmodningen om forlenget frist etter barneverntjenesteloven § 4-13. ... Det kan også reises spørsmål om konsekvensene ved bare å endre denne bestemmelsen. På flere andre områder er det aktuelt for fylkesnemndsleder å fatte avgjørelse alene. Skal man da etter en lovendring som alene omfatter § 4-13, tolke loven antitetisk? Fylkesnemnda i Sør- og Nord Trøndelag har begrunnet innvendingene mot forslaget på lignende måte. En av høringsinstansene tar opp spørsmålet om når et vedtak om omsorgsovertakelse skal regnes som iverksatt. Er det tilstrekkelig at barnet er plassert på et midlertidig plasseringssted eller er det nødvendig at barnet er endelig plassert slik fylkesnemnda har bestemt? Enkelte av høringsinstansene peker på at det kan være problematisk for kommunene å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse innen fristen, særlig i de tilfellene fylkesnemndene ikke sender vedtaket til partene umiddelbart etter at vedtaket er truffet. Enkelte av høringsinstansene mener på denne bakgrunn at fristens utgangspunkt bør regnes fra vedtaket blir gjort kjent/forkynt for partene og ikke fra vedtakstidspunktet slik departementet har foreslått i høringsutkastet. Andre mener at seksukersfristen bør utvides. Departementet er kjent med at det er praksis i mange fylkesnemnder at nemndsleder alene tar stilling til forslag fra kommunen om fristforlengelse etter § 4-13. Etter departementets oppfatning er det imidlertid viktig å sikre at denne praktiseringen er i samsvar med lovens ordlyd, noe et klart flertall av høringsinstansene, herunder flertallet av fylkesnemndene, er enige i. Det har i praksis oppstått spørsmål om når et vedtak om omsorgsovertakelse skal anses iverksatt. Bakgrunnen for spørsmålet er at det ikke er uvanlig at barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for midlertidig plasseres i beredskapshjem eller institusjon i påvente av endelig plassering i fosterhjem eller en bestemt institusjon. Etter departementets oppfatning skal et vedtak om omsorgsovertakelse anses iverksatt når barnet er plassert utenfor hjemmet selv om barnet er plassert midlertidig i påvente av endelig plasseringssted. En av høringsinstansene har reist spørsmål ved om det bør innføres lengstefrister også for når endelig plassering senest skal finne sted. Etter departementets oppfatning er det viktig at en midlertidig plassering har så kort varighet som mulig. Departementet mener imidlertid det vil være lite hensiktsmessig å innføre en slik frist i loven. Det enkelte barns behov og de faktiske forhold i den enkelte sak kan variere sterkt. Det er heller ingenting i veien for at den enkelte fylkesnemnd, når det er behov for det, stiller vilkår om frist for gjennomføring av den endelige plassering i den enkelte sak. Da barnevernloven og sosialtjenesteloven ikke inneholder bestemmelser om på hvilken måte vedtak skal meddeles, er vedtakets dato etter departementets syn det mest hensiktsmessige og enkleste utgangspunkt for fristberegningen. Såvidt departementet er kjent med, har fylkesnemndene nå innarbeidet rutiner som sikrer at vedtakene sendes partene umiddelbart etter at vedtaket er fattet. Barne- og familiedepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsutkastet, jf utkastet til § 4-13. Gjeldende lov oppstiller krav om at barneverntjenesten skal utarbeide en tiltaksplan når det treffes vedtak om frivillige hjelpetiltak etter § 4-4, jf. § 4-5, og når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8 og § 4-12, jf. § 4-15 tredje ledd. En slik tiltaksplan skal bl.a sikre at den hjelp som gis er planlagt og målrettet, og at barneverntjenesten følger opp iverksatte og planlagte tiltak. Planen skal videre skape forutsigbarhet for partene. Gjeldende lov inneholder imidlertid ingen krav om at det skal utarbeides tiltaksplan for barnet når barn med alvorlige atferdsvansker plasseres i institusjon etter barnevernloven § 4-24 og § 4-26. Etter § 4-24 og § 4-26 kan et barn som har vist alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte, plasseres i institusjon uten at det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barnet. Slik plassering kan skje både med og uten eget samtykke. Frivillig plassering skjer ved at ungdommen avgir et samtykke til plasseringen til institusjonen, jf. § 4-26 siste ledd. I disse tilfellene kan institusjonen sette som vilkår for institusjonsoppholdet at institusjonen kan holde vedkommende tilbake mot vedkommendes vilje i opptil tre uker regnet fra inntaket. Dersom institusjonsoppholdet er ment å vare i minst tre måneder, kan det settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake på institusjonen i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Er barnet under 15 år må både barnet og foreldrene samtykke til plasseringen og tilbakeholdsretten. Er barnet over 15 år, er barnets samtykke tilstrekkelig. Uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret kan barnet etter § 4-24 plasseres i institusjon for observasjon eller korttidsbehandling i opptil fire uker. Plasseringstiden kan forlenges med opptil fire nye uker. Dersom barnet har behov for langvarig behandling, kan barnet plasseres i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil tolv måneder uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret. I særlige tilfelle kan plasseringstiden forlenges med tolv nye måneder. Vedtak om plassering uten samtykke skal treffes av fylkesnemnda. Vedtaket treffes etter forslag fra kommunens barneverntjeneste, og etter at det er holdt forhandlingsmøte der sakens parter er gitt anledning til å uttale seg, og til å føre vitner og andre bevis. Uansett alder regnes barnet alltid som part i disse sakene, og barnet har bl.a rett til å la seg bistå av advokat. Selv om loven ikke oppstiller krav om utarbeidelse av tiltaksplaner for plasseringer etter § 4-24 og § 4-26, er barneverntjenesten likevel pålagt et oppfølgingsansvar for barnet ved plasseringer etter barnevernloven § 4-24. Det heter i § 4-24 annet ledd tredje punktum at «Barneverntjenesten skal fortløpende følge opp plasseringen.» Det er ikke oppstilt et tilsvarende krav om oppfølging fra barneverntjenestens side ved plasseringer som skjer på grunnlag av samtykke etter § 4-26. Bakgrunnen for dette er nok at en plassering etter § 4-26 i prinsippet kan skje uten barneverntjenestens medvirkning og at den skjer frivillig. I praksis skjer imidlertid også slike plasseringer gjennom barneverntjenesten. Ofte er det også barneverntjenesten som tar initiativet til plasseringen og som motiverer barnet til å avgi nødvendig samtykke. Det har vist seg at en del plasseringer etter barnevernloven § 4-24 og § 4-26 skjer uten at ungdommens samlede behov er tilstrekkelig vurdert på forhånd, og uten at det i tilstrekkelig grad er lagt til rette for en planmessig ivaretakelse av de ulike behovene barnet kan ha. Dette kan gjelde både i forhold til ulike behandlingsbehov- og tiltak, behov for skolegang/arbeid, kontakt med biologisk familie o.s.v. Det har videre vist seg at mange av disse plasseringene ikke følges godt nok opp med tanke på jevnlig evaluering av hvorvidt tiltakene gir de ønskede resultater. Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse om at det skal utarbeides tiltaksplan for barnet når barn med alvorlige atferdsvansker plasseres i institusjon. Departementet foreslo en hjemmel for departementet til å gi retningslinjer om planens innhold framfor å regulere dette i loven, men la til grunn i høringsnotatet at planen, i tillegg til å angi ungdommens behandlingsbehov og formålet med plasseringen, bør angi alle planlagte tiltak, både de som skal gjennomføres på/av institusjonen og eksterne tiltak, som f.eks. kontakt med ekstern terapeut e.l. Det ble videre forutsatt at planen også bør angi hvordan ungdommens rett til skolegang skal ivaretas, hvilken kontakt ungdommen skal ha med biologisk familie, eventuell bistand til biologisk familie og hvilken instans som skal ha ansvaret for de ulike tiltakene. Barne- og familiedepartementet foreslo videre at kravet om tiltaksplan både skal omfatte plasseringer som skjer på grunnlag av samtykke, jf. § 4-26, og plasseringer som skjer uten eget samtykke, jf. § 4-24. For plasseringer som skjer på grunnlag av samtykke, må kravet om tiltaksplan likevel begrenses til de tilfellene barneverntjenesten har medvirket til plasseringen. Som ovenfor omtalt, vil dette antakelig dreie seg om de aller fleste. For plasseringer som skjer uten ungdommens samtykke, jf. § 4-24, foreslo departementet at tiltaksplanen skal foreligge allerede på vedtakstidspunktet slik at avgjørelsesorganet - fylkesnemnda - får et bedre grunnlag for å treffe sin avgjørelse. For plasseringer som skjer på grunnlag av samtykke, ble det imidlertid foreslått å ikke stille absolutt krav om at planen skal foreligge før tiltaket iverksettes. Dette ble begrunnet med at det i disse tilfellene ofte kan være behov for å iverksette plasseringen raskere enn det vil være mulig å utarbeide en tiltaksplan. Departementet foreslo i høringsnotatet at krav om tiltaksplan skal omfatte både korttids- og langtidsplasseringer. Når plasseringen skjer med samtykke fra ungdommen, må samtykket - etter forslaget - også omfatte tiltaksplanen. Når ungdommen er under 15 år skal også foreldrene samtykke til plasseringen, og i disse tilfellene er derfor også foreldrenes samtykke til tiltaksplanen nødvendig. Tiltaksplanen må derfor i disse tilfellene utarbeides i samarbeid med ungdommen og eventuelt foreldrene. Departementet la i høringsnotatet til grunn at også i de tilfeller plasseringen skjer uten samtykke, bør tiltaksplanen så langt som mulig utarbeides i samarbeid med ungdommen. I mange tilfeller vil imidlertid dette ikke la seg gjøre fordi ungdommen motsetter seg selve plasseringen. Det kan imidlertid være større mulighet til å få ungdommen til å samarbeide om en senere revurdering av tiltaksplanen når plasseringen har vart en tid. I alle tilfeller er det viktig at ungdommen i så stor grad som mulig gis anledning til å ta del i utarbeidelsen av tiltaksplanen. Ved plasseringer etter § 4-24 og § 4-26 vil mange instanser være involvert i de ulike tjenester og tiltak som settes inn i forhold til barnet. Den enkelte institusjon vil ha ansvaret for den daglige oppfølgingen og behandlingen av barnet. Mange av de spørsmål som det må tas stilling til i forbindelse med utarbeidelse av tiltaksplan vil høre under den kommunale barneverntjenestens ansvarsområde. Bl.a. er det den kommunale barneverntjeneste som har ansvaret for oppfølgingen av hvordan det går med barnet, og som eventuelt må ta initiativet til å avslutte tiltaket og eventuelt vurdere nye tiltak dersom det iverksatte tiltaket ikke fungerer som forutsatt. Fylkeskommunen har ansvaret for å bistå barneverntjenesten i kommunene med å skaffe institusjonsplass og har det faglige og økonomiske ansvaret for tilbudet, samt for eventuelle tilknyttede spesialisttjenester. Fylkeskommunen har også et ansvar for skoletilbudet for barn som er plassert i institusjon. Dette gjelder både grunnskole og videregående skole. Det er derfor viktig at både kommune, fylkeskommune og institusjon samarbeider om utarbeidelse av tiltaksplanen slik at det allerede på dette stadiet av saken er størst mulig enighet om hvilke tiltak barnet har behov for på kort og lang sikt, og hvordan disse behovene kan ivaretas. Da det er den kommunale barneverntjenesten som tar initiativ til plasseringen, foreslo departementet at det formelle ansvaret for å sørge for at det utarbeides tiltaksplan legges til kommunens barneverntjeneste. I mange tilfeller vil det imidlertid være mest hensiktsmessig at institusjonen eller fylkeskommunen utarbeider tiltaksplanen helt eller delvis (i samarbeid med kommunens barneverntjeneste og eventuelt barn og foreldre). Det formelle ansvaret for at tiltaksplan blir utarbeidet bør likevel ligge hos den kommunale barneverntjenesten. Departementet foreslo imidlertid en plikt for fylkeskommunen til å bistå i utarbeidelse og oppfølgingen av planen når fylkeskommunen bistår kommunens barneverntjenesten med selve plasseringen, og har det økonomiske ansvaret for plasseringen. 75 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. Ingen av høringsinstansene, bortsett fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, er uenige i forslaget om å lovfeste en plikt til å utarbeide tiltaksplan for denne gruppen ungdom. Flere av høringsinstansene har imidlertid synspunkter på hvilke krav som bør stilles til tiltaksplanen og enkelte er delvis uenige i det nærmere innholdet i den foreslåtte bestemmelsen. Kommunal- og arbeidsdepartementet mener at forslaget om tiltaksplan ikke er i tråd med de generelle prinsippene for statlig styring om at kommunene må ha frihet til å løse pålagte oppgaver basert på lokale forutsetninger, og mener at det ikke er tilstrekkelig behov for å lovfeste krav om tiltaksplan. Enkelte høringsinstanser mener at det ikke bør oppstilles krav om at tiltaksplanen alltid skal foreligge på vedtakstidspunktet ved plasseringer etter lovens § 4-24, mens andre mener det er så viktig at tiltaksplanen foreligger på vedtakstidspunktet at dette også bør gjelde ved plasseringer etter § 4-26. De av høringsinstansene som mener at det ikke bør oppstilles absolutte krav om at planen skal foreligge på vedtakstidspunktet har ulike begrunnelser for dette. Fylkesnemnda i Hordaland begrunner sitt standpunkt med at det er prinsipielt betenkelig at andre enn fylkesnemnda skal ta stilling til barnets behandlingsbehov forut for behandlingen i fylkesnemnda. Fylkesnemnda i Hordaland mener derfor at bestemmelsen bør utformes slik at tiltaksplanen ikke skal utarbeides før etter at fylkesnemnda har fattet vedtak i saken. Enkelte av fylkeskommunene mener at den foreslåtte bestemmelsen om at fylkeskommunen skal bistå kommunene i utarbeidelsen av tiltaksplan, må ses i sammenheng med andre krav til fylkeskommunene om bistand til kommunene i denne type saker. Enkelte viser til Barne- og familiedepartementets handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsvansker der det blant annet oppstilles krav om at fylkeskommunene skal ha en tjeneste (konsultasjonstjeneste) som skal være tilgjengelig for kommunen i saker der det vurderes å plassere barn etter lovens § 4-24 og § 4-26. Østfold fylkeskommune mener at forslaget vil få økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene. Fylkesmannen i Aust-Agder stiller spørsmål om hvilke konsekvenser det vil ha om tiltaksplanen ikke foreligger i tide, og til hvilke muligheter parten vil ha til å påvirke og forandre planen underveis. Fylkesmannen i Aust-Agder foreslår også at tiltaksplanene bør forelegges fylkesmannen til godkjenning. Enkelte av kommunene mener at det bare bør oppstilles krav om at tiltaksplaner skal utarbeides ved langtidsplasseringer. En del av kommunene tar også opp forholdet til fylkeskommunen, og forutsetter at fylkeskommunens bistand må være av veiledende art og etter initiativ fra kommunen. En kommune foreslår at tiltaksplanen bør vedtas av fylkesnemnda. Flere av høringsinstansene peker på at tilbudene til ungdom med alvorlige atferdsvansker generelt er for dårlige, spesielt på tiltakssiden og at krav om tiltaksplaner ikke er tilstrekkelig til å sikre denne gruppen godt nok. I denne sammenheng foreslår flere av høringsinstansene en del ulike tiltak som ligger utenfor forslaget til bestemmelse om tiltaksplan. Disse blir derfor ikke nærmere omtalt her. Kommunens barneverntjeneste må, før den legger en sak med forslag om plassering i institusjon uten eget samtykke fram for fylkesnemnda, foreta en grundig vurdering av den unges behandlings- og opplæringsbehov og hvordan dette behovet skal ivaretas. Fylkeskommunen har et ansvar for å bistå kommunen i å vurdere egnet plassering. At kommunen, i samarbeid med fylkeskommunen, foretar denne vurderingen forut for fylkesnemndas behandling av saken er nødvendig for at fylkesnemnda skal kunne vurdere om vilkårene for plassering er til stede og for om det foreslåtte tiltaket kan ivareta ungdommens samlede behov. Departementet mener at barneverntjenestens og fylkeskommunens vurderinger av formål med plasseringen og planlagte tiltak bør nedfelles i et utkast til tiltaksplan som bør foreligge når fylkesnemnda skal behandle saken slik at fylkesnemnda får et bedre grunnlag for å vurdere om de planlagte tiltakene er i samsvar med ungdommens behov. Etter departementets forslag er fylkesnemnda ikke bundet av de vurderinger kommunen eller fylkeskommunen har foretatt, og kommunen må derfor foreta nødvendige justeringer og endringer av tiltaksplanen dersom fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til grunn for dette avviker fra innholdet i barneverntjenestens utkast til tiltaksplan. For å unngå tvil om dette spørsmålet, vil departementet derfor foreslå at det skal framgå av bestemmelsen at det er utkast til tiltaksplan som skal foreligge på vedtakstidspunktet, og at endelig tiltaksplan skal foreligge snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger. Det er viktig at ungdommens situasjon og behov vurderes fortløpende etter at vedtaket er iverksatt. At barneverntjenesten skal foreta en fortløpende oppfølging av plasseringen følger direkte av loven når det gjelder plasseringer som gjennomføres uten samtykke, jf. § 4-24 annet ledd siste punktum. I henhold til denne bestemmelsen skal tiltaket også vurderes på nytt når plasseringen har vart i seks måneder. Dersom ungdommens situasjon og behov endrer seg etter en tid må tiltaksplanen selvsagt endres tilsvarende uavhengig av om plasseringen skjer med eller uten samtykke. Departementet har kommet til at dette bør framgå av bestemmelsen. Blant annet på bakgrunn av nødvendigheten av å endre planen underveis, er det departementets oppfatning at det ikke er hensiktsmessig at fylkesnemnda skal vedta eller at fylkesmannen skal godkjenne planen slik enkelte høringsinstanser har foreslått. Etter departementets oppfatning bør det utarbeides tiltaksplan for barnet uavhengig av varigheten av plasseringen. Dette vil kunne bidra til å sikre at også de plasseringer som er ment å være kortvarige, blir gjenstand for nødvendige vurderinger på forhånd. Hvor utfyllende planen skal være, vil imidlertid selvsagt måtte avhenge av den forutsatte varigheten av plasseringen. Det vil måtte stilles større krav til innholdet i tiltaksplan for en plassering som er ment å vare i 12 måneder enn en plassering som er ment å vare i 1 måned. Departementet vil imidlertid for ordens skyld presisere at forslaget om plikt til å utarbeide tiltaksplan ikke er ment å omfatte plasseringer som foretas på grunnlag av midlertidig vedtak i henhold til § 4-25 annet ledd jf. § 4-24. Disse plasseringene iverksettes i akuttsituasjoner og det synes derfor lite hensiktsmessig å pålegge en plikt til å utarbeide tiltaksplaner i disse tilfellene. Blir en akuttplassering senere avløst av en plassering etter § 4-24 eller § 4-26, skal det imidlertid utarbeides tiltaksplan på vanlig måte. Når det gjelder ansvarsforholdet mellom kommunen og fylkeskommunen, vil departementet vise til at fylkeskommunen etter gjeldende lov har et ansvar for å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, jf lovens 2-2. Fylkeskommunens ansvar inntrer etter anmodning fra kommunen. Forslaget om at fylkeskommunen skal bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplan er ikke ment å innebære noen endring i dette ansvarsforholdet. Departementet vil derfor foreslå at bestemmelsen utformes slik at det klart framgår at fylkeskommunens plikt til å bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplan inntrer etter kommunens anmodning. Forslaget til bestemmelse pålegger ikke fylkeskommunen nye forpliktelser utover å bistå kommunene med utarbeidelse av tiltaksplan. Forslaget til bestemmelse om plikt for fylkeskommunen til å bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplan er uavhengig av fylkeskommunens organisering av sin virksomhet. Når det gjelder økonomiske konsekvenser av forslaget, vises til kapittel 4. Forslaget til bestemmelse om tiltaksplan for barn med alvorlige atferdsvansker, vil ikke alene være tilstrekkelig til å sikre denne gruppen barn og unge gode nok tiltak. Krav om tiltaksplan vil i imidlertid være ett av flere virkemidler som kan bidra til å målrette tiltakene i større grad. Parallelt med å foreslå bestemmelse om tiltaksplan har departementet iverksatt flere tiltak for å heve og sikre den faglige kvaliteten i arbeidet med barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Eksempelvis har departementet bevilget midler til etablering av fylkeskommunale konsultasjonstjenester. I tillegg har departementet fullfinansiert etableringen av et eget forsknings- og undervisningsopplegg ved Universitetet i Oslo hvor behandling av atferdsvansker skal være det sentrale undervisnings- og forskningsmål. Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse som avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, jf utkastet til § 4-28. Som omhandlet under pkt. 2.6. kan barn med alvorlige atferdsvansker med hjemmel i barnevernloven § 4-24 tas inn i og tilbakeholdes i institusjon uten eget samtykke eller med samtykke fra den som har foreldreansvaret. Det kan treffes vedtak om «observasjon, undersøkelse eller korttidsbehandling i opptil fire uker», jf første ledd, eller det kan treffes vedtak om langtidsplassering i opptil tolv måneder, jf annet ledd. Både vedtak etter første og annet ledd skal treffes av fylkesnemnda, jf. § 4-25 annet ledd første punktum. Etter barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum kan barneverntjenesten og påtalemyndigheten treffe midlertidig vedtak om å plassere barn med alvorlige atferdsvansker i institusjon etter barnevernloven § 4-24. Vilkåret for å treffe akuttvedtak er at barnet kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks, jf. § 4-6 annet ledd, som er gitt tilsvarende anvendelse. Dersom barneverntjenesten mener det er nødvendig med fortsatt plassering etter § 4-24 utover akuttsituasjonen må den sende forslag til tiltak til fylkesnemnda innen en nærmere fastsatt frist. Dersom slikt forslag ikke er sendt fylkesnemnda innen fristen, faller vedtaket bort, jf barnevernloven § 4-6 siste ledd jf. § 4-25. § 4-6 fjerde ledd regulerer hvilke frister som gjelder for oversendelse av sak til fylkesnemnda dersom barneverntjenesten mener det er behov for plassering utover akuttsituasjonen. Hovedregelen er en seksukersfrist. Fristen er to uker «hvis det gjelder tiltak etter § 4-24 første ledd. Ordlyden i gjeldende bestemmelse kan tolkes slik at fristen for oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda er seks uker, som er den alminnelige fristen når det er truffet akuttvedtak etter § 4-6, dersom akuttvedtaket viser til § 4-24 annet ledd. Departementet har lagt til grunn at det i alle tilfeller gjelder en to-ukers frist. Fylkesnemndenes praksis er, så langt departementet kjenner til, noe ulik. For å unngå videre tolkningstvil om dette spørsmålet, foreslo departementet i høringsnotatet at bestemmelsen presiseres slik at det uttrykkelig framgår at når det er truffet akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-25 skal fristen for oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda være to uker. Det er her tale om svært inngripende tiltak. Tiltakene bør derfor ikke kunne opprettholdes i lengre tid uten at saken er oversendt fylkesnemnda for behandling. 62 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. 46 instanser er enige i behovet for å presisere hvilken frist som skal gjelde, bare 2 er klart uenige mens de resterende 14 instansene har uttalt seg uten å ta klart stilling til forslaget i høringsnotatet. Enkelte høringsinstanser, og da i særlig grad kommunene, mener at den foreslåtte fristen er for kort, og enkelte mener at dette kan føre til at kommunens utredninger og fylkesnemndas grunnlag for å behandle saken blir for dårlig. Høringen har vist at det er et stort behov for å presisere bestemmelsen. Blant annet viser høringsuttalelsene fra fylkesnemndene at disse har tolket og praktisert bestemmelsen ulikt. Når det gjelder fristens lengde, er det departementets oppfatning at hensynet til barnets rettssikkerhet tilsier at fristen er så kort som mulig. Det er i disse tilfellene tale om særdeles inngripende tiltak overfor barn og ungdom. Barne- og familiedepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsutkastet, jf utkastet til § 4-6 fjerde ledd. 2.8 Fylkeskommunens ansvar for at private institusjoner drives i samsvar med loven m.m. Fylkeskommunen har i henhold til barnevernloven § 5-1 et ansvar for å opprette og drive barneverninstitusjoner i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket. Fylkeskommunen har videre et ansvar for å utarbeide en plan for løsningen av disse oppgavene, jf. § 5-2. Fylkeskommunen kan alene eller sammen med andre fylkeskommuner følge opp sitt ansvar ved å ha et institusjonstilbud som tilsvarer behovet for plasser i fylket, jf. § 5-3. For å kunne ivareta ansvaret kan fylkeskommunen innpasse private institusjoner i sin plan ved å inngå avtale med private institusjoner om at fylket skal disponere plassene. Blir det inngått slik avtale skal fylkeskommunen dekke institusjonens driftsutgifter etter et godkjent budsjett, jf. § 5-5. Når det gjelder private institusjoner som er innpasset på fylkeskommunens plan skal institusjonen være underlagt de samme faglige krav og kontrollordninger som fylkeskommunens egne institusjoner. Når barn plasseres i institusjon med hjemmel i barnevernloven, skjer dette i hovedsak enten på grunnlag av vedtak om omsorgsovertakelse, jf barnevernloven § 4-12, på grunnlag av en frivillig plassering, jf. § 4-4 femte ledd, eller på grunnlag av vedtak om særlig tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24 og § 4-26. Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn er plasseringsalternativene i alminnelighet begrenset til å gjelde fosterhjem eller institusjoner som er innpasset på fylkeskommunens plan, jf. § 4-14a og b. Er barnet funksjonshemmet kan barnet også plasseres i opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom dette er nødvendig på grunn av funksjonshemningen, jf. § 4-14c. Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, kan det således i utgangspunktet ikke benyttes private institusjoner med mindre disse er innpasset i fylkeskommunens plan. Når grunnlaget for plasseringen er § 4-4 femte ledd eller § 4-24 og § 4-26 er det ikke stilt uttrykkelig krav i loven om at en privat institusjon skal være innpasset på fylkeskommunens plan for å kunne benyttes. I disse tilfellene er det derfor lagt til grunn at det også kan benyttes private institusjoner som ikke er innpasset på fylkeskommunens plan. Når det gjelder bruk av private institusjoner som ikke er innpasset på fylkeskommunens plan i henhold til § 5-5, bestemmer § 5-8 at kommunen har et ansvar for å undersøke og følge med i at institusjonen drives i samsvar med loven og at institusjonen ellers drives på forsvarlig måte. Fylkeskommunen er imidlertid ikke pålagt et tilsvarende ansvar etter denne bestemmelsen. Etter § 2-2 har fylkeskommunen ansvar for å bistå barneverntjenesten i kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet, og har etter § 5-5 ansvar for å etablere og drive institusjoner. Spesielt når det gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker har ikke fylkeskommunene tilstrekkelige antall plasser i institusjoner som er innpasset i fylkeskommunale planer, og løser derfor behovet for tiltak med å tilby kommunene plasser i private institusjoner som ikke er innpasset på fylkeskommunens planer. Barne- og familiedepartementet la derfor i høringsnotatet til grunn at fylkeskommunen i slike tilfelle - i likhet med kommunen - bør ha et tilsvarende ansvar som kommunen er pålagt etter § 5-8. Departementet pekte i høringsnotatet på at når bestemmelsen ikke ble slik utformet, henger dette sammen med at en under lovforberedelsene først og fremst antok at det ville være kommunene og brukerne selv - og ikke fylkeskommunene - som ville initiere plassering i rent private tiltak. Det heter bl.a om dette i NOU 1985:18: «Plassering i denne type institusjoner skjer i dag dels ved brukernes eget initiativ, dels ved formidling gjennom sosialkontorer med dekning av oppholdsutgifter gitt som sosialhjelp. En skal ikke se bort fra at problemenes vanskelighetsgrad i de enkelte tilfelle, samt knapphet på tilgjengelige institusjonsplasser i ordinære institusjoner, kan være årsak til at en del plasseringer skjer på spinkelt saklig og faglig grunnlag. Som ovenfor nevnt er imidlertid situasjonen i dag slik at fylkeskommunen i en del tilfeller i stedet for å inngå avtaler med private institusjoner om innpassing på fylkeskommunens plan kjøper enkeltplasser i private institusjoner. Departementet la i høringsnotatet til grunn at det i slike tilfeller er urimelig at ansvaret for å undersøke og følge med i om institusjonen drives forsvarlig etter loven bare er pålagt kommunen. Departementet foreslo på denne bakgrunn en endring av § 5-8 som innebærer at fylkeskommunen pålegges det samme ansvaret som kommunen for at institusjonen drives i samsvar med lov og forskrifter og for øvrig drives forsvarlig dersom slike institusjoner benyttes. 28 høringsinstanser har avgitt realitetsuttalelse til dette forslaget innen høringsfristen. Alle, herunder Barneombudet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Norsk Barnevernsamband samt en rekke fylkesmenn og fylkeskommuner støtter i det vesentligste forslaget. Telemark fylkeskommune uttaler bl.a.: «Fylkeshelsesjefen ser endringsforslaget som en riktig presisering som understreker det reelle ansvar fylkeskommunen har for plasseringer i tiltak utenfor den fylkeskommunale tiltakskjeden. Enkelte av høringsinstansene stiller imidlertid spørsmål ved den økende bruken av private institusjoner uten fylkeskommunal avtale og ved kvaliteten på disse tiltakene. Enkelte, herunder Norsk Barnevernsamband og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, foreslår bl.a at det må vurderes å innføre en forhåndsgodkjenningsordning for slike tiltak. Østfold fylkeskommune uttaler: «Endringen betyr at fylkeskommunen må ta et større ansvar for kvalitetssikringen av de institusjonene som fylkeskommunen, sammen med kommunen, gir økonomisk støtte til. Endringsforslaget vil kunne medvirke til at oppfølgingen av de private tiltakene blir bedre og at kvaliteten på tilbudet som gis den enkelte klient forbedres. Samtidig vil økt kontroll og innsyn gi mulighet for bedre styring av kostnadene som følger av å benytte private institusjoner. Departementets forslag innebærer en presisering av ansvarsforholdene og fylkeskommunen støtter dette. Etter departementets oppfatning vil ikke forslaget ha økonomiske eller administrative konsekvenser. Fylkeskommunen deler ikke departementets oppfatning av dette. Kommunene i Østfold hadde i 1997 47 ungdommer plassert i 23 private institusjoner i 9 fylker. Østfold fylkeskommune refunderte utgifter til disse plasseringene. Et utvidet ansvar av oppfølging av tiltakene vil reelt føre til et merarbeid for barnevernets fagstab og et tilsvarende økt bemanningsbehov. Departementet er kjent med at kvaliteten på mange av de private institusjoner som benyttes som tiltak med hjemmel i barnevernloven ikke er god nok. Særlig gjelder dette med hensyn til krav til den faglige kvaliteten. Etter departementets oppfatning vil ikke en godkjenningsordning løse disse problemene, og finner derfor ikke grunn til å foreslå slike endringer. Det er først og fremst når det gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker at fylkeskommunene har mangel på egne tiltak. For å bedre kvaliteten på disse tilbudene har departementet utarbeidet en handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsvansker, jf. Rundskriv Q-12/97. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt forslaget vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser, vil departementet vise til at forslaget innebærer en presisering av de reelle ansvarsforhold. Det vises forøvrig til kapittel 4. Departementet vil på bakgrunn av høringen opprettholde forslaget i høringsnotatet, jf utkastet til § 5-8. Når fylkesnemnda treffer vedtak i en sak skjer dette etter at kommunens barneverntjeneste eller sosialtjeneste har fremmet et forslag til tiltak. Etter barnevernloven kan dette f.eks. være forslag om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar eller plassering og tilbakehold i institusjon av barn med alvorlige atferdsvansker. Etter sosialtjenesteloven foreslår sosialtjenesten plassering og tilbakeholdelse i institusjon av rusmiddelmisbrukere, herunder gravide rusmiddelmisbrukere. Når fylkesnemnda treffer vedtak som gir kommunen medhold i sitt forslag, dvs. at fylkesnemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse eller om tilbakehold i institusjon av rusmiddelmisbruker, kan den private part (barnets foreldre etter barnevernloven eller rusmiddelmisbrukeren selv etter sosialtjenesteloven) bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving. Når fylkesnemnda treffer vedtak som ikke gir kommunen medhold, dvs. at det ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse eller tilbakehold i institusjon, kan imidlertid kommunen etter gjeldende rett ikke kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Dette ble fastslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse inntatt i Rt-1993-1443. Kjennelsen innebærer at sosialtjenesteloven § 9-10, jf barnevernloven § 7-1 bokstav i, ikke kan forstås slik at kommunen har adgang til å bringe fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven inn for domstolene til rettslig overprøving. Det er etter dette bare den private part som kan kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Kjæremålsutvalget uttalte bl.a følgende: «Lagmannsretten vil forankre en antatt søksmålskompetanse for kommunen i § 9-10 første ledds første punktum. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noen dekning for dette i lovteksten eller lovforarbeidene. Det avgjørende er ikke hva departementet muligens har ønsket, men hva lovgiveren har vedtatt eller iallfall kan sies å ha gitt sin tilslutning til. Skulle man likevel anta at det er en søksmålskompetanse for kommunen, måtte dette etter kjæremålsutvalgets mening eventuelt forankres i annet punktum, der lovforarbeidene iallfall har en klar passus om partskompetanse for kommunen. Spørsmålet er imidlertid om dette er tilstrekkelig. Lovteksten sier ikke i seg selv noe om kommunens eventuelle søksmålskompetanse, og det er i motivene bare en enkeltstående setning om dette. Det er således ingen drøftelse av dette spørsmålet som er egnet til å henlede Stortingets oppmerksomhet på dette som lovgiver. Dette ville det etter utvalgets mening vært så meget større grunn til som det her er tale om en viktig omlegning i forhold til det tidligere system, en omlegning som vil være vanskelig forenlig med reglene i tvistemålsloven kapittel 33, som § 9-10 viser til, og som - iallfall som utgangspunkt - vil være i strid med det som ellers gjelder ved søksmål om forvaltningsvedtak. Kjæremålsutvalget finner etter dette at sosialtjenesteloven § 9-10 ikke kan forstås slik at kommunen kan reise sak om gyldigheten av fylkesnemndas vedtak. Kjennelsen innebærer at det må en lovendring til dersom kommunen skal kunne kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven og sosialtjenesteloven § 6-2 og § 6-2a . Departementet la i høringsnotatet til grunn at det for vedtak etter barnevernloven kan anføres vektige argumenter både for og mot en slik lovendring. Som argument for en lovendring ble anført de alvorlige konsekvenser det kan ha for et barn dersom det feilaktig ikke blir truffet vedtak om f.eks. omsorgsovertakelse, og at det derfor vil være en rettssikkerhetsgaranti for barnet at kommunen har søksmålskompetanse i slike tilfeller. Som argument mot en lovendring ble anført den merbelastning dette vil innebære for den private part. Søksmål fra kommunens side forutsetter at den private part har fått medhold i fylkesnemnda, dvs at fylkesnemnda ikke har tatt kommunens forslag om tvangstiltak til følge. Etter dagens system avsluttes en sak i slike tilfeller når fylkesnemnda har truffet vedtak. Dersom kommunen gis søksmålskompetanse, og benytter sin adgang til å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene, vil det enda gå lang tid før saken er endelig avgjort. Det ble i høringsnotatet vist til at søksmålskompetanse for kommunen av denne grunn vil kunne innebære en merbelastning for de private parter, i det de må leve med usikkerhet med hensyn til det endelige utfallet av saken i lang tid etter at fylkesnemnda har truffet vedtak. Det ble også vist til at dersom kommunen benytter søksmålsadgangen vil dette kunne øke konflikten mellom kommunen og de private parter, noe som kan være et lite gunstig utgangspunkt for samarbeid om eventuelle nødvendige hjelpetiltak. Når det gjelder saker etter barnevernloven, ga Barne- og familiedepartementet uttrykk for noe tvil med hensyn til spørsmålet om lovendring, og ba om høringsinstansenes syn. Når det gjelder spørsmålet om søksmålskompetanse for kommunen i saker etter sosialtjenesteloven § 6-2 og § 6-2a, viste Sosial- og helsedepartementet særlig til de garantier for rettssikkerheten kommunens søksmålsadgang representerer og de konsekvenser det kan ha for rusmiddelmisbrukeren, og i tilfelle av gravide misbrukere også for fosteret, dersom fylkesnemnda feilaktig unnlater å fatte vedtak om tilbakeholdelse. I samråd med Sosial- og helsedepartementet foreslo Barne- og familiedepartementet en endring av sosialtjenesteloven § 9-10 slik at det framgår at fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for herreds- og byretten både av den private part og av kommunen. 83 høringsinstanser har avgitt uttalelse. 70 av høringsinstansene mener at kommunen bør gis slik adgang, 6 høringsinstanser er av ulike grunner uenige mens 7 ikke har tatt endelig stilling til spørsmålet. De fleste av høringsinstansene har først og fremst uttalt seg om hvorvidt kommunene bør gis adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven. Blant de høringsinstansene som mener at kommunene bør gis adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak er Barneombudet, et stort flertall av de fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner som har avgitt uttalelse, Norsk fosterhjemsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Redd Barna. Blant de høringsinstansene som går i mot forslaget er Norsk Psykologforening, 1 fylkeskommune, 1 fylkesnemnd og 2 kommuner. De høringsinstansene som mener kommunene bør gis adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak begrunner dette først og fremst med hensynet til barnets/rusmiddelmisbrukerens rettssikkerhet, og de alvorlige konsekvensene det vil ha for barnet, rusmiddelmisbrukeren og eventuelt gravide misbrukeres foster dersom det blir truffet et feilaktig vedtak. Mange av kommunene peker på at barneverntjenesten representerer barnets interesser i saker som behandles for fylkesnemnda, og mener at barnets rettssikkerhet svekkes når barneverntjenesten ikke har mulighet til å kreve overprøving av fylkesnemndas vedtak. Når det gjelder belastningen for barnet og familien når sakene trekkes ut i tid ved en rettslig overprøving, uttaler flere av kommunene at dette hensynet vil bli tatt med i vurderingen når kommunene skal ta stilling til spørsmålet om overprøving, og at dette vil medvirke til at kommunene vil kreve rettslig overprøving bare unntaksvis. De av høringsinstansene som går i mot å gi kommunene søksmålskompetanse, begrunner dette hovedsakelig med at barneverntjenestens mulighet til å hjelpe familien videre vil bli redusert dersom kommunen benytter sin adgang til å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene. Høgskolen i Finnmark uttaler bl.a.: «En kan i dette spørsmålet ikke sidestille den private part og kommunen. Når den private part har anledning til å ta saken opp med høyere rettsinstanser så handler dette om mulighetene til å klage på inngrep fra offentlig myndighet. Når en sak har vært behandlet i fylkesnemnda og det er fattet vedtak om at det ikke er grunnlag for å overta omsorgen er det vår oppfatning at alle parter - og ikke minst barna - er tjent med at barnevernet går inn og jobber for å roe ned situasjonen og evt. sette inn hjelpetiltak i stedet for å bruke kreftene på å fremme saken for høyere rettsinstanser. Enkelte høringsinstanser mener det er betenkelig å etablere et system der domstolene skal fatte vedtak om tvangstiltak i første instans. Enkelte peker også på at reglene i tvistemålsloven kapittel 33, som vil komme til anvendelse ved den rettslige overprøvingen i disse tilfellene, er utformet med tanke på overprøving av tvangsinngrep overfor en privat part og derfor ikke uten videre vil være egnet dersom det er kommunen som krever rettslig overprøving av et vedtak som går ut på at det ikke er grunnlag for å vedta tvangsinngrep. Fylkesnemndas vedtak får store konsekvenser for dem det gjelder. Dette gjelder hva enten vedtaket treffes med hjemmel i barnevernloven og gjelder tiltak for barn eller om det treffes med hjemmel i sosialtjenesteloven og gjelder tiltak for rusmiddelmisbrukere og eventuelt gravide misbrukeres foster. Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet har blant annet på bakgrunn av høringen kommet til at hensynet til den enkeltes rettssikkerhet tilsier at kommunen bør ha adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Dette hensynet må gå foran hensynet til den belastning det kan innebære for den private part og dennes pårørende ved at den enkelte sak trekker noe ut i tid på grunn av overprøvingen. Departementet legger til grunn at kommunen derfor grundig må vurdere belastningen for den private part ved at kommunen forfølger saken. Departementet vil imidlertid vise til at det kan ha svært alvorlige konsekvenser for den enkelte dersom fylkesnemnda feilaktig kommer til at det ikke er grunnlag for å treffe vedtak om tiltak. I slike tilfelle vil det være en særlig rettssikkerhetsgaranti for den enkelte at det finnes mulighet til overprøving av domstolene, og departementet vil derfor opprettholde høringsnotatets forslag, jf utkastet til sosialtjenesteloven § 9-10 første ledd. Når det gjelder innvendingene fra enkelte høringsinstanser om at tvistemålsloven kap. 33, som gjelder ved overprøvingen av disse sakene, ikke er utformet med tanke på overprøving av et vedtak om at det ikke er grunnlag for tvangsinngrep, er departementet enig i at ikke alle bestemmelsene i tvistemålsloven kap. 33 kan anvendes direkte. Disse bestemmelsene er bl.a utformet med utgangspunkt i at det alltid er den private part som er saksøker og at den offentlige part er saksøkt. Departementet vil derfor foreslå en endring i sosialtjenesteloven § 9-10 sjette ledd, nåværende femte ledd, om at tvistemålsloven kap. 33 skal gjelde tilsvarende så langt den passer, jf utkastet. Etter gjeldende rett dekker kommunene sine egne saksomkostninger både ved fylkesnemndsbehandlingen og ved den rettslige overprøvingen av fylkesnemndas vedtak. I forarbeidene til gjeldende barnevernlov, jf. Ot.prp.nr.44 (1991-1992) Om lov om barneverntjenester, er det klart forutsatt at kommunen skal dekke egne saksomkostninger ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Det heter bl.a om dette på s. 102 i proposisjonen: «Lovforslaget forutsetter videre at vedtak fra fylkesnemnda kan bringes inn for det ordinære rettsapparatet, og at kommunen skal stå som saksøkt i slike saker. Både barnets foreldre og barneverntjenesten vil dermed kunne benytte advokat i flere instanser. Departementet antar at den nye loven vil kunne føre til at noen flere saker bringes inn for domstolene. Det vil i så fall medføre noe økte kostnader i saksforberedelse for kommunene, bl.a i form av økte utgifter til juridisk bistand i kommuner som mangler juridisk kompetanse til å føre slike saker selv. ..... Spørsmålet om ansvaret for kommunens saksomkostninger ble behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse i 1994, inntatt i Rt-1994-678. En kommune hevdet at staten etter tvistemålsloven § 483 var forpliktet til å dekke kommunens omkostninger som part i barnevernsaker. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at domstolen i en sak mellom kommunen og privat part ikke har kompetanse til å ta stilling til krav om hvorvidt staten er forpliktet til å dekke kommunens saksomkostninger, men unnlot å ta stilling til hvorvidt staten er forpliktet til å dekke kommunens saksomkostninger etter tvml. § 483 ved et eventuelt refusjonskrav mot staten. Kjæremålsutvalget uttalte at saken hadde framstått som tvilsom, og at konsekvensene av at kommunen etter den nye barnevernloven er blitt part i barnevernsaker ikke på alle punkter hadde blitt tilstrekkelig overveiet. Barne- og familiedepartementet har etter at denne kjennelsen ble avsagt mottatt enkelte refusjonskrav fra kommuner med krav om dekning av saksomkostninger. Alle kravene har blitt avslått med henvisning til at tvml. § 483 ikke kan forstås slik at staten er forpliktet til å dekke kommunens saksomkostninger. Ingen av disse avslagene er blitt brakt inn for domstolene til rettslig overprøving. For å unngå videre tvil om ovennevnte spørsmål, foreslo Barne- og familiedepartementet i høringsutkastet en presisering i sosialtjenesteloven § 9-10 slik at det uttrykkelig framgår at kommunen skal dekke sine egne omkostninger ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Departementet la til grunn i høringsnotatet at en slik presisering vil være i samsvar med gjeldende rett og praksis. Forslaget til bestemmelse innebærer at kommunen skal dekke utgifter til egen deltakelse i saken, til advokatbistand og til vitner og sakkyndige som kommunen selv begjærer innkalt eller oppnevnt. Forslaget gikk videre ut på at den private parts omkostninger dels vil bli dekket i form av fri sakførsel, jf rettshjelpsloven § 19 nr 2. Omkostninger som ikke dekkes under fri sakførsel, f.eks. utgifter til egen deltakelse i saken, skal fortsatt dekkes av staten. Departementet foreslo videre at en part bare kan pålegges å dekke den annen parts omkostninger dersom særlige grunner taler for det. Bestemmelsen ble foreslått i forståelse med Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. 55 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget til presisering. 43 av disse, herunder Justisdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Regjeringsadvokaten, Barneombudet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernsamband og Den Norske Advokatforening støtter forslaget. 17 høringsinstanser går i mot, mens 5 instanser ikke har tatt klart standpunkt. Det er først og fremst kommunene som går i mot forslaget til presisering. Et knapt flertall av kommunene, 15 av totalt 29, har innvendinger. I tillegg er Kommunenes Sentralforbund uenig i forslaget. Kommunenes Sentralforbund begrunner sitt standpunkt med at fylkesnemnda er et statlig organ og derfor bør være saksøkt når fylkesnemndas vedtak bringes inn for domstolene til rettslig overprøving. De høringsinstansene som går i mot forslaget bestrider i hovedsak ikke at endringsforslaget er i samsvar med gjeldende rett og etablert praksis, men begrunner sitt standpunkt med at det bør etableres en ordning med at staten bærer kommunenes utgifter ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Det vises i denne forbindelse bl.a til at enkelte kommuner vegrer seg mot å fremme saker for fylkesnemnda på grunn av de økonomiske konsekvensene av behandlingen i fylkesnemnda og en eventuell senere rettslig overprøving. Enkelte kommuner, herunder Tromsø kommune, mener at gjeldende praksis ikke er i samsvar med gjeldende rett. I høringsuttalelsen heter det bl.a.: «Tromsø kommune har som de andre av landets kommuner dekket egne kostnader i forbindelse med saker som bringes inn for de ordinære domstoler, etter tvistemålsloven kap. 33. Denne praksis kan ikke tas til inntekt for hva som er gjeldende rett. Enkelte høringsinstanser mener det er behov for å klargjøre ytterligere hvilke utgifter kommunen skal være ansvarlig for ved rettslig overprøving. Regjeringsadvokaten stiller bl.a spørsmål ved om forslaget innebærer at kommunen også skal bære omkostningene knyttet til rettsoppnevnte sakkyndige. En del mener det også er behov for å foreta en nærmere presisering av hvilke utgifter kommunen er ansvarlig for ved fylkesnemndas behandling av saken. Justisdepartementet ber om at forholdet til Svalbard utredes nærmere. Både ved fylkesnemndas behandling av en sak og under den eventuelle rettslige overprøvingen er det kommunens barneverntjeneste som er part i saken. Staten er ikke part i saken og har ingen innflytelse på de rettslige skritt som tas av kommunen eller de omkostninger som påløper som følge av kommunens handlinger. Etter departementets syn er det rimelig at staten dekker den private parts omkostninger. Disse blir dels dekket i form av fri sakførsel. Dette følger av rettshjelpsloven § 19 nr 2. Presiseringen av statens ansvar for den private parts omkostninger i utkastet til § 9-10 femte ledd annet punktum vil imidlertid ha selvstendig betydning for nødvendige omkostninger som ikke dekkes under fri sakførsel, f.eks. utgifter til egen deltakelse i saken, jf rettshjelpsloven § 24 annet ledd. Når det gjelder kommunens egne omkostninger er det slik departementet ser det ikke urimelig at kommunen selv må dekke disse. Dette er etter departementets oppfatning både i samsvar med gjeldende rett og etablert praksis. Etter forslaget vil kommunen ha ansvar for å dekke de omkostninger som en part i en rettssak normalt må dekke selv eller i det minste i første omgang er ansvarlig for overfor domstolene. Det er i første rekke utgifter til egen deltakelse i saken, til advokatbistand og til vitner og sakkyndige m.m. som kommunen selv begjærer innkalt eller oppnevnt. Utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige o.l. vil fortsatt bli dekket av staten. Forslaget om at en part bare kan pålegges ansvar for en annens parts omkostninger dersom særlige grunner taler for det, jf utkastet til § 9-10 femte ledd tredje punktum, svarer til tvistemålsloven § 483 annet punktum. Bestemmelsen innebærer at dersom en kommune etter de alminnelige regler om saksomkostningsansvar i tvistemålsloven kapittel 13 i utgangspunktet er ansvarlig overfor motparten og retten unntaksvis finner at det foreligger «særlige grunner» som taler for at kommunen holdes ansvarlig, er det normalt staten som skal tilkjennes erstatning, jf rettshjelpsloven § 25. Dette ansvaret omfattes ikke av utkastet til femte ledd annet punktum om at staten skal dekke omkostningene ved saken. Når det gjelder forholdet til Svalbard, mener departementet at dette bør reguleres nærmere i forskrift gitt med hjemmel i § 1-2 der barnevernlovens anvendelse på Svalbard er regulert. Når det gjelder spørsmålet om nærmere presiseringer av ansvaret for omkostningene ved fylkesnemndsbehandling, vil departementet se nærmere på behovet for slike presiseringer, og vil eventuelt komme tilbake til dette. Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med høringsutkastet, jf utkastet til ny § 9-10 femte ledd. I henhold til sosialtjenesteloven § 9-2 skal departementet oppnevne fylkesnemndsledere, et utvalg av sakkyndige og et alminnelig medlemsutvalg til hver av landets fylkesnemnder. I henhold til bestemmelsens annet ledd gjelder oppnevningen både av fylkesnemndsledere og de to utvalgene for fire år om gangen. I forarbeidene til bestemmelsen, jf bl.a. NOU 1985:18 Lov om sosiale tjenester m.v., er begrunnelsen for den tidsbegrensede oppnevnelsen av fylkesnemndsledere behovet for å vurdere fylkesnemndenes virksomhet etter noen år. Alle landets fylkesnemndsledere er, med unntak av noen midlertidige engasjementer, fast ansatt. Bakgrunnen for at fylkesnemndslederne ble oppnevnt uten den tidsbegrensning som følger av bestemmelsens ordlyd er at departementet vurderte det som vanskelig å rekruttere et såvidt stort antall tilstrekkelig kvalifiserte fylkesnemndsledere dersom stillingene ble gjort tidsbegrensede.Uten å påstå at det ikke er rom for ytterligere forbedringer, tyder erfaringene med fylkesnemndene så langt på at det var riktig å etablere fylkesnemndene. For å bringe bestemmelsens ordlyd i samsvar med den ordning som er etablert foreslo Barne- og familiedepartementet i høringsnotatet å endre § 9-2 slik at tidsbegrensningen på oppnevnelse ikke lenger skal omfatte fylkesnemndsledere. 44 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. 43 av høringsinstansene slutter seg til forslaget om å oppheve bestemmelsen om at fylkesnemndsledere skal oppnevnes for fire år om gangen, mens bare 1 går i mot uten begrunnelse. Flertallet av de 7 fylkesnemndene som har uttalt seg til forslaget, mener imidlertid at den foreslåtte endringen ikke er tilstrekkelig til å sikre fylkesnemndene den nødvendige uavhengighet, og mener det bør inntas en bestemmelse som sikrer fylkesnemndsledere uavsettelighet på linje med dommere. Enkelte mener også at bestemmelsen må endres slik at det klart framgår at fylkesnemndsledere må ha juridisk embetseksamen. Også Norges Juristforbund mener at fylkesnemndsledere bør gis samme oppsigelsesvern som dommere. Forslaget om å oppheve bestemmelsen om at fylkesnemndsledere skal oppnevnes for fire år om gangen har fått bred støtte i høringen, og er etter departementets oppfatning nødvendig for å bringe bestemmelsen i samsvar med den faktiske situasjon. Etter departementets oppfatning er det ikke behov for å foreta ytterligere endringer for å sikre fylkesnemndene tilstrekkelig uavhengighet. Fylkesnemndsordningen er for tiden gjenstand for en omfattende evaluering. Spørsmål om ytterligere endringer i ordningen vil eventuelt bli vurdert når resultatene av denne evalueringen foreligger. Barne- og familiedepartementet vil etter dette opprettholde forslaget i høringsnotatet, jf utkastet til § 9-2. I henhold til sosialtjenesteloven § 9-3 skal fylkesmannen være sekretariat for fylkesnemnda. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at det først og fremst var de kontortekniske og ekspederingsmessige funksjoner fylkesmannen var ment å ivareta, jf. Ot.prp.nr.29 (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester s. 136. Siden fylkesnemndene ble etablert 1. januar 1993, har sekretariatsoppgavene gradvis blitt overført fra fylkesmannsembetene til fylkesnemndene selv. Fylkesnemndene har i dag egne sekretariater som ivaretar de funksjonene som opprinnelig var ment å ivaretas av fylkesmannsembetene. Det nye økonomireglementet for staten, fastsatt ved kgl.res. 26. januar 1996, innebærer at også de resterende sekretariatsfunksjoner (økonomi og regnskapsoppgaver) vil bli overført fra fylkesmannsembetene til fylkesnemndene. Dette vil sannsynligvis skje med virkning fra 1. juli 1998. Fra dette tidspunkt vil alle sekretariatsfunksjoner ivaretas av fylkesnemndene selv, og det vil ikke lenger være samsvar mellom sosialtjenesteloven § 9-3 og den faktiske situasjon med hensyn til ansvar for sekretariatsfunksjonen. For å bringe loven i samsvar med den faktiske situasjon, foreslo Barne - og familiedepartementet i høringsnotatet å oppheve sosialtjenesteloven § 9-3. Høringsnotatet ble sendt på begrenset høring til Planleggings- og samordningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet, Finansdepartementet, fylkesmennene og fylkesnemndene. 12 høringsinstanser har avgitt høringsuttalelse. Ingen av disse har innvendinger mot at bestemmelsen oppheves. Barne- og familiedepartementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at sosialtjenesteloven § 9-3 oppheves. Stortinget fattet 11. februar 1997 følgende vedtak: «Regjeringen anmodes om å vurdere i hvilken grad det er nødvendig å endre eller klargjøre regler i lov av 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester slik at barnevernets tvangsmyndighet kan benyttes også som et ledd i å forebygge kriminalitet eller som et ledd i en etterfølgende reaksjon på kriminelle handlinger. Bakgrunnen for vedtaket var et forslag fra stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Kjellaug Nakkim. Det ble bl.a samtidig fremmet forslag om senking av den kriminelle lavalder til 14 år. ( Dok.nr.8:11 (1996-1997)). Justiskomiteen behandlet forslagene i Innst.O.nr.45 (1996-1997). Komiteflertallets tilråding til Stortinget var å avvise forslaget om senkning av den krimelle lavalder, men gikk inn for forslaget om å be Regjeringen vurdere å endre eller klargjøre barnevernloven. Flertallet uttalte bl.a følgende om dette: «Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, viser til dei urovekkande signala som tyder på at fleire og yngre born gjer seg skuldige i kriminelle handlingar. Det er særs viktig å motvirke/hindre kriminalitet blant born og unge så tidleg som mogleg. Born under den kriminelle lavalderen (15 år) som gjer kriminelle handlingar, må få ein rask reaksjon på at dette ikkje kan aksepterast. Fleirtalet meiner likevel at ein ikkje løyser problema ved å gjere det mogleg å dømme 14-åringar til fengselsstraff. Fleirtalet meiner at det er foreldra og det offentlege hjelpeapparatet med barneverntenesta i spissen som har ansvaret for å reagere og for å setje iverk tiltak overfor born som gjer seg skuldige i lovbrot. Fleirtalet viser til at det har vore reist spørsmål ved om lovverket som barneverntenesta arbeider etter gir naudsynt heimel til å setje iverk strakstiltak overfor desse borna. Fleirtalet meiner Regjeringa bør vurdere lovverket, og sjå om det er trong for lovendringar som kan gjere det lettare for barneverntenesta å sette i verk tiltak. ....... Barnevernlovens bestemmelser om særlige tiltak for barn med atferdsvansker, jf. § 4-24, § 4-25, § 4-26, er de eneste bestemmelsene i loven som direkte oppstiller kriminalitet som grunnlag for tiltak. Etter § 4-24 er ett av de alternative vilkårene for å sette inn tiltak at barnet har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dersom det ikke er tilstrekkelig med hjelpetiltak, kan barnet i disse tilfellene tas inn i institusjon for behandling og opplæring. Barnet kan plasseres i institusjon på grunnlag av samtykke, jf. § 4-26, eller uten eget samtykke, jf. § 4-24. Det er et tilleggsvilkår for plassering med tvang at den aktuelle institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen. Det er fylkesnemnda som treffer vedtak om tvangsplassering med hjemmel i barnevernloven § 4-24. Dersom det er fare for at barnet kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten treffe et midlertidig vedtak. Det midlertidige vedtaket skal snarest og om mulig innen 48 timer godkjennes av fylkesnemndas leder. Når barn begår mindre alvorlige eller enkeltstående tilfeller av kriminalitet, vil vilkårene for tvangsplassering på grunnlag av kriminalitet ikke være til stede. Det forhindrer imidlertid ikke barneverntjenesten fra å ta forholdet opp med foreldrene og/eller sette inn frivillige hjelpetiltak. På bakgrunn av at Stortinget ba Regjeringen vurdere hvorvidt det er nødvendig å klargjøre eller endre barnevernloven slik at barnevernets tvangsmyndighet kan benyttes også som ledd i en etterfølgende reaksjon på kriminelle handlinger, ble spørsmålet omtalt i departementets høringsnotat og det ble bedt om høringsinstansenes syn. Departementet la i høringsnotatet til grunn at en reaksjon på kriminelle handlinger som i det vesentligste skal fylle det samme formål som straff ikke kan brukes overfor lovbrytere under den kriminelle lavalder. Departementet viste i høringsnotatet til at dette er en naturlig konsekvens av at vi har en kriminell lavalder. Tiltak som i realiteten skal fylle de samme formål som straff, vil også komme i konflikt med både grunnloven § 96 om at ingen må straffes uten etter dom og internasjonale forpliktelser som bl.a. FNs konvensjon om barns rettigheter. Departementet la til grunn at vilkårene for å gripe inn med tvang med hjemmel i barnevernloven med hensikt er strenge. Det ble i denne forbindelse vist til at det har vært bred politisk enighet om at barnevernloven skal bygge på det grunnsyn at barns behov først og fremst skal ivaretas av foreldrene, og at vilkårene for å kunne gripe inn mot foreldrenes og barnets vilje derfor skal være strenge. Det ble videre vist til at det også har vært bred politisk enighet om de rettssikkerhetsgarantier som er nedfelt i gjeldende barnevernlov. Disse rettssikkerhetsgarantiene skal ivareta både foreldrene og barnet. Saksbehandlingsreglene for tvangssakene i barnevernet, der fylkesnemnda har avgjørelseskompetansen, skal sikre at barnet og foreldrene ikke utsettes for urettmessige inngrep fra det offentliges side. Det er derfor lagt opp til en grundig og betryggende saksbehandling som skal garantere for at hver enkelt sak blir allsidig belyst og vurdert før det treffes avgjørelse. Departementet la i høringsnotatet til grunn at også tiltak som klart har et hjelpeformål kan være i strid med internasjonale forpliktelser når tiltaket er begrunnet med at barnet har begått kriminalitet og tiltaket gjennomføres mot vedkommendes vilje. Barne- og familiedepartementet viste til at Justisdepartementets lovavdeling har uttalt seg til spørsmålet om forholdet mellom barnevernloven § 4-24 og barnekonvensjonen art. 40. Barnekonvensjonen art. 40 (2) oppstiller bl.a krav om at «ethvert barn som blir beskyldt for eller anklaget for å ha overtrådt straffelovgivningen» bl.a har rett til «å bli ansett uskyldig til skyld er bevist i henhold til lov» (uskyldspresumsjonsprinsippet) og til «å få forholdet avgjort uten forsinkelse av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller domstol i en rettferdig sak og i henhold til loven, med juridisk eller annen egnet bistand, og med hans eller hennes foreldre eller verger til stede med mindre dette ikke anses å være til beste for barnet, idet barnets alder eller situasjon særlig tas i betraktning». Videre følger det av art. 40 (2) at barnet har rett til «ikke å bli tvunget til å avgi forklaring eller til å innrømme skyld; til å avhøre eller få avhørt motpartens vitner og til å få ført og avhørt sine egne vitner under like vilkår». Justisdepartementet har, som ovenfor nevnt, vurdert hvorvidt barnekonvensjonens art. 40 kommer til anvendelse på avgjørelser etter barnevernloven § 4-24 og om hvilke følger dette i tilfelle får for hvordan slike saker skal behandles. Det er klart at inngrep etter barnevernloven § 4-24 befinner seg utenfor det strafferettslige område. Avgrensningen mot strafferettslige sanksjoner ble presisert flere ganger under utarbeidelsen av loven, jf bl.a. Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s. 59 og Innst. O.nr.80 (1991-92) s. 29. Dette er imidlertid ikke avgjørende for hvorvidt barnekonvensjonen art. 40 kommer til anvendelse. Det må i denne forbindelse ses hen til hvorvidt det er tale om at barnet «blir beskyldt for eller anklaget for å ha overtrådt straffelovgivningen». Justisdepartementet har konkludert med at det ikke er mulig å gi noe sikkert svar på om uskyldspresumsjonen i art. 40 kommer til anvendelse, men heller i retning av at den gjelder. Justisdepartementet mener videre at det ikke er grunn til å forskjellsbehandle barn over og under den kriminelle lavalder i denne sammenheng dersom vilkåret i barnevernloven § 4-24 om at barnet har vist atferdsvansker «ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet» brukes når barnet er under 15 år. Dersom det legges til grunn at en eller flere av konvensjonsbestemmelsene om uskyldspresumsjonen kommer til anvendelse, innebærer dette at barnet har rett til å bli ansett uskyldig inntil vedkommende er funnet skyldig i henhold til lov. Vedtak etter barnevernloven § 4-24 vil ikke innebære brudd på uskyldspresumsjonen dersom behandlingen i fylkesnemnda er tilstrekkelig til at barnet er kjent skyldig etter loven. Dette må innebære at bevisbyrden ligger hos myndighetene og at tvil skal komme barnet til gode. Det må med andre ord føres bevis for barnets skyld også når det er tale om tiltak som har et hjelpeformål slik tiltak etter barnevernloven har. Barne- og familiedepartementet la i høringsnotatet til grunn at departementet er enig i Justisdepartementets vurderinger, og er følgelig av den oppfatning at uskyldspresumsjonen kommer til anvendelse også når det er tale om tiltak etter barnevernloven § 4-24. Barne- og familiedepartementet la videre til grunn at saksbehandlingen i fylkesnemnda tilfredsstiller de krav til saksbehandling som stilles i barnekonvensjonen og menneskerettighetskonvensjonen. Barne- og familiedepartementet konkluderte i høringsnotatet med at det ikke er behov for å foreta lovendringer med tanke på tiltak overfor barn og unge som begår kriminelle handlinger, men ba, som ovenfor nevnt, likevel om høringsinstansenes syn på departementets vurderinger og konklusjon. 82 høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet. Bare 8 av disse er helt eller delvis uenige i departementets vurderinger og konklusjoner, mens de resterende 74 i det vesentligste er enige. Blant de som i det vesentligste støtter departementets vurderinger og konklusjoner er Justisdepartementet, Barneombudet, Norsk Fosterhjemsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernsamband, Norsk Lærerlag, Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening og Redd Barna , samt et stort flertall av fylkesnemndene, fylkesmennene, fylkeskommunene og kommunene. De høringsinstansene som støtter departementets syn, begrunner dette bl.a med viktigheten av å opprettholde skillet mellom straffelignende reaksjoner og barneverntiltak. «Barneombudet slutter seg til departementets oppfatning når det gjelder barnevernlovens hjemmelsgrunnlag i forhold til barn som begår kriminelle handlinger. Lovbruddene blir her definert som en del av de alvorlige utslag alvorlige atferdsforstyrrelser kan ha, ikke som en del av strafferetten. En endring av dette utgangspunktet vil etter Barneombudets oppfatning kreve en omfattende samfunnsdebatt. Det er likevel viktig å peke på behovet for et bredt tilbud av kriminalitetsforebyggende tiltak i vid forstand som en del av barnevernets ansvar. Mange av høringsinstansene er opptatt av at det er viktig for barneverntjenestens legitimitet at skillet mellom barnevern og samfunnsvern opprettholdes. Kristiansand kommune uttaler bl.a.: «Utgangspunktet for barneverntjenesten er å være en hjelpeinstans for barn og familier, og ikke et reaksjonsorgan i strafferettspleieøyemed. Her går det et skille hva angår verdimessige spørsmål. Barnevern kontra samfunnsvern er et moment som er vanskelig å håndtere i enkelte situasjoner. Dette dilemmaet er kanskje uløselig. Etter barneverntjenestens mening innehar barneverntjenesteloven bestemmelser som gir muligheter i dag til å sette inn nødvendige tiltak overfor barn som utøver kriminelle handlinger, men da med «barnets beste» som ledemotiv. Og ikke i et samfunnsvernende perspektiv. ... Flere av høringsinstansene understreker også viktigheten av godt forebyggende arbeid, og samarbeid mellom ulike etater og instanser i dette arbeidet. Andre peker på at det ikke er manglende lovgrunnlag for å gripe inn overfor denne ungdomsgruppen som er problemet, men mangel på gode tiltak. Enkelte av de høringsinstansene, herunder enkelte kommuner, som er delvis uenige i departementets vurderinger, mener at vilkårene for å gripe inn med tvang overfor atferdsvanskelig ungdom er såvidt strenge at dette vanskeliggjør mulighetene til å stanse en negativ utvikling med tvangstiltak. Enkelte mener i tråd med dette at det bør vurderes å endre loven slik at det stilles mindre strenge vilkår for å tvangsplassere ungdom kortvarig. Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfold uttaler bl.a.: «Terskelen for å benytte tvang kan i enkelte saker synes for høy, fordi det kunne vært oppnådd bedre resultater dersom tiltak hadde blitt satt inn tidligere - dvs. før problemene ble så alvorlige. Det bør derfor vurderes om ulike tiltak av mindre inngripende karakter skal kunne pålegges uavhengig av den unges samtykke, når det er nødvendig for å forebygge utvikling av alvorlige atferdsvansker, herunder kriminalitet. Når voksne begår straffbare handlinger, er det strafferettsapparatets hovedansvar å sette iverk etterfølgende tiltak, som straff og andre lignende tiltak. Når barn under den kriminelle lavalder begår lovbrudd, er det derimot i utgangspunktet foreldrenes eller andre foresattes ansvar å reagere. Når foreldrene ikke makter å følge opp, vil det sosiale hjelpeapparat, og da først og fremst barneverntjenesten, ha et ansvar for å gripe inn. I slike tilfeller vil det i første rekke være aktuelt å sette inn frivillige hjelpetiltak. Bare når situasjonen for barnet er alvorlig, kan det være aktuelt å sette i verk tiltak med tvang. Hovedformålet vil i alle tilfeller være å hjelpe barnet. Dette følger bl.a av prinsippet i barnevernloven § 4-1 om hensynet til barnets beste. Bestemmelsen innebærer at både ved vurderingen av om tiltak skal settes inn overhodet og ved vurderingen av hvilket tiltak som i så fall skal settes inn, er det hensynet til barnets beste som skal være avgjørende. En straffereaksjon vil ikke i seg selv være å anse som hjelp. Hvis en straffereaksjon skal ha en videre forebyggende effekt, må den gis i en sammenheng hvor barnet oppfatter at noen reagerer med å vise vilje til å hjelpe den unge. Barnet trenger hjelp til å forstå sine egne handlinger på en annen måte og til å forstå betydningen av å gjøre opp for seg. Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning gir barnevernloven tilstrekkelig hjemmel til å sette inn tiltak overfor barn som begår kriminelle handlinger dersom formålet med tiltaket skal være å ivareta barnets behov for hjelp. Det er likevel mulig at det ikke blir gjort nok for den gruppen ungdom som begår kriminalitet, og at de muligheter til å igangsette forebyggende hjelpetiltak som finnes, bl.a i barnevernloven, ikke blir benyttet i tilstrekkelig grad. Flertallet av landets kommuner har laget planer for forebyggende barnevernsarbeid. Stortinget har for inneværende år bevilget 4 millioner kroner til et utviklingsprogram for å styrke oppvekstmiljøet der tiltak mot rus, vold, kriminalitet, mobbing og rasisme også vil stå sentralt. Det vil i programmet bli lagt stor vekt på å stimulere offentlige etater, frivillige organisasjoner og nærmiljøer til å styrke og videreutvikle sitt forebyggende arbeid. Det er grunn til å tro at det nevnte utviklingsprogrammet, samt midlene til storbytiltak for barn og unge, kan avhjelpe noe av dette. For å styrke og kvalitetssikre innsatsen når det gjelder barn og unge som begår kriminelle handlinger, har departementet videre utarbeidet en handlingsplan for arbeidet med barn og unge med alvorlige atferdsvansker. (Rundskriv Q-12/97) Barne- og familiedepartementet er enig med Justiskomiteens flertall i at det er viktig å forebygge kriminalitet blant barn og unge. Kommunen er gjennom barnevernloven § 3-1 tillagt et ansvar for å følge nøye med i de forhold barn og unge lever under, og for å finne tiltak som kan forebygge (bl.a.) atferdsproblemer. Begrepet atferdsproblemer inkluderer kriminalitet. Barneverntjenesten har et spesielt ansvar for å avdekke slike problemer så tidlig som mulig og sette i verk tiltak i forhold til dette. Barneverntjenesten skal ifølge barnevernloven § 3-2 annet ledd samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som den er pålagt etter barnevernloven. Samarbeidet går i mange tilfeller ut på å delta i tverretatlige samarbeidsfora der bl.a politi- eller lensmannsetaten er representert. Lokalt samarbeid mellom barnevern og politi gir muligheter til løpende informasjonsutveksling om kriminalitetsutviklingen og for å sette inn tiltak på et tidlig stadium. Ifølge barnevernloven § 3-3 bør også barneverntjenesten samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge. Med forebyggende tiltak der barneverntjenesten er involvert menes her også tiltak som ikke er individrettede hjelpe-, omsorgs- eller atferdstiltak med hjemmel i barnevernloven. Det kan dreie seg om generelle tiltak for å bedre oppvekstmiljøet for barn i kommunen, bydelen eller distriktet. I forhold til kriminalitetsforebygging, vil det ofte dreie seg om tiltak for barn og unge som regnes for å være i faresonen for å utvikle forholdsvis alvorlig kriminell atferd. I mange tilfeller vil barneverntjenesten ikke selv iverksette tiltaket, men fungere som en formidlingsinstans. Barneverntjenesten kan f.eks. arbeide for at barn og unge i risikosonen får hjelp fra PP-tjenesten eller barne- og ungdomspsykiatrien. Barneverntjenesten arbeider også ofte for å integrere de utsatte i positive fritidsaktiviteter i frivillige organisasjoner. Et stort flertall av høringsinstansene er i det vesentligste enige i departementets vurderinger og konklusjon. Departementet vil på denne bakgrunn opprettholde den konklusjon som ble lagt til grunn i høringsnotatet, og vil derfor ikke fremme forslag om endringer i barnevernloven på dette området. Forslaget om krav om politiattest for visse grupper ansatte og oppdragstakere i barneverntjenesten vil medføre økt arbeidsmengde for politietaten i forbindelse med utstedelse av attestene. Barne- og familiedepartementet har, bl.a på bakgrunn av tall fra Statistisk Sentralbyrå kommet til at det som følge av lovendringen vil være behov for å utstede i overkant av 4000 politiattester pr.år. på landsbasis. Justisdepartementet vurderer ressursbehovet på landsbasis til å utgjøre 4 årsverk innen stillingskategorien kontoransatte. Forslaget om å heve den øvre aldersgrensen for opprettholdelse av allerede iverksatte barneverntiltak fra 20 til 23 år, vil ikke ha økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene da forslaget er begrenset til å omfatte tiltak som hører under den kommunale barneverntjenestens ansvarsområde. Når det gjelder kommunene vil forslaget ha begrensede økonomiske konsekvenser. Det er her tale om ungdom som i alle tilfelle ville hatt krav på bistand fra sosialtjenesten. Forslaget innebærer imidlertid en forskyvning av ansvar fra sosialtjenesten til barneverntjenesten for denne gruppen. Forslaget om plikt til å utarbeide tiltaksplan for barn som er plassert med hjemmel i § 4-24 og § 4-26 vil heller ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning verken for kommunen eller fylkeskommunen. For det første er det tale om et relativt lite antall slike saker på årsbasis i den enkelte kommune. For det andre utarbeider mange kommuner lignende planer allerede i dag. Forslaget om utarbeidelse av tiltaksplaner innebærer en formalisering av de vurderinger kommunen i alle tilfeller skal foreta før det iverksettes tiltak etter disse bestemmelsene. Når det gjelder fylkeskommunen, skal den i alle tilfeller bistå kommunene ved plassering av barn utenfor hjemmet. Forslaget vil derfor ha svært begrensede administrative og økonomiske konsekvenser også for fylkeskommunen. Forslaget om at fylkeskommunen, i likhet med kommunen, skal ha et ansvar for å undersøke om private institusjoner drives i samsvar med loven og på en forsvarlig måte når slike institusjoner benyttes med hjemmel i barnevernloven, vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser. Det legges til grunn at fylkeskommunen har et slikt ansvar også i dag når fylkeskommunen initierer og finansierer bruk av slike institusjonsplasser på grunn av mangel på egne institusjonsplasser. Forslaget innebærer derfor en formell presisering av de reelle ansvarsforhold. Forslaget om å overføre ansvaret for fastsetting av oppfostringsbidrag etter barnevernloven fra fylkesnemndene til bidragsfogden, vil føre til en noe redusert arbeidsmengde for fylkesnemndene, mens arbeidsmengden og saksomfanget for trygdekontorene vil øke. Det er vanskelig å vurdere om antall saker totalt vil øke som følge av lovendringen. I alle tilfelle antar departementet at de økonomiske og administrative konsekvensene av endringen vil være svært begrensede. Det er tale om få saker og bidragsfogden har allerede et apparat til å behandle denne sakstypen. Ingen av de øvrige endringsforslagene har økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Med unntak av forslaget om innføring av krav om politiattest for visse grupper ansatte og oppdragstakere i barneverntjenesten har endringsforslagene ubetydelige administrative og økonomiske konsekvenser. Lovens hovedregel er at tiltak etter loven kan vedtas for barn under 18 år, jf. § 1-3 første ledd. Når tiltak etter loven er iverksatt før barnet fyller 18 år, kan de likevel opprettholdes inntil vedkommende fyller 23 år dersom barnet samtykker. Tiltak som er iverksatt før fylte 18 år, kan inntil fylte 23 år erstattes av andre tiltak som omhandlet i loven. Tiltak som omhandlet i § 4-24 kan fortsatt bare opprettholdes innenfor de tidsbegrensninger som § 4-24 første og annet ledd fastsetter. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.2. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.7. Da et vedtak om omsorgsovertakelse er rettet mot barnets foreldre, faller vedtaket automatisk bort når barnet blir myndig ved fylte 18 år. Etter § 1-3 kan imidlertid selve tiltaket, f.eks. en fosterhjemsplassering, likevel opprettholdes etter fylte 18 år dersom ungdommen selv samtykker. For å skape forutsigbarhet for barn som er under barneverntjenestens omsorg helt fram til myndighetsalder, plikter barneverntjenesten etter forslaget til § 4-15 fjerde ledd å vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om det skal settes inn andre hjelpetiltak etter at omsorgsvedtaket bortfaller. Denne vurderingen skal foretas i samarbeid med barnet og skal skje i god tid før barnet fyller 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak. Planen skal utarbeides på grunnlag av de vurderinger barneverntjenesten i samarbeid med barnet har gjort. Hvor lang tid planen skal utarbeides for blir det opp til barneverntjenesten i samarbeid med barnet å vurdere i hvert enkelt tilfelle. Planen er ikke rettslig bindende for noen av partene, men skal være retningsgivende for barneverntjenestens videre arbeid i forhold til framtidige tiltak. Det vises forøvrig til pkt. 2.2. Når barn med alvorlige atferdsvansker blir plassert i institusjon med hjemmel i barnevernloven § 4-24 eller § 4-26 skal barneverntjenesten utarbeide tiltaksplan for barnet. Det skal utarbeides tiltaksplan for barnet uavhengig av plasseringens forventede varighet. Varigheten av plasseringen vil likevel ha betydning for innholdet i tiltaksplanen. Plikten til å utarbeide tiltaksplan omfatter ikke plasseringer som skjer på grunnlag av midlertidig vedtak i henhold til § 4-25 annet ledd annet punktum jf. § 4-24. Når plasseringen skjer med hjemmel i barnevernloven § 4-24 skal et utkast til tiltaksplan foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Fylkesnemnda er ikke bundet av kommunens vurderinger. Tiltaksplanen må derfor justeres dersom fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til grunn for vedtaket avviker fra de vurderingene som er nedfelt i utkastet. Endelig tiltaksplan skal foreligge snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger. Når plasseringen skjer med hjemmel i barnevernloven § 4-26 skal tiltaksplanen om mulig foreligge før plasseringen iverksettes. Både når plasseringen skjer med hjemmel i § 4-24 og § 4-26 kan planen endres dersom barnets behov endrer seg. Dersom barnet er plassert med hjemmel i § 4-24 kan det imidlertid ikke foretas endringer som er i strid med fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til grunn for dette. Tiltaksplanen og senere endringer av denne skal så langt som mulig skje i samarbeid med barnet. Når plasseringen skjer med hjemmel i § 4-26 skal barnet og de som har foreldreansvaret samtykke til tiltaksplanen. For barn som har fylt 15 år er ikke foreldrenes samtykke nødvendig. I disse tilfellene er barnets samtykke tilstrekkelig. Når plasseringen skjer med bistand fra fylkeskommunen skal fylkeskommunen bistå kommunens barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplanen. Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.8. Formålet med bestemmelsene er å hindre seksuelle overgrep mot barn. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i barnehageloven § 20. Bestemmelsen innebærer at den som skal ansettes i barneverninstitusjon, både fylkeskommunal og privat, skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Tilsvarende gjelder for den som skal godkjennes som fosterforeldre, jf barnevernloven § 4-22. For disse gruppene er kravet om politiattest med andre ord obligatorisk. Bestemmelsen innebærer videre at det kan kreves framlagt politiattest fra personer som ikke er ansatt på en barneverninstitusjon, men som utfører oppgaver i eller for institusjonen som innebærer at de har direkte kontakt med barn som oppholder seg der. Dette kan f.eks. være personer som påtar seg ulike oppdrag for institusjonen, f.eks. i forbindelse med ulike aktiviteter i eller utenfor institusjonen. Det kan også kreves politiattest fra andre som bor i et fosterhjem, f.eks fra fosterforeldrenes voksne hjemmeboende barn eller leieboere. Barneverntjenesten kan videre kreve politiattest fra støttekontakter, tilsynsførere, private som tar i mot barn som avlastningstiltak og andre som utfører oppgaver for barneverntjenesten som ledd i hjelpetiltak. For disse gruppene er kravet om politiattest ikke obligatorisk. Det er opp til den som gir vedkommende oppdraget å vurdere hvorvidt oppdraget er av en slik art at det skal kreves framlagt politiattest. Det må ved denne vurderingen ses hen til hvorvidt oppdragets art gir mulighet til å utsette barnet for seksuelle overgrep. Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg, eller dømt for brudd på straffeloven § 194, § 195, § 196, § 197, § 198, § 199, § 207, § 209, § 211 bokstav d, 212 første ledd nr 3 og 212 annet ledd. Den som er ilagt forelegg eller dømt for overtredelse av disse sedelighetsbestemmelsene skal være utelukket fra å utføre arbeid eller oppgaver som omhandlet i bestemmelsen. Det er uten betydning om vedkommende er idømt straff eller sikring. Bestemmelsen innebærer tidsfrist for barneverntjenesten til å forberede og oversende saksframlegg til fylkesnemnda når den private part har satt fram krav om endringer i tidligere vedtak. Hovedregelen er at slike saker skal oversendes snarest mulig og senest innen tre måneder etter at kravet om endring er kommet inn til barneverntjenesten. Fristen på tre måneder gjelder også i de tilfeller barneverntjenesten oppnevner sakkyndige til å foreta utredninger. Unntaksvis er det adgang for barneverntjenesten til i særlige tilfeller å utvide fristen inntil seks måneder. Seks måneders frist forutsettes bare å være aktuelt der det er behov for særlig tidkrevende utredninger. Bestemmelsen innebærer at kommunens krav om at foreldrene betaler oppfostringsbidrag for barn som er plassert utenfor hjemmet, fremmes for og avgjøres av trygdekontoret. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.3. Fylkeskommunen har etter bestemmelsen ikke økonomisk ansvar for eventuelle utgifter som oppstår når barneverntiltak i form av fosterhjemsplassering eller institusjonsopphold opprettholdes etter at barnet er fylt 20 år. Bestemmelsen innebærer at det for ungdom over 20 år først og fremst til være aktuelt med hjelpetiltak som hører under den kommunale barneverntjenestens ansvarsområde. Dette kan f.eks. være ordinært fosterhjem, støttekontakt, tilsyn osv. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.2. Bestemmelsen innebærer at tidsbegrensningen på fire år som gjelder for oppnevnelse av sakkyndige og alminnelige utvalg ikke gjelder for oppnevnelse av fylkesnemndsledere. Se nærmere under pkt. 2.11. Forslaget om opphevelse av bestemmelsen innebærer at fylkesmannen ikke lenger skal ha sekretariatsfunksjoner for fylkesnemnda. Se nærmere under pkt. 2.12. Forslaget innebærer at kommunen kan kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.9. I femte ledds første punktum siktes det med «sine egne omkostninger» til de omkostninger som en part i en rettssak normalt må dekke selv eller i det minste i første omgang er ansvarlig for overfor domstolen. Det er i første rekke utgifter til egen deltakelse i saken, til advokatbistand og til vitner og sakkyndige m.m som parten selv begjærer innkalt eller oppnevnt. Annet punktum omfatter den private parts omkostninger. De vil dels bli dekket i form av fri sakførsel, jf rettshjelpsloven § 19 nr 2. Annet punktum har imidlertid selvstendig betydning for nødvendige omkostninger som ikke dekkes under fri sakførsel, f.eks. utgifter til egen deltakelse i saken, jf rettshjelsloven § 24 annet ledd. Tredje punktum svarer til tvistemålsloven § 483 annet punktum. Dersom en kommune etter de alminnelige reglene om saksomkostningsansvar i tvistemålsloven kapittel 13 i utgangspunktet er ansvarlig overfor motparten og retten unntaksvis finner at det foreligger «særlige grunner» som taler for at kommunen holdes ansvarlig, er det normalt staten som skal tilkjennes erstatning, jf rettshjelpsloven § 25. Dette ansvaret omfattes ikke av regelen i annet punktum om at staten skal dekke omkostningene ved saken. Med den foreslåtte utformingen av femte ledd vil henvisningen til tvistemålsloven kap. 33 ikke omfatte saksomkostningsreglene i tvistemålsloven § 483. Tvistemålsloven kapittel 33 er utformet med tanke på at den private part er saksøker. Forslaget om at kommunen skal kunne bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving avviker fra utgangspunktet i kapittel 33. Dette innebærer at ikke alle bestemmelsene kan anvendes direkte, og endringsforslaget innebærer således at bestemmelsene i tvistemålsloven kap. 33. skal gjelde så langt de passer i disse tilfellene. Bestemmelsen innebærer at bidrag som er fastsatt i medhold av barneloven faller bort når det kan fastsettes oppfostringsbidrag med hjemmel i barnevernloven § 9-2, dvs når barnet er plassert utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.3. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester i samsvar med et framlagt forslag. Forslag til lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år. Jf. likevel § 4-24 tredje ledd. § 4-6 fjerde ledd skal lyde: Er det truffet vedtak etter annet ledd, skal forslag som nevnt i § 7-3 sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker, men innen to uker hvis det gjelder tiltak etter § 4-24. § 4-13 skal lyde: § 4-13. Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse. Et vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Fylkesnemnda s leder kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. § 4-15 nytt fjerde ledd skal lyde: I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak. Planen kan endres. Ny § 4-28 skal lyde: § 4-28. Tiltaksplan. Når et barn blir plassert i institusjon uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret, jf. § 4-24, skal barneverntjenesten sørge for at det utarbeides en tiltaksplan for barnet. Utkast til tiltaksplan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Endelig tiltaksplan skal utarbeides snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger. Tiltaksplanen må ikke være i strid med fylkesnemndas vedtak eller med forutsetningene for vedtaket. Også når barneverntjenesten medvirker til en plassering i institusjon på grunnlag av samtykke, jf. § 4-26, skal den sørge for at det utarbeides tiltaksplan for barnet dersom barnet og de som har foreldreansvaret samtykker. Har barnet fylt 15 år, er barnets samtykke tilstrekkelig. Tiltaksplanen skal om mulig foreligge før plasseringen iverksettes. Tiltaksplanen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Utarbeidelse og endringer av tiltaksplanen skal så langt som mulig skje i samarbeid med barnet. Når plasseringen skjer i medhold av § 4-24 må det ikke gjøres endringer i strid med fylkesnemndas vedtak eller med forutsetningene for vedtaket. Når plasseringen skjer i medhold av § 4-26, må samtykke som nevnt i første ledd femte og sjette punktum innhentes også når tiltaksplanen skal endres. Når plasseringen skjer med bistand fra fylkeskommunen, jf. § 2-2, skal fylkeskommunen etter anmodning fra barneverntjenesten i kommunen bistå barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplanen. Departementet kan gi retningslinjer om tiltaksplanens innhold. § 5-8 femte ledd skal lyde: Vil kommunen eller fylkeskommunen gi økonomisk støtte til en institusjon som ikke er innpasset i fylkeskommunens plan, eller bruke tilbudet som en del av sitt omsorgs- og behandlingstilbud, må den undersøke og følge med i at det drives i samsvar med denne loven og de forskrifter som gjelder for den, og at det ellers drives på en forsvarlig måte. § 6-10. Politiattest. Den som skal ansettes i en institusjon som er med i fylkeskommunens plan etter § 5-1 jf. § 5-2 skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Det samme gjelder for den som skal ansettes i en privat institusjon som ikke er tatt inn i fylkeskommunes plan, men som benyttes for barn og unge som omfattes av denne loven, jf. § 5-8. Det kan kreves politiattest også fra andre som utfører oppgaver for institusjonen og som har direkte kontakt med barn og unge som oppholder seg der. Den eller de som skal godkjennes som fosterforeldre, jf. § 4-22, skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Det kan kreves politiattest også fra andre som bor i fosterhjemmet. Det kan kreves politiattest fra støttekontakter, tilsynsførere, private som tar i mot barn som avlastningstiltak og andre som utfører oppgaver for barneverntjenesten som ledd i hjelpetiltak etter § 4-4. Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for brudd på straffeloven § 194,§ 195, § 196, § 197,§ 198,§ 199,§ 207, § 209, § 211 bokstav d, 212 første ledd nr 3 og 212 annet ledd. Den som er ilagt forelegg eller er dømt for overtredelse som nevnt i fjerde ledd er utelukket fra å utføre arbeid eller oppgaver som omhandlet i denne bestemmelse. Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen. § 7-3 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde: Når saken gjelder krav fra den private part om endringer i et tidligere vedtak, skal barneverntjenesten forberede og oversende saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen tre måneder fra barneverntjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder. Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at det fastsettes oppfostringsbidrag fra hver av foreldrene fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt og til og med den måneden plasseringen opphører. Oppfostringsbidrag kan bare kreves dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Krav om bidrag eller om endring av fastsatt bidrag etter denne bestemmelsen sendes trygdekontoret, som fastsetter beløpet. Den bidragspliktige kan sette fram krav overfor trygdekontoret om å få endret bidraget eller ettergitt bidragsgjeld. Bidraget kan fastsettes eller endres fra opptil tre måneder forut for det tidspunkt kravet ble mottatt. Bidrag som er fastsatt etter barneloven faller bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter denne bestemmelsen. Trygdekontorets vedtak kan påklages til fylkestrygdekontoret. Bidrag etter denne bestemmelsen innkreves av bidragsfogden etter reglene for innkreving av underholdsbidrag. Bidraget skal innbetales til kommunen. § 9-4 annet ledd skal lyde: Når det gjelder barn under 20 år som blir plassert i fosterhjem eller institusjon skal fylkeskommunen dekke den del av kommunens utgifter som overstiger det kommunen plikter å betale etter § 9-5. § 9-2 annet ledd første punktum skal lyde: Oppnevningen av utvalg som nevnt i første ledd bokstav b og c gjelder for fire år om gangen. § 9-3 oppheves. § 9-10 første ledd skal lyde: Nemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten av den private part eller kommunen. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder § 8-3 annet ledd. § 9-10 femte ledd skal lyde: Nåværende § 9-10 femte ledd blir nytt sjette ledd. § 9-10 nytt sjette ledd skal lyde: For øvrig gjelder tvistemålsloven kapittel 33 tilsvarende ved overprøving av disse sakene så langt det passer. I lov 8. april 1981 om barn og foreldre (barnelova) gjøres følgende endringer: Ny § 53a skal lyde: § 53a. Tilhøvet mellom reglane om fostringsplikt etter barnelova og barnevernloven. Fostringstilskot som er fastsette etter lova her fell bort frå det tidspunktet tilskot kan fastsetjast etter barnevernloven § 9-2. Ot.prp.nr.60 (1997-1998) Om lov om endringer i lov 13. |
