Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split3

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Soelvolds_vei_(Oslo)

2023-02-04

Soelvolds vei (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Skøyen (delområde)']

Soelvolds vei (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Konventveien til Ladeveien. Veien fikk navn i 1934 etter Peder Soelvold.

Soelvolds vei (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Konventveien til Ladeveien. Veien fikk navn i 1934 etter Peder Soelvold. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Soelvolds vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 521. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Soelvolds vei

https://no.wikipedia.org/wiki/Solbakken_all%C3%A9_(Oslo)

2023-02-04

Solbakken allé (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Solbakken allé (1–19, 2–28) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går sørøstover fra Høybråtenveien og ender som blindvei i en snuplass. Veien fikk navn i 1935 etter eiendommen Solbakken i Høybråtenveien 58.

Solbakken allé (1–19, 2–28) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går sørøstover fra Høybråtenveien og ender som blindvei i en snuplass. Veien fikk navn i 1935 etter eiendommen Solbakken i Høybråtenveien 58. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solbakken allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Solbakken allé (1–19, 2–28) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går sørøstover fra Høybråtenveien og ender som blindvei i en snuplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/Solbakkeveien_(Oslo)

2023-02-04

Solbakkeveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Solbakkeveien (1–17, 2–26) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kildals vei til Manglerudveien. Navnet ble vedtatt i 1917.

Solbakkeveien (1–17, 2–26) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kildals vei til Manglerudveien. Navnet ble vedtatt i 1917. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solbakkeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Solbakkeveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Solfjellsbakken_(Oslo)

2023-02-04

Solfjellsbakken (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Solfjellsbakken (1–3C, 2–6) er en vei på Ryen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gabbi Lunds vei til Baglerfaret. Navnet ble vedtatt i 1927.

Solfjellsbakken (1–3C, 2–6) er en vei på Ryen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gabbi Lunds vei til Baglerfaret. Navnet ble vedtatt i 1927. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solfjellsbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Solfjellsbakken (1–3C, 2–6) er en vei på Ryen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gabbi Lunds vei til Baglerfaret.

https://no.wikipedia.org/wiki/Solfjellsh%C3%B8gda_(Oslo)

2023-02-04

Solfjellshøgda (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Solfjellshøgda (1–23, 2–44) er en vei på Ryen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gabbi Lunds vei til Enebakkveien. Navnet ble vedtatt i 1927.

Solfjellshøgda (1–23, 2–44) er en vei på Ryen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gabbi Lunds vei til Enebakkveien. Navnet ble vedtatt i 1927. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solfjellshøgda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Solfjellshøgda (1–23, 2–44) er en vei på Ryen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gabbi Lunds vei til Enebakkveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Solkroken_(Oslo)

2023-02-04

Solkroken (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Solkroken (1–5, 2–22) er en vei på Teisen i bydel Alna i Oslo. Den begynner i Teisenveien nær dennes kryss med Strømsveien. Derfra går den sørøstover i en bue rundt en plass og litt forbi Duggveien. Veien liger i Fjellhus hageby. Navnet ble vedtatt i 1940.

Solkroken (1–5, 2–22) er en vei på Teisen i bydel Alna i Oslo. Den begynner i Teisenveien nær dennes kryss med Strømsveien. Derfra går den sørøstover i en bue rundt en plass og litt forbi Duggveien. Veien liger i Fjellhus hageby. Navnet ble vedtatt i 1940. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solkroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 526. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Solkroken (1–5, 2–22) er en vei på Teisen i bydel Alna i Oslo. Den begynner i Teisenveien nær dennes kryss med Strømsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Solskinnsveien_(Oslo)

2023-02-04

Solskinnsveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker']

Solskinnsveien (1–25, 2A–24) er en vei på Grimelund i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Dalsveien ved siden av Smestad brannstasjon, følger Viggo Hansteens vei parallelt et stykke (her møter veien også Grimelundshaugens nedre del som sykkelvei) og går nordover og nesten tilbake til Dalsveien før den ender som blindvei. Navnet er fra 1925. Tidligere krysset veien ringveien og inkluderte det som nå er Solskinnskroken, men dette ble endret i 1996 i forbindelse med utbygging og nedsenkning av ringveien (Ring 3). Veien består av villabebyggelse.

Solskinnsveien (1–25, 2A–24) er en vei på Grimelund i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Dalsveien ved siden av Smestad brannstasjon, følger Viggo Hansteens vei parallelt et stykke (her møter veien også Grimelundshaugens nedre del som sykkelvei) og går nordover og nesten tilbake til Dalsveien før den ender som blindvei. Navnet er fra 1925. Tidligere krysset veien ringveien og inkluderte det som nå er Solskinnskroken, men dette ble endret i 1996 i forbindelse med utbygging og nedsenkning av ringveien (Ring 3). Veien består av villabebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solskinnsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 527. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Solskinnsveien (1–25, 2A–24) er en vei på Grimelund i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Dalsveien ved siden av Smestad brannstasjon, følger Viggo Hansteens vei parallelt et stykke (her møter veien også Grimelundshaugens nedre del som sykkelvei) og går nordover og nesten tilbake til Dalsveien før den ender som blindvei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sondrevegen_(Oslo)

2023-02-04

Sondrevegen (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern']

Sondrevegen (1A–29, 2A–38) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går vestover fra et kryss med Hemmestveitbakken og Nordheimbakken før den dreier mot sør, så øst og nordøst. Etter å ha gått parallelt med Kolsåsbanen et stykke ender den i en snuplass. Veien fikk navn i 1951 etter Sondre Norheim. Også en rekke andre veier i området har navn etter skihelter.

Sondrevegen (1A–29, 2A–38) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går vestover fra et kryss med Hemmestveitbakken og Nordheimbakken før den dreier mot sør, så øst og nordøst. Etter å ha gått parallelt med Kolsåsbanen et stykke ender den i en snuplass. Veien fikk navn i 1951 etter Sondre Norheim. Også en rekke andre veier i området har navn etter skihelter. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sondrevegen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 528. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sondrevegen (1A–29, 2A–38) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går vestover fra et kryss med Hemmestveitbakken og Nordheimbakken før den dreier mot sør, så øst og nordøst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_1429

2023-02-04

Kunståret 1429

['Kategori:Kunst og kultur i 1429', 'Kategori:Kunstår']

Kunståret 1429 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1429.

Kunståret 1429 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1429. == Hendelser == == Verk == == Fødsler == ca. 1429 – Gentile Bellini, italiensk maler innen den venetianske skolen (død 1507) == Dødsfall == 30. oktober – Ambrogio di Baldese, italiensk maler innen seingotikken (født 1352) == Referanser ==

Kunståret 1429 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1429.

https://no.wikipedia.org/wiki/Steinborgveien_(Oslo)

2023-02-04

Steinborgveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Steinborgveien (1–49, 2–44) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kildals vei til Svartdalsveien. Veien fikk navn i 1917 etter villaene Steen (i nr. 2, oppført 1852) og Borg. Veien har blokk- og rekkehusbebyggelse i OBOS-borettslagene Manglerud og Magnefaret.

Steinborgveien (1–49, 2–44) er en vei på Høyenhall i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Kildals vei til Svartdalsveien. Veien fikk navn i 1917 etter villaene Steen (i nr. 2, oppført 1852) og Borg. Veien har blokk- og rekkehusbebyggelse i OBOS-borettslagene Manglerud og Magnefaret. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Steinborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 533. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Steinborgveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Svartdalsveien_(Oslo)

2023-02-04

Svartdalsveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Svartdalsveien er en vei som går mellom Kværner (bydel Gamle Oslo) og Manglerud (bydel Østensjø) i Oslo. Den går fra Konows gate til Plogveien. Veien fikk navn i 1937 etter et dalsøkk på sørsiden av en slyng i veien. Mangleruddelen av veien har OBOS-blokker fra 1947–54 i Manglerud borettslag.

Svartdalsveien er en vei som går mellom Kværner (bydel Gamle Oslo) og Manglerud (bydel Østensjø) i Oslo. Den går fra Konows gate til Plogveien. Veien fikk navn i 1937 etter et dalsøkk på sørsiden av en slyng i veien. Mangleruddelen av veien har OBOS-blokker fra 1947–54 i Manglerud borettslag. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svartdalsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 548. ISBN 978-82-573-1760-7.

| navn = Svartdalsveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Steingardveien_(Oslo)

2023-02-04

Steingardveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)']

Steingardveien (1–17, 2–10) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Langmyrveien. Veien fikk navn i 1940 etter steingjerdet som går langs veien.

Steingardveien (1–17, 2–10) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Langmyrveien. Veien fikk navn i 1940 etter steingjerdet som går langs veien. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Steingardveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 534. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Steingardveien (1–17, 2–10) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Carl Kjelsens vei til Langmyrveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Steingrims_vei_(Oslo)

2023-02-04

Steingrims vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Steingrims vei (1–39C, 2A–34B) er en vei på Brattlikollen/Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Raschs vei. Navnet ble vedtatt i 1926. Flere veier i området har slike norrøninspirerte personnavn.

Steingrims vei (1–39C, 2A–34B) er en vei på Brattlikollen/Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Raschs vei. Navnet ble vedtatt i 1926. Flere veier i området har slike norrøninspirerte personnavn. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Steingrims vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 534. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Steingrims vei (1–39C, 2A–34B) er en vei på Brattlikollen/Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sandstuveien til Raschs vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Steinliveien_(Oslo)

2023-02-04

Steinliveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Steinliveien (1A–31, 2–34) er en vei på Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går nordvestover fra Raschs vei og ender som blindvei. Navnet ble vedtatt i 1926. Nr 3B var tjenestebolig for Oslos biskop fra 1971, men er fra 1990 tjenestebolig for Nordstrand menighet.

Steinliveien (1A–31, 2–34) er en vei på Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går nordvestover fra Raschs vei og ender som blindvei. Navnet ble vedtatt i 1926. Nr 3B var tjenestebolig for Oslos biskop fra 1971, men er fra 1990 tjenestebolig for Nordstrand menighet. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Steinliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 534. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Steinliveien (1A–31, 2–34) er en vei på Karlsrud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går nordvestover fra Raschs vei og ender som blindvei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Steinspranget_(Oslo)

2023-02-04

Steinspranget (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter']

Steinspranget (7–67, 2–68) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Feltspatveien til en snuplass sør for Kvartsveien. Navnet ble vedtatt i 1951, og i området er også en rekke andre veier med navn hentet fra geologien. Veien har blokker i borettslagene Steinspranget, Rabben og Avstikkeren.

Steinspranget (7–67, 2–68) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Feltspatveien til en snuplass sør for Kvartsveien. Navnet ble vedtatt i 1951, og i området er også en rekke andre veier med navn hentet fra geologien. Veien har blokker i borettslagene Steinspranget, Rabben og Avstikkeren. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Steinspranget». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 534. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Steinspranget (7–67, 2–68) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Feltspatveien til en snuplass sør for Kvartsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stiftamtmann_Kaas%E2%80%99_vei_(Oslo)

2023-02-04

Stiftamtmann Kaas’ vei (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)']

Stiftamtmann Kaas' vei (1–3, 2–8) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra John Colletts allé til Ullevålsalleen. Veien fikk navn i 1918 etter Frederik Julius Kaas.

Stiftamtmann Kaas' vei (1–3, 2–8) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra John Colletts allé til Ullevålsalleen. Veien fikk navn i 1918 etter Frederik Julius Kaas. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stiftamtmann Kaas' vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 535. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Stiftamtmann Kaas' vei (1–3, 2–8) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra John Colletts allé til Ullevålsalleen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stigenga_(Oslo)

2023-02-04

Stigenga (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Stigenga (1A–37, 2–310) er en vei på Høybråten (Oslo) i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nord- og sørover fra vestenden av Ruths vei. Veien fikk navn i 1971 etter gården Stig (gnr./bnr. 105/9). Veien har rekkehusbebyggelse fra begynnelsen av 1970-årene. Rekkehusbebyggelsen sogner til Haugenstua skole. Skolen har skoletrinn fra 1-10. klasse.

Stigenga (1A–37, 2–310) er en vei på Høybråten (Oslo) i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nord- og sørover fra vestenden av Ruths vei. Veien fikk navn i 1971 etter gården Stig (gnr./bnr. 105/9). Veien har rekkehusbebyggelse fra begynnelsen av 1970-årene. Rekkehusbebyggelsen sogner til Haugenstua skole. Skolen har skoletrinn fra 1-10. klasse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stigenga». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 536. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stigenga (1A–37, 2–310) er en vei på Høybråten (Oslo) i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nord- og sørover fra vestenden av Ruths vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerneblokkveien_(Oslo)

2023-02-04

Stjerneblokkveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud']

Stjerneblokkveien (1–23, 2–22) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordøstover fra Maria Dehlis vei og følger Hovedbanen et stykke før den ender i en snuplass. Veien fikk navn i 1952 etter de stjerneformede blokkene som ble oppført i 1951- 1953, tegnet av arkitektene Bernt Heiberg og O.M Sandvik. Ideen med et trekantet trappehus og tre utspringende armer ble formet av de svenske arkitektene Sven Backström og Leif Reinius. Flere slike sammenkjedede stjernehus ble oppført i Sverige i årene 1944–1952. Blokkene tilhører Stjerneblokkveien borettslag, som opprinnelig het «Jernbanens borettslag» og var bygget for NSB-ansatte.

Stjerneblokkveien (1–23, 2–22) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordøstover fra Maria Dehlis vei og følger Hovedbanen et stykke før den ender i en snuplass. Veien fikk navn i 1952 etter de stjerneformede blokkene som ble oppført i 1951- 1953, tegnet av arkitektene Bernt Heiberg og O.M Sandvik. Ideen med et trekantet trappehus og tre utspringende armer ble formet av de svenske arkitektene Sven Backström og Leif Reinius. Flere slike sammenkjedede stjernehus ble oppført i Sverige i årene 1944–1952. Blokkene tilhører Stjerneblokkveien borettslag, som opprinnelig het «Jernbanens borettslag» og var bygget for NSB-ansatte. == Referanser == == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stjerneblokkveien (1–23, 2–22) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordøstover fra Maria Dehlis vei og følger Hovedbanen et stykke før den ender i en snuplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/Storkenebbveien_(Oslo)

2023-02-04

Storkenebbveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)']

Storkenebbveien (1–33, 2A–8) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den kan nærmest regnes som en løkke i den nordligste delen av Flesåsveien. Det er også gangveiforbindelse opp mot Nordberg skole. Navnet ble vedtatt i 1952, og det finnes også andre veier med plantenavn i området.

Storkenebbveien (1–33, 2A–8) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den kan nærmest regnes som en løkke i den nordligste delen av Flesåsveien. Det er også gangveiforbindelse opp mot Nordberg skole. Navnet ble vedtatt i 1952, og det finnes også andre veier med plantenavn i området. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Storkenebbveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 539. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Storkenebbveien (1–33, 2A–8) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den kan nærmest regnes som en løkke i den nordligste delen av Flesåsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stormyrveien_(Oslo)

2023-02-04

Stormyrveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Stormyrveien (1–19, 2–20) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går fra Rundtjernveien til Grankollveien. Veien fikk navn i 1933 etter Stormyr skytebane, som lå øst for veien.

Stormyrveien (1–19, 2–20) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går fra Rundtjernveien til Grankollveien. Veien fikk navn i 1933 etter Stormyr skytebane, som lå øst for veien. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stormyrveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 539. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Stormyrveien (1–19, 2–20) er en vei på Hellerud i bydel Alna i Oslo. Den går fra Rundtjernveien til Grankollveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stor%C3%A5ssvingen_(Oslo)

2023-02-04

Storåssvingen (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan']

Storåssvingen (1–9; ingen partallsadresser) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Storåsveien. Navnet ble vedtatt i 1952.

Storåssvingen (1–9; ingen partallsadresser) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Storåsveien. Navnet ble vedtatt i 1952. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Storåssvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 543. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Storåssvingen (1–9; ingen partallsadresser) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Storåsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stor%C3%A5sveien_(Oslo)

2023-02-04

Storåsveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan']

Storåsveien (1–35, 2–56) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Kronveien og ender nede ved gangveien som går parallelt med Ljabrudiagonalen. Navnet ble vedtatt i 1947.

Storåsveien (1–35, 2–56) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Kronveien og ender nede ved gangveien som går parallelt med Ljabrudiagonalen. Navnet ble vedtatt i 1947. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Storåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Storåsveien (1–35, 2–56) er en vei på Øvre Ljanskollen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Kronveien og ender nede ved gangveien som går parallelt med Ljabrudiagonalen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stovnerbakken_(Oslo)

2023-02-04

Stovnerbakken (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Stovnerbakken (9–187, 2A–98) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den begynner i en snuplass nord for jernbanelinjen ikke langt fra Høybråten stasjon (som det er gangveiforbindelse til). Derfra går den nordover og på bro over Østre Aker vei før den dreier mot nordøst, så øst og sørøst. Etter Tangerudveien ender den i en snuplass, men har gangveiforbindelse videre mellom bebyggelsen. Navnet ble vedtatt i 1929. Det antas å stamme fra husmannsplassen med samme navn. Mye av rekkehusbebyggelsen i veien nord for Østre Aker vei er fra 1960-årene og tilknyttet Stovner borettslag. Nedre del av Stovnerbakken, fra Høybråten stasjon til krysset etter broen over Østre Aker vei, ble endret til Jorines vei i 2022. Den opprinnelige Jorines vei ble samtidig endret til Stovnerbakken.

Stovnerbakken (9–187, 2A–98) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den begynner i en snuplass nord for jernbanelinjen ikke langt fra Høybråten stasjon (som det er gangveiforbindelse til). Derfra går den nordover og på bro over Østre Aker vei før den dreier mot nordøst, så øst og sørøst. Etter Tangerudveien ender den i en snuplass, men har gangveiforbindelse videre mellom bebyggelsen. Navnet ble vedtatt i 1929. Det antas å stamme fra husmannsplassen med samme navn. Mye av rekkehusbebyggelsen i veien nord for Østre Aker vei er fra 1960-årene og tilknyttet Stovner borettslag. Nedre del av Stovnerbakken, fra Høybråten stasjon til krysset etter broen over Østre Aker vei, ble endret til Jorines vei i 2022. Den opprinnelige Jorines vei ble samtidig endret til Stovnerbakken. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stovnerbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stovnerbakken (9–187, 2A–98) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den begynner i en snuplass nord for jernbanelinjen ikke langt fra Høybråten stasjon (som det er gangveiforbindelse til).

https://no.wikipedia.org/wiki/Stovnerlia_(Oslo)

2023-02-04

Stovnerlia (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Stovnerlia (1–101; ingen partallsadresser) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Fossumberget. Navnet ble vedtatt i 1974.

Stovnerlia (1–101; ingen partallsadresser) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Fossumberget. Navnet ble vedtatt i 1974. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stovnerlia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stovnerlia (1–101; ingen partallsadresser) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går som blindvei østover fra Fossumberget.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stovnerveien_(Oslo)

2023-02-04

Stovnerveien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Stovnerveien (1–101, 2–84) er en vei på Stovner/Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien til Olaus Fjørtofts vei. Navnet ble vedtatt i 1915.

Stovnerveien (1–101, 2–84) er en vei på Stovner/Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien til Olaus Fjørtofts vei. Navnet ble vedtatt i 1915. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stovnerveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stovnerveien (1–101, 2–84) er en vei på Stovner/Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien til Olaus Fjørtofts vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85svatnet

2023-02-04

Åsvatnet

['Kategori:59,0°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Strand (Rogaland)', 'Kategori:Sider med kart']

Åsvatnet er et tjern som ligger ved foten av Barkafjellet på Heia i Strand kommune. Andre godkjente navn på tjernet er Åsvatn, som var det offisielle navnet frem til 1988, men skrivemåten er ikke lenger anbefalt av Statens kartverk.Åsvatnet var tidligere kilde for vannforsyning til Jørpeland, men ble etterhvert erstattet av Regnarvatnet. Dette skyldtes blant annet at det noen sommere ikke var nok vann i tjernet, og at flere hus på Jørpeland ikke ble forsynt med vann. Dette var særlig et problem sommeren 1977. Tjernet vurderes likevel som en reservekilde i tilfelle akutt forurensing av RegnarvatnetI 1992 ble det innført ørekyt i Åsvatnet. Dette er den eneste kjente ørekytbestanden i Rogaland, og har høyt skadepotensial på naturlige fiskebestander i fylket.

Åsvatnet er et tjern som ligger ved foten av Barkafjellet på Heia i Strand kommune. Andre godkjente navn på tjernet er Åsvatn, som var det offisielle navnet frem til 1988, men skrivemåten er ikke lenger anbefalt av Statens kartverk.Åsvatnet var tidligere kilde for vannforsyning til Jørpeland, men ble etterhvert erstattet av Regnarvatnet. Dette skyldtes blant annet at det noen sommere ikke var nok vann i tjernet, og at flere hus på Jørpeland ikke ble forsynt med vann. Dette var særlig et problem sommeren 1977. Tjernet vurderes likevel som en reservekilde i tilfelle akutt forurensing av RegnarvatnetI 1992 ble det innført ørekyt i Åsvatnet. Dette er den eneste kjente ørekytbestanden i Rogaland, og har høyt skadepotensial på naturlige fiskebestander i fylket. == Litt om området == Utsiktsvegen på Leite, som er en del av Barkastølvegen, ender ved Åsvatnet. I tillegg til Barkafjellet, ligger fjell som Åsen, Hamrane, Ranibba og Kjortåsen i området rundt tjernet. Fjellsåna renner fra Åsvatnet og munner ut ved Norlys i Botnefjorden. == Referanser ==

Åsvatnet er et tjern som ligger ved foten av Barkafjellet på Heia i Strand kommune. Andre godkjente navn på tjernet er Åsvatn, som var det offisielle navnet frem til 1988, men skrivemåten er ikke lenger anbefalt av Statens kartverk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Strandhaugen_(Oslo)

2023-02-04

Strandhaugen (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget']

Strandhaugen (1–5, 2–8) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Brattoddveien. Veien fikk navn i 1956 etter villaen Strandhaugen i nr. 4.

