id
int64
1
13k
url
stringlengths
17
91
date_scraped
stringclasses
1 value
headline
stringlengths
2
74
category
stringlengths
34
189
ingress
stringlengths
100
1.14k
article
stringlengths
400
55.6k
9,390
https://snl.no/Johannes_Georg_Bednorz
2023-01-31
Johannes Georg Bednorz
Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Materialfysikk
Johannes Georg Bednorz er en tysk fysiker som fikk Nobelprisen i fysikk i 1987 for oppdagelsen av høytemperatur-superledere.
Bednorz tok doktorgraden ved den tekniske høyskolen i Zürich (ETH) i 1982 og ble samme år forsker ved IBM i Zürich.Sammen med Karl Alexander Müller ble Bednorz tildelt Nobelprisen i fysikk 1987, allerede ett år etter at de hadde oppdaget såkalte høytemperatur-superledere. De to forskerne kunne dokumentere at det finnes materialer med egenskaper ut over det som akseptert teori på det tidspunktet foreskrev. Temperaturen hvor disse materialene ble superledende var over 100 grader høyere enn hva som hadde vært mulig frem til da.Bednorz' og Müllers oppdagelse har ledet til stor aktivitet verden over på jakt etter bedre høytemperatur-superledende materialer. Les mer i Store norske leksikon superleder keram Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om fysikkprisen 1987
5,752
https://snl.no/allmennkringkasting
2023-01-31
allmennkringkasting
Store norske leksikon,Samfunn,Medier,TV og radio,TV- og radiobegreper
Allmennkringkasting er et mediepolitisk begrep som er en norsk oversettelse av engelske public service broadcasting. Det innebærer at kringkastingsmediene styres ut fra et ideal om at kringkasting er et offentlig gode, en felles informasjonsressurs på linje med offentlige tjenester som veinett og vann. Som et offentlig gode skal allmennkringkasting ivareta alle samfunnsgruppers interesser, og skape en nasjonal fellesarena.
Allmennkringkasting skal bidra til mangfold i det totale programtilbudet, og sørge for at både brede og smale publikumsgrupper får et godt tilbud. I dette ligger at publikumstall alene ikke kan avgjøre hvilke programmer som sendes, men at det tas hensyn til publikums behov for informasjon, opplysning og underholdning.Forståelsen av allmennkringkasting har endret seg i takt med politiske, teknologiske og økonomiske endringer. I Norge hadde vi i 2015 fire kringkastingsbedrifter som var definert som allmennkringkastere: NRK, TV 2, P4 og Radio Norge. De er regulert som allmennkringkasting gjennom strukturregulering, der de er tilbudt bestemte privilegier i bytte mot visse forpliktelser. Forpliktelser Forpliktelsene kan innebære å sende programmer produsert for smale publikumsgrupper, altså en type program som ikke er lønnsomme isolert sett. Det å sende daglige nyhetssendinger, eller å ha en viss andel norskspråklige program. De fleste forpliktelsene er forankret i kulturpolitiske mål om å styrke norsk kultur, språk og identitet, og å formidle folkeopplysning som gjør borgerne rustet til å stemme ved valg og engasjere seg i samfunnsdebatten.En annen type forpliktelser kan være å ha hovedkontor i en annen by enn hovedstaden. For eksempel plikter TV 2 å ha hovedkontor i Bergen. Disse forpliktelsene er forankret i distriktspolitiske og næringspolitiske mål, som å skape en vital og konkurransedyktig medieindustri i Norge. Privilegier Privilegiene, eller fordelene, er først og fremst økonomiske. Det eldste og mest sentrale privilegiet i allmennkringkasting er at skattebetalerne betaler, enten gjennom lisens eller andre former for statlig finansiering.Et annet sentralt økonomisk privilegium, som har blitt tilbudt medieselskaper i bytte mot forpliktelser, er enerett eller monopol på det nasjonale reklamemarkedet.Dette privilegiet er imidlertid mindre verdifullt for selskapene etter at det digitale bakkenettet visket ut skillet mellom nasjonale og seminasjonale kanaler.Isteden er det inngått avtaler mellom enkelte kanaler om økonomiske privilegier i form av distribusjonsfordeler i bytte mot bestemte forpliktelser. Lisensfinansiert allmennkringkasting Lisensfinansiering har vært omdiskutert i flere tiår, både i Storbritannia, Norge og en rekke andre land. En av årsakene til debatten er at alle som eier et TV-apparat må betale lisens, mens situasjonen i den digitale tidsalder er at mange ser TV-innhold på nett og dermed ikke omfattes av lisensordningen.Et annet hovedargument mot lisensordningen er at det er en påtvunget avgift for seere som ikke ønsker å se allmennkringkasting, og at de dermed subsidierer et tilbud de ikke har nytte av.I enkelte land har kritikken av lisensordningen og lisensfinansierte selskaper medført at man har søkt andre alternativer. Enten er lisensen erstattet med bevilgninger over statsbudsjettet, eller det har blitt innført en kombinasjon av statstilskudd og reklamefinansiering. Reklamefinansiert allmennkringkasting Allmennkringkastere som er reklamefinansiert, men som likevel har bestemte forpliktelser i bytte mot bestemte privilegier, omtales ofte som hybridkanaler.I Norge er det én TV-kanal, TV 2, og to radiokanaler, P4 og Radio Norge, som kan karakteriseres som hybridkanaler. De er hybride fordi de på den ene siden drives etter en markedslogikk der programmer som gir reklameinntekter blir prioritert fremfor programmer som ikke genererer reklameinntekter. Og på den annen side drives de av et ønske og en forpliktelse om å imøtekomme myndighetenes forventninger om allmennkringkasting.I denne hybriditeten ligger det også en konfliktlinje som har kommet til overflaten i en rekke diskusjoner om i hvilken grad kanalene skal rette seg etter signaler fra myndighetene, og i hvilken grad de selv skal avgjøre hva som kan defineres som allmennkringkasting.Sterkest konflikt har det vært rundt P4. Kanalens konsesjon som allmennkringkaster ble av kritikere omtalt som en 'lisens til å trykke penger' fordi kanalen hadde stor fordel av sine økonomiske privilegier, men i liten grad forholdt seg til politiske signaler og forpliktelser.Da Kulturdepartementet i 2002 ikke fornyet P4s konsesjon, men ga konsesjonen til utfordreren Radio Norge, blant annet med begrunnelsen at kanalen ikke oppfylte sin del av avtalen, reagerte kanalen med å protestere i mediene og å prøve vedtaket juridisk. P4 fikk som resultat av dette en nyopprettet konsesjon, og fikk dermed fortsette sin radiovirksomhet. 'Armlengdes avstand'-prinsippet Et prinsipp i norsk medieregulering er prinsippet om armlengdes avstand. Det innebærer at politiske myndigheter ikke skal involvere seg direkte i den redaksjonelle driften. Politikere skal ikke kunne bestemme innholdet i allmennkringkasternes programtilbud. Det betraktes som essensielt at allmennkringkasterne har redaksjonell uavhengighet.For å bevare armlengdes avstand har Kulturdepartementet gitt Medietilsynet i oppdrag å kontrollere at avtalen mellom allmennkringkasterne og myndighetene blir opprettholdt.Medietilsynet fører tilsyn med allmennkringkasterne og utarbeider årlig en evalueringsrapport. I perioden 1996–2004 fantes det et eget allmennkringkastingsråd, men etter at dette ble avviklet inngår rapporteringen i den regulære driften til Medietilsynet.I rapporten evalueres NRKs programvirksomhet i forhold til punktene i NRK-plakaten, mens de reklamefinansierte allmennkringkasterne evalueres i forhold til forpliktelsene de har ifølge gjeldende avtale med myndighetene. Historie British Broadcasting Corporation (BBC) er den eldste allmennkringkasteren i verden, og har vært et forbilde for allmennkringkastere i mange land, ikke minst i Norden, Sentral-Europa og Australia.BBC ble etablert i 1922 av John Reith, og hans visjon for selskapet var at det skulle 'informere, opplyse, og underholde' folket. BBC er lisensfinansiert, og har status som en privilegert institusjon og forventes å ivareta sine forpliktelser på mange områder. Selskapet blir derfor ofte kritisert, og må ofte forsvare sine prioriteringer og beslutninger offentlig.Allmennkringkasting er et pågående prosjekt, med svært ulike oppstartspunkt og historiske forutsetninger i ulike land. Det har sine røtter i Vest-Europa og skulle være et alternativ til de kommersielle TV-systemene i USA og Latin-Amerika, men også til de statskontrollerte selskapene som etter hvert befestet seg i ikke-demokratiske samfunn i Asia, Afrika og Øst-Europa.I Tyskland brukte nazistene kringkasting til propagandaformål i stort omfang før og under andre verdenskrig, og etter krigen ble det sett på som viktig å sikre at de okkuperte statene Japan og Tyskland fikk sterke allmennkringkastere etter mønster fra BBC, som en motvekt til det totalitære. I 2015 utmerker Storbritannia, Sentral-Europa og Norden seg som områder det allmennkringkastingen står særlig sterkt, både i forhold til politisk legitimitet og popularitet i befolkningen. En av årsakene til dette er at allmennkringkastere i disse landene har søkt å forene oppdraget om å opplyse folket med oppdraget om å underholde, og på den måten unngått å bli marginale aktører med begrenset publikumsgrunnlag. Les mer i Store norske leksikon kringkasting Litteratur Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde Schanke Sundet, og Trine Syvertsen (2010): TV - en innføring. Oslo: Universitetsforlaget Syvertsen, Trine (2004): Mediemangfold. Styring av mediene i et globalisert marked. Kristiansand: IJ Forlaget. Enli, Gunn og Vilde Schanke Sundet (2007): Strategies in Times of Regulatory Change: A Norwegian Case Study on the Battle for a Commercial Radio Licence", Media, Culture and Society. Vol 29(5): 707-725. Offentlige rapporter og meldinger St. mld. 38 (2014-2015) Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfold. St. mld. 30. (2006-2007) Kringkasting i en digital fremtid. St.meld. nr. 57 (2000–2001) I ytringsfrihetens tjeneste. Allmenkringkastingsrådets rapport 1996. Medietilsynet.
10,614
https://snl.no/Arnfinn
2023-01-31
Arnfinn
Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Guttenavn
Arnfinn er eit mannsnamn som går tilbake til det norrøne Arn-finnr. I dette toledda namnet tyder forleddet ‘ørn’ og etterleddet ‘same’.
Namnet har fleire variantar: Arnfinn, Anfinn, Annfinn, Arnfin, Anfin.Namnedag er 19. april. Arnstein har også namnedag denne dagen. Kjende personar med namnet Arnfinn Eit utval personar med namnet Arnfinn, og som er omtalt i Store norske leksikon: Arnfinn Palmstrøm (1867) Arnfinn Vik (1901) Arnfinn Graue (1926) Arnfinn Bergmann (1928) Arnfinn Laudal (1936) Arnfinn Haugen (1951) Arnfinn Muruvik Vonen (1960) Arnfinn Bårdsen (1966) Arnfinn Kolerud (1968) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 3900 menn (fødde i Noreg) som hadde Arnfinn som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon mannsnamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn
6,416
https://snl.no/Kenenisa_Bekele
2023-01-31
Kenenisa Bekele
Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp
Kenenisa Bekele er en etiopisk friidrettsutøver. Bekele er en langdistanseløper som har vunnet tre OL-gull og fem VM-gull på bane utendørs og elleve verdensmesterskap i terrengløp. Han holder verdensrekorden på 5000 meter innendørs.
Karriere Bekele ble olympisk mester på 10 000 meter i Athen 2004 og på 5000 og 10 000 meter i Beijing 2008. I 2004 tok han OL-sølv på 5000 meter. Han ble verdensmester på 10 000 meter i Paris i 2003, i Helsingfors i 2005, i Osaka i 2007 og i Berlin i 2009 og på 5000 meter i 2009. I tillegg tok han VM-bronse på 5000 meter i 2003.Bekele har vunnet elleve verdensmesterskap i terrengløp ved å vinne i både kort og lang løype fra 2002 til 2006 og lang løype i 2008. Han ble verdensmester innendørs på 3000 meter i 2006.Fra 2014 satset Bekele på maraton og vant i sitt debutløp Paris Marathon. I 2016 vant han Berlin Marathon med tiden 2.03.03, verdens nest raskeste maraton gjennom tidene. Rekorder Bekele holder verdensrekorden innendørs på 5000 meter med tiden 12.49,60 satt i Birmingham den 20. februar 2004.Bekele hadde med 12.37,35 verdensrekorden utendørs på 5000 meter i perioden 2004 til 2020, før den ble slått av Joshua Cheptegei med tiden 12.35,36.Bekele satte i 2004 verdensrekord på 10 000 meter med tiden 26.20,31. Han forbedret rekorden året etter med tiden 26.17,53. Rekorden ble slått 7. oktober 2020 da Joshua Cheptegei løp inn til tiden 26.11,00 under et arrangementet i Valencia i Spania kalt World record day. Utmerkelser Bekele ble kåret til årets mannlige friidrettsutøver av Det internasjonale friidrettsforbundet IAAF (nå World Athletics) i 2004 og 2005. Personlige rekorder Øvelse Rekord Dato Sted 1500 m 3.32,35 28. september 2007 Shanghai, Kina 3000 m 7.25,79 07. august 2007 Stockholm 5000 m 12.37,35 31. mai 2004 Hengelo, Nederland 10 000 m 26.17,53 26. august 2005 Brussel, Belgia 10 km gateløp 27.49 15. april 2012 Dublin, Irland Maraton 2.01.41 29. september 2019 Berlin, Tyskland Én engelsk mil (innendørs) 4.01.57 03. februar 2006 New York 3000 m (innendørs) 7.30,51 20. februar 2007 Stockholm 5000 m (innendørs) 12.49,60 20. februar 2004 Birmingham, Storbritannia Les mer i Store norske leksikon friidrett friidrett – verdensmestere friidrett – olympiske mestere friidrett – verdensrekorder og norske rekorder utendørs langdistanseløp Eksterne lenker World Athletics: Utøverprofil Kenenisa Bekele
3,854
https://snl.no/behaviorisme
2023-01-31
behaviorisme
Store norske leksikon,Psykologi,Psykologiens historie
Behaviorisme er en psykologisk retning som definerer psykologi som det vitenskapelige studiet av atferd hos dyr og mennesker.
Historikk Behaviorismen oppstod som en reaksjon mot den dominerende antagelsen på 1800-tallet om at psykologiens tema var sjelelige (mentale) fenomener, særlig bevissthet, som kunne studeres vitenskapelig gjennom introspeksjon (iakttagelse av egen psyke).Begrensningene i introspeksjon som psykologisk metode ble etter hvert åpenbare, både fordi metoden i seg selv av mange ble ansett som sviktende, og fordi metoden begrenset hva som kunne studeres. Introspeksjon ekskluderte for eksempel psykologiske studier av barn og dyr, fordi disse ikke kunne rapportere om sin bevissthet. Viktige impulser for behaviorismen var blant annet utviklingslæren og den russiske psykologen Ivan P. Pavlovs (1849–1936) og den amerikanske psykologen Edward L. Thorndikes (1874–1949) studier av læring. Av betydning var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i arbeidsliv og undervisning. Intelligenstester, først utviklet rundt 1900, gav for eksempel praktisk anvendbare data om mennesker uten bruk av introspeksjon. Opphavsmannen til behaviorismen var den amerikanske psykologen John B. Watson (1878–1958), som i 1913 publiserte artikkelen «Psychology as the Behaviorist views it». Her ble psykologien (om)definert til en «rent objektiv del av naturvitenskapen», hvor hensikten var å forutsi og kontrollere atferd. Bare det som kunne observeres av andre kunne ifølge Watson gi grunnlag for slik kunnskap: Introspeksjon som metode ble avvist fordi metoden baserte seg på data om bare én person, den som rapporterer om sin bevissthet, har tilgang til.I tråd med utviklingslæren så Watson intet viktig skille mellom menneske og dyr, og definerte observerbar atferd, «hva organismen sier eller gjør», som psykologiens forskningstema. Atferd kunne forklares som relasjoner mellom stimuli (S) og responser (R). Læren om betinging ble et viktig forklaringsprinsipp. Watson utdypet sine synspunkter i flere bøker, blant annet i Behaviorism (1924). Watsons synspunkter fikk stor innflytelse innenfor psykologien, selv om det tidlig var klart at posisjonen var uklar på vesentlige punkter. Blant annet av denne grunn ble den videreutviklet av en rekke andre forskere. På mange måter er det derfor misvisende å omtale behaviorismen som én -isme. Deler av behaviorismen har for eksempel blitt satt opp mot den mer kognitivt orienterte gestaltpsykologien (for eksempel i analyser av læring), men en av de mest innflytelsesrike behaviorister, den amerikanske psykologen Edward C. Tolman (1886–1959), var sterkt influert av gestaltpsykologi og brukte mye av sin tid på å dokumentere hvilke fortrinn en kognitiv tilnærming har, fremfor en ikke-kognitiv behavioristisk.Et problem hos Watson, avgrensning av hva som menes med «atferd», gjenspeiles i senere varianter av behaviorisme. Noen senere behaviorister mente at atferd måtte forstås som «spesifikke molekylære bevegelser». Andre så atferd som meningsfulle, målrettede handlinger. Bevisstheten Et annet kontroversielt tema var hvordan bevissthet skulle behandles. To forskjellige syn utkrystalliserte seg: Metodologisk behaviorisme, representert i 1930–1950-årene ved forskere som Tolman og Clark L. Hull (1884–1952) og inspirert av Rudolf Carnaps (1891–1970) logiske positivisme, forkastet at bevissthetsfenomener kunne studeres vitenskapelig. «Indre» tilstander hos organismen kunne imidlertid aksepteres forutsatt at disse kunne knyttes til observerbare forhold. Slike indre tilstander var forskerens konstruksjoner snarere enn subjektive (bevissthets)tilstander hos organismen. Radikal behaviorisme, utviklet av den amerikanske psykologen Burrhus F. Skinner (1904–1990) fra 1945, anså det som et feilgrep å ekskludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold (kalt «private hendelser») fra vitenskapelig analyse. Ifølge Skinner var en rekke av de faktorer som påvirker observerbar atferd å finne i «private hendelser», det vil si stimuli eller atferd som ikke er direkte observerbare for andre enn aktøren. Mens Skinner på denne måte antok at ulike subjektive tilstander kan være av betydning i en vitenskapelig analyse, forkastet han likevel hypotetiske konstruksjoner av den typen metodologiske behaviorister formulerte.Metodologisk behaviorisme var en innflytelsesrik retning inntil 1960-årene. Radikal behaviorisme er, til tross for beskjeden utbredelse, fremdeles eksisterende som en selvstendig posisjon. Behaviorismens innflytelse innenfor psykologien har vært stor, spesielt ved dens vekt på atferd som psykologiens tema og på objektive metodekrav. Ikke minst i humanvitenskapelige kretser har behavioristisk metode hatt mange motstandere som har vært kritiske til dens neglisjering av det sjelelige.Nyere retninger innenfor psykologien, som for eksempel kognitiv psykologi, har delvis vokst frem som en reaksjon mot behavioristisk psykologi. Likevel kan mye av kognitiv psykologi sees som en videreføring av metodologisk behaviorisme, fordi siktemålet er å spesifisere mentale prosesser fra observert atferd. Les mer i Store norske leksikon psykologi John B. Watson introspeksjon gestaltpsykologi
8,320
https://snl.no/Frederik_Emil_August
2023-01-31
Frederik Emil August
Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Danmarks historie,Dannmarks historie 1814-1945
Frederik Emil August var en dansk prins. Han var bror av Christian August 2 og vanlig kjent som prinsen av Nør eller Noer (etter godset Nør ved Eckernförde).
Han tok militær utdannelse, og var i 1842–1846 stattholder og kommanderende general i hertugdømmene.Frederik Emil August deltok i opprøret i Slesvig–Holstein mot Danmark i 1848 (som ble fulgt av den slesvigske krig), og ble landsforvist fra Danmark i 1851. Han var svært forhatt, og hans bilde ble blant annet preget på bunnen av danske nattpotter. Prinsen var morganatisk gift. Les mer i Store norske leksikon Danmarks historie Det danske kongehuset
1,748
https://snl.no/b%C3%A6r
2023-01-31
bær
Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Planteanatomi,Plantenes form,Frukt - planteanatomi
Bær er saftige, kjøttfulle frukter som oftest er dannet av flere fruktblad og som nesten alltid inneholder mange frø. Mange bær er søte og spiselige for mennesker. Bær har gjerne en farge som gjør dem lette å oppdage for fugler og dyr slik at de blir spist. Frøene blir ikke fordøyet i magen men kommer ut med avføringen. Slik blir bærplanten spredt til nye steder.
Skallet, den ytterste delen av fruktveggen (også kalt eksokarp), kan være tynt eller læraktig. Den midtre og innerste delen av fruktveggen (mesokarp og endokarp) er ofte ikke adskilt. Bær kan forveksles med steinfrukter, men disse har frø som er omgitt av en steinhard indre fruktvegg, og inneholder oftest kun ett frø. Noen bær, som avokado, har imidlertid også kun ett frø. Trollbær er et eksempel på et annet unntak – en art med bær som er dannet av kun ett fruktblad. Bruk av ordet i dagligtalen I dagligtalen brukes ordet «bær» også om frukter som ikke er bær botanisk sett. Bjørnebær og bringebær har for eksempel samlefrukter av mange små steinfrukter, mens jordbær har en hjelpefrukt med mange smånøtter (akener) på overflaten. Einebær er ikke bær, men kongler. Melbær, hegg og kirsebær er andre eksempler på arter med frukter som ikke er bær botanisk sett, men steinfrukter.Noen frukter som er bær i botanisk forstand blir ikke sett på som bær til vanlig. Dette gjelder for eksempel banan og tomat. Bærplukking Bærplukking er noe mange driver med. I Norge er blåbær, tyttebær, bringebær, markjordbær og molter vanlige mange steder. Blokkebær, åkerbær, teiebær, bjørnebær og tranebær er også gode.Flere bær som vokser på trær brukes også i mat og drikke. Av rognebær lages gelé, av heggebær kan man lage fruktvin og likør, og av hyllebær kan man lage fruktvin, saft og syltetøy. Einerbær brukes som smakstilsetning i brennevin og sauser.I utmark kan man plukke ville bær som man enten kan spise på stedet, ta med seg eller selge. Retten til å plukke bær er en del av allemannsretten og er nedskrevet i friluftsloven. Det gjelder egne regler for plukking av molter. Spesielle former for fruktvegg hos bær Sitrusfrukter er en egen form for bær kalt hesperidium. Den læraktige ytre fruktveggen kalles flavedo, mens den midtre delen kalles albedo. Den fine hinnen som omgir «båtene» i frukten er den innerste delen av fruktveggen, endokarp. Gresskarfamilien har oftest bær med hard, tykk eksokarp. Les mer i Store norske leksikon bærdyrking bærplukking frukt nøtter
12,382
https://snl.no/Alsta
2023-01-31
Alsta
Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Nordland,Alstahaug
Alsta er ei øy på kysten av Helgeland i Alstahaug og Leirfjord kommuner i Nordland. Den er 158,5 km2 med 6 969 innbyggere (2017).
Alsta ligger i ytre del av Vefsnfjorden og deler denne i to utløp: Sundet som fører nord om øya og videre sørvestover i Leirfjorden, Ulvangen og Alstenfjorden, og fortsettelsen av Vefsnfjorden som dreier mot sørvest ved Sørnesskjæret og fører mellom Alsta og fastlandet. Vefsnfjorden munner ut ved Tjøtta.Vestsiden av Alsta hører til strandflaten og er for en vesentlig del veldyrket. På den østlige delen ligger tinderekken Sju søstre med fire topper over 1000 meter. Høyest er den nordligste toppen, Botnkrona, med 1072 moh.På nordvestspissen av øya, ved Vefsnfjordens nordre utløp, ligger tettstedet Sandnessjøen som er kommunesenter i Alstahaug og kommunikasjonssenter for denne delen av Helgeland. Sandnessjøen har hurtigruteanløp, og herfra fører Helgelandsbrua med Fv. 17 ("Kystriksveien i Nordland") over til Leinesodden på fastlandet i Leirfjord. Fv. 17 forbinder Alsta også med Offersøya og Tjøtta i sør. På vestsiden av Alsta, rundt ti km sør tettstedet, ligger Sandnessjøen Lufthavn, Stokka. Les mer i Store norske leksikon Sju søstre elg Alstahaug Leirfjord
9,668
https://snl.no/C%C3%B3rdoba_-_by_i_Mexico
2023-01-31
Córdoba (by i Mexico)
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Mexicos geografi
Córdoba er en by i den meksikanske delstaten Veracruz, beliggende i en vakker, fruktbar egn, 925 meter over havet, 280 kilometer sørøst for Mexico by. Byen har 218 153 innbyggere (INEGI, 2015).
Jordbruk, ranching, industri og handel er viktige næringer i byen. Kaffe, sukkerrør, avokado, sitrusfrukter og ris er de viktigste avlingene. En motorvei forbinder Córdoba med havnebyen Veracruz.Córdoba ble grunnlagt av spaniere i 1618. Avtalen om Mexicos uavhengighet (Córdoba-traktaten) ble undertegnet her i 1821. Byen fikk store ødeleggelser under et jordskjelv i 1973. Les mer i Store norske leksikon Mexicos geografi Mexicos historie
12,393
https://snl.no/Duchcov
2023-01-31
Duchcov
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Tsjekkias geografi
Duchcov er en by i Tsjekkia, 75 kilometer nordvest for Praha. Byen har 8517 innbyggere (2019). De viktigste næringsvirksomheter er brunkullgruver, maskin-, glass- og keramikkindustri.
Slottet i Duchcov ble bygd som en borg i det 13. århundre. Slottet huser et museum for historiske møbler. Et eget rom er viet den venetianske eventyreren, diplomaten, finansmannen og forfatteren Giacomo Giacomo Casanova (1725–1798). Bakgrunnen er at Casanova arbeidet som bibliotekar på slottet de siste 13 årene av sitt liv og skrev her sine memoarer på fransk («Histoire de ma vie»). Slottets hage er en offentlig park.Byen var tysk i perioden 1938–1945. Les mer i Store norske leksikon Tsjekkias geografi Tsjekkia Tsjekkias historie Økonomi og næringsliv i Tsjekkia
3,127
https://snl.no/Av_dypest_n%C3%B8d_jeg_rope_m%C3%A5
2023-01-31
Av dypest nød jeg rope må
Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Salmesang
Av dypest nød jeg rope må er en salme av Martin Luther. På tysk heter den «Aus tiefer Not schrei ich zu dir». Den erbygget på salme 130 i Salmenes bok i Det gamle testamentet, som på latin begynner med ordene De profundis. Salmen er en av Luthers første, trolig skrevet i 1523, og også melodien tilskrives ham. Den hører til det sentrale lutherske salmerepertoaret.
Teksten ble først trykt i Achtliederbuch (1524). Senere samme år ble den trykt med melodi i Johann Walters Geistliches Gesangbüchlein (1524). Den ble oversatt til dansk av Claus Mortensen så tidlig som i 1528 og har siden fulgt de danske og norske salmebøkene. I Norge ble salmen oversatt på ny av Magnus Brostrup Landstad i 1855, senere også av Elias Blix: «Or djupsens naud eg ropa må». Salmen har fem vers. Melodien går i kirketonearten frygisk og er blitt bearbeidet av en rekke komponister, blant andre av Johann Sebastian Bach i hans kantate nr. 38 og av Felix Mendelssohn i hans tredje orgelsonate.Luther foreslo salmen som inngangssalme i sin gudstjenesteordning Deutsche Messe (1526). Tradisjonelt har den blitt mye brukt ved gravferd, blant annet ble den sunget ved Luthers båre i 1546. I nyere tid synges den sjeldnere. I Norsk salmebok (1985) ble den knyttet til bots- og bededag, mens den i Norsk salmebok 2013 er plassert i avsnittet «Nød og klage». Les mer i Store norske leksikon salme salmebok kristendom Litteratur Holter, Grøm og Øystese (red.): Nytt norsk salmeleksikon bind I s. 47–51 (Tapir Akademisk Forlag 2011)
6,850
https://snl.no/Encrinus
2023-01-31
Encrinus
Store norske leksikon,Realfag,Paleontologi,Virvelløse dyr
Encrinus er en utdødd pigghudslekt i klassen sjøliljer. Slekten er svært vanlig i den triassiske «Muschelkalk» i Tyskland.
Beskrivelse Planten har en lang stilk hvor leddenes anatomi forandrer seg oppover. Den har en ganske liten krone med korte, udelte armer som har lange «pinnuler» til å filtrere vannet med.Funn fra Kina indikerer at dyret kunne leve videre selv om stilken røk. Den avrevne enden viser da videre vekst etter bruddet. Unge individer med slik skade kunne til og med feste seg til andre sjøliljer ved å krølle seg rundt deres stilk.Encrinus levde i Jordens middeltid (triasperioden), og finnes relativt ofte med krone og armer intakt, noe som er uvanlig for sjøliljer. De fleste sjøliljer faller fra hverandre bare timer etter at døden har inntrådt. Les mer i Store norske leksikon fossile planter fossiler paleontologi Litteratur Stiller, F. (1999): Phenotypic variability, deformations and post-traumatic reactions of the stem of Encrinus cf.liliiformis Lamarck (Crinoidea) from the Middle Triassic of Qingyan, south-western China. Paläontologische Zeitschrift, 73, s. 303-318.
8,193
https://snl.no/butt_-_kar_til_matvarer
2023-01-31
butt (kar til matvarer)
Store norske leksikon,Historie,Kulturhistorie,Gjenstanders kulturhistorie
En butt er et kar av tre til til transport, oppbevaring eller servering av matvarer, særlig melkeprodukter som rømme eller smør.
Ordet butt er kjent fra flere områder i Norge (for eksempel Sogn, Hallingdal og Romsdal), men det ser ut til benevnelsen er brukt dialektisk om ulike typer kar. Butt brukes enkelte steder i landet om kar som for eksempel melkeså, stamp, holk, hylkje eller ambar (dall), smørstaup med flere. Litteratur Reinton, Lars. Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo 1976: Det norske samlaget. Østby, Jon Birger. Nomenklatur for melkestell. Oslo 1984.
811
https://snl.no/Hans_Jacob_Aall
2023-01-31
Hans Jacob Aall
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kulturinstitusjoner,Museum
Hans Jacob Aall var en norsk museumsmann, fra 1893 konservator ved det nyopprettede Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, senere direktør for Norsk Folkemuseum.
Under en innsamlingsreise i sørnorske dalfører i 1894 ble Aall klar over den gjennomgripende moderniseringsprosessen som var i gang i bondesamfunnet, og at det hastet med å redde redskaper og andre minner om det gamle jordbrukssamfunnet. Med Nordiska Museet i Stockholm som forbilde startet han Norsk Folkemuseum, og var selv konservator; fra 1904 direktør.Han utgav Norsk Folkemuseum (1920) og Arbeide og ordning i lokalhistoriske museær (1925). Aall ble tildelt Borgerdådsmedaljen i gull 1937. Les mer i Store norske leksikon Hans Aall i Norsk biografisk leksikon Litteratur Hegard, Tonte: Hans Aall – mannen, visjonen og verket, 1994, isbn 82-7631-023-0
888
https://snl.no/Tankred_Dorst
2023-01-31
Tankred Dorst
Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Tysklands litteratur,Tysklands litteratur 1950-2000
Tankred Dorst var en tysk forfatter og regissør. Tankred Dorst var i første rekke dramatiker, og han var i sin samtid en av det mest spilte forfatterne på tyskspråklige teaterscener. Han er særlig kjent for dramaet Toller (1968) om den tyske forfatteren Ernst Toller og for sin storslagne tolkning av den middelalderske Merlin i Merlin oder Das wüste Land (1981, norsk oversettelse Merlin eller Det aude landet (1989)).
