Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/Borgund_stavkirke

2023-01-31

Borgund stavkirke

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Kirker, slott og gårder,Norske kirkebygg,Stavkirker

Borgund stavkirke er en stavkirke på Borgund i Lærdal kommune, Indre Sogn. Borgund regnes som den best bevarte av de norske stavkirkene.

Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200. Dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må derfor være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200. Kirken er viet til apostelen Andreas. «Den typiske stavkirken» Få, om noen, stavkirker har preget den allmenne oppfatningen av hvordan en stavkirke er, som Borgund. Tak over tak, spontekket med gapende dragehoder, rikt utskårne portaler og grinende masker, har fascinert ikke bare leg, men også lærd gjennom årene. Ikke minst på grunn av sitt rike eksteriør regnes Borgund av mange som den best bevarte av stavkirkene. Så har den også tjent som modell for restaurering av en rekke stavkirker, som Hopperstad, den nedbrente Fantoft, som kom fra Fortun, og Gol, som nå er på Norsk Folkemuseum i Oslo. Og 1890-årenes dragestil har hentet sitt forbilde på kirkevollen i Borgund, en virkelig nasjonalt særpreget arkitektur, lett gjenkjennelig i blant annet en rekke hoteller også i Sogn. Den tyske keiser Vilhelm 2 lot seg begeistre av dragestilens «nordiske» former og fikk bygd seg et jaktslott og stavkirkekapell i det daværende Øst-Preussen, nå Polen. I 1960-årene ble en kopi av Borgund bygd i Rapid City ved foten av siouxindianernes hellige fjell, Black Hills, i Sør-Dakota, USA. Plassering Kirken ligger om lag halvveis opp dalen fra Lærdalsøyri til veidelet ved Borlaug, der Myrkedalen går mot sørøst og fjellovergangen til Hemsedal, mens hoveddalføret snevrer seg inn mot Maristova og Filefjell. Kommer en nedenfra, er dalen både trang og bratt det siste partiet før Borgund. Så vider den seg ut i svingen sør for kirken. Lærdalselvi renner med ett mindre stri, og gårdene ligger på begge sider av elven med beite- og slåttemarker mellom steinurene og fjellsidene. Om veien gjennom Lærdal i eldre tider kunne være en prøvelse, ikke minst vinterstid, har moderne samferdsel gjort stavkirken til den mest besøkte utenfor museene. Fram til 2004 gikk stamveien mellom Bergen og Oslo kloss opptil kirkegårdsmuren, men er nå omlagt. På sørsiden ligger den nye kirken, bygd i 1870-årene til avløsning for stavkirken. Kirkestedet omtales første gang i Bergens kalvskinn, en jordebok for Bergen bispedømme, nedskrevet kort etter 1350. Stavkirken i Borgund har stått sentralt i stavkirkeforskningen, og litteraturen om kirken er med årene blitt omfangsrik. Kirken ligger på gården Kyrkjevolls grunn, med tunet på gården som nærmeste nabo, om lag 200 meter mot nord. Her sto også et lite hotell som brant i 1950-årene. Eksteriør Store deler av stavkirkens middelaldereksteriør er bevart. Svalgangen har brystning. Over brystningen løper små søyler og rundbuer som danner en løpende arkaderekke. Bare rundt apsis – den runde avslutningen i øst – er svalen helt lukket. De to inngangene til skipet i vest og sør er markert med store skruv, framstikkende gavloppbygg, i svalen. Svalen har også skruv i nord. Skipet har takrytter med spir i to trinn, slik at det i alt er sju takflater over hverandre. De mange flatene understrekes ytterligere av det sylindriske og kjegleformete tårnet på apsis. Både skipet og takrytteren har gjennombrutt mønekam med dragehoder over gavlene. Mønekammene og muligens dragehodene ble fornyet på 1700-tallet med en etterlikning av de utskiftete delene. Både skipet og koret har hevet midtrom og er kledd med spon som gir kirken en karakteristisk skjellaktig hud. En mindre restaurering på 1800-tallet fjernet noen tilbygg og endringer fra tiden etter reformasjonen. Stavkonstruksjon Selve kirkerommet er ikke stort, skipet er bare drøyt 40 kvadratmeter, og det er skumt. De eneste lyskildene er døråpningene og øverst i langveggene små, runde glugger som gir skarpe kontraster og skygger. Den innvendige reisningen deler skipet i et hovedrom avgrenset av rekkene med midtromsstaver og en omgang mellom midtromsstavene og ytterveggene. I hvert hjørne har de en stav som er felt over veggsvillene. Veggplankene har not og fjær og er på vanlig måte tappet inn mellom veggsvillene og stavlegjene som binder sammen rammen øverst. Skipet også to mellomstaver som forbinder langveggene med koret. Midtrommet i skipet har i alt 14 staver, én i hvert hjørne, tre par i lengden og to par på kortsidene. Den midterste mellomstaven på hver av langsidene er ikke ført opp fra grunnstokkene, men hviler på et innskutt buesegment et stykke over gulvet. Som i Hopperstad stavkirke er stavene avbundet horisontalt med langsgående bjelker, såkalte tenger. Men mens det er bare ett sett i Hopperstad, er det to i Borgund. I feltene mellom tengene og stavene står det diagonale plankekors, andreaskors. Over og under tengene er stavene ytterligere avstivet med bueknær som danner en slags enkle arkader. Horisontale strebebjelker stiver av midtromsstavene mot omgangsveggenes stavlegjer. Omgangsveggene er avstivet innvendig stivet med diagonalt kryssende skråbånd, en slags andreaskors i stort format. Midtromsstavene har en triangulær avbladning øverst, markert med svertete profiler, en tunge, som formidler overgangen mellom den runde stokken og veggflaten. Alle mellomstavene ender i utskårne dyrehoder og masker. Midtrommet er ytterligere avstivet med to tverrgående beter, kraftige rektangulære bjelker, felt inn øverst mellom langveggenes stavlegjer. Takverket er åpent med fulle sperrebind, som består av sperrer, saksesperrer og hanebjelke i hvert fag. Hanebjelken har bueformet underside med en utspart profil. Sperrebindene korresponderer med midtrommets mellomstaver. Koret er mindre og smalere enn skipet. Også det har hevet midtrom, men bare med midtromsstaver i øst. De er forankret i midtromsveggens svill, som følgelig bæres av omgangen. I vest er korets midtromsvegger forankret i skipets midtrom. Samtlige konstruktive ledd har enkle, flatbunnete og svertete profiler. Andreaskorsene har utskårne bladformer. Verdt å merke seg er at alle stavene har sirkelrundt tverrsnitt, men bare ytterveggenes hjørnestaver har baser i en litt slank klokkeform. Midtromsstavene er glatte, uten markert avslutning mot gulvet. Portaler Kirken har i alt tre portaler, vestportalen og sørportalen i skipet og portalen i sørveggen i koret. Hovedinngang til skipet er i vest, gjennom en bred vangeportal dekket av teppeliknende skurd. I den trange og skyggefulle svalgangen kan portalen med sine buktende ranker og drager være vanskelig å fange med ett blikk. Selve døråpningen er rammet inn av slanke søyler og en rundbuet arkivolt. Både søyleskaftene, kapitelene og arkivolten er rikt skåret med ranker og bladverk i variert utforming. Søyleskaftene stiger fra smale, udekorerte, klokkeformete baser med dobbel vulst. Kapitelene er høye, smale og tilnærmet sylindriske. De har rankedekor og er atskilt fra søylene og arkivolten med en bred profilert ring på oversiden og undersiden. Arkivolten er bred, med regelmessig, tett, spiralformet ranke. Vangene har et bredt udekorert sokkelfelt. Ovenfor sokkelen stikker dragehoder fram fra søyleskaftene på hver side. Begge spyr kraftige rankestengler som brer seg med sirkelformete greiner oppover portalsidene. På øvre delen av vangene krummer det seg et stort motstilt dragepar med utfoldete vinger. Vingene strekker seg diagonalt mot de øvre hjørnene, mens halene slynger seg ned i halve vangens høyde. En mindre midtdrage krøller seg om seg selv i midtfeltet over arkivolten. Portalkomposisjonen og motivene er de vanlige i den store gruppen av Sogn-Valdres-portaler. Varianter med rundbuet åpning, som i Borgund, omtales i den seneste faglitteraturen som type 2. Særmerket ved Borgund er at den mindre midtdragen over døråpningen ikke stuper ned over eller bak arkivolten, men bukter seg i midtfeltet over døra. Kanskje er det en tilpasning til portalens lave høyde. Døra er den opprinnelige, med enkle gangjern, nøkkelskilt og dørringbeslag, og med tydelige merker i dørbladet etter forsvunnet dekor. Sørportalen står midt på langveggen og er langt enklere enn vestportalen. Sammenliknet med vestportalens dekortere flater stikker den enklere sørportalen seg tydeligere fram fra vegglivet. Delene er plugget fast på veggen rundt døråpningen, ikke skåret ut av veggplankene. Glatte søyleskaft bærer utskårne kapiteler med et par tronende løver på toppen. Kapitelene har rankedekor innrammet av en profilert list i over- og underkanten. Arkivolten er bred, med spiralformet ranke av samme type som på vestportalen. Basene er formet som nedovervendte, katteliknende dyrehoder med liknende utforming som maskene øverst på midtromsstavene i kirkens indre. Dette knytter portalskurden sammen med de konstruktive delene, og innebærer at portalene og bygningen er samtidige. Sørportalen i koret er bare delvis bevart. Søyleskaftene og de nedre delene av arkivolten er forsvunnet. Det bevarte midtfeltet viser at dekoren var begrenset til enkle, nedskårne profiler. Døråpningen har enkelt, flatbunnet profil, noe som tyder på at åpningen var synlig bak portalinnrammingen. Utvendig skurd Takrytteren har sidepaneler i to etasjer og er kronet av et spir, også det i to trinn. Sidepanelene i den nedre delen av takrytteren har fire gjennomskårne, sirkulære felt på hver side, utskårne medaljonger. Medaljongene er forbundet med et bølgende, gjennombrutt bånd, som danner en femte sirkel. Motivene er vanskelige å skjelne, for panelene er værbitte og godt innsmurt med tjære. Hauglid beskriver dem som «drager som strekker hodet over til nabofeltets drage og biter seg fast i denne». Den øvre delen har et gjennomskåret, sirkulært felt i sør. Motivet er et tre med spiralformete greiner, uten synlige detaljer. Takrytteren har sin nærmeste parallell i takrytteren i Høre stavkirke, som i dag er brukt som kirkegårdsport. Også svalgangen har hatt gjennombrutt mønekam med rankedekor. Den er i dag på Heibergske samlinger – Sogn Folkemuseum. Dragehodene er kopier av tidligere, nå forsvunne hoder, og har stor likhet med et tilsvarende hode fra stavkirken i Lom. Deler av en eldre svalgang ble funnet under gulvet i kirken i 1969. Det ubesvarte spørsmålet er om de skriver seg fra en utskiftning eller fra en tidligere kirke. Støpul Rett sør for kirken står støpulen, det eneste frittstående, stavbygde klokketårnet i Norge. Sterkt preget av tidens tann har støpulen siden tidlig på 1900-tallet vært kledd inn mot vær og vind. I likhet med kirken er stavene forankret på en grunnstokkramme oppå en steinfylling. Ni staver i alt bærer tak og bjelker for klokkestolen. Stavene er avstivet innbyrdes med tenger og kraftige, rotvokste knær. Støpulen ble «næsten af ny reparered» i 1665. Antakelig ble den eldre byggemåten videreført. Konstruktivt og typemessig har støpulen stor likhet med middelalderstøpuler kjent fra de nedrevne stavkirkene i Årdal og på Rinde. Hedenskap eller kristendom? Borgunds velbevarte og rike treskurd er særpreget. Sett med vår tids øyne kan den være vanskelig å knytte til et kristent gudshus. En vanlig oppfatning er at dekoren er levninger av tidligere hedenskap. Det er det liten grunn til å tro. Eksempelvis er det både i Norden og på kontinentet bevart og kjent relikvieskrin fra middelalderen, formet som kirkebygg med glisende dragehoder. Utformingen av dragehodene i Borgund tyder på at typen har sin opprinnelse tilbake til urnesstilens tid. Maskene øverst på midtromsstavene har sine paralleller i steinarkitekturen, som på bjelkehodene i takverket i middelalderkirkene på Værnes og Mære. Spørsmålet om de ytre bygningsleddene er samtidige med kirken, har vært særskilt tatt opp av blant annet Kristian Bjerknes. Han har argumentert for at apsis, svalganger, utvendig dekor med takrytter og mønekammer er bygd til senere. Tanken er interessant, men for Borgunds del er det ikke åpenbart. Dekoren i takrytteren, slik den lar seg lese, skiller seg ikke vesentlig fra portalskurden og tilsier ikke at dette utstyret må være av senere dato. Dragehodenes utforming viser tydelige spor av urnesstil, og det taler vel helst for en ubrutt tradisjon. Likheten med takrytteren i Høre stavkirke kan tyde på at dette er bygningsledd og dekor som er samtidig med kirkene. Portalene i Borgund er ikke særlig forvitret, og det tilsier at de har stått beskyttet for vær og vind. Samlet sett kan dette tyde på at den utvendige dekoren og utstyret er samtidig med kirken, eller at det ikke skiller vesentlig i tid. En annen sak er utformingen av svalgangene, som kan ha blitt endret og fornyet i tidens løp. Søyler som trolig stammer fra en eldre svalgang, ble funnet under gulvet i 1969. De viser at den, i det minste delvis, må ha vært åpen. Kapitelformene er annerledes enn i den eksisterende svalgangen, men av samme type som på Urnes stavkirke. Delene kan muligens også være rester fra en tidligere kirke. Deler av en veggplanke ble funnet sammen med svalgangsdelene. Plankebiten har rester av en åpning med slank halvsøyle og avtrappet profil, og kan ha vært del av en korskillevegg. To løse kapiteler fra skipet har skurd som Hohler mener er av noe yngre dato enn portalene. Etter Franz Wilhelm Schiertz’ tegninger fra 1830-årene hadde skipet tønnehvelv, og kapitelene satt under hvelvet midt på hver langvegg.Hvelvet var etter all sannsynlighet fra middelalderen, men kan ha vært bygd noe senere enn selve kirken. Det ble revet under restaureringen av kirken i 1870 for å gi fri sikt til takverket. Slike tønneformete plankehvelv er kjent fra flere stavkirker, bant annet Torpo, Årdal, Ål og Vang. Disse hvelvene er malt med helgenlegender og scener fra Bibelen. Utsmykningen er ofte en senere tilføyelse til kirkebygget. Datering Portalene i Borgund blir plassert i den store gruppen av stavkirkeportaler som senest av Hohler har fått navnet Sogn-Valdres type 2. Det er allmenn enighet i forskningen om at vestportalen har stor likhet med portalene fra den forsvunne stavkirken på Stedje og en rekke andre stavkirker, blant annet Lomen og Høre i Valdres. Synspunktene deler seg når ulikhetene mellom portalene skal forklares, om det skyldes avstand i tid eller bare ulike hender og verkstedtradisjoner. Når en legger tilknytningen til Høre til grunn, blir dateringen av denne kirken til 1180–1180-årene også retningsgivende for Borgund. En slik datering styrkes av årringsprøver fra Borgund som viser at en av midtromsstavene ble felt vinteren 1180/81. I all diskusjonen om treskurd og arkitektur- og bygningshistorie i Borgund må en ikke glemme at kirken var sentrum i menighets- og bygdelivet i nær 700 år. Omkring 1300 var Borgund i likhet med Hopperstad ett av kirkestedene i Sogn med høyest fast inntekt. Da hadde presten og kirken til sammen en fast årlig inntekt på 200 lauper smør, tilsvarende 4,8 kilo sølv. I tillegg kom gaver og andre ytelser. Bare nabokirken på Tønjum lenger ned i Lærdal overgikk Borgund og Hopperstad. I hvilken grad det gjenspeilte seg i kirkenes utstyr og innvendige utsmykning, er uvisst. Interiør og inventar Dagens kirkerom i Borgund er umalt og svært spartansk. Langs veggene i skipet står middelalderens kirkebenker. Steinalteret ble gjenoppmurt omkring 1870, og på nordveggen i koret henger et sengotisk alterskap med fargesetting fra renessansen. Det opprinnelige gulvet er i dag dekket av et nytt varegulv på grunn av slitasjen ved de mer enn 50 000 besøkende årlig (2019). En kirkemodell, trolig fra et helgenskap, kom til Bergen Museum på 1800-tallet sammen med rester av en helgenfigur og en lysekrone i smijern, antakelig fra middelalderen. Prekestolen er fra midten av 1500-tallet og er av de eldste fra protestantisk tid her i landet. Altertavlen er et renessansearbeid med maleri av korsfestelsen, datert 1654. Men interiøret må tidligere ha vært ganske rikt etter skriftlige kilder å dømme. En innberetning i 1722 beskriver kirken blant annet som «innvendig hvelvet, malet og smukt prydet». Schiertz’ tegninger fra 1830-årene er relativt skjematiske, men viser at skipet hadde gallerier langs langveggene. I 1860 var kirken definitivt blitt for liten. Folketallet i Lærdal var økende før utvandringen til Amerika tok til for alvor. Samtidig påbød loven at 30 prosent av menigheten skulle ha sitteplass i kirken. Det endte med at det ble bygd en ny kirke som sto ferdig i 1868, mens Fortidsminneforeningen fikk bevilgning fra Stortinget til å kjøpe stavkirken. Kirken ble restaurert i 1870-årene. Endringene var omfattende å dømme etter interiørtegningene til Schiertz fra 1830-årene. Tønnehvelvet i skipet revet. Ut forsvant også galleriene, som var fra 1600-tallet. Samme skjebne led det øvrige inventaret og dekoren fra etter reformasjonen. Også et laftet sakristi på sørsiden av kirken ble revet, og arker med vinduer i skipet og koret ble fjernet. Resultatet er en kirkebygning som utenpå virker lite endret av tidens gang, og der stavkonstruksjonen trer uforstyrret fram i kirkerommet. Tidsdybden med preget av århundrers vekslende bruk, som er så tydelig i mange andre stavkirker, har derimot gått tapt. Kart Les mer i Store norske leksikon stavkirke Eksterne lenker Fortidsminneforeningens sider om Borgund stavkirke Kunsthistorie.com Litteratur Anker, Peter: Stavkirkene, 1997, s. 64-75, isbn 82-02-15978-4, Finn boka Storsletten, Ola: Borgund stavkirke, 1995, Finn boka

https://snl.no/Chaitanya

2023-01-31

Chaitanya

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Hinduisme

Chaitanya var en hinduisk mystiker og den grunnleggende figuren i den bengalske (gaudiya) vishnuismen. Chaitanya kom fra en brahman-familie i Bengal som tradisjonelt tilba Vishnu. Som 22-åring fikk han en opplevelse av overveldende nærhet medl Krishna. Dette innledet en livslang virksomhet som forkynner av ekstatisk kjærlighet til Krishna som høyeste guddom. Hans bhakti kom til uttrykk i intens lovsang, kirtan, og i gledesfylt dans.

I 1510 gav han avkall på alle verdslige bånd og tok navnet Krishna-Chaitanya, «han hvis bevissthet er Krishna». Chaitanyas tilbedelse av Krishna hadde ofte et erotisk preg idet han ofte identifiserte seg med Krishnas elskede, Radha, og han ble sett på som en inkarnasjon, avatara, av Krishna og Radha av sine tilhengere. Chaitanyas lære Chaitanyas lære bygger på Bhagavata Purana. Den høyeste transcendente virkeligheten er Bhagavan, «herren», helt og fullt en person i form av Krishna. Menneskene er adskilt fra, og samtidig lik, sitt guddommelige opphav; de gjenfødes inntil de ved Krishnas nåde kalles til å bli hans tilbedere. I skikkelse av Chaitanya har Krishna forkynt en enkel religiøs livsform som alle kan følge. Tilbedere kan vise sin kjærlighet til Krishna ved å identifisere seg med hans evige ledsagere: hans foreldre, søsken, venner eller gopi, «budeiene».Blant Chaitanyas etterfølgere oppstod en rik litteratur, både på sanskrit og på bengali, som fikk stor betydning for kulturen i Bengal helt til vår tid. En fornyelse av bevegelsen skjedde ved Bhaktisiddhanta Sarasvati (1874–1937), som organiserte et nettverk av klostre og templer (Gaudiya Math). Hans disippel, A. C. Bhaktivedanta (1896–1977), grunnla og ledet den internasjonale bevegelsen Hare Krishna (ISKCON). Les mer i Store norske leksikon hinduisme

https://snl.no/Alonzo_Church

2023-01-31

Alonzo Church

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Matematikkens grunnlag og historie,Biografier innen matematikk

Alonzo Church var en amerikansk matematiker og logiker. Han var professor i matematikk ved Princeton-universitetet fra 1929 til 1967, og fra 1967 professor i matematikk og filosofi ved University of California i Los Angeles. Han var en av grunnleggerne og utgiverne av Journal of Symbolic Logic, det mest fremstående tidsskrift for moderne logikk. Churchs arbeider er av største betydning i matematisk logikk, rekursjonsteori og teoretisk informasjonsvitenskap.

Filosofi Churchs tese er at enhver effektivt beregnbar funksjon er rekursiv. Tesen er allment akseptert og har hatt stor betydning for forståelsen av moderne logikk, men den kan ikke bevises. Dersom den er falsk, kan den imidlertid forkastes. Churchs teorem sier at første-ordens predikatlogikk er uavgjørbar, alternativt at mengden av logisk gyldige formler i første-ordens predikatlogikk er ikke rekursiv. Dette vil si at det finnes ingen mekanisk prosedyre for å avgjøre sannhetsverdien til enhver velformet formel innen første-ordens predikatlogikk. Innen språkfilosofien har Church gjennom en serie arbeider utviklet en innflytelsesrik meningsteoretisk logikk som følger opp ansatser hos Gottlob Frege. Les mer i Store norske leksikon matematikk symbolsk logikk

https://snl.no/Jean-Jacques_Dessalines

2023-01-31

Jean-Jacques Dessalines

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Haitis historie

Jean-Jacques Dessalines var keiser av Haiti fra 1804 til 1806, og med det den første lederen av den frie republikken Haiti etter revolusjonen (1791–1804) mot kolonimakten Frankrike. Han ble myrdet under en oppstand.

Opprinnelig var Dessalines en afrikansk slave på den franske kolonien Saint-Domingue, som den gangen var navnet på Haiti. Han deltok i frigjøringskampene mot franskmennene i 1790-årene. I 1803 fordrev han det franske ekspedisjonskorpset fra Vest-Haiti. Året etter tok han keisernavn. Han kunne verken lese eller skrive, men tok like fullt tømmene og styrte Haitis første år som fri nasjon. Han var med å utforme den første grunnloven til den tidligere kolonien. Ett av mange brudd med fortiden var å kalle den nye nasjonen Haiti etter urfolket tainoenes navn på øya, fra tiden før koloniseringen. Med dette tok Haiti et tydelig skritt bort fra den europeiske fortiden, noe som var et viktig element i utformingen av landets vei framover.Dessalines var leder i en tid da Haiti for første gang posisjonerte seg blant sine karibiske naboer, og som av historiker Ada Ferrer ble beskrevet som en tid der Haiti både ble sett på med frykt – fra dem som ikke ønsket eller tjente på at slaveriet skulle avskaffes, og med håp – fra de mange som led under nettopp slaveriet og derfor så i Haiti et eksempel til etterfølgelse på en vei mot frihet.Dessalines portretteres ofte som en fiende av alle hvite. Under hans ledelse var framferden mot de franske soldatene og plantasjeeierne svært brutal. Samtidig kan han også leses som en figur som primært var en fiende av det franske kolonistyret, og brutaliteten de kjempet for å forsvare, i sin kamp for fortsettelsen av slaveriet på Saint-Domingue. Eksempelvis fantes det polske hvite på øya som fikk Haitis beskyttelse i kjølvannet av revolusjonen, etter å ha kjempet med de tidligere slavene mot franske styrker. Les mer i Store norske leksikon Haitis historie kolonialisme Litteratur Ada Ferrer Freedom's mirror: Cuba and Haiti in the Age of Revolutions, 2014

https://snl.no/chartismen

2023-01-31

chartismen

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie

Chartismen er en betegnelse for en politisk bevegelse i England i perioden 1836–1854. Den ble grunnlagt da London-arbeiderne sluttet seg sammen i et forbund for å gi det jevne folk større sosiale og politiske rettigheter. Bevegelsen bredte seg hurtig over hele England og fikk sitt navn etter The People's Charter, «Folkets frihetsbrev», som ble fremlagt i 1838.

Chartismens hovedkrav var: alminnelig stemmerett for menn hemmelig avstemning opphevelsen av kravet om at man måtte være formuende for å bli valgt til medlem av Parlamentet lønn for medlemmer av Underhuset årlig valg av parlament ny inndeling i like store valgkretser Det ble drevet en voldsom agitasjon for kravene blant arbeidere og håndverkere. I 1839 avviste Parlamentet et bønnskrift med over en million underskrifter, noe som førte til en mislykket generalstreik. Det ble også gjort enkelte forsøk på væpnet oppstand, men disse ble slått ned med militærmakt. I 1840-årene ble chartismen fortrengt noe av kampanjene mot kornloven og for frihandel, men bevegelsen holdt seg til ut i 1850-årene, da den ble svekket på grunn av de bedrede økonomiske forhold. Deler av chartismens program ble gjennomført i siste halvdel av hundreåret. Les mer i Store norske leksikon Arbeiderbevegelse

https://snl.no/Debrecen

2023-01-31

Debrecen

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Ungarns geografi

Debrecen er en by i Ungarn, 195 kilometer øst for Budapest, administrasjonssenter for fylket Hajdú-Biha. Byen har 201 432 innbyggere (2019) og er landets nest største by. Debrecen er hovedsenter for landet øst for elven Tisza.

Næringsliv og transport Industrivirksomheten omfatter produksjon av blant annet maskiner, bildeler, næringsmidler, legemidler og møbler. Det er jernbaneforbindelse og motorvei mellom Debrecen og Budapest. Fem kilometer sørvest for Debrecen er det en internasjonal flyplass. Kultur og utdanning Debrecen er en gammel kultur- og universitetsby. Den reformerte kirken ble bygd mellom 1805 og 1824 i neoklassisk stil. Déri-museet har mange verker av den ungarske maleren Mihály von Munkácsy (1844–1900) og en egen avdeling viet gammel kunst fra Egypt. I Debrecen er det et senter for samtidskunst og et teater.Universitetet i Debrecen, som ble grunnlagt i 1912, er en fortsettelse av en reformert høyskole fra 1538. Med 30 000 studenter er dette landets største universitet (2020). Universitetet har 14 fakulteter. Det medisinske universitetet og landbruksakademiet, som ble etablert henholdsvis i 1918 og 1868, er nå en del av universitetet i Debrecin. I byen er det et eget teologisk universitet, som også er en fortsettelse av den reformerte høyskolen fra 1538. Historie Debrecen fikk byrettigheter i 1360, og var i middelalderen spesielt kjent for sitt heste- og kvegmarked. Byen antok kalvinismen i 1567 og har siden vært et hovedsete for den reformerte kirke, som omfatter to tredeler av innbyggerne i byen. I 1849 var Debrecen sete for riksdagen og den revolusjonære regjeringen. Under kampene i september og oktober 1944 ble byen nesten rasert. Etter den sovjetiske erobringen var den en tid sete for den ungarske nasjonalforsamlingen og den provisoriske regjeringen. Les mer i Store norske leksikon Ungarn Ungarns geografi Ungarns befolkning Ungarns historie Økonomi og næringsliv i Ungarn

https://snl.no/Appenninene

2023-01-31

Appenninene

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Italias geografi

Appenninene er en fjellkjede i Italia som strekker seg gjennom hele halvøya og er om lag 1400 km lang.

Navnet Appenninene er svært gammelt, opprinnelig bare brukt om den norditalienske delen som i lang tid dannet den romerske republikkens naturlige grense. Geomorfologi Appenninene er en gren av den alpine foldesone og henger i nordvest sammen med Vestalpene. Grensen mellom de krystallinske Alpene og Appenninene, som for det meste er bygd opp av kalkstein, kan trekkes fra Savona og vestover, gjennom Altare-passet til Ceva ved elven Tanaro. Dette passet er den laveste overgang over Appenninene nord for Calabria.Fra Altare-passet strekker fjellkjeden seg mot øst, Appennino Ligure og videre mot sørøst, Appennino Tosco–Emiliano. Deretter bøyer den av sørover gjennom Umbria og fortsetter i Appennino Abruzzese, den høyeste delen av Appenninene. Høyeste parti er Gran Sasso d'Italia med Gran Corno, 2912 meter over havet. Lengst i sør fortsetter fjellene som Appennino Calabrese. Over Sicilia har Appenninene i en tidligere periode hatt sammenheng med Atlas-systemet i Nord-Afrika. Appenninene hadde under istiden lokale breer i enkelte av de høyestliggende områder. Her finnes derfor glasialt utformede daler, botner, tinder og skarpe egger. I det alt vesentlige viser imidlertid Appenninene rolige, slanke former. Elver Appenninene har en rekke elver, men bare tilløpene til Po i nord, og elver som Arno, Tevere (Tiber), Garigliano og Volturno i (sør)vest fører vann hele året; de øvrige kan være helt tørre i lange perioder. Vegetasjon Skoggrensen når opp til 2000 meter over havet. Ovenfor er det gress- og buskvegetasjon (maki og annet). Opp til 500 meter over havet vokser oliven og frukt, til 1000 meter over havet eike- og kastanjeskog og fra 1000 til 2000 meter over havet er det bøke- og barskog. Les mer i Store norske leksikon Italia Italias geografi Alpene

https://snl.no/English_Chamber_Orchestra

2023-01-31

English Chamber Orchestra

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske ensembler

English Chamber Orchestra er et britisk kammerorkester med base i London, grunnlagt i 1948, kjent fra flittig konsertvirksomhet, mange turnéer og over tusen plateinnspillinger. Kunstnerisk leder siden 2016 er bratsjisten Lawrence Power. Dirigentoppgavene deles ofte mellom gjestedirigenter og orkesterets konsertmester (siden 1991) Stephanie Gonley.

