Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

lovdata_cd_55850

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.649

Landbruksvarer som det kan gis individuell tollnedsettelse for i henhold til §13. ex 02.10.9902/ex 9904/ex 9909 Proteinpulver av kjøtt08.13.3000 Epler, tørkede ex 08.13.4002 Ferskener, nyper, tørkede 11.09.0090 Hvetegluten ex 12.14.9010 Kålrot, tørkede 15.01.0009 Fjørfefett/svinefett 15.11.9020* Palmeolje ex 15.13.2920* Palmekjerneolje ex 15.13.2999* Palmekjerneolje 15.16.2099* Vegetabilske fettstoffer ex 20.09.8099 Gulrotsaftekstrakt ex 20.09. * Dette gjelder bare import av spesialfett til bruk i produksjon av sjokolade.

lovdata_cd_12242

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.34

Forskrift om vern for Bleikjo naturreservat, Stord kommune, Hordaland.

lovdata_cd_11470

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.768

Forvaltningsstyresmakta kan utføre skjøtselstiltak som er naudsynte for å fremja føremålet med landskapsvernområdet. Oppmerking av turistløyper og turistruter, bygging av klopper og oppsetjing av skilt skal godkjennast av forvaltningsstyresmakta. Forvaltningsstyresmakta kan i skjøtselsplan fastsetje nærare reglar for tiltak i medhald av dette punktet.