Biografi Tankred Dorst vokste opp i Thüringen i en velstående fabrikantfamilie. I 1944 ble han utkommandert som soldat i andre verdenskrig; fram til 1947 var han i krigsfangenskap i Storbritannia og USA. Etter avlagt videregående skole studerte han først i Bamberg, senere i München, hvor han i 1953 grunnla marionetteteatret Kleines Spiel, hvor han arbeidet fram til 1959, blant annet som forfatter av en rekke stykker spesielt for marionetteteater.I 1960 fikk han sitt gjennombrudd som dramatiker, senere også som regissør, både av film og på teateret, og dreiebokforfatter. I 1992 var han med på å grunnlegge teaterfestivalen Bonner Biennale (fra 2004 kjent som «Neue Stücke aus Europa», nye stykker fra Europa, i Wiesbaden). I 2006 iscensatte han Richard Wagners Ring des Nibelungen under festspillene i Bayreuth.Siden 1971 samarbeidet han tett med Ursula Ehlers (født i 1940). Ehlers, som var bibliotekar, regiassistent og dreiebokforfatter, var en nær medarbeider til Tankred Dorst (senere også ektefelle) og er ført opp som medforfatter og/eller assistent på en rekke av tekstene og filmprosjektene. Forfatterskap Forfatterskapet er preget av en utstrakt utforskning av ulike litterære former: parabler, farser, komedier, dokumentariske formater, revyer. Dorst opphevet de tradisjonelle grensene mellom teaterstykker, dreiebøker og prosa, førte regi på mange av sine egne tekster, og skapte slikt et multimedialt verk. Sentralt står forfatterens interesse for tysk politisk historie og mentalitetshistorie. Dette kommer til uttrykk gjennom at handlingen gjerne er situert i historiske brytningstider (for eksempel i nasjonalitetsstatsbestrebelsene på tidlig 1800-tall (Sand (1971)) og revolusjonen i Tyskland i 1918-1919 (Toller (1968)), og gjennom hans store panorama over tysk historie og ideologisk utvikling, nemlig Deutsche Stücke (1975-1980). Et annet tyngdepunkt i forfatterskapet er interessen for bearbeiding av sagn (for eksempel Merlin (1980)), eventyr (for eksempel Eisenhans (1983)) og forfatterbiografier (for eksempel Toller (1968), Kleiner Mann, was nun (1972), basert på Hans Falladas roman med samme tittel, Der verbotene Garten (1988) om Gabriele D’Annunzio) og Harrys Kopf (1997) om Heinrich Heine). Hans gjennomgående tema, helt fra de tidligste stykkene han på 1950-tallet skrev for marionetteteatret i München, er identitetsdiskurser, konflikten mellom litteratur og utopi på den ene sida og virkeligheten på den andre. Dorsts tidligste stykker, blant annet Die Kurve (1960) og Große Schmährede an der Stadtmayer (1961), er parabler og farser, inspirert blant annet av det absurde teatret. I Gesellschaft im Herbst (1960) skildrer forfatteren ei gruppe mennesker som tida har gått i fra, en samfunnskritisk og parodisk komedie. Der Kater oder Wie man das Spiel spielt, det første stykke Dorst skrev, uroppført først i 1964, er inspirert av Ludwig Tiecks fortelling med samme navn. Et av Dorsts mest kjente og mest spilte stykker er Toller (1968) basert på livet til forfatteren Ernst Toller, som under rådsrepublikken i München 1918-1919 inntok en sentral rolle. Her framstilles Ernst Toller ikke utelukkende som revolusjonær politiker og forfatter, men i første linje som en søkende idealist og svermer: En som ønsker å forandre verden, men som til slutt bukker under for virkelighetens ubarmhjertige forløp. Her utvikles også identitetsproblematikken, som innebærer en stadig konflikt mellom individets ønske om å innta en historisk betydningsfull rolle og hvordan vedkommende takler virkelighetens mange krav, som er et gjennomgående tema i forfatterskapet. Til grunn for stykket ligger et omfattende historisk materiale komponert som en fragmentarisk revy, et drama som har sitt utspring i 1960-tallets dokumentarteater, men som dramaturgisk viser fram mot nye og utradisjonelle former. Toller-stoffet ble filmatisert under tittelen Rotmord i 1968 (regi: Peter Zadek).Også i Sand, konsipert som dreiebok og filmatisert i 1971 i Peter Palitzsch’ regi, vises en idealist som er villig til å sette livet på spill for å redde verden, men som ender med å oppnå det motsatte av det han ønsket. Hovedpersonen er Karl Ludwig Sand (1795-1820), en radikal student som i 1819 drepte forfatteren August von Kotzebue (1761-1819), som Sand mente var en fedrelandsforræder. Sand, som ville befri Tyskland fra forræderen Kotzebue, oppnådde det stikk motsatte av det han ønsket; drapet førte til en enda strengere overvåkning av studentforeningene. Teaterstykket Eiszeit (1973), realisert som film i regi av Peter Zadek i 1975, er inspirert av biografien til Knut Hamsun. Hovedpersonen er en gammel mann, en tidligere nobelprisvinner i litteratur, som bor på et gamlehjem et sted i Norge etter andre verdenskrig. Han hører dårlig, hukommelsen er ikke lenger til å stole på, men sta som han er, nekter han å ta avstand fra sin beundring for nasjonalsosialismen. En dag kommer en ung mann, Oswald Kronen, en tidligere motstandskjemper, på besøk med hensikten om å drepe den gamle mannen. Mellom de to oppstår, trass i alle differenser, en slags forståelse, og Kronen reiser uten å gjennomføre attentatet sitt. Tilbake i Oslo sprenger han seg selv i lufta, fortvilet over at han ikke maktet å utføre det han hadde satt seg fore. Syklusen Deutsche Stücke (1975-1985) består av seks ulike tekster: Dorothea Merz (en fragmentarisk roman), Klaras Mutter (en fortelling), Heinrich oder die Schmerzen der Phantasie og Die Villa (to teaterstykke), Mosch (dreiebok) og Auf dem Chimborazo (et teaterstykke). I denne syklusen, som er inspirert av forfatterens egen familiehistorie, skisseres et ideologisk og mentalitetshistorisk panorama fra Weimarrepublikken fram til forfatterens egen samtid. En av Dorsts største suksesser er dramaet Merlin oder Das wüste Land (1981), en tekst som sprenger alle dramaturgiske konvensjoner, som forener både dialoger, prosafragmenter og korte lyriske tekster. Her bearbeider Dorst hele middelalderstoffet rundt Kong Arthur og ridderne av det runde bord, Merlin og Parsifal. Tematisk kretser verket om forholdet mellom utopi og virkelighet, om menneskets higen etter å endre verden og om hva som skjer med en idealist som brutalt blir konfrontert med virkeligheten.I kjølvannet av det omfattende Merlin-dramaet skrev Dorst blant annet Parzifal. Ein Szenarium (1987). Også en rekke tekster som er svært frie bearbeidelser av folkeeventyr (blant annet Eisenhans (1987) og Korbes (1988)) kan sees innenfor samme stofflige og tematiske ramme. Film Tankred Dorst skrev en rekke dreiebøker, førte regi og opptrådte også i små roller. Hans verk som filmskaper er tett knyttet til forfatterskapet. Blant hans viktigste filmer er Sand, Eiszeit (1975, i samarbeid med Peter Zadek), basert på teaterstykket ved samme navn (1973), Dorothea Merz (1976, i samarbeid med Peter Beauvais), Klaras Mutter (1978) og Mosch (1980), tre filmer som er en del av syklusen Deutsche Stücke, Eisenhans (1982-1983), basert på folkeeventyret ved samme navn. Også Toller ble realisert som film under tittelen Rotmord (1968, i samarbeid med Peter Zadek). Utmerkelser Tankred Dorst fikk en rekke utmerkelser for sitt arbeid, blant annet Adolf-Grimme-prisen (1970) Carl-Zuckmayer-medaljen stiftet av delstaten Rheinland-Pfalz (1987) Dramatikerprisen stiftet av byen Mühlheim (1989) Georg Büchner-prisen (1990) E. T. A. Hoffmann-prisen (1997) Friedrich Baur-prisen (1998) Max Frisch-prisen (1998) Den europeiske prisen for litteratur (2008) Æresdoktor ved Universitetet i Bamberg (2009) Betydning Tankred Dorst ble i sin samtid anerkjent som en innovativ forfatter, som utfordret og utviklet særlig teatersjangeren. Toller og Merlin ble kjent også utenfor det tyskspråklige området; Merlin ble iscenesatt på Det norske teatret i 1989, en sekstimers forestilling i regi av Stein Winge. I en periode var Dorst blant de mest spilte dramatikerne på tyske scener. I dag er hans stykker mindre spilt, og forskningen på forfatterskapet har beskjedent omfang. Les mer i Store norske leksikon Tysklands litteratur Eksterne lenker Tankred Dorst i Deutsche Biographie Forlagets informasjonsside om forfatteren
9,938
https://snl.no/Ross_Bleckner
2023-01-31
Ross Bleckner
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Abstrakt ekspresjonisme
Ross Bleckner er en amerikansk billedkunstner som ble utdannet ved California Institute of Arts og New York University. Han er regnet som en av USAs ledende samtidskunstnere.
Bleckner har særlig markert seg fra slutten av 1980-årene med bilder som knytter an til arven fra op-art, men ofte med en dyster stemning som skiller dem fra samtidskunst med en mer ironisk holdning.Bleckners verden er preget av nattelys og noe truende, ofte nesten melodramatisk. Hans homoseksualitet kommer til uttrykk i mange av bildene hans, som for eksempel i en billedserie der han tematiserer aids-situasjonen. I sine beste arbeider klarer han å kombinere patos og glimt av humor uten at det ene utelukker det andre. Les mer i Store norske leksikon abstrakt ekspresjonisme abstrakt kunst kunst i USA
1,846
https://snl.no/Pietro_Cavallini
2023-01-31
Pietro Cavallini
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Middelalderkunst
Pietro Cavallini var en italiensk maler. Ved siden av Cimabue og Giotto var han tidens betydeligste maler.
Man vet ikke mye om hans liv og verk. Han utviklet seg under inntrykk fra den sene bysantinske kunst mot et mer plastisk maleri med langt mer variert bruk av farger og mellomtoner. Dette kommer frem i hovedverket, den i skadet stand bevarte dommedagsfresken i Santa Cecilia i Roma (av noen forskere datert til 1280-årene, av andre til 1293), som er restene av en omfattende utsmykning. Fresken er utført i al fresco-teknikk, og er et av de første eksemplene på denne malemåten siden antikken.I 1291 utførte han tegningene til mosaikkene i koret i Santa Maria in Trastevere i Roma, med motiv fra Marias liv. Hans tidlige verk, utsmykningen av S. Paolo fuori le mura ved Roma, gikk til grunne ved kirkens brann i 1823.Fra 1308 arbeidet han antagelig noen år for kong Karl av Anjou i Napoli, der freskomaleriene i Santa Maria in Donna Regina synes å være et verkstedarbeid under hans ledelse. Hans navn settes også i forbindelse med noen felter av utsmykningen i overkirken i San Francesco i Assisi og enkelte ødelagte fresker i Roma.Hans kunst betegner et skritt på veien fra middelalderen til renessansen, og er i nyere forskning ansett for like banebrytende som Giottos. Les mer i Store norske leksikon kunst i Italia før 1900 middelalderen renessansen freske Litteratur Hetherington, Paul: Pietro Cavallini : a study in the art of late medieval Rome, 1979, isbn 0-9503163-3-4, Finn boken
317
https://snl.no/Arabella
2023-01-31
Arabella
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet
Arabella er en opera i tre akter av Richard Strauss med libretto av Hugo von Hofmannsthal. Operaen ble komponert i 1932 og hadde urpremiere på Semperoperaen i Dresden 1. juli 1933. Arabella var Strauss' og von Hofmannsthals sjette og siste opera-samarbeid. Den er en romantisk komedie full av spøkefulle innfall.
Personer Greve Waldner (bass) Adelaide, hans hustru (mezzosopran) Arabella og Zdenka, deres døtre (sopraner) Mandryka, godseier (baryton) Matteo, jegeroffiser (tenor) Greve Elemer (tenor) Greve Dominik (baryton) Greve Lamoral (bass) Fiakermilli (koloratursopran) En spåkone (sopran) Handling Handlingen er lagt til Wien år 1860. Arabella vil gifte seg av kjærlighet, men hennes foreldre har stort behov for at hun skal gifte seg til penger. Når Arabellas drømmeprins åpenbarer seg, blir spørsmålet om foreldrenes manipulasjoner vil komme til å ødelegge hennes sjanser til å finne den sanne kjærligheten. Les mer i Store norske leksikon Richard Strauss opera
881
https://snl.no/Astana
2023-01-31
Astana
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Kasakhstans geografi
Astana er hovedstaden i Kasakhstan. Byen ligger cirka 200 kilometer nordvest for Karaganda og 1200 kilometer nordvest for landets største by, Almaty. Det offisielle innbyggertallet for 2020 var 1 144 755.
Astana tok over som hovedstad etter Almaty i 1997. Astana het da Akmola, men skiftet navn til Astana (som betyr «hovedstad») året etter. Med forflytningen av landets hovedstad ble også ministerier og ambassader flyttet til Astana, men Almaty er fortsatt landets største by og kulturelle sentrum. I 2019 byttet Astana navn til Nur-Sultan etter Nursultan Nazarbajev, som var landets første president fra 1990 til sin død i 2019. I 2022 skiftet imidlertid byen navn tilbake til Astana.Mange viktige bygninger og gater i Kasakhstan er oppkalt etter Nursultan Nazarbajev. I Astana ligger for eksempel Nazarbajev University og Nursultan Nazarbayev International Airport.Byen er et samferdselsknutepunkt i et viktig korndyrkingsdistrikt, og har mye landbruksindustri.Expo 2017 ble arrangert i byen under temaet «fremtidsenergi». Les mer i Store norske leksikon Kasakhstan Kasakhstans geografi Kasakhstans politiske system Kasakhstans historie Nursultan Nazarbajev
11,378
https://snl.no/alternativ_votering
2023-01-31
alternativ votering
Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Statsvitenskap,Valgforskning og sammenliknende politikk,Politiske begreper
Alternativ votering er votering over to forslag om samme tema, slik at det ene faller bort når det andre vedtas.
Det skjer gjerne ved at det blir enighet om at to forslag settes opp mot hverandre, hvor det kun er mulig å stemme på det ene. For å kunne bruke den alternative metoden, må det først klargjøres om noen stemmeberettigede for eksempel ville ha stemt mot begge forslagene under en ordinær votering. Det forslaget som får flertall, blir vedtatt. Det andre blir avvist. Les mer i Store norske leksikon votering
7,250
https://snl.no/akvakultur
2023-01-31
akvakultur
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Fiskeri og havbruk,Havbruk
Akvakultur, virksomhet som på en eller annen måte påvirker organismer i sjø eller ferskvann, før de endelig blir høstet eller fanget. Akvakultur omfatter fiskeoppdrett, skalldyroppdrett og dyrking av alger. Se også havbruk.
Utdanning Akvakulturfaget omfatter alle daglige arbeidsoppgaver knyttet til røkt og fôring av vannlevende organismer, i første rekke oppdrett av laks og ørret. Utdanning i faget skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen av opplæringen består av et Vg1 i naturbruk og et år med Vg2 i akvakultur. Læretiden avsluttes med en fagprøve. Den som består fagprøven, får yrkestittelen «fagoperatør i akvakultur». Med fem års allsidig praksis og en teoriprøve er det mulig å gå opp til fagprøve som praksiskandidat. I 2013 var det til sammen 133 som gikk opp til prøven i akvakultur og 128 besto. Ved universiteter og høyskoler tilbys høyere utdanning i akvakultur og havbruk som tar sikte på å kvalifisere for stillinger i oppdrettsnæringen, organisasjoner, offentlig administrasjon og forskning. Les mer i Store norske leksikon Fiskeoppdrett Skalldyroppdrett Havbruk
5,562
https://snl.no/baug
2023-01-31
baug
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Skipstekniske og nautiske begrep,Skipstekniske begrep
Baug er den framste delen på fartøyer til sjøs. Utformingen er spisset for å trenge gjennom vannet med lavest mulig motstand.
Baugens utforming Baugens utforming avhenger av hva fartøyet skal brukes til, og hvor det skal gå. Fartøy beregnet for høy sjø og åpne havstrekk må ha en høyere baug, ofte med overheng, for å brøyte unna bølgene og slå sjøspruten ut og ned. Bauger av denne varianten konstrueres gjerne også med ekstra oppdrift i baugen for å minimere skipets stamping i høy sjø. Skal fartøyet brukes i roligere farvann som innsjøer, elver eller innaskjærs, behøver en ikke de samme dimensjonene. Fribordet er ofte lavere i baugen og overhenget er unødvendig. I tillegg til dette formes også baugen etter fartøyets hastighet. Hurtiggående fregatter eller fritidsbåter, har gjerne en lengre baug enn sine liknende motparter som er bygget for lavere hastigheter. Tankskip vil derfor ha en kortere baug for å utnytte lastekapasiteten bedre, og en klassisk snekke vil gjerne bygges etter det samme prinsipp. Det finnes varianter av skip som av ulike årsaker må tilpasse baugen etter behovet. Ro/ro-skip, gjerne bilferger, bygges med hevbare bauger for å enkelt laste kjøretøyene om bord. Isbrytende fartøy bygges med en baug som lettere lar seg gli opp på isen, for deretter å knusen isen med skipets egenvekt. Andre varianter Siden 2000-tallet har den bakoverlente baugen blitt vanligere på en del skip i offshore-sektoren. Konstruksjonen kalles ofte for «invertert baug», og Ulstein verft har en egen design av denne typen som kalles X-BOW. Fordelen med bakoverlente bauger er at oppdriften til fartøyet blir større, og en kan derfor flyte over bølgene i stedet for å brøyte dem, slik konvensjonelle bauger ville gjort. En lengre vannlinje som følge av den inverterte baugen kan også senke forbruket av drivstoff. I grovere sjø kan disse baugene til dels bryte seg gjennom bølgene, i stedet for å brøyte seg over dem. Liknende egenskaper har også den økseformede baugen som brukes på en del båter i politiet og forsvaret, i tillegg til offshoreflåten.Enkelte krigsskip har et eget utspring i baugen som de kan bruke til å renne fiendeskip i senk med. Dette må ikke forveksles med bulb-baug. Estetikk Bauger har gjennom historien ofte vært estetisk utformet i tillegg til selve funksjonaliteten. De norrøne vikingskipene og greske fartøy fra jernalderen var gjerne detaljert formet med drakehoder og liknende vesen fra mytologien. Stjernen i baugen på hurtigruteskipene har tradisjonelt vært et varemerke for deres virksomhet. Gallioner og fartøy fra seilskutetiden kunne ofte være utstyrt med en gallionsfigur i baugen. Les mer i Store norske leksikon skipsfart skrog skip
3,961
https://snl.no/Agence_France-Presse
2023-01-31
Agence France-Presse
Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Nyhetsbyråer
Agence France-Presse (AFP) er et fransk nyhetsbyrå som ble opprettet i 1944 med hovedkontor i Paris. AFP er særlig etter 1957 utviklet til å bli et av verdens ledende nyhetsbyråer med omkring 1500 faste korrespondenter spredt over hele kloden. Det står spesielt sterkt i tidligere franske kolonier i Afrika og Asia. Byrået har en omfattende fototjeneste.
Historikk AFP regner seg som en direkte videreføring av Agence Havas og ble også fra starten av drevet av tidligere medarbeidere i dette byrået. AFP ble opprettet ved Frankrikes frigjøring i 1944 gjennom et provisorisk regjeringsdekret som knyttet det sterkt til staten. Da fransk presse ikke selv var finansielt sterk nok til å opprettholde et internasjonalt nyhetsbyrå, fikk AFP store bidrag over statsbudsjettet.I 1957 ble AFPs status radikalt endret og fremsto som et uavhengig og selvstendig nyhetsbyrå uten bindinger til myndighetene. Den øverste ledelsen ble lagt i hendene på et råd der pressen utpeker flertallet. Les mer i Store norske leksikon massemedier i Frankrike nyhetsbyrå
9,392
https://snl.no/Antigua_og_Barbudas_geografi
2023-01-31
Antigua og Barbudas geografi
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Antigua og Barbudas geografi
Antigua og Barbuda består av øyene Antigua, Barbuda og Redonda samt noen små øyer. Antigua, som er den største av øyene med 280 kvadratkilometer, er bygd opp av kalkstein og vulkansk materiale. Høyeste punkt er Boggy Peak, 402 meter over havet. Det meste av skogen er nedhugd. Øya mangler overflatevann, og er utsatt for tørke. Antigua har mange små havner og fine sandstrender.
Barbuda (161 kvadratkilometer) ligger 40 kilometer nord for Antigua, og er en flat koralløy med rikelig vegetasjon. Redonda (1 kvadratkilometer) ligger rundt 40 kilometer sørvest for Antigua og er en klippeøy som stiger bratt opp til 300 meter over havet. Klima Klimaet er tropisk, middeltemperatur er 27 °C, årlig nedbørmengde er rundt 1100 millimeter. Det meste av nedbøren faller i september-november. Øyene ligger utsatt til for tropiske orkaner. Les mer i Store norske leksikon Antigua og Barbuda
2,240
https://snl.no/angiver
2023-01-31
angiver
Store norske leksikon,Jus,Strafferett
Angiver, person som i krigstid utilbørlig gir opplysning til fienden om en som har gjort noe straffbart, om hvor en ettersøkt kan finnes eller liknende.
Under den tyske okkupasjon av Norge ble motstandsbevegelsens folk og andre norske patrioter i stor utstrekning angitt til de nazistiske makthavere. Forholdet ble ansett som landsforræderi, og angivere ble etter frigjøringen straffet etter landssvikloven av 21. feb. 1947 eller i grovere tilfeller etter den alminnelige forræderibestemmelse i straffeloven av 1902 § 86. Etter en revisjon av straffeloven 15. des. 1950 (jf. beredskapslovene) fikk loven i § 86 nr. 6 en uttrykkelig straffebestemmelse om angiveri til fienden i krigstid eller med krigstid for øye.I den nåværende straffeloven av 2005, inngår angiveri i den generelle formulering i § 119 om landssvik ved å «yte fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller skade den norske forsvarsevnen».Den som under normale forhold gir opplysninger til politiet om straffbare handlinger eller oppholdsstedet for en ettersøkt, er ingen angiver, og vil være underkastet vanlig vitneplikt. I enkelte tilfelle har man også plikt til selv å varsle om fremtidige straffbare handlinger man er kjent med etter reglene om avvergingsplikt. Les mer i Store norske leksikon landsforræderi
5,393
https://snl.no/Christen-Demokratisch_&_Vlaams
2023-01-31
Christen-Demokratisch & Vlaams
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Belgias historie,Belgias samtidshistorie
Christen-Demokratisch & Vlaams, forkortelse CDV, er et liberalt-konservativt politisk parti i Belgia som ble grunnlagt i 1945. Det ble tidligere kalt Christelijke Volkspartij. Det valonske søsterpartiet til CDV heter Centre Démocrate Humaniste (CDH), tidligere kalt Parti social chrétien.
CDV var i mange år Belgias største og ledende politiske parti på høyresiden. Ved valget i 2003 fikk CDV 12,7 prosent av stemmene mens CDH fikk 5,5 prosent. Ved valgene i 2014 og 2019 fikk CDV henholdsvis 11,6 og 8,9 prosent av stemmene, mens CDH fikk henholdsvis 5 og 3,7 prosent av stemmene.Fremtredende partimedlemmer har vært statsministrene Gaston Eyskens, Leo Tindemans, Wilfried Martens og Jean-Luc Dehaene. Joachim Coens, CDV, og Maxime Prévot, CDH, har har begge vært leder for sine respektive partier siden 2019. Les mer i Store norske leksikon konservative partier liberale partier høyre – politikk Belgias politiske system Belgias samtidshistorie
2,135
https://snl.no/Yaacov_Agam
2023-01-31
Yaacov Agam
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Samtidskunst,Skulptur og mosaikk i samtidskunsten
Yaacov Agam er en israelsk-fransk skulptør og billedkunstner som arbeider innen abstrakt, optisk og kinetisk kunst. Med utgangspunkt i skulptur og nonfigurativt maleri eksperimenterer han med rom, bevegelse, lyd og lys. Han skaper kunstverk der integrering av publikum også er et viktig element, og han regnes som en av de mest nyskapende kunstnere innen hans sjanger.
I 1951 flyttet han til Paris og bor der fortsatt. Han har utført store utsmykningsarbeider blant annet i Lincoln Center, New York City og i La Défense i Paris.Han deltok 1955 sammen med Pol Bury, Alexander Calder, Jesús Rafael Soto, Jean Tinguely og andre på utstillingen Le Mouvement, i Paris, som regnes som epokegjørende for kinetisk kunst. Les mer i Store norske leksikon kinetisk kunst Kunst i Frankrike Kunst i Israel op-kunst skulptur
11,815
https://snl.no/Edderkoppen
2023-01-31
Edderkoppen
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Teater,Norske teaterinstitusjoner og -organisasjoner
Edderkoppen Teater var et revyteater i Oslo i periodene 1942–1966 og 2003–2015. Det åpnet sin virksomhet i lokalene etter Søilen Teater og flyttet i 1945 til St. Olavs plass, hvor de første revyene, skrevet av Per Kvist, gjorde stor lykke. Repertoaret omfattet også lystspill, operetter og barneforestillinger. Teatrets sjef, kunstneriske leder og fremste skuespiller var Leif Juster.
Lokalene ble overtatt av Einar Schanke og Alfred Næss i 1967, men ble leid ut til Det Norske Teatrets Bikube-eksperiment frem til Schanke og Næss flyttet inn med ABC-teatret i 1976. Etter at ABC-teatret ble totalskadd i brann lille julaften 1999, ble teatret gjenåpnet som Edderkoppen Teater i 2003. Edderkoppen Teater stengte dørene for godt i 2015.Etter en større renovering og ombygging åpnet møte- og eventscenen Edderkoppen Scene som utleiescene i mai 2016, som en del av hotellet Scandic St. Olav plass. Les mer i Store norske leksikon revy norsk teaterhistorie Eksterne lenker Edderkoppen Edderkoppen Teater i Scenewebarkivet
7,560
https://snl.no/amplitudemodulasjon
2023-01-31
amplitudemodulasjon
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Elektronikk,Elektronikk,Radioteknikk
Amplitudemodulasjon er en metode som benyttes innen telekommunikasjon for å overføre signaler. Ved amplitudemodulasjon preges en bærebølge med den informasjon som ønskes overført. Dette gjøres ved at bærebølgens styrke (amplitude) bringes til å variere i takt med informasjonssignalet.
Den mest vanlige formen for amplitudemodulert signal består av en umodulert signalkomponent av bærebølgen samt to sidebånd som er speilbilder av hverandre og som er lik basisbåndsignalet. Hvert av sidebåndene inneholder derfor all informasjon. Dette betegnes også DSB, double sideband-modulasjon.Siden den umodulerte bærebølgekomponenten ikke er informasjonsbærende, kan den undertrykkes eller fjernes for å redusere nødvendig sendeeffekt, men det vil komplisere demodulasjonen.Det ene sidebåndet kan fjernes uten tap av informasjon, og det gir single sideband-modulasjon (SSB). Båndbredden halveres, men signalet er mer komplisert å demodulere. Denne metoden benyttes i kortbølge-radiotelefoni, og for å kombinere analoge telefonkanaler i bærefrekvensystemer.Vestigial sideband-modulasjon, VSB, er en modulasjonsmetode hvor det ene sidebåndet overføres sammen med deler av det andre. Et slikt signal krever litt mer båndbredde enn et SSB-signal, men det er enklere å demodulere. VSB benyttes ved overføring av signaler med stor båndbredde som skal mottas av enkle mottakere, som ved kringkasting av analoge TV-signaler. Typiske verdier for båndbreddene for de to sidebåndene ved TV-overføring er 1,25 og 5,5 MHz. Les mer i Store norske leksikon modulasjon frekvensmodulasjon
12,323
https://snl.no/Dominica
2023-01-31
Dominica
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Dominicas geografi
Dominica er en republikk og øy i Karibia omtrent halvveis mellom Guadeloupe i nord og Martinique i sør. Dominica har vestkyst mot Det karibiske hav og østkyst mot Atlanterhavet. Øya utgjør en av De små Antiller og er den nordligste av Windwardøyene. Etter å ha vært under vekslende fransk og britisk styre, fikk landet indre selvstyre i 1967 og full uavhengighet i 1978. Dominica er et av Karibias fattigste land. Hovedstad er Roseau.
Dominica (navnet) betyr ‘søndag’ på spansk og ble gitt av Kristoffer Columbus som oppdaget øya på en søndag.Nasjonalsang er ‘Isle of Beauty’, ‘Skjønnhetens øy’. Geografi og miljø Den kuperte øya er av vulkansk opprinnelse og preges av en skogkledd fjellkjede nord-sør med Monte Diablotin, 1447 meter over havet, som høyeste punkt. Regnskog dekker mer enn 40 prosent av arealet. Det er 365 vassdrag, flere med vannfall, små sjøer og varme kilder: Boiling Lake er verdens nest største varme kilde. Jordsmonnet er fruktbart, men bare omkring en fjerdedel er oppdyrket. Kystene er bratte. I nordøst finnes sandstrender.Klimaet er tropisk. I Roseau er middeltemperaturen 25 °C i februar og 28 °C i august–oktober. Det faller ofte store mengder nedbør; i fjellene er årsnedbøren mer enn 6000 millimeter. I juni–november kan ødeleggende orkaner opptre.Vegetasjonen er hovedsakelig tropisk regnskog. Det er tallrike plante- og dyrearter; flere er endemiske (stedegne). Det er påvist mer enn 100 fuglearter. Papegøyearten keiseramazon er nasjonalfugl, finnes i lite antall og er vist på nasjonalflagget. Det er omkring 55 arter av sommerfugler. I havet omkring finnes spermhval og flere andre hvalarter. Les mer om Dominicas geografi og Planteliv i Dominica. Folk og samfunn Nesten hele befolkningen er etterkommere av afrikanske slaver. 86,8 prosent er svarte og 8,9 prosent av blandet herkomst; hvite utgjør 0,8 prosent av befolkningen. De fleste, 67 prosent, bor i Roseau og i landsbyer langs kysten. Omkring 2,9 prosent er etterkommere av førcolombianske urfolk og bor i et territorium på østkysten. 6,7 prosent av befolkningen over 15 år er analfabeter.Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 79,7 år for kvinner og 73,6 år for menn.Engelsk er offisielt språk og forstås av alle. Deler av befolkningen taler kreolspråket patois.Romersk-katolikker utgjør 61,4 prosent og protestanter 20,6 prosent av befolkningen. I tillegg er det en rekke små kirkesamfunn, rastafarianere og muslimer. Les mer om Dominicas befolkning. Stat og politikk Dominica er en parlamentarisk republikk. Presidenten, som velges for fem år, er statsoverhode, mens den utøvende makt er hos regjeringen som ledes av en statsminister utnevnt av presidenten. Parlamentet, House of Assembly, har ett kammer med 32 medlemmer. 21 av disse er folkevalgte, mens ni er utnevnt av presidenten eller parlamentsmedlemmer; ett medlem er Speaker og valgt av personer som ikke er medlemmer av parlamentet.Dominica er inndelt i ti sogn. Karib-territoriet har begrenset lokalt selvstyre.Det finnes ikke militære styrker. Dominica Police Force har en Special Service-enhet og en båtenhet. Ved eventuell krig eller unntakstilstand kan politistyrken benyttes som forsvarsstyrke. Dominica er en del av Regional Security System som er et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.Dominica er medlem av blant annet FN og FNs særorganisasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdens Helseorganisasjon, Det karibiske fellesskap (CARICOM) og Organisasjonen av østkaribiske stater (OECS). Les mer om Dominicas politiske system og Dominicas forsvar. Historie Da Kristoffer Columbus kom til Dominica i 1493, var øya befolket av arawaker som etter hvert ble fortrengt av kalinagoer (tidligere kalt kariber). Øya ble proklamert som spansk koloni, men ble på 1600-tallet overtatt av franske pirater. På 1700-tallet vekslet kontrollen mellom briter og franskmenn, mens mesteparten av den opprinnelige befolkningen ble drept eller deportert. Etter hvert ble afrikanske slaver den største befolkningsgruppen.I 1783 ble Dominica anerkjent som britisk koloni. Øya ble i perioden 1833–1940 administrert sammen med Leeward Islands og var i 1958–1962 medlem av Den vestindiske føderasjon. I 1967 fikk Dominica indre selvstyre innenfor Det britiske samvelde.Sykloner i 1979 og 1980 gjorde omkring 70 prosent av befolkningen hjemløse. I 1980 ble Mary Eugenia Charles første kvinnelige president. Etter flere opprør og et statskupp i 1983 ble Charles gjenvalgt i 1985 og 1990; hun trakk seg ut av politikken i 1995. En økonomisk krise i 2002 banet vei for en bistandsavtale med Kina i 2004. Charles Angelo Savarin har vært president siden 2013. Les mer om Dominicas historie. Økonomi og næringsliv Omkring 40 prosent av de yrkesaktive arbeider i jordbrukssektoren, og økonomien er svært avhengig av bananeksport. For øvrig dyrkes kokosnøtter og sitrusfrukter. Sagbruket er under utvikling. Dyrking av grønnsaker, husdyrhold og fiske er hovedsakelig til lokalt forbruk. Den beskjedne industrien er stort sett basert på foredling av råvarer fra jordbruket, og det produseres også såpe for eksport. Japan er viktigste samhandelsland.Mer enn halvparten av de yrkesaktive er sysselsatt i servicenæringene. Turisme er en viktig og økende del av økonomien; i senere år er det satset mye på økoturisme. Turismen lider under mangel på en internasjonal lufthavn og baserer seg hovedsakelig på besøk av cruiseskip. Les mer om Økonomi og næringsliv i Dominica og Mynt, mål og vekt i Dominica. Kunnskap og kultur Det er tiårig obligatorisk skole i Dominica; å skaffe tilstrekkelig utdannede lærere er et problem. Landet har et statlig college. I Portsmouth gis medisinsk utdannelse.Det er to aviser, noen få radiostasjoner og to nasjonale fjernsynsstasjoner.Fremstående romanforfattere er Jean Rhys (1890–1979), som skrev «Wide Sargasso Sea», og Phyllis Shand Allfrey (1908–1986).Musikk og dans er viktige deler av Dominicas kultur. Det er mange tradisjonelle sanger og danser. Den internasjonalt kjente gruppen ‘Exile One’, som ble grunnlagt i 1973, skapte den originale sjangeren ‘Cadence-lypso’ som banet vei for moderne kreolsk musikk. Trekkspill-sjangeren ‘Jing ping’ er egenartet for Dominica. Landets musikk er en sammensmelting av afro-kubanske, haitiske, afrikanske og europeiske tradisjoner.Cricket er den mest populære sportsgrenen. Les mer om Skole og utdanning i Dominica. Dominica og Norge Det er et norsk konsulat i Roseau. Dominicas ambassade i London er sideakkreditert til Norge. Handelsforbindelsene mellom Dominica og Norge er beskjedne. Les mer i Store norske leksikon Karibia Windwardøyene Eksterne lenker Om Dominica på Globalis.no Utenriksdepartementets landsider om Dominica BBCs landside om Dominica CIA World Factbook om Dominica
8,711
https://snl.no/Bergen_Musikkonservatorium
2023-01-31
Bergen Musikkonservatorium
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikkutdanning
Bergen Musikkonservatorium var en utdanningsinstitusjon for musikkutøvere i Bergen. Det ble opprettet i 1905. I 1980 ble konservatoriet statlig høyskole. I 1995 ble konservatoriet slått sammen med Universitetet i Bergen under navnet Griegakademiet.