Orkesteret holder oftest sine konserter i Cadogan Hall, og i mindre format (English Chamber Orchestra Ensemble) i Wigmore Hall. Deres første faste kunstneriske leder og sjefdirigent var Jeffrey Tate i 1985–2000. Han ble etterfulgt av Ralf Gothóni i 2000–2009 og Paul Watkins i 2009–2016. Historikk Orkesteret ble grunnlagt i 1948 under navnet Goldsbrough Orchestra av organisten, dirigenten og læreren Arnold Goldsbrough og cellisten og dirigenten Lawrence Leonard. Under sitt opprinnelige navn hadde orkesteret nesten utelukkende barokkmusikk på repertoaret.I 1960 fikk orkesteret sitt nåværende navn. Kjente dirigenter som Raymond Leppard, Colin Davis, Daniel Barenboim og Richard Bonynge utvidet orkesterets repertoar til å omfatte alle epoker.Et fruktbart samarbeid kom med Benjamin Britten, først og fremst som hans faste orkester ved Aldeburgh Festival 1961–1982. Med Britten som dirigent gjorde de også innspillinger, både av hans egen musikk og av hans favoritter Purcell, Bach, Mozart, Schubert og Schumann.Innenfor et stort repertoar har Mozart stått sentralt. Orkesteret har blant annet spilt inn klaverkonsertene tre ganger, med henholdsvis Daniel Barenboim, Murray Perahia og Mitsuko Uchida.Ved 200-årsminnet i 1991 for Mozarts død fremførte orkesteret de fleste av Mozarts hovedverker fra 1770–1791 fordelt på 21 konserter. Les mer i Store norske leksikon kammerorkester

https://snl.no/Heidi_Bonde

2023-01-31

Heidi Bonde

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Heidi Bonde, norsk forfatter. Hun har utgitt en rekke diktsamlinger preget av stor assosiasjonsrikdom og sterk billedfantasi der hun kombinerer elementer fra ulike poesitradisjoner.

Bonde debuterte i 1988 med Lucifers munn. Senere utgivelser er I dette rom planter jeg en hegg (1990), September (1991), Svømmeskolen (1994), Oktobermusikantene (1995), Øvelser i det soleklare (1997) og Fabelaktige forhold (1999).Burlesk fantasi preger romanene Detaljenes diktatur (1996), Fortellingen om fregatten Felicita (1998) og Marsipangrisen (2000).Hun har også gitt ut gjendiktninger av Eugenio Montale (sammen med Rune Christiansen) og en samling skisser – Flamingohøsten har begynt (1997). Les mer i Store norske leksikon lyrikk Norges litteraturhistorie Eksterne lenker Cappelen Damms forfatterside om Heidi Bonde

https://snl.no/Sam_Cooke

2023-01-31

Sam Cooke

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Soul og R&B,Internasjonal soul og R&B

Sam Cooke var en amerikansk sanger og komponist, oppvokst i Chicago (fra 1933). Cooke er blitt kalt både den første og den største soulsangeren.

Etter en vellykket gospelkarriere gikk han over til populærmusikken i 1956 og solgte etter hvert mange plater til et hvitt publikum. Han var også en av de første svarte artistene som startet eget plateselskap.Cooke ble først kjent som medlem av gospelgruppa The Soul Stirrers, og slo gjennom som soloartist i 1957 med You Send Me. De påfølgende år hadde han stor suksess med flere hitlåter: Only Sixteen (1959) Wonderful World (1960) Chain Gang (1960) Cupid (1961) Twistin' The Night Away (1962) Bring It On Home To Me (1962) Having A Party (1962) Nothing Can Change This Love (1962) Send Me Some Lovin' (1963) Another Saturday Night (1963) Frankie And Johnny (1963) Little Red Rooster (1963) Good News (1964) Good Times (1964) 11. desember 1964 ble Cooke skutt av den kvinnelige sjefen for et motell i Los Angeles. Året etter fikk han en posthum kjempehit med singlen Shake, der den gripende b-siden A Change Is Gonna Come handler om de svarte amerikanernes kamp for borgerrettigheter.Sam Cooke var en stilskaper innen soulmusikken og en kløktig forretningsmann som eide plateselskapet SAR Records (som ga ut både gospel og soul), plateetiketten Derby Records, musikkforlaget KAGS Music og et managementfirma. Han skrev sine største hits selv, med unntak av folkevisa Frankie And Johnny og blueslåta Little Red Rooster. Les mer i Store norske leksikon soul gospel

https://snl.no/deiktisk

2023-01-31

deiktisk

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Semantikk

Deiktisk, betyr påpekende eller henvisende. Deiktisk brukes ofte om pronomener og adverb som henviser til noe i omgivelsene uten fast referanse.

Deiktiske ord er relative, og deles gjerne inn i tre undergrupper: Personlige pronomener Determinativer Adverber 1. Personlige pronomener som 'jeg', 'du' og 'dere' er avhengig av hvem som snakker og hvem det refereres til.2. Demonstrative determinativer (tidligere kalt påpekende pronomener) viser til noe som er i relativ avstand til den som snakker. Hvis, for eksempel, noen sier 'her', kommer ordets betydning an på hvor personen som sier det, befinner seg. Et annet eksempel er ordet 'der', hvis referanse er avhengig av hvor det pekes mot. For eksempel kan noen si 'gi meg det der' uten at det vil bli forstått med mindre det samtidig pekes mot eller vises til det ønskede objektet.3. Adverber kan vise til både tid og sted, som følgelig også er relative begreper. Tidsadverber som 'i dag' har alltid samme betydning, men vil hver dag få en ny referanse til en ny dato. Uttrykket vil dermed aldri kunne brukes i annen betydning enn nettopp den dagen det sies. På samme måte kan man si at når man sier 'nå', gjelder det kun det aktuelle øyeblikket (selv om pragmatikken kan vise til en utvidet betydning som 'denne uken', 'i år' eller til og med for en lengre periode dersom man legger til 'for tiden'). Les mer i Store norske leksikon anaforisk

https://snl.no/11._juni

2023-01-31

11. juni

Store norske leksikon,Datoartikler

Dette er en datoartikkel. Disse ble publisert i 2009 og er ikke blitt oppdatert etterpå. Redaksjonen i Store norske leksikon har ikke bestemt oss for om vi skal beholde disse artiklene, men lar dem ligge ute enn så lenge.

Les om måneden juni.Sammen med 11. desember ble 11. juni tidligere kalt fandens fødselsdag, fordi det var disse dagene pantelånsrenter forfalt.Bjørge har navnedag.Noen kjente personer med fødselsdag 11. juni er Richard Strauss (1864), Anna Akhmatova (1889), Jacques Cousteau (1910), Arne Ellerhusen Holm (1911), Veikko Vennamo (1913), Kjell Johnsen (1921), Ib Spang Olsen (1921), William Styron (1925), prins Henrik av Danmark (1934), Carin Wessel (1944), Jan Petersen (1946) og Marianne Hirsti (1958).Noen historiske begivenheter som har foregått 11. juni:1903: Natt til 11. juni bryter serbiske offiserer seg inn til kong Aleksander Obrenovic og dreper kongen, hans hustru og mange av hoffets medlemmer.1928: Verdens første rakettfly, Ente, flyr 1,2 km på ca. 1 minutt.1985: Landingskapselen til den sovjetiske romsonden Vega 1 ankommer Venus.

https://snl.no/John_Berger

2023-01-31

John Berger

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet

John Berger var en britisk forfatter og kunstkritiker. Han debuterte skjønnlitterært med kunstnerromanen A Painter of Our Time (1958), som ble fulgt av blant annet Corker's Freedom (1964) og den eksperimenterende romanen G (1972; norsk oversettelse i 1983), som viser innflytelse fra fransk nyrealisme. Denne romanen ble belønnet med Booker-prisen.

Novellesamlingen Pig Earth kom i 1979, og Once in Europa i 1989. Et utvalg fra disse to bøkene kom i norsk oversettelse i 1990 under tittelen En gang i Europa. Andre romaner er Lilac and Flag (1992), To the Wedding (1995, norsk oversettelse Til bryllupet, 1996) og King: A Street Story (1999). Tekstsamlingen Photocopies kom i 1997 (norsk oversettelse 1998).Blant Bergers kunstkritiske verker kan nevnes The Success and Failure of Picasso (1965) og About Looking (1980). Han ga dessuten ut dikt og essayer, blant annet samlingen The Shape of a Pocket (2001), og var også medarbeider på flere filmmanus. Berger var også maler, og har hatt flere utstillinger av bildene sine. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur novelle roman

https://snl.no/Guillermo_Cabrera_Infante

2023-01-31

Guillermo Cabrera Infante

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Nord- og Mellom-Amerikas litteratur,Cubas litteratur

Guillermo Cabrera Infante var en cubansk forfatter. Han er særlig kjent for romanen Tres tristes tigres (Tre triste tigre) fra 1967, som først ble publisert under tittelen Vista del amanecer en el trópico (Soloppgangsutsikt i vendekretsen). Ved hjelp av parodier, språklige eksperimenter og fragmentarisk fortellerteknikk, beskriver Cabrera Infante Havannas før-revolusjonære natteliv på 1950-tallet, med Cubas berømte Cabaret Tropicana i sentrum. Den språklige eksperimenteringen er også et sentralt element i andre deler av Cabrera Infantes forfatterskap, deriblant romanen La Habana para un infante difunto (1979).

Cabrera Infante hadde også stor interesse for filmkunsten, og filmkritikkene hans er samlet i bøker som: Un oficio del siglo XX (En jobb fra det 20. århundre) fra 1963, Arcadia todas las noches (Arcadia hver natt) fra 1978 og Cine o sardinas (Kino eller sardiner) fra 1997. Cabrera Infante har dessuten skrevet manus til flere filmer, blant annet kultfilmen Vanishing point, på norsk Døden bak rattet 1971, som han skrev under pseudonymet Guillermo Caín.Etter revolusjonen i 1959, hadde Cabrera Infante sentrale stillinger innen kulturfeltet, blant annet som redaktør av Lunes de Revolución, det viktige litteratursupplementet til avisen Revolución. Han mistet imidlertid denne stillingen etter å ha publisert en positiv anmeldelse av dokumentarfilmen PM i 1961, en film som ble sensurert av cubanske styresmakter. Han brøt etter hvert med Castros revolusjon, som han senere kritiserte i en rekke intervjuer og essays, blant annet utgitt i Mea Cuba (1992). Han dro i eksil i London på 1960-tallet, og bodde der til sin død i 2005.Guillermo Cabrera Infante mottok Cervantes-prisen i 1997. Verker av Guillermo Cabrera Infante Tres tristes tigres (1967) Vista del amanecer en el trópico (1974, Cabrera Infante bruke den gamle tittelen for en ny roman) La Habana para un infante difunto (1979) Así en la paz como en la guerra (1960) Delito por bailar el chachachá (1995) Todo está hecho con espejos (1999) O (1975) Exorcismos de esti(l)o (1976) Puro humo (original på engelsk Holy Smoke, 1985) Mea Cuba (1992) Mi música extremada (1996) Vidas para leerlas (1998) El libro de las ciudades (1999) Un oficio del siglo XX (1963) Arcadia todas las noches (1978) Cine o sardinas (1997) Priser Premio Biblioteca Breve (1964) Cervantes litteraturpris (1997) Les mer i Store norske leksikon Cubas litteratur Cubas historie Fidel Castro

https://snl.no/David_Egen%C3%A6s

2023-01-31

David Egenæs

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen misjonsvirksomhet

David Egenæs var en norsk misjonær som arbeidet på Madagaskar. Han reiste til Madagaskar i 1869 etter at han hadde blitt utdannet som misjonær på misjonsskolen i Stavanger.

Der grunnla han i 1869 misjonsstasjonen Ambohimasina i Betsilei. Det var et sted som lå i landets indre. Han ledet misjonsstasjonen til 1901. Da hadde misjonsstasjonen utviklet seg til å bli et senter med 63 skoler og over 5000 elever. Arbeidet på Madagaskar er stadig viktig for Det norske misjonsselskap (NMS) og har fått støtte av Norad.Egenæs kom fra Eikenes i Dalsfjorden. Det var et område med en sterk misjonsbevegelse. Etter at han og familien returnerte til Norge bosatte de seg Dale i Fjaler. Les mer i Store norske leksikon misjon kristen misjonsvirksomhet Litteratur Birkeli, Fridtjov (1967). Norsk misjonsleksikon. Stavanger: Nomi Fuglestad, Finn og Simensen, Jarle (1986). Norwegian missions in African History, Vol. 2: Madagascar. Oslo: Norwegian University Press. Myklebust, Olav (2005). Dalsfjorden. Volda: Volda kommune. Simensen, Jarle og Gynnild, Vidar (1980). Forskningsprosjektet "Norsk misjon i afrikansk historie. Madagaskar og Zululand i det 19 århundre". norske misjonærer, misjonsbevegelse og misjonstenkning på 1800-tallet, en del av norsk sosial- og mentalitetshistorie. Trondheim: Universitet i Trondheim. Skeie, Karina Hestad (2005). Building God's Kingdom in Highland Madagascar: Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 -1903. Oslo: Universitet i Oslo.

https://snl.no/DJ

2023-01-31

DJ

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Begreper i populærmusikk

DJ, diskjockey, plateannonsør, «plateprater», person som i radioprogrammer eller diskotek presenterer og oftest velger ut musikken som spilles.

Moderne DJ-er fungerer ofte som musikere eller «lydmakere» ved å manipulere plater eller andre lydkilder på ulike måter, blant annet remiksing. Mange DJ-er er blitt popstjerner som gir ut plater under eget navn. DJ-ene og remikserne jar blitt det viktigste bindeleddet mellom den tradisjonelle pop- og rockemusikken og uttrykksformer som house, hiphop, triphop, drum'n'bass og techno.Noen kjente norske DJ-er er Todd Terje, Bjørn Torske og Matoma. Les mer i Store norske leksikon Hiphop Sampling

https://snl.no/Diane_Arbus

2023-01-31

Diane Arbus

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Fotografi,Internasjonale fotografer og fotokunstnere

Diane Arbus var en amerikansk dokumentar- og motefotograf. Hun arbeidet i flere år sammen med ektemannen Allan Arbus for store motemagasiner som Vogue, Harper's Bazaar og Esquire. Hun er mest kjent for sine dokumentarfotografier av stigmatiserte mennesker i samfunnet som rusmiddelavhengige, transvestitter, strippere, sirkusartister, homofile og naturister. Resultatene ble en samling unike og ofte groteske fotografier av det moderne menneskets skyggesider – en enestående dokumentasjon av samtiden.

Arbus mottok flere stipend fra Guggenheim Foundation og deltok på utstillinger ved anerkjente kunstinstitusjoner som Museum of Modern Art i New York og Museum of Contemporary Art i Chicago. Hun fikk litt anerkjennelse for sitt kunstneriske virke mens hun levde. Da hun ble første fotograf til å delta i den prestisjetunge Veneziabiennalen i 1972, fikk hun anerkjennelsen hun fortjente som fotograf og kunstner. Fotografisk praksis Arbus fikk sitt første kamera av typen Graflex i 1941 av ektemannen Allan Arbus. Hun meldte seg på fotokurs med fotografen Berenice Abbott samtidig som hun og ektemannen frekventerte galleriet til Alfred Stieglitz, 291, hvor de ble kjent med fotografene Paul Strand, Mathew B. Brady og Bill Brandt.Sammen med ektemannen startet Arbus fotostudioet «Diane & Allan Arbus» i 1946, hvor hun var art director og han fotograf. De jobbet på oppdrag for kjente motehus og leverte til magasiner som Vogue, Glamour, Seventeen, Harper’s Bazaar og Esquire. Begge mislikte moteverden, og i 1956 sluttet hun med motefotografi for å fokusere mer på egne arbeider. Kunstnerisk virke Arbus begynte å gå gatelangs i New York for å fotografere tilfeldige forbipasserende. Hun ønsket å jobbe med et kamera som ga et mindre kornete og mer detaljrikt uttrykk enn de nyere kameraene, og kjøpte et toøyet mellomformat Rolleiflex-kamera med det kvadratiske filmformatet seks ganger seks centimeter. Dette kamera var spesielt godt egnet til gatefotografering.Arbus' stil fra denne perioden er direkte, usminket og autentisk – det motsatte av motefotograferingen som hun hadde lite til overs for. Under dokumentarfotograferingen brukte hun ofte blits i dagslys som bidro til at fotografiene fikk et surrealistisk uttrykk. Arbus etablerte ofte en personlig relasjon til menneskene hun fotograferte, og møtte mange av dem over flere år for å fotografere dem gjentatte ganger.Arbus hadde store utfordringer med å leve av kunstverkene hun produserte, og flere av oppdragene hun fikk, var dårlig betalt. Hun livnærte seg på å fotografere for forskjellige magasiner og undervise i fotografi ved kunst- og designskolene i Rhode Island.I 1963 mottok hun et stipend fra Guggenheim Foundation til prosjektet American rites, manners, and customs. Det ble videreført med et nytt stipend i 1966. Tre år senere startet hun på en ny serie fotografier fra et boligkompleks for utviklingshemmede i New Jersey som hun kalte Untitled. Hun dro dit ved flere anledninger og beskrev møtene og bildene som følsomme og lyriske.Arbus første store utstilling var på Museum of Modern Art sammen med Lee Friedlander og Garry Winogrand. Utstilling ble kuratert av historikeren og kunstkritikeren John Szarkowski og fikk over 250 000 besøkende. Arbus fikk både kritikk og ros for dokumentarfotografiene hun stilte ut. Bøker Diane Arbus. An aperture monograph, MoMA, 1972 Diane Arbus: Magazine Work, Aperture, 1984 Untitled – Diane Arbus, Aperture, 1995 Revelations, Random House, 2003 Diane Arbus: A Chronology, 1923–1971, Aperture, 2011 Silent Dialogues: Diane Arbus & Howard Nemerov, Fraenkel Gallery, 2015 Diane Arbus: A box of ten photographs, Aperture, 2018 Personlig liv Foreldrene til Arbus, David Nemerov og Gertrude Russek Nemerov, flyktet fra Sovjetunionen til New York før Diane Arbus ble født. Foreldrene kom fra velstående familier og levde hektiske liv. Arbus ble oppdratt av guvernanter og tjenere. Da hun var 18 år, giftet hun seg med ungdomskjæresten Allan Arbus og tok avstand til familien.Allan og Diane Arbus arbeidet sammen i fotostudioet i ti år inntil hun bestemte seg for å bli dokumentarfotograf. Fire år senere innledet hun et forhold til billedkunstneren Marvin Israel og separerte seg fra Allan Arbus.Arbus hadde store humørsvingninger gjennom livet og slet i perioder med å finne meningen med tilværelsen. 26. juli 1971 tok Arbus livet sitt ved å kutte over håndleddene med et barberblad hjemme i kunstnerkollektivet Westbeth i New York. Arbus etterlot seg to døtre. Les mer i Store norske leksikon fotografi portrettfotografi fotoreportasje Eksterne lenker Arbus Speaks, The New Yorker (26.09.2011) Here’s the moment when one of America’s most influential photographers knew she had to quit her job in fashion, Business Insider (14.07.2016) It’s the loneliness of Diane Arbus’s images that make them so discomforting today, Apollo Magazine (26.10.2016)

https://snl.no/b%C3%A5lbrenning

2023-01-31

bålbrenning

Store norske leksikon,Historie,Kulturhistorie,Folketro

Bålbrenning er det å brenne bål i forbindelse med høytider eller feiringer. I Norge er bålbrenning en vanlig del av sankthansfeiringen (jonsok). Enkelte steder er det også bålbrenning ved olsok.

I eldre tid ble bålbrenning også brukt ved de store høytidene som jul, påske og pinse, og dessuten syftesok (St. Svithuns vaka, 2. juli). Den eldste bålbrenningsskikken skriver seg trolig fra sankthans- og julefeiringen.Tanken med bålbrenning var trolig at ilden skulle verne mot onde makter. Derfor ble bålene oftest tent på lett synlige steder. Men bålet hadde og har også en sosial funksjon. Folk samlet seg gjerne omkring bålet med mat og drikke. I våre dager er det ofte foreninger og organisasjoner som arrangerer bålfest.Bålbrenning er kjent også fra andre land, men tidspunktet kan variere. I Sverige brenner man bål natt til 1. mai, valborgsmesseaften, og det samme finnes flere steder i Danmark. Her skjer det en overgang til midtsommerbål. Les mer i Store norske leksikon sankthans

https://snl.no/elektrodynamikk

2023-01-31

elektrodynamikk

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Elektromagnetisme

Elektrodynamikk er læren om elektrisitet i bevegelse, varierende elektriske og magnetiske felter. Det skiller seg fra fagområdene elektrostatikk, som behandler ladninger i ro og konstante elektriske felt, og magnetostatikk, som behandler konstante strømmer og konstante magnetfelt.

Elektrodynamisk teori handler først og fremst om det elektriske feltet E og den magnetiske flukstettheten B, hvordan disse størrelsene er koblet sammen, og hvordan de avhenger av fordelingen og bevegelsen av elektriske ladninger. En vesentlig del av teorien er læren om elektromagnetiske bølger, som omfatter både radiobølger, lys og røntgenstråling. Det vil si at optikken for en stor del kan regnes som en del av elektrodynamikken.Sammenhengen mellom elektrodynamikk og kvanteteori har i de senere år ført til en spesiell utforming av elektrodynamikk, kvanteelektrodynamikk. Historikk Elektrodynamikken går tilbake til oppdagelsen av elektromagnetisk induksjon av Michael Faraday i 1831. En fullstendig teori for elektrodynamikken ble utviklet av skotten J. C. Maxwell i 1865. Grunnlaget for denne teorien, Maxwells ligninger, spiller en tilsvarende rolle i elektrodynamikken som Newtons kraftlover gjør i mekanikken. Les mer i Store norske leksikon elektrisk strøm elektromagnetisme

https://snl.no/Richard_Francis_Burton

2023-01-31

Richard Francis Burton

Store norske leksikon,Geografi,Oppdagelsesreiser

Richard Francis Burton var en britisk oppdagelsesreisende og diplomat. Han ble utestengt (relegert) fra universitetet i Oxford i 1842 og dro til India, der han tjenstegjorde i hæren i sju år.

Han drev samtidig geografiske og etnografiske studier og lærte seg flere hindidialekter, persisk og arabisk. Forkledd som afghansk muslim deltok han i 1853 på pilegrimsreise i Arabia og slapp som den første kristne inn i Mekka. Året etter dro han til Øst-Afrika.I 1855 og fra 1857 til 1858 ledet han to ekspedisjoner som skulle utforske Hvite Nils kilder. Dette mislyktes, men han oppdaget Tanganyikasjøen.I 1861 ble han britisk konsul på Fernando Poo ved Afrikas vestkyst, som han brukte som utgangspunkt for reiser i kystlandet. Senere ble han forflyttet til Santos i Brasil og foretok flere reiser i Brasils høyland og i Paraguay.I 1868 ble Burton forflyttet til Damaskus, og i 1871/1872 til Trieste, der han ble til sin død. I denne tiden foretok han en rekke reiser, blant annet til Syria og Gullkysten. Sine reiser og opplevelser har han skildret i 43 bøker, blant dem merker man seg Pilgrimage to Al-Medinah and Meccah (1855), The Lake Regions of Central Africa (1860), Unexplored Syria (1872), og The Land of Midian (1879). Burton oversatte også til engelsk en rekke bøker, blant dem 1001 natt (16 bind fra 1885 til 1888). Les mer i Store norske leksikon verdens geografi oppdagelsesreiser

https://snl.no/bosnisk

2023-01-31

bosnisk

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Indoeuropeiske språk,Slavisk

Bosnisk er et språk som hører til de sørslaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Det er ett av tre offisielle språk i Bosnia-Hercegovina. Tidligere ble betegnelsen serbokroatisk eller kroatoserbisk brukt om språket i hele språkområdet som omfatter Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Serbia og Montenegro. I begynnelsen av 1990-årene tok bosniakene (de bosniske muslimene) i bruk betegnelsen bosnisk, mens serberne i Bosnia-Hercegovina bruker serbisk og kroatene kroatisk.

Foruten i Bosnia-Hercegovina tales bosnisk av flere hundre tusen bosniske muslimer som fra slutten av 1800-tallet har utvandret, særlig til Tyrkia. Som en følge av krigen 1992–1995 er mange bosniske flyktninger spredt over hele verden. Dialekter, skriftspråk Bosnisk har, som andre slaviske språk, et rikt formverk med sju kasus og mange bøyningsendelser i verbene. Dialektene i Bosnia-Hercegovina er forholdsvis enhetlige og har bevart godt det gamle aksentsystemet med tonelagsforskjeller. Det viktigste dialektskillet går mellom ijekaviske dialekter (ije, je i visse ord: dijete 'barn') og ikaviske (dite). Ikavisk brukes ikke som skriftspråk. Innenfor det serbokroatiske språkområdet inntar dialektene i Bosnia-Hercegovina en sentral posisjon. På 1800-tallet ble disse dialektene lagt til grunn for skriftspråket i Serbia og Kroatia. Skriftspråket i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Montenegro bygger på de ijekaviske dialektene (dijete), i motsetning til skriftspråket i Serbia som bygger på de ekaviske dialektene (dete). Det som særlig skiller bosnisk fra serbisk og kroatisk er de mange orientalske lånordene. Historikk De eldste kjente språkminnesmerkene er innskrifter i stein (gravstøtter, kirker) fra 900- og 1000-tallet. Fra 1100–1400-tallet finnes en rekke administrative dokumenter, det eldste fra 1189, Ban Kulins brev, til Dubrovnik om fritt leide for Dubrovnik-kjøpmennene i Bosnia. I disse middelalderdokumentene er språket bosnisk folkemål med bare små innslag av kirkeslavisk, som var den ortodokse kirkens skriftspråk. Det finnes gamle innskrifter med det glagolittiske alfabetet, det eldste slaviske alfabet, men det bosniske middelalderskriftspråket brukte hovedsakelig en variant av det kyrilliske alfabetet (bosančica). Også katolske forfattere i middelalderen brukte dette alfabetet, når de ikke skrev på latin. Etter den tyrkiske erobringen i annen halvdel av 1400-tallet kom orientalske språk i bruk som skriftspråk, arabisk, persisk og tyrkisk, ved siden av det slaviske folkemålet, som til dels ble skrevet med arabiske tegn. Tradisjonen med å skrive bosnisk-slavisk med arabisk skrift holdt seg til 1900-tallet. Etter den jødiske innvandringen på slutten av 1400-tallet kom spansk og hebraisk i bruk som jødenes skriftspråk i Bosnia. Fra slutten av 1800-tallet gikk de bosniske muslimene over til å bruke hovedsakelig det latinske alfabetet. Nå brukes det latinske alfabetet av bosniske muslimer og kroater. I de serbiskkontrollerte områdene brukes som i Serbia det kyrilliske alfabetet. Det bosnisk-slaviske skriftspråket var lite normert helt frem til den østerriksk-ungarske okkupasjonen i 1878. Østerrikerne gikk inn for å skape et eget bosnisk skriftspråk, og i 1890 utkom en bosnisk grammatikk. I 1907 gikk østerrikerne over til å bruke betegnelsen serbokroatisk om språket i Bosnia-Hercegovina. I mellomkrigstidens jugoslaviske kongedømme ble den serbokroatiske språknormen innført i Bosnia-Hercegovina. Heller ikke i Titos sosialistiske Jugoslavia var det i den første tiden etter 1945 aktuelt å skille bosnisk ut som en egen variant. Men fra 1970-årene ble det utarbeidet en egen språknorm, kalt serbokroatisk/kroatoserbisk, en mellomting mellom den serbiske og kroatiske, et skriftspråk som var felles for alle i Bosnia-Hercegovina. Først etter 1990 ble betegnelsen bosnisk tatt opp som offisiell betegnelse, hovedsakelig om språket til bosniakene (de bosniske muslimene). Serberne i Bosnia-Hercegovina bruker det serbiske skriftspråket og kroatene det kroatiske. Forskjellene mellom de tre skriftspråkene er små. I 1996 kom den første bosniske rettskrivningsordboken, og i 2000 en bosnisk grammatikk. Av trekk som skiller det bosniske skriftspråket fra serbisk og kroatisk, kan nevnes bedre bevaring av lyden h (lahko 'lett', kahva 'kaffe') og større innslag av orientalske lånord («tyrkismer»). Les mer i Store norske leksikon serbokroatisk Bosnia-Hercegovina

https://snl.no/braunitt

2023-01-31

braunitt

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Silikatmineraler

Braunitt er et mørkt manganmineral som er temmelig utbredt på manganforekomster, sammen med forskjellige manganoksider.

I Norge er braunitt kjent fra Botnedal i Vestfold og Telemark. Egenskaper Egenskap Verdi Sammensetning silikat Kjemisk formel MnMn6SiO12 Hardhet 6–6½ Massetetthet 4,72–4,83 g/cm³ Krystallsystem trigonalt Den kjemiske formel for braunitt angis ofte som 3Mn2O3·MnSiO3, men strukturkjemisk korrekt skrivemåte er Mn2+Mn63+SiO12. Les mer i Store norske leksikon mineraler silikater Eksterne lenker mindat.org: Braunite

https://snl.no/K%C3%A5re_Conradi

2023-01-31

Kåre Conradi

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske skuespillere

Kåre Conradi er en norsk skuespiller og sanger. Han mottok Radioteatrets Blå Fugl-statuett i 2007, for rollen som Falk i Ibsens Kjærlighetens komedie, og i 2016 fikk han Heddaprisen i klassen for beste mannlige skuespiller for tittelrollen i Shakespeares Richard III, Nationaltheatret.