digibok_2011040508035

books

no

0.806

Notatet er en del av Delprosjekt II i Prosjekt Arealdekke, et samarbeidsprosjekt mellom DN, NIJOS, NRS, SK og SSB. Delprosjekt II skal vurdere datakilder og spesifikasjoner i forhold til nasjonal arealdekkeklassifisering og ulike behov for arealstatistikk. Målet for denne aktiviteten har vært å legge grunnlag for å anbefale metode/produksjonslinje for å fremstille og vedlikeholde "primærdata arealdekke", et nasjonalt datasett basert på en felles standard. Arbeidet har gitt indikasjoner på at det er gode muligheter for å gi effektiv arealklassifisering (gode arealdekkekart) og forbedringer i arealstatistikken ved å kombinere eksisterende registre og vektorkart med ortofoto eller satellittbilder. En nasjonal arealdekkekartlegging, som går videre enn hovedkategoriene nevnt ovenfor for tettsteder, ville kunnet bidratt til en vesentlig kvalitetsheving av arealstatistikken for tettsteder. Særlig gjelder dette en bedre og standardisert kartlegging av grøntareal i tettsteder, men også tallfesting av grå arealer, i form av parkeringsplasser og lignende, som i dag i liten grad fanges opp av eksisterende registre og kart. Dette har imidlertid ikke vært fokusert på i dette arbeidet, som har gått på mer overordnede klassifikasjoner. Videre arealdekkekartlegging i tilknytning til tettbygde strøk bør skje i form av et samarbeid mellom Statens kartverk, Norsk institutt for jord og skogkartlegging (NIJOS) og Statistisk sentralbyrå, etter produksjonsløype omtalt i dette notatet. Det foreslås videre at en slik kartlegging bør ta utgangspunkt i de største byer og tettsteder, og der kvaliteten på grunnlagsdata er best. Utkast til denne delrapporten ble sendt på høring til samarbeidspartene. De endelige konklusjoner og anbefalinger fra denne rapporten er imidlertid ikke innarbeidet i hovedrapport for delprosjekt 11. Emneord: Arealdekke, arealbruk arealstatistikk, tettsteder, GIS-analyse, metodeutvikling. 5.1.3 Bygningsregisteret (GAB) Vedlegg A. Tabeller B. Boks 4. Byggeområder (PBL § 20-4 nr. 1). Boks 5. Viktige ledd i kommunikasjonssystemet (PBL § 20-4 nr.6). Figur 6. Skisse over produksjonsloype for arealklassifisering innen tettbygde steder 30 Figur 7. Datakilder og arealandel etter hovedkategoriene i punkt. Rangert . Prosent. 33 Figur 8. Kart og tolkninger etter hovedkategorier i NaSak. Utsnitt av Fredrikstad. Tabell 4. Sammenligning flyfoto og satellittbilde i punkt. Tabell 5. Sammenligning satellittbilde og bakkesannhet i punkt. Tabell 6. Statistikk flyfoto og satellittbilde etter hovedkategoriene i punkt. Rangordnet. Tabell 7. Eksempel på arealstatistikk. Utsnitt av Fredrikstad. Tabell 11. Arealklassifikasjon arealbruk i NaSAK Versjon 6. Delprosjekt I har laget en felles norsk klassifikasjonsstandard som er mest mulig fleksibel og skalerbar i ulike målestokker. Denne legges til grunn ved gjennomføring av Delprosjekt 11. Delprosjekt II skal vurdere ulike datakilder, aktuelle metoder/produksjonslinjer for datafangst og dataetablering og kostnader ved en gjennomføring basert på ulike alternativer. Prosjektet vil komme med et anbefalt forslag til metode og produksjonslinje som skal legges til grunn for Delprosjekt 111. Delprosjekt 111 skal komme ut med et forslag til organisering og gjennomføring. De ulike delprosjektene vil gi grunnlag for anbefalinger i allerede utførte delprosjekter. Denne rapporten inngår i delprosjekt 11, og ser spesielt på muligheten for å lage arealstatistikk i og nær tettsteder, særlig med tanke på internasjonal rapportering. Prosjekt arealdekke er videre knyttet til ulike stortingsmeldinger: St.meld. 29 (1996-97,) St.meld. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida St.meld. 42 (2000-01) Biologisk mangfold. St.meld. 31 (2002-03) Sistnevnte stortingsmelding er særlig viktig for denne rapporten, med fokus på arealer innen tettsteder I tillegg kommer områdene «Regional planlegging» og «Kart og geodata» innen miljøforvaltningen. Disse to er ikke politiske resultatområder, men viktige områder for areal. Arealdekkekartlegging er ikke gjennomført for hele Norge slik det er gjort i store deler av Europa. På nasjonalt nivå kan arealdekke gi nødvendig grunnlag for internasjonale rapporteringer som ikke tilfredsstilles i dag. Data fra Prosjekt arealdekke kan blant annet brukes til: I 1985 besluttet EU å utvikle informasjonssystemet CORINE (Coordination of Information on the Environment). En viktig del av dette systemet er informasjon om arealdekke, og et klassifikasjonssystem CORINE Land Cover (CLC) ble derfor utviklet. Første runde med heldekkende kartlegging ble gjennomført og sluttført rundt midten av 1990-tallet. Environmental Agency) som har ansvaret for gjennomføringen av CLC. Norge er som EØS-medlem ikke forpliktet til å levere CLC data til EEA, men MD ga likevel i 1996 i oppdrag til NORUT IT, Statens Kartverk, Norsk allmennstandardisering, Statistisk sentralbyrå, Direktoratet for naturforvaltning og NIJOS å utarbeide en norsk versjon av CLC. Den norske versjonen forelå i 1997 (Arnoldussen, Jansen mfl. 1997). Etter at prosjektet avsluttet, ble det imidlertid ikke tatt noen beslutninger om å iverksette en CLC-kartlegging for Norge. Økt fokus i arealforvaltningen på ikke-økonomiske verdier og hvordan vi bruker og forbruker arealressurser i vid forstand, har ført til økt behov for en arealdekkedatabase som grunnlag for arealplanlegging og arealovervåking. En regelmessig ajourført arealdekkedatabase vil, i kombinasjon med andre datasett, kunne være basis for; Sentrale brukere av arealdekkeinformasjon finnes i miljø- og landbruksforvaltningen bl.a. representert ved MD, LD, DN og fylkenes miljø- og landbruksavdelinger. Men også andre brukere vil være viktige, som samferdselssektoren, energisektoren, forsvaret og ikke minst kommunene. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har utarbeidet en nasjonal plan for overvåkning av biologisk mangfold (DN Rapport 1998 - 1). I denne planen inngår også overvåkning av arealer. Dette som et grunnlag for å se i hvilken grad landskapstyper og naturtyper blir påvirket gjennom utbygging og omdisponering. En arealdekkedatabase vil være et godt utgangspunkt for representative eller stratifiserte utvalg der nøkkeltall om ulike strata eller naturtyper skal rapporteres. I dag mangler i stor grad heldekkende kart for å kunne stratifisere utvalgene på viktige naturtyper. Viktige beslutninger om arealforvaltning innenfor et administrative område bør alltid ses i en større sammenheng, fra lokal, til regional, til nasjonal sammenheng. Et stikkord her er faktagrunnlaget for fylkeskommuner og fylkesmenn til å bruke innsigelsesinstrumentet i forhold til kommunal planlegging og dispensasjonsbehandling. I fylkene finnes mye data om spesielle arter og enkeltområder, men det er problematisk å sette dette sammen slik at en får en totalitet. Eksempelvis er det til tross for nasjonale retningslinjer for strandsonen, likevel bygd ned store områder langs kysten de siste årene i strid med retningslinjene, og beslutningene er som regel basert på kommunale dispensasjoner. For fylker og kommuner er det viktig at de kan sammenligne med arealfordelingen nasjonalt før de fatter beslutninger om arealforvaltning, f.eks. vern av et område. Når det gjelder strandsonen, så er den utsatt for et spesielt høyt press: allmennhetens tilgang til sjøen er i de senere år blitt betydelig begrenset, spesielt på Øst- og Sørlandet, på grunn av innvilging av dispensasjoner i 100-metersbeltet, samt planlagt utbygging av tidligere utbygde områder. Kommunene delegeres mer ansvar innen en rekke sektorer, og dette betyr at de også har fått økt ansvar som arealforvaltere. Det er kommunene som har ansvar for planlegging og omdisponering av arealer i henhold til Plan- og bygningsloven. En omforent statistikk over arealdekke og arealbruk, som et resultat av Prosjekt arealdekke, vil kunne gi et bedre grunnlag når kommunestyret skal fatte beslutninger om utbygging og/eller annen omdisponering av arealer. Med det mangelfulle grunnlaget som finnes i mange kommuner i dag, er det store muligheter for feilbeslutninger som hver for seg kanskje ikke er så store, men som i sum over tid kan føre til at arealforvaltningen går i en uønsket retning. Det overordnede prosjektmål for Prosjektet "Primærdata arealdekke" er å "Etablere nasjonal konsensus og anbefale datakilder og produksjonsmetode for etablering og vedlikehold av primærdatasett for arealdekke og utrede kostnader ved basisetablering og vedlikehold av datasettet" Delprosjekt II skal vurdere datakilder og spesifikasjoner i forhold til nasjonal arealdekkeklassifisering og ulike behov for arealstatistikk. Fokus blir sart på problemstillinger knyttet til byer. SSB ønsker i dette arbeidet av Delprosjekt II å se nærmere på mulighetene for å kombinere arealbruksmodelleringer basert på GAB og SSB's eget Bedriftsregister. Deler av Fredrikstad tettsted og nærområde brukes som case. Målet for dette arbeidet er å " Teste og vurdere ulike datakilder, metoder og produksjonslinje for arealklassifikasjon i tettsteder med Fredrikstad som utprøvingsområde". Arbeidet er basert på kunnskap i etaten og gjennomførte utredninger og prosjekter. Det fokuseres på eksisterende datakilder og hvordan disse kan kombineres med nye datakilder. Arbeidet baseres videre på det klassifikasjonssystemet som er foreslått i delprosjekt I og det detaljeringsnivået som anbefales for en nasjonal kartlegging. Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet og Norsk Romsenter står som oppdragsgivere. Prosjektet "Primærdata arealdekke" gjennomføres i 3 delprosjekter. Prosjektet gjennomføres i samarbeid mellom DN, NIJOS, SSB, NRS og SK. Overordnet prosjektansvarlig for Prosjektet "Primærdata arealdekke" er Statens kartverk. Prosjektansvarlig for Delprosjekt II er også Statens Kartverk. Prosjektledene for dette underprosjektet er Statistisk sentralbyrå. Det er nedsatt en styringsgruppe med en representant fra DN, NIJOS, SSB og Statens kartverk. Prosjektansvarlig rapporterer til oppdragsgivere. Styringsgruppen er felles for alle delprosjektene. Prosjektene etablerer egne prosjekt-grupper. Arbeidet baseres på prosjektavtale og prosjektplan for hvert enkelt prosjekt. Prosjektledere rapporterer til styringsgruppa v/prosjektansvarlig. Det praktiske arbeidet i dette underprosjektet er utført av Statistisk sentralbyrå. Arealdekke brukes her om naturlige eller tilførte fysiske egenskaper på jordoverflater!, mens arealbruk beskriver aktivitet knyttet til arealet I et klassifikasjonssystem vil arealdekke oftest representere de øverste nivåene i et hierarki, men det vil være glidende overganger. I arealplansammenheng på overordnet nivå skiller en ikke skarpt mellom arealdekke og arealbruk. Karakteristisk for klassifikasjon av arealbruk er at enkelte områder kan ha flerbruk. Dette gjelder f.eks. for skogarealer, som både kan drives som produktiv skog, og at de kan være viktige friluftsområder og nøkkelbiotoper for biologisk mangfold. I denne rapporten er det fokusert på både arealdekke og arealbruk. Et buffer eller å bufre brukes i dette notatet om en GIS-teknikk der man legger en sone rundt et punkt, en linje eller et polygon. Buffergrensene kan trekkes ut i fra ulike kriterier som en fast avstand eller en avstand proporsjonalt med en egenskap hos elementet som bufres, f.eks. bygningers grunnflate. Geografisk kobling innebærer en romlig overlapp eller nærhet. Se også overlay. Teknikk som bygger på måling av geografiske objekters størrelse og form. Brukes gjerne i landskapsanalyse, men kan også i noen grad brukes til arealklassifikasjon innen tettsteder. Teknikk som bygger på geografiske objekters naboskap. Brukes i noen grad i forbindelse med konfliktanalyser i forbindelse med arealplanlegging. Overlay er en GIS-teknikk som innebærer å legge to (eller flere) kart oppå hverandre for dermed å avlede informasjon om overlappende lokalisering av fenomener eller egenskaper. Punktbasert sampling / utvalg. Brukes ofte innen produksjon av arealstatistikk, men kan også brukes til vurdering av ulike geografiske datakilder. Kobling av registre / tabeller ved hjelp av felles verdier / nøkler. Sampling / utvalg ved hjelp av rutenett. Maskestørrelse og antall ruter er avgjørende for antall klasser som det kan lages statistikk eller sammenligninger for. En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der (ca. 60-70 boliger). Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrka og dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter (Schøning m.fl. 1998, Dysterud mfl. 1999 og 2000). Polygoner / flater avledet av punkter. Polygonene kan være dannet av midtlinjer mellom punkter, eller basert på likevektslinjer avledet fra verdier knyttet til punktene. Følgende tre kriterier er overordnet i klassifikasjonen av arealdekke: Vegetasjonsdekning: primært vegetasjonsdekt eller primært vegetasjonløst Edafisk tilstand: Antropogenitet: kunstig (opparbeidet eller kultivert) Parametrene er brukt i FAOs Land Cover Classification System (LCCS) (Gregorio og Jansen 2000) som hovedkriterier. De valgte kriteriene er viktige kriterier for å skille mellom ulike livsmiljøer for planter og dyr. Om et areal er fastmark eller våtmark, om det er vegetasjon eller ikke er helt sentrale økologiske faktorer. I tillegg til de naturgitte faktorene er graden av menneskets påvirking på miljøet sentralt. Det skilles på miljøer som er 1) menneskeskapt eller -betingete og 2) miljøer som er upåvirket eller lite påvirket av menneskelig aktivitet. Arealer hvor menneskets inngrep har ført til fjerning av opprinnelig naturlig arealdekke er kunstige, og eksempler er dyrka mark og nedbygde arealer. Semi-naturlige arealer er arealer som er påvirket av menneskelig aktivitet, men hvor det opprinnelige arealdekket ikke har blitt fjern et eller sterkt omdannet. Ved å kombinere de tre hovedkriteriene framkommer åtte hovedkategorier som kan navnesettes med tenner som vist i figur 1. Figur 1. Hovedkriterier og -kategorier i klassifikasjonssystemet. Naturlig og seminaturlig (2) Kunstig (1) Innenfor tettsteder vil alle disse klassene forekomme, i større eller mindre grad. Det er særlig klasse 811 som vil dominere, og som det vil være behov for å inndele videre.Den videre inndelingen av de ulike hovedkategoriene er basert på parametere som er aktuelle og relevante for hver enkelt hovedkategori. Hovedprinsippet er å beskrive arealenes fysiske form eller utseende som i hovedsak karakteriserer arealdekket. Ovenforstående system representerer en filosofisk tilnærming til klassifisering av arealer. Ved arealklassifisering for kartografiske formål må man i tillegg ta hensyn til minste figurering. Det er utgitt standarder for minste figurering knyttet til kartkonstruksjon i Geovekst-sammenheng (Statens kartverk, 2003). Disse kan brukes som veiledere i utarbeiding av klassifikasjonssystem for produksjon av kart i ulike målestokken Minste figurering er dels avgrenset av arbeidsmengde, hva som er mulig å avlede av eksisterende kart, registre og bilder, og av kvaliteten på registre som brukes til hjelp i konstruksjon og klassifikasjon av kart. tilgjengelige datasettene. Store deler av det eksisterende kartgrunnlaget er tiår gammelt, og som såden uegnet i forhold til å overvake endringer i arealtilstanden. Arealbruk klassifisert på områdenivå er tidligere gjort i SSB i forbindelse med arealbruksstatistikk for tettsteder (Bloch 2002-3). Det er i dette arbeidet utviklet registerbaserte metoder for tallfesting av arealbruk innen tettsteder. Sammenhengen mellom arealbruk og ulike bebyggelseselementer utnyttes i forsøket på å etablere arealbruksstatistikk for tettsteder med basis i administrative registre. Tabell 1. SSBs arealklassifikasjon i områder og underklasser i statistikk for tettsteder. 011 Bolig, småhus (GAB) 013 Fritidsbebyggelse (GAB) 014 Garasje, uthus til bolig (GAB) 015 Blandet bolig og annet (GAB/BoF) 012 Bolig, blokk (GAB) 022 Industri (GAB/BoF) 021 Bergverk og utvinning (GAB/BoF) 032 Finansiell tjenesteyting og forsikring (GAB/BoF) 033 Hotell og restaurant (GAB/BoF) 034 Eiendomsdrift, forretningsmessig tjenesteyting og utleievirksomhet (GAB/BoF) 041 Offentlig forvaltning (GAB/BoF) 042 Undervisning (GAB/BoF) 043 Helse- og sosiale tjenester (GAB/BoF) 044 Idrettsanlegg (Andre sosiale og personlige tjenester (GAB/BoF og N5O Areal (4131 Sportsanlegg / idrettsplass) 051 Transport og kommunikasjon (GAB/BoF/VBASE/N5O) 062 Kraft- og vannforsyning (GAB/BoF, N5O jernbane og Vbase (Europa- og riksvei) 061 Bygg og anlegg (GAB/BoF) 071 Bygg for jordbruk og skogbruk (GAB/BoF/N5O bygninger) 072 Bygg for fiske og fangst (GAB/BoF) 080 Annet bebygd uspesifisert (GAB/BoF, Vbase (Fylkes-, Kommunal, privat o.a. vei der disse er utenfor byggeområdene ovenfor, N5O Areal (Gravplass / kirkegård og Hage/park) N5O Areal og DMK (Dyrka mark) N5O Areal og DMK (Skog) N5O Vann (elver og innsjøer) Områdemodelleringen bygger på kombinasjon av arealtall fra GAB og FKB Bygg (Bloch, 2002-1), og fra kombinasjon av næringskoder i GAB og BoF (Bloch, 2002-2). Arealklassifikasjon på områdenivå består i arealstatistikken av 8 klasser (jf. tabell 1) formålsklasser i arealplanlegging. Arealklassifikasjonen for områder bygger på arealklassifikasjon og modellering for fysisk nedbygde arealer. Arealklassifikasjon av fysisk nedbygde arealer (jf. deler av underklassene i tabell 1) danner den mest detaljerte klassifikasjonen av arealbruk innen tettsteder i tettstedsstatistikken. Klassifikasjonen på dette nivået kan i utgangspunktet tenkes aggregert til en rekke ulike overordnede klasser, avhengig av ulike brukerinteresser. Aggregeringen til SSB sitt områdebegrep er vist i tabellvedlegg 6, med sammenheng til hovedgrupper for økonomisk aktivitet definert i NACE. I kartografisk sammenheng vil framstilling av arealbruk være knyttet til presentasjonsmålestokk. Veiledende minste figurering for kartpresentasjoner er gitt i områdeinndeling av FKB (Statens kartverk, 2003). To aktuelle målestokker i arealdekkesammenheng er 1:5 000 og 1:50 000, heretter kalt ADS og ADSO. I utgangspunktet bør statistikken bygge på et mest mulig detaljert datagrunnlag og være aggregert ut i fra dette. Sammenlignbarhet over tid og rom gjør imidlertid dette vanskelig. Problemer oppstår når kilder for arealtall for ulike tema og geografiske nivåer innehar ulik grad av nøyaktighet, detaljeringsgrad og ajourhold. Formålet med arealstatistikken hviler på to forutsetninger; 2) endringsstatistikken må avspeile reelle endringer i arealbruk og arealdekke. Dagens kartverk alene gir ikke noe godt grunnlag for å lage status- eller endringstall for en del av de mest interessante arealklasser, for eksempel skog- eller jordbruksareal. Arealstatistikken er derfor, per i dag, avhengig av registre, takseringer og tellinger, for å presentere tall som avspeiler virkeligheten. 1:5 000 tilsvarer målestokken som er brukt i digitalt markslagskart (DMK) og de fleste økonomiske kartblad. Denne vil være den mest detaljerte kartografiske detaljeringen av arealbruk, og i hovedsak knyttet til bygningsmessige forhold. Ved bruk av detaljert felles kartbase (FKB) for eiendomsgrenser og vegsituasjon med mer, kan eksisterende kartdata brukes til å redusere den manuelle delen av arealbruksavgrensingen. Det vil imidlertid være restarealer etter en automatisk rutine som må klassifiseres med støtte i ortofoto, satellittfoto, plandata, lokalkunnskap med mer. På dette geografiske nivået vil større grønne og åpne arealer måtte tolkes og legges inn manuelt. Et naturlig sammenligningsgrunnlag hva gjelder innhold og detaljering kan være delplaner i kommuneplanenes arealdel. ADSO kan framkomme ved generalisering av mer detaljerte kartdata, og tjene som bakgrunnskart og oversikt ved planlegging på kommuneplannivå eller i regional planlegging. Avhengig av bruksformål kan aggregeringen fra lavere nivå variere. annen informasjon undertrykkes ved generalisering. En arealbruksklassifisering av bebygde områder innen tettsteder bør neppe bestå av mer enn 2-4 klasser i denne målestokken. Noen naturlige klasser kan være forretningsstrøk, boligområder og kommunikasjonsanlegg. ADSO er best egnet som dataunderlag for klassifikasjoner som endres meget langsomt. Det gjelder i første rekke tema vann (elver og innsjøer). Vedlikeholdet av dataene er avhengig av område og tema, og ADSO kan ikke nyttes til miljøovervåking i forbindelse med f.eks. endring av skog- og bregrenser. For bebygde områder vil ajourholdet skje hyppigere, men også her langsommere enn for andre kilder, f.eks. GAB. Vi skal her se litt på mulige anvendelsesområder for kart og arealstatistikk knyttet til arealdekkekartleggingen. I arealdekkekartleggingen avgrenses ulike områder etter arealdekke eller arealbruk. Vi vil særlig fokusere på områdene arealstatistikk og arealplanlegging/-forvaltning knyttet til byer og tettsteder. Planformål som i hovedsak er knyttet til spredt bygde strøk, eller som ikke er direkte knyttet til arealbruk, blir derfor ikke gjennomgått her. Forholdet mellom arealkartlegging, -statistikk og -forvaltning, kan beskrives som separate, men gjensidig avhengige områder, hvor bindingene mellom disse varierer (se figur under). Den dominerende retning av årsak-virkningsforhold kan sies å følge pilene mot klokkeviseren. Behov og ønsker i politikk, forvaltning og planlegging er med på å bestemme hva som kartlegges. Kartlegging vil i sin tur kunne danne grunnlag for statistikk og informasjon, som igjen kan påvirke politikk, forvaltning og planlegging. Denne tredelingen kan finnes igjen på ulike geografiske og administrative nivå, men med ulike interesser og behov. Vi vil her særlig fokusere på nasjonale behov for arealkart og -statistikk. Med "område" menes i plansammenheng større sammenhengende arealer knyttet til en bestemt type bruk eller formål. I PBL og RPR er det knyttet ulike lover til områdene. Områdene kan være overlappende og ha ulik planstatus, med nåværende eller framtidig planformål. Områdene er gjerne skarpt avgrenset av eiendomsgrenser eller naturlige grenser. De ulike områdetyper er listet opp i figur 3. For utforming av områdestatistikk vil gjensidig utelukkende avgrensninger mellom områder av ulike typer være både vanskelig og lite formålstjenlig. kombinasjoner av formål for områder. Områdeavgrensninger i en slik produksjon vil derfor ikke kunne brukes direkte som utgangspunkt i en arealplanprosess. Framtidig bruk av områder vil være vanskelig å modellere, og er ikke nødvendigvis ønskelig ut i fra rollefordeling mellom myndigheter. Statistiske områdeinndelinger vil imidlertid kunne brukes til å følge kommunale og fylkeskommunale myndigheters forvaltning og oppfølging av lovverk og retninglinjer knyttet til arealbruk. I arealdekkekartleggingen vil modellerte arealbruksområder eller arealbruksklassifiserte bygninger kunne brukes til en avgrensing vha digitalt eiendomskart og andre kartdata. De arealbruksklassifiserte bygninger klassifiseres etter hovednæringsgrupper i NACE (se tabell i vedlegg), som gir et godt utgangspunkt for aggregering og avgrensing av en del av områdene som er beskrevet i veileder til PBL. Ved å lage indekser for andel bebyggelse eller servicetilbud innen-/utenfor ulike områdetyper, kan man få fram forskjeller mellom ulike kommuner. Eksempler kan være klyngedannelser av fritidsbebyggelse, fareområder i boligområder, andel boligbygg i boligområder. Dette kan gi en pekepinn på om kommunene arealmessig planlegger ekstensivt eller intensivt, om man legger vekt på sikkerhet i forhold til bosted og om man tenker fortetting og effektivisering. Det må understrekes at forsøk på områdeavgrensninger knyttet opp mot PBL og RPR her konsentreres om mulighetene for å lage arealstatistikk og indikatorer, til hjelp for myndigheter i lokal og overordnet planlegging og forvaltning. Eventuelle områdeavgrensinger fra SSB sin side vil kun dreie seg om eksisterende eller potensiell arealbruk. Områdeavgrensninger med planlagt arealbruk vil eventuelt måtte hentes fra standardiserte digitale plankart hos planmyndigheter og andre arkivansvarlige. Dette er imidlertid ikke del av arealdekkeprosjektets formål med arealklassifisering innen tettsteder. Plan- og bygningsloven (PBL) og Rikspolitiske retningslinjer (RPR) tilknyttet arealplanlegging opererer med områdebegrep som det er interessant å knytte statistikk til. Regulerings- og bebyggelsesplanlegging hører til detaljert arealplanlegging i kommunene. Områdebegrep er her derfor mer spesielle enn for kommuneplaner. er 1:500 til 1:5 000, med tilsvarende krav til nøyaktighet. Det legges her fokus på arealbruken i tettsteder. 4.2.1 Byggeområder (PBL §25 nr. 1) I regulerings- og bebyggelsesplaner kan det avsettes områder for byggeformål av ulike slag. For disse områder kan det stilles krav om lekeplasser, parkeringsplasser med mer. Boks 2. Byggeområder (PBL §25 nr. 1) Boksen ovenfor viser noen mulige sammenhenger mellom planformål for byggeområder og underklasser for arealstatistikk. Det finnes imidlertid glidende overganger mellom faktisk arealbruk og inndelinger etter planformål, slik at det ikke alltid er mulig å danne en-til-en forhold mellom planformål og underklasser. Særlig gjelder dette for sentrums- og sentrumsnære områder hvor arealbruken er blandet. Det vil ikke være tilstrekkelig med utelukkende arealtall for alle planformål, I tillegg må vurderes indikatorer som f.eks. antall bygg, lokalisering, allokering og avstander i forhold til befolkningsfordeling, transportplanlegging m.m. Vi har imidlertid her valgt å fokusere på arealtallene alene. Boligformål nyttes for å fastlegge områder hvor det skal oppføres bygninger for permanent helårsbeboelse, det være seg småhus eller blokkbebyggelse. Disse områder kan modelleres ut i fra SSB sine arealbruksklasser og krav om minste avstand og antall bygg. Et aktuelt mål kan være å finne antall fritidsbygg i boligområder. Forretning og kontor er funksjoner knyttet til sentrumsområder, og er gjerne blandet med boligformål. Det er lite hensiktsmessig å dele statistiske områder etter disse formål, men heller bruke eksisterende sentrumsavgrensninger for å finne tall på disses sammensetning. Fritidsbebyggelse er forsøksvis avgrenset etter kriterier slik det er gjort ved Statistiska centralbyrån i Sverige (jf. Bloch og Steinnes, 2003). Denne metoden virket lovende og bør kunne gi interessant statistikk for både planmyndigheter og andre. Problemstillinger er her knyttet til allemannsretten og arealutnyttelse. Formålene 1) offentlige bygninger med angitt formål, 2) bygninger for allmennyttige formål med nærmere spesifisering av formål, 3) herberger og bevertningssteder og 4) garasjeanlegg og bensinstasjoner bør inngå i indikatortall for andre områdeavgrensninger, og ikke som egne områdeavgrensninger i statistikksammenheng. 4.2.2 Offentlig trafikkområder (PBL §25 nr. 3) Trafikkområder er offentlige områder som er åpne for allmenn ferdsel, og omfatter bl.a. veger, jernbane, havner, flyplasser, rutebil stasjon er, parkeringsplasser og andre trafikkinnretninger. Boks 3. Offentlig trafikkområder (PBL §25 nr. 3). Vbase, N5O kartdata og GAB brukes for å gi samlede eksisterende områder avgrenset til offentlig trafikkområde. 4.2.3 Friområder (PBL §25 nr. 4) I reguleringsplanen avsettes i nødvendig utstrekning friområder for parker, turveger, leirplasser, anlegg for lek, idrett og sport og områder i sjøen for slik virksomhet. Friområdene dekker avgrensede områder med spesiell tilrettelegging og eventuell opparbeiding. Dette er en områdetype som fortrinnsvis må bygge på kommunenes egne plankart. Per i dag finnes det ikke noen landsdekkende tilrettelagt datasett for effektiv innhenting av dette tema. Dersom en ser bort i fra reguleringsbegrepet kan en del av temaene ovenfor hentes fra idrettsanleggregisteret, GAB og N5O, men vil måtte bearbeides for å få sammenlignbare datagrunnlag mellom kommuner. 4.2.4 Fellesområder (PBL §25 nr. 7) Fellesområder omfatter områder for parkering, lekeareal for barn, gardsplass og annet. Denne områdebegrensningen er såpass omfattende at det neppe kan gis noe godt estimat for bruk basert på eksisterende kilder. Dette kan imidlertid tenkes avledet av en fremtidig produksjon av arealdekkekart kombinert med DEK. SSB har imidlertid utarbeidet statistikk for tilgang til potensielle grønne områder i tettsteder (Engelien og Steinnes, 2003). Denne statistikken kan videreutvikles til å bli kvalitativt bedre, men vil alltid avvike fra kommunale plandata. 4.2.5 Fornyelsesområder (PBL §25 nr. 8) Fornyelsesområder defineres som "områder med tettbebyggelse som skal totalfornyes eller utbedres". Et pilotprosjekt utført ved SSB avdekket muligheter for å finne potensielle fornyelsesområder, basert på parametere for miljø og utnyttelsesgrad (Bloch, 2002-5). Kommuneplanens arealdel setter de overordnende rammer for mer detaljert arealplanlegging i kommunene. Områdebegrep er her derfor mer generelle enn for regulerings- og bebyggelsesplaner. Typisk målestokk for presentasjon er 1:25 000 til 1:50 000, med tilsvarende krav til nøyaktighet. 4.3.1 Byggeområder (PBL § 20-4 nr.l) Byggeområder deles i eksisterende og planlagte områder, som ved reguleringsplanlegging, men er noe grovere inndelt etter formål. Kommentarer her vil i stor grad være sammenfallende med byggeområder i reguleringsplanen. Bolig-, sentrum- og fritidsområder bør kunne modelleres enkelt og effektivt. Forretninger, industri og offentlig bebyggelse vil kunne falle inn under andre områdebegreper. Boks 4. Byggeområder (PBL § 20-4 nr.l). 4.3.2 Viktige ledd i kommunikasjonssystemet (PBL § 20-4 nr.6) Kommuneplanen skal i nødvendig utstrekning vise trafikksystem i form av veg, jernbane, flyplasser, havner og tilhørende anlegg, samt overføringsanlegg for teletjenester og elektrisk kraft, se figur 11.1 tilknytning til til disse arealene er det gjerne aktuelt å gi restriksjoner på nærliggende områder av støyhensyn, hensyn til sikkerhet eller landskapsbuffer mot et byggeområde. restriksjonsområder kan tenkes modellert og danne utgangspunkt for indikatortall som andel bygg i potensielle restriksjonsområder. Viktige ledd i kommunikasjonssystemet (PBL § 20-4 nr.6). Rikspolitiske retningslinjer er ikke juridisk bindende for den enkelte grunneier, men er formelt instruksjon til myndighetene, og skal legges til grunn i all planleggingsvirksomhet etter loven. Det finnes per i dag rikspolitiske retningslinjer som vist i figur 12. Disse retningslinjene gjelder arealbruk i støysoner rundt flyplasser og skal legges til grunn ved planlegging og behandling av enkeltsaker etter plan- og bygningsloven. Formålet med retningslinjene er å forebygge skadevirkninger av støy gjennom å lokalisere nye flyplasser og utnytte arealene rundt eksisterende flyplasser på en slik måte at folk ikke blir unødig plaget av støy ved avvikling av flytrafikk fordi flyplassen er innebygd. Det pågår for tiden en samarbeidsprosjekt mellom SSB, SFT, Statens vegvesen og TØI omkring støy, hvor støy fra flyplasser er en av støykildene som inngår i undersøkelsen. Det skal bli mulig å skille ut flystøytallene /-sonene for seg. Veilederen gir råd og eksempler på hvordan planer og bestemmelser kan utformes for å styre omfang og lokalisering av handelsvirksomhet i kommune-, regulerings- og bebyggelsesplaner, i tråd med de nasjonale føringer som er lagt i RPB om kjøpesentre. Rikspolitisk bestemmelse om midlertidig etableringsstopp for kjøpesentre utenfor sentrale deler av byer og tettsteder (RPB) ble fastsatt ved Kgl. res. 8. januar 1999 og trådte i kraft 1. februar 1999. Et aktuelt statistisk mål kan være åse på etablering av forretningsdrift i og utenfor sentrumskjerner. Viktige nasjonale mål knyttet til barn å planlegging er å sikre et oppvekstmiljø som gir barn og unge trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og som har de fysiske, sosiale og kulturelle kvaliteter som til enhver tid er i samsvar med eksisterende kunnskap om barn og unges behov. Områdeavgrensing av fareområder kan her knyttes til barns bosted, lekeplasser, skoleområder og lignende for å gi indikatorer. Et annet nasjonalt mål er å ivareta det offentlige ansvaret for å sikre barn og unge de tilbud og muligheter som samlet kan gi den enkelte utfordringer og en meningsfylt oppvekst uansett bosted, sosial og kulturell bakgrunn. Dette kan gis et arealmessig uttrykk som kvadratmeter lekeareal per barn og lignende. Det er ellers laget tall for tilgang til nærturterreng og rekreasjonsareal etter tettsteders befolkningsstørrelse (Engelien, 2001). En eventuell arealdekkekartlegging på dette området vil kunne gi verdifull informasjon til arealplanlegging og -statistikk. Målet med de rikspolitiske retningslinjene er at arealbruk og transportsystem skal utvikles slik at de fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse, med miljømessig gode løsninger, trygge lokalsamfunn og bomiljø, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling. Det skal legges til grunn et langsiktig, bærekraftig perspektiv i planleggingen. Det skal legges vekt på a oppnå gode regionale helhetsløsninger på tvers av kommunegrensene. Enkelt sagt sier Retningslinjen for planlegging av riks- og fylkesveger at planleggingen skal skje etter etter plan- og bygningsloven. Denne type arealer er derfor blitt fanget opp tidligere i notatet. Retningslinjene har som mål at arealbruk og transportsystem skal utvikles slik at de fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse, med miljømessig gode løsninger, trygge lokalsamfunn og bomiljø, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling. Det skal legges til grunn et langsiktig, bærekraftig perspektiv i planleggingen. helhetsløsninger på tvers av kommunegrensene. Retningslinjene synes i grove trekk å oppsummere problemstilling gitt i veiledere for reguleringsplan, bebyggelsesplan og kommuneplanens arealdel. De fleste momenter er derfor blitt dekket opp tidligere i notatet. Mål på fortetting i form av areal per person innen tettsted over tid, eller lengde med sykkelvei per person innen tettsted kan være indikatorer for dette området. Den konkrete inndelingen forutsettes gjort som ledd i vedkommende kommunes eget planarbeid. En eventuell statistikk basert på disse retningslinjer bør derfor bygge på digitale plankart fra kommunene. Tema nevnt under disse retningslinjer synes ellers i all hovedsak å være dekket opp tidligere i notatet. Det er for øvrig tidligere gitt tall for nedbygging i 100-meters beltet (Engelien og Schøning, 2001). Gjennomgangen av muligheter for statistikkproduksjon knyttet PBL, RPR og arealdekkekartlegging kan oppsummeres som i tabell 1. Mulighetene er listet opp som produkt med en hovedknytning til PBL eller RPR. Noen foreløpige kommentarer / referanser til mulige kilder og operasjonaliseringer er inkludert i tabellen. Tabellen tar ikke mål av seg for å dekke alle muligheter, men forsøker å få fram de statistikkproduktene som har sterkest forankring i lovverk og retningslinjer og som kan lages med mindre arbeidsinnsats. Datafangst og modellutvikling er de områder som generelt er mest ressurskrevende innen GIS-arbeid. For å lage god statistikk på en kostnadseffektiv måte, er vi avhengig av god kvalitet og høy utfyllingsgrad på de aktuelle parametrene i registrene. Videre er mulighetene for å produsere statistikk på endringer for de samme egenskapene avhengig av oppdateringshyppighet og eventuelt også tilgang på historiske data for tilbakeregning i tid. Datagrunnlaget kan her deles inn i tre hovedkategorier; rene registerdata, vektordata og rasterdata. Kvaliteten på de ulike datakildene oppsummeres til slutt i kapitlet i en diskusjon om hvilke konsekvenser dette kan ha for statistikken. Med registerdata menes her data på punktform som kan stedfestes med koordinater direkte, eller som kan registerkobles til koordinater. Administrative registre er registre som er etablert for et forvaltningsformål. Hvorvidt disse kan utnyttes til statistikkformål avhenger av om kvaliteten på datafelt for statistikk er god. Noen av de administrative registrene kan beskrive arealbruken for store deler av de bebygde arealene i landet. Det kan imidlertid være både mangler og etterslep i registreringene. Fordelen med registerbruk i forhold til kart når man skal beskrive utviklingen over tid vha statistikk er også at registrene oftest ajourholdes mer jevnlig for forvaltningsformål. Kvaliteten på datafelt vitale for statistikkformål er imidlertid varierende. 5.1.1 Grunneiendomsregisteret (GAB) GAB er det helt sentrale registret vi bruker i arealbruksstatistikken både for tettsteder og tettstedsnære områder. GAB er Norges offisielle register for grunneiendommer, adresser og bygninger. Systemet er bygget opp av tre registre som er innbyrdes forbundet med hverandre. Grunneiendomsdelen skal i prinsippet omfatte alle grunneiendommer i Norge. Registeret og tilhørende forskrifter er opprettet med hjemmel i delingsloven paragraf 4.1, henholdsvis annet og tredje ledd. Delingsloven pålegger både tinglysningskontoret og kommunene å levere data til GAB. I følge delingsloven er det fylkeskartkontorene som skal føre GAB-registeret. Miljøverndepartementet har den overordnede politiske og økonomiske styringen, mens Statens kartverk har det faglige og administrative ansvaret. 5.1.2 Adresseregisteret (GAB) A-delen i GAB skal i prinsippet omfatte alle adresser i Norge. Registeret inneholder omlag 1,7 millioner adresser. 5.1.3 Bygningsregisteret (GAB) B-delen omfatter alle bygninger over 15 m 2. Registeret inneholder omlag 3,4 millioner bygninger. GAB har informasjon om bl.a. bygningers geografiske koordinater, bygningstype og næringsgruppe. Registeret oppdateres kontinuerlig. 5.1.4 Bedriftsregisteret (BoF) Bedrifts- og foretaksregisteret (BoF) er i første rekke et hjelpemiddel for utarbeiding av økonomisk statistikk. BoF er avgrenset til et antall kjennemerker som er å betrakte som særlig viktige som et felles grunnlag for den økonomiske og næringsmessige statistikken. foretak inkluderer identifikasjon, grunndata og størrelsesmål av strukturmessig og terminologisk art (Torp 1999). BoF ajourholdes etter målsettingen minst en gang i året. Bedrifter i BoF er gitt fysisk beliggenhetsadresse med kommune, postnummer og tekstadresse. Det foretas jevnlig en geokoding mot adressedelen i GAB for disse adressene slik at koordinat og grunnkrets blir overført for de fleste bedrifter (Myro Og Torp 2002). 5.1.5 Folkeregisteret (DSF) Det sentrale folkeregisteret brukes ved avgrensing av tettsteder. Befolkning på adresser gir mulighet for å avgrense tettsteder med mer enn 200 innbyggere, stratifisere tettsteder etter folkestørrelse, eller å gi andre befolkningstall knyttet til tettsteder eller områder innen tettsteder. Registeret for idrettsanlegg eies av Kultur- og regionaldepartementet, og brukes i Statistisk sentralbyrå sin avgrensing av tettsteder. Registeret omfatter en lang rekke anleggstyper. Vektordata omfatter her digitale kart som er bygget opp av linjer og flater. Vektordata omfatter i hovedsak tolkinger fra flyfotograferinger eller landmålinger, men kan også omfatte avledede data modellert fra register- eller rasterdata. Hyppigheten i ajourholdet av de forskjellige datasettene varierer. Nøyaktigheten i data vil oftest være avhengig av målestokk. 5.2.1 Felles kartbase BYGG (FKB Bygg) Felles kartbase primærdatasett Bygg er et av flere kartdatasett i Geovekst-samarbeidet, og er spesifisert i Sosi-standarddatabasen (Statens kartverk, 2002). SOSI-standarden omhandler teknikk for datadefmisjoner av geografisk informasjon, herunder standardiserte beskrivelser av geometri og topologi, datakvalitet, koordinatsystemer, metadata i form av informasjon om eier, oppløsning på data, områdeavgrensning osv. Den omfatter også konkrete databeskrivelser for ulike datatyper eller anvendelsesområder, noe som utgjør en vesentlig del av omfanget. Det viktigste prinsippet i FKB er at en søker å kartlegge samme området kun en gang, og at en kan benytte etablerte data til ulike formål. Dette kan for eksempel være kartproduksjon eller mer intelligente analysefunksjoner. Behovene for FKB-data i en kommune varierer avhengig av hvilke formål datasettene skal brukes til. I FKB er det spesifisert seks FKB-standarder som skal dekke behovet for felles kartdata i kommunens ulike områdetyper. I tidligere versjoner av spesifikasjonen av FKB var det definert fire FKB-standarder (A, B, C og D). Detaljinnhold og stedfestingsnøyaktighet i FKB generelt varierer i de ulike standardene, med størst detaljering og stedfestingsnøyaktighet i A-standarden og minst i D-standarden. Inndelingen i FKBstandarder går i prinsippet på minimums detaljeringsgrad, men også krav til minimums stedfestingsnøyaktighet. Gjennom praktisk bruk har det vist seg nødvendig med en mer "glidende" overgang mellom FKB-standardene, og det er derfor innført to nye standarder. Navningen av standardene bygger på samme prinsipp som tidligere med fire "hovedstandarder" (A, B, C og D), mens B- og C-standarden nå er delt i to nivåer. B 2 og C 2 tilsvarer tidligere B og C, mens Bl og Cl er nye med større detaljering og bedre kvalitet. Digitalt markslagskart (DMK) er markslagsintbrmasjonen i Økonomisk Kartverk (ØK), som er et landsdekkendekartverk i målestokk 1: 5 000. Markslag digitaliseres ved NIJOS og skal være fullført i hele landet i løpet av 2006 (NIJOS, 2003). DMK vil derfor være et digitalt datasett tilpasset en stor målestokk (1:5000) Datakilde: DMK (NIJOS). Markslagstema i ØK gir infomiasjon om arealbruk- og tilstand i skog- og jordbrukslandskapet. Informasjonen er gruppert i hovedtypene skog, jordbruksareal, myr, annen jorddekt fastmark, grunnlendt mark, fjell i dagen, vann, veier og bebyggelse. Skog deles inn i undertyper etter treslag; løvskog, blandingsskog og barskog, og etter bonitet; impediment, lav, middels og høy. Jordbruksarealer deles inn i fulldyrket jord, overflatedyrket jord og gjødslet beite. Ved bruk av tilleggssymboler og kombinasjoner av typer får man et høyt antall markslagstyper. Typene kan aggregeres til større enheter, f.eks. alle typer myr eller alle typer løvskog. Jfr. avleda produkt ARS 0 og AR2SO (arealressurskart). I tillegg til informasjon om arealtype gir DMK en god oversikt over strukturer i landskapet; arealenes totaldekning, deres størrelse og vekslingene mellom dem. Digitalt eiendomskart (DEK) inneholder eiendomsgrenser, med en varierende dekningsgrad fra kommune til kommune. Matrikkelprosjektet soker å knytte sammen eiendomsdelen i GAB til eiendommer i DEK. Per i dag er store deler av DEK vektorisert fra ØK i regi av Statens kartverk for områder utenfor tettstedene. og en del kommuner har opprettet digitale eiendomsgrenser innen tettstedene. Når matrikkelprosjektet er gjennomført innen 2006 (Statens kartverk, 2003) vil dette kunne redusere den manuelle arealkiassifiserinnen innen tettsteder. Det er imidlertid ikke entydig sammenheng mellom eiendomsgrenser og arealbruk, og noe manuell tolking og arealbruksklassifisering må påregnes. Arbeidet vil her avhenge sterkt av full sten di gheten av DEK, diversitet og fragmenteringen av arealbruk og detaljeringsgrad i arealklassifikasjonen innen tettsteder. Primærdatasettet vegsituasjon (VSIT) skal ivareta Statens vegvesens (MESTA) behov for digitale kartdata til planlegging av utbedringer og nyanlegg, og benyttes til å vedlikeholde geometrien i VBASE når dette er aktuelt. Data etter denne spesifikasjonen skal kunne benyttes til uttegning av kart (teknisk kartverk og økonomisk kartverk) i målestokk større enn 1: 10000. Spesifikasjonen av vegsituasjonsdata er aktuell for alle veger i områder med FKB-standard A og B, men kan også være aktuell for andre veger i områder med FKB-standard C og D der ferdigvegskart blir etablert. VSIT inneholder ikke vegkategori (f.eks europa-, riksveg) og vegident (kopling mellom veglenke og vegdatabanken). Disse ligger i VBASE. Ved danning av flater skal sentralpunktet imidlertid ha vegkategori. Det derfor lagt opp til en mulighet for klassifisering av vegene i store, mellomstore og små veger. Vegkant er asfaltkanten på vegen. Vegkanten klassifiseres i store, mellomstore og små veger (VEGBR). En slik klassifisering er valgfri. Vegbredde angis for uttegningsformål. VEGBR 1 er veger med bredde > ca. Bm, VEGBR 2 er veger med bredde mellom ca. 5m og ca. 8m og VEGBR 3 er veger med bredde mellom ca. 2m og ca. sm. Tema som flatedannes og som er aktuelle i arealdekkesammenheng er veger, gang-/sykkelveger, parkeringsplasser og bruer. VBASE og EL VEG dekker hele landet. Veilenker er representert med senterlinjer og kodet etter vegtype. Basene inneholder alle veger med minst 50 meters lengde, med unntak av gang- og sykkelveger (for enkelte kommuner ligger også gang- sykkelstier inne, eks. Oslo). Basen oppdateres årlig, men tar ikke vare på historikken. N5O Kartdata er kartografisk redigerte vektordata tilsvarende kartserien "Norge 1:50000". I denne sammenheng er vann- og kysttema, samt administrative grenser for kommuner og fylker brukt. Digitale kartdata av denne type er tilpasset målestokkområdet 1:25 000 - 1:100 000. Nøyaktighet er + - 10 m for fotogrammetrisk konstruert informasjon og + - 50m digitalisert og scannet informasjon. Data er etablert som vektordata, SOSI nivå 2-3 og 4. Ekvidistanse på høydeinformasjon er 20m. Et kartblad dekker ca 580km2. Oppdateringshastighet 5-7 år i sentrale områder og 7-20 år ellers i landet. Dette er problematisk i forhold til hyppig oppdatering av grunnlag for statistikk. Det er i arealdekkesammenheng aktuelt å benytte digitale kartmasker fra markslagtema (myr, skog, bebyggelse, dyrka mark og isbre) i tillegg til ulike vanntema. Sentrumssoner avledes ved bufring av stedfestede bedrifter og krav til variasjon av næringsvirksomhet innen et område. Sentrumssonene kan brukes til å lage statistiske konsentrasjonsindekser eller som hjelp i kartkonstruksjon av forretnings- og sentrumsområder. For nærmere beskrivelse av metode, se Engelien(l999). Tettstedsgrenser avgrenses av Statistisk sentralbyrå årlig f.o.m. 1999 på grunnlag av GAB og Det sentrale folkeregistret (DSF). Tettstedsgrenser foreligger på vektorformat. Metode for tettstedsavgrensing er beskrevet i Schøning m.fl. (1998). Data på rasterform kan sammenlignes med bilder. Informasjonen ligger i punkter som er organisert i rader slik at de danner et bilde. Informasjonen i punktene er avhengig av datakilde, metode og opptaksforhold. Generelt vil ortofoto ha den beste nøyaktighet og detaljrikdom, mens satellittfoto vil kunne oppdateres hyppigere. Det finnes imidlertid ikke landsdekkende data for disse rasterformatene. ØK raster finnes landsdekkende, men her vil mange opplysninger være meget gamle. Satellittdata foreligger i utgangspunktet som digital informasjon (rasterdata). Dette gir mulighet for GIS- tilpasning og statistisk bearbeiding av datasettene. Data fra satellitt kan kombineres med kartdata og annen tematisk informasjon og dette kan gi økte muligheter for en sikker klassifisering av data. En viktig faktor er den geometriske oppløsningen på satellittdata. Hver bildeelement (piksel) Sammenlignet med tradisjonelle kartleggingsmetoder, kan satellittene samtidig samle inn store mengder data over områder som har stor utstrekning. Konsekvensen av dette er at kartlegging av større områder ved hjelp av satellitter kan gjennomføres innenfor kostnader som er betydelig mindre enn ved tradisjonell kartlegging. Samtidig er fortsatt kostnadene et hinder for utnytting av satellittdata i større omfang. De mest avanserte satellittsensorene tillater i dag observasjon av jordoverflate med en geometrisk oppløsning fra 0.6-30 meter og evt. grovere (SPOT-10 m, SPOT 5 2,5 m , Landsat- 30 m, IRS-5,8 m, IKONOS-1 m). 1 dette prosjektet har vi brukt SPOT 5 for Fredrikstad som case. Det er tidligere gjort undersøkelser av mulighetene for automatisering av tolking av arealbruk i tettsteder, men med mindre hell. For større og grovere arealdekkeinndelinger innen tettsted og for spesielle tema bør satellittfoto imidlertid være en potensiell kilde. Okonomisk kartverk (OK) dekker ca 57% av Norges areal og foreligger i hovedsak for områdene under skoggrensa. Hovedmålestokk er 1:5000. Samkopi av alle tema er nå etablert som N 5 Raster.- for hele OK-området. Rasteruttaksmodulen i NGIS gir mulighet for uttak av raster OK. som også inneholder markslagsinformasjonen. som analoge plott f.eks tilpasset til Ml :10 000. OK inneholder detaljert terrenginfonnasjon (ekvidistanse sm). OK er delvis blitt vektorisert i den senere tid. kartproduksjonen, til forskjell fra begrepet felles kartdatabase (FKB), som bygger opp rundt en digital produksjonsløype. Primærdatasett i FKB tilsvarer i stor grad de ulike folier i ØK. Flybilder utgjør en viktig kilde til basisinformasjon om landskap og naturtyper. Det er i alt vesentlig foto fra ulike kartleggingsprogram for topografiske eller tekniske kart som er tilgjengelig. Målestokkene 1:15 000 (fotografert for ØK) og 1:30 000/40 000 (fotografert for topografisk kartlegging i M 1:50 000) er tilgjengelig gjennom Statens kartverks sentralarkiv for flybilder (drives av Fjellanger Widerøe). Ortofoto er flybilder som er digitalisert ved scanning, evt. ved opptak fra digitale kamera, og er geometrisk korrigert. De blir stadig i større grad tilgjengelige. Foreløpig dekker de mest sentrale/ bebygde områder, bl.a deler av Vestfold og Oslofjordområdet. Oppløsning på ca 20-30 cm gjør at detaljer som enkelttrær og lignende er godt synlige. Særlig som fargebilder har de også et stort potensiale for tolkning/klassifisering av arealdekke. Problem med bruk kan knyttes til mangelfull dekning, kapasitetsbegrensning ved behandling av store datamengder og tilgjengelighet / høy pris, samt oppdateringshyppighet. Det foregår nå en betydelig etablering av fargeortofoto i Geovekstsammenheng, men det er likevel svært små områder, samlet sett som har dekning pr. i dag. Bebygde områder blir prioritert. (Jansen 2002). Oppdateringshyppigheten er imidlertid variabel og muligheten for automatisert fortolking per i dag liten. Datakilde: Ortofoto (Statens kartverk). Kvaliteten på datagrunnlaget er meget avgjørende for statistikkproduktet. Til vårt bruk er det hovedsakelig fire sider ved kvaliteten på datagrunnlaget som er viktige: at datasettene er fullstendige: at data kan prosesseres mest mulig automatisk og uten skjønnsmessig fortolking. nedenforstående tabell. Kombinasjon av bygningstype og næringskode danner grunnlag for arealbruksklassifisering. Næringskoder fra BoF overstyrer GAB. Areal av største etasje brukes der dette er utfylt. bygninger, og til sist areal basert på mediantall etter bygningstype. Uviss utfyllingsgrad. Flere datafelt vil kunne bli tatt i bruk. Bruker alle flater, f.eks. veiskjæringer, rundkjøringer og annet trafikkareal. Varierende utfyllingsgrad, best for nyere eiendommer. Areal fra FKB overføres der det er 1-1 forhold mellom bygning i GAB og FKB. Jernbanelinjer buffres etter standard bredde Lav oppdateringshyppighet og variabel kvalitet og utfylling av ulike tema. GAB er det helt sentrale registret vi bruker i arealbruksstatistikken både for tettsteder og tettstedsnære områder. I noen kommuner er etterslepet av registrerte nybygg flere måneder, men det er sannsynlig at alle bygninger blir registrert. Takle m.fl. (1999) viser imidlertid at det har vært en klar tendens til økning i forsinkelse av registrering av igangsatte boliger og bygninger i perioden 1993-98. For bygninger hvor det er benyttet gjennomsnittsberegninger for byggets grunnflate med utgangspunkt i areal av største etasje, er det knyttet stor usikkerhet til arealtallene. Tidligere metode for beregning av arealuttrykk er grundig omtalt i Engelien 2000. Dekningsgraden for FKB Bygg kan variere noe etter bygningstype, detaljer, bygningsstørrelse og kommune. FKB Bygg er generelt best for tettsteder, og avtar i kvalitet mot mer spredt bebygde områder. Ved registrering av data i de ulike dataregistrene kan det selvfølgelig skje feil. Det forekommer at bygninger er registrert med koordinatpunkter som eksempelvis befinner seg i vann, i helt andre kommuner, eller ved ekvator. Dette skyldes som antakelig at registreringer er foretatt i feil koordinatsystem eller sone, eller registreringer er foretatt uten koordinater, eller ved at man har angitt koordinatene med for få eller for mange siffer. Dette er imidlertid en liten feilkilde som ikke vil gjøre store utslag på statistikk på kommunenivå eller endring over lengre perioder. klassifikasjonssystemer som til en viss grad innebærer skjønn i datainnsamling og -tolkning. Dette kan også være en feilkilde, men som det er vanskelig for oss å si noe om graden av. Bygninger over 15 kvadratmeter skal registreres fortløpende i GAB. Det viser seg imidlertid at det er et visst etterslep mellom oppføring av bygg og registrering. Det kan også være en del åpenbare feil i registreringene, dvs. at bygninger som er oppført, ikke er blitt registrert. Dette er det imidlertid vanskelig for SSB å påvise før statistikken publiseres. Når det gjelder Bygninger i FKB Bygg jobbes det i Geovekst-sammenheng for å få til ajourholdsavtaler med kommunene. Det er imidlertid lite som tyder på dette er blitt iverksatt. Generelt er det få kommuner som ajourfører sine flyfotokonstruerte kart vha landmålinger. FKB Bygg og GAB kan sies å ha komplementære egenskaper når det gjelder utfyllingsgrad og oppdateringer. FKB Bygg vil i de fleste tilfeller være bedre utfylt enn GAB, men med en lavere hyppighet på oppdateringer. Dette kapittel er todelt; første del beskriver en metode for sammenligning av ortofoto og satellittbilde mot bakkesannhet, og andre del skisserer løype for klassifikasjon av arealer i tettsteder. For begge metoder er det gjort et case-studium med deler av Fredrikstad som objekt. Sistnevnte bygger på deler av metode for arealbruksklassifisering og -områdemodellering som brukes for arealstatistikk i SSB. Forskjellen ligger i hovedsak i bruk av FKB- data (DEK, BYGG og VSIT) avgrensingen av arealene, samt tolking av arealbruk ut i fira flyfoto/satellittbilde. Arealdekke for 100 x 100 n" Arealdekket blir tolket i punkter som er plassert i 100 meters avstand i et kvadratisk nett. Egenskapene ved hvert punkt blir tilordnet 100 m * 100 m rutene som tolkningspunktene er midtpunkt i. Ved denne metodikken blir arealbruken i hver 10 dekar stor rute bestemt av bruken i midtpunktet. Fordelene som ble framhevet ved bruk av punktutvalg var at en hadde kontroll med nøyaktigheten og mulighet for å kunne analysere sammenhengen mellom forskjellige arealegenskaper, SSB, (1981). Nøyaktigheten ved punktutvalg a\ henger først og fremst av antall utvalgspunkter. For nærmere drøfting av usikkerhet ved punktutvalg se bl.a. Engebretsen (1982). Tolkninger av satellitt- og flyfoto er så sammenlignet klasse for klasse, både mot hverandre og opp mot en bakkesannhet basert på en kombinasjon av DMK og andre primærdatasett i teknisk kartverk, samt observasjoner i felt. Tolkninger av satellitt- og flyfoto er også sammenlignet med egen områdemodellering av arealbruk i funksjonelle områder, basert på GAB og stedfestet BoF (Bloch, 2002-1,2,3 og 4, Myro og Torp 2002). Metoden med punktsampling og tolking i ulike geografiske nivå er tidligere brukt i Statistisk sentralbyrå (Engebretsen, 1982-1 og 2, Garnåsjordet, P.A., Lone, 0. og Sæbø, H.V., 1980). Dette er også en metode som brukes i andre sammenhenger, blant annet i landskogstakseringen, 3Q og LUCAS. Manuell tolking i punkt er også tidsbesparende i forhold til tilsvarende tolking vha flateavgrensing. Ved å isolere tolkingen til punkt reduseres klassifiseringsfeil som skyldes problemer med avgrensing av områder. Punktsampling er ikke egnet for kartfrem sti Iling, med mindre punkttettheten er meget høy eller nøyaktighetskravet til avgrensing er lavt. Samplingsmetoden er først og fremst egnet for statistiske formål. Her blir punktsampling imidlertid ikke brukt til å lage arealstatistikk, men til å sammenligne to ulike datakilder for arealstatistikk; flyfoto og satellittbilde (Spot 5). Her følger en forenklet beskrivelse av en løype for produksjon av arealklassifikasjon. Produksjonen bygger på en blanding av registerbruk i SAS, vektordatabehandling ved hjelp av programmering i AML for Are/Info, og bruk av tolking av ortofoto og sattelittbilde ved hjelp av ArcView. Registerkoblinger og -tilrettelegging av bygninger, adresser, bedrifter og idrettsanlegg gjøres årlig i forbindelse avgrensing av tettsteder og produksjon av arealstatistikk for tettsteder. Metoden er beskrevet i detalj i ulike notater (Bloch 2002, Engelien og Dysterud 1999 og Torp 2002). Fra grunneiendomsregisteret trekkes kode for bruk av grunn ut sammen med koordinater for eiendommens midtpunkt. Bruk av grunn brukes sammen med arealbruksklassifiserte bygninger til å kode eiendommer i det digitale eiendomskartet. En kombinasjon av hierarkisk overlay- og utvalgsteknikk, hvor størrelse på polygoner i og utenfor tettstedet er avgjørende, brukes for å lage et utkast til videre manuelle tolkinger. Manuelle tolkinger er i dette prosjektet utført med støtte i ortofoto og Spot 5-bilde for Fredrikstad. En vurdering av disse kildene er nærmere beskrevet i eget kapittel. Det er tidligere gjort undersøkelser av mulighetene for mer automatiserte metoder for arealklassifisering innen tettsteder ved hjelp av satellitt (Olsen mfl. 1998, Arnoldussen mfl. 1999). Undersøkelser har til nå vist at muligheten for å klassifisere arealer innen tettsteder, med en ønsket detaljering og oppløsning, har vært vanskelig. Dette har særlig vært gjeldende for arealbruk, mens arealdekke av en viss størrelse og homogenitet har vært enklere å klassifisere. Man må derfor også framover regne med noe manuell tolking for å få et godt kartografisk produkt, men temakartgrunnlaget kan allikevel være godt nok for produksjon av arealstatistikk i kombinasjon med registerbruk. Metoder for datafangst og dataetablering (produksjonsløyper) er utprøvet og vurdert mht. praktisk funksjonalitet, kostnader og tidsbruk ved en evt. implementering og kvalitet på klassifiseringen. Her presenteres resultater fra sammenligning av flyfoto og satellittbilde som kilde til arealklassifisering i hovedkategoriene i NaSAK, og kartografisk framstilling og arealstatistikk basert på denne produksjonsløypen. Estimering av overflateareal ved bruk av systematisk punktsampling er blant annet beskrevet i Chilés og Delfiner (1999). Her søker vi imidlertid å sammenligne to ulike datakilder for å finne ut i hvilken grad kildene er egnet for arealklassifisering av NaSAK sine hovedkategorier. Vi vil derfor se på ulikheter i varians innenfor samme konfidensintervall for begge datakilder. Ved tilfeldig plassering av punktene er variansen i estimatene for arealandelen (p) for hver klasse l/n * p(l-p) (Sæbø 1978) hvor n er antall registreringspunkter. 95-prosent konfidensintervallet for et estimat på f.eks. 3 prosent ved et utvalg på 500 punkter, er 1,5--4,5 prosent, mens intervallet for et estimat på 20 prosent er 16,4-23.6 prosent. For å få en rimelig sikkerhet i estimatene har vi bestemt at det skal være minst 500 punkter i utvalget, og at ingen klasse normalt skal ha mindre andel av totalarealet enn 3 prosent. Ved å benytte systematisk punktsampling, slik det er gjort i denne undersøkelsen, oppnås en stratifiseringseffekt som vil redusere variansene i estimatene. Stratifiseringseffekten oppnås fordi en tilfeldig sampling innebærer en risiko for å innføre en skjevhet i utvalget. Variansformelen ovenfor angir således en maksimalvarians. I denne undersøkelsen er 767 punkter blitt tolket. Tabell 4-5 danner grunnlaget for evaluering av datakildene opp mot klassifisering av hovedkategoriene i NaSAK. Tabell 4 viser en sammenligning av antall flyfoto- med satellittbildetolkinger på punktnivå. Verdier som ligger langs diagonalen, fra øvre venstre til nedre høyre celle, er de tolkinger som har samme klassifisering. Vi ser av tabellene at forholdsvis mange punkter som er klassifisert som Vil og VI 2 fra flyfoto, er blitt klassifisert som henholdsvis Bil og 812 fra satellittbilde. Forskjellen ligger i fortolkningen av om det hovedsakelig er vegetasjonsdekt (V) eller vegetasjonsløst (B). sammenligning av tolking fra flyfoto og satellittbilde i punktnivå. Tabell 5 er en sammenligning av antall satellittbildetolkinger med bakkesannehet. Tabellen viser små forskjeller, med unntak av arealklasse VI I (vegetasjonsdekt), som i mange tilfeller er tolket til å være Bl 1 (bebygd). Sammenligningen utdypes og begrunnes nærmere senere, i en statistisk evaluering basert på kriterier ovenfor. Figur 7. Datakilder og arealandel etter hovedkategoriene i punkt. Rangert. Figuren over viser andel av klasser i prosent etter bakkesannhet, sampling fra flyfoto og satellittbilde, ordnet etter stigende andel i bakkesannhet. Ser man på de enkelte klassene er det noen forskjeller. Klassene 821, V 22 og 821 har imidlertid så små andeler av totalarealet at man ikke kan slå fast om forskjeller i tolkegrunnlag er signifikante eller ikke. Dette betyr at en må ha flere samplingspunkter for å kunne si noe sikkert om ulikheter i tolkegrunnlagene. For klassene 822 og VI 2 synes det å være små forskjeller. For klassene Bil og VI I synes det imidlertid å være større avvik. Vi ønsker at en arealklassifisering skal være så god som mulig. Enhver arealklassifisering vil imidlertid være heftet med feil som følge av aggregering, tolkingsfeil, feil ved clustering og lignende. For å undersøke om kvaliteten på en arealbruksklassifisering er god nok, kan man foreta en hypotesetest. I forbindelse med flyfototolking utført i SSB i punkter for areal i tettsteder for årene 1955, 1965 og 1975 (Engebretsen...), ble det oppnådd en sikkerhet 90 prosent for det enkelte punkt. I denne sammenheng ønsker vi imidlertid høyere sikkerhet i arealklassifiseringene, 95 prosent. For arealklassene a,, a^... a n har vi en verdi for det undersøkte området fra feltarbeid (bakkesannhet), som vi kan kalle a lb , a 2b ... a nb . Vi ønsker nå å undersøke hvorvidt arealklassene fra punktsampling i bilder (flyfoto og satellittbilde) a lp , a 2p ... a np holder en sikkerhet i arealklassifiseringen på 95 prosent eller bedre. Vi formulerer derfor følgende nullhypotese og alternativ hypotese (jfr. Hovi 1997): HO : Andel av arealet som er klassifisert til arealklasse a n ved punktsampling (a np ) er lik andelen av det faktiske arealet (bakkesannheten, for denne klassen. Hl : Andel av arealet som er klassifisert til arealklasse a n ved punktsampling (a np ) er ikke lik andelen av det faktiske arealet (bakkesannheten, a nb ) for denne klassen. Vi velger så et signifikansnivå. 95 prosent sikkerhet tilsvarer et signifikansnivå på 5 prosent. Testvariabelen er den stokastiske variabelen som benyttes som "bevismateriale" i testen. Her er det naturlig å bruke "antall punkt som er klassifisert til klasse a n " , eller " andel punkt som er klassifisert til klasse a n ". Vi velger her den første muligheten. Vi finner så en sannsynlighetsfordeling for testvariabelen, gitt at nullhypotesen er sann. Med et utvalg på 767 punkter er det nærliggende å bruke normal fordelingstilnærming. Det er vanlig å regne med at denne tilnærmingen er god hvis N*p > 10 (Hovi 1997), samtidig somN*(l-p) > 10. Vi ser her på de arealklassene som dette er oppfylt for med god margin. Sannsynlighetsfordelingen for testvariabelen er da gitt ved en normalfordeling med gjennomsnitt M = N*p = 767* a nb , og et standardavvik: s=V (N*p(l-p)). forkastningsområde er gitt i tabell 6. Vi ser at av de tolkede arealklasser, at klassene VI I tolket fra flyfoto, og Bl log VI I tolket fra satellittbilde, vil måtte forkastes ut i fra de valgte kriterier. Dette forutsetter imidlertid at man bygger på de undersøkte punktsamplingsmetoder alene og hver for seg. I praksis vil man bygge på en triangulering av metoder og datagrunnlag, og på den måten redusere usikkerheten i arealklassifiseringen betraktelig. Det er også mulig at mer trente kartkonstruktører ville kunne gjøre en bedre arealklassifikasjon. Undersøkelsen avdekker imidlertid de klasser som det kan være problemer med å få arealklassifisert riktig. Det må også legges til at målestokken, og det ønskede nivå av generalisering av geografiske objekter, spiller en stor rolle ved kartografisk avbildning. Dersom arealstatistikken lages ut i fra kartografiske produkter, og ikke ut i fra en egen punktsampling, vil dette ha betydning. avhengig av ajourholdsrutinene for grunnlagsdataene. Satellittfoto må forkastes som datagrunnlag for arealklassene VI I og Bl 1 etter valgte forkastningsområder og metode for datafangst. Det er vanskelig å skille mellom primært vegetert og primært vegetasjonsløst for arealtype kunstige fastmarksområder. Dersom VI I og Bl 1 slås sammen blir sammenfallet med bakkesannhet god, men nytten av en slik samleklasse "overveiende vegetasjonsdekt eller vegetasjonsløs kunstig fastmark" kan diskuteres. Det er nettopp skillet mellom det vegeterte, i form av parker, lekeplasser, nærturterreng m.m., og de bebygde områder innen tettsteder som er interessant å kartlegge. Andelen av totalarealet for klassene 821 og V 22 er så små i testområdet at det ikke kan sies, ut i fra det valgte signifikansnivå og minstekrav til andel av totalareal, om datakildene for tolkingen må forkastes eller ikke. Det er viktig å merke seg at tolkingene er gjort uten støtte i annet kartverk eller feltkunnskap, nettopp for å få fram forskjellene i datakilder. Vha av clustering eller annen måte å ekstrahere informasjon fra satelittbilder kunne resultatet blitt annerledes. Hovedproblemet ved tolking av satellittfoto er den lave oppløsningen, sammenlignet med flyfoto. Man bør derfor i størst mulig grad basere seg på flyfoto framfor satellittbilder i tettbygde strøk. For de andre arealkategoriene er det små forskjeller mellom satellittbilder og flyfoto. Tilrettelagt som ferdig klassifiserte ortorasterbilder eller kart på digitalt vektorformat vil disse kilder kunne danne grunnlag for mer utfyllende arealstatistikk. Bruk av übearbeidede satellittbilder og flyfoto vil imidlertid innebære en betydelig merinnsats i forhold til dagens arbeid med arealstatistikk for tettsteder. Resultatet vil imidlertid uansett innebære en viktig kvalitetsheving for denne statistikken, særlig for arealtyper som er dårlig dekket av dagens kartverk og registre. Dette gjelder særlig grøntområder og grå areal (eksempelvis parkeringsplasser, kaianlegg og åpne lagerområder). Klassifikasjonsproblemene er spesielt knyttet til endringer i arealbruk som ikke fanges opp av dagens registre. Konsekvensen er blant annet at man vanskelig kan gi sammenlignbar statistikk eller indikatorer knyttet til tilgang til grøntarealer innen tettsteder. Figur 8 er laget ut i fra produksjonsløypen skissert i figur 6, og viser utsnitt fra deler av Fredrikstad sammen med samplingspunkt etter hovedkategoriene i NaSak. produksjonsløypen skissert i figur 6. Avvik skyldes i hovedsak problemer med automatisk avgrensing av små og / eller smale grøntarealer innen tettbygde strøk. Ved differansiering av bebygde og opparbeidede områder i ulike arealbruksklasser vil dette avviket naturlig nok øke. En del typer arealbruk kan ikke fanges opp ved vanlig kartlegging/flyfototolking, og man må derfor bruke registre eller feltarbeid som støtte. Kart og tolkninger etter hovedkategorier i NaSak. Utsnitt av Fredrikstad. O O 812 - Overveiende bebygd, Fastmark, (semi) O 822 - Overveiende bebygd, Våtmark, (semi) naturlig O Vll Overveiende vegetasjonsdekt, Fastmark, kunstig O Vl2 - Overveiende vegetasjonsdeW, Fastmark, (semi) Datakilde: DMK (NIJOS), VBASE (Statens vegvesen), Ortofoto, N5O, FKB Bygg og Vsit (Statens kartverk), GAB og DEK (Fredrikstad kommune), BoF (Statistisk sentralbyrå), Idrettsanlegregisteret (Kommunal og regionaldepartementet). Ut i fra produksjonsløypen er det laget en enkel arealstatistikk (jf. tabell nedenfor). Tabellen reflekterer i stor grad de hovedklassene som SSB planlegger for arealbruksstatistikken for tettsteder, men klasser med übetydelige forekomster vil bli aggregert med andre klasser. Arealstatistikken kan lages uavhengig av hensyn til kartografisk framstilling, fordi den bygger på generaliseringer ut i fra registre eller punktobservasjoner, men det er svært fordelaktig for tiltroen til statistikken om den kan gjenspeiles i et kartuttrykk som brukerne kan kjenne igjen. Tettsteder mangler i hovedsak et landsdekkende, geografisk og tematisk detaljert digitalt karverk. Arealstatistikken er naturligvis avhengig av datakilder og klassifikasjoner. Uten bruk av ortofoto/satellittfoto ville arealstatistikken stå fram med en betydelig ande! uklassifiserte arealer, spesielt innenfor tettbygde strøk. Resultater fra de andre delrapporter i delprosjekt II av Prosjekt arealdekke kan fylle ut tilleggskategorier til de andre hovedkategoriene i NaSAK-klassifikasjonen. Erfaringene fra denne delen av prosjektet er imidlertid at for å gi relevant statistikk må klassen Bil deles opp, mens det kan reises spørsmål om berettigelsen av klassene 821 og V 22 innenfor bebygde strøk. Erfaringene fra arbeidet er: Satellittfoto har begrensninger i forhold til å tolke om et punkt er primært vegetasjonsdekt (Vil) eller primært vegetasjonsløs fastmark (Bil) Dersom det ikke er så viktig å skille mellom disse to hovedklassene, men heller fastslå at det er fastmark som er opparbeidet, er satellittfoto en tilfredsstillende statistikkilde Hvordan satellittfoto slår ut i forhold til andre kilder på lavere nivå i klassifikasjonssystemet enn Vil og Bl 1 er ikke undersøkt. foreløpig ikke lar seg klassifisere av de registerkilder som hittil er brukt. Dette gjelder alle klasser unntatt Bil. En del av disse områdene lar seg imidlertid klassifisere av andre kilder, f.eks. DMK og N5O. Dette vil gjelde spesielt 822 (11 prosent), og delvis VI I (20 prosent). Dette forutsetter at disse datakildene oppdateres jevnlig for å fange opp endringer over tid. Andre, alternative datakilder ligger det utenfor mandatet for dette prosjektet å undersøke. Spesielt tenkes det her på DEK, G-delen i GAB (bruk av grunn, hjemmelshaver: Det er grunn til å tro at hjemmelshaver er bedre ajourholdt enn bruk av grunn) Klassifikasjonssystemet lider av mangel på presis og objektiv tolkbar definisjon av "primært vegetasjonsdekket" og "primært vegetasjonsløst". Dette er hovedklassene i systemet. Etter som klassifikasjonssystemet bygger opp under 2 "likt formulerte" underklasser under hver sin overklasse, kan det overveies å flytte 2. eller 3. nivå opp til 1. nivå på bekostning av B og V. Men med bakgrunn i funnene fra analysen bør anledningen nyttes til å vurdere om klassifikasjonssystemet skal revurderes. De tvilsspørsmål som framkommer i dette tettstedsprosjektet, gjelder nemlig ikke bare tettstedet, men like mye utenfor. Prosjektet har også gitt en del indikasjoner som bør vurderes i videre arbeider: • Den delen av produksjonsløypa som er basert på registre, kan gi grunnlag for oppdatering av koden "bruk av grunn" i G-delen i GAB. Det bør overveies maskinell oppdatering av denne, samt om historisk informasjon skal ivaretas. • Gjennomgangen av PBL og RPR viser at det finnes mange mulige statistikkprodukter som kan knyttes til dette virkemiddelapparatet. En systematisk bruk av ortofoto og/eller satellittfoto vil kunne forbedre statistikken over arealbruk og arealdekke i tettsteder, særlig for übebygd grunn. • Gevinsten ved slik systematisk bruk av ortofoto / satellittfoto må imidlertid vurderes mot økonomiske og administrative kostnader samt muligheten for å få fram egnet statistikk ved å presse de administrative kildene ytterligere. Dette er foreløpig ikke gjort. Forsøket viser at faglig sett gir det et meget godt resultat å bruke ortofoto i statistikkproduksjonen, mens det kan reises noe mer tvil om satellittfoto som kilde for tettstedsstatistikk. • Hvis ortofoto eller satellittfoto skal tas i bruk i større skala, må det utvikles rutiner for klassifisering, tolkning og generalisering som er mest mulig uavhengig av menneskelig skjønn. • Flere kommuner gjennomfører imidlertid jevnlig ortofotografering av sitt areal; det er derfor et spørsmål om å legge opp strømlinjeformede rutiner for datautveksling cv. nasjonal datalagring for dette sammen med satellittfoto. Bernhardsen,T.l99B. Utredning om behovet for nasjonal arealovervåking og vurdering av aktuelle metoder. Asplan Viak. Utredning for MD/Arealdokumentasjonsprogrammet 80s. Berhardsen,T. 1999. Utprøving av digitale satellitt-ogflybildekart i Vestfold. 1998. Vurdering av nytte. Asplan Viak prosjektrapport. 2ls. Bloch, Vilni Verner Holst og Steinnes, Margrete (2003-1) Fritidshusområder2oo2 (Rapport 2003/1). Statistisk sentralbyrå. Bloch, Vilni Verner Holst (2002-1) Arealstatistikk fr a GAB og FKB Bygg. Datagrunnlag og metode for produksjon av arealtall (Notat 2002/72). Statistisk sentralbyrå. Bloch, Vilni Verner Holst (2002-2) Arealstatistikk fra GAB og BoF - Datagrunnlag og metode for overføring av næringskode (Notat 2002/68). Statistisk sentralbyrå. Bloch, Vilni Verner Holst (2002-3) Arealbruksstatistikk for tettsteder - Områdemodellering (Notat 2002/64) . Statistisk sentralbyrå. Bloch, Vilni Verner Holst (2002-4) . Arealbruks-klassifisering av bebygde arealer. Revidert rutine for tilordning av arealbruksklasse til bygning (Notat 2002/2) . Statistisk sentralbyrå. Bloch, Vilni Verner Holst (2002-5). Brune arealer i tettsteder. En pilotundersøkelse (Rapport 2002/16). Statistisk sentralbyrå. Bronge,B.,L.,Nåslund-Landenmark,B.,Ammenberg,P. 1999. Våtmarksklassifiseringfor Svenska Landtåckedata. X-PUBL-51. Rapport for Rymdstyrelsen, Lantmåteriverket, Naturvårdsverket, Forsvarsmakten ock Miljødatasentrum. Brunvoll, Frode. Homstvedt, Svein og Høie, Henning (2001) Mulighetenes marked? (Notat 2001/55). Statistisk sentralbyrå. Chilés, Jean Paul og Delfiner, Pierre (1999). Geostatistics - Modeling Spatial Uncertainty. Wiley. New York. CORINE Land Cover - Technical guide. 1994. Office for Official publications of the European communities, Luxemburg. CORINE landtackning- et pilotprosjekt i Sverige 1994. Rymdbolaget. Di Gregorio, A., Jansen, L.J.M., (2000). Land Cover Classification System: classification concepts anduser manual, FAO, Rome, 179 s. Dysterud,M. ,Rogstad,L. og ,Schøning,P.(red.) (1996). Bærekraftig arealpolitikk og behovet for arealstatistikk. Seminarrapport 1996. SSB. Dysterud, Marianne Vik og Engelien, Erik (2000). Tettstedsavgrensing Teknisk dokumentasjon 2000 (Notat 2000/69) . Statistisk sentralbyrå. Dysterud, Marianne Vik. Engelien, Erik og Schøning, Per (1999). Tettstedsavgrensing og arealdekke innen tettsteder. Metode og resultater (Rapport 1999/29). Statistisk sentralbyrå. Engan, Rekdal & Holand ( 1995). Overvaking av jordbrukets kulturlandskap ved utvalgskartlegging. Metodeutvikling 1994. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging rapport 7/95: 1-67. Engebretsen, Øystein (1982-1). Arealbruk i norske byer og tettsteder. (Rapport 1982/7). Statistisk sentralbyrå. Engebretsen, Øystein (1982-2). Arealbrukstatistikk for tettsteder. (Norges Offisielle Statistikk B 333) Statistisk sentralbyrå. Engelien, Erik. (1999) Sentrumsstatistikkfor Oslo og Akershus. Et pilotprosjekt. Notater 1999/76, Statistisk sentralbyrå. Engelien, Erik. (2000) Arealbruksstatistikk for tettsteder. Dokumentasjon av arbeid med metodeutvikling 1999. Notater 2000/12, Statistisk sentralbyrå. Engelien, Erik. (2001) Friluftsliv og tilgjengelighet - metode for beregning av nøkkeltall. Notater 2001/41, Statistisk sentralbyrå. Engelien, Erik og Schøning, Per. (2001) 100-metersbeltet bygges mest ut i sør. Valgaktuelt 21.08.2001, Statistisk sentralbyrå. Garnåsjordet, P.A., Lone, 0. og Sæbø, H.V. (1980). Two notes on land use statistics (Rapport 1980/31). Statistisk sentralbyrå. Gregorio, A.D. og Jansen, L.J.M. (2000). Land Cover Classification System (LCCS): Gundersen, Frants og Solerød, Hans (1996). Tall i tid og rom - Knatitative metoder for geografer og samfunnsplanleggere. Tano. Haakonsen, Gisle (2002). 1,3 millioner eksponert for støy fra vei. SSBMagasin. http://www.ssb.no/magasinet/miljo/tab-2002-09-23-02.html. Statistisk sentralbyrå. Hovi, Jon (1997). Metode og statistikk for samfunnsfag. Fagbokforlaget. Jansen, I.J. (1995). Satellittdata til miljøovervåking, Romerike. Utprøving av satellittdatafor arealklassifikasjon. Prosjektrapport. Statens kartverk. Jansen, I.J. (1995). Satellittdata til miljøovervåking. Hardangervidda. Utprøving av satellittdata for kartlegging av hovedtrekk i vegetasjon og artealtyper. Prosjektrapport. JansenJ.J., Kastdalen, L. (1996). Satellittovervåking av biologisk mangfald. Uttesting på Romerike. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Akershus fylkeskommune og Statens kartverk. Lone, Øyvind (1980) Hovedklassifiseringa i arealregnskapet (Rapport 1980/8) . Statistisk sentralbyrå. Lovdata (2003). Plan- og bygningslov av 14.juni 1985. www.lovdata. Miljøverndepartementet (1998). Veileder T-1226 Reguleringsplan Bebyggelsesplan. Avdeling for regional planlegging, areal- og kartpolitikkk. MD. Miljøverndepartementet (1998). Veileder T-1225 Kommuneplanens arealdel. Avdeling for regional planlegging, areal- og kartpolitikkk. MD. Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet (1999). Veileder T-1264 Gode steder. Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruksdepartementet (2001). Veileder T-1355 Virkemidler for bedre arealutnyttelse i byer og tettsteder. Miljøverndepartementet (1997). Veileder Grad av utnytting. Planavdelingen. MD. Miljøverndepartementet (2001). Veileder T-1365 Planlegging av by- og tettstedsstruktur Oppfølging av kjøpesenterstoppen for regionale planer. Avdeling for regional planlegging. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-1277 Arealbruk i flystøysoner. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-1317 Planer og bestemmelser for kjøpesentre. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-l/95 Barn og planlegging. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-1078 Vernede vassdrag. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-1057 Riks- og fylkesveger. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-1019 Gardermoen. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-5/93 Samordnet areal og transportplanlegging. MD. Miljøverndepartementet (1997). Veileder T-4/93 Oslofjordregionen. MD. Myro, Svein og Torp, Camilla (2002) Stedfesting av bedrifter i Bedrifts- ogforetaksregisteret - Hovedprosjekt. (Notater 2002/27). Statistisk sentralbyrå. NIJOS rapport 11/97. Arealklassifikasjon fra satellitt- utvikling av norsk standard. Prosjektrapport. 945. NUOS (2003). Digitalisering av markslagskart. www.nijos. Perdigao,V.,Alessandro,A. (1997) Technical and methodological guide for updating CORINE Land Cover database. JRC og EEA. Pilotproduksjon av CORINE Landtåckedata- beskrivning av produksjonsprocess. Rapport for Lantmateriverket, Miljødatasentrum, Naturvårdsverket, Forsvarsmakten. SSC Rymdbolaget. X-PUBL.44. 1999. Schøning, P., E. Engelien og M.V. Dysterud (1998) Tettstedavgrensing 1998. Dokumentasjon av metode. Notater 98/7, Statistisk sentralbyrå. Solerød, Hans og Utne, Harald (1985). Innføring i statistiske metoder for geografer. Geografisk institutt, Universitetet i Oslo. Statens kartverk (2003). Feltarbeid Uvdal 17-19. sept. 2002 20.09.2002 http://www.statkart. Statens kartverk (2003). Forslag til tegnforklaring tilpasset N5O 13.08.2002 http://www.statkart. Statens kartverk (2003). Informasjonsbrev om prosjektet (PDF) 08.08.2002 http://www.statkart. Statens kartverk (2003). SPOTsprøves utpå valgte testområder 02.08.2002 http://www.statkart. Statens kartverk (2003). Arealdekkeseminar 13-14 mai 2002 14.05.2002 http://www.statkart. Statens kartverk (2003). Prosjektrapport I: Utvikling av klassifikasjonssystem for arealdekke i Norge (NaSak 6.8) 04.04. Statens kartverk (2003). http://www.statkart. Statens Kartverk (1998) RiksGAß. Registreringsinstruks. Instruks for registrering av GAB-data. Versjon 1.0. Statens kartverk 1995. Samordnet opplegg for stedfestet informasjon. Versjon 2.2. Statens kartverk (2003). Forvaltning av FKB. www.statkart. Statens kartverk (2003). Geovekst. www.statkart. Statens kartverk (2003). Matrikkelprosjektet. www.statkart. Statististisk sentralbyrå (2003). Naturressurser og miljø. www.ssb. St.melding 29 (1996-97) St.melding 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. St.melding 42 (2000-01) Biologisk mangfold. St.melding 31 (2002-03) Sæbø m.fl. (1981). Ressursregnskap. (statistiske analyser nr, 46 1981). Statistisk sentralbyrå. Taylor, Howard M. og Karlin, Samuel (1998; An Introduction To Stochastic Modeling. 3 rd cd. Academic Press. Direktoratet for naturforvaltning Dekar (10 ar eller 1000 m 2) Grunneiendom-, Adresse- og Bygningsregister Hektar (100 ar eller 10.000 m 2) Jordobservasjon (satellittbasert observasjon) Tabell 11. Arealklassifikasjon arealbruk i NaSAK Versjon 6.8 - endringer vO3I Arealbruk er nært knyttet til arealdekke; spesielt i områder som er opparbeidet. Opparbeidelse har et bruksformål, enten det er for bolig, rekreasjon, eller transport. Følgende attributter var foreslått for tema arealbruk (NaSAK versjon 6.8 - endringer_vO3l) for å klassifisere funksjoner og aktiviteter (prosesser) knyttet til arealdekkeklassene. Enebolig (inkl. enebolig med hybel) Flerfamiliehus (tomannsbolig, rekkehus) Blokk (stort bolighus av mur/betong med mer enn 4 boliger med felles inngang/trapp, evt. heis) ■ Fritidshus (feriehus, hytte, sommerhus) o Næringsområder (Industri-, handels- og lagerområder) o Fulldyrka jord i bruk o Fulldyrka jord. o Grasproduksjon (slått, for) s matching Class 1 of Corine (Artificial Surfaces) LUCAS categories 81+82+83+84 are to be found over Corine categories 2.1 (Arable land) and 2. (Heterogeneous agricultural areas) Other fibre and oleaginous crops " into Corine 2.3 (Pastures) B 7 matching with Corine category 2.2.2 + partially 2.4 (heterogeneous) 881 matching with Corine category 2.2.3 (Olive groves) 882 matching with Corine category 2.2.1 (Vineyards) + 2. Included into 2 (Agricultural areas) Included into 2 (Agricultural areas) Partially matching with 3.2.1 +2. 021 Bergverk og utvinning (NACE C) 022 Industri (NACE D) 031 Varehandel, reparasjon (NACE G) 032 Finansiell tjenesteyting og forsikring (NACE J) 033 Hotell og restaurant (NACE H) 034 Eiendomsdrift, forretningsmessig drift m.m. (NACE K) 041 Offentlig forvaltning (NACE L) 042 Undervisning (NACE M) 043 Helse- og sosiale tjenester (NACE N) 044 Idrettsanlegg (Andre sosiale og personlige tjenester) (NACE O) 045 Andre sosiale og personlige tjenester (NACE O) (NACE I) (NACE F) (NACE E) (NACE A) (NACE B) 8333: Arealbruksstatistikk for tettsteder. 02/2: Arealstatistikk for tettstedsnære områder 1999-2000. 01/41: Friluftsliv og tilgjengelighet - metode for beregning av nøkkeltall. 00/19: Utvikling av arealstatistikk for tettstedsnære områder - muligheter og begrensninger. 99/30: Kontroll av kvaliteten på to kjennemerker i GAB-registeret. Bruk av GIS for analyse og presentasjon. 99/29: Tettstedsavgrensing og arealdekke innen tettsteder. Metode og resultater. 86/11: Statistikk for tettsteder. 82/7: Arealbruk i norske byer og tettsteder. 80/31:Two notes on land use statistics. 80/8: 03/10: Tilgang til friluftsområder - metode og resultater 2002 (Notat 2003/10) 02/3: Metode og datagrunnlag for produksjon av arealstatistikk for tettstedsnære områder. Teknisk Dokumentasjon. 02/2: Arealbruksklassifisering av bebygde arealer. Revidert rutine for tilordning av arealbruksklasse til bygning. 02/1: Statistikk for 16 tettsteder og deres sentrumsarealer. 00/69: Te ttstedsavgrensing Teknisk dokumentasjon 2000. 00/12: Arealbruksstatistikk for tettsteder. Dokumentasjon av arbeid med metodeutvikling 1999. 99/76: Sentrumsstatistikk for Oslo og Akershus Et pilotprosjekt. 98/68: Oppsummering avhøring angående metode for tettstedsavgrensing 1998. 98/42: Etterprøvbare miljømål for byer og tettsteder. 98/7: Tettstedsavgrensing 1998. Dokumentasjon av metode. 97/27: Arealstatistikk i Norge. Resultater fra en brukerundersøkelse. 96/42: Bærekraftig arealpolitikk og behovet for arealstatistikk. Seminar 27. august 1996. 95/16: Ny arealstatistikk for byer og tettstederforprosjekt. 93/44: Arealstatistikk 1993. En sammenstilling og vurdering av tilgjengelig arealstatistikk som plattform for videre arbeid på området. 00/12: Land use statistics for urban settlements. 99/21: Land use statistics for urban settlements. administrative registers and digital maps. 99/17: Computerised delimitation of urban settlements. A method based on the use of administrative registers and digital maps. 96/26: Land use statistics for urban agglomorations. Development of a method based on the use of geographical information systems (GIS) and administrative records. 2004/6 J. Kjelvik: Del I: T.M. Normann: Omnibusundersøkelsen august/september 2003. primærlegetjenesten 2002. Del II: T. Eika og T. Skjerpen: Hvitevarer 2004. Modell og prognose. 19s. S. Blom og B. Lic: Holdningen til innvandrere og innvandring. Spørsmål i SSBs omnibus i august/september 2003. 58s. teknisk drift. 30s. 2004/10 T. Bye, P.R Johansen og K.G Salvanes: 0. Kleven og E. Wedde: Medieundersøkelsen 2002. Dokumentasjonsrapport. 435. SSBs forskningsavdeling. 119 s. S. Derakhshanfar, S. Lien og C. Nordseth: FD - Trygd. Dokumentasjonsrapport. Barnetrygd. 1996-2002. 445. 2004/11 A. M. Auno, B. Gabrielsen, T. T. Kvalø og K. Verv ik: kraftregnskap. Delprosjekt arbeidstid. J. Larsson og K. Teile: Dokumentasjon av DEED. 2004/13 S. Flåte, 8.0. Lagerstrøm og E. Wedde: J.I. Hamre: Undersøkelsen om legemeldt sykefravær. 2004/16 A. Sundvoll og L. Tavle: T. Dypbukt: Tilpasningseffekter av utbytteskatten i 2000/2001. 38s.