lovdata_cd_43182 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.677 | Når en og samme bestemmelse finnes - med noe ulikt innhold - i forskjellige lover; hvilken lov skal vi bruke? For eksempel: I Lov om anke til Trygderetten finner vi at fristen for anke er seks uker (§10 første ledd). I forvaltningslovens §29 finner vi at klagefristen er tre uker. Hvilken frist gjelder for å påklage et vedtak i en trygdesak? Eller et annet eksempel: Ifølge forvaltningslovens §12 har en part rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn i saksbehandlingen. Vi finner ingen tilsvarende bestemmelse i folketrygdloven. Kan søkeren la seg bistå av fullmektig på alle trinn i en trygdesak? Svaret på begge spørsmål finner vi i forvaltningslovens §1: Forvaltningsloven gjelder når ikke annet er bestemt i eller i medhold av (annen) lov. En klagefrist på tre uker gjelder generelt når ikke andre frister er lovfestet på de enkelte forvaltningsområder. Retten til å la seg bistå av fullmektig på alle trinn i saken gjelder generelt - og da også i trygdesaker - med mindre annet (mot formodning) skulle være bestemt. Forvaltningsloven oppfattes som en generell lov i denne sammenheng og gjelder altså når ikke annet er bestemt i annen (spesiell) lov, jf. folketrygdlovens § ;21-1 som uttrykker at «Forvaltningsloven gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i dette kapitlet.» Dette er nytt i forhold til den gamle folketrygdloven som inneholdt spredte saksbehandlingsregler av både generell og spesiell karakter. En har i kap. 21 samlet de spesielle reglene og viser for øvrig til de generelle reglene i forvaltningsloven. Man snakker om et rettskildeprinsipp som går ut på at spesiell lov går foran generell lov. Andre rettskildeprinsipper er at regler av «høyere» rang går foran regler av lavere rang, grunnlov går foran lov, lov går foran forskrift. Som oppsummering: I folketrygdsaker anvendes saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven med mindre det er fastsatt spesielle regler i folketrygdlovens kap. 21. I ankesaker gjelder Lov om anke til Trygderetten, se folketrygdloven §21-12 femte ledd. I forskutterings- og bidragssaker anvendes forvaltningsloven med mindre det er fastsatt spesielle regler i forskutteringsloven, barneloven eller i bidragsinnkrevingsloven. I administrative har vi kun forvaltningslovens bestemmelser å holde oss til. 1.4 Definisjoner (særlig partsbegrepet) |
lovdata_cd_63781 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.922 | Publisert: Somb-1963-42 (1963 50) Sammendrag: Spørsmål om ytelser etter statens skyssregulativ. Saksgang: (Jnr. 783/63). A. klaget over at han ikke fikk de ytelser etter statens skyssregulativ som han mente å ha krav på etter tilsagn, gitt ved ansettelsen. Forholdet var følgende: A. ble i september 1961 tilsatt ved Sivilforsvarets Sentralledelse. I følge tilsettingspapirene var hans faste arbeidssted Sivilforsvarets Sentralledelse, Oslo. Før han ble tilsatt spurte kontorsjef B. om han var villig til å tjenestegjøre ved Sivilforsvarets sentralanlegg og ta fast bopel der til anleggsperioden var over. Han kunne i tilfelle regne med å få de godtgjørelser som gjaldt i følge skyssregulativet. A. overtok stillingen og tok fast opphold ved anlegget. A. mente han hadde krav på kostgodtgjørelse, reisepenger og natt-tillegg for den tiden han bodde på anlegget med i alt kr. 4.243,-, men kravet ble avslått av Lønns- og prisdepartementet. Jeg forela klagen for Sivilforsvarets Sentralledelse, som opplyste at kontorsjef B. var avgått ved døden. Kontorsjef B. hadde imidlertid i sin innstilling om ansettelse av A. anført: «Teknisk kontors forslag har som forutsetning at vedkommende ingeniør må kunne tiltre i august måned d.å., og at han er villig til å tjenestegjøre ved sentralanlegget ut dette år. Den nåværende leder av kontoret anførte i et notat av 14. august 1963: «Ved ingeniør A.s tiltredelse ved Sivilforsvarets sentralledelse i 1961, var anleggsarbeidet ved sentralanlegget i full gang. Koordineringen og kontrollen av de tekniske arbeider var mangelfull. Ved sin tiltredelse i sivilforsvaret ble derfor ingeniør A. forespurt om han inntil videre, iallfall ut året, var villig til å tjenestegjøre ved sentralanlegget. Dette sa ingeniør A. seg villig til. Av praktiske grunner ble det foreslått at A. skulle ta ophold på stedet, leie seg inn på hotell eller privat. Teknisk kontor fant denne ordning økonomisk rimeligere, enn om en måtte ansette egen kontrollør ute fra. Det var forutsetningen at A. skulle dekkes økonomisk ved dette ekstraordinære opphold. Teknisk kontor har ikke anvist husvær for A. På grunn av de vanskelige innkvarteringsmuligheter på stedet, fant A. det nødvendig å innkvartere seg i kontorboden. Noen reell skriftlig avtale med hensyn til godtgjørelse for ekstra utlegg A. måtte få, ble ikke opprettet. For øvrig tiltrer jeg A.s skriv av - og 7. august 1962 (refererer seg til A.s 2 brev til ombudsmannen)». Jeg tok deretter saken opp med Lønns- og prisdepartementet, idet jeg bemerket at det så vidt jeg kunne se, ikke kunne være tvil om at A. hadde hatt en berettiget forventning om å få kostgodtgjørelse og natt-tillegg. Saken ble av Lønns- og prisdepartementet ekspedert gjennom Justisdepartementet, som i brev av 12. desember 1963 bemerket: «På grunn av de opplysninger ingeniør A. nå har gitt om det tilsagn om godtgjøring etter statens skyssregulativ som skal være blitt gitt ham av avdøde kontorsjef B. under en konferanse før A. tiltrådte engasjementet, finner Justisdepartementet å kunne samtykke i at A. etter omstendighetene får dekket den fremlagte regning fullt ut. Da saken tidligere hadde vært mangelfullt opplyst og A.s krav nå var etterkommet, gav saken ikke grunn til ytterligere bemerkninger. |
lovdata_cd_60995 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.914 | Dato: 2000. Publisert: Somb-2000-41 (2000 s 164) Sammendrag: Systematisk undersøkelse av saksbehandlingen ved sykehjem i forbindelse med disponering av kontantytelser fra folketrygden. ( Helserett, barnevern, sykehjem ) På bakgrunn av flere klager på alders- og sykehjems disponering av beboernes penger besluttet ombudsmannen i 1998 å foreta en systematisk undersøkelse. Fem tilfeldig valgte sykehjem ble tatt med i undersøkelsen, som viste at terskelen for å gripe inn med vedtak varierte sterkt mellom institusjonene. Det ble avdekket en rekke mangler ved saksbehandlingen, bl.a. forberedelsen av disponeringsvedtak, utformingen av vedtakene, underretningen og oppfølgingen av vedtakene. Saksgang: (Sak 1998-1638) Ombudsmannen har i de senere år mottatt enkelte klager vedrørende disponering av og kontroll med alders- og sykehjemsbeboeres økonomiske midler. Etter egne forskrifter hjemlet i henholdsvis folketrygdloven, sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven (avhengig av hvilken institusjon det gjelder), kan det treffes vedtak om disponering av beboernes kontantytelser fra folketrygden. Adgangen til å treffe vedtak om disponering gjelder alle pengeytelser beboeren mottar fra folketrygden, også ytelser som blir oppspart på konto under oppholdet. Disponeringsretten er imidlertid begrenset til 3/4 av folketrygdens grunnbeløp (fra 1. mai 2000 kr. 49.090,-). Andre inntekter som beboeren måtte ha - f.eks. private pensjoner - faller i sin helhet utenfor adgangen til å treffe vedtak om disponering. Vedtak om disponering av kontantytelser griper direkte inn i beboerens økonomiske handleevne og omfatter for mange hele eller det alt vesentlige av inntektsgrunnlaget. Ordningen stiller store krav til de institusjoner som treffer vedtaket, og saker av denne art vil ofte kunne føles vanskelige av så vel pårørende som de ansatte ved institusjonen. I et møte mellom representanter fra mitt kontor og Sosial- og helsedepartementet 10. februar 1999 kom det fram at det forelå forholdsvis lite erfaringsmateriale om hvordan regelverket på dette området ble anvendt i praksis. Jegbesluttet derfor å foreta en bredere undersøkelse av forholdene ved enkelte utvalgte institusjoner. Det ble innledningsvis foretatt en forundersøkelse hvor Ryggeheimen Bo- og servicesenter i brev herfra 24. februar 1999 ble bedt om å besvare noen spørsmål relatert til de vedtak om disponering av kontantytelser som var truffet ved institusjonen. Institusjonen var tilfeldig valgt. I svaret hit 24. mars 1999 opplyste sykehjemmet, som hadde 62 beboere, at det ikke var truffet noe vedtak om disponering. Sett hen til at antallet beboere var forholdsvis høyt, ble sykehjemmet i brev 16. april 1999 bedt om å opplyse om noen av beboerne hadde behov for hjelp til å ivareta sin private økonomi, og i tilfelle, hvorfor det ikke var truffet vedtak. Sykehjemmet besvarte henvendelsen i brev 12. mai 1999 og opplyste at flere av beboerne hadde behov for hjelp til å ordne sin økonomi. Behovet ble «i alt vesentlig grad ivaretatt av pårørende». Sykehjemmet ville nå revurdere sin praksis. Etter dette ble det besluttet å utvide undersøkelsen til flere institusjoner. På grunnlag av en konkret vurdering hvor det bl.a. ble lagt vekt på størrelse og geografisk plassering, ble Surnadal sjukeheim (65 beboere), Vennesla omsorgssenter (59 beboere), Haglia senter for aldersdemente (17 beboere) og Bjervatun Sjuke- og aldersheim (59 beboere, hvorav 39 på sykehjemsavdelingen) valgt ut i tillegg til Ryggeheimen Bo- og servicesenter. Jeg vil understreke at jeg ikke har mottatt klager på noen av disse institusjonene vedrørende vedtak om disponering av beboernes kontantytelser. Disponering av kontantytelser reguleres av flere regelsett. Hvilket regelsett som gjelder i det enkelte tilfelle, avhenger av hva slag institusjon beboeren er tilknyttet. Jeg har valgt å begrense undersøkelsen til beboere på sykehjem som faller inn under kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 §1-3 annet ledd nr. 5. Hjemmel for å treffe vedtak om disponering av kontantytelser fra folketrygden for slike beboere er inntatt i lovens §6-8, jf. forskrift 11. november 1988 nr. 1018 om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie (disponeringsforskriften). Vedtak truffet etter forskrifter gitt i medhold av henholdsvis folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 og sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81, er ikke særskilt vurdert i undersøkelsen her. I forbindelse med gjennomføringen av undersøkelsen har jeg også bedt kommunene opplyse om beboere på de enkelte institusjonene har fått oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven 22. april 1927 nr. 3 §90a, jf. Justisdepartementets forskrift 29. juni 1993 om meldeplikt for helseinstitusjoner m.m. etter vergemålslovgivningen. Spørsmålene om hjelpeverge har først og fremst vært stilt for å fremskaffe et mest mulig helhetlig bilde av hvilken bistand beboerne har med økonomien i det daglige. Spørsmål relatert til oppnevnelse av hjelpeverge har således ikke vært undergitt nærmere undersøkelser herfra. kommunehelsetjenesteloven, disponeringsforskriften og forvaltningsloven er overholdt. Det tas således ikke stilling til om de enkelte vedtakene som er truffet, materielt sett er riktige etter kriteriene i kommunehelsetjenesteloven og disponeringsforskriften. For eksempel har ikke undersøkelsen tatt sikte på å etterprøve hvorvidt den psykiske tilstand (medisinsk sett) faktisk gjorde beboeren ute av stand til å disponere egne midler. 2. GJENNOMFøRINGEN AV UNDERSøKELSEN (METODE) Undersøkelsen er gjennomført ved at sykehjemmene skriftlig er bedt om å besvare generelle spørsmål knyttet til saksbehandlingen. Ryggeheimen Bo- og servicesenter har som nevnt besvart spørsmålene herfra i brev henholdsvis 24. mars og 12. mai 1999. Bjervatun Sjuke- og aldersheim har svart i brev 8. juli 1999, Haglia senter for aldersdemente i brev 15. juli 1999, Surnadal sjukeheim i brev 30. juli 1999 og Vennesla omsorgssenter i brev 4. august 1999. Bjervatun Sjuke- og aldersheim, Haglia senter for aldersdemente og Surnadal sjukeheim har i tillegg til redegjørelsen lagt ved skriftlige retningslinjer for vedtak om disponering av beboernes kontantytelser. I tillegg har mitt kontor fått tilsendt, og systematisk gjennomgått, de vedtak som var truffet for de beboere som nå bodde på institusjonene. Ved gjennomgåelsen ble det benyttet et kontrollskjema som var særskilt utarbeidet for undersøkelsen. Det ble i alt gjennomgått 52 vedtak, hvorav elleve vedtak ved Bjervatun Sjuke- og aldersheim, 14 vedtak ved Haglia senter for aldersdemente, 25 vedtak ved Surnadal sjukeheim og to vedtak ved Vennesla omsorgssenter. Jeg gjør oppmerksom på at det ved Surnadal sjukeheim var lagt ved 18 standardskjemaer hvor det ikke var truffet vedtak. Ved Vennesla omsorgssenter var det sendt ut forhåndsvarsel i sju saker uten at vedtak ble truffet. Grunnen til at det ikke ble truffet vedtak i disse sakene, synes å ha vært innvendinger fra beboere/pårørende. Det fremgår ikke om beboerne i disse tilfellene selv har tatt hånd om økonomien, om de har fått oppnevnt hjelpeverge, eller om dette har vært overlatt pårørende på uformelt grunnlag. En foreløpig rapport ble oversendt 20. juni 2000 til de berørte kommuner for eventuelle merknader. Rygge kommune meddelte i brev 4. juli 2000 at den ikke hadde merknader, mens Vestvågøy kommune, Vennesla kommune og Surnadal kommune ikke har besvart henvendelsen. Nome kommune kom i brev 26. juli 2000 med et par korreksjoner til den foreløpige rapporten. Korreksjonene er tatt hensyn til i den endelige rapporten. Som vedlegg til brevet fulgte et eksemplar av nye rutiner kommunen hadde utarbeidet for disponering av kontantytelser fra folketrygden. For ordens skyld opplyses at de nye rutinene ikke inngår i grunnlaget for undersøkelsen her. En systematisk gjennomgang av vedtak som er truffet, kan deles opp på forskjellige måter. I denne undersøkelsen ble det ansett formålstjenlig å undersøke om sentrale regler som omhandler de ulike trinn/stadier av saksbehandlingen, er overholdt. Det vil si fra institusjonen vurderer om det skal treffes vedtak om disponering av beboerens kontantytelser, til vedtaket er endelig. Saksbehandlingsreglene som skal anvendes når det treffes vedtak om disponering av kontantytelser, følger hovedsakelig av §6-8 i kommunehelsetjenesteloven og av disponeringsforskriften. I tillegg får forvaltningsloven 10. februar 1967 supplerende anvendelse. Jeg vil først ta for meg institusjonenes oppfølging av saksbehandlingsreglene som gjelder før det treffes vedtak (saksforberedelsen). Deretter vil jeg vurdere om de regler som omhandler selve vedtaket er overholdt, før jeg går over til reglene som gjelder etter at vedtaket er truffet. Det vil under det enkelte trinn av saksbehandlingen først bli gitt en presentasjon av de sentrale regler som skal følges. På grunnlag av denne presentasjonen vil det bli gitt en sammenfatning av hvordan reglene er praktisert, eller er forutsatt praktisert av institusjonene. Grunnlaget for sammenfatningen vil dels være kommunenes generelle svar på spørsmålene som ble stilt fra mitt kontor. For de institusjoner som har utarbeidet retningslinjer, vil det også bli tatt hensyn til disse. Dels vil sammenfatningen være basert på resultatet av den gjennomgang mitt kontor har foretatt av vedtakene som er truffet ved institusjonene. Jeg vil deretter i pkt. 4 gi mine merknader til resultatet av undersøkelsen. 3.2.1 Saksbehandlingsregler - retten til å bli varslet og å få uttale seg før det treffes vedtak (kontradiksjon). Disponeringsforskriften §2-2 lyder: «Ledelsen for boformen skal disponere kontantytelse etter folketrygden for de beboere som ikke er i stand til å disponere midler. Denne beslutningen tas av sykehjemmets lege i samråd med nærmeste pårørende eller beboers verge og den som har det sykepleiefaglige ansvar for beboeren. Bestemmelsen angir dels det materielle vilkår for at det kan treffes vedtak om disponering («ikke i stand til å disponere midler»), og hvem som kan treffe vedtaket («sykehjemmets lege»). bestemmelsens annet punktum hvem som skal varsles og gis rett til å uttale seg før det treffes vedtak. Dette følger av at vedtaket skal treffes i «samråd», og er også uttrykkelig presisert i departementets merknader til bestemmelsen. Det er den siste delen av bestemmelsen som skal omtales nærmere under dette punktet. Beboernes nærmeste pårørende eller verge skal med andre ord varsles og gis rett til å uttale seg før det treffes vedtak. Når det er oppnevnt hjelpeverge, legger jeg til grunn at også denne skal varsles og gis rett til å uttale seg selv om ikke bestemmelsen uttrykkelig nevner «hjelpeverge» i oppregningen. Hjelpevergens oppgaver er etter vergemålsloven §90b å ivareta «klientens anliggender» i sin alminnelighet eller på enkelte særlige områder. Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier da at også hjelpevergen blir varslet og får anledning til å uttale seg før vedtaket treffes, jf. prinsippet i forvaltningsloven §17 første ledd. Jeg nevner i tillegg at «hjelpeverge» er tatt med ved anvendelsen av den tilsvarende bestemmelse i §6-3 i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 om disponering av kontantytelser for beboere i bolig med heldøgns omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven §7-5. Noen grunn til å ha en annen praksis for institusjoner som faller inn under kommunehelsetjenesteloven, kan jeg vanskelig se skulle foreligge. Disponeringsforskriften §2-2 suppleres av forvaltningsloven §16, hvoretter parten selv som hovedregel har rett til å bli varslet, og å få anledning til å uttale seg før det treffes vedtak. Denne bestemmelsen gjelder også når det treffes vedtak om disponering av kontantytelser, men vil på grunn av beboerens psykiske helsetilstand ofte kunne få mindre praktisk betydning enn varslings- og uttaleretten som disponeringsforskriften gir pårørende og verge/hjelpeverge. I fire av de elleve vedtak som ble gjennomgått, hadde beboeren fått oppnevnt hjelpeverge. I tre av disse vedtakene var det også opplyst at hjelpevergen var varslet. Ingen av de elleve vedtakene inneholdt opplysninger om beboeren selv var varslet, eller om han hadde pårørende som var varslet. Det fremgikk heller ikke av noen av vedtakene om det var kommet inn merknader fra beboer, verge/hjelpeverge eller pårørende, og hva merknadene eventuelt gikk ut på. Sykehjemmet har utarbeidet egne retningslinjer for vedtak om disponering av kontantytelser. Her fremgår det bl.a. at vedtaket treffes i samråd med pårørende eller verge/hjelpeverge. Også det standardskjema som er benyttet for vedtakene, forutsetter dette. Det er imidlertid vanskelig å etterprøve om retningslinjene og forutsetningene i standardskjemaet på dette punkt faktisk har vært fulgt i den enkelte sak. I fire av de 14 vedtakene som ble gjennomgått her fremgikk det at beboeren hadde pårørende, mens det i tre tilfeller var oppnevnt hjelpeverge. Det fremgikk av tre av disse vedtakene at pårørende/hjelpeverge også var varslet. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger om beboeren selv var varslet. Det fremgikk heller ikke av noen av vedtakene om det var kommet inn uttalelser fra beboer, verge/hjelpeverge eller pårørende, og hva uttalelsene eventuelt gikk ut på. Sykehjemmet har utarbeidet egne retningslinjer for vedtak om disponering av kontantytelser. Her fremgår det bl.a. at vedtaket treffes i samråd med pårørende eller verge/hjelpeverge. Også det standardskjema som er benyttet ved vedtakene, forutsetter dette. Det er imidlertid vanskelig å etterprøve om retningslinjene og forutsetningene i standardskjemaet på dette punkt har vært fulgt i den enkelte sak. I 20 av de 25 vedtakene som ble gjennomgått her, fremgikk det at beboeren hadde pårørende, mens det av to vedtak fremgikk at beboeren hadde hjelpeverge. Det fremgikk av 17 av disse vedtakene at pårørende/hjelpeverge var varslet. Ingen av vedtakene inneholdt uttrykkelig opplysninger om hvorvidt beboeren selv var varslet. Åtte av vedtakene inneholdt imidlertid opplysninger om at fullmakt/samtykke var gitt fra henholdsvis beboer eller pårørende/hjelpeverge. Sykehjemmet har utarbeidet egne retningslinjer for vedtak om disponering av kontantytelser. Av retningslinjene er det ikke uttrykkelig fremhevet at beboer, pårørende eller verge/hjelpeverge skal varsles og gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Kravet til slik varsling fremgår heller ikke uttrykkelig av det standardskjema som har vært benyttet. At det i åtte av vedtakene var inntatt merknader fra pårørende, viste at pårørende var blitt forhåndsvarslet i disse tilfellene. I begge vedtakene som ble gjennomgått her, fremgikk det at pårørende var varslet. Ingen av vedtakene inneholdt uttrykkelig opplysninger om hvorvidt beboeren selv var varslet. Det fremgikk heller ikke om det var innkommet merknader fra beboer eller pårørende, og hva uttalelsene eventuelt gikk ut på. Det var ikke vedlagt retningslinjer for denne type vedtak. Av standardskjemaet som er benyttet ved vedtakene fremgår det at pårørende/verge skal få uttale seg. Det er imidlertid vanskelig å etterprøve om forutsetningene i standardskjemaet på dette punkt har vært fulgt i den enkelte sak. Det var ved dette sykehjemmet ikke truffet vedtak om disponering av kontantytelser, og det var heller ikke startet forberedelse til slike vedtak. Sykehjemmet opplyste at det var inngått avtale med en beboer. Beboernes behov for hjelp til å styre økonomien var i liten grad vurdert av sykehjemmet. Denne praksisen ble vurdert som uheldig, og rutinene var på dette punkt under revisjon. Da undersøkelsen ble gjennomført, var det ikke utarbeidet retningslinjer, men det ble opplyst at retningslinjer nå var under utarbeidelse. Etter disponeringsforskriften §2-3 skal vedtaket være skriftlig, og det skal føres inn i beboerens journal. Det fremgår videre av forskriften §2-2 at vedtaket skal treffes av sykehjemmets lege i samråd med den som har det sykepleiefaglige ansvaret for beboeren. Et bærende hensyn er her at den som treffer vedtaket skal ha tilstrekkelig kjennskap til beboerens psykiske tilstand. Dette er et utslag av prinsippet om at saken skal være forsvarlig opplyst før det treffes vedtak, jf. forvaltningsloven §17 første ledd. Foruten å forhøre seg med vedkommende som har det sykepleiefaglige ansvaret for beboeren, må beboeren også være undersøkt av lege i forbindelse med at det skal treffes vedtak om disponering. Der dette ikke er gjort, bør det fremgå av begrunnelsen hvorfor slik undersøkelse er ansett unødvendig. Kravet til begrunnelse fremgår ikke direkte av kommunehelsetjenesteloven eller disponeringsforskriften, men følger av forvaltningsloven §24 og §25. Begrunnelsen skal etter forvaltningsloven §25 bl.a. angi hvilke regler vedtaket bygger på, og hvilket faktum som er lagt til grunn for avgjørelsen. Den medisinske diagnosen må således normalt fremgå enten av begrunnelsen, eller av legeattest. Det skal videre, med mindre dette må anses å følge direkte av diagnosen, også gjøres rede for hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering av kontantytelsene, jf. vilkåret i disponeringsforskriften §2-2 om at beboeren «ikke selv er i stand til å disponere midler». Undersøkelsen viste at alle elleve vedtak som var truffet ved sykehjemmet var skriftlige. Vedtakene var videre undertegnet av sykehjemmets lege og sykepleier. I ti vedtak fremgikk det, eller var det forutsatt, at pasienten var undersøkt i forbindelse med at det ble truffet vedtak - enten av sykehjemmets lege eller annen lege. For to beboere var det i vedtakene både angitt den medisinske diagnosen og begrunnet nærmere hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering. For en beboer var det bare vist til diagnosen. For de øvrige åtte beboere fremgikk verken det medisinske grunnlaget eller hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering, av begrunnelsen i vedtakene som var truffet. Situasjonen ved dette sykehjemmet var noe spesiell ved at det for ni av beboerene var truffet to vedtak, ett etter disponeringsforskriften og ett etter forskrift 20. mars 1973 nr. 9769 om disponering av kontantytelser gitt i medhold trygdeloven 28. februar 1997 nr. 19. For to beboere var det truffet vedtak bare etter disponeringsforskriften, mens det for tre beboere bare var truffet vedtak etter forskriften gitt i medhold av folketrygdloven. Alle vedtakene som var truffet etter både disponeringsforskriften og trygdelovgivningen, var skriftlige. Sykepleier hadde medundertegnet 13 vedtak, mens slik underskrift manglet ved ett vedtak truffet i medhold av trygdelovgivningen. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger som viste at pasienten var blitt undersøkt av lege i forbindelse med at det ble truffet vedtak. For fem beboere (herunder de to beboere hvor det bare var truffet vedtak etter disponeringsforskriften) var det i vedtakene både angitt medisinsk diagnose og begrunnet nærmere hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering. I åtte vedtak truffet etter disponeringsforskriften var det bare vist til legeattest uten noe nærmere begrunnelse for hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering. For disse beboerne var det imidlertid truffet vedtak både etter disponeringsforskriften og forskrift gitt i medhold av trygdeloven. I vedtakene som var truffet i medhold av trygdelovgivningen, var det begrunnet hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak. For en av beboerne hvor det bare var truffet vedtak etter trygdelovgivningen, var det verken angitt noen medisinsk diagnose eller redegjort nærmere for hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering. Undersøkelsen viste at alle 25 vedtak som var truffet ved sykehjemmet var skriftlige. Alle vedtakene var undertegnet av sykehjemmets lege. Sykepleier hadde undertegnet 20 vedtak, mens slik underskrift manglet i fem vedtak. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger som viste at pasienten var blitt undersøkt av lege i forbindelse med at det ble truffet vedtak. treffe vedtak om disponering. Det var heller ikke vist til legeattester. Undersøkelsen viste at de to vedtakene som var truffet ved sykehjemmet var skriftlige. Begge vedtakene var undertegnet av sykehjemmets lege og sykepleier. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger som viste at pasienten var blitt undersøkt av lege i forbindelse med at det ble truffet vedtak. Ingen av vedtakene inneholdt begrunnelse hvor den medisinske diagnosen fremgikk, eller hvor det var redegjort for hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering. Det var heller ikke vist til legeattester. Det var ved dette sykehjemmet ikke truffet vedtak om disponering av kontantytelser. Både disponeringsforskriften og forvaltningsloven har regler som oppstiller krav til institusjonenes behandling av saken etter at det er truffet vedtak om disponering. Jeg har ved denne undersøkelsen valgt å fokusere på regler som skal ivareta beboerens rettssikkerhet - det vil i første rekke gjelde regler som omhandler klagerett samt hvem som kan disponere midlene (fullmakt). Etter disponeringsforskriften §2-3 annet punktum skal beboerens nærmeste pårørende, eventuelt verge, ha kopi av vedtaket. Jeg antar at en hjelpeverge også ved anvendelsen av denne bestemmelsen må likestilles med verge, med mindre noe annet kan utledes av vergeoppdraget. Bestemmelsen suppleres av forvaltningsloven §27 første ledd, hvoretter også parten selv som hovedregel har rett til å bli underrettet om vedtaket. Reglene om underretning om vedtaket har en viktig funksjon ved at beboeren selv, og den som på grunn av sitt forhold til beboeren er antatt å ha en spesiell interesse i saken, får kunnskap om at sykehjemmet fra nå av skal disponere kontantytelsene. Reglene må imidlertid også sees i sammenheng med den adgangen disponeringsforskriften og forvaltningsloven gir parten eller andre med rettslig klageinteresse. Etter disponeringsforskriften §4-1 kan vedtak om disponering klages inn for fylkeslegen. Klagefristen er etter forvaltningsloven §29 første ledd normalt tre uker fra underretning er kommet frem til beboeren, eventuelt pårørende eller verge/ hjelpeverge. Skal de rettssikkerhetsgarantier som ligger i klageadgangen nå sitt formål, er det en forutsetning at beboeren eller pårørende/verge (hjelpeverge) som opptrer på hans vegne, får kunnskap om retten til å klage. Det skal derfor i underretningen om vedtaket også informeres om bl.a. klageadgangen og klagefristen, jf. forvaltningsloven §27 tredje ledd. Etter disponeringsforskriften §2-4 skal ledelsen ved boformen bestemme hvem som skal ha fullmakt til å ta ut penger fra beboerens konto. Det er uttrykkelig presisert i departementets merknader til bestemmelsen at de praktiske rutiner for innkjøp til beboeren skal være klare og ordnet når det treffes vedtak om disponering. Institusjonen bør derfor samtidig som det treffes vedtak, også ta stilling til hvem som skal få fullmakt til å disponere midlene. Fullmakt kan gis til en eller flere av de ansatte ved institusjonen. Departementets merknader til bestemmelsen forutsetter at fullmakt også kan gis til pårørende. Selv om det ikke er uttrykkelig bestemt at pårørende eller andre skal gis anledning til å uttale seg før det avgjøres hvem som har fullmakt, følger det av departementets merknader at bestemmelsen bør praktiseres slik. Det må under enhver omstendighet kreves at pårørende som får fullmakt til å disponere midlene, har samtykket i dette. Departementet har i merknadene lagt vekt på at det må foretas en konkret vurdering av situasjonen for den enkelte beboer, og at det skal tas sikte på å komme frem til praktiske løsninger som er til «glede for beboer/pårørende og til hjelp/avlastning for boformen». Et hovedhensyn er likevel at det finnes frem til betryggende løsninger, og jeg understreker at det er boformens ledelse som gjennom sin kontroll har det overordnede ansvaret for å påse at midlene benyttes slik at de kommer beboeren til gode, jf. forskriften §2-5. Alle elleve vedtak som var truffet, hadde standard underretning om klagerett. I ni vedtak var klagefristen angitt, mens slik underretning manglet i to vedtak. Alle vedtakene inneholdt en standard om at pårørende skulle ha kopi av vedtaket. I retningslinjene som er utarbeidet for disponering av kontantytelser ved institusjonen, er det foreskrevet at både pårørende og verge/hjelpeverge skal underrettes om vedtaket. Da det ikke lå ved oversendelsesbrev eller annen dokumentasjon, kan jeg likevel vanskelig etterprøve om pårørende eller verge/hjelpeverge faktisk er blitt underrettet i den enkelte sak. Kommunen har i redegjørelsen opplyst at fullmakt er gitt til «institusjonsleder, sekretær, pårørende, hjelpeverge og overformynderiet». I åtte av vedtakene fremgikk det hvem av de nevnte som hadde fullmakt til å disponere midlene. I de tre øvrige vedtak var ikke fullmaktsspørsmålet nærmere omtalt. Alle vedtakene som var truffet, hadde standard underretning om klagerett. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger om klagefrist. kopi av vedtaket. Også retningslinjene institusjonen har utarbeidet for vedtak om disponering av kontantytelser, synes å forutsette at pårørende skal underrettes om vedtaket. Da det ikke lå ved oversendelsesbrev eller annen dokumentasjon, kan jeg likevel vanskelig etterprøve om pårørende eller verge/hjelpeverge faktisk er blitt underrettet i den enkelte sak. Ingen av vedtakene hadde en uttrykkelig angivelse av hvem som hadde fullmakt til å disponere midlene. Kommunen har imidlertid i redegjørelsen opplyst at fullmakt er gitt til «daglig leder samt en hjelpepleier som også fungerer som kontorhjelp». Undersøkelsen viste at alle vedtakene som var truffet ved sykehjemmet, hadde standard underretning om klagerett. Det var imidlertid ikke angitt klagefrist i noen av vedtakene. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger om at beboer, pårørende eller verge/ hjelpeverge skulle ha kopi av vedtaket. Heller ikke i retningslinjene som er utarbeidet for disponering av kontantytelser ved institusjonen, er det foreskrevet at beboer, pårørende eller verge/hjelpeverge skal underrettes om vedtaket. Da det heller ikke lå ved oversendelsesbrev eller annen dokumentasjon, kan jeg vanskelig etterprøve om pårørende eller verge/hjelpeverge faktisk er blitt underrettet i den enkelte sak. Kommunen har i redegjørelsen opplyst at fullmakt er gitt til pårørende, institusjonen og hjelpeverge. Av 25 vedtak hadde 23 angivelse av hvem som hadde fullmakt til å disponere midlene. For de to andre vedtakene som var truffet, var det i ett tatt forbehold om fullmektigens aksept, mens ett helt manglet fullmaktsangivelse. Begge vedtakene som var truffet, hadde standard underretning om klagerett. Det var imidlertid ikke angitt klagefrist i noen av vedtakene. Ingen av vedtakene inneholdt opplysninger om at beboer, pårørende eller verge/hjelpeverge skulle ha kopi av vedtaket. Da det heller ikke lå ved dokumentasjon, kan jeg heller ikke her etterprøve om pårørende eller verge/hjelpeverge faktisk er blitt underrettet i den enkelte sak. Fullmakten er gitt til sykehjemmets ledelse. Det er ikke angitt i vedtakene hvilken stilling dette er, men det fremgår av kommunens redegjørelse at «merkantil leder» har fullmakt til å disponere over kontantytelsene. Verken vedtakene eller redegjørelsen hit gir opplysninger om fullmakt også er gitt andre. Det var ved dette sykehjemmet ikke truffet vedtak om disponering av kontantytelser. Da undersøkelsen ble gjennomført, var det heller ikke utarbeidet retningslinjer for vedtak om disponering av kontantytelser. Som det fremkommer av de vedtak som er gjennomgått, er det i enkelte tilfeller ikke truffet vedtak, selv om institusjonen tilsynelatende har vært av den oppfatning at beboeren har vært ute av stand til å ivareta egen økonomi. Ansvaret for beboeren synes her å være ivaretatt av pårørende, hjelpeverge og i noen tilfeller også av ansatte ved institusjonen på uformelt grunnlag. Dette gjelder særlig ved Ryggeheimen Bo- og servicesenter hvor det ikke var truffet noen vedtak. Men også ellers viser undersøkelsen at påbegynte prosesser er blitt stoppet uten at det er truffet vedtak. Dette reiser spørsmål om i hvilken grad institusjonene har plikt til å treffe vedtak der den mener beboeren ikke er i stand til å styre sin egen økonomi. Etter kommunehelsetjenesteloven §6-8 nr. 1 og disponeringsforskriften §2-2 «skal» det treffes vedtak når vilkårene er oppfylt. Selv om ordlyden her kan tilsi at det foreligger en plikt til å treffe vedtak, tyder flere av svarene fra institusjonene på at reglene ikke oppfattes slik. Departementet har ikke presisert i merknadene til bestemmelsen om det foreligger en slik plikt til å treffe vedtak. Uten at det er nødvendig for meg å ta stilling til hvordan loven og forskriften er å forstå, er det grunn til å peke på at den uklarheten som synes å herske med hensyn til hvordan hjemmelsbestemmelsene skal forstås, er uheldig både for institusjonen og de berørte. Jeg har derfor tatt dette spørsmålet opp med departementet i et eget brev. Jeg vil likevel understreke at den enkelte institusjon har et overordnet ansvar for de beboere som ikke er i stand til å ivareta sin egen økonomi. Dette innebærer at institusjonen under enhver omstendighet har en plikt til å vurdere om hensynet til beboerens økonomi er forsvarlig ivaretatt. Et moment i denne sammenhengen er om det er oppnevnt hjelpeverge for å bistå beboeren i økonomiske spørsmål. Institusjonene opplyste å være kjent med at de kan ta initiativ til å få opprettet hjelpeverge, jf. Justisdepartementets forskrift 29. juni 1993 om meldeplikt for helseinstitusjoner m.m. etter vergemålslovgivningen. Undersøkelsen viste også at flere av beboerne hadde fått oppnevnt hjelpeverge. Jeg finner det lite heldig at ansvaret for beboernes økonomihåndtering i en del tilfeller synes å være overlatt til pårørende og ansatte ved institusjonen på uformelt grunnlag. Behovet for å finne fleksible løsninger kan i slike tilfeller oppnås ved at pårørende gis fullmakt til å disponere midlene, jf. disponeringsforskriften §2-4. det er nødvendig å treffe vedtak. Jeg har i denne sammenheng merket meg at Ryggeheimen Bo- og servicesenter nå vil gjennomgå og eventuelt endre sin praksis. Når institusjonene treffer vedtak om disponering av kontantytelsene til beboere, er det viktig at saksbehandlingsreglene blir fulgt nøye i den enkelte sak. Et vedtak om disponering av beboerens kontantytelser innebærer langt på veg umyndiggjøring av beboeren i forhold til folketrygdens ytelser. I saker hvor det gjøres så store inngrep i beboerens økonomiske handleevne, vil hensynet til beboerens rettssikkerhet veie tungt. Jeg har ikke tatt særskilt stilling til gyldigheten av de vedtak som er undersøkt, men vil påpeke at saksbehandlingsfeil eller mistanke om feil, lett vil kunne få betydning for vedtakets gyldighet i saker som dette. Mine kommentarer til saksbehandlingens enkelte stadier, skal gjennomgås i det følgende. Her vil jeg bare påpeke at det ved alle institusjonene var benyttet ferdigtrykte standardskjemaer. I prinsippet kan det ikke rettes avgjørende innvendinger mot dette, men kvaliteten på de skjemaer som var benyttet var varierende. De ferdigtrykte formuleringene inneholdt til dels feil eller mangler i forhold til de krav som følger av disponeringsforskriften. Dels var det vanskelig å se i ettertid om det som var angitt i vedtakene, også var fulgt opp i den enkelte sak. Jeg vil derfor anbefale institusjonene å gjennomgå og forbedre de skjemaer som benyttes. En mulighet vil her være å lage skjemaer hvor den som treffer vedtaket, skal krysse av eller på annen måte aktivt markere at de enkelte ledd i saksbehandlingen er fulgt. Gjennomgangen av vedtakene og retningslinjene inneholder få opplysninger om varsling av beboere før vedtak treffes, og det er gjennomgående heller ikke opplyst hvorvidt beboeren har uttalt seg. Det er viktig å ha for seg at beboerne som det vurderes å treffe vedtak overfor, fortsatt er myndige og har fulle partsrettigheter. Unnlatelse av å varsle kan bare forsvares dersom den psykiske tilstand gjør dette formålsløst, jf. forvaltningsloven §16 tredje ledd litra a. Det var imidlertid ingen av vedtakene som inneholdt opplysninger om hvorfor beboeren eventuelt ikke var gitt anledning til å uttale seg. Dersom dette skyldes beboerens psykiske tilstand, burde dette fremgått av vedtaket selv eller av annen dokumentasjon i forbindelse med saken. Når det gjelder forhåndsvarsling av pårørende eller verge/hjelpeverge synes praksis å ha variert atskillig. Påtegninger på vedtakene fra Surnadalsjukeheim og Vennesla omsorgssenter viste at pårørende og/eller hjelpeverge var blitt forhåndsvarslet i flertallet av sakene der (henholdsvis 17 av 25 og to av to vedtak). De andre stedene var det imidlertid et gjennomgående trekk at det ikke fremkom hvorvidt det var sendt forhåndsvarsel. Bare i seks av 25 vedtak truffet ved disse institusjonene fremgikk det at pårørende/hjelpeverge var varslet. At det fremgår av de interne retningslinjer og det standardskjema som var benyttet, at det skal sendes forhåndsvarsel, er ikke egnet til å dokumentere at varsling har funnet sted i den enkelte sak. Selv om det neppe kan kreves at opplysninger om forhåndsvarsling påføres vedtaket direkte, bør det uansett foreligge annen dokumentasjon (f.eks. korrespondanse) som viser at beboer, pårørende eller verge/hjelpeverge er blitt varslet. Reglene om at beboer, pårørende og verge/hjelpeverge skal forhåndsvarsles og gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes, ivaretar sentrale rettssikkerhetshensyn. Slike hensyn gjør seg særlig sterkt gjeldende når det treffes vedtak som gjør inngrep i beboerens rettslige handleevne. I tillegg til at de berørte får anledning til å imøtegå eventuelle opplysninger og gi uttrykk for sin oppfatning av saken (kontradiksjon), bidrar reglene også til at saken blir forsvarlig opplyst. Brudd på varslingsreglene kan derfor medføre at saken blir avgjort på ufullstendig og/eller uriktig grunnlag. Jeg finner det derfor bekymringsfullt at det i 27 av 52 vedtak ikke var vedlagt dokumentasjon som viste at beboer, pårørende eller verge/hjelpeverge var varslet og hadde fått anledning til å uttale seg før vedtak om disponering av kontantytelser ble truffet. Undersøkelsen viste at kravene til form og vedtakskompetanse gjennomgående var oppfylt der det var truffet vedtak. Det vil si at vedtakene var skriftlige, og truffet av institusjonens lege i samråd med sykepleier. Jeg finner likevel grunn til å påpeke at seks av de 52 vedtak som ble gjennomgått, helt manglet medunderskrift av sykepleier. Når slik underskrift mangler, reiser dette spørsmål ved om vedtaket er truffet i «samråd» med sykepleier slik disponeringsforskriften §2-2 krever. Det kan da også spørres om vedtak er truffet uten at saken er forsvarlig opplyst. Gjennomgangen av vedtakene gjør det ikke mulig å fastslå med sikkerhet om pasientene er blitt undersøkt i forbindelse med at det ble truffet vedtak - enten av sykehjemmets lege eller annen lege. Ett positivt unntak her er Bjervatun Sjuke- og aldersheim hvor det stort sett var mulig å utlede av vedtakene at beboeren hadde vært undersøkt av lege i forbindelse med at det var truffet vedtak. Når det stilles medisinske vilkår for å treffe vedtak, må det kunne dokumenteres i ettertid at beboeren er undersøkt av lege i forbindelse med at vedtaket ble truffet. Mangler slik dokumentasjon, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om saken har vært forsvarlig opplyst og/eller truffet på et riktig faktisk grunnlag. Det må kreves at det fremgår av vedtaket selv, eller av annen vedlagt dokumentasjon, at beboeren har vært undersøkt av lege. Undersøkelsen viste også store mangler i vedtakenes begrunnelser. Bare et fåtall av vedtakene kan sies å tilfredsstille forvaltningslovens krav til begrunnelse, mens noen flere delvis oppfylte kravene. Ellers var det et gjennomgående trekk at vedtakene verken inneholdt angivelse av det faktiske grunnlaget for avgjørelsen, eller hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak om disponering av beboerens kontantytelser. Jeg finner grunn til å understreke viktigheten av at kravene til begrunnelse overholdes. Begrunnelsen bidrar dels til at den som treffer vedtaket, forsikrer seg om at vilkårene er oppfylt. Dels sikrer begrunnelsen at det i ettertid blir mulig å føre kontroll med at vedtaket er gjennomtenkt og truffet på et korrekt faktisk og rettslig grunnlag. Dette gjelder i forhold til beboeren/pårørende, men også fylkeslegen som klageorgan og eventuelle eksterne kontrollmyndigheter. Jeg anser det for uheldig når det i 36 av 52 vedtak verken vises til beboerens diagnose eller gjøres nærmere rede for hvorfor det ble ansett nødvendig å treffe vedtak. Undersøkelsen viste at alle vedtakene hadde en (ferdigtrykt) gjengivelse av klageadgang. Med unntak av ni vedtak ved Bjervatun Sjuke- og aldersheim var imidlertid klagefrist ikke oppgitt. Selv om slike feil ikke får betydning for vedtakets innhold, vil mangelfull opplysning om klagefristen kunne få betydning for klageadgangen. Det vises til forvaltningsloven §27, hvoretter det samtidig med underretningen om vedtaket også skal opplyses om klagefristen. Klagefristen etter forvaltningsloven §29 vil derfor ikke løpe før det er gitt underretning om klagefristen. Gjennomgangen av vedtakene gjør det ikke mulig å ta stilling til om beboer, pårørende eller verge/ hjelpeverge er blitt underrettet om vedtaket i den enkelte sak. I vedtakene som var truffet ved Bjervatun Sjuke- og aldersheim og Haglia senter for aldersdemente var det brukt en (ferdigtrykt) standard om at pårørende skulle ha kopi av vedtaket, og det samme synes å fremgå i retningslinjene som var utarbeidet for slike vedtak. Ellers var mitt inntrykk at det stort sett verken i vedtaket eller i retningslinjer var nærmere presisert hvem som skulle underrettes om vedtaket. Selv om det ikke kan kreves at det fremgår uttrykkelig av vedtaket hvem som er underrettet, ivaretar reglene om underretning viktige rettssikkerhetshensyn. Varsling til pårørende og/eller verge/ hjelpeverge vil bl.a. i praksis være en forutsetning for at klageretten benyttes. Jeg finner det derfor lite tilfredsstillende at det i så mange tilfeller ikke fremgår av vedtakene selv eller av annen dokumentasjon hvorvidt det er gitt underretning - og i tilfelle til hvem. Når det gjelder angivelse av hvem som har fullmakt til å disponere midlene, varierer presisjonen i vedtakene. I flesteparten av vedtakene fra Bjervatun Sjuke- og aldersheim og Surnadal sjukeheim fremgikk det hvem som hadde fullmakt til å disponere midlene. Ellers var det i de kommunale retningslinjer og i redegjørelsene hit gjort nærmere rede for hvem som hadde fullmakt, men angivelsene var til tider lite presise. Det bør fremgå klart av vedtaket - eventuelt kommunens retningslinjer - hvem ved institusjonen som skal kunne disponere midlene, f.eks. navngitte personer eller personer tilsatt i bestemte stillinger. Dette skaper klare ansvarsforhold mellom beboer/pårørende og institusjonen, og gjør det også lettere for pårørende å vite hvem de skal forholde seg til. At fullmaktsangivelsen i mange vedtak og retningslinjer er såvidt upresis, er derfor uheldig. Svarene fra institusjonene viste at det ble ført eget regnskap for hver beboer som det var truffet vedtak for. Regnskapene ble revidert av kommunerevisjon hvert år. Institusjonenes opplysninger er her i samsvar med det som kreves etter disponeringsforskriften §2-6, og svarene foranlediger ikke ytterligere merknader fra min side. Undersøkelsen har avdekket mangler ved sykehjemmenes saksbehandling på alle tre stadier av vedtaksprosessen. Jeg finner særlig grunn til å fremheve følgende forhold: - Manglende dokumentasjon har skapt tvil om beboeren, pårørende og/eller verge/hjelpeverge har fått uttale seg før vedtak ble truffet. - Manglende dokumentasjon har skapt tvil om beboeren har vært undersøkt av lege i forbindelse med at vedtaket ble truffet. - Begrunnelsen i vedtakene har gjennomgående vært mangelfull, herunder har diagnosen manglet. - Manglende opplysning om klagerett og klagefrist. - Ikke tilstrekkelig presisert hvem som kan disponere midlene. Som tidligere påpekt gjør vedtak om disponering av kontantytelsene inngrep i beboerens rettslige handleevne. Av hensyn til beboernes rettssikkerhet er det da særlig viktig at saksbehandlingsreglene følges nøye der vedtak treffes. Jeg kan ha forståelse for at det undertiden kan oppleves som vanskelig å treffe vedtak om disponering av beboernes penger, da beboer, pårørende og verge/hjelpeverge kan oppleve vedtaket som en innblanding i beboerens privatliv. grunn til å understreke at institusjonene har et overordnet ansvar for de beboere som ikke selv er i stand til å ta vare på sin økonomi. Det vil derfor ikke være i samsvar med regelverket om institusjonene unnlater å vurdere beboernes behov for hjelp til å ta hånd om økonomistyringen. Jeg vil likevel tro at det i de fleste tilfeller bør være mulig å finne frem til praktiske og hensiktsmessige løsninger for såvel institusjonen som beboer/pårørende, f.eks. ved bruk av fullmakt. På bakgrunn av de forhold som er tatt opp i denne undersøkelsen, ber jeg institusjonene gjennomgå og forbedre sine rutiner. Jeg vil i denne forbindelse særlig be om at institusjonene vurderer forbedringer av de standardskjemaer som er benyttet. Flere av de usikkerhetsmomenter som er påpekt i undersøkelsen, kunne vært unngått med en annen utforming av skjemaene, f.eks. dersom de som traff vedtaket, uttrykkelig måtte markere at bestemte saksbehandlingsoppgaver var utført. Jeg ber om å bli holdt orientert om hva kommunene videre foretar seg. Rapporten ble sendt til de aktuelle institusjonene og Sosial- og helsedepartementet. Departementet ble dessuten bedt om å vurdere å presisere plikten til å treffe disponeringsvedtak når vilkårene for dette foreligger. Departementet skrev i brev 11. januar 2001 at kommunehelsetjenesteloven og disponeringsforskriften pålegger boformen å treffe disponeringsvedtak når vilkårene foreligger, slik at det lovmessige utgangspunktet burde være klart nok. Departementet gav imidlertid uttrykk for at det bl.a. overfor personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, kan være grunn til å la være å treffe disponeringsvedtak. I den sammenheng skrev departementet at det i dag ikke er gjennomført noen harmonisering mellom kommunehelsetjenesteloven §6-8 og vergemålsloven, og at det er uhensiktsmessig at man her har to til dels overlappende regelverk. Departementet opplyste at det i brev til Justisdepartementet har bedt om at det utvalget som nå er nedsatt for å utarbeide utkast til ny vergemålslov, også ser på disse problemstillingene. Videre opplyste departementet at det arbeider med en veileder i saksbehandling for helse- og omsorgstjenesten, og at det antok at veilederen vil bidra til å styrke saksbehandlingen også på det felt ombudsmannens undersøkelse omfattet. |
lovdata_cd_27271 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.613 | Forskrift om verneplan for sjøfuglområder i Nord-Trøndelag, vedlegg 8, fredning av Sørøyan naturreservat, Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Det fredede området berører følgende gnr./bnr. i Vikna kommune: 47/1, 47/2. Reservatet dekker et totalareal på ca. 7860 daa, hvorav ca. 470 daa er landareal. (Nordlig del: Totalt ca 3000 daa, herav ca. 380 daa landareal. Sørlig del: Totalt 4860 daa, herav ca. 90 daa landareal.). Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:25.000 datert Miljøverndepartementet august 2003. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka der de går over land. Knekkpunktene skal koordinatfestes. 4. I tiden fra og med 15. april til og med 31. juli er det forbud mot ferdsel på land i fredningsområdet. 5. I tiden fra og med 15. april til og med 31. juli er det forbud mot ferdsel på sjøen i en sone på 100 m fra nærmeste landareal øst og sør av Korsholmen, Sørøybura og holmene rundt, samt Lyngbraken og holmene rundt (se vernekart). 8. Direktoratet for naturforvaltning kan av hensyn til verneformålet ved forskrift forby eller regulere ferdsel i hele eller deler av naturreservatet. 9. Opplag av båt på tradisjonell plass for festerettshavere til gnr./bnr. 47/1 og 47/2. 10. Ferdsel ved bruk av landfester i forbindelse med yrkesfiske. 11. Ferdsel i naturreservatet nord for Sørøyråsa for festerettshavere til gnr./bnr. 47/1 og 47/2. 14. Ferdsel med båt i naturreservatet nord for Sørøyråsa for festerettshavere til gnr./bnr. 47/1 og 47/2. 2. Vedlikehold av naust på Korsholmen. 3. Jakt, fangst og felling av vilt og sjøpattedyr. 4. Tradisjonelt beite, samt bruk av gjeterhund. |
maalfrid_a4b500e35e932de3d105430d7fc9516e5294ee7a_30 | maalfrid_oslomet | 2,021 | en | 0.972 | 6,100 children on waiting lists (Dregelid, 2008). As a result, the maximum exploitation of every available property was always a must; there was thus increased tension between different needs. In this situation, the landscape architect and other involved planners had to prioritize when determining the space distribution on the kindergarten premises. Some spacerequiring variables were non-negotiable as they were based on legal confinements, and therefore had to be prioritized over others. Other variables were negotiable, however. The result of this tension has been investigated in this study by measuring the change in utilization of available area in kindergartens over time. To investigate how available space in kindergartens became limited, Oslo, the capital of Norway, was chosen. Public kindergartens in Oslo are plenty, with a great number of locations owned by one proprietor obliged to implement updated laws and political decisions (Municipal Undertaking for Social Service Buildings). With a focus on contemporary events but with no need to control behavioural events, the method case study is relevant (Yin, 2009: 8). A case study of public kindergartens in one city, in this situation a capital city, including all public kindergartens can provide reliable and useful information (Flyvbjerg, 2006). Oslo is divided into 15 boroughs. The city centre with boroughs 1-5 are designated as inner city due to their building density, while borough 6-15 are designated as outer city, and the requirements for administrating and building in the two city parts are different. The reason for looking at the outer city is that more variables are competing over available gross size at each kindergarten premises. The outer city is less densely built than the inner city, and kindergartens have been planned as an integrated part of the city expansions, in contrast to the inner city, where kindergartens have more often been established wherever possible within the existing city fabric. In the inner city, the competition over available space has led to different solutions than in the outer city: the inner city does not require parking on the premises, buildings are allowed along the perimeter of the property, and a distance between individual buildings is not required. Paradoxically, this results in fewer variables in the space rival discourse in the inner city than the outer city. Only kindergarten locations offering a full-day service were investigated based on the presumption that outdoor facilities are especially important when children stay in day care for the entire day. In June 2010 there were 328 public kindergarten locations in Oslo offering a full-day service (opening hours 07.30-17.00) for children aged one to five years, serving approximately 23,648 children. This investigation looks only at the outer city (due to more competing variables as described earlier), with 227 kindergartens offering a full-day service. Twenty-six kindergartens were excluded as they were part of greater properties and not the single establishment on the premises. The final sample hence comprised 201 public kindergartens with 12,001 places for children. First, a review of the legal requirements planners must comply with was performed. This included requirements for planning and management of the construction of public kindergartens in Oslo. Only laws related to space-demanding requirements in the outdoor environment were included in the research. Legal documents were accessed through the national database, www.lovdata.no. Second, a retrospective investigation was performed on the space management and space competition in existing kindergartens. The following data were collected: address of each kindergarten location, building year, year of latest change of building, and number of places at each site. The following data were calculated from maps of each kindergarten: |
lovdata_cd_31428 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | et | 0.284 | (I 1972 s 338) 28. okt. |
lovdata_cd_59176 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.885 | Forskriften trer i kraft den 1. januar 2005. Samtidig oppheves forskrift 15. desember 2003 nr. 1746 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege for sykdom. |
lovdata_cd_43606 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.651 | Dette er en spesialbestemmelse om erstatningskrav som springer ut av en staffbar handling. Kravet skal gis full dekning, det vil si at kravet holdes utenfor gjeldsordningen. Det antas at skyldneren må være dømt for den straffbare handlingen. Dette innebærer at Rikstrygdeverkets anmeldelse med krav om namsdom eller vår advarsel ikke er tilstrekkelig til å kreve full dekning. Der skyldneren er anmeldt og vi har bedt om namsdom for tilbakebetalingskravet, bør trygdekontoret gjøre namsmyndighetene oppmerksom på at saken er oversendt politiet. Namsretten kan da ta hensyn til dette i sin behandling, eksempelvis ved at det besluttes å gjenoppta saken etter en eventuell rettskraftig straffedom har falt i saken. Det er imidlertid ingen automatikk i dette. Trygdekontoret må kreve saken tatt opp til ny vurdering på grunn av endrede forhold. Dersom trygden har fått dom for kravet i forbindelse med en straffesak eller senere, skal kravet holdes utenfor gjeldsordningen. Dersom skyldnerens forslag bare gir trygdekontoret en dividendedekning, skal trygdekontoret komme med innsigelse mot dette og vise til lovens §4-8 bokstav h. |
maalfrid_5c4ab7743bb0e782b699202eec79a5ed2e6ebd2d_51 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.738 | Landbruksdirektoratet 52 Utfordringer for internt selvstyre i reindriftsnæringen – tiltak for å nå mål om bærekraftig reindrift allmenning hvor eiendomsretten tilligger minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen, jf. Lov om bygdeallmenning § 1 første ledd. Lovutvalget viser til at: Det bør i likhet med reglene i dag velges et styre for distriktet som består av utøverne i distriktet. Dette styret kan sammenliknes med det styret som er i en bygdeallmenning. Styret får som privatrettslig organ myndighet til å bestemme en rekke forhold innad i distriktet, forhold som har betydning for ressursforvaltningen og vernet av beitene. Forhold som for øvrig vedrører den enkeltes drift faller utenfor distriktsstyrets myndighet. I likhet med styret i allmenningen skulle distriktsstyret utarbeide bruksregler. I Ot.prp. nr. 25 (2006-2007) var LMD positiv til forslaget fra Lovutvalget og viser til at bruksreglene kan være et tjenlig redskap for forvaltningen av distriktets ressurser. Ved å innføre krav om at distriktsstyrene skulle utarbeide bruksregler etter modell av Lov om bygdeallmenninger, ble reindriftsloven sidestilt med øvrig lovverk knyttet til rettighetene til utmarksressurser og rettighetshaverne ble ansvarliggjort for ressursforvaltningen innad i distriktet. Bruksreglene skulle være et redskap for distriktsstyrene for å organisere hvordan bruksretten skulle tas ut. Siidaen fikk en rolle i reindriftsloven av 2007, jf. kap. 5.2.1, noe som også gjenspeiles i sammensetningen av distriktsstyret. Lovutvalgets forslag til lovbestemmelse fikk tilslutning i Ot.prp. nr. 25 (2006-2007) og distriktsstyrets sammensetning fremgår av reindriftslovens § 43: I hvert reinbeitedistrikt skal det være et distriktsstyre valgt av og blant de stemmeberettigede i distriktet etter reglene i annet og tredje ledd. Lederen for styret velges av distriktsårsmøtet, jf. 49. Resten av styret består av en representant for hver sommersiida i distriktet, jf. § 53. Er antall sommersiidaer mer enn syv, velges det seks medlemmer ved loddtrekning blant styremedlemskandidatene fra de enkelte sommersiidaene, med unntak for den sommersiidaen som har lederen. Distriktsårsmøtet kan bestemme at styremedlemskap i stedet skal gå på omgang mellom sommersiidaene. Slike regler må godkjennes av fylkesmannen. Lederen og de øvrige styremedlemmene velges for to år av gangen med personlige varamedlemmer. Hvis særlige grunner tilsier det, kan Reindriftsstyret fastsette at styret skal ha inntil 11 medlemmer. Hvis sterke grunner foreligger, kan Reindriftsstyret bestemme at en sommersiida som er vesentlig større enn gjennomsnittet i distriktet, skal ha sterkere representasjon i styret enn det som følger av reglene i annet ledd. Denne sommersiidaen kan imidlertid ikke ha flertall i styret. Hvis utøverne i sommersiidaen ellers i året danner mindre vintersiidaer, kan lederne for siidaandelene i en vintersiida, eventuelt flere vintersiidaer sammen eller annen gruppering, kreve at styrevervet i distriktet skal gå på omgang mellom vintersiidaene/grupper. ______ 70 https://lovdata. |
lovdata_cd_4565 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.641 | Forskrift om fredning for Storskjæret naturreservat, Tvedestrand kommune, Aust-Agder. |
lovdata_cd_53759 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.452 | Overtredelse av bestemmelsene i denne forskrift straffes etter straffereglene i viltlovens §56. |
lovdata_cd_19322 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.465 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 §21, §22 og §23, er et område i Tinn kommune i Telemark fylke og Rollag kommune i Buskerud fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 9. juli 1993 under betegnelsen Skirvedalen naturreservat. |
maalfrid_76605c7a5abf2c452d45338bb58b27aa0648c8de_26 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.826 | 27/52 Resultatene indikerer derfor at snødeponeringen ikke har medført noen potensielt negativ på jordet ved Øvre Bjerke Gård med tanke på innhold av organisk materiale. Klor er et essensielt grunnstoff for plantevekst. I de fleste jordprøvene var konsentrasjonen av klorid lav, men på enkelte stasjoner og i særlig grad én stasjon (1970 mg/kg) var konsentrasjonen av klorid forhøyet. Flest forhøyede verdier ble funnet i brøytesnø fra januar. Det samme gjelder ledningsevnen, som så ut til å korrelere med kloridkonsentrasjonene. I jord kan klorid transformeres til organisk bundet klorid eller tas opp av organismer (Montelius, 2016). Videre kan forhøyet kloridkonsentrasjon i jord medføre endringer i kjemiske prosesser (som f.eks. økt mobilitet for tungmetaller), og være skadelig for planter og dyr (Statens vegvesen, 2008). Det er imidlertid uklart hvor tålegrensen for klorid går for fauna i jord (Statens vegvesen, 2008). Klorid lekker ofte fra jord til nærliggende resipienter, grunnvann eller dypere jordlag (Montelius, 2016), og forhøyede verdier kan således påvirke resipienten nedstrøms snødeponiet på Øvre Bjerke Gård. Stedvis forhøyede verdier av klorid, og i særlig grad på én stasjon (Ø-Bjerke-jord 1), indikerer at overvåkning av kloridkonsentrasjon og eventuelle effekter som følge av økt kloridnivå i jord bør iverksettes dersom Bærum kommune ønsker å fortsette snødeponeringen på Øvre Bjerke Gård. pH i jord varierte fra 6,2 – 7,1, der pH var over 7 på kun én av 21 stasjoner. pH I jord blir sjelden over 7,5 (uio.no) og i mineraljord er optimal pH i de aller fleste tilfeller mellom 6 og 7 (Krogstad, 2010). Dette fordi tilgjengeligheten da er størst for de fleste næringsstoffer og problematikk knyttet til surhet bortfaller (Krogstad, 2010). Følgelig indikerer resultatene begrenset påvirkning på jorda ved Øvre Bjerke Gård som følge av forhøyede pH-verdier i brøytesnø. Dersom Bærum kommune ønsker å fortsette praksisen med snødeponering ved Øvre Bjerke Gård, bør det imidlertid gjøres undersøkelser for å oppdage eventuelle uønskede endringer av pH i jorda etter neste sesong med snødeponering. For å vurdere om snødeponeringen på Øvre Bjerke Gård har medført noen skadelige effekter på omkringliggende miljø har vi foretatt prøvetaking og analyser av vann og sandfangkummer. Ifølge vannforskriften skal t Resultatene fra vannprøvene som er tatt fra Skolebekken oppstrøms og nedstrøms snødeponiet, indikerer ingen skadelige effekter av tungmetaller og organiske miljøgifter på vannkvaliteten som følge av snødeponeringen. For miljøgifter som inngår i det norske klassifiseringssystemet er tilstandsklassen enten svært god eller god, eller så er den gjeldene parameteren ikke funnet i vannprøvene. For vanadium, som ikke inngår i det norske klassifiseringssystemet, er den målte maksimumskonsentrasjonen nedstrøms snødeponiet vesentlig lavere enn etablerte grenseverdier fastsatt av Canadiske myndigheter for både ferskvann (120 µg/l) og saltvann (5 µg/l, Canadian Environment Protection Act, 2016). Følgelig indikerer resultatene fra undersøkelsene gjennomført våren 2018 at Skolebekken har god vannkvalitet, iht. målene i vannforskriften (lovdata.no), men at en viss lokal variasjon av suspendert stoff og organisk materiale kan medføre periodisk forringelse. |
lovdata_cd_43249 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.519 | [Endret 4/05. Sosialtjenesten/sosialkontoret utarbeider årsregning som sendes trygdekontoret for refusjon. Utgiftene belastes konto 199.7000 i trygdekontorenes kontoplan. Eventuelle reiseregninger - som sendes trygdekontoret som bilag til årsregningen - skal være revidert av den kommunale revisjon. Utgiftene refunderes etter reglene i Statens regulativ for reiser innenlands, jf. Statens Personalhåndbok pkt. 241.1 §9 og RTV/T- nr. 14/91 - samtykke for enkelte reiser. Statens blankett skal benyttes. Postgironummer hvortil beløpene ønskes overført, bes oppgitt. § 21-6. Endrede forhold1) 1) Endret ved lover av 22.12.00 nr. 125, i kraft 1.1.01, 15.06.01 nr. 90, 14.06.02 nr. 22. |
lovdata_cd_24027 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.823 | Forskrift for fiske, Trysil kommune, Hedmark. Fastsatt av fylkesmannen i Hedmark 20. mars 2000 med hjemmel i lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. §34, og kgl.res. av 27. november 1992 nr. 877 om åpning for fiske etter anadrome laksefisk. Alt garnfiske etter ørret er forbudt fra og med 15. september til og med 31. oktober. Stangfiske er tillatt hele året. I Trysilelva og Engera (Engeråa) opp til Engersjøen, skal all ørret mindre enn 30 centimeter og all harr mindre enn 35 centimeter, straks settes ut igjen. I Ljøra skal all ørret mindre enn 25 centimeter og all harr mindre enn 30 centimeter settes ut igjen. Barn under 16 år er unntatt fra minstemålsbestemmelsene. Alt garnfiske i innsjøer er forbudt nærmere inn- og utløpsos enn 50 meter. I Engersjøen og Sennsjøen er alt garnfiske forbudt nærmere inn- og utløpsos enn 200 meter. Det er forbudt å nytte bunden redskap til fiske etter ørret i elver og bekker unntatt i Trysilelva og i Ljøra hvor det er tillatt å nytte garn med maskevidde 39 mm eller større. Alt fiske er til enhver tid forbudt innenfor oppmerket sone ved Sagnfossen kraftverk avgrenset av en rett linje tvers over elva fra utstikkende odde 150 meter oppstrøms reguleringsdammen på elvens vestre side og til en stor stein på elvas østre side. Nedstrøms er sonen avgrenset av en rett linje tvers over elva fra ytterste spiss av Skådammen på elvens østside 200 meter nedenfor reguleringsdammen til utløp av kanalen på elvens vestside. Alt fiske er til enhver tid forbudt innenfor en oppmerket sone ved Lutufallet kraftverk avgrenset av en rett linje tvers over elva ca 200 meter oppstrøms reguleringsdammen. Nedstrøms er sonen avgrenset av en rett linje fra utløpet av kanalens østre bredd 900 meter ned fra reguleringsdammen, over ytterste spiss av utstikkende odde mellom kanalen og elva til elveløpets vestre bredd 950 meter ned fra reguleringsdammen. Overtredelse av disse forskrifter straffes i medhold av lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. av 15. mai 1992 nr. 47, §49. Disse forskrifter trer i kraft 15. april 2000. Fra samme tid oppheves forskrift av 28. mars 19731 for fisket i Trysil, forskrift av 9. april 19791 om fredet sone ved fisketrappa i Sagnfossen og forskrift av 15. mars 19761 for Osensjøen med tilliggende vassdrag i Åmot og Trysil kommuner for Trysil kommune. |
lovdata_cd_51889 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.619 | Forskriften trer i kraft 1. januar 1994 og gjelder for fordringer som heretter etableres. Publisert: Avd I 1993 1490 (summarisk - fulltekst i basen) |
lovdata_cd_16948 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.725 | Godkjenning av våpen og flagg, Nord-Odal kommune, Hedmark. Fastsatt ved kgl.res. 10. januar 1992. Fremmet av Kommunaldepartementet. |
lovdata_cd_42748 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.814 | Dersom ytelsene til en familiepleier er opphørt på grunn av giftermål og ektefellen dør, får den tidligere familiepleieren rett til pensjon etter kapittel 17 som gjenlevende ektefelle, selv om ekteskapet var barnløst og har vart i kortere tid enn fem år. Det er imidlertid en forutsetning at vilkårene for ytelser etter kapittel 16 var til stede da pleieforholdet opphørte, jf. femte ledd i denne paragrafen. Bestemmelsen gjelder tilsvarende etter inngåelse av partnerskap og samboerforhold som er omfattet av §1-5, dersom partneren eller samboeren dør. |
lovdata_cd_9719 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.577 | Delingslovens forskrifter pkt. 14.1 og 14.2 trer i kraft 1. januar 1985 med virkning for Flå, Nes, Gol, Ål, Hemsedal og Hol kommuner. |
lovdata_cd_48795 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.809 | Det overdras til Forbruker- og administrasjonsdepartementet å gi forskrifter etter lovens §3 om driften av Norsk lysingsblad, således også, reglene om hvilke lysninger som kan tas inn i bladet. |
lovdata_cd_45529 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.887 | Rettsvirkningene av ekteskap mellom personer som er og ved inngåelsen av ekteskapet var statsborgere i de kontraherende stater, skal i henseende til ektefellenes formueforhold bedømmes etter loven i den av statene hvor ektefellene ved inngåelsen av ekteskapet bosatte seg. Har begge ektefeller senere bosatt seg i en annen av statene, skal denne stats lov i steden komme til anvendelse, for så vidt der ikke handles om virkningen av en rettshandel som tidligere er foretatt. En ektefelles adgang til å råde over fast eiendom eller over rettighet som er likestilet dermed, skal, når eiendommen ligger i en av statene, alltid bedømmes etter loven i denne stat. |
lovdata_cd_22174 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.582 | Forskrift om fredning av Bøpøla naturreservat, Sømna kommune, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. 19. desember 1997 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8, jf. §10, §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 26 feb 1998 nr. 218 og 1 feb 2002 nr. 184. |
lovdata_cd_43885 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.958 | [ Endret 10/97. Begrunnelse for unntaket når det gjelder disse ytelsene finnes i Ot.prp.nr.17 (1965-1966) side 60. Det ble der pekt på at de dagjeldende trygdelover (før folketrygdloven) hadde meget strenge foreldelsesregler og at ytelser i alminnelighet ikke ble etterbetalt for mer enn tre måneder tilbake. Det ble lagt vekt på at de strenge foreldelsesreglene hang sammen med at trygdesystemet den gang til dels var behovsprøvet og bare sikret de trygdede ytelser på et visst minstestandardnivå. Det ble videre pekt på at den nye folketrygdordningen skulle bygge på opptjening av rettigheter. Dette talte etter departementets mening for at alderspensjon, barnepensjon og engangsstønad skulle ytes for opptil tre år før søknadstidspunktet. Det ble fremhevet at man av praktiske grunner ikke kunne anvende disse reglene for de øvrige ytelsene etter den foreslåtte folketrygdloven. Kontrollvanskelighetene ble særlig fremhevet. Når det gjelder alderspensjon, barnepensjon og engangsytelser, har departementet videreført ordningen med at man kan utbetale for inntil tre år før den måneden da kravet ble satt frem. For andre engangsytelser er reglene endret i denne nye loven ved at krav om ytelse nå må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem, se kommentarene til andre ledd. |
lovdata_cd_16281 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.587 | Forskrift om vern av Vormedalsheia landskapsvernområde, Hjelmeland kommune, Rogaland. Fastsatt ved kgl.res. av 19. april 1991. Fremmet av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_38885 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.813 | Dersom premolarene ikke er fullt frembrudt, forutsettes det at disse overveiende sann synlig ikke vil kunne nå okklusjonskontakt uten behandling. Utgangspunktet er okklusjon bare på de permanente molarer. Dersom der er kontakt mellom melkemolarer kvalifiserer dette ikke til gruppe B 3. B 4 Retinerte front- og hjørnetenner hvor det er nødvendig med aktiv framføring. |
lovdata_cd_13103 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.556 | Forskrift om veinormaler for kommunale veier, Asker kommune, Akershus. Asker kommunestyre vedtok 11. november 1987 med hjemmel i forskrifter til veglovens §13 samt plan- og bygningslovens §66, §67 og §69 ny forskrift om veinormaler for kommunale veier innen Asker kommune. |
lovdata_cd_12580 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.898 | Det verna området femner om følgjande gnr./bnr.: 15/18. Reservatet dekkjer eit areal på 26 dekar der 4,8 dekar er landareal. |
lovdata_cd_32438 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.47 | Bygningsrådet kan krevja at det for kvar eigedom vert sikra naudsynt garasjeplass eller plass til oppstilling av bil utanfor offentleg veggrunn. |
lovdata_cd_49894 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.803 | Reduksjonsprosent: Den prosent som siste kalenderårs kjøp/forbruk av oljeprodukter til bruksområdet skal reduseres med. Tildelingsprosent: Den prosent som skal benyttes ved beregning av den enkelte brukers kvote ut fra dokumenterte eller antatte oljekjøp siste kalenderår (etter at reduksjonsprosenten og reservekvoten i prosent er trukket fra). Fordelingsprosent: Den prosent av årskvoten som tildeles brukerne for de enkelte perioder. (Samferdselsdepartementets ansvar) a) Samferdselsdepartementet får oppgitt fra Olje- og energidepartementet hvor mye oljeforbruket (bensin og diesel) innen den del av bruksområdet Landtransport som departementet har ansvaret for, må reduseres med i prosent (reduksjonsprosenten). b) Samferdselsdepartementet fastsetter: - Vegdirektoratets tildelingsprosenter (andre registreringspliktige kjøretøyer) - fylkeskommunenes tildelingsprosent (rutegående kjøretøyer) - fylkesmannens tildelingsprosent (kommunale og fylkeskommunale kjøretøyer). Samferdselsdepartementet fastsetter sin egen og underlagte ledds reservekvoter, bl.a. ut fra foreliggende oversikter, erfaring fra eventuelle foregående tildelingsperioder og det antatte forbruket av oljeprodukter. c) Samferdselsdepartementet kan gi nærmere bestemmelser om tildeling til de enkelte brukergrupper, undergrupper, yrkesgrupper, enkeltpersoner o.l. d) Videre avgjør departementet nærmere hvilke kriterier som skal legges til grunn for behovstildeling og ekstratildeling. e) I forbindelse med den generelle omtalen av rasjoneringen som Olje- og energidepartementet vil gi ved offentlig kunngjøring når rasjonering skal iverksettes, skal Samferdselsdepartementet bidra med følgende informasjon for dette bruksområdet: - opplysninger om oljemengde til disposisjon i forhold til siste kalenderårs kjøp/forbruk (generell reduksjonsprosent) - opplysning om hvorledes fordeling av årskvote vil skje på de kommende 4 tildelingsperioder (fordelingsprosenten) - opplysning om at publikum (andre registreringspliktige kjøretøyer) - eventuell ytterligere veiledning etter departementets ønske eller behov. Slike eller tilsvarende kunngjøringer gjentas ved behov, f.eks. ved endringer i tildelingsmengden. (Berørte departements ansvar, statlige kjøretøyer) f) Departementene får oppgitt fra Olje- og energidepartementet hvor mye oljeforbruket (bensin og diesel) innen brukergruppen statlige kjøretøyer må reduseres i prosent i forhold til totalt oljekjøp for denne brukergruppen forrige kalenderår (reduksjonsprosenten). De berørte departementer må derfor fremskaffe oversikt over eget og underlagte ledds oljekjøp siste kalenderår. Denne oversikten meddeles Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet. g) Ved bruk av reduksjonsprosenten og innhentede oppgaver over oljekjøpet siste kalenderår beregner Olje- og energidepartementet hvor store mengder av ulike oljeprodukter som står til rådighet for brukergruppen statlige kjøretøyer. Ut fra denne produktmengden fastsetter Olje- og energidepartementet i samarbeid med berørte departementer: - den andel av årskvoten som skal fordeles i perioden (fordelingsprosenten). Departementene fastsetter sine egne reserveprosenter. Departementenes tildelingsprosent beregnes på følgende måte: Fastsatt reduksjonsprosent (%) Departementets reservekvote (%) h) De enkelte departementer foretar fordelingen av oljemengden til sine underlagte ledd i henhold til egne prioriteringer og gir nødvendige retningslinjer for bruk og kontroll. Det foretas avregning for de oljekvoter som kan være tildelt ved Vegdirektoratets tildelingsordning. Så langt mulig skal de kjøretøyer som departementene har tildelingsansvaret for, fjernes fra Vegdirektoratets tildelingsregistre. Departementene må derfor innrapportere sine kjøretøyer til Vegdirektoratet, fortrinnsvis på diskett. i) Eksempel på utregning av kvote, se vedlegg 1. j) Eksempel på føring av tildelingsregister, se vedlegg 2. k) Ekstratildelinger: - de enkelte departementer må holde seg innen gitte kvoter, men kan anmode Olje- og energidepartementet om økte rammer. (Fylkeskommunenes ansvar, rutegående transport) l) Fylkeskommunen beregner størrelsen av tildelingskvotene ut fra opplysninger om bl.a.: - brukernes (f.eks. et rutebilselskap) oljekjøp siste kalenderår (oppgitt i søkerens søknadsskjema, Y-037/Y-037N) - tildelingsprosenten (fastsatt av Samferdselsdepartementet med utgangspunkt i reduksjonsprosenten og departementets reserveprosent) - eventuelle endringer av rutetilbudet (pålagt av departementet eller fylkeskommunen) Fylkeskommunen beregner sin reserveprosent og fastsetter tildelingskvote. m) Før beregning av kvoten finner sted skal fylkeskommunen ved gjennomgang av søknaden påse at korrekt dokumentasjon om oljekjøp siste kalenderår foreligger. Som dokumentasjon godtas: - attestasjon fra ligningsmyndighet, annen offentlig myndighet eller bedriftens revisor av oljekjøp siste kalenderår til virksomhet under brukergruppen. Videre kontrolleres at: - søknaden er sendt rett fylkeskommune. Er søknaden sendt feil, oversendes den til den fylkeskommunen som skal behandle den. n) Nyetablerte transportselskaper som ikke kan dokumentere oljekjøp for siste kalenderår skal behandles på følgende måte: - fylkeskommunen beregner kvotens størrelse etter skjønn på linje med tilsvarende etablerte selskaper. I de tilfeller der fjorårskjøp ikke forekommer går tildelingen til fradrag på fylkeskommunens reservekvote for ekstratildeling. o) Tildelingskvoten på årsbasis beregnes ved at oljekjøpet/forbruket siste kalenderår reduseres med reduksjonsprosenten. Årskvoten fordeles på kommende tildelingsperiode i samsvar med den oppgitte fordelingsprosenten. Dersom selskapet blir pålagt endring i rutetilbudet, beregnes det antatte forbruk som denne endringen vil kreve. Denne beregningen foretar fylkeskommunen etter skjønn på bakgrunn av rutens lengde og hyppighet i avgangene. Endringen tas hensyn til ved den endelige utregningen av selskapets kvote. Det foretas avregning for de oljekvoter som eventuelt måtte være tildelt ved Vegdirektoratets tildelingsordning. I størst mulig grad skal imidlertid de kjøretøyer som fylkeskommunene har tildelingsansvar for, fjernes fra Vegdirektoratets tildelingsregistre. Disse kjøretøyene må derfor innrapporteres til Vegdirektoratet via Samferdselsdepartementet. Det er en fordel om dette gjøres på diskett. p) Eksempel på utregning av kvote, se vedlegg 1. q) Eksempel på føring av tildelingsregister, se vedlegg 2. r) Ekstratildelinger: - fylkeskommunene må holde seg innen gitte rammer (reserveprosenten), men den enkelte fylkeskommunen kan anmode Samferdselsdepartementet om økte rammer. (Fylkesmannens ansvar, kommunale og fylkeskommunale kjøretøyer) s) Fylkesmannen beregner størrelsen av tildelingskvotene ut fra opplysninger om: - brukernes (kommunes, fylkeskommunes) - tildelingsprosenten (fastsatt av Samferdselsdepartementet med utgangspunkt i reduksjonsprosenten og departementets egen reserveprosent) - den andelen av årskvoten som skal fordeles i perioden (fordelingsprosenten fastsatt av Samferdselsdepartementet). Fylkesmannen beregner sin reserveprosent og fastsetter tildelingskvote. t) Tildelingskvoten på årsbasis beregnes ved å multiplisere oljekjøpet siste kalenderår med tildelingsprosent. Tildelingskvoten for den aktuelle tildelingsperioden beregnes deretter ved å multiplisere med fordelingsprosenten. Fylkesmannen underretter kommunene og fylkeskommunen om kvotens størrelse. u) Eksempel på utregning av kvote, se vedlegg 1. v) Eksempel på føring av tildelingsregister, se vedlegg 2. w) Ekstratildelinger: - fylkesmennene kan innen de gitte rammer innvilge nødvendige ekstratildelinger etter skjønn. Dersom det er påkrevet, kan fylkesmennene anmode Samferdselsdepartementet om økt tildeling. (Kommunenes og fylkeskommunenes ansvar) Fylkesmannen fastsetter kvoten og kommunene og fylkeskommunene utsteder legitimasjoner til eget bruk, forestår den interne fordeling av den tildelte oljemengden og gir nødvendige retningslinjer for bruk og kontroll. Kommunen utsteder dessuten legitimasjoner til statlige etater m.m. som kan fremvise tildelingsbrev fra eget departement eller egen etatsledelse. Kommunen/fylkeskommunen foretar avregning for egne kjøretøy som eventuelt har fått tildelt kvoter ved Vegdirektoratets tildelingsordning. I størst mulig grad skal imidlertid de kjøretøyene som kommunene og fylkeskommunene eier fjernes fra Vegdirektoratets tildelingsregistre. Disse kjøretøyene må derfor innrapporteres til Vegdirektoratet via trafikkstasjonene eller fylkesmannen. Det er en fordel om denne innrapporteringen kan skje på diskett. (Vegdirektoratets ansvar, andre registreringspliktige kjøretøyer) x) Vegdirektoratet får oppgitt fra Samferdselsdepartementet hvilke tildelingsprosenter som skal benyttes innen den delen av bruksområdet Landtransport som direktoratet har ansvaret for, og hvor stor reserveprosent Vegdirektoratet disponerer. y) Ut fra Samferdselsdepartementets overordnede prioriteringer kan Vegdirektoratet gi nærmere bestemmelser om fordelingen innen brukergruppen Andre registreringspliktige kjøretøyer. z) Vegdirektoratet meddeler trafikkstasjonene tildelingsprosent og retningslinjer for behovstildeling, ekstratildeling og konvertering av grunnkvoter til storkvote. Vegdirektoratet kan fordele reservekvoten eller deler av den på trafikkstasjonene. æ) Vegdirektoratet oppretter et eget tildelingsregister med utgangspunkt i data tilgjengelig på kjøretøyregistret AUTOSYS. Vegdirektoratet tar seg av den datatekniske utformingen av registret. Registret skal bestå av tre grupper: - brukere av storkvote. Ett og samme kjøretøy kan bare registreres innen en gruppe. ø) Vegdirektoratet oppretter ajourføringsrutiner for seg selv og for trafikkstasjonene for tildelingsregistret i forbindelse med: - registrering av ekstratildeling. å) Tildeling til kjøretøy som bruker diesel som drivstoff. Vegdirektoratet fastsetter størrelsen av grunnkvoten ut fra opplysninger om bl.a.: - tildelingsprosenten (kan variere blant kjøretøygruppene, avhengig av de prioriteringer som Samferdselsdepartementet eller Vegdirektoratet gir) - fordelingsprosenten. For å lette prioriteringen kan Vegdirektoratet dele brukergruppen andre registreringspliktige kjøretøyer inn i flere undergrupper. Inndelingen foretas med utgangspunkt i variable/verdier i AUTOSYS. Hver undergruppe får sin egen tildelingsformel (avviket fra den generelle tildelingsprosenten). Vegdirektoratet setter inn aktuelle verdier i formelens variabel i henhold til eventuelle prioriteringer av de forskjellige undergruppene. Beregning av tildelingen utføres ved bruk av EDB. Utskrift og utsendelse av rasjoneringslegitimasjon foretas maskinelt med utgangspunkt i tildelingsregistret. Vegdirektoratet informerer trafikkstasjonene om: - gruppeinndeling. Vegdirektoratet informerer trafikkstasjonene om størrelsen på kvoten for de forskjellige brukergruppene (undergruppene). Vegdirektoratet informerer også trafikkstasjonene om hvilket forbruk pr. mil som skal legges til grunn for tildelingen for den enkelte undergruppe og angir eventuell reserveprosent for stasjonene. Opplysning om grunnkvote skal kunngjøres offentlig innen 2 uker regnet fra beslutningsdato om rasjonering (for publikums adgang til å søke om behovstildeling). aa) Tildeling til kjøretøyer som bruker bensin som drivstoff. - tildelingsprosenten (vil variere blant kjøretøygruppene avhengig av den prioriteringen som Samferdselsdepartementet eller Vegdirektoratet gir) Se forøvrig pkt. å. ab) Behovstildeling kan gis i henhold til forskriftenes pkt. 9.4, 9.5 e og mrk. 9.5.6. og 9.5.7. ac) Tildeling til årsprøvekjennemerke. Vegdirektoratet oppretter et register for årsprøvekjennemerke. (Trafikkstasjonenes ansvar) ad) Trafikkstasjonene opprettholder sine daglige rutiner for ajourføring av AUTOSYS i forbindelse med registreringer, omregistreringer på ny eier og avregistreringer. Rutiner for parallell ajourføring av tildelingsregistret utarbeides. I tillegg pålegges trafikkstasjonene å: - behandle og eventuelt innvilge søknader om behovstildeling og konvertering til storkvote etter forskriftenes pkt. 9. - behandle og eventuelt innvilge søknader om ekstratildelinger etter forskriftenes pkt. 9.5 og 9. - innrapportere innvilgede behovstildelinger, storkvoter og ekstratildelinger til Vegdirektoratet (om mulig direkte til tildelingsregistret) - inndra ukurante rasjoneringslegitimasjoner (rasjoneringskort som har blitt byttet inn mot rasjoneringsbok for eksempel i forbindelse med tildeling av storkvote) - føre oversikt over tildelte kvoter, om mulig direkte i tildelingsregistret. Grunnkvoten og behovstildelingen til nye eiere justeres i forhold til gjenværende del av tildelingsperioden. Det skal ikke utstedes ny grunnkvote i samme tildelingsperiode til kjøretøy som er omregistrert avgiftsfritt mellom ektefeller. ae) Trafikkstasjonenes grunnkvotetildeling foregår på følgende måte: - Dersom en person kjøper kjøretøy i tildelingsperioden, skal trafikkstasjonen registrere han i tildelingsregistret og rekvirere sentral utskrift av rasjoneringslegitimasjon. Eier vil få denne i posten etter noen få dager. Om dette ikke er mulig eller praktisk, skriver trafikkstasjonen ut rasjoneringslegitimasjon og utleverer denne med vognkortet. I så fall må Vegdirektoratet varsles om at utlevering er foretatt. - Skjer registreringen innen den fristen Vegdirektoratet har satt for ajourføring av tildelingsregister forut for neste tildelingsperiode, vil kjøretøyeieren få tildelt grunnkvote ved sentral behandling og utskrift i neste tildelingsperiode. Skjer registreringen etter slik frist, må trafikkstasjonen tildele grunnkvote også for neste periode. af) Trafikkstasjonenes behovstildelinger foregår slik: - Trafikkstasjonen foretar behovstildeling etter forskriftene (pkt. 9.4, 9.5 e og mrk. 9.5.6 og 9.5.7) og eventuelle nærmere retningslinjer fra Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet. Ufullstendig utfylt søknad eller ufullstendig dokumentert søknad returneres ubehandlet til søker. - Innvilget kvote meddeles Vegdirektoratet innen de tidsfrister som er bestemt, fortrinnsvis direkte til tildelingsregistret, slik at behovstildelingen inngår i tildelt kvote den påfølgende perioden. - For tildeling til det enkelte kjøretøy oppgis årsaken som er lagt til grunn for søknaden og den tildelte tilleggskvoten. - For storkvote oppgis navn og adresse på den som disponerer kvoten, hvilke kjøretøy som regnes til storkvoten (kjennemerke og registreringsdato) og det totale kvantum som er innvilget. - Behovstildeling gitt før utløp av tidsfrister skal plusses på kjøretøyeierens kvote og senere tildeles automatisk. De kjøretøyeiere som ikke kommer med på den automatiske tildelingen, får sin behovstildeling for den påfølgende perioden av trafikkstasjonen. ag) Kontroll ved behovstildeling. Ved behovstildeling til kjøretøyeiere som har anskaffet nytt kjøretøy og ikke har solgt eller avregistrert sitt gamle, skal trafikkstasjonen sørge for eventuell behovstildeling inntil det gamle blir strøket. Eventuell behovstildeling til det gamle skal underkastes ny behandling etter fornyet søknad. For å kontrollere dette må trafikkstasjonen innhente opplysninger om: - hvilken kvotestørrelse som er trykket på rasjoneringslegitimasjonen til det gamle kjøretøyet. Det skal ikke gis ny behovstildeling i samme tildelingsperiode ved avgiftsfri omregistrering mellom ektefeller. ah) Trafikkstasjonen skal påse at dens disponible oljemengder ikke overskrides. ai) Ekstratildelinger: - jf. pkt. 9.5 e, 9.5, og 9. - innen gitte kriterier kan trafikkstasjonene innvilge ekstratildelinger. - den enkelte trafikkstasjon kan om nødvendig anmode Vegdirektoratet om økt tildeling av reservekvote. Rasjoneringsmyndigheten utsteder den type rasjoneringslegitimasjon som er mest hensiktsmessig i forhold til tildelt mengde og brukerens behov dersom det er mulig. |
maalfrid_ab053b48b4105112c84f560a5737811a3fae47d8_33 | maalfrid_dibk | 2,021 | no | 0.818 | Hvordan barnehagens lokaler brukes med hensyn til antall barn pr. rom og hvordan og hvor hyppig renholdet er, vil ha innvirkning på kvaliteten på inneklimaet. En del tiltak kan barnehagen og de som oppholder seg der selv gjøre når det gjelder å utarbeide regler for bruken av lokalene. Lovverk som omhandler inneklima og innemiljø er: Plan og bygningsloven, arbeidsmiljølovens krav til inneklima, barnehageloven, folkehelseloven og forskrift om strålevern og bruk av stråling (www.lovdata.no). Arbeidstilsynet har utarbeidet et faktaark om inneklima. Folkehelseinstituttet har utarbeidet en sjekkliste for inneklima i barnehagen. Radon dannes naturlig i grunnen og siver inn med jordluften gjennom sprekker og utettheter mellom byggegrunnen og bygningen. Byggegrunnen er derfor den viktigste kilden til forhøyede radonkonsentrasjoner inne. Det finnes enkle tiltak for å forhindre dette som må ivaretas gjennom byggeprosessen. Radon er kreftfremkallende og barn og unge er sårbare om de utsettes for stråling over flere år. Strålevernforskriften stiller krav til radonnivået i grunn- og videregående skoler og barnehager, både offentlige og private. Alle skoler og barnehager skal ha så lave radonnivåer som det er praktisk mulig å få til. Mer informasjon om radon i skoler og barnehager finnes på hjemmesiden til Statens strålevern www.nrpa.no. Tiltak for å redusere radonnivået skal alltid gjennomføres dersom det overstiger 100 Bq/m. Etter at det er gjennomført tiltak for å redusere radon, må det måles på nytt for å kontrollere at tiltakene har hatt tilstrekkelig effekt. For nye bygg gjelder TEK 10 § 13-5. Rundt alt elektrisk utstyr og alle strømførende ledninger finnes det elektriske og magnetiske felt. Det er vanlig å bruke betegnelsen elektromagnetiske felt som en kortform for slike felt. Forskning gir ikke belegg for at eksponering for elektromagnetiske felt gir økt risiko for kreft. Retningslinjene gitt i strålevernforskriften sier at all eksponering skal holdes så lav som mulig. Mer informasjon om elektromagnetisk stråling i skoler og barnehager finnes på hjemmesiden til Statens strålevern www.nrpa.no. |
lovdata_cd_24298 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.534 | Forskrift om freding av Sæbøskòra som naturreservat, Kvinnherad kommune, Hordaland. |
lovdata_cd_3485 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.583 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63 §8, jfr. §10 er øya Terneskjær nordøst for Gåsøya i Bærum kommune, Akershus fylke, fredet som naturreservat ved kgl. res. av 15. desember 1978 under betegnelsen «Terneskjær naturreservat». |