Teaterarbeid Kåre Conradi er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og ved London Academy of Music & Dramatic Art (LAMDA). Han debuterte på Oslo Nye Teater i 1989, som Peder Pilt i musikalen Jenta mi av Henning Sommerro og Edvard Rønning. Fra 1995 arbeidet han ved Nationaltheatret, oppbrutt av en periode på Trøndelag Teater. Han var del av den kunstneriske ledelsen på Teatret på Torshov 2001–2003.Blant Conradis viktigste roller hører tittelrollene i Hamlet (Trøndelag Teater 1998) og nevnte Richard III, Håkon Håkonssøn i Kongsemnerne (Nationaltheatret i samarbeid med svenske Dramaten og danske Det Kongelige Teater 2005), tittelrollen i Peer Gynt (Teater Ibsen 2013) og rollen som Alfred Allmers i Lille Eyolf (Nationaltheatret 2014). Han spilte Edward i Skylight av David Hare (Nationaltheatret 1995), Jacob Berg i Erasmus Montanus (Nationaltheatret 1996), Tom i Glassmenasjeriet (Trøndelag Teater 1998) og åtte roller i Stones in his Pockets (Torshovteatret 2001, med gjenopptakelse på Riksteatret 2003). I 2015 spilte han Edward IV i Trevor Nunns regi av The Wars of the Roses, på Rose Theatre i Kingston, England.I musikalteatret har han blant annet hatt rollene som Tony i West Side Story (Trøndelag Teater 1997), Higgins i My Fair Lady (Oslo Nye Teater 2003 og Folketeateret 2013), Don Lockwood i Singin' in the Rain (Oslo Nye Teater 2008) og Sky Masterson i Guys and Dolls (Oslo Nye Teater 2014). Conradi har dessuten turnert som oppleser og jazz- og kabaretsanger. Film og TV Conradi har medvirket i Anne Holt-filmatiseringene Blind gudinne (TV-versjon 1997) og Salige er de som tørster (1997) og i TV-seriene Hotell Oslo (1996) og I romantisk tid (1998, som Welhaven). Han spilte Platon og Hegel i musikalversjonen av Sofies verden (1999), og hadde også en rolle i filmversjonen samme år. Videre hadde han rollen som Roald Amundsen i den britiske TV-filmen Northwest Passage (2004).På TV har Kåre Conradi hatt roller blant annet i Tiden før Tim (2002), Størst av alt (2007) og den britiske serien Clique (2017). Han spilte Jonas Wergeland i Eva Isaksens TV-serie Erobreren (2012), etter Jan Kjærstads Forføreren-trilogi. I den historiske humorserien Vikingane (2016-2020) har han en av hovedrollene, som Orm.Kåre Conradi er samboer med musiker Lene Marlin. Les mer i Store norske leksikon norsk teaterhistorie norsk film Eksterne lenker Sceneweb.no om Kåre Conradi Nationaltheatret om Kåre Conradi Internet Movie Database

https://snl.no/azofargestoffer

2023-01-31

azofargestoffer

Store norske leksikon,Næringsmidler og husholdning,Næringsmiddelteknologi

Azofargestoffer er en stor gruppe syntetiske fargestoffer som hovedsakelig brukes til tekstilfarging, men også som pigmenter (azopigmenter). Fargen kan variere fra gult over oransje og rødt til blått og svart, alt etter den kjemiske oppbygningen av fargestoffet.

Azofargestoffer i mat Enkelte azofargestoffer er tillatt brukt i matvarer (E 102 tartrazin, E 110 paraoransje, E 122 azorubin, E 123 amarant, E 124 ponceau 4R, E 129 allurarød AC, E 151 briljantsvart BN, E 155 brun HT og E 180 litolrubin BK). De har vært omdiskutert, siden de er kunstige, syntetiske fargestoffer som ikke finnes i naturen, men er godkjent for bruk i Norge etter EU/EØS-regelverket. Matvarer farga med azofargestoffer og andre kunstige fargestoffer har ofte en klarere, skarpere farge enn matvarer farga med naturlige fargestoffer.Alle tilsetningsstoffer i mat er trygge å spise, selv i rikelige mengder. Om det skulle oppstå tvil om et tilsetningsstoff er trygt, så vil det bli tatt ut av lista over godkjente tilsetningsstoffer. Molekylstruktur Molekylene til azofargestoffer inneholder alltid gruppen –N=N–, som sammen med aromatringer (for eksempel benzen eller naftalen) danner fargestoffets kromofore gruppe. Det er mulig å lage stoffer som inneholder to eller flere azo-grupper. Fargenyansene kan varieres ved å innføre forskjellige funksjonelle grupper, alkyl- eller arylgrupper i molekylet. Les mer i Store norske leksikon fargestoffer farging tilsetningsstoffer fargestoffer i mat matsminke

https://snl.no/blokkoeffisient

2023-01-31

blokkoeffisient

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Skipstekniske og nautiske begrep,Skipstekniske begrep

Blokkoeffisient, symbol Cb, er et uttrykk for forholdet mellom volumet av et skipsskrog under vannet og volumet av en rektangulær blokk med samme lengde, bredde og dybde. Blokkoeffisienten varierer fra cirka 0,5 for slanke hurtige skip, til cirka 0,85 for butte, lekterlignende fartøyer.

Hensikten med blokkoeffisienten er å danne seg et inntrykk av fartøyets form under vann. Blokkoeffisienten muliggjør dette uten utstrakt bruk av data og beregninger. Denne formkoeffisienten er med i vurderingen av blant annet skipets stabilitet, skipsmotstand og annet. Siden blokkoeffisienten er et forholdstall, forteller den ikke nødvendigvis noe om et skips dimensjoner. Les mer i Store norske leksikon skip skipsfart linjetegning

https://snl.no/Aquincum

2023-01-31

Aquincum

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Klassisk arkeologi,Romersk arkeologi

Aquincum var en romersk by som på 100–300-tallet evt. var romersk provinshovedstad i Pannonia og hadde flere titusen innbyggere. Ruinene av byen ligger i det nåværende Ungarn, i bydelen Óbuda i utkanten av Budapest.

Aquincum var Romerrikets ytterste utpost mot nordøst ved Donau og stasjonsby for de romerske legionene i Nedre Pannonia. Byen var et rikt handels- og administrasjonssentrum med et blomstrende kulturliv som blant annet flere avdekkede amfiteatre og badeanlegg vitner om.I folkevandringstiden ble byen gjentatte ganger plyndret og lagt i ruiner. Arkeologiske utgravningsarbeider har pågått siden 1800-tallet, de rike arkeologiske funnene er samlet i et eget museum på stedet. Les mer i Store norske leksikon Pannonia Romerrikets historie romersk arkitektur Ungarns historie arkitektur i Ungarn

https://snl.no/casting_-_idrett

2023-01-31

casting (idrett)

Store norske leksikon,Sport og spill,Vannsport,Casting

Casting, en konkurranseidrett i lengde- og presisjonskasting med sportsfiskestenger, sprunget ut av sportsfiskeres behov for trening i å kaste langt og sikkert. Man benytter fluesnelle, haspelsnelle eller rullesnelle. Konkurransene foregår nå på land på gress, for eksempel en fotballbane, eller innendørs, men presisjonskasting, samt lengdekasting med flueutstyr, praktiseres også på vann fra flytebrygger.

Utstyr og bane Stengene er enhånds eller tohånds, snellene av vanlig type. Haspelsneller er åpne sneller med stillestående spole, rullesneller er multiplikatorsneller med roterende spole. Kastevekten er snøre med flue (uten krokspiss) i flueøvelsene og snøre med en plugg av kunststoff (7,5 el. 18 g) i haspel- og rulleøvelsene. I flueøvelsene står kasteren på et 50 cm høyt podium. Presisjonsmålene er vannfylte skåler (flue) eller runde plater (haspel og rulle). I lengdeøvelsene kaster man ut i en sirkelsektor som er 50 m bred 100 m fra podiet. Øvelser Det er 9 konkurranseøvelser, derav fem lengdeøvelser og fire presisjonsøvelser, nummerert fra 1 til 9 (se tabell). Nummer Øvelse 1 Flue presisjon 2 Flue lengde enhånds 3 Haspel Arenberg 4 Haspel presisjon 5 Haspel lengde enhånds 6 Flue lengde tohånds 7 Haspel lengde tohånds 8 Rulle presisjon 9 Rulle lengde tohånds Det kåres også mestere i femkamp (øvelse 1–5), sjukamp (øvelse 1–7) og mangekamp (øvelse 1–9, kvinner øvelse 1–5 pluss 8–9). I presisjonsøvelsene er høyeste poengscore 100, i lengdeøvelsene er meterverdien 1 poeng i flueøvelsene og 1,5 poeng i haspel- og rulleøvelsene.De fem lengdeøvelsene er kast med enhånds og tohånds stang i hver av grenene flue, haspel og rulle (bare tohånds). I flueøvelsene teller lengste kast i løpet av den disponible tid, i de to andre grenene det lengste av tre kast, og det er tillatt med inntil 5 m tilløp. Det noteres lengderekorder, og med haspelsnelle er det kastet ca. 130 m (Øyvind Førland), med rullesnelle ca. 114 m (Knut Meel) og med fluesnelle ca. 90 m. Av sikkerhetshensyn ble dimensjonene på snøre og plugg økt 1994, noe som har medført kortere kast.De fire presisjonsøvelsene er flue, haspel og rulle presisjon, samt haspel Arenberg. I de tre første kaster man i alt 20 kast fordelt med fire kast på hver av fem avstander. Disse er 8–13 m i flue, 10–18 m i haspel og 12–20 m i rulle. Man får 5 poeng per treff i flueskålen (diameter 60 cm) eller på haspel- og rulleplaten (diameter 76 cm). Kastestilen er valgfri.Haspel Arenberg har en målplate delt i fem konsentriske ringer med diameter fra 75 til 315 cm og tilsvarende poengverdi fra 10 til 2. Man kaster 10 kast fordelt med to kast på hver av fem avstander (10–18 m). Kastestilen veksler for hver avstand (underhåndskast, overhodekast el. sidekast). Presisjonsøvelsene ble før kalt flue, haspel og sluk skish (skish er en sammentrekning av eng. skill in fish).Tidligere stod også kombinerte øvelser i presisjon og lengde (rulle og flue) på konkurranseprogrammet. Slike kombinerte øvelser (flue og haspel) kalles nå fiskeklasseøvelser, som er noe enklere øvelser beregnet på rekruttering av sportsfiskere til konkurranseidretten. Historikk Casting oppstod i lokale sportsfiskermiljøer og ble først organisert i USA med nasjonale regler i 1920-årene. De første internasjonale bestemmelser kom 1955 da International Casting Federation (ICF) ble dannet med Norge som ett av stifterlandene. Sammen med casting-avdelingen i Det internasjonale forbund for sportsfiske (CIPS) dannet ICF 1983 paraplyorganisasjonen World Casting Association. VM er arrangert fra 1957, EM fra 1978. Det avholdes nå årlige mesterskap, vekselvis EM og VM.I Norge ble Norges Flue- og Slukkasterforbund stiftet 1952. Det ble 1959 erstattet av Norsk Kasteunion, det nåværende Norges Castingforbund, som er særforbund i Norges Idrettsforbund (NIF) fra 1962. Forbundet har ca. 3300 medlemmer (2003). NM er arrangert fra 1952. Norske utøvere har etablert seg i verdenstoppen, hvor vår fremste mannlige utøver har vært Øyvind Førland og fremste kvinnelige Bente Skyrud. Eksterne lenker Norges Castingforbund Les mer i Store norske leksikon casting – norske internasjonale mestere casting – kongepokalvinnere

https://snl.no/%C3%86r%C3%B8sk%C3%B8bing

2023-01-31

Ærøskøbing

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Danmarks geografi

Ærøskøbing er en by på nordkysten av øya Ærø i Danmark, tilhører Ærø kommune i Region Syddanmark Byen har 939 innbyggere i 2017.

Byen ble trolig grunnlagt på 1300-tallet og fikk i 1522 monopol på all handel på Ærø, en enerett som ble betydelig redusert da øya ble delt i 1634 av hertugdømmet Glücksborg. Bybildet er preget av mange fredede hus fra 1700-tallet, med bindingsverk og utsmykkede dører. Ærøskøbing har en betydelig turisme, ikke minst på grunn av sitt maleriske uttrykk.Byens tidligere fattighus er i dag oppholdssted for Museet Flaske-Peder, med en samling på over 1700 flaskeskip og mer enn 50 modellbåter i tillegg til mange marine malerier.Ærøskøbing har fergeforbindelse med Svendborg på Fyn.

https://snl.no/azande

2023-01-31

azande

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Folkegrupper i Afrika

Azande er en folkegruppe som holder til i grensetraktene til Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo og Den sentralafrikanske republikk. De er inndelt i flere høvdingdømmer. I 2004 var det omtrent 3,5 millioner (2004) azande, men tallet er usikkert på grunn av flyktningesituasjonen i området.

Kultur Azande er en patrilineær kultur. Tradisjonelt drev azande svedjebruk, kombinert med jakt, fiske og sanking. Håndverkstradisjonene står sterkt. Hos azande finnes det flere hemmelige selskaper, og magi er viktig i deres tradisjonelle trosforestillinger. Koloniseringen har ført til at omtrent 85 prosent er kristne, mens resten følger den tradisjonelle religionen. Historie På 1800-tallet ekspanderte azande vestover og la under seg flere andre folkegrupper, som til dels er blitt assimilerte. Ekspansjonen ble imidlertid stoppet av kolonimaktene. Inntil 1940-årene var deres land (med savanne og grenseområder mot tropisk regnskog) et jordbruksområde uten særlig økonomisk betydning, men etter andre verdenskrig ble særlig den sudanske delen utbygd som bomullsdistrikt. I forbindelse med dette ble mellom 50 000 og 60 000 husholdninger tvangsforflyttet.Borgerkrigen i Sør-Sudan har ført til store omveltninger for azande, og mange flyktet over til DR Kongo. Les mer i Store norske leksikon Sør-Sudans befolkning DR Kongos befolkning Den Sentralafrikanske Republikks befolkning Sør-Sudans historie DR Kongos historie Den Sentralafrikanske Republikks historie

https://snl.no/Endre_Qvie_Berner

2023-01-31

Endre Qvie Berner

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemiens historie

Endre Qvie Berner var professor i organisk kjemi ved Universitetet i Oslo. Han innførte ny skrivemåte i organisk kjemi på norsk basert på grunnstoffnavnene hydrogen, nitrogen, karbon og oksygen i sin lærebok og i sin undervisning fra 1958.

Berner vokste opp i Stavanger som eldste sønn med fem søsken. Hans far drev en skipshandel. Utdanning Berner startet på Bergens tekniske skole i 1911 for å bli maskiningeniør, men ble fanget av kjemien og skiftet til kjemilinjen. To år senere ble han opptatt ved samme linje på NTH, og i 1918 ble han sivilingeniør.I 1915 studerte han krystallografi hos Victor Moritz Goldschmidt i Oslo et semester. Claus Nissen Riiber ansatte han som assistent, og i 1922 fikk han et personlig dosentur i organisk kjemi ved høyskolen. I 1926 tok han den tekniske doktorgraden (dr. techn.) samme sted på avhandlingen A Contribution to the Thermochemistry of Organic Compounds. Han målte forbrenningsvarmen av organiske stoffer med oksygengass fra både Trondheim og Oslo. Han målte så nøyaktig at han oppdaget at oksygenet fra Oslo ikke var helt ren. Forskningsopphold ute I 1920 reiste han i fem uker til England, Frankrike og Holland. Han ble til sin egen overraskelse godt mottatt ved flere universiteter på tross av sin unge alder. På Imperial College møtte han uorganikeren Herbert Baker (1862–1935), som fikk ham innmeldt i the Chemical Society. Han traff også Frederick George Donnan ved University College, og i Cambridge møtte han den noe tilårskomne William Henry Perkin.I 1922–1923 arbeidet Berner i München hos Richard Willstätter, hvor han lykkes å isolere en ukjent base scopin fra alkaloidet skopolamin. I 1927 var han i kort tid hos Heinrich Wieland i München, og i 1928 dro han til Walther Norman Haworth i Birmingham. Der arbeidet han med polysakkarider, særlig inulin. Tilbake i Trondheim viste Berner at en depolymerisering av inulin skyldtes adsorbsjon av visse løsemidler til polymeren. Det var en støtte til oppfatningen at polymerer virkelig var polymerer, og Berner hadde vansker med å få arbeidet publisert. Professor i Oslo Berner ble utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo i 1933. Sommeren 1934 flyttet kjemikerne fra Fredriksgate til Blindern. Det nye bygget var dårlig utstyrt, men Hassel og Berner presset universitetsledelsen og departementet til å bevilge 5000 kr til hver. For innkjøp av særlig kostbart utstyr måtte de personlig garantere for finansieringen. Dette ble senere betalt av den årlige driftsbevilgning (annuum).Bestyrerhvervet gikk på omgang mellom de tre professorene (Ellen Gleditsch, Endre Berner og Odd Hassel). Berner ble den første bestyrer ved Kjemisk institutt. Undervisning Berner foreleste grunnleggende organisk kjemi. Medisinere fikk ekstra undervisning i medisinsk kjemi av en dosent. Berner fikk, i samarbeid med daværende rektor Otto Lous Mohr, innført et krav om at bare studenter med realartium hadde adgang til det medisinske studium. Da avtok studenttilstrømningen.De første årene brukte han dansken Einar Biilmanns bok i organisk kjemi. Under okkupasjonen 1940–1945 ble det vanskelig å skaffe utenlandske bøker, og Berner skrev da sin egen, som ble utgitt i 1942. Den ble godt mottatt i hele Norden og kom i seks utgaver i løpet av tyve år. I den femte utgaven i 1958 innførte han ikke bare navnene hydrogen, nitrogen og oksygen, men også karbon. Det slo godt an og ble generelt innført i norsk (men dessverre ikke i svensk og dansk). Forskning Før han ble professor, arbeidet Berner innen fysikalsk organisk kjemi. Han undersøkte krystaller, målte energiforskjellen mellom stereoisomere forbindelser med kalorimetri, målte tetthet og brytningsindeks og bestemte presist molekylmassen til polysakkarider.Som professor tok administrasjon og undervisning mye av hans tid. Først da han pensjonerte seg i 1962 kunne han konsentrere seg om forskning igjen. Det gjorde han i de neste 20 årene, hvor han publiserte jevnt. Han fremstilte nye stoffer og bestemte strukturen av dem med moderne instrumenter som NMR og massespektrometer. Han satte seg inn i metodene og brukte dem på oppgaver han hadde arbeidet med lenge. 69 publikasjoner er listet på hans navn i SciFinder. Tillitsverv Som student ved NTH tok Berner i 1915 initiativet til stiftelsen av Høiskolens Chemikerforening. Den lever fortsatt. I 1923 var han en av stifterne av foreningen som i dag er en lokalavdeling av Norsk Kjemisk Selskap. Han var lokalavdelingsformann både i Trondheim og i Oslo, president i selskapet i 1946–1950 og visepresident i IUPAC i 1951–1955. Han ble æresmedlem i selskapet i 1966.Berner var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1933. Han ble ridder av St. Olavs orden i 1969. Les mer i Store norske leksikon Endre Berner i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/Guri_Egge

2023-01-31

Guri Egge

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske sangere

Guri Egge er en norsk sanger (sopran) og sangpedagog som har gjort seg spesielt bemerket på samtidsmusikkfeltet.

Utdannelse Guri Egge er utdannet ved Norges Musikkhøgskole, med diplom- og debutkonsert i Universitets aula, Oslo 1974. Hun studerte senere med pedagoger i Østerrike, Tyskland, USA og Danmark. Kunstnerisk virksomhet Om hennes posisjon i norsk musikkliv har komponisten Magne Hegdal skrevet: «Guri Egge har en helt spesiell plass i norsk musikkliv. Fra første stund gjorde hun seg bemerket som representant for det nyskapende. Samtidig har hun en solid forankring i tradisjonen – som man må for å kunne uttrykke noe nytt med styrke og verdighet.» Egge har holdt konserter i inn- og utland. Hun har gitt ca. 1700 skolekonserter for Rikskonsertene og vært solist ved en rekke internasjonale festivaler, i blant annet Bergen, Reykjavik, København, Stockholm og Darmstadt, og under Ultima, ISCM, Kulturwerkstatt Berlin, Zagreb Musikbiennale. Hun har fått flere verk skrevet spesielt for seg, og har uroppført nærmere 50 norske verk av komponister som Magne Hegdal, Olav Anton Thommessen, Gisle Kverndokk, Synne Skouen og Henrik Hellstenius. Guri Egge har spilt inn flere CD-er, deriblant soloalbumet Songs From the Last Century (2006). Scenisk virksomhet Egges sceniske erfaring inkluderer opera-, kabaret-, musikal- og eksperimentelt musikkteater. Hun har fem soloforestillinger på repertoaret: Sir Peter Maxwell Davies’ Miss Donnithorne's Maggot, som hun mottok en internasjonal pris for under Den Norske Operas gjestespill i Kulturwerkstatt Berlin 1988 «Für die aussergewöhnliche gesangliche Leistung als Miss D». Av andre verk kan nevnes The Medium (Davies), Recitations (Georges Aperghis), Et operakammer (Thommessen), en gave fra Rikskonsertene til hennes 50-årsdag som ble uroppført under Ultima 2001, og Veslemøy synsk (Thommessen), uroppført i 2008 i Stavanger med pianist Håkon Austbø. Av TV-produksjoner kan nevnes hovedrollen C bonde i TV-operaen Et sjakkspill (Bjørn Kruse), som vant 1. pris for beste TV-produksjon under Salzburg-festspillene i 1983, samt tittel-rollen Gulle i Dusj, en videopera for 2 (Skouen) 1983. Blant radio-produksjoner kan nevnes hovedrollen Hallodame og Alfa i radio-operaen Alfa og Romeo (Tor Halmrast og Torgeir Rebolledo Pedersen), som mottok Edvard-prisen 1999. Pedagogisk virksomhet Egge har også et langt virke som sangpedagog: Ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling opera, teater og dans, Akademi for figurteater ved Universitetet i Østfold, samt Bårdar Akademiet. Hun har også vært coach ved flere intitusjonsteatre. Guri Egge er datter av komponisten Klaus Egge og var gift med dirigent/komponist og rektor ved Operahøgskolen i Oslo (1976–1996), Krešimir Šipuš (1930–2014). Les mer i Store norske leksikon samtidsmusikk musikk i Norge

https://snl.no/Bj%C3%B8rn_Bang_Andersen

2023-01-31

Bjørn Bang Andersen

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Kast

Bjørn Bang Andersen er en norsk tidligere friidrettsutøver som vant tolv norgesmesterskap i kulestøt i perioden 1961–1974.

Bang Andersen mottok kongepokal i 1966. Han deltok i 89 landskamper. Han holdt den norske rekorden i kule i periodene 1961–1967 og 1971–1975, og forbedret den 16 ganger fra 16,34 til 19,29 meter (1972).Han mottok Bislett-medaljen i 1973. Klubb BUL IL, Oslo Les mer i Store norske leksikon friidrett kulestøt Litteratur Thor Gotaas (2019) To kulestøtere fra Finnmark. Historien om Harald Lorentzen og Bjørn Bang Andersen.

https://snl.no/bygsling

2023-01-31

bygsling

Store norske leksikon,Jus,Rettshistorie,Nordisk rettshistorie i middelalderen

Bygsling var i eldre tid den vanlige form for leie av gårdsbruk, særlig når det gjaldt stats- og kirkegods og annet større jordegods. Størsteparten av bygselgodset (særlig benefisert gods og statsgods) ble allerede på 1800-tallet solgt til eiendom, og etter jordlovene av 1928 og 1955 er ytterligere en rekke bygselforhold avviklet. Ved jordbrukstellingen i 1969 var det ikke tilbake mer enn 417 husmanns- og bygselbruk og bruk lagt til stillingen, på over fem dekar. Leie av gårdsbruk forekommer i dag i form av forpaktning.

De hittil gjeldende lovregler om bygsel i Christian 5s Norske Lov 3–14 med flere ble opphevet ved lov om forpakting av 25. juni 1965, som kommer til anvendelse på enhver forpaktning (bortleie) av eiendom over fem dekar som skal nyttes til jordbruks- eller skogbruksproduksjon, dog med enkelte unntak (§ 1). Loven gjelder imidlertid ikke jordleieforhold inngått før dens ikrafttreden.Partene i bygselforhold ble kalt jorddrott og leilending (bygselmann), og vederlaget fra leilendingens side henholdsvis bygsel (innfestningssum), landskyld eller landleie (årlig avgift) samt tredjeårstage, som var en særskilt avgift hvert tredje år. Les mer i Store norske leksikon tomtefeste feste festekontrakt forpakting leilending Norsk jordeiendomshistorie Eksterne lenker Lovdata: Tomtefestelova Litteratur Sunde, Jørn Øyrehagen, «På sporet av det tapte overbygslingsinstituttet – Eit rettshistorisk og juridisk bidrag», Historisk tidsskrift, 2004 (02), pp. 181–205. Finn artikkelen.

https://snl.no/bygningsarkeologi

2023-01-31

bygningsarkeologi

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekturteori og -metode

Bygningsarkeologi er undersøkelser av bygninger eller bygningsrester med tanke på alder, konstruksjon, bruk eller andre sider ved en bygnings historie. Undersøkelsene kan også gjelde avgrensede deler av en bygning, for eksempel tapet- eller malinglag.

Arbeidet består dels av dokumentasjon av funn og iakttagelser som gjøres på stedet, dels av tolkning av dette materialet. Ved dokumentasjonen brukes teknikker som fotografering, oppmåling og verbale beskrivelser, mens man ved tolkningen gjør bruk av skriftlige kilder som dendrokronologi og andre hjelpemidler som kan øke forståelsen av det undersøkte materialet.I Norge har bygningsarkeologien i første rekke vært brukt ved undersøkelser av kirkebygg. Les mer i Store norske leksikon arkitektur bygningsvern arkeologi

https://snl.no/deflagrasjon

2023-01-31

deflagrasjon

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemi

Deflagrasjon er en kjemisk reaksjon som forplanter seg sjiktvis gjennom et stoff eller en stoffblanding slik at sjiktene blir parallelle. Reaksjonen er en eksoterm (varmegivende) prosess.

Deflagrasjon skjer uten tilførsel av energi eller stoff, og er vanligvis en forbrenning. Brenngassene strømmer bort fra grenseflaten for intakt materiale, og gassene har lavere densitet enn dette. Det motsatte skjer ved detonasjon.Dersom stoffene er faste eller flytende, foregår det en spalting og forgassing i brennflaten (grenseflaten). På baksiden av brennflaten blandes gassene, og lenger bak dannes en flammesone der reaksjonen blir fullstendig. Når det omgivende trykket øker, rykker flammesonen nærmere brennflaten. Derved øker varmestrålingen tilbake til intakt stoff, og deflagrasjonshastigheten (brennhastigheten) øker. Brennhastigheten øker også når stofftemperaturen blir høyere. Hastigheten ligger i området 0,001–100 m/s, lavest for faste stoffer og høyest for gasser.Gassutviklingen i deflagrasjon er proporsjonal med brennflaten. For faste stoffer, for eksempel krutt, kan man derfor styre gassutviklingen ved å gi kruttkornene en egnet overflate og form. Det er på denne måten krutt utnyttes som drivladning i skytevåpen og raketter.I brennende gasser blir både flammens størrelse og form bestemt av deflagrasjonshastigheten, men under visse forhold kan deflagrasjon i gasser gå over til detonasjon. Deflagrasjon kan startes ved lokal opphetning av et lite volum eller en flate, for eksempel gjennom stikkflammen fra et tennmiddel. Les mer i Store norske leksikon deflagrere forbrenning krutt tennmiddel

https://snl.no/Arne_Bendiksen

2023-01-31

Arne Bendiksen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Norsk pop og rock

Arne Bendiksen var en norsk sanger, komponist, tekstforfatter og plateprodusent som også var en viktig bakmann i norsk musikkbransje gjennom nesten femti år.

Han var medlem av sangkvartetten The Monn Keys i 1954–1964 og medvirket på deres største slagere: Åh Marie, jeg vil hjem til deg (1961), Sucu Sucu (1961) og Stakkars store sterke karer (1962). Bendiksen fikk også suksess som soloartist med slagerne Davy Crockett (1955), Den siste mohikaner (1961) og Jeg vil ha en blå ballong (førsteplass i 1963).Som komponist var han til dels jazz- og folketoneinspirert. Hans låter vant Melodi Grand Prix fire ganger, og som utøver sang han Spiral til en åttendeplass i Eurovision Song Contest i 1964. Hans La meg være ung (1964) markerte gjennombruddet for norsk sekstitallspop og ble en stor hit med Wenche Myhre. Fra 1964 var han eier og daglig leder av musikkforlag/grammofonselskap, og lanserte artister som Karin Krog, Kirsti Sparboe, Hanne Krogh, Tove Karoline Knutsen og Kari Bremnes.Arne Bendiksen var en drivkraft i etableringen av kunstnerorganisasjonene GRAMO, GramArt og Tekstforfatterfondet, og i annet arbeid for å sikre norske opphavsmenns og utøveres rettigheter. Han ble tildelt Spellemannprisens hederspris for 1995. Les mer i Store norske leksikon Arne Bendiksen i Norsk biografisk leksikon musikk popmusikk Melodi Grand Prix

https://snl.no/claves

2023-01-31

claves

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Verdensmusikk

Claves er et opprinnelig cubansk rytmeinstrument som består av to 15 til 20 centimeter lange runde trestaver som slås mot hverandre. Instrumentet er viktig i salsa og cubansk musikk, for eksempel cha-cha-cha og rumba, og brukes også i vestlig populær- og kunstmusikk.

Clave er også navnet på det rytmiske ostinatet over to takter som spilles på instrumentet i cubansk musikk. Dette er det rytmiske grunnlaget som alle de andre instrumentene forholder seg til. Clavesrytmen finnes i to grunnformer: son-clave og rumba-clave.I Vest-afrika finnes clavesrytmen i en rekke folkelige musikktradisjoner. I brasiliansk bossa nova spilles en lignende rytme som kantslag på skarptrommen. Les mer i Store norske leksikon musikk på Cuba salsa musikkinstrumenter

https://snl.no/Audna

2023-01-31

Audna

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Agder,Lyngdal

Audna er en elv i Lyngdal og Lindesnes kommuner i Agder (Vest-Agder). Den er 55 km lang og har et nedbørfelt på 438 km2. Elva kommer fra Grindheimsvatn (116 moh.) i Audnedal, renner gjennom Øvre Øydnavatnet (111 moh.) og Ytre Øydnavatnet (96 moh.) til den munner ut i den korte Snigsfjorden mellom Unnerøy og Tjaum-halvøya i Lindesnes kommune.

Det går laks i Audna opp til Ytre Øydnavatnet. Audna opptar flere tilløpselver; flere av dem er regulerte. Det er utbygd i alt åtte kraftverk i Audna og sideelvene med en samlet maskininstallasjon på 11,0 MW og en midlere årsproduksjon på 48,5 GWh (2019); av dette er henholdsvis 88 og 94 prosent i Lindesnes kommune. Det største enkeltverket er Tryland i Lindesnes med en maskininstallasjon på 5,4 MW. Kart Les mer i Store norske leksikon vannkraft Lyngdal Lindesnes Agder

https://snl.no/DuPont

2023-01-31

DuPont

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Internasjonale bedrifter og varemerker

DuPont De Nemours, Inc. er et amerikansk kjemisk industrikonsern. Det ble grunnlagt i 1802, og er et av verdens største konsern innenfor kjemisk industri.

