Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/cellulose

2023-01-31

cellulose

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Industri,Trelast og treforedling,Papirindustri

Cellulose er en organisk forbindelse som utgjør hovedbestanddelen av plantenes cellevegg og er den vanligste organiske forbindelsen i naturen.

Ordet cellulose har to betydninger på norsk: den kjemiske forbindelsen cellulose fiberråstoffet cellulose, som er fremstilt av trevirke eller planter ved kjemisk behandling, og som brukes som råstoff i produksjon av papir og kunstige tekstiler Den kjemiske forbindelsen cellulose Cellulose finnes i planter sammen med andre bestanddeler som virker som bindemiddel mellom cellulosefibrene og bidrar til å avstive planten, særlig lignin. Bomull er nesten ren cellulose (90 prosent), men også lin, hamp og jute er rike på cellulose. Disse råstoffene brukes til fremstilling av tekstiler, mens trevirke, halm, bambus og visse gressarter, som sjelden inneholder mer enn 50 prosent cellulose, brukes som råstoff for papir. Cellulose inngår også i spiselige planter, frukt og grønnsaker og er en form for kostfiber.Gjennom fotosyntesen dannes det årlig cirka 150 milliarder tonn cellulose av karbondioksid (CO2) i atmosfæren. Den samme mengden frigjøres gjennom naturlige prosesser som forbrenning og forråtnelse. Cellulose, (C6H10O5)n, er et polysakkarid der molekylene består av 3000–5000 enheter av D-glukose, som er bundet β-glykosidisk sammen via 4-hydroksylgruppen. Det første skrittet mot polysakkaridet cellulose er disakkaridet cellobiose. Cellobioseenheten er igjen bundet sammen til lange, rette molekyler. De kan pakkes tett og kraftig sammen parallelt, fordi det dannes hydrogenbindinger mellom molekylene. Disse bindingene er med på å gi cellulosemolekylene stor mekanisk styrke samt gjøre dem uløselige i vann. Dette forklarer også fiber-til-fiberbindingene som gir papirbanen styrke.Cellulose brytes ikke ned av enzymene i mage-tarmkanalen hos mennesket, og regnes derfor til de ufordøyelige karbohydratene. Noen dyrearter kan nyttiggjøre seg cellulose fordi de har mikroorganismer i tarmene som kan bryte ned forbindelsen til fordøyelige sukkerarter. OH-gruppen i cellulosemolekylet kan oppfattes på samme måte som OH-gruppen i alkoholer. Slik som alkoholer danner estere og etere dannes også celluloseestere og celluloseetere. Av disse kan det lages mange viktige tekniske produkter, blant annet celluloseacetat, cellulosenitrat, karboksymetylcellulose og etylcellulose. Cellulosexantat er et viktig mellomprodukt ved fremstilling av viskosefibrer (rayon) og cellulosefilm. Ved en egen behandling med alkali, mercerisering, kan mikrostrukturen i cellulosemolekylet forandres slik at fibrene får en egen glans og øket evne til å ta opp fargestoffer. Fiberråstoffet cellulose Fiberråstoffet cellulose er det tekniske produktet man får når man ved kjemisk behandling fjerner de stoffene som binder fibrene i den faste vedsubstansen sammen. Det må ikke forveksles med tremasse, som er fremstilt ved mekanisk behandling. På engelsk blir ordet cellulose bare brukt om den kjemiske forbindelsen, mens fiberråstoffet blir kalt Chemical Wood Pulp og tremasse tilsvarende Mechanical Wood Pulp. I dag brukes på norsk fortrinnsvis begrepene kjemisk masse og mekanisk masse om fiberråstoffet. Hovedsakelig brukes to metoder i fremstillingen: sulfatmetoden og sulfittmetoden. Treflis behandles ved et trykk på 8–10 atmosfærer i 2–5 timer i en lut som inneholder natriumhydroksid og natriumsulfid. Under kokingen løses lignin og andre stoffer mer eller mindre fullstendig, mens cellulose forblir uløst. Etter koking og vasking kan enkeltfibrene skilles fra hverandre ved mekanisk behandling. Massen fremstilles enten satsvis i store trykkbeholdere eller i kontinuerlige kokere.Sulfatmassen er brun og ble tidligere mest brukt til emballasje fordi man ikke kunne bleke den. Massen passer godt til dette formålet på grunn av sin store styrke (kraftpapir). I dag har man egnede blekemetoder for sulfatmassen, og den har derfor fått stadig større anvendelse. For at metoden skal lønne seg må kjemikaliene kunne gjenvinnes; den brukte luten (svartluten) dampes inn og de organiske stoffene i luten forbrennes. Ved forbrenningen går natriumhydroksidet over til natriumkarbonat (soda), og for å erstatte tapte kjemikalier tilsettes natriumsulfat, noe som har ført til prosessens navn.Under brenningen reduseres natriumsulfat til natriumsulfid, og soda og sulfid renner som en smelte ut av forbrenningsovnen og løses i vann. Etter denne kautiseringen er luten ferdig for et nytt kok. Sulfidinnholdet i kokeluten er bra for fibermaterialet fordi prosessen (oppslutningen) blir mer skånsom enn om den hadde skjedd med natriumhydroksid alene.En ulempe med sulfatmetoden er at sulfidet sammen med visse organiske bestanddeler fra veden danner organiske svovelforbindelser, merkaptaner, som er illeluktende, og som alltid har vært forbundet med sulfatcellulosen. Sulfatmetoden er, bortsett fra lukten, den mest miljøvennlige metoden for fremstilling av cellulose, fordi hovedmengden av løst organisk substans forbrennes og kjemikaliene resirkuleres. Ved å lede de merkaptanholdige avgassene inn i en brenner og vaske røkgassen fra denne med natronlut, har man kunnet redusere luktplagen betydelig. Treflis kokes i 5–14 timer under trykk i stålkjeler som innvendig er kledd med syrefast materiale, men i likhet med sulfatmasse kan massen også fremstilles i kontinuerlige kokere. Kokevæsken består av svoveldioksid som er løst i en base, enten ammoniakk, natriumhydroksid, magnesiumhydroksid eller kalsiumhydroksid. Tidligere var kalsiumhydroksid det vanligste, med den ulempen at kjemikaliene ikke lot seg gjenvinne. I dag er magnesiumhydroksid mest brukt. Massens egenskaper kan reguleres ved å variere temperatur og mengde base mot mengde svovelsyrling.Sulfittprosessen er mer fleksibel enn sulfatprosessen, men en ulempe er at prosessen ikke kan brukes for alle vedslag. Kokevæsken som inneholder betydelige mengder sukker, har etter gjæring vært brukt til fremstilling av etanol, C2H5OH, ikke metanol, CH3OH eller «tresprit», som mange feilaktig har trodd. Kokevæsken har også vært brukt til fremstilling av forgjær. Ved inndamping og videre foredling av luten har man også fått produkter som har fått anvendelse som garvestoffer, og til sement- og oljeindustrien. Ligninet, som er lutens hovedbestanddel, er i slekt med vanillin, og avluten brukes derfor som råstoff til fremstilling av dette produktet. Borregaard er (per 2019) en av verdens største leverandører av vanillin og ethylvanillin, og selskapet er alene om å levere vanillin basert på tømmer.Sulfittcellulosen er selv i ubleket tilstand forholdsvis lys, og kan derfor brukes til mange papirsorter uten å blekes først. Som bleket masse brukes den til finere skrive- og trykkpapir, og i særlig ren form er den egnet til fremstilling av rayon og cellulosederivater.Utviklingen av sulfatcellulosen har ført til at denne massetypen nå kan brukes til de aller fleste formål hvor sulfittcellulosen tidligere var enerådende. Da sulfatprosessen stiller mindre krav til trevirket enn sulfittprosessen, er det denne prosessen som har økt mest globalt de siste tiårene. Dette skyldes spesielt anvendelsen av tropiske løvtrær som eukalyptus og akasie. Sulfittmassen er imidlertid enklere å bleke, og motstanden mot klorholdige blekemidler har derfor vært til sulfittmassens fordel (se bleking og treforedling). Les mer i Store norske leksikon papir

https://snl.no/Johs._Anden%C3%A6s

2023-01-31

Johs. Andenæs

Store norske leksikon,Jus,Jurister

Johannes Bratt Andenæs var en norsk jurist. Han var en forgrunnsskikkelse i norsk rettsvitenskap, og deltok mye i den offentlige diskusjon om aktuelle rettslige spørsmål.

Andenæs var universitetsstipendiat 1939–1944, konsulent hos Riksadvokaten 1945 og professor i rettsvitenskap (strafferett og straffeprosess) ved Universitetet i Oslo 1945–1982. Han var formann i Norsk kriminalistforening 1947–1957; han var formann i Det sakkyndige råd for strafferettslige spørsmål (Straffelovrådet) og formann (1957) i komiteen til revisjon av straffeprosessen. Han var rektor ved Universitetet i Oslo 1970–1972. Han var æresdoktor ved universitetene i København og Uppsala, og var i 1981 den første som ble tildelt den nordiske juristpris.Han var bror av Tønnes M. Andenæs. Utgivelser Andenæs utgav blant annet: Straffbar unnlatelse (1943, doktoravhandling) Statsforfatningen i Norge (8. utg. 1998) Alminnelig strafferett (4. utgave 1997) Spesiell strafferett (3. utg. 1996, sammen med Anders Bratholm) Norsk straffeprosess I–II (2. utgave 1994) Det vanskelige oppgjøret (1979, ny utgave 1998) Innføring i rettsstudiet (5. utgave 1998) Les mer i Store norske leksikon Johs. Andenæs i Norsk biografisk leksikon rettsvesen i Norge

https://snl.no/Fredrik_Arnesen

2023-01-31

Fredrik Arnesen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Norske arkitekter og arkitektkontorer fra 1900 til i dag

Fredrik Arnesen var en norsk arkitekt. Arnesen var utdannet ved Den kongelige Tegneskole. Han etablerte egen praksis i Bergen i samarbeid med Arthur Darre Kaarbø. Arnesen og Kaarbø var blant de mest benyttede arkitekter i sin tid og gjennomførte store byggeoppgaver i Bergen, alle preget av gode planløsninger og gjennomarbeidede detaljer.

De tre hovedverkene, kontorbygg for BDS (1911, revet etter å ha blitt sterkt skadet under eksplosjonskatastrofen 20. april 1944), Torvalmenning nr. 12 (1925–26) og Nøstehjørnet (1937) ble tegnet i henholdsvis nybarokk, nyklassisisme og funksjonalisme, men alltid med den samme sans for kvalitet i den håndverksmessige utførelsen av detaljene. I 1929 fikk de Houens fonds diplom for Grand Hotel Terminus. Les mer i Store norske leksikon Fredrik Arnesen i Norsk kunstnerleksikon arkitektur i Norge nybarokk nyklassisisme funksjonalisme - arkitektur

https://snl.no/botn

2023-01-31

botn

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Geomorfologi

Botn er en kort dal gravd ut i fast fjell av isbreer og fryse- og tineprosesser. Botner har halvsirkelformede tverrsnitt i den indre delen, ofte med en liten sjø eller bre i bunnen og er karakteristiske for iseroderte landskaper.

Sekkedaler ligner botner, men er lengre. Dannelse Botnen dannes som en kombinasjon av at bakveggen og sideveggene er bratte, ofte bortimot vertikale, og på den måten utsatt for forvitring og steinsprang. Dette materialet havner på breoverflaten og transporteres bort fra fjellveggene med breens bevegelse. Deretter samles materialet som morener foran breen eller fraktes ut av systemet ved hjelp av smeltevann. Dersom breen smelter bort, vil materialet som forvitrer i fjellveggene akkumulere ved foten av skråningen og bygge opp en talus. Talusen beskytter fjellveggen mot videre forvitring og etter hvert vil prosessen stoppe opp.Tilstedeværelsen av en isbre i botnen gjør at den i tillegg får en overfordypning i bunnen, på grunn av breens evne til erosjon under erosjonsbasis. Når breen smelter bort kan det samles vann til en innsjø i slike fordypninger. Fryse- og tineprosesser Forvitringen i slike vertikale fjellvegger i høyfjellet er påvirket av fryse- og tinesyklusene i løpet av året, og forsterkes av tilstedeværelsen av en bre som isolerer bakken. Breen beskytter bakken under fra store temperatursvingninger i løpet av året, men de eksponerte områdene rundt den kan oppleve store temperaturvariasjoner i løpet av et år. Dette fører til store temperaturgradienter i berget, spesielt mellom områder der det ligger snø eller is hele året, og der det stort sett er bart.Temperaturgradienten skifter retning i løpet av året, avhengig av om det er varmest under isen/snøen eller i den eksponerte fjellveggen. Store temperaturgradienter og endringer i disse svekker berget og det forvitrer effektivt. Geografi I Norge finnes botner en rekke steder, særlig på høyfjellet (Rondane), men også nær havets overflate (Lofoten). Les mer i Store norske leksikon isbre erosjon sekkedal

https://snl.no/John_Boulting

2023-01-31

John Boulting

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Europeisk film og TV,Europeiske filmskapere

John Boulting var en britisk filmprodusent og regissør. Han arbeidet sammen med sin tvillingbror Roy Boulting (1913–2001), og de to vekslet mellom å produsere og regissere.

Blant deres største kinosuksesser er Thunder Rock (Drømmeren, 1942), Fame is the Spur (Det rustne sverd, 1946) og Brighton Rock (Malstrømmen, 1948). Deres senere produksjon var gjerne komedier, blant annet I'm All Right Jack (Dine penger er mine penger, 1959) og Heavens Above (Som sendt fra himmelen, 1963), begge med Peter Sellers.Roy Boulting regisserte under andre verdenskrig dokumentarfilmen Desert Victory (1943), som vant Oscar-prisen. Han var i 1971–1977 gift med skuespilleren Hayley Mills (datter av John Mills). Deres sønn Crispian Mills hadde suksess med rockebandet Kula Shaker. Les mer i Store norske leksikon Film i Storbritannia

https://snl.no/Bj%C3%B8rn_Eng%C3%B8

2023-01-31

Bjørn Engø

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Design,Norsk interiør- og møbeldesign

Bjørn Engø var en særdeles produktiv og allsidig designer og utstillingsarkitekt. Hans arbeider kjennetegnes av arkitektonisk enkelhet og følsomhet for materialenes karakter. Engø er i dag mest kjent for sine elokserte arbeider i aluminium for Emalox.

De tidlige årene I 1946 tok Bjørn Engø diplomeksamen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Året etterpå utstilte han flere møbler for A/S Gjøvik Møbelindustri, som noen rettlinjede skap i postfunksjonalistisk ånd. Verd å merke seg var Engøs skrivebordsstol med utspent hud i luftig design. Den beredte på mange måter grunnen for den organiske formgivingen som gjorde skandinavisk design verdenskjent noen år senere. I 1948 tegnet han en rekke eksklusive møbler for snekkermester Alfred Enge. På lik linje med andre møbelarkitekter viste Engø interesse for manillamøbler. Til Foreningen Brukskunst kurvmøbelutstilling i 1948 laget han stol, bord og en vegglampe. Det samme året etablerte han også egen praksis. Eget tegnekontor I 1948 etablerte Bjørn Engø eget tegnekontor. Omkring 1950 innledet han et fruktbart samarbeid med møbelprodusenten Gustav Bahus Eftf. På Norway Designs for Living i Chicago i 1951 ble noen av Engøs møbler for bedriften utstilt. Ifølge arkitekt Arne Korsmo var disse tilpasset det amerikanske markedet. Engø viste for øvrig stor interesse for møbler i laminert tre. Fra tiden rundt 1951 laget Gustav Bahus Eftf. noen prøvemodeller som senere resulterte i Bahus-Engølinjen. Enkelte modeller, og særlig serien med brennlakkerte stålrørbein og laminatkonstruksjoner, bar preg av amerikansk designinnflytelse. I 1955 formga Bjørn Engø en stol med tungeformet sete og rygg i laminert tre og stolbein i splittet laminat som ble vist på utstillingen H-55 i Helsingborg. Stolens uttrykk var mer sublimt og avskallet enn de tidligere av Bahus-Engølinjens stolmodeller. Få av Engøs møbler fikk noen større utbredelse. Det skyldes delvis at de var altfor radikale for tidens smak. Parallelt med møbelformgivningen begynte Engø i 1953 å lage eksklusive kobber- og emaljearbeider i hjemmets kjeller. Formene ble produsert på fabrikk, mens fresing og emaljering utførtes på verkstedet. Til å hjelpe seg med den tidkrevende og fysisk anstrengende fresingen hadde han en dansk assistent. På tross av at disse gjenstandene først og fremst var rettet mot et mer kjøpesterkt publikum ønsket Engø å lage rimelige hverdagsgjenstander. Muligheten bød seg cirka 1956 da han sammen med metallvareprodusenten Emalox utviklet serieproduserte gjenstander i eloksert aluminium. I 1967 og 1968 ble Emalox tildelt Merket for god design for noen av tingene Engø tegnet. Flere samarbeidspartnere I tillegg til arbeidene for Emalox utførte Bjørn Engø tegninger til dekorasjonsstoffer for Sandvika Veveri, belysningsarmaturer for Arnold Wiigs Fabrikker og en rekke modeller for Møre Lenestolfabrikk (nå Fora Form). Han tegnet også smykker for gullsmed Sten S. Heyerdal. Engø var en fremragende interiørarkitekt, og i 1957 var han utstillingsarkitekt for ID-gruppens paviljong på Triennalen i Milano. Engø er representert i Nasjonalmuseet, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og KODE 1. Les mer i Store norske leksikon Bjørn Engø i Norsk biografisk leksikon Bjørn Engø i Norsk kunstnerleksikon Litteratur Clayhills, Harriet (1959). 33 brukskunstnere, Bonytt Linder, Mats (2022). Bjørn Engø, Papiret Forlag

https://snl.no/engelsk_horn

2023-01-31

engelsk horn

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikkinstrumenter,Blåseinstrumenter

Engelsk horn er et treblåseinstrument. Engelsk horn er en tenor-obo, stemt en ren kvint lavere enn vanlig obo, med notert omfang omtrent som vanlig obo. Engelsk horn klinger e–a2+. Instrumentet er lenger enn en obo, har konisk boring og en karakteristisk detalj idet endestykket/schallstykket er pæreformet (engelsk: bulb-bell).

Instrumentet hører som obo til de doble rørbladinstrumentene. Men klangen er langt fra så skarp som oboen. Den kan karakteriseres som mer bløt, drømmende og er svært karakteristisk på grunn av pærestykket som på tysk også kalles «Liebesfuss», kjærlighetsfot.Instrumentet ble utviklet og kjent før slutten av 1600-tallet. Det ble blant annet brukt av den engelske komponisten Henry Purcell i semi-operaen Dioclesian i 1690. Instrumentet fikk sitt navn før midten av 1700-tallet. Stemmer for engelsk horn er å finne i partiturer fra midten av 1700-tallet, for eksempel hos Joseph Haydn og Christoph Willibald Gluck. Navnet Hva navnet engelsk horn, cor anglais, kommer av er usikkert. Av noen blir det tilskrevet det faktum at instrumentet på 1600- og 1700-tallet hadde en svak bøyd kropp for å gjøre det lettere å nå alle fingerhullene. På engelsk blir da anglais en variasjon av angle, vinkel. Men dette er lite trolig. Da hadde nok betegnelsen cor angle blitt brukt før cor anglais. Andre teorier går på at det ble mye brukt i England og derfor ble kalt engelsk horn. Det er også hevdet at betegnelsen horn kommer av at instrumentet (i gamle modeller) var bøyd nesten som en halvsirkel, som også et horn da var. Bruk I våre dager gjør klaffesystemet at instrumentet igjen er rett, men det spilles med et munnstykkerør som er svakt bøyd. Engelsk horn fingres som en obo og spilles gjerne av andreoboisten i et symfoniorkester.Som andre instrumenter er de ulike obo-instrumentene inndelt i en familie med sopran, alt, tenor og bass/baryton. Sopranen er vanlig obo mens alten er den sjeldne obo d'amore, stemt en liten ters lavere. Engelske horn, som også har en forløper i oboe d'caccia («jakt-obo»), er tenorstemmen.Bass- eller baryton-obo, som klinger en oktav lavere enn notert, er bass-stemmen, men svært lite brukt i våre dager. Bass-stemmen ble senere overtatt av heckelfonen, lansert i Tyskland i 1904, et instrument som også er så godt som borte, selv om det i sin tid ble brukt av blant andre Richard Strauss. Av obofamiliens instrumenter er det altså bare vanlig obo og engelsk horn som har overlevd til våre dager. Kjent orkestermusikk for engelsk horn Av berømte steder i orkesterlitteraturen for engelsk horn er den rolige satsen i Antonín Dvořáks symfoni Fra den nye verden blant de mest kjente. Jean Sibelius bruker engelsk horn i Tuonelas svane, Hector Berlioz i Romersk karneval og Fantastisk symfoni, Gioachino Rossini i Wilhelm Tell-ouverturen og Richard Wagner i Tristan og Isolde. Les mer i Store norske leksikon symfoniorkester treblåseinstrument blåseinstrumenter

https://snl.no/Marie-Claire_Blais

2023-01-31

Marie-Claire Blais

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Nord- og Mellom-Amerikas litteratur,Canadas franskspråklige litteratur

Marie-Claire Blais var en fransk-kanadisk forfatter. Hun har de siste femti årene vært regnet blant landets fremste forfattere. Hun var også i sterk opposisjon til de religiøse og moralske verdiene som tradisjonelt har preget det fransk-kanadiske samfunnet.

Opprør og medfølelse Blais skriver særlig om konflikter innenfor nære familierelasjoner og om hvordan foreldrenes tyranni kan ødelegge unge menneskers fremtid. Ut fra egne efaringer behandler hun ofte lesbiske miljøer, og hun viser dyp sympati for marginale skjebner av alle slag. Uttrykksformen hennes er provoserende og ofte preget av svart humor, men også lyrisk og medfølende. Stilen har fått et stadig mer eksperimenterende preg, og bøkene hennes regnes til dels som vanskelig tilgjengelige. Hun bruker ofte en polyfon teknikk når hun komponerer bøkene sine; blant annet lar hun historien bli fortalt av ulike stemmer som stilles opp mot hverandre. Mange av bøkene er preget av katastrofestemning og gir inntrykk av å skildre en verden i forfall og oppløsning. Romaner Blais oppnådde stor oppmerksomhet med debutboken La belle Bête (1959, «Den vakre tosken»), om forholdet mellom en meget pen, men nærmest tilbakestående gutt og hans stygge, men intelligente søster. Hennes mest kjente roman er Une saison dans la vie d'Emmanuel (1965, norsk oversettelse Et halvt år av Emmanuels liv, 1967). Her skildres en stor søskenflokk fra et arbeiderstrøk i Québec, og bokens beskrivelser av blant annet homofili og prostitusjon er blitt oppfattet som svært provoserende blant konservative kritikere i Canada. Blant Blais mange senere romaner kan nevnes Les Nuits de l'Underground (1978 «Nettene i Undergrunnen»), Le Sourd dans la ville (1979, «Den døve i byen»), Soifs (1995, «Tørst»), Dans la foudre et la lumière (2001, «I lyn og lys») og Le jeune homme sans avenir (2012, «Den unge mannen uten fremtid». Aux Jardins des acasias (2014. «I Akasiehagene») er både en skildring i romanform fra et hjem for AIDS-syke og en refleksjon rundt Blais' eget forfatterskap. Une réunion près de la mer (2018, «En sammenkomst ved havet» er avslutningen på en familiekrønike som ble innledet med Soifs. Bøker i andre sjangrer Blais har også skrevet lyrikk, skuespill og tekster for radio og fjernsyn, Blant hennes mest kjente dramatiske arbeider er en original bearbeidelse av Sofokles' tragedie Antigone. Hun har videre utgitt artikler om litteratur samt selvbiografiske essayer. Blais har fått en lang rekke priser og utmerkelser både i sitt hjemland, i USA og i Europa. En av Canadas viktigste litterære priser er oppkalt etter og beskyttet av henne. Les mer i Store norske leksikon Canadas franskspråklige litteratur Canadas litteratur

https://snl.no/CASA

2023-01-31

CASA

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Flyindustri,Fly- og helikopterprodusenter

CASA (Construcciones Auronáuticas SA) er et tidligere spansk flyindustrikonsern. CASA ble integrert i Airbus i 2009.

Historie CASA ble etablert i 1923 i Getafe for å produsere fly for det spanske flyvåpenet. Selskapet produserte først fly på lisens, blant annet Dornier Wal flybåter, Ju 52 transportfly (C-352), Jungmann treningsfly (C-1.131) og He 111 bombefly (C-2.111). Etter andre verdenskrig produserte selskapet egenutviklede flytyper.CASA ble sammensluttet med franske Aérospatiale Matra og tyske DASA i 2000 for å etablerere EADS (European Aeronautic Defence and Space Company). CASA ble integrert i Airbus i 2009, og er en del av Airbus Defense and Space. Flytyper Viktige flytyper med årstall for første flygning i parentes: C-201 Alcotán (1949) – tomotors transportfly C-202 Halcón (1952) – tomotors transportfly C-207 Azor (1955) – tomotors transportfly C-212 Aviocar (1971) – tomotors turbopropdrevne transportfly C-101 Aviojet (1977) – jetdrevet treningsfly CN235 (1983) – tomotors turbopropdrevet transportfly, utviklet og produsert i samarbeid med indonesiske IPTN C295 (1997) – tomotors turbopropdrevet transportfly, spansk videreutvikling av CN235 fremdeles produsert av Airbus Les mer i Store norske leksikon Airbus C295

https://snl.no/B%C3%B8rsa_-_tettsted_i_Skaun

2023-01-31

Børsa (tettsted i Skaun)

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Trøndelag,Skaun

Børsa er et tettsted i Skaun kommune i Trøndelag. Tettstedet er ifølge SSBs definisjon 1,1 km², og har 1758 innbyggere (2022).

Børsa er administrasjonssenter i Skaun kommune. Det ligger 30 kilometer sørvest for Trondheim mellom Gaulosen og Orkdalsfjorden.Mot fjorden og opp langs Børselvas og Viggjas dalfører finnes store jordbruksarealer på gamle havavsetninger av leire og sand. Her er bosetningen tettest.E39 mellom Trondheim og Orkland går på sørsiden av Børsa. Hovednæring er jordbruk med stor melkeproduksjon og skogbruk. Stedet har også trevarebedrifter og mekanisk verksted. Fredly kristelige folkehøgskole, etablert i 1899, har hatt tilhold i Børsa siden 1968.Navnet kommer av norrønt Birgsi, trolig avledet av berg, brukt som navn på den vik av Trondheimsfjorden som går inn til Børsa. Kart Les mer i Store norske leksikon Skaun

https://snl.no/Bykle

2023-01-31

Bykle

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Agder,Bykle

Bykle er ein kommune i Agder fylke. Bykle er den nordlegaste kommunen i Setesdal, og ligg dermed også lengst nord i fylket. I sør grensar kommunen til Valle kommune, i sørvest til Sirdal, i vest til kommunane Sandnes, Hjelmeland og Suldal i Rogaland, i nord til Vinje og i aust til Tokke, begge i Vestfold og Telemark.

Bykle blei oppretta som kommune i 1902 ved utskiljing frå Valle. Sidan har kommunen hatt uendra grenser. Natur Berggrunnen i Bykle består av granitt og noko gneis som tilhøyrer Det store sørnorske grunnfjellsområdet. Dei høgaste toppane består av granitt med underliggjande gneis. I nordvestre del av kommunen har landskapet ei nordvestleg–søraustleg strokretning som blei danna ved den kaledonske fjellkjedefaldinga. Det høgaste fjellet i både kommunen og fylket er Sæbyggjenuten på grensa til Tokke i aust, på 1507 meter over havet. I vest når Kaldafjellet på grensa til Suldal høgast med sine 1452 meter over havet. Bykle er den største kommunen i fylket i areal og omfattar ein stor del av Setesdalsheiene. Dei vidstrekte viddene inneheld ei rekkje store fjellvatn og er kjeldeområde for elva Otra. Store delar av fjellet er i offentleg eige. Njardarheim er eit 230 km2 stort fjellområde som blei overteke av staten etter 1945, og i tillegg kjem 150 km2 statsallmenning. Dalbotnen stig sterkt i Bykle kommune, frå 350 meter over havet lengst i sør til om lag 900 meter i nord. Av arealet i kommunen ligg 6/7 høgare enn 900 meter over havet. Kommunen har seks naturvernområde: Hisdal naturreservat, skogvern, 16 329,7 dekar, verna i 2008 Hovden landskapsvernområde, vern av variert natur, 59 168,1 dekar, verna i 1986 Lislevatn naturreservat, våtmarksvern, 1 131,6 dekar, verna i 1982 Setesdal Vesthei / Ryfylkeheiane landskapsvernområde, dyrelivs- og landskapsvern, 2 331 474,6 dekar, verna i 2000 Steinsbuskardet – Hisdal, biotopvernomrade, kalvingsområde og trekkvegar for villrein, 33 344,4 dekar, verna i 2000 Vidmyr naturreservat, myrvern, 9 582,0 dekar, verna i 1986 Klima Den kaldaste månaden er februar med ein normal på −3,1 °C, og varmaste månad er juli med ein normal på 14,9 °C. Mest nedbør er det i oktober med ein normal på 132,0 millimeter, og minst er det i april med ein normal på 49,4 millimeter. Målingane er gjorde ved Valle målestasjon. Busetjing Etter folketalet er Bykle ein av dei minste kommunane i landet. Ved slutten av krigen låg folketalet rundt 700, men viste stort sett nedgang fram til første halvdel av 1970-talet. Lågast låg det i 1973 med 458 innbyggjarar. Sidan har det stort sett vore i vekst, og i 2017 hadde det auka til 952 innbyggjarar. I tiårsperioden 2007–2017 auka folketalet i Bykle med gjennomsnittleg 0,5 prosent årleg mot 1,1 prosent i fylket samla sett og 0,4 prosent årleg for setesdalskommunane samla. Veksten dei siste tiåra må sjåast i lys av den sterke utbygginga av turisttrafikken i kommunen. Busetjinga følgjer hovuddalen og er konsentrert om dei to tettstadene Bykle (Bykle kyrkjestad), som er administrasjonssenter, og turistsenteret Hovden, som ligg 27 kilometer lenger nord på rundt 800 meter over havet. Av befolkninga i Bykle budde 68 prosent i tettstader i 2016 mot 73 prosent i fylket samla sett. Næringsliv Fjellet er tradisjonelt viktig for næringsgrunnlaget i Bykle, mellom anna ved reindrift og jakt. Jordbruket var tidlegare berebjelken, men betyr i dag lite for sysselsetjinga. I 2016 var berre éin prosent av arbeidsplassane i Bykle i primærnæringane. Jordbruket har blitt fornya dei siste tiåra, og det er mellom anna teke i bruk nydyrka areal i fjellet med både grasproduksjon og fellesbeite på Bjåen og i Hovden. På Bjåen finn den høgastliggjande garden i landet med mjølkeproduksjon. I dag er turistverksemda viktigast for kommunen med vel 17 prosent av arbeidsplassane. Hovden er ein vintersportsstad med hotell og store hytteområde, alpinanlegg og turløyper, moderne badeanlegg og moglegheiter for kanopadling. Heiane innbyr elles til allsidige aktivitetar året rundt. Bykle har dessutan turisthytter, mellom anna Hovdehytta ved Hartevatnet på 770 meter over havet. I samband med turistnæringa har det vakse fram mindre service- og industribedrifter. Bykle har ei beskjeden industriverksemd som per 2016 utgjer seks prosent av arbeidsplassane i kommunen, 33 prosent inkludert byggje- og anleggsverksemd, kraft- og vassforsyning og renovasjon. Den heilt dominerande industribransjen er trelast- og trevareindustrien. Utbygginga av Øvre Otra til kraftføremål har tilført kommunen mykje verksemd. Ei rekkje av dei store vatna er regulerte. Bykle er den nest største kraftkommunen i Aust-Agder, med ein gjennomsnittleg årsproduksjon på 886 gigawattimar (GWh) per 2016. Det er fire kraftverk i kommunen, dei største er Holen I-II kraftverk (i drift frå 1981) og Holen III kraftverk (1987). Samferdsel Riksveg 9 mellom Haukeligrend og Kristiansand går gjennom kommunen frå nord til sør. I Haukeligrend i Vinje møter vegen E134 (Drammen–Haugesund). Administrativ inndeling og offentlege institusjonar Bykle har ein godt utbygd kommuneadministrasjon i bygdesenteret Bykle og har bibliotek, symjehall, idrettsplass og samfunnshus på Hovden. I kommunen er det ei avdeling av Setesdal vidaregåande skule med mellom anna skigymnas. Bykle høyrer til Agder politidistrikt, Agder tingrett og Agder lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet Setesdal Regionråd saman med Bygland, Evje og Hornnes og Valle. Bykle kommune svarer til soknet Bykle i Otredal prosti (Agder og Telemark bispedømme) i Den norske kyrkja. Mot slutten av 1800-talet høyrde Bykle til Sætersdalen fogderi i Nedenes amt. For statistiske føremål er Bykle kommune (per 2016) delt inn i eitt delområde med til saman 8 grunnkrinsar: Trydal, Bykle, Hoslemo, Hovden, Skyvatn, Vatnedalen, Nesland og Gyvatn. Historikk og kultur Jernrike myrar i området rundt Hovden danna grunnlaget for ei omfattande jernutvinning frå 800- til 1400-talet. Det er grunn til å tru at jernutvinninga i Hovden har vore blant dei viktigaste i Noreg. Fleire funn av kolgroper og blester-tufter har vore utgangspunkt for Hovden Jernvinnemuseum, som opna i 1990. Bykle har to samlingar med gamle hus, Huldreheimen og Lislestog i Bykle kyrkjegrend. Bykle kyrkje er ei liten og vakker rosemåla trekyrkje frå 1619. Ei ny og moderne kyrkje blei innvigd i 2004. Namn og kommunevåpen Kommunevåpenet (godkjent i 1986) har grøn grunn strødd med sølvfarga dropar. Dropane symboliserer vatnet som har vore ei viktig energikjelde i kommunen frå kvern til turbin. Den grøne grunnfargen viser til kva jordbruket tradisjonelt har hatt å seie for kommunen. Namnet kjem av innsjønamnet Bykil, truleg avleidd av bauka, ‘plaske, skvulpe'. Les meir i Store norske leksikon Agder Setesdal Hovden Eksterne lenker Nettsidene til Bykle kommune Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Bykle Miljødirektoratet: naturbase. Bykle Litteratur Gjerden, Knut & Bjørgulv Holen: Gards- og ættesoge for Bykle. Med eit stutt utdrag av kultursoga, 1966. Gjerden, Knut: Bykle bygdesoge: kultursoga, 1974. Gjerden, Knut: Bykle kultursoge, 1993, isbn 82-991746-2-7. Holen, Olav G.: Ferdavegane i Bykleområdet og dei viktigaste vegane til og frå øvre Setesdal, 1968. Holen, Olav G.: Jakt, fiske og fangst og litt av næringa og folkelivet i Bykle, 1986.

https://snl.no/armenitt

2023-01-31

armenitt

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Silikatmineraler

Armenitt, fargeløst til hvit rombisk mineral som først ble funnet i Armen gruve på Kongsberg. Armenitt er et vannholdig silikat av aluminium, kalsium og barium. Mineralet forekommer ofte sammen med mineraler som axinitt-(Fe), pyrrhotitt, kvarts, kalsitt og epidot.

Orginalprøven ble samlet i 1887 av Cand. Min. O.A. Corneliussen. Han skrev «Epidot?» på etiketten. Senere fant Henrich Neumann prøven i Naturhistorisk museum, UiOs samlinger og beskrev den som et nytt mineral i 1939. Mineralet er senere rapportert fra flere utenlandske forekomster. Egenskaper Egenskap Verdi Sammensetning silikat Kjemisk formel BaCa2Al6Si9O30 • 2H2O Hardhet 7½ Massetetthet 2,77 g/cm³ Krystallsystem ortorombisk Les mer i Store norske leksikon mineraler silikater Eksterne lenker mindat.org: Armenite Litteratur Neumann, H. (1939): Armenite, a new mineral. Preliminary note. Norsk Geologisk Tidskrift. 19, 21-22 Neumann, H. (1941): Armenite, a water-bearing barium-calcium-alumo-silicate. Norsk Geologisk Tidskrift. 21, 19-24

https://snl.no/Herbert_Ernest_Bates

2023-01-31

Herbert Ernest Bates

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet

Herbert Ernest Bates var en britisk forfatter. Han er særlig kjent for sine fortellinger og noveller, blant annet samlingene My Uncle Silas (1939), The Nature of Love (1953) og The Song of the Wren (1972). Mange av de beste er gjengitt i Seven By Five (1963).

