Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/Hugo_Ball

2023-01-31

Hugo Ball

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Tysklands litteratur,Tysklands litteratur 1900-1950

Hugo Ball var en tysk forfatter, kritiker og skribent. Han var en av grunnleggerne av dadaismen i Zürich, og han opptrådte i Cabaret Voltaire med sin berømte akustiske lyrikk.

Biografi Etter studier i München og Heidelberg flyttet Ball i 1910 til Berlin hvor han studerte regi og dramaturgi på skuespillerutdanningen til Max Reinhardt (1873–1943). Etter avlagt studium arbeidet han som dramaturg i 1911–1914, og senere som regissør. I løpet av denne perioden knyttet han kontakt med mange forfattere, blant annet Frank Wedekind (1864–1918) og Richard Huelsenbeck (1892–1974). Han markerte seg også som forlagslektor og redaksjonsmedarbeider i ulike tidsskrifter.I mai 1915 flyttet Ball til Zürich, hvor han livnærte seg som skribent. Sammen med Hans Arp (1887–1966), Tristan Tzara (1896–1963), Marcel Janco (1895–1984) og kabaretkunstneren Emmy Hennings (1885–1948) grunnla han i 1916 Cabaret Voltaire i Zürich og la dermed grunnlaget for dadaismen. I 1917–1920 arbeidet han for Freie Zeitung.Ball giftet seg med Hennings (senere Ball-Hennings) i 1920, og de slo seg da ned i kantonen Tessin, hvor de hadde et nært vennskap med Hermann Hesse (1877–1962). I 1930 ga Emmy Ball-Hennings ut Hugo Ball. Sein Leben in Briefen und Gedichten.De siste årene av sitt liv levde Ball isolert og fordypet seg i katolisismen og mystisismen, blant annet som skribent for katolske tidsskrifter. Forfatterskap Ball skrev både dramatikk, prosa og lyrikk. Det er imidlertid først og fremst som lyriker han har en plass i litteraturhistorien.I Cabaret Voltaire framførte Ball sine akustiske dikt, blant annet «Gadji beri bimba» (1916) og «Karawane» (1917). Hans samlede dikt kom imidlertid først i 1963, altså posthumt, Gesammelte Gedichte mit Photos und Faksimiles.Samtidig som han arbeidet som dramaturg og regissør, skrev han dramaet Die Nase des Michelangelo (1911). I 1918 kom romanen Flametti oder Vom Dandysmus der Arme. Posthumt kom blant annet romanen Tenderenda der Phantast (1967) og teaterstykket Der Henker von Brescia (1995).Balls beskjeftigelse med katolisismen ga seg utslag i verkene Byzantinisches Christentum (1923) og Die Folgen der Reformation (1924). I 1927, kort tid før hans død, ga han ut en monografi om Hermann Hesse (Hermann Hesse: Sein Leben und sein Werk) og sin egen dagbok Die Flucht aus der Zeit. Betydning Som en av grunnleggerne av Cabaret Voltaire har Hugo Ball en selvskreven plass i den tyskspråklige litteratur- og kulturhistorien. Hans akustiske lyrikk har en sentral plass i en tradisjon fra Christian Morgenstern (1871–1914) til Ernst Jandl (1925–2000).I 2012 kom en ny biografi om Hugo Ball: Wiebke-Marie Stocks Denkumsturz. Eine intellektuelle Biographie. I tidsrommet 2003–2018 ga Wallstein Verlag ut Sämtliche Werke und Briefe, en nyeditert utgave. Les mer i Store norske leksikon Tysklands litteratur Eksterne lenker Hugo Ball i Projekt Gutenberg (DE) Hugo Ball i Deutsche Biographie

https://snl.no/August_Bournonville

2023-01-31

August Bournonville

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Dans,Scenisk dans,Klassisk ballett,Klassisk ballett: internasjonale kunstnere og kompanier

August Bournonville var en dansk danser og koreograf som med få års avbrudd var sjef for Den Kongelige Ballet i 1830–1877. Han bibeholdt de beste tradisjoner i fransk ballett etter dens forfall i Frankrike, og ved siden av Russland var Danmark det eneste landet hvor den mannlige danseren beholdt sin tidligere posisjon. Som en av datidens danske kulturpersonligheter bidrog Bournonville til å heve dansernes sosiale posisjon i Danmark.

Av de over 50 ballettene Bournonville laget, forsvarer mange fortsatt sin plass i det danske ballettrepertoar, som for eksempel Napoli (1842), Sylfiden (1836), Konservatoriet (1849) og Et Folkesagn (1854). Hans verk kjennetegnes ofte av både lyrisk-romantiske sujetter, som i Sylfiden, og mer folkloristisk pregede, som Napoli. Den Norske Opera har blant annet oppført Napoli, Sylfiden, og i 1982 en rekonstruksjon av Brudeferden i Hardanger etter idé av Bournonville.Han utgav Études Choréographiques i 1861. Selvbiografien Mit Theaterliv (1848–1877) er både morsom og velskrevet.Han var sønn av Antoine Bournonville (1760–1843), som var fransk ballettmester ved Det Kongelige Teater. Les mer i Store norske leksikon ballett Dans i Danmark Litteratur Aschengreen, Erik: Ballettens digter : 3 Bournonville-essays, 1977, isbn 87-7496-591-3, Finn boken Fridericia, Allan: August Bournonville : balletmesteren som genspejlede et århundredes idealer og konflikter, 1979, isbn 87-7496-736-3, Finn boken Jürgensen, Knud Arne: The Bournonville tradition : the first fifty years, 1829-1872, 1997, 2 b., isbn 1-85273-075-7, Finn boken

https://snl.no/bergjunker

2023-01-31

bergjunker

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Sildreordenen,Sildrefamilien,Sildreslekta

Bergjunker er en flerårig plante i sildrefamilien. Den blir om lag femten centimeter høy og har en rosett av stive, blågrønne blad og hvite blomster i en åpen topp. Planta vokser på berghyller og fjellsprekker, gjerne på kalkholdig grunn.

Underarter og utbredelse Bergjunker har en amfiatlantisk utbredelse, det vil si at den vokser på begge sider av Atlanterhavet. I vest (Canada, USA og Grønland) i tillegg til Nord-Norge og Island, vokser S. paniculata ssp. laestadii, i øst (Kaukasus) vokser S. paniculata ssp. cartilaginea, mens i Sør-Norge og i fjellene i Sør-Europa og Sentral-Europa vokser S. paniculata ssp. paniculata. Forvaltning Bergjunker er sjelden i Norge. Den har bare fire forekomstgrupper: to i Sør-Norge (Hjelmeland og Suldal i Ryfylke) og to i Nord-Norge (Salten i Nordland og Nordreisa iTroms). Den er i tilbakegang, noe som kan skyldes klimatiske årsaker, som økt snødekke og høyere temperaturer. Bergjunker har kategori sårbar i Artsdatabankens rødliste fra 2021. Systematikk Taksonomisk nivå Norsk navn Latinsk navn Domene Eukaryoter Eukarya Rike Planteriket Plantae Klade Dekkfrøete planter Angiospermae Klade Ekte tofrøbladete planter Eudicotidae Klade Rosidene Rosidae Orden Sildreordenen Saxifragales Familie Sildrefamilien Saxifragaceae Slekt Sildreslekta Saxifraga Art Bergjunker S. paniculata Les mer i Store norske leksikon sildrefamilien sildreslekta systematikk i biologi

https://snl.no/Amasya

2023-01-31

Amasya

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Tyrkias geografi

Amasya er en by i Tyrkia og hovedstad i provinsen Amasya, 265 kilometer nordøst for Ankara, ved elven Yeşil Irmak, 82 kilometer sørvest for byen Samsun ved Svartehavet. Byen med forsteder har 143 781 innbyggere (2017).

Næringsliv og transport Amasya er handelssentrum med jordbruk med mange frukthager, gruvedrift, sementproduksjon og tekstilindustri. Turismen er av stor betydning for byen, som årlig besøkes av mer enn en million turister. I 2008 ble det åpnet en flyplass utenfor byen. Det er god veiforbindelse mellom Samsun og Amasya. Kultur og utdanning På toppen av høyden Harsena er det rester av Amasayaborgen, som fram til 1700-tallet var viktig i forsvaret av Amasya. Moskéen Seljuk Burmali ble bygd på 1200-tallet. Det er et arkeologisk museum i Amasya. I 2006 ble det etablert et universitet i byen. Historikk Amasya var i oldtiden residens for kongene av Pontos. På terrasser i Harsenahøyden, som man kan se fra byen, er restene av kongenes gravsteder. Senere ble Amasya en romersk administrasjonsby. Under ottomanerne var byen et viktig lærested. Den greske historikeren og geografen Strabon ble født i Amasya i 64 fvt. Les mer i Store norske leksikon Tyrkias geografi Tyrkias historie

https://snl.no/Arthur_Alstad

2023-01-31

Arthur Alstad

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Norsk bildende kunst fra 1945 til 1990

Arthur Alstad var en norsk maler. Bortsett fra et seks måneders kurs hos professor Harald Krohg Stabell (1874–1963), var han selvlært. Han malte figurative bilder, som har mye til felles med den såkalte nysakligheten i Tyskland og fransk og italiensk nyklassisistisk maleri fra 1920-årene og fremover.

Han deltok på flere utstillinger, både i Oslo og Trondheim i 1920-årene, fikk gode kritikker, men solgte lite frem til slutten av 1930-årene, da salget tok seg opp. I norsk kunsthistorie er han og andre innen det nyklassisistiske maleriet kommet i skyggen av Matisse-elevene, og har lenge vært så godt som ukjente for et større publikum. Alstad ble «gjenoppdaget» i og med en vandreutstilling kalt Utopi og nostalgi, 2005/2006. Les mer i Store norske leksikon Norsk kunsthistorie

https://snl.no/d%C3%B8lgsm%C3%A5l

2023-01-31

dølgsmål

Store norske leksikon,Jus,Strafferett

Dølgsmål betyr hemmelighet eller i skjul. Det er mest brukt i faste forbindelser: Nedkomme i dølgsmål, arbeide i dølgsmål og så videre.

Så sent som i folketellingen av 1875 kan man finne kvinner som er «arresteret/angivet for Fødsel i Dølgsmål». I 1889 opphevet man tidligere retts straffebestemmelse mot kvinner som fødte barn utenfor ekteskap i dølgsmål, slik at barnet omkom fordi det ikke var sørget for nødvendig hjelp.Straffeloven av 1902 hadde frem til 2015 fortsatt bestemmelser i § 240-241 om straff for besvangreren, foreldre og husbondsfolk, når disse unnlater å yte nødvendig hjelp eller bevirker fosterdrap ut over de situasjoner som er tillatt etter norsk abortlovgivning, men etter 2015 må spørsmålet vurderes etter den ordinære bestemmelse om drap eller medvirkning til drap etter at barnet er født. I tillegg kan den som avbryter svangerskap i strid med abortloven eller forskrifter gitt i medhold av loven, straffes med bot eller fengsel inntil to år. Medvirkning til svangerskapsbrudd straffes på samme måte etter straffeloven § 15. Les mer i Store norske leksikon straff

https://snl.no/Bodensj%C3%B8en

2023-01-31

Bodensjøen

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Europas geografi generelt

Bodensjøen er en innsjø i Europa. Den ligger mellom Sveits i sør, Tyskland (Württemberg) i vest og nord og Østerrike i øst, 395 meter over havet. Innsjøen har et areal på 540 kvadratkilometer, lengde på 69 kilometer, største bredde på tolv kilometer og dybder på inntil 276 meter.

Den vestlige delen av Bodensjøen er delt i to av fjellkjeden Bodanrücken: i sør Untersee, i nord Überlinger See. Selve hovedkroppen kalles Obersee. Innsjøen utgjør en del av Rhinen, med tilløp i sør nær Bregenz og utløp via Untersee i vest ved Stein am Rhein. Innsjøen har flere øyer, blant annet Mainau i Überlinger See og Reichenau i Untersee.Bodensjøen ble dannet som en bresjø under siste istid. I dag er innsjøen i ferd med å fylles av sedimenter fra elvene Rhinen, Bregenzer Ache og Dornbirner Ache. Elvene har utløp i sør og sørøst der vanndypet reduseres av elvesedimenter. I sør utgjør Rhindeltaet et betydelig våtmarksområde.Vannstanden i Bodensjøen er følsom for vanntilførselen fra elvene. I juni 1999 steg vannstanden to meter under en flom. Havner og bygninger langs kysten ble rammet av flommen. I august 2005 steg vannstanden med 70 centimeter under et regnvær, slik at motorveier og jernbaner ble ødelagt.Bodensjøen fryser sjelden helt til, og klimaet langs sjøen er mildt og solrikt. På skråningene dyrkes frukt og vin; i sjøen er det fiske etter laks og ørret. De viktigste stedene ved Bodensjøen er Konstanz, Lindau og Friedrichshafen i Tyskland, Bregenz i Østerrike og Kreutzlingen, Arbon og Romanshorn i Sveits. Området har stor turisttrafikk i sommersesongen. Les mer i Store norske leksikon Sveits' geografi Tysklands geografi Østerrikes geografi Eksterne lenker Turistside for Bodensjøen

https://snl.no/antikk_femkamp

2023-01-31

antikk femkamp

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Den greske antikken

Antikk femkamp, eller pentathlon, var en idrettskonkurranse i den greske antikken som besto av fem øvelser: lengdehopp, stadion, diskos, spydkast, og bryting. Øvelsen var en del av de olympiske leker og var forbeholdt menn. Det var ikke noen bestemt rekkefølge øvelsene ble gjennomført i, bortsett fra bryting som alltid kom til slutt.

I henhold til et scoringssystem ukjent for oss, ble de to beste utøverne i alle andre øvelser valgt ut til den siste idrettsøvelsen som var bryting. Femkampen var den mest prestisjefulle øvelsen på den tiden fordi den fremmet allsidigheten. Ved å vinne femkampen som omfattet øvelser assosiert med krigsrelaterte ferdigheter, beviste utøveren at han ikke bare var god i én øvelse, og slik var han mer verdsatt. Opprinnelse og historie Femkampen ble tatt opp ved de olympiske leker i 708 fvt., og senere ble også øvelsen en del av de pythiske leker og de nemeiske leker. I 394 fvt. forbød den romerske keiseren Theodosius 1 de olympiske leker og samtidig femkampen på grunn av kristendommens spredning. Etter gjenopptakelsen av de olympiske leker i 1896, stod antikk femkamp på programmet ved jubileumslekene i Athen i 1906. Lengdehopp Lengdehopp som var en del av femkampen, ble gjennomført ved bruk av håndvekter, de såkalte halter, og uten tilløp. Vektene ble holdt i hendene og skulle være med på å gi fremdrift og gjøre hoppet lengre. Lengdehoppet ble sannsynligvis foretatt fra stående stilling med samlede ben til tonene av fløytespill. Antikkens forfattere beskriver at musikken skulle hjelpe idrettsutøveren til å utføre det svært krevende lengdehoppet, som var en av de vanskeligste øvelsene i antikkens olympiske leker. Stadion Løpsøvelsen foregikk på et avlangt stadion der løpebanen hadde en lengde på om lag 192 meter. I motsetning til i dag, der utøvere løper på en rundbanestadion, løp utøverne i antikken frem og tilbake mellom to såkalte vendepunkter. Startstreken bestod av steinheller med spor for føttene og tyvstart ble straffet med slag med et ris. Diskoskast Dette var en teknisk utøvelse som kan ha noe med krig å gjøre. Diskos liknet på krigernes skjold, og øvelsen trente de unge mennene slik at de kunne kaste skjoldene sine langt nok da de krysset en innsjø eller en elv. Spydkast Det greske spydkastet ble laget med et spyd laget av tre, og bare spissen var laget av metall for å gi spydet mer vekt foran og øke kastlengden. Midt i spydet var det en snor der en plasserte fingrene under kastet. Spydet ble vanligvis brukt til jakt og i krig, så det har vært viktig for de unge mennene å være dyktige og trene øvelsen ofte. Bryting Øvelsen var også assosiert med krig og kunne sammenliknes med måten krigere måtte kjempe mot hverandre på slagmarken. Det var ikke inndeling i vektklasser, og utøvere trakk lodd for å finne sine motstandere. Les mer i Store norske leksikon friidrett den greske antikken OL – olympiske leker

https://snl.no/elg

2023-01-31

elg

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Klovdyr,Hjortefamilien,Capreolinae,Alces

Elgen er en partået klovdyrart i hjortedyrfamilien og verdens største hjortevilt. Den er Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg.

Den har et påfallende, nesten forhistorisk, utseende. Halsen og nakken er kort og fyldig, og det opphøyde skulderpartiet danner en kul på nakke-rygglinjen som er mer markert enn hos andre hjortedyr.Globalt er elgen utbredt på den nordlige halvkule og knyttet til det nordlige, boreale skogsbeltet (taigasonen) i Eurasia og Nord-Amerika.Innen utbredelsesområdet deles elgen oftest i to underarter: Eurasisk elg (Alces alces alces) Sibirsk-amerikansk elg eller moose (Alces alces americanus) Artikkelen handler i hovedsak om eurasisk elg. Beskrivelse Elgen har kort og kraftig kroppsbygning med lange og kraftige bein. Hals og nakke er kort og fyldig, og det opphøyde skulderpartiet danner en «kul» på nakke-rygglinjen som er mer markert enn hos andre hjortedyr.Hodet er karakteristisk med store bevegelige ører, et langt neseparti og ei bred, krom og bevegelig overleppe og store nesebor. Hos voksne dyr, særlig elgokser er det vanlig med et mer eller mindre markert «hakeskjegg». Voksne dyr Hann Hunn Skulderhøyde 180–220 cm 150–180 cm Total lengde 260–310 cm 230–280 cm Totalvekt 380–700 (800) kg 280–400 kg Ved fødselen er elgkalvene jevnt lyst brune eller rødbrune. Den brunlige fargen beholdes til de får den første mer grålige vinterpelsen i september-oktober. Vinterpelsen er tykkere og gråere enn sommerpelsen og skiftes igjen i mai-juni. Pelsen hos eldre dyr er gråbrun eller mørkt grå.Noen voksne dyr (okser) kan virke nesten svarte, også fordi beina, spesielt bakbeina er markert lyse, nesten hvite, og danner kontrast til pelsfargen for øvrig. Bortsett fra de lyse beina er pelsen på resten av kroppen relativt lik i farge over det hele.Ulikt andre norske hjorteviltarter har ikke elgen et lyst parti i bakenden («speil»), men de lyse partiene i bakre del av lysken og på beina strekker seg på baksiden av låra opp mot kjønns- og endetarmsåpning, spesielt tydelig hos elgkyr. Både leukisme (redusert pigmentering) og partiell eller hel albinisme forekommer hos elg, noe som gir mer eller mindre lys (hvit) pels på hele eller deler av kroppen. Som for de fleste hjortedyr har bare hanndyr (oksene) hos elgen gevir. Ulikt andre hjortedyrarter vokser geviret (rosenstokkene) nærmest horisontalt ut fra kraniet (pannebeinet). Første gevir dannes om sommeren i elgens andre leveår og består oftest av 1–3 tagger på hver side. Vanligvis øker antall tagger hvert år til oksene er 10–12 år, men økningen er ikke sammenfallende med alder og kan derfor ikke brukes til å bestemme alder.Fullt utviklet er elggevir oftest én av to hovedtyper: fjølgevir (palmat type) stanggevir (cervin type) Palmate gevir har gjennomgående langt flere tagger enn stanggevir.Geviret hos elgoksene er viktig både som våpen og statussymbol som signaliserer styrke og rang overfor artsfrender. Geviret felles årlig (desember–mars) og er ferdig utvokst og rent for bast på ettersommeren (august). I sjeldne tilfeller forekommer det som kalles parykkgevir hos elg. Levevis Elgkalvene fødes for det meste i juni, men noen i siste halvdel av mai og andre så sent som i juli. Fødselsvekta varierer, men er oftest 10–15 kg. Førstegangsfødende kyr får som regel én kalv, men senere er tvillingkalver vanlig til kyrne blir gamle og i svakere kondisjon. I sjeldne tilfeller forekommer trillingfødsler. Elgkalver vokser raskt og legger på seg om lag en kilo pr. døgn den første tida, basert utelukkende på morsmelk. Etter 2–3 uker blir planteføde stadig større innslag i kosten, men morsmelk er en viktig del av næringsgrunnlaget frem til ettersommeren.I oktober er elgkalver avvent og veier opp til 140–180 kilo, og høsten etter rundt 300 kg. Elgkyr er størrelsesmessig fullt utviklet ved 4–5 års alder, oksene et par år senere. I Norge er det en klar trend til at elgen øker i størrelse og kroppsvekt fra sør til nord innen sammenlignbare kjønns- og aldersklasser.I dag blir svært få elgokser eldre enn 12–13 år, mens elgkyr sjelden blir mer enn 20 år. Store individer kan bli kjønnsmodne som ettåringer, altså ca. 18 måneder gamle, men det vanligste er at elgkyr blir drektige første gang som 2-åringer. I bestander med små dyr får enkelte kyr kalv først når de er 4 år gamle. Unge kyr brunster 2–3 uker senere enn eldre dyr.Brunstperioden er fra slutten av september til månedsskiftet oktober-november. Drektighetstida er om lag 8 måneder. Under gode næringsforhold får elgkyr vanligvis kalver hvert år til de er 15–16 år, senere noe mer uregelmessig. Elgen er i hovedsak et skogsdyr, men innen det globale utbredelsesområdet har den tilpasset seg svært ulike naturtyper. Det gjenspeiles også i Norge hvor vi finner elgen i barskogområder i lavlandet, høgt til fjells i bjørkeskogen, i krattskog og røsslynglandskap langs kysten og karrige fjellområder nord til Finnmark.Innen ulike naturtyper utnytter elgen skjul og beiter avhengig av årstidene. Det betyr at i mange tilfeller har dyra sesongtrekk mellom sommer- og vinterområder for å sikre tilgang til viktige beiteressurser. I den forbindelse kan den også svømme lange strekninger. Både voksne okser og elgkyr med kalver kan være sesongmessig stedbundne innen noen få kvadratkilometer, men her er individuelle variasjoner. Generelt er okser mer mobile enn kyr med kalver.Elgens viktigste sommerernæring består av gras, urter og løv fra treslag som rogn, selje, osp og bjørk. Dessuten er vierarter, lyng, einer og skudd av løvtrær og furu viktige innslag i kostholdet, både sommer og vinter. I mindre grad beites skudd og unge planter av gran. Vinterstid når snø og kulde presser elgen sammen på begrensete områder kan beiting på ung barskog medføre skade av stor økonomisk betydning.Til alle årstider er elgen selektiv i matfatet og beiter fortrinnsvis på de planteartene og plantedelene som inneholder mest protein og energi. Vår og sommer er det vanlig at elgen beiter på vannplanter som bukkeblad og nøkkeroser. Røtter og undervannstengler av slike planter inneholder viktige mineraler (blant annet natrium) som elgen trenger etter vinteren. En rekke kulturplanter står også på elgens meny, og beiteskader på eng, kornåkrer og rotvekster kan ha betydelig omfang lokalt.Tilgang til næringsrike beiteplanter er sterkt redusert gjennom vinteren, og selv om elgen med sine lange bein er godt tilpasset å bevege seg i snø, er matfatet vanskeligere tilgjengelig og av dårligere kvalitet. Derfor går elgen på «sparebluss» om vinteren, med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med sommeren. Elgen er ikke utpreget sosial, og ansamlinger av dyr er helst knyttet til attraktive beiter eller fordi dyra er presset sammen på grunn av fysiske forhold som store snømengder.Grunnenheten i elgbestanden er familiegruppen (matriarkat) med ei voksen ku, kalv og fjordyr. Voksne hanndyr inngår vanligvis ikke i slike grupper unntatt i forbindelse med brunst om høsten. Elgens avkom skilles vanligvis fra familiegruppen når de er 1 (2) år gamle. Familiegruppene er til dels stedbundne og har gjerne tilhold innenfor et begrenset område, avhengig av årstid og beiteressurser.Ei elgku med nyfødte kalver holder seg tett ved kalvene, klar til å forsvare dem fysisk. På grunn av sin størrelse og styrke klarer elgkyr ofte å avvise rovdyr som ulv og bjørn. Dette er en forsvarsstrategi ulik den vi ser hos hjort og rådyr hvor kalvene «trykker» for å unngå å bli oppdaget, samtidig som mordyret mesteparten av tida holder seg på avstand og dermed unngår å røpe avkommets tilstedeværelse. I likhet med andre hjortedyr har elgen godt utviklete sanser, kanskje spesielt luktesans og hørsel. Sidestilte øyne er egnet til å oppfange bevegelse i en vid synssektor. Flere steder på kroppen har elgen sekretkjertler som produserer signalstoff. Disse bidrar til kommunikasjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, hevding av revir og reproduksjon.I forbindelse med brunsten sparker elgoksene også opp brunstgroper hvor de urinerer og ruller seg. Slike groper lukter sterkt og har tiltrekningskraft på andre elger. De besøkes ofte av voksne elgkyr og det skjer trolig en form for «informasjonsutveksling» knyttet til paringsfasen.Elgen har en rekke lydytringer, og mest vanlig er noe sutrende kontakt-og lokkelyder mellom ku og kalver. I brunsten går ofte oksene rundt og utstøter korte, nasale gryntelyder som et signal til mulige partnere. Lignende lyder kan også høres fra elgkyr i brunst. Opprinnelse og utbredelse Elgens opprinnelse går tilbake til siste del av pliocen og tidlige utviklingsformer forekom i Eurasia for om lag 2 millioner år siden.Elg med moderne karakteristika var etablert i Europa for 100 000 år siden, blant annet i Frankrike. Mot slutten av siste istid spredte elgen seg fra sørlige deler av Europa, nordover og mot øst, og etablerte seg i de store skogområdene i Vest- og Sentral-Europa og Russland øst for Uralfjella helt til området mot Bajkalsjøen.I Sibir utviklet det seg en underart som etter hvert også etablerte seg i Nord-Amerika – moose (Alces alces americanus). Europeisk elg er i dag utbredt i Skandinavia, Finland, Baltikum, Polen, Belarus og Russland til øst for Uralfjella. Enkeltdyr og små grupper av elg er også observert i nordlige deler av Ukraina, Tyskland, Slovakia og Tsjekkia.I Norge er det funnet 6000 år gamle helleristninger av elg i Oppland, noe som indikerer at arten var kjent på den tid. Det er også funnet rester av fangstanlegg for elg datert tilbake til cirka år 3700 fvt.Her i landet har elgen tradisjonelt vært vanligst i Trøndelag og på Østlandet med størst bestander i Hedmark, Oppland og Buskerud. Etter andre verdenskrig, og særlig fra 1970-åra, spredte elgen seg til nye områder mot sør, vest og nord. Bestandsutvikling Elgbestanden i Norge har i lengre tid vært i vekst. Frem til etter andre verdenskrig ble det offisielt skutt færre enn 1500 dyr i året i hele landet. Etter den tid kom en markert økning i fellingstall, samtidig som elgen ekspanderte geografisk. Fra tidlig 1990-tall har imidlertid elgstammen stabilisert seg eller gått litt tilbake flere steder i landet. Den norske elgbestanden består generelt av sunne og livskraftige individer. Sammenfallende med økt dyretetthet og generelt større bestand har imidlertid gjennomsnittlig størrelse og vekt på elgen sunket innen utbredelsesområdet i Norge.Sykdom utgjør en liten andel av alle dødsårsaker i den norske elgbestanden. Alvorlige sykdommer som bakteriesykdommen miltbrann har vært fraværende i mange tiår, og en antatt virussykdom som tok livet av mange elger i Sverige for noen år siden har ikke slått til i Norge. I senere tid er imidlertid en alvorlig prionsykdom, skrantesyke, diagnostisert hos gamle elger i Midt-Norge.Et 20-tall endoparasitter, inkludert bendelormer, rundormer og ikter er påvist hos den norske elgen. Av disse er kanskje hjernemark (Elaphostrongylus sp.) den farligste ved at den angriper sentralnervesystemet og kan forårsake alvorlige balanse- og bevegelsesproblem. Ektoparasitter som nesebrems, flått og hjortelusflue kan være plagsomme for dyra, men er neppe direkte dødsårsak. Det samme gjelder virus som forårsaker fibropapillomatose i form av vortelignende utvekster i huden hos elg. I alvorlige tilfeller kan dette svekke dyras kondisjon.Bjørn og ulv er i stand til å drepe elg, men i lang tid har disse bestandene vært så små at det ikke har hatt betydning for elgstammen. De senere år har likevel økningen av de store rovdyra trolig hatt en viss effekt på antallet elg lokalt.Årlig skjer det trafikkulykker på veg og jernbane som tar livet av mer enn 1000 elg, og som også rammer samfunnet dyrt i form av skade på mennesker og økonomiske kostnader. Ulykkene skjer oftest når elgen er på sesongmessig vandring og når dyra på grunn av store snømengder press ned i lavlandet og inntar veier og jernbanespor.Den klart største dødsårsak hos elgen er imidlertid jakt. I gjennomsnitt vil om lag 90 prosent av alle elger som fødes til slutt bli skutt under elgjakt. Bestand og forvaltning Bestandsøkningen (som blir gjenspeilet i fellingstall) skyldes flere faktorer, men driftsformer i skogbruket og endringer i beskatningspraksis er nok de viktigste. Veksten har vært særlig markert fra tidlig 1970-tall og er knyttet til et beskatningsmønster som i større grad enn tidligere skjermet produktive elgkyr. Hard beskatning av hanndyr har tidvis og stedvis ført til lav gjennomsnittsalder for okser, og formet en skjev kjønnsfordeling med mange kyr i produktive årsklasser. Seleksjon av hanndyr har ført til lavere gjennomsnittsalder hos elgokser enn det som kunne forventes uten jakt. Jakt Elgjakt reguleres gjennom fellingstillatelser knyttet til arealkrav og vurdering av områdenes bonitet og bæreevne. Fellingstillatelser spesifiseres i kjønns- og aldersgruppe i et visst forhold, og etter hvert er det stadig vanligere at elgjakt over større områder forvaltes gjennom flerårige bestandsplaner.I dag jaktes det elg i alle fylker, men fellingstalla er beskjedne på Vestlandet fra Rogaland til Møre og Romsdal, og i Finnmark. Flest elger felles i Trøndelag og Hedmark fylker. Systematikk Orden: Partåede klauvdyr (Artiodactyla) Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia) Familie: Hjortedyr(Cervidae) Underfamilie: Capreolinae (Telemetacarpale) Underarten sibirsk-amerikansk elg eller moose (Alces alces americanus) som lever i Sibir og Nord-Amerika er større, mørkere og har større gevir enn europeisk elg. Den skiller seg også genetisk fra europeisk elg og har ulikt kromosomtall.De to underartene hybridiserer imidlertid der de overlapper i utbredelse øst for Ural. Les mer i Store norske leksikon hjortedyr Dyreliv i Norge Litteratur Andersen, Reidar & Bernt Erik Sæther: Elg i Norge : biologi, atferd og forvaltning, 1996, isbn 82-529-1826-3, Finn boken Haagenrud, Hans: Elgjakt, 1995, isbn 82-7643-044-9, Finn boken Hohle, Per & Jon Lykke, red.: Elg og elgjakt i Norge, [ny utg.], 1993, isbn 82-7643-028-7, Finn boken

https://snl.no/Rasmus_B._Anderson

2023-01-31

Rasmus B. Anderson

Store norske leksikon,Historie,Historievitenskap,Historikere

Rasmus B. Anderson var ein norskamerikansk filolog og professor. Han hadde ein sterk posisjon i det norsk-amerikanske miljøet og var ein skarp talsperson for norsk kultur i Midtvesten. Anderson fekk stor betydning for at kunnskap om norsk språk, historie og kultur vart spreidd til norskamerikanarar.