lovdata_cd_52089 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.595 | Forskrift om rentesats ved økt skatt eller avgift etter vedtak i endringssak. Fastsatt ved kgl.res. 15. juli 1994 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §9-10 og §13-2. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. |
lovdata_cd_57234 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.804 | Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) av 15. juni 2001 nr. 79 gir nye regler om motorisert ferdsel på Svalbard. Loven er imidlertid i stor grad en rammelov som gir hovedregler og hovedprinsipper, og som derfor må utfylles med mer detaljerte regler gjennom forskrift. Det er et helt nytt regelverk som innføres på bakgrunn av de nye lovreglene. Den nye svalbardmiljøloven bygger på føre var-prinsippet. Loven innfører speilvendingsprinsippet, slik at motorisert ferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er forbudt, med mindre lov eller forskrift sier noe annet, jf. lovens §79 annet ledd. Svalbardmiljøloven §80 første ledd gir Sysselmannen hjemmel til å fastsette forskrift som åpner for motorferdsel i terrenget på bar eller tint mark, enten i særskilte traseer eller til bestemte formål. Loven gir videre Miljøverndepartementet og Sysselmannen hjemmel til å fastsette forskrift som tillater motorferdsel i områder og traseer, eller for bestemte formål på snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og sjøområder, jf. §81 første ledd. Svalbardmiljøloven §81 annet ledd sier at det skal fastsettes en forskrift om motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark hvor fastboende sikres en mer omfattende adgang til motorferdsel enn tilreisende. Forskriften differensierer derfor mellom fastboende på Svalbard og tilreisende, slik at de som er fastboende gis adgang til motorisert ferdsel på snødekt og frossen mark i større områder enn de tilreisende. For de fastboende innebærer ikke forslaget vesentlige endringer i forhold til i dag. Heller ikke for nyttetrafikken vil det nye regelverket innebære vesentlige endringer. Forskriften følges av to kart som viser hvor det vil være tillatt å kjøre for fastboende og hvor det vil være tillatt å ferdes motorisert i terrenget i forbindelse med nyttetrafikk, kart A, og hvor det vil være tillatt å kjøre for tilreisende, kart B. Når det gjelder bruk av luftfartøy, er lovens utgangspunkt at slik motorferdsel er tillatt, når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av svalbardmiljøloven, så lenge ferdselen skjer i samsvar med lovens aktsomhetsbestemmelser, jf. lovens §83. Loven forbyr å lande med luftfartøy utenfor landingsplasser som har konsesjon eller godkjenning i medhold av luftfartsloven. Loven gir Sysselmannen hjemmel til å gi forskrift om forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål. Kapitlet inneholder bestemmelser om forskriftens formål og virkeområde, definisjoner av en del begreper som benyttes senere i forskriften og en generell plikt til aktsom ferdsel. Til §1 (formål) Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven §79 første ledd. Formålet med forskriften er å regulere bruk av motorkjøretøy og luftfartøy på Svalbard for derigjennom å bidra til å bevare Svalbard som en relativt uberørt villmark, i tråd med St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard. Ferdsel til fjerntliggende områder kan innebære en trussel for Svalbards særlig sårbare natur og kulturminner. Det er videre et formål å gi allmennheten mulighet til å oppleve Svalbards tilnærmet uberørte natur, som finnes utenfor bosettingene og utgjør størstedelen av Svalbard. Allmennheten skal også gis mulighet til å oppleve sammenhengende villmark uten spor og støy fra bl.a. snøscootere. Til §2 (virkeområde) Første ledd bygger på svalbardmiljøloven §2. Bestemmelsen angir forskriftens geografiske virkeområde. Forskriften omfatter ikke bare Svalbards landområder, men også sjøområdet, herunder sjøis, ut til territorialgrensen. Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf. svalbardloven §1 annet ledd. Dette inkluderer blant annet Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya. Territorialgrensen - yttergrensen for sjøterritoriet - går 4 nautiske mil fra grunnlinjene, jf. forskrift av 1. juni 2001 nr. 556 om grensen for det norske sjøterritorium ved Svalbard. Annet ledd angir de fremkomstmidler forskriften åpner for at kan benyttes. Speilvendingsprinsippet som ble innført i loven innebærer forbud mot all motorisert ferdsel i terrenget dersom ikke forskriften uttrykkelig åpner for den. Ferdsel med andre typer kjøretøy enn de som nevnes i forskriften er derfor forbudt. Når det gjelder kjøring med biler og tundrabuggies i terrenget er det ikke aktuelt å åpne for slik ferdsel på Svalbard. Til §3 (definisjoner) Paragrafen inneholder definisjoner av begreper som benyttes i bestemmelser senere i forskriften. Bokstav a definerer fastboende som den som fyller vilkårene for å være gyldig innført i register over befolkningen på Svalbard, jf. forskrift av 4. februar 1994 nr. 111 om register over befolkningen på Svalbard. I medhold av befolkningsregisterforskriften §2 tredje ledd vil personer som er innført i befolkningsregisteret, men som f.eks. avtjener militærtjeneste eller som er under utdanning, regnes som fastboende, til tross for at de for tiden ikke oppholder seg på Svalbard. Andre personer enn fastboende er tilreisende etter bokstav b. Bokstav c definerer motorkjøretøy i tråd med definisjonen i svalbardmiljøloven. Motorkjøretøy omfatter kjøretøyer på hjul, belter eller meier hvis de drives av motor, men ikke skinnegående kjøretøyer. En tilhenger uten eget fremdriftsmaskineri regnes ikke som et selvstendig motorkjøretøy. Bokstav d definerer beltekjøretøy som ethvert motorkjøretøy med belter. Bokstavene e og f definerer beltebil og beltemotorsykkel (snøscooter) i tråd med de samme begreper i forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918 (kjøretøyforskriften) gitt i medhold av veitrafikkloven. Bokstav g definerer luftfartøy som ethvert fremkomstmiddel til bruk i luften med motor som drivkraft. Definisjonen skiller ikke på størrelse, og mikrofly går derfor inn under forskriften. Bokstav h definerer organiserte turopplegg med bakgrunn i forskrift av 18. oktober 1991 nr. 671 om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard (turistforskriften). Dersom et turopplegg er i regi av en reisearrangør, jf. turistforskriften §3, og i tillegg er tilbudt til allmennheten, faller det inn under begrepet organisert turopplegg, som i noen tilfeller gir rett til motorisert ferdsel i større områder enn for tilreisende som ferdes uten å delta på slike organiserte turer, jf. forskriften §8 annet ledd bokstavene b og c. Til §4 (aktsomhet) Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven §73 annet ledd, og fastsetter en plikt til miljøforsvarlig skånsom ferdsel. Enhver som ferdes på Svalbard skal ta hensyn til at det er spesielle forhold både når det gjelder naturmiljø og kulturminner. Arktisk natur er sårbar og påvirkelig. Kravet til aktsomhet gjelder også hensynet til andre menneskers opplevelse av naturmiljø og kulturminner på Svalbard. Bestemmelsen gir en selvstendig rettsplikt, ikke bare et overordnet prinsipp eller retningslinje. Kapitlet inneholder bestemmelser for motorisert ferdsel på bar eller tint mark. Det generelle forbudet innført gjennom svalbardmiljøloven gjentas. All ferdsel som det ikke åpnes uttrykkelig for i kapitlet er derfor forbudt, med mindre det gis en særskilt tillatelse i medhold av loven eller forskriften. Til §5 (forbud mot ferdsel med motorkjøretøy) Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven §79, annet ledd, som lovfester det nye utgangspunktet som følger av innføring av speilvendingsprinsippet. Utgangspunktet er at motorferdsel i naturen må være uttrykkelig tillatt, enten i lov eller forskrift. Hvis ikke er slik ferdsel forbudt. Permafrosten på Svalbard medfører at ferdsel på bar eller tint mark kan føre til omfattende kjørespor som dels er permanente og dels svært langvarige. Lite vegetasjonsdekke bidrar også til at terrenget på Svalbard er svært sårbart. Motorisert ferdsel på bar vegetasjonsdekket mark kan i praksis ikke foregå uten at vegetasjonen påføres skade. Dette gjelder særlig tyngre kjøretøy som lett vil sette omfattende og selvforsterkende spor. Hovedregelen om forbud mot motorisert ferdsel i terrenget er derfor særlig viktig når det gjelder slik ferdsel på bar eller tint mark. Til §6 (ferdsel med motorkjøretøy i planområdene) Paragrafen åpner for en viss motorisert ferdsel i terrenget på bar eller tint mark, i tråd med svalbardmiljøloven §80. Forskriften skiller mellom kjøring på bar og tint mark innenfor og utenfor arealplanområdene. Dette er naturlig fordi aktiviteten og behovet for kjøring vil være mye større innenfor planområdene. Det er derfor behov for visse generelle unntak til bestemte formål av hensyn til praktisk nærings- og samfunnsdrift. Paragrafens første ledd slår fast at det kun er ferdsel som er nødvendig i tilknytning til de formål som er oppregnet i bokstavene a til c som er tillatt. Paragrafens første ledd, bokstavene a til c åpner for ferdsel med motorkjøretøy i terrenget på bar eller tint mark i tilknytning til råstoffutvinning, herunder undersøkelsesvirksomhet, gruvedrift og massetak, bygge- og anleggsvirksomhet og drift og vedlikehold av bygninger og annen infrastruktur som inngår i drift av bosetningene. Med «drift og vedlikehold av bygninger og annen infrastruktur som inngår i drift av bosetningene» siktes det til aktiviteter som på fastlandet ivaretas av det offentlige, dvs. kommune og stat. På Svalbard vil dette, i tillegg til Longyearbyen Lokalstyre/Svalbard samfunnsdrift (SSD) i Longyearbyen, også omfatte Store Norske, Kings Bay og Trust Arktikugol sin drift av samfunnene i henholdsvis Svea, Ny-Ålesund og Barentsburg/Pyramiden. Drift og vedlikehold av veier, vannforsyning, kloakk og annet avløp, kanalisering av elveløp m.m. omfattes av dette. Det er kun den nødvendige kjøringen som vil være tillatt. Svalbardmiljølovens krav til aktsomhet, jf. §73, vil gjelde også for kjøring i medhold av denne forskriften. Annet ledd knytter de mest aktuelle transportbehovene opp mot tilhørende arealkategori i godkjent plan. Med dette åpnes det for nødvendig kjøring, men begrenset til de områdene som er klarert for tilhørende tiltak. For eksempel vil kjøring i forbindelse med gruvedrift være tillatt på arealer avsatt til gruvedrift, men ikke i andre områder. Motorisert ferdsel i terrenget på bar eller tint mark utenfor planområdene vil kreve særskilt tillatelse fra Sysselmannen, jf. svalbardmiljøloven §80 bokstav b. Utenfor planområdene er omfanget av kjøring på bar og tint mark minimalt. Behovet for slik transport vil stort sett oppstå i forbindelse med tiltak som krever tillatelse etter svalbardmiljøloven §57, og i noen tilfeller også konsekvensutredning, jf. svalbardmiljøloven §59. Det vil i slike tilfeller være aktuelt å gi tillatelse for slik ferdsel i en samlet tillatelse til selve tiltaket. En slik samlet behandling vil forenkle den samlede vurderingen av alle konsekvenser av tiltaket, som kreves etter svalbardmiljøloven §8. Muligheten for at transporten heller kan skje på frossen og snødekt mark må også vurderes før man gir tillatelse som nevnt. Kapitlet inneholder bestemmelser for motorisert ferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark, islagte vassdrag og sjøområder. Det generelle forbudet innført gjennom svalbardmiljøloven gjentas, og all ferdsel som det ikke åpnes uttrykkelig for i kapitlet er derfor forbudt, med mindre det gis en særskilt tillatelse i medhold av loven eller forskriften. Det åpnes for en viss motorisert ferdsel i terrenget på vinterføre, men det er et krav - i motsetning til tidligere - at marken skal være både snødekt og frossen. Til §7 (forbud mot motorkjøretøy i terrenget på snødekt og frossen mark) Paragrafen bygger på svalbardmiljøloven §79, annet ledd, som lovfester det nye utgangspunktet som følge av innføring av speilvendingsprinsippet. Utgangspunktet er at motorferdsel i naturen må være uttrykkelig tillatt, enten i lov eller forskrift. Hvis ikke er slik ferdsel forbudt. Motorisert ferdsel i ellers uberørt villmark vil, dersom ferdselen blir omfattende, etter hvert frata området den særegne villmarkskarakteren. Slik ferdsel vil dessuten forringe villmarksopplevelsen for utøverne av det tradisjonelle friluftslivet. Støy er et miljøproblem i seg selv, og kan dessuten forstyrre dyrelivet. Ferdsel kan også ha mer langsiktige virkninger på dyrelivet, ved for eksempel at dyrelivet i et område forflytter seg til andre områder. Med omfattende ferdsel i enkelte områder følger dessuten slitasje på så vel naturmiljø som kulturminner. Til §8 (områder og ferdselsårer hvor bruk av snøscooter og beltevogn er tillatt) Paragrafen åpner for en viss bruk av snøscooter og beltevogn i terrenget på frossen og snødekt mark, i tråd med svalbardmiljøloven §81. Fordi det ikke finnes veier mellom bosettingene på Svalbard har fastboende på øygruppen behov for bruk av snøscooter både til nytte- og rekreasjonskjøring. Svalbardmiljøloven har tatt hensyn til at de særskilte klimatiske og kommunikasjonsmessige forhold på Svalbard legitimerer en mer liberal regulering av snøscooterkjøring i terrenget for de fastboende enn for øvrige personer som befinner seg på Svalbard. I loven er derfor speilvendingsprinsippet og føre var-prinsippet noe modifisert for de fastboende ved at det ikke er de fastboendes behov, men i stedet begrensninger i deres adgang til motorferdsel som må være særskilt begrunnet. Begrensninger må være begrunnet enten i miljøvernbehov knyttet til Svalbard, eller i behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel. Miljøvernbehov knyttet til Svalbard kan for eksempel bestå i å unngå forstyrrelse av dyreliv eller skade på vegetasjon. Behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel tar særlig sikte på å gi grunnlag for scooterfrie områder for skiturer eller hundekjøring. Loven sier uttrykkelig at det i en forskrift om motorferdsel skal skilles mellom fastboende og tilreisende, slik at de fastboende sikres en mer omfattende adgang til motorferdsel enn de tilreisende, jf. §81 annet ledd. Paragrafens første ledd sier hvor fastboende har lov til å ferdes motorisert i terrenget gjennom henvisninger til et kart som følger forskriften. Bokstav a gir fastboende adgang til å kjøre i områder som er markert med gult på et vedlagt kart A. Disse områdene innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, hvor fastboende har hatt mulighet til å kjøre over hele Svalbard med unntak av i verneområdene. Det har gjennom forskrift av 1. juni 1973 nr. 3780 om opprettelse av fuglereservater og større naturvernområder på Svalbard vært mulig for Sysselmannen å gi fastboende dispensasjon for kjøring i nasjonalparkene. Verken svalbardmiljøloven eller denne forskriften vil endre regelverket for kjøring i eksisterende verneområder. Det vil fortsatt være adgang for fastboende til å søke om dispensasjon til slik kjøring i henhold til verneforskriftene. Tillatelse etter denne forskriftens §12 vil da behandles samtidig med en slik søknad. En begrensning i de fastboendes adgang til motorferdsel vil være to områder på sentral-Spitsbergen som reserveres det ikke-motoriserte friluftsliv. Disse områdene er derfor ikke markert med gult på kartet. I St.meld.nr.9 (1999-2000) viste Regjeringen til at den motoriserte ferdselens negative virkninger på selve villmarksopplevelsen er av mer subjektiv karakter, men at dette likevel er et viktig tema i forhold til forvaltning og bevaring av villmark. Fraværet av mekanisk støy, eksos og spor etter motorkjøretøy er et viktig element ved villmarksopplevelsen. Økende motorisert ferdsel i villmarkspregede områder vil derfor redusere muligheten for fullverdig villmarksopplevelse for brukere som vektlegger stillhet og fravær av motoriserte kjøretøy som opplevelseskvaliteter. Villmark og stillhet markedsføres i reiselivssammenheng, men mangelen på større, snøscooterfrie områder som er lett tilgjengelig fra Longyearbyen, begrenser mulighetene for å utvikle ikke-motoriserte reiselivsprodukter i større omfang. Det finnes allerede i dag to mindre snøscooterfrie områder i nærheten av Longyearbyen. Ordningen er frivillig, og blir stort sett respektert. Områdene er imidlertid relativt små, de er ikke egnet for hundekjøring, og de gir begrensede muligheter for lengre turer i et snøscooterfritt miljø. Det lille snøscooterfrie området (på Larsbreen) brukes til korte skiturer med utgangspunkt i Longyearbyen, og området videreføres som scooterfritt i forskriften. Det andre området, som ligger litt lengre øst, vil inngå i et relativt stort område reservert det ikke-motoriserte friluftslivet, jf. merknader til bokstav b. Det er viktig å gi det ikke-motoriserte friluftslivet muligheter til å utvikle seg. Forskriften oppretter derfor i bokstav b et større sammenhengende område med utgangspunkt i Longyearbyen og østover hvor det i den lyse delen av vinteren, dvs. fra 1. mars hver sesong, ikke vil være tillatt å ferdes motorisert. Dette er nødvendig for å gi både fastboende og tilreisende muligheter til å oppleve urørt arktisk natur, og vil samtidig redusere behovet for motorisert ferdsel til mer fjerntliggende og uberørte områder. Området sikrer arealer helt uten eller med minimalt med motorstøy av noe slag for skiløpere og hundespann. Særlig av hensyn til kjøring med hundespann er det viktig at de scooterfrie områdene omfatter dalfører som sikrer korridorer ut fra bosetningene. Det foreslåtte området dekker både nærområdet til Longyearbyen og sikrer muligheten til lengre ski- og hundesledeturer østover. Innenfor dette området vil det være totalforbud mot motorisert ferdsel i terrenget etter 1. mars hver sesong, med to unntak. For det første unntas en ferdselsåre som kan brukes i forbindelse med nødvendig nyttetrafikk, jf. §9 bokstav b. For det andre unntas en ferdselsåre for kjøring også i forbindelse med utøvelse av motorisert friluftsliv i bokstav c. Ferdselsåren er merket med en sammenhengende rød strek på kart A og kart B, og går langs dalbunnen av Kjellströmdalen til Kjellströmdalhytta, videre opp søre Bellsundpasset og ned Passbreen og derfra korteste farbare vei over til Agardhdalen (Agardhsletta). I tillegg til disse konkrete begrensningene, er det viktig å påpeke at loven oppstiller en plikt til å ferdes «på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv», jf. svalbardmiljøloven §73 annet ledd. Paragrafens annet ledd sier hvor tilreisende kan ferdes motorisert gjennom henvisninger til et kart B som også følger forskriften. I henhold til bokstav a kan tilreisende ferdes med snøscooter og beltevogn i områder markert med gult på vedlagte kart B. Dette er langt mindre områder enn det område som fastboende kan ferdes i etter bestemmelsens første ledd bokstav a. Det ene området ligger på sentral-Spitsbergen, og tilsvarer det som kalles «turområde 10». Turområde 10 defineres nærmere i turistforskriften, hvor det er gitt unntak for meldeplikten til Sysselmannen, jf. turistforskriften §7, fjerde ledd. (Området tilsvarer ikke helt det som i dag er turområde 10 etter turistforskriften, men turistforskriften er under revisjon, og områdene vil bli sammenfallende etter revisjonen.) Det andre området er området rundt Ny-Ålesund i Kongsfjorden. Også her er det unntak for meldeplikten i turistforskriften. De tilreisende kan ikke ferdes i de områder som reserveres det ikke-motoriserte friluftslivet - heller ikke før 1. mars i det østligste området. Disse områdene er derfor heller ikke på kart B markert med gult. I tillegg til at tilreisende kan ferdes fritt i stort sett hele turområde 10, gir bokstav b tilreisende adgang til å kjøre i et område mellom turområde 10 og østkysten av Spitsbergen, forutsatt at de kjører sammen med fastboende eller deltar i et organisert turopplegg. Turer til østkysten må imidlertid, uavhengig av denne forskriften, meldes til Sysselmannen i medhold av turistforskriften. Bokstav c gir tilreisende i følge med fastboende eller som deltar på organiserte turer adgang til å ferdes i den samme ferdselsåren som omtalt i første ledd bokstav c. Tredje ledd åpner for motorisert ferdsel på islagt sjø som ligger inntil de områdene hvor motorisert ferdsel er tillatt. På sjøisen i Storfjorden mellom Agardhbukta og Wichebukta skal imidlertid ferdselen gå korteste farbare vei på sjøisen langs etter land. Det vil ikke være tillatt å kjøre videre utover sjøisen med mindre det er nødvendig pga. manglende framkommelighet/farbarhet på isen langs etter land. Bakgrunnen for dette kravet er områdets betydning for isbjørn med unger. Langs hele Storfjorden finnes isbjørnhi i varierende tetthetsgrad. Etter at mor og unger forlater hiet en gang i mars er det viktig for binna å få ro til å jakte og til å trene ungene i jakt. Binner med unger vil oppholde seg i dette området til isen går. Fjerde ledd sier hvor man kan finne de offisielle kartversjonene som følger forskriften. Det skal finnes slike kart hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Det vil bli laget mindre kart med færre detaljer til utsendelse og bruk i informasjonsmateriell. Disse vil også inneholde verbale grensebeskrivelser. Dersom man er usikker på hvor grensene går anbefales det å sjekke mot de mer detaljerte offisielle kartene. Til §9 (nyttetrafikk) Paragrafen åpner for nyttetrafikk i visse områder og ferdselsårer, i tråd med svalbardmiljøloven §81 bokstav b. Første ledd definerer nyttetrafikk som trafikk som skjer i forbindelse med de aktiviteter som er omtalt i forskriften §6. Nyttetrafikk vil etter dette være trafikk som foregår i tilknytning til råstoffutvinning, herunder undersøkelsesvirksomhet, gruvedrift og massetak, bygge- og anleggsvirksomhet og drift og vedlikehold av bygninger og annen infrastruktur som inngår i drift av bosetningene. Også pendling med bruk av snøscooter mellom arbeidssted i Svegruva og bosted i Longyearbyen omfattes av begrepet nyttetrafikk. Bestemmelsen sier ikke noe om hvem som kan drive nyttetrafikk, det avgjørende er formålet med trafikken. Annet og tredje ledd sier hvor det er tillatt med slik nyttetrafikk. Nødvendig nyttetrafikk skal i hovedsak kunne gå som tidligere. I henhold til bokstav a kan alle typer beltekjøretøy benyttes for nødvendig nyttetrafikk i de områder som er markert gult på vedlagte kart A. Fordi deler av nyttetrafikken i dag går gjennom et område som ikke er åpent for motorisert ferdsel etter 1. mars hver sesong (et scooterfritt område i den lyse del av vinteren), åpner annet ledd bokstav b en ferdselsåre for slik transport gjennom dette området. Ferdselsåren går langs dalbunnen Reindalen fra Sørhytta og opp Reindalspasset, videre ned dalbunnen i Lundströmdalen til Kjellströmdalen. Tredje ledd tar hensyn til at vær- og føreforholdene på Spitsbergen kan endre seg fra sesong til sesong, og også i løpet av en sesong. Dersom det pga. vær- og føreforhold vil være vanskelig å bruke de områder bokstav a åpner for motorisert ferdsel, kan man unntaksvis benytte en alternativ ferdselåre som går langs dalbunnene i Bolterdalen og Tverrdalen. Til §10 (midlertidige endringer) Paragrafen åpner for at Sysselmannen kan gjøre midlertidige endringer i §8 og §9, dvs. hvilke områder det er tillatt å ferdes med motoriserte kjøretøyer i. Slike midlertidige endringer kan gjøres når det anses nødvendig for å beskytte dyrelivet eller naturmiljøet for øvrig, eller dersom andre særlige grunner tilsier det. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil. Vedtak etter denne paragrafen regnes som forskrift etter forvaltningsloven, og kan ikke påklages. Dersom det haster å fatte vedtak, kan høring etter forvaltningsloven unnlates, jf. forvaltningsloven §37 fjerde ledd, bokstav a. Sysselmannen må sørge for nødvendig kunngjøring av slik forskrift. Kapitlet inneholder en bestemmelse som regulerer bruk av luftfartøy til turistformål. Til §11 (luftfartøy til turistformål) Paragrafen regulerer bruk av luftfartøy til turistformål, med hjemmel i svalbardmiljøloven §83 fjerde ledd. På bakgrunn av at det ikke er ønskelig med helikopterturisme på Svalbard, forbyr paragrafen bruk av luftfartøy til sightseeingformål. Med sightseeing menes i dette tilfelle flyturer der formålet med turen er å se og oppleve Svalbard fra luften. Bestemmelsen gjelder all bruk av luftfartøy til sightseeing, dvs. også bruk av fly. Forbudet vil ikke være til hinder for bruk av luftfartøy for flyging til og fra Svalbard og mellom bosetningene på Svalbard, når dette skjer som regulær rutetrafikk med turister som passasjerer eller annen tilsvarende persontransport. Med tilsvarende persontransport siktes det til charterfly eller innleide fly som transporterer turister til og fra flyplassene på Svalbard. Kapitlet inneholder avsluttende bestemmelser. I tillegg til bestemmelser som omhandler klage, straff, endring og ikrafttreden inneholder kapitlet en bestemmelse om særskilt tillatelse etter søknad til motorisert ferdsel ut over det som forskriften åpner for generelt. Til §12 (tillatelse etter søknad) Paragrafen bygger på bestemmelsene i svalbardmiljøloven §80, §81 og §83. Det kan i tillegg søkes om dispensasjon fra forbudet mot bruk av luftfartøy til sightseeing. Første ledd gir Sysselmannen hjemmel til å gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften når formålet med svalbardmiljøloven krever det, for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i andre særlige tilfeller. Det er vanskelig å si noe generelt om hva som ligger i «andre særlige tilfeller». Det vil være opp til Sysselmannen i det enkelte tilfelle å vurdere hvorvidt slik tillatelse kan gis. Myndighet til å gi enkelttillatelser gjør det mulig å dekke konkrete behov på en smidig måte, samtidig som det må unngås at summen av enkelttillatelser fører til en økning i motorferdselen som forringer Svalbards villmark og naturmiljø. Bestemmelsens annet ledd skal sikre at avgjørelser av enkeltsøknader om tillatelse til motorferdsel blir truffet etter en bred avveining, hvor miljøhensyn trekkes inn i lys av overordnete mål og føringer. Søkerens tilknytning til Svalbard peker særlig hen mot tidligere fastboende og andre med lignende tilknytning. Fordi vurderingen av søknader i utgangspunktet skjer etter fritt skjønn, peker bestemmelsen på hovedhensyn som skal vurderes ved skjønnsutøvingen og reflekteres i begrunnelsen for vedtaket. Bestemmelsen er ikke uttømmende når det gjelder de hensyn det skal legges vekt på. Tredje ledd slår fast at det ikke kan gis ubegrensede tillatelser. Tillatelsen må begrenses i tid og sted. Stedsbegrensningen kan knyttes til et avgrenset område eller til bestemte ferdselsårer eller landingsplasser, eller til ferdsel mellom bestemte steder langs mest mulig direkte og naturlige ruter. Normalt vil en enkelttillatelse bli gitt til fordel for en bestemt angitt person som søker, men den kan også gjelde for flere bestemt angitte personer. Tillatelsen kan begrenses til å gjelde ett enkelt tilfelle av motorferdsel, eller gis for et begrenset eller ubegrenset antall turer innenfor et visst område og tidsrom. Jo mer omfattende tillatelse det søkes om, jo mer grundig må vurderingen av de miljømessige ulemper som kan følge av en eventuell tillatelse være. Det kan settes vilkår i en tillatelse, og det bør også gjøres dersom det kan avhjelpe eventuelle miljøulemper som følge av motorisert ferdsel. Tillatelsen kan endres eller inndras dersom miljøhensyn tilsier det. Eksempelvis må en tillatelse som gjelder ferdsel i et bestemt område kunne inndras, dersom ny kunnskap om området viser at det lever dyr der som blir forstyrret i unødig stor grad av motorisert ferdsel. Videre kan en tillatelse trekkes tilbake dersom formålet med tillatelsen bortfaller etter at den er gitt. Til §13 (klage) Paragrafen gir klageadgang på Sysselmannens enkeltvedtak etter forskriften i tråd med forvaltningslovens regler. Klageinstans for Sysselmannens vedtak er Direktoratet for naturforvaltning. I tråd med forvaltningsloven §32 første ledd bokstav a sendes klagen til Sysselmannen, som foretar de undersøkelser klagen gir grunn til, jf. forvaltningsloven §33 annet ledd. Sysselmannen kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom han finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven §33 annet ledd. Dersom Sysselmannen opprettholder sitt vedtak forbereder han saken for klageinstansen, og sender den over for behandling så snart som mulig, jf. forvaltningsloven §33 fjerde ledd. Til §14 (straff) Paragrafen viderefører straffebestemmelsen i svalbardmiljøloven §99. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker den øvre strafferamme til fengsel i tre år. For øvrig gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven §152b for de alvorligste tilfellene. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskaper, sammenslutninger, stiftelser, enkeltpersonsforetak, boer eller offentlig virksomhet) kan foretaket alltid straffes med bøter etter straffeloven §48a §48b. Også svalbardmiljølovens øvrige sanksjonsbestemmelser, som f.eks. bestemmelsene om gjenoppretting og erstatning, kan gjøres gjeldende ved overtredelse av forskriftens bestemmelser. Til §15 (endring) Svalbardmiljøloven gir Sysselmannen hjemmel til å fastsette forskrift om motorisert ferdsel på bar mark, jf. svalbardmiljøloven §80, om motorisert ferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark for bestemte formål, jf. svalbardmiljøloven §81 første ledd bokstav b og om forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål, jf. svalbardmiljøloven §83 fjerde ledd. I tillegg er det Sysselmannen som har hjemmel til å gi særskilt tillatelse til motorferdsel både på snødekt og frossen mark og på bar mark når særlige grunner foreligger, jf. svalbardmiljøloven §80 bokstav b og §81 bokstav c. For å samle regelverket om motorisert ferdsel og slik få et oversiktlig og brukervennlig regelverk er det gitt en samlet forskrift om motorisert ferdsel uavhengig av om det er Sysselmannen eller departementet som har hjemmelsbestemmelsen. Forskriften er derfor fastsatt av Miljøverndepartementet. Men dette betyr igjen at eventuelle endringer må foretas på samme måte som fastsettelsen, dvs. av departementet. For at Sysselmannen skal ha myndighet til å endre de bestemmelser i forskriften som han i utgangspunktet hadde myndighet til å selv fastsette er det derfor tatt inn en bestemmelse i §15 om at Sysselmannen kan endre §6, §9, §11 og §12, som er de paragrafer Sysselmannen i utgangspunktet kunne ha fastsatt selv. Til §16 (ikrafttreden) Forskriften trer i kraft 1. juli 2002, samtidig med svalbardmiljøloven og en rekke andre forskrifter med hjemmel i svalbardmiljøloven. 0 Tilføyd ved forskrift 24 juni 2002 nr. 1084 (i kraft 1 juli 2002). Avd/dir: Internasjonal avd. Publisert: I 2002 hefte 8 (Merknader) |
lovdata_cd_16270 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.595 | Når det gjelder stemmerett, valgbarhet, stemmegivning, forhåndsstemmegivning og klagerett, regnes ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 som om sammenslutning alt er gjennomført. Ved manntallsføringen gjøres det unntak i valglovens §5, som fastsetter at velgerne skal manntallsføres i den kommunen hvor de er bosatt 1. juni i valgåret. Velgerne i den nye bykommunen skal derfor manntallsføres i den kommunen der de vil være bosatt f.o.m. den 1. januar 1992, og ikke i den kommunen der de er bosatt på valgdagen. Valgstyret skal bestå av de nåværende valgstyremedlemmene i Sarpsborg, Tune, Varteig og Skjeberg. Valgstyret kalles første gang sammen av ordføreren i Sarpsborg. Det velger selv sin leder. Fristen for endringer i stemmekretsinndelingen som i valglovens §27 er fastsatt til 31. mars, utsettes til 31. mai. Fristen for innlevering av listeforslag som i valglovens §25 nr. 1 a) er fastsatt til 1. juni, utsettes til 1. juli. Fristen for tilbakekalling av listeforslag etter §25 nr. 4 utsettes fra 20. juni til 20. juli. |
lovdata_cd_39769 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.338 | Nr. 1: Mønstertekster. Nr. 2: Forskrift om prisopplysning for gravferdstjenester med Konkurransetilsynets merknader. |
government_nb_stm_id2620696 | government_nb | 2,021 | no | 0.864 | Handelsnæringen er av stor betydning for norsk økonomi, sysselsetting og verdiskaping. Ifølge SSB sysselsetter varehandelen rundt 376 000 personer (2017), tilsvarende rundt 302 000 årsverk. Næringen bidrar til rundt 10 prosent av den totale verdiskapingen i Fastlands-Norge, er inngangsporten til arbeidslivet for mange unge og er til stede i hele landet. Næringens størrelse gjør at den også er viktig for å nå klima- og miljømålsettinger og kan være en driver for bærekraftige løsninger, blant annet gjennom innkjøpsmakt der det stilles særskilte krav til produsenter og transportselskaper. Handelsnæringen, ofte også omtalt som varehandelen, er en tjenestenæring som organiserer logistikken fra vareprodusent til forbruker. Tradisjonelt har dette vært organisert gjennom et nettverk av varelagre og utsalgssteder. Nå handles varene stadig oftere fra mobiltelefon og PC og bringes direkte hjem til konsumenten. Varehandelen omfatter også grossisthandel, herunder distribusjon av varer til profesjonelle aktører. Næringen består av 72 100 virksomheter og er sammensatt av store og små aktører, alt fra landsdekkende kjeder til kjøpmannen på hjørnet. Handelsnæringen gjennomgår store endringer, blant annet på grunn av økt digitalisering og ehandel. Teknologiske endringer griper inn i hele verdikjeden og utfordrer eksisterende forretningsmodeller, blant annet som følge av mer effektive logistikkstrukturer og nye muligheter til å kommunisere med kundene. Spesielt stor er omveltningen for handel med produkter som kan konsumeres og distribueres digitalt. Når selve varen blir digital, som musikk som strømmes, kan grunnlaget for de fysiske butikkene falle bort. De store endringene kommer blant annet til uttrykk ved at den årlige varehandelsmessen NRF BIG Show i New York, som samler rundt 35 000 deltakere, er blitt en messe der verdens største teknologi- og programvareselskaper er blitt noen av de viktigste aktørene og premissleverandørene. Nye betalingsløsninger, store data, kunstig intelligens, personavhengige priser, automatiserte varelagre og selvbetjente butikker er noen stikkord. Teknologien endrer måten konsumenten gjennomfører kjøpene sine på, og bidrar til store samfunnsendringer. Blant mange i næringen oppleves det som å stå midt i en teknologisk brytningstid der mange av forutsetningene for virksomheten endres samtidig. Næringen opererte tidligere i stor grad i skjermede markeder, men opplever nå mer konkurranse fra utenlandske aktører. Med fremvekst av nye forretningsmodeller innebærer dette at den norske handelsnæringen står overfor flere av de samme utfordringene som mer tradisjonelle, konkurranseutsatte næringer. Aktørene må derfor i større grad enn tidligere omstille seg for å være konkurransedyktige. Konkurransen er krevende, men samtidig er det viktig å huske på at Norge er en liten, åpen økonomi, og at vår handel med utlandet har gitt store gevinster. Sammenliknet med mange andre land har Norge et høyt lønnsnivå i de fleste næringer, ikke minst i næringer med et stort innslag av arbeidskraft med lite formell utdanning. Norge er derfor et land hvor virksomhetene har sterke insentiver til å ta i bruk arbeidsbesparende teknologi. Dette innebærer at arbeidskraft frigjøres til andre formål, og at det er behov for ny og endret kompetanse hos de ansatte. De siste årene har veksten i sysselsettingen innenfor varehandelen flatet ut, selv om befolkningen og husholdningenes inntekter har økt markant. Dette er først og fremst et uttrykk for produktivitetsforbedringer innenfor næringen. Samtidig kan det være krevende for norsk økonomi å absorbere denne arbeidskraften – som ofte består av personer med relativt sett lite formell utdanning. For norsk økonomi og verdiskaping er det viktig at denne arbeidskraften omstilles til annet produktivt arbeid. Næringspolitikken skal legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. De generelle rammebetingelsene skal bidra til effektiv bruk av ressursene i samfunnet. Gode reguleringer av enkeltnæringer bør ta utgangspunkt i kjennetegn og særtrekk ved den aktuelle næringen og hvorvidt det finnes effektive og treffsikre reguleringstiltak. Regjeringen prioriterer vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser til norske bedrifter og arbeidstakere. Bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon er økt, og regjeringen har lagt til rette for raskere bygging av vei og bane. Regjeringen har i tillegg satset på forenkling og lagt til rette for digitalisering, slik at bedriftene i størst mulig grad skal kunne bruke sin tid på å skape verdier og arbeidsplasser. Regjeringen vil legge til rette for økt konkurranse innenfor detaljhandel og distribusjon av matvarer og andre dagligvarer. Konkurransen må styrkes både blant leverandørene og blant kjedene. Handelsnæringens størrelse gjør at selv små utslag i produktiviteten kan få merkbare konsekvenser for norsk økonomi og verdiskaping. En velfungerende handelsnæring ivaretar i tillegg viktige funksjoner som bindeledd mellom produsenter og konsumenter eller mellom produsent og bedrifter, og er derfor av betydning for verdiskapingen i det øvrige næringslivet. Med de store endringene handelsnæringen står overfor, er det naturlig at næringens rammevilkår gjennomgås. Viktige rammevilkår for handelsnæringen er blant annet skatte- og avgiftspolitikk, konkurransepolitikk, tilgang på arbeidskraft og regulering av arbeidstidsbestemmelser, kompetanse- og utdanningspolitikk, handelspolitikk, forbrukerpolitikk, klima- og miljøpolitikk og tilgang på gode transportløsninger. Disse sees i sammenheng med temaer som teknologiutvikling og digitalisering, nye handelsmønstre, næringens betydning som sysselsetter og konkurransepolitiske problemstillinger. Varehandelen finner sitt tyngdepunkt i byer og tettsteder, men er lokalisert i hele landet. I et byutviklingsperspektiv spiller varehandelen en sentral rolle for å skape attraktive byrom. Et bysentrum er mer enn handel, men veldig lite uten. Det er av stor betydning at handelsnæringen får delta i planprosesser som berører næringen. Regjeringen vil støtte opp om kommuner og private aktører som ønsker å gå foran i sentrumsarbeidet. Nye teknologiske løsninger har gitt handelsnæringen nye muligheter til å selge varer i det lokale, nasjonale og globale markedet. Dette innebærer at deler av næringen beveger seg fra skjermet til konkurranseutsatt sektor. En driver for denne utviklingen er blant annet at konsumentene i større grad enn tidligere importerer varer direkte fra utenlandske butikker eller produsenter. Skal norske bedrifter hevde seg i den internasjonale konkurransen fremover, er det viktig at teknologi brukes til å kutte kostnader, og like viktig er det at vi bruker teknologi til å utvikle nye forretningsområder. For å få til dette er det av stor betydning at kompetansen til arbeidskraften videreutvikles for å møte endringene. Regjeringen vil utarbeide og sette i gang en ny kompetansereform for at ingen skal gå ut på dato og flere skal kunne stå i arbeid lenger. Videreutdanningstilbud i digital kompetanse er et satsingsområde. Den norske modellen har bidratt til et høyt kunnskapsnivå og økt kompetanse i brede lag av befolkningen. Partene i arbeidslivet er viktige bidragsytere. Trepartssamarbeidet bidrar til økt motivasjon, effektivitet og reduserte omstillingskostnader i norsk økonomi. Økt internasjonal konkurranse gjør at internasjonal regulering og rammebetingelser fastsatt utenfor Norges grenser får økt betydning. Norske virksomheter som skal lykkes internasjonalt, må sette seg inn i gjeldende reguleringer i markedene der de ønsker å konkurrere. Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) er den mest omfattende og dyptgripende internasjonale avtalen Norge har. Det pågår regelverksutvikling for felles løsninger på europeisk nivå som har betydning for norsk handelsnæring. Mange av forslagene blir omtalt i meldingen. Eksempler på dette er de nye personvernreglene som trådte i kraft i 2018, og at regjeringen vil redusere muligheten for diskriminering og fremme likebehandling av kunder i det indre markedet ved å ta inn geoblokkeringsforordningen i norsk rett. Det er viktig at Norge deltar i disse prosessene og påvirker når beslutninger skal tas, slik at norsk handelsnæring og norsk næringsliv står rustet til å konkurrere i EUs indre marked. Når netthandelen i økende grad skjer på tvers av landegrenser, blir kostnader ved å sende pakkepost et konkurranseelement. Verdenspostforeningen (Universal Postal Union, UPU) regulerer prisene for pakkepost mellom medlemslandene. Regjeringen vil jobbe aktivt i UPU for å bidra til at reglene om betaling mellom de utpekte posttilbyderne blir mer bærekraftige, kostnadsdekkende og minst mulig konkurransevridende. Norges forhandlinger om nye frihandelsavtaler har betydning for næringen. Nyere frihandelsavtaler inkluderer i økende grad også bestemmelser som skal legge til rette for elektronisk handel og digitale transaksjoner. Slike bestemmelser i frihandelsavtalene innebærer ikke harmonisering av regelverk, men har som formål å fjerne handelshindringer og bidra til større tillit ved grensekryssende elektronisk handel. Typiske spørsmål som reguleres, er krav om at landene har regelverk knyttet til forbrukerbeskyttelse og personvern, bestemmelser om at elektroniske kontrakter og elektroniske signaturer aksepteres, og tollfrihet for digitale produkter. I tillegg er spørsmål knyttet til datalokalisering og dataoverføringer over landegrensene aktuelle. Næringen må omstille seg. Transformasjonen næringen gjennomgår, kan sammenliknes med den som mediebransjen og finansnæringen har gjennomgått og står i som følge av digitaliseringen av papiravisene og banktjenester. Dette har blant annet utfordret gjeldende forretningsmodeller, arbeidsmetoder og konkurransesituasjonen i bransjene. Utviklingen stiller også nye krav til myndighetene. En stabil økonomisk utvikling er viktig for veksten i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken. I tillegg viser utviklingen at det er behov for mer teknologinøytrale reguleringer. Enkelte av dagens reguleringer kan være uheldige ut fra et konkurranseperspektiv, og det kan stilles spørsmål ved om de bidrar til den ønskede omstillingen av norsk varehandel og norsk økonomi. Bedrifter som opererer i næringer som er eksponert for internasjonal konkurranse, opplever ofte økt press på marginene. Det innebærer at de er mer følsomme for reguleringer som bidrar til å svekke konkurransekraften, enn bedrifter som opererer i mer skjermede markeder, der kostnader ofte kan veltes over til neste ledd i verdikjeden. Dette har implikasjoner for det regulatoriske handlingsrommet overfor en næring. I forhandlingene om statsbudsjettet for 2019 ble det enighet om å avvikle den avgiftsfrie grensen for import av varer fra utlandet fra 1.1.2020. En avvikling av den avgiftsfrie grensen innebærer at norsk handelsnæring blir bedre rustet til å møte konkurransen fra utenlandske nettbutikker. Store deler av handelen flyttes over til digitale plattformer, og det forventes en restrukturering i deler av næringen. Skillet mellom fysiske butikker og nettbutikker blir mindre relevant. Fysiske butikker er til stede på nettet, og selskaper som startet som nettbutikker, åpner fysiske butikker. Netthandel gjør handelsnæringen mer konkurranseutsatt, og internasjonale reguleringer får økt betydning. Handelsnæringens sysselsettingsandel i norsk økonomi har falt de siste årene. Restrukturering og effektivisering vil trolig forsterke utviklingen og endre kompetansebehovet. Unge og personer med lav formell kompetanse har tradisjonelt utgjort en stor gruppe i næringen. Dette er arbeidskraft samfunnet trenger til å løse mange av de utfordringene vi står overfor i årene som kommer. Høy sysselsettingsandel er viktig både for verdiskapingen i økonomien og for bærekraften i offentlige finanser. Stortinget har i Innst. 345 S (2016–2017) og vedtak nr. 762 (2016–2017) av 6. juni 2017 bedt regjeringen om å legge frem en stortingsmelding om handelsnæringen. Bakgrunnen for vedtaket er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Geir Pollestad og Heidi Greni om en stortingsmelding om handelsnæringen. I arbeidet med meldingen er det gjennomført en rekke møter med sentrale aktører i næringen både på politisk og administrativt nivå. Blant disse er Virke, Handel og Kontor, NHO Service og Handel, Visma, Initiativ for etisk handel, Posten Norge, Innovasjon Norge, Statistisk sentralbyrå og Forbrukertilsynet. Rammevilkårene som omtales og beskrives i meldingen, tilhører en rekke departementers ansvarsområder. Arbeidet har derfor involvert mange departementer, som har gitt innspill og bidratt til meldingsarbeidet. Det er gjennomført innspillkonferanser, blant annet om konkurransesituasjonen i dagligvarehandelen. På konferansen deltok sentrale aktører i dagligvarehandelen, myndigheter og næringsmiddelindustrien. Innspillmøter er arrangert for partene i arbeidslivet, representert ved NHO Service og Handel, Handel og Kontor og Virke. De to sistnevnte har også – i samarbeid med departementet – arrangert et eget innspillmøte om betydningen av teknologiutvikling for kompetansebehovet i næringen og et dialogmøte om hvordan næringen kan bidra til det grønne skiftet. Det er videre arrangert et innspillmøte i regi av Oslo Handelsstands Forening (OHF). Til arbeidet er det også mottatt skriftlige innspill. I kapittel 2 beskrives handelsnæringens betydning for norsk økonomi. Handelsnæringen er den største tjenesteytende næringen i privat sektor. Den sysselsatte rundt 376 000 personer og bidro med rundt 240 mrd. kroner i verdiskaping i 2017. I kapittelet gjennomgås utviklingen i sysselsetting, verdiskaping og produktivitet. Handelsnæringen har de siste 30 årene i hovedsak fulgt de samme konjunktursvingningene som norsk fastlandsøkonomi, men veksten har vært høyere enn gjennomsnittet for norsk næringsliv. Historisk har det på lang sikt vært en sammenheng mellom antall personer sysselsatt i handelsnæringen, størrelsen på landets befolkning og husholdningenes samlede inntekter. De siste årene har imidlertid veksten i sysselsetting innenfor varehandelen flatet ut, til tross for at både befolkningen og husholdningenes inntekter har økt. Et utviklingstrekk som trekkes frem i kapittelet er veksten i netthandel, spesielt fra utlandet. Fra å ha vært en relativt skjermet næring blir varehandelen stadig mer utsatt for internasjonal konkurranse. Fremtidig vekst i varehandelen i Norge avhenger blant annet av antall innbyggere, befolkningens kjøpekraft, hvor stor andel av kjøpekraften som benyttes til å handle varer, og i hvilken grad forbrukerne velger å handle i Norge eller i utlandet. Utviklingen i sysselsetting vil også avhenge av produktivitetsutviklingen i næringen. Dagligvarehandelen, som er den største enkeltnæringen innenfor handelsnæringen, omtales særskilt i kapittelet. Kapittel 3 handler om omstilling og nye forretningsmodeller i handelsnæringen. Norsk handelsnæring har gjennom en lang periode vært god på omstilling, noe som har bidratt til å løfte produktivitetsveksten. Næringen er inne i en brytningstid. Utviklingen av ny teknologi – og at handelsnæringen tar teknologien i bruk – bidrar til at omstillingen skjer i et høyt tempo og på mange områder samtidig. Endringene drives blant annet frem av økt netthandel. Store internasjonale selskaper som Amazon og Alibaba leder an. Nye forretningsmodeller utvikles, logistikkstrukturer effektiviseres, og konkurransen fra utenlandske aktører øker. Tidligere har handelsnæringens bruk av teknologi for å øke produktiviteten og effektiviteten ikke vært så synlig for forbrukerne. I 1990-årene og begynnelsen av 2000-årene tok handelsnæringen i økende grad i bruk teknologi for å effektivisere engros- og leverandørsiden. I dag ser vi imidlertid at teknologien tas i bruk på mange områder som er mer synlige og i direkte interaksjon med kundene. Digitale teknologier integreres i hele verdikjeden, og handelsvirksomhet foregår i økende grad på digitale plattformer. Stikkord er tingenes internett, kunstig intelligens, robotisering og automatisering og virtuell virkelighet. Mye av omstillingen innenfor handelsnæringen ligger i å utvikle forretningsmodeller som utnytter mulighetene som ligger i ny teknologi og endret adferd hos konsumentene. Et utviklingstrekk som trekkes frem i kapittelet, er at skillet mellom fysiske butikker og nettbutikker viskes ut. Netthandel gjør det også enklere å kutte ut tradisjonelle ledd i verdikjeden, og produsenten kan selge varer direkte til kunden. Bruken av betalingsløsninger via mobiltelefoner øker. Digitale løsninger gjør det mulig å koble markedsførings- og kjøpsprosessen på nye måter, og digital kundeinformasjon er en driver for innovasjon i forretningsmodeller. Selskaper som sitter på store datamengder, god teknologi og kompetanse til å optimalisere individtilpasset markedsføring, prissetting og logistikk, har et fortrinn i konkurransen om kundene. Kapittel 4 omhandler viktige rammevilkår for handelsnæringen og prinsipper for regjeringens næringspolitikk. Blant rammevilkårene som omtales i kapittelet, er skatter og avgifter, tilgang på arbeidskraft, betydningen av kompetanse- og utdanning, forbrukerpolitikk, tilgang på gode transportløsninger, areal- og byplanlegging og regulering av åpningstidsbestemmelser. Den overordnede målsettingen for næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Regjeringen vil føre en politikk som tar vare på og utvikler våre konkurransefortrinn, og på den måten legge til rette for en bærekraftig og omstillingsdyktig handelsnæring. I kapittel 5 omtales regjeringens forenklingsarbeid. Regjeringen vil fortsette å redusere næringslivets kostnader ved å forenkle rapportering, lover og regler. Økt digitalisering av rapporteringen fra næringslivet vil gi store besparelser fremover. I kapittel 6 ser vi nærmere på sentrale rammebetingelser for handel over landegrensene, med hovedvekt på handelspolitikken og EUs indre marked. Norge er en liten, åpen økonomi. Vår velstand og sysselsetting er avhengig av handel med andre land. Tilgang til internasjonale markeder hvor det konkurreres på like vilkår, har stor betydning for næringslivet. God tilgang til produkt- og tjenestemarkedene, men også til kapital- og arbeidsmarkedene er viktig for lønnsomheten og produktiviteten i næringslivet. Netthandel gir forbrukerne nye muligheter til å importere varer selv, og norske handelsbedrifter kan selge varene sine på det globale markedet. Handelsnæringen opererer derfor i økende grad i internasjonal konkurranse. Internasjonalt handelsregelverk er derfor av stor betydning for handelsnæringen. Verdens handelsorganisasjon (WTO) har siden 1995 spilt en sentral rolle i å redusere handelsbarrierer og dermed lagt til rette for en økning i verdenshandelen. Norge har også et omfattende nettverk av frihandelsavtaler og forhandler med en rekke viktige partnere for å sikre norske bedrifter markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport og import av varer, handel med tjenester og investeringer. Gjennom EØS-avtalen er Norge en integrert del av EUs indre marked, med fri bevegelse for varer, tjenester, kapital og personer i hele EØS-området. Deltakelse i EUs indre marked bidrar til stabile og forutsigbare rammebetingelser og er av stor betydning for norsk næringsliv. EØS-avtalen gir norske bedrifter et hjemmemarked som består av alle EØS-statene. Internasjonalisering gjennom handel, investeringer over landegrenser og migrasjon er kilder til konkurranse, større markeder og overføring av kunnskap og teknologi. Det legger til rette for produktivitetsvekst og verdiskaping, samtidig skaper det utfordringer og muligheter for den norske handelsnæringen. Kapittel 7 viser at det er betydelig forsknings- og innovasjonsaktivitet i handelsnæringen. Mobilisering av forsknings- og innovasjonsprosjekter i næringen, styrkingen av åpne programmer som Skattefunn og BIA og en økt bevissthet om tjenesteinnovasjon i virkemiddelapparatet har ført til en kraftig økning i varehandelens bruk av virkemiddelapparatet fra 2005 og fram til i dag. Kapittel 8 redegjør for konkurransepolitikken og enkelte følger av teknologiutviklingen for konkurranseforholdene. Tiltak for å hindre konkurransebegrensninger er nødvendig for at markedene skal fungere slik at samfunnets ressurser utnyttes effektivt. De viktigste konkurransereglene beskrives. Vertikale konkurranseforhold spiller en rolle i handelsnæringen og gis en forholdsvis bred omtale. Konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet og regjeringens arbeid i dette markedet omtales. Kapittel 9 omhandler handelsnæringens klima- og miljøutfordringer og regjeringens politikk for en bærekraftig handelsnæring. Næringen står ikke for store direkte klima- og miljøskadelige utslipp nasjonalt. Transport og avfall er de viktigste områdene hvor handelen kan påvirke utslippene direkte og indirekte. Handelsnæringen kan også bidra til det grønne skiftet gjennom å fremme nye forretningsmodeller og sirkulær økonomi, ved å legge premisser for de produktene som selges, ved å hjelpe forbrukerne til de gode miljøvalgene og legge til rette for bærekraftig forbruk. Heidi Sand Ibenholt startet i Kiwi som deltidsansatt ved siden av psykologistudier. Hun trivdes så godt i jobben at hun satset på en karriere som butikksjef, etter endt bachelor. I dagligvarebransjen er det mange muligheter. Det er kun én begrensning for hvor langt man kan nå, det er deg selv. Har man vilje, pågangsmot, konkurranseinstinkt og jobber hardt for å nå målene sine, er ingenting umulig. Etter ni år som butikksjef på Kiwi Byporten arbeider Heidi nå som distriktssjef i Oslo, der hun har ansvar for 14 butikker, med rundt 900 mill. kroner i omsetning og 250 medarbeidere. Handelsnæringen, ofte også omtalt som varehandelen, er en tjenestenæring som organiserer logistikken fra vareprodusent til forbruker. Tradisjonelt har dette vært organisert gjennom et nettverk av varelagre og utsalgssteder. Produksjonen i næringen er distribusjon av varer og tjenester fra produsenter til kunder. I tillegg bidrar varehandelsvirksomheter til å kvalitetssikre varene for forbrukerne og formidler varekunnskap om varene de selger. Handelsnæringens bidrag til norsk verdiskaping var i 2017 på rundt 240 mrd. kroner, og det er dermed den største tjenesteytende næringen i privat sektor. Figur 2.2 viser de ulike næringenes andel av norsk verdiskaping i 2017. Som det fremgår av figuren, er varehandelens verdiskaping fire ganger større enn verdiskapingen i for eksempel primærnæringene og om lag på størrelse med verdiskapingen i bygge- og anleggsnæringen. Dersom vi kun ser på Fastlands-Norge, utgjør varehandelen hele 10 prosent av den samlede verdiskapingen i norsk økonomi. Varehandelen sysselsetter rundt 376 000 personer i Norge i 2017, ifølge Nasjonalregnskapstall fra SSB. Målt i årsverk sto næringen for om lag 302 000 årsverk. Som andel av årsverk i Fastlands-Norge utgjør dette 13 prosent. Til sammenligning sysselsatte industrien 10 prosent og bygge- og anleggsnæringen 7 prosent. Selv om varehandelen er spredt over hele landet, er det regionale forskjeller. Hovedvekten av varehandelen er lokalisert i byer og tettsteder (SSB, 2018).Statistisk sentralbyrå (SSB) (2018). Årlig nasjonalregnskap. Årsverk (lønnstakere og selvstendige). Næringen består av 72 100 virksomheter, 13 prosent av alle virksomhetene i Norge, og er sammensatt av store og små aktører (SSB, 2018).Statistisk sentralbyrå (SSB) (2018). Årlig nasjonalregnskap. Virksomheter etter næring. Hentet fra: https://www.ssb.no/statbank/table/09029/ tableViewLayout1/ Her finner vi alt fra landsdekkende kjeder til små butikker drevet av lokale kjøpmenn. Som figur 2.3 viser, har varehandelens betydning for verdiskapingen og sysselsettingen i norsk økonomi blitt redusert de siste årene. Mens varehandelens bidrag til BNP var på 13 prosent i 1990, var dette redusert til 10 prosent i 2017. I 1990 arbeidet rundt 15 prosent av de sysselsatte i Fastlands-Norge innenfor varehandelen. I 2017 var dette tallet 13 prosent. Varehandelen består av en rekke ulike undergrupper og bransjer og omfatter et vidt spekter av virksomheter av ulik størrelse. Varehandelen består av agentur- og engroshandel, detaljhandel og handel med og reparasjon av motorvogner. Disse hovedgruppene kan igjen deles inn etter bransjer. Engroshandelen er handel med større varepartier til produsenter for bruk i produksjon, til storforbrukere, for eksempel sykehus og hoteller, og til detaljister som videreselger varen til sluttbrukere. Agenturvirksomhet omfatter virksomheter som driver formidling av salg for andre. Detaljhandel er en betegnelse for salg av varer direkte til forbrukere og husholdninger, og det er den klart største av de tre hovedgruppene i varehandelen når det gjelder antall foretak og sysselsatte. Detaljhandelen består blant annet av bransjer som dagligvare, bensinstasjon, klær, møbler, byggevare, sport, apotek, bredt vareutvalg og elektro. Figur 2.4 gir et øyeblikksbilde av størrelsen på de ulike bransjene innenfor detaljhandelen, målt etter omsetning i 2016. Det er verdt å merke seg at bransjeglidning visker ut de klare skillene mellom de ulike bransjene i handelsnæringen. For eksempel selger sportsbutikker i stor grad klær og sko, bensinstasjoner dagligvarer, dagligvarebutikkene apotekvarer og så videre. Dette er av betydning når man ser på utviklingen i sysselsetting og verdiskaping over tid. Et annet utviklingstrekk er at tjenester og varer i økende grad selges som komplementære goder. En tendens de siste årene – hele handelsnæringen sett under ett – er at antall bedrifter/virksomheter går svakt ned, og at gjennomsnittlig omsetning per bedrift øker. Tall fra SSBs strukturstatistikk viser at det i 2007 var rundt 67 000 handelsbedrifter i Norge. I 2016 var dette redusert til 66 000. I denne perioden har nedgangen vært størst innenfor engroshandel. Antall netthandelsbedrifter har imidlertid økt med 50 prosent fra 3 435 til 5 170 i den samme perioden. Netthandelsbedrifter er i denne sammenheng definert som bedrifter der hovedaktiviteten er netthandel. Varehandelen har de siste 30 årene vokst kraftig og utviklingen har i stor grad fulgt konjunkturutviklingen i norsk økonomi. Figur 2.5 viser veksten i varehandelen fra 1990 og frem til 2017 i faste priser. Fra 1990 og frem til 2017 har verdiskapingen innenfor varehandelen nesten tredoblet seg. Som det fremgår av figur 2.5, utgjør agentur- og engroshandel rundt 45 prosent av verdiskapingen i varehandelen i 2015, mens detaljhandelen utenom handel med motorvogner utgjør rundt 43 prosent. Handel med og reparasjon av motorvogner utgjør rundt 12 prosent. Verdiskapingen har i hele perioden vært størst innenfor agentur- og engroshandel, men utviklingen har gått i retning av at detaljhandelen utgjør en stadig større andel av verdiskapingen innenfor varehandelen. Den viktigste driveren for utviklingen i handelsnæringen er utviklingen i norsk økonomi. Figur 2.6 viser hvordan næringen i hovedsak har fulgt de samme konjunktursvingningene, men at veksten har vært høyere enn i norsk økonomi de siste 30 årene. Som i resten av norsk økonomi bidro finanskrisen i 2008 til en reduksjon i verdiskapingen i næringen. Vi ser også at oljeprisfallet i 2014 fikk innvirkning på varehandelen. Historisk har det på lang sikt vært en sammenheng mellom antallet personer sysselsatt i handelsnæringen, størrelsen på landets befolkning og husholdningenes samlede inntekter. De siste årene har imidlertid veksten i sysselsetting innenfor varehandelen flatet ut, til tross for at både befolkningen og husholdningenes inntekter har økt. Tendensen er med andre ord at samme mengde årsverk håndterer en stadig økende varemengde. Årsverkene i varehandelen økte med 2,2 prosent fra 2008 til 2015. I samme periode økte befolkningen med 9,2 prosent og husholdningenes realinntekt med 15 prosent. Figur 2.7 viser utviklingen i sysselsettingen i handelsnæringen målt i sysselsatte personer og i årsverk. Forskjellen mellom de to grafene reflekterer det store antallet deltidsansatte i næringen, og da spesielt innenfor detaljhandelen. Fra 1993 og frem til finanskrisen i 2008 vokste sysselsettingen jevnt. Veksten kan primært tilskrives vekst i detaljhandelen. I 2008 nådde sysselsettingen et toppnivå med 307 000 årsverk og 382 000 sysselsatte. Det er verdt å merke seg at mens den største andelen av verdiskapingen skjer innenfor engros- og agenturvirksomhet, er detaljhandelen den største sysselsetteren. I 2015 sysselsatte detaljhandelen rundt 50 prosent, mens agentur- og engroshandelen sto for 35 prosent av sysselsettingen i næringen målt i årsverk. Arbeidskraftbehovet i næringen har endret seg i etapper og ble først redusert innenfor grossistvirksomhetene. Som det fremgår i en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse (2017), startet en reorganisering av norsk varehandel ved inngangen til 1980-årene. Detaljistvirksomheter fikk i økende grad kontroll over hele logistikkjeden fra produsent til detaljist. Eiermessig samordning av detaljister og grossister bidro til store kjeder. Først ut var aktørene innenfor dagligvarehandelen. Vertikalt integrerte verdikjeder og avvikling av småbutikker til fordel for store varehus er endringer som senere har preget alle delene av varehandelen. De store konsernene som vokste frem innenfor næringen, tok i bruk ny teknologi som gjorde behovet for arbeidskraft mindre. Blant annet ble det tatt i bruk store, sentraliserte varelagre og elektronisk varestyring. Videre skjedde det en rasjonalisering innenfor transport og reduksjon i antall leverandører og antall varestrømmer (Samfunnsøkonomisk analyse, 2017). Dette ser vi blant annet tydelig innenfor dagligvarehandelen, der aktører som NorgesGruppen, REMA 1000 og Coop har sine enge varelagre og distribusjonskanaler. Asko har blant annet et stort varelager på Vestby som inkluderer et fullautomatisk kjølelager. Med høy grad av automatisering og avanserte IT-verktøy stiller driften av lageret nye kompetansekrav hos de ansatte. I detaljistleddet flatet sysselsettingen ut rundt finanskrisen, og de siste årene har sysselsettingen gått ned. Dette kan blant annet tilskrives fremveksten av netthandelen, men også at varehåndteringen i butikkene har blitt mer automatisert (Samfunnsøkonomisk analyse, 2017). Nedgangen har vært størst blant detaljister som selger produkter som er blitt digitalisert. Næringen består imidlertid av en rekke bransjer, og bildet er sammensatt. For eksempel har vi sett at sysselsettingen innenfor bedrifter med et bredt vareutvalg har økt de siste årene. Sistnevnte er butikkonsepter som har brutt med det tradisjonelle varesortimentet. Dette er butikker i lavprissegmentet som Clas Ohlson, Biltema og Europris. Produktivitetsutviklingen i varehandelen har gjennomgående vært høyere enn gjennomsnittet i norsk næringsliv siden 1970-årene. Næringen har dermed vært en viktig bidragsyter til produktivitetsveksten i norsk økonomi de siste tiårene. I 2017 var veksten i arbeidsproduktiviteten i handelsnæringen på 2 prosent. Tabell 2.1 viser utviklingen i arbeidsproduktiviteten i markedsrettede fastlandsnæringer fra 1973 til 2017. Arbeidsproduktivitet defineres som bruttoprodukt i faste priser per timeverk. Varehandelen hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 5,2 prosent fra 1992 til 2003. Tilsvarende tall for gjennomsnittet av markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var på 2,7 prosent. I 2000-årene avtok veksten, men den var likevel over gjennomsnittet for næringslivet. Figur 2.8 viser hvordan arbeidsproduktiviteten har utviklet seg innenfor handelsnæringen. Det har gjennomgående vært sterk vekst innenfor både agentur- og engroshandelen og detaljhandelen, med stor variasjon fra år til år. Varehandelen gjennomgikk en kraftig restrukturering på 1990-tallet. Hardere konkurranse, kjededannelse og franchisedrift, økt bruk av IKT og avvikling av småbutikker til fordel for store kjøpesentre bidro til sterk produktivitetsvekst. Det har vært en utvikling i retning av større foretak med mange ansatte, store volum og store markedsandeler. Det har også vært en utvikling der detaljistkjedene har tatt over grossist- og distribusjonsfunksjonen (Gramstad, Helland, Saebi, 2017).Gramstad, C.S., Helland, S. og Saebi, T. (2017). Nye forretningsmodeller i varehandelen. Oslo: Universitetsforlaget. Som produktivitetskommisjonen pekte på i sine analyser, kan en del av produktivitetsveksten tilskrives forhold som i begrenset grad vil gjøre seg gjeldende på ny (NOU 2015).NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd. Produktivitetskommisjonens første rapport. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-1/ id2395258/ På den annen side kan netthandel, økt konkurranse og nye selvbetjente løsninger, spesielt innenfor detaljistleddet, bidra til nye produktivitetsgevinster for næringen fremover. Amazon åpnet vinteren 2017 en kasseløs matbutikk i Seattle i USA. Butikken kombinerer kamerateknologi, maskinlæring og sensorer som registrerer hva folk plukker med seg. Betalingen trekkes automatisk fra kundenes Amazon-konto når de forlater butikken. Dermed slipper kundene all form for kø ved kassen og kan gå rett ut av butikken når de er ferdige med å handle. Butikken selger ferdigmat, snacks og enkelte dagligvarer som brød, melk, ost og sjokolade. Selv om Amazon har sin hovedaktivitet innenfor netthandel, eier de stadig flere fysiske butikker – spesielt etter oppkjøpet av dagligvarekjeden Whole Foods' 470 butikker i 2017. Fra å være en relativt skjermet næring er varehandelen i ferd med å bli stadig mer utsatt for internasjonal konkurranse. Netthandelen tar stadig større markedsandeler innenfor handelsnæringen. Utviklingen i netthandel er både tilbuds- og etterspørselsdrevet. For konsumentene kan netthandel være tidsbesparende, gi tilgang til et større vareutvalg og gjøre det lettere å sammenligne priser og få informasjon om produktene. For næringen bidrar netthandelen til at markedet utvides, men også til skjerpet konkurranse. Kundene har til enhver tid oppdatert prisinformasjon og muligheter til på en enkel måte å sammenligne priser mellom butikker og forskjellige salgskanaler. Dette presser marginene i flere bransjer. Selv om det vies mye oppmerksomhet til netthandel i media, legges hovedvekten av norske varehandelskroner fremdeles igjen i norske, fysiske butikker. Men de siste årene er det netthandelen i Norge og i utenlandske nettbutikker som har hatt den sterkeste veksten i varehandelen. Netthandelen tar med det stadig større markedsandeler. For det første bruker de data fra rapporter fra selskaper som utsteder betalingskort. Betalingene er fordelt etter kortselskapenes egen inndeling av brukerstedskategorier, men en har ikke observasjoner av betaling for varer skilt fra betaling av tjenester. SSB må derfor estimere verdien av total innførsel av varer fra utenlandske nettbutikker, basert på antagelser om kobling mellom brukersted, næring og karakteristisk produkt. I tillegg kan det fra tolldeklarasjoner hentes ut tall for import av varer over den avgiftsfrie grensen der importøren er identifisert med personnummer. Dermed får SSB et anslag over personers (husholdningers) import av varer under den avgiftsfrie grensen som differansen mellom de to ovennevnte størrelsene. Metoden som er anvendt i beregningene, har en svakhet i at det ikke er klart hva som faktisk inngår i anslaget for varer med lav verdi. SSB understreker da også at det av ulike årsaker er stor usikkerhet i metoden som er benyttet i utnyttelsen av betalingstallene. Resultatene kan bli gjenstand for revisjon. Ved hjelp av denne beregningsmetoden anslår SSB at kjøp av varer under grensen for deklarering utgjorde 11,2 mrd. kroner i 2015. Anslaget øker til 18,4 mrd. kroner i 2017. SSB skriver at tallene er heftet med stor usikkerhet, men at det med rimelighet kan konstateres at denne handelen har økt betraktelig de siste årene. Verdien av husholdningenes direkte import av varer totalt, er anslått til om lag 22 mrd. kroner i 2017. At tallene til SSB er usikre, illustreres av to andre rapporter om 350-kronersgrensen som har kommet i 2018. Menon Economics, har på oppdrag fra Virke Handel, Handel og Kontor, NHO Service og Handel, NHO Mat og Drikke og Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund, laget en rapport som anslår verdien av netthandelsimport av varer under 350 kroner til om lag 4,1 mrd. kroner i 2017 (Menon Economics, 2018).Menon Economics. (2018) Fjerning av «350-kronerskrensen» for import til Norge. Virkninger på sysselsetting og inntekter til staten. Hentet fra: https://www.menon.no/ wp-content/uploads/2018-77-Fjerning-av-350- kronersgrensen-for-import-til-Norge.pdf I en rapport som Oslo Economics har laget på oppdrag fra Posten Norge anslås verdien av denne handelen til om lag 2,5 mrd. kroner i 2017 (Oslo Economics, 2018).Oslo Economics. (2018). Effekter av å avvikle 350-kronersgrensen på netthandel fra utlandet. Hentet fra: http://osloeconomics.no/wp-content/uploads/Rapport-2018-23-Effekter-av-%C3%A5-avvikle-350- kronersgrensen-p%C3%A5-netthandel-fra-utlandet-260618.pdf Også for disse rapportene må det understrekes at det er stor usikkerhet om anslagene. Norsk dagligvarehandel er en stor bidragsyter i norsk økonomi, både i verdiskaping og når det gjelder sysselsetting. Totalt ble det omsatt for 171 mrd. kroner i norske dagligvarebutikker i 2017 (Nielsen, 2018).Dagligvarefasiten 2018 produsert av Nielsen. Dagligvarehandelen sysselsetter 100 000 ansatte (Virke, 2018).Virke: Dagligvarehandelen 2017. 6 av 10 som jobber i dagligvarehandelen, jobber deltid, og ansatte under 25 år utgjør nesten halvparten av arbeidsstyrken i dagligvarehandelen (Virke 2018). Dagligvarehandelen er en inngangsport til arbeidslivet for mange, både unge, personer med redusert arbeidsevne og personer med innvandrerbakgrunn. Mye av produksjonen av varene som selges i norske dagligvarebutikker, skjer i Norge, særlig gjelder det jordbruksvarer og sjømat. Ifølge Mat og industri 2017 (NIBIO, 2017) er matindustrien Norges største fastlandsindustri, med over 50 000 ansatte og produksjon foregår i alle deler av landet.Hentet fra: http://matogindustri.no/matogindustri/ dokument/Mat_og_industri_2017_plansjer_for_ nedlasting.pdf Næringsmiddelindustrien er privateid og omfatter alt fra enkeltpersonforetak med råvareproduksjon og lokal foredling på gård, til store samvirkeforetak og børsnoterte foretak med flere tusen ansatte. Det er dagligvarebutikker over hele landet, og «distriktsbutikkene» har betydning for distriktsutvikling og bosetting. Distriktsbutikkene dekker ofte flere funksjoner enn dagligvarehandel, slik som apotek, posttjenester, drivstoff, kafé og lignende. Distriktsbutikken er ofte et samlingspunkt for befolkningen i små lokalsamfunn. Dagligvarebransjen har også engasjement knyttet til miljø og matsvinn. Matsvinnet i Norge har blitt redusert med 12 prosent per innbygger siden 2010 (Virke, 2018). Men det kastes allikevel mat for mange mrd. kroner hvert år. Stort matsvinn har omfattende konsekvenser og er verken lønnsomt eller bærekraftig for miljø og samfunn. Matbransjen har et eget selskap, Matvett, som har til formål å forebygge matsvinn. I 2017 ble det signert en frivillig bransjeavtale mellom regjeringen og den norske matbransjen med det formål å redusere matsvinnet i Norge med 50 prosent innen 2030. Avtalen er undertegnet av fem departementer (Klima- og miljødepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet) og 12 bransjeorganisasjoner (Dagligvarehandelens Miljøforum, Dagligvareleverandørenes forening, NHO Mat og Drikke, NHO Reiseliv, NHO Service og Handel, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Næringslivets hovedorganisasjon, Sjømat Norge og Hovedorganisasjonen Virke). Et av formålene i avtalen er at den skal bidra til bedre kunnskap og holdninger blant forbrukerne og i matbransjen for å ta vare på maten og hindre/forebygge matsvinn. Verdikjeden for dagligvarer består av flere ledd. De store dagligvarekjedene har integrert grossist- og detaljistvirksomhet. I noen produktmarkeder er kjedene også vertikalt integrert gjennom eierskap eller langvarige eksklusivavtaler med leverandører. På detaljistleddet kan norske forbrukere handle dagligvarer enten i tradisjonelle dagligvarebutikker eller over internett og mobilapplikasjoner for levering på døren eller ved hentepunkter. Videre kan de kjøpe et begrenset utvalg dagligvarer på utsalgssteder som kiosker, bensinstasjoner og multivarebutikker. Det finnes også egne salgskanaler for lokalmat, som Bondens marked, lokalmatutsalg og gårdsutsalg. Butikkene kjøper inn varene fra grossister som står for både innkjøp av varene fra leverandører og transport av varene fra leverandørene til butikken – vanligvis via ett eller flere lagre. Enkelte leverandører frakter selv varene direkte til butikken. Leverandørleddet består av alt fra lokalmatprodusenter, norske produsentsamvirker og næringsmiddelindustriforetak, og importører tilknyttet store multinasjonale merkevareleverandører. Det norske dagligvaremarkedet preges av få og sterke markedsaktører, både på detaljistleddet og på viktige deler av leverandørsiden. Detaljistleddet preges, som andre deler av handelsnæringen, av at stordriftsfordeler leder til kjededannelse på detaljistleddet. Det er i dag rundt 15 ulike profilkjeder i Norge. De to paraplykjedene Coop og NorgesGruppen kontrollerer begge flere ulike profilkjeder i flere ulike segmenter. Coop har kjedene Coop Extra, Coop Prix, Coop Obs Hypermarked, Coop Marked og Matkroken, mens NorgesGruppen har kjedene Kiwi, Meny, Joker, Spar, Eurospar, Jacob's, Nærbutikken og CC. Reitangruppen og IK Lykke har kun én profilkjede hver, henholdsvis REMA 1000 («REMA») og Bunnpris. I realiteten er det derfor fire uavhengige dagligvaregrupperinger med dagligvarebutikker i Norge. Paraplykjedene driver og eier i varierende grad butikkene og lokalene tilknyttet sine profilkjeder. I dag er så godt som alle dagligvarebutikker tilknyttet en kjede. Kilde: Tabellen er laget av Konkurransetilsynet, basert på Nielsen Norges årlige rapporter. Til tross for betydelig befolkningsvekst falt antallet butikker i perioden 1990–2015 fra 6 220 til 3 806 dagligvarebutikker (Nordisk ministerråd, 2001; Nielsen, 2018).Livsmedelsutbudet i Norden. Nordisk ministerråd (2001), København. Nielsen. (2002). Dagligvarefasit 2002. Nielsen. (2018). Dagligvarefasit 2016–2018. De to siste årene har det imidlertid vært en marginal økning i antallet butikker til 3 843 ved utgangen av 2017. Det har siden 2009 vært en klar trend at profilkjedene definert som en del av lavprissegmentet tar andeler på bekostning av de tre øvrige segmentene; hypermarked, supermarked og nærbutikker. Fra 2009 til 2015 har lavprisbutikkene økt sin andel fra 50,9 til 65,7 prosent, mens nærbutikkenes omsetningsandel har hatt størst relativ nedgang, fra 11,6 prosent til 7,0 prosent.Beregninger foretatt av Konkurransetilsynet i 2018, basert på data innhentet fra Nielsen Norge. Dagligvarer kan i noen grad kjøpes i andre salgskanaler enn dagligvarebutikker, for eksempel kiosker, bensinstasjoner, multivarebutikker, netthandel, taxfree-butikker og grensehandel. I hvilken grad disse salgskanalene fremstår som reelle alternativer til dagligvarebutikkene, sett fra forbrukerens ståsted, avhenger blant annet av forbrukerens kjøpssituasjon og preferanser og de ulike kanalenes egenart. De store dagligvarekjedene har i dag integrerte funksjoner som omfatter alt fra distribusjon, grossistvirksomhet og innkjøp til kjededrift. Det er ingen uavhengige grossister i dagligvaremarkedet. Kjedeuavhengige dagligvarebutikker må enten kjøpe varer direkte fra leverandørene eller inngå avtaler om innkjøp og distribusjon med en av de tre dagligvarekjedene. Med grossistvirksomhet sikter man i dagligvaremarkedet helst til innkjøp og distribusjon av dagligvarer. Varene kjøpes fra leverandørene og distribueres ut til butikkene, normalt via mellomlagring på ett eller flere lagre. De tre vertikalt integrerte dagligvarekjedene har organisert denne virksomheten på noe ulike måter, men de har alle egne innkjøpsavdelinger som forhandler med leverandørene på vegne av kjedene, og de har kontroll over egne biler, sjåfører og lagre som besørger distribusjon fra leverandørene til butikkene. Tidligere var det vanlig at leverandørene og enkelte uavhengige grossister distribuerte varer til butikkene. Det har imidlertid vært en langvarig trend at paraplykjedene og deres vertikalt integrerte grossister, Asko, REMA Distribusjon og Coop, har overtatt en stadig større del av distribusjonen fra leverandør til butikk samt vareplasseringen i hyllene. For noen leverandører er det av ulike årsaker ønskelig med egen distribusjon, for eksempel har Tine og Ringnes fortsatt egen distribusjon. Flesteparten av de tidligere uavhengige grossistene i dagligvaremarkedet ble vertikalt integrert med detaljistkjeder i 90-årene.Som det fremgår nedenfor er Matmegleren et eksempel på en uavhengig grossist som fortsatt leverer noen varer til kunder i dagligvarehandelen. NorgesGruppen og REMA har begge grossistvirksomhet innenfor servicehandelen. NorgesGruppen har i tillegg betydelig grossistvirksomhet innenfor storhusholdning. Dagligvarekjeden Bunnpris har ikke egen grossistvirksomhet, og kjøper inn det meste av sine varer gjennom avtaler med konkurrentenes grossister. Bunnpris hadde frem til januar 2012 en distribusjonsavtale med NorgesGruppen og gikk deretter over til REMA Distribusjon. Bunnpris byttet tilbake til NorgesGruppen i januar 2017. Kolonial.no får sine varer levert gjennom REMA Distribusjon. Leverandørene i det norske dagligvaremarkedet driver produksjon og/eller videresalg av dagligvarer til dagligvarekjedene, som igjen selger dette videre til forbrukerne. I 2017 var det om lag 1500 dagligvareleverandører i Norge.Kilde: Scannerdata fra Nielsen Norge. Flere av disse leverer også til kunder innenfor storhusholdning og servicehandel, og leverer mange ulike produkter. Det er stor forskjell på leverandørene i det norske dagligvaremarkedet, blant annet med hensyn til størrelse, markedsandeler, eierskapsform, hvorvidt de produserer merkevarer eller generiske varer og om de er lokalisert i Norge eller i utlandet. Leverandørene er dermed differensiert langs en rekke dimensjoner. Det varierer om det er norske eller utenlandske leverandører som har sterkest posisjon i de ulike produktkategoriene. Store leverandører har ofte en portefølje av sterke merkevarer, mens mindre leverandører enten har svakere merkevarer fordi de er utfordrere i markedet, eller de kan ha sterke merkevarer i mindre produktkategorier. Merkevarestyrke kan også variere mellom geografiske områder. Flere av de kjente norske merkevarene er lite kjente utenfor landets grenser, og enkelte merkevarer er sterke regionalt, men svake nasjonalt. Gjennom vertikal integrasjon oppover i verdikjeden, har dagligvarekjedene i varierende grad utviklet egne merkevarer, som kun selges i en enkelt detaljist. For noen leverandører er hele eller deler av omsetningen knyttet til EMV-produksjon,EMV er egne merkevarer som dagligvarekjedene eier og kontrollerer selv. mens andre utelukkende produserer varer der de selv eier merket. Andelen egne merkevarer er lavere i Norge enn i andre europeiske land.Nielsens kvartalsrapport 2. kvartal 2018, og SIFO, Vareutvalg av mat og drikke i norske dagligvarebutikker: Utvikling, egne merkevarer og sammenligning med Sverige (2016). Trolig har utviklingen av egne merkevarer bidratt til å styrke konkurransen på leverandørleddet, til fordel for forbrukerne. På grunn av importvernet for landbruksvarer leveres gjerne jordbruksbaserte matvarer av norske leverandører. Matvarer som ikke er jordbruksbaserte, og dermed ikke tollbelastet, leveres like gjerne av utenlandske som av norske produsenter. Innenfor produktkategorier som frukt og grønt, meieri og kjøtt er konsentrasjonen i leverandørleddet høy. Tine står i en særstilling innenfor meieriprodukter. Tine foredlet om lag 80 prosent av all norsk melk i 2016 (Landbruksdirektoratet, 2017). Norturas markedsandel innenfor dagligvare i 2016 var på 45 prosent totalt sett innenfor de produktsegmentene de er tilstede i (Nortura, 2017).http://www.nortura.no/siteassets/arsrapporter/ nortura_aarsmelding_2016_lav.pdf Norturas merkevarer hadde i samme periode en markedsandel på 35 prosent. Innenfor frukt og grønt er Bamas posisjon betydelig. For at en ny dagligvarekjede skal kunne etablere seg i Norge, og ha utsikter til å kunne nå et omsetningsvolum som kan gi tilstrekkelig gode innkjøpsvilkår, er tilgang til egnede butikklokaler en avgjørende faktor. Tilgang til lokaler ble derfor trukket frem som et viktig etableringshinder i dagligvarebransjen av Oslo Economics i rapporten om etableringshindringer i 2017. Begrenset tilgang på egnede lokaler kan gjøre det vanskelig for en ny kjede å vokse raskt. Krav til lokalenes utforming, beliggenhet og parkeringsmuligheter, vil ha stor betydning for salgspotensial og lønnsomhet. Det at det allerede er et høyt antall butikker per innbygger i Norge, reduserer både lønnsomheten ved en nyetablering og tilgangen til egnede lokaler. Kjedene konkurrerer derfor om tilgang til lokaler egnet for dagligvarevirksomhet. Kravene som stilles til lokaler vil avhenge av konseptet som blir valgt. Etablering av supermarkeder krever langt større lokaler enn nærbutikker, mens nye forretningsmodeller kan klare å etablere seg helt uten butikklokaler. Betalingsviljen for å kjøpe eller leie et lokale henger tett sammen med inntjeningspotensialet. Etablerte kjeder med effektiv drift og realiserbare stordriftsfordeler vil dermed kunne tilby bedre betingelser for selgere og utleiere. Videre kan en etablert aktør være tjent med å etablere flere butikker i tilgrensende lokaler selv om det ikke øker fortjenesten, men fordi alternativet kan være at en konkurrent tar lokalet. Ifølge intervjuer gjennomført av Oslo Economics og Oeconomica (2017), er dagligvarekjedene villige til å kjøpe eiendom for å hindre at en konkurrent etablerer butikk i lokalet.Oslo Economics & Oeconomica (2017), side 42. For å kunne føre tilstrekkelig kontroll med oppkjøp av butikklokaler og enkeltbutikker, har alle dagligvarekjedene vært pålagt en opplysningsplikt til Konkurransetilsynet siden 2016. Opplysningsplikten gjelder samtlige foretakssammenslutninger hvor dagligvarekjedene varig overtar kontroll over eller fusjonerer med ett eller flere andre foretak som opererer på ett eller flere av leddene i verdikjeden for dagligvarer. Overdragelse av lokaler som benyttes, eller nylig har blitt benyttet, til dagligvarevirksomhet vil derfor måtte meldes til Konkurransetilsynet. Dagligvaremarkedet er et viktig marked for alle. Norge har imidlertid høyere priser og mer begrenset utvalg i dagligvarehandelen, enn våre naboland. Dette kan forklares av flere faktorer, som geografi og spredt befolkning, klima og politisk bestemte rammebetingelser, i tillegg til at denne næringen har betydelige stor- og samdriftsfordeler. Den utfordrende konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet, med høy konsentrasjon både på leverandørleddet og detaljistleddet, kan også være en årsak. En viktig forskjell mellom det norske og de andre skandinaviske landene er at konkurransen på detaljistleddet preges av fravær av små utenlandske utfordrere i lavprissegmentet. Dette svekker den faktiske og potensielle konkurransen fra utenlandske kjeder, for de tre norske kjedene. Det undersøkes også om samspillet mellom leverandør- og detaljistleddet leder til at store kjeder får vesentlig bedre innkjøpsvilkår enn mindre eller nye aktører. Dette beskrives nærmere i kapittel 8. Norsk handelsnæring har gjennom en lang periode vært god på omstilling. Som beskrevet i kapittel 2 har dette bidratt til produktivitetsvekst i næringen og i norsk økonomi. Næringen er inne i en brytningstid. Utviklingen av ny teknologi – og at handelsnæringen tar teknologien i bruk – bidrar til at omstillingen skjer i et høyt tempo og på mange områder samtidig. Dette gir store muligheter for vekst og verdiskaping i varehandelen. Aktørene i handelsnæringen må i økende grad omstille seg for å være konkurransedyktige. Endringene drives blant annet frem av økt netthandel. Nye forretningsmodeller utvikles, logistikkstrukturer effektiviseres og konkurransen fra utenlandske aktører øker. Videre gir teknologi butikkene og kundene muligheter til å kommunisere med hverandre på nye måter. Tidligere har handelsnæringens bruk av teknologi for å øke produktiviteten og effektiviteten ikke vært så synlig for forbrukerne. I 1990-årene og begynnelsen av 2000-årene tok handelsnæringen i økende grad i bruk teknologi for å effektivisere engros- og leverandørsiden. Perioden var preget av omfattende strukturendringer innenfor logistikk og innkjøp, med sentralisering av engrosfunksjoner og lager, enklere transportløsninger og reduksjon i antall leverandører. I dag ser vi imidlertid at teknologien tas i bruk på mange områder som er mer synlige og i direkte interaksjon med kundene. Digitale teknologier integreres i hele verdikjeden, og handelsvirksomhet foregår i økende grad på digitale plattformer. De store endringene og den økte oppmerksomheten om teknologi i næringen kommer blant annet til uttrykk ved at den årlige varehandelsmessen NRF BIG Show i New York, som samler rundt 35 000 deltakere, er blitt en messe der verdens største teknologi- og programvareselskaper er noen av de viktigste aktørene og premissleverandørene. I The New York Times kunne man 16. januar 2018 lese at: Transformasjonen som handelsnæringen gjennomgår, kan sammenliknes med den som mediebransjen har gjennomgått og står i som følge av digitaliseringen av papiravisene. Dette har blant annet utfordret gjeldende forretningsmodeller og arbeidsmetoder og fått følger for konkurransesituasjonen i bransjen. Historien viser at teknologi har hatt positive virkninger på økonomien og arbeidsmarkedet, både for land, næringer og bedrifter. Innføring av ny teknologi har heller ikke redusert den samlede etterspørselen etter arbeidskraft, selv om en rekke jobber er blitt borte (OECD, 2016).OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing. For teknologien har også skapt nye arbeidsplasser som erstatter de gamle. Selv om teknologiske endringer bidrar til velstandsutvikling, skjer det ikke uten motstand. Noen ganger kan endringene stille andre krav til geografisk lokalisering og kompetanse som gjør det vanskelig for enkeltpersoner å omstille seg og finne nytt arbeid. Teknologien kan også åpne for nye muligheter som det eksisterende lovverket ikke har tatt høyde for. Store internasjonale selskaper som Amazon og Alibaba leder an i digitaliseringen av handelsnæringen. Dette er kapitalsterke selskaper som har knyttet til seg noen av verdens fremste teknologimiljøer. Men det er også en underskog av mindre selskaper, nasjonalt og internasjonalt, som vokser frem og bidrar til å utfordre den etablerte næringsstrukturen og gjeldende forretningsmodeller. Konsulentselskapet Accenture har på oppdrag fra Virke sammenfattet noen av teknologitrendene innenfor varehandelen og sett på hvordan disse påvirker de ulike delene av verdikjeden (se figur 3.2). Stikkord er tingenes internett, kunstig intelligens, robotisering og automatisering og virtuell virkelighet. I stadig større grad utvikler og anvender næringen teknologi på nye måter i hele verdikjeden innenfor produksjon, distribusjon, salg og service. Ny teknologi og disruptive innovasjoner utfordrer tradisjonelle forretningsmodeller og markeder, samtidig som kundenes krav og forventinger til varer og tjenester endres. Det skjer en vekselvirkning mellom teknologiutvikling og endret konsumentadferd som bidrar til å forsterke endringstakten. Deler av denne utviklingen skyldes fremveksten av digitale plattformer. En plattform kan forklares som en møteplass for tilbydere og kunder og er i seg selv ikke noe nytt. En viktig egenskap ved plattformer er at nytten øker med antall brukere, såkalte nettverkseffekter. Selv om digitale plattformer har eksistert en god stund, har utbredelsen av smarttelefoner og mobile plattformer bidratt til at utviklingen av nye forretningsmodeller og markeder har skutt fart. Varer og tjenester er lettere tilgjengelig enn noen gang. De digitale plattformene reduserer transaksjonskostnader og gjør veien til markedet kortere for mindre virksomheter. Digitale plattformer gjør at virksomheter kan nå millioner av potensielle kunder over hele verden, men det betyr også at konkurransen om kundene øker. De siste årene har det vært en utvikling der stadig flere kjedebutikker har nettbutikker. Ifølge Virkes handelsrapport for 2018/2019 hadde 56 prosent av alle kjedene fysiske butikker og nettbutikker i 2015. I 2018 var andelen steget til 68 prosent. Som figur 3.3 viser, er det stor variasjon mellom de ulike bransjene i bruk av internett som salgskanal. Internasjonalt ser vi en utvikling der nettbutikker etablerer fysiske butikker eller kjøper seg opp i kjeder med et utbygd nettverk av fysiske butikker. Blant annet kjøpte nettselskapet Amazon i 2017 dagligvarekjeden Whole Foods. Samtidig er det eksempler på at fysiske butikkjeder kjøper opp nettbutikker for å få tilgang til ny kompetanse, kundedatabaser eller prisalgoritmer. Et eksempel på det siste er Walmart, USAs største dagligvarekjede, som i 2016 kjøpte et ett år gammelt ulønnsomt nettselskap, Jet.com, for 3,3 mrd. USD (Gramstad, Helland og Saebi, 2017).Gramstad, C.S., Helland, S. og Saebi, T. (2017). Nye forretningsmodeller i varehandelen. Oslo: Universitetsforlaget. I dag er kundene ofte til stede i den fysiske og den digitale verdenen samtidig, og dette tar varehandelen inn over seg ved utvikling av sine konsepter. Kundene kan for eksempel sjekke konkurrentenes priser på mobiltelefonen samtidig som de er i butikken. Før kundene kjøper en vare på en nettside, henter de ofte frem produktopplevelser eller anbefalinger fra folk i nettverket sitt på sosiale medier. Nettrooming vil si at forbrukeren søker informasjon om et produkt på internett for så å kjøpe det i en fysisk butikk. Showrooming vil si at forbrukerne prøver eller ser på et produkt i en fysisk butikk for så å kjøpe det på internett. Ifølge PostNord (2017) oppgir nesten halvparten av de nordiske forbrukerne at de benytter seg av nettrooming. Showrooming er ikke like vanlig. Hver tiende person i Norden oppgir at de gjør dette. På samme måte som butikkene tilbyr kundene å kjøpe varer på forskjellige måter, er det et stort spenn i hvordan varene distribueres. Kundene kan hente varene i butikk, på ulike hentepunkter eller på postkontkontoret, eller de kan får varene levert hjem på døren. Hvor raskt varene kan bringes til kunden, blir et stadig viktigere konkurranseparameter. Nettbutikker i USA og Kina har etablert abonnementsordninger der kunden betaler et fast beløp i måneden for å få varene levert på døren innen en tidsfrist. Tingenes internett, med ulike sensorer og systemer som snakker sammen, gir muligheter for at hele handelstransaksjonen kan gjennomføres automatisk. Kjøleskap som sender en bestilling på nye varer når det er i ferd med å gå tomt, er et eksempel. Stemmestyrte assistenter, som gjør det mulig å kommunisere med digitale plattformer, tas i bruk på stadig nye områder. Netthandel gjør det enklere å kutte ut tradisjonelle ledd i verdikjeden for å redusere kostnader. Dette gjør varene konkurransedyktige på pris sammenlignet med tilsvarende varer i fysiske butikker. På denne måten kan nye aktører konkurrere mot store