lovdata_cd_26877

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.583

Forskrift om minsteareal for elg og hjort, Bamble kommune, Telemark. Fastsatt av Bamble kommune 28. april med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.

lovdata_cd_32023

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.717

I Søndre Land kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77, plan- og bygningsloven av 14. juni 1985, ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. (II 1987 s 97)

maalfrid_591a2f8ba0612960ae0e1df65eb5fbf426df793a_11

maalfrid_regjeringen

fi

0.45

Kapihttalis 4 čuodjá ođđa § 39 b: Sierranjuolggadusat mihtádusa birra Finnmárkkus Ohcamušaide mihtádusa birra Finnmárkku fylkkas gustojit mearrádusat §:s 22 a seamma láhkai. Dáhpáhusain nugo namahuvvo §:s 22 a goalmmát lađđasis mearrida departemeanta, galgágo doallat mihtádusgávppi ovdal vai maŋŋil go departemeanta lea gieđahallan ohcamuša. § 42 vuosttas lađas nubbi čuokkis čuodjá: Ruvkkiide Finnmárkkuopmodaga eatnamiin sáhttá Gonagas láhkaásahusa bokte mearridit alit divada. 3. Láhkii geassemánu 9. beaivvi 1978 nr. 49 boazodoalu birra dahkkojuvvojit čuovvovaš nuppástusat: § 13 goalmmát lađas ođđa njealját čuokkis čuodjá: Finnmárkkuopmodat ii sáhte gáibidit mávssu dán oasi mearrádusaid mielde. § 14 vuosttas lađas vuosttas čuokkis čuodjá: Bivdo- ja guolástanvuoigatvuohta addá lobi lobálaš boazodoaluin barggadettiin boazoguovllus bivdit ja guolá stit stáhta oktasašmehciin, dakkár stáhtaeatnamiin mat eai leat erenoamážit mihtiduvvon ja Finnmárkku opmodaga eatnamiin dan orohaga siskkobealde gos boazodoaluin bargojuvvo, seamma eavttuiguin go dan gieldda, gili dahje báikegotti fásta ássit, gos oktasašmeahcci, stáhtaeana dahje guoskevaš oassi Finnmárkkuopmodaga eatnamiin lea. 4. Lágas miessemánu 29. 1981 nr. 38 fuođđuid birra fámuhuhttojuvvo § 44 nubbi lađas. 5. Láhkii miessemánu 15. 1992 nr. 47 luossaguliid ja sáivaguliid jna birra dahkkojuvvojit čuovvovaš nuppástusat: § 19 goalmmát lađas čuodjá: Stáhta dahje Finnmárkkuopmodaga gittaopmodaga vuovdimis Finnmárkkus sáhttá guolástanvuoigatvuohta doalahallojuvvot buorrin álbmogii. § 22 njealját ja viđát lađas fámuhuhttojuvvojit. 6. Lágas geassemánu 21. 1996 nr. 38 stáhtalaš luonddugeahču birra § 2 ođđa njealját lađas čuodjá: Finnmárkkuopmodaga eatnamiin galgá geahčču gozihit lasi dađi mielde, maid departemeanta ja Finnmárkku opmodat šiehttaba. Finnmárkkuláhka lea Lovdatas: www.lovdata.

lovdata_cd_26219

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.851

Forskrift om konsesjon for visning av film i næring i Oslo kommune. Fastsatt av Oslo bystyre 19. juni 2002 med hjemmel i lov av 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram §2 fjerde ledd. Kommunale konsesjonsvilkår for visning av film i næring har til formål å skulle bidra til å sikre et best mulig kvalitativt og bredt filmtilbud og gi tilbud til flest mulig mennesker i alle aldersgrupper som ønsker å se film. Med konsesjon menes i denne forskrift tillatelse til å fremvise film i Oslo kommune, jf. lov om film og videogram §2. Med konsesjonshaver menes i denne forskrift den som tildeles konsesjonen. Konsesjonen kan tildeles enkeltpersoner, selskaper/foretak eller sammenslutninger. Konsesjon tildeles eieren av kinovirksomheten på fremvisningsstedet, enten eieren er enkeltpersoner, selskaper/foretak eller sammenslutninger. Konsesjon gis for det enkelte fremvisningssted, eventuelt med flere saler, og kan ikke overdras til andre adresser ved flytting eller utvidelse. Konsesjonen kan ikke overdras. Ved overdragelse kan konsesjonen benyttes i inntil tre måneder etter overdragelsen eller overføringen av hensyn til eventuell behandling av fremsatt søknad, så fremt kommunen er underrettet om overdragelsen. Tildeling av konsesjon innebærer en plikt til å fremvise film. Anbefalte aldersgrenser eller aldersgrenser fastsatt av Statens Filmtilsyn skal overholdes ved visning av film. Konsesjonshaver plikter å tilby et bredt utvalg i alle sjangre av det som finnes på markedet av norske filmer, barnefilmer og importerte filmer som gjenspeiler mangfoldet i så vel den internasjonale filmproduksjon som den europeiske og nordiske filmproduksjonen. Konsesjonssøker plikter å vedlegge erklæring om at de er inneforstått med at eierinteresser ikke skal påvirke utvalget av film som tilbys publikum. Det kan i særlige tilfeller gis dispensasjon fra plikten i tredje ledd. I vurderingen om det foreligger særlige grunner skal det blant annet legges vekt på om tildeling av konsesjon vil kunne dekke behovet til mindre, avgrensede grupper av etnisk, religiøs eller kulturell art. Byrådet gis myndighet til å innvilge kinokonsesjoner. Vedtak kan påklages til Oslo kommunes klagenemnd. Byrådet kan foreta kontroll/inspeksjon av konsesjonærens virksomhet. Konsesjonæren skal innen 1. juli hvert år sende årsrapport hvor det skal fremgå at vilkårene for konsesjon er overholdt. Konsesjon gis for inntil fem år. Konsesjonshaver må søke om eventuell forlengelse innen seks måneder før konsesjonen utløper. Byrådet kan inndra konsesjonen helt eller delvis herunder inndra konsesjonen for en begrenset periode dersom konsesjonsinnehaver setter seg ut over regler som følger av lov eller forskrifter. Byrådet gis fullmakt til å vedta mindre vesentlige endringer i forskriften. Forskriften trer i kraft fra det tidspunkt byrådet bestemmer. Fra samme tid oppheves forskrift av 9. juli 1986 nr. 1540 om kinovedtekt, Oslo kommune, og Konsesjon og retningslinjer for kinovirksomhet av 8. februar 1989. 1 Trer i kraft 7. november 2002 jf. bystyrets vedtak.

lovdata_cd_47071

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.832

Dersom det overnevnte er i samsvar med den framgangsmåte Belgia ønsker for refusjon i henhold til artikkel 34 nr. 2 andre ledd i EF-forordning (EØF) nr. 574/72 foreslår jeg at dette brevet sammen med Deres svar skal utgjøre en overenskomst mellom de kompetente institusjoner i denne saken.

lovdata_cd_38825

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

sk

0.142

Takst 603 - 617.

lovdata_cd_50987

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.796

Annen myndighet: se pkt. IV-VII i eget vedlegg om Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Til Arbeids- og administrasjonsdepartementet overføres følgende:

lovdata_cd_37991

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.663

Et pliktig medlemskap i folketrygden opphører straks dersom medlemmet kommer i arbeid i utlandet eller om bord på et utenlandsk skip, se imidlertid merknadene nedenfor om unntaket i paragrafens fjerde ledd andre punktum.

lovdata_cd_7255

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.504

Forskrift om fredning for Holmen naturreservat i Skedsmo kommune, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. av 17. september 1982. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 30 juni 1997 nr. 854.

lovdata_cd_27099

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.468

Forskrift om sperring av deler av Hudø for ferdsel, Tjøme kommune, Vestfold. Fastsatt av Tjøme kommunestyre 18. juni 2003 med hjemmel i lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet. Stadfestet av Fylkesmannen i Vestfold 24. juli 2003.

lovdata_cd_42461

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.8

- skolepenger, bøker og materiell (begrenset til satsene i Statens lånekasse) - reiseutgifter (herunder besøksreiser til barn) - dekning av ekstra boutgifter på grunn av utdanning, begrenset til 1/12 av grunnbeløpet pr. måned. - studieturer (innenfor rammen for støtte fra Statens lånekasse). Det er gitt forskrift om utdanningsstønad. Utdanningsstønaden ytes uavhengig av arbeidsinntekt. Stønaden er skattefri. 2.2.4. Tilskott til dekning av flytteutgifter for å komme i arbeid (§15-13)

lovdata_cd_63634

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.899

Publisert: Somb-1965-48 (1965 71) Sammendrag: Ved rekvisisjon etter sivilforsvarsloven har eieren krav på å få uttale seg før rekvisisjon besluttes. Rekvisisjonen faller bort når ting som er rekvirert skifter eier. Saksgang: (Sak 12 E/65.) I brev, offentliggjort i en Oslo-avis 25. mai 1965 og undertegnet av navngitt innsender, var det reist spørsmål om fremgangsmåten ved Sivilforsvarets rekvisisjoner er i samsvar med sivilforsvarsloven av 17. juli 1953. Innsenderen opplyste at han fra Oslo sivilforsvar hadde mottatt «Melding om rekvisisjon til eie av motorkjøretøy», gitt på fastsatt skjema. I meldingen het det bl.a.: «Ved eventuelt sivilforsvarsberedskap, mobilisering eller krig i 1965 rekvireres herved i medhold av lov om Sivilforsvaret av 17. juli 1953 prgf. 30, jfr. Justisdepartementets bestemmelse av 17. okt. 1953, ovennevnte motorkjøretøy til eie for Oslo Sivilforsvar. Kjøretøyet skal ved flyalarm straks leveres på/i - - - hvis De ikke får beskjed om å levere det tidligere, f.eks. ved ordre gjennom radio. Innsenderen opplyste at han hadde returnert meldingen og vist til lovens §30, der det er bestemt at «Den som kravet om avståing rettes mot, skal gis anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes». Sivilforsvaret hadde sendt rekvisisjonen tilbake og bl.a. anført at det må «gå til rekvisisjon av et så stort antall at det hverken praktisk eller økonomisk er mulig først å sende en melding om at man overveier rekvisisjon. Man forutsetter at eier som får seg tilsendt SF-skjema 13 a, i den utstrekning han finner grunn til det, vil fremkomme med sine uttalelser om betimeligheten av båndleggelsen». Innsenderen anførte videre at han hadde fått brakt på det rene at hvis han solgte sin bil til en innen samme sivilforsvarsdistrikt, ville rekvisisjonen følge bilen. Han hadde i en ny henvendelse til Oslo sivilforsvar vist til dette, pekt på den verdiforringelse av bilen som båndleggelsen ville medføre og trukket i tvil lovligheten av i fredstid å legge en så vesentlig heftelse på en bil. Han hadde på ny sendt rekvisisjonen tilbake og bedt om uttalelse fra Justis- og politidepartementet. Uttalelse ble gitt av Sivilforsvarets sentralledelse, som bl.a. anførte: «Det foreligger også uttrykkelig hjemmel for forberedelse av rekvisisjon i fred, ved utpeking av bestemte gjenstander m.v.Hvis en forhåndsrekvisisjon således er en heftelse på et motorkjøretøy, foreligger det også klar hjemmel for å pålegge slik heftelse. Jeg fant grunn til å ta saken opp til undersøkelse og ba i brev til Sivilforsvarets sentralledelse av 4. juni 1965 opplyst om det var riktig at Sivilforsvaret går frem på den måten som var anført i det offentliggjorte brev og, i tilfelle, hvilken hjemmel det mente å ha for sin praksis, jfr. lovens §30, siste ledd. Dokumentene i den sak artikkelen omhandlet, ble bedt utlånt. Jeg ba også opplyst om det var oppfatningen at det bånd rekvisisjonen legger på et kjøretøy, følger dette også etter eierskifte. I tilfelle ville allerede rekvisisjonsbeslutningen kunne føre til verdiforringelse på bilen i handel og vandel, slik at erstatningsspørsmålet kunne bli aktuelt, selv om rekvisisjonen ikke senere ble gjennomført. Sivilforsvarets sentralledelse gjorde i svarbrev av 5. august s.å. rede for fremgangsmåten ved uttak av kjøretøyer til rekvisisjon. Når kjøretøyene er tatt ut, utfylles meldingskort, som underskrives av vedkommende kretssjef og sendes eierne. Deretter heter det: «- - -. På grunnlag av den foreløpige melding kan rekvisisjon gjennomføres ved beredskap uten at ny skriftlig rek visisjon utferdiges. Det samme system anvendes av samtlige institusjoner som skal rekvirere kjøretøyer ved beredskap, militære som sivile. Forhåndsmeldingen inneholder ingen oppfordring til den som krav om avståelse rettes mot om å uttale seg. - Sivilforsvarets sentralledelse antar at sivilforsvarslovens §30, siste ledd, ikke derved er satt til side. - Enhver som mottar forhåndsmelding om rekvisisjon har selvsagt adgang til å uttale seg. Lovens bestemmelse i §30, siste ledd, har derfor etter sentralledelsens mening særlig betydning når det gjelder ikke forberedte rekvisisjoner i krig. Den omstendighet at meldingen ikke oppfordrer til uttalelse hindrer ikke at det hvert år mottas en rekke forespørsler og uttalelser fra bileiere som har mottatt forhåndsmelding. De aller fleste slike henvendelser kommer fra bileiere som anser seg berettiget til å beholde sitt kjøretøy og bruke dette også ved beredskap og i krig. - - -. Sentralledelsen opplyste at rekvisisjonen faller bort, hvis kjøretøyet går over til ny eier. Det ble anført at det ikke tidligere hadde vært hevdet overfor Sivilforsvaret at meldingen burde gi beskjed om dette, men Sentralledelsen ville søke å få dette med på blanketten ved neste nytrykk. Justis- og politidepartementet i brev av 10. august 1965, der det bl.a. ble anført: «1. Fremgangsmåten ved avgjørelser om rekvisisjon. Den melding eieren av rekvirert motorkjøretøy får fra Sivilforsvaret - SF 13 a - fremtrer klart som en melding om at rekvisisjon er besluttet. Hverken overskriften «Melding om rekvisisjon til eie» eller tekstens uttrykk «rekvireres herved» synes forenlig med at det her bare skulle dreie seg om en forhåndsmelding til eieren om at krav om avståelse av kjøretøyet er fremsatt. Pålegget om avlevering av kjøretøyet er også endelig i den forstand at det ikke er betinget av noen ytterligere melding fra Sivilforsvaret. Etter det opplyste, legger også Sivilforsvaret til grunn at rekvisisjonen kan gjennomføres ved beredskap uten at ny rekvisisjonsmelding sendes eieren. Sivilforsvarets sentralledelse har vist til at enhver som mottar rekvisisjonsmelding, har adgang til å uttale seg. Jeg forstår dette slik at innvendinger som måtte bli gjort mot rekvisisjonen, blir vurdert og at rekvisisjonen blir trukket tilbake hvis innvendingene gir grunn til det. Jeg kan vanskelig se at denne fremgangsmåte er i samsvar med lovens §30, siste ledd, første punktum. Det heter der at «Den som kravet om avståing rettes mot, skal gis anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes». I lovutkastet var følgende formulering foreslått: «Den som kravet om avståing rettes mot, skal så vidt mulig gis anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes. Justiskomitéen foreslo bestemmelsen endret på dette punkt og anførte i Innst. O. XVIII, side 7: «Etter komitéens mening må ekspropriaten - iallfall i fredstid - alltid ha et rimelig krav på å få uttale seg før avgjørelse om ekspropriasjon treffes. Komitéen finner derfor at reservasjonen «så vidt mulig» bør utgå. Man er oppmerksom på at forholdene i tilfelle av krig kan gjøre det berettiget å fravike denne regel. I så fall vil man imidlertid kunne falle tilbake på reglene i midlertidig lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold av 15. desember 1950. Denne lov gjelder riktignok foreløpig bare inntil 1. juli 1954, men komitéen går ut fra at det i sin tid vil bli fremmet forslag om at den skal forlenges. Bestemmelsen ble vedtatt som foreslått av Justiskomitéen. Etter min mening må loven her forstås etter sin ordlyd: Den som kravet om avståing rettes mot, har rett til å uttale seg før avgjørelse treffes. Det synes ikke tilstrekkelig at han får adgang til dette etterpå, selv om Sivilforsvaret, hvis uttalelse gis, vurderer om rekvisjonert skal gjøres om. Det må være et rimelig krav at meldingen gis en tekst som gjør det klart at det er en forhåndsmelding det dreier seg om og at eieren av kjøretøyet har adgang til å uttale seg før avgjørelse treffes. 2. Eierskifte etter rekvisisjon. Etter det som er opplyst, faller rekvisisjonen bort hvis eieren avhender kjøretøyet og hefter således ikke på dette etter eierskifte. Siden det imidlertid har vært misforståelser på dette punkt og rekvisisjonsmeldingen ikke gir noen opplysning om forholdet, synes det å være grunn til å gjøre forholdet klart ved en tilføyelse til meldingen. I svarbrev av 9. november 1965 meddelte departementet at det var enig i at sivilforsvarsloven må forstås slik at eieren av kjøretøyet må få adgang til å uttale seg før avgjørelse treffes. Departementet var også enig i at det bør gis opplysning om at rekvisisjonen faller bort hvis eieren avhender kjøretøyet og således ikke hefter på dette etter eierskifte. Rekvisisjonsskjemaene ble deretter rettet i samsvar med dette, og Justis- og politidepartementet anførte i brev til Sentralledelsen at det «forutsetter at ny utgave av SF-skjema 13 a og 14 a blir trykket opp og tatt i bruk og at de nåværende skjemaer heretter ikke blir nyttet». Somb-1965-47 Barnevernsnemndas omsorg for barn opphører ikke om barnet overføres til åndssvakeheim.

lovdata_cd_52849

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.7

Delegering av myndighet til kommunene etter forskrift om fiskeravgift. Fastsatt av Miljøverndepartementet 19. januar 1996 med hjemmel i lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. §30, jf. kgl.res. av 27. november 1992 nr. 864.

lovdata_cd_43878

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.818

Forvaltningsloven §12 første og siste ledd har følgende ordlyd: «En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Av dette fremgår det at medlemmet kan gi en person fullmakt til å undertegne krav. Fullmakten skal være skriftlig, den skal angi navn på fullmektigen, og det må videre fremgå hva fullmakten omfatter. Advokat som opptrer som fullmektig for medlemmet, trenger derimot ikke å fremlegge skriftlig fullmakt. Advokaten innestår for de rettshandler som foretas på vegne av klienten. Når det gjelder bruk av fullmektiger ellers, viser vi til kommentarene til forvaltningsloven §12 i rundskriv 21-00.

lovdata_cd_42641

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.721

Trygdeetaten bidrar betydelig til ordningen - både ved stønadsmidler, driftsmidler og personellressurser. I henhold til Velferdsmeldingens intensjoner er det en forutsetning for gjennomføringen av ordningen at samarbeidende etater bidrar økonomisk i den grad det er mulig. I praksis skjer dette ofte ved at f.eks. kommunen stiller lokaler til rådighet for ordningen, betaler husleie, telefon osv. Hvis kommunen har stilt fysiske ting til rådighet (møbler osv.), eies disse av kommunen som er ansvarlig for vedlikehold mv. Om forsikring se punkt 6.5. Sosial- og helsedepartementet har i brev til landets fylkesmenn datert 5. februar 1998 uttalt følgende: «Trygdeetaten og nettverksgruppene er avhengige av et godt samarbeid med andre etater, særlig kommunene. Samarbeid og deltakelse fra kommunenes side kan komme til uttrykk på flere måter. Særlig er det behov for at kommunen stiller lokaler til disposisjon for nettverksgruppene, slik de fleste kommunene nå har gjort.

lovdata_cd_61197

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.869

Publisert: Somb-1998-79 (1998 s 240) Sammendrag: Saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning. A fremmet krav overfor Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) for å få dekket det forsørgertap hun hadde lidt i forbindelse med sin manns død. Da hun ikke var fornøyd med det beløpet hun ble tilbudt av NPEs sekretariat, klaget hun saken inn for Pasientskadenemnda som tilkjente erstatning med et lavere beløp. A klaget deretter til ombudsmannen, og hevdet at nemnda ikke hadde anledning til å endre beløpet til skade for henne. Ombudsmannen tok utgangspunkt i at den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning ikke la opp til en ordinær to-instansbehandling. Det ble pekt på flere uklarheter ved ordningen, og uttalt at det var uheldig at en midlertidig 3-årig ordning fortsatt gjaldt etter 10 år. Det ble konkludert med at NPEs tilbud om erstatning ikke kunne anses å være vedtak etter forvaltningsloven. Ombudsmannen kritiserte imidlertid NPE for den skriftlige informasjon A hadde fått om hva hun kunne risikere ved å klage tilbudet inn for nemnda. Denne ble ikke funnet å tilfredsstille de krav til veiledning forvaltningsloven §11 stiller. NPE ble derfor bedt om å behandle saken på nytt, og etter ny behandling i nemnda ble vedtaket endret. Saksgang: (Sak 96-1522). NPEs sekretariat fattet et foreløpig vedtak om at Bs etterlatte hadde krav på erstatning fra NPE. A ble bedt om å dokumentere tap og utgifter, og NPE utmålte erstatningen til kr. 197.587,-. Etter kommentarer fra klager på utmålingen, ble tilbudet forhøyet til kr. 248.187,-. Etter nye kommentarer, foreslo NPE å legge saken frem for Pasientskadenemnda dersom tilbudet ikke kunne godtas. I brevet ble det gjort oppmerksom på at nemnda "har anledning til å stå fullstendig fritt når det gjelder utmålingen av erstatningen". Etter å ha vært i kontakt med advokat konkluderte A med at hun ønsket å klage saken inn for nemnda. Etter en foreløpig behandling i nemnda, viste det seg at nemnda hadde et annet syn enn sekretariatet på hvilke utgifter som kunne karakteriseres som faste, og erstatningsbeløpet ble etter en foreløpig vurdering angitt til kr. 95.000,-. Etter kommentarer fra As advokat, traff nemnda vedtak om å tilkjenne A erstatning med kr. 154.700,-. As advokat bad etter dette nemnda om å omgjøre sitt vedtak under henvisning til forvaltningsloven §34 annet ledd. Nemnda behandlet saken i møte, og besluttet å få ytterligere utredet spørsmålet om nemndas vedtak var gyldig. Etter å ha forelagt Sosial- og helsedepartementet saken, meddelte NPE A at nemnda fastholdt sitt vedtak. I klagen til ombudsmannen oppsummerte A sin klage slik: "Det jeg klager over er: - at systemet fungerer dårlig og at man faktisk trenger advokat, hvordan kan Nemnda foreslå erstatning på kr. 95.000,- når saksbehandleren på NP-kontoret har tilbudt meg kr. 248.187,-. Bør det i det hele tatt være mulig å få et lavere beløp ved å klage inn til Nemnda? - mener at vi ikke har fått et ordentlig svar på om vedtaket kan endres for klageren i h.h.t. forvaltningslovens §34." Det ble besluttet å undersøke nærmere de saksbehandlingsspørsmål som saken reiste, og i brevet til NPE het det bl.a.: "I advokatens omgjøringsbegjæring ble det anført at nemnda ikke kunne endre det innklagede vedtak til skade for klager med mindre hennes interesse måtte vike for omsynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser, jf. forvaltningsloven §34. Det ble vist til at 3-måneders fristen i forvaltningsloven §34 ikke var overholdt. Det fremgår av Sosial- og helsedepartementets brev 29. februar 1996 til NPE at departementet ikke ser de tilbud sekretariatet fremsetter om erstatningsutmålingen, som vedtak etter forvaltningsloven, dersom disse ikke blir akseptert av den som søker om erstatning. NPEs brev 21. mai 1996 til klager inneholder ikke noen redegjørelse for Pasientskadenemndas syn på spørsmålet på annen måte enn at departementets brev er vedlagt. Vi har på denne bakgrunn funnet grunn til å be nemnda begrunne sitt standpunkt nærmere, og gi en redegjørelse for forholdet mellom sekretariatet og Pasientskadenemnda som overordnet/underordnet i forhold til spørsmålet om to-instansbehandling. Det vises i denne forbindelse til at det fremgår av NOU 1992:6 s. 44 at det har vært forutsatt å gjennomføre delegasjon av avgjørelsesfullmakt til sekretariatet, slik at nemnda kunne fungere som klageinstans. Det heter videre på s. 36 at de "vedtak som treffes av administrasjonen eller av Pasientskadenemnda er å anse som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand". Anser nemnda sitt vedtak som et vedtak i første instans? Kunne det i tilfelle vært påklaget? Videre er det ønskelig å få en nærmere redegjørelse for NPEs veiledning til klager. Klager har anført at nemndas foreløpige vurdering kom som et sjokk. Hun hevder ikke å ha fått forståelsen av at hun kunne risikere å få utmålt lavere erstatning ved en klage, selv om det fremgikk av NPEs tidligere brev at nemnda har anledning til å "stå fullstendig fritt". Videre hevder klager at det i en telefonsamtale med NPE i september 1995 ble opplyst at hun kunne ha trukket sin klage da hun mottok den foreløpige vurderingen fra nemnda. Det bes om NPEs kommentar til det klager skriver om dette, samt det hun skriver om å ha opplevd NPE som en motpart under saksbehandlingen. Det er ønskelig å få NPEs syn på veiledningsspørsmålet, både generelt og i forhold til denne saken." Pasientskadenemnda svarte etter å ha drøftet spørsmålene i møte. Det ble først redegjort for forholdet mellom sekretariatet og nemnda som underordnet/overordnet i forhold til spørsmålet om to-instansbehandling. Det ble vist til at det ikke hadde vært tenkt å etablere en ordinær to-instans-ordning i samsvar med de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, den gang avtalen om den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning ble inngått mellom staten og landets fylkeskommuner i 1987. Det ble imidlertid åpnet for, i de avtalte reglene, at det skulle foreligge en adgang til å delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariatet etter fullmakt fra Sosial- og helsedepartementet. Slik fullmakt ble gitt av departementet 19. juni 1989. Det ble videre opplyst at nemnda i henhold til fullmakten hadde gitt sekretariatet myndighet til å avgjøre om det foreligger ansvarsgrunnlag, men at myndighet til å treffe vedtak om erstatningsutmålingen ikke var delegert. Det ble vist til at antallet saker gjorde at behovet for delegasjon var stort, men opplyst at saker som reiste nye og prinsipielle spørsmål fortsatt ble behandlet direkte i nemnda. Det ville da ikke finnes noe overordnet forvaltningsorgan, og derfor heller ingen klageadgang etter forvaltningsloven §28. Når det gjaldt spørsmålet om sekretariatets tilbud om erstatning er å anse som vedtak etter forvaltningsloven, uttalte nemnda bl.a. følgende: "Når sekretariatet i henhold til delegert myndighet fatter avgjørelser vedrørende ansvarsspørsmålet, er dette å anse som enkeltvedtak som følger forvaltningslovens regler, jfr. reglenes §7, tredje ledd. Sekretariatet er som nevnt ikke delegert myndighet til å fatte vedtak om erstatningsutmålingen. Tilbudene om erstatning fra sekretariatet anses ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Sekretariatet har som oppgave å utrede sakene og fremsette tilbud om erstatning for om mulig å komme frem til en minnelig ordning uten å måtte fremlegge saken for Nemnda. Denne praksis har ikke Sosial- og helsedepartementet hatt merknader til, jfr. vedlagte brev av 29.02.96, hvor departementet bl.a. "Sosial- og helsedepartementet vurderer det slik at sekretariatet kun fremsetter et tilbud om erstatning. Sekretariatet treffer ingen endelig avgjørelse i de tilfeller hvor pasienten ikke aksepterer de fremsatte tilbud. Først når nemnda har behandlet spørsmålet om erstatningens størrelse, treffes vedtak. På dette tidspunkt kan vedtaket bringes inn for domstolene." Sekretariatet i Norsk Pasientskadeerstatning behandlet i 1996 løpende ca. 550 saker m.h.t. utredning av erstatningens størrelse. Endelig oppgjør ble i 1996 foretatt i ca. 460 saker. Hvert oppgjør består gjerne av flere ulike poster. I de fleste saker kommer sekretariatet og skadelidte til enighet. Hvis sekretariatets tilbud under utredningen av de enkelte poster skulle anses som enkeltvedtak som kan overprøves, ville det føre til uhåndterlige praktiske problemer. Hvert enkelt tilbud under de forskjellige poster skulle da kunne klages for Nemnda som vil ha begrenset mulighet for å omgjøre til skade for klager. Slike konsekvenser vil gjøre det uaktuelt for sekretariatet å fremsette tilbud. Innskrenket mulighet til å løse enkeltposter i minnelighet vil være lite ønskelig for pasientene. For Nemnda ville arbeidsbyrden bli uoverkommelig. Sekretariatet har derfor fått kompetanse til å forhandle, men ikke til å treffe vedtak om erstatningsutmålingen. For skadelidte er det gjort oppmerksom på at tilbudet ikke er bindende for Pasientskadenemnda. Da det ikke er truffet noe vedtak av sekretariatet overfor As etterlatte kommer fristen i fvl §34 ikke til anvendelse." Sekretariatet kom med følgende redegjørelse om veiledningsspørsmålet: "Klager ble skriftlig gjort oppmerksom på at dersom det ikke ble oppnådd enighet mellom henne og sekretariatet om erstatningens størrelse, kunne saken legges frem for Nemnda for avgjørelse. Hun ble i den forbindelse også gjort oppmerksom på at Nemnda sto helt fritt i sin fastsettelse av erstatningens størrelse. Videre stilles det spørsmål ved hvilken veiledning erstatningssøker fikk fra sekretariatets saksbehandler i telefonsamtale september 95, dvs. etter at Nemnda hadde fastsatt erstatningens størrelse. Saksbehandler kan ikke huske den aktuelle telefonsamtalen i detalj, men husker at det ble snakket om hvorvidt erstatningssøker kunne ha trukket saken fra videre Nemndsbehandling etter å ha fått Nemndas foreløpige vurderinger. Etter saksbehandlers hukommelse sa hun at ettersom Norsk Pasientskadeerstatning ikke hadde vært i denne situasjonen før, vet hun ikke hva som ville ha blitt utfallet av en slik anmodning dersom den var kommet. I notat fra den nevnte telefonsamtalen mellom saksbehandleren og erstatningssøker, fremgår at "jeg (saksbehandler) påpekte at det var fremgått at Nemnda sto fritt og at de (erstatningssøker og advokat) selv etter Nemndas foreløpige tilbud sto på sitt". Erstatningssøker anfører videre å ha opplevd Norsk Pasientskadeerstatning som en motpart under saksbehandlingen og Sivilombudsmannen ber om NPE's kommentar til dette. Norsk Pasientskadeerstatning skal være et objektivt saksbehandlerorgan som er satt til å behandle erstatningskrav i h.h.t. til det regelverk som er gitt for ordningen. NPE er således ment å skulle forestå i første rekke utredning av saken slik at et vedtak om ansvarsgrunnlaget kan fattes. Dersom det gis medhold i kravet om erstatning, skal NPE gi erstatningssøkerne veiledning m.h.t. hvilke poster som kan være dekningsmessig og avtale med erstatningssøker om hvem som skal stå for f.eks. innhenting av dokumentasjon for kravet. NPE's sekretariat skal så endelig på grunnlag av innkomne opplysninger og dokumentasjon, foreta en vurdering av dette og fremsette tilbud om erstatning i h.h.t. lov om skadeserstatning. Dersom dette tilbudet om erstatning ikke oppfyller erstatningssøkers forventninger m.h.t. størrelsen på erstatningen, kan det nok i mange tilfeller ikke unngås at NPE oppfattes av erstatningssøker som en motpart som sier nei til de krav hun eller han har fremsatt." Nemnda kommenterte sekretariatets redegjørelse med å uttale at "(n)emnda kan vanskelig se at denne generelle fremgangsmåten er fraveket i nevneverdig grad i foreliggende sak". Klager kom med merknader til nemndas svar. Hun bekreftet at det var riktig at det hadde stått en linje i et av brevene fra NPE om at sekretariatets tilbud ikke var bindende for nemnda, men at det ikke var slik hun og hennes datter hadde oppfattet den muntlige informasjonen som ble gitt. Tvert imot hevdet hun nærmest å ha blitt oppfordret av sin første saksbehandler til å anke, ut fra at det da ofte ble oppnådd et bedre resultat. Hun syntes det var merkelig at det kunne være mulig for nemnda å komme til et så forskjellig resultat, og hevdet å ikke ha vært forberedt på dette. Hun pekte på at de, etter å ha rådført seg med advokat, ikke var i tvil om å klage saken inn for nemnda. I forbindelse med oversendelsen av merknadene fra klager ble det bedt opplyst om det foreligger nærmere retningslinjer fra nemnda om hvilken myndighet som er delegert til sekretariatet. Det ble også spurt om det er i mange saker at nemndas erstatningsutmåling blir lavere enn sekretariatets tilbud, og det ble bedt kommentert om det kunne være spørsmål om NPE har/hadde tilstrekkelig gode rutiner for å informere søkeren, skriftlig og eventuelt muntlig, om muligheten av at nemnda kunne foreta en nedsetting av erstatningsbeløpet. NPE bemerket først til dette at dersom sekretariatets tilbud var blitt akseptert av klager, ville dette være å betrakte som en avtale om erstatningens størrelse, og ikke som et vedtak. Det ble videre minnet om klagers adgang til å bringe spørsmålet om erstatningens størrelse inn for domstolene. Det ble ellers vist til notatet fra arbeidsgruppen som utredet ordningen med pasientskadeerstatning i 1987 hvor det heter at "(g)ruppen forutsetter at skadenemnda følger domstolspraksis ved erstatningsutmålingen. Nemnda bør ikke gå foran med hensyn til økning av erstatningsnivået". Referatet av nemndas møte 21. juni 1989, da delegasjonsfullmakten ble behandlet, ble vedlagt, og det ble opplyst at den videre utformingen av hvordan fullmakten skulle forstås og håndteres i praksis, hadde skjedd gjennom et tett samarbeid mellom NPEs daglige leder og nemnda, særlig v/nemndas leder. Videre het det: "Det forekommer sjelden at Pasientskadenemnda fatter et vedtak om erstatning som er lavere enn det som er tilbudt fra sekretariatets side. Sekretariatet har imidlertid vært opptatt av å formidle til pasientene at dette kan bli tilfelle dersom saken legges frem for Nemndsbehandling. Etterhvert som antallet erstatningsutmålinger behandlet i Nemnda har økt, har sekretariatet arbeidet med ytterligere presisering av denne muligheten. Som et resultat av dette, har vi etterhvert begynt å bruke følgende standardtekst når vi i medholdsvedtak orienterer om videre saksgang, herunder fremsetting av erstatningstilbud/behandling av slike i Nemnda: "Pasientskadenemnda står fritt til å endre sekretariatets tilbud. Ved Nemndas vurdering foreligger tre mulige konklusjoner: 1) at Nemnda er enig med sekretariatet - ertstatningen blir da som i sekretariatets tilbud; 2) at Nemnda mener tilbudet er for lavt - erstatningen blir da større enn i sekretariatets tilbud; 3) at Nemnda mener tilbudet er for høyt - erstatningen blir da mindre enn i sekretariatets tilbud. Pasientskadenemnda er med andre ord ikke bundet av det erstatningstilbud som gis av sekretariatet i Norsk Pasientskadeerstatning."" Klager kom etter dette med avsluttende merknader. Hun følte seg provosert av NPEs brev, og viste til at hun ved begynnelsen av saken var blitt informert om at noe av hensikten med NPE var at ikke domstolene skulle belastes med slike saker, og at NPE skulle være et nøytralt organ for begge parter slik at det ikke var nødvendig å bruke advokat. Dette mente hun stemte dårlig med egne erfaringer i denne saken. Videre bemerket hun at dersom NPEs informasjon hadde vært bedre, hadde ikke saken gått til nemnda og hun ville fått utbetalt kr. 74.800,- mer. Det hjalp ikke henne nå at NPE senere har endret sine rutiner. I mitt avsluttende brev til NPE uttalte jeg: "Den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning kom i stand etter at Regjeringen i januar 1987 besluttet å utrede spørsmålet om å lovfeste et objektivt erstatningsansvar for behandlingsskader i helsevesenet. I påvente av en lov ble det vedtatt at det skulle iverksettes en midlertidig prøveordning i tre år som skulle baseres på en avtale mellom staten og samtlige fylkeskommuner. En arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet fremla forslag til regler 17. august 1987, og de midlertidige reglene trådte i kraft fra 1. januar 1988. Ordningen skulle hvile på et objektivisert erstatningsansvar, som ville gi skadelidte et "bedre erstatningsrettslig vern og et raskere økonomisk oppgjør og hvor man unngår de bevisproblemer og den fokusering på enkeltpersoners feil som følger av de alminnelige erstatningsregler" (fra arbeidsgruppens notat, s. 3). Ordningen skulle administreres av Kommunal Landspersonskasse (KLP). Et utvalg oppnevnt av Justisdepartementet la frem en utredning og et forslag til lov om erstatning ved pasientskader i desember 1991 ( NOU 1992:6). Det har etter dette vært arbeidet med en proposisjon, som etter det opplyste nå nærmer seg ferdigstillelse. I det foreslåtte lovutkastet i NOU 1992:6 er det inntatt en egen bestemmelse om forholdet til forvaltningsloven. Det heter her i §19 at forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen etter loven dersom ikke noe annet uttrykkelig fremgår. I reglene for den midlertidige ordningen fremgår det i §7 tredje ledd at bestemmelsene i forvaltningsloven kap. VI gjelder tilsvarende så langt de passer ved klage til Pasientskadenemnda når sekretariatet har truffet vedtak etter delegert myndighet. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i de midlertidige reglene at forvaltningsloven generelt skal gjelde, synes dette å ha vært forutsatt (se bl.a. NOU 1992:6 s. 103 venstre spalte). Jeg har derfor lagt til grunn at forvaltningslovens regler gjelder. 2. Er NPEs tilbud om erstatning å anse som vedtak etter forvaltningsloven? I denne saken har spørsmålet om NPEs tilbud er et vedtak betydning i forhold til om nemnda kunne endre erstatningsutmålingen til skade for klager, jf. forvaltningsloven §34 annet ledd. I §3 i avtalen som danner grunnlaget for ordningen, heter det: "En skadenemnd avgjør med bindende virkning for fylkeskommunene og staten om og i hvilket omfang erstatning skal utbetales. Skadenemnda kan delegere avgjørelsesmyndighet i kurante saker til det administrative organ som er nevnt i §4." Det følger av §6 i de nærmere reglene for ordningen at det er Pasientskadenemnda som avgjør krav om erstatning. Det må tas utgangspunkt i at den midlertidige ordningen da den ble etablert ikke la opp til en ordinær to-instans behandling, i samsvar med de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Nemnda har vist til at det ikke ble ansett hensiktsmessig å etablere et større administrativt apparat, fordi ordningen i utgangspunktet bare skulle gjelde i tre år i påvente av en permanent lov. Selv om lovarbeidet har vist seg å ta vesentlig lenger tid enn forutsatt, gav, etter nemndas mening, dette ikke avtalepartene noen foranledning til å endre de midlertidige reglene på dette punkt. På bakgrunn av den avtalebaserte ordningens midlertidige karakter, finner jeg ikke grunn til å kritisere at det ikke var lagt opp til en to-instansordning. Jeg har forutsatt at reglene for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning anses som fastsatt av Kongen og derfor ikke vil være i strid med forvaltningsloven §28 tredje ledd. Jeg har imidlertid merket meg at det i forslag til lov om erstatning ved pasientskader i NOU 1992:6 foreslås at sekretariatet skal være det primære avgjørelsesorganet, begrunnet med at dette vil innebære en rettssikkerhetsmessig fordel, og at man derved får et system som oppfyller forvaltningslovens krav til klagebehandling ( NOU 1992:6 s. 100, høyre spalte). Forslaget er, etter det jeg har forstått, opprettholdt i den proposisjonen som nå skal være på det nærmeste ferdig. Spørsmålet blir etter dette om delegasjonsfullmaktene og praktiseringen av disse medfører noen endring i synet på to-instansspørsmålet. Det følger av §7 tredje ledd at nemnda kan delegere avgjørelsesmyndighet til sitt sekretariat, etter regler fastsatt av departementet, og at det vil foreligge klageadgang til nemnda dersom erstatningskravet blir avgjort av sekretariatet. I Sosial- og helsedepartementets delegasjonsfullmakt 19. juni 1989 ble det fastsatt følgende regler: "Pasientskadenemnda kan - i saker som behandles etter "Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning" delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariatet i Norsk Pasientskadeerstatning. Unntatt herfra er saker vedrørende prinsipielle spørsmål som Pasientskadenemnda ikke tidligere har avgjort, og saker hvor det dreier seg om store beløp. Blir erstatningskravet avgjort av sekretariatet, kan pasienten klage til Pasientskadenemnda, jfr. §7, 3. ledd i "Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning". Pasientskadenemnda fastsetter selv de nærmere grenser for delegasjon, herunder rapporteringsrutiner for saker som er avgjort av sekretariatet i Norsk Pasientskadeerstatning." I nemndas møte 21. juni 1989 ble det bestemt følgende: "Sekretariatet gis fullmakt til å fatte vedtak i saker hvor sekretariatet ut fra erfaringer fra Nemndas tidligere vedtak anser at avgjørelsen ikke byr på saklig tvil. Kopi av sekretariatets vedtak sendes Nemndas medlemmer til orientering sammen med møteinnkallelse." Pasientskadenemnda har anført at sekretariatet ikke er delegert myndighet til å treffe vedtak om erstatningsutmålingen, da nemnda har begrenset delegasjonen til bare å gi sekretariatet myndighet til å avgjøre spørsmål om ansvarsgrunnlaget. Samtidig er det, etter det jeg forstår, gjennom praksis etablert en ordning, hvor sekretariatet har kompetanse til å forhandle/fremsette tilbud om erstatning for å søke å komme frem til en minnelig avtale slik at det ikke vil bli nødvendig å legge saken frem for nemnda. Verken avtalen, departementets delegasjonsvedtak eller nemndas retningslinjer, gitt i referat fra møte i nemnda 21. juni 1989, gir holdepunkter for at det har vært ment å skille mellom ansvarsgrunnlaget og erstatningsutmålingen med hensyn til delegasjon. Pasientskadenemnda har imidlertid funnet en slik løsning mest hensiktsmessig, noe jeg vanskelig kan ha innvendinger mot. Jeg finner det imidlertid uheldig at denne ordningen ikke er nedfelt skriftlig. Heller ikke når det gjelder spørsmålet om sekretariatets avtalekompetanse i forhold til erstatningsutmålingen, synes det å foreligge noe skriftlig. Det synes imidlertid å være på det rene at det er etablert en klar praksis om at sekretariatet kan fremsette tilbud om erstatning for å prøve å få i stand en minnelig ordning. Nemnda har i denne forbindelse også vist til at departementet ikke har hatt merknader til denne praksis. Dersom en slik "tilbudsordning" ville bidra til å redusere rettssikkerheten for pasient/klager, ville innføringen av ordningen ha vært betenkelig. I og med at det formelt sett ikke er lagt opp til noen to-instansordning i det midlertidige regelverket, kan jeg vanskelig se at ordningen i seg selv reduserer klagers rettssikkerhet. Det kan ikke bebreides NPE at lovarbeidet har tatt så lang tid, men det faktum at en midlertidig ordning med pasientskadeerstatning, som skulle gjelde for tre år, fortsatt etter ti år gjelder, er selvsagt meget uheldig. De uklarheter ved ordningen som jeg har pekt på, må imidlertid i stor grad kunne tilskrives dens raske tilblivelse og midlertidighet, og jeg finner det derfor vanskelig å kritisere forvaltningen for å ha tilrettelagt arbeidet ut fra sitt daglige behov på den måten som syntes mest hensiktsmessig. Jeg finner derfor at NPEs tilbud om erstatning til klager ikke kan anses som vedtak etter forvaltningsloven. Delegasjonsfullmaktene kan heller ikke sies å innebære at det pålegges en ordning med to instanser. Fristen i forvaltningsloven §34 annet ledd vil derfor ikke komme til anvendelse. I reglene for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning finnes det ingen egne saksbehandlingsregler om veiledning. Før lovendring 12. januar 1995 nr. 4, som trådte i kraft 1. april 1995, lød forvaltningsloven §11 om veiledningsplikt slik: "Forvaltningsorganene har innenfor sitt område en alminnelig veiledningsplikt. Kongen kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av denne plikt og om den måte veiledningen skal ytes på." I forskrift av 16. desember 1977 om forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter forvaltningslovens §11 het det videre i §2: Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt saksområde å gi tilsvarende vegledning til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham." Ved lovendring 12. januar 1995 nr. 4 ble bl.a. teksten i forskriften §2 innlemmet i lovteksten i forvaltningsloven §11. Klager har hevdet at NPEs veiledning generelt har vært dårlig, og at hun har opplevd forvaltningen som en motpart, og ikke et objektivt saksbehandlingsorgan som pasienter skulle kunne henvende seg til uten bruk av advokat. Hun har særlig vist til at informasjonen knyttet til konsekvensene av å klage over sekretariatets tilbud om erstatning, har vært mangelfull. Selv om det i brevet fra NPE fremgår at nemnda "har anledning til å stå fullstendig fritt når det gjelder utmålingen av erstatningen", har hun anført at den muntlige informasjonen om dette gjorde at hun ikke hadde betenkeligheter med å la nemnda behandle saken. Hun har bl.a. hevdet at det ble opplyst fra NPE at man ofte oppnådde et bedre resultat etter klage, og mente nærmest å ha blitt oppfordret til å klage. Videre har hun anført at NPE i ettertid skal ha opplyst at hun kunne ha trukket klagen etter at nemnda hadde gitt sin foreløpige vurdering. NPE har på sin side vist til den skriftlige informasjonen som ble gitt i brevet om konsekvensene av å la nemnda behandle saken, og redegjort for et avvikende syn på hva som ble sagt i den aktuelle telefonsamtalen hvor det ble tatt opp om klager kunne ha trukket saken fra nemndsbehandling. Saksbehandler mente hun hadde opplyst at det var vanskelig å si hva utfallet ville blitt av en slik eventuell anmodning, da NPE aldri hadde vært i en tilsvarende situasjon før. Da saksbehandlingen hos ombudsmannen er skriftlig, og det normalt ikke opptas forklaringer av parter/vitner, er det vanskelig for meg å gjøre nærmere undersøkelser rundt hvilken muntlig informasjon som ble gitt til klager. Jeg kan derfor bare konstatere at det har fremkommet motstridende opplysninger om den muntlige informasjonen som ble gitt. Når det gjelder NPEs skriftlige informasjon, finner jeg at den setningen som var tatt inn i NPEs brev til klager var lite egnet til å gi klager noe varsel om hva hun kunne risikere ved å bringe saken inn for nemnda. Etter det jeg kjenner til (jf. over om to-instansspørsmålet), forelå det heller ikke noe generell skriftlig informasjon hvor f.eks. sekretariatets praksis med å forsøke å forhandle seg frem til en minnelig avtale er nærmere beskrevet. Jeg legger til grunn at det vil kunne komme svært overraskende på en som i utgangspunktet mener å ha fått for lite, når en klage over erstatningsutmålingen kan resultere i en så stor reduksjon i utbetalingen sett i forhold til det opprinnelige tilbudet. Forvaltningen må derfor, etter min mening, sørge for at denne risikoen blir spesielt tydeliggjort, gjerne gjennom konkret å vise til hvilke mulige utfall en behandling i nemnda kan få. Jeg legger også noe vekt på at ordningen med pasientskadeerstatning var både ny, spesiell og midlertidig, og at dette tilsa at forvaltningen i særlig grad fikk ansvar for å sørge for at det ble gitt informasjon om det regelverk/praksis som gjelder, jf. veiledningsforskriften §2 annet ledd (sakenes art) og den tilsvarende formuleringen i §11 annet ledd i forvaltningsloven slik denne nå lyder. NPE har opplyst at det forekommer sjelden at nemnda fatter vedtak om erstatning som er lavere enn det sekretariatet har tilbudt. Jeg har merket meg at NPE nå har endret sine rutiner når det gjelder den skriftlige informasjonen på dette punkt. Den standardtekst som nå brukes, hvor det presiseres hvilke tre mulige utfall en behandling i nemnda kan få, vil etter min mening på en god måte gi en potensiell klager et bedre grunnlag for å vurdere om saken skal bringes inn for nemnda eller ikke. I denne saken finner jeg derfor at den skriftlige informasjonen som ble gitt fra NPE, ikke kan sies å tilfredsstille de krav forvaltningsloven §11 oppstiller. Hvorvidt klager ville ha fastholdt sin klage dersom det var gitt bedre informasjon om hva hun kunne risikere, kan jeg vanskelig ha noen formening om. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at feilen medførte at klager tok en annen avgjørelse enn den hun ville tatt dersom den informasjon NPE nå bruker, var blitt gitt, og da med det resultat at hun ikke fikk redusert sin erstatning i forhold til sekretariatets tilbud. Jeg vil derfor be om at nemnda vurderer om det er noe som kan gjøres for å bøte på NPEs mangelfulle informasjon til klager." Etter fornyet behandling i Pasientskadenemnda, ble det fattet følgende vedtak: "Saken har vært fremlagt Nemnda i møte 28. februar 1998, kfr. referatet fra dette møtet. Det var enighet om at hovedstolen på kr. 75.000,- uten rentekompensasjon skal utbetales til enken. Nemnda bemerket at det bør påpekes at det tidligere er gitt korrekt erstatning, men at man har valgt å legge ombudsmannens anbefaling i saken til grunn." Somb-1998-78 Rettshjelploven §24 tredje ledd - dekning av saksomkostningsansvar. Rettshjelploven av 13.