Anderson bygde opp og var professor ved Institutt for skandinaviske studium ved statsuniversitetet i Wisconsin. Han var også ein produktiv forfattar. På åtte år skreiv han meir enn eit dusin bøker, dei fleste av dei på engelsk. Frå rundt 1880 omsette han songar og andre tekstar frå landsmål til engelsk.I 1883 trekte Anderson seg tilbake frå universitetet og byrja som forsikringsseljar. Etter ein periode som amerikansk diplomat i Danmark 1885–1889 kom han tilbake til USA og prøvde seg på ulike felt i forretningslivet. Frå 1898 til 1922 var han redaktør for den norske vekeavisa Amerika. Bakgrunn Rasmus B. Anderson var fødd i Albion i Wisconsin i USA. Han utdanna seg ved Luther College, i Decorah i staten Iowa, og byrja som lærar i Albion i 1866. I 1869 vart han tilsett ved statsuniversitetet i Wisconsin. Der bygde Anderson opp Institutt for skandinaviske studium, det første i sitt slag i USA, og vart utnemnd til professor ved instituttet i 1875.Anderson såg livet som ein strid, og var frå ung alder sjølv ein stridsmann. Som ungdom fekk han høve til å studere ved Luther College, men før studietida var omme, vart han utvist frå colleget, fordi han hadde stelt seg i spissen for eit studentopprop mot kadaverdisiplinen ved skulen. Norsk tradisjon og sagatid Frå teologi vende Anderson interessa mot norsk tradisjon og sagatid. Særleg var han oppteken av Leif Eiriksson. Han heldt førelesingar om den norske oppdaginga av Amerika, og sommaren 1873 drog han saman med Ole Bull til Noreg for å skaffe pengar til ein Leif Eiriksson-statue. Tilbake i Amerika skreiv han America Not Discovered by Columbus, der han argumenterer for at det var Leif Eiriksson og norske vikingar som oppdaga Amerika, då dei steig i land ved Vinland. Boka kom i 1874, ho var smålåten i omfang, knappe hundre sider, men innhaldet var kontroversielt. Trass i heller hard medfart frå kritikarar kom America Not Discovered by Columbus ut i åtte opplag.Statuen av Leif Eiriksson vart reist, men ikkje ved Wisconsin-universitetet i Midtvesten, slik Anderson hadde tenkt seg. Som følgje av usemje i planleggingsgruppa vart statuen reist i Boston på Austkysten. I 1932 fekk Anderson oppleve at president Franklin D. Roosevelt proklamerte 9. oktober som offisiell Leif Eiriksson-dag i Amerika. Faglitteratur og folkedikting Som professor i skandinaviske språk gav Anderson ut ei rekkje bøker med norske og nordiske tema. I 1874 kom Den norske maalsag, der han gjer greie for det nye landsmålet som tok form i Noreg. I Norse mythology frå 1875 gir han ei fyldig innføring i den gamle norrøne gudetrua. Målet med bøkene var ikkje berre å spreie kunnskap om norsk språk og historie, men å gjere norskamerikanarane stolte over eigen kulturarv.Dei siste tiåra på 1800-talet var ei nasjonal og politisk blomstringstid i Noreg, og Anderson var med og formidla dei nye straumdraga i Amerika. I 1881 omsette han Ivar Aasens «Nordmannen» til engelsk, og han gav «Kjerringa med staven», «Pål sine høner» og ei rekkje andre folkeviser på landsmål engelsk språkdrakt. Han beundra den unge Henrik Ibsen, var ven med Bjørnstjerne Bjørnson og omsette sju av bondeforteljingane hans til engelsk. Seinare tok han i kvasse ordelag avstand frå både Ibsen og Bjørnson, som han meinte var vorten unasjonale og ateistiske. Då Bjørnson fekk Nobelprisen i litteratur, skreiv Anderson energiske avisinnlegg der han framheva han som ein uverdig vinnar. Avispolemikk og omstridd redaktør I Anderson si samtid var det fleire norskspråklege aviser i Amerika. Den største var Skandinaven, grunnlagd i 1866, der Anderson var ein flittig bidragsytar i 20 år, til han i 1866 braut over tvers med avisa, som han skulda for å ha vorte for liberal. Anderson meinte at alle dei norske avisene var i forfall. Særleg var han arg på reklamen, som han oppfatta som løgnaktig og usømmeleg.Frå 1898 til 1922 var han redaktør for si eiga avis, Amerika, der han med utrøytteleg iver fordømde moderne norsk litteratur, som han meinte reiv ned nordmennene sitt gode rykte i Amerika. Han var kjend for å vere nådelaus i omtalen av sine meiningsmotstandarar. Forretningsmann med mange jern i elden I 1883 forlét Anderson universitetet for å leggje seg opp pengar. Han starta som forsikringseljar, og fortel at han snart tente ti gonger så mykje som han hadde gjort som professor. Etter nokre års avbrot som politikar og sendemann til Danmark stod han i 1889 på nytt ved ein skiljeveg. Det var ikkje snakk om å ta opp att universitetskarrieren, eller halde fram med politikken. Den talentfulle Anderson såg nye opningar. Ei stund var han med og importerte reinsdyr frå Nord-Noreg til Alaska. Han starta Wisconsin gummiselskap og kjøpte opp svære område i Mexico, der selskapet planta gummitre.Han grunnla eit forsikringsselskap og sat sjølv som president for selskapet i mange år. I den nesten 700 sider lange sjølvbiografien sin Life Story (1915) opnar han med å slå fast – på norsk, engelsk og latin – at livet er ein krig. I sjølvbiografien fortel han om tida som agent for Möllers tran: På fire år besøkte han alle byar med meir enn 5000 innbyggjarar i USA og Canada aust for Rocky Mountains for å promotere den norske medisintranen. Særleg galdt det å overtale lækjarstanden om dei gode verknadene av tranen. Difor deltok han på lækjarkongressar, og han sørgde for å få innpass på medisinskular der han kunne påverke studentane. Les meir i Store norske leksikon Rasmus Anderson i Norsk biografisk leksikon Noregs historie norsk litteraturhistorie norsk-amerikansk presse nynorskpressa i Amerika norsk-amerikansk litteratur Eksterne lenker Julegave. Et Udvalg av Eventyr og Fortællinger, digitalt tilgjengeleg hos Nasjonalbiblioteket Amerika ikke opdaget af Columbus, digitalt tilgjengeleg hos Nasjonalbiblioteket The first chapter of Norwegian immigration (1821-1840), digitalt tilgjengeleg hos Nasjonalbiblioteket The Norwegian-American Historical Association Litteratur Jostein Fet: New Norse Literature in English Translation 1880–1982. Volda 1985 Lloyd Hustvedt: Rasmus Bjørn Anderson. Pioneer Schoolar; The Norwegian-American Historical Association, bd. 2. Northfield, Minnesota 1966 Rasmus B. Anderson og Albert O. Barton: Life Story of Rasmus B. Anderson, 1915. Digital utgåve ved Library of Congress «Rasmus B. Anderson, ‘Grand Old Viking’ Dies», i The Wisconsin State Journal, 3.3.1936. Digital utgåve ved Wisconsin Local History & Biography Articles Paul Knaplund: Rasmus B. Anderson, Pioneer and Crusader, Norwegian-American Studies and Records vol. 18, 1954 Nordmenn i Amerika - Thor M. Andersens bibliografi (Nasjonalbiblioteket) Øverland, Orm: The western home : a literary history of Norwegian America, 1996

https://snl.no/Clitunno

2023-01-31

Clitunno

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Italias geografi

Clitunno, tidligere Clitumnus, er en elv i Italia. Den ligger i regionen Umbria, og er bielv til Tevere. Elven er 60 kilometer lang. Clitunno har sitt utspring i en kraftig kilde ved landsbyen Campello, 19 kilometer fra Spoleto.

Elven ble regnet som en personifisering av guden Clitumnus, og i oldtiden fantes det et tempel for denne guden ved kilden. Det nåværende Clitumnus, det såkalte Tempio di Clitunno mellom Campello og Trevi, er en rest av en antikk grav, som i middelalderen ble ombygd til kirke. Clitumnus var i oldtiden berømt for sitt friske vann og sine vakre omgivelser. Les mer i Store norske leksikon Italia Italias geografi Umbria Tevere

https://snl.no/Aserbajdsjans_geografi

2023-01-31

Aserbajdsjans geografi

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Aserbajdsjans geografi

Aserbajdsjan består i grove trekk av et langstrakt slettelandskap omgitt av Store Kaukasus i nord og de sørøstlige deler av Lille Kaukasus i sør. Basardüzü (4466 meter over havet) i Store Kaukasus er landets høyeste fjell. Det sentrale slettelandet, Kuraforsenkningen, er smal ved Kura-elvens midtre løp, men blir bredere mot sørøst og synker under havnivå nærmere innsjøen Det kaspiske hav. Lengst i sørøst, langs den iranske grensen, hever Talysjfjellene seg til drøye 2400 meter over havet.

Laveste punkt er kysten av Det kaspiske hav, som ligger 28 meter under havoverflaten. Landets samlede kyst ved denne innsjøen er 713 kilometer.Landets lengste elv er Kura på 813 kilometer. Klima Klimaet varierer fra kontinentalt i Kuraforsenkningen til subtropisk i Lenkoran-lavlandet ved Det kaspiske hav. Nedbøren varierer fra under 200 millimeter ved Kuras munning til mellom 1200 og 1400 millimeter i Lenkoran-lavlandet. Les mer i Store norske leksikon Aserbajdsjan Aserbajdsjan – område i Vest-Asia Aserbajdsjans plante- og dyreliv Det kaspiske hav Kura Eksterne lenker Mer detaljert klimainformasjon finnes på hjemmesidene til Den meteorologiske verdensorganisasjonen

https://snl.no/dakhma

2023-01-31

dakhma

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Historiske religioner,Historiske religioner

Innenfor zoroastrismen og spesielt blant parserne i India, men også i Pakistan og Iran, blir dakhma brukt om lave runde tårn, begravelseshus. I nyere tid kalles disse «stillhetens tårn».

De detaljerte ritene for begravelser er best kjent fra moderne tid og tar sitt utgangspunkt i forestillinger om døde kroppers urenhet. De kultisk urene likene må ikke komme i berøring med ild, jord og vann, og de legges derfor på toppen av tårnene og utsettes for rovfugler (gribber), vær og vind. Menn legges ytterst, kvinner i midten og barn i midten. Når alle bløtdelene er borte, noe som kan ta fra noen timer til ett år, samles knoklene i bunnen. Derfra fører fire kanaler som leder ut til mindre groper. Ved hjelp av kalk, kull og sandfiltre blir også de siste restene etter hvert oppløst her. Stillhetens tårn i dag Restene etter mange slike stillhetes tårn er fremdeles synlige i dagens Iran. Mest berømt er tårnet i den gamle ørkenbyen Yazd. Siden 1970-tallet er bruken av disse ikke lenger tillatt i Iran. I Pakistan lever det nå bare ganske få parsere, hovedsakelig i byen Karachi. Siden byen ikke lenger har gribber, har de pariske samfunnet måttet bruke det eksisterene tårnet, som nå ligger midt i byen, by en noe annerledes måte. Også i India har befolkningsøkningen og urbaniseringen ført til dårlige levevilkår for gribber, og bruken av stillhetens tårn er derfor i ferd med å bli borte. Men på Malabar Hill i Mombai er det fremdeles flere slike tårn. De ligger i en vakker stor skogspark og er ennå i bruk. Utviklingen Den persiske skikken med å utsette lik for elementene er svært gammel. Arkeologiske funn bevitner at tradisjonen eksisterte allerede på 800-tallet fvt. Opprinnelig ble de døde lagt direkte ut på klipper, og kroppene ble omringet av murer. Skikken med å bygge tårn stammer muligens fra tidlig muslimsk tid (600-tallet evt.). Mye tyder også på at zoroastere kunne legge sine døde til hvile i steinkister eller steinhuler. I vestlige land i dag brukes bl.a. kister av betong. I noen tilfeller må man også ty til kremasjon. Les mer i Store norske leksikon Religion i India Religion i Pakistan Religion i India parsere zoroastrisme

https://snl.no/epleskurv

2023-01-31

epleskurv

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Gjødsel og plantevern,Plantesykdommer

Epleskurv, sykdom på eple forårsaket av sekksporesoppen Venturia inaequalis. Det er den viktigste soppsykdommen på eple i verdenssammenheng. Den finnes i alle land der det blir dyrket eple, men gjør mest skade i områder nær kysten med fuktig og kjølig vær om våren og sommeren.

Symptomer på sykdommen viser seg på over- og undersiden av bladene som først olivengrønne, senere gråsvarte flekker. Kraftige infeksjoner fører til at bladene faller av for tidlig. På fruktene blir det mørke, skarpt avgrensede runde flekker, som kan flyte sammen. Tidlig angrep kan føre til misdannet frukt, og kartfall. Angrep på grenene (grenskurv) fører til mørke, oppsprukne sår i barken. Spredning Soppen kan overvintre som mycel i knopper og i grensår, men viktigst er bladene som faller på bakken om høsten. Soppen utvikler sporehus i bladene frem til neste vår, og ved knoppsprett er sporene modne, og de vil i regnvær bli kastet ut av fruktlegemene. Med luftstrømmer kan sporene bli ført opp på de nye bladene som utvikles, og infisere disse. Det skal lite regn til for å få sporekasting, helt ned til 0,1 mm. Dugg kan også utløse sporekasting.Viktigste tiden for sporespredning er som regel mellom stadiet «tett klynge» og en til to uker etter «kronbladfall». I tillegg til fuktighet er sporekastingen avhengig av lys og temperatur. Mest sporer blir kastet om dagen, og i økende mengde ved stigende temperatur. Bladene må være fuktige over en viss tid for at sporene skal kunne spire og infisere bladet. Ved 16–21 °C kan infeksjon skje etter 6 timer, ved 2 °C kan det ta 30–40 timer. Bekjempelse Ved hjelp av en elektronisk «skurv-varsler» plassert i frukthagen, som registrerer temperatur og bladfuktighet, og bearbeider disse registreringene i en datamaskin, kan en fruktdyrker få beskjed om når vilkårene for skurvinfeksjon er til stede. Sammenholdt med foregående års skurvangrep i frukthagen kan han vurdere om det er nødvendig med kjemisk bekjempelse, og om det er behov for sprøyting med et kurativt eller forebyggende soppmiddel.Det er stor forskjell på mottagelighet for epleskurv hos de ulike eplesortene. «Vista Bella» og «Julyred» er svært mottagelige. «Lobo», «Åkerø», «Gravensten» og «Summerred» er også utsatte sorter. Skurv er sjelden på «Discovery», «Aroma» og «Ingrid Marie». Systematikk Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn Rike Sopp Fungi Rekke Sekksporesopper Ascomycota Underrekke Ekte sekksporesopper Pezizomycotina Klasse Dothideomycetes Orden Pleosporales Familie Venturiaceae Slekt Venturia Art Epleskurv V. inaequalis Les mer i Store norske leksikon skurv pæreskurv

https://snl.no/Denise_Ch%C3%A1vez

2023-01-31

Denise Chávez

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Nord- og Mellom-Amerikas litteratur,USAs litteratur,USAs litteratur 1950-2000

Denise Chávez er en amerikansk forfatter, oppvokst i New Mexico i et spansk-amerikansk miljø. Hun har skrevet en rekke skuespill og dikt, men det er først og fremst romanene hun har gjort seg bemerket med.

Gjennombruddet kom med The Last of the Menu Girls (1986), som også kan leses som en novellesamling. Både her og i Face of an Angel (1994, tildelt American Book Award) møter vi personer som reflekterer den rike tradisjonen som er blitt til i møtet mellom meksikansk, amerikansk og indiansk kultur. Karakteristisk for Chávez' forfatterskap er en viss galgenhumor, noe som også gjenspeiles i Loving Pedro Infant (2001), der hovedpersonen er en kvinne som er forelsket i det kjente, avdøde meksikanske skuespilleridolet Pedro Infante. Les mer i Store norske leksikon USAs litteratur

https://snl.no/Arendalsfeltet

2023-01-31

Arendalsfeltet

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Norges geologi

Arendalsfeltet, geologisk provins mellom Fevik og Tvedestrandsfjorden, som særlig er kjennetegnet ved mange forekomster av kalksilikat-bergarter og jernmalm. Kalksilikat-bergartene antas å ha blitt til ved regionalmetamorfose av urene kalksteiner eller de kan være dannet som skarn på grensen mellom kalksteiner og inntrengte granittiske smelter.

Den eldste gruven i Arendalsfeltet ble opprettet i 1660-årene i Barbudalen, ikke langt fra Arendal sentrum. Senere ble det utvunnet jernmalm en rekke andre steder, og Arendalsfeltet var en tid landets viktigste jernmalmfelt. I perioden 1620–1870 leverte gruvene herfra 2/3 av all malm som ble brukt ved norske jernverk. Den siste gruven, Bråstad, ble nedlagt i 1975. Les mer i Store norske leksikon Agder geologi og landformer i Norge

https://snl.no/Josef_Eriksson

2023-01-31

Josef Eriksson

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet

Josef Eriksson var en svensk komponist, en av Sveriges viktigste og mest produktive sangkomponister.

Utdannelse og virksomhet Eriksson fikk sin utdannelse som komponist først sent i livet. Han tok organisteksamen i 1900, kirkesangereksamen i 1901 og musikklærereksamen ved konservatoriet i Stockholm i 1906. I periodene 1901–1902 og 1913–1915 studerte han kontrapunkt og komposisjon hos Ruben Liljefors.Josef Eriksson var organist i Gävle en kort tid, og deretter virket han resten av sitt liv som organist, korleder og musikkritiker i Uppsala. Stilistiske trekk I sine tidligste verk er Eriksson tydelig påvirket av Edvard Grieg, August Søderman og Emil Sjøgren. Han søkte seg imidlertid mot en radikal modernistisk uttrykksform, først og fremst på det harmoniske området, med alterasjonsharmonikk og frie kadensdannelser, bitonalitet og polytonalitet. Sju sånger (op. 14 fra 1912) danner et kulminasjonspunkt. Etter dette vendte Eriksson tilbake til det tonespråket han innledningsvis i sin karriere hadde gått ut fra.Erikssons stil- og uttrykksform er bredt sammensatt, fra naturlyriske stemninger via en tilbakeholdt og fortettet til et noen ganger burleskt uttrykk, både arkaiserende og eksotisk, alt avhengig av hvilken dikter han hentet sine tekster fra. Formelt er sangene hans i det store og hele fri hva formen angår, med et strofisk formelement som fremherskende. Harmonikken har betydning som formskapende element i tillegg til en rent koloristisk tenkning. Melodikken hans er fremfor alt kantabel, det vil si sangbar. Verk i utvalg ”Fyre sånger” op. 5 (1905) ”Fyre sånger” (Karlfeldt) op. 5 (1911) ”Sex sånger” op. 9 (1911) ”Två sånger” (S. Agrell) op. 12 (1911) ”Vilhelm Ekelund-dikter” op. 33 (1917) ”Två dikter” (Pär Lagerkvist) op. 41 (1922) ”Fyre dikter” (Pär Lagerkvist) op. 42 (1925) ”Sånger och ballader” op. 54 (1936) ”Två norska dikter” (S. Obstfelder) op. 38 (1937) ”Tre tyska dikter” op. 55 (1941) ”Sex engelska dikter” op. 59 (1941) ”Musik och andra dikter” (V. Ekelund) op. 56 (1942) ”Fyra sånger” op. 62 (1944) ”Post tenebras lux” (C. Sandell) for solo, to kor, orgel og klaver (1928) ”Guds jor och Guds himmel” (P. Bolinder) 6 sanger for solo, kor og orgel (1931) ”Vaar” (S. Obstfelder) op. 34 nr. 1 (1917) ”Tonen” (Knut Hamsun) (1920) ”Fem dikter” (Karlfeldt) op. 31 (1926) ”Air” for fiolin og klaver op. 15 nr. 1 (1912) ”Bukolika”, suite op. 27 i forskjellige instrumenteringer (1915–16) ”Två danser i folkton” for fiolin og klaver op. 36 (1918) ”Lyriska fantasier” op. 8 ”Sechs kleine Klavierstücke” op. 19 (1914) Sonatine i d-moll op. 33 (1914) Sonate i G-dur op. 23 (1924) ”Exotisk svit” op. 40 (1927) Orgelpreludier op. 1, op. 7 (1927) og op. 63 (1948) Les mer i Store norske leksikon Musikk i Sverige

https://snl.no/b%C3%B8rsteflaggermus

2023-01-31

børsteflaggermus

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Flaggermus,Glattnesefamilien,Myotinae,Myotis

Børsteflaggermus er en art i familien glattsnuter i ordenen flaggermus. Den er nokså lett å identifisere på de forholdsvis lange ørene, men er nesten umulig å skille fra våre andre musøre-arter med ultralyddetektor. Det finnes kun tre bekrefta funn av arten i Norge, så det er ikke sikkert vi har en fast bestand hos oss.

Beskrivelse Børsteflaggermus er en middelstor art. Kroppslengden er 42–50 millimeter, halelengden 38–47 millimeter og vekta 5–12 gram. Pelsen på ryggen er lysegrå til lys gråbrun, buken er lys gråhvit. Ører, snute og vinger er lysebrune, mens ørelokket er grågult. Ørene er av omtrent samme lengde som hos skjegg- og skogflaggermus, men ørelokket står tydeligere fram og er lettere å se. Ut fra kanten av halehuden stikker to rekker av stivere, krumme hår, dette utgjør børsten. Den er kun synlig om du har dyret i hånden. Levevis Børsteflaggermus lever hovedsakelig i skog, men kan også finnes i parker og byer. Den er funnet opp mot 2 000 meter i Alpene. Om sommeren har den tilhold i trehull og i sprekker i bygninger eller under bruer. Den kan også bruke flaggermuskasser. I dvale om vinteren holder den til i grotter, tunneler og kjellere, der temperaturen ligger på 2–8 °C. Den trekker muligens lengre avstander.Ynglekolonier er i bruk fra april-mai av 20–80 hunner. Enkelte hanner kan også oppholde seg sammen med hunnene. Den ene ungen fødes fra midten av juni til begynnelsen av juli. Børsteflaggermusene flytter ofte mellom flere kolonier. Den flyr lavt når den jakter, 1–4 meter over bakken. Den flyr ganske langsomt med summende vingeslag. Børsteflaggermus spiser mye tovinger, som den til dels tar direkte fra vegetasjonen. Den kan også ta edderkopper som sitter i sitt nett. Arten kan bli minst 18 år gammel. Sonar Børsteflaggermus bruker frekvensmodulerte lyder i sin ekkolokalisering, fra 78 til 35 kilohertz (kHz). Dette området overlapper både med skjegg-, skog- og vannflaggermus, så lyd kan derfor ikke alene brukes for artsbestemmelse. Maksimum intensitet er rundt 50 kHz. Den kan høres på 5–20 meters avstand på en ultralyddetektor. Lydene blir beskrevet som «mykere» enn hos de andre nevnte artene. Utbredelse Børsteflaggermus finnes over det meste av Europa, nord til det sørlige Sverige og Finland. Videre østover finnes den til Ural og Kaukasus. Den finnes også i Marokko og Algerie. I Norge foreligger det kun tre bekrefta funn av børsteflaggermus, alle fra Oslo-området, fra årene 1874, 1908 og 1961. Vanskeligheter med å identifisere arten med ultralyddetektor kan tenkes å forklare hvorfor ikke flere er funnet i dag, men det er godt mulig at det ikke finnes en bestand i Norge.Rødlistestatus: kritisk truet (CR). Les mer i Store norske leksikon glattsnuter flaggermus Litteratur Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City. van der Kooij, J., Olsen, K.M. & Rigstad, K. 2007. «Børsteflaggermus Myotis nattereri i Norge – en oppsummering». Fauna 60 (3-4): 133-141.

https://snl.no/COBE

2023-01-31

COBE

Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Universet

COBE var en amerikansk vitenskapelig satellitt skutt opp av NASA 18. november 1989 for å skaffe data som kunne kaste lys over universets tilblivelse. Satellitten var utstyrt med to infrarøde og ett mikrobølgeinstrument for måling av den diffuse kosmiske bakgrunnsstrålingen.

COBE fikk stor oppmerksomhet fordi den gjorde det mulig å beregne den kosmiske strålingens middeltemperatur (2,726 K) og registrere uhyre små temperaturvariasjoner i strålingen. Begge deler blir oppfattet som støtte til big bang-teorien. Satellitten ble slått av 23. desember 1993 etter å ha fullført sine oppgaver. COBE kostet 160 millioner dollar.John C. Mather og George F. Smoot fikk i 2006 nobelprisen i fysikk for oppdagelser om den kosmiske bakgrunnsstrålingen med observasjoner fra COBE-satellitten. Resultatene viste at den kosmiske bakgrunnsstrålingen kan beskrives som svartlegemestråling, og at det er ørsmå variasjoner i temperaturen til strålingen. Disse variasjonene gir viktig informasjon om hvordan galaksene i universet ble dannet.Romteleskopene WMAP og Planck er oppfølgerne til COBE. Les mer i Store norske leksikon WMAP Planck-romobservatoriet kosmisk bakgrunnsstråling romvirksomhet NASA

https://snl.no/Ban%C3%A9r

2023-01-31

Banér

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter

Banér, svensk adelsslekt hvis første kjente medlem, Isak Björnsson, er nevnt 1375–88. Hans sønnesønns sønn Nils Eskilsson (1480–1520) kom gjennom ekteskap til å eie godset Djursholm nord for Stockholm, somi perioden 1540–1813 var slektens stamgods. Han ble henrettet i Finland på Christian 2s befaling 1520, og en bror av ham ble drept i Stockholms blodbad. Sønnesønner av Nils Eskilsson var riksrådene Gustaf Banér (1547–1600) og Sten Banér (1564–1600), som støttet Sigismunds krav på den svenske krone, og som begge ble halshugd i Linköpings blodbad. Gustaf Banér var far til diplomaten, riksråd Peder Banér (1588–1644) og feltherren Johan Banér (1596–1641).

Peder Banér, som var guvernør i Estland 1622–26 og senere kansler Axel Oxenstiernas nestkommanderende ved kanselliet i Stockholm, lot oppføre renessanseslottet Ekenäs øst for Linköping og var far til Gustaf Banér (1618–82), som ble friherre i 1651. Fra ham stammer slektens ennå levende gren, hvis overhode besitter storgodset Sjöö ved Öresundbro i Uppland som fideikommiss.Sønn av feltherren Johan Banér var Gustaf Adam Banér (1624–81), som i 1651 ble greve; denne gren av slekten døde ut 1698. En annen gren av slekten hadde grevetittel 1719–42.

https://snl.no/Brockdorff

2023-01-31

Brockdorff

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter

Brockdorff er en vidt forgrenet holsteinsk adelsslekt som er nevnt første gang i 1221. Grener av slekten lever fortsatt i Tyskland og Danmark.

Eldste kjente stamfar er Markvard Brockdorff, nevnt i perioden 1336–1361. Hans etterkommere i 7. ledd, brødrene Cai Brockdorff (1595–1619), Henrik Brockdorff (1600–1671) og Joachim Brockdorff (1607–1680) grunnla slektens tre hovedlinjer.Til den eldste linjen av slekten hører Cai Lorentz Brockdorff (1646–1725) til Kletkamp med mer, som ble dansk greve i 1672 og tysk riksgreve i 1706. Han var far til Christian Frederik greve Brockdorff (1679–1750) og Cai Bertram baron Brockdorff (1680–1710). Fra den eldste stammer grevene Brockdorff til Kletkamp, mens den yngre broren arvet riksgrevetittelen. Hans etterslekt lever i Bayern. Cai Lorenz baron Brockdorff (1766–1840) av denne linje fikk grevetittel i 1838, og sønnen Friedrich Gottlieb greve Brockdorff, som ble adoptert av Conrad Christoph greve Ahlefeldt, fikk i 1837 tittelen greve Brockdorff-Ahlefeldt. Ludvig Frederik baron Brockdorff (1797–1874) av denne linje ble bayersk greve i 1836. En adoptert linje stammer fra Christian Frederik baron Brockdorffs (1762–1821) barn med Jeanette Sofie Hansen, som ble oldenburgske friherrer i 1809.Til den andre linjen av slekten hører Henrik Brockdorffs sønn Schack Brockdorff (1652–1730), som ved ekteskap i 1691 fikk baroniet Scheelenborg og tittelen baron Brockdorff. Denne grenen døde ut i 1784. Til denne linjen hører også en adelig gren som fortsatt lever i Danmark.Også Joachim Brockdorffs linje lever i Danmark. Les mer i Store norske leksikon adel Holstein – tidligere grevskap

https://snl.no/Gerry_Adams

2023-01-31

Gerry Adams

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Nord-Irlands historie

Gerry Adams er en nord-irsk republikansk politiker. Han var den lengstsittende partilederen (presidenten) for partiet Sinn Féin i årene 1983–2018, og har vært folkevalgt for partiet både i den nordirske forsamlingen (1998–2010), i underhuset i London (1983–1992 og 1997–2011) og i Dublin-parlamentet Dáil Éireann (2011–2020). I Londonparlamentet tok han likevel aldri sitt sete, på grunn av partiets prinsipp om å ikke anerkjenne dette parlamentets autoritet over noen del av Irland.

Adams spilte en vesentlig rolle under fredsprosessen i Nord-Irland som ledet til Langfredagsavtalen (1998) og St. Andrewsavtalen (2006), og til at IRA avvæpnet seg selv under internasjonalt oppsyn. Adams har vært den mest sentrale republikaneren i Irland i nyere tid. Denne rollen gjorde at han også ble utsatt for drapsforsøk både i 1984 og i 2018. Både lojalister i Ulster Defence Association (UDA)/Ulster Freedom Fighters (UFF) og republikanske dissidenter har ønsket å ta livet av Gerry Adams. Adams har også flere ganger vært arrestert og internert under sterk mistanke for IRA-aktivitet. Forholdet til IRA Gerry Adams har vært en «fiende nummer en» for unionister i Nord-Irland, og for de etablerte og dominerende partiene i Republikken Irland. Adams har vært mye kritisert for sine nære bånd til og påståtte medlemskap og sentrale rolle i IRA – Irish Republican Army. Det siste har han nektet for, selv om mye tyder på at han spilte en sentral rolle i IRA under «the troubles» (1969–1998).Adams kommer fra en familie med republikanske slektstradisjoner både som aktive i Irish Republican Brotherhood (IRB) og IRA. Han ble tidlig aktiv republikaner og medlem i Sinn Féin og den republikanske ungdomsorganisasjonen Fianna Éireann i 1964. Mange i Sinn Féin har også vært IRA-frivillige, og Fianna Éireann rekrutterte mange inn i IRA. Adams ble også med i borgerrettsbevegelsen Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA). Han ble internert på det britiske fangeskipet HMS Maidstone i 1972, og unionistavisen Belfast Telegraph omtalte ham da som en av de mest ettersøkte personene i Belfast.Det har blitt påstått at han var medlem i IRA's Army Council fra 1977 til 2005, og han ble sist arrestert så sent som i 2014, da for en påstått rolle knyttet til at IRA bortførte og drepte en kvinne. Adams og Sinn Féin hevdet at arrestasjonen var et ledd i en vendetta mot Sinn Féin i forkant av et forstående valg. I 2015 ble tiltale frafalt. Fredsprosessen i Nord-Irland Under fredsprosessen i Nord-Irland ble Adams mye kritisert for å forsinke prosessen. Påstanden er vanskelig å vurdere, men det er sannsynlig at hans fokus på prosedyrespørsmål har sammenheng med at han hadde to ulike roller og målsettinger som han balanserte mellom. På den ene siden ville han som partileder for Sinn Féin maksimere oppslutningen om partiet ved å sørge for at de unionistiske og britiske motpartene måtte gi mest mulig tydelige innrømmelser og løfter om grunnleggende reformer. På den andre siden ville han så langt som mulig unngå store splittelser både i IRA og i Sinn Féin. Hastverk uten å presse frem tydelige innrømmelser og reformer kunne gjøre de interne splittelsene større, og dermed øke faren for at større deler av IRA ønsket å fortsette væpnet kamp mot britisk styre. Mange av Adams' kritikere hevder, til tross for sin kritikk, at uten hans rolle ville fredsprosessen, avvæpningen av IRA (og andre paramilitære grupperinger) og etableringen av en maktdeling i Nord-Irland hatt klart dårligere utsikter, eller knapt nok vært mulig. Valg Adams har hatt stor personlig popularitet og vært en velgermagnet både i den sterkt republikanske valgkretsen Vest-Belfast og i valgkretsen Louth, som stemte ham inn i Dublinparlamentet Dáil Éireann i 2011. Parlamentsvalg til det britiske Underhuset er et valg av en representant fra hver valgkrets, der den som får det høyeste stemmetallet blir representant. Det er derfor i høy grad et personvalg. Det forteller derfor noe om høy tillit til Adams fra velgerne i Vest-Belfast at han ble valgt i seks av de syv valgene han stilte i, og med økende stemmeandel, til tross for at velgerne visste at han ikke ville ta plassen. Stemmeandel for Gerry Adams i parlamentsvalg til Underhuset fra Vest-Belfast 1983–2010 Valgår % stemmer Kommentar 1983 36,9 % Valgt, men møtte ikke i parlamentet 1987 41,2 % Valgt, men møtte ikke i parlamentet 1992 42,1 % Joe Hendron (Social Democratic and Labour Party – SDLP) fikk 43,6 % og ble valgt 1997 56 % Valgt, men møtte ikke i parlamentet 2001 66,1 % Valgt, men møtte ikke i parlamentet 2005 70,5 % Valgt, men møtte ikke i parlamentet 2010 71,1 % Valgt, men møtte ikke i parlamentet Ved de tre valgene (1998, 2003 og 2007) til den nordirske forsamlingen (Stormont) som han stilte i (også der fra valgkretsen Vest-Belfast), ble han valgt hver gang. Valgordningen ved disse valgene er et preferansevalg der det da ble valgt seks representanter. Partier som sikter mot å vinne flere enn ett mandat fra valgkrets må da sikre fordeling av førstepreferansestemmene på sine kandidater, slik at kandidat nummer to, tre, fire eller fem ikke blir eliminert. Ved samtlige tre valg fikk Adams flest førstepreferansestemmer, og partiet hans fikk hele fire av seks representanter i 1998 og 2003, og nærmest sensasjonelle fem av seks representanter og totalt sett 69,9 prosent av førestepreferansestemmene i Vest-Belfast. Ved parlamentsvalgene i Irland i 2011 fikk Sinn Féin vesentlig fremgang og 9,9 prosent av stemmene. Dette gav 14 mandater i parlamentet. Adams hadde på forhånd trukket seg som representant i Londonparlamentet og den nordirske forsamlingen, og ble valgt fra valgkretsen Louth med det høyeste stemmetallet i valgkretsen og det tredje høyeste stemmetallet i alle irske valgkretser samlet sett. Les mer i Store norske leksikon Irland – forholdet til Nord-Irland Nord-Irland Nord-Irlands historie Sinn Féin IRA Litteratur Adams, G. (2003); Hope and History. Making Peace in Ireland. Brandon. Bean, K. (2007); The New Politics of Sinn Féin. Liverpool University Press.. Feeney, B. (2003); Sinn Féin. A Hundred turbulent Years. O’Brien. Ó Doherty, M. (2017); Gerry Adams: An Unauthorised Life. Faber.

https://snl.no/arkitekturhistorie

2023-01-31

arkitekturhistorie

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekturhistorie

Arkitekturhistorie er historien om hvordan arkitektur endrer seg i ulike tider og på ulike steder. De idémessige sidene ved arkitekturen i ulike epoker kommer i første rekke til uttrykk i hvilken type byggeoppgaver som er vurdert som de viktigste innenfor de ulike miljøene. Den stilen som da blir utviklet, vil da i forenklet eller tillempet utgave sette sitt preg på den totale arkitekturen i miljøet.