Konsernet har virksomhet innen overflatebehandling (blant annet maling, industrilakk og billakk), landbruk og ernæring (blant annet plantevernmidler, bioteknologi, genmodifiserte såvarer og tilsetningsstoffer), elektronikk og kommunikasjonsteknologi (blant annet materialer til LCD-skjermer, halvledere og kabler), polymerer (materialer til blant annet biler, elektronikk, emballasje, bygging og husholdning), samt innen sikkerhet og beskyttelse (blant annet verneklær).I 2020 hadde DuPont en omsetning på rundt 20 milliarder dollar, med virksomhet i over 90 land og rundt 34 000 ansatte. Hovedkontoret ligger i Wilmington i Delaware, USA.I 2017 fusjonerte DuPont med Dow Chemical under navnet DowDuPont, men fusjonen varte kun i overkant av ett år, før selskapet igjen delte seg i tre deler. DuPont Company fikk deretter navnet DuPont De Nemours og var igjen et selvstendig selskap. Historikk DuPont ble stiftet som en kruttfabrikk i 1802 av kjemikeren Éleuthère Irénée du Pont de Nemours (1771–1834, sønn av P. S. Dupont de Nemours), som kom til USA i 1799. Selskapet konsentrerte seg om eksplosiver og sprengstoff frem til første verdenskrig, da virksomheten ble spredt over et videre kjemisk område. I perioden 1917–1962 hadde DuPont eierandeler i bilprodusenten General Motors, på det meste over 1/3 av aksjene i 1920-årene.DuPont ble involvert i plantevern for landbruk i 1920-årene, i elektronisk industri (silisium til halvledere) i 1950-årene og i farmasøytisk virksomhet i 1960-årene. I årene 1981–1999 eide konsernet også oljeselskapet Conoco. I 2001 solgte DuPont sin farmasøytiske virksomhet til Bristol-Myers Squibb og i 2004 sin virksomhet innen tekstilfibrer til Koch Industries.DuPont har fra 1930-årene introdusert en rekke nye produkter, blant annet den syntetiske gummien neopren, kunstfibrene nylon, Orlon, Dacron, Kevlar og (den elastiske) Lycra, samt fluorplasten Teflon. Les mer i Store norske leksikon kjemisk industri Eksterne lenker DuPonts offisielle nettsider

https://snl.no/Christiania_Seildugsfabrik

2023-01-31

Christiania Seildugsfabrik

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Teknologi- og industrihistorie,Norsk teknologi- og industrihistorie,Norsk tekstilindustrihistorie

Christiania Seildugsfabrik var en norsk industribedrift som ble grunnlagt i 1856 ved Akerselva på Grünerløkka i Oslo. Fabrikken produserte seilduk, håndklær, kluter og en rekke andre tekstilprodukter, før den ble nedlagt i 1978.

Kunsthøgskolen i Oslo har hatt lokaler på Seilduken siden 2003. Historikk Grunnleggerne av fabrikken, som ble kalt Seilduken, var Henry Heyerdahl, O.M. Hauge, Thorvald Meyer og Chr. Brinch. Fabrikkbygningen var tegnet av Peter H. Holtermann og var den nest største bygningen i Christiania etter Det kongelige slott. Oppføringen av fabrikksbygninger pågikk i årene 1857–1858. Fra begynnelsen av 1859 var Christiania Seildugsfabrik i full drift.Christiania Seildugsfabrik startet med å lage seilduk til den norske skipsflåten. Etter hvert gikk den over til spinne- eller veveprodukter av hamp, lin eller jute. Det ble også laget fiskegarn og nøter ved fabrikken, i tillegg til håndklær og kluter. Arbeidsstokken var på det meste oppe i omkring 900 ansatte.Bedriften ble i 1960 fusjonert med Joh. Petersen A/S Linvarefabrik under navnet Fortex, som hadde både veveri og stofftrykkeri. Fabrikken ble lagt ned i 1978. Les mer i Store norske leksikon Norsk industrihistorie Litteratur Grieg, Sigurd (1948–1950). Norsk tekstil 1–2, Tanum

https://snl.no/Cannonball_Adderley

2023-01-31

Cannonball Adderley

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Nord-Amerikanske jazzutøvere og -ensembler, 1960 – 1980

Cannonball Adderley var en amerikansk jazzmusiker, altsaksofonist og komponist. Han var kjent for å spille i en utadvendt, bluespåvirket stil.

Adderley gjorde seg gjeldende fra midten av 1950-årene, da han blant annet spilte med Miles Davis og medvirket på det legendariske albumet Kind of Blue (1959). Ellers ledet han egne, etter hvert meget populære grupper, oftest i kvintettformat, med sin bror, kornettisten Nat(haniel) Adderley (1931–2000), som den andre blåseren. Blant hans album kan nevnes Somethin' Else (1958), storselgerne Jazz Workshop Revisited (1963) og Mercy, Mercy, Mercy! Live at 'The Club' (1966), samt Phenix (1975). Adderley hadde mellom 1961 og 1970 fire mindre hits i USA, og én stor hit: Mercy, Mercy, Mercy (11. plass i 1967). Les mer i Store norske leksikon jazz Eksterne lenker Cannonball Adderley

https://snl.no/Ankerske

2023-01-31

Ankerske

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Norske bedrifter og varemerker

Ankerske er et steinindustriforetak grunnlagt i 1885 som Den Ankerske Marmorforretning av Christian August Anker. Anker kjøpte marmorforekomster i blant annet i Fauske i Nordland og etablerte sliperi på Isebakke ved Iddefjorden ved Halden (nedlagt og flyttet til Fauske i 1910) med stor eksport.

Ankerske ble en ledende norsk natursteinprodusent med brudd også andre steder og videreforedling i Fauske, Oslo og København. Bedriften leverte marmor til blant annet til FN-bygningen i New York.I 1965 kom nye eiere inn, og fra 2000 er marmorbruddet i Fauske eid av Norwegian Rose AS (oppkalt etter den mest berømte marmortypen), igjen eid av Lundhs Labrador AS, etablert 1962 med flere granittbrudd i Larvik-området. I 2013 ble Norwegian Rose solgt til Norblock AS. Videreforedlingsanlegget i Fauske (Ankerske Naturstein AS) ble i 1999 overtatt av de ansatte. Les mer i Store norske leksikon marmor Eksterne lenker Ankerske natursteins hjemmeside

https://snl.no/Magne_Bleness

2023-01-31

Magne Bleness

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske regissører og scenografer

Magne Bleness var en norsk skuespiller og instruktør som var en sentral person i både Nationaltheatret og Fjernsynsteatret fra 1950-tallet til 1990.

Karriere Magne Bleness debuterte som skuespiller i 1953 på Sommerteatret i Oslo som Lysander i En midtsommernattsdrøm. Han var ansatt ved Nationaltheatret som skuespiller fra 1956 til 1961 og som instruktør fra 1969 til 1976, og ved Fjernsynsteatret som skuespiller fra 1961 til 1969 og som instruktør fra 1976 til 1980. Deretter var han sjef for Fjernsynsteatret frem til 1990. Sentrale roller og oppsetninger Bleness spilte Happy i En handelsreisendes død og Orfeus i Jean Anouilhs Eurydike. Som instruktør var han en realistisk menneskeskildrer som i TV og på scenen skapte sterke forestillinger, blant annet Henrik Ibsens Lille Eyolf, Samfundets støtter og Kongsemnerne, Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf? og en rekke Holberg-komedier. Hans oppsetning av Semmelweiss på Nationaltheatret i 1969 var den første presentasjonen av Jens Bjørneboe på en norsk scene.Magne Bleness var gift med NRK-journalisten Mette Janson. Les mer i Store norske leksikon Magne Bleness i Norsk biografisk leksikon norsk teaterhistorie

https://snl.no/Akeleye

2023-01-31

Akeleye

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter

Akeleye var en dansk-norsk adelsslekt, hvis eldste kjente stamfar, Knud Lillie af Arnøje, er nevnt rundt 1400. Slekten er nå utdødd i manslinjen.

Knud Lillie af Arnøjes sønnesønns sønn Peder Knudsen til Skinnerup (nå Ulriksholm) var gift med Else (eller Sidsel) Valkendorf. Sønnen Mikkel Pedersen Akeleye til Skinnerup (død 1539) nevnes i 1506 som borgermester i Odense. Hans sønnesønn Gabriel Knudsen Akeleye (død 1608) var landsdommer på Fyn, og far til landsdommer i Halland Knut Gabrielsen Akeleye til Krengerup og til lensmann på Værne kloster, viseadmiral Sigvard Gabrielsen Akeleye til Krengerup og til Kambo i Norge (død 1659).Sigvard Gabrielsen Akeleyes sønnesønns sønn var kommandørkaptein og overlos Jens Werner Akeleye (1703–1772), som var far til Jens Christian Akeleye (1744–1778), direktør i Asiatiske kompagnie, og til Ingeborg Akeleye (1741–1800). Hun var først gift med Herman Løvenskiold til Fossum (1739–1799; ekteskapet oppløst 1766), senere med den svenske politiske agent Carl Manderfelt, men er mest kjent for sitt forhold til greve Christian Conrad Danneskiold Laurvig.Jens Werner Akeleyes halvbror Samuel Akeleye (1721–1771), som også var kommandørkaptein og overlos sønnenfjells, var far til slektens siste mann, kaptein og innrulleringssjef i Drammen Sigvard Jørgen Akeleye (1768–1822). Les mer i Store norske leksikon adel uradel Litteratur Grjotheim, Erland: Adelsslekten Akeleye i Norge, 1950

https://snl.no/dobbeltsugere

2023-01-31

dobbeltsugere

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Strålefinnefisker,Piggfinnefisker,Dobbeltsugerfamilien

Dobbeltsugere er en familie av fisker i ordenen dobbeltsugere (Gobiesociformes). Denne ordenen har kun én familie.

Dette er en artsrik familie, med over 190 kjente arter. De fleste artene er saltvannsfisker, men noen arter forekommer også i ferskvann. Flertallet av artene finnes i strandsonen og er mindre enn 10 centimeter. Familien har fått navnet sitt fordi bukfinnene er omdannet til en komplisert sugeskive som de bruker til å suge seg fast til bunnen med (steiner, skjell, tare).Den eneste arten i familien som finnes i Norge er dobbeltsuger. Les mer i Store norske leksikon arten dobbeltsuger ordenen piggfinnefisker

https://snl.no/bronsealderen

2023-01-31

bronsealderen

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Arkeologi

Bronsealderen er en forhistorisk tidsperiode karakterisert ved at bronse i stor utstrekning ble nyttet til våpen, redskap og smykker. Flere steder var bronse imidlertid et sjeldent materiale, og i Norge er det kun funnet cirka 800 gjenstander i bronse fra et tidsrom på 1200 år.

Bronsealderen kom etter steinalderen og før jernalderen. Bronsealderen fant sted til ulik tid i forskjellige områder; i Mesopotamia regnes den fra rundt 3300 fvt. til 1200 fvt., mens i Norden regnes den fra rundt 1700 fvt. til 500 fvt.I første halvdel av 1800-tallet ble forhistorisk tid inndelt i en stein-, bronse- og jernalder, noe som betydde et stort fremskritt for den arkeologiske vitenskapen. Dette treperiodesystemet har imidlertid sine klare begrensninger, idet ikke alle områder har hatt en bronsealder. Australia og Nord-Amerika hadde for eksempel en steinbrukende kultur da disse kontinentene ble oppdaget av europeerne. Heller ikke de nordligste strøk av Skandinavia, Finland og Sibir har hatt noen egentlig bronsealder. Les egen artikkel om Bronsealderen i Norge. Områder og tidsperioder Overgangen fra stein- til bronsealder fant sted til ulik tid i forskjellige områder. Bronsealderen varte for eksempel i Mesopotamia fra fjerde årtusen til rundt år 1200 før vår tidsregning, innenfor Induskulturen fra tredje årtusen, og i Kina fra omkring 1500–500 fvt. I Norge regnes bronsealderen som perioden fra rundt 1700 fvt. til 500 fvt. I Sør-Amerika var kunsten å fremstille bronse ukjent helt til cirka år 1000 evt., og dette metallet fikk aldri noen anvendelse til redskaper. Betegnelsen bronsealder unngås derfor i amerikansk arkeologi. I Afrika sør for Sahara skjedde en direkte overgang fra stein- til jernalder. I Eurasia ble rent kobber benyttet før en lærte å støpe bronse (se kobberalder). I Egypt og store deler av Asia tilhører bronsealderen derfor historisk tid (se Mesopotamia, Det gamle Egypt og egeisk kultur). Heller ikke har kulturnivået vært enhetlig i de ulike områder i denne perioden. I For-orienten ble det utviklet en bykultur som var preget av en sterk sentralmakt, ofte representert ved gudekongedømmer. I store deler av Europa var bosetningsmønsteret derimot preget av landsbyen. Samfunnet har også der vært hierarkisk, men ble aldri så sentralisert som i Østen. Fra de senere års arkeologiske utgravninger kjennes landsbyer også fra Danmark og Sverige i bronsealderen. Fra Norge er det imidlertid ennå ikke konstatert slike spor. Siden bronse er en legering av kobber og tinn, og disse sjelden finnes innenfor samme område, forutsatte bronsefremstilling som regel handel mellom fjerntliggende områder. Dette krevde organisering og spesialisering. En av forutsetningene for bronsealderstadiet synes å ha vært en jordbruksproduksjon med overskudd til å underholde spesialister innenfor håndverk, handel eller religion og med sentralisert makt til å dirigere dette produksjonsoverskuddet. Europa I Europa fantes i bronsealderen flere lokale kulturgrupper som har stått i forbindelse med hverandre. Disse kulturgruppene har en rekke felles trekk: gravskikk, bronsegjenstander funnet i graver og i offerfunn og ornamentikk på bronsegjenstander. I eldre og midtre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1800–1300 fvt.) ble ubrent begravelse i kiste vanlig. Graven var dekket av en rund gravhaug. Aunjetitzkulturen fra Sentral-Europa, Wessex-kulturen fra Sør-England og Argar-kulturen fra Sør-Spania er blant de mer kjente kulturene i eldre bronsealder. Hovedområdet for Aunjetitzkulturen var Böhmen og Mähren med tilgrensende områder av Mellom-Tyskland og Polen. I Aunjetitzkulturen ble råmaterialene for bronsefremstillingen hentet fra de østlige Alper, fra Slovakia og muligens også fra Midt-Tyskland. Fra Nord-Tyskland kjennes flere store offerfunn med bronsegjenstander og dessuten rikt utstyrte graver. Fra denne kulturgruppen kom også de første bronsevåpen og bronsehalsringer til Sør-Skandinavia allerede i sluttfasen av steinalderen. Elementer fra sentraleuropeiske bronsealderkulturer spredte seg også til Ungarn, Romania og Jugoslavia, der det er funnet store offerfunn av bronsegjenstander. Kjennskapet til Wessex-kulturen er basert på gravfunn. Flere av disse har inneholdt usedvanlig rikt gravgods. I enkelte tilfeller har det bestått av kar av gull, bronsedolker med gullhåndtak, fajanseperler med mer. Denne rikdomsutfoldelsen må ha sin bakgrunn i beliggenheten både i et godt jordbruksområde og ved handelsruten til tinngruvene i Cornwall. Argarkulturen har sitt navn fra en bronsealderlandsby i det sørøstlige Spania. Derfra kjennes tufter av rektangulære hus og henimot 1000 graver. Omkring 1300 fvt. spredte en ny gravskikk med brent begravelse i urne seg i Sentral-Europa. Samtidig skjedde også endringer i smykke- og våpenformer. Den nye gravskikken markerer overgangen til yngre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1300–700 fvt.). Yngre bronsealder kalles i Sentral-Europa også for Urnemarkperioden. Urnemarkskulturen er et samlebegrep for flere lokale kulturgrupper som praktiserte den nye gravskikken. Den hadde sitt sentralområde i nåværende Ungarn og Romania, men fikk forgreninger både mot sør, nord og vest. I Nord-Italia ble den nye gravskikken introdusert av Terramare-folket og spredte seg sørover helt til Sicilia. I Sør-Skandinavia er flere oppsiktsvekkende funn tolket som import fra Urnemarkområdet, blant annet et funn fra Fyn som inneholdt et stort bronsekar og elleve gullskåler. Urnemarkskulturen opphørte rundt 700 fvt., og ble avløst av den første jernalderkultur; se Hallstatt. Norden (1700–500 fvt.) Nordisk bronsealder strekker seg fra cirka 1700 fvt. til cirka 500 fvt., med store regionale variasjoner. Kulturforholdene i Norden i perioden kjennes vesentlig fra gravfunn, offerfunn og helleristninger, men også et økende antall bosetningsspor etter langhus. Hovedområdet for nordisk bronsealder er Danmark og Skåne. I Norge har Jæren de fleste funnene, men bronsefunn er gjort helt nord til Harstad. I dagliglivet har redskap av stein, ben og horn fremdeles vært viktigst. Kvarts og kvartsitt ble brukt til en bestemt type pilspisser. Bronsen ble i første rekke lederklassens metall. Store deler av funnene fra bronsealderen har et klart aristokratisk preg, og det er vanlig å regne med et differensiert samfunn med rike og mektige høvdinger på toppen. Til tross for at Norden i bronsealderen lå fjernt fra de viktige metallforekomstene, ble likevel kjerneområdene i nord blant de rikeste og merkeligste av alle nord for Middelhavslandene. Kolossale mengder av råstoff, og ikke så rent lite av ferdig støpte saker, har funnet veien til Norden. Her ble bronsehåndteringen i løpet av kort tid så høyt utviklet at man må regne med at virksomheten ble drevet av dyktige spesialister. Bronsealderens våpen var dolk, sverd, spyd og øks. Våpnenes form og størrelse skiftet en del i løpet av det vel tusen år lange tidsrommet – i Norden i takt med det som var vanlig over mesteparten av Europa ellers. Våpnene skulle ikke bare være effektive, de skulle også være en pryd for eieren og vitne om hans makt og rikdom. Spiraler, sirkler, trekanter og andre geometriske figurer – motiver hentet fra Middelhavslandene, men skapt etter hjemlig stil og smak – prydet krigernes utstyr. Den samme geometriske stil og enkle orneringsmåte kjennes i enda høyere grad på bronsealderens ofte overdådige kvinnesmykker. Halsringer, belteprydelser, draktspenner og lignende var som regel store og oversådd med innpunsede linjemønstre. Spesielt ble spiralen brukt i fantasifulle variasjoner. Også smykkene røper internasjonale forbindelser, men samtidig vitner de om en egen selvstendig stil og form på nordisk grunn. Dessuten viser smykkene at de nordiske kunsthåndverkere har mestret sitt yrke på en utmerket måte. Spesielt har danske bronsestøpere hatt en høyt utviklet arbeidsteknikk. Dette viser seg ikke bare i våpen og smykker, men mektige bronselurer, praktfulle skjold og kultutstyr som solvognen fra Trundholm, hører med til de mesterverker som ble skapt i Nordens bronsealder. I det daglige strev for føden var nok tilværelsen for menneskene i bronsealderen om lag som i senere del av steinalderen. Det finnes imidlertid markante forskjeller. Samfunnet var mer lagdelt. Rikdom og kapitaloppsamling må primært ha vært basert på disposisjonsrett over overskudd fra jordbruk og jakt i lokalsamfunnet. Dessuten har trolig kontroll over metallimporten og den videre distribusjon av bronsen vært et vesentlig maktgrunnlag for høvdingsjiktet. Transport og varebytte har krevd en god organisering og ble trolig ledet av høvdingene. Sjøen har trolig vært den viktigste ferdselsveien, og avbildningene av skip på helleristningene kan gi et begrep om skutenes størrelse. De største skipene har gitt plass for 50 personer eller mer. Rikdom, klasseskille og samkvem over store strøk gjenspeiles også i bronsealderens gravskikk. Gravhaugene og røysene fra eldre bronsealder har ofte mektige dimensjoner. Den største gravhaugen i Skandinavia er fra Kivik i Skåne og er 70 meter i diameter. I Danmark og i deler av Sør-Sverige og Sør-Norge ligger disse gravhaugene langs gamle veidrag – som regel på dominerende steder. På den svenske vestkysten og langs vannveier, ved kyst og sjø i Norge, finnes også mange gravrøyser fra bronsealderen. Ofte er disse monumentene bygd på nakne holmer og øyer langs leia. Ikke minst er det gjennom disse monumentale gravminnene at bronsealderens klassesamfunn har fått sitt sterkeste uttrykk. Her har det vært menn med makt nok til å la bygge gravminner som må ha krevd stort mannskap i ukelangt arbeid. Funnene fra slike graver forteller også sitt om rik kultur og god økonomi. De døde har i eldre bronsealder (cirka 1700–1100 fvt.) vært gravlagt i kister av stein eller tre. De har vært fullt kledd og utstyrt som til fest. Kvinnene har hatt sine bronsesmykker på seg, og mennene har ofte fått med seg sitt viktigste verge – sverdet – symbol på rikdom og makt. De danske eikekistegraver er blant de ypperste oldfunn i Norden. Her er gravutstyret så fullkomment bevart at man like til de minste detaljer kan studere så vel manns- som kvinnedrakten i eldre bronsealder. Mannen har vært kledd i kappe og kofte av ulltøy. Han har hatt både lue og fottøy. Beltet har vært av lær eller tøy. Sverdet har vært båret i et slags bandolær. Kvinnen har også hatt klær av ull, til dels kunstferdig forarbeidet. Drakten har bestått av trøye, skjørt, belte, hårnett og fottøy. Trøyen har vært kort med halvlange ermer. Skjørtet har vært av to typer, enten knekort lagd av snorer (Egtved) eller det har vært fotsidt (Skrydstrup). Beltet har endt i dusker, og til beltet har det vært festet en smykkeplate eller en kam. I yngre bronsealder (cirka 1100–500 fvt.) ble den døde brent, og gravhaugene innskrenket til lite eller nesten ingenting. Av og til ble et kar av tre eller leire – i Norge også kar av kleber – brukt som beholder for gravrestene. Enkelte ganger er urnen formet som et ansikt eller som et hus. Så vel branngravskikken som formen på de ofte særpregede gravurnene er kommet til Norden via impulser fra det sørøstlige Europa. I yngre bronsealder opphørte skikken å bygge store gravminner. Urnen ble ofte satt inn i eldre hauger eller røyser. I andre tilfeller ble den begravd under flat mark eller det ble bygd en mindre, lav haug. Ett særpreg for hele det nordiske bronsealderområdet er de store ofringer som har funnet sted. Kostbare saker – ofte store samlinger av praktfulle bronseting – er blitt gjemt bort i en ur, gravd ned i jorden eller plassert ute i en myr. Spesielt er offerfunnene fra yngre bronsealder mange og rike. Stort sett er det kvinnesmykker – som regel store og praktfulle saker som er blitt viet til guddommen. Enda nærmere forestillingene om magi og fruktbarhetskult i bronsealderens nordiske bondesamfunn kommer vi ved å studere helleristningene. Bronsealderens helleristninger kjennes best fra Sverige og Norge, men også i Danmark, spesielt på Bornholm, finnes flere interessante forekomster. Ristningene avbilder ofte slike gjenstander som er funnet i offerfunnene. Ved siden av skip, som er vanligste motiv, finnes lurblåsere og menn med økser. Solhjul og skålgroper forekommer hyppig. Både menn og dyr er fremstilt i sin fulle avlekraft. For bøndene har hensikten trolig vært blant annet å øke fruktbarheten og for sjøfareren å sikre godt vær og trygghet. Bronsealderens bilder er nesten alltid knyttet til bondens verden. Stort sett er de dessuten å finne i bygder der folk har bodd fast og hatt sine åkrer og beitemarker. Tidligere forskning antok at bosetningen i nordisk bronsealder var labil. Men funn av bosetningsspor de senere tiår har i stor grad korrigert dette bildet (se også langhus og hustufter). Husfunn fra bronsealderen viser at både små og store hus har vært i bruk, men en lengde på 10–20 meter var vanlig. Det er også funnet åkrer fra denne perioden med spor etter arding. Mens bosetningen i Sør-Skandinavia nok i det vesentlige har vært basert på jordbruk, var forholdene i storparten av Norge mer nyanserte. Her har jakt og fiske spilt en vesentlig rolle i det samlede erverv. Dette viser hellerfunn (se Ruskeneset og Skrivarhelleren) og funn av hyttetufter på høyfjellet – spesielt på Hardangervidda. Les mer i Store norske leksikon Bronsealderen i Norge Litteratur Burenhult, Göran, red.: Arkeologi i Norden, 1999-2000, 2 b., isbn 91-27-07345-9, Finn boken Coles, J. M. & A. F. Harding: The Bronze Age in Europe : an introduction [...], 1979, isbn 0-416-70650-9, Finn boken Cunliffe, Barry, red.: The Oxford illustrated history of prehistoric Europe, 2001, isbn 0-19-285441-0, Finn boken Harding, A. F.: European societies in the Bronze Age, 2000, isbn 0-521-36729-8,Finn boken Jensen, Jørgen: Danmarks oldtid, [b. 2]: Bronzealder 2.000-500 f.Kr., 2002, isbn 87-02-00331-7, Finn boken Johansen, Øystein Kock: Bronse og makt : bronsealderen i Norge, 2000, isbn 82-7694-039-0, Finn boken Kristiansen, Kristian: Europe before history, 1998, isbn 0-521-78436-0, Finn boken Lillehammer, Arnvid: Fra jeger til bonde : Inntil 800 e.Kr. 1994 (bind 1 av Aschehougs Norgeshistorie, hovedredaktør Knut Helle), isbn 82-03-22029-0, Finn boken

https://snl.no/fenylalanin

2023-01-31

fenylalanin

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Biokjemi,Aminosyrer

Fenylalanin er en av 20 aminosyrer som deltar i oppbygging av proteiner. Den er en av de tolv essensielle aminosyrene, noe som betyr at den ikke kan produseres av kroppen, men må tilføres gjennom kosten. Gode kilder til fenylalanin er egg, kjøtt, lever, melk og soyabønner.

Kroppens bruk av fenylalanin Fenylalanin kan omdannes til aminosyren tyrosin av enzymet fenylalanin hydroksylase. Tyrosin kan videre omdannes til dopamin, noradrenalin og adrenalin som virker som signalstoffer i nervesystemet (nevrotransmittere). Fenylalanin kan også omdannes til fargestoffet melanin, som produseres av hudceller for å øke beskyttelsen mot ultrafiolett stråling fra sola. Føllings sykdom Den medfødte sykdommen fenylketonuri, også kalt Føllings sykdom, er en følge av nedsatt funksjon av enzymet fenylalanin-hydroksylase. Sykdommen fører til opphopning av fenylalanin, noe som fører til psykisk utviklingshemning og hjerneskade. Vanlig behandling er en strengt kontrollert diett for å minimere inntak av fenylalanin for å begrense symptomene. Les mer om fenylketonuri. Kjemiske egenskaper Alle aminosyrer har en sidekjede, også kalt en R-gruppe. Fenylalanin har en sidekjede som består av en ringstruktur kalt benzylgruppe. Sidekjeden til fenylalanin har ingen kjemisk ladning og gjør den til en uladd og upolar aminosyre. Fenylalanin er sammen med tyrosin og tryptofan en av de tre aromatiske aminosyrene. Systematisk navn: 3-fenyl-2-aminopropansyre Kjemisk formel: C6H5–CH2CH(NH2)–COOH Les mer i Store norske leksikon fenylketonuri aminosyrer proteiner

https://snl.no/C%C3%A1ceres_-_provins_i_Spania

2023-01-31

Cáceres (provins i Spania)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Spanias geografi

Cáceres er en del av den autonome regionen Extremadura. Den grenser til Sierra de Gata og Sierra de Gredos i nord og Portugal i vest. Provinsens areal er 19 868 kvadratkilometer. Innbyggertallet er 408 700 (2014). Hovedstaden er Cáceres.

Provinsen består av et fruktbart sletteland, cirka 500 meter over havet, med høyere områder i nord (1850 meter) og sørøst. Elvene danner dype nedskjæringer, og elven Tajo, som renner fra øst mot vest, deler provinsen i to ulike deler.Servicenæringen er viktigste næringsvei, men jordbruket spiller fremdeles en viktig rolle, særlig dyrking av korn, oliven, bomull og tobakk nord for Tajo. Sør for Tajo drives en ekstensiv kvegavl på store landeiendommer (latifundios).Det finnes mange store dammer ved elvene Tajo og Alagón som nyttes til irrigasjon og elektrisk kraft. Kjernekraftverket i Almaraz ble bygget i 1973, og driften er godkjent til 2023. Industrien er konsentrert til hovedstaden Cáceres. Les mer i Store norske leksikon Spanias geografi

https://snl.no/dravidiske_spr%C3%A5k

2023-01-31

dravidiske språk

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Orientalske språk utenom indisk og iransk

Dravidiske språk er en egen språkfamilie med ca. 30 språk. Nest etter de indoariske språkene er de den største språkgruppen i India, talt av over 215 mill. mennesker.

Dravidiske språk mfatter gamle litteraturspråk som tamil i det sørøstlige India sør for Madras og det nordøstlige Sri Lanka, det nært beslektede malayalam i Kerala, kannada eller kanaresisk i Karnataka og telugu i Andhra Pradesh.Disse språkene blir skrevet med alfabeter som er beslektet med devanagari-alfabetet, som blant annet brukes for hindi.Av de øvrige språkene, som ikke har noen skreven litteratur av nevneverdig omfang, er de viktigste tulu nord for malayalam, gondi, kurukh og malto i de østlige deler av Mellom-Indias skogåser, og det isolerte brahui i Pakistan.Dravidiske språk har sikkert tidligere hatt større utbredelse, men er blitt trengt tilbake av indoarisk. De dravidiske språkene er innbyrdes ganske forskjellige. Især har brahui skilt seg sterkt ut under påvirkning av iranske nabomål. Men sammenhengen mellom alle dravidiske språk fonetisk, morfologisk og syntaktisk gjør det klart at vi har å gjøre med én språkfamilie.Noe slektskap mellom dravidiske språk og andre språkfamilier er ikke påvist til tross for flere forsøk, der blant annet finsk-ugrisk og tyrkisk har vært trukket inn. Les mer i Store norske leksikon tamil malayalam kannada telugu devanagari

https://snl.no/Anne_Elizabeth_Alice_Louise

2023-01-31

Anne Elizabeth Alice Louise

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Storbritannias samtidshistorie

Anne Elizabeth Alice Louise er en britisk prinsesse med tittelen The Princess Royal. Hun er datter av dronning Elizabeth 2. og prins Philip, og søster av kong Charles 3.

