Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/Aladdin

2023-01-31

Aladdin

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturtyper,Folkediktning

Aladdin er helten i et av eventyrene i Tusen og én natt. Aladdin er en fattig skreddersønn, lat og udugelig, som en trollmann i Kina tar hånd om for at han skal hente en kobberlampe opp av en grotte. Når man gnir på lampen, fremmanes en ånd som utfører alt eieren ber om og skjenker ham alt han kan ønske seg. Aladdin beholder lampen, gjør sin lykke ved hjelp av den og blir konge i landet.

Motivet er blant annet brukt av Adam Oehlenschläger i lystspillet Aladdin eller Den forunderlige Lampe (1805). I diktet Prins Aladdin af Lampan anvendte også Gustaf Fröding Aladdin-stoffet, som dessuten har inspirert en rekke tonekunstnere. Operaer om Aladdin er skrevet av blant andre Nicolas Isouard (urpremière i Paris 6. februar 1822), Henry R. Bishop (London 29. april 1826), Christian F. E. Horneman (København 28. november 1888), Kurt Atterberg (Stockholm 18. mars 1941) og Nino Rota (Napoli 13. januar 1968).Det samme eventyret er også kjent i norsk folketradisjon, blant annet i nedtegnelsen Gutten og Daasen fra Ringerike ved Jørgen Moe. Les mer i Store norske leksikon Tusen og én natt eventyr

https://snl.no/Pierre_Bayle

2023-01-31

Pierre Bayle

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Det 17. og 18. århundres filosofi

Pierre Bayle var en fransk tenker og publisist. Han var sønn av en protestantisk landsbyprest, men gikk i sin ungdom over til katolisismen og studerte en tid ved jesuitt-kollegiet i Toulouse. Senere gikk han igjen over til protestantismen og fortsatte sine studier i Genève. På grunn av Ludvig 14.s forfølgelse av hugenottene reiste Bayle til Rotterdam, hvor han underviste i filosofi i 1681–1693.

Betydning Skeptikeren Bayle, som også var en energisk forkjemper for toleranse, er den betydeligste av de franske emigrantene som søkte til Nederland under Ludvig 14. Som tenker var Bayle ikke særlig original, men han stod i forbindelse med de fleste av samtidens betydelige tenkere, som Arnauld, Boyle, Leibniz, Locke og Malebranche, og forstod å oppta og formidle tidens ideer.Gjennom sin kritikk av sondringen mellom primære og sekundære sansekvaliteter fikk han også filosofisk betydning – han påvirket her både Berkeley og Hume – og hovedverket Dictionnaire historique et critique (to bind, 1695–1697), det første forsøk på en sammenfattende fremstilling av tidens viten, fikk betydning både for encyclopedistene og for opplysningsfilosofien generelt, blant andre for Voltaire og Rousseau. Han har også øvet påvirkning på Holberg.I sin filosofi var Bayle selv utpreget skeptiker. Men opp mot fornuften stilte han den religiøse troen. Dens dogmer kan godt stride mot fornuften: troen overgår all fornuft og forstand. Moralen bygger likevel på umiddelbar fornuftsinnsikt, uavhengig av religiøs tro.Bayle har også spilt en viktig rolle for tidsskriftlitteraturens utvikling, særlig gjennom Nouvelles de la république des lettres, det lærde tidsskrift han utgav i 1684–1687. Les mer i Store norske leksikon skeptisisme toleranse opplysningstiden Litteratur Labrousse, Elisabeth: Bayle, 1983

https://snl.no/bedriftsdemokrati

2023-01-31

bedriftsdemokrati

Store norske leksikon,Samfunn,Arbeid og velferd,Arbeidsliv,Medbestemmelse

Bedriftsdemokrati handler om arbeidstakernes rett til å delta i og øve innflytelse på beslutninger om endringer i virksomhetene og arbeidsplassene. Dette følger både av lovgivning og av tariffavtaler.

Lovgivning Medbestemmelse og medvirkning er lovfestet i arbeidsmiljøloven siden 1977, og i aksjeloven fra 1972 (gjelder styrereprsentasjon i aksjeselskap). Verneombud og ansattes representanter i arbeidsmiljøutvalget, og ansattes representanter i virksomhetsstyrene både i privat og offentlig sektor, velges av og for alle ansatte. I 1980 ble prinsippet om bedriftsdemokrati grunnlovfestet, idet Grunnlovens § 110 fikk et nytt annet ledd: «Nærmere Bestemmelser om Ansattes Medbestemmelsesret paa sin Arbeidsplads, fastsættes ved Lov.» Hovedavtaler og tariffavtaler Bedriftsdemokratiet er også avtalefestet. Hovedavtalene og tariffoverenskomstene i arbeidslivet gir ansatte rett til informasjon, drøfting og forhandling i spørsmål om endringer i virksomheten som er av betydning for organisering, arbeidsvilkår og ansettelsesforhold. I privat sektor er det etablert bedriftsutvalg og forhandlingsutvalg der partssamarbeidet foregår. I offentlig sektor skal ansatte ikke ha innflytelse i politiske spørsmål. Informasjons-, drøftings- og forhandlingsmøtene (IDF-møter) er den sentrale arenaen for demokrati på arbeidsplassen i offentlig sektor. Spørsmålene om bedriftsdemokrati handler om, og på hvilken måte de ansatte kan ta del i ledelsen av bedriften. Demokrati handler om å dele makt, også på arbeidsplassene. Hovedavtalene og tariffavtalene gir fagforeninger og deres medlemmer rett til medbestemmelse i organisatoriske endringer, som for eksempel nedbemanninger, flytting av produksjonen, innføring av ny teknologi eller sammenslåinger med andre virksomheter. Tillitsvalgtes deltakelse i slike beslutningsprosesser kalles det representative demokratiet på arbeidsplassen. Ansatte har innflytelse gjennom sine tillitsvalgte og deres deltakelse i samarbeids- og forhandlingsorganer. Det representative demokratiet på arbeidsplassen gjelder på alle nivå i virksomheten; fra konsernnivå til bedriftsnivå og avdelingsnivå i virksomheter med mer enn 200 ansatte. Ved tariffavtaler, tariffavtaleforhandlinger med fagorganisasjonene har de ansatte gjennom sine tillitsvalgte lenge hatt innflytelse på vesentlige deler av arbeidsordningen i en bedrift. Gjennom tariffavtalene, særlig hovedavtalene, er det tariffhjemlede bedriftsdemokrati utviklet på en levedyktig måte. Særlig viktig er Hovedavtalen LO-NHO (2002–2005), som i del B – Samarbeidsavtalen – gir regler om bedriftsutvalg, avdelingsutvalg, bedriftskonferanser, samarbeidsråd, informasjonsmøter og konsernutvalg. Det gjennomgående prinsipp er at de tillitsvalgte skal informeres og at drøftelser skal skje «så tidlig som mulig» før beslutninger blir tatt. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i de fleste andre hovedavtaler. Som et ledd i samarbeidsprosjektet mellom LO og NAF/NHO har det vært gjort forsøk med såkalte selvstyrte grupper, altså med arbeidsordningen i bedriftene (bedriftsdemokrati «på gulvet»). For ansatte i staten gir Hovedavtalen mellom staten og tjenestemannsorganisasjonene siden 1980 de ansatte en betydelig grad av medbestemmelsesrett gjennom forhandlinger, drøftinger og krav på å bli holdt informert, men saker av «politisk art» kan ikke avgjøres ved forhandlinger. I kommuner og fylkeskommuner er de ansattes medbestemmelsesrett også tariffavtalefestet siden 1983. Direkte demokrati på arbeidsplassen Den enkelte arbeidstaker har rett til medvirkning i endringer på deres egen arbeidsplass og i deres egen arbeidssituasjon, særlig i forhold av betydning for deres arbeidsforhold. Dette kalles det direkte demokratiet, eller det individuelle demokratiet på arbeidsplassen. Ulike arbeidsplasser For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper finnes reglene om arbeidstakernes representasjon i styret og bedriftsforsamling i aksjeloven og allmennaksjeloven med tilhørende forskrifter. I aksjeselskaper som i de siste tre regnskapsår gjennomsnittlig har hatt flere enn 30 ansatte, kan et flertall av de ansatte kreve at ett styremedlem og en observatør og vararepresentanter velges av og blant de ansatte. Dersom aksjeselskapet har færre enn 30 ansatte, kan disse gis styrerepresentasjon på frivillig basis, for så vidt som det kan vedtektsfestes at de ansatte skal ha rett til å velge inntil halvparten av styrets medlemmer. Aksjeloven åpner også for felles representasjon for de ansatte i konserner for å sikre at de får innflytelse på beslutninger som gjelder alle selskapene, og ikke bare i de styrende organer ved det enkelte selskap. Se også bedriftsforsamling. For selskaper hvor staten eier alle aksjer, har de ansatte i det alt vesentlige samme representasjonsrett som i vanlige aksjeselskaper. Tilsvarende gjelder for statsforetak, og stort sett også for statsselskaper dannet i henhold til særlov. Innen samvirket er det i stor grad avtalefestet at de ansatte skal ha representasjonsrett. For næringsdrivende stiftelser følger ansattes representasjonsrett regler som tilsvarer aksjelovgivningen. Det samme gjelder i selskaper med ubegrenset eller delt ansvar. For kommuner og fylkeskommuner må merkes reglene om administrasjonsutvalg. Internasjonale konserner reiser særlige spørsmål når det gjelder bedriftsdemokratiet. Ved lov av 23. august 1996 om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg med videre, er det tatt sikte på å gjøre EUs rådsdirektiv 94/45/EF til en del av norsk rett. Historie Arbeiderutvalg ble ved lov av 23. juli 1920 påbudt i industrielle bedrifter og lignende dersom bedriften hadde minst 50 arbeidere. Ved slik bedrift skulle arbeiderutvalg opprettes dersom det ble krevet av en fjerdedel av de ansatte. Antall medlemmer, minst to og høyst ti, ble fastsatt av de stemmeberettigede arbeidere, alle ansatte over 18 år. Arbeiderutvalget hadde rett til å drøfte og uttale seg om større forandringer i driften som berørte arbeidsforholdene, hvor ikke direkte forhandling hadde ført til enighet mellom bedriften og vedkommende arbeidere. Dessuten kunne utvalgene ta opp til forhandling og mulig ordning de enkelte arbeideres tvistigheter med bedriften om arbeidsforhold, og om avskjed eller oppsigelse. Det var fastsatt at arbeiderutvalgene kunne kreve muntlige forhandlinger med bedriftsledelsen, visse saker skulle arbeidsgiveren av egen drift forelegge arbeiderutvalget. Det var bare en forhandlingsrett som arbeiderutvalgene hadde fått. Avgjørelsesmyndigheten lå fortsatt hos arbeidsgiveren. I 1921 ble det opprettet 163 arbeiderutvalg, men antall arbeiderutvalg sank i løpet av kort tid til om lag 100. Arbeiderutvalgene fikk imidlertid stadig mindre tilslutning, til dels på grunn av dyrtid og arbeidsløshet, men også fordi mye av arbeidet ble gjort av fagorganisasjonenes tillitsmenn. Lovreglene om arbeiderutvalg ble opphevet i 1963. I løpet av 1970-årene ble bedriftsdemokrati særlig diskutert i forhold til ansattes styrerepresentasjon og representasjon i andre organer i aksjeselskap, spesielt bedriftsforsamlingen i de større aksjeselskaper. Ved lov av 12. mai 1972 ble slik representasjonsordning lovfestet, og videreført i senere aksjeselskaps- og annen selskapslovgivning. Også tidligere har bedriftsdemokrati vært lansert ved lovgivning, blant annet med regler om arbeideraksjekapital og arbeiderutvalg. Ved lov av 21. juni 1929 ble aksjeloven av 1910 endret, slik at et aksjeselskap med Kongens tillatelse kunne forhøye aksjekapitalen, og uhindret av eldre aksjonærers fortrinnsrett til tegning skulle nye aksjer bare kunne tegnes av selskapets funksjonærer og arbeidere (arbeideraksjekapital). De skulle heller ikke senere kunne overdras til andre enn de ansatte. Det tegnede beløp skulle i alle regnskaper og meddelelser til allmennheten betegnes som arbeideraksjekapital. Bestemmelsene om arbeideraksjekapital ble opphevet ved aksjeloven av 1977, og hadde i praksis bare fått minimal anvendelse. For ansatte i offentlig virksomhet ble det gitt regler om representasjonsrett i styrende organer ved lov av 5. juni 1981, men loven ble aldri satt i kraft, og opphevet i 2004. Les mer i Store norske leksikon bedriftsforsamling

https://snl.no/Asasel

2023-01-31

Asasel

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Jødedom

Asasel er omtalt i Det gamle testamentet og Tanakh i forbindelse med ritualet som ble feiret under forsoningsdagen, yom kippur (3. Mosebok 16, 8–10). Ritualet besto i at øverstepresten kastet lodd over to geitebukker. Den ene skulle ofres til Gud (JHVH), den andre (syndebukken) skulle sendes ut i ødemarken til Asasel, bærende på hele folkets misgjerninger. Slik skulle landet renses for synd, en gang i året. Denne formen for rituale er også kjent fra Syria, Anatolia og Mesopotamia.

Ordets betydning er ikke klart ut fra bibelteksten, og forskere er ikke enige om dets betydning. Det er vanlig å anta at forestillingen om Asasel kan være bygget på en før-israelittisk ide om ørken-demoner (seirim), eller ha forbindelse med den kanaaneiske dødsguden, Mot. I apokalyptikken (1. Henoks bok) og i kabbalistisk tradisjon er Asasel skildret som leder for de falne engler eller som en ørkendemon.I Talmud oversettes ordet Asasel oftest med «ulendt fjellområde» eller «klippe», men i jødisk fortellertradisjon, midrash, finner vi også forestillingen om en fallen engel.I moderne hebraisk dagligtale brukes formuleringen «dra til Asasel» ofte som skjellsord. Les mer i Store norske leksikon Det gamle testamentet Tanakh syndebukk

https://snl.no/elektroreparat%C3%B8r

2023-01-31

elektroreparatør

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Grunnopplæring,Yrkesfaglig utdanning,Elektro- og datateknologifag

Elektroreparatør, elektrofagarbeider som jobber med reparasjon, feilsøking og testing av maskiner, motorer og transformatorer. Elektroreparatørene reparerer elektrisk drevet utstyr som komfyrer, kjøleskap, mikrobølge- og induksjonsapparater både på verksted og hjemme hos kunder.

Utdanning Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Første året: vg1 Elektro og datateknologi. Andre året: vg2 Elenergi og ekom. Deretter jobber man som lærling i to år i en bedrift. Læretiden avsluttes med en fagprøve. Med allsidig praksis i fem år og godkjent teoriprøve/eksamen er det mulig å gå opp til fagprøve som praksiskandidat. Les mer i Store norske leksikon Videregående opplæring i Norge Eksterne lenker utdanning.no: elektroreparatør

https://snl.no/Dal

2023-01-31

Dal

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Viken,Eidsvoll

Dal er en tettbebyggelse i Eidsvoll kommune i Viken fylke. Tettstedet ligger nær grensen til Ullensaker og er del av Råholt tettsted.

Dal jernbanestasjon ligger på Hovedbanen. Dal stasjon åpnet samtidig med Hovedbanen i 1854. Stasjonen ble tegnet av H. E. Schirmer og W. von Hanno, godshuset er fredet.På Dal finnes industriområde, militært verksted og lager. Riksvei 176 fører fra Dal vestover til Maura i Nannestad. Veien krysser Europavei 6 (E 6) rett vest for tettbebyggelsen. Les mer i Store norske leksikon Eidsvoll Råholt Viken

https://snl.no/John_Bolton

2023-01-31

John Bolton

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie,USAs historie fra 1960

John Bolton er en amerikansk politiker (republikaner), jurist og diplomat. Han har tilbrakt det meste av sin karriere i politisk oppnevnte lederstillinger i statsadministrasjonen og i konservative stiftelser.

Bolton var nasjonal sikkerhetsrådgiver for USAs president Donald Trump fra 2018 til 2019. Han var USAs FN-ambassadør fra 2005 til 2006 under president George W. Bush. Utdanning og tidlig karriere Bolton ble utdannet til jurist ved Yale University i 1974. Etter endt utdannelse og fram til 1981 var Bolton advokat i et firma i Washington, D. C.I 1981 gikk Bolton inn i statsadministrasjonen, først under president Ronald Reagan og deretter under George H. W. Bush. Bolton hadde ulike lederstillinger i Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og USAs bistandsorgan USAID.I 1990-årene arbeidet Bolton igjen som advokat og i konservative tankesmier, blant andre American Enterprise Institute (AEI). Under George W. Bush I 2001 utpekte president George W. Bush Bolton til viseutenriksminister med ansvar for rustningskontroll og sikkerhetspolitikk. Fra denne stillingen bidro han til USAs tilbaketrekning fra ABM-avtalen.Bolton ble særlig omstridt etter at Bush nominerte ham til posten som FN-ambassadør i desember 2004. Utnevnelsen ble møtt med sterk kritikk fra flere hold etter Boltons negative uttalelser om FN og etter vitnemål som sådde tvil om hans mellommenneskelige og diplomatiske evner.For å foregripe et mulig nederlag i godkjenningsprosessen i Senatet, stadfestet President Bush utnevnelsen midlertidig mens Senatet var på ferie i august 2005. Da republikanerne ble svekket i Senatet ved valget høsten 2006, ble det klart at Bolton ikke ville bli godkjent når den midlertidige perioden utløp, og han trakk seg. Etter Bush-tiden Bolton var siden tilknyttet konservative tankesmier og kommenterte politikk på TV-kanalen Fox News.Han har i taler og gjennom mediene tatt til orde for at USA bør vise sterkere vilje til bruk av militærmakt og legge mindre vekt på internasjonalt samarbeid der det ikke kan begrunnes i USAs umiddelbare interesser. Han har fastholdt at president Bush gjorde rett i å invadere Irak i 2003.Både i 2012 og 2016 gjorde Bolton forundersøkelser med tanke på å stille som presidentkandidat, men uten å gå videre med planene.9. april 2018 tok Bolton over etter H. R. McMaster som nasjonal sikkerhetsrådgiver i Donald Trumps regjering. Da han forlot stillingen 9. september 2019, sa presidenten at han hadde avskjediget Bolton som følge av «sterk uenighet». Bolton hevdet at han selv tilbød seg å si opp. I juni 2020 ga han ut boken The Room Where it Happened: A White House Memoir om tiden som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Boken var svært detaljert og ga en rekke lite flatterende beskrivelser av Donald Trumps evner som president, og fikk mye medieoppmerksomhet, blant annet for påstanden om at Trump forsøkte å få hjelp fra Kinas president Xi Jinping til å bli gjenvalgt i 2020. Les mer i Store norske leksikon Donald Trump Donald Trumps regjering USAs historie etter 2001

https://snl.no/Jonatan_Aars

2023-01-31

Jonatan Aars

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Pedagogikk,Biografier innen pedagogisk teori

Jonatan Aars var filolog og rektor. Han grunnla ein høgre skule, gav ut rettskrivingsreglar til skulebruk, og var med på å førebu rettskrivingsreforma av 1907.

Bakgrunn Jakob Jonathan Aars var fødd i Kristiania. Han tok examen artium ved katedralskulen i Kristiania i 1854 og vart cand.philol. med hovudfag i gresk i 1860. I 1859–1864 underviste han ved Hartvig Nissens Latin- og Realskole. Skiping av skule Saman med studiekameraten og venen Peter Voss skipa han i 1863 Aars's og Voss's Latin- og Realskole, som vart ein høgt respektert skule som var tidleg ute med undervisningsreformer. Skulen fekk mykje å seie for utviklinga av den høgre skulen i Noreg. Aars underviste sjølv i gresk, i tidlege år også i latin og norsk. Rettskriving Påverka av Knud Knudsen, som han hadde hatt som lærar på katedralskulen, arbeidde Aars for ei fornorsking av rettskrivinga i dansk-norsk. Alt i 1858 gav han som stud.philol. ut Forsøg til en Vejledning i norsk Retskrivning. I 1866 kom Retskrivningsregler til Skolebrug. Mellom 1866 og 1907 kom det 17 reviderte utgåver av boka, som i 1897 skifta tittel til Norske retskrivnings-regler. Frå 1877-utgåva blei det innført, etter ei høyring blant skulefolk, liten førebokstav i samnamn.Frå 1885 vart boka formelt autorisert av Kyrkjedepartementet som rettesnor «ved bedømmelsen av besvarelser ved de offentlige skole-eksamener». I dei seinare utgåvene deltok også Simon W. Hofgaard i arbeidet med boka. Han var medlem av fleire departementale utgreiingskommisjonar og var med i utgreiingsarbeidet som førte fram til rettskrivingsreforma for dansk-norsk av 1907.Førenamna til Aars blir i litteraturen skrive på ulike måtar, mest vanleg er Jacob Jonathan. Sjølv skreiv han i formelle brev og som forfattar berre «J. Aars». På gravsteinen på Vår Frelsers gravlund i Oslo står det «Skolebestyrer Jakob Jonatan Aars». Skrivemåten er i samsvar med dei rettskrivingsreglane han sjølv gjekk inn for. I folketeljingane i 1875 og 1900 skreiv han Jakob Jonatan Aars.Aars publiserte òg ymse arbeid i klassisk og nordisk filologi. Eit hovudverk er Sokrates, skildret gjennem oversættelser af Platon, med indledning og anmerkninger frå 1882. Andre verv og engasjement Aars var styremedlem i Det norske Oldskriftsselskab frå 1864, medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania frå 1886 og formann i Bymålslaget 1906–1908. I 1890 vart han utnemnd til riddar av St. Olavs Orden. Les meir i Store norske leksikon Jonathan Aars i Norsk biografisk leksikon norsk utdanningshistorie norsk språkhistorie rettskriving Litteratur Alf Hellevik: Språkrøkt og språkstyring. Oslo 1979 Elling Holst: «J. Aars og P. Voss», Skolebladet, 15.1. 1898 Egil Børre Johnsen: Unorsk og norsk. Knud Knudsen. En beretning om bokmålets far. Tvedestrand 2006 Einar Lundeby: Bymålslaget og Maal og Minne. Et 100-årsjubileum. Oslo 2002 A. Midsem: Festskrift utgitt i anledning av Aars og Voss' skoles femtiaars jubilæum. Kristiania 1913 Joh. K. Bergwitz (red.): Studenterne fra 1854. Kristiania 1904 Finn-Erik Vinje: Et språk i utvikling. Oslo 1978 Aars og Voss's latin- og realskole. Aarsberetning for skoleaarene 1907–1910. [Minneord, biografi og bibliografi]. Kristiania 1911 Ivar Aars: «Jonathan Aars og 'Retskrivnings-regler til Skolebrug'», Språknytt nr. 2/2007

https://snl.no/Ivar_F._Andresen

2023-01-31

Ivar F. Andresen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske sangere

Ivar F. Andresen var en norsk operasanger (bass) med en betydelig internasjonal karriere. Han hadde faste engasjementer på operahus i Stockholm, Dresden og Berlin og hadde flere gjesteopptredener på Metropolitan, Bayreuth og Glyndebourne. Han var ansett som en av sin tids beste bassangere og utmerket seg spesielt som tolker av Richard Wagner- og Wolfgang Amadeus Mozart. Hans profesjonelle karriere varte fra 1921 til 1938.

I Norge er han i ettertid kanskje mest kjent for at hans initialer ble brukt som navn på Nidars (opprinnelig Asolas) halspastiller IFA. Utdannelse og debut Andresen vokste opp i Oslo og arbeidet etter endt skolegang i sin fars manufakturforretning. Som venn av Kirsten Flagstads bror var han en hyppig gjest i sangerinnens barndomshjem, der hans sangtalent ble stimulert. Etter ikke helt vellykket sangundervisning som tenor i Kristiania reiste han til Stockholm i 1919, der han studerte med Kirsten Flagstads sangpedagog Gillis Bratt. Han debuterte samme år som Kongen av Egypt i Aïda på Kungliga Teatern i Stockholm, der han fikk fast engasjement i perioden 1921–1925. Karriere Andresens store, varme bass gjorde ham bemerket internasjonalt, og i 1925 ble han invitert til Semperoper i Dresden, der han fikk fast stilling fra 1926 til 1931. Her utviklet han spesielt sitt repertoar på Wagner, Mozart og Giuseppe Verdi. Fra 1936 til 1939 var Berlin hans faste tilholdssted, først ved Städtische Theater (1932–1934) og så Staatsoper (1934–1938).Fra 1927 til 1936 gjestet han årlig Festspillene i Bayreuth, der han sang under dirigenter som Arturo Toscanini, Richard Strauss og Karl Elmendorff. Hans største suksess, både i Bayreuth og karrieren for øvrig, var rollen som Gurnemanz i Parsifal under Arturo Toscanini.I tillegg gjestet han som Wagner-tolker flere ganger Metropolitan i New York i årene 1930–1932 og Covent Garden i London i 1928–1931. Som Mozart-tolker ble han invitert til Glyndebourne i 1935–1936 i rollene som Sarastro i Tryllefløyten og Osmin i Bortførelsen fra Seraillet.Med karrige operaforhold i Norge ble det mest konserter han holdt her, men i 1932 spilte han en av sine glansroller, Kong Markel, i Nationaltheatrets oppsetning av Wagners Tristan og Isolde.Av helsemessige grunner avsluttet Ivar F. Andresen karrieren i Berlin bare 42 år gammel. Han flyttet til Sverige i 1939, der han døde året etter. Les mer i Store norske leksikon opera IFA Ivar F. Andresen i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/statistisk_signifikant

2023-01-31

statistisk signifikant

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Sannsynlighet og statistikk,Statistikk

Statistisk signifikant er en vitenskapelig vurdering av om de sammenhengene, forskjellene eller endringene som er funnet i en statistisk undersøkelse er store nok til å være reelle, i en gitt statistisk forstand. Begrepet statistisk signifikant henger sammen med hypotesetesting.

I en statistisk undersøkelse sier man at et funn er statistisk signifikant hvis man kan konkludere med at den observerte sammenhengen, forskjellen eller endringen man har funnet, faktisk er en reell sammenheng, forskjell eller endring.Vurderingen av om et funn er statistisk signifikant, gjøres alltid i lys av en nullhypotese, en statistisk modell og et gitt signifikansnivå. Eksempel I en studie av smerte hos idrettsutøvere ble tusen fotballspillere og tusen utholdenhetsutøvere bedt om å fylle ut et spørreskjema om frykt for smerte.Nullhypotesen H0 var «Forventet smertefrykt blant fotballspillere er ikke forskjellig fra forventet smertefrykt blant utholdenhetsutøvere.», og signifikansnivået ble satt til 0,05.Så ble studien gjennomført. På en skala fra 0 til 100, der høy score betyr høy frykt for smerte, scoret fotballspillerne gjennomsnittlig 44 poeng, mens utholdenhetsutøverne scoret gjennomsnittlig 42 poeng. Det var stor individuell variasjon i hver gruppe.Legger vi til grunn en statistisk modell der smertefryktregistreringer fra fotballspillere antas å være normalfordelte med forventningsverdi μF, og smertefryktregistreringer fra utholdenhetsutøvere antas å være normalfordelte med forventningsverdi μU, kan vi beregne en p-verdi for forskjellen på de to gjennomsnittene. I eksemplet ble p-verdien 0,003.Deretter kan vi sammenligne p-verdien med det valgte signifikansnivået, og fra det si om forskjellen på de to gjennomsnittene er stor nok til at vi kan kalle den statistisk signifikant. I eksemplet er p-verdien mindre enn signifikansnivået, og dermed er den observerte forskjellen stor nok til at den kalles statistisk signifikant. Signifikans og betydning Påvisning av statistisk signifikans i en vitenskapelig studie betyr ikke nødvendigvis at man har påvist en kausalitet, altså et årsaksforhold. Det betyr heller ikke nødvendigvis at man har funnet frem til noe som har klinisk betydning.Ved legemiddelutprøvninger med store datamaterialer kan man for eksempel ofte påvise statistisk signifikans når man sammenligner to legemidler, selv om forskjellen i klinisk effekt ikke er særlig stor.I eksempler med sportsutøverne fant vi en forskjell på 2 enheter på en skala fra 0 til 100. Selv om det var statistisk signifikant, er det ikke nødvendigvis en stor nok forskjell til at den har noen praktisk betydning. Dette siste må alltid vurderes av den som har fagkunnskap om det det forskes på. Les mer i Store norske leksikon hypotesetesting p-verdi statistikk

https://snl.no/Nat%C3%A1lia_de_Oliveira_Correia

2023-01-31

Natália de Oliveira Correia

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Portugals litteratur

Fajã de Baixo, Ponta Delgada var en portugisisk forfatter som levde på 1900-tallet. Hun ble født på Asorene og er først og fremst kjent for lyrikken sin. Hele den poetiske produksjonen hennes ble utgitt samlet det året hun døde, med tittelen O Sol nas Noites e o Luar nos Dias (Sol om dagen og månelys om dagen).

Innflytelsen fra surrealismen er tydelig i diktningen hennes. I en lyrisk, men ironisk tone blir virkeligheten fremstilt på en magisk måte ved bruk av en frodig og bisarr fantasi der romantisk subjektivitet veksler med realistisk objektivitet.Correia deltok aktivt i opposisjonen mot Salazarregimet, og var representant i Nasjonalforsamlingen etter april 1974. Les mer i Store norske leksikon Portugals litteratur Portugals historie

https://snl.no/Houari_Boumedienne

2023-01-31

Houari Boumedienne

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Algeries historie

Houari Boumedienne var en algerisk offiser og politiker. Han ble Algeries andre president etter å ha grepet makten i et militærkupp i 1965. Han var president til sin død i 1978.

Bakgrunn Boumedienne het opprinnelig Mohammed Boukharouba, og vokste opp i Annaba-regionen øst i Algerie. Landet var da en fransk koloni. Han fikk utdanning i Constantine, deretter ved al-Azhar-universitetet i Kairo i Egypt. Der sluttet han seg i 1954 til frigjøringsfronten Front de libération nationale (FLN), ble en av dens militære ledere og tok Houari Boumedienne som sitt nom de guerre («krigsnavn»). FLN Boumedienne gikk inn med en militær gruppe i Vest-Algerie i 1955 for å ta del i frigjøringskampen mot de franske kolonistyrkene, og fikk kommando over FLN-styrkene på Oran-avsnittet. Boumedienne ble medlem av FLNs revolusjonsråd i Tunisia i 1956, og ble i 1960 utnevnt til øverstkommanderende for FLN-styrkene.Etter den fransk-algeriske fredsavtalen i 1962 ledet han sine styrker inn i Algerie, og engasjerte seg i interne stridigheter i FLN til støtte for Ahmed Ben Bella. Ben Bella ble først statsminister, deretter Algeries første valgte president i 1963. Boumedienne ble i 1962 utpekt til forsvarsminister, i 1963 også til visestatsminister, deretter til visepresident. Statssjef og president Tiltagende motsetninger mellom Boumedienne og Ben Bella førte til at Boumedienne ledet et militærkupp som avsatte presidenten. Boumedienne ble da statssjef, og de facto statsminister, i kraft av å lede revolusjonsrådet. Dessuten forble han forsvarsminister. Han motsto et kuppforsøk i 1967, og styrket deretter sin stilling. I 1976 ble han, som eneste kandidat, valgt til president – en stilling han beholdt til sin død i 1978.Boumedienne videreførte den sosialistiske politikken til Ben Bella, med større vekt på økonomisk utvikling basert på industrialisering – og med nasjonalisering av Algeries oljesektor. Han styrket landets utenrikspolitiske stilling, blant annet som en av de fremste lederne for den alliansefrie bevegelsen, og gjennom støtte til afrikanske og palestinske frigjøringskrefter. Til disse hørte Polisario i Vest-Sahara, hvilket forverret forholdet til Marokko. Les mer i Store norske leksikon FLN Algeries samtidshistorie

https://snl.no/Chihuahua_-_delstat_i_Mexico

2023-01-31

Chihuahua (delstat i Mexico)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Mexicos geografi

Chihuahua er en delstat i nordlige Mexico som grenser til USA. Med et areal på 247 455 km2 er delstaten Mexicos største – større enn Storbritannia. Chihuahua har 3 569 479 innbyggere (INEGI, 2010). Hovedstaden er Chihuahua by, mens største by Ciudad Juárez.

Chihuahua dekker i vest en del av den skogkledde Sierra Madre Occidental, i øst et platå med stepper og ørkener som skråner ned mot Rio Grande (Río Bravo del Norte). Jordbruket preges av ekstensiv kvegdrift og kunstig vannet jordbruk (bomull). Gruveindustrien er viktig, med brytning av jernmalm, bly, sink, gull, sølv og kobber. Utenlandske investeringer i regionen økte kraftig med NAFTA-avtalen. Les mer i Store norske leksikon Mexicos geografi

https://snl.no/Gaston_Doumergue

2023-01-31

Gaston Doumergue

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie

Gaston Doumergue var en fransk politiker og advokat. Han var Frankrikes stats- og utenriksminister fra 1913 til 1914, president fra 1924 til 1931, deretter statsminister igjen fra februar til oktober 1934. Han var først sosialradikal, men ble senere en nærmest konservativ politiker.

Doumergue ble deputert i 1893 og senator i 1910. I årene 1902–1912 var han medlem av flere regjeringer. Han var stats- og utenriksminister i 1913–1914, og var senere medlem av alle regjeringer til 1917. Doumergue tok over som president etter Alexandre Millerand i 1924 under den tredje republikk. Han var sjef for en borgerlig samlingsregjering i februar–oktober 1934. Les mer i Store norske leksikon statsoverhoder i Frankrike Frankrike under tredje republikk

https://snl.no/Gordon_Miller_Bourne_Dobson

2023-01-31

Gordon Miller Bourne Dobson

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Kosmisk geofysikk

Gordon Miller Bourne Dobson var en britisk fysiker som er kjent for sine grunnleggende undersøkelser av ozon i atmosfæren.

Dobson påviste hovedtrekkene i ozonets variasjon med årstidene og med lufttrykket i 1920-årene ved hjelp av sitt fotospektrometer. Dobsons instrument fikk utstrakt anvendelse verden over, og enkelte målestasjoner har måleserier på 50 år. I dag gjøres også ozonmålinger ved hjelp av satellitter. Dobson har også gitt navn til måleenheten dobsonenhet. Les mer i Store norske leksikon ozonlaget dobsonenhet

https://snl.no/botokudo

2023-01-31

botokudo

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord- og Mellom-Amerika

Botokudo var en folkegruppe som bodde i statene Minas Gerais og Espírito Santo i Brasil. Botokudo utgjør en egen språkfamilie under makro-gê (se gê) som antagelig omfatter ni språk.

De var opprinnelig jegere og sankere, men omkring midten av 1800-tallet tok de opp maniok-hagebruk. De unngikk kontakt med europeere så lenge det var mulig. På slutten av 1800-tallet talte de over 5000, fordelt på mange små grupper. Men i 1910 ble de tvangsbosatt av den såkalte Brasilianske Indianerbeskyttelse, og i dag er de på det nærmeste utdødd. Navnet Navnet er avledet av botoque, en stor leppeskive som ble båret av både kvinner og menn, og det brukes også om to andre folkegrupper i Brasil. Les mer i Store norske leksikon søramerikanske urfolk amerikanske urfolk Brasils historie

https://snl.no/b%C3%B8rstemark

2023-01-31

børstemark

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddormer

Børstemark er en fellesbetegnelse for flerbørstemark og fåbørstemark, som i biologisk systematikk er to klasser av leddormer. Børstemark brukes ofte som en kortform for flerbørstemark.

Beskrivelse Kroppen til børstemark har indre og ytre leddeling, som er typisk for leddormer. Hvert kroppsledd hos børstemark bærer som oftest fire knipper av børster, som har gitt grunnlag for navnet børstemark. Børstene sitter i dype innposninger (børstesekker) i huden. Børstene beveges ved egne muskler og tjener som bevegelsesorganer. De kan være enkle eller sammensatte, tynne eller tykke, kamlignende, krokformede og så videre. Ofte er en sentral børste i knippet særlig sterkt utviklet som en «støttebørste», acicula. Børsteknippene sitter ofte på særegne, uleddede utbuktninger av kroppsveggen, de såkalte børsteføttene (parapodier). Vanligvis er det to par børsteføtter på hvert segment, et dorsalt og et ventralt par, sjeldnere er børsteføttene smeltet sammen så det bare er ett par på hvert ledd. Ofte har også forskjellige vedheng (cirrer eller gjeller) sitt utspring på børsteføttene. Klasser Børsteormene hører til to klasser:1) Flerbørstemark (havbørstemark), hører til klasse Polychaeta. De har som regel børstene på børsteføtter, som også ofte bærer cirrer og gjeller.2) Fåbørstemark (jord- og ferskvannsleddormer), hører til underklasse Oligochaeta. De mangler børsteføtter, cirrer og gjeller og har få (oftest bare to) børster i hvert knippe. Les mer i Store norske leksikon flerbørstemark fåbørstemark leddormer Litteratur Hågvar, E. B. 2010. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. Pechenik, J. A. 2010. Biology of the Invertebrates. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition.

https://snl.no/Cecil_B%C3%B8dker

2023-01-31

Cecil Bødker

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Danmarks litteratur,Danmarks litteratur på 1900-tallet

Cecil Bødker var en prisbelønt og folkekjær dansk forfatter, som skrev både for barn og voksne. Hun er mest kjent for barnebokserien om den lille gutten Silas.