Strandhaugen (1–5, 2–8) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Brattoddveien. Veien fikk navn i 1956 etter villaen Strandhaugen i nr. 4. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Strandhaugen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Strandhaugen (1–5, 2–8) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Brattoddveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stubberudveien_(Oslo)

2023-02-04

Stubberudveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Stubberudveien (7, 2–10) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Det er en blindvei i industriområdet på sørsiden av Strømsveien. Navnet ble vedtatt i 1956.

Stubberudveien (7, 2–10) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Det er en blindvei i industriområdet på sørsiden av Strømsveien. Navnet ble vedtatt i 1956. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stubberudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 546. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stubberudveien (7, 2–10) er en vei på Alnabru i bydel Alna i Oslo. Det er en blindvei i industriområdet på sørsiden av Strømsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sturlas_vei_(Oslo)

2023-02-04

Sturlas vei (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)']

Sturlas vei (1A–15, 2–16) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Holmenkollveien til Arnebråtveien. Veien fikk navn i 1953 etter Sturla Tordsson, far til Snorre Sturlason. Tidligere het veien Snorres vei. Veien har villabebyggelse.

Sturlas vei (1A–15, 2–16) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Holmenkollveien til Arnebråtveien. Veien fikk navn i 1953 etter Sturla Tordsson, far til Snorre Sturlason. Tidligere het veien Snorres vei. Veien har villabebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sturlas vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sturlas vei (1A–15, 2–16) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Holmenkollveien til Arnebråtveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rebecca_Adler-Nissen

2023-02-04

Rebecca Adler-Nissen

['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Danske professorer', 'Kategori:Danske statsvitere', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Gentofte', 'Kategori:Professorer i statsvitenskap', 'Kategori:Professorer ved Københavns Universitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Rebecca Adler-Nissen (født 14. november 1979) er en dansk statsviter, som særlig har forsket på internasjonal politisk sosiologi, EUs utvikling og forholdet mellom EUs medlemsstater. Hun er professor ved Institut for Statskundskab ved Københavns Universitet. Adler-Nissen har mastergrad og PhD-grad i statsvitenskap fra Københavns universitet. I sin forskning har hun anvendt antropologiske feltarbeidsmetoder og intervjuer for å belyse politiske forhandlinger i EU-systemet.I 2015 ble hun til delt Nils Klim-prisen

Rebecca Adler-Nissen (født 14. november 1979) er en dansk statsviter, som særlig har forsket på internasjonal politisk sosiologi, EUs utvikling og forholdet mellom EUs medlemsstater. Hun er professor ved Institut for Statskundskab ved Københavns Universitet. Adler-Nissen har mastergrad og PhD-grad i statsvitenskap fra Københavns universitet. I sin forskning har hun anvendt antropologiske feltarbeidsmetoder og intervjuer for å belyse politiske forhandlinger i EU-systemet.I 2015 ble hun til delt Nils Klim-prisen == Referanser == == Eksterne lenker == Rebecca Adler-Nissens side ved Københavns universitet

Rebecca Adler-Nissen (født 14. november 1979) er en dansk statsviter, som særlig har forsket på internasjonal politisk sosiologi, EUs utvikling og forholdet mellom EUs medlemsstater.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stuttvegen_(Oslo)

2023-02-04

Stuttvegen (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Stuttvegen (1–5, 2A–8) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Solveien til Midtåsen. Navnet ble vedtatt i 1932.

Stuttvegen (1–5, 2A–8) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Solveien til Midtåsen. Navnet ble vedtatt i 1932. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stuttvegen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stuttvegen (1–5, 2A–8) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Solveien til Midtåsen.

https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8lsvegen_(Oslo)

2023-02-04

Stølsvegen (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke']

Stølsvegen (1–31, 2–52) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Kildeveien til Østreheimsveien. Navnet ble vedtatt i 1953

Stølsvegen (1–31, 2–52) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Kildeveien til Østreheimsveien. Navnet ble vedtatt i 1953 == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stølsvegen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Stølsvegen (1–31, 2–52) er en vei på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Kildeveien til Østreheimsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8ttumveien_(Oslo)

2023-02-04

Støttumveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Støttumveien (1A–15; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Vingolfveien. Det er forbindelse videre nordover via sti til Vikingveien. Veien fikk navn i 1917 etter fanejunker Fredrik Støttum (1838–98), som var blant de første villaeierne på Nordstrand.

Støttumveien (1A–15; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Vingolfveien. Det er forbindelse videre nordover via sti til Vikingveien. Veien fikk navn i 1917 etter fanejunker Fredrik Støttum (1838–98), som var blant de første villaeierne på Nordstrand. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Støttumveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Støttumveien (1A–15; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Vingolfveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%A5lverksveien_(Oslo)

2023-02-04

Stålverksveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo']

Stålverksveien (1, 2) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Malerhaugveien til Gladengveien, og veiløpet fortsetter i Bertrand Narvesens vei. Navnet ble vedtatt i 1952 og viser til at Christiania Staalværk i sin tid hadde fabrikkanlegg i området.

Stålverksveien (1, 2) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Malerhaugveien til Gladengveien, og veiløpet fortsetter i Bertrand Narvesens vei. Navnet ble vedtatt i 1952 og viser til at Christiania Staalværk i sin tid hadde fabrikkanlegg i området. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stålverksveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Stålverksveien (1, 2) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Malerhaugveien til Gladengveien, og veiløpet fortsetter i Bertrand Narvesens vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_1428

2023-02-04

Kunståret 1428

['Kategori:Kunst og kultur i 1428', 'Kategori:Kunstår']

Kunståret 1428 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1428.

Kunståret 1428 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1428. == Hendelser == == Verk == == Fødsler == Maria Ormani, italiensk nonne av Augustinerordenen som var skriver og manuskript illustratør (død ca. 1470) Chen Baisha, Kinas mest kjente konfucianske høylærde, diktere og kalligrafer på Mingdynastiets tid (død 1500) == Dødsfall == Andrea di Bartolo, italiensk maler innen sienaskolen (født 1360/1370) Masaccio - maler i Quattrocento-perioden av den italienske renessansen (født 1402)

Kunståret 1428 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1428.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sundveien_(Oslo)

2023-02-04

Sundveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget']

Sundveien (1A–37, 18A–34) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Malmøysund og sørover langs det meste av øyas østkyst. Navnet ble vedtatt i 1956. I nr. 7 er «Fergemannsstua», som ble oppført i 1875 for ansatte ved et lokalt kalkbrenneri. En periode var den bolig for fergemannen.

Sundveien (1A–37, 18A–34) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Malmøysund og sørover langs det meste av øyas østkyst. Navnet ble vedtatt i 1956. I nr. 7 er «Fergemannsstua», som ble oppført i 1875 for ansatte ved et lokalt kalkbrenneri. En periode var den bolig for fergemannen. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sundveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sundveien (1A–37, 18A–34) er en vei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Malmøysund og sørover langs det meste av øyas østkyst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svinten_(Oslo)

2023-02-04

Svinten (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget']

Svinten (1A–37, 18A–34) er en gangvei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sundveien til Malmøyveien. Navnet ble vedtatt i 1956. Ingen hus har adresse til veien.

Svinten (1A–37, 18A–34) er en gangvei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sundveien til Malmøyveien. Navnet ble vedtatt i 1956. Ingen hus har adresse til veien. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svinten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Svinten (1A–37, 18A–34) er en gangvei på Malmøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Sundveien til Malmøyveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Surstoffveien_(Oslo)

2023-02-04

Surstoffveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo']

Surstoffveien (5–9, 2) er en vei på Bryn i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei sørover fra Østensjøveien. Navnet viser til at Norsk Surstof & Vandstoffabrik (nå AGA) tidligere hadde lokaler i Østensjøveien 27.

Surstoffveien (5–9, 2) er en vei på Bryn i bydel Gamle Oslo. Den går som blindvei sørover fra Østensjøveien. Navnet viser til at Norsk Surstof & Vandstoffabrik (nå AGA) tidligere hadde lokaler i Østensjøveien 27. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Surstoffveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Surstoffveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Svarttrostveien_(Oslo)

2023-02-04

Svarttrostveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)']

Svarttrostveien (3–29, 2–24) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den begynner som blindvei et stykke sørvest for Harestien og ender i en snuplass et stykke nordvest for Røslyngveien. Derfra er det gangveiforbindelse forbi bebyggelsen og til flere av naboveiene. Navnet ble vedtatt i 1965.

Svarttrostveien (3–29, 2–24) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den begynner som blindvei et stykke sørvest for Harestien og ender i en snuplass et stykke nordvest for Røslyngveien. Derfra er det gangveiforbindelse forbi bebyggelsen og til flere av naboveiene. Navnet ble vedtatt i 1965. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svarttrostveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 549. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Svarttrostveien (3–29, 2–24) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den begynner som blindvei et stykke sørvest for Harestien og ender i en snuplass et stykke nordvest for Røslyngveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveavegen_(Oslo)

2023-02-04

Sveavegen (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Sveavegen (1–125, 8–14) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Nedre Prinsdals vei (for det meste parallelt med denne) og til Berglyveien. Navnet ble vedtatt i 1952 og viser til svenskehusbebyggelse langs veien.

Sveavegen (1–125, 8–14) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Nedre Prinsdals vei (for det meste parallelt med denne) og til Berglyveien. Navnet ble vedtatt i 1952 og viser til svenskehusbebyggelse langs veien. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sveavegen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 549. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sveavegen (1–125, 8–14) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Nedre Prinsdals vei (for det meste parallelt med denne) og til Berglyveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveiserveien_(Oslo)

2023-02-04

Sveiserveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Sveiserveien (1–35, 2–36) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø. Den går som blindvei sørover fra Solbergliveien. Veien fikk navn i 1955. En rekke veier i området har navn etter yrkestitler knyttet til verftsindustrien. Veien har småhusbebyggelse.

Sveiserveien (1–35, 2–36) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø. Den går som blindvei sørover fra Solbergliveien. Veien fikk navn i 1955. En rekke veier i området har navn etter yrkestitler knyttet til verftsindustrien. Veien har småhusbebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sveiserveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 549. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sveiserveien (1–35, 2–36) er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø. Den går som blindvei sørover fra Solbergliveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Oftedals_vei_(Oslo)

2023-02-04

Sven Oftedals vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Oslo)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke']

Sven Oftedals vei (1–5, 2–10) er en vei på Bredtvet i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Nedre Kalbakkvei. Veien fikk navn i 1969 etter Sven Oftedal. Bygget i nr. 10 (ark. Bue og Prytz) ble oppført i 1975 som lager- og kontorbygg for Norsk Medisinaldepot, som holdt til der til 2011. Siden er bygget rehabilitert og har nå mer variert bruk.

Sven Oftedals vei (1–5, 2–10) er en vei på Bredtvet i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Nedre Kalbakkvei. Veien fikk navn i 1969 etter Sven Oftedal. Bygget i nr. 10 (ark. Bue og Prytz) ble oppført i 1975 som lager- og kontorbygg for Norsk Medisinaldepot, som holdt til der til 2011. Siden er bygget rehabilitert og har nå mer variert bruk. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sven Oftedals vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 549-550. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sven Oftedals vei (1–5, 2–10) er en vei på Bredtvet i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Nedre Kalbakkvei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svenskestien_(Oslo)

2023-02-04

Svenskestien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Svenskestien (2–8; ingen oddetallsadresser) er en gangvei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Åsdalsveien til Ingiers vei. Navnet ble vedtatt i 1917. En lokal tradisjon vil ha det til at Karl XIIs hær gikk her, uten at dette kan bekreftes.

Svenskestien (2–8; ingen oddetallsadresser) er en gangvei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Åsdalsveien til Ingiers vei. Navnet ble vedtatt i 1917. En lokal tradisjon vil ha det til at Karl XIIs hær gikk her, uten at dette kan bekreftes. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svenskestien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Svenskestien (2–8; ingen oddetallsadresser) er en gangvei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Åsdalsveien til Ingiers vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svensenga_(Oslo)

2023-02-04

Svensenga (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll']

Svensenga (7–67, 2–174) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordvestover fra Frysjaveien mot Maridalsveienog ender i en snuplass. Veien fikk navn i 1952 etter den tidligere husmannsplassen Svensenga (gnr./bnr. 59/499) under Brekke. Den lå ved Frysjaveien 25. Veien har for en stor del rekkehusbebyggelse.

Svensenga (7–67, 2–174) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordvestover fra Frysjaveien mot Maridalsveienog ender i en snuplass. Veien fikk navn i 1952 etter den tidligere husmannsplassen Svensenga (gnr./bnr. 59/499) under Brekke. Den lå ved Frysjaveien 25. Veien har for en stor del rekkehusbebyggelse. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svensenga». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7. Oslo kommunes bydelsoversikt

Svensenga (7–67, 2–174) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordvestover fra Frysjaveien mot Maridalsveienog ender i en snuplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svenskerudveien_(Oslo)

2023-02-04

Svenskerudveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Svenskerudveien (3–43A, 2–26B) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei først vestover, så sørover fra Høgdaveien. Veien fikk navn i 1968 etter Svenskerud (gnr./bnr. 160/7), en tidligere husmannsplass under Abildsø. Denne lå i sin tid ved nr. 20.

Svenskerudveien (3–43A, 2–26B) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei først vestover, så sørover fra Høgdaveien. Veien fikk navn i 1968 etter Svenskerud (gnr./bnr. 160/7), en tidligere husmannsplass under Abildsø. Denne lå i sin tid ved nr. 20. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svenskerudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Svenskerudveien (3–43A, 2–26B) er en vei på Ryen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei først vestover, så sørover fra Høgdaveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svenstuveien_(Oslo)

2023-02-04

Svenstuveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker']

Svenstuveien (1–15B, 2–14B) er en vei i Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Skogryggveien til Frognerseterveien. Det er også en gren nordover mot Skådalsveien. Denne er imidlertid stengt med bom. Veien fikk navn i 1917 etter den tidligere husmannsplassen Svendstuen (gnr./bnr. 33/1722, i Frognerseterveien 70). Veien har villabebyggelse.

Svenstuveien (1–15B, 2–14B) er en vei i Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Skogryggveien til Frognerseterveien. Det er også en gren nordover mot Skådalsveien. Denne er imidlertid stengt med bom. Veien fikk navn i 1917 etter den tidligere husmannsplassen Svendstuen (gnr./bnr. 33/1722, i Frognerseterveien 70). Veien har villabebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svenstuveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Svenstuveien (1–15B, 2–14B) er en vei i Vettakollen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Skogryggveien til Frognerseterveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sverres_plass_(Oslo)

2023-02-04

Sverres plass (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Grünerløkka']

Sverres plass er på Lille Tøyen i bydel Grünerløkka i Oslo. Det er en gresskledd plass mellom husene i kvartalet mellom Ansgar Sørlies vei, Solefallsveien, Tore Hunds vei og Kaare Røddes plass. Plassen fikk navn i 1924 etter kong Sverre. Det er ingen adresser knyttet til plassen.

Sverres plass er på Lille Tøyen i bydel Grünerløkka i Oslo. Det er en gresskledd plass mellom husene i kvartalet mellom Ansgar Sørlies vei, Solefallsveien, Tore Hunds vei og Kaare Røddes plass. Plassen fikk navn i 1924 etter kong Sverre. Det er ingen adresser knyttet til plassen. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sverres plass». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7.

Sverres plass er på Lille Tøyen i bydel Grünerløkka i Oslo. Det er en gresskledd plass mellom husene i kvartalet mellom Ansgar Sørlies vei, Solefallsveien, Tore Hunds vei og Kaare Røddes plass.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svovelstikka_(Oslo)

2023-02-04

Svovelstikka (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterstad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo']

Svovelstikka (1–5; ingen partallsnumre) er en vei på Etterstad i bydel Gamle Oslo. Den går fra Grensesvingen til Fyrstikkalleen. Navnet ble vedtatt i 1990 og viser til Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik, som hadde fabrikk her til 1967. De tidligere fabrikklokalene i området er rehabilitert og kombinert med nyere arkitektur til et boligområde.

Svovelstikka (1–5; ingen partallsnumre) er en vei på Etterstad i bydel Gamle Oslo. Den går fra Grensesvingen til Fyrstikkalleen. Navnet ble vedtatt i 1990 og viser til Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik, som hadde fabrikk her til 1967. De tidligere fabrikklokalene i området er rehabilitert og kombinert med nyere arkitektur til et boligområde. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Svovelstikka». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7. Oslo kommunes bydelsoversikt

Svovelstikka (1–5; ingen partallsnumre) er en vei på Etterstad i bydel Gamle Oslo. Den går fra Grensesvingen til Fyrstikkalleen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Syrenveien_(Oslo)

2023-02-04

Syrenveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)']

Syrenveien (1–19B, 2–16) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en T-formet vei som går nordover fra Nils Lauritssøns vei og deler seg med én gren vestover til Humleveien og en annen østover til Kløverveien. Det svenskklingende navnet ble vedtatt i 1932. I området er også en rekke andre veier med plantenavn.

Syrenveien (1–19B, 2–16) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en T-formet vei som går nordover fra Nils Lauritssøns vei og deler seg med én gren vestover til Humleveien og en annen østover til Kløverveien. Det svenskklingende navnet ble vedtatt i 1932. I området er også en rekke andre veier med plantenavn. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Syrenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 552. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Syrenveien (1–19B, 2–16) er en vei på Berg i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en T-formet vei som går nordover fra Nils Lauritssøns vei og deler seg med én gren vestover til Humleveien og en annen østover til Kløverveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lve_Solfengs_vei_(Oslo)

2023-02-04

Sølve Solfengs vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud']

Sølve Solfengs vei (1–41, 2–46) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går vestover fra Rasmus Engers vei. Ved Hestehagen dreier den nordøstover, og den ender som blindvei. Veien fikk navn i 1959 etter en litterær skikkelse hos Hans Aanrud.

Sølve Solfengs vei (1–41, 2–46) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går vestover fra Rasmus Engers vei. Ved Hestehagen dreier den nordøstover, og den ender som blindvei. Veien fikk navn i 1959 etter en litterær skikkelse hos Hans Aanrud. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sølve Solfengs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 554. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sølve Solfengs vei (1–41, 2–46) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går vestover fra Rasmus Engers vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndre_R%C3%B8d_(Oslo)

2023-02-04

Søndre Rød (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa']

Søndre Rød (1A–21D, 2A–22B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordover fra Aslakveien. En bom etter ca. 40 meter setter en stopp for alminnelig bilkjøring, men veien forgrener seg og fortsetter gjennom boligfeltet til rundkjøringen innerst i Røaveien, der en anne bom hindrer gjennomkjøring. Dette var tidligere en del av Austliveien. Navnet ble vedtatt i 1983 og viser til Søndre Rød gård.

Søndre Rød (1A–21D, 2A–22B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordover fra Aslakveien. En bom etter ca. 40 meter setter en stopp for alminnelig bilkjøring, men veien forgrener seg og fortsetter gjennom boligfeltet til rundkjøringen innerst i Røaveien, der en anne bom hindrer gjennomkjøring. Dette var tidligere en del av Austliveien. Navnet ble vedtatt i 1983 og viser til Søndre Rød gård. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 555. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Søndre Rød (1A–21D, 2A–22B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vegen_smal_og_porten_trang

2023-02-04

Vegen smal og porten trang

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1981', 'Kategori:Norske noveller']

Vegen smal og porten trang er en novellesamling av Ragnar Hovland, utgitt i 1981 på Samlaget. Den ble gitt ut igjen i ny utgave i 1999, som markering av Hovlands tjueårsjubileum som forfatter. Boken består av en rekke korte noveller, alle skrevet i første person. Novellene står fritt fra hverandre, og omhandler alle ulike karakterer. De er likevel strukturert slik at novellenes hovedpersoner er barn i de første historiene, mens historiene utover i boken handler om stadig eldre mennesker i mer komplekse livssituasjoner. Hovlands mangesidige vestlandsbakgrunn viser seg tydelig i fortellingene, og boken har blitt fremholdt som viktig for den vestlandske identiteten.

Vegen smal og porten trang er en novellesamling av Ragnar Hovland, utgitt i 1981 på Samlaget. Den ble gitt ut igjen i ny utgave i 1999, som markering av Hovlands tjueårsjubileum som forfatter. Boken består av en rekke korte noveller, alle skrevet i første person. Novellene står fritt fra hverandre, og omhandler alle ulike karakterer. De er likevel strukturert slik at novellenes hovedpersoner er barn i de første historiene, mens historiene utover i boken handler om stadig eldre mennesker i mer komplekse livssituasjoner. Hovlands mangesidige vestlandsbakgrunn viser seg tydelig i fortellingene, og boken har blitt fremholdt som viktig for den vestlandske identiteten. == Kilder == Dag og Tid nr. 26, 1. juli 1999: «Gjensyn med vestlandsk beat», Roald Helgheim

Vegen smal og porten trang er en novellesamling av Ragnar Hovland, utgitt i 1981 på Samlaget. Den ble gitt ut igjen i ny utgave i 1999, som markering av Hovlands tjueårsjubileum som forfatter.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rbyhaugen_(Oslo)

2023-02-04

Sørbyhaugen (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern']

Sørbyhaugen (1A–33, 2A–48) er en vei på Smestad i bydel Ullern i Oslo. Den går fra C.A. Torstensens vei nær dennes kryss med Ullernchausseen og ender i samme vei nær tidligere Sørbyhaugen stasjon på Røabanen og Kolsåsbanen. Veien fikk navn i 1933 etter en tidligere husmannsplass under Sørby (Søndre Huseby). Sørbyhaugen 33 er i to etasjer. Kirkenær ballettskole holder til i første etasje, mens det er bolig i andre etasje. Huset er bygd i 1960 og tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Det er oppført på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdig bebyggelse og vurderes i 2021 regulert til bevaring.