Interesser og verv Anne arvet sine foreldres interesse for hestesport, og vant medaljer i feltritt i europamesterskapene i 1971 og 1975. I 1971 ble hun kåret til BBC Sports Personality of the Year. I 1976 deltok hun for Storbritannia i sommer-OL i Montreal. I 1986 overtok hun fra sin far, prins Phillip, vervet som president for det internasjonale idrettsforbundet for hestesport, Fédération Équestre Internationale, et verv hun hadde frem til 1994. I 1987 ble Anne det første medlemmet av den britiske kongefamilien til å delta på et underholdningsprogram på TV, da hun deltok på det populære quizshowet A Question of Sport på BBC.Anne er aktiv innen mange veldedige organisasjoner. Fra 1970 til 2017 var hun president for Save the Children (Redd Barna), og har siden 2017 vært organisasjonens beskytter. Ekteskap og barn Anne ble gift i 1973 med kaptein Mark Phillips, også han en begavet og dekorert rytter. Paret fikk to barn: Peter Mark Andrew (født 1977) og Zara Anne Elizabeth (født 1981). Paret ble skilt i 1992. Senere samme år giftet Anne seg på nytt, denne gang med dronningens stallmester, Timothy Laurence. Rolle i kongefamilien Anne er svært populær og en av de hardest arbeidende i den britiske kongefamilien. Ved moren Elizabeth 2.s død i 2022 var Anne det første kvinnelige medlem av kongefamilien som stod æresvakt ved en monarks kiste. Hun var også en foregangskvinne ved å bære militæruniform ved begravelsene til begge foreldrene. Les mer i Store norske leksikon Det britiske kongehuset

https://snl.no/Torkel_Halvorsen_Aschehoug

2023-01-31

Torkel Halvorsen Aschehoug

Store norske leksikon,Jus,Prosess,Prosess: Biografier

Torkel Halvorsen Aschehoug var en norsk jurist, sosialøkonom og politiker. Han var professor i rettsvitenskap i 1862–1886, og i statsøkonomi fra 1870. Han var høyt ansett både som jurist og økonom.

Som politiker var Halvorsen Aschehoug konservativ. Han var stortingsrepresentant for Oslo i 1868–1882. Han var medlem av den andre unionskomitéen (1865) og en ivrig tilhenger av unionen med Sverige.Han utgav blant annet Statsforfatningen i Norge og Danmark indtil 1814 (1866) og Norges offentlige ret i 4 bind (1874–1881); bind 2–4 kom i utvidet utgave i 1891–1893 under tittelen Norges nuværende statsforfatning og regnes for hans juridiske hovedverk. Les mer i Store norske leksikon Torkel Halvorsen Aschehoug i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/bl%C3%A5skjell

2023-01-31

blåskjell

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Bløtdyr,Skjell,Pteriomorphia,Mytiloida,Mytiloidea,Mytilidae,Mytilus

Blåskjell er en svært vanlig art av muslinger i blåskjellfamilien (Mytilidae) i underklassen Pteriomorphia. Blåskjell brukes som agn og som mat. Blåskjelldyrking er også en næringsvirksomhet.

Bygning Begge skallene er sterkt hvelvet, bortimot trekantet med vekstsenteret (umbo) på spissen av forenden. De kan bli opptil ti centimeter lange. Skallene er blåfiolette eller sorte til brunsvarte, på innsiden er de blåhvite. Levevis Blåskjell sitter festet på fjell, stein eller annet underlag under høyvannssonen eller litt dypere. De fester seg med såkalte byssustråder, som spinnes fra kjertler i nærheten av foten. De kan feste seg på påler, brygger og skipssider. Unge blåskjell danner det svarte mytilusbeltet i stranden, nedenfor et område dominert av rur. Med alderen flytter de seg dypere ned. Det tar tre år før de er fullt utviklet.Blåskjell er særkjønnet. De gyter om våren, og slipper egg og melke fritt ut i vannet. Larvene vil etter en tid fest seg på bunnen. De er meget tallrike.Dyrets fot er lang, oransjegul til mørkebrun, og på baksiden med en kjertel (byssuskjertelen). Sekretet av denne utskilles som seige tråder som fester dyret til underlaget.Blåskjell lever av planteplankton og andre mikroorganismer som filtreres fra vannet. De har stor kapasitet og et voksent blåskjell kan filtrere flere liter vann i timen. De bidrar til å gjøre vannet klarere.I noen tilfelle filtrerer de giftig planteplankton, såkalte fureflagellater. Da må skjellene ikke spises fordi de kan forårsake blåskjellforgiftning. De kan spises i perioder fri for giftstoffer. De er best fra september til april. Blåskjell som lever i nærheten av kloakk kan inneholde mikroorganismer som gir tarmproblemer. Mattilsynet sender ut advarsler om giftige blåskjell.Blåskjell blir selv spist av andre virvelløse dyr som sjøstjerner og krabber, dessuten av fugl og fisk. Utbredelse Blåskjell er en svært vanlig saltvannsmusling fra tidevannssonen til ti meters dyp. På noe dypere vann lever det større agnskjell eller oskjell som også tilhører blåskjellfamilien.Blåskjell er utbredt fra Nord-Spania i sør til Kvitsjøen i nord. De er meget tallrike langs hele norskekysten. I senere tid er blåskjell også funnet på Svalbard nå som klimaet blir mildere.Næringsverdien av 100 gram blåskjell tilsvarer 14 gram protein og 2,2 gram fett. Blåskjelldyrking Det dyrkes store mengder blåskjell i Europa, men dyrking av blåskjell er en næringsvirksomhet under etablering i Norge. Potensialet er tilsynelatende ikke fullt utviklet av tekniske grunner. Det er gitt tallrike konsesjoner for dyrking av blåskjell, hvorav de fleste ligger i Trøndelag og Nordland, men også i Sogn og Fjordane. Produksjonen er relativt stabil, og var i 2006 oppe i 5000 tonn. Se skalldyroppdrett. En farlig parasitt I senere år er det observert at blåskjell blir borte på steder der de vanligvis vokser. Forskerne har ingen sikker forklaring på dette, men en mulighet er parasitter som dreper skjellene. Stillehavsøsters kan konkurrere om plassen for blåskjell.På Vestlandet ble det i 2016 funnet et blåskjell parasittert av en amøbelignende organisme ved navn Marteilia refringes. Den er kjent fra andre land i blåskjell og østers. Det er usikkert om den vil spre seg hos oss. Les mer i Store norske leksikon bløtdyr muslinger Eksterne lenker Temasider om blåskjell hos Havforskningsinstituttet

https://snl.no/alfastr%C3%A5ling

2023-01-31

alfastråling

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjernekjemi

Alfastråling er en form for radioaktiv stråling som består av heliumkjerner med positiv ladning, det vil si to protoner og to nøytroner. Disse partiklene kalles også for alfapartikler (α-partikler), og skrives som 4He2+. Alfastråling, som også skrives som α-stråling, er en av de tre vanligste formene for radioaktivitet ved nukleær nedbrytning (desintegrasjon). Slik partikkelutsendelse kalles for nukleær stråling. De to andre er betastråling og gammastråling.

Det er i hovedsak tunge atomkjerner som sender ut alfastråling. Alle grunnstoffer fra og med atomnummer Z = 66, som er dysprosium (Dy), til det tyngste kjente grunnstoffet med atomnummer Z = 118, som er oganesson (Og), har radioaktive isotoper med alfautsendelse. Opprinnelse Alfastråling oppstår når en tung atomkjerne henfaller spontant til en lettere atomkjerne og i denne prosessen sender ut en alfapartikkel (figur 1). Slike partikler, som altså består av to protoner og to nøytroner som er bundet sammen, er en spesielt stabil nukleær konfigurasjon. Utsendelsen av alfapartikler fra en atomkjerne kan forstås som en kvantemekanisk tunneleringseffekt.Betegnelsen alfastråling brukes både om denne typen nukleær alfapartikkelstråling og om kunstig akselererte heliumkjerner som kan produseres i partikkelakseleratorer, for eksempel i lineærakseleratorer (figur 2) og syklotroner (figur 3). Slike ekstranukleære alfapartikler produseres ved å ionisere heliumgass (4He0 → 4He2+ + 2e-). Akseleratorproduserte alfapartikler kan brukes til å indusere kjernereaksjoner av ulike slag. Vekselvirkning med materie Materiepartiklene fra nukleære transmutasjoner (desintegrasjon) skytes ut av atomkjernen med en hastighet tilsvarende cirka 1/20 av lysets hastighet. På grunn av alfapartiklenes elektriske ladning vil de, når de trenger inn i materie, ionisere dette materialet langs hele den strekningen de går før bevegelsesenergien deres nærmer seg null og de stoppes helt. Vi sier at de har sterk ioniserende virkning. Denne egenskapen er viktig i flere anvendelser.På grunn av den sterke vekselvirkningen med materie har partiklene kort rekkevidde. De stoppes lett av et vanlig papirark eller i hudens ytre hornlag. Derfor utgjør ikke alfastråling noen spesiell helserisiko så lenge strålingen befinner seg utenfor kroppen. Derimot bør man unngå å utsette indre organer for slik unødvendig stråling. Det er derfor man har tiltak mot at den alfaradioaktive gassen radon (222Rn) skal sive inn i hus og oppholdsrom. Historikk Både alfastråling og betastråling ble definert og eksperimentelt studert av Ernest Rutherford i perioden fra 1899 og framover. Disse studiene ble basis for at Rutherford i 1908 ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Sammen med Ernest Marsden (1889–1970) og Hans Geiger studerte Rutherford senere spredningen av alfapartikler på en tynn folie laget av gull. Dette eksperimentet var sentralt for utviklingen av den moderne atommodellen, da spredningen av alfapartikler viste at atomer hadde en kompakt, elektrisk ladet kjerne. Anvendelser Som nevnt ovenfor brukes alfapartikler som er akselerert til høy energi (ofte flere titalls megaelektronvolt – MeV) for å indusere ulike typer kjernereaksjoner. Hensikten er produksjon av bestemte radioaktive nuklider med egenskaper som er interessante for tekniske anvendelser. Slike radionuklider kan for eksempel brukes som sporingsstoffer (tracere) i industrielle prosesser miljøundersøkelser medisin og som strålekilder i ikke-destruktiv testing av materialkvalitet under industriell produksjon.Alfapartikler kan også brukes i kjemisk/radiokjemisk analyse som strålingskilde for analyse av grunnstoffinnhold i ulike prøver ved induksjon av grunnstoff-spesifikk røntgenutsendelse og/eller partikkel tilbakespredning.Den alfaemitterende radionukliden 241Am (halveringstid 432,6 år) brukes i såkalte ioniske røykvarslere som er montert i mange private og offentlige bygninger. Alfaemitterende nuklider anvendes som energikilde ved såkalt termoelektrisk energigenerering. Slike nukleære batterier er hovedsakelig brukt som energikilder for ubemannet elektrisk utstyr som må stå uten tilsyn i lange perioder. Eksempler er romsonder, pacemakere, undervannssystemer og automatiske vitenskapelige og værmeldingsstasjoner på fjerntliggende steder. Siden alfastråling er ioniserende, kan den forårsake stråleskader, spesielt ved inntak av alfaemittere gjennom luft, væske eller mat. Den sterke ioniseringstettheten kan for eksempel medføre at kjemiske bindinger kan brytes i én eller begge av DNA-molekylets dobbeltheliks. Dette kan i alvorlige tilfeller føre til dannelse av kreftvev, noe som selvsagt er negativt, men slike stråleskader blir som oftest reparert av kroppens eget immunsystem. Men denne egenskapen kan også føre til positive effekter. Kreftceller som allerede er dannet, «skytes i stykker» fordi slike celler er mer sensitive mot stråling enn kroppens friske celler og vanskelig lar seg reparere.Derfor foregår det mye forskning på nytteeffekten av alfaemittere i nukleærmedisin for bruk innenfor kreftbehandling. Noen produkter er allerede tatt i bruk. Den mest kjente er kanskje 223Ra2+, som brukes mot prostatakreft, og som distribueres kommersielt over hele verden under produktnavnet Xofigo fra produksjonslaboratorier ved Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller. Dette radiofarmasøytiske produktet ble opprinnelig utviklet av norske kjernekjemikere ved Universitetet i Oslo sammen med onkologer ved Radiumhospitalet. Les mer i Store norske leksikon alfapartikkel radioaktivitet stråling radiologi

https://snl.no/domkirke

2023-01-31

domkirke

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Bygningstyper

Domkirke er hovedkirken (biskopskirken) i et bispedømme. Ordet brukes sjeldnere også om andre større kirkebygninger.

En dom skiller seg fra andre kirker ved at de kirkelige handlingene som bare kan foretas av en biskop (fremfor alt ordinasjoner), normalt foregår der, og ved at biskopen har sin stol (latin: cathedra) i koret. en dom kalles derfor også katedralkirke eller katedral. Domkirker i Norge I Norge finnes det i dag 11 domkirker, en i hvert bispedømme: Oslo domkirke (Vår Frelsers kirke, 1697) Nidaros domkirke (Nidarosdomen, ca 1070-1300) Hamar domkirke (1866) Fredrikstad domkirke (1880) Tønsberg domkirke (1858) Kristiansand domkirke (1884) Stavanger domkirke (ca 1125) Bergen domkirke (1150) Molde domkirke (1957) Bodø domkirke (1956) Tromsø domkirke (1861) Les mer i Store norske leksikon arkitektur

https://snl.no/Canna_-_planteslekt

2023-01-31

Canna (planteslekt)

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Enfrøbladete planter,Ingefærordenen,Cannaceae

Canna er den eneste slekta i familien Cannaceae. De omlag ti artene i denne slekta har opprinnelige voksesteder i tropisk Amerika fra nordlige Argentina opp til sørøstlige USA. Mange av artene har store, fargerike blomster og det finnes mange kultivarer som brukes i hageanlegg i tropiske og tempererte strøk over hele jorda.

Blomstene har tre grønne til lilla ytre blomsterblader og tre, fargerike indre. Pollenbærerne er sterile, kronbladlignende staminodier, unntatt én som har en halv, fertil pollenknapp. Blomstene framstår dermed med mange fargerike blomsterblad hvorav ett fungerer som landingplattform for pollinatorer («underleppe»).Kulturformer av blant annet C. indica er mye brukt som prydplanter i hageanlegg i tempererte og tropiske strøk over hele jorda. Noen taksa som C. edulis og C. indica har stivelsesrike jordstengler som brukes til framstilling av australsk arrowroteller cannastivelse.På norsk brukes også navnet kanna for denne slekta. Les mer i Store norske leksikon Cannaceae

https://snl.no/Christian_Jacobsen_Drakenberg

2023-01-31

Christian Jacobsen Drakenberg

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1660 til 1814

Christian Jacobsen Drakenberg var en norsk sjømann, i sin tid kjent over hele Norden på grunn av sin høye alder og sitt eventyrlige liv. Han skal etter egen påstand ha blitt nesten 146 år gammel.

Biografi Fra 13-årsalderen fór Drakenberg til sjøs, deltok som underoffiser i marinen i krigene mot Sverige i siste halvdel av 1600-tallet. I 1694 ble han tatt til fange av algeriske sjørøvere og solgt som slave, men klarte å rømme i 1710. Deretter gikk han, 84 år gammel, igjen inn i den danske marinen og deltok i den store nordiske krig. Sine siste år tilbrakte han i Århus. Ettertidens vurdering Senere historisk forskning har ikke kunnet bekrefte fullt ut flere opplysninger i Drakenbergs biografi, og har reist tvil om riktigheten av hans høye alder.I 1774 utkom Den ældgamle Nordmand C. J. Drakenbergs Levneds-Beskrivelse og Liigprædiken, en bok som ble populær og som har bidratt til sagndannelsen omkring ham. Les mer i Store norske leksikon Christian Jacobsen Drakenberg i Norsk biografisk leksikon Norge under dansk styre

https://snl.no/M%C3%A1rio_Raul_de_Morais_Andrade

2023-01-31

Mário Raul de Morais Andrade

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Sør-Amerikas litteratur,Brasils litteratur

Mário Raul de Morais Andrade var en brasiliansk forfatter, litteraturkritiker og fotograf som levde på 1900-tallet. Han var et hovednavn i brasiliansk litteratur- og kulturliv fra 1920-årene, og har hatt stor innflytelse også på senere forfattergenerasjoner.

Andrade blir sett på som teoretikeren i den brasilianske modernistbevegelsen, der han arbeidet for å forene det moderne og det nasjonale i et nytt språklig uttrykk.Dette prosjektet gir flere av hans egne arbeider et tilsynelatende lekent preg, men gjør dem samtidig vanskelig tilgjengelige fra et kritisk-analytisk synspunkt. Dette er spesielt tydelig når det gjelder den prosateksten han selv anså som sitt viktigste arbeid: Macunaíma – o heroi sem nenhum caráter (Macunaíma – helten helt uten karakter). Den ble publisert for første gang i 1928.Formen er kompleks og fortettet, og kombinerer en rekke ulike sjangere og stilarter, landets regionale myter, rasemessige og sosiale konflikter, innholdsrike historie og tallrike språklige varianter.Etter en dårlig mottakelse var teksten nærmest glemt i flere tiår. I dag blir den imidlertid ansett for å være en av de viktigste enkelttekstene i 1900-tallets brasilianske litteratur. Verket er i de senere år blitt oversatt til mange språk, blant annet dansk.Andrades lyriske produksjon består av i alt seks diktsamlinger, og det meste av det litteraturkritiske arbeidet handler om lyrikk. Særlig viktig er den andre diktsamlingen hans, den revolusjonerende Pauliceia Desvairada (Det hallusinerte São Paulo) fra 1922, det første helt modernistiske verket hans.Andrade gjorde også en stor innsats for å skrive ned regionale legender og folkelige sang- og dansetradisjoner. Resultatet av dette ble blant annet et trebindsverk om brasiliansk folkemusikk. Les mer i Store norske leksikon Brasils historie Brasils litteratur

https://snl.no/ellipsoide

2023-01-31

ellipsoide

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Geometri og topologi,Algebraisk geometri

Ellipsoide er en tredimensjonal geometrisk figur som er en kjeglesnittflate. Den er en lukket, krum flate, og ethvert plan som skjærer figuren, skjærer den i en ellipse eller sirkel.

Ellipsoiden har tre symmetriplan som står vinkelrett på hverandre og som skjærer hverandre i ellipsoidens sentrum. Hvis disse benyttes til koordinatplan, kan ellipsoiden beskrives ved ligningen \(\frac{x^2}{a^2}+\frac{y^2}{b^2}+\frac{z^2}{c^2}=1\) hvor a, b og c er halvaksene. Hvis alle halvaksene er like, er ellipsoiden en kule.Volumet til en ellipsoide er 4/3 πabc.Hvis to akser i en ellipsoide er like lange, har man en omdreinings-ellipsoide. En slik flate kan tenkes oppstått ved rotasjon av en ellipse om en av aksene.Jorden har tilnærmet form av en omdreinings-ellipsoide med Jordens akse som rotasjonsakse. Les mer i Store norske leksikon ellipse – matematikk kjeglesnittflate geometri

https://snl.no/psykodynamisk_terapi

2023-01-31

psykodynamisk terapi

Store norske leksikon,Psykologi,Klinisk psykologi,Psykoanalyse og psykoanalytisk teori

Psykodynamisk terapi er den delen av klinisk psykologisk og psykiatrisk forståelse og behandling som bygger på psykoanalysen, slik den er blitt utviklet av Freud og hans etterfølgere.

Psykodynamiske grunnprinsipper Den psykodynamiske forståelsesmodellen bygger på tre grunnprinsipper:1) Psykisk determinisme, det vil si at både psykiatriske symptomer, hendelser, feilreaksjoner og drømmer alltid betyr noe, uansett hvor bagatellmessige de kan virke. Assosiasjonskjeder er nøkkelen til å forstå hvordan psykisk innhold er knyttet sammen.2) Det dynamisk ubevisste. Ubevisst, fortrengt psykisk materiale påvirker i stor grad hvordan en person tenker, føler og handler i nåtid.3) Reaktivering av tidligere konflikter. Psykologisk vekst og utvikling skjer i faser, for eksempel Freuds psykoseksuelle utvikling gjennom oral og anal via fallisk til genital fase. Forståelse av psykiske lidelser Psykiske lidelser kan forstås som forstyrrelser i de fire utviklingsfasene, såkalte fikseringer. Symptomatologien vil avhenge av når i utviklingsfasen fikseringen fant sted, og hvilken utviklingslinje som ble rammet.Innen psykodynamisk psykiatri vektlegger noen i størst grad konflikter mellom id, ego og superego (konfliktmodell), mens andre i større grad vektlegger intrasystemiske defekter i id, ego og superego (defektmodell). Behandling av psykiske lidelser Behandling av psykiske lidelser er ifølge psykodynamisk terapi individuell eller gruppepsykoterapi som innebærer et langvarig forhold til behandleren. Ved at man løser pasientens intrapsykiske konflikter eller fjerner utviklingsdefekter, kommer personlighetsmodningen i gang. Stikkord for behandlingen er overføring og tolkning, klargjøring, konfrontasjon og påpeking av motstand mot å ta opp delvis ubevisste og smertefulle tanker og følelser. Betydningen av psykodynamisk terapi Psykodynamisk fundert terapi har hatt stor innflytelse på norsk psykisk helsevern. Fortsatt brukes ofte psykodynamisk forståelse som en inngangsport til å få tak i meningen med symptomer og psykologiske sammenhenger, men psykodynamisk psykoterapi brukes i mindre grad som eneste behandling ved psykiske lidelser. Det er også blitt vanligere å kombinere terapi med medisiner.Større fokus på kortere behandlingsløp gjør at psykodynamisk terapi har blitt mindre vanlig i avgrensede løp, som under behandling av angst, tvangslidelse eller depresjon. Andre grupper, for eksempel de som lider av personlighetsforstyrrelser, psykoser, spiseforstyrrelser og traumelidelser, trenger fortsatt langvarig terapi, og innenfor disse områdene er det fortsatt mange som bruker psykodynamisk terapi.Det har blitt forsket stadig mer på psykodynamisk terapi siden 90-tallet. Felt som nevropsykoanalyse har også vokst fram, og tilfanget av vitenskapelige artikler er omfattende.Forskning på god psykoterapi viser at valget av psykoterapeutisk metode ikke er avgjørende med hensyn til om en pasient tilfriskner fra en psykisk lidelse. En god relasjon til terapeuten, og andre variabler knyttet til både behandler og pasient, ser ut til å være mer avgjørende enn hvorvidt terapeuten bruker en psykoanalytisk eller en kognitiv metode. Derfor er det sannsynlig at fremtidens psykiske helsevern er integrativt, framfor dominert av en spesifikk metode. Les mer i Store norske leksikon psykoterapi Sigmund Freud psykoanalyse psykoanalytisk psykoterapi psykiatriens historie Litteratur Alnæs, Randolf. (1996). Psykoanalyse : mellom psykiatri og psykologi

https://snl.no/Chittagong_Hills

2023-01-31

Chittagong Hills

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Bangladesh' geografi

Chittagong Hill Tracts, fjellområde i sørøstlige Bangladesh, mellom Bengalbukta i vest og Mizoram (India) i øst. Området består av en rekke skogkledde åsrygger med retning nord–sør, høyeste topp er Keokradong (1230 meter over havet), landets høyeste punkt. Fjellene er dekket av tett skog; elvene nyttes til kraftproduksjon (Karnaphuli Dam).

Området bebos av en rekke buddhistiske, animistiske og kristne stammefolk, blant andre chakma, marma, tripura, garo og khasi. Chakma er den største gruppen; den teller cirka 430 000 mennesker, eller nærmere halvparten av innbyggerne i området, og er språklig og kulturelt beslektet med chin-folket i Myanmar. Disse befolkningsgruppene har i lange perioder i stor grad fått være i fred, men det har også vært perioder med uro på grunn av innflytting av bengalere på jakt etter jord.Etter opprettelsen av staten Bangladesh sendte regjeringen straffeekspedisjoner mot stammefolkene, som ble beskyldt for å ha stått på Pakistans side i konflikten. Flere tusen mennesker flyktet til India, og det ble dannet geriljagrupper for å kjempe mot regjeringsstyrkene. Det har gjentatte ganger vært kamper og uroligheter, samtidig som antallet bengalske innflyttere i området stadig har økt. Pålitelige opplysninger om forholdene, og om antallet flyktninger på indisk side av grensen, har vært vanskelige å oppdrive. Les mer i Store norske leksikon Bangladesh' geografi

https://snl.no/Andrew_Cyrille

2023-01-31

Andrew Cyrille

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Nord-Amerikanske jazzutøvere og -ensembler, 1960 – 1980

Andrew Cyrille er en amerikansk jazztrommeslager. Han er en fremtredende skikkelse innen frijazzen som også mestrer strukturerte settinger.

Cyrille begynte å spille trommer som 11-åring, og fra 1958 studerte han ved Juilliard School of Music. I begynnelsen av 1960-årene spilte han i ganske melodiske sammenhenger sammen med blant andre Mary Lou Williams, Roland Kirk og Coleman Hawkins.I 1964 ble han med i gruppen til pianolegenden Cecil Taylor, og her fant han frem til sitt personlige uttrykk. I denne perioden spilte han inn et solo perkusjonsalbum, What About? (1969). I midten av 1970-årene samarbeidet Cyrille nært med to andre frijazzperkusjonister, Rashied Ali og Milford Graves.I 1975 startet han sitt eget band, med blant andre tenorsaksofonisten David S. Ware, som eksisterte til langt ut i 1980-årene. Sammen med Graves, Don Moye og Kenny Clarke spilte Cyrille inn perkusjonsalbumet Pieces of Time (1984). Han er fortsatt sentral, både som «sidemann» og bandleder. Les mer i Store norske leksikon jazz frijazz Eksterne lenker Andrew Cyrille

https://snl.no/Dientzenhofer

2023-01-31

Dientzenhofer

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Internasjonale arkitekter fra 1600 til 1900

Dientzenhofer var en tysk arkitektfamilie. Brødrene Georg (1643–1689) og Christoph Dientzenhofer (1655–1722) arbeidet – til dels sammen – på flere kirkebygg i Böhmen. Sistnevnte videreutviklet Guarinis og Borrominis barokkstil. Broren Johann Leonhard Dientzenhofer (1660–1707) virket i Bamberg, hvor han blant annet bygde bisperesidensen Neue Residenz.

Den yngste broren, Johann Dientzenhofer (1663–1726), var tydelig påvirket av den romanske stil. Han bygde blant annet domkirken i Fulda med Peterskirken som forbilde (1704–1712) og klosteret i Banz (1710–1719). Kilian Ignaz Dientzenhofer (1689–1751) var sønn og elev av C. Dientzenhofer. Han tilhørte den bøhmiske senbarokks blomstringstid og lagde mange rikt ornamenterte kirkebygg. Blant hans mest kjente arbeider er St. Nikolaus-kirken i gamlebyen i Praha (1732–1737). Les mer i Store norske leksikon barokk Böhmen romansk stil Arkitektur i Tyskland arkitekturhistorie

https://snl.no/Champagne-Ardenne

2023-01-31

Champagne-Ardenne

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Frankrikes geografi

Champagne-Ardenne var tidligere en region i Frankrike som fra 1. januar 2016 er en del av regionen Grand Est. Området er 25 606 km² og innbyggertallet i 2006 var 1 378 350. Hovedstad var Châlons-en-Champagne.

Befolkning Regionen hadde stor utflytting både til Parisregionen og til industriområdene i Lorraine. Særlig gjaldt dette første halvdel av 1900-tallet. Etter andre verdenskrig har folketallet økt noe, men vekstraten har ligget godt under landsgjennomsnittet. Største byer er Reims og Troyes. Næringsliv Jordbruket domineres av vindyrking, hvete og mais. Det dyrkes også mye lusern og sukkerbeter. Industrien er allsidig, med produksjon av tekstiler, metaller, maskiner og næringsmidler. De viktigste industriområdene er triangelet Reims–Châlons–Épernay og de øvre deler av Meusedalen (Charleville-Mézières, Sedan). Det finnes et kjernekraftverk ved Chooz (Ardennes). Det er vannkraftverk ved Revin ved Meuse (Ardennes). Les mer i Store norske leksikon Frankrike Frankrikes geografi Regioner og departementer i Frankrike

https://snl.no/Dalane

2023-01-31

Dalane

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Rogaland

Dalane er den sørligste delen av Rogaland fylke, mellom Jæren og grensen mot Agder, fra Ryfylkeheiane i nord til kysten i sør. Dalane omfatter kommunene Eigersund, Sokndal, Lund og Bjerkreim og utgjør i alt 1786 kvadratkilometer og har 24 009 innbyggere (2021), henholdsvis 19,1 prosent av arealet og 5,0 prosent av folketallet i Rogaland.

Natur Landskapet i Dalane er særpreget med kolleformede heier, ofte nesten nakne, og med tallrike, sterkt forgrenede vassdrag med til dels ganske store vann. Landskapet virker goldt, noe som skyldes berggrunnen. I sør består den av feltspatrike dypbergarter av grunnfjellsopprinnelse, som ved forvitring gir et svært skrint jordsmonn. I nord og øst er dalene stedvis bredere med større løsavsetninger og et mer frodig landskap. Heilandskapet fortsetter helt ut til den stort sett ubeskyttede kysten. Høydene er beskjedne ved kysten i sør, mens det i de nordlige områdene forekommer høyder på over 900 meter over havet. Høyest når Stora Skykula på grensen mellom Eigersund og Bjerkreim og Vinjekula på grensen mellom Bjerkreim og Gjesdal med henholdsvis 906 og 907 meter over havet. Det er store sauebeiter i heiene.Dalane er geografisk skarpt avgrenset mot Jærens fruktbare sletter, særlig markert ved Brusand på kysten. Geografisk sett betraktes også Ogna, den sørligste delen av Hå kommune, som en del av Dalane; her ligner landskapet på det en finner ellers i Dalane. Bosetning Dalane har i alt fem tettsteder: Egersund og Hellvik (Eigersund kommune), Moi (Lund kommune), Hauge (Sokndal kommune) og Vikeså (Bjerkreim kommune). Disse fem tettstedene har i alt 72 prosent av områdets samlede folkemengde (2021). Det meste av bosetningen ellers finner en langs kysten og stedvis langs de store dalførene i indre strøk. Det er store folketomme strøk i hei- og fjellområdene i Dalane. Næringsliv Dalane har store mineralressurser. Det er gruvedrift i Sokndal (Titania AS som er Norges største bergverk og utvinner ilmenitt eller titanjernmalm), og wolframforekomster i Ørsdalen som for tiden ikke er i drift. Det er også betydelige steinbrudd i området, blant annet på hvit labradoritt like nordvest for tettstedet Hellvik i Eigersund. Samferdsel Gjennom Dalane går Sørlandsbanen, E39 og riksvei 426/fylkesvei 42 (Egersund–Arendal), likeledes fylkesvei 44 (ytre vei Flekkefjord–Egersund–Stavanger). Administrativt utgjør Dalane et prosti bestående av kommunene Lund, Sokndal, Eigersund og Bjerkreim, og fra 2021 inngår Dalane i Sør-Rogaland tingrettskrets, en tingsrettsktrets som også omfatter Sirdal i Agder fylke. Kart Les mer i Store norske leksikon Rogaland Litteratur Dalane: Noen historiske data og oplysninger om by og bygd [...], utgitt av kommunene i Dalane, 1939 Løwold, Oluf Andreas: Fra Dalene: gammelt og nyt, 1895

https://snl.no/Tata_Steel_Europe

2023-01-31

Tata Steel Europe

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Internasjonale bedrifter og varemerker

Tata Steel Europe er et indisk-eid britisk industrikonsern, som produserer stål, aluminium og videreforedler til valsede produkter. Selskapet ble dannet under navnet Corus Group PLC i 1999 da British Steel overtok det nederlandske stålselskapet Koninklijke Hoogovens.