lovdata_cd_62780

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.85

Publisert: Somb-1979-13 (1979 29) Sammendrag: Uriktig departementsopplysning om fratredelse og pensjon - erstatningsansvar. Saksgang: (Sak 884/78.) Etter søknad ble en kommandørkaptein av Forsvarsdepartementet 25. mars 1977 gitt avskjed med redusert lønn fra 1. mai 1977 i henhold til stortingsvedtak 13. juni 1966. Etter stortingsvedtaket kan tjenesten i Forsvaret fortsettes i inntil ett år fra avskjedstidspunktet, og kommandørkapteinen ble av Forsvarets overkommando bedt om å avtale med Sjøforsvarsstaben tidspunktet for fratredeise. På samme tid ble normerings- og justeringsforhandlingene pr. 1. mai 1977 avsluttet for Forsvarets befal. Kommandørkapteinen hadde hørt si at forhandlingene ville resultere i opprykk fra lønnstrinn 25 til 26 for oberstløytnant/kommandørkaptein etter 10 år i graden. Han ville 1. januar 1978 ha tjenestegjort 10 år som kommandørkaptein. Av denne grunn henvendte han seg til lønns- og datakontoret i Sjøforsvarsstaben med spørsmål om hans valg av fratredelsestidspunkt ville kunne få betydning etter den nye ordningen. - Vedkommende tjenestemann opplyste at kommandørkapteinen fra 1. januar 1978 ville få lønn og senere pensjon avregnet etter lønnstrinn 26, selv om han fratrådte tjenesten før dette tidspunkt. På grunn av spørsmålets betydning ba kommandørkapteinen om at saken måtte bli nærmere undersøkt. Kort tid etter fikk han i en telefonsamtale bekreftet at det tidligere svaret var korrekt. Etter dette fratrådte kommandørkapteinen tjenesten 1. juni 1977. Av en tidligere kollega ble kommandørkapteinen i desember 1977 fortalt at han muligens hadde fått uriktige opplysninger om vilkårene for opprykk til høyere lønnstrinn. Kommandørkapteinen skrev til Sjøforsvarsstaben 20. desember 1977 og fremholdt at uansett hvorledes bestemmelsene var å forstå, mente han seg berettiget til redusert lønn og senere pensjon etter lønnstrinn 26 på grunn av de opplysninger han hadde fått. Han pekte på at opplysningene var vesentlige for hans valg av fratredelsestidspunkt. Sjøforsvarsstaben uttalte 23. januar 1978 at den tidligere gitte opplysning åpenbart var feil, men fremholdt at kommandørkapteinen burde ha sørget for å få opplysningen skriftlig bekreftet. I ny henvendelse 20. februar 1978 til Sjøforsvarsstaben uttalte kommandørkapteinen: «Jeg vil meget bestemt hevde at jeg på det tidspunkt det her er tale om, ikke på noen som helst måte hadde grunn til å anta at angjeldende opplysning var feillangt mindre «åpenbar feil». Den første indikasjon på at opplysningen kunne være feil, fikk Jeg 16. desember 1977 som angitt i pkt. 5 i mitt brev av 20. desember 1977. Sjefen for Lønns- og datakontoret gav ved min henvendelse sogar uttrykk for at han - etter å ha diskutert saken med omtalte kapteinløytnant - slett ikke var så sikker på at jeg ikke likevel hadde fått korrekte opplysninger. Han kunne imidlertid ikke på stedet huske hvem han hadde forelagt saken for i Forsvarsdepartementet da jeg for vel et halvt års tid siden hadde bedt om absolutt sikkert svar på mitt spørsmål. For å få det nødvendige grunnlag for videre behandling bad han meg så reise saken skriftlig hvilket jeg gjorde i brev av 20. desember 1977. I min siste tjenesteperiode før jeg etter søknad ble meddelt avskjed, hadde jeg som sjef for Personellkontoret i Forsvarets overkommando/Personellstaben det direkte saksbehandleransvar i fellesstaben for bl.a. alle saker i forbindelse med avskjed på vilkår om redusert lønn for alt befal i Forsvaret - innbefattende så vel bestemmelsesverk som de årlige behandlingsomganger og enkeltsaker. I perioden 1960-64 dekket jeg forøvrig som offiser ved stab i Forsvarsstaben/Personellstaben bl.a. samme tjenestefelt. Jeg hadde således i forbindelse med min egen fratreden meget godt kjennskap til alle bestemmelser om avskjed med redusert lønn - med ett unntak. Dette ene unntak gjaldt ett av resultatene fra de nettopp avsluttede normeringsog justeringsforhandlingene nemlig bestemmelsen om opprykk til lønnstrinn 26 for oberstløytnanter/kommandørkapteiner etter 10 år i graden og hvilken virkning denne bestemmelse ville få for beregningen av min reduserte lønn og senere pensjon. For å få avklaret dette forhold henvendte jeg meg til «rette vedkommende» som angitt i pkt. 3-4 i mitt brev av 20. desember 1977. Jeg mener her bestemt å ha handlet med den aktsomhet som må ansees nødvendig i et slikt tilfelle - jfr. spesielt det forhold at jeg framholdt hvilken betydning et absolutt sikkert svar på mitt spørsmål hadde for meg - og at jeg derfor bad om at saken måtte bli nærmere undersøkt og svaret verifisert. Da jeg så noen dager senere ble oppringt av sjefen for Lønns- og datakontoret som meddelte at han nå kunne bekrefte som absolutt sikkert og korrekt det svar han hadde avgitt, falt det meg overhode ikke inn å be om å få dette bekreftet skriftlig. På bakgrunn av gjeldende regelverk i Forsvaret og lang erfaring fra forskjellige tjenestestillinger, ville det etter min mening ha fortonet seg nærmest søkt å be om skriftlig bekreftelse i det foreliggende tilfelle. Etter dette påsto han at staten måtte være forpliktet av det avgitte utsagn, subsidiært at det forelå erstatningsansvar. Saken ble forelagt Forsvarsdepartementet som 29. mars 1978 bemerket: «Bestemmelsene for avskjed med redusert lønn er inntatt i KtF I 1966 87, jfr TfF kl 5 G II. Det står her i pkt d: «Avskjeden innvilges med en redusert lønn som utgjør en bestemt prosent av den lønn som til enhver tid gjelder for den grad vedkommende hadde ved avskjeden. Det går her tydelig fram at det kun er faktisk tjeneste som medregnes ved fastsettingen av lønnen og at tid med redusert lønn ikke regnes som tjeneste. Når det ved justerings- og normeringsforhandlingene for befal ble fastsatt at oberstløytnanter med 10 års tjeneste i graden gis avlønning i ltr 26, mener Forsvarsdepartementet at det ikke burde herske tvil om at tid med redusert lønn ikke regnes med i lønnstjenesteansienniteten. Forsvarsdepartementet finner ikke at et muntlig utsagn fra en offiser ved et lønnskontor kan sette disse bestemmelser ut av kraft. Kommandørkapteinen kan derfor ikke gis redusert lønn på grunnlag av ltr 26 før han har faktisk 10 års lønnstjenesteansiennitet eller opprykkstiden til ltr 26 for oberstløytnanter eventuelt ved et senere lønnsoppgjør blir redusert. Kommandørkapteinen klaget 24. juli 1978 til ombudsmannen. Av ombudsmannen ble Forsvarsdepartementet bedt om departementets syn på spørsmålet om eventuell erstatningsplikt. Departementet forela saken for regjeringsadvokaten som i brev av 1. februar 1979 til departementet bemerket: «For at staten skal kunne bli erstatningsansvarlig i slike tilfelle, må det normalt kreves at det foreligger uaktsomhet fra vedkommende tjenestemanns side. Videre er det et krav at den feilaktige opplysning er gitt av tjenestemannen som ledd i hans stilling, jfr. skadeserstatningsloven av 13.6.1969, nr. 26, §2-1. Etter min mening må det være nokså klart at vilkårene for erstatningsansvar er oppfylt i dette tilfelle. Den feilaktige uttalelsener gitt av sjefen for vedkommende tjenestekontor og etter at han hadde konferert nærmere med Forsvarsdepartementet. Videre ble etter det opplyste informasjon gitt i en form som ikke ga grunnlag for kommandørkapteinen til å tvile på dens riktighet og at den var ment å gi uttrykk for hva som gjaldt på vedkommende område. Når det så viste seg at uttalelsen var gal, må det etter min mening sies å foreligge erstatningsbetingende uaktsomhet fra vedkommende tjenestemanns side. Jeg legger her også en viss vekt på at det etterpå synes å være enighet om at reglene ikke kunne misforstås på dette punkt slik at misforståelsen neppe kan betegnes som unnskyldelig sett ut fra forholdene i saken. Jeg viser her særlig til Forsvarsdepartementets brev av 29. mars 1978 vedrørende denne saken. Det siste spørsmålet blir etter dette om også komniandørkapteinen kan sies å ha opptrådt uaktsomt i saken med den følge at hans krav om erstatning må reduseres eller eventuelt helt falle bort, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov av 22.5.1902, nr. 11, §25. Kommandørkapteinen har selv opplyst at han i sin tjenesteperiode før han ble meddelt avskjed, arbeidet som sjef for Personellkontoret i Forsvarets Overkommando/Personellstaben. Han hadde her det direkte saksbehandleransvar i fellesstaben for bl.a. alle saker i forbindelse med avskjed på vilkår om redusert lønn for alt befal i Forsvaret. Han opplyser at han således hadde meget godt kjennskap til alle bestemmelser om avskjed med redusert lønn, dog med ett unntak, jfr. hans brev av 20. februar 1978 til Forsvarets Overkommando /Sjøforsvarsstaben. Dette ene unntaket opplyser kommandørkapteinen gjaldt ett av resultatene fra de normerings- og justeringsforhandlingene som ble avsluttet våren 1977, nemlig bestemmelsen om opprykk til lønnstrinn 26 for oberstløytnanter/kommandørkapteiner etter 10 år i graden og hvilken virkning denne bestemmelse ville få for beregningen av redusert lønn og senere pensjon. Det var på denne bakgrunn at han tok kontakt med sjefen for Lønns- og datakontoret i Sjøforsvarsstaben. Kommandørkapteinens fremstilling på dette Punkt er etter hva jeg kan se ikke trukket i tvil fra Forsvarsdepartementets side. Derimot blir det gitt uttrykk for at han burde ha sørget for skriftlig bekreftelse av opplysningen om at han ville få beregnet sin reduserte lønn og pensjon etter lønnstrinn 26 selv om han tok avskjed før 1. januar 1978, jfr. særlig Forsvarsdepartementets brev av 3. oktober 1978 til Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Kommandørkapteinen har gitt en redegjørelse for sin fremgangsmåte i saken, se særlig hans brev av 20. februar 1978 til Forsvarets Overkommando side 2, og brev 19. oktober 1978 til Stortingets ombudsmann for forvaltningen side 2-3. Etter det som er opplyst i saken, antar jeg at kommandørkapteinens opptreden i saken ikke kan tillegges betydning i den forstand at hans erstatningskrav kan reduseres på grunn av egen uaktsom opptreden. Jeg finner her å måtte legge til grunn at han henvendte seg til sjefen for Lønns- og datakontoret i Sjøforsvarsstaben for å få klarlagt hvilken virkning bestemmelsen om opprykk til lønnstrinn 26 for oberstløytnanter/kommandørkapteiner etter 10 år i graden ville få for beregningen av hans reduserte lønn og senere penjon, videre at denne virkningen ville få betydning for hans valg av tidspunkt for fratredelse, videre at han ba uttrykkelig å få bekreftet om de opplysninger han hadde fått var riktige, videre at det ble tatt kontakt med Forsvarsdepartementet for å få en slik bekreftelse og at han ble gitt en klar beskjed om at det svar han hadde fått var riktig, nemlig at han også ved fratredelse før 1. januar 1978 ville få beregnet sin reduserte lønn og pensjon etter lønstrinn 26. Min konklusjon er således at staten er erstatningsansvarlig for det tap kommandørkapteinen ble påført på grunn av de gale opplysninger han ble gitt om beregningen av hans reduserte lønn og pensjon. Etter tilråding fra Forsvarsdepartementet ga Forbruker- og administrasjonsdepartementet deretter samtykke til at kommandørkapteinen ble gitt redusert lønn etter lønnstrinn 26 fra 1. januar 1978. Somb-1979-12 Flyttegodtgjøring etter tjeneste i Nord-Norge - uklar stillingsutlysing.

lovdata_cd_45635

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.801

Krav som gjelder inneværende måned, skal dekkes først. Kravene skal dekkes i denne rekkefølgen:

lovdata_cd_11892

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.966

Godkjenning av våpen og flagg for Tokke kommune, Telemark.

lovdata_cd_49120

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.807

§11. Giftige og andre helsefarlige stoffer. 1. I virksomhet hvor giftige eller andre helsefarlige stoffer blir framstilt, pakket, brukt eller oppbevart på en måte som kan innebære helserisiko, skal arbeidsprosessene og arbeidet for øvrig være fullt forsvarlig slik at arbeidstakerne er sikret mot ulykker, helseskader eller særlig ubehag. Beholdere og emballasje for stoffene skal være tydelig merket med stoffenes navn og advarsel. Virksomheten skal føre register over slike stoffer med angivelse av stoffets navn, sammensetning, fysikalske og kjemiske egenskaper samt opplysninger om mulige giftvirknininger (toksikologiske data), risikomomenter, forebyggende tiltak og førstehjelpsbehandling. Virksomheten skal ha det nødvendige utstyr for å hindre eller motvirke helseskader på grunn av stoffer. Slike farlige stoffer skal ikke brukes dersom de kan erstattes med stoffer som er mindre farlige for arbeidstakerne. Direktoratet for arbeidstilsynet1 gir nærmere regler for prøvemetode, omfang og hyppighet av undersøkelsene og om rapportering av resultatene. Direktoratet kan dessuten kreve at arbeidsgiveren skal foreta spesielle undersøkelser eller levere prøver til undersøkelse.

lovdata_cd_36979

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.852

I tilfelle som nevnt i Artikkel 14 nr. 3 i Overenskomsten, vil Folketrygdkontoret for utenlandssaker på forespørsel fra søker eller kompetent tyrkisk trygdeorgan bekrefte søkerens trygdetid i Norge. Artikkel 6. Krav om alders-, uføre- og etterlattepensjon.

lovdata_cd_9228

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.643

Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Hisøy kommune, Aust-Agder.

lovdata_cd_4995

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.353

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er øya Søndre Eggvær med omkringliggende skjær og sjøarealer i en avstand av ca. 50 m fra land fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 28. mars 1980 under betegnelsen «Søndre Eggvær naturreservat».

lovdata_cd_23146

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.89

Fylkesmannen i Oppland har godkjent Bjorli i Lesja kommune som typisk turiststed og således unntatt utsalgsstedene på Bjorli fra de alminnelige åpningstidene i åpningstidsloven §2.

lovdata_cd_40891

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.688

Så lenge et medlem får aktiv medisinsk behandling samtidig med aktivisering/arbeidstrening, setter loven i utgangspunktet ingen tidsbegrensning utover den tidsrammen som gjelder for den medisinske behandlingen og som følger av folktrygdlovens §10-8 sjette ledd og forskriftens §9 bokstav a til d. Det er imidlertid en forutsetning at aktivisering og arbeidstrening ikke vanskeliggjør eller forlenger den medisinske behandlingen eller rehabiliteringen. I slike tilfeller må derfor planlagt opplegg for tiltaket vurderes i forhold til det behandlingsopplegget som pågår. Forgår imidlertid aktivisering og arbeidstrening hos annen arbeidsgiver, samtidig med at det foregår aktiv medisinsk behandling, begrenses tidsperioden til 12 uker med mulighet til ytterligere forlengelse i 12 uker dersom dette er nødvendig og hensiktsmessig for at vedkommende kommer i arbeid. Her er det således satt en maksimal tidsbegrensning til forskjell fra når arbeidstreningen sammen med medisinsk behandling skjer hos egen arbeidsgiver.

lovdata_cd_20480

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.624

Forskrift om fredning av Bjellandsvatnet naturreservat, Sveio kommune, Hordaland. Fastsett ved kgl.res. 15. desember 1995 med heimel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8, §10, §21, §22 og §23. Fremja av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_50154

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.728

En gang årlig avholdes den barne- og ungdomspolitiske konferansen med representanter fra barne- og ungsdomsorganisasjonene, offentlig ungdomsarbeid og offentlige myndigheter med ansvar for barn og ungdom. Konferansen innkalles med minst seks ukers varsel. Saker som ønskes behandlet, må være innsendt sekretariatet senest fire uker før møtet skal holdes. Den endelige dagsorden og saksdokumenter sendes deltakerne minst to uker før konferansen. Hovedformålet med konferansen er å behandle aktuelle barne- og ungdomspolitiske saker fra hovedområder som hjem, skole, arbeid og fritid. Rådets årsmelding skal være sendt deltakerne minst seks uker før møtet.

maalfrid_7effc07f71dd0cd1209a58610b5f1c2c861a06be_240

maalfrid_uio

en

0.413

www.ohchr.org/EN/Countries/ENACARegion/Pages/NOIndex.aspx http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/Pages/HumanRightsBodies.aspx http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/UPR/Pages/UPRMain.aspx http://treaties.un.org/ www.ilo.org/ilolex/cgi-lex/countrylist.pl?country=Norway webfusion.ilo.org/public/db/standards/normes/appl/Appl-byCtry.cfm?hd roff=1&CTYCHOICE=0450&Lang=EN www.echr.coe.int/echr www.echr.coe.int/ECHR/EN/Header/Applicants/ Information+for+applicants/Frequently+asked+questions cmiskp.echr.coe.int/tkp197/search.asp?skin=hudoc-en www.coe.int/T/E/Human_Rights/Esc www.cpt.coe.int/en/about.htm www.coe.int/T/E/human_rights/Ecri http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/minorities/default_en.asp www.coe.int/T/E/Legal_Affairs/Local_and_regional_Democracy/ Regional_or_Minority_languages www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/Menneskerettigheter.html?id=1160 www.humanrights.uio.no/ www.lovdata.

lovdata_cd_60552

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.786

Publisert: Somb-2004-73 (2004 s 271) Sammendrag: Tillatelse til oppføring av tomannsbolig med carport - forholdet til «Småhusplanen». ( Bygge- og reguleringssaker ) Saken gjaldt tillatelse til oppføring av tomannsbolig med carport. En tillatelse ble gitt av Oslo kommune, plan- og bygningsetaten og senere stadfestet av Fylkesmannen i Buskerud. Hovedspørsmålet i saken var tiltakets forhold til «Småhusplanens» krav til bebyggelsens plassering og utforming. Ombudsmannen ga uttrykk for at det syntes tvilsomt om tiltaket var i samsvar med «Småhusplanen». Saksgang: (Sak 2004-1532) Oslo kommune, plan og bygningsetaten, ga 18. juni 2002 rammetillatelse for oppføring av tomannsbolig med carport på eiendommen X i Oslo kommune. Tillatelsen ble påklaget av naboer til eiendommen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus erklærte seg inhabil til å behandle klagen, slik at Fylkesmannen i Buskerud ble oppnevnt som settefylkesmann. Fylkesmannen i Buskerud stadfestet i vedtak 16. september 2003 kommunens rammetillatelse. A, som eier naboeiendommen Y, klaget i brev 29. september 2003 til ombudsmannen. Klagen var også på vegne av to andre naboer. A gjorde i hovedsak gjeldende at tiltaket brøt med reguleringsplanens bestemmelser om plassering og utforming samt at kommunen og fylkesmannen hadde regnet tillatt bebygd areal (BYA) uriktig slik at tiltaket hadde for høy utnyttelsesgrad. A utdypet og presiserte anførslene i klagen i konferanse her 27. november 2003. På grunnlag av klagen og saksdokumentene innhentet fra Oslo kommune og Fylkesmannen i Buskerud, ble fylkesmannen i brev herfra 18. desember 2003 bedt om å kommentere en del av de spørsmålene som ble reist i klagen. Fylkesmannen ble først bedt om å kommentere tiltakets forhold til reguleringsbestemmelsenes punkt 3.3. Fra foreleggelsen siteres: «1. Reguleringsbestemmelsenes §3 har krav til bebyggelsens plassering og utforming. a) Punkt 3.3. gjelder utforming av bebyggelsen. Første punktum lyder: «Ny bebyggelse skal, når det gjelder volumer, materialbruk og farger, utformes på en slik måte at området samlet fremstår med et godt helhetlig preg». Av retningslinjene til bestemmelsen framgår det at «bestemmelsen er en presisering av plan- og bygningsloven §74 nr. 2 («skjønnhetsparagrafen»)». Et formål med bestemmelsen synes å være å presisere at det ved utbygging skal tas hensyn til eksisterende omgivelser og bebyggelse. Dette betyr klart nok ikke at man er bundet til å kopiere eksisterende bebyggelse. Avvikende utforming av enkeltbygninger i et ellers enhetlig bebygget område kan tenkes å gi god variasjon, og således også gi området et «godt helhetlig preg. Fylkesmannen har vært på befaring. Han fant at «bygningen i sin formgivning, volum og plassering avviker fra den eksisterende bebyggelse og bryter med strøkets karakter slik det fremstår i dag». Fylkesmannen har altså lagt til grunn at strøket har en helhetlig karakter, slik at dette ikke er omtvistet. Bestemmelsen gir anvisning på en utpreget skjønnsmessig vurdering. Det vil naturlig nok ofte være delte meninger med hensyn til om en kontrast gir en god helhetsvirkning. Bestemmelsen kan imidlertid ikke tolkes slik at den er uten realitet så snart det påvises delte meninger. Når avvik fra eksisterende bebyggelse er så markant at det nærmest blir tale om en «konflikt», må bestemmelsen på selvstendig grunnlag kunne hjemle avslag på en søknad. Fylkesmannens vurdering av tiltakets forhold til eksisterende omgivelser/bebyggelse synes noe knapp. Fylkesmannen bes derfor på den ovenfor skisserte bakgrunn redegjøre nærmere for tiltakets forhold til reguleringsbestemmelsene punkt 3.3. Fylkesmannen bes herunder redegjøre nærmere for hvordan han har vurdert tiltakets fasadeutforming, takløsning (flatt tak), form og eksteriør/farge mot den eksisterende bebyggelsen. b) A gjør gjeldende at tiltaket på en uheldig måte bryter med eksisterende bebyggelses lengderetning m.v. Det bes om at fylkesmannen kommenterer innvendingene mot plasseringen på tomta, jf. reguleringsbestemmelsene punkt 3.1 første ledd, der det fremgår at «ny bebyggelse skal plasseres slik at det oppnås en god funksjonell og arkitektonisk helhetsvirkning i forhold til eksisterende omgivelser». Har området, slik fylkesmannen vurderer det, et «enhetlig bebyggelsesmønster», jf. samme bestemmelses annet ledd om at «i områder med enhetlig bebyggelsesmønster skal det legges særlig vekt på at ny bebyggelse viderefører områdets typiske kvaliteter». Se her retningslinjene til punkt 3.1 om at det med enhetlig bebyggelsesmønster menes at «bygninger er plassert i en planmessig orden i forhold til andre bygninger og i forhold til vei, nabogrenser, møneretning og lignende». c) A hevder videre at plasseringen medfører tap av kveldssol og store innsynsproblemer på hans «beste uteoppholdsplass» (uteoppholdsplassen i nord). Han gjør gjeldende at plasseringen er den «absolutt dårligste løsningen» sett fra naboens side. Utgangspunktet etter pbl. §70 nr. 2 er, som fylkesmannen har lagt til grunn, at tiltakshavers ønske med hensyn til plassering skal imøtekommes dersom ikke avgjørende grunner taler i mot det. Med avgjørende grunner siktes det, ifølge Kommunaldepartementets rundskriv H-18/90, til plassering/høyde som medfører betydelige ulemper for naboene. Fylkesmannen har vist til at tiltaket «oppfyller de krav som følger av lovverket og den relevante reguleringsplan», og konkludert med at høyde og plassering ikke påfører naboene «betydelig ulempe». Fylkesmannen bes redegjøre nærmere for denne vurderingen. Mener fylkesmannen at innsynet fra bygningens vindusflater i syd ikke gir innsynsproblemer utover det som må karakteriseres som «vanlig» og som må påregnes i bymessige strøk? Det bes også om at fylkesmannen kommenterer forholdet til reguleringsbestemmelsene punkt 3. plasseres slik at det «tas hensyn til at konsekvensene blir akseptable for eksisterende boliger og uteoppholdsareal» (vår kursivering). Se også §8 (krav til uteoppholdsareal), der det presiseres at «rimelige krav til innsynsfrihet, sol- og lysforhold skal tilfredsstilles». Fylkesmannen ble videre bedt om å kommentere A's innvendinger mot hvordan tillatt bebygd areal (BYA) var beregnet. Fra brevet siteres: A har også innvendinger mot måten tillatt bebygd areal (BYA) er beregnet på. Han mener, som fylkesmannen er kjent med, at felles avkjørsel skal trekkes fra ved utregningen. Reguleringsbestemmelsene §4 regulerer tillatt bebyggelse og grad av utnytting. Det framgår av retningslinjene til bestemmelsen at «netto tomt» i §4 er oppmålt tomt med unntak av blant annet areal som inngår i «regulert eller opparbeidet felles avkjørsel». Fylkesmannen har lagt til grunn at tomtens netto størrelse er 1046 m2, slik at tillatt bebygd areal er regnet etter reglene i §4b med BYA inntil 28 % av netto tomt. Fylkesmannen har konkludert med at netto størrelse er 1046 m2 fordi Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) §3-10 definerer «tomt» som (hele) det tomtearealet som ligger innenfor grensene for reguleringsformålet. Fylkesmannen oppfattes herfra dit hen at han mener det er motstrid mellom TEK §3-10 og retningslinjene til §4, og at TEK da må gå foran. A forstås slik at han er enig i at TEK går foran reguleringsbestemmelsene med retningslinjer ved motstrid. Han mener imidlertid at det ikke er noen konflikt mellom TEK §3-10 og reguleringsbestemmelsene/retningslinjene. Han anfører derimot at begrepet «netto størrelse» innledningsvis i §4a (som altså blir avgjørende for om BYA skal være på inntil 24 % eller inntil 28 %) ikke omhandles i TEK §3-10, og således heller ikke i retningslinjene. Etter A's oppfatning er det begrepet «netto tomt» i §4a i.f. som defineres i TEK §3-10. Han mener på denne bakgrunn at det ikke er noe i veien for å anvende retningslinjene, dvs. trekke fra avkjørselen, når man skal avgjøre om det er litra a eller b som skal anvendes. Etter A's oppfatning er det altså «tillatt» å bruke retningslinjenes definisjon når «netto størrelse» beregnes fordi dette ikke strider mot TEK. Fylkesmannen synes ikke å ha kommentert dette synspunktet. Det bes derfor om fylkesmannens kommentarer til A's fortolking av regelverket. Fylkesmannen svarte i brev hit 30. januar 2004. Det ble innledningsvis opplyst at fylkesmannen hadde innhentet en uttalelse fra Oslo kommune, plan- og bygningsetaten. Kommunens uttalelse 23. januar 2004 fulgte vedlagt. Til spørsmålene herfra vedrørende reguleringsbestemmelsene §3, svarte fylkesmannen: «Fylkesmannen vil innledningsvis bemerke at den aktuelle reguleringsplan gjelder «småhusområder i Oslo ytre by» og hensikten med planen slik reguleringsbestemmelsens §1 angir er å «tilrettelegge for fortetting innenfor planområdet». En konsekvens at dette vil, etter fylkesmannens syn, være at en må påregne at eksisterende villastrøk gradvis vil endre karakter bl.a. ved at en må forvente at det på allerede bebygde tomter vil kunne utvikles en helt annen utbygging/bebyggelse som mer eller mindre vil kunne bryte med strøkets karakter og det tradisjonelle eksisterende villamessig preget. Det kan ikke være reguleringsplanens intensjon at nye tiltak skal utføres som kopier av eksisterende bebyggelse som består av ene- og tomannsboliger i funkisstil fra 1930-årene. Etter fylkesmannens oppfatning vil planens formålsangivelse om fortetting være et relevant hensyn som må tillegges vekt når det gjelder fortolking og anvendelse av reguleringsbestemmelsene på fortettingsprosjekter innenfor planområdet. Når det gjelder tiltakets forhold til eksisterende omgivelser/bebyggelse, kan fylkesmannen slutte seg til de vurderinger som kommunen har gjort i sin redegjørelse til fylkesmannen og som delvis er en gjentakelse og presisering av tidligere synspunkter, jfr. bl.a. rammetillatelse av 18.06.02 (s. 2 estetiske krav og s. 3 plan- og bygningsetatens samlede vurdering). Fylkesmannen mener derfor at kommunen har foretatt en tilstrekkelig og forsvarlig vurdering av tiltakets forhold til reguleringsbestemmelsene og en har herfra ikke hatt merknader til det utviste skjønn. En peker imidlertid på at de vurderinger som er foretatt er av utpreget skjønnsmessig art og av arkitektfaglig karakter. Pkt. 1 a og b i ombudsmannens brev. Når det gjelder tiltakets forhold til reguleringsbestemmelsenes §3.3, viser en til det som er uttalt av kommunen om at tiltaket er utført i bevisst kontrast til eksisterende bebyggelse og at tiltakets volum og høyde innordner seg de store funkisvillaene, og at tiltaket materialmessig er tilpasset omgivelsene med utstrakt bruk av trepanel. Kommunen angir at tiltaket er et «svært godt eksempel på gjennomarbeidet tidstypisk arkitektur fra vår tid.» Fylkesmannen har ikke hatt avgjørende innvendinger mot kommunens arkitektoniske vurderinger. Selv om tiltaket for så vidt representerer et stilbrudd (og kontrast) til omgivelsene kan en vanskelig se at tiltaket kommer i strid med kravet til estetikk i reguleringsbestemmelsenes §3.3, jfr. pbl. §74 nr. 2. I likhet med kommunen mener fylkesmannen at plassering av to-mannsboliger i en klar nord-syd orientering er gunstig i forhold til eksisterende bebyggelse, både når det gjelder sol/lysforhold, utsikt og generell brukbarhet av uteområdene. Fylkesmannen viser til at det i rammetillatelsen av 18.06.02 s. 3 heter: «Tiltaket er meget bevisst plassert på tomten for å sikre best mulig lys- og utsiktsforhold på naboeiendommene.» Fylkesmannen har ikke hatt merknader til denne arkitektfaglige vurderingen. Når det gjelder tiltakets plassering i terrenget, kan en slutte seg til kommunens uttalelse om at ved å plassere tiltaket på tvers av terrenget oppnås ikke så høye gesimshøyder som man ellers ville fått dersom tiltaket var plassert i en øst-vestlig orientering. ettersom gjennomsnittlig terrengnivå i en slik situasjon ligger høyere enn for dette tiltaket. I forbindelse med prosjektering av det nye tiltaket i X har utbyggers arkitekt utarbeidet en prinsippskisse (plan) for fremtidig utbygging/fortetting av flere eiendommer innen det samme kvartalet. Denne planskissen ble vist frem under befaringen. Den tenkte utbygging viser et nytt bebyggelsesmønster innenfor det etablerte mønsteret som eksisterer og hvor det aktuelle tiltaket inngår som en integrert del. De arkitektfaglige vurderinger konkluderer med at fortetting etter en slik plan vil være den meste gunstige også i forhold til å opprettholde kvalitetene mest mulig for eksisterende bebyggelse. Pkt. 1 c. Det er klart at det aktuelle byggs vindusflater mot syd medfører ulemper for klageren (A) i form av innsyn på hans eiendom. Fylkesmannen har imidlertid ikke funnet at disse ulempene kan anses som betydelige. I etablerte villastrøk hvor nyere reguleringsplan åpner for fortetting, må det påregnes at det kan oppstå innsynsproblemer i større eller mindre grad. Slike ulemper i form av innsyn som i angjeldende sak kan neppe ansees som upåregnelige eller uvanlige. Ved vurderingen av om ulempene er betydelige har fylkesmannen lagt vekt på at innsynet er begrenset til klagerens gårdsplass, husets inngangsparti/nordfasade samt uteareal og anlagt uteoppholdsplass i nord. Slik klagerens hus er plassert på tomta (og de øvrige hus i veien) berøres ikke hans største uteareal (hage) i syd eller de 2 syd/vestvendte verandaer i 1. og 2. etasje på husets sydside. Pkt 2. Tillatt bebygd areal. Når det gjelder definisjonen av tomtebegrepet i TEK, viser en til vedlagte kopi av Planjuss 2003/365. Det fremgår der at uteoppholdsareal eller opparbeidet veiareal inngår/medregnes i tomtearealet når arealet i reguleringsplanen er avsatt til byggeområde. Fylkesmannen fastholder at når det er motstrid mellom TEK §3-10/kap 22:3 i tidligere byggeforskrifter fra 1987 og reguleringsbestemmelsene §4, jfr. retningslinjene til denne, må TEK går foran. Den presisering som retningslinjene til §4 gir er derfor ikke juridisk holdbar og bestemmelser og retningslinjer bør derfor endres. Fylkesmannen bemerker i likhet med kommunen at det vil virke helt urimelig og inkonsekvent dersom en skal legge forskjellig innhold i begrepet «netto størrelse» innledningsvis i §4a i forhold til begrepet «netto tomt» i §4a if., slik klageren synes å mene. Hensynet til sammenheng i regelverket tilsier at regelverket må tolkes likt i forhold til tomtebegrepet i §en. Etter det som er opplyst av kommunen har reguleringsbestemmelsenes §4 også vært praktisert konsekvent ved at tomtebegrepet slik det er definert i TEK har vært lagt til grunn så vel når det gjelder spørsmålet om hvilken u-grad som skal benyttes for tiltaket etter alternativ §4a, b eller c som når det gjelder selve beregningen av u-graden for tiltaket». Klageren kom med merknader til fylkesmannens svar i brev hit 16. februar 2004: «Fylkesmannen skriver at hensikten med reguleringsplanen er «å tilrettelegge for fortetting innenfor planområdet». Fortsettelsen av setningen lyder «med høye krav til funksjonell, miljømessig og estetisk kvalitet i de nye byggeprosjektene og til bomiljøet som helhet», men fylkesmannen valgte å ikke ta med denne delen av setningen. Fylkesmannen (og PBE) mener at det ikke kan være reguleringsplanens intensjon at nye tiltak skal utføres som kopier av eksisterende bebyggelse. Det er det som kjent heller ingen av klagerne som har hevdet. Vi har bare hevdet at de ulike krav og begrensninger som reguleringsplanen inneholder skal overholdes. Fylkesmannen og PBE fortegner proporsjonene i området. Der det hevdes at det er store ubebygde eplehager mellom husrekkene i ......veien og ......veien, er det i virkeligheten snakk om hus med tomter på ca 1000m2, som er langt mindre enn det som kreves for å kunne skille ut halvparten til en egen tomt. Eksisterende hus beskrives som de store funkisvillaene, mens nybygget beskrives som en relativt liten tomannsbolig. Virkeligheten viser at nybygget er vesentlig større enn de eksisterende husene, enten man regner høyde, lengde eller volum. Når dette kombineres med «halvert tomt», gir dette vesentlige brudd på byggemønsteret. Plasseringen på tvers av eksisterende bebyggelse fremholdes som svært gunstig, fordi man ellers ville kunne få en mønehøyde opp mot 1,5 m høyere enn det godkjente tiltaket. Dette er en meningsløs påstand så lenge huset har flatt tak. Vi har heller ikke påstått at prosjektet ville blitt bedre av bare å endre retningen på huset. Det fremholdes også at prosjektet har god uteplass uten sjenerende innsyn. Det er jo bra, men vi har klaget på at våre uteplasser har fått påfallende sjenerende innsyn. Ved vurderingen av om ulempene er betydelige, legger fylkesmannen vekt på at innsynet er begrenset til gårdsplass, inngangsparti og anlagt uteoppholdsplass i nord, mens vårt største uteareal, nemlig hage/veranda i sør ikke blir rammet. Dette gjør han selv om jeg ved flere anledninger har forklart at trafikkstøy, vindforhold og ettermiddags/kveldssol gjør nordsiden av huset til den definitivt viktigste uteoppholdsplassen. Som oppsummering av disse forholdene mener jeg at fylkesmannen har nøyd seg med å finne enkelte positive forhold ved prosjektet, for så å begrunne avslag på klagen med disse forholdene. Jeg mener at det ikke er nok å finne eksempler på forhold som er mer eller mindre i tråd med reguleringsplanen, så lenge vi har vist til utallige forhold der det er i strid med planen. Fylkesmannen har ikke påpekt feil i mine påstander om brudd på §3. Han har heller ikke vist til feil i forhold til notatet fra Byggforsk. Han har etter min mening derfor ikke klart å gi utfyllende begrunnelse på de klare problemstillingene fra sivilombudsmannen. Til fylkesmannens redegjørelse for beregningen av BYA, hadde A følgende merknader: «Planjuss forteller helt riktig hva TEK har som landsdekkende definisjon av tomteareal. maksimale grenser for bebyggelsen av tomten. Hensikten er å si at den delen av den opprinnelige tomten som vanligvis er regulert til tilhørende villavei ikke skal være med i beregningsgrunnlaget. Denne landsdekkende maksimumsregelen krever ikke at felles avkjørsel skal trekkes fra ved beregning. Likevel kan jeg ikke se at den forhindrer kommunale vedtak om dette. Som sammenligning viser jeg til TEK, beregning av minste uteoppholdsareal (MUA). Her krever TEK at felles avkjørsel skal trekkes fra, fordi det her er snakk om landsdekkende minimumskrav til uteareal. Det er ingen logikk i at en bykommune ikke skal kunne sette større krav til uteareal på tomta enn en landkommune, der store friområdene ligger rett utenfor grinda. På samme måte har bykommuner med stort fortettingspress større behov for lokale innskjerpelser av maksimumskravene fra TEK vedrørende BUA. Jeg mener fortsatt at både Plan- og bygningsloven og TEK i innledende paragrafer gir klart rom for dette. Jeg minner også om at Byggforsk har samme konklusjon. PBE hevder også at bestemmelsen heller ikke er praktisert slik jeg hevder den kan forstås, og fylkesmannen henviser til etatens konsekvente praktisering av spørsmålet. Dette skjer til tross for at jeg har dokumentert helt ulik praksis ved flere anledninger, blant annet for [....]veien 33 og [. ..]veien 9. Jeg har vist til at PBE har kommet med to helt ulike begrunnelser for hvorfor de mener §4 er i strid med TEK. Til tross for mange spørsmål har ikke PBE dokumentert noen av påstandene sine ved å vise til konkrete steder i TEK. Del 2 av arealspørsmålet. Jeg har ikke hevdet at det er innholdsmessig forskjell på begrepet «netto størrelse» og «netto tomt». Jeg er enig med PBE de skal bety de samme. Det viktige er at PBE mener at det ikke er tillatt å beregne BYA ut ifra «netto tomt/netto størrelse». Med dette som forutsetning finnes det likevel ingen hindring for å bruke «netto tomt/netto størrelse» når grensen mellom 24% BYA og 28% BYA settes. Den biten av §4 fremstår fortsatt som uangripelig. Jeg mener derfor fortsatt at fylkesmannen heller ikke på arealspørsmålet har gitt noen holdbar, utfyllende forklaring». Fylkesmannen kom tilbake til saken i brev hit 16. mars 2004, og A i brev 15. april 2004, uten at det anses nødvendig å referere det nærmere innholdet her. I min avsluttende uttalelse ga jeg uttrykk for følgende: «Saken gjelder vedtakets forhold til Reguleringsplan for småhusområder i Oslo ytre by av 25. juni 1997, S-3591, med endringer av 13. juni 2001, S-3842, («Småhusplanen»). Innskjerpingen av planen med bakgrunn i nye retningslinjer vedtatt 15. mai 2003 kan vanskelig få betydning, idet kommunen fattet vedtak i saken allerede 18. juni 2002. Min vurdering er derfor basert på rettskildesituasjonen slik den var før disse innskjerpede retningslinjene trådte i kraft. 1. Reguleringsbestemmelsene §3 har «krav til bebyggelsens plassering og utforming». Punkt 3.3 første ledd første punktum lyder: Av punkt 3.1 første ledd første og annet punktum følger: «Ny bebyggelse skal plasseres slik at det oppnås en god funksjonell og arkitektonisk helhetsvirkning i forhold til eksisterende omgivelser. Det skal tas hensyn til at konsekvensene blir akseptable for eksisterende boliger og uteoppholdsareal». Og videre, i annet ledd: «I områder med et enhetlig bebyggelsesmønster skal det legges særlig vekt på at ny bebyggelse viderefører områdets typiske kvaliteter». De ovenfor siterte bestemmelsene setter materielle skranker for hva som kan tillates av ny bebyggelse innenfor planens virkeområde. Når det i punkt 3.3 bestemmes at ny bebyggelse skal utformes slik at området samlet fremstår med «et godt helhetlig preg», gis det imidlertid anvisning på et rettslig vurderingstema som er av utpreget skjønnsmessig art. Hvilken plassering som gjør at det oppnås «god funksjonell og arkitektonisk helhetsvirkning» i forhold til eksisterende omgivelser vil òg måtte bero på en svært så skjønnsmessig vurdering. Sistnevnte vurderingstema fordrer også en viss arkitektfaglig kunnskap. Hvilke plasseringsmessige konsekvenser som er «akseptable» for eksisterende boliger/uteoppholdsareal, jf. punkt 3.1 første ledd annet punktum, finnes det naturlig nok heller ikke noe «fasitsvar» på. Det som oppleves som akseptabelt for en, vil ikke nødvendigvis være det for en annen. Det er vanskelig å fastlegge de siterte bestemmelsenes nærmere meningsinnhold. Deres egen ordlyd gir bare i beskjeden grad anvisning på hvordan skjønnet skal utøves i den enkelte sak. Det fremgår imidlertid av retningslinjene til punkt 3.3 at bestemmelsen er en presisering av «skjønnhetsparagrafen» i plan- og bygningsloven §74 nr. 2. Praksis knyttet til «skjønnhetsparagrafen» vil derfor være en relevant rettskildefaktor når bebyggelsens utforming skal vurderes både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Lover og regler som forutsetter utstrakt bruk av skjønn, vil ofte være vanskelige å anvende i praksis. Dette gjelder også reguleringsbestemmelsene til Småhusplanen. Det er vanskelig å foreta disse vurderingene slik at alle relevante hensyn blir tatt i betraktning og veid på en forsvarlig måte samtidig som de oppleves «rettferdig» av alle som måtte bli berørt i den enkelte sak. En vurdering av en bygnings estetiske utforming, samt om den bidrar til at området samlet fremstår med et godt helhetlig preg, gjøres best dersom vurderingen baseres på en direkte iakttakelse av forholdene på stedet. Tiltaket kan da vurderes helt konkret, både isolert og i forhold til omgivelsene. Saksbehandlingen her er som kjent skriftlig, og det foretas normalt ikke befaring. Min mulighet til å overprøve vedtaket er derfor noe begrenset idet jeg ikke, slik som kommunen og fylkesmannen, har et umiddelbart inntrykk av forholdene i .......veien/........veien. Videre beror vurderingen som nevnt i noen grad på et arkitektfaglig skjønn som jeg bare i begrenset utstrekning har mulighet til å overprøve. Min vurdering baserer seg etter dette på en gjennomgang av sakens dokumenter, herunder kart, tegninger og fotografier. At bygget i seg selv ikke er estetisk godt nok til å tillates, at det ikke tilfredsstiller «rimelige skjønnhetshensyn», er ikke anført i klagen og vil heller ikke bli vurdert herfra. Fylkesmannen la i vedtaket til grunn at «bygningen i sin formgivning, volum og plassering avviker fra den eksisterende bebyggelse og bryter med strøkets karakter slik det fremstår i dag». Det er altså ikke omtvistet at bebyggelsen i området har en helhetlig karakter. Slik jeg forstår det, består strøket hovedsakelig av middels store trehus fra ca. 1930-tallet i såkalt «funkisstil». Husene i .........veien synes å ligge på en rett linje/akse med tilnærmet lik avstand mellom husene og med tilnærmet like store hager. Det samme gjelder husene i .......veien. Både fylkesmannen og kommunen har argumentert med at reguleringsbestemmelsene ikke kan forstås dit hen at eksisterende bebyggelse må kopieres. Jeg deler dette standpunktet. Ofte vil avvikende ny bebyggelse kunne passe godt inn blant den eksisterende. Kontraster kan gi et fint samspill. Hvor vellykket en slik kontrast blir, vil imidlertid avhenge av en rekke faktorer, der graden av enhet i eksisterende bebyggelse er sentralt. Dersom reguleringsbestemmelsene og «skjønnhetsparagrafen» skal innebære noen realitet, må det klart nok gå en grense for hva slags avvikende bebyggelse som kan tillates. Der ny bebyggelse fremstår mer eller mindre som et «fremmedelement» i direkte konflikt med allerede oppført bebyggelse, må søknaden kunne avslås slik den foreligger. Jeg har som nevnt et noe begrenset faktisk grunnlag til å kunne foreta en selvstendig og fullt ut forsvarlig vurdering av tiltakets forhold til Småhusplanen. Jeg har derfor valgt å avstå fra å trekke noen sikker konklusjon i saken. Bygningen er allerede oppført, slik at sterke tredjemannsinteresser gjør seg gjeldende. Jeg finner likevel å ville gi uttrykk for at det synes tvilsomt om tiltaket er i samsvar med Småhusplanen. Synspunktet er for det første basert på plasseringen på tvers i en hage der det på begge sider ligger rekker av hus i samme stil. Nybygget er det eneste mellom disse husrekkene, og det virker derfor noe tilfeldig plassert. Ut fra saksdokumentene er det vanskelig å si at det glir naturlig inn i den relativt stramme bebyggelsesstrukturen i kvartalet, og det er da etter min mening tvilsomt om den ikke kommer i konflikt med kravene til plassering i planens punkt 3.1. Jeg kan etter dette ikke se på hvilken måte tiltaket «viderefører områdets typiske kvaliteter». Når det gjelder nybyggets utforming synes det å være kontrast, muligens også konflikt, på flere måter. Boligen har fått rektangulær grunnflate, mens de eksisterende husene, slik jeg har forstått det, nesten uten unntak har tilnærmet kvadratisk grunnflate. Nybyggets flate tak skiller seg videre fra pyramidetaket på de eksisterende husene. Til dette kommer at fasadeutformingen er svært ulik de eksisterende husene. Spesielt synes de store vindusflatene fremmede mot de tradisjonelle, små vinduene i de andre husene. Nybygget er også relativt høyt. Til sammen bidrar alle disse avvikene etter min mening til at det synes tvilsomt om huset er oppført i samsvar med Småhusplanen. Jeg har for øvrig merket meg uttalelsen fra Byggforsk 15. august 2002 der det konkluderes med at bygget kan være i strid med Småhusplanens §3.1 og 3.3. Når det gjelder plan- og bygningsloven §70 nr. 2, har som kjent Kommunal- og regionaldepartementet i Rundskriv H-18/90 uttalt at bestemmelsen skal praktiseres slik at tiltakshavers ønsker skal imøtekommes dersom ikke avgjørende grunner taler imot det. Med avgjørende grunner siktes til plassering og høyde som påfører naboer «betydelig ulempe». I denne saken kan det vel uten videre legges til grunn at nybygget påfører naboen(e) ulemper i form av tap av luft og lys og redusert trivsel på uteplass på grunn av innsynet. Jeg finner det likevel ikke nødvendig å vurdere om disse ulempene er av så kvalifisert art at de må karakteriseres som «betydelige». Ulempene bidrar under enhver omstendighet til å forsterke inntrykket av at bygget muligens ikke burde vært tillatt slik det er utformet. Det må, slik jeg ser det, ha vært mulig å kreve en viss reduksjon av vindusflatene uten at det stilmessige hoveduttrykket måtte gå tapt. 2. Tillatt bebygd areal (BYA) Tillatt bebygd areal angir den delen av tomtearealet som bebyggelsen maksimalt kan dekke. Det er ikke omtvistet at beregnet (faktisk) bebygd areal er 276, 5m2 . A mener imidlertid at avkjørselen skal trekkes fra i forbindelse med fastleggelsen av om det er Småhusplanens §4 litra a eller b som skal komme til anvendelse (om tomtens «netto størrelse» er over eller under 1000 m2), noe fylkesmannen er uenig i. Det følger av Teknisk forskrift (TEK) §3-10 at «tomt er det areal som i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan eller bebyggelsesplan er avsatt til byggeområde». Avkjørselen er etter det jeg forstår ikke regulert til «felles avkjørsel», jf. pbl. §25 første ledd nr. 7. Den skal derfor etter forskriften ikke trekkes fra. Av retningslinjene til Småhusplanens §4 følger det imidlertid at «netto tomt er oppmålt tomt med unntak av areal som inngår i regulert eller opparbeidet felles avkjørsel». Retningslinjene kan etter sin ordlyd således tas til inntekt for at avkjørselen kan trekkes fra selv om den ikke er regulert. Jeg kan ikke se at det, slik saken er opplyst her, er grunn til avgjørende innvendinger mot fylkesmannens konklusjon om at det har formodningen mot seg at kommunen skulle ha ment at de to begrepene «tomter med netto størrelse» og «netto tomt» i planens §4 har et forskjellig innhold. Dersom kommunen hadde ment at avkjørselen skal trekkes fra ved beregningen av tomtas netto størrelse innledningsvis i §4 litra a og b, men ikke ved «netto tomt» i forbindelse med det arealet prosent bebygd areal skal regnes av, måtte dette ha kommet klarere til uttrykk. Somb-2004-72 Spørsmål om fradeling av festet hyttetomt var i strid med kommuneplanen. ( Bygge- og reguleringssaker )

lovdata_cd_50002

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.484

Veiledende retningslinjer for fylkesmennene ved søknader om avdelingsvis behandling i ligningsnemnd og overligningsnemnd. Gitt av Finansdepartementet 26. januar 1984 med hjemmel i ligningsloven §3-10 nr. 2 og 3.