Tidlig arkitektur I de mesopotamiske rikene bestod disse oppgavene i første rekke av helligdommene, det vil si zigguratene, og fyrstepalassene. Her var rommene samlet om indre gårder, mens tette murer lukket mot omverdenen.Det var en arkitektur som fortrinnsvis virket ved det innadvendte og ved det massivt skulpturelle. De berikende elementene artet seg mest som brede, keramiske friser med figurer, lagt i veggens plan.Brede, rettlinjede gater ble ført vinkelrett mot inngangspartiene, som var noenlunde sentralt plassert. Dette aksemotivet uttrykker makt og evne til å beherske situasjonen, og det er siden den gang mye brukt i europeisk arkitektur. På byplan viser det samme uttrykket seg gjennom store byer omkranset av murer med rekker av tårn. Den egyptiske steinbyggekunsten er rik på former overført fra mer primitive byggemetoder med siv, tre og leire. Dette er et trekk som ellers kjennetegner utviklingen også innenfor resten av oldtidens kulturområder.I forbindelse med gravbygningene utvikles i den eldste tid, fram til ca. 2500 fvt., en interesse for de stereometriske abstraksjoner som kulminerer med de ufattelig store pyramidene med tilhørende tempelanlegg. Pyramidene er også solsymboler.Samtidig er egyptisk arkitektur karakterisert ved intimt forhold til naturen, illustrert blant annet ved søylenes utforming som planter, helst sammenbuntede og i sterkt stilisert utgave, svarende til omformingen i stein. Ved sitt preg av vekster gir de uttrykk for en konstruktiv misjon, men ikke ved sin utforming for øvrig.De store tempelanleggene, som kunne bli påbygd gjennom generasjoner, er strengt aksiale (ordnet langs en fast akse), med søylegårder og -haller lagt på rad innenfor hverandre. Rampen var også et yndet motiv.Alt uttrykker det rett framskridende og stigende, illustrerende for en livsholdning med evigheten for øye. Disse tempelanleggene er rike på skulpturer, gjerne i helt ensartede utgaver, og både søyleskaft, bjelker og veggflater er dekket av fargerike figurer og hieroglyfer i innhugd relieff, i fortellende og besvergende hensikt. På Kreta etablerte handels- og sjøfolk en mer profant preget kultur, fortrinnsvis kjent fra palasset i Knossos, som ble bygd i tiden 1800–1600 f.Kr. Planløsningen er her av bevisst labyrintisk art ordnet rundt en stor sentralplass, med intime romvirkninger, knyttet til vidløftige trappeanlegg, korridorer og lyssjakter, og fargerike veggmalerier. minoisk arkitektur I Hellas finnes noe av det samme i Tiryns' og Mykenes kongeborger, bygd omkring 1300 f.Kr., hvor de kongelige residensene er som en tett sammenstilling av forskjellige hus, med den store hallen som det sentrale. Denne hallen, megaron, som hadde sitt tak trukket fram over inngangspartiet, hvor det var båret av søyler, danner grunnlaget for utviklingen av det greske tempelet.Slik dette framstår i tiden fram mot 400-tallet fvt. i stadig mer artikulert utgave, har det søyler, ikke bare i gavlene, men hele veien rundt, omkring den vindusløse cella innenfor. De representerer en arkitektur løsrevet fra det mystisk, symbolsk og bruksmessig bestemte, og står dermed som en forherligelse og en abstraksjon av selve begrepet hus, med vekten lagt på det konstruktivt uttrykksfulle og det harmoniske i betydningen: det som hviler i seg selv.Man kan også kalle denne arkitekturen objektiv, og således et uttrykk for de første mennesker som higet mot objektiv erkjennelse av eget vesen. Derfor ble den også av langvarig betydning for arkitekturens videre utvikling i Europa. Det konstruktivt logiske finnes særlig uttrykt i søylene og deres forhold til bjelkelaget i den tunge doriske og den lettere joniske orden. Som en sen variant av den siste kom den korintiske.Den hellenistiske arkitektur gjorde direkte bruk av disse ordener, men i forbindelse med mer omfattende og kompliserte oppgaver, knyttet til nye samfunnsforhold. dorisk stil jonisk stil korintisk stil I den romerske arkitekturen gjenfinnes de samme elementer, om enn i mer forsiret utgave. Helt selvstendig er derimot romernes innsats i forbindelse med rommet, både som interiør og uterom (plass), hvor halvrunde nisjer og søyleganger blir innført som et nytt, sprengende og spenningsfylt element – overensstemmende med en mer dynamisk og altomspennende situasjon.I forbindelse med de før omtalte institusjonsbygningene utvikles en overdådig praktarkitektur, hvor de greske søyleordener går inn som et dekorativt relieff-element i byggverk som i konstruktiv henseende er preget av buen og hvelvet.Den senromerske arkitekturen kjennetegnes av stadig enklere og mer kubisk betonte eksteriører, mens interessen i stigende grad samles om det innvendige, hvor de utpregede flatedekorasjonene, som mosaikk og marmorinkrustasjoner (marmorinnlegg), etter hvert avløser den mer modellerte behandling. romersk arkitektur I den tidlige kristne arkitektur kommer disse trekkene enda sterkere fram, idet kirkene får et prunkløst (udekorert) ytre, men et desto rikere interiør, der romløsningene og veggdekorasjonene sammen danner rike kultrom.Særlig framtredende er dette ved de bysantinske kirkene. Et annet, nytt virkemiddel i denne arkitekturen er fordelingen mellom primære, sammenfattende konstruksjoner og sekundære, mer utfyllende. Det er som om det blir operert i to skalaer, noe som gir komposisjonene en slags sammenvevd karakter. Middelalderarkitektur Dette utvikles videre i den middelalderske arkitekturen, med høymiddelalderens gotiske katedraler som de fornemste eksempler, preget av et slags stigende, konstruktivt mylder av uttrykk, og hvor eksteriør og interiør i sjelden grad står som uttrykk for én og samme disposisjon.Et ønske om stadig større vinduer med glassmalerier kombinert med trangen til å understreke det konstruktive fører til at de mellomliggende veggflater i stadig større grad kan gjøres mindre, slik at byggverket får preg av rent skjelett med tynne vegger og store vinduer støttet av sinnrike strebesystemer. Romansk stil (kjernetid fra ca. år 950 til 1250, i Norge ca. 1100–1350). Gotikk (kjernetid fra ca. 1150-1500, i Norge ca. 1180-1300). Renessansen Renessansens arkitektur betegner en reaksjon mot det formløse i dette spillet, bygningskroppene får igjen karakter av kuber og andre, klart definerte volumer, slik det lettest lot seg gjennomføre i forbindelse med de palasser som nå kom inn blant de toneangivende oppgavene.Man dyrket de udiskutable proporsjoner, bestemt av klare tallforhold, diagonaler og likesidede triangler, – det vil si at man i ett og alt søkte mot det beherskede, etter hvert beriket med gresk-romerske søyleordener og andre detaljer. Trangen til å ha helheten under tydelig kontroll gjør seg også gjeldende i de geometrisk utformede byplanene, sammenfattet innenfor murenes regelmessige polygoner.Fra denne tid av stammer den ennå rådende oppfatning at den mer eleverte arkitekturen er å betrakte som et personlig arbeid, knyttet til arkitektens navn. Den «rene» renessansearkitektur finnes for øvrig nesten bare i Italia. Nord for Alpene ble de nye idealene forenet med de middelalderske, livligere former. Arkitektur i renessansen (kjernetid fra ca. 1400–1600, i Norge ca. 1550–1650) Manierisme, barokk og rokokko Men i 1500-tallets manierisme og det følgende århundres barokk kommer det også i denne arkitektur inn et stadig spenningsmomenter, i form av det konstruktivt ulogiske, av kontrastvirkninger mellom materialer, og mellom krumme og plane, fram- og tilbaketrukne romelementer.Det er igjen en beveget, motsetningsfylt tid, preget av kamp mellom tro og vitenskapelig erkjennelse. De eneveldige fyrstene dyrker det pompøse, sammen med storstilte, aksiale oppbygninger. I byene søker man å gi hele kvarterer et ensartet preg, det anlegges plasser med omliggende bygninger utformet med tanke på de dramatisk bevegede romvirkninger, og for selve byplanen betraktes de geometrisk bestemte gateforløpene som ideale. Arkitektur i barokken (kjernetid ca. 1600–1770, i Norge ca. 1650–1780) Rokokko (kjernetid ca. 1720–1770, i Norge ca. 1760–1790) Klassisisme/nyklassisisme Under nyklassisismen, som begynner å gjøre seg gjeldende i siste halvdel av 1700-tallet, vender man nok en gang tilbake til antikken, nå fortolket i stadig mer puristisk utgave. Borgerklassen blir stadig mer toneangivende, og i mange tilfeller ønskes det demonstrert dannelse og moral. Arkitektur i klassisismen (kjernetid ca. 1770–1830, i Norge ca. 1770–1850) Louis seize-stil (kjernetid ca. 1770–1810, i Norge ca. 1770–1810) Empire-stil (kjernetid ca. 1810–1830, i Norge ca. 1810–1850) Historisme De omskiftelige forholdene som følger med den industrielle revolusjonen, gir seg for arkitekturens vedkommende utslag i historismen, det vil si en stilblanding der man gjør bruk av historiske stilformer, gjerne avpasset etter byggenes funksjoner.Det oppstår utover på 1800-tallet en rekke ny-stiler som nygotikken, nyrenessansen og til slutt nybarokken. I slutten av perioden ser man også en rekke bygg der flere stilarter eklektisk er blandet sammen. Det er ofte pekt på at tidens arkitekter søkte forankring i tidligere perioders kulturverdier under en samfunnsmessig og teknisk utviklingsprosess, som på samtiden virket kaotisk.Overfladisk kan nok tidens arkitekturbilde virke kaotisk, den nære ettertid kalte da også perioden for stilforvirringen, men 1800-tallet frambrakte ikke bare en rekke byggverk av ypperste kvalitet, men også helt nye bygningstyper som fabrikkbygninger, salgs- og utstillingshaller og ikke minst jernbanestasjoner, bygningstyper der jernkonstruksjoner ble benyttet i utstrakt grad. Historisme (kjernetid i Norge ca. 1850–1910) Sveitserstil (kjernetid i Norge ca. 1850-1900) Dragestil (kjernetid i Norge ca. 1890-1910) Nyromansk stil (kjernetid i Norge ca. 1850-1900) Nygotisk stil (kjernetid i Norge ca. 1850-1900) Nyrenessanse (kjernetid i Norge ca. 1880-1900) Nybarokk (kjernetid i Norge ca. 1880-1900) Moderne arkitektur Forsøk på å finne fram til en selvstendig moderne arkitektur gav seg omkring år 1900 utslag i jugendstilen, samtidig med at en ny interesse for nasjonenes historie førte til at man vendte seg mot de nasjonale, anonyme byggeskikker. Jugendstil (kjernetid ca 1880–1915, i Norge ca. 1900–1915) Art nouveau Art deco Denne lett nasjonalromantiske stilretningen var en motreaksjon mot dragestilen. Den var inspirert av selvstendigheten i 1905, og tok opp i seg elementer fra bygdenes tømmerbygninger og panelarkitekturen fra 1700-tallet. Mellom 1900 og 1920 ser man en ny barokkpreget retning, og i 1920-årene enda en variant av nyklassisismen. «Tjueårsklassisismen» er kjennetegnet av elementer fra klassisk arkitektur, med vekt på logikk, klarhet, rytme og renhet. Nyklassisisme (kjernetid i Norge ca. 1920–1930) Nyklassisismen og nybarokken ble imidlertid korte episoder, og etter slike forsøk i forskjellige retninger, ble alle bestrebelser i retning av en ny og moderne arkitektur samlet innenfor funksjonalismens program.Foruten den før omtalte målsettingen betegnet dette en trang til å gjøre rent bord, bryte med fortidens historiske former og finne fram til arkitekturens grunnverdier, tilpasset en verden som i stigende grad ble preget av maskiner.I motsetning til det klassisk-statiske søkte man igjen det dynamiske, som et tidens kjennetegn, oppnådd ved oppløsning av bygningsmassene og ved å la romformene gli over i hverandre eller på aktiv måte arbeide sammen med uterom og landskap. Funksjonalistisk arkitektur (kjernetid ca. 1930–1970) Hovedstrømningen i etterkrigstidens arkitektur går under betegnelsen internasjonal stil, en betegnelse som noe misvisende har vært brukt synonymt med funksjonalisme. For i tillegg til å stå på funksjonalismens program, bygger den internasjonale stilen på estetiske idealer fra russisk konstruktivisme, den nederlandske De Stijl, Bauhausskolen og den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, og kombinerer disse med anvendelse av moderne produksjonsteknologi.Denne internasjonale stilen definerte ingen entydig norm for det arkitektoniske uttrykket, men søkte under slagordet «less is more» mot en forenkling av formspråk og motivbruk som resulterte i en nærmest puristisk arkitekturoppfatning med enkle, geometriske bygningskropper uten karakteriserende detaljer, og med liten tilknytning til stedlig egenart. internasjonal stil konstruktivisme De Stijl Bauhaus Le Corbusier Som en reaksjon på den moderne arkitekturens forenklede formidealer, vokste det i 1970-årene fram en motbølge, en postmoderne arkitektur som igjen søkte mot det formalt bestemte.Heller ikke nå kan man i utgangspunktet snakke om en stil i den vanlige betydningen av ordet, men snarere om en udogmatisk holdning til formuttrykk som gav grobunn for en rekke vidt forskjellige framstøt for å definere et arkitektonisk fundament.Et fellestrekk for disse ulike retningene var interessen for den klassiske formverden og derigjennom ønsket om en figurativ bygningskunst som i sterkere grad enn modernismen kunne uttrykke menings- og symbolinnhold ved bruk av kjente motiver. Postmodernistisk arkitektur Selv om postmoderne arkitektur i utgangspunktet var ment som en frigjørende reaksjon på modernismen, og ikke en stil, utkrystalliserte det seg allikevel helt klare definerbare tendenser, som mot slutten av 1980-årene utviklet seg i retning av stilkonformisme.I USA vokste det således fram en form for nyklassisisme med Michael Graves og Robert Venturi som forgrunnsfigurer, mens europeiske arkitekter, som Aldo Rossi og brødrene Léon og Rob Krier, arbeidet i en rasjonalistisk tradisjon med en målsetting om å revitalisere den europeiske – og spesielt den søreuropeiske – bykulturen, ved å legge vekt på formgivningen av gateløp og plassdannelser i samspill med bygningsmasser og flater. Arkitekturen har til alle tider vært en refleks av tendenser som ytrer seg i kultur- og samfunnslivet ellers. I forlengelsen av, og til dels parallelt med, postmodernismen så man også en annen tendens i arkitekturen utover i 1980-årene. Inspirert av tenkere som Derrida og Foucault arbeidet flere arkitekter med å utforske det arkitektoniske språkets grenser.Ved å benytte seg av såkalt dekonstruksjon eller dekomposisjon oppløses den arkitektoniske helheten i mindre bestanddeler som settes sammen i nye og uvante sammenhenger med logiske brudd mellom bestanddelene. Dekonstruktivismen er hovedsakelig en teoretisk posisjon, preget av en analytisk spørrende holdning til arkitekturens muligheter, men den er også blitt virkeliggjort gjennom arbeidet til en gruppe betydelige arkitekter. Spesielt må nevnes Peter Eisenmans boliger og Villetteparken i Paris, tegnet av Bernard Tschumi. dekonstruktivisk arkitektur Det kanskje viktigste resultatet av postmodernismen var bruddet med modernismens tese om nødvendigheten av en objektiv internasjonal arkitektur. På tvers av de ulike retningene innenfor postmodernismen så man en felles tendens til å ville legge vekt på den sammenhengen en bygning opptrer i og til å ta det foreliggende eksisterende bygningsmiljøet som utgangspunkt for den arkitektoniske utformingen. Ved å knytte tolkningen av det allerede foreliggende til særegne lokale karakteristika, oppstår det man forstår som regionalisme.Arkitekters interesse for stedet gikk fra 1990-årene parallelt med en allmenn interesse og bekymring for de visuelle omgivelsene, der omgivelsene ikke bare omfatter det vi tradisjonelt forbinder med arkitektur, men alle de menneskeskapte elementene og gjenstander som omgir oss. Oversikt over stilperioder Les mer i Store norske leksikon arkitektur

https://snl.no/burkne

2023-01-31

burkne

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Karsporeplanter,Bregner,Sisselrotordenen

Burkne er et gammelt norsk navn på bregner. Navnet brukes om arter i slektene Athyrium (fjellburkne og skogburkne) og Asplenium. Sistnevnte slekt har cirka 700 arter, derav 8 i Norge.

Dette er oftest små, finnete eller fingergrenete bregner som danner tette tuer på bergknauser og i urer. Vanligst er svartburkne, grønnburkne, murburkne og olavsskjegg. Den første går nord til Troms, de andre finnes også i Finnmark. De fire andre artene er sjeldne og vokser på Sørlandet og Vestlandet. Av og til danner artene hybrider, men disse er sjeldne i Norge. Les mer i Store norske leksikon karsporeplanter bregner

https://snl.no/Walter_Baade

2023-01-31

Walter Baade

Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Astronomi,Personer innen astronomi

Walter Baade var en tysk-amerikansk astronom som hadde galakser som viktigste arbeidsområde. Baade startet sin karriere som astronom ved observatoriet i Hamburg, Tyskland i 1918–1931, mens mesteparten av karrieren ble tilbragt ved Mount Wilson-observatoriet og Palomar-observatoriet i USA i 1931–1958. Han var professor i Göttingen, Tyskland fra 1959.

I 1944 oppdaget Baade at stjerner i galakser lot seg dele inn i to ulike populasjoner etter alder og kjemisk sammensetning, som førte til innføringen av begrepet populasjonstype.Baade viste i 1952 at alle avstander bestemt for galakser måtte multipliseres med en faktor omkring 2, basert på observasjoner av Andromedagalaksen og oppdagelsen av at det finnes to typer kefeider. Dette betød at universet var større og eldre enn man hadde trodd.Baade samarbeidet med Rudolph Minkowski om å identifisere astronomiske radiokilder. De to samarbeidet også med Fritz Zwicky om å studere supernovaer. Baade oppdaget ti asteroider. De mest kjente er Hidalgo og Ikaros. Les mer i Store norske leksikon galakse Edwin Hubble kosmologi kosmologiens historie

https://snl.no/Molle_Cappelen

2023-01-31

Molle Cappelen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Norske arkitekter og arkitektkontorer fra 1900 til i dag

Molle Cappelen var en norsk arkitekt. Hun tok eksamen fra Statens Arkitektkurs i 1946. Fra 1950 startet hun egen praksis i Oslo sammen med ektefellen Per Cappelen.

Arbeidene deres utmerker seg ved rene materialvirkninger og en upretensiøs og imøtekommende holdning. Dette ser vi for eksempel i Kristiansund rådhus, Samfunnshuset i Kirkenes, Sauland sentralskole og Steinerskolene i Bærum og Oslo.Molle Cappelen ble hedret med Sundts premie for fremragende arkitektur for Institutt for samfunnsforskning (sammen med Per Cappelen, Trond Eliassen og Birger Lambertz-Nilssen) i 1961. Molle og Per Cappelen fikk også Treprisen i 1964. Les mer i Store norske leksikon Molle Cappelen i Norsk biografisk leksikon Molle Cappelen i Norsk kunstnerleksikon arkitektur i Norge arkitektur

https://snl.no/Kofi_Annan

2023-01-31

Kofi Annan

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Internasjonal politikk,Internasjonale organisasjoner,FN

Kofi Annan var en diplomat og internasjonal tjenestemann fra Ghana, som var FNs generalsekretær fra 1997 til 2006.

Bakgrunn Kofi Annan ble født i Ghanas nest største by Kumasi. Han studerte økonomi både i Kumasi og i St. Paul, USA, internasjonale forhold i Sveits, samt ledelse ved MIT. Annan var, med noen års opphold, knyttet til FN-systemet fra 1962 til han gikk av som FNs generalsekretær i 2006.Han startet sin FN-karrière i en administrativ funksjon i Verdens helseorganisasjon (WHO), og tjenestegjorde så ved FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA), i UN Emergency Force (UNEF II) og ved FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). FN, Rwanda og Jugoslavia Før han tiltrådte som FNs generalsekretær i 1997 hadde han tre stillinger som assisterende generalsekretær, for henholdsvis personell og ledelse, planlegging og finans, og for fredsbevarende operasjoner. Sistnevnte stilling tiltrådte Annan i 1993, og han var dermed ansvarlig for fredsoperasjonene under folkemordet i Rwanda, da FNs nølte med å gripe inn. Dette er siden noe Annan er blitt kritisert for, og han har selv beklaget FNs rolle. Dertil var han fra 1995 til 1996 spesialutsending for generalsekretæren til det tidligere Jugoslavia. FNs generalsekretær Som FNs generalsekretær fra 1997 til 2006 nøt Annan utstrakt og voksende respekt. Han var blant annet kjent for sitt arbeid med å reformere FN-systemet, og for å styrke arbeidet mot HIV/AIDS og for fredsskapende tiltak. Annan spilte en sentral rolle i utviklingen av det såkalte R2P-begrepet om staters og det internasjonale samfunns ansvar for å beskytte sivile. I 2001 mottok han Nobels fredspris sammen med FN for sin innsats for verdensfreden. Annan regnes som en av de mest innflytelsesrike og respekterte generalsekretærer i nyere tid. Etter FN Annan brukte sin anseelse og posisjon i andre kapasiteter etter at han gikk av som FNs generalsekretær. Blant annet arbeidet han med flere internasjonale spørsmål gjennom sin egen stiftelse, Kofi Annan Foundation, og som medlem og leder (2013–2018) av gruppen The Elders. Både som generalsekretær og senere engasjerte han seg i arbeidet for en grønn revolusjon i Afrika og for å fremme jordbruk og matproduksjon som ledd i kampen mot sult og fattigdom.Annan var også engasjert i arbeid for fred og konfliktløsning. Han ledet i 2008 arbeidet med å mekle i den voldelige situasjonen etter valget i Kenya, og var i 2012 spesialutsending for FN og Arabiske liga under borgerkrigen i Syria, der hans fredsplan ikke førte fram.Kofi Annan var gift med den svenske juristen og kunstneren Nane Annan, født Lagergen, og paret har tre barn sammen. Les mer i Store norske leksikon FN – Forente nasjoner Ghanas historie Eksterne lenker FN: Biography of Kofi Annan Litteratur Abrams, Irwin: The Nobel Peace Prize [...], centennial ed., 2001

https://snl.no/bj%C3%B8rkemus

2023-01-31

bjørkemus

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Gnagere,Myomorpha,Dipodoidea,Hoppemusfamilien,Sicistinae,Sicista

Bjørkemus er en gnagerart i familien bjørkemus (Sminthidae). Den er eneste representant for denne familien i Norge. Dette er en karakteristisk art med svart stripe over ryggen og svært lang hale. Den er også vår eneste gnager som går i dvale.

Beskrivelse Pelsen er lys gråbrun med en skarpt tegnet svart ryggstripe fra pannen til haleroten. Buken er lysere gråkvit. Halen er lang og tynnhåret, 8–11 centimeter, og dermed noe lengre enn den 6–7 centimeter lange kroppen. Halelengden utgjør 124–134 prosent av kroppslengden. Vekten er 6,5–10,5 gram, og varierer gjennom året. Hodet er ganske stort. Som den eneste av våre gnagere går den i vinterdvale, fra oktober til mai. Den er en flink klatrer. Ved å sno halen rundt kvister og strå fungerer den delvis som en gripehale. På framfoten er det fire lange fingre med klør, mens tommelen er redusert og har «negl» i stedet for klo. Det er fem tær på bakfoten, femte tå er spesielt lang og kan settes mot de andre som ei «gripetå». Bakbeina er ganske lange. Levevis Bjørkemusa kan leve i mange ulike typer skoger, både løvskog og barskog. Den lever gjerne i åpninger i skogen. Derfor kan den finnes både på taiga og steppe, i krattlandskap, på skogkledd tundra, myr og høyereliggende enger. Den foretrekker høyt gras eller høye urter, gjerne der jorden er fuktig. Bjørkemus spiser mye insekter og andre virvelløse dyr som meitemakk, men også ulike planter, frø og bær. Den er mest nattaktiv og tilbringer dagen i skjul i bolet. Dette kan plasseres under bakken eller i et hull i et tre, for eksempel i en morken bjørkestamme eller trerot. Bjørkemusa graver også selv ganger under bakken, om jorden ikke er for hard. Det kan være 2–11 unger i kullet. Ungene fødes gjerne i et bol under bakken. Bolet er en rund ball av gras. Bjørkemusa går gjerne også i vinterdvale i et bol under bakken. Den kan også gå i dvale om sommeren dersom det er dårlig vær. Siden formeringen er relativt langsom til å være en liten gnager, er det mindre variasjoner i bestanden og sykliske svingninger er ikke funnet. Utbredelse Bjørkemusa ble først dokumentert i Norge i 1907. Siden har antall meldinger og dokumentasjoner av arten økt langsomt, slik at dens kjente utbredelse også har økt langsomt. I dag er den kjent fra flere fylker i Sør-Norge og dessuten fra Nordland. Det er ikke kjent om utbredelsen er sammenhengende eller kun flekkvis, og bestandssituasjonen er dårlig undersøkt. Antall dokumenterte registreringer er fortsatt temmelig lavt, og det er mulig at bestanden er i tilbakegang. Den nordligste kjente forekomsten er ved Mosjøen i Nordland. Bjørkemusa lever i ulike habitater med tett vegetasjon, gjerne i fuktigere områder med kratt. Hos oss er den funnet både i åker og langs åkerkanter, på slåtteeng, i myr, i fjellbjørkeskog og i vierkratt på snaufjellet. Den er funnet helt fra havnivå til cirka 1 100 meter over havet. Flest funn stammer fra slåtteenger og setre i de subalpine og alpine soner, men slike habitater er i ferd med å forsvinne fordi de gror igjen. Det maskinelle jordbruket kan også være en trussel mot bjørkemusa. Arten er ellers utbredt flekkvis i det østlige Europa og mer sammenhengende østover i Sibir. Den er klassifisert som livskraftig (LC). Les mer i Store norske leksikon bjørkemusfamilien hoppemus musefamilien

https://snl.no/cancioneiro

2023-01-31

cancioneiro

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Portugals litteratur

En cancioneiro er en portugisisk «sangsamling» av galisisk-portugisisk poesi fra høymiddelalderen. Det eldste diktet er fra slutten av 1100-tallet, og det er uklart om de vel 1500 diktene stammer fra én opprinnelig samling.

I dag kjenner vi tre ulike samlinger som hver inneholder deler av det samlede materialet. Cancioneiro da Ajuda fra slutten av 1200-tallet er den eldste, og omfatter kun såkalte «cantigas de amor». Denne diktningen har klar tilknytning til hoffmiljøet og den provençalske trubadurtradisjonen, i motsetning til den mer folkelige galisisk-portugisiske tradisjonens «cantigas de amigo» og smedediktene, «cantigas de escárnio e maldizer».Dikt av de to siste kategoriene er inkludert i Cancioneiro da Vaticana, et manus fra 1500-tallet som ble funnet i Italia, antakelig kopi av en original fra 1300-tallet. Den mest omfattende samlingen er likevel Cancioneiro de Colocci-Brancuti (Cancioneiro da Biblioteca Nacional).En samling dikt fra slutten av 1400-tallet ble utgitt av dikteren Garcia de Resende i 1516, den såkalte Cancioneiro geral de Garcia de Resende. Denne omfatter verker av mer enn 300 diktere, skrevet på både spansk og portugisisk, men der de portugisisk-språklige er i klart flertall. Deler av materialet viser tydelig innflytelse fra italiensk renessansepoesi og er både formelt og tematisk nyskapende i forhold til den tidligere tradisjonen. Les mer i Store norske leksikon Portugals litteratur Portugals historie

https://snl.no/Brussel

2023-01-31

Brussel

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Belgias geografi

Brussel er hovedstad i Belgia, og har 177 112 innbyggere (2018). Byen er kjerne i hovedstadsregionen Brussel, som har 1 191 041 innbyggere (2018). Flertallet av innbyggerne snakker fransk, men byen er offisielt tospråklig (fransk og nederlandsk), og er omsluttet av den nederlandsktalende provinsen Flamsk Brabant.

Hovedstadsregionen Brussel (La Région de Bruxelles Capital/Brussels Hoofdstedelijk Gewest) omfatter 161 km2, og består av selve Brussel og 18 øvrige kommuner, blant annet Schaarbeek i nord, Etterbeek i øst, Ixelles (Elsene) i sørøst, St. Gilles, Uccle (Ukkel) og Forest (Vorst) i sør, Anderlecht og Molenbeek-St. Jean i vest, med flere. Hovedstadsregionen utgjør Belgias tredje tospråklige region ved siden av det franskspråklige Vallonia og det nederlandsktalende Flandern. Administrasjon og næringsliv Brussel er det administrative, kommunikasjonsmessige og kulturelle senteret i Belgia. Byen er videre hovedsete for Den europeiske unionen (EU), sete for generalsekretariatet i NATO og for en rekke andre internasjonale organisasjoner og selskaper. Byen er dessuten senter for internasjonal bankvirksomhet, og har en viktig børs. Storparten av industrien ligger i forstedene, spesielt i et belte nord–sør langs elven Senne (Zenne). Produksjonen dekker et meget bredt spekter: tekstiler, klesvarer, maskiner, elektriske artikler, møbler, kjemikalier med mer.Jernbaner og motorveier forbinder Brussel med alle deler av Belgia. Willebroek-kanalen forbinder Brussel med Antwerpen, og havgående båter med en dybde på inntil 6 meter har kunnet gå opp til havnen i Brussel siden 1922. Brussel–Charleroi-kanalen forbinder byen med elvene Meuse og Sambre. Den internasjonal lufthavnen ligger i Zaventem, nordøst for byen.Universitetet ble grunnlagt i 1834, og ble i 1969 delt i det nederlandskspråklige Vrije Universiteit Brussel og det franskspråklige Université libre de Bruxelles. Begge universitetene ligger i den sørøstlige delen av byområdet. Brussel har også andre høyere læreanstalter og en rekke kulturinstitusjoner ellers: kunstsamlinger med blant annet verk av de store flamske mestrene, museer, teatre, opera (tospråklig). Brussel var europeisk kulturby i år 2000. Bybeskrivelse Brede bulevarder danner en tilnærmet femkant omkring bykjernen. Bulevardene ligger der bymurene lå inntil de ble revet (1819–40). Monumentale og stilfulle byggverk ved parkanlegg og plasser har gitt Brussel stort ry for skjønnhet. Ved rådhusplassen (Grand Place/Grote Markt) ligger rådhuset (Hôtel de Ville/Stadhuis), reist i gotisk stil 1402–1454, med et høyt tårn og rikt smykket med skulpturer. Plassen er ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. I nærheten av rådhusplassen ligger den velkjente fontenen med bronsestatuen Manneken Pis. Nær Place Royale og det sentrale parkområdet ligger det kongelige slottet, nasjonalforsamlingen (Palais de la Nation/Paleis der Natie) og de fleste departementsbygningene. Den høyreiste gotiske katedralen St. Michel er berømt for blant annet glassmaleriene sine. Det storslåtte Palais du Cinquantenaire fra 1880 ble reist til minne om Belgias selvstendighet i 1830 og rommer nå rike samlinger av kunsthåndverk og arkeologiske funn. I nord, nær Laeken-parken ligger landemerket Atomium, bygd til verdensutstillingen i 1958. Historie Brussel er nevnt første gang på 900-tallet. I de tider var handelsveien fra Köln til Brugge en viktig ferdselsåre, og Brussel ble en handelsplass på grensen mellom flamlendernes og vallonenes land. Ullindustrien kom i gang, og etter hvert ble Brussel kjent for sine gobeliner og kniplinger. Kanalanlegg fremmet forbindelsen med Nordsjøen (Willebroek-kanalen, ferdig 1561).Brussel ble residensby for hertugene av Brabant, og da dette hertugdømmet kom under huset Habsburg ble byen residensby for de spanske stattholderne. Byen hadde tunge tider under den nederlandske åttiårskrigen (1568—1648) og senere under Ludvig 14 av Frankrikes kriger, særlig under den pfalziske krigen (1689—1697): I 1695 bombarderte den franske hæren Brussel, og byen ble nesten ødelagt. Brussel kom seg imidlertid godt opp under det østerrikske herredømmet på 1700-tallet.Etter Wienerkongressen i 1815 ble Belgia del av kongeriket Nederlandene, og i denne staten skiftet Brussel med Haag om å være hovedstad. Det belgiske opprøret i 1830 begynte i Brussel, og endte med at Belgia ble et selvstendig kongedømme. Siden har Brussel vært hovedstad i Belgia.Brussel var besatt av tyske styrker under begge verdenskriger, men ble ikke nevneverdig skadet. Etter andre verdenskrig har byen fått en fremtredende plass som vertsby for EU-administrasjonen, og fra 1967 for NATO-hovedkvarteret. Innenrikspolitisk er byen preget av at den har en overveiende fransktalende befolkning på tross av at den ligger i et nederlandskspråklig område. Etter den nye belgiske forfatningen av 1993 er Stor-Brussel en egen tospråklig provins. Les mer i Store norske leksikon Belgia Belgias geografi Belgias historie Byer i Belgia Eksterne lenker Turistinformasjon for Brussel Offisielle nettsider for Brussel

https://snl.no/Anne_Bancroft

2023-01-31

Anne Bancroft

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske skuespillere

Anne Bancroft var en skuespiller fra USA, mest kjent for sin Oscar-vinnende rolle i The Miracle Worker (Miraklet Helen Keller) fra 1962 og for sin innsats i The Graduate (Manndomsprøven) fra 1968, som ble hedret med en Golden Globe.

Hun ble i tillegg nominert til en Oscar for både The Pumpkin Eater (1964), The Turning Point (Vendepunktet, 1977) og Agnes of God (1985), og vant tre BAFTA-priser i løpet av karrieren. Gjennombrudd I 1952 kom hun til Hollywood med erfaring fra TV og fra Broadway. Hun fikk et gjennombrudd på film i The Miracle Worker (Miraklet Helen Keller, 1962; Oscar og BAFTA), og gjorde en fin rolle i det psykologiske ekteskapsdramaet The Pumpkin Eater (1964), etter manus av Harold Pinter. For sistnevnte vant hun både en BAFTA, en Golden Globe og skuespillerprisen under Filmfestivalen i Cannes. Karakterroller Bancroft fikk deretter mye oppmerksomhet for rollen som Mrs. Robinson i den store kinosuksessen The Graduate (Manndomsprøven (1968) mot Dustin Hoffman. Hun spilte siden karakterroller i blant annet To Be Or Not To Be (Å være eller ikke være, 1983) i regi av ektemannen Mel Brooks, som hun var gift med fra 1964 og frem til sin død i 2005, og i 84 Charing Cross Road (1987; BAFTA). Fra 1990-tallet virket hun hovedsakelig innen TV, men hun hadde også sporadiske filmroller. Les mer i Store norske leksikon film i USA Hollywood filmens historie

https://snl.no/appell

2023-01-31

appell

Store norske leksikon,Ordforklaringer,Fremmedord og lånord

Appell var opprinnelig et militært samlingssignal. Ordet brukes nå i flere betydninger. En appell kan bety en sterk oppfordring (til handling, hjelp, uttalelse). Ordet er også brukt om kort, inntrengende (eller agitatorisk) tale på politisk møte eller lignende. Appell kan også bety tiltrekning, det at noe appellerer eller taler til en.

Ordet kan også bety 'virkning, tiltrekningskraft' og lignende, mest brukt i uttrykket ha appell.Appell brukes om fart og sikkerhet i en utøvelse, for eksempel «å manøvrere med appell».Innen hundesport brukes appell om en jakthunds lydighet og evne til å lystre jegerens tilrop, se appell – hund.Innen jus ble appell brukt om det å appellere, det vil si å anke. Les mer i Store norske leksikon fremmedord

https://snl.no/b%C3%A5ndstasjon_-_IT

2023-01-31

båndstasjon (IT)

Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Datalager

Båndstasjon er et apparat som kan lese og skrive data til magnetbånd på spole eller kassett (kassettbåndlager). En båndstasjon, sammen med magnetbånd, utgjør et båndlager.

I privatmarkedet er båndstasjoner for lengst erstattet med andre og mer moderne datalager. For servere og i bedriftsmarkedet benyttes fortsatt båndstasjoner i form av kassettbåndlager til sikkerhetskopiering og arkivering på grunn av lave kostnader.På store systemer benyttes gjerne flere stasjoner sammen i en automatisk båndskifter, slik at det ikke er nødvendig med manuell operatørbistand. Les mer i Store norske leksikon båndlager datalager

https://snl.no/adveksjonst%C3%A5ke

2023-01-31

adveksjonståke

Store norske leksikon,Realfag,Meteorologi,Vær,Skyer og nedbør

Adveksjonståke er tåke som inntreffer fordi varm og fuktig luft beveger seg (advekteres) over kaldere underlag.

Beskrivelse I Norge dannes adveksjonståke om vinteren når varm og fuktig havluft strømmer inn over kalde (og snødekte) landområder. Om sommeren kan store deler av Norskehavet og Barentshavet dekkes av adveksjonståke når varm innlandsluft strømmer ut over en betydelig kaldere havoverflate. Endres vindretningen, vil denne havtåka kunne drive inn til kysten og ødelegge en ellers fin sommerdag. Havtåke i norske farvann er som regel av denne typen, særlig der havstrømmer møtes. Eksempel Illustrasjonene fra 3. august 2004 viser at et høytrykksområde i nordområdene ga en varm, østlig luftstrøm over Skandinavia og havområdene vest for Norge. Lufta tar til seg fuktighet fra havet samtidig som lufttemperaturen nærmest havet avkjøles til havtemperatur. Tåken inntreffer når lufta avkjøles til duggpunkttemperatur.Ved fralandsvind i godværssituasjoner dannes vanligvis tåka et stykke ut fra kysten og kommer eventuelt inn mot kysten med solgangsbris. Når forskjellen mellom temperaturen over land og hav er «ekstrem», og fralandsvinden samtidig er svak, kan det dannes tåke direkte i fjordene.Et annet eksempel på adveksjonståke er Newfoundlands-tåken, som dannes over den kalde Labradorstrømmen. Les mer i Store norske leksikon tåke varmluftsadveksjon Eksterne lenker Derfor kan det plutselig bli tåke (Spør meteorologen-spalten på Yr)

https://snl.no/Uriel_Acosta

2023-01-31

Uriel Acosta

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Jødedom

Uriel Acosta, portugisisk religionsfilosof, født i Portugal. Hans opprinnelige navn var Gabriel da Costa. Slekten hadde jødiske røtter og nedstammet fra de såkalte marranere eller conversos. Mange av disse nye kristne fortsatte å følge en viss tilknytning til sin gamle kultur og levde under kontinuerlig trussel fra inkvisisjonen. Uriel Acosta skal likevel ha begynt på en teologisk katolsk utdannelse, men gjennom sine studier av tekstene i Det gamle testamentet begynte han å tvile på kristendommens tolkning av tekstene.