Selskapet fikk navnet Tata Steel Europe i 2010 etter indiske Tata Groups oppkjøp av selskapet i 2007, og navnet omhandler Tatas europeiske virksomhet. Den europeiske avdelingen er blant Europas største stålprodusenter.I 2020 hadde Tata Steel Europe en omsetning på rundt 7,1 milliarder euro og omtrent 20 000 ansatte. Det europeiske hovedkontoret ligger i London. Historikk British Steel Corporation (BSC) ble grunnlagt i 1967 ved nasjonalisering av 14 større stålforetak med i alt over 250 000 ansatte. BSC ble privatisert 1988 som British Steel. Det ble i 2007 kjøpt av Tata Steel, en del av Tata Group, indias største industrikonglomerat. I 2017 fusjonerte Tata Steel Europe med ThyssenKrupp. Norsk virksomhet I Norge drives virksomheten av datterselskapet Tata Steel Norway Byggsystemer AS, som blant annet produserer tak- og veggplater av stål og aluminium ved en fabrikk i Skien. Avdelingen hadde tidligere navn Corus Bygg Systemer, og før det Sitas Profil. I 2020 hadde den norske avdelingen en omsetning på rundt 240 millioner kroner.Frem til 2008 hadde selskapet også produksjonsanlegg i Bergen under navnet Corus Packaging Plus Norway, som produserte emballasjestål (fortinnet blikk). Bedriften het tidligere Norsk Blikkvalseverk, og ble grunnlagt i 1916 og overtatt av Hoogovens i 1992. Corus Group eide også halvparten av stålgrossisten Norsk Stål. Les mer i Store norske leksikon stål aluminium Norsk Stål AS Eksterne lenker Tata Steel Europes nettsider Tata Groups nettsider

https://snl.no/Giuseppe_Marc'Antonio_Baretti

2023-01-31

Giuseppe Marc'Antonio Baretti

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Italias litteratur,Italias litteratur på 1700-tallet

Giuseppe Marc'Antonio Baretti var en italiensk forfatter, filolog og kritiker. Han bodde lenge i England, der han ble godt mottatt av Samuel Johnsons krets, og arbeidet som formidler mellom engelsk og italiensk litteratur og kultur.

Etter Joseph Addisons og Samuel Johnsons eksempel utga Baretti i Venezia og Milano et litterært tidsskrift som han kalte La frusta letteraria (1763–1765; Den litterære pisken). Pisken svingte han over det litterære akademiet Arcadia, og han kritiserte pedanteriet og affektasjonen i rokokkoens italienske diktning. Han søkte også å åpne landsmenns og franskmenns øyne for Shakespeares storhet. Han hadde en arg motstander i Voltaire, og mot ham skrev han sin berømte Discours sur Shakespeare et sur Monsieur Voltaire (1770). I 1768 skrev han An Account of Manners and Customs of Italy, et forsvarsskrift for italienerne. Han skrev også ordboken Dizionario delle lingue inglese e italiana i England. I 1769 ble Baretti sekretær i The Royal Academy of Arts, og senere fikk han pensjon av den britiske kongen. Les mer i Store norske leksikon Italias litteratur litteratur humaniora språkvitenskap

https://snl.no/Ellen_Arnstad

2023-01-31

Ellen Arnstad

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Avisredaktører

Ellen Arnstad er en tidligere norsk redaktør, medieleder og organisasjonsleder. Hun har fra 2022 drevet rådgivningsselskap sammen med blant andre tidligere statsråd Sylvia Brustad.

Arnstads karriere har i all hovedsak vært knyttet til ukepressen fra midten av 1980-årene. Hun var sjefredaktør i Se og Hør fra 2012 til 2017. Fra 2017 til 2020 var Arnstad administrerende direktør i hotell- og messesenteret X Meeting Point Norway på Hellerudsletta i Skedsmo. Biografi Hun var først journalist i Akers Avis/Groruddalen fra 1984 til 1985, deretter i Allers 1985–1987, Norsk Ukeblad 1987–1988, Billedbladet NÅ 1988–1989, samt i noen år frilansjournalist i TV Norge. Fra 1990 var Arnstad først reportasjesjef, senere redaktør i Allers. Fra 1994 til 2012 var hun sjefredaktør i Henne. Arnstad har også vært sjefredaktør i KK. Hun var forlagsredaktør i Aller Media før hun overtok sjefsstillingen i Se og Hør, og fortsatte i konsernledelsen i mediekonsernet. Se og Hør er en del av Aller Media-konsernet.Ellen Arnstad var medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU) i perioden 2006–2012, og har dessuten vært medlem av styret i Norsk Redaktørforening. Kåret til Årets Kvinnelige Medieleder i 2005 av Medienettverket. Arnstad ble norgesmester i rytmisk sportsgymnastikk for lag i 1984. I 2020 ble hun tildelt Fredrikkeprisen, Sanitetskvinnenes hederspris, for innsatsen for kvinners rettigheter og sin åpenhet rundt livet med et sykt barn. Utgivelser Ellen Arnstad (2019). Alt du ikke ser. Livet med Joachim. Aschehoug. Les mer i Store norske leksikon norsk presses historie Se og Hør Pressens Faglige Utvalg

https://snl.no/Valdas_Adamkus

2023-01-31

Valdas Adamkus

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Litauens historie,Litauens samtidshistorie

Valdas Adamkus er en litauisk politiker som var president i Litauen i to perioder på 1990- og 2000-tallet.

Under Sovjetunionens annektering av Litauen i juni 1940 og fram til den tyske innmarsjen ett år senere, deltok Adamkus i motstandsbevegelsen. Da Den røde hær tok kontroll over Litauen igjen i 1944, dro Adamkus til Tyskland. I 1949 dro han videre til USA, der han ble utdannet ingeniør og var aktiv i det litauisk-amerikanske emigrantmiljøet.Valdas Adamkus arbeidet innen amerikansk miljøvernadministrasjon og var medlem av det republikanske partiet. Fra 1972 besøkte han Litauen hvert år og var etter selvstendigheten aktiv i litauisk politikk.Foran valget i 1996 bidro Valdas Adamkus til å forene høyresiden i litauisk politikk, og fra 1998 til 2003 var han Litauens president. Adamkus stilte til gjenvalg, men ble overraskende slått av utfordreren Rolandas Paksas. Etter at Paksas måtte gå av, ble Adamkus igjen valgt til president i 2004, og satt til 2009, da han ble etterfulgt av Dalia Grybauskaitė. Les mer i Store norske leksikon Litauens historie Litauens samtidshistorie Litauens politiske system

https://snl.no/Beatrix_Wilhelmina_Armgard

2023-01-31

Beatrix Wilhelmina Armgard

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Nederlands historie,Nederlands samtidshistorie

Beatrix Wilhelmina Armgard er en nederlandsk prinsesse. Hun var dronning av Nederland fra 1980 til hun abdiserte i 2013.

Beatrix er datter av dronning Juliana Louise Emma Marie Wilhelmina og prins Bernhard. Hun giftet seg i 1966 med den vesttyske diplomaten Claus von Amsberg (1926–2002).Barna hennes er kong Willem-Alexander Claus Georg Ferdinand (født 1967), prins Johan Friso (1968–2013) og prins Constantijn Christof Frederik Aschwin (født 1969). Les mer i Store norske leksikon kongehuset i Nederland Oranien Nederlands historie Nederlands samtidshistorie

https://snl.no/ATV_-_forsyningsromfart%C3%B8y

2023-01-31

ATV (forsyningsromfartøy)

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Romvirksomhet,Bemannet romfart

ATV er en serie på fem ubemannede forsynings-romfartøyer utviklet og bygget for den europeiske romorganisasjonen ESA til engangsbruk for leveranse av nyttelast til Den Internasjonale Romstasjonen (ISS).

Utvikling og bygging ble innledet ved EADS Space Transportation i Les Mureaux, Frankrike, senere overført til Bremen, Tyskland, og Airbus Defense and Space. Fartøyene kunne medbringe om lag åtte tonn nyttelast.Fartøyene ble skutt opp med Ariane 5 bæreraketter fra Guiana Space Centre ved Kourou i Fransk Guyana, og ble etter et variabelt antall dager automatisk tilkoblet bakre ende av den russiske romstasjon-seksjonen Zvezda helt akterut i stasjonens lengderetning. Farkosten var tilkoblet i opptil seks måneder, og i løpet av denne tiden ble romfartøyet losset, deretter fylt med opptil 6,5 tonn avfall og ukurant utstyr. Romfartøyets rakettmotorer ble dessuten, i intervaller på 10-45 dager, brukt til å heve stasjonens bane. Etter frakobling ble romfartøyet dirigert ned til et destruktivt møte med atmosfæren over Stillehavet.Konstruksjonen av ATVs trykksatte del var i stor grad basert på den italienskbygde logistikkseksjonen MPLM (Multi-Purpose Logistics Module). MPLM ble brukt sammen med romfergen til frakt av last til og fra romstasjonen i perioden 2001 til 2011. Den samlede MPLM/ATV-erfaringen lå til grunn for beslutningen i 2013 om at ESA skal bygge serviceseksjonen for NASAs bemannede romfartøy Orion.Utviklingskostnadene for ATV er opplyst å være omtrent 1,35 milliarder euro, mens enkeltpris for romfartøyene har ligget på omkring 300 millioner dollar, eksklusive oppskytningskostnader. ATV-fakta Lengde 10,3 meter Diameter 4,5 meter Nyttelast ca. 8 tonn Samlet oppskytningsvekt ca. 21 tonn De fem ATV-fartøyene Betegnelse/Navn Skutt opp Tilkoblet Tatt ned ATV-1/Jules Verne 09.03.2008 03.04.2008 29.09.2008 ATV-2/Johannes Kepler 16.02.2011 24.02.2011 21.06.2011 ATV-3/Edoardo Amaldi 23.03.2012 28.03.2012 04.10.2012 ATV-4/Albert Einstein 05.06.2013 15.06.2013 02.11.2013 ATV-5/Georges Lamaître 29.07.2014 12.08.2014 15.02.2015

https://snl.no/Aage_Bohr

2023-01-31

Aage Bohr

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Atom- og kjernefysikk

Aage Niels Bohr var en dansk kjernefysiker. Han delte nobelprisen for 1975 med Ben Mottelson og James Rainwater for å ha oppdaget sammenhengen mellom kollektive bevegelser og partikkelbevegelser i atomkjerner og for deres utvikling av en teori for atomkjernenes struktur basert på denne sammenhengen.

Aage Bohr var sønn av fysikeren Niels Bohr. Karriere Aage Bohr ble født i København og var den fjerde av Niels og Margrethe Bohrs seks sønner. Han startet sine fysikkstudier ved Universitetet i København i 1940. Siden Aage Bohrs bestemor var jødisk flyktet familien Bohr til Sverige i 1943. Aage reiste videre til England der Niels Bohr var. De ble hyret til å delta i det britiske atombombeprosjektet, og Aage fungerte da som assistent for sin far. De besøkte USA flere ganger under krigen siden Niels Bohr også var konsulent for Manhattanprosjektet. Etter krigen returnerte de til København der Aage Bohr ble cand. real i 1946. I 1948 fikk Aage Bohr forskerstilling ved Institute for Advanced Study ved Princeton. I årene 1950–1953 arbeidet Aage Bohr med å videreutvikle dråpemodellen for atomkjernen. Den opprinnelige modellen som Niels Bohr hadde vært med å utvikle, var kulesymmetrisk. Men for å kunne forklare nye eksperimentelle data var det nødvendig å ta hensyn til avvik fra kulesymmetrien. Uavhengig av hverandre utviklet James Rainwater og Aage Bohr en modell som kan sammenliknes med en ballong med partikler som beveger seg innenfor ballongen og påvirker dens fasong. I 1953 arbeidet Aage Bohr sammen med Ben Mottelson med å sammenlikne konsekvensene av modellen med eksperimentelle data. De måtte da også ta i betrakting atomkjerners rotasjon. I 1954 fullførte Aage Bohr sin doktoravhandling som hadde tittelen Rotational States of Atomic Nuclei. Bohr og Mottelson fortsatte å samarbeide og skrev et to-binds verk om kjernefysikk der første bind kom ut i 1969 og andre i 1975. Ansettelser Aage Bohr ble professor i fysikk ved Universitetet i København i 1956. Etter sin fars død i 1962 ble han leder for Niels Bohr Instituttet, en posisjon han hadde til 1970. Fra 1975 til 1981 var han leder av Nordic Institute for Theoretical Physics (Nordita). Han bidro til at København også etter Niels Bohrs død fortsatte å være et verdenssentrum for kjernefysisk forskning. Aage Bohr ble æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1969 og ved Universitetet i Trondheim (senere NTNU) i 1972, tre år før han mottok nobelprisen i fysikk. I 1972 fikk han også den amerikanske Atoms for Peace-prisen. Les mer i Store norske leksikon Niels Bohr Ben R. Mottelson kjernefysikk Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om fysikkprisen 1975

https://snl.no/Kristin_Andreassen

2023-01-31

Kristin Andreassen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Glass og keramikk,Glass og keramikk – utøvere

Kristin Andreassen er en norsk keramiker. Hun lager små og store boller med et tandert, men likevel monumentalt preg.

Andreassen er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1984 og Tha Art Insitute of Chicago 1987. Hun har særlig arbeidet med porselen, der hun har vært spesielt opptatt av utprøving av nye overflatebehandlinger av porselensleiren. I stedet for å bruke dreieskive kjevles leiren ut i flak som rulles til en sylinder eller pyramide. Etterpå modelleres formen for hånd.Når porselenet er blitt brent første gang pensler hun ofte vannløselige farger over godset. Etterpå fører hun på pigment og fyller alle sprekker. Etter andre gangs brenning fremstår den ferdige keramikken med en naturlig overflate som ligner på brent stein.Andreassen er innkjøpt av Permanenten, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nasjonalmuseet og Victoria & Albert Museum. Utstillinger Rosenthal Studio Haus, Hamburg, Tyskland, 1991 Lillehammer Kunstforening, 1990 Les mer i Store norske leksikon glasur Litteratur Gaustad, Randi og Gunnar Danbolt (1990). Samtidskeramikk . norsk keramikk fra 1940 til i dag, Dreyers Forlag

https://snl.no/bichon_havanais

2023-01-31

bichon havanais

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser

Bichon havanais er en hunderase. Den er opprinnelig fra Cuba, i er slekt med bichon frisé, malteser og bolognese, men den er mer rektangulært bygd.

Beskrivelse Mankehøyde er 21–29 cm. Den har flat og bred skalle, forholdsvis spisst snuteparti. Den har meget store, mørke øyne og spisse og hengende ører. Den har rette ben, noe lange poter. Halen er sabelformet og er bøyd opp over ryggen med lang, silkebløt pels. Pelsen på kroppen er ganske bløt og bølget, og på bena dannes lokker. Pelsfargen er hvit eller fawn (lyst gulbrun) i ulike nyanser fra lyst til havannabrun, men også hvit med disse fargene i pelsen; svart, hvit eller fawn med svarte tegninger. Les mer i Store norske leksikon hund hunderase hundens historie

https://snl.no/Vera_Brittain

2023-01-31

Vera Brittain

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet

Vera Brittain var en britisk forfatter. Hun deltok som sykepleier i den første verdenskrig og ble overbevist pasifist. Erfaringene fra krigen skildret hun i en av sine beste og mest kjente bøker, Testament of Youth (1933).

Ellers skrev hun romaner, diktsamlinger, samfunns- og kulturkritiske studier, og selvbiografiske arbeider som boken om vennskapet med Winifred Holtby, Testament of Friendship (1940). Brittains interesse for kvinnens stilling kom til uttrykk blant annet i Women's Work in Modern England (1928) og Lady into Woman: A History of Women from Victoria to Elizabeth II (1953). Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur novelle roman

https://snl.no/dimetyleter

2023-01-31

dimetyleter

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi,Organiske forbindelser

Dimetyleter (DME) er en organisk forbindelse som brukes som drivstoff og som drivgass i spraybokser. Den er en lukt- og smakfri gass med kokepunkt på –24,9 °C og kjemisk formel CH3–O–CH3.

Anvendelse DME er ikke giftig, brytes lett ned i troposfæren og virker ikke ødeleggende på ozonlaget. Den brukes derfor som miljøvennlig sprayboks-drivgass til erstatning for KFK-gasser.Det ble tidlig i 1990-årene oppdaget at DME kan brukes som drivstoff i modifiserte dieselmotorer. Forskning og utvikling på denne anvendelsen har pågått siden, blant annet har Volvo utviklet en spesiell motor for busser som ble satt i prøvedrift i 1999.DME har høyere cetantall enn diesel, og motorstøyen fra en dieselmotor som går på DME kan være 5–11 dBA lavere enn om den går på diesel. Utslipp av både partikler, NO x, hydrokarboner og CO er meget beskjedne sammenlignet med diesel. Fremstilling DME fremstilles av naturgass, men kan også fremstilles av andre karbonholdige råstoffer, som biomasse, kull eller metanol. Ved produksjon av DME direkte fra naturgass lages først syntesegass. Denne ledes så til en katalysator som produserer en blanding av DME og metanol.

https://snl.no/Engelberg

2023-01-31

Engelberg

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Sveits’ geografi

Engelberg er en by i Sveits, i kanton Unterwalden (Obwalden). Den ligger ved elven Engelberger Aa i den trange Engelbergertal sør for Vierwaldstätter See, 1050 meter over havet, og har 4186 innbyggere (2020).

Engelberg er et kur- og vintersportssted med stor trafikk, kjent blant annet for årlige alpinrenn og hopprenn i World Cup. Ved enden av Engelbergtal i sør ligger Titlis (3238 meter over havet) som er høyeste fjell i kanton Unterwalden og i det sentrale Sveits. Taubaner går opp til Kleine Titlis (3028 meter over havet).Et benediktinerkloster ble grunnlagt i 1120, brant ned i 1729 og ble gjenoppbygd i perioden 1730–1737. Abbeden i klosteret var også verdslig hersker over Engelbergertal til 1798. Dalen ble i 1803 lagt under Nidwalden, i 1815 under Obwalden; disse utgjør Unterwaldens to halvkantoner. Les mer i Store norske leksikon Unterwalden Sveits

https://snl.no/Bergen_Domkantori

2023-01-31

Bergen Domkantori

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske ensembler

Bergen Domkantori var et norsk blandet kor som var aktivt fra 1971 til 2012. Koret ble stiftet i Bergen av Magnar Mangersnes og var et av Norges ledende kor med konsertvirksomhet både i Norge og utlandet.

Historikk Bergen Domkantori ble stiftet i 1971 av organisten og dirigenten Magnar Mangersnes, som da var blitt ansatt som domkantor i Bergen domkirke. Det markerte seg snart som et av våre aller fremste kor.Bergen Domkantori fremførte først og fremst et stort antall kirkemusikalske verker i spennet fra renessansen til urfremførelser. I Bergen samarbeidet de med Bergen Filharmoniske Orkester om større prosjekter, medvirket ved Festspillene i Bergen og gjennomførte et stort antall fremførelser i domkirken og andre steder.I tillegg til en rekke konsertturneer i Norge gjestet koret i de øvrige nordiske landene og turnerte i Storbritannia, Tyskland, Italia og flere andre land.Bergen Domkantori urfremførte verker av mange norske komponister, blant andre Johan Kvandal, Ketil Hvoslef, Kjell Mørk Karlsen, Knut Nystedt, Marcus Paus og Magnar Åm.Koret gjorde et tyvetalls plateinnspillinger. De vant Spellemannsprisen i 1979 for platen Folketoner i glass og ramme. I 1985 mottok de Griegprisen for sin innspilling av Edvard Griegs Fire salmer opus 74 og hans sanger for mannskor opus 30. Les mer i Store norske leksikon kor

https://snl.no/%E2%80%98Antara_Ibn_Shadd%C3%A2d

2023-01-31

‘Antara Ibn Shaddâd

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Asias litteratur,Saudi-Arabias litteratur

Antara ibn Shaddad var en arabisk dikter og sagnhelt fra 500-tallet, det vil si det siste århundret før islam vokste fram. Hans mor var en svart slave fra Etiopia, en prinsesse fanget av faren under en av ʿAbs-stammens raid mot det kristne Aksum-riket. Som sønn til en slave vokste også Antara opp som slave og måtte derfor vise uvanlig heltedåd for å oppnå sin elskede kusine ʿAbla.

Antaras mest berømte dikt utgjør en del av den kanoniske samlingen på førislamsk poesi kalt al-Muʿallaqāt («de opphengte»), syv qasidaer («oder») som ifølge legenden hadde fått æren til å bli hengt opp i Kabaen i Mekka.Antara figurerer som hovedperson i en rekke beduin-legender som rundt 1300 ble samlet i den meget omfangsrike Sīrat ʿAntar (Antara-romanen), et høyt skattet verk innen arabisk folkediktning. Sagaen har blitt resitert i mange århundre av tradisjonelle historiefortellere ved høytidlige anledninger (ramadan-netter) eller, i mer moderne tider, i arabiske kaffehus. Antara-romanens betydning for arabisk litteratur har blitt sammenlignet med betydningen Arthur-legenden har for engelsk litteratur. ʿAntar er en populær helt inntil i våre dager, og sagaen fortsetter å inspirere poeter, romanforfattere og filmskapere, både med sine heroiske og sine romantiske aspekter. Les mer i Store norske leksikon arabisk litteratur lyrikk Litteratur Ahlwardt, Wilhelm: The Divans of the Six Ancient Arabic Poets (London 1870) — inneholder ʿAntars muʿallaqa samt engelsk oversettelse. Hamilton, Terrick: 'Antar, a Bedoueen Romance (4 bind, London 1820) — delvis oversettelse av Antar-romanen. Montgomery, James E.: Diwan ʿAntarah ibn Shaddād: a Literary-Historical Study (New York: NYU Press, 2018) — litteraturvitenskapelig undersøkelse med oversettelse til mange dikt.

https://snl.no/enstatitt

2023-01-31

enstatitt

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Silikatmineraler

Enstatitt, et rombisk pyroksenmineral som består av magnesiumsilikat, Mg2Si2O6, ofte med en del jern (se bronzitt og hypersthen).

Mineralet er fargeløst, gulaktig, grønnlig eller brunlig og forekommer i mange forskjellige bergarter (mafiske og ultramafiske magmatiske bergarter, en del høymetamorfe bergarter og meteoritter). Særlig store krystaller er kjent fra apatittganger i Bamble og i olivinsteinsforekomster på Sunnmøre og i Nordfjord.Navnet skyldes at mineralet står imot varme. Les mer i Store norske leksikon pyroksener magnesiumsilikat mineraler Eksterne lenker mindat.org: Enstatite

https://snl.no/Eris_-_dvergplanet

2023-01-31

Eris (dvergplanet)

Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Solsystemet

Eris, tidligere kalt Xena, er en dvergplanet som befinner seg utenfor Neptuns bane. Eris ble oppdaget 21. oktober 2003 av de tre amerikanske astronomene Michael E. Brown, Chadwick A. Trujillo og David L. Rabinowitz.

Eris befinner seg cirka 14,5 milliarder kilometer (97 AU) fra Solen, og går i en meget langstrakt bane med en omløpstid på 557 år. Når den er nærmest Solen, er den nærmere enn Pluto. Eris har en diameter på 2336 kilometer, og er med det litt større enn Pluto. Samtidig er Eris hele 27 prosent tyngre enn Pluto. Eris har i likhet med Pluto en tetthet på cirka to tonn per kubikkmeter, og antas å bestå av stein og is.Eris har én måne, Dysnomia. Navnene til begge objektene stammer fra gresk mytologi. Eris er gudinne for disharmoni og strid. Dysnomia er hennes datter, og er ånden for lovløshet. Les mer i Store norske leksikon dvergplaneter Kuiperbeltet Pluto Dysnomia

https://snl.no/bakepulver

2023-01-31

bakepulver

Store norske leksikon,Næringsmidler og husholdning,Næringsmiddelteknologi

Bakepulver er eit hjelpemiddel som hevar bakverk ved at det blir utvikla gass. Bakepulver blir tilsett i staden for gjær.

Innhald og verkemåte Hovudingrediensen i bakepulver er natriumhydrogenkarbonat, ofte kalla natron (E 500, E-nummeret omfattar òg sambindingane natriumkarbonat og natriumsesquikarbonat). Dette frigjer karbondioksid (CO2) når det blir blanda saman med vasshaldige ingrediensar, når det blir varma opp, og når det reagerer kjemisk med ei syre.For å få frigjort all gassen er det nødvendig å tilsetje ei eller fleire syrer. Avhengig av kva syre som blir brukt, kan ein styre når gassutviklinga i deigen skal skje. I dag blir det vanlegvis brukt såkalla totrinns bakepulver, som frigjer noko gass når deigen blir blanda, medan mesteparten av gassutviklinga skjer under steikinga. Dei mest brukte syrene er monokaliumfosfat, dikaliumfosfat og trikaliumfosfat (E 340) som frigjer gass under steiking, mono-, di- og trikalsiumfosfat (E 341) som frigir noko av gassen ved blanding av deigen, og di- og monokaliumtartrat (E 336) som gir gassutvikling i omnen.I tillegg inneheld bakepulver stivelse som fortjukkingsmiddel for å hindre reaksjonar internt i produktet ved at komponentane blir haldne skilde og pulveret tørt. Dette hindrar òg produktet i å klumpe seg. Les meir i Store norske leksikon gjær natron hornsalt tilsetjingsstoff

https://snl.no/droppe

2023-01-31

droppe

Store norske leksikon,Sport og spill,Øvrig vintersport,Ishockey

Å droppe er i flere lagspill å sette ballen eller pucken i spill ved å slippe den ned på spillebanen mellom oppstilte motspillere.

I ishockey droppes pucken fra avmerkede punkter, etter offside, icing og dersom pucken går over vantet. Dropping er en slags erstatning for frislag og innkast som ikke benyttes i denne idretten. Dropping gjøres av dommeren mellom to spillere fra hvert sitt lag.I ballsportene fotball, innebandy, landhockey og bandy er dropping av ballen en måte å gjenoppta spillet ved avbrudd, uten fordel for noen av lagene. Dommeren slipper ballen ned, eller kaster den opp i luften, også her mellom to spillere fra hvert sitt lag, i det området spillet ble avbrutt. Les mer i Store norske leksikon fotball håndball bandy ishockey

https://snl.no/Flavius_Aetius

2023-01-31

Flavius Aetius

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Romerrikets historie,Biografier i Romerrikets historie

Flavius Aetius var en romersk feltherre og statsmann. Han var tidvis Vestromerrikets mektigste mann og en av de siste med reelle ambisjoner om å samle riket igjen.

Aetius var konsul tre ganger, noe som på hans tid var bemerkelsesverdig for en mann utenfor keiserfamilien. Han holdt en rekke posisjoner og fikk i 435 evt. ærestittelen patricius, ettersom han lenge stod på god fot med Placidia, som var formynder for sin sønn, keiser Valentinian 3.Aetius' ambisjon var å gjenopprette romersk kontroll over Gallia. Han sørget blant annet for å nedkjempe burgunderne, som hadde etablert et selvstendig rike med utgangspunkt i Worms, og fikk dem flyttet til området som stadig bærer deres navn, Burgund. Aetius hadde tidligere stått i ledtog med hunerne for å nedkjempe sine motstandere, men da Attila invaderte Gallia i 451 ledet Aetius en blandet hær som klarte å stanse hunerne i det store slaget på de katalauniske marker. Han ble få år senere offer for indre maktkamper og myrdet på keiserens ordre. Les mer i Store norske leksikon Romerriket Det vestromerske rike Romerrikets historie

https://snl.no/Covent_Garden-operaen

2023-01-31

Covent Garden-operaen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Institusjoner i klassisk musikk

Covent Garden-operaen, egentlig Royal Opera House, er hovedscene for opera i London og nasjonalopera for Storbritannia, og den regnes som en av verdens ledende operascener. Musikksjef fra 2002 er Antonio Pappano.