Bates skrev også spennende romaner, for eksempel Vinden står mot Frankrike (Originaltittel: Fair Stood the Wind for France, 1944. Norsk oversettelse, 1946). Bates var en stor naturelsker og gav ut skrifter om plante- og dyreliv. Han skrev også en selvbiografi i tre bind, The Vanished World (1969), The Blossoming World (1971) og The World in Ripeness (1972). Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur

https://snl.no/fotterapeut

2023-01-31

fotterapeut

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Grunnopplæring,Yrkesfaglig utdanning,Helse- og oppvekstfag

Fotterapeut er en lovbeskyttet tittel på en person med autorisasjon som fotterapeut etter bestemmelsene i helsepersonelloven.

Utdanning Før autorisasjon blir gitt må vedkommende som hovedregel ha utdanning i fotterapi fra videregående skole. Arbeidsoppgavene er knyttet til forebygging og behandling av plager forbundet med negler og huden på føttene. De fleste fotterapeuter driver privat praksis.Opplæringen skjer vanligvis ved at man går tre år i videregående skole. Første året: vg1 Helse- og oppvekstfag Andre året: vg2 Fotterapi og ortopediteknikk Tredje året: vg3 Fotterapi Organisering Fotterapeutforbundet (tidligere Norsk Fotpleierforbund og Norske Fotterapeuters Forbund) ble stiftet i 1952. Les mer i Store norske leksikon foten fotpleie fotsoneterapi Videregående opplæring i Norge Eksterne lenker utdanning.no: fotterapeut

https://snl.no/dvergforglemmegei

2023-01-31

dvergforglemmegei

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Rubladordenen,Rubladfamilien,Forglemmegeislekta

Dvergforglemmegei er en ettårig plante i rubladfamilien. Denne arten hører til de småblomstra forglemmegeiartene og kan bli opp til 15 centimeter høy. Blomsterkronene er kun én millimeter breie. Dvergforglemmegei finnes spredt i lavlandet og i kyststrøk i Sør-Norge til Trøndelag og som tilfeldig ugras noen steder lenger nord.

Utseende Plantene er vanligvis mellom 5 og 15 centimeter høye. Stenglene er tynne og forgreina fra grunnen. Bladene er butte og har krokhår på midtnerva på undersida. Blomsterkrona har den vanlige himmelblå fargen for forglemmegei med gule skjell ved åpningen til kronrøret. Krona er skålforma og om lag en millimeter i tverrmål. Begeret har fem, smale begertenner som går mindre enn halveis ned. Fruktene er avlange smånøtter som er om lag 1,5 millimeter lange. I fruktstadiet er fruktskaftet mye kortere enn begeret. Dette er et viktig skille mellom denne arten og de to andre vanlige, små forglemmegeiartene; åkerforglemmegei og bakkeforglemmegei, som har fruktskaft som er henholdsvis dobbelt eller like lange som begeret. Utbredelse Dvergforglemmegei finnes på tørrbakke. Arten er nokså vanlig til spredt i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag fra Trondheimsfjorden til Steinkjer. Det er også spredte ugrasfunn av arten lenger nord, som for eksempel Lødingen og Kvæfjord.Dvergforglemmegei finnes i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Les mer i Store norske leksikon rubladfamilien forglemmegei

https://snl.no/Busby_Berkeley

2023-01-31

Busby Berkeley

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske filmskapere

Busby Berkeley var en filmregissør og koreograf fra USA. Han arbeidet som filmkoreograf på rundt 30 filmer fra og med Forty-Second Street (42. gate, 1933), og regisserte vel 20 av dem fra og med Gold Diggers of 1935 (1935).

Med sine kaleidoskopiske og spektakulære shownumre med hundrevis av smilende kvinner som dekorasjon, skapte han en unik musikalstil. Han gjorde seg særlig bemerket med nyskapende kameravinkler hvor kameraet er plassert loddrett over scenen, og fanger inn skuespillere og dansere som beveger seg i abstrakte, geometriske mønstre.Etter hvert som den ekstravagante stilen gikk av moten og de astronomiske produksjonskostnadene gjorde filmene lite lønnsomme, gikk han over i mer intime formater. I sin siste film, Billy Rose's Jumbo (Verdens festligste pike, 1962) med Doris Day, gjenskapte han det klassiske amerikanske sirkuset i all sin prakt, men stod bare for koreografien. Les mer i Store norske leksikon Film i USA

https://snl.no/ekskresjonsorganer

2023-01-31

ekskresjonsorganer

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Anatomi,Dyrenes anatomi

Ekskresjonsorganer er organer som utskiller ekskreter (karbondioksid, vann, og nitrogenholdige stoffer) hos mennesker og dyr. De fleste flercellede dyr har ekskresjonsorganer.

Ekskresjonsorganene deltar i regulering av kroppsvæskemengden konsentrasjonen av forskjellige salter i kroppsvæsken fjerning av avfallsstoffer og fremmede molekyler fra kroppen I virveldyr skilles karbondioksid og vann ut via lungene, og nyrene skiller ut nitrogenholdinge stoffer og vann. Hos pattedyr skilles det også ut små mengder salter, vann og urea via huden som svette. Noen flere eksempler på ekskresjonsorganer er protonefridier, nefridier, og malpighiske rør. Les mer i Store norske leksikon fordøyelsen

https://snl.no/Ertv%C3%A5gs%C3%B8ya

2023-01-31

Ertvågsøya

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Møre og Romsdal,Aure

Ertvågsøya er den største av øyene i Aure kommune i Møre og Romsdal, rundt 25 km nordøst for Kristiansund. Den er 139 km2 og har 682 innbyggere (2020). Øya er fra 1995 knyttet til fastlandet i øst via tre bruer på Fv.680, Mjosundbrua til Rottøya, Smalsundbrua til Ruøya og Aursundbrua til fastlandet (Aursundforbindelsen). Veien forbinder Ertvågsøya også med Jørnøya, Stabblandet og Tustna i vest.

Fra Gjerdevika, en arm av Edøyfjorden i nord, skjærer den trange Foldfjorden sørover inn i Ertvågsøya. Et lavt eid fortsetter fra fjordbotnen i samme retning tvers over øya, slik at den deles i to. Foldfjordstraumen er en av Nord-Europas strieste saltvannsstrømmer. Langs fjorden fører Fv.682 fra Fv.680 ved Espesetbukta i nord til fergestedet Arasvika ved Arasviksfjorden i sør. Herfra går ferge til Hennset på E39 på fastlandet i sør.Ertvågsøya er meget berglendt og når i Korsbekkfjellet i sørøst 694 moh. Vegetasjonen er frodig og det drives jord- og skogbruk. Bosetningen er konsentrert om bygdesentrene Mjosundet, Foldfjorden og Sagvågen. Mjosundet har lang tradisjon med båtbygging.Første ledd i navnet er opprinnelig norrønt elptr, 'svane'. Kart Les mer i Store norske leksikon Aure Møre og Romsdal

https://snl.no/barneskje_-_volumenhet

2023-01-31

barneskje (volumenhet)

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Mål og vekt

Barneskje, også kalt dessertskje, er en volumenhet som brukes i matlaging og i farmasi (for flytende medikamenter). Symbolet for barneskje er bs.

I land som har innført metersystemet er en barneskje oftest standardisert til : 1 barneskje (bs) = 10 milliliter (ml) En alminnelig barneskje, i betydningen spiseredskap, har et volum som i praksis ofte er mindre enn 10 ml. Sammenlignet med andre målenheter som brukes i matlaging er: 1 barneskje = ⅔ spiseskje = 2 teskjeer = 10 kryddermål Barneskje er ikke en SI-enhet. Den avledede SI-enheten for volum er kubikkmeter (m³) eller multippelenheten kubikkcentimeter (cm³) 1 bs = 10 cm³ Enhetsverdien kan varier noe fra land til land. Den tilsvarende enheten i USA er dessertspoon, og definert med utgangspunkt i det amerikanske enhetssystemet for mål og vekt: 1 dessertspoon = 2½ fluid drams ≈ 9,25 ml Les mer i Store norske leksikon volumenhet SI-systemet

https://snl.no/Hugo_Claus

2023-01-31

Hugo Claus

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Belgias nederlandskspråklige litteratur

Hugo Claus var en belgisk, nederlandskspråklig forfatter, en av de ledende skikkelsene i moderne nederlandskspråklig litteratur. Han skrev romaner, noveller, lyrikk, skuespill, essayer og var også aktiv som filmregissør og bildende kunstner med tilknytning til kunstnergruppen COBRA.

I sine romaner søker han formmessig sett nye veier, og bak den nyrealistiske overflaten skjuler seg en ofte vanskelig tilgjengelig symbolikk. I debutromanen De Metsiers (1950) skildres en flamsk families forfall, og i De hondsdagen (1952, norsk oversettelse Hundedagene, 1962) ungdommens opprørstrang. Den katolske kirkens kjærlighetsbudskap er emne for Omtrent Deedee (1963).Claus' hovedverk er romanen Het verdriet van België (1983, norsk oversettelse Belgias sorg, 1995). Den henter sin handling fra forfatterens egen oppvekst i Flandern under nazismen, og har skyld og ansvar, livsløgn og opportunisme som tema. Andre romaner er Een zachte vernieling (1988, norsk oversettelse En stille tilintetgjørelse, 1994) om forfatterens eget liv i 1950-årenes Paris og kunstnergruppen COBRA, De zwaardvis (1989, norsk oversettelse Sverdfisken, 1993) og Unvoltooid verleden (1998, norsk oversettelse Uavsluttet fortid, 1999), en dyster samtidsroman fra Belgia.Som dramatiker var han sin tids ubestridt fremste i nederlandsk litteratur, og var en tid husdikter for hovedscenen i Amsterdam. Av dramaene kan nevnes Een bruid in de morgen (En brud om morgenen, 1955), proletardramaet Suiker (Sukker, 1958) og Vrijdag (Fredag, 1969). Claus var også en fremstående lyriker, som utmerket seg ved spontane assosiasjoner og et fantasifullt billedspråk. Les mer i Store norske leksikon Belgias litteratur COBRA

https://snl.no/ekstremofile_organismer

2023-01-31

ekstremofile organismer

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Begreper innen biologi

Ekstremofile organismer er mikroorganismer som kan vokse under ytre forhold som oppfattes ekstremt for mennesker. Dette kan være høy eller lav temperatur, høy saltholdighet, høy eller lav surhetsgrad, høyt trykk eller høy stråling. Begrepet 'ekstremofil' ble først brukt i 1972 da man begynte å få kunnskap om slike organismer og gruppen viser stort mangfold. Mange finnes innenfor domenet Archaea (arkebakterier), men det er også ekstremofile organismer innenfor domenet Eubacteria (bakterier). De ulike ekstremofile organismene har utviklet særegne egenskaper som gjør at de er tilpasset de ekstreme forholdene de lever under.

Ekstremofile organismers biologi kan også fortelle noe om egenskapene til de første levende organismer på Jorda, eller om livet på andre planeter. Slik kunnskap har dessuten ført til at de blir brukt både i industriell og praktisk sammenheng. Hypertermofile ekstremofile Hypertermofile organismer lever på steder der temperaturen er over 90°C. Mange er anaerobe og lever av uorganiske forbindelser som hydrogengass, hydrogensulfid eller svovel. Fotosyntese er ikke mulig ved så høye temperaturer. Disse organismene er primærprodusenter der de lever, det vil si at de produserer organisk materiale fra uorganiske forbindelser.På landjorda finner vi hypertermofile organismer i varme kilder på Island, i New Zealand og i Yellowstone Park i USA. Her er omgivelsene rike på svovelforbindelser og det er i tillegg surt fordi organismene produserer svovelsyre. Sulfolobus er vanlig å se på disse stedene, samt nær vulkaner.Det finnes også undersjøiske vulkaner, både på grunt vann og på store havdyp. Mange hypertermofile arkebakteriene lever på slike steder. Pyrodiction er eksempel på en slekt som tåler langt over 100°C. Arten P. fumaris vokser best ved 113°C. En hypertermofil, metandannende arkebakterie i slekten Methanopyrus, har rekorden og vokser ved 122°C. De fleste proteiner blir ødelagt (denaturert) ved høye temperaturer fordi den tredimensjonale strukturen svekkes slik at proteinene ikke lenger fungerer. Hypertermofile organismer må dermed gjøre noen molekylære tilpasninger for å tåle de høye temperaturene. Proteinene i disse organismene ikke er vesentlig forskjellige fra tilsvarende proteiner hos ikke-termofile organismer. De har imidlertid en sammensetning av aminosyrer som gjør dem tettere pakket og mer vannavstøtende (hydrofobe) enn hos ikke-termofile. De har også flere ionebindinger (saltbroer) på overflaten. I tillegg har de spesielle varmesjokkproteiner, kalt chaperoner som hjelper til med å folde proteinene korrekt når de syntetiseres og som kan folde proteinet tilbake til sin opprinnelige struktur hvis de skulle bli denaturert.Membranen hos hypertermofile organismer har ikke det samme doble laget av fosfolipider som andre organismer har, men har derimot et gjennomgående enkelt lag som er bundet sammen av sterke bindinger.Både arvematerialet og ribosomene hos hypertermofile organismer er beskyttet mot høy temperatur ved hjelp av små, stabiliserende molekyler som for eksempel spermidin. Dessuten har ribosomene en betydelige høyere andel av CG (cytosin-guanin) baser i sine RNA-molekyler, mens DNA molekylene ikke skiller seg fra andre. Bindingen mellom C og G i nukleinsyrene er som kjent sterkere enn mellom A (adenin) og T (tymin eller U for uracil). Enzymene hos termofile organismer blir ikke ødelagt ved høye temperatur og blir mye brukt i industriell og annen sammenheng. Vaskemidler inneholder for eksempel enzymer fra slike organismer.Det mest kjente og beste eksempelet på bruken av et hypertermofilt enzym er Taq-polymerase som er isolert fra den hypertermofile bakterien Thermus aquaticus. Taq-polymerase tåler 95°C og blir brukt i PCR (polymerase chain reaction) for å kopiere opp DNA. I det første trinnet i PCR varmes DNA-prøven opp til 95°C for at de to trådene skal gå fra hverandre. Deretter brukes en polymerase for å danne nytt DNA. Bruken av PCR ble revolusjonert og altomfattende da det ble mulig å bruke en termostabil polymerase i reaksjonsblandingen. Psykrofile ekstremofile Psykrofile organismer vokser ved temperaturer ned mot -10°C, men vokser best ved +15°C. De finnes i store mengder under isen i Arktis og Antarktis.Permafrostbakterien Planococcus halocryophilus vokser ved -15°C som hittil er den laveste målte temperatur for vekst. Proteinene hos psykrofile organismer er løsere pakket enn hos organismer som vokser ved høyere temperaturer. Proteinene er dermed mer fleksible og krever mindre energi for å fungere enn proteiner fra mesofile og termofile organismer. Membranene har stor fluiditet fordi de er rike på umettede fettsyrer, og i tillegg inneholder cellene antifrysestoffer og kuldebeskyttende molekyler. Acidofile og alkalifile organismer Alle mikroorganismer har et pH-område som er ideelt for deres vekst. De som vokser ved pH lavere enn 5,5 kalles acidofile, mens de som vokser ved pH 8 eller over kalles alkalifile.Noen acidofile vokser ved pH 2, mens andre må ha pH under 1. De organismene som vokser under slike forhold skaffer seg energi ved å oksidere uorganiske forbindelser. I gruver kan man finne både bakterier og arkebakterier som lever på uorganiske, reduserte forbindelser og produserer syrer, for eksempel svovelsyre.Den mest acidofile organismen som er kjent er en arkebakterie, Picrophilus oshima som vokser best ved pH 0,7 og 60°C.Alkalifile mikroorganismer finnes på områder der forholdene er alkaliske, for eksempel i saltsjøer. De best undersøkte alkalifile organismen er bakterier innenfor slekten Bacillus. En art, B. firmus, kan vokse innenfor et bredt område av pH, fra 7,5 til 11. Cellemembranen ser ut til å være av stor betydning for ekstremt acidofile organismer. Hvis organismen utsettes for høyere pH, ødelegges cellen og den sprekker. Det kan tyde på at høy konsentrasjon av protoner (H+-ioner) inne i cellen er absolutt nødvendig for å opprettholde stabilitet.De ekstremt alkalifile har dårlig tilgang på protoner og bruker en Na+-pumpe istedenfor en protonpumpe i energikrevende reaksjoner. Barofile ekstremofile Noen organismer tåler høyt trykk, men vokser ikke optimalt under slike forhold. De er barotolerante. Andre, ekstremt barofile er helt avhengige av høyt trykk for å vokse og trives best ved 300–400 atmosfærer (atm). Ekstremt barofile arkebakterier finnes på bunnen av store havdyp over 10 000 meter, for eksempel på Marianegropen i Stillehavet. DNA-syntese, proteinsyntese og transport av næring og avfallsstoffer påvirkes av høyt trykk. Vi kjenner kun til noen av tilpasningene som gjør at disse organismene kan overleve høyt trykk. De er ikke bare barofile, men også psykrofile fordi temperaturen på havbunnen er 2°C. De har en større andel av umettede fettsyrer i membranene som øker fluiditeten og hindrer at de stivner.Det er gjort forsøk med Gram-negative, barofile bakterier som blir utsatt for stadig økende trykk. Forsøkene viste at når trykket blir ekstremt høyt, så danner organismene spesielle proteiner som erstatter de vanlige porene den ytre membranen. Halofile ekstremofile Halofile organismer krever mer enn ni prosent NaCl i omgivelsene for å vokse og kan finnes i saltsjøer som Dødehavet og Salt Lake i USA. Blant de halofile organismene er slekten Halobacterium (rødmiddbakterier) godt undersøkt. Halobacterium er også vanlige i saltleier hvor det produseres havsalt. Her er de lette å oppdage fordi de inneholder store mengder rødfargete karotenoider, som beskytter mot sterkt sollys. Ekstremt halofile er avhengig av store mengder Na+-ioner i omgivelsene for å vokse. For at konsentrasjonen av disse ionene ikke skal bli for høy inne i cellen, pumper de Na+ ut. Samtidig pumper de inn store mengder K+ -ioner for å opprettholde den osmotiske balansen med omgivelsene. Dessuten har proteinene et høyt innhold av negativt ladde aminosyrer, som binder Na+.Celleveggen hos Halobacterium består av glykoproteiner som stabiliseres av Na+-ioner. Ved mangel på Na+, ødelegges strukturen og cellen sprekker. De halofile organismene er kjemoheterotrofe og lever på aminosyrer eller andre syrer.Halobacterium har dessuten en helt spesiell form for fotosyntese. Den inneholder ikke klorofyll, men under forhold med lav konsentrasjon av O2, produserer Halobacterium en såkalt purpurmembran med store mengder av et protein, bakteriorhodopsin, som er bundet til retinal. Når retinal absorberer lys med bølgelengde 570 nm (grønt lys) frigjøres protoner som forflyttes over cellemembranen. Bakteriorhodopsinet fungerer dermed som en protonpumpe og forårsaker en protongradient som i sin tur brukes til å produsere energi i form av ATP. Denne formen for fotosyntese er helt spesiell for Halobacterium og er ikke forbundet med fiksering av CO2. Forskerne som først krystalliserte bakteriorhodopsin og beskrev den tredimensjonale strukturen av proteinet, fikk Nobelprisen i kjemi i 1988. Stoffet er forholdsvis lett å isolere i store mengder og kan omdanne sollys til en elektrokjemisk gradient eller til elektrisitet – en egenskap som gjør stoffet nyttig innenfor forsking, optisk industri og medisin. Ekstrem stråling Bakterien Deinococcus radiodurans ble oppdaget i 1956, da man forsøkte å bruke sterk stråling for å sterilisere mat på boks. Å sterilisere betyr å drepe alt levende, men i dette tilfellet viste det seg helt uventet at en art av bakterier likevel overlevde i beste velgående. Etter at den ble beskrevet og undersøkt, viste det seg at bakterien var ganske vanlig og fantes utbredt overalt hvor det finnes organisk materiale. Den er påvist både i ekskrementer fra elefanter og på tørre steder i Antarktika.Bakteriene er kuleformete (kokker), de finnes parvis eller fire sammen og inneholder karotenoider som gir dem rød farge. Bakterien må ha oksygen og lever av å bryte ned sukkerarter, ulike syrer og mer komplekse forbindelser. Det helt spesielle ved D. radiodurans er imidlertid evnen til å motstå stråling. Det finnes ingen steder på Jorda hvor det normalt er så høye doser av stråling som det D. radiodurans tåler, så det er vanskelig å forklare hvorfor den i det hele tatt har utviklet denne egenskapen. Det har vært foreslått at evnen til å tåle høy stråling har sammenheng med å tåle stor grad av tørke fordi stråling og tørke skader DNA molekylene på samme måte. Når D. radiodurans eller andre levende organismer utsettes for høy stråling eller sterk tørke, brytes arvestoffet, DNA-molekylene, opp i biter. De fleste bakterier har arvestoffet samlet på ett ringformet kromosom mens D. radiodurans har arvestoffet fordelt på to sirkulære kromosomer. I tillegg er det mellom fire og ti kopier av de sirkulære kromosomene, derfor kan bakterien klare seg godt selv om flere av kopiene blir sterkt skadet. Bakterien har også et protein, Rec A som uhyre effektivt reparerer skader på DNA. Deinococcus radiodurans har vist seg å være nyttig for samfunnet. Mange steder er det et problem å bli kvitt farlig avfall, som for eksempel inneholder metaller og giftige forbindelser. En måte å fjerne slikt avfall er å bruke mikroorganismer som bryter ned det farlige avfallet til ufarlige forbindelser. Dette kalles bioremediering. Slikt avfall finnes ofte på steder med sterk stråling, som dreper de bakteriene som vanligvis brukes til å fjerne avfall. D. radiodurans derimot tåler den sterke strålingen og har vært brukt praktisk til dette formålet. Med utgangspunkt i D. radiodurans er det konstruert en superbakterie som tåler sterk stråling, og kan bryte ned mange giftige forbindelser. Superbakterien fjerner ikke strålingen, men sørger for at man blir kvitt uønskete forbindelser. Les mer i Store norske leksikon arker bakterier hydrotermiske undervannskilder

https://snl.no/e-m%C3%A5l

2023-01-31

e-mål

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Indoeuropeiske språk,Germansk,Nordiske språk,Norsk,Norske dialekter

E-mål er ei undergruppe av norske dialektar. E-måla skil seg frå a -målet på Sørvestlandet og frå dei austnorske dialektane som følgjer jamvektsloven.

Kjennemerke på eit e-mål Eit viktig kjennemerke på eit e-mål er at dette målet har endinga -e i infinitiv og i svake hokjønnsord ubestemt form eintal. Dette var ordgrupper som i norrønt hadde ein trykklett -a i endinga (i utlyd). Det heiter då i e-målet: å kaste, å vere, ei vise, ei veke og tilsvarande. Jamfør denne setninga frå Sørlandet: «Æ skal love å sende deg ei ny trøye om ei vege.»I e-måla finn ein også e-ending i nokre andre ord som enda på trykklett -a i norrønt. Det gjeld i adjektivformer som den store kyrkja, det store fjellet og i adverb som heime, ille, meste, jerne, like og andre.Der det i norrønt kom ein konsonant etter endingsvokalen, vil den opphavlege vokalen (a eller u) likevel kunna halda seg i eit e-mål, ved at det til dømes heiter: fleire hesta og sterke arma, og i presens av a-verb: eg kasta, ho sykla. E-mål fleire stader i Noreg Det finst fire tradisjonelle e-mål i Noreg. I tillegg kjem det i dag opp eit nyare e-mål på Søraustlandet. Det dialektområdet som blir kalla sørleg e-mål, dekker ein del av Sørvest-Telemark pluss heile gamle Aust-Agder fylke og vestover til Mandal i gamle Vest-Agder. Døme: Æ ska kjøbe ei kage til dæ. Det dialektområdet som her er kalla for nordvestlandsk e -mål, femner om eit område frå Ytre-Sogn og nordover til og med Romsdal. Døme: Ho vil låne ei kiste av mor si. Det meste av tidlegare Østfold fylke har jamvektsmål og følgjer jamvektsloven, med kløyvd infinitiv. Sør-Østfold, frå Rakkestad og sørover, har likevel e-mål, døme: å kjøpe seg ei jakke, å male ei kiste og så bortetter. Den aller nordlegaste delen av Troms og dei indre og austlege måla i Finnmark har e-mål. Døme: Æ ska sønge ei vise for dåkker. I ein del av Troms og Finnmark der ein har e-ending i infinitiv, vil likevel dei svake hokjønnsord enda på -a i ubestemt form eintal. Dette blir kalla e/a-mål. E/a-mål finn ein i delar av Troms, frå Lyngen og sørover, og i fjordområda i Vest-Finnmark. Eit eksempel frå e/a-målet kan vera: Æ ska låve å kjøpe ei ny flaska om ei vekka. Et viktig særtrekk i det tradisjonelle talemålet på Austlandet er det som blir kalla kløyvd infinitiv, sjå jamvektsloven . Mykje tyder i dag på at dei austnorske jamvektsinfinitivane som endar på -a, er på vikande front hos de unge. Austnorske infinitivformer som værra, jørra, baka, såvå, lesa, eta og så bortetter blir i dag til være, jøre, bake og såve, lese, ete, som i e-måla elles i landet. Austnorske svake hokjønnsord av jamvektstypen får e-ending, som i eit e-mål: ei viku, ei smiu, ei flugu, ei kaku blir til ei uke, ei smie, ei flue, ei kake. Hankjønnsformene en hana, en hara, en haga og andre blir til en hane, en hare, en hage. Ein ungdom på Sør-Austlandet vil kunne seia: Jei skal låve å kjøpe deg ei ny flaske om ei uke. Les meir i Store norske leksikon dialekter i Norge dialekter i Norge – inndeling vestnorsk nordnorsk Litteratur Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka, 1990. Oslo: Novus. Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, Cappelen Damm Akademisk, 2012. Skjekkeland, Martin: Dei norske dialektane, 1997. Kristiansand: Høiskoleforlaget. Skjekkeland, Martin: Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying, 2005. Kristiansand: Høiskoleforlaget.

https://snl.no/almohadene

2023-01-31

almohadene

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Midtøsten,Midtøstens middelalderhistorie

Almohadene var et islamsk dynasti i Nord-Afrika og Spania i årene 1130 til 1269, etter at en religiøs bevegelse i Nord-Afrika, grunnlagt av berberen Muhammad Ibn Tumart, utfordret almoravidene.

Ibn Tumart fremhevet sterkt læren om Guds enhet, tawhid,og tok i 1121 tittelen Mahdi. Almohadene betraktet almoravidene som polyteister, og erklærte hellig krig.Allerede under dynastiets grunnlegger, kalifen Abd al-Mumin (1130–1163), ble Marokko, Algerie, Tunisia og det sørlige Spania erobret. I 1147 var almoravidene nedkjempet. Blant betydelige herskere trekkes ofte Abu Jusuf Jakub al-Mansur (1184–98) fram. Under ham hadde filosofi, kunst og litteratur en blomstringsperiode. Blant de som befant seg under al-Mansurs vinger var filosofen Averröes. Under hele dynastiets levetid ble det utfordret av både kristne herskere i Spania og av rivaliserende nordafrikanske dynastier. Almohadene ble til slutt brakt ned av marinidene. Les mer i Store norske leksikon Afrikas historie Spanias historie almoravider

https://snl.no/Jacques_Boucher_de_Cr%C3%A8vecoeur_de_Perthes

2023-01-31

Jacques Boucher de Crèvecoeur de Perthes

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Arkeologer

Jacques Boucher de Crèvecoeur de Perthes var en fransk geolog, arkeolog og allsidig forfatter. Han er mest kjent for å ha bidratt til å grunnlegge studiet av paleolitikum da han påviste tidlige funn av mennesket i Europa (se Acheuléen). Hans teorier ble regnet som kontroversielle, blant annet fordi mange på denne tida regnet at verden ble skapt i år 4004 før vår tidsregning, i henhold til den irske erkebiskopen James Ussher sin kronologi basert på Bibelen.

Familie og bakgrunn Boucher de Perthes var den eldste sønn av Jules Armand Guillaume Boucher de Crevecoeur, botaniker og toller, og Etienne-Jeanne-Marie de Perthes. I 1802 begynte han i tollvesenet, og i 1825 ble han direktør for tollstedet i Abbeville, hvor han ble resten av livet. I tillegg til de arkeologiske studiene skrev Boucher de Perthes romaner og reisebeskrivelser, blant annet Voyage en Danemark, en Suède, en Norvège etc. (1858). Grunnlegger av paleolitikum-studier Gjennom sine undersøkelser av de kvartære gruslagene i Sommedalen bidro Boucher de Perthes til å grunnlegge studiet av paleolitikum. I Sommedalen ble det på 1830-tallet funnet steinredskaper og utdødde dyr i samme stratigrafiske lag. Boucher de Perthes mente at funnene var samtidige, og at de tilhørte en foregående menneskerase som ble utslettet av en massiv flodbølge eldre enn syndfloden. Gud hadde deretter skapt en ny menneskerase. Da Boucher de Perthes i 1847 presenterte sine funn, i Antiquitès celtiques et antediluviennes, ble han møtt med vantro av det vitenskapelige samfunnet. Det var ikke før i 1859, samme år som Charles Darwins Artenes opprinnelse ble publisert, at Boucher de Perthes teori om funnenes høye alder ble bekreftet av en gruppe fremstående britiske forskere og av geologen Charles Lyell. Dette på bakgrunn av de geologiske omstendighetene i sammenheng med funnene. Boucher de Perthes funn ble nå en del av den vitenskapen som søkte å motbevise den kristne skapelsesberetningen. Les mer i Store norske leksikon paleolittisk tid steinalderen Eksterne lenker Artikkel fra 1895 om Boucher de Perthes på Today in Science History Voyage en Danemark, en Suède, en Norvège etc. Litteratur Trigger, Bruce G 2006: A history of archaeological thought. Andre utgave. Cambridge University Press.

https://snl.no/Belawan

2023-01-31

Belawan

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indonesias geografi

Belawan er en by i Indonesia, på nordøstkysten av Sumatra, 21 kilometer nord for Medan, som er hovedstad i provinsen Sumatera Utara. Belawan har 2 229 408 innbyggere (2016).

Belawan er Indonesias største havn utenfor Java. Byen er en utførselshavn for tobakk, gummi, te, kopra, krydder, palmeolje og sisal. Til Belawan importeres matvarer og industriprodukter. Det er jernbane mellom Belawan og Medan og ferge mellom Belawan og Gorge Town i Penang i Malaysia.Byen ble anlagt av nederlenderne i 1920-årene. Les mer i Store norske leksikon Indonesias geografi Indonesias historie Økonomi og næringsliv i Indonesia

https://snl.no/Jakob_B%C3%B6hme

2023-01-31

Jakob Böhme

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Nyreligiøsitet,Teosofi

Jakob Böhme var en tysk teosof og skomaker i Görlitz. Böhme var selvlært; han fant sin visdom under ivrig lesning av Bibelen og naturfilosofiske og mystiske skrifter, særlig Paracelsus. Fra tid til annen hadde han ekstatiske syner, som åpenbarte for ham «tilværelsens væren, treenighetens evige oppkomst, verdens skapelse og endelikt». Hovedtrekkene i Böhmes verdensanskuelse er fremstilt i Aurora, oder die Morgenröte im Aufgang (1612). I 1612–1618 forbød kirken ham å skrive eller utgi noe.

Filosofi Böhmes lære er nærmest en kristen nyplatonisme med sterkt dualistisk preg. Hans grunntema er at motsetningene i verden utgjør en enhet fordi de er nødvendige for hverandre: Uten mørket var det intet lys, uten at det var onder var det heller ikke noe som var godt. I striden mellom lys og mørke frelses mennesket ved å gjenfødes i Kristus. Det mystiske liv fremstilte Böhme som en etterligning og etterfølgelse av Kristi liv i lidelse og seier. Böhme kalte selv sin lære for teosofi, det vil si visdom (kunnskap) om Gud.Hans skrifter har hatt stor betydning for pietismen, for kvekerbevegelsen og for den romantiske filosofi. Schelling står i flere henseender i gjeld til Böhme. Les mer i Store norske leksikon teosofi romantikken – filosofi Litteratur Hansen, J.E.E.: J.B.: liv – tenkning – idéhistoriske forutsetninger, 1985 Vestens tenkere, b. 1, 1993

https://snl.no/Boiotia

2023-01-31

Boiotia

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Hellas’ geografi

Boiotia er et historisk landskap i Hellas, mellom Evvoiasundet og Korintbukta. Det historiske landskapet er en del av regionen Sterea Ellada, som har 506 269 innbyggere (2021).

Landskapet Boiotia er et lavland omgitt av randfjell (mot sørvest Helikon, mot sørøst Kithairon). Tallrike elver renner gjennom området, blant dem Kefissos og Asopos. Den første av disse dannet innsjøen Kopaïs, men har vært tørrlagt siden 1894 og er nå sletteland.Klimaet er relativt kaldt om vinteren, varmt om sommeren. Området er likevel fruktbart, med dyrking av hvete, mais, tobakk, oliven og vindruer. Brytning av bauxitt, aluminiumverk i Áspra Spítia ved Korinthbukta.De viktigste byene i Boiotia er Thiva (Theben) og Leivadia, som er administrativt sentrum i regionsenheten. Historie Boiotia kan vise til funn fra paleolittisk, neolittisk og mykensk tid. Som urbefolkning nevnes minyerne; sagnet fortalte at Theben var grunnlagt av fønikiske nybyggere (se Kadmos). Rundt 1100 fvt. innvandret de aioliske boiotere fra Thessalia, underla seg landet og gav det navn.Byene i Boiotia dannet et forbund. Fra 500-tallet fvt. var Theben den ledende makt. Andre viktige byer var Thespiai, Plataiai og Tanagra. Forfatningen i de fleste byer var aristokratisk.I perserkrigene sluttet Boiotia seg til perserne, i den peloponnesiske krig kjempet Boiotia mot Athen. Sin glansperiode hadde Boiotia under Epaminondas og Pelopidas. Etter nederlaget ved Khaironeia i 338 fvt. kom Boiotia under Makedonia. Forbundet ble oppløst og Boiotia endelig innlemmet i Romerriket 146 fvt.Boioterne ble i oldtiden regnet for plumpe og usiviliserte; især ble de fremstilt slik i attisk litteratur. Hesiod, Pindar og Plutark var født i Boiotia. Kunstindustri Boiotia er kjent for antikke terrakottafigurer fra byen Tanagra kalt tanagrafigurer. Populære motiver var kvinner, barn og skuespillerfigurer. Les mer i Store norske leksikon Hellas Hellas' geografi Hellas' historie den greske antikkens historie

https://snl.no/Destur

2023-01-31

Destur

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Tunisias historie,Tunisias samtidshistorie

Destur var en tunisisk nasjonalistbevegelse som oppsto rundt 1907, dannet etter mønster av den ungtyrkiske bevegelsen i Tyrkia. Navnet destur (destour) henspiller på dustur (grunnlov).

I 1919 dannet bevegelsen eget politisk parti, og i 1934 delte den seg i en moderat og en radikal gruppe, hvorav den siste, Nouveau Parti libéral constitutionnel, kjent som Néo-Destour, ble den ledende kraft i kampen mot den franske styret. Partiet skiftet navn til Rassemblement Constitutionnel Démocratique (RCD) i 1988. Néo-Destour ble regjeringsparti i Tunisia ved selvstendigheten i 1956, og dets leder Habib Bourguiba president. Les mer i Store norske leksikon Tunisias nyere historie

https://snl.no/Aksel_Agerby

2023-01-31

Aksel Agerby

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet

Aksel Agerby var en dansk komponist, organist og musikkadministratør. Agerby var blind, men til tross for sitt handikap står han som en viktig og sentral person i 1920- og 1930-årenes musikkliv i Danmark. Hans betydning skyldes en usedvanlig stor administrativ og organisatorisk begavelse. Agerby nøt usedvanlig stor respekt, en respekt som sprang ut av hans idealisme og kompromissløse holdninger.