Sørbyhaugen (1A–33, 2A–48) er en vei på Smestad i bydel Ullern i Oslo. Den går fra C.A. Torstensens vei nær dennes kryss med Ullernchausseen og ender i samme vei nær tidligere Sørbyhaugen stasjon på Røabanen og Kolsåsbanen. Veien fikk navn i 1933 etter en tidligere husmannsplass under Sørby (Søndre Huseby). Sørbyhaugen 33 er i to etasjer. Kirkenær ballettskole holder til i første etasje, mens det er bolig i andre etasje. Huset er bygd i 1960 og tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Det er oppført på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdig bebyggelse og vurderes i 2021 regulert til bevaring. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørbyhaugen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 556. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Sørbyhaugen

https://no.wikipedia.org/wiki/Saarbataljonen

2023-02-04

Saarbataljonen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeforbundet', 'Kategori:Saarland', 'Kategori:Svenske militære avdelinger og forband']

Saarbataljonen eller Zarbataljonen var en svensk fredsstyrke under mandat under Folkeforbundet, som virket mellom desember 1934 og februar 1935. Enheten var forlagt til Kreis Merzig i Saarområdet (den vestlige del av det nåværende Saarland, begge størrelser med lignende, men ikke helt like grenser).

Saarbataljonen eller Zarbataljonen var en svensk fredsstyrke under mandat under Folkeforbundet, som virket mellom desember 1934 og februar 1935. Enheten var forlagt til Kreis Merzig i Saarområdet (den vestlige del av det nåværende Saarland, begge størrelser med lignende, men ikke helt like grenser). == Historikk == I samband med Versaillesfreden i 1920 ble territoriet Saarland dannet og stilt under fransk styre under en 15-års periode, med mandat fra Folkeforbundet. I januar 1935 var det planlagt et folkeavstemning i Saarland, der innbyggerne stemte om de skulle tilhøre Frankrike, Tyskland eller fortsette som mandat under Folkeforbundet. Frankrike hadde rett til å sende inn militærpersonal i området, men Tyskland skulle ikke godkjenne folkeavstemningen dersom fransk militær overvåket den. Da tilbød Storbritannia seg å overvåke avstemningen med militærpersonal. Samtlige parter gikk med på den løsningen, og gjennom mandat fra Folkeforbundet ble det dannet en styrke bestående av militærpersonal fra Storbritannia, Italia, Nederland og Sverige. Da Sverige ikke hadde noen stående avdeling å arbeide, og opplæringstiden for svenske vernepliktige var blitt senket ved försvarsbeslutet 1925, ble de betraktet som ikke tilstrekkelig utdannet til å bli sendt til Saarland. Derfor ble det i stedet dannet en enhet bestående tidligere fast ansatte militære, underoffiserer og befalselever fra infanteriet. De svenske offiserene ble hentet fra infanteriregimentene. Totalt bestod styrken av 261 personer. Av dem var 50 personer aktivt befal. Styrken var en såkalt svag bataljon, med en stab og to geværskompanier, og rykket inn den 16. desember 1934 for forsert utdannelse på Svea livgarde (I 1). Styrken avreiste den 20. desember og var fremme i Saarbrücken den 22. desember, drr bataljonen ble mønstret av den britiske generalen John Brind, som førte befal over FF-styrkene. Den svenske styrken ble forlagt til den relativt rolige Kreis Merzig. Staben ble lagt til byen Merzig, ett kompani i Beckingen, og en pluton i Mettlach. Overvåkningen av området hadde blitt tildelt til Sverige, da det ble ansett å passe de uerfarne svenskene. Styrkens mandat var å opprettholde orden og beskytte folkeavstemningen, og skulle bare settes inn dersom det lokale politi ikke klarte med å opprettholde orden. Den 13. januar 1935 gikk Saarland så til urnene. Den svenske styrken fikk i oppgave å samle inn valgurner, og så sende dem til den britiske styrken i Saarbrücken. To dager senere, den 15. januar, ble resultatet bekjentgjort: 90,3 prosent av innbyggerne stemte for at Saarland skulle forenes med Tyskland, 8,8 prosent å fortsette som mandat under Folkeforbundet, og 0,4% for en tilslutning til Frankrike. Den internasjonale avstemningskomiteen ble ledet av en svensk landshøvding, Allan Rodhe. Det svenske styrken ble i Saarområdet fram til den 18. februar, og ble oppløst i Stockholm den 23. februar. Den 1. mars 1935 ble Saarområdets tilslutning til Tyskland proklamert. == Litteratur == Svenska frivilliga : militära uppdrag i utlandet under 1800- och 1900-talen. Lund: Historiska media. 1996. ISBN 91-88930-00-9.

Saarbataljonen eller Zarbataljonen var en svensk fredsstyrke under mandat under Folkeforbundet, som virket mellom desember 1934 og februar 1935. Enheten var forlagt til Kreis Merzig i Saarområdet (den vestlige del av det nåværende Saarland, begge størrelser med lignende, men ikke helt like grenser).

https://no.wikipedia.org/wiki/Stoomvaart_Maatschappij_Zeeland

2023-02-04

Stoomvaart Maatschappij Zeeland

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nederlandsk sjøfart', 'Kategori:Nederlandske selskaper', 'Kategori:Rederier', 'Kategori:Selskaper etablert i 1875', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1989', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Usorterte stubber']

Stoomvaart Maatschappij Zeeland (SMZ) var et nederlandsk fergeselskap som hadde rute mellom Nederland og England. Det ble grunnlagt i 1875 og opphørte i 1989.

Stoomvaart Maatschappij Zeeland (SMZ) var et nederlandsk fergeselskap som hadde rute mellom Nederland og England. Det ble grunnlagt i 1875 og opphørte i 1989. == Referanser == == Litteratur == Haws, Duncan (1993). Merchant Fleets - Britain's Railway Steamers - Eastern & North Western Companies + Zeeland and Stena. Hereford: TCL Publications. ISBN 0-946378-22-3. == Eksterne lenker == (en) Stoomvaart Maatschappij Zeeland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Stoomvaart Maatschappij Zeeland (SMZ) var et nederlandsk fergeselskap som hadde rute mellom Nederland og England. Det ble grunnlagt i 1875 og opphørte i 1989.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rliveien_(Oslo)

2023-02-04

Sørliveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Veier i Østmarka (Oslo)']

Sørliveien (80-812) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går østover fra Enebakkveien til Grønmo gjenbruksstasjon. Veien fikk navn i 1910 etter gården Sørli (Store Li), som ligger på høyresiden i begynnelsen av veien, nord for Klemetsrud skole. Nordli (Lille Li) er i nr. 20–30. Grønmo golfbane er i nr. 70.

Sørliveien (80-812) er en vei på Klemetsrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går østover fra Enebakkveien til Grønmo gjenbruksstasjon. Veien fikk navn i 1910 etter gården Sørli (Store Li), som ligger på høyresiden i begynnelsen av veien, nord for Klemetsrud skole. Nordli (Lille Li) er i nr. 20–30. Grønmo golfbane er i nr. 70. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 558. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Sørliveien

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rsletta_(Oslo)

2023-02-04

Sørsletta (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa']

Sørsletta (1–13, 2–10B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Gravdalsveien til Linhusveien. Navnet ble vedtatt i 1952.

Sørsletta (1–13, 2–10B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Gravdalsveien til Linhusveien. Navnet ble vedtatt i 1952. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørsletta». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 558. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sørsletta (1–13, 2–10B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Gravdalsveien til Linhusveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rvangen_(Oslo)

2023-02-04

Sørvangen (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern']

Sørvangen (1–33, 2–32E) er en vei på Vækerø i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Vækerøveien til Vækerø terrasse. Navnet ble vedtatt i 1937.

Sørvangen (1–33, 2–32E) er en vei på Vækerø i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Vækerøveien til Vækerø terrasse. Navnet ble vedtatt i 1937. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sørvangen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 558. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sørvangen (1–33, 2–32E) er en vei på Vækerø i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Vækerøveien til Vækerø terrasse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Krudtt%C3%B8nden

2023-02-04

Krudttønden

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i København', 'Kategori:Serveringssteder i København']

Krudttønden er en kafé og kultursenter beliggende på Serridslevvej i Østerbro i København. Krudttønden ble etablert i 1990 av København kommune etter oppfordring av lokale kunstnere og ildsjeler. Bygningen er en tidligere kaserne og ridehall, og er senere blitt utvidet. Krudttønden blir anvendt til mange forskjellige kulturelle arrangementer; teater, konserter, debatter, utstillinger og mottagelser. Fasilitetene omfatter også en kulturkafé. Krudttønden presenterer ca. 400 arrangementer i året, fordelt på ca. 100 konserter, 10 teaterproduksjoner, og en rekke øvrige kulturelle begivenheter og foredrag.Krudttønden er en del av København kommunes kultur- og fritidsforvaltning.

Krudttønden er en kafé og kultursenter beliggende på Serridslevvej i Østerbro i København. Krudttønden ble etablert i 1990 av København kommune etter oppfordring av lokale kunstnere og ildsjeler. Bygningen er en tidligere kaserne og ridehall, og er senere blitt utvidet. Krudttønden blir anvendt til mange forskjellige kulturelle arrangementer; teater, konserter, debatter, utstillinger og mottagelser. Fasilitetene omfatter også en kulturkafé. Krudttønden presenterer ca. 400 arrangementer i året, fordelt på ca. 100 konserter, 10 teaterproduksjoner, og en rekke øvrige kulturelle begivenheter og foredrag.Krudttønden er en del av København kommunes kultur- og fritidsforvaltning. == Referanser == == Eksterne lenker == (da) Offisielt nettsted (en) Krudttønden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Krudttønden er en kafé og kultursenter beliggende på Serridslevvej i Østerbro i København. Krudttønden ble etablert i 1990 av København kommune etter oppfordring av lokale kunstnere og ildsjeler.

https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABVindafjord%C2%BB_(1959)

2023-02-04

MS «Vindafjord» (1959)

['Kategori:Amerikalinjens skip', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skip bygget i Sverige', 'Kategori:Skip fra 1959', 'Kategori:Skip sluttseilt 1986']

MS «Vindafjord» (IMO 5360209) var et lasteskip i Den norske Amerikalinjes (NAL) flåte. Skipet seilte for rederiets Øst-Afrika-linje til Mombasa, Dar-es-Salaam og Madagaskar. Fartøyet ble bygget ved Uddevallavarvet i 1959 for AS Thor Dahl og døpt MS «Thorscarrier». I 1969 ble hun solgt til Skipsaksjeselskapet Malmtransport (NAL) og omdøpt MS «Vindafjord». I 1972 ble hun overført til NAL, og i 1978 solgt til Frijoles Cia Naviera S.A., Pireus.

MS «Vindafjord» (IMO 5360209) var et lasteskip i Den norske Amerikalinjes (NAL) flåte. Skipet seilte for rederiets Øst-Afrika-linje til Mombasa, Dar-es-Salaam og Madagaskar. Fartøyet ble bygget ved Uddevallavarvet i 1959 for AS Thor Dahl og døpt MS «Thorscarrier». I 1969 ble hun solgt til Skipsaksjeselskapet Malmtransport (NAL) og omdøpt MS «Vindafjord». I 1972 ble hun overført til NAL, og i 1978 solgt til Frijoles Cia Naviera S.A., Pireus. == Kilder == M/S Vindafjord Sjøhistorie.no 1959 MS Thorscarrier Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine. Lardex.net == Eksterne lenker == (en) MS «Vindafjord» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen

Sandefjord1969 - 1978: Oslo1978 - 1986: Pireus

https://no.wikipedia.org/wiki/Jaktfeltskyting

2023-02-04

Jaktfeltskyting

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:NM i skyting', 'Kategori:Rifleskyting']

Jaktfelt er en type feltskyting organisert av Norges Jeger- og Fiskerforbund hvor man skyter med rifle på ulike dyrefigurer med varierende avstander mellom ca. 40-200 meter og i forskjellige skytestillinger, vanligvis stående, sittende og liggende. Vanligvis skytes det på 6 ulike poster med 5 skudd i hver figur. Figurene har en indre treffsone som gir 5 poeng og en ytre treffsone som gir 3 poeng. Med totalt 30 skudd er da maksimal poengsum 150 poeng. Jaktfelt arrangeres i Sverige av Svenska Jägareförbundet, i Danmark av Danmarks Jægerforbund og internasjonalt av International Hunting Rifle Shooting Association (IHRSA).

Jaktfelt er en type feltskyting organisert av Norges Jeger- og Fiskerforbund hvor man skyter med rifle på ulike dyrefigurer med varierende avstander mellom ca. 40-200 meter og i forskjellige skytestillinger, vanligvis stående, sittende og liggende. Vanligvis skytes det på 6 ulike poster med 5 skudd i hver figur. Figurene har en indre treffsone som gir 5 poeng og en ytre treffsone som gir 3 poeng. Med totalt 30 skudd er da maksimal poengsum 150 poeng. Jaktfelt arrangeres i Sverige av Svenska Jägareförbundet, i Danmark av Danmarks Jægerforbund og internasjonalt av International Hunting Rifle Shooting Association (IHRSA). == Klasser == Alle kaliber fra .22 LR og oppover er tillatt. Det er to utstyrsklasser, jegerklasse og sporter. === Jegerklassen === Maksimal vekt er 5,5 kg for våpen med magasin og kikkert. Kikkerten kan maksimalt stilles inn på 12 ganger forstørrelse (unntatt finaleomgang på fylkes-, landsdels- eller Norgesmesterskap) Bekledning må være jaktmessig, spesiell avstivende skytterbekledning er ikke tillatt === Sporter === Ingen vektbegrensning Kikkert kan stilles inn på valgfri forstørrelse Spesiell skytterbekledning er tillattFelles for både jegerklassen og sporter er en minimum avtrekksvekt på 1 kg. == Sesongen == Sesongen for jaktfeltskyting i Norge pleier å vare fra slutten av april til starten av august. Til sammenligning er jakttiden for mye hjortevilt fra august/september til desember, mens jakttiden for mange fuglearter er fra august/september til slutten av februar. == Norgesmesterskap == Det første offisielle norgesmesterskapet i Jaktfelt ble arrangert i 1987. Under er en liste over tidligere og kommende norgesmesterskap: == Se også == Jegerklassen i Det frivillige Skyttervesen. Liste over skytterorganisasjoner Skytebaner i Norge Sikkerhetsregler for skytevåpen Sikkerhetsområde

Jaktfelt er en type feltskyting organisert av Norges Jeger- og Fiskerforbund hvor man skyter med rifle på ulike dyrefigurer med varierende avstander mellom ca. 40-200 meter og i forskjellige skytestillinger, vanligvis stående, sittende og liggende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rode_(slekt)

2023-02-04

Rode (slekt)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter']

Rode er et norsk etternavn og to slekter med en del kjente medlemmer. Den ene fra Tyskland, den andre fra Danmark. I Barmstedt, Pinneberg, i tyske Schleswig-Holstein bodde det en Hinrich Rode (1688–1747) som var gift med ho Maria Gertrude Giebel. De hadde en sønn Georg som havnet i Norge. En annen familie Rode har sine røtter i Valløby i Præstø kommune i Danmark og fikk flere kjente kunstnere inngift i slekten Heiberg.

Rode er et norsk etternavn og to slekter med en del kjente medlemmer. Den ene fra Tyskland, den andre fra Danmark. I Barmstedt, Pinneberg, i tyske Schleswig-Holstein bodde det en Hinrich Rode (1688–1747) som var gift med ho Maria Gertrude Giebel. De hadde en sønn Georg som havnet i Norge. En annen familie Rode har sine røtter i Valløby i Præstø kommune i Danmark og fikk flere kjente kunstnere inngift i slekten Heiberg. == Referanser ==

Rode er et norsk etternavn og to slekter med en del kjente medlemmer. Den ene fra Tyskland, den andre fra Danmark.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kryssild

2023-02-04

Kryssild

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militær terminologi']

Kryssild er et militært begrep for en plassering av våpen (ofte automatvåpen) slik at deres skuddlinjer krysses. Å være «fanget i kryssild» har blitt et begrep som ofte brukes om utiltenkte dødsfall og skader påført oftest sivile i strid.

Kryssild er et militært begrep for en plassering av våpen (ofte automatvåpen) slik at deres skuddlinjer krysses. Å være «fanget i kryssild» har blitt et begrep som ofte brukes om utiltenkte dødsfall og skader påført oftest sivile i strid. == Referanser ==

Kryssild er et militært begrep for en plassering av våpen (ofte automatvåpen) slik at deres skuddlinjer krysses. Å være «fanget i kryssild» har blitt et begrep som ofte brukes om utiltenkte dødsfall og skader påført oftest sivile i strid.

https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Stubkj%C3%A6r

2023-02-04

Henrik Stubkjær

['Kategori:Alumni fra Aarhus Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Viborg stift', 'Kategori:Danske lutherske biskoper', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brædstrup', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Henrik Stubkjær (født 31. desember 1961 i Brædstrup) er biskop i Viborg stift i Den danske kirke fra 23. november 2014, da han overtok etter Karsten Nissen. Han er cand.theol. og har vært sogneprest, generalsekretær i Folkekirkens Nødhjælp fra 2005 til 2014. Han er gift med Karen Stubkjær og har fire voksne barn.

Henrik Stubkjær (født 31. desember 1961 i Brædstrup) er biskop i Viborg stift i Den danske kirke fra 23. november 2014, da han overtok etter Karsten Nissen. Han er cand.theol. og har vært sogneprest, generalsekretær i Folkekirkens Nødhjælp fra 2005 til 2014. Han er gift med Karen Stubkjær og har fire voksne barn. == Referanser == == Eksterne lenker == Biskopens side hos viborgstift.dk

Henrik Stubkjær (født 31. desember 1961 i Brædstrup) er biskop i Viborg stift i Den danske kirke fra 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_1476

2023-02-04

Kunståret 1476

['Kategori:Kunst og kultur i 1476', 'Kategori:Kunstår']

Kunståret 1476 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1476.

Kunståret 1476 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1476. == Hendelser == == Malerier == == Skulpturer == == Fødsler == == Dødsfall == Cristoforo di Geremia - italiensk medaljemaker (født 1410)

Kunståret 1476 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1476.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fjordelva_(Kv%C3%A6nangen)

2023-02-04

Fjordelva (Kvænangen)

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Elver i Kvænangen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber']

Fjordelva (eller Kanaselva) er ei elv i Kvænangen kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring fra Langfjordjøkelens nordvestligste utløpere, og renner mot vest gjennom Kanasdalen ned til Olderfjordvatnet (29 moh). Fra Olderfjordvatnet fortsetter elva videre ned til munningen i Olderfjorden. Over Olderfjordvatnet kalles elva Kanaselva, mens den 1,1 kilometer lange strekningen nedenfor Olderfjordvatnet heter Fjordelva. Elva er 10,6 km lang, og har et nedbørfelt på 23,0 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,93 m³/s.

Fjordelva (eller Kanaselva) er ei elv i Kvænangen kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring fra Langfjordjøkelens nordvestligste utløpere, og renner mot vest gjennom Kanasdalen ned til Olderfjordvatnet (29 moh). Fra Olderfjordvatnet fortsetter elva videre ned til munningen i Olderfjorden. Over Olderfjordvatnet kalles elva Kanaselva, mens den 1,1 kilometer lange strekningen nedenfor Olderfjordvatnet heter Fjordelva. Elva er 10,6 km lang, og har et nedbørfelt på 23,0 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,93 m³/s. == Referanser ==

| munning = Olderfjorden

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_1420

2023-02-04

Kunståret 1420

['Kategori:Kunst og kultur i 1420', 'Kategori:Kunstår']

Kunståret 1420 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1420.

Kunståret 1420 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1420. == Hendelser == == Fødsler == == Referanser ==

Kunståret 1420 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1420.

https://no.wikipedia.org/wiki/HMS_%C2%ABSterlet%C2%BB_(N22)

2023-02-04

HMS «Sterlet» (N22)

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske undervannsbåter', 'Kategori:Skagerrak', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1937']

HMS «Sterlet» var en britisk ubåt som tok del i andre verdenskrig. Skipet, som tilhørte Royal Navy, ble sjøsatt den 22. september 1937. Den 8. april 1940 dro «Sterlet» for å patruljere Skagerrak og Norge under løytnant Gerard Henry Stacpoole Haward på 30 år. Den 12. april forsøkte skipet å angripe en konvoi på tre handelsskip og en destroyer uten hell. Dagen etterpå ble skipet gitt et nytt patruljeområde, og den 14. april torpederte «Sterlet» det tyske skoleskipet «Brummer», som hadde deltatt i invasjonen av Norge, noe som endte med å senke skipet dagen etter.«Sterlets» videre skjebne er ukjent, og det antas at skipet ble senket av de tyske anti-ubåt-skipene «UJ-125», «UJ-126» og «UJ-128» den 18. april. Det spekuleres også om hun kan ha truffet en mine på vei hjem til England.«Sterlet» er en av 12 båter som er nevnt i sangen «Twelve Little S-Boats», og har hittil vært det eneste skipet kalt «Sterlet» i den britiske marinen.