lovdata_cd_53615

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.774

Dette vedlegget vil bli justert i henhold til de til enhver tid gjeldende planleggingsforutsetninger. Med utgangspunkt i kgl.res. av 21. april 1995 «Nye nasjonale forutsetninger for den sivile beredskapsplanleggingen» legges følgende geografiske prioriteringer til grunn for planleggingen innen BA-beredskap: Prioritet 1-område: Finnmark, Troms og området sørover til og med Ofoten. Prioritet 2-område: Østlandet, Trøndelag og Nordland nordover til Ofoten. Prioritet 3-område: Sør- og Vestlandet.

maalfrid_4bb0ad1339da50e1f180bb1616936ce35c07c501_91

maalfrid_regjeringen

no

0.731

97 Norsk pelsdyrhold – bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? Kapittel 8 pelsdyrforskriften § 11 om krav til oppholdsenhet, jf. vedlegg 2 og dyrevelferdloven § 24 om dyrs levemiljø «Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.» At pelsdyrene får utøvd mer av sine atferdsmessige behov uten at dette påvirker dem negativt, vil bedre dyrevelferden. Dette kan f.eks. være tilgang til betydelig større arealer/utearealer i deler av døgnet hvor det faste underlaget ikke nødvendigvis er naturlig men artstilpasset og med automatisk kontinuerlig rensing og eventuelt forebyggende medikamentell parasittbehandling. Tilgangen kan eventuelt gjøres individuell og tidsavgrenset ved hjelp av moderne elektronisk teknologi. Tilgang til artstilpassede miljøberikelser som ikke medfører helsemessige negative konsekvenser, eksempelvis løpehjul/huler/vann/sand i deler av døgnet mv., vil også være viktig. På grunn av risikoen for at endringer skaper nye problemer for helse og velferd, vil utvalget understreke betydningen av at det kun er dokumenterte forbedringer som må iverksettes. Utvalget vil foreslå at det fra næringens side tas initiativ til et felles nordisk samarbeid mellom næring og forskningsinstitusjonene for forskning og utvikling av alternative og/eller supplerende driftsformer for mink og et samarbeid med Finland for en tilsvarende utvikling for rev. Eventuelle nye/supplerende driftsformer som gir dokumentert bedre dyrevelferd vil dermed kunne tas inn i et framtidig felles nordisk regelverk og brukes som et konkurransefortrinn i markedsføringen. Avl for tillitsfullhet Som nevnt innledningsvis er dyrenes begrensede domestiseringsgrad et annet hovedargument mot pelsdyrholdet. Dyrevelferdsmeldingen framhevet avl for tamhet og krevde vesentlige avlsmessige forbedringer av dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode. Den gamle pelsdyrforskriften stilte krav om at fryktsomme dyr ikke skal brukes i avl. Etter den nye pelsdyrforskriften skal formålet med avlen være robuste og friske dyr med god fysisk og mental funksjon. Ved utvalg av avlsdyr skal det særlig legges vekt på at dyrene er tillitsfulle overfor mennesker, og rolige og ikke spesielt aggressive overfor artsfrender. Avlsdyrene skal være testet for tillitsfullhet overfor mennesker før de benyttes i avl. Testingen skal gi pålitelige og dokumenterbare resultater. Det er krav om skriftlige rutiner for utvelgelse av avlsdyr, også med tanke på tillitsfullhet overfor mennesker. Utvalget mener at det vil styrke avlsarbeidet at det i tillegg må dokumenteres på hvilket grunnlag avlsdyrene faktisk er valgt ut. Det er utviklet metodikk for registrering av tillitsfullhet overfor mennesker hos pelsdyr. Det er pinnemetoden, mest brukt på mink, og fôrmetoden, mest brukt på rev. Dette er metoder som riktig brukt kan gi et godt bilde av situasjonen i en pelsdyrfarm. Men i Norge har disse metodene hatt liten betydning i det praktiske arbeidet med tillitsfullhet i utvalget av avlsdyr. De har likevel tatt hensyn til lynne ved utvalg avlsdyr. Det er gjort ved at de har en oppfatning av hvordan de aktuelle dyrene er når det gjelder lynne, og de som er uakseptable har ikke blitt utvalgt til avl. Når dyr velges bort på grunn av uønsket atferd, har utvalget erfart at det er mangel på systematisk tilnærming. Linjer/søskendyr selekteres ikke ut når et dyr viser uønsket atferd eller lignende egenskaper som er uønsket. Slik vil da uønskede gener føres videre og kanskje vise seg i en senere generasjon. NPA opplyser at avlsarbeidet som gjøres, utføres i hovedsak i hver enkelt besetning. Avlsdyrene testes ikke per i dag, slik det er krav om. Dyr som viser avvikende atferd som stereotypier eller frykt vil imidlertid ikke bli brukt som avlsdyr. NPA har videre opplyst at det bør foregå en mer differensiert utvelgelse med tanke på atferd enn man oppnår med kun fôrings- eller pinnetest. Næringen mottar årlig tilskudd for å fremme målrettet og effektiv avl (jf. kapittel 4.1.5). Her er det et krav at NPA i samarbeid med forskningsmiljøer finner fram til tester som gir pålitelige resultater og er anvendelige ute i farmene. Det er slik utvalget ser det per i dag ikke gode nok metoder verken for test for tillitsfullhet mot mennesker eller registreringssystem for dette. Styrke/systematisere avlsarbeidet på rev og mink For å styrke pelsdyrnæringens legitimitet er det nødvendig å få fortgang i avlsarbeidet for tillitsfulle dyr og samtidig kunne dokumentere utviklingen. For å registrere grad av tillitsfullhet må, 12 Dyrevelferdsloven: Lov av19. juni 2009 nr. 97 om lov om dyrevelferd (dyrevelferdsloven). http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97 (Nettsiden besøkt 14.10.2014)

lovdata_cd_51830

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.883

Fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet 30. september 1993 med hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 84 om endringer i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd pkt IV. Endret 14 des 1993 nr. 1308, 24 mars 1994 nr. 230. §1. Vedtak fattet før 1. januar 1994. - verktøy, arbeidstøy, m.m. følger tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp ut vedtaksperioden. følger tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp ut attføringsperioden. c) Vedtak om andre stønader enn nevnt i første og andre ledd behandles etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp ut vedtaksperioden, likevel ikke ut over 1. august 1994. §2. Krav framsatt før 1. januar 1994. a) Når vedtak om kvalifiserende yrkesrettet attføring er fattet før 1. - krav om attføringsstønad framsatt før nevnte dato, etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp og følger disse ut vedtaksperioden, likevel ikke ut over 1. august 1994. - krav om lån til kjøp av bolig og lån til dekning av etableringsutgifter etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp og følger disse ut attføringsperioden. b) Krav om engangsstønad til arbeidstøy o.l., lån til kjøp av midlertidig bolig og lån til etableringsutgifter som ikke er knyttet til kvalifiserende yrkesrettet attføring, behandles etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp. c) Krav om lån til etablering av egen virksomhet i jordbruk, skogbruk eller fiske, behandles etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp. d) Andre krav enn nevnt i første og andre ledd behandles etter den nye forskriften av 30. september 1993 nr. 916 om attføringsstønad. §3. Krav framsatt etter 1. Når vedtak om kvalifiserende yrkesrettet attføring er fattet før 1. januar 1994, og utgiftene er pådratt eller begynt å løpe før 1. - krav om stønad til dekning av nødvendige og uforutsette utgifter etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp, likevel ikke ut over 1. - lån til etableringsutgifter og lån til kjøp av midlertidig bolig etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp ut attføringsperioden. a) Når vedtak om kvalifiserende yrkesrettet attføring er fattet før 1. januar 1994, behandles krav om løpende faste utgifter framsatt før 1. juli 1994, etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp ut vedtaksperioden, likevel ikke ut over 1. august 1994. b) Når vedtak om kvalifiserende yrkesrettet attføring ikke er fattet før 1. januar 1994, behandles krav om løpende faste utgifter framsatt før 1. juli 1994 etter tidligere forskrift av 28. desember 1988 nr. 1164 om attføringshjelp ut vedtaksperioden, likevel ikke ut over 1. juli 1994. 0 Endret ved forskrift 24 mars 1994 nr. 230. §5. Attføringspenger - Vedtak fattet før 1. Vedtak om attføringspenger under yrkesrettet attføring eller endringer i attføringspengenes størrelse som oppstår i vedtaksperioden berøres ikke av lovendringen av 11. juni 1993 nr. 84 før utløp av vedtaksperioden, likevel ikke ut over 1. august 1994. Vedtak om attføringspenger under planlegging, iverksetting og opparbeiding av egen virksomhet følger tidligere forskrift av 18. desember 1973 nr. 2 om ytelse av attføringspenger ut attføringsperioden.

lovdata_cd_60705

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.811

Publisert: Somb-2003-30 (2003 s 122) Sammendrag: Uførepensjon - vurderingen av spørsmålet om ung ufør. ( Trygd, sosialhjelp, bostøtte ) Trygdede mottok rehabiliteringspenger/yrkesrettet attføring fram til hun fikk innvilget uførepensjon. I rehabiliteringsperioden fikk hun medregnet fremtidige pensjonspoeng som ung ufør, jf. folketrygdloven av 1997 §3-21. Ved behandlingen av uførepensjonssaken fastsatte fylkestrygdekontoret uføretidspunktet slik at hun ikke lenger fikk medregnet fremtidige pensjonspoeng som ung ufør. Trygdede mente at uføretidspunktet var feil fastsatt, og at hun måtte regnes som «ung ufør». Reglene om «ung ufør» var endret flere ganger, og det var spørsmål om å anvende det regelverket som på et gitt tidspunkt var det gunstigste sett fra trygdedes side. Fylkestrygdekontoret mente at trygdede skulle vurderes etter tidligere lov dersom dette var til gunst for henne, men fant det imidlertid ikke dokumentert at trygdede var arbeidsufør før hun fylte 26 år. Det fikk derfor ikke noen betydning hvilket regelverk som ble lagt til grunn. Det var et vilkår for å få medregnet tilleggspensjon etter folketrygdloven §3-21 første ledd, slik den lød fra 1. juli til 31. desember 1997, at inntektsevnen/ervervsevnen var nedsatt med minst halvparten. Vurderingen berodde på en medisinskfaglig vurdering som ombudsmannen ikke kunne overprøve. Fylkestrygdekontoret måtte på selvstendig grunnlag ta stilling til spørsmålet om uføretidspunkt. Det var ikke bundet av trygdekontorets standpunkt i forbindelse med attføring/rehabilitering. Dette kunne oppleves som lite rimelig av de berørte, og i eget brev til Rikstrygdeverket ble det pekt på at den delte myndigheten mellom trygdekontorene og fylkestrygdekontorene kunne få slike uheldige konsekvenser. Saksgang: (Sak 2001-1992) A satte i august 1994 fram krav om medisinsk attføring, og mottok rehabiliteringspenger/yrkesrettet attføring fra 1. mai 1994 til 31. august 1998. Trygdekontoret la til grunn at hun fra 1. juli 1997 (da aldersgrensen for «ung ufør» ble hevet fra 24 til 26 år) skulle få medregnet framtidige pensjonspoeng for unge uføre. I august 1998 søkte A om uførepensjon. Fylkestrygdekontoret fastsatte uføretidspunktet til april 1994. A fikk som følge av dette ikke lenger medregnet framtidige pensjonspoeng som ung ufør og fikk da ingen tilleggspensjon. I klagen til ombudsmannen mente A at det framgikk av legeuttalelser at hun hadde vært syk allerede før fylte 26 år og at hun derfor måtte få medregnet framtidige pensjonspoeng. Det var spørsmål om hvilken bestemmelse som skulle anvendes i saken, da reglene om medregning av framtidige pensjonspoeng for unge uføre har vært forandret flere ganger. Fylkestrygdekontoret uttalte at i henhold til folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 §26-2 skal krav som er fremmet før den nye lovs ikrafttreden avgjøres etter tidligere lov dersom dette er til gunst for vedkommende. I denne saken fant ikke fylkestrygdekontoret at det fikk noen betydning hvilken lovbestemmelse som skulle anvendes, da uføretidspunktet måtte settes til etter fylte 26 år. Fylkestrygdekontoret viste til at det i uførepensjonssaker er fylkestrygdekontoret som fatter endelig vedtak etter innstilling fra trygdekontoret. «Reglene om medregning av fremtidige pensjonspoeng for unge uføre har vært forandret flere ganger. I følge folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 §26-2 skal krav som er satt frem før lovens ikrafttredelse, avgjøres etter den tidligere loven dersom dette er til gunst for den det gjelder. De hadde satt frem krav om attføring i 1994. I henhold til Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven §22-13 ble Deres krav om uførepensjon ansett å være fremsatt samtidig med kravet om attføring. Fylkestrygdekontoret har vurdert spørsmålet om De kan anses som ung ufør etter de ulike reglene som har vært gjeldende. Reglene var å anse som mest gunstige etter folketrygdloven av 1997, slik den lød fra 1. juli 1997 til 31. desember 1997. Folketrygdloven §3-21 første ledd lød da slik: «Et medlem som før fylte 26 år har fått sin inntektsevne/arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte, får medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,3 for hvert år. Det er et vilkår at vedkommende er født etter 1942. inntektsevne/arbeidsevne er nedsatt med minst halvparten. Det er ikke tilstrekkelig at sykdom anses å ha foreligget. Fylkestrygdekontoret har vist til legeuttalelser og epikriser som foreligger i saken, og har vurdert de medisinske opplysningene, men har ikke funnet at disse kan dokumentere at Deres inntektsevne/arbeidsevne var nedsatt med minst halvparten før De fylte 26 år. Dette beror på en medisinskfaglig vurdering som jeg ikke kan overprøve. Jeg må her nøye meg med å se på om vurderingen bygger på relevante faktorer som fremkommer i saken og om saksbehandlingen og lovforståelsen er korrekt. Slik saken er opplyst har jeg ikke grunnlag for å anta at fylkestrygdekontoret har basert sin vurdering på et feilaktig eller sviktende grunnlag. Jeg vil i denne sammenheng også peke på at et medisinsk sakkyndig medlem deltok ved Trygderettens siste behandling av saken. Jeg har merket meg at X trygdekontor i vedtak 26. september 1997 bestemte at De skulle motta garanterte tilleggsytelser som ung ufør fra 1. juli 1997. Dette ble gjort da De fremdeles mottok rehabiliteringspenger, og trygdekontoret var vedtaksorgan. De søkte om uførepensjon 18. august 1998. Søknader om uførepensjon skal avgjøres av fylkestrygdekontoret i første instans, etter innstilling fra trygdekontoret. Når fylkestrygdekontoret avgjør en søknad om uførepensjon, må det også ta stilling til spørsmålet om uføretidspunkt. Dette må fylkestrygdekontoret gjøre på selvstendig grunnlag. Selv om trygdekontoret tidligere har vurdert spørsmålet om fastsettelse av uføretidspunkt i forbindelse med spørsmål om rehabilitering eller attføring, er fylkestrygdekontoret ikke bundet av trygdekontorets standpunkt, men har plikt til selv å vurdere dette. Resultatet kan da bli at spørsmålet vurderes ulikt av trygdekontor og fylkestrygdekontor. Jeg har forståelse for at dette kan oppleves som lite rimelig av de som blir berørt, særlig slik som i Deres sak. Forholdet er imidlertid en følge av regelverket, som har lagt vedtaksmyndigheten til ulike organer i ulike typer saker. Jeg har funnet grunn til å peke på det uheldige i dette i brev i dag til Fylkestrygdekontoret i Hordaland og til Rikstrygdeverket. I mitt brev til Rikstrygdeverket uttalte jeg: «Jeg har hatt til behandling en sak der det sentrale spørsmålet var vurderingen av om en person med uførepensjon skulle vurderes som ung ufør, jf. folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19 §3-21, første ledd. Vedlagt følger til orientering gjenpart av mitt avsluttende brev i dag til klageren og Fylkestrygdekontoret i Hordaland. Som det fremgår fant jeg ikke grunnlag for å rette kritikk mot fylkestrygdekontorets avgjørelse. En problemstilling som var fremme i saken, har jeg likevel funnet grunn til å tilskrive Rikstrygdeverket om. Personen saken gjaldt, mottok rehabiliteringspenger i en periode før hun fikk innvilget uførepensjon. Trygdekontoret vurderte henne etter endringen av folketrygdloven med virkning fra 1. juli 1997, som ung ufør, og hun mottok tilleggspensjon. Hun søkte i august 1998 om uførepensjon og fikk innvilget dette i september samme år. Fylkestrygdekontoret mente imidlertid at hun ikke fylte vilkårene for å kunne anses som ung ufør. For den enkelte pensjonsmottaker kan det være vanskelig å forstå at den vurderingen som er foretatt ved spørsmålet om rehabilitering/attføring, ikke også skal legges til grunn i uføresaken. Har man først blitt ansett som ung ufør, vil dette skape forventninger. Jeg vil be Rikstrygdeverket være oppmerksom på problemstillingen ved fremtidige revisjoner av regelverket. Rikstrygdeverket kom tilbake til saken og uttalte: «Rikstrygdeverket er enig i at det er vanskelig å forstå for den enkelte stønadsmottaker hvorfor man er blitt ansett som ung ufør i forbindelse med rehabiliterings- og attføringspenger men ikke i forhold til uførepensjon. Som Sivilombudsmannen påpeker er dette et utslag av at spørsmålet om en person skal anses som ung ufør etter folketrygdloven §3-21, avgjøres av ulike instanser i saker om rehabilitering/attføring og uførepensjon. Det må imidlertid nevnes at vurderingstemaet for avgjørelser om rehabiliteringspenger og attføringspenger er noe annerledes enn for krav om uførepensjon som jo er en varig ytelse. Det er ut fra et ønske om å kvalitetssikre vedtakene at man har lagt vedtaksmyndigheten i uførepensjonssakene til fylkestrygdekontorene. Rikstrygdeverket har imidlertid tatt Sivilombudsmannens brev til etterretning og vil derfor være oppmerksom på problemstillingen ved fremtidige revisjoner av regelverket, herunder endringer vedrørende vedtaksmyndighet. Somb-2003-29 Telefonkontroll på barnehjem. ( Barn og barnevern )

lovdata_cd_45036

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.821

Petters foreldre er skilt og har skriftlig avtalt at han skal ha delt bosted mellom foreldrene. Far bor alene etter skilsmissen fra Petters mor og har derfor rett til 50 % av utvidet barnetrygd. Petters mor har giftet seg igjen og har således kun rett til 50 % av ordinær stønad.

lovdata_cd_12175

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.589

7. bygging av samlekve for sau. Fylkesmannen kan avgjere storleiken og kor kvea skal verte bygd.

maalfrid_0c46f71e3558943694bcfbfbc78b408ca0870525_59

maalfrid_ssb

no

0.538

11) kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art, 12) datamaskinprogrammer, 13) oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran. For fotografiske bilder som ikke er åndsverk gjelder § 43a.» (Lovdata) Informasjonssentral for opphavsrett og klarering, Clara. http://www.clara.no/ Kulturrådet (2017): , Kulturrådet. Hentet fra http://www.kulturradet.no/documents/10157/8a861ee1-c5d5-4f48-abd1- 66ba613aec8f Kulturrådet (2016): , Kulturrådet. Hentet fra http://www.kulturradet.no/documents/10157/fbca7e3c-4b29-4c78-a942- 26962c4daac7 Kulturdepartementet (2014): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Prop-1-S-20142015/id2005438/ Lovdata: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1961-05-12-2 Nedlasta 26.10.2015.

lovdata_cd_29613

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.86

I. Denne generalplanvedtekt gjeld for alt areal innafor Bergsøya i Herøy kommune, med unntak av dei område som kjem inn under reguleringsplan stadfesta seinare enn 6. mars 1969: Dette gjeld følgjande reguleringsplanar: 1. Bergsøy - Bendal stadfesta 19.10. 2. Fosnavåg - Kleiva stadfesta 06.07. II. Dei areal der denne vedtekta gjeld, kan ikkje nyttast på annan måte enn vanleg der arealet ligg, og heller ikkje takast i bruk på ein måte som i vesentleg grad vil kunne vanskeleggjere planlegginga eller gjennomføringa av planen. III. Når særlege grunnar ligg føre, kan bygningsrådet gjere unntak frå vedtekta. IV. Denne vedtekta tek til å gjelde straks, og gjeld i inntil 5 år frå stadfestinga. (II 1985 s 193) 25. april 1985 nr. 907.

lovdata_cd_29583

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.718

I Hemne kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. Ved bygningsrådets behandling av saker skal arealutnyttelsen i generalplanen for Hemne, godkjent 27. april 1980, være retningsgivende.

lovdata_cd_61762

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.858

Publisert: Somb-1992-47 (1992 132) Sammendrag: Tildeling av kommunale tomter - manglende istandsetting av vei. Kjøpere av kommunale tomter på et nytt boligfelt måtte innbetale et grunneiertilskudd før overskjøting. Tilskuddet skulle blant annet dekke kommunens utgifter til ferdigstillelse av feltet. Etter innflytting ble ikke avsluttende arbeider på veien X utført. Kommunen viste til manglende investeringer på sektoren. Tilskuddene var ikke «øremerket» det enkelte boligfelt, og kommunen lå flere år etter med ferdigstillelse av nye felt. Ombudsmannen uttalte at det kunne reises spørsmål om kommunen hadde misligholdt sine forpliktelser overfor tomtekjøperne. I alle tilfeller måtte offentligrettslige prinsipper komme til anvendelse. Kommunen hadde ingen saklig grunn til å utsette arbeidene. Manglende investeringer kunne ikke påberopes vis-à-vis grunneierne. Jeg ba også om at kommunen på generelt grunnlag vurderte sin praksis vedrørende disponering av grunneiertilskudd. Saksgang: (Sak 709/92) Klager (A) var en velforening av selvbyggere som hadde fått tildelt rimelige tomter i et kommunalt boligfelt (B). Selvbyggerne hadde betalt inn grunneiertilskudd før overskjøting av tomtene. Tilskuddene skulle dekke alle kommunens påløpte omkostninger i anledning feltet samt beregnede omkostninger til ferdigstillelse av blant annet veier. Etter at beboerne hadde flyttet inn vinteren/våren 1991, ble ikke gjenstående arbeider på veien X fullført. Kommunen viste til manglende investeringer på sektoren. Ombudsmannen forela saken for kommunen, som i brev datert 18. august 1992 svarte: «Kalkulerte totale kostnader til klargjøring av B selvbyggerfelt er på 6,09 mill kr. Beløpet inkluderer 1,45 mill kr. til etterarbeider. Totalbeløpet på 6,09 mill kr. er lagt til grunn ved fordeling av opparbeidelseskostnadene på den enkelte tomt. Da det ikke er gjennomført noen refusjonsprosess med bakgrunn i plan- og bygningslovens bestemmelser, er det imidlertid ikke riktig å benytte refusjonsbegrepet i denne sammenheng. Kommunen benytter istedet grunneiertilskudd som betegnelse på den enkeltes andel av opparbeidelseskostnadene. I og med at kommunen praktiserer «full kostnadsoverveltning» skal summen av grunneiertilskudd balansere med totale opparbeidelseskostnader. Grunneiertilskuddet kreves inn som en del av kjøpesummen i forbindelse med salg av kommunale tomter og kjøperen får ikke skjøte på eiendommen før beløpet er betalt. Tildeling av kommunale tomter skjer etter loddtrekning. De som får tildelt tomt må skrive under på en erklæring (se vedlegg). De får videre tilsendt spesifisert faktura på kjøpesummen (vedlagt). Hverken erklæringen, fakturaen eller annen skriftlig korrespondanse inneholder punkter hvor fremdriften på etterarbeidene er fastlagt. I kommunens budsjett er det en egen konto for klargjøring av nye boligområder. Utgiftene på denne kontoen finansieres delvis ved hjelp av nye lån og delvis ved hjelp av grunneiertilskudd som enten er betalt tidligere, eller blir innbetalt det aktuelle år. I og med at kostnader til kommunalteknisk klargjøring i hovedsak påløper min 1 år før grunneiertilskuddet for det aktuelle området innbetales, vil ikke dette kunne benyttes til finansiering av anleggene. Kommunen har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å «øremerke» grunneiertilskuddet for et område slik at det kun kan benyttes til finansiering av veg, vann og avløp innen samme område. Denne praksis skal forutsetningsvis ikke ha noen betydning for når etterarbeidene kommer til utførelse. Avslutningsvis nevnes at etterarbeidene i X veg er foreslått gjennomført i 1993 i kommunens langtidsbudsjett. Ved utarbeiding av administrasjonens forslag til årsbudsjett for 1993 vil dette bli fulgt opp. I brev til det lokale forbrukerkontor 27. januar 1992 anførte kommunens plankontor: «Lang erfaring har vist at en fullføring av veg og fortauer før byggingen i feltet er avsluttet, har medført store opprettingsarbeider. På grunn av dette blir fullføringen av de kommunalteknisk anleggene først utført etter at anleggstrafikk til utbyggingsområdet er avsluttet. Dette betyr at de som flytter inn først til feltet vil mangle toppasfalt på veger og fortau. Forutsetningen er at etterarbeidene skal komme igang så fort som mulig etter at alt anleggsarbeide er avsluttet i forbindelse med feltet. På grunn av begrensede investeringsmidler til kompletteringsarbeidene ligger nå kommunen 4-5 år etter med disse arbeidene. I teknisk avdelingsstyre sine budsjettkommentarer har avdelingen påpekt det betenkelige i utviklingen. For 1992 budsjettet ble det skrevet følgende om etterarbeider: «Etterarbeider. Som for tidligere år er det satt opp en post for avslutning av vegarbeider på offentlige gater i boligområder som er utbygd. Arbeidet omfatter kantstein, topplag og asfalt, samt skråningsarbeider og fortau. Prioriteringer skjer ut ifra når vegen ble bygd med anleggsdekke og når området ble utbygd med boliger. De avsluttende vegarbeidene er nå gjennom en årrekke blitt så lavt prioritert at kommunen ligger mellom 5-6 år etter i enkelte områder. Samlet utgjør utestående etterarbeider i boligområder ca. 14 mill. kr. Dette er arbeider som inngår i refusjonsgrunnlaget for de enkelte eiendommer, og som kommunen derfor har krevd inn og fått penger for. «Kommunen har i noen henseender opptrådt som en privat grunneier ved salg av tomtearealer på selvbyggerfelt. Gjennom avtaler med de enkelte kjøpere har kommunen betinget seg full dekning av påløpte kostnader ved opparbeidelse av tomtene samt fremtidige utgifter til ferdigstillelse av feltet. Kommunen må således i utgangspunktet være bundet av de regler som gjelder for vanlige avtaleforhold. Ved å benytte seg av avtaleformen har kommunen unngått å bruke plan- og bygningslovens refusjonssystem, som forutsetter oppgjør etterat tiltaket er utført, jf. lovens §55 og §56. Jeg legger til grunn at kommunen, gjennom den utsatte ferdigstillelsen, i realiteten har fått en kreditt fra beboerne. Denne kreditten har imidlertid ikke vært avtalt eller forutsatt mellom partene. Tvert imot skriver kommunen i ettertid at det er en forutsetning at etterarbeidene kommer i gang «så fort som mulig etter at alt anleggsarbeide er avsluttet». Beboerne har derfor hatt en rimelig og berettiget forventning om en snarlig ferdigstillelse som motytelse for de innbetalte grunneiertilskuddene. Etter en rent privatrettslig betraktning kan det reises spørsmål om kommunen her må sies å ha misligholdt sine forpliktelser overfor tomtekjøperne. Tomtesalgene har samtidig klare offentligrettslige trekk, som bringer offentligrettslige prinsipper til anvendelse. Jeg viser blant annet til at byggeklare, rimelige tomter er et knapphetsgode, som det etter alminnelig oppfatning er en kommunalpolitisk oppgave å skaffe til veie. Tomtene har her blitt «tildelt» etter loddtrekning. Det synes ikke å være privatøkonomiske motiver bak salgene, men snarere et politisk ønske om å legge forholdene til rette for boligbygging. Man har samtidig tilstrebet en rettferdig fordeling av godene. Ut fra offentligrettslige betraktninger må man kunne kreve en saklig begrunnelse for forsinkelsen. Kommunen har uttrykt forståelse for synspunktene fra A og angitt rent økonomiske forhold som årsaken til forsinkelsen: Avsluttende vegarbeider er blitt lavt prioritert i kommunen, og det foreligger begrensede investeringsmidler på sektoren. Jeg kan ikke se det annerledes enn at dette er forhold som er beboerne på selvbyggerfeltet uvedkommende. Beboerne har allerede betalt kostnadene ved ferdigstillelse. At pengene har blitt brukt til andre formål, kan ikke komme disse til skade. Kommunen må derfor kritiseres for manglende ferdigstillelse av veg. Det kan se ut som om det er regelen mer enn unntaket at etterarbeidene i nye boligfelt er forsinket, jf. kommunens brev til forbrukerkontoret 27. januar 1992. Jeg må derfor be kommunen vurdere sin praksis generelt vedrørende disponering av innbetalte grunneiertilskudd. På forespørsel herfra opplyses det at innbetalingene ikke «øremerkes» til bruk i det enkelte området. «Denne praksis skal forutsetningsvis ikke ha noen betydning for når etterarbeidene kommer til utførelse», skriver kommunen. Slik situasjonen er i dag, ser imidlertid ordningen ut til nettopp å bidra til at etterarbeidene forsinkes. Grunneiertilskudd innbetalt for ett boligfelt nyttes etter det opplyste til ferdigstillelse av et annet. Et slikt «etterslep» ville, så vidt jeg kan se, vært unngått med et system med «øremerking» av innbetalte tilskudd. Avslutningsvis ba jeg om å bli holdt orientert om hva kommunen foretok seg med vegen. Jeg ba også om å bli holdt orientert om kommunens vurdering av egen praksis ved tomtetildeling og disponering av grunneiertilskudd. Kommunen opplyste deretter at de gjenstående arbeidene ville bli satt i verk på forsommeren 1993. Ved brev 2. juli 1993 opplyste kommunen at arbeidene med ferdigstillelse av veganleggene var igangsatt og ville bli avsluttet i løpet av sensommeren. Det ble videre opplyst at kommunen for tiden bare var engasjert i tilretteleggelsen av ett boligområde. Her var det opprettet et eget prosjektregnskap. Alle inntekter og utgifter ble regnskapsført og "øremerket" for dette området. Denne fremgangsmåten ville sannsynligvis bli benyttet ved eventuelle fremtidige utbygginger i kommunal regi. Somb-1992-46 Klager mot televerket - påstander om feil ved registrering av tellerskritt.

lovdata_cd_8799

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.546

4. Utføring av kommunal kloakk til dypt vann, i samsvar med forurensningslovens bestemmelser og forskrifter.

lovdata_cd_46077

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.786

Stortinget har vedtatt å oppheve bestemmelsene om samordning mellom privat tjenestepensjon og personskadepensjon med virkning fra 1.juli 1989. Fra samme tidspunkt vil personskadepensjonene bli regnet om, uten avkortede samordningsfradrag for folketrygdpensjon. I forbindelse med lovendringen er det fastsatt overgangsregler, som skal sikre pensjonistene mot å gå ned i samlet pensjonsutbetaling (beløpsmessig) etter 1. juli 1989. For å kunne vurdere hvorvidt den enkelte pensjonist vil ha krav på tillegg etter overgangsreglene, må det foreligge opplysninger om hva vedkommende tidligere har fått utbetalt i privat tjenestepensjon (ved samordning med personskadepensjon) og hva som vil bli utbetalt i omregnet privat tjenestepensjon (uten samordning med personskadetrygd) etter lovendringen. Vi har nedenfor listet opp de personskadepensjonister med samtidig rett til privat tjenestepensjon fra Deres selskap, som er registrert hos oss. Vi tillater oss å be om å få oppgitt hva disse personer får utbetalt fra Dem før og etter 1. juli d.å. For at eventuelt garantitillegg skal kunne utbetales snarest mulig, tillater vi oss å be om en rask tilbakemelding. Opplysningene kan gis nedenfor. Pensjon pr. mnd. før og etter omregning. Fors. (stempel/underskrift)

lovdata_cd_51725

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.706

Forskrift om tildeling av tollkvoter. Fastsatt av Toll- og avgiftsdirektoratet 28. april 1993 med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser 2 nr. 3 og Stortingets vedtak IV av 27. november 1992 i Budsjett innst. S. nr. 16 (1992-93) og vedtak B-XXI av 18. desember 1992 i Budsjettinnst. S.II (1992-93) samt tolltariffens innledende bestemmelser §12, kgl.res. av 16. desember 1966 og Finansdepartementets delegeringsbrev av 22. mars 1993. Endret 13 feb 1997 nr. 128. §1. Omfang og virkeområde. Denne forskrift angir bestemmelser for tollfritak eller nedsettelse av toll for gitte kvanta eller verdier av bestemte vareslag, fastsatt ensidig av Norge eller i multilaterale eller bilaterale avtaler tiltrådt av Norge (kvoteregulert preferansetollbehandling). Kvoteregulert preferansetollbehandling kan gis for de aktuelle vareslag inntil fastsatt årlig eller terminvis tollkvote er nyttet fullt ut. 0 Endret ved forskrift 13 feb 1997 nr. 128, ikraft 1 mars 1997. §2. Tollkvoter. Toll- og avgiftsdirektoratet kan gi nærmere bestemmelser om at en gitt tollkvote skal fordeles terminvis, eventuelt på underkvoter for bestemte vareslag, kvanta eller verdier. Når iverksettingstidspunktet for årlig tollkvote ikke faller sammen med begynnelsen av et kalenderår, kan kvotene gis forholdsmessig for den delen av året som gjelder. Tilsvarende gjelder for terminvise tollkvoter. Tollkvote tildeles ved fortolling eller på søknad til tollvesenet etter fortollingstidspunktet. Forhåndstilsagn gis ikke. Dersom tollkvoten ikke er aktiv på fortollingstidspunktet, tildeles ikke kvote i etterhånd. §3. Kunngjøring. Toll- og avgiftsdirektoratet kunngjør hvilke varer, herunder hvilke mengder og verdier, som foreligger til fordeling i henhold til de respektive tollkvoter fastsatt nasjonalt eller i inngåtte avtaler. Årlige tollkvoter kunngjøres i løpet av første halvdel av desember måned i det foregående år. Terminbestemte tollkvoter kunngjøres dessuten så vidt mulig i løpet av første halvdel av måneden forut for aktuell terminstart. Kunngjøring av nye eventuelt endrede tollkvoter, f.eks. i forbindelse med iverksetting av nye frihandelsavtaler, foretas straks åpningsdato (iverksettingsdato) er fastsatt. Kunngjøringer som nevnt i annet ledd foretas i direktoratets «Meldingsblad» som utkommer hver 14. dag. Når tollkvote er nyttet fullt ut kunngjøres dette på tilsvarende måte. §4. Søknad/tildeling av tollkvote. Søknad om tollkvote avgis i tolldeklarasjonen av vareeier eller den som opptrer på hans vegne. Tollkvote tildeles fortløpende ved fortollingen, dersom kvote er tilgjengelig. Opprinnelsesbevis (Varesertifikat EUR.1 eller fakturaerklæring), faktura, fraktdokumenter m.v. må kunne forelegges på anmodning fra Tollvesenet. For varer underlagt lisensplikt må også lisensen kunne forelegges. Hvis en tollkvote ikke er tilstrekkelig stor til fullt ut å kunne dekke søknaden vil forholdsmessig tildeling bli foretatt. Søknader om tildeling fra tollkvote som er fordelt fullt ut vil bli avslått. Avslag kan også bli gitt dersom formelle vilkår omhandlet i §4 og §6 annet ledd ikke er oppfylt. Tilsvarende gjelder hvis det foreligger feil/mangler ved den påkrevde dokumentasjonen. §5. Tollekspedering/fortolling. Preferansetollbehandling av varer underlagt tollkvote gis for ufortollede varer ved fortollingen og for fortollede varer i form av tollrefusjon. Vareeier eller den som opptrer på hans vegne må i forbindelse med tolldeklareringen påse at de gjeldende betingelser for preferansetollbehandling er oppfylt, og at de bestemmelser som er fastsatt for tollekspedering blir fulgt. §6. Tildeling av tollkvote etter fortolling. Tollvesenet vil kunne samtykke i søknader om preferansetollbehandling av varer underlagt tollkvote fremsatt etter fortollingstidspunktet, på betingelse av at vedkommende tollkvote for det berørte år eller termin hvor varene ble fortollet ikke er nyttet fullt ut ved behandling av søknaden. Søknader om preferansetollbehandling av varer underlagt tollkvote etter fortollingstidspunktet, må være fremlagt for Tollvesenet senest innen 18 måneder etter dette tidspunkt, jf tollovforskriftens pkt. 5.2.2. §7. Ubenyttet tollkvote. Importør (vareeier) eller bemyndiget representant som returnerer et vareparti, plikter straks å gi Toll- og avgiftsdirektoratet melding om dette og returnere berørt opprinnelsesbevis til direktoratet. §8. Reaksjoner. Dersom det ved etterkontroll blir avdekket at fremlagte opprinnelsesbevis er utstedt i eksportlandet på sviktende grunnlag eller det på annen måte blir avdekket at tollkvotevarer urettmessig er gitt preferansetollbehandling i strid med inngått frihandelsavtale, fastsatte tollprosedyrer eller denne forskrift, kan toll innkreves i henhold til gjeldende tollovgivning. Tillegg etter tollovens §69 kan også ilegges. Når særlige grunner foreligger, kan Toll- og avgiftsdirektoratet dispensere fra de vilkår m.v. som er fastsatt i denne forskrift. §10. Generelle bestemmelser. Bestemmelser i eller gitt i medhold av lov av 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven), gjelder så langt de passer og ikke annet er bestemt. §12. (Opphevet ved forskrift 13 feb 1997 nr. 128, ikraft 1 mars 1997) §13. (Opphevet ved forskrift 13 feb 1997 nr. 128, ikraft 1 mars 1997)

lovdata_cd_27477

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.921

Forskriften trer i kraft ved kunngjøring. Samtidig oppheves: - Forskrift 10. juli 2000 nr. 911 om kommunale åpnings- og skjenketider, Moss kommune, Østfold. - Forskrift 18. november 1994 nr. 1040 om åpnings- og lukningstider samt skjenketider for serverings- og skjenkesteder, Moss kommune, Østfold. - Forskrift 2. juli 1993 nr. 644 om åpnings- og lukningstider for serverings- og skjenkesteder, Moss kommune, Østfold. 2004 Forskrift om åpningstider mv.