Historikk Bergen Musikkonservatorium ble grunnlagt i 1905 under navnet Bergens Musikakademi med 19 tilknyttede lærere, alle utøvende musikere. Første år hadde akademiet 170 elever og hadde på det meste 450 elever. Grunnlegger var fiolinisten Torgrim Castberg, som var konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester (daværende Musikkselskapet Harmoniens Orkester). Han hadde støtte av Edvard Grieg. Akademiet underviste i i alle instrumenter og sang, musikkteori og musikkhistorie, foruten samspill, kor og orkester. Hver sommer holdt akademiet kurs for organister i distriktene rundt Bergen og sangkurs for lærere. Undervisningen var spesielt rettet mot barn og unge. Flere av elevene ble senere profesjonelle musikere. De mest kjente i dag er komponisten Harald Sæverud og kapellmester Johan Ludvig Mowinckel, jr. Castberg var leder til sin død i 1928. Fiolinisten Arve Arvesen overtok som leder etter Castberg og skolen fikk samtidig navnet Bergen Musikkonservatorium. I 1930 ble en musikalsk barnehage opprettet. Konservatoriet ble i Arvesens tid profesjonalisert med opptaksprøve og eksamen. Arvesens etterfølger ble fiolinisten Gunnar Sævig i 1951. Under hans ledelse ble konservatoriet utvidet med yrkesutdannelse for blant andre organister og skolesanglærere. I 1995 ble Bergen Musikkonservatorium innlemmet i det nyopprettede Griegakademiet og ble underlagt Universitetet i Bergen. Les mer i Store norske leksikon Skole og utdanning i Norge Musikk i Norge
5,234
https://snl.no/Kjell_Bondevik
2023-01-31
Kjell Bondevik
Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Biografier i nyere norsk historie
Kjell Bondevik (1901–1983) var en norsk politiker for Kristelig Folkeparti (KrF), skolemann og folklorist. Han var onkel til Kjell Magne Bondevik.
Bondevik ble utdannet cand.philol. og magister i folkeminnevitenskap i 1927. I 1965 ble han utnevnt til dosent i folkeminnevitenskap og folkelivsgransking ved Universitetet i Bergen, men gikk samme år inn i regjeringen. Politisk virke Bondevik kom tidlig med i Kristelig Folkeparti og ble en av partiets ledende skikkelser. I perioden 1939-50 var han formann for Rogaland KrF, og i perioden 1955-61 nestformann i Kristelig Folkeparti. Han var stortingsrepresentant for Rogaland i perioden 1950–65, og formann i sosialkomiteen i perioden 1954–61. I årene 1961-65 var han parlamentarisk leder. Bondevik var sosialminister i Lyngs regjering i 1963 og kirke- og undervisningsminister i den borgerlige firepartiregjeringen i perioden 1965–71. I hans tid som kirke- og undervisningsminister ble det gjennomført en rekke reformer på skole- og undervisningsvesenets område, blant annet lov om støtte til private skoler, lov om grunnskolen med 9-årig skoleplikt, innføring av borteboerstipendier til ungdom under utdannelse og opprettelse av distriktshøyskoler og av universiteter i Trondheim og Tromsø. Etter at regjeringen hadde søkt avskjed 2. mars 1971, ble Bondevik av de fire koalisjonspartier bedt om å danne ny regjering. Forsøket ble imidlertid mislykket, og Bondevik kom med sitt kjente utsagn til pressen: «Eg er djupt såra og vonbroten». Bondevik spilte en fremtredende rolle i kristelige organisasjoner og i arbeidet for målsaken og avholdssaken. Som folklorist er han mest kjent for sine arbeider Jordbruket i norsk folketru (2 bind, 1933 og 1950) og Studiar i norsk segnhistorie (1947). Les mer i Store norske leksikon Kjell Bondevik i Norsk biografisk leksikon Litteratur Haddal, Ingvar: Statsministeren vi ikke fikk, 1981, isbn 82-05-13028-0, Finn boken
9,355
https://snl.no/Andrea_Ch%C3%A9nier
2023-01-31
Andrea Chénier
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet
Andrea Chénier er en italiensk opera i fire akter komponert av Umberto Giordano med libretto av Luigi Illica. Operaen ble uroppført i Milano 1896. De viktigste rollene er André Chénier, tenor, Madeleine, sopran og Gérard, baryton.
Handlingen foregår i Paris under den franske revolusjon. Skalden Chénier kjemper for frihet, kjærlighet og poesi. Tjeneren Gérard blir leder for revolusjonen med mål om å ta hevn over undertrykkelse og urettferdighet. Både Chénier og Gérard elsker Madeleine som er en bortskjemt ung overklassekvinne. Madeleines liv forandres når hun får erfare kaoset som råder i Paris sammen med menneskelig svik, men også offervilje. Revolusjonen eter sine egne barn, heter det, og det dypt forelskede paret går til giljotinen mens de synger en duett som ender på den høye C. Les mer i Store norske leksikon Musikk i Italia opera
1,991
https://snl.no/%C3%85rdal_gamle_kirke
2023-01-31
Årdal gamle kirke
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Kirker, slott og gårder,Norske kirkebygg
Årdal gamle kirke er en kirke i Årdal, Hjelmeland kommune, Rogaland. Det er en tømret langkirke, oppført i 1619. Tårnet er opprinnelig fra 1623–1625, koret fra 1626, nytt tårn og våpenhus ble bygget i årene 1707–1709.
Kirken har et sjeldent rikt renessanseinteriør med altertavle og prekestol skåret av Thomas Snekker og malt av Gottfried Hendtzschel i årene 1631–1634, korskille og stolestader av Thomas Snekker fra samme tid. Veggene ble dekorert i 1703 med rankedekor og taket med fremstilling av salvator mundi og ti profeter. Inventar og dekorasjoner ble restaurert i 1964. Kirken er fredet. Les mer i Store norske leksikon kirke kristendommens historie i Norge Årdal – Hjelmeland Litteratur Storsletten, Ola: Kirker i Norge, b. 5: Etter reformasjonen : 1600-tallet, 2008, 216–221, isbn 978-82-91399-15-7, Finn boken
2,382
https://snl.no/partialtrykk
2023-01-31
partialtrykk
Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Varme- og stofflære
Partialtrykk er det trykket som en enkelt gass i en gassblanding ville hatt om den alene fylte det tilgjengelige rommet. Betegnes p: for eksempel betyr p O2 partialtrykket av oksygen.
Et volum som er oppfylt av en blanding av forskjellige gasser, vil ha et totalt gasstrykk som er lik summen av trykket for hver enkelt gass (x) i det samme volumet. Dette kalles ofte Daltons lov om partialtrykk, og ble funnet av John Dalton i 1801.Volumandelen kalles ofte fraksjon (Fx). I atmosfærisk luft er oksygenfraksjonen FO2 = 0,21 eller 21 prosent. Når man kjenner totaltrykket, som i dette eksempelet er barometertrykket (pB), kan man beregne oksygenets partialtrykk:pO2 = FO2 · pB Les mer i Store norske leksikon atmosfæren gass luft
12,271
https://snl.no/Tuomas_Anhava
2023-01-31
Tuomas Anhava
Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Finlands litteratur
Tuomas Anhava var en finsk lyriker, kritiker og essayist. Han var kjent som en dyktig og ivrig polemiker i 1950-årene, og som sin generasjons ledende teoretiker innen finsk lyrikk.
Som forlagsmedarbeider ved tre av Finlands største forlag «oppdaget» Anhava de fleste av 1950-årenes finske forfattertalenter. Selv beriket han i avgjørende grad finsk lyrikk etter andre verdenskrig med sine fem diktsamlinger utgitt fra 1953 til 1966. Hans dikt inneholder både følelse og skarpe tanker og strekker seg fra en ren lyrisk stemning til samfunnskritikk, ironi og satire.Han var gift med forfatteren Helena Anhava. På svensk finnes et utvalg Dikter (1988), utvalgt og oversatt av Bo Carpelan. Les mer i Store norske leksikon Finlands litteratur Eksterne lenker Biografiskt lexikon för Finland: biografi
1,607
https://snl.no/absurd_teater
2023-01-31
absurd teater
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Teater,Teatervitenskap og -teori
Absurd teater er en retning innenfor moderne teater, særlig franskspråklig dramatikk i 1950- og 1960-årene.
På fransk kalles retningen gjerne le théâtre de l'absurde, «det absurdes teater». Absurditeten er ikke knyttet til teateret som sådan, men til den verden det beskriver. Denne verden er en tilværelse uten mening, der språket ikke fungerer som et pålitelig kommunikasjonsmiddel.Den absurde dramatikken innebærer et radikalt brudd med konvensjonene fra det realistiske teateret. Forfatterne skaper verken tradisjonelle psykologiske personskildringer eller bygger opp en sammenhengende intrige som til slutt får en løsning. Dermed imøtekommes ikke tilskuernes forventninger, og de blir provosert til å tenke videre over den virkelighet de står overfor. Historikk Det absurde teateret har røtter langt tilbake i tiden, blant annet i middelalderfarsene og i den italienske Commedia del arte-tradisjonen. Mange av skuespillene har et slikt preg at de må spilles som klovne- eller revynumre.Retningen bygger også på det opprøret mot det realistiske teateret som skjedde ved begynnelsen av 1900-tallet, blant annet i Frankrike med forfatteren Alfred Jarry (Kong Ubu, 1896) og teatermannen Antonin Artaud. Det har også ofte vært sagt at det absurde teateret har den ateistiske eksistensialismen i 1940- og 1950-årene (Albert Camus, Jean-Paul Sartre) som en viktig forutsetning. Men forfattere som Beckett og Ionesco har delvis avvist disse forbindelsene og særlig understreket at deres skuespill ikke gjør krav på å formidle noen filosofi. Man kan også finne likheter mellom det absurde teateret og den såkalte «nyromanen» som utviklet seg i Frankrike i årene etter 1950.Flere av de ledende representantene for det absurde teater var utlendinger som var bosatt i Paris og skrev på fransk: Retningen ble innvarslet av russeren Arthur Adamov (La grande et la petite Manœvre) og rumeneren Eugène Ionesco (Den skallete sangerinnen og Stolene). Disse stykkene hadde premiere i 1950.Det virkelige gjennombruddet for retningen kom i januar 1953 med uroppførelsen i Paris av Samuel Becketts Mens vi venter på Godot. Blant andre representanter for det absurde teateret kan nevnes franskmannen Jean Genet, spanieren Fernando Arrabal, som har skrevet både på spansk og fransk, og italieneren Dario Fo. Engelskspråklige forfattere som Harold Pinter og Edward Albee er også blitt regnet som representanter for retningen. Særlig har Beckett forsøkt å utvikle det absurde teateret til sine ytterste grenser. Hos andre forfattere, som Adamov og Fo, er det radikale politiske budskapet tydelig, mens Ionesco ble stadig mer opptatt av å forsvare tradisjonelle verdier innenfor den europeiske humanismen. Litteratur Esslin, Martin: The theatre of the absurd, 3rd ed., 2001 Jacquart, Emmanuel C.: Le theatre de derision : Beckett, Ionesco, Adamov, 1974 Killinger, John: World in collapse : the vision of absurd drama, 1971 Serreau, Geneviève: Histoire du "nouveau théâtre", 1966
2,676
https://snl.no/Donato_Bramante
2023-01-31
Donato Bramante
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Internasjonale arkitekter fram til 1600
Bramante var en italiensk arkitekt, en av høyrenessansens fremste. Han var også aktiv som maler, poet og musiker.
Betydning Bramante regnes blant sin tids største mestere. Hans arbeider er utført i enkle hovedformer med en sjelden harmoni i oppbyggingen og vitner både om begeistring for og forståelse av antikken. Gjennom kjennskapet til antikkens proporsjoner og ved å innordne alle detaljer under den arkitektoniske helheten ble han den egentlige skaperen av høyrenessansen. Bygninger Han laget i 1477 perspektiviske dekorasjoner på Palazzo del Podestà i Bergamo og arbeidet som arkitekt og dekorasjonsmaler i kastellet i Vigevano rundt 1479. Han tegnet kirken San Satiro (1482) og Santa Maria presso San Satiro i Milano (omtrent 1485) i renessansestil, antakelig influert av Alberti. Bramante hadde på denne tiden nær forbindelse med Leonardo da Vinci. I 1492 tegnet han det vakre koret og tverrskipet til Santa Maria delle Grazie i Milano. I 1499 dro han til Roma, hvor han oppførte den elegante, lille rundbygningen Il Tempietto i klostergården ved San Pietro in Montorio (1502), klostergården ved Santa Maria della Pace (1500–04) og koret ved Santa Maria del Popolo (1505–09). Tempiettoet ble berømmet som det renessansebyggverk som var kommet nærmest antikkens ånd og Palladio tok det med i sine fire bøker om arkitektur (IV, 64-66). Bramante ble benyttet mye av pave Julius 2 , for eksempel til utformingen av de vakre gårdsrommene i Vatikanet, Cortile di San Damaso (1509) med sine loggiaer og Cortile di Belvedere (påbegynt i 1503), som omfatter Giardino della Pigna med sin store nisje. I forbindelse med dette la han frem en plan for nybygging av Peterskirken til sentralbygning, av form som et gresk kors med avrundede armer, fire hjørnetårn og en mektig kuppel. Korsarmene skulle ha store tønnehvelv, slik som Bramante hadde sett dem i de antikke termene og i Maxentiusbasilikaen. Kuppelen var inspirert av Pantheon. Foreningen av disse elementene var ny og Bramantes egen idé. Kuppel og hvelv skulle bæres av veldige murpillarer, kledd med marmor, enkelt og storlinjet artikulert med pilastre og mellomliggende nisjer. Arbeidet begynte i 1506 etter hans utkast, og dette hovedprinsippet ble fulgt av de etterfølgende arkitekter, selv om prosjektet undergikk store forandringer etter hans død. Bramante tegnet dessuten Palazzo Caprini (rundt 1510); hvor fasaden nede var i rustika, med halvsøyler over. Temaet ble fulgt opp av Rafael (som forøvrig kjøpte huset i 1517), og dessuten blant annet av Michele Sanmicheli. Bramante tegnet også en loggia i Vatikanet, reist fra 1512. Fra 1513 ble Bramante assistert av Fra' Giocondo, og fra 1514 også av Rafael, som ble oppnevnt til Peterskirkearkitekt etter Bramantes død. Bramante tegnet dessuten ombygging av byborgen (Rocca) i Viterbo (1506) og spilte en viktig rolle som byplanlegger i Roma. Nye gater ble lagt ut og eksisterende modifisert. Den første nye rette gate i Roma siden antikken – Via Giulia – ble stukket ut fra Vatikanet til Trastevere, likeledes ble Via della Lungara påbegynt. Ved Via Giulia planla han en stor rettsbygning (1508) som ble påbegynt, men ikke fullført. For Civitavecchia laget han en plan som ble fulgt under utgravingen av havnebassenget og bygging av et havnefort. Les mer i Store norske leksikon høyrenessansen Arkitektur i Italia Litteratur Dagobert Frey: Bramantes St. Peter-Entwurf- und seine Apokryphen; Wien 1915; Costantino Baroni: Bramante (1944); Otto Forster: Bramante (1956); D. Redig de Campos: I palazzi vaticani, «Roma cristiana» XVlll, Bologna 1967; Willy Sveen: Bramantes tempietto. Et kompromiss i komposisjon? «Byggekunst» 1968 ss. 78–84; Arnaldo Bruschi: Bramante architetto, Bari 1969; s. forf.: Bramante, 1973. Arnaldo Bruschi: Bramante, 1977, isbn 0-500-34065-x
7,825
https://snl.no/Arabia_-_finsk_keramisk_fabrikk
2023-01-31
Arabia (finsk keramisk fabrikk)
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Glass og keramikk,Glass og keramikk – bedrifter
Arabia er en finsk keramikkprodusent. Produksjonen er i hovedsak konsentrert rundt husholdningsutstyr, mens fabrikken tidligere var kjent for kunstkeramikk og sanitærutstyr. I dag er deres Mummi-kopper, med illustrasjoner fra Tove Janssons bøker om Mummitrollet, etterspurt over hele verden.
Etablering Arabia ble grunnlagt i Helsingfors i 1873 som et datterselskap av den svenske porselensfabrikken Rörstrand. Høsten 1874 begynte produksjonen på den nye fabrikken. I 1916 kom selskapet i finsk eie og utviklet seg til å bli Europas største keramikkfabrikk. I 1948 ble den overtatt av Wärtsilä-konsernet. Formgivere En rekke av Finlands fremste keramikere og designere har formgitt for Arabia, deriblant Kyllikki Salmenhaara, Toini Muona, Birger Kaipianen og Kaj Franck. Francks servise Teema (opprinnelig Kilta) fra 1952 ble en stor salgssuksess for firmaet. Serviset produseres fortsatt. Spesielt populær er den blitt med Tove Janssons Mummi-figurer. Eierskap Etter vanskeligheter i 1970-årene begynte Arabia et nytt samarbeid med Rörstrand, som i 1982 også ble overtatt av Wärtsilä. I 1990 gikk Arabia og Rörstrand inn i det finske Hackman-konsernet.Navnet Arabia er tatt fra et område i Helsinki hvor fabrikken ligger. Les mer i Store norske leksikon Kunsthåndverk og kunstindustri i Finland Eksterne lenker Arabias nettsider Arabia – serviser fra 1950/60-tallet Litteratur Aav, Marianne (ed.) (2009). Arabia: Ceramics, Art, industry, Designmuseo
10,958
https://snl.no/Bergen_-_historie
2023-01-31
Bergen (historie)
Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Vestland,Bergen
Bergen er en av Norges eldste byer, med en historie som strekker seg tilbake til siste halvdel av 1000-tallet. I løpet av middelalderen vokste byen kraftig, og det tyske Hansaforbundet etablerte seg på Bryggen på midten av 1300-tallet. Bergen var en viktig by for handel og skipsfart, og frem til 1830-årene var den Norges største by.
Etter første verdenskrig ble Bergen rammet av økonomiske kriser. Fra 1935 opplevde næringslivet en avgjort bedring, men andre verdenskrig med okkupasjonen påførte byen skader som målt i pengeverdi lå høyere enn i noen annen norsk by.Bergen har i dag omkring 280 000 innbyggere og er Norges nest største by. Middelalder Bergen fikk status som by på Olav Kyrres tid, ifølge senere kilder i år 1070. Man har ikke kunnet påvise nevneverdig landheving siden grunnleggelsen, men nesten overalt er strandlinjen i tidens løp blitt skjøvet ut av fyllmasser, på det meste rundt 200 meter i retningen nord–sør. Det heter i sagaen at Olav Kyrre bygde en kristkirke i tre på Holmen, senere Bergenhus. Samtidig tok han til med et større kirkebygg i stein. Han utpekte Bergen som bispesete for Vestlandet, og byens «andre grunnlegger», kong Øystein (1103–1123), reiste en kongsgård av tre like ved de to kirkene. Hele byområdet var en del av kongens eiendom Ålrekstad (Årstad), men under kong Øystein flyttet kongemakten ned til selve byen. Fra midten av 1200-tallet ble trebygningene i kongsgården erstattet med steinhaller, blant dem Håkonshallen, og anlegget ble omgitt av murer med tårn. I ett av disse innrettet kongen et kanselli. Kongemaktens tilknytning til Bergen skyldtes byens voksende handel med fiskevarer nordfra, samt korn, kleder, vin med mer fra utenlandske handelsbyer. Derfor vokste Bergen hurtig og holdt frem til 1830-årene stillingen som Norges største by. Tyske kjøpmenn etablerte seg i Bergen fra omkring 1350 som en fastboende koloni knyttet til Det tyske (hanseatiske) kontor. Etter hvert fortrengte hanseatene de norske farmennene på de viktigste utenlandske markedene. Fra omkring 1310 var de nesten enerådende i farten på England. Fremdeles opprettholdt byens sjøfarere islandsfarten, den farligste av alle handelsveier, frem til 1413. I kjølvannet av blant annet svartedauden i 1349–1350 og flyttingen av hovedstadsfunksjonene til Oslo i 1299, ble senmiddelalderen en svakhetstid for det bergenske bysamfunnet, og skipsfarten innskrenket seg til noen skip i kystfart mellom Nord-Norge og Bergen. Tidlig moderne tid På 1500-tallet tok bysamfunnet seg opp igjen, nå som et borgerskap med egen magistrat. Lensherrer som Christoffer Valkendorf og Erik Rosenkrantz trengte hanseatene tilbake. Hanseatenes område skulle bare omfatte Bryggen på nordøstsiden av Vågen. Bydeler som var vokst frem i løpet av middelalderen langs sørvestsiden av Vågen (Strandsiden og Nordnes) og i Vågsbunnen, tilhørte det nye borgerskapet. Det fikk tilskudd ved innvandringer fra mange kanter; Danmark, Tyskland, Skottland og Nederland. De gav sjøfarten nye impulser og tok opp nye forbindelser, fra Arkhangelsk i nord til Sicilia i sør, fra slutten av 1500-tallet. Her står vi foran en konjunktursyklus som går igjen i flere århundrer. Byens næringsliv sakket akterut i første halvdel av hvert århundre. Deretter kom de gylne tidene, gjerne ledsaget av en ny innvandringsbølge. Høykonjunktur var det fra 1670, med innvandrere fra Bremen og Niedersachsen samt andre steder i Tyskland og Danmark, videre fra 1777 med en ny bølge av nedersaksere og endelig fra 1850-årene, denne gangen med særlig stor innvandring fra forskjellige områder i Norge, mest fra fylkene på Vestlandet. Her er vi kommet inn i industriens tidsalder, og Bergen tok ledelsen i norsk skipsfart med hurtig overgang fra seil til damp. 1900-tallet Utførselsvarene var til inn på 1900-tallet hovedsakelig fiskeprodukter. I tidligere tider ble det også utskipet trelast fra Bergen. Liberalismens ideer og britenes opphevelse av Navigasjonsakten i 1849 førte til oppsving i bergensk skipsfart, da det nå var mulig å la handelsflåten gå i fraktfart samtidig som den fremdeles avviklet byens eksport og import. Dessuten holdt industrien og dermed teknologien (tekstil og konfeksjon, mekaniske verksteder, handelsmøller, småindustri, vann- og gassverk, private dampskipsselskaper for fast rutefart) sitt inntog, og i tillegg kom nydannelser i det økonomiske livet (private banker og assuranseselskaper, ny børsbygning) og den første moderne sentrumsreguleringen etter en brann i 1855. Dette var grunnlaget for videre vekst frem til 1914. Byutvidelser skjedde i 1877 og 1914, da henholdsvis Bergen landdistrikt (Domkirken og Korskirkens landsogn) og Årstad ble innlemmet. Etter første verdenskrig ble Bergen rammet av økonomiske kriser. Fallitter, stengte industrianlegg og skip i opplag kom i tillegg til følgene av en storbrann i 1916. Fra 1935 opplevde næringslivet en avgjort bedring, men andre verdenskrig med okkupasjonen påførte byen skader som målt i pengeverdi lå høyere enn i noen annen norsk by. Også tallet på drepte og sårede var høyt i Bergen og Laksevåg. Ved krigens slutt lå bygningene på Bergenhus, Nykirken og Tollboden i ruiner. Det tok forholdsvis lang tid å gjenreise disse fortidsminnene. Kort historisk oversikt En rekke branner har herjet Bergen fra middelalderen og frem til vår egen tid. Etter de fleste brannene ble bebyggelsen gjenreist hovedsakelig i samme form som tidligere, men enkelte storbranner (se nedenfor) satte varige spor etter seg i form av nye byplaner og andre større endringer i bybildet. Årstall Hendelse cirka 1070 Byen blir anlagt av Olav Kyrre cirka 1110 Øystein Magnusson grunnlegger Munkeliv kloster 1163 Bispesetet flyttes fra Selja til Bergen 1248 Storbrann på østsiden av Vågen; elleve kirker blir ødelagt 1261 Håkonshallen tas i bruk ved Magnus Lagabøtes bryllup 1276 Magnus Lagabøtes bylov blir antatt. Den foreskriver blant annet hvor de ulike håndverkerne kan slå seg ned i byen, og gir påbud om brannvern og anleggelse av allmenninger (som branngater) 1349 Svartedauden 1350-årene Hanseatene oppretter kontor i Bergen 1393, 1429 Vitaliebrødrene plyndrer og brenner byen 1476 Ny storbrann på Bryggen Årstall Hendelse 1561, 1582, 1589, 1623 Storbranner på Strandsiden, i Vågsbunnen og på Bryggen fører til utvidelse av de gamle allmenningene og anleggelse av flere nye 1565 Erik Rosenkrantz makeskifter eiendommer på Strandsiden med Sandviken, som dermed blir liggende utenfor byen (se 1877) 1567 Rosenkrantztårnet står ferdig 1595 Norges første apotek, Svaneapoteket, begynner sin virksomhet 1640, 1660, 1675, 1686 Nye storbranner 1665 Sjøslag på Vågen mellom nederlendere og engelskmenn 1684, 1695 Jørgen Thormøhlen (Jørgen Thor Møhlen) starter Norges første børs og utsteder Norges første pengesedler 1692 Bergen får sin første politimester, en av landets første Årstall Hendelse 1702 Det meste av byen ødelegges i storbrann. Bryggen blir gjenreist i gammel stil 1754 Det hanseatiske kontor blir nedlagt 1756 964 bygninger og mange sjøboder blir ødelagt av brann på Strandsiden 1765 «Strilekrigen». Musikselskabet Harmonien blir stiftet Årstall Hendelse 1800 Komediehuset på Engen (Det Gamle Teater) tas i bruk (ødelagt ved bombing i 1944) 1825 Bergens Museum blir grunnlagt 1827 Byens første dampskipsrute (Bergen–Christiania) 1850 Ole Bull grunnlegger Det Norske Theater (nå: Den Nationale Scene) 1851 Det bergenske Dampskibsselskab blir stiftet 1853, 1856 Byens første buekorps (Skuteviken, Dræggen) blir stiftet 1855 Storbrann i sentrum. Byen får vannforsyning fra Svartediket. Bergens Privatbank og Bergens Mek. Værksted grunnlegges 1856 Bergens Gassverk settes i drift (nedlagt 1985) 1865 Første offentlige park, Byparken, tas i bruk 1868 Norges første offentlige statue, av Wilhelm Frimann Koren Christie, avdukes 1877 Nygård, Møhlenpris, Sandviken og Kalfaret (Domkirkens og Korskirkens landsogn) blir innlemmet i byen 1882 Bergens Telefonkompagni starter sin virksomhet 1883 Jernbanen Bergen–Voss settes i drift 1897 Byen får sporvei Årstall Hendelse 1900 Bergen Lysverker begynner å levere elektrisk kraft til husholdninger og bedrifter 1909 Bergensbanen (Bergen–Kristiania) åpnes. Den Nationale Scene flytter inn i nybygg på Engen 1915 Årstad herred innlemmes i byen 1916 Storbrann legger sentrum (350 hus) i aske 1918 Fløibanen åpner 1936 Norges Handelshøyskole starter sin virksomhet 1938 Bergen får veiforbindelse med Hardanger og landets øvrige veinett 1944 20. april Den store eksplosjonskatastrofen. Håkonshallen og Rosenkrantztårnet blir sterkt skadet. 102 nordmenn og 56 utlendinger (flest tyskere) blir drept, og cirka 4800 såret. 4. og 29. oktober Allierte bomberaid mot tysk ubåtbunker på Laksevåg gjør store ødeleggelser i byen. 212 drepte, derav 60 skolebarn 1948 Universitetet i Bergen åpner 1953 De første Festspillene blir arrangert 1955 Fyllingsdalen innlemmes i byen. Halvdelen av den gamle trehusbebyggelsen på Bryggen brenner. Bergen lufthavn Flesland åpnes 1956 Puddefjordsbroen åpnes 1972 Arna, Fana, Laksevåg og Åsane kommuner sammensluttes med Bergen. Samtidig opphører byens status som eget fylke 1986 Det opprettes en bomring for å finansiere veiutbyggingen 1992 TV 2 – med hovedsete i Bergen – starter sine sendinger. Askøybrua åpnes 1994 Nordhordlandsbrua åpnes 1997 Osterøybrua åpnes 2000 Bydelsreform; byparlamentarisme med sju bydeler og opprettelse av byråd. Bergen har status som europeisk kulturby 2010 Første etappe av bybanen, mellom sentrum og Nesttun, åpnes Les mer i Store norske leksikon Bergen Bryggen i Bergen Eksterne lenker «Bergensbildet fra 1581» – Norgeshistorie.no Litteratur Bergen bys historie, 1979–1985, 4 bind, isbn 82-419-0190-9, Finn boken Dahl, Willy: Fortellingen om Bergen, 2000, isbn 82-514-0550-5, Finn boken Fana bygdebok, 1980-93, 4 bind Fossen, Kjell: Laksevåg : Strandstedet, jordbruks- og fiskerlandet ved søndre led, 1984–1991, 3 bind i 4 deler Geelmuyden, Carl & Haakon Shetelig, red.: Bergen 1814–1914, 1914–1919, 3 bind. (Register, 1921) Hartvedt, Gunnar Hagen & Norvall Skreien: Bergen byleksikon, 2. utgave, 2009, isbn 978-82-573-1761-4, Finn boken Andersen, Randi: Arna bygdebok, 1999– ., 2 bind Åsane bygdebok, utgitt av Åsane sogenemnd, 1975, isbn 82-7129-009-6, Finn boken
10,185
https://snl.no/C%C3%B3rdoba_-_by_i_Argentina
2023-01-31
Córdoba (by i Argentina)
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Argentinas geografi
Córdoba er hovedstad i provinsen Córdoba, Argentina. Byen ligger ved foten av Sierra de Córdoba, 472 moh. Córdoba er Argentinas nest største by, med 1 330 023 innbyggere (Indec, 2010), og er et viktig samferdsels-, handels-, industri- og kultursenter.
Den store Río Primero-demningen nord for byen gir elektrisk kraft til industrien. Byen har næringsmiddel-, tekstil- og transportmiddelindustri. Córdoba har 30 % av Argentinas bilindustri. I tillegg er turisme viktig for byen. Universitet i Córdoba ble grunnlagt i 1613. Byen har mange vakre byggverk fra kolonitiden, blant annet klosterkirken Santa Teresa (1714) og katedralen (1858).Córdoba ble grunnlagt av spanjolen Jerónimo Luis de Cabrera i 1573. De Cabrera ga byen dette navnet for å hedre sin hjemby, Córdoba i den spanske provinsen Andalucía. Les mer i Store norske leksikon Argentina Argentinas geografi
7,155
https://snl.no/coriolisakselerasjonen
2023-01-31
coriolisakselerasjonen
Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Mekanikk
Coriolisakselerasjonen, en akselerasjon vinkelrett på bevegelsen som opptrer for legemer i bevegelse i et roterende referansesystem. Når rotasjonen er mot urviseren avbøyes legemets bevegelse mot høyre. Akselerasjonen er oppkalt etter den franske læreren G. G. Coriolis (1792 – 1893), som var den første til å utlede et korrekt matematisk uttrykk for den, men ble omtalt kvalitativt nesten to hundre år tidligere.