aktører innenfor ulike nisjer. Produsenter kan også selge varer direkte til kunden og på den måten konkurrere med detaljister som selger de samme varene. Detaljistene har ofte en helt annen kostnadsstruktur, blant annet på grunn av utgifter til butikklokaler med sentral beliggenhet i byer eller tettsteder. Norrøna er et norsk, familieeid selskap grunnlagt i 1929 som spesialiserer seg på produksjon og salg av friluftslivsprodukter. Siden 2016 har selskapet tatt en rekke grep for å omstille virksomheten i lys av den teknologiske utviklingen og konsumentenes endrede adferd. Kundeservice har utvidet åpningstidene og kompetansen til de ansatte er styrket. I Oslo og Bærum kan pakker leveres innen to timer og sjåføren venter utenfor mens kundene prøver varene og eventuelt returnerer det som ikke passer. I tillegg har selskapet tatt i bruk digitale plattformer for reklamasjon og reparasjon av varer. Norrøna jobber strategisk mot nye og eksisterende kunder og har innført et CRM-system (customer relationship management) som samler inn og analyserer kundedata. De har også opprettet et lojalitetsprogram som gir medlemmer to års ekstra reklamasjonstid og mulighet til å være med på å utvikle neste generasjons Norrøna-produkter. Norrønas omstilling har ført til at flere personer arbeider i selskapet, spesielt innenfor produktutvikling, digitalisering og markedsføring. Norrønas administrerende direktør Jørgen Jørgensen ble av Virke kåret til «Årets Retailer» i 2018. Digital kundeinformasjon er en driver for innovasjon i forretningsmodeller i handelsnæringen. Når kundene bruker digitale handelskanaler, gir de fra seg informasjon om hvem de er, hva de handler, når de handler, og så videre. Virksomheter samler inn og bruker informasjon sømløst mellom ulike kanaler. Informasjonen brukes til å analysere konsumentenes adferd og preferanser. Dette gir grunnlag for å skreddersy markedsføring, priser og kjøpsopplevelser til hver enkelt kunde. I fysiske butikker brukes lojalitetskort for å samle informasjon. Lojalitetskortet kan gjerne være digitalt og koblet opp mot betalingsinformasjon som registreres i kassen. Innenfor dagligvaremarkedet gir for eksempel Kolonial.no og REMA 1000 individuelle pristilbud basert på kundeinformasjon. Maskiner kan i økende grad utføre kognitive oppgaver. Kombinasjonen av kunstig intelligens, økt regnekapasitet og økt informasjonstilgang gjør at maskiner blir stadig bedre på oppgaver som mønstergjenkjenning og kompleks kommunikasjon. Maskinene er i økende grad lærende, det vil si at de er programmert til å forbedre analysemetoden etter hvert som de samler data. Selskaper som sitter på store datamengder, god teknologi og kompetanse til å optimalisere individtilpasset markedsføring, prissetting og logistikk, har et fortrinn i konkurransen om kundene. Bruken av store data, kunstig intelligens og automatisering øker. Dette påvirker blant annet forbrukenes personvern og har konkurransepolitiske implikasjoner. Sikre, effektive og pålitelige betalingsløsninger er viktig infrastruktur for handelsnæringen, spesielt for netthandelen. Kundene forventer å kunne gjennomføre betalingstransaksjoner med færrest mulig klikk. Den norske finansnæringen var tidlig ute med å digitalisere tjenestene sine og ligger i dag på verdenstoppen i effektiv betalingsformidling. Betalingsløsninger utgjør i økende grad en integrert og strategisk del av butikkers forretningsmodeller. Finansnæringen er en samarbeidspartner for handelsnæringen, og tilbyderne konkurrerer om å utvikle brukervennlige digitale produkter og tjenester. Internasjonalt øker bruken av betalingsløsninger via mobiltelefoner, og det utvikles løsninger der betalingssituasjonen i butikker er helautomatisert. Finansnæringen utvikler raskere og enklere betalingsløsninger. Prislapper som kan skannes med mobiltelefonen og forhåndsbestilling og betaling på kafeer er noen eksempler. Det er også utviklet løsninger for elektroniske lojalitetskort. Å utnytte digitale løsninger for å gi kundene en individtilpasset kjøpsopplevelse er en driver for omstilling i handelsnæringen. Butikkene er i økene grad til stede på flere kanaler og digitale plattformer og konkurrerer om kundene. Digitale løsninger gjør det mulig å koble markedsførings- og kjøpsprosessen på nye måter. Internett og sosiale medier gir små og store butikker mulighet til å nå ut til hele verden på en kostnadseffektiv måte. Handelsnæringen bruker disse kanalene i markedsføringen, til å bygge identitet og for å skape opplevelser. Et virkemiddel er for eksempel å produsere innhold som kan strømmes på sosiale medier. På handledagen «Singles Day» 11. november strømmer Alibaba et storslått show kombinert med spesielle tilbud. Nettsalget denne dagen har vokst kraftig de siste årene, og bredden i hva som selges, er stor. Netthandel gir kundene økt tilgang på ulike produkter, og nye tekniske løsninger gjør det enklere for kunden å finne frem i utvalget. Et eksempel er verktøy som kompletterer antrekk. Med utgangspunkt i en valgt sko kommer det forslag til treningstøy som passer til skoene. Et annet eksempel er løsninger der kunden kan laste inn bilde av en person og få forslag til klær som kopierer klesstilen. Siden kunden ikke kan prøve produkter i nettbutikker, er det utviklet digitale prøverom. Ved hjelp av løsninger der ansikt og kropp skannes, kan kunden prøve klær og briller på nettet. Møbler kan også plasseres virtuelt i stuen. Fysiske butikker bruker også teknologi for å bedre handleopplevelsen for kunden. Digitale hyller – eller interaktive skjermer med muligheter for å sjekke lagerbeholdning, produktinformasjon og alternative farger og størrelser – blir stadig mer vanlig. Et eksempel på et selskap som bruker digitale løsninger i store deler av virksomheten, er det kinesiske selskapet Alibaba. I 2018 hadde Alibaba 500 mill. årlige brukere på sine plattformer og 420 mill. årlig brukere av betalingsløsningen Alipay. Daglig leverer selskapet ut 55 mill. pakker til sine kunder. Kina har hatt en sterk vekst i konsumet de siste årene og et voksende marked for handelsnæringen. I dette markedet har Alibaba bygget opp netthandel for å møte veksten. Kina har i dag det største ehandelsmarkedet i verden og pekes gjerne på som det ledende teknologimiljøet innenfor handelsnæringen. Selskapet forventer at om lag 50 prosent av alt internettsalg i verden vil skje i Kina i 2019. En vesentlig faktor for den sterke veksten i netthandelen i Kina er at distribusjonskostnadene for å levere pakker er lave. Alibaba er et økosystem som består av tre forretningsområder. For det første har de kjernevirksomheten handel, som består av nettbutikker og fysiske butikker. Selskapet drifter digitale markedsplasser på nett for salg mellom bedrifter (B2B) og fra bedrifter til konsumenter (B2C). For det andre har de en plattform for mobil, media og underholdning (inkludert sosiale medier). Det tredje forretningsområdet består av tjenester som distribusjon av pakker og reisebyråtjenester. For å drifte og utnytte mulighetene som ligger i de tre forretningsområdene, har Alibaba bygget opp en egen infrastruktur for betalings- og finansieringsløsninger, egne logistikkløsninger, en plattform for datahåndtering, markedsføring og skytjenester. Ved at kunden registreres med samme brukernavn og passord på alle plattformene, har selskapet en unik mulighet til å samle inn kundeinformasjon. Alibaba har trolig verdens største database med identifiserte kunder. Ved hjelp av kunstig intelligens brukes informasjonen til å tilby kundene persontilpassede produkter, tilbud og tjenester. Intensjonen er å gi kunden et mer skreddersydd tilbud hver gang han eller hun bruker en av plattformene. Informasjonen brukes også til å effektivisere driften av selskapet og kundebehandlingen. Kunstig intelligens brukes i 90 prosent av kundebehandlingen. Systemet er i stand til å registrere om kunden blir irritert, og ved behov flytte ham eller henne videre til et telefonsenter med mennesker. Alibaba deler kundeinformasjonen med bedrifter som selger varer på selskapets plattformer, tilbyr hjelp til utenlandske kunder til å plukke ut produkter som egner seg for det kinesiske markedet, og kan være en samarbeidspartner innenfor produktutvikling. Ny teknologi, nye organisasjonsformer, nye forretningsmodeller og nye handelsmønstre øker omstillingsbehovet i handelsnæringen. Handelsnæringen har langt på vei gått fra å være skjermet til å bli en konkurranseutsatt næring. Økt konkurranse skjerper kravene til innovasjon og effektivitet. Utviklingen stiller nye krav til kunnskap og kompetanse i handelsnæringen for å kunne ta ut det fulle potensialet som ligger i ny teknologi. Det er handelsnæringen selv som må gripe mulighetene. Regjeringen vil legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. På denne måten vil regjeringen også legge til rette for en bærekraftig og omstillingsdyktig handelsnæring. Den overordnede målsettingen for næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Verdiskaping skjer i privat næringsvirksomhet, i offentlig og frivillig sektor og av den enkelte i fritiden, når det som produseres eller skapes har større verdi enn hva det i vid forstand koster å frembringe produktet eller tjenesten. Et lands verdiskaping bestemmes av tilgangen på ressurser og i hvilken grad ressursene kanaliseres til de anvendelsene hvor de kaster mest av seg. Verdiskaping og produktivitetsvekst krever både fornyelse og forbedring. Som omtalen i kapittel 3 utdyper, foregår dette på flere måter i handelsnæringen. Ny teknologi gir blant annet grunnlag for økt netthandel, nye forretningsmodeller og brukertilpassede løsninger, mer effektive logistikkmønstre og økt konkurranse fra utenlandske aktører. Verdiskaping skjer også gjennom prosessen der bedrifter etableres og legges ned. Når enkelte bedrifter eller næringer er ulønnsomme og forsvinner, kan den samlede verdiskapingen opprettholdes og økes ved at eksisterende konkurransedyktige virksomheter vokser og ved at nye lønnsomme bedrifter kommer til. Innovasjons- og omstillingsevnen er god når økonomien raskt og effektivt tilpasser seg endrede rammevilkår. Graden av omstilling, både innad i og mellom næringer, kan være en forklaringsfaktor for den høye verdiskapingen vi har i dag. Vi står overfor en hurtig teknologisk utvikling hvor prosesser og produkter automatiseres og digitaliseres, og klimaendringer som vil kreve at samfunns- og næringsliv omstilles i en mer bærekraftig retning. Dette vil ha betydning for hvilke varer og tjenester som vil etterspørres i fremtiden, og for hvilke løsninger som vil være tilgjengelige for å håndtere fremtidens utfordringer. Det er viktig at næringspolitikken er utformet slik at norsk økonomi er rustet til å takle de endringene som vil komme. Det er en rekke politikkområder som påvirker handelsnæringens evne til omstilling og effektiv ressursbruk. Enkeltbedrifter berøres av hvordan utdanningspolitikken innrettes, prioriteringer innenfor forsknings- og innovasjonspolitikken, arbeidslivspolitikken, utformingen av skatte- og avgiftssystemet, stabiliteten i finans- og pengepolitikken, klima- og miljøpolitikken, handel og markedsadgang, konkurransepolitikken og samferdselspolitikken. Når markeder for innsatsfaktorer og produkter fungerer godt, kan bedriftene enklere og raskere tilpasse seg endringer i etterspørsel, skiftende tilgang på arbeidskraft og kapital, endrede konkurranseforhold og teknologisk fremgang. Markeder som fungerer godt og med god konkurranse, sender signaler om hva som etterspørres, og hva som bør produseres. I næringspolitikken skal man derfor ivareta hensynet til en effektiv konkurranse. Dette omtales nærmere i kapittel 8. Markedssvikt inntreffer når prisene i markedet ikke reflekterer den samfunnsøkonomiske nytten og kostnaden ved produksjon av en vare eller tjeneste. Et eksempel på markedssvikt som ofte trekkes frem, er forurensning og andre miljøskader. Bedrifter som forurenser, vil ikke nødvendigvis ta på seg den fulle kostnaden ved egne utslipp, og det kan derfor bli behov for offentlig regulering. Norge er åpen økonomi, og vår velstand og sysselsetting er avhengig av handel med andre land. Tilgang til internasjonale markeder har stor betydning for næringslivet, særlig for eksportrettede sektorer. Dette blir i økende grad relevant for handelsnæringen, som har gått fra å være en relativt skjermet næring til i langt større grad å være utsatt for internasjonal konkurranse. Dette utdypes nærmere i kapittel 6 om internasjonale rammebetingelser. Handelsnæringen representerer ikke isolert sett store direkte klima- og miljøutslipp, men næringen kan like fullt spille en rolle i det grønne skiftet. Handelsnæringens eget bidrag kan være å fremme miljøvennlige forretningsmodeller, bidra til sirkulær økonomi, legge premisser for produkter som selges, og hjelpe forbrukerne til å ta miljøvennlige valg. Dette er temaer som blir nærmere omtalt i kapittel 9 om bærekraftig handel. For å forklare økonomisk utvikling og verdiskaping har man tradisjonelt lagt vekt på et lands beholdning av arbeidskraft, realkapital og naturressurser og i hvor stor grad disse ressursene anvendes effektivt. En annen forklaringsvariabel, som det har blitt mer oppmerksomhet om i senere år, er sosial kapital. I en næringspolitisk sammenheng er det mest interessant å se på sosial kapital som et uttrykk for den verdien som normer, sosiale nettverk og kulturen generelt skaper. Disse faktorene er det krevende å måle størrelsen på og effekten av. Det kan imidlertid hevdes at tillit utgjør den mest relevante delen av sosial kapital i økonomisk forstand (Francois og Zabojnik, 2003, s. 3),Francois, P. og Zabojnik, J. (2003). Tust, Social Capital and Economic Development. CentER Discussion Paper 2003-116. Tilburg: Macroeconomics. og tillit lar seg i større grad måle. Figur 4.2 viser at Norge i stor grad er preget av tillit. Det er en positiv sammenheng mellom graden av tillit i et samfunn og økonomisk vekst (Knack og Keefer, 1997,Knack, S. og Keefer, P. (1997). Does Social Capital Have an Economic Payoff? A Cross-Country Investigation. The Quarterly Journal of Economics, Vol. 112, No. 4, 1251–1288. Algan og Cahun, 2010Algan, Y. og Cahun, P. (2010). Inherit Trust and Growth. American Economic Review, 100, 2060–2092. ). En forklaring på hvordan tillit påvirker økonomisk vekst, er at tillit fører til at økonomiske aktiviteter kan gjennomføres til lavere transaksjonskostnader. Når partene i en transaksjon stoler på hverandre, kan avtaler etterleves og kontrakter oppfylles med et lavere behov for dokumentasjon, sikkerhet og kontrollmekanismer. 1 Målt som gjennomsnittet av en individuell rangering på en skala fra 0 (ingen tillit) til 10 (full tillit). Kilde: Eurostat. (2017). Quality of life in Europe – facts and views – governance. Den norske modellen kjennetegnes av blant annet omfattende fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett, en relativt jevn inntektsfordeling, tilgang til gratis utdanning på alle nivåer og støtteordninger til studenter. Det har bidratt til et relativt høyt kunnskapsnivå og høy kompetanse i brede lag av befolkningen, noe som igjen kan ha hatt betydning for graden av likhet og sosial mobilitet. Det kan også ha hatt betydning for graden av tillit. Det gjelder generell tillitt mellom folk, tillit mellom befolkning og myndigheter, og mellom befolkningen og institusjoner. Partene i arbeidslivet er aktive og viktige bidragsytere i den norske modellen, både på bedriftsnivå og på nasjonalt nivå. Norsk næringsliv karakteriseres av relativt sett lite hierarki og flat struktur, samarbeid, ansvarsbevisste og selvstendige ansatte, balanse mellom kjønn og betydelig grad av tillit. Denne forretningskulturen kan bidra til økt motivasjon, effektivitet og reduserte omstillingskostnader. For å kunne nyttiggjøre oss mulighetene som ligger i teknologisk utvikling, er vi avhengig av at forbrukere, næringsliv og myndigheter har tillit til og tar i bruk de nye digitale løsningene. Nye digitale løsninger kan også bidra til økt tillit. For eksempel kan ratingsystemer og synliggjøring av tidligere kunders erfaringer øke tilliten til at de digitale systemene fungerer godt. Tillit til digitale systemer kan åpne for nye forretningsmodeller som baserer seg på deling av eiendeler, varer og tjenester. En slik form for samhandling har tidligere stort sett vært forbeholdt mennesker som allerede stoler på hverandre. Med et godt politisk og regulatorisk rammeverk, godt forretnings- og innovasjonsmiljø, god digital infrastruktur, gode digitale ferdigheter og høy grad av tillit har Norge gode forutsetninger for å utnytte mulighetene som ligger i digitalisering.World Economic Forum. (2016). The Global Information Technology Report 2016. Hentet fra: http://www3.weforum.org/docs/GITR2016/GITR_2016_full%20report_final.pdf Digitalisering har allerede bidratt til å endre den tradisjonelle varehandelen, og forholdene ligger godt til rette for at handelsnæringen kan fortsette å nyttiggjøre seg den teknologiske utviklingen. En forutsigbar økonomisk politikk som fremmer en stabil utvikling i økonomien, er av stor betydning for norsk økonomi. Handelsnæringen og norsk økonomi generelt er tjent med en god og stabil finans- og pengepolitikk. Store svingninger i økonomien gjør det krevende for næringslivet å drive langsiktig planlegning. En god og balansert finans- og pengepolitikk reduserer risiko, styrker den internasjonale konkurranseevnen og letter bedriftenes investeringsbeslutninger. Handlingsregelen for finanspolitikken legger til rette for stabil utvikling i norsk økonomi både på kort og lang sikt. Regjeringen har den senere tiden foretatt justeringer i både det finanspolitiske og pengepolitiske rammeverket. Regjeringen fastsatte ny forskrift for pengepolitikken 2. mars 2018. Blant annet ble inflasjonsmålet satt ned fra 2 ½ pst til 2 pst. slik at inflasjonsmålet nå er på linje med målene hos våre viktigste handelspartnere. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Svakere kronekurs øker etterspørselen etter norske eksportvarer, fordi prisen som våre handelspartnere må betale, reduseres. Samtidig øker prisen som norske aktører må betale for importerte varer. Store deler av forbruksvarene som omsettes i Norge, er importert fra andre land. Ved en kronesvekkelse vil handelsnæringen få utfordringer med økte importkostnader, som igjen kan slå over i økte priser og fallende etterspørsel. Skatte- og avgiftssystemet er en viktig del av rammebetingelsene i norsk økonomi. Utformingen av skatter og avgifter påvirker blant annet lønnsomhet av å etablere og drive virksomhet, tilgang til kapital, investeringer og arbeidsmarkedet, og det er et virkemiddel i klima- og miljøpolitikken. Skatter og avgifter kan føre til at produsenter og forbrukere velger en annen tilpasning enn de ellers ville gjort. I de aller fleste tilfeller vil den endrede tilpasningen føre til et samfunnsøkonomisk tap. En riktig innrettet grunnrentebeskatning og tilsvarende miljøavgifter er imidlertid eksempler på skatter som, når de er riktig utformet, ikke har slike vridningseffekter. I praksis er det ikke mulig å finansiere statens utgifter kun ved bruk av slike skatter. Målet med skattepolitikken er da å innrette skattesystemet slik at de uønskede vridningseffektene er minst mulige. Skatte- og avgiftssystemet er et viktig virkemiddel for å legge til rette for høy produktivitet og verdiskaping. Skattesystemet bør i størst mulig grad likebehandle ulike næringer, investeringer og eieformer. Det bør innrettes slik at det ikke bidrar til å låse ressurser i uproduktive næringer eller virksomheter. Kombinasjonen av brede skattegrunnlag, lave skattesatser og skattemessig likebehandling av næringer, virksomheter og investeringer vil bidra til at ressursene utnyttes best mulig. Næringslivets internasjonale konkurranseevne påvirkes av skattenivået i Norge. Et mål som kan brukes på skattenivået, er samlede skatter og avgifter som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP). Som figur 4.3 viser, er skattetrykket i Norge lavere enn i de andre nordiske landene med unntak av Island. Skattenivået er noe høyere enn gjennomsnittet av OECD-landene, men lavere enn mange land det er naturlig å sammenligne oss med. 1 BNP indikerer i denne sammenhengen størrelsen på det potensielle skattegrunnlaget, slik at forholdet mellom samlet skatteproveny og BNP sier noe om det generelle skatte- og avgiftstrykket. Dette er et mål på skattetrykk som forholdsvis enkelt lar seg sammenligne mellom land. For en nærmere omtale av retningslinjene for et godt skattesystem vises det til punkt 2.2 i Prop. 1 LS (2018–2019) Skatter, avgifter og toll 2019. Regjeringen la i 2015 frem skattemeldingen.Finansdepartementet. (2015). Bedre skatt – En skattereform for omstilling og vekst, Meld. St. 4 (2015–2016). Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ meld.-st.-4-20152016/id2456324/ Stortinget sluttet seg i hovedsak til de grunnleggende prinsippene for skatte- og avgiftssystemet i enigheten om en skattereform.Stortinget. (2016). Innstilling fra finanskomiteen om en skattereform for omstilling og vekst, Innst. 273 S (2015–2016). Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/ Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/ Stortinget/2015-2016/inns-201516-273/ Enigheten om skattereformen bygger videre på de prinsippene som også ble lagt til grunn ved skattereformen i 1992. Det innebærer brede skattegrunnlag, lave satser, likebehandling og symmetrisk behandling av inntekter og kostnader. Denne tilnærmingen har sikret Norge et godt skattesystem i internasjonal målestokk, men det er fremdeles behov for å tilpasse skattesystemet til den internasjonale utviklingen. Regjeringens hovedmål i skattepolitikken er å finansiere fellesgoder så effektivt som mulig. Regjeringen vil dessuten redusere skatte- og avgiftsnivået for å øke verdiskapingen og for å gi større frihet for familiene og den enkelte. Skatter og avgifter skal også stimulere til mer miljøvennlig atferd. Regjeringen har siden 2014 prioritert skatte- og avgiftsendringer som har til hensikt å styrke vekstevnen i økonomien, styrke konkurranseevnen, lette omstillingene og skape nye arbeidsplasser. Skattesatsen på alminnelig inntekt er redusert fra 28 til 23 prosent både for selskap og for personer, formuesskatten er redusert og det er gjort endringer i formuesverdiene for å bidra til jevnere verdsettelse av formuesobjekter. Videre er arveavgiften fjernet. Netthandel over landegrensene øker. De fleste land har minstegrenser for å kreve inn merverdiavgift, toll og særavgifter ved innførsel, dvs. at dette ikke kreves inn med mindre varene er over en viss verdi. I Norge er grensen på 350 kroner. Det er en utvikling blant annet i EU i retning av at disse grensene fjernes samtidig som det etableres IT-baserte løsninger som skal sikre at denne handelen likevel kan skje på en effektiv måte. Varene skal som hovedregel deklareres ved innførselen. Ved innførsel av varer til privatpersoner yter transportøren normalt tjenester ved å deklarerer og/eller lagre varen. For denne tjenesten tar transportøren seg betalt, ofte kalt et gebyr. For varer under 350 kroner er det også fritak for deklarasjonsplikten. Ved innførsel av varer med verdi mellom 350 kroner og 3 000 kroner (inkludert frakt- og forsikringskostnader til Norge) til norske mottakere, kan det benyttes en forenklet tollprosedyre dersom transportselskapene har autorisasjon fra tollmyndighetene til å samle mange fortollinger i én deklarasjon. Forutsetningen for å benytte den forenklede prosedyren er at transportøren blant annet kan legge frem informasjon om alle de underliggende fortollingsoppdragene for tolletaten ved kontroll. Den forenklede tollprosedyren reduserer kostnadene for transportørene, noe som normalt gir seg utslag i lavere gebyr for tollbehandling av varer med verdi mellom 350 og 3 000 kroner enn for varer med høyere verdi. Tolletaten har etablert en elektronisk nettportal hvor privatpersoner som importerer varer til Norge, selv kan deklarere varer med verdi mellom 350 og 3 000 kroner. Fortollingsløsningen gjelder ikke varer som ilegges særavgifter eller har restriksjoner. Nettportalen er kostnadsfri å bruke, og i slike tilfeller krever heller ikke transportøren gebyr for tollbehandlingen. Transportørene tar seg likevel betalt for oppbevaring og ekspedisjon av varen. Det er en av grunnene til at nettportalen er lite brukt. For varer med verdi under 350 kroner belaster ikke transportøren mottakeren med gebyr for deklarering og/eller lagring, siden forsendelsen er fritatt deklareringsplikt. Avgiftsfritaket for varesendinger med verdi under 350 kroner innebærer en konkurranseulempe for norske næringsdrivende. Norske næringsdrivende må beregne merverdiavgift og eventuelt særavgifter ved all innenlandsk omsetning, også for varer med verdi under 350 kroner. Forskjellsbehandlingen er særlig sterk for varer som i tillegg til merverdiavgiften ilegges særavgifter, i første rekke sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer. Fritaket gir også et provenytap for staten. Fritaket er imidlertid en fordel for norske forbrukere, som kan kjøpe «billige» småvarer fra utlandet (uten merverdiavgift, og eventuell toll og særavgifter). Se også omtalen av veksten i netthandel fra utlandet i kapittel 2.4. I forhandlingene om statsbudsjettet for 2019 ble det enighet om å avvikle den avgiftsfrie grensen for import av varer fra utlandet fra 1.1.2020. En avvikling av den avgiftsfrie grensen innebærer at norsk handelsnæring blir bedre rustet til å møte konkurransen fra utenlandske nettbutikker. Samtidig vil det gjøre små vareforsendelser dyrere, slik at det blir mindre gunstig å handle fra utenlandske nettbutikker. For regjeringen er det viktig å holde kostnadene ved innkreving av små avgiftsbeløp nede. Ved netthandel må det trekkes en grense mellom omsetning i og til Norge. Nettsalg fra utlandet til en norsk forbruker utløser ikke registreringsplikt for den utenlandske selgeren. Dersom omsetningen må anses foretatt i Norge, skal den utenlandske næringsdrivende registrere seg i merverdiavgiftsregisteret og kreve inn merverdiavgift på omsetningen når den overstiger 50 000 kroner i løpet av en periode på tolv måneder. Om det er foretatt salg til Norge eller salg i Norge, kan være vanskelig å avgjøre. Det «[a]vgjørende blir om det etter en konkret helhetsvurdering foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom omsetningen og Norge», jf. Rt. 2006 side 364 avsnitt 35. Dette må vurderes konkret fra sak til sak. Ved salg av elektroniske tjenester fra en tilbyder i utlandet til en privatperson i Norge skal selgeren registrere seg gjennom en forenklet registreringsordning og betale merverdiavgift dersom omsetningen til privatpersoner i Norge overstiger 50 000 kroner i løpet av en periode på tolv måneder. Alle EU-land er del av EUs tollunion og indirekte skatteunion. Merverdiavgiften er for en stor grad harmonisert gjennom EUs merverdiavgiftsdirektiv. Det oppkreves derfor ikke merverdiavgift, særavgifter eller toll knyttet til selve passeringen av de indre grensene. Den nærmere utformingen av EUs regelverk på dette området innebærer at en vare ikke blir nullbeskattet eller dobbeltbeskattet. Dette regelverket omfattes ikke av EØS-avtalen, og Norge anses som et tredjeland. Avgiftsbehandlingen ved salg av varer mellom EU-land følger dermed egne regler som ikke har direkte overføringsverdi til norske forhold. Innenfor EU er utgangspunktet i dagens regelverk at postordresalg av varer fra næringsdrivende i et annet land skal beskattes med den satsen som gjelder i landet der selgeren er etablert. Ved salg over en viss terskel skal varen likevel beskattes i landet der forbrukeren hører hjemme. Ved postordreforsendelser fra et tredjeland, for eksempel Norge, kan medlemslandene av praktiske hensyn ha en avgiftsfri importgrense på mellom 10 og 22 EUR. Medlemslandene kan likevel bestemme at salg som ledd i postordresalg ikke skal være omfattet av fritaket. Varesalg ut av EU beskattes ikke i EU. Rådet i EU har enstemmig vedtatt at den avgiftsfrie grensen for småforsendelser fra tredjeland skal avvikles med virkning fra 2021. Fra dette tidspunktet må en selger som driver virksomhet med salg av småsendinger til EU fra tredjeland – som Norge – betale merverdiavgift fra første krone for varer som sendes til EU. Fra samme tidspunkt vil EU innføre forenklede fortollingsrutiner for å effektivisere denne handelen. De nærmere detaljer rundt dette er fremdeles ikke avklart. Intensjonen er at utenlandske selgere skal kunne registrere seg og betale inn merverdiavgift elektronisk. Slike varer vil deretter kunne innføres til EU etter et forenklet grensepasseringsregime. En slik ordning vil redusere kostnaden for innkreving av merverdiavgift. Grunnen til at iverksettelsestidspunktet er satt så langt frem i tid er at EU-landene må ha på plass IT-systemer som sikrer en effektiv varehandel samtidig som avgifter oppkreves fra første krone. I tillegg skal alle næringsdrivende ha tilstrekkelig tid til å innrette seg etter det nye regelverket. Australia har tidligere hatt merverdiavgiftsfritak for småforsendelser fra utlandet. Grensen var på 1000 AUD, som var den høyeste grensen blant medlemslandene i OECD. Merverdiavgiftsfritaket ble avviklet 1. juli 2018. Fra dette tidspunktet ble det ilagt merverdiavgift på postordreforsendelser direkte til forbrukere i Australia uansett verdi. Avviklingen innebærer at salg fra utenlandske tilbydere, digitale markedsplasser og formidlere til forbrukere i Australia vil bli merverdiavgiftspliktig når omsetning til australske forbrukere overstiger 75 000 AUD i løpet av tolv måneder. Dersom omsetningen blir formidlet gjennom en digital plattform, skal omsetning regnes som plattformens egen omsetning. Tilbydere som ikke har en fysisk etablering i Australia, vil kunne benytte en forenklet registrerings- og rapporteringsløsning. Utviklingen og praksisen i Australia og EU følges internasjonalt, herunder gjennom arbeidet i OECD, hvor Norge deltar aktivt. Verdiskapingen og sysselsettingen i norsk handelsnæring påvirkes blant annet av hvor mye norske forbrukere handler i utlandet. Særavgiftene øker prisen på varer som omsettes i Norge, og kan føre til økt grensehandel. Det er imidlertid også andre faktorer som har betydning for prisforskjellen mellom Norge og utlandet. Mye av grensehandelen omfatter varer som i liten grad blir ilagt særavgifter, blant annet kjøttvarer og andre matvarer. For slike produkter bidrar importvernet på jordbruksprodukter til høyere pris i Norge. I tillegg er kostnadsnivået i Norge gjennomgående høyere enn i Sverige. Også faktorer som tilgjengelighet og vareutvalg påvirker omfanget av grensehandel. Det er for øvrig viktig å huske at grensehandel ikke er udelt negativt. Grensehandel utvider nordmenns valgmuligheter og kan dermed være til fordel for forbrukerne. GrensehandelsutvalgetNOU 2003: 17 Særavgifter og grensehandel – rapport fra Grensehandelsutvalget. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ nou-2003-17/id118880/ i 2003 og SæravgiftsutvalgetNOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ nou-2007-8/id473567/ i 2007 gjennomgår den økonomiske teorien for hvordan særavgifter skal utformes for at effektivitetstapet skal bli minst mulig. Det bør brukes brede og generelle skattegrunnlag og lave skattesatser, fordi effektivitetstapet ved beskatning øker mer enn proporsjonalt med skattesatsen. De høyeste skattene bør legges der aktørenes tilpasning endrer seg minst. Dette prinsippet tilsier isolert sett at en bør ha høyere satser på skattegrunnlag som ikke kan påvirkes, og i markeder der tilbud og etterspørsel endrer seg lite som følge av prisendringer. Skattesystemet bør i minst mulig grad påvirke selve produksjonen av varer og tjenester. Det vil si at skatter og avgifter heller bør legges på sluttforbruket enn på bedriftenes innsatsfaktorer. Derimot er det effektivt å innføre avgifter som korrigerer for eksterne virkninger i produksjonen, som miljøskade. Skatter som tar sikte på å redusere forbruket av en vare på grunn av negative helse- eller miljøeffekter ved bruk av varen, bør ideelt sett utformes slik at kostnadene som påføres omgivelsene og/eller fellesskapet, for eksempel ved bruk av tobakk, alkohol eller miljøskadelige produkter, dekkes inn. Skatter og avgifter som kun har som formål å skaffe staten inntekter, bør legges på produkter og tjenester hvor konsumentene ikke reduserer forbruket i særlig grad selv om prisene øker som følge av skatten. Alkoholavgiftens formål er å skaffe staten inntekter, men også å begrense de helsemessige og sosiale problemene forårsaket av alkoholforbruk. Norge er blant landene med de høyeste avgiftene på alkohol i Europa, og er samtidig blant de landene som har laveste totale alkoholforbruk per innbygger. Høye avgifter på alkohol kan bidra til økt grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon (uregistrert omsetning). Slik uregistrert omsetning svekker kontrollen med forbruket og innebærer tap av avgiftsinntekter. Tobakksavgiften har til formål å skaffe staten inntekter og begrense helsemessige problemer ved bruk av tobakksvarer. Som for alkoholavgifter er det viktig å veie proveny- og helsegevinster ved høye avgifter på tobakksvarer opp mot de samfunnsøkonomiske kostnadene som følger av uregistrert omsetning. Avgiften på sjokolade- og sukkervarer er først og fremst fiskalt begrunnet, men den kan også ha positive helsemessige effekter. Avgiftsplikten omfatter blant annet sukkervarer og godterier som tyggegummi, karameller, pastiller og drops. Avgiften omfatter videre sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Kjeks på nærmere vilkår, og drops, tyggegummi og andre godterier uten innhold av sukker, ilegges også avgift. Is, snacks og flere typer kjeks er ikke omfattet av avgiften. Det gis avgiftsfritak for varer som brukes som råstoff og lignende ved fremstilling av varer. Avgiften på alkoholfrie drikkevarer er i første rekke fiskal, men den kan også ha positive helsemessige effekter. Avgiften omfatter drikkevarer som er tilsatt sukker eller søtstoff. Sirup som er tilsatt sukker eller søtstoff og er til ervervsmessig fremstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere og lignende, omfattes av avgiften. Drikkevarer som naturlig inneholder sukker, for eksempel presset fruktjuice, avgiftslegges ikke. Det gis avgiftsfritak for melkeprodukter som kun er tilsatt en mindre mengde sukker (til og med 15 gram sukker per liter), og varer i pulverform. Videre er det redusert sats for saft og sirup basert på frukt, bær eller grønnsaker uten tilsatt sukker. Drikkevareemballasje som ikke kan gjenbrukes i sin opprinnelige form (engangsemballasje), blir ilagt en grunnavgift. Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnadene ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Emballasje av glass/metall, plast og kartong/papp har ulike avgiftssatser. Differensieringen er begrunnet med at ulik emballasje gir ulik miljøskade. Miljøavgiften er også gradert slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer, får redusert miljøavgiftssats avhengig av returandelen. Utviklingen i handelsnæringen, med økt anvendelse av teknologi, nye forretningsmodeller og selskaper som opererer på tvers av landegrensene, bidrar til at handelsnæringen er stilt overfor store omstillinger. Tilstrekkelig tilgang på kapital til forventet lønnsom virksomhet er viktig for omstilling og innovasjon i handelsnæringen og har betydning for nyetableringer, entreprenørskap og fremvekst av nye arbeidsplasser. Kapitalmarkedet er en samlebetegnelse på markeder hvor egenkapital og gjeldsinstrumenter (bankgjeld og obligasjoner) omsettes. Kapitalmarkedets hovedoppgaver er å legge til rette for tilpasning av sparing, konsum og investeringer over tid, spre risiko mellom aktører, kanalisere investeringsvillig kapital til lønnsomme prosjekter, verdsette økonomisk virksomhet og ivareta betalings- og oppgjørsfunksjoner. Store selskaper har ofte bedre tilgang på finansiering fra flere kilder, både nasjonalt og internasjonalt, enn hva tilfellet er for små og mellomstore bedrifter. For eksempel har selskaper som Amazon og Alibaba langt flere finansieringskilder enn hjemlige aktører i de fleste land. Små og mellomstore selskaper er gjerne i større grad prisgitt nasjonal, regional eller lokal tilgang på kapital. Et godt fungerende nasjonalt kapitalmarked er derfor særlig viktig for disse selskapene. Myndighetene kan i tillegg spille en rolle ved å tilby kapital gjennom ulike kapitalvirkemidler, som såkornfond, lånekapital og investeringsselskaper. Kapitalvirkemidlene skal gjøre det enklere for bedriftene å få tilgang til kapital for å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, blitt gjennomført i mindre omfang eller på et senere tidspunkt. God regulering av finansmarkedene bidrar til finansiell stabilitet og tillit til det finansielle systemet, noe som er viktig for kapitaltilførselen til bedriftene. For å se nærmere på om kapitalmarkedene i Norge fungerer godt, om næringslivet har tilstrekkelig tilgang til kapital, og om det er særlige utfordringer på tvers av bransjer og regioner, oppnevnte regjeringen Kapitaltilgangsutvalget. Utvalget leverte sin rapport, NOU 2018: 5 Kapital i omstillingens tid,NOU 2018: 5 Kapital i omstillingens tid – Næringslivets tilgang på kapital. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-5/id2590735/ 1. mars 2018. Utvalgets overordnede vurdering er at kapitalmarkedet i hovedsak fungerer godt. De aller fleste forventet lønnsomme selskaper og prosjekter har tilgang til finansiering til en pris som reflekterer deres risiko, det er konkurranse på tilbydersiden, og myndighetene har i hovedsak fastsatt balanserte rammevilkår. Dette er i tråd med tidligere utredninger som Skatteutvalget (NOU 2014: 13)NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/ dokumenter/NOU-2014-13/id2342691/ og Produktivitetskommisjonen (NOU 2016: 3).NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi – Produktivitetskommisjonens andre rapport. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/ dokumenter/nou-2016-3/id2474809/ Samtidig peker utvalget på at det er få nye, større vekstselskaper i Norge, og at dette kan skyldes et begrenset tilfang av risikobærende, kompetent kapital. Egenkapitaltilgangen for mindre bedrifter med et kapitalbehov opp til 20 mill. kroner vurderes som spesielt utfordrende. Utvalget mener det kan være mulig å legge til rette for en bedre kanalisering av den tilgjengelige kapitalen, en mer effektiv kobling mellom de som søker finansiering og de som søker investeringsmuligheter, og bedre informasjonsflyt i markedet ved bruk av digitalisering og ny teknologi. Varehandelen er en arbeidskraftintensiv næring og den største sysselsetteren i privat næringsliv, med om lag 13 prosent av årsverkene i Fastlands-Norge i 2017. Næringen er et bindeledd mellom produsenter og forbrukere, som blant annet innebærer at mye arbeidskraft brukes til å betjene kunder. For at teknologisk fremgang skal bidra til økonomisk vekst og økt produktivitet, må arbeidskraften ha relevant kompetanse til å utnytte de nye mulighetene som teknologien gir. For handelsnæringen er det derfor viktig å ha tilstrekkelig arbeidskraft med rett kompetanse. Sammenlignet med andre land har Norge et høyt lønnsnivå i de fleste næringer, ikke minst i næringer med et stort innslag av arbeidskraft med lite formell utdanning. Norge er derfor et land med sterke insentiver til å ta i bruk arbeidsbesparende teknologi. Dette innebærer at arbeidskraft frigjøres til andre formål – og at det er behov for ny og endret kompetanse hos de ansatte. I store deler av handelsnæringen har formell kompetanse tradisjonelt sett ikke vært en viktig forutsetning for å få jobb. I stedet har ofte personlig egnethet vært vektlagt ved rekruttering av nye ansatte. For å styrke kompetansen til de ansatte har virksomhetene i stor grad utviklet egne systemer for virksomhetsintern opplæring eller egne, private bransjeskoler. At formell kompetanse ikke er en forutsetning for å få jobb innenfor næringen, har gjort at varehandelen har hatt en funksjon som inngangsport til arbeidslivet og bidratt til at varehandelen har kunnet sysselsette store grupper i norsk økonomi. Mange studenter, innvandrere og andre grupper med begrenset grad av formell kompetanse har startet arbeidslivet i handelsnæringen. Et annet kjennetegn er at varehandelen har mange deltidsstillinger. Endringene varehandelen står overfor som følge av blant annet økt digitalisering og automatisering – og endret konkurransesituasjon – kan bidra til at næringens evne til å sysselsette store nye grupper i norsk økonomi, reduseres, og at behovet for kompetanse hos de sysselsatte endres, blant annet ved at arbeidskraft med høyere utdanning eller yrkesfaglig kompetanse blir mer ettertraktet og etterspurt i varehandelen enn i dag. I den grad arbeidskraft som blir frigjort, finner annet produktivt arbeid, er dette uproblematisk sett fra et samfunnsøkonomisk ståsted. Men dersom disse personene ikke finner seg nye jobber, vil dette ikke bare være uheldig for personene dette gjelder, men også for samfunnet. Høy sysselsettingsandel er viktig både for verdiskapingen i økonomien og bærekraften i offentlige finanser. Sysselsettingsandelen i Norge har falt markant siden finanskrisen. Regjeringen har derfor nedsatt et sysselsettingsutvalg for å utrede tiltak for å øke sysselsettingsandelen. Utvalget, som er ledet av økonomiprofessor Steinar Holden, skal utrede hvorvidt arbeidskraften har den rette kompetansen, blant annet på grunn av at robotisering og utvikling av ny teknologi og digitale løsninger gir økt spesialisering og økende kvalifikasjonskrav i arbeidslivet. Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra Handel og Kontor gjennomført en analyse som blant annet ser på hvordan digitalisering og annen teknologi påvirker hva slags kompetanse varehandelen vil etterspørre i fremtiden. Analysen viser at behovet for arbeidstakere i typiske salgs-, logistikk- og distribusjonsyrker vil være moderat voksende frem mot 2030, men at behovet for ufaglært arbeidskraft vil bli relativt mindre selv om slik arbeidskraft fortsatt vil utgjøre hoveddelen av arbeidstakerne i yrkesgruppene. Bakgrunnen for det endrede behovet kan være at enklere arbeidsoppgaver automatiseres eller effektiviseres av ny teknologi. Det er imidlertid verdt å merke seg at det relative skiftet mot arbeidskraft med yrkesfaglig og høyere utdanning tyder på at kompetansebehovet innenfor næringen er i endring, og at teknologien ikke bare effektiviserer bort arbeidsplasser, men også skaper behov for ny kompetanse (Samfunnsøkonomisk analyse, 2017).Samfunnsøkonomisk analyse. (2017). Hvordan endres arbeidskraftsbehovet i varehandelen som følge av eskalerende digitalisering? Rapport 58-2017. Oslo: Samfunnsøkonomisk analyse. Det pekes blant annet på at betalings- og registreringsløsninger digitaliseres i større grad, og at behovet for digital kompetanse vil vokse med dette. Samtidig vil bruk av stadig mer avansert teknologi i grossistleddet øke behovet for arbeidskraft med teknisk forståelse. Dette er en type kompetanse som vil kunne oppnås gjennom fagrelevant utdanning. I arbeidet for å beholde og videreutvikle ansattes kompetanse under omstilling er det grunn til å tro at graden av organisering har betydning. En demokratisk bedriftskultur med autonomi, gir ansatte mulighet for medvirkning og samarbeid med ledelsen. En kultur for å involvere de ansatte i innovasjonsarbeid og den daglige virksomheten, kan bidra til at de ansatte får en bedre forståelse av bedriftens utfordringer og at bedriften blir bedre rustet til å utvikle og ta i bruk ny kompetanse og teknologi. Involvering bidrar også til økt engasjement og ansvarsfølelse hos den enkelte, som igjen stimulerer til innovasjon og nyskapning. Dette er faktorer som bidrar positivt ved omstilling og kan gi norske bedrifter et konkurransefortrinn. Coop Norge SA la ned sitt manuelle lager på Grorud i Oslo i 2013 og flyttet inn i et nytt automatisert logistikksenter på Gardermoen. I det nye logistikksenteret ble det meste av varehåndteringen helautomatisert. Kompetansebehovet endret seg drastisk, men Coop valgte å satse på egne ansatte fremfor å outsource driften. De ansatte som tidligere drev manuelt plukk av varer og lasting med truck, er nå sertifiserte driftsoperatører ved et av Europas mest automatiserte distribusjonsanlegg. Omstillingen har blitt trukket frem som en suksess og fått oppmerksomhet langt utenfor Norge. Store aktører som Lidl, Walmart og Tesco besøker Coops logistikksenter for å se og lære. Kompetansebehovsutvalget (KBU) konkluderte i sin første rapport med at kompetansenivået i Norge er bra, men det bør bli bedre. Produktiviteten i norsk økonomi er høy sammenlignet med de fleste andre land. Et relativt høyt utdanningsnivå og god kompetanse i arbeidsstyrken er viktige årsaker til dette. Internasjonale undersøkelser viser at voksne arbeidstakere har relativt gode ferdigheter i lesing, tallforståelse og problemløsning ved hjelp av IKT. Ferdighetsnivået til unge arbeidstakere er imidlertid svakere enn det internasjonale gjennomsnittet. Varehandelen har tradisjonelt vært en inngangsport til arbeidslivet for personer som ikke har fagbrev eller høyere utdanning. KBU viser i sin rapport til at det er mange arbeidsledige innenfor butikk- og salgsarbeid og at mange butikker melder om et stort antall søkere når de lyser ut stillinger (se figur 4.4). Figur 4.4 Mangel på arbeidskraft og arbeidsledige i ulike sektorer i 2018 (antall). Kompetansebehovsutvalget (KBU) ble oppnevnt 22. mai 2017. Formålet med KBU er å frembringe den best mulige faglige vurderingen av Norges fremtidige kompetansebehov som grunnlag for nasjonal og regional planlegging og for den enkeltes og arbeidslivets strategiske kompetansebeslutninger. Utvalget består av representanter fra hovedorganisasjonene i arbeidslivet, analytikere/forskere og representanter fra departementer. Professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo leder utvalget. Den første rapporten fra utvalget, Fremtidige kompetansebehov I ble overlevert til Kunnskapsdepartementet 31. januar 2018.1 Utvalget har samlet seg om følgende konklusjoner: 1. Kompetansenivået i Norge er bra, men det bør bli bedre. 2. En for stor andel av de unge fullfører ikke videregående opplæring. Med ny teknologi og stort omstillingsbehov er det avgjørende at kompetansen til de sysselsatte oppdateres jevnlig. Læringen i arbeidslivet kan skje gjennom læring i det daglige, ved deltakelse på kurs og opplæring, eller som formell videreutdanning som kombineres med arbeid. Sammenlignet med andre europeiske land er omfanget av læringsaktiviteter i Norge relativt høyt. Den internasjonale undersøkelsen av voksnes læring, Adult Education Survey (Eurostat, 2016),Eurostat. (2016). Adult Education Survey. Hentet fra: https://ec.europa.eu/eurostat/cache/metadata/EN/ trng_aes_12m0_esqrs_hr.htm viser at rundt 55 prosent av voksne i alderen 25–64 år i Norge deltar i ikke-formell opplæring. Bare fire av landene i undersøkelsen har høyere nivå enn Norge. Varehandelen har relativt lavt nivå på deltakelse i etter- og videreutdanning sammenlignet med andre bransjer, som vi ser i figur 4.5. Figur 4.5 Andel sysselsatte som har deltatt i jobbrelatert ikke-formell opplæring, etter næring (prosent). Alder 25–64 år. 2018. Kilde: SSB: Deltakere i formell utdanning og ikke-formell opplæring, etter kjønn og næring. Deltakelse i etter- og videreutdanning henger også sammen med utdanningsnivå og stillingstype. Heltidsansatte deltar for eksempel mer i jobbrelatert opplæring enn deltidsansatte. KBU trekker også frem at digitalisering innebærer at arbeidsoppgavene endres i alle yrker, og at ny kompetanse blir nødvendig. Butikkmedarbeider er blant yrkesgruppene med høy beregnet sannsynlighet for automatisering, sammen med telefon- og nettselgere, regnskapsførere og kontormedarbeidere (Pajarinen et al., 2015).Pajarinen, Mika, Petri Rouvinen and Anders Ekeland. (2015). Computerization Threatens One Third of Finnish and Norwegian Employment. ETLA Briefs, 34, 22. Et kjennetegn ved varehandelen er imidlertid at internopplæring er et viktig verktøy for å skaffe kompetanse. Varehandelen rekrutterer mange med lite utdanning og arbeidserfaring som trenger opplæring for å mestre arbeidet. En Fafo-rapport om opplæring i varehandelen peker på at en arbeidstaker kan gå fra å være ekstrahjelp til å lede en butikk med ansvar for mange ansatte og stor omsetning, uten å gå veien om det formelle utdanningssystemet (Fafo, 2017).Fafo. (2017). Varehandelen som inkluderingsarena -Rekrutering, opplæring og arbeidstrening. Hentet fra: http://www.fafo.no/images/pub/2017/20633.pdf Rapporten viser at butikksjefer i både dagligvarehandel og faghandel legger liten vekt på formell utdanning når de rekrutterer og ansetter. Det er en utbredt oppfatning i bransjen at det meste kan læres gjennom praktisk arbeid i butikkene. De store varehandelskjedene har relativt omfattende interne opplæringsprogrammer. Regjeringen har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Høy kvalitet i alle ledd i utdanningssystemet, fra barnehage og grunnskole, videregående opplæring, herunder også yrkesopplæringen, fagskole, høyere utdanning og forskning, gir kompetente arbeidstakere og gode forutsetninger for innovasjon og verdiskaping. Regjeringen har satt i gang flere tiltak for å øke kvaliteten i skolen slik at elevene skal få best mulig opplæring tidlig i skoleløpet og for å forebygge frafall i videregående opplæring. Regjeringen har blant annet satt i gang en satsing på videreutdanning for lærere. Behovet for oppdatert kompetanse i arbeidslivet kan ikke bare dekkes av nyutdannede. Læringen som skjer på arbeidsplassen og ved etter- og videreutdanning gjennom livet, er avgjørende for at arbeidslivet skal få dekket sine kompetansebehov. Regjeringen vil utarbeide og sette i gang en ny kompetansereform Lære hele livet for at ingen skal gå ut på dato og at flere skal kunne stå i arbeid lenger. Reformen vil bedre tilgangen på fleksibel etter- og videreutdanning i hele utdanningssystemet. Et viktig grep i reformen er å stimulere til utvikling av videreutdanningstilbud som kan kombineres med jobb, for eksempel gjennom inndeling i moduler. Regjeringen har opprettet en ordning der fagskoler og universiteter og høyskoler kan søke om midler til å utvikle fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse. I forslag til statsbudsjett for 2019 er det satt av 130 mill. kroner til kompetansereformen, herunder 37 mill. kroner til utvikling av fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse. Tilbudene skal utvikles i samarbeid mellom høyskoler, universiteter eller fagskoler og bedrifter og næringsliv. Regjeringen vil også sette i gang et arbeid med å utvikle en nettplattform for etter- og videreutdanning som skal gi enkeltindivider og virksomheter bedre oversikt over tilbudet av etter- og videreutdanning. Målet er at alle skal være kvalifisert for et arbeidsliv i endring som følge av digitalisering og ny teknologi. Regjeringen har besluttet å foreta endringer i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen. De tre hovedgrepene er at yrkesfagelever skal få tidligere spesialisering og lære mer om faget de skal jobbe med, antall utdanningsprogrammer skal utvides fra åtte til ti for å samle elever som har mer faglig til felles og fase ut noen lærefag. Opplæringsløpene fra første år i skole og frem til fag- eller svennebrev skal være mer relevante, og gi tidligere spesialisering i skoledelen av opplæringen. Det etableres et nytt utdanningsprogram for salg, service og reiseliv fra 2020, der handelsnæringen vil få en mer sentral plass i fagopplæringen. Dette innebærer at salgsfaget også vil få et eget andreår (Vg2). Dette vil gi mer rom for relevant opplæring i videregående skole før læretid i bedrift. Handelsnæringen vil dermed kunne rekruttere kompetanse gjennom lærlingeordningen. I forbindelse med implementering av den nye yrkesfaglige tilbudsstrukturen, skal Utdanningsdirektoratet vurdere hvordan relevante deler av innholdet i bedriftsintern opplæring (for eksempel kjedeskoler i varehandelen) kan inngå i kompetansemål i læreplanene i salgsfaget som er rettet mot handelsnæringen. Dette må gjøres i samråd med aktuelle bransjer. Denne regjeringen har hatt som mål at fagskoleutdanningen skal styrkes, og at samfunnets behov for kandidater med kort og yrkesrettet utdanning skal dekkes. Fagskoler tilbyr utdanninger som er relevante for handelsnæringen, blant annet innenfor butikkledelse. Med fagskolemeldingen, Meld. St. 9 (2016–2017) Fagfolk for fremtiden foreslo regjeringen en rekke tiltak som skal gi fagskolestudentene bedre rammevilkår og styrke deres rettigheter, gi bedre utdanningskvalitet og forbedre finansieringen av fagskoleutdanningen. Tiltakene skal også styrke styringsordningen og tilknytningen til arbeidslivet. Bedre finansering er fulgt opp gjennom etableringen av utviklingsmidler til kvalitetshevende prosjekter som den enkelte fagskole kan søke på, samt ny tilskuddsordning for driftstilskudd til fagskoleutdanning. Ny fagskolelov trådte i kraft 1. juli 2018, som blant annet følger opp tiltakene som skal bedre fagskolestudentenes rettigheter. Regjeringen har lagt frem Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse. Meldingen inneholder tiltak som skal gi voksne som har falt ut eller står i fare for å falle ut av arbeidslivet, bedre muligheter til å styrke kompetansen sin, øke mulighetene deres til å delta i opplæring og få medbrakt kompetanse godkjent. Regjeringen har blant annet satt i gang forsøk med modulstrukturert opplæring på nivået under videregående opplæring og innenfor fag- og yrkesopplæringen. Regjeringen har også etablert en ordning for fagbrev på jobb i samarbeid med partene i arbeidslivet. Gjennom ordningen Kompetansepluss arbeid kan bedrifter søke om å gi ansatte opplæring i grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving, regning, IKT og norsk. Ordningen ble utvidet i 2016 slik at det er mulig å gi opplæring i grunnleggende norsk innenfor programmet. Evalueringer viser at ordningen når målgruppen, og virksomhetene mener at de ansatte som har deltatt på kurs gjør en bedre jobb. Kompetansepluss er en ordning som handelsnæringen kan benytte. Som en del av oppfølgingen av strategien er det satt i gang et arbeid for å undersøke hva som finnes av dokumentasjon om kompetanse og kvalifikasjoner i varehandelen. Prosjektet Bransjespesifikt mulighetscase om realkompetanse innenfor varehandelen er et samarbeidsprosjekt mellom Virke, NHO, LO og YS. Prosjektet har levert rapporten Balansekunst, som beskriver en modell og en metode for å identifisere og beskrive kompetanse og kvalifikasjoner som bygges opp i arbeidslivet (Virke, 2018).Virke (2018) Balansekunst. Hentet fra: https://www.virke.no/globalassets/balansekunst.pdf Prosjektet er gjennomført i varehandelen med kjedene Kiwi, Meny og IKEA. Målet har vært at modellen og metoden som er utviklet, også skal kunne brukes i andre deler av arbeidslivet og som ledd i realkompetansevurdering i det formelle utdanningssystemet. Kunnskapsgrunnlaget i integreringspolitikken viser at mye går i positiv retning, men at vi ikke er i mål med arbeidet å innlemme flere grupper av innvandrere i arbeids- og samfunnsliv. Hovedutfordringene er manglende formell kompetanse og lavere sysselsetting blant innvandrere enn i majoritetsbefolkningen. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltakelse. Det norske arbeidslivet stiller stadig høyere krav til kompetanse, blant annet som følge av digitalisering, automatisering og globalisering. Regjeringen la derfor frem en integreringsstrategi i oktober 2018. Strategien gir tydelig retning for integreringsarbeidet fremover og viser bredden av tiltak som må til. Integreringspolitikken er sektorovergripende og arbeidet berører flere departementers ansvarsområde. I statsbudsjettet for 2019 foreslår regjeringen blant annet å styrke Jobbsjansen del B for å gi ungdom et tilbud om forsterket grunnopplæring, samt tiltak for bedre tilbud om norsk opplæring og fagopplæring. Regjeringen prioriterer i 2019 tiltak som gir flere utdanning og kvalifisering. Regjeringens mål er et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv som har plass til alle, og som sikrer høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. God mobilitet på arbeidsmarkedet er viktig for den omstillingen norsk økonomi står overfor. Mobilitet i arbeidsmarkedet er viktig for at talent kan utvikles og anvendes best mulig. Reguleringer må utformes slik at man unngår innlåsing av arbeidskraft eller at bedrifter holdes kunstig i live. Etterspørselen etter arbeidskraft har tatt seg opp og flere går inn i arbeidsmarkedet. Det gjør at sysselsettingen øker. Fra årsskiftet 2016/2017 og frem til 2. kvartal 2018 har det blitt 61 000 flere sysselsatte. Selv med økt etterspørsel etter arbeidskraft, er det grupper som sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet. Nav-kontorene skal tilby veiledning, arbeidstrening, opplæring og annen arbeidsrettet bistand til personer som trenger det. Det skal bidra til å øke arbeidstilbudet og lette overgangen til jobb. I 2018 har regjeringen iverksatt en inkluderingsdugnad for å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet inn i ordinære jobber. Inkluderingsdugnaden innebærer et samarbeid mellom ulike aktører, både offentlige og private. Gjennom felles innsats er målet å få flere med nedsatt arbeidsevne og/eller hull i CV-en over i ordinært arbeid. Arbeids- og velferdsetaten spiller en sentral rolle i inkluderingsdugnaden. Samarbeid med relevante aktører og bruk av virkemidler som gjør det enklere for arbeidsgivere å ansette personer fra utsatte grupper, er en viktig del av dugnaden. Bruk av tiltak som lønnstilskudd, mentor, oppfølgings- og tilretteleggingstiltak, kan styrke muligheten for at flere får og beholder arbeid. Handelsnæringen samarbeider godt med Arbeids- og velferdsetaten, og rommer et vidt spekter av virksomheter og arbeidsmuligheter for etatens brukere. Handelsnæringen kan være en inngangsport til arbeidslivet og en kvalifiseringsarena for mange unge, men det kan også være en livslang karrieremulighet. Regjeringens ungdomsinnsats som ble innført i 2017 skal sørge for at unge som er registrert i Arbeids- og velferdsetaten raskt får hjelp til å komme i arbeid, utdanning eller arbeidsrettet aktivitet. Ifølge en Fafo-rapport om varehandelen som inkluderingsarena, er varehandel en bransje med mye erfaring i å lære opp unge som mangler formelle kvalifikasjoner og arbeidserfaring (Fafo, 2017).Fafo-rapport 2017:25 Varehandelen som inkluderingsarena. Arbeids- og velferdsetaten har inngått samarbeidsavtaler om rekruttering, kvalifisering og inkludering med store, nasjonale kjeder i handelsnæringen. Etatens rekrutteringsbistand til virksomhetene omfatter blant annet å avklare virksomhetenes behov for arbeidskraft, finne kandidater som kan være aktuelle for jobb i virksomhetene og sikre koordinert innsats for virksomheter med samarbeidsavtale om rekruttering og inkludering. Eksempler på kjeder i handelsnæringen med slike avtaler er Nille og XXL. NAV har også ulike rekrutteringsavtaler på konsern- eller virksomhetsnivå, samt gjennom samarbeidet om Virke-prosjektet JobbLoop som er et inkluderingssamarbeid mellom arbeidsgivere, unge arbeidssøkere og NAV. I Prop. 1 S (2018–2019) har regjeringen foreslått å styrke Arbeids- og velferdsetatens bistand til arbeidsgivere gjennom et toårig prosjekt med arbeidsgiverorganisasjoner, Ringer i vannet 2. Franchiseavtaler innebærer at et foretak utarbeider et forretningskonsept for hvordan varer eller tjenester skal føres ut til kundene, og deretter gjennom kontrakter knytter til seg bedrifter som får rett til å gjøre bruk av forretningskonseptet. Franchise omfatter mange ulike konsepter og forretningsmodeller, der graden av styring fra franchisegiver og avtalevilkårene for øvrig kan variere. Avhengig av hvordan franchisekonseptet er utarbeidet kan arbeidstakernes mulighet for medbestemmelse og innflytelse påvirkes. SSB utarbeider ikke statistikk om franchiseforhold, men forholder seg primært til den enkelte virksomhet ved statistikkproduksjon. I Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv, ble det lagt til grunn at det da fantes om lag 300 franchisesystemer i Norge med til sammen om lag 25 000 franchisetakere der 70 000 var sysselsatt. Arbeids- og sosialdepartementet er ikke kjent med at det foreligger oppdaterte anslag. Hovedorganisasjonen Virke har på grunnlag av tall fra egne medlemmer utarbeidet en analyse av kjedeorganiserte virksomheter i en rekke bransjer, jf. Virkes Retaildatabase. Virke opplyste i mai 2018 til Arbeids- og sosialdepartementet at ifølge analysen er andelen franchisebutikker høyest innenfor bransjene kiosk, bensin og service og dagligvarehandelen. Analysen tyder på at omfanget av franchisevirksomhet er økende i enkelte bransjer, som servering, mens den er fallende blant annet innenfor faghandelen. Stortinget traff i juni 2018 et anmodningsvedtak hvor regjeringen bes om å utrede omfang og særtrekk ved organiseringer som franchise, konsern og lignende, med vekt på arbeidsgiveransvar og arbeidstakers rettigheter, samt franchisetakers posisjon overfor franchisegiver. Bakgrunnen var et representantforslag om en rekke tiltak om arbeidstakeres rettigheter og forholdet mellom partene i franchiseforhold. Dette var blant annet basert på opplysninger om en fordobling av sysselsatte innenfor franchise siden 2007. Stortingsflertallet kom til at det er behov for et bedre kunnskapsgrunnlag før man tar stilling til behov for endringer og ba derfor om en utredning. Utredningen vil bli gjennomført i et samarbeid mellom Arbeids- og sosialdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Arbeidstidsbestemmelsene påvirker i vesentlig grad hvordan arbeidskraften som ressurs kan benyttes. Netthandelen øker i omsetning og omfang, og utviklingen er med på å gi forbrukerne nye vaner og forventninger. Nettbutikker er tilgjengelige for kunden hele døgnet, og hjemkjøring av varer utenfor åpningstiden er ikke regulert på samme måte som for salg i fysiske butikker. Utviklingen kan føre til mer arbeid på ubeleilige tidspunkt i transportleddet, og potensielt også for arbeidstakere som driver med kundebehandling. Det er viktig å finne en fornuftig balanse i regelverket, slik at dette i tilstrekkelig grad verner om arbeidstakernes helse og sikkerhet, samtidig som reglene må gi virksomhetene nok fleksibilitet til å kunne gi kunder og forbrukere et tilfredsstillende tilbud. Arbeidstid er regulert i arbeidsmiljøloven kapittel 10. Hovedformålet med arbeidstidsbestemmelsene er å sikre at arbeidstakerne ikke utsettes for unødige helsemessige eller sosiale belastninger. Arbeidstidsbestemmelsene skal også ivareta sikkerhetshensyn for å redusere risikoen for feil og ulykker. Utover dette må arbeidstidsreguleringene også ivareta hensynet til arbeidsgivere og virksomhetenes behov, hensynet til brukere og tredjepart og hensynet til samfunnet for øvrig. Loven inneholder regler om arbeidstidens lengde, både daglig og ukentlig, og når på døgnet arbeidstiden kan plasseres. Hovedregelen er at alminnelig arbeidstid ikke må overstige ni timer i løpet av 24 timer, og 40 timer i løpet av sju dager (jf. § 10-4 første ledd). Loven kan i utgangspunktet ikke fravikes til ugunst for arbeidstakeren, med mindre det er eksplisitt tillatt. På de områder hvor loven åpner for å avtale fravik, er det gjennomgående en videre avtaleadgang for tariffavtaler og andre kollektive avtaler enn for individuelle avtaler. Dette har blant annet sammenheng med styrkeforholdet mellom partene. Både tariffavtaler og individuelle avtaler om arbeidstid må ligge innenfor lovens forsvarlighetskrav. Reglene om arbeidstid har vært endret i flere omganger, senest i 2015 og 2017. I 2015 ble arbeidsmiljølovens regler om overtid og gjennomsnittsberegning av arbeidstiden endret slik at det ble enklere å få på plass lokale løsninger. Videre ble loven endret slik at arbeidstakerne etter individuell avtale kan arbeide flere søn- og helgedager etter hverandre enn tidligere. På bakgrunn av Arbeidstidsutvalgets innstilling, NOU 2016: 1 Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet, ble det med virkning fra 1. juli 2017 gjennomført endringer i arbeidsmiljølovens regler om adgangen til å arbeide mellom klokken 21.00 og 23.00. Nattarbeid defineres i arbeidsmiljøloven § 10-11 som arbeid mellom klokken 21.00 og klokken 06.00. Nattarbeid er bare tillatt dersom arbeidets art gjør det nødvendig, jf. § 10-11 andre ledd. Arbeidsgiver skal drøfte nødvendigheten av nattarbeid med arbeidstakers tillitsvalgte før det iverksettes. Begrunnelsen for forbudet mot nattarbeid er først og fremst at arbeidstakerne skal vernes mot de helsemessige belastningene det innebærer å arbeide om natten. Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse oppga til sammen 6,9 prosent av de om lag 350 000 ansatte i handelsnæringen at de jobbet natt i 2017. Av disse oppga 1,9 prosent at de jobbet natt regelmessig, mens hoveddelen, 5 prosent, oppga at de jobbet natt av og til. En noe større andel kvinner oppga at de jobbet natt regelmessig (2,1 prosent mot 1,8). Selv som en del butikker, særlig i dagligvarebransjen, i større grad enn før holder åpent etter klokken 21, og det er eksempler på butikkeiere som ønsker å holde åpent natten igjennom, ser det ut fra SSBs tall ut til at andelen som arbeider natt er stabil. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har utarbeidet egne arbeidsmiljøprofiler som viser hvordan yrkesaktive i ulike næringsgrupper rapporterer eksponeringsfaktorer, arbeidsskader, helseplager og sykefravær sammenlignet med gjennomsnittet for alle yrkesaktive. Sammenlikningen er gitt som en relativ risiko (RR) med gjennomsnitt = 1. Relativ risiko for nattarbeid for næringen varehandel uten motorvogner er 0,4. SSBs arbeidskraftundersøkelse og det oversiktsbilde som STAMIs arbeidsmiljøprofil gir, tyder altså ikke på at nattarbeid er en stor utfordring i varehandelen per i dag. Kunnskapen om at nattarbeid kan gi helseskader og uheldige sosiale og velferdsmessige konsekvenser for arbeidstakerne og deres familier, tilsier at myndighetene bør følge utviklingen i næringen nøye. Videre er det viktig at både myndigheter, arbeidslivets parter og bedriftshelsetjenesten bidrar til at arbeidsgivere og arbeidstakere får god informasjon om effektene av nattarbeid og viktigheten av å redusere dette mest mulig, om arbeidsgivers drøftingsplikt før nattarbeid iverksettes og om avhjelpende tiltak når nattarbeid tas i bruk. Arbeidsmiljøloven slår fast at hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse. Det er bred enighet om at fast ansettelse er det som best sikrer stabile og forutsigbare rammebetingelser for begge parter i et arbeidsforhold. Samtidig er det adgang til midlertidige ansettelser etter bestemte vilkår. En midlertidig ansettelse kan for mange være en vei inn for å oppnå fast tilknytning i arbeidslivet. Midlertidige ansettelser gir også virksomhetene muligheter for fleksibilitet, for eksempel i situasjoner med behov for vikariater eller når arbeidet er av midlertidig karakter. Ifølge Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse var det 19 000 midlertidig ansatte i varehandelen i andre kvartal 2018. Det betyr at i underkant av 6 prosent av de sysselsatte i næringen er midlertidig ansatt, mens gjennomsnittet i arbeidslivet er om lag 8 prosent. Antallet deltidsstillinger i næringen er betydelig; om lag 37 prosent av de ansatte i varehandelen er deltidsansatt. Det er flere kvinner (55 prosent) som har en deltidsstilling sammenlignet med menn (20 prosent). Om lag 11 prosent av arbeidstakerne i næringen oppgir at de ønsker lengre arbeidstid. Enkelte arbeidstakere arbeider også på tilkallingskontrakter. I en undersøkelse oppga 3 prosent at de ikke hadde fastsatt arbeidstid og arbeidet når arbeidsgiveren hadde behov for arbeidskraft (Nergaard, 2015).Nergaard, K., Alsos, K., Bråten M. og Steen-Jensen R. (2015). Tilkallingsvikarer i norsk arbeidsliv. Fafo-rapport 2015:10. Oslo: Fafo. Det er også en del arbeidstakere som leies inn gjennom bemanningsforetak. Det foreligger ikke statistikk som gjør det mulig å fastslå det nøyaktige omfanget av dette. Basert på tall fra Statistisk sentralbyrå og bemanningsbransjen i NHO Service anslår Fafo (Nergaard et al, 2016)Nergaard, K. (2016). Tilknytningsformer i norsk arbeidsliv, Nullpunktsanalyse. Fafo-rapport 2016:07. Oslo: Fafo. at innleide arbeidstakere utgjør mellom 1,5 og 2 prosent av alle årsverk. I januar 2015 la regjeringen frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet. Strategien ble utarbeidet etter dialog med hovedorganisasjonene i arbeidslivet. For å videreføre og forsterke innsatsen la regjeringen i 2017 frem en revidert strategi mot arbeidslivskriminalitet. Strategien trekker opp to hovedretninger for innsatsen: Et bredt og vedvarende samarbeid mellom alle aktører i det organiserte arbeidslivet, og en bedret koordinering mellom de offentlige etatene slik at deres felles innsats blir så slagkraftig som mulig. Regjeringen har blant annet styrket samarbeidet mellom politiet, Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet. Dette ved å etablere sju samlokaliserte a-krimsentre rundt i landet hvor medarbeidere fra etatene og andre offentlige myndigheter samarbeider om å bekjempe arbeidslivskriminalitet. En undersøkelse gjennomført av Hovedorganisasjonen Virke i 2017–2018 viste at ansatte i varehandelen oppfatter lav grad av arbeidslivskriminalitet i sin bransje. På spørsmål om i hvor stor grad det forekommer svart arbeid og svart omsetning i bransjen, svarte 77 prosent at de mener det forekommer i liten eller meget liten grad.Fellestiltakene LO-Virke (2018): Undersøkelse om arbeidslivskriminalitet i varehandelen. I handelsnæringen skjer mye av omsetning i en kjedevirksomhet. Det betyr at det i mange butikker er en form for ekstern kontroll fra hovedkontoret, noe som kan redusere risiko for organisert kriminalitet. Det betyr ikke at arbeidslivskriminalitet ikke forekommer, men det finnes lite forskning om omfanget av arbeidslivskriminalitet i handelsnæringen. Logistikk omfatter å planlegge, organisere og administrere vare- og informasjonsstrømmer mest mulig effektivt gjennom god service og lave kostnader. Varehandelen organiserer logistikken fra vareprodusent til profesjonelle aktører (grossisthandelen) og til forbrukerne. Transport av varer enkelt og billig er et sentralt element i denne logistikken. Et effektivt transportsystem med høy kvalitet har derfor stor betydning for næringens konkurransekraft. For å styrke næringslivets konkurransekraft og skape bedre bo- og arbeidsregioner har regjeringen planer om et omfattende infrastrukturløft. Meld. St. 33 (2016–2017) Nasjonal transportplan 2018–2029 er en plan for hvordan man i perioden skal arbeide i retning av det overordnede og langsiktige målet i transportpolitikken. I planen legger regjeringen til grunn en økonomisk ramme på 1 064 mrd. 2017-kroner, inkludert bompenger. Regjeringen tar sikte på en gradvis innfasing av ressursene til transportinfrastruktur i planen. Ressursbruken i det enkelte budsjettår vil bli tilpasset det samlede økonomiske opplegget innenfor rammene som følger av handlingsregelen og tilstanden i norsk økonomi. Varer som omsettes i handelsnæringen, utgjør en betydelig andel av innenriks godstransport. Volumet av forbruksvarer og termovarer (varer som krever kontrollert temperatur) utgjorde 37 mill. tonn i 2012 (TØI, 2015).Transportøkonomisk institutt (TØI). (2015). Grunnprognoser for godstransport til NTP 2018-2027.TØI Rapport 1393/2015. I Nasjonal transportplan 2018–2029 er regjeringens etappemål for godstransporten at transportkostnader skal reduseres, de ulike transportmidlenes fortrinn skal utnyttes og mer gods skal overføres fra veg til sjø og bane. Regjeringen har i planen satt av betydelige ressurser for å effektivisere godstransporten og legge til rette for omstilling i en mer miljøvennlig retning. I tillegg har regjeringen satt av midler i Nasjonal transportplan 2018–2029 til en satsing på bedre fremkommelighet i vegnettet, som i stor grad vil bidra til en mer effektiv godstransport. For å styrke sjøtransporten har regjeringen i statsbudsjettet for 2019 foreslått å bevilge midler til en tilskuddsordning for overføring av gods og en tilskuddsordning for investering i effektive og miljøvennlige havner. Nærings- og nyttetransport utgjør om lag 30 prosent av bytrafikken (Meld. St. 33 (2016–2017)), og andelen forventes å øke.Samferdselsdepartementet. (2016). Meld. St. 33 (2016–2017) Nasjonal transportplan 2018–2029. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/ 7c52fd2938ca42209e4286fe86bb28bd/no/pdfs/stm201620170033000dddpdfs.pdf Denne transporten, som ikke er omfattet av nullvekstmålet for persontransport med bil, konkurrerer med persontransporten om kapasiteten i vegnettet og bidrar til miljø-, sikkerhets- og fremkommelighetsutfordringer. Virkemidler som kan tilrettelegge for mer effektiv og miljøvennlig bydistribusjon ligger i stor grad hos kommunene, og gjennomføringen av tiltak må skje i samråd med næringslivet. Tiltak som soneregulering i bysentrene og bedre tilgjengelighet til varemottak kan bidra til mer effektiv og miljøvennlig bydistribusjon. Lokale myndigheter oppfordres også til å vurdere miljødifferensierte bompengetakster som gir insentiver for næringslivet til å bruke færre og mer miljøvennlige kjøretøy i byområdene. Nye teknologiske løsninger som gir bedre tilgang på trafikkinformasjon, vil gjøre det enklere for næringslivet å velge de mest effektive reiserutene og de mest gunstige reisetidspunktene for varetransport. Med veksten og utviklingen innenfor netthandel har det vokst frem nye kanaler for sluttlevering av varene til kundene som påvirker logistikken i næringen. Vi ser blant annet en økning i enkeltleveringer direkte til kunden. Generelle tiltak for økt fremkommelighet som tidsdifferensierte bompengetakster, tilfartskontroll, fleksibel bruk av fartsgrenser og prioritering av kjørefelt har god effekt for vegtrafikken, og dermed også for nærings- og nyttetransport. Kollektivtransporttilbud og parkeringsmuligheter påvirker hvordan kundene velger å reise for å handle, og er dermed viktige rammevilkår for varehandelen. Ansvaret for lokal kollektivtransport ligger hovedsakelig hos fylkeskommunene, mens kommunene har ansvar for kollektivtiltak på det kommunale vegnettet og areal- og parkeringspolitikken. 1. januar 2017 trådte et nytt parkeringsregelverk i kraft, som blant annet er mer fleksibelt, gjør det enklere for parkeringskundene å klage og setter krav om tilbud av lademuligheter for el-biler. Detaljhandelen selger produktene sine til forbrukere. Forbrukerpolitikken styrker forbrukernes stilling i markeder der privatpersoner inngår avtaler med næringsdrivende om kjøp av varer eller tjenester. Hensikten er å skape balanse mellom forbrukerinteresser og næringsinteresser. Utviklingen innenfor digital teknologi fører til grunnleggende endringer i forbrukeradferden og stadig mer handel skjer i nettbutikker. Kombinasjonen av internett og smarttelefoner gjør det enklere for næringsdrivende og forbrukere å finne hverandre, inngå kontrakter og gjennomføre transaksjoner. Samtidig blir det enklere for næringsdrivende å kreve at forbrukere aksepterer lange og kompliserte standardavtaler før de kan handle. Fremveksten av sosiale medier, blogger, spill, sammenligningstjenester og andre digitale plattformer har skapt nye markedsføringskanaler for næringsdrivende. Markedsføring gjennom slike tjenester fremstår ofte som nøytral informasjon, men kan i realiteten være betalt reklame. Barn og unge er særlige sårbare overfor skjult reklame. De er aktive brukere av sosiale medier, og i mindre grad enn voksne i stand til å identifisere og forstå reklame. Mange næringsdrivende har databaserte forretningsmodeller – de gir forbrukerne gratis tilgang til attraktive digitale tjenester, mens inntektene hovedsakelig kommer fra innsamling av store mengder informasjon om forbrukernes adferd. Denne utviklingen har skapt nye utfordringer for forbrukerne. Innsamlingen av personopplysninger foregår i det skjulte, og forbrukerne er ofte ikke klar over hvor mye informasjon de gir fra seg. Næringsdrivende kan analysere informasjon, og viderebruke den på forskjellige måter som ikke alltid er i forbrukernes interesse. Informasjonen kan blant annet brukes til å skreddersy målrettet markedsføring, gjøre bedre kredittvurderinger eller differensiere priser for forbrukerne. I Jeløya-erklæringen har regjeringen understreket at gode forbrukerrettigheter er avgjørende for en tillitsbasert markedsøkonomi. I møte med profesjonelle aktører er det avgjørende at den enkelte forbruker har gode rettigheter, og at disse etterleves, slik at forbrukeren kan ta informerte avgjørelser og beskyttes mot svindel og ulovlig markedsføring. For velfungerende markeder er det også viktig at forbrukerne kjenner rettighetene sine, og at de vet hvordan de skal gå frem dersom det oppstår uenighet mellom dem og de næringsdrivende. Partene skal ha tilgang til et effektivt klagebehandlingssystem som kan løse konfliktene på en rimelig og god måte. Utviklingen med økt grensekryssende netthandel gjør det utfordrende for forbrukere å ha oversikt over hvilket regelverk som gjelder, og hvordan de raskt og effektivt kan få løst tvister. Utviklingen kan også gjøre det vanskeligere for tilsynsmyndighetene å håndheve forbrukervernregler, særlig overfor useriøse aktører. Regelverksutviklingen i EU har mye å si for utformingen av forbrukervernreglene i Norge. Deltakelse i EUs arbeid med å utforme en felleseuropeisk forbrukerpolitikk er derfor avgjørende for å sikre et høyt nasjonalt forbrukervern. En stor del av EUs forbrukervernregler er totalharmoniserte, og EØS-landene har ikke alltid anledning til å ha nasjonale regler som avviker. Dette gjør at reglene ved kjøp av varer og tjenester i stor grad er like i EØS-området. Det er en fordel for norske og andre europeiske næringsdrivende og forbrukere å ha de samme reglene å forholde seg til, uansett om handelen skjer i Norge eller i et annet EØS-land. Dette bidrar til å gjøre det enklere å handle over landegrensene, og det gir like konkurransevilkår for næringsdrivende. I kapittel 6 omtales nye forbrukerpolitiske initiativer fra EU som er relevante for handelsnæringen. Regjeringen arbeider også med en egen stortingsmelding om forbrukerpolitikk. Digitale forbrukerutfordringer og samarbeidet med EU om et godt forbrukervern, vil være sentrale temaer. For å styrke arbeidet med tilsyn og veiledning digitalt, er bevilgningen til Forbrukertilsynet foreslått økt med 6 mill. kroner i statsbudsjettet for 2019. Handelsnæringen har gjennom historien vært en drivkraft for utvikling av byer og tettsteder. Fortsatt er bysentrum den viktigste handelsarenaen i de fleste norske byer og tettsteder, men denne posisjonen utfordres fra flere hold, deriblant fra netthandel og større handelsetableringer i utkanten av, eller utenfor, byene. Selv om fremvekst av nye handelskonsepter og ny teknologi er i ferd med å endre handlevanene våre i betydelig grad, vil et godt handels- og servicetilbud i overskuelig fremtid være vesentlig for et levende sentrum i byer og tettsteder. Regjeringen vil fremme byer og tettsteder som gir gode vilkår for mennesker, miljø og næringsvirksomhet i hele landet. Attraktive sentre er viktig for å sikre en regional balanse basert på næringsutvikling og vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner. Over 81 prosent av den norske befolkningen bor i byer og tettsteder av ulik størrelse. Urbaniseringen skaper muligheter for næringsutvikling. Mens storbyområdene i stor grad må håndtere vekstutfordringer, vil mellomstore og små byregioner ofte ønske mer vekst. Fordi vi har ulike byer med ulike forutsetninger og muligheter, trenger vi ikke én, men flere bypolitikker. Bypolitikken må forankres regionalt og lokalt og bygge på stedegne forutsetninger og ressurser. Godt fungerende virksomheter og tjenester er viktig for velferd, levekår og livskvalitet. Regjeringen legger vekt på at befolkningen skal ha tilgang til grunnleggende tjenester i hele landet. Et godt og variert handelstilbud er av stor betydning for befolkningen. Dette betyr også mye for å skape liv og opplevelser i bysentrene og bidra til at både byer, tettsteder og distrikter oppleves som attraktive for innbyggere, arbeidstakere og tilreisende. Handelsnæringen er landets største sysselsetter innenfor privat sektor, og av stor betydning for norsk økonomi. Det er derfor vesentlig å sikre gode rammebetingelser for næringen i planleggingen og utviklingen av byregioner, byer og bysentre. Samtidig er det nødvendig å veie de rene økonomiske hensynene opp mot ivaretakelse av andre viktige samfunnshensyn, som å sikre gode levekår for innbyggerne og et godt miljø. En bærekraftig bypolitikk skal også bidra til å løse samfunnsutfordringer knyttet til klimaendringer, demografiske endringer, innvandring, utenforskap og folkehelse. Det er liten tvil om at den teknologiske utviklingen, veksten i netthandelen og omstillingen i handelsnæringen vil få stor betydning for hvordan vi planlegger og utvikler byer og tettsteder i årene fremover. Et eksempel på dette er det økende behovet for gode lager- og logistikkløsninger for å ta hånd om den økende netthandelen. Det er samtidig usikkerhet rundt hvilke konsekvenser utviklingen vil få, blant annet for transportarbeid og klimautslipp, arealbruk, byliv og sentrumshandel. Regjeringen vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget på disse områdene. Plan- og bygningsloven er et verktøy for helhetlig samfunnsplanlegging og arealplanlegging, og skal blant annet legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling, herunder handel. Samtidig må nyetableringer og utvidelser av eksisterende handelsvirksomhet skje innenfor rammen av godkjente planer. Norge har et velutviklet og helhetlig plansystem der planoppgavene er delt mellom de tre folkevalgte nivåene. Gjennom nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging og statlige planretningslinjer synliggjør staten viktige nasjonale interesser som grunnlag for samordning i de regionale og kommunale planprosessene. De statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging gir klare føringer for utvikling av bystruktur og infrastruktur og påvirker dermed også rammebetingelsene for handelsnæringen. Regjeringen vil legge frem nye nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging våren 2019. Hensikten med de regionale planene er å utforme en politikk på tvers av kommunegrenser, med forankring i den nasjonale politikken. Fylkeskommunene har ansvar for å utvikle en felles forståelse og legge til rette for en felles arena for å komme frem til løsninger som både fylkeskommunen, kommunene og staten er forpliktet av i etterkant. De regionale planene skal legges til grunn for regionale organers virksomhet og være retningsgivende for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i regionen. Kommunen er den viktigste arealplanmyndigheten og har ansvaret for samfunns- og arealplanleggingen. Arealbruk, utvikling av lokal infrastruktur, utforming av de bygde omgivelsene, parkeringspolitikk og tilrettelegging for varetransport og lokal næringsutvikling er eksempler på oppgaver som kommunene skal løse – og som i stor grad påvirker handelsnæringen. Det er derfor av stor betydning at det legges til rette for at handelsnæringen får delta i planprosesser som berører utvikling av handelen og stedene den skal være en del av. Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging ble vedtatt i september 2014. Målet med retningslinjene er at planlegging av arealbruk og transportsystem skal fremme samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling. Planleggingen skal bidra til å utvikle bærekraftige byer og tettsteder, legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling, og fremme helse, miljø og livskvalitet. Retningslinjene fremhever blant annet at det skal legges til rette for at handelsvirksomhet og andre publikumsrettede private og offentlige tjenestetilbud kan lokaliseres ut fra en regional helhetsvurdering, tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur og kollektivknutepunkter. Utbyggingsmønster og transportsystem bør fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder, redusere transportbehovet og legge til rette for klima- og miljøvennlige transportformer. Dette innebærer blant annet å styrke senterområdene og andre knutepunkter på transportnettet for å gi bedre grunnlag for kollektivtransport og legge til rette for gåing og sykling. Konsentrasjon av handel og andre tjenestetilbud i sentrum og områdene ved knutepunktene vil øke tilgjengeligheten til disse tilbudene og bidra til å gjøre stedene mer attraktive å bruke. I de største byområdene er det etter klimaforliket et mål at veksten i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Som et virkemiddel for å nå dette målet har regjeringen i Nasjonal Transportplan 2018–2029 åpnet for å inngå byvekstavtaler med de ni største byområdene. Bymiljøavtaler og byvekstavtaler er gjensidig forpliktende avtaler mellom staten, fylkeskommuner og kommuner for å nå målet om at veksten i persontransporten i byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Løsningene som velges skal bidra til å sikre bedre fremkommelighet samlet sett, og spesielt ved å tilrettelegge for attraktive alternativer til privatbil. Avtalene skal også bidra til en mer effektiv arealbruk og mer attraktive bysentre. Måloppnåelsen forutsetter en sterk satsing på kollektivtransport, sykkel og gange og en arealpolitikk som bygger opp under investeringene. Avtalene er et viktig verktøy for å sørge for bedre samordning i areal- og transportpolitikken. De statlige planretningslinjene slår fast som grunnprinsipp at arbeidsplass- og besøksintensive virksomheter, som blant annet handel, forutsettes lokalisert i definerte senterområder og ved knutepunkter i kollektivtrafikken. Det er først og fremst kommunene som fatter vedtak om hvor virksomheter skal lokaliseres, og hvordan arealer skal utnyttes. Samtidig er administrative fylkes- og kommunegrenser mindre viktige enn tidligere for hvor handelen lokaliseres, og hvor folk velger å handle. Den regionale planleggingen er derfor av stor betydning for å få gode fremtidige helhetsløsninger på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Det bidrar også til å skape en forutsigbar plansituasjon for næringslivet, med mer like konkurranseforhold i kommuner og fylker. Den tiårige rikspolitiske bestemmelsen for kjøpesentre ble iverksatt som et midlertidig tiltak for å legge til rette for en sterkere regional samordning av politikken for etablering og utvidelse av større kjøpesentre. Ved bestemmelsens utløp 1. juli 2018 forelå det oppdaterte regionale planer med regionale planbestemmelser for senterstruktur og handel i ni fylker: Oppland, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Nordland, Rogaland (flere), Vestfold, Troms og Hordaland, og i to byregioner: Grenland og Kristiansand. Disse planbestemmelsene følges opp av kommunene i deres planlegging. De øvrige fylkene har regionale planer for handel og senterstruktur uten regionale planbestemmelser, men med regionale retningslinjer, som kommunene skal legge til grunn i egen planlegging. Betydningen av helhetlige regionale planer for lokalisering av handel i et større område er også fremhevet i Meld. St. 18 (2016–2017) Berekraftige byar og sterke distrikt. Regjeringen mener at slike planer vil kunne avgrense omfanget av bilbaserte kjøpesentre og storhandelsområder utenfor sentrumsområdene og samtidig gi kommunene og næringslivet i området forutsigbare rammer for å utvikle og investere i sentrum. Nasjonal politikk for lokalisering av handel ivaretas nå av de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Et levende og attraktivt sentrum med godt omdømme og et mangfold av funksjoner, tjenester og tilbud er nyttig for innbyggere og næringsliv i hele regionen. Regjeringen fremhever derfor i Meld. St. 18 (2016–2017) Berekraftige byar og sterke distrikt at den vil videreføre arbeidet med veiledning og kunnskapsformidling om sentrumsutvikling og støtte opp om kommuner, næringsaktører, foreninger og innbyggere som ønsker å gå foran i sentrumsutviklingen. Det omfatter også initiativ og tiltak som styrker sentrum som en attraktiv etableringsarena for handel og service. Flere byer lykkes godt med sentrumsarbeidet. I andre byer er sentrum preget av tomme lokaler, slitne fasader, få møteplasser og mangel på byliv. Dette kan se ut til å være en særlig utfordring i de små og mellomstore byene og tettstedene. TØIs analyse av utviklingen i detaljvarehandelen i 20 bykommuner (2014) viste at sentrumshandelen i de fleste kommunene hadde tapt markedsandeler, og at sentrum ble svekket som handelsområde. Dette til tross for en viss vekst i handelsomsetningen mange steder. Analysen viste også at omsetningen i kjøpesentrene lokalisert i sentrum var klart sterkere enn veksten i omsetning av detaljhandelsvarer totalt i sentrum. For å vitalisere sentrum bør kommunene aktivt bruke sin rolle som planmyndighet og samfunnsutvikler. Kommunen har blant annet ansvaret for arealbruk, byrom, lokalisering av boliger, arbeidsplasser og handel, infrastruktur, by- og tettstedsutvikling, sentrums- og knutepunktutvikling, parkeringspolitikk og bydrift. I tillegg er kommunen grunneier med til dels utstrakt eiendoms- og utleievirksomhet. Mange kommuner har et stort potensial for å målrette og effektivisere sitt samlede engasjement i sentrumsutviklingen, gjennom å bedre samarbeidet og samordningen på tvers av egne fag- og ansvarsområder. Det vil også bidra til at kommunen fremstår som mer samlet utad, og styrke grunnlaget for samarbeid med private aktører og innbyggere. Sentrum bør avgrenses tydelig, og nye boliger, arbeidsplasser, handel, kultur og offentlige tjenestetilbud bør lokaliseres inne i sentrum eller tett på, ikke i områdene utenfor. Gode og varierte byrom, åpne fasader med publikumsrettet virksomhet og trivelige fysiske omgivelser vil bidra til liv i gatene og til at flere ønsker å bruke stedet. Digital teknologi kan brukes mer aktivt, for eksempel til logistikk, programmering av lokaler og styring av parkering. En helhetlig sentrumsplan som inneholder langsiktige mål og strategier for arbeidet, er til stor nytte for sentrumsutviklingen. Planen bør utvikles i et nært samspill mellom kommunen, gårdeiere, næringsdrivende og innbyggere. Den bør koble sammen ulike fagområder og interesser og samordne drifts- og utviklingstiltak i offentlig og privat regi. Mange kommuner har et potensial for å samarbeide bedre med private aktører om å bedre rammebetingelsene for en levende sentrumshandel og gjøre det attraktivt for leietakere å etablere seg sentralt i byen. Regjeringen vil støtte opp om kommuner, private aktører og innbyggere som sammen ønsker å prøve ut nye modeller og avtaler for forpliktende sentrumssamarbeid. En alternativ modell er samarbeid basert på erfaringene med Business Improvement District (BID), men med frivillig deltakelse. I prosjektet Stavanger CID (City Impact District) prøves denne modellen ut som en del av samarbeidet om byvekstavtalen for Nord-Jæren. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil vurdere å utvikle en nasjonal partnerskapsmodell til bruk lokalt, basert på frivillig deltakelse og forpliktelser. I første omgang vil departementet sammenstille gode eksempler på offentlig–privat samarbeid om sentrumsutvikling, til inspirasjon for byer og tettsteder i hele landet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil invitere nasjonale næringsorganisasjoner og andre til å diskutere samarbeid om nasjonale tiltak og initiativ som kan fremme attraktive og levende sentrum og bidra til at sentrum også i fremtiden vil være en viktig markedsplass. Eksempler på slike tiltak kan være kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling, faglig rådgivning og støtte til lokalt utviklingsarbeid. Den fragmenterte gårdeierstrukturen i mange bysentre, med mange små eiere, kan være en betydelig utfordring for å få til et velfungerende og målrettet samarbeid. Her har kjøpesentrene et fortrinn ved at de som oftest har én eier med samlet ansvar for drift, utvikling av uteareal og bygninger, markedsføring, underholdning, åpningstider, butikkmiks, trygghet og så videre – og der alle er forpliktet til å følge felles regler. Gårdeiersamarbeid kan reguleres gjennom ulike former for avtaler, for eksempel ved at flere går sammen og lager et gårdeierselskap. Selskapet kan være kontaktpunkt for leietakere og forvaltere, markedsføre handelsarealene og arbeide frem en felles strukturering og profilering av virksomheten. Samtidig har den enkelte gårdeieren eierskap og kontroll over egne eiendommer. Gårdeiere kan også enes om å legge egne eiendommer inn i et felles gårdeierselskap som eier, utvikler og forvalter eiendommene samlet. Det vil kunne profesjonalisere og effektivisere driften og markedsføringen. For å bidra til nye løsninger for fremtidens sentrum, startet DOGA i 2016 opp prosjektet Levende lokaler. Hensikten var å teste ut hvordan man kan arbeide med aktivering av tomme lokaler i sentrum. Gjennom arbeid i tre pilotkommuner, Lærdal, Arendal og Tromsø, ble det identifisert flere typer aktiviteter foruten handel som har betydning for å skape nytt liv i sentrumsområder. DOGA har utarbeidet en veileder og en utstilling som formidler kunnskap og erfaringer fra prosjektet til bruk for kommuner og andre som arbeider for å skape økt aktivitet i sentrum. Kommunal- og moderniseringsdepartementet forvalter et utviklings- og kompetanseprogram for de minste dagligvarebutikkene i distriktene – Merkur-programmet. Programmet skal bidra til grunnleggende private tjenester i områder med få innbyggere. Uten en grunnleggende tjeneste, som en dagligvarebutikk av god kvalitet, er det vanskelig å opprettholde attraktive lokalsamfunn. En velfungerende dagligvarebutikk er av stor betydning for innbyggerne i en bygd, for lokalt næringsliv og for tilreisende. Mange av de minste dagligvarebutikkene i distriktene sliter økonomisk. I 2018 ble bevilgningen til Merkur-programmet økt med 10 mill. kroner, til 48,3 mill. kroner. I tillegg er det satt av midler til administrasjon og drift av selve programmet. En strategi i Merkur er å samle flere tjenester og funksjoner i dagligvarebutikkene. De fleste Merkur-butikkene har ulike tilleggstjenester, både offentlige og private. Samlet gir det bedre tjenester til dem som bor i området. Butikker i små, lokale markeder har særskilte utfordringer, og driften av virksomheten er normalt avhengig av en tett samhandling med innbyggerne og lokalsamfunnet rundt. Tilleggstjenester bidrar til å forbedre lønnsomheten og gjør dermed butikkene mer robuste. Hvilke tilleggstjenester som bør samles i butikken, blir ofte avgjort i en dialog mellom butikkdriveren og innbyggerne i lokalsamfunnet. Hva trengs av tilleggstjenester, hva kan bidra positivt til driften av butikken, hvilke andre tjenestetilbud og ressurser finnes i bygda? Merkur-programmet er lokal samfunnsutvikling med butikken som arena. Butikken er også en viktig sosial arena som bidrar til målet om attraktive lokalsamfunn. Merkur-programmet arbeider også for å sikre drivstofftilgang i distriktene og har et eget innsatsområde rettet mot bokhandlere i distriktene. Regjeringen vil utvikle Merkur videre for å sikre gode tjenester for innbyggere, lokalt næringsliv og tilreisende. Merkur har vært vurdert flyttet til fylkeskommunene som en del av regionreformen. Merkur er en nasjonal, spesialisert ordning med et lite fagmiljø. Ansvaret for Merkur-ordningen flyttes som planlagt til Distriktssenteret, og videreføres som en nasjonal ordning. Det sikrer at distriktsbutikker over hele landet får lik oppfølging, gjennom direkte bedriftsstøtte, og gjennom et kompetanseprogram for små butikker i områder med store avstander og lite kundegrunnlag. Regjeringen sendte et forslag om å tillate søndagsåpne butikker på vanlige søndager på offentlig høring i 2015. Forslaget gikk ut på å avgrense rekkevidden av dagens bestemmelse i helligdagsfredloven § 5 til kun å omfatte de særskilte hellig- og høytidsdagene. Dette ville ha ført til at vanlige søndager ikke lenger ville være underlagt begrensninger i butikkenes åpningstider. Det var også et alternativt forslag om å legge avgjørende beslutningsmyndighet til kommunene. Utvalget gjør i NOU 2017: 17 kapittel 5 rede for følgende utfordringer ved gjeldende regulering: Varer som ikke kan kjøpes i butikk på søn- og høytidsdager, kan ehandles og leveres ut på søn- og høytidsdager. Den kommersielle aktiviteten på helligdager tar nye former, og regulering av utsalgssteder skaper skjevhet overfor salg via hjemkjøring eller henting. Bransjeglidningen fører til at nye varetyper blir solgt som kiosk- og dagligvarer. Bensinstasjoner kan være større enn kiosker og dagligvarebutikker, men har samme åpningstidsregulering. Dagligvarebutikker på campingplasser holder åpent på søn- og høytidsdager og selger varer til fastboende. Det er ulike konkurransevilkår for store hagesentre og byggevareutsalg selv om de selger likeartede varer. Den snevre avgrensingen av lokale husflids- og suvenirvarer gjør at mange utsalgssteder holder åpent ulovlig. Unntaket skaper konkurransevridning mellom lokale (norske varer) og importerte varer. Butikker på flyplasser som har taxfree-salg, kan selge alle typer varer både til reisende og til fastboende på søn- og høytidsdager. Det finner sted åpenlyse brudd på påbudet om å holde stengt, blant annet av små faghandler i aktive bygater i de store byene. Utleieren definerer langt på vei åpningstidene for utsalgssteder i kjøpesentrene. NOU 2017: 17 På ein søndag? ble sendt på alminnelig høring 25. januar 2018. Høringsfristen var 25. april 2018. Under behandlingen av regjeringserklæringen 30. januar 2018 fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak (vedtak 439): Stortinget behandlet 20. mars 2018 et representantforslag om søndag som fridag for flest mulig (jf. Dokument 8:84 S (2017–2018) og Innst. 186 S (2017–2018)). Forslaget, som innebar at regjeringen i oppfølgingen av NOU 2017: 17 skulle legge til grunn at dagens bestemmelser i helligdagsfredloven skal ligge fast, ble i tråd med komiteens enstemmige innstilling ikke vedtatt. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om saken på egnet måte. Hovedregelen i helligdagsfredloven er at faste utsalgssteder som selger varer til forbrukere, skal holde stengt på helligdager.Kulturdepartementet. (2015). Lov om helligdager og helligdagsfred. Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1995-02-24-12?q=lov om helligdagsfred Søndager er helligdager i norsk rett. Påbudet om å holde stengt gjelder også jul-, påske- og pinseaften fra kl. 16. Det er bare salg fra faste utsalgssteder som er regulert, annet salg er ikke regulert, for eksempel netthandel. Videre er det bare salg av varer som omfattes, mens ren tjenesteyting, for eksempel frisør- eller utleievirksomhet, ikke er omfattet av påbudet om å holde stengt. Helligdagene er definert i helligdagsfredloven og omfatter i tillegg til vanlige søndager de tradisjonelle høytidsdagene her i landet. Påbudet om å holde stengt omfatter dessuten 1. og 17. mai, men dette er regulert i egen lov. Påbudet om å holde butikkene stengt på helligdager har en lang forhistorie. Begrunnelsen for dagens begrensninger i åpningstidene i helligdagsfredloven og tidligere lover har vært å verne om den alminnelige fred på søndager og andre helligdager ved å sette grenser for den kommersielle aktiviteten på disse dagene. Samtidig er det behov for å sikre forbrukerne tilgang til varer det er særlige grunner for å tillate. Fra utgangspunktet om påbudt stenging av butikker etter helligdagsfredloven er det en rekke unntak: Utsalgsstedene som er unntatt fra påbudet om å holde stengt på grunn av antall kvadratmeter, det vil si mindre dagligvarebutikker og bensinstasjoner, skal ved takst eller på annen tilfredsstillende måte kunne dokumentere salgsflatens størrelse for å komme inn under unntaket. Fylkesmannen er tillagt enkelte oppgaver etter loven. For det første kan fylkesmannen ved forskrift fastsette at et område skal regnes som typisk turiststed hele eller deler av året. Fylkesmannens skjønn i disse sakene må utøves innenfor rammene som er fastsatt i loven. Som typisk turiststed kan man bare regne områder der salget i de aktuelle periodene hovedsakelig skjer til turister. Ettersom disse avgjørelsene treffes ved forskrift, er det saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven for forskrifter som gjelder, og saken kan ikke klages inn for departementet. Fylkesmennenes varierende praksis er nærmere omtalt og drøftet i NOU 2017: 17 På ein søndag? Det var i desember 2017 om lag 156 typiske turiststeder i 106 kommuner. I tillegg til oppgaven knyttet til typiske turiststeder kan fylkesmannen etter søknad gi dispensasjon fra påbudet om å holde stengt på helligdager når det foreligger særlige grunner. Dispensasjon skal gjelde for en avgrenset tid. Vilkåret «særlige grunner» vil kunne omfatte ulike forhold som også kan variere fra distrikt til distrikt. Større hendelser, for eksempel idrettsmesterskap, jubileum, stevne, markeder og lignende som vedrører hele eller store deler av en kommune eller et distrikt, vil kunne danne grunnlag for dispensasjon. Det samme gjelder periodisk tilbakevendende hendelser, for eksempel anløp av turistskip og årlige fiskerier, som har stor næringsmessig betydning lokalt. I vurderingen av om det skal gis dispensasjon, må det gjøres en helhetlig vurdering der alle aktuelle interesser blir trukket inn, også hensynet til arbeidstakerne ved utsalgsstedene (jf. Ot.prp. nr. 11 (2002–2003), s. 11). Alle butikker kan holde åpent de tre siste søndagene før julaften mellom klokken 14 og 20. Bestemmelsen lovfester en praksis som hadde utviklet seg i mange kommuner i tilknytning til julehandelen. Helligdagsfredloven fastsetter at overtredelser straffes med bøter. Loven blir håndhevet av politiet og domstolene. I den senere tid har bruken av returprovisjon i reiselivsnæringen vært omtalt og diskutert. Det har vært vist til eksempler hvor turistguider inngår provisjonsavtaler med ulike butikker om å sende turistgrupper til disse butikkene, mot at turistguidene mottar en andel av butikkens omsetning fra turistguidens gruppe. Flere i reiselivsnæringen oppfatter dette som en utfordring ettersom det kan bety at noen få butikker kaprer mange turistgrupper. De mener at bruken av returprovisjon i reiselivsnæringen bør opphøre fordi den oppleves som et hinder for turistenes valgmuligheter og for rettferdig konkurranse mellom butikker. Slike provisjoner anses i utgangspunktet ikke som ulovlige. Dette vil imidlertid avhenge av hvordan ordningen med returprovisjon praktiseres. Graden av åpenhet og anvendelse av god forretningsskikk er viktige faktorer i denne sammenhengen. Regjeringen har merket seg at returprovisjoner oppleves som en utfordring for enkeltbedrifter i reiselivsnæringen. Regjeringen vil derfor se nærmere på omfanget og den faktiske bruken av returprovisjoner som grunnlag for å vurdere problemstillingen og eventuelt regelverket videre. Alkoholloven ble utformet i en tid da det ikke eksisterte nettsalg av dagligvarer. På bakgrunn av at det har funnet sted en økning i denne type netthandel de siste årene er det besluttet å se nærmere på om det er behov for regelverksendringer for salg av alkohol fra nettbutikker. Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet kartlagt problemstillinger og behovet for regelverksendringer. Kartleggingen har tatt utgangspunkt i de erfaringer Helsedirektoratet har gjort seg på bakgrunn av spørsmål og problemstillinger knyttet til nettsalg som de allerede har mottatt fra kommuner, fylkesmenn, bransjeaktører og andre. Videre har Helsedirektoratet vurdert om dagens regelverk er tilpasset nettsalg, herunder pekt på utfordringer knyttet til dette, samt at de har invitert relevante aktører til å komme med innspill til problemstillinger og utfordringer. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere kartleggingen fra direktoratet, og eventuelle forslag til regelverksendringer vil bli sendt på høring i løpet av kort tid. Handelsnæringen står overfor en utvikling med økt digitalisering, automatisering, globalisering, innovasjon, utenlandsk konkurranse og netthandel. Handelsnæringen består av enkelte store og mange små bedrifter. For små bedrifter er vilkårene for å etablere selskap og løpende rapportering til offentlige myndigheter viktig. Regjeringen har hatt et særlig fokus på å forenkle for næringslivet og gjøre det lettere både å starte og drive virksomhet i Norge. Kravene i regelverket er ofte de samme for små bedrifter som for store, men de små har som regel mindre ressurser til å utføre administrative oppgaver. De små opplever derfor byrden som større. Det er gjennomført forenklinger i perioden 2011–2017 som gir en estimert årlig brutto besparelse for næringslivet på 16,970 mrd. 2017-kroner. I 2011-kroner utgjør dette i overkant av 15 mrd. kroner. Det har vært viktig å unngå nye unødvendige byrder, men for å redusere arbeidslivskriminalitet er det også innført krav som har bidratt til å øke næringslivets administrative byrder. Nye krav til kassaapparater er et eksempel. Selv om kravene kan oppleves som en byrde, så vil det føre til likere konkurransevilkår for seriøse bedrifter. Ifølge tall fra Brønnøysundregistrene er 35 000 virksomheter innenfor handelsnæringen organisert som aksjeselskap. Regjeringen har gjort det enklere å starte næringsvirksomhet. Det er nå mulig å stifte et aksjeselskap elektronisk direkte gjennom Altinn. Skal flere starte og drive virksomhet sammen, kan nødvendige dokumenter signeres digitalt. Skal selskapet ha revisor kan det signeres elektronisk i Altinn, og banken kan bekrefte aksjeinnskuddet med sin elektroniske signatur. Regjeringen har også forenklet aksjelovgivningen slik at reglene blir enklere å forstå og etterleve. Formelle krav til attestasjoner fra revisor og omfattende krav i vedtektene er redusert. For alle de små selskapene i handelsnæringen vil disse endringene bidra til en enklere hverdag, hvor innsatsen kan rettes mot kjernevirksomheten, ikke mot å oppfylle formalkrav i selskapslovgivningen. Små foretak slipper i dag å utarbeide årsberetning. Det er en betydelig forenkling for et stort antall regnskapspliktige innenfor handelsnæringen. Regjeringen har gjort håndteringen av merverdiavgift for importører enklere. Nå slipper importørene å betale merverdiavgift ved innførselstidspunktet for varene og kan rapportere avgiften i den nye «Skattemelding for merverdiavgift». Dermed vil bedrifter med vareimport kunne disponere pengene lenger enn de gjorde før. Dette betyr over 500 mill. kroner spart hvert år i administrasjon og rentekostnader. De høyeste tollsatsene for tekstiler er redusert, og satsene for flere typer klær er harmonisert, slik at nokså like varer behandles mer likt. Vilkårene for tollfritak ved innførsel av varer fra utviklingsland er forenklet. Dette betyr at store importører av varer fra utviklingsland ikke trenger å betale toll ved innførsel, og dermed slipper å fremme krav om refusjon på et senere tidspunkt. Regjeringen mener at det er viktig å følge opp sykemeldte for å unngå unødvendig langvarig sykefravær. Derfor er det gjennomført en betydelig forenkling av regelverket om oppfølging av sykemeldte. Endringene gjør arbeidet med oppfølgingsplaner, rapporter og dialogmøter for sykemeldinger over fire uker mindre tidkrevende enn tidligere. Rapportering av lønn, arbeidsgiveravgift og skattetrekk gjøres nå samlet hver måned via lønns- og personalsystemer i en elektronisk a-melding, i stedet for i fem skjemaer til flere etater med forskjellige frister. Elektronisk signatur sidestilles med fysisk signatur. Dette innebærer at selskapene kan signere dokumenter som generalforsamlingsprotokoll eller styreprotokoll digitalt, og slipper å skrive ut, signere og så skanne inn dokumenter med håndskrevet signatur før innsending. Flere helelektroniske generalforsamlinger samt mulighet til å delta elektronisk på generalforsamlinger som arrangeres fysisk, medfører også betydelige besparelser for blant annet handelsnæringen. Regjeringen er opptatt av å redusere det høye kostnadsnivået i offentlige anskaffelser. Etter de nye forskriftene om offentlige anskaffelser skal som hovedregel all informasjonsutveksling skje digitalt. Dette gir betydelig tidsbesparelse for tilbyderne og myndighetene. Regjeringen er opptatt av at det ikke skal innføres nye byrder for næringslivet uten at konsekvensene er grundig vurdert. Det er fastsatt en ny utredningsinstruks, hvor det er etablert minimumskrav til utredning i form av seks spørsmål som skal besvares i alle utredninger. Den nye instruksen skal bidra til å øke kvaliteten på utredninger, slik at beslutninger som blant annet har konsekvenser for næringslivet, blir tatt på best mulig grunnlag. Regelrådet er etablert som et uavhengig organ med formål å bidra til at næringslivet ikke påføres unødvendige byrder gjennom nytt eller endret regelverk. Regelrådet skal vurdere om konsekvensene for næringslivet er tilstrekkelig kartlagt, og om reglene er utformet slik at målene oppnås til en relativt sett lav kostnad for næringslivet. Digital dialog med næringslivet forenkler og kan bidra til å redusere næringslivets, herunder handelsnæringens, administrative kostnader vesentlig. Verdiskapingen blir størst dersom reguleringer og krav fra myndighetene både ivaretar behovet for kontroll og samtidig påfører bedriftene minst mulig belastning. Digitalisert dialog mellom bedrifter og myndigheter er et virkemiddel for å oppnå dette, og er derfor sentralt i forenklingsarbeidet. Norge ligger langt fremme på dette feltet. De fleste viktige rapporteringer fra næringslivet er digitalisert, blant annet mva-rapporteringen og a-ordningen for rapportering av lønn, skattetrekk og arbeidsgiveravgift. Ifølge The Digital Economy and Society Index 2018 (DESI, 2018) rangeres Norge som nummer fem i Europa etter Danmark, Sverige, Finland og Nederland. I 2017 ble Norge rangert som nummer to i Europa, kun slått av Danmark. Forskjellene mellom de fem høyest rangerte landene er imidlertid små, og Norge er fortsatt blant de ledende landene i Europa på digitalisering (Europakommisjonen, 2018).Europakommisjonen. (2018). The Digital Economy and Society Index 2018. Country Report Norway. Ulike offentlige etater henter inn og lagrer mye opplysninger fra bedriftene. Ofte innhentes de samme opplysningene flere ganger. Norge har samlet informasjon om befolkningen i Folkeregisteret, om virksomhetene i Enhetsregisteret og om eierskap og rettigheter i fast eiendom i Matrikkelen. Samlet gir disse registrene grunnlag for sikker gjenbruk av kvalitetssikret informasjon. Dette er sentralt for å nå målet om at det offentlige bare skal innhente opplysninger én gang. Regjeringen varslet i Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende at den ville sette i gang en Digital21-prosess. Styringsgruppen ble utnevnt sommeren 2017 og har bestått av 13 representanter fra næringslivet, akademia og partene i arbeidslivet. Morten Dalsmo, konserndirektør i SINTEF Digital, har ledet styringsgruppen, mens Digital Norway – Toppindustrisenteret har vært sekretariat for arbeidet. Digital21 leverte sin rapport 31. august 2018. Digital21 er en strategi av og for næringslivet hvor målet er å gi myndighetene anbefalinger om hvordan næringslivet i større grad kan utvikle og dra nytte av kompetanse, teknologi, forskning og utvikling for å lykkes med digitalisering. Anbefalingene går på tvers av ulike næringer og bransjer, og aktører innenfor næringsliv og kunnskapsmiljøer har vært involvert i arbeidet. Det er etablert en egen hjemmeside for strategiarbeidet – www.Digital21.no. Næringsministeren mottok strategien fra Digital21 fredag 31. august 2018. Et viktig budskap fra Digital21 er at Norge ikke kan bli best på alle teknologiområder, og at vi derfor bør prioritere de teknologiområdene som kan gi størst avkastning for norsk næringsliv. Digital21 peker på kunstig intelligens, stordata, tingenes internett og autonome systemer som særlig viktige teknologier for Norge i tiden som kommer. Av den politiske plattformen fra Jeløya 14. januar 2018 fremgår det at regjeringen vil «fortsette å redusere næringslivets kostnader ved å forenkle rapportering, lover og regler. Målet er reduserte kostnader på 10 mrd. kroner årlig i perioden 2017–2021». Forenklingsarbeidet for næringslivet berører blant annet forenklinger i regelverk, mer effektive og samordnede løsninger for rapportering og tilrettelegging for digital flyt av informasjon mellom myndighetene og næringslivet. Økt digital dialog mellom næringsliv og myndigheter blir enda viktigere fremover. Departementet vil bruke erfaringene fra det gode samarbeidet mellom finansbransjen og myndighetene om digitalisering og effektivisering av informasjonsutvekslingen. Videre vil regjeringen fortsette arbeidet med regelforenkling for næringslivet, med særlig vekt på forenklinger som kommer små og mellomstore bedrifter til gode. Næringslivet fremhever problemområder som rapportering til SSB og NAV, arbeidsmiljøloven, tilsyn, HMS-regelverket og skatte- og avgiftsreglene. Dette har medført at vi i enda større grad retter søkelyset mot blant annet disse områdene. Full digitalisering av rapportering fra næringslivet til myndighetene, og bedre service fra forvaltningen, kan gi store besparelser, mer effektivitet og en mer moderne forvaltning. De fleste skjemaer er nå digitale, men vi kan ikke nøye oss med å «sette strøm på papir». Vi må gå fra levering av skjemaer til reell digital dialog mellom næringsliv og myndigheter. Grunnlaget er lagt for større utnyttelse av datamengden i offentlige registre gjennom Altinns samtykkefunksjonalitet. Altinn som åpen plattform kan dessuten gi næringslivet muligheter for nyetableringer basert på utnyttelse av større datamengder. Et eksempel er at opplysninger fra a-ordningen kan utnyttes av både private og offentlige aktører gjennom samtykkefunksjonaliteten i Altinn. Brønnøysundregistrene og Difi har igangsatt et prosjekt for å identifisere behov knyttet til felles begreper, metodikk og verktøy i offentlig sektor. Utgangspunktet for prosjektet er at digitaliseringen fremmes dersom et begrep har samme definisjon i ulike lover, forskrifter og registre. Første ledd i prosjektet er en felles datakatalog som skal etablere en oversikt over data i offentlig sektor. Målet er at oversikten skal gjøre det lettere å identifisere muligheter for gjenbruk av data, utvikle bedre tjenester og øke bruken av offentlige data. Gjennomføring av Sirius-prosjektet vil gi en ny digital og dialogbasert (toveis) skattemelding for både næringsdrivende, lønnstakere og pensjonister. Systemet vil legge til rette for færre feil i innrapporteringen og mer automatisert saksbehandling. Næringslivet vil få mulighet til å levere skattemelding gjennom regnskapssystemet eller årsoppgjørssystemet sitt, og dagens mange skjemaer blir erstattet av en oppstilling av opplysninger som ligger nær opptil regnskapsoppstillingen. Ny digital skattemelding vil bli utviklet i perioden 2018–2021. Små og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør majoriteten av norske virksomheter og er derfor viktige for sysselsettingen og verdiskapingen i norsk økonomi. Regjeringen vil sette søkelyset på små og mellomstore bedrifter og utfordringer og muligheter for disse virksomhetene. Regjeringen vil derfor legge frem en strategi for små og mellomstore bedrifter. Små bedrifter står i all hovedsak overfor de samme kravene i regelverk og administrative oppgaver som større bedrifter, men har færre ressurser. Regjeringens forenklingsarbeid blir derfor særlig viktig for små bedrifter. Norge er en liten, åpen økonomi. Vår velstand og sysselsetting er avhengig av handel med andre land. Tilgang til internasjonale markeder hvor det konkurreres på like vilkår, har stor betydning for næringslivet. God tilgang til produkt- og tjenestemarkedene, og kapital- og arbeidsmarkedene er viktig for lønnsomheten og produktiviteten i næringslivet. Netthandel gir forbrukerne nye muligheter til å importere varer selv, og norske handelsbedrifter kan selge varene sine på det globale markedet. Handelsnæringen operer derfor i økende grad i internasjonal konkurranse. Internasjonalt handelsregelverk er derfor av stor betydning for handelsnæringen. Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble etablert i 1995, til avløsning fra den tidligere Generalavtalen om tariffer og handel (GATT). WTO har spilt en sentral rolle i å redusere handelsbarrierer og dermed lagt til rette for en økning i verdenshandelen. Norge har også et omfattende nettverk av frihandelsavtaler og forhandler med en rekke viktige partnere for å sikre norske bedrifter markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport og import av varer, handel med tjenester og investeringer. Frihandelsavtalene bygger på WTO-regelverket, men gir bedre betingelser enn det man er blitt enige om i WTO, både når det gjelder handelsregelverk og markedsadgang. Regjeringen prioriterer arbeidet for friere handel både gjennom WTO og ved å forhandle frem frihandelsavtaler. Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) er den mest omfattende og dyptgripende internasjonale avtalen Norge har. Den danner grunnlaget for norsk europapolitikk og er det viktigste avtaleverket vi har. Gjennom EØS-avtalen er Norge en integrert del av det indre marked, med fri bevegelse for varer, tjenester, kapital og personer i hele EØS-området. Det indre marked omfatter EU-landene, Island, Liechtenstein og Norge. EU er Norges viktigste handelspartner, både som følge av omfanget av handelen, men også fordi dette er vårt nærmeste, og slik sett mest tilgjengelige, marked. Deltakelse i det indre marked bidrar til stabile og forutsigbare rammebetingelser og er av stor betydning for norsk næringsliv. Handelsnæringen kan omsette sine produkter og kjøpe inn innsatsfaktorer på tilsvarende vilkår som virksomheter i andre EØS-stater. EØS-avtalen skaper felles reguleringer og etablerer like konkurransevilkår for bedrifter i hele EØS-området. Det er mange reguleringer som bidrar til å sikre at varene som omsettes i det indre marked, er trygge og ivaretar andre viktige verdier. Norge er ikke forpliktet etter EØS-avtalen til å implementere EUs regler på skatte- og avgiftsområdet. Internasjonalisering gjennom handel, investeringer over landegrenser og migrasjon er kilder til konkurranse, større markeder og overføring av kunnskap og teknologi. Det legger til rette for produktivitetsvekst og verdiskaping, men samtidig skaper det utfordringer og muligheter for den norske handelsnæringen. Forutsigbare rammevilkår og god markedsadgang er en forutsetning for konkurranseevnen til norsk næringsliv. I senere år har man sett en økende skepsis mot globalisering og internasjonal handel både i USA og i Europa. For regjeringen er det viktig at Norge skal være en aktiv pådriver for frihandel. Regjeringen prioriterer dette arbeidet og jobber for en friere handel både gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) og ved å forhandle frem frihandelsavtaler. WTO er av stor betydning for Norge, og bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet er derfor prioritert. Systemet har vært med på å redusere handelsbarrierer og gitt en økning i verdenshandelen. Internasjonalt handelsregelverk er i høyeste grad relevant for handelsnæringen. Et eksempel er WTOs avtale om handelsfasilitering som trådte i kraft i februar 2017. Avtalen sikrer at prosedyrer og regler for vareførsel over grensene standardiseres, forbedres og forenkles. Dette fører til mer åpenhet og informasjon, færre skjemaer, kortere køer og mindre byråkrati, med andre ord en enklere hverdag for den delen av handelsnæringen som omsetter importerte varer eller selger varer til utlandet. Det pågår også et arbeide i WTO med sikte på å starte forhandlinger om internasjonalt ehandelsregelverk. Arbeidet er i en tidlig fase og tekstforhandlinger er ikke kommet i gang. Klargjøring av virkeområde for et mulig nytt regelverk og ehandelsspesifikke problemstillingers forhold til eksisterende WTO-regelverk har vært sentralt, i tillegg til gjennomgang av medlemmenes interesser og syn på hvor langt eventuelle nye regler bør gå i forpliktende retning. I WTO-sammenheng omfatter elektronisk handel både varer og tjenester. Et fremtidig WTO-rammeverk om elektronisk handel vil kunne gi norske bedrifter, inkludert handelsnæringen, bedre markedsadgang og mer stabile rammebetingelser i markeder utenfor EØS. Et viktig hensyn i dette arbeidet er å ivareta det høye norske nivået innenfor forbrukerrettigheter, personvern, immaterielle rettigheter mv., som også er en forutsetning for tillit og vekst i digitale markeder. Norge har et vidtrekkende nettverk av frihandelsavtaler, og forhandler med en rekke viktige partnere for å sikre norske bedrifter markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport og import av varer, handel med tjenester og investeringer. Frihandelsavtalene inkluderer løsninger på områder utover det som er avtalt i WTO, for eksempel markedsadgang for investeringer, konkurransepolitikk, miljø og arbeidstakerrettigheter. Nyere frihandelsavtaler inkluderer i økende grad også bestemmelser som skal legge til rette for elektronisk handel og digitale transaksjoner. På samme vis som i WTO vil slike bestemmelser i frihandelsavtalene ikke innebære harmonisering av regelverk, men ha som formål å fjerne handelshindringer og bidra til større tillit ved grensekryssende elektronisk handel. Typiske spørsmål som reguleres, er krav om at landene har regelverk knyttet til forbrukerbeskyttelse og personvern, bestemmelser om at elektroniske kontrakter og elektroniske signaturer aksepteres, og tollfrihet for digitale produkter. I tillegg er spørsmål knyttet til datalokalisering og dataoverføringer over landegrensene aktuelle. Norge har så langt ikke inntatt omfattende bestemmelser om elektronisk handel i våre frihandelsavtaler, men det vil være tema i fremtidige avtaler. Norge har sammen med medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) inngått 28 frihandelsavtaler med 39 land.Den siste frihandelsavtalen, med Ecuador, ble undertegnet i juni 2018. Gjennom EFTA forhandler Norge for tiden med India, Indonesia, Malaysia, Mercosur (en handelsblokk bestående av Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay) og Vietnam. Norge er også i bilaterale forhandlinger med Kina. En frihandelsavtale med Kina vil være Norges viktigste frihandelsavtale utenfor Europa, og regjeringen gir disse forhandlingene høy prioritet. Når Norge fremforhandler en frihandelsavtale med et annet land, ønsker vi løsninger som bidrar til økt eksport av norske varer og tjenester. Landet vi forhandler med, vil på samme måte være opptatt av lettere tilgang for sine varer og tjenester i Norge. Det siste er av særlig betydning for handelsnæringen, siden tilgang til rimeligere varer og tjenester fra utlandet kan bety reduserte kostnader og økt inntjening for handelsnæringen. Reduserte tollsatser og enklere tilgang for utenlandske nettbutikker til det norske markedet kan også føre til økt direkte import fra privatpersoner og dermed økt konkurranse for norsk handelsnæring. Men også bedre eksportmuligheter for norsk handelsnæring. Som nevnt i kapittel 4 og 9, ligger det også muligheter for handelsnæringen i nye bærekraftige løsninger, og handelsavtalene skal fremme grønn vekst og klima- og miljøhensyn. Det viktigste markedet for handelsnæringen er naturligvis Norge. Samtidig innebærer utviklingen innenfor netthandel økte eksportmuligheter. Landegrenser blir mindre viktige med velfungerende løsninger for elektronisk handel. Frihandelsavtalene sørger for forutsigbarhet og markedsadgang. Moderne frihandelsavtaler dreier seg om langt mer enn redusert toll. Handelsfremmende regler og klare tollprosedyrer, forutsigbare vilkår for logistikk-, finans- og forsikringstjenester gjør det enklere for handelsnæringen å eksportere fra Norge. Regjeringen la i september 2017 frem en egen eksportstrategi, Verda som marknad, som inneholder en rekke tiltak for å styrke og utvikle Norges posisjon som handelsnasjon. Målet er blant annet å sikre bedre markedsadgang til nye og eksisterende eksportmarkeder, tiltrekke seg utenlandsinvesteringer og posisjonere Norge som en ledende nasjon innenfor forskning og innovasjon på områder hvor vi har spisskompetanse. Videre satses det på å øke eksporten fra nye og eksisterende eksportnæringer og å effektivisere virkemiddelapparatet. Toll bidrar til å beskytte norske produsenter og tjenesteytere, for eksempel virksomheter i dagligvarehandelen, fra utenlandsk konkurranse på det norske markedet, og det er en inntektskilde for staten. Norge har lav eller ingen toll på de fleste varer unntatt for utvalgte landbruksvarer. Tollsatsene på jordbruksvarer skal bidra til å kompensere for kostnadsulemper for norsk produksjon som skyldes klima, topografi, politiske prioriteringer og et høyt norsk kostnadsnivå. Gjennom dette bidrar de også til å beskytte norske produsenter mot utenlandske konkurrenter. Beskyttelsen gjelder først og fremst de innenlandske produsentene av tollbelagte varer. Et eksempel på indirekte beskyttelse er at tollen på matvarer gir en skjermingseffekt for etablerte dagligvarekjeder fordi mulige utenlandske konkurrenter ikke kan ta med seg sine innkjøpsfordeler over tollgrensene. Tollbeskyttelse fører til økte produksjonskostnader for det øvrige næringslivet, dyrere varer for forbrukerne og et samfunnsøkonomisk tap. Toll reduserer omfanget av handel og bidrar til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke blir utnyttet fullt ut. I tillegg påføres bedrifter og myndigheter kostnader forbundet med administrasjon av tollregler. Norge har vært en pådriver for nedbygging av handelshindre etter andre verdenskrig. Det er i Norges interesse at handelshindringer bygges videre ned. Reduserte tollsatser i andre land legger grunnlag for økt eksport fra norsk handelsnæring. Norske tollsatser på industrivarer har blitt vesentlig redusert siden midten av 1990-årene. For det første ble tollsatsene redusert gradvis som følge av Uruguay-runden og WTO-avtalen fra 1994. For det andre har norske myndigheter gjennomført ensidige tollkutt. Av industrivarer gjenstår det nå kun toll på enkelte klær og andre ferdige tekstilvarer som håndklær, duker og gardiner. Tollsatsene for disse varene, som utgjør om lag 4 prosent av den totale import av varer, varierer mellom 5,6 og 10,7 prosent av tollverdien (SSB, 2018).Statistisk sentralbyrå (SSB). (2018). Utenrikshandel med varer. Hentet fra: https://www.ssb.no/muh Import av klær og tekstilvarer fra Kina står for den klart største delen av inntektene fra toll på industrivarer. Mens det gjenstår lite toll på industrivarer, er tollbeskyttelsen på landbruksvarer forholdsvis omfattende. Importvernet for landbruksvarer er et sentralt virkemiddel for å sikre omsetning av norske landbruksvarer, og det er en viktig del av den samlede støtten til norsk jordbruk. Ifølge OECDs beregninger utgjorde den samlede skjermingsstøtten om lag 10,1 mrd. kroner i 2017. Skjermingen er høy på viktige landbruksvarer som produseres i Norge, for eksempel kjøtt, meierivarer og korn/fôrvarer. Frukt og grønnsaker har ofte sesongbasert toll, mens det er tollfrihet for de fleste landbruksvarer som ikke produseres i Norge, for eksempel sitrusfrukter, bananer, kaffe og ris. Regjeringen legger vekt på at det eksisterende importvernet skal praktiseres på en måte som gir større mangfold i matvaremarkedet til beste for forbrukerne. I landbrukssektoren gis det gjennom året et stort antall administrative tollnedsettelser. Norge har også kvoter med tollfrihet eller redusert toll for flere jordbruksvarer. Mange anvendte tollsatser er derfor i praksis betydelig lavere enn de satsene som følger av tolltariffen. I tillegg til de generelle tollnedtrappingene som følger av WTO-avtalen, har Norge ved EØS-avtalen og ved frihandelsavtaler med en rekke land forpliktet seg til ytterligere gjensidige tollreduksjoner overfor avtalemotpartene. Norge gir i likhet med andre industriland tollreduksjoner til utviklingsland gjennom GSP-ordningen (Generalized System of Preferences). GSP er en frivillig og ensidig ordning for å bedre utviklingslandenes markedsadgang. Den norske GSP-ordningen omfatter de landene som står på OECDs liste over land som er godkjent som mottaker av offisiell utviklingshjelp. Listen kategoriserer landene i fire grupper: minst utviklede land (MUL), øvrige lavinntektsland, lavere mellominntektsland og høyere mellominntektsland. Gjennom GSP-ordningen kan MUL og øvrige lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere få toll- og kvotefri markedsadgang til Norge for alle varer. Lavere og høyere mellominntektsland innrømmes forskjellige grader av tollreduksjon på landbruksvarer. Høyere mellominntektsland ilegges i tillegg toll på enkelte klær og andre tekstiler. Handelsnæringen har tradisjonelt vært et viktig bindeledd for å bringe varer fra utlandet til norske forbrukere. Selv om norske forbrukere handler klart mest i norske, fysiske butikker, ser vi at forbrukernes handlevaner endres. Norske konsumenter velger stadig oftere å importere varer direkte – gjennom netthandel og grensehandel – noe som er av betydning for verdiskapingen og sysselsettingen i den norske handelsnæringen. Vi handler også mer på reiser i utlandet (SSB, 2018).Statistisk sentralbyrå (SSB) (2018). Økt netthandel med utlandet. Hentet fra:https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/okt-netthandel-med-utlandet Figur 6.2 illustrerer ulike måter konsumentene får tilgang til varer og handelsnæringens funksjon som bindeledd. Yngre forbrukere har i større grad enn eldre tillit til de internasjonale aktørene (DIBS, 2016).DIBS. (2016). Annual Report about E-Commerce 2016. Hentet fra: https://info.dibs.no/norsk-e-handel-2016 Der forbrukere tidligere var skeptiske til å oppgi kredittkort- og personopplysninger til utenlandske aktører i forbindelse med netthandel, stoler de fleste i dag på at betalingsløsningene som tilbys, er trygge og pålitelige. Netthandel innebærer nye muligheter for norske handelsbedrifter til å eksportere. En undersøkelse fra Norges Bank viser imidlertid at utlendinger handler betydelig mindre i norske nettbutikker enn nordmenn gjør i utenlandske nettbutikker. Utlendinger sto for 10,5 mill. slike handler, med en samlet verdi på 22,3 mrd. kroner i 2017. Veksten fra 2016 til 2017 var på over 30 prosent både for antall slike handler og for verdien av dem. Undersøkelsen skiller ikke mellom varer og tjenester. For netthandelsaktører er frakt av varer til kunden et ledd i forretningsmodellen. Når netthandelen i økende grad skjer på tvers av landegrensene, øker også leveringen av grensekryssende pakkepost. Priser for levering av varer blir et konkurranseelement. Verdenspostforeningen (Universal Postal Union, UPU) regulerer prisene for pakkepost mellom medlemslandene. Når norske nettaktører konkurrerer mot for eksempel kinesiske nettselskaper, opplever de at konkurrentenes priser på frakt av småpakker er under norske markedspriser. Dette trekkes frem som en konkurranseulempe for norske netthandelsaktører. UPU-konvensjonen går i prinsippet ut på at medlemslandene i postal forstand betraktes som «ett område» med like regler for postforsendelser mellom landene. Det er begrenset adgang til å reservere seg mot bestemmelsene i konvensjonen. I henhold til UPU-regelverket skal prisene (betaling mellom de utpekte postselskapene for levering til adressaten) i utgangspunktet være overkommelige og kostnadsorienterte, men for brevpost (inkludert småpakker) er det satt et pristak. Pristaket gjelder med mindre det inngås bilaterale eller multilaterale avtaler om andre priser. Dette taket gjør at betalingsraten til Norge, så vel som til andre land med en kostnadskrevende geografi og relativt høyt kostnadsnivå, blir betydelig lavere enn prisen for innenlandske sendinger. Norge er et typisk «importland» i UPU-sammenheng, det vil si at vi importerer vesentlig mer enn vi eksporterer. Samferdselsdepartementet deltar aktivt i arbeidet i UPU sammen med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Posten. Fra norsk side arbeides det for at de eksisterende reglene skal bli mer bærekraftige, kostnadsdekkende og mindre konkurransevridende. Norge og andre nordiske land har bidratt til utforming av og støtte til forslag til regelverksendringer for å gjøre de UPU-regulerte prisene mer kostnadsorienterte. Dette arbeidet har bidratt til forbedringer ved at UPU-kongressen i 2016 økte ratene for typiske netthandelssendinger relativt betydelig fra 2018. Prisdifferansen mot sammenliknbare sendinger innenfor Norge er nå redusert. Norge fremmet samtidig en reservasjon mot enkelte av bestemmelsene om betaling mellom postselskapene for utført arbeid (rekommanderte sendinger mv.), men dette ble stemt ned av medlemslandene. Posten har imidlertid kommersielt oppnådd mer kostnadseffektive løsninger for betydelige deler av volumet av rekommanderte sendinger fra utlandet gjennom bilaterale avtaler. Det er imidlertid en utfordring for kommersielle forhandlinger at det ligger svært lave UPU-regulerte priser «i bunn». De gjeldende reglene gjør at betalingen for sendingene fra utlandet ikke alltid dekker sin forholdsmessige andel av Postens faste kostnader for å opprettholde postnettet i Norge. Verdenspostforeningen (Universal Postal Union, UPU) er en global FN-organisasjon med 192 medlemsland, deriblant Norge. UPU skal sikre fri bevegelse av post over landegrensene på best mulig måte, for å fremme kommunikasjon mellom verdens folk. Medlemslandene møtes på en kongress hvert fjerde år for å stemme over forslag til regelverksendringer, vedta ny politikk og budsjetter. Hvert medlemsland utpeker en posttilbyder(e) for å oppfylle forpliktelsene i UPU, noe som innebærer at de utpekte posttilbyderne i det enkelte land er forpliktet til å levere post fra utlandet til en betaling som er fastsatt i UPU-konvensjonen. Samferdselsdepartementet har utpekt Posten Norge AS. De UPU-fastsatte prisene gjelder med mindre det er inngått bilaterale eller multilaterale avtaler om andre priser (som f.eks. innenfor EU/EØS). Med begrepet grensehandel siktes det til handelen på dagsturer til utlandet. Omfanget av grensehandelen påvirkes blant annet av prisforskjeller og av forskjeller i vareutvalg. Forskjellene i prisnivå mellom Norge og utlandet påvirkes blant annet av det generelle lønns- og kostnadsnivået i landene, av ulikheter i skatter og avgifter, av tollvernet på landbruksprodukter og av endringer i valutakursen. Norske forbrukere grensehandler først og fremst dagligvarer, tobakk og alkohol. For blant annet kjøttvarer og andre matvarer bidrar det strenge importvernet på jordbruksvarer til høyere pris i Norge, mens tobakk og alkohol ilegges relativt høye særavgifter. Grensehandel kan bidra til økt konkurranse og effektivitet, som er til fordel for forbrukerne gjennom lavere priser og bedre vareutvalg, men grensehandel kan også føre til tap av avgiftsinntekter og begrense handlefriheten i avgiftspolitikken på områder hvor avgiftene er begrunnet ut fra hensynet til helse og miljø (jf. omtale av særavgifter i kapittel 4). Grensehandel gir redusert aktivitet for norsk næringsmiddelindustri og handelsnæringen. Grensehandel er ikke et særnorsk-/svensk fenomen. Tilsvarende finnes for eksempel mellom Danmark og Tyskland. I Danmark har danske skattemyndigheter siden år 2000 jevnlig utarbeidet analyser av grensehandelens omfang og utvikling. Siste rapport, fra 2017, er offentliggjort på de danske skattemyndighetenes nettsider. Den inneholder også informasjon om netthandel. Grensehandel og grensekryssende netthandel har økt. Dette har ført til økt oppmerksomhet om konkurranseulempen som den avgiftsfrie grensen for import av varer og særavgifter innebærer for norsk handelsnæring. Norske nettbutikker må betale merverdiavgift og eventuelle særavgifter på varer de selger i Norge, mens utenlandske nettbutikker kan selge varer med verdi under 350 kroner (inkludert frakt- og forsikringskostnader) uten slike avgifter. Se omtale i kapittel 4.2.3 om å avvikle den avgiftsfrie grensen for import av varer. Offisiell statistikk om grensehandel og grensekryssende netthandel med varer er relativt begrenset. Den viktigste kilden til anslag for grensehandelen er en kvartalsvis undersøkelse som Statistisk sentralbyrå gjennomfører om nordmenns kjøp av varer og tjenester på dagsturer til utlandet (SSB, 2018).Statistisk sentralbyrå (SSB). (2018). Grensehandel. Hentet fra: https://www.ssb.no/grensehandel/ Nordmenns kjøp av varer i utlandet via nettbutikker er ikke inkludert i denne undersøkelsen. Undersøkelsen viser heller ikke grensehandel fordelt på varegrupper. Sist gang SSB publiserte tall for grensehandel fordelt på utvalgte varegrupper, var i 2011. Grensehandelsundersøkelsen gir imidlertid en indikasjon på utviklingen av det samlede forbruket til nordmenn på dagsturer til utlandet. Norske konsumenters kjøp av varer med verdi under 350 kroner fra utenlandske nettbutikker registreres ikke, og det finnes derfor ikke statistisk grunnlag basert på direkte observasjoner av omfanget av denne importen. SSB utarbeider imidlertid anslag blant annet på grunnlag av rapporter fra selskaper som utsteder betalingskort. Se omtale i kapittel 2.4. Det finnes ulike utvalgsundersøkelser som forsøker å tallfeste utviklingen i nordmenns netthandel fra utlandet. Disse er ofte utarbeidet på oppdrag fra ulike interessenter. I tillegg utarbeider ulike aktører statistikk om nordmenns bruk av betalingskort og statistikk fra logistikkselskaper om omfanget av varer over landegrensene til konsumenten. Det er ønskelig med mer kunnskap om utviklingen i grensehandel og grensekryssende netthandel. Rundt 80 prosent av den samlede vareeksporten vår går til EU og over 60 prosent av importen av varer kommer fra EUs medlemsland. En velfungerende EØS-avtale er derfor av stor betydning for verdiskapingen til norske bedrifter. EØS-avtalen utvider det norske hjemmemarkedet fra 5 til 500 mill. personer og fra i underkant av 300 000 til over 26 mill. foretak.Eurostat. Bedrifter som hadde omsetning og/eller sysselsetting i 2014. Inkluderer ikke næringene A (primærnæringene), O (offentlig administrasjon), T (Lønnet husarbeid i private husholdninger), U (Internasjonale organisasjoner og organ) eller holdingselskap. Noe forenklet sagt fjerner en tradisjonell frihandelsavtale noen handelshindre som eksisterer på grensen, som toll og importrestriksjoner. EØS-avtalen gjør i tillegg Norge til en integrert del av det indre marked med felles regelverk og standarder som regulerer økonomisk aktivitet omfattet av avtalen. Norsk handelsnæring kan dermed operere i det indre marked på like konkurransevilkår og får samme mulighet til å delta i markedet som bedrifter fra andre land i EØS. Kjernen i det indre marked baseres på prinsippet om fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. Dette omtales gjerne som de fire friheter. Felles regelverk åpner for mer effektiv utnyttelse av ressursene og bidrar til vekst, sysselsetting og styrket konkurranseevne. Et velfungerende indre marked er derfor av stor betydning for handelsnæringen. Alle de fire frihetene kommer varehandelen til gode. Dette avsnittet begrenser seg til å omtale fri bevegelighet av tjenester, etableringsretten og det frie varebyttet. Ett særtrekk for handelsnæringen er at den omfattes av både vare- og tjenesteregelverket for det indre marked. Varene det handles med, er regulert av reglene om fritt varebytte. Markedsføring, distribusjon og omsetning av varene er tjenester og reguleres etter prinsippet om fri bevegelighet av tjenester. EU-domstolen har slått fast at detaljhandel med varer som for eksempel sko og klær er å betrakte som tjenester regulert av tjenestedirektivet.Forente saker C-360/15 og C-31/16, Visser, dom av 30. januar 2018 (avsnitt 91), https://eur-lex.europa.eu/ legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:62015CJ0360 Tjenesteloven, som implementerer tjenestedirektivet i norsk rett, kommer til anvendelse på varehandelen. Tjenesteloven har bestemmelser om etableringsretten og fri bevegelighet av tjenester. Gjennom EØS-avtalen har norske virksomheter rett til å etablere seg i hele EØS-området på lik linje med øvrige virksomheter fra andre EØS-stater. Etableringsrettens formål er at den næringsdrivende på en stabil og vedvarende måte kan delta i det økonomiske livet i en annen EØS-stat enn sin egen.Se for eksempel sak C-55/94, Gebhard, (avsnitt 25), European Court Reports 1995 I-04165. https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX%3A61994CJ0055 Etableringsretten ble styrket i tjenestedirektivet, som operasjonaliserer retten til etablering. Tjenestedirektivet er gjort til norsk rett gjennom tjenesteloven. Normalt må det foreligge et grenseoverskridende element for at rettighetene næringslivet nyter godt av i det indre marked, skal komme til anvendelse. Tjenestelovens bestemmelser om etablering gjelder imidlertid også interne forhold i Norge.Senest uttalt av EU-domstolen i forente saker C-360/15 og C-31/16, Visser, dom av 30. januar 2018 (avsnitt 110), https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:62015CJ0360 Tjenesteloven bidrar til å redusere varehandelens reguleringsbyrde og senker terskelen for inntreden i markedet. Den fremmer innovasjon og konkurranse i næringen. Tjenesteloven setter rammer for hvilke tillatelsesordninger myndighetene kan opprette for varehandelen.Definert som «enhver fremgangsmåte som krever at tjenesteyteren eller tjenestemottakeren skal henvende seg til ansvarlig myndighet for å få en uttrykkelig eller stilltiende avgjørelse om adgang til eller utøvelse av tjenestevirksomhet», jf. tjenesteloven § 5, bokstav f. Slike ordninger kan myndighetene bare etablere dersom det er egnet og nødvendig for å oppnå et tvingende allment formål. Eksempler på hensyn som kan begrunne en tillatelsesordning, er forbrukervern, dyrevelferd og miljøvern. Det er ikke tilstrekkelig at myndighetene ønsker å ivareta et tvingende allment hensyn, de må også vise at tillatelsesordningen er egnet til å fremme formålet og nødvendig for å sikre det. Dette omtales gjerne som proporsjonalitetsprinsippet. Dersom det finnes alternative tiltak som er mindre tyngende for varehandelen, og som er tilstrekkelig til å ivareta det aktuelle formålet, vil det ikke være tillatt å etablere eller opprettholde en tillatelsesordning. Tjenesteloven stiller også krav til hvordan tillatelsesordninger skal utformes og forvaltes. Det er som hovedregel ikke anledning til å begrense antallet tillatelser som gis, eller sette tidsbegrensninger for tillatelsene. En tillatelse skal i utgangspunktet gjelde hele landet. Det må settes en frist for å behandle en søknad om tillatelse, og dersom myndighetene oversitter denne fristen, skal som hovedregel tillatelsen anses å være gitt. Tjenesteloven bidrar til forenkling av varehandelens rammevilkår. Retten til å yte tjenester er en av de grunnleggende frihetene i det indre marked. Friheten omfatter handelsnæringens rett til å selge varer til kunder i andre stater enn der virksomheten er etablert. For varene som selges, er det reglene for det frie varebytte som gjelder. En betydelig og økende del av den grenseoverskridende varehandelen er basert på forskjellige ehandelsløsninger. Ehandel er regulert særskilt i ehandelsloven, som implementerer ehandelsdirektivet i norsk rett. Dette omtales i avsnitt 6.4.2. Tjenesteloven fastsetter i § 16 at en tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat har rett til å yte tjenester i Norge. Tilsvarende har norske virksomheter rett til å yte tjenester i andre EØS-stater. Norsk handelsnæring får på denne måten 500 millioner europeere som potensielle kunder. For å legge til rette for slik grenseoverskridende handel setter tjenesteloven klare rammer for hvilke krav Norge kan stille til utenlandske tjenesteytere. Bestemmelsene begrenser muligheten til å stille krav til handelsnæringen i hele EØS-området. Rammen for å sette krav gjelder ikke bare for det offentlige, men også for instrukser og regler etablert av private aktører. Krav kan bare stilles når de ikke er diskriminerende, og de må være begrunnet i hensynet til offentlig orden og sikkerhet, folkehelsen eller miljøvern. Kravene må i tillegg være forholdsmessige, slik at de både er egnet og nødvendige for å ivareta det aktuelle hensynet bak innføring av reglene. Andre krav enn dette er ulovlige både overfor norske og øvrige handelsvirksomheter i EØS-området. I praksis er det relativt få krav som kan stilles til norske handelsbedrifter som selger varer i EØS-området. EØS-avtalen etablerer med andre ord svært god markedsadgang for handelsnæringen. Den sittende Europakommisjonen gjorde det tidlig klart at de ønsket å foreta flere grep for å styrke det indre marked for varer og tjenester. I oktober 2015 la kommisjonen frem en strategi for det indre marked som inneholdt en rekke tiltak som skulle bidra til at markedet fungerte bedre, både for næringslivet og for forbrukerne. Enkelte av initiativene har resultert i lovforslag, andre er under behandling i EUs institusjoner, mens noen karakteriseres som ikke bindende anbefalinger og retningslinjer til medlemslandene. Noen av tiltakene knytter seg til forhold som er av betydning for handelsnæringen. Europakommisjonen fremmet 2. mai 2017 et forslag til forordning om etablering av én enhetlig portal for informasjon, prosedyrer og tjenester i det indre marked (Singel Digital Gateway). Mangel på relevant informasjon om nasjonal lovgivning og manglende kunnskap om offentlige prosedyrer utgjør et hinder for at borgere og bedrifter effektivt kan forflytte seg i det indre marked. Stadig flere offentlige tjenester blir tilgjengelige digitalt. Likevel er det stor variasjon mellom landene i EØS når det gjelder hvor langt de har kommet i denne utviklingen, kvaliteten på tjenestene og hvor tilgjengelige tjenestene er for andre enn landets egne borgere og bedrifter. Det overordnede målet med å etablere Single Digital Gateway er å gjøre det enklere for borgere og bedrifter å få tilgang til relevant informasjon og prosedyrer som er relevante i forbindelse med forflytning over landegrenser i det indre marked. Den digitale portalen for informasjon om det indre marked vil ha et felles grensesnitt og videresender brukeren til relevante nasjonale sider for informasjon tilknyttet det indre marked. Informasjonen som skal gjøres tilgjengelig i portalen, omhandler rettigheter, plikter og regler på en rekke områder, blant annet reise, arbeid, flytting, utdannelse og helse, og tilsvarende informasjon som er relevant for bedrifter. På europeisk nivå er detaljhandel den nest største tjenestenæringen etter finansielle tjenester. 8,6 prosent av arbeidsplassene i EU er i varehandelen. Til tross for tjenesteregelverket som er beskrevet ovenfor, har man i praksis sett at handelsstanden har møtt mange hindringer i det indre marked. Dette skyldes delvis manglende gjennomføring og håndheving av EØS-retten nasjonalt, men også at administrative byrder og annet nasjonalt regelverk hindrer effektiv utøvelse av tjenestehandel. Et eksempel på dette er nasjonale planprosesser der detaljerte krav og pålegg kan utgjøre hindre for etablering av detaljhandel. Europakommisjonen har derfor over flere år kartlagt hindrene gjennom studier og kollegavurderinger av nasjonalt regelverk i EØS. Målet har vært å få oversikt over hvilke hindre næringen møter, og i hvilken grad det påvirker effektivitet og resultater. Hindrene knytter seg både til etablering og til den enkelte handelsvirksomhets daglige virke. Europakommisjonen la 19. april 2018 frem en meddelelse om detaljhandelen som oppsummerer arbeidet og gir anbefalinger for veien videre.COM(2018) 219 final. A European retail sector for the 21st century. Hentet fra: https://ec.europa.eu/transparency/ regdoc/rep/1/2018/EN/COM-2018-219-F1-EN-MAIN-PART-1.PDF I tillegg er det utarbeidet en indikator som rangerer medlemslandene etter graden av restriksjoner for etablering og utøvelse av handelsvirksomhet nasjonalt.COM(2018) 219 final, ANNEX. Hentet fra: https://ec.europa.eu/transparency/regdoc/rep/1/2018/EN/COM-2018-219-F1-EN-ANNEX-1-PART-1.PDF Restriksjonenes lovlighet er ikke vurdert. Kommisjonen fremhever likevel at det fortsatt er for omfattende restriksjoner i medlemsstatenes lovgivning som påvirker verdiskapingen i varehandelen negativt. Rangeringen viser at land som har forholdsvis ny lovgivning, som de baltiske statene, kommer godt ut. Oversikten skal gi et incitament til å vurdere nasjonale regler og forenkle kravene til handelsnæringen. Europakommisjonen foreslår ikke nye regelverk for å redusere regulatoriske byrder for varehandelen. Den fremhever imidlertid en del hovedproblemer og peker på gode erfaringer fra medlemsstatene når det gjelder hvordan disse kan håndteres. Det europeiske semester, hvor kommisjonen gir råd til medlemsstatene og medlemsstatene presenterer sine reformprogrammer, har vært brukt til å påvirke medlemsstatene til å bedre vilkårene for varehandelen. Europakommisjonen bygger videre på en myk tilnærming hvor indikatoren, anbefalinger og dialog benyttes for å bedre vilkårene for varehandelen. EU-landene blir drevet frem av en løpende dynamikk i samarbeid med Europakommisjonen og hverandre for å reformere næringslovgivningen sin. Dette samarbeidet er ikke del av EØS-avtalen. Det er derfor av særlig betydning at norske myndigheter på eget initiativ fortløpende vurderer varehandelens rammevilkår. Reglene om det frie varebytte i det indre marked skal sikre at handelen med trygge varer kan skje uten ulovlige restriksjoner. Av de fire frihetene er det kanskje det frie varebytte som er mest utviklet. For en rekke varer eller aspekter ved varene har man på europeisk nivå blitt enige om at det er gunstig med felles (harmoniserte) regler og standarder, for eksempel for kjemikalier, biler, leketøy og elektriske produkter. Varer som er omfattet av harmonisert regelverk, utgjør om lag 75 prosent av verdien av omsatte varer i det indre marked. For resten av varene eller aspekter ved varene som ikke er omfattet av et likelydende regelverk, men som reguleres nasjonalt, gjelder prinsippet om gjensidig godkjenning. Det betyr at når en vare er lovlig omsatt i én medlemsstat, så skal den også kunne omsettes lovlig i en annen medlemsstat uten at man må oppfylle ytterlige krav eller kontroll. Det er den aktøren som bringer en vare inn på markedet, som er ansvarlig for at varen er i samsvar med krav i regelverket som denne varen er omfattet av. Myndighetene har imidlertid plikt til å føre tilsyn med varer for å sikre at de ikke innebærer risiko for helse, sikkerhet eller andre viktige samfunnsinteresser, for eksempel miljøet. Tilsynet skal også bidra til likeverdig konkurranse. Produkter fra næringsaktører som ikke følger regelverket, og som dermed kan ha lavere produksjons- eller omsetningskostnader enn de som etterlever regelverket, skal fjernes fra markedet. Varehandelen er også tjent med at det stilles krav som skal sikre seriøse aktører i markedet, og at forbrukerne kan ha tillit til at varene som omsettes, er trygge. I Norge er fritt varebytte regulert gjennom to horisontale lover, EØS-vareloven og produktkontrolloven. EØS-vareloven gjennomfører forordning (EF) nr. 764/2008 om gjensidig godkjenning og forordning (EF) nr. 765/2008 om akkreditering og markedsovervåkning i norsk rett. Produktkontrolloven gjennomfører produktsikkerhetsdirektivet 2001/95/EF. EØS-høringsloven gjennomfører direktiv 98/34/EF om europeisk meldeplikt for tekniske regler og krever en europeisk høring av utkast til nasjonale tekniske regler for å hindre at de skaper ulovlige handelshindringer.LOV-2004-12-17-101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler m.m. (EØS-høringsloven). https://lovdata.no/ dokument/NL/lov/2004-12-17-101 Lov om tekniske kontrollorgan gir nærmere bestemmelser om utpeking av tekniske kontrollorganer.LOV-1994-06-16-20 om tekniske kontrollorgan som har til oppgåve å gjennomføre samsvarsvurderingar. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1994-06-16-20?q=LOV-1994-06-16-20 om tekniske kontrollorgan som Et teknisk kontrollorgan utfører samsvarsvurderinger for å sjekke at det aktuelle produktet oppfyller kravene i relevant sektorregelverk. Produktkontrolloven forvaltes av Justis- og beredskapsdepartementet og Klima- og miljødepartementet, mens de andre lovene forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet. CE-merket er et symbol som skal vise at et produkt oppfyller gjeldende krav i EØS-regelverket. Produsenten foretar selv vurderingen av om produktet oppfyller disse kravene og påfører merket. CE-merket er derfor ikke en garanti for varens kvalitet eller en forhåndsgodkjenning av varen. Et produkt med korrekt CE-merking kan fritt selges i hele EØS-området. Med hjemmel i EØS-høringsloven er også EUs forordning om europeisk standardisering gjennomført i norsk rett.Forordning (EU) nr. 1025/2012, jf. Prop. 79 L (2013–2014). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Prop-79-L-20132014/id757523/ Formålet med forordningen er å forenkle og tilpasse rammen for standardiseringsarbeidet, blant annet utvikling av harmoniserte europeiske standarder, i det indre markedet. Harmoniserte europeiske standarder er et nyttig verktøy som kan brukes for å sikre at varer og tjenester oppfyller gjeldende krav i EØS-regelverket. I desember 2017 presenterte kommisjonen to forslag til endringer av vareregelverket: et forslag til forordning om gjensidig godkjenning og et til forordning om etterlevelse og håndheving av det harmoniserte vareregelverket. Dette omtales som «varepakken». Bak de to forslagene ligger henholdsvis en erkjennelse av at prinsippet om gjensidig godkjenning ikke fungerer tilstrekkelig godt i praksis, og at det per dags dato er for mange varer på markedet som ikke oppfyller gjeldende krav, og som tilsynsmyndighetene på vareområdet ikke har kapasitet til å ettergå. Det kan medføre både farlige varer på markedet og en konkurransevridning til ulempe for seriøse aktører som bruker ressurser på å oppfylle de harmoniserte kravene. Varepakken har som mål å gjøre det enklere for bedrifter å selge varer i andre EØS-land, samtidig som forbrukerne skal kunne ha tillit til at varer i markedet er trygge. Begge forslagene inneholder horisontale bestemmelser som får virkning for virksomheter og forbrukere på de fleste varesektorer og for de ansvarlige tilsynsmyndighetene. Harmoniserte regler og klarhet i hvilke lands regler som skal følges, bidrar til like konkurransevilkår og forutsigbarhet for de næringsdrivende. Gode forbrukerrettigheter og håndhevingssystemer bidrar til at forbrukerne føler seg trygge i en kjøpssituasjon. Dette er ikke minst viktig når handelen skjer på nett, på tvers av landegrensene. Det meste av norske reguleringer av netthandel er et resultat av et europeisk samarbeid, enten det gjelder reglene i markedsføringsloven, forbrukerkjøpsloven, angrerettloven eller ehandelsloven. Samtidig er det fortsatt hindringer for at næringsdrivende og forbrukere kan utnytte de mulighetene som internett og ny teknologi gir. Kommisjonen presenterte i 2017 en midtveisgjennomgang av DSM-strategien. Kommisjonen konstaterer at den har levert på alle områder, deriblant avskaffelse av roamingavgifter, portabilitet av innholdstjenester og forbud mot geo-blokkering. Fremover er det tre hovedområder som særskilt følges opp av Europakommisjonen: utfordringer knyttet til plattformer på internett, tilrettelegging for dataøkonomien inkludert fri flyt av ikke-personlige data samt datasikkerhet. Norske myndigheter følger utviklingen tett, gjennom å utarbeide posisjoner, svare på høringer og delta i relevante ekspertgrupper og komiteer. Markedsføringsloven forbyr villedende markedsføring, andre former for urimelig handelspraksis og urimelige avtalevilkår rettet mot forbrukere. I tillegg må markedsføringen ikke stride mot god markedsføringsskikk. Loven gjelder både ved salg av varer og tjenester i fysiske butikker og på nett. Loven gjennomfører flere direktiver, deriblant direktiv om urimelig handelspraksis (2005/29/EF). Som omtalt i kapittel 4 er reglene i stor grad de samme i Norge og andre EØS-land. Dette bidrar til enklere handel over landegrensene, både for forbrukere og næringsdrivende, og det bidrar til like konkurransevilkår for næringsdrivende. Markedsføringsloven stiller krav om at den næringsdrivende må utøve «god markedsføringsskikk». For at markedsføringen ikke skal være villedende må den utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring, og at påstander om faktiske forhold skal kunne dokumenteres.Forbrukertilsynet har laget veiledere om hvordan loven skal forstås på forskjellige områder: https://www.forbrukertilsynet.no/lov-og-rett/ veiledninger-og-retningslinjer Markedsføringsloven har særlig strenge bestemmelser om markedsføring og annen handelspraksis som er rettet mot barn. Markedsføring per telefon og adressert post er som hovedregel forbudt hvis mottakeren har reservert seg i Reservasjonsregisteret eller hos den næringsdrivende. Den næringsdrivende kan heller ikke sende markedsføring til fysiske personer på epost eller SMS uten mottakerens forutgående samtykke. Forbrukertilsynet og Markedsrådet fører kontroll med at bestemmelsene i markedsføringsloven overholdes. EU har vedtatt en ny forordning om forbrukervernsamarbeid som blant annet gir disse organene større undersøkelses- og håndhevingsmyndighet. Forordningen er omtalt under punkt 6.4.4. Europakommisjonen har også foreslått å styrke vernet mot blant annet villedende markedsføring gjennom endringer i direktivet om urimelig handelspraksis, se punkt 6.4.6. Markedsføringsloven beskytter også næringsdrivendes interesser (kapittel 6). Blant annet fastsetter loven at det ikke må foretas «handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom». Loven har blant annet også regler som forbyr næringsdrivende å bruke villedende forretningsmetoder, regler som gjør det forbudt å gi uforsvarlig eller utilstrekkelig veiledning, og regler som gjør det forbudt å etterligne en annens produkt på en rettsstridig måte. Næringslivets Konkurranseutvalg uttaler seg om tvister mellom næringsdrivende om hvorvidt en form for markedsføring er i strid med lovens kapittel 6. Utvalget er et selvdømmeorgan i samarbeid med NHO, Virke, Coop Norge SA, Kreativt Forum, ANFO Annonsørforeningen, Mediebedriftene og Posten. Handelsnæringen organiserer logistikken fra vareprodusent til forbrukere (detaljhandel) og profesjonelle aktører (engroshandel). Salg av varer er kjernevirksomheten. Selger og kjøper har i utgangspunktet frihet til selv å avtale hvilke vilkår som skal gjelde ved hver enkelt avtale. I praksis hender det at bare deler av avtalen, som kjøpesummen, blir særskilt «avtalt» ved kjøp. Da regulerer kjøpsloven de sidene av kjøpsavtalen som kjøper og selger ikke har regulert, med mindre reglene følger av sedvane, etablert praksis eller bindende handelsbruk. I kjøpsavtaler kan derfor visse aspekter være avtaleregulert, mens andre er regulert gjennom etablert bransjepraksis og kjøpsloven. Kjøpsloven regulerer kjøpsavtaler generelt, med unntak av forbrukerkjøp, som er særskilt regulert i forbrukerkjøpsloven. Kjøp av fast eiendom og tjenester faller også utenfor kjøpslovens virkeområde. Kjøpsloven omfatter for eksempel kjøpsavtaler mellom privatpersoner, salg fra privatpersoner til næringsdrivende og kjøpsavtaler næringsdrivende imellom. Kjøpsloven omfatter dermed alt fra salg av brukte møbler mellom privatpersoner til salg av fly mellom flyselskaper. Loven regulerer kjøpers og selgers plikter ved kjøp, blant annet når ansvaret for varen går over på kjøperen, og vilkårene for at det skal anses å foreligge en mangel ved en vare. Loven har også regler om partenes rettigheter og plikter dersom varen har en mangel eller leveringen er forsinket, som rett til heving, prisavslag eller erstatning på nærmere vilkår. Forbrukerkjøpsloven regulerer sentrale sider av kjøpsavtalen blant annet ved salg av varer fra næringsdrivende til forbrukere. Salg av tjenester faller i utgangspunktet utenfor loven. Flere av lovens regler er betydelig mer «kjøpervennlige» enn tilsvarende regler i kjøpsloven: Terskelen for rett til heving, erstatning, retting eller omlevering er lavere når kjøpsgjenstanden har mangler. Selgerens opplysningsplikt er strengere og reglene om reklamasjon krever mindre av forbrukerkjøpere. For næringsdrivende og forbrukere kan det oppleves som en praktisk utfordring at forbrukerlovgivningen er fragmentert. For eksempel vil selgerens plikter og forbrukerens rettigheter for samme avtale være å finne i avtaleloven, forbrukerkjøpsloven og angrerettloven, i tillegg til at enkelte sentrale forhold anses regulert ved ulovfestet sedvanerett. Kommisjonen har foreslått et nytt generelt direktiv om forbrukerkjøp som skal erstatte det tidligere direktivet som forbrukerkjøpsloven bygger på.COM (2017) 637. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/ no/dokumenter/horing2/id2581276/ Formålet med direktivforslaget er å forenkle og øke handelen på tvers av landegrensene innad i EU. Det antas at både næringsdrivende og forbrukere vil være mer positive til å handle over grensene dersom reglene for forbrukerkjøp harmoniseres i større grad enn i dag. Kommisjonen antar at harmoniserte regler særlig vil bidra til forenkling for små og mellomstore bedrifter, fordi man vil kunne bruke de samme kontraktsvilkårene for salg overalt i EU og forholde seg til de samme reglene for returrett, reklamasjon og eventuelt heving eller andre krav fra forbrukeren. I direktivforslaget er det foreslått regler som vil gi sterkere forbrukervern på enkelte områder, mens direktivforslagene på andre områder er mer næringsvennlige enn dagens norske regler. Et tidligere utkast til direktiv fra Europakommisjonen omfattet bare fjernsalg, herunder internettsalg, av varer. Norge og de øvrige EFTA-statene engasjerte seg aktivt mot et slikt begrenset direktiv, og arbeidet for teknologinøytrale regler. Kommisjonen trakk sitt opprinnelige forslag 31. oktober 2017 og fremmet da et revidert forslag som skal omfatte alle forbrukerkjøp. Regjeringen arbeider videre for å påvirke prosessene i EU slik at forbrukervernet samlet sett ikke blir svekket som følge av nye direktiver, samtidig som hensynet til forenkling for næringslivet ivaretas. En utfordring ved netthandel er at kundene ikke har mulighet til å prøve eller se på varene i virkeligheten før de handler. Mange returnerer varen dersom den ikke svarer til forventningene. Angrerettloven gir forbrukere rett til å gå fra avtalen innen 14 dager etter avtaleinngåelsen uten å måtte begrunne dette nærmere.Lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) https://lovdata.no/pro/NL/lov/2014-06- 20-27 Loven pålegger også den næringsdrivende å gi forbrukerne en rekke opplysninger, for eksempel om varens eller tjenestens viktigste egenskaper og om hva som blir den samlede prisen. Angrerettloven gjennomfører direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet). Formålet med direktivet er blant annet å lette handelen over landegrensene. Direktivet gir totalharmoniserte regler. Like regler for kjøp og salg av varer og tjenester på nettet gjør det enklere for forbrukerne å handle på tvers av landegrensene og bidrar til like konkurransevilkår for næringsdrivende. Europakommisjonen har foreslått endringer i forbrukerrettighetsdirektivet for å styrke håndhevingen av reglene og fjerne unødvendige byrder for næringsdrivende, se punkt 6.4.6. Netthandel er ikke et nytt fenomen. Siden 2003 har vi hatt en egen lov som særskilt regulerer netthandel i det indre marked. Ehandelsloven gjennomfører EUs ehandelsdirektiv, som regulerer visse sider ved elektronisk handel og andre såkalte informasjonssamfunnstjenester.Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider ved elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) https://lovdata.no/pro/NL/lov/2003-05-23-35 Loven definerer en informasjonssamfunnstjeneste som enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og formidles elektronisk, over avstand og på individuell anmodning fra en tjenestemottaker. Definisjonen omfatter også tjenester som består i å overføre informasjon over og gi tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett, eller være nettvert for data som leveres av tjenestemottaker. Dette innebærer at loven gjelder for salg av varer og tjenester på nett, digitale plattformer for blant annet netthandel, internettilgang, søkemotorer, nettaviser, markedsføring på internett m.m. Selve leveringen av de fysiske varene faller derimot utenfor begrepet informasjonssamfunnstjenester. For å sikre fri bevegelighet gjelder etableringslandsprinsippet. Det innebærer for det første at det er lovgivningen i staten hvor tjenesteyteren er etablert, som skal anvendes. Et unntak gjøres for blant annet kontraktsvilkår i forbrukeravtaler. Hvis en selger retter salget mot et bestemt marked, for eksempel ved å ha hjemmesiden på det lokale språket, tilbyr betaling i lokal valuta mv., skal loven i forbrukerens hjemland følges. Det betyr at salgsbetingelsene på selgerens hjemmeside må tilpasses til de forbrukervernregler (deriblant angrerett) som gjelder i kjøperens land. Et tilsvarende unntak gjelder for uanmodet e-postreklame. For det andre skal tjenester som oppfyller kravene i etableringslandet sikres fri bevegelse innenfor EØS-området. Mottakerlandet kan som hovedregel ikke hindre at en tjenesteyter som etablert i et annet EØS-land, tilbyr sine tjenester i mottakerlandet. I likhet med avtaleloven, finansavtaleloven og angrerettloven krever ehandelsloven at nettbutikker m.m. skal inneholde en del opplysninger: Det skal gis opplysninger som gjør det enkelt å komme i kontakt med innehaveren av nettbutikken, ved uanmodet markedsføring per e-post skal det fremgå at meldingen inneholder markedsføring, og hvis det angis priser, skal det opplyses om avgifter og leveringsomkostninger. I forbrukerforhold skal det opplyses om totalkostnadene forbrukeren skal betale. Loven regulerer også selve avtaleinngåelsen, blant annet hvilke opplysninger som skal gis før elektronisk bestilling, og regler om mottakelse og bekreftelse av bestilling. Ehandelsloven har også regler om ansvarsfrihet for ulovlig innhold på nettet. Denne retter seg mot tjenestetilbydere som kun videreformidler eller er «vertskap» for informasjonen som legges ut på plattformen. Eksempler på slike tjenestetilbydere er Google og Facebook. Forebygging og bekjempelse av ulovlig innhold og plattformeieres rolle har stått på EUs dagsorden de siste årene. Dette omtales nærmere under punkt 6.4.5. Ehandelsloven fastsetter også at det skal utpekes kontaktpunkter som tjenestemottakere og tjenesteytere kan henvende seg til. Her kan for eksempel en butikkeier som ønsker å satse på netthandel, blant annet få opplysninger om hvilke rettigheter og forpliktelser han eller hun har og hvilke klage- og erstatningsordninger som gjelder m.m. I Norge er Enterprise Europe Network i Innovasjon Norge og Forbrukertilsynet kontaktpunkter. Enterprise Europe Network (EEN) ble etablert av Europakommisjonen i 2008. EEN er et globalt nettverk av bedriftsrådgivningsorganisasjoner som bistår små og mellomstore bedrifter (SMB) og vitenskapsinstitusjoner med å realisere sine strategier og ambisjoner gjennom internasjonalt samarbeid. De kan hjelpe bedrifter med å finne nye samarbeidspartnere i utlandet og løse utfordringer knyttet til eksport. Nettverket består av mer enn 600 partnerorganisasjoner i rundt 60 land. EEN-arbeidet er integrert i Innovasjon Norges eksportsenter, som gir informasjon og råd til norske eksportbedrifter, særlig SMB som skal eksportere til EU. Eksportsenteret har merket en generelt økende andel spørsmål om internasjonal ehandel fra norske bedrifter de siste årene. Det kan være spørsmål om rammebetingelser ved salg til enkelte markeder, betalingsløsninger, toll og logistikk m.m. Bedriftene kan også bli henvist til andre kompetanseopplegg i regi av Innovasjon Norge for å kunne utvikle en forretningsplan for internasjonal netthandel. Det har tidligere manglet et felles sted hvor norske bedrifter kan finne informasjon om hva de skal tenke på før de begynner å selge internasjonalt, for eksempel på nett. Eksportsenterets tilbud til norske SMB er derfor spesielt nyttig for bedrifter som er i oppstartfasen av en internasjonal satsing på netthandel. Innovasjon Norges kurs og guide for bedrifter om internasjonal netthandel. Guiden gir grunnleggende informasjon om hva man må være oppmerksom på ved grenseoverskridende netthandel.1 Man kan melde seg på kurs på Innovasjon Norges nettsider. «Svindelgalleriet» på Forbrukertilsynets nettsider skal hjelpe forbrukere med å unngå svindelforsøk, blant annet fra såkalt «falske nettbutikker». Dette er nettbutikker som gjerne er etablert i Kina, og som selger piratkopierte merkevarer. Nettsiden www.velgekte.no er en opplysningsside om piratkopiering og varemerkeforfalskning. Siden drives av et myndighetsnettverk som ledes av Patentstyret, der også Forbrukertilsynet deltar. Europeisk nettbasert klageportal (ODR) gir forbrukere som har handlet på nett mulighet til å benytte seg av en nettbasert klageportal dersom den næringsdrivende er etablert i et EØS-land.3 Portalen oversetter klagen, korrespondanse og alle dokumenter som sendes via portalen. Forbrukertilsynet mottar rundt 13 000 skriftlige tips og klager i året. En stor del av disse skriftlige henvendelsene er relatert til netthandel. Tips om falske nettbutikker og annen svindel topper tipsstatistikken til tilsynet, med 969 tips i 2017. I tillegg får Forbrukertilsynet mange henvendelser om såkalte «abonnementsfeller», hvor forbrukerne ledes inn i abonnementer etter å ha bestilt en «gratis prøvepakke» eller lignende på nettet. I oktober 2015 undersøkte Forbrukertilsynet nettsidene til 125 norske nettbutikker, først og fremst med tanke på om de ga forbrukeren lovpålagte opplysninger før avtaleinngåelsen. Tilsynsaksjonen viste at kun 31 av nettbutikkene oppfylte samtlige lovkrav. Etter at Forbrukertilsynet hadde sendt ut brev til butikkene med redegjørelse for regelverket, viste en ny gjennomgang i januar 2016 at 91 av butikkene oppfylte samtlige vilkår. Ved lovbrudd fra europeiske næringsdrivende oversender tilsynet saker til forbrukermyndighetene i landet der den næringsdrivende er etablert. Saksbehandlingen i denne typen saker er basert på forordningen om forbrukervernsamarbeid (CPC-forordningen – nr. 2006/2004, jf. omtalen under punkt 6.4.4). Forordningen stiller krav til at tilsynsmyndighetene i landet der den næringsdrivende er etablert, skal gripe inn for å stanse lovbruddene. Dette tar i mange saker lang tid. Mange næringsdrivende som tilsynet mottar klager på, er dessuten etablert i land utenfor Europa, for eksempel Kina. I de fleste av disse sakene finnes det ikke effektive virkemidler for å stanse lovbruddene. Mangel på tillit kan gjøre at næringslivet, forbrukere og offentlige myndigheter vegrer seg for å gjennomføre elektroniske transaksjoner og å utvikle nye digitale tjenester. Det er derfor viktig å sikre tillit på nett. Dette kan dreie seg om tillit til at en nettside ikke er falsk, og at det finnes klageordninger og tilsyn. Det kan dreie seg om tillit til at personopplysninger behandles konfidensielt, og at betalingsløsningene er sikre. Lik praktisering og håndheving av reglene på tvers av landegrensene bidrar til forutsigbarhet. Det gjør det lettere for nettbutikker å selge varer på tvers av landegrenser og for forbrukere å importere varer direkte selv. Nedenfor omtales reformer som skal øke tilliten til digitale transaksjoner. Digital kundeinformasjon er, som beskrevet i kapittel 3, en sterk driver for innovasjon i handelsnæringen blant annet for å tilby kunder individtilpasset markedsføring, kjøpsopplevelser og priser. Nettbutikkene og ulike plattformaktører bygger opp stadig større databaser med personopplysninger. Dette er en av grunnene til at EU har sett behov for å stille nye krav til selskapers behandling av personopplysninger. I april 2016 vedtok EU en ny personvernforordning (GDPR). En overordnet målsetting med regelverket er å styrke forbrukernes tillit til næringslivet. Dette kan gi norske og andre europeiske næringsdrivende et konkurransefortrinn når de behandler store mengder personopplysninger, for eksempel i forbindelse med netthandel. Forordningen trådte i kraft i EU-landene 25. mai 2018. Forordningen erstattet gjeldende personverndirektiv, som er gjennomført i personopplysningsloven.Direktiv 95/46/EF, som er innlemmet i EØS-avtalen. https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:31995L0046&from=en Forordningen er innlemmet i EØS-avtalen, og forordningens regler er gjennomført i norsk rett ved den nye personopplysningsloven. Loven trådte i kraft 20. juli 2018. Forordningen viderefører i betydelig grad de gjeldende prinsippene og reglene vi finner i norsk personopplysningsrett i dag. Det nye regelverket innebærer imidlertid også endringer: Sanksjonsregimet blir strengere ved at de nasjonale tilsynsmyndighetene gis adgang til å ilegge høyere administrative gebyrer. Enkelte administrative byrder for næringslivet fjernes, for eksempel melde- og konsesjonsplikten. Samtidig innføres nye plikter, for eksempel ved at flere aktører i næringslivet plikter å ha personvernombud. Forordningen innfører et nytt europeisk kontrollsystem gjennom en samarbeids- og konsistensmekanisme. En behandlingsansvarlig eller databehandler skal i utgangspunktet bare behøve å forholde seg til tilsynsmyndigheten i den stat den har sin hovedvirksomhet. Dette innebærer forenklinger for virksomheter som opererer i flere EØS-land. Overgangen til det nye regelverket innebærer at virksomhetene må gjennomgå praksis og rutiner knyttet til behandling av personopplysninger. Hvordan reglene vil slå ut for den enkelte bedrift vil variere både etter hvilken type virksomhet det dreier seg om, og størrelsen på virksomheten. Som et ledd i arbeidet med å skape et teknologinøytralt digitalt indre marked, herunder å sikre tillit og sikkerhet, fremmet Europakommisjonen 10. januar 2017 forslag til en ny forordning som skal erstatte dagens kommunikasjonsverndirektiv fra 2002 (direktiv 2002/58/EF). Bakgrunnen er et ønske om å oppdatere reglene i tråd med den teknologiske utviklingen og å tilpasse reguleringen til EUs personvernforordning (GDPR). Reglene skal sikre at tilbyderne bevarer konfidensialitet om innholdet i brukernes korrespondanse og om tidspunkt og posisjon for kommunikasjonen. Samtidig utvides reglene fra å gjelde tradisjonelle «telekomleverandører» til også å omfatte nye, internettbaserte kommunikasjonstjenester, såkalte «over the top»-tjenester («OTT»), for eksempel Skype, WhatsApp, Facebook Messenger og Imessage. Forslaget var på høring i Norge i mars 2017. Norge er positiv til en oppdatering av det europeiske rammeverket for elektronisk kommunikasjon hvor det tas hensyn til både teknologisk og markedsmessig utvikling. Et tilpasset og fremtidsrettet regulatorisk rammeverk for elektronisk kommunikasjon er en forutsetning for utviklingen av det digitale indre marked i Europa. Blant forslagene som har fått mye oppmerksomhet fra bransjen, er kravet i artikkel 10 om at nettleseren og andre applikasjoner skal tilby brukeren å gjøre personverninnstillinger, herunder nekte cookies og andre sporingsverktøy på terminalutstyret. Det er fortsatt usikkert når forslaget til ny kommunikasjonsvernforordning vil bli vedtatt, og hva som blir det endelige innholdet. Handelsnæringen er avhengig av sikre og enkle betalingsløsninger. Vi ser en utvikling der finansnæringen og handelsnæringen utvikler og tar i bruk nye digitale løsninger som utfordrer de tradisjonelle bankene og betalingsmåtene. Dette stiller nye krav til reguleringer fra myndighetene. For å bidra til et mer effektivt europeisk betalingsmarked vedtok Europaparlamentet og Europarådet 25. november 2015 det andre betalingstjenestedirektivet (PSD2). Direktivet opphever det første betalingstjenestedirektivet.Betalingstjenestedirektivet av 13. november 2007 er tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet er i all hovedsak gjennomført i norsk rett i finansforetaksloven og finansavtaleloven. Formålet med direktivet er å modernisere regelverket for betalingstjenester i tråd med utviklingen i markedet, åpne opp for nyskaping på betalingsområdet og fremme sikrere teknologiske betalingsløsninger. Videre er målet å legge til rette for økt konkurranse i markedet for betalingsløsninger gjennom å øke forbrukernes valgfrihet og redusere kostnadene ved bruk av betalingstjenester. Videre skal direktivet bidra til større tillit til løsningene ved å stille skjerpede krav til sikkerhet. Det er ventet at gjennomføringen av PSD2 vil kunne føre til endringer i det norske betalingssystemet. Direktivet innebærer en utvidelse av definisjonen av betalingstjenester og hvilke aktører som blir omfattet av regelverket, såkalte tredjepartsaktører. Disse aktørene kan, ved samtykke fra kunden, få tilgang til bankkundenes kontoinformasjon. Direktivet åpner også for at disse kan initiere betalinger på vegne av kunden. At direktivet åpner for nye tjenesteleverandører i betalingskjeden, kan føre til økt konkurranse og at aktørbildet kundene møter i det norske markedet for betalingstjenester, forandrer seg. Gjennomføringen av PSD2 kan også bidra til fremvekst av nye tjenester, for eksempel tjenester som gjør det mulig å samle kontoopplysninger fra flere ulike banker på ett sted eller i én app, og tjenester som gjør det mulig å betale direkte fra konto ved netthandel, slik at nettbutikker kan tilby kunden å betale uten å oppgi kortinformasjon. Det andre betalingstjenestedirektivet er EØS-relevant, og det er ventet at det vil innlemmes i EØS-avtalen. Direktivet berører både Justis- og beredskapsdepartementets og Finansdepartementets ansvarsområder. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 7. september 2017 på høring et forslag til ny finansavtalelov som blant annet innebærer gjennomføring av de privatrettslige delene av PSD2. I høringsnotatet foreslås regler som skal gjøre det lettere å sammenligne priser på banktjenester og enklere for kunder å bytte bank, og nye regler om kredittavtaler som vil kunne få betydning for kredittfinansiert omsetning. Høringsfristen var 15. desember 2017. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 5. juli 2018 på høring et forslag til ny forskrift om betalingstjenester for å oppnå en midlertidig gjennomføring av de viktigste privatrettslige delene av PSD2. Det tas sikte på at reglene i forskriftsforslaget senere skal inntas i en ny finansavtalelov. Finansdepartementet fremmet 22. juni 2018 Prop. 110 L (2017–2018) med forslag om endringer i finansforetaksloven mv. for å gjennomføre de offentligrettslige delene av EUs andre betalingstjenestedirektiv. Netthandel krever sikre betalingsløsninger og at kunden har tillit til at butikkens nettside faktisk er butikkens og ikke en svindlers nettside. Bruken av elektronisk signatur og andre typer elektroniske tillitstjenester legger til rette for slik tillit. EUs forordning 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre markedhttp://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:32014R0910&from=EN (eIDAS-forordningen) ble implementert i norsk rett gjennom en ny lov om elektroniske tillitstjenester som trådte i kraft 15. juni 2018.Prop. 71 LS (2017–2018). https://www.regjeringen.no/ contentassets/5638484b9693422e966e4734ac9b2355/no/pdfs/prp201720180071000dddpdfs.pdf Formålet med reglene i forordningen er å styrke tilliten til elektroniske transaksjoner i det indre marked. Forordningen gir blant annet bestemmelser som skal styrke reglene om elektronisk signatur, gjennom for eksempel å stille flere krav til signaturfremstillingssystemene. Med forordningen introduseres også begrepet «tillitstjenester», og med dette utvides hvem som er å anse som tilbyder og dermed underlagt reguleringen. For eksempel gis det regler om elektronisk segl (en mekanisme som knytter et dokument til en juridisk person), elektronisk tidsstempel m.m. Formålet er at de strengere kravene til tillitstjenestene skal øke tilliten blant brukerne. I tillegg er det et formål at et harmonisert regelverk om krav til tillitstjenester skal gjøre det enklere å selge slike tjenester på tvers av landegrensene. Europaparlamentet og Rådet vedtok 18. april 2018 en forordning om grensekryssende pakkeleveringstjenester.Regulation (EU) 2018/644 of the European Parliament and of the Council of 18 April 2018 on cross-border parcel delivery services. https://eur-lex.europa.eu/legal-content/ EN/TXT/?uri=CELEX%3A32018R0644 Formålet med forordningen er bedre grensekryssende pakkeleveringstjenester gjennom et mer effektivt tilsyn og økt åpenhet rundt og tilgjengelighet til informasjon om priser på ulike grensekryssende pakkeleveringstjenester. Bare selskap med 50 ansatte eller flere er omfattet, men dette unntaket gjelder ikke for selskap som er etablert i mer enn én medlemsstat. Tilbydere som er omfattet av forordningen, må sende inn et sett med grunnleggende data til den nasjonale tilsynsmyndigheten, inkludert informasjon om underleverandører. Tilbyderne må også rapportere inn priser for enkeltsendinger over 500 gram. Det skal gis tydelig informasjon om tilbudet som gis, prisene som kreves, og klagemuligheter og -prosedyre. Forordningen inneholder også bestemmelser om at tilsynsmyndighetene skal kunne identifisere urimelig høye priser. Forordningen er ment å bidra til økt konkurranse og lavere priser, og gjennom dette bidra til økt e-handel. Forordningen er under vurdering i EØS/EFTA-statene. Et nytt regelverk utviklet på europeisk nivå skal gjøre det enklere med grenseoverskridende netthandel i det indre marked. Som en oppfølging av strategien for et digitalt indre marked fremmet Europakommisjonen 25. mai 2016 den såkalte ehandelspakken som består av tiltak for å styrke forbrukervernsamarbeid, tiltak mot geoblokkering og annen form for diskriminering basert på bosted, etableringssted eller nasjonalitet, og bedre grensekryssende forsendelse av pakker (omtalt under punkt 6.4.3 ovenfor). Det indre marked bygger på et grunnleggende forbud mot diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet. Dette kommer til uttrykk i de fleste regelverk. Diskrimineringsforbudene bidrar sammen med konkurransereglene til å hindre markedsdeling. For næringsdrivende og forbrukere er det viktig å kunne henvende seg til de leverandørene som tilbyr de beste vilkårene uavhengig av hvor tilbyderen og kunden befinner seg. Dette øker produktiviteten i økonomien. De generelle diskrimineringsforbudene har ikke vært effektive, blant annet fordi handelsnæringen ikke i tilstrekkelig grad har innrettet seg etter dem. For å bøte på dette, og for å tilpasse regelverket til utviklingen i nettbasert handel de senere årene, vedtok EU i 2018 en ny forordning mot geoblokkering.Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) 2018/302 af 28. februar 2018 om imødegåelse af uberettiget geoblokering og andre former for forskelsbehandling på grundlag af kundernes nationalitet, bopæl eller hjemsted i det indre marked og om ændring af forordning (EF) nr. 2006/2004 og (EU) 2017/2394 og af direktiv 2009/22/EF (EØS-relevant tekst. ) https://eur-lex.europa.eu/legal-content/DA/ TXT/?uri=CELEX:32018R0302 Med geoblokkering forstås normalt utestengelse av nettbrukere fra bestemte nettjenester basert på deres geografiske tilhørighet. Geoblokkeringsforordningen favner videre. Forordningen gjelder omsetning av både varer og tjenester, både på nettet og i mer tradisjonelle former. Den forbyr enhver form for forskjellsbehandling basert på nasjonalitet eller geografisk tilhørighet. Handelsnæringen blir underlagt en mer detaljert regulering i geoblokkeringsforordningen enn den har vært tidligere. Diskrimineringsforbudene i geoblokkeringsforordningen kan deles i tre. Handelsnæringen kan for det første ikke blokkere eller begrense kunders tilgang til nettsider basert på kundens nasjonalitet eller geografiske tilhørighet. En tilbyder kan heller ikke videresende kunder til deler av nettsiden sin som er særskilt rettet mot kunder med bestemt nasjonalitet eller geografisk tilhørighet, uten at kunden samtykker til dette. Dersom kunden samtykker til å gå til en annen del av nettsiden, skal det være mulig å gå tilbake til den siden kunden opprinnelig gikk inn på. Det tredje diskrimineringsforbudet gjelder betalingsløsninger. Næringsdrivende som tilbyr kundene å benytte bestemte elektroniske eller kortbaserte betalingsløsninger, pålegges å la alle kunder benytte denne betalingsløsningen. Dersom man for eksempel aksepterer betaling med kredittkort fra Mastercard, kan man ikke begrense dette til å gjelde Mastercard utstedt i Norge. Handelsnæringen kan fortsatt bestemme hvilke betalingsløsninger de ønsker å tilby, og hvilke stater de ønsker å levere til. På samme måte kan de fortsatt tilby forskjellige alminnelige avtalevilkår, inkludert priser, i forskjellige stater og regioner. Handelsnæringen kan imidlertid ikke hindre kunder fra forskjellige steder tilgang til disse tilbudene. Geoblokkeringsforordningen inneholder en plikt for EØS-statene til å utpeke organer som kan håndheve forordningens bestemmelser. Dette reguleres nærmere i forordningen om samarbeid mellom myndigheter som er omtalt nedenfor. Med økende handel over landegrensene er det viktig at myndighetene har gode samarbeidsmekanismer for raskt å kunne avdekke og stanse brudd på forbrukervernregler. Dette er viktig for forbrukerne og for å kunne hindre at useriøse aktører i markedet får fordeler ved ikke å ta forbrukervernreglene på alvor. En ny forordning om forbrukervernsamarbeid ble vedtatt i desember 2017.Forordning nr. 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning mv. (CPC-forordningen). https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:32017R2394&from=EN Den erstatter gjeldende forordning nr. 2006/2004. Forordningen skal sikre god og effektiv håndheving av EUs forbrukervernregler på tvers av landegrensene. Forordningen trer i kraft 17. januar 2020, og vil etter planen innlemmes i EØS-avtalen i løpet av 2019. En evaluering gjennomført i regi av Europakommisjonen viste at gjeldende forordning fungerte godt, men at det var potensial for et mer effektivt håndhevingssystem. Forordningsforslaget regulerer mye av det samme som gjeldende forordning og dagens regelverk. Ny forordning inneholder mer detaljerte og forpliktende regler om samarbeidet mellom håndhevingsorganene, særlig når en overtredelse berører flere medlemsstater og mange forbrukere. I tillegg gir den håndhevingsorganene utvidet undersøkelses- og håndhevingsmyndighet. Det settes særlig fokus på å undersøke og stanse overtredelser i den digitale sfæren, og den nye forordningen sikrer at håndhevingsorganene holder følge med den digitale utviklingen. Blant annet skal håndhevingsorganene, enten selv eller via for eksempel en domstol, kunne fjerne digitalt innhold på nettsider, apper og andre nettbaserte grensesnitt eller eventuelt stenge tilgangen til disse. Forslag om gjennomføring av ny forordning i norsk rett var på alminnelig høring fra 28. juni til 28. september 2018. Et hovedtrekk ved omstillingen i handelsnæringen er at stadig mer av omsetningen flyttes over på digitale plattformer. Selskaper bygger opp store plattformer som en sentral brikke i virksomhetenes forretningsmodeller/økosystemer for handel. For denne typen virksomhet er det en fordel å være stor fordi plattformen blir mer relevant for bedrifter og forbrukere når de har tilgang til mange varer på ett sted. En enkel illustrasjon på en plattform er at kjøpesentre flyttes over på nett. Det at omsetningen flyttes over på digitale plattformer innebærer store muligheter for næringslivet. Digitale plattformer gir bedrifter tilgang store kundegrupper, i tillegg til eksisterende infrastruktur, logistikk og betalingsløsninger. I Norge er Kompletts Marketplace og Finn.no eksempler på digitale plattformer for salg av varer. Fremveksten av plattformer stiller også nye krav til reguleringer fra myndighetene. Se også omtale av dette i kapittel 8.2.1. I 2017 lanserte Komplett en ny digital plattform for salg av varer fra eksterne nettbutikker, kalt Komplett Marketplace. Finn.no er en markedsplass på nett som formidler ulike typer tjenester for privatpersoner og bedrifter. Plattformen knytter sammen kjøper og selger av blant annet bil, bolig og bruktgjenstander og er en stor aktør i jobbmarkedet. Selskapet bygger nå opp et nytt forretningsområde for salg av nye varer. Europakommisjonen har de siste par årene hatt et fokus på balansen mellom plattformeiere og bedrifter som tilbyr varer og tjenester via disse plattformene (platform to business, P2B). Kommisjonen har vist til at rundt en million bedrifter i EU bruker plattformer for å tilby varer og tjenester for å nå forbrukere, og det er estimert at rundt 60 prosent av alt privat konsum og 30 prosent av offentlig konsum relatert til den totale digitale økonomien skjer via plattformer. Kommisjonen har identifisert en rekke utfordringer som mindre aktører står overfor i møte med store plattformselskaper, slik som uforutsette og ensidige endringer av kontraktsvilkår, urimelig fjerning og nedgradering av produkter, uklare vilkår for tilgang til og bruk av forbrukerdata som plattformene samler inn, og mangel på effektive tvisteløsningsordninger. Forslaget omfatter plattformer som for eksempel Finn.no, Kompletts Marketplace, Amazon og eBay, det kan være app-butikker (f.eks. Google Play og Apple App Store) og sosiale medier som Facebook og Instagram. Forslaget omfatter større åpenhet rundt rangeringskriterier hos søkemotorene (f.eks. Google Search og Bing) for virksomheter som ikke har et kontraktsforhold med disse tjenestene. Forordningsforslaget inneholder krav om offentliggjøring av parametere som benyttes for rangering av produktene som tilbys på plattformene. Forslaget har regler som gjelder avtalevilkårene til plattformtilbyderen, blant annet at avtalevilkårene til plattformtilbyderen skal være beskrevet på en klar måte. Videre skal det fremgå av avtalevilkårene dersom tjenestetilbyderen forskjellsbehandler som følge av at plattformen selv tilbyr varer og tjenester, eller gjennom virksomheter tjenestetilbyderen kontrollerer. Videre inneholder forordningsforslaget en bestemmelse om at utvalgte organisasjoner skal kunne gå til sak på vegne av grupper av foretak og forsvare deres kollektive interesser overfor plattformer og søketjenester. Dette gjenspeiler en bestemmelse introdusert på forbrukersiden i «New Deal for Consumers» (jf. punkt 6.4.6). Kommisjonen har uttalt at forslaget til P2B-forordningen på mange måter er regulatorisk «nybrottsarbeid», og det blir viktig å følge den videre utviklingen i disse markedene tett. Kommisjonen har derfor som en del av initiativet lansert et «EU Observatory» for å overvåke fremtidige utfordringer og muligheter innenfor plattformøkonomien. Forordningsforslaget må sees i sammenheng med konkurranselovgivning og forbrukervernlovgivning. Forordningsforslaget om P2B går lenger enn konkurranseretten fordi praksis mellom plattformer og bedrifter som anses urimelig rammes bare av konkurranseretten når den også kan bevises å ha konkurransemessig skadevirkning. Kommisjonen viser til et faktisk avhengighetsforhold mellom plattformene og bedriftene. Selv om plattformselskapet ikke har dominerende stilling i konkurranserettslig forstand, har aktørene i realiteten få alternative salgskanaler å velge mellom, eller de må være til stede på alle de sentrale plattformene for å få tilstrekkelig eksponering. Ettersom markedet på etterspørselssiden som regel består av svært mange (små) aktører, har disse også begrenset forhandlingsstyrke. Et eksempel fra konkurranserettens område viser at irregulær adferd fra store aktører kan ha betydelige konsekvenser. I boksen under redegjøres det for Europakommisjonens vedtak sommeren 2017 om Googles prissammenligningstjeneste. I Kommisjonens avgjørelse pålegges Google å stoppe sin illegale praksis og avstå fra enhver handling som måtte ha samme eller tilsvarende formål eller virkning. Google pålegges å overholde prinsippet om likebehandling av konkurrerende prissammenligningstjenester og egne tjenester. Google har brakt Kommisjonens avgjørelse inn for domstolen. Internettplattformer som Google, Facebook, Twitter o.l. blir en stadig større kanal for innhold som er publisert av brukerne. Det bidrar til økt ytringsfrihet. Samtidig øker det faren for at ulovlig innhold publiseres og spres. Det kan være propaganda for terrorisme, barnepornografi, oppfordring til rasisme og krenkelse av opphavsrettigheter og forbrukerrettigheter. Forskning og innovasjon er noe virksomheter driver med fordi det lønner seg. Det kan gi opphav til nye varer og tjenester og nye arbeids- og produksjonsmetoder som gir virksomheten et konkurransefortrinn. En politikk som skal stimulere til mer forskning og innovasjon i næringslivet, må ha som utgangspunkt at forskning og innovasjon kan være en del av virksomhetenes kjernevirksomhet og vil bli utført også uten offentlig støtte. Det er mange politikkområder som påvirker hvor lønnsomt det er for næringslivet å drive forskning og innovasjon. Noen påvirker lønnsomheten direkte gjennom for eksempel tilskudd eller skattefradrag til å gjennomføre forsknings- og innovasjonsprosjekter. Andre politikkområder kan ha stor betydning selv om de ikke har som formål å fremme forskning og innovasjon. Skattepolitikken og konkurransepolitikken kan for eksempel påvirke lønnsomheten dersom et prosjekt lykkes, og vil derfor også påvirke hvorvidt prosjektet i det hele tatt blir satt i gang. Direkte støtte til forskning og innovasjon vil også påvirke andre politikkområder. For eksempel kan støtte til forskning og innovasjon ha direkte innflytelse på konkurranseforholdene i et marked. En god forsknings- og innovasjonspolitikk vil derfor også ta inn over seg at støtte til forskning og innovasjon ikke skal få uheldige konkurransemessige effekter. En dårlig innovasjonspolitikk kan bidra til at én aktør får uforholdsmessige gode vilkår i konkurransen med andre. En god innovasjonspolitikk kan gi nye løsninger som ellers ikke ville blitt utviklet, og stimulere til økt konkurranse og nyskaping. Regjeringen satser på en innovasjonspolitikk som virker. Siden 2013 har regjeringen styrket de landsdekkende, næringsrettede ordningene for forskning og innovasjon kraftig. Stor konkurranse om midlene sikrer at kun de prosjektene med det største potensialet får støtte. Ordningene skal bygge opp under de initiativene som kommer fra næringslivet selv og stimulere næringslivet til å øke sin egen forsknings- og innovasjonsinnsats. På samme måte som det er svært stor variasjon i størrelse, lønnsomhet og konkurranseforhold i ulike deler av handelsnæringen, er det også stor variasjon i forsknings- og innovasjonsaktiviteten. Mens mange virksomheter ikke driver med forskning og innovasjon, er andre langt fremme og store brukere av det offentlige virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon. Næringsinndelingen kan skjule store forskjeller mellom virksomhetene i en næring, samtidig som det kan være flytende grenser mot andre næringer. Store industrikonsern vil for eksempel ha en mangfoldig virksomhet som til dels kan være kjøp av innsatsfaktorer til produksjonen og salg av varene de produserer. Produksjonen av en vare kan i noen sammenhenger være uløselig knyttet til engrosvirksomheten som håndterer salget av den samme varen. Det gir derfor ikke alltid mening å skulle lage skarpe skiller mellom ulike næringer. Dette er grunnen til at det overordnede målet til forsknings- og innovasjonspolitikken er knyttet til verdiskaping i Norge som helhet og ikke til bestemte næringer. Bevilgningene til forskning og innovasjon i næringslivet skal bidra til størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Regjeringen legger til rette for omstilling og et mer innovativt, kunnskapsintensivt og mangfoldig næringsliv. Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli et av de mest innovative landene i Europa. Verdiskaping og produktivitetsvekst krever både fornyelse og forbedring. Virksomheter og entreprenører må ta i bruk ny kunnskap, bruke eksisterende kunnskap på nye måter, utvikle nye produkter og løsninger og finne nye bruksområder. Innovasjon er en samlebetegnelse for vellykket fornyelse. Det er den viktigste drivkraften for produktivitetsvekst. Det er flere grunner til at det offentlige støtter forskning og innovasjon utover det næringslivet selv står for. Forskning som utføres og finansieres av en virksomhet, kan skape verdier for andre virksomheter. Siden virksomheten i liten grad vil vektlegge positive effekter som ikke tilfaller dem selv, kan resultatet være at det blir gjennomført færre prosjekter enn det som er ønskelig fra samfunnets side. I slike tilfeller kan offentlig støtte til forskning bidra til større samlet verdiskaping. Offentlig støtte til forskning og innovasjon skal derfor bidra med midler til ordninger som gjør at næringslivet satser mer på forskning og nyskaping enn det ellers ville gjort. Forsknings- og innovasjonspolitikken har som formål å øke samlet verdiskaping uavhengig av næring. Vi har med andre ord ikke en spesifikk forsknings- og innovasjonspolitikk for tjenestenæringene eller handelsnæringen. Over en lang periode har forsknings- og innovasjonsvirkemidlene gått i retning av flere åpne konkurransearenaer og færre virkemidler rettet mot bestemte temaer eller bransjer. Historisk har mange av de bransjerettede programmene lagt hovedvekt på industrien og vært lite relevante for handelsnæringen. Satsingen på de åpne konkurransearenaene har derfor vært positiv for handelsnæringen de siste tiårene, og satsingen har blitt intensivert under denne regjeringen. I begynnelsen av 2000-årene fikk forskning og innovasjon i tjenestesektoren økt oppmerksomhet. Dette fikk også konsekvenser for forsknings- og innovasjonspolitikken. Hervikutvalget (NOU 2000: 7) og St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning la grunnlaget for opprettelsen av brede, åpne konkurransearenaer som Skattefunn og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Begge virkemidlene var åpne for tjenestesektoren og førte til at flere forsknings- og innovasjonsprosjekter i tjenestenæringene, inkludert handelsnæringen, kunne søke om offentlig støtte. BIA bidro til at gode forskningsprosjekter som tidligere ikke hadde passet inn i de ulike tematiske og bransjerettede programmene, fikk større mulighet til å få støtte. I tillegg til at mange programmer tidligere kun var rettet mot utvalgte næringer, ble virkemiddelapparatet kritisert for at det hadde for liten forståelse av innovasjonsaktiviteten som foregikk i tjenestenæringene, og var for opptatt av teknologiske oppfinnelser. Forskningsrådet og Innovasjon Norge gikk gjennom programmene sine og diskuterte om man hadde vært for opptatt av en forsknings- og innovasjonsforståelse som passet bedre for industrien enn for de ulike delene av tjenestesektoren. Begge aktørene gjorde et grundig arbeid for å dokumentere hvor stor andel av støtten som gikk til tjenesteaktiviteter og til tjenestesektoren. Mobilisering av forsknings- og innovasjonsprosjekter i tjenestesektoren, styrking av åpne programmer som Skattefunn og BIA og økt bevissthet om tjenesteinnovasjon i virkemiddelapparatet har ført til en kraftig økning i handelsnæringens bruk av virkemiddelapparatet fra 2005 og fram til i dag. I 2005 var det totalt 68 virksomheter fra handelsnæringen som fikk støtte fra Forskningsrådet (se figur 7.2). I 2016 var antallet 332. Selv om det har vært en kraftig økning i antall virksomheter totalt som får støtte til forskningsprosjekter, ble andelen som gikk til handelsnæringen, fordoblet fra 1 til 2 prosent i perioden. Vi ser en tilsvarende økning i bruken av virkemidlene til Innovasjon Norge og i bruken av Skattefunn. I 2016 var det 629 handelsnæringsvirksomheter som benyttet Skattefunn og 958 som fikk støtte fra Innovasjon Norge. Hos Innovasjon Norge og i Skattefunn kommer om lag 9 prosent av brukerne fra handelsnæringen. FoU-kostnadene i handelsnæringen er hovedsakelig finansiert av virksomhetene selv. Flere og bedre forskningsprosjekter har også ført til større uttelling i offentlige støtteordninger til forskning og innovasjon. Det er særlig støtte i form av skattefradrag for forsknings- og utviklingsaktiviteter (Skattefunn) som har økt. Øvrig offentlig støtte til forskning og innovasjon i handelsnæringen kommer i hovedsak fra Norges forskningsråd. Industriens og andre produksjonsvirksomheters salg av egne produkter regnes som regel som et naturlig ledd i produksjonsvirksomheten og grupperes derfor som industri eller som hjelpeavdeling. Den delen av handelsnæringen som har mottatt mest støtte til forskning og utvikling, er likevel ofte knyttet til industrivirksomheter. Engroshandel med sykepleie- og apotekvarer (farmasøytiske preparater) og maskiner og utstyr, herunder maskiner og utstyr til olje- og gassutvinning og bygge- og anleggsvirksomhet, står for om lag 20 prosent av støtten til forsknings- og innovasjonsaktiviteter i handelsnæringen de siste ti årene. Her er det mange virksomheter med forsknings- og utviklingsaktivitet. I de andre delene av handelsnæringen er noen få virksomheter som står for nesten alle forsknings- og innovasjonsprosjektene. Felles for virksomhetene i handelsnæringen med flest forsknings- og utviklingsprosjekter er at forskningen ledes av forskningsinstitutter eller andre virksomheter og ikke av virksomhetene selv. Eksempler på dette er Bamas og Felleskjøpets deltakelse i forskningsprosjekter ledet av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Som en følge av dette er teknologi og landbruks- og fiskerifag de to store fagfeltene det forskes mest på innenfor i handelsnæringen. Innovasjon Norge, fylkeskommunene (gjennom ulike næringsfond) og Siva er de viktigste virkemiddelaktørene som støtter næringsutvikling i handelsnæringen, herunder etablering av nye virksomheter. I 2016 fikk nesten 160 virksomheter hjelp til næringsutvikling gjennom Sivas inkubasjonsprogram, mens nær 100 virksomheter fikk internasjonal markedsrådgivning fra Innovasjon Norge. Virkemiddelapparatet er relevant og støtter mange gode forsknings- og innovasjonsprosjekter i og for handelsnæringen. Regjeringen er opptatt av at virkemidlene skal ha størst mulig effekt på innovasjon og verdiskaping i næringslivet. De siste årene har vi fått et bedre datagrunnlag til å si noe om hvordan ulike virkemidler brukes av ulike næringer. Dette arbeidet vil vi styrke fremover. Digitaliseringen har vært en viktig bidragsyter for innovasjon i handelsnæringen (se kap. 3). Digitaliseringen øker konkurransen, kompetansen og prispresset i næringen. En rekke studier har sett på hvordan digitaliseringen påvirker virksomhetene, men det er lite forskning som viser hvilken effekt digitaliseringen har på forbrukere, sysselsettingen i næringen og verdiskapingen i samfunnet (Pedersen, Solem og Kristiansen, 2018).Pedersen, P.E., Solem, B.A.A., og Kristiansen, E. (2018). Digitaliseringens påvirkning på varehandelen – en litteraturstudie. Horten: Universitetet i Sørøst-Norge. Regjeringen vil bidra til at kunnskapen om konsekvensene av digitalisering og innovasjon i handelsnæringen skal bli bedre ved å finansiere forskning på området. Organisasjonene i arbeidslivet har vært aktive med å bygge opp kunnskapen på området og vil bli involvert i arbeidet. Regjeringen jobber kontinuerlig for å utvikle og forbedre virkemiddelapparatet. Regjeringen vil jobbe for en mer effektiv politikk ved å samle inn årlige data om tildelingene fra virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon og kartlegge hvordan støtten treffer ulike næringer. Dataene skal gjøres tilgjengelig for forskning og utredninger i større grad enn tidligere. Regjeringen har også besluttet at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Formålet med gjennomgangen er å sørge for at vi får mest mulig verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser innenfor bærekraftige rammer ut av midlene som kanaliseres gjennom virkemiddelapparatet. Senter for tjenesteinnovasjon (CSI) ble opprettet som et senter for fremragende innovasjon i 2011. Senteret er tilknyttet Norges Handelshøyskole. Senter for tjenesteinnovasjon har en rekke deltakerbedrifter og -institusjoner som Telenor, DNB og Virke. Senteret har jobbet med næringsrelevant forskning som forskning på nye forretningsmodeller, innovasjonsledelse, tjenestedesign og økonomien bak tjenesteinnovasjon. Senteret har også utviklet en egen innovasjonsindeks. FOOD er et femårig forskningsprosjekt i samarbeid mellom NHH og NorgesGruppen. Det ble opprettet i 2016 og skal forske på problemstillinger knyttet til dagligvaremarkedet. Senteret jobber hovedsakelig med kjennetegn ved markedet, konkurranse og produktivitet. Forskning på innovasjon i tjenester bidrar med næringsrelevant forskning for handelsnæringen og nyttig kunnskap for videreutvikling av politikken. De brede, åpne konkurransearenaene fungerer godt for å støtte forsknings- og innovasjonsprosjekter i handelsnæringen. Bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon har økt betydelig siden regjeringen tiltrådte i 2013. Regjeringen foreslår i budsjettforslaget for 2019 å opprettholde et høyt nivå på bevilgningene til forskning og innovasjon for å sikre langsiktig konkurransekraft, omstillingsevne og stimulere til vekst i privat, konkurranseutsatt næringsliv. Mer forskning og utvikling i næringslivet gir verdiskaping og vekst gjennom utvikling av nye varer og tjenester, produksjonsmetoder og løsninger. Regjeringen prioriterer de næringspolitiske virkemidlene som har høyest innovasjonsgrad og effektivitet, og viderefører satsingen på de brede landsdekkende ordningene. Dette er virkemidler som stimulerer til forsknings- og utviklingsaktivitet i næringslivet. Gjennom Skattefunn får næringslivet skattefradrag for kostnader til forskning og utvikling (FoU). Formålet er å stimulere næringslivets egen FoU-innsats. Ordningen er rettighetsbasert. Dette innebærer at alle prosjekter som tilfredsstiller kravene i lov og forskrift, har rett til skattefradrag. I tilfeller hvor det beregnede skattefradraget overstiger den utlignede skatten, skal det overskytende beløpet utbetales ved skatteoppgjøret. Det beregnede skattefradraget er begrenset til 20 prosent av de berettigede kostnadene til godkjent FoU-prosjekt for små og mellomstore foretak (SMB) og 18 prosent for andre foretak. Skattefunnordningen er utvidet betydelig. Beløpsgrensen for egenutført FoU er hevet fra 5,5 mill. kroner til 25 mill. kroner, mens samlet beløpsgrense for egenutført FoU og FoU innkjøpt fra godkjente forskningsinstitusjoner er hevet fra 11 mill. kroner til 50 mill. kroner. I tillegg er den maksimale timesatsen for egne ansatte økt fra 530 kroner til 600 kroner. BIA (Brukerstyrt innovasjonsarena) finansierer prosjekter som skal gi høy verdiskaping både for de deltakende bedriftene og for samfunnet. Karakteristisk for disse bedriftene er at de har evne, vilje og motivasjon til å drive forskningsbasert innovasjon og har et internasjonalt perspektiv på virksomheten sin. Prosjektene organiseres i konsortier hvor bedrifter og forskningsmiljøer samarbeider om resultatene. Bedriftene som deltar i prosjektene, deler på kunnskap samtidig som det bygges verdensledende kompetansemiljøer i Norge. BIAs viktigste virkemiddel er en åpen konkurransearena der prosjekter fra ulike områder konkurrerer om å få støtte på grunnlag av forskningskvalitet, innovasjonsgrad og verdiskapingspotensial. Prosjektene er initiert av næringslivet, og drivkraften ligger i bedriftenes egne strategier og behov. BIA skiller seg på denne måten fra Forskningsrådets øvrige programmer som retter seg mot spesifikke bransjer eller fag. I 2019 foreslår regjeringen å bevilge over 650 mill. kroner til Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Dette er 250 mill. kroner mer enn i 2013. Landsdekkende innovasjonslån i Innovasjon Norge fremmer omstilling gjennom å utløse innovative investeringer. Innovasjonslån benyttes som toppfinansiering av prosjekter som private aktører ikke vil ta hele risikoen ved å finansiere. Rammen for låneordningen har økt betydelig i denne regjeringsperioden. For 2019 foreslår regjeringen en låneramme på 1,2 mrd. kroner. Etablerertilskuddsordningen skal støtte gründere med nye ideer med stort vekstpotensial. Tilskuddet kan brukes til å utvikle egen kompetanse, kjøpe kompetansetjenester av andre, tilpasse varen eller tjenesten til markedet eller som sikkerhet for å innhente mer kapital. Innovasjon Norge har selv handlingsrom til å prioritere midler mellom innovasjonslån og etablerertilskudd. Gjennom økte bevilgninger har Innovasjon Norge fått langt større mulighet til å støtte innovative nyetableringer enn tidligere. Innovasjonskontrakter (tidligere forsknings- og utviklingskontrakter) er tilskudd til et forpliktende og målrettet samarbeid mellom to eller flere parter innenfor næringslivet eller mellom næringslivet og det offentlige. Målgruppen er normalt små og mellomstore leverandørbedrifter. Regjeringen har foreslått å bevilge 400 mill. kroner til ordningen i 2019. Formålet med Forny2020 er verdiskaping gjennom kommersiell utnyttelse av forskningsresultater utført ved universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter. Forny2020 virker gjennom å gi verifiseringsstøtte til utvalgte prosjekter og tilskudd til lokale prosjektmidler. Det er etablert en rekke sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) med det formål å styrke innovasjonsevnen i næringslivet gjennom satsing på langsiktig forskning i et nært samarbeid mellom forskningsaktive bedrifter og fremstående forskningsmiljøer. SFI utvikler kompetanse på høyt internasjonalt nivå på områder som er viktige for innovasjon og verdiskaping. Ordningen skal stimulere bedrifter til innovasjon, skape aktivt samarbeid mellom innovativt næringsliv og forskningsmiljøene og fremme utvikling av næringsrettede forskningsmiljøer som ligger i den internasjonale forskningsfronten. Ordningen bidrar til teknologioverføring, internasjonalisering og forskerutdanning. Det forutsettes samfinansiering mellom bedrifter, vertsinstitusjon og Norges forskningsråd. Ordningen er åpen for alle temaer som kan være av betydning for innovasjon og verdiskaping i næringslivet, og sentrene bidrar til å løse samfunns- og næringsutfordringer på sine områder. Bedriftene må delta aktivt i senterets styring, finansiering og forskning. Sentrene blir etablert for en periode på maksimalt fem pluss tre år. Ordningen nærings-ph.d. i Norges forskningsråd skal stimulere til forskerrekruttering i næringslivet og bidra til at akademia får kunnskap om næringslivet og næringslivets FoU-behov. Ordningen er et virkemiddel for å styrke samspillet mellom bedrifter, i for eksempel handelsnæringen, og forskningsinstitusjoner uten at det må være organisert i et større forskningsprosjekt. Undersøkelser tyder på at en overveiende majoritet av kandidatene blir i næringslivet og over halvparten blir i bedriften. Flere kandidater blir ansatt ved et universitet. Dette bidrar til en ønsket fysisk mobilitet mellom sektorer og til å utdanne forskere med kompetanse innenfor begge sektorene. I markeder med effektiv konkurranse kommer forbrukerne i fokus. Dersom bedriftene skal overleve i markedet er de avhengig av å tiltrekke seg forbrukerne. Dette gjør de blant annet ved å være effektive, slik at kostnader og priser holdes nede. Det gjøres også ved at bedriftene er innovative og utvikler nye produkter som forbrukerne vil ha. Bedriften som lykkes med innovasjon får et forsprang på sine konkurrenter. Konkurrentene vil prøve å innhente forspranget og eventuelt gå forbi ved å tilby bedre produkter i konkurransen om forbrukernes gunst. Effektiv konkurranse er dermed helt sentralt for at forbrukerne skal få gode og mange produkter til lavest mulig pris. Effektiv konkurranse mellom bedrifter bidrar til effektiv ressursbruk. I velfungerende markeder blir bedriftene mer skjerpet, priser og kostnader holdes nede og norsk næringsliv blir mer konkurransedyktig. Effektiv konkurranse virker dermed også positivt for omstilling og vekst. Velfungerende markeder sikres best gjennom en streng konkurranselov som håndheves effektivt. Forebygging og avdekking av konkurransekriminalitet er den viktigste oppgaven. Konkurransekriminalitet er for eksempel ulovlig prissamarbeid, anbudssamarbeid, markedsdeling og misbruk av markedsmakt. Kontrollen med fusjoner og oppkjøp er en viktig oppgave for å hindre at noen bedrifter blir for dominerende og får for stor markedsmakt. Handelsnæringen er i utvikling. Viktige trender er økningen i netthandelen og begynnende tilbud om selvbetjent betaling. Nye driftsformer virker positivt på konkurransen og gir valgfrihet for forbrukerne. Konkurransepolitikken utfordres stadig ved at den teknologiske og kommersielle utviklingen skaper nye markeder, bransjeglidninger og samhandlingsformer mellom bedrifter og mellom forbruker og bedrifter som dagens regelverk ikke har tatt høyde for. Det gjelder både vurderinger av situasjonen i enkeltmarkeder og for nye produkter. I dette kapittelet gjennomgås konkurransereglene, konkurransemyndighetenes arbeid med ny teknologi og utfordringene i markedene for dagligvarer. Regjeringen vil legge til rette for økt konkurranse innenfor detaljhandel og distribusjon av matvarer og andre dagligvarer. Målestokken for politikken er forbrukeren, og konkurransen må styrkes både blant leverandørene og kjedene for at forbrukerne skal komme bedre ut. Eksempler på slike konkurransebegrensninger er koordinering av priser eller andre forretningsvilkår, fastsettelse av produksjonsbegrensninger eller ulike vilkår for likeverdige ytelser. Forbudet gjelder likevel ikke dersom samarbeidet skaper effektivitetsgevinster som oppveier ulempene for kundene. Bestemmelsene gjelder både samarbeid mellom konkurrenter på samme ledd i en verdikjede (horisontale samarbeid) og avtaler mellom foretak på ulike omsetningstrinn (vertikale samarbeid), for eksempel mellom produsent og detaljist. Forbudet gjelder avtaler mellom uavhengige foretak, mens selskaper i samme konsern ikke er omfattet. Konkurransebegrensende samarbeid deles rettslig sett i to kategorier; samarbeid med konkurransebegrensende formål, og samarbeid med konkurransebegrensende virkning. Avtaler som har konkurransebegrensende formål, er forbudt uten at det er nødvendig å påvise at de har konkurransebegrensende virkning. Dette gjelder de mest alvorlige formene for konkurranseskadelig samarbeid, som prissamarbeid, kunde- og markedsdeling, anbudssamarbeid, eller det å fastsette minste bindende videresalgspriser i en vertikal avtale. Konkurransebegrensende samarbeid som faller utenfor formålskategorien, er først ulovlige dersom det kan påvises konkurransebegrensende virkninger. Samarbeid med konkurransebegrensende virkning, er samarbeid som typisk har et helt legitimt formål, men som går for langt i å koordinere foretakenes adferd i markedet. Innkjøpssamarbeid, markedsføringssamarbeid, FoU-samarbeid, produksjons- og prosjektsamarbeid og en rekke former for vertikale restriksjoner, kan være eksempler på samarbeid som enten kan være konkurranseskadelige, eller konkurransefremmende, avhengig av hvordan samarbeidet er utformet, og de samarbeidende foretakenes markedsstilling. Analysen av virkninger vil ta utgangspunkt i om samarbeidet er til gunst for kundene (såkalt konsumentvelferdsstandard), i form av for eksempel lavere priser, nye produkter eller høyere kvalitet på eksisterende produkter. Det er gitt utfyllende retningslinjer for hvordan reglene anvendes av konkurransemyndighetene. Det er normalt vanskelig for myndighetene å oppdage og bevise skjulte karteller. Derfor har konkurransemyndighetene sterke undersøkelsesfullmakter. Konkurransemyndighetene kan blant annet foreta uanmeldt bevissikring hos foretakene og i visse tilfeller i lederes private hjem. For å lette oppdagelsen av karteller er det innført ordninger med lempning av gebyr for foretak som bringer opplysninger om ulovlige avtaler frem for Konkurransetilsynet. Konkurranseloven § 10 er likt utformet som EØS-avtalens artikkel 53, og artikkel 101 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV). Samarbeid og avtaler mellom foretak på samme omsetningstrinn kalles for horisontale avtaler. Konkurransebegrensende samarbeid mellom konkurrenter har vanligvis større skadevirkninger, enn konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak på ulike ledd i verdikjeden. Denne typen avtaler er det vanskelig for myndighetene å komme på sporet av og føre bevis for eksistensen av. Det er utfordringene knyttet til denne typen avtaler som har gjort det nødvendig å gi konkurransemyndighetene sterke undersøkelsesfullmakter. Etter domstolsprøving kan konkurransemyndighetene foreta bevissikring når det er rimelig grunn til å anta at loven eller vedtak i medhold av loven er overtrådt. Avtaler i strid med forbudene er ugyldige. Det offentlige bruker ofte å lyse ut bestillinger på anbud. Dette gir foretakene like vilkår for å tilby sine tjenester, og det offentlige får muligheten til å dekke sine behov på rimeligste måte. Vellykket bruk av anbud avhenger blant annet av at aktørene faktisk konkurrerer om jobben. Konkurransetilsynet fattet 4. september 2017 vedtak der fem elektroservicebedrifter ble ilagt overtredelsesgebyr på til sammen over 18 mill. kroner for brudd på konkurranseloven i form av ulovlig anbudssamarbeid. Konkurranseklagenemnda opprettholdt vedtaket den 31. august 2018, men reduserte overtredelsesgebyrene i saken. Saken gjaldt samarbeid mellom konkurrenter i forbindelse med en anbudskonkurranse utlyst av Undervisningsbygg Oslo KF våren 2014 for vedlikehold og reparasjon av elektriske installasjoner i skolebygg. Anbudskonkurransen gjaldt inngåelse av rammeavtaler om kjøp av elektrotjenester. Samarbeidet bestod i at fem av totalt 13 aktører som deltok i anbudskonkurransen, samordnet prisene sine før de leverte tilbud. Handelsnæringen er historisk sett en næring hvor kjøp og videresalg er det sentrale i virksomheten, selv om direktesalg fra produsent til forbruker også er handelsvirksomhet. Det har da særskilt interesse å se nærmere på hvordan avtaler mellom kjøpere og selgere på ulike omsetningstrinn kan påvirke konkurranseforholdene. Ut fra økonomisk teori anses imidlertid skadepotensialet for slike avtaler å være lite så lenge den horisontale konkurransen fungerer godt. Enkelte vertikale restriksjoner kan også avhjelpe markedssvikt som oppstår i den vertikale verdikjeden, og slik virke positivt på ressursutnyttelsen. I bransjer med stor konsentrasjon eller spesielle forhold vil det være økt grunn til også å vurdere vertikale avtaler. Tilsyn med markeder hvor konsentrasjonen er sterk på så vel produsent-, grossist- og detaljistleddet, slik som i dagligvarehandelen, er en prioritert oppgave for norske konkurransemyndigheter. Vertikale avtalebestemmelser vil ha konsekvenser for konkurransen når de påvirker konkurransen mellom merker, altså konkurransen mellom leverandørene, og når de påvirker konkurransen innenfor et merke, altså mellom butikkene som selger samme vare. Dette kalles henholdsvis inter- og intramerkekonkurranse. Eksternaliteter er handlinger hvor en aktørs tilpasning får virkning for en eller flere andre. Vertikale begrensninger kan gi økonomiske fordeler for samfunnet der de motvirker negative eksternaliteter i distribusjonen, hvor interessene til leverandør og distributør av et produkt vil kunne sprike. De kan imidlertid også begrense konkurransen der avtalene har en slik effekt. En vertikal avtaletype som vanligvis skader konkurransen, er når leverandøren fastsetter videreforhandlernes priser. Dette hindrer priskonkurranse mellom videreforhandlerne. Et unntak fra dette er fastsettelse av maksimale bindende videresalgspriser. Det hindrer distributørene i å sette prisene høyere og slik også redusere salget og lønnsomheten hos leverandøren. Undertiden kan imidlertid også slike maksimalpriser ha en normerende effekt på de faktiske prisene. I markeder hvor prisene er helt transparente, vil da konkurranse ofte foregå på andre parametere. Andre vertikale begrensninger kan gjøre det vanskeligere for konkurrentene ved klausuler om ikke å forhandle et eller flere konkurrerende merker. I en vertikal verdikjede med selvstendige aktører vil disse kunne ha enkelte motstridende interesser. En leverandør som øker sin markedsføringsinnsats, vil øke fortjenestemulighetene for distributørene uten at disse foretar seg noe, og omvendt. Avtalevilkår om markedsføringsbidrag og hylleplassbetaling kan være virkemidler for å løse slike eksternaliteter. Dersom både leverandør og videreforhandler har en så sterk markedsposisjon at de kan ta priser som overstiger de marginale kostnadene, vil de hver for seg sette priser som senker lønnsomheten hos avtalemotparten. Dette fenomenet kalles «dobbel marginalisering» og er et eksempel på en struktur hvor det kunne være en fordel for samfunnet om enhetene ble slått sammen, og hvor en vil kunne akseptere avtalevilkår som reduserer effektene av at enhetene opererer hver for seg. På den annen side er det som nevnt over tillatt med maksimal bindende videresalgspris, og det kan være et tilstrekkelig virkemiddel for foretakene til å unngå problemet med dobbel marginalisering. Andre hensyn som kan ivaretas ved vertikale avtalevilkår, er hensynet til veiledning eller service for produkter. Her vil leverandøren kunne ha interesse i bare å selge til distributører med et visst faglig kompetansenivå. Selger leverandøren uten å stille krav, vil distributørene med lavest servicenivå kunne distribuere varen til lavere priser, men kanskje på en måte som på sikt svekker varens kvalitetsrykte. Dette kalles for «gratispassasjerproblemet» og betegner blant annet tilfeller hvor kjøperen får kjøpsveiledning i en butikk og deretter kjøper varen i en nettbutikk eller hos en lavprisbutikk uten servicetilbud. Såkalt «cash-back» kan brukes som et virkemiddel fra leverandøren for å understøtte butikker med et visst servicenivå. Det innebærer at kjøperen får en rabatt direkte av grossisten ved kjøp av varer i autoriserte butikker. Dette forekommer blant annet i fotobransjen. Andre produkter, ofte luksusprodukter, ønsker produsenten ofte å distribuere i spesielt utstyrte butikker med mye innsats av veiledning og markedsføring overfor den enkelte kunden. Leverandøren vil i slike tilfeller kunne se seg tjent med å sette standarder for utsalgenes praksis, beliggenhet og utstyrsnivå. Dette er et annet virkemiddel for å løse det såkalte gratispassasjerproblemet. Netthandel gir nye utfordringer til slik handelspraksis. En del håndhevingssaker i senere år er knyttet opp mot aktørenes avtalevilkår ved nettsalg og tilhørende markedsføringsaktiviteter. Det er i forskrift gitt såkalt gruppefritak fra forbudene mot vertikale avtaler. Forskrift av 21. juni 2010 nr. 898 om anvendelse av konkurranseloven § 10 tredje ledd på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptreden. Forskriftene tilsvarer Europakommisjonens forordning 330/2010 og gjelder til og med mai 2022. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/ 2010-06-21-898. Kommisjonen har begynt arbeidet med revisjon av unntaket. Unntaket fritar en del avtaler fra forbudsbestemmelsene. Hensikten er å lette vurderingen for foretakene og gi dem sikkerhet for å kunne gjennomføre avtaler som oppfyller vilkårene i gruppeunntaket. Unntaket er nokså detaljert utformet med nærmere beskrivelse av ulike vilkår som må oppfylles. Det forhold at en avtale ikke kan komme inn under gruppeunntaket, medfører imidlertid ikke at den er forbudt. Overtredelse må eventuelt fastslås etter en konkret analyse av det enkelte tilfellet. Unntaket gjelder for avtaler mellom foretak som opererer på ulike trinn i en produksjons- eller distribusjonskjede. Det gjelder også for avtaler mellom sammenslutninger av detaljister og den enkelte detaljist i sammenslutningen, typisk er innkjøpssamarbeid, når ingen av medlemmene har større årlig omsetning enn 50 mill. EUR. Unntaket gjelder bare der både kjøper og selger har en markedsandel som ikke overstiger 30 prosent av markedene for så vel kjøp som salg av avtaleproduktene. Det gjør at avtaler mellom foretak som ikke er store på sine markedsområder, kan komme inn under unntaket. Det er overgangsregler for foretak som vokser seg ut over grensen på 30 prosent. Europakommisjonen bøtela i juli 2018, i fire separate avgjørelser, elektronikkprodusentene Asus, Denon & Marantz, Philips og Pioneer med til sammen 111 mill. EUR for å ha pålagt nettbutikker faste priser eller minstepriser. Detaljene var noe ulike i disse sakene. Overtredelsene skjedde til ulike tidspunkter mellom 2011 og 2015 i flere land. For Pioneers vedkommende også i Norge i form av hindringer for videresalg til andre land. Unntaket gjelder imidlertid ikke der avtalene inneholder særlig alvorlige begrensninger av konkurransen. En rekke typer avtalevilkår som har nærmere angitte formål, anses som slike restriksjoner. De omfatter blant annet en selgers fastsettelse av kjøperens videresalgspriser, med unntak av ensidig fastsatte maksimalpriser. Fastsettelse av videresalgspriser hindrer konkurranse mellom videreforhandlere. Andre alvorlige konkurransebegrensninger er visse former for avtaler som begrenser videresalg i eksklusive eller selektive salgssystemer. Slike restriksjoner kan skade horisontal konkurranse, for eksempel ved å dele opp markedet. Adgang til å fastsette minste bindende videresalgspriser på nye bøker har i en årrekke vært ett av virkemidlene i språk- og litteraturpolitikken. Ved å la forlagene fastsette bokhandlenes priser på nye bøker, reduseres priskonkurransen på bokhandlerleddet, og nyutgivelser sikres en høyere inntektsstrøm i verdikjeden. Formålet er å gi forlagene anledning til å satse på nye forfatterstemmer og gi ut et mangfold av kvalitetslitteratur. Adgangen til å fastsette bindende videresalgspriser er sikret gjennom forskrift nr. 1716/2014 om unntak fra konkurranselovens § 10 for samarbeid ved omsetning av bøker. Andre særlig alvorlige konkurransebegrensninger som faller utenfor unntaket, er enkelte begrensninger i aktivt eller passivt videresalg fra medlemmer av selektive distribusjonssystemer. Et selektivt distribusjonssystem er et system der leverandøren bare selger til forhandlere som er utvalgt på grunnlag av bestemte kriterier, og disse forhandlerne ikke selger til forhandlere som ikke er godkjent innenfor det området som leverandøren har reservert for å drive systemet. Hvis det forekommer en særlig alvorlig konkurransebegrensning, kan en i tillegg ta som utgangspunkt at det trolig heller ikke foreligger omstendigheter som gjør at avtalen kan fylle vilkårene etter § 10 tredje ledd. Det blir i så fall avtalepartene som må vise dette i en konkret sak. Unntaket kan ikke anvendes på konkurranseklausuler som varer i mer enn fem år eller som stilltiende fornyes, unntatt særlig angitte regler for lokaler. Unntaket omfatter heller ikke bestemmelser som pålegger medlemmer av et selektivt distribusjonssystem ikke å forhandle merkene til bestemte konkurrerende leverandører. Konkurransemyndighetene kan etter en konkret vurdering trekke tilbake gruppeunntaket der det likevel er behov for å foreta en konkret vurdering av konkurransevirkningene. Vertikale avtaler som ikke kommer inn under gruppeunntaket, må vurderes etter de effekter de har på konkurransen. EFTAs overvåkningsorgan har kunngjort egne retningslinjer for dette, som tilsvarer Europakommisjonens omfattende retningslinjer.EFTA. (2012). Retningslinjer for vertikale begrensninger (2012/EØS/65/01). Hentet fra: http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea-supplements/norwegian/2012-no/su-nr-65-no-22-11-2012.pdf. Slike retningslinjer er ikke bindende for domstolene, men gir foretakene omfattende veiledning til hvordan konkurransemyndighetene vil vurdere ulike forhold. Internett er en distribusjonskanal med voksende betydning for handelen. Retningslinjene for vertikale konkurransebegrensninger veileder om hvordan konkurransemyndighetene anvender regelverket på distribusjonsavtaler knyttet til salg over internett. For eksempel kan vareprodusenter etter gruppeunntaket på nærmere vilkår benytte eksklusivavtaler med distributørene knyttet til bestemte områder eller kundegrupper. Slik eksklusivitet kan imidlertid ikke omfatte passivt salg, det vil si salg hvor en kunde som sogner til et slikt eksklusivt område, selv oppsøker en selger i et annet område. Dette reiser avgrensningsspørsmål knyttet til hvilke typer salg over internett som skal anses som «passive» i gruppeunntakets forstand. Begrensningsmulighetene knyttet til internettsalg via tredjemannsplattformer har vært vurdert av EU-domstolen. I en prejudisiell uttalelse til Oberlandesgericht Frankfurt am Main i saken mellom Coty Germany GmbH, en leverandør av luksuskosmetikk, og Parfümerie Akzente, en videreselger i et selektivt salgssystem, fastslår EU-domstolen at for å opprettholde et image for varene som luksusvarer, kan distribusjonsavtalen inneholde et forbud mot salg på tredjemannsplattformer når øvrige vilkår knyttet til avtalen er oppfylt.1 Avtalen hindret ikke videreselgeren i å ha internettsalg eller la seg finne via søkemotorer. Den aktuelle tredjemannsplattform var i dette tilfelle Amazon.de. Avtaler om begrensninger for distributørers nettsalg er forenlig med gruppeunntaket bare hvis salgsfremmende tiltak eller salg over internett ville føre til aktivt salg til for eksempel andre distributørers eksklusive områder eller kundegrupper. Nettbasert reklame direkte rettet mot bestemte kunder, anses som en form for aktivt salg til disse kundene. Områdebaserte bannere på tredjemenns nettsider anses for eksempel som en form for aktivt salg rettet mot området der disse bannerne blir vist. Generelt anses tiltak som utføres spesifikt innenfor ett område eller overfor én kundegruppe, som aktivt salg til dette området eller denne kundegruppen. For eksempel anses det å betale en søkemotor eller leverandør av nettbasert reklame for å få reklame vist spesifikt for brukere i et bestemt område, som aktivt salg til dette området. Distributørene kan ikke forbys å la seg finne ved søk på leverandørens produkt. Tysk høyesterett for alminnelige saker (Bundesgerichthof) bestemte i desember 2017, at en klage over lovanvendelse fra Asics, en produsent av sportsutstyr, over en avgjørelse fattet av en delstatsrett ikke kunne tas til følge.1 Asics kan etter dette ikke totalforby sine videreforhandlere å la seg identifisere gjennom søk på leverandørens (Asics) merkenavn på prissammenligningssøkemotorer. Saken ble ansett som såpass klar at en ikke innhentet uttalelse fra EU-domstolen. Den tyske konkurransemyndigheten uttalte i en kommentar at hvis produsenter som selv selger på internett og/eller samarbeider med store markedsplattformer, for eksempel Amazon, samtidig legger begrensninger på sine gjennomgående små eller mellomstore videreforhandlere, vil e-handelen etter hvert bli konsentrert hos produsenten selv, noen få større detaljister og enda færre ledende markedsplattformer. I henhold til gruppeunntaket kan leverandøren imidlertid kreve at kvalitetsstandarder oppfylles ved bruk av nettstedet til videresalg av dennes varer, på samme måte som leverandøren kan kreve at kvalitetsstandarder oppfylles av en butikk eller ved salg gjennom katalog, eller ved annonsering og salgsfremmende tiltak generelt. Dette kan være særlig relevant ved selektiv distribusjon. Under gruppeunntaket kan leverandøren for eksempel kreve at deres distributører har ett eller flere utsalgssteder eller utstillingslokaler som et vilkår for å bli medlem av distribusjonssystemet. På samme måte kan en leverandør kreve at når distributørene benytter tredjemannsplattformer for nettsalg, skal disse oppfylle de standarder og vilkår som er avtalt mellom leverandøren og distributøren for distributørens bruk av Internett. For eksempel kan det ifølge retningslinjene avtales at når distributørens nettside ligger på en tredjemannsplattform, så skal kunder ikke kunne komme til distributørens nettside gjennom en side som har navnet eller logoen til tredjemannsplattformen. Mange kjeder i handelsnæringen er franchisekjeder med felles profil, men med selvstendige kjøpmenn som eiere eller drivere av det enkelte utsalget. Franchiseavtaler brukes til å regulere vilkårene for at en kjøper får overført knowhow til markedsføringsformål. Slike avtaler omfatter lisenser på intellektuelle eiendomsrettigheter til varemerker eller logoer og knowhow som anvendes til distribusjon av varer eller levering av tjenesteytelser. Franchisegiveren vil normalt gi franchisetakeren kommersiell eller teknisk bistand. Det kan for eksempel være leveringsservice, utdannelse, rådgivning om fast eiendom, finansiell planlegning og så videre. Systemet gjør at både leverandør og distributør investerer i effektiv distribusjon av det aktuelle produktet. Lisenser i franchiseavtaler er normalt omfattet av gruppefritaket så lenge det dreier seg om avtaler for å utnytte intellektuelle eiendomsretter i markedsføringen og ikke overføringen av rettighetene som sådan. Bestemmelser i franchiseavtaler som har til hensikt å beskytte bruken av merkevaren overfor tredjepart, anses normalt ikke som konkurransebegrensende. Jo mer omfattende overføringen av knowhow i avtalen er, jo større er sannsynligheten for at de vertikale begrensningene kan anses å virke effektiviserende. Distribusjonsvederlag er faste beløp som leverandører innenfor rammene av et vertikalt forretningsforhold betaler til distributørene. Slike betalinger kan ta ulike former, som betaling for å få produktet markedsført i en periode, også kalt hylleplassbetaling, «slot allowance», eller fortsatt hylleplass i en påfølgende periode, «pay to stay». Slike avtaler vil kunne virke effektiviserende der hvor leverandøren har bedre kunnskap enn distributøren om hvordan salget av produktet, særlig et nytt produkt, vil bli. De kan også gi leverandøren et større ansvar for risikoen ved introduksjon av produkter hvor leverandøren nyter godt av distributørens markedsføring. Dertil kommer at hylleplass er en begrenset ressurs, slik at prissetting kan være en hensiktsmessig måte å fordele den på. Slike vilkår er dekket av gruppeunntaket så lenge begge aktørene har markedsandeler under 30 prosent. I en konkret vurdering av slike vilkår vil det blant annet måtte ses på om beløpene er så store at de kan gi leverandørene motiv til å benytte færre distributører, eller alternativt føre til at konkurrerende leverandører stenges ute. Det er gitt et særskilt gruppeunntak for handel med motorvogner.Forskrift av 24. august 2010 nr. 1214 om anvendelse av konkurranseloven § 10 tredje ledd på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptreden i motorvognsektoren. Reglene tar særlig sikte på å beskytte konkurransen i ettermarkedene, det vil si markedene for reservedeler, vedlikehold og reparasjon av motorvogner. Det er særlig konkurransen mellom merkeverksteder og uavhengige verksteder som kan fordre tilsyn fra konkurransemyndighetene for å fungere. Det er gitt egne gruppeunntak for teknologioverføringsavtaler, forsknings- og utviklingsavtaler, spesialiseringsavtaler med flere. KonkurransetilsynetsKonkurransetilsynet: http://www.konkurransetilsynet.no/ , EU-kommisjonensEU-kommisjonen: http://ec.europa.eu/competition/ index_en.html og EFTAs overvåkningsorgansEFTAs overvåkningsorgan: http://www.eftasurv.int/ competition/ temasider for konkurranse inneholder en oversikt over relevant regelverk, veiledninger og nyheter. Konkurranseloven § 11 svarer til EØS-avtalen artikkel 54 og traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 102. Det er forbud mot at ett eller flere foretak utilbørlig utnytter sin dominerende stilling, jf. konkurranseloven § 11. Foretak som har markedsmakt, kan i større eller mindre grad opptre uavhengig av konkurrentene. Det klassiske eksemplet på dette er et monopol. Skadevirkningen av monopol er lavere produksjon og høyere priser. Produkter som det er betalingsvilje for i markedet, blir likevel ikke produsert fordi det for monopolet er mer lønnsomt å begrense produksjonen for å oppnå høyere pris. Samtidig vil et monopol som ikke fullt ut er beskyttet av regelverk eller naturlige årsaker, ofte stimulere til etablering av konkurrenter. Dette vil være tilfellet ved observasjon av høy fortjeneste over tid. Det er ikke forbudt å inneha eller opparbeide seg markedsmakt, men reglene gjør at slike foretak er utestengt fra å benytte en del forretningsmetoder. I praksis er det imidlertid ulike former for misbruk som tar sikte på å stenge konkurrenter ute eller redusere deres muligheter til å konkurrere, som går igjen i saker som behandles av konkurransemyndighetene, såkalt ekskluderende misbruk. De sentrale eksemplene på ekskluderende misbruk er eksklusivavtaler, lojalitetsskapende rabatter, ulike former for koblingshandel, rovprising, marginskvis eller diskriminerende prisvilkår. Om et foretak kan anses å ha en dominerende stilling, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av konkurranseforholdene i det relevante markedet. En høy markedsandel kan indikere at et foretak er dominerende. Det følger av praksis fra EU-domstolen at dersom et foretak har en markedsandel på over 50 prosent i en viss periode, kan en dominerende stilling presumeres å foreligge med mindre det foreligger spesielle omstendigheter. Et foretak vil sjelden ha en dominerende stilling ved en markedsandel på under 40 prosent, selv om dette ikke kan utelukkes. Dersom foretaket, selv med stor markedsandel, møter motmakt i form av store kjøpere som kan skifte leverandør raskt eller er så viktige kjøpere at foretaket likevel ikke kan tilpasse seg uavhengig, vil dette kunne motvirke dominans og skadevirkninger av slike foretaks forretningspraksis. Motmakten anses ikke som tilstrekkelig virkningsfull dersom kjøpermakten bare skjermer en bestemt krets eller en mindre del av kjøperne fra det dominerende foretakets markedsmakt. Det kan være mange former for misbruk. Hva slags form det tar, har ikke betydning. Av interesse i forbindelse med handelsnæringen kan blant annet nevnes lojalitetsrabatter. Dersom slike rabatter blir så sterke at de har en innelåsende virkning for kjøperne, slik at lønnsomheten av å velge en ellers konkurransedyktig leverandør blir borte, vil slike rabatter lett være i strid med regelverket. Slik innelåsende effekt kan for eksempel oppstå der rabatten gis tilbakevirkende kraft på hele kjøpsbeløpet når kjøpet overstiger fastsatte nivåer. I situasjoner hvor en kjøper står i utsikt til å oppnå en stor rabatt ved å nå en slik grense, vil selv svært gunstige tilbud fra alternative leverandører måtte velges bort, og kjøperen er «bundet» til den dominerende leverandøren. Koblingshandel kan også være en misbruksform. Verken konkurranseretten eller forbrukere flest har noe imot at sko leveres sammen med skolisser, selv om de kan anses som separate produkter. Er det derimot ikke naturlig sammenheng mellom produktene som kobles sammen, vil en dominerende aktør kunne selge et annet produkt sammen med hovedproduktet, til skade for konkurransen i markedet for det andre produktet. På tilsvarende vis som ved konkurranseregulerende avtaler mellom foretak vil også konkurransebegrensende adferd fra et dominerende foretak bli vurdert med hensyn til om det kan påvises effektivitetsgevinster av adferden som oppveier de konkurransemessige ulempene. Det er mange grunner til at foretak slår seg sammen eller kjøper opp andre selskaper. Større kundebase og synergieffekter i administrasjon, produksjon og innovasjon er noen av dem. For at konkurransen skal kunne virke, er det imidlertid viktig å beskytte markedsstrukturer mot så sterk konsentrasjon at det oppstår sterk markedsmakt. Hvis to foretak i et allerede konsentrert marked slår seg sammen, får det flere effekter. De fusjonerende foretakene kan sammen få en markedsstilling som gjør dem i stand til å øke prisene. Dette kalles ensidige effekter. Når antallet aktører i et konsentrert marked går ned, øker også sannsynligheten for stilltiende samarbeid eller kartellvirksomhet. Dette kalles koordinerte effekter ved foretakssammenslutninger. Også sammenslutninger av foretak som i mindre grad konkurrerer med hverandre, kan være problematisk dersom de blir i stand til å endre differensieringen av sine produkttilbud eller å selge koblede produkter. Dette kalles konglomerate effekter. Konkurransemyndighetene i EØS har en oppgavefordeling der de nasjonale myndighetene håndterer foretakssammenslutninger med virkning som er begrenset til egen jurisdiksjon, mens fusjoner med virkning i flere land håndteres av EU-kommisjonen, og i EFTAs overvåkningsorgan om virkningen skjer i EFTA-statene. Inngrep mot fusjoner og oppkjøp kan enten være at man forbyr hele transaksjonen, eller at man godkjenner den på vilkår. Man kan enten pålegge strukturelle vilkår (selge ut deler av virksomheten) eller adferdsmessige vilkår (typisk krav om tilgang på ikke-diskriminerende vilkår). Av og til kan det oppstå konkurranseproblemer i lokale markeder ved sammenslutning av lokale butikker. Likevel er det i praksis fusjoner og oppkjøp hvor større handelskjeder er aktører, som blir gjenstand for nærmere vurdering hos konkurransemyndighetene. Typisk for varehandelen er at det enkelte foretaket markedsfører en hel rekke produkter overfor den enkelte kunden. Når tilbudene varierer, vil også konkurransepresset mellom foretak i samme bransje kunne variere. Det gjør at den klassiske tilnærmingen ved å beregne konsentrasjonsmål i et relevant marked for homogene produkter, ikke gir det mest presise utgangspunktet for å vurdere virkningene av en konsentrasjon i markedet. For å foreta vurderinger i forbindelse med kontroll av foretakssammenslutninger mellom selskaper med differensierte produkter gjør konkurransemyndighetene oftere bruk av direkte markedsundersøkelser for å få et klarere bilde av konkurransen mellom ulike aktører.Shapiro, C. (1995) «Mergers with Differentiated Products». Address by Carl Shapiro, Deputy Assistant Attorney General, Antitrust Division, U.S. Department of Justice before the American Bar Association Thursday, November 9, 1995. Hentet fra: https://www.justice.gov/atr/speech/ mergers-differentiated-products Hvis partene er nære konkurrenter, vil de før fusjonen få solgt mindre om de ensidig øker prisen på produktene, fordi noen kunder da vil velge å handle hos den nære konkurrenten.EU-kommisjonen (2004): Retningslinjer for vurdering af horisontale fusioner efter Rådets forordning om kontrol med fusioner og virksomhedsovertagelser (2004/C 31/03) punkt 28–29. https://eur-lex.europa.eu/legal-content/DA/TXT/PDF/?uri=CELEX:52004XC0205(02)&from=EN Slås nære konkurrenter sammen, vil et slikt tap motvirkes av den økte fortjenesten ved at det tapte salget til den nære konkurrenten blir en gevinst i det sammenslåtte foretaket. Økes prisen også hos den andre parten, vil selvsagt noe av salget også forsvinne til fjernere konkurrenter, men dersom en slik prisøkning likevel blir lønnsom, er det en indikasjon på at en slik sammenslutning i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse i det aktuelle markedet. For å studere slike forhold nærmere gjennomfører konkurransemyndighetene bruker- eller forbrukerundersøkelser som legges til grunn for vurderingen av foretakssammenslutningen. Slik kan en gjøre nærmere anslag for det som er betegnet som ensidige effekter ovenfor. Ulempene slike effekter fører med seg, må vurderes opp mot mulighetene for nyetableringer og om det kan påvises effektiviseringsgevinster som følge av fusjonen. Konkurransetilsynet har brukt slike metoder blant annet i sakene hvor det grep inn mot sammenslutningen mellom Peppes Pizza og Dolly Dimple's og ved inngrepet mot Plantasjens oppkjøp av Oddernes Gartneri. For å fremme overholdelse av konkurransereglene kan konkurransemyndighetene reagere med overtredelsesgebyr, anmeldelse eller ulike pålegg om adferdsendringer, for eksempel opphør av konkurransebegrensende forretningspraksis. Private som er påført skade ved overtredelsen, kan søke å få tapet erstattet. Personstraff kan idømmes for overtredelse av en del av forbudene. Den vanligste sanksjonsformen er at Konkurransetilsynet ilegger et overtredelsesgebyr overfor foretak som har brutt konkurranseloven. Overtredelsesgebyret utmåles etter foretakets omsetning og overtredelsens grovhet og varighet, og kan maksimalt settes til 10 % av foretakets samlede omsetning. Dersom foretaket har medvirket til å avdekke overtredelsen, kan det gis hel eller delvis lempning. Overtredelsesgebyr kan påklages til Konkurranseklagenemnda. Grove brudd på konkurranseloven, særlig kartellforbudet i lovens § 10 kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre år, eller i inntil seks år hvis det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. For å sikre at enkeltvedtak blir overholdt, som pålegg om opphør av lovstridig praksis eller pålegg om å gi opplysninger, kan Konkurransetilsynet gi løpende tvangsmulkt inntil forholdet er rettet. Det har i den senere tid vært mye diskusjon rundt forskjellige problemstillinger knyttet til teknologiutviklingen. Særlig rundt temaene stordata (big data), algoritmer og kunstig intelligens, og hvilke implikasjoner og utfordringer den teknologiske utviklingen har og vil få på konkurranserettsområdet. Dels har det vært hevdet at den teknologiske utviklingen i seg selv har konkurranseskadelige virkninger og skaper nye muligheter for konkurranseskadelig adferd. Typisk ved å legge til rette for at dominerende aktører kan utnytte markedsmakten sin eller gjøre det lettere for markedsaktører å samarbeide og samordne virksomheten sin. Dels skaper den nye problemstillinger som den tradisjonelle konkurranseretten ikke har tilstrekkelige og oppdaterte virkemidler til å takle. Det må i denne sammenhengen heller ikke glemmes at den teknologiske utviklingen har mange og omfattende positive virkninger, slik som store muligheter for effektivisering og bedre og mer tilpassede produkter for brukerne. Nedenfor er det gitt en kort oversikt over noen av problemstillingene som har vært reist, og hvilke implikasjoner de kan få for konkurransen og håndhevingen av konkurransereglene. Andre beslektede temaer er saker knyttet til såkalte prisparitetsklausuler ved ulike onlineportaler, særlig ved hotellbooking, og problemer knyttet til geoblokking og prisstrategier som «drip-pricing» (en teknikk hvor en hovedpris blir gitt innledningsvis med store bokstaver, og så følger diverse tillegg etter hvert), og formuleringer som «kun få eksemplarer igjen til denne prisen» og lignende. Vi har ingen omforent definisjon av stordata, og uttrykket har heller ikke noen direkte rettslige implikasjoner i konkurranseretten som gjør det nødvendig å ha en presis og uttømmende definisjon for å forstå de konkurranserettslige problemstillingene. En viss oppfatning av hva begrepet omfatter, kan likevel være nyttig. Et vanlig utgangspunkt er Gartners definisjon med de tre V-er, som er: stort volum (volume), stor variasjon og bredde i informasjon (variation) og rask endring (velocity).Gartner analyst Doug Laney (2001). Noen ganger legges det også til verdi (value). Stordata er altså store og varierte mengder data som er i stadig endring. IBM har valgt å ta med enda et element i sin definisjon av stordata: pålitelighet (veracity), som viser til den usikkerhet som kan være knyttet til kvaliteten i dataene, og viktigheten av å kunne stole på dataene. Stordata er blitt et moteord som ofte benyttes i markedsføring av selskaper som har utviklet teknologi som er i stand til å behandle slike datasett. Selv om mange snakker om stordata i forskjellige betydninger, betyr det egentlig datasett som er så store og komplekse at de er vanskelige å håndtere med konvensjonelle verktøy. Stordata leder ofte tankene til selskaper som Amazon, Apple, Netflix, Facebook, Twitter, Google, Yahoo og IBM, men også mange selskaper i Norge sitter på enorme datamengder om kunder, produkter, transaksjoner m.m. At forskjellige selskaper eller offentlige organer sitter på store mengder informasjon om kunder/borgere, er ikke noe nytt, men nå finnes det teknologi som gjør det mulig å samle inn, lagre og analysere enorme datamengder raskt og kostnadseffektivt, noe som gjør det mulig å sette sammen strukturert og ustrukturert informasjon, og bruke denne informasjonen til å se sammenhenger og få innsikt som tidligere ikke var mulig. Det er ingen tvil om at virksomheter som lykkes med stordata, får et konkurransefortrinn i forhold til andre gjennom å ta riktige beslutninger basert på riktig informasjon. Dette er ofte informasjon som er allment tilgjengelig, men som bare de som er gode på strukturert dataanalyse, klarer å utnytte. Bruken av stordata vil også føre til fordeler for konsumentene i form av nye og bedre tilpassede produkter. Det er stor uenighet både om hvilke konsekvenser stordata vil ha, både for samfunnet som helhet og i et konkurranserettslig perspektiv. Optimistene mener fremveksten av stordata og algoritmer vil bli «a key basis of competition, underpinning new waves of productivity growth, innovation, and consumer surplus» (McKinsey, 2011),Mc Kinsey Global Institute (2011) «Big data: The next frontier for innovation, competition, and productivity» McKinsey.com. Hentet fra http://www..ckinsey.com/ business-functions/digital-mckinsey/our-insights/big-data-the-next-frontier-for-innovation mens skeptikerne ser på det som en alvorlig trussel mot demokratiet (Helbing et al., 2017)Dirk Helbing, Bruno S. Frey, Gerd Gigerenzer, Ernst Hafen, Michael Hagner, Yvonne Hofstetter, Jeroen van den Hoven, Roberto V. Zicari, Andrej Zwitter (2017). «Will Democracy Survive Big Data and Artificial Intelligence?» Scientificamerican.com. Hentet fra https://www.scientificamerican.com/article/will- democracy-survive-big-data-and-artificial-intelligence/ og menneskehetens fremtid (Gibbs, 2014).Samuel Gibbs (2014). «Elon Musk: artificial intelligence is our biggest existential threat» Theguardian.com. Tilgjengelig på https://www.theguardian.com/technology/2014/ oct/27/elon-musk-artificial-intelligence-ai-biggest- existential-threat Også på konkurranseområdet har meningene om hvilke konsekvenser teknologiutviklingen vil ha, variert fra optimisme til pessimisme og til en mer pragmatisk «vente og se»-holdning. Nedenfor vil noen av problemstillingene som har vært oppe i debatten, bli presentert. Man har spurt seg hvilke implikasjoner stordata kan ha for konkurransemyndighetenes arbeid med å motvirke konkurranseskadelige foretakssammenslutninger og misbruk av dominerende stilling, og om det er behov for nye måter å arbeide på og nye virkemidler for å håndtere utfordringene som teknologiutviklingen medfører. Utgangspunktet er klart: Når konkurransemyndighetene vurderer fusjoner eller eventuelt misbruk av dominerende stilling som involverer stordata, vil dette skje innenfor det vanlige konkurranserettslige og -økonomiske rammeverket. Utgangspunktet er de vanlige teoriene om horisontale eller vertikale skadevirkninger. Her som ellers må hvert tilfelle behandles individuelt, og det er vanskelig å gi noen generelle anvisninger på hvordan stordata-saker skal behandles, utenom at man må være oppmerksom på visse problemstillinger som ofte vil forekomme. I konkurranseanalysen vil stordata typisk bli vurdert fra to vinkler: Ved behandlingen av en foretakssammenslutning kan det for eksempel være av interesse å vurdere om ii) blir påvirket negativt av transaksjonen. Selv om behandlingen av hver enkelt sak skjer innenfor det vanlige konkurranseøkonomiske og konkurranserettslige rammeverket, må dette tilpasses de særlige utfordringene i stordata-sakene.https://www.bundeskartellamt.de/SharedDocs/ Meldung/EN/Pressemitteilungen/2016/10_05_2016_ Big%20Data%20Papier.html Eksempler på dette er at mange av sakene som gjelder stordata, handler om plattformeffekter. Det er en rekke slike plattformselskaper, som Google, Uber, Amazon og andre. Utfordringen blir da å analysere plattformeffektene korrekt og vurdere hva dette for eksempel innebærer for sentrale begreper som «pris» og «transaksjon». Nettverkseffekter er det også viktig å ha oversikt over. For brukere av sosiale medier er det viktig at flest mulig av deres bekjente/krets bruker samme plattform, og søkemotorer som Google vil få bedre produkter ved at mange bruker deres tjenester. Det som er viktig for konkurransemyndighetene, er at slike effekter kan være et gode for forbrukerne, men under gitte forhold også en etableringsbarriere. Dette er imidlertid ikke noe nytt. Det samme gjelder for stordriftsfordeler og innovasjoner, som kan gi effektivitetsgevinster som forbrukerne og samfunnet nyter godt av, men som også kan gi foretaket en dominerende stilling som det kan utnytte til å begrense konkurransen i neste omgang. Det har vært reist spørsmål om hvorvidt det er behov for endringer i bekjempelsen av kartellvirksomhet som følge av utviklingen av stordata, særlig i forbindelse med algoritmer (se neste punkt). For at det skal foreligge en overtredelse av forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid i konkurranseloven, EØS-avtalen eller TEUV artikkel 101, må det foreligge en avtale eller samordnet opptreden. Det kan bli vanskeligere å fastslå at det foreligger en avtale eller samordnet opptreden, fordi den teknologiske utviklingen gjør det enklere å samarbeide med et minimalt behov for kontakt mellom partene. Dette vil gjøre det vanskeligere å skille mellom samarbeid i strid med regelverket og tilfeller av identisk ensidig tilpasning mellom konkurrenter. Sistnevnte er ikke i strid med regelverket, men vil ha tilsvarende virkninger. Det er imidlertid ikke noe nytt at karteller benytter seg av data både for å gjennomføre et ulovlig samarbeid, og for å kontrollere og håndheve de individuelle kartelldeltakernes overholdelse av kartellet. Stordata og algoritmer har imidlertid gjort det enklere å overvåke og kontrollere kartelldeltakerne og å drive kartellvirksomhet, og har ført til mer sofistikerte metoder som gjør det vanskeligere for konkurransemyndighetene å oppdage og bevise eksistensen av et kartell. En algoritme er et sett med operasjoner som – hvis de følges – gir et bestemt resultat, det vil si en oppskrift for å utføre en oppgave eller løse et problem. Algoritmer er derfor ikke begrenset til datamaskinenes verden. Vi omgir oss med algoritmer hele dagen, vi bruker dem når vi pusser tennene, og når vi tar ut penger i minibanken. Algoritmer kan beskrives i et hvilket som helst slags språk, både norsk, engelsk og Java. De fleste dataprogrammer, med unntak av dem som er basert på visse teknikker innenfor kunstig intelligens, utfører oppgavene sine ved hjelp av algoritmer. Dette er et felt som har fått mye oppmerksomhet i konkurransemiljøene i den senere tid. Diskusjonene har blant annet handlet om mulighetene for at bruken av prisalgoritmer kan lette gjennomføringen av eksisterende former for konkurransebegrensende samarbeid og gi opphav til nye former for slikt samarbeid. Man kan også tenke seg at algoritmer blir et eget konkurranseparameter, med foretak som konkurrerer om å utvikle de «beste» algoritmene. Dette kan være positivt for konkurransen dersom forbrukerne drar nytte av effektivitetsgevinstene som skapes, men under gitte markedsforhold vil det i stedet kunne føre til ytterligere konsentrasjon til fordel for aktøren med den mest vellykkede algoritmen. Det foreligger foreløpig begrenset praksis og forskning på området, og mesteparten har konsentrert seg om store plattformoperatører som Amazon og Uber. Det at markedsaktørene forsøker å få informasjon om konkurrentenes priser, er ikke noe nytt. Heller ikke at de har strategier for å respondere på disse. Det som er nytt, er at dette kan automatiseres og skje uendelig mye raskere enn før. OECD ga i 2017 ut en rapport om de konkurransemessige aspektene ved algoritmer.OECD (2017), «Algorithms and Collusion: Competition Policy in the Digital Age»: Hentet fra www.oecd.org/competition/algorithms-collusion- competition-policy-in-the-digital-age.htm I den rapporten ser de på hvorvidt bruken av algoritmer kan gjøre det vanskeligere å avdekke konkurransebegrensende samarbeid, slik som stilltiende samarbeid (tacit collusion), og utfordringene både for håndheving av konkurranseregelverket og for markedsregulering. Utviklingen i bruken av algoritmer har også en rekke positive og effektivitetsfremmende virkninger, slik som bedre modeller for prissetting, bedre markedstilpasning og mer kundetilpassede produkter. Algoritmer kan gi raskere prisjusteringer som følge av at man raskere oppdager endrede markedsvilkår, slik som plutselige endringer i etterspørsel eller kostnader. For selskaper som konkurrerer på pris, og hvor kostnadene plutselig reduseres, innebærer det at de vil kunne senke prisene raskere og dermed raskere nå konkurransemessig likevekt igjen. Bruk av algoritmer kan føre til kostnadsreduksjoner ved at man kan overvåke markedet og justere prisene til en svært lav marginalkostnad. Reduserte etableringsbarrierer er også en mulig effekt av algoritmene, ved at tilgangen til algoritmer kan tenkes å redusere kravene til markedskunnskap som den enkelte tilbyderen trenger. Eksisterende tilbydere vil også enklere kunne utvide eksisterende produktsortiment selv med begrenset forkunnskap. Dette kan føre til at flere tilbydere deltar i de enkelte markedene, og således styrke konkurransen. Enkelte nyere forretningsmodeller, som selskaper som Uber og Airbnb anvender, har prisalgoritmer som en integrert del av forretningskonseptet, og her vil det være vanskelig å skille de konkurransemessige effektene av forretningsmodellen fra de fra prisalgoritmene. Kommisjonen og flere nasjonale konkurransemyndigheter har begynt å undersøke effekten av prisalgoritmer mer inngående.Vestager (2017) «Algorithms and Competition», BundesKartellamt 18th Conference on Competition, Berlin 16 March. https://ec.europa.eu/commission/ commissioners/2014-2019/vestager/announcements/ bundeskartellamt-18th-conference-competition-berlin-16-march-2017_en Grunnen er bekymring for at bruken av algoritmer skal kunne føre til konkurranseskade ved å lette gjennomføringen av konkurranseskadelig opptreden fra enkeltaktører eller gjennom ulike former for samarbeid og samordnet opptreden, både horisontalt og vertikalt. Slike algoritmer kan ved første øyekast synes som en del av en strategi for aggressiv priskonkurranse, mens de i realiteten brukes som verktøy for å overvåke og avdekke brudd på kartellsamarbeid og å straffe disse. Et eksempel på direkte koordinasjon ved bruk av prisalgoritmer er saken som gikk for amerikanske og britiske konkurransemyndigheter om noen foretak som inngikk et prissamarbeid ved salg av plakater, blant annet av Justin Bieber og One Direction på Amazon Marketplace.Department of Justice (2015) «Former E-Commerce Executive Charged with Price Fixing in the Antitrust Division's First Online Marketplace Prosecution». Press release 6 April. https://www.justice.gov/opa/pr/former-e- commerce-executive-charged-price-fixing-antitrust- divisions-first-online-marketplace Deltakerne brukte prisalgoritmeprogrammer som var kommersielt tilgjengelige, for å koordinere prisene. Prisalgoritmen sørget for at de ikke skulle ta en pris som var lavere enn avtalepartneren. Selskapene innrømmet forholdene og ble ilagt bøter for ulovlig prissamarbeid. Selv om utgangspunktet er sikkert, kan det imidlertid være vanskeligere å bevise at det foreligger en «avtale» eller «samordnet opptreden» i slike saker, noe som kan skape problemer for håndhevelsen av konkurransereglene. Det kan også oppstå spørsmål om det foreligger en «avtale» i konkurranserettslig forstand, jf. drøftelsen under behandlingen av kunstig intelligens og selvlærende algoritmer nedenfor. Brukere av algoritmeprogrammer må være oppmerksomme på faren ved å gjøre detaljer om algoritmen tilgjengelige allment eller for konkurrenter, da slik deling kan være ulovlig fordi det kan føre til at mottakeren av informasjonen kan kalkulere aktuelle eller fremtidige priser. Dersom flere aktører benytter seg av samme prisalgoritmeverktøy som er gjort tilgjengelig av en tredjepart, kan dette i enkelte tilfeller føre til beskyldninger om ulovlig samarbeid, selv om dette ikke var intensjonen fra foretakenes side. Her vil ikke prisalgoritmen være ment som et ledd i et prissamarbeid, men prissamarbeidet vil være et resultat av bruken av det samme algoritmeprogrammet. I Eturas-saken sendte administratoren for et litauisk internettreisebookingsystem ut en elektronisk beskjed til reisebyråene sine og informerte om en ny restriksjon i programmet som medførte en begrensning i størrelsen på rabatter.EU-domstolens dom i sak C-74/14 – Eturas and Others EU-domstolen gjorde det klart i saken at reisebyråer som kjente til meldingen, ville bli regnet som medlemmer av et kartell om de ikke offentlig tok avstand fra innholdet i meldingen. Avgjørelsen medfører at en aktør som bruker en tredjeparts algoritmer som setter prisene på et gitt nivå, og som vet at disse også benyttes av konkurrenter, må være ekstra aktpågivende for ikke å bli regnet som deltaker i et ulovlig prissamarbeid. Prissammenligningsverktøy reiser flere problemstillinger i et konkurranseperspektiv. Det er mange positive sider ved fremveksten av slike hjelpemidler, som at forbrukere får mer og bedre informasjon og reduksjon i søkekostnader, noe som vil kunne styrke konkurransen. Nettbaserte prissammenligningsverktøy har imidlertid også vært gjenstand for skepsis og kritikk, for eksempel tvil om man virkelig kan stole på rangeringen, om det forekommer betalt plassering, eller om alle tilbydere er med eller bare de som betaler for å delta. Som et eksempel fra vårt eget land kan man trekke frem debatten rundt den nå nedlagte dagligvareportalen som blant annet skulle gi forbrukerne mulighet til å sammenligne priser hos de forskjellige butikkjedene i sanntid. Konkurransetilsynet og andre var sterkt kritiske til dette fordi det også ville gi kjedene en enkel og effektiv tilgang til konkurrentenes priser. Kunstig intelligens er et forsknings- og utviklingsfelt innenfor datateknologien som studerer intelligent atferd ved hjelp av teoretiske og eksperimentelle dataverktøy og bruker resultatene til å konstruere datasystemer som er «intelligente» i den forstand at de er i stand til å løse problemer og å lære av egne erfaringer. Kunstig intelligens er et felt i sterk vekst og med raskt økende markedsverdi. Større bedrifter og offentlige myndigheter i mange land satser store summer på grunnforskning og produktutvikling. Det er i hovedsak to hoveddrivere som gjør at dyplæring (deep learning) får stor oppmerksomhet i dag: Den ene er store datamengder, stordata. Kunstig intelligens må trenes for å kunne yte og gi presise svar. Til dette kreves millioner av eksempler, altså store datamengder. Den andre er eksistensen av kraftige prosessorer. I tillegg har nye kraftfulle prosessorer som er spesielt godt egnet til å utføre parallelle beregninger, vist seg å være viktig for trening av store nevrale nettverk. Kombinasjonen store datamengder, innovative treningsalgoritmer og stor prosesseringskraft er altså nøkkelen til gjennombruddet for nevrale nettverk i praktisk bruk. Dette er datastrukturer med tilhørende algoritmer som er inspirert av måten nervecellene i en hjerne er organisert på. Bruk av kunstig intelligens-teknologi gir store muligheter for å oppnå rasjonell drift og konkurransefortrinn. Stadig kraftigere utviklingsverktøy kommer på markedet, og det skal nå være mulig også for ikke-eksperter å utvikle enkle ekspertsystemer. Med unntak av de store, beregningsintensive systemene stiller verktøyene og de ferdige produktene ikke lenger krav om spesialutviklet maskinvare. Her ser man for seg en utvikling mot at selvlærende algoritmer / dyplæring potensielt kan føre til en monopolistisk situasjon uten at markedsaktørene uttrykkelig har programmert dem slik. Det vil si at det er fare for at avanserte algoritmer, ved stadig læring og utvikling, kan forutse og tilpasse seg de øvrige markedsaktørenes handlinger (mennesker eller maskiner), slik at disse kan opptre samordnet uten at noen menneskelig vilje står bak det. Man kan for eksempel tenke seg tilfeller som nevnt ovenfor med ulovlig samarbeid på Amazon Marketplace, men i stedet for at tilbyderne snakker sammen om å benytte konkurransebegrensende prisalgoritmer, bruker de uavhengig av hverandre en prisalgoritme som forutser og tilpasser seg de andre markedsaktørenes handlinger, noe som fører til samme resultatet som et klassisk prissamarbeid. Dette kan skje ved at den selvlærende algoritmen/prisroboten etter en periode med læring og eksperimentering finner ut at det som gir brukeren høyest profitt, er kartellpriser. Således vil en prisrobot som i utgangspunktet ga kundene lavest mulig pris ved å legge til rette for rask og enkel sammenligning av priser, på sikt kunne innføre kartellpriser og tap for forbrukeren i form av høyere priser. Disse problemstillingene står høyt på dagsordenen hos nasjonale konkurransemyndigheter og hos Kommisjonen og vil nok fortsette å gjøre det i tiden fremover. Dette vil dermed også være viktig både for dem som tilbyr slike algoritmer/prisroboter, og for dem som eventuelt skal anskaffe seg slike. De må følge med på utviklingen og skaffe seg nødvendig kompetanse, internt eller eksternt, for å etterleve konkurransereglene, som til sjuende og sist er det enkelte foretakets ansvar. Det er flere forhold ved dagligvaremarkedet som kan indikere at konkurransen er begrenset, blant annet høy konsentrasjon og vesentlige etableringshindringer i flere ledd i verdikjeden. Det norske dagligvaremarkedet er konsentrert på både detaljist- og grossistleddet. I tillegg er det få aktører og høy konsentrasjon i mange av leverandørmarkedene, og flere leverandørmarkeder preges av dominerende aktører med svært høye markedsandeler. Høy konsentrasjon betyr ikke i seg selv at konkurransen er svak. Høy konsentrasjon gir imidlertid økt sannsynlighet for svak konkurranse og dermed høyere priser og dårligere kvalitet til forbrukerne. Det kan dessuten være en sammenheng mellom konsentrasjonsgrad på leverandørleddet og konkurransesituasjonen på detaljistleddet. Oslo Economics har i sin rapport fra 2017 pekt på at den sterke markedsmakten på leverandørnivået fører til at kjedene får en sterk interesse av å kjøpe inn i store volum for å oppnå gode betingelser.Se rapporten Etableringshindringer i dagligvaresektoren (2017) av Oslo Economics og Oeconomica. Hentet fra: http://osloeconomics.no/wp-content/uploads/ Etableringshindringer-i-dagligvaresektoren_ref2.pdf Jo større kjøpermakt den største innkjøperen har i forhold til de andre detaljistene, desto mer vil leverandørenes markedsmakt deles med den største kjeden. Dette kan føre til at konkurransen mellom kjedene svekkes, fordi den største kjeden får et varig kostnadsfortrinn. Konsentrasjonen på detaljistleddet i Norge er sammenlignbar med nivået i nabolandene.Se sammenligninger for 2016 i Oslo Economics og Oeconomica (2017). Det som skiller Norge fra nabolandene, er fraværet av utenlandske «hard discount» kjeder, som Aldi, Lidl og Netto. Dette er internasjonale kjeder som er store i andre europeiske land og derfor kan ha skalafordeler på tvers av landegrensene i blant annet innkjøp, knowhow og konseptutvikling. Dette innebærer at de kan skape et sterkere konkurransepress enn markedsandelen i de nordiske landene skulle tilsi. Fraværet av slike kjeder i Norge gjør at dette konkurransepresset mangler i det norske dagligvaremarkedet. Overgangen fra leverandørdistribusjon til kjededistribusjon og mangelen på uavhengige grossister medfører at en nyetablert dagligvarekjede selv må sørge for distribusjon av varer til butikkene sine. Ettersom det er stordriftsfordeler i distribusjon av dagligvarer, medfører dette at egen distribusjon kan bli kostbar for nye kjeder. Følgelig vil nye kjeder ha en konkurranseulempe sammenlignet med de etablerte konkurrentene. Kjededistribusjonen medfører samtidig at nye og mindre leverandører enkelt vil kunne få distribuert sine varer dersom en kjede tar inn produktene. Dette styrker mindre leverandørers konkurransekraft sammenlignet med en situasjon med bare leverandørdistribusjon. Overgangen til kjededistribusjon har derfor trolig styrket konkurransen på leverandørleddet og dermed styrket dagligvarekjedenes forhandlingsmakt overfor leverandørleddet. Dette tilsier at dagligvarekjedene sannsynligvis har kunnet fremforhandle bedre betingelser fra leverandørene. NorgesGruppen og Rema 1000 har begge grossistvirksomhet innenfor servicehandelen. NorgesGruppen har i tillegg betydelig grossistvirksomhet innenfor storhusholdning. Dette muliggjør synergigevinster i innkjøp, lagervirksomhet og distribusjon. NorgesGruppen og Rema 1000 kan derfor dra nytte av mulige stor- og samdriftsfordeler av grossistvirksomheten i disse salgskanalene, noe som kan styrke konkurransekraften deres i dagligvaremarkedet. Det er betydelige skalafordeler i innkjøp. Nye grossister med lavt innkjøpsvolum og kjeder som handler varer gjennom disse, vil derfor ha en betydelig konkurranseulempe sammenlignet med de tre etablerte grossistene.Se drøftelse av dette i Oslo Economics og Oeconomica (2017). Hentet fra: http://osloeconomics.no/wp-content/ uploads/Etableringshindringer-i- dagligvaresektoren_ref2.pdf En nyetablert grossist vil ikke ha tilgang til kunder ettersom de fire kjedene enten har egen distribusjon eller har inngått avtale med en av de tre etablerte grossistene. Nye grossister vil heller ikke ha noe volum å forhandle ut fra og vil følgelig ikke kunne realisere tilsvarende stordriftsfordeler som de tre etablerte grossistene. Dette medfører høye etableringshindringer også på grossistleddet. I arbeidet med meldingen har departementet invitert relevante aktører til å komme med innspill. Virkes bransjeorganisasjon for kiosker og bensinstasjoner, Virke-KBS, har påpekt at alkohollovgivningen oppstiller et skille mellom dagligvarebutikker på den ene side og kiosker og bensinstasjoner på den andre. Etter alkoholforskriften § 3-4 kan kommuner ikke gi salgsbevilling til sistnevnte utsalgssteder. Virke-KBS har bedt om endring eller oppheving av denne regelen. Etter departementets vurdering vil en oppheving av forbudet kunne stimulere til bransjeglidning og slik bidra positivt til konkurransen i dagligvaremarkedet. En eventuell endring av regelverket reiser imidlertid alkoholpolitiske problemstillinger som ikke er utredet og departementet vil ikke gå videre med dette forslaget. Nettbutikker som kan tilby et sortiment tilsvarende en velassortert dagligvarebutikk, vil trolig være det beste alternativet til en dagligvarebutikk. Det kan tenkes å være stordriftsfordeler i netthandel på for eksempel distribusjon, innkjøp, markedsføring og administrasjon. Foreløpig fremstår imidlertid utviklingen i denne delen av markedet som usikker når det gjelder både omfang og lønnsomhet. Slik dagens situasjon er, synes nettaktørene å utøve et begrenset konkurransetrykk på de tradisjonelle dagligvarekjedene. Utfordringene i verdikjeden for mat er sammensatte og dreier seg om både konkurranseforhold, forhandlingseffektivitet og strukturelle forhold. Det har vært utført flere utredninger knyttet til verdikjeden for mat, blant annet Matkjedeutvalget (NOU 2011: 4) og Dagligvarelovutvalget (NOU 2013: 6), og nå sist to utredningsrapporter fra Oslo Economics AS og Ronny Gjendemsjø fra Universitetet i Bergen. Regjeringen arbeider med å undersøke i hvilken grad nye aktørers mangel på stordriftsfordeler i innkjøp kan lede til slike kostnadsulemper, at det innebærer et etableringshinder for nye aktører. I forbindelse med behandlingen av Dok. 8:170 (2017–2018) om balansert makt i verdikjeden for mat og dagligvarer vedtok Stortinget at det skal legges frem et forslag til lov om god handelsskikk med tilsyn som innehar selvstendig beslutningskompetanse. Tilsynsalternativer kan utredes. Forslaget til lov om god handelsskikk skal etter vedtaket legges frem snarest mulig, med ikrafttredelse i løpet av 2019. Stortinget vedtok også at regjeringen skal utrede tiltak som vil virke konkurransefremmende, og som legger til rette for nyetablering og fremmer innovasjon. Stortinget har gjennom sitt vedtak satt forbrukeren i sentrum for politikken og fastslått at tiltak som innføres, må komme forbrukerne til gode. Dette er viktige forutsetninger som legger føringer på hvilke tiltak regjeringen vil innføre. Tiltak som svekker konkurransen, eller øker bedriftenes kostnader på en slik måte at de veltes over på forbrukerne i form av økte priser, vil som regel medføre at forbrukerne kommer dårligere ut. I arbeidet med lov om god handelsskikk har Stortinget bedt om at Hjelmengutvalgets forslag i NOU 2013: 6 legges til grunn, men at tilsynsalternativer utredes. Departementet vil i utredningsarbeidet se hen til tilsvarende vurderinger og løsninger som er gjort i EU og i Storbritannia. I arbeidet med utredning av tilsynsalternativer vil regjeringen også innhente eksterne faglige vurderinger. Ulike modeller for håndheving av den nye loven gir ulike krav til organisering av tilsynsmyndigheten som lovforslaget forutsetter. En ny håndhevingsmodell kan måtte sendes på ny alminnelig høring. Etter at lovforslaget er behandlet av Stortinget, vil det trenges noe tid til å etablere det tilsynsalternativet som blir vedtatt, før loven kan tre i kraft. Flere av Konkurransetilsynets bidrag er allerede utarbeidet, mens andre fortsatt er under arbeid. Det vil også bli anskaffet flere eksterne utredninger i dette arbeidet. En rekke andre tiltak, spilt inn blant annet i den offentlige høringen av Oslo Economics og Oeconomicas rapport om etableringshindre, vil utredes og vurderes i det videre arbeidet. Tiltak for å styrke håndhevingen av de reglene som allerede finnes i konkurranseloven, særlig forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid, og forbudet mot misbruk av dominerende stilling, vil bli vurdert. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte for å følge opp Stortingets vedtak. Når det gjelder lov om god handelsskikk, vil den følge vanlig prosess ved at regjeringen oversender et forslag til lov i en lovproposisjon. Den utfordrende konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet og betydningen av dette markedet tilsier at det iverksettes ytterligere tiltak. Regjeringen vil derfor parallelt med Konkurransetilsynets pågående arbeid styrke håndhevingen av konkurranseloven i dagligvaremarkedet. Dette vil være et målrettet tiltak mot konkurransebegrensende adferd, det vil si adferd som medfører at markedene blir mindre effektive og forbrukerne får høyere priser og mindre utvalg. Klimaendringer og tap av naturmangfold er to av vår tids hovedutfordringer. Alle sektorer i samfunnet vil bli påvirket av dette og den omstillingen vi må gjennom for å begrense klimagassutslippene og belastningen på økosystemene, samt tilpasse oss klimaendringene. Også handelsnæringen vil påvirkes av dette gjennom endrede forbruksmønstre og nye krav til forretningsvirksomhet, strammere klimareguleringer og gjennom de fysiske klimaendringene. Handelsnæringen kan selv være med å redusere utslippene og belastningen på økosystemene knyttet til handel ved å påvirke hvordan varer produseres og transporteres, og hva som tilbys kundene. Handelen står ikke for store direkte klima og miljøskadelige utslipp nasjonalt. De direkte utslippene er først og fremst knyttet til energiforbruk i egne lokaler og transport. Varehandelens totale utslipp av klimagasser har ligget i underkant av 1 prosent av de totale norske utslippene de siste ti årene. I 2016 var utslippet fra varehandelen på knapt 500 000 tonn CO2-ekvivalenter.Statistisk sentralbyrå (SSB). (2017). Utslipp fra norsk økonomisk aktivitet. Hentet fra: https://www.ssb.no/ natur-og-miljo/statistikker/nrmiljo Imidlertid vil produksjon av forbruksvarer og transporten ved import til Norge ha en negativ påvirkning på klima og miljø. Disse utslippene vil registreres i andre sektorer og andre land. Transport og avfall er de viktigste områdene hvor handelen kan påvirke klima- og miljøutslippene direkte og indirekte. Handelen kan også bidra til det grønne skiftet gjennom å fremme nye forretningsmodeller og sirkulær økonomi ved å stille krav til de produktene som selges, ved å hjelpe forbrukerne til de gode miljøvalgene og legge til rette for bærekraftig forbruk. Varehandelen står for 2,5 prosent av det samlede energiforbruket i norsk økonomi. Med relativt store butikklokaler med omfattende kjøleinstallasjoner i dagligvare, har handelen et potensial for energieffektivisering. Andre miljøutfordringer omfatter eksempelvis handel med truede arter, fremmede skadelige arter og illegal tømmer. I alle tilfeller er det viktig for næringen å ha gode prosedyrer for å dokumentere lovlighet og oppfylle krav for å minimere miljørisiko. I Norges forskningsråds utvelgelse av prosjekter gjøres det en vurdering av prosjektenes miljøvirkninger. I Norges forskningsråds totale portefølje i 2017 utgjorde forskning som kan føre til reduserte klima- og miljøavtrykk i alt 2,1 mrd. kroner. Tiltakene dreier seg om teknologier som begrenser forurensning ved hjelp av rensing, mer miljøvennlige produkter og produksjonsprosesser, mer effektiv ressurshåndtering og ressursutnyttelse og teknologiske systemer som reduserer miljøpåvirkningen. Innovasjon Norge har de siste årene bidratt med betydelige midler til miljørettede prosjekter. I 2017 gikk 49 prosent av Innovasjon Norges tilsagn om lån og tilskudd – rundt 3,4 mrd. kroner – til slike prosjekter. Innovasjon Norge definerer prosjekter som miljørettet dersom det har en miljøbegrunnelse. Eksempler er kommersialisering av miljøteknologi, forbedring av miljøkvalitet på foretakets produkt eller at prosjektet fører til at foretaket blir miljøsertifisert. Enova har gjennom mange år gitt investeringsstøtte til energieffektiviseringstiltak i dagligvarebransjen, og Enova har også støttet flere prosjekter som har tatt i bruk ny teknologi for energieffektivisering, ofte kombinert med fornybar energiproduksjon. Også på transportsiden støtter Enova aktørene i dagligvarebransjen til å ta i bruk løsninger som bidrar til å redusere klimagassutslipp, inkludert prosjekter som tar i bruk ny teknologi som batteri- og hydrogenelektriske lastebiler. I Virkes rapport Handel og miljø fra 2016 omtales miljøutfordringene som følger av varetransport. De økonomiske og organisatoriske koblingene mellom varehandel og transportvirksomhet er forskjellige fra selskap til selskap og for forskjellige varetyper. Logistikk- og transportsystemene er komplekse, og de enkelte virksomhetene må ta en rekke hensyn i tillegg til miljøhensynene. De mest åpenbare er kostnader og tid, men varehandelen må også tilpasse transporten og logistikken til blant annet lagerstyring, produksjonsplanlegging, kundeservice, materialhåndtering og gjenvinning. Selv om noen store aktører i varehandelen velger å stille miljøkrav ved kjøp av transporttjenester, er ikke det nødvendigvis tilfellet for små bedrifter. Mer effektiv transport vil spare tid og penger i varehandelen, samtidig kan det bidra til færre biler på veiene og lavere utslipp. Virke holder frem viktigheten av å utnytte hele lastekapasiteten og gode løsninger for returlogistikk. Teknologisk utvikling kan også gi nye lav- og nullutslippsløsninger som kan redusere utslipp av klimagasser og lokal forurensning fra transport. Transportsektoren står for tilnærmet 60 prosent av de ikke-kvotepliktige utslippene i Norge. I tillegg til klimaeffektene bidrar transportsektoren til luftforurensing, støy, veislitasje, ulykker og kø. Regjeringen har gjennom Meld. St. 33 (2016–2017) Nasjonal transportplan 2018–2029 presentert flere målsetninger og ambisjoner om klimagassreduksjoner i transportsektoren: Nye personbiler og lette varebiler skal være nullutslippskjøretøy i 2025. Innen 2030 skal nye tyngre varebiler, 75 pst. av nye langdistansebusser og 50 pst. av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy. Videre har regjeringen som mål at varedistribusjonen i større bysentra tilnærmet skal være nullutslipp i 2030. Regjeringens allerede vedtatte virkemidler antas å gi vesentlige bidrag til å nå måltallene. Forbedringer av teknologisk modenhet i kjøretøysegmentene, slik at nullutslippskjøretøy blir konkurransedyktige med konvensjonelle løsninger, ligger til grunn for måltallene. I Meld. St. 41 (2016–2017) Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid legger regjeringen frem et arbeidsmål om at klimagassutslippene i transportsektoren skal reduseres med 35–40 prosent i 2030 fra 2005-nivået. I Jeløya-plattformen ble dette forsterket til en ambisjon om halvering av utslippene fra transportsektoren innen 2030. Marin forsøpling og tilførsel av mikroplast til havet er en av de mest alvorlige globale miljøutfordringene. Dette er en omfattende og kompleks problemstilling som krever tiltak på mange områder, både nasjonalt og internasjonalt. Størstedelen av avfall i norske farvann har opphav fra andre land. De viktigste norske kildene til marin forsøpling er særlig plastavfall fra fiskeri- og oppdrettsnæringen og avfall fra forbrukere. Plastemballasje er en betydelig kilde til marin forsøpling. Produsenter og importører har i dag ansvar for emballasjen også når den blir avfall, gjennom utvidet produsentansvar. Regjeringen har en bred tilnærming til å redusere marin forsøpling og mikroplast. Dette er nærmere beskrevet i regjeringens Strategi mot marin plastforsøpling og spredning av mikroplast (plaststrategi) som inngår i Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs. Strategien omfatter også nordisk samarbeid og EUs arbeid på området, inkludert norske og nordiske synspunkt inn i EUs arbeid. Det gjøres også rede for viktige internasjonale initiativ. Regjeringen arbeider for å redusere bruken av unødvendige engangsartikler av plast. Miljødirektoratet vurderer ulike virkemidler knyttet til dette. Det er også tatt initiativ overfor ulike deler av bransjen om et mer forpliktende samarbeid om å redusere den unødvendige bruken. Videre har EU-kommisjonen lagt frem et forslag til direktiv om å redusere miljøkonsekvensene av enkelte engangsartikler av plast og av fiskeriutstyr. Norge har gitt innspill til dette arbeidet. Generelt vil regjeringen følge EUs plaststrategi og bidra der det er aktuelt. Regjeringen har som ambisjon at havområder og ferskvann ikke skal tilføres plast og mikroplast. FNs bærekraftsmål 14.1 sier at all marin forurensning, spesielt fra landbaserte kilder og medregnet marin forsøpling og næringssalter, skal forebygges og signifikant reduseres innen 2025. Handelens miljøfond ble stiftet i november 2017, og er åpent for samtlige butikker innenfor dagligvare- og faghandel som selger plastbæreposer til forbruker. Medlemmene av fondet står for store deler av plastposesalget i Norge. Blant annet er Coop, NorgesGruppen, Rema 1000, Vinmonopolet, Varner og Hennes & Mauritz medlemmer av fondet. Butikkene bestemmer selv utsalgsprisen på plastbæreposene, men medlemmer av fondet må betale inn 50 øre til fondet per plastbærepose. Midlene i fondet går til å redusere plastforsøpling, redusere plastposeforbruket og støtte tiltak som bidrar til økt gjenvinning og gjenbruk av plast. Produksjon, transport og lagring av mat og behandling av matavfall påvirker miljø og klima. Å redusere matsvinn bidrar til bedre matsikkerhet og miljø. Det vil også kunne være økonomisk lønnsomt. Mindre matsvinn gir bedre utnyttelse av naturressursene, reduserte klimagassutslipp og gjør mer mat tilgjengelig for verdens voksende befolkning. Miljødirektoratet har beregnet at en halvering av matsvinnet i Norge i 2030 kan redusere klimagassutslippene med 196 000 tonn CO2-ekvivalenter i Norge i 2030. Beregningene er gjort for redusert matsvinn i husholdninger, dagligvarehandelen, industrien og grossistleddet. Norske myndigheter har i flere år samarbeidet med matbransjen om å redusere matsvinn. For-Mat-prosjektet (2010–2015) omfattet næringsmiddelindustrien, grossistene og dagligvarehandelen. Norske myndigheter har bidratt økonomisk og vært observatør. Det er anslått at prosjektet har bidratt til å redusere matsvinnet i Norge med inntil 12 prosent. Norske myndigheter har fortsatt samarbeidet gjennom økonomisk bidrag til selskapet Matvett AS. Selskapet eies av NHO mat og drikke, Dagligvare Leverandørenes forening, Dagligvarehandelens miljøforum, NHO Reiseliv og Virke, og samarbeider med myndigheter og forskningsmiljøer for å forebygge og redusere matsvinn. Det er anslått at samarbeidet har bidratt til ytterligere 4 prosent redusert matsvinn i 2016. Klima- og miljødepartementet ledet arbeidet med en avtale mellom myndighetene og matbransjen om reduksjon av matsvinn som ble signert i 2017. I arbeidet med oppfølging av avtalen deltar matbransjen sammen med Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet. Fra matbransjen deltar en lang rekke organisasjoner fra hele verdikjeden for mat, fra primærnæringene til dagligvarehandelen. Avtalen setter et mål om å halvere matsvinn innen 2030. Som en del av Stortingets behandling av Meld. St. 45 (2016–2017) om avfallspolitikk og sirkulær økonomi, anmodet Stortinget regjeringen om å fremme forslag til en matkastelov. Klima- og miljøverndepartementet følger opp anmodningsvedtaket. Økende handel med levende planter og dyr øker risikoen for spredning av fremmede skadelige arter. Fremmede skadelige arter regnes som en stor trussel mot naturmangfoldet internasjonalt. Erfaring viser at dersom fremmede skadelige arter først etablerer seg, er det svært krevende å få fjernet disse, og det kan ha store samfunnskostnader. FNs bærekraftsmål 15 liv på land viser til at over 80 prosent av alle dyr, planter og insekter som lever på land, bor i skogen. Ulovlig handel med skog og truede dyrearter undergraver muligheten til å nå dette bærekraftmålet. På det forrige partsmøtet under FN-konvensjonen om biologisk mangfold i 2016 ble det fattet vedtak der partslandene oppfordres til å redusere risikoen knyttet til netthandel med fremmede skadelige arter. CITES (Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora) trådte i kraft 1. juli 1975 og har 183 medlemsland. CITES omhandler cirka 35 000 dyre- og plantearter. I praksis berører konvensjonen alle land i verden og innebærer at det alltid kreves spesielle tillatelser for internasjonal handel med konvensjonens arter, levende som døde. EUs tømmerforordning, som trådte i kraft i EU i mars 2013, er en viktig del av EUs politikk mot ulovlig hogst og handel med tømmer og treprodukter som stammer fra ulovlig hogst. Tømmerforordningen ble innlemmet i EØS-avtalen 1. mai 2015. Tømmerforordningen fastsetter forpliktelser for virksomheter som bringer tømmer og treprodukter i omsetning på det indre marked for første gang. Forordningen forbyr omsetning av tømmer og treprodukter som kan knyttes til ulovlig avvirkning, og den pålegger virksomhetene å følge prosedyrer som skal avdekke produktenes opprinnelse og lovlighet. Hensynet til bedriftenes lønnsomhet og klima- og miljøhensyn kan i enkelte tilfeller ivaretas uten målkonflikt. Som for eksempel gjennom effektivisering. En generell forutsetning for at en markedsøkonomi skal fungere godt er imidlertid at kostnadene ved klima- og miljøskader inngår i markedsprisene. Dette kan oppnås ved at myndighetene legger avgifter som avspeiler miljøkostnaden ved en aktivitet. Der avgift ikke er hensiktsmessig kan andre virkemidler med tilsvarende virkning vurderes. En pris på miljøkostnaden gir kontinuerlig insentiver til at produksjon og etterspørsel omstilles til mer miljøvennlig produksjon og produkter. Virksomheter i handelsnæringen har mulighet å redusere negativ miljøpåvirkning gjennom krav i leverandørkjeden. Mange av produktene lages i land med lavere miljøstandarder enn i vår del av verden. Stadig flere selskaper legger vekt på å redusere negative sosiale og miljømessige konsekvenser gjennom hele leverandørkjeden som et ledd i bedriftenes samfunnsansvar. Når varehandelen skal velge hvilke produkter de skal føre, og når forbrukere skal avgjøre hva de skal kjøpe, er pris, kvalitet og design vanlige vurderingskriterier. En forutsetning for markeder for miljø- og klimavennlige produkter og tjenester er at det blir lagt avgjørende vekt på miljøegenskaper. H&M som første store moteselskap innførte klesinnsamling i butikk i 2014, og samme året lanserte en kolleksjon med olabukser laget av resirkulert bomull fra ødelagte tekstiler. Dette kan bidra til at det kastes mindre klær og at etterspørselen etter bomull reduseres. H&M startet i 2015 opp Global Change Award som løfter frem innovatører som finner nye måter å lage klær av resirkulerte materialer på. Clas Ohlson og Plantasjen har samarbeidet med Fellestiltakene LO-Virke, i et toårig prosjekt om klima og miljø i varehandelen. Gjennom dialog og samarbeid mellom ledelse, tillitsvalgt og ansatte arbeidet virksomhetene med konkrete miljøtiltak på arbeidsplassen. Miljøtiltakene viste positive effekter på arbeidsmiljøet, konkurransekraften og lønnsomheten, og ga økt kunnskap om klima og miljø hos de ansatte. Prosjektet resulterte i en veileder for klima og miljø i handelen. KIWI og NorgesGruppen satser på miljøtiltak og kostnadsreduksjoner med støtte fra Enova. Kiwi har bygget nye butikker basert på mer miljøvennlige materialer, energieffektivisering, utnytting av varmeoverskudd fra fryse- og kjøleinstallasjoner og egenproduksjon av strøm ved hjelp av solceller. Rema 1000 har gjennomført en rekke tiltak i hele verdikjeden for å redusere egen miljøbelastning. De har blant annet byttet til mer energieffektiv LED-belysning og mer miljøvennlige kjølegasser i mange av sine butikker, lagt større andel av transporten over på tog og satset på utslippsreduksjoner og energieffektivisering i sine industribedrifter. I sum fremholder Rema 1000 at tiltakene har ført til at de har redusert klimagassutslippene med 38 prosent siden 2013. Coop gjennomførte allerede i 2009 et pilotprosjekt med naturlige kuldemedier i kjøleinstallasjonen, til erstatning for konvensjonelle kuldemedier med større klimabelastning. Coop holder frem optimalisering av emballasje, energieffektivisering, reduksjon av matsvinn, miljømerking, forebygging av plastforsøpling og inspirasjon og veiledning til miljøvennlige valg som viktige bidrag til en mer bærekraftig handelsnæring. Kid interiør har lansert en dundyne og dunpute, laget utelukkende av resirkulert dun og fjær. Kid samarbeider med UFF om retur av interiørtekstiler, dyner og puter. Tekstilene kan leveres til Kid-butikker og i UFF-containere over hele Norge. Tekstilaksjonen er et samarbeid mellom aktører innenfor norsk mote- og tekstilbransje og miljøorganisasjoner. Initiativtakerne bak Tekstilaksjonen 2018 er Naturvernforbundet, Miljøagentene, H&M, Lindex, Bergans of Norway, Cubus, BikBok, Dressmann, Days like this, Wow, KappAhl, Kid, Pierre Robert, Virke, Fretex Norge, Uff, Repairable, Norwegian Fashion Hub og Fjong. I september 2018 underskrev disse aktørene et manifest for å bidra til en mer bærekraftig bransje. I manifestet oppfordres bransjeaktørene til å fremme det de kaller for de 5 r-ene: Reduce, Repair, Reuse, Remake og Recycle. Det innebærer at bransjen skal se bakover i egen verdikjede og redusere fotavtrykk, legge til rette for reparasjoner, forlenge levetiden til tekstiler, synligjøre bærekraftig forbruk og legge til rette for gjenvinning. Det innebærer også å engasjere og oppfordre forbrukere til å ta riktige og grønne valg, reparere der det er mulig, bruke klærne lenger og gi videre, finne nye måter å bruke gamle tekstiler på og å gjenvinne. Norske arbeidslivsorganisasjoner har også kommet sammen om den nasjonale miljøsertifiseringsordningen Miljøfyrtårn. Den ble opprettet i 2003 av Virke, NHO, LO, Bedriftsforbundet, KS, Innovasjon Norge og en rekke fylkeskommuner og kommuner. Miljøfyrtårn hjelper virksomheter i mange ulike bransjer med å arbeide for mer bærekraftig arbeidsmiljø, avfallshåndtering, energibruk, innkjøp og transport, og å skape konkurransefortrinn av bærekraft. Forbrukere som har informasjon om hvordan virksomheter og deres produkter påvirker miljøet, kan lettere ta miljøvennlige valg. Det forutsetter at informasjonen finnes, og at forbrukerne får tilgang til den. Handelsnæringen har plikter etter Miljøinformasjonsloven § 16 (lov 31. mai 2009 nr. 31) som gir enhver rett til å få informasjon fra private virksomheter om hvordan virksomheten og deres produkter kan påvirke miljøet. Når det gjelder produkter gir produktkontrolloven §10 (lov 11. juni 1976 nr. 79) retten til å få informasjon om miljøforstyrrelser knyttet til produkters egenskaper, innhold, bruk eller produksjon, fra produsent, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produkt. De fleste produkter vil ha en miljøbelastning som går ut over den faktiske bruken av produktet. Det vil også være en miljøbelastning knyttet til uttak av naturressurser, når varene produseres og når produktet skal håndteres som avfall. En sirkulær økonomi sikter mot å i større grad enn før gjenbruke ressurser for bedre å ta hensyn til eksterne kostnader, ved bruk og kast av produkter. Det kan tilsi å utnytte ressursene mer effektivt, øke levetiden til produkter, benytte resirkulerte materialer i nye produkter og ved å finne måter å redusere mengden avfall som skapes. Målet med den sirkulære økonomien er at ressursene i større grad forblir i økonomien selv om produktet de inngår i, ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål. Komplekse produkter og emballasje laget av sammensatte materialer, gjør det vanskeligere å ta produktet fra hverandre og sortere, samt å skille ut miljøfarlige bestanddeler. Hvis det for eksempel er krevende å ta ut et batteri som inngår i produktet, må potensielt hele produktet betraktes som miljøfarlig avfall. Hvis materialsammensetningen og utformingen av et produkt tar hensyn til hvordan produktet kan gjenvinnes, hvordan produktet kan repareres og hvordan produktet skal håndteres som avfall, kan det redusere ressursbruken og miljøbelastningen i hele produktets verdikjede. Forskningsrådet har flere programmer som er relevante for en sirkulær økonomi. De viktigste er: Miljøforskning for en grønn samfunnsomstilling (MILJØFORSK), program for klima (KLIMAFORSK), program for energi (ENERGIX), programmet for verdiskaping innenfor mat- og biobaserte næringer (BIONÆR), (HAVBRUK2) og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Høsten 2018 hadde Innovasjon Norge en spesifikk utlysning av midler til prosjekter innenfor sirkulærøkonomi. Utlysningen var rettet mot gode prosjekter og nye løsninger for økt levetid av materialer og produkter, forretningsmodeller og produksjon som bidrar til økt gjenvinning, økt ressursutnyttelse, mindre avfall og økt bruk av avfall som råstoff. Sirkulær økonomi er beskrevet i regjeringens strategi for grønn konkurransekraft fra 2017. Sirkulær økonomi er også et tema i flere av næringslivets veikart for grønn konkurransekraft, som ble utarbeidet av næringslivet etter oppfordring fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Veikartene trekker frem flere områder hvor mer sirkulære forretningsmodeller kan gi bedre lønnsomhet. Handelsnæringens veikart som er nærmere omtalt ovenfor, inneholder flere elementer relevante for sirkulær økonomi. Stortingets behandling av Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi resulterte i et anmodningsvedtak om å be regjeringen om å «utarbeide en nasjonal strategi for en sirkulær økonomi». Sirkulær økonomi er et viktig element i EU sitt arbeid med 2020-strategien for smart, bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst. EU forventer positive effekter for vekst, sysselsetting, konkurransekraft og klima- og miljøbeskyttelse. Sirkulær økonomi i EU og nasjonale strategier i for eksempel Sverige, Finland, Danmark og Nederland berører en rekke politikkområder. EUs politikk omfatter blant annet produktdesign og produksjonsprosesser, forbrukerspørsmål, avfallsbehandling, markeder for sekundære råvarer, innovasjon, forskning og investeringer. Bærekraftig handel dreier seg ikke bare om miljø og klimaeffekter. I den globale varehandelen blir mange forbruksvarer produsert i land hvor vernet av arbeidstakere er svakere enn i Norge. Lønn man ikke kan leve av, barnearbeid, uforsvarlig arbeidstid og manglende organisasjonsfrihet er blant utfordringene i globale leverandørkjeder. På bakgrunn av to stortingsvedtak (anmodningsvedtak nr. 890 (2015–2016) og nr. 200 (2017–2018)) har regjeringen oppnevnt et ekspertutvalg som skal utrede en mulig lov om etikkinformasjon. Utvalget skal utrede om det er mulig og hensiktsmessig å pålegge næringsdrivende å informere forbrukere om sitt arbeid med samfunnsansvar i leverandørkjeden. Hvis utvalget mener dette kan og bør lovreguleres, skal det foreslå virkeområde for informasjonsplikten og hvordan den bør håndheves. Formålet med en eventuell informasjonsplikt om næringslivets samfunnsansvar er todelt. På den ene siden skal forbrukere få informasjon om hvordan næringsdrivende arbeider for å ivareta grunnleggende rettigheter og anstendige arbeidsvilkår for arbeidere i leverandørkjeder. Forbrukere skal med dette kunne gjøre mer informerte kjøpsvalg. På den andre siden skal informasjonsplikten også bidra til å øke næringsdrivendes innsats for å sørge for anstendige arbeidsforhold for arbeidere i egne leverandørkjeder. Hvorvidt en informasjonsplikt vil ha en slik effekt, er noe av det utvalget skal utrede. Utvalget ledes av professor Ola Mestad og skal levere sin rapport senest i desember 2019. Initiativ for etisk handel (IEH) er et non-profit flerpartsinitiativ startet i 2000 av Hovedorganisasjon Virke, LO, Coop Norge og Kirkens Nødhjelp. IEH er en uavhengig medlemsorganisasjon, men samarbeider tett med likesinnede organisasjoner nasjonalt og internasjonalt og med lokal ekspertise i mange produsentland. IEHs formål er å fremme ansvarlige leverandørkjeder, slik at internasjonal handel bidrar til å ivareta menneske- og arbeidstakerrettigheter, bærekraftig utvikling og forsvarlig miljøhåndtering gjennom innovative løsninger og sirkulærøkonomi. Medlemmene inkluderer store og små aktører i varehandelen, men også i andre bransjer, offentlige virksomheter og organisasjoner. Medlemskap i organisasjonen forplikter til forbedringsarbeid og åpen rapportering om status og fremdrift i arbeidet. Klimaendringer og tiltak for å motvirke dem påvirker vilkårene for ulike økonomiske virksomheter. Faren for negative utslag kan være knyttet til de fysiske konsekvensene av klimaendringene. En effektiv global klimapolitikk innebærer at alle utslipp av klimagasser får en pris som svarer til anslått skade. En utvikling i denne retningen vil påvirke både energibruk og teknologiutvikling. Konsekvensene kan være endrede globale markedsbetingelser for utslippsintensive varer og tjenester, og vridninger i globale produksjons- og forbruksmønstre. Forbruk påvirker globale klimagassutslipp. Strengere klimapolitikk og karbonprising kan medføre behov for nye forretningsmodeller basert på lavutslippsløsninger. Dette kan være nye former for forbruk som deling, leie og leasing. Både FNs klimapanel (IPCC, 2014)IPCC, Field, C.B. et al. 2014. «Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel of Climate Change». 2014:8. Cambridge: Cambridge University Press. og Verdens handelsorganisasjon (WTO, 2009)WTO. (2009). Trade and Climate Change. Geneve: WTO Publications. har påpekt at de fysiske konsekvensene av klimaendringer på sikt vil kunne gi betydelige endringer i globale produksjonsmønstre, varetransport og forsyningskjeder. Effekten av klimaendringer vil imidlertid bli ulikt fordelt over forskjellige land, varer og sektorer. Dette vil kunne få utslag på hvordan land handler seg imellom, og vil kunne både styrke og redusere deres konkurranseevne og handelsbalanse. For store aktører i handelsnæringen vil det være nødvendig å forstå hvordan klimaendringene kan slå inn i verdikjeder og påvirke ressurstilgang. Et eksempel på en næring som kan være utsatt for klimarisiko, er klesproduksjonen. Norge importerer mest klær fra Kina (rundt 45 prosent), etterfulgt av Tyrkia, Bangladesh og India. I forbindelse med regjeringens strategi for grønn konkurransekraft ble det i oktober 2017 satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere norsk økonomis eksponering mot klimarisiko. Utvalget skal vurdere hvordan en mest hensiktsmessig kan analysere og fremstille klimarisiko, identifisere antatt viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere slike faktorers betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet. Utvalget skal også vurdere hvordan private og offentlige virksomheter kan få et faglig grunnlag for å kunne analysere og håndtere klimarisiko på best mulig måte. Utvalget skal levere sin rapport til Finansdepartementet desember 2018. Ny teknologi og innovasjon utfordrer tradisjonelle forretningsmodeller og markeder, og kundenes krav og forventinger til varer og tjenester endres. I kapittel 3 ble det beskrevet ulike trekk ved omstillingen i handelsnæringen. Digitale teknologier integreres i hele verdikjeden. Handelsvirksomhet foregår i økende grad på digitale plattformer og utfordrer eksisterende forretningsmodeller. Det fins mange gode eksempler på at digitalisering gir redusert miljø- og ressursbelastning. Heldigitalisering av produkter og tjenester vil ofte føre til redusert belastning på natur- og miljøressurser, gjennom redusert etterspørselen etter fysiske produkter og transport. For eksempel nettaviser og e-bøker som komplementerer de fysiske produktene eller strømming av film og musikk hvor de digitale løsningene omtrent har erstattet de fysiske produktene fullstendig. Gramstad, Helland og Saebi (2017)Gramstad, C.S., Helland, S. og Saebi, T. (2017). Nye forretningsmodeller i handelen. Oslo: Universitetsforlaget. gir eksempler på nye bærekraftige og sirkulære forretningsmodeller i handelen. I boken vurderes ulike konsepter som på forskjellige måter forsøker å implementere reparasjon, brukthandel, leasing og gjenbruk i forretningsmodellene. Forretningsmodeller som i tillegg til salg av fysiske produkter tilbyr tjenester som forlenger produktenes levetid vil kunne bidra positivt til klima og miljø. Dette kan omfatte reparasjon, vedlikehold og returordninger for gjenvinning. Ved reparasjon, vedlikehold og oppgradering beholder produktene kvaliteten og funksjonen sin, mens ved gjenvinning kan materialene brukes til produksjon av nye produkter. Her spiller også myndighetene en rolle. For elektronisk og elektrisk avfall er dette regulert ved at forhandlere av slikt utstyr må ta i retur tilsvarende elektronisk og elektrisk avfall (avfallsforskriften, 2004, § 1-4).Klima- og miljødepartementet. (2004). Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften). Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/ 2004-06-01-930 Dette forebygger og reduserer miljø- og helseproblemer som dette avfallet forårsaker, og det bidrar til materialgjenvinning. Det er ikke dermed sagt at det er automatikk i at den teknologiske utviklingen reduserer miljøbelastningen. Tiltagende netthandel kan isolert sett føre til økt miljøbelastning. For å legge til rette for en bærekraftig handelsnæring må vi bygge opp under mulighetene som ligger i nye forretningsmodeller og ny teknologi, samtidig som vi tar høyde for de nye utfordringene som skapes. Gjennom deling av kostbart kapitalutstyr vil utnyttelsen av disse blir bedre og kostnadene for brukerne vil kunne bli redusert. Delingsøkonomien kan bidra til ressursbesparelse og en mer sirkulær økonomi. Begrepet delingsøkonomi betegner som oftest digitale plattformer som på ulike måter formidler kontakt mellom selgere og kjøpere av enkelte typer tjenester og produkter (NOU 2017: 4).NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer. Utgangspunktet for delingsøkonomien er at ledige ressurser som finnes i husholdningssektoren, kan omsettes på nye digitale markedsplasser. Delingsplattformer kan bidra til at bedrifter og privatpersoner kan utnytte ledig kapasitet innenfor både realkapital og human kapital og på den måten spare unødige investeringskostnader. Dermed frigis ressurser som kan benyttes til andre samfunnsformål. Ved at kapital som ellers hadde vært bundet i husholdningene, brukes til tjenesteproduksjon eller utleie, kan det samlet sett føre til at beholdningen av gjenstander til enhver tid blir lavere enn den ellers ville vært. I den grad dette også fører til at produksjonen av gjenstander går ned, kan delingsøkonomien gi positive miljøvirkninger. Videre kan delingsplattformer bidra til økt konkurranse i de relevante markedene. Dette vil gi de samme gevinstene som konkurranse normalt fører til, altså lavere priser og insentiver til kostnadseffektivisering. Den økte konkurransen kan også stimulere til innovasjon gjennom utvikling av nye produkter eller forretningsmodeller. Digitale plattformer bidrar til at det blir lettere for ulike aktører å dele bruk av dyre kapitalobjekter som normalt har lav utnyttelsesgrad, for eksempel biler. Når det blir lettere for kjøper og selger å finne hverandre, kan handel foregå på områder der det tidligere var for store kostnader forbundet med å finne og stole på hverandre. Bildeling blir mer vanlig, og vi ser eksempler på både butikker og digitale plattformer som muliggjør utleie av klær, verktøy og andre husholdningsartikler, i stedet for å tilby nye. Eksempelvis vil de fleste verktøy ligge ubrukt store deler av tiden. Hvis delingsplattformer kan legge til rette for at flere enn eieren kan benytte seg av ubrukte verktøy, kan det bidra til økt kapasitetsutnytting og ressursbesparelse. Stortingsmeldingen gir et overordnet innblikk i status og fremtidige utfordringer og muligheter for den norske handelsnæringen. Hovedmålet for regjeringens næringspolitikk er å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi – innenfor bærekraftige rammer. Regjeringens politikk overfor handelsnæringen skal bidra til dette hovedmålet. De generelle rammebetingelsene skal bidra til effektiv bruk av ressursene i samfunnet. En god regulering av enkeltnæringer tar utgangspunkt i kjennetegn og særtrekk ved den aktuelle næringen og hvorvidt det finnes effektive og treffsikre reguleringstiltak. Handelsnæringen er en viktig bidragsyter til norsk økonomi, sysselsetting og verdiskaping. Næringens størrelse gjør at selv små utslag i produktiviteten kan få merkbare konsekvenser for norsk økonomi. En velfungerende handelsnæring ivaretar i tillegg viktige funksjoner som bindeledd mellom produsenter og konsumenter – og er derfor viktig for verdiskapingen i det øvrige næringslivet. Næringens størrelse gjør også at den er viktig for å nå klima- og miljømålsettinger og bidra til omstilling i grønn retning for norsk næringsliv. Sentrale rammebetingelser for handelsnæringen er blant annet skatte- og avgiftspolitikken, konkurransepolitikken, tilgangen på arbeidskraft og reguleringen av arbeidstidsbestemmelser, kompetanse- og utdanningspolitikken, handelspolitikken, forbrukerpolitikken, klima- og miljøpolitikken og tilgangen på gode transportløsninger. Tiltakene i meldingen har samlet sett små administrative konsekvenser. Nye tiltak i denne stortingsmeldingen som har økonomiske konsekvenser, dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene eller med forbehold om når de kan gjennomføres. Tilråding fra Nærings- og fiskeridepartementet 30. november 2018 om Handelsnæringen – når kunden alltid har nett blir sendt Stortinget. |
lovdata_cd_5685 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.647 | Grensa tek utgangspunkt i pkt. 1 på kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet august 1981 og går i rette liner gjennom pkt. 2, 3, og 4 til pkt. 5, følgjer eigedomsgrense til pkt. 6, går i rette liner gjennom pkt. 7 og 8 til pkt. 9 og følgjer så attende til utgangspunktet. Pkt. 1: Punkt der eigedomsgrensa går ut i åa. Pkt. 2: Høgdepunkt 279,5 m.o.h. Pkt. 3: Stor stein. Pkt. 4: Grensesteinen i møtet mellom eigedomsgrenser. Pkt. 5: Grensestein i kanten av myr. Pkt. 6: Grensestein. Pkt. 7: Punkt på spissen av Fiskeberget. Pkt. 8: Stor stein i kanten av myr. Pkt. 9: Punkt på stor stein i elva. Kart i målestokk 1:5.000 blir oppbevart i Flekkefjord kommune, hos fylkesmannen i Vest-Agder, ved fylkeslandbrukskontoret, skogbruksetaten og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grenseknekkpunkta skal merkast av i marka, målast inn og koordinatfestast. |
lovdata_cd_20710 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.933 | Forvaltningen av fredningsforskriften tillegges fylkesmennene i Aust-Agder og Vest-Agder. |
lovdata_cd_30204 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.608 | I. Denne generalplanvedtekt knytter seg til generalplan for Lesja kommune, vedtatt av Lesja kommunestyre 16. desember 1982, og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 13. desember 1983. II. Vedtekten gjelder for hele kommunen med unntak for de områdene hvor det foreligger stadfestet reguleringsplan. III. Vedtektsområdet er vist på soneplankart i målestokk 1:10.000 over Lesjaverk, Joramo, Lesja, Lesjaskog og Bjorli og på oversiktsplankart i målestokk 1:100.000 for hele kommunen. Disse er gitt Miljøverndepartementets påtegning med datering den 13. desember 1983. (II 1983 s 665) |
lovdata_cd_61421 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.901 | Publisert: Somb-1996-57 (1996 s 197) Sammendrag: Spørsmål om rett til saksomkostninger etter at vedtak om avslag på søknad om statsborgerskap var opphevet A's søknad om norsk statsborgerskap ble avslått av Utlendingsdirektoratet, men etter klage ble vedtaket opphevet og saken tatt opp til ny behandling. A søkte om dekning av sakskostnader med hjemmel i forvaltningsloven av 10. februar 1967 §36, men kravet ble avslått både av direktoratet og Justisdepartementet. Departementets avslag ble begrunnet med at det ikke var truffet noe enkeltvedtak som var "endret til gunst" for klager fordi hun ikke hadde fått noen rettigheter ut over de hun hadde på søknadstidspunktet. - Ombudsmannen uttalte at opphevelsesvedtak som ikke medførte noen permanent eller midlertidig endring av rettstilstanden i klagers favør, falt utenfor forvaltningsloven §36 første ledd. Det var naturlig å regne opphevelsesvedtaket i saken til denne kategorien. I forhold til statsborgersaken hadde ikke vedtaket medført noen endring av rettstilstanden for klager. Saksgang: (Sak 95-1730) A søkte om norsk statsborgerskap. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden under henvisning til at hun hadde fremlagt falsk fødselsattest, gitt uriktige opplysninger om sitt navn/familieforhold og at hun ikke kunne anses som mor til B slik hun hadde opplyst. Vedtaket ble påklaget, og på bakgrunn av nye opplysninger i klagen, la direktoratet til grunn at hun var mor til B og ikke hadde gitt uriktige opplysninger om sitt navn/familieforhold. Det ble imidlertid fremholdt at hun hadde levert forfalsket fødselsattest. Videre ga direktoratet uttrykk for at en tvilte på hennes påstand om at hun ikke hadde noen identifikasjonspapirer/attester før hun giftet seg. Direktoratet fant likevel ikke grunn til å opprettholde vedtaket på dette grunnlaget, og opphevet istedet avslaget og tok saken opp til ny behandling. Det ble i den sammenheng bedt om flere opplysninger for å få bekreftet hennes identitet. På bakgrunn av direktoratet opphevelsesvedtak, fremmet A's advokat krav om dekning av sakskostnader med hjemmel i forvaltningsloven av 10. februar 1967 §36. Kravet ble avslått av Utlendingsdirektoratet under henvisning til at klager selv var skyld i at søknaden om statsborgerskap ble avslått. Etter klage opprettholdt Justisdepartementet avslaget, men med en annen begrunnelse enn direktoratet. I departementets avslag het det: "Begrunnelsen er at det ikke foreligger noe enkeltvedtak som er endret til gunst for klager, jf. forvaltningsloven 2 første ledd bokstav b, jf §36 første ledd. At Utlendingsdirektoratet har opphevet sitt eget vedtak av 24.03.95, innebærer at ikke klager har fått noen rettigheter utover de hun hadde på søknadstidspunktet. Klager har ennå ikke fått statsborgerskap og utfallet av klagebehandlingen over statsborgerskapssaken er fremdeles uviss. Dersom direktoratets vedtak av 24.03.95 blir omgjort, eventuelt etter klagebehandling i Justisdepartementet, slik at klager gis norsk statsborgerskap, kan klager fremme en ny søknad om dekning av saksomkostninger." A brakte saken inn for ombudsmannen. Saken ble forelagt Justisdepartementet. Departementet ble bedt om å kommentere nærmere anførselen i klagen om at opphevelsesvedtaket hadde en selvstendig betydning for klager. I foreleggelsesbrevet ble det på denne bakgrunn fremholdt følgende: "- - - På bakgrunn av de nye faktiske opplysningene som fremkom, la direktoratet til grunn at klager var mor til B og at hun ikke hadde gitt uriktige opplysninger om sitt navn/familieforhold. Det vises her til det som fremholdes i klagen til ombudsmannen: "Etter mitt syn er departementets begrunnelse heller ikke korrekt i relasjon til en korrekt tolkning av forvaltningslovens §36, 1. ledd. Departementet har vurdert resultatet av opphevelsen i forhold til søkers situasjon forut for det negative vedtak. Det korrekte må være å se resultatet av opphevelsen av det negative vedtak i forhold til søkers situasjon etter at Utlendingsdirektoratets avslag forelå - det er dette som er resultatet av klagen og de omkostninger som søker ble påført for å ivareta sine interesser i klagebehandlingen. Med utgangspunkt i Utlendingsdirektoratets vedtak av 24.3.95 hvor søknad om statsborgerskap var avslått med den begrunnelse at A hadde fremlagt falske opplysninger og at man la til grunn at hun ikke var mor til B, så er det klart at Utlendingsdirektoratets vedtak av 29.6.95 medførte en vesentlig bedring i hennes rettsstilling. Vedtaket av 29.6.95 utgjør derfor formelt og reelt en endring til gunst for A." Mener departementet at vedtaket ikke innebærer en endring til gunst for parten i relasjon til §36, selv om det ble lagt til grunn for den videre behandling av saken at hun var mor til B og ikke hadde gitt uriktige opplysninger om sitt navn/familieforhold? Er departementet av den oppfatning at dette ikke innebærer en bedring av hennes rettsstilling sett i forhold til søknaden om statsborgerskap som er relevant i denne sammenheng? Mener departementet at endringen av forvaltningsloven §36 ved lov 12. januar 1995 nr. 4 har hatt noen betydning i denne sammenheng?" "I Justisdepartementet mener at Utlendingsdirektoratets beslutning av 29.06.95 ikke innebærer en endring til gunst for klageren i relasjon til forvaltningsloven §36. Det materielle innholdet av direktoratets beslutning er at direktoratet vil behandle saken på nytt med et noe annet faktagrunnlag. Hvorvidt alle de andre vilkårene er oppfylt, er ikke avgjort verken i Utlendingsdirektoratets vedtak av 24.03.95 eller ved direktoratets brev av 29.06.95. Opphevelsen fører dermed heller ikke til noen midlertidig endring for klageren i den rettstilstand som saken gjelder, nemlig klagers statsborgerskap. Det er selvfølgelig mulig å hevde at opphevelsen innebærer en "endring til gunst" for parten ved at hun får en fornyet saksbehandling i førsteinstans. Men i forarbeidene til forvaltningsloven §36 i Ot.prp. nr. 27 (1968-69) side 47 heter det: På bakgrunn av blant annet Sivilombudsmannens uttalelser i årsmeldingen 1989 s 86 ( Somb-1989-31)y , ble det i et høringsnotat fra Justisdepartementet oktober 1990 foreslått at "opphevet" skulle tilføyes forvaltningsloven §36 som et selvstendig alternativ ved siden av "endret". På bakgrunn av en del kritiske høringsuttalelser og på grunn av de økonomiske konsekvensene, ble forslaget strøket i Ot.prp. nr. 75 (1993-94), se side 52 annen spalte. Forslaget ble heller ikke tatt med i Innst. O. nr. 4 - 1994-95, og akkurat denne delen av §36 er blitt stående uforandret. Departementet legger derfor til grunn at hvorvidt endringen har vært til gunst for klager eller ikke, må avgjøres ut fra den rettsstilling klageren står i etter et endelig vedtak. Departementet kan heller ikke se at Utlendingsdirektoratets beslutning av 29.06.95 innebærer en endring i klagers rettsstilling i forhold til søknaden om statsborgerskap. Slektsskapsforholdet mellom klager og hennes datter har ingen selvstendig betydning for søknaden om statsborgerskap. Det omtvistede vilkåret etter Lov om riksborgarrett §6 er om klager "har fare sømeleg fram". Om dette og andre vilkår er oppfylt, er etter det departementet kjenner til, ennå ikke avklart. At Utlendingsdirektoratet endrer vurderingen av et faktisk forhold, vil nødvendigvis heller ikke si at alle andre vilkår for å innvilge statsborgerskap er oppfylt. Dersom direktoratet avslår søknaden om statsborgerskap på et annet grunnlag, og en klage blir forelagt Justisdepartementet, kan departementet likevel opprettholde Utlendingsdirektoratets avslag med direktoratets opprinnelige begrunnelse. Det foreligger heller ikke noen endring i retten til å få søknaden om statsborgerskap behandlet. Klagers rett til å få søknaden behandlet, avhenger ikke av noe enkeltvedtak, men følger direkte av alminnelige forvaltningsrettslige grunnsetninger og eventuelt reglene om klage og omgjøring i forvaltningsloven kap. VI, og utløses ved framleggelse av søknad, eventuelt klage. Utgangspunktet er igjen at det må foreligge en bindende realitetsavgjørelse. Departementet har fått opplyst at det ikke er vanlig praksis i Utlendingsdirektoratet å oppheve tidligere vedtak for så å fortsette klagebehandlingen. Grunnen til at det skjedde her, var hensynet til klagerens datter som på uriktig grunnlag risikerte avslag på en egen søknad om bosettingstillatelse. Det normale ville ellers vært å behandle saken på nytt uten å oppheve tidligere vedtak. Dette samsvarer forøvrig også med departementets praksis ved klagebehandling. Det synes derfor å bero på en tilfeldighet at Utlendingsdirektoratet i den foreliggende saken valgte å fravike vanlige rutiner ved klagebehandling. Endring av forvaltningsloven §36 har hatt liten betydning for departementets vurdering. Klagen har vært behandlet etter reglene slik de har vært siden 01.04.95, men ved gjennomgang av tidligere lovtekst og ovennevnte forarbeider, synes det ikke som om tvilsspørsmålet i denne saken ville ha blitt avgjort annerledes om den gamle bestemmelsens ordlyd var blitt lagt til grunn." A kommenterte departementets svar, og fremholdt at departementets tolking av forvaltningsloven §36 ville innebære en innsnevring av dekningsmulighetene for rene opphevelsesvedtak. Det ble i den sammenheng vist til at det ikke var tvil om at flertallet i Justiskomitéen hadde ment å gi en vesentlig utvidelse av retten til dekning av sakskostnader ved endring av forvaltningsvedtak til gunst for klager. Meningen måtte derfor være at rene opphevelsesvedtak, som tidligere falt inn under forvaltningsloven §36 annet ledd, nå falt inn under det nye første ledd i bestemmelsen. For det annet ble departementets anførsel om at opphevelsesvedtaket ikke innebar noen bedring i klagers rettsstilling, imøtegått. I brevet het det om dette: "- - - Dette belyses best ved at departementet selv har gått med på at det er uvanlig at direktoratet opphever tidligere vedtak, men at dette ble gjort, nettopp av hensyn til de negative konsekvenser det første vedtak kunne føre med seg. For øvrig har jeg noe problemer med å forstå hvilke saksbehandlingsrutiner departementet skisserer for normal klagebehandling i Utlendingsdirektoratet. Faktum er at klagesaken ble avsluttet ved direktoratets omgjøringsvedtak den 29.6.95 - det pågår ingen ytterligere klagebehandling. Videre behandling av søknad om statsborgerskap er foreløpig lagt i bero i påvente av nye opplysninger (som nå er innhentet og oversendt utlendingsmyndighetene)." Saken ble etter dette på nytt forelagt departementet. I departementets svarbrev det fremholdt: "Departementet fastholder at vurderingen av hvorvidt opphevelsen av vedtaket av 24.03.95 innebærer en endring av rettstilstanden for klager eller ikke, må vurderes i forhold til sakens realitet. Klager har etter det opplyste fremdeles ikke fått statsborgerbevilling. I den grad spørsmålet om opphevelsen av vedtaket av 24.03.95 innebærer en endring eller ikke, skulle være uklart, taler dessuten de beste grunner for nettopp å avvente resultatet av klagebehandlingen i forhold til realiteten bak søknaden. Departementet finner det ikke riktig at erstatningsplikt for saksomkostninger skal utløses ved opphevelsen alene, og uten at det ennå er tatt stilling til klagen. At den nevnte fremgangsmåten ble brukt av hensyn til en tredje part, kan etter departementets syn ikke tillegges vekt. Dessuten var forholdet her at man ønsket å forhindre at den tredje partens søknad om oppholdstillatelse ble avgjort på et uriktig grunnlag fordi hennes tillatelse igjen er avhengig av klagerens tillatelse." Advokaten kom etter dette på nytt tilbake til saken og fremholdt at klagesaken var avsluttet ved opphevelsesvedtaket. Utlendingsmyndighetene hadde imidlertid fortsatt klagers søknad om norsk statsborgerskap til behandling. I mitt avsluttende brev til klager uttalte jeg: "Forvaltningsloven av 10. februar 1967 §36 første ledd lyder etter lovendring 12. januar 1995 nr. 4 slik: "Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det." Etter forvaltningsloven §36 første ledd er det et grunnvilkår for tilkjenning av sakskostnader at vedtaket "blir endret til gunst for en part". Spørsmålet i saken er om direktoratets opphevelsesvedtak 24. mars 1995 kan anses å være en "endring til gunst" for klager i bestemmelsens forstand. Før lovendringen i 1995 ble bestemmelsen forstått slik at den i utgangspunktet kom til anvendelse både ved endring og opphevelse av vedtak til gunst for en part, men likevel ikke i de tilfellene der et enkeltvedtak ble opphevet uten at dette medførte noen permanent eller midlertidig endring av rettstilstanden i klagers favør. Det vises i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 75 (1993-94) 48, uttalelse av Justisdepartementets lovavdeling 5. januar 1989 og Ombudsmannens årsmelding 1989 s 86 ( Somb-1989-31)t . Denne rettstilstanden innebar at opphevelsesvedtak som i seg selv hadde en selvstendig verdi for parten fordi rettigheter eller plikter inntrådte, permanent eller midlertidig, før nytt realitetsvedtak ble truffet, i praksis ble ansett omfattet av forvaltningsloven §36 første ledd. Slike opphevelsesvedtak var f.eks. opphevelse av et uhjemlet pålegg (påbud/forbud), selv om endringen av rettstilstanden skulle være av midlertidig karakter fordi førsteinstansen kunne treffe et nytt gyldig vedtak med samme innhold. Også opphevelse av et avvisningsvedtak ble ansett som et vedtak "endret til gunst" etter forvaltningsloven §36 første ledd, uten hensyn til hva sluttresultatet ble etter realitetsbehandlingen av saken. Derimot ble opphevelse av et vedtak om ikke å innvilge en tillatelse eller et fritak ansett å falle utenfor bestemmelsen. En slik opphevelse medførte verken noen varig eller midlertidig endring i den rettstilstanden realiteten i saken gjaldt. Selv om det kunne anføres at en slik "ren" opphevelse etter ordlyden innebar en "endring til gunst for klager" i betydning av at klager ville oppnå fornyet og korrekt behandling av saken, ble en slik tolkning av bestemmelsen ansett å falle utenfor anvendelsesområdet. Det ble vist til de restriktive uttalelsene i forarbeidene om anvendelsesområdet for bestemmelsen bl.a. av hensyn til de økonomiske konsekvensene, jf. Ot.prp. nr. 27 (1968-69) 47 og Innst. O. nr. 50 (1976-77) 7. Jeg viser her til den tidligere nevnte uttalelsen i ombudsmannens årsmelding 1989 s 86 ( Somb-1989-31)X , der en opphevelse av et vedtak om å nekte en søknad om fradeling ble ansett å falle utenfor forvaltningsloven §36 første ledd. Opphevelsesvedtaket i denne saken gjelder direktoratets tidligere vedtak om å nekte å innvilge søknad om statsborgerskap. Etter sin art vil det være naturlig å sammenligne dette opphevelsesvedtaket med den sistnevnte gruppen av "rene" opphevelsesvedtak, som tidligere ikke ble ansett omfattet av uttrykket "endret til gunst" i forvaltningsloven §36 første ledd. Det fremgår av opplysningene i saken at søknaden om statsborgerskap fortsatt er under behandling. I forhold til realiteten i saken - nemlig statsborgerskapssaken - har ikke opphevelsesvedtaket medført noen endring i rettstilstanden for klager. Som påpekt av departementet, vil det forhold at utlendingsdirektoratet har endret sin vurdering av et faktisk forhold i saken ikke si at de øvrige vilkår for å innvilge statsborgerskap er oppfylt etter lov om riksborgarrett av 8. desember 1950 nr. 3. Spørsmålet blir etter dette om lovendringen i 1995 har ført til noen endring av rettstilstanden på dette punkt. I Ot.prp. nr. 75 (1993-94) om lov om endringer i forvaltningsloven m.v. fremmet Regjeringen forslag om at retten til dekning av sakskostnader fortsatt som hovedregel skulle knyttes til tilfeller hvor endringen skyldes at det forelå feil ved saksbehandlingen, avgjørelsesgrunnlaget, lovanvendelsen eller annen ugyldighetsgrunn. I proposisjonen ble det heller ikke fremmet forslag om å videreføre forslaget i Justisdepartementets høringsnotat om å utvide området for hovedregelen i §36 første ledd til å gjelde alle tilfeller der et vedtak ble opphevet. Forslaget i høringsnotatet var fremmet på bakgrunn av at ombudsmannen i saken omtalt i årsmeldingen for 1989 s 86 ( Somb-1989-31) hadde angitt flere gode grunner som kunne tale for en oppmykning av bestemmelsen. På bakgrunn av uttalelser fra høringsinstansene om usikkerheten knyttet til de økonomisk konsekvensene, ble forslaget imidlertid ikke videreført. Departementet tilføyde i tilknytning til dette at forvaltningsloven §36 annet ledd ga "en viss adgang til å dekke sakskostnader i tilfeller hvor et enkeltvedtak oppheves uten at dette medfører noen permanent eller midlertidig endring av rettstilstanden i klagerens favør". I forbindelse med Stortingets behandling av lovforslaget, ble anvendelsesområdet for forvaltningsloven §36 første ledd utvidet. Justiskomitéens flertall foreslo å erstatte dagjeldende §36 første og annet ledd med ett nytt første ledd. Flertallets forslag ble vedtatt av Stortinget, og innebærer at parten nå i utgangspunktet har krav på dekning av vesentlige sakskostnader som har vært nødvendig for å få endret et vedtak til gunst for parten, selv om dette ikke skyldes slike ugyldighetsgrunner som det tidligere var vilkår om. Etter lovendringen vil også tilfeller hvor endringen av vedtaket skyldes overprøving av den skjønnsmessige vurdering av hva vedtaket skal gå ut på, i utgangspunktet faller inn under plikten til å dekke sakskostnader etter forvaltningsloven §36 første ledd. Dette representerer en utvidelse i forhold til den tidligere bestemmelsen i §36 annet ledd hvor det bare var en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne sakskostnader i slike tilfeller. Stortingsbehandlingen medførte imidlertid ikke noen endring av departementets forslag om å unnlate å la forvaltningsloven §36 første ledd omfatte alle tilfeller der et vedtak ble opphevet til gunst for parten. På bakgrunn av de opplysninger som fremgår av forarbeidene, kan jeg derfor ikke slutte annet enn at rettstilstanden når det gjelder dekning av sakskostnader for den type opphevelsesvedtak denne saken gjelder står i samme stilling som tidligere i relasjon til forvaltningsloven §36 første ledd. Ut fra de opplysningene som foreligger i saken og på bakgrunn av det jeg tidligere har fremholdt om rettstilstanden på dette punkt, kan jeg således ikke se at det er grunnlag for å kritisere departementets avslag i saken. Søknad om dekning av sakskostnader må derfor eventuelt fremmes når realiteten i saken er avgjort." |
lovdata_cd_51354 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.68 | Forskrift om salg av arvemidler og avkall på arv til staten. Fastsatt ved kgl.res. av 30. august 1991 i henhold til lov om arv av 3. mars 1972 nr. 5, §47, med senere endring ved lov av 10. juni 1977 nr. 76. Fremmet av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. |
maalfrid_27469b0af407acbf13c05a0a0435ebdf972b2ad6_2 | maalfrid_vegvesen | 2,021 | no | 0.789 | som er nevnt i forordningene, jf. definisjonen av trehjuls motorsykkel i kjøretøyforskriften § 2-3 nummer 2 bokstav c. Som nevnt er det nå vedtatt ytterligere en avledet rettsakt, forordning nr. 901/2014. For at ny to- og trehjulede motorvogner som er dokumentert etter denne skal kunne godkjennes i Norge, må en referanse til forordningene fremgå av norsk forskrift. Det er naturlig at referansen blir tatt inn sammen med hovedforordningen 168/2013 og de tre øvrige forordningene i kjøretøyforskriften § 6–3b. Forslaget til endringer i forskriften følger vedlagt. Det presiseres at vi i denne forbindelse ikke snakker om en fullverdig implementering av forordningene. Det vil først skje senere, når de tas inn som bindende krav i en ny forskrift. Høringen skal informere om forskriftsforslaget og gi høringsinstansene anledning til å avgi kommentarer. Kjøretøyforskriften finnes på internettsiden www.lovdata.no. Rettsaktene finnes blant annet på EU sine hjemmesider: http://ec.europa.eu/enterprise/automotive/directives/index.htm Forslaget antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for private eller offentlige instanser utover det som må gjøres for å endre forskriften. |
lovdata_cd_57280 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.614 | Forskrift om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien. Fastsatt av Landbruksdepartementet 5. juli 2002 med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser §5 og kgl.res. av 30. juni 1995 nr. 600. Endret 10 feb 2005 nr. 123. Forskriften har som formål å stimulere til innenlands produksjon av råvarer til konservesindustrien. Innenfor denne målsetningen skal industrien sikres nødvendig supplement av importert råvare til lavest mulig tollbelastning. Denne forskriften kommer til anvendelse ved administrativt fastsatte tollnedsettelser og ved fastsettelse og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien. 1. TNT: Tillatelse til nedsatt toll. 2. ITT: Tillatelse til nedsatt tollsats innenfor fastsatt tollkvote. 3. Individuell tollnedsettelse: Fritakelse eller nedsettelse av den tariffbestemte toll, hvor fritakelsen eller nedsettelsen innrømmes juridiske eller fysiske personer for en angitt mengde av en bestemt vare i en nærmere fastsatt periode. 4. Konservesindustri: Bedrifter som avtar norske råvarer av frukt, bær og grønnsaker for produksjon av konserverte varer. 5. Prisdifferanse: Individuelle tollnedsettelser gis av Statens landbruksforvaltning etter skriftlig søknad og på de vilkår som er angitt i §5 og §6 i denne forskriften. Statens landbruksforvaltning kan fastsette krav til søknadens innhold og form. Dersom individuell tollnedsettelse innvilges utstedes TNT. TNT gis for det tidsrom og det kvantum som Statens landbruksforvaltning fastsetter og skal være utstedt før import finner sted. Vilkåret om at TNT skal være utstedt før import finner sted kan fravikes når det avdekkes feil ved fortollingen. Det er en forutsetning at importøren kan fremlegge den dokumentasjon som er nødvendig for vurdering og fastsettelse av nedsatt tollsats etter fortollingstidspunktet. Tollsatsen vil i slike tilfeller settes 20% høyere enn nedsatt tollsats ville vært på fortollingstidspunket dersom varen hadde vært korrekt fortollet og TNT hadde vært utstedt. Dersom tollsatsen hadde vært null fastsettes den skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle. Når norsk råvareproduksjon ikke dekker industriens totale behov, kan konservesindustrien innrømmes individuell tollnedsettelse for varer omfattet av vedlegg 1 når varen skal inngå i egen produksjon. For de varer i vedlegg 1 som er markert med «*» i kolonne 4, skal Statens landbruksforvaltning fastsette nedsatt tollsats. Nedsatt tollsats skal fastsettes slik at norsk vare får en preferanse i forhold til importvare. Tollsatsen settes lik prisdifferansen tillagt 15% av denne differansen. Statens landbruksforvaltning kan i særlige tilfeller dispensere fra denne satsen. For de varer i vedlegg 1 markert med «-» i kolonne 4, skal Statens landbruksforvaltning fastsette nedsatt tollsats i det enkelte tilfelle, med utgangspunkt i prisdifferansen tillagt en preferanse for norsk vare. Det kan gis tollnedsettelser til blandinger under varenummer 08.11.9008, blandingspulper under varenummer 20.07.9904/.9905/.9909 og blandingssaft/konsentrat under varenummer 20.09.9000, dersom produktet inneholder mindre enn 40 vektprosent av råvarene i vedlegg 1 og/eller 2. Ved tollnedsettelse benyttes de tariffbestemte tollsatser for de jordbruksråvarene som inngår i blandingen, og som omfattes av vedlegg 1 og/eller 2. Tollsatsen beregnes ut fra den andel disse råvarene representerer i det sammensatte produktet. For kokte/varmebehandlede pulper under varenummer 20.07.9904/.9905 ikke nevnt i vedlegg 1 og/eller 2 eller fjerde ledd til denne paragraf, settes tollsatsen lik 1,60 kr/kg. For kokte/varmebehandlede pulper under varenummer 20.07.9909 ikke nevnt i vedlegg 1 og/eller 2 eller fjerde ledd til denne paragraf, settes tollsatsen lik 0,34 kr/kg. 0 Endret ved forskrift 10 feb 2005 nr. 123. Når varer som omfattes av vedlegg 2 skal inngå i egen produksjon, kan det i særlige tilfeller innrømmes individuelle tollnedsettelser. Statens landbruksforvaltning fastsetter nedsatt tollsats i det enkelte tilfelle, med utgangspunkt i prisdifferansen mellom norsk vare og tilsvarende importvare. Tollfri tollkvote for jordbær, bringebær og solbær tildeles konservesbedrifter, til bruk i industrien, etter foregående sesongs forbruk av tilsvarende norsk råvare. For aktører uten forbruk av norsk råvare foregående sesong, kan kontrahert norsk vare for inneværende sesong legges til grunn ved tildeling av tollkvote. Tollfri tollkvote kan tildeles innenfor det kvantum som er angitt i vedlegg 3. Kvoteåret går fra 1. juli til 30. juni. Den enkelte bedrifts tollkvoteandel for bær fastsettes senest 1. oktober. Det kan foretas en foreløpig fordeling i perioden frem til fastsettelsen av endelig tollkvoteandel. ITT utstedes etter søknad til den enkelte bedrift etter at fordelingen er foretatt. Statens landbruksforvaltning kan fastsette krav til søknadens innhold og form. Tildelt tollkvote gis med gyldighet for inntil 1 år. Statens landbruksforvaltning kan fordele tollkvoter med angivelse av opprinnelsesland for å ivareta norske forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler. Dersom konservesindustrien kan dokumentere betydelig økning i forbruket av jordbær, bringebær og solbær, kan Statens landbruksforvaltning etter søknad endre de tollkvoter som er angitt i vedlegg 3. Dersom foregående års forbruk av bær er mindre enn lagt til grunn for den tollfrie tollkvoten, skal Statens landbruksforvaltning korrigere for dette ved neste års fordeling av kvote. Statens landbruksforvaltning fastsetter årlig tollfri tollkvote for eplesaft/pulp/konsentrat på grunnlag av totalt forbruk i industrien av eplesaft/pulp/konsentrat foregående år og norsk råvareproduksjon inneværende år. Kvoteåret går fra 1. oktober til 30. september. Tollfri tollkvote for eplesaft/pulp/konsentrat tildeles konservesbedrifter til bruk i egen industri. Tollkvote for eplesaft/pulp/konsentrat fordeles etter bedriftens andel av foregående års totale forbruk av epler. For aktører uten forbruk av eplepulp og/eller -saft og/eller -konsentrat foregående kvoteår, kan prognoser over forbruk inneværende kvoteår legges til grunn ved fastsettelse av tollkvote. Den enkelte bedrifts tollkvoteandel for eplesaft/pulp/konsentrat fastsettes senest 1. mars. Det kan foretas en foreløpig fordeling i perioden frem til fastsettelsen av endelig tollkvoteandel. Dersom konservesindustrien kan dokumentere betydelig økning i forbruket av eplesaft/pulp/konsentrat, kan Statens landbruksforvaltning etter søknad endre den fastsatte tollkvoten. Dersom foregående års forbruk av eplesaft/pulp/konsentrat er mindre enn lagt til grunn for den tollfrie tollkvoten, skal Statens landbruksforvaltning korrigere for dette ved neste års fastsettelse og fordeling av kvote. Tildelt tollkvote kan omsettes mellom konservesbedrifter. Ved salg av tildelt tollkvote skal selger gi skriftlig melding til Statens landbruksforvaltning med angivelse av solgt kvantum og navn på kjøper slik at utstedt tollkvote kan korrigeres og ny tollkvote kan utstedes. Før det innrømmes tollnedsettelse eller tildeles tollkvoteandel i henhold til bestemmelsene i denne forskriften, kan Statens landbruksforvaltning kreve at importør avgir en erklæring om varenes anvendelse. Anvendelseserklæringen skal følge varen/tollkvoten dersom varen/tollkvoten selges videre. Ved slikt videresalg forpliktes kjøper i henhold til anvendelseserklæringen. Konservesbedrifter som søker om tollnedsettelser eller andel av tollkvote, plikter å gi Statens landbruksforvaltning opplysninger om priser og omsetning, og andre data relevant for vurdering av importbehov og fastsettelse av tollsatser. Statens landbruksforvaltning fører kontroll med at bestemmelsene i denne forskriften blir overholdt, og kan herunder foreta stedlig kontroll av dokumenter og be om vareprøver. Virksomheten plikter å yte bistand ved slik kontroll. Ved brudd på bestemmelsene i denne forskriften, eller vilkår satt med hjemmel i denne forskriften, kan Statens landbruksforvaltning trekke tollkvoten eller tillatelsen til nedsatt tollsats tilbake og nekte innrømmelse av ny tollkvote eller tollnedsettelse for en periode på inntil 1 år. Denne forskrift trer i kraft 5. juli 2002. Fra samme dato oppheves forskrift av 10. juli 1998 nr. 714 om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien. Vedlegg 1. Grønnsaker, bær og frukt, tollnedsettelser etter §5: Sølvløk 07.03.1019/.29 Sølvløk, frisk -07.10.8050 Sølvløk, fryst *Sukkererter 07.08.1000 Sukkererter, frisk -07.10.2100 Sukkererter, fryst *Stangselleri 07.09.4010/.4020 Stangselleri, frisk -07.10.8060 Stangselleri, fryst *Dill 07.09.9099 Dill, frisk -Minigulrot/pariserrot 07.10.8091 Minigulrot, fryst *07.10.8091 Pariserrot, fryst *Tomatterninger 07.10.8099 Tomatterninger, fryst * Kirsebær/moreller 08.09.2001/.2009 Kirsebær, moreller, frisk -08.11.9003/.9008 Kirsebær, moreller, fryst *20.07.9905/.9909 Kirsebærpulp, kokte/varmebehandlede * 20.09.8093 Kirsebærsaft/-konsentrat *Rips 08.10.3020 Rips, frisk -08.11.2001/.2008 Rips, fryst *20.09.8099 Ripssaft/-konsentrat *Stikkelsbær 08.10.3030 Stikkelsbær, frisk -08.11.2001/.2008 Stikkelsbær, fryst *20.09.8099 Stikkelsbærsaft/-konsentrat *Bjørne-, logan-, morbær 08.11.2001/.2008 Bjørnebær mfl., fryst *20.07.9905/.9909 Bjørnebærpulp m.fl., kokte/varmebehandlede *20.09.8099 Bjørnebærsaft/-konsentrat m.fl. *Boysenbær 08.11.9008 Boysenbær, fryst *Tyttebær 08.11.9001 Tyttebær, fryst *Multer 08.11.9002 Multer, fryst *Blåbær 08.11.9004 Blåbær, fryst *20.07.9905/.9909 Blåbærpulp, kokte/varmebehandlede *20.09.8099 Blåbærsaft/-konsentrat *Bringebær 20.07.9905/.9909 Bringebærpulp, kokte/varmebehandlede *20.09.8091 Bringebærsaft/-konsentrat *Jordbær 20.07.9905/.9909 Jordbærpulp, kokte/varmebehandlede *20.09.8092 Jordbærsaft/-konsentrat *Skogsbær 20.07.9905/.9909 Skogsbærpulp, kokte/varmebehandlede *20.09.9000 Skogsbærsaft/-konsentrat *Solbær 20.07.9905/.9909 Solbærpulp, kokte/varmebehandlede *Plomme 08.11.9008 Plommer, fryst *20.07.9905/.9909 Sviskepulp, kokte/varmebehandlede *20.09.8099 Plommesaft/-konsentrat *Pære 20.07.9905/.9909 Pærepulp, kokte/varmebehandlede *20.09.8099 Pæresaft/-konsentrat * |
lovdata_cd_50012 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.539 | Ligningsloven §9-11 nr. 1 og 2 angir under hvilke betingelser en skattyter skal tilkjennes hel eller delvis dekning av statskassen for sakskostnader i endringssak. Til de enkelte betingelser vil departementet bemerke: 1. Overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda må ha endret en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. Det er tilstrekkelig at skattyter har fått delvis medhold i sine anførsler. 2. Skattyteren må ha hatt vesentlige sakskostnader. Hva som kan regnes som vesentlige sakskostnader, må vurderes ut fra skattyterens økonomiske forhold. Det antas at sakskostnadene må overstige kr. 1.500,- for at de skal kunne regnes som vesentlige. I praksis vil skattyteren oftest ikke ha vesentlige sakskostnader når ikke sakkyndig bistand (advokat, revisor) har vært engasjert. Sakskostnadene må være påført ham i anledning endringssaken. Hvis sakskostnadene i anledning endringssaken skyldes at skattyteren ikke tidligere har oppfylt sin opplysningsplikt, skal en se bort fra dem ved vurderingen av om sakskostnader skal dekkes. 3. Sakskostnadene må være pådratt med god grunn. Av dette følger at det vanligvis må dreie seg om mer kompliserte forhold, der det ikke uten videre vil være klart for skattyteren hva rettsreglene går ut på, og hvilke faktiske forhold som derfor er relevante. Det må dessuten være et rimelig forhold mellom de kostnader som skal dekkes og størrelsen av det spørsmål saken gjaldt. 4. Det må være urimelig at skattyteren skal dekke sakskostnadene selv. Når et vedtak får et materielt sett uriktig innhold, skyldes det i mange tilfelle at skattyteren selv ikke har presentert et fullstendig korrekt faktum. Når vedtaket i slike tilfelle deretter endres i skattyterens favør i en overordnet instans, vil det normalt ikke være urimelig at skattyteren selv bærer sine sakskostnader. Derimot vil det kunne være urimelig at sakskostnadene ved endringssaken dekkes av skattyteren selv, når han har tilrettelagt de faktiske forhold for ligningsmyndighetene, men disse bedømmer dem uriktig. Det er særlig i slike tilfelle, når ligningsmyndighetene begår feil, at det kan virke urimelig at skattyteren selv skal dekke kostnadene ved endringssaken. Også ellers der det foreligger ekstraordinære forhold, f.eks. et sammentreff av uheldige omstendigheter, kan det virke urimelig om skattyter selv må dekke sine sakskostnader. 5. Sakskostnader kan dekkes helt eller delvis. Utgangspunktet er at hvis først lovens betingelser for å få dekket sakskostnadene er oppfylt, bør kostnadene dekkes fullt ut. Delvis dekning av sakskostnadene vil særlig være aktuelt der sakskostnadene virker urimelig høye, vurdert ut fra blant annet sakens art og forløp. 6. Krav om dekning av sakskostnader må være levert innen tre uker etter at meldingen om nemndas vedtak er kommet frem, jfr. §9-11 nr. 2. |
lovdata_cd_1272 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.691 | 1. Følgende endringer i kommuneinndelingen i Nordland fylke - vedtatt ved kgl.res av 8. desember 1961 - gjennomføres fra 1. januar 1964: a) Sammenslutning av Langenes og Øksnes kommuner til èn herredskommune. b) Overføring av Kråkberget krets av Øksnes kommune og Øksnes kommunes områder på halvøya nord for Kråkberget til Bø kommune. 2. Navnet på den nye kommune som dannes ved sammenslutning av Langenes og Øksnes, fastsettes til Øksnes. 3. Kommunestyret i den nye Øksnes kommune i perioden 1. januar 1964 - 31. desember 1967 skal ha 31 medlemmer. Manntallet for den nye Øksnes kommune føres av lensmannen i Øksnes og Langenes. Manntallet for kråkberget krets og området på halvøya nord for Kråkberget, føres av lensmannen i Bø. Valgstyret fungerer som manntallsnemnd, jfr. femte ledd. Valgstyret for den nye kommunen skal bestå av de formannskapsmedlemmer i Langenes og Øksnes som er bosatt innen den nye kommunes område og manntallsføreren, jfr. tredje ledd. Det kalles første gang sammen av ordføreren i Øksnes. Det medlem av Øksnes formannskap som er bosatt i Kråkberget krets, tiltrer valgstyret i Bø ved kommunevalget i 1963. 4. Fylkesmannen i Nordland kaller det nyvalgte kommunestyre i den nye Øksnes kommune inn til konstituerende møte så snart som mulig etter valget, jfr. kommuneloven §7. 6. Budsjettet for den nye Øksnes kommune for 1964 skal vedtas av det nyvalgte kommunestyret. For denne budsjettbehandling gjelder ikke de frister som er fastsatt i kommuneloven. 7. Kommunestyrene i den nye Øksnes kommune og den utvidede Bø kommune får fullmakt til å bestemme med hvilket beløp innen skattelovens ramme det skal utskrives eiendomsskatt fra 1. januar 1964, jfr. §7 i skattelov for landet med endringer i lov av 16. juni 1961 nr. 3. 8. De alminnelige vedtekter og forskrifter som er gjeldende i Langenes og Øksnes kommuner skal fortsatt gjelde for vedkommende område i den nye Øksnes kommune til nye felles vedtekter og forskrifter er fastsatt. 9. Kostnader som påløper i samband med gjennomføringen av inndelingsendringene skal dekkes av den kommune som har hatt kostnadene. Felleskostnader i forbinelse med sammenslutningen av Langenes og Øksnes forskutteres av Øksnes kommune. |
lovdata_cd_39125 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.76 | Trygdens stønadsordning skal bidra til dekning av utgifter til jordmorhjelp ved kontrollundersøkelser under svangerskap, veiledning i familieplanlegging, fødsel utenfor institusjon og følgetjeneste. Svangerskapskontroller og fødselshjelp skal være gratis for den gravide i den offentlig finansierte helsetjenesten. |
lovdata_cd_50413 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.735 | Forskrift om forflytning og sleping av flyttbare innretninger samt slepearrangement og fortøyning av forsyningsskip på slike innretninger. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 17. desember 1986 med hjemmel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §1, §9a, §35 og §42, jf. delegeringsvedtak av 12. oktober 1962 nr. 5, delegeringsvedtak av 5. april 1963 nr. 9, delegeringsvedtak av 1. desember 1978 nr. 1, delegeringsvedtak av 25. mai 1984 nr. 1156, delegeringsvedtak av 15. januar 1979 nr. 1 og delegeringsvedtak av 6. juni 1984 nr. 4278. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 1 (direktiv 98/34/EF). Endret 2 mars 1999 nr. 399, 11 april 2003 nr. 484. 0 Endret ved forskrifter 2 mars 1999 nr. 399 (i kraft 1 sept 1999), 11 april 2003 nr. 484 (i kraft 1 juli 2003). 0 Endret ved forskrift 11 april 2003 nr. 484 (i kraft 1 juli 2003). §5. (Opphevet ved forskrift 11 april 2003 nr. 484, i kraft 1 juli 2003.) 0 Tilføyd ved forskrift 2 mars 1999 nr. 399 (i kraft 1 sept 1999). 1. Slep eller forflytning ved hjelp av eget fremdriftsmaskineri av flyttbare innretninger skal ikke finne sted uten at Sjøfartsdirektoratet er underrettet på forhånd. 2. Sleping eller forflytning ved hjelp av eget fremdriftsmaskineri skal skje i overensstemmelse med de til enhver tid gjeldende internasjonale og norske forskrifter og regler.1,2 Slepingen/forflytningen skal foregå på en slik måte at den er til minst mulig ulempe i området. Særlig hensyn skal tas til fiske og skipsfart. 3. Kun nødvendig personell skal være om bord på oppjekkbare innretninger under slep. Alle nødvendige sikkerhetsforanstaltninger skal tas. 4. Under slep på feltet (ikke over 12 timer mellom mulige oppjekkingsposisjoner) av en oppjekkbar innretning, skal de posisjoner hvor det er mulig og trygt å jekke opp innretningen, angis på den kursen som er avmerket på kartet. maksimal distanse mellom disse oppjekkingsposisjoner skal være slik at det er mulig å slepe til og jekke opp i den angitte posisjon i løpet av 12 timer. Den nødvendige slepekraft skal beregnes under hensyntagen til antatte strøm-, vind- og værforhold. Operasjonsmanualen skal inneholde de nødvendige opplysninger for å utføre slike beregninger. 5. Før påbegynnelse av hver 12-timers slepeperiode som nevnt i nr. 4 ovenfor (for oppjekkbare innretninger), skal det foreligge en gunstig værmelding for de følgende 72 timer for de aktuelle farvann. Videre skal det foreligge en værmelding som viser at forholdene de første 12 timer etter nedjekking vil være innenfor de maksimalt tillatte miljøforhold som er angitt i operasjonsmanualen. Nedjekking skal ellers ikke påbegynnes. 6. Før havslep (mer enn 12 timer mellom mulige oppjekkingsposisjoner) påbegynnes med en oppjekkbar innretning skal det innhentes spesiell tillatelse fra Sjøfartsdirektoratet. 7. Operasjonsmanualen skal inneholde instruks om hvorledes et slep normalt skal gjennomføres og detaljerte kontrollister eller liknende som gir nødvendige opplysninger om forberedelser, værtett og vanntett lukking, beregninger m.m. som skal gjennomføres før og under et slep og en forflytning. I tillegg skal følgende bakgrunnsinformasjon være inntatt i operasjonsmanualen: - alle begrensede data for hver operasjonsfase under slepet/forflytningen som maksimum last, bølgehøyde, bølgeperiode, vind, strøm, dypgående, temperatur etc. - fullstendige motstandskurver for vind, strøm og bølger opp til maksimum miljøforhold for innretningen for beregning av den totale slepemotstand innretningen kan bli utsatt for under slep, og ut ifra dette skal det være mulig å beregne nødvendig slepekraft og antall slepebåter, samt drivehastighet under ekstrem værsituasjon. 1 Forskrift av 6. februar 1978 nr. 9131 om slepeassistanse. 2 Se blant annet MSC/Circ. 884 av 21. desember 1998 «Guideline for Safe Ocean Towing». 1. Flyttbare innretninger skal være utstyrt med hovedslepearrangement, nødslepearrangement og arrangement for slep i trange farvann. Hovedslepearrangement aksepteres utelatt dersom en av følgende forutsetninger er oppfylt: a) Den flyttbare innretningen har skipsskrog, er sertifisert for å navigere selvstendig og §7 nr. b) Den flyttbare innretningen har Sjøfartsdirektoratets utstyrsklasse 3 for det dynamiske posisjoneringssystemet om bord, er sertifisert for å navigere selvstendig og §7 nr. 2 ellers er etterkommet. 2. Under slep i stille vær og uten strøm skal det alltid være til rådighet nødvendig slepekraft (eller en kombinasjon av slepekraft og egen framdriftskraft) til å oppnå en fart av minst 5 knop for halvt nedsenkbare innretninger og minst 3 knop for oppjekkbare innretninger. Ved 20 m/sek vind med tilhørende bølge og strøm på 2 m/sek. skal det videre være tilstrekkelig kraft til å holde innretningen i ro og manøvrere på en sikker måte. 3. Dersom innretningen ikke kan etterkomme kravene i nr. 2 ovenfor ved sitt eget fremdriftsmaskineri, skal den benytte slepebåt med den nødvendige slepekraft. 4. Hovedslepearrangementet skal arrangeres for en og to slepebåter og i spesielle tilfelle for tre slepebåter. 5. Nødslepearrangement skal arrangeres for to slepebåter. Dette kan arrangeres ved å anvende den vanlige ankerlinen, eller et tilsvarende system. 6. Slepearrangementet for trange farvann skal arrangeres slik og for et slikt antall slepebåter at forsvarlig slep og manøvrering kan foretas. 7. De belastninger slepearrangementet er dimensjonert for, skal oppgis i operasjonsmanualen. 8. Under havslep, nødslep og slep i trange farvann skal det ved brudd under alle værforhold være mulig raskt å etablere ny slepeforbindelse på en forsvarlig måte. Planlagte metoder skal være angitt som bakgrunnsinformasjon i operasjonsmanualen. 9. Hovedslepearrangementet skal minst være dimensjonert for den slepekraft som er nødvendig for å: - holde en fart på 5 eller 3 knop (se nr. 2 ovenfor) - holde innretningen i ro ved 20 m/sek. vind med tilhørende bølger og 2 m/sek. strøm. Dog skal hovedslepearrangementet minst være dimensjonert for 75 tonn. 10. Konstruksjon av slepearrangement. 10.1. Hovedslepearrangement skal bestå av minst: - To fester til innretningen. - To kjetting-/wireforbindelser til innretningen. - En «Trekantplate» eller tilsvarende (dersom en slepebåt anvendes). - Forbindelsessjakler. 10.2. Slepfestene til innretningen skal være dimensjonert med en sikkerhet på 3 i relasjon til materialets flytegrense under hensyntagen til sleperetning 0° - 90° begge veier fra senterlinje. 10.3. Ved bruk av hanefot skal festene for denne være så langt fra hverandre som mulig. 10.4. Plasseringen, konstruksjonen og arrangementet av festene skal være slik at utskiftning av kjetting/wireforbindelsen kan foretas forholdsvis enkelt og hurtig i stille vann. 10.5. Forbindelsen til innretningen skal bestå av kjetting eller wire, eller kombinasjon av disse. Hvor denne er utsatt for særlig slitasje (f.eks. i slepeklyss), skal kjetting benyttes. 10.6. Hver kjetting/wireforbindelse skal ha en bruddstyrke på minst 3 ganger den statiske slepekraften til slepebåten og vanligvis ha en lengde tilsvarende ca. distansen mellom de to slepefester. 10.7. Wireforbindelser og «Det svake ledd» skal utstyres med kauser. 10.8. Når en slepebåt anvendes, skal «trekantplate» eller tilsvarende benyttes til å forbinde kjetting-/wireforbindelsen nevnt i nr. 11.1. ovenfor. Tillatt slepekraft vil bli den samme som pr. slepebåt utregnet etter 11.6. ovenfor. 10.9. Sjaklene i hver ende av kjetting/wireforbindelsen og i hver ende av «det svake ledd» skal ha en bruddstyrke som overstiger bruddstyrken til den sterkeste del av slepearrangementet. 10.10. «Det svake» ledd skal være den svakeste del av det komplette slepearrangement. Lengden bør være ca. 40 - 60 m, slik at tilkobling av slepebåten kan utføres i forsvarlig avstand fra innretningen. Bruddstyrken bør være ca. 2-3 ganger den maksimalt tillatte slepekraft. Det svake ledd skal plasseres mellom kjetting-/wireforbindelse (eventuelt «trekantplate») og slepebåtens slepelinje. 10.11. Det skal være mulig å hale inn kjetting-/wireforbindelsen dersom en del av slepearrangementet skulle ryke. Dette innhalingssystem kan bestå av en line fra hver kjetting-/wireforbindelse til en vinsj eller kran på innretningens dekk. Denne vinsjen eller kranen og linen som fører fra den, skal ha tilstrekkelig kapasitet til å hale inn den samlede vekt av kjetting-/wireforbindelsen med sjakler og «de svake leddene» samt 150 m med slepewire av den tyngste type som vanligvis brukes ved slep av innretningen. (Dersom det i et aktuelt slepeområde er vanndyp større enn 150 m, og det er behov for å skifte slepewire, legges aktuelt maksimalt vanndyp til grunn). Etter at kjetting-/wireforbindelsen er halt inn, skal det under alle værforhold være mulig å få demontert skadet slepelinje, samt eventuelt skifte «det svake ledd». 10.12. Følgende reservedeler skal være ombord i innretningen ved havslep: - En kjetting-/wireforbindelse (komplett). - Tre sjakler for «det svake ledd». - Tre «svake ledd». 11. Utstyr som inngår i slepearrangementet så som wire, kjetting, sjakler etc. skal leveres med verkssertifikat (tilsvarende deler til laste- og losseutstyret). 12. Alternative arrangementer. Alternative slepearrangementer som gir den samme driftssikkerhet, vil kunne anvendes. 1 Jfr. forskrift om slepeassistanse for boreplattformer og andre flyttbare innretninger av tilsvarende konstruksjon under forseiling på norsk sjøterritorium og i indre norske farvann, fastsatt 6. februar 1978. Kapittel III - fortøyning av forsyningsskip o.l. §8. Fortøyning av forsyningsskip o.l. 1. Innretningen skal være slik konstruert og være forsynt med forsvarlig fendersystem, utlagt bøyesystem e.l. som muliggjør at overføring av personer og gods til og fra innretningen kan skje uten å utsette liv, fartøy, eller gods for urimelig fare eller risiko for skade. Det skal foreligge minst 2 alternative muligheter for fortøyning og overføring av personer og gods. 2. Fartøy skal ikke fortøye, ligg fortøyet eller for øvrig ligge langs innretningen hvis vind- og værforhold er slik at det frembyr fare for skip eller innretning. 3. Fortøyningsarrangementet for forsyningsskipet skal arrangeres slik at det blir minimale muligheter for forsyningsskipet til å komme i berøring med innretningens legger, søyler eller lignende, og slik at faren for brudd blir minst mulig. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskrift straffes med bøter i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 §339 nr. 2, §48a og §48b, hvis ikke strengere straff kommer til anvendelse i henhold til annen lovbestemmelse. §11. Ikrafttredelse m.v. 1. Denne forskrift trer i kraft 2. februar 1987. 2. Fra samme tid oppheves §24 og §25 i Sjøfartsdirektoratets forskrift av 13. januar 1986 om bygging og drift av flyttbare boreplattformer og andre flyttbare innretninger til annet bruk enn boring etter undersjøiske petroleumsforekomster som er registrert eller skal registreres i norsk skipsregister. |
lovdata_cd_32524 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.715 | 1. I Vegårshei kommune kan det i 2 år fra ikrafttredelse av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke oppføres ny fritidsbebyggelse uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak herunder fradeling av grunn til samme formål, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. Det kan settes vilkår for samtykke etter første ledd. 2. I overgangsperioden frem til vedtatt kommuneplan vedtas tidligere vedtatt Delgeneralplan for fritidsbebyggelse å ligge til grunn for bygningsrådets behandling av saker vedrørende ny fritidsbebyggelse. Dessuten bør det gis større mulighet til å gi dispensasjoner i forbindelse med næringsvirksomhet (utleiehytter). Vegårshei kommunestyre har 21. juni 1988 vedtatt å forlenge frist for tidligere gitte midlertidige plankrav, iht. vedtekt til §117 i plan- og bygningsloven, med ett år fram til 1. juli 1989. Forskriftens innhold og formulering som tidligere vedtatt 19. august 1986 nr. 1747. (II 1986 s 590, II 1988 s 329) 26. juni 1989 nr. 700. |
lovdata_cd_2615 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.521 | Forskrift om fredning av Lamyra naturreservat, Ringerike kommune, Buskerud. Fastsatt ved kgl.res. av 21. mars 1975. Fremmet av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_26526 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.767 | Forskrift om verneplan for barskog i Øst-Norge, vedlegg 2, fredning av Einarvannet naturreservat, Flekkefjord og Lund kommuner, Vest-Agder og Rogaland. Flekkefjord kommune: 127/,3,4 - 128/1,2,4,5,6 - 129/5 - 130/1,2,3,5,6,7. Lund kommune: 18/1,2 - 19/3. Naturreservatet dekker et totalareal på 3.280 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:10.00 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Forskriften med kart oppbevares i Flekkefjord og Lund kommuner, hos Fylkesmannen i Vest-Agder og i Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området er et godt utviklet, variert og rikt skogområde med høyt innslag av gamle furuer på høy bonitet og partier med svært gammel og velutviklet lauvdominert skog bl.a. med mye grov rogn, osp og bjørk og høy verdi for biologisk mangfold. Området er representativt for barskog og blandingsskog på høyere bonitet i kystnære områder i vestre del av Vest-Agder og søndre del av Rogaland. 5. Bruk av reservatet til teltleirer, idrettsarrangementer og andre større arrangementer er forbudt. Direktoratet for naturforvaltning kan av hensyn til verneformålet ved forskrift forby eller regulere ferdselen i hele eller deler av reservatet. 5. Tradisjonell beiting. Direktoratet for naturforvaltning kan av hensyn til verneformålet ved forskrift forby eller regulere ferdselen i hele eller deler av reservatet. 7. Midlertidig opplag av båt i Djupetjønn til bruk i elgjakta. 8. Opplag av båt til eget bruk for grunneiere i området. 1. Nødvendig motorferdsel i forbindelse med aktiviteter nevnt i §4 nr. 1 (øvingskjøring), nr. 3, nr. 6, nr. 9 bokstav a og bokstav c, §5 nr. 3, nr. 6 og nr. 7. 4. Opplag av båt. 6. Restaurering av eksisterende bygninger på Sandsmarkstølen og Heimre Stølen nordøst for Djupetjønn. 8. Oppgradering/fornyelse av kraftledninger som ikke faller inn under §4 nr. 9 bokstav c. |
lovdata_cd_42806 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.837 | I §17-3 er det fastsatt hvilke krav som stilles til avdødes forutgående medlemskap for at gjenlevende kan få pensjon eller overgangsstønad. Vilkårene i §17-3 første ledd bokstavene a - c er alternative vilkår, dvs at det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt. Det samme gjelder unntaksvilkårene i fjerde ledd bokstavene a og b. Det kan etter folketrygdloven ikke gjøres unntak fra vilkårene i første ledd i andre tilfeller enn de som er angitt i tredje og fjerde ledd, unntatt når dødsfallet skyldes yrkesskade, se §17-12. Vilkårene i §17-3 gjelder bare for pensjon og overgangsstønad. Stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskudd/lån kan ytes uten forutgående medlemstid når den gjenlevende er medlem i folketrygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene (jf. §17-4). Disse ytelsene gis etter bestemmelsene i §17-9 der det er vist til reglene i kapittel 15. |
lovdata_cd_62052 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.826 | Publisert: Somb-1988-59 (1988 161) Sammendrag: Oppføring av hytte - betydningen av ikke-godkjent disposisjonsplan. Fylkesmannen avslo A's søknad om oppføring av hytte under henvisning til kommunens forskrift om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr.77 §117. Tomta lå i et hytteområde hvor det forelå en disposisjonsplan omfattende 55 hyttetomter. A's tomt var en av de to siste ubebygde av disse tomter. - I og med at disposisjonsplanen rent faktisk var lagt til grunn, stilte ombudsmannen seg skeptisk til å tillegge vekt at planen ikke formelt hadde vært godkjent av fylkesmannen. Spørsmål om konsekvenser for andre saker og forholdet til videre planlegging i kommunen. Fylkesmannen omgjorde avslaget under klagebehandlingen for ombudsmannen. Saksgang: (Sak 952/87) A søkte bygningsrådet i en typisk hyttekommune om tillatelse for oppføring av hytte på sin tomt som lå midt inne i et hyttefelt med i alt 55 tomter. Av disse var 53 allerede bebygget med hytter. Bygningsrådet avslo A's søknad under henvisning til kommunens vedtekt til tidligere bygningslov av 18. juni 1965 §82. Saken ble deretter brakt inn for fylkesmannen til ordinær klagebehandling. Under henvisning til kommunens forskrift om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117, fant fylkesmannen 14. juli 1986 grunnlag for å fastholde bygningsrådets avgjørelse. I premissene for fylkesmannens vedtak står bl.a.: «I den foreliggende sak, og på bakgrunn av befaringen, legger fylkesmannen til grunn at klagers tomt ligger på fjellgrunn og er i liten grad bevokst med trær og busker. Tomten ligger i et hytteområde hvor det foreligger en disposisjonsplan bestående av 55 tomter de fleste bebygd rundt 1970. Planen er ikke godkjent av fylkesmannen. Nærværende tomt er den siste, eventuelt nest siste, som ikke er bebygd. I vedtaket ble det vist til en nylig avsagt byrettsdom, som omhandlet spørsmålet om gyldigheten av avslag på søknad om oppføring av hytte i et nærliggende hytteområde i samme kommune. Byretten hadde ikke tatt til følge saksøkers påstand om å erklære fylkesmannens vedtak som ugyldig. Fylkesmannen mente at klagerens tilfelle var «identisk» med saksforholdet i byrettssaken. Etter ny henvendelse fra A, vurderte fylkesmannen saken på nytt. Avslaget ble imidlertid ikke omgjort, og fylkesmannen fremholdt 3. juli 1987 bl.a. at innvilgelse av søknaden ville måtte få konsekvenser for tilsvarende saker i området. Det ble anført at det fantes «en rekke tilsvarende tomter». A klaget deretter til ombudsmannen. Etter å ha innhentet saksdokumentene, uttalte jeg i brev til fylkesmannen: «Disposisjonsplanen synes rent faktisk å ha blitt lagt til grunn ved utbygging av 53 hytter på feltet, som omfatter 55 tomter. Ut fra denne situasjon kan det stilles spørsmål om det bør tillegges noen vekt at disposisjonsplanen ikke formelt har vært godkjent av fylkesmannen. Den vedlagte byrettsdom omhandler bygningsrådets avslag på søknad om oppføring av hytte ved et nærliggende område i samme kommune. Avslaget på søknaden ble ansett for å være hjemlet i vedtekt til §82 i bygningsloven av 1965. Fylkesmannen har i klageavgjørelsen 14. juli 1986 fremholdt at dette tilfelle var en «identisk sak». Jeg kan vanskelig se at denne dommen kan være utslagsgivende for resultatet i nærværende sak. Jeg viser bl.a. til at den aktuelle disposisjonsplan for saksøkernes hyttefelt, bare synes å omfatte 10 tomter. Fylkesmannen har videre vist til at innvilgelse av søknaden vil måtte få konsekvenser for tilsvarende saker i området og anført at det finnes «en rekke tilsvarende tomter», jfr. fylkesmannens brev 3. juli 1987. Det bes om en nærmere redegjørelse for dette, jfr. at det synes vanskelig å tenke seg at det kan være mange som står i en tilsvarende stilling som klageren i betraktning av de spesielle forhold som knytter seg til denne disposisjonsplanen. Jeg har ellers festet meg ved at det i fylkesmannens avgjørelse 3. juli 1987 er bemerket: «En er fortsatt av den oppfatning at en bebyggelse av Deres tomt, isolert sett, vanskelig kan sies å være direkte til hinder for friluftsinteressene eller andre interesser i området. Hensett til dette samt den omstendighet at Deres tomt er en av de to siste ubebygde tomter i en ikke-godkjent disposisjonsplan bestående av 55 tomter, er det nærliggende å kunne anta at oppføringen av hytte på tomten vil være i samsvar med den arealbruk det gjennom en plansammenheng synes naturlig å legge til rette for på det aktuelle areal. En har derfor forståelse for Deres reaksjoner i saken. Det synes på bakgrunn av disse bemerkninger vanskelig å forstå hvordan en innvilgelse av søknaden på nåværende tidspunkt «lett vil skape spesielle problemer for den videre hytteplanleggingen i kommunen», (jfr. fylkesmannens bemerkninger videre i brevet). Det bes om en nærmere redegjørelse. Herunder bes opplyst hvor langt man har kommet med planarbeidet i området. Fylkesmannen vurderte på bakgrunn av mitt brev saken på nytt, og traff vedtak om å omgjøre det tidligere avslag. Foruten å vise til min uttalelse, begrunnet fylkesmannen omgjøringsvedtaket med at oppføring av hytte på A's tomt måtte antas å være «i samsvar med den arealbruk det gjennom kommuneplanen synes naturlig å legge til rette for på det aktuelle areal». til hinder for friluftsinteressene eller andre interesser i området. Somb-1988-58 Garasje på bebygd eiendom - krav om «veierklæring» som vilkår for oppføring. |