Som voksen flyktet han, sammen med sin familie, til Amsterdam, som på denne tiden hadde en stor jødisk sefardisk minoritet. Hensikten var å vende tilbake til jødedommen. Han oppdaget imidlertid at hans oppfatninger om hva jødedom skulle være, ikke stemte overens med den rabbinske jødedommens lære og praksis. Da han utgav et jødedomskritisk skrift, ble han utstøtt fra menigheten. Han dro så til Hamburg, der det også var opprettet sefardiske jødiske menigheter. Heller ikke her passet han inn.Acosta skal for eksempel ha tvilt på den rabbinske læren om sjelens udødelighet og også ha stilt spørsmål ved hvorvidt Mosebøkene var et resultat av direkte guddommelig åpenbaring. Han erklærte seg som motstander av organisert religion og fremhevet naturretten. Uriel Acosta nevnes ofte i sammenheng med den senere jødiske filosofen Baruch Spinoza, som hadde samme bakgrunn.Uriel Acosta vendte likevel tilbake til det jødiske samfunnet i Amsterdam, men fortsatte sin kritikk av rabbinernes jødedom. Dette førte til ny ekskommunikasjon. Da han på nytt ønsket å bli gjenopptatt i det jødiske fellesskapet, måtte han gjennomgå en spesiell seremoni som inkluderte både offentlig tilbakekalling av sine uttalelser og pisking. Etter å ha gjennomgått denne seremonien i den portugisiske synagogen i Amsterdam, skrev han en selvbiografi, for deretter å ta livet av seg. Les mer i Store norske leksikon det jødiske folkets historie fra 600-tallet jødedom rabbinsk jødedom sefarder Den portugisiske inkvisisjonen

https://snl.no/BTX

2023-01-31

BTX

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi

BTX er en forkortelse for benzen, toluen og xylener. De tre kjemiske forbindelsene er aromatiske hydrokarboner (aromater), det vil si at de består av hydrogen og karbon i en ringstruktur.

BTX fremstilles i hovedsak fra petroleum og det er derfor et sentralt begrep innen petrokjemien. De blir brukt som råvarekilde ved de såkalte aromatprosessene, der BTX-produkter benyttes som utgangsstoffer ved en rekke teknisk viktige omsetninger. Se petrokjemi.De største BTX-mengdene er lenge blitt benyttet som blandekomponent til motorbensin for å øke oktantallet. De fremstilles i oljeraffinerier ved reforming. I reformingsprosessen omdannes nafta, som har lavt oktantall, til aromater med høyt oktantall. Les mer i Store norske leksikon benzen toluen xylen aromatiske forbindelser

https://snl.no/Chubut

2023-01-31

Chubut

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Argentinas geografi

Chubut er en provins sør i Argentina, i Patagonia. Chubut har et areal på 224 686 kvadratkilometer og har 618 994 innbyggere (2020). Hovedstaden er Rawson, men den største byen er Comodoro Rivadavia med 125 000 innbyggere. Andre store byer er Puerto Madryn og Trelew.

Den vestlige delen grenser opp mot Andesfjellene, mens den østlige består av isolerte fjellkjeder, platåer og store saltsletter. I nordøst ligger Valdéshalvøya, kjent for sitt rike marine dyreliv. De viktigste næringsveiene i provinsen er fangst og foredling av fisk, kjøttproduksjon, fruktdyrking og turisme.Chubut har et rikt dyreliv, og på Valdéshalvøya kan man oppleve blant annet hvaler, pingviner og sjøelefanter på nært hold. Historie Provinsen ble i hovedsak kolonisert av walisere, og ble organisert som territorium i 1884. Chubut ble egen provins i 1955. Les mer i Store norske leksikon Patagonia Argentina Argentinas geografi Argentinas historie

https://snl.no/Jean_Fran%C3%A7ois_Th%C3%A9r%C3%A8se_Chalgrin

2023-01-31

Jean François Thérèse Chalgrin

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Internasjonale arkitekter fra 1600 til 1900

Jean François Thérèse Chalgrin var en fransk arkitekt som tilhørte sin periodes strenge klassisistiske retning.

Chalgrin var elev av blant annet Giovanni Niccolò Servandoni. Han utførte honnørtrappen og senatssalen i Luxembourgpaleet og kirken St.-Philippe-du-Roule i 1764–1784. Hans hovedverk er Triumfbuen i Paris (Arc de Triomphe), det mektige og virkningsfulle monument til ære for det første keiserdømme (påbegynt i 1806, fullført av Guillaume-Abel Blouet i 1836). Les mer i Store norske leksikon klassisisme Luxembourgpaleet Triumfbue Paris

https://snl.no/emissivitet

2023-01-31

emissivitet

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Elektromagnetisme

Emissivitet representerer et legemes strålingsevne og er forholdet mellom den energien legemet sender ut i form av elektromagnetisk stråling, og den energien et svart legeme ved samme temperatur ville ha sendt ut. I fysikken brukes symbolet ε for emissivitet.

Ifølge Kirchhoffs strålingslov har en perfekt absorbator maksimal strålingsevne med emissivitet ε = 1. Menneskets hud har emissivitet for synlig lys mellom ε = 0,80 (mørk hud) og ε = 0,65 (lys hud). Man skiller mellom total emissivitet, som omfatter hele det elektromagnetiske spekteret, og spektral emissivitet, som angir emissiviteten ved en bestemt bølgelengde. Les mer i Store norske leksikon elektromagnetisk stråling elektromagnetisme

https://snl.no/aberrasjon_-_optikk

2023-01-31

aberrasjon (optikk)

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Optikk

Aberrasjon er optiske avbildningsfeil som skyldes at et system av linser og/eller krumme speil ikke avbilder objektpunktene entydig som billedpunkter. Aberrasjonen er bestemt av formen til speilene og linsene, og av linsens fargespredning (dispersjon).

Hovedtyper av aberrasjon er sfærisk aberrasjon, koma, fortegning og kromatisk aberrasjon. Sfærisk aberrasjon Sfærisk aberrasjon (åpningsfeil) skyldes at linsens randsone bryter lyset sterkere enn sentralsonen og derfor har kortere brennvidde enn denne. Se figur 1 som viser strålegangen gjennom en sfærisk samlelinse når objektpunktet er et uendelig fjernt punkt på aksen. Randstrålene krysser hverandre i punktet B (se figur 1), mens strålene nær linsens senter krysses i punktet C lenger unna linsen.Billedpunktet blir dermed utsmurt til en uskarp, sirkulær «sky» omkring aksen. Skyen har sin minste diameter (beste avbildning) et sted mellom B og C.Den sfæriske aberrasjonen kan reduseres ved at man blender av randstrålene. Ved å tilpasse linsens form, eller ved å kombinere passende samle- og spredelinser, kan man oppheve den sfæriske aberrasjonen for en bestemt objektavstand. Dette kalles sfærisk korreksjon. Kikkert- og kameraobjektiver blir korrigert for et uendelig fjernt objektpunkt. Mikroskopobjektiver blir korrigert for en objektavstand som er bare litt større enn objektivets brennvidde. Koma Koma opptrer når objektpunktet ligger utenfor aksen. Selv om linsen er korrigert for sfærisk aberrasjon, blir punktet avbildet med en kometlignende hale som peker mot eller bort fra den optiske aksen, alt etter linsens form eller blenderens posisjon. En enkel linse kan gis en slik form at koma er opphevet for en bestemt objektavstand. Et linsesystem som er korrigert for både sfærisk aberrasjon og koma, kalles aplanatisk, og egner seg da også for avbildning av punkter som ligger utenfor aksen. Fortegning Fortegning oppstår ved avbildning av utstrakte objekter, og skyldes at forstørrelsen varierer med objektpunktets avstand fra aksen. Et kvadrat avbildes tønne- eller puteformet alt etter som systemets blender står foran eller bak linsen (se figur 2). Fortegning kan korrigeres ved at man plasserer blenderen mellom to innbyrdes symmetriske linser. Se også astigmatisme. Kromatisk aberrasjon Kromatisk aberrasjon (fargefeil) skyldes at linsen bryter kortbølget (blått, fiolett) lys sterkere enn langbølget (rødt, gult) lys. Billedpunktet F for kortbølget lys faller derfor nærmere linsen enn billedpunktet R for langbølget lys (se figur 3). Et uendelig fjernt, hvitt punkt på aksen, i sort omgivelse, avbildes derfor mellom F og R som en sammenhengende serie av fargete billedpunkter, svarende til de ulike bølgelengdene i lyset. Fordi det utenfor billedpunktet finner sted en blanding av de øvrige bølgelengdene, blir det utsmurt til en uskarp, sirkulær, farget flekk loddrett på aksen. Flekkens diameter og fargefordeling varierer fra punkt til punkt mellom F og R, og der hvor diameteren er minst har vi den beste avbildningen. Ettersom en linse aldri vil være helt uten sfærisk aberrasjon, vil fargeovergangene være mer utflytende enn vist i figuren. (Se også randfarger.)Hvis vi i stedet for det nevnte lyspunktet avbilder et sort punkt med hvit omgivelse, ser vi en tilsvarende, fargemessig komplementær rekke av billedpunkter.Spredelinser gir virtuelle billedpunkter, og rekkefølgen langs aksen er omvendt av samlelinsens. Den kromatiske aberrasjonen for spredelinser kan derfor reduseres ved at man kombinerer en samlelinse med en spredelinse som har mindre linsestyrke, men større fargespredning, se akromatisk linsesystem.

https://snl.no/Bergen_Kunstmuseum

2023-01-31

Bergen Kunstmuseum

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunstinstitusjoner,Norske kunstinstitusjoner

Bergen Kunstmuseum var en norsk kunstinstitusjon som eksisterte under dette navnet i perioden 1998–2006. Museets innhold var basert på samlingene i tre tidligere Bergens-museer: Bergen Billedgalleri (opprinnelig del av Bergen Museum), Rasmus Meyers Samlinger og Stenersens Samling. Museet er siden 2013 del av Kode Kunstmuseer og komponisthjem.

Fem museer ble til Kunstmuseene i Bergen Museumshistorikken for bergensmuseene er lang og sammensatt og går tilbake til 1825. Helt fra starten av har museene hatt ulike navn, eierformer, lokaliseringer, utvidelser og sammenslåinger.I 2006 ble Bergen Kunstmuseum, Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum, samt komponisthjemmene Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Ole Bull Museum Lysøen og Harald Sæverud Museum Siljustøl konsolidert i én museumsenhet, under én direktør. Det nye navnet ble Kunstmuseene i Bergen. I 2003 ble utstillingsarealer i bygningen Lysverket (tidligere Bergen lysverker) også innlemmet i museumsorganisasjonen. Ny navneendring til KODE Komponisthjemmene har beholdt sine egennavn. Men med sammenslåingen av Bergen Kunstmuseum og Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum i 2012 opphørte imidlertid disse som selvstendige museer og hele den nye museumsorganisasjonen ble i 2013 omdøpt til KODE Kunstmuseene i Bergen.KODEs museer for kunst og design ble inndelt i fire museumsavdelinger, fordelt på fire bygg, kalt KODE 1, 2, 3 og 4. Bygningene ligger ved Byparken og Lille Lungegårdsvann i sentrum av Bergen. I 2022 ble navnene på avdelingene endret til Permanenten, Stenersen, Rasmus Meyer og Lysverket. Kunstsamlingen Kunstsamlingen tilhørende det tidligere Bergen kunstmuseum besto av hovedverker fra norsk kunsthistorie, eldre europeisk kunst og nyere internasjonal kunst. Blant høydepunktene finner vi J.C. Dahls maleri Bjerk i storm (1849), Peder Balkes Vardøhus Festning (ca. 1870) og Harriet Backers Ved lampelys (1890). Samlingen er også berømt for sine russiske og greske ikoner, samt sine hollandske malerier fra tilbake til 1600-tallet. Videre finnes en rekke mesterverker av Edvard Munch, slike som Melankoli (1894–1896), Sjalusi (1895) og Ved sykesengen (1895). Nyere norsk og internasjonal kunst er presentert i både faste og temporære utstillinger.Som direktør for Bergen Kunstmuseum satt først Audun Eckhoff fra 2002 til 2006. Deretter satt Anniken Thue (fra 2009 i stiftelsen Kunstmuseene i Bergen) fram til 2010, da Erlend Høyersten tok over. Den danske kunsthistorikeren Karin Hindsbo ble oppnevnt som direktør ved konsolideringen av KODE Kunstmuseene i Bergen i 2013 (tiltrådte februar 2014). Les mer i Store norske leksikon Edvard Munch Harriet Backer J.C. Dahl KODE Kunstmuseer og komponisthjem Norsk kunsthistorie Peder Balke Eksterne lenker KODE Bergen kunstmuseer Bergen byleksikon om Bergen Billedgalleri Bergen byleksikon om Rasmus Meyers Samlinger Bergen byleksikon om Stiftelsen Kunstmuseene i Bergen Kunstkritikk om KODE

https://snl.no/CISC

2023-01-31

CISC

Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Datamaskinarkitektur

CISC, datamaskindesign som bygger på at prosessoren gis et instruksjonssett som tillater sammensatte operasjoner.

Eksempel: «adder en verdi (tall) til et ord i arbeidslager» kan skrives slik: ADDMEM tall,adresse. Forskjellen på CISC og RISC Motsatsen til CISC - Complex Instruction Set Computer er RISC – Reduced Instruction Set Computer, altså en strategi basert på at maskinen skal ha få, og enkle instruksjoner.En operasjon tilsvarende ADDMEM kan se slik ut på en RISC-maskin: LOAD reg, adresse; ADD reg, tall; STORE reg, adresse; reg angir et internt register (kladdeord) adresse en adresse i arbeidslager LOAD er les i arbeidslager STORE betyr lagre i arbeidslager I stedet for én instruksjon krever RISC-maskinen altså tre. Innebygde løkker CISC-baserte instruksjonssett inneholder gjerne også instruksjoner som gjentar seg – såkalte innebygde løkker – for eksempel for å flytte dataområder, eller søke i tabeller eller tekster. CISC-instruksjoner har gjerne varierende lengde da de har behov for et varierende antall parametre og/eller operander. Vurderinger CISC-programmer blir kortere da hver instruksjon «kan gjøre mer». Hvis instruksjonene utføres av interne mikroprogram kan utførelsestiden bli lang. Men med plass til mer logikk på brikken har en mulighet for direkte og rask utførelse. Teknologiutviklingen har gått i favør av en CISC-strategi. Intels x86-prosessorer er CISC. Les mer i Store norske leksikon RISC

https://snl.no/bringeb%C3%A6rbark-gallmygg

2023-01-31

bringebærbark-gallmygg

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Tovinger,Gallmygg,Resseliella

Bringebærbark-gallmygg er en art av tovinger i familie gallmygg. Den lager galle og suger næring fra bringebærplanten. De skader ikke selv plantene, men åpner for soppsykdommer som kan skade skuddene til planten i påfølgende år.

Beskrivelse og levevis Bringebærbark-gallmygg er omtrent 3 mm lange. De er først hvite og går deretter fra å være gule til rosa. Hunnmyggen ødelegger ikke selv barken, men legger egg dersom stengelen allerede har sprukket opp. Eggene er avlange, fargeløse og 0,9 mm lange. De fotløse larvene er som unge hvite, og senere guloransje. De er 3,0-3,5 mm lange og lever under barken til dyrket og viltvoksende bringebær. Etter en stund blir stedet der larven har angrepet farget mørkt grunnet etablering av sopper som kan fører til at stengelen dør. Bringebærbark-gallmyggen overvintrer som larve i jorda, og forpupper seg om våren. Les mer i Store norske leksikon insekter tovinger gallmygg ertegallmygg bringebærgallmygg Eksterne lenker Plantevernleksikonet: Bringebærbarkgallmygg

https://snl.no/a_priori

2023-01-31

a priori

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Erkjennelsesteori

A priori er et latinsk begrep som innen filosofien betegner en type kunnskap eller påstand som ikke trenger støtte eller begrunnelse i erfaring, men som tvert imot kan begrunnes ved bruk av ren fornuft eller tankekraft. Fordi dette er kunnskap en kan tenke seg frem til uten å gjøre empiriske erfaringer, blir også a priori kunnskap gjerne betegnet som «skrivebordsskunnskap».

En trenger for eksempel ikke å konsultere erfaring for å slå fast at en ungkar må være ugift, eller at 5 + 7 = 12. Disse påstandene er derfor a priori. Derimot må en ha erfaringer, det være seg ens egne eller andres, for å slå fast hvorvidt det er snø på toppen av Tromsdalstinden, eller at røyking fører til lungekreft.Typiske eksempler på a priori påstander eller kunnskap er matematiske sannheter, logiske prinsipper eller definisjonssannheter.En sier derfor gjerne at dette er en epistemologisk måte å kategorisere ulike påstander eller kunnskap på, fordi de blir gruppert etter hva som må til for få kunnskap om dem.A priori påstander er i direkte kontrast til påstander som vi trenger erfaring for å avdekke. De siste kalles derfor empiriske eller også a posteriori påstander. Analytisk a priori Analytisk a priori brukes om påstander eller sannheter som både er analytiske og a priori tilgjengelig. Analytiske påstander er begrepssannheter der man kun tilskriver noe til et objekt som allerede lå i begrepet om det. For eksempel ligger det allerede i begrepet ungkar at man er ugift. Derfor er påstanden «Alle ungkarer er ugifte» en analytisk påstand.Påstander som er både analytiske og a priori,er følgelig påstander om begrepsmessige forhold som man altså ikke trenger å lene seg til erfaring for å avdekke sannheten av. Siden det virker absurd å si at man må ty til erfaring for å avgjøre sannheten av slike analytiske påstander, hevder de fleste at alle slike påstander også må være a priori og følgelig at analytisk a posteriori påstander er en umulighet.Det er derimot et kontroversielt spørsmål hvorvidt enhver a priori også må være analytisk. Ifølge den skotske filosofen David Hume (1711–1776) og empirister etter han så er dette tilfelle, og enhver a priori fornuftssannhet er følgelig reduserbart til en analytisk – og derav også triviell – begrepssannhet. Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) argumenterte derimot for at det gis visse a priori sannheter som er syntetisk a priori snarere enn analytiske. Syntetisk a priori Syntetisk a priori er sannheter som er tilgjengelige uavhengig av erfaring, men som likevel sier noe substansielt om verden fordi de er syntetiske snarere enn analytiske.At 7 + 5 = 12, mente Kant er en syntetisk a priori fordi du kan forstå svaret uten å finne noe å telle, men 12 ligger likevel ikke i begrepet 7 + 5. Der ligger det bare at vi skal legge sammen 7 og 5, ikke hva svaret blir. Les mer i Store norske leksikon a posteriori teorier om kunnskap David Hume Immanuel Kant

https://snl.no/cherokee

2023-01-31

cherokee

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord-Amerika

Cherokee er et nordamerikansk folk, språklig beslektet med irokeserne og for ettertiden kjent som en av de såkalte «fem siviliserte stammer».

Opprinnelig holdt cherokee til i Alleghenyfjellene og kom tidlig i berøring med kolonistene, noe som blant annet førte til at om lag halvparten av befolkningen døde under en koppeepidemi; den ble redusert til 22 000 i 1650.Cherokee viste stor evne til å absorbere nye kulturtrekk. I 1820 fikk cherokeenasjonen en forfatning etter USAs mønster. Året etter laget Sequoyah en egen stavelsesskrift, og i løpet av få år ble det utgitt et ukeblad på cherokee og engelsk; historier ble nedskrevet, og Bibelen oversatt.Gullfunn i grenseområdet (Georgia) førte imidlertid til at cherokee i 1838–1839 ble tvunget til å flytte til reservater, hvor de levde under den gamle forfatningen til 1906, da landet ble delt og de ble amerikanske borgere. Tahlequah i Oklahoma regnes som cherokeenasjonens hovedstad.I dag utgjør cherokee den største nasjonen av urfolk i USA. Ved folketellingen i 2010 var det 284 247 personer som identifiserte seg som cherokee. Av disse er 9800 medlemmer av The Eastern Band of Cherokee Indians i North Carolina, og 122 000 av The Cherokee Nation of Oklahoma. Resten er fordelt på mer enn 50 organisasjoner og minst tolv delstater. Disse gruppene består av folk som oppfatter seg å være av cherokee-avstamning. For å kunne registreres i The Eastern Band kreves det 1/16 «cherokee-blod». Les mer i Store norske leksikon nordamerikanske urfolk Eksterne lenker Cherokee Nation

https://snl.no/C%C3%B4te_d'Azur

2023-01-31

Côte d'Azur

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Frankrikes geografi

Côte d'Azur er den franske middelhavskysten mellom Toulon og den italienske grensen, i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Côte d'Azur omfatter deler av departementene Alpes-Maritimes og Var.

Klimaet er mildt, spesielt om vinteren, fordi Alpene beskytter mot kalde vinder fra nord. Middeltemperatur i Nice er 8,5 °C i januar, 22,5 °C i juli og august.Siden midten av 1800-tallet har området hørt til de mest besøkte turist- og rekreasjonsområder i Europa, med Nice, Cannes og Monaco som de viktigste turiststedene. Les mer i Store norske leksikon Frankrike Frankrikes historie Frankrikes geografi Klima i Frankrike

https://snl.no/Recep_Tayyip_Erdo%C4%9Fan

2023-01-31

Recep Tayyip Erdoğan

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Tyrkias historie,Tyrkias samtidshistorie

Recep Tayyip Erdoğan er en tyrkisk politiker. Han er Tyrkias president fra august 2014, da han vant presidentvalget med 52,2 prosent av stemmene, og ble gjenvalgt i 2018 med 53 prosent av stemmene under en ny grunnlov som gir presidenten utvidede fullmakter. Fra 2003 til 2014 var Erdoğan statsminister.

Erdoğan har markert seg som en frittalende og folkelig politiker, som har fått mye kritikk for autoritære tendenser. Han har brutt med den tyrkiske republikkens sekulære historie ved å gi islam større plass i politikken. Internasjonalt har han forsøkt å styrke Tyrkias innflytelse, særlig i Midtøsten. Bakgrunn og utdannelse Erdoğan har familiebakgrunn fra Rize ved Svartehavet. Han kom til Istanbul som 13-åring og vokste opp i et lavere middelklasseområde. I barndommen solgte han blant annet limonade og mat på gaten for å bidra til familiens økonomi. Hans folkelige og «røffe» framtoning blir ofte latterliggjort av politiske motstandere.Erdoğan fikk sin videregående skolegang på en såkalt Imam-Hatip skole. Disse utdannet opprinnelig imamer, men kombinerte senere ordinært sekulært pensum med religiøs opplæring. Mange ledende personer i de tyrkiske islamske bevegelsene har bakgrunn fra disse skolene, som ble svært populære fordi de fra 1980-tallet ga adgang til alle universitetsstudier.Erdoğan studerte etter dette økonomi og administrasjon ved Marmara-universitetet. Tidlig politisk karriere Recep Tayyip Erdoğan ble tidlig del av den innflytelsesrike islamske bevegelsen Milli Görüş, der tidligere statsminister Necmettin Erbakan var sentral. Oversatt betyr Milli Görüş det religiøse fellesskapets/folks/nasjonens perspektiv. Denne flertydigheten i navnet var nok tilsiktet. Han ble også medlem i en lokal gruppe av sufi-brorskapet Naksibendi i Istanbul. Medlemmene i denne gruppen var viktige i den islamske bevegelsen. I motsetning til de fleste andre sufi-brorskap er Naksibendi-sufismens praksis innenfor ortodoks sunniislam. Dette er en av verdens største sufi-brorskap og sporer ikke sin avstamningslinje tilbake til profeten Muhammeds svigersønn Ali, men til den første kalifen Abu Bakr.Erdoğan var med i det islamske Velferdspartiet, som ble forbudt i Tyrkia i 1998. Han var borgermester i Istanbul i perioden 1994–1998, og fikk mye anerkjennelse for å ha forbedret offentlig transport, infrastruktur og renovering. I fengsel I 1999 ble Erdoğan dømt til fengsel for «oppfordring til religiøs uro». Bakgrunnen var at han i 1997 hadde sitert fra et gammelt dikt av den nasjonale ideologen Ziya Gökalp, som paradoksalt nok var sentral for den sekulære eliten som formet det moderne Tyrkia. Strofene han siterte sa blant annet at «minaretene er våre bajonetter».For dette ble Erdoğan bannlyst fra politisk virksomhet for livstid, og måtte sone fire måneder i fengsel. Statsminister Erdoğan fikk senere igjen adgang til å drive politikk. Han var en av stifterne av det nye islamske Partiet for rettferd og utvikling (AKP) i 2001, og ble partiets leder fra starten. Dette partiet var mindre radikalt enn Velferdspartiet. Han ble nektet å stille til valg i 2002 på grunn av dommen fra 1999, men fikk senere lov til å drive valgkamp. Ved valget i 2002 fikk AKP rent flertall i det tyrkiske parlamentet.Nasjonalforsamlingen opphevet deretter forbudet mot at han stilte til valg, og han ble ved et suppleringsvalg i mars 2003 innvalgt i nasjonalforsamlingen. Tre dager senere ble han valgt til ny statsminister i Tyrkia.Han ble siden gjenvalgt som statsminister ved valgene 6. august 2007 og 12. juni 2011. President Den 28. august 2014 tiltrådte Erdoğan som landets tolvte president, etter å ha oppnådd 51,7 prosent av stemmene. Opposisjonen mistenkte ham for å ville fortsette å holde på den politiske makten, selv om han ikke kunne bli valgt til statsminister i flere perioder. Erdoğan erklærte tidlig at han ikke aktet å fortsette tradisjonen med et politisk nøytralt presidentembete, men ville innta en mer aktiv rolle i styringen av landet.I april 2017 ble det avholdt folkeavstemning om å endre grunnloven i Tyrkia. Erdoğan fikk støtte fra et flertall i befolkningen til å gå fra et parlamentarisk system til et presidentsystem. Det innebar at presidenten ville få en utøvende politisk makt, og ikke bare være en nøytral seremoniell figur. I dette nye systemet er statsministerposten avskaffet, og det er presidenten som utpeker og leder regjeringen. Presidenten har også makt til å utpeke sentrale dommere i rettsapparatet, og til å styre gjennom dekreter.I juni 2018 ble han med 52 prosent av stemmene valgt for en ny presidentperiode. Han er nå leder for regjeringen, og har utpekt sin egen svigersønn, Berat Albayrak, som finansminister. Velgerstøtte Erdoğans velgerstøtte har særlig vært i konservative religiøse kretser, slik som på landsbygden og blant fattige migranter i byene, men også den voksende religiøst konservative middelklassen har støttet AKP. Han blir ofte ansett som en mann av folket og som lederen for en undertrykt muslimsk konservatisme.Erdoğan fikk lenge støtte av den andre store islamske bevegelsen i Tyrkia, Fetullah Gülens Cemaat, som sprang ut fra bevegelsen Nurcu. Dette var basert på at Erdoğan sto fram som leder for en samlet islamsk bevegelse i konflikt med en sekularistisk statselite som hadde sin ultimate støtte fra militæret. Denne brede bevegelsen søkte ikke å danne noen islamsk statsform, men var mer opptatt av å få mer religiøs frihet, og av å fremme konservativ moral og livsførsel. Kamp mot militæret Under Erdoğans ledelse tok AKP opp kampen for å begrense militærets dominans innenfor staten. Det tyrkiske militæret har gjort statskupp tre ganger etter 1960, og i 1997 presset de statsminister Erbakan til å trekke seg. Militæret har hatt flertallet i Statens sikkerhetsråd, og militærbudsjettet har ikke vært offentlig. Hærsjefen har heller ikke vært underlagt presidenten.Mange på den politiske venstresiden støttet Erdoğan i denne kampen mot militærets dominans i den sivile staten. Han fikk også støtte fra den svært innflytelserike Cemaat-bevegelsen, som kontrollerer flere store mediebedrifter og angivelig har sine medlemmer sentralt plassert i politiet, rettsapparatet og statsbyråkratiet. Ergenekon-saken Etter den dramatiske og omstridte Ergenekon-etterforskningen begynte flere å bli skeptiske til Erdoğans maktbruk. Ergenekon-saken dreide seg om en angivelig sammensvergelse blant militære og sivile sekularister som planla et statskupp. Ergenekon var angivelig navnet på en organisasjon som kunne anses som «den dype staten»: En hemmelig militær organisasjon med forgreninger til det sivile samfunn og den tyrkiske mafiaen.Etterforskningen ble utvidet og produserte mer enn åtte tusen sider tiltalebeslutninger. Dette resulterte i mer enn fem hundre tiltaler og mer enn to hundre domfellelser. Flere tidligere generaler sitter i dag fengslet på livstid.Etter dette fulgte Operasjon Balyoz («slegge»), der enda flere offiserer, journalister og akademikere ble etterforsket og tiltalt for å konspirere mot lovlig valgte myndigheter. Den venstreorienterte avisen Taraf var den første som kom med opplysninger om en angivelig konspirasjon, etter at den hadde fått overlevert dokumenter som den antok var ekte. De publiserte dokumentene viste angivelige planer for å skape kaos gjennom bombing av moskeer, nedskyting av et tyrkisk fly for å kaste skylden på Hellas, og et fingert angrep av falske islamister på et militærmuseum. Kritikerne hevdet at tiltalene var uklare og at sentrale bevis måtte være fabrikkerte. Likevel ble 331 av 365 tiltalte dømt til fengselsstraffer i 2012. Tre pensjonerte generaler fikk livstidsstraffer. I mars 2015 ble alle anklagede og dømte frikjent, etter at retten kom til at det bevismaterialet var utilstrekkelig og muligens fabrikkert.Stadig flere sluttet seg til kritikerne og hevdet at Erdoğan og AKP nå brukte disse sakene til å utradere kritiske sekularister og innsette «sine folk» i staten. Det ble også hevdet at Gülen-tilhengerne i politiet og rettsapparatet spilte en politisk rolle i prosessen. Denne mistanken ble styrket etter at alle anklagede ble sluppet fri i 2014, i påvente av en ny rettssak. Brudd med Gülen-bevegelsen Alliansen mellom Erdoğan og Fetullah Gülen begynte å sprekke i 2012. Den mer nasjonalistisk orienterte Gülen-bevegelsen var sterkt skeptisk til regjeringens fredsforhandlinger med PKK (Kurdistans arbeiderparti). Gülen-bevegelsen har hatt en sterkere nasjonal betoning av islam enn AKP.Sjefen for Tyrkias etterretningstjeneste, og Erdoğans nære fortrolige, ble innkalt til avhør av en Gülen-lojal statsadvokat som etterforsket PKK. Dette ble en konfrontasjon mellom Erdoğans regjering og delene av statsapparatet som Gülen-tilhengerne kontrollerte.Fetullah Gülen kom med sterk kritikk av Erdoğan som autoritær leder, og Erdoğan snakket om eksistensen av en «parallell stat» i Tyrkia. Det vil si de deler som Gülen kontrollerte. Gülen-kontrollerte medier vendte seg også mot Erdoğan.Et åpent og dramatisk brudd kom i desember 2013, etter at politiet hadde startet korrupsjonsetterforskning av flere sønner av ministre i regjeringen. I februar 2014 ble det som angivelig var lydopptak av Erdoğans private, krypterte telefonsamtaler lekket ut på internett. I disse samtalene instruerte angivelig Erdoğan sin sønn Bilal om å flytte og skjule enorme summer av kontanter. Hvis disse opptakene var ekte, var det tydelige bevis på korrupsjon. Erdoğan og regjeringen besvarte etterforskningene med å erklære at en parallell struktur innen staten og politiet hadde blitt avdekket, med klar henvisning til Gülens tilhengere innen statsapparatet. Etterforskningen mot AKP-ministre ble altså framstilt som en politisk konspirasjon, og stoppet. Regjeringen startet en utrensking av Gülen-tilhengere i politiet, rettsvesenet og andre statsinstitusjoner. Flere mediehus ble i 2014 og 2015 utsatt for razziaer, der utstyr og dokumenter ble beslaglagt og journalister ble arrestert. Kuppforsøk Den 15. juli 2016 skjedde et militært kuppforsøk i Tyrkia. En gruppering i militæret prøvde å ta kontroll over Ankara og Istanbul, og å ta Erdoğan til fange på hans feriested i Marmaris. Kuppforsøket ble avverget av andre deler av militæret og politiet som var lojale mot regjeringen og Erdoğan. 249 mennesker mistet livet og over 2000 ble skadet under kuppforsøket.På statlig radio ble det lest opp en erklæring hvor det ble sagt at en gruppering som kalte seg Fredsrådet (Yurtta Sulh Konseyi, med referanse til et berømt sitat fra Atatürk) hadde grepet inn for å beskytte landets sekulære prinsipper. Kritikere begynte umiddelbart å spekulere i om denne «sekularistiske» begrunnelsen ble gitt for å kamuflere at kuppet kom fra grupperinger knyttet til Fetullah Gülens mektige religiøse bevegelse. Denne bevegelsen hadde blitt en åpen fiende av Erdoğan, etter en lang politisk allianse. Mange kommentatorer mener kuppmakerne var offiserer knyttet til Gülens bevegelse. Det ble på den andre siden også spekulert i om hele kuppet kunne være iscenesatt av makthaverne. Det er fremdeles mange uavklarte omstendigheter rundt kuppforsøket.Kuppforsøket førte umiddelbart til store utrenskninger i militæret, rettsvesenet, hele statsapparatet, universiteter, skoler og media. Rundt 180 000 statsansatte har mistet jobbene etter kuppforsøket. Store verdier i næringslivet har også blitt beslaglagt, kritiske mediekanaler har blitt stengt og journalister arrestert. Det fulgte også en tilstramming av forholdet til «den kurdiske saken». Rundt 12 000 kurdiske lærere mistet jobben, kurdiske ordførere og politiske ledere ble avsatt eller arrestert. Kritikere hevder at Erdoğan har brukt kuppforsøket til å rense ut all politisk opposisjon, og ikke bare de som var involvert i kuppforsøket.Tyrkiske myndigheter mener predikanten Fetullah Gülen stod bak kuppforsøket fordi bevegelsen hans mistet sin store innflytelse i Tyrkia. De forlanger ham utlevert fra USA, der han lever i eksil. Tyrkia har også krevd offiserer utlevert fra EU-land, og at europeiske land må slå ned på Gülen-bevegelsen i Europa, men både USA og EU og enkeltstater har forlangt klarere bevis på Gülens skyld. Kritikk Erdoğan har vært kritisert for en autoritær maktbruk, både retorisk og med hensyn til kritikk i media. Det var få kritiske røster i media inntil Gülens medier vendte ham ryggen.Dette har å gjøre med en indirekte kontroll over media. Tyrkiske medier er eid av et fåtall store korporasjoner med bred virksomhet. Kritiske journalister har blitt oppsagt av sine egne redaktører etter press fra eierne, som ikke vil miste kontrakter med staten eller Erdoğan-allierte i sin øvrige virksomheter. Journalister har også lite beskyttelse fordi fagorganiseringsgraden er svært lav, etter press fra eierne.De største uavhengige og opposisjonelle avisene og mediekanalene har blitt stengt de senere årene, eller blitt overtatt av regjeringsvennlige eiere, etter straffesaker. Etter kuppforsøket i 2016 stengte staten mer enn 120 mediekanaler og fengslet flere hundre journalister for angivelig å støtte terrorisme. Journalister og aviser som har vært kritiske til statens politikk overfor kurderne eller krigen i Syria har blitt tiltalt og dømt for å støtte terrorisme. Erdoğan har også gjort utstrakt bruk av injuriesøksmål mot journalister og andre kritikere. Les mer i Store norske leksikon Tyrkias samtidshistorie Tyrkias politiske system Gülen-bevegelsen

https://snl.no/Erik_Ole_Bye

2023-01-31

Erik Ole Bye

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske sangere

Erik Ole Bye var en norsk operasanger (baryton). Etter en kort karriere som ekspeditør i en klesforretning i Kristiania tok hans sanginteresse overhånd. Støttet av sin mor, som drev Fru Byes Hotel ved Egertorget, studerte han sang i Milano, Paris og London.