Hvis man har en kule på en karusell og beskriver kulas bevegelse i forhold til karusellen, vil man observere at en kule i ro akselererer utover. Den får en sentrifugalakselerasjon. Men en kule som triller får i tillegg en akselerasjon vinkelrett på hastigheten. Dette er coriolisakselerasjonen.Den kan forstås enklest ved å beskrive situasjonen fra et ikke-roterende referansesystem. Faste punkter på karusellen går i sirkelbevegelse mens kula beveger seg langs en rett linje. Følgelig avbøyes kulas bevegelse i forhold til de faste punktene på karusellen.Jordoverflaten representerer et roterende referansesystem. Følgelig vil legemer som beveger seg på, og beskrives, i forhold til jordoverflaten få en coriolisakselerasjon. Avbøyningen er mot høyre i forhold til bevegelsesretningen på den nordlige halvkula og til venstre på den sørlige.Størrelsen av coriolisakselerasjonen på jordoverflaten avhenger av breddegraden siden den lokale «karusellen», representert ved en pinne som peker for eksempel i retning nord-syd på Jordoverflaten, vil ha en vinkelhastighet som avhenger av hvilken breddegrad den befinner seg på. Hvis den er på ekvator roterer den ikke i det hele tatt, og på nordpolen roterer den med Jordas vinkelhastighet.Partikkelens masse multiplisert med coriolisakselerasjonen kalles corioliskraften og er en fiktiv kraft i den forstand at den ikke har noen motkraft og bare opptrer i roterende referansesystemer.Akselerasjonen er vinkelrett på hastigheten. Det betyr at corioliskraften ikke gjør noe arbeid på legemet og ikke endrer dets bevegelsesenergi. Den minner om en magnetkraft som virker på en ladd partikkel. Hvis bare en konstant corioliskraft virker på et legeme, vil legemet bevege seg i en sirkelbane med coriolisakselerasjonen som sentripetalakselerasjon. Historikk Allerede i 1651, det vil si 36 år før Newtons Principia kom ut, beskrev to italienske fysikere, G. B. Riccioli og F. M. Grimaldi, coriolisavbøyningen av banen til legemer som beveger seg i et roterende referansesystem [1]. De skrev at hvis en kule avfyres i retning mot en av Jordas poler vil Jordas døgnlige bevegelse gjøre at kula svinger til siden (det vil si kulas bane avbøyes), for på breddegrader nærmere polene beveger jordoverflaten seg langsommere, mens nærmere ekvator beveger jordoverflaten seg raskere. Dette ble tatt opp igjen av briten G. Hadley i 1735. Den svenske meteorologen Anders O. Persson har imidlertid påpekt at deres argumentasjon bare leder til halvparten av den korrekte verdien av coriolisakselerasjonen [2]. Hadleys resonnement ble gjentatt i 1776 av P. L. Laplace som likevel utledet det korrekte uttrykket for coriolisakselerasjonen. Men G. G. Coriolis (1835) var den første som utledet uttrykket for coriolisakselerasjonen basert på en korrekt argumentasjon. Coriolisakselerasjon og atmosfærens bevegelser I lang tid ble coriolisakselerasjonen betraktet kun i sammenheng med mekaniske problemer. Amerikaneren W. Ferrel den første som undersøkte betydningen av coriolisakselerasjonen for bevegelser av væsker og gasser ved jordoverflaten. Hans beskrivelse refererer til jordas medbevegende, roterende referansesystem. I en artikkel publisert i Astronomical Journal i 1856 skrev Ferrel at atmosfærens bevegelser styres av fire mekanismer: 1. variasjoner av tetthetsfordelingen på grunn av ulik oppvarming ulike steder, for eksempel over land og sjø, 2. strømmer av luft fra områder med høyt trykk til områder med lavt trykk, 3. sentrifugalakselerasjonen og 4. coriolisakselerasjonen på grunn av jordrotasjonen. Ferrel skrev videre at hvis et legeme beveger seg i en hvilken som helst retning ved jordoverflaten, påvirkes det av en kraft som skyldes jordrotasjonen og som avbøyer bevegelsen mot høyre på den nordlige halvkulen og mot venstre på den sørlige. Ferrel identifiserte også treghetssirkelen, det vil si sirkelbanen som et legeme følger når det bare er påvirket av corioliskraften. I 1858 presenterte Ferrel en detaljert matematisk analyse av coriolisakselerasjonens betydning for atmosfærens bevegelser og viste at coriolisakselerasjonen begrenser utvekslingen av luft mellom lavere og høyere breddegrader. Oppvarming av luft nær ekvator får luften til å stige, og det vil da bli en strøm sørover fra områder med kaldere luft ved høyere breddegrader. Denne luftstrømmen avbøyes mot vest og deretter videre mot nord. På den måten hindres transport av luft mot ekvator. Utover i 1860-årene ble Ferrels resultater lagt merke til i Europa. Teorien for atmosfærens bevegelse på en roterende jord ble utarbeidet i større detalj, og det ble blant annet gjort klart at breddeavhengigheten til coriolisakselerasjonen gjør at en partikkel under påvirkning bare av corioliskraften ikke følger en lukket sirkel, men følger en sirkelliknende bane der radien øker langsomt langs banen. Coriolisakselerasjonen har avgjørende betydning i sammenheng med dannelsen av sykloner. Dersom jorda ikke hadde rotert slik at det ikke hadde vært noen coriolisakselerasjon, ville et lavtrykk raskt bli fylt igjen. Men coriolisakselerasjonen avbøyer luftas bevegelse slik at det dannes en rotasjonsbevegelse. På denne måten oppstår virvler i atmosfæren for eksempel ved lavtrykk eller sykloner over Norskehavet. Les mer i Store norske leksikon coriolisparameteren corioliskraften Referanser C. M. Graney, Coriolis effect, two centuries before Coriolis. Physics Today 64, nr. 8, s. 8-9 (2011). A. O. Persson, The Coriolis Effect: Four centuries of conflict between common sense and mathematics, Part I: A history to 1885. History of Meteorology 2, 1 – 24 (2005).
10,498
https://snl.no/B%C3%B6hmerwald
2023-01-31
Böhmerwald
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Europas geografi generelt
Böhmerwald er et skogkledd fjellområde på grensen mellom Böhmen i Tsjekkia og Bayern i Tyskland. Böhmerskogen strekker seg 240 kilometer fra elven Ohře (Eger) i nordvest til henimot Donau i sørøst.
Området består av granitt og gneis som er hevet i tertiærtiden, og er dekket av mektige skoger, mest gran og bøk, opp til tregrensen som her er på cirka 1400 meter over havet.Forsenkningen ved Cham–Furth–Domažlice deler Böhmerwald i to. I nord ligger en lavere del kalt Oberpfälzer Wald (Český Les), hvis høyeste topp er Čerchov (1042 meter over havet) i Tsjekkia. En sørlig høyere og villere del, er den egentlige Böhmerwald. Her finnes topper opptil 1500 meter over havet. De høyeste er Großer Arber (1456 meter over havet) og Großer Rachel (1453 meter over havet) i Bayern, og Plechý (1378 meter over havet) i Böhmen.Parallelt med Böhmerwald i vest ligger Bayerischer Wald, med Einödriegel (1121 meter over havet) som høyeste punkt.Området er spredt bosatt, og jordbruket spiller relativt liten rolle. Bergverksdrift (steinkull, brunkull) var tidligere viktig. I dag er skogbruket og glassindustrien, sammen med en økende turisme, de viktigste næringsveier. Les mer i Store norske leksikon Tysklands geografi økonomi og næringsliv i Tyskland Tsjekkias geografi økonomi og næringsliv i Tsjekkia
6,485
https://snl.no/Galli_da_Bibiena
2023-01-31
Galli da Bibiena
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Italiensk manierisme, barokk- og renessansekunst
Galli da Bibiena var en italiensk kunstnerfamilie på 1600- og 1700-tallet, fra Bologna, som formidlet Francesco Borrominis og Andrea del Pozzos sene italienske barokkstil til tysk område ved sitt virke som dekoratører, arkitekter og teatermalere.
Familiens stamfar, Giovanni Maria Bibiena (1625–65), vesentlig kirkedekoratør, hadde to sønner, Francesco (1659–1739) og Ferdinando (1657–1743). Den sistes sønn Giuseppe (1696–1756) er den mest kjente. Han slo seg ned i Tyskland og virket i Dresden og Berlin. Moderne teaterhistorie understreker hans betydning for nyere scenekunst. Les mer i Store norske leksikon Italias kunst fram til 1900 barokken drama
9,516
https://snl.no/Anda_fyr
2023-01-31
Anda fyr
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Fyrvesen og losvesen,Fyrvesen,Norske fyr
Anda fyr er en fyrstasjon på øya Anden i Øksnes kommune, Nordland. Den ble opprettet som kystfyr i 1932, og automatisert og avbemannet i 1987.
Tårnets høyde: 16 meter Lyshøyde over høyvann: 50 meter Lysvidde: 14,2 nautiske mil Lyskarakter: Oc WRG 6s Anda var det sist oppførte bemannede fyr i Norge, men var bare bemannet i 55 år. Navnet Fyret har fått navn etter øya det står på, og det kan vise til fuglen and, men det er usikkert. Historikk Fyret ble opprettet for å vise leia nord for Langøya, Norges tredje største øy. Det skulle også vise inn mot fiskeværet Stø. På tross av utsatt beliggenhet og vanskelige landingsforhold ble Anda bygd som familiefyr. Det fikk en solid fyrvokterbolig i tre, og et høyt, kraftig, firkantet betongtårn inntil husveggen. Det to familiene som bodde på fyret hadde til sammen åtte barn. I hvert fall to av dem ble født på fyret. Anda fyr ble gjort om til tørnstasjon i 1946.Fyrlyset i lyktehuset var av 2. orden, men ble senere redusert til 4. orden. Anda var også det første fyret i Norge som fikk elektrisitet fra første dag med strøm fra dieselaggregater. Fyret ble fredet i 1999.Øya Anden ble naturreservat i 2002 for å beskytte en sårbar bestand av lundefugl og andre sjøfugler. Øya ble så Ramsarområde i 2013. Det betyr også at det er ilandstigningsforbud mesteparten av våren og sommeren. Les mer i Store norske leksikon fyr fyrtårn Kystverket Eksterne lenker Norsk Fyrhistorisk Forening Kystverket: Norsk fyrliste Litteratur Bjørkhaug, Birger og Poulsson, Sven (1986). Norges fyr, bind 2. Fra Stad til Grense-Jakobselv. Grøndahl & Søn forlag AS. Lauritzen, Per Roger (2019). Norske fyrstasjoner. Besøksfyr langs hele kysten. Kystverkmusea. Toften, Halvard (2020). Anda fyr. Historia om Øksnes væringen. Øksnes Historielag.
11,992
https://snl.no/bystyre
2023-01-31
bystyre
Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Myndigheter i Norge,Lokalforvaltning
Bystyre er i dag navnet på kommunestyret i noen byer, blant annet Oslo og Bergen. Kommunestyret er det øverste politiske styreorgan i Norges kommuner, og velges i direkte valg for fire år om gangen i det som kalles kommunestyre- og fylkestingsvalg.
Bystyre var tidligere navnet på kommunestyret i alle bykommuner, til forskjell fra herredskommuner. Da Formannskapslovene ble vedtatt og innført i 1837 gjennom etablering av folkevalgte styringsorganer på lokalt nivå, ble det trukket et skille mellom herredskommuner og bykommuner. Dette skillet gjenspeilet hvilke rettigheter og forpliktelser disse to kommunetypene hadde. Den kanskje viktigste forskjellen var at mens herredskommunene inngikk som medlemmer av et fylkeskommunalt fellesskap – en sekundærkommune – skulle bykommunene ivareta sine oppgaver og forpliktelser på egen hånd. Det var opp til statlige myndigheter å beslutte hvilke kommuner som skulle ha bystatus – en status som medførte visse privilegier i forhold til særlig næringsvirksomhet, men også forpliktelser som herredskommunene ikke hadde. For eksempel ble Bygningsloven av 1845 bare gjort gjeldende for byene.Etter 1992 er skillet mellom bykommuner og herredskommuner opphevet, men betegnelsen 'bystyre' brukes fortsatt om kommunestyret i noen av byene, blant annet Oslo og Bergen. Det formelle skillet mellom bykommuner og herreder ble endret i 1962 da bykommunene ble innlemmet i fylkeskommunen. Etter at fylkeskommunens status som et interkommunalt samarbeidsorgan opphørte gjennom etablering av direkte fylkestingsvalg og egen fylkeskommunal beskatningsrett fikk by- og herredskommuner helt likeverdig status. I dagens Kommunelov benyttes bare betegnelsen "kommunestyre" som navn på det øverste politiske styringsorgan i alle kommuner.Fra 1996 er by-betegnelsen blitt mer eller mindre frikoblet fra kommunestatus. Alle tettsteder med mer enn 5000 innbyggere kan betegne seg som byer, men uten at dette har noen styringsmessige konsekvenser. I dag er det i alt 106 byer i Norge, hvorav 59 har valgt å benytte seg av dette begrepet etter 1996. Les mer i Store norske leksikon kommunestyre
2,302
https://snl.no/Ahasverus_-_Esters_bok
2023-01-31
Ahasverus (Esters bok)
Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Jødedom
Ahasverus, kongen av Persia, som ifølge Esters bok gifter seg med Ester, en jødisk ung kvinne. De fleste moderne forskere mener det dreier seg om Xerxes (regjerte cirka 486–465 fvt.), og at navnets hebraiske form, Ahashverosh, anses å være avledet av den persiske formen Xshavarsha.
Ahasverus er den eneste personen fra Esters bok som også nevnes andre steder i Det gamle testamentet og Tanakh, som i Esras bok 4,6 og Daniel 9,1, der han feilaktig blir beskrevet som far til kong Dareios (cirka 522–486 fvt.).Esters bok gir et bilde av en svak konge som lett lar seg både forføre og overtale, både av sine kvinner og av sine underordnede. Hendelsene som beskrives i Esters bok kan ikke bekreftes gjennom ikke-bibelske kilder. Det antas at boken ble skrevet på 300-tallet, lenge etter Xerxes’ levetid. Jødisk tradisjon Hendelsene som beskrives i Esters bok, som handler om hvordan jødene i Persia ble reddet fra en planlagt utryddelse, danner grunnlaget for den jødiske purimfesten. Kong Ahasverus inntar en viktig rolle i fortellingen og er en kjent skikkelse for jødiske barn. Det er populært blant både voksne og barn å kle seg ut som kong Ahasverus og dronning Ester i forbindelse med denne festen. Les mer i Store norske leksikon Esters bok Ahasverus Ahasverus – sagnfigur Xerxes purim
12,251
https://snl.no/arisk
2023-01-31
arisk
Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Indoeuropeiske språk,Indoiransk
Arisk er en term som tidligere har vært brukt i språkvitenskap og historie om de indoeuropeiske språkene i India og Iran, den indoiranske grenen av de indoeuropeiske språkene. I moderne vitenskap brukes ikke lenger arisk, men indoiransk om denne språkgrenen. Imidlertid brukes begrepet indoarisk fremdeles om de indoeuropeiske språkene i India.
Ordet arisk bygger på sanskrit arya (se arier). I populærvitenskapelig europeisk litteratur er arisk blitt brukt om hele den indoeuropeiske språkfamilien. Dernest er det ved en sammenblanding av språk og rase blitt overført på det urfolket som har talt det indoeuropeiske grunnspråket, en bruk av ordet som særlig er knyttet til første halvdel av det 20. århundret. Bruk innen rasistisk ideologi Begrepet arisk rase oppsto i sent på 1800-tallet og hadde sitt opphav i tanken om at de opprinnelige talerne av indoeuropeisk tilhørte en særegen, overlegen etnisk og genetisk folkegruppe. Denne ideen ble popularisert og overtatt av ulike antisemittiske og rasistiske kulturpersonligheter og forfattere som Richard Wagner eller Houston Stewart Chamberlain.Frem mot 1930-tallet ble begrepene arisk og ariere mer systematisk integrert i nasjonalistiske ideologier, blant annet nasjonalsosialismen/nazismen. Ideen om arisk rasemessig overlegenhet var en essensiell komponent i den ideologiske begrunnelsen for forfølgelsene av jøder og andre etniske minoriteter i Tyskland, samt for den brutale krigføringen nazistene førte på Østfronten under andre verdenskrig. Denne ideologien lå også til grunn for opprettelsen av den pseudovitenskapelige institusjonen das Ahnenerbe, som ble opprettet av blant annet Heinrich Himmler i 1935 som et forskningsinstitutt hvis hovedoppgave var å vise hvordan arkeologiske, antropologiske og kulturhistoriske forhold underbygget rasistiske forestillinger om den ariske rase. Les mer i Store norske leksikon arier rasisme nazisme
4,918
https://snl.no/Devon%C3%B8ya
2023-01-31
Devonøya
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Canadas geografi
Devonøya er en øy i Canada, i territoriet Nunavut. Den er med et areal på 55 247 kvadratkilometer den sjette største øya i det kanadiske polararkipelet og den nest største av Dronning Elizabeth-øyene mellom Jones-sundet og Lancastersundet.
Øya er 515 kilometer lang og 130-160 kilometer bred, og er verdens største ubebodde øy. Det meste av øya er et platå. Det høyeste punktet er i øst, 1920 meter over havet.Devonøya ble oppdaget av William Baffin i 1616, og ble navngitt(opprinnelig som North Devon) av William Edward Parry i 1819 etter Devon, et grevskap i Storbritannia.Det er en forskningsstasjon på nordøstkysten. Siden 1997 har NASA foretatt studier i det 23 kilometer brede og 39 millioner år gamle meteorittkrateret Houghton, som en del av forskningen på planeten Mars. Les mer i Store norske leksikon Canadas historie Canadas geografi
3,753
https://snl.no/B%C3%A6rums_jernverk_-_B%C3%A6rums_Verk
2023-01-31
Bærums jernverk (Bærums Verk)
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Teknologi- og industrihistorie,Norsk teknologi- og industrihistorie,Norsk jernverksindustri
Bærums jernverk var en industribedrift i vestre Bærum ved inngangen til Lommedalen i Akershus, i dag Bærums Verk. Bærums jernverk var Norges første jernverk i egentlig forstand, der en i 1622 lyktes med å smelte jernmalm i en masovn og framstille støpejern. Nest etter Fritzøe i Larvik var det Norges største jernverk fram til det ble lagt ned i 1870-åra. Bærums jernverk ble styrt av kvinnelige ledere i omtrent 80 år. Det var uvanlig på 1600-, 1700- og 1800-tallet at en så stor bedrift ble ledet av kvinner i så lang tid.
En haltende start Før jernverket ble grunnlagt, fantes det fra og med 1610 et rennverk på de tre gårdene Økri, Løken og Belset i Bærum. I 1614 samlet kong Christian 4. alle rennverkene som han drev rundt omkring i Akershus der. Bedriften ble kalt for Økriverket. Det var få arbeidere på verket, og produksjonen var liten. I 1621 hentet kongen en spesialist, Tobias Kupfer, til verket. Kupfer kom fra de tysktalende landene for å bygge en masovn, og denne sto ferdig i 1622. Ovnen var kanskje tre til fire meter høy og bygd etter forbilder fra Sachsen i Tyskland. Samme dag som ovnen ble påtent for første gang, viste det seg imidlertid sprekker i byggverket. Sjakta raste sammen, og en ny masovn måtte bygges. Driften kom haltende i gang og var lite lønnsom. På grunn av det dårlige resultatet trakk kongen seg snart ut av alle jernverkene i Norge og ga i 1624 enerett til å drive jernverk i Norge til et privat selskap, det såkalte Jernkompaniet. Kompaniet fikk enerett til å opprette og drive jernverk i Norge. På denne måten overtok Jernkompaniet driften av de to jernverkene som fantes da, Bærum og Eidsvoll jernverk. Jernkompaniet nøt visse særrettigheter, som en kan finne ved jernverkene senere. Selskapet trengte blant annet ikke å betale toll for varer innført fra Danmark. Det vil si at eierne kunne selge nødvendige varer til relativt lave priser til arbeiderfamiliene, noe som kunne være et lokkemiddel for å få dem til verket. Et annet agn var at jernverksarbeiderne og deres sønner ikke ble utskrevet til militærtjeneste, noe som de fleste må ha sett på som en stor lykke. Privilegier og sirkumferens Det trengtes store mengder trekull for å smelte jern i masovnen. Trekullet ble laget i kullmiler i skogene rundt omkring jernverket. I starten var det bare fire bondegårder (Økri, Belset, Gudmundrud og Løken) og tilsvarende begrenset med skog som tilhørte verket. For at jernverket skulle lykkes, trengte eierne en ordning for å få tak i trekull. I privilegiene til Jernkompaniet av 25. oktober 1627 ble det for første gang etablert en rettslig modell for det som etter hvert fikk navnet sirkumferens. Gjennom privilegiene påla kongen oppsitterne på de fire bondegårdene som hørte til verket, å kjøre trekull til masovnen. Varer til verkets arbeidere og tjenere skulle verkseierne kunne innføre tollfritt. Verksfolkene ble også fritatt for militærtjeneste. Privilegiene ble spesifisert og utvidet for Bærums jernverk 2. juni 1641. I de nye privilegiene ble det fastslått at jernverkets eiere kunne hogge så mye tømmer de ville i kongens skoger rundt verket. Tømmeret skulle brukes til brenning av trekull, som setteved i jerngruvene og bygningstømmer. Ingen fikk lov til å kjøpe sagtømmer eller skogsvirke i en avstand på fire mil rundt masovnen. De fire nærmeste bønder rundt verket ble forpliktet til å kjøre trekull til verket (det ble ikke skrevet ned hvem som skulle lage det), mot at de ble fritatt for skatt og militærtjeneste. Også alle arbeidere som bodde på verket skulle nyte fritak fra skatt og militærtjeneste. All proviant som trengtes ved verket kunne innføres tollfritt. De ferdige jernvarene for det dansk-norske markedet skulle tilbys kongen først. Jern ble solgt til utlandet skulle fortolles. Dersom eierne ikke drev verket i et år skulle det falle hjem til kongen. I tida som fulgte ble det fastlagt sirkumferenser for mange jernverk. Ofte besto den i en omkrets på opptil fire mil med masovnen som midtpunkt. Innenfor sirkumferensens areal påla kongen bøndene å kjøre trekull til det enkelte verket. Dette var et tidkrevende arbeid, og bøndene motsatte seg som regel pålegget så godt de kunne. Det hjalp ikke at de skulle få «rimelig betaling», som det het i mange privilegiebrev; det var jernverkseierne som bestemte hva som skulle være «rimelig». Eierhistorie På tross av gunstige særrettigheter og subvensjoner lyktes ikke eierne å drive verket med overskudd. I 1631 ble jernverkene i Bærum og på Eidsvoll overtatt av nye eiere, «15 ærlige og velbyrdige samt hederlige og høilærde og ellers fornemme menn». Driften gikk likevel fortsatt med underskudd. Fra og med 1634 oppsto det stridigheter mellom eierne, og mellom disse og de stedlige lederne og funksjonærene på de to jernverkene. Dette gikk ut over produksjonen, og i 1641 var det ikke drift på verken Bærum eller Eidsvoll jernverk. Når det ikke vare drift på verket, kunne kongen ta jernverket tilbake fra eierne og gi det til nye eiere som ville drive det. Dette skjedde i 1641. Kongen overførte da Bærums jernverk til de nederlandske våpen- og kornhandlerne Gabriel og Selius Marselis. Driften kom i gang igjen, og brødrene fikk reist en ekstra masovn. Med to masovner kunne en få mer kontinuitet i virksomheten. Mens den ene ovnen ble reparert etter en lengre periode med jernsmelting, gikk den andre for full maskin. I 1652 gikk den ene ovnen i 19 uker og produserte et visst antall kanoner, kuler og stangjern. I 1664 overdro Marselis-brødrene verket til Johan Krefting. Da Krefting døde ti år senere, begynte en 80 år lang, nesten sammenhengende periode med kvinnelig styre av det enorme verket. På denne tida var det ikke lov for kvinner å opprette egne virksomheter, men de kunne arve eksisterende virksomheter fra sine ektemenn eller fedre og fortsette driften. Det skjedde på Bærums jernverk, og kvinnene gjorde det godt. Det var tre generasjoner Anna som ledet verket i lange perioder og gjennom tykt og tynt. Den første var Anna Krefting, født Felber, som ledet verket i hele 27 år, fra 1674 til 1701. Anna (også kalt Annichen Jacobsdatter Felber og Anna Krefting den eldre) var en kvinne det står stor respekt av. I løpet av 22 ekteskapsår (mellom 1652 og 1674) fødte hun ikke mindre enn 14 barn. Da hun ble enke, overtok hun ledelsen av jernverket og kjøpte et titalls gårder. Dette var et strategisk viktig trekk fordi jerntilvirkningen i de to masovnene krevde enorme mengder med trekull, og skogen på gårdene ga råstoff til det. Neste kvinne ut var Anna Felbers svigerdatter, Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683–1766). I 1712 ble hun enke i en alder av 29 år. Som sin svigermor og navnesøster overtok Anna Vogt ledelsen av jernverket, inkludert handel med eiendom, framstilling av trekull og gruvedrift. Flere ganger måtte hun forsvare verkets gruve på Langøy ved Kragerø mot urettmessig malmbryting av andre jernverkseiere. Alt i alt drev hun jernverket i 54 år – lenger enn de fleste mannlige jernverkseiere. I «patriarkalsk» ånd opprettet hun en verksskole for barna til arbeiderne på jernverket, og hun ga generøse gaver til Tanum kirke, blant annet en prekestol, døpefont med baldakin, en knelebenk og ei lysekrone. Hun fikk også laget gravkapell og gravkjeller for sin egen familie. Som om det ikke var nok å drive det enorme jernverket i Bærum, fikk Anna Vogt i 1719 privilegium til å drive Dikemark jernverk i Asker. I førstningen ledet hun verket sammen med ektemannen til sin datter, Anna Katarina Krefting. Da ektemannen døde i 1742, drev de to kvinnene, mor og datter, Dikemark jernverk sammen i tre år. Deretter overtok datteren, Anna Katarina, ledelsen alene og fram til sin død 33 år senere. I 1762, fire år før Anna Vogt, eier av Bærums jernverk, døde, brant store deler av bedriften, blant annet hovedgården. Anna var da nesten 80 år gammel. Likevel brettet hun opp ermene og tok til å gjenoppbygge verket. En ny hovedgård sto ferdig i 1764. Da hun døde like før sin 83-årsdag, var det ingen av arvingene som ville overta, og verket ble solgt på auksjon. Jernverkene var basert på kapital og kompetanse. Tidligere hadde migranter båret med seg den nødvendige kompetansen for å drive et jernverk. Fra og med andre halvdel av 1700-tallet ble det imidlertid mer og mer vanlig at jernverkseiere selv fikk seg både praktisk og formell kompetanse i gruvedrift og jernframstilling. Dette viste seg også ved Bærums jernverk. En ung mann, Conrad Clausen, eide og ledet verket fra 1773 og fram til sin død i 1785. Han var bare 19 år da han overtok verket, men han hadde skaffet seg en solid bergmannsutdannelse. Han hadde blant annet studert svenske og engelske driftsmetoder, noe som skulle sette sitt preg på virksomheten ved Bærum i hans korte levetid. Clausen innførte ny teknologi og fikk etter hvert monopol på framstilling av stål i Norge. Stål var et svært etterlengtet konstruksjonsmateriale. I tillegg til Bærums jernverk eide Claussen også Sognedals jernverk i Buskerud. Da Clausen døde i 1785, ble begge verkene overtatt og ledet av enka Kirsten Nilson (1757–1827). Hennes tid som leder varte imidlertid i bare ett eller et par år, for da hun giftet seg på ny i 1786, overtok mannen hennes det juridiske eierskapet av de to jernverket. Mannen var den danskfødte stiftamtmannen i Akershus, Frederik Julius Kaas. Han overtok verkene i 1787, solgte Sognedal samme år og Bærum fire år senere. Det var stormannen (og senere Norges første statsminister) Peder Anker som kjøpte Bærums jernverk i 1791. Anker var generalintendant i Akershus stift og eier av Bogstad gård. Hele skogkomplekset nord for Oslo hørte til gården. Anker eide verket i 33 år, fram til 1824, og utvidet og moderniserte driften sterkt. Under høykonjunkturen på 1790-tallet bygde Anker en ny masovn (mulltømmerovn) på Fossum ved Lysakerelva i Bærum og en stangjernshammer i Maridalen, nordøst for Oslo. For å kunne frakte malm fra gruva ved Sognsvann til Bærum, og støpejern i motsatt retning til Hammeren i Maridalen, bygde Anker vei fra Bærums Verk over Fossum og Sognsvannsgruva til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien. Det var Slependen som var havnen til Bærums jernverk, hvor malm fra gruvene sørpå ble losset, og støpegods, stangjern og stål ble lastet på skipene. I 1820 kjøpte Anker Hakedals Verk i Hakadal, og sammen med sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere kjøpte og drev jernverkene, bygde han vei fra Maridalshammeren til Hakedals Verk – den såkalte Greveveien. Konsernet besto da av masovn og stangjernshammere i Bærum, masovn og stangjernshammer ved Fossum, stangjernshammer i Maridalen og masovn og to stangjernshammere ved Hakedals Verk. I 1820 kjøpte Anker dessuten Moss jernverk. Ankers svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, eide og drev Bærums jernverk, sammen med Hakedal og Moss jernverk, fram til sin død i 1840. Enka, grevinnen Karen Wedel Jarlsberg, førte firmaet videre i ni år, før baron Harald Wedel Jarlsberg overtok i 1849. I førstningen av 1870-åra – i 1872 eller 1874 – ble masovnen i Bærum nedblåst. Verket gikk over til å bli et jernstøperi og mekanisk verksted, det vil si at det ikke tilvirket eget jern lenger, men brukte skrapjern eller kjøpte jern fra andre jernverk for å støpe støpegods. Bedriften endret navnet til Bærums Verk I/S og drev sagbruk og høvleri, samt omfattende jord- og skogbruk. Støperidriften ble innstilt i 1964 og virksomheten konsentrert om trevareproduksjon (dørfabrikk med mer) fram til nedleggelsen i 1977. Hvor kom malmen fra? Bærums jernverk brukte malm fra ulike gruver. I de første tre tiårene tok en malm fra gruver i nærheten av verket, blant annet ei gruve ved Sognsvann. I Marselis tid, midt på 1600-tallet, ble Solberg gruve ved Arendal, Langøy ved Kragerø og til slutt Barbu og Braastad i Arendal tatt i bruk. Under høykonjunkturen i 1790-åra tok Anker opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få en god malmblanding. Produkter I de første årene gikk verket dårlig, og alt en fikk støpt var en mørser, 175 kuler og noe råjern. Rundt 1630 tok produksjonen seg noe opp. I april 1633 hadde en klart å støpe 12 kanoner til slottets og byens forsvar. Fra og med 1650-åra var det serieproduksjon. I 1652 gikk den ene ovnen i 19 uker og produserte 100 skippund ‘Stykker’ (kanoner), 300 skippund kuler og 200 skippund stangjern. I 1664 leverte Bærums jernverk 1500 skippund jern årlig. På 1700-tallet ble det støpt ovner, kanoner, kuler med mer i serieproduksjon. I 1785 fikk Claussen monopol på stålfremstilling i Norge, noe som Eidsfoss jernverk hadde hatt tidligere. Bygninger I den første perioden – på slutten av 1620- og begynnelsen av 1630-tallet – var det en saksisk masovn som var verkets viktigste anlegg. Fra 1643 fantes det to masovner på verket. I 1653 heter det at verket hadde to stangjernshammere, men de kan ha blitt etablert tidligere. Den første hovedbygningen ble reist i 1764. Da Claussen overtok i 1773, hadde verket en masovn som var bygd i 1767, to stangjernshammere, en kniphammer og en spikerhammer. Claussen bygde om masovnen og innførte en rekke forbedringer, blant annet støpejernssøyler i hammerstillingene. Videre anla han en stangjernshammer ved Fossum , ¾ mil øst for verket, ved Lysakerelva. Den hadde to såkalte vallonherder og en sylinderblåsemaskin av engelsk fabrikat. Hammermester var svensken Amund Hübinette. Hammeren var beregnet for stangjern til en brennstålovn som ble anlagt på Kjørbø ved Sandvika. Den var bygd etter engelsk mønster, steinkullfyrt, med to kister, og sto ferdig i 1785. Claussens stålproduksjon foregikk i denne brennstålovnen. Under høykonjunkturen på 1790-tallet bygde Peder Anker en masovn (mulltømmerovn) på Fossum og en stangjernshammer i Maridalen, nordøst for Oslo, ved Hammeren. Han bygde vei fra Bærums Verk over Fossum og Sognsvannsgruvene til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien. Kulturminnevern I 1977 begynte myndighetene å oppfatte restene etter industrien som kulturminner, og en nøyaktig kartlegging av bygninger og bygningsrester tok til. Meningen var å verne om den industrielle kulturarven fra jernverket, og det har for en stor del lyktes. Fra før av var enkelte bygninger fredet, blant annet den gamle hovedbygningen og det gamle gjestgiveriet. I 1980-årene foregikk det en større boligutbygging ved Bærums Verk. Noe senere ble diverse forretninger og kunst- og håndverksbedrifter etablert i de gamle, fint bevarte arbeiderboligene og i den store industribygningen. I dag fins det fortsatt et særpreget bygningsmiljø fra 1700- og 1800-tallet på Bærums Verk. Den nederste delen av den siste masovnen kan en i dag fortsatt se i støperibygningen. Likedan står det igjen en del arbeiderboliger fra forskjellige tider, hovedbygningen fra 1764, vertshuset, skolebygningen fra 1870-åra og ikke minst ‘Slottet’, bygd av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1840–åra. Bygget er i dag privatbolig for den nåværende eieren av Bærums Verk, Harald Løvenskiold. På Fossum er den nedre delen av masovnen bevart – gråsteinmuren med stellet og en del av pipa. Likedan står den gamle steindammen og er i god stand. På stangjernshammerens tomt ble det bygd et sagbruk som er nedlagt. Av arbeiderboligene ved Fossum er det bare én som skriver seg fra jernverkets tid. Det fins ruiner etter Sogneberg gruber og en stigerbolig ved Sognsvann. Av stangjernshammeren i Maridalen er det bare navnet igjen som et språklig spor etter jernverkstida. Les mer i Store norske leksikon jernverk masovn mekanisk verksted norsk industrihistorie Eksterne lenker Bærums Verk Digitaltmuseum.no Næs jernverksmuseum Litteratur Amundsen, Kari: Blant baroner og kølabrennere i den privilegerte industrien 1550-1850, i Swensen, Grete (red.): Reisen til Akershus: bidrag til fylkets kulturhistorie. Strømmen: Akershus fylkesmuseum, 2000: 39–70 Anker, Thor: Jernmalmen og Bærums Verk, Asker: Asker og Bærum historielag, 1999: 121-127 Bærum: en bygds historie, bd. 2, utg. av Bærums herredsstyre, 1924, 3-32 Bærums verk: Fortegnelse over endeel Kakkelovne og Andet Stöbegods som produceres ved Bærums Jernverk, 1830 Bærums verk IF (red.): Bærums verk igår – idag – imorgen, 1982 Coldevin, Axel: Norske storgårder, bd. 1, 1950, 221–232 Frydenlund, Bård: Stormannen Peder Anker, Oslo: Aschehoug, 2009 Hauge, Yngvar: Bærums verks historie, Bærums verk, 1953 Høvås, Elisabeth: En historie om Bærums Jernverk Høvås, Elisabeth: Langøy – gjennomhullet som en ost. En fortelling rundt 350 års gruvedrift Marthinsen, Liv, og Harald Winge: Asker og Bærum til 1840, Oslo: Universitetsforlaget 1983: 265–278 Valebrokk, Eva: Norske slott, herregårder og gods, Vendor: Andresen & Butenschøn, 1997: 316–329, isbn 82-7694-125-7, Finn boken Lundh, Otto Gr. og Sars, J.L. (1874). Norske Rigs-Registranter, Christiania: s. 440–441: Privilegiene til Jernkompagniet. Finn boken
12,350
https://snl.no/Jens_Bjelke
2023-01-31
Jens Bjelke
Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1660 til 1814
Jens Bjelke var en norsk politikar og godseigar. Han var Noregs rikes kanslar frå 1614 til 1659, og eigde på midten av 1600-talet ein femtedel av alt adelsgods i landet.