HMS «Sterlet» var en britisk ubåt som tok del i andre verdenskrig. Skipet, som tilhørte Royal Navy, ble sjøsatt den 22. september 1937. Den 8. april 1940 dro «Sterlet» for å patruljere Skagerrak og Norge under løytnant Gerard Henry Stacpoole Haward på 30 år. Den 12. april forsøkte skipet å angripe en konvoi på tre handelsskip og en destroyer uten hell. Dagen etterpå ble skipet gitt et nytt patruljeområde, og den 14. april torpederte «Sterlet» det tyske skoleskipet «Brummer», som hadde deltatt i invasjonen av Norge, noe som endte med å senke skipet dagen etter.«Sterlets» videre skjebne er ukjent, og det antas at skipet ble senket av de tyske anti-ubåt-skipene «UJ-125», «UJ-126» og «UJ-128» den 18. april. Det spekuleres også om hun kan ha truffet en mine på vei hjem til England.«Sterlet» er en av 12 båter som er nevnt i sangen «Twelve Little S-Boats», og har hittil vært det eneste skipet kalt «Sterlet» i den britiske marinen. == Referanser ==

HMS «Sterlet» var en britisk ubåt som tok del i andre verdenskrig.

https://no.wikipedia.org/wiki/Smedhaugen_(Oslo)

2023-02-04

Smedhaugen (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa']

Smedhaugen (1A–15, 2–18) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Sørkedalsveien. Veien fikk navn i 1952 etter Holmsens smie.

Smedhaugen (1A–15, 2–18) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Sørkedalsveien. Veien fikk navn i 1952 etter Holmsens smie. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Smedhaugen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 519. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Smedhaugen

https://no.wikipedia.org/wiki/Storoveien_(Oslo)

2023-02-04

Storoveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker']

Storoveien (25–43; ingen partallsadresser) er en del av Store Ringvei i Oslo. Navnet betegner stykket mellom Storokrysset (ved Grefsenveien) og Sinsenkrysset (ved Trondheimsveien). Den vestre fortsettelsen heter Rolf Wickstrøms vei og den østre Dag Hammarskjølds vei. Veien fikk navn i 1904 etter Storo (Store O) gård. Grefsen stasjon ligger i nr. 6, og i nr. 30 er Grefsen vognhall.

Storoveien (25–43; ingen partallsadresser) er en del av Store Ringvei i Oslo. Navnet betegner stykket mellom Storokrysset (ved Grefsenveien) og Sinsenkrysset (ved Trondheimsveien). Den vestre fortsettelsen heter Rolf Wickstrøms vei og den østre Dag Hammarskjølds vei. Veien fikk navn i 1904 etter Storo (Store O) gård. Grefsen stasjon ligger i nr. 6, og i nr. 30 er Grefsen vognhall. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Storoveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 539. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Storoveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Ringerike_Skytesenter

2023-02-04

Ringerike Skytesenter

['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Ringerike', 'Kategori:Skytebaner i Viken', 'Kategori:Sport i Ringerike']

Ringerike Skytesenter ligger ved Vestre Buttentjern nær Hønefoss i Ringerike kommune. Anlegget het tidligere RISØ skytefelt og tilhørte Forsvaret i forbindelse med den tidligere militære flyplassen på Eggemoen.

Ringerike Skytesenter ligger ved Vestre Buttentjern nær Hønefoss i Ringerike kommune. Anlegget het tidligere RISØ skytefelt og tilhørte Forsvaret i forbindelse med den tidligere militære flyplassen på Eggemoen. == Referanser ==

| comcat =

2023-02-04

«Brummer»

«Brummer»] var et [[Nazi-Tyskland|tysk skoleskip, og en del av Kriegsmarine.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paul-Werner_Hozzel

2023-02-04

Paul-Werner Hozzel

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Bundeswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Wehrmacht)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell i det tyskokkuperte Norge', 'Kategori:Tyske flyvere', 'Kategori:Tyske flyvåpenoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']

Paul-Werner Hozzel (født 16. oktober 1910 i Hamburg, død 7. januar 1997 i Karlsruhe) var en tysk Luftwaffe-pilot og militær leder i Bundeswehr. Under andre verdenskrig ble han den 8. mai 1940 den første Stuka-piloten til å bli tildelt «Jernkorsets ridderkors». Den 14. april 1943 ble han tildelt «Jernkorsets ridderkors med eikeløv».Paul-Werner Hozzel deltok også ved den tyske invasjonen av Norge, der han blant annet var med på bombingen av Oscarsborg festning.

Paul-Werner Hozzel (født 16. oktober 1910 i Hamburg, død 7. januar 1997 i Karlsruhe) var en tysk Luftwaffe-pilot og militær leder i Bundeswehr. Under andre verdenskrig ble han den 8. mai 1940 den første Stuka-piloten til å bli tildelt «Jernkorsets ridderkors». Den 14. april 1943 ble han tildelt «Jernkorsets ridderkors med eikeløv».Paul-Werner Hozzel deltok også ved den tyske invasjonen av Norge, der han blant annet var med på bombingen av Oscarsborg festning. == Referanser ==

Paul-Werner Hozzel (født 16. oktober 1910 i Hamburg, død 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kiel-Holtenau_lufthavn

2023-02-04

Kiel-Holtenau lufthavn

['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Tyskland', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1914', 'Kategori:Kiel', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transportbyggverk i Schleswig-Holstein']

Kiel lufthavn (tysk: Flughafen Kiel, IATA: KEL, ICAO: EDHK) er en liten regional flyplass i Kiel i Tyskland.Flyplassen ligger ca. 8,3 km nord for sentrum i bydelen Holtenau, og er registrert som en offentlig flyplass (tysk: Verkehrslandeplatz).

Kiel lufthavn (tysk: Flughafen Kiel, IATA: KEL, ICAO: EDHK) er en liten regional flyplass i Kiel i Tyskland.Flyplassen ligger ca. 8,3 km nord for sentrum i bydelen Holtenau, og er registrert som en offentlig flyplass (tysk: Verkehrslandeplatz). == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Flugplatz Kiel-Holtenau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Kiel lufthavn (tysk: Flughafen Kiel, IATA: KEL, ICAO: EDHK) er en liten regional flyplass i Kiel i Tyskland.Airport-kiel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Monstercat

2023-02-04

Monstercat

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronisk musikk', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 2011', 'Kategori:Uavhengige plateselskaper']

Monstercat (tidligere kjent som Monstercat Media) er et elektronisk dansemusikk-plateselskap basert i Vancouver, Canada. Selskapet ble etablert i juli 2011 av Mike Darlington, og Ari Paunonen.Monstercat signerer kun artister for enkeltutgivelser, snarere enn eksklusive avtaler, noe som lar artistene beholde opphavsretten til sine sanger, og som gir artistene muligheten til å utgi sangene hos andre plateselskaper. Monstercat utgir tre nye spor hver uke (vanligvis på mandager, onsdager og fredager, ved få unntak), i tillegg til en times lang podcast som er mulig å strømme hver torsdag klokka 21:00 på Monstercats Twitch kanal. Rundt hver trettiende sporutgivelse, blir et nytt album utgitt med disse tretti sporene og to sammenhengende mikser av albumet. Utgivelser blir gjort tilgjengelige på Monstercats eget nettsted, iTunes, Xbox Music, SoundCloud, Spotify, Bandcamp, Google Play Music, og finnes også på Monstercats YouTube- og Twitch-kanaler.

Monstercat (tidligere kjent som Monstercat Media) er et elektronisk dansemusikk-plateselskap basert i Vancouver, Canada. Selskapet ble etablert i juli 2011 av Mike Darlington, og Ari Paunonen.Monstercat signerer kun artister for enkeltutgivelser, snarere enn eksklusive avtaler, noe som lar artistene beholde opphavsretten til sine sanger, og som gir artistene muligheten til å utgi sangene hos andre plateselskaper. Monstercat utgir tre nye spor hver uke (vanligvis på mandager, onsdager og fredager, ved få unntak), i tillegg til en times lang podcast som er mulig å strømme hver torsdag klokka 21:00 på Monstercats Twitch kanal. Rundt hver trettiende sporutgivelse, blir et nytt album utgitt med disse tretti sporene og to sammenhengende mikser av albumet. Utgivelser blir gjort tilgjengelige på Monstercats eget nettsted, iTunes, Xbox Music, SoundCloud, Spotify, Bandcamp, Google Play Music, og finnes også på Monstercats YouTube- og Twitch-kanaler. == Historie == I juli 2011 opprettet Mike Darlington og Ari Paunonen, henholdsvis administrerende direktør og daglig leder, Monstercat som en YouTube-kanal. Monstercat fungerte som et medium for deres venner til å dele og fremme deres musikk. Darlington og Paunonen produserte deretter samlealbum for å gi musikerne en metode til å utgi sin musikk og for å minske konkurransepreget dem imellom. Den første sangen på plateselskapet var «Dubstep Killed Rock 'n' Roll» av Ephixa. Monstercats første album var Launch Week, og besto av sju artister: Feint, Halo Nova (i dag Varien), Stephen Walking, Ephixa, Neilio, Arion, og Going Quantum. Nyere album i dag kan ha sanger av opptil 30 artister med et enda større mangfold av musikksjangre.I desember 2011 signerte Monstercat den amerikanske dansemusikktrioen Krewella fra Chicago i Illinois. «Killin' It» var Krewellas første egne sang som ble utgitt av et plateselskap. Monstercat promoterte Krewella i kampanjer i sosiale medier og ble partner med dansemusikk-kanalen på YouTube for å nå bredere ut. Deres andre sang hos Monstercat var et samarbeid med Pegboard Nerds kalt for «This Is Not The End». Den ble utgitt i september 2013, men ble kun solgt på Krewellas album Get Wet via plateselskapet Columbia Records. I februar 2014 slo Monstercat seg sammen med dansemusikk-selskapet Electric Family for i samarbeid å produsere et armbånd hvor det meste av inntektene gikk den humanitære organisasjonen Humane Society of Canada. I juni 2014 nådde Monstercat en million solgte plater i USA. Måneden etter, i juli samme år, annonserte selskapet sin første offisielle turne, «The Uncaged Tour». Den besto av følgende artister: Pegboard Nerds, Stephen Walking og Varien, og hvor disse opptrådte var bestemt av fansen. 22 000 fans stemmer resulterte i over 20 datoer som ble satt opp for turneen.I september 2014 utga Monstercat en miks laget av Didrick som inneholdt 78 av sangene fra plateselskapets historie. I desember samme år var Monstercat blitt den 8. største YouTube-kanalen i Canada, hvilket var innenfor de Topp 250 på verdensbasis. Samme måned lanserte de sin digitale radiostasjon med sendinger som ble strømmet døgnet rundt. == Artister == === Nåværende === 7 Minutes Dead (Alex Gulikers) Aero Chord (Alex Vlasteras) Astronaut (Ross Burr og Daniel Goudie) Atmozfears (Tim van de Stadt) Au5 (Austin Collins) Braken Bustre (Buster Charles) Case & Point (Casey Vadum og TJ Jordan) Chris Ramos Direct (Joseph Lyncheski) Summer Was Fun Draper (Jamie Draper) Droptek (Lewis Munns) Dzeko & Torres (Julian Dzeko og Luis Torres) Eminence (Dillon Wong og Mathew Kazmierowski) F.O.O.L (Rasmus Hermansen) Falcon Funk (Rasmus Hermansen og Alan Charif) Favright (Mareks Liepins) Feint (Andy Isaac Hu) Fractal (Brady Wiggins) Going Quantum (Jonathan Winter) Grabbitz (Nick Chiari) Grant Bowtie (Grant Boutin) Haywyre (Martin Vogt) Hellberg (Jonathan Hellberg) Hyper Potions Insan3Lik3 (Matteo De Michel) Karma Fields Kasbo Laszlo (Willem László) Lets Be Friends (John Ford og Oren Emanuel) LVTHER (Lewis Dransfield) Melano (David Zangani) Mr FijiWiji (Brendan Galdo Muzzy (Mustafa Alobaidi) Nanobii Nigel Good Nitro Fun (Gustavo Rangel Noisestorm (Eoin O' Broin) PIXL (Nemanja Brenjo) PYLOT (Riku Uchida) Pegboard Nerds (Michael Parsberg og Alexander Odden) Project 46 (Ryan Henderson og Thomas Shaw) Protostar (Alex Mallows) Puppet (Brendan Baldwin) Rameses B (Rameses Booth) Razihel (Nicolò Arquilla) Rezonate (Nick Rennie) Rich Edwards (Richard Edwards) Rogue (Joel Hunt) Rootkit (Kashif Khan) SCNDL (Tom Grant og Adam Amuso) Slips and Slurs (Alex Swartout) Soulero (Phillip Rimstad) Sound Remedy (Anthony) Stephen Walking (Mike Toope) Stonebank (Michael Stonebank) Televisor (Tim Butler og Tom Parry) Tristam (Leandre Berube) Trivecta (Sam Dobkin) Tut Tut Child (Nick Kingsley) Varien (Nick Pittsinger) Vicetone (Ruben den Boer og Victor Pool) Volant WRLD (David Lawson) Ephixa (James Leusink) === Tidligere === 23 (Freeman Studman) 1uP (Damien) Archie Arion (Brandon Silverstein) AZEDIA Chrisson (Christiaan Neeteson) Day One Geck-O Gemellini (Andrea og David Sartori) Halo Nova (i dag kjent som Varien) (Nick Pittsinger) Hot Date! (Cavan Aragon) I.Y.F.F.E (Pedro Alexander og Konrad Rovinelli) Jack of Sound (C. Oberman) Kevin Villecco (i dag en del av Hyper Potions) Krewella (Jahan og Yasmine Yousaf) Matduke (Mathieu) Mitchell Claxton Neilio Obsidia (Domenic Ganly) OVERWERK (Edmond Huszar) Rundfunk (Tim Butler, i dag en del av Televisor) Splitbreed (Kalani og Tau'i Mo'e og Kyle Cunningham) Skifonix Stereotronique (Kevin O'Brien) Subformat Sushi Killer (Ian Tsuchiura, i dag en del av Hyper Potions) Teqq (Robert Simmerling) Throttle (Robbie Bergin) TVDS (i dag kjent som Atmozfears) (Tim van de Stadt) Virtual Riot Yh (Yonaton Habte) == Diskografi == === Halloween- og julealbum === === Samlealbum === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted Offisiell YouTube-kanal Q&A with Mike Darlington YourEDM Exclusive Interview with Mike Darlington Monstercat Records Wants to Change the Music Industry's Views on Copyright Offisiell Twitch-kanal

Canada

https://no.wikipedia.org/wiki/Skalsaelva

2023-02-04

Skalsaelva

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kvænangen']

Skalsaelva (nordsamisk: Skálžžajohka) er ei elv i Kvænangen kommune i Troms og Finnmark. Den er 6,2 km lang, og har et nedbørfelt på 28,6 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,39 m³/s.Elva har utspring fra Storfjellvatnan, som ligger på fylkesgrensa mellom Troms og Finnmark. Herfra renner elv mot øst gjennom Kanasdalen ned til Skalsavatnet (40 moh). Til Skalsavatnet kommer også Iselva, ei stor sideelv som har utspring fra en sørvestlig utløper av Øksfjordjøkelen. Fra Skalsavatnet fortsetter elva videre ned til munningen i bukta Skalsa i Jøkelfjorden. Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag i 1993.

Skalsaelva (nordsamisk: Skálžžajohka) er ei elv i Kvænangen kommune i Troms og Finnmark. Den er 6,2 km lang, og har et nedbørfelt på 28,6 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,39 m³/s.Elva har utspring fra Storfjellvatnan, som ligger på fylkesgrensa mellom Troms og Finnmark. Herfra renner elv mot øst gjennom Kanasdalen ned til Skalsavatnet (40 moh). Til Skalsavatnet kommer også Iselva, ei stor sideelv som har utspring fra en sørvestlig utløper av Øksfjordjøkelen. Fra Skalsavatnet fortsetter elva videre ned til munningen i bukta Skalsa i Jøkelfjorden. Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan IV for vassdrag i 1993. == Referanser ==

| munning = Skalsa i Jøkelfjorden

https://no.wikipedia.org/wiki/Generator

2023-02-04

Generator

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Elektrisk energiteknikk', 'Kategori:Elektrisk utstyr', 'Kategori:Kraftverk', 'Kategori:Maskiner']

En generator er en maskin som omdanner mekanisk energi til elektrisk energi ved elektromagnetisk induksjon for anvendelse i en ekstern elektrisk krets. Kilden til mekanisk energi kan variere fra en pedaldrevet sykkel til en dampturbin i et kraftverk. I et moderne elektrisk kraftsystem kommer nesten all energi fra synkrongeneratorer som leverer trefase vekselspenning. Den omvendte omforming av elektrisk energi til mekanisk energi skjer i en elektrisk motor, og motorer og generatorer har svært mange likhetstrekk. Flere typer roterende elektriske maskiner kan drives både som motor og generator, uten at de har noen konstruksjonsmessige forskjeller. I akademiske sammenhenger snakker en derfor ofte heller om elektriske maskiner enn om generatorer og motorer. Veien frem til brukbar elektrisk generator startet i 1831 med Michael Faradays oppdagelse av induksjon og hans oppfinnelse av en meget enkel generator. Det skulle ta mange år med utallige forsøk og oppfinnelser før en brukbar elektrisk generator ble utviklet. Motivasjonen var de store kostnadene og praktiske vansker med å forsyne elektriske motorer med strøm fra batterier. Det virkelig store gjennombruddet for elektrisk energioverføring skjedde med utviklingen av vekselstrømsgeneratoren og trefase overføringsnett. En sentral person i utviklingen var Mikhail Dolivo-Dobrovolskij, som var sjefingeniør hos Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG). Han bygget videre på oppfinnelsene til Nikola Tesla og Galileo Ferraris' tofase generatorer, som han forbedret betraktelig. Helt uavhengig fant svensken Jonas Wenström også opp trefasesystemet som han offentliggjorde noe senere. Fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag er kraftforsyningen bygget ut i stadig større skala med generatorer for trefase vekselspenning som grunnprinsipp. Store generatorer som brukes i kraftverk er praktisk talt alltid synkrongeneratorer. Navnet henspiller på at det er et helt bestemt forhold mellom maskinens omdreiningstall og frekvensen av den sinusformede spenningen disse produserer. Med sinusformet spenning kan strømmen enkelt gis svært høye spenninger ved hjelp av transformatorer, dette er nødvendig i lange kraftledninger. I mottagersiden transformeres spenningen så ned til passende forbrukerspenning. Generatorer kan variere i ytelse fra noen få watt (W) i håndholde batteriløse apparater, til mange hundre megawatt (MW). Verdens til nå (2015) største generatorer blir satt i drift i et kjernekraftverk i Kina, disse har en ytelse på 1750 MW hver.