lovdata_cd_57460

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.67

Forskrift om vilkår for periodisk vedlikehold av fri-flyt nødradiopeilesendere. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 12. november 2002 med hjemmel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §1, §41a, §42, §50, §100 og §106, jf. kgl.res. av 5. april 1963 nr. 9 og kgl.res. av 1. desember 1978 nr. 1. Opphevet fra 1 jan 2005 for så vidt gjelder lasteskip, fiske- og fangstfartøy og flyttbare innretninger, jf. forskrift 17 des 2004 nr. 1856. Denne forskrift gjelder for alle typer fri-flyt nødradiopeilesendere som installeres i norske kontrollpliktige fartøy og flyttbare innretninger. For fri-flyt nødradiopeilesendere som installeres på norske ikke-kontrollpliktige fartøy, gjelder konsesjonsutsteders bestemmelser. 1 Post- og teletilsynet er offentlig myndighetsorgan for konsesjon (lisens) i Norge. Selve gjennomføringen er delegert til Telenor Networks Lisensavdelingen. a) Fri-flyt nødradiopeilesender: Nødradiopeilesender med automatisk frigjøring som enten opererer i 406 MHz-båndet i COSPAS-SARSAT-systemet eller i 1,6 GHz-båndet i Inmarsat-systemet. b) Batteriets varighet: Det tidsrom som utstyrsleverandøren anser at fri-flyt nødradiopeilesendere vil fungere tilfredsstillende med ett og samme batteri. c) Flyttbar innretning: Flyttbar plattform, herunder boreskip, som har utstyr for boring etter undersjøiske petroleumsforekomster, og flyttbar plattform til annen bruk enn boring etter petroleumsforekomster. d) Kontrollpliktige fartøy: Passasjer- og lasteskip som skal ha sikkerhetssertifikater, passasjersertifikat eller fartssertifikat. Reder og fører av norskregistrerte fartøy skal sørge for at bestemmelsene i denne forskrift blir fulgt. Fri-flyt nødradiopeilesenderen skal gjennomgå kontroll og vedlikehold på en slik måte at den etter kontrollgjennomgangen er å anse som nytt utstyr. Vedlikeholdet, samt ethvert skifte av batteri, skal utføres av utstyrsfabrikanten eller den som opptrer på hans vegne. Vedlikeholdet skal omfatte all nødvendig reparasjon og utbedring, inkludert eventuell batteriskift, for å bringe nødradiopeilesenderen i forskriftsmessig stand. Nødradiopeilesenderens batteri skal skiftes i overensstemmelse med fabrikantens anvisning. Vedlikeholdet skal også omfatte eventuelle utskiftbare deler av frigjøringsmekanismen, som anvist av fabrikanten. Installert fri-flyt nødradiopeilesender skal underkastes periodisk vedlikehold med intervall som ikke overskrider 2 år. Dersom fartøyet forlater havn mens fri-flyt nødpeilesenderen er på land til periodisk vedlikehold etter denne forskrift, skal annen fri-flyt nødradiopeilesender være installert som erstatning for dette. Batteriet i nødradiopeilesenderen som skal vedlikeholdes, skal være frakoplet før det sendes på land. Frakoplingen skal utføres i henhold til utstyrets instruksjonsbok. I tillegg til bestemmelsene om merking av fri-flyt nødradiopeilesendere som fremgår i typegodkjenningskravene, skal en fri-flyt nødradiopeilesender merkes med dato for siste landbaserte periodiske vedlikehold. Publisert: I 2002 hefte 15 (Merknader)

maalfrid_dbb998485bdd94c433187a8feb71e4efa2664003_15

maalfrid_ssb

no

0.882

Bruken av toluen i lim gikk ned med nær 80 prosent fra 2002 til 2010. Ettersom stoffet både har kroniske giftvirkninger og kan forårsake fosterskade, medfører dette utslippsreduksjoner for to fareklaser. Nedgangen i bruk av toluen i lim forklarer halvparten av nedgangen i utslipp av kronisk giftige stoffer og 20 prosent av nedgangen for CMR-stoffer. Tallene viser tydelig at redusert bruk av toluen skjedde samtidig som regelendringer trådte i kraft i 2007. Da ble det innført forbud mot toluen i lim og spraymaling som selges til forbrukere (FOR-2007-04-16 nr. 417). Årsaken til at det er utslipp av toluen fra lim også etter 2007, er at utvalget omfatter noe mer enn kun produkter man vet brukes privat (se tekstboks). Regelendringer kan også medføre økte utslipp av enkelte farlige stoffer. Fra 1990 ble det gjennom flere år innført forbud mot å bruke organiske tinnforbindelser i bunnstoff for stadig større båter og i notimpregnering. I 2008 var forbudet innført for båter og skip av alle størrelser. De organiske tinnforbindelsene ble forbudt fordi de har en rekke helse- og miljøskadelige virkninger. Den viktigste, tributyltinn (TBT), er regnet som en miljøgift (se tekstboks med ordforklaringer). Nå brukes i stedet bunnstoff med kobber- og sinkforbindelser som er giftige for vannlevende organismer. I 2010 var summen av dikobberoksid og sinkoksid som ble brukt i bunnstoff, sju ganger høyere enn i 2002. Bare det siste året ble bruken fordoblet. Regelendringen har altså medført økt bruk og utslipp av de miljøfarlige stoffene, men først og fremst sørget den for å stanse bruken av stoffer som var enda farligere. For de mest farlige stoffene har utviklingen gått i riktig retning mellom 2002 og 2010, både for merkede produkter samlet og for de som er til privat bruk. Men selv om bruken er til dels kraftig redusert, har nedgangen i utslippene av helsefarlige stoffer ikke vært like stor. Bruken av de produktene som gir mest utslipp, har sunket langsomt, eller i noen tilfeller økt, i perioden. Bruk og utslipp av miljøfarlige stoffer har på sin side økt med en drøy tredel siden 2002. Dette skyldes blant annet at miljøfarlige stoffer har erstattet stoffer med mer helse- og miljøskadelige egenskaper. Eurostat (2011): Energy, transport and environment indicators. 2011 edition, Eurostat Pocketbooks, ISBN 978-92-79-21384-7, ISSN 1725-4566. FOR-2007-04-16 nr. 417: Forskrift om endring i forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften). Hentet 19. oktober 2012 fra: (http://www.lovdata.no/ cgi-wift/ldles?ltdoc=/for/ff-20070416-0417.html) Holmengen, N. (2009): Use and emissions of hazardous substances in Norway, 2002-2007. Based on data from the Norwegian Product Register, Rapporter 2009/41, Statistisk sentralbyrå. ( ) Lillehammer, M. (2009): Usikkerhetsanalyse for utslipp av farlige stoffer, Notater 2009/30, Statistisk sentralbyrå. ( ) Norsk Polarinstitutt (2012): Effekter av miljøgifter på bestanden av polarmåke på Bjørnøya, Kortrapport 025. (http://brage.bibsys.no/npolar/bitstream/URN:NBN: no-bibsys_brage_29290/1/kortrapport25_brage.pdf) SSB (2009): Krav til offisiell statistikk. ( ) St.meld. nr. 14 (2006-2007): Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid, Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_39975

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.752

For å få rett til sykepenger under opphold i utlandet, må det foreligge en søknad. Det er ikke krav om at søknaden skal settes frem før man drar til utlandet. Medlemmet er imidlertid forpliktet til å gi trygdekontoret melding hvis han eller hun reiser til utlandet. Varslingsplikten fremgår av sykmeldingsattest D. For medlemmets del er det en fordel å sette frem søknad før avreise, slik at han eller hun kan innrette seg etter trygdekontorets vedtak.

lovdata_cd_42194

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.655

«Lette symptomer inkluderer endret/lett svekket sensibilitet, mens moderate symptomer i bena i tillegg forutsetter smerteplager og i armene smerteplager eller lett svekket håndtering av objekter. Dette punktet er detaljert i sin utforming med praktiske anvendbare begreper for gradering i de fleste underpunkter, unntatt punkt 8.1.1 a og 8.1.1 b. For å bidra til å bedre enhetlige vurderinger er det foretatt en presisering av begrepene «lette» og «moderate» symptomer.

maalfrid_8e5f4e4469a65ecf960dabd8e183acbb7e45d2e6_5

maalfrid_aldringoghelse

no

0.684

D e m e n s • V o l . 9 / n r . 2 2 0 0 5 Data som vil bli presentert i det følgende, stammer fra et pilotprosjekt som inngår som en del av et større nasjonalt multisenterprosjekt, Demens i familien. Målsettingen har vært å studere effekten av psykososiale tiltak rettet mot pårørende til personer med demens. Artikkelen har to hovedfokus: 1) Pårørendeskolen skal formidle kunnskap om demens 2) Effekten av å øke pårørendes kunnskapsnivå. Internasjonale studier har vist at pårørende med omsorg for en person med demens har økt risiko for dårligere psykisk og somatisk helse sammenlignet med jevnaldrende uten denne type omsorgsoppgaver (1, 2, 3). Siden effekten av tilgjengelig medikamentell behandling er beskjeden og forbigående, er etablering av gode ikke-medikamentelle tiltak som ivaretar både pasient og pårørende, av stor betydning. Ikke-medikamentelle tiltak dekker en rekke psykososiale tilnærminger (se tekstboks 1) som ved behov kan kombineres med medikamentell behandling. Internasjonalt omtales ikkemedikamentelle tiltak gjerne som psykososiale tiltak eller psykososial intervensjon (PSI). En snever definisjon av PSI innebærer strukturerte tiltak der undervisning, problemløsning og opplæring i bruk av effektive mestringsstrategier er viktige elementer (se tekstboks 2). Ofte er det utarbeidet en behandlingsmanual. Ved demens kan tiltakene være rettet mot primæromsorgsgiver, hele familien eller grupper av pårørende. Vanligvis er pasienten ikke inkludert. Nyere forskning har vist at økt kompetanse hos omsorgsgiver kan bedre både pårørendes og pasientens psykiske helse og føre til at innleggelse i sykehjem utsettes (4, 5, 6, 7). Når det gjelder demens, stilles det store krav til kompetanse i forhold til forståelse av kognitiv svikt og de konsekvenser det har for pasient og pårørende. Både Pasientrettighetsloven og Helsepersonellloven (www.lovdata.no) fokuserer på pårørendes betydning i behandlingen og deres rett til informasjon om pasientens tilstand og behandling. Likevel er det i første rekke organisasjoner uten forankring i den offentlige helsetjenesten som tilbyr informasjon om sykdommen til pasient og pårørende her til lands (se tekstboks 3). Opplysningsarbeide Rådgiving Undervisning om demens Støttegruppe Ferdighetstrening Sosiale aktiviteter Strukturert problemløsning Kognitiv terapi Opplæring i praktiske omsorgsoppgaver Føring av dagbok Avspenning Atferdsmodifiserende terapi Avlastning (dagsenter, korttidsplass i sykehjem)

lovdata_cd_32583

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.934

Vestnes kommunestyre har 5. juni 1986 gjort vedtak om at det i Vestnes kommune i tre år frå iverksetjing av plan- og bygningslov av 14. juni 1985 nr. 77, ikkje skal setjast i verk arbeid eller tiltak som er nemnde i same lov, §84 og §93, utan etter samtykke frå bygningsrådet, før området går inn i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det same gjeld for andre tiltak, herunder frådeling, som vesentleg kan vanskeleggjere planlegginga. Denne vedtekta er gjort gjeldande frå 1. juli 1986 og i tre år fremover, til 1. juli 1989.

lovdata_cd_62506

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.891

Publisert: Somb-1982-70 (1982 119) Sammendrag: Fritt rettsråd i sak om utvisning fra riket - rimelighetskriteriet i rettshjelplovens §13. Saksgang: (Sak 1381/81.) A, født 1958, som er utenlandsk (ikke-skandinavisk) statsborger, kom i 1973 til Norge da hans far var bosatt og arbeidet her. I 1976 ble han dømt av en dansk domstol til åtte års ubetinget fengsel for flere forbryteleer i Danmark og Norge, bl.a. drap. A ble i 1977 overført til soning i norsk fengsel. Den 5, april 1978 besluttet Oslo politikammer å utvise ham fra riket i medhold av fremmedloven av 27. juli 1956 §13 første ledd bokstav d. Klage fra A førte ikke frem. Den 23. mai 1980 søkte en advokat på A's vegne om fritt rettsråd i tilknytning til utvisningssaken, idet han skrev: «Jeg har hatt en lengere konferanse med A og det synes åpenbart at en rekke av de momenter som må telle i forbindelse med spørsmålet om tilknytning til Norge ikke er kommet fram under saken. Et ytterligere nytt moment som er kommet inn er at den rådssøkende har til hensikt å inngå giftermål i august d.å. med norsk borger - - -. De to møtte hverandre for ca. 21/2 år siden og har således vært kjent gjennom lengere tid. Spesielt dette siste moment er et forhold som kan sette saken i en helt ny stilling. Jeg har fått opplyst at A kan bli deportert fra Norge 15. desember d.å. Det søkes foreløpig om fritt rettsråd for inntil 25 timer. Justisdepartementet avslo 30. juli 1980 søknaden «idet man ikke finner det rimelig at det offentlige yter økonomisk bistand i denne saken, jfr. forskriftene for fritt rettsråd §5». Som varslet av advokaten inngikk A ekteskap i august 1980. Justisdepartementet besluttet 12. mai 1981 å omgjøre utvisningsvedtaket, og A fikk oppholds- og arbeidstillatelse i landet. Etter dette fremmet advokaten ny søknad om økonomisk dekning fra det offentlige for den bistand han hadde gitt A i utvisningssaken (totalt 25 timer). Men Justisdepartementet fastholdt 31. juli 1981 det tidligere avslag fra 30. juli 1980 og bemerket: «Man antar nå, som ved det tidligere vedtak, at det i denne saken - hvor det opprinnelige utvisningsvedtaket var en følge av svært alvorlige straffbare handlinger - ikke er rimelig at det offentlige yter økonomisk bistand. De etterfølgende omstendigheter kan ikke ses å være avgjørende ved vurderingen av om søknaden om etterbevilling nå bør innvilges. Advokaten klaget 18. november 1981 til ombudsmannen og anførte bl.a.: «Den begrunnelse som er gitt av Justisdepartementet, nemlig at det dreier seg om alvorlige straffbare handlinger og at vedkommende som en følge av dette ikke skal være berettiget til fri rettshjelp, har etter klagerens mening ikke støtte hverken i forarbeider eller i lov. Som det også er påpekt fra Stortingets side dreier det seg ber om sentrale rettssikkerhetsspørsmål, der den enkelte impliserte part svært ofte vil være ute av stand til selv å ivareta sin sak. Saken har derfor betydning langt utover det aktuelle enkelttilfelle som det her dreier seg om. Konsekvensen av Justisdepartementets utsagn om at rettshjelp ikke vil bli gitt der utvisningsvedtaket er en følge av svært alvorlige straffbare handlinger, er rett og slett at de det her dreier seg om ikke skal ha krav på juridisk bistand med mindre de selv kan betale. Ombudsmannen forela 26. november 1981 klagen for Justisdepartementet og viste til rettshjelploven av 13. juni 1980 nr. 35 §13 (vilkår for rettsråd) som lyder: «Fritt rettsråd gis til den som oppfyller de økonomiske vilkår i §8 jfr. §10, med mindre det kan antas at fritt rettsråd ikke er nødvendig, eller at det ikke er rimelig at det offentlige yter slik bistand. Videre ble vist til uttalelser i lovforarbeidene (Ot. prp. nr. 35 (1979-80) 58) hvor det heter: «Kravet om at det må være rimelig at det offentlige yter bistand, tar særlig sikte på å avskjære personer som har en tendens til stadig å føle seg forurettet eller til å klage over «alt og alle». Bestemmelsen tar videre sikte på å avskjære saker som er av minimal betydning for den rettshjelpsøkende (bagatellsaker). Ombudsmannen bemerket at A's sak faller utenfor de kategorier av saker som her er nevnt, og ba departementet redegjøre nærmere for grunnlaget for å avgjøre saken ut fra rimelighetskriteriet. Det ble også pekt på at departementets avslagsbegrunnelse var formet slik at det syntes som om rimelighetsvurderingen utelukkende var knyttet til de straffbare handlinger A var dømt for, uten at andre sider av saken var trukket inn. Justisdepartementet svarte 15. juni 1982: «I proposisjonen til rettshjelploven er det på side 58 - som anført av Ombudsmannen særlig framhevet at rimelighetsvilkåret tar sikte på å avskjære såkalte «kverulanter» samt bagatellsaker. Ingen av disse eksempler er relevante for A's utvisningssak. Innholdet i rimelighetskravet er imidlertid etter departementets oppfatning ikke uttømmende angitt ved disse eksempler i proposisjonen. Slik departementet ser det hjemler §13 en adgang til å foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor forskjellige momenter kan trekkes inn. Departementet mener således at det ved rimelighetsvurderingen må være anledning til å vurdere om rettsrådsøkeren uforskyldt er kommet opp i en rettslig sett vanskelig situasjon, eller om denne situasjon er oppstått som følge av sterkt klanderverdig forhold fra vedkommende selv som kunne føre til avslag. Som et moment i rimelighetsvurderingen ble det i departementets rundskriv 15. oktober 1969 om fri sakførsel side 14 bl.a. anført følgende: «Det same gjeld som utgangspunkt når saka har sin grunn i forsøming eller grov aktløyse frå hans (dvs. søkerens) side». Det her nevnte ble også lagt til grunn ved vurderingen av om det var rimelig at det offentlige ga fritt rettsråd etter de tidligere regler, og må - som nevnt - også tas i betraktning ved avgjørelse av søknad om fri rettshjelp etter någjeldende lov om fri rettshjelp. Justisdepartementet kan bekrefte at avslaget på søknaden utelukkende har sammenheng med de straffbare handlinger A ble dømt for i Danmark i 1976. Ved vurderingen av søknaden ble lagt avgjørende vekt på at de forbrytelser søker var dømt for var av svært alvorlig karakter, og det var dette som var bestemmende for departementets rimelighetsvurdering i denne sak. Hvorvidt klagen over utvisningsvedtaket ville bli tatt til følge eller ei - den såkalte prosedabilitetsvurdering - har altså ikke vært avgjørende for utfallet av rettshjelpssøknaden. Etter nå å ha gjennomgått saken på nytt, er departementet kommet til at den rimelighetsvurdering det er redegjort for ovenfor i denne saken er for streng. Det kan neppe bestrides at de straffbare handlinger A har gjort seg skyldig i og som var grunnlaget for utvisningsbeslutningen var av meget graverende karakter. Vurderes dette forhold isolert, mener departementet det ikke var rimelig å innvilge fritt rettsråd i og med at A så klart hadde satt seg selv i den situasjon at han måtte utvises. beslutning om utvisning bety et alvorlig inngrep som det til tross for egen skyld kan være maktpåliggende å få overprøvet. I den foreliggende sak synes flere nye momenter av betydning for vurderingen for utvisningsbeslutningen å ha kommet til, således hans inngåelse av ekteskap med en norsk kvinne og hans etter hvert svakere tilknytning til sitt hjemland. Det er rimelig at disse momenter er blitt prøvd gjennom klager over utvisningsbeslutningen. Departementet har på denne bakgrunn funnet å burde omgjøre de tidligere vedtak og har innvilget A fritt rettsråd. Somb-1982-69 Bristende forutsetninger for formannskapets tildeling av etableringslån.

lovdata_cd_59771

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.843

I samsvar med lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg §1 første ledd og Kronprinsreg.res. 16. desember 1960 nr. 2, bestemmer Kultur- og kirkedepartementet at den til enhver tid fungerende sjømannsprest i Miami, Florida, USA, utsendt av Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet skal ha rett til å stifte ekteskap i Florida, USA etter norsk lov. Det er en forutsetning at minst en av brudefolkene er norsk statsborger eller bosatt i Norge og at vilkårene for å inngå ekteskap er blitt prøvet av norske myndigheter. Det er videre en forutsetning at brudefolkene innhenter en «marriage license» hos amerikanske myndigheter før vigselen finner sted, og at denne deretter returneres til amerikanske myndigheter for registrering.

lovdata_cd_29118

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.891

1. Når kommunen i medhold av reguleringsplan (§26 nr. 1. punkt f) helt eller delvis har ervervet grunn til eller opparbeidet felles avkjørsel, felles gårdsplass eller annet felles areal for flere eiendommer, skal eierne (festerne) av de eiendommer som får nytte av anlegget, refundere kommunen dens utgifter. Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av de eiendommer som er nevnt i første ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever det, skal fastsettingen av refusjonen og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgang og med adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med fristen etter §57. Refusjonsbeløpet forfaller til betaling 3 måneder etter at det er endelig fastsatt. For eiendom som ikke straks får full nytte av anlegget kan det bestemmes at betaligen helt eller delvis skal utstå. (I 1967 s 808)

lovdata_cd_32219

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.799

Bygning med mer enn 4 etasjer skal ha heis. Hvert rom, eventuelt hver familieleilighet, skal ha uhindret adgang til heis når heis etter denne regel er påbudt. Bygningsrådet kan bestemme hvor mange heiser en bygning skal ha og størrelsen på heisen samt at heisens størrelse og øvrige innretninger utformes under hensyn til bruk også av funksjonshemmede personer. Bygningsrådet kan uten å stille krav om heis, tillate at det i tillegg til 4 etasjer innredes oppholdsrom i 1. etasje under hovedinngangens nivå når terrengforholdene tilsier det og forholdene for øvrig etter bygningsrådets skjønn anses gunstige for slik løsning, jfr. også byggeforskriftens kap. 31:24. Bygningsrådet kan treffe bestemmelse om takform, fasademateriale og farge m.v. og kan kreve at det tas hensyn til eksisterende bebyggelse. Til §76 siste punktum:

lovdata_cd_3612

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.451

Reservatet dekker et areal på ca. 64 dekar som omfatter den østlige øya Klauver-øygruppen og de tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av ca. 50 m fra land.

lovdata_cd_27658

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.595

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av denne forskrift kan straffes med bøter eller fengsel, jf. kulturminneloven §27.

maalfrid_0e85f9503968e19dfd0ca2129dacec7c812e7249_5

maalfrid_bioteknologiradet

no

0.749

ingen GMO-er har vært i bruk i Norge eller i norsk sammenheng på en måte som støtter dette utsagnet. Ingen GMO-er er godkjent i Norge for bruk i mat eller fòr, uavhengig om de er levende eller ikke. I Europa er det kun ett land som dyrker GMO i noen skala, nemlig Spania, mens 19 andre EU-land har reservert seg, i en eller annen grad, mot å dyrke GMO. I andre ikke-europeiske land som dyrker GMO, er det dokumentert miljøeffekter som resistent ugress (13-15) og resistensutvikling mot BT toksiner i MON810 mais (18-20). Det er dokumentert genflyt og ukontrollert spredning i Mexico ((21) m.fl.) og det har blitt oppdaget GMO i mat som kun har vært tillatt brukt i fòr (22, 23). Rådet bruker det etablerte vurderingssystemet om innesluttet bruk av GMO som grunnlag for et system med nivåinndelt differensiering. Her kan godkjenning av enkelte GMO for innesluttet bruk skje etter kun en melding til Helsetilsynet, forutsatt at laboratoriet på forhånd er godkjent for bruk av andre lignende GMOer. Det betyr i praksis at det allerede eksisterer et internt system som omhandler krav til dokumentasjon om avfallshåndtering, hvem som har tilgang til anlegget osv. Dette er for å hindre utilsiktet utslipp til miljøet. Når det gjelder innesluttet bruk av GM planter er disse regulert gjennom planteforskriften, mens bruk av genmodifiserte dyr er regulert gjennom dyreforskriften. Krav til inneslutningsnivå, er basert på plantens evne til å spre seg i naturen. Det er svært uklart hva Bioteknologirådet mener skal ligge i et meldesystem for utsetting av GM planter. Dersom man i dag skal dyrke GM planter, er det en rekke forhold som må tas i betraktning, spesielt for å hindre ukontrollert spredning (genflyt) av GM planter til andre åkre eller til ville slektninger (se f. eks (24)). Det er uklart om rådet mener at det skal utarbeides generelle krav til åkre for GMO dyrking hvor blant annet sikkerhetsavstander og tiltak for å hindre genflyt er lagt inn, eller om slike krav skal bortfalle helt. Risikovurderinger, datakrav og anbefalinger for prosedyrer for vurderinger av ulike GMOer er styrt gjennom veiledningsdokumenter. I tillegg er det dokumenter som beskriver anbefalt fremgangsmåte for å teste ulike aspekter, som f.eks. allergenisitet og toksisitet (25). Dersom det er risikomomenter som enten faller bort eller kommer til ved genredigerte planter, dyr eller mikroorganismer, vil man kunne ta vare på dette innenfor dagens differensierte system ved å oppdatere eller utarbeide egne veiledningsdokumenter for disse. I dagens system ligger det også inne en mulighet for at kravene kan endres til å være mindre omfattende med erfaring. ET NIVÅDELT GODKJENNINGSSYSTEM OGSÅ FOR UTSETTING AV GMOER? På side 30 i figur 3, presenterer Bioteknologirådet en nivådelt modell basert på størrelsen av den modifiseringen en ønsker å oppnå. GenØk vil påpeke at en nivådelt modell vil fremdeles kreve en saktil sak- vurdering for kunne avgjøre hvilket nivå et produkt skal risikovurderes på. Dette kommer ikke klart frem i modellen. Ved introduksjonen av flere nivå må det etableres flere veiledere for produktutviklerne, for de som vurderer risiko ved slike produkter, og for de som tilslutt skal avgjøre på hvilket nivå et produkt skal vurderes på, gitt at den nåværende miljø-/helserisikovurderingen er basert på kvalitativ estimering av risiko. I tillegg vil omfattende retningslinjer være nødvendig for å kunne tolke de ulike aspektene av 2https://ec.europa.eu/food/plant/gmo/authorisation/cultivation/geographical_scope_en 3 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-12-21-1603 4https://lovdata.

lovdata_cd_29593

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.66

Hemnes kommunestyre har 27. juni 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 20. juni 1986 nr. 1484 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117 første ledd.

lovdata_cd_59777

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.33

Lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova) trer i kraft 1. januar 2006.

lovdata_cd_38538

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.97

Det er gitt særlige regler for legehjelp som utføres ved offentlige poliklinikker, jf. Forskrifter for godtgjørelse av utgifter til legehjelp som utføres poliklinisk ved helseinstitusjoner på fylkeskommunal helseplan og ved statlige helseinstitusjoner, fastsatt i medhold av lov om sykehus §11 første og annet ledd, mv. (71-11 første og annet ledd).

lovdata_cd_34254

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.614

I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene skal §51 annet ledd lyde:

lovdata_cd_41878

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.853

Ved fremsettelse av krav om yrkesrettet attføring og dette er registrert hos Aetat, bestilles det opplysninger elektronisk fra Rikstrygdeverket. Disse opplysningene er nødvendige i Aetats videre arbeid bl.a. med ytelser.

lovdata_cd_27834

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.731

Forskriften er et tillegg til forskrift 21. desember 2004 nr. 1866 for innsamling mv. av husholdningsavfall, Ibestad kommune, Troms. Forskriften gjelder alle som får tillatelse til hjemmekompostering i henhold til denne forskrift. Våtorganisk avfall: Matrester fra egen husholdning og hageavfall. Hjemmekompostering: Varmkompostering av våtorganisk avfall i godkjente beholdere i egen hage eller tomt, etter retningslinjer fastsatt av Ibestad kommune. Bare de som oppfyller de krav som til enhver tid gjelder kan drive hjemmekompostering. De som etter søknad får tillatelse til å hjemmekompostere, må inngå en egen avtale med kommunen om dette. Kompostbeholderen anskaffes og bekostes av abonnenten selv. Beholderen skal oppfylle de kriterier kommunen fastsetter i egen kravspesifikasjon, samt godkjennes av kommunen. Abonnenten må kunne benytte ferdig kompost på egen eiendom. Abonnenten skal dokumentere effektiv drift gjennom en prøveperiode på minimum et år. Komposteringen skal være kontinuerlig hele året. Kompostbeholderen skal plasseres på egen eiendom, minimum 10 meter fra bolighus eller uteplass på annen eiendom. Kun ved skriftlig avtale mellom berørte parter kan dette kravet fravikes. De som får tillatelse til hjemmekompostering av våtorganisk avfall i henhold til denne forskrift, gis en reduksjon i det kommunale renovasjonsgebyret. Gebyrreduksjonen fastsettes av kommunestyret, og skal tilsvare kommunens reduserte behandlingskostnader for det våtorganiske avfallet. Kommunen kan til enhver tid foreta inspeksjon hos den enkelte for å påse at forutsetningene i denne forskriften og tilhørende krav og avtale overholdes. Hvis det påvises at abonnenten kvitter seg med avfallet i søppelsekken, eller annen ikke godkjent måte, kan kommunen inndra tillatelsen til hjemmekompostering og fjerne gebyrreduksjonen. Vedtak som er fattet av rådmannen eller andre som er delegert myndighet i medhold til av denne forskriften, kan påklages etter forvaltningslovens regler. Kommunens myndighet og oppgaver etter denne forskrift kan delegeres og/eller overføres til andre. Vedtak om slik delegering eller overføring fattes av kommunestyret.

lovdata_cd_52365

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.637

(1) Skjer det endring i aksjekapitalen i et selskap som har utstedt underliggende aksjer for aksjederivatkontrakter skal vilkårene for derivatkontraktene justeres av primærbørsen etter reglene i pkt 5.6.1 til 5.6.16. (2) Primærbørsen bestemmer hvilket justeringsalternativ som skal benyttes, dersom det etter reglene nedenfor foreligger flere alternativer. Primærbørsen kan også utvide eller endre beregningsperioder og iverksettelsestidspunker for justering etter reglene nedenfor, dersom særskilte grunner tilsier dette. (3) For svenske derivatkontrakter er det gjort en gjengivelse av justeringsreglene i OM Stockholms regelverk. Ved eventuell uoverensstemmelse mellom gjengivelsen nedenfor og disse reglene, gjelder sistnevnte. (4) Anser Oslo Børs at en justering av norske derivatkontrakter etter reglene nedenfor gir urimelige resultater eller gjelder det en kapitalendring som ikke omfattes av disse reglene, kan Oslo Børs fastsette andre justeringsregler. (5) Anser OM en justering av svenske derivatkontrakter etter reglene nedenfor for å gi urimelige resultater, eller gjelder det en kapitalendring som ikke omfattes av reglene nedenfor, kan OM overlate justeringen til aksjeombudsmannen. Aksjeombudsmannen skal utføre kontraktsjusteringene slik at verdiene etter derivatkontraktene i størst mulig grad bevares. (6) Justeringer skal ikke kunne resultere i en økning av innløsningskurs respektive terminkurs i andre tilfeller enn beskrevet i pkt 5.6.4. (7) Oslo Børs offentliggjør de justerte vilkår gjennom OMFE, og registrerer disse på utstederkonto i VPS før iverksettelsen, jf. reglene i kap 3.1. (8) Justert innløsnings- og terminkurs avrundes til to desimaler, slik at tallene 1, 2, 3 og 4 avrundes nedover, og tallene 5, 6, 7, 8 og 9 avrundes oppover. Justert kontraktsstørrelse avrundes ved at alle desimaler strykes. For pkt 5.6.5 gjelder avrunding etter reglene for justert innløsnings- og terminkurs. Justeringsfaktor avrundes ikke. Justeres tidligere justerte derivatkontrakter der Oslo Børs er primærbørs, skjer avrunding først når samtlige beregninger er foretatt. (9) Dersom noteringen av underliggende instrument endres til annen valuta, kan primærbørsen beslutte å konvertere eksisterende derivatkontrakter til derivatkontrakter notert i den nye valuta. Omregningen gjennomføres ved å konvertere innløsningskurs, opsjonspremie og terminkurs samt andre angivelser av kurs til å bli uttrykt i samme valuta som for det underliggende instrumentet. Omregning av eksisterende derivatkontrakter skjer til omregningsfaktorer som fastsettes av primærbørsen. 0 Endret ved forskrift 21 juni 1999 nr. 776 (i kraft 19 juli 1999), 24 aug 1999 nr. 1042 (i kraft 6 sep 1999).

lovdata_cd_53776

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.746

Delegering av myndighet til Skattedirektoratet etter selskapsskatteloven §9-2 til å gi forskrift til selskapsskatteloven §1-7 til §1-9. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 8. september 1997 med hjemmel i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) §9-2.

lovdata_cd_61318

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.904

Publisert: Somb-1997-54 (1997 s 201) Sammendrag: Skrivemåte på personnavn i Det sentrale folkeregisteret. A klaget til ombudsmannen over at hennes fornavn «Märtha» ble skrevet feil i utsendelser fra myndighetene - uten tødler over den første a. Sentralkontoret for folkeregistrering hadde overfor klageren vist til bestemmelsen i §30 annet ledd i folkeregisterforskriften av 4. mars 1994 om at enhver må godta at «diakritiske tegn» i vedkommendes personnavn utelates. Utelatelsen av tødlene ble videre begrunnet med at datasystemet som ble benyttet bare inneholdt norske bokstaver. Overfor ombudsmannen opplyste Sentralkontoret bl.a. at det var satt igang arbeide med sikte på å løse problemet. - Ombudsmannen hadde ikke grunnlag for å rette innvendinger mot registreringsmyndighetenes fremgangsmåte. Under henvisning til at nordiske borgere bør behandles mest mulig likt, ble imidlertid Sentralkontoret anmodet om å vurdere mulighetene for å utvide tegnsettene i folkeregisterbasen til å omfatte de spesielle bokstaver og diakritiske tegn som finnes i øvrige nordiske lands alfabeter, herunder også de samiske alfabeter. Sentralkontoret opplyste senere at det var besluttet å utvide tegnsettet med tegnene Ä, É, È, Ô, ö og Ü. Saksgang: (Sak 96-1960) A hadde ved flere anledninger mottatt utsendelser fra myndighetene hvor hennes fornavn var skrevet feil. Av denne grunn henvendte hun seg til Sentralkontoret for folkeregistrering og bad om at navnet for ettertiden ble skrevet riktig «med to tødler over den første a». I svarbrev uttalte Sentralkontoret at man ikke kunne etterkomme anmodningen. Det ble vist til bestemmelsen i folkeregisterforskriften §30 annet ledd, hvoretter enhver må godta at diakritiske tegn i vedkommendes personnavn blir utelatt. Sentralkontoret begrunnet videre feilskrivingen av navnet med at datasystemet som ble benyttet, bare inneholdt de norske bokstavene, slik at f.eks. bokstaven ä i hennes navn ble skrevet a. Sentralkontoret opplyste for øvrig at man i slike tilfeller registrerte en merknad om utelatelsen, slik at navnene ble korrekt skrevet i fødselsattester. A brakte saken inn for ombudsmannen ved brev 27. november 1996. I brevet bad hun om en bekreftelse på at «det virkelig ikke lar seg gjøre å skrive navnet mitt riktig». A uttalte videre at det forhold at navnet hennes ikke ble skrevet riktig, voldte henne problemer fra tid til annen. Klagen ble forelagt Sentralkontoret, som ble bedt om å redegjøre nærmere for hva feilregistreringen i praksis medfører for borgerne. Under henvisning til at det er en del vanlig brukte navn her i landet som inneholder diakritiske tegn, samt at diakritiske tegn er svært vanlig i andre nordiske land, ble det bedt om Sentralkontorets vurdering av ordningen. Videre ble Sentralkontoret bedt om å redegjøre for muligheten for å endre datasystemet slik at diakritiske tegn ble registrert, herunder hvilke kostnader og hvilket merarbeid dette ville medføre. Endelig ble Sentralkontoret bedt om å redegjøre for hvorvidt det var praktisk mulig å rette opp feilene manuelt ved utsendelser m.v. I svarbrev 27. desember 1996 uttalte Sentralkontoret: «Opplysningene i Det sentrale folkeregister (DSF) overføres til svært mange andre datasystemer, både interne og eksterne, og Skattedirektoratet har valgt å bare benytte norske bokstaver fordi ulike tegnsett er i bruk i tilknytning til de forskjellige systemene. Bruk av forskjellige tegnsett innebærer at tegnene kan ha forskjellig kode, noe som medfører at f.eks. en som registreres i DSF kan bli skrevet ut som noe helt annet i et annet system. Offentlige etater som bruker folkeregisteropplysninger og således kan ha feilskrevne navn ved utsendelser er: Sentralkontoret er innforstått med at det er uheldig at diakritiske tegn ikke kan registreres i DSF, og vi kan opplyse at direktoratet har satt i gang et arbeid med sikte på å løse problemet. En endring av DSF slik at diakritiske tegn kan registreres innebærer at alle datamaskinene og systemene som dataene overføres til må standardiseres med hensyn til koder for de aktuelle tegnene. I tillegg må tidligere «feilregistrerte» navn rettes opp. Noe av opprettingen kan antagelig utføres maskinelt, men det vil også nødvendiggjøre en betydelig manuell gjennomgang og oppretting. Vi kan på det nåværende tidspunkt ikke si noe om tidspunktet for endring av DSF-systemet, da en slik endring også kan betinge endringer i de systemene som mottar folkeregisteropplysninger. Hva angår muligheten for å rette opp «feilene» manuelt ved utsendelser mv., anser vi dette for å være absolutt ugjennomførlig når det gjelder direktoratets utsendelser, da disse utsendelsene skjer uten manuell kontroll. Ved brev 24. januar 1997 ble det bedt om en uttalelse fra professor i nordisk språkvitenskap Dag Gundersen. Slik uttalelse ble gitt 11. februar 1997. Fra uttalelsen siteres: «I Deres brev er jeg først bedt om å si hvordan bokstaven ä skal karakteriseres i dette tilfellet. Siden navnet Märtha er kommet inn i norsk fra svensk, må ä-en i dette tilfellet regnes som en bokstav i det svenske alfabetet (den nest siste: å, ä, ö). De to bokstavene ä og ö er ikke å regne som bokstaver i det norske alfabetet, og brukes på norsk bare i lånord eller i gjengivelse av ord eller navn fra språk der de hører til det vanlige alfabetet. Så er jeg bedt om å forklare hva et diakritisk tegn er. Det er et hvilket som helst tegn som føyes til en bokstav for å vise at den har en annen uttale enn den har uten det tilføyde tegnet. I norsk regnes f.eks. ringen over a-en som gjør den til en å, som et diakritisk tegn; noen vil også ta med streken gjennom o for å gjøre den til en ø. Ringen over a er egentlig en liten o, og tødlene over a og o i svensk er det som er igjen av en e som opprinnelig ble skrevet i full form over a-en og o-en. Tødlene (trema-tegnet) forekommer også i ë (Citroën), ï og (Lübeck), de to første for å vise at vokalene skal uttales hver for seg. I noen tilfeller brukes det diakritiske tegnet for å vise trykk, f.eks. aksenten i navnet Talén, idet hovedmønsteret i norsk er å legge trykket på første stavelse i tostavingsord, som ville gitt samme trykk som i bestemt form av «en tale». Det er følgelig flere navn enn Märtha som kan rammes av regelen om at diakritiske tegn kan utelates. En person som heter Åsen, ville måtte finne seg i å få navnet skrevet Asen ifølge folkeregisterforskriftens §30 annet ledd; Øst- kunne bli Ost- osv. - Enda en bruksmåte av diakritiske tegn i norsk finner vi i fôr, fôre, fôring og i nynorsk dessuten i vêr. Her viser sirkumfleksen (etter nynorsk skikk ofte kalt «møne») at en historisk <th>(«stungen d», uttalt som th i den engelske artikkelen the) er falt bort mellom e og r. Jeg må altså konstatere at tødlene over a i Märtha er et diakritisk tegn. Av de nordiske lands alfabeter har finsk ä og ö; færøysk har ö; islandsk har ë, ü, ä og ö, og svensk altså ä og ö. Dessuten har færøysk og islandsk høyrevendt aksent over lange vokaler; begge språk har også den spesielle bokstaven ð/Ð, og islandsk dertil þ/Þ og <oe>. Også samisk gjør utstrakt bruk av diakritiske tegn med lydendrende funksjon. Videre er det i økende grad aktuelt å gjengi lånord og særlig navn fra språk og land som til dels har andre diakritiske tegn enn våre og setter dem til andre bokstaver enn vi gjør, f.eks. polsk, rumensk og tjekkisk. Å ta med diakritiske tegn i ord og særlig i navn fra slike språk blir ofte oppfattet som et spørsmål om respekt overfor vedkommende nasjon. Hvis Det sentrale folkeregister arbeider med å utvide sine tegnsett til å omfatte diakritiske tegn, ville det kanskje ha nytte av å drøfte bredden av dette med Utenriksdepartementet og med Norsk språkråd, som bl.a. har utgitt Geografilista, der slike tegn er brukt. Et annet spørsmål som fortjener ettertanke, selv om det ikke inngår i mitt mandat her, er hvordan vi i Norden skal stille oss til internasjonal gjengivelse av våre ord og navn uten f.eks. æ, ø og å (Bjoern Daehlie, Norsk sprakrad). Et spørsmål når det gjelder Märtha og lignende navn, er om det kunne være mer akseptabelt for navneeieren om bokstaver med diakritiske tegn i det minste ble gjengitt med den bokstaven i norsk som best gjengir lydverdien, i dette tilfellet æ. Mærtha ville iallfall gi riktig uttale, og navnet ville komme på riktig plass i en alfabetisk oppstilling. «Sentralkontoret har ikke imøtekommet anmodningen fra Dem om å skrive Deres personnavn «Märtha» med bokstaven ä, bl.a. under henvisning til §30 annet ledd i folkeregisterforskriften av 4. mars 1994. Bestemmelsen lyder: Som det fremgår, må enhver godta at «diakritiske tegn» i vedkommendes personnavn utelates. Det har herfra vært stilt spørsmål til professor Dag Gundersen om det er korrekt å anvende karakteristikken «diakritisk tegn» i forhold til bruken av ä i Deres navn. Professor Gundersen har vist til at navnet Märtha har kommet inn i norsk fra svensk og at ä må regnes som en bokstav i det svenske alfabetet. Han har videre forklart hva et diakritisk tegn er, og har herunder konstatert at tødlene (tremategnet) over a i Märtha er et slikt diakritisk tegn. Sentralkontoret har videre begrunnet utelatelsen av tødlene i Deres navn med at datasystemet som benyttes bare inneholder de norske bokstavene, slik at f.eks. bokstaven ä blir skrevet a i Deres navn. På spørsmål herfra om mulighetene for å rette opp «feilene» manuelt ved utsendelser m.v., har direktoratet uttalt at dette er «absolutt ugjennomførlig når det gjelder direktoratets utsendelser, da disse utsendelsene skjer uten manuell kontroll». Jeg har forståelse for at det kan volde Dem visse problemer at Deres navn blir skrevet feil i utsendelser fra myndighetene. På grunn av bestemmelsen i folkeregisterforskriften §30 annet ledd, jf. den nærmere begrunnelse som Sentralkontoret har gitt om det datasystem som benyttes, samt manglende muligheter for å rette opp feilen manuelt, kan jeg vanskelig rette innvendinger mot registreringsmyndighetene på dette punkt. Sentralkontoret er imidlertid innforstått med at det er uheldig at diakritiske tegn ikke kan registreres i Det sentrale folkeregister, og har på denne bakgrunn satt igang arbeid med sikte på å løse problemet. Jeg viser for øvrig til vedlagte gjenpart av mitt brev i dag til Sentralkontoret for folkeregistrering. I brev til Sentralkontoret for folkeregistrering samme dag uttalte jeg bl.a.: «Jeg har imidlertid merket meg at Sentralkontoret er innforstått med at det «er uheldig at diakritiske tegn ikke kan registreres i DSF» og at det er satt igang arbeid med sikte på å løse problemet. Som uttalt i mitt avsluttende brev i dag til klageren, har jeg forståelse for de problemer en slik feilregistrering kan volde, og jeg ser derfor positivt på det arbeid som nå er igangsatt. Som kjent har enkelte spørsmål i saken vært tatt opp med professor Dag Gundersen. En kopi av hans uttalelse er tidligere oversendt Sentralkontoret. Professor Gundersen har i sin uttalelse bl.a. redegjort for hvilke spesielle bokstaver som finnes i de øvrige nordiske lands alfabeter. For så vidt gjelder samisk, har han pekt på at det her gjøres utstrakt bruk av diakritiske tegn med lydendrende funksjon. Under henvisning til at nordiske borgere bør behandles mest mulig likt, finner jeg grunn til å be om at man også vurderer mulighetene for å utvide tegnsettene i folkeregisterbasen til også å omfatte disse spesielle bokstavene/diakritiske tegnene. Jeg viser for øvrig til det som fremgår av professorens uttalelse, jf. bl.a. uttalelsen om at det kanskje kan være nyttig å drøfte bredden av den påtenkte utvidelsen av tegnsettet med Utenriksdepartementet og Norsk språkråd. Sentralkontoret svarte i brev 18. september 1997: «Vi kan opplyse at Skattedirektoratet har besluttet at tegnsettet i Det sentrale folkeregister (DSF) i første omgang skal utvides med tegnene Ä, É, È, Ô, ö og Ü. Man har foreløpig valgt å begrense utvidelsen til disse tegnene, fordi andre tegn som brukes i tilknytning til fremmede språk ofte er ukjente for oss, og derfor lett kan registreres feil. Rutiner for registrering av de diakritiske tegnene er under utvikling og vi håper at de kan settes i drift i løpet av året. Samtidig med igangsettingen av disse rutinene vil arbeidet med den manuelle opprettingen av de navnene som har registrert merknad om diakritiske tegn starte. Dette dreier seg om ca. 21.000 navn på landsbasis og vil nødvendigvis ta noe tid.