Den nåværende institusjonen Royal Opera House (forkortet ROH) ble etablert i 1946. Men dagens operahus er det tredje i rekken på dette stedet, og Covent Garden-operaen har vært Londons hovedscene for opera siden 1847.I dagligtale benevnes operaen etter området Covent Garden, som igjen har navn etter en klosterhage (convent garden) som lå her. Da det første teatret ble bygget, var hagen omgjort til et grønnsakmarked, og dette lå inntil operaen helt til 1974. Operahuset Operahuset rommer 2256 publikummere. Det er oppført etter tegninger av arkitekten Edward Middleton Barry og ble innviet 15. mai 1858. Det har blitt modernisert flere ganger.I tidsrommet 1997–1999 ble det foretatt en omfattende og delvis privatfinansiert om- og nybygging ved arkitektene Jeremy Dixon og Edward Jones. Teatersalen ble grundig restaurert og arealene rundt ble stort sett bygget opp på nytt. Historikk Opprinnelsen til teatervirksomheten i Covent Garden er et kongelig patent på teaterforestillinger, utstedt av Karl 2 til William Davenant i 1662. John Rich, som hadde tjent gode penger på Tiggeroperaen av John Gay, lot bygge det første teatret her. Det fikk navnet Theatre Royal og åpnet 7. desember 1732.Ved dette teatret ble det i hovedsak gitt skuespill, men det hadde også opera og ballett. Georg Friedrich Händel var en tid sjef, og sju av hans operaer ble uroppført her i årene 1734–1737. Dette første teatret brant ned 20. september 1808. Det andre teatret var bygget etter tegninger av arkitekten Robert Smirke, og ble innviet 18. september 1809 med en forestilling av Shakespeares Macbeth.Teaterlovgivningen av 1843 avskaffet de gamle privilegiene, og dette førte til at Covent Garden-teatret gikk over til opera. Man hentet sangere og musikere fra Londons tidligere operascene Her Majesty’s Theatre, og gjenåpnet 6. april 1847 under navnet Royal Italian Opera med Semiramide av Rossini.Covent Garden-operaen har siden vært Londons hovedscene for opera og ballett. Dette andre teatret brant imidlertid ned 5. mars 1856. Det tredje og nåværende teatret åpnet 15. mai 1858 med Hugenottene av Meyerbeer.Fra 1888 organiserte impresarioen Augustus Harris virksomheten. På denne tiden ble all opera i London sunget på italiensk, men Harris begynte med forestillinger på originalspråket. I 1892 kom en serie med operaer av Richard Wagner, blant annet Der Ring des Nibelungen. Forestillingene ble ledet av Gustav Mahler. Huset skiftet samme år navn fra Royal Italian Opera til det nåværende Royal Opera House.Av stor betydning inn i det 20. århundre ble dirigenten Thomas Beecham, som var velstående og bidro til å finansiere operasesongene. Operahuset var stengt under første verdenskrig og brukt som lager av det britiske forsvaret, men mellomkrigstiden ble en gullalder. Blant de mange berømte solistene som sang her, var Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad.Under andre verdenskrig ble operahuset stengt og brukt til dansetilstelninger. Etter krigen ble virksomheten reorganisert med statsstøtte, og operaen gjenåpnet 20. februar 1946 under den betydelige musikksjefen Karl Rankl. Forestillingene ble til å begynne med sunget på engelsk, men man forlot dette prinsippet etter et par sesonger.Covent Garden-operaen overtok Sadler’s Wells-balletten, som var et ledende ballettkompani og som i 1956 fikk navnet Royal Ballet.Royal Opera House har beholdt sin posisjon som en av verdens ledende operascener. Etter Rankl har huset hatt de betydelige musikksjefene Rafael Kubelík i 1955–1958, Georg Solti i 1961–1971, Colin Davis i 1971–1986 og Bernard Haitink i 1987–2002. Les mer i Store norske leksikon musikk i Storbritannia og Nord-Irland musikk opera

https://snl.no/dachshund

2023-01-31

dachshund

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser

Dachshund, tidligere kalt grevlinghund, er en tysk, kortbent jakthundrase. Dachsen ble tidligere antatt å stamme fra kortbente, egyptiske hunder avbildet blant annet i kongegravene i Luxor. Dachshunden kan også være en variant av tyske pinschere med normal beinlengde.

De korte bena er oppstått som en mutasjon som senere ble selektert for fordi de gjorde hunden langsomtjagende og egnet som hihund. Dachshunden brukes også som sporhund etter såret vilt.I de senere år er dachshunden blitt populær som selskapshund i hele den vestlige verden, men brukes også mye som jakthund i Norge. Typer og beskrivelse Dachshunden finnes i tre størrelsesvarieteter: dachshund, dvergdachshund og kanindachshund. Alle finnes i tre hårlagsformer: kort-, lang- og strihåret.Brystomfanget, målt like bak skuldrene ved minst fylte 15 måneder, avgjør hvilken størrelsesvarietet hunden tilhører: kanindachshund mindre enn 30 centimeter dvergdachshund 30–35 centimeter, dachshund mer enn 35 centimeter. Dachsen kjennetegnes av å være lav, lang, muskuløs, kraftig og meget bevegelig. Den har et langt, markert, høyt båret hode, lett hvelvet skalle, ubetydelig stopp, lett konveks neserygg og mørkt brune til rødbrune øyne. Rygglinjen er sterk vannrett, og forbrystet er markert med kraftig brystben og lang brystkasse. Halen er ganske kort og lavt båret.Dachs har kort, lang eller stri pels som kommer i ulike farger. Det er den langhårede som kommer i flest fargevarianter. Ensfarget: Rød; rødgul; gul; alle med eller uten sorte stikkelhår. Tofarget: "Black and tan". Dypsort eller brun med rustbrune eller gule tegninger over øynene, på siden av snute og underleppe, på innsiden av ørene, på forbryst, på inn- og baksiden av bena, på potene, rundt anus og ut på halens underside. Flekket (merle; stripet/tigret): Grunnfargen er alltid den mørkeste fargen (sort, rød eller grå). Les mer i Store norske leksikon Hund Hunderase Liste over hunderaser hundens historie

https://snl.no/B%C3%A9arn

2023-01-31

Béarn

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie

Béarn var tidligere en provins i Frankrike, ved foten av Vest-Pyreneene. Den utgjør nå den østlige delen av departementet Pyrénées-Atlantiques.

Landet ble erobret av baskerne på 500-tallet. Béarn hadde sin egen vicomte fra 819, og kom i 1290 under grevene av Foix, og med Henrik 4, som var født her, i 1589 under Frankrike. Béarn hadde en slags forfatning med stenderforsamlinger fra 1100-tallet og frem til 1789.Siden 2016 er Béarn en del av Nouvelle-Aquitaine regionen. Helt opp til begynnelsen av 1900-tallet var fjellbøndene nærmest halvnomadiske; flokkene av sauer og geiter ble drevet fra sommerbeite i fjellet til vinterbeite i lavlandet. Landskapet har gitt navn til sausen béarnaise. Les mer i Store norske leksikon Frankrike béarnaise

https://snl.no/banat

2023-01-31

banat

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Ungarns historie

Banat var i Ungarn et distrikt som var styrt av en bán; fra 1100-tallet ble Ungarns sørlige grenseprovinser organisert i flere banater (ungarsk bánságok).

Mer konkret brukes navnet Banat (ungarsk Bánság) om området som avgrenses av Tisza, Maros, de transsylvanske alpene og Donau, med provinshovedstaden Temesvár. Dette området var i 1552–1718 okkupert av tyrkerne og ble gjentatte ganger herjet og nesten totalt avfolket. Etter 1718 kom det under habsburgernes overherredømme, organisert militært som grenseprovins og befolket med innkalte tysktalende kolonister, især i Maria Theresias tid. Ved freden i freden i Trianon (Versailles-traktaten) i 1920 ble Banat delt mellom Ungarn, Romania (Banatul) og Jugoslavia (Vojvodina). Under andre verdenskrig fikk Ungarn en større del av Banat tilbake, mens resten ble administrert av tyskerne. I 1944 okkuperte sovjetrussiske tropper området, og deretter ble fredsordningen fra Versailles gjeninnført. Les mer i Store norske leksikon Ungarns historie

https://snl.no/B%C3%A6rumsbanen

2023-01-31

Bærumsbanen

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Jernbane og sporvei

Bærumsbanen er en forstadsbane som forbinder Oslo med Bærum kommune. Banen ble opprinnelig drevet av baneselskapet A/S Bærumsbanen, som ble opprettet i 1924 ved at det ble utskilt fra A/S Kristiania elektriske Sporvei (grunnlagt i 1892). Oslo Sporveier overtok i 1944 aksjemajoriteten i selskapet. Banestrekningene ble etter hvert integrert i Oslo Sporveiers drift, og selskapet opphørte 1971.

Utbygging Bærumsbanens banenett oppsto ved at Lilleakerbanen i 1924 i to omganger ble forlenget fra Lilleaker, først til Bekkestua og så videre til Haslum. Banen ble da kalt Bærumsbanen. Samme år ble også banens driftsanlegg på Avløs tatt i bruk. I 1930 ble banen forlenget til Kolsås. Den 4. januar 1937 overtok Bærumsbanen driften av Akersbanenes strekning Etterstad–Oppsal, og Bærumsbanen ble kjørt gjengående fra Oppsal til Kolsås med navnet Lilleaker-Østensjøbanen.15. juni 1942 ble forbindelseslinjen Jar–Sørbyhaugen åpnet. Bærumsbanen ble da delt i to baner; Lilleaker–Østensjøbanen (LØB), på strekningen Jar–Oppsal og Kolsåsbanen på strekningen Kolsås–Nationaltheatret.Lilleaker–Østensjøbanen ble trafikkert med sporveismateriell, mens Kolåsbanen ble trafikkert med tyngre forstadsbanevogner med høye plattformer. Strekningen Jar–Kolås ble trafikkert med begge vogntyper og hadde både høye og lave plattformer.I 2003 ble strekningen Bekkestua–Kolsås midlertidig nedlagt og erstattet med bussdrift. Banedriften ble gjenopprettet i 2004, men innstilt på nytt i 2006 mellom Montebello og Kolsås for full ombygging av Kolåsbanen til T-banestandard med strømskinne og plattformer for seksvognstog. Som T-bane ble den gjenåpnet i oktober 2014 etter åtte år uten trafikk.Det kjøres foreløpig også bysporvogn på strekningen Jar-Bekkestua for å gi en god forbindelse over Lilleaker til Skøyen der senere Fornebubanen vil ta trafikk til Fornebuområdet. Det foreligger idéer om forlengelse av banen fra Kolsås via Rykkin til Bærums verk. Les mer i Store norske leksikon Oslo – samferdsel sporvei T-bane Bærumsbanen

https://snl.no/Brude-egget

2023-01-31

Brude-egget

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Skipstekniske og nautiske begrep

Brude-egget var en norsk livbåt konstruert av skipskaptein Ole Brude. Prototypen «Uræd» var av galvaniserte stålplater, 5,5 meter lang og 2,4 meter bred, overdekket og egglignende, med et lite tårn akter foruten kjøl og seilrigg. Med sin konstruksjon ønsket Brude å vise at overbygde livbåter var løsningen for å redde liv på havet.

Den 7. august 1904 seilte Ole Brude og hans mannskap på tre ut fra Ålesund med Uræd med mål om å krysse Nord-Atlanteren og nå New York og få stille ut båten under verdensutstillingen i St. Louis. Etter en svært dramatisk seilas med flere orkaner, uhell og sykdom nådde Uræd først land på New Foundland 15. november. Brude ønsket å fortsette til Boston, men ferden endte med at den overbygde livbåten ble kastet på land i uvær ved Glouchester.Ole Brude og hans mannskap beviste at slike livbåter kunne ha noe for seg, men han var på mange måter forut for sin tid. Lignende overbygde livbåter ble ikke vanlige før rundt 1970. Det ble bygd 22 båter av Brude sin konstruksjon, men kun en er bevart og utstilt ved Aalesunds Museum.Selskapet Tindefilm har produsert en dokumentarfilm om Ole Brude og ferden over Nord-Atlanteren til USA. Denne ble vist for første gang på NRK TV i april 2022. Ole Brude spilles her av Vebjørn Enger mens Kristoffer Hivju spiller kapteinen Iver Thoresen. Les mer i Store norske leksikon skipsfart båt livbåt

https://snl.no/aldring_-_aldringsprosessene

2023-01-31

aldring (aldringsprosessene)

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Zoologi

Aldring gir seg til kjenne som en generell svikt i organismens indre likevektstilstand (homeostase). For å beholde individets livskraft lengst mulig, er det om å gjøre å forsinke nedbrytningen av denne likevekten. Med stigende alder svekkes stabiliteten i det levende systemet som utgjør organismen, og denne blir etter hvert mindre skikket til å motstå indre og ytre påkjenninger. Aldringsprosessene kan tenkes styrt av ett eller flere «biologiske ur» som er innebygd i organismen. Et viktig spørsmål gjelder hvorvidt slike ur påvirkes av forhold utenfor organismen.

Dyrenes liv kan forkortes på mange uspesifikke måter, men blir sjelden forlenget ved tilfeldig påvirkning. Forsøk med laboratoriedyr har vist at det er mulig å utsette tidspunktet for tilfeldig opptreden av en rekke aldersforandringer ved å skjære ned på mengden (ikke sammensetningen) av dietten. Tilsvarende resultater er oppnådd ved tilførsel av substanser som forsinker stoffskifteprosessene som helhet uten å nedsette hjernevirksomheten. Omvendt vil jevnlig utsettelse for små og moderate doser av ioniserende stråling fremskynde aldringen.Obduksjoner av strålingseksponerte dyr viser at dødsårsakene er som ved normal aldring, men at døden inntreffer tidligere. Slike undersøkelser viser at det er mulig å gripe inn i aldringsprosessene, selv om disse prosessene er meget standhaftige overfor ytre påvirkninger. Det er fremdeles uklart om stråling virkelig akselererer de vanlige aldersforandringer eller om den etterligner en fremskyndet aldring.Det er fremsatt en rekke hypoteser og teorier til forklaring av aldring hos dyr, men aldringsprosessenes natur er ikke klarlagt.En hypotese fremsatt av Peter Medawar på slutten av 1940-årene går ut på at aldring skyldes akkumulering av mutasjoner i kroppscellene som fører til små endringer i enzymer og strukturproteiner slik at deres funksjon blir dårligere. Foreløpig finnes ingen observasjoner som støtter denne hypotesen.Ernæring har vist seg å ha innvirkning på livslengden. Rotter med lavere enn normalt kaloriinntak lever 50 prosent lenger. Dette er også funnet i så forskjellige organismer som gjærsopp og hunder.En annen hypotese antar at organismens alder er genetisk bestemt: At det er gener som til sammen utgjør et program for organismens livslengde og som bestemmer når organismen dør – dersom ikke sykdom eller ulykker har ført til en for tidlig død. Nyere funn kan støtte denne hypotesen. En forandring i funksjonen av to forskjellige gener i en nematode (rundorm), forandrer ormenes livslengde betydelig. Det ene genet koder for en insulinreseptor. Et tilsvarende gen for en insulinlik vekstfaktor er funnet hos mus. En hemning av genet viser seg å øke livslengden både hos hunner og hanner. Gener for livslengde er også funnet hos bananflue.Leonard Hayflick har vist at celler i kultur bare kan gjennomføre et femtitalls delingssykler før de degenererer og dør. Dette kan skyldes at kromosomenes endestykker, telomerene, ikke blir kopiert fullt ut ved hver deling. Kromosomene blir derfor kortere for hver livssyklus. Et enzym, telomerase, kan motvirke dette tapet ved å bygge på de tapte endestykkene. Telomerase er ikke virksomt i normale celler, men i kreftceller som derfor kan dele seg i uendelighet. Les mer i Store norske leksikon aldring dødelighet Eksterne lenker Om aldring hos forskning.no

https://snl.no/Tom_Connally

2023-01-31

Tom Connally

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie,USAs historie 1920–1960

Tom Connally var en amerikansk advokat og politiker for det demokratiske partiet fra Texas. Han var medlem av Representantenes hus fra 1917 til 1929 og av Senatet fra 1929 til 1952.

Connally gav bare delvis støtte til Roosevelts New Deal. Derimot gikk han kraftig inn for presidentens utenrikspolitikk. Han var formann i Senatets utenrikskomité fra 1941 til 1946 og fra 1948. Under andre verdenskrig deltok han i forhandlingene om FN i Dumbarton Oaks og i San Francisco i 1944–1945, og var i 1946 rådgiver for utenriksminister James Francis Byrnes under fredsforhandlingene i Paris.Connally har utgitt selvbiografien My Name is Tom Connally (1954). Les mer i Store norske leksikon Dumbarton Oaks-konferansen USAs politiske system USA

https://snl.no/Andr%C3%A9_Marie_Amp%C3%A8re

2023-01-31

André Marie Ampère

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Elektromagnetisme

André Marie Ampère var ein fransk fysikar som utførte viktige og grunnleggjande arbeid innan elektromagnetisme.

Måleininga ampere for elektrisk straum, som er ei av grunneiningane i SI-systemet, er kalla opp etter han.Ampère blei professor i matematikk ved École Polytechnique i Paris i 1809, og professor i fysikk ved Collège de France i Paris i 1824. Han blei inspirert av den danske fysikaren Hans Christian Ørsteds oppdaging av den magnetiske verknaden av ein elektrisk straum, og utførte grunnleggjande eksperiment og matematiske analysar innan elektromagnetismen.Han fann ut at elektriske straumar verkar på kvarandre med gjensidige krefter, og skapte dermed grunnlaget for elektrodynamikken.I hovudverket sitt, Théorie des phénomènes électrodynamiques (1826), forklarer Ampère magnetismen i permanente magnetar ved å anta at det går sirkulerande elektriske straumar inne i molekyla. Denne teorien blir framleis vurdert som rett i hovudtrekka, men er delvis modifisert av kvanteteorien. Ampère skreiv også eit filosofisk verk om det innbyrdes forholdet mellom vitskapane: Essai sur la philosophie des sciences. Les meir i Store norske leksikon fysikk elektromagnetisme elektrodynamikk

https://snl.no/bantuspr%C3%A5k

2023-01-31

bantuspråk

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Afrikanske språk

Bantuspråk er ei afrikansk språkgruppe med rundt 300–600 språk, avhengig av korleis ein tel. Nokre store og kjende bantuspråk er swahili, ngala, kongo, luba, rwanda, rundi, ganda, kikuyu, bemba, shona, nyanja, tswana, xhosa og zulu. Ein reknar med at om lag ⅓ av alle afrikanarar snakkar eit bantuspråk, det vil seie rundt 330–340 millionar menneske.

Utbreiing Bantuspråk omfattar dei alle fleste afrikanske språka som blir snakka på det afrikanske kontinentet mellom 5° nord og Kapp det gode håp. Dei nordlegaste landa med bantuspråk er Kamerun, Den sentralafrikanske republikken, Den demokratiske republikken Kongo, Uganda, Kenya og Somalia. Alle afrikanske land sønnanfor desse har først og fremst bantuspråk.Sjølv om bantuspråka er utbreidde over eit stort geografisk område, utgjer dei stort sett ei homogen gruppe, bortsett frå nokre språk i det uklare overgangsområdet i Kamerun mellom bantuspråk og andre bantoide språk. Namnet bantu Det var den sørafrikanske språkforskaren Wilhelm H. I. Bleek (1827–1875) som gav språkgruppa namnet bantu, som på nokre bantuspråk er fleirtal av muntu 'menneske'. Tabellen viser korleis desse orda ser ut på ein del bantuspråk: № språk eintal fleirtal – urbantu *mʊntʊ *bantʊ H14–H16 kongo muntu bantu S42 zulu umuntu abantu S31 tswana motho batho C61 mongo bonto banto P22 mwera mundu ʋandu S10 shona munhu vanhu E51 gikuyu mũndũ andũ G40 swahili mtu watu A24 duala moto bato B85 yansi muur baar Bokstav+tal-sekvensane i kolonnen under «№» er forklarte i avsnittet Intern klassifikasjon. Slektskap Bantuspråka er historisk i nær slekt med kvarandre, og høyrer til språkfamilien niger-kongospråk. Inndelinga av niger-kongospråka er omdiskutert og mykje er enno svært uklart. Dette oppsettet gir likevel eit inntrykk av kvar i familien bantuspråka høyrer heime: Niger-kongospråk har fem greiner: kordofansk, mande, dogon, idsjoid, altantisk-kongospråk. Atlantisk-kongospråk har to greiner: atlantisk og volta-kongospråk. Volta-kongospråk har to greiner: nord-volta-kongospråk og sør-volta-kongospråk. Sør-volta-kongospråk har to greiner: kwa og benue-kongospråk. Benue-kongospråk har to greiner: vest-benue-kongospråka og aust-benue-kongospråk. Aust-benue-kongospråk har to greiner: platoid og bantoid-cross-språk. Bantoid-cross-språk har to greiner: cross-river-språk og bantoide språk. Bantoide språk har to greiner: nord-bantoid og sør-bantoid. Sør-bantoid har fem greiner: dsjarawan, tivoid, beboid, ekoid, grassland og bantu. Grensa mellom bantu og andre sørbantoide språk er uklar, fordi ein ikkje har funne nokre klare kriterium for å skilje dei frå kvarandre. Intern klassifikasjon Det har vist seg vanskeleg å dele bantuspråka i undergrupper, og i staden er det vanlege å bruke den inndelinga i 16 soner på eit reint geografisk grunnlag som Malcolm Guthrie innførte i 1948 (sjå litteraturlista), som vist på kartet til høgre, der kvar bokstav står for ei sone. Innanfor dette systemet har alle språka ein kode, med ein bokstav pluss eit tosifra tal. Til dømes har swahili koden G40, zulu koden S42 og subiya (sjå avsnittet Språklege særdrag) koden K42. Språknamn Språknamn på bantuspråk er substantiv, og har difor eit prefiks som viser kva genus dei høyrer til, i dei fleste tilfelle genuset ⅞ (tala er forklarte i avsnittet Genus nedanfor), som i urbantu hadde prefikset *kɪ-. For å lage norske namn på desse språka tar vi i dei fleste tilfelle bort prefikset, som i desse eksempla Guthrie-kode endonym norsk namn C36d lingála ngala / lingala D61 ikinyarwanda ruanda / rwanda D62 ikirundi rundi E15 oluganda ganda E51 gĩgĩkũyũ gikuyu / kikuyu G40 kiswahili swahili H14–H16 kikongo kongo K42 cisubiya subiya L30 tshiluba luba M42 cibemba bemba N30 chinyanja / chicheŵa nyanja / chewa R31 otjiherero herero S10 chishona shona S31 setswana tswana S41 isixhosa xhosa S42 isizulu zulu Språklege særdrag Nokre særdrag ved bantuspråka er her framstilte med eksempel frå subiya (ikuhane), som blir snakka av rundt 32 000 menneske i Caprivi-stripa i Namibia og av rundt 8000 menneske i Botswana og Zambia. Subiya er beskrive av Edouard Jacottet (1896) og Rolf Theil (1983); sjå litteraturlista. Som dei fleste andre niger-kongospråk – med mandespråka som eit unnatak – har substantiva i bantuspråka mange genus, oftast mellom 15 og 20, som viser seg gjennom kongruens med fleire andre ordklassar, mellom anna adjektiv, talord, pronomen, determinativ og verb.Dei fleste substantiva har eit prefiks som viser kva genus dei høyrer til og om dei er eintal eller fleirtal (prefiksa er skilde ut med ein bindestrek som ikkje blir nytta i vanleg ortografi): mú-ntu 'menneske', fleirtal bá-ntu mú-lilo 'eld', fleirtal mí-lilo í-yi 'egg', fleirtal má-yi cí-gulube 'gris', fleirtal zí-gulube ká-sulwe 'hare, kanin', fleirtal tú-sulwe Adjektiv og talord kongruerer med substantiv med omsyn til genus, som i desse døma, med adjektiva -kando 'stor' og -níni 'liten' og talorda -mwina 'éin' og -óbele 'to': ci-gulube cí-kando cí-mwina 'éin stor gris' tú-sulwe tú-níni t-óbele 'to små harar/kaninar' Det er i stor grad tydinga til substantivet som avgjer kva genus det høyrer til. Substantiv som viser til menneske, høyrer i hovudsak heime i genuset med eintalsprefikset mu- og fleirtalsprefikset ba-.I tradisjonell bantuforsking har dei ulike genus/tal-prefiksa eigne nummer, til dømes er prefiksa mu- i mú-ntu 'menneske' og ba- i bá-ntu nummera 1 og 2. Kvart nummer står for det som blir kalla ein nominalklasse, slik at genuset for menneske (½) har nominalklasseprefiks nummer 1 og 2. Her er eit oversyn over klassane, med uttalen på urbantu, subiya og swahili: № urbantu subiya swahili № urbantu subiya swahili 1 *mʊ- mu- m- / mw- / mu- 11 *lʊ- lu- u- / w- 2 *ba- ba- wa- 12 *ka- ka- finst ikkje 3 *mʊ- mu- m- / mw- / mu- 13 *tʊ- tu- finst ikkje 4 *mɪ mi- mi- 14 *bʊ- bu- finst ikkje 5 *i- i- / li- ji- / – 15 *kʊ- ku- ku- 6 *ma- ma- ma- 16 *pa- ha- pa- 7 *kɪ- ci- ki- / ch- 17 *kʊ- ku- ku- 8 *bi- zi- vi- 18 *mʊ- mu- m- / mw- / mu- 9 *N- iN- n- / ny- / – 19 *pi- finst ikkje finst ikkje 10 *N- iN- n- / ny- / – Den store bokstaven N står for ein nasal som har same artikulasjonsstad som følgjande konsonant.Vanlege genus er 1/2, 3/4, 5/6, 7/8, 9/10, 12/13, der talet føre skråstreken står for ein eintalsklasse og talet etter for ein fleirtalsklasse. Infintiv høyrer heime i klasse 15. Klassane 16–19 er såkalla lokativklassar. Verbet har fleire prefiks, som uttrykkjer subjekt, objekt, tempus og modus, som i dette eksempelet: bá-ba-mú-h-i ínkuku 'dei gav han høna' Ordet kan analyserast slik: bá- 'dei (om menneske) (klasse 2)' uttrykkjer subjektet. ba- uttrykkjer preteritum, perfektiv mú- 'henne/han (om menneske) (klasse 1)' uttrykkjer det indirekte objektet -h- er stamma, som tyder 'gi' -i er eit suffiks med fleire tydingar Det direkte objektet kan òg uttrykjast med eit prefiks, som yí- i dette ordet, som tyder 'ho/han/det' (klasse 9), ofte om dyr, som ínkuku 'høne': bá-ba-yí-mu-h-i 'dei gav han henne' Infinitiv har prefikset ku- (klasse 15), som i kú-bon-a 'sjå'. Når stamma tek til med ein vokal, har prefikset forma kw-, som i kw-îhaay-a 'drepe'.Det finst fleire verbale avleiingssuffiks, som aukar eller minskar valensen, som applikativ -il/-el og passiv -(i)w-: ku-wul-a 'kjøpe' ⇨ ku-wul-íl-a 'kjøpe for' kw-îhaay-a 'drepe' ⇨ kw-ihááy-iw-a 'bli drepen' I dei fleste bantuspråk er alle stavingar opne, det vil seie at dei endar på ei vokal. Dette kan illustrerast med nokre ord frå subiya, der eit punktum viser grensa mellom stavingane i ein IPA-transkripsjon: íyanza [í.ja.nza] 'hand' ítende [í.te.nde] 'fot' ípombwe [í.po.mbwe] 'bavian' múlyango [mú.rja.ŋɡo] 'dør' Som desse eksempla viser, finst det nokre konsonantgrupper fremst i stavingar, primært inne i ord, men [nz], [nd], [mb], [ŋɡ] bør truleg analyserast som enkeltkonsonantar. Det som her blir skrive l, varierer i uttale mellom [l] og [r].Som dei fleste andre språka sønnanfor Sahara er bantuspråka tonespråk, med nokre få unnatak, som swahili. Subiya har ein høg tone og ein låg tone. Den høge tonen (H) er her merkt med ein akutt aksent (´), medan den låge tonen (L) ikkje er merkt: kúnywa 'drikke' Den høge og den låge tonen kan kombinerast på éi staving, slik at vi får fallande tone (H+L) og stigande tone (L+H). Den fallande tonen er her merkt med cirkumfleks (^) og den stigande med hake (ˇ): nywě 'drikk!' kwîhaaya 'drepe' Forskingshistorie Den sørafrikanske språkforskaren Wilhelm H. I. Bleek (1827–1875) blir rekna som grunnleggjaren av det komparative studiet av bantuspråka. I boka The languages of Mozambique (1856) identifiserte han ikkje berre bantuspråka som ei gruppe, men også slektskapen deira med andre språk i den familien som vi no kallar niger-kongospråk, medrekna kordofansk. Hovudverket hans er Comparative grammar of South African languages 1–2 (1862–1869). Det var Bleek som innførte den nummereringa av nominalklassane som framleis er i bruk.I 1899 gav den tyske språkforskaren Carl Meinhof (1857–1944) ut boka Grundriss einer Lautlehre der Bantusprachen, som fekk det historisk-komparative studiet av bantuspråka opp på eit fagleg nivå som kan jamførast med studiet av indoeuropeiske språk. Meinhof presenterte her ein rekonstruksjon av urbantu, det grunnspråket som alle bantuspråk stammar frå. Sju år seinare gav han ut Grundzüge einer vergleichenden Grammatik der Bantusprachen (1906).Med nokre mindre justeringar blir urbantu-rekonstruksjonane til Meinhof framleis rekna som gyldige, og dei blei i hovudsak stadfesta av dei omfattande studia til den britiske språkforskaren Malcolm Guthrie (1903–1972), som gav ut det store verket Comparative Bantu 1–4 (1967–1971). Guthrie innførte som tidlegare nemnt den geografiske klassifikasjonen av bantuspråka i 16 soner i boka The classification of the Bantu languages ( 1948).Belgiaren Achille Emile Meeussen (1912–1978) gav i ei rekkje publikasjonar viktige bidrag til det historisk-komparative studiet av bantuspråka, og viktigast er artikkelen «Bantu grammatical reconstructions» (1967) og boka Bantu lexical reconstructions (1969).Viktig og nyttig for studiet av bantuspråka er The Bantu languages, eit verk på 708 sider som britisk-kanadiske Derek Nurse og franske Gérard Philippson gav ut i 2003, med artiklar om mellom anna fonologiske, morfologiske og syntaktiske aspekt ved bantuspråka, i tillegg til 17 kapittel om ulike bantuspråk og -språkgrupper. Les meir i Store norske leksikon språk i Afrika språkfamilie Litteraturliste Achille Emile Meeussen. Bantu grammatical reconstructions. Africana Linguistica 3: 80–122. Achille Emile Meeussen. Bantu lexical reconstructions. Tervuren 1969. Carl Meinhof. Grundriss einer Lautlehre der Bantusprachen. Berlin 1899. Revidert utgåve 1910. Carl Meinhof. Grundzüge einer vergleichenden Grammatik der Bantusprachen. Berlin 1906. Revidert utgåve 1948. Derek Nurse and Gérard Philippson (eds.). The Bantu languages. London / New York 2003. Edouard Jacottet. Grammaires soubiya et louyi. Études sur les langues du Haut-Zambèze. Première partie. Paris 1896. Malcolm Guthrie. The classification of the Bantu languages. London 1948. Reprint 1967. Malcolm Guthrie. Comparative Bantu 1–4. Farnborough 1967–1971. Rolf Theil (Endresen). Towards a grammar of Subiya. (For Namibiaforeningen på Elverum.) Nittedal 1983. Wilhelm H. I. Bleek. The languages of Mozambique. London 1856. Wilhelm H. I. Bleek. Comparative grammar of South African languages 1–2. Cape Town / London 1862–1869.

https://snl.no/Marcellin_Berthelot

2023-01-31

Marcellin Berthelot

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemiens historie

Marcellin Berthelot var en fransk kjemiker og farmasøyt, sønn av en lege, utdannet i Paris. Han ble politiker i den Fransk-tyske krig 1870-1871.