En generator er en maskin som omdanner mekanisk energi til elektrisk energi ved elektromagnetisk induksjon for anvendelse i en ekstern elektrisk krets. Kilden til mekanisk energi kan variere fra en pedaldrevet sykkel til en dampturbin i et kraftverk. I et moderne elektrisk kraftsystem kommer nesten all energi fra synkrongeneratorer som leverer trefase vekselspenning. Den omvendte omforming av elektrisk energi til mekanisk energi skjer i en elektrisk motor, og motorer og generatorer har svært mange likhetstrekk. Flere typer roterende elektriske maskiner kan drives både som motor og generator, uten at de har noen konstruksjonsmessige forskjeller. I akademiske sammenhenger snakker en derfor ofte heller om elektriske maskiner enn om generatorer og motorer. Veien frem til brukbar elektrisk generator startet i 1831 med Michael Faradays oppdagelse av induksjon og hans oppfinnelse av en meget enkel generator. Det skulle ta mange år med utallige forsøk og oppfinnelser før en brukbar elektrisk generator ble utviklet. Motivasjonen var de store kostnadene og praktiske vansker med å forsyne elektriske motorer med strøm fra batterier. Det virkelig store gjennombruddet for elektrisk energioverføring skjedde med utviklingen av vekselstrømsgeneratoren og trefase overføringsnett. En sentral person i utviklingen var Mikhail Dolivo-Dobrovolskij, som var sjefingeniør hos Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG). Han bygget videre på oppfinnelsene til Nikola Tesla og Galileo Ferraris' tofase generatorer, som han forbedret betraktelig. Helt uavhengig fant svensken Jonas Wenström også opp trefasesystemet som han offentliggjorde noe senere. Fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag er kraftforsyningen bygget ut i stadig større skala med generatorer for trefase vekselspenning som grunnprinsipp. Store generatorer som brukes i kraftverk er praktisk talt alltid synkrongeneratorer. Navnet henspiller på at det er et helt bestemt forhold mellom maskinens omdreiningstall og frekvensen av den sinusformede spenningen disse produserer. Med sinusformet spenning kan strømmen enkelt gis svært høye spenninger ved hjelp av transformatorer, dette er nødvendig i lange kraftledninger. I mottagersiden transformeres spenningen så ned til passende forbrukerspenning. Generatorer kan variere i ytelse fra noen få watt (W) i håndholde batteriløse apparater, til mange hundre megawatt (MW). Verdens til nå (2015) største generatorer blir satt i drift i et kjernekraftverk i Kina, disse har en ytelse på 1750 MW hver. == Terminologi == Ordet generator kommer fra latin og er partisipp av genero, som betyr avle eller far. Med en generator menes en maskin som omgjør mekanisk energi til elektrisitet ved hjelp av induksjon. Generatorer kan grupperes i to hovedkategorier: Likestrømsgenerator som genererer likestrøm. Begrepet dynamo brukes til en viss grad om likestrømsgeneratoren, spesielt i dagligtale. I likestrømsgeneratoren dannes vekselstrøm i rotor, men kommutatoren, som er en type mekanisk likeretter, sørger for at maskinen allikevel leverer likestrøm med noe varierende spenning. Se illustrasjonen til høyre Generator som genererer vekselstrøm. Generatorer i kraftforsyningen leverer alltid trefase vekselstrøm. Ved bruk av transformatorer kan spenningen enkelt heves og store energimengder overføres over store avstander med lite tap. Se illustrasjonen til høyre som viser en svært forenklet synkronmaskin. Legg merke til at denne har såkalte sleperinger tilknyttet rotorviklingen, mens likestrømsgeneratoren over har kommutator.Bruken av ordene generator og dynamo er noe udefinert. De fleste tenderer til å bruke dynamo om likestrømsgenerator og generator om vekselstrømgenerator. Mekanisk består en generator av hovedkomponentene: Rotor som er den roterende del av en generator og som er direkte tilknyttet akselen Statoren er den stasjonære del av en generator Akslingen som bærer rotor og sleperinger eller kommutator. Denne tilknyttes turbin eller en annen maskin som drar den rundt Sleperinger eller kommutatorElektriske hoveddeler: Ankeret er en betegnelse på arbeidsviklingene i generatoren. Det er disse som fører hovedstrømmen som leveres til den ytre kretsen. I likestrømsgeneratorer ligger arbeidsviklingene på rotor mens de ligger på stator i vekselstrømgeneratorer Feltet er det magnetiske feltet i en elektrisk maskin. Felt dannes med elektromagneter eller permanentmagneter Magnetiseringsutrustningen sørger for elektrisk strøm til feltet dersom det dannes av elektromagneter. Magnetiseringen kan skje ved:Egenmagnetisering der maskinen selv skaffer strøm for formålet Fremmedmagnetisering der en egen utrusting, uavhengig av generatoren, sørger for strøm til feltet. Dette kan være fra batterier eller fra en egen mindre likestrømsmaskin. == Historisk utvikling == Før oppdagelsen av sammenhengen mellom elektrisitet og magnetisme ble elektrostatiske generatorer anvendt. Slike generatorer utnytter statisk elektrisitet og genererer svært høy spenning, men liten strøm. En slik type generator er Van de Graaff-generator. Gjennom å flytte elektrisk ladede belter og plater bygges det opp et stadig økende elektrisk potensial på en elektrode, enten ved hjelp av Elektrostatisk induksjon eller triboelektrisk effekt. Lav effektivitet og utfordringer med elektrisk isolasjon som kreves ved høye spenninger, medførte at slike generatorer aldri ble tatt i bruk for kommersiell elektrisitetsproduksjon. I dag er ordet generator forbeholdt elektrisk energiproduksjon basert på elektromagnetisk induksjon. === Teoretisk utvikling === Funksjonsprinsippet for den elektromagnetiske generatoren ble oppdaget i 1831 av den britiske fysikeren Michael Faraday og også uavhengig av amerikaneren Joseph Henry. Prinsippet som senere er kjent som Faradays lov, sier at en elektromotorisk spenning (EMS, eller elektromotorisk kraft, EMK) induseres i en elektrisk leder omsluttet av et varierende magnetfelt. Mer spesifikt at den elektromotoriske spenningen E {\displaystyle {\mathcal {E}}} er proporsjonal med den tidsderiverte magnetiske flukstettheten: E = − d Φ B d t , {\displaystyle {\mathcal {E}}=-{{d\Phi _{B}} \over dt},\ } der E {\displaystyle {\mathcal {E}}} er den elektromotoriske kraft (EMK) ΦB er den magnetiske fluksen,og minustegnet kanskje forklares best av Lenz' lov: Retningen av den induserte spenningen er slik at den vil motvirke sin årsak.Denne indre spenningen driver den elektriske strømmen i en tilknyttet elektrisk krets. Faraday laget i 1831 en enkel elektromagnetisk generator kjent som Faradays skivegenerator, eller homopolar generator. Denne besto av en kobberskive på en aksling, slik at den kunne rotere mellom armene til en hesteskomagnet (se figuren). Det oppsto da en likespenning mellom senter og periferi av platen som kunne drive en liten strøm i en ekstern krets. === De første eksperimenter med generatorer === Det var ikke stort praktisk behov for en generator på tiden Faraday oppdaget loven om induksjon. Dette forandret seg med inntoget av teknologier som telegraf og lysbuelamper. Disse ble først drevet av batterier, men dette var kostbart, og i 1860- og 1870-årene ble det en fornyet interesse for generatoren. Det aller første roterende apparatet drevet av elektromagnetisme ble bygget av engelskmannen Peter Barlow i 1822. Dette er kjent som Barlows hjul. I juli 1832 laget den franske instrumentmakeren Hippolyte Pixii det første apparatet som genererte vekselspenning ved induksjon ved hjelp av roterende permanentmagneter. Apparatet ble presentert offentlig i september 1832 på et møte i Det franske vitenskapsakademiet (fransk: Académie des Sciences), og allerede i juli ble oppfinnelsen omtalt i Annales de Chimie. Etter ideer fra André-Marie Ampère utviklet han samme år en komponent som snudde strømmens retning for hver halve omdreining rotoren gjorde. Dermed leverte apparatet ut likespenning. Komponenten som snudde spenningen er kjent som kommutatoren. Imidlertid er det engelskmannen William Ritchie som er kjent som oppfinneren av kommutatoren. Ritchie hevdet å ha funnet opp kommutatoren den samme sommeren som Pixii.I den aller første tiden med eksperimentering med elektriske maskiner ble det skilt strengt mellom såkalte «magnetelektriske-» og «elektromagnetiske-maskiner», i betydningen henholdsvis generatorer og motorer. Den russisk-tyske fysikeren Emil Lenz viste imidlertid i en artikkel publisert i Annalen der Physik i 1834 at fenomenene «magnetelektrisitet» og «elektromagnetisme» var to sider av samme sak. Han formulerte «loven om gjensidighet mellom magnetelektrisitet og elektromagnetisme». Dette innebar at en elektrisk motor må kunne fungere som generator, og omvendt. I løpet av noen år ble dette akseptert, særlig etter 1838 da det ble rapportert om flere tilfeller der det eksperimentelt ble vist at fenomenet kan gå motsatte veier. Lenz rapporterte selv i 1838 i Annalen der Physik at han hadde lyktes med å få en Pixii-generator til å virke som motor. === Elektrisk motor som motivasjon for å lage en generator === Fra midten av 1800-tallet ble det gjort svært mange forsøk på å forbedre elektriske motorer og generatorer. Det ble gjort forsøk med både roterende maskiner, og innretninger der en stang ble satt til å beveges frem og tilbake omtrent som stemplet i en dampmaskin. (I dag omtalt som en lineærgenerator.) Den tyske-jødiske ingeniøren og fysikeren Moritz Hermann von Jacobi holdes for å være den første til å lage en praktisk anvendbar elektrisk motor. Han rapporterte til Annalen der Physik i mai 1834 at han hadde konstruert en elektrisk motor som kunne løfte en vekt på 10–12 pund opp med en fart av én fot i sekundet. Dette tilsvarer en effekt på 15 W.I desember 1833 ble den amerikanske smeden Thomas Davenport den første som laget en elektrisk motor i USA. Hans maskin kunne yte 4,5 W, men hverken han eller andre oppfinnere på denne tiden, greide å lage en maskin med en ytelse som gjorde den praktisk anvendbar. Det store spranget kom i 1838, da Jacobi lyktes med å lage en motor som utviklet hele 300 W. For å demonstrere dens praktiske anvendelse satt han motoren i en båt og transporterte 14 personer over elven Neva i St. Petersburg. Denne båtturen fant sted den 13. september 1838, båten kjørte 7,5 km og holdt en fart på 2,5 km/h. I båten var det sink-batterier som til sammen veide 200 kg. I årene fra 1837 til 1866 ble det tatt ut hele 100 patenter på elektriske motorer bare i England. I hele verden ble det tatt ut tusenvis av patenter. Det skulle vise seg å ta lang tid før noen overgikk Jacobi når det gjaldt ytelsen for en elektrisk maskin.Det skjedde stadige forbedringer av elektriske motorer, men det var et fundamentalt problem med disse; den høye vekten og kostnadene for batteriene. Dette ble også motivasjonen for å lage en funksjonell generator som kunne forsyne motorer med elektrisitet. I 1850 skrev R. Hunt i British Philosophical Magazine at en elektrisk motor, selv under de beste forhold, er 25 ganger mer kostbar enn en dampmaskin for å gjøre det samme arbeidet. I 1841 utlovet Det tyske forbund en pris på 100 000 gulden til den som konstruerte en elektrisk motor som kunne gi billigere energi enn en hest, en dampmaskin eller et menneske. Det viste seg umulig å få til noe slikt uten at en vellykket generator ble konstruert. === Likestrømsgeneratorer === ==== Siemens dynamo ==== I 1856 klarte den tyske ingeniøren og industrimannen Werner von Siemens å utvikle en generator som ga en viss effekt. Denne var basert på permanentmagneter og ble kalt dobbelt-T-maskinen. Maskinen ble også kalt sylinder-induktoren på grunn av rotorens sylinderform. De første utgavene av denne ble anvendt innenfor telegrafi og ble sveivet rundt for hånd. Lignende maskiner er senere brukt også i magneto-telefoner og felttelefoner. Maskinen har en hesteskoformet permanentmagnet som gir et statisk felt gjennom rotor. Gapet i hesteskoen har en sylinderformet utforming som delvis omslutter rotor. Siemens gjorde en annen viktig konstruksjonsforbedring: Viklingen i rotoren ble lagt i flere spor i rotorens omfang. Dette er en av flere konstruksjonsmessige forbedringer frem mot en generator med mindre pulsering i spenningen.I slutten av 1866 offentliggjorde Siemens sin oppfinnelse av en ny type generator uten permanentmagneter for å danne felten, men elektromagneter. Altså spoler eller viklinger med mange tørn som dannet et kraftig magnetfelt. Strømmen til å drive elektromagnetene ble hentet fra maskinen selv. Prinsippet gikk ut på å starte generatoren med strøm fra et galvanisk-batteri, som bygget opp feltet. Etter hvert som arbeidsviklingene bygget opp en stadig sterkere spenning, ble også feltet sterkere og batteriet kunne frakobles. Feltet økte i styrke inntil jernet gikk i metning, altså ikke kan føre et større magnetfelt. Siemens kalte sin generator for en dynamo-elektrisk maskin for å understreke at den skaffer sin egen magnetisering uten permanentmagneter. Med denne oppfinnelsen fås sterke magnetfelt, dessuten unngås problemet med at permanentmagnetene mister sin magnetisme over tid. Denne maskinen regnes for å være den første vellykkede likestrømsgenerator. Det skulle imidlertid vise seg at den engelske oppfinneren Charles Wheatstone i februar 1867 hadde gjort den samme oppfinnelsen uavhengig av Siemens. ==== Grammes ankerring ==== En stor ulempe med Siemens generator var at den produserte en pulserende spenning. I 1871 kom den belgiske ingeniøren Zénobe Théophil Gramme med en dynamo uten denne pulseringen. Grammes dynamo hadde en rotor som ble kalt Grammes ankerring, med viklinger som var sammenkoblet som bildet til høyre øverst viser. Rett nedenfor til høyre er prinsippet vist som en torus (ring) med vinklinger rundt. Fra hver viklingspole var det forbindelse til segmenter på kommutatoren. Det ble indusert like mye spenning i den øverst halvdel av ringen som i den nederste, og børstene hentet ut strømmen ved -B og +B. Hadde det ikke vært for at børstene var plassert der ville den induserte strømmen blitt null. Dynamoen til Gramme gikk med en hastighet på 800-1000 o/min og ga en strøm med mindre pulsering (rippel). Årsaken er fordeler som oppnås med såkalte distribuerte viklinger, noe som blir omtalt lenger ned i artikkelen. ==== Endelig en funksjonell likestrømsgenerator ==== Friedrich von Hefner-Alteneck som var sjefingeniør for Siemens fant i 1872 opp en rotor til dynamoen med sylindrisk form. Denne hadde i tillegg viklinger som ble lagt i en rekke spor i rotorens periferi og parallelt med akselen. Dette var en forbedring av Grammes oppfinnelse, fordi denne ikke har en stor del av viklingene på innersiden der det uansett ikke ble indusert noe spenning. i tillegg er det produksjonsmessig enklere enn å vikle Grammes toroid. Franskmannen Auguste Pellerin foreslo at stålkonstruksjonene i en elektrisk maskin burde være av laminerte stålplater istedenfor massivt stål og at de ble elektrisk isolert fra hverandre. Hensikten med dette var å unngå virvelstrømmer. Med disse siste oppfinnelsene greide en endelig å få gode dynamoer og tilhørende motorer. ==== Dynamoens videre anvendelse ==== Selv om også generatorer som produserte vekselspenning kom i bruk fra rundt 1870, hadde likespenning størst utbredelse. Vekselspenning var et godt alternativ for lysbuelamper som ble mer og mer vanlig for gatebelysning, men på denne tiden var det ikke oppfunnet noen motorer som fungerte tilfredsstillende for vekselspenning. En av de aller tidligste kraftstasjoner var Pearl Street Station i New York som Thomas Edison stod bak og ble satt i drift i 1882. Denne hadde kun dynamoer for likespenning. Ulempen med likespenning var at særlig høye spenningsnivåer ikke var teknisk mulig på grunn av blant annet begrensningene i kommutatoren. Avstanden fra dynamo til forbrukeren kunne derfor ikke være stor. Mange oppfinnere skjønte at vekselspenning ikke ville ha de samme begrensningene. Med introduksjonen av transformatorer kunne spenningen og dermed avstanden økes betydelig. Utfordringen var å utvikle en anvendbar motor for vekselspenning.Inntil praktisk bruk av vekselspenning ble demonstrert i 1891 var dynamoer som leverte likespenning enerådende. I 1901 var det 18 av totalt 22 kraftverk i Norge som produserte likespenning. Dynamoer i kraftsystemer for likespenning er i dag uvanlig, men likestrømsmaskiner har allikevel vært mye brukt i forbindelse med motordrifter helt opp til i dag. Spesielt i forbindelse med regulering av turtallet har kraftsystemer for likespenning vært svært utbredt. Med introduksjon av kraftelektronikk og frekvensomformere, ble likestrøm etter hver også uvanlig i større motordrifter. Likestrømsmotorer finnes imidlertid i mange mindre husholdningsapparater og i håndverktøy, og blir omtalt som universalmotorer eller vekselstrøms kommutatormotorer. Disse drives da med vekselspenning. Også i lokomotiver har disse motorene hatt stor utbredelse. === Vekselstrømsgenerator === Gjennom en rekke oppdagelser ble dynamoen etterfulgt av mange forbedrede oppfinnelser, særlig vekselstrømsgeneratoren, som genererer vekselstrøm. Vekselstrømsystemer var kjent i enkle former helt fra Michael Faradays opprinnelige oppdagelse av magnetisk induksjon av elektrisk spenning. ==== Eksperimenter med vekselspenning med to og tre faser ==== Den italienske professoren Galileo Ferraris klarte å bygge en liten asynkronmotor basert på to faser i 1885. Fasene her er to spenninger med en faseforskyvning på 90 grader. En oppnår dermed et roterende felt, noe som er gunstig for å få en vekselstrømsmotor til å starte. Ferraris antok at en slik maskin aldri kunne oppnå en større virkningsgrad enn 50 %. Det skulle vise seg å være helt feil, men Ferraris mistet interessen for videreutvikling av sitt prinsipp. Den kroatisk-amerikanske ingeniøren og oppfinneren Nikola Tesla drev på samme tid forsøk med en tofasemotor, overføringslinje og generator. Hans konsept gjorde bruk av fire ledere for overføring mellom generator og motor. Oppfinneren og industrimannen George Westinghouse ble oppmerksom på Teslas store fremskritt innenfor forskning med elektrisitet og kjøpte alle hans 40 patenter for 1 million USD. Tesla ble konsulent for Westinghouses selskap og gjorde videre forsøk med sitt konsept. Han hadde stor tro på tofasede og enfasede vekselspenningsmotorer, men mislyktes i å få noen motor til å fungere særlig godt. I 1889 forlot han Westinghouse skuffet over at ingen av hans forsøk hadde nådd frem.Den som først konstruerte en funksjonell trefaset vekselstrømsmotor var den tyske ingeniøren Friedrich August Haselwander. Han fant opp en trefaset synkronmaskin med utpregede poler i juli 1887, men det tyske postvesenet forbød bruken av maskinen på grunn av frykt for forstyrrelser på telegraflinjene. Haselwander mislyktes også med å få godkjent patentet. Amerikaneren Charles Schenk Bradley hadde på samme tid også eksperimentert med flerfasegeneratorer og vekselstrømsystemer for to og tre faser. Han fikk patent på flere oppfinnelser, blant annet en asynkronmaskin, men han gikk ikke videre med praktiske forsøk for anvendelser. I USA fikk likestrømsystemer stadig større utbredelse, mens det var i Europa at videre forskning på vekselstrømsystemer fant sted. ==== Trefasesystemet ==== Tesla var den første til å jobbe intensivt med problemet med elektrisk kraftoverføring via et flerfaset vekselstrømsystem, han var den første til å finne grunnlaget for en slik overføring, og var den første til å presentere prinsippene for en flerfaset induksjonsmotor. Bradley søker det første patentet på en to-fase strømoverføringssystem med synkronmaskiner og fire elektriske ledninger. Han fikk også det første patentet for en tre-fase induksjonsmotor med en helt kortsluttet rotor (kortslutningsrotor). Haselwander var den første til å konstruere et trefase overføringssystem med synkronmaskiner og tre faseledere. Han bygde det første anlegget av denne typen, og var den første til å ta det i praktisk bruk. Dolivo-Dobrowolsky bygde den første enkle, praktisk nyttige trefase induksjonsmotoren med kortslutningsrotor. I brede vitenskapelige foredrag og essays, forklarte han naturen og kjennetegnene ved dagens trefase system og trefase motorer... og to år etter bygde han sin første 1/10 hk induksjonsmotor, så satte han en 100 hk trefase motor i normal drift... Dolivo-Dobrowolsky må derfor ses på som pioneren innen innføringen dagens trefase system. Wenström er en som tydelig erkjenner problemet, skaper teknisk solide og godt gjennomtenkte løsninger for hele programmet, men hans løsninger vises frem ett til to år for sent i konkurransen. I 1889 begynte AEGs sjefingeniør, sveitsisk-russeren Mikhail Dolivo-Dobrovolskij, med forsøk der han kombinerte Teslas og Ferraris oppfinnelser som han forbedret betraktelig. Han fant opp en trefaset asynkronmotor i begynnelsen av 1889, og gjorde store fremskritt med denne. Asynkronmaskinen er i dag trolig den mest brukte motor i verden for litt større effekter og i en viss utstrekning som generator i små kraftstasjoner. Dolivo-Dobrowolsky var også den første til å finne ut at vinklingene i en trefase-motor eller -generator kan kobles i stjerne eller trekant. Han fant videre ut at et trefasesystem ikke behøvde mer enn tre ledere for overføring av elektrisk energi. Med tre faser blir det roterende feltet jevnere og overført effekt kan økes med en faktor på 1,73 med bare én leder mer enn i et enfasesystem. I august 1889 tok han ut patent på en transformator med tre ben (kjernetransformator), altså en trefasetransformator. Samtidig som Dolivo-Dobrowolsky gjorde store fremskritt med sitt trefasesystem, kom den svenske ingeniøren Jonas Wenström i april 1889 opp med et patent på et trefasesystem. Wenström bygde i 1893 en 13 km lang trefaset kraftlinje i Sverige. Sannsynligvis visste