Bakgrunn Jens Bjelke var fødd på Austrått i Trøndelag, som son av Åge Jenssøn Bjelke (1552–1603) og Margrethe Clausdotter Thott. I 1610 gifta Jens seg med Sophie Brockenhuus, frå adelsgarden Elingård utanfor Fredrikstad, der paret vart buande. Saman fekk dei 14 barn – åtte søner og seks døtrer. Mellom sønene vart Ove Bjelke rikskanslar i Noreg etter faren, Henrik Bjelke vart riksadmiral og Jørgen Bjelke generalløytnant.Tjue år gamal vart Jens Bjelke teken opp ved universitetet i Rostock i Tyskland. I 1605 vart han sekretær ved kanselliet i København, det sentrale forvaltingskontoret i Danmark-Noreg. Her førte han i 1607 tiltalen mot matematikaren Jørgen Dybvad, som vart straffa for kritikk mot regjeringa. I 1609 deltok han i drøftinga av grenseforhold nord i Noreg, på ein dansk herredag. Så vart han send til Noreg, med instruksar til lensherrane i nord om grensesaka. Godseigar I Noreg heldt han arveskifte med mora og søstera over Austrått, eit gamalt mellomaldergods og ein storgard i vikingtida ved munninga av Trondheimsfjorden. Gjennom giftarmålet med Sophie fekk han store eigedomar også søraust i Noreg.Dei neste åra fekk han fleire gods i len av kongen, område som han styrte og fekk inntekter frå, mellom anna Reins klostergods, med Tautra og Viksgodset i Trøndelag, Onsøy len, Nonneseter kloster og i 1622 det gamle bispegodset som kongen hadde overteke i samband med reformasjonen (i Smålenene og Akershus). Bjelke vart slik den rikaste godseigaren i landet også før han fekk Bergenhus i len i 1633 og Stavanger len i 1641. Likevel klaga han over armoda si til kongen gjennom heile sitt liv og var særleg misnøgd med at han ikkje fekk Trondheim i len. Krigskommissær Danmark-Noreg låg i krig med Sverige frå 1611 til 1613 (Kalmarkrigen). Bjelke fekk ansvar for troppane i Trøndelag og Jemtland, men kampane gjekk dårleg. Då soldatar som svenskane hadde verva, kom inn Trondheimsfjorden og marsjerte opp gjennom Stjørdalen, rømte dei utrente bondesoldatane.Året etter gjorde nederlandske leigesoldatar innfall i Trøndelag og brende ned gardar på veg til Sverige. Bjelke vart ikkje stilt til ansvar for samanbrotet, men derimot den eigentlege øvstkommanderande, lensherren Sten Bille, som hadde lagt seg sjuk då ufreden tok til. I staden leidde Bjelke ein kommisjon som straffa bøndene i Trøndelag og Jemtland for manglande innsats, sjølv om dei hadde vore dårleg utstyrte. Rikskanslar I 1614 vart Bjelke så utnemnd til kanslar over det norske riket, den øvste leiaren av rettsvesenet og den fremste talsmannen for adelen. Under Bjelke fekk kanslarstillinga ny kraft. Han tok del i svært mange kommisjonar for behandling av ulike forhold – innanfor offentleg forvaltning, økonomi, forsvar og meir private tvistar. Frå 1632 til 1636 leidde han Bjelkekommisjonen, som undersøkte forholdet mellom norske futar og bønder, i tillegg til andre bondeklager over byrder og jordtvistar. Fleire futar vart dømde til bøter eller vart avsette, og kommisjonen fekk igjennom at futane måtte over på fast løn. Kommisjonsarbeidet gjekk inn i grunnlaget for den nye dansk-norske lovsamlinga av 1643.Bjelke var ein svært arbeidssam og lojal embetsmann, som ivra for fleire reformer, til tider heller i krona enn adelen sine interesser. Då Hannibal Sehested vart statthaldar i 1642, samarbeidde dei om fleire utbetringar av styret i Noreg, mellom anna oppbygginga av ein norsk hær. Under den nye krigen med Sverige i 1643–1645 (Torstenssonkrigen og Hannibalsfeiden) var Bjelke krigskommissær. Hæren lykkast då med små åtak på svenske område, men Sverige vann krigen og la under seg Jemtland og Herjedalen. Sehested hadde mykje av initiativet, og det er først Jørgen Bjelke, son til Jens, som trer fram som ein vellykka hærleiar. Diktar Allereie i studietida sysla Jens Bjelke med diktskriving. Ifølgje historikaren Yngvar Nielsen var poesien svært mislykka, med eit dikt om Grønland i kansellitida som «det vandigste gods, man kan læse». Seinare skreiv Bjelke fleire salmar og religiøse vers, dessutan òg eit verk på rim om lensherrane i Bergenhus. I 1634 fekk han gitt ut ei samling av rettsreglar, med ei ordliste på norsk, som vert rekna som den første norske ordboka. Bjelke var ein ivrig brevskrivar, men mykje av hans eige arkiv gjekk tapt i brann.Som adelsmann levde Bjelke standsmessig og eksentrisk. Kvar dag heldt han senga og arbeidde der fram til klokka tolv, og breva etter han ber difor preg av stygg handskrift. To dagar i veka gjekk med til lyst og glede, stort sett jakt.På veg til å feire den nye statthaldaren i Noreg, Gregers Krabbe, i 1656, vart kona Sophie sjuk. Då ho likevel tvinga seg med på festen, vart ho veikare og døydde etter kort tid. Ekteparet hadde den siste tida budd på setegarden Sande i Tune, etter at Elingård brann i 1645. Her døydde Jens Bjelke 7. november 1659, før han vart gravlagd i familiekapellet ved Onsøy kyrkje. Les meir i Store norske leksikon Jens Bjelke i Norsk biografisk leksikon Austrått Bjelke – norsk slekt Noreg under dansk styre (1537–1814) norsk jordeiendomshistorie Eksterne lenker Nasjonalbiblioteket: Jens Bjelkes samling av rettsreglar og ordliste, bok frå 1634 Litteratur Eide, Elisabeth S. (2011): «Likprekener og liv i Norge på 1600-tallet». Kirke og Kultur nr. 4/2011, s. 314–327. Hosar, Hans P. (1981): «Herre og bønder ved Jens Bjelkes adelsgods kring midten av 1600-talet. Ein studie i føydal utbytting i Noreg», hovudoppgåve i historie. Universitetet i Oslo Nielsen, Yngvar (1872): Jens Bjelke til Østråt. Norges riges kantsler. Et bidrag til Norges indre historie i den første halvdel af det syttende århundrede. Kristiania: Den norske historiske foreining. Les hos Nasjonalbiblioteket
9,629
https://snl.no/Bubastis
2023-01-31
Bubastis
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Det gamle Egypt
Bubastis var en oldtidsby i Det gamle Egypt, i deltaet ved Nilens østre løp. Bubastis er en gresk forvansking av det egyptiske Per-Bastet som betyr «byen til gudinnen Bastet».
I dag kalles stedet Tell Basta, hvor ruinene etter Bastets hovedtempel utgjør et turistmål. Byen ble antakelig grunnlagt allerede i det 4. dynasti (ca. 2543–2436 fvt.) og hadde sin storhetstid under det 22. dynasti (ca. 943–746 fvt.), da Bubastis var hjembyen til flere av kongene i dette dynastiet. Store deler av hovedtempelet ble oppført i denne perioden, spesielt under kongene Osorkon 2 og Osorkon 3. Les mer i Store norske leksikon Det gamle Egypts historie religion i Det gamle Egypt
4,471
https://snl.no/Annibale_Caro
2023-01-31
Annibale Caro
Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Italias litteratur,Italias litteratur på 1500-tallet
Annibale Caro var en italiensk dikter, født i Civitanova ved byen Ancona, og er særlig kjent for sin elegante språkføring. Han var sekretær hos kardinal Gaddi og senere hos kardinal Alessandro.
De fleste av Caros verker utkom først etter hans død, bl.a. brevene og hans oversettelse av Vergils Aeneiden (fullført 1566), som nærmest er en fri gjendiktning. Her fikk Caro anledning til å vise hvor stor uttrykkskraft det allerede lå i «il volgare», det vil si det italienske språket, i motsetning til den lærde latin. Viktig er også prosaversjonen hans av den greske fortellingen Dafni e Cloe. Les mer i Store norske leksikon Italias litteratur litteraturhistorie lyrikk epos
4,107
https://snl.no/Bekkelaget
2023-01-31
Bekkelaget
Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Oslo
Bekkelaget er et boligstrøk og industristrøk som ligger i Nordstrand bydel i det sørøstlige Oslo. Det omfattet opprinnelig bare stranden langs Bunnefjorden med øyene utenfor.
Bekkelaget skole ble opprettet i 1859. Etter Østfoldbanens åpning i 1879 dannet det seg et villastrøk fra Nedre Bekkelaget oppover mot Bekkelagshøgda. Bekkelaget stasjon ble revet i 1958. Bekkelaget kirke ble innviet i 1924. Navnet Bekkelaget brukes i dag også om områdene på Bekkelagshøgda.Bekkelaget har containerhavn (Ormsundkaia) og kloakkrenseanlegg for de søndre delene av Oslo og for deler av Oppegård. Kart Les mer i Store norske leksikon Oslo
12,708
https://snl.no/Bergshav_Management
2023-01-31
Bergshav Management
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Skipsfartsnæring,Rederier
Bergshav Management er et norsk rederi i Grimstad, og en del av det familieeide konsernet Bergshav Gruppen med hovedvirksomhet innen gass- og tankfart. Rederivirksomheten ble etablert i 1989 som Bergvang Shipping AS i forbindelse med utfisjonering av om lag 40 prosent av rederikonsernet A/S Uglands Rederi.
Virksomhet Bergshav Gruppen, gjennom morsselskapet Bergshav AS, består av hovedvirksomhetene Bergshav Shipholding AS og Bergshav Eiendom AS. Skipsfartsaktivitetene driftes gjennom Bergshav Management AS. Gruppen eier, disponerer og drifter i 2022 en flåte bestående av ett offshorefartøy, 9 olje- og kjemikalietankskip, i tillegg til eierskap i 10 skip for transport av flytende petroleumsgass (LPG) og petrokjemiske gasser organisert gjennom datterselskapet B-Gas A/S. Fra 2022 investerer rederiet også i tørrlastsegmentet i partnerskap med et tysk rederi. Siden oppstarten i 1989 har Bergshavs flåte variert i antall og størrelse fra små produkttanksskip til VLCC (Very Large Crude Carrier), i tillegg hadde rederiet en periode den maritime driften og bemanningen av cruiseskipet The World fra 2001. Atle Bergshaven (født 1946) er eier og styreleder i Bergshav Gruppen, som i 2020 hadde om lag 607,5 milliarder kroner i driftsinntekter og et årsresultat på om lag 62,9 milliarder kroner. Historikk Etableringen av Bergvang Shipping AS kom som et resultat av oppdelingen av A/S Uglands Rederi i desember 1988, og overføring av seks skip til familiene Ugland Bergshaven og Ugland Kaarvang i fisjonsoppgjøret. Eiere av det nye selskapet var søstrene Lisen Ugland Bergshaven (1919–2017) og Evy Bergshaven Kaarvang (1916–2004) med familier. Bergshav A/S ble stiftet i desember 1987 etter utfisjonering av J. M. Ugland & Co. A/S med familien Ugland Bergshaven som eier. I henhold til avtale var Bergvang Shipping AS eiere av skipene mens Bergshav A/S sto for driftingen. Bergvang Shipping AS har vært i drift siden 1. januar 1989, mens den formelle stiftelsesdato er 6. desember 1989. I juli 1989 besto flåten av 16 råoljetankskip, produkttankskip og bulkskip. Lisen Ugland Bergshavens sønn Atle Bergshaven ble styreleder for begge selskap, og fikk i løpet av 1990-årene kontroll over konsernet. Familiene har gjennom flere år vært gjennom en rekke rettsaker om verdiene i Bergshaven Gruppen, og i 2017 betalte Atle Bergshaven om lag en kvart milliard kroner til sin eldre bror. Etter dette har Atle Bergshaven vært konsernets eneeier. Les mer i Store norske leksikon rederi skipsfart
7,492
https://snl.no/Cocteau_Twins
2023-01-31
Cocteau Twins
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock
Cocteau Twins var ei britisk (skotsk) indiepopgruppe. De fikk suksess på 1980-tallet med sine drømmeaktige, svevende og vakre lydlandskaper, anført av utydelige tekster, Elizabeth Frasers utrolige stemme og Robin Guthries oppfinnsomme bruk av tapeloops, ekkobokser og trommemaskiner.
Gruppa ble dannet i Grangemouth i 1981 av vokalisten Elizabeth Fraser (født i 1963), gitaristen Robin Guthrie (født i 1962) og bassisten Will Heggie. Etter debutalbumet Garlands (1982) sluttet Heggie, og Cocteau Twins var en duo på Head Over Heels (1983).Låtene, arrangementene og produksjonen til den nye bassisten og keyboardisten Simon Raymonde (født i 1962) bidro til at de i 1984 fikk en mer kommersielt sound på Treasure og fikk sin eneste Topp 30-hit med Pearly-Dewdrops' Drops. Deretter ble det Topp 20-plasseringer i Storbritannia på albumene Victorialand (1986), Blue Bell Knoll (1988), Heaven Or Las Vegas (1990), Four-Calendar Cafe (1993) og Milk & Kisses (1996).Da Cocteau Twins ble oppløst i 1998, hadde Guthrie og Raymonde allerede startet plateselskapet Bella Union. Les mer i Store norske leksikon indie popmusikk Eksterne lenker Cocteau Twins
4,374
https://snl.no/Altiplano
2023-01-31
Altiplano
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Sør-Amerika
Altiplano er et høyplatå i Andesfjellene i Sør-Amerika, og er det største platået på Jorden etter Tibetplatået. Altiplano har en gjennomsnittshøyde på 3750 meter over havet.
Regionen omfatter vestlige Bolivia og sørøstre Peru, samt mindre deler av Chile og Argentina. Større byer i Altiplano er El Alto, La Paz, Oruro og Puno.Altiplano består av flere bassenger og saltsjøer 3600–4200 meter over havet. På grensen mellom Peru og Bolivia ligger Titicacasjøen, Sør-Amerikas største innsjø, og i Bolivia verdens største saltslette Salar de Uyuni. Altiplano er forholdsvis tett befolket, høyden tatt i betraktning. Titicacasjøen virker modererende på klimaet, og korn kan dyrkes nesten opp til 4000 meters høyde. Vegetasjonen er ellers sparsom. Dyrelivet inkluderer vikunja og lama. Geologi Både magmatisme (oppsmelting) under litosfæren, fjerning av den tette nedre litosfæren ved konveksjon, spesielle klimaforhold og måten Andesfjellkjeden dannes på i dette området har vært foreslått som forklaringer på dannelsen av platået. Les mer i Store norske leksikon Bolivias geografi Perus geografi
4,907
https://snl.no/Mose_Allison
2023-01-31
Mose Allison
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Nord-Amerikanske jazzutøvere og -ensembler, 1960 – 1980
Mose Allison var en amerikansk jazzpianist, sanger, komponist og tekstforfatter, med en høyst personlig stil rotfestet i blues.
Han har hatt stor innflytelse, blant annet på mange rockemusikere. Georgie Fame og John Mayall er blant mange engelske musikere som har spilt inn hans Parchman Farm, og The Who gjorde Young Man Blues til et høydepunkt på Live at Leeds (1970).Hans datter Amy Allison har utgitt en rekke album siden solodebuten i 1996. Sentrale utgivelser Young Man Mose (1958) I Don't Worry About A Thing (1962) Mose Alive! (1965) My Backyard (1989) Gimcracks and Gewgaws (1997) The Mose Chronicles: Live in London vol. 1 (2001) og 2 (2002) Les mer i Store norske leksikon jazz blues Eksterne lenker Mose Allison
489
https://snl.no/Roger_Joseph_Boscovich
2023-01-31
Roger Joseph Boscovich
Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Astronomi,Personer innen astronomi
Roger Joseph Boscovich var et kroatisk matematiker og astronom. Han gjorde en rekke astronomiske arbeider innen optikk, gravitasjon, Jordens form (geodesi) og meteorologi. Hans mest kjente matematiske arbeider behandler sfærisk trigonometri og polynomialsatsen.
Boscovich ble 15 år gammel opptatt i Jesuittordenen og var fra 1740 professor ved Collegium Romanum i Roma. Sammen med den britiske jesuitten Christopher Maire foretok Boscovich en gradmåling ved Roma. I 1758 fremkom hans mesterverk Theoria philosophiae naturalis, hvor han diskuterer atomteori og krefter. I 1764 ble Boscovich professor i Pavia, men ved jesuittordenens opphevelse i Italia overtok han en stilling i den franske marineadministrasjonen, spesielt opprettet for ham. Sine siste år tilbrakte Boscovich i Italia med utgivelsen av sine samlede verker. Les mer i Store norske leksikon astronomi Isaac Newton
8,630
https://snl.no/%C3%A5lekvabber
2023-01-31
ålekvabber
Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Strålefinnefisker,Piggfinnefisker,Ålekvabbefamilien
Ålekvabber er en fiskefamilie i ordenen piggfinnefisker. Familien omfatter mer enn 300 arter som er utbredt i hele verden, særlig i arktiske og antarktiske strøk.
I Norge er det kjent 23 arter som er gitt norske navn (se ålebrosmer og ålekvabbe). Det er trolig flere arter som kan dukke opp langt i nord. Dyphavet i nord er fortsatt relativt dårlig undersøkt.Ålekvabbene har en lang og ålelignende kropp, og rygg-, hale- og gattfinnen danner en sammenhengende brem langs bakre del av kroppen. Brystfinnene er store og runde. Bukfinnene er små eller mangler, og sitter helt fremme under strupen. Artene har små skjell, og huden er slimete. De fleste artene er bunnfisker, særlig på dypt vann. Les mer i Store norske leksikon piggfinnefisker
4,453
https://snl.no/Musikk_i_Canada
2023-01-31
Musikk i Canada
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Ulike lands musikk og musikktradisjoner
Musikklivet i Canada minner i store trekk om musikklivet i USA: Urfolkene har sine folkemusikktradisjoner, mens de mange ulike immigrantgruppene har sine. I tillegg kommer blandinger av disse. Canada er også godt integrert i den amerikanske populærmusikkindustrien og kanadiske artister har kommet med viktige bidrag innen de fleste sentrale sjangre. Innen klassisk musikk er det særlig på utøversiden at Canada har hevdet seg, blant annet var pianisten Glenn Gould (1932–1982) kanadisk.
Folkemusikk Til tross for en aggressiv assimileringspolitikk har inuitene og andre urfolk holdt på sin musikk. Folkemusikken omfatter også et utall tradisjoner knyttet til de ulike innvandrergruppene. De fransk-kanadiske og britisk-kanadiske dominerer, men også en rekke andre grupper av forskjellig etnisk herkomst (med tysk, italiensk, ukrainsk, skandinavisk, baltisk og annen europeisk bakgrunn, kinesisk, japansk, indisk og arabisk, afrikansk-amerikansk og så videre) fortsetter å dyrke sine egne musikkformer innenfor rammen av en felles kanadisk kultur. Kunstmusikk Under kolonitiden ble grunnen lagt for et moderne musikkliv etter europeisk mønster. De tidligste komponistene fra pionertiden var dyktige håndverkere, som skrev musikk innenfor europeiske form- og stilidealer. Den betydeligste var Joseph Quesnel (1746–1809). Et offentlig, nasjonalt musikkliv tok form etter unionen (1867), delvis som en følge av fremveksten av tallrike korselskaper på slutten av 1800-tallet. Frem til den første verdenskrig var musikkproduksjonen innenfor større former dominert av korverk i kantate- eller oratorieformat, komponert av innfødte og emigranter. Calixa Lavallée (1842–1891) skrev operetter, konsertouvertyrer og pianostykker (blant annet det populære stykket Papillon); mangelen på permanente orkestre skapte lite marked for instrumentalmusikk, og etter at han hadde komponert nasjonalsangen O, Canada (1880), bosatte han seg i USA.Det organiserte musikklivet vokste raskt etter den første verdenskrig. Utviklingen har vært preget av innsatsen til allsidige pionerer som Sir Ernest MacMillan (1893–1973), Healey Willan (1880–1968) og Claude Champagne (1891–1965). I etterkrigstiden har Canada hatt aktive komponister innenfor de ulike retninger av 1900-tallets internasjonale tonespråk. Blant de mest kjente er Serge Garant (1929–1986), Gilles Tremblay (1932–2017), R. Murray Schafer (1933-2021), André Prévost (1934–2001) og Bruce Mather(født i 1939).Canada har hatt utøvere med internasjonalt ry, som Glenn Gould (1932–1982), Edward Johnson (1878–1959), Maureen Forrester (1930–2010), Tommy Reilly (1919–2000) og Kathleen Parlow (1890–1963). I dag omfatter kanadisk musikkliv mer enn 50 symfoniorkestre, derav 10 profesjonelle, operakompanier i de større byene, konservatorier og musikkinstitutter ved om lag 30 universiteter. Populærmusikk Canada har fostret en rekke verdenskjente artister innen moderne populærmusikk, selv om mange av dem har bosatt seg i USA og ofte blir tatt for amerikanere. Noen av de mest kjente er: Oscar Peterson (1925–2007) Joni Mitchell (født i 1943) Neil Young (født i 1945) Leonard Cohen (1934–2016) The Band Bryan Adams (født i 1959) k. d. lang (født i 1961) Drake (født i 1986) Justin Bieber (født i 1994) the Weeknd (født i 1990) Mange franskspråklige artister har også hevdet seg internasjonalt, for eksempel Gilles Vigneault (født i 1928) og Robert Charlebois (født i 1944). Céline Dion (født i 1968) har hatt stor suksess på begge språk. Les mer i Store norske leksikon inuitt – musikk amerikanske urfolks musikk afrikansk-amerikansk musikk Musikk i USA Canada Canadas historie Canadas litteratur Kunst i Canada
3,315
https://snl.no/Bourges
2023-01-31
Bourges
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Frankrikes geografi
Bourges er en by i Frankrike. Den ligger i regionen Centre-Val de Loire og er hovedstad i departementet Cher, og ligger ved sammenløpet av Yèvre og Auron, 105 kilometer sørøst for Orléans. Byen har omtrent 66 500 innbyggere (2017).
Næringsliv Bourges er et viktig kommersielt og kulturelt senter, og er hjem til store militære verksteder, skoler og magasiner. Det lokale næringslivet består blant annet av kjemisk industri, bildekkfabrikasjon (Michelin), handel med korn, vin og storfe. Den er også et erkebispesete. Attraksjoner Den gotiske katedral St.-Étienne, som ble påbegynt rundt år 1392 og fullført på 1500-tallet, er en av Frankrikes vakreste kirker og står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. Her finnes også et museum for landskapet Berry med rike arkeologiske samlinger. Historie Bourges, eller det keltiske Avaricum (etter elven Avara, nå Auron), ble ødelagt av Caesar, men Augustus gjorde byen til Aquitanias hovedstad, kalt Bituriges etter biturigerstammen. Bourges ble tidlig erkebispesete og fikk i 1463 et universitet, som senere ble stengt under revolusjonen.Byen var sete for Karl 7, som engelskmennene kalte Kongen av Bourges. Han utstedte i 1438 den «pragmatiske sanksjon» om den gallikanske kirkes uavhengighet.Frem til 1790 var Bourges hovedstad i provinsen Berry. Les mer i Store norske leksikon Frankrike Frankrikes geografi Centre-Val de Loire
3,877
https://snl.no/Giuseppe_Capogrossi
2023-01-31
Giuseppe Capogrossi
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Abstrakt ekspresjonisme
Giuseppe Capogrossi var en italiensk maler. Han var bosatt i Paris i 1927–1932, og var siden en innflytelsesrik kunstner i Roma.
Hans maleri hadde lenge en klassisk preget monumentalitet. Etter å ha forsøkt å forene det nyere franske maleris frie fargeholdning med den romersk figurale tradisjon, gikk han i 1950 over til en helt abstrakt fremstilling, kjennetegnet av en rytmisk gjentagelse av mørkere billedelementer på lysere bunn. Disse tegnaktige figurene utnyttet han på en suggestiv måte. Les mer i Store norske leksikon abstrakt ekspresjonisme abstrakt kunst kunst i Italia kunst i Frankrike
12,630
https://snl.no/Odd_Bye
2023-01-31
Odd Bye
Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Avisredaktører
Odd Bye var en norsk redaktør og og politiker som representerte Senterpartiet. Han ble gjennom store deler av 1960- og 70-årene regnet som en av de viktigste strategene i Senterpartiet. Det gjaldt særlig i forbindelse med partiets holdning til EEC i 1961 og EF i 1972, og i diskusjonene om borgerlig regjeringssamarbeid i 1963 og i 1965.
Odd Byes aviskarriere startet i 1945 da han ble journalist i Dagsavisa Trondheim. Han var i 1946-1947 journalist i Nationen, og fra 1947 til 1948 redaktør i Dagbladet Rogaland. Bye var sjefredaktør i Senterpartiets pressekontor fra 1948 til 1965 og fra 1971 til 1984. Han var statssekretær ved Statsministerens kontor fra 1965 til 1971.Odd Bye var fra 1960 til 1961 formann i Oslo Senterparti. Les mer i Store norske leksikon Senterpartiet Massemedier i Norge
1,265
https://snl.no/banemont%C3%B8r
2023-01-31
banemontør
Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Grunnopplæring,Yrkesfaglig utdanning,Bygg- og anleggsteknikk
Banemontør, yrkesutøver som arbeider med vedlikehold og nybygging av jernbanespor, sporkomponenter og alle slags tilhørende anlegg i forbindelse med jernbanedrift.
Utdanning Opplæringen i faget skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Første året: vg1 Bygg- og anleggsteknikk. Andre året: vg2 Anleggsteknikk. Deretter jobber man som lærling i to år i en bedrift. Læretiden avsluttes med fagprøve. Med allsidig praksis i fem år og godkjent teoriprøve/eksamen er det mulig å gå opp til fagprøve som praksiskandidat. Les mer i Store norske leksikon Videregående opplæring i Norge fagopplæring lærling jernbane Eksterne lenker Utdanning.no: banemontør
4,127
https://snl.no/Alle_Kvinners_Blad
2023-01-31
Alle Kvinners Blad
Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Tidsskrifter
Alle Kvinners Blad, tidligere illustrert ukeblad som ble utgitt mellom 1937 og 1978. Bladet ble startet av Gyldendal Norsk Forlag etter at forlaget hadde lagt ned bladet Hus og Have (startet 1930), og Alle Kvinners Blad kan sees som en slags videreføring av dette. Det var et tradisjonelt dameblad, litt konservativt både i innhold og form. Et prøvenummer ble utgitt i 1937, mens 1938 regnes som bladets første årgang.
I bladets storhetstid i 1950-årene ble det trykket i dyptrykk i tre farger. Opplaget var 1950 oppe i over 275 000, og bladet var med dette landets nest største ukeblad (bare Norsk Ukeblad var større).Ett av bladets mest kjente innslag i disse årene var spørrespalten der Klara Klok svarte på spørsmål fra leserne og som da ble drevet av Ingrid Arnulf. Aagot Natvig Honne var forøvrig den første Klara Klok. Hun sto bak spalten til Ingrid Arnulf tok over i 1948.I 1963 ble bladets navn forkortet til Alle kvinner, i 1974 ble det solgt til Nordisk Forlag og i 1978 gikk det inn. Johanna Oftedal var bladets redaktør i 1938–1968.
2,985
https://snl.no/cyste_-_zoologi
2023-01-31
cyste (zoologi)
Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Anatomi,Dyrenes anatomi
Cyste er innenfor zoologi et motstandsdyktig skall eller kapsel, som mange encellede organismer og cellekomplekser av virvelløse dyr (for eksempel svamper), under visse forhold kan omgi seg med (kapsle seg inn i).
Cystene er hardføre og gjør det mulig for organismen å overleve vanskelige miljøforhold som frost, tørke, næringsmangel og liknende. Når livsbetingelsene igjen blir gode, åpnes cysten, og dyrene gjenopptar sin aktivitet.Cystedannelse har stor betydning for spredningen av mange dyrearter.Betegnelsen benyttes så vel om kapselen med innhold, som om kapselen alene. Parasitter Parasittiske mark kan i visse utviklingsstadier bli til cyster ved at de blir omgitt av en kapsel utskilt fra vertens vev. Dette gjelder blant annet trikiner og bendelormens blæreormstadier. Hos disse fortsetter ikke utviklingen før parasitten er kommet over i et nytt vertsdyr. Les mer i Store norske leksikon parasittisme encellede organismer virvelløse dyr
843
https://snl.no/Erkna_fyr
2023-01-31
Erkna fyr
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Fyrvesen og losvesen,Fyrvesen,Norske fyr
Erkna fyr er en fyrstasjon på øya av samme navn, vest for Vigra i Giske kommune, Møre og Romsdal. Den ble opprettet i 1869, automatisert i 1988 og avbemannet året etter.
Tårnets høyde: 10,5 meter Lyshøyde over høyvann: 49,5 meter Lysvidde: 15,9 nautiske mil Lyskarakter: Oc (3) WRG 10s Navnet Fyret har navn etter øya det står på. Navnet kommer fra norrønt erkni, som betyr liggested for storkobbe. Historikk Det femte fyret som ble opprettet i Giske kommune var et ganske beskjedent vakthus med et 6. ordens rødt lys på veggen. Brennetiden var bare to og en halv måned under fisket om vinteren. I 1892 fikk fyret et litt bedre blinkapparat som lyskilde og et litt høyere tårn. Den gamle fyrlykta ble beholdt som bifyr. I 1895 ble brennetiden forlenget til vel ti måneder, og to år senere ble boligen utvidet til familiefyr. Erkna fyr ble ødelagt på slutten av andre verdenskrig. Da den var ferdig gjenoppbygget i 1950 var det som tørnstasjon og med et høyere tårn og bifyr i samme tårn. Erkna har vanskelige adkomstforhold, og fra 1970 fikk mannskapene helikoptertransport til fyret. I 2010 ble hele Erkna vernet som naturreservat for å ta vare på øya som hekkelokalitet for sjøfugl. Det betyr i praksis at det er bare de som driver med villsau på øya og Kystverkets folk som har anledning til å gå i land på Erkna mellom 1. mai og 1. august. Les mer i Store norske leksikon fyr fyrtårn Kystverket Eksterne lenker Norsk Fyrhistorisk Forening Kystverket: Norsk fyrliste Litteratur Bjørkhaug, Birger og Poulsson, Sven (1986). Norges fyr, bind 2. Fra Stad til Grense-Jakobselv. Grøndahl & Søn forlag AS. Lauritzen, Per Roger (2019). Norske fyrstasjoner. Besøksfyr langs hele kysten. Kystverkmusea.
2,121
https://snl.no/Apple
2023-01-31
Apple
Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Internasjonale bedrifter og varemerker
Apple er et amerikansk multinasjonalt selskap som produserer forbrukerelektronikk, programvare og datamaskiner. Selskapet er mest kjent for Mac-linjen av datamaskiner, smarttelefonen iPhone og nettbrettet iPad.