Han debuterte som Don Basilio i Barberen i Sevilla (Gioachino Rossini) på Nationaltheatret i 1913 med stor suksess. Året etter fikk han ansettelse ved Stadtoper Breslau, der han frem til 1917 medvirket i Giuseppe Verdi-operaer som Otello og Trubaduren og Georges Bizets Carmen. På vei hjem vakte han med sin varme baryton og komiske talent betydelig oppsikt med en konsert i København.I årene 1918–1920 var han ansatt ved Opéra Comique i Kristiania, før han søkte lykken i USA. Der sang han blant annet til stumfilm på Broadway, før han inngikk sitt andre ekteskap og fikk sønnen, den senere sangeren og TV-personligheten, Erik Bye. I årene 1921–1932 dro familien rundt i USA der det var sangoppdrag å få. Men amerikansk frilansliv som operasanger på 1930-tallet var ikke økonomisk lønnsomt, og i 1932 kom familien tilbake til Oslo.I 1936 åpnet han Byes pensjonat på Nordstrand i Oslo, blant annet med inventar fra sin mors tidligere hotell. Men han hadde fortsatt sangoppdrag, blant annet i Hoffmanns eventyr (Jacques Offenbach) på Nationaltheatret i 1938. Les mer i Store norske leksikon opera Erik Bye

https://snl.no/automatf%C3%B4ring

2023-01-31

automatfôring

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Husdyrbruk,Husdyrernæring

Automatfôring er systemer for å gi husdyr enten en planlagt dagsrasjon eller fri tilgang på fôr (se appetittfôring) uten manuell tildeling.

Et datasystem lagrer opplysninger om fôrrasjonens størrelse til det enkelte dyr, eller grupper av dyr, og står i forbindelse med en automat som gjør fôret tilgjengelig for dyra. I systemer med individuell fôrtildeling, går dyra til automaten og blir identifisert ved hjelp av en magnetbrikke rundt halsen eller i øret. Automaten gjør en bestemt fôrmengde tilgjengelig for dyret dersom det skal ha en planlagt dagsrasjon, eventuelt fri tilgang. Fôrmengden som tas opp, registreres i dyrets fôrregnskap.I fjærfeproduksjonen og svineproduksjonen (for eksempel smågris og slaktegris) er automatfôringen knyttet til grupper eller binger av dyr, ikke til det individuelle dyr. Les mer i Store norske leksikon appetittfôring normfôring husdyrernæring

https://snl.no/b%C3%A5gestille

2023-01-31

bågestille

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Utmarksnæring,Jakt og fangst,Historiske fangstformer

Bågastiller, eller buestillinger, er fangstanlegg bestående av enkle rette eller halvmåleformete oppmuringer av stein. Bak dem har jegere med pil og bue kunnet ligge skjult, helt til dyrene kom så nær som de 20-22 metrene de trengte for å bruke sine våpen effektivt.

I Norge finner man bågastiller strategisk til overalt hvor en har jaktet villrein. Men bruken av bågastiller er ikke begrenset til vårt land. I åpent terreng har slike anlegg vært brukt av jegere under jakt også på større pattedyr som antilope og fjellgeit.Også etter at geværet med sin treffsikkerhet på flere hundre meters hold ble jaktvåpenet, har jegere funnet det fordelaktig å ligge skjult til byttedyret har kommet helt nær. Blant bågastillene er det derfor også dem som er av nyere dato.Individuell jakt ga, før geværet erstattet pil og bue som jaktvåpen, relativt dårlig utbytte. Dette sees av at alle jegersamfunn som har vært avhengig av rein – såvel som andre flokkdyr – som ressurs, har skaffet seg de nødvendige dyr ved en eller annen form for drivjakt som har endt i innhegninger, i vann eller i stup. På Grønland og i enkelte områder i Norge, blant annet i Rondane, Fresvikfjellene og Jotunheimen, har også bågastiller blitt brukt under denne form for jakt. Reinen har da blitt skremt mot store ansamlinger av stillinger, hvor jegere så har ventet på dem med sine piler. Det eneste av disse anleggene som er tidsbestemt, er ett med over femti bågastøer på Fetegga i Norddal kommune i Møre og Romsdal, og stammer fra slutten av eldre steinalder. Les mer i Store norske leksikon villrein fangstgrav Litteratur Ramstad, M. og Hole, R. (2015). Fetegga: bågasstøer og alpin fangst i eldre steinalder. Villreinen 2015. «Villreinrådet i Norge.» Oslo.

https://snl.no/Louis_Bl%C3%A9riot

2023-01-31

Louis Blériot

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Biografier i luftfart

Louis Blériot var en fransk flyger og flykonstruktør. Han var den første som krysset Den engelske kanal i et fly.

Karriere Blériot's første fly, Canard, ble bygd i 1907. Det var Blériot som utviklet styreorganene omtrent slik de er i dag, med stikke for høyderor samt balanseror og pedaler for sideror.Med sin suksessfulle flytype Blériot XI vant han 25. juli 1909 verdensry ved å gjennomføre den første flygning over Den engelske kanal, fra Les Baraques utenfor Calais til Northfall Meadows nær Dover.Louis Blériot startet i 1909 flyfabrikken Blériot Aéronautique, som var en av Frankrikes største i mellomkrigstiden frem til den ble nasjonalisert i 1937. Denne fabrikken bygde Blériot XI-flyet Tryggve Gran benyttet på sin flygning over Nordsjøen i juli 1914. Les mer i Store norske leksikon fly Blériot XI

https://snl.no/ballhornisere

2023-01-31

ballhornisere

Store norske leksikon,Ordforklaringer,Fremmedord og lånord

Ballhornisere betyr å forverre med intensjon om å forbedre. Uttrykket blir egentlig brukt om å ødelegge en ny utgave av en bok med dårlige forbedringer.

Uttrykket er trolig feilaktig knyttet til den tyske boktrykkeren Johann Ballhorn (1528–1603). Han skal ha stått for en forbedret utgave av en ABC, der han angivelig endret en figur av en kamphane: Den mistet sporene, og i stedet ble det lagt to egg ved siden av den. Figuren lignet nå mer på en høne enn en kamphane. Figuren skal ha blitt fulgt av teksten: «Forbedret ved Ballhorn»Den opprinnelige grunnen til Ballhorns dårlige rykte er trolig en revidert utgave av «Das Lübecker Stadtrecht», som Ballhorn fikk i oppdrag å trykke. De ansvarlige for revisjonen gjorde svært slett arbeid, og da de ikke ble nevnt på tittelbladet, fikk Ballhorn skylden for den nye og dårligere utgaven. Litteratur Ballhornisere i Ordbog over det danske sprog. W. Schorn: «Oprindelsen til ordet ballhornisere». Bogvennen, 1898–1899, s. 86–88.

https://snl.no/Arnold_Eidslott

2023-01-31

Arnold Eidslott

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Arnold Eidslott var ein poet og telemontør som skreiv i kryssingspunktet mellom religiøs og modernistisk poesi.

Bakgrunn Arnold Eidslott vaks opp i Skarbøvika i Ålesund, der han òg gjekk folkeskulen. Seinare gjekk tok han eittårig realskule i Syvde i Vanylven kommune (1946). Under og etter krigen var Eidslott sjømann ein periode og sigla både innanriks og utanriks. Han arbeidde seinare nokre år på eit grønnsaklager i Oslo, men frå 1952 til 1993 var han tilsett i Televerket, der han var telemontør ved Ålesund telefonanlegg. Forfattarskap Eidslott debuterte med diktsamlinga Vinden taler til den døve i 1953. Sidan gav han ut nær tretti bøker, med høgdepunkt som Av dynd og Amazonas(1963), Manes (1965), Flukten til katakombene (1982), Adam imago Dei (1984), Passchendaeles ruiner (1998), Davids nøkkel (2001) og Postludium (2012). Heilt frå debuten henta Eidslotts poesi kraft frå både modernistiske og religiøse former og tradisjonar. Poesien rommar beisk kulturkritikk, men òg undring over det gåtefulle i tilværet. Og lovprisingar til Gud står jamsides avmektige klagerop over krigen sine herjingar. I 1986 kom Dikt i utvalg ved Jan Inge Sørbø. I 1996 gav Jan Inge Sørbø ut boka «Høstet på himlens skråninger». Sju essay om Arnold Eidslott. Sørbø har òg skrive doktorgradsavhandlinga «Målt mot det yttarste», der han samanliknar Arnold Eidslott og Theodor Adorno (1998). Eidslott fekk Gyldendals legat i 1962, og han fekk seinare både Ålesund kommunes kunstnarpris (1972), Aschehougprisen (1983), Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs pris (1983) og Doblougprisen (1992). I 2011 blei Leon Roalds byste av Eidslott avduka utanfor Spjelkavik kyrkje i Ålesund. Frå 1986 hadde Eidslott Statens æresstipend. Eidslott krev mykje av lesarane sine. Dikta hans er rike på allusjonar – både til den kristne tradisjonen og den europeiske kulturarven – ikkje ulikt den britiske poeten T. S. Eliot, som saman med italienaren Salvatore Quasimodo er dei viktigaste modernistiske førebileta til Eidslott. Men sjølv om dikta hans krev både kunnskap og konsentrasjon, er dei langt frå hermetiske og avstengde. Det er eit stort alvor i Eidslotts poesi – eit alvor som strekkjer seg mellom det menneskelege og det guddomlege, og som kan vere formidla i søkjande og undrande så vel som i fortvilte og rasande dikt. Alle som les dikta, vil kjenne att den særeigne, melankolske stemninga i Eidslotts lyriske univers. Litteraturforskaren Jan Inge Sørbø har peika på at dødsmedvitet er ein slags motor i diktinga hans. Sørbø har òg hevda at «romantisk modernisme» er det nærmaste ein kjem ei litteraturhistorisk plassering av Eidslott, og at han såleis har eit og anna sams med Gunvor Hofmo og Rolf Jacobsen. Samstundes står dikta til Eidslott òg i ein meir visjonær tradisjon, der Henrik Wergeland og Olav Aukrust er mellom forløparane. Sjølv om Eidslott openbert søkjer det allmenne og det evige, er det òg mykje samtidskritikk i forfattarskapen hans. Det samtidige livet synest å vere uløyseleg frå historia i denne poesien. Eidslott arbeidde i meir enn førti år som telemontør og gav sjølv uttrykk for at yrket var viktig for diktinga hans. Endå viktigare var den kristne trua, og Eidslott omtala gjerne diktargjerninga si som eit kall. Naturleg nok sette ei rekkje kristne tenkjarar og diktarar djupe spor i forfattarskapen hans, frå Augustin til Søren Kierkegaard. Sjølv heldt han òg fram dei store russiske forfattarane som viktige inspirasjonskjelder, til dømes Leo Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, Aleksandr Pusjkin og Nikolaj Gogol. Også her fann Eidslott eit stort – og ofte mørkt – alvor, som strekkjer seg høgare enn det forgjengelege menneskelivet. Eidslotts poesi er ein kristen poesi, og ofte kan vi òg kalle han misjonerande. Gjennom heile forfattarskapen støttar bibelreferansar, kyrkjehistorie og kristen praksis – ritar og symbol – opp under ei formidling av den kristne trua. Men det religiøse legg ikkje skuggar over dei språklege kunstverka til Eidslott. Heller enn teologisk forklaring byd han på språkleg mystikk, og sjølv dogmatiske formuleringar er lyfta til eit kunstnarleg nivå. Lenge blei Eidslott lite lesen i litterære krinsar i Noreg, men etter at den danske litteraturkritikaren Poul Borum omtalte han som «en av de fremragende» i tidsskriftet Basar i 1979, var det mange som fann vegen til forfattarskapen. På tvers av tru er det ingen tvil om at Eidslotts poesi formidlar vakre og viktige innsikter om menneskelivet og mennesket si undring over det vonde og det vakre i tilværet. Som Poul Borum skreiv: «Digte er ikke til for at blive modsagt eller medsagt. Det siges. [...] [E]n stor digters ord skal ikke tros, de står til troende». Utgivingar Memento (1967) Elegisk om sirkus (1970) Ved midnatt da havet sank (1971) Rekviem for Lazarus (1973) Veien til Astapovo (1976) Det forlatte øyeblikk (1978) Den tause ambassadør (1980) Flukten til katakombene (1982) Adam Imago Dei (1984) Dikt i utvalg (ved Jan Inge Sørbø) (1986) Advarsel i kode (1987) De navnløses kor (1989) Under San Marcos murer (1989) Lyset over den dømte (1993) Pax Christi (1995) Passchendaeles ruiner (1998) Nettene under Kapp Hoorn (2000) Davids nøkkel (2001) Arameisk i Roma (2002) Koret over Forum Romanum (2004) Lyset fra Bach (2006) Vinden blåser dit den vil (2008) Les meir i Store norske leksikon Arnold Eidslott i Norsk biografisk leksikon Eksterne lenker Aftenpostens forfattarside om Arnold Eidslott Gyldendals forfattarside om Arnold Eidslott NRK: «Mellom himmel og jord», fjernsynsprogram med Arnold Eidslott 20.9.1994 «Arnold Eidslott (1926-2018). Jan Jakob Tønseths minnetale i Det Norske Akademi 28. mai 2018» Litteratur Aarnes, Asbjørn: «Arnold Eidslott : ved de første og de siste ting» i NLÅ 1988, 116-25 Aarnes, Asbjørn & Helge Nordahl, red.: Hellig hav : om Arnold Eidslotts diktning, 2000, isbn 82-543-0832-2, Finn boken Elseth, Egil: «Sannheten – om den så skal føre til helvete» : tro og tvil i litteraturen, 2001, 173-96, isbn 82-543-0897-7, Finn boken NBL 2. utg. Nyhus, Kjell A.: «Du tause seer i det tause rommet : om Arnold Eidslotts diktsamling Passchendaeles ruiner» i Kirke og kultur 105 (2000), 495-518 Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6, Finn boken Sørbø, Jan Inge: «Høstet på himlens skråninger» : sju essay om Arnold Eidslott, 1996, isbn 82-05-24366-2, Finn boken Sørbø, Jan Inge: «Dødsmedvit og livsglede : om Arnold Eidslotts dikting» iNLÅ 1980, 99-117 Wilkens, Ellen Merete: «Som å be bordbønn på Theatercafeen» i Vagant nr. 4/1988

https://snl.no/dokumentavgift

2023-01-31

dokumentavgift

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Skatter og avgifter

Dokumentavgift, avgift til statskassen ved utstedelse, overføring eller tinglysing av visse dokumenter, for eksempel tinglysing av skjøte på fast eiendom. Regler er fastsatt i dokumentavgiftsloven av 12. desember 1975 med senere endringer.

Dokumentavgift ble innført som en fiskalavgift. Formålet var således å skaffe staten inntekter.Avgiften er 2,5 prosent (2017) av eiendommens markedsverdi, med visse unntak. Enkelte overføringer er fritatt fra avgiften, blant annet arv i samsvar med arvelovens regler.Det har fra ulikt politisk hold blitt tatt til orde for å fjerne avgiften, men den har blitt stående blant annet fordi det ikke er tilstrekkelig godtgjort at en fjerning vil føre til lavere eiendomspriser. Les mer i Store norske leksikon avgift Eksterne lenker Statens kartverk: Dokumentavgift

https://snl.no/fossile_aper

2023-01-31

fossile aper

Store norske leksikon,Realfag,Paleontologi,Virveldyr,Menneskeapefamilien

Fossile rester etter aper er forholdsvis sjeldne, og dette har sammenheng med at de gjennom det meste av sin omkring 50 millioner år lange historie har vært tropiske og subtropiske arter. Sjansen for at dyr som lever under slike forhold skal bli bevart som fossiler er meget små.

De første artene er kjent fra eocen. De funn som er gjort viser at halvapene var forholdsvis tallrike i eocen. I samme periode kom antagelig vestapene til Sør-Amerika og ble isolert der helt frem til slutten av tertiær, da det igjen ble landforbindelse mellom Sør- og Nord-Amerika.De første rester av fossile østaper og menneskeaper er kjent fra oligocen og de har i hele sin utviklingshistorie vært knyttet til Eurasia og Afrika.I 2009 presenterte en forskergruppe fossilet Ida, et 47 millioner år gammelt fossil som en forløper til de antropoide apene. Les mer i Store norske leksikon primater mennesket (Opprinnelse og utvikling).

https://snl.no/Borchgrevink

2023-01-31

Borchgrevink

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter

Borchgrevink er en norsk slekt med røtter i Nederland. Slekten kom til Danmark med Bonaventura Borchgrevink, som i 1587 fikk bestalling som kapellmester ved det danske hoff. Sønnen Melchior Borchgrevink (død 1632), som ble ansatt der samtidig, ble i 1596 øverste leder av Christian 4s hoffkapell.

Slekten kom til Norge med hans sønnesønn Henrik Christian Borchgrevink (ca. 1643–ca. 1699), som ble organist ved domkirken i Trondheim. Han var far til Leonard Christian Borchgrevink (1698–1772), direktør ved Røros Kobberverk, som igjen var far til blant annet sogneprest på Toten, Henrik Christian Borchgrevink (1732–1807), og sogneprest i Norderhov, Jens Finne Borchgrevink (1737–1819). Sistnevnte har kognatisk etterslekt i Norge. Sogneprest Henrik C. Borchgrevink var far til blant annet sogneprest i Vardal, Hans Peter Borchgrevink (1781–1864), sogneprest Otto Borchgrevink (1784–1824), oberstløytnant Niels Dorph Borchgrevink (1794–1883) og oberstløytnant Carl Fredrik Grüner Borchgrevink (1798–1884). Fra disse utgår fire grener (se nedenfor). Slekt etter Hans Peter Borchgrevink (1781–1864) Sogneprest Hans Peter Borchgrevink var far til sogneprest i Aurland, senere i Nes (Hedmark), prost Henrik Christian Borchgrevink (1811–1891), og dennes sønner var legemisjonæren Christian Døderlein Borchgrevink (1841–1919; gift med misjonæren Johanne Christiane (Wang) Borchgrevink, 1836–1924) og Hans Henrik Christian Borchgrevink (1847–1913), sogneprest i Elverum. Sistnevnte var farfars far til maleren Hanne Borchgrevink (født 1951). Slekt etter Otto Borchgrevink (1784–1824) Sogneprest Otto Borchgrevinks sønn, hypotekbankkasserer Henrik Christian Borchgrevink (1812–1884) var far til polarforskeren Carsten Egeberg Borchgrevink (1864–1934), som igjen var far til billedkunstneren Ridley Yngvar Borchgrevink (1898–1981). Slekt etter Niels Dorph Borchgrevink (1794–1883) Oberstløytnant N. D. Borchgrevink var far til premierløytnant Hans Fredrik Leganger Borchgrevink (1839–1877), som var gift med Sofie (Kloumann) Borchgrevink (1846–1911), bestyrer ved Den kvindelige Industriskole i Kristiania. Deres døtre Alma og Sofie ble gift med henholdsvis rettsmedisineren, professor Francis Harbitz (1867–1950) og genealogen, museumsdirektør Stian Herlofsen Finne-Grønn (1869–1953). Slekt etter Carl Fredrik Grüner Borchgrevink (1798–1884) Obertsløytnant C. F. G. Borchgrevink var farfars far til legen, professor i allmennmedisin Christian Fredrik Borchgrevink (født 1924). Les mer i Store norske leksikon genealogi Litteratur Borchgrevink, Eli, red.: Slekten Borchgrevink anno 2004 (Bygger på 'Slægten Borchgrevink', 1911), isbn 82-303-0302-9, Finn boken

https://snl.no/Barnabas

2023-01-31

Barnabas

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Det nye testamentet

Barnabas var en fremtredende leder i tidlig kristendom som omtales flere steder i Det nye testamentet: i Apostlenes gjerninger, i Paulus’ første brev til korinterne (9,6) og i Paulus’ brev til galaterne (2,1, 9 og 13).

Barnabas oppgis å være diasporajøde (levitt fra Kypros), hans opprinnelige navn skal ha vært Josef. Navnet Barnabas skal han ha fått i urmenigheten i Jerusalem, der han en tid var et fremtredende medlem. Ifølge kapittel 9, vers 27 i Apostlenes gjerninger var det Barnabas som gikk god for Paulus i menigheten i Jerusalem da de var på vakt mot mannen som tidligere hadde forfulgt dem.Barnabas og Paulus arbeidet siden sammen i Antiokia i Syria, og Barnabas har i denne perioden trolig vært den mest fremstående av de to. De deltok på Apostelkonsilet i Jerusalem (Apostlenes gjerninger, kapittel 15) som utsendinger fra menigheten i Antiokia; den første misjonsreisen foretok de sammen (Apostlenes gjerninger kapittel 13,1–14,28). Uenighet om medarbeideren Johannes Markus, som var en slektning av Barnabas, og antagelig også det forhold at Barnabas ikke fullt ut støttet Paulus i hans strid med Peter i Antiokia (Galaterbrevet 2,13), førte til brudd mellom dem.Barnabas dro sammen med Johannes Markus til Kypros. Han er ifølge tradisjonen grunnleggeren av kirken på Kypros og gravlagt der. Les mer i Store norske leksikon Barnabasbrevet

https://snl.no/b%C3%A5ndlager

2023-01-31

båndlager

Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Datalager

Båndlager er en lagringsenhet hvor data lagres fortløpende på et magnetbånd, i prinsippet av samme type som brukes til lyd og video. Slike lagre har vært brukt i datasystemer siden tidlig i 1950-årene, og systemene har forandret seg svært mye i årenes løp. Kapasiteten til en kassett kan variere fra noen få gigabyte og oppover.

Ettersom magnetbånd må leses sekvensielt, er de lite egnet i situasjoner der man må ha tak i bestemte data raskt. Følgelig brukes de i hovedsak til sikkerhetskopiering, og fortrinnsvis for servere, stormaskiner og store nettverk.Tidligere ble magnetbåndene håndtert på store ruller, og manuelt lagt inn i båndleserne. I dag er stort sett alle magnetbånd innkapslet i kassetter som både beskytter magnetbåndet og gjør dem enklere å håndtere. Derfor er så godt som alle båndlager i dag av typen kassettbåndlager. Les mer i Store norske leksikon kassettbåndlager datalager harddisk

https://snl.no/Francisco_Ayala

2023-01-31

Francisco Ayala

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Spanias litteratur,Spanias litteratur på 1900-tallet

Francisco Ayala var en spansk forfatter og sosiolog. Etter den spanske borgerkrigen i 1939 bodde han mange år i eksil i Nord- og Sør-Amerika.

Ayala skrev flere romaner, blant annet Muertes de perro (1958) og El fondo del vaso (1962), men han skrev først og fremst fortellinger, for eksempel samlingene Los usurpadores (1949), La cabeza del cordero (1949), Historia de macacos (1955), El jardín de las delicias (1971) og El jardín de las malicias (1988). Han skrev også mange essayer om Spania, film og litteratur. I tillegg skrev han memoarer i tre deler, Recuerdos y olvidos: Del paraíso al destierro (1982), El exilio (1983) og Retornos (1988).Francisco Ayala mottok mange litterære priser, blant annet Premio Nacional de las Letras Españolas (1988), Premio Cervantes (1991) og Fyrstinnen av Asturias' pris for litteratur (1998). Les mer i Store norske leksikon Spanias litteratur Spanias historie Eksterne lenker Ayala i Real Academia de la Historia (spansk) Ayala i Biografías y Vidas (spansk) Ayala i Cervantes-instituttet (spansk) verker om og av Ayala i Cervantes-biblioteket (spansk) The Guardian: nekrolog over Ayala (engelsk) Fundacíon Francisco Ayala (spansk) Ayala på norsk: Spania forteller. Spanske noveller (Nasjonalbiblioteket)

https://snl.no/Thorvald_Astrup

2023-01-31

Thorvald Astrup

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Norske arkitekter og arkitektkontorer fra 1900 til i dag

Thorvald Astrup var en norsk arkitekt. Astrup hadde egen arkitektpraksis i Kristiania fra 1901. Fra 1934 var han i kompaniskap med sin sønn Henning Thorvaldssøn Astrup.

Bakgrunn Astrup ble utdannet ved Kristiania Tekniske Skole i årene 1891–1892, Den kongelige Tegneskole i 1892 og 1893 og Königlich Technische Hoch-schule i Berlin i 1896–1897. Virke De første arbeidene hans bærer preg av de nasjonalromantiske strømningene rundt århundreskiftet og påvirkning fra Henrik Bull. I 1920- og 1930-årene ble han påvirket av av de nyklassisistiske og funksjonalistiske ideene som rådet.Astrup ble tidlig knyttet til industrien, og fikk en rekke oppdrag ved utformingen av kraft- og transformatorstasjoner, fabrikk- og dambygninger. Disse var monumentale i samsvar med tidsånden, men han tegnet også andre typer byggverk. Et nyskapende hovedverk var Soria Moria kino i Oslo (1928). Ellers kan kraftstasjonene Tysso I i Tyssedal (1906–08) nevnes, som han tegnet i samarbeid med Victor Norman, og Såheim kraftstasjon på Rjukan (1912–16), tegnet sammen med Olaf Brochmann Nordhagen. Såheim kraftstasjon og kjelhus er bygget med kraftfull monumental symmetrisk utforming og fasader av huggen stein, et godt eksempel på kraftverkarkitektur. Astrup har også tegnet representasjonsbolig av tre for Norsk Hydro på Rjukan (1908) i art nouveau-stil. Ettermæle Tysso I ble fredet i mai 2000. I dag rommer bygget Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Les mer i Store norske leksikon Thorvald Astrup i Norsk kuntnerleksikon Thorvald Astrup i Norsk biografisk leksikon Henning Thorvaldssøn Astrup Litteratur Julius Malling og Axel Mykleby i Norsk kunstnerleksikon 1, Oslo 1982 ss. 97–98.

https://snl.no/Jimmy_H._Doolittle

2023-01-31

Jimmy H. Doolittle

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Biografier i luftfart

Jimmy H. Doolittle var en amerikansk flyoffiser og flypioner. Han er mest kjent for bombetoktet mot Tokyo under andre verdenskrig, også kjent som Doolittle-raidet.

Karriere Doolittle foretok 4. september 1922 den første flygning tvers over USA på under et døgn. Flygningen var på 3480 kilometer, og Doolitle brukte 22 timer og 35 minutter i en DeHavilland DH-4, med én stopp for brenselfylling. 24. september 1929 foretok han den første flygning ved hjelp av instrumenter (blindflygning). Han hadde flere seire og rekorder i flyrace, og vant blant annet Schneider Cup i 1925.Under andre verdenskrig ledet han 18. april 1942 det første bombetoktet mot Tokyo, med start fra hangarskipet Hornet. Toktet hadde stor symbolsk betydning i den amerikanske stillehavskrigen, og Doolitle ble for dette tildelt Medal of Honor. Han ble utnevnt til generalmajor i 1942, generalløytnant i 1944, og ledet de amerikanske flystyrkers strategiske bombing av Tyskland. Han var sjef for luftfartsavdelingen i Shell fra 1930 til 1940, og direktør i selskapet fra 1946 til 1967. Les mer i Store norske leksikon andre verdenskrig

https://snl.no/asfalt%C3%B8r

2023-01-31

asfaltør

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Grunnopplæring,Yrkesfaglig utdanning,Bygg- og anleggsteknikk

Asfaltør er en yrkesutøver som produserer asfalt i blandeanlegg, foretar nylegging av asfaltdekker og vedlikeholder asfalterte anlegg.

Utdanning Utdanningen til fagarbeider skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Første året: vg1 Bygg- og anleggsteknikk. Andre året: vg2 Anleggsteknikk. Deretter jobber man som lærling i to år i en bedrift. Læretiden avsluttes med fagprøve. Med minst fem års relevant praksis i faget og en teoriprøve/eksamen er det mulig å gå opp til fagprøve som praksiskandidat. I perioden 1. oktober 2016 til utgangen av september 2017 var det 67 som besto fagprøven som asfaltør. Les mer i Store norske leksikon Videregående opplæring i Norge fagopplæring lærling asfalt Eksterne lenker Utdanning.no: asfaltør

https://snl.no/Brande

2023-01-31

Brande

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Danmarks geografi

Brande er en by på Midtjylland i Danmark, beliggende i Ikast-Brande kommune. Byen har 7207 innbyggere i 2017.

Byen er kjent for betydelig tekstil- og konfeksjonsindustri og en av Danmarks tre store vindmøllefabikker, Siemens Wind Power, har hovedkontor her. Mange husgavler i byen er utsmykket med murmalerier utført av danske kunstnere. Brande kirke er byens eldste bygning, det romanske koret og skipet er fra omkring 1175. Brande Museum har lokalhistoriske utstillinger, våpensamling og myntsamling. I nærheten ligger Søby Brunkulslejer, som i tiden etter andre verdenskrig bidro til sterk vekst i folketallet.

https://snl.no/Joseph_Louis_Fran%C3%A7ois_Bertrand

2023-01-31

Joseph Louis François Bertrand

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Matematikkens grunnlag og historie,Biografier innen matematikk

Joseph Louis François Bertrand var en fransk matematiker og forfatter. Han tok doktorgraden bare 17 år gammel. I 1862 ble han professor ved Collège de France. Han skrev en rekke utmerkede biografier av store vitenskapsmenn og ble i 1884 medlem av det franske akademi.

Hans matematiske verker spenner over mange områder, og særlig har hans lærebøker i differensial- og integralregning og sannsynlighetsregning hatt stor innflytelse. Bertrands paradokser i sannsynlighetsregningen har inspirert mange diskusjoner om det logiske grunnlaget for denne grenen av matematikken. Les mer i Store norske leksikon matematikk Eksterne lenker Joseph Louis François Bertrand på MacTutor History of Mathematics archive

https://snl.no/%C3%89mile_Durkheim

2023-01-31

Émile Durkheim

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Sosiologi,Sosiologer

Émile Durkheim var en fransk sosiolog, og en av grunnleggerne av den akademiske disiplinen sosiologi.

Durkheim studerte filosofi ved et av de store franske læresetene, École normale supérieure. Han var professor i samfunnsfag og pedagogikk ved universitetet i Bordeaux fra 1887 til 1902 og dernest ved Frankrikes ledende universitet, La Sorbonne, livet ut.Han var spesielt påvirket av samtidens store franske filosof, Charles-Bernhard Renouvier, men også av Auguste Comte og Immanuel Kant.Durkheim vokste opp i Épinal i Lorraine og kom fra jødisk slekt. Til tross for at både faren, farfaren og oldefaren var rabbier, levde Durkheim et sekulært liv. Durkheims samfunnsvitenskap Moderne samfunnsvitenskap vokser ut av forsøk på å forstå hvordan oppbruddet fra landsbygd og jordbruk til by og industri forandrer samfunn. Alle Durkheims bøker handler om dette.Bøkene tar også for seg det generelle spørsmålet om hva som gjør samfunn mulig i det hele tatt. Durkheim gir et psykologisk svar på dette allerede i sin metodebok Den sosiologiske metodes regler fra 1885, nemlig at folk bindes sammen av å ha en såkalt kollektiv bevissthet om den naturlige og sosiale verden.Samfunnsviterens oppgave er tredelt: Først må man forstå hva denne bevisstheten består av, nemlig representasjoner eller forestillinger av fenomener. Durkheim kaller dette sosiale ting. Dernest må man gjøre en funksjonell analyse av hvordan disse tingene foregår. Funksjon betyr her oppgave; det er snakk om å etablere hvem som gjør hva, og på hvilken måte. Til sist må man gjøre en årsaksanalyse av hvorfor et samfunn gjør ting slik de gjør det? Samfunn bindes også sammen av hvordan og hvorfor de løser oppgaver. Organisk og mekanisk solidaritet I det første av tre hovedverk, Om den sosiale arbeidsdeling fra 1893, kompletterer Durkheim svaret på hva som holder samtidens samfunn sammen ved å peke på arbeidsdeling. I landsbysamfunnet var oppgavene forholdsvis få, og mange gjorde det samme, nemlig å drive jordbruk.Slike samfunn er preget av mekanisk solidaritet, hvor «samfunnslegemet» holdes sammen fordi folk opplever økonomisk, sosial og verdimessig likhet. De mer komplekse industrisamfunnene er derimot preget av organisk solidaritet, hvor folk opplever at samfunn ikke er mulig uten ulike oppgaver (differensiering), og solidariserer seg med andre på tvers av yrker, på basis av gjensidige avhengigheter.Et eksempel er at veiarbeideren innser at det ikke blir noen vei uten ingeniøren og omvendt. Samfunn blir dermed et fellesanliggende på tvers av skillelinjer som klasse og etnisitet. Selvmordet I det andre hovedverket, Selvmordet fra 1897, forstår Durkheim selvmord som en individuell reaksjon på manglende integrasjon i samfunnet. Selvmordet er altså en sosial handling i den forstand at årsakene er sosiale.Durkheims tilnærming er igjen å se på en oppgave, i dette tilfellet individenes kamp for å holde seg i live, undersøke hvordan denne oppgaven løses, og bruke denne innsikten til å forstå prosesser på samfunnsnivå.Den funksjonelle analysen bryter spørsmålet ned på forskjellige deler av samfunnet og ser på det vi i dag ville kalle nettverk. Kvinner er bedre integrert enn menn og begår sjeldnere selvmord. Katolikker er bedre integrert enn protestanter og begår sjeldnere selvmord.Durkheim kan vise dette fordi han benytter seg av et statistisk materiale, noe som skulle bli mer vanlig i senere samfunnsvitenskapelige funksjonsanalyser. Religion Det tredje og siste hovedverket er Det religiøse livs elementære former fra 1912. Durkheim konsentrerer seg her først og fremst om australske aboriginer, som levde i klodens eldste kultur og var teknisk sett lite utviklet.Hovedpoenget i boken, som i de to andre hovedverkene, er imidlertid generelt. Durkheim ser religionen som kollektivets dyrking av seg selv, noe som var en dristig påstand i en tidsalder hvor religion stod meget sterkt blant folk. Boka har vært svært produktiv innen religionssosiologien. Staten som organisk enhet Av Durkheims andre verker bør to nevnes spesielt, ett som eksempel på hans omfattende pedagogiske produksjon og ett som eksempel på Durkheim som aktivt medlem av et forskningsfellesskap.Det ene er hans forelesningsserie om profesjoner og etikk, utgitt som bok på grunnlag av en tyrkisk students notater. Boken videreutvikler ideer fra Om arbeidsdelingen, men gir også en fullt utviklet teori om staten.Staten begynner for Durkheim som en elitegruppe adskilt fra samfunnet. På kontinentet kom alle de statsdannende elitene i middelalderen annetstedsfra. Til å begynne med tar staten simpelthen overskudd fra samfunnet, men over tid utvikler det seg stadig flere grenseflater mellom de to, slik at de til sist vokser tett sammen til en organisk enhet. Igjen er det altså integrasjon som står i sentrum. Primitive kategorier Det andre verket som kan trekkes frem, er essayet om primitiv klassifikasjon fra 1903, samskrevet med sosiologen Marcel Mauss. Mauss var for øvrig Durkheims søstersønn (nevø) og skulle bli hans fremste arvtager.I tråd med metodeboken fremheves det hvordan grupper av mennesker er avhengig av å dele verden opp i kategorier, som for eksempel spiselig eller fremmed, for å kunne gripe den på samme måte. Slik sett er kategoriene både en del av den kollektive bevisstheten, som ordner sosiale fakta, og med på å forme den.Det som karakteriserer primitive kategorier, er for Durkheim og Mauss at fenomener i forskjellige sfærer henger sammen. Det gjelder også der moderne mennesker ikke nødvendigvis ser en sammenheng, for eksempel slik astrologien forutsetter at planetenes baner henger sammen med sosiale samhandlingsmønstre. Skoledanner Mauss var den viktigste, men ikke den eneste studenten Durkheim samlet rundt seg og satte i arbeid med tidsskriftet L'Année Sociologique. Han var skoledannende for en gruppe forskere som kom til å prege fransk sosiologi.Hovedlinjen fra Durkheim i fransk samfunnsvitenskap går fra Durkheims funksjonalisme til strukturalismen (Claude Lévi-Strauss) videre til poststrukturalismen (Michel Foucault, Jean-François Lyotard, Jaques Derrida).Durkheims sosiologi er fortsatt helt sentral. Anvendelsen av hans tekster på internasjonalt nivå er omfattende; ikke bare innen sosiologien, men også innen samfunnsvitenskapene generelt.Av Durkheims tenkning er det særlig hans forutsetning om at samfunnet er organisk som har blitt kritisert. Mange samfunnsforskere ser samfunnet som et system heller enn som en levende mekanisme. Også hans betraktning av samfunnsliv som integrasjon og harmoni, snarere enn konflikt, har vært gjenstand for kritikk. Les mer i Store norske leksikon sosiologi Litteratur Dag Østerberg. Émile Durkheims samfunnslære, 1983 andre utgave, Oslo: Pax Forlag.

https://snl.no/amensalisme

2023-01-31

amensalisme

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Økologi,Artsinteraksjoner

Amensalisme er eit forhold mellom organismar av to ulike artar, der den eine arten påverkas negativt, medan den andre ikkje vert påverka.