Debut og gjennombrudd Bødker debuterte under pikenavnet Cecil Skaar i 1955 med diktsamlingen Luseblomster, fulgt av samlingeneFygende heste (1956), Anadyomene (1959). Samlingene ble godt mottatt, og regnes som representanter for en mystisk orientert modernisme på slutten av 1950-tallet. På 1960-tallet tilhørte Bødker kretsen rundt forlaget Arena, og hennes eksperimenterende prosaverker fra denne tiden har blitt knyttet til det litteraturhistoriker Anders Juhl Rasmussen har kalt Arena-modernisme. Prosadebuten Øjet er en novellesamling som fikk kritikerprisen da den kom ut i 1961, og romanene Tilstanden Harley (1965) og Pap (1967) kretser rundt livsvilkårene i det moderne forbrukssamfunn. Bødker har også skrevet flere hørespill, som i likhet med hennes øvrige forfatterskap utforsker teamer som skyld, fremmedgjøring og angst. De fleste kjenner Bødker som forfatter av Silas-bøkene, en serie barnebøker om den foreldreløse gutten Silas, innledet med boken Silas og den sorte hoppe (1967, prisbelønnet av Det Danske Akademi og kulturministeriet). Interessen for det vage og mystiske – det som finnes, men ikke helt kan fattes av bevisstheten – er tydelig i bøkene om Silas, såvel som i diktsamlingene, romanene og novellene. Sosialt engasjement Dokumentarromanen Salthandlerskens hus (1972) ble skrevet etter et års opphold i Etiopia. Boken beskriver europeerens møte med livet i en fattig landsby, og setter afrikanske livskvaliteter i kontrast til europeiske, i et forsøk på å vise frem det verdifulle i begge. I Evas ekko (1980) og Tænk på Jolande (1981) er kvinnens roller i sentrum. I Marias Barn. Drengen (1983) og Marias Barn. Manden (1984) gjenfortelles evangeliene fra en kvinnelig synsvinkel. På 1990-tallet utga Bødker blant annet romanene Malvina (1990) og Mens tid er (1997), sistnevnte en roman om å være på dagpenger. Hennes siste roman, Siffrine (2003) er en historisk roman med et aktuelt perspektiv på innvandringsspørsmålet. Hun mottok Det Danske Akademis Store Pris i 1998. Flere av Bødkers bøker er filmatisert. I 1981 kom en tysk filmatisering av Silas-bøkene og Hungerbarnet (2001) ble filmatisert i 2002 under tittelen Ulvepigen Tinke (regi: Morten Køhlert). Liv Bødker var utdannet sølvsmed, og har etternavnet Bødker fra sin første ektemann, Anders Bødker. Fra dette ekteskapet har hun to barn, i tillegg til to adoptivbarn sammen med sin andre ektemann, Hans Frydendal. I 1999 innstiftet hun Silas-prisen, som deles ut til barne- og ungdomslitteratur annenhvert år. Les mer i Store norske leksikon Danmarks litteratur Baarne- og ungdomslitteratur Eksterne lenker Nekrolog over Bødker i Information Bødker i Den Store Danske Bødker i Dansk Biografisk Leksikon Bødker i Dansk Kvindebiografisk Leksikon Bødkers bøker i Open Library Bødker på norsk: bøker i Nasjonalbiblioteket Silas-prisen Litteratur Godtfeldt, Hanne: Cecil Bødker som Arena-modernist, Spring Forlag, 2018.

https://snl.no/br%C3%B8dsbrytelse

2023-01-31

brødsbrytelse

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen teologi og troslære

Brødsbrytelse er den høytidelige deling av brødet under nattverden i den kristen gudstjenesten. I Det nye testamentet kalles nattverd blant annet brødsbrytelse og Herrens måltid.

Utgangspunktet er historiene fra evangeliene i Det nye testamentet. Der står det at Jesus, kvelden før han ble korsfestet, oppfordret disiplene til å spise brød og drikke vin for at deres synder skulle bli tilgitt. Den mest sentrale teksten er fra Matteusevangeliet, der det står at Jesus ba disiplene om å spise brød og drikke vin og kaller det sin kropp og sitt blod. Jesus oppfordret disiplene til å gjøre dette til minne om ham.Nattverden er et sakrament, det vil si en hellig handling. Les mer i Store norske leksikon nattverd gudstjeneste sakrament absolusjon

https://snl.no/loven_om_den_dobbelte_virkning

2023-01-31

loven om den dobbelte virkning

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Etikk og moralfilosofi

Loven om den dobbelte virkning er et moralsk prinsipp som særlig i katolsk moralteologi brukes for å rettferdiggjøre visse handlinger som ellers ville være moralsk utillatelige.

Et eksempel er et tilfelle av svangerskapskomplikasjoner som gjør det umulig å redde både barnets og morens liv, hva en lege normalt har plikt til å gjøre. Hvis legen da foretar et kirurgisk inngrep som er nødvendig for å realisere plikten til å redde barnets liv, men samtidig vet at kvinnen ikke kan overleve inngrepet, vil hans handling ha en «dobbelt virkning». Men morens død, som er en uønsket og utilsiktet, men forutsigbar og uavvendelig «bivirkning», vil da likevel ikke rammes av moralsk forkastelsesdom. Les mer i Store norske leksikon moral etikk

https://snl.no/Bulgarias_historie

2023-01-31

Bulgarias historie

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Bulgarias historie

Bulgarias historie er perioden fra antikken og frem til 1990. Historien er preget av at området har vært underlagt en rekke fremmede makter. I antikken var dagens Bulgaria var en del av en provins under Romerriket. Ved Romerrikets deling i 395 etter vår tidsregning ble Bulgaria lagt under det østromerske riket (Bysants). Det første bulgarske riket ble opprettet i 681. Dette riket ble gjenerobret av Bysants på 1000-1100-tallet, og deretter erobret av Det osmanske riket i 1396. Osmanene beholdt herredømmet over Bulgaria frem til 1877, da Bulgaria ble et selvstendig fyrstedømme. Full uavhengighet oppnådde Bulgaria først i 1908.

Under andre verdenskrig erklærte Bulgaria seg nøytralt, men hellet stadig mer til aksemaktene. Sovjetunionen erklærte Bulgaria krig og rykket inn i landet i 1944. Kommunistisk maktovertagelse fulgte, monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946 og Bulgaria ble en folkerepublikk. Folkerepublikken ble oppløst i 1990 og Bulgaria ble en demokratisk republikk. For å lese om historien etter 1990, se Bulgarias samtidshistorie Antikken og folkevandringstiden Den tidligst kjente befolkning i det nåværende Bulgaria var trakerne, et indoeuropeisk folkeslag. Landet var i antikken en del av den romerske provinsen Moesia, og det fantes langs svartehavskysten blomstrende bykolonier grunnlagt av grekerne. Etter delingen av Romerriket i 395 evt. kom Bulgaria under Bysants (det østromerske rike). På 500-tallet og i første halvdel av det følgende århundre slo slaviske stammer seg ned sør for Donau; de trengte gradvis inn fra områdene nord for Sør-Karpatene.Slaverne fikk snart konkurranse av andre. Proto-bulgarene (som de kalles for å skille dem fra de senere slavisk-talende bulgarer) var av turko-tatarisk opprinnelse og kom fra området mellom Ural og Volga. En tid hadde de holdt til på steppene nord for Det kaspiske hav, før de rundt 660 hadde nådd til Donaudeltaet. De var fryktet for sitt kavaleri og ble ledet av en khan. Det første bulgarske rike Under khan Asparukh (680–701) gikk proto-bulgarene i 680 over Donau, beseiret slaverne og truet det østromerske rike. Keiser Konstantin 5 måtte året etter anerkjenne den nye bulgarske staten, som fikk sin hovedstad i Pliska. Etter hvert ble den slaviske befolkningen og erobrerne smeltet sammen til ett folk. Språket ble slavisk (bulgarsk).Khan Boris 1, som styrte i perioden 852–889, gjennomførte kristningen av landet, selv om mange av slaverne var kristne på forhånd. Etter press fra Bysants gikk han med på å la seg døpe inn i den østlige (ortodokse) kirke, men oppnådde en betydelig uavhengighet for den bulgarske kirken. Boris' sønn Simeon (893–927) ble kalt tsar eller keiser og hersket over det meste av Balkanhalvøya, bortsett fra Hellas, Kroatia og Dalmatia, samt distriktet rundt Konstantinopel. Han var den mektigste fyrsten i Øst-Europa. Simeon klarte likevel ikke å vinne den bysantinske tronen, noe han forsøkte flere ganger.Hovedstaden i Simeons tid var Preslav. Både Pliska og Preslav er i dag i ruiner. Simeons ambisiøse politikk gikk ut over den velstanden som var blitt bygd opp, og under etterfølgeren Peter 1 (927–970) gikk det raskt nedover med riket. Det var store sosiale spenninger, og mange bønder sluttet seg til de kjetterske bogomilene. Andre farer for riket på 900-tallet var økende konflikter mellom adelsmenn, serbiske fremstøt for å bli kvitt bulgarstyret, invasjoner i nord fra nye grupper østfra, og et sterkere militært press fra Bysants.Etter at Øst-Bulgaria var erobret i 971, eksisterte det en kort tid et svakt bulgarsk rike med hovedstad i Ohrid i Makedonia. Forsøk fra tsar Samuel (980–1014) på å utvide dette endte med et katastrofalt militært nederlag i 1014. I 1018 var Ohrid erobret. Det innebar slutten for det første bulgarske riket. Bysants hadde gjenvunnet overhøyheten. Det andre bulgarske rike (1185–1393) Ved en oppstand ledet av de to bojarbrødrene Peter og Asen i 1185–1186 ble det andre bulgarske riket grunnlagt. Hovedstaden ble lagt til Tarnovo. Under tsarene Kalojan (1197–1207) og Ivan Asen 2 (1218–1241) vant bulgarerne en rekke slag, og utvidet riket omtrent til de gamle grensene. Men også nå mislyktes de i å erobre Konstantinopel. Særlig under Ivan Asen 2 blomstret både den materielle og åndelige kulturen i riket, og hovedstaden ble rikt utbygd.På slutten av 1200-tallet ble sentralmakten svekket ved indre stridigheter og nye angrep utenfra, blant annet mongolske herjinger. Og i 1330 ble tsar Mikael 3 Šišman slått av serberne, som nå var på vei til å bli den sterkeste Balkan-makten. Betydelige deler av Bulgaria ble lagt under det serbiske riket. Den største trusselen utenfra var likevel rettet både mot serbere og bulgarer. Midt på 1300-tallet gikk de tyrkiske osmanene over til Europa, og det serbiske riket ble slått i 1389 i slaget ved Kosovo polje. I 1393 ble det meste av Bulgaria med hovedstaden Tarnovo erobret, og i 1396 var alt bulgarsk område under osmansk kontroll. Under osmansk (tyrkisk) styre (1396–1877) Under det femhundreårige tyrkiske herredømmet varierte forholdene for bulgarerne. Hardest var det trolig under og like etter erobringen, da store områder ble plyndret og brent, statsapparatet ble ødelagt, adelen ble fratatt sine eiendommer og posisjoner, og kirken mistet sin selvstendighet. Mange kirker ble stengt, og store deler av den kulturelle eliten forlot landet. En del gikk over til islam, men beholdt sitt bulgarske språk og sin kultur (pomaker). En del tyrkere slo seg ned i Bulgaria. Det foregikk likevel ikke noen systematisk tvangsislamisering. Og selv om forholdene for bondebefolkningen kunne være vanskelige, var de på mange områder neppe verre enn under de tidligere bulgarske godseierne, selv om enkelte av de osmanske undertrykkelsesformene var spesielt grusomme (blant annet gutteskatten). De første århundrene var den osmanske sentralmakten sterkere og mer effektiv enn man var vant til i Bulgaria, og det innebar også bremser på lokale stormenns maktbruk. På 1700-tallet førte hyppige gjennommarsjer av plyndrende hærer på vei til krig mot Østerrike til mye elendighet. Den nasjonale kulturen ble i størst grad ivaretatt i landsbyene (folkediktning og skikker), særlig de mer avsidesliggende, og av presteskapet og i klostrene. Noen nasjonal frihetsbevegelse oppstod likevel ikke før på 1800-tallet. Frem til 1860-årene var det først og fremst snakk om en kulturell bevegelse. Et av de viktigste stridsemnene gjaldt den ortodokse kirken, der den greske innflytelsen var blitt sterk under det osmanske styret. I 1870 lyktes det endelig å få sultanen til å godta et større bulgarsk selvstyre i kirken, slik at den greske patriarken av Konstantinopel mistet det meste av sin myndighet over bulgarerne. Kirken ble dermed den første anerkjente nasjonalinstitusjon.Stimulerende for nasjonal bulgarsk tenkning virket også de russiske felttogene mot tyrkerne i 1806–1812 og 1828–1829 og panslaviske toner fra Moskva. Og som i de fleste slaviske land var mange av de fremste forkjempere for en nasjonal gjenfødelse diktere og forfattere: Georgi Rakovski, Ljuben Karavelov, Vasil Levski og Khristo Botev. Etter den mislykkede apriloppstanden i 1876 og den påfølgende russisk-tyrkiske krig i 1877–1878, ble det ved freden i San Stefano mellom Tyrkia og Russland i 1878 opprettet et selvstyrende, skattskyldig fyrstedømme Bulgaria under Tyrkia. Fyrsten ble den tyske prins Alexander av Battenberg. Det autonome Bulgaria omfattet også mesteparten av Trakia og Makedonia, men etter påtrykk fra maktene i vest ble landet delt i tre på Berlinkongressen i juni 1878. Fyrstedømmet ble begrenset til området mellom Donau og Balkanfjellene (innbefattet Sofia), Øst-Rumelia ble autonomt område med en kristen guvernør valgt av sultanen, og Makedonia og Trakia gitt tilbake til Tyrkia.I de følgende årene forsøkte fyrst Alexander å frigjøre seg fra det russiske formynderskapet. I forbindelse med en oppstand mot tyrkerne i Øst-Rumelia okkuperte Alexander i september 1885 dette landskapet. Stormaktene motsatte seg aksjonen og Serbia erklærte krig for å erobre tapte områder. Serbia ble slått og sluttet fred, og Øst-Rumelia ble deretter formelt innlemmet i Bulgaria etter en folkeavstemning juli 1886. Selvstendighet Bulgaria erklærte seg som fullt uavhengig kongerike i forbindelse med ungtyrkernes revolusjon og samtidig med Østerrikes anneksjon av Bosnia og Hercegovina 5. oktober 1908. Konge ble Ferdinand av Sachsen-Koburg, som hadde vært fyrste i Bulgaria siden 1887. Den storbulgarske bevegelsen tok nå sikte på å sikre seg Makedonia, der befolkningens språk og kultur var nær beslektet med bulgarernes. I en hemmelig avtale med Serbia, Montenegro og Hellas (Balkanforbundet) ble det avtalt et felles angrep på Tyrkia og deling av Makedonia. Den første balkankrigen begynte 18. oktober 1912 og endte med seier for Balkanforbundet med Bulgaria. På grunn av strid om delingen av det befridde området brøt det allerede året etter ut en ny krig mellom Bulgaria og dets tidligere allierte Serbia og Hellas, som også fikk støtte av Romania. Ved freden i Bucureşti i 1913 tapte Bulgaria Sør-Dobrudsja til Romania, og størsteparten av Makedonia ble delt mellom Hellas og Serbia. Bulgaria fikk bare Vest-Trakia med en kort kyststripe til Egeerhavet. Første verdenskrig Skuffelsen over fredsavtalen etter Balkankrigene gjorde at Bulgaria lot seg trekke inn i første verdenskrig på sentralmaktenes side, etter å ha forholdt seg avventende til sommeren 1915. Etter en rekke seirer mot Serbia og Romania brøt imidlertid offensiven sammen; landet var utsatt for langvarig blokade fra ententens side og måtte ved våpenstillstanden 29. september 1918 kapitulere betingelsesløst.Bulgaria ble okkupert av ententetropper, og kong Ferdinand 1 abdiserte til fordel for sin sønn Boris 3 (1918–43). Freden ble undertegnet 27. november 1919 i Neuilly-sur-Seine, og Bulgaria mistet Vest-Trakia, Dobrudsja og en del grensedistrikter til Jugoslavia. Mellomkrigstiden Forholdene i Bulgaria etter krigen var svært vanskelige, med trykkende finansnød, ikke minst fordi landet var blitt pålagt å betale store krigsskadeerstatninger. Det radikale nasjonale bondepartiet under lederen Aleksandr Stambolijski vant valgene til nasjonalforsamling i 1920 og dannet en ettpartiregjering, som gjennomførte betydelige demokratiske reformer, især med hensyn til jordfordelingen. 9. juni 1923 styrtet hæren og konservative politiske elementer Stambolijski ved et kupp. Han ble grusomt torturert før han ble drept. En aktiv deltager i kuppet var også den ekstreme makedonske organisasjonen IMRO, som brukte raid over grensen til det jugoslaviske Makedonia («Sør-Serbia») og hjemlig terror for å tvinge bulgarske politikere til å innta en mer uforsonlig holdning overfor Jugoslavia.Stambolijski hadde i sin utenrikspolitikk inntatt en forsonlig holdning til Jugoslavia. Etter kuppet tok en borgerlig koalisjonsregjering under Aleksandr Tsankov makten, og slo drastisk ned et kommunistisk opprørsforsøk i september 1923. Selv om Tsankov etter kuppet hadde gitt en del politiske innrømmelser for å vinne støtte, ble styret snart hardere. Da den politiske undertrykkelsen gjorde det vanskelig å oppnå et nødvendig utenlandslån, ble Tsankov i 1926 byttet ut med Andrej Lipatsjov. Tsankov gled etter hvert enda lenger mot høyre, og ble i 1930-årene leder for en åpent fascistisk organisasjon. Under Lipatsjov ble det flere demokratiske åpninger. Men samtidig fikk IMRO større albuerom, og det ble flere politiske mord.Enda større slitasje fikk Lipatsjov av den økonomiske verdenskrisen rundt 1930. Bulgaria begynte å bli rammet alt i 1926, da tobakksprisene på verdensmarkedet begynte å synke. Et stadig mer aktivistisk IMRO, som fra 1932 gikk inn for et selvstendig Makedonia, ikke bare Makedonia som autonomt område i Bulgaria, bidro til å isolere Bulgaria utenrikspolitisk. I 1934 gikk nabostatene Jugoslavia, Tyrkia, Romania og Hellas sammen i en allianse for å bevare de eksisterende grensene.I 1934 skjedde det et nytt kupp. Organisasjonen Zveno ('kjeden') sto bak sammen med offiserer. Medlemmene i Zveno så på seg selv som en elite som kunne løse Bulgarias sosiale og økonomiske problemer mer effektivt enn politiske partier i et demokratisk system. Den sterke mann bak kuppet var oberst Damian Veltsjev. En annen offiser ble statsminister, Kimon Georgiev. Det ble nå ryddet opp i forhold til IMRO, og landets utenrikspolitikk ble mindre anstrengt.Innenriks ble de politiske partiene forbudt og deres aviser stanset. Men det var uenighet om veien videre blant regimets menn, og kongen begynte å bli redd for å miste all politisk innflytelse. I 1935 gjennomførte kong Boris 3 derfor sitt eget kupp. Han regjerte deretter diktatorisk, selv om han ikke opprettet noe totalitært regime. Andre verdenskrig Ved utbruddet av andre verdenskrig erklærte Bulgaria seg nøytralt, men nærmet seg snart mer og mer til aksemaktene, og 1940 fikk det med tysk hjelp tilbake Sør-Dobrudsja fra Romania. I mars sluttet regjeringen seg til tremaktspakten, og erklærte 13. desember Storbritannia og USA krig, men på tross av tysk press våget kong Boris ikke å gjøre det samme overfor Sovjetunionen. Dertil var befolkningens russiskvennlige innstilling for sterk.Etter det tyske overfallet på Sovjetunionen engasjerte de bulgarske kommunistene seg i kampen mot regimet og de tyske troppene i Bulgaria. De og andre patriotiske og radikale kretser gikk i 1942 sammen i Fedrelandsfronten, og partisanbevegelsen vokste i styrke. Da Boris 3 døde i august 1943, ble tronen overtatt av sønnen Simeon og et regentskap. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Bulgaria, ble det i september 1944 dannet en ny regjering som ba de allierte om våpenhvile, men Sovjetunionen erklærte i stedet Bulgaria krig 5. september. Dagen etter rykket sovjethæren inn i landet. Fedrelandsfronten dannet regjering ledet av Kimon Georgiev, som også hadde vært statsminister i 1934. Den nye regjeringen erklærte Tyskland krig. 28. oktober 1944 fikk Bulgaria våpenstillstand med Sovjetunionen.Fedrelandsfrontens regjering var opprinnelig relativt bredt sammensatt, men kommunistenes innflytelse tiltok hurtig. Blant annet sørget den kommunistiske innenriksministeren for å fylle mange viktige stillinger innen politi og andre nøkkelorganer med kommunister. I løpet av kort tid ble det avsagt et stort antall dødsdommer (over 2600 i løpet av et halvt år).I januar 1945 ble Bondepartiets dyktige generalsekretær, G.M. Dimitrov, presset ut av sin stilling, anklaget for å være britisk agent. Han fikk senere husarrest. Hans etterfølger, Nikola Petkov, med en klart antifascistisk bakgrunn, ville i likhet med Dimitrov bevare Bondepartiets uavhengighet. Også han kom derfor fort i konflikt med kommunistene. Etter hvert ble han det store symbolet mot den politiske ensrettingen. Han fortsatte i regjeringen til sommeren 1945. Da gikk han og fem andre ut i protest mot planene om felleslister ved de kommende valg, som innebar at opposisjonen ikke skulle få stille egne lister. Etter protester fra vestmaktene ble valgene utsatt til november. Regjeringspartiene fikk 86 prosent av stemmene. Verken opposisjonen eller vestlige observatører godtok resultatet.I september 1946 ble det holdt folkeavstemning om monarkiet. 92 prosent stemte for republikk. Ved nye valg i oktober 1946 fikk opposisjonen offisielt 22 prosent av stemmene. Myndighetene ble igjen anklaget for valgfusk og en lite fri valgkamp. Kommunistlederen Georgij Dimitrov (ikke å forveksle med bondepartimannen Dimitrov) ble statsminister i perioden 1946–1949. Fredstraktaten med de allierte fra februar 1947, ratifisert i august, lot Bulgaria få beholde Sør-Dobrudsja. Men Bulgaria måtte oppgi å få adgang til Egeerhavet. Landet ble også pålagt å betale en krigsskadeerstatning på 70 millioner dollar. Folkerepublikken Bulgaria I juni 1947 ble Petkov arrestert. En skinn-rettssak ble avholdt i august. Innkalte demonstrerende folkemasser krevde dødsdom. Petkov ble henrettet i september. I desember 1947 fikk landet en ny grunnlov og ble folkerepublikk. Den siste rest av uavhengig politikk ble kneblet i 1948, da de sosialdemokratene som ikke ville innordne seg, ble arrestert. I disse årene fant det sted et stort antall prosesser mot opposisjonelle. Mange ble også fengslet uten noen dom. Etter bruddet mellom den jugoslaviske statslederen Josip Tito og den sovjetiske statslederen Josef Stalin i 1948, begynte terroren også å bli rettet mot mulige opposisjonelle, «titoistiske» elementer i kommunistpartiet. I 1950 fant det sted prosesser mot Traitsjo Kostov, tidligere generalsekretær i partiet, og flere andre. Kostov ble henrettet og mange andre fikk lange fengselsstraffer.I 1947 ble industrien, gruvene og bankene nasjonalisert, prosessen hadde alt begynt i 1944. Økonomien ble lagt om til planøkonomi med stor vekt på industrialisering. Tvangskollektiviseringen av landbruket begynte for alvor i 1948.I 1949 døde Dimitrov, og en annen forgrunnsfigur fra mellomkrigstidens Komintern, Vasil Kolarov, ble statsminister. Da også han døde, i 1950, overtok Vulko Tsjervenkov. Ved valgene i 1953 var den grundig utrenskede Fedrelandsfronten alene om å stille lister, og disse fikk 99,8 prosent av de avgitte stemmene (stemmeplikt).Etter Stalins død i 1953 ble det en viss avspenning også i bulgarsk politikk. I 1954–55 ble industrialiseringstakten bremset, og det ble satset mer på jordbruks- og forbruksvarer. Polititerroren ble mildnet, og Tsjervenkov måtte i 1956 tre tilbake som statsminister og førstesekretær i partiet. Ny partisjef ble Todor Sjivkov og statsminister Anton Jugov (1957–1962). Henrettede «titoister», blant andre Kostov, ble rehabilitert. I et nytt oppgjør i 1962 mistet Tsjervenkov de siste av sine verv, samtidig som Jugov måtte gå av. Fra det året var Sjivkov Bulgarias sterke mann – så lenge kommunismen bestod i landet.Bulgaria var et av de mest trofaste medlemmer av den sovjetiske maktblokken; det var ikke vesentlige uoverensstemmelser eller avvikende politiske prioriteringer slik som de andre landene en eller flere ganger opplevde. Men forholdet til Jugoslavia har lidd under uenigheten om Makedonia. Forholdet til Italia ble anstrengt etter påstander om at den bulgarske etterretningstjenesten var innblandet i attentatforsøket mot paven i 1981. Den tyrkiske minoriteten Den mest alvorlige konflikten i de siste årene med kommunistisk styre var knyttet til den tyrkiske befolkningen (ca. 10 prosent av innbyggerne). I 1984 satte styresmaktene inn en kraftig assimileringskampanje mot tyrkerne; det ble ulovlig å snakke tyrkisk på offentlige steder, og tyrkerne måtte ta bulgarske navn. Som undervisningsspråk var tyrkisk bannlyst fra 1970-årene.Fra 1988 oppstod det grupperinger som satte menneskerettigheter på dagsorden; noen var opptatt av myndighetenes overgrep mot tyrkerne, mens andre fremmet folkerettslige krav. Sommeren 1988 ble det satt i gang anti-tyrkiske demonstrasjoner og i løpet av et par måneder var 350 000 mennesker på flukt. Flere tusen ble utvist til Tyrkia. Selv om mange vendte tilbake, ble Sjivkovs internasjonale prestisje svekket. Han fikk ikke støtte fra den sovjetiske statslederen Mikhail Gorbatsjov, som ønsket å styrke Sovjets forhold til Tyrkia, noe som ga opposisjonen et sterkt kort. Kommuniststyrets fall Opposisjonen i Bulgaria var svak og splittet, men styrket sin stilling under en internasjonal miljøkonferanse i Sofia i oktober 1989. Miljøopposisjonen arrangerte opplysningskampanjer på åpen gate og bandt sammen miljøspørsmål og folkerettslige krav. Internasjonal oppmerksomhet gjorde det vanskelig for regimet å sette inn mottiltak. Men da konferansen nærmet seg slutten ble aksjonistene arrestert, noe som skapte sterke reaksjoner fra det internasjonale samfunnet.10. november 1989 ble Sjivkov avsatt etter 35 år som partisjef, ved et kupp i partiledelsen. Utenriksminister Petar Mladenov, som hadde sikret seg Gorbatsjovs støtte, ble ny leder. Den nye ledelsen lovet reformer etter mønster fra Sovjet og å gi den tyrkiske minoriteten rettighetene sine tilbake. Det ble også stiftet opposisjonspartier. Bondepartiet, som tidligere hadde vært kontrollert av kommunistene, markerte seg som et opposisjonsparti, og i desember ble samarbeidsforumet Unionen av demokratiske krefter (SDS) stiftet.Samtaler om politiske og økonomiske reformer startet mellom kommunistpartiet og opposisjonen januar 1990. Et av opposisjonens krav var at kommunistpartiet skulle gi fra seg den grunnlovsfestede retten til den ledende rollen i samfunnet, noe nasjonalforsamlingen imøtekom senere samme måned. Men både opposisjonen og kommunistene var skeptiske til å gi den tyrkiske befolkningen fulle rettigheter. Tyrkerne fikk religionsfrihet, lov til å snakke tyrkisk på offentlig sted og rett til å bestemme over egne navn. Men de ble ikke anerkjent som en nasjonal minoritet og fikk heller ikke full organisasjonsfrihet; det de nye makthaverne kalte «separatistiske organisasjoner» ble forbudt.Våren 1990 skiftet kommunistpartiet navn til Sosialistpartiet, og ved valget til ny nasjonalforsamling i juni fikk partiet rent flertall. Samme måned kom det til studentdemonstrasjoner i Sofia; demonstrantene hadde liten tiltro til gammelkommunistenes nye demokratiske linje. De krevde også åpenhet om ulike sider ved kommuniststyret, samt utviklingen etter Sjivkovs avsettelse. Etter en stund satte regjeringen inn motdemonstranter. I juli måtte Mladenov gå av etter en innrømmelse om at han hadde vært villig til å bruke stridsvogner mot demonstrantene i desember 1989. Formannen i SDS, Sjelju Sjelev, ble valgt til ny president i august 1990.I november 1990 vedtok nasjonalforsamlingen å endre statens navn til Republikken Bulgaria. En ny og demokratisk grunnlov trådte i kraft 13. juli 1991. Les mer i Store norske leksikon Oversikt over Bulgarias historie Bulgarias samtidshistorie Statsoverhoder i Bulgaria Kommunistpartiets ledere i Bulgaria Det osmanske rikets historie Balkans historie

https://snl.no/Frederick_Ashton

2023-01-31

Frederick Ashton

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Dans,Scenisk dans,Klassisk ballett,Klassisk ballett: internasjonale kunstnere og kompanier

Frederick Ashton var en britisk ballettdanser og koreograf som hadde stor betydning for utviklingen av britisk ballett.

Han studerte med Léonide Massine og Marie Rambert i 1920-årene. Fra 1935 var han tilknyttet Sadler's Wells Ballet, det senere Royal Ballet. Han ble kompaniets hovedkoreograf, og fra 1938 var han kunstnerisk leder. Fra 1952 var han sideordnet sjef, og han var sjef for Royal Ballet i 1963–1970.Ashton var en betydningsfull koreograf, spesielt for utviklingen av britisk ballett. Han laget ca. 60 balletter, fra divertissementer til den første engelske helaftens balletten, Cinderella (1948). Ved siden av George Balanchine regnes han for å være den som har skapt de betydeligste verkene innen klassisk, akademisk teknikk i etterkrigstiden. Han er kjent for sitt samarbeid med Margot Fonteyn. Kjente verker Blant hans kjente helaftens balletter er Ondine (1958), The Dream (1964), og særlig hans rekonstruksjon av La Fille Mal Gardée (1960), som har vært oppført i en rekke land. Han laget Romeo og Julie etter Prokofjevs musikk for Den Kongelige Ballett i København i 1955, og rekoreograferte den for London Festival Ballet i 1985. Av hans verker har Den Norske Nasjonalballett blant annet oppført Facade (1960), Les Patineurs (1977) og Les Rendezvous (1978). Les mer i Store norske leksikon ballett Dans i Storbritannia Litteratur Kavanagh, Julie: Secret muses : the life of Frederick Ashton, 1996, isbn 0-571-14352-0, Finn boken Vaughan, David: Frederick Ashton and his ballets, 1977, isbn 0-7136-1689-x, Finn boken

https://snl.no/Salvador_Jorge_Blanco

2023-01-31

Salvador Jorge Blanco

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Den dominikanske republikks historie,Den dominikanske republikks samtidshistorie

Salvador Jorge Blanco var en dominikansk advokat, forfatter og politiker som var president i Den dominikanske republikk fra 1982 til 1986.

Jorge Blanco representerte den radikale fløyen innenfor det dominikanske revolusjonære partiet (PRD). Fra 1978 var han senator for Santo Domingo, før han ble valgt til president i 1982. Jorge Blanco styrte Den dominikanske republikk i en periode med økonomiske vanskeligheter under en innstrammingspolitikk som i stor grad var pålagt av Det internasjonale pengefondet (IMF). I 1991 ble han dømt til 20 års fengsel for misbruk av offentlige midler, men dommen ble opphevet i 2001. Jorge Blanco er den eneste dominikanske presidenten som er blitt stilt for retten. Les mer i Store norske leksikon Den dominikanske republikks historie Den dominikanske republikks politiske system

https://snl.no/Brahmaputra

2023-01-31

Brahmaputra

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Asias geografi generelt

Brahmaputra er en elv i Sør-Asia, omkring 2900 kilometer lang med et nedbørfelt på 670 000 kvadratkilometer. Elven har sitt utspring i Tibet i Kina og renner gjennom India før den ender i Bengalbukta i Bangladesh. Den er verdens 25. lengste elv.

Brahmaputra springer ut i Himalaya i sørvestlige Tibet, løper østover (under navnet Tsang-po) gjennom Tibet, bryter gjennom Himalaya i en 2400 meter dyp, smal slukt lengst mot øst, og går deretter mot sørvest gjennom den indiske delstaten Assam, og sørover til Bangladesh, hvor den forener seg med Ganges og danner et veldig delta ved Bengalbukta. Viktigste tilløp er Subansiri, Manas, Sankosh, Raidak, Torsa, Jaldhaka og Tista.Hinduene betrakter Brahmaputra som en hellig elv. Elveavsetninger langs de nedre deler av Brahmaputra danner grunnlaget for et intensivt jordbruk med dyrking særlig av ris. Les mer i Store norske leksikon verdens lengste elver Naturgeografi i Sørvest-Kina Indias geografi Bagladesh' geografi

https://snl.no/batolitt

2023-01-31

batolitt

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Bergarter,Magmatiske bergarter

Batolitt er en stor masse av dypbergart. Den er blitt til ved at smeltet berg krystalliserte i dypet og består ofte av granittiske dypbergarter.

En batolitt skal per definisjon dekke et areal større enn 100 km2. Batolitter er satt sammen av flere intrusjoner eller magmakropper som har trengt opp i jordskorpen og størknet til litt forskjellig tid, men under den samme storskala prosessen. Disse intrusjonene vil dermed ha litt forskjellig sammensetning og utstrekning. Mange batolitter kan strekke seg ned mot store dyp i jordskorpen, men underlaget er ofte ukjent.Store batolitter dannes over subduksjonssoner, der en litosfæreplate synker ned under en annen og medfører oppsmelting i dypet. Smeltene stiger så opp og danner batolitter. Vi finner mange slike langs både den Sør- og Nord-Amerikanske vestkysten, og Sierra Nevada -fjellkjeden er et utpreget eksempel på en enorm batolitt som ble til i krittiden. Karakteristiske bergarter i batolitter er granitter, syenitter, monzonitter og tonalitter. I Norge finner vi gamle batolitter en rekke steder, blant annet i Sunnhordland (Sunnhordlandsbatolitten) og Helgeland. Dessuten danner mange av de 800–1100 millioner år gamle granittene i grunnfjellet typiske batolitter. Les mer i Store norske leksikon dypbergarter magmatiske bergarter bergarter

https://snl.no/Delos

2023-01-31

Delos

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Den greske antikken

Delos er en gresk øy i Egeerhavet. Den er en av de minste av øyene i øygruppen Kykladene, med et areal på 3,5 kvadratkilometer.

Delos er nå nærmest ubebodd, men var et viktig religiøst og politisk senter i antikken. Den lille øya er et av de viktigste arkeologiske funnstedene i Hellas, og utgjør i dag et arkeologisk friluftsmuseum med mosaikker og marmorruiner. Historie Fra 1000 fvt. dyrket jonere guden Apollon på Delos. De grunnla også en årlig festival her. Rundt 700 fvt. var Delos et viktig religiøst senter. En liten by vokste etter hvert opp, og handel kom til. Delos ble også et politisk sentrum, da athenerne fikk stiftet det første attiske sjøforbund til kamp mot perserne i 478 fvt. Forbundskassen ble oppbevart på Delos til den ble flyttet til Athen i 454 fvt. Øya ble fri for athenernes herredømme i 314 fvt. og var selvstendig til 166 fvt., da romerne igjen ga den til Athen, med unntak av frihavnen. Delos ble et merkantilt sentrum og en rik by, særlig siden Kartago og Korinth ble ødelagt i 146 fvt. Slavemarkedet var berømt, og romere (italikere) dominerte. Krigen som Mithradates førte mot romerne, ble en katastrofe for Delos, som ble herjet og brent i 88 fvt. Senere ble Delos stadig hjemsøkt av sjørøvere og etter hvert glemt. Julian den frafalne var den siste som brakte et offer til Apollon på Delos.Ifølge fortellinger i gresk mytologi fødte Leto Apollon under et palmetre på Delos. Det eldste dokument om Delos og Apollon er en av de homeriske hymner, antakelig fra begynnelsen av 500-tallet fvt.Arkeologiske funn fra den «minoiske» tid viser at øya var bebodd alt i det annet årtusen fvt. Øyas hellige karakter bevirket at den ble «renset» 426 fvt., da alle gravplasser ble tømt og restene etter de døde ble begravd på den nærliggende øy, Rheneia. Det ble til og med forbudt å føde på den hellige øya. Arkeologi Den arkeologiske forskningen satte først for alvor inn 1873, da den franske skolen i Athen tok fatt på en systematisk undersøkelse av tempelrester, husbygg, moloer, torg, teater og så videre. Rike skulpturfunn belyser særlig godt eldre gresk og senere hellenistisk kunst. Mengden av innskrifter er imponerende. Les mer i Store norske leksikon Hellas' historie Hellas geografi Hellas

https://snl.no/blandasm%C3%B8r

2023-01-31

blandasmør

Store norske leksikon,Næringsmidler og husholdning,Mat,Ulike lands kjøkken,Norsk kjøkken

Blandasmør er en rett som består av ostestoff fra syrnet melk, blandet med rømme, smør eller begge deler. Blandasmør spises gjerne på flatbrød eller sammen med potet.