Estetikk Som komponist markerte Agerby seg mest med mindre sanger og korkomposisjoner. Mest kjent er melodien til Jeppe Aakjærs «Jeg er havren» fra samlingen «Rugens Sange» av Jeppe Aakjær, en sang som er blitt del av kjernerepertoaret blant danske sanger. Som melodi består «Jeg er havren» av en enkel, men svært melodiøs sangbar tonerekke. Harmonikken er enkel, men uttrykksfull og tilpasset det tekstlige innholdet. Agerby komponerte i tillegg noen få instrumentale kammermusikk-komposisjoner. Biografi Agerby var utdannet som pianist og organist fra Det kongelige blindeinstituttet og Københavns organistskole. Han studerte også klaver med pianisten Dagmar Bendix (1868–1954). Fra 1921 var han organist ved Københavns Begravelsesvæsen og fra 1930 til sin død var han organist også i Brønshøj kirke. Agerbys store betydning skyldes ikke minst fordi han viste seg som en meget energisk og karismatisk formann i Det Unge Tonekunstnerselskab (DUT). Han var formann i DUT fra 1929 til sin død. Karakteristisk for hans formannskap var at han hadde sterke meninger og at han hadde egenskapen å få ting utrettet. Hans innflytelse var avgjørende for å sikre yngre danske komponisters innflytelse på dansk statlig kulturpolitikk. Agerby stod også bak sammenslåingen av Unge Tonekunstneres Selskab og foreningen Ny Musik, som var en konkurrerende forening. Sammenslåingen ga som resultat DUT i 1931. Agerbys arbeid resulterte også i et samarbeid med Dansk Koncertforening og dens orkestervirksomhet hvilket ytterligere medførte dannelsen av Unge Tonekunstneres Orkester (UTO). Agerbys arbeid i UTO førte til viktige konsertvirksomheter i tillegg til at UTO ble et viktig utdannelsessted for unge utøvende musikere. Agerbys arbeid fikk også etablert Unge Tonekunstneres Fond som sørget for økonomisk støtte for unge musikere. Utvalgte verker Jeg er Havren (1916) (Jeppe Aakjær) Ung Vise (Alle mine Længsler...) (1917) (Jeppe Aakjær) Lillekonval (1918) (Helge Rode) Ingalill (1918) (Gustaf Fröding) Ægtestand (1919) (Harald Alfred Bergstedt) Majsol (1921) (Jeppe Aakjær) Aftenvandring (1921) (Anders W. Holm) Jyske Viser (10 sange) (1925) Majnat (1927) (Jeppe Aakjær) Sommermorgen (1927) (Svend Erichsen) Foraarstegn (1927) (Jeppe Aakjær) Om Vejen bliver tung og trang (1928) (Carl Bahnson) Vor Tid (1928) (Johann Skjoldborg) Helene (1928) (Johann Skjoldborg) Første Gang (1932) (Marie Hamsun) Bedstes Spindevise (1932) (Martin Andersen Nexø) Steen Blicher (1932) (Jeppe Aakjær) Humlebien (1932) (Jeppe Aakjær) Majvise (1932) (Mogens Dam) Den Gamle Jul (1932) (Kai Hoffmann) En Dag (1934) (Hans Storm) Flammende Ungdom (1935) (Oskar Hansen) Hørvise (1940) (Johannes V. Jensen) Vor tid (blandet kor) Glæde over foråret (mannskor) Danmark, kære mor (mannskor) Kløver (mannskor) Intermezzo (obo og orkester) Elegi (obo og orkester) Intermezzo pastorale (fiolin og klaver) Humoreske (fiolin og klaver) Aftenvandring (orkester) Berceuse (fiolin og klaver) Les mer i Store norske leksikon musikk i Danmark kor

https://snl.no/Thomas_Angell

2023-01-31

Thomas Angell

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1660 til 1814

Thomas Angell var ein norsk forretningsmann som oppretta eit fond til hjelp for fattige i Trondheim. Han var son av Albert Lorenzen Angell.

Angell var kjøpmann i Trondheim og opparbeidde seg ein monaleg rikdom, mellom anna gjennom drifta av Røros Kobberverk. Han testamenterte bort formuen, kring 300 000 riksdalar, til Thomas Angells Stiftelser, eit fond som skulle utbetre omsorga for dei fattige i Trondheim og for «skikkelige fattige enker og andre husarme og nødlidende».I røynda dreiv fondet romutleige for enkjer etter handelsmenn og embetsmenn. Ein seksdel av formuen gjekk til barneheimen Waisenhuset. Ein større del av fondet vart etter ønske frå trondheimske borgarar òg nytta til andre formål som ikkje var oppsette i testamentet, som til å ruste opp tukthuset og støtte opp om skuleverket.Thomas Angells Stiftelser er framleis i virke og driv særleg med utleige av husvære til pensjonistar i Trondheim, i Thomas Angells hus i Kjøpmannsgata 6. Mykje av kapitalen er forvalta gjennom skogsdrift i Selbu, Tydal og Klæbu. Les meir i Store norske leksikon Thomas Angell i Norsk biografisk leksikon Thomas Angells Stiftelser Thomas Angells Hus Thomas Angells stuer Angell Litteratur Bull, Ida : Thomas Angell : kapitalisten som ble hjembyens velgjører, 1992

https://snl.no/Sergiu_Comissiona

2023-01-31

Sergiu Comissiona

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale dirigenter

Sergiu Comissiona var en rumensk dirigent, en av de ledende i sin generasjon, huskes blant annet som sjefdirigent for Göteborgs Symfoniker og Baltimore Symphony Orchestra og for sin innsats for nyere nordisk musikk.

Comissiona var israelsk statsborger fra 1959 og amerikansk statsborger fra 1976. Bakgrunn og utdannelse Comissiona hadde jødisk bakgrunn og vokste opp i Bucureşti. Han lærte fiolin fra fem års alder og opptrådte tidlig med det nasjonale rumenske symfoniorkesteret.Han studerte musikkteori og direksjon med Constantin Silvestri og Edouard Lindenberg allerede som tenåring. Han debuterte som dirigent 17 år gammel da han overtok ansvaret for en forestilling av Faust av Charles Gounod i Sibiu. Karriere Fra 1946 var Comissiona fiolinist i en strykekvartett og fra 1947 spilte han i det nasjonale symfoniorkesteret. Her fikk han dirigentoppgaver og var sjefdirigent i 1950–1955. Han var deretter sjefdirigent ved operaen i Bucureşti i 1955–1959.Comissiona kom ikke overens med det Sovjet-kontrollerte kommunistregimet i Romania. Han utvandret til Israel hvor han fikk statsborgerskap i 1959. Han var dirigent ved Haifa Symfoniorkester 1959–1966. Dirigenten Michael Taube hadde i 1955 etablert Ramat-Gan Kammerorkester i byen Ramat Gan ved Tel Aviv, og her var Comissiona sjefdirigent i 1960–1967.Comissiona gjestet London Filharmoniske Orkester fra 1960 og ledet ballettforestillinger på Covent Garden i 1962–1966. Han ledet Ramat-Gan Kammerorkester på turné i USA i 1963 og gjestet Philadelphia-orkesteret for første gang i 1965.Comissiona var i 1967–1972 sjefdirigent for Göteborgs Symfoniker. Her oppviste han et stort engasjement på vegne av svenske samtidskomponister og ledet flere urfremførelser, blant annet av Allan Pettersons symfonier nr. 9 (1971; tilegnet Commissiona), nr. 14 (1981) og nr. 15 (1982). Han ble innvalgt i Kungliga Musikaliska Akademien. Comissionas interesse for den danske komponisten Rued Langgaard bidro til en renessanse for hans musikk.Comissiona var i 1969–1991 sjefdirigent for Baltimore Symphony Orchestra. Dette samarbeidet ble et viktig kapittel i hans karriere. Han hadde stillingen i 22 sesonger, ledet til sammen 874 konserter og var dirigent på orkesterets første utenlandsturné, til Mexico i 1979. Han dirigerte atskillig musikk fra 1900-tallet, blant annet et tyvetalls uroppførelser.Comissiona var sjefdirigent for Radiofilharmonikerne i Hilversum i 1982–1989, for Helsingfors byorkester i 1990–1993 og for Vancouver Symphony Orchestra i 1991–2000. Med disse orkestrene satte han også ofte samtidsmusikk på programmet. Innspillinger Comissiona har gjort kritikerroste innspillinger av musikk av russiske og franske komponister. Av samtidsmusikk kan nevnes innspillinger av symfoniene nr. 7 og 8 av Allan Petterson.Han spilte inn fagottkonserten til Wolfgang Amadeus Mozart med den norske fagottisten Knut Sønstevold som solist. Les mer i Store norske leksikon symfoniorkester

https://snl.no/Richard_Bona

2023-01-31

Richard Bona

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Øvrige jazzutøvere og -ensembler

Richard Bona er en kamerunsk musiker og låtskriver. Han er først og fremst bassist, men også vokalist, perkusjonist og gitarist.

Bona har siden 1990-tallet samarbeidet med en rekke av de fremste utøverne innen jazz og verdensmusikk, og regnes i dag som en av samtidens sentrale bassister med sitt originale uttrykk og virtuose teknikk.Han begynte tidlig å opptre som musiker, gjerne med selvlagde instrumenter. Bona begynte å spille gitar som 11-åring, og gikk senere over til elektrisk bass, særlig inspirert av Jaco Pastorius.Bona flyttet til Europa i 1989, først til Düsseldorf, senere til Paris, hvor han raskt etablerte seg som bassist blant annet med kjente musikere som Manu Dibango og Salif Keita.Han flyttet videre til New York i 1995 og har siden det samarbeidet med annet Joe Zawinul, Harry Belafonte, Bobby McFerrin, Pat Metheny, Michael Brecker og Mike Stern.Bona har medvirket på en lang rekke albuminnspilinger og turnert over hele verden. Siden 1999 har han i stadig større grad fokusert på sin egen solokarriere.Med tydelige røtter i afrikansk tradisjonsmusikk fra Kamerun, har Bona utviklet et personlig uttrykk, hvor han kombinerer elementer fra jazz, pop, afro-kubansk musikk og annen verdensmusikk. Hans egen musikk er svært rytmisk, og ofte preget av sangbare melodier på duala, fransk eller engelsk. Albumutgivelser Scenes from My Life (1999) Reverence (2001) Munia: The Tale (2003) Tiki (2005) Bona Makes You Sweat (2008, live) The Ten Shades of Blues (2009) Bonafied (2013) Heritage (2016, med Mandekan Cubano) Les mer i Store norske leksikon jazz Eksterne lenker Richard Bona

https://snl.no/Boston_-_by_i_Storbritannia

2023-01-31

Boston (by i Storbritannia)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Boston er en by i Storbritannia, England i grevskapet Lincolnshire, seks kilometer ovenfor munningen av elven Witham. Byen er hovedby i distriktet Boston, og har 55 750 innbyggere i 2011 mens distriktet har 64 637.

Boston har vært en liten havne- og markedsby siden det trettende århundre og var medlem av Hansaforbundet hvor de handlet med bly, korn, lær, ull, vin, salt, tinn og andre forbruksmaterialer. I middelalderen var den en blomstrende handelsby der spesielt ull var viktig, men da ullhandelen ble redusert flyttet industrien til andre deler av England. I 1848 kom jernbanen til byen og Boston havn ble igjen viktig med eksport av gjødsel, korn og tømmer. Havnevirksomheten og matvareproduksjon er sentrale næringer i dag.«Pilegrimsfedrene» seilte i 1620 fra Boston i England til landområdet som i dag er USA, hvor de grunnla byen Boston i Massachusetts.St. Botolph-kirken, kjent som «The Stump,» er fra 1300-tallet og har et 83 meter høyt tårn og hører til de største i England.

https://snl.no/askese

2023-01-31

askese

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Religionsfilosofi

Askese betyr forsakelse av verdslige eller sanselige gleder ved avholdenhet fra mat, nytelsesmidler, søvn, seksuell aktivitet og lignende. Askese har som formål å trene viljen eller tanken. Askese er gjerne knyttet til religionsutøvelse og kan også inkludere selvpinsel, frivillig isolasjon, selvpålagt fattigdom eller taushet. Askesen skal styrke eller frigjøre det åndelige liv og kan være et middel til å oppnå ekstase eller visjoner. Hos skriftløse folk kan askese være et viktig innslag i overgangsriter.

Blant verdensreligionene er askese spesielt utpreget i kristendommen og hinduismen, mens den i andre, for eksempel jødedommen, spiller liten eller ingen rolle. Både kristendommen og hinduismen kjenner livsformer preget både av fysisk askese og en «åndelig» askese som består i å forkaste verden som sådan, for eksempel innen de katolske ordener eller flere av bhakti-retningene i hinduismen.En religion som er karakterisert ved at munkene og nonnene praktiserer streng askese, er jainismen, som under visse forutsetninger tillater den mest radikale av alle former for askese: selvmord gjennom faste. Filosofi Hos Platon har askese betydningen av å innøve forskjellige dyder, mens allerede den stoiske skolen forstår denne disiplineringen som avhold og forsakelse. Hos Immanuel Kant består den «etiske askese» i en dydskultur der en oppfyller pliktene med et muntert sinn som adskiller seg fra munkens askese. For Arthur Schopenhauer er askesen en avgjørende vei til å benekte viljen til liv, mens Friedrich Nietzsche krever at det skapende mennesket må underlegge seg «viljens gymnastikk».I religionssosiologien anvendte Max Weber begrepet om en «indre askese» (innerweltliche Askese) for å beskrive den protestantiske etikkens flid og sparsommelighet. Les mer i Store norske leksikon avholdsbevegelsen pietisme faste – religion

https://snl.no/Osama_bin_Laden

2023-01-31

Osama bin Laden

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Islam,Islamisme,Militant islamisme

Osama bin Laden var en saudiarabisk terrorist, mangemillionær og forkjemper for sin radikale fortolkning av islam. Bin Laden ledet det internasjonale terroristnettverket al-Qaida frem til sin død i 2011 da han ble likvidert av amerikanske soldater i Pakistan. Han var da nummer én på USAs liste over de mest ettersøkte terroristene i verden.

Bakgrunn Osama bin Laden var sønn av den jemenittiske entreprenøren Mohammed bin Laden, som tjente sin formue som kongehusets betrodde byggherre etter oljeboomen i Saudi-Arabia på starten av 1950-tallet. Osama bin Ladens mor var den syriske alavitten Alia Ghanem som giftet seg med Mohammed i 1956 da hun var 14 år gammel. Alia ble da Mohammed bin Ladens fjerde kone. Hun ble senere skilt og giftet bort til Mohammed al-Attas da Osama var fire eller fem år gammel.Som barn utmerket ikke bin Laden seg, men han våknet religiøst og politisk som 14-åring og begynte fra da å overholde sine oppfattede religiøse plikter langt strengere. I 1974, da bin Laden var 17 år, giftet han seg med sin kusine Najwa Ghanem fra morens landsby i Syria. I 1976 begynte han å studere ved Kong Abdul Aziz-universitet i Jeddah.Det var på 1970-tallet at bin Laden kom i kontakt med medlemmer av Det muslimske brorskapet i Saudi-Arabia. Mange av professorene ved universitetet var brorskapsmedlemmer som hadde flyktet fra det egyptiske og syriske regimet, og som tok med seg en politisert form for religion med seg til det saudiske kongedømmet. Bin Laden viste aldri noen stor interesse for universitetet og ga senere opp studiene for å få en stilling i farens byggefirma. Til Afghanistan Osama bin Laden skal ha blitt rasende over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i desember 1979. Det er usikkert når bin Laden møtte Abdallah Azzam første gang, men de hadde regelmessig kontakt etter at Azzam ble ansatt som foreleser ved bin Ladens universitet i Jeddah i 1980. Bin Laden og Azzam utviklet tidlig respekt for hverandre og hadde et felles engasjement for afghanernes sak, og Azzam ble en av bin Ladens viktigste inspirasjonskilder.Jeddah ble i denne perioden en transittstasjon for unge menn som ønsket å delta i den afghanske motstandskampen mot sovjeterne, og bin Laden hjalp rekrutter med husly på veien. Bin Laden samlet også inn penger til den afghanske saken. Hans tallrike reiser var begrenset til Lahore og Islamabad i Pakistan de første årene, men bin Laden mistet jobben i det saudiarabiske selskapet Binladin Group på grunn av de mange reisene sine i denne perioden. Først i 1984 reiste bin Laden til Afghanistan da han besøkte leiren til den afghanske krigsherren Abdul Rasul Sayyaf i Jaji.På sin hjemreise til Mekka samme år var det klart for bin Laden at de arabiske fremmedkrigerne ble behandlet som ærverdige gjester av de afghanske geriljagruppene istedenfor likeverdige medkrigere. Sammen med Azzam begynte bin Laden å forberede en mer koordinert innsats for araberne gjennom etableringen av Tjenestekontoret for mujahidin. Tjenestekontoret ble finansiert av bin Laden og ble brukt som gjestehus i Peshawar for de arabiske fremmedkrigerne, hovedkvarter for Azzams publiseringer og som oppbevaringssted for alle donasjonene de mottok. Som sådan ble Tjenestekontoret et registreringskontor for unge arabere som ønsket å delta i den afghansk-sovjetiske krigen, og som trengte hjelp med å få tilgang til treningsleirene i Afghanistan. Løvehulen Til Azzams protester finansierte og organiserte bin Laden en egen base for arabiske fremmedkrigere i Jaji i 1986 istedenfor å benytte seg av de basene som ble organisert av de afghanske gruppene. Basen ble kalt for «løvehulen» (al-ma'sada) og beslutningen kom etter et sovjetisk angrep mot en av de afghanske leirene i Jaji da de arabiske fremmedkrigerne hadde fått panikk. Til slutt ble araberne bedt av afghanerne om å dra hjem fordi de var til større belastning enn nytte.Araberne i løvehulen deltok hovedsaklig i kamper fra april til mai 1987. Det viktigste var et tre ukers langt slag i slutten av mai som i ettertid ble omtalt som Slaget ved Jaji. Ifølge araberne i leiren klarte de å drepe flere russiske spesialsoldater, og løvehulen kom derfor til å spille en sentral del i al-Qaidas senere mytologi på grunn av det påståtte motet til fremmedkrigerne. Fortellingen om en liten gruppe arabere som hadde stått i mot et stort sovjetisk angrep, utviklet seg til beretninger om heroisk selvoppofrelse og Guds intervenering på muslimenes side.Etter slaget ved Jaji beordret Sayyaf araberne til å evakuere leiren og overgi kontrollen til afghanerne. Likevel sendte bin Laden fortsatt arabere til å delta i militære konfrontasjoner med sovjetiske styrker i Jaji-regionen. Al-Qaida I august 1988 hadde bin Ladens militære gruppe med arabere fått en sterkere formalisert struktur som senere ville bli kjent som al-Qaida. Bin Ladens ambisjon for gruppen var å være en muslimsk elitestyrke som skulle statuere et eksempel for andre muslimer i resten av verden.Dokumentene fra organisasjonens grunnleggelse viser at al-Qaida var internasjonalt orientert fra begynnelsen av, og hele den muslimske verden skulle fungere som område for dens operasjoner. Målet var å kjempe for islam og fremme Guds ord.Selv om det hersket klare anti-vestlige og anti-amerikanske tendenser i Afghanistan på slutten av 1980-tallet, anså ikke bin Laden på denne tiden USA som et mål. Istedenfor så han på Kashmir, Filippinene og særlige de sentralasiatiske republikkene som mulige fronter. Al-Qaida var i sin begynnelse først og fremst en anti-kommunistisk fortropp som ønsket å fortsette kampen mot Sovjetunionen. De første årene fokuserte al-Qaida likevel på frontlinjene i Afghanistan.På begynnelsen av 1990-tallet bestod al-Qaidas konsolidering og vekst av nye arabiske rekrutter som kom til Peshawar etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989. Fra 1991 eksisterte det en samling treningsleirer tilhørende al-Qaida i den sørlige Khost-provinsen under beskyttelse av det afghanske Hizb-e-Islami.Treningen i disse leirene reflekterte bin Ladens prioritet for al-Qaida i denne perioden, og fra 1988 til 1992 var organisasjonens hovedaktivitet militær trening og krigsdeltakelse i Afghanistan. Afghansk borgerkrig Da mujahidin tok over Kabul i april 1992, valgte bin Laden å fokusere på trening istedenfor å delta ved frontlinjene. Frykten var at araberne ville bli dratt inn i interne afghanske stridigheter.Den afghanske borgerkrigen delte islamistene i to leirer på denne tiden: Deobandi-leiren og brorskapsleiren. Mens Deobandi-leiren ikke støttet én part i borgerkrigen og heller søkte forsoning mellom de afghanske gruppene, så brorskapsleiren på den afghanske krigsherren Gulbuddin Hekmatyar som den eneste afghanske lederen som virkelig arbeidet for en islamsk revolusjon i Afghanistan. Som sådan plasserte bin Laden seg ideologisk i Deobandi-leiren, og al-Qaidas aktiviteter begrenset seg til trening og krigføring utenfor Afghanistan. Særlig borgerkrigen i nabolandet Tadsjikistan ble prioritert av bin Laden fra 1992 til 1994. Krigserklæring Etter den afghansk-sovjetiske krigen endte i 1989, vendte Osama bin Laden tilbake til Jeddah som krigshelt. I møte med saudiarabiske myndigheter tilbød bin Laden seg å bruke det nyopprettede al-Qaida til å styrte den marxistiske regjeringen i daværende Sør-Jemen, i tråd med al-Qaidas anti-kommunistiske linje.Forholdet mellom saudiske myndigheter og bin Laden var likevel anspent på grunn av sistnevntes åpne kritikk av Saudi-Arabias utenrikspolitikk, og bin Laden fikk til slutt passet sitt inndratt. Den irakiske invasjonen av Kuwait 2. august 1990 forverret forholdet ytterligere da saudiske myndigheter aksepterte amerikansk militær assistanse og utplassering av amerikanske styrker på Den arabiske halvøy. Amerikansk tilstedeværelse var et sjokk for den saudiske befolkningen generelt, men for bin Laden var det uakseptabelt.Bin Laden fant sin frihavn i Sudan i 1992 under beskyttelse av landets de facto leder Hassan al-Turabi. Dette var også begynnelsen på et bunnpunkt i bin Ladens liv. Mens bin Laden i begynnelsen brukte sin kapital og formue til å bygge veier i Sudan og sette i gang flere infrastrukturprosjekter, hadde han i 1995 mistet store deler av formuen sin. Han hadde også blitt fratatt det saudiarabiske statsborgerskapet sitt ett år tidligere på grunn av sin fortsatte kritikk mot Kong Fahd bin Abdul Aziz Al Saud. Sudan var også under amerikansk press med beskyldninger om støtte til internasjonal terrorisme og om at bin Laden organiserte treningsleirer i landet. 18. mai 1996 reiste bin Laden derfor videre til Jalalabad i Afghanistan hvor han etablerte en ny base under Talibans beskyttelse.I august 1996 publiserte bin Laden sin «Erklæring av jihad mot amerikanerne som okkuperer landet til De to helligdommene» i den arabiske avisen al-Quds al-Arabi. Erklæringen reflekterte ikke bare et skifte for al-Qaida med sitt søkelys på direkte konfrontasjon mot USA istedenfor støtte til islamsk revolusjon. Den eskalerte også det anspente forholdet mellom bin Laden og det saudiarabiske kongehuset som ifølge bin Laden hadde invitert de vantro amerikanerne til Den arabiske halvøy i 1991. Selv om bin Laden ikke erklærte jihad mot Saudi-Arabias styresmakter, så han likevel på utkastingen av utenlandske okkupanter som en forutsetning for å endre landets politiske system.Taliban flyttet bin Laden til Kandahar i april 1997 for å beskytte ham fra utenlandsk etterretning og for å kontrollere utspillene hans, og fra da til mai 1998 ble det ikke publisert flere intervjuer. 23 februar 1998 publiserte avisen al-Quds al-Arabi en ny uttalelse signert av Den globale islamske fronten mot jøder og korsfarere, bin Laden og fire andre islamistledere: Ayman al-Zawahiri, Rifa'i Taha, Sheikh Mir Hamza og Maulana Fazl Rehman. Det er denne uttalelsen som i ettertid ble kjent som bin Ladens universelle erklæring av krig mot USA. Krig Al-Qaida gjennomførte sine første store terroraksjoner da de amerikanske ambassadene i Tanzania og Kenya ble bombet 7. august 1998. Aksjonene tok livet av 220 mennesker. Angrepet ble knyttet til bin Laden, som ble internasjonalt ettersøkt i 1999. 12. oktober 2000 gjennomførte al-Qaida bombeaksjonen mot det amerikanske marinefartøyet USS Cole i Aden i Jemen. Bin Laden hadde på dette tidspunktet gått under jorden, og fra januar 1999 til desember 2001 gjennomførte han bare ett intervju med den kuwaitiske avisen al-Ra'i al-Amm hvor han benektet å ha vært involvert i bombingen av USS Cole; mest sannsynlig etter press fra Talibans leder mulla Omar.Bin Laden ble verdenskjent etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Eksisterende akademisk litteratur stiller spørsmål ved om bin Laden var forberedt på den storstilte amerikanske invasjonen av Afghanistan som fulgte angrepene, og mye tyder på at han undervurderte den amerikanske militære responsen. Bin Laden klarte likevel å unnslippe amerikanske styrker i Tora Bora etter invasjonen 7. oktober 2001 og klarte å skjule seg fram til sin død i 2011. Lederen bin Laden Etter USAs invasjon av Afghanistan i 2001 ble al-Qaida mer desentralisert og består i dag av en kjerneorganisasjon i Pakistan samt et nettverk av regionale filialer i Midtøsten og Nord-Afrika. Opprettelsen av disse filialene inkluderer al-Qaida i Irak i 2004, al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) i 2006 og al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP) i 2009.Bin Laden ønsket å prioritere angrep mot USA eller andre vestlige mål, men brevutvekslingen hans med disse filialene viser at uenigheter oppstod da langsiktig strategi og lokale forhold måtte vektes. Brevene viser i retrospekt hvor liten grad av kontroll bin Laden hadde over gruppene som bar al-Qaidas navn.Bin Laden reagerte for eksempel sterkt på den sekteriske volden til Abu Musab al-Zarqawi, lederen for al-Qaida i Irak. Særlig de vilkårlige angrepene mot irakiske sivile vakte bekymring fordi al-Qaida ble stilt i et dårlig lys. Bin Laden mente at al-Zarqawi heller burde prioritere angrep mot amerikanske styrker gjennom en langvarig krigføring med lav intensitet.AQIM var på sin side økonomisk avhengig av kidnappinger og løsepenger etter å ha gitt opp en upopulær skattlegging av lokalbefolkningen. Vestlige gisler – særlig amerikanske, europeiske og jødiske – var høyt prioritert av gruppen. Forholdet mellom bin Laden og AQIM var stort sett godt, men det oppstod spenninger mellom den nordafrikanske gruppen og al-Qaidas sentralledelse da fem franske turister ble kidnappet i Mali. Mens AQIM forhandlet med franske styresmakter om løsepenger, publiserte bin Laden en uttalelse om at de franske gislene ville bli henrettet hvis franske tropper ikke trakk seg ut av Afghanistan. Mens bin Laden prioriterte politiske krav, valgte AQIM økonomisk overlevelse istedenfor.Etter etableringen av AQAP i Jemen valgte filialens to ledere Qasim al-Raymi og Nasir al-Wuhayshi militære konfrontasjoner med de jemenittiske styresmaktene i håp om etableringen av en islamsk stat. Bin Laden derimot, klok av skade etter erfaringene i Irak, påpekte at AQAP måtte først etablere de jemenittiske stammenes tillit. Som i Irak mente bin Laden at den jemenittiske filialen heller burde angripe amerikanske mål. Likevel tyder lite på at bin Laden klarte å påvirke de strategiske valgene til al-Wuhayshi som fortsatte angrep mot jemenittiske styresmakter.Bin Ladens brevvekslinger tyder på en svekket tro på al-Qaidas filialer, og før sin død arbeidet han med å sentralisere al-Qaidas medieproduksjon samt fortsatt angrep mot USA istedenfor lokale arabiske styresmakter. Bin Ladens død Det hadde lenge vært antatt at bin Laden skjulte seg et sted i de pashtunske stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan etter 2001. Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at han i flere år hadde levd under relativt komfortable forhold i den pakistanske garnisonsbyen Abbottabad, kun 100 km fra den pakistanske hovedstaden Islamabad.Bin Laden ble likvidert av amerikanske spesialstyrker 2. mai 2011 i Operasjon Neptune Spear. Amerikanerne tok så med seg bin Ladens lik til Afghanistan for identifisering før liket ble senket i havet på et ukjent sted av amerikanske myndigheter. Bin Ladens hus ble i 2012 destruert av pakistanske myndigheter for å forhindre at det skulle bli en destinasjon for sympatisører.Ayman al-Zawahiri etterfulgte bin Laden som leder av al-Qaida og satt frem til juli 2022 da også han ble likvidert i et amerikansk angrep. Les mer i Store norske leksikon al-Qaida Ayman al-Zawahiri Abdallah Azzam terrorisme Terrorangrepet 11. september 2001 Krigen i Afghanistan Saudi-Arabias historie Afghanistans samtidshistorie Litteratur Lahoud, Nelly (2022): The Bin Laden Papers. Yale University Press. Stenersen, Anne (2017): Al-Qaida in Afghanistan. Cambridge University Press. Wright, Lawrence (2006): The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11. Alfred A. Knopf.

https://snl.no/biologisk_verdi_-_husdyrern%C3%A6ring

2023-01-31

biologisk verdi (husdyrernæring)

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Husdyrbruk,Husdyrernæring

Biologisk verdi er i fôringslæren betegnelse for den delen av proteinet i fôret som kan brukes av dyret for syntese av kroppsvev, og defineres som andelen av det absorberte nitrogenet som utnyttes av kroppen.

Samsvarer fôrproteinet helt ut med det dyreproteinet som skal lages, har det en biologisk verdi lik 100. Mangler et proteinstoff en livsviktig aminosyre, har det en biologisk verdi lik 0. I en fôrrasjon kan ensidige proteinstoffer fra forskjellige fôrslag utfylle hverandre slik at rasjonen som helhet får en høy biologisk verdi. Les mer i Store norske leksikon proteiner essensielle (livsviktige) aminosyrer husdyrernæring

https://snl.no/%C3%81vila_-_by_i_Spania

2023-01-31

Ávila (by i Spania)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Spanias geografi

Ávila er en by i Spania i regionen Castilla-León og hovedstad i provinsen Ávila. Byen ligger vest for Madrid, ved elven Adaja, og har 57 744 innbyggere (2019). Ávila befinner seg 1132 meter over havet og er landets høyest beliggende provinshovedstad.

Av industri og næringsliv har byen blant annet næringsmiddelindustri og betydelig turisme. Byen har bevart sitt middelalderpreg med mange kirker og paleer, trange gater og småhus, alt omgitt av en romansk bymur fra 1100-tallet med 10 porter og 88 tårn. Bymuren og flere av kirkene ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1985.Byen var bispesete på 300-tallet. På begynnelsen av 1600-tallet ble maurernes etterkommere, moriskene, drevet ut. Universitetet var i virke fra 1455 til 1807. St. Teresa, den hellige Teresa av Ávila, en sentral spansk mystiker, reformator av karmelittordenen og forfatter, ble født her i 1515. Byens nåværende katolske universitet (UCAV), etablert i 1996, er oppkalt etter St. Teresa. Les mer i Store norske leksikon Spanias geografi Spanias historie Castilla-León Teresa - spansk helgen Eksterne lenker UNESCO Old Town of Ávila with its Extra-Muros Churches

https://snl.no/H%C3%A5kon_Bleken

2023-01-31

Håkon Bleken

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Samtidskunst,Norsk samtidskunst

Håkon Bleken, norsk maler. Han jobber med ulike teknikker som maleri, kulltegning, collage, glassmaleri, grafikk og bokillustrasjoner. Han jobber i spennet fra abstrakt maleri etter kubistiske forbilder over akvareller og kulltegninger med surrealistiske undertoner til kombinasjon av fotografiske collager og oljemaleri. Håkon Bleken fikk sitt gjennombrudd i 1971 med en serie kulltegninger kalt «Fragmenter fra et diktatur» (1971).

Religiøse motiver er blitt malt på bakgrunn av krigs- og nyhetsfotografier. Etter å ha skapt tredelte malerier – triptyker – med religiøst innhold, som formelt hadde tilknytning til italienske forbilder fra 1400-tallet, fikk han i oppdrag å lage andaktsbilder til St. Olavs menighet i Trondheim, der han hadde fullført en steinmosaikk i 1973. Menneskelig lidelse og sosial aktivisme er temaer som stadig går igjen i Blekens arbeider, samtidig som det er plass for fabulerende evne og estetisk raffinement. Blekens arbeider gjenspeiler ofte temaer som er aktuelle i samtiden, parallelt med at han kontinuerlig utvikler seg som kunstner.Bleken har laget litografier til Henrik Ibsens Hedda Gabler (1988) og illustrasjoner til Kjartan Fløgstads Dalen Portland (1989). Svartlamoen i Trondheim I annen halvdel av 1990-årene engasjerte han seg for bevaring av den rivningstruede trehusbebyggelsen på Svartlamoen i Trondheim. Her dekorerte han og Håkon Gullvåg en hel gavlvegg i 1996, og to år senere malte de små ovale skjold over inngangsdørene til alle de 14 husene. Dette førte til betydelig blest om saken, og var etter alt å dømme et viktig bidrag til at området ble omregulert i 1998, slik at trehusene kunne bli bevart. Glassmalerier I årene 2002–2007 laget han 96 glassmalerier med motiver fra bibelhistorien som utsmykning til Spjelkavik kirke i Ålesund. Utdanning Håkon Bleken var elev ved Kunstskolen i Trondheim i 1948–1949, elev av Chrix Dahl som grafiker ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og av Jean Heiberg ved Kunstakademiet 1950–1953. Han var tilknyttet Institutt for form og farge ved arkitektavdelingen ved NTH (nå NTNU) i 1960–1972, fra 1966 som førsteamanuensis. Han har mottatt en rekke stipend og legater, har hatt studiereiser i flere europeiske land og lengre opphold i Italia, England og Nederland.Bleken er representert i flere offentlige samlinger, blant annet Nasjonalmuseet for kunst, KODE kunstmuseene i Bergen og Trondheim Kunstmuseum. Arbeider i utvalg 2011: Uten tittel 2007: Avskjed I, portrett av Arne Nordheim Signingsbildet av Kong Harald V og Dronning Sonja (henger i Stiftsgården, Trondheim) 1981: Nedtagelsen 1971: Fragmenter av et diktatur, kulltegninger Utstillinger i utvalg 2018: Do Not Go Gentle, Henie Onstad Kunstsenter 2013: Galleri Brandstrup 1999: Trondheim Kunstmuseum 1991: Retrospektiv utstilling, Kunstnernes hus 1978: Festspillutstiller, Bergens Kunstforening Les mer i Store norske leksikon Håkon Bleken i Norsk biografisk leksikon Håkon Bleken i Norsk kunstnerleksikon norsk kunsthistorie Litteratur Bjerke, Øivind Storm m.fl.: Håkon Bleken: betrakter og budbringer, 1997 Høiem, Per, red.: Håkon Bleken: grafikk 1947-2003, 2003 Nergaard, Trygve: Håkon Bleken, 1986

https://snl.no/Guillaume_Henri_Dufour

2023-01-31

Guillaume Henri Dufour

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Internasjonale militære biografier

Guillaume Henri Dufour var en sveitsisk offiser og kartograf. Dufour var kjent for å ha blitt valgt som øverstkommanderende av de sveitsiske styrker fire ganger og for sin innsats i kartografi.

Dufour tjenestegjorde en periode i Napoleons armé og dro i 1817 til Sveits. Der arbeidet han med infrastruktur, men ble i 1831 generalstabssjef. Dufour var sjef for den sveitsiske landmåling fra 1832 til 1864, utarbeidet topografiske kart som har vært banebrytende for kart over fjellområder.I 1847 ledet Dufour felttoget mot separatistiske kantoner. I 1864 ble han president for den internasjonale kongressen i Genève som vedtok bestemmelser for behandlingen av sårede og sanitetspersonell i krig, Genèvekonvensjonene. Les mer i Store norske leksikon Napoleonskrigene Sveits historie Det internasjonale Røde Kors

https://snl.no/dampkjel

2023-01-31

dampkjel

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Maskiner,Pumper og turbiner

Dampkjel er en beholder for fremstilling av vanndamp. Vannets oppvarming og fordamping skjer ved nedkjøling av røykgasser som dannes ved forbrenning av brensel (kull, olje og så videre) i en fyringsinnretning som er sammenbygd med kjelen, eller ved spillgasser fra industrielle prosesser.