Den vanlegaste forma for amensalisme oppstår når konkurransen mellom to artar er så skeiv at den eine utkonkurrerer den andre utan sjølv å verta påverka av den andre arten. Hjå ein del plantar, som til dømes einstape, skjer dette ved at planten skil ut stoff som hindrar andre plantar i å spira og utvikla seg (allelopati). Les meir i Store norske leksikon konkurranse – økologi allelopati kommensalisme

https://snl.no/Gunnar_Dybwad

2023-01-31

Gunnar Dybwad

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Norsk fotball

Gunnar Dybwad er en norsk tidligere fotballspiller i posisjonen senterforward/spiss, som sammen med Arne Kotte klarte å ta Steinkjer til toppen av norsk fotball på 1950-tallet.

Fakta A-landskamper: 27 (1951–60). Mål: 11 Klubber: Steinkjer (1945–1950, 1951–1957, 1959–1963), Freidig (1951) og Östersund (1957–1959) Spillestil Dybwad var en hardtarbeidende og treningsvillig spiss, som var teknisk slepen, god med ballen, fintesterk og med et knallhardt skudd. Meritter i klubbfotball Med Dybwad på laget klarte Steinkjer andreplass i 16-lagsserien, også kalt «Maratonserien», som gikk over to sesonger i 1961–1962. Personlige meritter Dybwad var den første spilleren fra en klubb nord for Trondheim som spilte på landslaget. Les mer i Store norske leksikon norsk fotball fotball

https://snl.no/boligmassen_i_Norge

2023-01-31

boligmassen i Norge

Store norske leksikon,Samfunn,Bolig og eiendom

Boligmassen i Norge er beskrevet gjennom løpende oppdatert statistikk, og folke- og boligtellingene. Med få unntak har vi i Norge hatt folke- og boligtelling hvert tiår siden 1890. Dessuten er det foretatt noen spesielle boligundersøkelser, blant annet Eilert Sundts arbeid om boligforholdene i Oslo så tidlig som i 1858. I 1967, 1973, 1981, 1988 og 1995 foretok Statistisk Sentralbyrå representative boligundersøkelser som omfattet hele landet.

Opplysningene nedenfor om boligforholdene i Norge er basert på materialet fra folke- og boligtellingene, hvorav den seneste ble avholdt i 2011. I 2011 ble en folke- og boligtelling for første gang gjennomført uten spørreskjema, i stedet ble det gjenbrukt data fra registre i andre offentlige etater som Skatteetaten, Statens kartverk og NAV.I Norge er det (2021) cirka 4,2 millioner bygninger, herav 2,6 millioner boligbygninger. Siden 1950 har antall boliger blitt firedoblet. Siden den første boligtellingen har boligforholdene/boligstandarden bedret seg i takt med velstandsutviklingen. Størrelsen på boligene har økt; i 2001 hadde gjennomsnittsboligen 4,1 rom mot 3,6 i 1980. Antall personer per rom gikk ned fra gjennomsnittlig 1,95 i 1890 til 1,10 i 1930 og til 0,60 i 1990 og 2001. Endringer fra 1950–2001 Oppstillingen nedenfor viser utviklingen i antall boliger og botetthet målt med bosatte personer per bolig og rom fra 1950-tellingen og frem til 2001-tellingen. Den vesentlige bedringen i botettheten henger sammen med stor boligbygging i etterkrigstiden – over 1,54 millioner boliger, det vil si 78 prosent av boligmassen, er bygd i perioden 1946–2001. Boligproduksjonen var på topp i 1970-årene, da det i gjennomsnitt ble fullført rundt 40 000 nye boliger i året. Utover i 1980-årene og frem til 1993 sank antallet til under 16 000. Det ble bygget flere boliger utover i 1990-årene, men produksjonsindeksen flatet igjen ut etter tusenårsskiftet. Omfattende forbedring av de eldre boligene har dessuten medført en betydelig høyere boligstandard, både når det gjelder teknikk og utstyr, for de fleste mennesker i landet. I tabellen under er boligene fordelt etter byggeår. Storparten av boligene, 61 prosent, består av frittstående eneboliger (herunder våningshus på gårdsbruk), rekkehus, horisontaldelte tomannsboliger og andre mindre hus med færre enn tre etasjer. I 2001 utgjorde eneboligene 57 prosent av alle boliger med oppgitt hustype, mens rekkehus utgjorde 13 prosent, horisontaldelte tomannsboliger og andre mindre hus utgjorde 8 prosent og boligblokkene utgjorde 17,5 prosent av alle boliger. Nedenfor gis en oversikt over den prosentvise andel av boliger med innlagt WC og bad i boligen. I 2001 hadde 97 % av befolkningen boliger med innlagt WC, og 97 prosent hadde innlagt bad. At andelen personer er høyere enn andelen boliger med slikt utstyr, henger sammen med at det gjennomgående er mindre husstander som bor i de dårlig utstyrte boligene. Spesifikasjoner om utstyrsstandard etter befolkningens alder viser at en mindre andel eldre mennesker har boliger med WC og bad enn befolkningen som helhet. Boligform Andel Privateid bolig 62,5 % Andelsbolig el.l. 14,1 % Tjenestebolig 1,0 % Andre leieforhold 19,3 % På andre vilkår 3,1 % Boligform Antall Andel Eneboliger 8 024 38 % Tomannsboliger 1 917 9 % Rekkehus, kjedehus og andre småhus 2 909 14 % Boligblokker 6 338 30 % Bygning for bofellesskap 1 100 5 % Under 50 % bruksareal til bolig 811 4 % År Boliger med WC Boliger med bad 1960 46 % 45 % 1970 72 % 66 % 1980 89 % 88 % 1990 96 % 96 % 2001 97 % 97 % Byggeår Antall bebodde boliger Prosent av boligmassen 1900 og tidligere 127 366 6,5 1901–1945 289 090 15 1946–1960 358 209 18,3 1961–1970 308 484 15 1971–1980 374 184 19 1981–1990 294 013 15 1990–2001 210 185 11 Sum 1 961 548 År Boliger Antall rom Antall bosatte per rom 1950 889 000 3,53 0,92 1960 1 075 000 3,27 0,77 1980 1 524 000 2,7 0,7 1990 1 751 000 2,4 0,6 2001 1 961 548 2,3 0,6 Fullførte boliger i Norge fra 1946 År Boligenheter 1946 6 649 1950 22 395 1955 32 128 1960 26 773 1965 27 585 1970 36 533 1975 40 990 1980 32 276 1985 26 014 1990 26 478 1995 19 059 2000 19 145 2002 21 099 Les mer i Store norske leksikon bolig

https://snl.no/Tormod_Engelsviken

2023-01-31

Tormod Engelsviken

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen misjonsvirksomhet

Tormod Engelsviken er en norsk teolog, misjonær og misjonsforsker (missiolog). Han ble utdannet som teolog i 1969 og tok doktorgraden i 1981 på norsk karismatikk ved det katolske Aquinas Institute of Theology i St. Louis i USA.

Engelsviken har lagt stor vekt på den sosiale sammenhengen misjon har vært drevet under. Et eksempel er hans forsvar for åndeutdrivelse (eksorsisme) i Etiopia. Han argumenterte i en artikkel i 1976 for at den åndeutdrivelsen som fant sted som en bibelsk tjeneste, hørte til kirkens oppdrag og mente at den hadde sin klare parallell i Jesu og apostlenes virke. Dette var et kontroversielt synspunkt i Norge. Innen psykiatrien mente man at forkynnere med slik praksis forsøkte å drive behandling av psykisk syke.Engelsviken er en markant skikkelse innen misjonsforskning og i debatten rundt religionsdialog. Hans omfattende akademiske produksjon og deltagelse i offentlig debatt om misjon og forkynnelse har hatt og har stor betydning. Misjonær og foreleser Engelsviken var misjonær for Norsk Luthersk Misjonssamband i Etiopia fra 1971 til 1973. Etter dette har han arbeidet som lærer ved Fjellhaug skoler fra 1976 til 1978, som foreleser og forsker ved Menighetsfakultetet fra 1978. Han ble professor i misjonsvitenskap samme sted i 1978 og var fra 2003 også professor II ved Gimlekollen i Kristiansand. Kirkelige og organisatoriske arbeid Engelsviken har hatt flere tillitsverv i norske og internasjonale organisasjoner for kirke og misjon. Han har vært formann for Den norske Lausannekomité, for Oasebevegelsen og for Egede Instituttet for misjonskunnskap og misjonsgransking. I 1999 ble han medlem av Kirkenes Verdensråd, og han ledet Mellomkirkelig råd for Den norske kirke fra 1999 til 2002. Akademisk produksjon Engelsviken har vært og er en meget produktiv forsker. Han har utgitt akademiske arbeider om misjon, religionsdialog, religionsfrihet og karismatiske bevegelser. Utvalgte utgivelser Ånden i ordet (1977) Besettelse og åndeutdrivelse (1978) Fortolkning til Lukasevangeliet (med Svein Granerud, 1993) Les mer i Store norske leksikon kristen misjonsvirksomhet misjon Litteratur Martinsen, Anders (2018). Oversettelsesproblematikk og slaveri. Teologisk tidsskrift, 02 (2018) Volume 7) Sannes, Kjell Olav; Grandhagen, Egil; Hegertun, Terje; Jørgensen, Knud; Norseth, Kristin og Olsen Rolv (redaktører) (2008). Med Kristus til jordens ender: Festskrift for Tormod Engelsviken. Oslo: Akademika forlag.

https://snl.no/Bergamo

2023-01-31

Bergamo

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Italias geografi

Bergamo er en by i Italia, i regionen Lombardia, hovedstad i provinsen Bergamo, 50 kilometer nordøst for Milano. Byen ligger ved foten av Alpene, der dalene Valle Brembana og Valle Seriana munner ut på lavlandet. Den har 120 517 innbyggere (2020).

Bergamo er en allsidig industriby, med tekstil-, maskin-, sement-, næringsmiddel- og elektroteknisk industri. Byen har universitet fra 1968.Lufthavnen i Bergamo (Orio al Serio) er en av de tre lufthavnene som betjener Milano og er blant de største lufthavnene i Italia for passasjertrafikk og godstransport. Lufthavnen er oppkalt etter maleren Caravaggio.Består av en øvre, eldre by (Città alta) og en nedre, nyere by (Città bassa eller piana). I Città alta ligger det gamle bysenteret med torget Piazza Vecchia med Italias eldste rådhus, Palazzo della Ragione, opprinnelig bygd i 1190-årene og Palazzo della Biblioteca (1604–1611), samt det gamle palass Broletto og kirken Santa Maria Maggiore (påbegynt 1137) med Donizettis grav og kapellet Colleoni.Byen het på romersk tid Bergomum. Den tilhørte Venezia fra 1428 til 1797, kom under Østerrike i 1815 og ble italiensk fra 1859. Les mer i Store norske leksikon Italia Italias geografi

https://snl.no/Celle

2023-01-31

Celle

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Tysklands geografi

Celle er en by i delstaten Niedersachsen nord i Tyskland. Byen ligger lengst sør i slettelandskapet Lüneburger Heide, og har 69 500 innbyggere (2019).

Beskrivelse Elven Aller, en sideelv til Weser, renner gjennom Celle like nord for sentrum. Byen er rik på grøntområder. Mest kjent er parken Französischer Garten, som ble anlagt på slutten av 1600-tallet.Gamlebyen er vakker med det forhenværende hertugslottet som hovedattraksjon. Slottet ble påbegynt i 1292, og huser i dag blant annet museum, kapell og et av Tysklands eldste teatre. Den historiske byarkitekturen kjennetegnes av en rekke svært velholdte bindingsverkshus. Et annet byggverk av stor historisk verdi i Celles gamleby er den protestantiske bykirken St. Marien, en opprinnelig gotisk middelalderkirke som senere ble gitt et barokk preg. Næringsliv Et sentralt industriområde for byen er produksjon av bygg- og anleggsmaskiner, særlig i forbindelse med boring. Celle har dessuten et forskningssenter for boringsteknikk samt en offentlig etat for geotermisk energi. Næringsmiddelproduksjon spiller også en stor rolle, ikke minst gjennom fabrikken som blant annet fremstiller Wasa-knekkebrød og andre produkter for italienske Barilla. Hesteoppdrett Celle er kjent for sitt tradisjonsrike stutteri fra 1735 som i dag er en offentlig drevet institusjon på delstatsnivå. Den årlige hingstparaden er en regional begivenhet. Historie Byen ble grunnlagt i 1292 av hertug Otto av Braunschweig-Lüneburg, med tilnavnet den strenge. Celle vokste raskt og ble residensby allerede i 1371. Denne statusen ble holdt i hevd til 1705. I 1772 søkte den dansk-norske dronningen Caroline Mathilde ly i Celles slott etter å ha blitt forvist fra Danmark. Hennes grav befinner seg i bykirken.I 1973 ble en rekke omkringliggende steder innlemmet i Celle, slik at byen raskt vokste betraktelig både i areal og folketall. Les mer i Store norske leksikon Tysklands geografi Tysklands historie Hannoveraner

https://snl.no/b%C3%A6rtege

2023-01-31

bærtege

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Nebbmunner,Teger,Pentatomomorpha,Pentatomoidea,Breiteger,Pentatominae,Carpocorini,Dolycoris

Bærtege er en art av insekter i orden nebbmunner, familien breiteger. Den er en av de vanligste artene av teger i Norge. Når de forsvarer seg, kan de skille ut en væske som kan få bær til å lukte og smake vondt, og de kalles derfor noen ganger bærfis.

Beskrivelse Bærtegen er farget gråbrun eller mørk olivengrønn med fiolettrøde dekkvinger. Antennene er svarte med hvite ringer, som er karakteristisk for arten. Den blir 10-12 mm lang, og har en flattrykt, hårete kropp. Bærtegens munndeler danner en sugesnabel som den bruker til å suge i seg næring med. Levevis Arten finnes i en rekke ulike naturtyper, både i enger, i skog, i hager og parker. Arten lever av plantesaft fra en rekke ulike plantearter, men spesielt fra arter innen leppeblomstfamilien og kurvplantefamilien. Den finnes også på en rekke bærbusker, som for eksempel bringebær, bjørnebær, jordbær og blåbær. Den lever også delvis som rovinsekt, og suger ut hemolymfe fra mindre byttedyr. Hvis bærtegen føler for å forsvare seg, kan den skille ut en illeluktende væske fra kjertler. Det gjør at bærene iblant kan smake og lukte vondt. Det kalles derfor på folkemunne bærfis, noe vi forøvrig finner igjen i det svenske navnet på arten: «hårlig bärfis». Bærtege overvintrer som voksen, og arten kan derfor ses tidlig på våren. Paring og egglegging skjer i mai. En hunn kan legge omkring 100 egg, og nymfene dukker opp i juni. De går så igjennom fem nymfestadier, før neste generasjon av voksne dukker opp fra juli og utover høsten. Utbredelse Dette er en av Norges vanligste teger, og vi finner den i store deler av Sør-Norge fra Trøndelag og sørover, foruten i høyfjellet. Nord for Trøndelag er det kun spredte funn nord til Troms. Bærtege er vanlig forekommende i hele Europa, og utbredelsen strekker seg østover, gjennom Asia og Sibir til Kina. Les mer i Store norske leksikon nebbmunner teger breiteger

https://snl.no/Christian_Danning

2023-01-31

Christian Danning

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale dirigenter

Christian Danning var en dansk komponist og dirigent som en tid var virksom i Norge og som blant annet huskes som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester (daværende Musikselskabet Harmoniens Orkester).

Danning het egentlig Christian Pedersen og skiftet navn i 1883. Han var gift med skuespillerinnen Signe Danning, og sammen medvirket de i Under forvandlingens lov (1911), den første norske spillefilm. Utdanning og karriere Danning kom fra Odense. Han studerte fiolin, klaver og musikkteori ved Det Kongelige Musikkonservatorium i København. Han studerte også en tid i Leipzig og reiste på stipend til Italia og Frankrike. På Edvard Griegs anbefaling ble han i perioden 1899–1905 sjefsdirigent for Musikselskabet Harmoniens Orkester i Bergen. Han ledet operaforestillinger på Den Nationale Scene. Danning ledet de første forestillingene i Norge av en opera av Giacomo Puccini: La Bohème med premiere på Den Nationale Scene i Bergen i 1902. I 1903 ledet han uroppførelsen av sin egen opera Kynthia etter en libretto av Hans Wiers-Jenssen. Danning flyttet til Christiania og var dirigent ved Fahlstrøms Theater fra 1907 til 1914. Her ledet han Christiania-premieren på La Bohème i 1904, som var hovedstadens første møte med en Puccini-opera, og dirigerte ellers operetter. Danning reiste tilbake til Odense hvor han i årene 1914–1923 var sjefdirigent for Odense byorkester. Han ble musikksjef ved Odense Ny Teater da dette åpnet i 1914. Komposisjoner Danning komponerte en rekke musikkverker. Foruten operaene Gustaf Adolf (1890), Elleskudt (1899) og Kynthia (1903) og operetten Columbine (1912) har han skrevet tre symfonier, en fiolinkonsert, teatermusikk og sanger. Les mer i Store norske leksikon Musikk i Norge

https://snl.no/Jos%C3%A9_Donoso

2023-01-31

José Donoso

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Sør-Amerikas litteratur,Chiles litteratur

José Donoso var en chilensk forfatter. Han ble først kjent for sine fortellinger (samlet senere i Cuentos, 1971), som plasserte ham i den såkalte 1950-generasjon innen chilensk litteratur.

Forfatterskap I 1957 utkom hans første roman, Coronación (Kroningen), om en overklassefamilies undergang. Romanen El lugar sin límites (Stedet uten grenser) fra 1966 skildrer livet i en chilensk landsby skapt av en rik godseier. I 1966 kom kjærlighetshistorien Este domingo (norsk oversettelse Den søndagen, 1980).Donosos betydeligste roman, El obsceno pájaro de la noche fra 1970, skildrer en overklassefamilies oppløsning og forfall, et mareritt der alt blir deformert og uvirkelig. De tre novellene samlet i Tres novelitas burguesas (Tre borgerlige noveller) fra 1973 er satirer over den chilenske overklassen. Dette er også motiv for romanen Sommerboligen utgitt 1978 (originaltittel: Casa de campo, norsk utgave 1981). Romanen El jardín de al lado (Hagen ved siden av) fra 1981 tar opp eksilforfatterens problemer. Av andre verk kan nevnes Donde van a morir los elefantes fra 1995, Conjeturas sobre la memoria de mi tribu fra 1996 og El mocho fra 1997. Donoso skrev også essayer, for eksempel Escritos en el aire fra 1972. Oversettelser til norsk Este Domingo (1965). Norsk utgave: Den søndagen oversatt av Mona Lange. La deseperanza (1986). Norsk utgave: De dødes ø (1989), oversatt av Kjell Risvik. Casa de campo (1978). Norsk utgave: Sommerboligen (1991), oversatt av Kjell Risvik. Les mer i Store norske leksikon Chiles litteratur Chile

https://snl.no/Trygve_Bratteli

2023-01-31

Trygve Bratteli

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Biografier i nyere norsk historie

Trygve Bratteli var ein norsk politikar frå Arbeidarpartiet. Han var Noregs statsminister i periodane 17. mars 1971–18. oktober 1972 og 16. oktober 1973–15. januar 1976.

Han var formann i AUF i åra 1945–1946, sekretær i partiet i 1945 og nestformann i 20 år i perioden 1945–1965, då han etterfølgde Einar Gerhardsen som formann. I åra 1965–1975 var han partiformann.Bratteli var statsråd fire gonger: finansminister i periodane 1951–1955 og 1956–1960, og samferdselsminister i periodane 1960–1963 og 1963–1964. Han var stortingsrepresentant frå Oslo i perioden 1949–1981. Då Bratteli tredde ut av regjeringa den siste gongen, var føresetnaden at han skulle ofre seg for stortingsarbeidet, og han var den parlamentariske leiaren av Arbeidarpartiet i periodane 1964–1971 og 1976–1981.Han sat i styret for Norsk rikskringkasting i åra 1956–1967 og var medlem av Nordisk råd i åra 1956–1967; frå 1964 til 1978 som president.Han var gift med Randi Bratteli. Tidlege år Bratteli vart fødd på Nøtterøy. Etter folkeskulen fekk han jobb som visergutt. I ungdomsåra var han på kvalfangst og var bygningsarbeidar i Vestfold. Det var lite arbeid å få og han gjekk i lange periodar arbeidslaus. Ei tid vurderte han å emigrere til Amerika. Han kom raskt med i fagrørsla, først lokalt, men seinare på sentralt hald, og fekk snart tillitsverv i Arbeidarpartiets ungdomsorganisasjonar. Oscar Torp plukka han i 1934 ut som redaktør for arbeidarpressa i Kirkenes. Han lærte mykje og mogna politisk under opphaldet i denne utposten mot aust i dei verste kriseåra 1934–1940. Etter opphaldet i Kirkenes vart han redaktør av AUF-avisa Arbeiderungdommen. På landsmøtet i 1936 var han blant tilhengarane av auka opprusting. Sommaren 1940 kjempa han mot dei både i partiet og fagrørsla som ville tilpasse seg den tyske okkupasjonen under andre verdskrigen. I sentralstyret i partiet gjekk han mot å avsetje kongen, noko fleirtalet i stortingsgruppa hadde gått inn for. I november 1940 reiste han til Kristiansund som taktekkjar. Der skreiv han rapporten om det som hende i partiet og i landet dei første månadene etter okkupasjonen. Denne rapporten bygde han inn i mønet på eitt av dei husa han var med på å reise i det bombeherja Kristiansund. Der fann han rapporten att etter krigen, og den skulle mange år seinare bli til boka «Våren som ikke kom». I Kristiansund vart han arrestert av dei tyske nazistane i 1942, og han hamna til slutt i «Natt og tåke»-leiren Natzweiler i Frankrike. Han overlevde så vidt det var. Då han vart berga ut og kom seg til Sverige i 1945, var kroppsvekta hans nede i 47 kilo. Rett etter at han var komen heim att, sette han seg ned og skreiv av seg opplevingane i dødsleiren. Han gjorde det for å bli ferdig med dei tunge minna. På sine eldre dagar ga han ut desse notatane i boka Fange i natt og tåke, ei bok som vart ein bestseljar. I etterkrigstida var Bratteli den leiande innan Arbeidarpartiet ved sida av Einar Gerhardsen. Bratteli vart stortingsrepresentant frå Oslo i 1949. Alt hausten 1945 vart Trygve Bratteli vald til nestformann i Arbeidarpartiet. Den første tunge jobben han vart sett til var som formann i den første norske forsvarskommisjonen i 1946. Kommisjonen fekk mandat til å greie ut korleis det norske forsvaret skulle organiserast og byggast opp. Her gjorde han ein så god jobb at han vart lagt merke til, og han vart innvald på Stortinget hausten 1949. Der vart han med ein gong sett inn som formann i finanskomiteen, og var den fremste talsmannen til partiet i finansspørsmål. Finansminister (1951–1955 og 1956–1960) og samferdselsminister (1960–1963 og 1963–1964) I november 1951 varsla statsminister Einar Gerhardsen at han vil gå av, og Oscar Torp skipa regjering. Der vart Bratteli finansminister, i første omgang i tre år, så lenge Torp var statsminister. Deretter var han på Stortinget i to år, og så vart han på nytt finansminister hos Gerhardsen i nye tre og eit halvt år. Det er knapt nokon i nyare tid som har hatt så lang fartstid som finansminister som Trygve Bratteli. Han sleit og lærte i denne perioden, og han kunne tidvis tenkje seg å sleppe ansvaret, men fekk etter kvart så stor innsikt i økonomi at han kunne måle seg med dei fleste fagøkonomane. Erik Brofoss introduserte nasjonalbudsjettet som økonomisk styringsverktøy etter krigen. Ansvaret for nasjonalbudsjettet tok Brofoss med seg til Handelsdepartementet då han i 1947–1948 flytta dit, men då Bratteli vart finansminister i 1951, gjorde han krav på å få nasjonalbudsjettet til sitt departement. Bratteli ville ha dei økonomiske trådane i si hand og vart etter kvart eit tyngdepunkt i regjeringa. I tillegg hadde han hatt ansvaret for utforminga av Arbeidarpartiets program sidan 1946. Han hadde difor makt til å påverke politikken, og han drog partiet i moderat retning. Bratteli hadde stor tru på fagkompetanse, og han knytte til seg sosialøkonomen, professor Trygve Haavelmo, den seinare nobelprisvinnaren, som økonomisk rådgivar. Etter den lange perioden som finansminister, sat Bratteli fire år som samferdselsminister før han i 1964 gjekk tilbake til Stortinget. Partileiar (1965–1975) Det var fleire i leiinga i Arbeidarpartiet som prøvde å hindre Bratteli i å bli ny partileiar etter Einar Gerhardsen. Gerhardsen sjølv var ein av dei. Til slutt var det Brattelis eiga politiske tyngde, kompetansen hans, røynslene hans, som gjorde at ikkje var til å kome forbi når Gerhardsen endeleg skulle gi seg. Bratteli vart vald til ny partiformann i 1965. Det året Bratteli tok over, tapte Arbeidarpartiet regjeringsmakta, og han vart dermed den første partiformannen etter krigen som skulle styre partiet i opposisjon. Dei neste åra vart på mange måtar Brattelis beste tid som politikar. For heile partiapparatet i Arbeidarpartiet vart overgangen frå 20 års fleirtalsstyre og 30 års regjeringsmakt nærast eit sjokk. Ein har vorte vand med det tilbodet på administrativ kapasitet som låg i regjeringsapparatet. Ein hadde hatt nesten uavgrensa kapasitet til å setje i gang utgreiingar. Nå var regjeringsapparatet borte, og fleire statsrådar kom tilbake til Stortinget. Der måtte dei skrive breva sine og ta telefonane sine sjølve, og ville dei ha noko utgreidd, måtte dei gjere det sjølve. Ein kunne vente at mykje gjekk i stå for Arbeidarpartiet den første tida etter at regjeringa til Per Borten (1965–1971) hadde teke over, men det skulle ikkje gå lenge før Trygve Bratteli markerte seg. Han vart ikkje berre partileiar i 1965, men tok også naturleg over som parlamentarisk leiar. Gerhardsen gjekk tilbake til ein heller anonym posisjon som vanleg medlem av Industrikomiteen. Bratteli starta med å bygge opp ein heil organisasjon bak stortingsgruppa. Ein serie utval underlagt sentralstyret vart oppretta, og han trekte inn fagleg ekspertise frå partifeller som ikkje lenger var medlemer i Stortinget. Han fekk starta det såkalla «tenkeloftet» saman med LO, og Per Kleppe vart henta heim att frå EFTA i Genève for å leie dette arbeidet. Då han skulle organisere leiinga av stortingsgruppa, satsa han på yngre folk som ikkje tidlegare hadde fått prøvd seg. Som den første av dei fremste Ap-leiarane hadde ikkje Trygve Bratteli bakgrunn frå dei bitre splittingsåra tidleg på 1920-talet. Han bar ikkje på same frykta for fraksjonsverksemd, intrigar og maktkamp som mange av dei tidlegare leiarane. Av same grunn var han tilhengar av at sakene skulle avgjerast etter open debatt i partiet. Han deltok ikkje i, mislikte og var sjølv offer for avgjerder som vart tekne av få personar samla i bøttekott og stengde rom. Trass i at Borten-regjeringa var ei fleirtalsregjering, hadde Bratteli tidleg den oppfatninga at koalisjonen kunne kome til å sprekke. Han instruerte difor gruppa om at Arbeidarpartiet skulle føre ein ansvarleg opposisjonspolitikk. Ikkje noko forslag skulle fremjast som partiet ikkje kunne stå for sjølv om det kom i regjeringsposisjon. I denne perioden som opposisjonsleiar fekk Trygve Bratteli spele på heile det politiske registeret sitt, og då valet kom i 1969, gjorde Arbeidarpartiet eit av sine beste val. For første gang hadde partiet over ein million veljarar, og auka mandattalet frå 68 til 74, men fordi Sosialistisk Folkeparti (SF) fall ut av Stortinget, mangla det eit par mandat på at dei fire regjeringspartia skulle misse fleirtalet. Dette vart først klart ved fintelling ut på morgonkvisten. Valoppgjeret vart karakterisert ved at folk la seg med Bratteli som statsminister og sto opp att med Borten. Nokså raskt etter valet vart det meir og meir klart at firepartiregjeringa til Borten var i oppløysing på grunn av EF-saka. I påska 1970 vart Trygve Bratteli sjuk. Mens han vart på fjellet fekk han blødande magesår, og det var alvorleg. I seks månader var han sjuk, og ute av politikken, men oppløysinga av firepartiregjeringa heldt fram. Statsminister (1971–1972) I slutten av februar 1971 sprakk regjeringa til Borten, og 17. mars, etter ein lang periode med forsøk på å rekonstruere firepartiregjeringa, tok Bratteli over som statsminister. Då var han 61 år gammal. På det tidspunktet var Bratteli fullt klart over at tidspunktet for å ta over regjeringsansvaret var omtrent det verst tenkjelege. Han engasjerte seg sterkt for norsk medlemskap i EF. I Arbeidarpartiet var det delte meiningar om EF-saka, og det å køyre gjennom denne saka kunne føre til indre strid og avskaling. Partiet hadde på meiningsmålingane vore over 50 prosent i oppslutning, men alt på vårparten var oppslutninga nede i 42–43 prosent. Det skulle bli endå lågare. I heile den lange perioden i regjeringa hadde han studert og følgt med i korleis Einar Gerhardsen gjorde det. Bratteli visste difor godt korleis det var å vere statsminister då det omsider vart hans tur. Han visste også godt på kva område han ikkje ville etterlikne Gerhardsen. Spesielt gjaldt det unoten som Gerhardsen og andre av hans generasjon hadde med å avgjerde sakene uformelt i lukka rom og blant få personar før dei seinare kom til avgjerd i organ der dei formelle vedtak skulle fattast. Bratteli meinte at partidemokratiet skulle råde, og at ein fekk finne seg i dei resultat det måtte gi. I statsministerperioden fekk han oppleve å vere den som innleidde oljealderen her i landet, då han i juni 1971 opna det store Ekofisk-feltet. Han fekk også bygd ut bedriftsdemokratiet. Likevel var det gjennomføringa av forhandlingane med EF som vart den store saka for den første regjeringa Bratteli. Då denne regjeringa tok over vart det ein heilt annan målmedviten driv over forhandlingsprosessen. I januar 1972 vart det oppnådd ein avtale som Bratteli meinte var god og som han ville forsvare i ei folkeavstemming, men då viste det seg at fiskeriminister Knut Hoem ikkje fann å kunne vere med lenger. Midt i innspurten trakk han seg og sa at vilkåra i avtalen var uakseptable for Noreg. Det vart eit hardt slag for Bratteli, men det var uråd å merke noko på han. Han tok det til etterretning. Det vart så avgjort at folkeavstemminga skulle vere 24. og 25. september i 1972. Dermed starta også innspurten på ein valkamp som er den hardaste og mest uforsonlege i dette hundreåret. Bratteli var klar over at denne striden kom til å gå hardt ut over Arbeidarpartiet. Frontane hadde i over eitt år samla seg til det avgjerande slaget, og det var for lengst i gang, men parolen frå Bratteli var at Arbeidarpartiet skulle vente på forhandlingsresultatet. Partiet hadde ekstraordinært landsmøte i april. Der sa Einar Gerhardsen følgjande: «Jeg har sagt at dersom partiet ikke hadde noen kjente medlemmer og tillitsmenn som var mot medlemskap, burde vi skaffe oss noen, for med det å gjøre det klart for alle at en kan tilhøre Arbeiderpartiet, også om en stemmer nei ved folkeavstemningen». Det var ei bombe. Gerhardsen som hadde kjempa mot fraksjonsverksemd sidan 1920-åra, opna for at nå var det legalt. Stendig fleire stilte nå spørsmål om kva regjeringa ville gjere dersom det vart fleirtal for nei ved folkeavstemminga. I landsstyremøtet på Gjøvik i slutten av august 1972 vart det vedteke at regjeringa ville gå av om det vart nei-fleirtal. Bratteli stilte kabinettspørsmål til folket på same måten som regjeringa til Christian Michelsen gjorde det ved unionsoppløysinga i 1905 i spørsmålet om kongedømme eller republikk. For Bratteli i 1972 var dette kabinettspørsmålet naturleg: «..det er ikke mulig å støtte regjeringen ved å gå mot dens politikk», sa han. Folkeavstemminga i september 1972 resulterte i neifleirtal. Bratteli måtte sjølv ta på seg mykje av ansvaret for nederlaget. Etter at regjeringa hadde lagt fram statsbudsjettet i førstninga av oktober, varsla Bratteli at han ville gå. Nei-regjeringa til Lars Korvald tok over og Bratteli vart på nytt parlamentarisk leiar for Arbeidarpartiet. Statsminister (1973–1976) Valkampen for Arbeidarpartiet i 1973 vart svært vanskeleg. Partiet oppnådde sitt dårlegaste resultat etter krigen, 35,3 prosent. 62 representantar til Arbeidarpartiet og heile 16 frå det nyskipa Sosialistisk Valforbund, ei samling av SF, Noregs Kommunistiske parti og frittståande sosialistar, ga eit parlamentarisk fleirtal på ein representant. Det skulle ikkje bli lett. Bratteli hadde nå stått i spissen for dei to største nederlaga for Arbeidarpartiet etter krigen, folkeavstemminga og valet i 1973, og det kunne nok merkast på han. Han verka eldre og mindre offensiv. I den nye regjeringa Bratteli skipa i 1973 kom den unge legen Gro Harlem Brundtland inn som miljøvernminister. Det var Bjartmar Gjerde som hadde lansert henne. Både ja- og nei-sida kjempa for å få «sine» med i regjeringa. Bratteli kjende autoriteten sin svekka i denne prosessen. Mange djupe og vonde sår låg på lur i den vidare prosessen både i Stortinget og i partiet, og det røynde hardt på Trygve Bratteli. Han sleit seg fram i motvind og kreftene minka. Vinteren 1974 kom oljekrisa med bensinrasjonering. Bratteli går av I juni 1974 kunngjer Bratteli at han ville gå av som partileiar på landsmøtet neste år. Det vart starten på ein krig i kulissene om å bli Brattelis etterfølgjar. Persondiskusjonen raste i tida fram til landsmøtet, og eit eige utval, det såkalla «postkasseutvalet», skulle ta mot råd og vink om formannsvalet frå medlemene. Einar Gerhardsen kasta seg på nytt inn og gjorde framlegg om at verva som partiformann og statsminister burde delast. Det kom til å bli eit avgjerande innspel. I finalen om formannsvervet kom det til å stå mellom Reiulf Steen og Odvar Nordli. Landsmøtet skulle velje ein, og det vart Reiulf Steen, men for å gi den tapande fraksjonen plaster på såret, vart det hengt på vedtaket at Odvar Nordli skulle vere statsministerkandidat når skifte av statsminister vart aktuelt. Det var det same som å setje statsminister Bratteli på oppseiing. For Trygve Bratteli vart landsmøtet i 1975 ei svært nedverdigande forestilling. Spørsmålet reiste seg nokså raskt: Når skulle Bratteli gå? Han vart nærast pressa ut av ivrige Nordli-tilhengarar som gjerne ville ha gjennomført andre delen av landsmøtevedtaket. I september 1975 banka dei to fremste tillitsmennene i Arbeidarpartiet, Reiulf Steen og den nye partisekretæren, Ivar Leveraas, på Brattelis dør og ba han om å trekkje seg. Bratteli gjekk av som partileiar i 1975 og statsminister i 1976. Reiulf Steen tok over som partileiar, medan Odvar Nordli vart statsminister. Kort tid etter var det landsstyremøte og då kunngjorde Bratteli at han ville gå av som parlamentarisk leiar i januar 1978. Den lovnaden heldt han. På nytt vart han gruppeleiar i Arbeidarpartiet, men mykje av krafta i han var nå borte. Han stilte til val på nytt i 1977. Då var han 67 år gamal. Bratteli som politikar Trygve Bratteli var ein heilt spesiell figur i det norske politiske landskapet. Han snakka ikkje i utide, verka nesten mutt og utilnærmeleg, men han hadde stor intellektuell styrke og svært høg politisk intelligens. Det gjorde at han alltid vart lytta til både i Stortinget og i politiske forsamlingar. Bratteli hadde ei framtidsoptimisme som kunne ta pusten frå dei fleste. Han hadde stor tru på den menneskelege evna til omstilling og nyutvikling. Han såg langt, men nokon folketalar slik som Einar Gerhardsen vart han aldri. Dei to sto ikkje på spesielt god fot med kvarandre, men dei hadde sans for dei sterke sidene til kvarandre. Gerhardsen vart stemmesankaren, og Bratteli tok seg av dei tunge løft i den praktiske politikken. Dei var på ein måte avhengig av kvarandre. Bratteli trekte seg ut av det politiske livet på landsmøtet i 1981. Utgjevingar Bratteli utgav mellom anna bestselgarane Fange i natt og tåke (1980) om krigsopplevingane sine, og Våren som ikke kom (1981), om våren 1940. Les meir i Store norske leksikon Om Trygve Bratteli i Norsk biografisk leksikon Noreg i etterkrigstida Norsk historie frå 1970 til 1990 statsministrar i Noreg Litteratur Anderson, Gidske: Trygve Bratteli, 1984, isbn 82-05-14836-8, Finn boken Bratteli, Trygve: Trygve Bratteli har ordet : utvalg av taler, ved P. Engstad, 1985, isbn 82-10-02628-3, Finn boken Engstad, Paul: Statsmann i storm og stille : Trygve Bratteli 1965-1984, 1987, isbn 82-10-02853-7, Finn boken Hansen, Guttorm & Paul Engstad: Trygve Bratteli – en søyle av vilje, 1984, isbn 82-10-02657-7, Finn boken Jacobsen, Roy: Trygve Bratteli : en fortelling, 1995, isbn 82-02-14994-0, Finn boken NBL 2. utg. Sørebø, Herbjørn, red.: Fred og trygghet, brød og frihet: festskrift til Trygve Bratteli [...], 1980, isbn 82-10-01886-8, Finn boken