Tilberedning Ostestoffet skilles ut fra syrnet melk under oppvarming. Fersk melk kan syrnes ved å tilsette litt surmelk, for eksempel kulturmelk, til søt melk. Melka må deretter stå til syrning i romtemperatur i minst 24 timer før den varmes langsomt opp. Alternativt kan man bruke kulturmelk direkte, og varme den opp til melka skiller seg i ostestoff og myse. Ostemassen øses opp ved hjelp av en hullsleiv eller dørslag. Legg ostemassen i et dørslag eller et klede slik at mysen kan renne godt av. Osten kalles gjerne skjørost, surkjuke eller kvitkjuke og kan brukes videre til ulike formål. Tradisjonelt ble osten skilt ut fra syrnet skummet melk, det vil si etter at melkefettet (fløte) var fjernet fra melka. Fløten ble syrnet til rømme, og kjernet til smør. Dersom man blander inn litt pisket fløte, ligner osten på cottage cheese. Når man skal bruke osten til å lage blandasmør, er det vanlig å blande inn både rømme og smør i osten. Osteblandingen smaksettes med salt. Tilbehør Før poteten ble vanlig mot slutten av 1700-tallet, ble blandasmør spist på flatbrød («bete»). I dag er kokte poteter vanlig tilbehør. Noen lager potetmos som blandes i osten, mens andre skjærer potene i skiver som de blander inn i osten. Potetene kan også serveres ved siden av. Det finnes også varianter der kokt nepe eller kålrot moses og blandes inn. Disse rotvekstene kan gjerne være kokt i kjøttkraft (kjøttsuppe, sodd, kål). Flere kilder oppgir at man gjerne spiser suppe til retten, eller etter retten. Rabarbrasuppe er spesielt nevnt som en mye brukt dessert. Historikk Blandasmør er en tradisjonsrik rett fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. Retten oppgis å ha hatt status som Vågås nasjonalrett. Retten stammer fra sjølhusholdets tid, der man konserverte melka ved syrning, ysting (osteproduksjon) og kjerning (smørproduksjon). Mysen som blir igjen når ostestoffet er skilt ut fra melka, kunne kokes inn til mysost/brunost/prim. Mysen kan også anvendes i brøddeig eller i grøt. Les mer i Store norske leksikon norsk mat og matkultur grøt gomme Gudbrandsdalen

https://snl.no/Malcolm_Stanley_Bradbury

2023-01-31

Malcolm Stanley Bradbury

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet

Malcolm Stanley Bradbury var en britisk romanforfatter og litteraturkritiker, professor i amerikanske studier ved universitetet i East Anglia. Han slo igjennom med Eating People is Wrong (1959), en vittig og skarp roman om engelske akademikere.

I senere romaner som Stepping Westward (1966), The History Man (1976) og Doctor Criminale (1992) fortsetter Bradbury sine levende skildringer fra universitetsmiljø, ikke minst av folk som lettvint kaster seg på kulturelle og politiske moteretninger. Hans sosiale satire er beslektet med den man finner hos samtidige forfattere som Kingsley Amis og David Lodge.Bradbury skrev også for teater og fjernsyn, og hans litteraturkritiske verker er anerkjente, for eksempel Modernism 1890–1930 (1976, redigert sammen med James McFarlane) og The Novel Today (1977). Dangerous Pilgrimages: Trans-Atlantic Mythologies & the Novel kom i 1995. Flere av romanene hans er oversatt til norsk. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur

https://snl.no/Gunnar_Aspelin

2023-01-31

Gunnar Aspelin

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Vitenskapsteori,Vitenskapsteoretikere

Gunnar Aspelin var en svensk filosof og idéhistoriker. Han var professor i filosofi i Göteborg fra 1936 og i Lund i 1949–1964.

Aspelin har først og fremst skrevet om filosofihistorie og generell idéhistorie. Han har utgitt blant annet: Historiens problem (1926) Tankelinjer och trosformer (1937) Hegels praktiska filosofi under åren 1800–03 (doktoravhandling 1925) Tankens vägar (2 bind, 1958) Världsbilder och livsideal (1968) Karl Marx (1969) Les mer i Store norske leksikon vitenskapsfilosofi etikk filosofiens historie

https://snl.no/Johann_Sebastian_Bach

2023-01-31

Johann Sebastian Bach

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk i barokken,Internasjonale klassiske komponister og verker i barokken

Johann Sebastian Bach var ein tysk komponist, organist, cembalist, fiolinist, pedagog og kapellmeister. Bach blir derfor rekna for å vere blant dei største namna i musikkhistoria, med innverknad som når langt utover den klassiske musikkverda. Livsløpet hans følgjer i grove trekk høgdepunktet og avslutninga til barokkepoken.

Bach var uhyre produktiv, og blant dei mange verka hans finn ein Johannespasjonen og Matteuspasjonen, Juleoratoriet, dei seks Brandenburgerkonsertane, så vel som Das Wohltemperierte Klavier. Bach komponerte vidare ei mengd kantatar, kammermusikk, fiolinsonatar og mange andre betydelege cembalo- og orgelverk, mellom dei Toccata og fuge i d-moll, som er eitt av barokkens mest kjende musikkstykke. Oppvekst Johann Sebastian Bach var fødd i Eisenach i Tyskland og døydde i Leipzig. Han kom frå ei av dei fremste musikarslektene gjennom tidene, som kunne spore dei yrkesmessige anane sine tilbake til 1500-talet. Mange frå denne slekta, både før og etter han, var kjende komponistar og musikarar, til dømes grandonkelen Johann Cristoph, samt sønene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel. Bach fekk musikkopplæring først hos faren sin, så hos bror sin.Då mora døydde i 1694 og faren døydde i 1695, måtte han flytte til Ohrdruf, der broren Johann Christoph var organist. I Eisenach hadde han gått på latinskulen, medan han etter 1695 fekk gå på Lyzeum-skulen i Ohrdruf. Der fekk han god opplæring i fag som latin, song og teologi, fram til 1700. I 1700 vart han frielev ved Michaelisskolen i Lüneburg, der han song i skulekoret i to år.Hos broren hadde han vorte kjend med den pachelbelske orgelstilen, i Lüneburg kom han i kontakt med den nordtyske tradisjonen med Georg Böhm sin meir virtuosbetonte stil, og som korsongar vart han kjend med den polyfone korteknikken. Han gjekk òg fleire gonger dei fire milene frå Lüneburg til Hamburg for å høyre den berømte organisten Johann Adam Reinken. Livet i Weimar Etter ei kortare tilsetjing som fiolinist i Weimar i 1703 vart Bach organist i Neue Kirche i Arnstadt. Her komponerte han mellom anna ein Capriccio til broren Johann Jacob Bach, då broren tok teneste som oboist hos Karl 12 av Sverige. I 1705 fekk han ein månads tenestefridom for å høyre Dietrich Buxtehude sin berømte Abendmusik i Lübeck, men vart borte i tre månader. Sidan arbeidsgivaren òg var misnøgd med at «han blanda så mange underlege variasjonar og framande tonar inn i koralen at forsamlinga vart heilt forfjamsa», fekk Bach ein alvorleg reprimande. I 1707 flytta han til Mühlhausen og gifta seg same år med tremenningen sin, Maria Barbara Bach (1684–1720).På grunn av strid mellom pietistiske og ortodokse krinsar flytta han allereie året etter til Weimar, der han vart tilsett som kammermusikar og hofforganist hos hertug Wilhelm av Weimar. Her skreiv han dei fleste orgelverka sine og vann ry, slik at studentar kom langvegsfrå for å få speletimar hos han. Han vart òg kjend med samtidig italiensk musikk, og særleg Vivaldi påverka Bach mykje. Bach kombinerte italienaren si evne til å lage enkle og karakteristiske melodilinjer med si eiga unike evne til kontrapunkt og musikalsk oppbygging.Bach vart forbigått ved tilsetjinga av ny hoffkapellmeister, sjølv om han hadde tenestegjort i stillinga i tre år grunna sjukdommen til den førre kapellmeisteren. Han tok difor i 1717 imot eit tilbod om ei kapellmeisterstilling hos fyrsten av Anhalt-Köthen. Hertugen av Weimar ville nødig gi slepp på han, og då Bach kravde avskjed vart hertugen rasande. Bach måtte difor sitte ein månad i fengsel og vart sagt opp i unåde. Livet i Köthen I Köthen var hoffet reformert, og Bach skreiv difor ikkje kyrkjemusikk i dei fem åra han var der. Den unge prins Leopold av Köthen elska musikk og gav Bach svært gode arbeidstilhøve. Som kapellmeister i Köthen dirigerte Bach fyrsten sitt collegium musicum med 18 dyktige musikarar, i tillegg til at han komponerte og oppførte orkesterverk, konsertar, suitar, kammermusikk og klaververk. Medan han var i Köthen skreiv han mellom anna dei kjende Brandenburgerkonsertane, som er av den aller fremste musikken vi har frå barokktida. I 1720 døydde kona hans, og året etter giftet han seg med songaren Anna Magdalena Wilcken (1701–1760). Livet i Leipzig I 1723 vart han tilsette som kantor ved Thomaskirken i Leipzig «fordi det ikkje var nokon betre å få», etter at to andre hadde trekt tilbake søknadane sine på stillinga. Stillinga innebar eit hakk ned i sosial status, men var likevel viktig i tysk musikkliv, fordi han no fekk ansvar for musikken i alle dei fire hovudkyrkjene i Leipzig. Arbeidskrava var overveldande, og dei første fem åra produserte han rundt 150 kantatar, samt dei to store pasjonane, Johannespasjonen og Matteuspasjonen.Då magistraten i Leipzig hadde forlangt ei prøve på Bach sin komposisjonskunst, skreiv han kantaten Jesus nahm zu sich die Zwölfe og oppførte dessutan Johannespasjonen for første gong. Dei musikalske og materielle forholda Bach fekk i Leipzig var dårlegare enn i Köthen. Han føretrekte likevel Leipzig, sidan det gav sønene hans moglegheit til å studere ved universitetet der.Tilfanget hans av musikarar og songarar var av svært varierande kvalitet, og mange av verka vi i dag reknar mellom dei fremste i vestleg musikkhistorie, fekk mykje dårlegare urframføringar enn dei fortente. Koret han fekk til rådvelde, Thomaskoret, bestod av udisiplinerte skulegutar som Bach den første tida òg måtte undervise i latin, og orkesteret vart samanraska av tilfeldige musikarar.Bach sin overordna hadde difor lita forståing av genialiteten hans som komponist og vurdert han nærast som ein middelmåtig musikklærar, medan Bach med steil sjølvhevding verna om retten sin. Likevel heldt han fram med å produsere musikk som fullførte både dei grandiose ideane hans og krava til både emosjonelt innhald og nitid, analytisk oppbygging. Dedikasjonen «S. D. G.» (Soli Deo Gloria, «Ære til Gud åleine»), skrive inn på slutten av kvart partitur, kan vere ein del av forklaringa rundt denne forbløffande prinsippfaste haldninga hans.Det kom til fleire kontroversar i løpet av tida i Leipzig. Bach gjekk lei av konfliktane og tenkte på å søkje seg ei anna stilling. Han vart likevel buande resten av sitt liv i Leipzig og gjennomførte berre kortare reiser, mellom anna til sonen Carl Philipp Emanuel i Berlin. Ved hans siste besøk i Berlin i 1747 improviserte han for Fredrik den store over eit tema regenten sjølv oppgav. Seinare utarbeidde Bach Musikalisches Opfer med dette temaet som grunnlag. I 1749–1750 komponerte han eit liknande verk, Die Kunst der Fuge, der dei enorme kunnskapane hans som kontrapunktiker kjem tydeleg fram.I 1749 vart Bach ramma av eit slaganfall. Han kom seg, men vart nesten blind. Ein mislykka operasjon i januar 1750 forverra tilstanden. Sine siste komposisjonar dikterte han til ein av elevane sine. Han vart gravlagd på Johanneskirkegården, men gravstaden vart gløymt. I 1894 vart grava funnen igjen, og Bach sine jordiske leivningar vart plasserte i eit gravkammer i kyrkja. Etter at kyrkja vart øydelagd under andre verdskrigen vart leivingane overførte til Thomaskirken i Leipzig. Påverknad og ettermæle Bach førte den polyfone stilen til fullkommenheit og skapte med den eineståande teknikken sin og åndelege fantasi grunnleggjande verk både innan den kyrkjelege og den verdslege musikken. Trass i dei avgrensa moglegheitene hans til å reise samanfatta Bach på kosmopolitisk vis impulsar frå ei rekkje eldre tyske, franske og italienske meistrar frå fleire hundreår. Han sameinte den tradisjonelle polyfone stilen med ein funksjonell harmonikk bygd på dur og moll og bringa med dette fugen til eit absolutte høgdepunkt. Den protestantiske koralen speler ei vesentleg rolle i musikken hans, ikkje minst i måten han behandlar dei ulike melodiane som cantus firmus. Bach sin religiøsitet var djupt rotfesta i den lutherske trua, og han underteikna gjerne komposisjonane sine med noteringar som «Dei höchsten Gott allein zu Ehren».I samtida var Bach først og fremst kjend som ein stor orgelvirtuos. Få av komposisjonane hans var trykte i levetida hans, men fleire av klaver- og orgelverka nådde likevel ei viss utbreiing gjennom avskrifter. I ettertid har det vore spekulert i om enkelte av verka som vart avskrivne av Anna Magdalena og sønene, faktisk vart komponerte av dei heller enn Bach sjølv. Trass i at mange i samtida hans i stor grad vurderte musikken hans som gammaldags, heldt ei rekkje ærbødige elevar og kjennarar fram med å verdsetje og spreie musikken til Bach.Fordi Bach var mest kjend som organist og den musikalske smaken i Europa alt var på veg mot den etterkvart dominerande wienerklassisismen, vart han fort gløymd etter at han døydde. Rundt hundreårsskiftet vart det likevel noko merksemd kring Bach, mellom anna på grunn av utgjevinga av ein biografi om han i 1802. Vendepunktet var Felix Mendelsohn si oppføring av Matteuspasjonen i 1829, som forvandla den vesle Bach-kultusen til ei folkerørsle. I 1850 vart Die Bach-Gesellschaft zu Leipzig (Bach-selskapet) stifta, med mål om å gi ut all musikken hans, noko dei oppnådde i 1900. Ifølgje BWV-systemet (Bach-Werke-Verzeichnis), som vert brukt for å nummerere komposisjonane hans, skreiv Bach meir enn 1100 verk, og han vert i dag hylla verda rundt som ein av dei fremste komponistane gjennom tidene. Hovudverk Verk År Magnificat 1723 og rundt 1730 Johannespasjonen 1723 Matteuspasjonen 1727 eller 1729 Motetter: Jesu Meine Freude 1723 Fürchte dich nicht, ich bin bei dir 1726 Der Geist hilft unsrer Schwachheit auf 1729 Komm, Jesu, komm 1730 Lobet den Herrn, alle Heiden årstal ukjent Singet dem Herrn ein neues Lied rundt 1726–1727 Juleoratoriet (6 kantater) 1734 Messe i h-moll 1747–1748 5 årgangar med kantatar for alle søndagar og heilagdagar i året (rundt 300, der rundt 200 er bevart) Ei rekke verdslege kantater Verk År 6 Brandenburgerkonserter i F-, F-, G-, G-, D- og B-dur 1721 4 ouverturer (orkestersuiter) etter 1723¹ 7 konserter for cembalo etter 1723¹ 3 konserter for 2 cembali etter 1723¹ 2 konserter for 3 cembali etter 1723¹ 1 konsert for 4 cembali etter 1723¹ 2 konserter for fiolin 1717–1723² 1 konsert for 2 fioliner 1717–1723² Konsert for fiolin, fløyte og cembalo årstal ukjent ¹ Årstalet er ukjent for ein stor del transkripsjonar utført i Leipzig-tida ² Köthen-tida Verk År 3 sonater og 3 partitaer for solofiolin 1720 6 suiter for cello solo truleg 1720 Partita for fløyte solo årstal ukjent 6 sonater for fiolin og obligat cembalo 1717–1723² 3 sonater for viola da gamba og obligat cembalo 1717–1723² 6 sonater for fløyte og obligat cembalo / basso continuo 1717–1723² ² Köthen-tida Verk År 6 konsertar (etter Antonio Vivaldi og andre) 1708–1717 Passacaglia i c-moll rundt 1717? Orgelbüchlein (46 korte koralforspel) 1713–1717 6 triosonater rundt 1727 Katekismuspreludiene (Klavierübung III) 1739 6 Schübler-koralforspill rundt 1746–1747 18 store preludium 1747–1749 vel 20 preludium (toccataer, fantasier) og fuger årstal ukjent Verk År 15 tostemmige invensjonar 1720–1723 15 trestemmige invensjonar 1720–1723 Kromatisk fantasi og fuge i d-moll rundt 1720 Das wohltemperierte Klavier I og II 1722 og 1744 6 franske og 6 engelske suiter mest truleg 1717–1723 6 partitas (Klavierübung I) 1726–1731 Italiensk konsert og fransk ouverture (Klavierübung II) 1735 Goldbergvariasjonane (Klavierübung IV) 1742 Klavierbüchlein for Wilhelm Friedemann Bach og Anna Magdalena Bach 1720 og 1725 Verk År Das Musikalische Opfer 1747 Die Kunst der Fuge (ufullendt) 1749–1750 Les meir i Store norske leksikon Carl Philipp Emanuel Bach Johann Christian Bach Wilhelm Friedemann Bach musikk i barokken musikk i Tyskland Litteratur Boyd, Malcolm: Bach, 3rd ed., 2000 Butt, John, red.: The Cambridge companion to Bach, 1997 David, Hans T. & Arthur Mendel, red.: The new Bach reader: A Life of Johann Sebastian Bach in Letters and Documents, 1998 Fischer, Hans Conrad: Johann Sebastian Bach : hans liv i tekst og bilder, 2000 Gardiner, John Eliot. Bach: Music in the Castle of Heaven. Knopf, 2013 Geck, Martin: Bach, 2003 Grout, Donald Jay et al.: A History of Western Music. Sixth Edition. New York, 2001 Kjeldsen, Jens: Mellem kosmos og sjæl: Johann Sebastian Bach og barokmusikken, 2000 Neumann, Werner: Johann Sebastian Bach, 1978 Norborg, Josef: Johann Sebastian Bach: Den store kantor, 1950 Williams, Peter: The life of Bach, 2004 Wolff, Christoph: Johann Sebastian Bach: the learned musician, 2000

https://snl.no/Michael_Crichton

2023-01-31

Michael Crichton

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Nord- og Mellom-Amerikas litteratur,USAs litteratur,USAs litteratur 1950-2000

Michael Crichton var en amerikansk bestselgende forfatter og filmregissør, utdannet som antropolog og lege.

Forfatterskap Crichton begynte å skrive i 1960-årene, til dels under pseudonymer som Jeffrey Hudson og John Lange, og høstet pene kritikker for thrilleren A Case of Need (1968). Året etter fikk han sitt gjennombrudd med The Andromeda Strain (norsk oversettelse Døden fra rommet, 1971), som ble filmatisert. I 1974 stod han for manus til og regi av filmen Westworld, som også ble en suksess. Han fulgte opp med romanen og filmen The Great Train Robbery (1975, norsk oversettelse Det store togrøveriet, 1976). Tekno-thrilleren Sphere (1987; norsk oversettelse Dypkontakt, 1988; filmatisert i 1997) regnes som en av hans bedre bøker. Science fiction-romanen Jurassic Park (1990; norsk oversettelse Jura-parken, 1993), der dinosaurer ble gjenskapt ved hjelp av genteknologi, ble filmatisert av Steven Spielberg, som laget en av filmhistoriens store suksesser. Rising Sun (1992; norsk oversettelse Blodrød sol, 1993) ble også filmatisert, og vakte debatt på grunn av sin måte å skildre japanere på. Debatt vakte også Disclosure (1994; norsk oversettelse Avsløringen, 1994; filmatisert i 1995), som handler om sexpress i arbeidslivet, men med «motsatt fortegn»: en mann blir trakassert av en kvinnelig sjef. Nok en gang ble både boken og filmen kassasuksesser. Crichton skrev også blant annet en bok om kunstneren Jasper Johns (1977) og en om datateknologi (Electronic Life, 1983; norsk oversettelse Datamaskinen – din nye venn, 1984). Han var opphavsmann til ER (1994-2009; på norsk Akutten), en populær fjernsynsserie om et sykehus i Chicago, og til dataspillet Amazon. Med sin velutviklede teft for det kontroversielle og kommersielle var han en av verdens mestselgende forfattere ved årtusenskiftet. Flere romaner Congo (1980; norsk oversettelse Kongo, 1982) The Lost World, oppfølgeren til Jurassic Park,(1995; filmatisert i 1997; norsk oversettelse Den tapte verden, 1997) Airframe (1996; norsk oversettelse Nødlanding, 1997) Timeline (1999; norsk oversettelse Transitt, 2000) Prey (2002; norsk oversettelse Bytte, 2004) Les mer i Store norske leksikon USAs litteratur USAs historie 1945-2001 Eksterne lenker Crichtons offisielle hjemmeside nekrolog over Crichton i The Guardian Crichton i Internet Movie Database Aaseng, Nathan (2002): Michael Crichton i Open Library Hayhurst, Robert (2004): Readings on Michael Crichton i Open Library Trembley, Elizabeth A. (1996): Michael Crichton. A Critical Companion i Open Library Crichtons bøker i Open Library Crichton på norsk: verker i Nasjonalbiblioteket Litteratur Golla, Robert (2011): Conversations with Michael Crichton (Literary Conversations Series). University Press of Mississippi. ISBN 978-1617030130

https://snl.no/Arbeidets_Rett

2023-01-31

Arbeidets Rett

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Norske aviser,Aviser i Trøndelag

Arbeidets Rett «Avisa for Fjellregionen» er en lokalavis som utkommer på Røros. Avisen ble grunnlagt i 1907 og eies av Amedia.

Arbeidets Rett dekker kommunene Røros og Holtålen i Trøndelag, samt Os, Tolga, Tynset, Alvdal, Folldal og Rendalen i Innlandet. Historie Røros, med sine lange og dype arbeidertradisjoner, fikk sin første arbeideravis, Mauren, så seint som i 1907. At den kom så sent, skyldtes ikke minst at Fjell-Ljom i streikene og stridene rundt århundreskiftet så klart tok arbeidsfolks parti. Mauren, «et arbeiderblad for Røros, Gauldalen og Østerdalen», skiftet i 1912 navn til Arbeidets Rett. Det var arbeiderklassens kamporgan som skulle fylle leserne med interesse og begeistring. Avisen utkom fra starten én gang i uken, fra 1910 to ganger, og fra 1913 tre ganger, med unntak av årene 1925–1936 da økonomien tvang avisen til skalere ned.I den første tiden var Johannes Iversen Ødegaard både redaktør, faktor, setter, trykker og ekspeditør. «Blir det flere abonnenter nå, må jeg gi opp!» sa Ødegaard da opplaget nærmet seg 800. I 1913 kom en ny presse på plass. Arbeidets Rett har senere flere ganger vært inne på listen over de ti mest lønnsomme avisbedrifter i Norge.Ved partisplittelsen i 1923 tok redaktør Jens Galaaen med seg Arbeidets Rett over til Kommunistpartiet. Bladstyret grep inn og avsatte Galaaen – med fire mot tre stemmer. Splittelsen skapte imidlertid kaotiske forhold, og Arbeidets Rett hadde i løpet av fjorten dager fem forskjellige redaktører. I en seinere beretning heter det at redaktør Galaaen misbrukte sin stilling og fylte avisen med «lange utredninger om Moskvatesene og annet storpolitisk stoff som hørte hjemme i dagspressen og ikke i en lokalavis». Arbeidets Rett har en svært spesiell krigshistorie. Da den tyske okkupasjonsmakten i 1943 strammet grepet om avisene, og Fjell-Ljom valgte å legge ned, fortsatte Arbeidets Rett å komme ut, under tysk sensur og tyske direktiver, med Jon Kojen i redaktørstolen. Kojen hadde vært redaktør i avisen siden 1941, etter at den meget frittalende Reidar Aamo (seinere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet) trakk seg før tyskerne rakk å avsette ham. Den nye redaktøren ble ingen populær mann blant patriotiske nordmenn.Det få visste, var at Kojen hadde drevet illegalt arbeid siden 1941, og at han i virkeligheten ble plassert i redaktørstolen av den lokale hjemmefrontledelsen. Fra en nazifisert avis som kamuflasje drev Kojen agentvirksomhet for de allierte. I 1945 kom han hjem fra et kort opphold i Sverige, som leder av den lokale hjemmefronten. Etter krigen ble han frikjent av den såkalte æresretten, men det tok tid før mistroen til ham slapp taket. I de første tiårene etter krigen var Arbeidets Rett redigert i overensstemmelse med Det norske Arbeiderpartis politikk og retningslinjer. Om Einar Gerhardsen sa at svart var hvitt, ble han på lederplass hyllet for sin briljanse. Og om Gerhardsen likevel kom til at svart var svart, ble han hyllet for sin realisme. I dag er Arbeidets Rett en moderne nyhetsavis. Den er ikke lenger et talerør verken for Arbeiderpartiet eller for arbeiderbevegelsen, men for en region, for fjellregionen. Geografien har erstattet ideologien.Frigjøringen fra partiet foregikk over tid. Den startet i begynnelsen av 70-årene og var sluttført i første halvdel av 80-årene. På lederplass er Arbeidets Rett – i likhet med praktisk talt alle norske lokal- og regionaviser – uten mening når det gjelder partipolitikk. Selv valgdagslederne handler om utidig personfokus og overbudspolitikk, krangel mellom partiene og ønske om godt valg! Sterke, kontroversielle meninger – på begge sider av den politiske midtlinjen – er forvist til debattsidene, som avisene nå løfter fram som en stadig viktigere del av samfunnsoppdraget. I november 2016 tiltrådte Guri Jortveit stillingen som ansvarlig redaktør og daglig leder i Arbeidets Rett, den første kvinnelige leder i avisens over hundreårige historie. Under hennes ledelse har avisen gjennomført et digitalt taktskifte og opplevd ny opplagsvekst. Direktesendinger fra sportsstevner, debattmøter og store arrangementer har trukket nye digitale brukere og yngre abonnenter til avisen.Samtidig har det skjedd store organisasjonsmessige endringer: I 2012 kjøpte den daværende A-pressen aviskonsernet Edda Media (tidligere Orkla Media) og ble til Amedia. Arbeidets Rett innledet samarbeid med Østlendingen, sin gamle konkurrent i Nord-Østerdal. Det startet i det små, men i 2020 ble det gjort avtaler som sikrer en omfattende utveksling av redaksjonelt stoff mellom de to avisene. Avisene som tidligere var konkurrenter både i opplag og meninger er blitt nære samarbeidspartnere. Opplag År Opplag 2020 7628 Tallene som brukes er netto opplagstall for digitalt abonnement og papirabonnement. Kilden er opplagstallene avisene rapporterer til Mediebedriftenes Landsforening (MBL) for andre halvår. Fakta Mauren: første nr. 16.1.1907, siste nr. 13.12.1911. Første red. Johannes Iversen Ødegaard (seinest fra nr. 46, 1909). Skiftet navn til Arbeidets Rett 4.1.1912 Les mer i Store norske leksikon norsk presses histore Fjell-Ljom Østlendingen Røros Eksterne lenker Arbeidets Retts nettavis

https://snl.no/entring

2023-01-31

entring

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militærvesen,Marine og sjøstridskrefter

Entring er å gå om bord i fiendens skip under et sjøslag. Taktikken ble spesielt brukt i eldre tid i sjøkamp for å beseire motstanderskipene helt etter at de var tilstrekkelig ødelagt av bombardement.

Man seilte opp på siden av fiendens skip og holdt skipene sammen ved entredregger som ble kastet over i motstanderens rigg, og ved entrehaker, svære båtshaker med mer. Ved hver kanonport stilte forsvareren folk bevæpnet med entrepigg, en lang stang med jernpigg, hvormed de stakk etter entregastene som forsøkte å komme om bord. Entring kunne også foregå ved egne, væpnede båter. Les mer i Store norske leksikon entrebile marine Sjøforsvaret

https://snl.no/Dekameronen

2023-01-31

Dekameronen

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Italias litteratur,Italias litteratur på 1300-tallet

Dekameronen er en novellesamling skrevet av Giovanni Boccaccio og utgitt i 1353. Il Decamerone regnes som et av mesterstykkene i verdenslitteraturen og en av de første novellesamlingene i europeisk tradisjon.

Novellesamlingen består av 100 noveller med en felles ramme : I 1348 flykter sju unge, fornemme damer og tre unge, fornemme herrer fra Firenze, som er hjemsøkt av pesten (svartedauden). De slår seg ned i en herskapsvilla i nærheten, hvor de daglig samles (i løpet av 10 dager, derav navnet Decamerone, av gresk 'ti' og 'dag') og korter tiden med å fortelle hverandre historier.Emnene er for en stor del lånt, blant annet fra de franske «fabliaux», men Boccaccio har gitt dem den kunstneriske utformingen. Novellene utmerker seg ved stor friskhet og naturlighet. De er av svært forskjellig art, tragiske, rørende, komiske og erotiske tidsbilder og menneskeskildringer både fra de høyere kretser og fremfor alt fra folkets brede lag. Fremstillingen er ofte preget av dyp humor eller skarp ironi, som særlig går ut over geistligheten.Mens Dante Alighieris kjente diktverk kalles Den guddommelige komedie, kalles Dekameronen gjerne «den menneskelige komedie». Verket bryter med de tradisjonelle fortellingene fra middelalderen ved at det er en ny samfunnsklasse som gjør seg gjeldende: Boccaccios helter kommer fra det dynamiske og rappkjeftede byorgerskapet og gjør narr av geistlighetens og føydaladelens gammelmodige levesett. De har et humanistisk livssyn og større tiltro til menneskenes muligheter for å skape et lykkelig liv enn til høyere makters forsyn. Og borgerskapets språk er folkespråket, det vil si italiensk, i motsetning til kirkens språk, som var latin.Dekameronen regnes som et av mesterstykkene i verdenslitteraturen og en av de første novellesamlingene i europeisk tradisjon. Verket er elegant komponert, og språket ble et ideal for italiensk prosa i flere århundrer. Novellene ble oversatt til de fleste europeiske språk og har inspirert diktere som Geoffrey Chaucer, William Shakespeare, Molière og Gotthold Ephraim Lessing. En fullstendig norsk oversettelse, Dekameronen, ved Magnus Ulleland, ble utgitt i tre bind 1969–1971.Pier Paolo Pasolini laget 1971 en italiensk filmversjon. Les mer i Store norske leksikon Giovanni Boccaccio La Cómedie humaine svartedauden Eksterne lenker Nasjonalbiblioteket: Dekameronen av Boccaccio. Oversatt av Magnus Ulleland. Utgitt av Samlaget i 1996. Litteratur Klem, Lone: Eksistens og form, 1982, isbn 87-00-54232-6, Finn boken Ulleland, Magnus: Giovanni Boccaccio: humanist og sogeforteljar, 1972, isbn 82-521-0057-0, Finn boken

https://snl.no/Carnegie

2023-01-31

Carnegie

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter

Carnegie er en skotsk slekt. Slektens overhode fikk i 1633 tittelen earl of Southesk, og arvet 1959 tittelen duke of Fife. En annen gren av slekten bærer siden 1647 tittelen earl of Northesk.

En gren av slekten kom 1746 til Sverige med George Carnegie, som grunnla et handelshus i Göteborg. Sønnen David Carnegie d.e. (1772–1837) utviklet det til et betydelig handelsfirma under navnet D. Carnegie & Co. David Carnegie d.y. (1813–1890), brorsønn av David Carnegie d.e., utvidet firmaets virksomhet med sukkerraffineri og ølbryggeri. Han var fra 1841 bosatt i Skottland, men gav flere donasjoner til Göteborg by, blant annet ½ million kroner til Göteborgs högskola i 1887. Les mer i Store norske leksikon adel Fife – adelstitler

https://snl.no/Jack_Bruce

2023-01-31

Jack Bruce

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Jack Bruce var en britisk sanger, komponist og bassist som spilte i en rekke store band innen rock og jazz.

Han vokste opp i Glasgow og kom i 1962 til London, der han spilte rhythm and blues med Alexis Korners Blues Incorporated, The Graham Bond Organisation, John Mayall's Bluesbreakers og Manfred Mann i første halvdel av 1960-årene.Gjennombruddet kom med Cream (1966–1968), der Jack Bruce sang og skrev mye av musikken. Siden spilte han i mange ulike sammenhenger i grenselandet mellom rock og jazz, blant annet i Larry Coryell Band, The Tony Williams Lifetime og John McLaughlins Mahavishnu Orchestra.Solodebuten Songs For A Tailor nådde sjetteplass i Storbritannia 1969. Han spilte i 1972-1974 i hardrocktrioen West, Bruce And Laing. Jack Bruce ga ellers ut albumet Around The Next Dream (1994) under navnet BBM, sammen med Ginger Baker og Gary Moore. Les mer i Store norske leksikon rock jazzrock Eksterne lenker Jack Bruce

https://snl.no/amerikansk_bison

2023-01-31

amerikansk bison

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Klovdyr,Kvegfamilien,Bison

Amerikansk bison, amerikanernes buffalo, er en art av bison i oksefamilien. De er kraftige dyr med langt skjegg.

Den amerikanske urbefolkningens livsform var avhengig av bisonflokker, men i dag finnes få ville bestander igjen. Beskrivelse Bison er store og kraftige dyr med hvelvet panne, korte horn og svær forkropp. De har et rødbrunt, kruset, tett hårlag, med et langt, hengende skjegg fra haken, som går helt til forbena.Amerikansk bison kan oppnå en vekt på inntil ett tonn eller mer, med en skulderhøyde på mellom 150 og 180 centimeter. Systematikk Amerikansk bison deles i to underarter: præriebison (B. bison bison), som lever i USA og sørlige deler av Canada skogbison (B. bison athabascae) i Canada og Alaska. Utbredelse og historie Præriebisonen levde i store flokker på flere millioner på steppene og præriene i Nord-Amerika. Antakelig fantes den i et antall av 60–70 millioner da de første europeerne kom til Amerika. Livsformen til urbefolkningen på disse store gresslettene var helt avhengig av bisonflokkene for å kunne skaffe seg mat, klær, teltmateriale og brensel.Etter at den første Stillehavsbanen ble åpnet i 1869 og senere mange andre jernbaner, begynte en intens jakt på dyrene, samtidig som deres beste beitemarker ble lagt under kultur. Denne massenedslaktingen ble også delvis iverksatt for å undertvinge urfolkene, for å fjerne dem fra områder europeerne ønsket å ta i bruk.Omkring år 1900 ble det innført fredningsbestemmelser etter at bisonbestanden var nær å bli utryddet.Skogbisonen var langt mindre tallrik, men også den var svært nær utryddelse på slutten av 1800-tallet. I dag finnes et par hundre tusen dyr i større eller mindre stammer både i Canada og USA, men bare i Yellowstone National Park og Wood Buffalo National Park, Canada, finnes opprinnelige, viltlevende bestander. Les mer i Store norske leksikon Dyreliv i Nord-Amerika Dyreliv i Canada Nord-Amerikas historie amerikanske urfolk

https://snl.no/Franz_Brentano

2023-01-31

Franz Brentano

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Det 19. århundres filosofi

Franz Brentano var en tysk psykolog og filosof av delvis italiensk avstamning som bodde og arbeidet lenge i Østerrike. I tillegg til flere filosofihistoriske skrifter forfattet han en betydelig mengde avhandlinger om erkjennelse og etikk. Brentano er fremfor alt kjent for sitt begrep om bevissthetens intensjonalitet. Han hadde innflytelse på Alexius Meinongs gjenstandsteori og Edmund Husserls fenomenologi.

Ifølge Brentano skal filosofien være en streng vitenskap, det vil si at den skal følge naturvitenskapelig metode. Dette kom særlig til uttrykk i hans formulering av deskriptiv psykologi, et forskningsfelt Brentano var med på å etablere (og som han selv tidvis refererer til som fenomenologi). I hovedverket Psychologie vom empirischen Standpunkt (Psykologi fra et empirisk ståsted) fra 1874 påvises at våre forestillinger, dommer og sinnstilstander har en intensjonal karakter i egenskap av å være rettet inn mot objekter utenfor seg selv. I motsetning til ikke-psykiske fenomener, er slike psykiske fenomener intensjonale.Dette begrepet om bevissthetens intensjonalitet har for Brentano også ringvirkninger for hvordan en skal forstå etikk. I Ursprung sittlicher Erkenntnis (Den etiske erkjennelsens opprinnelse) fra 1889 hevder han at etikk dreier seg om erfaringer av fenomenene hat og kjærlighet. I begge tilfeller har vi et emosjonelt forhold til objekter. Verkutgaver Sämtliche veröffentlichte Schriften, red. Binder, Thomas og Chrudzimski, Arkadiusz Les mer i Store norske leksikon intensjonalitet fenomenologi Litteratur Jacquette, Dale, red. The Cambridge Companion to Brentano. Cambridge 2004. Kriegel, Uriah, red. The Routledge Handbook of Franz Brentano and the Brentano School. New York 2017.

https://snl.no/Antarktis

2023-01-31

Antarktis

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Antarktis

Antarktis er en verdensdel og fellesbetegnelsen på land- og havområdene omkring jordens sørpol. Dette består av et stort sentralkontinent, Det antarktiske kontinent, omgitt av Sørishavet.