Apple utvikler operativsystemene Mac OS (for Mac) og iOS (for iPhone/iPad/Apple TV). Selskapet utvikler også programvare for sine enheter og maskiner, driver med salg av musikk og film (via musikkspilleren iTunes), og har sin egen strømmetjeneste (Apple Music).Selskapet ble grunnlagt i 1976 som Apple Computer av Steve Jobs, Steve Wozniak og Ronald Wayne. Tim Cook ble utnevnt CEO (konsernsjef) etter Steve Jobs' død i oktober 2011. Arthur D. Levinson fra Google-eier Alphabet er styreleder siden 2011.Selskapet hadde en omsetning på 229 milliarder amerikanske dollar og over 123 000 ansatte i 2017. De driver en butikkjede med 501 butikker i 24 land i tillegg til nettbutikk. Apple har hovedkontor i Cupertino i California. Apple har per 2016 ingen butikker i Norge, men er representert gjennom blant andre butikkjeden Eplehuset, som er autorisert serviceverksted.I august 2020 ble Apple verdsatt til over to billioner amerikanske dollar, som det første selskapet i historien. Det er dermed det største selskapet i USA målt i børsverdi. Apple ble utnevnt av Fortune Magazine til det mest beundrede selskap i verden i perioden 2008–2012. Selskapet har mottatt kritikk for sin forretningsmessige praksis, deriblant for arbeidskårene til arbeiderne ved Foxconn-fabrikkene i Taiwan (hvor mange av Apples produkter blir produsert), og at kundene blir «produktinnlåst» i Apples tjenester og produkter. Personlige datamaskiner Den første maskinen, Apple I, ble designet og bygget av Wozniak i 1976 og ble solgt uten skjerm, tastatur og panel. Året etter fulgte den innebygde Apple II med tastatur og fargeskjerm, som ble en stor suksess, og Apple ble i 1980 omdannet til aksjeselskap med raskt stigende aksjekurser.Apple III fra 1980 og Apple Lisa (oppkalt etter Jobs datter) fra 1983, den siste med mus og grafisk brukergrensesnitt, ble ingen stor suksess. I 1984 kom den legendariske Apple Macintosh, også med mus og grafisk brukergrensesnitt. Denne bruksmåten ble ikke vanlig blant såkalte industristandard-PC-er (med prosessor fra Intel og operativsystem fra Microsoft) før tidlig i 1990-årene. Etter indre stridigheter og skuffende omsetning forlot imidlertid både Wozniak og Jobs selskapet i 1985.Macintosh var den første kommersielle eksponenten for en ny og mer brukervennlig tilnærming til databehandling, først og fremst på grunn av det grafiske operativsystemet med vinduer på skjermen, rullegardinmenyer og skjermsymboler, samt peking og funksjonsvalg ved hjelp av mus. Det samme brukergrensesnittet ble dessuten gjennomført i all programvare utviklet for maskinen, noe som ga en vesentlig lavere brukerterskel enn vanlig kommando-, meny- og funksjonstast-styringen som preget de øvrige av datidens datamaskiner.Apple var også tidlig ute med avansert programvare for grafikk, lyd og video, og Macintosh fikk særlig utbredelse ved universiteter og høyskoler samt i grafiske miljøer.I midten av 1990-årene var Apple én av de tre største produsentene av personlige datamaskiner, med IBM og Compaq som vesentlige konkurrenter. Likevel tapte selskapet penger, og flere tusen ansatte mistet jobben. I 1997 kom Jobs tilbake til Apple som konsulent, etter at Apple kjøpte Jobs programvareselskap NeXT, og han overtok etter hvert ledelsen i selskapet og ga det et helt nytt image. I 1998 ble modellen iMac lansert, med nytt og innovativt design.Siden 1998 har Apple søkt å profilere seg med rimelige, men teknisk avanserte løsninger både på hjemmemarkedet og det profesjonelle. Både hjemmemaskinen iMac, den rimelige stuemaskinen Mac mini og den såkalte G4 PowerMac, som ble tilbudt som tjener og multimediaarbeidsstasjon for det profesjonelle markedet, var store suksesser.Den bærbare iBook kom 1999, samtidig som selskapet lanserte PowerMac 3G, rettet mot proffmarkedet.Operativsystemet Mac OS X ble lansert i mars 2001, basert på et operativsystem utviklet av NeXT. Det ble lansert som et enkelt og stabilt operativsystem, og er basert på Unix-varianten FreeBSD. Apple og Intel I 2005 overrasket Apple mange av sine kunder ved å kunngjøre at også bærbare og stasjonære Mac-er, fra 2006, skulle utstyres med Intel-prosessorer framfor spesielle utgaver av IBMs Power-familie. Motivet for dette var behovet for rimeligere og mer moderne datakraft, spesielt med tanke på bærbare og stasjonære hjemmemaskiner. iTunes og iPod Apple hadde allerede i 1997 nettbutikken Apple Store, og i 2001 tok selskapet butikkjeden ut på gaten som fysiske butikker. Samme år ble den portable musikkspilleren iPod lansert. Det skulle med tiden bidra til å endre ikke bare Apple, men hele musikk- og IT-industrien. iPod skulle etter hvert utvikles til en serie håndholdte produkter, som iPod Touch, Shuffle og Nano.Basert på suksessen med iPod-lanseringen ble den nettbaserte musikkbutikken iTunes lansert i 2003. I løpet av få år skulle iTunes vokse til å bli verdens største musikkbutikk. iTunes revolusjonerte musikkmarkedet, men konkurransen fra ulike strømmetjenester, som Spotify, har gjort at markedsandelen har falt kraftig. I 2019 annonserte Apple at de ville avvikle iTunes og i stedet satse på musikkstrømming (via Apple Music, lansert i 2015), multimedia og datautstyr som separate abonnementstjenester. iPhone I januar 2007, etter tre års utvikling, ble smarttelefonen iPhone lansert. Suksessen var umiddelbar. Siden lanseringen av førstegenerasjons iPhone i 2007, har Apple kommet med en lang rekke forskjellige oppdateringer og nye generasjoner, og Apple har siden lanseringen vært blant verdens ledende produsenter av mobiltelefoner, med en markedsandel på 18 prosent i 2016. iPad Som en videreutvikling av iPhone ble nettbrettet iPad lansert i 2010. Siden da har over 350 millioner eksemplarer blitt solgt av nettbrettet. Fra 2012 til 2016 falt Apples andel av nettbrettmarkedet fra 60 til 25 prosent, utfordret av blant andre Samsung og Lenovo. I 2012 ble iPad Mini lansert. Les mer i Store norske leksikon datamaskinens historie Eksterne lenker Apples nettsider Litteratur Isaacson, Walter. Steve Jobs. Cappelen Damm, 2011 Lashinsky, Adam. Inside Apple. John Murray Publishers, 2012 Wozniak, Steve og Gina Smith. iWoz: Computer Geek to Cult Icon: How I Invented the Personal Computer, Co-Founded Apple, and Had Fun Doing It. W. W. Norton & Company, 2006
2,566
https://snl.no/Cistercienserordenen
2023-01-31
Cistercienserordenen
Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Katolisisme,Klostervesenet
Cistercienserordenen, katolsk munkeorden som ble grunnlagt i 1098. Moderklosteret lå i Cîteaux, på latin Cistercium, i Bourgogne i Frankrike.
Den mest sentrale personen i utbredelsen av Cistercienserordenen var Bernhard fra Clairvaux. Sammen med rundt 30 av sine pårørende og venner avla han munkeløftene i 1112. Allerede i 1115 ble han utsendt for å stifte Cîteauxs tredje datterkloster, som fikk navnet Clairvaux (latin Clara vallis). Herfra grunnla han 68 klostre.Ordenen vant anseelse, og på sitt høyeste (1400-tallet) talte Cistercienserordenen nærmere 750 munkeklostre. Munkene ernærte seg ved hardt arbeid med jord og kveg og ble pionerer i landbruk.Munkene i Cistercienserordenen ble kalt «de hvite munker» etter klesdrakten, i sagaene er de ofte kalt «gråmunker». Styringsform Ordenens styringsform ble fastslått i Carta Caritatis, den var i hovedsak utarbeidet av abbed Stephen Harding og ble godkjent av pave Calixtus 2 i 1119. Styringsformen var basert på årlige generalkapitler hvor samtlige abbeder møttes i Cîteaux, samt regelmessige visitaser i klostrene. Dette systemet fikk stor innflytelse på senere ordenssamfunn. Allerede i 1125 oppstod antagelig tilsvarende klostre for kvinner, senere kalt bernhardinerinner. På 1200-tallet var det over 1000 slike klostre. Begge ordener øvde streng askese med regelmessig gudstjenesteliv, og de var kjent for sin aktelse for Maria. Cistercienserordenen ble rammet av forfall i senmiddelalderen. Sacer Ordo Cisterciensis (forktoret SO Cist. eller OCist) utgjorde etter hvert en mildere observans, mens klostre under innflytelse av reformklosteret La Trappe i Frankrike gikk inn for den opprinnelige strengheten. Disse samlet seg i en egen gren, Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiae (OCSO, populært kalt trappister), som ble utskilt som selvstendig orden i 1894. Utbredelse Som følge av Den franske revolusjonen forsvant Cistercienserordenen mer eller mindre i mange land. OCist har (2000) 92 munkeklostre og 57 nonneklostre. OCSO teller 2510 munker fordelt på 99 klostre og 1905 nonner fordelt på 67 klostre, hvorav ett på Tautra som ble grunnlagt i 1999. OCSO fikk sin konstitusjon godkjent av paven i 1902. En ny konstitusjon ble godkjent og tatt i bruk i 1990. Ordenens generalkapittel møtes regelmessig, vanligvis i ordenens moderhus i Cîteaux. Cistercienserordenen i Norge Cistercienserordenen kom til Norge fra England. Lysekloster ved Bergen ble anlagt i 1146, mens Sankt Edmunds og Sankta Marias kloster på Hovedøya ved Oslo ble anlagt i 1147. Nunnusetr (Nonneseter) i Bergen (1140-årene) var muligens også Cistercienserkloster. Munker fra Lyse grunnla kloster på Tautra i Trondheimsfjorden i 1207. Det allerede eksisterende Cistercienserklosteret på Munkeby ved Levanger (anleggsår og moderkloster ukjent) ble da sannsynligvis lagt under Tautra. I 1967 etablerte den amerikanske OSCO-munken Robert K. Anderson (1932–2020) seg som eneboer ved Tinnsjøen i Telemark. Fra 1977 til 1995 leide han et nedlagt småbruk, Hylland, som i 1995 ble kjøpt av stiftelsen Munkelyd Ocisto. Etter Robert K. Andersons død i 2020 bor det to munker på Hylland som lever strengt kontemplativt. De bor i hver sin hytte, men deler måltider, bønn og messe som feires i en selvbygget kirke. Cistercienserklosteret i Cîteaux oppretta sin første «filial» siden reformasjonen i september 2009, på Munkeby i Levanger kommune. Det er fire munker i klosteret (oppdatert 2021), som lever av osteproduksjon, på samme måte som moderklosteret i Cîteaux. Cistercienserne drev også kloster på Storfjord i Lofoten (nær Stamsund på Vestvågøy) i noen år, dette var polske cisterciensermunker. Klosteret var i drift fra 2004 til 2019, det var i den tiden 3-4 munker tilknytta klosteret i Lofoten. En av munkene er igjen i Norge og fungerer som prest i Tromsø (katolske) stift. Les mer i Store norske leksikon religiøs orden Cistercienserarkitektur kloster Eksterne lenker Munkeby Mariakloster Hylland munkelyd på Den katolske kirkes nettsider Litteratur Fischer, Gerhard: Klosteret på Hovedøya: et cistercienseranlegg, 1974, isbn 82-90052-04-9, Finn boken France, James: The Cistercians in Scandinavia, 1992, isbn 0-87907-531-7, Finn boken Gervin, Karl: Klostrene ved verdens ende : Lyse, Nonneseter, Hovedøya, Munkeby og Tautra, 2007, isbn 978-82-530-3010-4, Finn boken Henriksen, Dag Sverre: Cistercienserordenen : den som har holdt seg skjult har levd godt, 2005 (Religiøse ordener i middelalderens Norge), isbn 82-92462-01-5, Finn boken Johnsen, Arne Odd: De norske cistercienserklostre 1146–1264 [...], 1977, isbn 82-00-01653-6, Finn boken Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid, 2:565–73 Lange, Christian C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udg., 1856 Ortved, Edw.: Cistercieordenen og dens klostre i Norden, 1927–33, 2 b., Finn boken
329
https://snl.no/Henri_Dutrochet
2023-01-31
Henri Dutrochet
Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Biologer,Botanikere
Henri Dutrochet var en fransk fysiolog og botaniker. Hans viktigste bidrag til vitenskapen var å påpeke likhetene i de fundamentale prosesser i alle levende organismer, og at disse etter hans mening kunne forklares på fysisk og kjemisk grunnlag.
Dutrochet oppdaget og gav navn til fenomenet osmose, som han påviste at gjorde seg gjeldende ved transport i planter, og oppdaget som den første betydningen av «det grønne pigmentet» (klorofyllet) ved opptak av karbondioksid i planter (fotosyntesen). Han undersøkte nøye mekanismen ved respirasjon, lysømfintlighet og gravitropisme hos planter. Les mer i Store norske leksikon botanikk planter klorofyll fotosyntese
8,657
https://snl.no/chasseur
2023-01-31
chasseur
Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militærvesen,Hær og landforsvar
Chasseur er tradisjonelt, fra midten av 1700-tallet, brukt om spesialiserte militære jegeravdelinger først og fremst i Frankrike, samt i Belgia.
Opprinnelig ble chasseur brukt om lett oppsatt infanteri, det vil si styrker som beveger seg til fots: chasseurs à pied. På slutten av 1700-tallet ble også de første regimenter med lett kavaleri dannet, altså styrker som forflyttet seg med hest: chasseurs à cheval. Egne slike kavaleriavdelinger ble organisert for bruk i den franske kolonien Algerie, i Chasseurs d'Afrique.Frankrike hadde flere chasseur-avdelinger operative under begge de to verdenskrigene, inklusive de mer spesialierte alpejegere: chasseurs alpins, og i andre verdenskrig infanteri satt inn luftveien: chasseurs parachutistes. Som følge av at panserkjøretøy ble introdusert under første verdenskrig, ble flere chasseurs à cheval gradvis omdannet til motoriserte avdelinger: chasseurs portés, og egne mekaniserte avdelinger spesialisert som panserjegere: chasseurs de chars.Fortsatt har den franske hæren infanteriavdelinger som bruker chasseur-betegnelsen: chasseurs som mekanisert infanteri og chasseurs alpins som alpejegere, så vel som chasseurs parachutistes som fallskjermstyrker. Les mer i Store norske leksikon alpejegere
10,342
https://snl.no/Akhenaten
2023-01-31
Akhenaten
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Det gamle Egypt
Akhenaten var en farao i Det gamle Egypt i det 18. dynasti. Han regjerte i perioden ca. 1352–1336 fvt. Akhenatens fødenavn var Amonhotep (4), men han endret navn etter at han var blitt konge.
Regjeringstid Akhenaten gjennomførte omfattende reformer innad i det gammelegyptiske kongedømmet. Mest oppsiktsvekkende var forsøket på å erstatte det egyptiske panteonet med én gud som viste seg i solskiven: Aten. Atenismen utgjør religionshistoriens første eksempel på monoteisme, og er også den første religion med én enkelt stifter.Reformene møtte kraftig motstand i det konservative riket, særlig fra presteskapet tilknyttet den tidligere riksguden Amon-Ra. De indre reformene, som også inkluderte endringer av skriftspråket og den kunstneriske kanon, samt grunnleggelsen av en helt ny hovedstad, Akhetaten, tok fokuset vekk fra imperiet.Egypt mistet dermed de fleste av sine kolonier i Nubia og Levanten og med dem viktige inntektskilder. Atenismen overlevde ikke sin grunnlegger, og den nye hovedstaden Akhetaten ble fraflyttet i løpet av noen få tiår etter Akhenatens død. Familie Akhenaten hadde flere koner, deriblant Kiya og Nefertiti. Sistnevnte er utvilsomt best kjent, foreviggjort blant annet gjennom den vakre bysten av dronningen som utgjør en hovedattraksjon i Neues Museum i Berlin. Akhenaten og Nefertiti fikk seks døtre. Sønnen og tronarvingen Tutankhamon fikk han antakelig med en tredje, ellers ukjent kone. Les mer i Store norske leksikon Det gamle Egypt Det gamle Egypts historie Litteratur Hornung, E. 1999: Akhenaten and the religion of light. Ithaca og London: Cornell University Press. Reeves, C. N. 2001: Akhenaten, Egypt's false prophet. New York: Thames & Hudson.
9,235
https://snl.no/Brochmann
2023-01-31
Brochmann
Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter
Brochmann er en norsk slekt, opprinnelig fra Danmark. Den første kjente stamfar for slekten, Jesper Brochmand (1486–1562), var kongelig sekretær. På 1600-tallet kom slekten til Norge.
Stamfar for den norske grenen er Jørgen Andersen Brochmann (cirka 1638–1682), lensmann i Kråkstad, Akershus. Hans sønn var lensmann Christian Jørgensen Brochmann (død omkring 1732). De førte samme våpen som den danske biskop J. R. Brochmand, men det er ikke påvist noe slektskap mellom dem. Christian Jørgensens sønn Jørgen Christiansen Brochmann (1686–1736) var salmaker i Christiania, og var far til trelasthandler Christen Brochmann (1719–1790) og regimentskvartermester Wilhelm Tonsberg Brochmann (1729–1791), som igjen var far til justisråd, assessor i overhoffretten Jørgen Wilhelm Brochmann (1766–1829).Til slekten hører også brødrene sogneprest i Ringsaker Jørgen Henrik Hegermann Brochmann (1850–1926) og sogneprest i Sogndal Bodvar Fredrik Johannes Brochmann (1852–1930). Sønn av førstnevnte var forfatteren Bertram Dybwad Brochmann (1881–1956). B. F. Johannes Brochmann var far til journalist og forfatter Diderik Hegermann Brochmann (1879–1955) – som igjen var far til arkitekt Odd Brochmann (1909–1992), forfatter Zinken Hopp (1905–1987) og redaktør og forfatter Georg Brochmann (1894–1952). Les mer i Store norske leksikon genealogi Litteratur Brochmann, Diderik: Sogneprestene Brochmann, 1933
7,719
https://snl.no/John_Dudley
2023-01-31
John Dudley
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Englands historie,Biografier i Englands historie
John Dudley var en engelsk politiker, jarl av Warwick og fra 1551 hertug av Northumberland. Han var populær hos Henrik 8, ble i 1542 storadmiral og var fra 1544 til 1546 guvernør i Boulogne. Dudley ble medformynder for den mindreårige kong Edvard 6, og etter et kupp mot Edvard Seymour, hertugen av Somerset i 1549 ble Dudley Englands reelle leder.
Dudley styrte høyst egenmektig og overtalte Edvard til å utelukke sine halvsøstre Maria og Elizabeth fra tronen, og i stedet utpeke Lady Jane Grey, gift i 1553 med Dudleys sønn Guilford, til tronfølger.Ved Edvards død samme år kom Jane Grey på tronen, men Dudley ble slått av Maria Tudors tilhengere, satt i Tower og henrettet. Les mer i Store norske leksikon Dudley – engelsk adelsslekt Warwick Jane Grey Englands historie
863
https://snl.no/buebro
2023-01-31
buebro
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Bygg og anlegg,Konstruksjonsteknikk,Brobygging
Buebro er en brotype som i hovedsak utnytter byggematerialets trykkstyrke, enten det er stein, betong eller stål.
Buebroen og dens slektning, hvelvbroen, har vært benyttet siden lenge før vår tidsregning. Først ble broene formet som en halvsirkel, senere tok man i bruk flatere buer – noe som muliggjorde større spenn. Buebroer bygges også i dag, men de har tapt terreng til bjelkebroene som er mer rasjonelle å utføre.Buebroen gir muligheter for gode arkitektoniske løsninger, noe man finner eksempel på i de mange broene av ulik alder over elven Tevere i Roma. Et kjent norsk eksempel er den gamle Svinesundsbrua ved Halden. Les mer i Store norske leksikon bro
6,367
https://snl.no/Tony_Blair
2023-01-31
Tony Blair
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Storbritannias samtidshistorie
Tony Blair, britisk politiker for Labour party, jurist og Storbritannias statsminister i perioden 1997–2007.
Politiske verv Blair var medlem av Underhuset i tiden 1983–2007. Her var han talsmann i arbeidsspørsmål i 1989–1992, og i 1992–1994 innenrikspolitisk talsmann. Blair var leder for Labour i perioden 1994–2007. Han overtok som leder ved John Smiths død. Blair fortsatte Smiths arbeid med å omforme partiet og føre det i mer sentrumsorientert retning («New Labour»). Blair som statsminister Ved valget 1997 gjorde Labour sitt beste valg noensinne og fikk 419 mandater i Underhuset. Ved valget 2001 holdt partiet stillingen med 413 mandater. Ved valget 2005 ble Tony Blair den første Labour-leder som vant tre valg på rad, men flertallet ble betydelig lavere (356 mandater). Blair gjennomførte reformer i britisk statsskikk, med eget parlament for Skottland, en nasjonal forsamling i Wales og redusert makt for Overhuset. Valget 2001 ble vunnet blant annet på løfter om bedre skoler og helsevesen. Like før sin avgang sommeren 2007 fikk Blair på plass en ny samlingsregjering i Nord-Irland.Blair var de første par årene av sin regjeringstid en av de mest populære statsministre i landet. Dette skyldtes både hans konstitusjonelle reformer, fremskritt i den fastlåste situasjonen i Nord-Irland og hans personlige stil. Etter hvert sank hans popularitet, blant annet ble han kritisert for sin autoritære lederstil. Blair fremstod etter terrorangrepene i 2001 som USAs viktigste allierte i Europa og var en viktig pådriver for felttoget i Irak i 2003, noe som også førte til synkende troverdighet og popularitet.Hele hans siste år som statsminister var preget av spekulasjoner om hans avgang. Etter en altfor seig og langvarig prosess annonserte Blair sin avgang i juni 2007. Vissheten om hans avgang førte til politisk lammelse i flere måneder før avgangen, og hans popularitet sank til et bunnivå.Etter at Blair gikk av som statsminister, trakk han seg også fra Underhuset, og han har deretter vært Midtøsten-utsending for FN, EU, USA og Russland, den såkalte «kvartetten».Blair konverterte til katolisismen før jul i 2007. Les mer i Store norske leksikon Statsministre i Storbritannia Storbritannias samtidshistorie Storbritannias politiske system
6,115
https://snl.no/Ale
2023-01-31
Ale
Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Sveriges geografi
Ale er en kommune i Sverige, 20 kilometer nord for Göteborg, i landskapene Västergötland og Bohuslän, Västra Götalands län. Arealet er 318 kvadratkilometer med 32 400 innbyggere (2022). Göta älv går gjennom kommunen, som tidlig ble industrialisert med blant annet glassbruk og spinneri, i dag dominerer kjemisk industri. Befolkningen er konsentrert til elvens dalføre hvor E45 og Bergslagsbanan går.
Kommunesenteret Nödinge ligger langs Göta älv, 20 kilometer nord for Göteborg. Stedet har 11 500 innbyggere (2020). Tettstedet er dannet ved en sammenvoksning av bebyggelsen i Nödinge, Nol og Alafors.Noe nærmere Göteborg ligger tettstedet Surte (6500 innbyggere i 2020). Stedet har noe lokal industri, blant annet kjemikalieprodusenten Eka Chemicals AB. Surte glasbruk (dannet i 1868, nedlagt i 1976) var i sin tid landets største flaskeprodusent.Nödinge kirke fra 1727 har et godt bevart barokkinteriør, blant annet med altertavle fra 1734. Les mer i Store norske leksikon Sverige Västra Götalands län Eksterne lenker Ale kommune Offisiell besøksguide for Ale
7,377
https://snl.no/alunskifer
2023-01-31
alunskifer
Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Bergarter,Skifer
Alunskifer er en svart karbonholdig leirskifer. Alunskifer finnes i Oslofeltet, på Bornholm og flere steder i Sverige. Den er dannet ved forsteining av et oksygenfattig bunnslam i et hav som hadde trengt inn over et utplanert grunnfjellsområde for omkring 500 millioner år siden.
I Oslo danner alunskiferen et cirka 50 meter tykt lag, som ligger i dagen flere steder i sentrum, under Botsfengslet, på Tøyen og langs skråningen under Ekeberg. Den norske alunskiferen sverter på fingrene når man tar på den og gir svart strek ved rissing med kniv.Karboninnholdet er 2–40 prosent, og innholdet av svovel er opptil 5–7 prosent, bundet i mineralene pyritt (svovelkis) og pyrrhotitt (magnetkis). Noen steder kan skiferen også ha forholdsvis mye tungmetaller, for eksempel vanadium og uran, i konsentrasjoner henholdsvis opp til 0,5 prosent og 0,02 prosent. Byggetekniske problemer Ved tilgang på vann og oksygen vil finfordelt pyritt og pyrrhotitt i alunskiferen oksideres, og sammen med vann avgi syre som etser hull i nedgravde jernrør og får betong til å svelle og smuldre på grunn av nydannelse av mineralet ettringitt. Ved svellingen løfter og sprenger den i stykker kjellergulv, brokar og gatelegemer. Ved byggearbeider vil man derfor isolere betong fra alunskiferholdig undergrunn.Sulfatresistent sement er mer motstandsdyktig mot alunskifer enn vanlig portlandsement, men her kan man møte andre problemer ved at det dannes et annet mineral, thaumasitt, som også får sementen til å utvide seg. Strålingsfare Det lokalt høye uraninnholdet gjør at noen områder med alunskifer viser høy naturlig radioaktivitet. Ved radioaktiv nedbrytning av uran i alunskiferen, dannes det radon, som er en tung gass som kan sive inn i byggverk og gi mye stråling i rom der det ikke luftes ut. Bruk I eldre tid ble alunskiferen brukt til fremstilling av alun (Alunverket under Ekeberg i Gamlebyen, Oslo og Alunbruket Andrarum i Sverige). Skiferen ble lagt opp sammen med bakhonved til store bål som lå og glødet i ukesvis. Deretter ble den brente skiferen lutet ut med vann, og kalialun krystalliserte ut fra luten.Svensk alunskifer kunne avgi petroleum ved oppvarming og ble tidligere benyttet til fremstilling av olje og gass. Ved Kinnekulle i Västergötland har man utvunnet uran, olje og smøreoljer fra en stor forekomst av alunskifer. Les mer i Store norske leksikon alun skifer sedimentære bergarter
8,181
https://snl.no/A_Chorus_Line
2023-01-31
A Chorus Line
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikaler
A Chorus Line er en amerikansk musikal med musikk av Marvin Hamlisch, sangtekster av Edward Kleban og libretto av James Kirkwood og Nicholas Dante, etter en idé av Michael Bennett.
Handlingen foregår i et teater på Broadway, under en audition der dansere skal plukkes ut til en musikal.Musikalen fikk premiere Off-Broadway i 1975, men ble snart flyttet til Shubert Theatre på Broadway. Bennett regisserte og sto for originalkoreografien. Denne første Broadway-oppsetningen ble spilt 6137 ganger fra 1975 til 1990, noe som da var rekord. Den fikk hele ti Tony-priser i 1976, samt en æres-Tony i 1984. Blant Tony-prisene var prisen for beste musikal, beste musikalmanus, beste originalmusikk, beste korografi og beste musikalregi. Donna McKechie, Sammy Williams og Carole Bishop fikk Tony-priser for sine rolletolkninger. A Chorus Line fikk dessuten Pulitzer-prisen for beste drama i 1976.Norgespremieren fant sted høsten 1983. Norsk oversettelse og regi var ved Runar Borge, og Thalia Teater produserte. A Chorus Line var Thalia Teaters aller første forestilling.A Chorus Line ble filmatisert i 1985, i regi av Richard Attenborough.De mest kjente sangene er I Hope I Get It (La meg få jobben), One (Stjerne på plakaten) og What I Did For Love (Hva du ga mitt liv). Les mer i Store norske leksikon musikal Marvin Hamlisch Eksterne lenker Internet Broadway Database
5,305
https://snl.no/amfibieoperasjoner
2023-01-31
amfibieoperasjoner
Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militær teori
Amfibieoperasjoner er militære operasjoner fra sjøen hvor det settes i land styrker på områder man ikke selv kontrollerer. Slike operasjoner involverer som regel kombinert bruk av landstridskrefter, sjøstridskrefter og luftstridskrefter. De ulike grenene må sammen sørge for nødvendig rekognoseringer, transport av forsyninger og deltagende hæravdelinger, samt å gi ildstøtte. Dette må koordineres slik at de ulike virkemidlene ikke går i veien for hverandre.
Formålet med amfibieoperasjoner kan være å demonstrere at man har en slik evne, å gjennomføre mindre raid, eller å gjennomføre en storskala invasjon med den hensikt å tilføre fienden et avgjørende nederlag på land.Å gjennomføre amfibieoperasjoner er svært krevende, spesielt om en motstander kan gjennomføre mottiltak i alle stridsdomener. I den perioden operasjonen foregår, vil man være sårbar for angrep fra land, luft og fra sjøen, både over og under overflaten. Amfibieoperasjoner krever derfor god planlegging, som involverer alle våpengrenene, og det stiller store krav til materiell som transportskip, landgangsfartøyer og annet. Større land har spesialtropper tilhørende marinen som er utdannet og utstyrt for amfibieoperasjoner, som US Marines i USA, Royal Marines i Storbritannia og Russlands marineinfanteri. Historikk Amfibieoperasjoner alltid vært en viktig del av krigføring. Sjøen er den viktigste ferdselsåren, og det store flertallet av verdens befolkning bor i nærheten til sjøen. Det finnes mange eksempler på slike operasjoner i antikken. Skandinaviske vikinger hadde også styrker med stor evne til å projisere militær makt fra sjøen og inn på land i form av raid og invasjoner. Også under Napoleonstiden fant det sted mange amfibiske operasjoner, og den mest kjente av dem var den som aldri fant sted. Napoleon hadde lenge et ønske om å bringe krigen over på britisk gjord. At heller ikke en så mektig styrke som La Grande Armée klarte å krysse den relativt smale Engelske kanal uten sjøkontroll, viser hvor krevende amfibieorasjoner er. Britenes mislykkede landgangsoperasjon ved Gallipoli i Tyrkia under første verdenskrig (1915) er et eksempel på det samme. Da hadde britene kontroll på sjøen, men maktet likevel ikke å åpne en ny front i sør. Frem til andre verdenskrig var spesielt luftmakten gjennom en rivende utvikling. Det ble også utviklet egne landgangsfartøy spesialdesignet for å bringe landstyrkene fra skipene og inn på stranden. Andre verdenskrig ble preget av mange store amfibieoperasjoner, som for eksempel de alliertes landgang i Nord-Afrika, Italia og landgangen i Normandie i juni 1944 (D-dagen), den største amfibieoperasjonen i verdenshistorien. I Stillehavet var det amfibieoperasjonene som ga hele krigen dens preg i landmilitær henseende. Under Koreakrigen ble også større og mindre amfibieoperasjoner utført. Etter andre verdenskrig ble det også utviklet effektive helikopter, noe som fikk stor innflytelse på landgangsoperasjoner. Den kanskje mest berømte landgangsoperasjonen i moderne tid ble planlagt men fant aldri sted, under Golfkrigen i 1991. Da plasserte amerikanerne ut styrker som indikerte at de ville iverksette en større amfibieoperasjon mot Kuwait. Den kom ikke, men finten bant opp store irakiske reserver som ble satt av til å møte denne trusselen. Les mer i Store norske leksikon krig militærteori angrep sjøkrig luftmakt
5,069
https://snl.no/Hans_Ahlmann
2023-01-31
Hans Ahlmann
Store norske leksikon,Geografi,Naturgeografi,Geografer
Hans Ahlmann var en svensk geograf og diplomat. Han ble professor i geografi ved Stockholms högskola i 1929. Året etter ble han medlem av Andrée-komiteen. Våren 1931 ledet han en svensk-norsk ekspedisjon til Nordaustlandet. I 1934 fortsatte han undersøkelsene, spesielt av breenes forhold på Vest-Spitsbergen, sammen med professor Harald Ulrik Sverdrup. I 1936 ledet han sammen med meteorologen Jón Eythórsson en svensk-islandsk ekspedisjon til Vatnajökull.
Ahlmann var leder for de svensk-norske breundersøkelsene på det nordøstlige Grønland i årene 1939–1940, som ble offentliggjort i Geografiske annaler i 1941–1942, og for breundersøkelser i Kebnekaise, Lappland, fra 1946. Han var initiativtaker til en norsk-britisk-svensk vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis i årene 1949–1952, og var fra 1948 formann i ekspedisjonens svenske komité.I 1945 ble han æresdoktor ved Universitetet i Oslo. I perioden 1950-1956 var han svensk ambassadør i Norge. Les mer i Store norske leksikon geografi
4,467
https://snl.no/altruisme
2023-01-31
altruisme
Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Etikk og moralfilosofi
Altruisme er en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre. Altruisme er det motsatte av egoisme. Ordet er laget av den franske filosofen Auguste Comte (1798–1857).