https://snl.no/devaluering

2023-01-31

devaluering

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Samfunnsøkonomi,Økonomisk politikk

Devaluering er nedsetting, eller nedskrivning, av en pengeenhets politisk fastsatte verdi (valutakurs) i forhold til et annet lands valuta. Motsatt er revaluering en oppskriving av den fastsatte verdien.

Aktiv de- og revaluering forutsetter et fast valutakursmål for pengeenheten. Begrepene brukes ikke om verdiendringer i et system med flytende valutakurs. Årsaker, konsekvenser og forutsetninger Devaluering er bare aktuelt for et land som i prinsippet holder faste kurser på utenlandsk valuta. Når et lands valuta «flyter» blir kursene til enhver tid bestemt av forholdene i markedet, og når verdien da går ned, taler man om depresiering.Devaluering fremtvinges oftest av en forutgående svekkelse av pengeverdien i det devaluerende landet, på grunn av at pris- og kostnadsøkning har redusert dets konkurranseevne og brakt underskudd i betalingene med utlandet.Ved devaluering stiger prisene på eksport og import regnet i landets egne penger. Dette stimulerer eksporten og hemmer importen. En forutsetning for at virkningene skal slå igjennom, er at det finnes ledige resurser som kan gi grunnlag for produksjonsøkning i eksportnæringer og importkonkurrerende næringer.Under metallpengesystemer (mynt eller sedler som innløses med mynt) består en devaluering i at man reduserer metallverdien av pengeenheten. Når et land devaluerer på denne måten, blir verdien av dets penger regnet i andre lands penger tilsvarende redusert. Historie Devalueringer som økonomisk politisk virkemiddel ble først vanlige etter at gullstandarden var brutt sammen i 1930-årene. Gjennom Bretton Woods-avtalen av 1944, som opprettet Det internasjonale valutafond, IMF, ble det etablert et system med faste valutakurser og med begrensninger i adgangen til å devaluere.Betingelsen for at et land skulle kunne gjennomføre en devaluering, var at det hadde en grunnleggende mangel på likevekt i sin betalingsbalanse overfor utlandet.Det ble under dette systemet fra tid til annen gjennomført større kursjusteringer i Norge, den mest omfattende i 1949, da britiske pund ble devaluert med omtrent 30 prosent i forhold til amerikanske dollar, og en rekke europeiske valutaer fulgte med.Bretton Woods-systemet ble oppgitt i 1973. Norge deltok deretter først i et europeisk samarbeid om å holde faste innbyrdes kurser. Fra 1978 til 1992 søkte man å stabilisere verdien av den norske krona i forhold til en sammensatt «kurv» av valutaer.I utgangspunktet ble Norges viktigste handelspartneres valuta valgt ut i denne kurven, men disse ble i 1990 byttet ut med EU-landenes valutaer, slik de fremkom i den felles avregningsenheten ECU. I perioden med valutakurv ble kronen flere ganger devaluert (sist i mai 1986, med tolv prosent). Les mer i Store norske leksikon valuta inflasjon gullstandard

https://snl.no/ensilering

2023-01-31

ensilering

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Husdyrbruk

Ensilering er innenfor jordbruk konservering av ferskt eller svakt tørket plantemateriale til fôr under forhold uten tilgang på oksygen og med et så surt miljø (pH under 4,8) at skadelig gjæring ikke inntreffer. Dette skjer når forholdene ligger til rette for at melkesyrebakterier kan fremme melkesyregjæring. Plantematerialet er engvekster og korsblomstrede fôrvekster. Det ferdige produktet kalles ensilasje, surfôr eller silofôr.

Fremgangsmåte Materialet skal pakkes godt i en silo. Melkesyregjæringen fremmes av gjærbare karbohydrater (sukker), høyt tørrstoffinnhold og oppdeling eller knusing av materialet. Ved ensilering av vannrikt, sukkerfattig og proteinrikt materiale (belgvekster, ungt gress) brukes tilsetninger. Maursyre har vært den vanligste. I senere tid har bioteknologisk fremstilte bakteriekulturer kommet på markedet, i tillegg til «Foraform», som er maursyre tilsatt ammoniakk. I økende grad brukes en pulverformig blanding av salter og aminer («KOFA») istedenfor syre som konserveringsmiddel. Syren eller saltet kan med fordel tilsettes i høstemaskinene, alternativt ved kontinuerlig dosering under innleggingen, der denne er mekanisert. Ved totrinns-høsting ligger gresset på bakken til tørking i ca. ett døgn før ensilering. I såkalt gasstette tårnsiloer av stålplater kan det karbondioksid som dannes under ånding og gjæring, ikke unnslippe. Derved konserveres massen uten syretilsetning. Før ensilering i slike siloer blir gresset fortørket forholdsvis sterkt. Innlegging og uttaking er fullmekanisert. For vanlige siloer finnes mange muligheter for art og grad av mekanisering. Fortørket gress som er presset til rundballer, kan ensileres med konserveringsmiddel i poser av polyetylen. God ensilasje har en lys, gulgrønn til brungul farge og en svak, frisk, syrlig lukt. Ved lufttilgang, for høy pH eller andre uheldige omstendigheter dannes eddiksyre og den illeluktende smørsyre, dessuten illeluktende spaltningsprodukter av protein. Massen vil etter hvert mugne og råtne. Ensilasje av dårlig kvalitet kan gjøre melken ubrukelig, særlig til ysting. Ved ensilering av ikke fortørket gress dannes betydelige mengder press-saft med et stort innhold av lett omsettelige næringsstoffer. Utslipp i vassdrag kan forårsake fiskedød og andre miljøskader og er forbudt. Press-saften kan brukes som fôr eller som gjødsel. Les mer i Store norske leksikon silofôr rundballe silo

https://snl.no/droit_de_suite

2023-01-31

droit de suite

Store norske leksikon,Jus,Formuerett,Immaterialrett,Opphavsrett

Droit de suite er den rett opphaveren til et kunstverk i en del land har til andel i salgssummen hver gang maleriet, skulpturen og lignende skifter eier.

I Norge har man i stedet etablert en fondsordning. Ved all offentlig omsetning av bildende kunst av norsk eller fremmed opphav skal kjøperen betale en avgift (5 % av kjøpesummen) til Bildende Kunstneres Hjelpefond, et fond for eldre kunstnere og deres etterlatte, eventuelt også talentfulle unge kunstnere.Ordningen er lovfestet gjennom lov om avgift på omsetning av billedkunst av 4. nov. 1948 og nærmere bestemmelser er gitt i en egen forskrift. Les mer i Store norske leksikon opphavsrett Eksterne lenker Bildende Kunstneres Hjelpefond Lov om avgift på omsetning av billedkunst (Lovdata) Forskrift om avgift på omsetning av billedkunst (Lovdata)

https://snl.no/Abraham_Brodersson

2023-01-31

Abraham Brodersson

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1300 til 1660

Abraham Brodersson var en dansk-svensk ridder av en hallandsk slekt som førte et oksehode i våpenet. I svensk tradisjon er slekten derfor gitt navnet «Tjurhuvud», mens den i dansk genealogi tradisjonelt er kalt «Baad».

Abraham tilhørte en typisk grensearistokratisk krets. Han var gift første gang med en svensk kvinne, Märta (Margareta) Petersdotter Dudde, andre gang med en dansk kvinne, Cecilie (Sidsel) Nielsdatter (Jernskæg). Abraham skaffet seg en stor godssamling både i Danmark og det sørlige Sverige og var en sentral mann for dronning Margrete 1 i kampen for å vinne Sverige. Abraham stod i høy gunst hos henne og oppnådde store forleninger, men var forhatt av andre. Særskilt i Sverige var han beryktet for å være hard og samvittighetsløs.Abraham ledsaget Erik av Pommern på tokt til Als i 1410. Her ble Abraham imidlertid stilt for retten, beskyldt for i fredsbrudd ved å ha forgrepet seg på en kvinne, og henrettet ved Sønderborg. Hans store godssamling ble inndratt under kronen.Dommen var mer sannsynlig et påskudd for kong Erik til å kvitte seg med en brysom stormann. Senere er Abraham Brodersson i sagn gjort til dronning Margretes elsker, noe det imidlertid ikke finnes kildebelegg for. Les mer i Store norske leksikon Danmarks historie Sveriges historie

https://snl.no/ALH_84001

2023-01-31

ALH 84001

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Meteoritter

ALH 84001 (Allan Hills 84001), 4,1 milliarder år gammel meteoritt fra Mars, som i 1984 ble funnet i Allan Hills, Antarktis. Inneholder karbonatmineraler som tidligere har vært tolket som bevis på at det har vært liv på Mars.

I august 1996 ble det meldt at NASA-forskere hadde funnet forsteinede, bakterielignende strukturer i den 1,9 kg tunge marsmeteoritten ALH 84001. Meteoritten er ca. 4,1 milliarder år gammel og kan ha blitt slynget ut fra Mars etter nedfall av en stor asteroide eller komet for 16 millioner år siden. Etter å ha kretset rundt Solen i lang tid styrtet den på isen i Antarktis for 13 000 år siden. I 2003 fant man en annen marsmetoritt, MIL 03346, ca. 750 km fra Sydolen.I tilknytning til små, runde kuler av karbonatmasse er det påvist rester av magnetitt og jernsulfid, som kanskje er blitt utsondret av bakterier. Av særlig betydning er funn av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), som bl.ant annet skilles ut ved nedbrytning og fossilifisering av levende organismer. PAH er senere funnet i mange andre karbonholdige meteoritter.De bakterielignende strukturene er imidlertid meget små (20–200 nanometer, bare hundreparten av størrelsen av bakterier fra Jorden). Funnet har vakt mye diskusjon. Man har for eksempel pekt på at karbonatkulene ser ut til å ha blitt dannet ved temperaturer på over 650 °C, noe som er for høyt til å tenke seg at det kunne ha vært noe liv der. Forskere ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) mener å ha produsert de samme strukturer ved ikke-organiske prosesser, og i slutten av 1997 ble det vist at strukturene etter all sannsynlighet var anorganiske, og ikke dannet av bakterier.

https://snl.no/Bj%C3%B8rn%C3%B8ya

2023-01-31

Bjørnøya

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Svalbard

Bjørnøya er en norsk øy i Barentshavet sør for Spitsbergen, den sørligste av Svalbards øyer, på 74° 26' N og 19° 04' Ø (øyas midtpunkt). Øya har en tilnærmet trekantet form og har et areal på 178 kvadratkilometer, med en største lengde på om lag 20 kilometer og største bredde på om lag 15,5 kilometer.

Bjørnøya eies av den norske staten. All grunn forvaltes av selskapet Bjørnøen AS, som har samme styre som Kings Bay AS. Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet. Øya ble fredet som naturreservat i 2002, bortsett fra et område rundt den meteorologiske stasjonen.Navnet Bjørnøya (av nederlandsk Beeren Eiland) ble gitt i 1596 av Willem Barentsz etter et møte med en svømmende isbjørn. Natur Øya faller naturlig i to deler, det kuperte høylandet i sør og lavlandet i nord. Høylandets mest karakteristiske parti er Miseryfjellet i sørøst med tre topper: Urd, Verdande og Skuld. Urd (536 meter over havet) er øyas høyeste punkt. Lavlandet, som omfatter omkring to tredjedeler av arealet, er et bølgende slettelandskap 30–40 meter over havet med omkring 740 større og mindre vann spredt utover. Mange av disse er svært grunne, bare 10–15 av dem er dypere enn tre meter. Ellasjøen i den sørlige delen av øya er den dypeste, ned mot 35 meter. Innsjøene er isfrie 3–4 måneder i året. Kysten er brattlendt og utilgjengelig, bortsett fra noen få bukter. Den eneste havna av betydning er Sørhavna, som er en god ankerplass, unntatt når det blåser fra sør. Geologi Bergartene i sør tilhører gamle eokambriske-ordoviciske formasjoner (Hecla Hoek), lenger nord finnes lag fra devon- og karbontidene. Det er et innslag av triaslag i Miseryfjellet. Bergartene er fossilførende. I Hecla Hoek-formasjonene finnes noen små forekomster av blyglans (prøvedrift 1925–1930). Devon-lagene inneholder kull, som var gjenstand for regulær gruvedrift i årene 1916–1925. A/S Bjørnøen, som eide kullfeltet, eksporterte i dette tidsrommet 116 094 tonn. Klimaet Klimaet er maritimt arktisk og forholdsvis mildt, breddegraden tatt i betraktning. For årene 1961—1990 var middeltemperaturen for varmeste måned (august) 4,4 °C, for kaldeste måned (januar) −8,1 °C. De siste årene har imidlertid gjennomsnitts månedstemperatur ligget til dels betydelig over normalen hver måned. Tåkehyppigheten i sommermånedene er stor. Breer finnes ikke, men mindre snøfonner kan bli liggende sommeren over. Nedbørsmengden er beskjeden, med et gjennomsnitt på 371 millimeter i året i det nordlige lavlandet. Også nedbøren har økt de siste årene, med totalt 506,3 millimeter i mai-april 2018–2019. Mørketiden varer fra 8. november til 3. februar. Tidsrommet med midnattssol er fra 2. mai til 11. august. Plante- og dyrelivet Plante- og dyrelivet har arktisk preg og er relativt artsfattig, også sammenlignet med andre deler av Svalbard. Dette skyldes blant annet begrenset variasjon i egnede vekstområder. Foruten de dominerende moser og lav finnes snaue 60 forskjellige arter karplanter, mot cirka 170 for Svalbard som helhet. Trær og busker finnes ikke, og vegetasjonen er best utviklet ved de store fuglefjellene i sør, takket være den naturlige gjødslingen fra fuglelivet. På toppen av fuglefjellene finnes det torvavsetninger som er unike for Svalbard og som er resultatet av årtusener med gjødsling fra fuglelivet. På det meste er avsetningene fem meter dype og 8700 år gamle. Mye av det indre av øya er steinet og nærmest uten vegetasjon bortsett fra spredte enkeltforekomster. Bjørnøyas fauna er dominert av store mengder sjøfugler, som alkefugler, krykkje og havhest, som hekker om sommeren i de stupbratte fjellveggene ut mot havet. Spesielt kjent er Fuglefjellet ved sørspissen av øya. Hekkekoloniene på øya er blant de største på den nordlige halvkule, og flere av bestandene har verneverdi på internasjonalt nivå. Bjørnøya er også et nøkkelområde for sjøfugler og for gjess under trekk. Fuglelivet er blitt fulgt av forskere gjennom mange år, og sommeren 2006 ble fuglelivet totalkartlagt. Snøspurv er eneste vanlige spurvefugl. Ryper finnes også sporadisk. Fjellreven var vanlig på øya, men ble borte i noen år før den nå er tilbake. Det finnes ynglende par på øya, men antallet er ukjent. På grunn av øyas isolerte beliggenhet er det få bunndyr, insekter og plankton i innsjøene, og eneste fiskeart i innsjøene er svalbardrøye, som finnes i rundt 20 vann. Røya kan være opp mot 30 år gammel og nå en vekt på 2–3 kilogram, men disse er sjeldne. Fiske er strengt regulert og det er kun besetningen på den meteorologiske stasjonen som får drive noe rekreasjonsfiske etter bestemte retningslinjer. Bjørnøya påvirkes av langtransportert luftforurensning slik at sjøfuglene og svalbardrøya har urovekkende høyt innhold av organiske miljøgifter. Siden midten av 1920-årene har det til sine tider foregått et rikt torske- og kveitefiske på bankene rundt Bjørnøya. Hvalfangst har også vært drevet, med fast landstasjon i tidsrommet 1905–1908. Blåskjell er påvist ved øya på 2000-tallet; årsaken er havoppvarming. Historie Bjørnøya ble oppdaget av den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz i 1596. Rike forekomster av hvalross og hval trakk fangstfolk nordover. Engelskmenn som kom til øya i 1604 kalte den Cherrie Island. Det var en del russisk fangstvirksomhet med faste landstasjoner på 1700-tallet. Fangstfolkene etterlot spekkovner, tufter og graver. Norsk fangstvirksomhet tok til omkring 1822. Den eldste bevarte fangsthytta er Hammerfesthytta fra 1822. Bjørnøya ble underlagt norsk statsoverhøyhet 14. august 1925. En radio- og meteorologisk stasjon har vært i drift siden 1918. Stasjonen Tunheim ligger på nordsiden av øya. Under andre verdenskrig ble stasjonen ødelagt av de allierte under evakueringen sommeren 1941, for at tyskerne ikke skulle kunne dra nytte av den. En ny stasjon ble oppført etter krigen ved Herwighamna, cirka 7,5 kilometer nordvest for den gamle stasjonen, og tatt i bruk sommeren 1947. Stasjonen ble sist utvidet i 1994. Den bemannes av ni ansatte. Den gamle radiostasjonshytta ved Herwighamna er i 2019 satt i stand med en liten historisk utstilling i samarbeid med Svalbard Museum i Longyearbyen. Også utlendinger hadde gjort krav på rettigheter på Bjørnøya. Den norske stat utløste i 1925 tyske krav på 200 000 kroner og i 1927 et privat russisk krav på 18 000 pund. I 1921 kom en russisk ekspedisjon til Bjørnøya, øyensynlig i den hensikt å foreta en anneksjon, men gjorde vendereis, da de fant kullgruveanlegget Bjørnøen A/S i virksomhet. Da Sovjetunionen i 1924 anerkjente Norges suverenitet over Svalbard, ble Bjørnøya uttrykkelig innbefattet. Anerkjennelsen ble bekreftet da Sovjetunionen i 1935 tiltrådte Svalbardtraktaten. Siden høsten 1996 styres Bjørnøya radio over satellitt fra Telenor Maritim Radios stasjon ved Bodø radio. Årlig antall besøkende er rundt 200–300 personer. Flertallet går i land i Herwighamna, et fåtall i Kvalrossbukta, Sørhamna og Russehamna. På 2000-tallet er det dokumentert uregistrert fiske i farvannet omkring Bjørnøya. Vern Bjørnøya ble fredet som naturreservat 16. august 2002. Vernet omfatter hele Bjørnøya, inklusive de marine områdene ut til 12 nautiske mil. Området dekker 177 kvadratkilometer landareal (med ferskvann) og 2805 kvadratkilometer av havområdene rundt øya. 1200 dekar omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya er unntatt. Kulturminnene er vernet som en del av naturreservatet. Det ble i 2000 etablert tre områder med ferdselsforbud i en tidsavgrenset periode av sommeren. Les mer i Store norske leksikon Barentshavet Svalbard Svalbardtraktaten Svalbards historie Dyreliv på Svalbard Norges geografi Litteratur Hagenæs-Kjelldahl, Dag: Døden på Bjørnøya, Oslo 2012. isbn 9788243006843 Hagenæs-Kjelldahl. Dag: Bjørnøya – På utpost i Ishavet, Oslo 1973 isbn 82-504-0027-5 Hoel Adolf, Kvalheim, A., Schive. C.: Bjørnøya, Kristiania 1918 Hoel, Adolf: Svalbard, b. 3, 1967, 1341-1437 Horn, Gunnar & Anders K. Orvin: Geology of Bear Island [...], 1928 (bibliografi: 145-52) Ottar 5:2004: Bjørnøya – Historie, natur og forskning. Tromsø Museum-Universitetsmuseet Nr.253. The place-names of Svalbard, 1942

https://snl.no/Peter_Morten_Bredsdorff

2023-01-31

Peter Morten Bredsdorff

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Norske militære biografier

Peter Morten Bredsdorff var en norsk sjøoffiser som hadde flere roller i marinen under andre verdenskrig. Han ble født i 1888, og dro til sjøs for første gang som tiåring.

Bredsdorff gikk sjøkrigsskolen i 1910 og tjenestegjorde i forskjellige stillinger frem til utbruddet av andre verdenskrig. Han gikk gradene og var da kommandør. Andre verdenskrig Han ledet de norske marinestyrkene i Skottland frem til 1942, i det som kaltes det tredje sjøforsvarsdistrikt. Sommeren 1943 ble han sjef for sjøforsvaret på Svalbard. Basen der var blitt etablert i 1942, med store vansker. Både de allierte og tyske styrkene hadde hatt værstasjoner på øya.Under den tyske invasjonen av Svalbard, operasjon Zitronella, ble Bredsdorff tatt til fange med 73 andre nordmenn. Slagskipene Tirpitz og Scharnhorst med ni andre skip satte i land en bataljon menn. Bredsdorff ble med de andre tatt til Tyskland og han satt resten av krigen i en fangeleir, i det som nå er Polen. Etter krigen I årene etter krigen ledet Bredsdorff det sjømilitære korps i Horten, en institusjon tilsvarende de moderne befalskoler. Han var også fra 1947 til 1951 kongens adjutant. Bredsdorf arbeidet etter karrieren i Forsvaret som kontrollør for hvalflåten og senere i handelsflåten. Les mer i Store norske leksikon Norge under andre verdenskrig Sjøforsvaret

https://snl.no/Milton_Babbitt

2023-01-31

Milton Babbitt

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk 1950–2000,Internasjonale klassiske komponister og verker 1950–2000

Milton Babbitt var en amerikansk komponist som har hatt stor innflytelse som teoretiker, der han bygde videre på Arnold Schönbergs og Anton Weberns prinsipper.

Han studerte blant andre med Roger Sessions. Babbit har virket både i Europa og USA, der han fra 1948 var knyttet til Princeton-universitetet. Verklisten omfatter kammermusikk, blant annet tre strykekvartetter (1953, 1954, 1970), klavermusikk, musikk for synthesizer med mer. Han har skrevet en rekke artikler om musikkfilosofiske og musikkteoretiske emner. Les mer i Store norske leksikon seriell musikk samtidsmusikk Musikk i USA

https://snl.no/d%C3%B8lafe

2023-01-31

dølafe

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Storfe

Dølafe er en norsk storferase som hørte hjemme i Gudbrandsdalen og Østerdalen, og som er stambokført siden 1909. Dyrene av denne rasen er små til middelstore. De vanligste fargene er ensfarget mørkebrun, brandet og svart.

Dølafe er en kombinasjonsrase for melk og kjøtt, og er den av de gamle norske storferasene som har mest kjøttrasepreg. Fra 1964 ble rasen formelt slått sammen med norsk rødt fe (NRF), men enkelte besetninger fortsatte å renavle dølafeet.Det drives i dag genbevaringsarbeid for denne gamle rasen gjennom Norsk Genressurssenter. Det var i 2018 registrert om lag 260 renrasede hunndyr i rasen, fordelt på om lag 60 besetninger. Hvert år tas det inn 2–3 okser av rasen til semin i regi av GENO i samarbeid med Norsk Genressurssenter. En viss andel av besetningene med dølafe holder i dag som ammeku. Melkemengden er ca. 3000 kg/år, lavest av de gamle norske storferasene. Det finnes raselag for Dølafe (Dølafelaget). Les mer i Store norske leksikon storfe norsk rødt fe avl Eksterne lenker Dølafelaget

https://snl.no/Karl_Fred_Dahmen

2023-01-31

Karl Fred Dahmen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Tidlig abstrakt billedkunst

Karl Fred Dahmen var en tysk maler. Maleriene er holdt i et abstrakt formspråk som gjerne er preget av enkle former, en dempet koloritt og stor stofflighet.

Dahmen var utdannet som grafisk fagmann med svennebrev. Etter militærtjeneste og krigsfangenskap (1939–1945) studerte han i Paris.I 1952 var Karl Fred Dahmen medstifter av kunstnergruppen Neuen Aachener Gruppe. Flere bilder fra perioden er utført med oppløste horisontaler og vertikaler, med et visst slektskap til Piet Mondrians tidlige abstrakte kunst.Omkring 1955 utviklet han sin mer informelle fase. Maleriene fikk en relieffstruktur som lignet den i Antoni Tàpies kunst. I 1959 deltok han på Documenta II i Kassel. I perioden fra 1967 til 1981 var han professor ved Akademie der Bildenden Künste i München. Les mer i Store norske leksikon Kunst i Tyskland abstrakt kunst kunsthistorie koloritt Eksterne lenker Karl Fred Dahmen – offisiell nettside Litteratur Weber, Thomas. K. F. Dahmen: Werkverzeichnis. Volker Dahmen / Im Verlag der Buchhandlung Walther König. Köln, 2003.

https://snl.no/cruzeiro

2023-01-31

cruzeiro

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Penger,Nyere mynter og pengeenheter

Cruzeiro er en myntenhet som ble brukt i Brasil i periodene 1942–1986 og 1990–1994. I perioden 1993–1994 het myntenheten cruzeiro real (flertall: reais).

Brasiliansk cruzeiro hadde valutakode BRR og valutasymbol CR$. 1 cruzeiro var inndelt i 100 centavos.Cruzeiro erstattet den tidligere hovedmynten milreis. Etter en langvarig inflasjon ble 1000 «gamle» cruzeiros i 1967 gjort lik 1 «ny» cruzeiro. Nye saneringer fulgte i 1986, 1989, 1990 og 1993. Ved hver sanering ble én enhet av den nye valutaen satt lik 1000 gamle. I perioden 1986–1990 ble myntenheten i Brasil endret til cruzado (henholdsvis ny cruzado).I et nytt forsøk på å stabilisere den brasilianske valutaen ble myntenheten real innført i 1994 og ble i verdi satt lik 2750 cruzeiros reais. Les mer i Store norske leksikon penger valuta Mynt, mål og vekt i Brasil

https://snl.no/bordeaux_dogge

2023-01-31

bordeaux dogge

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser

Bordeaux dogge er en fransk hunderase, opprinnelig fra Pyreneene. Det er en kraftig kamphund, kjent fra conquistadorenes kamp mot urfolket ved erobringen av Mexico.

Beskrivelse: Den er kraftig bygd, med harmoniske proporsjoner, noe lavstilt, og med stort, kantet hode. Hos hannhunder er hodets omkrets lik mankehøyden. Den har markert stopp, kraftig, bredt snuteparti med tykke og noe hengende lepper og kraftige kjever som dekkes av leppene. Den har små hengende ører og kraftig hals med rommelig, løs og myk hud. Ryggen er kraftig og velvinklet. Halen er grov ved roten, hengende i hvile. Pelsen er fin, kort og bløt, og er ensfarget mahogny eller i rødgule nyanser. Vekt er minst 50 kg for hannhunder, minst 45 for tisper. Les mer i Store norske leksikon Hund Hunderase Liste over hunderaser hundens historie

https://snl.no/Danmarks_litteratur

2023-01-31

Danmarks litteratur

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Danmarks litteratur

De eldste spor av et skriftfestet dansk åndsliv finner man på runesteinene med begynnende dansk språkform, som i et antall av cirka 240 er reist i perioden fra 750 til henimot 1100-tallet. Enkelte steder finnes spor av gammelt versemål, og en viss regelmessig oppbygning tyder kanskje også på en poetisk form.