Selve kontinentet har et areal på cirka 14 millioner kvadratkilometer, som utvider seg til det dobbelte om vinteren når havisen strekker seg innpå 1000 kilometer ut fra kysten. Det er vanskelig å finne en veldefinert og naturlig grense for Antarktis mot nord. Ofte defineres Antarktis som området sør for 60° sørlig bredde, slik Antarktistraktaten definerer og avgrenser området.Antarktis er det kaldeste, mest forblåste og tørreste kontinentet på jorda, og inneholder 90 prosent av all is på jordkloden. Sørishavet er biologisk rikt, mens bare et fåtall planter og dyr finnes i land- og ferskvannsmiljøet på kontinentet.Flere land har gjort krav på eiendomsrett til landområder i Antarktis. I dag er imidlertid Antarktis sør for 60° S forvaltet gjennom Antarktistraktaten, en internasjonal avtale som kan tiltres av alle land som er medlemmer av FN. Ifølge avtalen skal Antarktis bare benyttes til fredelige formål. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det oppmuntres til internasjonalt samarbeid på dette felt.Med unntak av en periode med høy sel- og hvalfangstaktivitet har det vært lite aktivitet i Antarktis, og i det store og det hele er kontinentet og havområdene relativt uberørt. Siste halvdel av forrige århundre var preget av fastsettelse av en rekke avtaler for forvaltning av området og dets miljø og ressurser.Antarktis er spesielt velegnet for studier på globale miljøendringer, som for eksempel klima, ozonreduksjon og miljøgifter. Kontinentet fungerer som et referanseområde og kan bidra til å gi svar på mange spørsmål knyttet til de store og overordnede globale endringene som berører menneskeheten i dag.Navnet Antarktis er av anti-, 'mot' og Arktis. Geografi Selve det antarktiske kontinent dekker cirka 14 millioner kvadratkilometer, hvorav de flytende isbremmene utgjør anslagsvis 1,5 millioner kvadratkilometer. Kontinentet er atskillig større enn Europa, men mindre enn Sør-Amerika. Hovedmassen av kontinentet ligger sør for 70° sørlig bredde, mens den antarktiske halvøy strekker seg nord til omtrent 60° S. Kontinentet består av to distinkte områder; Øst- og Vest-Antarktis. Øst-Antarktis er i all hovedsak et sammenhengende kontinent som stort sett ligger på havnivå, men hvor det også finnes opp til 3000 meter høye fjelltopper. Praktisk talt hele Øst-Antarktis er dekket av en tykk innlandsis. Også Vest-Antarktis fremstår som én, sammenhengende landmasse på grunn av en overliggende innlandsis, men store deler av Vest-Antarktis ville i realiteten ligge under havnivå hvis ismassene ble fjernet. Vest-Antarktis består av de tre hovedområdene Den antarktiske halvøy, Ellsworth Land og Marie Byrd Land. Antarktis var en del av superkontinentet Gondwanaland, som for 200 millioner år siden besto av Australia, New Zealand og mesteparten av Afrika, India og Sør-Amerika i tillegg til det som vi i dag kjenner som Øst-Antarktis. Antarktis fikk dagens form og beliggenhet for cirka 30 millioner år siden. Den eldste berggrunnen i Øst-Antarktis er minst tre milliarder år, en av de eldste berggrunner i verden. Berggrunnen i Vest-Antarktis er cirka 700 millioner år. Det antarktiske kontinentet er omgitt av Sørishavet, som skiller Antarktis fra de øvrige verdenskontinentene. Sørishavet har ikke en klar avgrensning mot land i nord, men smelter inn i Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav. I vintersesongen fryser havet omkring kontinentet og danner et isdekke som ved maksimum utbredelse i september er like stort som, eller til og med større, enn innlandsisen. I Sørishavet, mellom 45° og 60° S, finner vi også de spredte subantarktiske øyene. Les mer om Antarktis' geografi. Klima og miljø Antarktis er et kaldt kontinent, noe som blant annet skyldes kontinentets geografiske beliggenhet og dets høyde over havet. På kontinentet varierer den årlige gjennomsnittstemperaturen fra cirka –60 °C i de høyestliggende områdene til cirka –10 °C i kystområdet. I 1983 ble den laveste temperatur som noen gang er målt på jordkloden, –89,6 °C, registrert på den russiske forskningsstasjonen Vostok i Antarktis. Nedbøren i Antarktis kommer praktisk talt bare i form av snø, og faller for det meste i kystområdene hvor det kan komme 600–1800 millimeter snø per år. På platået vil det sjelden komme mer enn 250 millimeter snø per år. Antarktis er et vindfullt kontinent. I den sørlige polarfrontsonen dannes det stadig nye lavtrykk som kontinuerlig fører med seg stormer og vind i kystområdene. Samtidig strømmer den kalde tunge luften som ligger over polplatået ned mot kysten. Når disse fallvindene blir sterke nok, kan de forårsake store snøstormer med vindhastighet som er målt opp til 90 meter per sekund i enkelte områder på kysten. Siden Antarktis dekker et stort og relativt utilgjengelig område finnes det ikke så mye data om klimautviklingen, og det er vanskelig å si noe generelt om endringer over tid. På Antarktishalvøya har lufttemperaturene økt med 2,5 °C over de siste 50 årene, omtrent fem ganger raskere enn den globale gjennomsnittsverdien. Det forventes oppvarming over hele Antarktis, selv om manglende data gjør det vanskelig å modellere utviklingen med tilstrekkelig sikkerhet. Endringer som dette vil påvirke både det fysiske og det biologiske miljøet i Antarktis, og på sikt endre kontinentets karakter betydelig. Les mer om Klima i Antarktis. Les mer om Antarktis og globale klimaendringer. Plante- og dyreliv Vegetasjonen på det antarktiske kontinentet består stort sett av alger, lav og mose. Det er registrert mer enn 300 algearter hvorav et par titalls lever på og i is og snø, mens de øvrige vokser best i områder der det er rikt med næringsstoffer fra pingvin- og sjøfuglkolonier. I tillegg til algene, er det registrert kanskje så mange som 350 arter med lav (avhengig av klassifiseringsmetode), rundt 100 mosearter og 25 levermosearter. To blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordlige delene av Antarktishalvøya. Mikrofaunaen består i hovedsak av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr. Blant leddyrene finnes midd, spretthaler og lopper. I havet utgjør alger (inkludert isalger) hovedvekten av planteplanktonforekomstene. Algene, sammen med en rekke flagellater, utgjør en viktig del av næringsgrunnlaget for de høyere ledd i næringskjeden. Dyreplanktonforekomstene domineres av krepsdyrgruppene hoppekreps, amfipoder og krill. Forøvrig finnes pilormer, maneter, ribbemaneter, kolonimaneter, snegler og salper. Bunnfaunaen består i vesentlig grad av svamper og mosdyr. I næringssammenheng er krill spesielt viktig, og da særlig arten Euphausia superba som er en av de viktigste næringskildene for høyere predatorer. Sørishavet er rikt på blekksprut. Det har blitt registrert om lag 200 fiskearter sør for konvergensen. Antarktispelssel, krabbeetersel, weddellsel, leopardsel, sørlig elefantsel og ross-sel forekommer alle i Antarktis. I sommersesongen er både tannhvaler og bardehvaler representert i det antarktiske marine miljøet. Det er videre registrert om lag 45 hekkende sjøfuglarter sør for konvergensen, inkludert pingvinartene keiserpingvin, adeliepingvin, bøylepingvin og ringpingvin. Både forsknings- og turistvirksomheten i Antarktis berører i stor grad de mest produktive og sårbare områdene. Manglende kunnskap gjør det vanskelig å fastslå i hvilken grad økningen i ferdselen i disse områdene skader vegetasjon, jordsmonn og dyreliv. Introduksjon og spredning av fremmede arter er ansett som en potensiell trussel i forbindelse med den økte aktiviteten, og kan gjøre betydelig skade og forårsake viktige endringer i økosystemet. Også klimaendringer kan få konsekvenser for det biologiske miljøet i Antarktis. Les mer om Dyreliv i Antarktis og Planteliv i Antarktis. Politiske forhold I løpet av den første halvdelen av dette århundret fremmet syv land territorialkrav i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia. Argentinas, Chiles og Storbritannias kravområder er til dels overlappende, mens det ikke foreligger krav i en sektor i Vest-Antarktis. Ingen av kravshaverlandene har fått allmenn internasjonal anerkjennelse for sine krav. Kravshaverlandene har gjennom Antarktistraktaten gått med på å la kravene bero så lenge traktaten er i kraft. Etter andre verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne løsninger på suverenitetsproblemene i Antarktis. Forskningsinteressene ble utgangspunktet for løsningen. Under det internasjonale geofysiske året (IGY) i 1957–1958 var tolv nasjoner med på et svært vellykket forskningssamarbeid i Antarktis. Dette samarbeidet la grunnlaget for at Den vitenskapelige komité for antarktisforskning (SCAR) ble opprettet i 1958, og for at Antarktistraktaten ble inngått i 1959. Antarktistraktaten trådte i kraft 23. juni 1961. Traktaten fastsetter det juridiske rammeverket for området sør for 60° S. Hovedlinjen i traktaten er at Antarktis kun skal benyttes til fredelige formål, det skal være frihet for vitenskapelig forskning, internasjonalt vitenskapelig samarbeid skal fremmes og territoriale krav skal legges til side så lenge traktaten er i kraft. Flere andre avtaler har blitt forhandlet frem under Antarktistraktaten hvorav Convention for the Conservation of Antarctic Seals (CCAS), Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (CCAMLR) og Protocol on Environmental Protection to the Antarctic Treaty (miljøprotokollen) er de fremste. Les mer om politiske forhold i Antarktis. Utforskning Den menneskelige historien i Antarktis er kort. Grovt sett kan den deles opp i fire tidsepoker: oppdagelsesepoken, den heroiske epoken, den mekaniske epoken og den vitenskapelige epoken. James Cooks kryssing av den sydlige polarsirkel i 1773 innledet en periode med forholdsvis stor fangstvirksomhet i Sørishavet. Kombinert med oppdagelsesvirksomhet ga dette grobunn for oppdagelsesepoken. Fangstvirksomheten ble ledet an av amerikanske og britiske selfangere. Disse oppdaget på sine ferder flere av de subantarktiske øyene. I januar 1820 fikk den russiske admiralen, Fabian Gottlieb von Bellingshausen, som den første, øye på det antarktiske kontinentet, nærmere bestemt halvøya. Etter dette skjedde oppdagelsene slag i slag og gled over i perioden som omtales som den heroiske epoken, da for eksempel de tidligste overvintringene på kontinentet ble gjennomført og det ble gjort framstøt og erobring av Sørpolen. I den mekaniske epoke begynte man å eksperimentere med bruk av fly og snøtraktorer. Fly ble introdusert i Antarktis i 1928 av Hubert Wilkins. Den vitenskapelige epoken startet med den norskbritisk-svenske Maudheimekspedisjonen i 1949–1952. Den tok for alvor av under det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957–1958, hvor tolv land var involvert i vitenskapelig arbeid i Antarktis. I denne perioden ble det bygd en rekke nye forskningsstasjoner på kontinentet. Gjennom denne innsatsen oppdaget man fordelene ved å ha et godt organisert internasjonalt forskningssamarbeid i Antarktis, som førte til etableringen av vitenskapskomiteen SCAR (Scientific Committee on Antarctic Research) i 1958. Den vitenskapelige virksomheten er selve bærebjelken i Antarktistraktatsystemet, og siden de første store forskningsekspedisjonene fant sted for bare 50–60 år siden har både det faglige og geografiske virkeområdet utviklet seg kraftig. I dag er det rundt 75 sommer- og helårsstasjoner i drift på kontinentet. Også Norge har en forskningsstasjon i Antarktis. Troll ble opprinnelig oppført i 1989–1990 som en sommerstasjon, men fra 2005 benyttes den som en helårlig og permanent forskningsstasjon. Les mer om Ekspedisjoner i Antarktis og Forskning i Antarktis. Les mer i Store norske leksikon Sydpolen Eksterne lenker Norsk Polarinstitutts nettsider Litteratur Beck, Peter J.: The international politics of Antarctica, 1986, isbn 0-7099-3239-1, Finn boken Bush, William Murdoch: Antarctica and international law : a collection of inter-state and national documents, 1982-, 3 bind (Index, 1988), Finn boken Elzinga, Aant, red.: Changing trends in Antarctic research, 1993, isbn 0-7923-2267-3, Finn boken Fifield, Richard: International research in the Antarctic, 1987, isbn 0-19-854216-x, Finn boken Fogg, Gordon Elliott: A history of Antarctic science, 1992, isbn 0-521-36113-3, Finn boken Fure, Odd-Bjørn: Norsk utenrikspolitikks historie, bind 3, 1996, isbn 82-00-22531-3, Finn boken Njåstad, Birgit: Antarktis: norsk natur- og kulturminneforvaltning, 1999 (del 4: «Internasjonal status»), isbn 82-7666-164-5, Finn boken Strategi for norsk forskning i Antarktis, utgitt av Norges forskningsråd, 1997, isbn 82-12-00879-7, Finn boken

https://snl.no/Hans_Blix

2023-01-31

Hans Blix

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Internasjonal politikk,Diplomati,Diplomater

Hans Blix er en svensk diplomat og politiker (Folkpartiet) og internasjonal tjenestemann. Han er utdannet cand. jur., Ph.D. og dr. jur.

Stillinger Utenriksråd 1963–1976 Statssekretær i Utenriksdepartementet 1976–1978 Utenriksminister 1978–1979 Statssekretær i Utenriksdepartementet 1979 – 1981 Generaldirektør i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien 1981–1997 Leder for FNs våpeninspeksjonsbyrå for Irak, UNMOVIC, 2000–2003. Formann i Weapons of Mass Destruction Commission 2004-2006 Arbeidet med våpeninspeksjonene i Irak ble stanset forut for invasjonen i Irak i 2003, og Blix trakk seg fra stillingen. Han har siden kritisert den USA-ledede invasjonen i Irak, blant annet i boken Avgjørende dager (no. utg. 2004). Les mer i Store norske leksikon diplomati

https://snl.no/Georg_Cantor

2023-01-31

Georg Cantor

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Matematikkens grunnlag og historie,Biografier innen matematikk

Georg Cantor var en tysk matematiker som er særlig kjent som grunnlegger av den grenen av matematikk som nå kalles mengdelære. På 1860-tallet var Cantor elev til Karl Weierstrass på universitetet i Berlin.

De nyskapende synspunktene til Cantor vakte først motstand, men de har siden vist seg å være av vidtrekkende betydning for oppbyggingen av store deler av matematikken. Særlig er undersøkelsene hans over de såkalte transfinite tallene kjent. På samme måte som de vanlige naturlige tall brukes for å sammenligne mengder med et endelig antall elementer, innfører Cantor de transfinite tallene for å sammenligne uendelige mengder.Cantor beviste allerede i 1874 at det finnes prinsipielt forskjellige typer uendelige mengder i matematikken. Den «minst uendelige» typen var den mengden som omfatter alle naturlige tall, mens de ikke-rasjonale (irrasjonale) tallene, det vil si resten av punktene på tallinjen, er av en større uendelighetstype. Et problem som Cantor kjempet med hele sitt liv, var om det finnes en mengdetype mellom disse to, større enn naturlige og mindre enn irrasjonale tall. Cantor antok at det ikke finnes slik mellomtype.Denne såkalte kontinuumshypotesen ble løst etter Cantors død av matematikere og logikere som Kurt Gödel og Paul Cohen, i den forstand at en kan uten fare for logisk motsigelse anta begge deler. Hele mengdelæren blir da delt i den Cantorske og den ikke-Cantorske mengdelæren.Cantor var professor i Halle fra 1872. Ved Abel-jubileet i 1902 ble Cantor utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Eksterne lenker Georg Cantor på MacTutor History of Mathematics archive

https://snl.no/Thomas_Bayes

2023-01-31

Thomas Bayes

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Matematikkens grunnlag og historie,Biografier innen matematikk

Thomas Bayes var en britisk teolog, matematiker og statistiker. I 1736 skrev han An Introduction to the Doctrine of Fluxions, and a Defence of the Mathematicians Against the Objections of the Author of The Analyst (1736) hvor han forsvarte Newtons infinitesimalkalkulus mot Berkeleys angrep.

Bayes er mest kjent for behandlingen av betingede sannsynligheter som ble publisert posthum i 1764. Bayes viste hvordan man kan beregne «inverse» sannsynligheter, ved det som nå blir kalt Bayes' teorem. Dette gav opphav til fagfeltet Bayes-analyse.Et eksempel på bruk av Bayes' teorem er ved diagnose av sjeldne sykdommer. Anta at p prosent av befolkningen har sykdommen A. Hvis en diagnosetest er positiv med sannsynlighet 0,99 for en person som har sykdommen, og positiv med sannsynlighet 0,001 for en frisk person, så sier Bayes' teorem at sannsynligheten for at en tilfeldig valgt person med et positivt testresultat har sykdommen A er lik \[P_+ = \frac{0{,}09 \cdot p}{0{,}99 \cdot p + 0{,}001 \cdot (100-p)}\]Hvis for eksempel 1 av 10 000 har sykdommen A (p = 0,01), så blir P+ = 0,09.Bayes konklusjoner ble akseptert av Laplace i 1781, gjenoppdaget av Condorcet og betvilet af Boole. Siden har Bayes inverse statistikk vært omstridt. Bayes’ teorem er matematisk korrekt hvis en antar at man kjenner til apriori sannsynlighetene av såkalte hypoteser som gir grunn til observasjoner. Siden imidlertid disse apriori verdiene vanligvis er ukjente, bruker statistikere som nødløsning ofte ubegrunnete og omtrentlige antakelser som kan føre til feilkonklusjoner ved anvendelse av Bayes' korrekte formel. Ekstern lenke Bayes på MacTutor History of Mathematics archive Les mer i Store norske leksikon matematikk statistikk

https://snl.no/ekorn

2023-01-31

ekorn

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Gnagere,Sciuromorpha,Ekornfamilien,Sciurinae,Sciurini,Sciurus

Ekorn er en gnagerart i ekornfamilien. Det kjennes lett igjen på den karakteristiske buskete halen og øreduskene. Det er et av få norske pattedyr som klatrer i trærne og som dessuten er dagaktivt.

Beskrivelse Ekornet er et lite dyr med rundt hode, store øyne og store ører med en lang dusk av stive hår. Kroppen er slank og halen besatt med lange hår. Ryggen er rødbrun og buken hvit. Vinterpelsen er mye tykkere og gråere enn sommerpelsen. En fargevariant er nesten helt svart, men denne er sjelden i Norge. Kroppslengden er 20–25 centimeter, halen er 15–20 centimeter lang og vekten inntil 480 gram. Ekornet varierer svært mye i pelsfarge, fra lyse til mørke varianter. Muligens kan disse deles inn i noen få, mer eller mindre atskilte, typer. Den røde fargevarianten er rødlig over det meste av kroppen og er absolutt den vanligste. Den svarte fargevarianten er ganske svart, men kan være noe grålig på kroppssider, føtter eller hale. Den er svært sjelden og utgjør oftest mindre enn én prosent av bestanden, men kan være vanligere i noen områder lenger sør i Europa. Den brune fargevarianten er en mellomting mellom den røde og svarte. På rygg og hale er pelsen varierende mørkebrun, mens nedre del av føttene er rødbrune. Alle disse tre fargevarianter har kvit buk.Flere gener styrer pelsfargen på ulike deler av kroppen, men genet for rødt er dominant. I en studie fra Nord-Italia ble den svarte varianten funnet oftest i høyereliggende granskoger, i tette og kjølige skoger. Den svarte pelsen kan gi bedre kamuflasje i en mørk skog, men også isolere bedre i kjølige omgivelser. Svart pels er både lenger og tettere enn pelsen til de andre fargevariantene. Den svarte variantens forekomst i Norge er ukjent. Levevis Ekorn lever både i barskog og løvskog. Det er dagaktivt og oppholder seg oppe i trærne det meste av tida, der det gjerne hopper fra tre til tre. Det kan også gå ned på bakken, både for å finne mat og for å forflytte seg mellom trær. En stor del av dagen går med til å lete etter føde, både i trærne og på bakken. Ekornet spiser frø, nøtter, unge skudd og knopper, bark, blader og blomster, dessuten lav og sopp. Insekter, larver og fugleegg kan også stå på menyen.Ekornet hamstrer føde, det samler vinterforråd av særlig frø og nøtter, ettersom disse har god holdbarhet. Disse gjemmes enkeltvis og spredd på marken, idet ekornet graver dem litt ned i bakken og skjuler dem godt. De flyttes gjerne litt vekk fra funnstedet for at ikke andre dyr skal oppdage og stjele dem. Ekornet stapper da gjerne munnen full, bærer lasten et stykke vekk og hamstrer frøene enkeltvis. Disse lagrene er viktige for å overleve vinteren, og ekornet må ha god hukommelse for å huske alle gjemmestedene. Noen blir nok glemt, og slike frø kan spire. Ekornet bidrar dermed til frøspredning.Flere ekorn kan samle seg ved en god fødekilde, for eksempel en fóringsautomat, og konkurransen kan da bli ganske hektisk. Da blir dominanshierarkiet tydelig. Leveområdene kan overlappe noe, men overlapper lite for hunner som dier unger. Ekornet bygger varme og godt fôrede bol i hule trær eller på greiner. Bolet bygges av kvister og fóres med mose og gras. Bolet er ganske rundt og plasseres vanligvis høyt oppe i treet, der det ligner på et skjærereir. Ekornet kan også flytte inn i store fuglekasser eller på loft.Ekornet lever mest aleine, bortsett fra når mødrene har unger. Om vinteren kan flere ekorn overvintre i samme bol, antakelig fordi de sammen holder varmen bedre. Bolet er svært viktig for å overleve vinteren og et dyr kan ha flere bol. I kortere perioder med dårlig vær kan ekornet falle i vintersøvn i bolet. Formeringen starter ganske tidlig på vinteren. Flere hanner kan samles ved en hunn i løpetid og forfølge henne gjennom dagen. Dette gir hektisk aktivitet når de jager hverandre opp og ned trestammer. Hunnen er kun mottakelig for paring i noen få timer, men kan pare seg med flere dominante hanner.Inntil seks unger fødes på seinvinteren. Ungene kommer ut av reiret om lag 1,5 måneder gamle og blir avvent melk ved to til tre måneders alder. Om mattilgangen er god, kan et nytt kull fødes i juli eller august. Ungene når voksen størrelse fra de er nesten ett år gamle. Utbredelse Ekornet er utbredt over store deler av Eurasia, fra Spania til Stillehavet. I Norge forekommer ekorn over store deler av landet helt opp til Finnmark. På Vestlandet mangler det i enkelte strøk, og det mangler også på mange øyer. Ekornet er klassifisert som livskraftig (LC).Bestanden av ekorn kan variere mye i størrelse; toppår kalles for ekornår. Skinn Skinn av ekorn som brukes til pelsverk, kalles gråverk. Dette fordi det er den grå vinterpelsen som brukes. Folketro I folketroen har ekornet spilt en rolle fra de eldste tider. I norrøn mytologi farer ekornet (ratatoskr) opp og ned i asken Yggdrasil for å sette ondt blod mellom ørnen i treets topp og ormen som gnager på treroten.Hvis ekornet skiftet farge tidlig, sa man at det ble tidlig vinter. La ekornet seg inn på husene, var det varsel om et kaldt år og enkelte steder skulle det varsle dyrtid. Les mer i Store norske leksikon gnagere frøspredning ekornår Litteratur Wauters, L.A., Zanietti, M., Tosi, G. & Bertolino, S. (2004). "Is coat-colour polymorphism in Eurasian red squirrels (Sciurus vulgaris L.) adaptive?" Mammalia 68 (1): 37-48.

https://snl.no/digital_transmisjon

2023-01-31

digital transmisjon

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Telekommunikasjon og kringkasting,Kommunikasjonsteknologi

Digital transmisjon er overføring av informasjon i digital form. Digital transmisjon er således grunnlaget for all dataoverføring i for eksempel internett og innen mobiltelefoni. Digital transmisjon dreier i hovedsak seg om det som foregår på det fysiske laget OSI-modellen.

Bakgrunn Ved overføring av informasjon—analog eller digital—må informasjonen «skrives inn» på de signalene som overføres. Denne prosessen kalles modulasjon. Prosessen med å «trekke» informasjon ut fra signalet hos mottakeren kalles demodulasjon. Man bruker begrepet bærebølge om et signal eller en bølgeform som bærer informasjon. Den enkleste bærebølgen er en ren tone, eller en sinussvingning. Her kan man knytte informasjonen til styrken (amplituden), til frekvensen (antall svingninger per sekund) eller til fasen – som er et uttrykk for tidsforskyvning i forhold til en referanse.Valg av modulasjonsmetode eller bølgeform er bestemt av egenskapene for kanalen (tilgjengelig båndbredde, refleksjoner og flerveistransmisjon, støy og interferens). Viktige parametere for å karakterisere ytelsen eller kvaliteten for digital transmisjon er nødvendig effekt og båndbredde for en viss overføringshastighet og bitfeilsannsynlighet. I slike transmisjonssystemer benytter man også feilkorrigerende koding, og det er ytelsen for kombinasjonen av modulasjon og koding som har betydning. Prinsipp for digital transmisjon Ved digital transmisjon tilordnes digitale verdier forskjellige bølgeformer. En binær verdi kan representeres ved to spenningsverdier, 0 volt eller 1 volt. Den kan også representeres ved toner med forskjellige frekvenser – 1800 Hz eller 2600 Hz – for overføring på en analog telefonkanal. En effektiv representasjon av de binære verdiene er en sinusformet tonepuls med fortegn pluss eller minus, eller med 0 grader og 180 grader fase (binær faseskiftnøkling). Dette er den modulasjonsmetoden som krever minst effekt for overføring av en datastrøm over en kanal med støy. Men den forutsetter at mottakeren er synkronisert, dvs. at den skjelner mellom positive og negative amplituder for signalet.I mange tilfeller er det hensiktsmessig å vise signalet i et amplitude-fasediagram, selv om man mister informasjonen om frekvensen. Fordelen er at man kan sette flere signaler inn i samme diagram. De to signalene har samme amplitude, men forskjellig fase, og kan derfor overføre 1 bit. I praksis ville man velge to signaler som er mest mulig ulike. Det vil si en faseforskjell på 180 grader.Man kan også bruke høyere ordens bølgeformer for å overføre bitkombinasjoner med flere binære siffer. To bit krever fire tilstander for bølgeformen, for eksempel fire faseverdier, QPSK (Quarternary Phase Shift Keying). Med 8 faseverdier, 8PSK, kan hvert symbol overføre tre bit. Man kan også benytte både amplitude og fase.Kravet til båndbredde er hovedsakelig bestemt av overføringshastigheten i symboler per sekund, som angis i baud. Stadig økende krav til utnyttelse av frekvensbåndene tilsier at man benytter bølgeformer med flere tilstander, som dermed kan overføre flere bit per symbol. Ulempen er at høyere ordens signalformer, og som øker utnyttelsen av frekvensbåndet, krever høyere energi for hver overført bit.En mye brukt metode, blant annet i digital radio, er å fordele datastrømmen på et stort antall bærebølger som pakkes tett sammen ved at frekvensavstandene tilpasses symbolratene. Denne betegnes OFDM (Orthogonal Frequency Division Multiplex). Hver bærebølge kan ha mange bit per symbol. Dermed kan symbollengden bli så lang at signaler reflektert fra omliggende landskap «tilhører» samme symbol. Det gir bidrag til nyttesignalet i stedet for en forstyrrelse. I praksis bruker man en kombinasjon av kanalkoding og modulasjon, såkalt COFDM (Coded OFDM). Les mer i Store norske leksikon kommunikasjonsteknologi

https://snl.no/Jens_Colstrup

2023-01-31

Jens Colstrup

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Den norske kirke

Jens Colstrup var en norsk prest. Hans ettermæle er særlig knyttet til hans etterretningsvirksomhet som prest i dansk-norsk tjeneste i Bohuslän, men han gjorde også en betydelig innsats som sogneprest i Nes på Romerike i mer enn 40 år.

Colstrup ble i 1669 medhjelper hos sognepresten i Uddevalla, og i 1672 riksdagsmann. Under den skånske krig, da Uddevalla ble tatt av nordmennene under Ulrik Frederik Gyldenløve, sluttet han seg til sine landsmenn, ble antatt som feltprest og fikk i 1677 Nes sognekall på Romerike, men var i armeen så lenge krigen varte (1679).Også under den store nordiske krig (1700–1721) tjenestegjorde han i den norske hæren som feltprest, og ble forgjeves forsøkt vervet av Karl 12 på grunn av sitt talent for å organisere spionasjetjeneste. Colstrup, som var en ansett taler og en praktisk, dyktig mann, tok seg ivrig av skole- og forsorgsvesenet i sitt prestegjeld. Les mer i Store norske leksikon Jens Colstrup i Norsk biografisk leksikon den skånske krig den store nordiske krig

https://snl.no/kryssermissil

2023-01-31

kryssermissil

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Våpen og militært materiell,Våpen,Missiler

Kryssermissil er en slags flygende bombe i form av et lite, ubemannet jetdrevet fly som ledes mot målet av et medført styresystem. Tysklands V-1 fra andre verdenskrig regnes som det første kryssermissilet som ble tatt i bruk, men mer avanserte versjoner ble utviklet i USA fra 1950-årene, og senere også andre steder.

Enkelte nyere versjoner kan ha styresystemer basert på automatisk navigasjon etter terrengprofil, som muliggjør flygning i så lav høyde at man unngår radardeteksjon, men kryssermissiler kan også ha stealth-trekk. Andre nyere typer kan bruke navigasjonsatellitter, for eksempel GPS. Kryssermissiler har med sin store treffsikkerhet og forholdsvis lave pris, blitt regnet som en økende trussel. Les mer i Store norske leksikon missil Tomahawk

https://snl.no/congas

2023-01-31

congas

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Verdensmusikk

Congas er latinamerikanske trommer med røtter i Afrika. Trommene, som spilles med hendene, lages av tre eller glassfiber.

Congas lages i tre størrelser: tumbadora, som er den største og dypeste, conga, og quinto, som er den minste. I eldre cubansk musikk, som rumba guaguancó har tre utøvere hver sin tromme og spiller komplementære rytmer. I nyere musikkformer spiller en utøver to trommer. Trommene har en sentral plass i salsa og cubansk folke- og populærmusikk, og brukes også i jazz og popmusikk. Les mer i Store norske leksikon Musikk på Cuba latinamerikansk musikk salsa

https://snl.no/Mynt,_m%C3%A5l_og_vekt_i_Dominica

2023-01-31

Mynt, mål og vekt i Dominica

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Penger,Mynt, mål og vekt i verden

I Dominica er myntenheten østkaribisk dollar, og offisielt er målenhetene som benyttes i dag basert på metersystemet.

Myntenheten Østkaribisk dollar har valutakode XCD og er inndelt i 100 cents. Symbolet for østkaribisk dollar er $, men symbolet EC$ brukes ofte for å skille den fra andre dollarvalutaer. Valutaen er felles for alle medlemmer av Organisasjonen av østkaribiske stater (OECS). Målenheter Metersystemet er innført av myndighetene, men fremdeles blir det britiske enhetssystem for mål og vekt brukt i det sivile liv. Les mer i Store norske leksikon økonomi og næringsliv i Dominica valuta enhetssystem

https://snl.no/bondetobakk

2023-01-31

bondetobakk

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Søtvierordenen,Søtvierfamilien,Tobakkslekta

Bondetobakk er en av de to viktigste tobakksplanteartene. Den har et nikotininnhold som er tre til ni ganger høyere enn vanlig tobakk, det vil si virginiatobakk. Bondetobakk tåler betydelig lavere temperaturer enn virginiatobakk og kan dermed dyrkes i områder der virginiatobakk ikke trives, for eksempel Russland.

Nicotiana rustica var den tobakksplanten som først ble innført til Europa fra Amerika av spanske sjøfarere i 1558. Bondetobakken ble etter hvert fortrengt av den mildere virginiatobakken, tidligst hos de velstående.Bondetobakk dyrkes blant annet i Sør-Amerika, Sentral-Amerika, Nord-Afrika, Midtøsten, Russland, Vietnam, India og Pakistan, og brukes hovedsakelig i vannpiper.I Russland går bondetobakken under navnet makhorka. Her var den relativt utbredt inntil andre verdenskrig, og kan ennå forekomme i bruk blant bondebefolkningen i utkantstrøk. Les mer i Store norske leksikon søtvierfamilien tobakk tobakksplanter

https://snl.no/Butterworth

2023-01-31

Butterworth

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Malaysias geografi

Butterworth er en by i Malaysia, nordvest på Malayhalvøya i delstaten Penang. Butterworth er tre kilometer øst for George Town på øya Penang. Mellom denne øya og fastlandet går Penangstredet. Butterworth har 107 591 innbyggere (2021).

Økonomi Siden 1894 har det vært fergeforbindelse mellom Butterworth og George Town. Fra Butterworth er det jernbaneforbindelse sørover til Kuala Lumpur og nordover til Hat Yai i Thailand. Tre kilometer sør for Butterworth går det en 13,5 kilometer lang bro over Pengangstredet til en av George Towns forsteder. Denne broen som ble bygd i 1985, er landets nest lengste bro. Butterworth har landets tredje største havn og delstatens Penangs viktigste havn. Mens havnen i George Town hovedsaklig er for cruiseskip, er Butterworths havn hovedsaklig for laste- og containerskip. Fra byen er det eksport av blant annet gummi og import av blant annet olje. I byen er det stålverk og smelteverk for tinn, samt produksjon av bildeler. Flybase Nord for byen har det malaysiske flyvåpen en base. Siden 1971 har denne basen også vært hovedkvarter for The Integrated Air Defence System (HQIADS) i henhold til en avtale mellom Australia, New Zealand, Malaysia, Singapore og Storbritannia. Navnet Butterworth Navnet er etter William John Butterworth (1801–1856), som var guvernør i Straits Settlement fra 1843 til 1855. Les mer i Store norske leksikon Malaysia Økonomi og næringsliv i Malaysia George Town Penang Eksterne lenker Headquarters of the Integrated Air Defence System, Butterworth

https://snl.no/Alagoas

2023-01-31

Alagoas

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Brasils geografi

Alagoas er Brasils nest minste delstat, beliggende ved Atlanterhavet i Nordøst-regionen. Delstaten grenser til Pernambuco i nord, til Sergipe i sør og til Bahia i sørvest. Den omfatter et areal på 27 819 km2 med 3 337 357 innbyggere (IBGE, estimat for 2019). Hovedstad og største by er Maceió.

Natur Kystslette mot Atlanterhavet med tropisk vegetasjon, og med mangrove og små sjøer mange steder. Elven São Francisco danner sørgrensen mot Sergipe. De nordlige delene av innlandet er platåland med steppe. Høyeste punkt er Santa Cruz, 844 meter over havet. Varmt fuktig klima ved kysten, svært tørt i innlandet. Befolkning Om lag 68 prosent av befolkningen bor i byer. De største byene er Maceió, Arapiraca og Rio Largo. Levekårene er dårlige, og indeks for menneskelig utvikling (HDI) er lavest i Brasil. Analfabetismeraten er landets høyeste (19,4 prosent). Dårlig byplanlegging og mangelen på sanitær infrastruktur forurenser kystsonen og begrenser tilgangen til rent vann. Spedbarnsdødeligheten har tradisjonelt vært Brasils høyeste, men har falt drastisk de siste 20 årene i takt med utbedring av sanitære forhold, utvidet tilgang til helsetjenester, informasjonskampanjer om amming og utvidet fødselsomsorg. Næringsliv Jordbruk er viktigste næringsvei med dyrking av sukker i kystområdene, bomull i høylandet. Industrien er under utbygging, stimulert av rikelig tilgang på elektrisk kraft fra Paulo Afonso-fallene ved São Francisco. Jordbruket preges av fattigdom og lav mekanisering. Enorme sukkerrørplantasjer produserer råstoff for produksjon av sukker og alkohol. Ellers produseres tobakk, kokos, bomull, ris, bønner, maniok, appelsiner, ananas, bananer og melk. På kontinentalsokkelen (Bacia de Sergipe–Alagôas) utvinnes mindre mengder av olje og gass. Industrien omfatter ellers noe petrokjemisk industri samt tekstil- og klesproduksjon. Tjenesteytende næringer omfatter cirka 60 prosent av økonomien. Turisme er viktigste vekstnæring, og søkes utbygd videre langs den vakre kystlinjen. Historie Portugiserne anla sukkerrørplantasjer basert på slavearbeid på 1500-tallet, og hollenderne angrep på begynnelsen av 1600-tallet. Den mektige republikken Palmares (1605–1694), dannet av rømte slaver, lå i dagens Alagoas. Delstaten beholdt både sitt sukkerrørbaserte jordbruk, og de sosiale strukturene med en liten, men svært rik gruppe sammen med en stor fattig befolkning, helt frem til moderne tid. Alagoas forble av den grunn underutviklet. Les mer i Store norske leksikon Brasils geografi Brasils befolkning Brasils historie byer og delstater i Brasil

https://snl.no/collage

2023-01-31

collage

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunstvitenskap,Termer og begreper i bildende kunst

Collage er en kunstnerisk uttrykksform som er basert på en teknikk med samme navn, som går ut på å sette uensartede bruddstykker sammen uten formidlende overganger. En collage forutsetter kunstnerens bidrag, men også lån i form av bruddstykker fra eksterne kilder.