Man skiller mellom lavtrykksdampkjel, som brukes for varmeanlegg, og høytrykksdampkjel for industrielle formål og kraftverk. Videre skiller man mellom røykrørkjeler, der røykgassene går gjennom rør, og vannet står omkring rørene, og vannrørkjeler, der rørene er omsluttet av røykgassene mens vannet strømmer gjennom rørene.Røykrørkjeler anvendes for mindre ytelser, med damptrykk opp til omkring 16 atm, mens vannrørkjelen gjør det mulig å anbringe en stor heteflate på en liten grunnflate, og er dermed egnet for høyt kjeltrykk og store ytelser. Vannrørkjeler Vanninnholdet er vesentlig mindre i vannrørkjelen enn i røykrørkjelen; dermed kan oppfyring og stans av en vannrørkjele skje hurtigere, men samtidig er akkumuleringsevnen betydelig mindre enn for en røykrørkjele.Betingelsen for vannrørkjelens drift, med større trykk og høy ytelse, er at matevannet er rent og fritt for oksygen. Dette krever særskilte innretninger til matevannrensing (se matevannsoppberedning).For å forbedre forbrenningsforholdene og øke dampproduksjonen, anvender man høye fyrrom som er helt dekket med vannfylte rør. Disse står i forbindelse med kjeletrommelen og opptar store varmemengder ved stråling. Dermed er det mulig å redusere den øvrige del av fordamperheteflaten.Ved nyere kjeler med middels dampproduksjon er det ikke mulig å kjøle ned røykgassene i fordamperen. Man er derfor nødt til å bygge inn en vannforvarmer etter fordamperen. Denne skal varme matevannet til nær metningstemperaturen. Det kan også være nødvendig med en luftforvarmer som øker forbrenningsluftens temperatur til den verdi som er best for fyringsanordningen. Dessuten er praktisk talt alle moderne kjeler forsynt med dampoverheter.Ved høyt belastede kjeler vil overheteren samt heteflatene til vann- og luftforvarming øke motstanden for røykgasstrømmen i kjelen, og det blir nødvendig å erstatte det naturlige trekket med sugevifter og/eller trykkvifter. Moderne kjeler i uavbrutt drift utnytter mer enn 90 % av varmen som tilføres i brenselet til dampdannelse, overheting og forvarming.Noen spesialkjeler med tvungen vannføring i fordamperrørene er blitt mer vanlig da de tillater større frihet i røranordningen og gir mindre vekt, mindre plassbehov og som regel lavere pris. Man skiller mellom kjeler med engangs-gjennomløp av vannet og kjeler med tvangsomløp. Gjennomløpskjelen gir den enkleste anordning, og den muliggjør damptrykk opp til 400 atm. Den benyttes mye som kraftverkskjel. I tvangsomløpskjelen er den sirkulerende vannmengde ca. 10 ganger større enn dampproduksjonen, og trommelen beholdes som damputskiller. Les mer i Store norske leksikon damp vanndamp dampakkumulator

https://snl.no/Pete_Brown

2023-01-31

Pete Brown

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Norske jazzutøvere og -ensembler, 1920 – 1980

Pete Brown var en norsk jazzmusiker, trommeslager og orkesterleder. Han ble en sett som en av Norges fremste swingtrommeslagere på 1950- og 60-tallet og spilte med mange norske musikere på den tiden.

Karriere Brown ble født i Trondheim og vokste opp i Sarpsborg. Han startet sin 31-årige musikkarriere med spillejobb i hjembyen sommeren 1939. På høsten samme år var han aktiv på Oslos jazzscene med blant annet Svein Øvergaard, Rowland Greenbergs swingband (1940-1941), i Book'ns turnéorkester (1941–1942) og igjen med Greenberg i Rowlands Rytmeorkester (1942). Brown rømte til Sverige i 1943, og vikarierte der i Thore Ehrlings orkester (1943) før han ble engasjert hos Seymour og Arthur Österwall (1943–1944). Etter andre verdenskrig returnerte han til Oslo, og spilte blant annet med Book'ns revyorkester, Scott Lunde og Rowland Greenberg (1945–1946), gjorde plateinnspilling med eget storband (1946), var engasjert med danske «Five Jivers» (1946–1947). Han hadde også et kortere opphold i Sverige frem til 1950 hvor han spilte med eget band og blant andre Jimmy Woode (1948) og Jay Elwing (1949–1950).Brown ble ansett som en av norsk jazz' beste swingtrommeslagere, og oppnådde fine plasseringer i tidens favorittavstemninger i magasiner. Han ble blant annet kåret til beste trommeslager i 1952. Fra 1951 hadde han grupper i eget navn, ofte med Gram Paulsen og Øistein Ringstad, og turnérte over det meste av landet.I denne perioden spilte han også med Thorleif Østerengs radioorkester (1950–1952), Frank Ottersen (1952), Per Asplin (1952–1954), Hein Paulsen (1954), Olav Wernersen (1954), Kjell Johansen (1955), Teddy Cotton («rockeopptøyer» 1956), Lucky Thompson (1957), Arne Hermandsen (1958), Sigurd Jansen og John Svendsen (1959). I 1957 organiserte han også et kortvarig storband. På 1960-tallet var Brown mindre aktiv som jazzmusiker, men fortsatte med dansejobber og spilte med egne band på så vel jazzsenteret Metropol (1963) som Amalienborg Jazzhus (1974).I 1980 flyttet han til Røros og begynte å spille med lokale band, og ble en inspirasjonskilde i det lokale musikklivet. I 1999 spilte han inn sitt første album under eget navn, CD-en Pete Brown trio med venner, utgitt i 2001. Les mer i Store norske leksikon jazz jazz i Norge

https://snl.no/erkeprest

2023-01-31

erkeprest

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Katolisisme,Den katolske kirke,Katolsk kirkevesen

Erkeprest er en ærestittel i den katolske og den ortodokse kirke. I den ortodokse kirke er erkeprest den høyeste rang en gift prest kan oppnå.

Opprinnelig var erkepresten den eldste presbyter (presten) ved en katolsk kirke, den som hadde overoppsyn med gudstjenesten og prestenes vandel. Fra middelalderen var erkepresten en av de høyere kanniker ved et domkapittel, og ved enkelte domkirker kapitlets formann og biskopens stedfortreder. Les mer i Store norske leksikon den katolske kirke katolisismens historie kristendommens historie kristendom

https://snl.no/Alp_Arslan

2023-01-31

Alp Arslan

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Det bysantinske rike

Alp Arslan var sultan i Seldsjukkriket i Anatolia (Tyrkia) i årene 1063–1072. Han vant kontrollen over seldsjukkene etter en periode med borgerkriger. Som sultan overlot han det daglige statsstyret til andre og førte omfattende kriger mot kristne herskere i Kaukasus og mot Det bysantiske riket.

Alp Arslan huskes som en god og rettferdig hersker i islamsk historieskrivning, men som en brutal erobrer i bysantinske kilder. Han er særlig kjent for seieren i slaget ved Manzikert i 1071, som førte til at Lilleasia gikk tapt for bysantinerne og som la grunnlaget for Seldsjukkriket i Anatolia, som skulle vare i drøyt 200 år. Slaget regnes fortsatt som en merkedag i tyrkisk historie. Les mer i Store norske leksikon seldsjukker Seldsjukkriket i Anatolia slaget ved Manzikert Bysants Litteratur Mallett, Alex (2013). «Alp Arslan», i Encyclopaedia of Islam (les artikkelen)

https://snl.no/William_Bouguereau

2023-01-31

William Bouguereau

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Nyklassisisme og romantikk i bildende kunst

William Bouguereau var en fransk maler. Han er særlig kjent for sine klassiserende akt- og genrebilder. Han regnet seg selv som en elev av Rafael, og mente at mesterens normer var eviggyldige og måtte følges også av ham selv. Ved å praktisere og forsvare den akademiske kunsten og avvise alle tidens moderne retninger, vant han stor popularitet i samtiden.

Bildene hans er teknisk fremragende, og dette kombinert med mytologiske motiver, der vakre, nakne unge kvinner spiller en fremtredende rolle, gjorde at han ble en av de mest suksessrike utstillerne på Salongen i Paris. Et av hans hovedverk er Venus' fødsel (1879, Musée d'Orsay, Paris). Han malte også religiøse bilder, og stod for utsmykningen av flere kirker.Bouguereaus bilder er representative for den borgerlige kunstsmaken i andre halvdel av 1800-tallet, det såkalte salongmaleriet, som tidens nyskapere reagerte mot. Fra 1876 var han professor ved akademiet. Les mer i Store norske leksikon kunst i Frankrike akt portrettkunst

https://snl.no/Manuel_%C3%81vila_Camacho

2023-01-31

Manuel Ávila Camacho

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Mexicos historie

Manuel Ávila Camacho var president i Mexico fra 1940 til 1946. Hans administrasjon fullførte overgangen fra militær til sivil ledelse, akselererte den industrielle utviklingen i Mexico og gjenopprettet samarbeid med USA under andre verdenskrig.

Ávila Camacho førte en mindre radikal politikk enn sin forgjenger Lázaro Cárdenas, men var samtidig interessert i å holde ideene som var grunnlaget for den meksikanske revolusjon i hevd. Målet var å samle de ideologiske forskjellene i revolusjonspartiet PRI i en nasjonal enhetspolitikk. I Ávila Camachos regjeringstid ble regimet stabilisert med reformer og sosiallovgivning, og han normaliserte forholdet til arvefienden USA. Han gjennomførte en nasjonal kampanje mot analfabetisme, var forsonende overfor kirken og avviklet antiklerikalismen som var blitt toneangivende under tidligere president Plutarco Elías Calles. Les mer i Store norske leksikon Mexicos historie presidenter i Mexico

https://snl.no/Teater_i_Chile

2023-01-31

Teater i Chile

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Teater,Ulike lands teatertradisjoner

Det tidligste teater en kjenner fra Chile, er visningen av autos sacramentales, det vil si den spanske varianten av mysteriespill, med Unnfangelsens mysterium i 1612 vist på ordre av den spanske kongen. De foregikk i tilknytning til prosesjoner, og ble bannlyst i 1765 av myndighetene på grunn av mistanke om forfallstendenser.

1800-tallet På 1700-tallet tok Juan de Egana initiativ til visning av europeisk dramatikk i Santiago, og etter at selvstendighet ble oppnådd i 1818, forsøkte dramatikeren Camilo Henríguez å oppnå offentlig støtte til teaterdrift. I Santiago åpnet den første teaterbygningen i 1820, og statslederen Bernardo O'Higgins søkte å oppmuntre teaterdriften i den nye republikken. En nasjonal-romantisk dramatikk vokste frem og antok en melodramatisk stil, etterfulgt av et sosialt engasjert drama. Nyere tid Det var først med etableringen av en middelklasse på 1900-tallet at et moderne teater fikk innpass. Companía Dramática Nacional ble åpnet i 1913. Skuespillere som Enriqua Baguena og Arturo Burble stod bak et kompani som startet i Santiago i 1917. Et brudd med tradisjonelt melodrama og realisme kom med åpningen av Teatro Experimental de la Universidad de Chile i 1941. Dette teateret ble omdøpt til Instituto de Teatro de la Universidad de Chile (ITUCH) og tok opp modernismens europeiske teater. Teatro Experimental de la Universidad Católica (TEUC) fra 1943 fikk en tilsvarende betydning og samlet landets teaterfolk i et eget kompani fra 1956. Dramatikere som Egon Wolff (1926-2016) og Sergio Vodanovic (1926-2001) spilte en sentral rolle i utviklingen av et nytt chilensk teater, sammen med Chiles internasjonalt sett mest kjente dramatiker Jorge Díaz (1930-2007). Også Pablo Neruda skrev for teater. Han døde symbolsk nok i samme år som statskuppet i 1973 fant sted. Taller de Investigación Teatral ble startet som Teatro Taller (Teaterverksted) i 1967, og ble internasjonalt kjent under sin tid som eksilgruppe i Amsterdam i 1970-årene. Senere har nye regissører kommet frem, slik som Pedro Orhus og Augustín Siré. Santiago er fortsatt den viktigste teaterbyen i Chile, men fra 1985 er det blitt arrangert en teaterfestival i den sørchilenske byen Valdivia. Les mer i Store norske leksikon Chile Chiles litteratur Chiles historie

https://snl.no/Amazonas_-_delstat_i_Brasil

2023-01-31

Amazonas (delstat i Brasil)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Brasils geografi

Amazonas er en delstat i nordvestlige Brasil i Nord-regionen. Med et areal på 1 559 167 km2 er Amazonas Brasils største delstat – til sammenligning på størrelse med Mongolia. Delstaten ligger i hjertet av den tynt befolkede Amazonasregnskogen og grenser til Peru, Colombia og Venezuela samt til delstatene Roraima, Pará, Mato Grosso, Rondônia og Acre. Innbyggertallet er 4 144 597 (IBGE, estimat for 2019). Hovedstad og største by er Manaus.

Natur Landskapet er for det aller meste lavland under 200 meter over havet, med elveslette langs elvene. Imerifjellene, som er en del av Amasonasskjoldet, danner grensen mot Venezuela og inkluderer toppene Pico da Neblina (3014 meter over havet, Brasils høyeste fjell) og Pico 31 de Março (2994 meter over havet). Delstaten har mange store elver, som samtlige er en del av Amazonasvassdraget, og som hver i seg er svært vannrike og renner gjennom delstaten fra nord, vest og sør i retning øst. De inkluderer Solimões, Juruá, Purus, Negro, Içá, Japurá og Madeira. Amazonasregnskogen dekker 98 prosent av arealet, med enormt biologisk mangfold. Nasjonalparken Jaú står på UNESCOs verdensarvliste. Befolkning Området er tynt befolket. De fleste bor i tettbebyggelser langs elvene. I områder som preges av periodiske oversvømmelser, står husene på påler. Majoriteten av befolkningen har sin opprinnelse i Brasils Nordøst-region hvorfra mange arbeidssøkende har innvandret til Amazonas. Befolkningsandelen som tilhører urbefolkningen er den høyeste i Brasil, hvorav enkelte stammer fremdeles lever isolert fra omverden. Om lag 78 prosent av befolkningen bor i byer, og halvparten i hovedstaden Manaus (2 182 763 innbyggere, IBGEs estimat for 2019). Næringsliv Amazonas skiller seg fra de andre delstatene i Nord-regionen ved at industrien er viktigste økonomiske sektor (70 prosent av BNP). Etter føderalt initiativ er et industrielt senter etablert i Manaus hvor foretak kan utnytte spesielle skatte- og avgiftslettelser. Det produseres elektriske og elektroniske artikler, motorsykler, sykler, kjemiske produkter og fryseelementer. Skogressursene er store, men rovhugst er et problem. Mindre mengder olje og naturgass utvinnes. Økoturisme er en sterk voksende næring. Spesielle «jungelhoteller» er bygd i omegnen rundt Manaus, Manacapuru og Itacoatiara. Viktigste transportårer er elvene Amazonas, Madeira og Negro. De få veiene er til tider ufremkommelige. Historie Amazonas fikk en voldsom økonomisk vekst i perioden 1872–1910 da området produserte 40 prosent av verdens rågummi (kautsjuk). Folketallet økte fra 58 000 ved folketellingen i 1872 til 1,4 millioner ved folketellingen i 1920. Etter at Asia overtok nesten all naturgummiproduksjon rundt 1920, ble økonomien sterkt svekket. Ny vekst kom først i gang etter 1967 da de føderale myndighetene opprettet en industrisone i Manaus med store skatte- og avgiftslettelser. Amazonas opplevde etter det på nytt en rask økonomisk vekst, særlig i perioden frem til 1975. Les mer i Store norske leksikon Brasils geografi Brasils befolkning Brasils historie økonomi og næringsliv i Brasil

https://snl.no/Jakob_Aano

2023-01-31

Jakob Aano

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Partier og politikere,Norske politikere,Historiske biografier i norsk politikk

Jakob Aano var lektor og stortingsrepresentant for Kristeleg Folkeparti (KrF) frå Rogaland i 1965–1985. Han markerte seg særleg i spørsmål om internasjonale saker.

Bakgrunn Jakob Aano var fødd i Sauda i Rogaland. Aano tok til å studere i 1940 og vart cand.philol. i 1948. Frå 1949 til 1958 var han skulestyrar ved Sand realskule, og i 1959 reiste han til Tanzania for å arbeide som rektor. Der var han i fire år, utsend av Det Norske Misjonsselskap. Han var lektor ved St. Svithuns skole i Stavanger i 1964–1965. Politisk karriere Aano vart vald inn som stortingsrepresentant for Rogaland KrF i 1965–1985. Han var først medlem av kyrkje- og undervisningskomiteen på Stortinget i 1965–1977 og seinare utanriks- og konstitusjonskomiteen i 1977–1985, der han òg var leiar i perioden 1983–1985. Han var òg medlem av forsvarskomiteen i 1981–1983. Aano var viseformann i KrF i 1983–1985 og vart òg utnemnd til æresmedlem av partiet. Aano hadde eit sterkt internasjonalt engasjement. Han var mellom anna ei tydeleg stemme i kampen mot atomvåpen og var med i samtalar med USA og Sovjetunionen. Han var med i Stortinget sin delegasjon til NATO si parlamentariske forsamling i 1966–1968 og 1969–1973. Han var òg delegat til FNs generalforsamling frå 1982 til 1985. Aano markerte seg som EU-tilhengjar, i strid med eige parti. Han var formann i Europarådet sin komité for utdanning og kulturspørsmål 1980–1984. Utgjevingar Aano produserte ei rekkje bøker og artiklar. Mellom anna gav han ut Afrikas nye hverdag, saman med Kolbjørn Riiser, i 1968, og han var redaktør for Demokrati og kulturansvar. Festskrift til Kjell Bondevik i 1971. Han gav ut sjølvbiografien Over alle grenser i 1991. Les meir i Store norske leksikon Kristeleg Folkeparti stortingsrepresentant NATO EU Eksterne lenker Stortinget: Jakob Aano

https://snl.no/Deep_Impact

2023-01-31

Deep Impact

Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Solsystemet,Utforsking av solsystemet

Deep Impact var en amerikansk romsonde som besøkte kometen Tempel-1. Målet var å studere den indre oppbygningen til en komet. Det ble gjort ved å krasje et innslagslegeme inn i kometen.

Innslagslegemet, som var 1 meter lang og veide 370 kg, traff kometen med en hastighet på 37 000 km/t. Det resulterte i et krater på kometens overflate. Observasjoner av krateret og materialet som ble kastet opp i været av nedslaget, avslørte at overflatelaget til en kometen er svært porøs og at kometen er veldig løst oppbygd. Den består av 75 % tomrom. Deep Impact oppdaget at kometen inneholder store mengder organiske forbindelser og det ble også funnet vannis der.Deep Impact ble skutt opp i januar 2005 og ankom kometen i juli 2005. Romsonden fullførte sitt hovedoppdrag i august 2005. Det var fortsatt drivstoff igjen og romsonden ble sendt videre for å møte kometen 103P/Hartley 2, som den ankom i november 2010. Derfra ble den sendt videre til å besøke en jordnær asteroide, men kontakten med romsonden ble brutt i september 2013.Prosjektet var utviklet og drevet av NASA og Jet Propulsion Laboratory. Les mer i Store norske leksikon komet romvirksomhet Eksterne lenker: NASA: Mission website JPL: Deep Impact

https://snl.no/John_Foster_Dulles

2023-01-31

John Foster Dulles

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie,USAs historie 1920–1960

John Foster Dulles var en amerikansk jurist og politiker (republikaner). Han var USAs utenriksminister i 1953–1959.

Dulles deltok på Versailles-konferansen i 1919 og på gjeldskonferansen i Berlin i 1933. I 1945 deltok han i San Francisco-konferansen, og i 1950 utnevnte president Harry S. Truman Dulles til regjeringens utenrikspolitiske rådgiver. I denne stillingen ble han en av lederne for USAs politikk i sørøst-Asia og spilte en fremtredende rolle under utarbeidelsen av fredstraktaten med Japan i 1951.Dulles la grunnlaget for det republikanske partis utenrikspolitiske program og ble utenriksminister i den republikanske regjeringen etter valget i 1952, da Dwight D. Eisenhower ble valgt til president. Han gikk med stor kraft inn for å føre en mer aktiv utenrikspolitikk, idet han hevdet at containment-politikken til en viss grad hadde utspilt sin rolle. I stedet gikk han inn for «massiv gjengjeldelse» blant annet ved bruk av atomvåpen.I samtiden var Dulles kjent som en forkjemper for en kompromissløs kamp mot kommunismen. Hans ledelse av USAs utenrikspolitikk under president Eisenhower ble ofte kritisert som uelastisk og dogmatisk, særlig overfor land som ønsket å holde seg nøytrale i striden mellom øst og vest under den kalde krigen. Dulles trådte tilbake fra utenriksministerstillingen i april 1959 og døde kort tid etter.John F. Dulles var bror av CIA-sjef Allen W. Dulles. Les mer i Store norske leksikon Utenriksministre i USA USAs historie 1945-2001 Den kalde krigen

https://snl.no/alkener

2023-01-31

alkener

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi,Organiske forbindelser

Alkener er navnet på en type organiske forbindelser som bare inneholder grunnstoffene karbon og hydrogen. De tilhører dermed kategorien hydrokarboner.

Struktur og egenskaper Alkenenes molekyler består av karbonkjeder som både kan være grenete og uforgrenete. Den generelle kjemiske formelen til et alken er CnH2n. Det enkleste alkenet, eten, har formelen CH2=CH2.Felles for alle alkener er at karbonet i karbonkjedene inneholder én eller flere dobbeltbindinger. Det vil si at et alken eksempel på en umettet forbindelse. Umettede forbindelser har mulighet til å reagere med andre stoffer og binde dem til karbonatomene i molekylet. Et eksempel er reaksjon mellom alkener og vann (H2O), som fører til at alkenet tar opp hydrogen (H+) og hydroksid (OH−) til karbonkjeden, slik at det blir dannet et alkohol. Mekanismen er at dobbeltbindingen(e) i alkenet erstattes med enkeltbindinger til de aktuelle stoffene og det tilhørende nabokarbonet. Denne reaksjonsmekanismen kalles også for en addisjonsreaksjon. Kjemisk reaksjon mellom eten og vann:CH2꞊CH2 (eten)+ H2O (vann) → CH3CH2OH (etanol) Fremstilling Alkenene kan fremstilles ved forskjellige spaltingsprosesser, for eksempel avspalting av vann fra et alkohol.Eksempe som viser avspalting av vann fra etanol:CH3CH2OH (etanol) → CH2=CH2 (eten) + H2O (vann)Alkenene eten (CH2=CH2) og propen (CH3CH=CH2) produseres industrielt i store mengder ved cracking av petroleum og naturgass, og er viktige råstoffer i petrokjemisk industri.Eten og propen brukes blant annet ved fremstilling av de to plasttypene (polymerene) polyetylen og polypropylen. Navnsetting Alkenene navngis etter IUPAC-systemet, som innebærer at molekylet får navn etter antallet karbonatomer i hovedkjeden og får endelsen -en.Antallet karbon angis ved å bruke følgende prefikser: (1) Met- (2) Et- (3) Prop- (4) But- (5) Pent- (6) Heks- og så videre Dersom alkenet inneholder mer enn én dobbeltbinding, vil endelsen innholde et affiks som angir hvor mange dobbeltbindinger alkenet inneholder. Eksempelvis vil buten få navnet butadien dersom butan får en ekstra dobbeltbinding. I tillegg vil dobbeltbindingen nummereres etter hvilket karbonatom den begynner på.Affiksene heter følgende: (1) Mono- (2) Di- (3) Tri- (4) Tetra- (5) Penta- (6) Heksa- og så videre En kan også si at alkenene navngis etter tilsvarende alkan med samme struktur ved at endelsen -an byttes ut med -en. På den måten vil for eksempel eten (CH2=CH2) være avledet fra etan (CH3CH3), og propen (CH3CH=CH2) vil være avledet fra propan (CH3CH2CH3).Navneeksempler på alkener med én dobbeltbinding: eten propen but-2-en Navneeksempler på alkener med to eller tre dobbeltbindinger: buta-1,3-dien heksa-1,3,5-trien Les mer i Store norske leksikon hydrokarboner alkaner organisk kjemi uorganisk kjemi

https://snl.no/bot

2023-01-31

bot

Store norske leksikon,Jus,Strafferett

Bot er en straff der man må betale et pengebeløp når man har begått et lovbrudd. Bot er den vanligste straffen for mindre lovbrudd, men brukes i en viss utstrekning også ved mer alvorlige straffbare handlinger, for eksempel som et tillegg til en betinget fengselsstraff. Bot kan også idømmes sammen med fengsel dersom bot ikke er særskilt fastsatt som straff for lovbruddet. Vanligvis tilfaller boten statskassen.

Dersom lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, kan boten gjøres betinget ved at innkrevingen blir utsatt i en prøvetid. Dersom lovbryteren ikke begår nye straffbare forhold i prøvetiden, frafalles boten, det vil si at det ikke er nødvendig å betale den. Størrelse på boten Loven fastsetter ikke noe bestemt minimum eller maksimum for hvor stor boten skal være. Når en bot skal fastsettes, skal det, ved siden av slike forhold som i alminnelighet tillegges vekt ved straffutmålingen, legges vekt på lovbryterens inntekt, formue, forsørgelsesbyrde, gjeldsbyrde og andre forhold som påvirker den økonomiske evnen.Normalbestemmelsene om bøter står i straffeloven §§ 53–55.Et lovbestemt unntak for fastsettelse av botens størrelse er det i vegtrafikkloven for kjøring i påvirket tilstand. Hvis man kjører motorvogn med mer enn 0,5 promille alkohol i blodet (eller tilsvarende ved andre rusgivende stoffer), skal boten fastsettes til normalt 1,5 ganger brutto månedslønn og ikke under 10 000 kroner. I praksis flater dette ut når lønnen er svært høy, og den høyeste utmålte promilleboten i Norge er på ca 600 000 kroner.Bøter kan bare idømmes av retten, da de regnes som straff. Påtalemyndigheten kan imidlertid avgjøre saker ved forelegg, som økonomisk sett er det samme som en bot. Hvis den forelagte godtar forelegget, blir saken avgjort uten at den forelagte må møte i retten og spørsmålet om straffeskyld prøves. Hvis vedkommende ikke godtar forelegget, vil saken normalt bli oversendt til retten slik at det kan avholdes hovedforhandling. Man kan godta et forelegg uten at man erkjenner straffeskyld, og dette kan gjøres for eksempel for å få en sak ut av verden.I 1972 ble bøteleggelse på stedet (forenklet forelegg) med faste bøtesatser innført for de vanligste trafikkforseelsene. Forenklet forelegg kan ilegges av polititjenestemann, og regnes ikke som en bot eller straff.I den dommen eller det forelegget hvor boten blir ilagt, blir det også fastsatt en subsidiær fengselsstraff som den bøtelagte risikerer å måtte sone hvis boten ikke blir betalt til tross for at bøtelagte har betalingsevne og almenne hensyn tilsier avsoning. Men man har ikke valget mellom å betale boten eller å sone den subsidiære frihetsstraff. Dersom man kan betale, skal man gjøre det, og boten kan inndrives ved trekk i lønn eller ved at det tas utlegg i eiendeler. Avsoning er den siste utvei. Subsidiær fengselsstraff fastsettes ikke for barn under 18 år.I 2016 ble det ilagt 1 796 bøter fra domstolene. Antall vedtatte forelegg gitt av påtalemyndigheten var 50 586, mens det ble vedtatt 217 197 forenklede forelegg. Les mer i Store norske leksikon forelegg forenklet forelegg

https://snl.no/egyptienne

2023-01-31

egyptienne

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bokkunst og skrift,Skriftdesign og typografi,Skrift

Egyptienne er en gruppe av typografiske skrifter der bokstavene har kraftige, klosseformete seriffer og tilnærmet ensartet tykkelse på bokstavstrekene.

Egyptienne ble første gang vist i en skriftkatalog fra Vincent Figgins i 1815. 1800-tallets egyptienner hadde kraftig strekbilde, myke overganger mellom grunnstrek og seriffer og med rester av antikvaskriftens kontrast i strekstrukturen. Eksempler er Volta og Clarendon.Egyptienneskriftenes kraftige streker og klosseformete seriffer inviterte til å fylle strekbildet med ornamenter og skyggelegging.1900-tallets funksjonalisme skapte en strammere, mer rasjonalistisk og puritansk form med vinkelrette overganger og minimale kontraster i strekbildet. Eksempler er Rockwell, Memphis, Lubalin Graph. Les mer i Store norske leksikon typografi typografiens epoker skrift skriftfamilie

https://snl.no/epidot

2023-01-31

epidot

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Silikatmineraler

Epidot, tidligere kalt pistacitt, er et grønt mineral som er meget utbredt som bestanddel av lavmetamorfe bergarter (for eksempel grønnskifere). Mineralet finnes i større krystaller på skarnforekomster (Arendal, Oslofeltet), dessuten sammen med zeolitter på hulrom i basalt.

Sammensetning Kjemisk er det et hydroksylholdig silikat av kalsium, aluminium og jern med formel Ca2(Fe3+,Al)3(SiO4)3(OH). Det danner blandkrystaller med det tilsvarende jernfattige endeledd klinozoisitt, Ca2Al3Si3O12OH.Epidotgruppens mineraler omfatter også et manganrikt ledd, piemontitt, Ca2Al2(Mn,Fe)Si3O12OH, som er funnet flere steder i Norge. Se også allanitt. Egenskaper Egenskap Verdi Sammensetning silikat Kjemisk formel Ca2(Fe3+,Al)3(SiO4)3(OH) Hardhet 6 Massetetthet 3,38–3,49 g/cm³ Krystallsystem monoklint Les mer i Store norske leksikon mineraler silikatmineraler Eksterne lenker mindat.org: Epidote

https://snl.no/Mikhail_Djomin

2023-01-31

Mikhail Djomin

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Russland og Sovjetunionens litteratur,Russland og Sovjetunionens litteratur 1900-1990

Mikhail Djomin var en russisk forfatter og kriminell, særlig kjent for sine selvbiografiske bøker fra de sovjetiske fangeleirene.

I 1942 ble Djomin dømt til to års fengsel, men unnslapp ved å dra til fronten. Etter krigen studerte han kunst, men da hans fortid ble avdekket, søkte han tilflukt i forbryterverden og bedrev blant annet togrøveri. I 1947 ble han arrestert og dømt til seks års leir. Der slo han seg sammen med de kriminelle fangene, som i det sovjetiske fangeleirsystemet ble holdt i en annen kategori enn de politiske. I 1953–1956 levde han i eksil i Sibir.Djomin debuterte som lyriker i 1956, flyttet etter hvert til Moskva, og gav ut fire diktsamlinger og en prosabok. Under en turistreise til Paris i 1968 hoppet han av og begynte å skrive sin selvbiografi, som omfatter tre bind: En forbryter (Blatnoj) ble først utgitt på tysk i 1973, mens En tajga-landstryker (Tajezjnyj brodjaga) og En rødhåret djevel (Ryzjij djavol) utkom posthumt.Mens den russiske Gulag-litteraturen nesten utelukkende er skrevet av politiske fanger, skildrer Djomin åpent sitt liv som kriminell. Hans skikkelser er helt uten samvittighet og etiske normer, ikke minst i sin oppførsel overfor andre mennesker, særlig de politiske fangene i leirene. I sin siste bok, kriminalromanen Skjebnens korsveier (Perekrestki sudeb, 1983), forsøker Djomin å formulere en etisk problematikk. I 1990-årene fikk Djomins bøker ny aktualitet gjennom sine skildringer av en skjult forbryterverden som ifølge den offisielle sovjetiske propagandaen ikke fantes. Les mer i Store norske leksikon Sovjetunionen

https://snl.no/Rune_Belsvik

2023-01-31

Rune Belsvik

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturtyper,Barne- og ungdomslitteratur,Norsk barne- og ungdomslitteratur etter 2000

Rune Belsvik er ein norsk forfattar. Han har vore ein framståande figur i norsk barne- og ungdomslitteratur i meir enn 30 år og har skrive ei rekkje barne- og ungdomsbøker, romanar, noveller, dikt, forteljingar og skodespel, mellom anna bøkene om Dustefjerten og Verdas mest forelska par.