Berthelot tok sin doktorgrad ved Collège de France i 1854 etter å ha vært forelesningsassistent for Antoine J. Balard (1802-1876) som er særlig kjent for å ha oppdaget grunnstoffet brom. 1850-årene var en blomstringstid for organisk kjemi. Berthelot studerte forbindelser mellom glyserol og karboksylsyrer, det vil si fettstoffer. I 1859 ble han professor i organisk kjemi ved den farmasøytiske høyskolen i Paris og i 1865 den første professor i organisk kjemi ved Collège de France. Berthelot hevdet at det ikke skulle noen egen kraft til for å syntetisere organiske forbindelser (se vitalisme). Det demonstrerte han ved å syntetisere flere hydrokarboner, fett og sukker og i 1860 publiserte han boken Chimie organique, fondée sur la synthèse hvor han summerte opp sine resultater. Men han trodde ikke på atomer og var ingen tilhenger av å beskrive sine resultater med molekylformler.I 1862 publiserte han en grundig undersøkelse av esterreaksjonen sammen med Leon Péan de Saint-Gilles (1832-63). Et eksempel er reaksjonen mellom eddiksyre og etanol som gir etylacetat (en ester) og vann:CH3COOH + CH3CH2OH → CH3COOCH2CH3 + H2OReaksjonen skjer i løpet av flere timer og dager. De fulgte reaksjonen ved å ta ut prøver og bestemme hvor meget eddiksyre som var igjen ved titrering. Berthelot hadde ingen forklaring på hva som skjedde, men publiserte sine resultater i detalj over nesten 300 sider i tre artikler. Arbeidet inspirerte Guldberg og Waage til å formulere massevirkningsloven i 1864.Hans viktigste vitenskapelige bidrag var omfattende termokjemiske undersøkelser, som finnes samlet i hans Mécanique chimique (1878) og Thermochimie (1897). Han innførte bombekalorimeteret (1879) og begrepene eksoterm og endoterm reaksjon. Som den danske kjemiker Julius Thomsen trodde han opprinnelig at bare eksoterme reaksjoner var spontane.Berthelot var også interessert i kjemiens og alkjemiens historie og publiserte verkene Les Origines de l'alchimie (1885), Chimie des anciens (1889) og ca 1600 avhandlinger i vitenskapelige tidsskrifter. I 1870 ble han valgt til leder en vitenskapelig komite for forsvaret av Paris. Det var starten på hans politiske karriere. Fra 1881 var han permanent medlem av Senatet, og han ble statsråd for flere departement blant annet utenriksdepartementet 1895–96. Forsvaret av Paris inspirerte ham også til å studere eksplosiver, og han utviklet et bedre røyksvakt krutt.En medalje som det franske vitenskapsakademiet kan tildele betydelige kjemikere, bærer Berthelots navn.Han ble høyt dekorert. Han døde en time etter sin hustru i 1907 og begge ble bisatt i Panthéon i Paris. Hans hustru (Sophie Niaudet-Berthelot) var den første kvinne som ble bisatt der. Den neste var Marie Sklodowska Curie. Les mer i Store norske leksikon kjemiens historie

https://snl.no/James_Chadwick

2023-01-31

James Chadwick

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Atom- og kjernefysikk

James Chadwick var en britisk fysiker som er mest kjent for sin oppdagelse av nøytronet i 1932. For denne oppdagelsen, fikk han Nobelprisen i fysikk tre år senere.

Karriere Chadwick studerte ved Victora University i Manchester og oppnådde sin mastergrad i 1913. I perioden 1913–1914 forsket han på betastråling hos Hans Geiger i Tyskland og satt internert der under første verdenskrig. Fra 1919 arbeidet han hos Ernest Rutherford ved Cavendish Laboratory i Cambridge og utførte et pionerarbeid innen kjernefysisk forskning.Størst betydning fikk hans oppdagelse av nøytronet i 1932, et arbeid han fikk Nobelprisen i fysikk for i 1935. I perioden 1935–1948 var han professor i Liverpool og deretter (1948–1959) professor ved Cambridge.Allerede i 1939 begynte han å undersøke muligheten for å lage en kjernefysisk bombe. Under krigen var han leder for den britiske gruppen som deltok i Manhattan-prosjektet. Les mer i Store norske leksikon nøytron proton kjernefysikk Nobelpris Manhattan-prosjektet Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om James Chadwick

https://snl.no/Usain_Bolt

2023-01-31

Usain Bolt

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp

Usain Bolt er en jamaicansk tidligere friidrettsutøver, som regnes som verdens beste sprinter gjennom tidene. Han har vunnet åtte olympiske mesterskap og elleve verdensmesterskap på 100 meter, 200 meter og 4x100 meter stafett. Han har satt fem individuelle verdensrekorder og har de tre beste tidene på 100 meter noensinne. Han avsluttet sin karriere etter VM i London i 2017.

OL og VM Bolt ble olympisk mester på 100 meter og 200 meter i Beijing i 2008. Fire år senere i London vant han nok en gang 100 meter og 200 meter, men denne gangen var han også med å ta gull for Jamaica på 4x100 meter stafett. Han tok de samme tre gullene under OL i Rio De Janeiro i 2016 – noe lignende har bare Carl Lewis vært i nærheten av. I Beijing løp han også på det jamaicanske stafettlaget som kom først i mål (med ny verdensrekord), men laget ble senere diskvalifisert etter at lagkamerat Nesta Carter i 2016 ble avslørt for dopingbruk under lekene.Bolt satte verdensrekord på både 100 og 200 meter i Beijing, og i London ble det rekord i stafett. Bolt deltok i sitt første OL i Athen i 2004, der han halvskadet ble utslått i innledende heat på 200 meter.Bolt har tre VM-gull på 100 meter, fire VM-gull på 200 meter og fire VM-gull i stafett. Han vant alle tre øvelsene både i Berlin i 2009, Moskva i 2013 og Beijing i 2015. I Berlin satte han verdensrekord både på 100 og 200 meter. Under VM i Taegu i Sør-Korea i 2011 vant han 200 meter og stafett, men på 100 meter ble han diskvalifisert for tyvstart i finalen.Bolt har dessuten VM-sølv på 200 meter og stafett fra Osaka i 2007 og VM-bronse på 100 meter fra London i 2017. Han deltok også i VM i Helsinki i 2005, hvor han ble nummer åtte på 200 meter.I sin tidlige karriere var Bolt spesialist på 200 meter med gull fra junior-VM i 2002 og ungdoms-VM i 2003. Verdensrekorder Usain Bolt har satt tre verdensrekorder på 100 meter: 9,72 i New York i 2008 9,69 i OL-finalen i Beijing samme år 9,58 i VM-finalen i Berlin i 2009 Han har satt to verdensrekorder på 200 meter: 19,30 i OL-finalen i 2008 19,19 i VM-finalen i 2009. I stafett løp han på det jamaicanske laget som satte verdensrekord i VM-finalen i 2011 (37,04) og i OL-finalen i 2012 (36,84). De beste tidene er alle gjeldende rekorder. Hans personlige rekord på 400 meter er 45,28 (satt i 2007). Utmerkelser Bolt er kåret til årets herreutøver av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) seks ganger: 2008, 2009, 2011, 2012, 2013 og 2016. Han er kåret til verdens fremste mannlige idrettsutøver av Laureus World Sports Awards i 2009, 2010 og 2013. I 2009 ble Bolt tildelt Jamaicaordenen for sine prestasjoner på friidrettsbanen og kan tiltales The Honourable. Medaljeoversikt Medalje Mesterskap Øvelse Gull 2008 Beijing 100 m Gull 2008 Beijing 200 m Gull 2012 London 100 m Gull 2012 London 200 m Gull 2012 London 4x100 m Gull 2016 Rio de Janeiro 100 m Gull 2016 Rio de Janeiro 200 m Gull 2016 Rio de Janeiro 4x100 m Medalje Mesterskap Øvelse Sølv 2007 Osaka 200 m Sølv 2007 Osaka 4x100 m Gull 2009 Berlin 100 m Gull 2009 Berlin 200 m Gull 2009 Berlin 4x100 m Gull 2011 Taegu 200 m Gull 2011 Taegu 4x100 m Gull 2013 Moskva 100 m Gull 2013 Moskva 200 m Gull 2013 Moskva 4x100 m Gull 2015 Beijing 100 m Gull 2015 Beijing 200 m Gull 2015 Beijing 4x100 m Bronse 2017 London 100 m Personlige rekorder Øvelse Rekord Dato Sted 100 m 9,58 16. august 2009 Berlin, Tyskland 150 m 15,28 11. februar 2017 Melbourne, Australia 200 m 19,19 20. august 2009 Berlin 300 m 30,97 27. mai 2007 Ostrava, Tsjekkia 400 m 45,28 5. mai 2007 Kingston, Jamaica Les mer i Store norske leksikon friidrett olympiske mestere i friidrett, menn utvikling av verdensrekordene i friidrett Eksterne lenker World Athletics: Utøverprofil Usain Bolt

https://snl.no/Dyreliv_i_Afrika

2023-01-31

Dyreliv i Afrika

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Dyregeografi,Verdens dyreliv

I Afrika finner vi kanskje det rikeste dyrelivet i verden og den tetteste bestanden av gressetere. I tillegg til vidstrakte savanner har Afrika også verdens nest største regnskog, mange vann, innsjøer og elver, samt høye fjell og vide ørkenområder.

Regioner Dyrelivet i Afrika er delt i to svært forskjellige områder av ørkenen Sahara, som danner en nesten ugjennomtrengelig barriere. Afrika nord for Sahara hører til den såkalte palearktiske regionen i forbindelse med dyregeografi.Afrika sør for Sahara regnes derimot til den etiopiske regionen. Det finnes få nordlige elementer i den etiopiske regionen. Derimot viser den etiopiske regionen slektskap med den orientalske regionen (Asia sør for Himalaya, Sundaøyene) og Sør-Amerika. Iblant blir Madagaskar med naboøyer skilt ut som en egen region. De primitive lemurene forekommer bare her. Savannene Savanner dekker mellom 40 og 65 prosent av det afrikanske kontinentet. Variasjonen er imidlertid stor – fra de totalt treløse savannene i Serengeti til tre- og busksavannene i det sørlige Afrika.Med en bestand på 1,5 millioner gnu, 200 000 sebraer og 440 000 thomsongaseller er dette jordas største ansamling av store pattedyr. Og fordi det er få trær og kort gras er dyrene lette å observere; derfor er Maasai Mara i Kenya og Serengeti i Tanzania de mest populære safaridestinasjonene i Afrika. Med så mange gressetere er det også plass til mange rovdyr. Ingen steder i Afrika er løvebestanden tettere enn her. Nesten 3000 løver befinner seg innenfor parkgrensene – i tillegg til 500 geparder, et stort antall hyener og andre rovdyr.Det finnes mer enn 50 arter antiloper, deriblant vannbukker, impala, stripegnu og gaseller. Kjente rovdyr er løve, leopard, gepard, hyener og sjakaler. De 50 apeartene omfatter blant annet gorilla, sjimpanse, bavianer og marekatter. Ekstra påfallende er de enorme flokkene av gnu og deres vandring på jakt etter beite og vann. Vandringen starter med gnuenes kalving i Serengeti i februar. At de kalver akkurat i Serengeti og ikke i Maasai Mara lenger nord, kan skyldes at de flate slettene i Serengeti er et tryggere tilholdssted enn det mer kuperte terrenget i deler av Masai Mara. Dessuten har gresset på slettene i sør langt høyere innhold av kalsium, noe som er viktig for at kua skal produsere nok melk til de nyfødte kalvene.På det meste blir det født 8000 kalver daglig, totalt rundt 400 000. De fleste gnumødrene legger kalvingen til formiddagen – på en tid da hyener og løver er lite aktive. Dermed har de nyfødte kalvene hele dagen på seg til å komme på beina og øve opp sine løpeferdigheter. I juni–juli kommer dyrene til Maasai Mara i Kenya hvor de blir til oktober–november. Her krysser de Mara River med livet som innsats. I elva er det nemlig en stor bestand av nilkrokodiller som gjerne angriper gnu. På de store savannene i Afrika finner du også de store rovdyrene. For et par tusen år tilbake fantes løven over hele Afrika, i Sør-Europa og langt inn i Asia. Bestanden talte anslagsvis én million dyr. Rundt 1940 fantes det ifølge National Geographic fortsatt 450 000 løver i Afrika sør for Sahara, men på 1990-tallet var antallet redusert til 100 000. Deretter har tilbakegangen gått raskt. Ved starten av 2020-tallet regner man med at bestanden teller 20 000–25 000 dyr. Tilbakegangen har vært rask og brutal, og snart er løven like truet som den asiatiske tigeren. I løpet av de siste 50 årene har 95 prosent av verdens løvebestand forsvunnet.På grunn av befolkningsveksten blir stadig flere savanneområder ødelagt, og i dag eksisterer bare en firedel av det økosystemet som en gang var større enn USA. Byttedyrbestandene har gått tilbake, og løvene søker derfor mot folk og husdyr. Dette skaper konflikter med det resultat at mange løver blir drept. Illegal handel med «bush-meat» er også en trussel da mange løver havner i snarene som jegere setter opp. I tillegg til løvene er geparder og leoparder ofte assosiert til savanneområder, den siste riktignok til mer skogkledde savanner. Geparden er verdens raskeste katt og er bygd for rask akselerasjon og høy hastighet. Kroppen er slank og strømlinjeformet, hodet lite og ørene små og avflatede – alt for å gi minimal luftmotstand. Kroppen er hengslete, og ryggraden er svært tøyelig. De kraftige klørne gir gode fraspark, og store nesebor sørger for tilstrekkelig oksygenopptak under den krevende jakten.Hver jakt krever mye energi av geparden. Hvis den ikke klarer å nedlegge byttet etter 400 meter, gir den opp. Derfor er det viktig å bruke tid, å komme så nær som mulig, aller helst 30–40 meter, før turboen settes inn. Likevel lykkes den bare i halvparten av angrepene. Det er imidlertid bedre uttelling enn løven, som bare har klaff i omtrent 25 prosent av forsøkene. Leoparden er utbredt over store deler av Afrika. Til og med inne i byene, i hager og parker, kan det leve leopard. Den kan forekomme både i tropiske regnskoger, i fjellområder opp til 4000 meter over havet, samt i skogkruller ute på savannen. Den jakter helst om natta, om dagen sover den gjerne godt skjult oppe i et tre. Blant alle Afrikas safaridyr regnes afrikansk villhund som den vanskeligste å få øye på. Villhundflokkene er svært fåtallige.Før fantes afrikansk villhund over hele Afrika sør for Sahara, men nå er den først og fremst å finne i Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe, Namibia, Zambia, Tanzania og Mosambik. Bestanden teller totalt bare 6600 dyr, fordelt på 660 flokker. Av disse er det bare 1400 dyr som i praksis er kjønnsmodne, og som står for all reproduksjon. Savannens kjemper er elefantene, neshornene og sjiraffene. Den afrikanske elefanten er jordas største landpattedyr. Den er fire meter høy, seks–sju meter lang og med vekt opptil seks tonn. Den vandrer gjerne i flokk med andre artsfrender. Tidligere trodde man at alle elefanter i Afrika tilhørte samme art, men gjennom DNA-analyser har man nå fastslått at de mindre skogelefantene i Sentral-Afrika og Vest-Afrika tilhører en egen art. Elefantene i Asia er også to arter. Det er to neshornarter i Afrika; spissneshorn og stumpneshorn. Spissneshornet veier opptil 1,3 tonn, stumpneshornet over to tonn. Mens stumpneshornet er ganske fredelig, kan spissneshornet være mer aggressiv. Begge artene har horn på nesa, og disse hornene har nesten ført til undergang for neshornet. Tjuvjegere er på jakt etter hornet som kan selges svært dyrt i Asia.Godt organiserte kriminelle nettverk står bak jakten. Det er kun hornet som er av interesse, kroppen blir liggende igjen til hyener og gribber. Hele 95 prosent av hornene kommer fra Sør-Afrika og Zimbabwe og ender opp på medisinmarkeder i Asia, først og fremst i Vietnam og Kina. Ifølge tradisjonelle kinesiske tekster har opphakket neshorn i pulverform blitt brukt i kinesisk medisin i over 2000 år for å kurere feber, revmatisme og andre sykdommer. En vanlig oppfatning i Vesten om at hornet brukes som potensmiddel, er ikke riktig. Savannens høyeste dyr er sjiraffen. Den kan bli nesten fem meter høy, og hannen kan veie nesten to tonn. Regnskogene Afrika har verdens største regnskog, og den ligger i det sentrale Afrika, med størst andel i Den demokratiske republikken Kongo. Det finnes også spredte rester i Vest-Afrika, samt i Uganda og Rwanda. Blant de mest ikoniske dyrene i regnskogene er gorillaen. Og kanskje aller mest den truede fjellgorillaen som lever i et lite område i fjellregnskog i Den demokratiske republikken Kongo, Uganda og Rwanda. Bestanden teller bare rundt 1000 dyr.Fjellgorillaen har blitt en stor turistattraksjon. Uten at gorillaene genererte inntekter, hadde det neppe vært så stor interesse for å bevare skogområdene hvor gorillaene lever. Med en befolkningstetthet på 200–400 innbyggere per kvadratkilometer, Afrikas høyeste, hadde det kanskje vært mer lukrativt å hogge ned skogen og gjøre den om til jordbruksland. Fjellregnskogene i disse gorillaparkene er storslåtte. Slik har mange av skogene stått i mange tusen år, antakelig siden istiden. En uavbrutt historie med regnskog er sjeldent på 2000-tallet. Derfor er biomangfoldet ekstra stort i disse parkene. I Bwindi Impenetrable Forest nasjonalpark i Uganda er det registrert 120 pattedyrarter hvorav 11 primater, 350 fuglearter hvorav 14 finnes bare i Uganda, 1000 blomsterplanter, 220 arter trær, 200 sommerfuglarter og mange andre småkryp. Madagaskar utenfor Afrikas østkyst har også en rest av skog tilbake, men kun åtte prosent av den opprinnelige skogen. I disse skogene finnes endemiske arter som ikke forekommer andre steder på jorda, og som derfor er ekstra viktig å ta vare på. Blant de mest karismatiske dyregruppene er lemurene, som består av over hundre ulike arter. Indrien er den største – 70–80 centimeter lang, musemakien den minste, bare 11 centimeter lang. Lemurene er hovedsakelig vegetarianere som spiser frukt og blader. Noen har imidlertid spesialisert seg på insekter. Det er både dagaktive og nattaktive lemurer.Den rareste lemuren er aye-ayen eller fingerdyret. Den har tenner som en kanin, ører som ei flaggermus, pels som et villsvin, hale som en grevling og en lang, skjelettaktig pekefinger som gjennomsøker hull og barksprekker på jakt etter insektlarver. Mange innfødte er redd det lille spøkelsesaktige dyret og dreper det så fort de har sjansen.På Madagaskar fins det også 53 kameleonarter, hvilket utgjør to tredeler av verdens kameleonarter. Alle kameleonartene på øya er endemiske, det vil si at de bare finnes her. Den største er parsonkameleonen som blir nesten 30 centimeter stor, mens den minste får plass på tuppen av en finger. Ørken Afrika har to store ørkenområder, Sahara i Nord-Afrika og Kalahari og Namibørkenen i Sørvest-Afrika. Sahara er verdens største ørken, 8,6 millioner kvadratkilometer med sand og stein. Kalahari, Namibørkenen og Karoo, som til sammen utgjør 1,6 millioner kvadratkilometer, deles av Namibia, Botswana og Sør-Afrika.Afrikas største nasjonalpark er den 50 000 kvadratkilometer store Namib-Naukluft nasjonalpark i Namibia. Rundt fem millioner hektar ørken er fredet. Det er det største verneområdet i Afrika – og det fjerde største i verden. Her finner du verdens høyeste sanddyner, opptil 350 meter høye.Det er ikke mange dyrearter å se i ørkenen, men den vakre spydantilopen – eller sørlig oryx-antilope – er godt tilpasset dette tørre miljøet. Den klarer seg med den fuktighet den får i seg gjennom næringen – og det er ikke mye. Men så satser den også på resirkulering av fuktigheten i kroppen. Ikke en dråpe forlater kroppen unødvendig.Den namibiske ørkenen har imidlertid den rikeste sanddynefauna blant verdens ørkener – takket være den kalde Benguelastrømmen. Denne skaper nemlig tåke, som driver innover ørkenen, ofte hele 50 kilometer fra havet. Fuktigheten i tåka er avgjørende for ørkenorganismer som reptiler, edderkopper, biller og andre insekter. Fjell, åser og spesielt sanddynene fungerer som «tåkefangere», og derfor er mangfoldet av liv spesielt stort i nettopp disse områdene. Elver og vann Afrika har mange elver og vann. Nilen er verdens lengste elv og starter i Jinja ved Victoriasjøen i Uganda. Fra Victoriasjøens utløp er Nilen 5760 kilometer. Okavango i Botswana derimot er verdens største innlandsdelta. Her er øyer med palmer, innsjøer dekket av nøkkeroser, laguner med papyrusskoger og kanaler – et 15 000 kvadratkilometer stort vannland.Okavango-elva er 1300 kilometer lang og den tredje største elva i det sørlige Afrika. De årlige 18,5 millioner kubikkmeterne med vann tar ulike veier, men renner ikke ut i havet. Vannet lager grunne laguner, innsjøer og kanaler. Etter å ha spredt seg over et areal like stort som Sveits, forsvinner Okavango og alt vannet. Hele 95 prosent av vannet fordamper og blir borte i den tørre atmosfæren, to prosent forsvinner i sanda. Bare to-tre prosent av vannet fortsetter videre i to elver som også tørker ut.Det er et enormt mangfold av liv i Okavango. Her er registrert 164 pattedyrarter, 540 fuglearter, 89 fiskearter, 157 krypdyrarter og 38 amfibiearter. Her lever blant annet sitatunga-antilopen som er spesialtilpasset sumpområder med sine «truge-hover», som gjør at den lett kan manøvrere over bløt mudderbunn. En annen spesialitet i Okavango er letjevannbukken. Når den flykter fra fiender, tar den alltid veien ut i vannet og hopper i høye byks mens vannet spruter rundt den. Riftdalen er en lang forsenkning i jordskorpa som nærmest deler Afrika i to. Den starter i Dødehavet i Israel og ender ikke før den når Mosambik, 6000 kilometer lenger sør.Riftdalen varierer i bredde mellom 30 og 100 kilometer og karakteriseres av både elver, varme kilder, ferskvannssjøer, salte sjøer og savanneområder. Noe av Afrikas mest spennende dyreliv utspiller seg nettopp i denne dalen. Uten dalen hadde det neppe vært noen østafrikanske innsjøer å snakke om.Drar du nordover fra Nairobi i Kenya, er Lake Naivasha den første du kommer til. Dette er en ferskvannssjø med mer enn 400 observerte fuglearter. Her er pelikaner, storker, hegrer, ibiser, isfugler og flodørner. Neste innsjø er Lake Nakuru. Her var det tidligere opptil én million dvergflamingoer, men vannstanden har økt og flamingoen er nesten borte. Nå har flamingoene flyttet seg til Lake Bogoria lenger nord i Riftdalen.Både Nakuru og Bogoria er såkalte saltsjøer med masse alger som flamingoene kan spise. Ikke minst liker de blågrønnalgen Spirulina platensis. De beveger seg rundt på sine lange, røde stilke-bein og sveiver den lange halsen med det lille hodet og det spesielle nebbet fra side til side i vannet. Flodhesten er vanlig i elver og vann over store deler av Afrika sør for Sahara. Bare hodet og de små, viftende ørene stikker opp av vannet, og den lager kraftige snøftelyder. Plutselig forsvinner den under vann og blir borte, men snart dukker den opp igjen over vannflaten. Den kan være under vann i opptil fem minutter.Om kvelden går flodhestene opp av vannet og begir seg ut på savannen for å beite gras. Grunnen til at de oppholder seg i vannet hele dagen er at huden tørker ut i sola; derfor må den holde seg i vannet når det er som varmest. I vann og elver lever også nilkrokodillen, Afrikas største krypdyr. Den kan bli over fem meter lang, og er en farlig predator for alle pattedyr som skal krysse ei elv eller et vann i Afrika. Fjellene Afrika har fjelltopper, snø og is: Ruwenzori, Mt. Kenya, Mount Elgon, Aberdarene og Kilimanjaro, som er den høyeste med sine 5895 meter over havet. Det er også fjell og høysletter andre steder i Afrika, som i Etiopia.Omkring fjellene er det ofte fjellregnskog. Her er det fugler og dyr som man ikke ser andre steder, for eksempel spesielle solfuglarter, fargerike turakoer og familiegrupper med svarte og hvite kolobusaper med sine lange, buskete haler og lange skjegg. Her finnes det også bøffel, elefant eller buskbukk. Leopard forekommer også i disse fjellskogene, og det hender de forviller seg opp på fjellet over skoggrensen. Blant annet er det funnet et leopardskjelett på kraterkanten av Kilimanjaro.Simien nasjonalpark i Etiopia er geladabavianenes rike med nærmere 7000 individer. Den finnes også i noen andre fjellområder i Etiopia, men ikke i noe annet afrikansk land. Geledaen kjennetegnes av en rød, hårløs skinnflekk på brystet som er bakgrunn for det engelske tilnavnet «the bleeding heart monkey». Når en bavianhann skal vise styrke overfor en konkurrent, drar han overleppa bakover, viser hoggtennene og spiler samtidig ut den røde brystflekken til et blodrødt varselsignal. Hunnene har også hårløse brystflekker som får sterkere farge med alderen. Rundt de åpne flekkene er det væskefylte blærer som skiller ut luktstoffer og forteller at hun er mottakelig for intim kontakt.Dette er imidlertid ikke den eneste dyrearten som Etiopia er alene om. Her lever også den sjeldne waliasteinbukken, som bare finnes i Etiopia.I Bale nasjonalpark lenger sør i Etiopia lever den sjeldne etiopiaulven. Med en bestand som bare teller 450 dyr, er dette et av verdens mest truede rovdyr. Den finnes bare i Etiopia, og halvparten av bestanden er i Bale nasjonalpark. Her lever også den vakre fjellnyalaen, en antilopeart som bare finnes i Etiopia. Den er kraftig med store, vridde horn.Sanetti-platået i Bale nasjonalpark ligger 4000 meter over havet. Terrenget er lett bølgende fjellvidde. Dette er det største området med såkalt afroalpin vegetasjon i verden og en ganske unik biotop. Mer enn 78 pattedyrarter og 300 fuglearter er observert i dette området, og nasjonalparken regnes som den fjerde beste ornitologiske «hot-spoten» i Afrika. Her lever 17 endemiske fuglearter, blant annet etiopiarikse, etiopiadue og flekkvipe.Etiopiaulven har spesialisert seg på kjemperotrotter. Disse rottene finnes bare i Bale-fjellene og i enorme tettheter, opptil 5000 individer per kvadratkilometer. Rotta er nasjonalparkens lille arkitekt. Når den spiser gress, vender den kontinuerlig på jorda og lager tuer. Dens virksomhet fører til mer gressvekst og gjør landskapet egnet også for andre rotter, mus og spissmus, med andre ord blir det mer mat til både etiopiaulv og rovfugler. Verneområder I Afrika er det opprettet mange nasjonalparker og andre verneområder for å ta vare på natur og dyreliv. De mest kjente verneområdene er kanskje de du finner i Øst-Afrika, slik som Amboseli, Tsavo, Samburu, Maasai Mara i Kenya, og Serengeti, Tarangiere og Ruaha i Tanzania, Queen Elizabeth og Bwindi i Uganda og Virunga i Zaïre og Luangwa i Zambia. I det sørlige Afrika er Krüger nasjonalpark i Sør-Afrika, og Namib-Naukluft og Etosha i Namibia viktige parker. Les mer i Store norske leksikon Afrika planteliv i Afrika

https://snl.no/Alc%C3%A1zar_de_San_Juan

2023-01-31

Alcázar de San Juan

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Spanias geografi

Alcázar de San Juan er en by i det sentrale Spania, i provinsen Ciudad Real i den autonome regionen Castilla-La Mancha, beliggende cirka 120 kilometer sørøst for Madrid. Byen har rundt 31 000 innbyggere (2018).

I gamle dager var byen et viktig sentrum for produksjon av krutt. I dag er byen et viktig knutepunkt for togtrafikken i området. Servicenæringen er en viktig del av økonomien, særlig i lys av utbyggingen av sykehuset Hospital de Alcázar de San Juan.I distriktet rundt Alcázar de San Juan finnes det store jordbruksområder med kunstige vanningsanlegg. Det dyrkes særlig korn og oliven. Vinproduksjonen er betydelig, og Alcázar de San Juan er kjent for sine søte viner.Et funn av en dåpsattest har reist påstander om at det var Alcázar de San Juan som var fødebyen til Miguel de Cervantes, framfor Alcalá de Henares. Les mer i Store norske leksikon Spanias geografi

https://snl.no/amerikansk_blomstertrips

2023-01-31

amerikansk blomstertrips

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Trips,Thripidae,Frankliniella

Amerikansk blomstertrips er en art av trips i familien Thripidae. Arten er opprinnelig fra Amerika, men fra 1980-tallet har den spredt seg til veksthus i flere europeiske land. Den ble for første gang registrert i Norge i 1986. Den er også utbredt Afrika, Oseania, Sør-Amerika og Asia.

De voksne er omtrent 1,5 millimeter lange, og lysegult til mørkegult farget med brunaktige tverrbånd på bakkroppen. Antennene har 8 ledd og vingene er lyse.Arten er kjent på over 250 trær og urteaktige vertplanter og er et alvorlig skadedyr, spesielt på en rekke prydplanter og slangeagurk.Amerikansk blomstertrips er vanskeligere å bekjempe enn andre tripsarter og omfattes av matloven. Les mer i Store norske leksikon trips skadedyr matloven Eksterne lenker Plantevernleksikonet: Amerikansk blomstertrips

https://snl.no/Neil_A._Armstrong_Flight_Research_Center

2023-01-31

Neil A. Armstrong Flight Research Center

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Romvirksomhet,Rominfrastruktur

Neil A. Armstrong Flight Research Center er et forskningssenter som tilhører den amerikanske romorganisasjonen NASA. Senteret er spesielt engasjert i prøving av fly og bemannede romfartøyers aerodynamiske egenskaper samt teknologiske systemers tilpasning til mennesket. Hadde ansvaret for romfergens glideprøveprogram i 1977.

Forskningssenteret ligger i Mojaveørkenen ved Edwards Air Force Base i California, cirka 100 km nord for bykjernen i Los Angeles. Fram til 1. mars 2014 het senteret Hugh L. Dryden Flight Research Center, som i mars 1976 ble oppkalt etter Hugh Latimer Dryden (1898–1965), sjef for den flytekniske forskningsorganisasjonen NACA fra 1949 til 1958 og nestsjef i NASA fra 1958 til 1965. Les mer i Store norske leksikon romfart