Collage er særlig aktuell i visuell kunst, litteratur, musikk og arkitektur. Collage, men mer i retning av montasje, blir også anvendt i eksperimentell film, animasjonsfilm og ny mediekunst. Kjennetegn En collage har ett eller flere av følgende kjennetegn: En collage innarbeider ett eller flere bruddstykker som kommer fra en annen kilde enn kunstneren. Bruddstykket eller bruddstykkene som blir innlemmet i en collage, er valgt ut eller funnet av kunstneren, på fransk kalt objet trouvé. En collage stiller spørsmål ved kunstverket som harmonisk helhet. En collage overskrider tradisjonelle grenser mellom kunst og virkelighet. En collage stiller spørsmål ved begrepet originalitet. Collage og visuell kunst Som teknikk i visuell kunst er collage kjent gjennom flere århundrer. Teknikken er benyttet både av barn og profesjonelle utøvere. Mary Delany (1700–1788) klippet ut små biter av farget papir og limte disse sammen til blomster med stilk på svart papir. Hun benyttet ofte mange biter som hun satte sammen som i en mosaikk, men med presise kjennetegn for botanisk art etter Carl von Linnés system. Delany limte til og med ekte kronblader inn i collagene sine. Collage er særlig knyttet til eksperimentelle kunstnere i de første tiårene av 1900-tallet. Pablo Picasso blir regnet som pioner på dette området. Våren 1912 limte han en avrevet del av et oljetrykk, med flettverk (rotting) i en stol som motiv, på et maleri. Dette maleriet, for øvrig utført med oljefarger på lerret, fremstiller et stilleben bestående av gjenstander på et kafébord, alt i kubistisk stil. Dette bildet, med tittelen Nature morte à la chaise cannée, tilhører Musée Picasso i Paris. I 1912 limte Georges Braque utklipp av et tapet med mønster av trepanel på et hvitt ark. På arket tegnet han dessuten noen spillkort fra en kortstokk i kubistisk stil. Siden denne kombinasjonen først og fremst består av limte papirbiter og tegning på papir, har den på fransk fått betegnelsen papier collé, det vil si «limt papir».Papier collé blir regnet som en variant av collage. Den italienske kunstneren Carlo Carrà utførte i 1914 en særegen collage. Den består av avisutklipp som er limt sammen i konsentriske ringer. Et vesentlig poeng har vært å klippe ut og kaste om på enkeltstående bokstaver eller ord som er hentet fra futuristiske dikt og aviser. I motsetning til Picasso og Braque, som i sine collager arbeidet mye med form og tekstur, har collagene til tyskeren Max Ernst mer til felles med fotomontasje. Han omplasserte og bearbeidet figurative bruddstykker i den hensikt å omdanne det dagligdagse og kjente til noe fremmed og ambivalent. I Berlin utviklet kunstnere som John Heartfield, Hannah Höch og Raoul Hausmann fotomontasje. Denne uttrykksformen er en variant av collage. Fotomontasje består i hovedsak av fotografier og avisutklipp som blir festet til et underlag. Samlet formidler denne typen collage satire og politisk kritikk. Som flere andre tyske kunstnere tok Kurt Schwitters utgangspunkt i kubistenes collager. Han plukket opp papiravfall på gaten og satte disse bruddstykkene sammen til collager.Schwitters bosatte seg på Lysaker i 1935. I de årene han oppholdt seg i Norge, laget han collager med utklipp av kommersielt innpakningspapir og billetter i kombinasjon med tegning. Collage i norsk kunst Med unntak av Bendik Riis vant collage som teknikk og kunstform ingen større tilslutning hos norske kunstnere før i 1960-årene. Inger Sitter innlemmet tekstiler og avispapir i sine malerier. Referanser via fragmenterte avisutklipp til en ytre sosial virkelighet finner man også i flere av Håkon Blekens bilder. En mer satirisk holdning er dominerende i Kjartan Slettemarks serie med collager, kalt Nixon Visions (1971–1974).Synnøve Anker Aurdals collager fra 1960-tallet dreier seg om formale problemstillinger. Flere arkitekter har laget oversiktsbilder av sine byggeprosjekter i collage. Det gjelder for eksempel Arne E. Holm og Sverre Fehn.Arkitekten Nils-Ole Lund har derimot utforsket collage som uttrykksform. Hans collager er satt sammen av bruddstykker fra tidsskrifter og brosjyrer som på finurlige måter belyser og problematiserer moderne arkitektur, design og kunst. Collage og litteratur Litterær collage er en tekst, primært i sjangrene lyrikk og roman eller som hybrid av disse, som er satt sammen av forfatterens egen tekst og sitater fra andres tekster. Sitatene, vanligvis i form av fragmenter, kan være hentet fra skjønnlitteratur eller sakprosa. En litterær collage formidler komplekse konnotasjoner. Likeså kan en litterær collage benytte flere språk, ukonvensjonell syntaks og variert typografi eller andre visuelle effekter, for eksempel tegninger og fotografier. Les mer om multimodal tekst T.S. Eliots dikt The Waste Land blir karakterisert som et eksempel på litterær collage. Tilsvarende gjelder for Ezra Pounds The Cantos. I John Roderigo Dos Passos' roman Manhattan Transfer er forskjellige lånte tekster flettet sammen som i en collage. Andre amerikanske forfattere som har benyttet litterær collage, er William S. Burroughs og Bob Dylan. Den tyske forfatteren Herta Müller har publisert flere bøker hvor forskjellige typer collage beriker teksten med visuelle virkemidler. Tore Renbergs bok Varmelager Fem inneholder collage i eksperimentelle former. Collage og musikk Musikalsk collage er en sammenstilling av uensartede elementer som skiller seg fra hverandre med hensyn til musikalsk opphav, stil, toneart, rytme eller tempo. Til forskjell fra potpurri og quodlibet, som består av løsrevne deler av stort sett kjente melodier som er føyd harmonisk sammen på løpende bånd, beholder hvert element i en musikalsk collage sin egenart. En musikalsk collage gir samlet inntrykk av en fragmentert fremfor en organisk helhet. Grensen mellom musikalsk collage og kakofoni kan bli utfordret. Musikalsk collage er først og fremst aktuell for moderne musikk, som består av elementer som er hentet fra forskjellige komposisjoner og melodier i kunst-, populær- og folkemusikken. Likevel finnes det mulige eksempler på musikalsk collage tidligere enn fra de første tiårene av 1900-tallet. Det gjelder enkelte verk av Heinrich Biber, Wolfgang Amadeus Mozart, Richard Strauss og Gustav Mahler.I første og andre halvdel av 1900-tallet benyttet komponistene Charles Ives og Luciano Berio forskjellige sitater og komplekse sammenstillinger av elementer som kan falle inn under betegnelsen musikalsk collage.Andre komponister som relateres til collage, er Arvo Pärt og Laurie Anderson. Olav Anton Thommessens verk Et glassperlespill. Neo-Rococco borgerromantikk kan holdes opp mot begrepet musikalsk collage. Sampling har utvidet bruksområdet for musikalsk collage. Et typisk eksempel er musikken til rapgruppen Public Enemy. Collage og arkitektur Arkitektonisk collage er en kontrastfylt kombinasjon av deler og materialer i en bygning uten hensyn til helheten. Denne typen arkitektur er typisk for blant andre den belgiske arkitekten Lucien Kroll. I sine byggeprosjekter har han lagt stor vekt på at fremtidige eiere eller leietagere skal ha rett til medbestemmelse allerede på prosjektstadiet. For Kroll er realisering av et byggeprosjekt en unik sosial prosess som oppstår og løses ad hoc. Hans arkitektur blir derfor kalt ad hoc-isme. Krolls tankegang og praksis er dermed en kritikk av funksjonalisme og moderne arkitektur. Les mer i Store norske leksikon animasjonsfilm appropriasjon assemblage bricolage décollage fotomontasje Merz montasje multimodal tekst Litteratur Cran, Rona (2014). Collage in Twentieth-Century Art, Literature, and Culture. Joseph Cornell, William Burroughs, Frank O´Hara, and Bob Dylan. Farnham: Ashgate Kroll, Lucien (1986). The Architecture of Complexity. London: Batsford Poggi, Christine (1992). In Defiance of Painting. Cubisme, Futurism, and the Invention of Collage. New Haven: Yale University Press Taylor, Brandon (2004). Collage. The Making of modern Art. London: Thames & Hudson Waldman, Diane (1992). Collage, Assemblage and the found Object. New York: Abrams Watkins, Glen (1994). Pyramids at the Louvre. Music, Culture, and Collage from Stravinsky to the Postmodernists. Cambridge, Mass.: Harvard University Press Wescher, Herta (1968). Collage. New York: Abrams

https://snl.no/Christian_Frederik

2023-01-31

Christian Frederik

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1814 til 1884

Christian Frederik var konge av Norge i 1814 og av Danmark i perioden 1839–1848. Christian Frederik var født i ekteskapet mellom arveprins Frederik og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin, men hans biologiske far var etter all sannsynlighet arveprinsens adjutant Frederik von Blücher (1760–1806).

Christian Frederik fikk en grundig utdannelse og hans interesse ble tidlig vakt for kunst og vitenskap, særlig naturvitenskap. Han ble gift i 1806 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (ekteskapet ble oppløst i 1810), og med henne hadde han sønnen Frederik 7. I 1815 giftet Christian Frederik seg med Caroline Amalie av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (Christian 7s datterdatter).Christian Frederik kom til å spille en helt avgjørende rolle for Norges skjebne i 1814. Uten ham og opprøret som han fikk nordmennene med på, ville neppe Norge ha fått gjennomslag for en slik vidtgående demokratisk forfatning i union med Sverige, selv om landet fikk et konstitusjonelt monarki der mye makt var samlet hos kongen. Til prinsens politiske verk hører at landet fikk en så selvstendig stilling i unionen med Sverige i 1814 at den langt på vei lignet på en personalunion, med unntak av utenriksstyret som Sverige dominerte. Selvstendighetspolitikken til Christian Frederik tvang frem store innrømmelser fra svensk side, selv om prinsen valgte å la Norge kapitulere i møte med Karl Johans krigsmakt etter kort tids kamp i august 1814. Stattholder og konge i Norge I 1813 ble Christian Frederik utnevnt til stattholder og øverstkommanderende i Norge. Landet trengte en sterk ledelse. Bakgrunnen var napoleonskrigene (der Danmark-Norge deltok på fransk side) og farer i en tid da forbindelsen mellom Norge og Danmark var brutt på grunn av britisk blokade. Kongen og regjeringen i København fryktet at Norge kunne bli utsatt for angrep fra Sverige. I 1812 og 1813 hadde Sverige, i alliansen med Russland og Storbritannia, oppnådd løfte om å få Norge som belønning for å være med på å bekjempe keiser Napoleon Bonaparte og Frankrike. Avtalen om Norge som belønning var ikke kjent i sin helhet i Danmark-Norge, men det eksisterte mistanke om at Norge var et krigsmål. Christian Frederik kom til landet 21. mai samme år, og ble snart meget populær med vakkert utseende, sjarm, intelligens, vinnende vesen og sin stilling som «odelsbåren» tronarving. Selv om det etter alt å dømme var en hovedhensikt hos ham å bevare Norge for kongehuset, var han alt fra sommeren 1813 inne på tanken om en selvstendig norsk politikk. Senhøsten 1813 rykket den svenske kronprinsen opp gjennom Holstein og Slesvig (Sønderjylland) og fremtvang dansk kapitulasjon og snart avståelse av Norge. Meldingen om Kieltraktaten av 14. januar 1814 kom til Norge fjorten dager etter. Avtalen innebar at kong Frederik 6. skulle avstå Norge i sin helhet til den svenske kongen mot ulike former for kompensasjon. Men dette førte ikke til at Christian Frederik og de sivile og militære myndigheter overga landet. Fra slutten av januar satte han isteden i gang en norsk reisning mot denne fredsavtalen. Prinsens mål var å bli hyllet som norsk enevoldskonge i kraft av arveretten, kongeloven av 1665 og suverenitetsakten i 1661. Til dette kom at Frederik 6. hadde løst nordmennene fra troskapseden til kongen, og ført suvereniteten tilbake til dem. Men på notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 gav 19 av de 21 nordmennene der uttrykk for at Christian Frederik burde gi avkall på arverett og heller la seg velge, siden suvereniteten var tilbakeført til det norske folket. Konsekvensen var at han måtte innkalle en grunnlovgivende forsamling og forordnet i forbindelse med valgene den såkalte «folke-ed», hvor menighetene svor at de med liv og blod ville hevde Norges selvstendighet. I perioden 10. april–17. mai vedtok så Riksforsamlingen på Eidsvoll en demokratisk-monarkisk forfatning og valgte 17. mai enstemmig Christian Frederik til norsk konge. Historikerne har vært uenige om hvilken rolle kong Frederik 6. spilte i den norske reisningen og hans relasjon til Christian Frederik. Både den norske historikeren Knut Mykland og den danske historikeren Ole Feldbæk var enige om at kongen i København stilte seg positiv til prinsens opprørsplaner før fredsavtalen 14. januar. Deretter skilles de historikerne i to lag. Mykland hevdet at kongen fortsatte å støtte Christian Frederiks opprør i Norge til langt ut på våren, mens Feldbæk tok til orde for at kongen følte seg nødt til å forsøke å overtale fetteren til å stanse motstanden mot Karl Johan etter fredsavtalen. Stormaktene kunne lett gripe inn og straffe Danmark for sin sendrektighet. Mykland har kalt Frederik 6s rolle for et dobbeltspill, der det gjaldt å forsikre Sverige og stormaktene om at Danmark ville etterleve fredsavtalen, men samtidig yte den norske reisningen støtte. Mykland viser til at Danmark økte trafikken med kornskuter til Norge våren 1814 for nettopp å støtte opp under opprøret. Kongen hadde også sterke personlige motiver for å forsøke å forene de to tvillingrikene under sitt herredømme. Norge hadde vært i unionen med Danmark siden 1380. Under forhandlingene på Eidsvoll kom «selvstendighetspartiet» på et stort flertall på rundt 80 representanter, som flokket seg rundt prinsen, til å gå inn for at Norge ikke under noen omstendigheter skulle innlate seg på en union med Sverige. Man skulle gjøre alt for å forhindre at Karl Johan fikk sin vilje gjennom. Hos dem var også Christian Frederik tiltenkt rollen som konge i et selvstendig Norge. Selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen og Johan Adler i spissen, gikk også inn for å gi kongen betydelig makt. Rettshistorikere mener imidlertid at Christian Frederik øvde liten personlig innflytelse over paragrafene i det som ble Grunnloven. I tillegg sørget hans støttespillere for at Stortinget ble utstyrt med betydelig politisk kompetanse. Kongen fikk bare utsettende veto i alminnelige lovsaker, og ingen innflytelse på endringer av paragrafer i Grunnloven. Unionspartiet, på rundt 30 av representantene på Riksforsamlingen, la ikke skjul på at målet deres var en union med Sverige, der Christian Frederik ikke var tiltenkt noen rolle. Dette skapte spenninger og utfordringer for prinsen og dem som støttet ham. Christian Frederik forstod at Norges eneste mulighet til å bestå som selvstendig stat ville være at en eller flere av stormaktene i kampen mot Napoleon ville gå fra løftene om at Norge skulle avstås til Sverige, og særlig håpet han på Englands støtte. Da det ble klart at han ikke ville få en slik stormaktsstøtte, innså han at Norges videre skjebne som selvstendig stat var avhengig av hvordan Karl Johan stilte seg. Dette forholdet kan være med på å forklare hans lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige sommeren 1814. Ved konvensjonen i Moss 14. august lovet så Christian Frederik å sammenkalle et overordentlig storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet, nedlegge kronen og forlate landet. Den 10. oktober frasa han seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark. Christian Frederik er blitt til dels sterkt kritisert, ikke minst i sin samtid, som en svak og ettergivende mann. Det bør likevel fremheves at han med sin opptreden hadde samlet folket og derved bidratt vesentlig til at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike. Man kan med rette si at først gjorde Christian Frederik nordmennene til redskap for sin politikk som gikk ut på å føre Norge tilbake til Danmark. Deretter ble Christian Frederik et viktig redskap for nordmennene i strevet etter å sikre Norge en fri forfatning og et konstitusjonelt monarki og selvstendighet. I denne rollen gikk også Christian Frederik inn i frivillig, og ble revet med at de krefter han selv hadde satt i gang. Christian Frederiks dagbøker og opptegnelser i årene 1799–1814 ble utgitt i 1943. Konge av Danmark I 1815 ble Christian Frederik utnevnt til guvernør og kommanderende general på Fyn. Forholdet til fetteren Frederik 6. var temmelig kjølig og Christian Frederik ble lenge holdt utenfor statsstyret. I 1831 fikk han imidlertid sete i statsrådet, og i 1839 etterfulgte han Frederik 6. som dansk konge under navnet Christian 8. Liberale kretser hadde håpet at han ville innføre en fri forfatning etter norsk mønster, men han avviste dette kravet, selv om han var sympatisk innstilt overfor den eldre liberalisme. Derimot gjennomførte han mange sosiale, administrative og finansielle reformer. Også forholdene i hertugdømmene gjorde Christians stilling vanskelig. Han ville motvirke en nærmere forening av Sønderjylland og Holsten, samtidig som han ville knytte monarkiet fast sammen. Men hans politikk her var preget av stadige engstelige hensyn, og kom til å bli ubesluttsom og usikker. I sine senere år hadde Christian planer om en mer liberal helstatsforfatning, men døde før den ble iverksatt. En statue av den unge kong Christian Frederik, utført av billedhuggeren Kristian Blystad, er satt opp foran Stortinget og ble avduket av dronning Margrethe av Danmark den 18. mai 2014. Les mer i Store norske leksikon Om Christian Frederik i Norsk biografisk leksikon 1814 – det selvstendige Norges fødsel Liste over Norges monarker Statsoverhoder i Danmark Eksterne lenker «Redningsmannen Christian Frederik» – Norgeshistorie.no Litteratur Dyrvik, Ståle & Ole Feldbæk: Aschehougs norgeshistorie, b. 7, 1996, isbn 82-03-22037-1, Finn boken Feldbæk, Ole: Danmark-Norge: 1380-1814, b. 4: Nærhed og adskillelse, 1998, isbn 87-500-3517-7, Finn boken Langslet, Lars Roar: Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48), 1998-99, 2 b., Finn boken Linvald, Axel: Kong Christian VIII : den unge Prins 1786-1813, 1943, Finn boken Linvald, Axel: Kong Christian VIII : Norges statholder 1813-1814, 1952, Finn boken Linvald, Axel: Kong Christian VIII : før Eidsvoldgrundloven, 1965, Finn boken Norge i 1814 : bibliografi (Nasjonalbiblioteket) Weibull, Jörgen: Carl Johan och Norge : 1810-1814, 1957, Finn boken

https://snl.no/skatt_p%C3%A5_bolig

2023-01-31

skatt på bolig

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Skatter og avgifter

Skatt på bolig er skatter og avgifter rettet mot boligeiere. I Norge skattlegges bolig på flere måter, blant annet i form av formuesskatt og kommunal eiendomsskatt. Også dokumentavgift ved eiendomskjøp er en skatt som treffer boliger.

Inntekter fra egen bolig er i stor utstrekning skattefrie. Fordelen ved å bo i egen bolig er skattefri etter at reglene om prosentligning av bolig ble opphevet i 2005.Gevinst ved salg av bolig er skattefri dersom selgeren har eid boligen i minst ett år og har bodd der i minst ett av de to siste årene. Dette gjelder også ved salg av bolig hvor deler av arealet har vært utleid dersom minst halvparten av boligen regnet etter utleieverdien er brukt som egen bolig.Utleieinntekter fra egen bolig er skattefrie der leieforholdet varer i 30 dager eller mer og eieren benytter minst halvparten av boligen selv, beregnet etter utleieverdien. Les mer i Store norske leksikon eiendomsskatt boliglån

https://snl.no/ammonitter_-_zoologi

2023-01-31

ammonitter (zoologi)

Store norske leksikon,Realfag,Paleontologi,Virvelløse dyr

Ammonoidea er en utdødd gruppe blekkspruter. De eldste fossilene stammer fra devonperioden (cirka 419–359 millioner år siden), og de nyeste fra slutten av kritt (cirka 66 millioner år siden). Størrelsen varierte fra én centimeter til 2,5 meter i diameter.

Beskrivelse Kroppen var dekket av et kalkskall, som regel spiralsnodd i et plan. Etter hvert som dyret vokste, ble skallet inndelt i et beboelseskammer og en serie av gassfylte kamre lenger bak som gjorde at blekkspruten kunne holde seg svevende i vannmassene på samme måte som den nålevende Nautilus. Disse kamrene ble avsnørt av skillevegger som hos ammonittene viser en stadig mer innviklet form. Denne utviklingen gikk raskt, og sammen med at de hadde stor utbredelse og stor diversitet, er dette grunnen til at ammonitter er gode ledefossiler.Størrelsen varierte fra 1 cm til 2,5 meter i diameter. Et viktig anatomisk trekk som skiller ammonittene fra andre skallbærende blekkspruter, er at sifon (en kanal som forbinder alle kamrene) ligger langs ytterkanten av skallet; hos nautiloideer ligger den midt i kroppen. Ammonittene utviklet også sterkere ytre skulptur (knotrer og ribber) enn de stort sett glatte nautiloideene. De hadde også ofte et lokk som kunne stenge skallåpningen. De ser ut til å være nærmere beslektet med tiarmede blekkspruter enn de er til Nautilus.De første ammonittene opptrer i devon, de siste i slutten av kritt. Ammonittene er meget viktige ledefossiler, særlig i mesozoikum. Triasperioden er delt inn i 32 biosoner, karakterisert ved hver sin ammonittart. Flere ganger, blant annet ved slutten av permtiden, døde nesten alle ammonittene ut, men de få som overlevde utviklet seg raskt til nye arter og slekter. Ammonitter i Norge I Norge er ammonitter kjent fra mesozoikum på Svalbard, og fra jura-krittlagene på Andøya, og fra kontinentalsokkelen. Systematikk Ammonittene er en underklasse i klassen Cephalopoda (blekkspruter). Les mer i Store norske leksikon blekkspruter fossile blekkspruter

https://snl.no/abelmoskusslekten

2023-01-31

abelmoskusslekten

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Kattostordenen,Kattostfamilien,Abelmoschus

Abelmoskusslekten er en planteslekt i kattostfamilien. Den omfatter om lag 15 ettårige eller flerårige arter, som har sine naturlige voksesteder i tropiske deler av Øst-Asia, Sørøst-Asia og nordlige Australia. Flere av artene dyrkes og brukes som grønnsaker, slik at de nå er utbredt i mange tropiske områder utenfor de opprinnelige voksestedene. Den mest kjent arten er trolig okra som hovedsakelig brukes som grønnsak.

Beskrivelse Artene er urter som kan bli opptil to meter høye. Bladene er opptil 40 centimeter lange og hånddelte med tre til sju lober. Blomstene er fire til åtte centimeter i diameter. Det er fem hvite eller gule kronblad som ofte har en rødlig eller purpurfarga flekk ved basis av kronbladene slik at blomsten blir tofarga; lysere ytre ring og mørkere indre. Frukten er en kapsel som kan bli opptil 20 centimeter lang og inneholder mange frø. Arter og bruk Artene i slekta dyrkes på grunn av sine mange anvendelser. Blader, røtter og frukter spises som grønnsaker, enten rå eller kokt. Frøene hos noen arter gir olje som brukes i matvare- og parfymeindustrien. Noen arter dyrkes som fiberplanter og noen som prydplanter.Den mest utbredte og kjente arten er okra (Abelmoschus esculentus) som dyrkes på grunn av frukten som brukes som grønnsak og fordi stenglene gir fibre.Abelmoskus (Abelmoschus moschatus) dyrkes også på grunn av bruk av frukter og blader som grønnsak, men også på grunn av frøenes aromatiske stoffer som har vært brukt som erstatning for moskus.Vestafrikansk okra (Abelmoschus caillei) dyrkes også fordi frukter og blader brukes som grønnsak.Aibika (Abelmoschus manihot) er en annen art som opprinnelig finnes i Sørøst-Asia og Nord-Australia og som dyrkes som grønnsak. Systematikk Det er faglig uenighet om hvorvidt de femten artene, som i dag utgjør abelmoskusslekten, skal utgjøre en egen slekt, eller om de skal plasseres i hibiskusslekten, Hibiscus. Les mer i Store norske leksikon kattostfamilien okra hibiskus

https://snl.no/delefilter

2023-01-31

delefilter

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Lydteknologi

Et delefilter er en elektronisk krets som skiller forskjellige frekvensområder i et elektrisk signal (vanligvis et lydsignal) fra hverandre.

De fleste delefiltre er passive, det vil si at de kun inneholder passive elektroniske komponenter som motstander, kondensatorer og spoler og ikke trenger strømforsyning. Et eksempel på et passivt delefilter finner vi i høyttalere hvor det kan være to eller flere høyttalerelementer (for eksempel bass ("woofer"), mellomtone og diskant ("tweeter")) spesielt laget for å gjengi et begrenset frekvensområde. Her splitter delefilteret lydsignalet slik at de riktige frekvensene kommer frem til hvert av høyttalerelementene.Delefiltre grupperes gjerne etter stigningen på frekvenskurvene i delefrekvensene (i dB/oktav) og omtales gjerne som 1.-, 2.- eller 3.-ordens delefiltre, for eksempel 6 dB/oktav (1.-ordens), 12 dB/oktav (2.-ordens). Høyere stigning krever mer kompliserte og kostbare delefiltre.Det finnes også aktive delefiltre der frekvensdelingen skjer elektronisk med aktive komponenter på småsignalnivå. Slike delefiltre gir mye bedre kontroll over delefrekvensene, kurvestigninger og så videre, og er alltid plassert mellom forforsterker og effektforsterker. Dette betyr at man må ha én effektforsterker for hvert høyttalerelement (eller gruppe av elementer), noe som gir kostbare lydanlegg. Les mer i Store norske leksikon høyttaler forsterker equalizer

https://snl.no/Nini_Roll_Anker

2023-01-31

Nini Roll Anker

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Norges litteratur 1900-1960

Nini Roll Anker var ein norsk forfattar med ein omfattande skjønnlitterær produksjon som viser eit stort samfunnsengasjement. Det same engasjementet viste ho òg i avisdebattar og gjennom verv i Norsk forfatterforening der ho mellom anna arbeidde for betre stipendordningar. Ho var ein viktig støttespelar for mange forfattarar og kunstnarar, både kollegialt og økonomisk.

Mellom hennar hovudverk er Benedicte Stendal (1909), Det svake kjønn (1915), Stampe-trilogien (1923–1927), Den som henger i en tråd (1935) og Kvinnen og den svarte fuglen (1945).I eit brev til Bjørnstjerne Bjørnson skreiv Nini Roll Anker i 1906: «For mig er det 3 ting, 3 vældige ting, som gjør livet værdt at leve: kjærlighed, kunst og arbeiderspørgsmaalet». Dette ser ut til å vera sant for henne og hennar forfattarvirke livet ut. Biografi Nini Roll Anker var fødd inn i ein embetsmannsfamilie i Molde i 1873. Saman med familien flytta ho til Kristiania i 1888. I 1892 gifta ho seg med godseigar Peter Martin Anker. Ho vart ein del av overklassen i Fredrikshald (i dag Halden), men hennar sosiale og politiske engasjement synte seg allereie året etter då ho vart valt til formann i Tistedalen Pikeforening, ein organisasjon for arbeidarkvinnene i bruksbyen. Kvinnenes arbeidstilhøve og -miljø i vart mellom hovudtematikkane i forteljingane Lil-Anna og andre (1906), som var Nini Roll Ankers debut under eige namn. Forteljingane, som skulle inspirera forfattaren Ragnhild Jølsen til å skriva novellesamlinga Brukshistorier året etter, fortel om maktstrukturar, utnytting, dårlege butilhøve og arbeidets pris på sagbruk, veveri og spinneri.Ektemannen, Peter M. Anker, hadde eigarinteresser i bruk som likna dei Roll Anker skildra. Dei vart skilt 1907. Roll Anker gifta seg med eksmannens fetter, ingeniør og båtbyggjar Johan August Anker i 1910. Dei levde saman på Vollen/Lillehaugen i Asker resten av livet. Roll Anker fekk aldri eigne born, og dette var ei sorg for henne, men ho hadde eit nært forhold til sine eigne søsken, og deira born. Systera Astrid, barndomsveninna Hanna Ræstad frå Molde og Sidsel Andresen, som hadde følgt Roll Anker heilt frå tida i Tistedalen, sat ved Nini Roll Ankers seng då ho døydde i 1942, knapt to år etter hennar store kjærleik, ektemannen Johan Anker.I 1910 vart Nini Roll Anker nestformann i Den Norske Forfatterforening. Ho hadde sentrale verv i fleire periodar fram til 1940, og jobba særleg med å betra norske forfattarars økonomiske kår og tok initiativ til ulike stipendordningar. Også privat var ho ei viktig kraft for norske kunstnarar og forfattarar i økonomiske, så vel som personlege, kriser. Forfattarkollega og kritikar Sigurd Hoel skriv: «Hennes samlede verker burde ha en rekke tilleggsbind, bøker der det sto på omslaget: Disse bøkene er blitt til, takket være hjelp i råd og dåd av Nini Roll Anker».I to periodar skreiv Roll Anker under pseudonym. Ho debuterte med I blinde i 1890 under pseudonymet Jo Nein. Vel etablert som forfattar gav ho i perioden mellom 1927 og 1930 ut tre romanar, Liv, livet og jeg, Vi skriver en roman og To ungdomsår, under pseudonymet Kåre P. Mange prøvde å finna fram til forfattaren som ein var overtydd om at var ein ung, lovande og mannleg skribent. For Nini Roll Anker vart pseudonym ein måte å sleppa unna lesaranes og kritikaranes forventningar og fordommar til hennar kjønn og klassebakgrunn. Realistiske miljøskildringar Saman med forfattarar som Sigrid Undset, Kristofer Uppdal og Olav Duun vert Nini Roll Ankers forfattarskap knytt til den litteraturhistoriske perioden som i norsk samanheng gjerne vert kalla nyrealisme, som er ein sentral tendens på fyrste halvdel av 1900-talet. Litteraturen er kjenneteikna av å vera både verkelegheitsnær og samfunnsengasjert. Til dømes vert arbeidarklassen no skildra i skjønnlitteraturen, slik Roll Anker gjer når ho gir plass til både bruksby- og husmannsmiljøet i Lil-Anna og andre (1906).Realistiske miljøskildringar vert ofte utgangspunkt og bakgrunn for ei drøfting av etiske spørsmål. Karakteren Tøger, i forteljinga «En af de gode – », syner at konflikten mellom modernitet og tradisjon kan føra individet inn i identitetskrise. Tøgers ukritiske lojalitet til bruket kan synast sterkare enn til familien, og som ein konsekvens av dette er hans tredje barn i ferd med å døy i deira trekkfulle og mørke brakke.Gjennom romanar, noveller og skodespel viser Roll Anker ei utprega interesse for einskildmenneske sin rett og høve til tanke- og handlefridom når ein er underlagt politiske og sosiale maktstrukturar i ulike samfunnsklassar, arbeidsfellesskap, i familierelasjonar og i religiøse kollektiv. Samfunnsengasjert Nini Roll Ankers samfunnsengasjement viser seg både i hennar rolle i organisasjons- og lokalliv og i tematikkane ho aktualiserer i avisinnlegg og skjønnlitteratur. Eit tydeleg eksempel er hennar diskusjon av pasifisme i Kvinna og den svarte fuglen (1945). Konsekvensar av krig er også på agendaen i skodespelet Kirken (1920/1921). Stykket er, som mykje av Roll Ankers litteratur, også klart religionskritisk. Religionskritikken i forfattarskapet knyter seg ofte til dobbelmoral og maktutøving, slik ein ser det i romanen Det svake kjønn (1915/1924).Nini Roll Ankers interesse for klassespørsmål er sterkt, ikkje berre skriv ho arbeidarlitteratur som synleggjer korleis det kapitalistiske samfunnets makt- og undertrykkingsmekanismar råkar arbeidarklassen, som Lil-Anna og andre (1906) og Den som henger i en tråd (1935). Roll Anker utforskar også for kva grenser ein kan oppleva at livet i borgarskap og embetsstand set for ein, slik Fru Castrups datter (1918) og den såkalla «Stampe-trilogien», som består av Huset i Søgaten (1923), I amtmannsgaarden (1925) og Under skraataket (1927), er gode døme på. Aktualiseringa av klasseproblematikk, arbeidar- og kvinnesak opnar alltid for spørsmål som knyter seg til den einskildes juridiske rettar, familierelasjonar, seksualitet og kjærleik i Roll Ankers tekstar.Forfattarskapets openbare og gjennomgåande interesse for underordna og undertrykte individs og gruppers vilkår er nok også grunnen til at Roll Ankers forfattarskap særleg vart løfta fram att av litteraturforskarar på 1970-talet. Romanen Det svake kjøn (1915) har ein klar religionskritisk brodd, og vert av mange rekna som Roll Ankers hovudverk. Konflikten mellom modernitet og tradisjon viser seg i hovudpersonen Veronica Maimanns val av ektemann. Ho gifter seg med den konservative og fanatiske presten Augustin Vargen, etter at ho i ungdomen var trulova med ein radikal medisinstudent. Veronica opplever å verta både åndeleg, emosjonelt og sanseleg forført av Vargen og hans autoritet. Ho forvekslar erotisk drift og lyst med kjærleik. Fordi Veronica er sårbar, då ho trur ho vert svike av ungdomskjærasten og ho mister mora, maktar ho ikkje gjennomskoda den makta presten har over henne.Tre gonger føder Veronica dødfødte born. Vargen lurer henne til å delta i ein gamal tradisjon, «mødres introduksjon», ei reinsingsøving barselskvinner måtte gjennom før dei kunne delta på ordinære gudstenester. Veronica set seg i mot dette fordi ho opplever det som ei forakt for kvinners seksualitet. Seinare døyr ho i si tredje barselsseng, med både ungdomskjærasten og presten ved si side, utan at nokon av mennene kan redda henne. Ho har då, for seint, gjennomskoda Vargens manglande anerkjenning av og kjærleik til henne.Romanen, som kom ut i forkorta utgåve i 1924, er ei kompleks framstilling av Veronica og hennar val og valmogelegheiter, og viser korleis ho inngår i ulike fellesskap som avgrensar inn tenke- og handlefridomen hennar. Kvinners situasjon, sosiale normer og juridiske rettar står også sentralt i arbeidarromanen Den som henger i en tråd frå 1935. Romanen fortel om uorganiserte arbeidarkvinners vilkår på ein konfeksjonsfabrikk i ein norsk småby. Romanen kan seiast å vera typisk for Roll Ankers forfattarskap, og viser seg maktkritisk i måten den tek opp kvinne- og arbeidarsak.Indirekte spør romanen kvifor ei arbeidarkvinne opplever det som tvingande nødvendig å avslutta sitt utanomekteskapelege svangerskap. Romanen synleggjer også konsekvensane av at abort var ulovleg og straffbart i samtida. Den som henger i en tråd viser at det er ein nær samanheng mellom klassetilhøyrsle og måten kvinners seksualitet vert vurdert og erfart.Hovudpersonen, den flinke arbeidaren Karen Anna, hever seg over dei andre fabrikkarbeidarane fordi ho trur ho har slektsgreiner tilbake til Olav den Heilage. Når sjølvbedraget, som har blitt reprodusert av mora, vert avslørt for henne, identifiserer Karen Anna seg straks med kollegaane på fabrikken. Ho går i front for at dei bør organisera seg og krevja betre lønns- og arbeidstilhøve, og ho tek til orde for streik. Arbeidaragitatoren Randem sin tale har same effekt på Karen Anna, som predikanten har på kyrkjelyden, dei vert entusiastiske og oppslukt. Slik minner romanen om at det er viktig at individet vernar om si eiga evne til å tenkja kritisk, uansett kva fellesskap ein er ein del av. I romanens avsluttande scene trer Karen Anna ut av fellesskapet når ho forlèt fabrikken saman med berre ei anna fabrikkveninne, ingen andre vågar å streika.Romanen viser både at kvinnene på fabrikken vil vera sterkare om dei står saman, men synleggjer også at arbeidarfellesskapet kan vera utfordrande for den einskilde. Les meir i Store norske leksikon Nini Roll Anker i Norsk biografisk leksikon Norges litteraturhistorie Eksterne lenker Les bøker av Nini Roll Anker i Nasjonalbiblioteket Bibliografi I blinde, 1898. Under pseudonym: Jo Nein. Roman Lil-Anna og andre, 1906. Novellesamling /forteljingar Benedicte Stendal, 1909. (kom i revidert versjon i 1926). Roman Per Haukeberg, 1910. Roman De vaabenløse, 1912. Novellesamling Det svake kjønn, 1915 (kom ut i omarbeida og forkorta utgåve i 1924). Roman Fru Castrups datter. 1918. Roman Kirken, 1921. Skodespel Komedien, 1923. Skodespel Huset i Søgaten, 1923. Roman Kvindesind, 1924. Novellesamling Piken, 1925. Skodespel I Amtmandsgaarden, 1925. Roman Under skraataket, 1927. Roman Liv, livet og jeg, 1927. Under pseudonym: Kåre P. Roman Prisoppgaven, 1928. Roman Vi skriver en roman, 1930. Under pseudonym: Kåre P. Roman To ungdomsår, 1930. Under pseudonym: Kåre P. Roman Enken, 1932. Roman Elling Torsens hjem, 1934. Roman På ærens mark, 1934. Skodespel Den som henger i en tråd, 1935. Roman På egen grunn, 1936. Roman Små avsløringer, 1937. Novellesamling Bak Munkeruds fasade, 1938. Roman Kvinnen og den svarte fuglen, 1945. Roman (gitt ut posthumt) Min venn Sigrid Undset, 1946. Portrettbok/erindringsbok (gitt ut posthumt) Litteratur Björkman, Ingrid: Nini Roll Ankers Stampetrilogi, 1980 Engelstad, Irene m.fl., red.: Norsk kvinnelitteraturhistorie, b. 2, 1989 Iversen, Irene: “En mistenkelig realist. Nini Roll Anker” i Engelstad m.fl.: Norsk kvinnelitteraturhistorie, b. 2, 1989, 153-161 Kielland, Eugenia: Fem essays om moderne norsk litteratur, 1929, 159–88 Kielland, Eugenia: Nini Roll Anker i liv og arbeid, 1948 Kjølholdt-Guttormsen, Egil: Nini Roll Anker i Fredrikshald 1892–1907, 1996 Knudsen, Marianne Koch: "'Utilfredse skal vi være for å kunne kjempe'" i Bonnevie, Mai Bente m.fl.: Et annet språk, 1977, 116–35 Lorenz, Astrid: “Nini Roll Anker og arbeiderkvinnene i novellesamlingen Lil-Anna og andre” i Andersen, Bjørnhovde et.al. Arbeiderklassekvinner i litteraturen. 1982, 70-85 Lorenz, Astrid og Rønning, Anne Birgitte: ”Patriarkatskritisk og livstro. Om Nini Roll Anker” i Jensen (red.) Nordisk kvindelitteraturhistorie 3. Vide verden 1900-1960. 1996, 212-217 Mathisen, Ingrid Nestås: ”’Men bruget var hans alt’ Identifikasjon og kropp i Nini Roll Ankers bruksbyforteljingar Lil-Anna og andre” i Diesen, Karlsen, Stengrundet (red): Stempelslag. Lesninger i nordisk politisk litteratur. 2016, 93-114 Vigeland, Gerd Synnøve: ”Sjølrealiseing eller klassesolidaritet?” i Gjernes, Svensen og Terjesen. Red. Hvem eier drømmen din? 1983, 55-72 Wahlgren, Barbro: Att tjäna livet. En studie I Nini Roll Ankers romancer. 1975 Ørjasæter, Tordis & Jo Ørjasæter: Nini Roll Anker : en kvinne i tiden, 2000

https://snl.no/Bug%C3%B8yfjord

2023-01-31

Bugøyfjord

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Troms og Finnmark,Sør-Varanger

Bugøyfjord er ei grend innerst i Bugøyfjorden, som er en arm av Varangerfjorden i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke.