Stil Belsvik skriv for det meste realistisk, men han har òg postmoderne og fantastiske innslag. Forteljaren er ofte med i sjølve forteljinga, det har nesten blitt eit varemerke for Belsvik. Han bestemmer over forholdet mellom fiksjon og røyndom, og gjer lesaren merksam på det. Bakgrunn Belsvik er fødd i Haugesund, oppvaksen på Stord og busett i Kristiansand. Han er utdanna hjelpepleiar på Dikemark i Asker på slutten av 1970-talet, har arbeidd på Valen sjukehus i Kvinnherad (1981–1983) og blei forfattar på heiltid frå 1983. Barne- og ungdomslitteratur Belsvik debuterte i 1979 med ungdomsromanen Ingen drittunge lenger, som han fekk Nynorsk barnelitteraturpris for. Foreldre protesterte då boka gjekk som opplesingsserie i «Tid for bok» i NRK. Han skriv om gutars seksualitet i fire ungdomsbøker om Arne Bu (1988–2000), og han har skrive seks bøker om Dustefjerten (1991–2003). Desse har dyre- og fantasivesen i hovudrolla. Forteljingane frå Bløygen om Verdas mest forelska par (2001) og Tøddel Blisterpytt (2005) er humoristiske, men og melankolske. Tjuven (2008), der Belsvik skriv om små barns seksualitet, vakte merksemd. Belsvik utforskar forelsking og kjærleik gjennom heile forfattarskapen sin og står for ei nyorientering i norsk barnelitteratur. Forteljingar om Jolver kom i 2009. Belsvik skildrar forelsking og erotikk i bøkene om Arne Bu, og det er guten si oppleving av dei første røynslene med kjærleiken som er i sentrum. Tenåringen Arne er hovudperson i Alle dei fine jentene (1988), Kjærleiken er eit filmtriks (1992), På nippet (1995) og Ein naken gut (2000). Bøkene til Belsvik avvik frå tradisjonelle realistiske ungdomsbøker. Hovudpersonen går gjennom kriser, snublar, men kjem fram til ein ståstad og ein identitet. Der er ei spenning mellom harmoni og desillusjon, kjærleiken går oftast i knas, og Belsvik skriv om erotikk og kjærleik på ein direkte måte. For Kjærleiken er eit filmtriks (1992) fekk han Nynorsk barnelitteraturpris. Med sine seks kritikarroste bøker om Dustefjerten (1991–2003) fornya Belsvik småbarnslitteraturen i Noreg. Bøkene har dyre- og fantasivesen i hovudrolla i det vesle landet ved bekken, og bøkene er morosame og originale forteljingar både barn og vaksne kan ha glede av. Figurane Dustefjerten, Bollefisen, Andungen og Kavringreven framstår som typar og ei blanding av dyr og menneske med røter i eventyrtradisjonen. Belsvik fekk oppdrag frå Barnetimen om å lage radioforteljingar, som blei til Dustefjerten. Han les historiene sine svært godt og særmerkt, og historiene er og gitt ut som lydbøker der forfattaren sjølv les. Det er laga ein barneopera (2006) basert på bøkene der Belsvik hadde hand om librettoen. Gjert Werring laga i 1996 dokketeater av Dustefjerten og den store marsipanfesten (1994). I 1996 fekk han Kritikarprisen for Dustefjerten og den store vårdagen. Belsvik har ei leiken tilnærming til kjærleiken i Verdas mest forelska par (2001) om Bidger og Esmiluni som er så forelska at dei blir melde på i verdsmeisterskapen i pludring og romantikk, som er eit direkte overført realityprogram. Målet er å gjere den vesle karikerte, harmoniske og ukompliserte bygdekommunen Bløygen med 11 namngitte innbyggjarar kjend, slik at turistar skal kome til staden. Kjærleiken er skjør, og Belsvik skildrar han med overdrivingar, humor, varme, ironi og klisjear. Boka blei først send som radioforteljing i Barnetimen i NRK. I 2001 fekk Belsvik Kritikarprisen for boka. I Verdas mest forelska par og Tøddel Blisterpytt (2005) er det mange parallellar til Dustefjerten-bøkene, men figurane er personar som bidreg til å gi staden identitet. Tøddel Blisterpytt tilhøyrer avisbodet og er eit kosedyr med gult nebb som eigentleg heiter Laudermann. Belsvik bruker ein underleggjeringsteknikk i namngivinga som er med på å gi staden karakter: Bøttefanten i Trøbbelkiosken, Bjørn Disel på bensinstasjonen og fiskaren Fiskeguri. Styrken i boka er at lesaren følgjer karakterane i samtalar og møte som blir underhaldande skildra med varme og glød, og innbyggjarane søkjer nærleik, kontakt og nokon å bry seg om, utan at dei klarer å seie det rett ut. Bøker for vaksne Han har og skrive bøker for vaksne, mellom anna novellesamlinga Sirkushestar og kaniner (1985), skodespela Stryk meg, stryk meg (1993), Over Kvåsen (2004) romanane Guten sin (1989), Utslett (1994), Kommoden (2007), Ho som var så søt (2012) og Ein heilt vanlig fyr (2013). Skodespelet Over Kvåsen (2004) blei sett opp på Agder teater (no Kilden Teater). Adaptasjonar Sommarjubel (1983) blei filmatisert i 1985 av Alexander Røsler, og likeins to av novellene frå Guten som blir borte (1986), ei av Berit Nesheim i 1987 og ei av Knut Jorfald. Fleire av bøkene hans er overførte til scenen. Utmerkingar Belsvik har motteke ei rekkje litterære prisar, mellom anna Nynorsk barnebokpris (1979 og 1992), Melsomprisen og Cappelen-prisen (1984), Kulturdepartementet sin litteraturpris (1988, 1994 og 2004), Sunnmørsprisen (1993), Brageprisen (2000), Kritikarprisen (1996 og 2001) Teskjekjerringprisen (2007) og Falturiltuprisen (2008). Belsvik var festspeldiktar for Dei Nynorske Festspela i 2000 og har motteke ei lang rekkje litterære prisar, mellom andre Brageprisen og Nynorsk litteraturpris i 2000 for Ein naken gut og Diktartavla i 2001. Fleire av bøkene hans er omsette til andre språk. Utgivingar Fuglegutten (barnebok, Samlaget, 2019) Kjendisen (barnebok, Cappelen Damm, 2015) Verdas søtaste turist (roman, Cappelen Damm, 2014) Ein heilt vanleg fyr (roman, Cappelen Damm, 2013) Ho som var så søt (roman, Cappelen Damm, 2012) Forteljingar om Jolver (barnebok, Cappelen Damm, 2009) Tjuven (barnebok, Cappelen Damm, 2008) Kommoden (roman, Cappelen, 2007) Ein naken gut (roman, Samlaget, 2006) Ein naken gut (ungdomsbok, Samlaget, 2006) Tøddel Blisterpytt (barnebok, Cappelen, 2005) Over kvåsen (dramatikk, Cappelen, 2004) Dustefjerten og den store sommarferieturen (barnebok, Cappelen, 2003) Verdas mest forelska par (barnebok, Cappelen, 2001) Den store stilige Dustefjertboka (barnebok, Cappelen, 2000) Tønder (dramatikk, Cappelen, 1998) Eg kjem no, sa kjærasten min (barnebok, Lydbokforlaget, 1998) Bak ryggen til Margrethe (ungdomsbok, Cappelen, 1997) Dustefjerten og den store vårdagen (barnebok, Cappelen, 1996) På nippet (ungdomsbok, Samlaget, 1995) Mellom deg og meg (medforfatter, ungdomsbok, IKO-forlaget, 1995) Dustefjerten og den store marsipanfesten (barnebok, Cappelen, 1994) Utslett (roman, Cappelen, 1994) Dustefjerten og den store gullfiskjakta (barnebok, Cappelen, 1993) Stryk meg, stryk meg (dramatikk, 1993) Dustefjerten og det store bekketeateret (barnebok, Cappelen, 1992) Kjærleiken er eit filmtriks (ungdomsbok, Samlaget, 1992) Dustefjerten (barnebok, Cappelen, 1991) Rosene i utlandet (roman, Cappelen, 1990) Eit hus fullt av mørker (ungdomsbok, Cappelen, 1990) Guten sin (roman, Cappelen, 1989) Kråkejakt (barnebok, Cappelen, 1989) Så susar vi rundt på ei stjerne (dramatikk, 1989) Alle dei fine jentene (ungdomsbok, Samlaget, 1988) Erling Andersen og halve kongeriket (dramatikk, 1988) Den som kysser i vinden blæs ikkje bort aleine (barnebok, Samlaget, 1987) Så lenge det er egg er det håp (barnebok, Cappelen, 1987) Guten som blir borte (barnebok, Cappelen, 1986) Gummelum (dramatikk, 1985) Sirkushestar og kaniner (noveller, Cappelen, 1985) Hærverk (dramatikk, 1984) Tjo-hei (barnebok, Samlaget, 1984) Sommar-jubel (barnebok, Cappelen, 1983) Allslags dagar (barnebok, Cappelen, 1982) Forteljingane mine (barnebok, Aschehoug, 1981) Kram snø (ungdomsbok, Cappelen, 1981) Ingen drittunge lenger (ungdomsbok, Aschehoug, 1979) Les meir i Store norske leksikon barne- og ungdomslitteratur Litteratur Birkeland, Tone m.fl.: Norsk barnelitteraturhistorie, 2. utg., 2005, isbn 82-521-4381-4, Finn boken Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 8: Vår egen tid, 1998, isbn 82-02-15478-2, Finn boken Slettan, Svein: «Mellom lys og mørke : ironi og poesi i Rune Belsviks bøker om Arne Bu» i Syn og segn 103, nr. 2 (1997), 159-70 Svensen, Åsfrid: «Å hakke seg ut av egget og møte en større verden: kompleksitet i barnebøker» i Årboka Litteratur for barn og unge 2000, 28-39

https://snl.no/Fredrik_Cederborgh

2023-01-31

Fredrik Cederborgh

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Sveriges litteratur,Sveriges litteratur på 1800-tallet

Fredrik Cederborgh var en svensk forfatter. Etter noen år som embetsmann, vendte han seg mot journalistikk og forlagsvirksomhet.

Med romanene Uno von Trasenberg, berättelse av friherre Dolk (1809–10) og Ottar Trallings Lefnads-Målning (1810–18) ga han en frisk og fargerik skildring av datidens Stockholm. De løst komponerte historiene gir anledning til å beskrive ulike miljøer, oftest med vennlig satire. I sin avis, Anmärkaren (1816–23), skrev han oppsiktsvekkende innlegg om samtidige rettssaker. Cederborghs forfatterskap er en viktig forutsetning for realismens gjennombrudd i svensk litteratur. I 1834 utga han sine arbeider i samlingen Ungdoms tidsfördrif i 3 bind. Utvalgte verk Uno von Trasenberg, berättelse av friherre Dolk (3 bind, 1809–10) Ottar Trallings Lefnads-Målning (4 bind, 1810–18) John Hall. Född millionär – död utfattig (1831) Ungdoms tidsfördrif (3 bind, 1834) Les mer i Store norske leksikon Sveriges litteratur litteratur presse realisme – litteratur Sveriges historie Eksterne lenker Svenskt biografiskt lexikon: Fredrik Cederborgh Litteraturbanken: Verk av Fredrik Cederborgh

https://snl.no/couvade

2023-01-31

couvade

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Antropologi,Fagbegreper i antropologi,Slektskap, familie og ekteskap

Couvade er et ord som brukes i antropologien om ulike skikker, ofte overhold av tabuer eller annen rituell atferd, som praktiseres av fedre i forbindelse med barnefødsler. Ordet couvade (fra fransk) viser i sin opprinnelse til en baskisk skikk som gikk ut på at faren tilbrakte noen tid til sengs sammen med sitt nyfødte spedbarn.

Couvade finnes i ulike former hos folk i alle verdensdeler, og kan noen steder også omfatte ritualiserte etterligninger av partnerens graviditetssymptomer og fødselsveer. Disse skikkene tolkes gjerne til å understøtte det sosiale farskapet og farens tilknytning til barnet.I vår tid kan den etter hvert utbredte forventningen om at faren skal være til stede ved barnefødsler kanskje tolkes som en moderne form for couvade.

https://snl.no/Ditlef

2023-01-31

Ditlef

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Guttenavn

Ditlef er eit tysk mannsnamn som går tilbake til ei eldre form Diet-leib der forleddet tyder ‘folk’ og etterleddet ‘arving’.

Namnet har fleire variantar: Ditleif, Ditlev, Ditløv, Ditlef. Kjende personar med namnet Ditlef Eit utval personar med namnet Ditlef, og som er omtalt i Store norske leksikon: Bernhard Ditlef von Staffeldt (1752–1818) Ditlef Gothard Monrad (1811–1887) Ditlef Martens (1827–1920) Adolf Ditlef Jørgensen (1840–1897) Ditlef Eckhoff (1942) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 80 menn (fødde i Noreg) som hadde Ditlef som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire.Av dei som heitte Ditlef i perioden 1900–2017, var det 63 prosent som hadde dette namnet som det andre førenamnet, til dømes Tor Ditlef. Dette inneber at 37 prosent hadde Ditlef som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon mannsnamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn

https://snl.no/dispersjon_-_kjemi

2023-01-31

dispersjon (kjemi)

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi

Dispersjon er et tofase-system der den ene fasen består av meget små partikler som er fordelt: dispergert) i den andre fasen, som vanligvis utgjør hovedmengden av systemet. Partiklene kalles den disperse eller indre fase, mens hovedfasen kalles den kontinuerlige eller ytre fase. For å sikre jevn fordeling av partiklene, tilsettes ofte dispergeringsmidler.

De mulige disperse systemene er følgende: gass/væske: skum gass/fast stoff: for eksempel skumplast væske/gass: tåke fast stoff/gass: aerosol væske/væske: emulsjoner fast stoff/væske: for eksempel maling fast stoff/fast stoff: for eksempel carbon black i gummi Enkelte dispersjoner, for eksempel melk og gummilateks, er beskyttet av et kolloid som hindrer at partiklene samler seg (agglomererer) og felles ut eller flyter opp. Les mer i Store norske leksikon dispergeringsmidler

https://snl.no/Lucius_Junius_Brutus

2023-01-31

Lucius Junius Brutus

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Romerrikets historie,Biografier i Romerrikets historie

Lucius Junius Brutus er den legendariske skikkelsen som regnes som Romas befrier fra kongedømme og grunnlegger av den romerske republikken. Historien er skildret av Livius i det berømte verket Fra byens grunnleggelse. Dette ble imidlertid nedskrevet 500 år senere, og hvor historisk korrekt dette er, er omdiskutert.

Navnet Brutus, som kan oversettes til «fjolset», skal Lucius ha fått fordi han spilte tåpelig for å unngå å vekke mistanke hos sin onkel, kong Tarquinius Superbus. Kongen hadde ifølge historien drept flere høybårne menn, deriblant Brutus' bror, som han anså som en trussel. Brutus var sønn av kongens søster Tarquinia og pleiet dermed omgang med kongens sønner.Etter at kongens sønn Sextus hadde voldtatt en vakker, fornem dame ved navn Lucretia, som begikk selvmord etter å ha fortalt familien om udåden, kom det i 510 fvt. til et regelrett opprør mot den upopulære kongen. I spissen for opprøret stod nettopp Brutus. Tarquinius, hans familie og hoff ble fordrevet. De ledende menn i byen kom til at de heller enn å velge en ny konge, skulle innføre en republikk med valgte embetsmenn til å styre byen på vegne av borgerne. Brutus var det naturlige valget til den fremste embetsposisjonen konsul det første året (509 fvt.), sammen med Collinatus. Deres viktigste rolle var å stabilisere det nye styret, restrukturere senatet og forberede Roma mot angrep fra Tarquinius, som samlet styrker for å forsøke å ta tilbake makten.Lucius Junius Brutus er blitt selve symbolet for romersk stoisk ro og offervilje for republikken. Livius forteller hvordan han lot sine egne sønner henrette, og selv sto for avrettingen, da de i skjul hadde arbeidet for å gjeninnsette kongen. Brutus skal selv ha falt i kamp mot tarquiniernes hær på slutten av sitt konsulat, men det lyktes aldri kongen å ta tilbake makten i byen. Brutus' ry levde videre, og familien ble assosiert med republikanske verdier og kampen mot tyranni. Derfor var det så viktig for republikanerne å få med Marcus Junius Brutus i plottet mot Caesar. Les mer i Store norske leksikon Brutus Tarquinius Superbus konsul – embetsmann i Romerriket Romerrikets historie oversikt over Romerrikets historie

https://snl.no/Edmund_Burke

2023-01-31

Edmund Burke

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie

Edmund Burke var en britisk statsmann og politisk filosof, født og utdannet i Dublin. Burke er en av det engelske språks største mestere, og er i dag mest kjent for sitt bidrag til politisk tenkning.

Politikk Som privatsekretær for ministeren for Irland i 1761–1764 fikk han et innblikk i praktisk politikk; særlig lærte han sitt eget fedrelands elendige tilstand å kjenne.Hans erfaringer med Irlands situasjon kan ha preget hans generelle politiske posisjon, særlig tanken om at et folk ikke kan styres mot dets vilje. I 1765 ble han medlem av Underhuset og knyttet seg til whigpartiet.Med sin store veltalenhet ble han snart opposisjonens beste kraft. Han bekjempet hoffets innflytelse, som han mente hadde vokst sterkt etter Georg 3.s tronbestigelse i 1760.Burke var motstander av den engelske politikken overfor de amerikanske koloniene, og gikk inn for moderasjon og en mer forsonlig holdning til koloniene angående deres stilling innen Storbritannia. Men da det likevel brøt ut kamper i det som skulle bli USA, og koloniene gikk inn for full løsrivelse (den amerikanske uavhengighetskrigen), var bena slått vekk under denne politikken.Han var også kritisk til det britiske styret i India som han mente ikke tok hensyn til den eldgamle indiske kulturen.I hele sin politiske karriere var Burke nærmest whigopposisjonen, men han hadde liten sympati for den liberale filosofien som ble grunnlaget for det nye whigpartiets politiske virksomhet. Konservatisme I de skrifter han utgav samtidig med sin deltagelse i praktisk politikk legger han grunnlaget for en form for konservativ politisk tenkning.Dette kom særlig tydelig frem i de skrifter han utgav etter utbruddet av den franske revolusjon i 1789; især Reflections on the Revolution in France (1790). Burke fordømte den franske revolusjon, som han mente var i strid med alle sunne krefter i samfunnet.Det er kanskje hans fremstilling av det ikke-revolusjonære engelske samfunn som er mest interessant. Burke maner her frem et bilde av hvordan et samfunn kan bevares og endre seg, uten å gjennomgå de katastrofale endringene og fornyelsene som hadde inntruffet i Frankrike.Forskningen på Burkes kritikk av revolusjonen har ofte begrenset seg til å henvise til den vekt han la på tradisjon og bevaringen av tradisjonelle institusjoner som kirke og arveadel. Men nyere forskning har videre hevdet at hans konservatisme brukte den engelske Common law – eller sedvaneretten – som modell.Loven bygger i denne tradisjonen i første rekke ikke på lovvedtak, slik vi tenker oss utviklingen av det norske lovverket gjennom stortingsvedtak. I sedvanerettstradisjonen ligger hovedvekten på at lover og forordninger har fått hevd på dommeravgjørelser som blir videre diskutert, forkastet eller godtatt av senere dommere.Samfunnet er slik åpent for endringer, men de er skrittvise og underkastet senere generasjoners kritikk og eventuell akseptering. Estetikk I 1756 vakte Burke oppmerksomhet med et skrift om opprinnelsen til våre forestillinger om det «opphøyde» og det «skjønne». Dette verk kan sies å ha forandret den estetiske smak i England fra klassisk formalisme til romantikk. Han hevdet at ikke det klare, men det dunkle og antydende er kjennemerket på stor kunst: «Det er vår uvitenhet om tingene som forårsaker all vår beundring og vekker våre sterke følelser».I 1759 ble Burke redaktør av The Annual Register, et tidsskrift som hvert år gav en oversikt over de viktigste internasjonale begivenhetene.Burkes samlede verker er utgitt i 16 bind (1803–1827); ny utgave ved William Willis (1925–1930; seks bind). Les mer i Store norske leksikon konservativisme politisk teori Storbritannias historie Litteratur Lock, F. P.: Edmund Burke, 1998–2006, to bind. O'Brien, Conor Cruise: The Great Melody : A Thematic Biography and Commented Anthology of Edmund Burke, 1992. Jørgen Pedersen (red.) Politisk filosofi, 2013. J.G.A. Pocock «Burke and the Ancient Constitution: A Problem in the History of Ideas» i Politics, Language and Time, 1970

https://snl.no/Ingmar_Bergman

2023-01-31

Ingmar Bergman

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Europeisk film og TV,Europeiske filmskapere

Ingmar Bergman var en svensk filmregissør, manusforfatter, teaterinstruktør og teatersjef, og Sveriges ledende teater- og filmregissør i etterkrigstiden.

Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Sommarnattens leende (1955). Dyptfølte eksistensielle problemstillinger kommer til syne i filmene hans gjennom en sterk uttrykksvilje og et uvanlig nært samarbeid med skuespillere og fotograf.Blant mange høydepunkter kan nevnes Sommaren med Monika (1953), Det sjunde inseglet (1956) og Tystnaden (1963). Han skrev manus både til egne og andres filmer. Etter filmsuksessen Fanny och Alexander (1982; også TV-serie) regisserte han flere nyskapende oppsetninger av teaterklassikere ved Dramaten i Stockholm. Som regissør eller manusforfatter ble Bergman nominert til syv Oscar-priser gjennom karrieren, og han vant flere priser under filmfestivalene i både Cannes og Venezia. Liv og virke Faren var prest, og Bergman ble påvirket både av den religiøse atmosfæren og den åpne kulturelle orienteringen som preget oppveksten. Bare 20 år gammel debuterte han som instruktør ved et amatørteater, og i 1942 skrev han skuespillet Kaspers död, som han også iscenesatte. I 1943 ble han fast ansatt ved Svensk Filmindustri, hvor hans manuskript Hets ble innspilt i Alf Sjöbergs regi. Bergman ble sjef for Hälsingborgs stadsteater i 1944, og dermed landets yngste teatersjef. I 1946–1949 var han instruktør ved Göteborgs stadsteater. Debuten som filmregissør med Kris (1946) var ikke vellykket, men påfølgende filmer som Det regnar på vår kärlek (1946; etter Oskar Braatens skuespill Bra mennesker) og Hamnstad (1948), som begge var preget av både fatalisme og realisme, utgjorde en viktig læretid. Fängelse (1949), Bergmans første film etter eget originalmanus, ble et vendepunkt. Her er fortellerteknikken modigere, og et karakteristisk religiøst og samtidig moderne livssyn kommer til uttrykk. Betydelige filmer er også Sommarlek (1951), med sin kunstnerproblematikk og nyanserte kvinnelige hovedrolle, og den sanselige Sommaren med Monika (1953). I begge er den nordiske sommeren mesterlig fanget inn av Bergmans faste fotograf Gunnar Fischer. Filmene fra denne tiden, deriblant Kvinnors väntan (1952), har ofte anstrøk av komedie, en sjanger som Bergman behersket til fulle. Gjennombruddet Det egentlige kunstneriske gjennombruddet kom med Gycklarnas afton (1953), hvor ideen om kunstneren som både fascinerende trollmann og foraktet bløffmaker bæres frem av et usedvanlig vitalt filmspråk og uttrykksfulle skuespillere. Sommarnattens leende (1955), en velspilt, Marivaux-inspirert komedie om kjærlighet og sjalusi, fikk juryens spesialpris i Cannes i 1956, og ble Bergmans internasjonale gjennombrudd. Deretter fulgte en serie filmer som sikret Bergman og svensk film varig internasjonal oppmerksomhet, og som av mange regnes blant filmhistoriens fremste. Det sjunde inseglet (1956) er en allegori henlagt til svartedaudens tid om ridderen som spiller sjakk med Døden. Smultronstället (1957) skildrer en gammel doktor, spilt av Victor Sjöström i sin siste rolle, som oppsummerer sitt liv gjennom drømmer og minner fra oppveksten. Jungfrukällan (1959) er en religiøst inspirert middelalderballade om ondskap og godhet. Filmen ble tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film. Bergman, Nykvist og Ullmann Med Sven Nykvist som ny, fast fotograf laget Bergman deretter Såsom i en spegel (1961; Oscar-pris), Nattvardsgästarna (1962) og Tystnaden (1963), basert på nærbilder, intime samtaler og ordløse sekvenser. Persona (1966) er et formradikalt dobbeltportrett av en stum, psykotisk skuespiller og sykepleieren som tar seg av henne. Rollen som skuespilleren var Liv Ullmanns første for Bergman, og i de kommende årene var hun en av hans fremste skuespillere. Vargtimmen (1968), Skammen (1968) og En passion (1969) er angstfylte samtidsdramaer, ofte med tvilrådige kunstnere i sentrum for handlingen. Filmene henter særpreg fra det ødslige landskapet på øya Fårö på Gotland, som Bergman utviklet et spesielt forhold til. Bergman på teateret og TV Parallelt med filmkarrieren ble Bergman også en av Sveriges sentrale teaterpersonligheter. Han regisserte ved Malmö Stadsteater i 1954–1960, og var sjef for Dramaten i 1963–1966. Etter hvert ble det også oppdrag på utenlandske scener, blant annet National Theatre i London og Bayerische Staatsschauspiele i München, gjerne med Ibsen-oppsetninger. I 1967 instruerte han Pirandellos Seks personer søker en forfatter på Nationaltheatret i Oslo. Etter kammerspillet Viskningar och rop (1972) vendte Bergman seg mot TV-publikummet med to intense serier om moderne eksistens og samliv, Scener ur et äktenskap (1972) og Ansikte mot ansikte (1976). Et kjærlighetsfylt mellomspill er den lekne TV-filmatiseringen av Mozarts Tryllefløyten (1975). Suksess på TV og lerretet Etter en konflikt med svenske skattemyndigheter forlot han i 1976 Sverige og bosatte seg i München. Her laget han den dystre filmen The Serpent's Egg (1977), om Tyskland før nazismens utbrudd. Höstsonaten (1978), innspilt i Norge, skildrer et stormfullt mor-datter-forhold, og Aus dem Leben der Marionetten (1981) en velstående mann som blir morder da ekteskapet går i stykker. Etter å ha vendt hjem fikk, han en stor film- og TV-suksess med Fanny och Alexander i 1982 (5 Oscar-priser), en familiekrønike som ifølge ham selv skulle bli hans avskjed med filmen. Bergman viet seg deretter til teaterarbeidet. Han laget flere Strindberg-oppsetninger på Dramaten, og i 1991 skapte han en vital Peer Gynt med Börje Ahlstedt og Bibi Andersson som Peer og Åse. Samme år urfremførte han med stor suksess Backanterna, en opera etter Evripides med musikk av Daniel Börtz på Stockholmsoperaen. Bergmans manus om foreldrenes ekteskap var utgangspunkt for Bille Augusts TV-serie Den goda viljan (1991; også film), og han skrev også manus til spillefilmen Söndagsbarn (1993), regissert av sønnen Daniel. Bergman regisserte også TV-dramaer som Larmar och gör sig till (1997) og Saraband (2003). Sveriges store filmpersonlighet Bergman var en av etterkrigstidens sterkeste personligheter innen film og teater. I sine filmer tok han opp arven etter Victor Sjöström og Mauritz Stiller, og ga Sverige nytt internasjonalt ry som filmnasjon. I hans regi ble en rekke skuespillere verdensnavn: Birger Malmsten, Gunnar Björnstrand, Eva Dahlbeck, Harriet Andersson, Ingrid Thulin, Bibi Andersson, Max von Sydow og Liv Ullmann. Sitt liv og levnet beskrev han i bøkene Laterna Magica (1987) og Bilder (1990, norsk utgivelse i 1991). Bergman var gift med Käbi Laretei i perioden 1959–1969 og samboer i flere forhold senere. Han er også far til datteren Linn Ullmann, som han fikk med Liv Ullmann. Et utvalg spillefilmer og TV-produksjoner År Tittel I hovedrollene 1946 Kris Dagny Lind, Marianne Löfgren, Inga Landgré, Stig Olin, Allan Bohlin 1946 Det regnar på vår kärlek (Ungt blod) Barbro Kollberg, Birger Malmsten, Gösta Cederlund 1948 Hamnstad (Havnebyen) Bengt Eklund, Nine Christine Jönsson 1949 Fängelse (Livets fengsel) Doris Svedlund, Birger Malmsten, Eva Henning, Hasse Ekman, Stig Olin 1949 Törst Eva Henning, Birger Malmsten, Birgit Tengroth, Mimi Nelson, Hasse Ekman 1951 Sommarlek (Sommerlek) Maj-Britt Nilsson, Birger Malmsten, Alf Kjellin, Stig Olin 1952 Kvinnors väntan Anita Björk, Maj-Britt Nilsson, Eva Dahlbeck, Gerd Andersson, Gunnar Björnstrand, Jarl Kulle, Birger Malmsten 1953 Sommaren med Monika (Sommeren med Monika) Harriet Andersson, Lars Ekborg 1953 Gycklarnas afton (Gjøglernes aften) Harriet Andersson, Åke Grönberg, Hasse Ekman, Anders Ek, Annika Tretow 1954 En lektion i kärlek Gunnar Björnstrand, Eva Dahlbeck, Harriet Andersson, Yvonne Lombard 1955 Sommarnattens leende (Sommernattens smil) Eva Dahlbeck, Gunnar Björnstrand, Jarl Kulle, Ulla Jacobsson, Harriet Andersson, Naima Wifstrand 1956 Det sjunde inseglet (Det syvende segl) Max von Sydow, Gunnar Björnstrand, Nils Poppe, Bibi Andersson, Bengt Ekerot 1957 Smultronstället (Jordbærstedet) Victor Sjöström, Ingrid Thulin, Gunnar Björnstrand, Bibi Andersson, Naima Wifstrand, Gunnar Sjöberg, Gunnel Broström, Max von Sydow 1958 Nära livet Ingrid Thulin, Eva Dahlbeck, Bibi Andersson, Barbro Hiorth af Ornäs, Max von Sydow, Erland Josephson 1960 Jungfrukällan (Jomfrukilden) Max von Sydow, Birgitta Valberg, Gunnel Lindblom, Birgitta Pettersson, Allan Edwall 1961 Såsom i en spegel (Som i et speil) Harriet Andersson, Gunnar Björnstrand, Max von Sydow, Lars Passgård 1963 Nattvärdsgästarna (Nattverdsgjestene) Gunnar Björnstrand, Max von Sydow, Ingrid Thulin, Gunnel Lindblom, Allan Edwall 1963 Tystnaden Ingrid Thulin, Gunnel Lindblom, Jörgen Lindström, Håkan Jahnberg, Birger Malmsten 1966 Persona Bibi Andersson, Liv Ullmann, Margaretha Krook, Gunnar Björnstrand 1968 Vargtimmen (Vargtimen) Liv Ullmann, Max von Sydow, Erland Josephson, Gertrud Fridh, Gudrun Brost 1968 Skammen Liv Ullmann, Max von Sydow, Gunnar Björnstrand, Birgitta Valberg, Sigge Fürst, Hans Alfredson 1969 En passion (En pasjon) Max von Sydow, Liv Ullmann, Bibi Andersson, Erland Josephson 1971 The Touch (Berøringen) Bibi Andersson, Elliott Gould, Max von Sydow 1972 Viskningar och rop Harriet Andersson, Ingrid Thulin, Liv Ullmann, Kari Sylwan, Erland Josephson, Anders Ek 1972 Scener ur ett äktenskap (Scener fra et ekteskap; film og TV) Liv Ullmann, Erland Josephson, Bibi Andersson, Jan Malmsjö 1975 Trollflöjten (Tryllefløyten; film og TV) Josef Köstlinger, Irma Urrila, Håkan Hagegård, Ulrik Cold, Birgit Nordin, Ragnar Ulfung 1976 Ansikte mot ansikte (Ansikt mot ansikt; film og TV) Liv Ullmann, Erland Josephson, Aino Taube, Gunnar Björnstrand, Sif Ruud 1977 The Serpent's Egg (Ormens egg) Liv Ullmann, David Carradine, Gert Fröbe, Heinz Bennent, James Whitmore 1978 Höstsonaten (Høstsonaten) Ingrid Bergman, Liv Ullmann, Halvar Björk, Lena Nyman 1981 Aus dem Leben der Marionetten (Fra marionettenes liv) Robert Atzorn, Christine Buchegger, Martin Benrath, Rita Russek 1982 Fanny och Alexander (film og TV) Pernilla Allwin, Bertil Guve, Ewa Fröling, Börje Ahlstedt, Allan Edwall, Gunn Wållgren, Stina Ekblad, Pernilla Östergren, Jarl Kulle, Mats Bergman, Gunnar Björnstrand, Jan Malmsjö, Erland Josephson, Harriet Andersson 1984 Efter repetitionen (TV) Erland Josephson, Lena Olin, Ingrid Thulin 1997 Larmar och gör sig till (I klovnens nærvær; TV) Börje Ahlstedt, Marie Richardson, Erland Josephson, Pernilla August, Anita Björk, Agneta Ekmanner, Lena Endre, Peter Stormare 2003 Saraband (TV) Liv Ullmann, Erland Josephson, Börje Ahlstedt, Julia Dufvenius Les mer i Store norske leksikon Film i Sverige Teater i Sverige Litteratur Bergman, Ingmar: Bergman om Bergman, [intervjuer av] Stig Björkman, Torsten Manns, Jonas Sima, 1970, Finn boken Cowie, Peter: Ingmar Bergman: a critical biography, 1982, isbn 0-233-98773-8, Finn boken Hubner, Laura: The films of Ingmar Bergman: illusions of light and darkness, 2007, isbn 0-230-00724-4, Finn boken Koskinen, Maaret: Spel och speglingar: en studie i Ingmar Bergmans filmiska estetik, 1993, isbn 91-7153-097-5, Finn boken Koskinen, Maaret: Ingmar Bergman: "Allting föreställer, ingenting är": filmen och teatern – en tvärestetisk studie, 2001, isbn 91-578-0367-6, Finn boken Koskinen, Maaret: I begynnelsen var ordet: Ingmar Bergman och hans tidiga författarskap, 2002, isbn 91-46-18345-0, Finn boken Livingston, Paisley: Ingmar Bergman and the rituals of art, 1982, isbn 0-8014-1452-0, Finn boken Marker, Lise-Lone & Frederick J. Marker: Ingmar Bergman: a life in the theater, 2nd ed., 1992, isbn 0-521-42121-7, Finn boken Sjögren, Henrik: Lek och raseri: Ingmar Bergmans teater 1938-2002, 2002, isbn 91-7203-485-8, Finn boken Timm, Mikael: Lusten och dämonerna: boken om Bergman, 2008, isbn 9789113015293, Finn boken Törnqvist, Egil: Between stage and screen: Ingmar Bergman directs, 1995, isbn 90-5356-171-4, Finn boken Young, Barbarav(2015). The persona of Ingmar Bergman conquering demons through film. USA: Rowman & Littlefield.

https://snl.no/Daniel_Defoe

2023-01-31

Daniel Defoe

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1700-tallet

Daniel Defoe var en engelsk forfatter, i dag mest kjent for romanene Robinson Crusoe og Moll Flanders. Det meste av livet var han likevel mest aktiv som satirisk skribent av politiske og samfunnsaktuelle artikler.

Fra handelsmann til journalist Defoe var sønn av en lysestøper i London, og faren hadde råd til å betale for en bra utdannelse. Defoe var alltid en ivrig talsmann for borgerklassen han var født inn i, selv om han pyntet litt på eget navn ved å legge til et De til etternavnet Foe.Han forsøkte seg uten hell som forretningsmann i flere ulike bransjer, og endte med konkurs. Han slet med gjeld hele livet, selv om han også tjente penger på noen av prosjektene. Pamflettskribent Defoe slo så inn på politisk journalistikk og ble en av Englands flittigste pamflettskrivere. Han var selv av dissenter-familie, og ble særlig kjent for satiren mot de høykirkeliges forfølgelse av dem, The Shortest Way with the Dissenters (1702). Til straff for denne ble han satt i gapestokken og fengslet, men folk flest hyllet ham. Tory-tidsskrift Etter et halvt år ble han satt på frifot mot løfte om å tjene torypartiet som skribent og til og med som politisk spion. Avtalen omfattet muligens også tidsskriftet The Review, som Defoe startet i 1704 og selv forfattet i de ni årene det kom ut. Her skrev han tre ganger i uken om aktuelle spørsmål av politisk, økonomisk, religiøs og kulturell art.Tidsskriftet fikk betydning for avisenes utvikling (særlig lederartikkelen) og for essayet som middel til folkeoppdragelse.Ved maktskiftet i 1714 gikk Defoe over til whiggene, men mistet begge partiers tillit. Ny karriere som romanforfatter I sitt 60. år innledet han så et nytt rikt forfatterskap med Robinson Crusoe (1719), som snart vant verdensberømmelse. Denne fortellingen om en skipbrudden som oppholder seg i 28 år på en øde øy, behandler et sensasjonelt stoff på en fengslende måte, samtidig som forfatteren stadig trekker oppbyggelige konklusjoner.Senere kom, mer eller mindre i romanform, Captain Singleton (1720), Moll Flanders (1722), A Journal of the Plague Year (1722), Colonel Jack (1723), Roxana (1724) og en mengde andre fortellinger og skrifter av forskjellig art. Den moderne romanen Defoe er en av de første forfatterne som formet den moderne romanen, etter Aphra Behn og før Samuel Richardson og Henry Fielding. Selv gav han seg ut for å være reporter i stort format. Han gjorde selv det fantastiske virkelighetsnært ved hjelp av realistiske detaljer og tilsynelatende dokumentering.Defoe var svært produktiv i mange sjangre, og A Tour thro' the Whole Island of Great Britain (3 bind., 1724–1727) gjorde tjeneste i femti år som håndbok for reisende og er et viktig historisk kildeskrift. Oversettelser Robinson Crusoe er en av de mest oversatte bøkene i verden, og er kommet i mange norske versjoner siden midten av 1800-tallet. Der skal være tidlige oversettelser fra for eksempel 1839 og 1874, mens den forløpig nyeste er fra 2018. Noen av disse har vært fullstendige utgaver, men en god del har vært forkortet. En oversikt over en del navngitte oversettere ser slik ut:Hans Brekke 1887, H. J. Haffner 1915, T. Vetlesen 1919, Rasmus Løland 1935, M. Berntsen 1936, Herbrand Lavik 1940, Siv Urdland 1948 (basert på Løland), Anka Borch 1951, Leif Toklum 1969, Hans Braarvig 1971, John Armand 1980, Tor Edvin Dahl 1999, Peter Fjågesund 2018.I tillegg har mange av disse kommet i nye utgaver over flere år. Filmversjoner Robinson Crusoe har også vært grunnlag for filmproduksjoner siden tidlig stumfilmtid, for eksempel i 1903 og 1913. Det har vært mange animerte versjoner for barn. I 1954 laget Luis Bunuel en Oscar-nominert film. Senere kom en 1997-film av Rod Hardy og George Miller, og i 2008-09 en fjernsynsserie.Men også romanen om Moll Flanders er blitt filmatisert flere ganger. Terence Young laget en film i 1965 med Kim Novak som Moll. Donald McWhinnie laget en TV-film i 1975, og i 1996 kom to ulike versjoner. Den ene en film regissert av Pen Densham, den andre en frodig adaptasjon regissert av David Attwood og med manus av Andrew Davies. Alex Kingston spilte hovedrollen som Moll Flanders. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur Robinson Crusoe Litteratur Backscheider, Paula R: Daniel Defoe : his life, c1989. Bell, Ian A.: Defoe's fiction, c1985. Richetti, John, The Cambridge Companion to Daniel Defoe, 2008.

https://snl.no/Pietro_Bembo

2023-01-31

Pietro Bembo

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkfamilier,Indoeuropeiske språk,Romansk

Pietro Bembo var en italiensk forfatter, filolog, humanist og kardinal. I egenskap av å være hoffmann kombinerte han elegant retorikk med opplysningstro og moral.