lovdata_cd_24955 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.743 | 6. Bruk av nedfalt virke og tørre kvister til bål, med unntak av tørrfuruer. 7. Gjødsling, kalking, såing og nødvendig jordbearbeiding av de arealene som er dyrket på fredningstidspunktet, samt inngjerding og vedlikehold av gjerder i tilknytning til disse arealene. 8. Motorferdsel på barmark langs eksisterende kjørespor via Eibyelva til/fra og på de dyrkede arealene i forbindelse med utøvelse av jordbruk. 9. Motorferdsel på snødekt mark i forbindelse med jordbruk og reindrift. |
lovdata_cd_47292 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.744 | Sammendrag: Prosess. Forliksrådets medlemmer og habilitet. Domstolloven §106, §108. Vurdering av habilitetsregler for forliksrådsmedlemmer, herunder en vurdering av de interne rutiner som praktiseres i Stavanger forliksråd i lys av domstollovens habilitetsregler. Saksgang: 2004/12269 ES EWI/IFo/bj. Vi viser til brev 7. desember 2004 hvor det bes om Lovavdelingens vurdering av habilitetsregler for forliksrådsmedlemmer, herunder en vurdering av de interne rutiner som praktiseres i Stavanger forliksråd i lys av domstollovens habilitetsregler. Vi beklager sent svar. Habilitetsreglene for forliksrådets medlemmer følger av domstolloven §106 og §108, jf. §52. Ifølge domstolloven §106 nr. «når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et selskap, en forening, sparebank, stiftelse eller offentlig innretning eller ordfører eller varaordfører i en kommune eller fylkeskommune som står i et slikt forhold til saken som nevnt i nr. 1». Ordfører og varaordfører er etter dette inhabile i en sak der kommunen enten er part i saken, medberettiget, medforpliktet eller regresspliktig i forhold til en part, eller der kommunen er fornærmet i en straffesak. Spørsmålet om medlemmer og varamedlemmer av formannskap og kommunestyre/bystyre er inhabile i en sak, må avgjøres ut fra bestemmelsen i domstolloven §108, som lyder: «Dommer eller lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Etter denne bestemmelsen vil avgjørelsen om et medlem av forliksrådet vil være inhabilt, beror på en skjønnsmessig vurdering: Det avgjørende er om forholdet er egnet til å svekke partenes og allmennhetens tillit til medlemmet av forliksrådets upartiskhet. Det vises til en rettsavgjørelse fra Eidsivating lagmannsrett ( LE-1997-718) som berører inhabilitet for forliksrådsdommere med tilknytning til kommunen: «Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til hvorvidt inhabilitet forelå under forliksrådets behandling av saken, men finner grunn til å påpeke at selv om domstolloven §106 ikke får anvendelse, vil reglene i domstolloven §108 kunne komme til anvendelse. Det avgjørende er ikke hvorvidt det må antas at de konkrete dommere vil la seg påvirke av den omstendighet at de har en viss tilknytning til kommunen, men at disse omstendighetene generelt er egnet til å svekke tilliten til at dommerne er uhildet. Det må foretas en konkret helhetsvurdering hvor det må legges atskillig vekt på hvorledes forholdet vil bli vurdert av det rettssøkende publikum. Når kommunen er part i en sak for forliksrådet vil det normalt måtte legges til grunn at forholdet er egnet til å svekke tilliten til et medlem av forliksrådet som også er medlem av formannskapet. Dette er lagt til grunn i forarbeidene til endring i domstolloven §106 nr. 5 hvor spørsmålet om inhabilitet for medlemmer av formannskap drøftet, jf. Ot.prp.nr.49 (1986-1987) s. 12: «Departementet er enig med Stavanger byrett i at ordførere og varaordførere i fylkeskommuner må likestilles med ordførere og varaordførere i primærkommuner, og at dette bør framgå av domstolloven §106 nr. 5. Medlemmer og varamedlemmer av formannskap og fylkesutvalg bør imidlertid ikke generelt være utelukket fra å tjenestegjøre som dommer eller lagrettemedlem selv om saken har tilknytning til kommunen eller fylkeskommune. Spørsmålet om inhabilitet bør avgjøres i det enkelte tilfelle. Mens de f.eks. normalt ikke bør være dommer i en sivil sak hvor kommunen eller fylkeskommunen er part, vil det på den annen side i mange tilfeller ikke alltid være grunn til å utelukke dem som meddommere i straffesaker selv om kommunen eller fylkeskommunen er fornærmet, for eksempel en blant flere fornærmede i en sak om en lang rekke mindre tjuerier. Etter departementets mening bør derfor spørsmålet om medlemmer og varamedlemmer av formannskap og fylkesutvalg bør vike sete, fortsatt avgjøres i det enkelte tilfelle etter den skjønnsmessige bestemmelsen i domstolloven §108. Det samme kan imidlertid ikke legges til grunn der et medlem av forliksrådet også er medlem av kommunestyret. I brev 29. januar 1997 uttaler Justisdepartementets lovavdeling ( JDLOV-1997-737 ): «Etter vår mening er et medlem av forliksrådet ikke inhabil i en sak der kommunen er part, bare fordi vedkommende er medlem eller varamedlem av kommunestyret. Hvorvidt et kommunestyremedlem er inhabilt, vil bero på hvor nær tilknytning saken har til kommunestyrets virksomhet. Dersom medlemmet har vært med på å behandle det forhold saken gjelder, må det anses som inhabilt etter §108, se Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, Oslo 2001, s. 118. Det er nærliggende å anta at allmennhetens og partenes tillit til medlemmet av forliksrådet vil være svekket i slike tilfeller. Hvor medlemmet er eller har vært medlem av et fast utvalg eller komité, jf. kommuneloven §10, som saken hører under, skal det mindre til for at medlemmet er inhabilt. Her vil inhabilitet normalt inntre dersom forliksrådsmedlemmet er medlem av utvalget eller komiteen, eller dersom vedkommende var medlem i den periode saken var oppe for utvalget eller komiteen. Stavanger forliksråd har utarbeidet rutiner som på enkelte områder innebærer en strengere praksis enn hva som følger av habilitetsreglene i domstolloven. Av kostnadsmessige og praktiske hensyn blir ikke de faste medlemmene av forliksrådet innkalt i sakene hvor kommunen er part til tross for at de ikke nødvendigvis er inhabile i alle sakene som skal behandles. Når det gjelder medlemmene av formannskapet, synes rutiner som innebærer at disse medlemmene alltid anses inhabile i sak hvor kommunen er part å være i samsvar med domstolloven §108. For medlemmene av bystyret og Kommunalstyret for byutvikling skal imidlertid spørsmål om inhabilitet vurderes konkret i hver enkelt sak. Det kan neppe være riktig at alle medlemmer med kommunale politiske verv rutinemessig er inhabile til å behandle det store antall inkassosaker hvor Stavanger kommune er kreditor. JDLOV-2004-12027 Erstatningsrett og forsikringsrett. Forsikringsavtaleloven §20-3. |
lovdata_cd_50867 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.834 | Delegering av myndighet etter lov av 16. juni 1989 nr. 54 om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå (statistikkloven). (Delegering etter enkelte paragrafer og om myndighet til å sette loven i kraft). Fastsatt ved kgl.res. av 16. juni 1989. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. |
lovdata_cd_60877 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.899 | Publisert: Somb-2001-58 (2001 s 207) Sammendrag: Spørsmål om en arvings erklæring var basert på tilstrekkelig informasjon om arveavgiftsreglene. ( Skatt, toll og avgifter ) A klaget til ombudsmannen over beregningen av avgift på arv fra sine foreldre. Spørsmålet var om A i en telefonsamtale hadde avgitt en bindende erklæring til avgiftsmyndighetene om at hun hadde mottatt sin farsarv fullt ut, slik at senere utbetalinger i sin helhet skulle anses som morsarv, jf. arveavgiftsloven 19. juni 1964 (nr. 14) §7 annet ledd, slik bestemmelsen lød før endringen ved lov 21. mai 1993 nr. 47. Særlig var det spørsmål om hun hadde fått tilstrekkelig informasjon om konsekvensene av en slik erklæring. Ombudsmannen kom til at det var uklart hvilken informasjon A hadde fått, og i hvilken grad hun hadde innsikt i de avgiftsmessige konsekvensene av sin handlemåte. Denne uklarheten måtte primært tilskrives mangelfulle saksbehandlingsrutiner hos avgiftsmyndighetene. Ut fra den tiden som var gått, fant ombudsmannen ikke grunnlag for å konstatere at vedtakene om avgiftsberegning etter de enkelte utdelingene var ugyldige. Men den uklarheten som var skapt, burde få betydning for spørsmålet om nedsettelse eller frafall av arveavgift etter arveavgiftsloven §46 annet ledd. Saksgang: (Sak 2000-2146) Finansdepartementet vedtok i oktober 2000 ikke å ta til følge As klage over Skattedirektoratets arveavgiftsvedtak. Vedtaket, som ble truffet etter at As mor var død, bygget på at hele arveutbetalingen kom fra As mor, som hadde sittet i uskifte frem til hun døde i 1998. Avgiftsmyndighetene la til grunn at A i en telefonsamtale i oktober 1977, etter at moren hadde utdelt kr 51.000,- fra uskifteboet, skulle ha gitt uttrykk for at kr 50.000,- var å anse som falt farsarv, mens kr 1.000,- var å betrakte som gave fra moren. Dette utsagnet var av Skattefogden i Oslo oppfattet som en erklæring etter arveavgiftsloven §7 annet ledd (slik denne lød før lovendring 21. mai 1993 nr. 47), og at senere arv eller gave måtte anses for å komme fra moren ved avgiftsberegningen. Det ble med andre ord lagt til grunn at A i henhold til reglene om arveavgift hadde mottatt farsarven fullt ut. Denne oppfatningen gav Skattefogden i Oslo uttrykk for i brev til A tre dager etter at telefonsamtalen fant sted. Da A i mars 1984 igjen mottok en utdeling fra uskifteboet, denne gang på kr 50.000,-, ble det derfor ved avgiftsberegningen lagt til grunn at utdelingen i sin helhet var å anse som en gave fra moren. A var uenig i dette og påklaget vedtaket. I klagen opplyste A bl.a at hun i 1977 ikke hadde forstått konsekvensene av sitt utsagn, og at hun dersom hun den gang var blitt spurt på en slik måte at hun var blitt klar over konsekvensene for framtiden, ville ha valgt en lik fordeling mellom farsarv og morsarv. Finansdepartementet tok likevel ikke klagen til følge. I brev herfra til Finansdepartementet ble det bedt om merknader til anførselen fra A om at avgiftsberegningen kun var basert på denne ene telefonsamtalen. Videre ble det stilt spørsmål om hvordan departementet vurderte anførselen om at A ikke forstod konsekvensene av sitt utsagn, og at dersom hun den gang var blitt spurt på en slik måte at hun var blitt klar over konsekvensene for framtiden, ville ha valgt en lik fordeling mellom farsarv og morsarv. Avgiftsmyndighetene ble også spurt om de kunne dokumentere hvilken veiledning A hadde fått med hensyn til de faktiske og rettslige konsekvensene av sin uttalelse. Finansdepartementet svarte at arveavgiftsloven §7 annet ledd ikke oppstilte noe uttrykkelig formkrav til erklæringen. I forarbeidene til arveavgiftsloven var det imidlertid forutsatt at det i skjemaet for melding om utdeling under uskifte ble inntatt et uttrykkelig spørsmål om gjenlevende ektefelle og arvingene ved utdelingen anså boet etter førstavdøde for skiftet, og at det ble gitt en kort forklaring av hvilken betydning det hadde at de gjorde det. I tilfeller hvor erklæringen ikke var i samsvar med den faktiske fordelingen som ble krevd, antok departementet at det blant skattefogdene hadde vært en utbredt og fast praksis å innhente avgiftspliktiges erklæring over telefon og senere bekrefte denne i vedtaket. Den avgiftspliktiges dispositive utsagn burde da noteres ned, jf. forvaltningsloven §11c. Departementet gav ellers uttrykk for at det måtte vurderes konkret hvor langt veiledningsplikten gikk, men at kravene til veiledningen måtte skjerpes når informasjonen, som her, gjaldt regler som forvaltningen erfaringsmessig visste var vanskelig for publikum å forstå. Dersom det var sannsynlig at den avgiftspliktige hadde fått fyllestgjørende informasjon, men funnet denne vanskelig å forstå, måtte det derimot kunne kreves at vedkommende henvendte seg til skattefogden og bad om nærmere presisering. Departementet erkjente at det var noe usikkerhet med hensyn til den informasjon som ble gitt, men hevdet at det måtte kunne legges til grunn at A ble informert om fribeløp og progresjonsvirkningene i henhold til de dagjeldende retningslinjene, jf. rundskriv R/2-65 og et brev fra A i 1984. At A oppnådde avgiftsfrihet i 1977 ved sin erklæring, kunne etter departementets oppfatning tolkes som et tegn på innsikt i arveavgiftsreglene. Det kunne imidlertid ikke bringes full klarhet i om den valgte fordelingen også var en hensiktsmessig disposisjon på bakgrunn av morens formuesforhold på dette tidspunktet, men departementet bemerket at hovedaktivum i morens bo i 1977 var en borettslagsleilighet av relativt lav verdi. Ut fra dette og på bakgrunn av den tiden som var gått, fant departementet ikke å kunne omgjøre tidligere vedtak i saken. Etter dette innkom to brev fra A og ett brev fra Finansdepartementet. «Saken reiser spørsmål om A etter en utdeling fra morens uskiftebo i 1977 avgav en erklæring til skattefogden om at hun med dette hadde mottatt sin farsarv fullt ut, jf. arveavgiftsloven 19. juni 1964 (nr. 14) §7 annet ledd, slik bestemmelsen lød på dette tidspunktet. Videre er det et spørsmål om hun fikk tilstrekkelig informasjon om og var klar over hvilke konsekvenser en slik erklæring ville få for arveavgiftsberegningen ved senere utbetalinger fra boet. Dersom hun manglet slik kunnskap, eller det kan reises tvil om dette, er spørsmålet hvilken betydning mangelen skal få. Arveavgiftsloven §7 annet ledd første og annet punktum lød slik før lovendringen 21. mai 1993 nr. 47: «Utdeling fra uskiftebo til arving etter førstavdøde ektefelle ansees som arv etter denne så fremt ikke arvingen erklærer eller har erklært at han allerede tidligere har fått sin arv etter førstavdøde fullt ut. Er slik erklæring avgitt blir ytterligere midler som måtte tilfalle den avgiftspliktige å anse som gave eller arv fra lengstlevende ektefelle. Etter lovendringen i 1993 gav departementet i rundskriv R-13/95 uttrykk for følgende: «Tidligere avgitte erklæringer om at arv etter førstavdøde fullt ut er mottatt, er fortsatt bindende, slik at utdelinger etter at endringen har trådt i kraft må ansees å komme fra lengstlevende. Dersom overgangsreglene gir urimelige utslag i enkelte tilfelle, kan avgiften nedsettes eller frafalles av billighetsgrunner, jf. arveavgiftslovens §46, annet ledd. Der slik erklæring ikke er avgitt, kommer likevel de nye reglene til anvendelse, slik at senere utdelinger ansees å komme med en halvpart fra hver av ektefellene. I de tilfeller der det er foretatt utdelinger før lovendringen, har departementet tidligere anbefalt at det foretas en utjevning ved påfølgende utdelinger, med sikte på at arvingene ved avgiftsberegningen ansees å ha mottatt like mye fra hver av foreldrene. En utjevning som nevnt skal ikke finne sted når det er avgitt uttrykkelig erklæring om at arven etter førstavdøde er mottatt fullt ut. Det forutsettes at avgiftspliktige har vært inneforstått med konsekvensene av å avgi en slik erklæring (uthevet her). Det fremgår av saksdokumentene at avgiftsmyndighetene ved beregningen av arveavgift etter en senere utdeling fra uskifteboet i 1984 og deretter ved arveutbetalingen etter morens død i 1998, bygde på at A hadde avgitt en erklæring etter §7 annet ledd etter at moren i 1977 hadde utdelt kr 51.000,- fra uskifteboet ved å ettergi et lån. Avgiftsmyndighetene oppfattet det slik at A ved denne anledning hadde gitt uttrykk for at kr 50.000,- var å anse som falt farsarv, mens kr 1.000,- var å betrakte som gave fra moren, og at senere arv eller gave, i sin helhet skulle anses for å komme fra moren. Bakgrunnen for denne oppfatningen skal ha vært en telefonsamtale 3. oktober 1977 mellom Skattefogden i Oslo og A. Skattefogden hadde i brev 29. september 1977 bedt A opplyse hvordan gjelden var oppstått. I en blyantpåtegning på konseptet til dette brevet heter det: «Lånet ble opptatt for å kjøpe leilighet, ikke fra familien. Av det utdelte er 50.000,- farsarv og 1.000,- gave. Påtegningen er datert 3. oktober 1977, men den er ikke signert. I brev 6. oktober 1977 fra skattefogden til A het det bl.a.: «Av det utdelte anses i samsvar med Deres ønske kr 50.000,- som fallen farsarv, og kr. 1.000,- anses som gave fra mor. I og med dette har A fått sin farsarv fullt ut. Det hun senere måtte motta som arv eller gave fra uskifteboet vil bli ansett som kommende fra moren. Utdelingen vil bli tatt i betraktning ved senere avgiftsberegning og pliktes oppgitt ved melding om arv eller gave. Det framgår at det på gavemeldingsskjemaet som A og hennes mor underskrev i 1977, ikke var krysset av på spørsmålet om utdelingen overskred arven etter avdøde ektefelle. Departementet har opplyst at det antar at det i slike tilfeller har vært en utbredt og fast praksis blant skattefogdene å innhente den avgiftspliktiges erklæring over telefon og senere bekrefte erklæringen i vedtaket. Departementet har imidlertid erkjent at den avgiftspliktiges utsagn burde skrives ned. Dette siste er jeg enig i. Det er på det rene at arveavgiftsloven §7 ikke oppstilte noe formkrav til erklæringene etter annet ledd. Selv om notoritetshensyn kunne tilsi at disse erklæringene burde vært gitt skriftlig, kan jeg vanskelig se at det rettslig sett kan angripes at de ble gitt muntlig. Men forutsetningen måtte da være at erklæringen kom tilstrekkelig klart til uttrykk og at det i ettertid var mulig å konstatere dette. Etter forvaltningsloven §11c annet ledd (tidligere forvaltningsloven §22 annet ledd) skal slike muntlige opplysninger som det her er tale om, bli nedtegnet. Den påtegningen som ble gjort i As sak, var svært kortfattet, og etter mitt skjønn i liten grad egnet til å kaste lys over hva som ble sagt fra henholdsvis avgiftsmyndighetenes og klagerens side. Påtegningen bekrefter ikke en gang at opplysningene er basert på en telefonsamtale med klageren. På den annen side er resultatet av den kontakt det må ha vært med klageren, bekreftet i brevet fra skattefogden tre dager senere (6. oktober 1977). Selv om A har opplyst at hun ikke husker noen slik telefonsamtale, forstår jeg det slik at hun ikke bestrider at en slik samtale har funnet sted, og alt i alt må det legges til grunn at A ble kontaktet og uttalte seg om fordelingen av arven. det fremgår av påtegningen, er ikke det i seg selv nok til å tilfredsstille kravene til erklæring etter loven §7 annet ledd. Det må også kreves at erklæringen var basert på tilstrekkelig kunnskap om hvilke konsekvenser den ville få for arveavgiftsberegningen. Hvordan samtalen forløp, framstår som nevnt som uklart. Det går ikke fram av påtegningen hva som ble gitt av veiledning fra avgiftsmyndighetenes side om avgiftsreglene og de avgiftsmessige konsekvensene en slik erklæring ville få. En mer fyldig nedtegning kunne ha bidratt til å bringe klarhet i dette, og det var uheldig at dette ikke ble gjort. Heller ikke på gaveskjemaet var det angitt særlig klart hva konsekvensene ville være av en erklæring om at arven etter førstavdøde var mottatt fullt ut. Brevet skattefogden sendte A 6. oktober 1977 er mer opplysende, og for en person som har kjennskap til avgiftssystemet og som vet at avgiftssatsene er progressive, er brevet relativt lett å forstå. For en person som er ukjent med regelverket, er det derimot ikke så lett å se konsekvensene av det som står i brevet. I denne sammenheng er det også nødvendig å se hen til As etterfølgende opptreden. Rett nok synes hun ikke å ha reagert etter å ha mottatt skattefogdens brev 6. oktober 1977. Dette kan imidlertid like gjerne sees som en indikasjon på at hun på dette tidspunktet ikke forstod rekkevidden av skattefogdens oppfatning av at hun hadde mottatt farsarven fullt ut. Da A i mars 1984 igjen mottok en utdeling fra uskifteboet, denne gang på kr 50.000,-, ble det ved avgiftsberegningen lagt til grunn at utdelingen i sin helhet var å anse som en gave fra moren. Da reagerte A og påklaget vedtaket 4. juni 1984. I klagen opplyste A bl.a at hun i 1977 ikke hadde forstått konsekvensene av sitt utsagn, og at hun dersom hun den gang var blitt spurt på en slik måte at hun var blitt klar over konsekvensene for framtiden, ville ha valgt en lik fordeling mellom farsarv og morsarv. At A ved sin erklæring oppnådde avgiftsfrihet i 1977, kan muligens tolkes som kunnskap om fribeløpet, som den gang var kr 50.000,-, idet hun skal ha gitt uttrykk for at kr 50.000,- var arv etter far, mens kr 1.000,- var gave fra mor. Jeg kan likevel ikke se at dette kan tas som en indikasjon på at hun også fullt ut kjente til progresjonsvirkningene og dermed konsekvensene av sitt valg for framtiden. Besparelsen for A ved å velge å benytte begge fribeløpene ved første gangs utdeling, synes å ha vært beskjeden. Informasjon som er gitt i et etterfølgende brev kan uansett ikke uten videre likestilles med informasjon som er gitt før parten gir sin erklæring. Skal slik etterfølgende informasjon kunne tillegges avgjørende vekt, må forutsetningen være at parten har en særlig grunn til å protestere dersom han ikke er enig. Når det kan reises tvil om A fullt ut forstod den informasjon som ble gitt, er det neppe grunn til å legge avgjørende vekt på at hun unnlot å protestere da hun mottok brevet 6. oktober 1977. Enten man vil bygge på den erklæringen som skal være avgitt muntlig, eller på As passivitet etter å ha mottatt brevet, må forutsetningen med andre ord være at hun hadde korrekt og fyllestgjørende informasjon om avgiftsreglene og de avgiftsmessige konsekvensene en slik erklæring ville få. Som det framgår ovenfor, ble det i forbindelse med lovendringen i 1993 også forutsatt (i rundskriv R-13/95) at den avgiftspliktige måtte være innforstått med konsekvensene av erklæringen. I denne forbindelse er det naturlig også å vise til forvaltningens alminnelige veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 §11. Formålet med veiledningsplikten skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Kravene til veiledningen skjerpes når informasjonen gjelder regler som forvaltningen erfaringsmessig vet er vanskelig for publikum å forstå. Dette var en slik regel. Jeg viser til forarbeidene til lovendringen i 1993 (Ot.prp.nr.43 s. 5) der departementet uttalte følgende om daværende §7 annet ledd: «Utdeling fra uskiftebo til arving etter førstavdøde ektefelle anses ved avgiftsberegningen som arv etter denne, såfremt ikke arvingen erklærer eller har erklært at han allerede har fått sin arv etter førstavdøde fullt ut. Er slik erklæring avgitt, blir ytterligere utdelinger å anse som arv eller gave fra lengstlevende ektefelle. De avgiftspliktige har i mange tilfeller problemer med å forstå og akseptere virkningene av at erklæring som nevnt er avgitt. Bestemmelsen kan i praksis føre til ulik fordeling på fars- og morsarv ved avgiftsberegningen. Dette gjelder særlig dersom verdiene i uskifteboet endrer seg etter at utdeling har funnet sted. I praksis fører bestemmelsen ofte til misforståelser og dermed ekstraarbeid for partene. (Uthevet her). Til tross for de forklaringer som er innhentet i anledning min undersøkelse av saken, fremstår det fortsatt som uklart hvilken informasjon A fikk. Likeledes er det uklart i hvilken grad hun hadde innsikt i de avgiftsmessige konsekvensene av sin handlemåte. Slik jeg ser det, må uklarheten primært tilskrives mangelfulle saksbehandlingsrutiner hos avgiftsmyndighetene. Jeg har ikke tilstrekkelig grunnlag for i dag å konstatere at vedtakene fra 1977 og 1984 var ugyldige. Det skal mye til for å konstatere ugyldighet etter så lang tid. Den uklarheten som er skapt, bør imidlertid få betydning for spørsmålet om nedsettelse eller frafall av arveavgift etter arveavgiftsloven §46 annet ledd. I lys av bakgrunnen for lovendringen i 1993, slik denne framgår av sitatet fra forarbeidene til endringsloven, og med utgangspunkt i departementets rundskriv R-13/95, vil jeg anbefale at departementet vurderer å nedsette eller frafalle arveavgiften etter morens død. Jeg mottar gjerne en gjenpart av departementets avgjørelse. Finansdepartementet tok ombudsmannens uttalelse til etterretning og henstilte til Skattedirektoratet om å ta initiativ til at arveavgiften ble nedsatt overfor klageren. Skattedirektoratet gav Skattefogden i Oslo og Akershus anvisning på at avgiften skulle nedsettes til det beløp som A ville ha pliktet å betale under forutsetning av at hun ikke hadde avgitt erklæring om at farsarven var mottatt fullt ut. A fikk deretter tilbakebetalt for meget innbetalt arveavgift og morarente, til sammen kr 46.944. Avgiftsberegningen ble også endret i forhold til As datter, idet avgiften ble satt som om A hadde frafalt kr 100.000 fra hver av sine foreldre. As datter fikk dermed tilbakebetalt for meget innbetalt arveavgift og morarente, til sammen kr 10.144. Somb-2001-57 Arveavgift ved utdeling av midler fra uskiftebo. ( Skatt, toll og avgifter ) |
lovdata_cd_53502 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.762 | Forskrift om forbud mot omsetning av tyggeben. Fastsatt av Landbruksdepartementet 16. april 1997 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Endret 9 jan 2004 nr. 82 (bl.a hjemmel). Formålet med denne forskriften er å forebygge spredning av salmonellabakterier i forbindelse med omsetning av tyggeben. Forskriften gjelder for all omsetning av tyggeben i Norge. Med tyggeben menes fôr til kjæledyr fremstilt av tørket hud fra pattedyr. Det kan tas prøver av alle partier med tyggeben uten hensyn til opprinnelse. Prøver skal tas ut av offentlig veterinær. Fra det enkelte parti skal det tas ut et antall prøver som er tilstrekkelig til å påvise en andel av infiserte tyggeben i det enkelte parti på 5% med et konfidensnivå på 95%. For mindre partier kan kravet til konfidensnivå reduseres. Mattilsynet fastsetter nærmere retningslinjer for prøvetakingen. 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 82. Det er forbudt å omsette tyggeben som er produsert i land utenfor EØS og innført til Norge før 20. november 1996 med mindre tyggebena stammer fra et parti som har blitt undersøkt med hensyn på salmonella med negativt resultat. Undersøkelse skal være foretatt ved offentlig godkjent laboratorium innen EØS, og attest for slik undersøkelse med angivelse av prøveresultat skal kunne fremvises på forespørsel. Tyggeben som omfattes av forbudet i §4 og tyggeben fra partier som tester positivt for salmonella, skal behandles i henhold til bestemmelsene i forskrift av 13 . juli 1994 nr. 723 om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall. Kostnader som påløper i forbindelse med prøvetaking og undersøkelse av partier som omhandles i §4 annet ledd og alle utgifter til avhending etter §5, er den enkelte operatørs ansvar. Øvrige kostnader knyttet til prøvetaking og undersøkelse dekkes av det offentlige. |
lovdata_cd_49917 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.782 | 11.6 Ekstratildeling gis ikke til fartøyer for fritidsbruk. |
lovdata_cd_24313 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.477 | 4. Idrettsarrangement, jaktprøver og anna organisert bruk av naturreservatet er forbode. Dette er likevel ikkje til hinder for organisert ferdsel i reservatet i samband med undervisning. |
lovdata_cd_9029 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.789 | Kommunal- og arbeidsdepartementet har 10. januar 1984 i medhold av §2 i lov av 29. mai 1970 om brannvern (brannloven) stadfestet, med noen redaksjonelle endringer, vedtak av Meråker kommunestyre 3. november 1983 om vedtekt til §7 i brannloven. |
lovdata_cd_41789 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.664 | - Ved anke over fylkestrygdekontorets vedtak i klagesak innhenter bostedskontoret nye opplysninger dersom det finner det nødvendig, før anken oversendes fylkestrygdekontoret. - Fylkestrygdekontoret vurdere anken, tar den helt eller delvis til følge, eller fastholder sitt tidligere vedtak. - Tas anken helt eller delvis til følge, effektuerer bostedskontoret det nye vedtaket. Gjelder anken uførepensjon kan fylkestrygdekontoret skrive vedtaksmelding til medlemmet som tidligere. - Fastholder fylkestrygdekontoret sitt tidligere vedtak utarbeider det ankeoversendelsesbrev, og anken oversendes Trygderetten til avgjørelse. - Trygderetten avsier kjennelse. Saken returneres fylkestrygdekontoret og deretter bostedkontoret. Dersom klagen er tatt helt eller delvis til følge effektuerer bostedskontoret det nye vedtaket. |
lovdata_cd_245 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.539 | Forskrift om båndtvang for hund, Bolsøy kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Landbruksdepartementet 21. januar 1948. |
lovdata_cd_14788 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.62 | 2. Fugler, herunder deres reir og egg, er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse, (jf viltlovens §3). Jakt, fangst og bruk av skytevåpen samt slipp av hund er forbudt i fuglefredningsområdet. Utsetting av vilt er ikke tillatt. for øvrig gjelder viltlovens bestemmelser og forskrifter. 4. Motorisert ferdsel til lands og til vanns, samt lavtflyging under 300 m er forbudt (herunder gjelder også bruk av modellbåter og modellfly). 6. Departementet kan fastsette nærmere regler om ferdselen i området, dersom dette er nødvendig for å oppfylle formålet med fredningen. |
lovdata_cd_54721 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.892 | 1. De forpliktelser som følger av de grunnleggende krav for trykkpåkjent utstyr i dette vedlegg, gjelder også for enhet hvor tilsvarende risiko eksisterer. 2. De grunnleggende krav er bindende. Forpliktelser som følger av disse grunnleggende krav gjelder bare dersom den tilsvarende risiko eksisterer, under bruksforhold som produsenten med rimelighet kan forvente, for det omhandlede trykkpåkjente utstyret. 3. Det kreves at produsenten foretar en risikovurdering for å identifisere risiko som gjelder dennes utstyr på grunn av trykk. Produsenten må deretter ta hensyn til vurderingen når utstyret blir konstruert og bygd. 4. De grunnleggende krav må forstås og brukes på en slik måte at det blir tatt hensyn til aktuell teknikk og gjeldende praksis ved konstruksjon og produksjon, samt tekniske og økonomiske hensyn som sikrer høy grad av beskyttelse når det gjelder helse, miljø og sikkerhet (HMS). 1.1. Trykkpåkjent utstyr må være konstruert, produsert og kontrollert, og - når relevant - også utstyrt og installert på en slik måte at det er sikkert når det tas i bruk, i samsvar med produsentens bruksanvisning eller under rimelig forutsigbare forhold. 1.2. Ved valg av den mest aktuelle løsning må produsenten anvende følgende prinsipper i fastlagt rekkefølge: - når det er relevant, informere brukere om gjenværende risiko og opplyse om det er nødvendig å iverksette spesielle tiltak for å redusere risiko ved installasjon og/eller bruk. 1.3. Når feil bruk er mulig eller klart kan forventes, må det trykkpåkjente utstyret være konstruert for å forhindre fare fra slik feil bruk. Dersom dette ikke er mulig, må en tilstrekkelig advarsel bli gitt om at det trykkpåkjente utstyret ikke må bli brukt på denne måte. Det trykkpåkjente utstyret må være konstruert korrekt og på en måte som tar hensyn til alle relevante faktorer for å sikre at utstyret vil være sikkert gjennom hele dets levetid. Konstruksjonen må ha innarbeidet passende sikkerhetskoeffisienter ved bruk av detaljerte metoder som er anerkjent for å ha innebygd tilstrekkelige sikkerhetsmarginer mot alle relevante former for svikt på en konsekvent måte. 2.2.1. Trykkpåkjent utstyr må konstrueres for belastninger forventet ved påregnet bruk og andre rimelig forutsigbare driftsforhold. Det må særskilt tas hensyn til følgende forhold: - reaksjonskrefter og -momenter fra fundamenter, fester, rør m.m. - korrosjon og erosjon, utmatting m.m. - nedbryting av ustabile fluider. Forskjellige laster som kan forekomme samtidig må tas i betraktning, også ved å ta hensyn til sannsynligheten for at de opptrer samtidig. 2.2.2. Konstruksjon for tilstrekkelig styrke må være basert på: - beregningsmetode beskrevet i punkt 2.2.3 som hovedregel, om nødvendig supplert med eksperimentell konstruksjonsmetode beskrevet i punkt 2.2. - eksperimentell konstruksjonsmetode uten beregninger beskrevet i punkt 2.2.4, når produktet av tillatt maksimaltrykk, ps, og volum, V, er mindre enn 6.000 bar · liter, eller når produktet ps · DN er mindre enn 3.000 bar. De tillatte spenninger for trykkpåkjent utstyr må være begrenset av hensyn til rimelig forutsigbare former for svikt under driftsforhold. Av denne grunn må sikkerhetskoeffisienter anvendes for helt å fjerne enhver usikkerhet som oppstår på grunn av produksjon, faktiske driftsforhold, spenninger, beregningsmodeller, samt materialegenskaper og -oppførsel. Disse beregningsmetoder må resultere i tilstrekkelige sikkerhetsmarginer, i samsvar med kravene i punkt 7. Kravene nevnt ovenfor kan oppfylles ved bruk av én av følgende relevante metoder, om nødvendig som et tillegg til eller i kombinasjon med en annen metode: - konstruksjon ved hjelp av bruddmekanikk. Hensiktsmessige konstruksjonsberegninger må brukes for å fastslå styrken til det omhandlede trykkpåkjente utstyret. Dette gjelder særskilt: - beregningstrykk må ikke være mindre enn tillatt maksimaltrykk og må ta hensyn til statisk og dynamisk væsketrykk og nedbrytning av ustabile fluider. - beregning for innesluttet trykk må gjøre bruk av relevante verdier for materialet basert på dokumenterte data og ta hensyn til bestemmelsene i punkt 4, samt passende sikkerhetskoeffisienter. Materialegenskaper som det må tas hensyn til når det er relevant, inkluderer: - tidsavhengig styrke, dvs. - Youngs modul (elastisitetskoeffisient) - passende sveisefaktor må anvendes, basert på materialegenskapene, avhengig f.eks. - konstruksjonen må ta hensyn til alle rimelig forutsigbare nedbrytningsprosesser (f.eks. korrosjon, siging, utmatting) i samsvar med påregnet anvendelse av utstyret. Særskilt må oppmerksomhet rettes mot slike egenskaper ved konstruksjonen, nevnt i punkt 3.4, som er relevante for utstyrets levetid, f.eks.: - for siging: - for utmatting: - for korrosjon: teoretisk korrosjonstillegg. Når beregnet godstykkelse ikke gir tilstrekkelig strukturell stabilitet, må nødvendige tiltak iverksettes for å rette opp dette, også med hensyn til risiko ved transport og håndtering. Utforming av utstyr kan bli underbygd, helt eller delvis, ved et passende opplegg for prøving av et representativt eksemplar av utstyret eller kategorien av utstyr. Prøveprogrammet må være klart definert før prøving, og må være akseptert av det tekniske kontrollorganet ansvarlig for modulen for kontroll av konstruksjonssamsvar, når dette finnes. Programmet må definere prøveforhold og kriterier for godkjenning eller underkjenning. De faktiske verdiene på grunnleggende dimensjoner og egenskaper ved materialene som utgjør utstyret må fastslås før prøving. Det må være mulig under prøving å observere kritiske punkter på det trykkpåkjente utstyret - der det er hensiktsmessig - med måleutstyr som er i stand til å registrere påkjenninger og spenninger med tilstrekkelig presisjon. Prøveprogrammet må inkludere: (a) En trykkprøve for å kontrollere at utstyret, under et trykk med en definert sikkerhetsmargin i forhold til tillatt maksimaltrykk, ikke viser tegn til betydelig lekkasje eller deformasjoner som overskrider en bestemt grense. Trykk under prøving må bli bestemt på grunnlag av forskjeller mellom verdiene for geometriske og materielle egenskaper målt under prøveforhold og verdiene anvendt ved beregninger. Trykket må ta hensyn til forskjellene mellom prøvings- og konstruksjonstemperaturer. (b) Ved risiko for siging eller utmatting må hensiktsmessige prøver utføres, tilpasset utstyrets foreskrevne driftsforhold, f.eks. driftstid ved spesifiserte temperaturer, antall sykluser ved spesifiserte spenningsnivåer, m.m. (c) Når nødvendig, supplerende prøving av andre forhold nevnt i punkt 2.2.1, som korrosjon, utvendig skade, m.m. Spesifisert bruksmåte for trykkpåkjent utstyr må være slik at den unngår enhver rimelig forventet risiko ved drift av utstyret. Særskilt må det - når det er hensiktsmessig - tas hensyn til: - nedbrytning av ustabile fluider. Særlig når trykkpåkjent utstyr har en inspeksjonsluke, må denne være utstyrt med en automatisk eller manuell anordning som gjør det lett for bruker å forsikre seg om at åpning av luken ikke vil representere en risiko. Når luker kan åpnes hurtig, må det trykkpåkjente utstyret ha en anordning som hindrer slik åpning når trykk eller temperatur på fluiden representerer en risiko. (a) Trykkpåkjent utstyr må være konstruert og bygd på en slik måte at alle nødvendige sikkerhetskontroller kan bli utført. (b) Muligheten til å vurdere den innvendige tilstanden på utstyret må være til stede når dette er nødvendig for å opprettholde sikkerheten ved utstyret. Dette gjelder blant annet åpninger som gir fysisk tilgang til det trykkpåkjente utstyrets indre slik at hensiktsmessige undersøkelser kan bli utført sikkert og ergonomisk. (c) Andre måter å sikre sikkerheten på det trykkpåkjente utstyret kan være: - når det har blitt påvist at utstyrets innhold ikke er skadelig for det materialet som det trykkpåkjente utstyret er laget av og ingen andre innvendige nedbrytningsprosesser med rimelighet kan forventes. Det trykkpåkjente utstyret må kunne tømmes og utluftes når dette er nødvendig: - for å hindre skadelige virkninger, som vannslag, vakuumkollaps, korrosjon og ukontrollerte kjemiske reaksjoner. - for å muliggjøre sikker rengjøring, undersøkelse og vedlikehold. Hvor det er nødvendig må det gis tillegg for eller beskyttelse mot korrosjon eller andre kjemiske påvirkninger under hensyn til forutsatt og rimelig forventet bruk. Når det kan oppstå forhold med ekstrem svekkelse eller slitasje, må tilstrekkelige tiltak iverksettes for å: - minimere resultatet av påvirkningen ved hensiktsmessig utførelse, f.eks. - gjøre oppmerksom på tiltak, nevnt i punkt 3.4, som er nødvendige for å sikre kontinuerlig sikker drift. Enhet må være konstruert slik at: - alle komponenter er korrekt integrert og sammensatt på passende måte. Når det er hensiktsmessig må det trykkpåkjente utstyret være konstruert for, og være utstyrt med tilbehør, eller gjort klar for påmontering av slikt, for å sikre sikker påfylling og tømming, særlig i forbindelse med farer som: (a) ved påfylling: (b) ved tømming: (c) ved påfylling eller tømming: risiko ved tilkopling og frakopling. Når tillatte grenser kan overskrides under rimelig forutsigbare forhold, må det trykkpåkjente utstyret være utstyrt med, eller det må være mulig å utstyre det med, passende sikringsanordninger, bortsett fra dersom utstyret er planlagt beskyttet av andre sikringsanordninger integrert i enheten. Den passende anordningen eller kombinasjon av slike anordninger må bestemmes på grunnlag av det spesifikke utstyret eller enheten. Passende sikringsanordninger og kombinasjoner av disse utgjør: (b) når det er hensiktsmessig, tilstrekkelig overvåkningsutstyr, som målere og/eller alarmer, som muliggjør en automatisk eller manuell handling for å sikre at det trykkpåkjente utstyret holdes innenfor tillatte grenser. 2.11.1. Sikkerhetstilbehør må være: - konstruert i samsvar med hensiktsmessige prinsipper som sikrer passende og pålitelig beskyttelse. Disse prinsippene inkluderer særskilt sviktsikkerhetsmodus, redundans, mangfold og selvdiagnostisering. Disse anordninger må være konstruert slik at trykket ikke permanent vil overskride tillatt maksimaltrykk, ps . Et kortvarig trykkstøt i samsvar med spesifikasjoner fastsatt i 7.3 er imidlertid tillatt når dette er hensiktsmessig. Av sikkerhetshensyn må disse anordninger ha en tilstrekkelig reaksjonstid tilpasset målefunksjonen. Når det er nødvendig, må trykkpåkjent utstyr være konstruert for og - når det er hensiktsmessig - være utstyrt med passende tilbehør, eller klargjort for slikt tilbehør, for å imøtekomme kravene om skadeavgrensing i tilfelle ekstern brann, der det særlig er tatt hensyn til utstyrets planlagte bruk. Produsenten må sikre den kompetente utførelse av spesifikasjoner fra prosjekteringsfasen ved bruk av passende teknikker og relevante prosedyrer, særskilt med hensyn til forhold fastlagt nedenfor. Klargjøringen av komponentene (f.eks. forming og avfasing) må ikke resultere i feil, sprekker eller forandringer av mekaniske egenskaper som kan svekke sikkerheten ved det trykkpåkjente utstyret. Permanente sammenføyninger og tilgrensende områder må ikke ha feil verken på overflaten eller innvendig som kan forringe utstyrets sikkerhet. Egenskaper ved permanente sammenføyninger må oppfylle minimumskrav spesifisert for materialer som skal føyes sammen, unntatt dersom andre relevante materielle egenskaper er særskilt tatt hensyn til i konstruksjonsberegningene. For trykkpåkjent utstyr må permanent sammenføyning av komponenter som bidrar til utstyrets trykkmotstand, og av deler som blir direkte festet til disse komponentene, utføres av kvalifisert personell i samsvar med passende arbeidsmetoder. For trykkpåkjent utstyr i kategori II, III og IV må arbeidsprosedyrer og personell være godkjent av en kompetent tredjepart, som, etter produsentens valg, kan være: - et teknisk kontrollorgan (jf. §30) - et tredjepartsorgan anerkjent av et land i EØS-området som gitt rom for i §31. For å kunne foreta disse godkjenningene, må tredjepart utføre kontroller og prøver som fastsatt i relevante harmoniserte standarder eller tilsvarende kontroller eller prøver, eller få dem utført. Ikke-destruktive undersøkelser av permanente sammenføyninger på trykkpåkjent utstyr må utføres av kvalifisert personell. For trykkpåkjent utstyr i kategori III og IV, må personell være godkjent av et tredjepartsorgan anerkjent av et land i EØS-området i samsvar med §31. Når det eksisterer en risiko for at produksjonsprosessen vil forandre materialegenskaper i en slik grad at det vil svekke sikkerheten ved det trykkpåkjente utstyret, må det gjøres bruk av passende varmebehandling i de produksjonsfaser hvor dette er egnet. Hensiktsmessige prosedyrer må settes opp og holdes vedlike for å spore materialer som inngår i komponenter som bidrar til utstyrets trykkmotstand; fra mottak, gjennom produksjon og frem til ferdigkontroll av det produserte trykkpåkjente utstyret. Trykkpåkjent utstyr må gjennomgå en ferdigkontroll som beskrevet nedenfor. Trykkpåkjent utstyr må gjennomgå en avsluttende kontroll, visuell og ved gjennomgåelse av medfølgende dokumentasjon, for å kontrollere samsvar med krav i denne forskrift. Det kan bli tatt hensyn til prøver utført under produksjonen. Så langt det er nødvendig av sikkerhetsgrunner må den avsluttende visuelle kontroll bestå av en innvendig og utvendig kontroll av hver enkelt del av utstyret, om nødvendig under produksjonen (f.eks. når undersøkelse under avsluttende visuell kontroll ikke lenger er mulig). Ferdigkontroll av trykkpåkjent utstyr må inkludere en prøving av innesluttet trykk, noe som normalt vil være i form av en vanntrykkprøve med et trykk som svarer til minst verdien fastsatt i punkt 7.4 når det er hensiktsmessig. For serieprodusert trykkpåkjent utstyr i kategori I kan denne prøvingen utføres på et statistisk grunnlag. Når vanntrykkprøving er skadelig eller lite praktisk, kan andre anerkjente prøvinger benyttes. Ved bruk av andre prøvinger enn vanntrykkprøving må supplerende tiltak, som ikke-destruktive undersøkelser eller andre metoder av tilsvarende verdi, anvendes før disse prøvene blir utført. For enhet må ferdigkontrollen også inkludere en kontroll av sikkerhetstilbehør for å kontrollere fullt samsvar med krav nevnt i punkt 2.10. I tillegg til CE-merking som er omhandlet i §34, må følgende informasjon også oppgis: (a) for alt trykkpåkjent utstyr: (b) tilleggsinformasjon, avhengig av type trykkpåkjent utstyr som er nødvendig for sikker installasjon, drift eller bruk og, når relevant, vedlikehold og periodisk kontroll, som: - matespenning i V (volt) (c) når det er nødvendig må det trykkpåkjente utstyret påføres advarsler som påpeker feil bruk som erfaringsvis kan finne sted. CE-merking og påkrevd informasjon må være gitt på det trykkpåkjente utstyret eller på et dataskilt godt festet til dette, med følgende unntak: - hensiktsmessig dokumentasjon kan i visse tilfeller bli anvendt for å unngå gjentatt merking av enkeltdeler, f.eks. rørdeler, som skal brukes i samme enhet. - når trykkpåkjent utstyr er for lite, f.eks. tilbehør, kan informasjon omhandlet i b) - merkelapper eller andre passende måter kan bli anvendt for å opplyse om masse som må påfylles og advarsler omhandlet i c), så sant merkingen er leselige i det relevante tidsrom. (a) Når det trykkpåkjente utstyret markedsføres, må det, så langt det er relevant, følges av en bruksanvisning for bruker som inkluderer all nødvendig informasjon om sikkerhet ved: - vedlikehold, herunder kontroller som utføres av bruker. (b) Bruksanvisninger må inneholde informasjon påført det trykkpåkjente utstyret i samsvar med punkt 3.3, med unntak av serienummer, og må være vedlagt de tekniske dokumenter, tegninger og diagram som er nødvendige for å forstå bruksanvisningen når det er hensiktsmessig. (c) Dersom det er hensiktsmessig, må bruksanvisninger også vise til farer som oppstår ved feil bruk, i samsvar med punkt 1.3, og til spesielle trekk ved konstruksjonen, i samsvar med punkt 2.2.3. Materialer brukt ved produksjon av trykkpåkjent utstyr må være egnet for slik bruk ved påregnet levetid, unntatt dersom det forutsettes at det må skiftes ut. Sveisemateriell og annet materiale for sammenføyning trenger bare å oppfylle relevante krav i punkt 4.1, punkt 4.2 a) og punkt 4.3, første ledd, på en passende måte, både individuelt og i en sammenføyd konstruksjon. 4.1. Materialer til trykkpåkjente deler må: (a) ha passende egenskaper under alle driftsforhold som med rimelighet kan forventes og for alle prøveforhold; særskilt må de ha tilstrekkelig duktilitet og styrke. Når det er hensiktsmessig må materialegenskaper oppfylle kravene i punkt 7.5. Videre må det spesielt tas hensyn ved valg av materialer for å unngå sprøbrudd når det er nødvendig; (b) være tilstrekkelig motstandsdyktige mot kjemiske påvirkninger fra fluider som finnes i det trykkpåkjente utstyret; (e) være utvalgte for å unngå alvorlige negative virkninger når forskjellige materialer blir satt sammen. (a) Produsenten av det trykkpåkjente utstyret må definere på en passende måte de verdier som er nødvendige for konstruksjonsberegninger nevnt i punkt 2.2.3, og de grunnleggende materialegenskaper og -behandlinger nevnt i punkt 4. (b) i den tekniske dokumentasjonen må produsenten opplyse om på hvilken av følgende måter materialspesifikasjoner er i samsvar med denne forskrift: - ved en særskilt materialvurdering. (c) For trykkpåkjent utstyr i kategori III og IV må en særskilt vurdering som omhandlet i b), tredje strekpunkt, utføres av det tekniske kontrollorganet som har ansvar for prosedyrer for samsvarsvurdering av trykkpåkjent utstyr. 4.3. Utstyrsprodusenten må iverksette passende tiltak for å sikre at materialer som blir brukt er i samsvar med påkrevde spesifikasjoner. Særskilt må dokumentasjon fra materialprodusenten som attesterer at gitte krav er etterkommet, fremskaffes for alle materialer. For trykkpåkjente hoveddeler for utstyr i kategori II, III og IV må dette være i form av et sertifikat fra en spesifikk produktkontroll. Når en materialprodusent har et hensiktsmessig system for kvalitetssikring, sertifisert av et kompetent organ innenfor EØS-området, og har gjennomgått en særlig vurdering av materialkunnskapen, forutsettes det at sertifikater utstedt av produsenten samsvarer med relevante krav i dette punkt. |
lovdata_cd_63450 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.739 | Publisert: Somb-1968-51 (1968 96) Sammendrag: Klage over tolltarifferingen av stol til bruk i fotpleieklinikk. Saksgang: (Sak 455/68). En klager som driver fotpleieklinikk sammen med sin sønn, klaget over at en stol som var innført fra Tyskland til bruk i klinikken, ble belagt med 20 toll etter tolltariffens avsnitt XX nr. 94.01.210. Etter hans oppfatning skulle stolen fortolles etter nr. 94.02.000, hvor tollsatsen var 10 %. I Tolldirektoratets brev av 20. september 1967 til klageren het det: «Tolldirektoratet finner at den under tollnr. 12690 den 12. august 1967 fortollede spesialstol for fotpleie uten mekanisk heve- og senkeanordning og som etter det opplyste er påmontert en fotskammel, for øvrig av beskaffenhet om vist på den innsendte brosjyre, er i sin helhet riktig ført under tariffens varenr. 94.01.210. Finans- og tolldepartementet hadde erklært seg enig i «at omhandlede spesialstol som er uten mekanisk heve- og senkeanordning, rettelig er ført under tolltariffens varenr. 94.01.210». Klageren anførte at stolen skulle nyttes til medisinsk fotpleie og ikke hadde tilleggsutstyr for manicure. Den var dreibar og hadde heve- og senkeanordning i ryggsetet. Han presiserte at den fotpleie som utførtes, var rent medisinsk og at det også var leger som henviste sine pasienter til spesialbehandling ved hans fotklinikk. Klagerens sønn var utdannet som fotpleier i Tyskland. I tolltariffens nr. 94.02.000, som Klageren mente kom til anvendelse, heter det: «Møbler til medisinsk eller kirurgisk bruk (f.eks. operasjonsbord, undersøkelsesbord, sykesenger med mekanisk utstyr); tannlegestoler og liknende stoler med mekanisk heve-, dreie- og vippeanordninger; deler til disse varer. Jeg forela klagen for Finans- og tolldepartementet og pekte på at nr. 94.02.000 for klagerens vedkommende syntes å gi to alternativ: 1) Møbler til medisinsk eller kirurgisk bruk uten hensyn til om vedkommende møbel har mekaniske heve-, dreie- og vippeanordninger. 2) Tannlegestoler og lignende stoler med mekaniske heve-, dreie- og vippeanordninger. Den omstendighet at administrasjonen så sterkt hadde fremhevet at stolen var uten mekanisk heve- og senkeanordning og ikke hadde berørt spørsmålet om den kunne anses som møbel «til medisinsk eller kirurgisk bruk», kunne tyde på at det bare var spørsmålet om stolen gikk under alternativ 2 som var vurdert. I sa fall ba jeg overveiet om det ikke burde vurderes om stolen kunne fortolles etter første alternativ. relasjon til omsetningsavgiften hadde lagt til grunn at enkelte former for fotpleie måtte anses som medisinsk behandling, noe klageren mente gjaldt hans klinikk. Departementet ble bedt om å si sin mening også om dette spørsmål. Departementet innhentet uttalelse fra Tolldirektoratet, hvor det bl.a. het: «Ved tarifferingsavgjørelsen har Tolldirektoratet vurdert om stolen kunne anses som møbel til medisinsk eller kirurgisk bruk under tariffens posisjon 94.02, men fant ikke at en stol til fotpleie av beskaffenhet som den foreliggende kunne anses som spesiallaget til medisinsk eller kirurgisk bruk. I kommentarene (Explanatory Notes) til tariffens posisjon 94.02 er det blant annet anført: «the heading is restricted to furniture of å type specially designed for medical or surgical use; furniture for general use not having such characteristics is therefore excluded.» Av dette går det frem at posisjon 94.02 bare omfatter møbler som er spesiallaget til medisinsk eller kirurgisk bruk. Av den innsendte brosjyre går det ikke frem at stolen er konstruert og fremstilt spesielt for den fotpleie som importøren hevder er medisinsk behandling. Derimot tyder brosjyren på at stolen er konstruert og fremstilt for så vel fotpleie i sin alminnelighet som manikyr. Direktoratet er av den oppfatning at det ikke er avgjørende for tarifferingen at vedkommende importør i dette tilfelle bruker stolen til sitt formål, selv om Skattedirektøren i relasjon til alminnelig omsetningsavgift anser visse former for fotpleie som medisinsk behandling. For sin del anførte departementet: «- - - Også departementet vurderte ved sin avgjørelse av - - - s (klagerens) klage hvorvidt stolen kunne anses som møbel til medisinsk eller kirurgisk bruk, selv om den ikke var utstyrt med mekanisk heve-, dreieeller vippeanordning. Som det vil framgå av Tolldirektoratets brev omfatter første del av teksten under posisjon 94.02 i henhold til «Kommentarer til Brusselnomenklaturen» kun møbler som er spesiallaget til medisinsk eller kirurgisk bruk. Det er således ikke tilstrekkelig at varen skal anvendes til slikt formål av importøren. En kan videre ikke se at det foreligger opplysninger som tyder på at den omhandlede spesialstol for fotpleie er spesiallaget til medisinsk eller kirurgisk bruk. I denne forbindelse kan det også nevnes at den innsendte brosjyre viste at det selges en tilsvarende stol med manicuresett. Det synes klart at denne stol ikke kan gå inn under 94.02, men å gjøre forskjell på stolene enten det er tilleggsutstyr eller ikke, går neppe an. Jeg fant at det ikke kunne reises innvendinger mot den tolltariffering som var foretatt. I mitt svar til klageren sa jeg meg enig i departementets syn og pekte for øvrig på at stolen måtte anses konstruert for alminnelig fotpleie så vel som for manicure. Det var ikke tilstrekkelig til å gi alternativet «Møbler til medisinsk eller kirurgisk bruk» anvendelse at stolen kunne nyttes og faktisk også ble nyttet til fotpleie av medisinsk art. For alternativ 2 pekte jeg på at det avgjørende måtte være at klagerens stol ikke kunne sies å være forsynt med slik mekanisk heveanordning som krevdes. Den naturlige forståelse var at det var stolens setehøyde som måtte kunne reguleres, og at det ikke var tilstrekkelig at vinkelen på stolryggen kunne forandres. At klageren ved å montere en fotskammel til stolen med en forstøtte som kunne reguleres opp og ned, hadde oppnådd en heve/ senkeanordning som var hensiktsmessig for hans formål, kunne ikke influere på tolltarifferingen. Somb-1968-50 Lotteritillatelse til organisasjoner og foreninger som arbeider for fritidsvirksomhet. |
lovdata_cd_54002 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.54 | Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 9. januar 1998 med hjemmel i lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. §8 og kvalitetsforskrift 14. juni 1996 nr. 667 for fisk og fiskevarer §1-4 nr. 2 og §23-4. Det er forbudt å omsette rå, hodeløse saltvannsreker (Black Tiger Shrimps) produsert av Jahanabad Seafood Ltd. Bangladesh som er merket med holdbarhet til august 1999. |
lovdata_cd_29605 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.792 | Vedtektene gjeld for ulike soner i Hemsedal kommune: Sone 1: Omfattar landskapsvernområder, naturvernområder verna etter naturvernlova eller plan- og bygningslova. Sone 2: Omfattar heile Hemsedal kommune med unnatak av områder som kjem inn under sone 1 og sone 3. Sone 3: Omfattar tettbygde strøk. Tettbygde strøk er områder innanfor stadfesta reguleringsplanar for tettstadene Ulsåk, Trøim, Tuv, Svøo og Møllerplass/Holdebakken. Ovannemnde soner kan og utvidast til å gjelde andre områder som vert fastlagde gjennom ulike arealreguleringar. |
lovdata_cd_33136 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.535 | 1 Jfr. §63 nr. 5. §37. Trassenten eller innehaveren av en chekk kan krysse den, med de i følgende paragraf angitte virkninger. Kryssingen kan være almindelig eller spesiell. Kryssingen er almindelig hvis den bare består av de to streker eller der mellem disse er anbragt ordene «til bank» eller lignende uttrykk: den er spesiell hvis navnet på en bank er angitt mellem strekene. En almindelig kryssing kan endres til spesiell kryssing, men en spesiell kryssing kan ikke endres til almindelig kryssing. Utstrykning av en kryssing eller av den angitte banks navn er uten rettsvirkning. §38. En almindelig krysset chekk skal trassatbanken bare betale til en annen bank1 eller til en av sine kunder. En spesielt krysset chekk skal trassatbanken bare betale til den angitte bank, eller hvis dette er trassatbanken selv, til en av sine kunder. Den angitte bank kan innkassere chekken gjennem en annen bank. En bank skal ikke erhverve en krysset chekk fra andre enn en av sine kunder eller fra en annen bank. Den skal heller ikke innkassere en sådan chekk for andre enn de her nevnte. En chekk på hvilken der er tegnet flere spesielle kryssinger, skal trassatbanken ikke betale. Dette gjelder dog ikke hvor der er to spesielle kryssinger, hvorav den ene er til inkasso gjennem et avregningskontor. §39. Hvis en chekk som er utstedt i utlandet, tvers over forsiden bærer påtegning «bare til avregning» («nur zur Verrechnung») eller tilsvarende uttrykk, anses den som en krysset chekk. Kapitel VII. Om regress på grunn av manglende betaling. §40. Hvis en chekk ikke blir betalt, skjønt den forevises i rette tid,1 kan chekkinnehaveren2 søke regress hos endossentene, trassenten og de øvrige forpliktede, efterat betalingsnektelsen er godtgjort. 2. eller ved trassatbankens daterte erklæring på chekken, med angivelse av forevisningsdagen; 3. eller ved en datert erklæring fra et avregningskontor om at chekken er innlevert i rette tid og ikke er blitt betalt. 3 Jfr. §63 nr. 9. 4 Se §64 og §65. §41. Protest1 skal foretas innen utløpet av forevisningsfristen. Har forevisningen funnet sted på fristens siste dag, kan protesten foretas den derpå følgende virkedag. 1 Se §40 siste ledd. §42. Chekkinnehaveren1 skal gi den siste endossent og trassenten meddelelse om den manglende betaling innen fire virkedager efter protestdagen2 eller, hvis der er tatt forbehold om regress uten omkostninger, efter forevisningsdagen. Enhver endossent skal, senest annen virkedag efter den dag da han har mottatt sådan meddelelse, underrette den nærmest foregående endossent om den meddelelse som han selv har mottatt, og oplyse navn og adresse på dem som har gitt de foregående meddelelser, og således videre idet man går tilbake like til trassenten. Ovennevnte frister regnes fra mottagelsen av den foregående meddelelse. Når der overensstemmende med foregående ledd er gitt meddelelse til en chekkskyldner, skal tilsvarende meddelelse innen samme frist gis til dem som har tegnet aval3 for ham. Den som plikter å gi underretning, kan gjøre det på hvilken som helst måte, endog bare ved å sende chekken tilbake. Det påhviler ham å bevise at han har gitt meddelelsen innen den foreskrevne frist. Fristen anses overholdt hvis et brev som inneholder meddelelsen, er innlevert til postoperatør4 innen fristens utløp. 2 Jfr. §40 siste ledd, jfr. §41. 3 Se §26 og §27. 4 Jfr. lov 29 nov 1996 nr. 73 §3, b. §43. Anførslen «uten omkostninger», «uten protest» eller tilsvarende anførsel, påført chekken og undertegnet av trassenten, en endossent eller en avalist,1 fritar chekkinnehaveren2 for å la foreta protest3 som betingelse for regress. En sådan bestemmelse fritar ikke chekkinnehaveren for å forevise chekken innen de foreskrevne frister4 eller for å gi de i §42 foreskrevne meddelelser. Beviset for at fristene ikke er overholdt, påhviler den som gjør det gjeldende overfor chekkinnehaveren. Er bestemmelsen truffet av trassenten, har den virking for alle chekkskyldnere; er den truffet av en endossent eller en avalist,1 har den bare virkning overfor denne. Hvis chekkinnehaveren2 lar foreta protest3 til tross for at trassenten har truffet en sådan bestemmelse, bærer han selv omkostningene. Er bestemmelsen truffet av en endossent eller en avalist,1 kan omkostningene ved protest, om sådan foretas, kreves erstattet hos enhver chekkskyldner. 1 Se §26 og §27. 3 Jfr. §40, siste ledd. §44. Chekkskyldnere er ansvarlige en for alle og alle for en overfor chekkinnehaveren. Chekkinnehaveren har rett til å reise krav mot enhver av dem, særskilt eller i fellesskap, uten å være bundet til den rekkefølge hvori de har forpliktet sig. At sak er anlagt mot en chekkskyldner, hindrer ikke at krav reises mot de andre, selv om de står efter den som først blev saksøkt. 1 Se §19 og §21. - Sml. lov 17 feb 1939 nr. 1 §2 første ledd. §45. Chekkinnehaveren1 kan kreve av den hos hvem han søker regress: 2. renter fra forevisningsdagen efter en rentefot av seks pct.; 3. omkostningene ved protesten2 og ved de meddelelser som er sendt i medhold av §42, så vel som andre omkostninger. 2 Jfr. §40 siste ledd. §46. Den som har innløst chekken, kan kreve av dem som er ansvarlige overfor ham: 1 Se §45. §47. Enhver chekkskyldner mot hvem regresskrav er reist eller kan gjøres gjeldende, kan mot å betale innløsningssummen kreve chekken utlevert tillikemed protesten og en kvittert regning. 1 Jfr. §34 og lov 17 feb 1939 nr. 1 §21. §48. Hvis forevisning av chekken eller optagelse av protest1 innen de foreskrevne frister2 ikke kan iverksettes på grunn av en uovervinnelig hindring (innenlandsk eller utenlandsk lovforskrift eller annet tilfelle av vis major), forlenges fristene. Chekkinnehaveren4 er forpliktet til uten ophold å gi siste endossent meddelelse om hindringen og til å forsyne chekken eller en allonge5 datert og av ham underskrevet påtegning om meddelelsen; for øvrig kommer forskriftene i §42 til anvendelse. Så snart hindringen er ophørt, skal innehaveren uten ophold forevise chekken til betaling og i tilfelle la opta protest. Regress kan søkes uten at forevisning eller optagelse av protest er nødvendig, hvis hindringen vedvarer lenger enn femten dager efter den dag da chekkinnehaveren4 har gitt den siste endossent meddelelse om hindringen, selv om sådan meddelelse er gitt før forevisningsfristens utløp. Som vis major anses ikke tildragelser av rent personlig natur for chekkinnehaveren4 eller den, som han har overdratt å forevise chekken eller opta protesten. 2 Se §41 jfr. §55. 4 Se §19 og §21. 5 Se §16 første ledd. 6 Se §40 siste ledd og §65. §48a. Kongen1 kan i påtrengende tilfelle ved forskrift2 gi unntaksbestemmelser om forlengelse av fristene for de handlinger som er nødvendige for å bevare regress. §49.1 Enhver chekk som ikke lyder på betaling til ihendehaveren, og som er betalbar utenfor riket, kan utstedes i flere enslydende eksemplarer. Når en chekk er utstedt i flere eksemplarer, skal disse være nummerert i selve teksten; i mangel herav anses ethvert av dem som en selvstendig chekk. 1 Jfr. sjøl. §294 første ledd og §296 første ledd nr. 8. §50. Betaling efter ett av eksemplarene har befriende virkning, selv om det ikke er betinget at sådan betaling setter de andre ut av kraft. Dog svarer trassatbanken for ethvert eksemplar som den har forsynt med sådan påtegning som omhandles i §25, og som den ikke har fått tilbake. Kapitel IX. Om forandringer i chekken. §51.1 Er der gjort forandring i en chekks tekst, er de som efter forandringen har tegnet sitt navn på chekken, forpliktet overensstemmende med den endrede tekst. De som har tegnet sitt navn før forandringen, er forpliktet overensstemmende med den oprinnelige tekst. Kapitel X. Om foreldelse. |
lovdata_cd_33119 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.804 | 0 Kapitlet tilføyd ved lov 22 juni 1990 nr. 40. §91. Retten skal som regel oppnevne en bobestyrer til å forestå behandlingen av et dødsbo som skiftes offentlig. Når avdøde etterlater ektefelle1 eller retten for øvrig finner det hensiktsmessig, kan den selv forestå behandlingen av boet. Når retten finner grunn til det, oppnevnes det revisor for boet. §91a. Som bobestyrer oppnevnes en advokat.1 Andre kan oppnevnes når retten finner det ubetenkelig. Bobestyreren skal stille slik sikkerhet for sitt økonomiske ansvar som retten bestemmer. Nærmere regler om sikkerhetsstillelsen kan gis av departementet. 0 Tilføyd ved lov 22 juni 1990 nr. 40, endret ved lov 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). 1 Se dl. §220 og §241. §91b. Bobestyreren fører protokoll over forhandlingene i boet og de beslutninger som blir fattet. Han skal føre regnskap1 over boets midler og holde disse atskilt2 fra andre midler. Senest 3 måneder etter oppnevnelsen skal bobestyreren avgi innberetning til tingretten som skal inneholde oversikt over boets eiendeler og gjeld, samt hvem som har krav på arv og lodd i boet. Den skal også redegjøre for den videre bobehandling og angi når utkast til booppgjør og utlodning kan foreligge. Reglene i §4 første og annet ledd, §15, §17 første punktum, §18 første ledd, §19, §20, §21 og §61 første ledd annet punktum får tilsvarende anvendelse på bobestyreren. 1 Jfr. strl. §286. 2 Jfr. strl. §255. §91c. Bobestyreren eller et flertall av loddeierne1 kan kreve at tingretten avholder skiftesamling i boet. Retten kan innkalle til skiftesamling av eget tiltak når den finner det påkrevet. §91d. Når et bo er ferdig til slutning, utarbeider bobestyreren utkast til booppgjør og utlodning. Er dette ikke gjort innen ett år etter at bobestyreren ble oppnevnt, skal han sende tingretten innberetning om bobehandlingen samt regnskap for boet. Senere skal slik innberetning og regnskap sendes etter rettens bestemmelser, likevel minst hvert år. Departementet1 kan gi nærmere forskrifter2 om innberetningen og regnskapet. §91e. Retten kan tilbakekalle det oppdrag en bobestyrer har fått når den finner at fortsatt bistand ikke er nødvendig. Oppnevnelsen av en bobestyrer kan tilbakekalles dersom retten finner at han ikke passer sitt verv på forsvarlig måte. §91f. Hvis boet er insolvent,1 eller hvis loddeierne2 ikke godtar bobestyrerens krav om godtgjørelse, fastsettes godtgjørelsen av retten ved kjennelse. 3 Se tvml. §137 annet ledd, jfr. §164. 14de kapitel. Offentlig skiftebehandling,1 hvor avdødes gjeld er overtatt av arvingene eller av gjenlevende ektefelle. |
lovdata_cd_44585 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.806 | Når en virksomhet har sluttet seg til pensjonsordningen, jf. §3, har samtlige arbeidstakere i virksomheten rettigheter etter vedtektene her. Arbeidstakere som er forpliktet til å fratre stillingen før fylte 67 år, kan imidlertid ikke være tilsluttet pensjonsordningen. Dersom en virksomhet/konsern driver selvstendige enheter på geografisk adskilte områder, og overenskomsten ikke er gjort gjeldende for hele virksomheten, er det bare arbeidstakere i den del av virksomheten hvor overenskomsten gjelder som er omfattet av pensjonsordningen. Arbeidstakere som her rett til førtidspensjon etter tilsvarende eller bedre forsikringsbaserte ordninger skal unntas. Det samme gjelder for arbeidstakere som er omfattet av tjenestepensjonsordning med særaldersgrense. For at ordningen skal anses som like god eller bedre, må pensjonsalderen ikke være høyere enn i AFP-ordningen, og den enkelte arbeidstaker må ikke få mindre i pensjon enn det vedkommende ville fått etter den til enhver tid gjeldende AFP-avtale. |
lovdata_cd_48449 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.806 | Fastsatt av Finansdepartementet i henhold til §14, fjerde ledd, §31, første ledd og §75 i lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66. Endret 6 mars 1980, 24 april 1980, 6 april 1981, 5 nov 1982 nr. 1573, 2 feb 1989 nr. 73. Kap. 1. Om hvem som skal levere årsoppgave etter §31, første ledd, i merverdiavgiftsloven. §1. Næringsdrivende som i jordbruk, husdyrhold, hagebruk, gartneri og skogbruk produserer og omsetter egne produkter, skal levere årsoppgave. For næringsvirksomhet som har til formål å omsette eller foredle produkter fra jordbruk, husdyrhold, hagebruk, gartneri og skogbruk, herunder salgslag, fruktlager, meieri, slakteri, sagbruk m.v. skal det leveres vanlig terminoppgave. §2. Bestemmelsen om årsoppgave i §1 gjelder også for næringsvirksomhet som består i: 1. utnyttelse av rett til: c) sanking av bær, kongler, mose, tang, tare o.l. §3. Registreringspliktige næringsdrivende i jordbruk, husdyrhold, hagebruk, gartneri og skogbruk kan i sin årsoppgave ta med omsetning i annen næringsvirksomhet forutsatt at omsetning og avgiftspliktig uttak i denne virksomhet ikke overstiger kr. 30.000,-. Lov om merverdiavgift §28 får tilsvarende anvendelse. §4. Som husdyrhold anses avl, oppdrett og hold av husdyr, herunder tamrein og pelsdyr, til bruk i jord- og skogbruk eller for produksjon av melk, kjøtt, skinn, ull, egg m.v. Likestilt med husdyrhold anses etter disse forskrifter bihold. §5. Som hagebruk/gartneri anses dyrking av grønnsaker, frukt, bær og blomster og andre plantevekster på friland eller under glass, plast o.l., samt tiltrekking av planter. Kap. 2. Om avgiftsfritt uttak etter §14, fjerde ledd i merverdiavgiftsloven. §6. Næringsdrivende som nevnt i §1 første ledd kan fra virksomheten avgiftsfritt utta produkter til privat bruk og til formål innen rammen av disse næringer. Det samme gjelder produkter fra virksomhet som nevnt i §2. Avgiftsunntaket i første ledd gjelder tilsvarende for næringsdrivende i jordbruk og skogbruk for uttak av uforedlet virke fra almenning innen rammen av almenningsretten. §7. Næringsdrivende i jordbruk og skogbruk kan til privat bruk og til formål innen rammen av disse næringer avgiftsfritt utta foredlet virke fra egen skog dersom foredlingen er utført på egen gårdssag og gårdssagen hovedsakelig nyttes til foredling for eget forbruk. Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for uttak av virke foredlet på almenningssag innen rammen av almenningsretten. Nyttes almenningssagen ikke hovedsakelig til foredling av virke for de almenningsberettigedes eget forbruk innen rammen av almenningsretten, fastsetter Skattedirektoratet hvor stor prosentdel av materialenes omsetningsverdi som skal avgiftsberegnes. Avgiftsfritaket gjelder også for tømmerverdien ved leieskjæring av skurtømmer. Likt med leieskjæring anses også leveranser av skurtømmer til sagbruk når ferdige materialer av samme treslag og kvalitet tas tilbake i bytte fra sagbrukets lager. Ved slike byttetransaksjoner anses materialutbyttet for å utgjøre 50% av det skårne tømmerets volum. Det er en forutsetning at begge parters ytelser blir spesifisert i ett og samme salgsdokument. Ved leieskjæring skal sagbruket alltid avgiftsberegne sitt vederlag for utført foredling, transport m.v. uansett om leieskjæringen betales med penger eller helt eller delvis med naturalier som f.eks. tømmer (bytte). 1 Skattedirektoratet fastsatte i vedtak av 27. mai 1980 den avgiftspliktige foredlingsverdien til 50 % av materialenes omsetningsverdi. a) sameie- eller fellestiltaket inngår som ledd i produksjon eller lagring for den enkelte sameier, herunder sameie i driftsbygninger, skogsveisameie, sambeite m.v. |
lovdata_cd_53475 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.807 | Forskrift om føring av statistikk over sykefravær og fravær ved barns sykdom. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 25. mars 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §25-15 første ledd. Endret 19. nov 2001 nr. 1299, 26 feb 2002 nr. 201. Arbeidsgiveren plikter å føre statistikk over sykefravær og fravær ved barns sykdom etter nedenstående bestemmelser, jf folketrygdloven §25-2 første ledd. Formålet med føring av sykefraværsstatistikk er å sette søkelyset på sykefraværet på arbeidsplassen. Sykefraværsstatistikken skal bidra til at arbeidsgiveren og arbeidstakeren i samarbeid kan iverksette og evaluere tiltak for å redusere sykefraværet. Det skal føres statistikk for alle som har opparbeidet rett til lønn under sykdom. 0 Endret ved forskrift 26 feb 2002 nr. 201. a) Mulige dagsverk fordelt etter kjønn i registreringsperioden. b) Antall fraværstilfeller ved egen sykdom eller barns sykdom, fordelt etter kjønn. c) Antall fraværsdager i det enkelte fraværstilfellet skal registreres etter fraværets varighet: - inntil tre dager (vanligvis egenmelding) - fire dager til og med 16 dager (arbeidsgiverperioden) - mer enn 16 dager (fravær utover arbeidsgiverperioden og maks inntil 52 uker). Langtidsfravær over åtte uker bør spesifiseres særskilt. Ved deltidsstilling multipliseres antall sykedager med brøken eller prosentsatsen for stillingen. Feriedager regnes ikke med i mulige dagsverk. Sykefravær under ferieavvikling der det ikke skal ytes sykepenger fra arbeidsgiver eller trygdekontor skal ikke tas med. 0 Endret ved forskrift 19 nov 2001 nr. 1299. En registreringsperiode er ett kvartal. Statistikken bør tidligst settes opp den 15. i måneden etter utløpet av kvartalet. På grunnlag av kvartalsstatistikk utarbeides årsstatistikk. Arbeidstilsynet kan kreve at sykefraværsstatistikken fremlegges i forbindelse med sitt tilsyns- og miljøarbeid i virksomheten. Videre kan trygdeetaten kreve innsyn i virksomhetens sykefraværsstatistikk. Sykefraværsstatistikken skal for øvrig brukes på arbeidsplassen. Dersom arbeidsgiverorganisasjoner ønsker å utarbeide sykefraværsstatistikk på sitt område, bør statistikken rapporteres til dem etter nærmere avtale. En arbeidsgiver som ikke etterkommer plikten til å føre statistikk etter denne forskriften, kan ilegges tvangsmulkt, jf. folketrygdloven §25-3 femte ledd. |
lovdata_cd_33141 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.389 | 0 Overskriften endret ved lov 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260). §9. Banken kan ta imot innlån fra statskassen. 0 Tilføyd ved lov 21 des 1979 nr. 62, endret ved lover 4 des 1992 nr. 123 (tidligere §10a), 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §10. §10. Kongen kan sette rammer for bankens utlånsøking og innvilgninger av lån. Det kan settes særlige rammer for spesielle utlånsformål og deler av landet. 0 Tilføyd ved lov 21 des 1979 nr. 62, endret ved lov 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §13. §11. Lån av bankens midler bevilges av Hovedstyret. Hvor regionkontor er opprettet,2 bevilger regionstyret3 lån som gjelder for eiendommer i regionen innenfor rammer som fastsettes av hovedstyret. 0 Endret ved lover 21 des 1979 nr. 62, endret paragraftallet fra §13, 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §13a. 2 Jfr. §4 annet ledd. §12. Banken kan, når lånet gis eller senere, kreve at vedkommende kommune gir lettelser i eiendomsskatten for den belånte eiendom. 0 Endret ved lover 9 juli 1948 nr. 9, 17 des 1965 nr. 2, 15 des 1972 nr. 79, 20 juni 1986 nr. 38, 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §15. §13. Bankens lån eller lån garantert av banken skal ha 1. prioritets pant i den bebygde eiendom. Når forholdene tilsier det, kan banken likevel gi lån eller garantere for lån med prioritet etter andre lån eller heftelser. Når særlige grunner taler for det, kan banken også gi byggelån som ikke må være høyere enn summen av de lån banken har gitt tilsagn om eller har garantert for, eventuelt med tillegg av lån fra andre på foranstående prioritet. For garanti som nevnt i første ledd får bestemmelsene i §10, §11, §12 tilsvarende anvendelse. Nærmere regler om låne- og garantiordningen fastsettes i forskrifter etter §21. 0 Endret ved lover 9 juli 1948 nr. 9, 6 juli 1957 nr. 9, 17 des 1965 nr. 2, 15 des 1972 nr. 79, 25 feb 1977 nr. 8, 20 juni 1986 nr. 38, 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §16. §14. Bankens lån utbetales til pari kurs. De faste lånene forrentes og avdras etter regler som fastsettes av Stortinget. Banken kan for kortere eller lengre tid gi utsetting med betaling av renter og avdrag. Banken kan i særlige tilfelle delta i gjeldsforhandlinger.1 Tap på lån, renter og omkostninger kan ettergis i den utstrekning fordringen anses uerholdelig.2 Departementet kan fastsette nærmere retningslinjer eller forskrifter. Misligholdes låneavtalen eller holdes ikke den pantsatte eiendom forsvarlig vedlike, kan banken kreve ekstraordinære avdrag eller kreve lånene helt innbetalt. 0 Endret ved lover 17 des 1965 nr. 2, 24 feb 1989 nr. 4, 26 juni 1992 nr. 88, 15 jan 1993 nr. 24, 5 aug 1994 nr. 54, 26 jan 1996 nr. 5, 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §17. 2 Jfr. lov 17 juli 1992 nr. 99. §15. De pantobligasjoner som utstedes for lånene skal avfattes etter formular som hovedstyret1 fastsetter. 0 Endret ved lover 17 des 1965 nr. 2, 20 juni 1986 nr. 38, 15 des 2000 nr. 100 (i kraft 1 mars 2001 iflg. res. 15 des 2000 nr. 1260), endret paragraftallet fra §18. Kapitel III. Bostøtte. |
lovdata_cd_36802 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.896 | Utbetaling i henhold til konvensjonen skjer med befriende virkning i landets egen valuta. Innføres det valutarestriksjoner i et av landene, skal regjeringene i de to land uten opphold avtale de tiltak som er nødvendige for å sikre overføring mellom landene av beløp som skal utredes i henhold til denne konvensjon. |
lovdata_cd_22365 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | da | 0.311 | Grensene i sjøen for Rana havnedistrikt skal være rette linjer mellom følgende punkter: I farvannet Ranafjorden - Nordvika: Punkt UTM-koordinater i Statens kartverksnr. 1. 7346 201 449 6912. 7348 500 448 8003. 7349 050 446 9304. 7348 170 441 2905. 7347 270 439 6806. 7346 850 437 1307. 7348 750 434 570 8. 7348 460 433 0009. 7347 440 431 64010. 7346 300 427 30011. 7347 910 425 72012. 7347 780 424 66013. I farvannet Sjona - Spirbekken: 14. 7353 530 423 57015. 7354 620 423 03016. 7354 000 421 30017. 7353 890 419 05018. I farvannet Yttervika - Førnesodden: 1. 7346 201 449 69119. De nye grensene er gjort gjeldene fra 1. oktober 1998. Fra samme tidspunkt oppheves havnedistriktet for Mo i Rana fastsatt i lov av 7. juli 1922. |
lovdata_cd_49982 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.824 | Forskrift om begrensning av lønnsoppgaveplikten. Fastsatt av Finansdepartementet 30. desember 1983 med hjemmel i ligningsloven §6-16, jfr. §6-2. Endret 11 des 1985 nr. 2112, 16 jan 1986 nr. 2370, 29 aug 1990 nr. 793, 16 mars 1991 nr. 153, 5 des 1991 nr. 781, 16 juni 1992 nr. 460, 10 juli 1992 nr. 521, 17 des 1992 nr. 1159, 1 feb 1993 nr. 83, 17 des 1993 nr. 1318, 30 nov 1994 nr. 1087, 30 nov 1995 nr. 936, 5 jan 1996 nr. 116, 14 mai 1997 nr. 470, 21 sep 1998 nr. 944, 30 juni 1999 nr. 780, 27 aug 2001 nr. 999, 20 des 2002 nr. 1803, 31 jan 2003 nr. 110, 10 sep 2003 nr. 1157, 30 sep 2003 nr. 1199, 19 des 2003 nr. 1732, 17 des 2004 nr. 1710. §1. Når samlede lønnsutbetalinger til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger kr 1000 kreves dette ikke lønnsinnberettet. Overskrides beløpsgrensen, skal hele beløpet lønnsinnberettes. Uavhengig av om det er utbetalt lønn som er fritatt for innberetning etter første punktum eller om det ikke er utbetalt slik ytelse, vil trekkfri utgiftsgodtgjørelse som utbetales til dekning av merutgifter være fritatt for lønnsinnberetning når beløpet ikke overstiger kr 1000. Godtgjørelse etter valgloven av 1. mars 1985 nr. 3 §18 til delegater på partienes nominasjonsmøter er ikke innberetningspliktig selv om godtgjørelsen overstiger grensen i første ledd. Skattefrie selskaper, foreninger og institusjoner som nevnt i skatteloven §2-32 første ledd, er fritatt for plikten til å sende inn lønnsoppgave når samlet lønnsutbetaling til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger kr 2.000. Overskrides beløpsgrensen, skal hele beløpet lønnsinnberettes. Ytelse som er skattefri i medhold av skattelovforskriften §5-15-6 tiende og ellevte ledd kreves ikke lønnsinnberettet når årlig utbetaling til skattyteren ikke overskrider 10.000 kroner. 0 Endret ved forskrifter 30 nov 1994 nr. 1087 (med virkning fom inntektsåret 1994), 30 nov 1995 nr. 936, 14 mai 1997 nr. 470, 27 aug 2001 nr. 999 (med virkning fom inntektsåret 2001), 31 jan 2003 nr. 110. §2. Kursteder for alkoholikere, institusjoner for psykisk helsevern, psykisk utviklingshemmede, fysisk funksjonshemmede og andre lignende institusjoner, fritas for plikten til å sende inn lønnsoppgave for klienter når summen av utbetalinger til en klient i løpet av inntektsåret ikke overstiger kr. 2.000 og utbetalingene utelukkende dreier seg om arbeidspenger som er betalt ut fra terapeutiske hensyn. §3. Naturalytelser som i sin helhet er skattefrie kreves ikke lønnsinnberettet. Dette gjelder ikke for naturalytelser til pendlere i form av helt eller delvis fri losji og besøksreiser til hjemmet, samt arbeidsgivers dekning av kostnad til bedriftsbarnehageplass. Tilsvarende kreves naturalytelser i form av arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter og behandlingsforsikring lønnsinnberettet. 0 Endret ved forskrifter 20 des 2002 nr. 1803 (i kraft 1 jan 2003), 30 sep 2003 nr. 1199 (i kraft 1 jan 2003), 19 des 2003 nr. 1732 (i kraft fom inntektsåret 2004), 17 des 2004 nr. 1710 (i kraft fom inntektsåret 2005). §4. Reiseutgifter som refunderes i samsvar med fremlagt kvittering eller originalbilag skal ikke lønnsinnberettes når utbetalingen bare dekker mottakerens tjenesteutgifter. Som utgiftsrefusjon regnes også godtgjørelse til dekning av reiseutgifter når offentlig kommunikasjonsmiddel er benyttet, og mottakeren leverer underskrevet reiseregning som angir hvilket kommunikasjonsmiddel som er benyttet og billettpris på strekningen. Det må kunne ettervises at reisen er foretatt. Som utgiftsrefusjon regnes videre dekning av diverse småutgifter uten bilag som utgifter til bompassering, parkometer o.l. når disse kan anses som nødvendige utgifter i forbindelse med arbeidet/oppdraget og utgiftene fremgår av reiseregning. Reiser foretatt med fly eller 1. klasse jernbane kreves legitimert med flybillettstamme eller 1. klasse jernbanebillett. Billettløse reiser må legitimeres med reisebeskrivelse fra reiseselskapet som gir opplysninger om foretatte reiser med angivelse av arbeidstakers navn og adresse, tid og sted for avreise og ankomst samt pris. Refusjon til dekning av utgifter ved kjøp av billettløse reiser i form av kort som gjelder et begrenset antall reiser må også legitimeres med faktura fra reiseselskapet. Refusjon til dekning av utgifter ved kjøp av billettløse flyreiser i form av kort som gjelder et ubegrenset antall reiser i et begrenset tidsrom, Travel Pass og lignende ordninger, må legitimeres med faktura fra reiseselskapet og fortløpende reisebeskrivelser over alle foretatte reiser i det tidsrom kortet gjelder. Reisebeskrivelsen skal ha et tilsvarende innhold som etter annet punktum med unntak for opplysninger om pris. De fremlagte originalbilag skal vedlegges som bilag til arbeidsgivers regnskaper. Ved utbetaling av godtgjørelse til dekning av pendleres reiseutgifter ved besøk i hjemmet, kreves både beløp og antall slike reiser innberettet. Når det utbetales godtgjørelse til dekning av pendleres reiseutgifter som nevnt i foregående ledd, skal satsene, antall kilometer, utbetalt godtgjørelse, samt at det gjelder besøksreiser, oppgis. 0 Endret ved forskrifter 21 sep 1998 nr. 944 (fra inntektsåret 1998), 20 des 2002 nr. 1803 (i kraft 1 jan 2003). §5. Når arbeidsgiver gir utgiftsgodtgjørelse, jf. skatteloven §5-11, for utgifter til overnatting og kost i samsvar med fremlagte originalregninger, skal bare antall fraværsdøgn for pendlere lønnsinnberettes. Som utgiftsrefusjon regnes også dekning av diverse småutgifter uten bilag som porto, telefon, telegrammer, drikkepenger o.l. når disse kan anses som nødvendige utgifter i forbindelse med arbeidet/oppdraget. Opphold med administrativ forpleining likestilles med refusjon. Med administrativ forpleining menes at arbeidsgiveren gjør opp for utgifter til opphold og kost direkte med det enkelte overnattings-/spisested. Ved utbetalt godtgjørelse til overnatting og kost etter statens reiseregulativ, kreves både beløp og antall reisedøgn lønnsinnberettet. Ved reiser uten overnatting kreves både beløp og antall reisedager lønnsinnberettet. 0 Endret ved forskrifter 5 jan 1996 nr. 116, 30 juni 1999 nr. 780 (fom inntektsåret 1999), 20 des 2002 nr. 1803 (i kraft 1 jan 2003). §6. Godtgjørelser som nevnt i ligningsloven §6-2 nr. 1 e-g kreves ikke lønnsinnberettet når godtgjørelsen ikke er fradragsberettiget direkte eller gjennom avskrivning for betaleren. Godtgjørelse for arbeid vedrørende prosentlignede eneboliger og fritidseiendommer skal ikke lønnsinnberettes. Begrensningen gjelder ikke godtgjørelse utbetalt av skattefrie selskaper, foreninger og institusjoner og offentlige og kommunale myndigheter. Begrensningen gjelder heller ikke for boligselskap (borettslag, boligaksjeselskap mv.). 0 Endret ved forskrift 10 sep 2003 nr. 1157 (med virkning fom inntektsåret 2003). §7. Plikten til å sende lønnsoppgave gjelder ikke vederlag som er godtgjørelse for tjenester av teknisk, håndverksmessig, juridisk, regnskapsmessig eller annen art (ligningslovens §6-2, nr. 1 bokstav f) når mottakeren driver selvstendig næringsvirksomhet fra fast forretningssted i Norge. For utenlandske mottagere med oppdrag i Norge, forstås med fast forretningssted i Norge fast driftssted i Norge etter skatteavtalene. Vederlag for persontransport kreves ikke lønnsinnberettet. §8. Plikten til å sende lønnsoppgave gjelder ikke utbetaling av provisjon vedrørende kjøp og salg av fast eiendom eller verdipapir når mottakeren av godtgjørelsen har inntjent provisjonen som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. §9. Plikten til å sende lønnsoppgave gjelder ikke rederier ved utbetaling av kommisjon til linjeagenter som samtidig har klarering av skipet. Det kreves ikke lønnsoppgave over befraktningsprovisjon til ruterederienes ekspeditører i forbindelse med anløp av ruteskip. §10. Skattefri fordel vunnet ved arbeid utført etter skriftlig avtale i konfliktråd, jf. skatteloven §5-15 første ledd bokstav k, kreves ikke lønnsinnberettet. 0 Endret ved forskrift 31 jan 2003 nr. 110. §11. Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1984. |
lovdata_cd_26696 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.543 | Forskrift om vedtekt til direkte val av ordførar for valperioden 2003 - 2007, Gol kommune, Buskerud. Fastsett av Gol kommunestyre 22. oktober 2002 med heimel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning. Stadfesta av Kommunal- og regionaldepartementet 27. januar 2003 med heimel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. kgl.res. av 11. desember 1992 nr. 1050. Ved forsøk om direkte val av ordførar og varaordførar, skal reglane i lov av 25. september 1992 nr. 107 om kommunar og fylkeskommunar (kommunelova) gjelde så langt dei høver, og med dei unntak, presiseringar, tillegg og/eller endringar som følgjer av desse vedtektene. Ved førebuing og gjennomføring av direkte val av ordførar og varaordførar, skal reglane om kommunestyreval i lov av 28. juni 2002 nr. 57 om val til fylkesting og kommunestyre (vallova) og forskrift av 2. januar 2003 nr. 5 om val til fylkesting og kommunestyre (valforskrifta) gjelde så langt den høver, og med dei unntak, presiseringar, tillegg og/eller endringar som følgjer av denne vedtekta. Kommunelova §9 nr. 1, 1. ledd, 1. setning gjeld ikkje ved val av ordførar, i staden gjeld følgjande: Ordførar i Gol kommune blir valt ved direkte val for valperioden 2003 - 2007. Valet skal skje samtidig med kommunestyrevalet 2003. Varaordførar blir valt i samsvar med kommuneloven §9 nr. 1. Kommunelova §17 nr. 2, 1. setning gjeld ikkje med omsyn til val av ordførar. Dersom det er naudsynt å halde møte i formannskap/kommunestyre mellom valet og konstitueringa, er det tidlegare ordførar som kallar inn og administrerer møte etter kommunelova §32. Tidlegare ordførar beheld berre ei rolle som møteleiar og administrator for eit eventuelt møte i formannskap/kommunestyre mellom valet og konstitueringa av det nye kommunestyret, dvs dei oppgåvene som kjem fram av kommunelova §32. Kandidat til ordførar skal stå på ei godkjent liste frå parti eller gruppering. Minst to parti eller gruppering må stille ordførarkandidat for å kunne gjennomføre ordførarvalet. For parti registrert i partiregisteret gjeld vallova §6-3, 1. ledd tilsvarande, med unntak av kravet om oppslutning ved førre stortingsval. For andre som stiller liste til kommunestyrevalet gjeld vallova §6-3, 2. ledd bokstav b. Ved direkte val av ordførar har valstyret ansvar for at det til bruk for veljarane ved førehandsrøystinga og i vallokalet på valdagen, blir trykt nok rosa røystesetlar med namn på ordførarkandidatar i kommunen. Røystesetelen må klart angi kva val han gjeld for og ha følgjande overskrift «Ordførarkandidatar», på ei eige line. Røystesetelen skal angi ordførarkandidatane ved ei alfabetisk opplisting etter etternamn. Både fornamn og etternamn på kandidaten, og parti eller tilhøyring skal gå fram av røystesetelen. Røystesetelen skal ha rettleiing til veljarane der det må framgå korleis det skal bli kryssa av for kandidatane veljaren ønskjer å røyste på. I tillegg skal han ha følgjande tekst: «Du vel sjølv om du vil gje di røyst ved ordførarvalet eller ikkje. Røysta di avgitt ved kommunestyrevalet blir ikkje forkasta, sjølv om du ikkje røystar ved ordførarvalet. Du kan også velje berre å røyste ved ordførarvalet. Veljarar som ønskjer å røyste både ved kommunestyreval og ved direkte val av ordfører må gjera dette samtidig, enten det blir røysta på førehand eller på valdagen. Det kan blir førehandsrøysta i annan kommune enn i manntalskommunen, om veljaren sjølv har med seg røystesetel eller blank røystesetel til ordførarvalet. Valforskrifta §27, 3. ledd gjelder ikkje. Røystesetelen til ordførarvalet skal liggje i same røystesetelkonvolutt som røystesetlar avgitt til kommunestyre- og fylkestingsvalet. Røystesetelkonvolutten og valkortet skal liggje i omslagskonvolutten. Det kan ikkje bli gjort rettingar på røystesetelen til ordførarvalet. Møtebok og røystegjevingar motteke ved ordførarvalet skal gå direkte til valstyret for felles teljing. Røystesetlane skal bli talde opp etter at oppteljinga for fylkesting- og kommunestyreval er avslutta. Dersom 50% eller mindre av dei som røystar ved kommunestyrevalet, røystar ved ordførarvalet, skal valet av ordførar skje på ordinær måte etter reglane i kommunelova. Dersom ingen av kandidatane ved ordførarvalet får 50% eller meir av dei avgitte røystene, skal det haldast nytt val mellom dei to kandidatane som fekk flest røyster ved det ordinære valet. Dersom ingen av kandidatane oppnår 50% eller meir blir det ein valomgang nr. 2. Eventuell valomgang nr. 2 skal haldast innan to veker etter det ordinære valet. Valstyret syter for gjennomføring av valet. Valet skal gjennomførast etter denne vedtekta så langt den passar. Den som får flest røyster i valomgang nr. 2, er valt uansett frammøteprosent. Det skal leggast til rette for førehandsrøysting innanfor kommunen. Valstyret avgjer kor mange dagar det kan førehandsrøystast, men ein dags førehandsrøysting på Gol kommunehus (kl. 09.00-15.00) er minimum. Valstyret utfører valoppgjer for ordførarvalet på følgjande måte: Den kandidaten som har fått flest røyster er valt til ordførar, jf. §4-3 og §4-4. Forhold ved førebuing og gjennomføring av ordførarvalet kan det bli klaga på til valstyret. Avgjerd i valstyret er endeleg. Klagerett har einkvar som er røystefør i vedkomande kommune. Klaga må fremjast innan sju dagar etter valdagen. Den direkte valte ordførar i kommunen tek automatisk sete i kommunestyret på sitt eige partis/gruppes kvote. Dersom vedkomande parti eller gruppe står utan rett til plass i kommunestyret, blir siste plass i kommunestyret fordelt til ordførar. Merknad til andre leden: Dei øvrige 20 plassane i kommunestyret blir fordelt på partia/gruppering i samsvar med reglane i kommuneloven §37. Den direkte valte ordførar tek automatisk sete i formannskapet på sitt eige partis/gruppes kvote. Dersom vedkomande parti eller gruppe står utan rett til plass i formannskapet, blir siste plass i formannskapet fordelt til ordførar. Dei øvrige plassane i formannskapet blir fordelt på partia/gruppering i samsvar med reglane i kommuneloven §36. Kommunestyret delegerer til formannskapet å vedta mindre vesentlege endringar i denne forskrifta. Kap. 7. Reglar det er gjort unntak frå og/eller endringar i m.m. |