I gamle dager var Bugøyfjord markedsplass for samer, finner og nordmenn. Det var et av de første stedene som ble brent under den tyske retretten i 1944.Den samiske kunstneren John Savio vokste opp her. Et monument over ham, utført av billedhuggeren Tore Engen som en stor sjamanhammer, ble reist her i 2004. Navn Navnet er trolig avledet av samisk buoðgi, 'noe som kan skimtes'. Les mer i Store norske leksikon Sør-Varanger Troms og Finnmark Varangerfjorden John Savio

https://snl.no/effektiv_kjerneladning

2023-01-31

effektiv kjerneladning

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemi

Effektiv kjerneladning er den kjerneladningen i et atom som «oppfattes» av det ytterste elektronet i atomet. Effektiv kjerneladning er gitt ved forskjellen mellom virkelig kjerneladning og skjerming fra de andre elektronene. Symbolet for effektiv kjerneladning er Zeff.

Et elektron i ytterste skall gir en skjerming som tilsvarer ca. 0,35 elektroner. Det vil si at når atomnummeret øker med 1 under oppfyllingen av et skall, vil effektiv kjerneladning øke med ca. 0,65.Økt effektiv kjerneladning gjør at atomene trekker elektronene tettere inn til kjernen. Atomene blir dermed mindre, og elektronegativiteten, ioniseringsenergien og elektronaffiniteten stiger. Effektiv kjerneladning er derfor en av de viktigste faktorene for å forklare forskjellene mellom grunnstoffene og hovedtrekkene i grunnstoffenes periodesystem. Les mer i Store norske leksikon kjemi atom

https://snl.no/Edward_Elgar

2023-01-31

Edward Elgar

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet

Edward Elgar var en engelsk komponist, en av Englands aller fremste. Flere av hans verk hører til standardverkene innen det klassiske repertoaret. Elgar regnes som den største engelske komponist etter Henry Purcell. Gjennom Promenadekonsertene som hvert år gis i Albert Hall i London, har Elgars «Pomp and Circumstance March No. 1 in D» kommet til å bli en av musikklitteraturens aller mest kjente komposisjoner.

Elgar hadde en på flere måter mangesidig musikalsk bakgrunn. Hans far var organist og fiolinist; i tillegg hadde han en musikkforretning samt var pianostemmer. I sin fars forretning lærte Elgar å spille flere instrumenter, fremfor alt hadde han interesse for fiolin i tillegg til orgel, og fikk rettledning i begge instrumentene av sin far. Men som komponist må Elgar likevel regnes som autodidakt. Han leste kontrapunkt og harmonilære ved å studere tidens lærebøker i tillegg til et nitid studium av andre komponisters verk. Han ble en utmerket fiolinist, og fikk mye å gjøre i lokale amatørorkestre i Worcester-området. For disse komponerte han også mindre musikkstykker. De tidligste verkene Den første komposisjonen som ble lagt merke til, var «Sérénade Mauresque», uroppført i Birmingham i 1883. Deretter fulgte «Sevillana», som ble fremført i London i 1884. Det første verket som gir en anelse om Elgars modne stil, er konsertouverturen «Froissart» komponert 1890. Mellom 1892 og 1898 fulgte så flere verk der han viser større grad av ambisjon enn tidligere. Han lot seg tydelig inspirere av de mange fremragende korselskapene som fantes i de nordlige og midtre deler av England. Resultatet ble kantater som «King Olaf» op. 30 (1896) og «Caractacus» op. 35 (1898) begge for soli, blandet kor og orkester. Ved disse verkene og flere andre fra denne tiden økte Elgars berømmelse utenfor nærmiljøet rundt Worcestershire. Utviklingen som komponist viste samtidig tydelige fremskritt. Gjennombruddet I 1899, 42 år gammel, kom hans gjennombrudd. Det skjedde med det som er blitt karakterisert som et mesterverk, «Enigma Variations» for orkester op. 36. Elgar sendte partituret til dirigenten, Hans Richter, som uroppførte verket i London samme år. Året etter fulgte «The dream of Gerontius» for soli, kor og orkester op. 38. Uroppførelsen med Hans Richter som dirigent ble ingen umiddelbar suksess. Etter alt å dømme var dette forårsaket av for kort prøvetid. Imidlertid ble verket fremført i Düsseldorf både i 1901 og 1902. Etter disse oppførelsene var det klart at man her stod overfor en av engelsk musikks mest betydelige komposisjoner.Til kroningen av Edward VII i 1902 omarbeidet Elgar sin «Pomp and Circumstance March No. 1 in D» til en ode for kor og orkester med en tekst som begynner med ordene «Land of hope and glory». Resultatet ble at Storbritannia nå fikk en uoffisiell andre nasjonalsang. Man kan heller ikke utelukke at denne komposisjonen og den berømmelse som marsjen mer eller mindre øyeblikkelig oppnådde, var medvirkende til at Elgar ble adlet to år senere, i 1904. På høyden av sin karriere Frem til utbruddet av første verdenskrig viste Elgar en betydelig produktivitet, og ble snart regnet som sin tids fremste britiske komponist. Årsaken til dette er å finne i en rekke større verk – oratoriene «The Apostles» op. 49 (1903) og «The Kingdom» op. 51 (1906), konsertouverturen «In the south» op. 50 (1904), «Introduction and Allegro for Strings» op. 47 (1905), symfoni nr. 1 i Ass-dur op. 55 (1908), konsert for fiolin og orkester op. 61 (1910), symfoni nr. 2 i Ess-dur op. 63 (1911) og «The Music Makers» op. 69 (1912) samt den symfoniske studien «Falstaff» op. 68 (1913). Under første verdenskrig kom det flere patriotiske verk fra Elgars hånd. Mest kjent og med et dypere innhold enn de andre fra krigstiden er «The Spirit of England» op. 80 komponert 1915–17 for soli, kor og orkester til dikt av Laurence Binyon.I de to årene som fulgte etter verdenskrigen skapte Elgar tre meget betydelige kammermusikkverk: sonate for fiolin og klaver i e-moll op. 82, strykekvartett i e-moll op. 83 og klaverkvintett i a-moll op. 84. Det må være korrekt å si at Elgar kronte sin komponistkarriere med enda et mesterverk, cellokonserten i e-moll op. 85. Bare to arrangementer, et verk av Bach 1921–22 og ett av Händel 1923 samt hans aller siste komposisjon, «The Severn Suite» for brass-band op. 87 fra 1930, kom etter den berømte cellokonserten. Elgars musikalske bakgrunn og stil Etter gjennombruddet rundt århundreskiftet ble Elgar regnet blant sin tids fremste komponister – ikke bare i England. Han hade fått et navn langt utenfor Englands grenser. Dirigenten Hans Richter, fiolinisten Adolph Brodsky, komponisten Richard Strauss, fiolinisten Fritz Kreisler – som Elgar tilegnet fiolinkonserten, pianisten og komponisten Ferruccio Busoni, Jean Sibelius, Vaughan Williams og Igor Stravinsky – alle disse beundret Elgar.Elgars harmoniske tonespråk plasserer ham i den europeiske 1800-tallsmusikken slik man finner den hos Franz Liszt, Anton Rubinstein, Johannes Brahms og Richard Wagner. Dette var også årsaken til at Elgars storhet først ble lagt merke til blant tyske musikere. Til dette kommer at Elgar tydelig er påvirket av Georg Friedrich Händel – først og fremst av det rikholdige innholdet i Händels verk for strykere. Elgars største ideal var Robert Schumann. Til dette kommer de russiske og franske orkesterskolenes følsomhet og glimrende orkestreringskunst.Det fins i Elgars kunst en fengslende dobbelthet – på den ene siden det utadvendte, på den andre siden det innesluttede og nærmeste grublende. Dette kommer tydelig til uttrykk i hans musikk. I hans beste verk viser den elgarske dobbeltheten seg tydelig – det lengselsfulle, innesluttede og poetiske i kontrast til en enorm frodighet sammen med overveldende og sprudlende gledesutbrudd. Den innadvendte siden ved Elgars musikk er særlig tydelig i verkene fra tiden etter første verdenskrig.Symfoniene og konsertene viser et overdådig og mangeartet melodi-innhold som utnyttes med genial dyktighet. Hans metode synes å være en symfonisk konstruksjon som tar for seg små, melodiske motiver, men som samtidig klarer å gi musikken en sterk, organisk indre sammenheng.Foruten at han ble adlet i 1904, ble han «Master of the King’s Musick» i 1924 og baron i 1931. Verk i utvalg «Froissart», konsertouverture, op. 19 (1890) «Serenade for Strings», op. 20 (1888–92) «The Enigma Variations», op. 36 (1899) «Cockaigne (in London Town)», konsertouverture, op. 40 (1900–01) «Pomp and Circumstances Marches», fem marsjer, op. 39 (1901–30) «In the South (Alassio)», konsertouverture, op. 50 (1903–04) «Introduction and Allegro for Strings», op. 47 (1904–05) «The Wand of Youth», suite nr. 1 og 2, op. 1a og b (1867–71, rev. 1907–08) Symfoni nr. 1 i Ass-dur, op. 55 (1907–08) Konsert for fiolin og orkester i h-moll, op. 61 (1909–10) Romanse for fagott og orkester, op. 62 (1910) Symfoni nr 2 i Ess-dur, op. 63 (1909–11) «Falstaff», symfonisk studie, op. 68 (1913) Konsert for cello og orkester i e-moll, op. 85 (1918–19) «The Severn Suite», op. 87 (1930) «The Black Knight», for kor og orkester, op. 25 (1889–92) «The Light of Life (Lux Christi)», oratorium for soli, kor og orkester, op. 29 (1896) «Scenes from the Saga of King Olaf», kantate for soli, kor og orkester, op. 30 (1896) «Caractacus», kantate for soli, kor og orkester, op. 35 (1897–98) «The Dream of Gerontius» for soli, kor og orkester, op. 38 (1899–1900) «The Apostles», oratorium for soli, kor og orkester, op. 49 (1902–03) «The Kingdom», oratorium for soli, kor og orkester, op. 51 (1901–06) «The Music Makers», ode for alt eller mezzosopran, kor og orkester, op. 69 (1912) «The Wind at Dawn», til tekst av Alice Roberts (1888) «Sea Pictures» (fem sanger for alt), op. 37. (1897–99) «Land of Hope and Glory», til tekst av Arthur Christopher Benson (1902) «O Happy Eyes», SATB a cappella, til tekst av Alice Elgar, op. 18 nr. 1 (1890) «My Love Dwelt in a Northern Land», SATB a cappella, til tekst av Andrew Lang (1890) «The Snow», SSA, 2 violiner og piano, til tekst av Alice Elgar, op. 26 nr. 1 (1894) «Go, Song of Mine», SSAATB a cappella, til tekst av Guido Cavalcanti, op. 57 (1909) «The Shower and The Fountain», SATB a cappella, til tekst av Henry Vaughan, op. 71 nr. 1 og 2 (1914) Tre motetter, op. 2: «Ave verum corpus», «Ave Maria» og «Ave Maris Stella» (1887) «Te Deum and Benedictus», op. 34 (1897) «Romance» for fiolin og piano, op. 1 (1878) «Salut d'Amour» for fiolin og piano, op. 12 (1888) «Chanson de Nuit» og «Chanson de Matin» for fiolin og piano, op. 15 nr. 1 og 2 (1897/1899). Sonate for fiolin og klaver i e-moll, op. 82 (1918) Strykekvartett i e-moll, op. 83 (1918) Klaverkvintett i a-moll, op. 84 (1918–19) Sonate i G-dur, op. 28 Filmer med Elgars musikk Flere filmregissører og produsenter har benyttet Elgars musikk i sine filmer. Noen av de mest kjente filmene er A Clockwork Orange, Schindlers liste, Forrest Gump, Elizabeth, og Tinker, Tailor, Soldier, Spy. Litteratur Maine, Basil: «Elgar, his Life and Works» (1933) Reed, W.H.: «Elgar» (1933) Moore, Jerrold N.: «Edward Elgar: a Creative Life» (1984)

https://snl.no/Broen_over_Kwai

2023-01-31

Broen over Kwai

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Europeisk film og TV,Europeiske filmer og tv-serier

Broen over Kwai er en britisk spillefilm (1957) i regi av David Lean, med manus av Carl Foreman og Michael Wilson, etter Pierre Boulles roman.

Hovedrollene spilles av William Holden, Alec Guinness, Sessue Hayakawa og Jack Hawkins. Handlingen er lagt til Burma (i dag Myanmar) under andre verdenskrig, hvor britiske krigsfanger bygger en jernbanebro for japanerne.Filmen vant syv Oscar-priser, blant annet for beste film, regi, mannlige hovedrolle (Guinness), foto (Jack Hildyard) og musikk (Malcolm Arnold). I tillegg ble den hedret med hele fire Bafta-priser og tre Golden Globes.Filmens bruk av Kenneth J. Alfords marsj Colonel Bogey (1914) gjorde denne til en slager. Les mer i Store norske leksikon David Lean filmens historie

https://snl.no/Rolf_Brahde

2023-01-31

Rolf Brahde

Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Astronomi,Personer innen astronomi

Rolf Brahde var en norsk astronom. Han hadde blant annet ansvaret for utbyggingen av Oslo solobservatorium på Harestua. Brahdes viktigste arbeid var innenfor astronomisk instrumentering, databehandling og tidevannsberegninger.

Brahde var astronom og observator ved Universitetet i Oslo fra 1949, og professor i 1988–1989.Brahde har publisert en rekke populærvitenskapelige artikler, avhandlinger og bøker, blant annet tabellverket Solas stilling i Norge (1970) som gir Solens daglige og årlige bevegelse på himmelen for 204 steder i Norge. Brahde beregnet Almanakk for Norge i 1967–1991. Les mer i Store norske leksikon Institutt for teoretisk astrofysikk Solen Rolf Brahde i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/cyanamid

2023-01-31

cyanamid

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Uorganisk kjemi

Cyanamid er en kjemisk forbindelse av karbon, hydrogen og nitrogen. Strukturformelen til cyanamid er H2N-C≡N.

Kjemisk sett er cyanamid amidet til cyansyre, HO-C≡N. Fremstilling Cyanamid fremstilles ved å lede karbondioksid inn i en løsning av kalsiumcyanamid i vann, som illustrert i følgende reaksjonsligning:HNCN–(aq) + CO2(g) + H2O(l) → H2NCN(aq) + HCO3–(aq) Egenskaper Cyanamid er fargeløst, krystallinsk og meget hygroskopisk. Det løser seg lett i vann, alkohol og eter. Kalsiumcyanamid Dersom man erstatter de to hydrogenatomene i cyanamid med kationer, får man et cyanamidsalt. Det viktigste cyanamidsaltet er kalsiumcyanamid, CaNCN.I cyanamidprosessen, som er en kjemisk prosess utviklet av Adolf Frank i Tyskland og Italia i 1905, varmes kalsiumkarbid, CaC2, opp til ca. 1050 °C i en nitrogenatmosfære:CaC2(s) + N2(g) → CaNCN(s) + C(s)Rent kalsiumcyanamid er fargeløst, men på grunn av tilstedeværende karbon er det tekniske produktet gråsvart. Blandingen går under handelsbetegnelsen Cyanamid, tidligere kalt kalkkvelstoff.I saltsur løsning omdannes cyanamid til urea, (NH2)2CO. Bruk Cyanamid blir brukt til fremstilling av den dimere forbindelsen dicyandiamid, H2NC(NH)NHCN, som igjen blir brukt til å lage melamin og flere andre teknisk viktige produkter. Dicyandiamid er et hvitt krystallinsk stoff med smeltepunkt 205 °C. Det fremstilles teknisk direkte av kalsiumcyanamid/karbonblandingen ved behandling med vann og innledning av karbondioksid. Både teknisk cyanamid og dicyandiamid ble frem til 2002 fremstilt i Norge av Odda Smelteverk A/S, Odda. Les mer i Store norske leksikon amider

https://snl.no/Ecuador

2023-01-31

Ecuador

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Sør-Amerika,Ecuadors historie,Ecuadors samtidshistorie

Ecuador er en republikk i nordvestlige del av Sør-Amerika, ved ekvator. Den grenser til Colombia i nord, til Peru i sør og øst og til Stillehavet i vest. Galápagosøyene i Stillehavet om lag 1000 kilometer fra fastlandet er også en del av Ecuador.

Andesfjellene strekker seg på tvers fra nord til sør i to parallelle fjellkjeder. Øst for Andesfjellene finnes store arealer tropisk urskog som utgjør deler av Amazonas-området, og vest for høyfjellene ligger landets kystsone.Ecuador ble opprettet som egen stat i 1830 etter oppløsningen av Stor-Colombia, som foruten Ecuador bestod av dagens Colombia, Venezuela og Panama. Navnet Ecuador ble valgt ut fra landets geografiske plassering langs ekvator. Da spanjolene begynte erobringen av området i 1531, var det en del av Inkariket. Spor etter menneskelig aktivitet finner man så langt tilbake som 8000–11 000 år før vår tidsregning.I den ecuadorianske grunnloven beskrives Ecuador som en flerkulturell og flernasjonal stat, og befolkningen består av ulike etnisiteter og flere urfolksminoriteter. Viktigste næringsveier er landbruk og oljeutvinning. President siden 24. mai 2017 er Lenín Moreno. Geografi og miljø Ecuadors fastland deles naturlig i tre deler. Kysten og lavlandet i vest (La Costa), høylandet som befinner seg i Andesfjellkjeden (La Sierra) og det lavereliggende området i øst som også omfatter Ecuadors del av Amazonas-regnskogen (El Oriente). Galápagosøyene utgjør en fjerde geografisk del.Disse ulike regionene byr på betydelige forskjeller i klima og miljø. Amazonas er kjent for å ha det største artsmangfoldet i verden, og i de tropiske regnskogsområdene i Ecuador finnes det betydelige olje- og mineralforekomster i undergrunnen. Artsmangfold og naturmiljø som også er hjem for flere urfolk trues i dag av oljeproduksjon og gruvedrift.Høylandet består av fjellkjeder med noen av verdens høyeste fjelltopper og mellom disse daler med svært gunstig klima for jord- og kvegbruk. De brede dalene preges i dag av industrielt og delvis eksportrettet jordbruk. Småbønder står for dyrkingen i dalsidene opp mot høyfjellet, og de benytter seg av avanserte tradisjonelle vanningssystemer. De høyestliggende områdene i Andes kalles paramo (høyslette). Paramoen brukes som beitemark for husdyr, og dette er også livsviktige nedslags- og oppsamlingsområder for regn og smeltevann fra isbreene.I overgangene mellom høyland og regnskog mot øst og høyland og kyst mot vest, i de såkalte montaña-områdene, danner de mange høydeforskjellene en lang rekke mikroklimaer. Disse er opphav til et særlig stort artsmangfold. Høydeforskjellene i montaña-områdene danner også grunnlag for vannfall og fosser som i stadig økende grad utvinnes til vannkraft. Kystområdene i Ecuador er preget av intensiv fruktdyrking på store plantasjer, og av oppdrettsnæring i kystsonen. Særlig oppdrett av reker er i dag i ferd med å utradere viktige områder med mangroveskog. I de nordlige kystområdene pågår det en dramatisk avskoging som følge av illegale tømmerdrift.Galápagosøyene utmerker seg ved sitt unike plante- og dyreliv som har oppstått som følge av øyenes totale isolasjon fra fastlandet. Landets myndigheter regulerer turismen til øyene som i dag er så omfattende at den truer flere sårbare og unike økosystemer. Les mer om Ecuadors geografi, Planteliv i Ecuador og Dyreliv i Ecuador. Folk og samfunn En tredjedel av Ecuadors over 17 millioner innbyggere bor i de to største byene, Guayaquil og Quito. Det er en vedvarende tendens at folk fra landsbygda flytter til urbane strøk. I tillegg til den jevne tilstrømmingen av folk til de to største byene, er det de nordlige kystområdene som urbaniseres raskest. Etnisk tilhørighet i Ecuador baserer seg på selvtilskrevet identitet. Under den siste folketellingen i 2010 åpnet Statens Institutt for Statistikk og Folketellinger (INEC) for at befolkningen selv valgte tilhørighet. Flertallet, mer enn 70 prosent, definerte seg som mestiser, mens resten av befolkningen identifiserte seg som henholdsvis amerikanske urfolk, afroecuadorianere, montubios og hvite.Det er store økonomiske forskjeller i landet, men inntektsforskjellene har jevnet seg ut i løpet av de siste ti årene. I 2017 var Gini-koeffisienten på omtrent 0,45. En studie fra 2010 antyder at 20 prosent av de rikeste husholdningene kontrollerer 70 prosent av Ecuadors materielle og finansielle verdier. Ifølge Verdensbanken var rundt 23 prosent av befolkningen fattige i 2017, det vil si at de levde på under 5,5 amerikanske dollar per dag. Under regjeringene til president Rafael Correa i perioden 2007–2017 var fattigdomsbekjempelse prioritert nasjonal politikk, sammen med en storstilt satsing på å utbedre offentlig utdanning og helsevesen. I denne perioden gikk inntektsforskjellene betydelig ned (fra en Gini-koeffisient på 0,53 i 2007 til 0,45 i 2017).Urfolksbevegelsen i Ecuador har spilt en viktig rolle i ecuadoriansk samfunn og politikk siden begynnelsen av 1990-tallet. Som sentral sivilsamfunnsaktør med den nasjonale organisasjonen CONAIE i spissen, har de øvet press på landets myndigheter og påvirket nasjonal politikkutforming. Virkemidlene spenner fra ulike former for sivil ulydighet, politisk organisasjonsarbeid og til strategisk alliansebygging med politiske partier. De viktigste kampsakene har vært bevaring av språk og kulturell egenart, rettigheter til jord, vann og skog og motstand mot miljøødeleggende naturressursutnytting; særlig i Amazonas regnskog. Urfolksorganisasjoner og -ledere spilte en viktig rolle i arbeidet med å utforme en ny grunnlov i 2008. Et av prinsippene som ble grunnlovsfestet var at naturen har egne rettigheter.Den dominerende religionen er katolsk kristendom. Den katolske kirken har en sterk stilling i landet, men stat og kirke har vært atskilt siden begynnelsen av 1900-tallet. Det er en økende oppslutning om evangelisk kristendom.Spansk er det offisielle språket. I tillegg er det en rekke språk som snakkes av urfolk, med quechua (dialektformen kichwa i Ecuador) som det mest utbredte. Les mer om Ecuadors befolkning, Skole og utdanning i Ecuador, Massemedier i Ecuador, Ecuadors litteratur, Kunst i Ecuador og Musikk i Ecuador. Stat og styresett Ecuador er en demokratisk enhetsrepublikk der presidenten er øverste statsoverhode. Allmenn stemmerett for alle borgere over 18 år ble først innført i 1979. Landets styresett består av en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt, samt et nasjonalt råd som overvåker valgene, og et nasjonalt kontrollorgan for offentlig virksomhet og korrupsjon.Den utøvende makt er lagt til den folkevalgte presidenten og hans regjering. Nasjonalforsamlingen utgjør den lovgivende makt og består av 137 representanter. Både president og representanter til Nasjonalforsamlingen blir valgt for fire år av gangen.Ecuadors styresett har i store perioder vært preget av ustabilitet. Siden uavhengigheten i 1830 har landet hatt 20 grunnlover, den siste ble innført i 2008. Regime- og presidentskifter har vært hyppige, men i perioden 2007–2017 ble landet styrt av én president, Rafael Correa. Dette er den lengste sammenhengende perioden en president har sittet ved makten i Ecuador.Ecuador er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken; for øvrig av blant annet Organisasjonen av amerikanske stater og den latinamerikanske handelsorganisasjonen ALADI. Ecuador har med unntak av perioden 1992–2007 vært medlem av OPEC siden 1973. Les mer om Ecuadors politiske system og Ecuadors forsvar. Økonomi og næringsliv Ecuadors brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger var 11 410 amerikanske dollar i 2018. I henhold til Verdensbankens rangering kan det klassifiseres som et mellominntektsland. Den nasjonale valutaen er amerikanske dollar.Oljeutvinning har utgjort Ecuadors økonomiske ryggrad siden 1972, og olje er landets viktigste eksportprodukt. Eksporten består hovedsakelig av råolje. Egen produksjon av videreutviklede oljeprodukter som bensin, diesel og naturgass er ikke tilstrekkelig til å dekke landets eget konsum. Ecuador leverer årlig cirka 0,5 prosent av verdens totale oljeforbruk.Ecuador er også en stor eksportør av fødevarer; særlig reker, bananer, prosesserte fiskeprodukter og kakao, og i tillegg blomster. Utvinning av mineraler utgjør fortsatt en liten del av samlet eksport, men er i rask vekst. Annen industriell virksomhet i landet retter seg hovedsakelig mot et nasjonalt marked, særlig tekstilmanufaktur og prosesserte fødevarer.Ecuadors viktigste handelspartner er USA, om enn i synkende grad. De siste årene har den ecuadorianske regjeringen inngått flere viktige sør-sør samarbeidsavtaler. Kinesiske selskaper har gått tungt inn med investeringer i olje-, mineral- og energisektoren. Russiske selskaper investerer også i energisektoren, og særlig innen vannkraftutbygging. Ecuador har en betydelig gjeld til Kina som skal tilbakebetales i form av oljeleveranser. Les mer om Økonomi og næringsliv i Ecuador og Mynt, mål og vekt i Ecuador. Historie Det landområdet som i dag er Ecuador, utgjorde på 1400-tallet den nordligste og sist inkluderte delen av det gamle Inkariket. Området befant seg i utkanten av inkaimperiet, og besto av jordbrukssamfunn som var knyttet sammen av utstrakt byttehandel og utveksling av produkter mellom økologiske nisjer på ulike høydenivåer i landskapet, fra de høytliggende slettene (páramos) og ned til tropisk regnskog i lavtliggende strøk. De spanske erobrerne, conquistadores, under ledelse av Francisco Pizarro tok disse områdene i besittelse i perioden 1531–1533, og den spanske kronen innlemmet dem i visekongedømmet av Peru.Som ledd i innføringen av katolisismen igangsatte spanjolene en storstilt kampanje for å ødelegge de opprinnelige befolkningenes religiøse symboler og steder. Nye byer ble anlagt, og den rurale befolkningen ble samlet i egne lokalsamfunn. Samfunnet ble delt inn i to atskilte «republikker»; byene, befolket av spanske etterkommere og kreoler, og de omkringliggende jordbruksområdene, bebodd av de opprinnelige befolkningene og administrert av en ny jordeiende elite – haciendaeierne.Den nye koloniale merkantilistiske økonomien hadde to hovedpilarer, jordbruk og tekstilproduksjon, og baserte seg på tvangsarbeid og andre former for utbytting av lokal arbeidskraft. Som følge av de endringene som kolonialiseringen av det nordlige Andes førte med seg, utviklet kichwa seg til å bli et fellesspråk for etterkommere av de opprinnelige befolkningene.Ecuador ble en selvstendig republikk i 1830. Landet ble i dette og det påfølgende århundret styrt av to rivaliserende politiske tendenser; en konservativ og en liberal, som skiftes om å ha makten. I andre halvdel av 1800-tallet forsøkte en konservativ regjering å opprette en katolsk nasjon i Ecuador. På begynnelsen av 1900-tallet gjennomgikk landet derimot en omfattende sekularisering, der blant annet kirken ble skilt fra staten.Det 20. århundret var preget av lange perioder med politisk uro og ustabilitet og kortere perioder med politisk konsolidering og statsbygging. I andre halvdel av århundret ble Ecuador underlagt militærdiktaturer i to perioder (1963–1966 og 1972–1978). Landet undergikk også to landreformer. Den siste, på begynnelsen av 1970-tallet, førte til en omfattende refordeling av jord og til en gradvis utradering av den jordeiende elitens økonomiske dominans. Fra 1950-tallet har det også vært en omfattende innflytting av folk fra landet til de store byene.Forholdet til urbefolkningen endret seg langsomt gjennom dette århundret. Livegenskapet ble formelt avviklet i 1918, men allmenn stemmerett ble først innført i 1978. I forlengelsen av den andre jordreformen vokste det også opp en sterk urfolksbevegelse som siden 1990-tallet har vært en sentral pådriver for sosiale og politiske endringer. På slutten av 1990-tallet gikk også Ecuador igjennom en alvorlig økonomisk krise som utløste den mest omfattende utvandringsbølgen i landets historie, særlig til USA og Spania. Inngangen til det 21. århundret var også preget av politisk ustabilitet der flere presidenter ble avsatt før utgangen av deres regjeringsperioder. Denne tendensen stoppet foreløpig opp ved valget av Rafael Correa til president i 2006. Han satt ved makten til han ble avløst av sin partikollega Lenín Moreno i mai 2017. Les mer om Ecuadors historie. Ecuador og Norge Det er få politiske og handelsmessige forbindelser mellom Ecuador og Norge. Norge har ingen ambassade i landet, men er representert ved honorær generalkonsul i Quito, og dekkes av ambassaden i Bogotá i Colombia. Den ecuadorianske ambassaden som betjener Norge ligger i Stockholm.Noen norske ikke-statlige organisasjoner har etablert seg i Ecuador. Norsk Folkehjelp driver en rekke prosjekter og har hovedkontor i Quito. Regnskogfondet støtter organisasjoner i landet som retter fokus på skogbevaring, urfolksspørsmål og klimapolitikk. Normisjon (tidligere Den norske Santalmisjon) er en norsk misjonsorganisasjon som har vært aktiv i det sørlige Ecuador (i Cañar-provinsen) siden 1968.Vi har sett et jevnt, men beskjedent tilsig av ecuadorianere til Norge over tid. Etter at den økonomiske krisen rammet Spania på slutten av 2000-tallet har ecuadorianske migranter med spansk statsborgerskap flyttet nordover på leting etter inntektsmuligheter.På politisk og diplomatisk nivå har norske og ecuadorianske myndigheter vært i kontakt vedrørende initiativ for regnskogbevaring og reduksjon av karbonutslipp. Ecuador har gjennom sin egen klimapolitikk også igangsatt tiltak som Norge har støttet, en insentivordning, Socio Bosque, for bevaring av skog og artsmangfold i landet. Gjennom ordningen blir tiltak for å bevare skog snarere enn å hogge den ned kompensert gjennom pengeutbetalinger. Lokalsamfunn i landet har benyttet seg av denne muligheten. Eksterne lenker Om Ecuador på Globalis.no Utenriksdepartementets landsider om Ecuador BBCs landside om Ecuador CIA World Factbook om Ecuador

https://snl.no/egenverdi_-_matematikk

2023-01-31

egenverdi (matematikk)

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Algebra,Kommutative algebraer og ringer

Egenverdi er innenfor matematikk en løsning til en bestemt ligning knyttet til en matrise. Den kalles også karakteristisk verdi.

For en kvadratisk matrise \(A\) er en egenverdi en løsning \(\lambda\) til den karakteristiske ligningen \( \det(A– \lambda I) = 0\), der \(I\)eridentitetsmatrisen og \(det\) er determinanten.Hvis \(A\) er en lineær avbildning i et vektorrom \(V\), så kalles et reelt eller komplekst tall \(\lambda\)en egenverdi for \(A\) hvis \(Ax = \lambda x\) for en vektor \(x \in V\) som ikke er nullvektor. \(x\) kalles da en egenvektor for \(A\) som svarer til egenverdien \(\lambda\).Ettersom lineære avbildninger inkluderer flere begrep enn bare matriser, kan egenverdier brukes i andre sammenhenger også, blant annet for differensialligninger. Les mer i Store norske leksikon matriseregning lineær algebra egenverdi (andre betydninger av ordet)

https://snl.no/Haakon_Eeg-Henriksen

2023-01-31

Haakon Eeg-Henriksen

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Biografier i norsk næringslivshistorie

Haakon Eeg-Henriksen var en norsk entreprenør. Han var utdannet sivilingeniør fra Norges tekniske høgskole i 1915.

Eeg-Henriksen etablerte i 1922 sitt eget ingeniør- og entreprenørfirma, fra 1930 aksjeselskap med Diderich H. Lund som medinnehaver (til 1952). Firmaet stod i 1927–1928 for transporten av Gustav Vigelands Monolitten fra Iddefjorden til Frognerparken i Oslo etter et enkelt system oppfunnet av grunnleggeren. Ellers etablerte det seg over hele landet og stod for flere store ingeniørarbeider, særlig kraftanlegg og vei- og brobygging.Etter andre verdenskrig organiserte Eeg-Henriksen Forsvarets Anleggsdirektorat og ledet deretter sitt entreprenørselskap frem til 1972. Selskapet ble børsnotert i 1994 og i 1995 overtatt av svenske NCC. Les mer i Store norske leksikon Haakon Eeg-Henriksen i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/Emil_Adolf_von_Behring

2023-01-31

Emil Adolf von Behring

Store norske leksikon,Medisin,Helse og samfunn,Medisinsk historie

Emil Adolf von Behring var en tysk bakteriolog og en av grunnleggerne av immunologien. I 1901 fikk han Nobelprisen i fysiologi (medisin) for sitt arbeid med serumterapi, særlig mot sykdommen difteri. Han var den første som fikk denne prisen.

Behring arbeidet under Robert Koch ved Hygienisk institutt i Berlin, sammen med den japanske bakteriologen Kitasato Shibasaburo. Kitasato og Behring var opphavsmennene til termen antitoksin, en betegnelse på et stoff som dannes i kroppen når den utsettes for giftstoffer som utskilles av visse bakterier. De to immunologene viste at serum (blodvæske) fra dyr som har fått innsprøytinger av difteribasillens gift (toksin), inneholder en motgift, et antitoksin, som uskadeliggjør toksinet. Ved gjentatte innsprøytinger av toksin på hester kan man oppnå høye konsentrasjoner av antitoksin i deres serum, og slikt serum kan brukes til behandling av difteripasienter.Forut for oppdagelsen av difteritoksin og difteriantitoksin hadde Behring sammen med Kitasato vist at stivkrampebakterien produserer en sterk gift, tetanustoksin, som fremkaller dannelse av motgift, tetanusantitoksin, etter innsprøyting på dyr. Tetanusantitoksin (fremstilles nå av menneskeserum) brukes i stor utstrekning profylaktisk (forebyggende) med god virkning.Behring ble adlet i 1901 og var deretter kjent som von Behring. Les mer i Store norske leksikon serumbehandling difteri vaksine medisinsk historie Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om Emil Adolf von Behring

https://snl.no/dikevassh%C3%A5r

2023-01-31

dikevasshår

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Leppeblomstordenen,Kjempefamilien,Vasshårslekta

Dikevasshår er en flerårig art i maskeblomstfamilien som finnes i grunt vann og dammer. Bladene under vann er linjeforma, mens flyteblader og blader på land er elliptiske eller nærmest runde.

Dikevasshår er sambu, det vil si at de er egne hann- og hunnblomster på samme planta. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørner. Blomstene mangler begerblad og kronblad. Hunnblomsten består av en fruktknute med et todelt arr. Hannblomsten består av én pollenbærer. Frukta har fire delfrukter og er lysebrun.Arten finnes i grunt vann og grøfter, ofte i små dammer. Dikevasshår finnes på Østlandet og i kyst og fjordstrøk til Nordland. Verdensutbredelsen er Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika. Les mer i Store norske leksikon maskeblomstfamilien

https://snl.no/Mynt,_m%C3%A5l_og_vekt_i_Brunei

2023-01-31

Mynt, mål og vekt i Brunei

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Penger,Mynt, mål og vekt i verden

I Brunei er myntenheten er bruneisk dollar og målenhetene er basert på det britiske enhetssystemet for mål og vekt.

Bruneisk dollar har valutakoden BND og er delt inn i 100 cents. Som symbol for bruneisk dollar brukes $, men for å skille den fra andre dollar-valutaer blir også symbolet B$ brukt. Valutakursen følger singaporsk dollar, som også er lovlig betalingsmiddel i landet.Brunei har overtatt det britiske enhetssystemet for mål og vekt, men enkelte lokale målenheter er i bruk innen vekt- og rommål. Les mer i Store norske leksikon økonomi og næringsliv i Brunei valuta enhetssystem

https://snl.no/autentisk

2023-01-31

autentisk

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Eksistensialisme

Autentisk brukes i dagligtale om noe som er ekte, opprinnelig, originalt eller som har egenart, for eksempel et autentisk Munch-verk eller autentisk bluesmusiker.