lovdata_cd_33290

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.689

0 Kapitteloverskriften endret ved lov 3 juni 1994 nr. 14. §60. De overtredelser som er nevnt i dette kapittel, er straffbare også når de er begått av uaktsomhet. Forsøk er straffbart.2 Forsøk straffes på samme måte som bestemt for fullbyrdet overtredelse. Medvirkning er straffbar. Medvirkeren straffes på samme måte som bestemt for hovedmannen. De overtredelser som er nevnt i §61, §62, §63, §64, §65 er forseelser. 1 Sml. strl. §40. 2 Jfr. strl. §49 første ledd. 3 Sml. strl. §2. §61.1 Med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov innfører eller utfører en vare utenom tollvesenets kontroll, eller som disponerer over en vare i strid med noen bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov. Som ulovlig innførsel eller utførsel regnes også ikke å oppgi til tollvesenet vare som finnes ombord i fartøy eller annet transportmiddel4 når man er pliktig til det. Det samme gjelder når en vare for å unndras riktig tollbehandling, er gitt et villedende utseende eller er gjemt inne i eller blant andre varer. På samme måte som i første ledd straffes fører av transportmiddel5 som ikke på forsvarlig måte søker å hindre at en vare ulovlig føres ut fra eller inn i transportmidlet. 0 Endret ved lov 3 juni 1994 nr. 14. 1 Jfr. §60 og §66. 4 Se §1 nr. 8 og nr. 9. 5 Se §1 nr. 11 og nr. 8. §62.1 Med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som inngår avtale med noen i inn- eller utland med sikte på inn- eller utførsel av varer i strid med bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov. §63.1 Med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender, overlater til andre eller erverver vare som er innført eller disponert over i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov. §64.1 Med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov unnlater å følge fastsatte kontrollbestemmelser eller pålagte kontrolltiltak, unnlater å yte pliktig bistand eller unnlater å gi pliktige erklæringer eller deklarasjoner. På samme måte straffes den som her i riket utsteder eller foranlediger utstedt uriktig opprinnelsesbevis, faktura eller annet uriktig legitimasjonsdokument som er bestemt til å tjene som bevis ved tollekspedisjon5 av varer i et annet land. 0 Endret ved lover 30 mai 1975 nr. 17, 3 juni 1994 nr. 14. 4 Jfr. §38 og strl. §372. 5 Se §1 nr. 6. §65.1 Den som rettsstridig bryter tollvesenets lås eller segl, eller lås eller segl påsatt eller godkjent av utenlandsk tollmyndighet som Norge etter konvensjon er forpliktet til å godta, straffes med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder eller begge deler. Er tollvesenets lås eller segl rettsstridig brutt, straffes den som er ansvarlig for låsen eller seglet med bøter hvis bruddet skyldes forsømmelse fra hans side eller hvis han ikke etter bruddet har truffet forsvarlige tiltak for å hindre at noen vare kunne fjernes eller forandres. Bestemmelsene i første og annet ledd får tilsvarende anvendelse når noen rettsstridig skaffer seg adgang til varer som er under tollvesenets lås eller segl, selv om låsen eller seglet ikke er blitt brutt. 1 Jfr. §60, §66 og §79, og strl. §343. §66. Når en overtredelse av §61, §62, §63, §64, §65 er særlig grov, er straffen bøter1 eller fengsel2 inntil 2 år,3 men fengsel inntil 6 år ved forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse. Ved avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som særlig grov, legges vekt på om overtredelsen har stort omfang, om inn- og utførsel av varen er forbudt eller underlagt særlige vilkår, om de varer overtredelsen gjelder var bestemt til å omsettes av lovovertrederen, om denne tidligere er dømt for overtredelse av tollovgivningen eller om det foreligger andre omstendigheter av særlig skjerpende art. 0 Endret ved lov 11 april 2003 nr. 21. §67. Dersom eieren av en vare som har vært gjenstand for overtredelse etter dette kapittel, ikke er kjent eller har kjent oppholdssted i riket, og heller ikke lovovertrederen er kjent eller har kjent oppholdssted i riket, tilfaller varen statskassen, såframt eieren ikke har meldt seg innen 1 måned etter at varen kom i det offentliges besittelse. §68. Kongen1 kan i forskrift2 bestemme at bøtelegging på stedet eller i ettertid for tollovertredelser av nærmere angitt art kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser. I slikt forelegg kan straffebudet og det straffbare forhold betegnes ved stikkord eller på lignende måte. Forelegget skal alltid omfatte inndragning av de varer som har vært gjenstand for tollovertredelsen. Istedenfor varene kan inndras det beløp som svarer til varenes verdi. Tolltjenestemann kan gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg. Forelegg som er skrevet ut på stedet, faller bort dersom det ikke straks vedtas. Er siktede under 18 år, kan det gis en kort frist for vedtagelsen av forelegget. For forelegg som er skrevet ut i ettertid, gjelder straffeprosessloven3 §256 nr. 5 tilsvarende. Slikt forelegg faller bort dersom det ikke vedtas innen fristen. Kongen1 kan gi nærmere forskrifter2 om fremgangsmåten når forelegget skrives ut i ettertid. Kongen gir nærmere regler2 om bruk av forenklet forelegg etter denne paragraf og fastsetter bøtesatser og subsidiær fengselsstraff for de tollovertredelser som ordningen skal omfatte. 0 Opphevet ved lov 26 jan 1973 nr. 2, tilføyd ved lov 10 juni 1983 nr. 56, endret ved lov 19 juni 1997 nr. 65 (i kraft 1 des 1999 iflg. forskrift 24 aug 1999 nr. 958 jf res. 19 juni 1997 nr. 613). 1 Finansdepartementet iflg. res. 19 juni 1997 nr. 613. §69. Vareeier1 eller den som har hatt omsorg for varen eller representert ham overfor tollvesenet kan ilegges tilleggstoll med inntil 60 pst. av toll fastsatt etter denne lov og tolltariffens2 bestemmelser, dersom han forsettlig eller uaktsomt har overtrådt denne lov eller forskrifter gitt i medhold av denne lov, og statskassen derved er eller kunne ha vært unndratt toll. Tilsvarende gjelder hvor det i forbindelse med tollekspedering3 er unnlatt gitt pliktige opplysninger, eller gitt uriktige opplysninger. 0 Opphevet ved lov 26 jan 1973 nr. 2, tilføyd ved lov 3 juni 1994 nr. 14. 1 Se §1 nr. 3. 3 Se §1 nr. 6. §70. Personer som har opptrådt i strid med bestemmelsene i denne lov eller gjeldende forskrifter eller i strid med meddelt tillatelse, eller som har gjort seg skyldig i annet straffbart forhold overfor tollvesenet, kan forbys adgang til å representere vareeier1 ved tollekspedisjon2 av varer. §71. (Opphevet ved lov 26 jan 1973 nr. 2.) §72. Transportmiddel1 og andre ting som har vært brukt ved overtredelse som nevnt i dette kapittel, kan tilbakeholdes til sikring av inndragningsbeløp og bøter som eieren eller noen i tjeneste på transportmidlet er eller antas å ville bli ilagt i anledning av overtredelsen, såfremt overtredelsen gjelder vare som er toll- eller avgiftspliktig ved innførsel. Ting som er tilbakeholdt med hjemmel i denne paragraf, kan selges til dekning av det beløp tilbakeholdelsen gjelder og påløpne omkostninger, dersom beløpet ikke er betalt eller sikret på annen måte innen 1 måned etter at fastsettelsen av kravet er blitt endelig. Salget kan skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg2 så langt de passer. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven3 §8-16 første ledd gjelder ikke dette tilfelle. Eieren eller hans representant skal være gitt underretning herom minst 14 dager før salget finner sted, såfremt adressen er kjent. §30 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende. 0 Endret ved lover 26 juni 1992 nr. 86, 3 juni 1994 nr. 14. Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 67 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 1 Se §1 nr. 8. §73. Foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse som nevnt i dette kapittel, kan tollvesenet legge beslag på ting det kan bli tale om å inndra. Er overtredelsen av den art at den kan gi anledning til inndragning av transportmiddel1 eller hel eller delvis inndragning av last i transportmidlet, plikter føreren2 og den øvrige besetning etter krav fra tollvesenet å føre transportmidlet til det sted som tollvesenet bestemmer. Når vilkårene for pågripelse etter reglene i straffeprosessloven3 er til stede, kan den foretas av tollvesenet, som snarest mulig skal overlevere den pågrepne til politiet. 2 Se §1 nr. 11. 3 Lov 22 mai 1981 nr. 25 (strpl), se dens kap. 14. §74. Tollvesenet tar beslaglagte ting i forvaring når Kongen ikke har fastsatt noe annet. Ting som er utsatt for hurtig bedervelse og levende dyr kan straks utleveres eieren mot betaling av toll og offentlige avgifter1 samt deponering av et beløp som svarer til tingens verdi eller mot annen sikkerhet. Såfremt eieren ikke vil overta tingen eller han ikke kjennes, kan tingen selges gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg2 så langt de passer. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven3 §8-16 første ledd gjelder ikke i dette tilfelle. §30 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende. Kongen4 kan treffe bestemmelse om at også andre ting kan utleveres eieren på vilkår som nevnt i forrige ledd, og bestemmer for øvrig hva det skal gjøres med ting og verdier som inndras. 1 Se §1 nr. 4 og 5. 4 Finansdepartementet iflg. res. 24 nov 1967. Kap. XI. Grensetollsamarbeid med annen stat. §75. I samsvar med overenskomst som nevnt i §4 kan vedkommende annen stats bestemmelser om toll, inn- og utførsel og andre bestemmelser som tollvesenet håndhever i henhold til overenskomsten, anvendes og håndheves under utøving av tolltjeneste for denne stat innen kontrollsonene på norsk område.1 Bestemmelsene skal være tilgjengelige for publikum på alle tollsteder i kontrollsonene. Håndhevingen kan foretas av den annen stats tjenestemenn eller av norske tjenestemenn eller av begge staters tjenestemenn. Tvangsmidler i henhold til den annen stats lovgivning kan dog bare få anvendelse på norsk område ved undersøkelser i umiddelbar sammenheng med en overtredelse av denne lovs §61 eller forsøk på slik overtredelse. Er en vare gjenstand for inndragning etter begge staters lovgivning, skal inndragningen i tilfelle fortrinnsvis skje til fordel for den stat der beslagleggingen har funnet sted, såfremt ikke annet i det enkelte tilfelle blir avtalt mellom de to staters myndigheter. §76. Norske bestemmelser om toll, inn- og utførsel og andre bestemmelser vedrørende trafikken som tollvesenet håndhever, skal i samsvar med overenskomst med annen stat få anvendelse også på denne stats område. Kongen1 kan gi også tjenestemenn fra vedkommende annen stat myndighet til helt eller delvis å håndheve bestemmelser som nevnt på den annen stats område eller i kontrollsoner2 på norsk område. 1 Finansdepartementet iflg. res. 1 juni 1979. §77. Tjenestemenn som utfører annen stats tolltjeneste innen kontrollsoner1 på norsk område i samsvar med overenskomst med annen stat, er å anse som offentlige tjenestemenn i forhold til den alminnelige borgerlige straffelovs2 kapitler 12 og 34. Straffelovens kapittel 34 får anvendelse også på handlinger foretatt på annen stats territorium overfor tjenestemenn som utfører norsk tolltjeneste i samsvar med overenskomst med annen stat. Norske tjenestemenn som utfører annen stats tolltjeneste i samsvar med overenskomst om tollsamarbeid med annet stat, er også under slik tjeneste å anse som offentlige tjenestemenn i forhold til den alminnelige borgerlige straffelovs2 kapitler 11 og 33 og likeså i forhold til lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. Annen stats tjenestemenn som utfører norsk tolltjeneste i samsvar med overenskomst om tollsamarbeid med vedkommende annen stat, er ikke underlagt norsk straffe- eller disiplinærmyndighet for handlinger foretatt under slik tjeneste, likevel slik at deres fullmakt til å utføre norsk tolltjeneste kan tas tilbake av vedkommende norske myndighet. 3. at det ellers med skjellig grunn kan antas at han vil unndra seg rettergang og straff eller ved unndragelse av bevis eller på annen måte vil vanskeliggjøre sakens utredning. 4. han har vendt tilbake til landet etter at han har forlatt det. Bestemmelsene i annet og tredje ledd gjelder ikke norsk statsborger2 med hjemsted i Norge. §79. Under utøving av norsk tolltjeneste i samsvar med overenskomst som nevnt i §4, kan den annen stats tollsegl nyttes istedenfor norsk tollsegl. Bestemmelsene i denne lovs §65 og straffelovens1 §343 får tilsvarende anvendelse når annen stats tollsegl er nyttet i henhold til første ledd, og overtrederen visste eller måtte forstå at dette var tilfellet. §80. Bestemmelsene i §20 første ledd skal gjelde tilsvarende når annen stats tolltjenestemenn utfører norsk eller fremmed stats tolltjeneste på norsk område i samsvar med overenskomst som nevnt i §4. §81. Kongen1 kan gi nærmere forskrifter2 om gjennomføringen av bestemmelsene i dette kapittel og gi de utfyllende bestemmelser som samarbeidet om tollkontrollen med en annen stat gjør nødvendig. Kap. XII. Klage og omgjøring. §82. (Opphevet ved lov 3 juni 1994 nr. 14.) §83. (Opphevet ved lov 3 juni 1994 nr. 14.) Kap. XIII. Ikrafttreden. Opphevelse og endring av gjeldende lover. §84. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.1 Fra samme tidspunkt oppheves lov av 22 juni 1928 om tollvesenet og lov av 18 desember 1959 om grensetollsamarbeid med fremmed stat. De forskrifter og bestemmelser som er gitt i medhold av nevnte lover gjelder fortsatt inntil de oppheves. Henviser noen lov til en lovbestemmelse som erstattes av en bestemmelse i denne lov, skal henvisningen anses å gjelde denne. 1 Fra 1 feb 1968 iflg. res. 24 nov 1967. 1966 Luftputefartøyloven. Lov om luftputefartøyer. Lovens tittel endret ved lov 19 des 1980 nr. 62. §1. Med luftputefartøy (svevefartøy) forstås i denne lov et fartøy som under fart hviler på sammenpresset luft mellom fartøyets underside og den flate det beveger seg over. Loven gjelder fart med slikt fartøy både til lands og til vanns. Fart med luftputefartøy her i riket, herunder norsk territorialfarvann,1 kan bare finne sted i samsvar med denne lov og bestemmelser gitt med hjemmel i loven. Dette gjelder selv om fartøyet er registrert i utlandet eller eieren eller brukeren er utlending. Bestemmelser utferdiget i medhold av §2 første og annet ledd gjelder også for luftputefartøyer som er registrert eller hjemmehørende i Norge, og som brukes utenfor riket, når ikke annet er fastsatt, og det er forenlig med fremmed rett. §2. Luftputefartøyer1 skal2 tilfredsstille de bestemmelser Kongen3 gir om konstruksjon, innredning og utstyr. Kongen3 kan gi bestemmelser om registrering, merking, vedlikehold, kontroll, bemanning og føring av luftputefartøyer. Kongen3 kan også gi bestemmelser om konstruksjon, innretning, vedlikehold og kontroll av og utstyr for landingsplasser for luftputefartøy. 3 Utenriksdepartementet iflg. res. 4 nov 1993 nr. 1007. §3. Når ikke Kongen1 bestemmer annet, skal det ved bruk av luftputefartøy2 foreligge godkjent forsikring eller annen godkjent sikkerhet til dekning av erstatningsansvar for skade som måtte oppstå ved bruken av fartøyet. Løyve gis av den myndighet Kongen1 bestemmer. Det gis for bestemt tid og på de vilkår som finnes påkrevet. Når ikke Kongen1 bestemmer annet, skal det stilles som vilkår at det foreligger godkjent forsikring eller, annen godkjent sikkerhet til dekning av erstatningsansvar for skade som måtte oppstå ved bruken av fartøyet. 0 Endret ved lover 19 des 1980 nr. 62, 21 juni 2002 nr. 45 (i kraft 1 jan 2003 iflg res. 20 des 2002 nr. 1695). 1 Samferdselsdepartementet iflg. res. 4 nov 1993 nr. 1007. §3a. Kongen1 kan fastsette at bestemmelser om forurensning fra skip gitt i eller i medhold av lov om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. av 9. juni 1903 nr. 7 skal få tilsvarende anvendelse for luftputefartøy. 0 Tilføyd ved lov 8 juni 1979 nr. 49. 1 Miljøverndepartementet iflg. res. 12 okt 1979. §4. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne lov eller bestemmelser eller vilkår som er fastsatt i henhold til loven, straffes med bøter1 eller fengsel2 inntil 3 måneder. §5. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. 0 Endret ved lover 5 juni 1970 nr. 41, 19 des 1975 nr. 68, 19 des 1980 nr. 62. 1 Fra 1 jan 1994 iflg. res. 4 nov 1993 nr. 1007. 1966 Fiskeriforbudsloven. Lovens tittel endret ved lov 27 juni 2003 nr. 57 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 27 juni 2003 nr. 798). - Jfr. lover 17 jan 1975 nr. 1 (trålfiske utenfor fiskerigrensen), 17 des 1976 nr. 91 (økonomisk sone). - Jfr. tidligere de lovbestemmelser som ble opphevet ved lovens §12. §1. Denne lov gjelder fiske m.v. i Norges territorialfarvann,1 herunder territorialfarvannet ved Jan Mayen. Den gjelder likevel ikke for territorialfarvannet ved Svalbard. §2. Som likestilt med norsk statsborger1 anses i denne lov: 2. aksjeselskaper,2 allmennaksjeselskaper3 og andre selskaper med begrenset ansvar når selskapets hovedkontor og styrets sete er i Norge og styrets flertall, herunder styrelederen, består av norske statsborgere1 som er bosatt i Norge og har bodd her i de to siste år, og norske statsborgere1 eier aksjer eller andeler svarende til minst 6/10 av selskapets kapital og kan utøve stemmerett i selskapet med minst 6/10 av stemmene. 3. staten, innretninger og fond som styres av staten, og norske kommuner. Kongen kan i særlige tilfelle tillate at aksjeselskap,2 allmennaksjeselskap3 eller annet selskap med begrenset ansvar som ikke fyller vilkårene i nr. 2 i forrige ledd, og som driver tilvirkning av fiskevarer i medhold av tillatelse etter lov av 14 desember 1917 om ervervelse av vannfall, bergverk og annen fast eiendom, skal få utøve virksomhet som etter denne lov er forbeholdt personer og selskaper nevnt i forrige ledd. Tillatelsen kan bare omfatte virksomhet som er naturlig knyttet til selskapets tilvirkningsanlegg i Norge. Når samfunnsmessig hensyn tilsier det, kan det fastsettes særlige vilkår for tillatelsen. Som norsk fartøy, jf sjøloven4 §1, §2, §3, §4, anses i denne lov også fartøy som eies av person bosatt i Norge, når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. Fartøy som er norsk etter sjøloven4 §1 tredje ledd, regnes ikke som norsk etter loven her, med mindre fartøyet eies av person bosatt i Norge og fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. Redskap anses som norsk i denne lov når eieren er norsk statsborger1 eller likestilt med norsk statsborger1 etter første ledd. 0 Endret ved lover 7 april 1972 nr. 13, 16 des 1983 nr. 72, 24 juni 1994 nr. 39, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 26 mars 1999 nr. 15 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 19 nov 1999 nr. 1178), 21 jan 2000 nr. 8, 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 4 Lov 24 juni 1994 nr. 39. §3. Det er forbudt1 for den som ikke er norsk statsborger2 eller likestilt med norsk statsborger2 (jf. §2), å drive fiske eller fangst i territorialfarvannet.3 Til fiske eller fangst i territorialfarvannet er det forbudt å nytte fartøy eller redskap som ikke er norsk (jf. §2), eller nytte utlendinger som mannskap eller lottfiskere i større utstrekning enn tillatt etter annet ledd. Til lovlige fiske eller fangst etter første ledd kan som mannskap eller lottfiskere nyttes andre enn norske statsborgere eller personer bosatt i Norge,2 når minst halvparten av mannskapet eller lottfiskerne og føreren eller høvedsmannen er norske statsborgere5 eller bosatt i Norge. Forbudene i første ledd gjelder ikke sportsfiske med håndredskap. Salg av fangsten er forbudt. Departementet6 kan gi forskrifter7 om hva som skal anses som håndredskap. Uten hensyn til forbudene i første ledd kan departementet bestemme at utlendinger kan drive jakt på kystsel og fastsette vilkår for utlendingers deltakelse i slik jakt. 0 Endret ved lover 27 juni 2003 nr. 57 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 27 juni 2003 nr. 798), 3 sep 2004 nr. 71. 1 Jfr. §10 og §11. 3 Se lov 27 juni 2003 nr. 57. 6 Fiskeridepartementet. §4. Når prøvedrift av nye fartøytyper eller redskaper eller andre særlige grunner gjør det ønskelig, kan departementet1 tillate at den som er norsk statsborger2 eller likestilt med norsk statsborger,3 for et enkelt tilfelle eller for et bestemt kortere tidsrom driver fiske eller fangst i territorialfarvannet4 med fartøy eller redskap som ikke er norsk (jfr. §2), eller nytter utlendinger som mannskap eller lottfiskere i større utstrekning enn tillatt etter §3 annet ledd. 4 Se lov 27 juni 2003 nr. 57. §5. I territorialfarvannet1 er det forbudt2 for den som ikke er norsk statsborger3 eller likestilt med norsk statsborger (jfr. §2), å foreta tilvirking, pakking eller omlasting av fisk, krepsdyr og bløtdyr eller deler og produkter av disse fiske- og dyreslag.4 Forbudet gjelder fangst både fra norske og utenlandske fartøyer. Forbudet etter første ledd gjelder ikke fangst som er tatt ved sportsfiske i medhold av §3, tredje ledd, eller som er tatt i medhold av tillatelse etter §4. Departementet5 kan gjøre unntak fra forbudet i første ledd når det foreligger havari eller liknende. For norskfanget fisk kan departementet5 gjøre unntak fra forbudet når hensynet til avsetningsforholdene tilsier det og hensynet til produksjonen ved foredlingsanleggene i land ikke taler mot det. Tillatelse etter annet punktum kan bare gis for det enkelte tilfellet, for bestemte fiskesorter og for et bestemt tidsrom i en fangstsesong. 0 Endret ved lover 8 juni 1984 nr. 53, 27 juni 2003 nr. 57 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 27 juni 2003 nr. 798). 2 Jfr. §10 og §11. §6. I særlige tilfelle kan Kongen1 for bestemte områder i territorialfarvannet2 gjøre unntak fra bestemmelsene i §3 første ledd og §5 første ledd. Med virkning for område hvor slikt unntak er gjort, kan Kongen treffe bestemmelser om at fiskevirksomhet som tillates etter første ledd, helt eller delvis ikke skal være undergitt norsk lovgivning. 1 Fiskeridepartementet iflg. res. 25 juni 1971 for utenlandske forskningsfartøyer. 2 Se lov 27 juni 2003 nr. 57. §7. Når det er nødvendig til gjennomføring av overenskomst med fremmed stat, kan Kongen treffe bestemmelser1 om: 2. at utenlandske fiskerioppsyn utenfor territorialfarvannet2 skal ha adgang til å kontrollere og håndheve avtalte fiskeregler overfor norske fartøyer, herunder foreta oppbringelse og rettslig forfølgning. 0 Endret ved lover 3 mai 1996 nr. 24 (i kraft 1 jan 1997 iflg. res. 13 des 1996 nr. 1140), 27 juni 2003 nr. 57 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 27 juni 2003 nr. 798). 1 Fastsatt ved res. 19 des 1969 nr. 8955. §8.1 Kongen2 kan forby3 ilandføring fra fangstfeltet av fisk, krepsdyr og bløtdyr eller deler og produkter av disse fiske- eller dyreslag fanget med fartøy som ikke er norsk (jfr. §2), eller med fartøy som ikke er disponert av norsk statsborger4 eller noen som er likestilt med norsk statsborger (jfr. §2), når: Departementet5 kan ved forskrift6 pålegge eier eller bruker av fartøy som nevnt i første ledd, og som befinner seg i farvann under norsk fiskerijurisdiksjon, å gi oppgaver til fiskeriadministrasjonen og salgsorganisasjoner over ombordværende fangst og fangstaktivitet som fartøyet har utøvd i farvann utenfor norsk fiskerijurisdiksjon, dersom fartøyet skal levere fangst i Norge. Det kan herunder også gis pålegg om å gi opplysninger knyttet til leveringen av fangsten. §45 i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. får tilsvarende anvendelse. 0 Endret ved lover 4 des 1992 nr. 124, 11 juni 1993 nr. 73. 1 Jfr. EØS-avtalen prot. 9 art. 5. 2 Fiskeridepartementet iflg. res. 20 aug 1993 nr. 813. 3 Jfr. §10 og §11. 4 Jfr. lover 8 des 1950 nr. 3 og 25 mai 1979 nr. 19. §9. (Opphevet ved lov 4 des 1992 nr. 124.) §10. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller bestemmelse gitt med hjemmel i den straffes med bøter.1 På samme måte straffes medvirkning og forsøk. Er den skyldige tidligere ilagt straff eller domfelt etter denne lov eller tilsvarende eldre lovbestemmelser, eller foreligger det særdeles skjerpende omstendigheter, er straffen bøter1 eller fengsel3 inntil 3 måneder4 eller begge deler. §11. Ved overtredelse av §3, §5, §8 og §9 kan inndras1 fartøy som er brukt ved overtredelsen, og tilbehør, fangst og redskap som er ombord, uansett hvem som er eier. Istedenfor tingen kan verdien inndras helt eller delvis hos den skyldige eller hos den han har handlet på vegne av, eller hos eieren. Det kan bestemmes at panterett og andre rettigheter i ting som inndras, helt eller delvis faller bort. Når det kreves inndragning etter annet ledd, får bestemmelsene i straffelovens2 §37c tilsvarende anvendelse. 1. Lov av 2 juni 1906 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen. 2. Lov av 13 april 1951 om tillegg til lov av 2 juni 1906 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor Norges fiskerigrense. 3. §4 i lov av 20 april 1951 om fiske med trål. 4. §1, §2, §3 og §5 i lov av 24 mars 1961 om Norges fiskerigrense. Bestemmelser gitt i medhold av disse lover skal fortsatt gjelde inntil de oppheves eller avløses av bestemmelser gitt i medhold av denne lov. 1 Fra 1 jan 1967 iflg. res. 4 nov 1966. 1966 Hevdslova - hevdsl. Lov om hevd. Jfr. lover 17 juli 1925 nr. 11 (Svalbard) §22, 27 feb 1930 nr. 2 (Jan Mayen) §3 og 27 feb 1930 nr. 3 (Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land) §3. - Jfr. §1. Etter denne lova kan det vinnast hevd på eigedomsrett eller bruksrett til ting. Med ting er meint fast eigedom, lausøyre og rettsgilde verdepapir. Med verdepapir er meint omsetningsgjeldsbrev1 og dermed likestilte dokument og omsetningspapir2 som representerer retten til ein part i eit selskap. Det kan heller ikkje vinnast hevd til lausøyre som vert omfatta av lov om godtroerverv av løsøre 2. juni 1978 nr. 37 §2 nr. 2. I avtale med framand stat kan det gjerast unntak frå føresegnene i lova her. 0 Endra med lover 2 juni 1978 nr. 37, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 26 juni 1998 nr. 46, 6 april 2001 nr. 12 (i kraft 1 mars 2002). 1 Jfr. lov 17 feb 1939 nr. 1 §11. 2 Sml. lov 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) §4-13. 3 Jfr. lov 8 feb 1980 nr. 2 kap. 3. 4 Sjå strl. §257, §258 og §391a. 5 Sjå strl. §260. 6 Sjå strl. §267 og §268. 7 Jfr. lov 2 juni 1978 nr. 37 §5. §2. Den som har ein ting1 som sin eigen 20 år i samanheng,2 hevdar eigedomsrett. For lausøyre og verdepapir1 er hevdstida 10 år. 3 Jfr. lover 7 juni 1935 nr. 2 §21 og §38a, §28 juni 1974 nr. 58 §7. §3. Har to eller fleire ein ting1 etter kvarandre i samanheng og overgangen mellom dei er lovleg, er hevd fullført når hevdstida etter §2 er ute. §4. Den som veit at han ikkje eig tingen, hevdar ikkje. Det same gjeld den som ikkje veit det avdi han ikkje har vore så aktsam som han burde etter tilhøva. Heller ikkje kan nokon hevda når verja1 eller ein annan som styrer med tingen for han, har kunnskap som nemnt eller ikkje er aktsam nok. §5. Den som har tingen til forvaring, leige, lån eller pant, kan ikkje hevda eigedomsrett. Det same gjeld den som har ein annan rett til å sitja med tingen. §6. Hevdinga stoggar når det vert reist søksmål1 mot hevdaren om retten til tingen, såframt det endar med at saksøkjaren får medhald. Det same gjeld når hevdaren misser tingen og ikkje får han att innan 2 år, eller ikkje innan same frist reiser søksmål1 om tingen eller krev tingen att frå den som sit med han i samsvar med lova om hittegods. §7. Den som brukar eller har tingen1 som om han var bruksrettshavar, hevdar bruksrett.1 Dette gjeld og for særlege bruksrettar2 som vegrett og anna. Føresegnene i §2, §3, §4, §5, §6 gjeld tilsvarande. 2 Jfr. lov 29 nov 1968. §8. For rett over framand eigedom til bruk som ikkje viser seg av ei fast tilstelling, er hevdstida 50 år. Dette gjeld ikkje rett til naudsynt veg eller opplagsplass. §9.1 I den mon tingen2 er bruka i strid med ein særleg rett, fell den retten bort (mothevd). §10.1 Bruksrettar2 som rettshavaren let liggja unytta i full hevdstid,3 fell bort med eigedomshevd eller når eigaren har site med tingen2 i hevdstid, endå om tingen ikkje er bruka i strid med retten (frihevd). Det same gjeld rett til utreisler og andre grunntyngsler. §10a.1 Utinglyst underpanterett2 for krav som ikkje bind hevdaren og som andre enn hevdaren har heft på tingen, fell bort med eigedomshevd,3 såframt retten ikkje vert tinglyst før hevdstida3 er ute. Tilsvarande gjeld når eigaren har site med tingen i hevdstid. Tinglyst4 underpanterett for krav som ikkje bind hevdaren og som andre enn hevdaren har heft på tingen, fell bort når hevdaren har site med tingen i full hevdstid etter at panteretten vart påheft. Tilsvarande gjeld når eigaren har site med tingen i full hevdstid etter at panteretten vart påheft. Likt med tinglysing reknast registrering i særskilt rettighetsregister for tingen. 0 Tilføyd med lov 8 feb 1980 nr. 2. 2 Jfr. lov 8 feb 1980 nr. 2 §1-1. 5 Jfr. lov 8 feb 1980 nr. 2 §1-1 fjerde leden. §10b.1 Når eigedomsretten til eit stykke av ein fast eigedom går over til granne med hevd (grensehevd), får hevdaren stykket fritt frå tinglyst eller utinglyst underpanterett2 som hefter på den eigedomen det vart hevda frå. 2 Sjå lov 8 feb 1980 nr. 2 §1-1. §11. Føresegnene i §2, §3, §4, §5, §6 gjeld tilsvarande ved mothevd eller frihevd etter §9, §10 b. 0 Endra med lov 8 feb 1980 nr. 2. §12. Denne lova tek til å gjelda den 1 januar 1967. Hevd etter føresegnene i lova her er ikkje i noko tilfelle fullførd før 1 januar 1972 utan hevda hadde vore fullførd før den tid etter reglane som galdt til dess lova her tok til å gjelda. 1966 Endringslov om pensjon for skogsarbeidere. Lov om endringer i lov av 3 desember 1951 om pensjonstrygd for skogsarbeidere.

lovdata_cd_53203

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.746

Forskrift om utstyr og sikkerhetssystem til bruk i eksplosjonsfarlig område. Fastsatt av Direktoratet for arbeidstilsynet, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (nå Direktoratet for brann- og elsikkerhet) og Produkt- og Elektrisitetstilsynet 9. desember 1996 med hjemmel i lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr §10 jf. §11, lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø §17 og lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk §6, annet ledd, samt delegeringsvedtak 4. desember 1996 nr. 1122. (Jf. lov av 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) §26, §43, jf. §44, jf. delegeringsvedtak av 23. mai 2002 nr. 770 og delegeringsvedtak av 26. juni 2002 nr. 728.) Forskriften gjennomfører EØS-avtalen, jf. vedlegg II, Kap X, Europaparlamentsdirektiv og Rdir. 94/9/EF om Utstyr og sikkerhetssystem til bruk i eksplosjonsfarlig område, jf EØS-komitéens vedtak nr. 14, 28. oktober 1994. Endret 10 juli 2002 nr. 818, 8 des 2003 nr. 1458. - personlig verneutstyr som omfattes av bestemmelsene i forskrift om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr fastsatt 19. august 1994 nr. - transportmidler, dvs. fartøyer samt kjøretøyer og deres tilhengere som forutsettes brukt utelukkende til persontransport i luften, på vei- og jernbanenett eller over vann, og transportmidler forutsatt brukt til godstransport i luften, på vei- og jernbanenett, eller over vann. - våpen, ammunisjon og krigsmateriell til militære formål. Forutsatt bruk: Bruk av utstyr og sikkerhetssystem m.v. i samsvar med utstyrsgruppe og utstyrskategori, og med alle de opplysninger som produsenten har oppgitt, og som er nødvendige for at utstyr og sikkerhetssystem m.v. kan fungere sikkert. 0 Endret ved forskrifter 10 juli 2002 nr. 818, 8 des 2003 nr. 1458. - lov 4. februar 1977 nr. 4, kap. - lov 22. mai 1902 nr. 10, alminnelig borgerlig straffelov, §48a og §48b. Produkter som omfattes av denne forskriften kan settes i omsetning og tas i bruk dersom kravene i denne forskrift er oppfylt, herunder sikkerhetskravene i vedlegg II. Dette skal være dokumentert på den måte som er fastsatt for vedkommende produkt i §14. CE-merking skal være påført med mindre det er gjort unntak fra dette kravet. Samsvarserklæring m.v. skal være basert på klassifisering i utstyrsgruppe og utstyrskategori samt samsvarsvurdering som beskrevet i §14 og i vedlegg I. Dokumentasjonen som krevet i §14 skal være utarbeidet og undertegnet av produsenten eller av dennes representant i EØS. - rutinen for kvalitetssikring av produktet beskrevet i vedlegg VII. - innsending av den tekniske dokumentasjon beskrevet i vedlegg VIII nr. 3 til et teknisk kontrollorgan, som så raskt som mulig skal bekrefte at dokumentasjonen er mottatt, og deretter oppbevare den. Samsvarserklæring skal være basert på rutinen for intern produksjonskontroll beskrevet i vedlegg VIII. Finner en tilsynsmyndighet at sikkerhetskrav ikke er oppfylt for et produkt kan vedkommende tilsynsmyndighet nedlegge forbud mot videre omsetning, og kreve at produkter som er omsatt trekkes tilbake og eventuelt kasseres. Det samme gjelder dersom kravene til dokumentasjon i §13 ikke er oppfylt eller det er påført CE-merking i strid med forutsetningene for bruk av CE-merking.

lovdata_cd_29357

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.526

Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplag og lager av farleg eller særleg sjenerande art blir lagde innafor kommunens område eller del av dette.

lovdata_cd_31424

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.719

For driftsbygningar for jord- og skogbruk skal forutan reglane i bygningslova kap. III og IV og §65, også gjelda §93, §94 og kap. XV og XVI. I 1973 s 1362).

lovdata_cd_63656

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.875

Publisert: Somb-1965-26 (1965 54) Sammendrag: Innkjøpssamarbeid mellom Forsvarets proviantmagasin og kommunale sykehus - forholdet til handelsloven. Saksgang: (Sak 280/65.) En kolonialgrossist klaget over at Forsvarets proviantmagasin sendte ut prislister på kolonialvarer til kommunale sykehus. Han anførte at dette var i strid med proviantmagasinets oppgaver og representerte en alvorlig utglidning. Så vidt han forsto, ble det ikke beregnet noe vederlag for lagring, transport og administrasjonsutgifter. Saken ble forelagt for Forsvarsdepartementet, som opplyste at departementet hadde samtykket i at en del sykehus fikk anledning til å koordinere sine anskaffelser av en del matvarer med Forsvaret. Departementet anførte at etablering av en slik felles innkjøpsvirksomhet var i tråd med de prinsipper som legges til grunn for en økonomisk forvaltning innen de offentlige etater. Det ble videre anført: «Den praktiske gjennomføring av ordningen kan skje på forskjellige måter. Det fremgår av nevnte instruks for sykehusene at bestilling skal skje til proviantmagasinene. Dette forutsetter at magasinene tar inn så store partier at de ikke bare kan forsyne de militære avdelinger i området, men også de berørte sykehus. De opplysninger og dokumenter som var innhentet i saken, syntes imidlertid å vise at forholdet neppe kunne betraktes som et rent innkjøpssamarbeid. Det lå nærmere å se det slik at sykehusene var gitt anledning til å foreta innkjøp fra Forsvarets proviantmagasin. I så fall ble det spørsmål om hvorledes virksomheten forholdt seg til handelslovens §4, som fastsetter at Kongen bestemmer hvorvidt og i hvilken utstrekning lovens bestemmelser skal komme til anvendelse på statens salg av varer. Dette spørsmål tok jeg opp med Departementet for handel og skipsfart, som uttalte: «Etter det opplyste antar Handelsdepartementet at det foreligger et «statens salg av varer» ved den forsyning av matvarer som Forsvarets Proviantmagasin besørger til kommunale sykehus, jfr. handelslovens §4. Det trengs da bestemmelser gående ut på «hvorvidt og i hvilken utstrekning» handelsloven skal komme til anvendelse på virksomheten. Fullmakten etter §4 til å treffe slike bestemmelser er ved kongelig resolusjon av 16. februar 1962 overført til Handelsdepartementet. Handelsdepartementet sendte gjenpart av brevet til Forsvarsdepartementet, og saken ble deretter tatt opp mellom de to departementer. Handelsdepartementet traff den 11. september 1965 slik bestemmelse: «Med heimel i lov om handelsnæring av 8. mars 1935 §4, jfr. kongelig resolusjon av 16. februar 1962, bestemmer Handelsdepartementet herved: Hærens proviantmagasin kan uten hinder av bestemmelsene i lov om handelsnæring av 8. mars 1935 drive salg av matvarer (proviant) til kommunale sjukehus. Forholdet til handelsloven var oversett da ordningen ble satt i verk. Etter at forholdet ved Handelsdepartementets bestemmelse av 11. september 1965 var brakt i formell orden, foranlediget saken ikke mer fra min side.

lovdata_cd_21686

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.78

2.1 Nye adressenamn vert godkjent av utval for miljø og teknikk som eiga sak eller i formannskapet som del av reguleringsplan.

lovdata_cd_31653

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.622

1. Oppføring av sportshytter, sommarhus, kolonihagehus o.l. bygningar som berre er tenkt nytta i kortare tidsrom, samt tilhøyrande uthus, og frådeling og bortfesting av tomter til slikt føremål, kan berre skje etter stadfesta reguleringsplan eller etter disposisjonsplan handsama av bygningsrådet og godkjend av fylkesmannen der det er gjeve unntak frå stadfesta vedtekt til bygningslovas §21 for 2 eller fleire hytter. 2. I kommunen vert bygningar som nemnt i pkt. 1 ikkje tillate oppført nærmare vassdrag enn 50 m målt i horisontalplanet ved gjennomsnittleg flomvasstand eller nærmare veg som er open for allmen ferdsel enn 15 meter, målt horisontalt frå midtlina i vegen. 3. For bygningar som nemnt i pkt. 1 gjeld reglane i bygningslova kap. III, IV og §65, i tillegg skal også §63, §66 nr. 1, §68, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §87, §93, §94 og kap. XV og XVI i bygningslova gjelde. For hytteområde og hyttekonsentrasjonar skal dessuten §66 nr. 2 og §75 bygningslova gjelde. (I tilfelle tvil om ei samling hytter er av ein slik storleik at den skal reknast som hyttegrend, hyttekonsentrasjon, etter denne vedtekta, skal spørsmålet avgjerast av fylkesmannen etter at bygningsrådet har gjeve si fråsegn). 4. Når særlege grunnar ligg føre kan bygningsrådet gi dispensasjon frå reglane ovanfor i denne vedtekta. Før bygningsrådet gjer vedtak om dispenasjon, skal saka leggjast fram for friluftsnemnd og generalplanutval. 5. Bygningsrådet kan gi nærmare reglar om hyttebygging. 6. Denne vedtekta tek til å gjelda straks. (II 1979 s 86) 16. april 1985 nr.

lovdata_cd_49225

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.876

Forskrift (Nr. 78) om avgrensning av fritaket for merverdiavgift for brukte kjøretøyer etter merverdiavgiftsloven §16 første ledd nr. 11. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i merverdiavgiftslovens §16 annet ledd post a. Endret 25 feb 1982 nr. 456, 18 mars 1986 nr. 737, 19 jan 1989 nr. 17, 6 mai 1999 nr. 551, 6 juni 2001 nr. 589 (bl.a. tittel). §1. Når omsetning av et kjøretøy er fritatt for merverdiavgift etter merverdiavgiftslovens §16 første ledd nr. 11 skal avgrensingen av hvilke varer og tjenester som går inn under avgiftsfritaket, skje etter §2, §3, §4 i denne forskrift. §2. Foruten selve det brukte kjøretøy slik det er tatt inn med utstyr, påbygg m.v., gjelder avgiftsfritaket følgende varer, når det ikke betales særskilt vederlag for dem: 1. Utstyr og påbygg som monteres på eller installeres i kjøretøyet i den utstrekning det er påbudt i kjøretøyforskriftene eller er nødvendig for å bringe kjøretøyet i vanlig stand og til de spesifikasjoner som er vanlige for vedkommende type, merke og årsmodell. 2. Bensin eller annet drivstoff som leveres på tank, påfylt smøreolje, reservehjul og verktøy som vanligvis følger med kjøretøyet. 3. Deler og andre varer som går med under arbeid som nevnt i §3 nr. 1. §3. Avgiftsfritaket gjelder følgende arbeidsytelser for selgerens regning: 1. Reparasjon, vedlikehold og klargjøring av kjøretøy og utstyr som nevnt i §2 nr. 1. 2. Montering og installering av utstyr og påbygg som nevnt i §2 nr. 1. §4. Avgiftsfritaket gjelder ikke for utstyr som monteres på eller installeres i brukte kjøretøyer eller arbeid som utføres på kjøretøyene utover det som følger av §2 og §3 . Det skal således betales merverdiavgift av varer og tjenester i forbindelse med: 1. Skifting til annet slags påbygg enn ved siste registrering og annen ombygging. a) for personbiler og varebiler klasse 1 av bl.a. følgende: b) for lastebiler, trekkbiler og kombinerte biler samt varebiler klasse 2 av varer og tjenester som nevnt under a) samt av lastetank, tipp, plog, kjøle- eller frysekasse, kran m.v. §5. (Opphevet ved forskrift 6 mai 1999 nr. 551 (i kraft 1 juli 1999).) §6. Disse forskrifter trer i kraft 1. oktober 1978.

lovdata_cd_43068

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.874

[Endret 1/98, 12/00, 12/02. Ved uttak av alderspensjon fra 67 år skal trygdetiden beregnes til og med for det kalenderår vedkommende fyller 66 år, jf. §3-5 andre ledd. Forutsetningen for å få godskrevet pensjonsrettigheter for det 67., 68. og 69. år er at vedkommende opptjener pensjonspoeng, jf. §3-5 tredje ledd. Dersom vedkommende har vært i arbeid mellom 67 og 70 år og ikke har satt frem krav om alderspensjon, kan det tenktes at vedkommende setter frem krav om alderspensjon fra 70 år. Fra 1. januar 1997 bortfalt bestemmelsen om at summen av pensjon og pensjonsgivende inntekt ikke kan utgjøre mer enn 100% av tidligere inntekt. Dette kan medføre at den som har vært i fullt arbeid mellom 67 og 70 år kan bli berettiget til etterbetaling av alderspensjon fra fylte 67 år. Trygdekontoret må avklare med den enkelte om vedkommende ønsker å få satt virkningstidspunktet til måneden etter fylte 67 år. For de tilfellene hvor den pensjonsgivende inntekten for året før det året da medlemmet får rett til en trygdeytelse ikke er fastsatt, gir departementet forskrifter jf. §3-15 sjette ledd. Når alderspensjonen er beregnet på grunnlag av foreløpig poengtall for det 66. året, skal det regnes med opptjent pensjonspoeng for dette året først fra fylte 70 år. Pensjonen skal ikke omregnes som følge av mottatt inntektsrapport før fra fylte 70 år. Dersom pensjonisten dør før fylte 70 år og har ektefelle som skal ha pensjon hvor det tas hensyn til avdødes opptjening, regner man med opptjent pensjonspoeng for det 66. året. Dersom skatteoppgjøret ikke er ferdig, skal pensjonen omregnes når pensjonsgivende inntekt for dette året er innrapportert. §19-6 andre ledd - Reduksjon av alderspensjon mellom 67 og 70 år på grunn av pensjonsgivende inntekt.