Wenström ikke noe om at trefasesystemer ble utforsket andre steder i verden. ==== Den internasjonale elektrotekniske utstilling i Frankfurt am Main ==== Dolivo-Dobrowolsky samarbeidet med Maschinenfabrik Oerlikon og AEG om å bygge en trefase kraftlinje fra et kraftverk i Laufen til Frankfurt am Main i Tyskland i 1891. Denne kraftlinjen var 175 km lang og med en spenning på 25 kV. Den hadde en overføringskapasitet på 220 kWKraftlinjen ble i brukt til å demonstrere trefasesystemets fordeler på Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 i Frankfurt am Main (International Electro-Technical Exhibition). Energien fra kraftstasjonen ble brukt til å drive en pumpe som skaffet vann til et kunstig fossefall på utstillingen. Med denne demonstrasjonen skjønte alle tilstedeværende ingeniører og industriherrer at vekselstrøm hadde store fordeler, spesielt når det gjaldt å overføre elektrisitet over svært lange avstander. Etter dette startet både Siemens, General Electric og Westinghouse et intensivt arbeid for å bygge best mulige generatorer og andre maskiner for vekselstrøm. Tesla kom tilbake til firmaet til Westinghouse og sammen bygde de den første kraftlinjen i USA for trefaset vekselspenning fra Niagarafallene til Buffalo i delstaten New York. Denne kraftlinjen stod ferdig i slutten av 1896. == Konstruksjon og virkemåte for moderne generatorer == === Likestrømsgeneratorer === En likestrømsgenerator består av en stator, rotor med aksling, viklinger og kommutator. Statoren er sirkelformet og i dens indre omkrets er polene plassert. Disse danner magnetfeltet mellom seg, med enten bare et par med nord og sørpol som står overfor hverandre, eller flere par. Med flere par står disse vekselvis med forskjellig polaritet rundt omfanget av statoren. Statorens poler magnetiseres av likestrøm i viklinger i form av spoler (solenoider) med mange tørn. Polene på stator stikker frem fra selve statorringen for å gi plass til feltviklingene. En kaller slike for utpregede poler. Rotoren er plassert i statorens senter og har viklinger rundt omfanget. Rotorens viklinger ligger i spor i overflaten av dens omfang og er tilknyttet kommutatoren. Bilde til høyre viser en liten rotor for en likestrømsmaskin. Her ser en tydelig at kommutatoren er sammensatt av lameller som hver har kontakt med viklingene. Lamellene er elektrisk isolert fra hverandre. Børstene har kontakt med lamellene og bringer strømmen ut til den eksterne kretsen. Det dannes vekselspenning i rotorviklingene og kommutatorens oppgave er å virke som en mekanisk likeretter. Viklingene i rotor kalles også ankerviklinger. Både statoren og rotoren er konstruert av laminerte blikkplater av bløt stål. Spenningen fra en likestrømsgenerator blir ikke helt konstant, men med distribuerte viklinger og mange komutatorsegmenter per per pol kan spenningen bli meget jevn. (Uten rippel eller bølger.)Vinklingene i statoren får sin strøm fra ankeret, og kan i prinsippet være koblet i serie eller parallell med ankeret. Det siste kalles shuntvikling og er mest brukt. Grunnen til at koblingen brukes mest er at spenningen som mates ut til forbrukerne (den eksterne kretsen) blir konstant og i mindre grad avhengig av belastningen. Ved hjelp av en justerbar motstand, en reostat, kan strømstyrken til feltviklingene justeres og dermed endres også spenningen. Ved å holde hastigheten til generatoren konstant med en regulator tilknyttet turbinen som driver den og justere reostaten, kan spenningen holdes mer eller mindre konstant selv om belastningen varierer. Ved oppstart av en likestrømsgenerator er en avhengig av at det er en viss magnetisme gjenværende fra sist den var i bruk. Når generatoren først begynner å rotere vil den gjenværende remanens som er i jernkjernen i feltpolene gi et magnetisk felt som generere en liten strøm i ankeret. Denne strømmen som rotasjonen skaper går gjennom feltviklingene og skaper et ytterligere sterkere magnetisk felt som igjen genererer en større ankerstrøm. Denne prosessen med stadig øking av magnetfelt og indusert strøm fortsetter, etter en tid gir maskien ut ønsket spenning. Når maskinen går med konstant turtall og tilkobles lasten (eksternt nett) justeres spenningen med reostaten, som forklart over. Dersom som lasten varierer vil utgangsspenningen variere. For å holde klemmespenningen nær konstant kan reostaten erstattes av en feltstrømregulator. I det spesielle tilfellet at en likestrømsgenerator drives med varierende turtall, som for eksempel en bildynamo, blir reguleringen av spenningen annerledes. Da brukes en regulator som endrer feltstrømmen, slik at utgangsspenningen kan holdes nær konstant over et stort turtalls- og lastområde. === Anvendelse av likestrømsgeneratoren i dag === Likestrømsgeneratoren ble raskt utkonkurrert av vekselstrømsgeneratoren på grunn av vanskene med å overføre likestrøm over store avstander. Likestrømsgeneratoren har likevel hatt stor utbredelse som magnetiseringsmaskin for vekselstrøms synkrongeneratorer. Det må til en likespenningskilde for å skape feltet i en synkrongenerator, mer om dette følger i avsnittet nedenfor. Et annet sted der likestrømsgeneratoren har hatt sin utbredelse er i forbindelse med elektrisk jernbanedrift. Dette er tilfelle i for eksempel Polen og Italia. Typisk produseres likestrømmen ved omforming av vekselspenning fra det offentlige overføringsnettet. En trefase vekselstrømsmotor driver likestrømsgeneratorer som mater ut til jernbanens kontaktledningsnettet. Et alternativ er å lage likespenning av vekselstrøm via likerettere. Tidliger var disse basert på kvikksølvlikerettere, men i dag er disse erstattet av halvlederteknologi. En annen type omformer er trinnløs omforming av vekselspenning til spenning med en annen frekvens. Dette kan skje ved at en trefaset motor driver en likestrømsgenerator på samme aksling. Likestrømsgeneratoren gir strøm til en likestrømsmotor der turtallet enkelt kan justeres. Likestrømsmotorene har felles aksling med en vekselstrømsgenerator som forsyner et distribusjonsnett der variabel frekvens er ønskelig. Dette kalles en ac-dc-dc-ac-omformer, og selv om en slik installasjon enkelt kan omforme vekselspenning er den stor, kostbar og vedlikeholdsintensiv. I tillegg kommer store energitap. Dette er noen eksempler på bruk av likestrømsgeneratorer som har hatt stor utbredelse, men som i stor grad har blitt erstattet av halvlederteknologi. Også når det gjelder magnetiseringsmaskiner for synkrongeneratorer har likestrømsgeneratorene blitt erstattet med halvlederteknologi. Noen av grunnen til at en ikke bruker denne typen maskiner er at spesielt kommutatoren krever mye vedlikehold. Dessuten vil kullbørstene i forbindelse med kommutatoren forårsake kullstøv som er elektrisk ledende, og kan gi kortslutninger i maskinen. === Synkrongeneratoren === Synkrongeneratorens navn henspiller på at frekvensen til spenningen som blir generert er proporsjonal med turtallet til rotoren. Rotoren kalles også polhjulet og har elektriske viklinger som gir magnetisk felt. Rotoren forsynes via sleperinger, fra en ytre likespenningskilde. Dette kan være en likestrømsgenerator montert på generatorens aksling (egenmagnetisering), eller en separat likeretter (fremmedmagnetisering) basert på halvlederteknologi. Rotoren har enten utpregede poler eller sylindrisk rotor om hastigheten er svært stor. Det siste kalles en turbogenerator og er som navnet sier vanlig når generatoren drives av en turbin. Rotoren setter opp et roterende magnetfelt og dette induserer spenning i statorens viklinger. Vinklingene i stator er montert i spor i dens indre omfang og er tilknyttet den ytre elektriske kretsen, se bilde til høyre. Statorens viklinger kalles også ankerviklinger. Sammenhengen mellom antall polpar på polhjulet, geometrisk plassering av ankerviklingene, samt rotasjonshastighet bestemmer spenningens frekvens, faseforskyvningen mellom spenningene og spenningens sinusform og amplitude.Synkronmaskinen er i dag så å si enerådende som generator. I moderne kraftsystemer er hundrevis eller tusenvis av generatorer koblet sammen i parallell. Dermed blir både spenningen og frekvensen for en enkelt generators terminaler hovedsakelig bestemt av de andre maskinene i kraftsystemet. Overføringsnettet sørger for at synkronmaskiner som geografisk er adskilt med mange hundre kilometer går med samme frekvens. Alle større generatorer må allikevel ha turtallsregulering og spenningsregulator for at kraftsystemets frekvens og spenning skal være noenlunde konstant. Selv om en enkelt generator utgjør bare en svært liten del av systemets ytelse, må alle enhetene bidra med å holde frekvens og turtall konstant. Unntaket er små generatorer i mini- og mikrokraftverk, som kan gjøres enklere og billiger uten disse regulatorene. Store kraftsystemer har fordeler ved at systemene kan ha stor pålitelighet uten at den samlet reservekapasiteten må gjøres uforholdsmessig stor. Reservekapasitet vil si enheter (kan være generatorer eller kraftledninger) som ikke er i drift (ofte kalt kald reserve) eller ikke utnyttes fullt ut (roterende reserve). Dette er gunstig for å oppnå redundans, men gir blant annet dårlig utnyttelse av investert kapital. Forskjellige energikilder kan utnyttes over et stort geografisk område, for eksempel er praktisk talt hele Nord-Amerika sammenkoblet til et stort kraftnett. Kraftstasjoner er ofte svært kompliserte og kostbare, dermed blir stordriftsfordeler attraktive å utnytte i et stort sammenhengende system der svært store kraftverk utgjør energikildene. Dermed blir også generatorene svært store (en ønsker vanligvis ikke mange generatorer i et kraftverk), slik som eksemplene i avsnittet under gir eksempler på. === Ytelse og typiske parametre for generatorer === Tidlige generatorer og tilhørende kraftsystemer hadde frekvenser på for eksempel 25, 50, 60, 125, og 133 Hz. Dette gir problemer for samkjøring og tidlig ble 60 Hz introdusert som standard i Nord-Amerika. 50 Hz ble valg i resten av verden. Det som ble sett på som akseptabel spenning i generatorer ble også stadig økt. I dag er spenningen i generatorer typisk i intervallet 11 – 35 kV. Disse er ofte direkte tilknyttet en transformator som mater ut effekt med den spenningen som er ønsket i det aktuelle nettnivået. Typisk vil generatorenes og kraftverkets ytelse bestemme tilknytning til aktuelt nettnivå. Det som hevdes å være verdens største generatorer er to maskin på 1750 MW til Taishan 1 kraftverk i Kina. Dette er et kjernekraftverk som i 2013 fortsatt var under bygging. I slike sammenhenger brukes typisk synkronmaskiner med sylindrisk rotor. Rotasjonshastigheten er da gjerne 1500 eller 3000 rpm om frekvensen er 50 Hz. Slike store maskiner trenger effektiv kjøling og hydrogen brukes ofte som kjølemedium i et totalt lukket system. Fordelen med hydrogen er at ventilasjonstapene blir lave, samt at varmetransporten fra de varme overflatene i generatoren (konveksjon) blir mer effektiv. Når det gjelder generatorer med utpregede poler er verdens største de som er levert til De tre kløfters dam, med enheter på over 800 MW. Slike maskiner er gjerne både luft og vannkjølte. For å gi et perspektiv på størrelsene til disse uvanlig store generatoren kan det nevnes at i Norge er langt de fleste generatorer i størrelsen 1 - 10 MW. Bare 67 enheter har en effekt over 100 MW. Typisk vil allikevel generatorene i varmekraftverk, der størsteparten av verdens elektrisitetsproduksjon kommer fra, være betydelig større enn vannkraftgeneratorer. == Spesielle typer generatorer == === Unipolar generator === En unipolar generator er en elektrisk generator som omfatter en elektrisk ledende plate eller sylinder som roterer i et plan vinkelrett på et homogent statisk magnetfelt. En potensialforskjell opprettes mellom sentrum av platen og periferien (eller endene av sylinderen). Den elektriske polariteten er avhengig av rotasjonsretningen og retningen av feltet. Det er også kjent som en unipolar generator, asyklisk generator, plate dynamo, eller Faradays plate. Denne typen generator er forklart lenger opp, og selv om de tidligere modellene var lite egnet til produksjon av store energimengder, er dagens modeller en vellykket videreutvikling. Spenningen er typisk lav, i størrelsesorden noen få volt for små demonstrasjonsmodeller, men store generatorer for forskning kan gi flere hundre volt. Det er utviklet systemer der flere generatorer seriekobles for å produsere enda større spenning. De er uvanlige ved at de kan produsere en svært stor elektrisk strøm, i noen tilfeller mer enn en million ampere. Dette på grunn av at en unipolar generator kan være laget med en meget lav indre motstand. === MHD-generator === Et magnetogenerator fungerer ved å utvikle elektrisk energi fra bevegelsen av varme gasser gjennom et magnetisk felt. Dette skjer uten bruk av roterende deler. MHD-generatorer ble opprinnelig utviklet fordi eksosgassen fra en plasma MHD-generator i neste trinn kan brukes til å varme opp kjelene i et dampkraftverk. Hensikten med MHD-generator var å oppnå større virkningsgrad for dampkraftverk. Den første praktisk anvendelige konstruksjonen var Avco Mk. 25, utviklet i 1965. Den amerikanske regjeringen bidrog med en betydelig del av finansieringen for utviklingen, som resulterte i et 25 MW demonstrasjonsanlegg i 1987. I Sovjetunionen var det fra 1972 til slutten av 1980-årene et MHD-anlegg kalt U 25 som var i kommersiell drift for Moskvas kraftsystem. Denne hadde en ytelse på 25 MW, og var det største MHD-anlegget i verden på den tiden. MHD-generatorer som en del av et dampkraftverk er for tiden (2007) mindre effektive enn gassturbiner. === Asynkronmaskin === En asynkronmaskin kan anvendes både som generator og motor, selv om denne typen elektrisk maskin brukes mest i motordrifter. Når en asynkronmaskin drives som generatorer må rotoren rotere raskere enn synkron hastighet, noe som gir negativ slip. En vanlig asynkronmotor kan vanligvis brukes som en generator, uten noen modifikasjoner. Typisk anvendelse er små vannkraftverk og vindmøller. Vanligvis er slike små generatorer tilknyttet et større kraftsystem slik at frekvens og spenning holder vannturbinen eller vindmøllens hastighet tilnærmet konstant. En sier at generatoren er tilknyttet et uendelig stivt (sterkt) nett, dermed er spenningsregulator og turtallsregulator unødvendig. Et forskningsprosjekt i 1990-årene var med en vindmølle på Titran på øya Frøya) utenfor Trøndelagskysten som forsynte noen husstander uten tilknytning til overliggende overføringsnett. Her var kraftelektroniske omformere og en såkalt dumpload (en stor resistans som reguleres) som sørget for konstant frekvens og spenning. For dager med lite vind var det også tilknyttet en dieseldrevet generator. === Enfasegenerator === Enfasegeneratorer ble tidlig tatt i bruk for elektrifisering av jernbanen med lavfrekvent vekselspenning. I dag har Sveits, Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge elektrisk banestrømforsyning med 15 kV 16,7 Hz spenning. I Sveits, Østerrike og Tyskland er forsyning fra enfase generatorer i egne kraftverk vanlig, mens i Sverige og Norge skjer forsyningen via synkron-synkron omformere. Det vil si at en trefasemotor mates fra det offentlige overføringsnettet og driver en enfaset vekselstrømsgenerator som i sin tur forsyner kontaktledningsanlegget. Denne er montert på samme aksling som den trefasede generatoren. I Norge er det installert enfasegeneratorer for jernbanen i Hakavik kraftverk og i Kjosfoss kraftverk. === Lineær elektrisk generator === Den enkleste form for lineær elektrisk generator er en magnet som beveger seg frem og tilbake gjennom en spole av kobbertråd. En vekselstrøm blir indusert i viklingen hver gang magneten glir gjennom. Denne type generator benyttes blant annet i enkelte hånddrevne lommelykter som lades ved risting. En egen gruppe forbrenningsmotor omtales som frikolbemotorer. Her samvirker to stempler i en lineær bevegelse uten veivaksel. I kombinasjon med slike motorer er det arbeidet mye med utvikling av en mulig lineær generator. Et initiativ i Norge kom med utviklingen av Supersonic Wave Engine. Her er en lineær generator en forutsetning for konseptet. Større lineærgeneratorer blir brukt i noen konstruksjoner for bølgekraftverk. === Generatorer for variabel hastighet og konstant frekvens === Mange applikasjoner for fornybar energi blir drevet av vind, tidevann og bølger for å produsere elektrisitet. Disse kildene er gir en effekt som i sin natur er sterkt varierende. Dette gjør at en vanlig generator vil produsere uregulert spenning og frekvens, noe som kan bli et problem for systemstabiliteten om effektene er store, for eksempel fra en vindmøllepark.Det har derfor blitt utviklet nye generatorkonsepter der en asynkronmaskin er dobbelmatet, det vil si at også dens rotor har viklinger som via sleperinger kan tilknyttes et eksternt nett. Ved å tilknytte rotoren til en frekvensomformer som henter effekt fra overføringsnettet kan rotorens magnetfelt kontrolleres. Dermed kan rotorens hastighet variere, mens asynkrongeneratorens terminaler som er direkte koblet til overføringsnettet gir ut synkron spenning. Det vil si at asynkrongeneratoren leverer strøm og spenning med frekvens som er konstant og lik overføringsnettets frekvens. == Noen andre vanlige bruksmåter for generatorer utenom kraftverk == === Hastighetsmåling === En tachogenerator en liten generator som brukes til å måle hastigheten på roterende maskiner. Den frembringer en utgangspenning som er proporsjonal med hastigheten. Typer som gir elektriske pulser der antall pulser per tidsenhet er proporsjonalt med hastigheten, er også et brukt prinsipp. === Dieselelektriske motordrifter === Dieselelektrisk skip og lokomotiver har vært vanlig i en årrekke. I slike tilfeller er det en dieselmotor som driver en generator, denne produserer igjen strøm som driver en elektrisk motor som drar rundt propellen eller hjulene på et lokomotiv. Motoren er gjerne i dag en trefase asynkronmotor og ved hjelp av kraftelektronikk endres spenning og frekvens slik at turtallet enkelt kan styres. Dermed trenges ikke en lang aksling eller gear. En fordel er også at dieselmotoren kan gå konstant på det turtallet som gir best virkningsgrad. === Biler og sykler === Motorkjøretøy kan trenge elektrisk energi til blant annet elektrisk tenning for å holde motoren i gang, for å dra rundt startmotoren, til lysene, elektrisk servostyring, og for instrumentene. Til dette brukes en liten generator drevet av motoren til å lade bilens batteri. Tidligere brukte kjøretøyer bildynamoer med elektromekaniske regulator. Det vanligste nå er vekselstrømgenerator med halvlederlikerettere og elektronisk spenningsregulering. Disse er effektive også når motoren går på tomgang. På elektrisk drevne kjøretøy kjøres vanligvis fremdriftsmotoren som generator for å gjenvinne elektrisk energi ved motorbremsing. Sykler kan krever energi til å drive kjørelys og eventuelt annet utstyr. Det er to vanlige typer generator i bruk på sykler: Dynamoer som drives rundt av sykkelens dekk, eller navdynamoer som vanligvis er bygget inn som en integrert del av sykkelens forhjulsnav. Navdynamo gir noe mindre friksjonstap. Navdynamoen er alltid i drift, men gir bare belastning til syklisten mens den leverer elektrisk energi. === Nødstrømsaggregat i fly === Enkelte fly har en egen nødstrømsgenerator når all motorkraft er falt ut: en feller ut generatoren fra flykroppen med egen propell som henter energi fra fartsvinden. === Mobile aggregater === Et strømaggregat eller mobilt aggregat er en sammenstilling av en elektrisk generator og en forbrenningsmotor eller dampmaskin. Enheten har gjerne innebygd drivstofftank og er dermed en selvstendig enhet. Typen motorer som brukes er vanligvis stempelmotorer, eller en gassturbin. Det er også utviklet hybride diesel-gassenheter. Mange forskjellige versjoner av motorgeneratorer er tilgjengelige, alt fra små bærbare bensin drevne sett, til store turbininstallasjoner. Den primære fordelen med strømaggregater er elektrisitetsproduksjon uten tilknytning til et distribusjonsnett. Typisk anvendes strømaggregater som reservestrømløsninger til sykehus eller som strømforsyning på hytter. === Menneskedrevne elektriske generatorer === Menneskelige drevet generator er kommersielt tilgjengelig. Vanligvis opereres disse ved hjelp av pedalkraft og ser ut som en treningssykkel. En gjennomsnittlig voksen person kan generere ca. 125–200 watt med en pedaldrevet generator. Bærbare radiomottakere med en sveiv finnes i handel der hensikten er å redusere batteribehovet. På midten av 1900-tallet ble pedaldrevne radioer brukt i Australias ødemark, for å gi skolegang til barna der (kalt School of the Air), samt for å gi legebehandling og dekke andre behov. Det eksperimenteres med generatorer innlagt i sko og ellers kroppens bevegelse. Dette for å kunne lade GPS og annet utstyr når strømnett ikke er tilgjengelig. == Se også == Elektrisitet == Referanser == == Litteratur == Georg Lütken, red. (1883). «Anvendelser af Elektriciteten i den nyere Tid». Den nyeeste tids oppfindelser – En oversikt over de seneste Aars Fremskridt paa Videnskabens, Kunstens, Industriens og Handelens Omraader. Kjøbenhavn: Forlagsbureauet i Kjøbenhavn. A. E. Fitzgerald, Charles Kingsley, Jr. Og Stephen D. Umans (1992). Electric machinery (Fifth Edition in SI units utg.). McGraw-Hill Book Co. ISBN 0-07-707708-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Prabha Kundur (1993). Power system stability and control (engelsk). McGraw-Hill, Inc. ISBN 0-07-035958-X. == Eksterne lenker == (en) Electrical generators – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Simple generator Demonstrasjon av en elektrisk generator Kort video av en enkel generator En introduksjon til store generatorer i elforsyningen (engelsk)