I filosofien viser termen vanligvis til den eksistensfilosofiske tanken om å leve i overensstemmelse med friheten, og dette stilles som regel opp som en kontrast til den inautentiske eksistens. Ifølge eksistensfilosofene vil nemlig livet alltid bringe med seg et potensial for en konfrontasjon med eksistensielle vilkår som kan gi blant annet angst og uro. Det ubehagelige ved denne konfrontasjonen kan i sin tur bidra til at man søker å dekke over friheten.For eksempel kan en børsmegler som handler egoistisk forsøke å legge skylden på menneskets (eller sitt eget) egoistiske vesen eller «markedets logikk» heller enn å ta ansvaret for å ha bidratt til å frembringe negative konsekvenser i verden. Man kan også tenke seg en person som i så stor grad som mulig forsøker å unnlate å velge ved å overlate ansvaret for sine valg til «tilfeldighetene,» for eksempel ved å kaste mynt heller enn å vurdere mulighetene opp mot hverandre.De fleste eksistensfilosofene beskriver også en mindre eksplisitt inautentisitet som man i større grad er sosialisert inn i. Her går man opp i en slags anonym masseværen og handler slik «Man» gjør uten å reflektere eller foreta genuine valg: Man skal ha godt og nyttig arbeid, god helse og de nyeste teknologiske duppedittene. Ifølge mange av eksistensfilosofene vil dette være den mest vanlige formen for inautentisk væren.I motsetning til dette innebærer det å være autentisk i eksistensfilosofisk forstand en mer reflektert og oppriktig holdning til seg selv og sine valg. Den som vil leve et autentisk liv må være forberedt på å gjøre det i møte med frihet, ansvar, endelighet og de andre vilkårene for menneskenes eksistens. Dette er imidlertid ikke bare en intellektuell øvelse, som om det å «ha reflektert over det» er tilstrekkelig for å leve et autentisk liv: Det autentiske livet innebærer også at man innser viktigheten av å handle, å handle med utgangspunkt i den situasjonen man befinner seg i, og å handle i erkjennelsen av at man er fri og dermed fullstendig ansvarlig for det man gjør.Ordet autentisk brukes også i andre områder av filosofien, blant annet av Immanuel Kant for å betegne at en bibelutlegning er filologisk teksttro, i kontrast til doktrinær bibelutlegning, hvor fortolkeren innrømmes frihet til å gi tekststedet den filosofiske mening det har ut fra lærlingens praktisk-moralske oppbyggelse. Les mer i Store norske leksikon eksistensialisme Immanuel Kant Søren Kierkegaard Litteratur Heidegger, Martin: Væren og tid, Pax Forlag, 2007 Sartre, Jean-Paul: Being and nothingness, Routledge, 2003

https://snl.no/G%C3%A9rard_Depardieu

2023-01-31

Gérard Depardieu

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Europeisk film og TV,Europeiske filmskuespillere

Gérard Depardieu er en fransk filmskuespiller, og en av fransk films mest sentrale og populære aktører siden 1980-tallet. Gjennom flere tiår har han demonstrert et svært allsidig talent, og han har vunnet flere priser for sitt arbeid.

Fra TV til film Depardieu hadde bakgrunn fra TV da han filmdebuterte i 1970. Han fikk sitt gjennombrudd i Bertrand Bliers komedie Les Valseuses (1974) og var revolusjonær leilending i Bernardo Bertoluccis Novecento (Nittenhundre, 1976). Allsidig talent I Blier-filmene Préparez vos mouchoirs (Vil du elske min kone?, 1978) og Tenue de soirée (Aftenantrekk, 1986) viste han sitt komiske talent, men han utviklet seg først og fremst til å bli en kraftfull karakterskuespiller i alt fra folkelige roller i Jean de Florette (Kilden i Provence, 1986), rene farser som Les Fugitifs (Hjelp, vi flykter, 1986), historiske dramaer som Danton (1982) og versdrama i Jean-Paul Rappenaus Cyrano de Bergerac (1990) - en rolle han både vant skuespillerprisen i Cannes og ble Oscar-nominert for.Depardieu ble kjent for et større, internasjonalt publikum etter å ha spilt mot Andie Macdowell i kinosuksessen Green Card (Grønt kort – adgang USA, 1990), og vant en Golden Globe for innsatsen. Litterære roller Han spilte Auguste Rodin i Camille Claudel (1988) og Kristoffer Columbus i 1492: The Conquest of Paradise (1992), og har siden ofte medvirket i filmatiseringer av kjent litteratur, blant annet med biroller i The Man in the Iron Mask (Mannen med jernmasken, 1998), Jeg er Dina (2002) og Life of Pi (Historien om Pi, 2012), samt med hovedrollen som Jean Valjean i TV-miniserien Les misérables (2000).Franskmannen har også portrettert den matglade Obelix i fire populære filmer om tegneseriehelten Asterix, deriblant Astérix & Obélix contre César (Asterix & Obelix møter Cæsar, 1999; oppfølgere i 2002, 2008, 2012). I den dokumentarlignende satiriske komedien Thalasso (2019), derimot, spilte Depardieu og forfatter Michel Houellebecq seg selv på spa.I 1997 vant han æres-Gulløven under filmfestivalen i Venezia for sin mangfoldige karriere. Les mer i Store norske leksikon film i Frankrike filmens historie

https://snl.no/Javacheff_Christo

2023-01-31

Javacheff Christo

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Samtidskunst,Installasjonskunst

Javacheff Christo var en bulgarsk kunstner, bosatt i USA. Sammen med sin kone Jeanne-Claude Denat de Guillebon (1935–2009) er de kjent som «innpakkingskunstnere».

Han ble utdannet ved Académie des Beaux-Arts, Sofia i 1952–1956 og ved Académie des Beaux-Arts, Wien, i 1957. Han kom til Paris i 1958, der han i 1960 var med på å danne gruppen «Nyrealister» sammen med blant andre Arman, César, Daniel Spoerri og Jean Tinguely.Christo har skapt sine mest berømte arbeider i nært samarbeid med sin kone Jeanne-Claude Denat de Guillebon (født i Casablanca 1935 – død i New York 2009), og Christo-navnet innbefatter med få unntak dem begge. De traff hverandre i 1958. Hennes evner til å skaffe penger og organisere hadde avgjørende betydning for Javacheff Christo og deres felles internasjonale suksess og berømmelse.De er kjent som «innpakningskunstnere»; pakker inn gjenstander, bygninger og trekker også naturen inn. Særlig kjent er innpakkingene av broen Pont Neuf i Paris i 1985 og Riksdagsbygningen i Berlin i 1995. Ideen er at ved å bli pakket inn unndras gjenstanden vår bruk og fratas vår betraktning og berøring. Christo ville på denne måten vekke vår nysgjerrighet og få oss til å tenke over gjenstandenes beskaffenhet og utseende. Totalprosjektet med planleggingen, fremstillingen av modeller og den tekniske forberedelsen er vel så viktig for dem som det egentlige resultatet. Det dreier seg om midlertidig kunstarbeid, men inntrykket er varig, ikke minst på grunn av dokumentasjonen av prosjektene i form av bilder og tegninger.Tre av deres prosjekter, Valley Curtain (1972), Running Fence (1976) og Surrounded Islands (1983) er vist ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. De er også representert i kunstsenterets samling. Les mer i Store norske leksikon installasjon

https://snl.no/Giuseppe_Di_Stefano

2023-01-31

Giuseppe Di Stefano

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske sangere

Giuseppe Di Stefano var en italiensk sanger (tenor). Han hadde ingen formell sangutdannelse ut over privatleksjoner, da han debuterte i Reggio nell'Emilia som Des Grieux i Manon (Massenet) i 1946. Året etter debuterte han i samme rolle ved La Scala, der han fikk en rekke roller i årene som fulgte. Fra 1948 fikk han også faste engasjementer ved Metropolitan i New York, der han debuterte som Hertugen av Mantova i Rigoletto (Verdi). Hans første engasjementer i Storbritannia var på Edinburgh Festival i 1957 og ved Royal Opera House i 1961.

Han opptrådte ofte sammen med Maria Callas i oppsetninger som er blitt legendariske. I 1973-74 dro de på verdensturné, og de gjorde også flere betydelige plateinnspillinger. Di Stefano var aktiv som operasanger frem til juli 1992, da han hadde sin avskjedsforestilling som keiseren i Turandot (Puccini).Di Stefanos stemme var en praktfull lyrisk tenor som tyngre partier med årene gjorde mørkere og mindre fleksibel. Han var også kjent for sin gode diksjon. Både Luciano Pavarotti og José Carreras har omtalt Di Stefano som sitt forbilde. Les mer i Store norske leksikon sang tenor Musikk i Italia

https://snl.no/campingplass

2023-01-31

campingplass

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Reiseliv,Hotellfag

Campingplass er en leirplass beregnet på turister, oftest bilturister, som overnatter i telt, campingvogn eller bobil. Mange campingplasser har også hytter til utleie.

I 2017 var det registrert 672 campingplasser i Norge, og trenden er at det blir færre campingplasser for hvert år. I 2002 var antallet over 800. Likevel er det jevn vekst i antall campinggjestedøgn, og i 2017 ble det registrert mer enn 7,2 millioner kommersielle gjestedøgn på campingplassene i Norge. Omkring halvparten av campingplassene eies av eller er tilsluttet bilorganisasjonene Norges Automobil-Forbund, Kongelig Norsk Automobilklub og Motorførernes Avholdsforbund. NHO Reiseliv administrerer en frivillig klassifikasjonsordning med inndeling i fem klasser. Les mer i Store norske leksikon camping turisme i Norge

https://snl.no/kildevern

2023-01-31

kildevern

Store norske leksikon,Jus,Personrett

Kildevern er medienes, redaktørenes og journalistenes rett til ikke å oppgi sine kilder, selv ikke under rettslig vitneavhør. Pressens kildevern er en sentral del av ytringsfriheten, slik den også er beskyttet i den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10.

Kildevernet er nå regulert i straffeprosessloven av 1981 § 125, og tvisteloven av 2005 § 22-11. Det fastsettes blant annet at redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Redaktørens rett til å nekte å oppgi hjemmelsmann gjelder også om opplysningene ikke er blitt trykt, forutsatt at de er gitt til redaktøren til bruk i redaktørens virksomhet.Samme rett som redaktøren har også andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Bestemmelsene om kildevern gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.Retten kan likevel etter en samlet vurdering pålegge vedkommende å oppgi navnet på forfatteren eller hjemmelsmannen når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare pålegges å oppgi navnet når det finnes særlig påkrevd. Vilkårene for å kunne pålegge vitneplikt ble skjerpet ved en lovendring i 1999.Retten kan bestemme at forklaring i tilfelle bare skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. Pressens interne regler Pressens interne regler om forholdet til dens kilder kommer til uttrykk i Vær varsom-plakaten, som er rettesnor for Pressens faglige utvalg. Vær varsom-plakaten (3.4) beskriver kildevernet som et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og en forutsetning for at pressen skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.De senere år har teknisk etterforskning av kildeinformasjon skapt nye utfordringer for kildevernet ved at digitale spor benyttes i jakten på medienes kilder, og stadig flere mediehus og journalister krypterer sine tipstjenester, e-post- og SMS-systemer for å sikre kildevernet. Historie Opprinnelig gjaldt det ikke særregler om vitneplikt for redaktører og journalister. De var undergitt de vanlige bestemmelser om vitner i straffeprosessloven av 1887 og tvistemålsloven av 1915 kapittel 15. Dette ledet ikke sjelden til konflikter som følge av den taushetsplikt som var kutymemessig fastslått i pressekretser. Fra pressehold ble det arbeidet for å utvirke en mer tilfredsstillende lovgivning, og ved lov om endringer i straffeprosessloven og tvistemålsloven 15. juni 1951 ble pressens ønskemål i betydelig utstrekning imøtekommet. Les mer i Store norske leksikon ytringsfrihet taushetsplikt Litteratur Kildevern og offentlighet i rettspleien, 1988 (NOU 1988:2) Les i bokhylla Øy, Nils E.: Anonymitetsrett og kildevern, 1994 Les i bokhylla Lindahl, Ina: Massemedienes kildevern, 2009

https://snl.no/Ehrensv%C3%A4rd

2023-01-31

Ehrensvärd

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter

Ehrensvärd er en svensk adelsslekt, opprinnelig fra Stralsund i Pommern i det nåværende Tyskland. Slektens eldste kjente medlem var Peter Schäffer, som var regimentskvartermester ved Åbo läns infanteriregiment i annen halvdel av 1600-tallet. Hans sønn, oberst Johan Jakob Schäffer (1666–1731), som ble adlet i 1717 med navnet Ehrensvärd, var far til feltmarskalk Augustin Ehrensvärd (1710–1772), generalmajor Carl Ehrensvärd (1713–1770) og generalmajor Fredrik Ehrensvärd (1719–1807), som alle fikk friherretittel i 1764.

Augustin Ehrensvärd fikk grevetittel i 1771. Han var far til kunstteoretikeren greve Carl August Ehrensvärd (1745–1800), som igjen var farfar til politikeren greve Albert Ehrensvärd (1821–1901). Hans eldste sønn, admiral greve Carl August Ehrensvärd (1858–1944), var far til general Carl August Ehrensvärd (1892–1974), mens en yngre sønn, greve Albert Ehrensvärd (1867–1940), var svensk utenriksminister fra 1911 til 1914.Carl Ehrensvärd var far til diplomaten friherre Gustaf Johan Ehrensvärd (1746–1783) og litteraten friherre Carl Fredrik Ehrensvärd (1767–1815). Les mer i Store norske leksikon adel Sveriges historie

https://snl.no/aronstav

2023-01-31

aronstav

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Kurvplanteordenen,Klokkefamilien,Klokkeslekta

Aronstav er en plante i klokkefamilien som opprinnelig vokser i Sør-Europa fra Italia til vestlige Balkan. Arten er kortlevet flerårig eller toårig idet den blomstrer kun en gang.

Blomstring og pollinering Etter spiring dannes det en rosett av blader og blomstring vil skje neste sommer om bladrosetten har nådd en kritisk størrelse, hvis ikke vil blomstring utsettes til en seinere sesong. Ved blomstring dannes det en inntil to meter høye stengel med tallrike lysblå klokkeblomster. Aronstav er trolig sjølfertil og vil kunne sjølpollinere ved for lite insektbesøk. Bruk Dette er en art som brukes som prydplante og det finnes en rekke sorter og varianter i handelen med blomsterfarge fra hvit til mørk blå. Navn Det norske navnet på planta henspiller på Bibelens Aron. Imidlertid har dette navnet også vært brukt om arter i slekta munkehette.

https://snl.no/Ludvig_Kristensen_Daa

2023-01-31

Ludvig Kristensen Daa

Store norske leksikon,Historie,Historievitenskap,Historikere

Ludvig Kristensen Daa, født i Saltdal, var en norsk politiker, historiker og etnolog. I perioden 1836–37 var han konstituert dosent i historie ved Universitetet i Oslo, fra 1862 lektor og fra 1866 professor. Fra 1863 var han bestyrer av Etnografisk museum.

I sin ungdom tilhørte Daa kretsen omkring Henrik Wergeland. Senere ble det bitter strid mellom de to, utkjempet av Daa i tidsskriftet Granskeren. Tidsskriftet ble utgitt av Daa i årene 1840–43. Daa utgav og redigerte Den norske Tilskuer (1851–53), Christianiaposten (1853–56) og Tids-Tavler (1872–76). Som stortingsmann fra 1841 tilhørte Daa bondeopposisjonen, senere de moderate. Daa utfoldet etter hvert en stor virksomhet som historisk, etnologisk, geografisk og statsøkonomisk forfatter. Han tok bestemt avstand fra P. A. Munchs og Rudolf Keysers innvandringsteori, en historiefaglig teori om hvordan Norge ble befolket i oldtiden. Daa hevdet en mer moderne oppfatning av nasjonenes og menneskegruppenes tilblivelse enn det som var vanlig i hans samtid. Som universitetslærer la han hovedvekten på nyere historie og interesserte seg særlig for Englands historie.Daa utgav i bokform blant annet Udsigt over Ethnologien (1885), Jordbeskrivelse for den norske Almue (4 bind, 1857–59), og K. M. Falsen (1860). Ellers var Daa medarbeider i en rekke tidsskrifter og aviser, blant annet Nor, Nyt Magazin for Naturvidenskab, Nordisk Tidsskrift, Morgenbladet og Aftenbladet. Les mer i Store norske leksikon Ludvig Kristensen Daa i Norsk biografisk leksikon Norsk historie 1815-1905 Eksterne lenker Digitaliserte publikasjoner av Daa hos Nasjonalbiblioteket

https://snl.no/Edmund_Allenby

2023-01-31

Edmund Allenby

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Internasjonale militære biografier

Edmund Allenby var en britisk offiser. Han var feltmarskalk og kjempet i første verdenskrig samt i en rekke kolonikriger.

Kavaleri og koloni Allenby startet karrieren i kavaleriet, og var blant de siste generaler av ryttere, før disse for det meste ble faset ut omkring første verdenskrig. Han kjempet i Bechuanaland (det moderne Botswana) 1884–1885, i Zululand 1888 og i boerkrigen 1899–1902. Ved første verdenskrigs utbrudd og i de første tre år var han i Frankrike og ledet både divisjoner, korps og til slutt den tredje arme i slaget ved Arras. I Midtøsten Allenby er imidlertid mest for sine operasjoner mot tyrkerne i Egypt og Palestina. Han ledet britiske styrker til seier i både Syria og ved slaget i Gaza. Hans bakgrunn som kavalerist kom godt med i det som var en lite mekanisert del av krigen. Under ham tjenestegjorde blant annet T.E. Lawrence, bedre kjent som «Lawrence of Arabia», som ledet de første styrkene inn i Damaskus i 1918. Allenby var deretter britisk høykommissær i Egypt og Sudan fra 1919 til 1925. Som resultat av hans politikk ble det britiske protektorat over Egypt opphevet i 1922 og overgangen til Egypts fullstendige selvstendighet innledet. Les mer i Store norske leksikon første verdenskrig Palestinas historie Storbritannias historie

https://snl.no/brennsnut

2023-01-31

brennsnut

Store norske leksikon,Næringsmidler og husholdning,Mat,Matretter,Supper, sauser og kraft

Brennsnut er en tradisjonell norsk kjøttsuppe som særlig er kjent fra Sunnmøre, men som spises flere steder i landet. Det er en klar suppe der krafta gjerne er kokt på knoke av fenalår, rester av pinnekjøtt eller ferskt kjøtt. Kjøttpølse i biter er også aktuelt. Grønnsaker, erter og byggryn er vanlige ingredienser i suppa.

Det finnes mange ulike oppskrifter på brennsnut, med varierende forslag til ingredienser og framgangsmåte. Historikk Det finnes en rekke navn på supper kokt på kjøttkraft, og brennsnut er et slikt eksempel. Ingrediensene som benyttes er preget av hva man har tilgang til. Dette kjennetegner mange tradisjonelle retter, og varierer avhengig av blant annet tidsepoke, dyrkingsforhold, økonomi og handelsmuligheter.De eldste ingrediensene i denne type kjøttsuppe er nepe, erter, løkvekster og byggryn. Gulrot, kålrabi, pastinakk og selleri er andre grønnsaker som er beskrevet brukt i brennsnut og andre kjøttsupper. Poteten er mye yngre enn kjøttsuppas alder, men finnes i enkelte oppskrifter på brennsnut fra slutten av 1700-tallet og framover. Hanna Winsnes skriver om «Brændesnute» i sin kokebok fra 1846, og her beskriver hun nyrøkt kjøttpølse som en viktig ingrediens. Hun forklarer at det derfor sjelden er anledning til å lage denne retten utenom høsten. Dette har sammenheng med at slakting og tilbereding av kjøttmat tradisjonelt ble utført om høsten. Winsnes sier at kraft etter koking av kjøttpølser og kjøttboller kan anvendes, men at slik kraft sjelden er god til alminnelige kjøttsuppe. Krafta smaksettes med «surt og søtt» (det vil si sukker og eddik), persille, muskat og ingefær. Winsnes beskriver at gulrøtter, selleri og kjøttpølse skjæres i små terninger og tilsettes krafta. Hun påpeker at noen også bruker kålrabi, selv om hun personlig synes den smaker best uten.Andre kilder indikerer at det er vanlig å koke kraft på rester av saltet og speket kjøtt. Speket fårekjøtt, som fenalår og pinnekjøtt, beskrives av flere. Kraft kokt på spekede knoker er også typisk for ertesuppe og andre tradisjonelle supper på kjøttkraft.En liknende type suppe med samme navn fins på Bornholm i Danmark. Denne serveres med potetballer (potet og mel). Med kunnskap om råvarenes alder kan vi si at denne danske varianten er tilpasset nyere råvarer, som potet. Å tilsette melboller i kjøttsuppe er en annen variant av dette, som vi også kjenner fra melkesupper som kleppsuppe. Tilbehør Flatbrød er et tradisjonelt og egnet tilbehør til brennsnut og andre kjøttsupper. Byggryn i suppa er også en gammel skikk, mens potet er en mer moderne vri, siden denne kulturplanta først ble utbredt i Norge utover 1800-tallet. Les mer i Store norske leksikon sodd norsk mat og matkultur suppe kokekunst Litteratur Winsnes, Hanna, 1846. Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen. Utg. C.U. Wulfsberg. Christiania.

https://snl.no/Elizabeth_Anscombe

2023-01-31

Elizabeth Anscombe

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Språkfilosofi

Elizabeth Anscombe var en britisk filosof. Hun var blant de mest toneangivende britiske filosofene fra 1950-tallet og framover, og er fremdeles mye lest og omdiskutert, spesielt innen områder som handlingsfilosofi og etikk, to felt som ifølge henne er tett forbundet. Et sentral tanke hos Anscombe er at etisk tenkning, fra renessansen og opp til hennes dager, ofte har kommet på villspor på grunn av en sviktende forståelse for hva det innebærer å handle eller å gjøre noe med hensikt. Hun har blitt ansett som en av de viktigste kvinnelige filosofene noensinne.

Etter studier i Oxford, 1937-1941, hadde Anscombe ulike forsknings- og undervisningstillinger i Oxford og Cambridge, og var professor sistnevnte sted fra 1970. Under 1940-tallet ble hun en nær venn av Ludvig Wittgenstein, som utnevnte henne til en av sine tre litterære testamentfullbyrdere. Anscombe både redigerte, oversatte, og leverte viktige bidrag til tolkningen av Wittgenstein.Anscombe ble kjent blant annet for sin artikkel ‘Modern Moral Philosophy’ (1958), som er en bredt anlagt kritikk av samtidens moralfilosofi. Den har preget den senere debatten innen filosofisk etikk, og har især vært en viktig stimulans for framveksten av dydsetikk.Hennes kanskje viktigste enkeltverk er boka Intention (1957, 2. utgave 1963), som tar for seg grunntrekk ved begrepene om handling, hensikt og det å gjøre noe med hensikt. Verket har blitt beskrevet som det viktigste enkeltverk i handlingsfilosofien siden Aristoteles.Anscombe hadde særs brede filosofiske interesser. Foruten emnene nevnt over, ga hun viktige bidrag til filosofihistorie, forståelsen av kausalitet og persepsjon, og andre emner i metafysikk og sinnsfilosofi.Anscombe bestemte seg allerede som tenåring for å konvertere til katolisismen. I sitt arbeid utforsker hun sentrale katolske tenkere som Thomas Aquinas, blant annet hans såkalte doktrine om dobbel effekt. Denne spilte en viktig rolle for hennes forsvar for katolsk etikk på mange områder. Hun tok opponerte kraftig mot blant annet abort og bombingen av Hiroshima. Intensjon og handling I boka Intention skiller Anscombe mellom tre begreper om hensikt: Det å gjøre noe med hensikt Det å gjøre noe med en videre hensikt om at slik-og-slik Det å ha en hensikt om å gjøre slik-og-slik Hun vier spesiell oppmerksomhet til det første av disse begrepene, som hun anser for å være helt grunnleggende for å få et grep om hva handlinger er. Hun argumenter for at det å handle med hensikt går i hop med en bestemt form for kunnskap om hva man gjør, og hvorfor man gjør det. Den som handler med hensikt vet hva han eller hun gjør, og hvorfor – og han eller hun vet ikke dette ved å så å si observere seg selv, men på en mer praktisk, deltagende, ikke-observerende måte.Anscombe forbinder det å handle med hensikt tett med det å handle ut i fra en grunn. Når man handler ut i fra en grunn, så er det typisk noe man ønsker å oppnå. Dette noe som man ønsker å oppnå reflekterer, direkte eller indirekte, ens mer eller mindre uttalte grep om hva som er godt eller ønskverdig på ulike måter. Man kan slik si at handlinger typisk reflekterer et implisitt praktisk resonnement, hvor ens forestillinger om ulike slags goder og onder danner premissene. Etikk I artikkelen ‘Modern Moral Philosophy’ tar Anscombe et oppgjør med det hun anser for å være sentrale misforståelser eller mangler i moderne etisk tenkning. Disse misforståelser eller mangler er, argumenterer hun, dels felles for den moderne tids etikk generelt; til dels er de spesifikke for britisk moralfilosofi siden Sidgwick.Blant førstnevnte er forestillingen om at man meningsfullt kan snakke om spesifikt moralske plikter eller forpliktelser uavhengig av ideen om en gudommelig lovgiver, samt en mangelfull forståelse av hva handling og hensikter er, og hva det innebærer å handle med en viss hensikt.Blant sistnevnte er synspunktet som Anscombe identifiserer som ‘konsekvensialisme’ (en mye brukt term hun dermed innfører), nemlig det syn at en handlings konsekvenser alene er avgjørende for om den kan aksepteres etisk. Anscombe poengterer at slik konsekvensialisme er “…helt uforenlig med den hebraisk-kristne etikk. For det har vært karakteristisk for den etikken å anse at det er visse ting som er forbudt uansett hvilke konsekvenser som ligger på lur, for eksempel: å velge å drepe uskyldige uansett hva formålet er, uansett hvor godt det måtte være.” Modern Moral Philosophy, 1958, s. 10Anscombe forsvarte katolsk morallære på en rekke punkter. Hun anså uforpliktende sex og homofil sex for moralsk uakseptabelt, da de på ulike måter bryter med seksuelle handlingers funksjon å skape nytt liv. Av samme grunn avviste hun bruk av prevensjonsmidler. Abort var i hennes øyne mord, eller noe som i moralsk henseende var omtrent like ille. Hun ble arrestert to ganger for deltagelse i sivil ulydighetsaksjoner mot abortklinikker. Liv Anscombe forsvarte som nevnt tradisjonell katolsk etikk, og hennes liv var også, i enkelte henseende, i tråd med tradisjonelle kvinneidealer, da hun giftet seg i forholdsvis ung alder (i 1941, med filosofen, og med-konvertitten Peter Geach) og fikk hele sju barn. Samtidig var hun utradisjonell på flere andre vis, ikke bare ved å være en banebrytende, kontroversiell tenker på mannsdominerte felt. Hun beholdt sitt pikenavn i ekteskapet, og insisterte på å bli omtalt som ‘Frøken Anscombe’ (‘Miss Anscombe’); hun sverget til bukser på en tid dette var uvanlig (en anekdote forteller at hun en gang, avvist av en restaurant av den grunn at damer i bukser ikke hadde adgang, straks gikk i gang med å ta dem av seg); og hun hadde en utviklet sans for verbale kraftsalver (filosofer fra Aristoteles til Wittgenstein bebreides i hennes skrifter jevnlig for å begå 'dumheter', bedrive 'ren babling', med videre).Den store betydningen hennes katolske tro hadde for henne forhindret henne ikke fra å ha nære og produktive vennskap med ateistiske filosofier, som Philippa Foot. Les mer i Store norske leksikon språkfilosofi Litteratur Anscombe, G.E.M. "Mr Truman's Degree," Trykt opp privat, 1956. Gjenopptrykt i The Collected Philosophical Papers of G. E. M. Anscombe, vol. III (Ethics, Religion and Politics). Oxford: Blackwell 1981. 62-71. Anscombe, G. E. M. Intention, Oxford: Basil Blackwell, 1957; 2nd edition, 1963. Reprinted in 2000 by Harvard University Press Anscombe, G. E. M. “Modern Moral Philosophy,” Philosophy 33 (1958): 1–1 Anscombe, G. E. M. An Introduction to Wittgenstein’s Tractatus, London: Hutchinson, 1959; 2nd edition, 1963; 3rd edition, 1971. Anscombe, G. E. M. & Geach, P. Three philosophers. Aristotle, Aquinas, Frege. Oxford: Basil Blackwell, 1961. Anscombe, G. E. M. Metaphysics and the Philosophy of Mind: Collected Philosophical Papers Volume II. Oxford: Basil Blackwell, 1981b. Ford, A. J. Hornsby, og F. Stoutland (Red), Essays on Anscombe’s Intention, Cambridge, MA: Harvard University Press. 2011. Teichmann, R. The Philosophy of Elizabeth Anscombe, Oxford: Oxford University Press, 2008.

https://snl.no/Agulhas-str%C3%B8mmen

2023-01-31

Agulhas-strømmen

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Verdenshavene,Havstrømmer

Agulhas-strømmen er en varm havstrøm utenfor Afrikas sørøstlige og sørlige kyst. Strømmen beveger seg mot sørvest og vest langs kanten av kontinentalsokkelen med en hastighet på opp til tre-fire knop (1,5–2 m/s).

Sør og sørvest for Kapp det gode håp møter Agulhas-strømmen en kald strøm fra vest. Her oppløses den, og størstedelen av vannmassene returnerer til Det indiske hav, til dels blandet med den kalde strømmen fra vest. Agulhas-strømmen er et ledd i den storstilte sirkulasjon sør i Det indiske hav og påvirkes lite av lokale vindforhold. Agulhas-strømmen er også til dels en fortsettelse av Mosambikstrømmen. Les mer i Store norske leksikon sirkulasjon hav Det indiske hav

https://snl.no/13._oktober

2023-01-31

13. oktober

Store norske leksikon,Datoartikler

Dette er en datoartikkel. Disse ble publisert i 2009 og er ikke blitt oppdatert etterpå. Redaksjonen i Store norske leksikon har ikke bestemt oss for om vi skal beholde disse artiklene, men lar dem ligge ute enn så lenge.

Les om måneden oktober.13. oktober er navnedag for Tarjei, Terje og Torgeir.Noen kjente personer som ble født 13. oktober er Yves Montand (1921), Eivind Bolle (1923), Lenny Bruce (1925), Margaret Thatcher (1925), Grete Knudsen (1940), Paul Simon (1941) og Elisabeth Sand (1953).13. oktober 1943 sluttet Italia seg til de allierte i andre verdenskrig.13. oktober 1994 brant romsonden Magellan opp i Venus-atmosfæren.

https://snl.no/Domburg

2023-01-31

Domburg

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Europeisk arkeologi

Domburg var en handelsplass i Walcheren i Nederland, som ble benyttet i romertid og senere i merovingertid og i vikingtiden. I dag er det en kjent badeby.

Fra romertiden er stedet særlig kjent fordi det var landingsplass for skipsfarten mellom Rhinen og England. Som takk for lykkelig overfart har romerske handelsmenn gitt altere til gudinnen dea Nehalennia og hennes tempel. På 200-tallet ble tempelområdet oversvømmet av havet, og først i 1970 ble et av altrene funnet igjen av en fisker. En planmessig arkeologisk undersøkelse under vann har ført til at omtrent 130 altere er funnet. Altrene har innskrifter på latin som forteller om for eksempel salthandel med England. Under merovingertiden og vikingtiden var stedet en viktig handelsplass og en av de betydeligste havnene for handelen med England. Les mer i Store norske leksikon Romerriket merovingere vikingtiden arkeologi

https://snl.no/Susan_Brownell_Anthony

2023-01-31

Susan Brownell Anthony

Store norske leksikon,Samfunn,Inkludering og rettigheter,Likestilling og diskriminering,Kvinnebevegelse,Internasjonal kvinnebevegelse

Susan Brownell Anthony var en amerikansk kvinnesaksforkjemper og pioner i den amerikanske stemmerettsbevegelsen. I tillegg var hun aktiv i avholds- og antislaveribevegelsen. Sammen Elizabeth Cady Stanton startet hun den amerikanske stemmerettsforeningen National Woman Suffrage Association (NWSA), hvor hun var leder mellom 1892 og 1900.

Oppvekst og tidlig voksenliv Anthony ble født inn i en kvekerfamilie i Adams, Massachusetts. Faren eide et bomullsspinneri og foreldrene fikk åtte barn, hvorav seks nådde voksen alder. Hjemmet var liberalt og foreldrene sosialt engasjerte. Allerede som ung ble Anthony opptatt av kampen mot slaveriet, og som 17-åring organiserte hun en underskriftskampanje mot slaveri. Hun gikk på kvekerskole og fikk sin første jobb som lærer da hun var 19 år gammel.I 1845 bosatte familien seg på en gård utenfor Rochester, New York. Gården fungerte som et møtested for kjente abolisjonister, som blant andre den tidligere slaven Frederick Douglass. Anthony knyttet mange kontakter og ble etter hvert også engasjert i avholdsbevegelsen.I 1851 møtte hun Elizabeth Cady Stanton, noe som ble begynnelsen på et livslangt vennskap og samarbeid om sosiale reformer. Året etter grunnla de The Women’s New York State Temperance Society (New York’s avholdsforbund for kvinner). Ti år senere, i 1863, grunnla de The Women's Loyal National League, som gjennomførte den største underskriftskampanjen til da i USAs historie til støtte for avskaffelse av slaveriet, med nesten 400 000 underskrifter. Stemmerettsarbeid Da Anthony ble nektet å snakke på en avholdskonferanse på grunn av sitt kjønn, bestemte hun seg for å flytte fokuset til kampen for kvinners rettigheter og stemmerettsarbeid. Hun innså at ingen kom til å ta kvinners politiske engasjement på alvor med mindre de fikk stemmerett: «Det vil aldri bli full likestilling før kvinner selv er med på å lage lover og velge lovgiverne», skrev hun.Etter at den amerikanske borgerkrigen tok slutt, startet hun og Stanton The American Equal Rights Association (AERA) i 1866, som jobbet for likestilling for kvinner og afroamerikanere. I 1868 ga de ut den New York-baserte avisen The Revolution, som agiterte for kvinners rettigheter. Enda større innflytelse fikk de da de dannet stemmerettsforeningen National Woman Suffrage Association (NWSA) i 1869, med sete i New York. Anthony ble organisasjonens leder mellom 1892 og 1900, etter at Stanton trakk seg tilbake.Antony var en dyktig taler som stadig var på reisefot og holdt foredrag om kvinners likestilling og stemmerett, og drev lobbyvirksomhet overfor myndigheter. Ved presidentvalget i 1872 stemte hun ulovlig, og ble arrestert og dømt av en mannlig jury til å betale en bot. Hun nektet imidlertid å betale boten, og saken ble henlagt.Gjennom hele livet måtte Anthony tåle mye hån og kritikk, men var utrettelig i sitt arbeid og ga aldri opp kampen for kvinners stemmerett. Sammen med Elizabeth Cady Stanton og Matilda Joslyn Gage skrev hun History of Women's Suffrage (1881–1886), et seksbindverk om den kvinnelige stemmerettsbevegelsen, primært i USA.Først i 1919, fjorten år etter Anthonys død, vedtok Kongressen det 19. grunnlovstillegget som sikret kvinner stemmerett, og året etter fikk kvinner stemme i USA.Anthony ble den amerikanske stemmerettsbevegelsens ansikt utad, og i 1979 var hun den første kvinnen i USA som ble avbildet på en dollarmynt. Les mer i Store norske leksikon kvinners kamp for stemmerett internasjonalt feminisme kvinnebevegelsens historie

https://snl.no/Monzaemon_Chikamatsu

2023-01-31

Monzaemon Chikamatsu

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Asias litteratur,Japans litteratur

Monzaemon Chikamatsu, japansk forfatter, en av Japans mest berømte dramatikere. I hans stykker veksler prosa med poesi, tragedie med komikk, og de mange selvmord, henrettelser og andre nervepirrende episoder appellerte til datidens teaterpublikum. Chikamatsu er en ypperlig stilist og har et uttrykksfullt og velklingende språk. Han oppføres nå nesten utelukkende i senere bearbeidelser.

Han var av samuraislekt og tilbrakte som ung noen tid i Kyoto, men ellers er lite kjent om hans ungdom. Hans produksjon, som omfatter i alt 108 verker, ble til i tiden mellom ca. 1680 og hans død. Chikamatsu skrev for så vel det tradisjonelle kabuki-teateret som for marionett-teateret (joruri), men hans største betydning ligger i at han utviklet det sistes kunstneriske muligheter til bortimot det fullkomne. Særlig fruktbart ble hans nære samarbeid med joruri-sangeren Takemoto Gidayu i Osaka, hvor Chikamatsu bosatte seg 1690.Hans dramaer faller i to typer: de historiske dramaer (jidaimono) og de såkalte sewamono, som henter sitt stoff fra samtidens borgerlige miljø.De historiske dramaene (jidaimono), som gjennomgående er mindre betydelige og nå sjelden oppføres i sin helhet, viser Chikamatsu som en noe bombastisk romantiker; menneskeskildringen virker noe sjablonmessig. Men et av hans mest berømte dramaer, Koxingas krigstokter, som hører til denne kategorien, ble spilt sammenhengende i 17 måneder ved førsteoppførelsen 1715.I alt 24 dramaer hører til kategorien sewamono. De er mer realistiske og vitner om større forståelse for menneskelige følelser og lidenskaper. Les mer i Store norske leksikon Japans litteratur Teater i Japan Japan

https://snl.no/Direktoratet_for_naturforvaltning

2023-01-31

Direktoratet for naturforvaltning

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Myndigheter i Norge,Offentlige etater og direktorater,Nedlagte direktorater og etater

Direktoratet for naturforvaltning (DN) var et sentralt utøvende og rådgivende fagorgan innen naturforvaltning, administrativt underlagt Miljøverndepartementet.

DN hadde faglig instruksjonsmyndighet overfor fylkesmennenes miljøvernavdelinger innenfor fagområdene naturforvaltning og friluftsliv. Direktoratet hadde rundt 330 medarbeidere og hovedkontor i Trondheim.1. juli 2013 ble DN og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) slått sammen til én etat, kalt Miljødirektoratet, med Ellen Hambro som direktør. Det nye direktoratet fikk avdelinger både i Trondheim og Oslo, med overordnet ledelse i Trondheim. Historikk Direktoratet for naturforvaltning ble opprettet i 1985 ved sammenslåing av Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk og avdelinger fra Miljøverndepartementet.DN var organisert i fire avdelinger og en stabsenhet. De fire avdelingene var naturbruksavdelingen, arealavdelingen, artsavdelingen og naturinformasjonsavdelingen. DNs forskningsavdeling ble 1988 utskilt som en del av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Statens naturoppsyn var en egen enhet innen DN. Direktører Helge Vikan (1985–1988) Peter Johan Schei (1989–1995) Stein Lier-Hansen (1995–2000) Janne Sollie (2001-2013) Les mer i Store norske leksikon Miljødirektoratet naturforvaltning Eksterne lenker Pressemelding fra Miljøverndepartementet om nytt Miljødirektorat

https://snl.no/Robert_Adam

2023-01-31

Robert Adam

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Internasjonale arkitekter fra 1600 til 1900

Robert Adam var en britisk arkitekt, klassisismens fornemste representant i England, hvor hele periodens arkitektur og møbelkunst har fått navnet Adam-stilen.