Altruisme brukes i ulike fagdisipliner. Innen biologi snakker man gjerne om altruistisk atferd i forbindelse at individer innen samme bestand hjelper hverandre. Det forklares med såkalt slektskapsseleksjon.Slektskapsseleksjon står også sentralt som forklaring på menneskelig altruisme, et fenomen som studeres i flere samfunnsvitenskapelige disipliner. Altruisme i filosofien Begrepet altruisme kan brukes i en sterk og en svak forstand. I sterk forstand er altruisme forbundet med de handlinger som kun tar hensyn til interesser som ikke er aktørens egne, eller der aktøren tillegger sine egne interesser mindre vekt enn andres. I en svakere forstand er altruisme bare å forstå som holdninger og handlinger som innebærer oppofrelse av egne interesser til fordel for andres. Tradisjonelle moralteorier som utilitarisme og pliktetikk er dermed ikke å forstå som altruistiske teorier i den sterke betydningen av ordet, siden utilitarismen innebærer å tillegge egne og andres interesser like stor vekt, og siden pliktetiske teorier som regel innebærer en rett og plikt til ikke å la seg selv bruke bare som middel for andres formål. Begge teorier kan derimot innebære visse former for selvoppofrelse, og kan dermed forstås som altruistiske i svak forstand av ordet. Psykologisk altruisme Videre er begrepet altruisme knyttet til to ulike filosofiske teorier. Den første er psykologisk altruisme, som er en teori innen deskriptiv etikk. Psykologisk altruisme hevder at mennesker faktisk handler altruistisk i enkelte tilfeller. Dette er en motsats til psykologisk egoisme som hevder at mennesker alltid handler ut fra egoistiske motiver. En psykologisk egoist vil argumentere for at motiver og handlinger som tilsynelatende er altruistiske, egentlig bunner i fordekte egoistiske motiver. En aktør som oppfatter sine egne motiver som altruistiske vil, ifølge den psykologiske egoisten, ta del i en form for selvbedrag. Etisk altruisme Den andre teorien er etisk altruisme (også kalt rasjonell altruisme), som er en teori innen normativ etikk. Etisk altruisme sier at vi bør handle altruistisk. I svak forstand av ordet er de fleste moralfilosofiske teorier utgaver av etisk altruisme, ettersom de fleste teorier innebærer ulike typer av selvoppofrelse. Etisk altruisme står likevel i kontrast med etisk egoisme, som hevder at vi alltid bør handle ut fra våre egne interesser, også der dette går ut over andre. Dydsetikken er en annen moralfilosofisk teori som har et litt uklart forhold til etisk altruisme, ettersom viktige varianter av dydsetikken mener at et moralsk liv som i mange sammenhenger kan innebære selvoppofrelse til syvende og sist er den type liv som er best for aktøren selv. Les mer i Store norske leksikon etikk slektskapsseleksjon utilitarisme pliktetikk dydsetikk Eksterne lenker Internet Encyclopedia of Philosophy: psykologisk altruisme Internet Encyclopedia of Philosophy: etisk altruisme
3,866
https://snl.no/akselerator_-_fysikk
2023-01-31
akselerator (fysikk)
Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Atom- og kjernefysikk
Akselerator er en fellesbetegnelse på apparater som brukes til å gi elektrisk ladde atomære partikler store hastigheter.
Flere akseleratorer består av to hoveddeler: ionekilden og akselerasjonsdelen. I ionekilden frigjøres elektrisk ladde partikler: elektroner, protoner, deuteroner, alfapartikkler eller ioner av tyngre atomer. I akselerasjonsdelen påvirkes disse partiklene av elektriske krefter slik at hastigheten og dermed bevegelsesenergien stadig øker. Typer Etter formen på banen partiklene beveger seg i når de akselereres, får man to typer akseleratorer (se figur): lineære der banen er rettlinjet, og sykliske, der banen er sirkulær eller spiralformet.Man bruker også inndeling etter akselerasjonsmåten, og da i hovedtypene elektrostatiske og elektrodynamiske akseleratorer. I de elektrostatiske akselereres partiklene ved at de trekkes fremover av et konstant elektrisk felt. Slike akseleratorer er alltid lineære, og feltet frembringes ved at den ene enden av akselerasjonsrøret gis meget høy spenning, fra noen hundretusen til noen millioner volt.I Cockcroft-Walton-generatoren frembringes høyspenningen ved hjelp av transformator og likerettere. Denne akseleratoren, oppfunnet i 1930, var den første som ble brukt til kjernefysiske undersøkelser. Den nyttes fremdeles når det gjelder å skaffe en sterk strøm av partikler med moderat energi, mindre enn 1 MeV.En annen type av de elektrostatiske akseleratorene, Van de Graaff-akselerator, blir vanligvis brukt når man vil ha partikler med høyere energier, opp til 40 MeV. Denne typen elektrostatisk akselerator har derfor etter hvert fått større anvendelse.Av de elektrodynamiske akseleratorer bygger betatronen på induksjonsprinsippet (transformatorprinsippet), mens de fleste andre akseleratorene bygger på bærebølgeprinsippet (syklotronprinsippet) hvor partiklene akselereres i et høyfrekvent elektromagnetisk felt. Feltet skifter stadig retning, og for å få akselerert partiklene lar man dem bevege seg gjennom skjermede områder som hvert er begrenset av åpne gap.Ved å tilpasse lengden av gapene og de skjermede områdene til den frekvensen feltet svinger med, kan man oppnå at en del av de partiklene som bringes inn i akselerasjonsområdet, bare blir påvirket av krefter i bevegelsesretningen og derfor stadig får større energi. Akseleratorer som bygger på dette prinsippet er syklotronen, synkrotronen og lineærakseleratoren. Utvikling En akselerator er et nødvendig redskap for fysikerne når de vil skaffe seg opplysninger om atomkjernenes og elementærpartiklenes struktur. Kunnskapene innen disse områdene av fysikken har økt med effektiviteten av akseleratorene.De første akseleratorene var, sett med nåtidens øyne, små. Elektrostatiske akseleratorer fra begynnelsen av 1930-årene var ca. 2 m lange og akselererte protoner til en energi på under 0,5 MeV, mens nye van de Graaff-akseleratorer, bygd i trykktanker opptil 30 m lange, gir protonenergier på over 40 MeV. Enda sterkere har utviklingen av de sykliske akseleratorene vært.I 1930-årene bygde man syklotroner for en protonenergi på 7–8 MeV og med en maksimal baneradius på 0,5 m. Siden har en for hvert tiende år klart å øke partikkelenergien med en faktor på 10.Den energien partiklene til slutt oppnår, brukes også som mål for akseleratorens størrelse. Energien angis i elektronvolt (eV), oftest i forbindelse med prefiksene: M, mega = 106 = 1 million G, giga = 109 = 1 milliard T, tera = 1012 = billion. Den største protonakseleratoren var frem til 2009 Tevatronen ved Fermi-laboratoriet i Illinois, USA, konstruert for å gi protonenergier på opptil én TeV. LHC-akseleratoren (Large Hadron Collider) ved CERN ble startet opp i 2008. Denne maskinen gir protonenergier på 8 TeV. Utviklingen er blitt mulig ved at partikkelbanene gjøres lengre og nye magnettyper tas i bruk. Spesielt gikk man i 1980-årene over til å benytte superledende magneter. Partikkelbanen er for Tevatronen (inaktiv siden 2011) vel 6 km og for LHC 27 km. Anvendelser Selv om akseleratorene historisk sett primært har vært utviklet for forskning innen kjernefysikk og elementærpartikkelfysikk, har de etter hvert funnet anvendelse innen mange andre områder. Mindre akseleratorer for elektroner, protoner og alfapartikler brukes til strukturundersøkelser av faste stoffer.Elektronakseleratorer, særlig betatronen, og store protonakseleratorer brukes for strålebehandling i medisinen. Dessuten brukes akseleratorer til å produsere radioaktive nuklider som anvendes ved undersøkelser og behandling av pasienter innen medisin, i industrien og for teknisk, kjemisk og biologisk forskning. Les mer i Store norske leksikon ion elementærpartikkel atom elektrisk ladning
9,473
https://snl.no/Ski-_og_Ballklubben_Drafn
2023-01-31
Ski- og Ballklubben Drafn
Store norske leksikon,Sport og spill,Skisport,Mesterskap og institusjoner i skisport
Ski- og Ballklubben Drafn er et idrettslag fra Drammen som ble stiftet i 1910 som en sammenslutning av klubbene Ulf (stiftet i 1905) og Njord (stiftet i 1906). I 1916 ble det sammensluttet med Drammen Skiklubb (stiftet i 1881).
Drafn driver med bandy, ski og fotball og har vunnet 19 NM i bandy og var cupfinalist i fotball i 1927. Klubbfargene er grønt og hvitt. Klubbhuset og fotballbanen ligger ved Drafnkollen, hvor det tidligere ble arrangert hopprenn (1939–1966).Kjente medlemmer: skiløperne Thorleif Haug, brødrene Oscar og Henry Gjøslien (langrenn) og Hans Bjørnstad (hopp). Les mer i Store norske leksikon idrett i Norge Eksterne lenker Drafn
960
https://snl.no/baum%C3%A9
2023-01-31
baumé
Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Mål og vekt
Baumé er en enhet som har blitt brukt på en areometer-skala for å kunne angi en væskes spesifikke massetetthet (spesifikk tetthet). Symbolet for baumé er Bé eller °Bé (grader baumé). Enheten er foreslått av den franske kjemikeren Antoine Baumé (1728–1804).
Måleskalaen for baumé er egentlig to uavhengige og gjensidig utelukkende skalaer. Den ene skalaen (tung baumé) gjelder for væsker tyngre enn vann (spesifikk tetthet større enn 1,0), mens den andre skalaen (lett baumé) er for væsker lettere enn vann (spesifikk tetthet mindre enn 1,0).For tung baumé er spesifikk tetthet for rent vann satt til 0 Bé og spesifikk tetthet for en 15 prosent saltløsning (1,115 kilogram per liter) til 15 Bé.For lett baumé er spesifikk tetthet for en 10 prosent saltløsning (1,08 kilogram per liter) satt lik 0 Bé og rent vann lik 10 Bé.Skalaene er ikke overlappende og det må angis hvilken skala som benyttes. Hvis det ikke er oppgitt hvilken skala som er brukt, er det som regel tung baumé som menes.Omregning fra baumé til spesifikk tetthet må skje ved hjelp av tabeller eller ved beregninger med formler som gir tilnærmet riktig verdi. Da forholdet mellom grader baumé og spesifikk tetthet er avhengig av temperaturen, brukes ulike formler til ulike temperaturer.Baumé-skalaen er også et indirekte mål på konsentrasjonen av et stoff. Når spesifikk massetetthet er fastsatt, kan man bruke tabeller som viser sammenheng mellom kjente verdier for spesifikk tetthet og kjente konsentrasjoner.En måleskala basert på baumé-enheten har tradisjonelt blitt brukt i industrier der areometer blir benyttet for en indirekte avlesning av konsentrasjonen i en løsning. Imidlertid blir areometre i dag laget slik at ønsket enhetsverdi kan avleses direkte, noe som er enklere enn å operere med to ikke-overlappende skalaer. Baumé-skalaen er derfor lite brukt i dag. Les mer i Store norske leksikon areometer massetetthet spesifikk massetetthet
9,218
https://snl.no/avgasser
2023-01-31
avgasser
Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Politikkområder,Miljøvern,Forurensning
Avgasser er gasser etter forbrenningsprosesser. Avgasser inneholder ofte skadelige forbrenningsprodukter. De mest kjente er karbonoksidene CO2 og CO, nitrogenoksider NOx og svoveloksider SOx. I tillegg finnes forskjellige partikler, tjærestoffer, blyforbindelser og hydrokarboner.
Det er ønskelig med en reduksjon i utslippene av avgasser som har skadelige effekter på helse eller miljø. Svovelutslipp til atmosfæren, som blant annet gir sur nedbør, kan reduseres ved å dreie forbruket fra fyringsoljer med høyt svovelinnhold til oljer med lavt svovelinnhold. Bly og blyforbindelser er giftige både for mennesker og dyr, og har blitt redusert ved at man i stor grad har gått over fra blyholdig bensin til blyfri bensin til bruk i forbrenningsmotorer. Utslipp av CO2 i atmosfæren øker Jordens drivhuseffekt; ved å redusere bruken av fossile brennstoffer minker man også disse utslippene.Bruk av tekniske innretninger kan i en del tilfeller redusere utslippene av skadelige stoffer til omgivelsene, for eksempel katalysator i bilmotorer. Les mer i Store norske leksikon eksos luftforurensning
8,921
https://snl.no/bokb%C3%A5t
2023-01-31
bokbåt
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kulturinstitusjoner,Bibliotek
Bokbåt er en mobil bibliotektjeneste, sammen med bokbussvirksomhet. Bokbåten er et samarbeid mellom fylkene Hordaland og Møre og Romsdal. Sogn og Fjordane var et samarbeidsfylke i perioden 1964 til 2014. Båten går til steder på kysten av Vestlandet som ellers ikke har bibliotektjenester.
Barn og eldre er de største brukergruppene. To ganger i året besøker Epos sine stoppesteder langs kysten. Totalt utlån i 2014 var 35 210. På de fleste stoppestedene er det også kulturprogram i båten i form av forfatterarrangementer, musikk eller andre former for opptredener. I 2014 hadde bokbåten 90 driftsdager.Bokbåten på Vestlandet startet opp høsten 1959 som et tilbud til folk i Hordaland. De første årene var det båten Abdulla som ble brukt, men i 1963 tok den 80 fot lange bokbåten Epos over. I dag er Epos eid av Vinnes Skyssbåtservice AS. Båten blir leid inn som bokbåt i høst- og vintersesongen, og fungerer ellers som turistbåt. Les mer i Store norske leksikon Folkebibliotek Eksterne lenker Bokbåten Epos Litteratur Holmås, Stig. (1988). Epos: boka om bokbåten. Nord 4. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
297
https://snl.no/animasjonsfilm
2023-01-31
animasjonsfilm
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Animasjonsfilm
Animasjonsfilm, fellesbetegnelse for en rekke ulike filmteknikker der filmskaperen skaper en illusjon av bevegelse gjennom å manipulere motivet ved hjelp av enkeltbildeteknikk. Tegnefilm og dukkefilm er de mest kjente typene, og dominerer innenfor kommersiell animasjonsfilmproduksjon. I fri kunstnerisk animasjonsfilm brukes et mangfold av ulike teknikker.
Teknikk Tegnefilm er den vanligste av animasjonsfilmteknikkene. Teknikken har sine røtter i de første tegnefilmstudioene i New York i 1910-årene, og ble ført videre hos Walt Disney i 1930-årene hvor tegnefilmen ble utviklet til en industri. For å øke produksjonen og sikre et best mulig resultat, utviklet man en arbeidsfordeling med regissører og manusforfattere på toppen, og med nøkkeltegnere, mellomtegnere, rentegnere, fargeleggere og andre nedover i hierarkiet. Man utviklet og satte i system tidligere oppfinnelser som peg-bar, en linjal med hull som holder tegnearkene i ro, og celler, ark av gjennomsiktig plastikkfolie der figurene er tegnet som kan legges oppå bakgrunnen slik at den ikke må reproduseres for hver tegning. Bildemanus (storyboard) og modelltegninger (model sheets) ble utviklet. Det samme ble bar sheets, oversikter over lydsiden, og dope sheets, instruksjoner til kameraoperatøren. Også de grunnleggende prinsippene for hvordan tegnefilmfigurer skal bevege seg ble utviklet hos Disney i 1930-årene, og selv i dag, hvor datateknologien har overtatt de mest arbeidskrevende prosessene i tegnefilmstudioene, er det prinsippene fra Disney-studioet på denne tiden som er utgangspunktet. For å kunne kombinere tegnefilm og realfilm utviklet Max Fleischer i 1915 rotoskopet. Filmen tas først opp i realfilm som projiseres bilde for bilde på en skjerm. Papir legges over og animatøren kan på denne måten enten tegne av figurene på filmen eller tilpasse sine egne tegninger til realfilmen. Denne teknikken er brukt i filmer som Who Framed Roger Rabbit (Hvem lurte Roger Rabbit, 1988) og i a-ha-videoen Take on Me (1985). Norman McLaren har ved hjelp av optisk printer laget animerte mesterverk som Pas de deux (1967). I Paris tidlig i 1930-årene utviklet Alexandre Alexeïeff og Claire Parker den såkalte pin-screen-teknikken. Her «tegner» man med lys og skygge frembrakt av opptil én million stålstifter som kan beveges horisontalt i en vertikal treplate. Alexeïeff og Parkers teknikk kan sees som en forløper for dataanimasjon, en teknikk som siden 1970-årene har blitt mer og mer vanlig. Moderne datateknologi brukes for å forenkle den arbeidskrevende prosessen animasjonsfilmproduksjon er, men datamaskiner blir også i større og større grad brukt direkte til animasjonsfilmproduksjon, både to- og tredimensjonalt. Den eksperimentelle amerikanske animatøren John Whitney var den første som brukte dataanimasjon som kunstnerisk uttrykk i Catalogue (1961). John Lassiter har i filmer som Luxo Jr (1986), Tin Toy (1988) og Knick Knack (1989) skapt klassisk karakteranimasjon på datamaskinen. I 1990-årene har dataanimasjon i stadig større grad blitt brukt i kombinasjon med realfilm i vanlige spillefilmer. Steven Spielbergs Jurassic Park (1993) er kanskje det beste eksemplet. Også innenfor ulike former for interaktiv video spiller dataanimasjon en sentral rolle. Den mest kjente av de tredimensjonale teknikkene er dukkefilmen, også kjent som stop motion. Dukkefilm innebærer å kombinere enkeltbildeteknikk med manipulering av objekter i tredimensjonalt rom, og har et bredt spekter i hvilke materialer som brukes. Stop motion har særlig stått sterkt i Tsjekkoslovakia og andre øst-europeiske land. Tsjekkeren Jiří Trnka regnes som en av dukkefilmens aller største utøvere. Men også den litauiskfødte Ladislav Starevitsj, russeren Aleksandr Ptusjko, ungarsk-amerikanske George Pal og tsjekkere som Hermína Týrlová, Bretislav Pojar og Karel Zeman var sentrale i utviklingen av dukkefilmen. Også norske Ivo Caprino var et sentralt navn her. Tsjekkeren Jan Švankmajer har stått i spissen for en renessanse for dukkefilmen i 1980- og 1990-årene, og han har særlig hatt betydning for en ny generasjon britiske dukkefilmskapere med Quay-brødrene i spissen. Innen tredimensjonal animasjon er også leire og plastilin mye brukte materialer. Amerikaneren Will Vinton høstet stor anerkjennelse for filmer som Closed Mondays (1974) og The Great Cognito (1982). Ungareren Csaba Varga gjorde stor lykke med sine leireanimerte Augusta-filmer i 1980-årene. Nick Park fremstod i 1990-årene som den ledende leireanimatøren med filmer som Oscar-vinnerne Creature Comforts (1989) og The Wrong Trousers (De gale buksene, 1993). En særpreget teknikk er pixillasjon, hvor dukkene er byttet ut med mennesker og gjenstander som flyttes på og avfotograferes med enkeltbildeteknikk. Norman McLaren har gitt teknikken navn, og det er også han som regnes som den viktigste pixillasjons-filmskaperen. Oscar-vinneren Neighbours (1952) er den mest kjente filmen. Kjent er også time lapse hvor en for eksempel tar 1 bilde i sekundet og spiller det av med 24 bilder i sekundet. Teknikken har blitt mye brukt i naturfotografering; blomsten som plutselig springer ut er et kjent motiv. Godfrey Reggio har utnyttet denne teknikken i helaftensfilmene Koyaanisqatsi (1983) og Powaqqatsi (1988). Året gjennom Børfjord (1991) av Morten Skallerud er en norsk time lapse-film med stor internasjonal suksess. Den enkleste formen for animasjonsfilm er direktefilm der filmskaperen tegner direkte på blankfilm, eventuelt risser i emulsjonen på ferdigeksponert film. Denne teknikken ble først praktisert av Len Lye og senere perfeksjonert av Norman McLaren i filmer som Begone Dull Care (1949) og Blinkety Blank (1954). Direktefilm kan også kombineres med realfilm, noe Morten Skallerud har gjort her i Norge i Den hvite streken (1978). Svein Erik Børja skapte «psykedeliske» effekter ved hjelp av teknikken i sine eksperimentelle musikkvideoer fra slutten av 1960-årene. Kinestasis eller stillbildeanimasjon tar utgangspunkt i en serie stillbilder som blir tilført «liv» ved hjelp av ulike kamerabevegelser. Chris Markers la Jetée (1962) og Colin Lows City of Gold (1957) er kjente kinestasis-filmer. Her hjemme har Wilfred Jensenius laget flere slike filmer. Collage er en videreføring av kinestatis. Her brukes bilder fra ukeblader, fotografier og liknende som klippes ut og manipuleres under kameraet. Monty Python-animatøren Terry Gilliam ble kjent for sine collage-filmer anvendt som korte animerte mellomspill i gruppens TV- og filmproduksjoner. Knut Eides Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden (1977) er et norsk eksempel. Cut-out eller flyttefilm er en videreføring av collage der figurene er sammensatt av en rekke løse kroppsdeler laget av papp, stoff eller papir. Teknikken har vært mye brukt i TV-programmer for barn. Franskmannen Jean-François Laguionie har perfeksjonert den i for eksempel helaftensfilmen Gwen, le livre des sables (1985). Med Eventyrenes eventyr (1979) gikk russeren Jurij Norstein enda lenger og gjorde cut-out-teknikken så avansert og uttrykksfull at den ikke lenger kunne assosieres med enkle barneprogrammer. Kine Aunes En mørkreddhistorie (1984) er et norsk eksempel på avansert cut-out. Den tyske animasjonsfilmpioneren Lotte Reiniger brukte en spesiell form for cut-out, såkalt silhuettanimasjon. Hennes figurer var klippet ut i svart papp og animert mot en lys bakgrunn slik at de står frem som silhuetter. Helaftensfilmen Die Abenteuer des Prinzen Achmed (1926) regnes som et mesterverk. Caroline Leaf ved National Film Board of Canada er kjent for sin sandanimasjon der hun tegner figurer i sand på en underbelyst glassplate. Dette videreutvikler hun ved å bytte ut sanden med fingermaling, noe hun blant annet har gjort i mesterverket The Street (1976). Også andre materialer kan brukes som basis for slik animasjon: småperler, trefliser, fyrstikker og sukker. Historikk Animasjonsfilmen kan føres tilbake til en rekke eksperimenter med levende bilder på 1800-tallet, med navn som zoetrope, phenakistoscope og zooopraxiscope. I Théâtre Optique i Paris 1888–1900 viste blant andre Émile Reynaud 10–15 minutters «tegnefilmer» med lyd og farger. Hans samlede publikum kom opp i rundt 500 000; fra 1896 ble han imidlertid utkonkurrert av brødrene Lumières filmvisninger. Animasjonsfilmen gjenoppstod med amerikaneren J. Stewart Blacktons Humorous Phases of Funny Faces (1905). Den ledende tegnefilmskaperen på 1910-tallet var Winsor McCay med filmen Little Nemo in Slumberland (1911) og Gertie the Dinosaur (1914). Han var også en av de store tegneseriepionerene, og mange av de første tegnefilmene var filmatiseringer av kjente tegneseriefigurer som Knoll og Tott, Mutt og Jeff, Krazy Kat. Det var i USA at den kommersielle tegnefilmproduksjonen skjøt fart, og på 1910-tallet etableres de første tegnefilmstudioene. Den første egentlige tegnefilmstjernen, Felix the Cat av Pat Sullivan og Otto Messmer, debuterte i 1917. Tegnefilmens endelige gjennombrudd skjedde med Walt Disneys Mikke Mus-film Steamboat Willie (1928). Mikke Mus hadde debutert samme år i Plane Crazy, men Steamboat Willie var den første Disney-filmen med lyd. Det at figurene beveget seg i takt med musikken, var hovedårsaken til suksessen. Disney-studioet ekspanderte voldsomt i 1930-årene, og her ble prinsippene for moderne tegnefilmproduksjon lagt. I en serie filmer med fellestittelen Silly Symphonies perfeksjonerte Disney-studioet tegnefilmen, og de åtte første Oscar-prisene for beste tegnefilm (1931–39) ble vunnet av filmer i denne serien. Disneys første helaftens tegnefilm, Snow White and the Seven Dwarfs (Snehvit og de 7 dverger), hadde premiere i 1937. Filmen ble en kinosuksess, og ble fulgt av Pinocchio (1940), Fantasia (1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Den eneste seriøse konkurrent Disney hadde tidlig i 1930-årene var Max Fleischer som produserte filmene med Betty Boop (fra 1931), Skipper'n (fra 1933) og Supermann (1941–42), og dessuten helaftensfilmen Gulliver's Travels (Gullivers reiser, 1939). I 1941 ble Disney-studioet rammet av kriser, blant annet streik og sviktende marked på grunn av krigen. Mange mente at storhetstiden var forbi; Disney-filmene var i løpet av 1930-årene blitt mer og mer realistiske, og hadde samtidig mistet mye av frodigheten. De nye kortfilmene fra Warner Brothers (Snurre Sprett, Per Ulv), Metro-Goldwyn-Mayer (Tom og Jerry, Droopy) og Walter Lantz (Hakke Hakkespett) var reaksjoner på dette. Her bringes fantasien, surrealismen og tegnefilmvolden tilbake. Bak denne revitaliseringen av mediet stod tegnefilmskapere som Tex Avery, Chuck Jones, Bob Clampett og Friz Freleng. Et nytt skritt vekk fra Disneys realisme var UPA (United Productions of America) med sine stiliserte filmer, deriblant den populære serien om den nærsynte Mr. Magoo. TVen gjør sitt inntog TVens gjennombrudd i 1950-årene betød slutten for de korte tegnefilmene på kino, og studioene pakket sammen. Tegnefilmskapere som William Hanna og Joe Barbera, som hadde fått sju Oscar-priser for sine Tom og Jerry-filmer, begynte å masseprodusere for TV, blant annet med serien The Flintstones (Familien Flint, 1960–66). Det økte produksjonsvolumet gikk ut over kvaliteten; dialogen ble bærende og det ble lagt mindre vekt på det visuelle. Dagens amerikanske tegnefilmer for TV blir masseprodusert ved hjelp av forenklet animasjon, datamaskiner og kopieringsmaskiner. Humoren er kommet i bakgrunnen, og tegnefilmindustrien er blitt stadig nærmere knyttet til leketøysindustrien. Disney har fortsatt å produsere helaftens tegnefilmer for kino; etter en periode med mindre interesse for tegnefilm har Disney i 1990-årene igjen nådd et stort publikum med filmer som The Beauty and the Beast (Skjønnheten og udyret, 1991), Aladdin (1992) og The Lion King (Løvenes konge, 1994). Kommersiell tegnefilmproduksjon står også sterkt i Japan, Kina og flere andre asiatiske land. Storbritannia og landene i Øst-Europa har også en omfattende produksjon rettet mot barn. Eksperimentell animasjon Men ved siden av denne kommersielle produksjonen, finnes en tradisjon der tegnefilm og annen animasjonsfilm er blitt brukt som et personlig kunstnerisk uttrykk. Tradisjonen kan føres tilbake til tyske eksperimentfilmskapere som Oskar Fischinger og Hans Richter og svensken Viking Eggeling, som i 1920-årenes Berlin laget abstrakte filmer de kalte «visuell musikk». Ved å bevege abstrakte figurer foran kamera forsøkte de å skape en visuell parallell til musikkopplevelsen, der geometriske former, rytme og bevegelse smelter sammen i en «musikalsk» enhet. Under ledelse av skotten Norman McLaren har National Film Board of Canada (NFBC) i etterkrigstiden vært et senter for eksperimentell animasjonsfilm. NFBC har trukket til seg animatører fra hele verden, som Alexandre Alexeïeff, George Dunning, Paul Driessen, Caroline Leaf og Zlatko Grgić, og gitt dem gode arbeidsforhold. På denne måten har NFBC hatt stor betydning for utviklingen av den ikke-kommersielle animasjonsfilmen. Zagreb Film i Jugoslavia (nåv. Kroatia) fikk egen animasjonsavdeling i 1956 etter at Duga Film (grl. 1951) fikk økonomiske problemer. Zagreb Film ble raskt et ledende studio som spesialiserte seg på symbolske og samfunnskritiske filmer i en enkel strek, påvirket av de amerikanske UPA-filmene. De har også laget animasjon for barn, blant annet serien Professor Balthazar. Tegnefilmen har stått sterkt i alle de øst-europeiske landene. Statlige skoler og studioer har resultert i en omfattende produksjon og god rekruttering. Korte tegnefilmer hadde fortsatt sin plass på kinoene i Øst-Europa under det gamle systemet, men de har nå forsvunnet slik de forsvant i vesten sammen med den øvrige kortfilmen i 1960-årene. I det gamle Tsjekkoslovakia stod dukkefilmen sterkt med eksponenter som Jiri Trnka og Bretislav Pojar. Ungarn og Polen utmerker seg med avanserte og eksperimentelle symbolske filmer. Russland har ennå en stor produksjon både av tegnefilmer for barn og mer avanserte filmer for voksne, og det finnes animasjonsfilmstudioer i alle de tidligere sovjetrepublikkene. I 1980- og 1990-årene har særlig Estland markert seg. Moderne tegnefilm, påvirket av filmene fra National Film Board of Canada og de statlige studioene i Øst-Europa, har nådd et stort, voksent kinopublikum gjennom enkelte helaftens filmer på kino, som George Dunnings Beatles-film Yellow Submarine (1968). Det meste av dagens animasjonsfilmproduksjon er likevel TV-serier og helaftens filmer for barn. Det finnes også en omfattende produksjon av uavhengig animasjon for voksne. For disse er de mange animasjonsfilmfestivalene viktige visningssteder. Animasjonsfilm har blitt et svært utbredt virkemiddel innen reklamefilm og etter hvert også musikkvideoer. Animasjon blir også mye brukt i undervisnings- og opplysningsfilm. Fra 1990-årene har dataanimasjon skapt nye betingelser for tegnefilmen. Ikke minst har det amerikanske Pixar Animation Studios vært pionérer, og har i samarbeid med Disney-selskapet lansert filmene Toy Story (1995; oppfølger 1999) og Finding Nemo (2002). Animasjon i Norge I Norge er det blitt laget animasjonsfilm siden 1913 da Sverre Halvorsen gjorde sine første eksperimenter. Også Ola Kornelius og Thoralf Klouman, som var blant Halvorsens kolleger i det nystartede Tegnerforbundet, laget korte tegnefilmer for kinodistribusjon. Da reklamefilmen fikk innpass på norske kinoer tidlig i 1920-årene, fikk vi en ny generasjon animatører der Sverre Sinding-Hansen og Ths. W. Schwartz er de sentrale navnene. Også utlendinger som dansken Storm P. og svensken Victor Bergdahl laget animerte reklamefilmer for norske oppdragsgivere i 1920-årene. Den største oppdragsgiveren var Tiedemanns Tobaksfabrik. Konkurransen fra Disney tidlig i 1930-årene gjorde at de norskproduserte animasjonsfilmene forsvant. Men de animerte reklamefilmene kom tilbake på kinoene i siste halvdel av 1930-årene med filmer av langt høyere kvalitet. De aller fleste av disse var laget i utlandet, for det meste i Berlin og Praha. Krigen satte en stopper for dette. Med Ivo Caprinos debut i 1948 fikk vi en dukkefilmskaper med stor gjennomslagskraft; hans dukkefilmer basert på norske folkeeventyr er blant Norges mest viste filmer, og Flåklypa Grand Prix (1975) er fortsatt den største norske kinosuksessen gjennom tidene. Wilfred Jensenius laget animasjonsfilm i 50 år fra debuten i 1936, og jobbet mange år i NRK. Trygve Rasmussen begynte hos Caprino i 1954 før han startet sitt eget selskap, Punktfilm. I 1960-årene stod ekteparet Bjørn Aronsen og Anna Tystad Aronsen for cirka 200 animerte reklamefilmer; hun har siden laget barnefilmer og vignetter i NRK. En ny generasjon animasjonsfilmskapere debuterte i 1970-årene, med Gro Strøm, Inni Karine Melbye, Knut Eide, Terje Bomann-Larsen, Morten Skallerud, Thor Sivertsen og Kine Aune som sentrale navn. I 1990-årene var selskapet Tegnefilmcompagniet i Asker og dukke- og leirefilmskaperne i Studio Magica i Oslo de sentrale produksjonssentrene for animasjonsfilm i Norge. Norsk Film AS var involvert i flere helaftens tegnefilmer, som Per Åhlins Reisen til Melonia (1989) og den danske Jungeldyret (1994). Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998), av Vibeke Idsøe, Nille Tystad og John M. Jacobsen etter Kjell Aukrust, ble en kinosuksess. I senere år har norske animatører opplevd internasjonal fremgang. Christopher Nielsen fikk vid internasjonal distribusjon med Slipp Jimmy fri (2006). Torill Kove vant Oscar-pris for den korte filmen The Danish Poet (2006), og Storm Studio var et av selskapene bak Oscar-vinneren Peter & the Wolf (2006). Innføringen av reklame-TV, utvikling av databasert animasjon og nye medieuttrykk som dataspill og interaktiv video har ført til nye arbeidsplasser for norske animatører. Utdanning i Norge Høsten 1993 ble den første høyskoleutdanningen i animasjon startet ved Høgskulen i Volda. Siden har også Høgskolen i Innlandet, Nord universitet, Universitetet i Bergen, Noroff, Høyskolen Kristiania og flere ulike folkehøgskuler kunnet tilby utdanning innen animasjon, 3D-animasjon og digital kunst i Norge. Les mer i Store norske leksikon animatør film – mediet film filmens historie Litteratur Bendazzi, Giannalberto: Cartoons : one hundred years of cinema animation, 1994, isbn 0-86196-446-2, Finn boken Grant, John: Masters of animation, 2001, isbn 0-7134-8554-x, Finn boken Laybourne, Kit: The animation book : a complete guide to animated filmmaking, new digital ed., 1998, isbn 0-517-88602-2, Finn boken Maltin, Leonard: Of mice and magic : a history of American animated cartoons, rev. ed., 1987, isbn 0-452-25993-2, Finn boken Pilling, Jayne, red.: A reader in animation studies, 1997, isbn 1-86462-000-5, Finn boken Strøm, Gunnar: Animasjon i Norge : et studiehefte om norsk animasjonsfilm, 1987, isbn 82-90738-00-5, Finn boken Strøm, Gunnar: Frå "Fanden i Nøtten" til "Fargesymfoni i blått" : animasjonsfilm i Norge 1913 – 1939, 1993, isbn 82-7692-024-1, Finn boken Wells, Paul: Understanding animation, 1998, isbn 0-415-11596-5, Finn boken
6,205
https://snl.no/bergrublom
2023-01-31
bergrublom
Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Korsblomstordenen,Korsblomstfamilien,Rublomslekta
Bergrublom er en plante i korsblomstfamilien. Den er en flerårig urt som vokser i arktiske og alpine strøk på begge sider av Nord-Atlanteren.