En generator kan være

https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Hasvik%E2%80%93%C3%98ksfjord

2023-02-04

Ferjesambandet Hasvik–Øksfjord

['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fergesamband i Troms og Finnmark', 'Kategori:Samferdsel i Hasvik', 'Kategori:Samferdsel i Loppa', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber', 'Kategori:Veistubber']

Hasvik–Øksfjord er et fergesamband på fylkesvei 882 over Sørøysundet i Finnmark, mellom Hasvik ferjekai på Sørøya i Hasvik kommune og Øksfjord ferjekai på fastlandet i Loppa. Strekningen drives av Boreal Sjø.Ferjestrekningen er 28,0 km, med en overfartstid på 85 minutter.

Hasvik–Øksfjord er et fergesamband på fylkesvei 882 over Sørøysundet i Finnmark, mellom Hasvik ferjekai på Sørøya i Hasvik kommune og Øksfjord ferjekai på fastlandet i Loppa. Strekningen drives av Boreal Sjø.Ferjestrekningen er 28,0 km, med en overfartstid på 85 minutter. == Referanser ==

Hasvik–Øksfjord er et fergesamband på fylkesvei 882 over Sørøysundet i Finnmark, mellom Hasvik ferjekai på Sørøya i Hasvik kommune og Øksfjord ferjekai på fastlandet i Loppa. Strekningen drives av Boreal Sjø.

https://no.wikipedia.org/wiki/Katrine_Vellesen_L%C3%B8ken

2023-02-04

Katrine Vellesen Løken

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske økonomer', 'Kategori:Professorer ved Norges Handelshøyskole', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Katrine Vellesen Løken (født 26. mai 1983) er en norsk økonom. Hun har særlig forsket på nordiske velferdsstater, herunder familiepolitikk, helsevesen og kriminologi. Hun er professor ved Norges handelshøyskole og professor II ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen.

Katrine Vellesen Løken (født 26. mai 1983) er en norsk økonom. Hun har særlig forsket på nordiske velferdsstater, herunder familiepolitikk, helsevesen og kriminologi. Hun er professor ved Norges handelshøyskole og professor II ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen. == Akademisk karriere == Hun tok mastergrad ved Universitetet i Bergen i 2006 og doktorgrad samme sted i 2010. Da hun i februar 2015 fikk opprykk til professor, ble hun den yngste kvinnelige økonomiprofessor i Norge.Hun er særlig kjent for sin forskning på effekten av statlig velferdspolitikk og hvilke konsekvenser det har på innbyggerne at det gjøres endringer i fødselspermisjon, fedrekvoten, kontantoverføringer og barnehagedekning.Hennes mest siterte forskningsartikkel er Early life health interventions and academic achievement fra 2012, som hun skrev sammen med Prashant Bharadwaj og Christopher Neilson. Der undersøkte forskerne hvilken betydning kvaliteten på nyfødtmedisin senere har hatt for barnas skoleresultater og barnedødelighet. == Priser og hedersbevisninger == I 2015 ble hun tildelt Meltzerprisen for yngre forskere.I 2017 ble hun tildelt Nils Klim-prisen for fremragende samfunnsforskning utført av forskere under 35 år «for sin forskning på de nordiske velferdsstatene». == Familie == Hun er gift med klatrer, surfer og samfunnsøkonom Andreas Tveito (PhD) == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Katrine Vellesen Løken i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin Katrine Løkens CV

Katrine Vellesen Løken (født 26. mai 1983) er en norsk økonom.

https://no.wikipedia.org/wiki/KNM_%C2%ABOtra%C2%BB

2023-02-04

KNM «Otra»

['Kategori:1996 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske minekrigsfartøyer', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1996']

Må ikke forveksles med den eldre KNM «Otra» (1939)KNM «Otra» er den andre minesveiperen av Alta-klassen. Fartøyet ble satt inn i tjeneste i 1996. Skipet er oppkalt etter elven Otra, som er den største elven på Sørlandet. KNM «Otra» er i likhet med de øvrige fartøyer i Alta-klassen og Oksøy-klassen et såkalt Surface Effect Ship. Det samme prinsippet er brukt i konstruksjonen av Sjøforsvarets nye Skjold-klasse kystkorvetter. Skroget er formet som et katamaranskrog, men mellom skrogene er der montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir der pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipet vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. Dette medfører at fartøyene i Alta-klassen og Oksøy-klassen er noen av verdens raskeste minerydderfartøyer. KNM «Otra» er per i dag en del av 1. Minerydderskvadron, stasjonert ved Haakonsvern Orlogsstasjon utenfor Bergen. Primæroppgaven hennes er å rydde sjøminer ved hjelp av sonar og sofistikert sveipeutstyr. Skipet kan både sveipe forankrede kontaktminer og miner som er satt til å gå av på akustikk (støy fra fartøy) og magnetisme (magnetfeltet et fartøy representerer), samtidig som det glassfiberskroget minimerer risikoen for at skipet setter av magnetisk miner.

Må ikke forveksles med den eldre KNM «Otra» (1939)KNM «Otra» er den andre minesveiperen av Alta-klassen. Fartøyet ble satt inn i tjeneste i 1996. Skipet er oppkalt etter elven Otra, som er den største elven på Sørlandet. KNM «Otra» er i likhet med de øvrige fartøyer i Alta-klassen og Oksøy-klassen et såkalt Surface Effect Ship. Det samme prinsippet er brukt i konstruksjonen av Sjøforsvarets nye Skjold-klasse kystkorvetter. Skroget er formet som et katamaranskrog, men mellom skrogene er der montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir der pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipet vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. Dette medfører at fartøyene i Alta-klassen og Oksøy-klassen er noen av verdens raskeste minerydderfartøyer. KNM «Otra» er per i dag en del av 1. Minerydderskvadron, stasjonert ved Haakonsvern Orlogsstasjon utenfor Bergen. Primæroppgaven hennes er å rydde sjøminer ved hjelp av sonar og sofistikert sveipeutstyr. Skipet kan både sveipe forankrede kontaktminer og miner som er satt til å gå av på akustikk (støy fra fartøy) og magnetisme (magnetfeltet et fartøy representerer), samtidig som det glassfiberskroget minimerer risikoen for at skipet setter av magnetisk miner. == Grunnstøting == Kvelden 31. januar 2017 grunnstøtte skipet i fjæresteinene ved inngangen til Skomakerleia ved Saltskår lykt i Sogn. Minesveiperen holdt en fart på 18 knop under hendelsen, og grunnstøtingen førte til blåmerker og skrubbsår blant mannskapet, samt et sting i hodet som måtte syes. Det var under øvelse for kandidater til skipssjefskurset at grunnstøtingen skjedde, og seilte derfor periodevis både med og uten radar, og med og uten GPS. Dette er et krav til navigatørene ombord. Skipet gikk for egen maskin til Haakonsvern, der det ble lagt i tørrdokk for reparasjon. En undersøkelseskommisjon er satt ned av Sjøforsvaret for å kartlegge årsaker, rapporten er forventet ferdig til sommeren. == Referanser ==

«Otra» var, sammen med «Rauma», en av to spesialbygde minesveipere bygd av Nylands Verksted i Oslo før andre verdenskrig.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Kongshus%E2%80%93Mikkelsby

2023-02-04

Ferjesambandet Kongshus–Mikkelsby

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Troms og Finnmark', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Transport i Alta', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber', 'Kategori:Veistubber']

Kongshus–Mikkelsby er et tidligere fergesamband på fylkesvei 8830 over Årøysundet i Finnmark, mellom Kongshus ferjekai på Årøya og Mikkelsby ferjekai på fastlandet i Alta kommune. Strekningen ble drevet av Altafjord Oppdrett AS.Ferjestrekningen var på 2,4 km, med en overfartstid på 10 minutter, og den ble betjent av MF «Skaget», med 6 avganger daglig i hver retning om hverdagen. Sambandet ble lagt ned 1. oktober 2020.

Kongshus–Mikkelsby er et tidligere fergesamband på fylkesvei 8830 over Årøysundet i Finnmark, mellom Kongshus ferjekai på Årøya og Mikkelsby ferjekai på fastlandet i Alta kommune. Strekningen ble drevet av Altafjord Oppdrett AS.Ferjestrekningen var på 2,4 km, med en overfartstid på 10 minutter, og den ble betjent av MF «Skaget», med 6 avganger daglig i hver retning om hverdagen. Sambandet ble lagt ned 1. oktober 2020. == Referanser ==

Kongshus–Mikkelsby er et tidligere fergesamband på fylkesvei 8830 over Årøysundet i Finnmark, mellom Kongshus ferjekai på Årøya og Mikkelsby ferjekai på fastlandet i Alta kommune. Strekningen ble drevet av Altafjord Oppdrett AS.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1466

2023-02-04

Musikkåret 1466

['Kategori:1466', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1466', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1466 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1466.

Musikkåret 1466 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1466. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == 18. juni – Ottaviano Petrucci, italiensk boktrykker og musikkforlegger (død 1539) Serafino dell'Aquila (Serafino Cimini di Bazzano alias Serafino dei Ciminelli), italiensk poet og musiker (død 1500) == Dødsfall == 6. september – Henri Arnaut de Zwolle, flamsk lege, astronom og musikkteoretiker (født ca. 1400) Nicolaus Zacharie, italiensk komponist (født ca. 1400) == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1466 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1466.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1460

2023-02-04

Musikkåret 1460

['Kategori:1460', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1460', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1460 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1460.

Musikkåret 1460 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1460. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == Antoine Brumel, fransk komponist (død 1513) ca. 1460 – Juan Pérez de Gijón, spansk komponist (død ca. 1500) == Dødsfall == 20. september – Gilles Binchois (de Bins, Binch, Binche), fransk-flamsk komponist, dikter og geistlig (født ca. 1400) == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1460 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1460.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1400

2023-02-04

Musikkåret 1400

['Kategori:1400', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1400', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1400 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1400.

Musikkåret 1400 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1400. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == Johannes Brassart, fransk-flamsk komponist (død 1455) ca. 1400 – Gilles Binchois (de Bins, Binch, Binche), fransk-flamsk komponist, dikter og geistlig (død 1460) == Dødsfall == .. == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1400 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1400.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1455

2023-02-04

Musikkåret 1455

['Kategori:1455', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1455', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1455 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1455.

Musikkåret 1455 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1455. == Fødsler == Jacob Barbireau, belgisk komponist (død 1491) Johannes Ghiselin, fransk-flamsk komponist og sanger (død 1507-1511) == Dødsfall == Johannes Brassart, fransk-flamsk komponist (født 1400) == Se også == Musikk i renessansen == Referanser ==

Musikkåret 1455 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1455.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1491

2023-02-04

Musikkåret 1491

['Kategori:1491', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1491', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1491 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1491.

Musikkåret 1491 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1491. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == == Dødsfall == ca. 31. mai – Philippe Basiron, fransk komponist, organist og sanger (født ca. 1450) 7. august – Jacob Barbireau, fransk-flamsk komponist (født 1455) == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1491 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1491.

https://no.wikipedia.org/wiki/Oropesa-sveip

2023-02-04

Oropesa-sveip

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Minekrigsfartøyer']

Oropesa-sveip eller O-sveip er en type sveip på minesveipere.Oropesa-sveipet består av en kabel som fartøyet slipper ut. I enden av kabelen er det festet en oter som får kabelen til å trekke seg ut fra fartøyet, samt en oter festet nærmest fartøyet. På overflaten flyter en markør - eller Paravan - for å vise hvor oteren befinner seg. Langs kabelen er det kniver som kutter forankringen til eventuelle miner, og minene vil flyte opp for å kunne bli uskadeliggjort.Sveipet ble utviklet av Royal Navy under første verdenskrig og er oppkalt etter tråleren «Oropesa», som var første skip til å prøve denne type sveip. Sveipet var en videreutvikling fra «A-sveip», som besto av to eller flere skip som trakk en kabel mellom seg. Dette systemet fungerte ikke godt under angrep, og det ble forsøkt å utvikle et bedre system.Minesveiperne «Otra» og «Rauma» er eksempler på norske skip som ble utstyrt med O-sveip før andre verdenskrig.

Oropesa-sveip eller O-sveip er en type sveip på minesveipere.Oropesa-sveipet består av en kabel som fartøyet slipper ut. I enden av kabelen er det festet en oter som får kabelen til å trekke seg ut fra fartøyet, samt en oter festet nærmest fartøyet. På overflaten flyter en markør - eller Paravan - for å vise hvor oteren befinner seg. Langs kabelen er det kniver som kutter forankringen til eventuelle miner, og minene vil flyte opp for å kunne bli uskadeliggjort.Sveipet ble utviklet av Royal Navy under første verdenskrig og er oppkalt etter tråleren «Oropesa», som var første skip til å prøve denne type sveip. Sveipet var en videreutvikling fra «A-sveip», som besto av to eller flere skip som trakk en kabel mellom seg. Dette systemet fungerte ikke godt under angrep, og det ble forsøkt å utvikle et bedre system.Minesveiperne «Otra» og «Rauma» er eksempler på norske skip som ble utstyrt med O-sveip før andre verdenskrig. == Se også == Trål == Referanser ==

Oropesa-sveip eller O-sveip er en type sveip på minesveipere.Forsvarets museer

https://no.wikipedia.org/wiki/KNM_%C2%ABOtra%C2%BB_(1939)

2023-02-04

KNM «Otra» (1939)

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske minekrigsfartøyer', 'Kategori:Nylands mekaniske verksted', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Skip sluttseilt 1959']

Må ikke forveksles med den nyere KNM «Otra» som fortsatt er i aktiv tjeneste.«Otra» var, sammen med «Rauma», en av to spesialbygde minesveipere bygd av Nylands Verksted i Oslo før andre verdenskrig. Da krig virket å være i anmarsj i Europa ble det bestemt at Norge skulle forsterke sine styrker innen minekrig. Først ble eksisterende skip omgjort til mineskip, men det ble fattet at mer egnede skip trengtes. Begge skipene ble fullført kort tid før den tyske invasjonen av Norge i april 1940. Som andre skip i Otra-klassen brukte skipet Oropesa-sveip for minesveiping.

Må ikke forveksles med den nyere KNM «Otra» som fortsatt er i aktiv tjeneste.«Otra» var, sammen med «Rauma», en av to spesialbygde minesveipere bygd av Nylands Verksted i Oslo før andre verdenskrig. Da krig virket å være i anmarsj i Europa ble det bestemt at Norge skulle forsterke sine styrker innen minekrig. Først ble eksisterende skip omgjort til mineskip, men det ble fattet at mer egnede skip trengtes. Begge skipene ble fullført kort tid før den tyske invasjonen av Norge i april 1940. Som andre skip i Otra-klassen brukte skipet Oropesa-sveip for minesveiping. == Historie == === Før krigen === Skipet ble bygget sammen med søsterskipet «Rauma» og ble fullført i 1939. === Under invasjonen av Norge === Otra og Rauma var på vei til vestlandet for å rydde minefelt, og «Otra» befant seg i Oslofjorden den 9. april 1940 da Norge ble invadert. Skipet ble involvert i kampen om Horten havn. Skipet ble sendt for å indentifisere de fremmede skipene i Oslofjorden, og kunne bekrefte ovenfor forsvaret i Horten og forsvarerne i Oscarsborg festning klokken 04.21 at de fremmede skipene var tyske.. === I tysk eierskap === Tyskerne tok «Otra» som krigsbytte i kai ved Filtvet den 10. april 1940. Skipet ble satt inn i tysk tjeneste den 16. april som «NO 02 Togo».Navnet «Togo» kommer av den tidligere tyske kolonien Togoland, som ble tapt etter første verdenskrig. Den 25. mars 1941 ble skipet omdøpt til «V 5908 Togo», før den i april ble omdøpt til «V 6512 Togo».Etter krigen ble V 6512 Togo satt inn i mineryddingsarbeidet i Norge og Østersjøen. === Tilbakelevering til Norge === Den 18. januar 1946 ble skipet gitt tilbake til Den kongelige norske marine og fikk igjen navnet «Otra».Den 30. oktober samme år ble skipet omdøpt til KNM «Otra», etter nye navnnormer for norske skip. Skipet ble så omgjort til et øvelseskip for minelegging.Den 21. august 1959 ble skipet utrangert, og til slutt ble skipet solgt til en skraphandler i april 1963. == Se også == KNM «Rauma» (1939) Kriegsmarine Sjøforsvaret. == Referanser ==

«Rauma» var, sammen med «Otra», en av to spesialbygde minesveipere bygd av Nylands Verksted i Oslo før andre verdenskrig.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1445

2023-02-04

Musikkåret 1445

['Kategori:1445', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1445', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1445 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1445.

Musikkåret 1445 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1445. == Fødsler == == Dødsfall == == Se også == Musikk i renessansen == Referanser ==

Musikkåret 1445 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1445.

https://no.wikipedia.org/wiki/Krossvatnet

2023-02-04

Krossvatnet

['Kategori:59,0°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Strand (Rogaland)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil']

Krossvatnet er et vann som ligger i sentrum av Tau i Strand kommune i Rogaland. Vannet ligger nederst i Tauvassdraget, og er nærmeste nabo til både Strand videregående skole og Mølleparken. Området rundt Krossvatnet er i nyere tid bearbeidet, og er i dag regnet som blant de fineste områdene på Tau. Krossvatnet har tilløp fra Nordvatnet og fra Bjøreimsvatnet, og vannet har to utløpsbekker til Tauvågen. Den nordre utløpsbekken utnyttes av Tou Mølle kraftverk. Om vinteren kan det ligge is på midtpartiet av Krossvatnet, mens det er åpent ved inn- og utløpet. Isen er sjelden så stabil at den er farbar.

Krossvatnet er et vann som ligger i sentrum av Tau i Strand kommune i Rogaland. Vannet ligger nederst i Tauvassdraget, og er nærmeste nabo til både Strand videregående skole og Mølleparken. Området rundt Krossvatnet er i nyere tid bearbeidet, og er i dag regnet som blant de fineste områdene på Tau. Krossvatnet har tilløp fra Nordvatnet og fra Bjøreimsvatnet, og vannet har to utløpsbekker til Tauvågen. Den nordre utløpsbekken utnyttes av Tou Mølle kraftverk. Om vinteren kan det ligge is på midtpartiet av Krossvatnet, mens det er åpent ved inn- og utløpet. Isen er sjelden så stabil at den er farbar. == Dyreliv == Krossvatnet er et næringsrikt vann med stor vanngjennomstrømming. Vannet vurderes å ha verneverdi i våtmarkssammenheng, da det utgjør et av de viktigste overvintringslokalitetene for vannfugl i Ryfylke, i sær toppender. Da vannet som tidligere nevnt sjeldent eller aldri fryser til, kan det samles store mengder vannfugl her når andre vann fryser til. Den relativt sjeldne dvergdykkeren overvintrer fast i Krossvatnet, med opp til fem individer. I tillegg, er våtmarksarter som sivhøne, sivsanger og sivspurv observert her i hekketiden.Hva fisk angår, finnes ørret, stingsild, røye og ål i Krossvatnet. Særlig røyebestanden er tett, og lite utnyttet. Tidligere gikk det også sjøørret i Tauvassdraget, inkludert Krossvatnet, men passasjen er nå blokkert. I 1994 ble det faktisk fanget en 0,9 kilo tung gjedde i garn i Krossvatnet. Dette er til nå det eneste registrerte tilfelle av gjedde i Strand kommune.Ringand har blitt observert 15 ganger i Norge. Fire av disse observasjonene ble gjort i nettopp Krossvatnet. == Om navnet == En populær oppfatning rundt navnet Krossvatnet, er at det tidligere må ha stått et kors i området rundt vannet. Her skal det ifølge vandrehistorier ha blitt utført diverse ritualer, deriblant offer av både gods og mennesker. Imidlertid må en anta at vannet har fått sitt navn ved at det former et kors i landskapet, da vannet ligger på tvers av elveløpet fra Tauåna. == Fotnoter == == Referanser ==

| lengde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1486

2023-02-04

Musikkåret 1486

['Kategori:1486', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1486', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1486 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1486.

Musikkåret 1486 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1486. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == == Dødsfall == == Se også == Musikk i renessansen == Referanser ==

Musikkåret 1486 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1486.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1556

2023-02-04

Musikkåret 1556

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1556', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1556 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1556.

Musikkåret 1556 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1556. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == == Dødsfall == == Se også == Musikk i renessansen == Referanser ==

Musikkåret 1556 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1556.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1582

2023-02-04

Musikkåret 1582

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1582', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1582 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1582.

Musikkåret 1582 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1582. == Publikasjoner == Lodovico Agostini – Tredje bok med madrigaler, for seks stemmer Vittorio Baldini – Il lauro secco (antologi av madrigaler) Claudio Monteverdi – Sacrae Cantiunculae (Små hellige sanger) Piae Cantiones (samling av sanger fra seinmiddelalderen på latin) == Fødsler == 1. mai – Marco da Gagliano, italiensk komponist fra overgangen mellom renessansen og barokken (død 1643) 26. juni – Johannes Schultz, tysk komponist (død 1653) 23. desember – Severo Bonini, italiensk organist, komponist og sangtekstforfatter (død 1663) Gregorio Allegri, italiensk komponist og tenorsanger fra seinrenessansen og tidlig barokk (død 1652) sannsynligvis – Sigismondo d'India, italiensk komponist (død 1629) == Dødsfall == mars – Severin Cornet, nederlandsk sanger, dirigent og komponist innen den fransk-flamske skolen (født ca. 1530) 3. eller 4. mai – Giorgio Mainerio, italiensk komponist (født 1530/1540) 14. juli] – Johannes de Cleve, nederlandsk komponist ved hoffet til Ferdinand I og Karl II (født ca. 1529) Leonora Sanvitale, italiensk hoffdame og sanger (født ca. 1558) Pere Alberch Vila, katalansk organist og komponist (født 1517)

Musikkåret 1582 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1582.

https://no.wikipedia.org/wiki/Urbain_Grandier

2023-02-04

Urbain Grandier

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 1634', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Fødsler i 1590', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Mayenne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Urbain Grandier (født 1590 i Bouère i Mayenne, død 18. august 1634 i Loudun) var en fransk katolsk prest som ble brent på bålet for trolldom i Loudon i 1634. Rettssakene mot Grandier er flere ganger blitt behandlet i senere verker.