Hans mest kjente litterære verk, Gli Asolani (1505), er en dialog etter Boccaccios mønster mellom høviske damer og herrer, der kjærligheten er emne for den galante konversasjonen. Petrarcas lyrikk er et viktig forbilde for de lyriske partiene i verket. Gjennom dialogene gir dikteren uttrykk for en kristen-platonsk kjærlighetsoppfatning. Gli Asolani ble normgivende både for 1500-tallets kjærlighetssyn og for den litterære stilen.Bembo spilte en sentral rolle i den italienske språkdebatten på begynnelsen av 1500-tallet, da han argumenterte for at et felles italiensk skriftspråk burde ha den toskanske litteraturen fra storhetstiden på 1300-tallet som forbilde. I Prose della volgar lingua (1525), som er en grammatikk over det italienske språket skrevet i dialogform, fremhevet han Boccaccio og Petrarca som de fremste eksemplene til etterfølgelse for henholdsvis prosa og lyrikk. Bembos bidrag til språkdebatten fikk stor betydning for det italienske skriftspråket i ettertiden.Pietro Bembo etterlot seg også flere verk om historie skrevet på latin, flere av dem i dialogform. Han er også kjent for sine vakre og lyriske brev til blant andre Maria Savorgnan og Lucrezia Borgia.I 1539 slo Bembo seg ned i Roma og avsluttet en strålende politisk karriere med å bli kardinal og pave Leo 10s sekretær. Les mer i Store norske leksikon renessansen renessansen – litteratur italiensk

https://snl.no/Lionel_Barrymore

2023-01-31

Lionel Barrymore

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske skuespillere

Lionel Barrymore var en amerikansk skuespiller. Han var sønn av Maurice Barrymore og Georgiana Drew, bror av Ethel og John Barrymore, og grandonkel til Drew Barrymore.

Han debuterte i 1893, medvirket i film fra 1909, og var i mange år en ledende karakterskuespiller innen amerikansk teater og film.Barrymore forlot i 1926 Broadway til fordel for Hollywood. Han mottok Oscar-prisen for beste hovedrolle i A Free Soul (1931), og spilte karakterbiroller i Grand Hotel (1932), Camille (Kameliadamen, 1937), You Can't Take It With You (Du kan ikke ta det med deg, 1938) og Key Largo (Stormvarsel, 1948).Han virket også som forfatter og komponist, og utga memoarene We Barrymores (1951; sammen med Cameron Shipp). Les mer i Store norske leksikon Film i USA

https://snl.no/Thomas_Hylland_Eriksen

2023-01-31

Thomas Hylland Eriksen

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Antropologi,Antropologer

Thomas Hylland Eriksen er en norsk sosialantropolog, opprinnelig fra Nøtterøy. Han er en engasjert deltaker i samfunnsdebatten, ikke minst når det gjelder spørsmål omkring identitet, etnisitet, globalisering, flerkulturelle samfunn, og i senere år dessuten om klima og miljø. Gjennom et omfattende faglig forfatterskap om disse og andre temaer er han en internasjonalt kjent forsker. Særlig i Norge har han dertil vunnet anerkjennelse som popularisator og formidler, og blir mye brukt i media, blant annet som intervjuobjekt og kåsør.

Utdannelse Eriksen ble dr.polit. i 1991 fra Universitetet i Oslo. Han var forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) en kort periode (1990–1991), før han ble ansatt ved Universitetet i Oslo (1991). Han ble utnevnt til professor i 1995, 33 år gammel. Forskning Eriksens egen forskning som sosialantropolog er basert i feltarbeider fra Mauritius, Trinidad og Tobago, samt Australia. Boka Us and Them in Modern Societies: Ethnicity and Nationalism in Trinidad, Mauritius and Beyond (1992) bygger i stor grad på doktorgraden fra 1991 hvor han sammenlikner etnisitet og nasjonalisme i de to øystatene (Ethnicity and Two Nationalisms: Social Classification and the Power of Ideology in Trinidad and Mauritius). Disse arbeidene danner et utgangspunkt for hans senere faglige og populære forfatterskap om disse temaene. I samfunnsdebatten har Eriksen markert seg som en skarp kritiker av så vel nasjonalisme som identitetspolitiske strategier og vært en talsperson for en tolerant og kosmopolitisk multikulturalisme.Fra 2004 til 2010 ledet Eriksen det tverrfaglige forskningsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge) som studerte det kulturelle mangfoldet i samtidas norske samfunn. I boka Samfunn (2010) oppsummerer han noen av resultatene herfra. Fra 2012 til 2017 ledet han prosjektet Overheating: The Three Crisis of Globalisation, finansiert av Det europeiske forskningsrådet (ERC). Prosjektet har resultert i mange publikasjoner.Eriksen begynte tidlig å skrive, blant annet i den motkulturelle Gateavisa, der han var redaksjonsmedlem fra 1982 til 1988. Han har senere vært redaktør for en rekke tidsskrifter, blant annet Samtiden (1993–2001), Norsk Antropologisk Tidsskrift (1993–1997), Journal of Peace Research (1994–1998) og Ethnos.Hylland Eriksen har vært gjesteforsker og -foreleser ved en rekke universiteter i mange land. Han er æresdoktor ved Stockholms universitet og har ulike verv ved akademiske institusjoner i flere land. I 2015 ble han valgt til president i EASA (European Association of Social Anthropologists). Utgivelser Som forfatter har Eriksen stor produktivitet. Under følger et utvalg av bøkene han har skrevet eller redigert. Her er bare førsteutgavene tatt med. Mange finnes nå i flere utgaver og på flere språk. Hvor mange hvite elefanter?: Kulturdimensjonen i bistandsarbeidet (redaktør, 1989) Veien til et mer eksotisk Norge (1991) Us and Them in Modern Societies: Ethnicity and Nationalism in Trinidad, Mauritius and Beyond (1992) Ethnicity and Nationalism: Anthropological Perspectives (1993) Små steder – store spørsmål: Innføring i sosialantropologi (1993) Kulturelle veikryss: Essays om kreolisering (1994) Kulturforskjeller i praksis (med Torunn Arntsen Sajjad, 1994) Charles Darwin (1997) Common Denominators: Ethnicity, Nation-building and Compromise in Mauritius (1998) Egoisme (med Dag O. Hessen, 1999) Øyeblikkets tyranni: Rask og langsom tid i informasjonsalderen (2001) A History of Anthropology (med Finn Sivert Nielsen, 2001) Globalisation: Studies in Anthropology (redaktør, 2003) Hva er sosialantropologi? (2004) Røtter og føtter: identitet i en omskiftelig tid (2004) Menneske og samfunn: samfunnskunnskap, sosiologi, sosialantropologi (med Erik Sølvberg og Hans Arne Kjelsaas, 2005) Kosmopolitikk (med Halvor Finess Tretvoll, 2006) Storeulvsyndromet: Jakten på lykken i overflodssamfunnet (2008) A World of Insecurity: Anthropological Perspectives On Human Security (redigert med Ellen Bal og Oscar Salemink, 2010) Samfunn (2010) Kulturell kompleksitet i det nye Norge (redigert med Hans Erik Næss, 2010) Søppel: Avfall i en verden av bivirkninger (2011) På stedet løp: Konkurransens paradokser (med Dag O. Hessen, 2012) Den globale drabantbyen: Groruddalen og det nye Norge (redigert med Sharam Alghasi og Elisabeth Eide, 2012) Fredrik Barth: En intellektuell biografi (2013) Anthropology Now and Next: Essays in Honor of Ulf Hannerz (redigert med Christina Garsten og Shalini Randeria, 2014) Overheating: An Anthropology of Accelerated Change (2016) Identities Destabilised: Living in an Overheated World (redigert med Elisabeth Schober, 2016) Knowledge and Power in an Overheated World (redigert med Elisabeth Schober, 2017) An Overheated World: An Anthropological History of the Early Twenty-first Century (redaktør, 2018) Boomtown: Runaway Globalisation on the Queensland Coast (2018) The Mauritian Paradox: Fifty Years of Development, Diversity and Democracy (redigert med Ramola Ramtohul, 2018) Ethnic Groups and Boundaries Today: A Legacy of Fifty Years (redigert med Marek Jakoubek, 2019) Climate, Capitalism and Communities: An Anthropology of Environmental Overheating (redigert med Astrid B. Stensrud, 2019) Knowing from the Indigenous North: Sámi Approaches to History, Politics and Belonging (redigert med Sanna Valkonen og Jarno Valkonen, 2019) Appenes planet: Hvordan smarttelefonen forandret verden (2021) Siste dagers heldige (1999, roman) Veien til Barranquilla (2012, roman) Hylland Eriksen ble i 2002 tildelt Norges forskningsråds formidlingspris. Les mer i Store norske leksikon Thomas Hylland Eriksen i Norsk biografisk leksikon sosialantropologi globalisering flerkulturelle samfunn

https://snl.no/Paul_Botten-Hansen

2023-01-31

Paul Botten-Hansen

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturvitenskap,Litteraturforskere og kritikere

Paul Botten-Hansen var en norsk litteraturkritiker og bibliotekar. Han var den ledende kraft i redaksjonen av bladet Andhrimner, som han utgav i 1851 sammen med Ibsen og Vinje. Botten-Hansen redigerte Illustreret Nyhedsblad fra 1851 til 1866, der han gjorde et av de første forsøkene på å gjennomføre en systematisk litteraturkritikk i Norge. Han skrev blant annet eventyrspillet Huldrebrylluppet (1851) og en rekke biografiske skisser. Han utgav en bibliografisk oversikt over norsk litteratur på fransk, La Norvège littéraire (1868). Han var sjef for Universitetsbiblioteket fra 1864; hans boksamling danner grunnstammen i Bergen offentlige bibliotek; hans brevsamling er i Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek i Trondheim. I hans hjem i Christiania samlet det seg en litterær krets, det såkalte lærde Holland.

Les mer i Store norske leksikon Paul Botten-Hansen i Norsk biografisk leksikon Litteratur Daae, Ludvig. 1917. Paul Botten-Hansen (opprinnelig trykt 1888) Drolsum, A.C. 1911. Universitets-bibliotheket 1811-1911, bind 2: Biografiske meddelelser [...], side 56-60 Forfang, Halvard Grude. 1990. Paul Botten Hansen og hollenderkretsen Halvorsen, J.B. 1885. Norsk Forfatter-Lexikon [...], bind 1, side 417-20 Linneberg, Arild. 1992. Norsk litteraturkritikks historie, bind 2 Ording, Fr. 1927. Henrik Ibsens vennekreds : Det lærde Holland

https://snl.no/%C3%A5ndsverkloven

2023-01-31

åndsverkloven

Store norske leksikon,Jus,Formuerett,Immaterialrett,Opphavsrett

Åndsverkloven er lov av 15. juni 2018 om opphavsrett til åndsverk m.v. som gir rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider, jf. lovens § 1.

Loven skiller mellom opphavsrett til åndsverk (definert i lovens § 2) i lovens kapittel 1, hvor rettighetshaveren har eneretten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av åndsverket som angitt i lovens § 3, og såkalte nærstående rettigheter for utøvende kunstnere, produsenter og andre i lovens kapittel 2.De nærstående rettighetene gir vern for utøvende kunstneres og film- og fonogramprodusenters prestasjoner (om lydopptak, se Fonogramkonvensjonen), fotografiske bilder (se fotografiers rettsbeskyttelse), kringkastingsinstitusjoners sendinger (se kringkasting), samt databaser.Også de nærstående rettighetene består i enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for rettighetshaveren, men enerettene er mer begrenset innholdsmessig, og med hensyn til varighet, sammenliknet med opphavsretten. Eksterne lenker Åndsverkloven (Lovdata)

https://snl.no/bredslede

2023-01-31

bredslede

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Umotorisert transport,Hestekjøretøyer

En bredslede er et hestekjøretøy som vanligvis blir trukket av én hest. I fatingen er det et komfortabelt hovedsete i kjøreretningen med plass til to personer og bak har den en hundsvott til kusken. Noen bredsleder har også et motsete som kan slås ned. Skjækene blir festet i øyer lengst fremme på meiene. I forkant av fatingen har bredsleden en skvettskjerm av flettet ståltråd, blikk eller treverk til vern mot snø og is. På toppen av denne fløyen har finere sleder en tomløper av nysølv, lykteholdere eller pynt i form av knotter eller figurer.

Et populært kjøretøy vinterstid Bredsleden var staskjøretøyet om vinteren, slik trille og kalesjevogn var det om sommeren, og ble brukt både i byene og på landet helt til 1920-årene. Med sine stoppede seter og utstyrt med fotposer og fôrede skinnfeller var den et behagelig kjøretøy i vinterkulden. Ekstra stas var det hvis man hadde en kjørefell av bjørneskinn. Bredsleden ble også brukt som drosje i byene og ved kanefarter og andre opptog. Historikk Bredsleden fant sin form ved midten av 1800-tallet og videre fremover. Den er utviklet fra karmsleden som igjen var en etterkommer av middelalderens sledetyper. De norskproduserte bredsledene var vanligvis lette og enkelt utstyrt. Det gjaldt særlig sleder som ble produsert av vognfabrikkene omkring Mjøsa. I Christiania var det fabrikanter som Heffermehl og Sørensen som laget større og mer eksklusive modeller som kunne være påvirket av russiske eller amerikanske forbilder. Les mer i Store norske leksikon hestekjøretøy kanefart slede spisslede Litteratur Christie, Inger Lise (1986). På stas-sleden skal storfolk kjennes. Norsk folkemuseum. Høie, Bjørn K. (2007). Hest og vogn i Norge. Eget forlag. Olsen, Svein Magne (2001). Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier. Landbruksforlaget.

https://snl.no/Ayyad_Allawi

2023-01-31

Ayyad Allawi

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Iraks historie,Iraks samtidshistorie

Ayyad Allawi er en irakisk politiker. Etter at Saddam Hussein ble styrtet i 2003, var Allawi statsminister i overgangsstyret innsatt av USA. Han var også Iraks visepresident fra 2014 til 2015 og fra 2016 til 2018, først og fremst en symbolsk stilling.

Bakgrunn Allawi kommer fra en velstående sjiamuslimsk handelsfamilie med politiske tradisjoner. Hans far var medlem av nasjonalforsamlingen. Allawi studerte medisin i Bagdad, deretter i London. Karriere Allawi meldte seg tidlig inn i Baath-partiet, men meldte seg ut 1975 og gikk i eksil i Storbritannia. I 1990 var han en av medstifterne for partiet Iraqi National Accord (INA), som i flere år planla et væpnet opprør mot Iraks president Saddam Hussein innad i de væpnede styrker – uten å lykkes. Allawi vendte tilbake til Irak sommeren 2003 og ble medlem av det nasjonale styringsrådet. Han var statsminister i overgangsregjeringen (Coalition Provisional Authority, CPA) fra 2004 til 2005. Han stilte til valg til parlamentet i en sekulær sjiamuslimsk koalisjon og ble innvalgt ved valgene i 2005. I valget i 2010 ble hans koalisjon erklært vinner, men daværende president Nouri al-Maliki nektet å gi fra seg makten. I løpet av sin politiske karriere har Allawi overlevd flere attentatforsøk. Les mer i Store norske leksikon Irak

https://snl.no/bakladev%C3%A5pen

2023-01-31

bakladevåpen

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Våpen og militært materiell,Våpen,Håndvåpen

Bakladevåpen er kruttdrevne våpen hvor prosjektil eller granat plasseres direkte i bakkant av løpet/røret før avfyring. Det motsatte er munnladningsvåpen, der granat/prosjektil presses på plass foran kruttladningen fra munningen helt tilbake til bakenden.

Mange av de tidligste kanonene var bakladevåpen. De hadde et løst kammerstykke hvor kruttladning og kule ble plassert. Deretter ble kammeret kilt fast mot kanonrøret. Det var problemer med kruttgasslekkasje fra disse tidligste bakladerne, og munnladningskanonene som etter hvert ble tatt i bruk, ble den foretrukne kanontypen i århundrene fram til midten av 1800-tallet.Under den andre industrielle revolusjon ble det utviklet baklademekanismer for håndvåpen og artilleri. For håndvåpen ble enhetspatroner og baklademekanismer utviklet parallelt. Men det var først da enhetspatronen med kobber/messinghylse ble utviklet, at ideen om bakladning ble fullført. Håndvåpen med baklademekanisme kom i vanlig bruk på 1840–1850-tallet. Det norske kammerladningsgeværet (1842) og det prøyssiske tennlåsgeværet (1841) er blant de tidligste typene som kom i alminnelig bruk.For artilleriet gikk ikke endringene like fort. Ennå i den fransk-prøyssiske krigen i 1870–1871 hadde franskmennene munnladningskanoner. Prøysserne derimot hadde bakladere. I det norske feltartilleriet var munnladere benyttet inntil det i årene 1887–1892 ble anskaffet 8,4-centimeters kanoner med de Banges bakladningsmekanisme. Marinen fikk sine første bakladningskanoner fra firmaet Krupp i 1877: en 26-centimeters og en 15-centimeters montert på kanonbåten «Sleipner». Les mer i Store norske leksikon bakladning håndvåpen

https://snl.no/candombl%C3%A9

2023-01-31

candomblé

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Nyreligiøsitet,Nye religioner

Candomblé er en afrobrasiliansk religiøs tradisjon. Det er en synkretistisk religion hvor elementer fra urfolkenes religion og yorubareligion fra Vest-afrika har smeltet sammen med katolisismen. Candomblé, som bygger på mange av de samme religiøse forestillingene som cubansk santería, er mest utbredt i delstaten Bahia i den nordøstlige delen av Brasil. I dag er candomblé anerkjent som religiøs tradisjon, og turistindustrien presenterer den som fargerik folklore.

Ifølge troen har alle mennesker en særskilt ånd som preger ens personlighet og væremåte. Ånden må pleies ved hjelp av magi, og hensikten er å gjøre livet til den enkelte bedre her og nå. Candomblé har mange tilhengere blant de fattige.Seremoniene finner sted i religiøse sentre, terreiros, og ledes ofte av kvinner. De religiøse lederne er i besittelse av en ånd som de oppnår kontakt med gjennom transer. Seanser med rytmisk musikk og dans preger seremoniene, som er åpne for alle. Derimot er ritualer og ofringer, som skal opprette forbindelse med navngitte ånder forut for seremoniene, forbeholdt de religiøse lederne. Les mer i Store norske leksikon santería

https://snl.no/Brest_-_by_i_Frankrike

2023-01-31

Brest (by i Frankrike)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Frankrikes geografi

Brest er en by i Frankrike. Den ligger i regionen Bretagne og departementet Finistère, ved en bukt av Atlanterhavet (Rade de Brest) og utløpet av elven Penfeld. Byen har omtrent 142 700 innbyggere (2017).

Det lokale næringslivet består blant annet av eksport av landbruksprodukter, særlig frukt og grønnsaker, samt metallurgisk, elektronisk, kjemisk og mekanisk industri. Det importeres særlig oljeprodukter. Brest er også hjem til fiskehavn, universitet og et oseanografisk forskningssenter.Byen er hovedbase for den franske atlanterhavsflåte, med sjøkrigsskole, arsenaler, skipsverft og sterke befestninger. Mens marineanleggene hovedsakelig er konsentrert til elven fra munningen og oppover cirka tre kilometer, ligger den sivile havnen ved Rade de Brest.Brest var alt i sen-middelalderen en viktig sjøfartsby, og ble fra 1631 bygd ut som marinehavn av kardinal Richelieu, og senere befestet av Vauban. Byen var en viktig havn for amerikanske tropper og forsyninger i første verdenskrig. Under andre verdenskrig var Brest tysk ubåtbase og ble helt ødelagt ved bombing. Les mer i Store norske leksikon Frankrike Frankrikes geografi Bretagne

https://snl.no/Edit

2023-01-31

Edit

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Jentenavn

Edit er eit kvinnenamn med opphav i gammalengelsk Ead-gyth. Forleddet tyder ‘rikdom’ og etterleddet ‘strid’.

Edit er oppbygd av dei same ledda som det nylaga norske kvinnenamnet Audgunn.Namnet har fleire variantar: Edith, Edit.Namnedag er 31. oktober. Edna har også namnedag denne dagen. Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 580 kvinner (fødde i Noreg) som hadde Edit som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon kvinnenamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn

https://snl.no/Crystal_Palace_-_fotballklubb

2023-01-31

Crystal Palace (fotballklubb)

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Engelsk fotball

Crystal Palace, engelsk fotballklubb, stiftet i 1905. Klubben spiller sine hjemmekamper på Selhurst Park, som har en kapasitet på 26 309 tilskuere. Draktene har rød- og blåstripet trøye, røde bukser.

Crystal Palace spiller i Premier League sesongen 2021/2022. Historie Crystal Palace var tapende finalist i FA-Cupen i 1990 og 2016. Klubben spilte i første divisjon (øverste nivå) i sesongene 1969/1970 – 1972/1973, men allerede sesongen 1974/1975 spilte laget i 3. divisjon.Laget var blant grunnleggerne av Premier League fra opprettelsen i 1992, men rykket ned sesongen etter. Klubben var tilbake i Premier League fra sesongen 2013/2014. Mest kjente spillere Klubbens mest kjente spillere er Jim Cannon, Ian Wright, Geoff Thomas og Wilfried Zaha.Nordmennene Jonathan Parr og Brede Hangeland og Alexander Sørloth har spilt for klubben. Les mer i Store norske leksikon engelsk fotball fotball Eksterne lenker Crystal Palace

https://snl.no/Dagrun_Eriksen

2023-01-31

Dagrun Eriksen

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Partier og politikere,Norske politikere,Tidligere politikere

Dagrun Eriksen er tidlegare stortingsrepresentant for Kristeleg Folkeparti frå Vest-Agder i 1997—2013 og nestleiar i partiet i perioden 2004-2017.

Bakgrunn Dagrun Jofrid Eriksen er fødd i Kristiansand i Vest-Agder (no Agder). Ho gjekk på Vågsbygd videregående skole i 1987–1990 og tok grunnfag i kristendom ved Høgskolen i Agder (no Universitetet i Agder) i 1990–1991. Ho har arbeidd i Grim menighet (1990–1991), og som barnehageassistent, lærarvikar og assistent (1993–1997). I 2018 blei ho marknads- og kommunikasjonssjef i helseteknologiselskapet ContinYou i Rogaland. Politisk karriere Eriksen var medlem av Kristiansand bystyre for Kristeleg Folkeparti i 1995–1997 og 2000–2001. I 1997–2000 var ho medlem av KrFs forsvarspolitiske utval, og i 2001–2003 var ho 1. vararepresentant til sentralstyret i KrF før ho blei styremedlem i 2003–2004. Frå 2004 var ho medlem av KrFs kvinners landsstyre og var 1. nestleiar i partiet fram til 2017. Eriksen var formelt vararepresentant til Stortinget frå Vest-Agder 1997–2001 og 2005–2009, og møtte fast for statsråd Jon Lilletun i periodane 1997-2000. Ho rykka opp som representant etter Lilletun sin død og hadde i tillegg fast plass på Stortinget i periodane 2001–2005 og 2009–2013. Ho var nestleiar i Kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen på Stortinget i 2006-2013. Eriksen fekk ikkje plass som kandidat frå Vest-Agder ved valet i 2013. Hjartesakene hennar er familiepolitikk og skulepolitikk. Då Eriksen var leiar av strategiutvalet i Kristeleg Folkeparti i 2010 føreslo ho å fjerne trusvedkjenningskravet for tillitsvalde i partiet. I 2017 var ho førstekandidat for Nordland KrF, men blei ikkje vald inn på Stortinget ved stortingsvalet i 2017. I 2020 melde ho seg ut av partiet og melde overgang til det nye partiet Sentrum. Andre verv Ho var har vore meddommar i Agder lagmannsrett sidan 1995, var medlem av skulestyret ved Sjøstrand skole 2000–2001 og har vore medlem av rådet i Strømmestiftelsen og landsstyret i Blå Kors. Ho har òg vore styreleiar i Arkivet i Kristiansand. Les mer i Store norske leksikon Kristeleg Folkeparti stortingsrepresentant Sentrum – politisk parti Eksterne lenker Stortinget: Dagrun Eriksen

https://snl.no/Zine_el-Abidine_ben_Ali

2023-01-31

Zine el-Abidine ben Ali

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Tunisias historie,Tunisias samtidshistorie

Zine el-Abidine ben Ali var en tunisisk offiser og politiker. Han var Tunisias president i 1987–2011 da han ble tvunget til å gå av og dra i eksil som følge av opprøret i Tunisia. Dette opprøret innledet den arabiske våren.

Ben Ali fikk militær utdanning i Frankrike og USA og startet sin karriere som offiser i det tunisiske forsvaret i 1964. Han ledet oppbyggingen av landets etterretningstjeneste, som han i flere år også var øverste sjef for. Han var militærattache til Marokko og Spania i 1977 da han ble leder for det nasjonale sikkerhetsrådet. Denne stillingen hadde han til han ble utnevnt som amabassadør til Polen i 1980.Deretter fikk han en politisk løpebane, som innenriksminister i 1986–1987, og deretter som statsminister fra oktober 1987. Han avsatte så president Habib Bourguiba og ble selv utnevnt til statssjef 7. november samme år. Ben Ali ble valgt president i 1994, gjenvalgt i 1999, 2004 og 2009.Som følge av opprøret som brøt ut i desember 2010, rettet blant annet mot korrupsjon i presidentfamilien, ble Ben Ali ble tvunget til å forlate landet og går av som statssjef. Han gikk så i eksil i Saudi-Arabia. Han ble i 2011 dømt in absentia til 35 års fengsel for tyveri fra staten, deretter – i 2012 – til livstidsdom for oppfordring til voldsbruk og mord; deretter enda en livstidsdom idømt av en militær domstol i 2013 for voldelig undertrykking av protester.Ben Ali døde i sitt eksil i Saudi-Arabia i september 2019. Les mer i Store norske leksikon Opprøret i Tunisia 2010–2011 Tunisias samtidshistorie

https://snl.no/Sa%C3%AFd_Aouita

2023-01-31

Saïd Aouita

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp

Saïd Aouita er en marokkansk friidrettsutøver som spesialiserte seg på mellomdistanseløp og langdistanseløp. Han ble både olympisk mester og verdensmester på 5000 meter og tok også mesterskapsmedaljer på 800 og 1500 meter.

Aouita tok sin første VM-medalje med bronse på 1500 meter i Helsingfors i 1983. På 5000 meter ble han så olympisk mester i Los Angeles i 1984 og verdensmester i Roma i 1987. Sin siste mesterskapsmedalje tok han i Seoul i 1988 med OL-bronse på 800 meter. Innendørs ble han verdensmester på 3000 meter i 1989.Aouita har tre totalseirer i IAAF Grand Prix (1986, 1988, 1989). Verdensrekorder Aouita satte i alt fem verdensrekorder utendørs. Han holdt rekorden på 5000 meter fra 1985 til 1994 og var ubeseiret på distansen fra 1979 til 1989. Han satte først rekord med 13.00,40 på Bislett i 1985. I Roma satte han i 1987, før VM samme sted, sin andre rekord med 12.58,39 og ble førstemann under 13 minutter på distansen. Han satte i Berlin i 1985 også rekord på 1500 meter med 3.29,46 og i Köln i 1989 rekord på 3000 meter med 7.29,45. Begge rekordene stod til 1992. Den siste rekorden kom på 2000 meter i Paris med 4.50,81. Les mer i Store norske leksikon friidrett olympiske mestere i friidrett, menn utvikling av verdensrekordene i friidrett

https://snl.no/Black_Hawk

2023-01-31

Black Hawk

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord-Amerika

Black Hawk var en krigshøvding for den nordamerikanske urfolksstammen sauk. Han kjempet sammen med britene mot amerikanerne i 1812 og motsatte seg amerikanernes forsøk på å fordrive urfolkene fra Illinois-territoriet.

I 1831 ble sauk- og fox-stammene tvunget til å trekke seg tilbake over Mississippi, men allerede året etter var Black Hawk tilbake med 400 krigere. Da han ikke fikk forsterkninger, innrømmet han nederlaget og sendte en delegasjon for å forhandle. Denne ble angrepet av amerikanerne, og Black Hawk grep til våpen igjen og drev amerikanerne på flukt. Nybyggerne organiserte en hær av frivillige, og med støtte av dakota-krigere ble Black Hawk nedkjempet. Han ble fengslet, men ble løslatt i 1833 og levde siden i Iowa med de siste restene av sin stamme. Les mer i Store norske leksikon nordamerikanske urfolk USAs historie

https://snl.no/Finn_Oluf_Arnestad

2023-01-31

Finn Oluf Arnestad

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk 1950–2000,Norske klassiske komponister og verker 1950–2000

Finn Oluf Arnestad var en norsk komponist. Hans verker kjennetegnes ved sterk ekspressivitet og er rike på klangvirkninger. Hans musikalske formspråk har både serielle og neoklassiske trekk. Arnestad har i særlig grad vært opptatt av akustikk, polaritet og harmonisk struktur. Han var opptatt av afrikansk og orientalsk folkemusikk, som han studerte i Paris.

Arnestad studerte fiolin og komposisjon ved Musikkonservatoriet i Oslo i tillegg til studieopphold i Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia. Han var musikkritiker i Vårt Land fra 1961, medlem av Norsk Komponistforenings sakkyndige råd i årene 1974–1979, og medlem og varamedlem i komponistforeningens stipendiekomite i perioden 1971–1981. Komposisjoner Arnestads viktigste verker er: Meditation for orkester (1947) strykekvartett (uroppført 1947) Constellation (uroppført 1948) Conversation for klaver og orkester (1949, uroppført 1950) Missa Brevis for kor og orkester (uroppført 1951) I. N. R. I. (1954) to konsert-suiter fra et symfonisk mysteriespill: Suite nr. 1 (1953), Suite nr. 2 (uroppført 1964) Konsert for fiolin og orkester (1956, uroppført 1960) sekstett for fløyte, klarinett, fagott, klaver, bratsj, cello (1959) Aria appassionata (1962) Suite i gamle danserytmer (kammerorkester med fløyte og obo, 1963) kvintett for fløyte og strykekvartett (1963) Dopplersonans (1964) Cavatina Cambiata (uroppført 1965) Smeden og Bageren (Johan Herman Wessel, bariton og orkester, 1966) klaversonate (1967) klaversonate nr. 2 Ritagliata (1967) Ouverture (1970) Væsletjennet for fløytesolo og strykere (1970) sonate for trombone og piano (1971) Musikk for tre treblåsere (1971) Toccata (1972) Arabesk (1975) Konsert for klaver og orkester (1976) Les mer i Store norske leksikon samtidsmusikk klassisk musikk i Norge

https://snl.no/Eikesdalen

2023-01-31

Eikesdalen

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Møre og Romsdal,Molde

Eikesdalen er et dalføre i Molde kommune (inntil 2020 i Nesset kommune) i Møre og Romsdal, som regnes som en av de mest storslåtte dalene i Romsdal.

Eikesdalsvatnet Dalen skjærer sørover og senere sørøstover fra Øverås ved nordenden av Eikesdalsvatnet, vel seks km ovenfor botnen av Eresfjorden, Langfjordens innerste arm. Den nordlige og mest imponerende del av dalen opptas vesentlig av Eikesdalsvatnet. Fjellene faller stupbratt ned i vannet fra høyder opptil 1800 meter over havet. Elva Aura Gjennom den bratte dalen ovenfor vannet har elva Aura sitt naturlige løp fra Aursjøen. Vannføringen er imidlertid regulert ved overføring til Litldalselva i Sunndal. Mardalsfossen Den imponerende Mardalsfossen i Mardøla på vestsiden av Eikesdalsvatnet, er egentlig to fosser. Begge fossene er blant Norges høyeste, og har et samlet fall på 655 meter. Mardøla er overført til Grytten kraftverk i Rauma, men Mardalsfossen har sommervannføring i henhold til pålagt minstevannføring. Arnesteinen Det går bilvei på østsiden av vannet og gjennom dalen ovenfor. Ved Aura mellom Eikesdalsvatnet og Litlvatnet ligger Eikesdalen kapell.I Eikesdalen kan man se Arnesteinen (1958) med relieff utført av billedhuggeren Hjalmar Hansen, til minne om at Bjørnstjerne Bjørnson skrev romanen Arne i Eikesdalen i 1858.Eikesdalen har atskillig hasselskog som tidligere ga gode nøtteavlinger og grener til tønnebåndproduksjon.Navnet er avledet av Eikeren, trolig det opprinnelige navn på Eikesdalsvatnet, 'sjøen det vokser eik ved'. Les mer i Store norske leksikon Norge Molde

https://snl.no/Budapestkvartetten

2023-01-31

Budapestkvartetten

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske ensembler

Budapestkvartetten var en strykekvartett som opprinnelig ble etablert av operamusikere i Budapest i 1917 og som eksisterte til 1967.

Besetningen ble helt skiftet ut på 1920- og 1930-tallet, men både den opprinnelige og den nye kvartetten var svært anerkjent i samtiden. Med den nye besetningen ble Budapestkvartetten sentral i utviklingen av en moderne spillestil og bidro vesentlig til en økt publikumsinteresse for kammermusikk.Medlemmenes jødiske bakgrunn gjorde at de måtte forlate Europa under nazismens fremvekst og flytte til USA. Her opprettholdt de sin posisjon til kvartetten ble oppløst i 1967.Navnet Budapestkvartetten ble også tidvis benyttet av en strykekvartett som eksisterte fra 1886 til 1913, og som blant annet samarbeidet med Johannes Brahms. Den opprinnelige kvartetten Budapestkvartetten ble etablert av ungarerne Emil Hauser (1893−1978; førstefiolin), Alfred Indig (1892−?; andrefiolin) og István Ipolyi (1886−1955; bratsj) foruten nederlenderen Harry Son (1880−1942; cello). De var alle opprinnelig operamusikere i Budapest. Kvartetten ga sin første konsert i Kolozsvar (nåværende Cluj-Napoca i Romania), i 1917.I 1920 ble Indig avløst av landsmannen Imre Poganyi (1893−1975). Med denne besetningen turnerte kvartetten i Europa og ble en av tidens mest anerkjente strykekvartetter. De flyttet til Berlin tidlig på 1920-tallet, og gjorde plateinnspillinger i London. Den nye kvartetten I mellomkrigstiden ble hele besetningen skiftet ut. Joseph Roisman (1900−1974) avløste Poganyi som andrefiolinist i 1927. Mischa Schneider (1904−1985) avløste Son som cellist i 1930. I 1932 ga Hauser seg, og Roisman erstattet ham som førstefiolinist, mens Alexander Schneider (1908−1993), bror av Mischa Schneider, overtok som andrefiolinist.I 1936 ble bratsjisten István Ipolyi avløst av Boris Kroyt (1897−1969). István Ipolyi utvandret til Norge, bosatte seg i Bergen, ble norsk statsborger i 1946 og fikk stor betydning som lærer for norske musikere, blant annet medlemmene av Hindarkvartetten.Roisman, Kroyt og brødrene Schneider var flyktninger fra Sovjetunionen som hadde etablert seg i Tyskland. Til tross for at ingen av medlemmene lenger var fra Ungarn, ble kvartettens navn beholdt. Det kom imidlertid et stilskifte. Emil Hauser hadde vært en fiolinist av den gamle skolen og hadde ledet kvartetten med mye portamento og en viss bredde i rytmikken. Den nye besetningen stod for en mer konsis og rytmisk pregnant stil med raskere tempi og beskjeden bruk av portamento, et moderne kvartettspill som ble et forbilde for senere strykekvartetter. USA Medlemmene var jøder og måtte forlate Europa under nazismens fremvekst. Fra 1938 var Budapestkvartetten basert i USA hvor den frem til 1962 var «quartet-in-residence» ved Library of Congress i Washington D.C., deretter tilsvarende ved State University of New York i Buffalo.Alexander Schneider sluttet i 1943, men kom inn igjen i 1955. I mellomtiden ble plassen som 2. fiolinist innehatt av Edgar Ortenberg (1900−1996) til 1949, og deretter av Jac Gorodetzky (1913−1955) til 1955.I USA forble Budapestkvartetten et av verdens mest berømte og kritikerroste kammerensembler. De gjennomførte en rekke turnéer, var et trekkplaster ved festivaler og gjorde 55 plateinnspillinger for selskapet Columbia av et bredt repertoar. De ble kanskje mest forbundet med Ludwig van Beethovens strykekvartetter da de fremførte alle hans 16 kvartetter nesten hver sesong og gjorde tre komplette innspillinger.Til kvintetter ble først bratsjisten Milton Katims (1909−2006) benyttet, etter 1955 Walter Trampler (1915−1997). Les mer i Store norske leksikon kammermusikk

https://snl.no/Th%C3%A9odore_de_B%C3%A8ze

2023-01-31

Théodore de Bèze

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Sveits’ litteratur,Sveits’ franskspråklige litteratur

Théodore de Bèze, fransk forfatter og teolog. Som ung var han en typisk representant for den franske humanismen. Blant annet skrev han en rekke dikt på latin. Disse hadde gjerne et satirisk eller erotisk innhold.