1000–1400-tallet Etter år 1000 begynner den egentlige runestil og dens åndelige innhold å forfalle, og latinsk og kristelig innflytelse gjør seg gjeldende. Kort etter ble runene avløst av det gotiske alfabetet, og i den danske middelalderlitteratur finnes bare få runeskrevne verker. Den latinske litteraturen skrives selvfølgelig med latinske bokstaver, og er naturlig nok især knyttet til klostrene; her ble det skrevet helgenbiografier, krøniker og annaler. I Valdemarenes storhetstid førte Svend Aggesen og Saxo Grammaticus, oppflammet av nasjonal begeistring og trang til å støtte kongemakten, historien langt opp over den annalistiske form, Aggesen i sin kortfattede Compendiosa historia regum Daniæ, Saxo i sitt storverk Gesta Danorum, et av den nyere europeiske latinlitteraturens mest betydningsfulle verker. Skjønt Saxo sannsynligvis var geistlig, er hans storverk helt igjennom verdslig i sin ånd og tendens. Anders Sunesen skapte dansk latinsk middelalderpoesis geistlige hovedverk, det store heksameterdiktet Hexaëmeron på 8000 vers, som fremstiller den skolastiske teologiens dogmer. Samtidig utviklet litteraturen på morsmålet seg, blandet med latinsk som i legebøkene, Henrik Harpestreng og kong Valdemars jordebok, eller helt fri for fremmed påvirkning, som i de gamle landskapslovene. I perioden etter 1350 kom det i tillegg til dette diplomer (brev), en mer og mer dansk avfattet klosterlitteratur, krøniker og oversettelser. Poesien omfattet religiøse dikt, Mariadikt av munken Peder Ræff Litle, Hr. Michaels danske rimværker, oversettelser av ridderdikt, dyrerim og med hjemlig stoff, rimkrøniken. Diktet i middelalderen utgjorde sikkert også størstedelen av folkevisene, selv om de ble skriftfestet i reformasjonstidens visebøker i en uopprinnelig skikkelse. De er de mest betydelige poetiske produktene i den tidligste danske litteraturen og representerer også ved sin mengde størsteparten av den. 1500-tallet 1500-tallet brøt avgjørende med middelalderen; humanisme, reformasjon og kunstnerisk renessanse skapte et helt nytt kulturinnhold. Den latinske humanismen merkes i dansk litteratur gjennom Christiern Pedersens utgiverarbeid av Saxo og ordbøker, andre navn er Petrus Parvus, legen Henrik Smid og Erasmus Lætus (Rasmus Glad), som ble kjent for sine historiske latinske dikt. Humanismen ble likevel helt fortrengt av den folkelige reformasjonsbevegelsen, som preger 1500-tallets litteratur på morsmålet som en kamp mellom katolisismen (Povl Helgesen) og lutheranerne, Christiern Pedersen, Hans Tausen og Peder Palladius, som med sin visitasbok gir oss det tydeligste uttrykket for tidens bestrebelser i retning av å organisere den nye kirken. Bibeloversettelsene kulminerer med Christian 3s bibel (1550). Poesien gikk også i noen grad i agitasjonens tjeneste, viktigst er salmediktningen med omarbeidelser av eldre katolske salmer, nyskrevet og samlet i Hans Thomissøns salmebok. Den betydeligste geistlige dikter var Hans Christensen Sthen. 1500-tallets tredje hovedstrømning, renessansebevegelsen, har satt spor i dansk vitenskapelig og prosaisk litteratur. Navn som Niels Hemmingsen og Tyge Brahe hører til Europas ypperste, og i den nasjonale historieskrivningen merkes tendensen til å skape seg en ærefull fortid da det ble opprettet et historiografembete. Blant historikerne var Anders Sørensen Vedel, hvis planlagte nasjonale og humane storverk ganske visst bare ble tilløp, men som ved sin oversettelse av Saxo og folkeviseutgave gjorde en storbedrift, og Arild Huitfeldt, som skrev en fullstendig Danmarks riges krønike, grunnet på omhyggelige dokumentstudier. 1600-tallet 1600-tallet er fremfor alt det lærde århundre. Dansk litteraturs betydeligste verker er knyttet til universitetsfolkenes arbeid; Ole Worm studerte den nordiske oldtid, Ole Christensen Rømer var en kjent fysiker, Bartholinene ryddet grunn innen medisin og århundrets største danske personlighet, Niels Stensen, utviklet seg fra en fremragende analytiker til en glødende mystiker. Poesien fikk på 1600-tallet en ny kunststil med bestemte krav og forhold, som ble innført da Anders Arrebo fastslo reglene for oppbyggingen av det danske vers. Bare to diktere har skapt diktning av større format; Anders C. Bording og særlig Thomas Kingo, hvis salmer var dette århundres største dikteriske innsats. Prosaen ble utviklet gjennom oversettelser, memoarer, dagbøker og lignende, slik at det danske språket ved inngangen til 1700-tallet kan sies å være parat til å overta enhver litterær sjanger. 1700-tallet 1700-tallets religion var deismen, dets livssyn var optimismen, og dets moral var en oppfatning av at dyden er det som kan skape størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Litterært var århundret delt mellom etterklassisisme, som beholdt de klassiske kunstformene, men anvendte dem i dydsagitasjonens tjeneste, og førromantikk, som skapte nye kunstformer, den nordiske tragedien og den følsomme romansen. Kunstverket ble bedømt etter sin evne til å bevege sinnet. Tiden inntil 1740 var en klassisk periode; Tøger Reenberg skrev dens poetikk, Christian Falster og Ludvig Holberg satirer, og den siste skapte med eposet Peder Paars et verk som tok del i den europeiske diskusjonen om de gamles eller de nyes overlegenhet, og sluttet seg til den moderne strømningen. Hans komedier var den dansk-norske klassisismens storbedrift, hans moralske brev og historiske verker oppdyrker sjangerne og viser ham som den utrettelige skribent, dansk-norsk litteraturs fremste av format og sterkeste av overbevisning. I historien var han langt mer essayist enn sin samtidige, Hans Gram, som for første gang anvendte kildekritikken. Samtidig forberedte Hans Adolph Brorson og Ambrosius Stub et storslått lyrisk gjennombrudd. I de neste 30 årene, perioden 1740–1770, fortsatte en rekke menn i Holbergs ånd; de var ikke så originale, men så meget ivrigere for å kjempe for kulturen. Frederik Christian Eilschow, Jørgen Riis og Jens Kraft var det første kullet av unge filosofer, Jens S. Sneedorff og Andreas Schytte det andre, som utviklet den danske prosaen til klassisk modenhet. Poesien ble dyrket av nordmannen Christian B. Tullin i store læredikt, av nordmannen Peter C. Stenerson i oder. Tiåret 1770–1780 brakte etterklassisismens siste utløper: Det norske selskab omkring Johan Herman Wessel og hans kolleger, Claus Frimann, Claus Fasting og andre, og det første frembruddet av førromantikken med Johannes Ewald, som utvidet kjennskapet til Europa (som for klassikerne bare var 1600-tallets Frankrike) ved lesning av Jean-Jacques Rousseau, engelskmennene og tyskerne, især Friedrich Gottlieb Klopstock. Han innførte den nordiske tragedien og skapte århundrets mest patetiske, lyriske dikt og dets mest lunefulle prosa. Det danske litteraturselskap, som sluttet seg til hans bestrebelser, formådde ikke å skape levedyktig poesi, og de siste 20 år løp ut, behersket av rasjonalisme (Christian Bastholm), sentimentalitet (Knud Lyhne Rahbek) og politisk agitasjonslitteratur (Peter Andreas Heiberg, Malthe Conrad Bruun), og av periodens yndlingssjangere, drikkevisen. Det eneste store navnet var Jens Baggesen, som på en janusaktig måte både ser frem mot en fantasidiktning og tilbake til en følelsesdiktning. Som artist og språkmester var han en av dansk litteraturs største. Romantikken Romantikken innledet 1800-tallet og var eneherskende til 1824. Inspirasjonen var tysk, men med en lykkelig balanse mellom den tyske klassisismen (Goethe–Schiller) og Jenaromantikken. Fantasien får sin rettmessige plass, kunstverket skal ikke mer bestemmes etter sin evne til å gjøre inntrykk, men etter sin egen indre og dypere harmoni. Den herskende filosofen var Friedrich von Schelling, som lærte Henrik Steffens det meste av det han forkynte på de forelesningene i 1802 som innvarsler den danske romantikk. Hovedpunktet er den mystiske enhet mellom natur og ånd, og hevdelse av religion og historie som åpenbaringer av det guddommelige. Adam Gottlob Oehlenschlägers ungdomsverker utviklet stor språklig virtuositet og allmennmenneskelig fylde. Tragedien og romansen utfylte han for første gang med kraft; prosaen stemte han på ny i Vaulundur. Hans innflytelse var merkbar frem til 1870. Av temperament var den mer splittede og grublende Adolf Schack Staffeldt hans rake motsetning; derimot fant Johannes C. Hauch og Bernhard S. Ingemann først sitt egentlige felt i en lignende rolig harmoni etter å ha gjennomgått kriseperioder som førte dem langt ut i den tyske spekulasjon. Nikolai F. S. Grundtvig hører til den samme periode, men hadde større folkelig og religiøs betydning enn litterær. Under innflytelse av hegelsk filosofi, introdusert i Danmark av Johanne Luise Heiberg, og engelsk-fransk romantisme skjedde det en nyorientering fra omkring 1824. Som i den tidlige romantikken stod lidenskap og følelse stadig i sentrum. Forskjellene finner man i større interesse for samtiden, i større intellektuell distanse og et strengere formspråk. De nye litterære signalene ble ført frem i Johanne L. Heibergs estetikk – begrunnet i Georg W. F. Hegels filosofi – og fikk sine eksempler i vaudeviller av ham selv og Henrik Hertz, fortellinger av Thomasine C. Gyllembourg og Carl Bernhard. 1830-årenes romantisme var en stor periode i dansk litteratur: Christian Winthers og Emil Aarestrups lyrikk blomstret, Carl Christian Bagger skrev en av sine første romaner og Steen Steensen Blicher avsluttet sin realistiske novellediktning. H. C. Andersen begynte sine eventyr, som skapte en ny sjanger ut av en gammel. Den sammensatte «interessante» karakteren stod i fokus for romantismens reflekterte estetiske nytelse. Det gjaldt også den unge Frederik Paludan-Müller, som i 1840-årene hevet seg over estetismen med sitt senere etiske forfatterskap. Den samtidige Søren Kierkegaard undersøkte det interessante inngående. Hos ham problematiseres romantismens estetisme i forhold til det etiske og religiøse, og både det hegelske system og romantikkens harmoni mellom kunst og religion avvises. Det eneste som står igjen er den enkeltes valg. I 1840-årene ble det politiske satt på dagsordenen blant annet i Carl Plougs dikt og skuespill. Betydeligst stod prosaen med den raffinerte og fine roman- og novelleforfatter Meïr Aron Goldschmidt og den tidlig avdøde Hans Egede Schack. Svakere stod lyrikk og drama, som ikke unngikk preget av etterklang ved blant andre Hans Vilhelm Kaalund, Christian Richardt og Christian K. F. Molbech. Samtidig ble den fremtredende naturvitenskapens innflytelse merket hos filosofene, og hele situasjonen trakk opp til en revisjon. Naturalismen Revisjonen kom med 1870-årenes naturalisme. I sitt livssyn var den inspirert av den engelske utviklingslæren, i sin estetikk av den franske determinisme, i sin moral av den engelske nyttemoralen, og som tysk innflytelse har den bibelkritikkens resultater. Menneskene ble ikke lenger sett på som beslektede med noe guddommelig, da dette var avløst, men i sammenheng med naturen og det dyrisk-organiske. Romantikkens idealiserende stil ble avløst av en skarp-realistisk, som søkte å komme den ubesmykkede virkeligheten så tett inn på livet som mulig. Den nye idéforkynnelsen skjedde med Georg Brandes' forelesninger i 1871; dens viktigste fremførere var Jens Peter Jacobsen og Holger Drachmann, mindre betydelig Sophus Schandorph; utenfor kretsen, men med samme teknikk, Vilhelm Topsøe. 1880-årenes stemning var bitrere; Herman Bangs og Henrik Pontoppidans diktning var mindre tendenspreget enn forgjengernes; de lå etter gjennombruddet og hadde sprunget ut av dette. 1890-årene brakte en religiøs og sjelelig reaksjon mot den strenge naturalismen: Johannes Jørgensen, Helge Rode, Viggo Stuckenberg og Sophus Claussen, i kritikken Valdemar Vedel og Vilhelm Andersen. 1900-tallet På begynnelsen av 1900-tallet fortsatte i alt vesentlig i teknikk og metode naturalismen, men viste i livsoppfatning også religiøst betonte idealister. Realismen vant nytt terreng i hjemstavnslitteraturen: Jeppe Aakjær, Johan Skjoldborg, Martin Andersen Nexø, som samtidig innførte den sosiale romanen ved Harry Søiberg og andre. Johannes V. Jensen startet også i hjemstavnsfølelsen, men utvidet den til en gotisk renessanse, inspirert av utviklingslæren. Gjennom sin stil øvde han stor innflytelse på de følgende slektleddene, ikke minst på den ekspresjonismen som rundt 1920 forsøkte å danne skole, men ble sprengt og etterlot valplassen som den var før; en utløper av naturalismen med stedvise politiske eller religiøse signaler. Mellomkrigstidens første del var preget av en bitter reaksjon på ekspresjonismens festrus ved blant annet Tom Kristensens og Jacob Paludans romaner og Otto Gelsteds lyrikk, og spredte forsøk på omvurdering og nyorientering (den kritisk-essayistiske såkalte «livsanskuelsesdebatt»). Omkring 1930 trådte det frem en ny skribentgenerasjon, som av kunstneriske landevinninger brakte den sosiale eller kollektive roman (H. Kirk, Harald Herdal, O. Fischer, Knud Sønderby) og det gjenvakte, «reteatraliserte» drama (Carl Erik Soya, Kaj Munk, Kjeld Abell), men rommet også enkelte fritt fabulerende talenter som Nis Petersen og Karen Blixen. Til samme generasjon hørte også satirikeren Hans Scherfig. Omkring 1940 mottok prosakunsten fornyelse gjennom den psykologiske roman eller novelle ved blant andre Aage Dons, Hans Christian Branner, Michael Tejn, Tove Ditlevsen og, under tidens trykk, den historiske fortellingen (Kelvin Lindemann) eller fantastisk-satiriske reiseromanen (Martin A. Hansen). Den tyske okkupasjonen (1940–1945) fremkalte en aktiv motstandsdiktning av blant andre lyrikerne Morten Nielsen, Halfdan Rasmussen og Poul Sørensen, blant de eldre især Kaj Munk; av de mange senere okkupasjonsromanene fremheves Ole Juuls. Etterkrigstidens religiøse søken kom til orde hos de unge lyrikerne, især gruppen rundt tidsskriftet Heretica, men dens rent menneskelige kriser fant det mest betydningsfulle uttrykket hos noe eldre diktere som Martin Alfred Hansen, Hans Christian Branner og Paul de la Cour. Etter 1950 gjorde modernistiske retninger seg gjeldende etter europeiske forbilder, tidligst i lyrikken med forløpere hos Ole Sarvig og Erik Knudsen og høydepunkter hos Klaus Rifbjerg og Jørgen Sonne; noe senere i prosakunsten, fra absurde fabler av Villy Sørensen og Peter Seeberg til 1960-årenes vidtdrevne romaneksperimenter ved Ulla Ryum og Svend Åge Madsen. Etter 1965 Nå førte forsøkene med det konkrete språkmaterialet til at grensen mellom lyrikk og prosa kunne oppløses. Man produserte «tekster», enten «ny-enkle», punktaktig registrerende – delvis etter svensk mønster – eller bygd opp etter et indre system i den såkalte systemdiktning av blant andre Per Højholt, Hans-Jørgen Nielsen og Inger Christensen. Dermed ble skriveprosessen en skapelsesprosess som også krever leserens medvirkning. Mer tradisjonelt arbeidet de såkalte «nyrealistene» som blant andre Anders Bodelsen, Henrik Stangerup og Christian Kampmann med spennings- og miljøromaner. En fornyelse av fortellesjangeren har især skjedd gjennom dokumentariske innslag; både av historisk art ved Thorkild Hansen, og med benyttelse av nåtidige rapporter, intervjuer, montasjer og lignende. Disse formene ble utnyttet i 1970-årene av de sosialt og politisk bevisste retningene som samlet seg om arbeider- og kvinnesaksproblemer, om industrisamfunnets vilkår og massemedienes innvirkning. Radio og TV ble også utnyttet kunstnerisk i konkurranse med underholdningsindustrien (Leif Panduro). Tilsvarende tok dramatikerne i bruk midler fra revy og musikal til samfunnskritiske formål, blant andre Ernst Bruun Olsen. Særlig grokraftig har kvinnelitteraturen vært, med navn som Elsa Gress, Dorrit Willumsen, Suzanne Brøgger, Dea Trier Mørch og Kirsten Thorup. Men også problemene omkring økologi og u-landene er blitt behandlet, med mytisk perspektiv hos Vagn Lundbye og Ib Michael. Kompliserte og reflekterende fortellerformer avløste den jevne realisme, for eksempel hos Poul Vad, Henrik Bjelke og Jens Smærup Sørensen, som en reaksjon på at 1970-årenes politisering og fiksering på ideologi og budskap kunne medføre en kunstløs stil i debattbøker eller i lyrikkens såkalte «knækprosa». En tilsvarende reaksjon har fra omkring 1980 avstedkommet en lyrisk høyblomstring, hvor fantasi og drøm er kommet til verdighet og billedspråket er blitt sterkt utviklet, for eksempel hos Michael Strunge, Bo Green Jensen og Pia Tafdrup. Sistnevnte står bak generasjonsantologien Transformationer (1986). Den nye diktningen skapte en prinsipiell poetikkdiskusjon. Postmodernismens problematisering av «de store fortellinger» bevirket på den ene siden et lekende forhold til eldre uttrykksformer, på den annen en ny bestemmelse av diktningen. Karakteristisk for 1980- og 1990-årenes diktning var at den tok utgangspunkt i det kroppslige, men forholdt seg likeså intenst til en metafysisk instans. Ulike former for minimalistisk prosa vant frem, men det store publikum foretrakk psykologiske eller fantastiske fortellere som Ib Michael, Peter Høeg og Jens Christian Grøndahl. Les mer i Store norske leksikon Danmark Dans i Danmark Kunst i Danmark Film i Danmark Musikk i Danmark Massemedier i Danmark Skole og utdanning i Danmark forskning og vitenskap i Danmark Litteratur Bryld, Carl Johan m.fl.: Dansk litteratur: fra runer til graffiti, 3. udg., 1995, Finn boken Dansk litteraturhistorie, 3. udg., 2000, 9 b., isbn 87-00-47356-1, Finn boken Levy, Jette Lundbo m.fl.: Litteraturhistorier: perspektiver på dansk teksthistorie 1700-1970, 1994, isbn 87-7047-402-8, Finn boken Mai, Anne-Marie, red.: Danske digtere i det 20. århundrede, 4. udg., 2000-2002, 3 b., isbn 87-12-03302-2, Finn boken Sønsthagen, Karin & Lena Eilstrup, red.: Dansk børnelitteratur historie, 1992, isbn 87-14-29175-4, Finn boken Traustedt, P.H., red.: Dansk litteraturhistorie, ny udg., 1976-77, 6 b., isbn 87-567-2471-3, Finn boken

https://snl.no/Dien_Bien_Phu

2023-01-31

Dien Bien Phu

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Vietnams historie

Dien Bien Phu var en fjellfestning i det nordlige Vietnam, anlagt av franskmennene i 1953 under den første indokinesiske krig som varte fra 1946 til 1954. Den var det viktigste støttepunkt i nord, blant annet med sikte på å avskjære Viet Minh-styrkenes forsyningslinjer gjennom Laos.

Basen ble imidlertid raskt omringet av nordvietnamesiske styrker under Vo Nguyen Giap som satte inn ca. 40 000 mann og tungt artilleri. Dien Bien Phu ble forsvart av 14 000 mann, for det meste fremmedlegionærer. Omtrent samtidig med at forhandlinger ble innledet i Genève i mars 1954 om en avvikling av krigen (se Genèveavtalen 1954), angrep Viet Minh festningen med stor kraft for å skape en gunstig forhandlingsposisjon. De franske styrkenes kapitulasjon 7. mai betydde slutten for det franske koloniveldet i Indokina. Les mer i Store norske leksikon Vietnam Vietnams historie Genèveavtalen 1954 Viet Minh

https://snl.no/Jos%C3%A9_Oswald_de_Sousa_Andrade

2023-01-31

José Oswald de Sousa Andrade

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Sør-Amerikas litteratur,Brasils litteratur

José Oswald de Sousa Andrade var en brasiliansk forfatter som ble født i 1890. Han var en drivende kraft i den tidlige brasilianske modernismen, og skrev både poesi, drama og kronikker.

Han lanserte den modernistiske bevegelsens to mest aggressive og provoserende manifester: Pau-Brasil (1924) Antropofagia (1928) Dette var manifester som førte til store konflikter også mellom de unge modernistene. Det var imidlertid som fornyer av prosaen han virkelig satte spor etter seg, særlig med Memórias sentimentais de João Miramar, utgitt i Paris i 1924. Dette var en «roman» uten tradisjonell fortellerstruktur eller kronologisk tidsforløp, men i form av 153 korte, frittstående assosiasjons- og bildesekvenser. Les mer i Store norske leksikon Brasils historie Brasils litteratur Brasils geografi

https://snl.no/aluminiumsilikater

2023-01-31

aluminiumsilikater

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Uorganisk kjemi

Aluminiumsilikater er en gruppe kjemiske forbindelser som utgjør den største delen av silikatmineraler som jordskorpen er bygd opp av, blant annet glimmer og feltspat.

Forholdstallet mellom aluminium og silisium i aluminiumsilikater kan variere. Dette skyldes at deres ioneradier og kjemiske egenskaper er relativt like, og de kan derfor delvis erstatte hverandre i krystallstrukturene. Imidlertid må det samtidig skje en ladningskompensasjon (fordi Al3+ erstatter Si4+), først og fremst ved å endre innholdet av kationer av alkali- og jordalkalimetallene. Les mer i Store norske leksikon silikatmineraler uorganisk kjemi

https://snl.no/Anne_Bolstad

2023-01-31

Anne Bolstad

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske sangere

Anne Bolstad er en norsk sopran med hovedparten av sin karriere i Sverige og Tyskland. Hun har også spilt på en rekke andre operahus i Europa, USA og Kina og vært aktiv som konsertsanger og skuespiller.

Utdannelse og karriere Bolstad studerte sang på Bergen Musikkonservatorium med Ellen Sundy som lærer. Sin operautdannelse tok hun på Scenskolan i Göteborg. Hun debuterte på Den Norske Opera i Den italienske stråhatten (Nino Rota) i 1982. Året etter ble hun ansatt på Wermland Opera i Karlstad. I perioden 2002 til 2005 var hun ansatt på Komische Oper i Berlin. Etter sin avgang der kom hun tilbake til Wermland Opera som operasanger, skuespiller og senere som produsent.Som operasanger har Bolstad hatt rundt 80 roller på repertoaret. I tillegg til faste engasjementer har hun hatt en betydelig karriere som gjest ved operahus i USA, Italia, Tyskland, Kina, Belgia, Sveits og Storbritannia. Blant hennes største suksesser kan nevnes de kvinnelige hovedrollene i Léos Janáceks operaer Jenůfa og Mysteriet Makroplolous på operaen i Düsseldorff, Dmitrij Sjostakovitsj' Lady Macbeth fra Mstensk på Komische Oper i Berlin og Richard Strauss Salome på GöterborgsOperan. Hun huskes også for sin medvirkning på Theatre La Monnaie i Brussel i Benjamin Brittens Turn of the Screw og Kovanchina av Modest Musorgskij.Bolstad har også hatt en karriere som konsert- og romansesanger og har urfremført en rekke operaer, blant andre: Mysterier av Johan Kvandal og Olav Trygvason av Ragnar Söderlind på Den Norske Opera, Trädgården av Jonas Forsell på Kungliga Operan i Stockholm, Gycklarnas Hamlet av Thomas Jennefeld i på Göteborgsoperan og God’s Lier av John Casken i London.Hun har også gjort seg gjeldende som skuespiller og gjestet i 2008 Dramaten i Stockholm som Iokaste i Jon Fosses skuespill Døden i Thebe, basert på Sofokles' tre thebenske skuespill. Viktige roller Ludwig van Beethoven: Leonore i Fidelio Wolfgang Amadeus Mozart: Grevinnen i Figaros bryllup, Despina i Così fan tutte og Donna Elvira i Don Giovanni Giacomo Puccini: Tittelrollene i Madame Butterfly og Tosca samt Musetta i La Bohème Giuseppe Verdi: Elena i I Vespri Ciciliani, Lady MacBeth i Macbeth og Amelia i Maskeballet Leoš Janáček: Tittelrollen i Jenůfa og Emilia Martý i Mysteriet Makropoulos Richard Strauss: Tittelrollen i Salome Dmitrij Sjostakovitsj: Katerina Izmajlova i Lady Macbeth fra Mtsensk Ruggero Leoncavallo: Nedda i Pagliacci Modest Musorgskij: Emma i Khovanshchina Benjamin Britten: Ellen Orford i Peter Grimes og Miss Jessel i The Turn of the Screw Georges Bizet: Michaela og Frascita i Carmen Jacques Offenbach: Giulietta i Hoffmanns eventyr Alexander von Zemlinsky: Ghita i Dvergen Gian Carlo Menotti: Magda i Konsulen Pjotr Tsjajkovskij: Tatjana i Eugen Onegin Richard Wagner: Zenta i Den flyvende hollender Francis Poulenc: Mdm. Lidoine i Karmelittsøstrene Priser Griegprisen for sin innspilling av Griegsanger med pianisten Audun Kayser, 1978 Les mer i Store norske leksikon opera

https://snl.no/Louis_Bonaparte

2023-01-31

Louis Bonaparte

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie

Louis Bonaparte var en fransk soldat og konge av Holland fra 1806 til 1810. Han var bror av Napoleon 1, og far til Napoleon 3.

Som offiser kjempet Louis i 1796–1799 i Italia og Egypt. Han ble utnevnt til general i 1804.Fra 1806 til 1810 var han konge av Holland under navnet Lodewijk (Ludvig) Napoleon. Han gjorde forsøk på å gjennomføre praktiske reformer etter fransk mønster, men krigen og fastlandssperringen ødela forsøkene. I 1810 abdiserte han.Han levde etter 1815 i Italia, der han skrev flere historiske arbeider, blant annet om Nederlandenes historie og forfatning (1820) og flere skrifter om Napoleons historie.I årene 1802–1815 var han gift med Napoleons stedatter Hortense de Beauharnais. Les mer i Store norske leksikon napoleonskrigene napoleonstiden Bonaparte

https://snl.no/Klaus_Berntsen

2023-01-31

Klaus Berntsen

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Danmarks historie,Dannmarks historie 1814-1945

Klaus Berntsen var en dansk politiker. Han var statsminister i Danmark i 1913, og formann og drivende kraft i den kommisjonen som forberedte grunnloven av 5. juni 1915.

Berntsen ble valgt inn i Folketinget i 1873 og sluttet seg der til Venstres moderate fløy. Fra 1908 til 1909 var han innenriksminister. I 1913 dannet han sitt eget ministerium hvor han var stats- og forsvarsminister, men måtte gå av etter Radikale Venstres valgseier i 1913. Siden var han på nytt forsvarsminister fra 1920 til 1922, og fra 1922 til 1924 var han minister uten portefølje. Etter å ha vært medlem av Folketinget i 50 år, gav Berntsen ut sine memoarer i tre bind mellom 1922 og 1925. Les mer i Store norske leksikon Folketinget Danmarks politiske system Danmarks historie

https://snl.no/Peter_Carey

2023-01-31

Peter Carey

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Oseanias litteratur,Australias litteratur

Peter Carey er en australsk forfatter som hører til 1970-årenes avantgardegruppe innen australsk novellekunst. Careys verk preges av hans syn på de absurde paradokser og motsetninger i dagens verden.

Et utvalg av hans beste noveller finnes i samlingen The Fat Man in History (1980) der realistiske og surrealistiske elementer smeltes sammen i en marerittaktig, men gjenkjennelig verden.Han har også høstet stor anerkjennelse for sine romaner, Bliss (1981), Illywhacker (1985), Oscar and Lucinda (1988, tildelt Booker-prisen), Nedtelling (orginaltittel The Tax Inspector, 1991. Norsk oversettelse, 1992), The Unusual Life of Tristan Smith (1994), Jack Maggs (1997), som er en slags original parafrase over Charles Dickens' Great Expectations, og Den sanne historia om Kelly-gjengen (Orginaltittel: True History of the Kelly Gang, 2001. Norsk oversettelse, 2002), en historisk roman lagt i munnen på forbryteren Ned Kelly. Den innbrakte ham nok en Booker-pris, og han ble dermed den andre (etter J. M. Coetzee) som har vunnet prisen to ganger.Carey er dessuten blitt tildelt en rekke andre priser og utmerkelser. Carey skrev manus til Wim Wenders' film Until the End of the World (1992). I 2003 kom My Life as a Fake, i 2006 Theft: A Love Story, og i 2008 His Illegal Self . Les mer i Store norske leksikon Australias litteratur

https://snl.no/S%C3%BCleyman_Demirel

2023-01-31

Süleyman Demirel

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Tyrkias historie,Tyrkias samtidshistorie

Süleyman Demirel var en tyrkisk konservativ politiker. Han var Tyrkias president i perioden 1993–2000, og statsminister fem ganger: 1965–1971, 1975–1977, 1977, 1979–1980 og 1991–1993.

Demirel var formann i det moderate partiet Adalet Partisi fra 1964 til det ble oppløst i 1981. I 1987 grunnla han det konservative partiet DYP. I 1980-årene ble han flere ganger fengslet under militærstyret; i årene 1983–1987 utelukket fra politisk aktivitet. Som statsminister ble han valgt til president i 1993 ved den daværende president Turgut Özals død. Demirel stilte ikke til gjenvalg i 2000. Les mer i Store norske leksikon presidenter i Tyrkia statsministre i Tyrkia Tyrkias politiske system Tyrkias historie

https://snl.no/Bam

2023-01-31

Bam

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Irans geografi

Bam er en by i det sørøstlige Iran med rundt 228 000 innbyggere (Iran Census, 2016). Den ligger 1067 meter over havet i Kerman-provinsen, 180 kilometer sørøst for provinshovedstaden Kerman. Byen er kjent for eldgamle leirsteinbygninger og står på UNESCOs verdensarvliste, og ble rammet et jordskjelv i 2003 som la store deler av gamlebyen i ruiner.

Bybeskrivelse Bam har flere oaser og ligger på en høyde med utsikt østover over slettene mot Balutsjistan. I byen produseres frukt og grønnsaker, og den er et sentrum for handel med dadler.Byen har flere historiske bygninger hvor de eldste delene er rundt to tusen år gamle. Blant annet festningen Arg-e Bam, som er en av verdens eldste og største leirsteinbygninger. I tillegg har byen flere bygninger fra Safaviderikets (1501–1736) storhetstid på 1500 og 1600-tallet.I 2003 ble Bam rammet av et kraftig jordskjelv som førte til at over 26 000 mennesker døde og flere av de eldste bygningene ble rasert. I årene etterpå ble omfattende restaureringsarbeid utført, og mesteparten av den eldste bebyggelsen måtte rekonstrueres. Historie Bam dateres tilbake til Akemenide-dynastiet (559–330 fvt.). Fra 700 til 1100-tallet hadde byen sin storhetstid som et handelssenter på Silkeveien. Under safavidene (1501–1736) ble byen omgitt av en bymur med 38 tårn og var en av Irans mest befestede byer. I 1722 ble Bam erobret av afghanerne og ble etter hvert nærmest forlatt. Et omfattende restaureringsprogram av den gamle bydelen ble igangsatt etter 1953. Frem til jordskjelvet i 2003 vokste byens befolkning betraktelig. Deretter har store deler av byen måttet bli gjenoppbygget med bistand fra FN, men fortsatt er deler av den i ruiner. Les mer i Store norske leksikon Irans geografi Irans befolkning Irans historie Økonomi og næringsliv i Iran

https://snl.no/distriktsh%C3%B8gskole

2023-01-31

distriktshøgskole

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Forskning og høyere utdanning,Organisasjon av høyere utdanning,Akademiske institusjoner

Distriktshøgskole var en type høyere utdanningsinstitusjon i det såkalte regionale høgskolesystemet i perioden 1969–1994. I 1994 ble distriktshøgskolene, i likhet med de øvrige høgskolene i det regionale høgskolesystemet, integrert i de 26 nye statlige høgskolene.

Historikk Distriktshøgskolene var et resultat av arbeidet i den såkalte Videreutdanningskomiteen (Ottosen-komiteen) 1965–1970 og fulgt opp av statsråd Kjell Bondevik. De første distriktshøgskolene ble opprettet i 1969 i Stavanger, Molde og Kristiansand.Hensikten med de nye høgskolene var i første rekke å gi korte, yrkesrettede utdanningsalternativer til de lange universitetsstudiene og imøtekomme behovet for nye typer utdanning på nasjonalt og regionalt nivå. Voksenopplæring var også ment som en viktig oppgave for skolene. Etter hvert gav de også atskillig tradisjonell universitetsundervisning på grunn- og mellomfagsnivå.Fra starten fikk den økonomisk-administrative linjen en sterk posisjon ved skolene. Distriktshøgskolene utviklet også ulike faglige tyngdepunkter. Rogaland distriktshøgskole tilbød ingeniørstudium med petroleumsteknologi, Telemark distriktshøgskole studium i natur- og miljøvern, kulturarbeid og idrett, Oppland distriktshøgskole satset på samfunnsfag med spesialitet innen reiseliv, Nordland distriktshøgskole hadde fiskerifagstudium og Møre og Romsdal distriktshøgskole studium i media og journalistikk.Fullført eksamen fra de 2- og 3-årige studiene ved distriktshøgskolene gav tittelen høgskolekandidat. Studier fra distriktshøgskolene kunne kombineres med utdanning fra andre høyere utdanningsinstitusjoner og f.eks. inngå i en cand.mag.-grad. Distriktshøgskolene Distriktshøgskole Opprettet Agder distriktshøgskole, Kristiansand 1969 Møre og Romsdal distriktshøgskole, Molde 1969 Rogaland distriktshøgskole, Stavanger 1969 Nordland distriktshøgskole, Bodø 1970 Hedmark/Oppland distriktshøgskole, Lillehammer 1970 Telemark distriktshøgskole, Bø 1970 Agder ingeniør- og distriktshøgskole, Grimstad 1970 Møre og Romsdal distriktshøgskule, Volda 1969 Finnmark distriktshøgskole, Alta 1976 Sogn og Fjordane distriktshøgskole, Sogndal 1976 Østfold distriktshøgskole, Halden 1976 Hedmark distriktshøgskole, Rena 1978 Nord-Trøndelag distriktshøgskole, Steinkjer 1981 Trondheim økonomiske høgskole 1981 Høgskolen i Harstad 1986 Sammen med andre regionale høgskoler ble distriktshøgskolene i 1994 omorganisert til 26 nye statlige høgskoler. Les mer i Store norske leksikon høgskole

https://snl.no/bokhvete

2023-01-31

bokhvete

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Nellikordenen,Slireknefamilien

Bokhvete er en planteslekt i slireknefamilien. Plantene er ettårige urter med blank, saftig stengel, trekantede blader med hjerteformet grunn, grønnlighvite eller blekrøde blomster og stor, trekantet nøtt som minner om en bøkenøtt, derav navnet. Planteslekten står nær slekten slirekne og regnes ofte dit, men skilles fra denne blant annet ved at nøtten er mer enn dobbelt så lang som blomsterdekket.

Arter og dyrking Slekten har to arter; vanlig bokhvete, F. esculentum, og vill bokhvete, F. tataricum, som begge stammer fra Sentral-Asia, hvor de helt fra oldtiden har vært dyrket som brødkorn. I middelalderen kom de til Europa og ble dyrket i stor utstrekning på sandholdig jord i Mellom-Europa og helt opp til Danmark og Skåne. Næringsinnhold og bruk Bokhvete inneholder ikke gluten og brukes som alternativ til de vanlige kornsortene i glutenfri kost ved sykdommen cøliaki. Mel av bokhvete har omtrent samme innhold av protein og jern som annet mel; 8 g protein og 2 mg jern per 100 g, men inneholder noe mindre kostfiber.Bokhvete var fattigmannskost. Nøttene ble malt til gryn eller mel. Det var særlig vanlig bokhvete som ble dyrket. I Norge finnes begge arter som ugress i åkrer nord til Trøndelag, lenger nord er de meget sjeldne. Produksjon 2017 Land 1000 tonn Russland 1524 Kina 1447 Ukraina 180 Frankrike 127 Kazakhstan 120 Polen 113 Verden 3828 Kilde: FAO Les mer i Store norske leksikon slireknefamilien hvete

https://snl.no/Elbl%C4%85g_-_by_og_elv_i_Polen

2023-01-31

Elbląg (by og elv i Polen)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Polens geografi

Elbląg er en by i Polen, tidligere Øst-Preussen, ved elven Elbląg. Byen er 18 kilometer fra munningen i Zalew-Wiślany (Frisches Haff); 55 kilometer sørøst for Gdansk og 92 kilometer sørvest for administrasjonssenteret i den russiske enklaven Kaliningrad. Elbląg har 118 582 innbyggere (2020).

Byen er en elvehavn og et jernbaneknutepunkt. I november 2019 ble det inngått en kontrakt mellom havnekontoret i Gdynia og et polsk-belgisk konsortium om bygging av en kanal på én kilometer og en dybde på fem meter fra Elbląg til Østersjøen. Viktige næringsvirksomheter i Elbląg er maskin-, beklednings- og treindustri. Fra Elbląg er det jernbaneforbindelse til Malbork og Gdansk og til Kaliningrad via den polske byen Braniewo, seks kilometer vest grensen til Russland. Historie Elbląg, som ble anlagt i 1237 rundt en av Den tyske ordens borger, ble senere en viktig handels- og skipsfartsby og hansestad. Fra 1454 var Elbląg fristad under Polen. På 1600-tallet ble byen den viktigste østersjøhavn for handelen på England.I periodene 1626–1636 og 1655–1660 ble byen besatt av svenskene. Ved Polens første deling i 1772 kom Elbląg under Preussen. Størstedelen av byen ødelagt under andre verdenskrig i 1944. Fra 1945 ble Elbląg igjen polsk. Les mer i Store norske leksikon Polens historie Polen