Urbain Grandier (født 1590 i Bouère i Mayenne, død 18. august 1634 i Loudun) var en fransk katolsk prest som ble brent på bålet for trolldom i Loudon i 1634. Rettssakene mot Grandier er flere ganger blitt behandlet i senere verker. == Liv og virke == Grandier var prest ved kirken Sainte Croix i Loudun i bispedømmet Poitiers. Han skal ha tilsidesatt sitt kyskhetsløfte såpass at han fikk et robust rykte for horeri med en rekke kvinner. Han forfattet også en bok som angrep prestesølibatet.I 1632 anklaget en gruppe nonner fra det lokale ursulinneklosteret ham for å ha forhekset dem, ved det at de hadde sendt på dem blant annet demonen Asmodai, som fikk dem til å forøve onde og fordervelige gjerninger. Mange som senere har gransket og kommentert saken, blant dem forfatteren Aldous Huxley, har påpekt at anklagene først fremkom etter at Grandier hadde nektet å bli åndelig veileder i klosteret, vel uten å vite at moder superior, søster des Anges (= Madame de Beclier), var blitt fjetret av ham etter å ha beundret ham på avstand og etter å ha ha hørt om hans seksuelle erobringer. Ifølge Huxleys teori skal søster Jeanne ha blitt rasende over at han avviste oppdraget, og at hun i stedet fikk kanniken Mignon, en motstander av Grandier, til å bli deres åndelige veileder. Så fortalte sr. Jeanne ham at Grandier ved hjelp av svart magi hadde forhørt henne. Andre nonner fremkom etterhvert med lignende anklager. Grandier ble forhørt og stilt for en kirkelig domstol, som frikjente ham. Men så var det samtidig slik at Grandier hadde rettet et offentlig verbalt angrep mot den franske hovedminister (statsminister), den mektige og verdslig sinnede kardinal Richelieu, og dermed hadde fått en veldig fiende i ham. Det hadde også blitt snonymt utgitt en satire med brodd mot Richelieu allerede i 1618, og man mente at Grandier stod bak. Richelieu forordnet en ny rettssak. Denne ble forberedt og ledet av Richelieus egen spesielle utsending, Jean de Laubardemont, som var en slektning av moder superior i Loudun-klosteret. Grandier ble arrestert på nytt, i Angers, og ble nektet retten til å appellere til Parlement de Paris. Da nonnene ble forhørt på nytt, var det ikke en enesta av dem (heller ikke moder superior) som gjentok sine anklager. Men dette påvirket ikke det utfall som Richelieu hadde sett frem til. Dommerne introduserte på dette stadium nye dokumenter, hvor det så ut til at Grandier og en rekke demoner hadde undertegnet en djevelspakt. Det er uklart om Grandier faktisk hadde skrevet eller undertegnet dokumentene under press, eller om det var et rent falsum. Et av dokumentene introdusert som bevis under den andre rettssaken var en djevlepakt på latin og til synes undertegnet av Grandier. Et annet, som ser uleselig ut, er skrevet baklengs på latin og med skriverforkortelser, og er sener blitt oversatt og utgitt en rekke ganger i bøker om trolldom. Her undertegner en rekke demoner og djevler, blant dem Satan. Grandier ble funnet skyldig og dømt til døden. Han ble så torturert, men tilsto ikke noen trolldom. Han ble så levende brent. Tilfellet har i ettertid hatt stor fascinasjon på forfattere av forskjellig kvalitet, på historikere og innen psykologien/psykiatrien. == Referanser == == Litteratur == Véritable relation des justes procédures observées au fait de la possession des Ursulines de Loudun, et au procès d'Urbain Grandier, avec les thèses générales, touchant les diables exorcisés ; par le père Tranquille, capucin. La Flèche, 1634. La Démonomanie de Loudun, qui montre la véritable possession des religieuses Ursulines et autres séculières, avec la liste des religieuses et séculières possédées, obsédées et maléficiées, le nom de leurs démons, le lieu de leur résidence et signe de leur sortie. La mort de Grandier, auteur de leur possession. La Flèche, 1634. Récit Véritable de ce qui s'est passé à Loudun. Contre Maistre Urbain Grandier, Prestre Curé de l'Eglise de S. Pierre de Loudun, attaint & convaincu du crime de Magie, malefice & posseßion arrivée par son faict és personnes d'aucunes des Religieuses Urselines de la ville de Loudun. A Paris, de l'imprimerie de Pierre Targa, 1634. La gloire de Saint-Joseph, victorieux des principaux démons de la possessions des Ursulines de Loudun ; où se voit particulièrement ce qui arriva le jour des Rois 1636, en la sortie d'Ysacazon du corps de la mère prieure, par les RR. PP. exorcistes de Loudun, Le Mans, 1636. Histoire des Diables de Loudun, ou de la possession des Religieuses Ursulines, et de la condamnation & du suplice d'Urbain Grandier, Cure de la mème Ville. Cruels effets de la vengeance de Richelieu de Nicolas Aubin. 1693, Amsterdam, Etienne Roger, 1716. Aux dépens de la compagnie, Paris, 1752. Urbain Grandier et les possédées de Loudun. Documents inédits de M. Charles Barbier. de Gabriel Legué. Paris, Librairie D'Art de Ludovic Baschet, 1880, Paris, Charpentier 1884. Augustin Calmet: Gelehrte Verhandlung der Materie von den Erscheinungen der Geister, und der Vampire in Ungarn und Mähren (enthält einen ausführlichen Bericht über Grandiers Prozess in deutscher Sprache) Edition Roter Drache, 2007 ISBN 978-3939459033 Die Teufel von Loudun (The devils of Loudun) (1952), av Aldous Huxley La possession de Loudun av Michel de Certeau (1970) Rosa Schudel-Benz: Die Besessenen von Loudun. Ein Prozeß aus der Zeit Richelieus. Beck, München, 1927 (Stern und Unstern. Eine Sammlung merkwürdiger Schicksale und Abenteuer, 9. Buch) Nicolas Aubin: Geschichte der Teufel von Loudun oder der Besessenheit der Ursulinen und von der Verdammung und Bestrafung von Urbain Grandier, Pfarrer derselben Stadt. Birkenau/Scheden, Emig/Gauke, o.J. (Materialien zum Phänomen des „Bösen“, Band 1) (Nicolas Aubin war protestantischer Pastor und emigrierte nach der Widerrufung des Edikts von Nantes nach Holland.) Jeanne des Anges' (Madame de Beclier)' memoarer: Soeur Jeanne des Anges: Autobiographie d'une Hystérique Possédée. Paris 1886 Jeanne des Anges (= Madame de Beclier): Memoiren einer Besessenen. Hrsg. von Hanns Heinz Ewers. Stuttgart: Lutz 1911, 2. Aufl. (Rara: eine Bibliothek des Absonderlichen; Bd. 2). Jeanne (des Anges): Memoiren einer Besessenen. Mit einem Essay über 2 weitere Fälle religiösen Wahns, [Roman]. Soeur Jeanne. Hrsg. von Michael Favin, Nördlingen: Greno-Taschenbuch-Verlag 1989; ISBN 3891909144 Urbain Grandier på Nationalencyklopedin

Urbain Grandier (født 1590 i Bouère i Mayenne, død 18. august 1634 i Loudun) var en fransk katolsk prest som ble brent på bålet for trolldom i Loudon i 1634.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1652

2023-02-04

Musikkåret 1652

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1652', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1652 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1652.

Musikkåret 1652 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1652. == Hendelser == == Publikasjoner == == Fødsler == == Dødsfall == 17. februar – Gregorio Allegri, italiensk komponist og tenorsanger fra senrenessansen og tidlig barokk (født 1582) 1652–1660 – Giovanni Battista Abbatessa, italiensk komponist og barokkgitarist (født 1600–1610) == Referanser ==

Musikkåret 1652 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1652.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1540

2023-02-04

Musikkåret 1540

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1540', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1540 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1540.

Musikkåret 1540 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1540. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == ca. 1540 – Giovanni Artusi, italiensk musikkteoretiker, komponist og forfatter (død 1613) == Dødsfall == == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1540 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1540.

https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A4umboote

2023-02-04

Räumboote

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Minekrigsfartøyer']

Räumboote, Minenräumboote (tysk: for minesveiper), eller R-båt, var en gruppe små skip ment som minesveipere for Kriegsmarine før og under andre verdenskrig. Skipene ble brukt til mange formål under andre verdenskrig, og ble også brukt av Tyskland i mineopprydningsarbeidet etter krigen.Historiker Gordon Williamson skrev at «Tysklands minesveipere utgjorde en stor del av Tysklands samlede styrke», og at «de er de ukjente heltene av Kriegsmarine».Grunnet deres design kunne R-båtene seile i grunt vann; som havner, kystområder, og elver. Under krigen ble ca. 300 bygd i en rekke serier som ikke var forskjellig i stor grad.R 8 og R 17–24 fikk et banebrytende fremdriftssystem, oppfunnet ca 1026. I stedet for vanlige propeller og ror fikk de Voith-Schneider-propeller. Her roterer en rund plate om en vertikal aksling under fartøyet. Til denne er festet et antall korte vertikale finner. Under platens rotasjon kan finnenes angrepsvinkel endres og skyvet slik styres i ønsket retning på et øyeblikk. Dette gjør fartøyene svært manøverdyktige. I tillegg til minerydding ble båtene brukt til mange andre oppdrag, som konvoieskortering, redningsoppdrag, og eskortering av ubåter inn og ut av havn. Båtene ble brukt i alle havområder der Tyskland hadde interesse av å være - hovedsakelig i Kanalen og i Middelhavet.Siden R-båtene ofte hadde lite pansring og bestykning var de utsatt for angrep. Kun 140 overlevde krigen, hvorav 48 ble gitt til USA, 45 til Sovjet, 24 til Danmark, elleve til Storbritannia, åtte til Nederland, og fire til Norge. De R-båtene som ble sikret av de vestlige allierte dannet en minerydderflåte kalt «Deutscher Mienenräumdienst», som ryddet miner i mange europeiske farvann etter krigen.24 ble returnert til Tyskland, og dannet minesveiperskvadroner i Bundesmarine fra 1956 til sent i 1960.

Räumboote, Minenräumboote (tysk: for minesveiper), eller R-båt, var en gruppe små skip ment som minesveipere for Kriegsmarine før og under andre verdenskrig. Skipene ble brukt til mange formål under andre verdenskrig, og ble også brukt av Tyskland i mineopprydningsarbeidet etter krigen.Historiker Gordon Williamson skrev at «Tysklands minesveipere utgjorde en stor del av Tysklands samlede styrke», og at «de er de ukjente heltene av Kriegsmarine».Grunnet deres design kunne R-båtene seile i grunt vann; som havner, kystområder, og elver. Under krigen ble ca. 300 bygd i en rekke serier som ikke var forskjellig i stor grad.R 8 og R 17–24 fikk et banebrytende fremdriftssystem, oppfunnet ca 1026. I stedet for vanlige propeller og ror fikk de Voith-Schneider-propeller. Her roterer en rund plate om en vertikal aksling under fartøyet. Til denne er festet et antall korte vertikale finner. Under platens rotasjon kan finnenes angrepsvinkel endres og skyvet slik styres i ønsket retning på et øyeblikk. Dette gjør fartøyene svært manøverdyktige. I tillegg til minerydding ble båtene brukt til mange andre oppdrag, som konvoieskortering, redningsoppdrag, og eskortering av ubåter inn og ut av havn. Båtene ble brukt i alle havområder der Tyskland hadde interesse av å være - hovedsakelig i Kanalen og i Middelhavet.Siden R-båtene ofte hadde lite pansring og bestykning var de utsatt for angrep. Kun 140 overlevde krigen, hvorav 48 ble gitt til USA, 45 til Sovjet, 24 til Danmark, elleve til Storbritannia, åtte til Nederland, og fire til Norge. De R-båtene som ble sikret av de vestlige allierte dannet en minerydderflåte kalt «Deutscher Mienenräumdienst», som ryddet miner i mange europeiske farvann etter krigen.24 ble returnert til Tyskland, og dannet minesveiperskvadroner i Bundesmarine fra 1956 til sent i 1960. == Räumboote-klasser == == Liste over R-båter == I mellomkrigstiden og under andre verdenskrig ble totalt 19 Räumboots-Flottille («Minesveiper-flotilje») bygd. Selv om mesteparten ble oppløst sent i krigen, eller etter krigens slutt, ble noen satt inn i den tyske mineryddingstjenesten (tysk: Deutsche Minenräumdienstleitung) etter krigen. Det ble bygd en flotilje til etter krigen for bruk i denne mineryddingstjenesten. 1. Räumboots-FlottilleEtablert oktober 1937, med båtene «R 17», «R 18», «R 19», «R 20», «R 21», «R 22», «R 23», «R 24». Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: «R 43», «R 52», «R 65», «R 66», «R 67», «R 68», «R 69», «R 70», «R 71», «R 72», «R 73», «R 74», «R 75», «R 76», «R 106», «R 119», «R 120», «R 127», «R 128», «R 145», «R 150», «R 249», «R 259», «R 260», «R 268». Eskorteskip: «Nettelbeck», «Nordpol».2. Räumboots-FlottilleEtablert november 1938, med båtene: «R 25», «R 26», «R 27», «R 28», «R 29», «R 30», «R 31», «R 32». Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: «R 74», «R 77», «R 84», «R 86», «R 113», «R 114», «R 116», «R 125», «R 129», «R 169». Bestod i 1945 av: «R 412», «R 413», «R 414», «R 415», «R 416», «R 417». Eksorteskip: «Brommy».3. Räumboots-Flottille Etablert i Pillau i 1939, med båtene: «R 33», «R 34», «R 35», «R 36», «R 37», «R 38», «R 39», «R 40». Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: «R 163», «R 164», «R 165», «R 166», «R 196», «R 197», «R 203», «R 204», «R 205», «R 206», «R 207», «R 208», «R 209», «R 216», «R 248». Eskorteskip: tender «Von der Groeben». Bestod i 1945 av: «R 270», «R 288», «R 289», «R 418», «R 420», «R 421», «R 422», «R 423». Eskorteskip: «Gazelle».4. Räumboots-Flottille Etablert i april 1940, med båtene: «R 41», «R 42», «R 43», «R 44», «R 45», «R 46», «R 47», «R 48», «R 49», «R 50», «R 51», «R 52». Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: «R 80», «R 83», «R 115», «R 120», «R 126», «R 128», «R 138», «R 143», «R 150», «R 218», «R 240», «R 243», «R 244», «R 245», «R 246», «R 255», «R 262», «R 274», «R 275», «R 290», «R 291».5. Räumboots-Flottille Etablert august 1939, med båtene: R 1, R 3, R 4, R 5, R 6, R 7, R 8, R 9, R 10, R 11, R 12, R 13. Bestod i 1941 av: R 53, R 54, R 55, R 56, R 57, R 58, R 59, R 60, R 61, R 62, R 63, R 64. Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 89, R 90, R 113, R 121, R 122, R 124, R 238, R 250, R 269, R 273. Eskorteskip: «Elbe».6. Räumboots-Flottille Etablert july 1941 i Cuxhaven, med båtene: R 9, R 10, R 11, R 12, R 13, R 14, R 15, R 16. Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 1, R 3, R 4, R 6, R 7, R 8, R 115, R 187, RA 10 (tidligere engelsk motortorpedobåt), og RD-båtene: RD 116, RD 117, RD 118, RD 119, RD 120, RD 121, RD 122, RD 127, RD 128, RD 129, RD 130, RD 131.7. Räumboots-Flottille Etablert oktober 1940, med båtene: R 151, R 152, R 153, R 154, R 155, R 156, R 157, R 158, R 159, R 160, R 161, R 162. Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 173, R 202, R 223, R 262, R 277. Eskorteskip: «Weser»8. Räumboots-Flottille Etablert januar 1942, med båtene: R 92, R 93, R 94, R 95, R 96, R 97, R 98, R 99, R 100, R 101. Andre båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 113, R 117, R 118, R 130, R 146, R 147, R 257, R 258, R 409. Eskorteskip: «Nadir», «Schwertfisch».9. Räumboots-Flottille Etablert i mai–juni 1942 i Rotterdam. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 85, R 87, R 88, R 103, R 104, R 105, R 107, R 108, R 109, R 110, R 111, R 112, R 131, R 148, R 149, R 247, R 251, R 412, R 413, R 414, R 415, R 416, R 417 Eskorteskip: «Alders».10. Räumboots-Flottille Etablert i februar–mars 1942 i Cuxhaven Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 175, R 176, R 177, R 179, R 180, R 181, R 182, R 183, R 184, R 190, R 213, R 217, R 218, R 219, R 221, R 222, R 224, R 234. Eskorteskip: «von der Lippe».11. Räumboots-Flottille Etablert september 1939, med å fisketrålere og ett eskorteskip. Ble omdøpt «7. Räumboots-Flottillen» i oktober 1940 og tilordnet spesialbygde R-båter. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie, fra 1942: R 39, R 161, R 162, R 189, R 192, R 198, R 199, R 200, R 201, R 212, R 215, RD 102, RD 103, RD 104, RD 105, RD 109, RD 111, RD 112, RD 113, RD 114, RD 148, RD 149, RA 252, RA 253, RA 254, RA 258, RA 260, RA 261, RA 262, RA 263, RA 264, RA 267, RA 268.12. Räumboots-Flottille Etablert mai 1942 i Brugge; then moved into the Mediterranean. Dissolved in February 1945. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 34, R 38, R 40, R 178, R 185, R 186, R 188, R 190, R 191, R 194, R 195, R 210, R 211. Eskorteskip: «von der Groeben».13. Räumboots-Flottille Etablert den 15. november 1943; brukt i tyskebukta. I 1957 ble flotiljen tilordnet den nye Bundesmarine fra den tyske mineryddingstjeneste. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 132, R 133, R 134, R 135, R 136, R 137, R 138, R 139, R 140, R 141, R 142, R 144, R 177, R 252. Eskorteskip: «Nordsee».14. Räumboots-Flottille Etablert desember 1943; brukte i Kanalen. Ble brukt i tyskebukta og Østersjøen etter operasjon Overlord. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 18, R 214, R 219, R 225, R 226, R 227, R 227, R 228, R 229, R 230, R 231, R 232, R 233, R 235, R 236, R 237, R 242, R 259, R 263. Eskorteskip: «Barbara».15. Räumboots-Flottille Etablert den 1 juli 1944; brukt i Østersjøen, inkluderte finske farvann. Oppløst etter den tyske overgivelsen. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 239, R 240, R 241, R 243, R 244, R 245, R 254, R 255, R 256, R 409, R 410, R 411.16. Räumboots-Flottille Etablert oktober 1944, med hovedbase i Haugesund. Oppløst 25. november 1947. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 264, R 266, R 267, R 401, R 402, R 403, R 404, R 405, R 406, R 407, R 408, R 424.17. Räumboots-Flottille Etablert juli 1944 med skoleskip og øvelsesskip; het opprinnelig Räumbootsflottille zbV, og ble brukt i Østersjøen. Oppløst sent i 1947. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 55, R 71, R 102, R 167, R 170, R 174, R 175, R 176, R 181, R 220, R 241, R 246, R 249, R 290.21. Räumboots-Flottille Etablert juli 1943. Bestod av tolv store eksorteminesveipere (Geleit-Räumbooten) med hovedbase i Bergen. Oppløst tidlig i 1946. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 301, R 302, R 303, R 304, R 305, R 306, R 307, R 308, R 309, R 310, R 311, R 31225. Räumboots-Flottille Etablert sommeren 1945 i Danmark med båter fra forskjellige flotiljer for den tyske mineryddingstjenesten. Oppløst tidlig i 1946. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 18, R 23, R 65, R 234, R 254, R 257, R 258, R 409, R 410, R 411 Eskorteskip: «Riegel».30. Räumboots-Flottille Etablert i juni 1943 av små nederlandske minesveipere og flyttet til Svartehavet. Oppløst i august 1944. Båter tilordnet enheten i løpet av dens historie: R 30, RA 51, RA 52, RA 54, RA 56. == Se også == Minesveiper Schnellboot Sperrbrecher == Referanser ==

Räumboote, Minenräumboote (tysk: for minesveiper), eller R-båt, var en gruppe små skip ment som minesveipere for Kriegsmarine før og under andre verdenskrig. Skipene ble brukt til mange formål under andre verdenskrig, og ble også brukt av Tyskland i mineopprydningsarbeidet etter krigen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1453

2023-02-04

Musikkåret 1453

['Kategori:1453', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1453', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1453 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1453.

Musikkåret 1453 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1453. == Fødsler == == Dødsfall == == Se også == Musikk i renessansen == Referanser ==

Musikkåret 1453 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1453.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1494

2023-02-04

Musikkåret 1494

['Kategori:1494', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1494', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1494 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1494.

Musikkåret 1494 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1494. == Hendelser == == Klassisk musikk == == Fødsler == ca. 1494 – Pierre Attaingnant, fransk musikkforlegger, boktrykker, bokhandler og komponist (død 1552) == Dødsfall == == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1494 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1494.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1552

2023-02-04

Musikkåret 1552

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1552', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1552 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1552.

Musikkåret 1552 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1552. == Publisering == === Musikk === Claude Le Jeune – 4 chansons === Teori === Adrianus Petit Coclico – Compendium musices (Musikk-kompendium) == Fødsler == Girolamo Belli, italiensk komponist og musikklærer (død ca. 1620) == Dødsfall == 10. januar – Johann Cochlaeus, humanist og musikkteoretiker (født 1479) 26. februar – Heinrich Faber, tysk musikkteoretiker, komponist og kantor (født ca. 1500) ca. 1552 – Pierre Attaingnant, fransk musikkforlegger, boktrykker, bokhandler og komponist (født ca. 1494) == Se også == Musikk i renessansen

Musikkåret 1552 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde musikkpersonligheter i 1552.