Fra humanist til kalvinist I 1549 flyktet de Bèze til Genève fordi han var mistenkt for kalvinisme. Her samarbeidet han med Calvin og ble professor i gresk i Lausanne. Fra 1558 var han prest og professor i Genève, senere også rektor for akademiet i byen.De Bèze utformet flere av kalvinistenes viktigste stridsskrifter. I 1561 flyttet han til Frankrike for å virke for reformasjonen der. Selv om han i prinsippet risikerte livet ved å oppholde seg i Frankrike, var han protestantenes talsmann ved religionssamtalene i Poissy i 1561 og Saint-Germain i 1562.I 1564 ble han Calvins etterfølger som leder for den protestantiske bevegelsen i Genève, og resten av sitt liv sto han som en autoritet for hele den kalvinske verden. Fra teologi til litteratur De Bèzes forfatterskap er omfattende og variert. Som franskspråklig skjønnlitterær forfatter er han mest kjent for Abraham sacrifiant (1550, «Den ofrende Abraham»), som er den første franske tragedien i klassisk stil. Vrais portraits des hommes illustres en piété et doctrine (1581, «Sannferdige portretter av menn som er berømt for sin fromhet og sin lære») skildrer en del av de ledende personlighetene blant kalvinistene. Blant De Bèzes mest kjente skrifter på latin er Poemata varia (1548, «Blandede dikt») og De jure magistratum (1574, «Om øvrighetens makt»). Her understreker han blant annet at man har rett til ikke å adlyde øvrigheten når denne er urettferdig. Hans omfattende brevveksling med teologer og intellektuelle i samtiden er av stor interesse. Den moderne utgaven omfatter til nå 43 bind (2017).Hele De Bèzes forfatterskap er preget av spenningen mellom streng, kalvinistisk fromhet og frodig livsappetitt i tradisjonen fra Rabelais.

https://snl.no/Ezzard_Charles

2023-01-31

Ezzard Charles

Store norske leksikon,Sport og spill,Kamp- og kontaktsport,Boksing

Ezzard Charles var en amerikansk bokser. Han var profesjonell verdensmester i tungvekt fra 1949 til 1951.

Charles vant verdensmester-tittelen ved å beseire Joe Walcott i kamp om den ledige tittelen etter Joe Louis, men ble først allment akseptert i 1950 etter å ha slått Louis i hans comeback. Han mistet senere tittelen i 1951 til Walcott. Charles tapte senere VM-kamper mot Walcott i 1952 og mot Rocky Marciano i 1954. Han hadde i alt 122 profesjonelle kamper i karrieren som varte fra 1940 til 1959. Han vant i alt 96 kamper i sin profesjonelle karriere, 58 av disse seirene kom etter knockout. Les mer i Store norske leksikon boksing

https://snl.no/bl%C3%A5kjeft

2023-01-31

blåkjeft

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Strålefinnefisker,Ulkefisker,Uerfamilien,Helicolenus

Blåkjeft er en fiskeart i uerfamilien. De ligner mye på vanlig uer, men skiller seg fra denne ved at slimhinnene inne i munnen er blåsvarte, og at den ikke har underbitt.

Som hos vanlig uer og snabeluer har blåkjeft indre befruktning. De befruktede eggene gytes før eggene klekker. Eggene er dekket av en gele-aktig hinne. Etter klekking oppholder yngelen seg pelagisk en periode.Blåkjeft er alminnelig utbredt på 200–800 meters dyp fra Vest-Afrika til Nord-Norge. Det er uklart om arten gyter i norske farvann, og den er uten fiskerimessig betydning i norske områder. Les mer i Store norske leksikon fisk uerfamilien uer

https://snl.no/Aceh

2023-01-31

Aceh

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indonesias geografi

Aceh er en provins med status som spesiell region, lengst vest i Indonesia, nordvest på Sumatra. Provinsen har et areal på 57 956 kvadratkilometer med 5 333 733 innbyggere (2021). Provinsens hovedstad er Banda Aceh med 255 029 innbyggere (2021).

Innbyggerne i Aceh kalles acehnesere. Natur Det indre av Aceh er et vulkansk fjelland, som i den fremdeles aktive vulkanen Gunung Leuser når opp i 3381 meter over havet. Fjellene er dekket av tropisk og temperert regnskog. Langs Indiahavet finnes en nokså bred kystslette med store kystsumper i vest og sørvest. Næringsliv Aceh er en av Indonesias mest produktive og velstående provinser. Jordbruk er viktig næringsvei med produksjon av kopra, gummi, palmeolje, krydder, tømmer og kaffebønner for eksport. Andre viktige primærnæringer er storfeavl og fiske. Sørøst-Asias største reservoar av naturgass finnes i Arun-feltet nær byen Lhokseumawe, som er provinsens nest største by med 188 613 innbyggere (2021). Historie Aceh ble på 1200-tallet det første arabiske feste i det indonesiske øyriket. Sultanatet Aceh nådde sitt høydepunkt på 1600-tallet, og ble først erobret av nederlenderne etter en trettiårig krig (1873–1903). Aceh har vært en indonesisk provins fra 1949. Etter et opprør i 1953 fungerte Aceh i realiteten som en selvstyrt provins frem til 1961. Befolkningen i Aceh har relativt få historiske og kulturelle bånd med befolkningen på Java der 2/3 av Indonesias befolkning bor, og den geografiske avstanden er stor. Blant annet av den grunn var en separatistbevegelse aktiv i mange år. Til tross for at Indonesias sentralregjering ga provinsen autonom status, beholdt regjeringen full kontroll over Acehs eksport og inntekter. Militære har tradisjonelt slått hardt ned på alle former for separatistisk politisk virksomhet. Etter folkeavstemningen om uavhengighet for Øst-Timor i 1999 kom det stadig sterkere krav blant innbyggerne om at også Aceh-provinsen måtte få avholde en folkeavstemning om uavhengighet. En våpenhvileavtale fra 2. juni 2000, som skulle gjelde for tre måneder, ble senere forlenget. Aceh fikk sommeren 2001 økt selvstyre og retten til 70 prosent av inntektene fra provinsens rike olje- og gassfelt. En fredsavtale undertegnet i 2002 gav Aceh autonomi og rett til frie valg mot at opprørsgruppene lot seg avvæpne. Imidlertid tok kampene mellom opprørsgruppene og hæren til igjen i 2003, og unntakstilstand ble gjeninnført. Stridighetene i Aceh har pågått periodevis siden 1870-årene, da Nederland koloniserte det tidligere uavhengige sultanatet. Siste runde i selvstendighetskampen varte siden 1976, da den militante separatistbevegelsen Gerakan Aceh Merdeka (GAM) grep til våpen. Det var en lavintensiv krig med jungelgerilja og sabotasje fra GAM, og sporadiske offensiver fra Indonesia-hæren. Fra 1999 var Norge en slags hovedsponsor for en fredsprosess og finansierte denne med 23 millioner kroner. Norskstøttede forhandlinger førte i 2002 til en fredsavtale som ville gi Aceh utvidet autonomi og 70 prosent av oljeinntektene. Avtalen slo snart sprekker og ble ikke overholdt av noen av partene. Militær unntakstilstand ble gjeninnført og hæren gikk nå mer offensivt til verks enn noen gang. Det militære presset ble opprettholdt gjennom 2004. Også tidligere hadde det vært feilslåtte fredsavtaler. En katastrofe måtte til for å gi freden en ny start. Aceh ble hardere rammet enn noe annet sted av jordskjelv- og tsunamikatastrofen den 26. desember 2004. Den ble utløst av det kraftigste jordskjelvet på Jorden på mer enn 40 år, målt til 9,3 på Richters skala. Episentret lå cirka 250 kilometer sørøst for provinshovedstaden Banda Aceh, som ble nesten totalt rasert. Selve skjelvet skapte enorme store ødeleggelser, deretter kom monsterbølgene. Kystlinjen ble mange steder vasket bort, og 3000 kilometer veier ødelagt. Cirka 170 000 mennesker mistet livet og 500 000 ble hjemløse i Aceh. Katastrofen ga ikke bare fredsprosessen nytt liv, men også støtet til en av historiens største hjelpeaksjoner. Fem milliarder dollar ble de første tre årene etter tsunamien pumpet inn i Acehs økonomi utenfra. Etter katastrofen erklærte både regjeringen og GAM våpenhvile, og en fredsavtale ble til i etterdønningene av tsunamien. Forhandlinger kom i gang i Helsingfors i januar 2005 med Finlands tidligere president, Martti Ahtisaari, i meglerrollen. Stilt overfor tsunamiens enorme ødeleggelser viste GAM seg villig til å oppgi det gamle kravet om løsrivelse og full selvstendighet. Løsningen skulle bli en ordning med sterkt utvidet indre selvstyre. Indonesia-regjeringen, ledet av landets første folkevalgte president, Susilo Bambang Yudhoyono, viste også ny fredsvilje. Avtalen om Acehs fremtid ble undertegnet 15. august 2005 i Helsingfors. De 4,1 millioner acehnesere fikk en ny start etter en væpnet konflikt som siden 1976 hadde kostet anslagsvis 12 000 menneskeliv. Fredsprosessen fikk to parallelle forløp: GAM innleverte våpnene puljevis og avviklet sin militære organisasjon, som ifølge egne oppgaver omfattet 3000 mann. Hæren svarte med å trekke styrkene gradvis ut av Aceh. 1500 GAM-fanger ble løslatt. EU fikk med sitt observatørkorps Aceh Monitoring Mission ansvaret for at fredsavtalen ble overholdt. Ifølge fredsavtalen skal 70 prosent av inntektene fra Acehs betydelige petroleumsreserver heretter gå inn i provinsens eget budsjett. Aceh har dermed muligheter til å bli en av Indonesias mer velstående provinser. Ved lokale valg i desember 2006 fikk Aceh for første gang en direktevalgt guvernør, Irwandi Yusuf. Den tidligere geriljakommandanten vant overraskende klart med nesten 40 prosent av stemmene i konkurranse med syv andre kandidater. Yusuf tilhører den yngre ledergenerasjonen i GAM. Valgkampen bar preg av fraksjonskamp mellom de såkalte «ungtyrkerne» og den gamle garden av GAM-ledere. Sistnevnte hadde siden 1970-årene fjernstyrt den væpnede konflikten fra landflyktighet i Sverige, de fleste også med svensk statsborgerskap. GAM-veteranene hadde sin egen kandidat, Humam Hasmid, som kunne skilte med 16 prosent av stemmene. I forkant av valget sendte GAMs «eksilregjering» i Sverige en delegasjon til Aceh under ledelse av «statsminister» Malik Mahmud, men klarte ikke å snu stemningen. GAM deltok ikke som parti ved valget, men viste likevel styrke – tross uroen i egne rekker. Den indonesiske valgloven tillater ikke lokale partier, men i fredsavtalen gjøres likevel et unntak for Aceh. GAM er siden 2005 blitt forvandlet fra geriljaorganisasjon til politisk parti under navnet Partai Aceh. Aceh-partiet fikk nesten 50 prosent av stemmene ved lokalvalget i april 2009 og sikret seg dermed flertall i provinsforsamlingen. Nest største parti ble president Yudhoyonos indonesiske Partai Demokrat. Etter provinsvalget i 2018 ble Nova Iriansyah fra Partai Demokrat valgt til guvernør. I henhold til fredsavtalen har Aceh som eneste provins i Indonesia innført islamsk lov (sharia). Det er utnevnt et eget moralpoliti for å overvåke borgernes moral. Norge bidro med 300 millioner kroner til gjenreisningen av Aceh. Statsminister Jens Stoltenberg møtte guvernør Irwandi Yusuf da han besøkte Aceh i mars 2007. På dette tidspunkt var 70 000 nye hus blitt gjenreist til erstatning for de 120 000 som ble rasert av de enorme bølgene. Den 11. april 2012 ble Aceh rammet av et nytt jordskjelv med 8,7 på Richters skala, og igjen, den 2. juli 2013, et jordskjelv med 6,1 Richters skala der 35 mennesker omkom. Les mer i Store norske leksikon Indonesias geografi Indonesia Indonesias historie Økonomi og næringsliv i Indonesia

https://snl.no/Alf_Bj%C3%B8rseth

2023-01-31

Alf Bjørseth

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemi,Kjemikere

Alf Bjørseth er en norsk kjemiker og industrigründer. I 1960 tok han realartium og i 1969 ble han cand.real. ved Universitetet i Oslo med en hovedoppgave i mikrobølgespektroskopi.

Forskning I 1969 ble han ansatt på Sentralinstitutt for industriell forskning (SI nå SINTEF) hvor han tok dr. philos.-graden ved UiO i 1979 med en avhandling om analyse av PAH i miljøet. Det var et felt åpnet av daværende forskningssjef Gulbrand Lunde (1930–1979) og som førte til internasjonalt samarbeid med støtte fra EF. Arbeidet ble oppsummert i en håndbok om PAH publisert på engelsk i 1983 som fikk stor utbredelse.Bjørseth ble forskningssjef på SI i 1980, men sluttet på SI etter to år og ble assisterende direktør i Deminex 1982–1984, forskningsdirektør Norsk Hydro 1984–1990, teknologidirektør Elkem ASA 1990–1994 og ledet Radiumhospitalets Forskningsstiftelse 1994–1997. Industribedrifter Bjørseth har etablert flere nye industribedrifter. Den største ble ScanWafer, som ble grunnlagt i 1994 for å produsere silisiumskiver til solceller, først i Glomfjord fra 1997 og deretter på Herøya i 2003. Han ledet virksomheten fra 1997. På tross av mange startvansker ble firmaet en stor suksess, men Bjørseth solgte seg ut da virksomheten under navnet REC, som gikk på børs i 2006.Han etablerte NORSUN i Årdal i 2005 som produserer enkrystall-silisiumskiver (wafere). Han etablerte Scatec som arbeider med foretningsideer innen fornybar energi og miljøvennlige og avanserte materialer. ScanTec driver også installasjon av solparker over hele verden.Bjørseth fikk Guldberg og Waage-medaljen av Norsk Kjemisk Selskap i 2003 og ble kommandør av St. Olavs Orden i 2006. Les mer i Store norske leksikon kjemiens historie Litteratur Bjørseth, A. og Randal, T.: Handbook of polycyclic aromatic hydrocarbons. 1983. Marcel Decker, New York.

https://snl.no/Kristoffer_Columbus

2023-01-31

Kristoffer Columbus

Store norske leksikon,Geografi,Oppdagelsesreiser

Kristoffer Columbus var en italiensk handelsmann og oppdagelsesreisende, kjent som den som oppdaget Amerika i 1492 da han forsøkte å finne den vestlige sjøveien fra Europa til India. I løpet av tolv år foretok Columbus fire reiser til Amerika, finansiert av de spanske monarkene Isabella og Ferdinand.

Columbus var ikke den første europeer som krysset Atlanterhavet og vendte hjem til Europa. Men det var hans reiser som fikk verdenshistorisk betydning og som innledet europeernes kolonialisering av Amerika. Det kan fastslås at Columbus selv ikke var klar over at han var kommet til et nytt kontinent, men at han trodde at han hadde kommet til Asia. Skal vi følge hans yngste sønn, Ferdinand, kom Columbus på den siste av sine fire reiser imidlertid til å mene at han ikke var kommet til selve Asia, men at han bare hadde funnet en passasje dit.Navnet Kristoffer Columbus, som på norsk også kan skrives Christofer Columbus, er en latinisert form av det italienske Cristoforo Colombo. På spansk er navnet Cristóbal Colón. Bakgrunn Columbus var sønn av en vever i Genova, der faren i tillegg til å være håndverker også var kjøpmann og deltaker i det politiske liv i byen. Columbus' mor tilhørte en velstående godseierfamilie.Columbus' tilknytning til kjøpmannskap kom til å spille en rolle både i hans syn på og framferd overfor de urfolkssamfunnene han møtte i Den nye verden. At slavehold var en kjent institusjon i Genova, kom også til å få betydning for Columbus' syn på og måte å forholde seg til de amerikanske urfolkene på.Av Columbus' fire søsken kom særlig den ti år yngre broren Bartolommeo til å få en viktig rolle som støttespiller. Den yngste sønnen, Ferdinand, fulgte faren på hans fjerde reise, og skrev også en biografi om ham.Som 14-åring dro Columbus til sjøs, og i 1476 slo han seg ned i Portugal, der broren Bartolommeo allerede oppholdt seg og jobbet som karttegner. Når det gjaldt navigasjon, kom Columbus imidlertid i stor grad til å basere seg på erfaring og intuisjon. Det var den yngre broren som besatt den største kunnskapen på det teoretiske feltet.Columbus ble åtte år i Portugal. Han giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz (1455–1484), som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Ekteskapet representerte en fordel for Columbus fordi det ga ham et innpass i den portugisiske adelen, og samtidig den delen av den portugisiske eliten som drev med sjøfart og oppdagelser. Så lenge han var gift med Felipa, var han også beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham. Da Felipa døde, bare 29 år gammel, hadde han ikke denne beskyttelsen lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enríquez de Arana (1465–1521), som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift. Planlegging Fra Portugal gikk det ut en mengde oppdagelsesekspedisjoner mot sør langs Afrikas kyst. Columbus var med på flere av disse. Samtidig studerte han flittig reisebeskrivelser og kart. Han ble også kjent med ideene til den italienske astrologen Paolo Toscanelli (1397–1482), som mente at den europeisk-asiatiske landmassen opptok to tredjedeler av jordklodens omkrets. Denne oppfatningen gav han uttrykk for på et kart hvor han inntegnet alt hva man da trodde å vite. På dette kartet er den vestlige veien til India bare halvparten så lang som den østlige. Columbus og den ti år yngre broren diskuterte blant annet med utgangspunkt i Toscanellis teori mulighetene for å nå Kina ved å seile vestover, men uten å ta i betraktning de feiloppfatningene som lå til grunn for Toscanellis beregninger.Hovedutfordringen var i første omgang å finne støtte for prosjektet. Columbus tilbød i 1484 sin plan til kong Johan (João) II av Portugal, men ble avvist. Han reiste deretter til Spania for å søke støtte hos dobbeltmonarkene Isabella og Ferdinand av Castilla og Aragon, men også der ble han avvist. Han sendte også broren Bartolommeo for å legge fram planene for Henrik VII i England, men også her uten å få støtte. Han vurderte også selv å dra til Frankrike for å søke støtte ved hoffet der. Men i 1491 traff han ved et tilfelle innflytelsesrike folk som hadde tro på hans planer, og han fikk støtte fra de «katolske monarkene», dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand av Aragón. I 1492 ble det opprettet en avtale mellom Columbus og de to monarkene, der han ble utnevnt til admiral og til visekonge over alt det land han måtte oppdage på sin reise. Dessuten ble han tildelt en rekke andre privilegier. Han fikk tre små skip; det største, Santa Maria, tjente som flaggskip. De to andre het Pinta og Niña. Motiv Hvis vi ser på Isabellas og Ferdinands «ja» til å støtte Columbus' prosjekt, er dateringen ikke uvesentlig. De to monarkene igangsatte beleiringen av det siste muslimske riket på den iberiske halvøya, Granada, våren 1491 og mot slutten av året overga Muhammed XII (Boabdil på spansk) av Granada seg. Den 2. januar 1492 red Isabella og Ferdinand inn i byen og mottok byens nøkler. Med erobringen av Granada var den kristne gjenerobringen fra muslimene (maurerne) på den iberiske halvøya fullført. Den fremste moskéen ble symbolsk omgjort til en kirke.I tillegg til Columbus' løfter om gull og økt prestisje for Isabella og Ferdinand, og det at foretaket kunne gi et fortrinn i den maritime rivaliseringen med Portugal, er det klart at et ønske om å vinne nye sjeler for kristendommen var et vesentlig motiv for de katolske monarkene. Isabellas misjonsmotiv nedfeller seg da også i hennes stadige formaninger om at misjonering var et overordnet mål, og i hennes understrekninger av at spanjolene måtte opptre hensynsfullt overfor urfolkene.Sammenholdt med Isabellas motiv framstår Columbus' motiver som langt mer verdslige. Var Isabella drevet av ønsker om å oppnå fremgang og prestisje på vegne av kongeriket og religionen, var Columbus i langt større grad drevet av motiv som egen ære og personlig materiell vinning. Forskjellen i motiv kom til å vise seg i oppfatning og behandling av urfolkene, der Columbus på en helt annet måte enn Isabella kom til å se dem som midler til å fremme egen rikdom og makt, i motsetning til Isabellas idealistiske frelsesmisjon. I Columbus' planer lå det lite av de omsorgshensyn til urfolkene som Isabella understreket. Oppdagelsen Med sine tre skip seilte Columbus 3. august 1492 ut fra Sør-Spania. 12. oktober nådde de land på en øy som Columbus kalte San Salvador, mens den av de innfødte ble kalt Guanahaní, sannsynligvis Watling Island i Bahamas. Det finnes imidlertid ulike oppfatninger av hvor Columbus presis landet, og vi vil antakelig aldri få noe endelig svar.Columbus tok øya i besittelse for Castillas regning. Han trodde han var kommet til en øy ved India og kalte derfor de innfødte for indianere. Han hørte snakk om en stor øy som de innfødte kalte Cuba; dette trodde han måtte være Zipangu (Japan). Han kom til denne øya, og her ble blant annet spanjolene kjent med bruken av tobakk. Senere nådde han Haiti, som han kalte Española (senere på latin Hispaniola).I januar 1493 begynte han hjemreisen, og 15. mars var han tilbake i Spania. Han dro til Barcelona hvor hoffet var. Hans reise gjennom Spania artet seg som et triumftog, og mottagelsen i Barcelona var glimrende, fyrstelig, men man trodde jo også at han hadde vært i India og Japan. Alle hans rettigheter ble stadfestet, og han ble adlet. Den andre reisen I 1494 seilte Columbus ut på en ny reise. Nå hadde han 17 skip, og en mengde adelsmenn, prester og håndverkere fulgte med, totalt 1500 mennesker. Med Columbus' andre reise begynte koloniseringen av Amerika. Han nådde nå frem til flere av de små Antillene og anla på Española den første spanske byen, som han kalte Ciudad Isabella. Ved avreisen fra den andre reisen i 1497 innsatte Columbus broren Bartolommeo som sin stedfortreder og en av sine kommandanter, Francisco Roldán (1462–1502), til lokal guvernør.Tilbake i Spania ble Columbus også nå nådig mottatt, men ikke begeistret, da det viste seg at rikdommen ikke straks veltet inn over Spania. Etter den andre reisen kom monarkene også til å uttrykke skepsis både til Columbus' lederskap og tvil om hans prosjekt ville innfri det han hadde lovet. Like fullt ble han innvilget å foreta en tredje reise. Den tredje reisen: Opprør, anklager, undersøkelser og hjemreise i lenker Først i 1498 kunne Columbus dra ut på sin tredje reise. Under denne kom han til kysten av Sør-Amerika (Orinocodeltaet), nærmere bestemt mellom dagens Venezuela og Brasil. Columbus fulgte imidlertid ikke elven vestover videre inn i Venezuela; han ville til Española, der han imidlertid fant kolonien i fullt opprør. Etter at Columbus var reist i 1497, hadde guvernør Roldán startet et opprør mot Bartolommeo og etablerte et rivaliserende regime på den vestlige delen av Española. Omtrent halvparten av kolonistene hadde fulgt ham.De to grunnleggende punktene i anklagene fra opprørerne var at han hadde villedet dem om rikdommene de kunne forvente å kunne skaffe seg, og at han hadde stått for vanstyre og tyrannisk maktutøvelse. De reiste også anklager mot hans behandling av urbefolkningen.Selve forløpet av opprøret kom til å bestå av gjentatte sykluser av forhandlinger og brudd på disse og gjenopptakelse av fiendtlighetene. Karakteristisk for Columbus' framgangsmåte i forholdet til Roldán var at det var preget av en stadig ettergivende holdning og gjentatte innrømmelser. Til slutt kom Roldán og Columbus likevel til å forenes som allierte i motstanden mot ulike nye opprør, og i felles motstand mot de undersøkelseskommisjonene som ble sendt fra monarkene i hjemlandet (se nedenfor). Lignende anklager som Roldán og kolonistene rettet mot Columbus, hadde også nådd hoffet via hjemvendte sjøfolk og kolonister. Ferdinand og Isabella bestemte derfor at Alonso de Ojeda, en av deltakerne på Columbus' andre reise, skulle få støtte til en ekspedisjon til Amerika under forutsetning av at han undersøkte anklagene mot Columbus. Det er verdt å merke seg at Ojedas mandat fra monarkene innebar en de facto underminering av Columbus' myndighet. Mange av Columbus' oppgaver ble nemlig overført til Ojeda.Ojeda seilte fra Spania 18. mai 1499 og ankom Española 5. september samme år. På dette tidspunktet hadde Columbus og Roldán inngått forlik, slik at Ojedas planer om å sette de to ytterligere opp mot hverandre mislyktes. Langt mer truende og dramatiske følger fikk imidlertid den undersøkelseskommisjonen som i 1500 ble ledet av general Francisco de Bobadilla (1448–1502). 21. mai 1499 utnevnte Ferdinand og Isabella Francisco de Bobadilla, hvis familie hadde en tradisjonell høy posisjon i Castilla, til guvernør av de spanske besittelsene i Amerika. Bobadillas mandat lå i å undersøke anklagene som var kommet mot Columbus. Han ankom Española i august 1500. Under prosessen mot ham ble Columbus funnet skyldig, hans eiendeler konfiskert, og han ble sendt tilbake til Spania i lenker. Columbus var nå gått fra å være øverstkommanderende til å være fratatt sin maktposisjon og funnet skyldig i maktmisbruk. Opprøreren Roldán ble gitt amnesti av Bobadilla.Bobadillas tid som guvernør ble imidlertid kortvarig. Han ble erstattet i april 1502, og omkom, sammen med blant andre Roldán, i et skipsforlis under returreisen 11. juli 1502. Under returreisen etter den tredje reisen insisterte Columbus på å beholde lenkene på, samt på å stige i land med dem godt synlige. Dette var åpenbart en måte å demonstrere mot den uretten han mente var begått mot ham, noe han også senere kom til å uttrykke ved å gå kledd i en fransiskanerkutte med korte ermer slik at arrene etter lenkene kunne ses.Like etter hjemkomsten, der han først måtte tilbringe seks uker i fengsel før kong Ferdinand beordret løslatelse, ble Columbus og brødrene Bartolommeo og Diego innvilget audiens for Ferdinand og Isabella i Alhambra-slottet i Granada. Denne audiensen fikk en underlig vending i og med at Ferdinand og Isabella bedyret at de overhodet ikke hadde beordret ham arrestert.Resultatet av audiensen ble dermed en forsoning mellom Columbus og monarkene, der Columbus formelt også fikk tilbake sine titler og privilegier. Denne avgjørelsen skulle i realiteten vise seg å være uten forpliktelser fra monarkenes side, for den 3. september 1501 erklærte Ferdinand at Columbus ikke skulle returnere til Española. En yngre mann, Nicolás de Ovando (1460–1511), ble utnevnt som øverstkommanderende i hans sted. Så selv om Columbus kom til å foreta en fjerde reise, var han allerede etter den tredje reisen fratatt den reelle myndighet over de områdene han hadde oppdaget. Det er også klart at Columbus kom til å føle seg forrådt og sveket av de to monarkene. Den fjerde reisen Columbus la ut på sin fjerde reise i 1502, en reise som kan betraktes som en «familiereise» i den forstand at han tok med seg sin yngste sønn Ferdinand (muligens etter inspirasjon fra Marco Polo). Under den fjerde reisen nådde Columbus, nå plaget av gikt, sviktende syn og perioder med sinnsforvirring, Mellom-Amerika. Han landet på kysten av Nicaragua og flere andre steder og traff her mer «siviliserte» innfødte; han ble derfor styrket i sin tro at han hadde funnet det østlige Asia.Etter mange uhell og forfølgelse av sine fiender i Den nye verden, kom han i 1504 tilbake til Spania. Columbus døde i Valladolid 20. mai 1506. Før sin død testamenterte han sine rettigheter og admiraltittelen til sin eldste sønn, Diego, som ble visekonge over Haiti. Hans sønnesønn oppga rettighetene, men fikk til gjengjeld tittelen hertug av Veragua og marki av Jamaica. Disse titlene har etterkommerne senere beholdt. Columbus' verdensbilde Columbus' fortolkning av møtet med Orinocodeltaet under den tredje reisen peker på typiske trekk ved hans forestillingsverden, en forestillingsverden med klare religiøse eller mytologiske trekk. I utgangspunktet opplevde Columbus sitt prosjekt som del av en guddommelig plan, der han så seg selv som utvalgt av Gud for å virkeliggjøre denne planen. Et eksempel på denne måten å oppfatte virkeligheten på er når Columbus ved synet av Orinocos utløp under den tredje reisen tolket det slik at Guds forsyn hadde ledet ham til paradisets forporter. Som Columbus-biografen Laurence Bergreen uttrykker det: I Columbus verdensbilde fantes paradiset, men ikke Stillehavet. Indre konflikter i Columbus' prosjekt Opprøret på Española som møtte Columbus på den tredje reisen, samt behandlingen av ham og broren i kjølvannet av dette, peker på ulike underliggende konflikter som hele Columbus' prosjekt var preget av. Kolonistenes opprør i 1498 var kanskje det voldsomste og mest omfattende, men var ikke det første i sitt slag og representerte heller ikke den eneste type konflikt som skapte spenninger i Columbus' foretak. Allerede under den første reisen fantes konflikt mellom Columbus og elementer i ekspedisjonen som utfordret hans lederskap. Også under den andre ekspedisjonen var det samme type misnøye med Columbus' lederskap og planer om mytteri og opprør.Går vi under begivenhetene, oppdager vi andre ulike konfliktlinjer. For det første lå det i utgangspunktet en mistenksomhet mot Columbus som ikke-spanjol og genoveser. For det andre lå det en konflikt mellom Columbus' forventninger til kolonistene og kolonistenes forventninger til ham. Dette kommer stadig til uttrykk gjennom Columbus' klager over kolonistenes mentalitet og manglende arbeidsmoral, samt omvendt kolonistenes klager over Columbus' autoritære lederstil og favorisering.Mens konfliktene ovenfor var latente, men blusset opp med jevne mellomrom, kom Columbus' forhold til Isabella og Ferdinand til å oppvise en nedadgående tendens, selv om det også var preget av opp- og nedturer.I utgangspunktet falt Columbus' prosjekt om å seile vestover for å finne veien til India og Asia sammen med de katolske monarkenes kristne misjons- og imperieprosjekt. Ved tilbakekomsten fra den første reisen ble da også Columbus, som vi har sett, mottatt som en helt. Et bidrag til dette kan ha vært at Columbus selv kom til å gi et fortegnet bilde av hva han hadde oppnådd, både når det gjaldt lokaliseringen og når det gjaldt overdrivelser av de rikdommene han hadde kommet over, blant annet ved å hevde at han hadde funnet gullgruver som lå under den kinesiske keiseren.Allerede under og etter den andre reisen kom monarkene til å begynne og tvile på holdbarheten i de beretningene Columbus hadde kommet med. Etter hjemkomsten fra den andre reisen var Columbus' posisjon overfor monarkene dermed allerede svekket, selv om han fikk tillatelse til å foreta en tredje ekspedisjon. Møter, oppfatning og behandling av de amerikanske urfolkene De første urfolkene Columbus møtte var tainoer, og selv om Columbus opplevde dem som vennlige, kan vi spore en klar skuffelse i dagboken hans. Der han hadde ventet en høykultur i tråd med sin oppfatning av at han var kommet til Asia, møtte han tvert om nakne mennesker som var nærmest «fattige i alt». Når han senere skulle høre rykter om og støte på kariber som var kannibaler på de mindre vestindiske øyene, kom dette til å skape et ytterligere negativt inntrykk. Viktigst i vår sammenheng er imidlertid at mangelen på den forventede rikdommen som kunne hentes ut var et trekk som kom til å gjenta seg i samtlige av Columbus' reiser. Hans forventning om å finne elver av gull ble aldri oppfylt.Mangelen på rikdom som kunne hentes ut medførte etter hvert også at de amerikanske urfolkene ble underlagt et undertrykkende arbeidsregime for å produsere det gullet og andre produkter de spanske kolonistene ettertraktet. Et annet trekk i de brutte forventningene om gull og rikdom var at Columbus kom til å gjøre sitt beste for å skjule eller minimalisere dette for sine oppdragsgivere, Isabella og Ferdinand. Columbus' personlighet Vi har ovenfor sett et eksempel på en magisk-religiøs livsfortolkning hos Columbus. Dette kunne manifestere seg i en selvoppfatning der han så seg selv som Guds redskap i et korstog i gjenerobringen av Jerusalem, eller i en forståelse av at når man unngikk forlis, var det et resultat av Guds styrende hånd.Når det gjelder Columbus' personlige egenskaper synes hans overordnede verdensbilde å sammenfalle med en steil personlighet, med anstrøk av stormannsgalskap. Med unntak av de modifikasjonene som er nevnt av sønnen Ferdinand i hans biografi om faren, er det for eksempel klart at Columbus til sin dødsdag trodde og hevdet at han hadde kommet til Asia.Det har også vært hevdet at Columbus hadde en «mørk side» der han ikke viste medfølelse med sine medmennesker, men tvert om en evne til å se bort fra etikk og moral når det gjaldt å nå sine egne mål. Columbus' oppfatning av og handlemåte overfor de amerikanske urfolkene kan tjene som et avsluttende eksempel på dette. Mens urfolkene så på Columbus og de fremmede som kommet fra himmelen, og dermed som en mulighet til å oppnå noe godt, så Columbus urfolkene først og fremst, og kanskje utelukkende i, et nytteperspektiv. Han oppfattet dem som et instrument for å skaffe seg egen rikdom og ære, samme hvor mye realiseringen av dette målet skulle innebære av utbytting, slaveri, og befolkningsmessig desimering. Les mer i Store norske leksikon oppdagelsesreiser kolonialisme Nord-Amerikas historie Mellom-Amerikas historie Sør-Amerikas historie Litteratur Abulafia, David. The Discovery of Mankind : Atlantic Encounters in the Age of Columbus (2008) Yale University Press Bergreen, Laurence. (2011). Columbus : The Four voyages 1492–1504 Viking Press Colón, Fernando. The History of the life and Deeds of the Admiral Don Christopher Columbus, Attributed to His Son Fernando Colón. Ilaria Caraci Luzana (ed.), Geoffrey Symcox and Blair Sullivan (trans.) Turnhout, Belgium: Brepols, 2004 Fernández-Armesto, Felipe (1991). Columbus. Oxford University Press Fernández-Armesto, Felipe (2009). 1492: The Year the World Began. HarperCollins Braarvig, Jens & Finn Fuglestad, red.: En ny verden : omkring Columbus : Humanioradagene 1992, 1993 Lindqvist, Herman: Columbus, 2006 Morison, Samuel Eliot: Admiral of the ocean sea : a life of Christopher Columbus, 1942, 2 b. Phillips, William D., Jr. & Carla Rahn Phillips: The worlds of Christopher Columbus, 1992

https://snl.no/atferdsm%C3%B8nstre

2023-01-31

atferdsmønstre

Store norske leksikon,Psykologi,Personlighetspsykologi

Atferdsmønstre er kombinasjonen av en rekke individuelle mønstre i et menneskes atferd. Mange ulike mønstre er blitt iakttatt hos mennesket, men bare få av dem er blitt grundig studert. Det såkalte kamp og flukt-mønsteret og dets motsetning, retrett og selvbevarelses-reaksjonen, gjelder alle.