lovdata_cd_60468

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.804

Sammendrag: Endringer i skattebetalingsloven ved lov av 26. juni 1992 nr. 86 (ny lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring) - foreløpig orientering. Endringer i skattebetalingsloven ved lov av 26. juni 1992 nr. 86 (ny lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring) - foreløpig orientering. Ved lov av 26. juni 1992 nr. 86 (ny lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring) er en rekke av bestemmelsene i skattebetalingsloven endret. I denne meldingen gis en foreløpig oversikt over endringene. Endringer i påleggstrekkforskriften er tatt inn som vedlegg. I senere melding om tvangsfullbyrdelsesloven og endringer i andre lover av betydning for innfordringsarbeidet vil også skattebetalingslovens bestemmelser bli grundigere behandlet. 1 Bestemmelser i skattebetalingsloven som er endret ved lov av 26. juni 1992 nr. En rekke bestemmelser i skattebetalingsloven er endret med virkning fra 1. januar 1993. Endringene har sammenheng med vedtakelsen av ny lov om tvangsfullbyrdelse (lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring av 26. juni av 1992 nr. 86). Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 65 (1990-91) og Innst. O. nr. 72 (1991-92). Melding om den nye tvangsfullbyrdelsesloven og endringer i andre lover av betydning for innford-ringsarbeidet er under arbeid. Der vil endringene i skattebetalingsloven bli grundig behandlet. Arbeidet med meldingen har vist seg å ta lengre tid enn først antatt, bl.a. fordi det underveis har oppstått spørsmål som trenger avklaring. Meldingen her gir derfor en foreløpig orientering om endringene i skattebetalingsloven. Bl.a. med bakgrunn i de nevnte lovendringer er det også med virkning fra 1. januar d.å. fastsatt endringer i forskrift om påleggstrekk av 21. august 1981. Endringene følger som vedlegg 2 til denne meldingen, og vil bli grundigere omtalt i den senere meldingen, samt i forbindelse med pågående revisjon av Skattedirektoratets arbeidsgiverhefter del 1. 2. Generelt om endringene. Endringene i skattebetalingslovens regler er for en stor del av terminologisk art og har sammenheng med endringer av denne art foretatt i innfordringslovverket generelt. Den viktigste endringen av denne typen er at begrepet «utpanting» ikke lenger nyttes. Dette har ført til ordlydendring i skattebetalingslovens §32 nr. 1 og 2, §35 første punktum, §36 første punktum, §37 nr. 1 første punktum og §49 nr. 3 første punktum. Skattebetalingloven §33 om innfordring ved påleggstrekk er fullstendig omredigert. Endringene av denne bestemmelsen er også av materiell art. Avgrensningen av hvilke ytelser det skal kunne nedlegges trekk i følger nå i utgangspunktet de generelle reglene i dekningsloven §2-7. Begrensningen i adgangen til å nedlegge påleggs-trekk senere enn 5 år etter utgangen av det inntektsåret skatten gjelder, er bortfalt. Det er åpnet generell adgang til å nedlegge påleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet gjennom endring i påleggstrekkforskriften. Kompetansen til å bemyndige skatteoppkreveren til å holde forretning for utleggspant er tillagt Kongen, i stedet for fylkesmannen som tidligere, jf. skattebetalingsloven §36. Skatteoppkreverens adgang til gjennom politiet å nedlegge utreiseforbud er bortfalt. Begjæring om utreiseforbud må heretter fremmes for namsretten og vil bli å behandle etter tvangsfullbyrdelseslovens regler om dette. Skattebetalingsloven har fått en ny bestemmelse, §40a, som regulerer i hvilken grad tvangsfull-byrdelseslovens regler gjelder for skatteoppkreverens utøvelse av særnamskompetanse. 3. Om endringene i de enkelte bestemmelsene. Lovtekstene er tatt inn i vedlegg 1 i denne meldingen. §32 generelt: I denne bestemmelsen er det bare gjort endringer av terminologisk karakter. Bestemmelsen om adgang til å påklage beslutning om motregning til namsretten er dessuten flyttet til lovens nye bestemmelse, §40a. §32 nr. 1 første punktum: Her er det gjort to endringer i ordlyden. I stedet for at skattekravene kan «drives inn ved utpanting», heter det nå at de «er tvangsgrunnlag for utlegg». Endringen har sammenheng med en generell omlegning av terminologien innenfor innfordringslovverket generelt. Realiteten er den samme som tidligere, nemlig at kravene som innfordres direkte etter skattebetalingslovens regler er direkte tvangsgrunnlag. Lovteksten før endringen inneholdt en uttrykkelig forutsetning om at utpanting først kunne skje når kravet «ikke blir betalt i rett tid». Dette innskuddet er falt bort i den nye lovteksten. Det er imidlertid fortsatt en forutsetning for tvangsinnfordring at kravene som skal innfordres er forfalt og at det foreligger betalingsmislighold. Dette ville være tilfellet uten noe direkte uttrykk i lovtekst. Vilkåret framgår imidlertid av tvangsfullbyrdelsesloven §4-4. §32 nr. 1 tidligere annet punktum: Bestemmelsen er opphevet. Den inneholdt en regel om at utpantingsretten sto ved lag til kravet var foreldet. Særbestemmelsen for skattekrav var nødvendig fordi utpantingsrett generelt etter den tidligere tvangsfullbyrdelseslovens §101 måtte gjøres gjeldende innen ett år. Den nye tvangsfull-byrdelseloven inneholder ingen slik begrensning for særlige tvangsgrunnlag for utlegg. Utlegg kan generelt tas inntil et krav er foreldet. Bestemmelsen om dette i skattebetalingsloven er derfor bortfalt som overflødig. §33 generelt: Bestemmelsen er fullstendig omredigert. Endringene er både av materiell og av terminologisk art. §33 nr. 1: Bestemmelsen er endret ved at trekkbeføyelsen er beskrevet med andre ord. Uttrykket «kan ... kreves trukket i: ...» er erstattet med «kan ... inndrives av skatteoppkreveren ved trekk i . .». Etter endringen vises det til dekningsloven §2-7 når det gjelder hvilke ytelser det kan trekkes i og de generelle vilkårene for å iverksette trekk. Adgangen til ved forskrifter fastsatt av Kongen å utvide trekkadgangen til andre ytelser enn de loven nevner (tidligere nr. 1 bokstav c) er opprettholdt som siste punktum. (Adgangen er nyttet til å gi generell adgang til å nedlegge påleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i næringsvirksomhet i påleggstrekkforskriften §3 nr. 2. Videre er forskriften §14 om trekkfritaking i feriegodtgjørelse mv. endret. Dette vil bli omtalt nærmere i meldingen om den nye tvangsfullbyrdelsesloven, samt i revidert utgave av Skattedirektoratets arbeidsgiverhefte del 1.) Tidligere nr. 1 bokstav b, som ga adgang til å foreta trekk i provisjon for kjøp og salg, inkasso mv., er opphevet. Det antas at trekkadgangen som var hjemlet her dekkes fullt ut av bestemmelsen i dekningsloven §2-7 og den generelle adgangen til å foreta trekk i godtgjørelse for arbeid og oppdrag utført som ledd i næringsvirksomhet som nå er hjemlet i påleggstrekkforskriften §3. Dekningsloven §2-7 hjemler adgang til trekk i forfalt og uforfalt lønn samt i en rekke mer eller mindre lønnslignende ytelser som er listet opp i bestemmelsens annet ledd bokstavene a til h. Det antas at oppregningen dekker nær sagt alle ytelser det kunne tas trekk i etter skattebetalingsloven §33 slik den tidligere lød. Dette er ikke tilfelle for fartøypart og redskapspart til ikke aktiv deltaker i fiske. Trekkadgangen her er derfor hjemlet direkte i §33 nr. 1 annet punktum ved henvisning til §5 nr. 1 bokstav d. Trekkadgangen er ellers noe utvidet ved at dek-ningsloven hjemler trekk i enkeltytelser som ikke er skattepliktige og derfor ikke gjenstand for forskuddstrekk. Vilkårene for å nedlegge påleggstrekk er med få unntak de samme som tidligere. For krav generelt er det etter dekningsloven §2-7 fjerde ledd en betingelse for at pålegg om trekk skal kunne brukes, at saksøkte ikke har gjort hva han evner for å betale sine kreditorer eller at han har begunstiget noen av dem. Denne betingelsen gjelder etter uttrykkelig unntak i bestemmelsen selv ikke ved innfordring av bl.a. skattekrav og offentlige avgifter. For disse kravene kan det som tidligere, nedlegges påleggstrekk uavhengig av saksøktes forhold. For krav generelt er, etter dekningsloven §2-7 annet ledd, adgangen til å nedlegge pålegg om trekk begrenset til krav som forfaller innen to år regnet fra nedleggelsen av trekket. Nevnte bestemmelse inneholder imidlertid en særregel for skattekrav. For disse kravene kan det nedlegges trekk i krav som forfaller inntil 5 år fra utgangen av det inntektsår skatten gjelder, eller i tilfelle endring av ligning, fem år etter utgangen av det året da endringsvedtaket ble truffet. Særregelen for skattekrav tar utelukkende sikte på å bedre skattekravenes stilling. Hvis lovens hovedregel om trekkpålegg for krav som forfaller inntil to år fra trekkpålegget unntaksvis trekker lenger enn særregelen, kan trekk nedlegges etter hovedregelen. §33 nr. 5 annet punktum: Bestemmelsen fastslo tidligere at når det var nedlagt påleggstrekk for flere skatter, skulle den skatt som det først var nedlagt trekk for dekkes først. Bestemmelsen er erstattet med en generell bestem-melse som regulerer prioriteten for påleggstrekk for alle krav hos samme skattyter. Det slås fast at prioriteten reguleres av dekningsloven §2-8. Etter denne bestemmelsens første ledd har krav prioritet som følger: 5) andre krav. Prioriteten etter første ledd gjelder tilsvarende for ansvar for de aktuelle kravene. For krav med lik prioritet etter første ledd (og annet ledd), dekkes i medhold av bestemmelsens tredje ledd først det krav som det først er nedlagt pålegg om trekk for. §33 tidligere nr. 6: Bestemmelsen ga adgang til å ta utlegg («utpanting») i uopptjent lønn og andre ytelser som var gjenstand for påleggstrekk etter den tidligere regelen i første punktum. Etter dekningslovens system er det for de ytelser som er gjenstand for pålegg om trekk etter lovens §2-7, bare denne formen for utlegg som er tillatt. Det er ikke adgang til å ta utleggspant i disse ytelsene. §33 tidligere nr. 7: Den inneholdt en regel om at adgangen til å nedlegge påleggstrekk bortfalt når 5 år var gått fra utgangen av det inntektsår skatten gjelder, eller for skatt som følge av endret ligning 5 år etter utgangen av det året endringsvedtaket ble truffet. Endringen medfører adgang til å nedlegge påleggstrekk inntil skattekravet er foreldet. Eldre skattekrav hvor adgangen til å nytte påleggstrekk har vært stengt av den nå opphevede femårsregelen, kan nå innfordres ved påleggstrekk. §33 nr. 8 tidligere annet punktum: Bestemmelsen er opphevet som overflødig. Den inneholdt en regel om at trekk ikke kunne pålegges i større utstrekning enn at skattyteren, under hensyn til hans totale økonomiske situasjon, fikk beholde tilstrekkelige midler til livsopphold for seg og sin familie. Dekningsloven §2-7 første ledd regulerer etter endringen dekningsfrihet ved påleggstrekk. §35 og §37 begges første punktum: Det er foretatt en rent terminologisk endring av bestemmelsene, begrunnet i at begrepet «utpanting» ikke lenger nyttes i det generelle innfordringslovverket. Kompetansen til å bemyndige skatteoppkreveren til å holde utpantingsforretning for utleggspant er tillagt Kongen, i stedet for fylkesmannen som tidligere. Det er forutsatt i forarbeidene til lovendringen at kompetansen vil bli videredelegert til Finansdepartementet. Dette har imidlertid ennå ikke skjedd. Søknader om slik bemyndigelse skal imidlertid under enhver omstendighet sendes departementet. §38 annet punktum: Bestemmelsen i sin nye form slår fast at skatte-oppkreveren kan begjære arrest for sikring av skatt som skattyteren etter første ledd plikter å betale eller stille sikkerhet for før avreise til utlandet. Dette innebærer at reglene i tvfl. §14-17, §14-18 §14-19, §14-20, §14-21 om utreiseforbud vil gjelde. Begjæring om utreiseforbud vil etter dette måtte fremmes gjennom namsretten. Adgangen skatteoppkreveren hadde etter den tidligere regelen til direkte å nedlegge utreise-forbud gjennom politiet er bortfalt. §40a: Formålet med bestemmelsen er å presisere i hvilken utstrekning tvangsfullbyrdelseslovens regler om fremgangsmåten ved fullbyrdingen får anvendelse for skatteoppkreverens utøvelse av særnamskompetanse ved forretning for utleggspant eller påleggstrekk. At tvangsfullbyrdelseslovens reglers anvendelighet presiseres i særlovgivningen på denne måten er en nydannelse, men den rettstilstanden som regelen gir uttrykk for antas å stemme med gjeldende rett. Bestemmelsen i den nye §40a vil bli utførlig behandlet i kommende melding om den nye tvangsfullbyrdelsesloven. I denne forbindelse skal det kort fremheves at tvangsfullbyrdelseslovens kap. 7 om utlegg vil gjelde, med unntak av del I ( §7-1, §7-2, §7-3, §7-4 §7-5, §7-6, §7-7, §7-8 §7-9) som er forutsatt ikke å få direkte anvendelse, jf. Ot.prp. 65 (1990-91) pkt. 2.1.1 siste avsnitt (s. 19). De generelle saksbehandlingsreglene om saker for namsmannen gjelder så langt de passer, dvs. §5-6, §5-7, §5-8, §5-9 §5-10, §5-11, §5-12, §5-13 §5-14, §5-15, §5-16, §5-17 §5-18, §5-19, med unntak av §5-12. Det fremgår av bestemmelsens reservasjon «hvis ikke annet er bestemt i denne lov» at særregler i skattebetalingsloven vil gå foran tvangsfullbyrdelseslovens regler. Dette gjelder betalingsforfallet for foretatt trekk (skattebetalingsloven §12, innbetaling samtidig med forskuddstrekket), plikten til å holde de trukne midlene adskilt fra den trekkpliktiges øvrige midler (skbtl. §11 nr. 4), trekkansvarsregelen i skbtl. §49 og særreglene om straffeansvar ved brudd på trekkplikten i skbtl. §48 nr. 1 tredje punktum: Her er det foretatt en terminologisk endring som består i en presisering av at kommunen skal være part på vegne av skattekreditorene også ved rettslige skritt til midlertidig sikring av skattekrav. §49 nr. 3: I denne bestemmelsen er det utelukkende gjort terminologiske endringer. I første setning er det foretatt en endring begrunnet i at begrepet «utpanting» ikke lenger nyttes i det generelle innfordringslovverket. Påleggstrekk som innfordringsvirkemiddel for trekkansvar hjemles i eget annet punktum. En setning om at adgangen til å foreta utpanting for trekkansvaret består inntil kravet er foreldet, utgår som overflødig (jf. merknadene til §32 nr. 1 tidligere annet punktum ovenfor). I denne forbindelse er lovteksten endret slik at henvisningen til at foreldelsesloven §9 og §11 finner anvendelse kommer til uttrykk i ett og samme punktum. Vedlegg 1. Bestemmelser i skattebetalingsloven som er endret ved lov av 26. juni 1992 nr. 86. §32. 1. Skatt som nevnt i §30 nr 1 med tillegg av renter og kostnader er tvangsgrunnlag for utlegg. 4. Motregning etter nr. 2 og 3, begges siste punktum, gjennomføres ved at skatteoppkreveren gir pålegg til den som skal foreta utbetalingen på vegne av staten, fylkeskommunen eller kommunen om å overføre til ham det beløp som skal nyttes til dekning av skatten. Den skattepliktige (konkurs-boet) skal samtidig med pålegget underrettes om motregningen i rekommandert brev eller på annen etterviselig måte. Motregning etter 2, siste punktum må ikke gjennomføres i slik utstrekning at den skattepliktiges inntekt blir utilstrekkelig til livsopphold for ham og hans familie. §33. 1. Forskottsskatt, restskatt, etterskottsskatt eller annen utliknet skatt som ikke blir betalt i rett tid, kan - i tilfelle med renter og kostnader - inndrives av skatteoppkreveren ved trekk i lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven §2-7. Ved fiske- og fangstvirksomhet kan trekk også foretas i fartøypart og i annen redskapspart enn nevnt i §5, 1 d. I andre ytelser kan trekk besluttes når Kongen har bestemt det etter nærmere regler gitt av Kongen. §37. 1. Når skatt er iliknet begge ektefeller under ett i medhold av skatteloven §16 første, annet eller sjette ledd, kan det tas utlegg for skatten såvel i gjenstander som er felleseie, som i ektefellenes mulige særeiemidler. Skatten kan også innfordres ved motregning etter §32 og ved trekk etter §33 hos hver av ektefellene. Bestemmelsene foran gjelder ikke når skatten er fordelt forholdsmessig mellom ektefellene i medhold av skatteloven §16 niende ledd. Før likning er foretatt, blir bestemmelsen i første og annet punktum å anvende tilsvarende på utskrevet forskottsskatt som gjelder begge ektefellers formue eller inntekt, når skatten ikke er fordelt med en forholdsmessig del på hver av ektefellene. §48. 1. Den myndighet og de plikter som i denne lov er lagt til skatteoppkreveren utøves av den kommunale skatteoppkrever. For skattytere som lignes sentralt etter ligningsloven §2-4 nr. 1 a skal kemneren i Stavanger utøve den myndighet og ha de plikter som i denne lov er til lagt skatteoppkreveren. Ved tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring til inndriving av statens, fylkeskommunenes og kommunenes krav skal vedkommende kommune være saksøker. §49. 1.-2. Uendret. 3. Ansvarsbeløp som omhandlet i denne paragraf med renter etter §31 nr. 1, er tvangsgrunnlag ved forretning for utleggspant. Beløpet kan også drives inn ved trekk etter §33. Renter beregnes som om rettidig trekk er foretatt av den ansvarlige. Bestemmelsene om motregning i §32 nr 2 til 5 får tilsvarende anvendelse og slik at felles ansvarskrav fra flere kommuner kan mot-regnes overfor krav som arbeidsgiveren har på hver enkelt av skattekreditorene. Lov av 18. mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer §9 og §11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet. Vedlegg 2. Forskrift om endring i forskrift om påleggstrekk. Fastsatt ved kgl.res. 18. desember 1992 med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §33 og §34. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. 2. Skatteoppkreveren beholder et eksemplar av trekkpålegget. Dersom trekket får bedre prioritet enn et trekk som allerede løper og som er besluttet av en annen namsmyndighet, sendes et eksemplar til denne namsmyndigheten. Tre eksemplarer skal sendes arbeidsgiveren som skal gi påtegning om når de er mottatt. Arbeidsgiveren skal straks levere ett eksemplar videre til skyldneren. Ved opphør av trekket skal arbeidsgiveren i tillegg gi skyldneren et eksemplar som skal tjene som samlekvittering og vise det samlede trekk som arbeidsgiver har foretatt. 2. Prioriteten mellom trekk for krav som omfattes av denne forskrift og krav som det forøvrig kan tas utlegg for etter dekningsloven §2-7 reguleres i dekningsloven §2-8. Kommunekassereren bestemmer om og i tilfelle i hvilken utstrekning påleggstrekket skal stanses i ferietiden og før jul og ellers når det utbetales feriegodtgjørelse. SKM-1993-13 Merverdiavgiftslovens §70.

lovdata_cd_50682

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.726

Det opprettes et rådgivende organ for nedgraderingsspørsmål. 1. Rådet har følgende sammensetning: 2 representanter for forskere/brukergrupper oppnevnt av Kultur- og vitenskapsdepartementet. Representantene skal være sikkerhetsklarert for til og med HEMMELIG informasjon. Nedgraderingsrådet har følgende oppgaver: a) Rådet skal holde seg informert om praksis og bruk med hensyn til gradering og nedgradering innen statsforvaltningen. Rådet skal på eget initiativ ta opp og behandle generelle spørsmål om nedgradering. b) Rådet skal bidra til en mest mulig ensartet praktisering av regelverket for nedgradering i de ulike offentlige institusjoner. c) Nedgraderingsrådet er administrativt underlagt forsvarsdepartementet som har sekretariatfunksjon. Rådet skal møte etter behov, eller minst to ganger årlig. 2. Berørte departementer skal utferdige årlige rapporter til nedgraderingsrådet om deres og de underlagte etaters erfaringer på dette området herunder eventuelle problemer vedrørende nedgraderingsspørsmål.

lovdata_cd_19800

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.711

Forskrift om regler for tilskudd til boligbygging, Sør-Aurdal kommune, Oppland. Fastsatt av Sør-Aurdal kommunestyre 29. september 1994.

lovdata_cd_46009

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.828

[Endret 08/03, 5/04. Fylkeskontoret eller Rikstrygdeverket kan etter rettshjelpsloven §22 tilstå fri sakførsel av eget tiltak, dersom parten oppfyller bestemte vilkår. I tilfelle trygdeetaten får en søknad om fri rettshjelp før klagebehandlingen er avsluttet skal det fattes vedtak om de økonomiske vilkårene er oppfylt. Saksbehandling av kravet om dekning av saksomkostninger ved selve klagebehandlingen skal skje etter at saken er avsluttet. Anvendelsen av rettshjelpsordingen er subsidiær i forhold til andre dekningsformer. En må derfor være særlig oppmerksom på forholdet til forvaltningsloven §36 og forholdet til andre rettshjelpsordninger.

maalfrid_400e264ca9914efe66de948707c3cda7e71ed99d_33

maalfrid_nav

no

0.801

Drøfting av begrensninger for bruk av e-konsultasjon som grunnlag for sykmelding vurderinger av arbeidsuførheten. Vi peker også på at kunnskap om nære relasjoner og arbeidsplassen er viktig i denne sammenheng. Fastlegen vil ut fra dette etter vårt syn være særlig godt egnet til å utnytte mulighetene som ligger i å ta i bruk e-konsultasjon og ha en unik mulighet til å levere vurderinger med høyere kvalitet enn andre med mindre kjennskap til pasienten. Fastlegenes koordinerende rolle i primærhelsetjenesten gjør de spesielt godt egnet til å utøve faglig god kvalitet i sykmeldingsarbeidet. I folkehelsemeldingen "God helse - felles ansvar" er fastlegene gitt en nøkkelrolle i det individrettede forebyggende arbeidet, likeledes i å henvise personer med behov for helsefremmende tiltak for å gjenvinne og styrke mestrings- og funksjonsevne. NAV og fastleger har et samarbeid rundt sykmelding og arbeidsavklaringspenger, og fastlegene skal blant annet delta i møter med NAV. Fastlegene holdes også orientert om pasientens helsesituasjon over tid gjennom at alle utskrivningsnotater sendes til pasientens fastlege. Slik får fastlegen bedre oversikt over sine pasienters helsetilstand enn andre leger. Hensikten med fastlegeordningen er å gi den enkelte innbygger én fast lege over tid, og på den måten skape et tettere bånd mellom primærlege og pasient. Denne kontinuiteten og stabiliteten i lege/pasientforholdet kombinert med forsvarlig legedekning er viktige elementer for å oppnå tilgjengelige legetjenester av god kvalitet til alle. Idealet om kontinuitet og stabilitet i legepasientforholdet trekkes ofte frem som den viktigste enkeltfaktoren for høy kvalitet i allmennlegetjenesten. Fastlegenes kontinuerlige relasjon til pasienter på listen medfører at legen på lang sikt forholder seg til, og følger opp de beslutningene som fattes i samråd med pasienten. Sykmelding er et eksempel på en slik beslutning som får store konsekvenser for den enkelte pasient og som er et klinisk verktøy for fastlegen. Kontinuitet i relasjonen mellom pasient og lege gjør at fastlegen akkumulerer erfaringer om hva som fungerer for den enkelte, og på denne måten lettere finner frem til effektive tiltak for pasienten. Fastlegen har også en fordel ved at de gjennom sin koordinerende funksjon har tilgang på et bredt spekter av tiltak som de i større grad enn andre kan igangsette. Kontinuitet i oppfølgingen av pasientene er derfor viktig. Dersom en innbygger på listen har behov for langvarige og koordinerte tjenester, plikter fastlegen å informere om, og medvirke til utarbeidelse av individuell plan og at kommunen oppnevner en koordinator, jf. forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Fastlegealternativet gjør det «umulig»å etablere helsetjenester i utlandet som «tilbyr» sykmelding til medlemmer i folketrygden på tvers av landegrensene. Siden NAVs muligheter til å føre kontroll med sykmeldingsarbeid i utlandet er begrenset og tidkrevende, ser prosjektet på dette som en fordel. Samtidig hindrer ikke begrensningen at fastleger kan skrive en sykmelding til pasienten, selv om pasienten er i utlandet. Innledningsvis peker vi på at selv uten en slik begrensning fastlegealternativet medfører, vil det store volumet av sykmeldinger via e-konsultasjon komme gjennom fastlegen og fastlegekontorene og dermed skje innenfor de trygge rammene som fastlegeordningen skaper. . 43 Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen, Folkehelsemeldingen — God helse – felles ansvar https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-34-20122013/id723818/ 44 https://lovdata.no/forskrift/2011-12-16-1256 45 Umulig i den forstand at slik aktivitet vil være i strid med begrensningene i alternativet. 46 I dag kommer ca.

lovdata_cd_40722

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.6

Kommunal- og regionaldepartementet har det administrative ansvaret for ferieloven, eventuelle spørsmål kan rettes til Arbeidstilsynet. Når det gjelder ferielovens anvendelse i staten, er det Arbeids- og administrasjonsdepartementet som administrerer dette. §10 nr. 4 bokstav a omhandler arbeidstakers rett til feriepenger når trygden utbetaler omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger. Parallelle bestemmelser finnes i folketrygdloven §9-17. 4.3 Forvaltningsloven - lov av 10.

maalfrid_f5a983dd940a4b7c650d20e725850be3be13eb34_20

maalfrid_oslomet

no

0.505

6. Litteratur Berg, L. J. (2015). Eksamen for kvalitet i yrkesutdanningen og virkemiddel mot frafall : Tverrfaglig praktisk eksamen i Vg2. I K. H. Hansen, T. Hoel, Løkensgard, & G. Haaland (Red.), (s. 323-335). Bergen: Fagbokforlaget. Dahlback, J., Hansen, K., Sund, G. H. & Sylte, A. L. (2011). (Bind 1/2011). Bekkestua: Høgskolen. Furuseth, G. (2015). , Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, Høgskolen i Oslo og Akershus). Oslo. Hentet fra http://hdl.handle.net/10642/2612 Haaland, G. (2014). Vurdering og dokumentasjon gjennom hele fagopplæringen. I E. Lynghaug (Red.), (s. 51-76). Oslo: Kommuneforlaget. Haaland, G., Nore, H. & Vagle, I. (2009). Vurdering for og av læring i yrkesfag. I S. Dobson, A. Eggen, & K. Smith (Red.), (s. 214-234). Oslo: Gyldendal akademisk, 2009. Hiim, H. (2012). Relevant, praksisbasert yrkesutdanning. I B. Aamotsbakken (Red.), (s. 123-137). Oslo: Universitetsforlaget. Kunnskapsdepartementet. (2006). . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-23-724 Meld. St. 20 (2012-2013). . Oslo. Nore, H. & Lahn, L. (2013). "Vi gjør så godt vi kan". Lokale og faglige variasjoner i arbeid med innhold og vurdering i yrksopplæring på Vg2. I H. Høst (Red.), (Bind 21, s. 73- 96). Oslo: NIFU. Ringdal, K. (2009). (Bind 2). Bergen: Fagbokforl. Spetalen, H. (2010). Relevans gjennom yrkesforankring (Vol. 54(2010)nr 3, s. S. 50-52). Oslo: Utdanningsforbundet. Spetalen, H., Johansen, E. M. & Johnsen, K. L. (2014). Kvalifisering til læretid - Ikke bare et spørsmål om teori eller praksis i skoleopplæringen. . Statistisk Sentralbyrå. (2015). . Hentet 30.05.2016 fra http://ssb.no/utdanning/statistikker/vgogjen Sund, G. H. (2005). , Roskilde Universitetscenter. Forskerskolen Livslang Læring. Roskilde. Sundquist, N. (2016). . Oslo: Utdanningsdirektoratet. Tveit, S. (2007). Formål og retningslinjer for elevvurdering i Kunnskapsløftet. I S. Tveit (Red.), (s. 185-197). Oslo: Universitetsforlaget. Utdanningsdirektoratet. (2006a). . Hentet fra http://www.udir.no/kl06/RFG2-01 Utdanningsdirektoratet. (2006b). . Hentet fra http://www.udir.no/kl06/MFG2-01 Utvær, B. K. (2013). (Bind 2013:331). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. VILBLI.NO. (2016).. Hentet fra http://www.vilbli.no/?Program=V.RM&Side=1.2&Kurs=V.RMRMF1---- _V.

lovdata_cd_57893

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.874

Som nevnt i punkt 2.2, er hovedregelen i bevilgningsreglementet §7, første setning, at det ikke er adgang til å overskride et bevilget utgiftsbeløp. Etter bevilgningsreglementet §11, femte ledd, kan imidlertid Kongen gi Finansdepartementet fullmakt til å bemyndige departementene og deres underordnede institusjoner til å overskride driftsbevilgninger til investeringsformål, mot tilsvarende innsparing i de tre følgende budsjetterminer. Med hjemmel i kgl.res. av 4. april 2003 nr. 433, gis departementene fullmakt til å overskride driftsbevilgninger til investeringsformål på følgende vilkår: a) Postene 01 Driftsutgifter og 21 Spesielle driftsutgifter, kan overskrides med inntil 5 pst. til investeringsformål mot tilsvarende innsparing i løpet av de tre følgende budsjetterminer. Forsvarsdepartementet omfattes ikke av fullmakten. b) Innsparingen må utgjøre minst en tredjedel av overskridelsen i første påfølgende budsjettermin og minst to tredjedeler av samlet overskridelse ved utløpet av andre budsjettermin. Innsparingen må skje under de driftsposter som ble overskredet. c) Overskridelsen må gå til dekning av utstyrsanskaffelser eller bygningsmessige arbeider. d) Fullmakten kan benyttes sammen med fullmakten til å omdisponere inntil 5 pst. av bevilgningen under post 01 Driftsutgifter, til post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold. Dette innebærer at beløp det er gitt samtykke til å overskride post 01 med, kan omdisponeres til post 45 dersom utstyrsanskaffelsen eller de bygningsmessige arbeidene er så store at de bør posteres der og ikke under post 01. For post 21 foreligger ikke tilsvarende muligheter til omdisponering. 3. Departementenes bruk av fullmaktene. Delegering.

lovdata_cd_8893

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.824

Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området, og å verne om et spesielt rikt og interessant fugleliv.

lovdata_cd_47978

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.463

Forskrift om trekkplikt for fremmede makters representanter m.fl.

lovdata_cd_3251

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.667

Enhver eier eller besitter av hund skal holde hunden i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i tiden 1. april - 15. oktober.

lovdata_cd_2206

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.803

Vedtaket blir å kunngjøre i Norsk Lysningsblad, lokalpressen og ved oppslag på stedet. I medhold av lov om naturvern av 1. desember 1954 er ved kgl.res. av 6. mai 1970 bestemt at Veøy, gnr. 122, bnr. 3 i Molde kommune, Møre og Romsdal fylke tilhørende Wilhelm Coucheron-Aamot, skal være vernet landskapsområde med formål å bevare et historisk kulturlandskap med et egenartet naturmiljø omkring Veøy gamle fylkeskirke. Opprettelsen av det vernede landskapsområde endrer ikke eierforhold eller eierens rettigheter utover det som følger av nedenstående bestemmelser. Bestemmelsene skal ikke være til fortrengsel for de rettigheter og forpliktelser som fremgår av kontrakt av 2.-14. januar 1958 mellom eieren og Veøy (nå Molde) kommune. 1. Skogbevokste arealer opprettholdes med den naturlige treslagssammensetning etter voksestedets art. Hogstinngrep som innebærer sterke miljøendringer skal unngåes. Foryngelse skal skje ved å bygge på naturlig gjenvekst av stedegne treslag. Bemerkelsesverdige og dekorative trær beholdes utover den regulære hogstmodenhetsalder. Alle store asker skal være fredet. Døde og hule stammer skal av hensyn til fuglelivet ikke fjernes. Kjemiske bekjempningsmidler og kunstgjødsel må ikke anvendes i skogfeltene og våtlendte partier der ikke dreneres. 2. Dyrket mark og beiteland som holdes åpne i tilnærmet samme utstrekning som tidligere, fortrinnsvis ved jord- og husdyrbruk. Innmarksarealer som ikke brukes som åker eller beiter bør slås minst en gang i året. Planer om endrede bruksformer i jord- og skogbruk som kan innvirke på landskapets egenart, skal på forhånd forelegges naturvernmyndighetene og de antikvariske myndigheter og være betinget av disses godkjenning. Alle planer som medfører graving i grunnen skal på forhånd forelegges det arkeologiske sentralmuseum som området sorterer under til godkjenning. 3. Utenom nåværende bebyggelse må ikke oppføres hus uten i tilknytning til jordbruket, eller hytter eller andre varige anlegg utenom et mindre bryggeanlegg. Planer for nybygg eller omfattende utbedringer eller fornyelse av eksisterende bygninger skal godkjennes av de antikvariske myndigheter. Det samme gjelder med betydelige faste innretninger i forbindelse med gårdsdriften. 4. Veier utenom nåværende gårdsvei og vei til kirken samt luftledninger må ikke føres gjennom området. 5. Plantelivet i skogfeltene er fredet med de unntakene som følger av punktene 1 og 2. 6. Pattedyr og fugler er fredet hele året. 7. For ferdselen i området gjelder friluftslovens bestemmelser. 8. For å følge utviklingen i det vernede område, komme med forslag til tiltak og uttale seg om spørsmål av betydning for områdets vern, oppnevnes et utvalg bestående av eieren, presten i Veøy sogn, en representant for naturvernmyndighetene og en for de antikvariske myndigheter. Utvalgets medlemmer oppnevner selv sine varamenn. Det forutsettes at utvalget samarbeider med Molde kommune v/Veøyutvalget og Opplysningsvesenets fond v/vedkommende skogforvalter i saker som berører disse institusjoners interesser. 9. Departementet kan etter søknad gjøre unntak fra bestemmelsene ovenfor i den utstrekning det ikke kommer i strid med formålet med fredningen.

lovdata_cd_56507

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.816

Forskrift om høyere avdelings studium i økonomisk-administrative fag som leder frem til gradene cand.merc. og cand.oecon. ved Norges Handelshøyskole. Fastsatt av Kollegiet ved Norges Handelshøyskole 17. august 2001 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §37, §38, §45, §46, §49, §50 og §53 og kgl.res. av 10. mai 1996 nr. 420 del I nr. 6. Denne forskrift gjelder for høyere avdelings studium i økonomisk-administrative fag ved Norges Handelshøyskole. Bestått eksamen i høyere avdelings studium leder frem til gradene candidata/candidatus mercatoria/mercatorius (cand.merc.) eller candidata/candidatus oeconomiae (cand.oecon.) avhengig av hvilket spesialfag som er valgt. Høyere avdelings studium er en toårig spesialistutdanning på hovedfagsnivå som skal kvalifisere for konsulent-, utrednings- og administrative oppgaver på høyt nivå. Høyere avdelings studium skal videre kvalifisere for opptak til doktorgradsprogrammet ved Norges Handelshøyskole. Studenter i siviløkonomstudiet ved NHH har direkte adgang til høyere avdelings studium når 2. avdeling er fullført og bestått. Kandidater som har avsluttet minimum treårig utdanning fra universitet eller høyskole, og som har laudabelt karakterresultat, kan tas opp i studiet dersom de har forkunnskaper på minst mellomfagsnivå innenfor ett av de fagområder som omfattes av høyere avdelings studium. Forkunnskapene må omfatte minst 20 vekttall bedriftsøkonomi eller samfunnsøkonomi. Utenlandske søkere må dokumentere tilfredsstillende norskkunnskaper for å tas opp i studiet. Utfyllende regler om behandling av søknader om opptak gis av Programutvalget for videregående studier. Det tas opp studenter til høyere avdelings studium hvert semester. Søknad om opptak sendes på eget skjema til Norges Handelshøyskole innen angitte søknadsfrister. Opptaksnemnd oppnevnt av Kollegiet avgjør søknader om opptak. Høyere avdelings studium er normert til to år og består av en kursdel og en utredningsdel på til sammen 60 semestertimer. Kursdelen utgjør 45 semestertimer og den skriftlige utredningen utgjør 15 semestertimer. Av kursdelen på 45 semestertimer skal minst 30 semestertimer være kurs innenfor spesialfaget. Minst 28 av 45 semestertimer skal være kurs på 400-nivå. Det kan velges mellom følgende spesialfag: 3. Strategi og ledelse. Bestått eksamen i spesialfagene Bedriftsøkonomisk analyse og Strategi og ledelse gir rett til å benytte graden cand.merc. Bestått eksamen i spesialfaget Samfunnsøkonomi gir rett til å benytte graden cand.oecon. Eksamen i høyere avdelings studium omfatter kursgodkjenning og kurseksamen i alle kurs. Utfyllende regler vedrørende eksamensformer blir gitt av Programutvalget for videregående studier. Det er anledning til inntil tre forsøk på den samme eksamensprøven. Studenter som stryker tre ganger til en eksamensprøve, kan etter skriftlig begrunnet søknad få innvilget ett ytterligere forsøk til den samme prøven. Studenten skal gjennomføre en skriftlig utredning i spesialfaget under veiledning av en faglærer. Veileder oppnevnes av det instituttet som utredningen er knyttet til. Den skriftlige utredningen vurderes av to sensorer, hvorav den ene er veilederen. Sensorene avholder en muntlig eksaminasjon i emneområdet for den skriftlige utredningen. Studenten gis én samlet karakter for den skriftlige utredningen og den muntlige prøven etter nærmere regler gitt av Programutvalget for videregående studier. En student har adgang til å levere inn skriftlig utredning i høyere avdelings studium mer enn én gang i ett og samme fag dersom arbeidet er nytt, eller så omarbeidet at det kan vurderes som et nytt arbeid. Søknader om fritak og innpass avgjøres av Programutvalget for videregående studier. Utfyllende regler om behandling av søknader om fritak og innpass gis av Programutvalget for videregående studier. For hvert kurs gis karakter som uttrykkes med tall fra 0-9. Beste karakter er 9, og laveste karakter for bestått eksamen er 2. For bestått høyere avdelings studium utferdiges vitnemål med karakterutskrift som skal inneholde karakterer for hvert kurs, samt tittelen og karakteren på den skriftlige utredningen. Vitnemålet skal i tillegg angi hvilken grad studenten er tildelt. Kurs som er innpasset fra andre læresteder angis på karakterutskriften som «fritatt». Vilkåret for å få utstedt vitnemål, er at alle eksamener er bestått og at den skriftlige utredningen, inkludert muntlig eksamen, er evaluert med bestått karakter. Dersom man har gjentak av eksamensprøver, føres kun den beste karakteren på karakterutskriften. For kurs utover studieplanens krav utferdiges separat karakterutskrift. Enkeltvedtak truffet i medhold av denne forskrift kan påklages etter reglene i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker §28 flg. Ved klage over formelle feil ved eksamen og klage over karakterfastsettelse gjelder lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §51 og §52. Denne forskriften gjelder for studenter som tas opp i studiet fra og med høsten 2001. Studenter tatt opp i høyere avdeling våren 2001 eller tidligere, får anledning til å fullføre kursdelen av studiet etter gammel studieplan frem til og med våren 2002 i henhold til utfyllende regler gitt av Programutvalget for videregående studier. Fra det tidspunkt denne forskrift trer i kraft oppheves forskrift av 29. januar 19821 for høyere avdelings eksamen i økonomisk-administrative fag ved Norges Handelshøyskole fastsatt av Kirke- og undervisningsdepartementet, samt midlertidig forskrift av 7. november 19951 om fritak og innpassing av eksterne kurs i høyere avdelings studium vedtatt av Kollegiet ved Norges Handelshøyskole.

lovdata_cd_57657

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.824

Forskrift om standardmasse og balanse til bruk ved planlegging av flyging (BSL D 1-5). Fastsatt av Luftfartstilsynet 11. januar 2003 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) §15-4 og §4-1 annet ledd, jf. delegeringsvedtak av 10. desember 1999 nr. 1273. Formålet med denne forskriften er å gi standardmasser og beregningsmetoder til bruk ved planlegging av flyging, slik at krav til flygeegenskaper kan oppfylles. Flygebesetningsmedlem: Person som tjenestegjør i passasjerkabinen i et luftfartøy under flygetiden. (1) Fartøysjefen skal ved enhver form for flyging sikre at: b) den håndbagasje og de personlige effekter som medføres i passasjerkabinen er plassert under passasjersete, i godkjent hylle, eller på annet godkjent oppbevaringssted, under start og landing. (2) Flyging som omfatter transport av passasjerer: a) Luftfartøyets eier eller bruker skal for flyging som omfatter transport av passasjerer, utarbeide instrukser som går ut på at: 3. håndbagasje som tas med i passasjerkabinen er plassert under passasjersete, i godkjent hylle, eller på annet godkjent oppbevaringssted, under start og landing. b) Personell utpekt av eier eller bruker til å ta seg av passasjerekspedisjon ved avgangsflyplassen, skal sikre at passasjerer kun medfører håndbagasje og personlige effekter som er beskrevet i denne forskriften og at all annen bagasje veies, med mindre godkjente standardmasser brukes, jf. §5 tredje ledd. c) Fartøysjefen eller de kabinbesetningsmedlemmer som er utpekt av fartøysjef eller flyselskap skal sikre at: 2. det fra avgangsflyplasser hvor passasjerekspedisjonen ikke foretas av eier eller bruker eller dertil utpekt personale, kun medføres håndbagasje og personlige effekter i passasjerkabinen som fastsatt i denne forskrift. (3) Dersom det foreligger mistanke om vesentlige avvik fra de standardmasser som er angitt i tabellene i §5, skal samtlige personer og håndbagasje veies og denne virkelige massen skal brukes i beregningene. (1) Standardmasse, inkludert håndbagasje, for besetningsmedlemmer: b) kabinbesetningsmedlemmer 75 kg. (2) Standardmasse for passasjerer: a) i standardmasser for passasjerer, jf. tabell 1 og 2 er følgende inkludert: 1. massen av barn under 2 år som sitter på fanget til en voksen eller i en spesiell barnestol. 2. håndbagasje og personlige effekter. b) Standardmasser for passasjerer i luftfartøy med 20 eller flere passasjerseter: Alternativt kan det brukes en standardmasse, jf. tabellen for personer over 12 år uansett kjønn, i luftfartøy med 30 eller flere passasjerseter. c) Standardmasser for passasjerer i luftfartøy med 19 eller færre passasjerseter: 1. På flyginger hvor det ikke medføres håndbagasje i kabinen eller hvor det er tatt hensyn til håndbagasjen separat, kan det trekkes 6 kg fra massen som er angitt i tabellen for menn og kvinner. 2. Personlige effekter som klær, paraply, stokk, håndvesker, kameraer, kikkerter o.l. samt en begrenset mengde lesestoff, betraktes ikke som håndbagasje i forbindelse med bruk av ovennevnte massetabell. (3) Standardmasse for bagasje i luftfartøy med 20 eller flere passasjerseter er 13 kg. (1) Massen av brennstoff om bord skal beregnes basert på brennstoffets aktuelle tetthet. I de tilfeller hvor brennstoffets aktuelle tetthet ikke er kjent, skal operatøren utarbeide beregningsmetoder for massen av brennstoff om bord. (2) Disse beregningsmetodene skal være beskrevet. Standardmasse for fallskjermer er 10 kg. (2) Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 11. april 1996 nr. 370 om standardvekter til bruk ved planlegging av flyging.

lovdata_cd_51804

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.617

Lov av 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven), med unntak av §6, §7, §8, §9 bokstav g) og h) og 10 tredje ledd, trer i kraft 1. september 1993.

lovdata_cd_10993

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.385

Forskrift om minsteareal for rådyrjakt, Ørskog kommune, Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal har 9. august 1985 med heimel i §4-1 i forskrift av 25. mai 1983 nr. 1108 om forvaltning av hjortevilt, jfr. §16 i lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38, gjeve følgjande forskrift:

lovdata_cd_44743

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.786

Forskuddsmottakerne kan svare ved å sende inn tilsendt blankett med eventuelle vedlegg, eller ved å benytte telefon/internett. Svarblanketter og vedlegg som mottas fra forskuddsmottakerne, kontrolleres og scannes inn. Blanketter og vedlegg som av forskjellige grunner ikke kan scannes inn, behandles manuelt i Omregningssentralen. Dersom blanketter eller vedlegg er uleselige, mangelfulle eller ugyldige, sendes det oppfølgingsbrev til forskuddsmottakeren. Forskuddsmottakere som bruker internett eller telefoniløsning, vil identifisere seg ved en PIN-kode. Det vil skje en teknisk kontroll av opplysningene som gis. Aksepterte opplysninger leses inn i beregningsmodulen og OMSYS. Mottatte og aksepterte opplysninger vil bli journalført i BOST, og eventuelle krav om endring vil bli registrert som hendelser i BOST.

lovdata_cd_29591

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.753

a. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, og fradeling og bortfesting av tomter til slikt formål, kan i områder som er avsatt til dette i godkjent generalplan bare skje etter stadfestet reguleringsplan, eller etter disposisjonsplan behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Det samme gjelder der det er gitt unntak fra stadfestet generalplanvedtekt etter bygningslovens §21 for 2 eller flere hytter, som nevnt i pkt. C3 (sone 14). Hytteområdene er vist på kart i målestokk 1:1.000.000, stemplet Miljøverndepartementet i dag, og har følgende grensebeskrivelse: Områdegrensen følger fra Gangvikelva forlengelsen av nordøstgående eiendomsgrense mellom gnr. 62/2 og 63/8 til nordre grensepunkt for gnr. 62/2, der den vinkler og følger i syd-sydøstlig retning eiendomsgrensen mellom gnr. 62/6 og 62/2. Herfra går den videre i samme retning til Grønvikneset der den avskjæres av nordøstgående områdegrense gjennom vestre grensepunkt for gnr. 61/2 og vestre grensepunkt for gnr. 59/4. Fra sistnevnte punkt går områdegrensen til vestre grensepunkt for gnr. 59/2+3 - og går videre i samme retning 250 meter, der den vinkler og går i syd-sydøstlig retning til grensepunkt mellom gnr. 59/2+3 og gnr. 53/6 i strandkanten. Herfra følger områdegrensen Sørfjorden, Gangvika og Gangvikelva tilbake til utgangspunktet. Områdegrense mot sydøst følger eiendomsgrensen mellom gnr. 42/3 og 42/11 fra sjøen til den krysser jernbanelinjen, hvorfra den går i rett linje nordvestlig retning mot Tp. Mulklubben, 87,0 m.o.h., til den krysser Rislanddalbekken. Herfra går områdegrensen i rett linje i vest-sydvestlig retning til jernbanelinjens kryssing med Storvikbekken som den følger til sjøen. For øvrig avgrenses området av Sørfjorden. Området avgrenses mot vest av Tustervatn. Øvrige grenser er rettlinjet mellom følgende koordinater (unntatt mellom pkt. 5 og 6): Fra pkt 5 følger grensen Tustervassvegen, vest- og nordover til pkt. 6. Områdegrensen følger i vest Kongselva fra utløpet i Røsvassbukt til vegen Røsvassbukt-Nymoen, samme veg østover til Stabbursvikbekken, videre sydover langs bekken til strandkanten som den følger vestover tilbake til utgangspunktet. Området grenser i øst og nord til Røsvatn. For øvrig rettlinjede grenser mellom følgende koordinater: Området er delvis avgrenset mot øst og syd til Røsvatn. Øvrige grenser er rettlinjet mellom følgende koordinater: Området begrenses i syd av Røsvatn og Storelva. Videre følger grensen mot øst og nord eiendomsgrensene til gnr. 161/4, 161/1, 161/5, 160/5, 160/4, 160/1, 159/1, 158/6, 158/3 og 158/5. Mot øst avskjæres området av koordinatene: Området grenser mot øst og nord til Bleikvatn. For øvrig rettlinjede grenser mellom følgende koordinater: b. I kommunen tillates ikke bygning som er nevnt under a oppført nærmere vassdrag enn 100 m målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomvannstand eller nærmere veg åpen for almen ferdsel enn 30 m målt horisontalt fra vegens midtlinje. c. For bygninger som nevnt under a gjelder foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 første ledd også §63, §66 nr. 1, §70, §71, §74 nr., §89, §93, §94 samt kap. XV og kap. XVI. d. Når særlige grunner foreligger kan bygningsrådet gi dispensasjon fra bestemmelsene ovenfor. e. Bygningsrådet kan utferdige nærmere regler om de bygninger som er nevnt under a. (II 1979 s 525) 20. juni 1986 nr. 1484.

lovdata_cd_31190

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.95

Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplegg og lagere av farlig eller særlig sjenerende art, blir lagt innenfor kommunens område eller del av dette.

lovdata_cd_38058

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.905

Pensjonist som blir innlagt i en helseinstitusjon, som f.eks. psykiatrisk sykehus, psykiatrisk avdeling eller psykiatrisk sykehjem, rusmiddelbrukere i institusjon, personer som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for, eller personer som soner straff, sitter i varetekt eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter, får sin pensjon redusert dersom oppholdet antas å vare lenger enn ett år inkludert hele innleggelsesmåneden. Pensjonsmottakere som er innlagt i somatiske sykehus/avdelinger er ikke berørt av denne bestemmelsen. Omregningen av pensjon skal som hovedregel skje fra og med den andre kalendermåneden etter innleggelse. Pensjonisten skal som hovedregel få utbetalt 25% av grunnbeløpet og 10% av tilleggspensjonen eller særtillegget. Ytelsen skal likevel utgjøre minst 45% av grunnbeløpet. Dersom pensjonisten forsørger ektefelle eller barn utenfor institusjon, ytes det tillegg. Det kan også ytes tillegg dersom pensjonisten har faste utgifter til bolig o.l. Samlet pensjon må ikke overstige full pensjon etter vanlige regler. Bestemmelsen finnes i §3-27, §3-28 og §3-29.

lovdata_cd_32574

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.743

I Vestby kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77, plan- og bygningslov av 14. juni 1985, ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93, uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. 11. august 1989 nr. 1363.