Adams arbeider utmerker seg spesielt ved kjølig forfinelse, som i universitetet og St. Georgskirken i Edinburgh (1792–1794), Adelphi-kvarteret i London (1768–1772), Lansdowne House og Kedleston Hall (omtrent 1760–1771). Mest kjent er han for sine interiører, gjerne ombygging av eksisterende bygninger, som Syon House i Middlesex.Robert Adam arbeidet sammen med sin bror James Adam, også ved utgivelsen av The Ruins of the Palace of the Emperor Diocletian at Spalato in Dalmatia (1764) og et verk om egne arbeider. Les mer i Store norske leksikon klassisisme – arkitektur Arkitektur i Storbritannia arkitekturhistorie klassisisme

https://snl.no/Girolamo_Crescentini

2023-01-31

Girolamo Crescentini

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske sangere

Girolamo Crescentini var en italiensk kastratsanger, sanglærer og komponist. Han var en av de siste betydelige kastratsangere.

Crescentini debuterte i Bologna i 1783. Han var opp gjennom sin karriere knyttet til en rekke europeiske operascener, spesielt i Lisboa, Wien og Paris. Han mottak en rekke æresbevisninger for sin kunst; blant annet tildelte Napoleon ham Jernkroneordenen og utnevnte ham til keiserfamiliens sanglærer.Fra han trakk seg tilbake som sanger i 1814 virket han som sanglærer, først i Bologna og Roma, og fra 1817 i ved Regio Collegio di Musica Napoli, som ble hans pedagogiske hovedinstitusjon. Han utga en rekke sanger, sangøvelser og sangtekniske skrifter. Les mer i Store norske leksikon kastratsanger opera

https://snl.no/Brachiosaurus

2023-01-31

Brachiosaurus

Store norske leksikon,Realfag,Paleontologi,Virveldyr,Krypdyr,Dinosaurer

Brachiosaurus var en veldig stor, planteetende dinosaur som levde sent i juraperioden (omtrent 150 millioner år siden) i USA.

Beskrivelse Brachiosaurus ble mellom 18 og 21 meter lang og veide mellom 28 og 58 tonn. Den hadde relativt lange forbein sammenliknet med mange andre sauropoder. Den hadde et lite hode med store meiselformede tenner som ble byttet ut omtrent én gang i kvartalet. Brachiosaurus hadde en oppstikkende kam over de svært store neseborene. Hodeskallen er dårlig kjent og ikke bevart for mange fossile eksemplarer. I likhet med slektningen Camarasaurus satt hodet antakelig vinkelrett på halsen. Den lange og kraftige halsen kunne heves høyt over bakken, kanskje så mye som ni meter. Halen var forholdsvis tykk og kort. Levevis Brachiosaurus spiste antakelig blader som vokste høyt over bakken, som den kunne strekke seg etter med den lange halsen. Forskere tror at de ikke kunne stå på bakbeina, i motsetning til mange andre langhalsdinosaurer. Brachiosaurus spiste antakelig mellom 200 og 400 kilo plantemateriale per dag. Systematikk Brachiosaurus er en slekt i gruppen Sauropoda, langhalsdinosaurene. Dens nærmeste slektninger var gruppen Titanosauria. Slekten inneholder bare én art, Brachiosaurus altithorax. Forskning og populærkultur Brachiosaurus-fossilene kommer fra Morrison-formasjonen i USA. Slekten ble først beskrevet i 1903 av den amerikanske paleontologen Elmer Riggs (1869–1963), som også argumenterte for at den var landlevende, i tråd med det forskerne tror i dag. Seint på 1900-tallet mente imidlertid mange at langhalsdinosaurene levde i vann.På 1970-tallet foreslo noen forskere at Brachiosaurus først nådde kjønnsmoden alder når den var over 100 år gammel. Dette anses som feil i dag, basert på oppdagelser om langhalsdinosaurenes biologi og hvilke tilpasninger som gjorde det mulig for dem å vokse til enorm størrelse.Brachiosaurus er en av de mest berømte dinosaurene, og var blant annet med i filmen Jurassic Park. Mange rekonstruksjoner av slekten er egentlig basert på dinosauren Giraffatitan, som lenge var ansett å være en del av Brachiosaurus. Les mer i Store norske leksikon dinosaurer langhalsdinosaurer

https://snl.no/densitometer

2023-01-31

densitometer

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Optikk

Et densitometer er et apparat som måler hvor mørk en flate eller en halvgjennomsiktig film eller et materiale er. Densitometre brukes blant annet til å sjekke kvaliteten av fotografier i ulike trykksaker. Det brukes også til å måle alkoholinnholdet i en væske.

Målemetoder Det er to ulike måter å måle fargetetthet på. Et refleksdensitometer måler lys som reflekteres fra en overflate, for eksempel papir, mens et transmisjonsdensitometer måler lys som slipper gjennom et gjennomskinnelig materiale, for eksempel reprografisk film.Densitometeret består av en lyskilde som bestråler en fotocelle. Det bestemmer mørkhetsgraden av en prøve plassert mellom lyskilden og fotocellen. I moderne densitometre er det en datakrets som bidrar med en automatisert analyse av de optiske dataene og sørger for at prøvens mørkhetsgrad angis med et tall på en skjerm.Måleresultatet angis som regel i logaritmisk målestokk: \(D=\log\frac{I_0}{I}\), hvor D er den optiske eller fotografiske tettheten, I er intensiteten av det lyset som har sluppet gjennom filmen og I0 lysintensiteten på samme sted når filmen fjernes. Les mer i Store norske leksikon grafiske trykkmetoder optisk tetthet

https://snl.no/Per_Arne_Dahl

2023-01-31

Per Arne Dahl

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Den norske kirke

Per Arne Dahl er en norsk prest og biskop i Den norske kirke, forfatter og skribent. Han ble cand. theol. fra Det teologiske Menighetsfakultet i 1974 og ordinert i 1975. Han var leder av Institutt for Sjelesorg fra 1980 og av Samlivssenteret Modum Bad fra 1995. Fra 2000 virket han som menighetsprest i Åmot før han i 2006 ble sentrumsprest i Trefoldighetskirken i Oslo, med ansvar for utvikling av prestetjenesten på Stortinget. Fra 2009 hadde han fast stilling som stortingsprest, og var fra 2013 Domkirkeprest i Oslo. Han har vært statsstipendiat fra 2004. Han var biskop i Tunsberg bispedømme fra 2014 til 2018.

Dahl har gitt ut en rekke artikkelsamlinger og bøker, blant annet Oss syndere imellom (utgitt 1979, ny og utvidet utgave 2003), Den store kjærligheten. Kan vi lære å elske? (1998), Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så godt? (2002), Livet vil oss noe (2004), Større enn meg selv (2008), Velsignet er de enkle ting (2008) og Å våge livet en gang til. Den overraskende nåden (2014).Dahl ble tildelt Petter Dass-prisen i 1999 for engasjementet med å formidle tro og verdier.Per Arne Dahl er mye brukt som foredragsholder og var fram til 2011 fast spaltist i Aftenposten med spalten «Under Åpen Himmel», hvor han formidlet tanker om tro og verdier. Fra 2012 har han vært spaltist i Vårt land. Les mer i Store norske leksikon Den norske kirke

https://snl.no/Gunnar_Aasland

2023-01-31

Gunnar Aasland

Store norske leksikon,Jus,Prosess,Prosess generelt

Gunnar Aasland er en norsk jurist som var høyesterettsdommer fra 1979 til 2006. Han var – både som dommer, advokat, utreder og juridisk forfatter – en høyt respektert jurist og blant de aller fremste rettsanalytikere i Norge.

Gunnar Aasland ble født 15. april 1936 i Bærum. Han tok juridisk embetseksamen med glitrende resultat i 1961. Han var dommerfullmektig ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett fra 1962 til 1963.Fra 1963 til 1967 var Aasland universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet særlig med sivilprosessuelle problemstillinger. Flere av hans sentrale arbeider, som har dannet grunnlag for senere diskusjon og forskning, har vært viktige rettsvitenskapelige bidrag. Her kan særlig nevnes artikkelen «Søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven §§ 53 og 54» i Jussens Venner for 1967. I Høyesteretts jubileumsskrift fra 2015 – Lov Sannhet Rett – har Gunnar Aasland oppsummert og videreført analysene i rettspraksis og juridisk teori om dette sentrale temaet.Gunnar Aasland var advokat ved Regjeringsadvokatembetet fra 1967 til 1968 og fra 1972 til 1979. I perioden 1969 til 1972 var han advokat i Nordisk Skipsrederforening. Han ble høyesterettsadvokat i 1970. Hans siste prøvesak var den såkalte Strandlovsaken som Høyesterett behandlet i plenum. Den gjaldt krav om erstatning mot staten fra en grunneier på grunn av byggeforbudet i den midlertidige strandloven. Høyesterett fulgte i sin dom Gunnar Aaslands opplegg og argumentasjon på vegne av staten og ga en bred og prinsipiell dom, som betraktes som en søyle i norsk reguleringsrett og som har vært retningsgivende for senere rettspraksis om erstatning for rådighetsinnskrenkninger.I 1979 ble Gunnar Aasland utnevnt til dommer i Høyesterett. Dette embetet hadde han i 27 år. Han var i mange år jevnlig rettens administrator og var i fem år eldste dommer i ansiennitet etter justitiarius. I Høyesterett hadde han stor innflytelse gjennom sin faglige styrke. Han var førstvoterende og talsmann for domstolen i en rekke viktige saker. Minst like viktig har vært hans vektige og treffende bidrag i rådslagninger og domskonferanser, og da særlig i de mange saker der han var rettsformann. Selv om dommernes vota i Høyesterett er personlige vota, er dommene i utpreget grad et resultat av et «teamarbeid». I dette arbeidet spilte Gunnar Aasland alltid en sentral rolle.Gunnar Aasland var fra 1990 til 1992 et viktig medlem av det såkalte «To-instansutvalget», hvor advokat Erik Keiserud var formann. Utvalget fremla forslag til det som har vært omtalt som den største straffeprosessuelle reform i Norge i det 20. århundre. Det foreslo blant annet at skyldspørsmålet i mer alvorlige straffesaker kunne prøves i to instanser, noe som innebar en vesentlig styrking av rettssikkerheten. Gunnar Aasland hadde i en periode permisjon fra Høyesterett for å arbeide med utvalgets utredning på heltid, og han satte på mange punkter sitt preg på denne.Gunnar Aasland var formann i Forurensningserstatningsutvalget fra 1979 til 1982. I tillegg til å utrede de spesielle erstatningsrettslige problemstillinger som reiser seg på dette området, inneholder utredningen grundige analyser av generelle erstatningsrettslige spørsmål. Han var også formann i den granskingskommisjon som gjennomgikk utøvelsen av norsk selfangst i årene 1982 til 1988. Aasland var fra 1986 til 1989 formann i kontrollutvalget for avlytting i narkotikasaker.For å markere Gunnar Aaslands posisjon i Høyesterett avholdt Høyesterett et seminar da han fratrådte som dommer. Aasland og tre av hans daværende kolleger holdt foredrag om temaer der hans arbeider har vært særlig viktige for rettsutviklingen. Foredragene ble utgitt som et eget hefte i tidsskriftet Lov og Rett.I 2006 ble Gunnar Aasland kommandør med stjerne av Sankt Olavs orden. Tre utvalgte artikler av Gunnar Aasland Gunnar Aasland (2015) «Rettslig interesse – et område for domstolskapt rett», publisert i Lov Sannhet Rett, Norges Høyesterett 200 år, side 446 – 477.Gunnar Aasland (2000) «Noen betraktninger om rettskildespørsmål i Høyesteretts praksis». I Jussens Venner 2000, side 157-179.Gunnar Aasland (2007) «Noen synspunkter på Høyesteretts bruk av rettslitteraturen». I Tidsskrift for rettsvitenskap 2007. Les mer i Store norske leksikon Høyesterett Litteratur Tore Schei (2006) «Gunnar Aasland» I Lov og Rett Hefte nr. 7 for 2006, side 387.Gunnar Aasland (2006) «Argumentasjonsmønsteret i nyere høyesterettsparaksis». I Lov og Rett Hefte nr. 7 for 2006. Steinar Tjomsland (2006) «Erstatning for rådighetsinnskrenkninger 36 år etter strandlovdommen. Noen strøtanker». I Lov og Rett Hefte nr. 7 for 2006, side 397.Jens Edvin Skoghøy (2006) «Kravene til søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjon etter tvisteloven – noen grunnleggende spørsmål». I Lov og Rett Hefte nr. 7 for 2006, side 407.Magnus Matningsdal: Høyesterett som straffedomstol etter to-instansreformen. I Lov og Rett Hefte nr. 7 for 2006, side 429.

https://snl.no/bekjennelsesskrifter

2023-01-31

bekjennelsesskrifter

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen teologi og troslære

Bekjennelsesskrifter er symbolske bøker eller skrifter som et kirkesamfunn har som sine offisielle og rettslig bindende lærenormer ved siden av Bibelen.

Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er fastslått i Christian 5s norske lov 1687 og omfatter: den apostoliske trosbekjennelse den nikenske trosbekjennelse det athanasianske symbol Luthers lille katekisme den Augsburgske konfesjon Den danske kirke har de samme bekjennelsesskrifter. I Sverige regnes som bekjennelsesskrifter alle de skrifter som inngår i Konkordieboken.En rekke protestantiske kirkesamfunn, som baptistenes, kongregasjonalistenes og kvekernes, har overhodet ikke bekjennelsesskrifter, idet de ikke vil ha noen autoritet ved siden av Bibelen.Den romersk-katolske kirke har ikke bekjennelsesskrifter i betydningen en fast avgrenset samling av læredokumenter. Konsilvedtak og pavelige læreavgjørelser fra alle århundrer fungerer her som norm. De viktigste er samlet i H. Denzinger og A. Schönmetzers Enchiridion symbolorum et definitionum.Den beste utgave av de lutherske bekjennelsesskrifter er Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche hg. vom Deutschen Evangelischen Kirchenausschuss. Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er utgitt i grunntekstene med norsk oversettelse av Sigurd Normann i 1930. Ny oversettelse av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, med innledning og noter ved Arve Brunvoll, er utgitt i 1970 (nynorsk) og 1972 (bokmål) med senere opplag. Ny og bearbeidet utgave kom i 2017. Les mer i Store norske leksikon trosbekjennelse konfesjonskunnskap dogmatikk Den norske kirke kirkemøte

https://snl.no/Argentina

2023-01-31

Argentina

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Argentinas geografi

Argentina er en republikk i Sør-Amerika som grenser til Chile i vest og i sør, til Paraguay og Bolivia i nord, og til Brasil og Uruguay i øst. Storparten av landet er lavland. Vest i Argentina finnes Andesfjellene og i øst har landet en lang kystlinje mot Atlanterhavet. Argentina er Sør-Amerikas nest største land etter Brasil. Hovedstaden er Buenos Aires.

Innbyggertallet var i 2017 på 44 millioner (INDEC). Omkring 90 prosent av den argentinske befolkningen regnes som etterkommere av europeiske immigranter som fant veien til Argentina på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. De fleste er av spansk og italiensk opprinnelse.Det rike slettelandet, La Pampa, mellom La Plata, Paraná og Chaco, har store kornåkre og ypperlige beiteforhold for landets store kvegflokker. Pampasen utgjør Argentinas økonomiske kjerneområde.Landet ble kolonisert av Spania i første halvdel av 1500-tallet og fikk sin uavhengighet i 1816. Argentina gjør krav på en sektor av Antarktis, samt Falklandsøyene, på spansk Islas Malvinas.Argentina betyr 'Sølvlandet', og har fått sitt navn etter elva Rio de la Platas munning. Argentinas nasjonalsang er Oíd, mortales, el grito sagrado Libertad. Geografi og miljø Argentina utgjør sammen med Chile, Uruguay, Paraguay og Brasil den sørligste delen av det amerikanske kontinentet, kalt Cono Sur. Landet har et areal på 2 791 810 kvadratkilometer, pluss 969 464 kvadratkilometer i Antarktis. Argentina er målt i areal etter Brasil det nest største landet i Sør-Amerika og det åttende største i verden.Landet består av 23 provinser og preges av stor variasjon i topografi og natur. De mektige Andesfjellene markerer grensa mot Chile i vest. I provinsen Mendoza finner vi Aconcagua, Amerikas høyeste fjell på 6962 meters høyde over havet. Nordøst i Argentina karakteriseres naturen av et subtropisk klima.På grensa mellom Argentina, Brasil og Paraguay ligger Iguassú-fossefallene (spansk Iguazú, portugisisk Iguaçú). Områdene rundt Buenos Aires kalles La Pampa. Dette er et grøderikt sletteområde, godt tilpasset husdyrhold. Fra La Pampa og sørover ligger Patagonia. Det vestlige Patagonia er fuktig, fjellrikt og inneholder skoger og store innsjøer formet av isbreer. Det østlige Patagonia er tørt og bekledd med busker.Siden Argentina strekker seg så langt fra nord til sør, har landet et meget variert klima. Størstedelen har likevel et temperert klima, mens det helt i nord er et tropisk klima og helt i sør et subarktisk klima. Medregnes Antarktis har landet også et arktisk klima.Subtropiske planter dominerer floraen i nord. I de midtre områdene (La Pampa) fantes det opprinnelig ikke trær, men menneskelig aktivitet har innført blant annet eukalyptus. Sørover mot Patagonia finnes mange typer urter og busker. Argentinas nasjonaltre og -blomst heter "ceibo".I det tropiske nord er det blant annet pumaer, jaguar, aper og kaimaner. På steppene finnes beltedyr, nandu og rever. I fjellene lever lamaer og andeskondoren, mens delfiner, hvaler og spekkhoggere lever på og ved kysten. Les mer om Argentinas geografi, Klima i Argentina, Planteliv i Argentina og Dyreliv i Argentina. Folk og samfunn Den siste store folketellingen i Argentina ble gjennomført i 2010. Den viste at av en befolkning på 40,1 millioner var 19,5 millioner menn og 20,6 millioner kvinner. 10,2 millioner var i aldersgruppen 0-14 år, 25,7 millioner var fra 15-64 år, mens 4,1 millioner var over 65 år.600 000 argentinere så på seg selv som amerikanske urfolk ifølge denne folketellingen. Forventet levealder er 70 år for menn og 77,5 år for kvinner. I 2010 fødte hver kvinne i Argentina i gjennomsnitt 2,2 barn. Les mer om Argentinas befolkning. Stat og politikk Argentina er en republikk bestående av 23 provinser samt hovedstaden Buenos Aires. Konstitusjonen fra 1853 slår fast at landet skal ha et føderalt styresett der provinsene er delvis autonome. Presidenten velges for fire år av gangen og kan sitte maks to perioder etter hverandre. Dersom ingen kandidater får flertall i første valgomgang, gjennomføres et nytt valg mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer.Det argentinske forsvaret er delt i tre: hæren, luftforsvaret og marinen. Det er ikke obligatorisk militærtjeneste i landet. Hver provins har sitt eget politi, men samarbeider i visse saker med det føderale politiet.Argentina er medlem av ulike internasjonale organisasjoner, blant annet Mercosur, FN og FNs særorganisasjoner som Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon, samt Organisasjonen av amerikanske stater. Argentina støtter de fredsbevarende styrkene i Haiti og på Kypros med politi og militært personell. Landet krever full råderett over de britiske Falklandsøyene. Les mer om Argentinas politiske system og Argentinas forsvar. Historie De første sporene etter mennesker i Argentina finner vi lengst sør i Patagonia, i Piedra Museo i Santa Cruz. Funnene indikerer at det levde mennesker her allerede 11 000 år før vår tidsregning, og at disse var samlere og jegere. 2000 år senere ble pampasen befolket av jegere og samlere, og rundt 7000 år før vår tidsregning ble områdene i nordøst befolket av mennesker som dyrket jorden. I Santa Cruz finnes det hulemalerier som daterer seg til 7300 før vår tidsregning, og er på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv.Argentina ble kolonisert av spanjolene i 1516. I 1810 startet revolusjonen som initierte uavhengighetskrigen, og landet ble selvstendig 9. juli 1816. Perioden som fulgte var preget av indre uro. Det var strid mellom unitarios (eliten i Buenos Aires og andre store byer, militæret og de intellektuelle) og federales. Los unitarios ville ha en sentralisert stat med Buenos Aires som hovedstad, samt økonomisk liberalisme og frihandel. Los federales ønsket mer autonomi til provinsene, men de ville samtidig ha en nasjonal regjering med ansvar for blant annet utenrikspolitikken.Konsolideringen av Argentina foregikk i perioden 1853–1880. Mellom 1880 og 1910 ble landet styrt av konservative krefter. Jordbruket på pampasen ble kraftig utviklet og Argentina var en viktig produsent av korn og kjøtt. Landet hadde behov for arbeidskraft og åpnet for massiv innvandring fra Europa. Millioner av spanjoler, italienere og briter slo seg ned i landet. Buenos Aires utviklet seg til å bli en moderne og velstående by. Utenlandske investeringer økte kraftig, og spesielt britene investerte i jernbane, havner og kjølemetoder for kjøtt.Europeiske innvandrere tok med ideer om sosialisme og anarkisme. Fagforeninger ble dannet, og det ble arbeidet mot sosial ulikhet. Argentina ble preget av radikale regjeringer mellom 1916 og 1930. I denne perioden ble det innført stemmerett for alle menn i 1916 og en universitetsreform som gjorde studier tilgjengelig for folk flest i 1918. I 1930 gjennomførte militæret et statskupp, og fram til 1943 ble landet styrt av konservative regjeringer inspirert av fascisme. Perioden kjennetegnes av en politikk som kalles ISI (industrialización por sustitucion de importaciones), der man istedenfor import skulle produsere ting i Argentina – derav industrialisering.Juan Domingo Perón kom til makta i 1946. I løpet av hans tid som president fikk man blant annet innført minimumslønn. Perón gjorde også andre ting som kom de fattige delene av befolkningen til gode. Han og hans regjering hadde en fordel av at Europa lå i ruiner, ettersom landet kunne låne ut penger og bruke inntjeningen på reformer. Perón ble og blir kritisert for å ha fascistiske trekk, og han hadde blant annet sterke bånd til Benito Mussolini.Perón ble styrtet ved et militærkupp i 1955, og det militære fortsatte å prege Argentinas historie 1955 til 1976. I denne perioden ble flere valgte presidenter avsatt med militærets medvirkning, mens Perón fortsatte å påvirke det politiske livet fra sitt eksil i Madrid.I 1973 ble Perón igjen president i landet, og ved hans død i 1974 overtok hans kone Isabel Perón vervet. Hun ble avsatt i 1976 da militæret tok makten gjennom et nytt statskupp. Den militære juntaen satte grunnloven til side, bedrev statsterrorisme og gjennomførte arrestasjoner, henrettelser og andre brudd på menneskerettighetene. Så mange som 30 000 mennesker forsvant i løpet av perioden, og den dag i dag jobber organisasjoner i Argentina med å finne ut hva som hendte med disse. I denne perioden ble det ført en neoliberal økonomisk politikk der utenlandsgjelden steg dramatisk.I 1982 tapte Argentina Falklandskrigen mot Storbritannia. Som følge av dette ble det i 1983 igjen gjennomført demokratiske valg. På slutten av 1980-tallet var det økonomisk krise og inflasjon i landet, og da Carlos Saúl Menem ble valgt som president i 1989 innførte han en nyliberal økonomisk politikk for å bedre på de økonomiske forholdene. Menem privatiserte praktisk talt alle statlige selskaper, og under hans andre presidentperiode (1995–1999) ble arbeidsløsheten skyhøy, fattigdommen økte drastisk og utenlandsgjelden steg kraftig. I 1998 gikk landet inn i en økonomisk tilbakegang.Da den økonomiske og sosiale krisa traff Argentina for fullt ved årtusenskiftet, ble det gjennomført ulike reformer som skulle redusere det store statlige underskuddet. Reformene skulle samtidig gi landet nye lån fra Det internasjonale pengefondet. I desember 2001 ble det iverksatt en lov som gjorde det umulig for befolkningen å ta ut penger fra banken. Mange mistet alle sparepengene sine. Misnøyen var nå så stor at middelklassen strømmet ut i gatene for å protestere. 19. desember 2001 fyltes gatene i Buenos Aires og andre byer av folk som viste sin misnøye med regjeringen. President Fernando de la Rúa erklærte unntakstilstand, og politi og demonstranter barket sammen flere steder. 20. desember hadde situasjonen eskalert såpass at de la Rúa valgte å trekke seg. Da Eduardo Duhalde ble president i januar 2002, ble det iverksatt ulike tiltak som skulle få landet ut av hengemyra. Blant annet ble pesoen devaluert og sosiale planer iverksatt.Néstor Carlos Kirchner ble valgt som president i 2003. Han satte i gang rettsforfølgelse av ansvarlige for brudd på menneskerettighetene under diktaturet. Under hans presidentperiode ble fattigdommen og arbeidsløsheten mindre. Kirchner er likevel en omdiskutert mann. Krefter fra høyresiden kritiserte Kirchners rettsforfølgelse av de ansvarlige for diktaturet, og sa den skadet den pågående forsoningen som landet gjennomgikk. Venstresiden kritiserte ham for å se bort i fra menneskerettighetene, da han blant annet slo ned på demonstrasjoner i Patagonia. Kirchners kone, Cristina Fernández de Kirchner, vant valget i 2007, som den første valgte kvinnelige president i Argentina. Hun ble i 2011 gjenvalgt for en ny periode på 4 år.Mauricio Macri ble valgt til president i valget i november 2015. Macri er fra høyrepartiet PRO (Propuesta Republicana), men vant valget som representant for Cambiemos, en sentrum-høyrekoalisjon bestående av ulike politiske partier.27. oktober 2019 ble Alberto Fernández valgt som ny president. Han representerer venstrekoalisjonen «Frente de todos», og vant med 48,1 prosent av stemmene, foran Mauricio Macri og koalisjonen «Juntos por el cambio», som fikk 40,4 prosent av stemmene. Visepresidenten til Alberto Fernández er tidligere president Cristina Fernández. Les mer om Argentinas historie og Argentinas samtidshistorie. Økonomi og næringsliv Etter den økonomiske krisa på begynnelsen av 2000-tallet har den argentinske økonomien vokst seg stadig sterkere. I dag har Argentina en av de hurtigst voksende økonomiene i verden, og landet er medlem av G20. Ifølge Verdensbanken (november 2012) vokste den argentinske middelklassen med 50 prosent mellom 2000 og 2010.Argentina har verdens 25. største bruttonasjonalprodukt (BNP) målt i absolutte tall. Men regner man per innbygger, er landet det 48. rikeste i verden, med et BNP på 18 709 dollar (Verdensbankens tall for 2013).I 2017 eksporterte Argentina varer til utlandet for totalt 58,4 milliarder amerikanske dollar (INDEC, 2018). Størstedelen av eksportverdien består av produkter fra landbruket som soya, mais og storfekjøtt. Landet eksporterer også noe olje og gass, frukt og biodiesel (se tabell).Argentina importerte i 2017 varer for 66,8 milliarder amerikanske dollar (INDEC, 2018). Importen omfatter blant annet maskiner, kjemikalier, jern, stål og kull fra land som Brasil, Mexico, USA, Tyskland og Kina (se tabell).Turisme er viktig for Argentina. Rundt seks millioner turister besøker landet årlig. I Latin-Amerika er det kun Mexico som har flere besøkende. Les mer om Argentinas økonomi og næringsliv og Mynt, mål og vekt i Argentina. Kunnskap og kultur Argentina er kanskje mest kjent for tango og fotball. Tangoen oppstod på slutten av 1800-tallet. Argentinerne hevder at dette skjedde i Buenos Aires, mens Uruguay påstår at dansen oppstod i deres hovedstad, Montevideo. I 2008 ble landene enige om å begrave stridsøksen og sende inn en felles søknad om å få tangoen med på Verdensarvlisten, og i 2009 gjorde den det.Argentina har fostret mange gode fotballspillere, blant annet Diego Maradona og Lionel Messi. Kampene mellom Boca Juniors og River Plate kalles El Superclásico, og er verdt et besøk for de fotballinteresserte.Vin er en meget viktig del av det argentinske kjøkken og den argentinske økonomien, og dessuten landets nasjonaldrikk. Argentina er verdens femte største vinprodusent, og i 2006 drakk hver argentiner i gjennomsnitt 45 liter vin. Et eksempel på et argentinsk måltid er "asado" og vin. Det argentinske kjøkken er i stor grad preget av at innbyggerne er etterkommere av europeere, med bruk av olivenolje, pasta og salater. Det gjelder særlig sentrale områder i og rundt Buenos Aires. I nord møter man andre skikker og tradisjoner, med matretter som locro, tamales, charqui og empanadas.Argentina har fostret mange forfattere, med Jorge Luis Borges blant de mest kjente. Filmregissøren Fernando Solanas, komponisten Astor Piazzolla, musikerne Atahualpa Yupanqui, Charly García, Mercedes Sosa, Andrés Calamaro, og Fito Páez, samt gruppene Bersuit Vergarabat, Soda Stereo og Attaque 77, er andre kjente kulturpersonligheter. Jorge Mario Bergoglio fra Buenos Aires ble innsatt som pave 13. mars 2013 og tok navnet Frans.Den argentinske konstitusjonen av 1853 slår fast at hver provins har ansvaret for å sikre en god utdanning. Under nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet var utdanning en viktig brikke. Makthaverne brukte skolene som en arena der immigranter og innfødte ble opplært i de delene av historien og kulturen som makthaverne ville fronte. En felles utdanning skulle sivilisere folket og forene nasjonen.På begynnelsen av 1900-tallet gjorde unge fra middelklassen i de store byene, som hadde økt kraftig som følge av immigrasjon, opprør. De krevde modernisering og demokratisering av et universitetssystem som var elitistisk og geistlig. Resultatet ble Universitetsreformen av 1918, som slår fast at alle skal ha rett til høyere utdanning, at hvert universitet skal være autonomt, og at studentene skal være representert i beslutningsorganene. På 2000-tallet ble det bestemt at man ikke skal bruke mindre enn seks prosent av BNP på utdanning. Gratis utdanning gjelder bare ved offentlige skoler og universitet. Les mer om Teater i Argentina, Film i Argentina, Massemedier i Argentina, Argentinas litteratur, Kunst i Argentina, Musikk i Argentina og Skole og utdanning i Argentina. Argentina og Norge Den norske ambassaden i Buenos Aires dekker i dag Bolivia, Uruguay og Paraguay i tillegg til Argentina. Helt siden 1906 har Norge hatt diplomater stasjonert i landet. Grunnen til Norges tidlige representasjon i landet, skyldes den store norske tilstedeværelsen innen skipsfart.Argentina er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo.Når det gjelder handelsmessige forbindelser er det en del kontakt mellom Norge og Argentina. Det norsk-argentinske handelskammer som ble opprettet i 2008 tilrettelegger for handelsforbindelser og investeringer mellom de to landene. Norske selskaper innen blant annet den maritime sektoren, aluminiumsindustri, fiske, gjødselproduksjon og treindustri er representert i Argentina.Norge har også statlig utviklingssamarbeid med Argentina. Dette foregår ved at Norge støtter internasjonale (ikke-statlige) organisasjoner som i sin tur støtter konkrete utviklingsprosjekter i Argentina. Les mer i Store norske leksikon Sør-Amerika Eksterne lenker FN.no: Argentina Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Argentina CIA World Factbook om Argentina BBCs landside om Argentina

https://snl.no/%C3%85lands_flagg_og_v%C3%A5pen

2023-01-31

Ålands flagg og våpen

Store norske leksikon,Geografi,Flagg og nasjonalsymboler,Flagg og våpen

Den finske øygruppen Åland bruker i offisielle sammenhenger to flagg – det finske nasjonalflagget og øygruppens eget flagg, som er en mellomblå duk med et rødt latinsk kors kantet med gult. Flagget ble vedtatt av Ålands Landsting i 1953 og godkjent av Finlands president i 1954. Korsflagget fulgte nordisk flaggtradisjon. Proporsjonene er 17:26.

Åland har i sitt flagg gjort feltene nærmest stangen bredere enn høyden, som i østersjølandene Sverige og Finlands flagg, i motsetning til de kvadratiske feltene i flaggene til nordiske land vendt mot Atlanterhavet.Ålands flagg er lovregulert gjennom Landskapslag (1992:41) om Ålands flagga. Den bestemmer flaggets størrelsesforhold og gir regler for bruk av flagget. Ålands flagg kan føres som handelsflagg av fartøyer som er hjemmehørende i landskapet. Fartøyer tilhørende Ålands myndigheter er pålagt å føre Ålands flagg. Loven har bestemmelser om spesialflagg for fritidsfarkoster, som skal ha splitt og båt- eller seilforeningens merke i kantonen.Ålands landskapsvåpen har i blått felt en gående hjort av gull. Over skjoldet er grevskapets krone.Ålands eldste våpen, kjent fra 1569, viste to rådyr i hvitt felt, antagelig også med ni roser. Trolig på grunn av forveksling med Öland fikk Åland fra 1600-tallet Ölands våpen, en gull hjort i blått felt. Landskapene byttet våpen med hverandre, og i 1884 ble det bestemt at Ölands våpen skulle vise to rådyr og ni roser. I 1944 oppdaget Riksheraldikerämbetet i Sverige forvekslingen, og Öland fikk tilbake sitt gamle våpen, men nå med rød bevæpning. Åland fikk beholde våpenet øya hadde hatt i 450 år. Les mer i Store norske leksikon Finlands flagg og våpen Åland flagg riksvåpen

https://snl.no/Johannes_Scotus_Eriugena

2023-01-31

Johannes Scotus Eriugena

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Middelalderens og renessansens filosofi

Johannes Scotus Eriugena var en filosof og teolog, antagelig av irsk opprinnelse, og leder av Karl den skalletes hoffskole i Frankrike. Han skrev her Om den guddommelige forutbestemmelse i Augustins ånd.

Eriguena oversatte Dionysios Areopagitas skrifter, og kom derved under den nyplatoniske påvirkning som preger hans hovedverk, Om naturens inndeling. Han satte fornuften over åpenbaringen i bibelske fortolkningsspørsmål og kom i strid med kirken. Hans skrifter ble fordømt som kjetterske i 1225. Eriugena er en av de første nominalister i middelalderen. Les mer i Store norske leksikon nominalisme universaliestriden

https://snl.no/Casparys_b%C3%A5nd

2023-01-31

Casparys bånd

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Planteanatomi,Plantenes vevsystemer,Grunnvev hos planter

Casparys bånd er et bånd av vannavstøtende stoff i og mellom celleveggene til noen celler i planter. Celler med Casparys bånd hindrer vann og løste stoffer i å passere mellom dem, og finnes blant annet i røttene til alle planter.

Vann som skal passere celler med Casparys bånd tvinges til å bevege seg inn i og gjennom selve cellene istedenfor mellom dem. Cellene med Casparys bånd får dermed kontroll med det som passerer dem, omtrent som en grensekontroll. Forekomst Casparys bånd finnes i cellene innerst i primærbarken i alle røtter. Disse cellene kalles under ett for endodermis. Røttene til de fleste blomsterplanter har også celler med Casparys bånd ytterst i primærbarken. Disse cellene kalles eksodermis. I tillegg finnes Casparys bånd i celler som omgir små bladnerver (såkalte slireceller) i bladene hos blomsterplanter. Utforming Casparys bånd består av korkstoff (suberin), og kan også inneholde lignin. Båndet det danner i en celle ligger parallelt med overflaten til planten. Den indre og ytre celleveggen er normale, og båndet danner en ring i og rundt resten av celleveggene. Båndet ligger altså også på utsiden av cellene, i midtlamellene. I et tverrsnitt parallelt med plantens overflate gjennom et cellevev der cellene har Casparys bånd ville en med andre ord se båndet som ringer som henger sammen, der hver ring tilhører en celle og midtlamellene som omgir den. Les mer i Store norske leksikon endodermis rot – botanikk bladnerver bark - botanikk plantenæringsstoffer rottrykk vann - kjemi polart molekyl vannpotensial

https://snl.no/Culture_Club

2023-01-31

Culture Club

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Culture Club er et britisk popband. De hadde enorm suksess i 1982–1984 med sin selvkomponerte, karibisk- og soulinspirerte lettvekterpop, frontet av den karismatiske androgyne vokalisten Boy George.

Bandet ble dannet i London i 1981 av vokalisten Boy George (født George Alan O'Dowd, 1961), gitaristen Roy Hay (født 1961), bassisten Mikey Craig (født 1960) og trommeslageren Jon Moss (født 1957). En minneverdig musikkvideo bidro til at deres tredje single, Do You Really Want To Hurt Me, ble en kjempehit verden over i 1982. Også oppfølgerne gjorde det veldig bra, godt hjulpet av den kraftige soulstemmen til Culture Clubs faste korist, Helen Terry: Time (Clock Of The Heart), Church Of The Poison Mind og I'll Tumble 4 Ya.I 1983 gikk Karma Chameleon til topps i Norge, Storbritannia og USA, hvor også de tre første albumene ble kjempesuksesser: Kissing To Be Clever (1982), Colour By Numbers (1983) og Waking Up With The House On Fire (1984). Culture Club fikk dessuten store hits med Victims i 1983, Miss Me Blind, It's A Miracle og The War Song i 1984 og Move Away i 1986.En heroinavhengig Boy George erklærte i 1987 at gruppa var oppløst, og fikk de neste årene en rekke store og små solohits. I 1998 gjenoppsto Culture Club og fikk en stor britisk hit med I Just Wanna Be Loved, men albumet Don't Mind If I Do (1999) floppet.Gruppa ble igjen oppløst i 2002, hvorpå Boy George fortsatte sin DJ-karriere. I 2006-2007 gjenoppsto imidlertid Culture Club med ny besetning: Craig, Moss, Phil Pickett (gitar) og Sam Butcher (vokal). Originalbesetningen var tilbake igjen i 2011, og de ga ut albumet Life i 2018. Les mer i Store norske leksikon popmusikk Eksterne lenker Boy George og Culture Club