Kamp og flukt-mønsteret Kamp og flukt-mønsteret (fight-flight), trer i funksjon i forbindelse med en eller annen direkte reaksjon, for eksempel et raserianfall. Det fører til typiske forandringer i forskjellige organers funksjon. Pusten blir raskere, dypere og mer regelmessig. Blodtrykket stiger, og hjertet slår fortere. Blodsirkulasjonen i den tverrstripete muskulaturen øker. Disse symptomene skyldes forhøyet aktivitet i den sympatiske delen av det autonome nervesystem. Retrett og selvbevarelses-reaksjonen Retrett og selvbevarelses-reaksjonen (freeze), viser en typisk tilstand av fortvilelse og selvoppgivelse. Den ledsages av nedsatt hjertefunksjon, nedsatt blodgjennomstrømning i den tverrstripete muskulaturen, senkning av blodtrykket og langsommere åndedrett. Disse symptomene skyldes økt aktivitet i den parasympatiske delen av det autonome nervesystem. Andre atferdsmønstre Ved siden av disse og andre biologisk bestemte, «medfødte» atferdsreaksjoner har alle mennesker kulturelt betingede sosiale atferdsmønstre, som er tillært og kan kalles gruppeatferd. Derfor kan begrepet atferd også anvendes på den sosiale opptreden. Som regel er denne i samsvar med visse godtatte regler. En persons atferd bestemmer i høy grad hvorvidt han har suksess innen en gruppe, og dermed også hans sosiale rang. Forstyrrelser av atferdsmønstre Et atferdsmønster kan forstyrres som følge av dårlig tilpasning, hvilket vil si dårlig samsvar mellom forventet atferd og aktuell oppførsel. Et menneskes manglende evne til å klare mentale påkjenninger i forbindelse med hverdagssituasjonen kan også forstyrre et innlært atferdsmønster. Det samme kan skje som følge av fysisk eller psykisk sykdom. Endrede kroppsfunksjoner i puberteten kan forårsake en opptreden som er dårlig tilpasset forventningene, og med dette følger ofte en sterk følelse av usikkerhet. Utålelig opptreden medfører ofte at vedkommende isoleres blant sine egne, og kan eventuelt også medføre at han isoleres direkte ved innleggelse i institusjon eller fengsling. Les mer i Store norske leksikon atferd

https://snl.no/Andrea_Bocelli

2023-01-31

Andrea Bocelli

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske sangere

Andrea Bocelli er en italiensk sanger (tenor). Han har en betydelig karriere både som opera- og konsertsanger, og er kjent for sin blanding av klassisk operarepertoar, musikal og popmusikk.

Barndom og utdannelse Andrea Bocelli led av grønn stær fra barndommen av og ble blind etter en skade på fotballbanen, tolv år gammel. Han var svært musikalsk, begynte å spille klaver seks år gammel og behersket etter hvert en rekke instrumenter. Interessen for sang var stor og han lærte tidlig å høre forskjell på ulike sangere. Han vant sin første sangkonkurranse fjorten år gammel med den kjente balladen O sole mio.Han finansierte sine jusstudier som barpianist, og arbeidet et år som advokat før han satset på sangkarrieren. En viktig hendelse i så måte var Luciano Pavarottis anbefaling av Bocelli til rockestjernen Zuccheros låt Miserere, som ble en stor hit i 1992. Bocelli ble med på Zuccheros Europa-turné året etter, der han hadde sin egen soloavdeling med kjente operaarier. Han ble spesielt kjent for sin tolkning av «Nessun dorma» fra Turandot (Puccini). Snart ble hans første platekontrakt signert og karrieren som klassisk- og crossover sanger kom i gang for alvor. Karriere Bocelli debuterte på operascenen scenen som Rodolfo i La Bohéme (Puccini) på Teatro Communale i Cagliari i 1998, og han har senere medvirket i oppsetninger på Arena di Verona og store operascener i Europa og USA. Han har vært en populær solist ved en rekke ulike konserter, arrangementer og markeringer, som avslutningen av Fotball-EM i 2000, da han opptrådte med Renée Fleming og Valerij Gergiev i Rotterdam.Hans repertoar har også omfattet musikal og pop, og han er spesielt kjent for sine innspillinger og konserter med den britiske musikalartisten Sarah Brightman.Bocelli har vunnet en lang rekker priser både for sine CD-innspillinger og sin karriere. Les mer i Store norske leksikon opera Musikk i Italia Eksterne lenker Andrea Bocellis offisielle hjemmeside

https://snl.no/Tore_Linn%C3%A9_Eriksen

2023-01-31

Tore Linné Eriksen

Store norske leksikon,Historie,Historievitenskap,Historikere

Tore Linné Eriksen er en norsk historiker, utviklingsforsker og faglitterær forfatter. Han har særlig vært opptatt av afrikansk historie, globalhistorie og utviklingslandenes posisjon i verdensøkonomien.

Eriksen er utdannet som cand.philol. ved Universitetet i Trondheim i 1974. Han jobbet i perioden 1981–1997 som forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, var fra 1997 førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og fra 2007 til 2014 professor samme sted (nå: OsloMet – storbyuniversitetet).Blant Eriksens fagbøker er: Underutvikling (1974) The Political Economy of Namibia (1985) Den vanskelige bistanden (1987) Nelson Mandela: et liv i kamp mot rasisme og undertrykking (2002) Det første folkemordet i det tjuende århundret: Namibia 1903–1908 (2007) Globalhistorie 1750–1900: en sammenvevd og delt verden (2010) Sør-Afrikas historie. Førkoloniale samfunn apartheid og frigjøring (2016) Afrika. Fra de første mennesker til i dag (2019) Han fikk Brageprisen for lærebøkene Norge og verden fra 1850 til 1940 og Norge og verden etter 1940 (1993). I 2007 var han medforfatter i et nytt historieverk for den videregående skolen, Tidslinjer.For boka om Nelson Mandela (2002) mottok han dessuten Kulturrådets pris for beste fagbok for barn og ungdom. I 2008 ble han tildelt Høgskolen i Oslos formidlingspris, og i 2010 ble han tildelt Historisk Tidsskrift-prisen av Den norske historiske forening for artikkelen «Folkemord i et komparativt koloniperspektiv: et riss av en fagdebatt».Tore Linné Eriksen har også hatt en rekke politiske verv, blant annet i Fellesrådet for Afrika, Nei til EU, Attac, Utviklingsfondet, Handelskampanjen og Sosialistisk Venstreparti. I 2011 meldte han seg ut av SV etter å ha vært medlem helt siden oppstarten i 1961. Les mer i Store norske leksikon Afrikas historie globalhistorie Eksterne lenker Digitaliserte publiseringer av Eriksen hos Nasjonalbiblioteket

https://snl.no/Dan_B%C3%B8rge_Aker%C3%B8

2023-01-31

Dan Børge Akerø

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,TV og radio,TV- og radiopersoner

Dan Børge Akerø er en norsk tidligere journalist og programleder. Han er best kjent for å ha ledet underholdningsprogrammer i NRK, som Senfredag og LørDan i 1980-årene, Den store klassefesten i 2000-årene og QuizDan i 2010-årene.

Bakgrunn og gjennombrudd Akerø ble født inn i en familie som var sterkt aktiv i Frelsesarmeen. Han har studert sosiologi og vært forsker på Institutt for fredsforskning. I 1978 begynte han som journalist for NRK som frilanser. Han var ansatt i NRK/Dagsrevyen i perioden 1980–1986, og ble i siste halvdel av 1980-årene godt kjent som programleder for de populære underholdningsprogrammene Senfredag og LørDan. Fra NRK til TV 2 og tilbake igjen I 1990–1991 var Akerø programsjef og leder for kulturavdelingen i NRK/Fjernsynet, før han ble hentet til TV 2 som programdirektør i kanalens oppstartsfase, 1991–1992. Deretter drev han selvstendig virksomhet, tilknyttet TV 2 til 1996.Fra 1999 til 2018 var Akerø igjen tilknyttet NRK, og ledet nå nye store underholdningssatsinger, blant annet Den store klassefesten, Kjempesjansen og QuizDan. Han har også vært programleder for Idrettsgallaen, TV-aksjonen og Sommeråpent ved flere anledninger.Han ble tildelt Gullruten som beste programleder i 2001, hedersprisen i 2003.Lørdag 9. juni 2018 ledet Akerø sin siste NRK-sending, som programleder for «Omkampen», en «reprise» av fotballkampen mellom Norge og Brasil under fotball-VM i 1998. Bøker Akerø har skrevet to bøker. Han var medforfatter på reportasjeboken Norge i Brasil: Militærdiktatur, folkemord og norsk aluminium (1979, med Per Erik Borge, Helge Hveem og Dag Poleszynski) og memoarene Halleluja! (1989).I 2020 utga Dag Kullerud biografien Fenomenet Dan Børge, omtalt som «et lojalt venneportrett» i VGs anmeldelse. Les mer i Store norske leksikon massemedier i Norge NRK Litteratur Kullerud, Dag (2020). Fenomenet Dan Børge. Aschehoug.

https://snl.no/eng

2023-01-31

eng

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Jordbruk,Gård, åker og eng

Eng er et jordstykke med gress og andre vekster. Man skiller mellom natureng, bevokst med ville, flerårige gressarter og andre urteaktige planter, og kultureng (kunsteng, dyrket eng), tilsådd med engvekster for å bli høstet ved slått, eventuelt brukt som beite. Eng brukes også som betegnelse på plantedekket som vokser på natur- eller kultureng.

Engfrø blir i Sør-Norge som regel sådd om våren sammen med en dekkvekst, for eksempel korn til modning eller til grønnfôr, som gir avling i gjenleggsåret, og som skjermer de små engplantene. I Nord-Norge foretrekkes høstsåing uten dekkvekst. Av et samlet norsk jordbruksareal i drift i 2020 på 9,86 millioner dekar utgjør eng til slått og beite 6,59 millioner dekar. Engvekster Noen av de viktigste engvekstene i Norge er: rødkløver, timotei, engsvingel, hundegress, rødsvingel, engrapp, raigress og bladfaks. I andre land spiller lusern en stor rolle. Kravene til engvekster retter seg etter vekstforhold, dyrkings-og høstemetoder, blant annet hvor mange gangers slått som ønskes per år, hvor mange år engen skal ligge før ompløying, og om engen også skal brukes til beite. Timotei og rødkløver er overlegne ved høsting til høy med en forholdsvis sen slått samt hå til slått eller beite. Hundegress og engsvingel passer ikke til slik bruk, men er utmerket ved mer enn to høstinger. Flerårig («engelsk») raigress kan i landets beste strøk konkurrere med hundegress og engsvingel ved flere høstinger. Ettårig («italiensk» og «westerwoldsk») raigress brukes som dekkvekst ved gjenlegg til eng, dessuten til grønnfôr og beite. Engrapp og rødsvingel med flere er mer typiske beitevekster. De er aktuelle engvekster nordpå og til fjells fordi de er hardføre. Forandringer ved dyrking, høsting og konservering har ført til at det nå brukes et større antall gressarter i blandinger til forskjellige produksjoner (høy, surfôr, beite). Bruk Den klassiske konserveringsmetode for engavlingen er tørking til høy. Slåtten skal da foregå når gresset begynner å blomstre. Gjenveksten, håen, beites eller slås til konservering som surfôr (ensilering). Nå blir hovedmengden av engavlingen ensilert. Resten tørkes til høy eller benyttes til beite. Historikk I det gamle jordbruket var all eng naturlig, og det meste av fôret ble høstet utenfor den dyrkede jorden. Regelmessig skifte mellom åker og eng på den dyrkede jorden ble mulig først etter at man hadde lært å avle frø av høvelige engvekster og hadde fått ploger til å pløye opp engen med, så den kunne gjøres om til åker. Den nye driftsmåten kom til Norge på slutten av 1700-tallet. Les mer i Store norske leksikon fôr kulturplanter jordbruk i Norge

https://snl.no/Bor%C3%B8ya

2023-01-31

Borøya

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Agder,Tvedestrand

Borøya, øy i Tvedestrand kommune, Agder fylke, ved munningen av Oksefjorden som fører inn til Tvedestrandfjorden og Tvedestrand tettsted.

Øya er 3,4 km2 og har 232 innbyggere (2019). Høyeste punkt er Rendalsfjell (67 moh.) sentralt på øya.Hovedparten av bebyggelsen ligger på den sørlige del av øya, og består for en stor del av idyllisk trehusbebyggelse. Borøya har stort innrykk av sommerturister.Øya har broforbindelse med fastlandet, kystrutekai for Tvedestrand og fiskemottak på Hagefjordsbrygga. Kart Les mer i Store norske leksikon Tvedestrand Agder

https://snl.no/Aleksandr_Dmitriev

2023-01-31

Aleksandr Dmitriev

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale dirigenter

Aleksandr Dmitriev er en russisk dirigent, en av de ledende og med posisjon som sjefdirigent ved St. Petersburg Symfoniorkester siden 1977.

Dmitriev har gjestet norske orkestre og var i perioden 1990–1998 sjefdirigent for Stavanger Symfoniorkester. Han har også undervist i direksjon, blant annet ved konservatoriet i St. Petersburg. Utdannelse Dmitriev er født og oppvokst i St. Petersburg (daværende Leningrad). Hans far var orkestermusiker og han fikk timer i fiolin fra seks års alder. Familien var evakuert til Sibir fra 1942 til 1943 under Nazi-Tysklands beleiring av byen. Han gikk på en skole med undervisning i kordireksjon og her fikk han også pianotimer. Dmitriev studerte direksjon og musikkteori ved konservatoriet i hjembyen og var deretter aspirant i orkesterledelse. Karriere Dmitrievs første engasjement var ved radiosymfoniorkesteret i Petrozavodsk i Karelen i årene 1961–1971. Han ble deretter engasjert som dirigent ved Mali-teatret i Leningrad fra 1971–1977. Han studerte en tid ved Universität für darstellende Kunst Wien med Hans Swarowsky og Karl Österreicher, og vant den nasjonale sovjetiske dirigentkonkurransen i 1966. Dmitriev ble i 1977 sjefdirigent for Leningrad Symfoniorkester, det tidligere kringkastingsorkesteret i Leningrad, som i dag er St. Petersburg Symfoniorkester. Det ble et svært godt samarbeid, og Dmitriev beholdt sin posisjon her ved Sovjetunionens fall. Foruten de klassiske tysk-østerrikske og russiske symfonikerne har han utmerket seg i fransk musikk og med Gustav Mahlers symfonier. Dmitrievs erklærte favoritter er Pjotr Tsjajkovskij, Dmitrij Sjostakovitsj og Maurice Ravel. Dmitriev har gjort plateinnspillinger med orkesteret. Dmitriev ble en ettertraktet gjestedirigent ved ledende orkestre, blant annet ved Staatsoper Berlin og Staatskapelle Dresden foruten i Spania, Frankrike og Belgia. Han gjestet Oslo-Filharmonien i årene 1982–1995 og Bergen Filharmoniske Orkester fra 1986. I Oslo ledet han orkesteret da mezzosopranen Christa Ludwig gjestet i 1982 og han satte siden atskillig norsk musikk på programmet. Dmitriev var sjefdirigent ved Stavanger Symfoniorkester fra 1990 til 1998. Han overtok etter Bjørn Woll, som hadde vært sjefdirigent i 27 år. Samarbeidet med orkesteret ble godt. Dmitriev ble populær og var en betydningsfull sjefdirigent inn i en ny tid. Han kom siden tilbake som gjestedirigent. Innspillinger Dmitriev har ledet flere plateinnspillinger, ofte av lite innspilt musikk. Med Stavanger Symfoniorkester spilte han inn musikk av Harald Sæverud, blant annet symfoni nr. 9 og Peer Gynt-musikken, Egil Hovland og Antonio Bibalo, foruten Alf Hurums symfoni. Med St. Petersburg Symfoniorkester har han spilt inn Issay Dobrowens klaverkonsert med Jørn Fossheim som solist. Les mer i Store norske leksikon Musikk i Russland

https://snl.no/Bosnia-Hercegovinas_befolkning

2023-01-31

Bosnia-Hercegovinas befolkning

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Bosnia-Hercegovinas geografi

Folketallet i Bosnia-Hercegovina er 3 824 782 (2021). Antall innbyggere ble i 2020 redusert med 0,21 prosent i forhold til 2020. Netto immigrasjon var i 2021 minus 0,38 promille. Fødsels- og dødsratene er på henholdsvis 8,5 og 10,25 personer per 1000 innbygger. Fødselsraten er på 1,35 barn per kvinne. Forventet levealder ved fødsel er 74,76 år for menn og 80,93 år for kvinner (2021).

Befolkningstettheten er 74,70 personer per kvadratkilometer (2021). De nordlige og de sentrale deler av landet er de tettest befolkede områdene. 49,4 prosent av befolkningen bor i urbane strøk (2021). De største byene er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka, Tuzla og Mostar.Offisielle språk er bosnisk, serbisk og kroatisk, som i utgangspunktet er ulike varianter av det samme språket. De tre største etniske gruppene er bosniaker, serbere og kroater. Ved folketellingen i 2013 oppgav 50,1 prosent at de var bosniaker, 30,8 prosent serbere, 15,4 prosent kroater, mens resten oppgav «annet» eller lot være å svare. Etnisitet Bosniske muslimer, ortodokse og katolikker ligner på hverandre og snakker samme språk. Historisk sett har gruppene bodd relativt blandet og vært i nær kontakt i mange hundre år, hovedsakelig fredelig. Religion, eller religionsskillene, har imidlertid ofte fått en viktig politisk betydning i det multietniske samfunnet i Bosnia-Hercegovina. Krig og etnisk rensing i Bosnia-Hercegovina under Bosnia-krigen i 1992–1995 førte til store flyktningstrømmer og forandringer i bosettingen. Den etniske sammensetningen etter denne krigen er et politisk betent spørsmål. I en uavhengig meningsmåling fra 2011 oppga 41,3 prosent at de er bosniaker, 35,9 prosent serbere, 13,6 prosent kroater og 9,1 prosent bosniere. Sistnevnte betegnelse, «bosnier», anses som etnisk nøytral og brukes gjerne av folk med blandet bakgrunn og motstandere av etno-nasjonalistisk politikk. Religion Bosnia-Hercegovinas religiøse landskap er svært sammensatt, med store forskjeller også innad i de største religionene: Islam, ortodoks kristendom og romersk-katolisisme. 50,7 prosent av befolkningen er muslimer, 30,7 prosent ortodokse og 15,2 prosent romersk-katolske. 3,4 prosent av befolkningen har et annet livssyn (2013). De fleste bosniakene er muslimer. Bosnias ortodokse er vesentlig serbere, tilhørende den serbisk-ortodokse kirken. Kroatiske bosniere er i det store og det hele romersk-katolske. Historisk bakgrunn for etnisitet og religion I middelalderen hadde bosnierne sin egen kirke, Den bosniske kirke. Dessuten fantes det romersk-katolske og ortodokse kristne. Etter den osmanske erobringen av landet på 1400-tallet, gikk mange raskt over til islam. Tyrkerne gjennomførte ingen tvangsislamisering, men islam var seierherrenes og elitens religion. Muslimenes privilegerte stilling, juridisk og økonomisk, bidro til overgangen til islam. Bosnia manglet dessuten et ressurssterkt og velorganisert kristent trossamfunn. På slutten av 1500-tallet var over halvparten av befolkningen muslimer. En del av disse tilhørte forskjellige retninger innen mystisk islam, sufisme. Noen slike sufiordener eksisterer fortsatt, for eksempel nakshbandi og kadiri i Sarajevo. Byene i Bosnia ble rike sentra for islamsk kultur, særlig Sarajevo under stattholderen Gazi Husrev-beg på 1500-tallet. Mens den katolske kirken ble forfulgt, fikk den ortodokse kirken relativ frihet under tyrkerne. Tyrkerne lot mange ortodokse fra Hercegovina slå seg ned i grenseområdene i nordvest etter at den katolske befolkningen flyktet på 1500-tallet. Det har også vært et antall jøder i landet, mange av dem sefarder som var fordrevet fra Pyrenéhalvøya og søkte tilflukt i det osmanske riket. Den orientalske bykulturen satte sitt preg på arkitektur, kunst og litteratur. Det var stor litterær virksomhet på tyrkisk, arabisk eller persisk, men også på bosnisk språk skrevet med arabisk skrift. På grunn av de historiske religiøse forskjellene har bosniaker, serbere og kroater forskjellige litterære tradisjoner og alfabeter, som også gjorde seg gjeldende i visse sosiale forskjeller. At religiøse og etniske skiller i Bosnia-Hercegovina er mer eller mindre overlappende skyldes at religionstilhørighet i det osmanske riket var en viktig sosial kategori som med tiden utviklet seg til etnisk identitet, sist hos muslimene. Fra 1804 forsøkte serbiske nasjonalister å inkludere alle serbisk-bebodde områder, inkludert de i Bosnia, i én stat. I denne ideologien ble bosniske muslimer definert som serbere som hadde konvertert til islam. I motsetning til dette søkte Østerrike-Ungarn, som hadde okkupert Bosnia i 1878, å bygge opp en felles nasjonal identitet for landets katolikker, muslimer og ortodokse. Dette var tuftet på tanken om at de snakket samme språk og hørte til samme nasjon, uavhengig av religionsforskjellene. Hensikten var å lage en buffer mellom serbisk og kroatisk nasjonalisme som begge gjorde krav på bosnisk territorium og definerte muslimene som enten serbere eller kroater. I det serbiskdominerte Kongeriket Jugoslavia (1918–1941) var forholdet mellom den ortodokse og den katolske kirken anstrengt. I 1937 brøt det ut heftig strid om en overenskomst mellom Beograd og Vatikanet («Konkordatet») om å normalisere forholdet til den katolske kirken. I det tjuende århundret har alle voldelige konflikter i landet overlappet med etniske-religiøse skillelinjer, både under andre verdenskrig og på 1990-tallet. Under andre verdenskrig fulgte flere av konfliktlinjene i den blodige borgerkrigen de religiøse. Bosnia-Hercegovina ble innlemmet i den uavhengige staten Kroatia, der fascistbevegelsen Ustasja massakrerte jøder og ortodokse serbere. Bosniske muslimer ble imidlertid ansett som kroater med islamsk religion. Serbiske tsjetniker på sin side terroriserte kroater og muslimer. Under kommunismen i Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (1945–1992) var det offisielt religionsfrihet, selv om religion ble mistenkeliggjort. For det første var den kommunistiske ideologien ateistisk. Dessuten falt religionsskillene i Bosnia-Hercegovina i stor grad sammen med de etniske og var således svært betente etter krigen, spesielt mellom serbere og kroater. For å svekke etnisk nasjonalisme, gikk jugoslaviske myndigheter hardt ut mot de religiøse institusjonene. Særlig den katolske kirken ble betraktet som et fiendtlig element. Ikke bare var kroatiske katolikker lojale mot Roma, et maktsentrum utenfor landets grenser på en tid da Jugoslavias forhold til Italia var svært spent. Katolisisme ble dessuten ansett som kommunismens sterkeste ideologiske konkurrent. Regimet slo også ned på organisasjonen Ungmuslimene, og hundrevis av aktivister ble fengslet eller drept. Eiendommer ble nasjonalisert og læresteder stengt. Under Tito fikk muslimene en viss politisk velvilje fordi de forbedret Jugoslavias forhold til muslimske land. Å dempe religionsforskjellene ble dermed en del av den titoistiske tanken om «enhet og brorskap». I praksis betydde dette innskrenking av religionsfriheten og vingeklipping av trossamfunnene. Kirkene og det islamske trossamfunnet ble kontrollert av en statlig komité. Myndighetene tolererte religion så lenge det holdt seg innen rent private rammer. I den offentlige, jugoslaviske sfæren, som omfattet politikken, arbeidsplassene, skolen og hæren, var religion utelukket. De som gikk i kirke eller moské fikk ikke inneha visse stillinger. Svært mange lot være å praktisere religion. I 1980-årene viste en undersøkelse at bare 17 prosent av innbyggerne oppfattet seg selv som religiøse. Bosniske muslimer var svært ateistiske og ikke-praktiserende. Bosnia-Hercegovina manglet i motsetning til de andre republikkene i Jugoslavia et statsfolk, «nasjon», og statusen til de bosniske muslimenes status var uavklart. De færreste muslimene ville definere seg som serbere eller kroater tilhørende islam. På slutten av 1960-tallet fikk bosniske muslimer i kommunistpartiet gjennomslag for at muslimene skulle bli anerkjent som en sjette nasjon. Kommunistene anså imidlertid nasjonen Muslimani (med stor M) som et etnisk eller kulturelt fellesskap og ikke religiøst som muslimani (med liten m), det vil si tilhengerne av islam. Samtidig foregikk en religiøs oppblomstring i Jugoslavia, spesielt blant serbere og kroater. Dette hadde sammenheng med at trossamfunnene fra 1970-tallet etter hvert begynte å fungere og formulerte sine nasjoners misnøye mot sentralmakten og slik gradvis fikk en mer synlig rolle i offentligheten. En viktig faktor var fremveksten av Maria-kulten i Medugorje i Hercegovina. I 1981 skal seks kroatiske tenåringer ha opplevde at jomfru Maria viste seg for dem. Ikke lenge etter var Medugorje blitt et viktig pilgrimsmål. Myndighetene tolket kulten som fiendtlig motstand mot det jugoslaviske systemet, og fenomenet skapte stor religiøs og nasjonal kontrovers i Jugoslavia. Mange serbere oppfattet Mariakulten i dette området, der det var mange serbiske massegraver fra krigen, som et tegn på at den kroatiske fascismen var på vei tilbake. Mot slutten av 1980-tallet var det en propagandakrig mellom den katolske og den ortodokse kirken. Begge hadde inntatt rollen som sin nasjons vokter og fremstilte seg sin nasjons historie som en fylt av lidelse og forfølgelse av de andre religiøse gruppene i Jugoslavia. Et av de viktigste stridstemaene var lidelsene under andre verdenskrig. Da flertallet i Bosnia-Hercegovina (muslimene og kroatene) gikk inn for uavhengighet våren 1992, satte serberne inn et angrep for å hindre dette. De nasjonalistiske regimene i Beograd og Zagreb hadde tette bånd til henholdsvis den serbisk-ortodokse kirken og den katolske kirken i Kroatia. Konflikten var mettet av religiøs symbolikk og myter, mens mange geistlige bidro til å piske opp stemningen og rettferdiggjøre politiske agendaer. Det var for eksempel en utbredt idé at ens egen nasjon hadde et spesielt forhold til Gud og en hellig rett til et territorium. Grupper med en annen religion ble fordrevet, og ødeleggelse av deres kulturminnesmerker og helligdommer var ofte en måte å utradere deres historie i området. De som overtok kontrollen over et område, markerte dette ved å bygge sine egne religiøse monumenter. Under kommunismen hadde vanlige bosniere ofte liten kunnskap og interesse for religion og religionsforskjeller, men under og etter krigen ble mange blitt mer opptatt av sin religiøse identitet fordi de ble tvunget til å velge side og identifisere seg som medlem av en av de etno-religiøse gruppene. De gangene lokalbefolkningen er blitt splittet langs religiøse skiller i det tjuende århundret, har det gjerne vært i sammenheng med en splitt-og-hersk-taktikk i politiske maktsentra utenfor selve Bosnia-Hercegovina. Les mer i Store norske leksikon Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovinas geografi Bosnia-Hercegovinas historie Bosnia-krigen Språk i Bosnia-Hercegovina Eksterne lenker CIA World Factbook: Bosnia-Hercegovina University of Oslo: Strategies of symbolic nation-building in West Balkan states: intents and result s, 2011

https://snl.no/Dyrenes_karneval

2023-01-31

Dyrenes karneval

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet

Dyrenes karneval er et kammermusikkverk av Camille Saint-Saëns for to klaver, to fioliner, bratsj, cello, kontrabass, fløyte, klarinett, glassharmonika, xylofon og celesta.

Verket ble komponert i 1886. Det består av 14 satser som beskriver forskjellige dyr. Den mest kjente er Le cygne (Svanen) for cello, som Michel Fokine koreograferte solodansen Svanens død til. Den ble urfremført av Anna Pavlova i St. Petersburg i 1905. Satsene Innledning og løvenes marsj (Introduction et Marche royale du Lion) Høns og haner (Poules et Coqs) Villesler (Hémiones [Animaux véloces]) Skilpadder (Tortures) Elefanten (L’Eléphanmt) Kenguruer (Kangourous) Akvarium (Aquarium) Dyr med lange ører (Personnages longues oreilles) Gjøken i skogen (Le coucou au fond des bois) Fugler (Volière) Pianister (Pianistes) Fossiler (Fossiles) Svanen (Le Cygne) Finale (Finale) Instrumenter: klaver og strykere.Saint-Saëns skildrer løvens brøl ved å la klaveret bevege seg opp og ned i det dypere registret. Instrumenter: to klaver, fioliner og klarinett.Imitasjonen av høns og haner er svært tydelig i fioliner og klaver. Instrumenter: to klaver.De raske løpene i de to klaverene har noe vilt og urolig over seg. Instrumenter: klaver og strykere.I Dyrenes Karneval danser skilpadden cancan, en dans som egentlig er svært hurtig. Skilpadden danser imidlertid meget langsomt. Instrumenter: kontrabass og klaver.I Dyrenes Karneval danser elefanten en liten vals, men siden det er et stort dyr som danser, kan man høre at valsen er tung, litt treg og langsom. Instrument: klaver.Som kjent er kenguru et dyr som hopper. I musikken kan man høre en liten kenguru som hopper over klaverets tangenter. Instrumenter: fløyte, klaver, strykere og xylofon.Musikken til dette stykket er noe av det mest kjente som Saint-Saëns har skrevet og er blitt anvendt i en mengde filmer. Kjenner man musikken til Harry Potter-filmene, kan man høre at den minner ikke så lite om musikken til «Akvarium». Klaverene illuderer vannet i akvariet, de andre instrumentene forsterker «vann-følelsen». Instrumenter: to fioliner.Fiolinene beveger seg i instrumentets ytterpunkter hva gjelder høye og lave toner – kanskje for å antyde et dyr med lange ører. Instrumenter: klaver og klarinett.Klarinetten imiterer gjøken, klaverets mørke klang kan derimot illudere en mørk og litt dyster skog. Instrumenter: fløyte, strykere og klaver.Strykernes høye og lyse toner i bakgrunden sammen med fløytetonene illuderer fuglenes elegante flukt. Noen fugle-toner kan også høres i klaveret. Instrumenter: to klaver samt strykere.Pianister hører også med blant Saint-Saëns karnevaldyr. I satsen får man ganske enkelt høre pianister som øver seg. Instrumenter: to klaver, strykere, klarinett og xylofon.Satsen inneholder flere kjente barnestykker i forskjellig arrangement. Instrumenter: cello og klaver.Det er ikke vanskelig å forestille seg en hvit svane som glir over vannet med et klaver som illuderer vannets små bølger. Stykket er – ved siden av «Akvarium» – et av Saint-Saëns mest kjente. Instrumenter: to klaver, strykere, fløyte, klarinett og xylofon.Man hører flere av de tidligere stykkene på nytt i finalen. Les mer i Store norske leksikon kammermusikk Camille Saint-Saëns

https://snl.no/Einar_Skulason

2023-01-31

Einar Skulason

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturtyper,Norrøn litteratur

Einar Skulason var en presteviet islandsk skald. Han virket først som prest på Island, ble senere hirdskald hos flere norske konger og var kong Øystein Haraldssons stallare.

Einar Skulason har ry som 1100-tallets fremste skald, men en stor del av hans diktning er gått tapt. Det er bevart deler av åtte kongekvad av ham, blant annet om Sigurd Jorsalfare og Harald Gille, i alt 147 strofer og deler av strofer. Geisli Det viktigste av hans bevarte dikt er Geisli («Strålen»), en dråpa i drottkvætt stil som i 71 strofer forteller om helgenkongen Olav den helliges liv og undergjerninger, og som skalden selv sa frem i Kristkirken i Nidaros i 1152 eller 1153 i forbindelse med opprettelsen av erkebispestolen.Diktet er det eldste Olavs-dikt bevart i sin helhet, og et av de eldste norrøne helgenkvad. I diktet forener Einar Skulason den gamle hedenske skaldediktningens billedbruk (kenninger) med det katolske Europas symbolikk. De gamle bildene blir utviklet i nye sammenhenger, og skalden skaper nydannelser innenfor den gamle dikttradisjonen, som viser til Gud som nådens sol og St. Olav som solstrålen (geisli) som Gud virker igjennom.Gjendiktning ved Knut Ødegård: Geisli (1982). Les mer i Store norske leksikon Einar Skulason i Norsk biografisk leksikon skaldediktning Eksterne lenker Einar Skulason: Geisli , oversatt av Knut Ødegård, illustrert av Bjørn Bjørneboe. Oslo, Tiden 1982. Fritt tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket.

https://snl.no/Yasir_Arafat

2023-01-31

Yasir Arafat

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Palestinas historie,Palestinas samtidshistorie

Yasir Arafat var en palestinsk frigjøringsleder, politiker og de facto statssjef (president) for de selvstyrte palestinske områdene fra 1999 til sin død i 2004.

Oppvekst og bakgrunn Arafat var ifølge de fleste offisielle kilder født i Kairo i 1929, men som barn flyttet han til Jerusalem. På både mors- og farssiden kom Arafat fra viktige familier. Han deltok tidlig i kampen for Palestina, og allerede under krigen i 1948 kjempet Arafat mot Israel under ledelse av Det muslimske brorskap i Gaza. Han flyktet deretter til Egypt.Arafat ble utdannet ingeniør ved universitetet i Kairo, og kom der tidlig med i aktivistiske studentorganisasjoner. I 1957 flyttet han til Kuwait for å jobbe som ingeniør, og bodde der til 1965. Politisk virke Fra 1950 var Arafat medlem av den palestinske studentorganisasjonen i Egypt, og allerede i 1952 ble han valgt til organisasjonens leder, noe han var frem til 1956. Nøyaktig når Fatah ble opprettet er noe uklart, men det skjedde i perioden da Arafat flyttet fra Egypt til Kuwait, og Arafat var en av gruppens sentrale grunnleggere og fikk gradvis mer innflytelse i Fatah. Samtidig var hans tidlige forsøk på å få støtte fra arabiske stater mindre vellykkede. I 1966 ble han til og med fengslet av Hafez al-Assad, som da var Syrias forsvarsminister.Med det arabiske tapet i seksdagerskrigen i 1967 vant Arafat fram med sin linje om at palestinerne selv må føre an i sin egen frigjøring. Han forsøkte seg tidlig på en organisering av palestinerne på Vestbredden, men dette var mislykket. Fra 1968 konsentrerte han seg derfor om å bygge opp den palestinske frigjøringsbevegelsen i Jordan. Her hadde han tidlig stor suksess og i 1969 ble han utropt som leder for PLO, en posisjon han beholdt til sin død.Selv om lederskapet i PLO deretter var befestet var PLOs politiske situasjon svært ustabil. Da PLO tapte den jordanske borgerkrigen i 1970 ble Yasir Arafat sendt i eksil til Libanon. Her havnet PLO nok en gang i sentrum av en borgerkrig, og i 1982 ble Arafat sendt i eksil til Tunisia. Her satt han fram til Oslo-avtalen ble signert i 1993.Arafat, som på 1960-tallet hadde ledet Fatah i en militant retning, førte PLO inn i en modererende retning fra midten av 1970-tallet. Denne prosessen kulminerte i 1988 da Arafat ledet møtet i Det palestinske nasjonalrådet – et parlament i eksil – som proklamerte opprettelsen av staten Palestina på Vestbredden og i Gaza.Arafat var etter 1993 en aktiv medspiller i fredsprosessen i Midtøsten og en av hovedarkitektene bak PLOs anerkjennelse av Israel i 1993. Han fikk Nobels fredspris i 1994 sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Arafat ble valgt til president for de øverste rådene for de palestinske selvstyreområdene med overveldende flertall, og var palestinernes president fra 1996 til sin død på et fransk militærsykehus i 2004.Til tross for sviktende helse og sterk intern kritikk beholdt Arafat sin posisjon som palestinernes ubestridte leder helt frem til sin død, og han hadde også stor tillit internasjonalt. Etter at volden eskalerte på nytt i Israel og Palestina fra 2001, holdt israelerne Arafat personlig ansvarlig for de mange selvmordsbombene som rammet Israel. Han ble i praksis sittende i husarrest i Ramallah. I 2002 ødela israelerne hele hans hovedkvarter og forlangte hans avgang.Da Arafat døde i 2004 tok Mahmoud Abbas over rollen som president for de palestinske selvstyremyndigheter, for partiet Fatah og for PLO. Debatt om dødsårsak Etter hans død, som følge av et uforklarlig sykdomsbilde, ble det stilt spørsmål ved om han kunne ha vært forgiftet. De første prøvene, tatt fra personlige eiendeler, påviste høyere forekomster av polonium enn normalt. I 2012 ble graven hans i Ramallah åpnet for at det skulle tas mer omfattende prøver. I november 2013 ble det kjent at resultater fra undersøkelsene ved et laboratorium i Sveits bekreftet mistanken. Det ble påvist unormalt høye forekomster av polonium, og det ble ansett som forholdsvis sannsynlig at Arafat hadde blitt forgiftet. Franske og russiske forskere konkluderte derimot måneden etter at han døde av naturlige årsaker. Les mer i Store norske leksikon Palestinas historie etter 1948 Palestinas politiske system Eksterne lenker Nobelstiftelsen: Nobels fredspris 1994 Litteratur Hart, A. (1994). Arafat: en politisk biografi. Walker, T. & A. Gowers (2003). Arafat: the biography.