Morfologi Bergrublom blir 5–15 centimeter høy og danner tette til glisne tuer av rosettblader. Stengelen har 1–3 små blad og ender i klaser med hvite blomster. Fruktene er elliptiske skulper. Hele planta kan ha enkle eller greina hår, men det er stor variasjon. Økologi Bergrublom er nokså vanlig på tørre og noe baserike steder i fjellet i hele Norge og i våre arktiske øygrupper Svalbard og Jan Mayen. Typiske habitater er rabber, rasmark, berg, tørr hei og grusvifter. Artsdatabanken kategoriserer bergrublom som livskraftig (LC) for både Svalbard og fastlandet i sin rødliste (2021). Systematikk Taksonomisk nivå Norsk navn Latinsk navn Domene Eukaryoter Eukarya Rike Planteriket Plantae Klade Dekkfrøete planter Angiospermae Klade Ekte tofrøbladete planter Eudicotidae Klade Rosidene Rosidae Orden Korsblomstordenen Brassicales Familie Korsblomstfamilien Brassicaceae Slekt Rublom Draba Les mer i Store norske leksikon rublom korsblomstfamilien Eksterne lenker Rødlistevurdering Svalbard 2021 Rødlistevurdering fastlandet 2021
12,110
https://snl.no/Assur_-_Assyrias_hovedstad
2023-01-31
Assur (Assyrias hovedstad)
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Mesopotamia
Assur var en oldtidsby i det det nordlige Irak. Den lå på en klippe ved elven Tigris, og beliggenheten ga et vidt utsyn over omgivelsene. Byen var viet til den assyriske nasjonalguden Assur. Assur var en viktig handelsby og tjente som hovedstad i Assyria gjennom flere perioder av Assyrias lange historie. Byen ble lagt i grus av mederne og babylonerne i årene i 614–612 fvt. Området lå deretter øde, helt til parterne bygget en ny by over ruinene rundt fem hundre år senere. Etter rundt tre hundre år under parterne ble byen forlatt og aldri bygget opp igjen.
Den gamle byen Assur ble gjenoppdaget på i midten av 1800-tallet. Utgravningsområdet heter i dag Qal´at Sherqat og står siden 2003 på UNESCOS verdensarvliste (List of World Heritage Sites in Danger). Tidlig historie Området var gjennom historien underlagt mange forskjellige folkegrupper. Byen hadde både glansperioder og tider vi vet lite om. Byen Assur omtales første gang omkring 2400 fvt., da den var en del av de tidlige sumeriske bystatene. Vi vet lite om byens størrelse og befolkning på denne tiden. Med fremveksten av det akkadiske riket (cirka 2390–2210 fvt.) på ble området underlagt riket i sør. Etter Akkads fall var området i en periode en del av det nysumeriske riket (Ur III). Rikt utsmykkete graver og flere store bygninger har vist at befolkningen må ha vært velstående, men lite er kjent om dens sammensetning. I begynnelsen av det andre årtusen fvt. var bystaten Assur allerede en viktig handelseby med forbindelser langt inn i Anatolia, der de opprettet egne kontorer (karum). I forbindelse med utgravningene i Kültepe i Tyrkia, er det funnet rundt 16.000 kileskrifttavler, skrevet på gammelassyrisk, som inneholder oversikter over transaksjoner foretatt av ulike assyriske firmaer fra cirka 1900–1800 fvt. Det ble handlet med gull, sølv, tinn og kobber, samt finere tekstiler. Varene var både importert langveis fra og produsert lokalt. Eselkaravaner fraktet varene, og reisen hver vei tok flere uker. Av korrespondansen fremgår det at handelsmennenes koner tok seg av både forretningene og juridiske problemer under mennenes lange fravær. Kvinner deltok også i tekstilproduksjonen, og fikk en form for inntekt som de kunne kontrollere selv. Det første sammenslutningen av assyriske bystater ble foretatt av Shamshi-Adad cirka 1813–1781 fvt, en opprinnelig amorittisk hærfører. Flere gamle tekster forteller om hans erobringer og byggeprosjekter. Inskripsjonene er skrevet på gammelbabylonsk. Under Shamshi-Adads to sønner fallt den nye sammenslutningen sammen. (En av sønnene ble anklaget av sin far for at han var en elendig administrator og brukte for mye tid på kvinner og på å kjøre omkring i hurtige vogner.) Byen Assur ser likevel ut til å ha fortsatt som et slags administrativt senter. I 1757 ble Assur erobret av babylonerne, og senere lå området under både hurrittisk og hettittisk innflytelse. Vi vet lite om byen på denne tiden. Hovedstad i Assyria Etter at hettittene hadde mistet sin makt på 1300-tallet, klarte den assyriske kongen Assur-uballit (cirka 1363–1328) å erobre og samle de assyriske bystatene på nytt. Den gamle byen Assur ble hovedstad i et stort og mektig rike med forbindelser helt til Egypt. Hans etterfølgere erobret etter hvert store deler av det nordlige Babylonia. På 1200-tallet var Assur var ikke lenger hovedsakelig en handelsby, men en stor og rik hovedstad i en ekspanderende og krigersk stat. Kongene igangsatte enorme byggeprosjekter. Tukulti-Ninurta 1 (cirka 1244–1208) bygget seg en ny kongelig by like utenfor Assurs grenser, men den besto ikke lenge. På 1100-tallet utvidet Tiglat Pileser 1 (cirka 1114–1076) Assyrias grenser videre, til tross for at arameiske stammer truet landet grenser. Under hans etterfølger begynte det assyriske riket å falle fra hverandre, og den gamle hovedstaden Assur mistet sin betydning. I 879 fvt. ble hovedstaden flyttet til Kalhu (Nimrud) og senere til Ninive. Assur ble deretter en hellig by der Assyrias konger ble begravet. Religion Med byens økonomiske og politiske fremgang økte også byguden Assurs makt. Han bakgrunn er uklar, men mange mener at han opprinnelig kan ha vært en værgud som senere fikk mange andre egenskaper og ble også en visdommens gud. Assur overtok etter hvert også mange av guden Enlils egenskaper. Etter at Assyria ble et mektig verdensrike, økte også guden Assurs betydning. Hans krigerske egenskaper og evner ble stadig sterkere fremhevet, og han fikk en viktig rolle som kongens beskytter i krig. I denne rollen ble han ledsaget av Inanna/Ishtar, som også kunne opptre som en krigsgudinne, og som hadde sin viktige plass i det assyriske panteon fra tidlig tid. Et av de tidligst daterte funnene i Assur er nettopp et Ishtar-tempel fra sumerisk tid (2000-tallet fvt.) Gjennom alle periodene av byen Assurs historie ser det ut til at Ishtar-tempelet ble gjenreist og utvidet. Etter at Tukulti-Ninurta 1 hadde erobret Babylon og bortført byens guder, økte Assurs betydning som den viktigste guden i det assyriske panteon og et symbol på assyrisk identitet. Assur overtok Marduks rolle i mytene, og skapelseseposet Enuma elish ble omskrevet slik at Assur fikk Marduks tidligere rolle. Assurs tempel i byen Assur ble det viktigste i Assyria, og kongen legitimerte sin posisjon gjennom sin stilling som øversteprest for guden. Utgravninger Lenge visste ingen hvor oldtidsbyen Assur kunne ha ligget. Området var langt utenfor de mest bebodde områdene i det som lenge var en del av Det osmanske riket. I begynnelsen av 1800-tallet begynte den britiske konsulen i Bagdad å interessere seg for Qal´at Sherkat, men visste ikke at det dreide seg om den gamle byen Assur. Flere mindre utgravninger fulgte utover på 1800-tallet. Det ble funnet flere assyriske gjenstander, bant annet en statue av Tiglat Pileser 3. som hadde en lengre kileskrifttekst som senere viste seg å inneholde en beskrivelse av byen Assurs murer. (Denne ble senere brukt til å tyde den assyriske skriften.) Utgravningene skjøt fart da tyske arkitekter fattet interesse for stedet. Med støtte fra sultanen i Istanbul ble det foretatt utgravninger i årene 1903–1923. På grunn av sin bakgrunn var de mest interessert i å undersøke murer og byplaner, og la liten vekt på gjenstander som innskrifter, statuer og keramikk. Irakiske myndigheter gjenopptok utgravningene i 1970–1980 årene og nye tyskledete utgravninger fant sted både i 1988–1990 og 2000–2001. Foruten det gamle Ishtar-tempelet og guden Assurs hovedtempel er det funnet rester etter templer til ære for måneguden Sin og solguden Shamash, samt for guden Nabu og for gudene Anu og Adad. Man har kunnet lokalisere kongepalasset, som også inneholdt de kongelige gravene, samt en stor mengde vanlige boligområder. Det er også funnet rester etter et tempeltårn, en ziggurat. Templene tjente også som læresteder og administrasjonssenter, og det er funnet arkiver med kileskrifttavler som inneholder både oppslagsverk, hymner, bønner, ritualer, oppskrifter, forklaringer på hvordan men dresserer hester, lister over legemidler og mye mer. I første årtusen fvt. hadde også den mer velstående delen av befolkningen egne biblioteker, og disse har vist seg å inneholde en stor mengde litterære og vitenskapelige tekster. Mange av de assyriske kileskrifttavlene er ennå ikke oversatt og kan gi nye opplysninger i fremtiden. Les mer i Store norske leksikon Midtøstens historie Assyria Mesopotamia hettittene Religion i Mesopotamia Hattusa Litteratur Bottéro, Jean: Religion in Ancient Mesopotamia, Chicago og London: University of Chicago Press 2001 (1998). Leick, Gwendolyn: Mesopotamia. the Invention of the City, London, Penguin Books 2001.
11,772
https://snl.no/bredb%C3%A5ndsnett
2023-01-31
bredbåndsnett
Store norske leksikon,Teknologi og industri,Telekommunikasjon og kringkasting,Kommunikasjonsteknologi
Bredbåndsnett er et kommunikasjonsnett med kapasitet til å overføre informasjon med høy båndbredde, typisk mer enn 10 mbit/s. Det finnes både analoge og digitale bredbåndsnett. Eksempler på bredbåndsnett er internett og 4G-mobilnett.
Begrepet «bredbånd» referer opprinnelig til frekvensbåndet som behøves for kapasitetskrevende analoge signaler, slik som analoge TV-signaler eller grupper av analoge telefonkanaler. Med innføringen av den digitale signalteknikken fulgte begrepet i dagligtale med til digitale overføringssystemer som kunne transportere tilsvarende informasjonsmengder. Bredbånd via fiberkabler Fiberkabler er det mest vanlige transmisjonsmediet i kjernenettet og i mange aksessnett (for eksempen FTTH). Fiberkabler støtter bredbånd siden det kan transportere svært store datamengder, typisk flere Gbit/s i en enkelt optisk fiber. Les mer i Store norske leksikon kommunikasjonsteknologi bredbånd bredbåndskabel
12,039
https://snl.no/David_Daiches
2023-01-31
David Daiches
Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturvitenskap,Litteraturforskere og kritikere
David Daiches var en britisk litteraturhistoriker. Han innehadde flere professorater i USA og Storbritannia, fra 1961 til 1977 ved University of Sussex.
Daiches skrev kritiske oversiktsverker over litteraturkritikkens og den engelske litteraturens historie, litterære essays og biografier, særlig om skotske forfattere som James Boswell, Robert Burns, sir Walter Scott og Robert Louis Stevenson. Daiches har redigert oppslagsverket A Companion to Scottish Culture (1981). Selvbiografiske er Two Worlds (1957) og Was (1975). Les mer i Store norske leksikon litteraturkritikk Storbritannias litteratur
8,304
https://snl.no/Zbigniew_Brzezinski
2023-01-31
Zbigniew Brzezinski
Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie,USAs historie fra 1960
Zbigniew Brzezinski, amerikansk (naturalisert) politiker og statsviter som blant annet var rådgiver for president Jimmy Carter og president Barack Obama.
Brzezinski kom fra Polen til Canada i 1938. Herfra flyttet han til USA. I 1958 ble han amerikansk statsborger.Han tok doktorgrad ved Harvard University og ble en markant ekspert på Sovjetunionen. Han fikk ingen fast stilling ved Harvard og begynte ved Columbia University i New York.Fra tidlig på 1960-tallet ble han aktiv som utenrikspolitisk rådgiver for Det demokratiske partiet. Han var medlem av Utenriksdepartementets råd for politisk planlegging fra 1966 til 1968.Brzezinski fikk sitt store politiske gjennombrudd som leder for den trilaterale kommisjonen som forsøkte å utvikle et økonomisk samarbeid mellom USA, Vest-Europa og Japan. Gjennom dette vervet kom han i kontakt med Jimmy Carter. Brzezinski ble den viktigste utenrikspolitiske rådgiveren for Carter da han stilte som presidentkandidat.Carter utpekte etter valgseieren i 1976 Brzezinski til vervet som nasjonal sikkerhetsrådgiver og beholdt ham der gjennom hele sin presidentperiode. Brzezinski var kjent som en «hauk» innad i regjeringen, blant annet grunnet sitt syn på Sovjetunionen og hans mer militante tilnærming til Iran enn utenriksminister Cyrus Vance.Fra 1981 var han knyttet til Center for Strategic Studies ved Georgetown University. Etter dette hadde han ingen formelle regjeringsposisjoner, men han var en aktiv utenrikspolitisk kommentator og uoffisiell rådgiver for en lang rekke presidenter, deriblant president Barack Obama.
12,342
https://snl.no/assemblage_-_kunst
2023-01-31
assemblage (kunst)
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunstvitenskap,Termer og begreper i bildende kunst
Assemblage er en form for skulptur som blir laget ved å sette sammen funne gjenstander og nye eller brukte materialer i en ikke tidligere kjent kombinasjon. Et sentralt kjennetegn er at materialene får en forskyvning fra en opprinnelig til en ny betydning.
Assemblage som kunstform har røtter tilbake til Pablo Picasso og dadaismen og surrealismen. Kunstformen er sentral i postmoderne kunst.I Norge har særlig Per Kleiva, Kjartan Slettemark, Berit Soot Kløvig, Jon Gundersen og Børre Larsen benyttet seg av kunstformen. Begrepshistorikk Introdruksjonen av det franske ordet assemblage om et tredimensjonalt kunstverk, som består av sammenføyde deler, blir tilskrevet samarbeidet mellom den belgiske kritikeren Max Loreau (1928–1990) og den franske kunstneren Jean Dubuffet. I 1953 omtalte Loreau noen arbeider av Dubuffet med tredimensjonal, additiv sammensetning som assemblager.I 1961 arrangerte kunsthistorikeren William C. Seitz (1914–1974) ved Museum of Modern Art i New York utstillingen The Art of Assemblage. Utstillingen inkluderte assemblager av Pablo Picasso, Georges Braque, Marcel Duchamp, Kurt Schwitters, Man Ray og Joseph Cornell. Begrepsavklaring Etter utstillingen i New York gjelder assemblage som en internasjonal betegnelse for et bredt spekter av tredimensjonale kunstverk på 1900- og 2000-tallet som består av kombinasjoner av innsamlete materialer.Til forskjell fra en todimensjonal collage, som også er satt sammen av tidligere brukte materialer, har assemblage form som en tredimensjonal skulptur. Men mens en tradisjonell skulptur i stein eller metall er enhetlig med hensyn til produksjonsteknikk og materiale, består en assemblage av flere ulike materialer. En assemblage har derfor en fragmentert struktur.Selv om forskjellen mellom assemblage og installasjon kan være liten med hensyn til materialbruk og teknikk, er assemblage mer orientert mot seg selv som objekt til forskjell fra installasjon som griper utover og aktiverer et helt utstillingsrom. Pablo Picasso Pablo Picasso blir vanligvis oppfattet som opphavsperson til kunstformen assemblage. I slutten av 1912 laget han et kunstverk som har form som en gitar, som består av papir, papp, tau og ståltråd som er limt sammen. I 1914 laget Picasso en gitar til, men denne gangen ble det anvendt tynne plater av metall. Disse kunstverkene tilhører Museum of Modern Art og blir betegnet som assemblager.Picassos gitarer avviker fra tradisjonell skulptur. Slike skulpturer blir gjerne modellert i leire eller voks og deretter støpt i bronse eller hugget i stein. Picassos gitarer er konstruert og satt sammen av materialer som har hatt en tidligere funksjon. Materialene blir dermed flyttet fra en praktisk til en ny skulptural kontekst. Samtidig blir materialenes opprinnelige og nye betydning opprettholdt.Det er materialenes forskyvning fra en opprinnelig til en ny betydning som er det sentrale kjennetegnet ved en assemblage. Surrealisme Både surrealistene i mellomkrigstiden og kunstnere helt frem til samtidskunsten har benyttet kontrastfylte materialer som strategi for å utfordre skillet mellom drøm og våken tilstand. Strategien går ut på å skape en tilsvarende struktur i en assemblage som den man kan finne i drømmer og ubevisste prosesser. Sigmund Freuds psykoanalyse har vært en inspirasjonskilde.Kunstnere som tyskeren Kurt Schwitters, tysk-sveitseren Meret Oppenheim (1913–1985) og amerikaneren Joseph Cornell har i sine assemblager vært opptatt av å aktivere de anvendte materialenes tvetydige betydninger. Junk art assemblage I 1950-årene fikk dadaismen et nytt oppsving blant europeiske og amerikanske kunstnere. Som en reaksjon på det mange oppfattet som en overdreven estetisisme i moderne kunst, anvendte flere kunstnere materialer som egentlig var søppel. På engelsk fikk slike assemblager derfor betegnelsen junk art assemblage (søppelkunst assemblage). Amerikanske kunstnere som Robert Rauschenberg og Edward Kienholz samt franske som Arman og Jean Tinguely, er aktuelle navn.Formålet med junk art assemblage er flertydig. Blant europeiske kunstnere er flere opptatt av å undergrave kommersialismen i det eksisterende systemet av private kunstgallerier. Den italienske bevegelsen arte povera og Mario Merz står sentralt her.Kritikk av formalismen i moderne kunst eller forbrukersamfunnets forbruk av råvarer er andre tema. Postmoderne tema Kunstformen assemblage har fått en sentral plass i postmoderne kunst. Sammensetningen av forskjellige bruddstykker gjør at kunstformen assemblage egner seg godt til å problematisere og parodiere unyanserte forestillinger omkring sosiale roller, kjønn og seksualitet.Andre postmoderne kunstnere som benytter assemblage, formulerer identitetspolitiske utspill som gjelder marginaliserte grupper. Assemblager som er satt sammen av avfall fra gatene i storbyer, reflekterer livet slik det kan arte seg for minoriteter som lever på eller under fattigdomsgrensen.Den globale økonomiens innvirkning på befolkningens liv i tidligere europeiske kolonier i Afrika er et annet tema. Assemblager som tar opp postkoloniale problemstillinger, blir vist på internasjonale kunstutstillinger. Denne type kunst formidler ambivalente reaksjoner på den kulturelle hybridiseringen som utfolder seg i afrikanske land i tiden etter avkoloniseringen. Assemblage i Norge Assemblage er en kunstform som har økende tilslutning blant mange norske kunstnere. På 1960-tallet finner man to utøvere. Per Kleivas verk Tida vår – går og går (1966) tar opp tiden som kronologisk faktor i livet, men også som en eksistensiell tilstand. Kjartan Slettemarks assemblager fra 1960-årene er mer politiske. De satiriserer over konvensjonelle holdninger og ytringer.En ytterligere politisering av det kunstneriske uttrykket finner man på 1970-tallet. I Svart september (1972) visualiserer Berit Soot Kløvig sorgprosessen etter massakren på israelske idrettsutøvere under OL i München i 1972.Andre kunstnere griper tilbake til Picasso og metaforens doble betydning. Det gjelder blant andre Jon Gundersen og Børre Larsen. Gundersen flytter gjenstander fra en praktisk til en kunstnerisk sammenheng og oppretter forbindelse mellom to betydninger som samlet utvider erkjennelsen. Båt i water (1992) er et typisk eksempel.Larsen tilfører bruksgjenstander en ekstra mening. Med Triade (1984) etablerer Larsen en visuell metafor som både refererer til Pablo Picassos kunst og til den type triumfvogn man benyttet i romerriket. Les mer i Store norske leksikon bricolage collage kunst metafor objet trouvé readymade skulptur Litteratur Buchanan, Ian (2020). Assemblage Theory and Method. An Introduction and Guide. London: Bloomsbury Academic Elderfield, John ed. (1992). Essays on Assemblage. New York: Museum of Modern Art Flood, Richard; Gioni, Massimiliano; Hoptman, Laura (2007). Unmonumental. The Object in the 21st Century. London: Phaidon in association with New Museum of Contemporary Art Seitz, William C. (1961). The Art of Assemblage. New York: Museum of Modern Art Waldman, Diane (1992). Assemblage, and the Found Object. New York: Abrams
8,506
https://snl.no/rettsvern_for_pasienter
2023-01-31
rettsvern for pasienter
Store norske leksikon,Jus,Helserett
Rettsvern for pasienter er beskyttelse av pasienter som er hjemlet i lov. Dette omfatter lovgivning som beskytter mot krenkelse av pasienters integritet og rettigheter.
Helsepersonelloven Helsepersonelloven pålegger leger og annet helsepersonell en rekke plikter som skal sikre pasientenes rettsvern. Helsepersonell skal blant annet opptre faglig forsvarlig, de har taushetsplikt, informasjonsplikt og journalføringsplikt, og de kan bli stilt til ansvar for brudd på disse pliktene. Psykisk helsevernloven Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) inneholder også regler om rettsvern. For eksempel har psykisk helsevernloven og forskriftene til denne bestemmelser blant annet om at tvang bare kan nyttes på visse vilkår og at pasientene har klagerett på avgjørelser. Helse- og omsorgstjenesteloven Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) har regler om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning i lovens kapittel 9. I kapittel 10 følger det regler om rettsvern knyttet til bruk av tvang overfor rusmiddelavhengige. Pasient- og brukerrettighetsloven Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) har i kapittel 4 A regler om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Formålet med reglene er å kunne gi nødvendig helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade hos denne pasientgruppen samtidig som man skal forebygge og begrense bruk av tvang (lovens § 4 A-1). Det følger av lovens formål «at helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet». Det er videre et mål at helsehjelpen så langt som mulig skal respektere pasientens rett til å bestemme over seg selv. Straffeloven Lov om straff (straffeloven) har bestemmelser som verner pasientene mot å bli utsatt for kriminelle handlinger. Les mer i Store norske leksikon helsepersonelloven straffeloven Psykisk helsevernloven Helse- og omsorgstjenesteloven
3,509
https://snl.no/dimetylsulfoksid
2023-01-31
dimetylsulfoksid
Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi,Organiske forbindelser
Dimetylsulfoksid (DMSO) er en fargeløs væske som fryser ved 18 °C og spaltes ved 189 °C. Stoffet finnes i store mengder i naturen, særlig i havet og atmosfæren, og det fremstilles hovedsakelig som biprodukt fra treforedling.
Egenskaper og bruk Dimetylsulfoksid er hygroskopisk, og gassen er brennbar. Ren DMSO er smak- og luktfri, men inneholder normalt små mengder av merkaptaner som gir en karakteristisk hvitløkaktig lukt og bitter smak.DMSO er et unikt organisk løsemiddel fordi det kombinerer et uvanlig høyt dipolmoment med at det er aprotisk, det vil si at det ikke gir fra seg H+-ioner. Samtidig er det en sterk lewisbase, sterkere enn for eksempel aceton, og det blir derfor mye brukt som løsemiddel i industri og i laboratorier.Eksponering for DMSO gir karakteristisk ånde og kroppslukt. DMSO har evnen til å trenge raskt gjennom cellemembraner og slimhinner, noe som ble oppdaget i 1963. Sammen med stoffets meget lave akutte giftighet gjorde dette at DMSO raskt ble et populært universallegemiddel. Flere av de påståtte positive effektene har imidlertid vist seg vanskelige å verifisere.Stoffet brukes i dag av veterinærer for å dempe hevelser og betennelser. Den eneste medisinske bruk på mennesker som er akseptert av FDA (USAs Food and Drug Administration) er palliativ behandling av interstitiell cystitt i urinblæren. Fysiologisk virkning DMSO er et av de minst giftige av alle organiske kjemikalier. LD 50-dosen er lavere enn for vanlig alkohol (etanol). Kronisk eksponering kan gi skader på øyelinsen, og irritasjon av hud og slimhinner og kvalme kan oppstå ved akutt eksponering for ren DMSO eller konsentrerte DMSO-løsninger.Stoffet må behandles med forsiktighet, da det øker gjennomtrengeligheten av andre stoffer gjennom eller inn i vev. Gravide skal ikke arbeide med DMSO.
3,792
https://snl.no/Roger_Corman
2023-01-31
Roger Corman
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske filmskapere
Roger Corman er en filmregissør og filmprodusent fra USA som er kjent som en dreven regissør, produsent og markedsfører av lavbudsjettsfilmer rettet mot ungdom.
Han regidebuterte i 1955, og ble kjent i 1950- og 1960-årene med lavbudsjettsfilmer. Filmene ble lønnsomme gjennom sterk reduksjon av opptakstiden, og i de fem første årene regisserte han hele 23 spillefilmer.Corman fikk kommersiell suksess med The Little Shop of Horrors (1960), mens hans makabre Poe-filmatiseringer på større budsjetter, som The Pit and the Pendulum (Dødspendelen, 1961), The Masque of the Red Death (Den røde maske, 1964) og The Tomb of Ligeia (1964), fikk en viss kultstatus i ettertid.Kjente amerikanske regissører som Francis Ford Coppola, Martin Scorsese og Jonathan Demme har gått i skole hos Corman. Han utga selvbiografien How I Made a Hundred Movies in Hollywood and Never Lost a Dime i 1990.I 2009 ble han tildelt en æres-Oscar-pris. Les mer i Store norske leksikon B-film Film i USA
4,899
https://snl.no/Domenico_Juul_Erdmann
2023-01-31
Domenico Juul Erdmann
Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Norsk bildende kunst fra 1800-1945
Domenico Juul Erdmann var en norsk maler og restaurator. Fra 1896 var han elev av Oscar Matthiesen i København. Erdmann fulgte ham til Berlin og München, og besøkte dessuten Frankrike og Italia, for å sette seg inn i freskoteknikk, dekorativt maleri og kirkerestaurering.
Etter hjemkomsten 1903 var han blant andre Eilif Peterssens medarbeider ved dekoreringen av Ullern kirke i 1908–1909. Fra 1912 studerte han kirkerestaurering i Danmark og ble restaureringskonsulent i 1919. Erfaringene fra restaureringsarbeidet i en rekke norske kirker (som Stavern, Røldal, Skjeberg, Fluberg og Drøbak), Herregården i Larvik, Krigsskolen i Oslo og så videre, har han nedtegnet i Norsk dekorativ maling fra reformasjonen til romantikken (1940). Les mer i Store norske leksikon Domenico Juul Erdmann i Norsk kunstnerleksikon restaurering freske
11,214
https://snl.no/dyd
2023-01-31
dyd
Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Etikk og moralfilosofi
Dyd er opprinnelig det som får noe til å fungere godt. Begrepet brukes i dag først og fremst innenfor etikk, der det betegner positive karaktertrekk hos et menneske.
Eksempler på konkrete dyder kan blant annet være ærlighet, mot, måtehold og klokskap.Det motsatte av en dyd er en last. Laster er dårlige karakteregenskaper, som for eksempel feighet eller uærlighet. Dyd i klassisk tenkning Ideen om dyd i vestlig tenkning har sin opprinnelse i eldre gresk filosofi. I denne perioden var det en gjennomgående enighet blant greske tenkere om at dyder (gresk aretê) er viktige for at mennesker skal kunne ha gode liv. Mye av moderne tenkning om dyder stammer fra Aristoteles. For Aristoteles ble ikke dyder forstått som noe som bare var forbeholdt mennesker. I stedet ble dyder karakterisert på en generell måte som det som får noe til å fungere godt som den typen ting det er. Dyden til en kniv er for eksempel å være skarp, fordi skarphet er noe som får kniven til å fungere godt som den typen ting den er (et skjæreredskap). Mennesket er derimot en type ting som kan kjennetegnes som et rasjonelt, sosialt og politisk dyr. For at mennesket skal fungere godt, må vi derfor utvikle både intellektuelle dyder og moralske dyder som hjelper oss å fungere godt i et sosialt og politisk fellesskap, som for eksempel dyden 'rettferdighet'. Aristoteles' tenkning om dyder passer inn i hans overordnede teleologiske natursyn, der ting i naturen kjennetegnes som å ha en funksjon, og dermed behøver egenskaper som får dem til å fungere godt, altså dyder. Dyder er karaktertrekk Et viktig poeng for å forstå dyder er at de er karaktertrekk. Det vil si at de beskriver vår karakter som menneske og ikke bare måten vi handler på. En person som innehar dyden ærlighet, er ikke bare en person som ikke lyver. Å være ærlig innebærer ikke bare at man gjør visse handlinger, men innebærer også måten man tenker og føler på. For eksempel vil en ærlig person også verdsette sannferdighet, inneha negative følelser ovenfor det å ikke være sannferdig og handle på bakgrunn av denne typen holdninger. Denne typen karaktertrekk er ifølge Aristoteles ikke noe vi har fra fødselen av, men må heller øves opp gjennom erfaring. Den gylne middelvei og dydenes enhet Aristoteles er også kjent for to videre teser om dydene. Den første tesen kalles ofte for tesen om den gylne middelvei. Dette har å gjøre med at Aristoteles tenker på dydene som karaktertrekk som befinner seg et sted i midten mellom to ytterpunkter. Dyden 'mot' befinner seg for eksempel mellom ytterpunktene 'feighet' og 'overmot'. Den andre tesen kalles ofte for tesen om dydenes enhet. Dette omhandler at alle dydene ifølge Aristoteles henger sammen og kan ikke eksistere uten hverandre. Grunnen til dette er at alle dydene har en forbindelse til dyden 'klokskap' (gresk fronesis). Vi kan forstå dette ved å se på hva som skiller en modig fra en overmodig person. Både den modige og den overmodige innehar en evne til å trosse farer og risiko, men det som skiller dem er at den modige forvalter denne evnen på en klok måte og innehar altså klokskap, noe den overmodige ikke har. Siden det å være klok henger sammen med alle dydene, så utvikles alle dydene i fellesskap. Denne tesen forklarer også hvorfor vi ikke innehar dydene fra fødselen av. Et barn kan for eksempel ha en medfødt tendens til å gjøre modige ting, men må lære seg å bruke denne tendensen på en klok måte før denne evnen gjør personen velfungerende. Dyd og etikk Dyder spiller en sentral rolle i den gruppen av etiske teorier som kalles dydsetikk. I følge denne typen teorier bestemmer vi riktigheten til handlinger gjennom å se på om handlingene har en riktig forbindelse til dyder, for eksempel om en handling uttrykker dyd. Dyder spiller ikke en like viktig rolle i andre etiske teorier, men kan være viktige her også. Innenfor utilitarismen kan for eksempel dydene tenkes på som verdifulle i den grad de er nyttige. Innenfor pliktetikken kan vi ha en plikt til å utvikle dyder dersom de for eksempel hjelper oss å handle riktig. Immanuel Kant definerte dyd som en form for viljestyrke til å gjøre vår moralske plikt. Noen varianter av omsorgsetikk gir dyder en sentral rolle og kan forstås som en form for dydsetikk. Omsorgsetikken vil derimot gi en større plass til dyder som har blitt nedvurdert gjennom sin assossiasjon med femininitet, som for eksempel 'omsorgsfullhet'. Dyd i andre tradisjoner Dyder har også hatt en viktig rolle innenfor kristen etikk, som tok over mye av den antikke tenkningen. Den kristne etikken bygget på det som Platon beskrev som de fire kardinaldydene, nemlig visdom, mot, måtehold og rettferdighet, men la til de tre teologiske dydene tro, håp og kjærlighet. Dette arbeidet ble særlig systematisert av Thomas Aquinas. Tenkning om dyd har også vært sentral i mye østlig filosofi. Dette gjelder særlig innenfor tenkningen til Konfutse, som var opptatt av å beskrive hvilke trekk vi burde utvikle som personer. En særlig viktig dyd er det han kaller jen, som kan oversettes til godhet, velvilje, eller fellesskapsfølelse. Les mer i Store norske leksikon dydsetikk eudaimonia praktisk visdom